url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Pleyms_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Anna Pleyms vei (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Anna Pleyms vei (1-15B, 2-32) er en vei i Oslo på Rommen i Bydel Stovner. Veien starter der Margrethe Parms vei går parallelt med Trondheimsveien og går i retning Rommen skole. Veien fikk sitt navn i 1968 etter Anna Pleym (1869-1957), kjent for sin innsats for tekstilarbeiderne og kvinnenes sosiale rettigheter.
| Anna Pleyms vei (1-15B, 2-32) er en vei i Oslo på Rommen i Bydel Stovner. Veien starter der Margrethe Parms vei går parallelt med Trondheimsveien og går i retning Rommen skole. Veien fikk sitt navn i 1968 etter Anna Pleym (1869-1957), kjent for sin innsats for tekstilarbeiderne og kvinnenes sosiale rettigheter.
== Referanser == | Anna Pleyms vei (1-15B, 2-32) er en vei i Oslo på Rommen i Bydel Stovner. Veien starter der Margrethe Parms vei går parallelt med Trondheimsveien og går i retning Rommen skole. | 198,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_merkedager | 2023-02-04 | Liste over merkedager | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Merkedager'] | Det følgende er en liste over kjente merkedager, dvs. dager som brukes av ulike regjeringer, grupper og organisasjoner for å rette oppmerksomheten mot en sak, minnes en gruppe eller hendelse eller feire noe.
| Det følgende er en liste over kjente merkedager, dvs. dager som brukes av ulike regjeringer, grupper og organisasjoner for å rette oppmerksomheten mot en sak, minnes en gruppe eller hendelse eller feire noe.
== Merkedager etter dato ==
=== Bevegelige merkedager i Norge ===
=== Andre bevegelige merkedager ===
Bank Holiday – en rekke helligdager i UK hvor bankene er stengt
Black Friday (shopping) – USA og Canada, dagen etter 4. torsdag i november
Farsdag – i Norge andre uken i november
Holi – hinduistisk vårfestival, feires i mars
Id al-fitr – muslimsk høytid, feires etter ramadan
Imbolc – begynnelsen på februar eller første lokale tegn til vår
Kinesisk nyttår – 1. dag i 1. måned av den kinesiske kalender.
Kinesisk lysfest – 15. dag av 1. måned i månens år i den kinesiske kalender
Martin Luther King Day – USA, 3. mandag i januar
Morsdag – i Norge andre uken i februar
Presidents' Day – USA, 3. mandag i februar
Purim – 14. dag av den Hebraiske måneden Adar
Verdens latterdag – første søndag i mai
=== Faste merkedager ===
14. februar: Valentinsdagen
8. mars: Internasjonale kvinnedagen
9. april: Angrepet på Norge i 1940
8. mai: Frigjøringsdagen
17. mai: Grunnlovsdagen
7. juni Unionsoppløsningen
22. juli: Offisiell sørgedag etter terrorangrepene i Norge 2011
11. september: Offisiell sørgedag etter terrorangrepene i USA 2001
== Referanser ==
2005 National Health Observances
National Health Information Center
Office of Disease Prevention and Health Promotion
U.S. Department of Health and Human Services, Washington, D.C.
== Se også ==
Liste over FN-dager
Liste over norske navnedager | Merkedager har flere betydninger: | 198,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlantis_(album) | 2023-02-04 | Atlantis (album) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:TNT-album'] | Atlantis er det ellevte studioalbumet til den norske hardrockgruppa TNT og det ble utgitt 22. september 2008.
| Atlantis er det ellevte studioalbumet til den norske hardrockgruppa TNT og det ble utgitt 22. september 2008.
== Sporliste ==
«Hello, Hello» (Hvalby/Gundersen/Tekrø/Mills) – 4:09
«Peter Sellers Blues» (Tekrø/Mills) – 4:46
«Baby's Got Rhythm» (Hvalby/Johannessen/Tekrø/Hesthagen) – 3:38
«Tango Girl» (Ronni Le Tekrø) – 4:08
«Me and Dad» (Ronni Le Tekrø) – 7:51
«Atlantis» (Dahl/Tekrø/Mills) – 4:08
«The Taste of Honey» (Ronni Le Tekrø) – 3:41
«Bottle of Wine» (Hvalby/Johannessen/Tekrø) – 3:17
«The Missing Kind» (Ronni Le Tekrø) – 4:06
«Love of My Life» (Tekrø/Mills) – 3:14
«Had it, Lost it, Found it» (Dahl/Tekrø) – 4:55
=== Bonusspor ===
«June» (Tekrø/Mills) – konsertopptak fra Sentrum scene (japansk bonusspor)
«Substitute» (Dahl/Tekrø/Mills) – konsertopptak (europeisk bonusspor)
== Medvirkende ==
=== TNT ===
Tony Mills – vokalist, låtskriver, kor
Ronni Le Tekrø – gitarer, kor, låtskriver
Victor Borge – bass, kor
Diesel Dahl – trommer, låtskriver
=== Øvrige medvirkende ===
HP Gundersen – produsent, låtskriver, slide, bakgrunnvokal på Tango Girl, piano på Baby's Got Rhythm og Had It, Lost It, Found It
Mari Persen – fiolin og fiolinarrangement på The Taste of Honey
Markus Klyve – keyboard på Tango Girl, The Taste of Honey og The Missing Kind
Tony Caputo – orgel på Baby's Got Rhythm
Jon Johannessen – twangguitar på Baby's Got the Rhythm
Heidi Ruud – bakgrunnvokal på Bottle of Wine
Renate Helland – bakgrunnvokal på Bottle of Wine
Kjartan Hesthagen – tekniker, låtskriver
Erland Hvalby – synth på Hello, Hello, kastanjetter på Tango Girl, tekniker, låtskriver
Tommy Hansen – miksing, mastering
Tor Erik Ledang – coverdesign
David Dundas –; fotograf
Eldbjørg Frank – stylist
== Eksterne lenker ==
Atlantis Discogs | lenke | 198,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winston_Churchill | 2023-02-04 | Winston Churchill | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adelige briter', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Britiske finansministre', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Britiske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Grunnleggere av Den europeiske union', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Ledere av det konservative parti (Storbritannia)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra distriktet West Oxfordshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spencer-Churchill-slekten', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. januar 1965 i Kensington i London) var en britisk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.
Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.
Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.
| Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. januar 1965 i Kensington i London) var en britisk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.
Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.
Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.
== Oppvekst ==
Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt.
Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem.
Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: «Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.». Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk.
== Inn i hæren ==
I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd.
I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor.
Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen Daily Graphic hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin tjueenårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret.
Sjefen for ekspedisjonen, Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene The Pioneer og The Daily Telegraph, for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, The Story of the Malakand Field Force basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år.
Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for Morning Post, for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket The River War, som ble utgitt året etter.
I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn.
Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for Morning Post med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria.
Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria.
Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om boerkrigen, London to Ladysmith via Pretoria og Ian Hamilton's March ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt.
== Tidlig politisk virke ==
Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt.
I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg.
I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til dem. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass.
Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, Lord Randolph Churchill. Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser.
== Inn i regjeringen ==
I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels- og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer.
I 1910 ble Churchill forfremmet til innenriksminister (Home Secretary), hvor han ble kontroversiell ved sin aktive deltakelse i Sidney Street-beleiringen. Et berømt fotografi viser en ivrig Churchill som personlig tar kommando over en gruppe soldater. I kampens hete tok bygningen hvor anarkistene hadde forskanset seg fyr, og Churchill nektet brannvesenet adgang: anarkistene måtte overgi seg eller omkomme. Mange var kritisk til Churchills rolle, blant annet Arthur Balfour som sa:
«Churchill og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde der, men hva hadde det ærede parlamentsmedlemmet der å gjøre?»I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etter hvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales.
I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men i utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler.
I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang.
== Tilbake til makten ==
I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen må «kveles i sin krybbe». På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser da polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten.
== Årene i villmarken ==
I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra Epping (Essex). I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:
«Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England.
Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:
«Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet»Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia.
I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om beskyttelsestoll og selvstyre for India. Churchill var ivrig forkjemper for frihandel, og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, Mahatma Gandhi, og uttalte at Gandhi var:
«en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; Marlborough: His Life and Times og A History of the English Speaking Peoples (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.
== Churchill blir statsminister ==
Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939, fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940.
Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel.
Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.
Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.
Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte «Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette». Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»
Den andre talen inkluderte den like kjente: «La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund». Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.». En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen»
Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor hærfører som sin forgjenger John Churchill, noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da stabssjefen, general Alan Brooke som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor strateg og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:
«ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»
I desember 1941 besøkte han Ottawa og Yousuf Karsh tok der det kjente portrettet med det skulende blikket. I ettertid kjent som The Roaring Lion (den brølende løvende).Etter hvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse «imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse», som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse. Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skiftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940.
I løpet av krigsårene hadde Churchill i alt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker.
Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa.
Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.
Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av Truman, Churchill og Stalin ved Potsdamkonferansen i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen (Curzonlinjen mellom Polen og Sovjet og Oder-Neisse-linjen mellom Tyskland og Polen) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og etnisk rensning. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:
«Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.
Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at «jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet». I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om «indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen». India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken The Second World War: «Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»
Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.
== Fred og avskjed ==
Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden.
Winston Churchill var en tidlig tilhenger av de paneuropeiske strømningene som etter hvert ledet til dannelsen av Den europeiske union; som en anerkjennelse av det er en av de tre bygningene til Europaparlamentet oppkalt etter han. EU regner ham som en av sine grunnleggere. Churchill var også medvirkende i å gi Frankrike en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Churchill gav og ved noen anledninger støtte til ideen om en verdensregjering:
«Med mindre en slags effektiv verdensregjering hvis formål det er å forhindre krig kan etableres... er utsiktene for fred og menneskelig fremskritt mørke... Hvis... det viser seg mulig å bygge en verdensorganisasjon av uimotståelig styrke og ubrytelig myndighet i den hensikt å sikre freden, så er det ingen grenser for de velsignelser vi alle kan glede oss over og dele.»Ved begynnelsen på den kalde krigen var det Churchill som gjorde uttrykket «Jernteppet» kjent (uttrykket var først brukt av den tyske politikeren Lutz Schwerin von Krosigk). Det kjente begrepet for skillet mellom øst og vest i Europa kom i offentlighetens øre etter en tale Churchill holdt i Westminster College i Fulton i Missouri der han var gjest hos USAs president Harry S. Truman. Churchill erklærte:
«Fra Szczecin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, București og Sofia, alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i hva jeg må benevne som sovjetisk område.»
== Statsminister igjen ==
Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering.
Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk.
I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret.
I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etter hvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten.
I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet.
Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etter hvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig.
== Familie og privatliv ==
Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Thomas Touchet-Jesson som skaffet henne tittel som Lady.
Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel.Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring.
Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer.
Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund».Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder.
== Churchills siste dager ==
I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk nok til å kunne fungere i embetet igjen og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, Christopher Soames, ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden.
Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.
Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen og han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchill mottok Karlsprisen for 1955 for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred.Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristoteles Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende.
Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans.
Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død.
Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace.
== Churchill som historiker ==
Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som A History of the English Speaking People, ble primært skrevet for å skaffe penger.
Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn.
Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker.
Hans historiske bøker kan deles i tre kategorier:
Den første delen er familiehistorie, biografien over hans far, Life of Lord Randolph Churchill (1906), og hans berømte ane, Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–38). Disse bøkene blir fremdeles ansett som fine biografier, men skjemmes av Churchills ønske om å fremstille sine forfedre i et best mulig lys. Han begrenset bruken av tilgjengelig kildemateriale og i biografien om faren utelot han materiale fra familiearkivene som var negativt for ham. Biografien over Marlborough viser dog til fulle Churchills store talent for militærhistorie. Begge bøkene har blitt forbigått av mer etterrettelige verk, men de er fremdeles svært lesbare.Den andre kategorien er Churchills selvbiografiske arbeider, blant annet hans tidlige journalistiske sammenfatninger, The Story of the Malakand Field Force (1898), The River War (1899), London to Ladysmith via Pretoria (1900) og Ian Hamilton's March (1900). Disse bøkene er fargerike og underholdende og inneholder noe informasjon om Storbritannias kolonikriger i India, Sudan og Sør-Afrika. De er imidlertid preget av at Churchill sikter inn på en politisk karriere og gjør sitt beste for å promotere seg selv.Churchills renommé som forfatter hviler imidlertid på den tredje kategorien, hans tre massive historieverk. Det er historien om den første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Dette er blant de største historieverk noen gang utgitt (The Second World War er på over 2 millioner ord) og de ga ham Nobelprisen i litteratur i 1953.Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte The World Crisis som «Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»
Noe av grunnlaget for The World Crisis var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag anses ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser.
Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: «Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.» For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem.
Dette vakte mye oppstyr da The Second World War begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til.
Det som var ukjent for publikum var at Churchill hadde gjort en avtale med arbeiderpartiregjeringen som tok over makten i 1945. I det han anerkjente Churchills enorme prestisje lot statsminister Attlee Churchill få fri adgang til de fleste dokumenter, med følgende betingelser:
Ingen offisielle hemmeligheter måtte avsløres.
Dokumentene skulle ikke brukes for partipolitiske hensyn.
Manuskriptet skulle gjennomgås av kabinettsekretær Norman Brook.Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen.
Churchills privilegerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem.
Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham.
Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat.
Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vest-Europa, Middelhavet og Nord-Afrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig, men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps.
The Second World War kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut.
Churchills History of the English-Speaking Peoples ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag.
== Nobelprisen i litteratur ==
I 1953 mottok Churchill Nobels litteraturpris, i all hovedsak for sine historiske skrifter, som verket om annen verdenskrig The Second World War, A History of the English Speaking Peoples og biografien Marlborough: His Life and Times om sin ane John Churchill. Nobelkomiteen legger vekt på hans utrettelige innsats for de «mest opphøyde menneskelige verdier», og sa:
«Churchills politiske og litterære prestasjoner er av en slik dimensjon at en er fristet til å kalle ham en Cæsar med Ciceros penn.»
== Regjeringsposter ==
Churchill satt i flere regjeringer fra 1908 til han selv ble regjeringssjef i 1940.
1908–1910: Handelsminister (Asquiths regjering)
1910–1911: Innenriksminister (Asquiths regjering)
1911–1915: Marineminister (Asquiths regjering)
1915–1915: Kansler for Hertugdømmet Lancaster (Asquiths regjering)
1917–1919: Ammunisjonsminister (Lloyd Georges regjering)
1919–1921: Krigsminister og sjef for luftforsvaret (Lloyd Georges regjering)
1921–1922: Koloniminister (Lloyd Georges regjering)
1924–1929: Finansminister (Baldwins regjering)
1939–1940: Marineminister (Chamberlains regjering)
1940–1945: Statsminister og forsvarsminister
1951–1955: Statsminister
== Bibliografi ==
The Story of the Malakand Field Force: An Episode of Frontier War (1898)
River War: An Historical Account of The Reconquest of the Soudan (1899)
Savrola, a Tale of the Revolution in Laurania (1900) – Churchills eneste roman
London to Ladysmith via Pretoria (1900)
Ian Hamilton's March (1900)
Mr. Brodrick's Army (1903)
Lord Randolph Churchill (1906)
My African Journey (1908)
Liberalism and the Social Problem (1909)
The People's Rights (1909)
Irish Home Rule (1912)
The World Crisis 1911-1918 (1923-31, 6 bind)
The Aftermath (1929)
My Early Life (1930), flere norske utgaver Ungdom. Oslo: Gyldendal. 1973. ISBN 8205038015.
India (1931)
The Unknown War (1931)
Amid These Storms (1932)
The Great War (1933-34, 3 bind)
Great Contemporaries (1937), norsk oversettelse Store samtidige. Oslo: Cappelen. 1938.
While England Slept (1938)
Marlborough: His Life and Times (1933–38)
Step by Step (1939), norsk oversettelse Mot stupet. Oslo: Nasjonalforl. 1963.
Britain's Strenght (1940)
Blood, Sweat and Tears (1941)
On Human Rights (1941)
The Unrelenting Struggle (1942)
The end of the Beginning (1943)
Onwards to Victory (1944)
Foreign Policy (1944)
The Dawn of Liberation (1945
Into Battle (1945)
Secret Session Speeches (1946)
Victory (1946)
Painting as Pastime (1948)
The Sinews of Peace (1948)
The Second World War (1948-53, 6 bind).
Europe Unite (1950)
Into the Balance (1951)
Stemming the Tide (1953)
A History of the English-Speaking Peoples (1954-58, 4 bind)
The Unwritten Alliance (1961)
Heroes of History (1968)
The Roar of the Lion (1969)
Young Winston's Wars (1972)
The Collected Works of Sir Winston Churchill (1973-74, 34 bind)
If I Lived My Life Again (1974)
Winston Spencer Churchill: His Complete Speeches, 1887-1963 (1974, 8 bind)
The Collected Essays of Sir Winston Churchill (1976, 4 bind)
Churchill and Roosevelt (1984, 3 bind, med Franklin D. Roosevelt)
The Churchill-Eisenhower Correspondence, 1953-1955 (1990)
The Churchill War Papers: At the Admiralty: September 1939-May 1940 (1993)
== Litteratur ==
Martin Gilbert fullførte i perioden 1968–1988 de siste seks bindene (av i alt åtte) i standardverket om Churchills liv og virke. Gilbert ble involvert i arbeidet med biografien på forespørsel fra Randolph Churchill.
=== På norsk av Churchill ===
Den annen verdenskrig. Cappelen, 1948-1954. Utgitt i 12 bind
Blod, svette og tårer : Taler av Winston S. Churchill 1938-1942. Cappelen , 1946. (Utvalg av «Into battle» og «The unrelenting struggle»)
Mot seier : Taler av Winston S. Churchill 1942-1943. Cappelen, 1945 (Utvalg fra «The end of the beginning» og «Onwards to victory»)
Ved målet : taler av Winston S. Churchill : 1944-1945. Cappelen, 1947 (Utvalg av «The Dawn of Liberation», «Victory» og «Secret Session Speeches»)
Mine unge år. Gyldendal, 1945
Ungdom. Gyldendal, 1973 ISBN 82-05-03801-5 (Først utgitt 1935)
Verdenskrigens historie. Cappelen , 1935-1936. 2 bind (Gjelder første verdenskrig)
Historie. Cappelen, 1960-61. Utgitt i 4 bind
=== Om ham ===
Churchill, Sarah: «En tråd i veven». Oslo, Mortensen, 1968
Herrmann, Richard (1995). Med skjebnen i hånden: Churchill-slekten i krig og fred. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202157242.
Mohr, Tove: «Med Churchill som bordkavaler : ved doktormiddagen på Bristol 12.mai 1948» I: Samtiden, 1965
Hustad, Jon: Ung gigant: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig, 2014 ISBN 978-82-516-8291-6
Jenkins, Roy: «Winston Churchill : den ultimate biografi». København, Gyldendal, 2006 ISBN 978-87-02-03317-5 På norsk i 2009 på Historie og kultur forlag.
Keegan, John: «Churchill : en biografi». København, Gyldendal, 2005 ISBN 87-02-02495-0
Meacham, Jon: «Franklin and Winston : a portrait of a friendship». London, Granta Books, 2004 ISBN 1-86207-715-0
Charmley, John: «Churchill : the end of glory : a political biography». London, Hodder & Stoughton, 1993 ISBN 0-340-48795-X
Manchester, William:The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Visions of Glory, 1874–1932 (1983)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Alone 1932–1940 (1988)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Defender of the Realm, 1940-1965 (2012) (med Paul Reid)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Winston Churchill – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winston Churchill – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winston Churchill på Internet Movie Database
(en) Winston Churchill hos The Movie Database
(en) Winston Churchill på Apple Music
(en) Winston Churchill på Discogs
(en) Winston Churchill på MusicBrainz
(en) Winston Churchill på Songkick
(en) Winston Churchill på Last.fm
(en) Winston Churchill på AllMusic
(en) Winston Churchill hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Winston Churchill hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Winston Churchill hos The Peerage
Churchill College biografi om Winston Churchill (engelsk) Arkivert 12. september 2008 hos Wayback Machine.
Churchills verdenshistorie, database (engelsk)
Churchill senterets nettside (engelsk)
Churchill tale, video, «We Stood Alone» (engelsk)
Revurdering av Churchill, fem deler (engelsk)
Winston Churchill på Cuba (engelsk)
Vurdering av Churchills historiske betydning (engelsk)
Biografi med omfattende sitater fra Churchills taler (engelsk)
Churchill and the Great Republic. Utstilling over Churchills forhold til USA (engelsk)
Churchill og sionismen (engelsk) Arkivert 14. mai 2006 hos Wayback Machine.
Churchill sitater (engelsk)
Kritisk syn på Churchill (engelsk)
Kjente personer – Sir Winston Churchill (engelsk) Arkivert 6. desember 2007 hos Wayback Machine.
Winston Churchill og bombingen av Dresden (engelsk)
Churchill og India, kritisk artikkel i «The Hindu» (engelsk)
Winston Churchills sigarer (engelsk)
War Cabinet Minutes (1942 – 42), (1942 – 43), (1945 – 46), (1946 – 46)
Churchills taler (engelsk)
Bøker fra Project Gutenberg (engelsk)
Churchill forfatteren (engelsk) Wikiquote: Winston Churchill – sitater | Churchill River (fransk: Rivière ChurchillDette er et av 80 steder i Canada som av den føderale regjeringen anses som betydningsfulle nok at de har fått navn på begge offisielle språk. Se: Natural Resources Canada , cree: Missinipi – oversatt: «store vann». | 198,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lefkada | 2023-02-04 | Lefkada | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Lefkada', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Lefkada eller Lefkas (gresk: Λευκάδα, gammelgresk: Λευκάς, Lefkás) er en gresk øy i Det joniske hav på vestkysten av Hellas og sør for Korfu. Den viktigste byen og setet for kommunen er Lefkada, altså samme navn som øya. Byen ligger på nordsiden av øya, rundt 20 minutter med bil fra den internasjonale flyplassen Aktion lufthavn. Øya er en del av prefekturet Lefkada.
| Lefkada eller Lefkas (gresk: Λευκάδα, gammelgresk: Λευκάς, Lefkás) er en gresk øy i Det joniske hav på vestkysten av Hellas og sør for Korfu. Den viktigste byen og setet for kommunen er Lefkada, altså samme navn som øya. Byen ligger på nordsiden av øya, rundt 20 minutter med bil fra den internasjonale flyplassen Aktion lufthavn. Øya er en del av prefekturet Lefkada.
== Historie ==
Myten om dikteren Sapfos selvmord på Lefkada er knyttet til andre myter som er har forbundet øya til antikkens kjærlighetsgudinne Afrodite og til Homers helt Odyssevs i eposet Odysseen.
Den tyske arkeologen Wilhelm Dörpfeld, som gjorde utgravninger på ulike steder på Lefkada, fikk sine undersøkelser finansiert ved å foreslå at Homers Ithaka, og Odyssevs' palass var lokalisert vest for byen Nydri på sørkysten av Lefkada. Det har blitt antydet av lokale turistmyndigheter at flere avsnitt i Odysseen peker til Lefkada som en mulig modell for Homers Ithaka. Disse beskriver Ithaka som en øy det var mulig å komme til fots til, noe som var tilfelle for Lefkada da den er knyttet til fastlandet med en smal veifylling. I henhold til historikeren Strabon var kysten av Akarnania i oldtiden kalt for Leukas. Oldtidens kilder kaller Leukas for «en korintisk koloni», kanskje med en deltagelse fra Korfu.I løpet av Peloponneskrigen hadde Leukas blitt medlem av Det peloponnesiske forbund som ble ledet av Sparta. Forbundet ble opprettet på 500-tallet f.Kr. og varte frem til 366 f.Kr.Under den muslimske okkupasjonen kalte osmanene øya for Ayamavra, en gjengivelse av greske Αγία Μαύρα, øyas navn i middelalderen. Osmanene hersket over øya i tiden 1479–1502, 1504–1684 og 1715–1716.
== Geografi ==
Østkysten av øya har små feriesteder – Lygia, Nikiana og Perigiali – som alle ligger nord for Nidri, det største feriestedet på øya. Det er plassert i en lun og skjermet sted med utsyn over til Skorpios, tidligere eid av Aristoteles Onassis, foruten Meganissi og andre små øyer, og dessuten det greske fastlandet. Hovedvegen langs kysten fra Lefkada til Vasiliki går gjennom landsbyen i vest. Det går faste bilferger til Kefalonia, Ithaka og Meganissi.
20 km sør for Nidri ligger feriested Vasiliki, et sentrum for brettseiling. Det går ferger til Kefalonia og Ithaka fra Vasiliki. Sør for Vasiliki ligger Kapp Lefkada, hvor den greske kvinnelige poeten Sapfo i henhold til en ikke helt troverdig legende skal ha hoppet i døden fra en 30 km høy klippe.Den kjente stranden ved Porto Katsiki er lokalisert på Lefkadas vestkyst. Øya var knyttet til fastlandet. Korinterne gravde en grøft på 600-tallet f.Kr. på dens landtange.
== Klima ==
Øya har et typisk middelhavsklima: varm om somrene og kjølig om vintrene, særlig i fjellene.
== Kommunen ==
Dagens Lefkada kommune ble opprettet ved reformene av 2011 for lokalt selvstyre ved at syv tidligere kommuner ble slått sammen:
Apollonioi
Ellomenos
Kalamos
Karya
Kastos
Lefkada (by)
SfakiotesKommunen omfatter hele øya Lefkada og de to mindre øyene Kastos og Kalamos.
