url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildegunn_Gjengedal | 2023-02-04 | Hildegunn Gjengedal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Gjengedal (slekt)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune'] | Hildegunn Gjengedal (født 13. juli 1968) er en norsk statsviter og journalist.
Gjengedal er utdannet journalist og cand.polit. i statsvitenskap. Hun har tidligere arbeidet som journalist for Bondebladet. Hun ble deretter konsulent for Norges Bondelag med ansvar for internasjonale spørsmål. I 2006 ble hun direktør for Landbrukets Brussel-kontor.
Landbrukets Brussel-kontor er en sammenslutning av Norsk Landbrukssamvirke, Norges Bondelag og Landbrukets Arbeidsgiverforening, og Gjengedal var kontorets eneste ansatte. Hennes oppgaver besto i å følge opp og rapportere om EUs landbrukspolitikk.I 2009-2010 var hun politisk rådgiver for landbruksminister Lars Peder Brekk. Hun arbeider (2016) som seniorrådgiver i Norges Bondelag.Hun er datter av prest og forfatter Asbjørn Gjengedal.
| Hildegunn Gjengedal (født 13. juli 1968) er en norsk statsviter og journalist.
Gjengedal er utdannet journalist og cand.polit. i statsvitenskap. Hun har tidligere arbeidet som journalist for Bondebladet. Hun ble deretter konsulent for Norges Bondelag med ansvar for internasjonale spørsmål. I 2006 ble hun direktør for Landbrukets Brussel-kontor.
Landbrukets Brussel-kontor er en sammenslutning av Norsk Landbrukssamvirke, Norges Bondelag og Landbrukets Arbeidsgiverforening, og Gjengedal var kontorets eneste ansatte. Hennes oppgaver besto i å følge opp og rapportere om EUs landbrukspolitikk.I 2009-2010 var hun politisk rådgiver for landbruksminister Lars Peder Brekk. Hun arbeider (2016) som seniorrådgiver i Norges Bondelag.Hun er datter av prest og forfatter Asbjørn Gjengedal.
== Referanser == | | fsted = | 199,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A1ralind | 2023-02-04 | Smáralind | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk på Island', 'Kategori:Kjøpesentre', 'Kategori:Kópavogur'] | Smáralind er et kjøpesenter beliggende i det sentrale Kópavogur utenfor Reykjavík, Island. Smáralind er ett av Islands største kjøpesentre og har 63 000 kvadratmeter areal. I Smáralind finnes 70 butikker og restauranter.
Smáralind ble offisielt åpnet ti minutt over ti, den 10. oktober 2001; tidspunkt som kan skrives som 10:10, 10. 10. '01. | Smáralind er et kjøpesenter beliggende i det sentrale Kópavogur utenfor Reykjavík, Island. Smáralind er ett av Islands største kjøpesentre og har 63 000 kvadratmeter areal. I Smáralind finnes 70 butikker og restauranter.
Smáralind ble offisielt åpnet ti minutt over ti, den 10. oktober 2001; tidspunkt som kan skrives som 10:10, 10. 10. '01. | Smáralind er et kjøpesenter beliggende i det sentrale Kópavogur utenfor Reykjavík, Island. Smáralind er ett av Islands største kjøpesentre og har 63 000 kvadratmeter areal. | 199,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Xaver_S%C3%BC%C3%9Fmayr | 2023-02-04 | Franz Xaver Süßmayr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1803', 'Kategori:Fødsler i 1766', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Bezirk Vöcklabruck', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske dirigenter', 'Kategori:Østerrikske komponister'] | Franz Xaver Süßmayr (1766–1803) var en østerriksk komponist.
| Franz Xaver Süßmayr (1766–1803) var en østerriksk komponist.
== Biografi ==
Süssmayr fikk sannsynligvis den første musikkundervisningen av sin far, for allerede da han begynte på gymnaset i benediktinerklosteret Kremsmünster ble han oppført som Organista et Altista, senere også som Tenor et Violinista. Han fikk undervisning i en rekke fag og oppnådde en sjeldent god utdannelse for en musiker.
I de senere årene i Kremsmünster fikk han stadig oftere oppgaver som komponist av kirkemusikk og fra 1785 også for musikk til de teaterstykkene som ble oppført her.
Skoletiden endte i 1787, men først i 1788 finner man spor av at han hadde bosatt seg i Wien. Samme år lærte han sannsynligvis Wolfgang Amadeus Mozart å kjenne, da han i et nå forsvunnet brev skriver at han oppførte sin operette Der rauschige Hans, som han har datert 6. mars 1788, under ledelse av Mozart.Süßmayr var elev av Antonio Salieri og ifølge Constanze Mozart også av Mozart, fra 1790 eller 1791. Det er imidlertid grunn til å tro at Constanze diktet opp dette elevforholdet for å legitimere Süßmayrs versjon av Mozarts Requiem. Süßmayr komponerte/orkestrerte de siste fem delene av rekviemet, og selv om arbeidene hans ofte blir kritisert, er det denne versjonen som oftest oppføres. I tillegg hjalp han Mozart med å kopiere operaene La clemenza di Tito og Die Zauberflöte i 1791.
Fra 1792 var Süßmayr dirigent ved Nationaltheateret i Wien og fra 1794 Joseph Weigls kapellmesteradjunkt ved Kärntnertortheateret. Han komponerte syngespill og ca. 30 sceniske verk. Til hans hovedverk hører operaene Moses oder Der Auszug aus Aegypten (1792), Der Spiegel von Arkadien (1794), Idris und Zenaide (1795) og Soliman II. (1799). Dessuten komponerte han instrumentalmusikk, kantater og messer. Han led av tuberkulose, og etter århundreskiftet førte dårlig helse til karrieremessige problemer.
I likhet med Mozart ligger Süssmayr i en ukjent grav.
== Mozarts Rekviem ==
I dag huskes Franz Xaver Süßmayr hovedsakelig for at han fullførte Mozarts Rekviem. Stykket var bestilt av grev Franz von Walsegg for å oppføres til minne om hans kone som døde plutselig i februar 1791. Greven hadde betalt et forskudd for verket, og Constanze Mozart engstet seg for at han ville kreve forskuddet tilbake om ikke verket ble levert som avtalt. Først bad hun Mozarts elev Joseph von Eybler om å fullføre det, men han gav raskt opp og Süssmayr tok over. I dag hersker det uenighet om hvilke deler av verket som ble skrevet av Süssmayr og hvilke av Mozart selv. Süssmayr stod igjen med en del av instrumenteringen og han kan ha brukt basunene litt vel mye. Selv forklarte han at han skrev avslutningen av Lacrimosa, Agnus Dei, Sanctus og Benedictus, og det er ingen grunn til å tvile på hans ord. Grev von Walsegg mottok verket i desember 1791, samme måned som Mozart døde, og Constanze fikk den resterende betalingen.
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Christian Fastl: «Suessmayer, Franz Xaver» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Constantin von Wurzbach: «Süßmayer, Franz Xaver.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 40. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1880, s. 290–293 (Innscanning).
(de) Max Dietz: «Süßmayer, Franz Xaver». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 186–188.
== Litteratur ==
H. H. Hausner: Franz Xaver Süßmayr. Wien 1964
W. Wlcek: Franz Xaver Süßmayr als Kirchenkomponist. Dissertation, Wien 1953, gedruckt 1978
Christoph Wolff: Mozarts Requiem. Geschichte, Musik, Dokumente. Mit Studienpartitur. Bärenreiter, Kassel 1991, 4. korr. Auflage 2003, ISBN 3-7618-1242-6
E. Duda: Das musikalische Werk F. X. Süßmayrs. 2000
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Franz Xaver Süßmayr i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Franz Xaver Süßmayr i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Liste over sceneverk av Franz Xaver Süßmayr på grunnlag av MGG på Operone
Operaverk og manuskripter av Franz Xaver Süßmayr i DFG-Opernprojekt
Om Franz Xaver Süßmyr, dtoe.at (Denkmäler der Tonkunst in Österreich)
Østerriksk side om Süßmayr, suessmayr.at
(en) Fritt tilgjengelige noter av Franz Xaver Süßmayr i International Music Score Library Project | Franz Xaver Süßmayr (1766–1803) var en østerriksk komponist. | 199,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordensr%C3%A5d | 2023-02-04 | Ordensråd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordener'] | Ordensråd er betegnelsen på et utvalg som har til oppgave å vurdere kandidater for utnevnelse til en orden og ellers delta i administrasjonen av ordenen. I noen tilfeller kan ordensrådet fungere som et instrument for politisk kontroll over ordensutnevnelser, i andre tilfeller kan ordensrådet rekrutteres på en slik måte at det sikrer uavhengighet. I noen ordener rekrutteres ordensrådet fra ordensmedlemmenes reker. Kandidatene kan fremkomme gjennom nominasjonen åpen for publikum eller etter forslag fra en avgrenset krets av tjenestemenn, politikere eller andre. I noen tilfeller kan ordensrådet også ha rett til selv å nominere.
I Norge ble et ordensråd innført for St. Olavs Orden som følge av striden mellom kongemakten og regjeringen om ordensvesenet, og var opprinnelig et uttrykk for ønske om større politisk kontroll over ordensutnevnelser. Ordensrådet for St. Olavs Orden består av fem personer, oppnevnt av stormesteren etter innstilling fra hoffsjefen. Den Kongelige Norske Fortjenstorden har et ordensråd på tre personer: Hoffsjefen, protokollsjefen i Utenriksdepartementet og kansellisjefen i St. Olavs Orden.
| Ordensråd er betegnelsen på et utvalg som har til oppgave å vurdere kandidater for utnevnelse til en orden og ellers delta i administrasjonen av ordenen. I noen tilfeller kan ordensrådet fungere som et instrument for politisk kontroll over ordensutnevnelser, i andre tilfeller kan ordensrådet rekrutteres på en slik måte at det sikrer uavhengighet. I noen ordener rekrutteres ordensrådet fra ordensmedlemmenes reker. Kandidatene kan fremkomme gjennom nominasjonen åpen for publikum eller etter forslag fra en avgrenset krets av tjenestemenn, politikere eller andre. I noen tilfeller kan ordensrådet også ha rett til selv å nominere.
I Norge ble et ordensråd innført for St. Olavs Orden som følge av striden mellom kongemakten og regjeringen om ordensvesenet, og var opprinnelig et uttrykk for ønske om større politisk kontroll over ordensutnevnelser. Ordensrådet for St. Olavs Orden består av fem personer, oppnevnt av stormesteren etter innstilling fra hoffsjefen. Den Kongelige Norske Fortjenstorden har et ordensråd på tre personer: Hoffsjefen, protokollsjefen i Utenriksdepartementet og kansellisjefen i St. Olavs Orden.
== Se også ==
Ordenskanselli
== Referanser == | Ordensråd er betegnelsen på et utvalg som har til oppgave å vurdere kandidater for utnevnelse til en orden og ellers delta i administrasjonen av ordenen. I noen tilfeller kan ordensrådet fungere som et instrument for politisk kontroll over ordensutnevnelser, i andre tilfeller kan ordensrådet rekrutteres på en slik måte at det sikrer uavhengighet. | 199,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zo%C3%AB_Wanamaker | 2023-02-04 | Zoë Wanamaker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Zoë Wanamaker (født 13. mai 1949 i New York, USA) er en engelsk-amerikansk skuespiller. Hun er kjent blant annet for sin rolle som Susan Harper i den britiske sitcomen Hvilket liv! og som Madam Hopp i Harry Potter og de vises stein.
| Zoë Wanamaker (født 13. mai 1949 i New York, USA) er en engelsk-amerikansk skuespiller. Hun er kjent blant annet for sin rolle som Susan Harper i den britiske sitcomen Hvilket liv! og som Madam Hopp i Harry Potter og de vises stein.
== Familie og bakgrunn ==
Hun er datter av teatermannen Sam Wanamaker, som var primus motor for gjenoppbyggingen av William Shakespeares teater The Globe Theatre i London, og skuespilleren Charlotte Holland. Da Zoê Wanamaker var tre år gammel flyttet familien til England, fordi det var blitt umulig for hennes far å bo og arbeide i USA under mccarthyismen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Zoë Wanamaker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zoë Wanamaker på Internet Movie Database
(sv) Zoë Wanamaker i Svensk Filmdatabas
(da) Zoë Wanamaker på Scope
(fr) Zoë Wanamaker på Allociné
(en) Zoë Wanamaker på AllMovie
(en) Zoë Wanamaker hos Rotten Tomatoes
(en) Zoë Wanamaker hos The Movie Database
(en) Zoë Wanamaker hos Internet Broadway Database
(en) Zoë Wanamaker hos Behind The Voice Actors | Zoë Wanamaker (født 13. mai 1949 i New York, USA) er en engelsk-amerikansk skuespiller. | 199,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Formula_D%C3%A9 | 2023-02-04 | Formula Dé | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Brettspill'] | Formula Dé var et brettspill som simulerte formel 1-kjøring.
Første utgave ble skapt av Eric Randall og Laurent Lavaur, og ble utgitt av Ludodélire. Rettighetene ble senere kjøpt opp av EuroGames. EuroGames ble igjen kjøpt opp av Asmodée Éditions. Da Asmodée Éditions slapp en ny utgave av spillet, var navnet endret til Formula D og reglene oppdatert til også å inkludere gaterace.
| Formula Dé var et brettspill som simulerte formel 1-kjøring.
Første utgave ble skapt av Eric Randall og Laurent Lavaur, og ble utgitt av Ludodélire. Rettighetene ble senere kjøpt opp av EuroGames. EuroGames ble igjen kjøpt opp av Asmodée Éditions. Da Asmodée Éditions slapp en ny utgave av spillet, var navnet endret til Formula D og reglene oppdatert til også å inkludere gaterace.
== Gameplay ==
Spillet handler om bil-racing, tidligere med hovedvekt på Formel 1. Målet med spillet er å krysse målstreken først for å vinne hele løpet. Løpene kan være alt fra én til tre runder lange. Formel D kommer med et spillebrett som måler 100 × 70 centimeter, syv terninger, tjue forskjellige racerbiler i plast, og 10 indikatorer som kan spore bilens utstyr og tilstand. Spillet har syv terninger. Det er seks fargede terninger (d4, d6, d8, d12, d20 og d30) som brukes til å simulere spesifikke gir, samt en svart d20-terning som brukes til kollisjoner og andre begivenheter. Hver av terningene representerer et gir-skift. Hver terning har også en rekke tall som representerer antall mellomrom F1-bilene beveger seg.
Hver spiller har et «dashbord» for bilen sin, som skal spore skader på forskjellige deler eller bilens systemer. Hvis et system blir alt for skadet, blir kjøretøyet deres eliminert fra konkurransen - og spilleren er ute av konkurransen. På en gitt spillers tur må de velge hvilket gir de vil at bilen deres skal kjøre med. Det valgte giret kan bare være ett høyere gir enn fra forrige tur. Eller giret kan være ett lavere gir uten straff. Spilleren kan også velge et gir som er to, tre eller fire lavere, men dette kan forårsake skader på bilen avhengig av hvor mange gir som ble hoppet over. Etter å ha valgt et gir, må spilleren kaste den passende terningen for dette utstyret. De fargede terningene varierer ikke bare i antall sider, men også i rekkevidden av tall som er representert (dette er ikke tradisjonelt nummererte terninger) og spilleren må deretter flytte bilen sin et visst antall plasser som tilsvarer terningene.
Rutene som utgjør hvert hjørne på racerbanen er imidlertid farget annerledes enn andre ruter, merket med et flagg som indikerer et nummer. Hvis tallet er 1, må spilleren sørge for å avslutte sin tur innenfor det fargede området. Hvis tallet er 2, må spilleren avslutte 2 omganger innenfor det fargede området. Hvis tallet er 3, må spilleren avslutte 3 omganger innenfor det fargede området - og så videre. Hvis en spiller ikke klarer å avslutte det nødvendige antallet svinger innenfor det fargede området, får de en straff - som kan variere fra skade på bilens dekk og / eller bremser, til umiddelbar eliminering av bilen fra løpet.
Siden spilleren er forpliktet til å flytte hele distansen kastet på terningen, er de nødt til å være nøyaktig med gir-skiftene for å sikre at svingene ender på de nødvendige punktene - men uten at spilleren må sette utstyret for lavt, eller kast bort tid på å øke farten igjen etter hjørnet. Andre aspekter som kan blir lagt er skadet fortau, som spilleren må se opp for. | Formula Dé var et brettspill som simulerte formel 1-kjøring. | 199,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenskapittel | 2023-02-04 | Ordenskapittel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordener'] | Ordenskapittel er en betegnelse på den organisasjon som forvalter en orden, som regel bestående av den øverste leder, enten denne kalles ordensherre eller stormester, ordenens embetsmenn, kanselli og ordensråd. Kansleren er blant de vanligste embetsmenn i ordener. Noen ordener har i sine ordenskapitler også religiøse embetsmenn.
| Ordenskapittel er en betegnelse på den organisasjon som forvalter en orden, som regel bestående av den øverste leder, enten denne kalles ordensherre eller stormester, ordenens embetsmenn, kanselli og ordensråd. Kansleren er blant de vanligste embetsmenn i ordener. Noen ordener har i sine ordenskapitler også religiøse embetsmenn.
== Kilder ==
«Ordensvæsenets organisation» i Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 11f | Ordenskapittel er en betegnelse på den organisasjon som forvalter en orden, som regel bestående av den øverste leder, enten denne kalles ordensherre eller stormester, ordenens embetsmenn, kanselli og ordensråd. Kansleren er blant de vanligste embetsmenn i ordener. | 199,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Familieverdier | 2023-02-04 | Familieverdier | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Konservatisme', 'Kategori:Politisk terminologi', 'Kategori:Sosialkonservatisme', 'Kategori:USAs politikk', 'Kategori:Verdi'] | Familieverdier viser helst til tradisjonelle normer og moral, som man mener at læres og forsterkes innen familien. Familieverdiene kan utledes til et politisk program, som er ment å verne om disse verdiene fra normoppløsning. I denne betydningen er familieverdier i første rekke forbundet med det sosialkonservative eller det kristne høyre innen amerikansk politikk. Familieverdier kan også brukes mer allment om livsholdninger som kretser rundt familien og hjemmet.
| Familieverdier viser helst til tradisjonelle normer og moral, som man mener at læres og forsterkes innen familien. Familieverdiene kan utledes til et politisk program, som er ment å verne om disse verdiene fra normoppløsning. I denne betydningen er familieverdier i første rekke forbundet med det sosialkonservative eller det kristne høyre innen amerikansk politikk. Familieverdier kan også brukes mer allment om livsholdninger som kretser rundt familien og hjemmet.
== Referanser == | Familieverdier viser helst til tradisjonelle normer og moral, som man mener at læres og forsterkes innen familien. Familieverdiene kan utledes til et politisk program, som er ment å verne om disse verdiene fra normoppløsning. | 199,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenskanselli | 2023-02-04 | Ordenskanselli | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordener'] | Ordenskanselli er betegnelsen på det sekretariat som forestår den daglige drift av en orden. Ofte ledes et ordenskanselli av en ordenskansler, som ordenens øverste embetsmann, i noen tilfeller finnes det også en visekansler, samt et antall kansellister eller andre tjenestemenn, som eksempelvis ordensbiskop og ordenshistoriograf.I Norge er ordenskanselliet ved St. Olavs Orden sekretariat for denne ordenen og forbereder saker som har med tildeling av ordener- og medaljer å gjøre. Ordenskanselliet ledes av en kansellisjef, som er underlagt hoffsjefen ved Det kongelige hoff, og består derutover også av en kansellist og en ordenssekretær. Ordenskanselliet for Den Kongelige Norske Fortjenstorden er plassert i Utenriksdepartementet og består av kansellisjefen og en ordenssekretær.
| Ordenskanselli er betegnelsen på det sekretariat som forestår den daglige drift av en orden. Ofte ledes et ordenskanselli av en ordenskansler, som ordenens øverste embetsmann, i noen tilfeller finnes det også en visekansler, samt et antall kansellister eller andre tjenestemenn, som eksempelvis ordensbiskop og ordenshistoriograf.I Norge er ordenskanselliet ved St. Olavs Orden sekretariat for denne ordenen og forbereder saker som har med tildeling av ordener- og medaljer å gjøre. Ordenskanselliet ledes av en kansellisjef, som er underlagt hoffsjefen ved Det kongelige hoff, og består derutover også av en kansellist og en ordenssekretær. Ordenskanselliet for Den Kongelige Norske Fortjenstorden er plassert i Utenriksdepartementet og består av kansellisjefen og en ordenssekretær.
== Se også ==
Ordensråd
== Referanser ==
== Kilder ==
Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966 | Ordenskanselli er betegnelsen på det sekretariat som forestår den daglige drift av en orden. Ofte ledes et ordenskanselli av en ordenskansler, som ordenens øverste embetsmann, i noen tilfeller finnes det også en visekansler, samt et antall kansellister eller andre tjenestemenn, som eksempelvis ordensbiskop og ordenshistoriograf. | 199,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenskansler | 2023-02-04 | Ordenskansler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordener', 'Kategori:Titler'] | Ordenskansler er betegnelsen på den øverste tjenestemann i en orden. Ordenskansleren kan være leder for et ordenskanselli og kan i noen tilfeller også føre forsetet for ordenens råd.
I Norge har St. Olavs Orden en ordenskansler, valgt for seks år om gangen, som er leder for ordensrådet. I Den Kongelige Norske Fortjenstorden er sjefen for Det kongelige hoff kansler, mens protokollsjefen i Utenriksdepartementet er visekansler.
| Ordenskansler er betegnelsen på den øverste tjenestemann i en orden. Ordenskansleren kan være leder for et ordenskanselli og kan i noen tilfeller også føre forsetet for ordenens råd.
I Norge har St. Olavs Orden en ordenskansler, valgt for seks år om gangen, som er leder for ordensrådet. I Den Kongelige Norske Fortjenstorden er sjefen for Det kongelige hoff kansler, mens protokollsjefen i Utenriksdepartementet er visekansler.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Ordensvæsenets organisation» i Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 11f | Ordenskansler er betegnelsen på den øverste tjenestemann i en orden. Ordenskansleren kan være leder for et ordenskanselli og kan i noen tilfeller også føre forsetet for ordenens råd. | 199,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eli_Kari_Gjengedal | 2023-02-04 | Eli Kari Gjengedal | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Gjengedal (slekt)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Personer fra Leikanger kommune', 'Kategori:Programledere for TV 2'] | Eli Kari Gjengedal (født 24. mars 1971) er en norsk forfatter fra Leikanger i Sogn og Fjordane, kjent som værpresentatør i Storm Weather Center og på TV 2. Hun har også vært programleder for NRK. Fra 2014 er hun redaksjonssjef for været på TV 2.
Eli Kari Gjengedal er utdannet som akvaingeniør og arbeidet i tiden før jobben i fjernsyn som servitør, bartender og hovmester. I 1999 tok hun bartenderprøven og deltok flere ganger i NM i cocktail-miksing. Denne kunnskapen benyttet hun i sin første bok, Cocktail – 44 vegar til fin bris fra 2005 på Skald forlag, med oppskrifter på drinker og sagn fra utelivsbransjen.I 2007 utga Gjengedal den nynorske barneboken Karl Oscar i hardt vêr, illustrert av Ingunn Elida Wiken, om katten Karl Oscar som bruker et år på å finne hjem igjen, i allslags vær, etter å ha kommet bort fra familien på sommerferie. Samtidig forklarer hun de ulike værfenomener som Karl Oscar opplever på en enkel måte, for å gjøre det mulig å forstå for barn.Hennes bestefar, Knut Gjengedal (1900–1973), var også barnebokforfatter som skrev på nynorsk. Begge foreldrene til Eli Kari Gjengedal kommer fra Gjengedal i Hyen. Hun har en søster og en bror.
Som «værdame» på TV 2 ble Gjengedal kjent for å overraske seerne med kreative innslag. Blant annet sang hun en hel værmelding som et reklamestunt på TV 2 i 2009. Klippet fikk over 270 000 seere på nettsiden. I sin siste værmelding på TV 2 i 2012 ble hun usynlig ved bruk av bluescreen. Hun gikk fra TV 2 til NRK, hvor hun sammen med meteorolog John Smits, var programleder for programmet Værbitt, som ble sendt på NRK1 som åtte direktesendte programmer fra 2. mars til 30. mars 2014. I april 2014 var Gjengedal tilbake i TV 2, nå som redaksjonssjef for værmeldingen.I 2018 etablerte Gjengedal firmaet Scary Weather sammen med TV 2-kollega Ronald Toppe. Selskapet produserer medieinnhold, med fokus på vær, klima, natur og miljø.
Gjengedal deltok i Farmen kjendis 2021.
| Eli Kari Gjengedal (født 24. mars 1971) er en norsk forfatter fra Leikanger i Sogn og Fjordane, kjent som værpresentatør i Storm Weather Center og på TV 2. Hun har også vært programleder for NRK. Fra 2014 er hun redaksjonssjef for været på TV 2.
Eli Kari Gjengedal er utdannet som akvaingeniør og arbeidet i tiden før jobben i fjernsyn som servitør, bartender og hovmester. I 1999 tok hun bartenderprøven og deltok flere ganger i NM i cocktail-miksing. Denne kunnskapen benyttet hun i sin første bok, Cocktail – 44 vegar til fin bris fra 2005 på Skald forlag, med oppskrifter på drinker og sagn fra utelivsbransjen.I 2007 utga Gjengedal den nynorske barneboken Karl Oscar i hardt vêr, illustrert av Ingunn Elida Wiken, om katten Karl Oscar som bruker et år på å finne hjem igjen, i allslags vær, etter å ha kommet bort fra familien på sommerferie. Samtidig forklarer hun de ulike værfenomener som Karl Oscar opplever på en enkel måte, for å gjøre det mulig å forstå for barn.Hennes bestefar, Knut Gjengedal (1900–1973), var også barnebokforfatter som skrev på nynorsk. Begge foreldrene til Eli Kari Gjengedal kommer fra Gjengedal i Hyen. Hun har en søster og en bror.
Som «værdame» på TV 2 ble Gjengedal kjent for å overraske seerne med kreative innslag. Blant annet sang hun en hel værmelding som et reklamestunt på TV 2 i 2009. Klippet fikk over 270 000 seere på nettsiden. I sin siste værmelding på TV 2 i 2012 ble hun usynlig ved bruk av bluescreen. Hun gikk fra TV 2 til NRK, hvor hun sammen med meteorolog John Smits, var programleder for programmet Værbitt, som ble sendt på NRK1 som åtte direktesendte programmer fra 2. mars til 30. mars 2014. I april 2014 var Gjengedal tilbake i TV 2, nå som redaksjonssjef for værmeldingen.I 2018 etablerte Gjengedal firmaet Scary Weather sammen med TV 2-kollega Ronald Toppe. Selskapet produserer medieinnhold, med fokus på vær, klima, natur og miljø.
Gjengedal deltok i Farmen kjendis 2021.
== Bøker ==
2005: Cocktail – 44 vegar til fin bris (Skald forlag)
2007: Karl Oscar i hardt vêr (Skald forlag)
2010: Værtegn i Norge (Kagge forlag)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eli Kari Gjengedal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eli Kari Gjengedal på Internet Movie Database
Scary Weathers nettsted | Gjengedal (også Gjengdalen) er en dal i bygda Hyen i Gloppen kommune. Navnet er også brukt på en rekke gårder innerst i dalen, og er dermed et vanlig etternavn. | 199,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johs._Borchsenius | 2023-02-04 | Johs. Borchsenius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Porsgrunn kommune', 'Kategori:Personer fra Skien kommune'] | Johannes Laurentius Borchsenius (født 9. juni 1903 i Skien, død 29. oktober 2003 i Porsgrunn) var en norsk arkitekt og billedkunstner.
| Johannes Laurentius Borchsenius (født 9. juni 1903 i Skien, død 29. oktober 2003 i Porsgrunn) var en norsk arkitekt og billedkunstner.
== Utdannelse ==
Han ble student i 1922, og arkitekt fra NTH i 1928.
== Karriere ==
Etter utdannelsen ble han ansatt hos arkitektkontoret Mostue og Scheen (1928–1929), og senere hos Bjercke og Eliassen (1929–1934) i Oslo. I 1927 var han en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra kunstneren Henrik Sørensen.Borchsenius flyttet i 1934 til Porsgrunn og etablerte arkitektkontoret Børve og Borchsenius Arkitekter sammen med Alfhild Børve (1898–1950), som var datter av den da kjente arkitekten Haldor Larsen Børve. Bybildet i Porsgrunn er sterkt preget av de bygninger som først Børve, og senere Borchsenius oppførte.
Under krigen måtte Borchsenius flykte til Sverige og arbeidet der med oppbygging av militærleirer for norske flyktninger. Han arbeidet etter krigen, fra 1945 til 1947, med gjenreisningen av Finnmark og var reguleringsarkitekt i Øst-Finnmark med ansvar for gjenreisningen av Vadsø og Kirkenes.Han flyttet tilbake til Porsgrunn i 1949, og var byplansjef, før han igjen overtok ledelsen i Børve og Borschenius. Selskapet ble omdannet til aksjeselskap i 1980. Borchsenius var inntil 1997 selskapets styreformann.
Borchsenius var medlem av Socialistiske arkitekters forening og var opptatt av funksjonalismen i arkitekturen. Funksjonalismen skulle gi menneskene en mer menneskevennlig arkitektur, og foreningen, som sto bak publiseringen av tidsskriftet Plan : tidsskrift for boligspørsmål og arkitektur (publisert i 1933–1936) hadde dette som sitt fremste arkitektoniske mål. De som ikke hadde råd til å engasjere arkitekt og bygge seg enebolig, skulle likevel få en godt tilpasset og hensiktsmessig bolig innenfor sin økonomiske situasjon.Børve og Borchsenius har tegnet bygg i mange norske kommuner, særlig i Vestfold og Telemark. De fleste offentlige bygningene Borschenius tegnet har som fellestrekk stramme linjer, få detaljer og kledning av rød tegl. Boligarkitekturen preges av en asketisk funksjonalisme som knapt tillot lister rundt vinduene. Takene er flate, byggene er utelukkende kledd med panel, og vinduene har standardstørrelser.Borchsenius' lidenskapelige hobby var billedkunst, og han drev det langt som kunstmaler, med mange separatutstillinger, og deltagelse blant annet på Telemarksutstillingen. Han var mangeårig formann i Porsgrunn malerklubb, og i «Malergruppa Grenland». I 1984 fikk han Porsgrunn kommunes kulturpris «for sin betydelige innsats for Porsgrunn malerklubb og for sitt virke som en dyktig arkitekt og byplanlegger i Porsgrunn». Han mottok også årlig det statlige stipend for eldre kunstnere.
Borchsenius giftet seg 26. mars 1949 i Oslo med Ingeborg Krog. De fikk to barn, Hans Nicolai Borchsenius og Jacob Borchsenius. Han fortsatte å male frem til sin død i 2003.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hermansen, Christine Bredegg (2005). En godhjerta raddis. : En monografi om den funksjonalistiske PLAN-arkitekten Johs. Borchsenius og hans arbeid i Porsgrunn, med særlig vekt på seks utvalgte boliger av ulik type bygget mellom 1935 og 1955. Universitetet i Oslo. [Master thesis]
== Eksterne lenker ==
Borchsenius, Børve. «Børve Borchsenius - Historie». borveborchsenius.no. Arkivert fra originalen 12. april 2021. Besøkt 12. januar 2020. | Johannes Laurentius Borchsenius (født 9. juni 1903 i Skien, død 29. | 199,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Audi | 2023-02-04 | Audi | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Audi', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Etableringer i 1910', 'Kategori:Sider med kart'] | Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet «Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke», som skiftet navn til Wanderer Fahrradwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG.
Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet.
Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG = Volkswagen Audi Gruppe) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre bilmerker i øvre prisklasse. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som eies av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG.
| Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet «Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke», som skiftet navn til Wanderer Fahrradwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG.
Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet.
Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG = Volkswagen Audi Gruppe) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre bilmerker i øvre prisklasse. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som eies av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG.
== Historie ==
=== Audis og navnets opprinnelse ===
August Horch grunnla selskapet A. Horch & Cie 14. november 1899, bilene ble solgt under navnet Horch. Selskapets første bil ble lansert i 1901 i Zwickau, Sachsen. I 1902 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet han hadde grunnlagt. Han startet deretter på nytt med «Horch Automobil-Werke GmbH» i 1910. Likheten i navnet gjorde at hans tidligere partnere gikk til sak, og det ble avgjort at Horch-navnet tilhørte August Horchs tidligere selskap. Navnet måtte byttes.
Horch hadde da ingen mulighet for å bruke etternavnet sitt i sitt nye bilselskap, og innkalte øyeblikkelig til et møte for å finne et nytt navn, hjemme hos Franz Fikentscher. I løpet av dette møtet satt Franz’ sønn i det samme rommet og gjorde sine lekser i latin. Gjentatte ganger hadde det virket som om han skulle si noe, men han fortsatte å arbeide, helt til han til slutt brøt inn; «Far – audiatur et altera pars (latin for «Hør begge sider»). Ville det ikke være en god idé å kalle det Audi i stedet for Horch?». «Horch!» betyr «lytt!» på tysk, som igjen er «audi!» på latin (derav bl.a. ordet «audio»). Ideen viste seg å være god, og samtlige personer på møtet gikk med på å bruke dette navnet. Dermed ble selskapet hetende «Audi Automobilwerke GmbH».Audi begynte med bil med en 2,6 liters firesylindret motor etterfulgt av en 3,6 liters, i tillegg til 4,7 og 5,7 liters. Disse bilene var vellykkede, også innen sport. Den første sekssylindrede modellen, på 4,7 liter, kom i 1924. Audis biler fra den tiden var luksuriøse, utstyrt med et spesielt karosseri.
=== Auto Union ===
I 1932 fusjonerte Audi med DKW, Horch og Wanderer og dannet selskapet Auto Union, som fikk den karakteristiske logoen med de fire ringene, og de representerte disse fire merkene. Alle merkene beholdt sitt emblem og bilene ble solgt under de opprinnelige navnene, men Auto Union-ringene ble plassert øverst i emblemene. Auto Union merket ble brukt på de berømte racerbiler (Sølvpilene) konstruert av Ferdinand Porsche. Auto Union og Mercedes-Benz Solvpiler var helt overlegent på 1930-tallet.
Den teknologiske utviklingen ble mer og mer konsentrert, og noen Audi-modeller ble drevet av motorer fra Horch og Wanderer. Under annen verdenskrig produserte Horch, under Auto Union, den pansrede bilen Sd-Kfz 222, som ble brukt i den tyske hæren. Den ble drevet av en V8-motor på 81 hk. Den hadde en toppfart på 80 km/t. Et annet kjøretøy brukt for å transportere tyske militæroffiserer, var Kraftfahrzeug (KFZ 11) også kjent som Horch Type 80. Militæret brukte det som et lett transportkjøretøy.
=== En pause og en ny start ===
Auto Union-fabrikker ble omfattende bombet og dels ødelagt under annen verdenskrig. Fabrikkene i Zwickau lå i området som ble okkupert av Sovjetunion i 1945 og senere til DDR. Selskapet flyttet til Ingolstadt, hvor det med hjelp av statlige, (vest)tyske midler ble startet igjen. Mange ansatte i de ødelagte fabrikkene i Zwickau kom til Ingolstadt og startet på nytt med å produsere biler under navnet og merket DKW. Disse bilene var utstyrt med totaktsmotorer. De baserte seg på en konstruksjon fra før krigen, og ble også bygd i Zwickau på en veldig lik måte. Virksomheten i Zwickau startet igjen under navnet VEB Automobilwerk Zwickau.
=== Daimler-Benz og Volkswagen ===
I 1958 skaffet Daimler-Benz seg 87% av Auto Union, og det neste år de resterende 13%. I 1964 kjøpte Volkswagen fabrikken i Ingolstadt og merkene i Auto Union. Tiden da totakstmotorer var populære så sin ende på midten av 60-tallet, og kundene ønsket heller den mere komfortable firetaktsmotoren. I september 1965 fikk DKW F102, den siste DKW-modellen, firetaktsmotor i tillegg til noen mindre endringer foran og bak. Volkswagen forkastet DKW-merket grunnet dets totaktsrykte, og dermed ble Audi «relansert» som merke. Modellen ble internt kjent som Audi F103, og solgt som kun «Audi». Navnet var da heller en modellbetegnelse, i og med at produsenten fortsatt hadde navnet Auto Union. Senere ble modellen kjent som Audi 72. Videreutviklinger av denne modellen ble navngitt etter antall hestekrefter, Audi 60, 75, 80 og Super 90. Disse modellene ble solgt frem til 1972.
I 1969 fusjonerte Auto Union med NSU, med sete i Neckarsulm, ikke langt fra Stuttgart, Baden-Württemberg. På 50-tallet var NSU verdens største motorsykkelprodusent, men nå hadde NSU begynt å produsere småbiler, som NSU Prinz (TT og TTS er fortsatt populære som racing-biler). Deretter fokuserte NSU på nye motorer etter en idé av Felix Wankel. I 1967 var den nye NSU Ro 80 en fremtidsrettet bil, med aerodynamisk karosseri, lav vekt og høy sikkerhet, men problemer med motoren gjorde slutt på NSUs uavhengighet. I dag er Neckarsulm-fabrikken brukt til å produsere de største Audi-modellene.
Den mellomstore bilen NSU hadde jobbet på, K70, var ment å havne mellom Prinz-modellene med motor bak og den futuristiske Ro 80. Volkswagen tok K70 inn i sitt eget modellprogram, og det betød slutten for NSU som et eget merke, som da slo seg sammen med Audi.
=== Audi i nyere tid ===
Det nye, sammenslåtte selskapet var nå kjent som «Audi NSU Auto Union AG». Da var Audi et separat merke for første gang siden før krigen. Volkswagen introduserte Audi i USA i 1970.
Den første nye bilen fra dette regimet var Audi 100 i 1968. I 1972 ble Audi 80 (også kalt Fox) introdusert, Denne var også basis for 1973-modell av Volkswagen Passat. I tillegg ble Audi 50 i 1974 lansert. Denne bilen ble senere omdøpt til Volkswagen Polo, og modellen var i ca. et år tilgjengelig med begge navnene, men etter den perioden ble den kun solgt som Volkswagen Polo.
På denne tiden fremsto Audi som et konservativt bilmerke. En ingeniør som arbeidet med bilene chassis, Jörg Bensinger foreslo og fikk tilslutning til å videreutvikle teknikken for firehjulstrekk benyttet i Volkswagens Iltis militærmodell for å bruke den i en Audi med mer avanserte egenskaper og for konkurranser, blant annet i rally. Den nye Audi Quattro ble lansert i 1980 med turbomotor og var den første, tyske bilmodellen i større serieproduksjon som hadde midtdifferensial. Den eneste tidligere personbilen med slik midtdifferensial var den britiske Jensen FF som ble laget i et lite antall.
Audi Quattro (med stor Q) blir ofte omtalt som UrQuattro for å unngå forveksling med firehjulstrekk systemet quattro (med liten q). Disse ble bygget for hånd av en liten gruppe mekanikere, og gjorde det meget bra i rallyløp. Audi ble i denne perioden assosiert med avanserte tekniske løsninger.
I 1985, da merkene Auto Union og NSU offisielt forsvant, ble selskapsnavnet forkortet til bare «Audi AG».
I 1986, mens den Passat-baserte Audi 80 begynte å få et image som en «bestefarbil», kom type 89. Denne modellen solgte ekstremt bra. Likevel var bilens standardutstyr ganske enkelt, til og med sidespeil på passasjersiden var tilleggsutstyr). I 1987 kom Audi med en ny, og meget elegant Audi 90, som hadde en mer spennende standardutstyrspakke. Tidlig på 90-tallet gikk salget på Audi 80 nedover, og noen konstruksjonsproblemer begynte å dukke opp.
Nedgangen i salget i USA ble forverret av påstander fra bileierne i programmet 60 Minutes om at bilen akselererte ved bruk av bremsepedalen. Uavhengige forskere mente dette kom av kort avstand mellom bremsepedal og gasspedal til forskjell fra større avstand mellom disse pedalene på amerikanske biler. Dette kunne resultere i at amerikanske sjåfører som gjorde som de pleide, kom borti gasspedalen ved bremsing. De europeiske sjåførene som var vant til manuelle girkasser og dobbeltclutching når det gires ned, trengte å kunne bremse samtidig med å gi gass og slippe clutchen mens giret et øyeblikk er i fri. Da skulle akslingen fra clutchen inn i girkassen øke rotasjonen for å passe til det lavere giret. Med mer moderne girkasser ivaretaes denne rotasjonstilpasningen av bedre synkroniseringsringer.
De amerikanske journalistene manglet innsikt i manuelle girkasser og dobbeltchlutcing, med svært negativt inntrykk etter det aktuelle 60-minutes-programmet og med lave salgstall som resultat. Audi vurderte å trekke seg fra det amerikanske markedet, men salget økte igjen på midten av 90-tallet. Trenden snudde med den nye modellen A4 i 1996 og A4/6/8 seriene.
Audis salgstall vokser i Europa idag. 2004 markerte det ellevte året på rad med salgsøkning, med et samlet salg på 779 441 biler verden over. Rekorder ble satt i 21 av rundt 50 store markeder. De største salgsøkningene kom i Øst-Europa (+19,3%), Afrika (+17,2%) og Midtøsten (+58,5%). I mars 2005 begynte Audi sitt byggearbeid på to forhandleranlegg i India, for å følge opp de økende salgstallene.
Audi har nylig begynt å tilby et høyteknologisk førerinformasjonssystem kalt MMI (Multi Media Interface). Systemet kom til tross for kritikk mot BMWs tilsvarende system(), iDrive; et trykkbart hjul i midtkonsollen, som kan skyves i åtte retninger. Audis hjul er til forskjell fra iDrive utstyrt med en rekke knapper rundt hjulet, og hjulet er heller ikke skyvbart. Systemet kontrollerer i korte trekk satellittnavigasjon, TV, radio/CD-spiller, setevarme m.fl. Det var også kjent at MMI var bedre enn iDrive(), og som et svar på dette har BMW siden forbedret iDrive.
MMI har blitt godt mottatt, da det krever mindre menybetjening med dens mange knapper rundt styrehjulet, blant annet snarveier til radio og telefonfunksjoner. Skjermen, enten i farger eller sort/rødt er montert øverst i midtkonsollen, og på modellene fra den nye A4 og oppover er styrehjulet og knappene montert rundt gir–/velgerspaken. I den gamle A4, A3 og R8 er det mulig å få tak i et MMI-lignende system, montert der radioen vanligvis hadde vært montert.
=== Flaggskip ===
Audi Quattro var en sensasjon da den ble lansert i 1980 med sitt permanente firehjulstrekk, og Audi hadde stor suksess med bilen innen motorsport. Bilen ble drevet av en 2,1 l 5 sylindret motor med 200 hk. Den ble også levert med en 2,2 l. Også denne hadde 5 sylindre, men hadde i 20 ventiler istedenfor 10 som 2,1 l og var på 220 hk.
== Kjennetegn ==
=== Logoen og dens fire ringer ===
Audi-logoen er fire overlappende ringer som representerer Auto Union. Logoen symboliserer samarbeidet til Audi med DKW, Horch og Wanderer: Den første representerer Audi, den andre DKW, den tredje Horch og den fjerde Wanderer.
=== Grillen ===
Et av Audis viktigste kjennetegn, som alle andre bilmerker, er grillen. I dag består Audi-grillen av et stort område med vertikale og horisontale riller, med et sort område for skilt. Som en ramme rundt denne grillen er det en tykk – på noen modeller tynn – kromlist. Denne såkalte «enkeltrammegrillen» er fra 2004 innført på alle Audi-modellene etter hvert som nye modeller er lansert. På de fleste modeller er det også kromlister rundt sidevinduene. I en spesiell utstyrspakke levert på noen modeller er grillen og listene rundt vinduene lakkert sort. Formen på listen rundt grillen går også igjen på rattet.
== Modeller ==
=== Dagens modeller ===
Audi produserer idag en rekke modeller, og noen av modellnavnene har vært i bruk fra begynnelsen av 90-tallet.
==== Audi A1 ====
Audi A1 er den minste modellen. Leveres også som sportback og 5 seter. Audi A1 leveres med motorene 1,2 TFSI, 1,4 TFSI, 1,6 TDI eller 2,0 TDI
I 2014 fikk denne modellen oppdaterte for- og baklykter og andre detaljer.
Audi A1 Quattro er også tilgjengelig. Denne modellen er begrenset til kun 333 eksemplarer, hvorav Norge fikk kun 2.
Denne modellen kommer med en 2.0 firesylindret TFSI motor med 256 HK / 350NM, og som navnet tilsier har denne quattro.
Et fint kjennetegn på denne modellen er det sort-lakkerte panelet på baksiden og dobbelt eksosanlegg.
Andre kjennetegn som massiv grill og hvite felger er flotte detaljer.
==== Audi A3 ====
Audi A3 er småbilen i dagens modellprogram og deler plattform med Volkswagen Golf. A3 er produsert fra 1996. Det har vært totalt tre generasjoner av denne bilden . Førstegenerasjons A3 ble produsert frem til 2003. Den første versjonen gikk igjennom én facelift, men det var kun en liten endring som hvite blinklys og hellakkerte støtfangere. Andregenerasjons-modellen ble produsert fra 2004 til 2012, den gikk gjennom en facelift i 2009 der bilen fikk oppdatert front og bakstøtfanger og nye front og baklys. I sommeren 2012 kom den tredje generasjonen av Audi A3. bilen fikk et mye mer sporty utseende. Bilen ble levert som Sportback (med fem dører), en todørsmodell og en Limousine-variant (sedan). I 2016 fikk bilen et facelift med nye lykter og støtfangere. Audi S3 er den mer sporty versjonen av A3 og har 310 HK og fler sportslige detaljer. Man kan også få en enda sportsligere versjon som heter Audi RS3. Bilen har 400 HK fra den ikoniske turboladede femsylindrede motoren til Audi. Da får man enda mer sportsligere styling som for eksempel bikube-mønster grill og sportsseter. En hybridvariant finnes også under navnet Audi A3 e-tron, den har totalt 204 HK. Audi A3 er etterkommeren til Audi 50, som ikke lenge etter lanseringen også ble lansert som Volkswagen Polo. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Volkswagen Golf og Mercedes A-klasse.
Nesten alle A3 varianter kan leveres med quattro firehjulsdrift.
==== Audi A4 ====
Audi A4 er Audis minste modell som også leveres som stasjonsvogn. Den har blitt produsert fra 1995, og har siden hatt fire forskjellige design, og både 1. og 2. generasjons A4 gjennomgikk en facelift. Den siste versjonen ble lansert sent i 2007. Bilen er litt større enn A3, og fås både som sedan (Limousine), stasjonsvogn (Avant) og cabriolet. Bilen er etterkommeren til Audi 80 og 90, og som hovedkonkurrenter regnes BMW 3-serie og Mercedes-Benz C-Klasse.
Bilen finnes i to forskjellige varianter til; S4 og RS4. Både S4 og RS4 kan fåes med 3 karosserityper; sedan, stasjonsvogn og cabriolet.
A4 Limousine (sedan) og Avant (stasjonsvogn) leveres med motorer fra 1,6 liter med 102 hk, Cabriolet fra 1,8 liters turbomotor på 163 hk,og en 2,8 bensin motor med 193 hk, til en 3,2 liter FSI motor med 255 hk. S4 leveres med en 4,2 liter V8 med 344 hk, og en liten 2,2 turbo med 290 og en med 2,7 Biturbo v6 med 265 hk. RS4 leveres med en 2,7 Biturbo v6 med 381 hk.og til en 4,2 liter V8 med 420 hk.