== Kjente personer fra Lefkada ==
(i kronologisk orden)
Aristotelis Valaoritis (1824–1879), poet og politiker
Lafcadio Hearn (1850–1904), gresk-irsk orientalist og forfatter, oppkalt etter øya
Aggelos Sikelianos (1884–1951), poet og dramatiker
Panos Rontoyannis (1911–1996), filolog og histoiker
Theodoros Stamos (1922–1997), gresk-amerikansk kunstmaler
Agnes Baltsa (1944), operasanger
Aristoteles Onassis, gresk skipsreder
Spyros Vrettos (1960), poet
Evagelia Aravani (1985), motemodell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lefkada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lefkada-prefekturet
Lefkada, offisielt nettsted av den greske nasjonale turistforening | Lefkada eller Leukas (gresk: Λευκάδα, Lefkáda, gammelgresk: Λευκάς, Leukás) var et prefektur i Hellas i periferien De joniske øyer. Prefekturet er det minste i Hellas, både etter areal (356 km²) og folketall (22 506 innbyggere). | 198,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgenair_Flight_301 | 2023-02-04 | Birgenair Flight 301 | ['Kategori:19°N', 'Kategori:70°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 1996', 'Kategori:Flyulykker i Den dominikanske republikk', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Boeing 757'] | Birgenair Flight 301 var en flyulykke som skjedde 6. februar 1996, fem minutter etter take-off fra flyplassen i Puerto Plata i Den dominikanske republikk.
| Birgenair Flight 301 var en flyulykke som skjedde 6. februar 1996, fem minutter etter take-off fra flyplassen i Puerto Plata i Den dominikanske republikk.
== Hendelsesforløp ==
Et fly fra Birgenair lettet kl. 23.42. Mens flyet fremdeles var på rullebanen og farten passerte 80 knop under start, oppdaget fartøysjefen at hans fartsmåler ikke fungerte korrekt. Styrmannens fartsmåler syntes å fungere riktig. Da flyet klatret gjennom 4700 fot viste fartøysjefens fartsmåler 350 kts. Denne fartsmåleren ga også signal til autopiloten som løftet nesa på flyet og reduserte motorpådraget for å redusere farten til normal stigehastighet. Styrmannens fartsmåler viste at farten falt og passerte gjennom 200 kts. Besetningen ble forvirret av at de fikk feilmeldinger som ikke burde kunne komme samtidig. Blant annet kom varsel om for stor flyhastighet samtidig med det fysiske varslet i styrestikka om at hastigheten var for lav (stick-shaker). Dette gjorde at besetningen ikke turde stole på noen fartsmåler. Etter hvert innså de at farten var for lav, koplet ut autopiloten og ga full motorkraft. Kl 23:47:17 kom varselet for at flyet var i fare for å kollidere med bakken (GPWS) på. 8 sekunder senere traff flyet sjøen.
Fem minutter etter at flyet lettet fra flyplassen forsvant det fra radaren i kontrolltårnet. To timer etter fant et av marinefartøyene som lette etter overlevende de første vrakdelene og lik ute i havet.
Alle de 180 passasjerene og mannskapet på ni omkom.
== Undersøkelse ==
Luftfartsmyndigheten i Den dominikanske republikk, Dirección General de Aeronáutica Civil (DGAC), undersøkte ulykken. Rapporten etter undersøkelsen angir at den sannsynlige årsaken til ulykken var: "Besetningen forstod ikke at det fysiske varselet i styrestikka (stick-shaker) var et varsel om at flyet stod i umiddelbar fare for å steile, og de utførte ikke prosedyrene for å vinne tilbake kontrollen over et fly som var i ferd med å komme ut av kontroll."
== Årsaksforhold ==
Senere undersøkelser bekreftet at styrmannens fartsmåler trolig viste korrekt og at fartøysjefens hastighetsmåler feil. Feilen kunne tyde på at tilførselen av dynamisk lufttrykk fra pitotrøret til fartøysjefens fartsmåler var blokkert. En slik blokkering vil gi seg utslag i at indikert hastighet øker etter hvert som høyden øker og det statiske lufttrykket avtar. Det ble ikke gjenfunnet deler som kunne gi svar på om tilførselen virkelig var blokkert, men det synes som flyet kan hadde stått parkert noen dager uten at beskyttelsen for pitotrørene var installert. En mulig årsak til problemene er at pitotrøret for fartøysjefens instrument var tett, muligens på grunn av insekter som hadde laget bol. Det er kjent fra tidligere at insekter, som jordveps, kan krype inn i slike rør, bygge bol og skape blokkering.
De motstridende informasjonene gjorde besetningen desorientert. Alarmer viste feilaktig at flyet hadde for stor hastighet, samtidig som andre viste at hastigheten var for lav. Autopiloten fikk sin hastighetsinformasjon fra samme system som fartøysjefen og den reduserte farten for å korrigere for for stor indikert hastighet. Besetningen måtte dermed også arbeide mot autopilotens styresignaler før de etter hvert slo den av.
Fartsredusksjonen førte til at flyet var i ferd med å steile og sank med høy nese. Da besetningen ga fullt motorpådrag, oppstod det motorsteiling på venstre motor på grunn av manglende lufttilførsel grunnet flyets uvanlige flygestilling. Den høyre motoren akselererte og motorpådraget her førte til at flyet kom i spinn og endte opp på ryggen. Besetningen lyktes ikke med å få flyet ut av spinn før flyet traff vannet.
== Erfaringer ==
Det som skjedde har gitt grunnlag for en rekke forbedringsforslag.
Fartøysjefens beslutning om å fortsette starten selv om det ble konstater feil i fartsmålersystemene, riktignok i strid med gjeldende prosedyrer, ga grunnlag for endringer prosedyrer og trening.
Det ble konstatert at det at autopiloten bare kunne hente fartsinformasjon fra ett av tre parallelle systemer var en designsvakhet.
Opptak fra flyets taleregistrator viste at både styrmannen og tredje-flygeren hadde forsøkt å gi hint til fartøysjefen om at flyets nesestilling var for høy da stick-shaker varselet kom på. Dette ga grunnlag for å forbedre samarbeidsprosedyrer i cockpit slik at underordnede besetningsmedlemmer i større grad skulle opptre mer bestemt i slike situasjoner.
Birgenair gikk konkurs senere samme år.
== Eksterne lenker ==
(spansk) "REPORTE FINAL ACCIDENTE AEREO BIRGENAIR, VUELO ALW-301, FEBRERO 06,1996." (). Dirección General de Aeronáutica Civil (Dominican Republic).
(DE) "Bericht der Direccion General de Aeronautica Civil der Dominikanischen Republik über die Untersuchung des Unfalles mit dem Flugzeug Boeing B-757 am 06. Februar 1996 bei Puerto Plata." (Draft Final Report) – Dirección General de Aeronáutica Civil – Prof. Peter B. Ladkin, PhD obtained a copy from the Deutsche Luftfahrtbundesamt – His group digitised a copy sent by Karsten Munsky, a EUCARE Member in Berlin – Document prepared for the World Wide Web by Marco Gröning and Ladkin (Archive)
Om ulykken hos FSF
Om ulykken på Airdisaster.com | Birgenair Flight 301 var en flyulykke som skjedde 6. februar 1996, fem minutter etter take-off fra flyplassen i Puerto Plata i Den dominikanske republikk. | 198,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shipping | 2023-02-04 | Shipping | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Sjøfart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Shipping er et engelsk lånord som på norsk refererer til rederi- og befraktningsvirksomhet med skip, til de som arbeider i foretak innen denne sektoren samt til aksjer og verdipapirer relatert til slik virksomhet.
Et lands skip og mannskap kalles handelsflåte.
Shippingvirksomhet er en sentral del av verdensøkonomien og 90 % av verdenshandelen utføres av verdens handelsflåte som utgjøres av mer enn 50 000 skip. Mer enn 150 land disponerer skip og deres samlede mannskap teller mer enn 1 000 000 personer.
| Shipping er et engelsk lånord som på norsk refererer til rederi- og befraktningsvirksomhet med skip, til de som arbeider i foretak innen denne sektoren samt til aksjer og verdipapirer relatert til slik virksomhet.
Et lands skip og mannskap kalles handelsflåte.
Shippingvirksomhet er en sentral del av verdensøkonomien og 90 % av verdenshandelen utføres av verdens handelsflåte som utgjøres av mer enn 50 000 skip. Mer enn 150 land disponerer skip og deres samlede mannskap teller mer enn 1 000 000 personer.
== Referanser == | Shipping er et engelsk lånord som på norsk refererer til rederi- og befraktningsvirksomhet med skip, til de som arbeider i foretak innen denne sektoren samt til aksjer og verdipapirer relatert til slik virksomhet. | 198,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juruena_(elv) | 2023-02-04 | Juruena (elv) | ["Kategori:Amazonas' vassdragsområde", 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brasil'] | Juruena (portugisisk: Rio Juruena) er ei elv i delstaten Mato Grosso i Brasil. Den er 1240 km lang, og ligger i Amazonas' nedbørfelt. Den er en av tilløpselvene til Tapajós, som dannes ved samløpet mellom Juruena og Teles Pires. Anslått nedslagsfelt er 160 000 km².Elva har utspring i fjellene Chapada dos Parecis på Mato Grosso-platået. På de siste 190 kilometrene før munningen danner den grense mellom delstatene Mato Grosso og Amazonas. Den største sideelva er Arinos.
Juruena er ikke seilbar, på grunn av tallrike fosser og stryk, hvorav de mest kjente er Salto Augusto. I elvas nedbørfelt ligger også Juruena nasjonalpark, som ble opprettet 5. juni 2006, og omfatter et areal på 19 000 km².
| Juruena (portugisisk: Rio Juruena) er ei elv i delstaten Mato Grosso i Brasil. Den er 1240 km lang, og ligger i Amazonas' nedbørfelt. Den er en av tilløpselvene til Tapajós, som dannes ved samløpet mellom Juruena og Teles Pires. Anslått nedslagsfelt er 160 000 km².Elva har utspring i fjellene Chapada dos Parecis på Mato Grosso-platået. På de siste 190 kilometrene før munningen danner den grense mellom delstatene Mato Grosso og Amazonas. Den største sideelva er Arinos.
Juruena er ikke seilbar, på grunn av tallrike fosser og stryk, hvorav de mest kjente er Salto Augusto. I elvas nedbørfelt ligger også Juruena nasjonalpark, som ble opprettet 5. juni 2006, og omfatter et areal på 19 000 km².
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
WWF Factsheet: Juruena landscapes and vegetation types - from the Amazon forests to the Cerrado (engelsk)
A. Henry Savage-Landor: Across the unknown South America, Projekt Gutenberg (engelsk) | Juruena (portugisisk: Rio Juruena) er ei elv i delstaten Mato Grosso i Brasil. Den er 1240 km lang, og ligger i Amazonas' nedbørfelt. | 198,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elise_W%C3%A6renskjold | 2023-02-04 | Elise Wærenskjold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1815', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Tvedestrand kommune', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elise Amalie Wærenskjold (født 19. februar 1815 i Tvedestrand, død 22. januar 1895 Hamilton, Texas) var en norsk-amerikansk kvinnesaksforkjemper, redaktør og forfatter.Elise Wærenskjold var født i Dybvåg i Aust-Agder som datter av sogneprest Nicolai Seiersløv Tvede og Elisabeth Meldahl. Hun giftet seg den 4. april 1839 med Svend Foyn (1809–1894), men de ble separert i 1842. I 1846 til 1847 var hun redaktør for bladet «Norge og Amerika». I 1847 emigrerte hun fra Christiania til Texas. I 1848 giftet hun seg med presten Johan Matheus Christian William Wærenskiold (født 1823, også kalt Wilhelm Wærenskjold) før ekteskapet med Foyn var oppløst. Hun hadde blitt kjent med Wilhelm Wærenskjold da han sonet en tukthusstraff i Norge. Han ble myrdet i Texas i 1866.
| Elise Amalie Wærenskjold (født 19. februar 1815 i Tvedestrand, død 22. januar 1895 Hamilton, Texas) var en norsk-amerikansk kvinnesaksforkjemper, redaktør og forfatter.Elise Wærenskjold var født i Dybvåg i Aust-Agder som datter av sogneprest Nicolai Seiersløv Tvede og Elisabeth Meldahl. Hun giftet seg den 4. april 1839 med Svend Foyn (1809–1894), men de ble separert i 1842. I 1846 til 1847 var hun redaktør for bladet «Norge og Amerika». I 1847 emigrerte hun fra Christiania til Texas. I 1848 giftet hun seg med presten Johan Matheus Christian William Wærenskiold (født 1823, også kalt Wilhelm Wærenskjold) før ekteskapet med Foyn var oppløst. Hun hadde blitt kjent med Wilhelm Wærenskjold da han sonet en tukthusstraff i Norge. Han ble myrdet i Texas i 1866.
== Referanser == | thumb|«Norske foregangskvinner som [[Norsk emigrasjon til USA|emigrerte: Agnes Mathilde Wergeland og Elise Amalie Tvede Wærenskjold», minnestøtte ved Emigrantkirka på Vestnorsk utvandringssenter på Radøy i Nordhordland.]]Elise Amalie Wærenskjold (født 19. | 198,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind_Eriksen | 2023-02-04 | Øyvind Eriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Akergruppen'] | Øyvind Eriksen (født 1. juni 1964 i Larvik) er en norsk jurist og næringslivsleder. Han overtok 1. januar 2009 som konsernsjef og daglig leder i Aker ASA etter Leif-Arne Langøy. Som konsernsjef er Eriksen i dag styreleder i Aker BP ASA, Cognite AS, Aker Capital AS, Aker Holding AS, Aker Horizons, Aker Property Group AS, C4IR Ocean og REV Ocean AS, styremedlem i Aker Solutions ASA, Aker BioMarine ASA, Aker Energy AS, Aker Carbon Capture AS, The Resource Group TRG AS, TRG Holding AS og Kreftforeningen, samt medlem av World Economic Forum C4IR Global Network Advisory Board.
| Øyvind Eriksen (født 1. juni 1964 i Larvik) er en norsk jurist og næringslivsleder. Han overtok 1. januar 2009 som konsernsjef og daglig leder i Aker ASA etter Leif-Arne Langøy. Som konsernsjef er Eriksen i dag styreleder i Aker BP ASA, Cognite AS, Aker Capital AS, Aker Holding AS, Aker Horizons, Aker Property Group AS, C4IR Ocean og REV Ocean AS, styremedlem i Aker Solutions ASA, Aker BioMarine ASA, Aker Energy AS, Aker Carbon Capture AS, The Resource Group TRG AS, TRG Holding AS og Kreftforeningen, samt medlem av World Economic Forum C4IR Global Network Advisory Board.
== Bakgrunn ==
Eriksen ble ansatt som konsernsjef i Aker ASA i januar 2009. Han er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Han var ansatt i advokatfirmaet BAHR fra 1990, som partner siden 1996, og som styremedlem/-formann fra 2003.
Han ble først kjent for almenheten gjennom Tore Tønne-saken. Eriksen var ansvarlig for den mye omtalte fakturaen fra BA-HR til Kjell Inge Røkkes selskap Aker RGI. Fakturaen på 2,5 millioner kroner beskrev kun advokatbistand, og skjulte det faktum at 1,5 millioner kroner skrev seg fra konsulentarbeid utført av tidligere helseminister Tore Tønne. For dette ble Eriksen ilagt et forelegg på kr 50 000.Som forretningsadvokat jobbet Eriksen blant annet med strategisk og operasjonell utvikling, transaksjoner (M&A) og forhandlinger. Eriksen har hatt en rekke styreverv i ulike bransjer, deriblant shipping, finans, kapitalforvaltning/investeringsselskaper, offshore drilling, fiskeri, media, handel og industri.
== Aker Scholarship ==
Eriksen er også styreleder i Aker Scholarship, som finansierer master- og doktorgradsstudenter ved noen av verdens ledende universiteter internasjonalt. Målet er å gi talentfulle stipendiater inspirasjon til å utgjøre en forskjell i utviklingen av norsk næringsliv og samfunnsliv til beste for kommende generasjoner. Aker Scholarship deles ut av «Anne Grete Eidsvig og Kjell Inge Røkkes allmennyttige stiftelse for utdanning».
== Stiftelsen VI ==
I 2018 ble Stiftelsen VI etablert med Eriksen som styreleder. Stiftelsen VI arbeider for funksjonshemmedes muligheter og rettigheter. Gjennom stiftelsen har Aker, Aker-eide selskaper og Kjell Inge Røkkes private selskap, TRG forpliktet seg til å bidra med 125 millioner kroner til paraidretten i perioden 2018–2023.
== Kreftengasjement ==
Øyvind Eriksen har engasjert seg for kreftsaken. Sommeren 2012 ble han operert for kreft i skjoldbruskkjertelen ved Rikshospitalet. Operasjonen var vellykket, og Eriksen var raskt tilbake i jobb hos Aker. Etter behandling ved det gamle Radiumhospitalet fikk Eriksen sommeren 2014 et ledende arkitektkontor til å tegne et utkast til nytt Radiumhospital i Oslo. Forslaget ble gitt som en gave til styret i august samme år. Eriksen og eiendomsinvestor og tidligere kreftpasient Arthur Buchardt har som mål å få reist klinikkbygget som et offentlig ideelt samarbeid, der et eventuelt overskudd går til kreftforskning. I juni 2016 ble oppføringen av det nye klinikkbygget for kreftbehandling ved Radiumhospitalet vedtatt. I statsbudjsettet for 2018 ble bevilget midler til bygging av et nytt klinikkbygg for Radiumhospitalet med tilhørende senter for protonbehandling. Eriksen er nestleder i styret i Kreftforeningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Øyvind Eriksen Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine., fra nettsidene til Aker ASA | Øyvind Eriksen (født 1. juni 1964 i Larvik) er en norsk jurist og næringslivsleder. | 198,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zakynthos | 2023-02-04 | Zakynthos | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Zakynthos', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Zakynthos (gresk: Ζάκυνθος, Zákinthos; venetiansk-italiensk: Zante) er en gresk øy i det joniske hav, en av De joniske øyer utenfor vestkysten av Hellas med omkring 32 000 innbyggere. Den er den tredje største av joniske øyer og den tiende største øya i Hellas etter område. Den er en adskilt regional enhet av regionen De joniske øyer og dens eneste kommune. Den dekker et areal på 410 km² og dens kystlinje er omtrentlig 123 km lang. Helgenen Dionysios fra Zakynthos er øyas store skytshelgen, født i 1546. Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos og forfatteren Andreas Kalvos kommer begge kommer fra øya, og ligger begravet her. På øya døde også den belgiske anatomen Andreas Vesalius i 1564. I de siste årene har Zakynthos fått en blomstrende turistindustri.
| Zakynthos (gresk: Ζάκυνθος, Zákinthos; venetiansk-italiensk: Zante) er en gresk øy i det joniske hav, en av De joniske øyer utenfor vestkysten av Hellas med omkring 32 000 innbyggere. Den er den tredje største av joniske øyer og den tiende største øya i Hellas etter område. Den er en adskilt regional enhet av regionen De joniske øyer og dens eneste kommune. Den dekker et areal på 410 km² og dens kystlinje er omtrentlig 123 km lang. Helgenen Dionysios fra Zakynthos er øyas store skytshelgen, født i 1546. Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos og forfatteren Andreas Kalvos kommer begge kommer fra øya, og ligger begravet her. På øya døde også den belgiske anatomen Andreas Vesalius i 1564. I de siste årene har Zakynthos fått en blomstrende turistindustri.
== Historie ==
=== Mytisk og antikk tid ===
Zakynthos var bebodd allerede for over 110 000 år siden av tidlige mennesker, det er vist med levninger av gamle steinredskaper fra neandertalere. De tidligste spor fra bosetning av moderne mennesker (homo sapiens) på Zakynthos er datert til den mykenske perioden ved graver i Kambi og Keri.
I antikken var Zakynthos kjent under navnet Hyria. Den antikke poeten Homer omtalte øya som Ὑλήεσσα, Hylēessa, «den skogkledde». Homer var den første til å nevne øya i eposene Iliaden og Odysseen ved å hevde at de første innbyggerne var Zakynthos, sønn av kong Dardanos av Troja, og hans menn, en gang på 1500-tallet f.Kr. Øya fikk deretter navn etter Zakynthos. Uansett riktigheten i denne myten er navnet, som alle tilsvarende navn som har endelsen -nthos er fra tiden før mykensk kultur eller fra pelasgere, en gresk urbefolkning. Øya skal deretter ha blitt erobret av Arkeisios av Kefallinia, en av naboøyene, før Odyssevs fra Ithaka erobret den. Senere ble det enighet om en avtale som gjorde øya til en demokrati etter mønster av Athen og som varte mer enn 650 år.
akhaierne tok øya og benyttet den som base eller stoppested for videre kolonisering av sørlige Italia med opprettelsen av byene Kroton og Sybaris. Byen Sagunt i Spania var en direkte koloni av Zakynthos. I 456 f.Kr. fikk den athenske hærføreren Tolmides fikk Zakynthos og naboøya Kefallinia med i en allianse med Athen i det athenske sjøforbundet en gang mellom 459 og 446 f.Kr.. Viktigheten av denne alliansen for Athen var det ga bystaten en kilde for tjære, som var en mer effektiv beskytter for skips plankekledning enn bek (som ble framstilt fra furutrær). De athenske krigsskip som triremer trengte beskyttelse mot råte, forråtnelse og pæleorm. Tjære ble dratt opp fra bunnen av en innsjø ved å benytte løvkledde greiner knyttet til enden av stolper. Den ble deretter samlet i gryter og kunne bli ført til stranden og malt direkte på skipenes skrog. Alternativt kunne tjære bli utskipet og fraktet til den athenske verftet ved Pireus for lagring.
I Peloponneskrigen, utkjempet i tidsrommet 431-404 f.Kr., sto Zakynthos fortsatt på Athens side, og ved sistnevntes nederlag kom øya inn under Spartas kontroll. Da kongeriket Makedonia under Filip II begynte å ekspandere, kom Zakynthos inn under makedonsk kontroll. I den første krigen mellom Makedonia og Romerriket besatte romerne øya i 211 f.Kr.og herjet den, men forlot den deretter.
Sommeren 191 f.Kr. erobret de romerske styrkene øya på nytt og herjet den ytterligere. Igjen forlot de den uten å etterlate noen okkupasjonsstyrker. Den romerske historikeren Titus Livius kjøpte hele øya ved et tidspunkt, men fra 146 f.Kr. havnet Zakynthos til sist direkte inn under det romerske rike som deretter ble lagt til den romerske provinsen Akaia. Det romerske styret varte fram til delingen av Romerriket i en østlig og vestlig del i 395 e.Kr. Zakynthos havnet inn under Østromerriket, senere kalt for Det bysantinske rike, som beholdt kontrollen over øya fram til 1185 som en del av den bysantinske theme (provins) Kephallēnias.
=== Italiensk styre ===
I løpet av middelalderen var øya en del av det bysantinske theme (provins) Kephallēnias. Etter 1185 ble øya en del av grevskapet Kefalonia og Zakynthos under kongedømmet Sicilia inntil den siste grev Leonardo III Tocco ble beseiret av osmanerne i 1479. Det tyrkisk osmanske styret varte kun fram til 22. april 1484 da det ble byttet med tyrkerne av den venetiansk sekretær Giovanni Dario som forhandlet fram avtalen av Konstantinopel av 1479 mot naboøya Kefallinia og en årlig tributt på 500 dukater. Fra da av forble Zakynthos en oversjøisk koloni av det republikken Venezia inntil slutten av 1797, og øyas skjebne var felles med de øvrige joniske øyer, blant annet gjenerobringen av Kefallinia i 1500 og Lefkas i 1684 fra tyrkerne.
Venetiansk styre beskyttet øya fra muslimsk osmansk dominans, men plasserte øya isteden under et føydalt oligarki. Den kulturelle innflytelsen fra Venezia (og av venetiansk på den lokale greske dialekten) var betydelig. De rike fikk skikken å sende sine sønner til Italia for utdannelse. Gode eksempler er Dionysios Solomos, innfødt fra Zakynthos og nasjonalpoet av Hellas, og Ugo Foscolo, også innfødt av Zakynthos og en nasjonal italiensk poet. Imidlertid overlevde både gresk språk og den gresk-ortodoks tro intakt. Fra 1500-tallet og fram til 1700-tallet var øya en av de største eksportørene av korinter, sammen med Kefallinia, i verden.
=== Den franske og britiske perioden ===
Freden i Campo Formio oppløste republikken Venezia og belønnet Frankrike med De joniske øyer. General Antoine Gentili ledet en fransk styrke med båter erobret fra Venezia og tok kontroll over Zakynthos den 26. juni 1797. Fra dette året og året etter var øya en del av det franske départment Mer-Égée. En russisk-osmansk flåte erobret øya den 23. oktober 1798 og forviste franskmennene. Fra 1800 og fram til 1807 var øya en del av den septinsulære republikk, formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland. I 1800–1801 forsøkte Storbritannia å ta kontroll over De joniske øyer fra Zakynthos etter et opprør, ledet av James Callander Campbell, men dette ble stoppet av fredstraktaten i Amiens. Etter en andre periode med fransk kontroll (1807–1809) som følge av freden i Tilsit, ble øya igjen erobret av Storbritannia den 16. oktober 1809 og ble da en del av det britiske protektoratet De joniske øyers forente stater fra 1815 til 1864.
=== Gjenforent med Hellas ===
I 1864 ble Zakynthos, sammen med alle de andre joniske øyene, fullverdige medlemmer av den greske stat, avgitt av Storbritannia for å stabilisere styret til den nykronete danskefødte konge av Hellas, Georg I av Hellas.