==== Audi A5 ====
Audi A5 er en 2-dørs coupé, som i Norge ble lansert i mai 2007. Størrelsesmessig ligger den mellom A4 og A6, og den leveres med alle tekniske funksjoner som A6 har. Bilen er etterkommeren til Audi Coupé, og hovedkonkurrentene er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Bilen fåes som de fleste andre Audi-modellene i en S-variant, S5.
A5 leveres med en 3,0 liter turbodieselmotor med 240 hk. S5 leveres med en 4,2-liter FSI-motor med 354 hk.og en mer kraftigere modell ved navn RS5 har en, 4,2 FSI motor med 450 HK. Høsten 2008 er det ventet en 1,8-liter turbomotor med 170 hk.av A5.
I april 2009 kom A5 Cabriolet og i september kommer A5 Sportback. S5 Sportback lanseres i begynnelsen av 2010. Sportback er en blanding av sedan og coupé og har fire dører til forskjell fra den vanlige coupéen.
==== Audi A6 ====
Audi A6 er den nest største bilen i Audis modellprogram, hvis man ser bort fra SUVen Audi Q7. A6 fåes som sedan (Limousine) og stasjonsvogn (Avant), og er etterkommeren til Audi 100. Bilen har gjennomgått tre store designendringer, og andregenerasjons A6 gjennomgikk en facelift da 2003-modellene kom. Bilen fåes også i S-varianten Audi S6, og RS-varianten Audi RS6.
Bilens konkurrenter er Mercedes-Benz E-Klasse, BMW 5-serie og Volvo S60/V70.
A6 leveres med en rekke forskjellige motorer fra en 1,8 turbo motor med 150 hk til en 2,4 bensin motor med 164 hk, 2,0 liters turbodieselmotor på 140 hk, og 2,5tdi med 150 hk og en 2,7 TDI på 179 hk og en 2.7 Biturbo på 250 hk,og en 3,0 bensin motor på 220 hk og en diesel variant på 224 hk og en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. S6 leveres med en liten motor på 2,2 turbo med 230 hk til en 4.2 v8 med 330 hk og en 5,2 liters V10-motor med 435 hk. RS modellen RS6 har blitt levert med litt ulike motorer som 4.2l 4.0l og 5.0l som yter krefter i segmentet rundt 500hk.
==== Audi A6 allroad quattro ====
Audi A6 allroad quattro er en SUV-versjon av Audi A6. Allroad quattro, hvilket den også omtales som, er en videreutviklet A6 med større støtfangere i en annen farge, og med diverse offroad-funksjoner som luftfjæring, som styres fra MMI, og firehjulstrekk – quattro. Karosseriet kan heves og senkes inntil 60 mm og maksimal bakkeklaring er 18,5 cm, noe som i praksis betyr at «offroadmulighetene» begrenser seg til veier uten fast dekke. Bilens konkurrenter er bl.a Volvo XC70, som er tilsvarende versjon av V70.
A6 allroad quattro leveres med motorer som spenner fra en 2,5 tdi motor på 180 HK til en 2,7 liters biturbobensinmotor med 250 hk, og en 3,0 Diesel motor på 233 HK, til en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk.
=== Audi A7 ===
Audi A7 ble lansert i 2011 og den leveres med en 3,0 turbo diesel motor med 245 Hestekrfter, og en 2,8 FSI bensin motor med 205 Hestekrefter.
Det finnes også som S7 og RS7 varianter med henholdsvis større motorer og ulike kjennemerker i grillen og rundt om.
==== Audi Q5 ====
Audi Q5 er en SUV fra Audi basert på Audi A4 som ble introdusert i august 2008.
Motorene er de samme som i de større A4-modellene. Det vil si bensinmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 180, 211 og 270 hk samt dieselmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 143, 170 og 240 hk.
Samtlige versjoner har Audis quattro-system som standard, dvs. at bilen har firehjulstrekk. Samtlige dieselversjoner har partikkelfilter og common rail-innsprøyting.
==== Audi Q7 ====
Audi Q7 var den første SUVen blant dagens modelltilbud. Den ble lansert tidlig i 2005. Bilen ble først introdusert som konseptbilen Pikes Peak quattro tidlig i 2004. Hovedkonkurrentene er BMW X5 og Volvo XC90.
Q7 leveres med motorer fra en 3,0 liter turbodiesel på 240 hk til en 4,2 liter V8 FSI-motor som yter 350 hk. Audi Q7 leveres dessuten med en motor på 6,0 liter som yter hele 500 hk W12
Bilen kommer også i en W12-versjon med 500 hk på 6,0 Liter
==== Audi A8 ====
Audi A8 er Audis toppmodell, når man ser bort fra R8, som kom første halvdel av 2007. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Hovedkonkurrentene er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-Klasse. A8s søstermodell er Volkswagen Phaeton. A8 finnes i likhet med BMW 7-serie både i normal og lang versjon (L), forskjellen er ca. 30 cm.
A8 leveres med de fleste motorer Q7 også leveres med; fra en 3 liter turbodieselmotor på 233 hk til en 4,2 FSI-motor på 350 hk.
Det finnes også en S8, som ble lansert tidlig i 2007. Denne leveres med en 5,2 liters V10-motor med 450 hk.
==== Audi R8 ====
Audi R8 er en helt ny sportsbil. Den ble utviklet fra Audi RSQ, brukt i filmen I, Robot, senere Le Mans quattro, og første gang bilen dukket opp var i 2005. Audi stoppet produksjonen av denne modellen, og erstattet den med 2007-modellen, som ble produsert i samarbeid med Lamborghini.
Bilen leveres med en 4,2 liter V8 FSI-motor på 420 hk og 430 NM eller en 5,2 liter V10 FSI-motor på 525 hk og 530 NM. Den leveres med både 6-trinns manuell girkasse, og R tronic. Den vil i løpet av 2009 også leveres i en cabriolet-versjon. Bilens hovedkonkurrenter er Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430.
==== Audi TT ====
Audi TT er en liten sportsbil, og den leveres med to dører både som coupé og cabriolet. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Den første generasjonen ble produsert i perioden 1998 – 2006, og den andre fra 2007. Bilen blir produsert i Győr, Ungarn.
TT leveres med enten en 1.8 turbo motor med 180 (225) HK, 2,0 liters TFSI-motor med 200 hk eller en 3,2 liters motor med 250 hk. Begge motorer leveres både med 6-trinns manuell girkasse og S tronic. Og en AUDI TT S, leveres med en 2.0 liter bensin motor på 274 HK.
=== Tidligere modeller ===
50
Audi 60/72/75/80/Super 90
80/90/4000/Coupé/Cabriolet
100/200/5000
A2
Quattro
RS2
RS6Finnes forsatt
S2
UrS4/S6
V8
=== Tidligere racingmodeller ===
Sport Quattro
R8
Sport
=== Nåværende racingmodeller ===
R10
=== Prototyper og konseptmodeller ===
A7 Finnes som en Audi Modell
Allroad Quattro Concept
Avantissimo
Avus Quattro
Le Mans Quattro
Nuvolari Quattro
Pikes Peak Quattro
Q3 Finnes som en Audi Modell
Roadjet
RSQ (fra I, Robot)
Shooting Brake
Audi R-Zero
== Audi i Norge ==
I 1974, da Audi-merket skulle introduseres i Norge, ville Volkswagen ha merkene samlet hos Harald A. Møller AS, selv om With & Wessel hadde importert Auto-Union i 47 år. With & Wessel ble da lagt ned. Det var likevel solgt Audi i Norge siden 1967 gjennom forhandlere av Auto-Union.
I 2000 var det 75 000 Audier i Norge, opp fra 50 000 i 1997 og 25 000 i 1978.
I 2008 oppnådde Audi sin største markedandel i Norge noensinne med 6,1%, da de solgte 6755 biler, mot 6472 i 2007 da de nådde en markedsandel på 5% i Norge, mot 5,2% i 2006. Dette plasserte merket som nr. 5 på listen over landets mest solgte personbiler i 2008, opp fra 7. mest solgte merke i 2007.
Audi A4 var den mest populære modellen med et salg på 3436 enheter mot 2369 enheter i 2007, et antall som gir en 6.-plass på den norske bestselgerlisten i 2008, opp 10 plasser fra 2007. A4-salget representerte over 50% av Audis totalvolum på 6.473 enheter i 2007, mens det var 37% av totalen i 2007. (Bestselgermodell i 2008 var VW Golf/Golf Plus med 5079 enheter.)
Audi i Norge gikk dermed forbi salget i hjemlandet Tyskland, der det er nr. 5 på salgsstatistikken, men der ble A4/S4 nummer 2 (98714 enheter) etter VW Golf/Jetta (231292) i 2008. 2008 var det første året Audi solgte mer enn 1 million enheter på verdensbasis, nærmere bestemt 1.003.400, som er Audis 13. rekordår på rad, til tross for at den store finanskrisen satte inn mot slutten av året. Audi solgte samme år 667 000 enheter i Europa.
I 2008 ble det solgt disse Audiene i norge: 3436 av modellene A4/S4/RS4, 1727 av A3/S3 (Nr. 21 på modellstatistikken i Norge), 1055 av A6/S6/Allroad (Nr. 32 og mestselgende storbilmerke i Norge), 317 av den nyinnførte modellen A5/S5 (Nr. 72), 131 av Q5 (Nr. 100) som ble introdusert i desember 2008. Det ble solgt ett eksemplar av den nye sportsbilen Audi R8 i Norge i 2008.
Det ble solgt 37 Q7 og 8 A8 i Norge i 2007.
== Quattro ==
quattro (italiensk, «fire») er Audis registrerte varemerke for permanente firehjulstrekkssystemer. Den opprinnelige Audi Quattro hadde åpen senterdifferensial med manuelt styrt sperre. Fra 1988 ble firehjulssystemet basert på den patenterte Torsen senterdifferensialen. Torsendifferensialen fordeler kraften mekanisk mellom for- og bakaksel. Også flere andre bilprodusenter bruker Torsen-løsninger, men også de bruker egne betegnelser. Etter hvert har Audi valgt også andre løsninger for firehjulstrekk, bl. a med Torsen-differensial på bakakselen på A8 fra 1990. Haldexkobling er brukt på A3 og TT fra 1998.
I biler med firehjulstrekk har Audi plassert et quattro-emblem på dashbordet, i grillen og på bakluken.
=== Audi Exclusive ===
Audi Exclusive er en produktlinje som produseres av Audis heleide datterselskap quattro GmbH. Selskapet står også for produksjon av modellene RS3# RS4 og RS5 og RS6 og RS7 RSQ3 og fra høsten 2006 av R8. Audi Exclusive-tilbehør kan være Audi Exclusive stylingpakke, Audi Exclusive skinn, etc. Audi Exclusive kan sammenlignes med BMWs BMW Individual og AMG hos Mercedes.
= Når den kommer i 2014-2015
== Avant og Limousine ==
Audi har, som flere andre bilmerker, sine egne betegnelser på sedan og stasjonsvogn. En Audi A6 Limousine er ikke nødvendigvis en limousin, men en sedan. Alle Audis stasjonsvogner har betegnelsen Avant. Selv om modellene har slike tilnavn, har Limousine nesten forsvunnet helt på norsk, mens Avant fortsatt blir brukt i dagligtale hos de fleste. Et annet eksempel på dette er BMW som kaller sine stasjonsvogner Touring.
== Teknologi ==
Audi produserer 100% galvaniserte karosserier for å motvirke korrosjon. Karosseriets styrke og holdbarhet overgikk Audis egne forventninger, derfor ble den opprinnelige 10-års garantien mot rust forlenget til 12 år. En aluminiumsramme ble laget av Audi, og i 1994 ble Audi A8 lansert med denne aluminiumsrammen. Audi introduserte en ny modellrekke på midten av 90-tallet.
Aluminiumkonseptet ble utvidet til selskapets nye småbil, Audi A2, som ble lansert i 2001. Selskapet avsluttet produksjonen sent i 2005, da kostnadene ved å produsere en fullaluminiumsbil ble for høye; kjøperne var ute etter en liten og mindre luksuriøs bil. Aluminiumsrammen passet bedre på de større modellene som for eksempel den store sedanen A8.
I alle Audis modeller fra Volkswagen-æraen har Audi satset på forhjulstrekk som det primære kombinert med mulighet for firehjulstrekk, og ikke bakhjulstrekk som bl.a. rivalene Mercedes-Benz og BMW. Audi har vanligvis montert motoren på langs, foran forakselen. Dette tillater lik lengde på drivakslene og enkel montering av firehjulstrekk, forvansker det 50:50-vektfordelingsidealet. På grunn av dette, tror mange at BMW ligger foran Audi på dette området. Audi lanserte tidlig 2007 A5, med motoren montert bak forhjulene.
På 70-tallet var det to kjøretøyprodusenter som designet sitt eget firehjulstrekkssystem i personbiler. På 80-tallet var firehjulstrekk meget populært, og andre tyske produsenter som Porsche, BMW og Mercedes-Benz tilbød firehjulstrekk i sine biler for å konkurrere, sammen med GM, Ford, Toyota og andre. Dessverre var firehjulstrekkssystemet i bilene til Mercedes-Benz bare problemer allerede på tegnebrettet. Systemet var heller ikke populært i Porsche, da kjøperne var ute etter den tradisjonelle ytelsen til bakhjulstrekk som fantes i gamle Porscher. Selv om Porsche og Mercedes-Benz tilbyr firehjulstrekk på noen biler idag, er ingen av disse like kjente for firehjulstrekkssystemer som Audi. Merkenavnet «quattro» er et kjent symbol og registrert varemerke for Audi som er etablert ved hjelp av teknologi fra Torsen og senere også Haldex På A1 og S1 og A3/S3/RS3 og TT/TTS/TTRS og Q3/Q RS3 Audi har også levert quattro på nyere modeller av A3 og TT som ikke er basert på Torsenteknologi som tidligere med en mekanisk senterdifferensial, men med den svenske Haldex, elektromekaniske AWD-clutchen.
På 80-tallet var Audi ledende innen 5-sylindrede 2,1/2,2 litersmotorer som et mer langvarende alternativ til de mere tradisjonelle sekssylindermotorene. Disse motorene var ikke bare brukt i vanlige biler, men også i Audis racerbiler. 2,1 litersmotoren var brukt som basis for rallybilene på 1980-tallet, og den hadde en ytelse på godt over 400 hk med noen små modifikasjoner. Før 1990 var det motorer produsert med et volum på mellom 2 og 2,3 liter. Dette gav en meget god kombinasjon av drivstoffsøkonomi (som alle passet på den tiden), og selvfølgelig mye kraft.
På tidlig 90-tall begynte Audi å komme nærmere posisjonen som en alvorlig konkurrent til de tyske, globale premiummerkene Mercedes-Benz og BMW. Prosessen begynte med lanseringen av Audi V8, som skjedde i 1990. Det var essensielt en ny motor tilpasset Audi 100/200, men med tydelige karosseriforskjeller. Den mest synbare forandringen var at grillen nå var integrert i panseret, og fulgte med opp når panseret ble åpnet.
I 1991 hadde Audi den firesylindrede Audi 80, den femsylindrede Audi 90 (Audi 80 og 90 var samme bil, men med forskjellig motorstørrelse) og 100, Audi 200 utstyrt med turbo (egentlig samme bil som Audi 100) og Audi V8. Det fantes også en coupéversjon av Audi 80/90 med både den fire- og femsylindrede motorene, henholdsvis med modellnavnene 80 og 90.
Selv om den femsylindrede mototren var en vellykket, meget robust og kraftig motor, var den fortsatt litt for forskjellig fra målmarkedet. Samtidig med introduksjonen av den helt nye Audi 100 i 1992 introduserte Audi en 2,8-liters V6-motor. Denne motoren var også forberedt for en facelift av Audi 80 (alle 80- og 90-modeller var nå kalt «80» bortsett fra i USA), og kunder fikk da valget mellom fire-, fem- eller sekssylindret motor i samtlige karosseriversjoner; Avant, Limousine og Cabriolet.
Den femsylindrede motoren forsvant senere som et stort motorvalg; likevel var en turbomotor på 230 hk beholdt. Motoren som var forberedt for en Audi 200 quattro fra 1991, var basert på motoren som var tilpasset Audi Sport Quattro. Den ble levert i Audi Coupé og bilen ble kalt S2, og i Audi 100-karosseriet ble bilen kalt S4.
Audi A8 erstattet Audi V8 i 1994 med en revolusjonerende aluminiumsramme kalt Aluminum Space Frame (ASF) for å spare vekt. Vektreduksjonen ble oppveid av vekten på quattro-systemet. Dette betød at bilen hadde lik ytelse som konkurrentene, men mye bedre kjøreegenskaper.Den neste store modellforandringen skjedde i 1995 da Audi A4 erstattet Audi 80. Lignende skjedde med Audi 100 som fikk navnet Audi A6 (den fikk en liten designendring). Dette betød også at daværende S4 ble hetende S6, og en ny S4 ble introdusert i samme karosseri som A4, men med små, mer sportslige forandringer, som sideskjørt m.m. S2 ble ikke lenger produsert. Audi Cabriolet fortsatte å bli produsert (på Audi 80-plattformen) helt til 1999, og den ble levert opp igjennom årene med flere og flere motorer etter som de kom som alternativ. En ny Audi A3 bygd på samme plattform som VW Golf ble introdusert i 1996 og den radikale TT Coupé og roadster ble også basert på denne plattformen. En annen interessant modell som ble introdusert var en Mercedes-Benz A-klasse-konkurrenten A2, som i Europa solgte relativt bra. Likevel ble modellen fjernet fra modellprogrammet i 2005, og Audi bestemte seg for ikke å utvikle en erstatter umiddelbart.
Motorene som var tilgjengelige i hele modellrekken var nå en 1,4, 1,6 og 1,8 l firesylindret motor, en 1,8 l firesylindret turbomotor, en 2,6 og en 2,8 l V6-motor, en 2,2 l femsylindret turbomotor og en 4,2 l V8-motor. V6erne ble senere erstattet med 2,4 og 2,8 l 30V V6ere i 1998, med bedre effekt og dreiemoment. Flere motorer ble lagt til med tiden, inkludert en 3,7 l V8 og en 6,0 l W12-motor for Audi A8.
Ved årtusenskiftet introduserte Audi en direct-shift gearbox (DSG), en manuell girkasse som kunne brukes som en automatisk girkasse. Blant annet inneholder denne girkassen to sett med elektrohydrauliske clutchplater (der 1., 3., og 5. gir ligger på det ene, og 2., 4., og 6. på det andre), noe som bidrar til raskere girskift. Denne girkassen er implementert i noen VW Golf-, Audi A3- og TT-modeller. Motorutvalget ble kontinuerlig oppgradert, med en 2,7 l twinturbo V6-motor levert i S4, S6 og A6 allroad quattro, mens den 2,8 l V6-motoren ble erstattet med en 3,0 l motor.
I 2001 lanserte Audi en meget kraftig modell basert på A8, kalt S8. Den hadde en 360-hesters 4,2 l.
Nye modeller av A3, A4, A6 og A8 har blitt introdusert, og den gamle 1,8 l motoren har blitt erstattet av nye FSI-motorer (Fuel Stratified Injection). Nestet samtlige bensinmotorer i utvalget har nå denne drivstoffbesparende teknologien.
Som et premiummerke i Volksvagen-konsernet blir ny teknologi ofte først introdusert i Audis biler, før de blir «forenklet» til rimeligere merker som Volkswagen, SEAT og Škoda. Nylige eksempler på dette er noen av FSI-motorene nevnt i tabellen ovenfor, og DSG-girkassen.
TSI-teknologien ble introdusert i Volkswagen Golf tidlig i 2006. Disse motorene brukte, minst, en kapasitet på 1,4 liter kombinert med både turbo og kompressor for å utvikle høyere effekt, med mindre miljøskadelig CO2-utslipp og bedre drivstoffsøkonomi. Dette var tydelig da motorene ble sammenlignet med en motor uten turbo og kompressor med storr volum, som en 2-liters motor. TSI-motoren på 1,4-liter som nå er tilgjengelig i Volkswagen Golf produserer 140 og 170 hk. Disse motorene har vist seg populære i Storbritannia og kan snart komme som tilbud hos Audi, for eksempel i Audi A3 og A4. Det kan også hende at den kommer i noen SEAT- og Škoda-modeller i den nærmeste fremtid.Audi har satt seg som mål å ta igjen de to volummerkene i premiumsegmentet, BMW og Mercedes-Benz i globalt salg innen 2015, og arbeider for å nå dette målet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Audi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Audi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell norsk nettside
Bilnorge.no sin historie om merket
WW-Audi Club Norwegen
Biltesten.no sine tester av Audi | thumb|[[Barbara Bush, kona til den amerikanske presidenten George W. Bush, dattera Laura og Francis Rooney, den amerikanske ambassadøren til Vatikanstaten, i privat audiens hos pave Benedikt XVI 27. | 199,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lojalitet | 2023-02-04 | Lojalitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyder', 'Kategori:Etikk'] | Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.
| Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.
== Eksterne lenker ==
«Loyalty», Stanford Encyclopedia of Philosophy
«Loyalty», Dictionary of the History of Ideas | Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. | 199,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ucayali | 2023-02-04 | Ucayali | ["Kategori:Amazonas' vassdragsområde", 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Peru', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den peruanske regionen som er oppkalt etter elva, se Ucayali (region)Ucayali er ei elv i Peru. Den er ei tilløpselv til Amazonas, og har sitt utspring (som Apurímac) rundt 110 kilometer nordvest for Titicacasjøen. Selve Ucayali begynner ved byen Atalaya, ved samløpet mellom de to tilløpselvene Tambo (Apurímac) fra vest og Urubamba fra øst. Rundt 100 km sør for byen Iquitos løper Ucayali sammen med Marañón og danner Amazonas. Den er 1 600 km lang, med et nedbørfelt på 337 519 km² og en middelvannføring ved munningen på 12 600 m³/s.
| For den peruanske regionen som er oppkalt etter elva, se Ucayali (region)Ucayali er ei elv i Peru. Den er ei tilløpselv til Amazonas, og har sitt utspring (som Apurímac) rundt 110 kilometer nordvest for Titicacasjøen. Selve Ucayali begynner ved byen Atalaya, ved samløpet mellom de to tilløpselvene Tambo (Apurímac) fra vest og Urubamba fra øst. Rundt 100 km sør for byen Iquitos løper Ucayali sammen med Marañón og danner Amazonas. Den er 1 600 km lang, med et nedbørfelt på 337 519 km² og en middelvannføring ved munningen på 12 600 m³/s.
== Geografi ==
Ucayali er Amazonas' fjerneste kildeelv, med en samlet lengde på 2 669,9 km, regnet fra Apurímacs kilder ved fjellet Nevado Mismi, til samløpet mellom Ucayali og Marañón. Apurímac skifter navn til Ene og deretter Tambo før samløpet med Ucayali, og de fire elvenes lengde hver for seg er: Apurímac – 730,7 km, Ene – 180,6 km, Tambo – 158,5 km og selve Ucayali – 1 600,1 km.
Elveløpet er svingete og sterkt meanderende. Bredden varierer fra 400–1 200 meter, og elveløpet inneholder et stort antall øyer. Strømhastigheten ligger rundt 5–6 km/t, og det finnes alltid en kanal på 20–50 meters bredde, med en minimumsdybde på 1,5 meter. Det finnes fem trange passasjer, på grunn av flåter av døde trær og tømmer. Noen steder har enorme steiner falt fra fjellene og ned i elveløpet og forårsaker store virvelstrømmer.
Elva fører med seg en stor mengde sedimenter, og bidrar sammen med elva Madeira med storparten av sedimenttransporten inn til Amazonas.
Den største byen ved elva er provinshovedstaden Pucallpa. Lengre nedstrøms ligger byen Requena, hvor sideelva Tapiche munner ut.
== Utforskning ==
Ucayali ble først kalt San Miguel, deretter Ucayali, Ucayare, Poro, Apu-Poro, Cocama og Rio de Cuzco. Peru har gjennom tidene utstyrt mange ekspedisjoner for å utforske elva. En av dem (i 1867) hevdet å ha vært kun 380 km fra Lima, og den lille damperen «Napo» kjempet seg 124 km gjennom de sterke strømmene fra Ucayalis samløp med sideelva Pachitea til samløpet mellom Tambo og Urubamba. «Napo» lyktes deretter i å seile 56 km oppover tilløpselva Urubamba, til et punkt 320 km nord for Cuzco.
I resten av Urubamba er båttrafikk ikke mulig på grunn av stryk og andre hindringer, som vist av Bosquet i 1806 og Castelnau i 1846. Torres, som utforsket Alto Ucayali (Øvre Ucayali) for den peruanske regjeringen, ga den ei lengde på 300 kilometer, regnet fra munningen av Pachitea til samløpet mellom Tambo og Urubamba.
== Litteratur ==
The Smithsonian Atlas of the Amazon, ISBN 1-58834-135-6
== Eksterne lenker ==
Ucayaliregionen (engelsk, spansk)
Amazonas biogeografi (engelsk, spansk, fransk) | Ucayali er ei elv i Peru. Den er ei tilløpselv til Amazonas, og har sitt utspring (som Apurímac) rundt 110 kilometer nordvest for Titicacasjøen. | 199,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andipaxos | 2023-02-04 | Andipaxos | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Korfu', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Andipaxos, eller Andipaxi (gresk: Αντίπαξος/Αντίπαξοι), er en øy i De joniske øyer i Hellas. Øyen er bare 5 km² og ligger omtrent 3 km sør for Paxos. Andipaxos er stort sett dekket av vinranker og har svært flotte strender og ei havn kalt Agrapidia.
| Andipaxos, eller Andipaxi (gresk: Αντίπαξος/Αντίπαξοι), er en øy i De joniske øyer i Hellas. Øyen er bare 5 km² og ligger omtrent 3 km sør for Paxos. Andipaxos er stort sett dekket av vinranker og har svært flotte strender og ei havn kalt Agrapidia.
== Eksterne lenker ==
(en) Antipaxos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Reiseguide for Paxos og Antipaxos | Andipaxos, eller Andipaxi (gresk: Αντίπαξος/Αντίπαξοι), er en øy i De joniske øyer i Hellas. Øyen er bare 5 km² og ligger omtrent 3 km sør for Paxos. | 199,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matti_Klinge | 2023-02-04 | Matti Klinge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Finske historikere', 'Kategori:Finske professorer', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenska Akademiens Finlandspris'] | Matti Klinge (født 31. august 1936 i Helsingfors) er en finsk professor emeritus i historie.Klinge er utdannet ved Helsingfors universitet, der han i 1967 avla doktorgraden. Etter å ha vært gjesteprofessor ved Sorbonne i Paris 1970–1972, var Klinge fra 1975 til 2001 innehaver av det svenskspråklige professoratet i historie ved Helsingfors universitet. Klinge har særlig arbeidet med finsk politisk historie, og i særdeleshet befattet seg med spørsmål knyttet til finsk nasjonal identitet.
| Matti Klinge (født 31. august 1936 i Helsingfors) er en finsk professor emeritus i historie.Klinge er utdannet ved Helsingfors universitet, der han i 1967 avla doktorgraden. Etter å ha vært gjesteprofessor ved Sorbonne i Paris 1970–1972, var Klinge fra 1975 til 2001 innehaver av det svenskspråklige professoratet i historie ved Helsingfors universitet. Klinge har særlig arbeidet med finsk politisk historie, og i særdeleshet befattet seg med spørsmål knyttet til finsk nasjonal identitet.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1989 – Svenska Akademiens Finlandspris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Matti Klinge». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-5462-1416928958068.
Professor Emeritus Matti Klinge, Ph.D., presentasjon fra Helsingfors Universitet
Matti Klinge, presentasjon fra forlaget Schildts & Söderströms
«Att bli du med Matti Klinge», intervju i Hufvudstadsbladet | Matti Klinge (født 31. august 1936 i Helsingfors) er en finsk professor emeritus i historie. | 199,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenen_folkenes_vennskap | 2023-02-04 | Ordenen folkenes vennskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 1991', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1972'] | Ordenen folkenes vennskap (russisk: Орден Дружбы народов) var en sovjetisk orden innstiftet 17. desember 1972. Den ble innstiftet til belønning av personer, organisasjoner, institusjoner og enheter som hadde gjort en særlig innsats for styrking av vennskap og forbrødring n internasjonalt og for utvikling av vennskapelige forbindelser mellom Sovjetunionen og andre land. Ordenen folkenes vennskap ble avskaffet i etter Sovjetunionens oppløsning og i Russland erstattet av Vennskapsordenen.
| Ordenen folkenes vennskap (russisk: Орден Дружбы народов) var en sovjetisk orden innstiftet 17. desember 1972. Den ble innstiftet til belønning av personer, organisasjoner, institusjoner og enheter som hadde gjort en særlig innsats for styrking av vennskap og forbrødring n internasjonalt og for utvikling av vennskapelige forbindelser mellom Sovjetunionen og andre land. Ordenen folkenes vennskap ble avskaffet i etter Sovjetunionens oppløsning og i Russland erstattet av Vennskapsordenen.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Ordenen folkenes vennskap besto av en rød femtagget stjerne med stråler i vinklene. Midtmedaljongen var belagt med Sovjetunionens riksvåpen.
Ordensbåndet var i fargene hvitt, blått, rødt, gult og grønt.
== Norske innehavere ==
Martin Gunnar Knutsen og Gunvor Galtung Haavik var innehavere av Ordenen folkenes vennskap.
== Referanser == | Ordenen folkenes vennskap (russisk: Орден Дружбы народов) var en sovjetisk orden innstiftet 17. desember 1972. | 199,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_Standal | 2023-02-04 | Espen Standal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Ørsta-spillere'] | Espen Standal (16. mars 1992) er en norsk fotballspiller som spiller for Ull/Kisa.
Han har tidligere spilt for Ørsta IL, og i 2008 scoret han 23 seriemål for Ørsta i 4. divisjon. Samme året spilte han fast på G16-landslaget, og ifølge ØIL-leder Stein Aam var det interesse fra både Stabæk og Viking.
Etter dette spilte Standal først for AaFK før han gikk videre til Hødd. Espen spilte for Hødd fra 2010 til 2014 da han gikk videre til Ull/Kisa.
I 2012 var han med å vinne NM med Hødd.
| Espen Standal (16. mars 1992) er en norsk fotballspiller som spiller for Ull/Kisa.
Han har tidligere spilt for Ørsta IL, og i 2008 scoret han 23 seriemål for Ørsta i 4. divisjon. Samme året spilte han fast på G16-landslaget, og ifølge ØIL-leder Stein Aam var det interesse fra både Stabæk og Viking.
Etter dette spilte Standal først for AaFK før han gikk videre til Hødd. Espen spilte for Hødd fra 2010 til 2014 da han gikk videre til Ull/Kisa.
I 2012 var han med å vinne NM med Hødd.
== Eksterne lenker ==
(en) Espen Standal – Transfermarkt
(no) Espen Standal – Norges Fotballforbund | | fødested = Ørsta | 199,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/University_Stadium | 2023-02-04 | University Stadium | ['Kategori:Pekere'] | University Stadium kan vise til:
University Stadium – hjemmearenaen til Sliema Wanderers FC
University Stadium – stadionet til University of New Mexico
University Stadium – stadionet til University of Manitoba
University Stadium – et stadion i den indiske byen Thiruvananthapuram
University Stadium – et stadion i byen Waterloo, Ontario som brukes av Wilfrid Laurier Golden Hawks | University Stadium kan vise til:
University Stadium – hjemmearenaen til Sliema Wanderers FC
University Stadium – stadionet til University of New Mexico
University Stadium – stadionet til University of Manitoba
University Stadium – et stadion i den indiske byen Thiruvananthapuram
University Stadium – et stadion i byen Waterloo, Ontario som brukes av Wilfrid Laurier Golden Hawks | University Stadium kan vise til: | 199,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Slovenias_frihetsorden | 2023-02-04 | Republikken Slovenias frihetsorden | ['Kategori:Slovenia', 'Kategori:Slovenske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992'] | Republikken Slovenias frihetsorden (slovensk: Častni znak svobode Republike Slovenije) er en slovensk orden. Den ble innstiftet i 1992 til anerkjennelse av innsats til forsvar for Slovenias frihet og suverenitetshevdelse. Republikken Slovenias frihetsorden er landets fremste utmerkelse og rangerer foran Ordenen for eksepsjonelle fortjenester. Ordenen tildeles av republikkens president.
| Republikken Slovenias frihetsorden (slovensk: Častni znak svobode Republike Slovenije) er en slovensk orden. Den ble innstiftet i 1992 til anerkjennelse av innsats til forsvar for Slovenias frihet og suverenitetshevdelse. Republikken Slovenias frihetsorden er landets fremste utmerkelse og rangerer foran Ordenen for eksepsjonelle fortjenester. Ordenen tildeles av republikkens president.
== Inndeling ==
Republikken Slovenias frihetsorden er inndelt i tre grader:
Republikken Slovenias frihetsorden i gull
Republikken Slovenias frihetsorden i sølv
Republikken Slovenias frihetsordenOrdenstegnene er formgitt av Kostja Gatnik.
== Insignier ==
Ordenstegnene for Republikken Slovenias frihetsorden har en moderne utforming, ulik mange andre ordener. Ordenstegnene består av en fasettert medaljong formet som en spiral som i midten bærer et bølgemønster i fargene hvitt, blått og rødt, Slovenias flaggfarger.
Medaljongen er for øverste grad opphengt i et bånd til å bære om halsen. Båndet er blått med en hvit og en rød stripe.
== Tildeling ==
Republikken Slovenias frihetsorden kan tildeles for fortjenester av Slovenias frihet og suverenitetshevdelse eller for bidrag i kampen for landets selvstendighet. Den kan tildeles både slovenske og andre lands borgere. I særlige tilfeller kan ordenen også tildeles grupper, institusjoner eller internasjonale organisasjoner. Ordenen kan også tildeles posthumt.
== Referanser == | Republikken Slovenias frihetsorden (slovensk: Častni znak svobode Republike Slovenije) er en slovensk orden. Den ble innstiftet i 1992 til anerkjennelse av innsats til forsvar for Slovenias frihet og suverenitetshevdelse. | 199,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Esporte_Clube_Bahia | 2023-02-04 | Esporte Clube Bahia | ['Kategori:1930-årene i Bahia', 'Kategori:1931 i Brasil', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahia', 'Kategori:Fotballag etablert i 1931', 'Kategori:Fotballag i Brasil'] | Esporte Clube Bahia er en brasiliansk fotballklubb fra Salvador i Bahia som ble etablert 1. januar 1931. Det vant sitt første nasjonale mesterskap i 1959, og vant den igjen i 1988. De spiller i år i Campeonato Brasileiro Série A, som er det høyeste nivået i brasiliansk seriefotball.
| Esporte Clube Bahia er en brasiliansk fotballklubb fra Salvador i Bahia som ble etablert 1. januar 1931. Det vant sitt første nasjonale mesterskap i 1959, og vant den igjen i 1988. De spiller i år i Campeonato Brasileiro Série A, som er det høyeste nivået i brasiliansk seriefotball.
== Spillerstall ==
15. april 2021
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Esporte Clube Bahia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Esporte Clube Bahia er en brasiliansk fotballklubb fra Salvador i Bahia som ble etablert 1. januar 1931. | 199,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Hemmerling | 2023-02-04 | Michel Hemmerling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Luxembourg under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Luxembourgske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Luxembourg'] | Michel Hemmerling (født 9. januar 1889 i Luxembourg, død 22. november 1962 samme sted) var en luxembourgsk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1912 i Stockholm, der han deltok på Luxembourgs lag som kom på 4.-plass i den lagkonkurranse mangekamp (europeisk system), og 5.-plass i lagkamp, fritt system.
| Michel Hemmerling (født 9. januar 1889 i Luxembourg, død 22. november 1962 samme sted) var en luxembourgsk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1912 i Stockholm, der han deltok på Luxembourgs lag som kom på 4.-plass i den lagkonkurranse mangekamp (europeisk system), og 5.-plass i lagkamp, fritt system.
== Eksterne lenker ==
(en) Michel Hemmerling – Olympedia
(en) Michel Hemmerling – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | | fødested = Luxembourg, Luxembourg | 199,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NORAD_sporer_julenissen | 2023-02-04 | NORAD sporer julenissen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Juleskikker', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:U.S. Air Force'] | NORAD sporer julenissen (egentlig NORAD Tracks Santa) er et nettsted hvor den amerikansk-canadiske luftforsvarskommandoen, North American Aerospace Defense Command (NORAD), tilsynelatende sporer julenissen på hans reise julaften. Nettstedet er en form for PR-program som startet som en tilfeldighet, og hvert år i over femti år har NORAD fortalt historier om hvordan deres avanserte sporingssystem slik som Distant Early Warning Line (DEW Line) har oppdaget og sporet julenissen fra han forlater Nordpolen og til han leverer pakkene.
| NORAD sporer julenissen (egentlig NORAD Tracks Santa) er et nettsted hvor den amerikansk-canadiske luftforsvarskommandoen, North American Aerospace Defense Command (NORAD), tilsynelatende sporer julenissen på hans reise julaften. Nettstedet er en form for PR-program som startet som en tilfeldighet, og hvert år i over femti år har NORAD fortalt historier om hvordan deres avanserte sporingssystem slik som Distant Early Warning Line (DEW Line) har oppdaget og sporet julenissen fra han forlater Nordpolen og til han leverer pakkene.
== Historie ==
I 1955 ble det kjørt en reklamekampanje for et Sears-kjøpesenter i Colorado Springs, hvor barn ble oppfordret til å ringe julenissen på et spesielt telefonnummer. På grunn av en trykkfeil så var nummeret direktelinjen til operasjonssjefen ved Continental Air Defence (CONAD). Oberst Harry Shoup fikk første oppringing til julenissen på julaften 1955 – det var en seks år gammel gutt som leste opp sine julegaveønsker. Shoup syntes ikke oppringingen var morsom, men etter at han hadde spurt moren til neste oppringer hva som foregikk så fikk han forklaringen. Han ga deretter staben beskjed om å oppgi julenissens posisjon til alle barn som ringte inn.Tre år senere ble regjeringene i USA og Canada enige om å slå sammen deres respektive nasjonale luftforsvar og opprette NORAD, samtidig som tradisjonen fortsatte. Nå ringer både større mediekanaler inn i tillegg til barn for å spørre om hvor Julenissen er til enhver tid. NORAD støtter seg på frivillige for å gjøre det mulig å spore julenissen. Mange ansatte ved Cheyenne Mountain og Peterson Air Force Base tilbringer deler av julaften sammen med familie og venner ved NORADs «Santa Tracking Operations Center» for å svare på telefoner og oppgi julenissens eksakte posisjon til tusenvis av innringere. Rundt 800 tjenestemenn og deres familier går skift for å drive tjenesten fra klokken to på natten (MST) den 24. desember til klokken to på natten første juledag.I 1997 ble den kanadiske majoren Jamie Robertson øverste ansvarshavende for denne tjenesten. Major Robertson utvidet tilbudet og fikk opprettet en kanal på Internett for å vise julenissens posisjon «i sanntid». Samtidig har private firmaer sponset nettjenesten slik at den er globalt tilgjengelig. I 2004 fikk NORAD mer enn 35 000 e-poster, 55 000 telefonoppringinger og 912 millioner treff på nettstedet fra 181 land. I 2005 var mer enn 500 frivillige med på å svare på telefoner. I 2006 ble en halv million telefonoppringninger og over 12 500 e-poster mottatt. Antall treff på nettstedet er nå over en milliard.
Den oppdiktede historien har skiftet sammen med den politiske bakgrunnen; under den kalde krigen ble sporingsdata og kommandoer gitt via radiokommunikasjon, kun Nord-Amerika ble omtalt og julenissens ankomst ble bekjentgjort med kommentarer som «avskjæringsjager på vingene for å skyte ned inntrenger». Først i siste øyeblikk ville så piloten oppdage hvem han «forsøkte å skyte ned». Tjenesten var i 2006 lagt opp som et nettsted hvor det ble vist hvordan julenissen kom inn mot Newfoundland i Canada, mens en skvadron av CF-18 Hornet fra det kanadiske luftforsvaret møtte ham og fløy i æresformasjon sammen med ham for å lose ham gjennom Air Defense Identification Zones (ADIZ) i Canada.
Julen 2005 var den femtiende gangen NORAD drev «Santa Tracking» på julaften. Det påfølgende året startet tjenesten å bruke animerte kart slik at de kunne vise nissens posisjon fortløpende. I 2007 startet de å bruke Google Earth for å spore nissen i et 3D-kart. Kartet ble oppdatert hvert femte minutt.
== Teknologi ==
Sporingen av julenissen starter med NORADs radarsystem som kalles «North Warning System». Dette er en kraftfullt radarsystem som består av 47 installasjoner som strekker seg ut langs med den nordre grensen til Nord-Amerika. Det er viktig for NORAD å sjekke radarene grundig for å finne indikasjoner på når julenissen forlater Nordpolen på julaften.
Når radarene viser at nissen har tatt av, så brukes det andre systemet for sporing, de samme satellittene som brukes for å gi advarsler om mulige rakettutskytninger med kurs for Nord-Amerika. Disse satellittene er i geostasjonære baner (det er en kul måte å si at satellittene alltid står over et fast punkt på jorden) 35 350 kilometer over jorden. Disse satellittene har infrarøde sensorer, slik at de kan registrere varmestråling. Når en rakett er avfyrt, så blir det avgitt en enorm mengde varme, og denne er tilstrekkelig for at satellittene kan registrere oppskytningen. Rudolf sin nese gir en infrarød signatur på lik linje med en rakett, og satellittene kan detektere den sterkt lysende røde nesen nær sagt uten problemer. Med så mange års erfaring, så har NORAD blitt svært gode i å spore fly på vei til Nord-Amerika, detektere globale rakettoppskytninger og å følge nissens reise på grunn av Rudolfs røde nese.
Det tredje systemet som tas i bruk er «Santa cam», «julenissekameraer». Dette systemet ble tatt i bruk i 1998, samme år som «Santa Tracking» ble tilgjengelig på Internett. NORADs Santa cams er ultrakule høyteknologiske digitale høyhastighetskameraer som er satt ut på forvalgte steder rundt om på kloden. NORAD bruker disse kameraene kun en eneste gang i løpet av året, på selveste juleaften. Disse kameraene fanger bilder av nissen og reinsdyrene på deres reise verden rundt. NORAD publiserer fortløpende bildene på sitt nettsted for at mennesker jorden rundt kan ta del i bildene. Julenissekameraene tar både stillbilder og film av nissen.
Det fjerde systemet som brukes er NORADs jetjagere. Kanadiske NORAD-jagerflypiloter som flyr CF-18 tar av fra Newfoundland for å avskjære og ønske velkommen nissen til Nord-Amerika. Senere vil andre CF-18 jagerflypiloter overta eskorteringen fra andre steder i Canada. I USA vil amerikanske NORAD jagerflypiloter i enten F-15 eller F-16 få gleden av å fly med nissen og hans reinsdyr Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen og Rudolf. Rundt regnet et dusin NORAD-jagere i Canada og USA er utstyrt med «Santa cams».
== Endringer i tjenesten ==
Nettstedet blir oppdatert hver time for å vise en animert nisse som flyr over en eller flere storbyer i tidssonen hvor det er midnatt. Ved å klikke på nissen kanman se videoer med kommentarer fra en NORAD-ansatt, og i noen tilfeller er det har også kjente personer lest inn kommentarer. I 2005 og 2006 ble kommentarene for sekvensen over London lest av Jonathan Ross, og i 2004 ble kommentarene lest av Ringo Starr fra Beatles.
== Reiselogg (eksempler) ==
==== 2007 ====
Startet fra Nordpolen
Besøkte Auckland, New Zealand
Passerte over Operahuset i Sydney mens han gjorde en runde i Australia
Fløy over Fuji-fjellet, Japan, hvoretter han forlot stedet med en hastighet tilsvarende ett hundre ganger hastigheten til Shinkansen som passerte i nærheten
Fløy over Den kinesiske mur og videre til Sibir.
Gjennomførte den rundturens kaldeste etappe over Himalaya i Nepal
Svevde over Taj Mahal i India
Steg til 386 kilometers høyde for å besøke Den internasjonale romstasjonen.
Besøkte Bagdad, Irak, og de amerikanske styrkene der.
Fløy over Moskva for å se på turistmålene
Svevde over Kairo, Egypt
Passerte over Colosseum i Roma, Italia
Besøkte barn i Neuschwanstein, Tyskland
Bremset ned ved Eiffeltårnet i Paris, Frankrike
Besøkte London, Storbritannia
Avsluttet Europa-besøket og fløy over Azorene
Kretset rundt Kristusstatuen i Rio de Janeiro, Brasil
Fløy over inka-byen Machu Picchu i Peru
Passerte romfergen ved Cape Canaveral i Florida, USA
Kretset rundt Frihetsgudinnen i New York
Fløy gjennom Gateway Arch i St. Louis, Missouri
Fløy over NORADs koordineringssenter i Cheyenne Mountain, nær Colorado Springs, Colorado
Slakket ned farten over Reindeer Lake i Saskatchewan, Canada der to av sledens trekkdyr, Donner og Blitzen, har slektninger
Kretset rundt landemerket Space Needle i Seattle, USA
Avsluttet rundturen på Hawaii
==== 2006 ====
Tok av fra Nordpolen og fløy sørøver langs datolinjen
Besøkte Auckland, Picton og Cloudy Bay på New Zealand
Fløy over Operahuset i Sydney idet han kom inn over Australia
Passerte Fuji-fjellet i Japan, og et Shinkansen høyhastighetstog
Fløy langs Den kinesiske muren og videre til Sibir
Fløy over Himalaya i Nepal)
Fløy forbi Taj Mahal i India
Klatret til 385 kilometers høyde for å besøke Den internasjonale romstasjonen
Beundret løkkuplene i Kreml i Moskva
Fløy over pyramidene og Sfinksen i Egypt og satte kursen mot Kairo
Gjorde unna Italia med besøk av Colosseum i Roma, det skjeve tårn i Pisa, og kanalene i Venezia
Satte kursen nordover, og fløy over kongeslottene i Bayern og fortsatte videre inn i Tyskland
Kretset rundt Eiffeltårnet i Paris
Forlot Nord-Afrika og Kanariøyene og fløy til London (kommentert av Jonathan Ross fra BBC)
Hadde et møte med en amerikansk ubåt av Ohio-klassen midt i Atlanterhavet
Fløy over Kristusstatuen og inn over Rio de Janeiro i Brasil
Besøkte inka-byen Machu Picchu i Peru
Kom inn i amerikansk luftrom og fløy nordover langs kysten av Florida, forbi John F. Kennedy Space Center
Leveranser i New York City mens Frihetsgudinnen og Central Park blir beundret, før han fortsetter inn i Canada over Quebec
Fløy gjennom Gateway Arch i St. Louis
Pause i Manitoba ved Reindeer Lake
Fløy over NORADs koordineringssenter i Cheyenne Mountain før han fortsatte til Alberta og Saskatchewan i Canada
Kretset rundt Seattles Space Needle og fortsatte til California
Avsluttet rundturen på HawaiiDe fleste videosnuttene og kommentarene fra 2007 er de samme som i 2006 og 2005. Tidligere års rundturer har også brukt stort sett samme videosnutter, men med forskjellige kommentarer.
==== 2004 ====
Tok av fra Nordpolen
Besøkte Auckland, Picton, og Cloudy Bay på New Zealand
Besøkte Sydney i Australia
Fløy over Japan
Besøkte Den kinesiske muren
Fløy over Himalaya
Besøkte India og Taj Mahal
Besøkte Persiagulfen
Besøkte Russland
Besøkte Egypt og Den internasjonale romstasjonen
Besøkte Hellas
Besøkte Colosseum
Besøkte Eiffeltårnet i Paris
Tidligere Beatles-medlem Ringo Starr kommenterte julenissens besøk i Storbritannia
Fløy over Atlanterhavet
Fløy forbi Kristusstatuen i Rio de Janeiro, Brasil
Besøkte Canada før han dro sørover
Leverte julegaver i Maine, USA
Besøkte New York
Besøkte St. Louis
Besøkte Manitoba i Canada
Besøkte Colorado Springs
Besøkte Seattle
Avsluttet rundturen på Hawaii
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) NORAD Tracks Santa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Aftenposten: Det amerikanske forsvaret følger nissen
IT-avisen: Julenissen på Google Earth | NORAD sporer julenissen (egentlig NORAD Tracks Santa) er et nettsted hvor den amerikansk-canadiske luftforsvarskommandoen, North American Aerospace Defense Command (NORAD), tilsynelatende sporer julenissen på hans reise julaften. Nettstedet er en form for PR-program som startet som en tilfeldighet, og hvert år i over femti år har NORAD fortalt historier om hvordan deres avanserte sporingssystem slik som Distant Early Warning Line (DEW Line) har oppdaget og sporet julenissen fra han forlater Nordpolen og til han leverer pakkene. | 199,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Karlovitsj_von_Uslar | 2023-02-04 | Peter Karlovitsj von Uslar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vysjnij Volotsjok rajon', 'Kategori:Russiske lingvister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Baron Peter Karlovitsj von Uslar (russisk Петр Карлович Услар) (født 20. augustjul./ 1. september 1816greg., død (8. junijul./ 20. juni 1875greg.) var en russisk, ingeniør, lingvist og offiser av tysk opphav, som er best kjent for sin forskning på språkene og etnografien til folkeslagene i Kaukasus.
Peter von Uslar ble født i Kurovo i Tver oblast. Han studerte ved den russiske krigsskolen, og tok aldri noen grad i lingvistikk.
I 1850 ble han medlem av det russiske geografiske samfunn og gitt i oppgave å samle en historie av Kaukasus-regionen. Det var dette oppdraget som senere gjorde ham interessert i å studere de kaukasiske språkene, og som førte til hans mange bidrag for å kartlegge de mange kaukasiske språkene fra ulike linguistiske grupper, som abkhasisk, Ubykhisk, svanisk, tsjetsjensk, avarisk, lak, tabasaran og lezgisk.
| Baron Peter Karlovitsj von Uslar (russisk Петр Карлович Услар) (født 20. augustjul./ 1. september 1816greg., død (8. junijul./ 20. juni 1875greg.) var en russisk, ingeniør, lingvist og offiser av tysk opphav, som er best kjent for sin forskning på språkene og etnografien til folkeslagene i Kaukasus.
Peter von Uslar ble født i Kurovo i Tver oblast. Han studerte ved den russiske krigsskolen, og tok aldri noen grad i lingvistikk.
I 1850 ble han medlem av det russiske geografiske samfunn og gitt i oppgave å samle en historie av Kaukasus-regionen. Det var dette oppdraget som senere gjorde ham interessert i å studere de kaukasiske språkene, og som førte til hans mange bidrag for å kartlegge de mange kaukasiske språkene fra ulike linguistiske grupper, som abkhasisk, Ubykhisk, svanisk, tsjetsjensk, avarisk, lak, tabasaran og lezgisk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi in den Store sovjetiske encyklopedi | Baron Peter Karlovitsj von Uslar (russisk Петр Карлович Услар) (født , død () var en russisk, ingeniør, lingvist og offiser av tysk opphav, som er best kjent for sin forskning på språkene og etnografien til folkeslagene i Kaukasus. | 199,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalhelt_av_Armenia | 2023-02-04 | Nasjonalhelt av Armenia | ['Kategori:Armenia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1994'] | Nasjonalhelt av Armenia (armensk: Հայաստանի ազգային հերոս) er en armensk orden. Æresbevisningen ble innstiftet 22. april 1994. Tittelen tildeles for fremragende fortjenester for republikkens forsvar, styrking av lov og orden og fremme av viktige verdier. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig ordenstegnet Moderlandets orden. Æresbevisningen er Armenias fornemste.Nasjonalhelt av Armenia har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde. Også flere andre land som tilhørte Sovjetunionen har innført tilsvarende ærestitler. Blant dem er Helt av Hviterussland, Helt av Ukraina, Helt av Den russiske føderasjon og Nasjonalhelt av Georgia.
| Nasjonalhelt av Armenia (armensk: Հայաստանի ազգային հերոս) er en armensk orden. Æresbevisningen ble innstiftet 22. april 1994. Tittelen tildeles for fremragende fortjenester for republikkens forsvar, styrking av lov og orden og fremme av viktige verdier. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig ordenstegnet Moderlandets orden. Æresbevisningen er Armenias fornemste.Nasjonalhelt av Armenia har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde. Også flere andre land som tilhørte Sovjetunionen har innført tilsvarende ærestitler. Blant dem er Helt av Hviterussland, Helt av Ukraina, Helt av Den russiske føderasjon og Nasjonalhelt av Georgia.
== Insignier ==
Det synlige tegn på æresbevisningen Nasjonalhelt av Armenia er Moderlandets orden, en åttetakket stjerne i gull som bærer Armenias riksvåpen i midten. Stjernen er festet til et bånd i rødt, blått og oransje. Dette er fargene fra Armenias flagg. Ordenstegnet bæres på venstre side av brystet.
== Tildeling ==
Vazgen I, Charles Aznavour og Nikolaj Ryzjkov er blant personene som er utnevnt til Nasjonalhelt av Armenia.
== Referanser == | Nasjonalhelt av Armenia (armensk: Հայաստանի ազգային հերոս) er en armensk orden. Æresbevisningen ble innstiftet 22. | 199,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rowland_George | 2023-02-04 | Rowland George | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra Bath', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rowland George (født 15. januar 1905, død 9. september 1997) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
George ble olympisk mester i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den britiske båten som vant firer uten styrmann foran Tyskland og Italia. Mannskapet på den britiske fireren var John Badcock, Hugh Edwards, Jack Beresford og Rowland George.
| Rowland George (født 15. januar 1905, død 9. september 1997) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
George ble olympisk mester i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den britiske båten som vant firer uten styrmann foran Tyskland og Italia. Mannskapet på den britiske fireren var John Badcock, Hugh Edwards, Jack Beresford og Rowland George.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i roing, firer uten styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rowland George – Olympics.com
(en) Rowland George – Olympic.org
(en) Rowland George – Olympedia
(en) Rowland George – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rowland George – FISA | Rowland George (født 15. januar 1905, død 9. | 199,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Badcock | 2023-02-04 | John Badcock | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Charles Badcock (født 17. januar 1903, død 29. mai 1976) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Badcock ble olympisk mester i roing i OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den britiske båten som vant firer uten styrmann foran Tyskland og Italia. Mannskapet på den britiske fireren var John Badcock, Hugh Edwards, Jack Beresford og Rowland George.
Fire år tidligere, i sommer-OL 1928 i Amsterdam, vant han en sølvmedalje i roing med den britiske åtteren.
Han var gift med svømmeren Joyce Cooper.
| John Charles Badcock (født 17. januar 1903, død 29. mai 1976) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Badcock ble olympisk mester i roing i OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den britiske båten som vant firer uten styrmann foran Tyskland og Italia. Mannskapet på den britiske fireren var John Badcock, Hugh Edwards, Jack Beresford og Rowland George.
Fire år tidligere, i sommer-OL 1928 i Amsterdam, vant han en sølvmedalje i roing med den britiske åtteren.
Han var gift med svømmeren Joyce Cooper.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i roing, firer uten styrmann Storbritannia
1928 Amsterdam - Sølv i roing, firer uten styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Badcock – Olympics.com
(en) John Badcock – Olympic.org
(en) John Badcock – Olympedia
(en) John Badcock – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Badcock – FISA | John Charles Badcock (født 17. januar 1903, død 29. | 199,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Aletter | 2023-02-04 | Karl Aletter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Mannheim', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske roere'] | Karl Aletter (født 8. juli 1906, død 29. mars 1991) var en tysk roer som deltok i De olympiske leker i 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Aletter vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL i 1932 i Los Angeles. Han var med på den tyske båten som kom på andreplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia. Mannskapet på den tyske fireren var Aletter, Ernst Gaber, Walter Flinsch og Hans Maier.
| Karl Aletter (født 8. juli 1906, død 29. mars 1991) var en tysk roer som deltok i De olympiske leker i 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Aletter vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL i 1932 i Los Angeles. Han var med på den tyske båten som kom på andreplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia. Mannskapet på den tyske fireren var Aletter, Ernst Gaber, Walter Flinsch og Hans Maier.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i roing, firer uten styrmann GER
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Aletter – Olympics.com
(en) Karl Aletter – Olympic.org
(en) Karl Aletter – Olympedia
(en) Karl Aletter – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Karl Aletter – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Karl Aletter – FISA | Karl Aletter (født 8. juli 1906, død 29. | 199,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Flinsch | 2023-02-04 | Walter Flinsch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske roere'] | Walter Flinsch (født 7. februar 1903, død 3. februar 1943) var en tysk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Flinsch vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den tyske båten som kom på andreplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia. Mannskapet på den tyske fireren var Karl Aletter, Ernst Gaber, Walter Flinsch og Hans Maier.
| Walter Flinsch (født 7. februar 1903, død 3. februar 1943) var en tysk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Flinsch vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den tyske båten som kom på andreplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia. Mannskapet på den tyske fireren var Karl Aletter, Ernst Gaber, Walter Flinsch og Hans Maier.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i roing, firer uten styrmann GER
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Walter Flinsch – Olympics.com
(en) Walter Flinsch – Olympic.org
(en) Walter Flinsch – Olympedia
(en) Walter Flinsch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Walter Flinsch – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Walter Flinsch – FISA | Walter Flinsch (født 7. februar 1903, død 3. | 199,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Ghiardello | 2023-02-04 | Antonio Ghiardello | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Italienske roere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Genova', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Ghiardello (født 21. mars 1898 i Santa Margherita Ligure, død 5. januar 1992) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Aletter vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
Fire år senere, under sommer-OL 1936 i Berlin, kom han på fjerdeplass i roing firer uten styrmann.
| Antonio Ghiardello (født 21. mars 1898 i Santa Margherita Ligure, død 5. januar 1992) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Aletter vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
Fire år senere, under sommer-OL 1936 i Berlin, kom han på fjerdeplass i roing firer uten styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer uten styrmann ITA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Ghiardello – Olympics.com
(en) Antonio Ghiardello – Olympic.org
(en) Antonio Ghiardello – Olympedia
(en) Antonio Ghiardello – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Antonio Ghiardello – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Antonio Ghiardello – Italias olympiske komité
(en) Antonio Ghiardello – FISA | Antonio Ghiardello (født 21. mars 1898 i Santa Margherita Ligure, død 5. | 199,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Cossu | 2023-02-04 | Francesco Cossu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Italienske roere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francesco Cossu (født 11. januar 1907) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Cossu vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
| Francesco Cossu (født 11. januar 1907) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Cossu vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer uten styrmann ITA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Francesco Cossu – Olympics.com
(en) Francesco Cossu – Olympic.org
(en) Francesco Cossu – Olympedia
(en) Francesco Cossu – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Francesco Cossu – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Francesco Cossu – Italias olympiske komité
(en) Francesco Cossu – FISA | Francesco Cossu (født 11. januar 1907) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles. | 199,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Times_They_Are_a-Changin%E2%80%99_(sang) | 2023-02-04 | The Times They Are a-Changin’ (sang) | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1964', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Singler fra 1964'] | «The Times They Are a-Changin'» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på hans 1964 album med samme navn. I 2004 var denne sangen kåret som nummer 59 på Rolling Stones liste, The 500 Greatest Songs of All time.
Dylans venn, Tony Glover, minnes at han besøkte Dylans leilighet i september 1963, hvor han så en del sangmanuskripter og dikt liggende på bordet. «The Times They Are-a Changin» hadde ikke blitt innspilt ennå, men Glover så sangens tidlige manuskripter. Etter å ha lest et utdrag fra teksten: «come senators, congressmen, please heed the call», spør Glover Dylan: «What is this shit, man?», Dylan svarte: «Well, you know, it seems to be what the people like to hear».
En protestsang er ofte sett på som en refleksjon av generasjonskløften og den politiske fronten som markerte amerikansk kultur på 1960-tallet. Men Dylan fraslo seg denne uttalen i 1964 og sa: «Those were the only words I could find to separate aliveness from deadness. It had nothing to do with age.» Et år senere sa Dylan: «I can't really say that adults don't understand young people any more than you can say big fishes don't understand little fishes. I didn't mean 'The Times They Are a-Changin' as a statement... It's a feeling.»Sangen ble brukt i slutten av The Wonder Years episode #67 og det har blitt bekreftet at den skal bli brukt i åpningsscenen til filmen Watchmen.Det er noen forslag på at sangens tekst og temaer kommer fra boken Forkynneren i Bibelen.
| «The Times They Are a-Changin'» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på hans 1964 album med samme navn. I 2004 var denne sangen kåret som nummer 59 på Rolling Stones liste, The 500 Greatest Songs of All time.
Dylans venn, Tony Glover, minnes at han besøkte Dylans leilighet i september 1963, hvor han så en del sangmanuskripter og dikt liggende på bordet. «The Times They Are-a Changin» hadde ikke blitt innspilt ennå, men Glover så sangens tidlige manuskripter. Etter å ha lest et utdrag fra teksten: «come senators, congressmen, please heed the call», spør Glover Dylan: «What is this shit, man?», Dylan svarte: «Well, you know, it seems to be what the people like to hear».
En protestsang er ofte sett på som en refleksjon av generasjonskløften og den politiske fronten som markerte amerikansk kultur på 1960-tallet. Men Dylan fraslo seg denne uttalen i 1964 og sa: «Those were the only words I could find to separate aliveness from deadness. It had nothing to do with age.» Et år senere sa Dylan: «I can't really say that adults don't understand young people any more than you can say big fishes don't understand little fishes. I didn't mean 'The Times They Are a-Changin' as a statement... It's a feeling.»Sangen ble brukt i slutten av The Wonder Years episode #67 og det har blitt bekreftet at den skal bli brukt i åpningsscenen til filmen Watchmen.Det er noen forslag på at sangens tekst og temaer kommer fra boken Forkynneren i Bibelen.
== Coverversjoner ==
Sangen har blitt covret av mange artister, men mest berømt er versjonene til Joan Baez, The Seekers, Phil Collins, Simon & Garfunkel, og Nina Simone (På To Love Somebody fra 1969), og nylig av Blackmore's Night.
The Beach Boys spilte inn en versjon av låten for albumet Beach Boys' Party! fra 1965.
Damien Leith covret denne sangen på albumet Catch the Wind: Songs of a Generation fra 2008.
The Byrds covret denne sangen på debutalbumet deres Turn! Turn! Turn! fra 1965.
Bruce Springsteen har også covret denne sangen, med Dylan's deltagelse, i en konsert på The Kennedy Center.Burl Ives covret sangen for albumet The Times They Are A-Changin' fra 1965, navngitt etter Dylan's sang.
Billy Joel var en annen kjent artist som har laget en versjon av denne sangen. Hans versjon kan bli funnet på det Russiske konsetalbumet KOHUEPT og 5-disk samlealbumet My Lives.
John Mellencamp lagde en hjemmevideo innspilling av denne sangen på webcam den 2. september 2008 og la den ut på hjemmesiden sin neste dag som en uttalelse om mulig forandring presidentvalget i 2008 kunne gi Amerika.
Damien Leith covret denne sangen for albumet Catch the Wind: Songs of a Generation fra 2008.
Me First and the Gimme Gimmes spilte inn denne sangen for deres EP Turn Japanese.
A Whisper in the Noise laget en coverversjon av sangen for filmen Lady in the Water.
Josephine Baker spilte sangen på hennes konsert i Carnegie Hall i 1973. Konserten ble spilt inn og gitt ut på LP-en Joséphine Baker recorded live at Carnegie Hall.
Åge Aleksandersen har gitt ut sangen på norsk med tittelen «Tida e ikke den samme». Den er gjendiktet av Håvard Rem og er tiende spor på albumet Fredløs – Dylan på norsk fra 1997.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Teksten fra Bob Dylan's offisielle webside | «The Times They Are a-Changin'» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på hans 1964 album med samme navn. I 2004 var denne sangen kåret som nummer 59 på Rolling Stones liste, The 500 Greatest Songs of All time. | 199,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Garzoni_Provenzani | 2023-02-04 | Antonio Garzoni Provenzani | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Italienske roere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Garzoni Provenzani (født 2. desember 1906, død 15. februar 1989) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Provenzani vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
| Antonio Garzoni Provenzani (født 2. desember 1906, død 15. februar 1989) var en italiensk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Provenzani vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den italienske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak Storbritannia og Tyskland. Mannskapet på den italienske fireren var Antonio Ghiardello, Francesco Cossu, Giliante D'Este og Antonio Garzoni Provenzani.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer uten styrmann ITA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Garzoni Provenzani – Olympics.com
(en) Antonio Garzoni Provenzani – Olympic.org
(en) Antonio Garzoni Provenzani – Olympedia
(en) Antonio Garzoni Provenzani – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Antonio Garzoni Provenzani – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Antonio Garzoni Provenzani – Italias olympiske komité
(en) Antonio Garzoni Provenzani – FISA | Antonio Garzoni Provenzani (født 2. desember 1906, død 15. | 199,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenneth_McAlpine | 2023-02-04 | Kenneth McAlpine | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske Formel 1-førere', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kenneth McAlpine (født 21. september, 1920 i Cobham, Surrey) er en tidligere britisk racerfører som kjørte Formel 1 i 1952, 1953 og 1955 for Connaught. Han kjørte syv løp og hadde en trettendeplass som beste resultat, og fikk dermed ingen poeng.
McAlpine er medlem av McAlpine familien som startet det berømte sivile engineeringselskapet med samme navn.
| Kenneth McAlpine (født 21. september, 1920 i Cobham, Surrey) er en tidligere britisk racerfører som kjørte Formel 1 i 1952, 1953 og 1955 for Connaught. Han kjørte syv løp og hadde en trettendeplass som beste resultat, og fikk dermed ingen poeng.
McAlpine er medlem av McAlpine familien som startet det berømte sivile engineeringselskapet med samme navn.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Referanser == | |Sesonger = -, | 199,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jerzy_Braun | 2023-02-04 | Jerzy Braun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bydgoszcz', 'Kategori:Polske roere', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jerzy Walerian Braun (født 13. april 1911 i Bydgoszcz, død 8. mars 1968 i Crawley i England) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Braun vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med Janusz Ślązak og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Braun var også med på den polske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
| Jerzy Walerian Braun (født 13. april 1911 i Bydgoszcz, død 8. mars 1968 i Crawley i England) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Braun vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med Janusz Ślązak og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Braun var også med på den polske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i roing, toer med styrmann Polen
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer med styrmann Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jerzy Braun – Olympics.com
(en) Jerzy Braun – Olympic.org
(en) Jerzy Braun – Olympedia
(en) Jerzy Braun – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Jerzy Braun – Polens olympiske komité
(en) Jerzy Braun – FISA | Jerzy Walerian Braun (født 13. april 1911 i Bydgoszcz, død 8. | 199,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janusz_%C5%9Al%C4%85zak | 2023-02-04 | Janusz Ślązak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske roere', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Janusz Lubomir Ślązak (født 20. mars 1907 i Warszawa, død 24. februar 1985 i Warszawa) var en polsk roer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Ślązak vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med Jerzy Braun og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Ślązak var også med på den polske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
| Janusz Lubomir Ślązak (født 20. mars 1907 i Warszawa, død 24. februar 1985 i Warszawa) var en polsk roer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Ślązak vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med Jerzy Braun og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Ślązak var også med på den polske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i roing, toer med styrmann POL
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer med styrmann POL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Janusz Ślązak – Olympics.com
(en) Janusz Ślązak – Olympic.org
(en) Janusz Ślązak – Olympedia
(en) Janusz Ślązak – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Janusz Ślązak – Polens olympiske komité
(en) Janusz Ślązak – FISA | Janusz Lubomir Ślązak (født 20. mars 1907 i Warszawa, død 24. | 199,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uller%C3%B8y | 2023-02-04 | Ullerøy | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Halvøyer i Viken', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sarpsborgs geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Viken', 'Kategori:Tidligere øyer i Norge', 'Kategori:Vikenstubber'] | Ullerøy er en bygd og en halvøy i Sarpsborg kommune i Viken, beliggende mellom Skjeberg og Skjærvika. Herfra går også fastlandsforbindelsen til Karlsøy. Før sammenslåingen i 1992 var Ullerøy en del av Skjeberg kommune. Bygda ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret.
| Ullerøy er en bygd og en halvøy i Sarpsborg kommune i Viken, beliggende mellom Skjeberg og Skjærvika. Herfra går også fastlandsforbindelsen til Karlsøy. Før sammenslåingen i 1992 var Ullerøy en del av Skjeberg kommune. Bygda ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret.
== Etymologi ==
Det norrøne navnet for Ullerøy, Ullarøy, er sammensatt av genitivsformen for den norrøne guden Ullr og «øy», da Ullerøy var en øy før den postglasiale landhevingen.
== Tradisjon ==
Hvert år har Ullerøy en feiring kalt Ullerøydagen. Ullerøydagen finner sted på Skjebergkilen Marina, altså en båthavn hvor det i flere tilfeller har blitt arrangert sirkus og andre større begivenheter. På Ullerøydagen kommer mange med selvlagde produkter. De setter da opp sin egen bod og selger da produktene sine. I tillegg til loppemarked har de også show, gjerne med innslag fra Ullerøy skole og flere andre av Ullerøy sine ansikter.
Ullerøydagen har vært en tradisjon i over 30 år, men er nå blitt avlyst.
== Referanser == | Ullerøy er en bygd og en halvøy i Sarpsborg kommune i Viken, beliggende mellom Skjeberg og Skjærvika. Herfra går også fastlandsforbindelsen til Karlsøy. | 199,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jerzy_Skolimowski_(roer) | 2023-02-04 | Jerzy Skolimowski (roer) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Łuków fylke', 'Kategori:Polske roere', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jerzy Walerian Skolimowski (født 9. desember 1907 i Łuków, død 12. februar 1985 i London) var en polsk roer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Skolimowski vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var styrmann på den polske toeren som kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med roerne Jerzy Braun og Janusz Ślązak.
Skolimowski var også styrmann på den polske fireren som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Skolimowski som styrmann.
| Jerzy Walerian Skolimowski (født 9. desember 1907 i Łuków, død 12. februar 1985 i London) var en polsk roer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Skolimowski vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var styrmann på den polske toeren som kom på andreplass i toer med styrmann, bak USA, sammen med roerne Jerzy Braun og Janusz Ślązak.
Skolimowski var også styrmann på den polske fireren som kom på tredjeplass bak Tyskland og Italia. Mannskapet på fireren var, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Stanisław Urban, Edward Kobyliński og Skolimowski som styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i roing, toer med styrmann POL
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer med styrmann POL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jerzy Skolimowski – Olympics.com
(en) Jerzy Skolimowski – Olympic.org
(en) Jerzy Skolimowski – Olympedia
(en) Jerzy Skolimowski – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Jerzy Skolimowski – Polens olympiske komité
(en) Jerzy Skolimowski – FISA | Jerzy Walerian Skolimowski (født 9. desember 1907 i Łuków, død 12. | 199,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanis%C5%82aw_Urban | 2023-02-04 | Stanisław Urban | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske roere', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stanisław Urban (født 13. september 1907 i Warszawa, død april 1940) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles.
Urban vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den polske fireren som kom på tredjeplass, bak Tyskland og Italia, i firer med styrmann. Mannskapet på fireren var, Uraban, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Urban døde i Katyn-massakren i Sovjetunionen i 1940.
| Stanisław Urban (født 13. september 1907 i Warszawa, død april 1940) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles.
Urban vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den polske fireren som kom på tredjeplass, bak Tyskland og Italia, i firer med styrmann. Mannskapet på fireren var, Uraban, Jerzy Braun, Janusz Ślązak, Edward Kobyliński og Jerzy Skolimowski som styrmann.
Urban døde i Katyn-massakren i Sovjetunionen i 1940.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer med styrmann POL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanisław Urban – Olympics.com
(en) Stanisław Urban – Olympic.org
(en) Stanisław Urban – Olympedia
(en) Stanisław Urban – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stanisław Urban – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Stanisław Urban – FISA | Stanisław Urban (født 13. september 1907 i Warszawa, død april 1940) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles. | 199,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Kobyli%C5%84ski | 2023-02-04 | Edward Kobyliński | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 7. september', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske roere', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Prus Edward Kobyliński (født 15. januar 1908 i Warszawa, død 7. september 1992 i Warszawa) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Kobyliński vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den polske fireren som kom på tredjeplass, bak Tyskland og Italia, i firer med styrmann. Mannskapet på fireren var, Kobyliński, Stanisław Urban, Jerzy Braun, Janusz Ślązak og Jerzy Skolimowski som styrmann.
| Prus Edward Kobyliński (født 15. januar 1908 i Warszawa, død 7. september 1992 i Warszawa) var en polsk roer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Kobyliński vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den polske fireren som kom på tredjeplass, bak Tyskland og Italia, i firer med styrmann. Mannskapet på fireren var, Kobyliński, Stanisław Urban, Jerzy Braun, Janusz Ślązak og Jerzy Skolimowski som styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Bronse i roing, firer med styrmann POL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Kobyliński – Olympics.com
(en) Edward Kobyliński – Olympic.org
(en) Edward Kobyliński – Olympedia
(en) Edward Kobyliński – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Edward Kobyliński – Polens olympiske komité
(en) Edward Kobyliński – FISA | Prus Edward Kobyliński (født 15. januar 1908 i Warszawa, død 7. | 199,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/In_Concert_%E2%80%9987 | 2023-02-04 | In Concert ’87 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:King Diamond-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1990', 'Kategori:Roadrunner Records-album'] | In Concert 1987: Abigail er et konsertalbum fra heavy metal-bandet King Diamond.
Albumet ble innspilt i 1987 og utgitt på Roadrunner Records 7. desember 1990.
| In Concert 1987: Abigail er et konsertalbum fra heavy metal-bandet King Diamond.
Albumet ble innspilt i 1987 og utgitt på Roadrunner Records 7. desember 1990.
== Sporliste ==
Alle tekster av King Diamond.
«Funeral» (Diamond) – 1:55
«Arrival» (Diamond) – 5:47
«Come to the Sabbath» (Diamond) – 5:43
«The Family Ghost» (Diamond) – 4:25
«The 7th Day of July 1777» (Diamond) – 4:26
«The Portrait» (King Diamond) – 4:46
«Guitar Solo Andy» (LaRocque) – 3:35
«The Possession» (Denner – Diamond) – 3:52
«Abigail» (Diamond) – 4:28
«Drum Solo» (Dee) – 3:25
«The Candle» (Diamond) – 6:01
«No Presents for Christmas» (Denner – Diamond) – 4:23
== Personell ==
King Diamond : Vokal
Andy LaRocque – Gitar
Michael Moon – Gitar
Timi Hansen – Bassgitar
Mikkey Dee – Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) In Concert '87 på Discogs
(en) In Concert '87 på MusicBrainz
(en) In Concert '87 på AllMusic | lenke | 199,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Finlands kvinnelandslag i fotball representerer Finland i internasjonal fotball for kvinner. | 199,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deception | 2023-02-04 | Deception | ['Kategori:Pekere'] | Deception (engelsk for bedrag/bedrageri) kan sikte til:
Deception (film) – amerikansk thriller fra 2008
Deceptionøya (Deception Island) – øy i Antarktis
Decepción (forskningsstasjon) – argentinsk forskningsstasjon på Deceptionøya | Deception (engelsk for bedrag/bedrageri) kan sikte til:
Deception (film) – amerikansk thriller fra 2008
Deceptionøya (Deception Island) – øy i Antarktis
Decepción (forskningsstasjon) – argentinsk forskningsstasjon på Deceptionøya | Deception (engelsk for bedrag/bedrageri) kan sikte til: | 199,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Erik_Andersen | 2023-02-04 | Tom Erik Andersen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune'] | Tom Erik Andersen (født 3. august 1964 i Drammen) er en norsk billedkunstner.
Han har 3 årig utdannelse fra Asker Kunstfagskole og har vært elev hos Oddmund Raudberget og Kjell Eivind Wang.
Andersen har en lang rekke utstillinger og mange utsmykningsoppdrag bak seg. Han er innkjøpt av en rekke selskaper og offentlige institusjoner. Hans kunst har blant annet vært benyttet i fagtidsskrifter og som bokomslag. Han er også blitt en del av skolepensum. En av hans installasjoner er omtalt i boken «Dialogos» som benyttes i 9. klassetrinn.
Andersen har skapt et gjenkjennelig og særegent uttrykk, og hans surrealistiske bilder formidles gjennom et rent og direkte formspråk.
Titlene på bildene er viktige og må sees på som en del av kunstverket. Bildene har et grunnleggende hovedtema: Oss mennesker og det livet vi lever. Situasjonene han skaper kan oppfattes som melankolske eller humoristiske, men med en tydelig symbolikk. Bildene hans formidler historier som gjør oss nysgjerrige.
| Tom Erik Andersen (født 3. august 1964 i Drammen) er en norsk billedkunstner.
Han har 3 årig utdannelse fra Asker Kunstfagskole og har vært elev hos Oddmund Raudberget og Kjell Eivind Wang.
Andersen har en lang rekke utstillinger og mange utsmykningsoppdrag bak seg. Han er innkjøpt av en rekke selskaper og offentlige institusjoner. Hans kunst har blant annet vært benyttet i fagtidsskrifter og som bokomslag. Han er også blitt en del av skolepensum. En av hans installasjoner er omtalt i boken «Dialogos» som benyttes i 9. klassetrinn.
Andersen har skapt et gjenkjennelig og særegent uttrykk, og hans surrealistiske bilder formidles gjennom et rent og direkte formspråk.
Titlene på bildene er viktige og må sees på som en del av kunstverket. Bildene har et grunnleggende hovedtema: Oss mennesker og det livet vi lever. Situasjonene han skaper kan oppfattes som melankolske eller humoristiske, men med en tydelig symbolikk. Bildene hans formidler historier som gjør oss nysgjerrige.
== Skolepensum ==
Installasjonen; «The children of our world» er gjengitt i læreboken Dialogos, på forlaget Fag og kultur for niende klassetrinn i den norske grunnskole.
== Utstillinger ==
se: www.prolog.no/cv
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tom Erik Andersens hjemmeside | Tom Erik Andersen (født 3. august 1964 i Drammen) er en norsk billedkunstner. | 199,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barack_Obama | 2023-02-04 | Barack Obama | ['Kategori:Alumni fra Harvard Law', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barack Obama', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Medlemmer av Det demokratiske parti (USA)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Personer fra krigen i Irak', 'Kategori:Personer fra krigen mot terror', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Barack Hussein Obama II (født 4. august 1961 i Honolulu på Hawaii i USA) er en amerikansk jurist og politiker som var USAs 44. president fra 2009 til 2017.
Obama representerer Det demokratiske parti og var den første afroamerikaneren som ble USAs president.
Obama var tidligere senator for Illinois og var da den eneste afroamerikaneren i USAs senat, og den femte i USAs historie. Han trakk seg fra Senatet etter seieren i presidentvalget 16. november 2008 fordi han ikke kunne sitte som medlem i den lovgivende forsamlingen etter å ha blitt innsatt som president. Obama ble gjenvalgt i 2012.
Etter å ha sittet mindre enn et år som president ble han tildelt Nobels fredspris i 2009.
Han er gift med den tidligere advokaten Michelle Obama, født Robinson, og de har to døtre sammen.
| Barack Hussein Obama II (født 4. august 1961 i Honolulu på Hawaii i USA) er en amerikansk jurist og politiker som var USAs 44. president fra 2009 til 2017.
Obama representerer Det demokratiske parti og var den første afroamerikaneren som ble USAs president.
Obama var tidligere senator for Illinois og var da den eneste afroamerikaneren i USAs senat, og den femte i USAs historie. Han trakk seg fra Senatet etter seieren i presidentvalget 16. november 2008 fordi han ikke kunne sitte som medlem i den lovgivende forsamlingen etter å ha blitt innsatt som president. Obama ble gjenvalgt i 2012.
Etter å ha sittet mindre enn et år som president ble han tildelt Nobels fredspris i 2009.
Han er gift med den tidligere advokaten Michelle Obama, født Robinson, og de har to døtre sammen.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Obamas far, Barack Hussein Obama sr., var kenyaner fra Luo-stammen. Faren hadde to barn med sin kone Kezia før han dro til USA. Han var kommet til USA i 1959, på britisk pass og under et amerikansk assistanseprogram for å bringe lovende studenter fra Kenya til USA. Dette programmet mottok også finansiell støtte fra daværende senator John F. Kennedy, men først fra året etter.Obamas mor Ann Dunham var fra Kansas. Hun og Obamas far møttes ved University of Hawaii der Obama sr. hadde fått et utdanningsstipend og Ann Dunham studerte antropologi. De ble gift i 1960 og Obama ble født 4. august året etter; Ann var da 18 år. Faren hadde fått oppdragelse som muslim, men var blitt ateist før han møtte Ann Dunham.
Det oppstod et kontrovers om hvor Obama ble født. Offisielle uttalelser var at han ble født på Hawaii, mens enkelte påstås at han ble født i Indonesia eller Kenya. Påstander om at var er født noe annet sted enn Hawaii ble etterhvert motbevist av fødselsattesten og avisklipp, men dette hindret ikke at konspirasjonsteorier om hans fødested stanset helt.Da Barack var to år forlot faren familien og deltok noen semestre i et doktorgradsprogram på Harvard University før han flyttet tilbake til Kenya.
Da Barack var seks år giftet moren seg med en indonesisk mann, Lolo Soetolo, som jobbet i oljeindustrien, og familien flyttet til Jakarta i Indonesia. Der gikk han først to år på den katolske skolen Strada Asisia og deretter to år på en offentlig skole åpen for alle trosretninger. Påstander fra januar 2007 om at han hadde gått på en islamistisk madrasa i barndommen medfører ikke riktighet, men ettersom Indonesia er overveiende muslimsk var det for det meste muslimske elever på i alle fall den andre av skolene. Baracks søster, Maya Kassandra Soetoro, ble født 15. august 1970.
Det meste av 1970-tallet bodde Barack på Hawaii hos besteforeldrene mens moren bodde delvis der og delvis i Indonesia. Bestefaren solgte forsikringer og bestemoren var visepresident i en bank. Moren ble skilt for andre gang i 1980 og tok doktorgrad i antropologi i 1992 ved University of Hawaii. Obama var flink på skolen og fikk stipend på en kostbar high school (videregående) i Waikiki. I selvbiografien sin forteller Obama at det var en periode med mye festing, hvor han også prøvde marijuana og kokain.Faren hans døde i en trafikkulykke i Kenya da Obama var 21 år, og moren døde av kreft i 1995, få måneder etter at han ga ut sin selvbiografi – Dreams from My Father. I boken beskriver Obama sine erfaringer med å vokse opp i morens amerikanske middelklasseomgivelser. Obamas kunnskap om sin afrikanske far, som han møtte igjen bare én gang da han var i Statene på kort besøk i 1971, hadde han for det meste fra familiefortellinger og fotografier. I boken skriver han at det forhold at faren ikke lignet noen av de andre menneskene rundt familien – «han var helt svart, og min mor var hvit som melk» – var noe han knapt registrerte eller reflekterte over i tidlig barndom. Men som ung voksen slet han med å forene de sosiale forventninger han ble stilt overfor med sin multikulturelle bakgrunn, skriver han.Obama har tilkjennegitt et kristent livssyn.
== Utdannelse ==
Etter videregående skole (high school) fikk Obama nytt stipend og begynte studiene ved Occidental College, som er en privat høgskole (college) i Los Angeles. Etter to år fortsatte han studiene ved Columbia University i New York, hvor han fullførte laveregradsstudiene med fordypning i statsvitenskap. Etter at han ble uteksaminert i 1983 arbeidet han ett år i New York før han flyttet til Chicago.
I Chicago arbeidet han tre år, blant annet for en kirkelig hjelpeorganisasjon som hjalp arbeidsløse i fattige nabolag. I 1988 forlot han Chicago for, etter tre uker i Europa og fem uker i Kenya, å studere jus ved Harvard Law School. Her ble han den første afroamerikanske presidenten for Harvard Law Review og ble uteksaminert som jurist i 1991 med toppkarakterer.
Tilbake i Chicago deltok Obama i arbeidet med å få velgere til å registrere seg, før han ble ansatt i et advokatfirma som arbeider med borgerrettigheter. Han underviste også i jus på University of Chicago i tolv år, noe han fortsatt gjør ved enkelte anledninger.
== Politiker ==
=== Delstatspolitiker ===
Obama ble aktiv i amerikansk politikk i 1992, først på det lokale plan i delstaten Illinois. I Chicago organiserte han da en kampanje for velgerregistrering i en bydel med stor andel afroamerikanere. Kampanjen mobiliserte 150 000 potensielle velgere.Obama ble valgt inn i Illinois' delstatssenat i 1996, fra en valgkrets i det sørlige Chicago. I senatet ble han leder for komiteen for offentlig helse og velferd. Under denne perioden gikk han for å være en overbevist venstreliberaler med særlig engasjement innen sosialpolitikk. Han var en av forfatterne av et lovforslag som tok sikte på å begunstige fattige arbeiderfamilier og arbeidet med et opplegg som ville ha tilgodesett folk uten sykeforsikring.
I 2000 stilte han opp i demokratenes primærvalg til Representantenes hus i Washington, D.C., men tapte for den sittende valgkandidaten, demokraten Bobby Bush. Bush fremholdt under sin valgkamp at Obama manglet erfaring, og vant med 61 % av stemmene, mot Obamas 30 %.I 2002 ble Obama gjenvalgt til senatet i Illinois, uten motkandidat. Han initierte en lov som påla politiet å foreta videoopptak av avhør såfremt det dreide seg om saker som kunne lede til dødsstraff. Dessuten fikk han gjennomslag for at regelmessig, forebyggende mammografi skulle dekkes av vanlig sykeforsikring.
I en tilbakeskuende artikkel skrev Washington Post i februar 2007 at Obama under sin tid i delstatssenatet viste evne til å skape koalisjoner med politiske motstandere.
Samtidig gikk Obama også inn for mindre saker som var mindre populære blant eget velgerunderlag. Han gav allerede høsten 2003 uttrykk for motstand mot «den dumme krigen» i Irak. Dette var på et tidspunkt da det var overveiende bred oppslutning om regjeringens irakpolitikk i begge de store partier og i den amerikanske befolkning.
=== Senator i Washington D.C. ===
I 2004 gjorde Obama et nytt forsøk på å komme inn i den føderale politikken, og ved senatsvalget i november vant han overlegent over den republikanske kandidaten med 71 % av stemmene.
Obamas gjennombrudd på nasjonalt plan skjedde etter hans hovedtale på demokratenes landsmøte i juli samme år. Han var den tredje afroamerikaner som hadde holdt denne nøkkeltalen noensinne, og han var for de fleste en nykommer. Etter dette ble han svært ofte presentert og intervjuet i massemediene. Han klarte tydeligvis å vekke en vedvarende begeistring som ifølge en meningsmåling så sent som i februar 2006 om folks tiltro til de forskjellige senatorer hadde støtte på 71 %, og var med det rangert som den nest mest populære av de 100 senatorene.Basert på hans stemmegivning i Senatet, ble Obama av mange regnet som en av USAs mest liberale senatorer. I mange spørsmål ønsket han imidlertid å samarbeide med politikere fra det Det republikanske parti. Ved flere anlededninger uttalte han seg kritisk til krigen i Irak, i motsetning til flere andre presidentkandidater, eksempelvis Hillary Clinton. [1] Han stemte likevel for bevilgninger til Irak-krigen etter at den var igangsatt.
Obama tok aktivt del i senatets innsats for forbedret grensebevoktning og immigrasjonsreform. I 2005 var han medforfatter av lovforslaget «Secure America and Orderly Immigration Act» fremlagt av senator John McCain. Senere fremla han tre endringsforslag til loven «Comprehensive Immigration Reform Act», de ble vedtatt av senatet i mai 2006, men strandet i Representantenes hus.
I september 2006 støttet Obama et lignende lovforslag, Secure Fence Act, som autoriserte bygging av gjerder og andre sikkerhetsforanstaltninger langs USAs grense mot Mexico. President Bush undertegnet loven i oktober 2006, og kalte den «et viktig steg mot immigrasjonsreform.»I partnerskap først med senator Richard Lugar og så med senator Tom Coburn (begge republikanere) introduserte Obama med fremgang to initiativer under sitt eget navn. «Lugar-Obama» dreide seg om skulderavfyrbare missiler og antipersonellminer, Coburn-Obama Transparency Act gikk inn for opprettelsen for en webside der alle organisasjoner som mottar føderale tilskudd skulle nevnes og tilskuddene redegjøres for i detalj. I desember 2006 undertegnet president Bush loven Democratic Republic of the Congo Relief, Security, and Democracy Promotion Act, den første føderale lovgivning med Obama som primær forslagsstiller.
Som medlem av Senatets utenrikskomite reiste Obama til Øst-Europa, Midtøsten og Afrika. I august 2005 dro han til Russland, Ukraina og Aserbajdsjan. Reisen fokuserte på strategier for kontroll med verdens lagre av konvensjonelle våpen, biologiske våpen og masseødeleggelsesvåpen som et tiltak for å forhindre terrorangrep. Etter møter med amerikanske militærstyrker i Kuwait og Irak i januar 2006 besøkte Obama Jordan, Israel og de palestinske selvstyreområder. På et møte med palestinske studenter to uker før Hamas' vant parlamentsvalget advarte han at «USA aldri vil anerkjenne seirende Hamaskandidater med mindre gruppen ikke oppgir sin målsetting om å utslette Israel». Hans tredje offisielle utenriksreise førte ham i august 2006 til Sør-Afrika, Kenya, Djibouti, Etiopia og Tsjad. Under en fjernsynsoverført tale på University of Nairobi gikk han skarpt ut mot etniske tvister og mot kenyansk korrupsjon. Talen utløste stor debatt i landet.
Han tiltrakk seg kritikk fra venstrefløyen da han stemte for å bekrefte presidentens nominasjon av Condoleezza Rice som utenriksminister.
Obama gikk som kongressmann inn for den Irak-resolusjonen som kritiserte krigen og dens forberedelse. Obama utarbeidet også lovforslaget Iraq War De-Escalation Act of 2007, som skulle fryse troppeoppbyggingen i Irak, innlede en gradvis tilbaketrekning og sørge for at alle kamptropper var ute av landet innen april 2008.
I likhet med familien Clinton har Obama vært involvert i en eiendomstvist som har gjort at enkelte har uttrykt tvil om hans vurderingsevne.
== Presidentkandidatur og valgkamp ==
Obama erklærte med sitt formelle kandidatur til presidentvalget 2008 under en tale den 10. februar 2007 i Springfield i delstaten Illinois. At han ville gjøre dette, var kjent siden 16. januar. Talen ble holdt på trappen av delstatens tidligere capitol-bygning, der Abraham Lincoln hadde holdt en epokegjørende tale i 1858. Obama tok opp flere tråder fra denne talen, og kom med en, for presidentkandidater, heller detaljert beskrivelse av sine mål og delmål hvis han blir valgt.
På de fleste områder der en forskjell kan spores markerte han ståsted til venstre for Hillary Clinton, en av demokratene som ifølge meningsmålingene i februar 2007 kunne være hans mest formidable konkurrent om partiets nominasjon som kandidat. I starten ble han godt hjulpet av en frivillig støttespillers lavbudsjettfilm.
Etter en serie seiere i nominasjonsvalgene i februar 2008 gikk han forbi Hillary Clinton i antall delegater til demokratenes nasjonale konvent, og ble for første gang av mange ansett som den som sannsynligvis ville bli seierherre av nominasjonskampen. Han hadde da vunnet ti delstatsnominasjonsvalg på rad. Han gjorde det godt i de fleste velgersegmenter, men kanskje særlig blant mer liberale demokrater, unge, afroamerikanere, og rike. På det tidspunkt ble valgkampen mellom ham og Clinton bitrere, og den republikanske ledende kandidat, John McCain, begynte å nærmest fortie Clinton og heller markere seg mot Obama som om han ville bli hans motstander.
Den 27. august 2008 ble han etter forslag fra Hillary Clinton valgt presidentkandidat på demokratenes landsmøte med akklamasjon.
=== Valgkampen mot John McCain ===
I valgkampen valgte John McCain et budskap som liknet Ronald Reagans kjernekampanjer fra 1980-tallet – med budskap om å styrke forsvaret og være på vakt mot den ytre fienden fra øst. Ellers gjentok republikanerne et triks fra Bushs kampanjer ved at tilsynelatende objektive organisasjoner ble opprettet for å angripe Barack Obamas forbindelser til terroristen William Ayers.
Obamas medlemskap i Trinity United Church of Christ ble et valgkamptema allerede i mars. Obama ble medlem av denne kirken i 1988. Dette er en megakirke med 8 000 medlemmer, noe som gjør den til den største menighet innen trossamfunnet United Church of Christ. Etter pågående oppmerksomhet fra konservative kritikere fordømte Obama visse politiske utsagn fra avtroppende forstander Wrights mer rasemessig ladede og antiamerikanske prekener.Et virkningsfullt og legendarisk TV-innslag i valgkampen ble gjentakelsen av Obamas nederlagstale etter tapet i primærvalget i New Hampshire i januar 2008, hvor hans mantra «Yes We Can» skapte stor begeistring og la grunnlaget både for senere TV-reklamer og en egen musikkvideo. Men den uerfarne Obama måtte også bruke ressurser på å gjøre seg selv og sin politikk bedre kjent for de store, skeptiske velgermassene.
Obama valgte senator Joseph Biden som sin visepresidentkandidat. Biden var selv med og kjempet om å bli demokratenes presidentkandidat, men trakk 3. januar 2008 sitt kandidatur etter dårlig oppslutning under nominasjonsvalget i Iowa.
4. november 2008 vant Barack Obama presidentvalget over republikaners kandidat John McCain. Han vant 28 av 50 delstater, Washington, D.C. og en valgmann fra Nebraska, som ga tilsammen 365 valgmannsstemmer. (270 er nødvendig for flertall i valgmannskollegiet.)
== Presidentperioden ==
=== Innsettelsen og ministerutnevnelser ===
Innsettelsen av Obama som president fant sted 20. januar 2009 etter bestemmelsene i den amerikanske grunnloven. Den tradisjonelle amerikanske innsettelsesseremonien markerte begynnelsen på Obamas første periode som president, samt Joe Bidens første periode som visepresident. Temaet for innsettelsen var «En frihetens gjenfødelse», som også markerte at det var 200 år siden Abraham Lincolns fødsel.
Obama signerte formelt papirene for sine regjeringsnominasjoner en time etter innsettelsen, og Senatet godkjente seks av Obamas ministerutnevnelser senere på innsettelsesdagen.
=== Regjering ===
Sammensetningen av Barack Obamas regjering var klar i midten av desember 2008. Den består av fem kvinner, fire afroamerikanere, tre latinamerikanere, to republikanere, to asiater og én nobelprisvinner. Obama varslet i forkant at han ønsket seg en regjering som representerte både politisk bredde og det etniske mangfoldet i USA.
Flere kvinnegrupper, som var blant Obamas viktigste støttespillere i valgkampen, kritiserte at det er for få kvinner blant regjeringsmedlemmene. Meningsmålinger viste at 75 prosent av de spurte er fornøyd med Obamas regjeringsmedlemmer.