=== Under den andre verdenskrig ===
Under Tysklands okkupasjon av Hellas under andre verdenskrig nektet ordfører Karrer og biskop Khrysostomos å etterkomme den tyske ordren om å overgi en liste over byens jødiske medlemmer for å bli deportert til dødsleirene. Isteden skjulte de byens rundt 275 jøder i landsbyer ute på bygdene. Alle jødene på Zakynthos overlevde derfor krigen. Det er satt opp statuer av biskopen og ordføreren for å minnes deres heltemot i å stå imot okkupasjonsmakten ved byens historiske synagoge som ble ødelagt i jordskjelvet i 1953. I 1978 beæret Yad Vashem, ledet av holocaustmartyrenes forening i Israel, biskopen og ordføreren med tittelen «rettferdige blant nasjoner», en ære som er gitt til ikke-jøder som med personlig risiko reddet jødiske liv under holocaust. Etter krigen flyttet alle jødene på Zakynthos enten til Athen eller til Israel.
=== Det store jordskjelvet i 1953 ===
Zakynthos ble rammet av fire store jordskjelv i august 1953, som førte til store ødeleggelser og fullstendig ødeleggelse av øyas infrastruktur, inkludert de fleste statsarkivene. Det tredje og største skjelvet målte 7,3 på Richterskalaen og skjedde 12. august klokka 11:24 lokal tid. Episenteret lå like under sørenden av naboøya Kefalonia og førte til store ødeleggelser også der. Bare fire bygninger sto igjen på Zakynthos: St. Dionysioskathedralen, nasjonalbanken, skolen og kirka St. Nicholas «tou Molou». Noen få andre bygninger i mer fjerntliggende områder unngikk også fullstendig sammenrasing.
=== Nye jordskjelv og skogbrann ===
Etter det store jordskjelvet ble øyas veier utvidet og steinsatt langs GR-35, en av veiene som knytter byen og Porto Roma sammen med Laganas, Keri og Volimes og fra Lakhans til Keri, og på 1960-tallet ble flyplassen åpnet. Øyas befolkning utvandret i stor grad, men har i senere år tatt seg kraftig opp igjen. Det drives gruvedrift på øya. I et lite fjell på øyas vestside ble det drevet gruvedrift på 1990-tallet, men deretter nedlagt. Det er fortsatt gruvedrift to steder i fjellsiden på den vestlige delen. Turismen blomstrer og Zakynthos er en av de betydelige turistmålene i Hellas.
Tidlig om morgenen den 4. april 2006 kom en rekke jordskjelv i skalaen moderate til sterke som rammet hele øya. Den 11. april økte skjelvene, og klokken 3,02 lokal tid rammet et mektig skjelv på 5,7 området og ble fulgt av ytterligere et på 5,9 klokken 8,30. Myndighetene og eksperter mente at området ikke kunne få sterkere jordskjelv og ba befolkningen holde seg rolig. Imidlertid kom det ytterligere to jordskjelv om kvelden som sendte forskrekkede folk ut i gatene. Likevel var det kun moderate skader som ble meldt på kun rundt 60 boliger og et bibliotek.
Torsdag 18. juli 2006 ble den vestlige delen av øya rammet av skogbrann. Brannen spredte seg til øyas skogsområder. Brannmenn sammen med helikoptre og fly fra fastlandet kom for å bekjempe spredning og ytterligere avskoging. Brannen varte i flere dager.
Noen få senere jordskjelv har rammet øya, et på søndag 8. juni 2008 som målte 6,4 på Richterskalaen, men uten skader eller ødeleggelser. Et annet mindre alvorlig skjedde fire måneder senere lørdag 11. oktober som målte 4 på skala. Ingen betydelig skade ble meldt.
== Geografi ==
Zakynthos ligger i den østlige delen av det joniske hav, rundt 20 km vest for det greske fastlandet på Peloponnes. Øya Kefallinia ligger 15 km i nord. Zakynthos er den sørligste av hovedgruppen av De joniske øyer, da ikke medregnet den fjerne Kythira. Zakynthos er rundt 40 km lang og 20 km bred, og dekker et areal på 410 km². Dens kystlinje er rundt 123 km land. I henhold til folketelling av 2011 består befolkningen av 45 650 mennesker. Det høyeste punktet er Vrakionas med 758 meter.
Zakynthos har form som et pilhode hvor spissen, Kapp Skinari, peker nordvest. Den vestlige halvdelen er fjellrikt platå, og sørvestkysten består hovedsakelig av bratte klipper. Den østlige halvdelen er tett befolket på et fruktbart platå med lange sandstrender, avbrutt av flere isolert høyder, mest kjent er Bochali som stiger over byen, og halvøya Vasilikos i nordøst. Halvøya Vassilikos i nord og Maratia i sør lukker inn den brede og grunne bukta Laganas ved den sørøstlige delen av øya.
Hovedstaden, som har samme navn som prefekturet, er byen Zakynthos. Den ligger på den østlige delen av nordkysten. I tillegg til det offisielle navnet er den også kalt for Kora, det vil si «Byen», en vanlig benevnelse i Hellas når navnet på øya i seg selv er også navnet på den fremste byen. Havnen på Zakynthos har fergeforbindelse til havnen på Kyllini på fastlandet. En annen ferge knytter landsbyen Agios Nikolaos til Pesada på Kefallinia.
Mindre ubefolkede småøyer rundt Zakynthos, inkludert i kommunen og den regionale enheten, er Marathonisi, Pelouzo og Agios Sostis i bukta Laganas, Agios Nikolaos i nærheten av havnen på nordenden, og Agios Ioannis i nærheten av Porto Vromi ved vestkysten.
=== Flora og fauna ===
Mildt middelhavsklima og godt med regn om vinteren har gitt øya en tett vegetasjon. De fremste produktene er olivenolje, korinter, druer og sitrusfrukter. Zantekorinter, en liten, søt og kjernefri drue, er stedegen for øya.
Laganasbukten er stedet for den første nasjonale maritime parken og det fremste hekkestedet for langhalset havskillpadde, glattkarett (Caretta caretta) i Middelhavet. Tidlig på 1980-tallet var bukta alvorlig truet som hekkested, men takket være anstrengelser fra Lily Venizelos, president og grunnleggeren av MEDASSET, er det blitt berget. Glattkarettene er en truet art, som forstyrres av strandstoler, solparasoller, forurensing og andre ting som sjenerer klekkingen. Hvert år ved begynnelsen av juni kommer hunnkjønnshavskillpaddene til de sørlige strendene for å grave ned sine egg i sanden. Inkubasjonsperioden for eggene er omtrentlig 55 dager, deretter kommer ungene ut av eggene og forsøker å komme seg til havet. Overlevelsesraten er liten, og det er beregnet at kun en av 120 nyklekkede skillpadder overlever. Skillpaddene av hunkjønn legger egg når de er mellom 20 og 30 år gamle.
== Skipsvrak ==
Det berømte skipsvraket er fra en smuglerskute med tobakk og alkohol. Den ble satt i brann da den ble oppdaget av tollere, og deretter ble den strandet på et sted som bare er tilgjengelig fra sjøen. Det er bygget en utsiktsplattform som gjør det mulig å få et glimt av vraket mellom 200 meter høye klippevegger.
== Kultur ==
Øya har en lang musikalsk tradisjon. Den var sammen med Korfu en forløpet for opera og operetter i Hellas, og det utgjorde en forbindelse mellom adelen og resten av befolkningen. I 1815 ble den første musikkskolen i Hellas etablert. I løpet av det første olympiske leker i Athen i 1896, deltok orkesteret fra Zakynthos i lekene. Det var en periode da komponister fra Zakynthos eller med opphav fra øya, eksempelvis Domeneginis Kapnissis, hadde en viss berømmelse i Europa. Fra og med 2009 har Zakynthos også sin egen Zante jazzfestival.
Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos var en lyriker fra Zakynthos. Han er best kjent for å ha skrevet diktet «Hymne til friheten» (Ύμνος εις την Ελευθερίαν, Imnos is tin Eleftherian) i 1823. Diktet er i dag den greske nasjonalsangen. Hele diktet har 158 vers, noe som gjør det til verdens lengste nasjonalsang, men normalt regnes bare de første versene som selve nasjonalsangen.
Han ble født i 1798 i en velstående familie og i 1808 reiste han til Italia hvor han studerte juss. Etter ti år returnerte han til Zakynthos med en solid bakgrunn innen litteratur og er anerkjent som lyriker i litteraturkretser. Hans første lange dikt var «Hymne til friheten». Solomos døde av apopleksi og hans levninger ble flyttet til Zakhynthos i 1865.
=== Museer ===
Det er to museer i Zakynthos by: det bysantinske museum med renessansemalerier, bysantinske mynter og mer; og Museum for Solomos og framstående mennesker fra Zakynthos som blant annet huser Andreas Kalvos' og Dionysios Solomos' gravminner foruten verker mange framstående kunstnere fra øya.
=== Forskning ===
Selv om Zakynthos har mye regnvann om vinteren preges øya av dårlig grunnvannskvalitet og stadig reduksjon av grunnvannsnivået. Dette skyldes hovedsakelig økt aktivitet innen landbruk og reiseliv. De om lag 600 000 årlige turistene bidrar sammen med landbruket til et stort overforbruk av vann på øya som i sommersesongen fører til reduserte grunnvannreserver og sjøvannsinntrengning. Forurensing av grunnvannet skyldes naturlig mineralinntrenging fra grunnfjell og menneskeskapte utslipp fra landbruket, deponering av ubehandlet kommunalavfall og mangelfull håndtering av kloakk utenfor tettstedene. Dessuten bidrar ubehandlet utslipp fra olivenpressene til kvalitetsreduksjon av grunnvannet. I den forbindelse er det etablert et norsk-gresk forskningssamarbeid som kalles Science Park Zakynthos, der formålet er å legge tilrette for forskning, undervisning og formidling av kunnskap om disse forholdene på øya. Partnere i samarbeidet er Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Technological Educational Institute of Ionian Islands,(TEIION), greske myndigheter og norsk og gresk næringsliv. I 2010 tok partnerne i samarbeidet initiativet til en vannsparekampanje på Zakynthos for å gi turistene fakta om vannforholdene på øya.
=== Sport ===
Øya tilbyr meget gode tilbud for sportsdykkere. Mange av dykkerstedene er grotter rundt øya; et mangfoldig maritimt liv kan bli sett og felles er murener, munkeseler, blekksprut og havskilpadder.
Det er en rekke amatørfotballklubber på øya som spiller i et eget ligasystem med to divisjoner.
== Transport ==
Øya er dekket av et tett nettverk av asfalterte veier, særlig på den flate østlige delen. Hovedveiene knytter byen med Volimes i nord, Keri i sør, halvøya Vassiliki i vest; veien mellom Volimes og Lithakia er ryggraden for den vestlige delen av øya. Øya har en flyplass, Zakynthos internasjonale flyplass, «Dionysios Solomos» (tidligere GR-35) knytter flyturer med andre greske flyplasser og tallrike charterturer for turister. Flyplassen er lokalisert mellom byen og Laganas.
Zakynthos har også to havner: hovedhavnen i Zakynthos by og en annen i landsbyen Agios Nikolaos. Fra hovedhavnen er det forbindelse med havnen i Kyllini som er den faste ruten fra det greske fastlandet. Fra havnen i Agios Nikolaos er det forbindelse med Pesada på naboøya Kefallinia.
== Kjente personer fra Zakynthos ==
Den hellige Dionysios fra Zakynthos, 1500-tallet
Nikolaos Koutouzis (1741–1813), kunstmaler
Ugo Foscolo (1778–1827), gresk-italiensk forfatter
Andreas Kalvos (1789–1869), poet
Dionysios Solomos (1798–1857), nasjonalpoet (skrev den greske nasjonalhymnen)
Pavlos Carrer (1829–1896), komponist
Leonidas Zois (1865–1956), historiker
George Costakis (1913–1990), kunstsamler
Kostas Dikefalos (1956), skulptør
Gregorios Xenopoulos (1867–1951), forfatter og journalist
== Referanser ==
== Litteratur ==
Zakynthos. Road-Tourist & Navy Map, 1:50.000. Orama Editions, Athen. ISBN 978-960-8283-05-3.
Zakynthos. 1:70.000. Road Editions, Athen. ISBN 960-8481-53-8.
Marco Polo Griechenland – Festland, Kykladen, Korfus, Sporaden. Karte 1:300.000. Mairdumont, Ostfildern 2008. ISBN 978-3-8297-3750-0.
Bötig, Klaus (2005): Marco Polo Zákynthos (Itháki, Kefalloniá, Léfkas). 8. utg. Mairs Geographischer Verlag, Ostfildern. ISBN 978-3-89525-753-7.
Schwab, Anette; Schwab, Günther (2007): Zakynthos. 3. utg. Michael Müller Verlag, Erlangen. ISBN 978-3-89953-344-6.
Stelios Kontaratos, Iakovos Kontarakos (red.): Zakynthos. Summer Dream Editions, Athen. ISBN 960-7439-59-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Zakynthos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zakynthos hos Wikivoyage
Autentiske Zakynthos – reisetips på norsk (ikke-kommersiell side)
Ornithologiki – fredet fugleområde
Science Park Zakynthos Arkivert 30. april 2012 hos Wayback Machine. – norsk-gresk forskningssamarbeid
Save Water Zakynthos – Vannsparekampanje | Zakynthos (gresk: Ζάκυνθος Zákynthos) er et prefektur i Hellas i periferien De joniske øyer. Hovedstaden i prefekturet er Zakynthos by. | 198,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikhammer | 2023-02-04 | Vikhammer | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Malvik', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag'] | Vikhammer er Malvik kommunes mest folkerike område og det ene av to befolkningsmessige tyngdepunkter i Malvik kommune i Trøndelag. Det andre tyngdepunktet i kommunen er Hommelvik der kommuneadministrasjonen er lokalisert. Vikhammer sentrum er beliggende ca. 13 km fra Trondheim sentrum, og har jernbanestasjon (12,7 km fra Trondheim sentralstasjon), kjøpesenter, sykehjem, lege og ikke langt unna ligger Malvik videregående skole, Vikhammer barneskole og Vikhammer ungdomsskole. Navnet Vikhammer kommer fra en gård med samme navn.
Bebyggelsen rundt Vikhammer består i hovedsak av eneboliger, og henger sammen med boligområdene på Saksvik og Hundhammeren videre vestover, inntil bebyggelsen langs fylkesveien opphører brått ved kommunegrensa mot Trondheim. Store deler av befolkningen på Vikhammer pendler til Trondheim i forbindelse med skole og jobb.
Vikhammer sentrum ligger langs Malvikvegen, som inntil det ble bygget motortrafikkvei mellom Ranheim og Hell, var en del E6. Fra lyskrysset i Vikhammer, går det en forbindelsesvei opp den såkalte Elvdalen til Leistad og nye E6. Ved midlertidige stengninger av Væretunnelen på E6, ledes trafikken fra E6 via Elvdalen og ned til Vikhammer og videre mot Trondheim via Saksvik og Hundhammeren.
Kollektivtilbudet på Vikhammer er AtBs linje 79 mellom Trondheim og Vikhammeråsen og linje 70 mellom Strindheim og Hommelvik/Stjørdal. Vys lokaltog Steinkjer-Trondheim-Røros har stopp på Vikhammer stasjon hver vei, og også togene til/fra Östersund stopper på Vikhammer stasjon.
| Vikhammer er Malvik kommunes mest folkerike område og det ene av to befolkningsmessige tyngdepunkter i Malvik kommune i Trøndelag. Det andre tyngdepunktet i kommunen er Hommelvik der kommuneadministrasjonen er lokalisert. Vikhammer sentrum er beliggende ca. 13 km fra Trondheim sentrum, og har jernbanestasjon (12,7 km fra Trondheim sentralstasjon), kjøpesenter, sykehjem, lege og ikke langt unna ligger Malvik videregående skole, Vikhammer barneskole og Vikhammer ungdomsskole. Navnet Vikhammer kommer fra en gård med samme navn.
Bebyggelsen rundt Vikhammer består i hovedsak av eneboliger, og henger sammen med boligområdene på Saksvik og Hundhammeren videre vestover, inntil bebyggelsen langs fylkesveien opphører brått ved kommunegrensa mot Trondheim. Store deler av befolkningen på Vikhammer pendler til Trondheim i forbindelse med skole og jobb.
Vikhammer sentrum ligger langs Malvikvegen, som inntil det ble bygget motortrafikkvei mellom Ranheim og Hell, var en del E6. Fra lyskrysset i Vikhammer, går det en forbindelsesvei opp den såkalte Elvdalen til Leistad og nye E6. Ved midlertidige stengninger av Væretunnelen på E6, ledes trafikken fra E6 via Elvdalen og ned til Vikhammer og videre mot Trondheim via Saksvik og Hundhammeren.
Kollektivtilbudet på Vikhammer er AtBs linje 79 mellom Trondheim og Vikhammeråsen og linje 70 mellom Strindheim og Hommelvik/Stjørdal. Vys lokaltog Steinkjer-Trondheim-Røros har stopp på Vikhammer stasjon hver vei, og også togene til/fra Östersund stopper på Vikhammer stasjon.
== Referanser ==
== Se også ==
Malvik (tettsted) | Vikhammer er Malvik kommunes mest folkerike område og det ene av to befolkningsmessige tyngdepunkter i Malvik kommune i Trøndelag. Det andre tyngdepunktet i kommunen er Hommelvik der kommuneadministrasjonen er lokalisert. | 198,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muskego_Settlement | 2023-02-04 | Muskego Settlement | ['Kategori:1839 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk-amerikansk kultur', 'Kategori:Waukesha County', 'Kategori:Wisconsin'] | Muskego Settlement, nær byen Muskego i Waukesha County, Wisconsin var en av de første norsk-amerikanske bosetningene i USA.
Bosetningens område faller innenfor grensene til byen Norway.Kolonien ble etablert i 1839, primært av immigranter fra Telemark. Disse var ledet av John Nielsen Luraas, som i sin tur var rådet av brødrene Ansten og Ole Knudsen Nattestad fra Veggli i Numedal til å søke lykken i Wisconsin. Nattestadbrødrene emigrerte til USA i 1838 og grunnla den første norsk-amerikanske immigrantkolonien i Wisconsin, Jefferson Prairie Settlement i Rock County.
Innvandrergruppen fra Telemark tok 640 acres (2.6 km²) land i to deler av Waukesha County. Året etter kom to andre bosettere, Søren Tollefsen Bache og Johannes Johannsen. De slo seg ned i et naboområde i Racine County i sør, som etterhvert vokste til byen Norway. Muskego Settlement lå altså på grensen mellom to fylker.I 1963 ble et historisk minnesmerke reist av staten Wisconsin ved inngangen til Norway Evangelical Lutheran Church, tvers over for Heg Park, ved Wisconsin Highway 36 i Wind Lake. Inskripsjonen på plaketten minnes lederne John Luraas, Even Hansen Heg, Johannes Johannsen, Søren Bache, Elling Eielsen, Claus Lauritz Clausen og James DeNoon Reymert.
| Muskego Settlement, nær byen Muskego i Waukesha County, Wisconsin var en av de første norsk-amerikanske bosetningene i USA.
Bosetningens område faller innenfor grensene til byen Norway.Kolonien ble etablert i 1839, primært av immigranter fra Telemark. Disse var ledet av John Nielsen Luraas, som i sin tur var rådet av brødrene Ansten og Ole Knudsen Nattestad fra Veggli i Numedal til å søke lykken i Wisconsin. Nattestadbrødrene emigrerte til USA i 1838 og grunnla den første norsk-amerikanske immigrantkolonien i Wisconsin, Jefferson Prairie Settlement i Rock County.
Innvandrergruppen fra Telemark tok 640 acres (2.6 km²) land i to deler av Waukesha County. Året etter kom to andre bosettere, Søren Tollefsen Bache og Johannes Johannsen. De slo seg ned i et naboområde i Racine County i sør, som etterhvert vokste til byen Norway. Muskego Settlement lå altså på grensen mellom to fylker.I 1963 ble et historisk minnesmerke reist av staten Wisconsin ved inngangen til Norway Evangelical Lutheran Church, tvers over for Heg Park, ved Wisconsin Highway 36 i Wind Lake. Inskripsjonen på plaketten minnes lederne John Luraas, Even Hansen Heg, Johannes Johannsen, Søren Bache, Elling Eielsen, Claus Lauritz Clausen og James DeNoon Reymert.
== Personer som har spilt en viktig rolle for kolonien ==
Johannes Johannsen og Søren Bache ble begge viktige for denne kolonien, Johannes Johansen satte opp «Muskego Manifesto» i 1845. Dette var et åpent brev fra bosetningen i Muskego til det norske folk som ga tilsvar på den norske regjeringens anti-emigrasjonspropaganda. Manifestet ble publisert i Morgenbladet i Christiania 1. april 1845. Mindre enn et år etter at manifestet ble skrevet døde Johansen.Søren Bache forble i flere år en viktig person i Muskego, blant annet var han en av grunnleggerne av avisen Nordlyset som var den første norskspråklige avisen utgitt i USA. I 1847 reiste Søren Bache hjem til Norge og bosatte seg i Lier der han døde i 1890.Flere immigranter kom etterhvert til. Blant disse var Even Hansen Heg (1790–1850) fra Drammen der han hadde eid og drevet et hotell. I Muskego etablerte han et slags transittsenter for immigranter. I løpet av 1843 ble Hegs låve reist, den var det første hjemmet mange av de norske immigrantene hadde i Amerika. Senere ble det et sosialt og religiøst sentrum i dette området. Låven spilte en viktig rolle i bosetningens tidlige historie, både som et møtested og et sosialt og religiøst sentrum for de norske immigrantene i Muskego. Heg var far til Hans Christian Heg.
I løpet av 1843 ankom Claus Lauritz Clausen til Muskego, og ble prest for bosetningen. Han organiserte den første norsk-lutherske kirken i USA, en menighet i Muskego som hadde sine røtter i den norske statskirketradisjonen. Dette var ikke den eneste menigheten som Clausen grunnla og betjente i området.Elling Eielsen hadde emigrert til Amerika i 1839, og kom først til Muskego før han flyttet videre til Jefferson Prairie Settlement. I Jefferson arbeidet han som prest ifølge haugianernes tradisjon i årene 1846 til 1872. Den amerikanske luthersk-evangeliske kirken som ble grunnlagt der i 1846 fikk hans navn (Eielsensynoden).James DeNoon Reymert som hadde emigrert til Amerika i 1842 kom til Muskego i 1847. Sammen med Even Hansen Heg og Søren Bache grunnla han den norskspråklige avisen Nordlyset, og han forble redaktør for den frem til 1850. I 1850 ble avisen solgt og flyttet til Racine.
== Helse ==
Bosetningen ble angrepet av sykdommer som malaria og kolera flere ganger, den siste sykdommen minst to ganger, i 1849 og 1851. Til slutt ble det opprinnelige bosetningsområdet forlatt og innbyggerne flyttet til andre områder i Sør-Wisconsin.
== Referanser ==
«The Old Muskego Settlement», i Waukesha Freeman, 7. september 1916
Rasmus Björn Anderson: The first chapter of Norwegian immigration (1821-1840). Its causes and results. With an introduction on the services rendered by the Scandinavians to the world and to America, publisert i Madison, 1895
Henry Eduard Legler: Leading Events of Wisconsin History: The Story of the State, Sentinel Co, 1898 | Muskego Settlement, nær byen Muskego i Waukesha County, Wisconsin var en av de første norsk-amerikanske bosetningene i USA. | 198,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_Huber | 2023-02-04 | Herbert Huber | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Personer fra Kitzbühel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Herbert Huber (født 4. desember 1944 i Kitzbühel, død 15. juli 1970 i Innsbruck) var en østerriksk alpinist. Han kjørte utelukkende storslalåm og slalåm. Hubers største meritt var sølvmedaljen i slalåm under OL 1968. Han stod opprinnelig oppført som bronsevinner, men etter diskvalifikasjonen av Karl Schranz rykket han opp en plass. I 1966 og 1968 ble Huber østerriksk mester i slalåm.
I verdenscupen vant Huber tre renn, og fikk i tillegg seks andreplasser og to tredjeplasser. I sesongen 1967/68 ble Huber nummer 3 sammenlagt i verdenscupen, og også nummer tre i slalåmcupen. Han kjørte sitt siste renn 21. desember 1969, slalåmrennet i Lienz, der han ble nummer 2.
Etter at han la opp, led Huber av depresjoner, og begikk selvmord 15. juli 1970.
| Herbert Huber (født 4. desember 1944 i Kitzbühel, død 15. juli 1970 i Innsbruck) var en østerriksk alpinist. Han kjørte utelukkende storslalåm og slalåm. Hubers største meritt var sølvmedaljen i slalåm under OL 1968. Han stod opprinnelig oppført som bronsevinner, men etter diskvalifikasjonen av Karl Schranz rykket han opp en plass. I 1966 og 1968 ble Huber østerriksk mester i slalåm.
I verdenscupen vant Huber tre renn, og fikk i tillegg seks andreplasser og to tredjeplasser. I sesongen 1967/68 ble Huber nummer 3 sammenlagt i verdenscupen, og også nummer tre i slalåmcupen. Han kjørte sitt siste renn 21. desember 1969, slalåmrennet i Lienz, der han ble nummer 2.