=== Nobels Fredpris ===
9. oktober 2009 meddelte Nobelkomitéens leder Thorbjørn Jagland at Barack Obama ble tildelt Nobels fredspris for 2009. Tildelingen hadde følgende begrunnelse:
Obama får fredsprisen for sin ekstraordinære innsats for å styrke demokrati og mellomnasjonalt samarbeid. Han har som president skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati der dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemidler.
President Obama er den tredje sittende amerikanske president som blir tildelt Nobels fredspris. Theodore Roosevelt vant prisen i 1906 og Woodrow Wilson vant i 1919. Tidligere president Jimmy Carter vant prisen i 2002, mens tidligere visepresident Al Gore delte prisen i 2007 med FNs klimapanel. Obama vant prisen ni måneder etter innsettelsen som president.
== Forfatter ==
Å leve en drøm (Dreams from My Father) – (1995) selvbiografi (utgitt på norsk i 2008 av Damm forlag)
The Audacity of Hope – (2006) politisk grunnlagEtter å ha hatt suksess med den første boken fikk Obama en avtale på 1,9 millioner dollar for å skrive tre bøker. The Audacity of Hope ble utgitt 17. oktober 2006 og omhandler Obamas politiske grunnlag og overbevisning, den andre skal være en barnebok som han skal skrive sammen med familien, mens innholdet i den tredje ennå ikke er annonsert.
== Gjenvalg i 2012 ==
Etter sin første periode som president, stilte Obama til gjenvalg mot Mitt Romney, som ble nominert som republikanernes kandidat under det republikanske landsmøtet fra 27. til 30. august 2012.
Obama ble sterkt utfordret av republikanernes kandidat og valgkampen handlet i stor grad om økonomi, velferd og innenrikspolitiske spørsmål.Etter en hard og intens valgkamp, endte Barack Obama med 332 valgmannsstemmer mot Mitt Romneys 206. I alt fikk han 51,0% av det totalt avgitte antall stemmer, mens Romney fikk 47,3%.
== Støtte til homofilt ekteskap ==
Den 9. mai 2012 kunne CBS News vise til et intervju med Obama, hvor han sa at han støtter homofiles rettigheter til å gifte seg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Barack Obama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barack Obama – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barack Obama på Internet Movie Database
(da) Barack Obama på Filmdatabasen
(da) Barack Obama på Scope
(fr) Barack Obama på Allociné
(en) Barack Obama på AllMovie
(en) Barack Obama hos Turner Classic Movies
(en) Barack Obama hos Rotten Tomatoes
(en) Barack Obama hos TV Guide
(en) Barack Obama hos The Movie Database
(en) Barack Obama hos Behind The Voice Actors
(en) Barack Obama på Apple Music
(en) Barack Obama på Discogs
(en) Barack Obama på Discogs
(en) Barack Obama på MusicBrainz
(en) Barack Obama på Songkick
(en) Barack Obama på Genius — sangtekster
(en) Barack Obama på AllMusic
(en) Barack Obama på Twitter
(en) Barack Obama på Facebook
Barack Obama på Facebook
(en) Barack Obama på Instagram
(en) Barack Obama på LinkedIn
(en) Barack Obama på YouTube
Barack Obama på Reddit Taler og sitaterObama - tale til Demokratiske konvent - 2004
Obama vinnertale etter primærvalg i Iowa - 3. januar 2008
Obama tapertale etter primærvalg i New Hampshire - «Yes we Can», 8. januar 2008
Obama tale i Berlin - 24. juli 2008
Obama blir presidentkandidat - Demokratiske konvent, 28. august 2008
Obama taler om den økonomiske krisa - 16. september 2008
Obama - «A more Perfect Union» - Philadelphia, 2008
Obamas seierstale valgnatten i Chicago, 4. november 2008
Obamas innsettelsestale - 19. januar 2009
President Obamas tale til verdens muslimer - Kairo, 4. juni 2009
President Obamas Nobeltale - Oslo, 10. desember 2009
Obama taler om BP-ulykken i Mexicogulfen - 2010
Wikiquote: Barack Obama – sitater
AnnetBarack Obama nettside i Senatet (engelsk)
Barack Obama: Slik nådde han toppen (Tidslinje på Aftenposten.no)
Ble stjerne over natta (Dagbladet, 29. juli 2004) (Den aller første artikkel om Obama i Dagbladet)(en) Biografi hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
(en) Stemmegivingsoversikt vedlikeholdt av The Washington Post
(en) Finansredegjørelse for valgkamp hos Federal Election Commission
(en) Valgkampbidrag hos OpenSecrets.org
(en) Biografi, stemmegivingsoversikt, og oppslutning hos interessegrupper hos Project Vote Smart
(en) Stilling i saker og relaterte sitater hos On The Issues
(en) Medarbeiderlønn, turer og personlig finans hos LegiStorm.com
(en) Valgkampbidrag hos the National Institute for Money in State Politics
(en) Kongressprofil hos GovTrack.us | Innsettelsen av Barack Obama som president fant sted 20. januar 2009 etter bestemmelsene i den amerikanske grunnloven. | 199,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5lerenga_Trolls | 2023-02-04 | Vålerenga Trolls | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Lag i amerikansk fotball i Norge', 'Kategori:Vålerengens Idrettsforening'] | Vålerenga Trolls er et amerikansk fotballag i Oslo. Laget ble grunnlagt i 1983 under navnet Oslo Killer Bees, av en kameratgjeng fra Lambertseter og Oppsal, som senere ble til Oslo Trolls før man sluttet seg til Vålerengens Idrettsforening. Laget er dermed det eldste av sitt slag i Norge. Det spiller normalt sine hjemmekamper på Jordal kunstgressbane i Oslo, men har under byggingen av nye Jordal Amfi i hovedsak spilt kamper på Frogner stadion.
I 2020-sesongen spiller Vålerenga Trolls i Eliteserien, som ett av fem lag.
| Vålerenga Trolls er et amerikansk fotballag i Oslo. Laget ble grunnlagt i 1983 under navnet Oslo Killer Bees, av en kameratgjeng fra Lambertseter og Oppsal, som senere ble til Oslo Trolls før man sluttet seg til Vålerengens Idrettsforening. Laget er dermed det eldste av sitt slag i Norge. Det spiller normalt sine hjemmekamper på Jordal kunstgressbane i Oslo, men har under byggingen av nye Jordal Amfi i hovedsak spilt kamper på Frogner stadion.
I 2020-sesongen spiller Vålerenga Trolls i Eliteserien, som ett av fem lag.
== Senior ==
Det første offisielle NM ble holdt i 1986, og Trolls vant de fire første årene, før tre år der erkerivalen Oslo Vikings tok gullet. Trolls hadde sin andre storhetstid på 90-tallet, og vant NM i årene 1993-1997. I denne perioden gikk klubben også inn i Vålerenga.
I 1998 mistet laget en rekke spillere, og tapte NM-gullet til Oslo Vikings igjen. Så fulgte et par oppbyggingsår der klubben måtte bygges opp fra bunnen av. Det skulle gå tre NM-finaler uten at Trolls var representert, og enda en uten gull, før pokalen endelig kunne "hentes hjem" etter 2003-sesongen. Dette var klubbens 10. NM-gull på seniornivå, mer enn noen andre lag i Norge.
Etter 2005-sesongen kom klubbens andre store generasjonsskifte. En del spillere ga seg, og den påfølgende sesongen ble en trist affære med en rekke store tap, både i den norske serien og i Europa-cupen. I 2007 valgte klubben å stille i andredivisjon for å bygge opp laget igjen, og endte til slutt som nummer tre i denne serien. I 2008 fortsatte gjenoppbyggingen som på sikt ønsket få Trolls tilbake i toppen igjen. I 2009 stilte Trolls i 1. Divisjon, gruppe B, og ble nummer 5 i serien.
I 2010 ble for første gang er en trener og sportslig leder ansatt på heltid, noe som resulterte i en 3. plass i serien. I sluttspillet endte det med tap i semifinalen mot Eidsvoll 1814s, som senere vant NM-gullet. I 2011 ble det 2. plass i serien, og nytt tap mot Eidsvoll i semifinale. 2012 ble et nedgangsår, med nest siste (6.) plass i serien. Derfor valgte man i 2013 på ny å gå ned i 2. divisjon, hvor Trolls vant samtlige seriekamper.
I perioden 2014-2019 har Vålerenga Trolls etablert seg som klubb på øverste nivå, i det som fra 2015 har blitt hetende Eliteserien. Herfra har man i hovedsak ligget på nedre halvdel av tabellen i normalserien, med tap i NM-semifinale i 2016 og 2017 - begge mot Oslo Vikings, som også vant NM samme år. I 2018 gikk Trolls til semifinale etter seier mot Kristiansand Gladiators i kvartfinale, mens i 2019 endte sluttspillet med tap mot Sarpsborg Olavs Menn i kvartfinale.
Fra 2015 til 2017 hadde man i tillegg til Elitserie-lag, et andrelag i 2. divisjon (nå nivå 3). Her ble klubben i 2015 nummer 2, i 2016 nummer 7. I 2017 ble Vålerenga Trolls 2 seriemester i 2. divisjon, med 6 av 6 seire og 180 poeng (mot 25 innslupne).
== Junior ==
Trolls satser aktivt på juniorspillerne sine. Det første NM for U19 ble avholdt i 1994, og det første U16-NM i 2001. Vålerenga Trolls har totalt 10 U19-gull og 4 U16-gull.
Vålerenga Trolls var også i noen år den eneste klubben som drev med fotball på U13-nivå i Norge, inntil da det høsten 2007 for første gang ble avviklet en offisiell turnering for dette alderstrinnet. Trolls, Hamar Ruins og Eidsvoll 1814s stilte lag, men i 2008 var det kun Trolls og 1814’s som stilte. I 2009 deltok tre lag: Trolls, 1814s og Oslo Vikings. Fra 2010 var det ny aldersinndeling; U14. Trolls vant serien som besto av tre lag, Trolls, Oslo Vikings og Kristiansand Gladiators.
Trolls' siste NM-gull ble vunnet av U17-laget i 2019, hvor de slo Åsane Seahawks 28-14 i finalen. De avsluttet året med en Record på 4–2. MVP i finalen var Wide Reciever og Defensive Back Albin Lederhilger. Lagets kapteiner var Jørgen Thingwall Færgestad, med draktnummer 5, Sverre Nordby med draktnummer 1, Albin Lederhilger med draktnummer 19 og Nils Erling Larsen med draktnummer 76.
== Damer ==
Trolls sitt damelag var de første i Norge til å vinne en serie for damer i 2015. I 2016 gjentok de suksessen med å vinne nok en pokal. De påfølgende årene har det ikke vært nok lag i resten av Norge til å stille en hel serie. Trolls vant den første utgaven av Womens Open som ble arrangert i 2017, men måtte samarbeide med andre norske lag for å få til en kamp i 2018.
== Cheerleading ==
Cheerleading startet Trolls med i 1997, og laget har vært representert i NM hvert år siden, uten å ha nådd helt til topps foreløpig.
== NM-gull gjennom tidene ==
Senior:
1986-1989, 1993-1997, 2003
U19:
1996-1997, 1999-2001, 2009, 2011, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017
U16:
2003-2004, 2008, 2011
== Eksterne lenker ==
Vålerenga Trolls
Norges Amerikanske Idretters Forbund, Amerikansk Fotball
Hjemmeside til Noaff (web-arkiv) | Vålerenga Trolls er et amerikansk fotballag i Oslo. Laget ble grunnlagt i 1983 under navnet Oslo Killer Bees, av en kameratgjeng fra Lambertseter og Oppsal, som senere ble til Oslo Trolls før man sluttet seg til Vålerengens Idrettsforening. | 199,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Hogan | 2023-02-04 | Jimmy Hogan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Burnley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Fulham FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nelson FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rochdale AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballtrenere for BSC Young Boys', 'Kategori:Fotballtrenere for Dresdner SC', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Dordrecht', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Lausanne-Sport', 'Kategori:Fotballtrenere for FK Austria Wien', 'Kategori:Fotballtrenere for Fulham FC', 'Kategori:Fotballtrenere for MTK Budapest FC', 'Kategori:Fotballtrenere for RC Paris', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Pendle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for Nederlands herrelandslag i fotball', "Kategori:Trenere for Sveits' herrelandslag i fotball"] | James «Jimmy» Hogan (født 16. oktober 1882 i Nelson, Lancashire, død 30. januar 1974 i Burnley, Lancashire) var en engelsk fotballspiller og trener. Han blir regna blant de store pionerene i europeisk fotball.
Som fotballspiller hadde han noe suksess, og det beste var muligens da han var på laget til Fulham som kom til semifinalen i FA-cupen 1908. Men det var som manager han gjorde det bra.
Han var trener for BSC Young Boys, Servette FC, FC Nordstern Basel og FC Lausanne-Sport i Sveits. I tillegg var han ansvarlig for en av tre regionale trenergrupper som forberedte landslaget til Sveits fram mot OL i 1924. Denne perioden var den beste i Sveits' fotballhistorie. Han første også Østerrike til finalen i OL 1936. Før dette hadde han vært en periode i Fulham.
I november 1936 ble han manager i Aston Villa. Sesongen før hadde Aston Villa rykka ned, men Hogan førte dem opp igjen i løpet av to sesonger. Han var manager i Villa til 1939.
Han trente også Nederland, FC Dordrecht, MTK Budapest FC og Dresdner SC.
| James «Jimmy» Hogan (født 16. oktober 1882 i Nelson, Lancashire, død 30. januar 1974 i Burnley, Lancashire) var en engelsk fotballspiller og trener. Han blir regna blant de store pionerene i europeisk fotball.
Som fotballspiller hadde han noe suksess, og det beste var muligens da han var på laget til Fulham som kom til semifinalen i FA-cupen 1908. Men det var som manager han gjorde det bra.
Han var trener for BSC Young Boys, Servette FC, FC Nordstern Basel og FC Lausanne-Sport i Sveits. I tillegg var han ansvarlig for en av tre regionale trenergrupper som forberedte landslaget til Sveits fram mot OL i 1924. Denne perioden var den beste i Sveits' fotballhistorie. Han første også Østerrike til finalen i OL 1936. Før dette hadde han vært en periode i Fulham.
I november 1936 ble han manager i Aston Villa. Sesongen før hadde Aston Villa rykka ned, men Hogan førte dem opp igjen i løpet av to sesonger. Han var manager i Villa til 1939.
Han trente også Nederland, FC Dordrecht, MTK Budapest FC og Dresdner SC.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jimmy Hogan – Olympedia
(en) Jimmy Hogan – Transfermarkt (manager)
(en) Jimmy Hogan – WorldFootball.net | James «Jimmy» Hogan (født 16. oktober 1882 i Nelson, Lancashire, død 30. | 199,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Italias kvinnelandslag i fotball representerer Italia i internasjonal fotball for kvinner. Italia er det eneste kvinnelandslaget som har kvalifisert seg til samtlige EM per 2009. | 199,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiehengebirge | 2023-02-04 | Wiehengebirge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Niedersachsen', 'Kategori:Fjell i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Provinsen Westfalens geografi', 'Kategori:Westfalen'] | Wiehengebirge er et skogkledd høydedrag som løper i øst-vestlig retning på grensa mellom de tyske delstatene Niedersachsen og Nordrhein-Westfalen. Høydedraget strekker seg fra nord for byen Osnabrück i vest til Minden i øst. Wiehengebirge regnes som det nordligste av de tyske Mittelgebirge.
| Wiehengebirge er et skogkledd høydedrag som løper i øst-vestlig retning på grensa mellom de tyske delstatene Niedersachsen og Nordrhein-Westfalen. Høydedraget strekker seg fra nord for byen Osnabrück i vest til Minden i øst. Wiehengebirge regnes som det nordligste av de tyske Mittelgebirge.
== Eksterne lenker ==
(en) Wiehengebirge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wiehengebirge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Kart over Wiehengebirge. | 199,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wavefield_Inseis | 2023-02-04 | Wavefield Inseis | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Seismikk', 'Kategori:Selskaper etablert i 2001', 'Kategori:Selskaper som har vært notert på Oslo Børs'] | Wavefield Inseis AS er et norsk selskap som produserer global marin seismikk. Selskapet opererer, per 2008, seks seismikkfartøy og kan levere seismikk i 2D, 3D, 4D, multi-azimuth og wide-azimuth, og tilbyr både exclusive og multi-client oppdrag.
Selskapet ble kåret til årets gasellebedrift i 2008. Selskapet ble strøket fra notering på Oslo Børs etter at det i 2009 ble oppkjøpt av CGGVeritas.
| Wavefield Inseis AS er et norsk selskap som produserer global marin seismikk. Selskapet opererer, per 2008, seks seismikkfartøy og kan levere seismikk i 2D, 3D, 4D, multi-azimuth og wide-azimuth, og tilbyr både exclusive og multi-client oppdrag.
Selskapet ble kåret til årets gasellebedrift i 2008. Selskapet ble strøket fra notering på Oslo Børs etter at det i 2009 ble oppkjøpt av CGGVeritas.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wavefield Inseis Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret | Wavefield Inseis AS er et norsk selskap som produserer global marin seismikk. Selskapet opererer, per 2008, seks seismikkfartøy og kan levere seismikk i 2D, 3D, 4D, multi-azimuth og wide-azimuth, og tilbyr både exclusive og multi-client oppdrag. | 199,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St_Peter%E2%80%99s_College_(Auckland) | 2023-02-04 | St Peter’s College (Auckland) | ['Kategori:174°Ø', 'Kategori:36°S', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler på New Zealand', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1939'] | St Peter's College er en katolsk skole i Auckland på New Zealand kun for gutter. Skolen underviser elever på klassetrinn 7 til 13. Skolen er en av New Zealands katolske skoler.Skolens motto «To Love and To Serve» (Amare et Servire) er delt med noen andre skoler i Auckland.
| St Peter's College er en katolsk skole i Auckland på New Zealand kun for gutter. Skolen underviser elever på klassetrinn 7 til 13. Skolen er en av New Zealands katolske skoler.Skolens motto «To Love and To Serve» (Amare et Servire) er delt med noen andre skoler i Auckland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) St Peter’s College, Auckland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | St Peter's College er en katolsk skole i Auckland på New Zealand kun for gutter. Skolen underviser elever på klassetrinn 7 til 13. | 199,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geco-Prakla | 2023-02-04 | Geco-Prakla | ['Kategori:1972 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Seismikk', 'Kategori:Selskaper etablert i 1972'] | Geco-Prakla var et seismikk selskap for petroleum eksplorasjon.
Selskapet ble etablert som Geoteam-Computas Ltd. A.S. den 13. desember 1972. Navnet ble senere endret til Geophysical Company of Norway eller Geco. Anders Farestveit var grunnlegger og CEO. Geco ble slått sammen med Statex (eiet av Statoil og Kongsberg Våpenfabrikk) i 1977.
Schlumberger kjøpte opp selskapet i 1986. Dette førte til sammenslåing med Merlin Geophysical (Seismic Profilers), som var blitt kjøpt opp av Schlumberger året før. Deretter ble selskapet slått sammen med Delft Geophysical, Prakla-Seismos og Seismograph Services Ltd. I 2001 ble Geco-Prakla slått sammen med Western Geophysical divisjonen av Baker Hughes i et joint venture kalt WesternGeco.
| Geco-Prakla var et seismikk selskap for petroleum eksplorasjon.
Selskapet ble etablert som Geoteam-Computas Ltd. A.S. den 13. desember 1972. Navnet ble senere endret til Geophysical Company of Norway eller Geco. Anders Farestveit var grunnlegger og CEO. Geco ble slått sammen med Statex (eiet av Statoil og Kongsberg Våpenfabrikk) i 1977.
Schlumberger kjøpte opp selskapet i 1986. Dette førte til sammenslåing med Merlin Geophysical (Seismic Profilers), som var blitt kjøpt opp av Schlumberger året før. Deretter ble selskapet slått sammen med Delft Geophysical, Prakla-Seismos og Seismograph Services Ltd. I 2001 ble Geco-Prakla slått sammen med Western Geophysical divisjonen av Baker Hughes i et joint venture kalt WesternGeco.
== Referanser ==
Halvor Kr. Bjerke: På dypt vann – Et høyteknologisk eventyr. 1989.
== Eksterne lenker ==
WesternGeco website | Geco-Prakla var et seismikk selskap for petroleum eksplorasjon. | 199,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apur%C3%ADmac | 2023-02-04 | Apurímac | ['Kategori:12°S', 'Kategori:15°S', 'Kategori:71°V', 'Kategori:73°V', "Kategori:Amazonas' vassdragsområde", 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Peru'] | Apurímac (uttales: apuˈɾimak, «apu»=guddom «rimac»=orakel, taler) er ei elv i Peru. Elva har utspring fra isbreer på nordsiden av Nevado Mismi, et 5 597 meter høyt fjell i provinsen Arequipa i det sørlige Peru, mindre enn 160 kilometer fra Stillehavet. Apurímac er den fjerneste kilden til Amazonas, verdens største elvesystem.
Elva renner i en hovedsakelig nordvestlig retning, forbi byen Cuzco, i trange kløfter opptil 3 000 meter dype (dobbelt så dype som Grand Canyon i USA). Elveløpet blir ofte avbrutt av stryk og fossefall. Etter 730,7 km løper Apurímac sammen med elva Mantaro og danner elva Ene, 440 meter over havet. Sideelva Mantaro er utbygd med Mantaro-demningen, et av landets største vannkraftverk.
Ene løper senere sammen med elva Perené på 330 moh og danner elva Tambo. På 280 moh løper den sammen med elva Urubamba og danner elva Ucayali, som er en av Amazonas' hovedtilløpselver. Noen ganger blir også elvene Ene og Tambo regnet som en del av Apurímac, og regnet på den måten har elva en samlet lengde på 1 070 km.
| Apurímac (uttales: apuˈɾimak, «apu»=guddom «rimac»=orakel, taler) er ei elv i Peru. Elva har utspring fra isbreer på nordsiden av Nevado Mismi, et 5 597 meter høyt fjell i provinsen Arequipa i det sørlige Peru, mindre enn 160 kilometer fra Stillehavet. Apurímac er den fjerneste kilden til Amazonas, verdens største elvesystem.
Elva renner i en hovedsakelig nordvestlig retning, forbi byen Cuzco, i trange kløfter opptil 3 000 meter dype (dobbelt så dype som Grand Canyon i USA). Elveløpet blir ofte avbrutt av stryk og fossefall. Etter 730,7 km løper Apurímac sammen med elva Mantaro og danner elva Ene, 440 meter over havet. Sideelva Mantaro er utbygd med Mantaro-demningen, et av landets største vannkraftverk.
Ene løper senere sammen med elva Perené på 330 moh og danner elva Tambo. På 280 moh løper den sammen med elva Urubamba og danner elva Ucayali, som er en av Amazonas' hovedtilløpselver. Noen ganger blir også elvene Ene og Tambo regnet som en del av Apurímac, og regnet på den måten har elva en samlet lengde på 1 070 km.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Apurímac River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | koord_munning = 440 | 199,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Windows_Home_Server | 2023-02-04 | Windows Home Server | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Informasjonsteknologistubber', 'Kategori:Microsoft Windows', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Windows Home Server er en forbrukerutgave av Microsoft sitt operativsystem for servere, Windows Server 2003. Det er bygget på det samme operativsystemet som ordinære forretningsutgaver, men har funksjonalitet spesielt laget for hjemmebruk.
| Windows Home Server er en forbrukerutgave av Microsoft sitt operativsystem for servere, Windows Server 2003. Det er bygget på det samme operativsystemet som ordinære forretningsutgaver, men har funksjonalitet spesielt laget for hjemmebruk.
== Virkemåte ==
I motsetning til domenestrukturen ordinære Microsoft servere operer etter benytter Homeserveren egne agenter på tilknyttede maskiner. Agentene settes opp med hvilken Homeserver de skal tilknyttes og forholder seg utelukkende til denne. Via denne agenten kan man også starte Homeserver-konsollen der man kan styre og konfigurere serveren.
== Funksjoner ==
Full fjernstyring via Homeserver konsollen, ingen skjerm, tastatur eller mus påkrevd
Eget grensesnitt for å lage tilleggsprogrammer som utvider funksjonaliteten direkte eller lar brukere styre mer via konsollen
Integrert backup løsning. Tilnærmet kontinuerlig backup av maskiner tilknyttet Homeserveren
Egne løsninger for recovery av maskiner som ikke starter via inkludert bootbar CD, som så gjør recovery fra Homeserveren over nettet
Fjerntilgang til innhold på serveren, serveren selv og eventuelle maskiner satt opp til å tillate dette
Dynamisk DNS tjeneste for enklere fjerntilgang
Filområder for hver bruker, samt områder for deling av filer
Mediadeling og streaming til enheter som støtter dette (Windows Media Player, Xbox 360)
== Brukergrensesnitt ==
Homeserveren har en eget konsoll som også kan aksesseres via Homeserver-agenten på de aktuelle maskinene. Denne gir tilgang til konfigurasjon av brukere, disk, backup, maskiner, så vel som oppsett av tilleggsprogramvare og alle innstillinger, som f.eks dynamisk DNS-adresse.
For de som foretrekker ubegrenset tilgang til konfigurasjon av operativsystemet kan man logge på serveren på ordinær måte dersom den har mus/tastatur og skjerm eller man kan benytte fjerntilgang via RDP.
== Produsenter/Hardware ==
Homeserver ble i utgangspunktet laget for å kun distribueres ferdig installert på maskiner fra OEM-er eller systembuilders. Flere av disse har levert hardware med tilpassede utgaver av Homeserver.
HP
Fujitsu Siemens
Komplett
== Systemkrav ==
Pentium III – 1 GHz (Prosessor)
512 MB (Ram)
70 GB (Harddisk)
Mus eller kompatibel enhet, DVD-ROM, nettverksadapter, tastatur (Annet)
== Eksterne lenker ==
Add-ons/tilleggsprogramvare oversikt for Homeserver
Microsofts offisielle Homeserver side
eksempel: HP sin homeserver
eksempel: Komplett sin homeserver
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata | Windows Home Server er en forbrukerutgave av Microsoft sitt operativsystem for servere, Windows Server 2003. Det er bygget på det samme operativsystemet som ordinære forretningsutgaver, men har funksjonalitet spesielt laget for hjemmebruk. | 199,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Sunshine_State | 2023-02-04 | The Sunshine State | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Prison Break', 'Kategori:TV-episoder', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | The Sunshine State er den 73. episoden i den amerikanske TV-serien Prison Break og ble sent 22. desember 2008.
| The Sunshine State er den 73. episoden i den amerikanske TV-serien Prison Break og ble sent 22. desember 2008.
== Handling ==
Lincoln gjør alt han kan for å hjelpe Michael. Han har gått sammen med Gretvchen, Self og Bagwell og de har dratt til Miami for å få tilbake Scylla. Mahone blir også med dem. Samtidig våkner Michael opp i en villa 60 miles vekke fra sivilisasjonen. Der møter han en psykiater som prøver å få Michael til å bli med ”The Company”. I tillegg får han høre, ikke bare at moren jobbet for The Company, men også at hun fortsatt lever. Sara blir kidnappet av Generalens datter, Lisa, som sier hvor Scofield er fanget. Michael rømmer fra det stedet han er fanget, med hjelp fra Sara. Gretchen finner mannen som stjal Scylla, og I hemmelighet lager en plan med han om å fange timet, Lincoln, Self og Bagwell. Når planen går som den skal, bestemmer Gretchen seg for å skifte side igjen og blir skutt av kjøperen, som blir drept av Mahone med en gang. Gretchen blir igjen, skadet, med de døde kroppene når politiet kommer. På slutten av episoden snakker Lincoln med moren sin over telefonen uten å vite at det er henne, og sier at han skal komme etter henne. Moren, Christina Rose Scofield, blir på slutten sett med Scylla i den ene hånden mens hun forteller han at hun akkurat har snakket med sønnen hennes til livvakten sin.
Neste episode av Prison Break vil gå på luften om våren 2009 i USA. | The Sunshine State er den 73. episoden i den amerikanske TV-serien Prison Break og ble sent 22. | 199,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medaljevinnere_fra_NM_i_friidrett_p%C3%A5_100_meter | 2023-02-04 | Medaljevinnere fra NM i friidrett på 100 meter | ['Kategori:NM i friidrett', 'Kategori:Sprintløp'] | Medaljevinnere fra NM i friidrett på 100 meter er en oversikt over alle medaljevinnere på 100 meter for damer og menn under norgesmesterskapet i friidrett.
| Medaljevinnere fra NM i friidrett på 100 meter er en oversikt over alle medaljevinnere på 100 meter for damer og menn under norgesmesterskapet i friidrett.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
100 meter kvinner
100 meter menn | Medaljevinnere fra NM i friidrett på 100 meter er en oversikt over alle medaljevinnere på 100 meter for damer og menn under norgesmesterskapet i friidrett. | 199,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transistorradio | 2023-02-04 | Transistorradio | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbrukerelektronikk', 'Kategori:Introduksjoner i 1954'] | En transistorradio eller kun «transistor» er en forkortelse for transistorradiomottaker. Den første kommersielt tilgjengelige transistorradioen ble presenteret 18. oktober 1954 av Regency Division of Industrial Development Engineering Associates of Indianapolis, Indiana. Den het Regency TR-1 og kom i handelen i november 1954 til en pris av US$ 49,95 (tilsvarende US$ 361 i 2005), og ble solgt i omkring 100 000 enheter. Regency TR-1 var en ekte superheterodynmottager med god følsomhet og uten ekstern antenne med fire transistorer.
Transistorradioen ble opprinnelig introdusert av Texas Instruments (TI) for å demonstrere transistoren. TI mistet interessen, og transistorradioen ble popularisert av Totsuko, senere omdøpt til Sony.
Anvendelsen av transistorer i stedet for elektronrør som forsterkerelement, betydde at apparatene ble mye mindre og behøvde betydelig mindre energi enn radioer med elektronrør. En velkjent bærbar radiomottaker med radiorør på 1950-tallet var Kurér. Den var på størrelse med en liten stresskoffert og veide flere kilo med sitt tunge, ikke oppladbare, batteri. Dette var inndelt I et "A" batterier til rørenes glødestrøm og et stort 45–90 volt "B"-batteri til anodespenning. Til sammenligning var lommetransistorradioen på størrelse med en Walkman og ble i starten forsynt med strøm av et lite 22,5V batteri og senere av det kjente 9V batteri som faktisk ble spesielt laget for transistorradioen.
Transistorradioer ble først alment populære tidlig på 1960-tallet, da prisen hadde falt betydelig. Datidens transistorradioer ble normalt kun byget for mellombølgebåndet (ca. 540–1610 kHz) og først senere til kortbølgebåndet (mellom ca. 1 700–30 000 kHz) og FM-båndet (ca. 87,5–104 MHz).
I 2005 regnet man med at det fantes ca. 7 milliarder transistorradioer i verden.
| En transistorradio eller kun «transistor» er en forkortelse for transistorradiomottaker. Den første kommersielt tilgjengelige transistorradioen ble presenteret 18. oktober 1954 av Regency Division of Industrial Development Engineering Associates of Indianapolis, Indiana. Den het Regency TR-1 og kom i handelen i november 1954 til en pris av US$ 49,95 (tilsvarende US$ 361 i 2005), og ble solgt i omkring 100 000 enheter. Regency TR-1 var en ekte superheterodynmottager med god følsomhet og uten ekstern antenne med fire transistorer.
Transistorradioen ble opprinnelig introdusert av Texas Instruments (TI) for å demonstrere transistoren. TI mistet interessen, og transistorradioen ble popularisert av Totsuko, senere omdøpt til Sony.
Anvendelsen av transistorer i stedet for elektronrør som forsterkerelement, betydde at apparatene ble mye mindre og behøvde betydelig mindre energi enn radioer med elektronrør. En velkjent bærbar radiomottaker med radiorør på 1950-tallet var Kurér. Den var på størrelse med en liten stresskoffert og veide flere kilo med sitt tunge, ikke oppladbare, batteri. Dette var inndelt I et "A" batterier til rørenes glødestrøm og et stort 45–90 volt "B"-batteri til anodespenning. Til sammenligning var lommetransistorradioen på størrelse med en Walkman og ble i starten forsynt med strøm av et lite 22,5V batteri og senere av det kjente 9V batteri som faktisk ble spesielt laget for transistorradioen.
Transistorradioer ble først alment populære tidlig på 1960-tallet, da prisen hadde falt betydelig. Datidens transistorradioer ble normalt kun byget for mellombølgebåndet (ca. 540–1610 kHz) og først senere til kortbølgebåndet (mellom ca. 1 700–30 000 kHz) og FM-båndet (ca. 87,5–104 MHz).
I 2005 regnet man med at det fantes ca. 7 milliarder transistorradioer i verden.
== Se også ==
Kringkasting
== Eksterne lenker ==
The Regency TR-1 Family, Sony Transistor Radios, Vintage Micro Transistor Radios, American Shirt-Pocket Transistor Radios and more at EricWrobbel.com
TI Information Bulletin First Commercial Transistor Radio 18. oktober 1954.
Great pictures and info on vintage transistor radios. Also crystal radios and related radio items.
Transistor radio mini-history Citat: "...CD marks. These were in the shape of little triangular marks which should appear in all the transistor radios made up to 1963. These marks were meant to show the frequencies for the emergency tuning of the radios in case of nuclear attack from the USSR..."
Website about the first transistor radio by Dr. Steven Reyer, a Professor in the Electrical Engineering and Computer Science Department at the Milwaukee School of Engineering. | En transistorradio eller kun «transistor» er en forkortelse for transistorradiomottaker. Den første kommersielt tilgjengelige transistorradioen ble presenteret 18. | 199,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealand_Naval_Forces | 2023-02-04 | New Zealand Naval Forces | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avdelinger og forband i Royal Navy', 'Kategori:Etableringer i 1913', 'Kategori:New Zealands militærhistorie'] | New Zealand Naval Forces var en avdeling av Royal Navy. Avdelingen ble opprettet i 1913 og fungerte under dette navnet frem til 1921, da den ble omdøpt til New Zealand Division of the Royal Navy.
Opprinnelig var Storbritannia ansvarlig for kolonien New Zealands militære, men i 1846 gikk nybyggerne til innkjøp av New Zealands første kanonbåt. Rundt 1860 ble Waikatoflotilljen og et frivillig havneforsvarskorps opprettet. I 1884 anskaffet koloniadministrasjonen fire spydtorpedobåter og fra 1887 betalte de for skip i Royal Navys Australasian Auxiliary Squadron.
Under flåtekappløpet mellom Tyskland og Storbritannia gav det newzealandske folket Storbritannia en slagkrysser, HMS «New Zealand», i gave til Storbritannia. HMS «New Zealand» deltok under Jyllandsslaget i 1916.
I 1912 argumenterte New Zealands forsvarsminister James Allen i London for etableringen av en egen newzealandsk avdeling i Royal Navy. Selv om marineministeren Winston Churchill var imot ble avdelingen opprettet av det britiske parlamentet i 1913 gjennom Naval Defence Act of 1913. Loven gav den newzealandske regjeringen tillatelse til å etablere en marineavdeling som falt under det britiske admiralitetet i tilfelle krig. Avdelingen skulle bekostes av New Zealand.
Den lette krysseren HMS «Philomel» ble kjøpt fra Royal Navy som treningskip. I 1913 ble den det første skipet i den newzealandske marinen. Etter krigsutbruddet i 1914 eskorterte HMS «Philomel» newzealandske styrker til Samoa for å okkupere den tyske kolonien der. Senere seilte hun under britisk kommando i Middelhavet, Rødehavet og Persiagulfen.
| New Zealand Naval Forces var en avdeling av Royal Navy. Avdelingen ble opprettet i 1913 og fungerte under dette navnet frem til 1921, da den ble omdøpt til New Zealand Division of the Royal Navy.
Opprinnelig var Storbritannia ansvarlig for kolonien New Zealands militære, men i 1846 gikk nybyggerne til innkjøp av New Zealands første kanonbåt. Rundt 1860 ble Waikatoflotilljen og et frivillig havneforsvarskorps opprettet. I 1884 anskaffet koloniadministrasjonen fire spydtorpedobåter og fra 1887 betalte de for skip i Royal Navys Australasian Auxiliary Squadron.
Under flåtekappløpet mellom Tyskland og Storbritannia gav det newzealandske folket Storbritannia en slagkrysser, HMS «New Zealand», i gave til Storbritannia. HMS «New Zealand» deltok under Jyllandsslaget i 1916.
I 1912 argumenterte New Zealands forsvarsminister James Allen i London for etableringen av en egen newzealandsk avdeling i Royal Navy. Selv om marineministeren Winston Churchill var imot ble avdelingen opprettet av det britiske parlamentet i 1913 gjennom Naval Defence Act of 1913. Loven gav den newzealandske regjeringen tillatelse til å etablere en marineavdeling som falt under det britiske admiralitetet i tilfelle krig. Avdelingen skulle bekostes av New Zealand.
Den lette krysseren HMS «Philomel» ble kjøpt fra Royal Navy som treningskip. I 1913 ble den det første skipet i den newzealandske marinen. Etter krigsutbruddet i 1914 eskorterte HMS «Philomel» newzealandske styrker til Samoa for å okkupere den tyske kolonien der. Senere seilte hun under britisk kommando i Middelhavet, Rødehavet og Persiagulfen.
== Referanser ==
Walters, Sydney David (1956) The Royal New Zealand Navy: Official History of World War II, Department of Internal Affairs, Wellington Chapter 1: Genesis of the Royal New Zealand Navy
== Eksterne lenker ==
New Zealand Navy Museum A brief overview of our history
Royal Navy History The Royal New Zealand Navy | New Zealand Naval Forces var en avdeling av Royal Navy. Avdelingen ble opprettet i 1913 og fungerte under dette navnet frem til 1921, da den ble omdøpt til New Zealand Division of the Royal Navy. | 199,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picton | 2023-02-04 | Picton | ['Kategori:Pekere'] | Picton kan vise til:
| Picton kan vise til:
== Personer ==
Cesar Picton (ca. 1755-1836) – en afrikaner som gikk fra slave til vellykket forretningsmann i England.
Thomas Picton (1758–1815) – en walisisk offiser
Robert Pickton (født 1950) – en canadisk seriemorder
== Steder ==
AustraliaPicton (New South Wales) – offisielt det mest hjemsøkte stedet i AustraliaCanadaPicton (Ontario) – en by i nærheten av Belleville, OntarioChilePictonøya – en ubebodd øy utenfor Ildlandet (Tierra del Fuego), (se Picton, Lennox og Nueva)New ZealandPicton (New Zealand) – en by på SørøyaStorbritanniaPicton (Cheshire) – en landsby i Cheshire i England
Picton (North Yorkshire) – en landsby i North Yorkshire i England
Picton Castle – en middelalderborg i Pembrokeshire i Wales | Picton kan vise til: | 199,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyanopsia | 2023-02-04 | Pyanopsia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religiøse festivaler i antikkens Hellas'] | Pyanopsia, eller Pyanepsia var en årlig høstfestival som ble holdt i antikkens Athen den 7. dagen av pyanopsion (oktober) til ære for Apollon.
Festivalen hadde opptatt i seg gamle levninger av landsens magi, blant annet to ofringer bestående av en suppe av belger i form av spisende frø, blandet med mel og grønnsaker. I tillegg fantes eiresin: en gren oliven eller laurbær knyttet sammen med ull farget purpur eller hvitt. På denne hengte man sesongens frukter, kaker, små krukker med honning, olje og vin. Ofringen ble fraktet til Apollons tempel hvor de ble satt ved porten. Antagelig symboliserte ofringene fruktbarhet, og til Apollon i form av hans egenskap som solgud som modnet fruktene. I tillegg ble Horae omfattet av det hele. De var tre gudinner som kontrollerte dagliglivet, og representerte høstens første frukter. Tilsvarende ble dørene til de private hjemmene dekorert med guddommens offergaver. Dekorasjonene på de private dørene kunne heng opptil et år da de ble erstattet av en ny.
Begge ofringene ble knyttet til Athens helt Thesevs som etter sigende hadde begynt tradisjonen for å takke Apollon og for å minnes hans seier over uhyret Minotauros.
Antagelig var eiresin en takkegave for mottatte velsignelser og på samme tid en bønn om tilsvarende velsignelser og beskyttelse mot ondskap eller uhell i framtiden. Navnet Pyanopsia er avledet fra etpos (ull) i referanse til båndene av ull. Eiresin ble fraktet i en prosesjon av en ung gutt hvor begge foreldrene var live. I løpet av prosesjonen ble det sunget en form for enstonig sang kalt eiresione og teksten har blitt bevart av Plutark (Thesevs, 22):
«Eiresin frakter fiken og rike kaker;
honning og olje i krukker som salve for lemmene;
og ren vin, som hun kan drikke og falle i søvn.»
| Pyanopsia, eller Pyanepsia var en årlig høstfestival som ble holdt i antikkens Athen den 7. dagen av pyanopsion (oktober) til ære for Apollon.
Festivalen hadde opptatt i seg gamle levninger av landsens magi, blant annet to ofringer bestående av en suppe av belger i form av spisende frø, blandet med mel og grønnsaker. I tillegg fantes eiresin: en gren oliven eller laurbær knyttet sammen med ull farget purpur eller hvitt. På denne hengte man sesongens frukter, kaker, små krukker med honning, olje og vin. Ofringen ble fraktet til Apollons tempel hvor de ble satt ved porten. Antagelig symboliserte ofringene fruktbarhet, og til Apollon i form av hans egenskap som solgud som modnet fruktene. I tillegg ble Horae omfattet av det hele. De var tre gudinner som kontrollerte dagliglivet, og representerte høstens første frukter. Tilsvarende ble dørene til de private hjemmene dekorert med guddommens offergaver. Dekorasjonene på de private dørene kunne heng opptil et år da de ble erstattet av en ny.
Begge ofringene ble knyttet til Athens helt Thesevs som etter sigende hadde begynt tradisjonen for å takke Apollon og for å minnes hans seier over uhyret Minotauros.
Antagelig var eiresin en takkegave for mottatte velsignelser og på samme tid en bønn om tilsvarende velsignelser og beskyttelse mot ondskap eller uhell i framtiden. Navnet Pyanopsia er avledet fra etpos (ull) i referanse til båndene av ull. Eiresin ble fraktet i en prosesjon av en ung gutt hvor begge foreldrene var live. I løpet av prosesjonen ble det sunget en form for enstonig sang kalt eiresione og teksten har blitt bevart av Plutark (Thesevs, 22):
«Eiresin frakter fiken og rike kaker;
honning og olje i krukker som salve for lemmene;
og ren vin, som hun kan drikke og falle i søvn.»
== Litteratur ==
Mannhardt, William (1905): Weld- und Feidkulte, ii. 214, omfattende redegjøreklse om eiresin aog dens analogier.
Frazer, J. G. (1900): The Golden Bough, i. 190 .
Harrison, J. E. (1908): Prolegomena to Greek Religion, ch. 3.
Farnell, L. R. (1907): Cults of the Greek States, iv. 286. | Pyanopsia, eller Pyanepsia var en årlig høstfestival som ble holdt i antikkens Athen den 7. dagen av pyanopsion (oktober) til ære for Apollon. | 199,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taixing | 2023-02-04 | Taixing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangsu'] | Taixing (kinesisk 泰兴; pinyin: Tàixīng) er et byfylke i byprefekturet Taizhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 284 923 innbyggere i 1999.
| Taixing (kinesisk 泰兴; pinyin: Tàixīng) er et byfylke i byprefekturet Taizhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 284 923 innbyggere i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side | Taixing (kinesisk 泰兴; pinyin: Tàixīng) er et byfylke i byprefekturet Taizhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. | 199,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masaaki_Shirakawa | 2023-02-04 | Masaaki Shirakawa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Japanere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fukuoka', 'Kategori:Personer fra Kitakyushu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Økonomer'] | Masaaki Shirakawa (japansk: 白川方明, Shirakawa Masaaki, født 27. september 1949 i Fukuoka) er en japansk økonom, som var er guvernør for Japans sentralbank fra 2008 til 2013. Hans nominasjon til posten ble approbert 9. april 2008.
Etter videregående utdannelse i Kokura studerte Shirakawa ved Universitetet i Tokyo, der han tok en akademisk grad i økonomi. Han begynte å arbeide for den japanske nasjonalbank i 1972, og tok senere en mastergrad i økonomi ved University of Chicago. Han leder blant annet bankens avdeling i Ōita og var også en periode stasjonert utenlands, i New York City.
Shirakawa ble medlem av fakultetet ved Universitetet i Kyoto i 2006, men vendte tilbake til nasjonalbanken i 2008.
| Masaaki Shirakawa (japansk: 白川方明, Shirakawa Masaaki, født 27. september 1949 i Fukuoka) er en japansk økonom, som var er guvernør for Japans sentralbank fra 2008 til 2013. Hans nominasjon til posten ble approbert 9. april 2008.
Etter videregående utdannelse i Kokura studerte Shirakawa ved Universitetet i Tokyo, der han tok en akademisk grad i økonomi. Han begynte å arbeide for den japanske nasjonalbank i 1972, og tok senere en mastergrad i økonomi ved University of Chicago. Han leder blant annet bankens avdeling i Ōita og var også en periode stasjonert utenlands, i New York City.
Shirakawa ble medlem av fakultetet ved Universitetet i Kyoto i 2006, men vendte tilbake til nasjonalbanken i 2008.
== Referanser == | Masaaki Shirakawa (japansk: 白川方明, Shirakawa Masaaki, født 27. september 1949 i Fukuoka) er en japansk økonom, som var er guvernør for Japans sentralbank fra 2008 til 2013. | 199,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solveig_Toms | 2023-02-04 | Solveig Toms | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1946', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske høydehoppere', 'Kategori:Norske lengdehoppere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Solveig Toms (født Wennevold; 1914–1988) var en norsk friidrettsutøver som deltok i sprint og hoppøvelser. Hun representerte klubben Oslo IL.
I løpet av karrieren vant hun 12 individuelle norgesmesterskap fordelt på tre på 60 meter, tre på 100 meter, én på 200 meter, én på 80 meter hekk og fire i høyde uten tilløp. Toms tok ytterligere fire medaljer i NM.
Hun representerte også Norge i EM i friidrett i 1938 på 200 meter og 4x100 meter stafett hvor laget oppnådde en 5.-plass. Den beste individuelle plassringen oppnådde hun i EM i 1946 på hjemmebane i Oslo på 200 meter hvor hun kom til semifinalen. Hun deltok også på 100 meter i mesterskapet.
| Solveig Toms (født Wennevold; 1914–1988) var en norsk friidrettsutøver som deltok i sprint og hoppøvelser. Hun representerte klubben Oslo IL.
I løpet av karrieren vant hun 12 individuelle norgesmesterskap fordelt på tre på 60 meter, tre på 100 meter, én på 200 meter, én på 80 meter hekk og fire i høyde uten tilløp. Toms tok ytterligere fire medaljer i NM.
Hun representerte også Norge i EM i friidrett i 1938 på 200 meter og 4x100 meter stafett hvor laget oppnådde en 5.-plass. Den beste individuelle plassringen oppnådde hun i EM i 1946 på hjemmebane i Oslo på 200 meter hvor hun kom til semifinalen. Hun deltok også på 100 meter i mesterskapet.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser == | Solveig Toms (født Wennevold; 1914–1988) var en norsk friidrettsutøver som deltok i sprint og hoppøvelser. Hun representerte klubben Oslo IL. | 199,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85land | 2023-02-04 | Åland | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åland'] | Åland (finsk: Ahvenanmaa) er en øygruppe og et selvstyrt, demilitarisert landskap i Finland. Det ligger i Østersjøen, mellom Finland og Sverige, og består av over 6 500 øyer, hvorav den største kalles Fasta Åland. Åland er svenskspråklig og har 29 214 innbyggere (2016). Hovedstaden heter Mariehamn.
| Åland (finsk: Ahvenanmaa) er en øygruppe og et selvstyrt, demilitarisert landskap i Finland. Det ligger i Østersjøen, mellom Finland og Sverige, og består av over 6 500 øyer, hvorav den største kalles Fasta Åland. Åland er svenskspråklig og har 29 214 innbyggere (2016). Hovedstaden heter Mariehamn.
== Geografi ==
Vest for Åland ligger Ålands hav, en åpen havstrekning på grensen mellom Bottenviken og Østersjøen, midt mellom Åland og Roslagen. Østover grenser Ålands skjærgård til Åbolands skjærgård – «Skärgårdshavet» (finsk Saaristomeri). Den hører nå til Västra Finlands län. Den sydøstligste delen av Ålands skjærgård utgjøres av Kökar; den vestligste av Eckerö ca. 50 km øst for Roslagen i Sverige. Havstykket som utgjør grensa mellom Åland og Egentliga Finland heter Skiftet (finsk Kihti).
Landarealet er 1 526,5 km², mens innsjøene dekker 25,4 km². Åland har et sjøterritorium på 11 965 kvadratkilometer.
== Historie ==
Ålands historie er formet av stormaktene rundt Østersjøen: fra stor-svensk rike, til russisk, til finsk. Allerede på 500-tallet var øygruppen kulturelt sett svensk. På 1300-tallet ble øygruppen knyttet kirkelig til Åbo, og fra 1634 også administrativt som del av det nye Åbo og Björneborgs län.
17. september 1809 ble Åland under fredsslutningen i Fredrikshamn sammen med resten av Finland avstått fra Sverige til Russland. I 1832 bygget russerne ut en større befestning i Bomarsund i Sund kommune, nordøst for Mariehamn. Under Krimkrigen 1853–56 pågikk det sjøkamper i farvannene rundt Åland, da England og Frankrike foretok flere angrep mot russiske besittelser i Østersjøen. Blant annet ble den russiske befestningen i Bomarsund inntatt. Ved fredsslutningen i Paris etter Krimkrigen ble det bestemt at Åland skulle være demilitarisert, noe som ble stadfestet og understreket både under første og andre verdenskrig.
Da Finland ble selvstendig fra Russland i 1917, gikk Åland inn for å bli innlemmet i Sverige, men i 1920 foreslo Finland at Åland i stedet skulle få selvstyre. Det ville ikke ålendingene godta. Men i 1921 bestemte Folkeforbundet at landskapet fortsatt skulle være en del av Finland. I 1951 fikk Åland, som et administrativt landskap, et utvidet selvstyre, og den lokale forvaltningen skiftet navn fra «landskapsnämnd» til «landskapsstyrelse» (selvstyrelov gyldig fra og med 1. januar 1952). Landskapet fikk eget flagg i 1954, egne frimerker i 1984 og eget postverk i 1993. I 1970 fikk Åland egne representanter til Nordisk råd. Det indre selvstyret ble betydelig utvida med den nye selvstyreloven som trådte i kraft 1. januar 1993.
== Samfunn ==
Åland har egne bilskilter (med ålandsk flagg) og egen landskode (AX) / eget toppdomene (.ax). Området har en blomstrende økonomi, som særlig er knyttet til turisme og rederivirksomhet. Det er imidlertid restriksjoner på kjøp av eiendommer, slik at en må ha vært født på Åland eller ha bodd der sammenhengende i fem år for å kunne kjøpe fast eiendom, med mindre eiendommene ligger i bostedsregulerte områder.
== Ålands kommuner ==
Åland består av 16 kommuner, omtrent tilsvarende de gamle kirkesognene. Åland har således unngått den kommunesammenslåingsprosessen som har gått gjennom hele Norden de siste 40-50 årene.
Saltvik (159,82 km²) er den største kommunen, mens Mariehamn er den minste. Tross sin beskjedne størrelse, er Mariehamn den mest folkerike kommunen i Åland med sine 10 780 innbyggere, 41% av Ålands innbyggere. Det gjør den også til Ålands eneste by. Sottunga, den minst folkerike kommunen, har knappe 127 innbyggere.
Mariehamn er også Ålands eneste by. Omkring 41 % av landets innbyggere bor i der. Byen er hovedinnfartsåren til Åland med fergeanløp fra Sverige og Finland, og skipsfarten har vært en forutsetning for turismens sterke vekst. Byen er også sentrum for politikk og næringsliv. Byens busser går til alle kommuner på "fast-Åland".
Mariehamn ble grunnlagt 21. februar 1861, den gang Åland og resten av Finland var en del av Russland. Byen er oppkalt etter hustruen til tsar Alexander II av Russland, Maria Aleksandrovna. Bygdene, Hindersböle og Ytternäs ble overført fra Jomala til Mariehamn i 1961. Byen er hovedinnfartsåren til Åland, samt et sentrum for politikk og næringsliv
=== Bykommune ===
Mariehamn
=== Landsbygdskommuner ===
Jomala
Hammarland
Eckerö
Finström
Geta
Saltvik
Sund
Lemland
Lumparland
=== Skjærgårdskommuner ===
Vårdö
Kumlinge
Brändö
Sottunga
Föglö
Kökar
== Forvaltning ==
Åland har et vidtrekkende indre selvstyre, og ledes av et folkevalgt lagting (før 1993 kalt «landsting») med 30 representanter og en landskapsregjering (før 2004 kalt «landskapsstyrelse») med syv medlemmer. Regjeringssjefen kalles på svensk lantråd. Den finske stats ansvarsområder skjøttes av Statens embetsverk på Åland. Embetsverket ledes av Ålands landshøvding, som utnevnes av Finlands president.
=== Politi ===
Ålands polismyndighet er en selvstendig ålandsk politimyndighet underlagt kansliministern i Ålands landskapsregjering og er uavhengig av politiet i Finland.
== Se også ==
Finland
Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Åland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Åland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Ålandske dialekter
Åland Online
Om Åland
Artikkel om Åland i Nordisk familjebok, bind 33, spalte 983, 1922
B7 Baltic Islands Network Arkivert 13. februar 2008 hos Wayback Machine.
Ålands turistinformations webbplats | Ålands regjeringssjef (svensk: Ålands lantråd) er leder for regjeringen på Åland, som siden 1920 har vært en autonom del av Finland. Det er det ålandske lagtinget som velger regjeringen og regjeringssjefen, ikke regjeringssjefen selv. | 199,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvt%C3%B8y | 2023-02-04 | Sølvtøy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Sølvtøy er bestikk, tallerkener, lysestaker og annet laget av sølv (sterlingsølv).
Begrepet utvides noen ganger til også å omfatte gjenstander laget av rustfritt stål.
Sølvtøy krever en god del vedlikehold, da sølvet anløper og må pusses for hånd. Uforsiktig eller maskinell pussing kan ødelegge patinaen og slite sølvplett helt bort.
Sølvtøy har alltid hatt høy verdi i forhold til vekt og volum, og dermed vært attraktivt for plyndrere og innbruddstyver. | Sølvtøy er bestikk, tallerkener, lysestaker og annet laget av sølv (sterlingsølv).
Begrepet utvides noen ganger til også å omfatte gjenstander laget av rustfritt stål.
Sølvtøy krever en god del vedlikehold, da sølvet anløper og må pusses for hånd. Uforsiktig eller maskinell pussing kan ødelegge patinaen og slite sølvplett helt bort.
Sølvtøy har alltid hatt høy verdi i forhold til vekt og volum, og dermed vært attraktivt for plyndrere og innbruddstyver. | Sølvtøy er bestikk, tallerkener, lysestaker og annet laget av sølv (sterlingsølv). | 199,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Murciansk | 2023-02-04 | Murciansk | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Murciaregionen', 'Kategori:Språk i Spania'] | Muricansk, også kjent som murciano eller panocho, er et språk som snakkes i det sørøstlige Spania. Språket er resultatet av en sammensmelting av språkene mozarabisk, katalansk og spansk.
| Muricansk, også kjent som murciano eller panocho, er et språk som snakkes i det sørøstlige Spania. Språket er resultatet av en sammensmelting av språkene mozarabisk, katalansk og spansk.
== Tekster på murciansk ==
¿Pa qué quiés que vaya?
Pa esfisar quatro espigas arroyás y pegás a la terra?
Pa esfisar los sarmentos
ruinas y pansíos?
y'esnuas las cepas?,
sin un grano d'uva,
y ni tampoco, siquiá, sombra d'ella...
Pa esfisar er barranco?,
Pa esfisar la laera?, ai sin una matuja...
Pa esfisar que s'embisten, de pelás, las peñas!...
Anda tú, si quiés...
qu'a mí no me quea ni un soplo d'aliento,
ni una onza e forza,
ni l'enza d'esfisarme,
ni e que me menten, siquiá... la cosecha
Anda tú, si quiés,
que yo pué que nunca pise más la senda,
ni pué que la pase, si no es que d'entre quatro, ya moerto, me se llevan...
Anda tú, si quiés...
que no he d'ir, po mi busto, y si en crus me lo ruegas,
por esa sendica por ande se jueron,
y pa no golver nunca,
tantas cosas güenas...
esperansas, querencias y süores...
¡To se jue por ella!
Por esa sendica se jue aquel zagal que murió en la guerra...
Por esa sendica se jue l'alegría...
¡Por esa sendica vineron las penas!...
No te canses, que no me remuevo;
anda tú, si quiés,
y'éjame que doerma,
y'esfisar si es pa siempre!... ¡a ver si no m'espertara! | Muricansk, også kjent som murciano eller panocho, er et språk som snakkes i det sørøstlige Spania. Språket er resultatet av en sammensmelting av språkene mozarabisk, katalansk og spansk. | 199,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Admiralitetet_(Storbritannia) | 2023-02-04 | Admiralitetet (Storbritannia) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske britiske myndigheter', 'Kategori:Opphør i 1964', 'Kategori:Royal Navy'] | Admiralitetet (Admiral of England, senere Lord Admiral og Lord High Admiral) var tidligere ansvarlig for Royal Navy og ble opprettet omkring 1400. Admiralitetet ble i 1964 innlemmet i Ministry of Defence sammen med War Office og Air Ministry.
I 1546 opprettet Henrik VIII et Council of the Marine, senere Navy Board, for å føre tilsyn med flåten, men Lord High Admiral beholdt operativ kommando. Han var en av de ni Great Officers of State.
I 1628 gjorde Karl I om embetet, slik at kontrollen gikk over til en komité, Board of the Admiralty. Embetet Lord High Admiral bestod, men var oftest ikke besatt. Frem til 1709 ble det flere ganger utnevnt en Lord High Admiral for kortere perioder, men etter det året har det bare vært ytterst få tilfeller, og den siste var den fremtidige Vilhelm IV på begynnelsen av det 19. århundre.
Medlemmer av komitéen ble kjent som Lords Commissioners of Admiralty, og var en blanding av militære, kalt Naval Lords eller Sea Lords og sivile, gjerne politikere. Lederen fikk tittelen First Lord of the Admiralty, og var medlem av regjeringen.
Siden 1806 har First Lord of the Admiralty alltid vært sivil, mens øverstkommanderende for marinen fikk den nye tittelen First Sea Lord. I 1831 ble Navy Board avskaffet, og dets oppgaver ble underlagt Admiralitetet.
Admiralitetet ble i 1964 innlemmet i Ministry of Defence sammen med War Office og Air Ministry. Innenfor departementet er disse delt i tre komitéer, Admiralty Board, Army Board og Air Force Board, som alle ledes av forsvarsministeren.
| Admiralitetet (Admiral of England, senere Lord Admiral og Lord High Admiral) var tidligere ansvarlig for Royal Navy og ble opprettet omkring 1400. Admiralitetet ble i 1964 innlemmet i Ministry of Defence sammen med War Office og Air Ministry.
I 1546 opprettet Henrik VIII et Council of the Marine, senere Navy Board, for å føre tilsyn med flåten, men Lord High Admiral beholdt operativ kommando. Han var en av de ni Great Officers of State.
I 1628 gjorde Karl I om embetet, slik at kontrollen gikk over til en komité, Board of the Admiralty. Embetet Lord High Admiral bestod, men var oftest ikke besatt. Frem til 1709 ble det flere ganger utnevnt en Lord High Admiral for kortere perioder, men etter det året har det bare vært ytterst få tilfeller, og den siste var den fremtidige Vilhelm IV på begynnelsen av det 19. århundre.
Medlemmer av komitéen ble kjent som Lords Commissioners of Admiralty, og var en blanding av militære, kalt Naval Lords eller Sea Lords og sivile, gjerne politikere. Lederen fikk tittelen First Lord of the Admiralty, og var medlem av regjeringen.
Siden 1806 har First Lord of the Admiralty alltid vært sivil, mens øverstkommanderende for marinen fikk den nye tittelen First Sea Lord. I 1831 ble Navy Board avskaffet, og dets oppgaver ble underlagt Admiralitetet.
Admiralitetet ble i 1964 innlemmet i Ministry of Defence sammen med War Office og Air Ministry. Innenfor departementet er disse delt i tre komitéer, Admiralty Board, Army Board og Air Force Board, som alle ledes av forsvarsministeren.
== Eksterne lenker ==
(en) Admiralty, Royal Navy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Admiralitetet (Admiral of England, senere Lord Admiral og Lord High Admiral) var tidligere ansvarlig for Royal Navy og ble opprettet omkring 1400. Admiralitetet ble i 1964 innlemmet i Ministry of Defence sammen med War Office og Air Ministry. | 199,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_hoppbakker_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over hoppbakker i Norge | ['Kategori:Hoppbakker i Norge', 'Kategori:Lister over byggverk i Norge', 'Kategori:Norske sportslister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liste over hoppbakker i Norge omfatter alle nåværende og tidligere norske hoppbakker med K-punkt minimum 80 meter. I tillegg er det også tatt med de største hoppbakkene i de fem fylkene som ikke har så store bakker som K80.
Det har eksistert over tusen oppbygde hoppbakker i Norge. Mange av hoppbakkene er imidlertid enten revet eller gått ut av bruk i dag, og mange bakker har foreldet bakkeprofil i forhold til dagens standard. Et flertall av de større hoppbakkene i Norge ligger på Østlandet, men det finnes eller har eksistert hoppbakker av varierende størrelse over hele landet, i de fleste kommuner.
Verdens største hoppbakke er skiflygingsbakken i Vikersund, med bakkerekord 253,5 meter, satt av Stefan Kraft under Raw Air 18. mars 2017, mens eksempler på mindre hoppbakker er hovedbakken i hoppanleggene Breimyrbakkene i Holmestrand og Rambergkollbakkene i Re.
| Liste over hoppbakker i Norge omfatter alle nåværende og tidligere norske hoppbakker med K-punkt minimum 80 meter. I tillegg er det også tatt med de største hoppbakkene i de fem fylkene som ikke har så store bakker som K80.
Det har eksistert over tusen oppbygde hoppbakker i Norge. Mange av hoppbakkene er imidlertid enten revet eller gått ut av bruk i dag, og mange bakker har foreldet bakkeprofil i forhold til dagens standard. Et flertall av de større hoppbakkene i Norge ligger på Østlandet, men det finnes eller har eksistert hoppbakker av varierende størrelse over hele landet, i de fleste kommuner.
Verdens største hoppbakke er skiflygingsbakken i Vikersund, med bakkerekord 253,5 meter, satt av Stefan Kraft under Raw Air 18. mars 2017, mens eksempler på mindre hoppbakker er hovedbakken i hoppanleggene Breimyrbakkene i Holmestrand og Rambergkollbakkene i Re.
== Norges største hoppbakker ==
For hoppbakker som har vært arena for verdenscuprenn mer enn et par ganger regnes anerkjent bakkerekord kun for hopp gjort i verdenscuprenn eller større mesterskap. I tilfeller der det er gjort lengre hopp i konkurranser på lavere nivå, se referanser for ikke anerkjent bakkerekord.
== De minste hoppfylkene ==
Seks fylker i Norge har ingen hoppbakke med størrelse K80 eller mer – Finnmark, Troms, Rogaland, Vest-Agder, Vestfold og Østfold. De største hoppbakkene i disse fylkene er:
== Kart ==
== Hovedkilder ==
Skisprungschanzen-Archiv (engelsk, tysk, polsk)
FIS: Resultater
== Referanser/enkeltkilder == | Liste over hoppbakker i Norge omfatter alle nåværende og tidligere norske hoppbakker med K-punkt minimum 80 meter. I tillegg er det også tatt med de største hoppbakkene i de fem fylkene som ikke har så store bakker som K80. | 199,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bremanger_Idrettslag | 2023-02-04 | Bremanger Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bremanger', 'Kategori:Fotballag etablert i 1945', 'Kategori:Fotballag i Sogn og Fjordane', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1945', 'Kategori:Idrettslag i Sogn og Fjordane'] | Bremanger Idrettslag er et idrettslag i Bremanger kommune som ble stiftet i 1945. Laget arbeider innenfor flere idretter. De har et fotballag som spiller i 4. divisjon herrer. Det er også fotballag for alle aldersgrupper. Andre idretter som B.I.L har er håndball og volleyball. Hvert år siden 2005 har Bremanger IL arrangert vetenløpet som blant andre Odd-Bjørn Hjelmeset og Jon Tvedt har deltatt i.
| Bremanger Idrettslag er et idrettslag i Bremanger kommune som ble stiftet i 1945. Laget arbeider innenfor flere idretter. De har et fotballag som spiller i 4. divisjon herrer. Det er også fotballag for alle aldersgrupper. Andre idretter som B.I.L har er håndball og volleyball. Hvert år siden 2005 har Bremanger IL arrangert vetenløpet som blant andre Odd-Bjørn Hjelmeset og Jon Tvedt har deltatt i.
== Fotball ==
Bremanger spiller hjemmekampene sine på Bremanger stadion på Hauge.
=== Tabell ===
== Spillere med flest kamper for Bremanger ==
== Eksterne lenker ==
Bremanger Fotball offisiell hjemmeside
Vetenløpet | Bremanger Idrettslag er et idrettslag i Bremanger kommune som ble stiftet i 1945. Laget arbeider innenfor flere idretter. | 199,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Mulligan | 2023-02-04 | Robert Mulligan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Emmy-vinnere (Primetime)', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Patrick Mulligan (1925–2008) var en amerikansk filmregissør kjent for filmen Drep ikke en sangfugl. Han hadde et omfattende samarbeid med filmregissør Alan J. Pakula.
Mulligan vokste opp i New York og studerte ved Fordham University. Han tjenestegjorde i marinekorpset under andre verdenskrig.Mulligan ble ansatt ved CBS i slutten av 1940-årene. Han debuterte som tv-regissør i starten av 1950-årene og hadde sin filmdebut i 1957 med Fear Strikes Out. En av hans mest kjente filmer var Drep ikke en sangfugl (1962), som han ble Oscar- og Golden Globe-nominert for. For samme film vant han en Gary Cooper Award ved Filmfestivalen i Cannes. Han er videre kjent for filmer som The Spiral Road (1962), Sommeren 42 (1971), The Other (1972), Samme tid neste år (1978) og The Man in the Moon (1991) som skulle bli hans siste film. Han er også kjent for TV-filmen The Moon and Sixpence fra 1959 som innbrakte ham en Emmy.
Mulligan døde av en hjertesykdom i 2008, 83 år gammel. Han var bror til skuespilleren Richard Mulligan, kjent fra komiserien Forviklingar.
| Robert Patrick Mulligan (1925–2008) var en amerikansk filmregissør kjent for filmen Drep ikke en sangfugl. Han hadde et omfattende samarbeid med filmregissør Alan J. Pakula.
Mulligan vokste opp i New York og studerte ved Fordham University. Han tjenestegjorde i marinekorpset under andre verdenskrig.Mulligan ble ansatt ved CBS i slutten av 1940-årene. Han debuterte som tv-regissør i starten av 1950-årene og hadde sin filmdebut i 1957 med Fear Strikes Out. En av hans mest kjente filmer var Drep ikke en sangfugl (1962), som han ble Oscar- og Golden Globe-nominert for. For samme film vant han en Gary Cooper Award ved Filmfestivalen i Cannes. Han er videre kjent for filmer som The Spiral Road (1962), Sommeren 42 (1971), The Other (1972), Samme tid neste år (1978) og The Man in the Moon (1991) som skulle bli hans siste film. Han er også kjent for TV-filmen The Moon and Sixpence fra 1959 som innbrakte ham en Emmy.
Mulligan døde av en hjertesykdom i 2008, 83 år gammel. Han var bror til skuespilleren Richard Mulligan, kjent fra komiserien Forviklingar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Mulligan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Mulligan på Internet Movie Database
(sv) Robert Mulligan i Svensk Filmdatabas
(da) Robert Mulligan på Filmdatabasen
(fr) Robert Mulligan på Allociné
(en) Robert Mulligan på AllMovie
(en) Robert Mulligan hos The Movie Database
(en) Robert Mulligan hos Internet Broadway Database | Robert Patrick Mulligan (1925–2008) var en amerikansk filmregissør kjent for filmen Drep ikke en sangfugl. Han hadde et omfattende samarbeid med filmregissør Alan J. | 199,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blood_Sugar_Sex_Magik | 2023-02-04 | Blood Sugar Sex Magik | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1991', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Rick Rubin', 'Kategori:Red Hot Chili Peppers-album'] | Blood Sugar Sex Magik er det femte studioalbumet av det amerikanske rockebandet Red Hot Chili Peppers. Albumet ble produsert av Rick Rubin og ble utgitt 24. september 1991. Det var bandets første album på plateselskapet Warner Bros. Records. Musikkstilen på Blood Sugar Sex Magik avviker sterkt fra musikkstilen på det forrige albumet, Mother's Milk, og benytter i bare liten grad heavy metal-riff.
Blood Sugar Sex Magik nådde tredjeplass på Billboard 200 og har per 2008 solgt i over tretten million eksemplarer verden over. Det var med dette albumet Red Hot Chili Peppers fikk sitt store gjennombrudd på den internasjonale musikkscenen og ble kjente verden over. Flere av sangene fra albumet ble store hitsingler, som «Under the Bridge», «Give It Away», «Suck My Kiss» og «Breaking the Girl». Gitarist John Frusciante sluttet i bandet midt under en turné i 1992, og kom ikke tilbake før i 1998, på grunn av den psykiske påkjenningen albumets popularitet ga ham. Blood Sugar Sex Magik er anerkjent som et av de mest innflytelsesrike albumene fra den alternative rock-eksplosjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Det er også bandets mest kritikerroste; for eksempel skrev Steve Huey fra Allmusic at Blood Sugar Sex Magik «...sannsynligvis er det beste albumet Chili Peppers noen gang kommer til å lage».
| Blood Sugar Sex Magik er det femte studioalbumet av det amerikanske rockebandet Red Hot Chili Peppers. Albumet ble produsert av Rick Rubin og ble utgitt 24. september 1991. Det var bandets første album på plateselskapet Warner Bros. Records. Musikkstilen på Blood Sugar Sex Magik avviker sterkt fra musikkstilen på det forrige albumet, Mother's Milk, og benytter i bare liten grad heavy metal-riff.
Blood Sugar Sex Magik nådde tredjeplass på Billboard 200 og har per 2008 solgt i over tretten million eksemplarer verden over. Det var med dette albumet Red Hot Chili Peppers fikk sitt store gjennombrudd på den internasjonale musikkscenen og ble kjente verden over. Flere av sangene fra albumet ble store hitsingler, som «Under the Bridge», «Give It Away», «Suck My Kiss» og «Breaking the Girl». Gitarist John Frusciante sluttet i bandet midt under en turné i 1992, og kom ikke tilbake før i 1998, på grunn av den psykiske påkjenningen albumets popularitet ga ham. Blood Sugar Sex Magik er anerkjent som et av de mest innflytelsesrike albumene fra den alternative rock-eksplosjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Det er også bandets mest kritikerroste; for eksempel skrev Steve Huey fra Allmusic at Blood Sugar Sex Magik «...sannsynligvis er det beste albumet Chili Peppers noen gang kommer til å lage».
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av Red Hot Chili Peppers, unntatt hvor annet er oppgitt.
«The Power of Equality» – 4:03
«If You Have to Ask» – 3:37
«Breaking the Girl» – 4:55
«Funky Monks» – 5:23
«Suck My Kiss» – 3:37
«I Could Have Lied» – 4:04
«Mellowship Slinky in B Major» – 4:00
«The Righteous & the Wicked» – 4:08
«Give It Away» – 4:43
«Blood Sugar Sex Magik» – 4:31
«Under the Bridge» – 4:24
«Naked in the Rain» – 4:26
«Apache Rose Peacock» – 4:42
«The Greeting Song» – 3:13
«My Lovely Man» – 4:39
«Sir Psycho Sexy» – 8:17
«They're Red Hot» (Robert Johnson) – 1:12
=== B-sider ===
«Search and Destroy» (Iggy Pop, James Williamson) – 3:34
«Soul to Squeeze» – 4:50
«Sikamikanico» – 3:23
«Fela's Cock» – 5:10
«Castles Made of Sand» (Jimi Hendrix) – 3:18
«Little Miss Lover» (Jimi Hendrix) – 2:38
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blood Sugar Sex Magik på Discogs
(en) Blood Sugar Sex Magik på MusicBrainz
(en) Blood Sugar Sex Magik på Last.fm
(en) Blood Sugar Sex Magik på AllMusic | lenke | 199,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Red_Hot_Chili_Peppers | 2023-02-04 | Red Hot Chili Peppers | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1983', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Red Hot Chili Peppers'] | Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet består av vokalist Anthony Kiedis, bassist Michael «Flea» Balzary, trommeslager Chad Smith Og gitarist John Frusciante. I en tiårs lang periode hadde de gitarist Josh Klinghoffer i bandet, mellom juli 2009 og desember 2019, etter John Frusciante forlot bandet for andre gang ett år tidligere. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.
I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet. Irons ble erstattet av Cliff Martinez, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager i 1988. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, Mother's Milk (1989) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Blood Sugar Sex Magik var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, One Hot Minute (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av One Hot Minute ble solgt som av Blood Sugar Sex Magik. Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.
Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn Californication (1999). Californication ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet By the Way. I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet Stadium Arcadium. I'm with You som er første album med Klinghoffer på gitar kom ut i 2011.
I april 2012 ble bandet skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame, sammen med blant annet Guns N' Roses. Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.
Bandets ellevte album "The Getaway" kom ut 16 juni 2016, mens oppfølgeren er ventet å komme ut i 2020.
| Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet består av vokalist Anthony Kiedis, bassist Michael «Flea» Balzary, trommeslager Chad Smith Og gitarist John Frusciante. I en tiårs lang periode hadde de gitarist Josh Klinghoffer i bandet, mellom juli 2009 og desember 2019, etter John Frusciante forlot bandet for andre gang ett år tidligere. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.
I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet. Irons ble erstattet av Cliff Martinez, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager i 1988. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, Mother's Milk (1989) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Blood Sugar Sex Magik var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, One Hot Minute (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av One Hot Minute ble solgt som av Blood Sugar Sex Magik. Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.
Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn Californication (1999). Californication ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet By the Way. I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet Stadium Arcadium. I'm with You som er første album med Klinghoffer på gitar kom ut i 2011.
I april 2012 ble bandet skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame, sammen med blant annet Guns N' Roses. Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.
Bandets ellevte album "The Getaway" kom ut 16 juni 2016, mens oppfølgeren er ventet å komme ut i 2020.
== Historie ==
=== De første årene (1983–1984) ===
Red Hot Chili Peppers (opprinnelig Tony Flow and the Miraculously Majestic Masters of Mayhem) ble etablert av vennene Anthony Kiedis, Hillel Slovak, Jack Irons og Michal Flea Balzary i 1983 da de studerte sammen ved Fairfax High School. Bandets første opptreden var på et sted kalt Rhythm Lounge. Knapt tretti publikummere fulgte konserten hvor Red Hot Chili Peppers var oppvarmingsband for Tim Allen. Bandet hadde laget en sang spesielt til konserten. Sangen besto av et dikt Kiedis rappet, kalt «Out in L.A.», mens resten av bandet improviserte musikk i bakgrunnen. Slovak og Irons var allerede medlemmer av et annet band, What Is This?, og opptredenen var ment å være en engangsforeteelse. Opptredenen gikk dog så livlig for seg at bandet ble spurt om å komme tilbake igjen neste uke. På grunn av denne uventede suksessen endret medlemmene navnet på bandet til Red Hot Chili Peppers. I tiden som fulgte opptrådte bandet flere ganger på forskjellige scener og klubber rundt om i Los Angeles. Seks sanger fra disse første opptredenene ble siden til bandets første demo.Flere måneder etter at bandet opptrådte for et publikum for første gang inngikk medlemmene en platekontrakt med selskapet EMI. Bare to uker tidligere hadde What Is This? fått til en platekontrakt med selskapet MCA. I og med at Slovak og Irons så på Red Hot Chili Peppers som et sideprosjekt, forlot de bandet for å prioritere What Is This? i stedet. Istedenfor å oppløse bandet bestemte Kiedis og Flea seg for å rekruttere nye medlemmer. Cliff Martinez, en bekjent av Flea, ble snart spurt om å slutte seg til Red Hot Chili Peppers. Etter diverse auditions valgte bandet å hyre Jack Sherman som ny gitarist.
Andy Gill, kjent som gitarist i Gang of Four, ble satt til å produsere bandets første album. Han oppfordret bandet til å gjøre musikken renere og mer radiovennlig. The Red Hot Chili Peppers ble lansert 10. august 1984, men ble en kommersiell flopp. I løpet av den første perioden den var i salg solgte den ikke i mer enn 25 000 eksemplarer. Turneen som fulgte kort tid etter lanseringen av debutalbumet gikk ikke stort bedre. Dette skyldtes i stor grad uoverensstemmelser mellom Kiedis og Sherman. Sherman forlot siden bandet. Slovak vendte da tilbake til Red Hot Chili Peppers etter å ha gått lei av What Is This?.
=== Freaky Styley og The Uplift Mofo Party Plan (1985–1988) ===
George Clinton ble valgt til å produsere Red Hot Chili Peppers' neste album, Freaky Styley. Albumet ble spilt inn ved det kjente United Sound Systems-studioet ved en kampus tilhørende Wayne State University. Clinton valgte å blande inn elementer av punk og funk i musikken. Albumet ble endelig lansert 16. august 1985. Selv om bandet hadde et mye bedre forhold til Clinton enn til Gill, gikk ikke Freaky Styley noe stort bedre enn debuten. Turneen som fulgte ble beskrevet som lite produktiv av bandet og var heller ingen suksess.Cliff Martinez ble sagt opp fra bandet sommeren 1986. Kiedis skal da ha uttalt at han følte at Martinez ønsket å forlate gruppen. Chuck Biscuits ble trommeslager for en kort periode før Jack Irons, til resten av bandmedlemmenes store overraskelse, sluttet seg til bandet igjen. Bandet ønsket å hyre Rick Rubin som produsent for det neste albumet, men han avslo tilbudet. Bandet valgte da Michael Beinhorn som produsent. Bandet kom opp med nye sanger på løpende bånd og albumet tok raskt form. Også i dette albumet valgte bandet å blande inn forskjellige funkrytmer, men de blandet også inn en god del elementer av punkrock og funkmetall. Det faktum at de fire opprinnelige medlemmene var sammen igjen virket positivt inn på kreativiteten, noe som også gjorde selve innspillingsprosessen lettere.29. september 1987 ble The Uplift Mofo Party Plan gitt ut. For første gang opplevde bandet å se et av sine album på ei hitliste. Selv om albumet ikke nådde høyere enn plass nummer 148 på Billboard Hot 200, var det for en stor suksess å regne sammenlignet med Red Hot Chili Peppers' to første album.
I løpet av denne perioden utviklet både Kiedis og Slovak en alvorlig form for rusavhengighet. De kunne finne på å plutselig forlate både bandet og hverandre i flere dager. I Slovaks tilfelle førte rusavhengigheten til hans død den 25. juni 1988. Bandet hadde da akkurat avsluttet Uplift-turneen. Kiedis dro fra byen og deltok ikke i Slovaks begravelse. Dette begrunnet han med at han så på situasjonen som surrealistisk og drømmeaktig. Jack Irons forlot bandet ikke lenger etter. Han sa at han ikke ønsket å være en del av et band hvor vennene hans døde.
=== Mother's Milk (1989–1990) ===
Etter å ha mistet både Slovak og Irons fra bandet hyrte Kiedis og Flea trommeslager D.H. Peligro fra Dead Kennedys og tidligere P-Funk-gitarist DeWayne «Blackbyrd» McKnight på midlertidig basis. De nye medlemmene gikk ikke videre godt overens med de eksisterende og ble derfor raskt skiftet ut. Dog førte Peligros kontakt med Red Hot Chili Peppers til at bandet ble kjent med John Frusciante, en bekjent av Peligro. Da Peligro forlot bandet ble gitaristrollen stående tom, men Frusciante var fascinert av Red Hot Chili Peppers og ble interessert i å prøvespille. Etter en vellykket prøvespilling ble det tatt en enstemmig avgjørelse om å akseptere Frusciante som bandets nye gitarist.Tre uker før bandet etter planen skulle gå i studio manglet man fortsatt en trommeslager, til tross for flere auditions. Dette skulle komme til å endre seg da en nær venn av bandet fortalte om en trommeslager hun kjente, Chad Smith, som var så dyktig på trommer at han «spiste [dem] til frokost». Kiedis var i begynnelsen skeptisk til å la Smith prøvespille, men ga ham en sjanse. Smith møtte til audition og overveldet bandet ikke bare ved å følge Fleas komplekse rytme, men også begynne å lede ham. Kiedis, Frusciante og Flea var ikke i tvil om at de hadde funnet rett trommeslager.
Innspillingen av Red Hot Chili Peppers' fjerde album ble hindret av en konflikt med produsent Michael Beinhorn, som var opptatt av å få Frusciantes gitarspill til å lyde høyere og kraftigere, ikke ulikt gitartonene som brukes i heavy metal. Frusciante var ikke tilfreds med denne gitarstilen i det hele tatt (et eksempel på dette kan høres på sangen «Stone Cold Bush»).Red Hot Chili Peppers' fjerde album, Mother's Milk, ble sluppet i august 1989. Med albumet fikk bandet sine første hits- en ballade til ære for Slovak, «Knock Me Down», og coverlåten «Higher Ground», opprinnelig utgitt av Stevie Wonder. Albumet nådde 52.-plass på de amerikanske albumlistene og var det første av Red Hot Chili Peppers som solgte til gull.
=== Blood Sugar Sex Magik (1990–1992) ===
I 1990 skiftet gruppa plateselskap til Warner Bros. Records og Rick Rubin ble hyret inn til å produsere bandets femte album. Rubin har for øvrig også produsert alle Red Hot Chili Peppers' etterfølgende album. Bandet var langt mer produktive når det gjaldt å skrive låter til Blood Sugar Sex Magik enn de hadde vært da de skrev låter til Mother's Milk. Kiedis skal i etterkant ha uttalt at «det var ny musikk å skrive for meg [hver dag]».Bandet gikk i gang med den smertelige prosessen det skulle bli å produsere det nye albumet – seks lange måneder med idédugnader, låtskriving og prøvespilling – men Rubin var ikke fornøyd med å spille inn albumet i et vanlig platestudio. Han mente bandet ville gjøre det bedre i en mer uortodoks setting, og kom snart over et «fantastisk, enormt, tomt og hjemsøkt middelshavshus bare et steinkast fra hvor vi alle bodde». I en måneds tid bodde Frusciante, Kiedis og Flea i huset. Det blir sagt at de ikke forlot huset en eneste gang i løpet av hele innspillingsprosessen. Den eneste som ikke ønsket å ha tilholdssted her var Smith, som mente at huset var hjemsøkt.Bandmedlemmene fikk problemer med å gi albumet noe navn, men Rubin mente at en bestemt sang skilte seg ut, «Blood Sugar Sex Magik», og dermed ble også albumet hetende dette.Red Hot Chili Peppers' femte album ble sluppet 24. september 1991. «Give It Away» ble lansert som første single. Denne vant en Grammy-pris i 1992 og ble også bandets første nummer 1-single på Modern Rock-lista. Balladen «Under the Bridge» ble den andre singlen fra albumet og denne nådde helt opp til andreplass på hitlista Billboard Hot 100. Dette er den høyeste plasseringen gruppa har hatt på lista. Andre singler som «Breaking the Girl» og «Suck My Kiss» gjorde det også bra på hitlistene. Albumet i seg selv var en verdenssuksess med over 12 millioner solgte eksemplarer. Blood Sugar Sex Magik ble listet som nummer 310 på Rolling Stone Magazines liste over de 500 beste albumene noensinne. I 1992 steg albumet til tredjeplass på den amerikanske albumlista, nesten et år etter utgivelsen.
I 1991 deltok bandet sammen med Andre Agassi i en reklamekampanje for sko fra Nike, kalt «Rock 'n' Roll Tennis».
Bandets suksess kombinert med en alvorlig narkotikaavhengighet ble til slutt for mye for Frusciante, som plutselig forlot bandet under Blood Sugar-turneen i Japan i mai 1992. Red Hot Chili Peppers spilte på Lollapalooza-festivalen 1992 med gitarist Arik Marshall (som for øvrig dukket opp sammen med dem i The Simpsons-episoden «Krusty Gets Kancelled», og videoene for «Breaking the Girl» og «If You Have to Ask») og med Jesse Tobias fra det Los Angeles-baserte bandet Mother Tongue. Ingen av dem forble medlemmer av Red Hot Chili Peppers særlig lenge, da «kjemien ikke var den riktige», ifølge de andre medlemmene av gruppa. Til slutt endte man opp med tidligere Jane's Addiction-medlem Dave Navarro som fast gitarist.
=== One Hot Minute (1993–1998) ===
Dave Navarro opptrådte første gang med bandet på Woodstock '94, hvor de bar enorme lyspærekostymer, noe som gjorde det nærmest umulig for dem å spille på instrumentene sine. Utad så bandmedlemmene ut til å komme godt overens, men innad ble forholdet mellom de tre etablerte medlemme og Navarro stadig verre. Navarros musikalske bakgrunn skilte seg ut fra de andres, noe som skapte problemer da de begynte å spille sammen, og fortsatte å være et problem hele det neste året da Red Hot Chili Peppers' sjette album ble spilt inn. One Hot Minute, det eneste albumet Dave Navarro deltok på, ble gitt ut 12. september 1995. Til tross for blandede kritikker ble albumet en suksess. Bandmedlemmene selv beskrev One Hot Minute som et mørkere og tristere verk enn de foregående fem, men hele 5 millioner eksemplarer ble solgt over hele verden. Balladen «My Friends» ble bandets tredje nummer 1-single. Sangene «Warped» og «Aeroplane» gjorde det også godt på hitlistene.
Flere av sangene fra albumet ble gjenutgitt på såkalte soundtracks. «I Found Out», en låt opprinnelig av John Lennon, ble utgitt på Working Class Hero: A Tribute to John Lennon. «Love Rollercoaster», opprinnelig av The Ohio Players, ble utgitt på soundtracket Beavis and Butthead Do America, og ble utgitt som single.
På dette tidspunktet hadde Kiedis gjenopptatt heroinmisbruket sitt. I april 1998 ble det gjort kjent at Navarro hadde forlatt bandet, og Kiedis poengterte at avgjørelsen var «gjensidig». Dog ble det rapportert om at Navarro ble kastet ut av bandet etter å ha møtt opp til bandøving under påvirkning av narkotika, hvor han blant annet skal ha falt baklengs over en forsterker. Kiedis har senere uttalt at hendelsen skulle vært komisk, men isteden bare var pinlig og utgjorde det endelige støtet som førte til at Navarro sluttet i Red Hot Chili Peppers.
=== Californication (1998–2001) ===
I årene etter at John Frusciante forlot bandet ble det kjent at han hadde utviklet en alvorlig heroinavhengighet, som førte til at han ble fattig og nesten døde. Han ble overtalt til å legge seg inn på rehabiliteringssentert Las Encinas Drug Rehabilitation Center i januar 1998. Han kunne forlate senteret i februar samme år og leide seg en liten leilighet i Silver Lake. Problemene og skadene stilte seg formelig i kø for Frusciante i løpet av årene med rusavhengighet, og for noen av dem var det nødvendig med kirurgi. Han fikk en rekonstruert nese og nye tenner for å hindre dødelige infeksjoner.I april 1998 bestemte Flea seg for å besøke sin gamle bandkamerat og invitere ham til å bli med i bandet igjen, noe Frusciante gjorde. I løpet av mindre enn ei uke, og for første gang på seks år, begynte den gjenforente kvartetten å spille sammen. Anthony Kiedis beskrev situasjonen slik:
For me, that was the defining moment of what would become the next six years of our lives together. That was when I knew that this was the real deal, that the magic was about to happen again. Suddenly we could all hear, we could all listen, and instead of being caught up in our finite little balls of bullshit, we could all become players in that great universal orchestra again.
Til tross for bandmedlemmenes glede over å ha Frusciante tilbake i bandet, var han nedslitt både fysisk og mentalt. Frusciante hadde ikke spilt gitar på flere år og det var vanskelig for ham å prioritere livet fremfor rusmisbruket. Trass i dette begynte Frusciante etterhvert å spille som det talentet han hadde vært, og nye sanger tok form. 8. juni 1999, etter et år med produksjon og nitid øving, ble Californication gitt ut som bandets syvende studioalbum. Albumet ble solgt i over 15 millioner eksemplarer over hele verden og er til dags dato bandets mest suksessfulle utgivelse. Californication inneholdt færre rapdrevne sanger enn sine forgjengere. I stedet satset bandet mer på stukturerte og melodiøse gitarriff, vokal- og basslinjer.Californication nådde tredjeplass på den amerikanske albumlista og bandet ytterligere tre nummer én moderne rock-hits: «Scar Tissue», «Otherside» og «Californication». «Scar Tissue» vant Grammyprisen 2000 for Beste rocksang. Red Hot Chili Peppers spilte også denne sangen sammen med Snoop Dog under seremonien. Blant andre singler fantes «Around the World», «Road Trippin» og «Parallel Universe», som gikk inn på Moderne rock topp 40-lista til tross for ikke å ha blitt kommersielt utgitt som single.
I juli 1999, som en del av bandets to år lange verdensturné i tilnytning til utgivelsen av det nye albumet, spilte Red Hot Chili Peppers på Woodstock-festivalen. Omtrent 10 minutter før konserten startet ble bandet spurt av Jimi Hendrix' søster om å spille en av sin brors sanger. Etter noe nøling gikk bandet med på å spille klassikeren «Fire». Tilfeldigvis brøt det ut en liten brann i løpet av konserten. Denne utviklet seg raskt til en større brann og førte til at brannvesenet måtte rykke ut.I 2001 ga Red Hot Chili Peppers ut sin første konsert-DVD, Off the Map. DVD-en ble produsert av Dick Rude, en trofast venn av bandet som også hadde produsert videoene for «Catholic School Girls Rule» og «Universally Speaking». Videomaterialet besto stort sett i utdrag fra en rekke forskjellige Red Hot Chili Peppers-konserter.
=== By the Way (2002–2005) ===
Bandet begynte prosessen med å skrive sitt neste album tidlig i 2001 og ga ut By the Way over et år senere, 9. juli 2002. Albumet ble solgt i over én million eksemplarer bare den første uken og gikk rett inn på andreplass på Billboard 200. Fem sanger fra albumet ble utgitt som singler: «By the Way», «The Zephyr Song», «Can't Stop», «Dosed» og «Universally Speaking». Albumets preg er at det er nokså dempet; Red Hot Chili Peppers bestemte seg for å fokusere på melodiøse ballader enn rapdrevne funklåter, som bandet hadde fokusert mye på tidligere. Etter utgivelsen av By the Way ga Red Hot Chili Peppers seg i kast med en 18 måneder lang verdensturné.Red Hot Chili Peppers ga ut samlealbumet Greatest Hits i november 2003. Albumet nådde attendeplass på Billboard 200. Med på albumet var sangene «Fortune Faded» og «Save the Population», som ikke hadde blitt utgitt tidligere. «By the Way» og «Universally Speaking» var de eneste sangene fra By the Way som ble utgitt på Greatest Hits.
Bandet produserte sin andre fullengdes konsert-DVD, Live at Slane Castle, da de spilte på Slane Castle i Irland 23. august 2003 som en del av verdensturneen. Ikke lenge etter ga Red Hot Chili Peppers ut sitt første fullengdes konsertalbum, Live in Hyde Park. Albumet ble spilt inn under konsertene de holdt i Hyde Park i London i juni 2004. Konsertene som ble holdt over tre dager trakk mer enn 258 000 fans og ga inn over 17 100 000 pund i billettinntekter. Med dette toppet Red Hot Chili Peppers Hyde Park-arrangement Billboards liste over de mest inntektsrike konsertarrangementene i 2004.
I Hyde Park spilte bandet to da uhørte sanger, «Rolling Sly Stone» og «Leverage of Space», som tros å ha kommet til under arbeidet med innspillingen av Greatest Hits.
=== Stadium Arcadium (2006–2007) ===
Bandet ga i 2006 ut det Grammy-belønnede albumet Stadium Arcadium, produsert av Rick Rubin. Opprinnelig var planen at 38 sanger skulle utgis som tre separate album med seks måneders mellomrom, men bandet ønsket isteden å utgi et dobbelalbum med 28 sanger og utgi de resterende 10 senere som B-sider. Stadium Arcadium debuterte på førsteplass på de amerikanske hitlistene, og holdt førsteplassen i to uker. I tillegg debuterte albumet på førsteplass i Storbritannia og 25 andre land. Albumet ble solgt i 442 000 eksemplarer i USA alene og 1 100 000 på verdensbasis bare første uka. Intet annet album det året ble solgt i så mange eksemplarer i første salgsuke.Dani California var den første singlen som ble utgitt fra albumet. Den gikk rett inn på førsteplass på den amerikansk Modern Rock-lista og endte på sjetteplass på Billboard Hot 100. På de britiske hitlistene nådde singlen andreplass. Tell Me Baby var neste single ut; også denne kunne notere førsteplass som beste listeplassering. Snow ((Hey Oh)) ble gitt ut i andre halvdel av 2006 og ble Red Hot Chili Peppers' ellevte nummer én-single. Bandet kunne nå telle totalt 81 uker som førsteplassinnehaver. Dette var også første gang tre singler av bandet ble nummer én på rad. Desecration Smile ble gitt ut internasjonalt i februar 2007 og nådde 27.-plass på de britiske hitlistene. Hump de Bump var bandets neste single. På grunn av positive tilbakemeldinger på musikkvideoen valgte man i mai 2007 å gi den ut over hele verden, istedenfor kun i USA, Canada og Australia slik planen opprinnelig var.
For å promotere albumet tok bandet i 2006 fatt på en ny verdensturné. Den begynte med en to måneder lang Europa-turné fra slutten av mai til midten av juli og fortsatte med konserter i Nord-Amerika fra slutten av august til begynnelsen av november. Red Hot Chili Peppers vendte siden tilbake til Europa for en andre turné som varte til midten av desember. Bandet begynte 2007 med en andre turné i Nord-Amerika som gikk fra midten av januar til midten av mars, denne gangen inkludert konserter i Mexico i tillegg til i USA. Denne ble etterfulgt av flere konserter i Australia og New Zealand fra tidlig til sent april, før bandet satte kurs for Japan i begynnelsen av juni. Verdensturneen endte med en tredje runde med konserter i Europa fra slutten av juni til slutten av august. Bandet spilte også på Live Earth-konserten som ble holdt på Wembley Stadium i London 7. juni 2007. I løpet av turneen spilte Red Hot Chili Peppers på flere festivaler, inkludert Oxegen-festivalen i Irland i juli 2006, Lollapalooza i Grant Park i Chicago i august 2008 og Coachella Valley Music and Arts Festival i Indio i California i slutten av april 2007.