Etter at han la opp, led Huber av depresjoner, og begikk selvmord 15. juli 1970.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herbert Huber – Olympedia
(en) Herbert Huber – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Herbert Huber – FIS (alpint)
(en) Herbert Huber – ski-db.com | Herbert Huber (født 4. desember 1944 i Kitzbühel, død 15. | 198,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pneuma | 2023-02-04 | Pneuma | ['Kategori:Antikkens filosofi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofisk terminologi', 'Kategori:Pekere'] | Pneuma (gresk πνεύμα) er et antikt gresk begrep for «pust» som er gitt ulik teknisk betydning av antikkens filosofer og middelalderens forfattere, blant annet:
Pneuma, «luft i bevegelse, pust, vind», ekvivalent til Anaximenes’ materialemonismen til aer (ἀήρ, «luft») som elementet fra hvor alt har sin opprinnelse, det tidligste kjente forekomst av begrepet.
Pneuma (antikk medisin), i henhold til ulike medisinske forfattere i antikken er sirkulasjonen av luft nødvendig for at vitale organer i menneskekroppen skal fungere systematisk.
Connate pneuma, et begrep hos Aristoteles som viser til varm, mobil «luft» som i sæden overfører kapasiteten for bevegelse og bestemte fornemmelser hos avkommet.
Pneuma (stoisk), det stoiske konseptet for levende, varm pust, både i kosmos og i det menneskelige legeme.Pneuma kan også referere til:
Pneuma eller «ånd» i gnostisisme
Pneuma, et konsept i kristen pneumatologi
Diakritiske tegn i gresk som vanligvis betegnes med deres latinske navn: spiritus asper ( ῾ ) og spiritus lenis ( ᾿ ) | Pneuma (gresk πνεύμα) er et antikt gresk begrep for «pust» som er gitt ulik teknisk betydning av antikkens filosofer og middelalderens forfattere, blant annet:
Pneuma, «luft i bevegelse, pust, vind», ekvivalent til Anaximenes’ materialemonismen til aer (ἀήρ, «luft») som elementet fra hvor alt har sin opprinnelse, det tidligste kjente forekomst av begrepet.
Pneuma (antikk medisin), i henhold til ulike medisinske forfattere i antikken er sirkulasjonen av luft nødvendig for at vitale organer i menneskekroppen skal fungere systematisk.
Connate pneuma, et begrep hos Aristoteles som viser til varm, mobil «luft» som i sæden overfører kapasiteten for bevegelse og bestemte fornemmelser hos avkommet.
Pneuma (stoisk), det stoiske konseptet for levende, varm pust, både i kosmos og i det menneskelige legeme.Pneuma kan også referere til:
Pneuma eller «ånd» i gnostisisme
Pneuma, et konsept i kristen pneumatologi
Diakritiske tegn i gresk som vanligvis betegnes med deres latinske navn: spiritus asper ( ῾ ) og spiritus lenis ( ᾿ ) | Pneuma (gresk πνεύμα) er et antikt gresk begrep for «pust» som er gitt ulik teknisk betydning av antikkens filosofer og middelalderens forfattere, blant annet: | 198,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilio_Zapico | 2023-02-04 | Emilio Zapico | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leon', 'Kategori:Spanske Formel 1-førere'] | Emilio Rodríguez Zapico (født 27. mai 1944, død 6. august 1996) var en spansk racerfører som i 1976 deltok i Formel 1-mesterskapet for Williams teamet. Han deltok under kun i et løp, Spanias Grand Prix 1976, et løp han ikke klarte å kvalifisere seg til.
Etter det korte oppholdet i Formel 1 gikk han til standardbilracing på 1980-tallet før han la opp som racerfører. Zapico ble drept i en bilulykke i Huete, Spania i 1996.
| Emilio Rodríguez Zapico (født 27. mai 1944, død 6. august 1996) var en spansk racerfører som i 1976 deltok i Formel 1-mesterskapet for Williams teamet. Han deltok under kun i et løp, Spanias Grand Prix 1976, et løp han ikke klarte å kvalifisere seg til.
Etter det korte oppholdet i Formel 1 gikk han til standardbilracing på 1980-tallet før han la opp som racerfører. Zapico ble drept i en bilulykke i Huete, Spania i 1996.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere | |Sesonger = | 198,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_96 | 2023-02-04 | Europavei 96 | ['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Tyrkia'] | Europavei 96 går mellom Izmir og Sivrihisar i Tyrkia. Veiens lengde er rundt 440 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Izmir – Usak – Afyon – Sivrihisar.
| Europavei 96 går mellom Izmir og Sivrihisar i Tyrkia. Veiens lengde er rundt 440 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Izmir – Usak – Afyon – Sivrihisar.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 198,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ca%C3%AFssa | 2023-02-04 | Caïssa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakkhistorie'] | Caïssa (eller Kaissa) er en mytisk figur. Hun hevdes opprinnelig å ha vært en trakisk dryade (skognymfe) i antikken. Senere ble hun anakronistisk framstilt som en særegen gudinne for sjakkspillet, hvilket er den rollen hun har i dag. Det er lite som tyder på at Caïssa har antikk opprinnelse, og hun var således en nyvinning under renessansen, oppfunnet av den italienske poeten Marco Girolamo Vida.
| Caïssa (eller Kaissa) er en mytisk figur. Hun hevdes opprinnelig å ha vært en trakisk dryade (skognymfe) i antikken. Senere ble hun anakronistisk framstilt som en særegen gudinne for sjakkspillet, hvilket er den rollen hun har i dag. Det er lite som tyder på at Caïssa har antikk opprinnelse, og hun var således en nyvinning under renessansen, oppfunnet av den italienske poeten Marco Girolamo Vida.
== Vidas dikt ==
Caïssa ble først nevnt i et 658-linjers dikt kalt «Scacchia, Ludus», publisert i 1527 av Marco Girolamo Vida (også kalt for Marcus Hieronymus Vida). Vida beskriver i et latinsk heksameter et parti sjakk mellom Apollon og Merkur bevitnet av de andre greske gudene. I diktet blir tårnene beskrevet som rustningskledde howdaher på montert på ryggen til elefanter, og løperne ble beskrevet som bueskyttere;
Tum geminae, velut extremis, in cornibus arces
hinc atque hinc altis stant propugnacula muris
quae dorso immanes gestant in bella elephanti.«Deretter tvilling, som om ved slutten, festninger i hjørnene, her og der står festningsvoller med høye murer, umåtelige, blir båret i krigen på elefantenes rygger.»En uautorisert utkast på 742 linjer som hadde lekket ut ble utgitt i 1525. Teksten i denne versjonen av diktet er ganske annerledes. Caïssa blir kalt Scacchia, tårnene blir kalt kykloper, og løperne blir kalt for kentaur-bueskytter.
Dette har bidratt til de moderne navnene «tårn» og formen til de europeiske sjakkbrikkene. I en kort periode ble også tårnet kalt for «elefant» av enkelte sjakkspillere, og løperen for «bueskytter». I Tyskland ble ordet Scütze (bueskytter) et vanlig brukt ord helt til det ble erstattet av Läufer (løper) på 1700-tallet.
== William Jones' dikt ==
Figuren Caïssa ble gjenbrukt i 1763 i diktet Caïssa komponert et latinsk heksameter av orientalisten og filologen William Jones. Diktet baserer seg på Scacchia ludus (Sjakkspillet), skrevet i 1510 av den nevnte poeten Vida, og hvor nymfen blir kalt for Scacchis. Jones utga også en engelskspråklig utgave av diktet.I diktet kontrer Caïssa innledningsvis fremstøtene fra krigsguden Mars. Forsmådd søker Mars hjelp fra idrettsguden Euphron, bror av Venus/Afrodite, som skaper sjakkspillet som en gave til Mars for å forsøke å vinne Caïssas gunst.
== Moderne bruk ==
Caïssa blir referert til i sjakkommentarer. Garry Kasparov bruker denne referansen nå og da, særlig i dens episke My Great Predecessors i fem bind. Det har også blitt brukt som et fast uttrykk for å være heldig, «Caïssa var med meg», eller når man vil ønske noen lykke til i et vanskelig sluttspill eller etter et uklart offer, «Caïssa være med deg/stå deg bi». Det første (russiske) sjakkprogrammet som vant verdensmesterskapet for sjakkprogrammer i 1974 het Kaissa.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johnson, Samuel (1810): The works of English Poets from Chaucer to Cowper (opptr.), London, s. 450
== Eksterne lenker ==
Tekst om Scacchia, Ludus, av Hieronymus Vida fra Cremona(1559)
Caïssa av William Jones 1763 Arkivert 13. oktober 2008 hos Wayback Machine.
Caissa's Web Arkivert 8. september 2008 hos Wayback Machine.; et utvalg av sjakkdikt | Caïssa (eller Kaissa) er en mytisk figur. Hun hevdes opprinnelig å ha vært en trakisk dryade (skognymfe) i antikken. | 198,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadio_Via_Del_Mare | 2023-02-04 | Stadio Via Del Mare | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Puglia', 'Kategori:Fotballstadioner i Italia', 'Kategori:Sider med kart'] | Stadio Ettore Giardiniero - Via del mare (kjent som Stadio Via del mare) er et flerbruksstadion i byen Lecce i Italia. Anlegget blir mest bruk av Serie A klubben US Lecce. Stadionet har en kapasitet på 31 533 tilskuere, og er oppkalt etter gaten den ligger i.
| Stadio Ettore Giardiniero - Via del mare (kjent som Stadio Via del mare) er et flerbruksstadion i byen Lecce i Italia. Anlegget blir mest bruk av Serie A klubben US Lecce. Stadionet har en kapasitet på 31 533 tilskuere, og er oppkalt etter gaten den ligger i.
== Referanser == | Stadio Ettore Giardiniero - Via del mare (kjent som Stadio Via del mare) er et flerbruksstadion i byen Lecce i Italia. Anlegget blir mest bruk av Serie A klubben US Lecce. | 198,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan-Erik_Ebbestad_Hansen | 2023-02-04 | Jan-Erik Ebbestad Hansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske idéhistorikere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan-Erik Ebbestad Hansen (født 8. juli 1946 i Tønsberg) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.
Han studerte filosofi, religionshistorie og idéhistorie ved Universitetet i Oslo, med studier i Tübingen og Cambridge. I 1979 tok han doktorgraden med en avhandling om den tyske teosofen og mystikeren Jacob Böhme. Han forsker på europeisk idéhistorie med særlig vekt på kristen mystikk, okkultisme, Faustlitteraturens historie og tysk romantikk. Han har videre arbeidet med norsk idéhistorie, fra norrøne myter til malerkunst i det 20. århundre. Han var redaktør for bokserien Ad fontes 2000-04.
| Jan-Erik Ebbestad Hansen (født 8. juli 1946 i Tønsberg) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.
Han studerte filosofi, religionshistorie og idéhistorie ved Universitetet i Oslo, med studier i Tübingen og Cambridge. I 1979 tok han doktorgraden med en avhandling om den tyske teosofen og mystikeren Jacob Böhme. Han forsker på europeisk idéhistorie med særlig vekt på kristen mystikk, okkultisme, Faustlitteraturens historie og tysk romantikk. Han har videre arbeidet med norsk idéhistorie, fra norrøne myter til malerkunst i det 20. århundre. Han var redaktør for bokserien Ad fontes 2000-04.
== Bibliografi ==
Da Norge mistet dyden :Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen. 2011
Fausts fordømmelse :de bibleske og teologiske forutsetningene for Historia von D. Johann Fausten fra 1587. 2007
Vestens mystikk. Utvalg og innledende essay. 2005
Kjønn – og androgynitet. Gyldendal Fakta 2001
Den levende kjærlighets flamme. Kristen mystikk fra Augustin til vår tid. Gyldendal 2000
Norrøne myter og sagn. Utvalg og gjenfortelling sammen med Kari Møller. Gyldendal Fakta 1999
Norsk tro og tanke I-II. Utvalg og presentasjon. Tano Aschehoug 1998
Fenomenet Nerdrum. Gyldendal 1996
Odd Nerdrum:Malerier. Aschehoug 1994
Norrøne myter. Gjenfortelling. Arnkrone 1993
Jacob Böhme:liv, tenkning, idéhistoriske forutsetninger. Solum 1985
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Jan-Erik Ebbestad Hansen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Jan-Erik Ebbestad Hansen i BIBSYS | Jan-Erik Ebbestad Hansen (født 8. juli 1946 i Tønsberg) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. | 198,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Howdah | 2023-02-04 | Howdah | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Transportmidler'] | Howdah, eller houdah, er en vogn som er plassert på ryggen til en elefant, eller ved enkelte andre anledninger på andre store dyr, og ofte brukt i eldre tid for å frakte rike og velstående personer eller til bruk i jakt eller krig. Den var også et symbol på rikdom for dens eier, og som et resultat ble den ofte dekorert med dyre edelstener.
| Howdah, eller houdah, er en vogn som er plassert på ryggen til en elefant, eller ved enkelte andre anledninger på andre store dyr, og ofte brukt i eldre tid for å frakte rike og velstående personer eller til bruk i jakt eller krig. Den var også et symbol på rikdom for dens eier, og som et resultat ble den ofte dekorert med dyre edelstener.
== Se også ==
Mahout, elefantfører
Howdah-pistoler, store håndvåpen til å forsvare howdaher mot rovdyr
Persiske krigselefanter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Howdah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Howdah, eller houdah, er en vogn som er plassert på ryggen til en elefant, eller ved enkelte andre anledninger på andre store dyr, og ofte brukt i eldre tid for å frakte rike og velstående personer eller til bruk i jakt eller krig. «howdah (n. | 198,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botnett | 2023-02-04 | Botnett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datasikkerhet', 'Kategori:Informasjonsteknologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Et botnett er et nettverk av datamaskiner infisert av datavirus eller trojanske hester. Disse maskinene kobler seg til en eller flere sentrale styrende noder der de får tildelt oppgaver. Oppgavene kan være å søke gjennom nettsider etter e-postadresser, sende ut uønsket søppelpost (spam) eller å utføre tjenestenektangrep mot utvalgte mål på internett. Et botnett kan bestå av tusentalls datamaskiner, ofte kalt zombier, spredd over hele verden og med eiere som ikke vet at maskinene er infiserte.
De siste årene har ulovlige botnett blitt kommersielle. Den som ønsker å sende ut uønsket reklame i stor skala eller angripe en nettressurs kan leie et allerede eksisterende botnett på det svarte markedet, på time- eller døgnbasis.
| Et botnett er et nettverk av datamaskiner infisert av datavirus eller trojanske hester. Disse maskinene kobler seg til en eller flere sentrale styrende noder der de får tildelt oppgaver. Oppgavene kan være å søke gjennom nettsider etter e-postadresser, sende ut uønsket søppelpost (spam) eller å utføre tjenestenektangrep mot utvalgte mål på internett. Et botnett kan bestå av tusentalls datamaskiner, ofte kalt zombier, spredd over hele verden og med eiere som ikke vet at maskinene er infiserte.
De siste årene har ulovlige botnett blitt kommersielle. Den som ønsker å sende ut uønsket reklame i stor skala eller angripe en nettressurs kan leie et allerede eksisterende botnett på det svarte markedet, på time- eller døgnbasis.
=== Lovlige Botnett ===
Alle Botnett er ikke ulovlige og utfører ikke data kriminelle handlinger. En annen form for Botnett er Grid Datamaskiner og Nettsky programvare som kommuniserer over ett Applikasjon Programmering Grensesnitt (API). Andre mer tradisjonelle, men lovlydige Botnett systemer finnes hos norske aktører. | Et botnett er et nettverk av datamaskiner infisert av datavirus eller trojanske hester. Disse maskinene kobler seg til en eller flere sentrale styrende noder der de får tildelt oppgaver. | 198,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dryade | 2023-02-04 | Dryade | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nymfer'] | Dryader var skognymfer som i gresk mytologi bodde i trær. Hvert tre hadde sin egen dryade, der eiken var hellig for Zevs, oliventreet for Athene, poppelen for Herakles, laurbærtreet til Apollon og myrten for Afrodite.Noen dryader var bundet til et bestemt tre, vanligvis det høyeste i en skog, eller et tre i en hellig lund. Fjellfuruens dryader ble kalt orader, fjellaskens dryader var meliae, hamadryadene tilhørte eiketrær, og frukttrærne ble påpasset av meliader. Dryader og guder straffet den som skadet trærne. Dryadene var vakre kvinner, ofte kledd i grønt eller brunt. I håret bar de blomster, planter, løv og kvister, alt etter hva slags skog de kom fra.Fjellaskens dryader, meliae, var Gaias døtre som hun unnfanget da Uranus ble kastrert, og blodet derfra sprutet utover jorden. Meliae giftet seg med sølvalderens menn og ble mødre til bronsealderens befolkning, menneskehetens tredje generasjon. De næret sønnene sine med asketrærnes honning-harpiks (gresk: meli = honning) og bevæpnet dem med spyd av trevirke fra ask (gresk: melia). Bronsebefolkningen var svært krigersk, og vakte Zevs' vrede i en slik grad at han utslettet dem i en syndflod. Trolig var meliae de «honning-nymfene», Ida og Adrasteia, som var Zevs' ammer da han som nyfødt ble etterlatt på fjellet. Både asketreets harpiks og bienes honning ble kalt meli og regnet som gudenes føde som regnet ned fra himmelens stjerner. I Theogonien av Hesiod ble meliae født i lag med erinyer (som skulle hevne den kastrerte Uranus) og giganter. De sistnevnte fremstår som kuretene, de som voktet spedbarnet Zevs.Ordet «dryade» kommer av det greske ordet drus (genitiv druos) som betyr eik, avledet av protoindoeuropeisk *deru- eller *dreu- (= fast, solid), opphav til ord som «durum», navn som Dante, norsk «tre» og «trau», samt latin durus (= hard), opphav til engelske ord som during (= i løpet av) og to endure (å holde ut).
| Dryader var skognymfer som i gresk mytologi bodde i trær. Hvert tre hadde sin egen dryade, der eiken var hellig for Zevs, oliventreet for Athene, poppelen for Herakles, laurbærtreet til Apollon og myrten for Afrodite.Noen dryader var bundet til et bestemt tre, vanligvis det høyeste i en skog, eller et tre i en hellig lund. Fjellfuruens dryader ble kalt orader, fjellaskens dryader var meliae, hamadryadene tilhørte eiketrær, og frukttrærne ble påpasset av meliader. Dryader og guder straffet den som skadet trærne. Dryadene var vakre kvinner, ofte kledd i grønt eller brunt. I håret bar de blomster, planter, løv og kvister, alt etter hva slags skog de kom fra.Fjellaskens dryader, meliae, var Gaias døtre som hun unnfanget da Uranus ble kastrert, og blodet derfra sprutet utover jorden. Meliae giftet seg med sølvalderens menn og ble mødre til bronsealderens befolkning, menneskehetens tredje generasjon. De næret sønnene sine med asketrærnes honning-harpiks (gresk: meli = honning) og bevæpnet dem med spyd av trevirke fra ask (gresk: melia). Bronsebefolkningen var svært krigersk, og vakte Zevs' vrede i en slik grad at han utslettet dem i en syndflod. Trolig var meliae de «honning-nymfene», Ida og Adrasteia, som var Zevs' ammer da han som nyfødt ble etterlatt på fjellet. Både asketreets harpiks og bienes honning ble kalt meli og regnet som gudenes føde som regnet ned fra himmelens stjerner. I Theogonien av Hesiod ble meliae født i lag med erinyer (som skulle hevne den kastrerte Uranus) og giganter. De sistnevnte fremstår som kuretene, de som voktet spedbarnet Zevs.Ordet «dryade» kommer av det greske ordet drus (genitiv druos) som betyr eik, avledet av protoindoeuropeisk *deru- eller *dreu- (= fast, solid), opphav til ord som «durum», navn som Dante, norsk «tre» og «trau», samt latin durus (= hard), opphav til engelske ord som during (= i løpet av) og to endure (å holde ut).
== Referanser == | Dryader var skognymfer som i gresk mytologi bodde i trær. Hvert tre hadde sin egen dryade, der eiken var hellig for Zevs, oliventreet for Athene, poppelen for Herakles, laurbærtreet til Apollon og myrten for Afrodite. | 198,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warped_Tour | 2023-02-04 | Warped Tour | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1994', 'Kategori:Festivaler'] | Warped Tour er en musikk- og ekstremsportsturné, opprettet i 1994 av Kevin Lyman. Den blir som oftest holdt på steder som parkeringsplasser eller områder der scenene og landskapet går litt oppover. BMX/Skateboard skoprodusenten Vans, sammen med andre, har sponset turnéen hvert år siden 1995, derfor blir turnéen ofte omtalt som «Vans Warped Tour». Turnéen ble etablert for punk rock musikk, men i de siste årene har alternativ rock, emo, post-hardcore, metalcore og kristenrock band også opptredt.
| Warped Tour er en musikk- og ekstremsportsturné, opprettet i 1994 av Kevin Lyman. Den blir som oftest holdt på steder som parkeringsplasser eller områder der scenene og landskapet går litt oppover. BMX/Skateboard skoprodusenten Vans, sammen med andre, har sponset turnéen hvert år siden 1995, derfor blir turnéen ofte omtalt som «Vans Warped Tour». Turnéen ble etablert for punk rock musikk, men i de siste årene har alternativ rock, emo, post-hardcore, metalcore og kristenrock band også opptredt.
== Band og artister ==
2004
2005
2006
2007
2008
2009
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Warped Tour – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | USA og Canada | 198,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vittorio_Chierroni | 2023-02-04 | Vittorio Chierroni | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Pistoia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vittorio Chierroni (født 26. mai 1917 i Abetone, død 29. juli 1986) var en italiensk alpinist. I løpet av den over 20 år lange idrettskarrieren vant han flere nasjonale og internasjonale renn. I alt vant Chierroni ti nasjonale mestertitler, og ble kåret til verdensmester i slalåm i det senere annullerte verdensmestereskapet i alpint 1941. Sammen med Zeno Colò og Celina Seghi dannet han den seiersvante trioen Musketerene fra Abetone.
Chierronis karriere startet i 1934, da han 16 år gammel kom på fjerdeplass og ble beste italiener i det internasjonale utforrennet i Monte Canin. Året etter ble han italiensk mester i både kombinasjonen og i slalåm.
I februar 1936 deltok han i OL i Garmisch-Partenkirchen i kombinasjonsøvelsen, som ble arrangert for første gang. Han lå på tolvteplass etter utfordelen, men etter slalåmdelen falt han tilbake til 18.-plass. To uker senere, i VM 1936 i Innsbruck, deltok han i utforrennet hvor han kjørte han ut.
Under VM i Chamonix i februar 1937 kom han på sjetteplass i både utfor og kombinasjonsøvelsen. Vinteren 1937/38 vant Chierroni betydelige seire i utforrennene i Megève, i Chamonix og i Furggen. Under VM 1939 i Zakopane kom han igjen på en sjetteplass i utfor.
Den største sportslige triumfen kunne han feire under VM 1941. i Cortina d’Ampezzo. Han delte seieren med tyske Albert Pfeifer i slalåm, tok bronse i kombinasjonsøvelsen og ble nummer fire i utfor. Da andre verdenskrig var over, erklærte Det internasjonale skiforbundet (FIS) ved en kongress 1946 dette verdensmesterskapet for ugyldig, siden flere nasjoner på grunn av de politiske forholdene ikke hadde kunnet delta. Samtlige medaljer mistet sin offisielle status og ble ikke lenger regnet med.
I 1948 vant han slalåmrennet i de legendariske Arlberg-Kandahar-rennene, og i St. Moritz deltok han for andre gang i OL, der han ble nummer tre i kombinasjonens slalåmdel.
Italienske mesterskap
Utfor: (5) 1936, 1938, 1947
Slalåm: (2) 1935, 1940
Kombinasjon: (3) 1935, 1936, 1940
| Vittorio Chierroni (født 26. mai 1917 i Abetone, død 29. juli 1986) var en italiensk alpinist. I løpet av den over 20 år lange idrettskarrieren vant han flere nasjonale og internasjonale renn. I alt vant Chierroni ti nasjonale mestertitler, og ble kåret til verdensmester i slalåm i det senere annullerte verdensmestereskapet i alpint 1941. Sammen med Zeno Colò og Celina Seghi dannet han den seiersvante trioen Musketerene fra Abetone.
Chierronis karriere startet i 1934, da han 16 år gammel kom på fjerdeplass og ble beste italiener i det internasjonale utforrennet i Monte Canin. Året etter ble han italiensk mester i både kombinasjonen og i slalåm.
I februar 1936 deltok han i OL i Garmisch-Partenkirchen i kombinasjonsøvelsen, som ble arrangert for første gang. Han lå på tolvteplass etter utfordelen, men etter slalåmdelen falt han tilbake til 18.-plass. To uker senere, i VM 1936 i Innsbruck, deltok han i utforrennet hvor han kjørte han ut.
Under VM i Chamonix i februar 1937 kom han på sjetteplass i både utfor og kombinasjonsøvelsen. Vinteren 1937/38 vant Chierroni betydelige seire i utforrennene i Megève, i Chamonix og i Furggen. Under VM 1939 i Zakopane kom han igjen på en sjetteplass i utfor.
Den største sportslige triumfen kunne han feire under VM 1941. i Cortina d’Ampezzo. Han delte seieren med tyske Albert Pfeifer i slalåm, tok bronse i kombinasjonsøvelsen og ble nummer fire i utfor. Da andre verdenskrig var over, erklærte Det internasjonale skiforbundet (FIS) ved en kongress 1946 dette verdensmesterskapet for ugyldig, siden flere nasjoner på grunn av de politiske forholdene ikke hadde kunnet delta. Samtlige medaljer mistet sin offisielle status og ble ikke lenger regnet med.
I 1948 vant han slalåmrennet i de legendariske Arlberg-Kandahar-rennene, og i St. Moritz deltok han for andre gang i OL, der han ble nummer tre i kombinasjonens slalåmdel.
Italienske mesterskap
Utfor: (5) 1936, 1938, 1947
Slalåm: (2) 1935, 1940
Kombinasjon: (3) 1935, 1936, 1940
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vittorio Chierroni – Olympedia
(en) Vittorio Chierroni – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vittorio Chierroni – FIS (alpint) | Vittorio Chierroni (født 26. mai 1917 i Abetone, død 29. | 198,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trojansk_hest | 2023-02-04 | Trojansk hest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skadevare'] | Trojansk hest blir i overført betydning, med navnet etter den trojanske hest i gresk mytologi, brukt om personer, grupper, elementer eller annet som er smuglet inn av motstandere. I nedsettende betydning har også ordet trojansk esel forekommet. I datasikkerhet er en trojansk hest, eller trojaner, en type dataprogram som utgir seg for å være nyttig, men som i virkeligheten er skadelig. Det er en type malware som i motsetning til datavirus krever at mottageren på en eller annen måte starter programmet, ofte ved at trojaneren gjemmer seg inne i et annet program. Det er oppkalt etter Den trojanske hest fra gresk mytologi. | Trojansk hest blir i overført betydning, med navnet etter den trojanske hest i gresk mytologi, brukt om personer, grupper, elementer eller annet som er smuglet inn av motstandere. I nedsettende betydning har også ordet trojansk esel forekommet. I datasikkerhet er en trojansk hest, eller trojaner, en type dataprogram som utgir seg for å være nyttig, men som i virkeligheten er skadelig. Det er en type malware som i motsetning til datavirus krever at mottageren på en eller annen måte starter programmet, ofte ved at trojaneren gjemmer seg inne i et annet program. Det er oppkalt etter Den trojanske hest fra gresk mytologi. | Trojansk hest blir i overført betydning, med navnet etter den trojanske hest i gresk mytologi, brukt om personer, grupper, elementer eller annet som er smuglet inn av motstandere. I nedsettende betydning har også ordet trojansk esel forekommet. | 198,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folda_(Tr%C3%B8ndelag) | 2023-02-04 | Folda (Trøndelag) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Flatangers geografi', "Kategori:Namsos' geografi", 'Kategori:Nærøysunds geografi', 'Kategori:Osens geografi'] | Folda eller Folla er et åpent havstykke i Trøndelag som strekker seg fra Buholmråsa fyr til Gjæslingan fyr og Grinna fyr. Det er en distanse på 30 nautiske mil. Folda er kalt en «havets kirkegård», med henvisning til antall skipsforlis på strekningen.
En av de mest kjente forlis er hurtigruteskipet «Sanct Svithun» på dette sted i oktober 1962.Navnet Folda brukes også om Foldafjorden.
| Folda eller Folla er et åpent havstykke i Trøndelag som strekker seg fra Buholmråsa fyr til Gjæslingan fyr og Grinna fyr. Det er en distanse på 30 nautiske mil. Folda er kalt en «havets kirkegård», med henvisning til antall skipsforlis på strekningen.
En av de mest kjente forlis er hurtigruteskipet «Sanct Svithun» på dette sted i oktober 1962.Navnet Folda brukes også om Foldafjorden.
== Se også ==
Skipsleia langs norskekysten
== Referanser == | Folda eller Folla kan vise til: | 198,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veronika_Wallinger | 2023-02-04 | Veronika Wallinger | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i alpint', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Veronika Wallinger (født 30. juli 1966 eller 1964) er en tidligere, østerriksk alpinist.
Den dobbelt juniorverdensmesteren i utfor (1983 og 1984) debuterte i verdenscupen i utforrennet i Val-d’Isère i desember 1983, og tok umiddelbart sine første poeng med en 15.-plass. 14 måneder senere tok hun sin første pallplass da hun kom på andreplass i utforrennet i Arosa, slått av Maria Walliser.
Veronika Wallinger var i ti år blant de sterkeste utforkjørerne. Selv om hun oppnådde flere pallplasser i utfor, samt en andreplass i Super-G, lyktes hun aldri med å gå helt til topps. Under OL 1992 i Albertville kjørte Wallinger inn til bronse, karrierens sportslige høydepunkt
| Veronika Wallinger (født 30. juli 1966 eller 1964) er en tidligere, østerriksk alpinist.
Den dobbelt juniorverdensmesteren i utfor (1983 og 1984) debuterte i verdenscupen i utforrennet i Val-d’Isère i desember 1983, og tok umiddelbart sine første poeng med en 15.-plass. 14 måneder senere tok hun sin første pallplass da hun kom på andreplass i utforrennet i Arosa, slått av Maria Walliser.
Veronika Wallinger var i ti år blant de sterkeste utforkjørerne. Selv om hun oppnådde flere pallplasser i utfor, samt en andreplass i Super-G, lyktes hun aldri med å gå helt til topps. Under OL 1992 i Albertville kjørte Wallinger inn til bronse, karrierens sportslige høydepunkt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Veronika Wallinger – Olympics.com
(en) Veronika Wallinger – Olympic.org
(en) Veronika Wallinger – Olympedia
(en) Veronika Wallinger – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Veronika Wallinger – FIS (alpint)
(en) Veronika Wallinger – FIS (alpint)
(en) Veronika Wallinger – ski-db.com | Veronika Wallinger (født 30. juli 1966 eller 1964) er en tidligere, østerriksk alpinist. | 198,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stepas_Butautas | 2023-02-04 | Stepas Butautas | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Kaunas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Stepas Butautas (født 25. august 1925, død 22. mars 2001 i Kaunas) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Butautas vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Butautas spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger, 1947, 1951 og 1953.
| Stepas Butautas (født 25. august 1925, død 22. mars 2001 i Kaunas) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Butautas vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Butautas spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger, 1947, 1951 og 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stepas Butautas – Olympedia
(en) Stepas Butautas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stepas Butautas – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Stepas Butautas – FIBA
(en) Stepas Butautas – FIBA | Stepas Butautas (født 25. august 1925, død 22. | 198,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mairevolusjonen | 2023-02-04 | Mairevolusjonen | ['Kategori:Argentinas historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buenos Aires', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hendelser i 1810-årene', 'Kategori:Konflikter i 1810', 'Kategori:Revolusjoner', 'Kategori:Spanias kolonihistorie'] | Mairevolusjonen (spansk La Revolución de Mayo) var det første framstøtet for uavhengighet i visekongedømmet Río de la Plata som omfattet dagens Argentina, Bolivia, Paraguay og Uruguay.
Den 13. mai 1810 stadfestet en britisk fregatt i Montevideo ryktene som svirret i Buenos Aires om at Napoléon Bonaparte hadde invadert Spania samt fanget og avsatt kong Ferdinand den syvende, som ble erstattet av Joseph Bonaparte, den eldre broren til den franske keiseren. Dette betydde at den spanske kongemakten hadde blitt overført til regentrådet i Cádiz, som var omringet av franske tropper. Stillingen var da klar: Med autoriteten til viseregentskapen borte, var det et makttomrom.
Den 25. mai 1810 ble Den første juntaen etablert i Buenos Aires og denne fjernet visekongen Baltasar Hidalgo de Cisneros fra makten. I 1816 vant Argentina uavhengigheten sin fra den spanske kronen. I dag blir El Día de la Revolución de Mayo (Mairevolusjonsdagen) den 25. mai feiret hvert år for å minnes disse viktige hendelsene i argentinsk historie. Hendelsene i uken foran denne dagen blir kalt La Semana de Mayo (Maiuka).
| Mairevolusjonen (spansk La Revolución de Mayo) var det første framstøtet for uavhengighet i visekongedømmet Río de la Plata som omfattet dagens Argentina, Bolivia, Paraguay og Uruguay.
Den 13. mai 1810 stadfestet en britisk fregatt i Montevideo ryktene som svirret i Buenos Aires om at Napoléon Bonaparte hadde invadert Spania samt fanget og avsatt kong Ferdinand den syvende, som ble erstattet av Joseph Bonaparte, den eldre broren til den franske keiseren. Dette betydde at den spanske kongemakten hadde blitt overført til regentrådet i Cádiz, som var omringet av franske tropper. Stillingen var da klar: Med autoriteten til viseregentskapen borte, var det et makttomrom.
Den 25. mai 1810 ble Den første juntaen etablert i Buenos Aires og denne fjernet visekongen Baltasar Hidalgo de Cisneros fra makten. I 1816 vant Argentina uavhengigheten sin fra den spanske kronen. I dag blir El Día de la Revolución de Mayo (Mairevolusjonsdagen) den 25. mai feiret hvert år for å minnes disse viktige hendelsene i argentinsk historie. Hendelsene i uken foran denne dagen blir kalt La Semana de Mayo (Maiuka).
== Litteratur ==
Alonso, Maria, Elisalde, Roberto og Vázquez, Enrique (1999). Historia Argentina y el Mundo Contemporáneo. Buenos Aires: Editorial Aique. ISBN 950-701-203-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Luna, Félix (1993). Breve historia de los argentinos. Buenos Aires: Planeta / Espejo de la Argentina. ISBN 950-742-415-6.
Pigna, Felipe (2007). Los mitos de la historia argentina. Grupo Editorial Norma. ISBN 987-545-149-5. | Mairevolusjonen (spansk La Revolución de Mayo) var det første framstøtet for uavhengighet i visekongedømmet Río de la Plata som omfattet dagens Argentina, Bolivia, Paraguay og Uruguay. | 198,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auguste_Castille | 2023-02-04 | Auguste Castille | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn'] | Auguste Jean Baptiste Castille (født 12. mai 1883, død 17. september 1971) var en fransk turner.
Han deltok i VM 1909, der han fikk sølv i ringer (delt med Marco Torrès og Josef Čada). Han deltok også på det franske laget som vant gull i dette VM.
| Auguste Jean Baptiste Castille (født 12. mai 1883, død 17. september 1971) var en fransk turner.
Han deltok i VM 1909, der han fikk sølv i ringer (delt med Marco Torrès og Josef Čada). Han deltok også på det franske laget som vant gull i dette VM.
== Eksterne lenker ==
(en) Auguste Castille – Olympics.com
(en) Auguste Castille – Olympic.org
(en) Auguste Castille – Olympedia
(en) Auguste Castille – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Liste over deltakere i lagkonkurransen i VM i turn | }} | 198,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warped_Tour | 2023-02-04 | Warped Tour | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1994', 'Kategori:Festivaler'] | Warped Tour er en musikk- og ekstremsportsturné, opprettet i 1994 av Kevin Lyman. Den blir som oftest holdt på steder som parkeringsplasser eller områder der scenene og landskapet går litt oppover. BMX/Skateboard skoprodusenten Vans, sammen med andre, har sponset turnéen hvert år siden 1995, derfor blir turnéen ofte omtalt som «Vans Warped Tour». Turnéen ble etablert for punk rock musikk, men i de siste årene har alternativ rock, emo, post-hardcore, metalcore og kristenrock band også opptredt.
| Warped Tour er en musikk- og ekstremsportsturné, opprettet i 1994 av Kevin Lyman. Den blir som oftest holdt på steder som parkeringsplasser eller områder der scenene og landskapet går litt oppover. BMX/Skateboard skoprodusenten Vans, sammen med andre, har sponset turnéen hvert år siden 1995, derfor blir turnéen ofte omtalt som «Vans Warped Tour». Turnéen ble etablert for punk rock musikk, men i de siste årene har alternativ rock, emo, post-hardcore, metalcore og kristenrock band også opptredt.
== Band og artister ==
2004
2005
2006
2007
2008
2009
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Warped Tour – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Warped Tour er en musikk- og ekstremsportturné, som har turnert i USA og Canada siden 1995. Denne listen er over band som har opptrådt på turnéen siden 2004. | 198,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mordet_p%C3%A5_Adam_Walsh | 2023-02-04 | Mordet på Adam Walsh | ['Kategori:1981 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drapsofre fra USA', 'Kategori:Hendelser i 1981', 'Kategori:Kriminalsaker fra USA', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1981'] | Mordet på Adam Walsh sikter til bortføringen og drapet på seks år gamle Adam Walsh (f. 1974, d. 1981) i USA. Gutten ble bortført fra et Sears-stormagasin beliggende i Hollywood Mall i Hollywood i Florida den 27. juli 1981, og senere funnet myrdet. Drapet fikk nasjonal publisitet i USA, og hans far John Walsh ble senere en talsmann for voldskriminalitetens ofre og vert for tv-programmet America's Most Wanted.Den dømte seriemorderen Ottis Toole tilstod drapet på gutten, men ble aldri stilt for retten for denne forbrytelsen. Selv om det aldri har blitt fremlagt bevis, ble saken avsluttet av Politiet den 16. desember 2008, da de var fornøyd med at Toole var morderen som drepte Adam Walsh. Ottis Toole døde av leversvikt den 15. september 1996.
| Mordet på Adam Walsh sikter til bortføringen og drapet på seks år gamle Adam Walsh (f. 1974, d. 1981) i USA. Gutten ble bortført fra et Sears-stormagasin beliggende i Hollywood Mall i Hollywood i Florida den 27. juli 1981, og senere funnet myrdet. Drapet fikk nasjonal publisitet i USA, og hans far John Walsh ble senere en talsmann for voldskriminalitetens ofre og vert for tv-programmet America's Most Wanted.Den dømte seriemorderen Ottis Toole tilstod drapet på gutten, men ble aldri stilt for retten for denne forbrytelsen. Selv om det aldri har blitt fremlagt bevis, ble saken avsluttet av Politiet den 16. desember 2008, da de var fornøyd med at Toole var morderen som drepte Adam Walsh. Ottis Toole døde av leversvikt den 15. september 1996.
== Referanser == | Mordet på Adam Walsh sikter til bortføringen og drapet på seks år gamle Adam Walsh (f. 1974, d. | 198,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rering | 2023-02-04 | Ørering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Smykker', 'Kategori:Ørepiercing'] | Ørering er en type piercing, der smykket er plassert i det ytre øret. Ørering er i dag en populær mote blant spesielt kvinner, men også i noen kulturer hos menn.
Ørering blir som oftest brukt for å pynte seg til spesielle anledninger, like dann som til hverdags. Øreringer er mest populært hos jenter, og har alltid vært det. Det er blitt populært hos menn/gutter i ulike tidsepoker.
Den vanligste plassen å ta en slik piercing er i øreflippen. Spesielt tunge smykker kan føre til at hullet i øreflippen blir større og til slutt uegnet til å holde smykket.
Negative sider med øreringer, kan være materie øreringen er laget av. Materie som nikkel er ofte brukt til øreringer. Dette er et materie som enkelte kan reagere på når det er i kontakt med huden, og kan skape en allergisk reaksjon. Denne allergiske reaksjonen kan føre til irritert og rød hud. Det anbefales/oppfordres til å ta ørering(er) hos tatovør/piercinger, med den grunn at øreringer tatt hos frisør kan medføre til større sjanse for irritert hud.
Smykket lages i ulike materialer, alt fra metal, plast og glass til edelstener og perler. Den er vanligvis ringformet, men kan også være en stang.
| Ørering er en type piercing, der smykket er plassert i det ytre øret. Ørering er i dag en populær mote blant spesielt kvinner, men også i noen kulturer hos menn.
Ørering blir som oftest brukt for å pynte seg til spesielle anledninger, like dann som til hverdags. Øreringer er mest populært hos jenter, og har alltid vært det. Det er blitt populært hos menn/gutter i ulike tidsepoker.
Den vanligste plassen å ta en slik piercing er i øreflippen. Spesielt tunge smykker kan føre til at hullet i øreflippen blir større og til slutt uegnet til å holde smykket.
Negative sider med øreringer, kan være materie øreringen er laget av. Materie som nikkel er ofte brukt til øreringer. Dette er et materie som enkelte kan reagere på når det er i kontakt med huden, og kan skape en allergisk reaksjon. Denne allergiske reaksjonen kan føre til irritert og rød hud. Det anbefales/oppfordres til å ta ørering(er) hos tatovør/piercinger, med den grunn at øreringer tatt hos frisør kan medføre til større sjanse for irritert hud.
Smykket lages i ulike materialer, alt fra metal, plast og glass til edelstener og perler. Den er vanligvis ringformet, men kan også være en stang.
== Historie ==
Øre-piercing kan ses på under termen «moderne primitive» og er en av de eldste formene for selvbestemt kroppmodifikasjon.
=== Kvinner ===
Blant kvinner i den vestlige verden kom øreringer på starten av 1900-tallet.
=== Menn ===
En av de tidligste tegnene på øreringer brukt av menn finner man fra bilder i veggene i Persepolis i antikkens Persia. Der finner man soldater fra forskjellige deler av det persiske imperiet som bærer øreringer.
Sent på 1960-tallet startet øre-piercinger å bli populært blant menn gjennom hippiene, de homofile og gangster-miljøene. Utover 1970-årene ble det også populært i punk rock-miljøer. I 1980-årene hadde musikere innarbeidet den nye moten og idrettsutøvere begynte derfor også med trenden. Piercing av begge ørene blant menn startet av britene på 1980-tallet, da George Michael var et stort ikon for dette. Blant amerikanere var Mr. T det første ikonet, likevel ble ikke denne trenden særlig populær blant amerikanere før på 1990-tallet.
=== Kultur ===
I vestlig kultur assosieres ofte det med å ha kun en ørering i enten det venstre eller høyre øre som en form for Seksuell orientering.På 1960-tallet var det vanlig at det venstre øret var det heteroseksuelle mens det høyre var det homoseksuelle. Likvel varierer dette svært fra miljø til miljø.
== Eksterne lenker ==
(en) Earrings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ørering er en type piercing, der smykket er plassert i det ytre øret. Ørering er i dag en populær mote blant spesielt kvinner, men også i noen kulturer hos menn. | 198,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Red_Hot_Chili_Peppers | 2023-02-04 | Red Hot Chili Peppers | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1983', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Red Hot Chili Peppers'] | Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet består av vokalist Anthony Kiedis, bassist Michael «Flea» Balzary, trommeslager Chad Smith Og gitarist John Frusciante. I en tiårs lang periode hadde de gitarist Josh Klinghoffer i bandet, mellom juli 2009 og desember 2019, etter John Frusciante forlot bandet for andre gang ett år tidligere. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.
I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet. Irons ble erstattet av Cliff Martinez, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager i 1988. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, Mother's Milk (1989) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Blood Sugar Sex Magik var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, One Hot Minute (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av One Hot Minute ble solgt som av Blood Sugar Sex Magik. Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.
Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn Californication (1999). Californication ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet By the Way. I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet Stadium Arcadium. I'm with You som er første album med Klinghoffer på gitar kom ut i 2011.
I april 2012 ble bandet skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame, sammen med blant annet Guns N' Roses. Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.
Bandets ellevte album "The Getaway" kom ut 16 juni 2016, mens oppfølgeren er ventet å komme ut i 2020.
| Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet består av vokalist Anthony Kiedis, bassist Michael «Flea» Balzary, trommeslager Chad Smith Og gitarist John Frusciante. I en tiårs lang periode hadde de gitarist Josh Klinghoffer i bandet, mellom juli 2009 og desember 2019, etter John Frusciante forlot bandet for andre gang ett år tidligere. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.
I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet. Irons ble erstattet av Cliff Martinez, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager i 1988. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, Mother's Milk (1989) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Blood Sugar Sex Magik var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, One Hot Minute (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av One Hot Minute ble solgt som av Blood Sugar Sex Magik. Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.
Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn Californication (1999). Californication ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet By the Way. I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet Stadium Arcadium. I'm with You som er første album med Klinghoffer på gitar kom ut i 2011.
I april 2012 ble bandet skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame, sammen med blant annet Guns N' Roses. Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.
Bandets ellevte album "The Getaway" kom ut 16 juni 2016, mens oppfølgeren er ventet å komme ut i 2020.
== Historie ==
=== De første årene (1983–1984) ===
Red Hot Chili Peppers (opprinnelig Tony Flow and the Miraculously Majestic Masters of Mayhem) ble etablert av vennene Anthony Kiedis, Hillel Slovak, Jack Irons og Michal Flea Balzary i 1983 da de studerte sammen ved Fairfax High School. Bandets første opptreden var på et sted kalt Rhythm Lounge. Knapt tretti publikummere fulgte konserten hvor Red Hot Chili Peppers var oppvarmingsband for Tim Allen. Bandet hadde laget en sang spesielt til konserten. Sangen besto av et dikt Kiedis rappet, kalt «Out in L.A.», mens resten av bandet improviserte musikk i bakgrunnen. Slovak og Irons var allerede medlemmer av et annet band, What Is This?, og opptredenen var ment å være en engangsforeteelse. Opptredenen gikk dog så livlig for seg at bandet ble spurt om å komme tilbake igjen neste uke. På grunn av denne uventede suksessen endret medlemmene navnet på bandet til Red Hot Chili Peppers. I tiden som fulgte opptrådte bandet flere ganger på forskjellige scener og klubber rundt om i Los Angeles. Seks sanger fra disse første opptredenene ble siden til bandets første demo.Flere måneder etter at bandet opptrådte for et publikum for første gang inngikk medlemmene en platekontrakt med selskapet EMI. Bare to uker tidligere hadde What Is This? fått til en platekontrakt med selskapet MCA. I og med at Slovak og Irons så på Red Hot Chili Peppers som et sideprosjekt, forlot de bandet for å prioritere What Is This? i stedet. Istedenfor å oppløse bandet bestemte Kiedis og Flea seg for å rekruttere nye medlemmer. Cliff Martinez, en bekjent av Flea, ble snart spurt om å slutte seg til Red Hot Chili Peppers. Etter diverse auditions valgte bandet å hyre Jack Sherman som ny gitarist.
Andy Gill, kjent som gitarist i Gang of Four, ble satt til å produsere bandets første album. Han oppfordret bandet til å gjøre musikken renere og mer radiovennlig. The Red Hot Chili Peppers ble lansert 10. august 1984, men ble en kommersiell flopp. I løpet av den første perioden den var i salg solgte den ikke i mer enn 25 000 eksemplarer. Turneen som fulgte kort tid etter lanseringen av debutalbumet gikk ikke stort bedre. Dette skyldtes i stor grad uoverensstemmelser mellom Kiedis og Sherman. Sherman forlot siden bandet. Slovak vendte da tilbake til Red Hot Chili Peppers etter å ha gått lei av What Is This?.
=== Freaky Styley og The Uplift Mofo Party Plan (1985–1988) ===
George Clinton ble valgt til å produsere Red Hot Chili Peppers' neste album, Freaky Styley. Albumet ble spilt inn ved det kjente United Sound Systems-studioet ved en kampus tilhørende Wayne State University. Clinton valgte å blande inn elementer av punk og funk i musikken. Albumet ble endelig lansert 16. august 1985. Selv om bandet hadde et mye bedre forhold til Clinton enn til Gill, gikk ikke Freaky Styley noe stort bedre enn debuten. Turneen som fulgte ble beskrevet som lite produktiv av bandet og var heller ingen suksess.Cliff Martinez ble sagt opp fra bandet sommeren 1986. Kiedis skal da ha uttalt at han følte at Martinez ønsket å forlate gruppen. Chuck Biscuits ble trommeslager for en kort periode før Jack Irons, til resten av bandmedlemmenes store overraskelse, sluttet seg til bandet igjen. Bandet ønsket å hyre Rick Rubin som produsent for det neste albumet, men han avslo tilbudet. Bandet valgte da Michael Beinhorn som produsent. Bandet kom opp med nye sanger på løpende bånd og albumet tok raskt form. Også i dette albumet valgte bandet å blande inn forskjellige funkrytmer, men de blandet også inn en god del elementer av punkrock og funkmetall. Det faktum at de fire opprinnelige medlemmene var sammen igjen virket positivt inn på kreativiteten, noe som også gjorde selve innspillingsprosessen lettere.29. september 1987 ble The Uplift Mofo Party Plan gitt ut. For første gang opplevde bandet å se et av sine album på ei hitliste. Selv om albumet ikke nådde høyere enn plass nummer 148 på Billboard Hot 200, var det for en stor suksess å regne sammenlignet med Red Hot Chili Peppers' to første album.
I løpet av denne perioden utviklet både Kiedis og Slovak en alvorlig form for rusavhengighet. De kunne finne på å plutselig forlate både bandet og hverandre i flere dager. I Slovaks tilfelle førte rusavhengigheten til hans død den 25. juni 1988. Bandet hadde da akkurat avsluttet Uplift-turneen. Kiedis dro fra byen og deltok ikke i Slovaks begravelse. Dette begrunnet han med at han så på situasjonen som surrealistisk og drømmeaktig. Jack Irons forlot bandet ikke lenger etter. Han sa at han ikke ønsket å være en del av et band hvor vennene hans døde.
=== Mother's Milk (1989–1990) ===
Etter å ha mistet både Slovak og Irons fra bandet hyrte Kiedis og Flea trommeslager D.H. Peligro fra Dead Kennedys og tidligere P-Funk-gitarist DeWayne «Blackbyrd» McKnight på midlertidig basis. De nye medlemmene gikk ikke videre godt overens med de eksisterende og ble derfor raskt skiftet ut. Dog førte Peligros kontakt med Red Hot Chili Peppers til at bandet ble kjent med John Frusciante, en bekjent av Peligro. Da Peligro forlot bandet ble gitaristrollen stående tom, men Frusciante var fascinert av Red Hot Chili Peppers og ble interessert i å prøvespille. Etter en vellykket prøvespilling ble det tatt en enstemmig avgjørelse om å akseptere Frusciante som bandets nye gitarist.Tre uker før bandet etter planen skulle gå i studio manglet man fortsatt en trommeslager, til tross for flere auditions. Dette skulle komme til å endre seg da en nær venn av bandet fortalte om en trommeslager hun kjente, Chad Smith, som var så dyktig på trommer at han «spiste [dem] til frokost». Kiedis var i begynnelsen skeptisk til å la Smith prøvespille, men ga ham en sjanse. Smith møtte til audition og overveldet bandet ikke bare ved å følge Fleas komplekse rytme, men også begynne å lede ham. Kiedis, Frusciante og Flea var ikke i tvil om at de hadde funnet rett trommeslager.