Stadium Arcadium mottok i februar 2007 seks Grammy-priser. Disse var for beste rockalbum, beste rocksang (Dani California), beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal (Dani California), beste spesialutgave av album, beste produsent (Rick Rubin) og beste musikkvideo i kortform (Dani California). Red Hot Chili opptrådte under seremonien med sangen Snow ((Hey Oh)).
=== Pause (2007–2009) ===
Anthony Kiedis fortalte i et intervju med Rolling Stone Magazine i mai 2008 at Red Hot Chili Peppers «for tiden er oppløst». Kiedis fortalte at bandet var utslitt etter å ha jobbet nærmest kontinuerlig siden Californication og at de derfor hadde tatt en pause. Videre fortalte han at han er opptatt med å ta seg av sønnen sin, mens Frusciante fortsetter sin solokarriere, Chad Smith jobber med et jazzband i Japan og Flea eksperimenterer med nye musikkideer. Kiedis uttalte at han var ivrig etter å begynne å tenke på nytt materiale, men at pausen ville vare «minst ett år».
Flea fortalte høsten 2008 at han og de andre bandmedlemmene hadde tatt seg en pause fra Red Hot Chili Peppers som ville vare i «to år». Flea fortalte at:
We just needed two years. We had our noses to the grindstones so hard for so long. We needed to get away from it and get a fresh perspective on things.
Han slo også fast at det ikke eksisterer planer for noe tiende album. Mens Chad Smith turnerte og spilte inn et nytt album med supergruppa Chickenfoot, bestemte Flea seg for å vende tilbake til utdannelse. Han benyttet mye av tiden etter bandets tour i 2007 for lære seg nye musikalske ferdigheter, og tok opp enkelte fag på University of Southern California. Han har også jobbet for å få inn penger til musikkskolen Silverlake Conservatory og planlegger å gi ut et eget solo album.
=== I`m with you (2009–2014) ===
I august 2009, bekreftet Chad Smith at vil bli sammen høsten 2009 for å spille inn nytt materialet. Han sa dette: «Everybody was like, 'Y'know, I really like having this time off, not being a Chili Pepper and doing other things. It'll be two years in September, so now we're ready.»
18 juli ga bandet ut deres første singel til deres nye album med navn; The Adventures of Rain Dance Maggie. Bandet lagde også en musikkvideo til singelen, som ble sluppet ut 30 juli. 29 august ble deres tiende album, I'm With You, sluppet ut. Albumet, som ble det første med den nye gitaristen Josh Klinghoffer, fikk mikset anmeldelser i Norge. Albumet ble bedre mottatt i USA, men flere gjorde seg bemerket over mangelen på John Frusciante. Bandet ble skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame den 14. april 2012. Bandet spilte sammen med tidligere bandmedlemmer, som blant Jack Irons og Cliff Martinez. Den tidligere gitaristen John Frusciante var ikke til stede under seremonien.
=== The Getaway (2016-i dag) ===
Den 17. juni 2016 ga bandet ut albumet "The Getaway". Dette er bandets første albumet siden utgivelsen av I'm with you i 2011. Albumet mottok jevnt over gode anmeldelser internasjonalt. Sommeren 2016 la de ut på verdensturné, «The Getaway World Tour» og den 8. september spilte de for et fullsatt Telenor Arena på Fornebu utenfor Oslo. Dette var bandets første opptreden i Norge på 13 år. Turneen ble i utgangspunktet avsluttet høsten 2017, men de annonserte senere flere datoer i både Sør Amerika hvor de spilte Lollapalooza, Australia og New Zealand, samt et show ved Pyramidene i Giza, Egypt som ble livestreamet på youtube, facebook og twitter så sent som i mars 2019.I et radio intervju med Scott Lipps i november 2018, avslørte vokalist Anthony Kiedis at bandet har påbegynt arbeide med oppfølgeren til "The Getaway" og dette albumet er ventet å komme ut i løpet av 2019.
== Musikkstil ==
=== Teknikk ===
Kiedis er kjent for å bruke et stort antall forskjellige sangstiler. Han har ofte kombinert rapping og «snakkede» vers med mer tradisjonell sang, noe som har gitt bandet en karakteristisk og relativt konsekvent stil. Antallet rap-drevne sanger har dog sunket dramatisk siden utgivelsen av Californication. By the Way inneholdt bare to sanger med rap-drevne vers. Kiedis' stil de siste årene er et resultat av utvikling gjennom alle Red Hot Chili Peppers ni album.Hillel Slovaks stil var stort sett basert på blues og funk. Etter Slovaks død baserte de nye gitaristene seg i stor grad på hans stil. Frusciante bidro dog med en mer melodiøs og struktuert lyd til de nyere albumene, som By the Way, Californication og Stadium Arcadium. Dette står i kontrast både til hans bidrag på Mother's Milk, hvor lyden er kraftigere, og på Blood Sugar Sex Magik, hvor lyden er lettere og mer funky. Dave Navarro, som har sin bakgrunn i heavy metal, progressiv og psykedelisk rock, brakte en helt annerledes lyd til bandet.Fleas basstil er en blanding av funk, punk, hardrock og psykedelisk rock. De tunge, lave melodiene, som han enten spiller med normal fingerstil eller såkalt «slapping», har bidratt til Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Fleas slapping-stil var dominerende på de første albumene, mens han på de senere albumene (etter Blood Sugar Sex Magik) bidrar med mer melodiøs bass. På sangene «Don't Forget Me», «Blood Sugar Sex Magik», «Hump de Bump» og «Snow ((Hey Oh))» benytter han dobbelgrep.
Mens Kiedis er frontvokalist for bandet, deltar Frusciante ofte med bakgrunnsvokal. Han også sunget versene på enkelte sanger, eksempelvis «The Power of Equality», «Funky Monks», «Breaking The Girl» og «The Righteous and the Wicked» fra Blood Sugar Sex Magik. På noen sanger bidrar han med falsett, særlig på sanger fra By the Way og Stadium Arcadium, men også på Blood Sugar Sex Magik-sangene «If You Have to Ask» og «Under the Bridge». Frusciante sang sammen med Kiedis på sangen Knock Me Down fra Mother's Milk og synger enkelte deler alene på sanger som «Dosed» og «Descration Smile». Det har blitt en tradisjon at Frusciante på et tidspunkt under en konsert fremfører en låt alene. Det er særlig coverlåter fra 1960- og 1970-tallet eller en av hans egne sololåter som blir fremført. Blant sangene han har sunget er «Tiny Dancer» av Elton John, «SOS» av ABBA, «How Deep Is Your Love» av The Bee Gees, «Maybe» av The Chantels, «I Feel Love» av Donna Summer, «For Emily, Wherever I May Find Her» av Simon and Garfunkel, «How Can I Tell You?» av Cat Stevens og «Inca Roads» av Frank Zappa.
Gjennom mesteparten av 90, 2000 og 10 tallet har bandet vært mikset live av Dave Rat, frem til han ble erstattet av "Sean Sully" i 2017.
=== Improvisasjon ===
Improvisasjon har alltid vært en viktig del av Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Bandets første konserter var faktisk nesten utelukkende basert på improvisasjon. Mange av Frusciantes gitarsoloer og Fleas bass-soloer på nyere album er improviserte. Bandet har det meste av de siste ti årene åpnet konsertene sine med en kort improvisasjon. Noen ganger forlenges begynnelsen, midtdelen eller avslutningen på en sang med en lang improvisasjon, dette gjelder særlig sanger som «Give It Away», «My Lovely Man», «If You Have to Ask», «Californication», «Parallel Universe», «Can't Stop», «Throw Away Your Television», «By the Way» og «Dani California».
=== Tekster ===
Tekstene i Red Hot Chili Peppers' sanger har dreid innom en rekke ulike tema ettersom tiden har gått. Tekstene har handlet om alt fra kjærlighet og vennskap, tenåringsangst og aggresjon, forskjellige seksuelle tema og forbindelen mellom sex og musikk til politikk og sosiale problemer (særlig knyttet til amerikanske urfolk), romantikk, ensomhet, globalisering, berømmelse, å takle døden, fattigdom, dop og alkohol.
== Bandmedlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Anthony Kiedis – vokal (1983-i dag)
Flea – bass, trompet (1983-i dag)
Chad Smith – trommer, slagverkinstrument (1988-i dag)
John Frusciante – gitarist, støttevokalist (1988–1992, 1998–2009, 2020-i dag)Tidligere medlemmer
Josh Klinghoffer – gitarist, støttevokalist (2009–2020; turne 2007)
Hillel Slovak – gitarist, støttevokalist (1983, 1984–1988; døde 1988)
Dave Navarro – gitarist, støttevokalist (1993–1998)
DeWayne McKnight – gitarist (september 1988)
Jack Sherman – gitarist, støttevokalist (1983–1984)
Arik Marshall – gitarist (1992–1993)
Jesse Tobias – gitarist (1993)
Jack Irons – trommer, slagverkinstrument (1983, 1986–1988)
Cliff Martinez – trommer, slagverkinstrument (1983–1986)
D.H. Peligro – trommer, slagverkinstrument (september-november 1988)Turne medlemmer
Chris Warren – keyboards, slagverksinstrument, mellotron, støttevokalist (2007-i dag)Tidligere turne medlemmer
Mauro Refosco – slagverksinstrument (2011–2014)
== Diskografi ==
The Red Hot Chili Peppers (1984)
Freaky Styley (1985)
The Uplift Mofo Party Plan (1987)
Mother's Milk (1989)
Blood Sugar Sex Magik (1991)
One Hot Minute (1995)
Californication (1999)
By the Way (2002)
Stadium Arcadium (2006)
I'm with You (2011)
The Getaway (2016)
Unlimited Love (2022)
Return of the Dream Canteen (2022)
== Priser ==
Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards:
1993: Beste hardrockutgivelse – «Give It Away»
2000: Beste rocksang – «Scar Tissue»
2007: Beste rockalbum og beste begrensede spesialutgave – Stadium Arcadium, beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal, beste musikkvideo i kortfom og beste rocksang – «Dani California»MTV Video Music Awards:
1992: Gjennomsbruddsvideo – «Give It Away», Seernes favoritt – «Under the Bridge»American Music Awards:
2000: Beste alternative artist
2006: Beste pop-/rock-band/-duo/-gruppe, beste alternative artistBillboard Music Awards:
2000: Beste alternative gruppeBandet mottok en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 2008.
== Referanser ==
Jeff Apter (2004). Fornication: The Red Hot Chili Peppers Story. Omnibus Press. ISBN 1-84449-381-4.
Anthony Kiedis, Larry Sloman (2004). Scar Tissue. Hyperion. ISBN 1-4013-0101-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Red Hot Chili Peppers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Red Hot Chili Peppers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Red Hot Chili Peppers på Internet Movie Database
(en) Red Hot Chili Peppers på Apple Music
(en) Red Hot Chili Peppers på Discogs
(en) Red Hot Chili Peppers på MusicBrainz
(en) Red Hot Chili Peppers på SoundCloud
(en) Red Hot Chili Peppers på Spotify
(en) Red Hot Chili Peppers på Songkick
(en) Red Hot Chili Peppers på Last.fm
(en) Red Hot Chili Peppers på Last.fm
(en) Red Hot Chili Peppers på Genius — sangtekster
(en) Red Hot Chili Peppers på AllMusic
Red Hot Chili Peppers på Twitter
Red Hot Chili Peppers på Twitter
Red Hot Chili Peppers på Facebook
Red Hot Chili Peppers på Instagram
Red Hot Chili Peppers på YouTube
Red Hot Chili Peppers på YouTube
Red Hot Chili Peppers på Myspace
Red Hot Chili Peppers hos Allmusic
Red Hot Chili Peppers' offisielle MySpace-side
Wikiquote: Anthony Kiedis – sitater | lenke | 199,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biomateriale | 2023-02-04 | Biomateriale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Materialer', 'Kategori:Medisinsk utstyr', 'Kategori:Medisinske behandlinger', 'Kategori:Odontologi'] | Biomaterialer er en stor gruppe av spesialiserte materialer som brukes til kunstige kroppserstatninger. De mest kjente anvendelsene er som tannerstatninger (tannrestaureringsmaterialer), kunstige hofteledd, hjerteklaffer, øyelinser og karstenter (f.eks. for blodkar på hjertet). Biomaterialprodukter som er helt eller delvis inne i kroppen, og som skal fungere der over tid, kalles implantater.
| Biomaterialer er en stor gruppe av spesialiserte materialer som brukes til kunstige kroppserstatninger. De mest kjente anvendelsene er som tannerstatninger (tannrestaureringsmaterialer), kunstige hofteledd, hjerteklaffer, øyelinser og karstenter (f.eks. for blodkar på hjertet). Biomaterialprodukter som er helt eller delvis inne i kroppen, og som skal fungere der over tid, kalles implantater.
== Definisjon ==
Det er mange definisjoner på begrepet biomaterialer. Den vanligste i dag er basert på en konsensusdefinisjon fra Consensus Conference i Chester fra 1992:
”Et naturlig eller syntetisk materiale beregnet på å samvirke med biologiske systemer for å undersøke, behandle, bygge opp eller erstatte vev, organer eller kroppsfunksjoner.”Det anvendes en rekke uttrykk i forbindelse med forskning på biomaterialer, f.eks. «biomimetiske materialer», «nanomaterialer», «molekylært biokonstruerte materialer», «smarte materialer» og «funksjonelle materialer».
== Utviklingen av materialer ==
Materialer som brukes til kunstige kroppsdelserstatninger har vært brukt i årtusener, men var neppe i utstrakt bruk. De første kunstige materialene som ble brukt på mennesker var trolig tannerstatninger laget av naturlig forekommende materialer, f.eks. dyre- eller mennesketenner.
Odontologi har lang tradisjon for å anvende ulke typer materialer, noe som har gjort at fagfeltet er ledende på flere områder i biomaterialforskning. Tannfyllingsmaterialer var i rutinemessig bruk allerede rundt 1900. De var også de første biomaterialene som ble dekket av formelle kravspesifikasjoner (standarder). Rundt 1900 ble de første metallplatene for behandling av beinbrudd introdusert. Leddproteser ble forsøkt på 1930-tallet, men disse ble først videreutviklet for klinisk bruk på 1960-tallet da mer egnede materialer og produksjonemetoder ble tilgjengelige.
De første kunstige biomaterialene var kjente konstruksjonsmaterialer som stål og andre metaller, f.eks. gull. Senere ble det brukt keramer og syntetiske polymerer. Komposittmateriale (blandingsmaterialer) er spesielt aktuelt som tannfyllingsmaterialer. I dag er utviklingen rettet mot spesialtilpassede materialer, gjerne bygget fra grunnen av med tanke på spesifikke egenskaper som trengs i kroppsmiljøet. Nanoteknologi gir muligheter for å utvikle materaler med egnede egenskaper. Det blir også aktuelt å benytte styrt vevsbygging, enten i eller utenfor kroppen. «tissue engineering», eller «biomedical engineering». Da brukes et vekststativ av et biomateriale («scaffold») der celler kan vokse inn under påvirkning av vekstfaktorer, og slik danne et nytt vev med ønsket form. Dette visker ut grensene mellom biologi og tradisjonell materialteknologi.
== Biokompatibilitet ==
Det ble snart tydelig at materialer som skulle fungere inne i kroppen måtte ha andre egenskaper utover de ingeniørsmessige. De må i tillegg kunne fungere i et biologisk miljø. Dette kalles materialene er biokompatible. Dette ble et forskningsfelt først på 1950-tallet. Den vanligste definisjonen på biokompatibilitet er:
«Et materiales evne til å opptre med en hensiktsmessig biologisk respons i en spesifikk anvendelse».Det er foreslått justeringer av definisjonen for å tilpasse seg nye klasser av materialer, f.eks. slike som er basert på styrt vevsbygging.
== Standarder og kravspesifikasjoner ==
ISO – International Organization for Standardization – utvikler og publiserer standarder også innen det medisinsk/odontologiske fagområdet («Health care techology»). ISO gir ut både produktstandarder for spesifikke produkttyper og prosedyrestandarder, f.eks. for testing av biokompatibilitet (ISO 10993-serien). For odontologiske materialer er det i tillegg en egen standard for biologisk testing (ISO 7405).
== Formell regulering av biomaterialer ==
Biomaterialer inngår i begrepet medisinsk utstyr, slik det er definert i EUs direktiv for medisinsk utstyr. Direktivet omfatter de aller fleste biomaterialer som ikke er definert som legemidler eller kosmetikk. Direktivet har primært en handelsteknisk innretning, som omhandles på EUs nettsider for industri og virksomheter.Direktivet hjemler overvåkning og kvalitetskontroll av produktene, noe som er tillagt produsentene via godkjenning fra et teknisk kontrollorgan (varslet organ, «notified body») og en overordnet fagmyndighet («competent authority»). I Norge er det Helsedirektoratet som er overordnet fagmyndighet for medisinsk utstyr.
I USA har Center for Devices and Radiological Health lignende funksjoner som regulatorisk myndighet.
== Forskningsvirksomhet ==
Forskning innen biomaterialer er utpreget tverfaglig og involverer f.eks. fag innen biologi, materialteknologi, toksikologi, materialprøving og klinisk medisin og odontologi.
Nordisk Institutt for Odontologiske Materialer (NIOM) forsker på og tester odontologiske materialer. Det er et datterselskap av Unirand, som igjen er eid av Universitetet i Oslo.Ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen finnes forskningsgruppen «Biomaterial Research Cluster». Gruppen samarbeider med fagmiljø ved helseforetakene, bl.a. Haukeland universitetssykehus og Nasjonalt register for leddproteser som overvåker den kliniske varigheten av ulike leddproteser. «Ortopediske biomaterialer» er et samarbeidsprosjekt innen kliniske biomaterialer. Også bivirkninger av odontologiske materialer inngår i forskningsfeltet, via «Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer»Avdeling for biomaterialer på Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo har den største forskergruppen innen biomaterialer i Norge. Denne gruppen har utstrakt samarbeid med en rekke universiteter i Norge, Skandinavia, Europa og USA. Samtidig samarbeider gruppen med industrien, og har fokus på klinikknær forskning. Denne gruppen forsker spesielt på bengraftsmaterialer, regenerasjon og biomineralisering. er blitt tildelt en rekke forskningsmidler både fra Norges forskningsråd og fra forskningsrådet i EU.Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og St. Olavs hospital driver Nasjonalt kompetansesenter for ortopediske implantat , som bl.a. arbeider med individuelt tilpassede hofteproteser, og NOBIPOL (The Norwegian Biopolymer Laboratory), som har arbeidet med biokompatible hydrogeler som alginater og chitosan i en årrekke. I tillegg finnes det gruppen til professor Sikorski som også forsker på hydrogeler.
== Industrielle aktører ==
Det er mange store, oftest flernasjonale firma som utvikler og markedsfører produkter der biomaterialer inngår. De fleste firma har egne, store utviklingsmiljø innen biomaterialbaserte produkter, og de samarbeider ofte med akademiske forskningsmiljø. Mange firma som er spesialiserte innen ortopedisk kirurgi (f.eks. leddproteser, utstyr for bruddbehandling) og innen odontologi (f.eks. tannimplantater, fyllingsmaterialer).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Avdeling for biomaterialer (UiO)
Scandinavian Society for Biomaterials (ScSB)
Society for Biomaterials
European Society for Biomaterials
EU Enterprise and Industry: Medical Devices
Food and Drug Administration (USA)
Nordisk Institutt for Odontologiske Materialer | Biomaterialer er en stor gruppe av spesialiserte materialer som brukes til kunstige kroppserstatninger. De mest kjente anvendelsene er som tannerstatninger (tannrestaureringsmaterialer), kunstige hofteledd, hjerteklaffer, øyelinser og karstenter (f. | 199,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Queich | 2023-02-04 | Queich | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Rhinens vassdragsområde'] | Queich er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 52 kilometer. Elven har sitt utspring i Wasgau i de sørlige delene av Pfälzer Wald ved Hauenstein og munner ut i Rhinen ved Germersheim. Sammen med elvene Speyerbach, Lauter og Schwarzbach danner den nedslagsfeltet i Pfälzer Wald. Elven renner gjennom byene Landau, Germersheim og Annweiler. | Queich er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 52 kilometer. Elven har sitt utspring i Wasgau i de sørlige delene av Pfälzer Wald ved Hauenstein og munner ut i Rhinen ved Germersheim. Sammen med elvene Speyerbach, Lauter og Schwarzbach danner den nedslagsfeltet i Pfälzer Wald. Elven renner gjennom byene Landau, Germersheim og Annweiler. | Queich er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 52 kilometer. Elven har sitt utspring i Wasgau i de sørlige delene av Pfälzer Wald ved Hauenstein og munner ut i Rhinen ved Germersheim. | 199,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sauer_(elv) | 2023-02-04 | Sauer (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bas-Rhin', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Elver i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Grand Ests geografi', 'Kategori:Rhinens vassdragsområde'] | For sideelven til Mosel, se Sûre.Sauer er en elv i Frankrike (Alsace) og Tyskland (Rheinland-Pfalz) og en av sideelvene til Rhinen. Elven har en total lengde på 70 kilometer, og den øvre delen i Tyskland blir kalt Saarbach. Sauer har sitt utspring i Pfälzer Wald nær den franske grensen, sør for Pirmasens. Sauer renner inn i Frankrike nær Schönau og fortsetter gjennom Wœrth og nord for Haguenau. Elva munner ut i Rhinen i Seltz, på motsatt side av der elven Murg munner ut. | For sideelven til Mosel, se Sûre.Sauer er en elv i Frankrike (Alsace) og Tyskland (Rheinland-Pfalz) og en av sideelvene til Rhinen. Elven har en total lengde på 70 kilometer, og den øvre delen i Tyskland blir kalt Saarbach. Sauer har sitt utspring i Pfälzer Wald nær den franske grensen, sør for Pirmasens. Sauer renner inn i Frankrike nær Schönau og fortsetter gjennom Wœrth og nord for Haguenau. Elva munner ut i Rhinen i Seltz, på motsatt side av der elven Murg munner ut. | Sauer er en elv i Frankrike (Alsace) og Tyskland (Rheinland-Pfalz) og en av sideelvene til Rhinen. Elven har en total lengde på 70 kilometer, og den øvre delen i Tyskland blir kalt Saarbach. | 199,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernie_Ball | 2023-02-04 | Ernie Ball | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassgitarprodusenter', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Gitarprodusenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Santa Monica', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sherwood Roland «Ernie» Ball (født 1930 i Santa Monica, død 9. september 2004 i San Luis Obispo) var en gründer, musiker og innovatør fra California i USA.
Ball begynte som musiker på klubber og lokal-TV, og med å lage musikkinstrumenter og tilbehør.
Han åpnet en av de første musikkforretningene i USA som solgte kun gitarer. Han fikk kritikk for at han ikke førte trommestikker og annet utstyr, og ble fortalt at en ren gitarbutikk aldri kunne lønne seg, men det viste seg at kunder begynte å reise milevis for å komme til butikken hans. Etter hvert ble utstyret hans eksportert til mer enn 70 land.
Gitarene og bassgitarene fra Ernie Ball brukes av noen av de mest kjente musikerne i verden.
| Sherwood Roland «Ernie» Ball (født 1930 i Santa Monica, død 9. september 2004 i San Luis Obispo) var en gründer, musiker og innovatør fra California i USA.
Ball begynte som musiker på klubber og lokal-TV, og med å lage musikkinstrumenter og tilbehør.
Han åpnet en av de første musikkforretningene i USA som solgte kun gitarer. Han fikk kritikk for at han ikke førte trommestikker og annet utstyr, og ble fortalt at en ren gitarbutikk aldri kunne lønne seg, men det viste seg at kunder begynte å reise milevis for å komme til butikken hans. Etter hvert ble utstyret hans eksportert til mer enn 70 land.
Gitarene og bassgitarene fra Ernie Ball brukes av noen av de mest kjente musikerne i verden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ernie Ball – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ernie Ball hos Internet Broadway Database
(en) Ernie Ball på Discogs
(en) Ernie Ball på MusicBrainz | Sherwood Roland «Ernie» Ball (født 1930 i Santa Monica, død 9. september 2004 i San Luis Obispo) var en gründer, musiker og innovatør fra California i USA. | 199,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aabach | 2023-02-04 | Aabach | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Rhinens vassdragsområde'] | Aabach (tidligere kalt Große Aa) er en 14 kilometer lang elv i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, og en av sideelvene til Afte. Elven har sitt utspring øst i Nordrhein-Westfalen nær grensen til Hessen mellom Bad Wünnenberg og Marsberg. Herfra renner den nordover gjennom et skogslandskap, som delvis ligger i naturparken Diemelsee. Etter et par kilometer renner elven ut i den kunstige innsjøen Aabachstausee.
Elven renner videre nordover og munner ut i Afte rundt 3,5 kilometer nord for Bad Wünnenberg. Aabach renner ut i Rhinen via Afte, Alme og Lippe, mens de små elvene like sør for kilden til Aabach renner til Weser via Hoppecke og Diemel. | Aabach (tidligere kalt Große Aa) er en 14 kilometer lang elv i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, og en av sideelvene til Afte. Elven har sitt utspring øst i Nordrhein-Westfalen nær grensen til Hessen mellom Bad Wünnenberg og Marsberg. Herfra renner den nordover gjennom et skogslandskap, som delvis ligger i naturparken Diemelsee. Etter et par kilometer renner elven ut i den kunstige innsjøen Aabachstausee.
Elven renner videre nordover og munner ut i Afte rundt 3,5 kilometer nord for Bad Wünnenberg. Aabach renner ut i Rhinen via Afte, Alme og Lippe, mens de små elvene like sør for kilden til Aabach renner til Weser via Hoppecke og Diemel. | Aabach (tidligere kalt Große Aa) er en 14 kilometer lang elv i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, og en av sideelvene til Afte. Elven har sitt utspring øst i Nordrhein-Westfalen nær grensen til Hessen mellom Bad Wünnenberg og Marsberg. | 199,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viveka_Eriksson | 2023-02-04 | Viveka Eriksson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Finström', 'Kategori:Ålands regjeringssjefer'] | Viveka Emilia Eriksson (født 18. august 1956) er en ålandsk politiker (lib). Hun kommer opprinnelig fra Finström, sentralt på Fasta Åland. Hun ble medlem av Ålands lagting i 1995, og var blant annet ordfører i Lagtinget 2001–2005 før hun satt som regjeringssjef 2007–2011. Hun har vært partileder i Liberalerna på Åland 2003–2012.Hennes morfar Evald Häggblom var viseordfører i Ålands lagting og medlem av Finlands riksdag, og dennes bror (hennes grandonkel) Alarik Häggblom var Ålands regjeringssjef.
Viveka Eriksson giftet seg i 1986 med den liberale politikeren Olof Erland, som døde i 2013.
Hun har sin yrkesbakgrunn fra helse- og omsorgstjenesten.
| Viveka Emilia Eriksson (født 18. august 1956) er en ålandsk politiker (lib). Hun kommer opprinnelig fra Finström, sentralt på Fasta Åland. Hun ble medlem av Ålands lagting i 1995, og var blant annet ordfører i Lagtinget 2001–2005 før hun satt som regjeringssjef 2007–2011. Hun har vært partileder i Liberalerna på Åland 2003–2012.Hennes morfar Evald Häggblom var viseordfører i Ålands lagting og medlem av Finlands riksdag, og dennes bror (hennes grandonkel) Alarik Häggblom var Ålands regjeringssjef.
Viveka Eriksson giftet seg i 1986 med den liberale politikeren Olof Erland, som døde i 2013.
Hun har sin yrkesbakgrunn fra helse- og omsorgstjenesten.
== Referanser == | Viveka Emilia Eriksson (født 18. august 1956) er en ålandsk politiker (lib). | 199,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberalerna_p%C3%A5_%C3%85land | 2023-02-04 | Liberalerna på Åland | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberale partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1978', 'Kategori:Politiske partier på Åland'] | Liberalerna på Åland (lib) er et liberalt politisk parti på Åland.
Partiet oppstod da LoS-Liberalerna brøt ut fra Landsbygdens och skärgårdens valförbund (LoS) i 1975, og senere etter valget i 1978 gikk sammen med Mittenliberalerna i Mariehamn og dannet Liberalerna på Åland. Mittenliberalerna i Mariehamn hadde på sin side blitt stiftet i 1968. Siden 2003 har partiet vært ledet av Viveka Eriksson, som var Ålands regjeringssjef 2007–2011. I 2011 gjorde partiet sitt hittil dårligste valg med 20,3 % av stemmene, et fall på 12,3 prosentpoeng.
Gjennom årene har Liberalerna hatt ulike tilknyttede ungdomsgrupper. I dag finnes Ungliberalerna, et nettverk av unge voksne som er aktive i partiet, og ungdomsorganisasjonen Ålands Liberala Ungdomsgrupp (ÅLU), som ble stiftet den 11. oktober 2010.
| Liberalerna på Åland (lib) er et liberalt politisk parti på Åland.
Partiet oppstod da LoS-Liberalerna brøt ut fra Landsbygdens och skärgårdens valförbund (LoS) i 1975, og senere etter valget i 1978 gikk sammen med Mittenliberalerna i Mariehamn og dannet Liberalerna på Åland. Mittenliberalerna i Mariehamn hadde på sin side blitt stiftet i 1968. Siden 2003 har partiet vært ledet av Viveka Eriksson, som var Ålands regjeringssjef 2007–2011. I 2011 gjorde partiet sitt hittil dårligste valg med 20,3 % av stemmene, et fall på 12,3 prosentpoeng.
Gjennom årene har Liberalerna hatt ulike tilknyttede ungdomsgrupper. I dag finnes Ungliberalerna, et nettverk av unge voksne som er aktive i partiet, og ungdomsorganisasjonen Ålands Liberala Ungdomsgrupp (ÅLU), som ble stiftet den 11. oktober 2010.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2015 | 199,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maiken_Caspersen_Falla | 2023-02-04 | Maiken Caspersen Falla | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Fet kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Maiken Caspersen Falla (født 13. august 1990) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Strandbygda Idrettslag og Gjerdrum Idrettslag.Falla har OL-gull og sølv på sprint, OL-bronse på lagsprint, fem gull, ett sølv og fire bronsemedaljer i VM, seks NM-gull i sprint og har vunnet 22 individuelle verdenscuprenn. Hun vant sprintverdenscupen tre ganger.
Sammen med tvillingbroren Marius Caspersen Falla tok hun videregående utdanning på Hovden skigymnas.Etter at hun la opp har hun vært trener ved Wang Toppidrett på Hamar.
| Maiken Caspersen Falla (født 13. august 1990) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Strandbygda Idrettslag og Gjerdrum Idrettslag.Falla har OL-gull og sølv på sprint, OL-bronse på lagsprint, fem gull, ett sølv og fire bronsemedaljer i VM, seks NM-gull i sprint og har vunnet 22 individuelle verdenscuprenn. Hun vant sprintverdenscupen tre ganger.
Sammen med tvillingbroren Marius Caspersen Falla tok hun videregående utdanning på Hovden skigymnas.Etter at hun la opp har hun vært trener ved Wang Toppidrett på Hamar.
== Karriere ==
Falla debuterte i verdenscupen den 29. november 2008 på sprinten i Kuusamo. Hun ble nummer 22, men sitt virkelige gjennombrudd fikk hun en måned senere. Da tok hun en overraskende tredjeplass på sprinten i Düsseldorf, bak Petra Majdič og Natalja Matvejeva. Falla og makkeren Celine Brun-Lie gikk inn til en andreplass på sprintstafetten dagen etter. Hun gikk ankeretappen, og hun ble kun slått med to tideler av Matvejeva.
Falla, som da representerte Lørenskog Skiklubb, tok sin første NM-medalje på sprinten i NM på ski 2009, en sølvmedalje bak Celine Brun-Lie. Hun ble også tatt ut til VM på ski 2009, men ble bare nummer 39 på sprinten i fri teknikk, og tok også bronse i junior-VM sprint etter Ingvild Flugstad Østberg og Hanna Brodin. Etter sesongen meldte hun overgang til Gjerdrum Idrettslag.2009–10-sesongen ble ganske lignende for Falla; hun tok bronse i klassisk sprint i NM, hadde én finaleplass i Kuusamo, og kom til semifinalen i tre av seks internasjonale sprinter i seniorklassen. Hun var også med i junior-VM i sprint noen dager etter NM, men ble slått ut i semifinalen og stod over B-finalen grunnet sykdom. Sykdommen gjorde også at hun ikke deltok i noen andre grener i junior-VM, men tre uker senere ble hun nummer 20 på sprint i klassisk stil i OL.
Falla tok et nytt steg opp i verdenstoppen neste sesong, hvor hun tok pallplass i verdenscupen tre ganger og også vant tre sprinter på nasjonalt nivå. Falla var også med på sin første lagsprintseier i Liberec, Tsjekkia, hvor hun og Marit Bjørgen vant med litt over 30 sekunder. Hun tok sølv bak Marit Bjørgen i fri sprint i NM. I VM i Holmenkollen gikk hun sterkt i prologen, men ble nummer tre i sin kvartfinale, og gjorde dermed sin dårligste internasjonale innsats denne sesongen. Likevel ble hun tredje beste norske, og fikk dermed gå lagsprinten i klassisk sammen med Astrid Uhrenholdt Jacobsen, siden Bjørgen sto over. Jacobsen og Falla tok bronse bak Sverige og Finland. Falla hadde også et mål om å bli en god allrounder,, og gjorde også enkelte gode løp over lengre avstander, for eksempel syvendeplass på 10 km klassisk i den nasjonale åpningen på Beitostølen, men klarte ikke å ta poeng i lengre løp.
2011–12-sesongen var et nytt steg framover. Hun ble bedre og bedre i løpet av desember, og tok sin første verdenscupseier individuelt i Rogla i helgen før jul. Falla kom på pallen tre ganger på seks starter fram til 21. januar, og var nummer tre sammenlagt i verdenscupen i sprint. Hun vant også sitt første NM-gull under 2012-mesterskapet på Voss, i klassisk sprint. Hun viste også forbedring i lengre løp og tok verdenscuppoeng for første gang med 24.-plass på 10 km på Sjusjøen og ble nr. 11 sammenlagt i minitouren i Kuusamo etter å ha nådd semifinalen i sprintdelen.
I 2012–13-sesongen har Falla fortsatt å etablere seg i sprinttoppen internasjonalt, og tok i Canmore sin andre verdenscupseier da hun slo amerikanske Kikkan Randall i en tøff spurt. I likhet med den første verdenscupseieren, kom denne i en fristilssprint rett før jul (15. desember 2012). Hun ble også nummer to i sprinten som gikk i Quebec helgen før. Hun slo i tillegg gjennom på distanserenn i verdenscupen, også dette i Canmore, gjennom å bli nummer tre på 10 km klassisk fellesstart, bak polske Justyna Kowalczyk og finske Anne Kyllönen. I Norgesmesterskapet på ski 2013 på Gåsbu i Hamar vant hun sprint klassisk.
I 2014 vant hun gull på sprinten i Sotsji foran Ingvild Flugstad Østberg. I VM 2015 i Falun tok hun bronse i sprint klassisk, og hun tok gull sammen med Ingvild Flugstad Østberg i lagsprint fristil.
I sesongen 2015/16 vant hun verdenscupen i sprint sammenlagt, etter totalt åtte sprintseirer i sesongen.I ski-VM 2017 i Lahtis tok hun tre gull: i åpningsøvelsen individuell sprint fri, på lagsprint der hun gikk sammen med Heidi Weng og på 4 x 5 km stafett der hun gikk sammen med Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen. Hun vant verdenscupen i sprint sammenlagt for andre år på rad.
I OL 2018 i Pyeongchang tok Falla sølv på sprint klassisk, bare slått av Stina Nilsson. På lagsprint fristil gikk Falla sammen med Marit Bjørgen på det norske laget. Norge ble nummer tre, bak USA og Sverige. Hun vant verdenscupen i sprint sammenlagt for tredje år på rad.
Falla vant sprinten i sesongåpningen 2018/19 på Beitostølen. I verdenscupen ble det ingen seier denne sesongen før på sprint klassisk i Otepää 19. januar 2019. I VM i Seefeld vant Falla sprint fristil foran Stina Nilsson med Mari Eide på tredjeplass. I lagsprint klassisk ble det bronsemedalje sammen med Ingvild Flugstad Østberg. Falla vant sprintrennene også i Lahtis og Drammen og endte på andreplass i sprintcupen denne sesongen, 43 poeng bak Stina Nilsson.
I verdenscupen i langrenn 2019/20 vant Falla det første rennet, sprint klassisk, i Ruka, og hun vant sprint klassisk i Trondheim under Ski Tour 2020. Hun representerer fra 2020/21 Elverumsklubben Strandbygda Idrettslag.Falla mistet mye treningstid inn mot sesongen 2020/21, på grunn av sykdom. Hun gikk inn til fjerdeplass på sprinten under norgescupen på Lygna i januar, og deltok i NM på ski 2021, der hun vant sprinten i klassisk stil. Hun deltok i ett verdenscuprenn før ski-VM 2021: Hun kom på 13.-plass på sprinten i Falun i slutten av januar. Hun deltok i VM i Oberstdorf i 2021 som regjerende verdensmester på sprint. Første øvelse i VM var sprint, og Falla fikk der nest beste tid i kvalifiseringen, bak Johanna Hagström. I finalen kom hun på andreplass, bak Jonna Sundling, og fikk med det sitt første VM-sølv i karrieren, og sikret seg medalje i sitt sjette VM på rad.
I sitt fjerde OL, i Beijing 2022, ble Falla nummer åtte både på sprint individuelt og på lagsprinten. Hun la opp etter sesongen 2021/22.
=== Verdenscupseiere, individuelt ===
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Privat ==
Falla har kjæreste og har flyttet sammen med ham til Elverum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Maiken Caspersen Falla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maiken Caspersen Falla på Internet Movie Database
(de) Maiken Caspersen Falla – Munzinger Sportsarchiv
(en) Maiken Caspersen Falla – Olympics.com
(en) Maiken Caspersen Falla – Olympic.org
(en) Maiken Caspersen Falla – Olympedia
(en) Maiken Caspersen Falla – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Maiken Caspersen Falla – FIS (langrenn)
Maiken Caspersen Falla på Twitter
Maiken Caspersen Falla på Facebook
Maiken Caspersen Falla på Instagram
(no) Artikkel i Adresseavisa om hennes første pallplassering i Düsseldorf
(no) Falla sin første verdenscup seier (på www.nrk.no) | }} | 199,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Rayyan_SC | 2023-02-04 | Al-Rayyan SC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1967', 'Kategori:Fotballag i Qatar', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Al-Rayyan Sports Club er en fotballklubb fra Qatar. Klubben spiller på det øverste nivået av profesjonell seriefotball i Qatar og eies av sjeik Abdullah bin Hamad Al Thani. Klubben er lokalisert i byen Ar Rayyan og ble etablert i 1967 etter en sammenslåing.
Fotballaget til klubben har vunnet Q-League syv ganger (sist i 1994/1995)
Klubben driver også med andre idretter som basketball, volleyball, bordtennis og håndball.
Mange kjente spillere har spilt her, for eksempel Fernando Hierro, Frank de Boer og Salomon Olembé.
| Al-Rayyan Sports Club er en fotballklubb fra Qatar. Klubben spiller på det øverste nivået av profesjonell seriefotball i Qatar og eies av sjeik Abdullah bin Hamad Al Thani. Klubben er lokalisert i byen Ar Rayyan og ble etablert i 1967 etter en sammenslåing.
Fotballaget til klubben har vunnet Q-League syv ganger (sist i 1994/1995)
Klubben driver også med andre idretter som basketball, volleyball, bordtennis og håndball.
Mange kjente spillere har spilt her, for eksempel Fernando Hierro, Frank de Boer og Salomon Olembé.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | supporterklubb = | 199,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berit_Aalborg | 2023-02-04 | Berit Aalborg | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Journalister i Aftenposten', 'Kategori:Journalister i Nationen', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Berit Strøyer Aalborg (født 1967) er en norsk journalist, kommentator og politisk redaktør. Hun var politisk aktiv i KrF i sine yngre år og var blant annet leder for KrFU.
Aalborg ble politisk aktiv i KrFU på 1980-tallet og var i perioden 1990–1992 leder for samme organisasjon. Hun stod for en verdiliberal linje og mente blant annet at KrF burde bli et kristendemokratisk parti, og ikke bare ha appell til kristenkonservative. I 1992 tok hun til orde for en debatt i partiet om homofilt samliv og partnerskapsloven. Reaksjonene fra den konservative fløyen var tildels harde. Svein Alsaker var blant dem som reagerte sterkest mot Aalborgs politiske utspill. Han uttalte at hun ikke lenger hørte hjemme i KrF og at hun burde finne seg et annet parti.Aalborg forsvant ut av rikspolitikken i midten av 1990-årene, og har siden arbeidet som politisk journalist og kommentator. Hun har siden 2013 hatt stillingen som politisk redaktør i Vårt Land. Hun har tidligere jobbet i NRK, Aftenposten og Nationen.Hun er cand. philol fra Universitetet i Oslo med hovedoppgave i idéhistorie.
| Berit Strøyer Aalborg (født 1967) er en norsk journalist, kommentator og politisk redaktør. Hun var politisk aktiv i KrF i sine yngre år og var blant annet leder for KrFU.
Aalborg ble politisk aktiv i KrFU på 1980-tallet og var i perioden 1990–1992 leder for samme organisasjon. Hun stod for en verdiliberal linje og mente blant annet at KrF burde bli et kristendemokratisk parti, og ikke bare ha appell til kristenkonservative. I 1992 tok hun til orde for en debatt i partiet om homofilt samliv og partnerskapsloven. Reaksjonene fra den konservative fløyen var tildels harde. Svein Alsaker var blant dem som reagerte sterkest mot Aalborgs politiske utspill. Han uttalte at hun ikke lenger hørte hjemme i KrF og at hun burde finne seg et annet parti.Aalborg forsvant ut av rikspolitikken i midten av 1990-årene, og har siden arbeidet som politisk journalist og kommentator. Hun har siden 2013 hatt stillingen som politisk redaktør i Vårt Land. Hun har tidligere jobbet i NRK, Aftenposten og Nationen.Hun er cand. philol fra Universitetet i Oslo med hovedoppgave i idéhistorie.
== Referanser == | Berit Strøyer Aalborg (født 1967) er en norsk journalist, kommentator og politisk redaktør. Hun var politisk aktiv i KrF i sine yngre år og var blant annet leder for KrFU. | 199,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alster | 2023-02-04 | Alster | ['Kategori:Pekere'] | Alster har forskjellige betydninger:
Alster (elv), en elv i Schleswig-Holstein i Tyskland.
Alster (tettsted), et tettsted i Värmlands län i Sverige.
«Alster» (A 50), er et fartøy i 423-klassen i den tyske marine. | Alster har forskjellige betydninger:
Alster (elv), en elv i Schleswig-Holstein i Tyskland.
Alster (tettsted), et tettsted i Värmlands län i Sverige.
«Alster» (A 50), er et fartøy i 423-klassen i den tyske marine. | Alster har forskjellige betydninger: | 199,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alster_(elv) | 2023-02-04 | Alster (elv) | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elbens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Schleswig-Holstein', 'Kategori:Hamburgs geografi'] | Alster er en elv i Schleswig-Holstein og Hamburg i Tyskland og en av sideelvene til Elben fra høyre med en lengde på 56 kilometer. Elven har sitt utspring nær Henstedt-Ulzburg i landsbyen Kisdorferwohld om lag 25 kilometer nord for Hamburg. Alster renner sørover og munner ut i Elben i Hamburg, som ble grunnlagt ved bredden av elven.
I sentrum av Hamburg har Alster blitt demmet opp siden 1190, opprinnelig i forbindelse med en vannmølle. I 1235 ble det bygget enda en demning for en annen vannmølle, som endret elven til en innsjø. Alster danner to kunstige innsjøer innenfor bygrensene til Hamburg, kalt Außenalster (Ytre Alster) og den mindre Binnenalster (Indre Alster). I dag er disse innsjøene og de omliggende parkene viktige rekreasjonsområder i hjertet av byen.
| Alster er en elv i Schleswig-Holstein og Hamburg i Tyskland og en av sideelvene til Elben fra høyre med en lengde på 56 kilometer. Elven har sitt utspring nær Henstedt-Ulzburg i landsbyen Kisdorferwohld om lag 25 kilometer nord for Hamburg. Alster renner sørover og munner ut i Elben i Hamburg, som ble grunnlagt ved bredden av elven.
I sentrum av Hamburg har Alster blitt demmet opp siden 1190, opprinnelig i forbindelse med en vannmølle. I 1235 ble det bygget enda en demning for en annen vannmølle, som endret elven til en innsjø. Alster danner to kunstige innsjøer innenfor bygrensene til Hamburg, kalt Außenalster (Ytre Alster) og den mindre Binnenalster (Indre Alster). I dag er disse innsjøene og de omliggende parkene viktige rekreasjonsområder i hjertet av byen.
== Eksterne lenker ==
(en) Alster (River) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alster (River) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bildarchiv-hamburg.de – Bildearkiv over Alster
Strab.net – Kart over Alster Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. | | munning = Samløp med Elben i Hamburg | 199,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsenz_(elv) | 2023-02-04 | Alsenz (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Rhinens vassdragsområde'] | For tettstedet i Rheinland-Pfalz, se Alsenz.Alsenz er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Nahe fra høyre med en lengde på 57 kilometer. Elven har sitt utspring i Enkenbach-Alsenborn nordst for Kaiserslautern og renner hovedsakelig nordover før den munner ut i Nahe i Bad Münster am Stein-Ebernburg. Av byer langs Alsenz finner man Winnweiler, Rockenhausen og Alsenz-Obermoschel.
| For tettstedet i Rheinland-Pfalz, se Alsenz.Alsenz er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Nahe fra høyre med en lengde på 57 kilometer. Elven har sitt utspring i Enkenbach-Alsenborn nordst for Kaiserslautern og renner hovedsakelig nordover før den munner ut i Nahe i Bad Münster am Stein-Ebernburg. Av byer langs Alsenz finner man Winnweiler, Rockenhausen og Alsenz-Obermoschel.
== Eksterne lenker ==
(en) Alsenz River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alsenz er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Nahe fra høyre med en lengde på 57 kilometer. Elven har sitt utspring i Enkenbach-Alsenborn nordst for Kaiserslautern og renner hovedsakelig nordover før den munner ut i Nahe i Bad Münster am Stein-Ebernburg. | 199,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alm | 2023-02-04 | Alm | ['Kategori:Almefamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Tresorter'] | Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i almeslekta. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket. Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.
| Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i almeslekta. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket. Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.
== Beskrivelse ==
Alm har to underarter:
Skogalm også kalt vanlig alm (Ulmus subsp. glabra)
bergalm (Ulmus subsp. montana)Alm er et stort tre med frøreproduksjon. Fruktene har vinge og spres effektivt, og i store mengder, med vind. Stammen på alm og skogalm bærer oppvendte grener som bøyes nedover mot spissen. Bladplaten er oval og er bredest over midten, og utvikler seg til mellom 8 og 15 cm. Bladspissen ender i en tydelig spiss. Oversiden av bladene blir mørkegrønn og litt ru. De har 15 til 18 tydelige sidenerver. Bladkanten er dobbelt sagtannet. Bergalm kan bli 15 meter høy og er mer nordlig. Den vokser i steinurer og i bekkefar og daler og skiller seg fra vanlig alm ved at den er buskformet med grener som vender utover. Bladplatene er tykke og læraktige, mer avlange og nesten enkelt sagtannede.