Innspillingen av Red Hot Chili Peppers' fjerde album ble hindret av en konflikt med produsent Michael Beinhorn, som var opptatt av å få Frusciantes gitarspill til å lyde høyere og kraftigere, ikke ulikt gitartonene som brukes i heavy metal. Frusciante var ikke tilfreds med denne gitarstilen i det hele tatt (et eksempel på dette kan høres på sangen «Stone Cold Bush»).Red Hot Chili Peppers' fjerde album, Mother's Milk, ble sluppet i august 1989. Med albumet fikk bandet sine første hits- en ballade til ære for Slovak, «Knock Me Down», og coverlåten «Higher Ground», opprinnelig utgitt av Stevie Wonder. Albumet nådde 52.-plass på de amerikanske albumlistene og var det første av Red Hot Chili Peppers som solgte til gull.
=== Blood Sugar Sex Magik (1990–1992) ===
I 1990 skiftet gruppa plateselskap til Warner Bros. Records og Rick Rubin ble hyret inn til å produsere bandets femte album. Rubin har for øvrig også produsert alle Red Hot Chili Peppers' etterfølgende album. Bandet var langt mer produktive når det gjaldt å skrive låter til Blood Sugar Sex Magik enn de hadde vært da de skrev låter til Mother's Milk. Kiedis skal i etterkant ha uttalt at «det var ny musikk å skrive for meg [hver dag]».Bandet gikk i gang med den smertelige prosessen det skulle bli å produsere det nye albumet – seks lange måneder med idédugnader, låtskriving og prøvespilling – men Rubin var ikke fornøyd med å spille inn albumet i et vanlig platestudio. Han mente bandet ville gjøre det bedre i en mer uortodoks setting, og kom snart over et «fantastisk, enormt, tomt og hjemsøkt middelshavshus bare et steinkast fra hvor vi alle bodde». I en måneds tid bodde Frusciante, Kiedis og Flea i huset. Det blir sagt at de ikke forlot huset en eneste gang i løpet av hele innspillingsprosessen. Den eneste som ikke ønsket å ha tilholdssted her var Smith, som mente at huset var hjemsøkt.Bandmedlemmene fikk problemer med å gi albumet noe navn, men Rubin mente at en bestemt sang skilte seg ut, «Blood Sugar Sex Magik», og dermed ble også albumet hetende dette.Red Hot Chili Peppers' femte album ble sluppet 24. september 1991. «Give It Away» ble lansert som første single. Denne vant en Grammy-pris i 1992 og ble også bandets første nummer 1-single på Modern Rock-lista. Balladen «Under the Bridge» ble den andre singlen fra albumet og denne nådde helt opp til andreplass på hitlista Billboard Hot 100. Dette er den høyeste plasseringen gruppa har hatt på lista. Andre singler som «Breaking the Girl» og «Suck My Kiss» gjorde det også bra på hitlistene. Albumet i seg selv var en verdenssuksess med over 12 millioner solgte eksemplarer. Blood Sugar Sex Magik ble listet som nummer 310 på Rolling Stone Magazines liste over de 500 beste albumene noensinne. I 1992 steg albumet til tredjeplass på den amerikanske albumlista, nesten et år etter utgivelsen.
I 1991 deltok bandet sammen med Andre Agassi i en reklamekampanje for sko fra Nike, kalt «Rock 'n' Roll Tennis».
Bandets suksess kombinert med en alvorlig narkotikaavhengighet ble til slutt for mye for Frusciante, som plutselig forlot bandet under Blood Sugar-turneen i Japan i mai 1992. Red Hot Chili Peppers spilte på Lollapalooza-festivalen 1992 med gitarist Arik Marshall (som for øvrig dukket opp sammen med dem i The Simpsons-episoden «Krusty Gets Kancelled», og videoene for «Breaking the Girl» og «If You Have to Ask») og med Jesse Tobias fra det Los Angeles-baserte bandet Mother Tongue. Ingen av dem forble medlemmer av Red Hot Chili Peppers særlig lenge, da «kjemien ikke var den riktige», ifølge de andre medlemmene av gruppa. Til slutt endte man opp med tidligere Jane's Addiction-medlem Dave Navarro som fast gitarist.
=== One Hot Minute (1993–1998) ===
Dave Navarro opptrådte første gang med bandet på Woodstock '94, hvor de bar enorme lyspærekostymer, noe som gjorde det nærmest umulig for dem å spille på instrumentene sine. Utad så bandmedlemmene ut til å komme godt overens, men innad ble forholdet mellom de tre etablerte medlemme og Navarro stadig verre. Navarros musikalske bakgrunn skilte seg ut fra de andres, noe som skapte problemer da de begynte å spille sammen, og fortsatte å være et problem hele det neste året da Red Hot Chili Peppers' sjette album ble spilt inn. One Hot Minute, det eneste albumet Dave Navarro deltok på, ble gitt ut 12. september 1995. Til tross for blandede kritikker ble albumet en suksess. Bandmedlemmene selv beskrev One Hot Minute som et mørkere og tristere verk enn de foregående fem, men hele 5 millioner eksemplarer ble solgt over hele verden. Balladen «My Friends» ble bandets tredje nummer 1-single. Sangene «Warped» og «Aeroplane» gjorde det også godt på hitlistene.
Flere av sangene fra albumet ble gjenutgitt på såkalte soundtracks. «I Found Out», en låt opprinnelig av John Lennon, ble utgitt på Working Class Hero: A Tribute to John Lennon. «Love Rollercoaster», opprinnelig av The Ohio Players, ble utgitt på soundtracket Beavis and Butthead Do America, og ble utgitt som single.
På dette tidspunktet hadde Kiedis gjenopptatt heroinmisbruket sitt. I april 1998 ble det gjort kjent at Navarro hadde forlatt bandet, og Kiedis poengterte at avgjørelsen var «gjensidig». Dog ble det rapportert om at Navarro ble kastet ut av bandet etter å ha møtt opp til bandøving under påvirkning av narkotika, hvor han blant annet skal ha falt baklengs over en forsterker. Kiedis har senere uttalt at hendelsen skulle vært komisk, men isteden bare var pinlig og utgjorde det endelige støtet som førte til at Navarro sluttet i Red Hot Chili Peppers.
=== Californication (1998–2001) ===
I årene etter at John Frusciante forlot bandet ble det kjent at han hadde utviklet en alvorlig heroinavhengighet, som førte til at han ble fattig og nesten døde. Han ble overtalt til å legge seg inn på rehabiliteringssentert Las Encinas Drug Rehabilitation Center i januar 1998. Han kunne forlate senteret i februar samme år og leide seg en liten leilighet i Silver Lake. Problemene og skadene stilte seg formelig i kø for Frusciante i løpet av årene med rusavhengighet, og for noen av dem var det nødvendig med kirurgi. Han fikk en rekonstruert nese og nye tenner for å hindre dødelige infeksjoner.I april 1998 bestemte Flea seg for å besøke sin gamle bandkamerat og invitere ham til å bli med i bandet igjen, noe Frusciante gjorde. I løpet av mindre enn ei uke, og for første gang på seks år, begynte den gjenforente kvartetten å spille sammen. Anthony Kiedis beskrev situasjonen slik:
For me, that was the defining moment of what would become the next six years of our lives together. That was when I knew that this was the real deal, that the magic was about to happen again. Suddenly we could all hear, we could all listen, and instead of being caught up in our finite little balls of bullshit, we could all become players in that great universal orchestra again.
Til tross for bandmedlemmenes glede over å ha Frusciante tilbake i bandet, var han nedslitt både fysisk og mentalt. Frusciante hadde ikke spilt gitar på flere år og det var vanskelig for ham å prioritere livet fremfor rusmisbruket. Trass i dette begynte Frusciante etterhvert å spille som det talentet han hadde vært, og nye sanger tok form. 8. juni 1999, etter et år med produksjon og nitid øving, ble Californication gitt ut som bandets syvende studioalbum. Albumet ble solgt i over 15 millioner eksemplarer over hele verden og er til dags dato bandets mest suksessfulle utgivelse. Californication inneholdt færre rapdrevne sanger enn sine forgjengere. I stedet satset bandet mer på stukturerte og melodiøse gitarriff, vokal- og basslinjer.Californication nådde tredjeplass på den amerikanske albumlista og bandet ytterligere tre nummer én moderne rock-hits: «Scar Tissue», «Otherside» og «Californication». «Scar Tissue» vant Grammyprisen 2000 for Beste rocksang. Red Hot Chili Peppers spilte også denne sangen sammen med Snoop Dog under seremonien. Blant andre singler fantes «Around the World», «Road Trippin» og «Parallel Universe», som gikk inn på Moderne rock topp 40-lista til tross for ikke å ha blitt kommersielt utgitt som single.
I juli 1999, som en del av bandets to år lange verdensturné i tilnytning til utgivelsen av det nye albumet, spilte Red Hot Chili Peppers på Woodstock-festivalen. Omtrent 10 minutter før konserten startet ble bandet spurt av Jimi Hendrix' søster om å spille en av sin brors sanger. Etter noe nøling gikk bandet med på å spille klassikeren «Fire». Tilfeldigvis brøt det ut en liten brann i løpet av konserten. Denne utviklet seg raskt til en større brann og førte til at brannvesenet måtte rykke ut.I 2001 ga Red Hot Chili Peppers ut sin første konsert-DVD, Off the Map. DVD-en ble produsert av Dick Rude, en trofast venn av bandet som også hadde produsert videoene for «Catholic School Girls Rule» og «Universally Speaking». Videomaterialet besto stort sett i utdrag fra en rekke forskjellige Red Hot Chili Peppers-konserter.
=== By the Way (2002–2005) ===
Bandet begynte prosessen med å skrive sitt neste album tidlig i 2001 og ga ut By the Way over et år senere, 9. juli 2002. Albumet ble solgt i over én million eksemplarer bare den første uken og gikk rett inn på andreplass på Billboard 200. Fem sanger fra albumet ble utgitt som singler: «By the Way», «The Zephyr Song», «Can't Stop», «Dosed» og «Universally Speaking». Albumets preg er at det er nokså dempet; Red Hot Chili Peppers bestemte seg for å fokusere på melodiøse ballader enn rapdrevne funklåter, som bandet hadde fokusert mye på tidligere. Etter utgivelsen av By the Way ga Red Hot Chili Peppers seg i kast med en 18 måneder lang verdensturné.Red Hot Chili Peppers ga ut samlealbumet Greatest Hits i november 2003. Albumet nådde attendeplass på Billboard 200. Med på albumet var sangene «Fortune Faded» og «Save the Population», som ikke hadde blitt utgitt tidligere. «By the Way» og «Universally Speaking» var de eneste sangene fra By the Way som ble utgitt på Greatest Hits.
Bandet produserte sin andre fullengdes konsert-DVD, Live at Slane Castle, da de spilte på Slane Castle i Irland 23. august 2003 som en del av verdensturneen. Ikke lenge etter ga Red Hot Chili Peppers ut sitt første fullengdes konsertalbum, Live in Hyde Park. Albumet ble spilt inn under konsertene de holdt i Hyde Park i London i juni 2004. Konsertene som ble holdt over tre dager trakk mer enn 258 000 fans og ga inn over 17 100 000 pund i billettinntekter. Med dette toppet Red Hot Chili Peppers Hyde Park-arrangement Billboards liste over de mest inntektsrike konsertarrangementene i 2004.
I Hyde Park spilte bandet to da uhørte sanger, «Rolling Sly Stone» og «Leverage of Space», som tros å ha kommet til under arbeidet med innspillingen av Greatest Hits.
=== Stadium Arcadium (2006–2007) ===
Bandet ga i 2006 ut det Grammy-belønnede albumet Stadium Arcadium, produsert av Rick Rubin. Opprinnelig var planen at 38 sanger skulle utgis som tre separate album med seks måneders mellomrom, men bandet ønsket isteden å utgi et dobbelalbum med 28 sanger og utgi de resterende 10 senere som B-sider. Stadium Arcadium debuterte på førsteplass på de amerikanske hitlistene, og holdt førsteplassen i to uker. I tillegg debuterte albumet på førsteplass i Storbritannia og 25 andre land. Albumet ble solgt i 442 000 eksemplarer i USA alene og 1 100 000 på verdensbasis bare første uka. Intet annet album det året ble solgt i så mange eksemplarer i første salgsuke.Dani California var den første singlen som ble utgitt fra albumet. Den gikk rett inn på førsteplass på den amerikansk Modern Rock-lista og endte på sjetteplass på Billboard Hot 100. På de britiske hitlistene nådde singlen andreplass. Tell Me Baby var neste single ut; også denne kunne notere førsteplass som beste listeplassering. Snow ((Hey Oh)) ble gitt ut i andre halvdel av 2006 og ble Red Hot Chili Peppers' ellevte nummer én-single. Bandet kunne nå telle totalt 81 uker som førsteplassinnehaver. Dette var også første gang tre singler av bandet ble nummer én på rad. Desecration Smile ble gitt ut internasjonalt i februar 2007 og nådde 27.-plass på de britiske hitlistene. Hump de Bump var bandets neste single. På grunn av positive tilbakemeldinger på musikkvideoen valgte man i mai 2007 å gi den ut over hele verden, istedenfor kun i USA, Canada og Australia slik planen opprinnelig var.
For å promotere albumet tok bandet i 2006 fatt på en ny verdensturné. Den begynte med en to måneder lang Europa-turné fra slutten av mai til midten av juli og fortsatte med konserter i Nord-Amerika fra slutten av august til begynnelsen av november. Red Hot Chili Peppers vendte siden tilbake til Europa for en andre turné som varte til midten av desember. Bandet begynte 2007 med en andre turné i Nord-Amerika som gikk fra midten av januar til midten av mars, denne gangen inkludert konserter i Mexico i tillegg til i USA. Denne ble etterfulgt av flere konserter i Australia og New Zealand fra tidlig til sent april, før bandet satte kurs for Japan i begynnelsen av juni. Verdensturneen endte med en tredje runde med konserter i Europa fra slutten av juni til slutten av august. Bandet spilte også på Live Earth-konserten som ble holdt på Wembley Stadium i London 7. juni 2007. I løpet av turneen spilte Red Hot Chili Peppers på flere festivaler, inkludert Oxegen-festivalen i Irland i juli 2006, Lollapalooza i Grant Park i Chicago i august 2008 og Coachella Valley Music and Arts Festival i Indio i California i slutten av april 2007.
Stadium Arcadium mottok i februar 2007 seks Grammy-priser. Disse var for beste rockalbum, beste rocksang (Dani California), beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal (Dani California), beste spesialutgave av album, beste produsent (Rick Rubin) og beste musikkvideo i kortform (Dani California). Red Hot Chili opptrådte under seremonien med sangen Snow ((Hey Oh)).
=== Pause (2007–2009) ===
Anthony Kiedis fortalte i et intervju med Rolling Stone Magazine i mai 2008 at Red Hot Chili Peppers «for tiden er oppløst». Kiedis fortalte at bandet var utslitt etter å ha jobbet nærmest kontinuerlig siden Californication og at de derfor hadde tatt en pause. Videre fortalte han at han er opptatt med å ta seg av sønnen sin, mens Frusciante fortsetter sin solokarriere, Chad Smith jobber med et jazzband i Japan og Flea eksperimenterer med nye musikkideer. Kiedis uttalte at han var ivrig etter å begynne å tenke på nytt materiale, men at pausen ville vare «minst ett år».
Flea fortalte høsten 2008 at han og de andre bandmedlemmene hadde tatt seg en pause fra Red Hot Chili Peppers som ville vare i «to år». Flea fortalte at:
We just needed two years. We had our noses to the grindstones so hard for so long. We needed to get away from it and get a fresh perspective on things.
Han slo også fast at det ikke eksisterer planer for noe tiende album. Mens Chad Smith turnerte og spilte inn et nytt album med supergruppa Chickenfoot, bestemte Flea seg for å vende tilbake til utdannelse. Han benyttet mye av tiden etter bandets tour i 2007 for lære seg nye musikalske ferdigheter, og tok opp enkelte fag på University of Southern California. Han har også jobbet for å få inn penger til musikkskolen Silverlake Conservatory og planlegger å gi ut et eget solo album.
=== I`m with you (2009–2014) ===
I august 2009, bekreftet Chad Smith at vil bli sammen høsten 2009 for å spille inn nytt materialet. Han sa dette: «Everybody was like, 'Y'know, I really like having this time off, not being a Chili Pepper and doing other things. It'll be two years in September, so now we're ready.»
18 juli ga bandet ut deres første singel til deres nye album med navn; The Adventures of Rain Dance Maggie. Bandet lagde også en musikkvideo til singelen, som ble sluppet ut 30 juli. 29 august ble deres tiende album, I'm With You, sluppet ut. Albumet, som ble det første med den nye gitaristen Josh Klinghoffer, fikk mikset anmeldelser i Norge. Albumet ble bedre mottatt i USA, men flere gjorde seg bemerket over mangelen på John Frusciante. Bandet ble skrevet inn i Rock and Roll Hall of Fame den 14. april 2012. Bandet spilte sammen med tidligere bandmedlemmer, som blant Jack Irons og Cliff Martinez. Den tidligere gitaristen John Frusciante var ikke til stede under seremonien.
=== The Getaway (2016-i dag) ===
Den 17. juni 2016 ga bandet ut albumet "The Getaway". Dette er bandets første albumet siden utgivelsen av I'm with you i 2011. Albumet mottok jevnt over gode anmeldelser internasjonalt. Sommeren 2016 la de ut på verdensturné, «The Getaway World Tour» og den 8. september spilte de for et fullsatt Telenor Arena på Fornebu utenfor Oslo. Dette var bandets første opptreden i Norge på 13 år. Turneen ble i utgangspunktet avsluttet høsten 2017, men de annonserte senere flere datoer i både Sør Amerika hvor de spilte Lollapalooza, Australia og New Zealand, samt et show ved Pyramidene i Giza, Egypt som ble livestreamet på youtube, facebook og twitter så sent som i mars 2019.I et radio intervju med Scott Lipps i november 2018, avslørte vokalist Anthony Kiedis at bandet har påbegynt arbeide med oppfølgeren til "The Getaway" og dette albumet er ventet å komme ut i løpet av 2019.
== Musikkstil ==
=== Teknikk ===
Kiedis er kjent for å bruke et stort antall forskjellige sangstiler. Han har ofte kombinert rapping og «snakkede» vers med mer tradisjonell sang, noe som har gitt bandet en karakteristisk og relativt konsekvent stil. Antallet rap-drevne sanger har dog sunket dramatisk siden utgivelsen av Californication. By the Way inneholdt bare to sanger med rap-drevne vers. Kiedis' stil de siste årene er et resultat av utvikling gjennom alle Red Hot Chili Peppers ni album.Hillel Slovaks stil var stort sett basert på blues og funk. Etter Slovaks død baserte de nye gitaristene seg i stor grad på hans stil. Frusciante bidro dog med en mer melodiøs og struktuert lyd til de nyere albumene, som By the Way, Californication og Stadium Arcadium. Dette står i kontrast både til hans bidrag på Mother's Milk, hvor lyden er kraftigere, og på Blood Sugar Sex Magik, hvor lyden er lettere og mer funky. Dave Navarro, som har sin bakgrunn i heavy metal, progressiv og psykedelisk rock, brakte en helt annerledes lyd til bandet.Fleas basstil er en blanding av funk, punk, hardrock og psykedelisk rock. De tunge, lave melodiene, som han enten spiller med normal fingerstil eller såkalt «slapping», har bidratt til Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Fleas slapping-stil var dominerende på de første albumene, mens han på de senere albumene (etter Blood Sugar Sex Magik) bidrar med mer melodiøs bass. På sangene «Don't Forget Me», «Blood Sugar Sex Magik», «Hump de Bump» og «Snow ((Hey Oh))» benytter han dobbelgrep.
Mens Kiedis er frontvokalist for bandet, deltar Frusciante ofte med bakgrunnsvokal. Han også sunget versene på enkelte sanger, eksempelvis «The Power of Equality», «Funky Monks», «Breaking The Girl» og «The Righteous and the Wicked» fra Blood Sugar Sex Magik. På noen sanger bidrar han med falsett, særlig på sanger fra By the Way og Stadium Arcadium, men også på Blood Sugar Sex Magik-sangene «If You Have to Ask» og «Under the Bridge». Frusciante sang sammen med Kiedis på sangen Knock Me Down fra Mother's Milk og synger enkelte deler alene på sanger som «Dosed» og «Descration Smile». Det har blitt en tradisjon at Frusciante på et tidspunkt under en konsert fremfører en låt alene. Det er særlig coverlåter fra 1960- og 1970-tallet eller en av hans egne sololåter som blir fremført. Blant sangene han har sunget er «Tiny Dancer» av Elton John, «SOS» av ABBA, «How Deep Is Your Love» av The Bee Gees, «Maybe» av The Chantels, «I Feel Love» av Donna Summer, «For Emily, Wherever I May Find Her» av Simon and Garfunkel, «How Can I Tell You?» av Cat Stevens og «Inca Roads» av Frank Zappa.
Gjennom mesteparten av 90, 2000 og 10 tallet har bandet vært mikset live av Dave Rat, frem til han ble erstattet av "Sean Sully" i 2017.
=== Improvisasjon ===
Improvisasjon har alltid vært en viktig del av Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Bandets første konserter var faktisk nesten utelukkende basert på improvisasjon. Mange av Frusciantes gitarsoloer og Fleas bass-soloer på nyere album er improviserte. Bandet har det meste av de siste ti årene åpnet konsertene sine med en kort improvisasjon. Noen ganger forlenges begynnelsen, midtdelen eller avslutningen på en sang med en lang improvisasjon, dette gjelder særlig sanger som «Give It Away», «My Lovely Man», «If You Have to Ask», «Californication», «Parallel Universe», «Can't Stop», «Throw Away Your Television», «By the Way» og «Dani California».
=== Tekster ===
Tekstene i Red Hot Chili Peppers' sanger har dreid innom en rekke ulike tema ettersom tiden har gått. Tekstene har handlet om alt fra kjærlighet og vennskap, tenåringsangst og aggresjon, forskjellige seksuelle tema og forbindelen mellom sex og musikk til politikk og sosiale problemer (særlig knyttet til amerikanske urfolk), romantikk, ensomhet, globalisering, berømmelse, å takle døden, fattigdom, dop og alkohol.
== Bandmedlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Anthony Kiedis – vokal (1983-i dag)
Flea – bass, trompet (1983-i dag)
Chad Smith – trommer, slagverkinstrument (1988-i dag)
John Frusciante – gitarist, støttevokalist (1988–1992, 1998–2009, 2020-i dag)Tidligere medlemmer
Josh Klinghoffer – gitarist, støttevokalist (2009–2020; turne 2007)
Hillel Slovak – gitarist, støttevokalist (1983, 1984–1988; døde 1988)
Dave Navarro – gitarist, støttevokalist (1993–1998)
DeWayne McKnight – gitarist (september 1988)
Jack Sherman – gitarist, støttevokalist (1983–1984)
Arik Marshall – gitarist (1992–1993)
Jesse Tobias – gitarist (1993)
Jack Irons – trommer, slagverkinstrument (1983, 1986–1988)
Cliff Martinez – trommer, slagverkinstrument (1983–1986)
D.H. Peligro – trommer, slagverkinstrument (september-november 1988)Turne medlemmer
Chris Warren – keyboards, slagverksinstrument, mellotron, støttevokalist (2007-i dag)Tidligere turne medlemmer
Mauro Refosco – slagverksinstrument (2011–2014)
== Diskografi ==
The Red Hot Chili Peppers (1984)
Freaky Styley (1985)
The Uplift Mofo Party Plan (1987)
Mother's Milk (1989)
Blood Sugar Sex Magik (1991)
One Hot Minute (1995)
Californication (1999)
By the Way (2002)
Stadium Arcadium (2006)
I'm with You (2011)
The Getaway (2016)
Unlimited Love (2022)
Return of the Dream Canteen (2022)
== Priser ==
Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards:
1993: Beste hardrockutgivelse – «Give It Away»
2000: Beste rocksang – «Scar Tissue»
2007: Beste rockalbum og beste begrensede spesialutgave – Stadium Arcadium, beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal, beste musikkvideo i kortfom og beste rocksang – «Dani California»MTV Video Music Awards:
1992: Gjennomsbruddsvideo – «Give It Away», Seernes favoritt – «Under the Bridge»American Music Awards:
2000: Beste alternative artist
2006: Beste pop-/rock-band/-duo/-gruppe, beste alternative artistBillboard Music Awards:
2000: Beste alternative gruppeBandet mottok en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 2008.
== Referanser ==
Jeff Apter (2004). Fornication: The Red Hot Chili Peppers Story. Omnibus Press. ISBN 1-84449-381-4.