== Utbredelse ==
Alm har ingen egen skogbestand i Norge, men den kan forekomme i dominerende enkeltflekker og i lier. I Norge er alm vanligst i lavlandet i sør og langs kysten til polarsirkelen. De mest kjente stedene man finner alm er Alvdal, Gol, Nore og Uvdal.
Det finnes også en liten almskog på øya Gudfjellet, som ligger i Tunnsjøen lengst nord i Trøndelag. I 1949 ble det telt omkring 150-200 trær. Området som almen vokser på er i dag naturreservat. Tunnsjøen ligger like ved grensen til Sverige. Grensen mellom Nordli og Røyrvik går rett over øya.
Norges høyeste alm idag vokser på kirkegården i Risør. Den er i overkant av 35 m høy. Alder anslås til 200 år.
== Bruk ==
I tidligere tider ble den indre delen av almebarken malt opp og brukt som tilsetning i barkebrød. Bark av alm er bedre egnet til barkebrød enn barken fra en del andre trær som også kan benyttes. Det er fordi den inneholder et slimaktig stoff som binder melet sammen.
== Rødlistevurdering ==
Generasjonstida er satt til 33 år, dvs. en vurderingsperiode på 100 år. Arten er et viktig tre i edellauvskog og beslektete skogtyper i låglandet og dalførene nord til Beiarn. Alm er utbredt i Europa øst til Ural og i Vest-Asia.
Tilbakegang i populasjonsstørrelsen hos alm har to hovedårsaker: (1) sykdom og (2) beiting/gnag av hjortedyr.
(1) Arten er utsatt for visnesyke (almesjuke) forårsaket av to patogene sopp: Ophiostoma novo-ulmi og O. ulmi. Det har vært to epidemier i Europa og Nord-Amerika. Den første epidemien var forårsaket av O. ulmi, og den nådde Norge i 1963. Den andre var forårsaket av den mer aggressive O. novo-ulmi og nådde Norge i 1981. Ophiostoma novo-ulmi er utbredt rundt Oslofjorden, fra Fredrikstad nord til Oslo og er nylig funnet vest til Arendal. I tillegg er den funnet på Ringerike og Romerike. Den er blitt vellykket bekjempet i 1996 og 2005 i Kristiansand, og i Bergen i 1997. Ophiostoma ulmi er bare funnet i Oslo og Asker. I Norge har man satt opp en «branngate». I dette området, mellom Vestfold og Telemark, blir almen overvåket nøye. Blir en alm angrepet av denne soppen, må den graves ned eller brennes.
Soppene spres med snutebillen almesplintborer Scolytus laevis i Norge. Foreløpig har spredningen vært mye langsommere i Norge enn i f.eks. Danmark og Sør-Sverige. Et varmere klima i Norge kan imidlertid føre til raskere spredning av almesjukesopp, og en mer markert nedgang i almebestanden i de kommende hundre årene kan forventes. I flere land er alm nesten utryddet av disse sykdommene.
(2) Flere hjortedyr beiter og gnager på lauvtrær. Alm er spesielt sterkt utsatt for at barken blir gnagd av hjort (Vestlandet) og elg (Trøndelag og Nordland), noe som dreper hele trær og hindrer foryngelse. Gaarder et al. (2011) dokumenterer omfattende skader og store problemer med rekruttering på Vestlandet de siste årene, og at det til dels er snakk om store trær som er blitt drept av hjort. Hjortestammen har økt sterkt i flere tiår og er blitt meget stor.
Elg utgjør et tilsvarende problem lengre nord. Geir Gaarder (pers. medd.) anslår tilbakegangen på Vestlandet (som nok har hovedtyngden av norsk populasjon) og dels nordafor de siste 30-40 årene til langt over 50%, kanskje over 70%, også i antall reproduktive individ: “Når en så tar med seg den noe svakere nedgangen tidligere, så kommer en nokså trygt over 70%, kanskje også over 80% uten av jeg tør påstå det. Framtidig nedgang ligger an til å bli svakere, men framskriving i et 100-års perspektiv tilsier også da en årlig tilbakegang ... kanskje på rundt 2%.” Det er ikke rapportert om like mye beiteskader på alm på Østlandet, men det er trolig heller ikke undersøkt. Spredte observasjoner tyder imidlertid på relativt lite skade her. Påvirkningen fra hjortedyr er, ut fra disse vurderingene, likevel den alvorligste trusselen mot alm.
En tredje trusselfaktor, spesielt påpekt for Vestlandet er konkurranse med platanlønn. Hvor stor tilbakegang dette vil medføre vet vi ikke.
De to rasene som har vært angitt innen arten alm Ulmus glabra – skogalm subsp. glabra og bergalm subsp. montana - er så diffust skilte at de ikke lar seg vurdere separat. De vokser i blanding, og en stor del av det norske materialet er mellomformer. De er også utsatt for de samme påvirkninger og skiller seg ikke økologisk.
Alm vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) på grunn av en antatt populasjonsreduksjon (reproduktive individer) på 50-80% (beregnet 71%) i foregående vurderingsperiode (1920-2020) og fortsatt sterk tilbakegang på 40-60% (beregnet 54%) i kommende vurderingsperiode (2020-2120). Hovedårsaken til tilbakegangen er beiting/gnag av hjortedyr, som hindrer rekruttering av nye planter og som også dreper store trær i reproduktiv fase. Den framtidige utbredelsen og omfanget av almesyke(ne) er uviss, men kan fort bidra til at alm må vurderes i 2021 som kritisk truet, noe den er vurdert som i Sverige. Vurderingen er en oppgradering fra sårbar i forrige vurderingsrunde, på grunn av nye estimater for skadene forårsaket av hjortedyr.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nedkvitne, Knut og J. Gjerdåker Alm i norsk natur og tradisjon
== Eksterne lenker ==
(en) alm i Encyclopedia of Life
(en) alm i Global Biodiversity Information Facility
(no) alm hos Artsdatabanken
(sv) alm hos Dyntaxa
(en) alm hos ITIS
(en) alm hos NCBI
(en) alm hos The International Plant Names Index
(en) alm hos Tropicos
(en) Kategori:Ulmus glabra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ulmus glabra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ulmus glabra – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund. | Alme er en elv i Nordrhein-Westfalen i Tyskland og en av sideelvene til Lippe fra venstre med en lengde på 50 kilometer. Elven har sitt utspring i Sauerland og renner gjennom byene Büren og Borchen før den munner ut i Lippe ved Paderborn. | 199,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aland | 2023-02-04 | Aland | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elbens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Niedersachsen', 'Kategori:Elver i Sachsen-Anhalt'] | Aland er en elv i Sachsen-Anhalt og Niedersachsen i Tyskland og en av sideelvene til Elben fra venstre. Elven er en fortsettelse av elven Biese (etter Seehausen), som igjen er en fortsettelse av elven Milde. Aland er 27 kilometer lang, mens hele Milde-Biese-Aland-systemet er 97 kilometer langt. Aland munner ut i Elben ved Schnackenburg.
| Aland er en elv i Sachsen-Anhalt og Niedersachsen i Tyskland og en av sideelvene til Elben fra venstre. Elven er en fortsettelse av elven Biese (etter Seehausen), som igjen er en fortsettelse av elven Milde. Aland er 27 kilometer lang, mens hele Milde-Biese-Aland-systemet er 97 kilometer langt. Aland munner ut i Elben ved Schnackenburg.
== Referanser == | | munning = Samløp med Elben ved Schnackenburg | 199,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Agger | 2023-02-04 | Daniel Agger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Brøndby IF', 'Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hvidovre', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010'] | Daniel Munthe Agger (født 12. desember 1984 i Hvidovre) er en dansk tidligere fotballspiller.Han spilte sist i danske Brøndby IF etter en overgang fra Liverpool 30. august 2014. Han dro fra Brøndby IF til Liverpool i 2006, og han har flere landskamper for Danmark.
| Daniel Munthe Agger (født 12. desember 1984 i Hvidovre) er en dansk tidligere fotballspiller.Han spilte sist i danske Brøndby IF etter en overgang fra Liverpool 30. august 2014. Han dro fra Brøndby IF til Liverpool i 2006, og han har flere landskamper for Danmark.
== Klubbfotball ==
=== Brøndby ===
Daniel Agger kom til Brøndby IF fra barndomsklubben Rosenhøj BK bare 12 år gammel.I juli 2004 ble han forfremmet til førstelaget etter at svenske Andreas Jakobsson forlot laget. Agger etablerte seg raskt som fast på laget, men også som en av nøkkelspillerne som var med på å vinne den danske Superligaen i 2004-05-sesongen. Etter første halvdel av sesongen fikk Agger utmerkelsen "Årets talent" i 2004.
Bare 20 år gammel fikk Agger utmerkelsen ”Årets funn 2005” 6. desember 2005.
=== Liverpool ===
==== 2006 - 2009 ====
Den 191 cm lange midtstopperen ble den femte danske spilleren i Liverpool gjennom tidene. Fra før har Jan Mølby, Torben Piechnik og keeperreservene Michael Stensgaard og Jørgen Nielsen spilt for klubben. Ifølge den britiske avisen «Liverpool Echo» gikk Agger fra Brøndby IF til Liverpool for 5,8 millioner pund (67 mill. norske kroner), og han ble dermed den dyreste forsvarsspilleren Liverpool FC hadde kjøpt noensinne.
Hans første halve sesong hos Liverpool var ingen suksess-historie, da skader holdt ham utenfor fire førstelags-kamper våren 2006.
På starten av 2006-07-sesongen spilte Agger hele kampen da Liverpool vant Community Shield. Selv om han fortsatt tilpasset seg engelsk fotball, etablerte han seg på førstelaget, og konkurrerte med lagkameratene Carra og Hyypiä om midtstopper-plassene. Agger skårte sitt første mål for Merseyside-klubben 26. august 2006 i en 2-1 seier over West Ham United. Agger fikk løpe mot the Kop og skårte med et fantastisk langskudd. Liverpool manager Rafa Benitez kommenterte at han ikke var forbauset da Agger ofte gjorde dette på trening.Agger skårte sitt andre mål i en ligacup-kamp mot Birmingham City FC, mens hans tredje kom mot Arsenal i en 4-1 seier på Anfield 31. mars 2007. I sin første semifinale i Mesterligaen 2006/2007 fikk Agger kritikk da han lot Didier Drogba komme forbi seg slik at han kunne sørge for pasningen til skåringen som vant kampen. I returkampen på Anfield svarte Agger på kritikken ved å sette et smart tatt frispark fra Steven Gerrard i mål for så å fortsette kampen med å nekte Chelsea FC flere mål i en 1-0 seier 1. mai 2007. Hans imponerende innsats i den kampen var med på å sementere ham som et førstevalg i midtforsvaret og fikk mange fans til å sammenligne ham med legenden Alan Hansen. Han fortsatte med å spille i finaletapet i Mesterligaen 2006/2007 mot AC Milan.
Et brudd i benet satte den populære danske på sidelinjen i store deler av 2007-08-sesongen, men det ble noe glede da Danmark sine viktigste spillere og managere stemte ham fram til Årets danske spiller for første gang. Agger spilte sin første kamp etter ti måneders fravær 12. juli 2008 i en treningskamp mot Tranmere Rovers.I desember 2008 rapporterte britisk media at dansken var aktuell for overgang til både spanske Real Madrid og AC Milan etter at det skulle ha oppstått uenighet i kontraktsforhandlingene mellom Agger og Liverpool. Rafa Benitez avviste en overgang bare dager etterpå, og Agger selv uttalte en måned tidligere at han ønsket seg en lang karriere på Anfield. Tidlig i mai ble det kjent at Agger og Liverpool var svært nære en forlenging av kontrakten hans. I mai 2009 signerte Agger en ny femårskontrakt, som løp til juli 2014.
==== 2009 - 2012 ====
Agger ble operert for en varig ryggskade i august 2009 og kom tilbake etter operasjon den 25. oktober 2009 i 2–0 seieren over rivalene Manchester United på Anfield. Noen månedere senere den 28. februar 2010 spilte Agger sin 100. kamp for «the Reds» i en 2-1 seier over Blackburn Rovers. Agger spilte 14 kamper til i 2009-10-sesongen, skårte sitt sjuende mål for klubben mot Benfica i Europaligaen og bidro til at Liverpool spilte seg fram til semifinalen i turneringen.
Agger spilte mot Arsenal den 15. august 2010, men fikk en hjernerystelse i 2. omgang av kampen. Etter dette måtte dansken stå over flere av de neste kampene. Han hadde også andre skader som sammen holdt ham utenfor frem til desember samme år. Martin Škrtel ble foretrukket fremfor Agger i tiden til Roy Hodgson, og han truet med å slutte i klubben og dra til Juventus siden de hadde uttrykt interesse for ham. Etter at Hodgson fikk sparken ble han igjen førstevalget i de fleste kampene under Kenny Dalglish, inklusive kampen mot Chelsea den 6. februar 2011, som Liverpool vant 1–0, og som også var første møtet med tidligere Liverpool-spiller Fernando Torres i Chelsea-drakt. Agger fikk en kneskade i kampen mot West Bromwich den 2. mars 2011. Da sesongen 2010-11 var over, hadde Agger kun 21 kamper for «the Reds» totalt for alle turneringer.
Den 1. august 2011 skårte han to mål i pre-season kampen mot Vålerenga på Ullevaal Stadion. Etter et skadeavbrekk returnerte han i en annen vennskapskamp mot Rangers den 18. oktober 2011 som de tapte 1–0. Noen dager senere den 29. oktober 2011 spilte Agger sin 100. kamp i Premier League for Liverpool i 2–0 seier borte over West Bromwich Albion. Han unngikk flere skader og spilte dermed fast i de fleste seriekampene.
Den 28. januar 2012 skårte Agger det første målet mot Manchester United i fjerderundekampen i FA Cupen, en kamp som endte 2–1. Dette var hans første Liverpool-mål siden 2010. Senere i sesongen 2011/12, den 26. februar 2012, var han med å vinne klubben sitt første trofe siden 2006, og sitt første for klubben, da de vant ligacupen 2012 over Cardiff. Kampen gikk til straffespark-konkurranse etter uavgjort etter forlening, og denne vant «Pool» 3-2. Han skadet seg i løpet av finalen.
Den 7. april 2012 returnerte han fra skadene og ble byttet inn i en kamp mot Aston Villa på Anfield, der han erstattet José Enrique og nesten skårte med en heading, i 1-1 kampen. Den 8. mai skårte han så sitt første mål i serien den sesongen i en 4–1 seier over Chelsea som også var den siste hjemmekampen i sesongen 2011-12 for Liverpool.
==== 2012 - 2014 ====
Agger startet sesongen 2012/13 med å bli utvist for en takling i straffefeltet på Shane Long i 3-0 tapet for West Bromwich Albion den 18. august og ga dermed den nye manageren Brendan Rodgers en verst mulig start på sesongen.
Den 5. oktober signerte så Agger en ny forlengning av kontrakten sin med Liverpool. Han uttalte selv etter at avtalen var signert «Det betyr alt for meg. Det er her jeg ønsker å være, og jeg er veldig glad for at klubben ønsker meg. Jeg er veldig lykkelig nå. Jeg ønsket aldri å gå noe annet sted». Liverpool FC offentliggjorde ikke noen detaljer, men det er trodd at det skal være en forlengelse av hans gamle avtale, som skulle gå ut i 2014, som er forlenget til 2016 ifølge The Times. Den 12. november 2012 ble han igjen kåret til Årets fotballspiller i Danmark.. 1. desember skårte han sitt femte seriemål for klubben mot Southampton og fulgte opp med enda et på årets siste seriekamp borte mot QPR 30. desember.
Agger nådde 200 kamper for Liverpool den 21. februar 2013 i en Europa League-kamp hjemme mot Zenit St. Petersburg. Selv om «the Reds» vant kampen 3-1, røk de ut av turneringen på grunn av bortemål, etter å ha tapt oppgjøret i Russland med 2-0.
Liverpool endte sesongen på sjuendeplass. Agger fikk 35 seriekamper med tre seriemål, 39 kamper totalt sesongen 2012-13.
Den 9. august 2013 bekreftet klubben at Agger ble Liverpools nye visekaptein, som etterfølger for pensjonerte Jamie Carragher. Dette kom like etter media-rapporter om at Barcelona hadde ønsket å signere dansken, men Brendan Rodgers uttalte at Agger hadde informert klubben om at så lenge han var på Anfield, ville han ikke ønske seg bort.
Han hadde en målgivende pasning på Daniel Sturridge sitt seiersmål i 1-0 seieren over Manchester United på Anfield 1. september 2013. Agger opplevde trass i Liverpools suksess sesongen 2013-14 at hans egen spilletid ble redusert da Mamadou Sakho ble foretrukket som midtstopper av Brendan Rodgers. På nyttårsdag 2014 fikk Agger sitt første mål for sesongen da han headed inn en corner fra Philippe Coutinho til en 2-0 seier over Hull. I resten av sesongen spilte imidlertid Agger andrefiolin for Sakho som ble Skrtels nye foretrukne partner i midtforsvaret. Spekulasjoner over danskens fremtid begynte å dukke opp, men han kom tilbake på laget den 11. mai 2014 i Liverpools siste seriekamp hjemme mot Newcastle. Med «the Reds» under 0-1 skårte Agger utligningsmålet med en heading på et frispark fra Gerrard.Etter å ha begynt sesongen 2014-15 med å utebli fra førstelaget de to første kampene på grunn av skade, bekreftet Aggers danske ungdomsklubb 30. august at de hadde påbegynt forhandlinger med Liverpool om en overgang for dansken.
=== Brøndby ===
30. august 2014 bekreftet Liverpool at de hadde solgt Agger tilbake til moderklubben Brøndby. Agger skrev under en toårskontrakt med klubben. Agger fikk tilbake sitt gamle trøyenummer, 22.
== Landslagsspill ==
Etter den suksessfulle 2004-05-sesongen ble Agger med på Danmark og debuterte 2. juni 2005 i en vennskapskamp mot Finland. Agger satt på benken i neste landskamp, men kom inn i en vennskapskamp mot England der danskene vant 4-1, og Agger gjorde seg sterkt bemerket ved å skape store problemer for England sine spisser, deriblant Wayne Rooney. Han spilte begge de to neste kampene før en skade satte ham utenfor landslagsspill resten av året 2005.
=== VM i fotball 2010 ===
Agger ble plukket av Morten Olsen til den danske troppen til VM i fotball 2010. Han spilte samtlige av Danmarks tre kamper i Gruppe E mot Nederland (tap 2-0), Kamerun (seier 2-1) og Japan (tap 3-1). Danmark endte med dette kun på tredjeplass i gruppen og var utslått fra VM.
=== Kvalifisering til EM 2012 ===
Danskene ble trukket ut i gruppe H sammen med Portugal, Norge, Island og Kypros. Kampene ble spilt i perioden 3. september 2010 til og med 11. oktober 2011. Danskene vant alle sine hjemmekamper, bl.a slo de Portugal 2-1. Etter seks seire og kun et tap (Portugal borte) og en uavgjort (Norge borte) var de klare for EM i Polen og Ukraina sommeren 2012.
=== EM i fotball 2012 ===
Agger var igjen med i troppen til Olsen etter at danskene hadde kvalifisert seg til EM i fotball 2012, denne gangen som kaptein. Danmark var i Gruppe B, det som ble betegnet som «dødens gruppe», med Nederland, Tyskland og sine motstandere fra kvalifiseringsrunden; Portugal. Danskene vant sin første kamp mot Nederland, men etter det kom tapene med 2-3 mot Portugal og 1-2 mot Tyskland i den avsluttende kampen. Agger spilte alle kampene, men for andre turnering på rad opplevde Agger dermed å bli slått ut i gruppespillet med Danmark.
=== Kvalifisering til VM 2014 ===
Danskene ble trukket ut i gruppe B sammen med Italia, Tsjekkia, Bulgaria, Armenia og Malta.
Gruppevinner Italia kvalifiserte seg til VM i fotball 2014 i Brasil, mens gruppetoer Danmark ble utslått. De ble svakeste toer av de ni toerne i gruppespillet og fikk ikke delta i playoff om de siste fire VM-plassene.
== Meritter ==
Brøndby IF
Serimester: 2004-05
Cup-mester: 2005Liverpool
Ligacup-mester 2011–12
FA Cup-mester: 2006
Community Shield: 2006Personlige utmerkelser
”Årets talent 2004” i Dansk fotball
”Årets funn 2005” i Dansk fotball
Årets fotballspiller i Danmark: 2007, 2012
Premier League Goal of the Month: August 2006
== Trivia ==
Daniel er kjent for sine mange tatoveringer. Blant disse har han en viking på sin øvre høyre arm, et intrikat bånd rundt sin venstre albue sammen med noen stammesymbol og inskripsjonen "mors certa hora incerta" på ryggen sin. Daniel kan også utføre tatoveringer selv.I 2007 kjøpte Agger to restauranter i Lark Lane, Liverpool.
== Se også ==
Statistikk om Liverpool FC.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Daniel Agger – Munzinger Sportsarchiv
(en) Daniel Agger – FIFA
(en) Daniel Agger – UEFA
(en) Daniel Agger – Transfermarkt
(en) Daniel Agger – Transfermarkt (manager)
(en) Daniel Agger – national-football-teams.com
(en) Daniel Agger – WorldFootball.net
(en) Daniel Agger – Soccerbase.com
(en) Daniel Agger – FootballDatabase.eu
(en) Daniel Agger – Soccerway
(en) Liverpool FC profile
(en) The unofficial Daniel Agger webside
(dk) Brøndby IF profil
(dk) Career stats at Danmarks Radio
(en) Daniel Agger's fans webside
(en) Daniel Agger – på LFChistory.net | Agger er en elv i Nordrhein-Westfalen i Tyskland og en av sideelvene til Sieg fra høyre med en lengde på 64 kilometer. Elven har sitt utspring i åsene i Sauerland nær Meinerzhagen, og elven snor seg gjennom byene Engelskirchen, Overath og Lohmar før den munner ut i Sieg nær Siegburg. | 199,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alz | 2023-02-04 | Alz | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Inns vassdragsområde'] | Alz er en elv i Bayern sør i Tyskland. Elven har sitt utspring ved den nordlige bredden av Chiemsee nær Seebruck. Elven er en av sideelvene til Inn fra høyre, som den renner ut i ved Marktl. Andre byer ved Alz er Altenmarkt an der Alz, Trostberg, Garching an der Alz og Burgkirchen an der Alz.
Alz er delt inn i Obere Alz (Øvre Alz) og Untere Alz (Nedre Alz). Obere Alz renner fra Chiemsee til Altenmarkt, og Unter Alz fra Altenmarkt til munningen.
| Alz er en elv i Bayern sør i Tyskland. Elven har sitt utspring ved den nordlige bredden av Chiemsee nær Seebruck. Elven er en av sideelvene til Inn fra høyre, som den renner ut i ved Marktl. Andre byer ved Alz er Altenmarkt an der Alz, Trostberg, Garching an der Alz og Burgkirchen an der Alz.
Alz er delt inn i Obere Alz (Øvre Alz) og Untere Alz (Nedre Alz). Obere Alz renner fra Chiemsee til Altenmarkt, og Unter Alz fra Altenmarkt til munningen.
== Eksterne lenker ==
Wwa-ts.bayern.de – Wasserwirtschaftsamt Traunstein, Die Alz | Alz er en elv i Bayern sør i Tyskland. Elven har sitt utspring ved den nordlige bredden av Chiemsee nær Seebruck. | 199,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amper | 2023-02-04 | Amper | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Donaus vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:München', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For SI-enheten for elektrisk strøm, se Ampere.Amper er en elv sør i Bayern i Tyskland og en av de største sideelvene til Isar fra venstre, som renner gjennom München. Etter en lengde på 185 kilometer munner den ut i Isar ved Moosburg. Elven har sitt utspring fra Ammersee og den øvre grenen ovenfor Ammersee blir kalt Ammer. Byer langs Amper er Fürstenfeldbruck, Dachau og Moosburg. De største sideelvene er for øvrig Glonn, Würm og Maisach.
| For SI-enheten for elektrisk strøm, se Ampere.Amper er en elv sør i Bayern i Tyskland og en av de største sideelvene til Isar fra venstre, som renner gjennom München. Etter en lengde på 185 kilometer munner den ut i Isar ved Moosburg. Elven har sitt utspring fra Ammersee og den øvre grenen ovenfor Ammersee blir kalt Ammer. Byer langs Amper er Fürstenfeldbruck, Dachau og Moosburg. De største sideelvene er for øvrig Glonn, Würm og Maisach.
== Litteratur ==
Göttler, Norbert: An Ammer und Amper – Eine kulturhistorische Wanderung. 3. opplag. Bayerland-Verlag, Dachau 2004, ISBN 3-89-251060-1
Siepmann, Martin & Brigitta: Werdenfelser Land und oberes Ammertal. Bayerland-Verlag, Dachau 1995, ISBN 3-89-251213-2
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Amper – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Amper er en elv sør i Bayern i Tyskland og en av de største sideelvene til Isar fra venstre, som renner gjennom München. Etter en lengde på 185 kilometer munner den ut i Isar ved Moosburg. | 199,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ratatat | 2023-02-04 | Ratatat | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Ratatat (tidligere kjent som Cherry) er en amerikansk elektronikaduo bestående av multiinstrumentalist/programmerer Evan Mast og gitarist Mike Stroud. De begynte samarbeidet i 2001, men først i mai 2003 spilte de sin første konsert. Høsten samme år byttet de navn til det nåværende Ratatat og deres selvtitulerte debutalbum kom ut våren 2004. Flere samarbeid med kjente artister som Franz Ferdinand, Interpol og !!! fulgte og i 2006 slapp de sitt andre studioalbum Classics. Etter dette begynte de å eksperimentere med slagverk og keyboard som en del av deres signatur hvilket resulterte i to album til, kalt LP3 og LP4.
| Ratatat (tidligere kjent som Cherry) er en amerikansk elektronikaduo bestående av multiinstrumentalist/programmerer Evan Mast og gitarist Mike Stroud. De begynte samarbeidet i 2001, men først i mai 2003 spilte de sin første konsert. Høsten samme år byttet de navn til det nåværende Ratatat og deres selvtitulerte debutalbum kom ut våren 2004. Flere samarbeid med kjente artister som Franz Ferdinand, Interpol og !!! fulgte og i 2006 slapp de sitt andre studioalbum Classics. Etter dette begynte de å eksperimentere med slagverk og keyboard som en del av deres signatur hvilket resulterte i to album til, kalt LP3 og LP4.
== Diskografi ==
Studioalbum
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ratatat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ratatat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ratatat på Internet Movie Database
(en) Ratatat på Discogs
(en) Ratatat på MusicBrainz
(en) Ratatat på SoundCloud
(en) Ratatat på Spotify
(en) Ratatat på Songkick
(en) Ratatat på Last.fm
(en) Ratatat på AllMusic | Ratatat (tidligere kjent som Cherry) er en amerikansk elektronikaduo bestående av multiinstrumentalist/programmerer Evan Mast og gitarist Mike Stroud. De begynte samarbeidet i 2001, men først i mai 2003 spilte de sin første konsert. | 199,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bever | 2023-02-04 | Bever | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Gnagere', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bever (Castor fiber), også kalt eurasisk bever, er én av kun to gjenlevende arter med gnagere (Rodentia) i slekten bevere (Castor), som er eneste slekt i beverfamilien (Castoridae) med nålevende arter. Arten er terrestrisk og semi-akvatisk, kjent for sin trefellende aktivitet i og oppdemming av vannløp i naturen (spesielt i bekkefar og små elver), til såkalte beverdammer som oversvømmer området rundt. Arten er utbredt i sentrale deler av den palearktiske sone, inkludert Norge.
| Bever (Castor fiber), også kalt eurasisk bever, er én av kun to gjenlevende arter med gnagere (Rodentia) i slekten bevere (Castor), som er eneste slekt i beverfamilien (Castoridae) med nålevende arter. Arten er terrestrisk og semi-akvatisk, kjent for sin trefellende aktivitet i og oppdemming av vannløp i naturen (spesielt i bekkefar og små elver), til såkalte beverdammer som oversvømmer området rundt. Arten er utbredt i sentrale deler av den palearktiske sone, inkludert Norge.
== Etymologi ==
Ordet bever er innlånt fra mellomnedertysk og har nesten helt fortrengt det hjemlige ordet bjor som kommer fra det norrøne bjórr. Norske stedsnavn med Bjor- eller Bjør- som førsteledd kan være knyttet til forekomster av bever.
== Taksonomi ==
Amerikansk bever (C. canadensis) og bever er de to siste av sitt slag på kloden vår. Alle andre bevere er enten utryddet eller naturlig utdødd. De to skilte trolig lag for omkring 7,5 millioner år siden, da beveren koloniserte Nord-Amerika fra Asia, via landbroen som oppsto over Beringstredet.Beveren skiller seg ikke vesentlig fra sin amerikanske slektning, verken i utseende eller levesett. Amerikansk bever er en dørstokkart. I 1937 ble den nemlig utsatt i Sørøst-Finland, der den klarer seg klart bedre enn bever og har økt betydelig i antall i forhold til den asiatiske beveren. Amerikansk bever ble også forsøkt utsatt i Finnmark i 1964-1965, men en undersøkelse i 2017 kunne ikke bekrefte at arten fortsatt var tilstede. Med bakgrunn i finske forhold, mener noen det er mulig at amerikansk bever kan utkonkurrere beveren, dersom den invaderer Norge og Sverige, siden den har en høyere forplantningsrate. Hybridisering kan imidlertid ikke skje, siden disse artene har forskjellig antall kromosomer (bever har 48 kromosompar; amerikansk bever har 40 kromosompar).
== Biologi ==
=== Beskrivelse ===
Beverne er de største gnagerne på den nordlige halvkule, og bare det søramerikanske flodsvinet (Hydrochoerus hydrochaeris) blir større i hele verden.Den eurasiske beveren har en kroppslengde på inntil 80–100 cm og veier normalt 15–25 kg (typisk 18–22 kg), og sjelden også opp mot 30–40 kg. I Namdalseid i Trøndelag ble det for eksempel i 2017 skutt en bever som veide hele 34 kg, noe som trolig er norgesrekord. I tillegg til kroppslengde kommer den flate, kraftige og skjellkledde halen med cirka 28–32 cm (30 cm i snitt). Hunner blir i snitt cirka 1–1,5 kg tyngre enn hanner, men de er umulige å skille fra hverandre med det blotte øyet, såfremt ikke hunnen en høygravid eller diegivende. Bevere skjuler nemlig sine ytre kjønnsorganer og analåpningen i en ytre hudfold, som kan minne om en kloakk.Kroppen er tett, kraftig og massiv, og hodet og nakken er massive og går nærmest i ett med resten av kroppen. Kjever og kjevemuskulatur er meget kraftfulle, og de formidable fortennene, som er beverens arbeidsredskap, vokser kontinuerlig gjennom hele livet. Ørene svært små og tilnærmet skjult av den tette vannavstøtende pelsen. Både ører og nesebor kan lukkes når beveren dykker, mens de relativt små øyene dekkes av en beskyttende membran. De fremre ekstremitetene er korte og ganske spinkle, men hendene har gripeegenskaper og fingrene er utrustet med sterke klør. Bakbena er noe lengre og ganske kraftige, og bakføttene er utrustet med svømmehud mellom de lange tærne, som også er utrustet med lange klør.Den tette to-lagspelsen skifter i nyanser av brunt, fra gulbrun og rødbrun til nøttebrun og gråbrun, og består av svært tettvoksende (cirka 12 000–23 000 pelshår per kvadratcentimeter, avhengig av årstiden) og godt isolerende underull og lange oljeaktige stivere dekkhår, som blir litt mørkere mot tuppene. Halen har tett pels nær roten, men huden er dekket av et mørkt skjell-lignende hornstoff fra der halen flater ut og danner den karakteristiske padleåre-lignende delen av halen. Fettet i halen fungerer som opplagsnæring for beveren utover vinteren. Sanseapparatet er velutviklet, bortsett fra synet. Det er dårlig. Luktesansen er imidlertid spesielt velutviklet.Bevere har en krum, såkalt hypsodont (tenner med åpne røtter som fortsetter vokse gjennom hele livet) fortann i hver kjevehalvdel, men ingen hjørnetenner. De har imidlertid vanligvis fire hypsodonte jeksler, som har kroner som kan være dekket av sement. Det er emalje bare på forsiden av fortennene, samt emalje og dentin på jekslenes tyggeflater. Når beveren tygger føres underkjeven frem og tilbake, slik at plantefibrene males opp. Tennene nydannes fra roten gjennom hele beverens liv, slik at de beholder lengden over tannkjøttet.Tannformelen hos bevere er: 1 0 1 3/1 0 1 3 = 20.
=== Atferd ===
Bever er en semi-akvatisk territorial art, som utelukkende lever i ferskvann. Den lever i små sosiale familiegrupper som består av foreldrene og eventuelle unger fra årets og eventuelt også fjorårets kull og av og til også tidligere kull. Kun foreldrene formerer seg, selv om ungene har blitt kjønnsmodne. Territoriet markeres med duftstoffer fra bevergjelpungen og analkjertlene, og arten vil heftig forsvare territoriet sitt mot inntrengere fra en annen familiegruppe. Arten er mest aktiv om natten, men den kan også observeres på dagtid, spesielt i grålysningen og skumringen. Det er en usedvanlig god svømmer, men på land beveger den mindre effektivt. Den padleåre-formede halen brukes både for framdrift i vannet og som et effektiv varslingsverktøy. Beveren slår i vannflaten med den flate halen når den værer fare og vil varsle de andre, og smellet av halen er ganske kraftig.
Beveren er en meget god dykker, og det hevdes at den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. En norsk doktoravhandling fra 2017 bekrefter imidlertid at beveren dykker både kortere, sjeldnere og grunnere enn tidligere antatt. Studien omhandlet 33 bevere (hvorav 19 hanner og 14 hunner) som ble utrustet tri-aksial akselerometre og GPS-systemer, slik at atferden kunne studeres kontinuerlig. Metoden var i stand til å identifisere syv forskjellige atferdstyper; stående, gåing, svømming, fôring, pelsstell, dykking og søvn. Det viste seg at beverne i snitt bare dykket i 2,8 % av tiden. Gjennomsnittdykket varte i kun 30 sekunder og gikk typisk kun til én meters dybde. Det lengste dykket som ble registrert varte i 7 minutter.Beverpar er monogame og holder sammen livet ut. Parringstiden er i tidsrommet desember–februar, avhengig av breddegraden og klimaet. Hunnen går drektig i 105–107 dager og nedkommer med ett årlig kull, typisk med 1–4 unger, på vårparten. Ungene er pelskledde fra første stund og veier typisk 300–700 g. Øynene åpner seg rett etter fødselen, og selv om ungene vil die mora de første 2–3 månedene, så vil de alt etter ei ukes tid være i stand til å konsumere vegetasjon. Ungene blir i hytta den første måneden eller to. Når de blir kjønnsmodne etter cirka 2 år, vil ungene som regel forlate foreldrene og forsøke å etablere sitt egen territorium. Noen unger kan imidlertid bli hos foreldrene i mange år, spesielt om det ikke finnes egnede nye habitat å etablere seg i. Disse vil imidlertid ikke formere seg.Bevere er planteetere. Føden består av bark og unge grener fra en rekke ulike løvtrær, som bjørk, hassel, osp, rogn, selje og vier, og trolig mange urteaktige vannplanter i sommerhalvåret. Trærne felles i nærheten av dammen, og det hevdes at en bever kan gnage over og felle et 15–20 cm tykt tre i løpet av et kvarters tid. Trefelling er ellers den største oppgaven i livet til en bever, siden barken og de tynne greinene gir mat og stammen og de litt tykkere greinene gir byggematerialer til både beverhytta og demningene, som ellers tettes med jord og stein. Så dyktig er beveren, at den til og med feller trærne slik at de faller slik at jobben med å frakte det videre blir så minimal som mulig. Beveren samler ellers sammen greiner fra løvtrær som den legger på bunnen av dammen/vannet og bruker som mat igjennom vinteren.
Beverhytta plasseres ofte i vannkanten, slik at en del av den står i vann, og inngangen (det er to av dem) er alltid plassert under vann. Den kan imidlertid også plasseres ute i dammen, med vann på alle kanter. Byggverket er så kraftig at rovdyr ikke klarer å penetrere veggene, som består av et tett flettverk av kvister og greiner og kan være opp mot 30 cm tykke. Med inngangen under vann er derfor beverne trygge i hytta. Innvendig er hytta slett og gulvet dekket av tørt gress. Av og til kan også hytta ha to rom og en inngang som går via en tunnel i bakken og ut under vannoverflaten. Beveren bygger imidlertid ikke alltid hytter. Det hender også at boligen legges til jordhuler, som beveren graver ut i en bratt jordskrent, skråbakke eller lignende, men alltid så nært vannet som mulig. Det finnes eksempler på at beveren i slike tilfeller graver kanaler fram til huleåpningene, om boligen må graves ut et lite stykke fra vannet. Beveren graver av og til også jordganger, for å få enklere tilgang fra vannet til landområdene, på steder der strandkanten er bratt. Slike jordganger er også funnet i diker og jorddemninger.Beverdemningen bygges på samme måte som hytta, men demningene består også av større stokker og steiner i fundamentet. Trestammer, greiner og kvister flettes sammen og tettes med løv, mose, jord, stein og annet rusk og rask (inkludert plast og metaller) som beverne måtte finne rundt om i territoriet. Demningen er et kontinuerlig prosjekt, som beverne må vedlikeholde hele tiden. Beverne graver også ofte kanaler ut fra dammen, for enklere å kunne frakte trevirke fra fellingsplassene til vedlikeholdet av demningen og hytta. Når beverne har oppholdt seg på et sted tilstrekkelig lenge, vil det bli mangel på virke i nærheten av dammen. Da må de flytte til et nytt sted og begynne på nytt.
Gjennom å demme opp skaper også beverne et levende økosystem i en biotop tilpasset artens behov. Derfor er den også en nøkkelart, siden aktiviteten i innsjøer og vassdrag med å bygge demninger fører til at mange planter havner under vann og blir til næring for en mengde andre smådyr og kryp. Fisk og ender er blant de som direkte nyter av beverens aktivitet, men i kantvegetasjonen rundt demningene finner også en rekke andre arter mat.
=== Inndeling ===
Inndelingen i underarter følger Gabryś & Ważna (2003,2014) og Senn et al. (2014). Status for de ulike underartene er imidlertid usikker, siden hybridisering har skjedd flere steder i forbindelse med tilbakeføringer (spesielt i sentrale deler av Europa). I så måte kan det se ut som om bare den norske nominatformen og den franske galliae er helt frie for hybridisering.
Rodentia, gnagere
Castorimorpha, bevergruppen
Castoridae, beverfamilien
Castorinae,
Castor, bevere
C. fiber, bever
C. f. fiber Linnaeus, 1758, nominatformen, utbredt i Norge og Sverige, og såvidt i Finland
C. f. galliae Geoffroy, 1803, utbredt rundt elven Rhône, fra Frankrike til det vestre Sveits
C. f. albicus Matschie, 1907, fragmentert utbredt rundt elva Elben (Tyskland)
C. f. vistulanus Matschie, 1907, utbredt fra Polen og Baltikum til Belarus
C. f. pohlei Serebrennikov, 1929, utbredt rundt elvene Ural og Konda i Vest-Sibir
C. f. birulai Serebrennikov, 1929, utbredt rundt elven Bulgan i Mongolia/Kina
C. f. tuvinicus Lavrov, 1969, utbredt rundt elvene Jenisej og Azas i Tuva, Sør-Sibir
C. f. belorussicus Lavrov, 1981, utbredt rundt elvene Nemunas og Dnepr, Litauen, Belarus, Ukraina og Russland
C. f. orientoeuropaeus Lavrov, 1981, utbredt rundt elven Voronezj vest i Øst-Europa og det vestlige Orienten
C. canadensis, amerikansk bever
†C. californicus, kaliforniabever (utdødd)
== Bestandsutviklingen ==
Etter siste istid regner man med at beveren var utbredt i nesten hele Europa og videre østover gjennom det boreale barskogbeltet til Stillehavskysten, men gjennom middelalderen og fram til mot slutten av 1800-tallet ble bestanden kritisk redusert i antall og sterkt fragmentert, som følge av jakttrykket.Beverpels og bevergjel var ettertraktet og verdifullt, men folk åt også beverkjøtt, og gjør det den dag i dag. Den fettrike beverhalen blir av mange regnet som en utsøkt delikatesse. Helge Ingstad skrev i boka Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere (1931) at; «Når så beveren lå på bordet, brunstekt og lekker, hadde vi ikke lenger noen ønsker». Ingstad sa også at beverhale ble brukt som byttemiddel med indianerne, som ville selge sin sjel for en slik fet godbit.Pelsverket ble spesielt populært i Europa, der den europeiske hattemoten krevde beverhårsfilt (også kalt kastorfilt og beverfilt), gjort av den tettvoksende underpelsen på beveren. Beverhattens status kan trolig best beskrives med at, man kunne bære beverhatt, som forøvrig ble kalt «castors» og er synonym med den norske betegnelsen kastorhatt, ved nær sagt alle anledninger, som i kirken og ved middagsbordet. Jakttrykket skapte en flaskehalshendelse for beverne, som nesten ble utryddet som følge av behovet hattenæringen hadde for beverpels. Bevergjel (castoreum) var etterspurt innen medisinen. Det hadde vært ettertraktet som legemiddel siden antikken og kunne brukes mot det meste later det til, både i pulverform og som tinktur (en spritholdig ekstrakt). Det ble blant annet brukt mot leddgikt og hoggormbitt, men også som et beroligende og krampestillende middel.Det gikk hardt utover bestandene, og eksperter regner med at den globale populasjonen av eurasisk bever ble redusert til omkring 1 200 individer ved inngangen til det 20. århundre. Disse overlevde også kun i et fåtall fragmenterte refugium. I Europa var det rundt år 1900 kun seks slike refugium, men tre av dem (i Pripjatmyrene) lå såpass tett at de siden har blitt regnet som ett. I tillegg fantes et femte refugium lenger øst i Asia.
) Norge (C. f. fiber): Vassdragene rundt Nidelva og Tovdalselva på Sørlandet; 60–120 individer (i ett refugium)
) Tyskland (C. f. albicus): Langs øvre del av Elben; <200 individer (i ett refugium)
) Frankrike (C. f. galliae): Nedre del av Rhône; cirka 30 individer (i ett refugium)
) Belarus/Ukraina (C. f. belarusicus): Pripjatmyrene; <400 individer (i tre refugium)
) Vest-Asia (C. f. orientoeuropaeus): Konda-Sosva 300I løpet av 1900-tallet har beverbestanden tatt seg opp igjen, delvis gjennom vernetiltak og gjenutsetting på steder der den var utryddet, men selv den dag i dag er utbredelsen fragmentert. En studie fra 2014 viser dessuten at, populasjonen av eurasisk bever i dag har et signifikant lavere biologisk mangfold enn før flaskehalshendelsen som nesten førte til at arten ble utryddet. I 2012 ble bestanden av eurasisk bever anslått til over 1 million individer, hvorav 212 000 med hele sin opprinnelse etter dyr fra refugiet på Sørlandet og 114 000 fra dyr med delvis opprinnelse fra Sørlandet. Verdens naturvernunion ga per februar 2018 denne oversikten av beverens utbredelse:
) Bever finnes naturlig i: Belarus, Frankrike, Kina, Kasakhstan, Luxembourg, Mongolia, Norge, Russland, Tyskland
) Bever er utdødd i: Moldova, Portugal, Storbritannia, Tyrkia
) Bever er gjeninnført i: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Italia, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Montenegro, Nederland, Polen, Romania, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Ungarn, Ukraina, Østerrike
) Bever finnes også med ukjent opprinnelse i: Bulgaria
== Gjeninnføring av bever ==
=== Norden ===
– I Danmark forsvant beveren allerede i bronsealderen, for cirka 3 000 år siden. I oktober 1999 ble 18 bevere fra Elben i Nordtyskland gjeninnført til Klosterhede skov vest for Holstebro. De ser ut til å klare seg bra.
– I Sverige og Finland ble den utryddet rundt 1870.– I Norge ble arten aldri helt utryddet, i det noen få individer overlevde i et refugium på Sørlandet.
==== Norsk eksport ====
Bever ble fredet første gang i Norge i 1845, i skogene til Næs Jernverk (som da het Jacob Aall & Søn) i Tvedestrand, så i hele Norge fra 1898. I 1918 hadde den norske bestanden av bever tatt seg opp til omkring 7 000 individer. På det mest kritiske var det trolig kun 60–100 individer igjen. Per 2015 har imidlertid den norske bestanden av bever økt til mer enn 70 000 individer. Med utgangspunkt i den lille overlevende bestanden på Sørlandet ble beveren senere også gjeninnført rundt om i Norge og til Sverige og Finland, og senere også til andre land i Europa.
Det var de to sørlendingene Peder Martinius Jensen og Sigvald Salvesen fra Åmli i Agder som var hovedmennene bak eksporten av sørlandsbever i mellomkrigsårene, senere også Harald Jensen, som var sønn av førstnevnte Jensen. De to opererte nærmest som konkurrenter og delte eksporten mellom seg. Jensen eksporterte bever for gjeninnføring i naturen, mens Salvesen eksporterte til zoologiske hager og dyreparker med mer. I årene 1922–1939 ble i så måte 80 sørlandsbevere gjeninnført ved 19 ulike destinasjoner i Sverige. I tillegg kom etter hvert også naturlig migrering over riksgrensen. I etterkrigsårene var fangstmannen Aslak Harstveit sentral i eksporten av norsk bever. Han samarbeidet blant annet med Harald Jensen. Harstveit og Jensen utplasserte det første beverparet i Sørreisa i 1953, og Harstveit drev på fram til og med 1970-årene.Den svenske bestanden teller per 2015 cirka 130 000 individer og er etterkommere av maksimalt 49 sørlandsbevere. I Finland ble 17 sørlandsbevere og 7 amerikanske bevere gjeninnført i perioden 1935–1937. Dette var før man forsto at eurasisk og amerikansk bever er to ulike arter. I ettertid har den amerikanske beveren klart seg bedre enn sørlandsbeveren, trolig som følge av artens høyere forplantningsrate. Finland har i dag cirka 3 000–5 000 amerikanske bevere, mot cirka 800 sørlandsbevere.
=== De britiske øyer ===
Beveren ble trolig funksjonelt utryddet alt på 1500-tallet, kanskje som følge av hattemoten. Den 29. mai 2009 ble 11 bevere reintrodusert til Mid-Argyll i Skottland. Det foreligger også planer om utsetting andre steder på øyene, blant annet i Devon.
=== Frankrike ===
De cirka 30 gjenlevende beverne langs Rhône ble fredet i 1909, og i 1929 ble det opprettet et reservat for å beskytte bestanden bedre. Fra 1959 av er det satt ut bevere flere steder over hele landet, og bestanden er i dag på cirka 5 000 dyr.
=== Benelux ===
I Nederland ble det i 1988 satt ut 95 bevere fra Elben.
=== Tyskland ===
På begynnelsen av 1900-tallet var det cirka 200 bevere igjen ved Elben. Etter jaktforbud i 1910 økte bestanden, og i 1930-årene ble det også satt ut bevere andre steder i landet. Andre verdenskrig reduserte bestanden dramatisk, men etter krigen har den tatt seg opp igjen. Fra 1966 er det satt ut bevere en rekke steder, og den tyske bestanden er i dag på 13 000–15 000 individer. Dette inkluderer også Rhône-dyr, som er naturlig innvandret fra Frankrike.