Anthony Kiedis, Larry Sloman (2004). Scar Tissue. Hyperion. ISBN 1-4013-0101-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Red Hot Chili Peppers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Red Hot Chili Peppers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Red Hot Chili Peppers på Internet Movie Database
(en) Red Hot Chili Peppers på Apple Music
(en) Red Hot Chili Peppers på Discogs
(en) Red Hot Chili Peppers på MusicBrainz
(en) Red Hot Chili Peppers på SoundCloud
(en) Red Hot Chili Peppers på Spotify
(en) Red Hot Chili Peppers på Songkick
(en) Red Hot Chili Peppers på Last.fm
(en) Red Hot Chili Peppers på Last.fm
(en) Red Hot Chili Peppers på Genius — sangtekster
(en) Red Hot Chili Peppers på AllMusic
Red Hot Chili Peppers på Twitter
Red Hot Chili Peppers på Twitter
Red Hot Chili Peppers på Facebook
Red Hot Chili Peppers på Instagram
Red Hot Chili Peppers på YouTube
Red Hot Chili Peppers på YouTube
Red Hot Chili Peppers på Myspace
Red Hot Chili Peppers hos Allmusic
Red Hot Chili Peppers' offisielle MySpace-side
Wikiquote: Anthony Kiedis – sitater | lenke | 198,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B6ta_bror,_s%C3%B6ta_syster | 2023-02-04 | Söta bror, söta syster | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:TV-episoder', 'Kategori:Uti vår hage'] | Söta bror, söta syster er den første episoden, av den andre sesongen i dramakomedie-serien Uti vår hage. Den ble sendt på NRK1 kl. 22.30, og ble sett av 600 000 personer.
| Söta bror, söta syster er den første episoden, av den andre sesongen i dramakomedie-serien Uti vår hage. Den ble sendt på NRK1 kl. 22.30, og ble sett av 600 000 personer.
== Handling ==
Historien begynner med at vi ser Bendik ligge på gulvet omgitt av roseblader. Blod renner sakte ut fra hodet hans. Vi får vite at han endte opp slik ved å følge sin drøm. Tidslinja går så tilbake, der vi får vite mer om Bendiks homofile partner Thomas og jobben hans, som består av å være tivoliinspektør. Bendik forteller at denne jobben ikke inspirerte han lenger. Han sier til Thomas at han vil ta en pause fra ham og barna, som er adoptert fra Kina, for å kunne ta seg litt tid til å tenke. Han leverer barna til deres biologiske foreldre, og tar farvel. Samme dag drar han på teater for å se «Den Hatafulla Magistern». Der blir han forelsket i stjernen i stykket, Maria von Klintbjerg.
På utsiden av teateret, når stykket er ferdig, finner han en løpende kvinne, og to pakistanere som løper etter henne. De roper «Stopp! Stopp tyven!». Han fanger henne, og pakistanerne takker han, og sier at hun skulle tvangsgiftes med hennes fetter. Som takk for hjelpen, skal han få oppfylt sin største drøm, som er Maria. Når pakistanerne har oppfylt ønsket, forsvinner de sporløst. Bendik snur seg, og krasjer inn i Maria som mister manuset sitt. Hun blir glad når hun legger merke til hvordan Bendik respekterer henne som kvinne, så de kysser. Bendik blir med Maria på en svensk sommerfest, der det skjer mye forviklinger. Det finnes så mange flere ord på svensk, enn på norsk. Også på det seksuelle blir det misforståelser. Her opplever Bendik svensk orgasme, noe som blir litt for heftig for ham.
Bendik går tilbake til pakistaneren der han spør om å få returnere ønske. Pakistaneren sier det er greit, siden kjøpsloven er den eneste norske loven han respekterer. Hjemme i leieligheten kaster Maria han ut. Når han kommer hjem finner han ikke Thomas, bare et brev der han forklarer at han vil drive ut homofilien sin. Ved siden av brevet finner Bendik en haug med annonser, hvor en av dem (som er utringet) er for en prest som hjelper folk med å bli kvitt homofil legning. Når Bendik ser dette, løper han så fort han kan dit presten holder til. Før han har kommet rukket å kommer frem, sitter Thomas og venter på tur. Presten forklarer at for å bli kvitt homofili, så finnes det to metoder; den ene går helt tilbake til sant Euge Sten, med bønn og meditasjon, mens den andre er å «skremme homoskrulla ut av deg». Han forklarer også at det er en svakhet med denne metoden, som er at homofilien ikke forsvinner, men bare blir hjemløs, slik at den går fra en person til en annen. Da kommer Bendik brasende inn, og sier til Thomas at han fortsatt elsker han. Thomas sier at det gjør han også.
Bendik forstår nå at det var ikke Maria han forelsket seg i, men teateret. Han begynner å jobbe som statist i et teaterstykket der han spiller en drept person. Nå er vi tilbake der episoden begynte. Bendik ligger på en scene, der han spiller død. Han er omgitt av roseblader, og blod renner sakte ut fra hodet hans. Slik endte han, ved å følge sin drøm. Episoden slutter med at alle karakterene fra episoden synger «Min første kjærlighet».
== Eksterne lenker ==
(en) Söta bror, söta syster på Internet Movie Database
(no) Söta bror, söta syster på NRK TV
(no) Episoden på NRK Nett-TV | Söta bror, söta syster er den første episoden, av den andre sesongen i dramakomedie-serien Uti vår hage. Den ble sendt på NRK1 kl. | 198,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marek_Edelman | 2023-02-04 | Marek Edelman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Homel', 'Kategori:Polakker fra andre verdenskrig', 'Kategori:Polske aktivister', 'Kategori:Polske leger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialister', 'Kategori:Warszawagettoen'] | Marek Edelman (født rundt 1920 i Homel i Hviterussland, død 2. oktober 2009 i Warszawa) var en polsk politisk og sosial aktivist samt kariolog som var kjent som en av lederne av opprøret i Warszawaghettoen i 1943. Han vokste opp i en jiddisch-talende familie med tilknyting til den ikke–sionistiske og jødiske sosialistbevegelsen Bund.
Edelman var medlem i ungdomsorganisasjonen til Bund, og arbeidet der for et Polen uten anti-semittisme med like rettigheter for alle. Etter at Polen var okkupert av Hitler-Tyskland ble alle jøder samlet i ghettoene, som ble avstengt fra omverdenen. Edelman-familien bodde innenfor det området som ble avsperret i Warszawa, og som ble overfylt med jøder sendt dit fra andre steder av de tyske nazistene. Situasjonen ble snart vanskelig på grunn av matmangel og hygieneproblemer. Titusenvis døde før de store transportene fra Warszawaghettoen til konsentrasjonsleirene tok til sommeren 1942.
På denne tiden møttes de viktige politiske gruppene blant jødene i ghettoen for å diskutere hva de skulle gjøre i den desperate situasjonen de var kommet i. Bundister, venstresionister og kommunister dannet snart den jødiske kampgruppen ZOB og begynte å forberede seg på væpnet motstand. Da det ble gitt ordre om at ghettoen skulle likvideres gikk ZOB til aksjon, og opprøret var et faktum. Motstandskjemperne kjempet hardt, men hadde ingen mulighet mot store tyske styrker som ble satt inn mot dem. Ghettoen ble deretter jevnet med jorda.
På tross av forholdene og styrkeforholdet mente medlemmene av ZOB at det var bedre å dø i kamp enn å dø passivt for fienden. De av lederne i ZOB som ikke kom seg vekk da kampene var over, begikk heller selvmord enn å bli tatt til fange av nazistene. Edelman kom seg ut av ghettoen gjennom kloakksystemet.
I 1944 deltok han også i Warszawaoppstanden.
Etter krigen utdannet han seg til lege og var frem til sin død, den 2. oktober 2009, bosatt i Polen.
Edelman mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president.
| Marek Edelman (født rundt 1920 i Homel i Hviterussland, død 2. oktober 2009 i Warszawa) var en polsk politisk og sosial aktivist samt kariolog som var kjent som en av lederne av opprøret i Warszawaghettoen i 1943. Han vokste opp i en jiddisch-talende familie med tilknyting til den ikke–sionistiske og jødiske sosialistbevegelsen Bund.
Edelman var medlem i ungdomsorganisasjonen til Bund, og arbeidet der for et Polen uten anti-semittisme med like rettigheter for alle. Etter at Polen var okkupert av Hitler-Tyskland ble alle jøder samlet i ghettoene, som ble avstengt fra omverdenen. Edelman-familien bodde innenfor det området som ble avsperret i Warszawa, og som ble overfylt med jøder sendt dit fra andre steder av de tyske nazistene. Situasjonen ble snart vanskelig på grunn av matmangel og hygieneproblemer. Titusenvis døde før de store transportene fra Warszawaghettoen til konsentrasjonsleirene tok til sommeren 1942.
På denne tiden møttes de viktige politiske gruppene blant jødene i ghettoen for å diskutere hva de skulle gjøre i den desperate situasjonen de var kommet i. Bundister, venstresionister og kommunister dannet snart den jødiske kampgruppen ZOB og begynte å forberede seg på væpnet motstand. Da det ble gitt ordre om at ghettoen skulle likvideres gikk ZOB til aksjon, og opprøret var et faktum. Motstandskjemperne kjempet hardt, men hadde ingen mulighet mot store tyske styrker som ble satt inn mot dem. Ghettoen ble deretter jevnet med jorda.
På tross av forholdene og styrkeforholdet mente medlemmene av ZOB at det var bedre å dø i kamp enn å dø passivt for fienden. De av lederne i ZOB som ikke kom seg vekk da kampene var over, begikk heller selvmord enn å bli tatt til fange av nazistene. Edelman kom seg ut av ghettoen gjennom kloakksystemet.
I 1944 deltok han også i Warszawaoppstanden.
Etter krigen utdannet han seg til lege og var frem til sin død, den 2. oktober 2009, bosatt i Polen.
Edelman mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Edelman, Marek (2004). Resisting the Holocaust: Fighting Back in the Warsaw Ghetto. Ocean Press. ISBN 1-876175-52-4.
Krall, Hanna (1986). Shielding the Flame. Henry Holt & Co. ISBN 0-03-006002-8. | Marek Edelman (født rundt 1920 i Homel i Hviterussland, død 2. oktober 2009 i Warszawa) var en polsk politisk og sosial aktivist samt kariolog som var kjent som en av lederne av opprøret i Warszawaghettoen i 1943. | 198,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nodar_Dzjordzjikija | 2023-02-04 | Nodar Dzjordzjikija | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Kutaisi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Nodar Konstantinovisj Dzjordzjikija russisk: Нодар Константинович Джорджикия (født 15. november 1921 i Kutaisi i Georgia, død 1. juni 2008) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Dzjordzjikija vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Dzjordzjikija spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
| Nodar Konstantinovisj Dzjordzjikija russisk: Нодар Константинович Джорджикия (født 15. november 1921 i Kutaisi i Georgia, død 1. juni 2008) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Dzjordzjikija vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Dzjordzjikija spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball URS
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nodar Dzjordzjikija – Olympedia
(en) Nodar Dzjordzjikija – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nodar Dzjordzjikija – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Nodar Dzjordzjikija – FIBA
(en) Nodar Dzjordzjikija – FIBA | Nodar Konstantinovisj Dzjordzjikija russisk: Нодар Константинович Джорджикия (født 15. november 1921 i Kutaisi i Georgia, død 1. | 198,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ansiktspiercing | 2023-02-04 | Ansiktspiercing | ['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Ansiktspiercing er en piercing plassert i ansiktet.
Ansiktspiercinger blir vanligvis tatt i nesen eller på kinnet. Da man ikke regner øre-piercinger som en ansiktspiercing.
Piercingsmykket kan være veldig varierende, men vekten av smykket er begrenset.
Det er hovedsakelig tre typer slike piercinger: kinnpiercing og øyenbrynpiercing, samt antiøyenbrynpiercing. | Ansiktspiercing er en piercing plassert i ansiktet.
Ansiktspiercinger blir vanligvis tatt i nesen eller på kinnet. Da man ikke regner øre-piercinger som en ansiktspiercing.
Piercingsmykket kan være veldig varierende, men vekten av smykket er begrenset.
Det er hovedsakelig tre typer slike piercinger: kinnpiercing og øyenbrynpiercing, samt antiøyenbrynpiercing. | Ansiktspiercing er en piercing plassert i ansiktet. | 198,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anatolij_Konev | 2023-02-04 | Anatolij Konev | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sovjetunionen', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Anatolij Konstantinovitsj Konev (russisk: Анатолий Константинович Конев; født 10. januar 1921, død 9. november 1965) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Konev vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Konev spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
| Anatolij Konstantinovitsj Konev (russisk: Анатолий Константинович Конев; født 10. januar 1921, død 9. november 1965) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Konev vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Konev spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Eksterne lenker ==
(en) Anatolij Konev – Olympedia
(en) Anatolij Konev – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anatolij Konev – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Anatolij Konev – FIBA
(en) Anatolij Konev – FIBA | Anatolij Konstantinovitsj Konev (russisk: Анатолий Константинович Конев; født 10. januar 1921, død 9. | 198,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_91 | 2023-02-04 | Europavei 91 | ['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Tyrkia'] | Europavei 91 går mellom Toprakkale i Tyrkia og grensen mot Syria. Veiens lengde er rundt 170 km.
| Europavei 91 går mellom Toprakkale i Tyrkia og grensen mot Syria. Veiens lengde er rundt 170 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 198,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otar_Korkija | 2023-02-04 | Otar Korkija | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Kutaisi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Otar Korkija russisk: Отар Михайлович Коркия (født 10. mai 1923 i Kutaisi, død 15. mars 2005 i Tbilisi) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Korkija vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Korkija spilte sju kamper i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
| Otar Korkija russisk: Отар Михайлович Коркия (født 10. mai 1923 i Kutaisi, død 15. mars 2005 i Tbilisi) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Korkija vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Korkija spilte sju kamper i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball URS
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otar Korkija – Olympedia
(en) Otar Korkija – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Otar Korkija – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Otar Korkija – FIBA | Otar Korkija russisk: Отар Михайлович Коркия (født 10. mai 1923 i Kutaisi, død 15. | 198,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didrik_Marksten | 2023-02-04 | Didrik Marksten | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske alpinister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Didrik Marksten (født 1. mars 1971 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist.
| Didrik Marksten (født 1. mars 1971 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist.
== Internasjonale mesterskap ==
Under junior-VM i 1990 i sveitsiske Zinal ble han nummer 14 i utfor og nr. 21 i storslalåm.
Under VM 1991 i Saalbach fikk han to åttendeplasser – i storslalåm og i den alpine kombinasjonen.
Han deltok i både slalåm og storslalåm under OL 1992 i Albertville, men kjørte ut i begge øvelsene.
== Verdenscupseire ==
+ en tredjeplass i samme disiplin samme sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Didrik Marksten – Olympedia
(en) Didrik Marksten – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Didrik Marksten – FIS (alpint)
(en) Didrik Marksten – ski-db.com | Didrik Marksten (født 1. mars 1971 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist. | 198,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garrett_Kelleher | 2023-02-04 | Garrett Kelleher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Irske forretningsfolk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Garrett Kelleher er en irsk forretingsmann og entreprenør, samt grunnleggeren av Shelbourne Development. Han er også eieren av fotballklubben St Patrick's Athletic FC.
Han har tidligere bodd i Chicago, men bor nå i hjemlandet i Irland. | Garrett Kelleher er en irsk forretingsmann og entreprenør, samt grunnleggeren av Shelbourne Development. Han er også eieren av fotballklubben St Patrick's Athletic FC.
Han har tidligere bodd i Chicago, men bor nå i hjemlandet i Irland. | Garrett Kelleher er en irsk forretingsmann og entreprenør, samt grunnleggeren av Shelbourne Development. Han er også eieren av fotballklubben St Patrick's Athletic FC. | 198,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martellot%C3%A5rn | 2023-02-04 | Martellotårn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Englands historie', 'Kategori:Festninger', 'Kategori:Tårn'] | Martellotårn er små forsvarstårn bygd i flere land av Det britiske imperiet på 1800-tallet fra tiden rundt Napoleonskrigene og utover. De er opp mot 12 meter høye med to etasjer og hadde ofte en garnison med en offiser og 25 mann.
Den runde strukturen og de tykke murene av solid murarbeid gjorde dem svært motstandsdyktige mot kanonild, mens høyden deres gjorde dem til ideelle steder for artilleri som ble montert på det flate taket og kunne roteres 360º rundt. Rundt et fåtall martellotårn ble det også konstruert vollgraver som ekstra vern. Martellotårn ble brukt gjennom hele 1800-tallet, men ble foreldet da man fikk kraftigere artilleri. Mange tårn står fremdeles i dag og blir ofte bevart som historiske monumenter.
| Martellotårn er små forsvarstårn bygd i flere land av Det britiske imperiet på 1800-tallet fra tiden rundt Napoleonskrigene og utover. De er opp mot 12 meter høye med to etasjer og hadde ofte en garnison med en offiser og 25 mann.
Den runde strukturen og de tykke murene av solid murarbeid gjorde dem svært motstandsdyktige mot kanonild, mens høyden deres gjorde dem til ideelle steder for artilleri som ble montert på det flate taket og kunne roteres 360º rundt. Rundt et fåtall martellotårn ble det også konstruert vollgraver som ekstra vern. Martellotårn ble brukt gjennom hele 1800-tallet, men ble foreldet da man fikk kraftigere artilleri. Mange tårn står fremdeles i dag og blir ofte bevart som historiske monumenter.
== Litteratur ==
Clements, Bill (1998). Towers of Strength: Story of Martello Towers. Barnsley, South Yorkshire: Leo Cooper. ISBN 978-0850526790.
== Eksterne lenker ==
English Heritage.gov – Martello towers | Martellotårn er små forsvarstårn bygd i flere land av Det britiske imperiet på 1800-tallet fra tiden rundt Napoleonskrigene og utover. De er opp mot 12 meter høye med to etasjer og hadde ofte en garnison med en offiser og 25 mann. | 198,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bagtrax | 2023-02-04 | Bagtrax | ['Kategori:Flyplasser'] | Bagtrax er ett system for høyhastighetssortering av bagasje på flyplasser. Systemet er i drift på seks flyplasser, deriblant Schiphol og terminal 5 på Heathrow. I Norge er dette systemet brukt på Oslo lufthavn, Gardermoen.
Bagtrax er skinnegående vogner på hjul, som med framdrift av lineære elektromotorer sorterer bagasje.
Systemet er patentert av Vanderlande Industries Nederland.
| Bagtrax er ett system for høyhastighetssortering av bagasje på flyplasser. Systemet er i drift på seks flyplasser, deriblant Schiphol og terminal 5 på Heathrow. I Norge er dette systemet brukt på Oslo lufthavn, Gardermoen.
Bagtrax er skinnegående vogner på hjul, som med framdrift av lineære elektromotorer sorterer bagasje.
Systemet er patentert av Vanderlande Industries Nederland.
== Eksterne lenker ==
Om systemet på produsentens hjemmesider | Bagtrax er ett system for høyhastighetssortering av bagasje på flyplasser. Systemet er i drift på seks flyplasser, deriblant Schiphol og terminal 5 på Heathrow. | 198,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_We_Know_Is_Falling | 2023-02-04 | All We Know Is Falling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2005', 'Kategori:Paramore-album'] | All We Know Is Falling er debutalbumet til bandet Paramore.
Albumet ble utgitt i USA 26. juli 2005, og 24. april 2006 i Storbritannia. Det ble spilt inn på bare tre uker. I september 2005 ble en spesiell japansk utgivelse gitt ut. Den inneholdt en ikke-utgitt sang; «Oh, Star». Bassisten i Paramore, Jeremy Davis, spiller kun bass på sangen «Here We Go Again».
| All We Know Is Falling er debutalbumet til bandet Paramore.
Albumet ble utgitt i USA 26. juli 2005, og 24. april 2006 i Storbritannia. Det ble spilt inn på bare tre uker. I september 2005 ble en spesiell japansk utgivelse gitt ut. Den inneholdt en ikke-utgitt sang; «Oh, Star». Bassisten i Paramore, Jeremy Davis, spiller kun bass på sangen «Here We Go Again».
== Sporliste ==
«All We Know» – 3:13
«Pressure» – 3:05
«Emergency» – 4:00
«Brighter» – 3:43
«Here We Go Again» – 3:46
«Never Let This Go» – 3:40
«Whoa» – 3:21
«Conspiracy» – 3:42
«Franklin» – 3:18
«My Heart» – 3:59
Japansk bonusspor
«Oh, Star» – 3:50
== Singler ==
Singelen «Pressure» ble gitt ut 26. juli 2005. Temaet i musikkvideoen er om presset det er i å være tenåring. Videoen handler om en gutt og en jente som er kjærester. Begge hater jobben sin; gutten jobber på en fastfood restaurant, og jenta jobber hos et dårlig modellbyrå, som nekter henne å gjøre ting hun liker å gjøre. Dette skjer mellom klipp av bandet som opptrer. Til slutt bestemmer gutten seg for å slutte, og drar for å besøke jenta, men hun er for opptatt med å jobbe. Derfor bestemmer gutten seg for å utløse sprinkleranlegget i bygningen. Alle i bygningen løper ut, unntatt jenta, som sitter igjen i stolen sin og nyter vannet. Til slutt kommer gutten og jenta seg ut og videoen slutter.
Singelen «Emergency» ble gitt ut 16. oktober 2005. Sangen, som er skrevet av Hayley Williams, handler om at kjærligheten nå til dags blir tatt for gitt og at forhold virkelig er i krise. Den ble skrevet i en tid da foreldrene til Williams holdt på å bli skilt/gjøre det slutt, og hun måtte se dette skje foran henne. Som et barn hadde hun ikke makt til å gjøre noe med det. I et intervju med Alternative Press sa hun: "jeg husker faktisk at jeg gikk ut av døren med moren min den kvelden, mens jeg stod mellom foreldrene mine og ropte "hold kjeft! Hold kjeft! Hold kjeft!" De fillete klærne og de blodige ansiktene medlemmene i bandet har på seg i videoen representerer "emosjonell bagasje", som Williams sa i et intervju.
Singelen «All We Know» ble utgitt 21. februar 2006. Sangteksten i sangen er basert på bortgangen til bassist Jeremy Davis, som senere kom tilbake, og skilsmissen til foreldrene til Williams. I videoen ser vi klipp fra en konsert og diverse bilder av bandet som springer rundt i byen og backstage på konserten deres. Den er lik en av de andre singlene Hallelujah, som ble utgitt på deres andre album Riot!, i 2007.
== Personell ==
Hayley Williams – Vokal
Josh Farro – Gitar, vokal
Zac Farro – Trommer
Jeremy Davis – Bassgitar
Jason Bynum – Rytmegitar (Han sluttet i bandet i 2005.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) All We Know Is Falling på Discogs
(en) All We Know Is Falling på MusicBrainz
(en) All We Know Is Falling på Spotify
(en) All We Know Is Falling på AllMusic | | anmeldelse = * Allmusic lenke | 198,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atl%C3%A9tico_Petr%C3%B3leos_de_Luanda | 2023-02-04 | Atlético Petróleos de Luanda | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballag etablert i 1980', 'Kategori:Fotballag i Angola', 'Kategori:Sport i Luanda'] | Atlético Petróleos Luanda, mest kjent under navnet Petro Atlético, er en angolansk fotballklubb som ble etablert i 1980. Klubben er lokalisert i hovedstaden Luanda og spiller sine hjemmekamper på Estádio da Cidadela.
Klubben har vunnet den angolanske ligaen hele 14 ganger og den angolanske cupen 8 ganger.
Stjernespilleren Manucho Gonçalves kommer fra Petro Atlético. Han spilte 78 kamper og scoret 34 mål for Petro Atlético. | Atlético Petróleos Luanda, mest kjent under navnet Petro Atlético, er en angolansk fotballklubb som ble etablert i 1980. Klubben er lokalisert i hovedstaden Luanda og spiller sine hjemmekamper på Estádio da Cidadela.
Klubben har vunnet den angolanske ligaen hele 14 ganger og den angolanske cupen 8 ganger.
Stjernespilleren Manucho Gonçalves kommer fra Petro Atlético. Han spilte 78 kamper og scoret 34 mål for Petro Atlético. | Atlético Petróleos Luanda, mest kjent under navnet Petro Atlético, er en angolansk fotballklubb som ble etablert i 1980. Klubben er lokalisert i hovedstaden Luanda og spiller sine hjemmekamper på Estádio da Cidadela. | 198,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Girabola | 2023-02-04 | Girabola | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1979', 'Kategori:Fotball i Angola', 'Kategori:Nasjonale toppdivisjoner i fotball for menn', 'Kategori:Sportsarrangementer i Angola'] | Girabola er navnet på den nasjonale fotballserien i Angola. Serien blir organisert av det angolanske fotballforbundet (Federação Angolana de Futebol (FAF). Serien ble etablert i 1979 og besto første året av tjuefire lag inndelt i fire grupper på seks lag hver. I 1980 konkurrerte de fjorten beste lagene fra fjorårssesongen. Siste gang ligaen ble spilt med fjorten lag var i 1990. I 2011 vil ligaen bestå av 16 lag.
Atlético Petróleos Luanda er klubben som har vunnet serien flest ganger med sine 15 mesterskap, sist gang i 2009. I 2010 ble ligaen vunnet av Interclube Luanda.
| Girabola er navnet på den nasjonale fotballserien i Angola. Serien blir organisert av det angolanske fotballforbundet (Federação Angolana de Futebol (FAF). Serien ble etablert i 1979 og besto første året av tjuefire lag inndelt i fire grupper på seks lag hver. I 1980 konkurrerte de fjorten beste lagene fra fjorårssesongen. Siste gang ligaen ble spilt med fjorten lag var i 1990. I 2011 vil ligaen bestå av 16 lag.