=== Russland, Belarus og Ukraina ===
I 1917 var det i det daværende russiske keiserdømmet cirka 800–900 bevere igjen, fordelt på fire ulike steder (to i den europeiske delen og to i den asiatiske). I 1922 ble den totalfredet. Med utgangspunkt i denne bestanden ble det i Sovjettiden satt ut bevere en rekke ulike steder.
== Beverjakt ==
Det er lange tradisjoner for beverjakt i hele beverens utbredelseområde. Etter at den nesten ble utryddet har det imidlertid vært mange begrensninger på grunn av fredning. I Norge har bestanden tatt seg opp igjen og beverjakt er igjen tillatt i perioden 1. oktober–30. april, i de kommuner som åpner for jakt på arten.
== Litteratur ==
Lodberg-Holm, Hanna Kavli (2018) Beverens biologi og forvaltning. Norwegian Beaver Project, University of Southeast Norway
Roisin Campbell-Palmer, Derek Gow, Gerhard Schwab, Duncan Halley, John Gurnell, Simon Girling, Skip Lisle, Ruairidh Campbell, Helen Dickinson, Simon Jones, Howard Parker, Frank Rosell (2016). The Eurasian Beaver Handbook: Ecology and Management of Castor fiber. Pelagic Publishing Ltd. s. 214. ISBN 9781784271152. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Don E. Wilson, Thomas E. Lacher, Jr, Russell A. Mittermeier, Handbook of the Mammals of the World - Volume 6: Lagomorphs and Rodents, pp. 987, pub. July 2016, ISBN 978-84-941892-3-4
Halley, D.J. & Bevanger, K. (2005) Bever – forvaltning av jakt-, frilufts- og miljøressurser. NINA Rapport 21. 61 s.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) bever – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) bever i Encyclopedia of Life
(en) bever i Global Biodiversity Information Facility
(no) bever hos Artsdatabanken
(sv) bever hos Dyntaxa
(en) bever hos Fauna Europaea
(en) bever hos Fossilworks
(en) bever hos ITIS
(en) bever hos NCBI
(en) Kategori:Castor fiber – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Castor fiber – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | munning = Samløp med Ems nær Telgte | 199,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biela | 2023-02-04 | Biela | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elbens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Sachsen', 'Kategori:Elver i Tsjekkia'] | Biela er en elv i Sachsen i Tyskland og i Tsjekkia og er en av sideelvene til Elben fra venstre med en lengde på 18 kilometer. Elven renner gjennom Sächsische Schweiz og det nærliggende området České Švýcarsko. Den har sitt utspring i České Švýcarsko («Böhmiske Sveits») i Tsjekkia, nordvest for Děčín, og etter noen kilometer renner den over grensen til Sachsen i Tyskland. Biela munner ut i Elben ved Königstein.
| Biela er en elv i Sachsen i Tyskland og i Tsjekkia og er en av sideelvene til Elben fra venstre med en lengde på 18 kilometer. Elven renner gjennom Sächsische Schweiz og det nærliggende området České Švýcarsko. Den har sitt utspring i České Švýcarsko («Böhmiske Sveits») i Tsjekkia, nordvest for Děčín, og etter noen kilometer renner den over grensen til Sachsen i Tyskland. Biela munner ut i Elben ved Königstein.
== Eksterne lenker ==
(en) Biela (Elbe) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lengde = 18,6 | 199,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biller | 2023-02-04 | Biller | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné'] | For elven i Schleswig-Holstein, se Bille (elv).Biller (Coleoptera) er en gruppe av insekter med fullstendig forvandling. Biller er den insektordenen med flest kjente arter. Det er beskrevet cirka 400 000 billearter i verden. I Norge er det funnet ca. 3 500 arter.
| For elven i Schleswig-Holstein, se Bille (elv).Biller (Coleoptera) er en gruppe av insekter med fullstendig forvandling. Biller er den insektordenen med flest kjente arter. Det er beskrevet cirka 400 000 billearter i verden. I Norge er det funnet ca. 3 500 arter.
== Utseende ==
Billene varierer stort i både størrelse og utseende. Størrelsen kan være mellom 0,3 mm til 18 cm. Europas minste bille, Baranowskiella ehnstromi, ble funnet i Eikesdalen i Møre og Romsdal sommeren 2000. [Andersen, 2003]
Hudskjelettet er vanligvis kraftig kitinisert (hardt), mens dekkvingene er bløte hos noen grupper, som i familien bløtvinger (Cantharidae). Kroppen kan ha mange farger. Brune og svarte varianter er de vanligste, men det finnes fargerike arter som kler seg i både rødt, blått og grønt. Noen fremstår som metalliske og skinnende blanke, en «farge» som oppstår ved lysbrytning. Mønster i farger forekommer. Overflaten av hudskjelettet har ofte et mønster eller skulptur, og tekstur preget av punkter og forhøyninger eller riller og punktrader. De fleste er nakne eller sparsomt hårete, men sterkt hårete arter forekommer også.
Hodet har bitende munndeler med velutviklede, noen ganger svært store overkjever (mandibler). Det er to par palper (munnfølere), kalt labial- og maksillarpalper. Reduserte munndeler forekommer ganske sjelden hos biller fordi de aller fleste artene tar næring til seg som voksne. Fasettøynene er vanligvis velutviklede, men sjelden påfallende store, punktøyne (ocelli) i pannen finnes hos noen grupper. Antennene er veltuviklede, men kan variere sterkt i formen fra lange og trådformede til korte og kølleformede. Ikke sjelden er noen ledd bladformede eller har lange vedheng.
På thorax er den fremre ryggplaten (pronotum) dominerende, normalt dekker denne sammen med fremre del av dekkvingene hele thorax. Scutellum er vanligvis synlig som en liten trekant mellom pronotum og roten av dekkvingene. På undersiden dekkes thorax av harde side- og bukplater.
Det forreste vingeparet er beskyttende (harde) dekkvinger (elytra), og brukes ikke til å fly med. Bakvingene derimot, er oftest flygefunksjonelle og finnes under de harde dekkvingene. Disse finner man hos de fleste artene, mens enkelte har sammenvokste dekkvinger og derfor mangler evnen til å fly. Hos noen grupper, særlig den artsrike familien kortvinger (Staphylinidae) er dekkvingene forkortet og dekker bare den bakre delen av thorax. Hos de fleste biller er også hele eller nesten hele bakkroppen dekket av dekkvingene. Ganske sjelden (blant annet hos noen verftsbiller, Lymexylidae) kan dekkvingene være svært reduserte. Hos noen grupper er hannene "normalt" utviklede, mens hunnene forblir larvelignende hele livet (neoteni).
Beina varierer fra mer åre- (padleåre-) lignende hos noen vannlevende biller som vannkalver, til lange og smidige løpebein hos de landlevende artene, som eksempelvis løpebillene. Andre har bein som egner seg spesielt godt til graving, som hos åtselgravere og tordivler. Hofte (coxa), hoftering (trochanter), lår (femur) og legg (tibia) er velutviklede, mens føttene (tarsus) av og til kan være reduserte.
Bakkroppen har harde bukplater, mens ryggplatene (tergitter) oftest er mer eller mindre tynne og membranøse i de gruppene der bakkroppen er dekket av dekkvingene. De fleste biller har ikke påfallende ytre kjønnsorganer.
== Levevis ==
Billene lever mange ulike steder (habitat). De finnes både i fjellet, skogen, på åker og eng, eller i og langs ferskvann. Mange arter lever også i vann. De finnes med andre ord overalt, unntatt i saltvann. Noen arter, for eksempel enkelte arter av løpebiller og kortvinger, trives imidlertid like ved havet, hvor de kan oppholde seg helt nede i fjæresteinene. Biller kan bosette seg i eller på sopp, planter og trær, i råtnende organisk materiale, dyremøkk, dødt kjøtt, i sandholdig jord eller mudder. De fleste artene har livssykluser som varer ett år eller kortere, men noen arter som har larver som lever i ved kan i ekstreme tilfeller bruke flere tiår på utviklingen.
=== Føde ===
Mange arter, som løpebiller, vannkalver og mange flere, er rovdyr. Marihøner lever av bladlus. Andre biller, som åtselgravere, lever av døde dyr. Andre igjen, som gjødselbiller og tordivler, har larvestadiene i råtnende organisk materiale som kompost og dyremøkk. Derimot er det ganske få arter som er parasitter på larvestadiet.
Langt fra alle er rovdyr og mange er planteetere som lever av planter, røtter og trær, for eksempel snutebiller, bladbiller, barkbiller og trebukklarver. Mange utvikler seg i død ved. Noen lever som voksne av nektar og pollen fra blomster, slik som gullbasser. Det er ikke uvanlig at larver og voksne utnytter ulike matressurser, og hos enkelte tar ikke de voksne dyrene til seg næring i det hele tatt.
=== Utvikling ===
Billene har fullstendig forvandling. Det vil si at larven gjennomgår flere hudskift og et puppestadium, før det voksne (imago) stadiet er nådd. Larvene kan kjennes på at de nesten alltid har tre par funksjonelle (men ofte ganske korte) bein, munndelene er bitende, kroppen er vanligvis forholdsvis tynnhudet. Forøvrig varierer kroppsformen sterkt. På puppestadiet er vanligvis kroposformen til det voksne insektet fremtredende. Billepupper er forholdsvis tynnhudete og skjøre, puppestadiet hos biller er gjerne nokså kortvarig.
== Økonomisk betydning ==
Relativt få arter av biller har direkte økonomisk betydning for mennesket, men mange har betydning som deltakere i økosystemer, dette er vanligvis vanskelig å kvantifisere. En del løpebiller er viktige naturlige fiender av skadeinsekter i jordbruket. Planteetende arter, som i gruppene bladbiller, glansbiller, smellere, oldenborrer og snutebiller, kan gjøre skade i jord- og hagebruk, i de fleste tilfeller ganske moderate skader, men enkelte slik som koloradobillen (Leptinotarsa decemlineata) kan forårsake store skader. I skogbruket kan noen barkbiller og trebukker forårsake skogsdød blant annet ved å spre parasittiske sopp eller rundormer. Larvene til noen grupper, særlig tyvbiller og borebiller og enkelte trebukker, kan ødelegge bygningstømmer og annet treverk.
Noen arter av gjødselbiller er viktige fordi de graver gjødsel ned i bakken og slik gjør plantenæringsstoffene mer tilgjengelige for plantene.
Enkelte store billelarver, særlig snutebiller og trebukker, blir samlet inn som mat i noen områder. Annen økonomisk bruk av biller er forholdsvis begrenset, men stor melbille Tenebrio molitor, familien skyggebiller (Tenebrionidae) avles opp til dyrefor og også i noen grad til menneskemat. Det kjente (men med tvilsom virkning) afrodisiakumet "spansk flue" ble utvunnet fra en art i familien plasterbiller (Meloidae).
== Historie ==
Eldste kjente fossiler er fra Nedre Perm, 299-290 millioner år før nåtid. Arten Adiphlebia lacoana fra slutten av Karbon har vært regnet som den eldste kjente billen, men en grundigere undersøkelse av materialet viste at denne neppe er beslektet med billene. Den eldste kjente arten synes nå å være den nyoppdagede Coleopsis archaica (Tshekardocoleidae) fra begynnelsen av Perm.
Med sitt harde skall danner billene forholdsvis lett fossiler, og denne gruppens utvikling har en temmelig rik fossil-dokumentasjon.
Fossile arter fra Tertiær lar seg gjerne greit plassere i fortsatt levende slekter.
== Systematisk inndeling ==
I 2004 kom et forslag til norske navn på alle de 296 familiene og underfamiliene til de norske billene. Mange av gruppene (familiene, over- og underfamilier) har det samme navnet på norsk. Dette er litt underlig, men ikke problematisk der det bare er én undergruppe. Vanskeligere blir det hos eksempelvis marihøner, der det er flere underfamilier hvor en av dem har det samme navnet som selve familien (den høyere gruppen). En del familier som ikke er funnet i Norge mangler enda norske navn.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, en underfamilie ender på ...inae og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nomenklaturen følger hovedsakelig Ødegaard, 2004.
vingede insekter (Pterygota)
Neoptera
eumetabole insekter
holometabole insekter
Neuropteriformia
Orden biller (Coleoptera) Linnaeus, 1758
Underorden Archostemata Kolbe, 1908 – fem artsfattige familier, ikke i Norge
Familien Ommatidae Sharp & Muir, 1912
Familien Crowsoniellidae Iablokoff-Khnzorian, 1983
Familien Cupedidae Laporte de Castelnau, 1836
Familien Micromalthidae Barber, 1913
Familien Jurodidae Ponomarenko, 1985
Underorden Adephaga Schellenberg, 1806
Overfamilie løpebiller og vannkalver (Caraboidea)
Familien virvlere, Gyrinidae Latreille, 1810, virvlere (Gyrininae))
Familien vanntråkkere, Haliplidae Aubé, 1836
Familien Meruidae Spangler & Steiner, 2005– ikke i Norge
Familien Hygrobiidae Régimbart, 1879 – ikke i Norge
Familien Amphizoidae LeConte, 1853 – ikke i Norge
Familien Aspidytidae Ribera et al., 2002 – ikke i Norge
Familien urløpebiller, Trachypachidae C.G. Thomson, 1857
Familien hornvannkalver, Noteridae C.G. Thomson, 1859, hornvannkalver (Noterinae))
Familien vannkalver, Dytiscidae Leach, 1815, glansvannkalver, småvannkalver, storvannkalver, damvannkalver, kjempevannkalver)
Familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802, jordløpere, rovløpere, sandjegere, børsteløpere, sumpløpere, graveløpere, skyggeløpere, sandgravere, markløpere)
Familien Rhysodidae Laporte de Castelnau, 1840
Underorden Myxophaga Crowson, 1955– ikke i Norge
Familien Torridincolidae Steffan, 1964
Familien Lepiceridae Hinton, 1936
Familien Hydroscaphidae LeConte, 1874
Familien sandstrandbiller, Sphaeriusidae Erichson, 1845 (før kjent som Microsporidae)
Underorden Polyphaga Emery, 1886
Overfamilie vannkjær, Hydrophiloidea Latreille, 1802
Familien vannkjær, Hydrophilidae Latreille, 1802, vannkjær (Hydrophilinae), kulevannkjær)
Familien furevannkjær, Helophoridae Leach, 1815[=Helophorinae (Hydrophilidae)])
Familien Spercheidae Erichson, 1837
Familien gravevannkjær, Georissidae Laporte de Castelnau, 1840 [=Georissinae (Hydrophilidae)])
Familien ribbevannkjær, Hydrochidae C.G. Thomson, 1859 [=Hydrochinae (Hydrophilidae)])
Familien Epimetopidae Zaitzev, 1908
Overfamilie stumpbiller (Histeroidea)
Familien sevjebiller, Sphaeritidae Shuckard, 1839
Familien Synteliidae Lewis, 1882 – ikke i Norge
Familien stumpbiller, Histeridae Gyllenhal, 1808, småstumpbiller speilstumpbiller, trestumpbiller, storstumpbiller)
Overfamilie åtsel og rovbiller, Staphylinoidea Latreille, 1802
Familien palpebiller, Hydraenidae Mulsant, 1844, bekkepalpebiller, strandpalpebiller)
Familien fjærvinger, Ptiliidae Erichson, 1845, fjærvinger (Ptiliinae), spissfjærvinger, dvergfjærvinger)
Familien sumpbiller, Agyrtidae C.G. Thomson, 1859, skogsumpbiller)
Familien mycelbiller, Leiodidae Fleming, 1821, mycelbiller (Leiodinae), jordmycelbiller, kadaverbiller, loppebiller)
Familien åtselbiller, Silphidae Latreille, 1807, åtselbiller (Silphinae), åtselgravere)
Familien kortvinger (Staphylinidae) Latreille, 1802, punktøyekortvinger, bredkortvinger, ribbekortvinger, køllebiller, barkkortvinger, glattkortvinger, [dDråpekortvinger]], børstekortvinger, glanskortvinger, småkortvinger, dråpebiller, tannkortvinger, praktkortvinger, øyekortvinger, sumpkortvinger, smalkortvinger, storkortvinger, Dasycerinae, perlebiller)
Overfamilie skarabider, Scarabaeoidea Latreille, 1802
Familien hjortebiller, Lucanidae Latreille, 1804, valsehjorter, hjortebiller (Lucaninae))
Familien Passalidae Leach, 1815 – ikke i Norge
Familien knokkelbiller, Trogidae W.S. MacLeay, 1819
Familien Glaresidae Kolbe, 1905 – ikke i Norge
Familien Pleocomidae LeConte, 1861 – ikke i Norge
Familien Diphyllostomatidae Holloway, 1972 – ikke i Norge
Familien tordivler, Geotrupidae Latreille, 1802
Familien Ochodaeidae Mulsant & Rey, 1871 – ikke i Norge
Familien Ceratocanthidae Martínez, 1968 – ikke i Norge
Familien Hybosoridae Erichson, 1847 – ikke i Norge
Familien Glaphyridae W.S. MacLeay, 1819 – ikke i Norge
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1802, gjødselbiller, gjødselgravere (Scarabaeinae), oldenborrer, praktskarabider, hornbiller, gullbasser)
Overfamilie «hår- og dvergbiller», Scirtoidea Fleming, 1821 [Eucinetioidea])
Familien dvergbiller, Clambidae Fischer von Waldheim, 1821, kuledvergbiller, dvergbiller)
Familien Eucinetidae Lacordaire, 1857 – ikke i Norge
Familien hårbiller, Scirtidae Fleming, 1821 [=Helodidae])
Familien Decliniidae Nikitsky et al., 1994 - ikke i Norge
Overfamilie engbiller, Dascilloidea Guérin-Méneville, 1843
Familien engbiller, Dascillidae Guérin-Méneville, 1843, engbiller (Dascillinae))
Familien Rhipiceridae Latreille, 1834 – ikke i Norge
Overfamilie praktbiller, Buprestoidea Leach, 1815
Familien praktbiller, Buprestidae Leach, 1815, praktbiller (Buprestinae), greinpraktbiller)
Familien Schizopodidae LeConte, 1859
Overfamilie pillebiller, Byrrhoidea Latreille, 1804
Familien pillebiller, Byrrhidae Latreille, 1804, hårpillebiller, skjellpillebiller)
Overfamilie mudderbiller, Dryopoidea Billberg, 1820
Familien elvebiller, Elmidae Curtis, 1830 [=Helmidae], elvebiller (Elminae))
Familien Limnichidae Erichson, 1846 – ikke i Norge
Familien mudderbiller, Dryopidae Billberg, 1820
Familien Lutrochidae Kasap & Crowson, 1975 – ikke i Norge
Familien strandgravere, Heteroceridae W.S. MacLeay, 1825, strandgravere (Heterocerinae))
Familien Psephenidae Lacordaire, 1854 – ikke i Norge
Familien Callirhipidae Emden, 1924 – ikke i Norge
Familien Eulichadidae Crowson, 1973 – ikke i Norge
Familien kamfølerbiller, Ptilodactylidae Laporte de Castelnau, 1836, kamfølerbiller (Ptilodactylinae)
Familien Podabrocephalidae Pic, 1930 - ikke i Norge
Familien Chelonariidae Blanchard, 1845 – ikke i Norge
Familien Cneoglossidae Champion, 1897 – ikke i Norge
Overfamilie smellere, Elateroidea Leach, 1815
Familien Artematopodidae Lacordaire, 1857 – ikke i Norge
Familien Rhinorhipidae Lawrence, 1988 – ikke i Norge
Familien Brachypsectridae LeConte & Horn, 1883 – ikke i Norge
Familien Cerophytidae Latreille, 1834 – ikke i Norge
Familien Jurasaidae Rosa, Costa, Cramp & Kundrata, 2020 – ikke i Norge
Familien råtevedbiller, Eucnemidae Eschscholtz, 1829
Familien halvsmellere, Throscidae Laporte de Castelnau, 1840
Familien smellere, Elateridae Leach, 1815, skjellsmellere, hjertesmellere, tannsmellere, storsmellere, smellere (Hypnoidlinae), storsmellere, småsmellere)
Overfamilie Cantharoidea - nå gjerne slått sammen med Elateroidea
Familien Plastoceridae Crowson, 1972– ikke i Norge
Familien sneglerovbiller, Drilidae Blanchard, 1845
Familien Omalisidae Lacordaire, 1857 – ikke i Norge
Familien Iberobaeniidae Bocak et al, 2016
Familien rødvinger, Lycidae Laporte de Castelnau, 1836, nettrødvinger, snuterødvinger)
Familien Telegeusidae Leng, 1920 – ikke i Norge
Familien Phengodidae LeConte, 1861 – ikke i Norge
Familien Rhagophthalmidae E. Olivier, 1907 – ikke i Norge
Familien lysbiller, Lampyridae Rafinseque, 1815, lysbiller (Lampyrinae)
Familien Omethidae LeConte, 1861 – ikke i Norge
Familien bløtvinger, Cantharidae Imhoff, 1856, «storbløtvinger», småbløtvinger)
Overfamilie Derodontoidea LeConte, 1861
Familien Derodontidae LeConte, 1861 – ikke i Norge
Familien Jacobsoniidae Heller, 1926 – ikke i Norge
Familien Nosodendridae Erichson, 1846 – ikke i Norge
Overfamilie klannere (Dermestoidea) (Dermestoidea)
Familien klannere, Dermestidae Latreille, 1804, kjøttklannere, larveklannere, pelsklannere, treklannere)
Overfamilie «bore- og hettebiller», Bostrichoidea Latreille, 1802
Familien hettebiller, Bostrichidae Latreille, 1802, hettebiller (Bostrichinae), tannhettebiller, splintvedbiller)
Familien Endecatomidae LeConte, 1861 – ikke i Norge
Familien tyvbiller og borebiller (Ptinidae) Latreille, 1802 (=Anobiidae), maskeborebiller, tyvbiller, mykborebiller, stripeborebiller, kamborebiller, vedborebiller, soppborebiller)
Overfamilie verftsbiller (Lymexyloidea), Lymexyloidea Fleming, 1821
Familien verftsbiller, Lymexylidae Fleming, 1821, runerissere, verftsbiller (Lymexylinae))
Overfamilie «gnag- og maurbiller», Cleroidea Latreille, 1802
Familien Phloiophilidae Kiesenwetter, 1863 – ikke i Norge
Familien gnagbiller, Trogossitidae Latreille, 1802, skjoldgnagbiller, korkgnagbiller, smalgnagbiller)
Familien Chaetosomatidae Crowson, 1952 – ikke i Norge
Familien Metaxinidae Kolibač, 2004 - ikke i Norge
Familien Thanerocleridae Chapin, 1924 - ikke i Norge
Familien maurbiller, Cleridae Latreille, 1802, glansmaurbiller, maurbiller (Clerinae), skinkebiller)
Familien Acanthocnemidae Crowson, 1964 – ikke i Norge
Familien Phycosecidae Crowson, 1952 – ikke i Norge
Familien Prionoceridae Lacordaire, 1857 - ikke i Norge
Familien Mauroniscidae Majer, 1995- ikke i Norge
Familien børstebiller (Dasytidae) Leach, 1815, klobørstebiller, børstebiller (Dasytinae), blærebiller)
Overfamilie «glans- og flatbiller», Cucujoidea Latreille, 1802
Familien Protocucujidae Crowson, 1954 – ikke i Norge
Familien slimsoppbiller, Sphindidae Jacquelin du Val, 1860, slimsoppbiller (Sphindinae))
Familien stumpglansbiller Kateretidae Kirby, 1837
Familien glansbiller, Nitidulidae Latreille, 1802, soppglansbiller, blomsterglansbiller, åtselglansbiller, sevjeglansbiller, skjoldlusbiller)
Familien Smicripidae G.H. Horn, 1880
Familien smalbiller, Monotomidae Laporte de Castelnau, 1840, smalbiller (Monotominae), barksmalbiller)
Familien Boganiidae Sen Gupta & Crowson, 1969 – ikke i Norge
Familien Helotidae Chapuis, 1876 – ikke i Norge
Familien Phloeostichidae Reitter, 1911 – ikke i Norge
Familien Agapythidae Sen Gupta & Crowson, 1969 – ikke i Norge
Familien Myraboliidae Lawrence & Britton, 1991 – ikke i Norge
Familien Priasilphidae Crowson, 1973 – ikke i Norge
Familien Tasmosalpingidae Lawrence & Britton, 1991– ikke i Norge
Familien Cyclaxyridae Gimmel et al., 2009 - ikke i Norge
Familien skogflatbiller, Silvanidae Kirby, 1837, treflatbiller, skogflatbiller (Silvaninae))
Familien Passandridae Blanchard, 1845 – ikke i Norge
Familien flatbiller, Cucujidae Latreille, 1802
Familien kjølflatbiller, Laemophloeidae Ganglbauer, 1899
Familien Propalticidae Crowson, 1952 – ikke i Norge
Familien glattbiller, Phalacridae Leach, 1815, glattbiller (Phalacrinae))
Familien Hobartiidae Sen Gupta & Crowson, 1969 – ikke i Norge
Familien Cavognathidae Sen Gupta & Crowson, 1969 – ikke i Norge
Familien fuktbiller, Cryptophagidae Kirby, 1826, gjødselfuktbiller, tannfuktbiller,småfuktbiller)
Familien Lamingtoniidae Sen Gupta & Crowson, 1969 – ikke i Norge
Familien Languriidae Crotch, 1873 – ikke i Norge
Familien kjukebiller, Erotylidae Latreille, 1802, småkjukebiller, praktkjukebiller)
Familien bringebærbiller, Byturidae Gistel, 1848, bringebærbille (Byturinae))
Familien Kjølbiller, Biphyllidae LeConte, 1861
Familien tunnelbiller, Bothrideridae Erichson, 1845
Familien barkglansbiller, Cerylonidae Billberg, 1820, barkglansbiller (Ceryloninae))
Familien Discolomatidae G.H. Horn, 1880 – ikke i Norge
Familien kulebiller, Alexiidae Imhoff, 1856
Familien Anamorphidae Strohecker, 1953
Familien Eupsilobiidae Casey, 1895
Familien børstemarihøner, Mycetaeidae Jacquelin du Val, 1858
Familien soppmarihøner, Endomychidae Leach, 1815, stokkmaurbiller, soppmarihøner (Endomychinae), røyksoppbiller)
Familien marihøner, (Coccinellidae) Latreille, 1807, smalmarihøner, småmarihøner, skjoldmarihøner, marihøner (Coccinellinae), hårmarihøner)
Familien punktbiller, Corylophidae LeConte, 1852 , punktbiller (underfamilie), skjoldpunktbiller)
Familien muggbiller, Latridiidae Erichson, 1842(tidligere Corticariidae), ribbemuggbiller, barkmuggbiller)
Familien Akalyptoischiidae Lord et al., 2010 - ikke i Norge
Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802
Familien vedsoppbiller, Mycetophagidae Leach, 1815, vedsoppbiller (Mycetophaginae))
Familien Archeocrypticidae Kaszab, 1964 – ikke i Norge
Familien Pterogeniidae Crowson, 1953 – ikke i Norge
Familien prostomider, Prostomidae C.G. Thomson, 1859
Familien kjukeborere, Ciidae Leach, 1819, kjukeborere (Ciinae))
Familien løvsoppbiller, Tetratomidae Billberg, 1820, løvsoppbiller (Tetratominae), kjukevedborere)
Familien vedborere, Melandryidae Leach, 1815, vedborere (Melandryinae), hoftevedborere)
Familien broddbiller, Mordellidae Latreille, 1802, broddbiller (Mordellinae))
Familien snyltebiller, Rhipiphoridae Gemminger, 1870, snyltebiller (Rhipiphorinae))
Familien mattbiller, Zopheridae Solier, 1834, mattbiller (Colydiinae), Zopherinae, Monommatini)
Familien Ulodidae Pascoe, 1869- ikke i Norge
Familien Promecheilidae Lacordaire, 1859- ikke i Norge
Familien Chalcodryidae Watt, 1974 – ikke i Norge
Familien Trachelostenidae Lacordaire, 1859 – ikke i Norge
Familien skyggebiller, Tenebrionidae Latreille, 1802, hårskyggebiller, skyggebiller (Tenebrioninae), smalskyggebiller, boreskyggebiller)
Familien Synchroidae Lacordaire, 1859 – ikke i Norge
Familien bløtbukker, Oedemeridae Latreille, 1810, råtebløtbukker, blomsterbløtbukker)
Familien bastardbukker, Stenotrachelidae C.G. Thomson, 1859, bastardbukker (Stenotrachelinae))
Familien plasterbiller, Meloidae Gyllenhal, 1810, oljebiller (Meloinae), vårbiller)
Familien barkflatbiller, Pythidae Solier, 1834
Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807, kardinalbiller (Pyrochroinae))
Familien borider, Boridae C.G. Thomson, 1859
Familien Trictenotomidae Blanchard, 1845 – ikke i Norge
Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815, nebbiller)
Familien mycterider, Mycteridae Oken, 1843
Familien sandbiller, Anthicidae Latreille, 1819, sandbiller (Anthicinae))
Familien øyebiller, Aderidae Winkler, 1927
Familien blomsterbiller, Scraptiidae Gistel, 1848, vedblomsterbiller, blomsterbiller (Anaspinae))
Overfamilie trebukker og bladbiller, Chrysomeloidea Latreille, 1802
Familien Vesperidae Mulsant, 1839- ofte regnet til Cerambycidae
Familien Oxypeltidae Lacordaire, 1868 - ofte regnet til Cerambycidae
Familien Disteniidae J. Thomson, 1860 - ofte regnet til Cerambycidae
Familien trebukker, Cerambycidae Latreille, 1802, sagbukker, stubbebukker, kortvingebukker, blomsterbukker, tømmerbukker, vedbukker)
Familien trebladbiller, Megalopodidae Latreille, 1802, ospetrebladbiller)
Familien pollenbladbiller, Orsodacnidae C.G. Thomson, 1859
Familien bladbiller, Chrysomelidae Latreille, 1802, frøbiller, sivbukker, hornbladbiller, skjoldbiller, bladbiller (Chrysomelinae), trådbladbiller, jordlopper, hettebladbiller, rotbladbiller)
Overfamilie snute- og barkbiller, Curculionoidea Latreille, 1802
Familien barblomstsnutebiller, Nemonychidae Bedel, 1882, furublomstsnutebiller (Cimberidinae)
Familien soppsnutebiller, Anthribidae Billberg, 1820, soppsnutebiller (Anthribinae), springsoppsnutebiller)
Familien Urodontidae C.G. Thomson, 1859 – ikke i Norge, i dag oftest regnet til Anthribidae.
Familien Oxycorynidae Schönherr, 1840 – ikke i Norge
Familien Aglycyderidae Wollaston, 1864 – ikke i Norge, i dag oftest regnet til Oxycorynidae.
Familien Belidae Schönherr, 1826 – ikke i Norge
Familien snutebladrullere, Rhynchitidae Gistel, 1856, snutebladrullere (Rhynchitinae))
Familien bladrullere, Attelabidae Billberg, 1820, bladrullere (Apoderinae))
Familien Caridae Thompson, 1992 – ikke i Norge
Familien Ithyceridae Schönherr, 1826 – ikke i Norge
Familien dvergsnutebiller, Nanophyidae Gistel, 1856, dvergsnutebiller (Nanophyinae))
Familien spissnutebiller, Apionidae Schönherr, 1823, spissnutebiller (Apioninae))
Familien Brentidae Billberg, 1820 – ikke i Norge
Familien sumpsnutebiller, Erirhinidae Schönherr, 1825, sumpsnutebiller (Erirhininae))
Familien Brachyceridae Billberg, 1820 – ikke i Norge
Familien Raymondionymidae Reitter, 1913 – ikke i Norge, ofte regnet til snutebillene (Curculionidae)
Familien snutebiller, Curculionidae Latreille, 1802, snutebiller (Curculioninae), vannsnutebiller, glanssnutebiller, småsnutebiller, vedsnutebiller, tresnutebiller, bredsnutebiller, engsnutebiller, greinsnutebiller, stengelsnutebiller, skogsnutebiller, kulesnutebiller, barkbiller, sylinderborere, ursnutebiller)
=== Norske arter ===
I Norge er det funnet ca. 3 500 arter.
=== Fossile grupper ===
I tillegg til de familiene som har nålevende arter er det beskrevet en god del grupper av biller som bare er kjent som fossiler. Listen under omfatter bare de familiene som mangler kjente, nålevende arter. I tillegg har svært mange av de nålevende familien utdødde representanter. For en mer detaljert behandling, se fossile biller.
Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
Underordenen Protocoleoptera Tillyard, 1934 - de fleste artene som blir plassert her er beskrevet ut fra løsrevne dekkvinger. Gruppen bør kanskje slås sammen med Archostemata.
Overfamilien Tshekardocoleoidea Rohdendorf, 1944
Familien Labradorocoleidae Ponomarenko, 1969
Familien Oborocoleidae Kukalova, 1969
Familien Tshekardocoleidae Rohdendorf, 1944
Overfamilien Permocupedoidea Martynov, 1933
Familien Permocupedidae Martynov, 1933
Familien Taldycupedidae Rohdendorf, 1961
Overfamilien Permosynoidea Tillyard, 1924
Familien Ademosynidae Ponomarenko, 1968
Familien Permosynidae Tillyard, 1924
Underordenen Archostemata Kolbe, 1908
Familien Magnocoleidae Hong, 1998
Familien Obrieniidae Zherikhin & Gratshev, 1994
Familien Triadocupedidae Ponomarenko, 1966
Underordenen Myxophaga Crowson, 1955
Familien Triamyxidae Qvarnström et al., 2021
Overfamilien Asiocoleoidea Rohdendorf, 1961
Familien Asiocoleidae Rohdendorf, 1961
Familien Tricoleidae Ponomarenko, 1969
Overfamilien Rhombocoleoidea Rohdendorf, 1961
Familien Rhombocoleidae Rohdendorf, 1961
Overfamilien Schizophoroidea Ponomarenko, 1968
Familien Catiniidae Ponomarenko, 1968
Familien Phoroschizidae Bouchard & Bousquet, 2020
Familien Schizocoleidae Rohdendorf, 1961
Underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
Familien Colymbotethidae Ponomarenko, 1994
Familien Coptoclavidae Ponomarenko, 1961
Familien Liadytidae Ponomarenko, 1977
Familien Parahygrobiidae Ponomarenko, 1977
Familien Triaplidae Ponomarenko, 1977
Familien Tritarsusidae Hong, 2002
Underordenen Polyphaga Emery, 1886
Overfamilien Scarabaeoidea Latreille, 1802
Familien Coprinisphaeridae Genise, 2004
Familien Pallichnidae Genise, 2004
Overfamilien Scirtoidea Fleming, 1821
Familien Elodophthalmidae Kirejtshuk & Azar, 2008
Familien Mesocinetidae Kirejtshuk & Ponomarenko, 2010
Overfamilien Elateroidea Leach, 1815
Familien Berendtimiridae Winkler, 1987
Familien Lasiosynidae Kirejtshuk, Chang, Ren & Kun, 2010
Overfamilien Cleroidea Latreille, 1802
Familien Parandrexidae Kirejtshuk, 1994
Overfamilien Cucujoidea Latreille, 1802
Familien Sinisilvanidae Hong, 2002
Overfamilien Curculionoidea Latreille, 1802
Familien Ulyanidae Zherikhin, 1993
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, J., Hanssen, O. & Ødegaard, F. 2003. Baranowskiella ehnstromi Sörensson, 1997 (Coleoptera, Ptiliidae), the smallest known bettle in Europa, recorded in Norway. Norwegian Journal of Entomology. 50(2) s.139-141
Liebherr, J.K. & McHugh, J.V. 2003. Coleoptera (Beetles, Weevils, Fireflies). Side 209-230 i: Resh, V.H. & Cardé, R.D. (red.): Encyclopedia of Insects. Academic Press.
Ottesen, P.S. (red.) 1993. Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.
Ødegaard, Frode, o.a. 2004. Forslag til norske navn på familier og underfamilier av biller. Insekt-Nytt 29 (1/2) Norsk Entomologisk forening. s.27
== Eksterne lenker ==
(en) biller – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) biller i Encyclopedia of Life
(en) biller i Global Biodiversity Information Facility
(no) biller hos Artsdatabanken
(sv) biller hos Dyntaxa
(en) biller hos Fauna Europaea
(en) biller hos Fossilworks
(en) biller hos ITIS
(en) biller hos NCBI
(en) Kategori:Coleoptera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coleoptera – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree of Life - Biller, (Coleoptera) engelskspråklig
Beetles – Lenkesamling, spill og underholdning.
Norsk Entomologisk forening For deg som vil vite mer om insekter. | | lengde = 65 | 199,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blau | 2023-02-04 | Blau | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Sideelver til Donau'] | Blau er en 15 kilometer lang elv i Baden-Württemberg sør i Tyskland og er en av sideelvene til Donau fra venstre. Elven har sitt utspring i en karstkilde kalt Blautopf i byen Blaubeuren i Schwabisk Alb. Blau renner østover gjennom Blaustein til byen Ulm hvor den munner ut i Donau.
Blaudalen ble formet av Donau. Da Schwabisk Alb steg gravde Donau seg først dypere ned i dalen, men havnet etterhvert i en lei som gikk lenger sørvest. I dalen som ble igjen flyter nå Schmiech sørover og møter Donau i Ehingen, mens Blau renner østover til Ulm.
| Blau er en 15 kilometer lang elv i Baden-Württemberg sør i Tyskland og er en av sideelvene til Donau fra venstre. Elven har sitt utspring i en karstkilde kalt Blautopf i byen Blaubeuren i Schwabisk Alb. Blau renner østover gjennom Blaustein til byen Ulm hvor den munner ut i Donau.
Blaudalen ble formet av Donau. Da Schwabisk Alb steg gravde Donau seg først dypere ned i dalen, men havnet etterhvert i en lei som gikk lenger sørvest. I dalen som ble igjen flyter nå Schmiech sørover og møter Donau i Ehingen, mens Blau renner østover til Ulm.
== Referanser == | Blau er en 15 kilometer lang elv i Baden-Württemberg sør i Tyskland og er en av sideelvene til Donau fra venstre. TÄLER. | 199,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brocchis_hop | 2023-02-04 | Brocchis hop | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebilder', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Brocchis hop eller Kleshengeren (Collinder 399) er en asterisme i stjernebildet Reven (Vulpecula).
Den ble først beskrevet av den persiske astronomen Abd al-Rahman al-Sufi i 964. Uavhengig av dette gjenoppdaget den italienske astronomen Giovanni Battista Hodierna Kleshengeren i det 17. århundre.
| Brocchis hop eller Kleshengeren (Collinder 399) er en asterisme i stjernebildet Reven (Vulpecula).
Den ble først beskrevet av den persiske astronomen Abd al-Rahman al-Sufi i 964. Uavhengig av dette gjenoppdaget den italienske astronomen Giovanni Battista Hodierna Kleshengeren i det 17. århundre.
== Eksterne lenker ==
(en) Coathanger Cluster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brocchis hop i SIMBAD | Brocchis hop eller Kleshengeren (Collinder 399) er en asterisme i stjernebildet Reven (Vulpecula). | 199,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kleshengeren | 2023-02-04 | Kleshengeren | ['Kategori:Pekere'] | Kleshengeren kan referere til:
Kleshenger, en anordning for å henge opp klær
Brocchis hop, en asterisme i stjernebildet Reven | Kleshengeren kan referere til:
Kleshenger, en anordning for å henge opp klær
Brocchis hop, en asterisme i stjernebildet Reven | Kleshengeren kan referere til: | 199,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_friidrett_2008 | 2023-02-04 | NM i friidrett 2008 | ['Kategori:Friidrett i 2008', 'Kategori:NM i friidrett', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2008', 'Kategori:Sport i Trondheim', 'Kategori:Sportsarrangementer i Trøndelag'] | NM i friidrett 2008 bestod av en rekke arrangementer.
Hovedmesterskapet i friidrett for seniorer ble arrangert i 19. og 20. juli 2008 på Øya stadion i Trondheim. Arrangør var Trondheimsalliansen. Kongepokalene deles ut for beste prestasjon under hovedmesterskapet, og for 2008 ble sprinteren Jaysuma Saidy Ndure og stavhopperen Cathrine Larsåsen vinnere.
Øvelser arrangert utenom hovedmesterskapet:
NM i friidrett innendørs 2008 – Stange 16. – 17. februar
NM i terrengløp 2008 – kort løype og stafett i Egersund 12.–13. april, lang løype i Oslo 13. september
NM i mangekamp 2008 – Overhalla 23. – 24. august
NM i motbakkeløp 2008 – Storehesten Opp i Bygstad, Gaular, 28. juni
Halvmaraton – Fredrikstad 6. april
Maraton – Jølster 5. juli (Jølster Maraton), arrangør Jølster IL
Stafetter – Tromsø 24. – 25. mai
| NM i friidrett 2008 bestod av en rekke arrangementer.
Hovedmesterskapet i friidrett for seniorer ble arrangert i 19. og 20. juli 2008 på Øya stadion i Trondheim. Arrangør var Trondheimsalliansen. Kongepokalene deles ut for beste prestasjon under hovedmesterskapet, og for 2008 ble sprinteren Jaysuma Saidy Ndure og stavhopperen Cathrine Larsåsen vinnere.
Øvelser arrangert utenom hovedmesterskapet:
NM i friidrett innendørs 2008 – Stange 16. – 17. februar
NM i terrengløp 2008 – kort løype og stafett i Egersund 12.–13. april, lang løype i Oslo 13. september
NM i mangekamp 2008 – Overhalla 23. – 24. august
NM i motbakkeløp 2008 – Storehesten Opp i Bygstad, Gaular, 28. juni
Halvmaraton – Fredrikstad 6. april
Maraton – Jølster 5. juli (Jølster Maraton), arrangør Jølster IL
Stafetter – Tromsø 24. – 25. mai
== Kvinner ==
=== 100 m ===
=== 200 m ===
=== 400 m ===
=== 800 m ===
=== 1500 m ===
=== 5000 m ===
=== 10000 m ===
=== 100 m hekk ===
=== 400 m hekk ===
=== 3000 m hinder ===
=== 4 x 100 m stafett ===
=== 4 x 400 m stafett ===
=== 4 x 800 m stafett ===
=== 1000 meter stafett ===
100m+200m+300m+400m
=== 2 km terrengløp ===
=== Halvmaraton ===
=== Maraton ===
=== Høydehopp ===
=== Lengdesprang ===
=== Stavsprang ===
Cathrine Larsåsen vant kongepokalen på bakgrunn av prestasjonen på øvelsen som også var ny norsk rekord.
=== Tresteg ===
=== Spydkast ===
=== Diskos ===
=== Kulestøt ===
=== Slegge ===
== Menn ==
=== 100 m ===
Jaysuma Saidy Ndure vant kongepokalen på bakgrunn av prestasjonen på øvelsen.
=== 200 m ===
=== 400 m ===
=== 800 m ===
=== 1500 m ===
=== 5000 m ===
=== 10000 m ===
=== Halvmaraton ===
=== Maraton ===
=== 3 km terrengløp ===
=== 110 m hekk ===
=== 400 m hekk ===
=== 3000 m hinder ===
=== 4 x 100 m stafett ===
=== 4 x 400 m stafett ===
=== 4 x 1500 m stafett ===
=== 1000 meter stafett ===
100m+200m+300m+400m
=== Høydehopp ===
=== Lengdesprang ===
=== Stavsprang ===
=== Tresteg ===
=== Spydkast ===
=== Diskos ===
=== Kulestøt ===
=== Slegge ===
== Kilder ==
Aftenposten: NM friidrett søndag, finaler
== Eksterne lenker ==
www.friidrett.no | NM i friidrett 2008 bestod av en rekke arrangementer. | 199,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volkswagen_Touran | 2023-02-04 | Volkswagen Touran | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 2003', 'Kategori:Bilstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Volkswagen-modeller'] | Volkswagen Touran er en flerbruksbil introdusert i 2003. Bilen er plassert på Golf 5-plattformen og leveres som 2-seters varebil, 5-seters personbil og 7-seters personbil. Bilen har fra introduksjonen vært blant Norges mest populære varebiler og mest populære flersbruksbiler.
Touran fikk facelift og en del andre oppgraderinger for 2007-modellen. Det kom da også en utstyrsvariant kalt Cross Touran, hvilket har et røffere utseende med bl.a. økt bakkeklaring og plastdetaljer rundt hjulbuene.
Bluemotion-utgaven av Touran er en modell med lavere drivstofforbruk enn standardutgaven med samme motor. Forskjellene mellom Bluemotion og standardutgave med samme motor ligger blant annet i aerodynamiske detaljer, utveksling, motorstyring og dekktype.
2011-modellen kommer med en større modernisering av utseende og teknikk, samt flere nye motorer, men er fortsatt basert på modellen fra 2003 og kan ikke kalles en fullt ny modell. For 2011-modellen vil blant annet 1.9TDI-motoren erstattes med den nye 1.6TDI Common Rail-dieselmotoren. Minste bensinmotor vil være 1.4TSI med 122 hk.
Touran leveres kun med forhjulstrekk. Med bakgrunn i Golf-plattformen skulle det ikke være en teknisk utfordring å gi også Touran firehjulstrekk, men dette ville gjort at bagasjeromsgulvet ble høyere og resultert i at den ikke kunne leveres som 7-seter.
Volkswagen Caddy er basert på samme grunnkonstruksjon som Touran.
| Volkswagen Touran er en flerbruksbil introdusert i 2003. Bilen er plassert på Golf 5-plattformen og leveres som 2-seters varebil, 5-seters personbil og 7-seters personbil. Bilen har fra introduksjonen vært blant Norges mest populære varebiler og mest populære flersbruksbiler.
Touran fikk facelift og en del andre oppgraderinger for 2007-modellen. Det kom da også en utstyrsvariant kalt Cross Touran, hvilket har et røffere utseende med bl.a. økt bakkeklaring og plastdetaljer rundt hjulbuene.
Bluemotion-utgaven av Touran er en modell med lavere drivstofforbruk enn standardutgaven med samme motor. Forskjellene mellom Bluemotion og standardutgave med samme motor ligger blant annet i aerodynamiske detaljer, utveksling, motorstyring og dekktype.
2011-modellen kommer med en større modernisering av utseende og teknikk, samt flere nye motorer, men er fortsatt basert på modellen fra 2003 og kan ikke kalles en fullt ny modell. For 2011-modellen vil blant annet 1.9TDI-motoren erstattes med den nye 1.6TDI Common Rail-dieselmotoren. Minste bensinmotor vil være 1.4TSI med 122 hk.
Touran leveres kun med forhjulstrekk. Med bakgrunn i Golf-plattformen skulle det ikke være en teknisk utfordring å gi også Touran firehjulstrekk, men dette ville gjort at bagasjeromsgulvet ble høyere og resultert i at den ikke kunne leveres som 7-seter.
Volkswagen Caddy er basert på samme grunnkonstruksjon som Touran.
== Motorer ==
VW Touran har i Norge vært tilgjengelige med følgende motorer:
1.2 TSI Bensin. 105 hk.
1.4 TSI Bensin. 140 hk.
1.6 Bensin. 102 hk.
1.6 FSI Bensin. 115 hk.
2.0 FSI Bensin. 150 hk.
1.6 TDI. 105 hk. (2011 - )
1.9 TDI. 101 hk. (2003 - 2004)
1.9 TDI. 105 hk. (2004 - 2010)
2.0 TDI. 136 hk. (2003 - 2004)
2.0 TDI. 140 hk. (2004- )
2.0 TDI. 170 hk.
== Eksterne lenker ==
(en) Volkswagen Touran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Test av Touran (2011) på www.motorguiden.no | Volkswagen Touran er en flerbruksbil introdusert i 2003. Bilen er plassert på Golf 5-plattformen og leveres som 2-seters varebil, 5-seters personbil og 7-seters personbil. | 199,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.