Atlético Petróleos Luanda er klubben som har vunnet serien flest ganger med sine 15 mesterskap, sist gang i 2009. I 2010 ble ligaen vunnet av Interclube Luanda.
== CAF-ranking (2021/22) ==
CAF rangerer ligaene etter de siste fem års prestasjoner i Afrikas Champions League og CAF Confederation Cup.
== Vinnere ==
1979 – Primeiro de Agosto
1980 – Primeiro de Agosto
1981 – Primeiro de Agosto
1982 – Atlético Petróleos de Luanda
1983 – Primeiro de Maio
1984 – Atlético Petróleos de Luanda
1985 – Primeiro de Maio
1986 – Atlético Petróleos de Luanda
1987 – Atlético Petróleos de Luanda
1988 – Atlético Petróleos de Luanda
1989 – Atlético Petróleos de Luanda
1990 – Atlético Petróleos de Luanda
1991 – Primeiro de Agosto
1992 – Primeiro de Agosto
1993 – Atlético Petróleos de Luanda
1994 – Atlético Petróleos de Luanda
1995 – Atlético Petróleos de Luanda
1996 – Primeiro de Agosto
1997 – Atlético Petróleos de Luanda
1998 – Primeiro de Agosto
1999 – Primeiro de Agosto
2000 – Atlético Petróleos de Luanda
2001 – Atlético Petróleos de Luanda
2002 – Atlético Sport Aviação
2003 – Atlético Sport Aviação
2004 – Atlético Sport Aviação
2005 – Sagrada Esperança
2006 – Primeiro de Agosto
2007 – Interclube
2008 – Atlético Petróleos de Luanda
2009 – Atlético Petróleos de Luanda
2010 – Interclube
2011 – Libolo
2012 – Libolo
2013 – Kabuscorp
2014 – Libolo
2015 – Libolo
2016 – Primeiro de Agosto
2017 – Primeiro de Agosto
2018 – Primeiro de Agosto
2018/19 – Primeiro de Agosto
2019/20 – Avlyst
2020/21 – Sagrada Esperança
2021/22 – Petro de Luanda
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | region = CAF | 198,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danckert_Danckertsen_Krohn | 2023-02-04 | Danckert Danckertsen Krohn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1795', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1726', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Danckert Danckertsen Krohn (født 1726, død 1795) var hoffagent i Bergen. Han var eldste sønn av Claus Krohn (1691–1744) og Gedske Danckertsen (1701/1702–1771). Hans far, kjøpmann Claus Krohn kom til Bergen i 1710 fra Dietrichshagen ved Rostock. Danckert var født i Bergen, og som 16-åring reiste han til Tyskland og var der til han som 19-åring kom tilbake til Bergen for å arbeide i farens handelshus ved Jakobsfjorden og Bellgården ved Det tyske Kontor. I 1734 fikk han borgerskap og begynte sin egen forretning. I 1753 giftet han seg med Anna Pegelau (1735–1756). I 1757 ble han som enkemann gift med Johanne Margrethe von der Ohe (1728–1804). Tittelen hoffagent fikk han i 1782. Mange eiendommer i og ved Bergen var i hans eie, bl.a. Lungegaarden, der han bodde og Fjøsanger gård. Sammen med broren, etatsråd Wollert Krohn, ble de regnet som Bergens største og rikeste kjøpmenn i sin tid. Sammen eide de gårdene Landås, Haukeland, Solheim, Nordås, Sørås, Stend og Espeland. Danckert Krohn skal ved sin død ha etterlatt seg verdier for 350 000 riksdaler. I dag forbindes navnet kanskje først og fremst med bygget som bærer hans navn, Danckert Krohns stiftelse, samt Danckert Krohns gate like ved.
| Danckert Danckertsen Krohn (født 1726, død 1795) var hoffagent i Bergen. Han var eldste sønn av Claus Krohn (1691–1744) og Gedske Danckertsen (1701/1702–1771). Hans far, kjøpmann Claus Krohn kom til Bergen i 1710 fra Dietrichshagen ved Rostock. Danckert var født i Bergen, og som 16-åring reiste han til Tyskland og var der til han som 19-åring kom tilbake til Bergen for å arbeide i farens handelshus ved Jakobsfjorden og Bellgården ved Det tyske Kontor. I 1734 fikk han borgerskap og begynte sin egen forretning. I 1753 giftet han seg med Anna Pegelau (1735–1756). I 1757 ble han som enkemann gift med Johanne Margrethe von der Ohe (1728–1804). Tittelen hoffagent fikk han i 1782. Mange eiendommer i og ved Bergen var i hans eie, bl.a. Lungegaarden, der han bodde og Fjøsanger gård. Sammen med broren, etatsråd Wollert Krohn, ble de regnet som Bergens største og rikeste kjøpmenn i sin tid. Sammen eide de gårdene Landås, Haukeland, Solheim, Nordås, Sørås, Stend og Espeland. Danckert Krohn skal ved sin død ha etterlatt seg verdier for 350 000 riksdaler. I dag forbindes navnet kanskje først og fremst med bygget som bærer hans navn, Danckert Krohns stiftelse, samt Danckert Krohns gate like ved.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Danckert Danckertsen Krohn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Danckert Krohns stiftelse
Norsk biografisk leksikon | Danckert Krohns stiftelse ligger i Kong Oscarsgate 54 i Bergen. | 198,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Adler | 2023-02-04 | Max Adler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:SPÖ-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialister', 'Kategori:Østerrikske filosofer', 'Kategori:Østerrikske professorer'] | Max Adler (født 15. januar 1873 i Wien, død 28. juni 1937) var en østerriksk politiker og filosof. Adler var professor i filosofi og en ledende personlighet innen austromarxismen.
| Max Adler (født 15. januar 1873 i Wien, død 28. juni 1937) var en østerriksk politiker og filosof. Adler var professor i filosofi og en ledende personlighet innen austromarxismen.
== Liv og virke ==
Adler var blant grunnleggerne av sosialdemokratiet i Østerrike. Han var aktiv i det sosialdemokratiske partiet SDAP, der han sto på venstresiden. Han var blant dem som sterkest kritiserte det flertallet i parlamentsgruppen til det tyske sosialdemokratiske partiet. Disse støttet krigføringen under den første verdenskrigen.
Adlers filosofiske arbeid gikk ut på å prøve å slå sammen kantiansk tilstandsanalyse, med den marxistiske samfunnsteorien. Med dette stod han i motsetning til dem som mente seg å være ortodokse marxister, som Karl Kautsky og Vladimir Lenin.
Han arbeidet også med marxistisk statsteori, og forholdet mellom politisk og sosialt demokrati. Det sosiale demokratiet får man først i det klasseløse samfunnet, mente Adler. Andre former for demokrati er bare politisk, og derfor fremdeles en form for klasseherredømme, eller klassediktatur. Adler var derfor heller ikke redd for benevningen «proletariatets diktatur», selv om han tok avstand fra bolsjevikenes misbruk av uttrykket. En annen ledende austromarxist, hans nære venn Otto Bauer, ville for øvrig ikke bruke uttrykket fordi det så lett ble misforstått.
Bauer fikk flertall på kongressen i Linz i 1926, da blant annet spørsmålet om «proletariatets diktatur», og demokrati ble drøftet. SDAPs Linz–program fra 1926, er nevnt som uttrykk for austromarxistenes venstresosialistiske syn.
== Referanser == | thumb|Sozialistische Idee der Befreiung bei [[Karl Marx, 1918]] | 198,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinnpiercing | 2023-02-04 | Kinnpiercing | ['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Kinnpiercing (også kjent som cheek piercing og sedgwick-piercing etter Edie Sedgwick) er en ansiktspiercing, der piercingen er satt gjennom kinnet.
Den vanligste varianten av kinnpiercing går gjennom vevet og inn i munnhulen.
Plasseringen er vanligvis symmetrisk på hver sidene av ansiktet, midt i kinnhulen.
| Kinnpiercing (også kjent som cheek piercing og sedgwick-piercing etter Edie Sedgwick) er en ansiktspiercing, der piercingen er satt gjennom kinnet.
Den vanligste varianten av kinnpiercing går gjennom vevet og inn i munnhulen.
Plasseringen er vanligvis symmetrisk på hver sidene av ansiktet, midt i kinnhulen.
== Historie ==
Kinn-piercing er vanlig som et rituale i alle verdenshjørner i både primitive og moderne-kulturer. Det mest kjente ritualet er i den årlige vegetar festivalen i Phuket.
I filmen 300 (2007) hadde flere av perserne inkludert Xerxes I kinn-piercing.
== Eksterne lenker ==
Kinnpiercing hos Encyclopedia BMEzine | Kinnpiercing (også kjent som cheek piercing og sedgwick-piercing etter Edie Sedgwick) er en ansiktspiercing, der piercingen er satt gjennom kinnet. | 198,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byrkjelo_stadion | 2023-02-04 | Byrkjelo stadion | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breim', 'Kategori:Byggverk fullført i 1981', 'Kategori:Byggverk i Gloppen', 'Kategori:Friidrettsarenaer i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Gloppen'] | Byrkjelo stadion er et kombinert idrettsanlegg for fotball og friidrett på Byrkjelo i bygda Breim i Gloppen kommune. Anlegget ble i 1981 oppgradert med kunststoffdekket spurtan på løpebanen på halvmånen i søndre sving. Fotballbanen har gressmatte. Stadionet var opprinnelig hjemmebanen til det lokale idrettslaget Indre Breim Idrettslag, men etter sammenslåingen av idretten i Breim, er dette nå hovedanlegget til Breimsbygda idrettslag og hjemmebanen til Gloppen Friidrettslag.
Stadionet har tribune langs den vestlige langsiden. Like ved banen ligger Breim skole. Skolens garderobeanlegg nyttes ved arrangementer på Byrkjelo stadion.
Året etter utbyggelsen av det nye anlegget, ble det utnevnt til fylkesanlegg for friidrett i Sogn og Fjordane. Samme år fikk ble det årlige friidrettssevnet Byrkjelo Games sin oppstart. Over de neste tjue årene trakk stevnet både olympiske mestre og verdensmestre.
Hovedmesterskapet (NM) i friidrett ble arrangert på Byrkjelo stadion i 1988, 1999 og 2018.
| Byrkjelo stadion er et kombinert idrettsanlegg for fotball og friidrett på Byrkjelo i bygda Breim i Gloppen kommune. Anlegget ble i 1981 oppgradert med kunststoffdekket spurtan på løpebanen på halvmånen i søndre sving. Fotballbanen har gressmatte. Stadionet var opprinnelig hjemmebanen til det lokale idrettslaget Indre Breim Idrettslag, men etter sammenslåingen av idretten i Breim, er dette nå hovedanlegget til Breimsbygda idrettslag og hjemmebanen til Gloppen Friidrettslag.
Stadionet har tribune langs den vestlige langsiden. Like ved banen ligger Breim skole. Skolens garderobeanlegg nyttes ved arrangementer på Byrkjelo stadion.
Året etter utbyggelsen av det nye anlegget, ble det utnevnt til fylkesanlegg for friidrett i Sogn og Fjordane. Samme år fikk ble det årlige friidrettssevnet Byrkjelo Games sin oppstart. Over de neste tjue årene trakk stevnet både olympiske mestre og verdensmestre.
Hovedmesterskapet (NM) i friidrett ble arrangert på Byrkjelo stadion i 1988, 1999 og 2018.
== Eksterne lenker ==
stadionsiden.com | Byrkjelo stadion er et kombinert idrettsanlegg for fotball og friidrett på Byrkjelo i bygda Breim i Gloppen kommune. Anlegget ble i 1981 oppgradert med kunststoffdekket spurtan på løpebanen på halvmånen i søndre sving. | 198,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rio | 2023-02-04 | Rio | ['Kategori:Pekere'] | Rio er spansk og portugisisk for elv, og brukes dessuten i en rekke betydninger:
Kortform for Rio de Janeiro, by i Brasil
Rio PMP300, en tidlig Mp3-avspiller
Kia Rio, en bil
Rio (Duran Duran-album), et Duran Duran-album.
Rio (2011), en amerikansk 3D-animert film fra 2011
Rio (1939), en amerikansk spillefilm fra 1939
Rio (vindussystem), et vindussystem for det distribuerte operativsystemet Plan 9 fra Bell Laboratories
Rio (Jan Eggum-album), et musikkalbum med Jan Eggum
RIO, er en norsk interesseorganisasjon. | Rio er spansk og portugisisk for elv, og brukes dessuten i en rekke betydninger:
Kortform for Rio de Janeiro, by i Brasil
Rio PMP300, en tidlig Mp3-avspiller
Kia Rio, en bil
Rio (Duran Duran-album), et Duran Duran-album.
Rio (2011), en amerikansk 3D-animert film fra 2011
Rio (1939), en amerikansk spillefilm fra 1939
Rio (vindussystem), et vindussystem for det distribuerte operativsystemet Plan 9 fra Bell Laboratories
Rio (Jan Eggum-album), et musikkalbum med Jan Eggum
RIO, er en norsk interesseorganisasjon. | lenke | 198,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Body_Modification_Ezine | 2023-02-04 | Body Modification Ezine | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kroppsmodifikasjon', 'Kategori:Nettaviser'] | Body Modification Ezine (mest kjent som BME) er det eldste online-tidsskriftet der hovedfokuset er på tatovering, piercing og scarification.
| Body Modification Ezine (mest kjent som BME) er det eldste online-tidsskriftet der hovedfokuset er på tatovering, piercing og scarification.
== Historie ==
Det ble grunnlagt av Shannon Larratt i 1994.
Medlemmer av magazinet startet og sponser encyclopediaet BMEzine.
== Kontroversi ==
Tidsskriftet er blokkert av mange internett-filtre, samt på enkelte arbeidsplasser for å beskytte barn fra nakenhet og tortur. Nettsidene er også sperret av det tyske organet Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien i 1999 som «skadelig for ungdommen». I desember 2005 prøvde Tyskland også å fjerne tidsskriftet som søkeresultat i søkemotoren Google.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
BMEvideo.com
ModBlog.BMEzine.com
The BME Encyclopedia
Intevju med Shannon Larratt fra BMEzine - small WORLD Podcast 2006 | Body Modification Ezine (mest kjent som BME) er det eldste online-tidsskriftet der hovedfokuset er på tatovering, piercing og scarification. | 198,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Koren_Rytter | 2023-02-04 | Christian Koren Rytter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Christian Koren Rytter (født 3. april 1920, død 14. desember 2012) var en norsk skipsreder. Han ble sivilingeniør NTH i 1947 og fikk jobb i NRK. I perioden 1947 til 1950 var han i USA for å studere TV og FM-kringkasting. Siden kom han tilbake til NRK for å forberede de første TV-sendingene i NRK-TV i 1954. Samme år sluttet han i NRK og fikk jobb hos Elektrisk Bureau før han i 1956 begynte i familierederiet L. Gill-Johannesen. Han har vært medlem av hovedstyret i Norges Rederforbund og formann i kontrollrådet i Det Norske Veritas og hatt flere andre verv. I 1989 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjeneste av skipsteknisk forskning.
| Christian Koren Rytter (født 3. april 1920, død 14. desember 2012) var en norsk skipsreder. Han ble sivilingeniør NTH i 1947 og fikk jobb i NRK. I perioden 1947 til 1950 var han i USA for å studere TV og FM-kringkasting. Siden kom han tilbake til NRK for å forberede de første TV-sendingene i NRK-TV i 1954. Samme år sluttet han i NRK og fikk jobb hos Elektrisk Bureau før han i 1956 begynte i familierederiet L. Gill-Johannesen. Han har vært medlem av hovedstyret i Norges Rederforbund og formann i kontrollrådet i Det Norske Veritas og hatt flere andre verv. I 1989 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjeneste av skipsteknisk forskning.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Christian Koren Rytter i BIBSYS
Hva er fjernsyn? 1953
== Referanser == | Christian Koren Rytter (født 3. april 1920, død 14. | 198,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Until_It_Sleeps | 2023-02-04 | Until It Sleeps | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Metallica-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1996', 'Kategori:Singler fra 1996'] | Until It Sleeps er den første singlen og det fjerde sporet på Metallicas album fra 1996, Load. Sangen ble skrevet og komponert av bandets trommeslager og vokalist Lars Ulrich og James Hetfield.
| Until It Sleeps er den første singlen og det fjerde sporet på Metallicas album fra 1996, Load. Sangen ble skrevet og komponert av bandets trommeslager og vokalist Lars Ulrich og James Hetfield.
== Demoversjon ==
Demoen til sangen het "F.O.B.D", fordi melodien minte bandeten om Soundgarden sangen, "Fell on Black Days". Demoversjonen hadde ikke vokaler, men heller nynning av vokalist Hetfield der hvor lyrikk var planlagt.
== Live ==
Until it Sleeps er en av få sanger som fortsatt spilles fra Load/ReLoad era-en til Metallica. Den har blitt spilt over 200 ganger og er den nest mest spilte sangen fra Load, kun forbigått av King Nothing.
Sangen var også en del av bandets S&M oppsetning, som ble akkompagnert av San Francisco symfoniorkester og Michael Kamen.
== Sangtekst ==
Teksten til sangen ble skrevet av vokalist James Hetfield, som en forsonning med foreldrenes død av kreft. Hetfield slet voldsomt med tapet av foreldrene og har skrevet mange sanger om dette temaet. Hetfield håpet også når han skrev sangen at mange fans og andre også kunne relatere til temaet i sangen.
== Musikkvideo ==
Videoen til sangen er basert på et bilde av den bibelske hendelsen hvor Adam begår sin første synd. Videoen følger dette kristne temaet gjennom hele videoen. En kan f. eks se Jesus hengende på korset. Grunnet videoen er det mange som føler at sangen representerer forsoning etter å ha syndet.
== Listeplassering og Salg ==
Sangen er bandets femte mest suksessfulle hvis en betrakter salgstall, og ble sertifisert gull i USA av RIAA 6. august 1996. Sangen er også den av bandet har kommet høyest på hitlistene I USA. Den 1. juni 1996 klatret Until it Sleeps opp på femteplass på Billboard listen, hvor den forble i 4 uker. Sangen var også bandets første nr. 1 på Billboard Mainstream Rock chart.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Until It Sleeps på Discogs
(en) Until It Sleeps på MusicBrainz | Until It Sleeps er den første singlen og det fjerde sporet på Metallicas album fra 1996, Load. Sangen ble skrevet og komponert av bandets trommeslager og vokalist Lars Ulrich og James Hetfield. | 198,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alt_Camp | 2023-02-04 | Alt Camp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Tarragona (provins)'] | Alt Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Valls.
Det grenser i nord til Vallès Occidental og Vallès Oriental, i øst til Maresme og Middelhavet, i sør til Tarragonès, og i vest og sør til Baix Camp.
Alt Camp har 42 586 innbyggere og et areal på 538,01 km².
| Alt Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Valls.
Det grenser i nord til Vallès Occidental og Vallès Oriental, i øst til Maresme og Middelhavet, i sør til Tarragonès, og i vest og sør til Baix Camp.
Alt Camp har 42 586 innbyggere og et areal på 538,01 km².
== Kommuner ==
Alt Camp er delt inn i følgende 23 kommuner (municipis):
Aiguamúrcia (864 innbyggere)
Alcover (4 731)
Alió (368)
Bràfim (674)
Cabra del Camp (1 011)
Figuerola del Camp (330)
Els Garidells (198)
La Masó (287)
El Milà (177)
Montferri (323)
Mont-ral (182)
Nulles (414)
El Pla de Santa Maria (2 045)
El Pont d'Armentera (604)
Puigpelat (891)
Querol (533)
La Riba (710)
Rodonyà (504)
El Rourell (362)
Vallmoll (1 529)
Valls (23 948)
Vilabella (789)
Vila-rodona (1 112)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de l'Alt Camp | Alt Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Valls. | 198,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alt_Empord%C3%A0 | 2023-02-04 | Alt Empordà | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Girona (provins)'] | Alt Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Figueres.
Det grenser i nord til Vallespir og Rosselló, i øst til Middelhavet, i sør til Baix Empordà og Gironès og Pla de l'Estany, og i vest til Garrotxa.
Alt Empordà har 129 158 innbyggere og et areal på 1357,53 km².
| Alt Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Figueres.
Det grenser i nord til Vallespir og Rosselló, i øst til Middelhavet, i sør til Baix Empordà og Gironès og Pla de l'Estany, og i vest til Garrotxa.
Alt Empordà har 129 158 innbyggere og et areal på 1357,53 km².
== Kommuner ==
Alt Empordà er delt inn i følgende 68 kommuner (municipis):
Agullana (753 innbyggere)
Albanyà (137)
L'Armentera (783)
Avinyonet de Puigventós (1 361)
Bàscara (915)
Biure (245)
Boadella i les Escaules (228)
Borrassà (613)
Cabanelles (242)
Cabanes (916)
Cadaqués (2 806)
Cantallops (295)
Capmany (518)
Castelló d'Empúries (10 629)
Cistella (242)
Colera (592)
Darnius (537)
L'Escala (9 330)
Espolla (404)
El Far d'Empordà (510)
Figueres (41 115)
Fortià (605)
Garriguella (795)
Garrigàs (355)
La Jonquera (3 075)
Lladó (605)
Llançà (4 862)
Llers (1 144)
Masarac (269)
Maçanet de Cabrenys (722)
Mollet de Peralada (174)
Navata (1 023)
Ordis (366)
Palau de Santa Eulàlia (95)
Palau-saverdera (1 300)
Pau (568)
Pedret i Marzà (172)
Peralada (1 693)
Pont de Molins (440)
Pontós (201)
El Port de la Selva (947)
Portbou (1 307)
Rabós (182)
Riumors (189)
Roses (18 139)
Sant Climent Sescebes (503)
Sant Llorenç de la Muga (215)
Sant Miquel de Fluvià (710)
Sant Mori (163)
Sant Pere Pescador (1 878)
Santa Llogaia d'Àlguema (310)
Saus, Camallera i Llampaies (760)
La Selva de Mar (216)
Siurana d'Empordà (205)
Terrades (266)
Torroella de Fluvià (556)
La Vajol (109)
Ventalló (725)
Vila-sacra (508)
Vilabertran (844)
Viladamat (440)
Vilafant (5 193)
Vilajuïga (1 117)
Vilamacolum (293)
Vilamalla (1 106)
Vilamaniscle (172)
Vilanant (328)
Vilaür (142)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de l'Alt Empordà | Alt Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Figueres. | 198,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alt_Urgell | 2023-02-04 | Alt Urgell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Lleida (provins)'] | Alt Urgell er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Seu d'Urgell.
Det grenser i nord til Andorra og Pallars Sobirà, i øst til Baixa Cerdanya, i sør til Solsonès og Noguera, og i vest til Pallars Jussà.
Alt Urgell har 21 566 innbyggere og et areal på 1447,48 km².
| Alt Urgell er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Seu d'Urgell.
Det grenser i nord til Andorra og Pallars Sobirà, i øst til Baixa Cerdanya, i sør til Solsonès og Noguera, og i vest til Pallars Jussà.
Alt Urgell har 21 566 innbyggere og et areal på 1447,48 km².
== Kommuner ==
Alt Urgell er delt inn i følgende 19 kommuner (municipis):
Alàs i Cerc (396 innbyggere)
Arsèguel (97)
Bassella (255)
Cabó (104)
Cava (55)
Coll de Nargó (626)
Estamariu (122)
Fígols i Alinyà (265)
Josa i Tuixén (172)
Montferrer i Castellbò (983)
Oliana (1 938)
Organyà (959)
Peramola (370)
El Pont de Bar (191)
Ribera d'Urgellet (946)
La Seu d'Urgell (12 703)
Les Valls d'Aguilar (314)
Les Valls de Valira (875)
La Vansa i Fórnols (195)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de l'Alt Urgell | Alt Urgell er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Seu d'Urgell. | 198,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alta_Ribagor%C3%A7a | 2023-02-04 | Alta Ribagorça | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Lleida (provins)'] | Alta Ribagorça er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Pont de Suert.
Det grenser i nord til Val d'Aran, i øst til Pallars Sobirà, i sør til Pallars Jussà.
Alta Ribagorça har 4 123 innbyggere og et areal på 426,86 km².
| Alta Ribagorça er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Pont de Suert.
Det grenser i nord til Val d'Aran, i øst til Pallars Sobirà, i sør til Pallars Jussà.
Alta Ribagorça har 4 123 innbyggere og et areal på 426,86 km².
== Kommuner ==
Alta Ribagorça er delt inn i følgende 3 kommuner (municipis):
La Vall de Boí (1 062 innbyggere)
El Pont de Suert (2 725)
Vilaller (644)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de l'Alta Ribagorça | Alta Ribagorça er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Pont de Suert. | 198,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baix_Camp | 2023-02-04 | Baix Camp | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Tarragona (provins)'] | Baix Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Reus.
Det grenser i nord til Conca de Barberà, i øst til Alt Camp og Tarragonès, i sør til Middelhavet og Baix Ebre, og i vest til Priorat og Ribera d'Ebre.
Baix Camp har 167 889 innbyggere og et areal på 697,07 km².
| Baix Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Reus.
Det grenser i nord til Conca de Barberà, i øst til Alt Camp og Tarragonès, i sør til Middelhavet og Baix Ebre, og i vest til Priorat og Ribera d'Ebre.
Baix Camp har 167 889 innbyggere og et areal på 697,07 km².
== Kommuner ==
Baix Camp er delt inn i følgende 28 kommuner (municipis):
L'Albiol (377 innbyggere)
L'Aleixar (862)
Alforja (1 730)
Almoster (1 286)
Arbolí (113)
L'Argentera (143)
Les Borges del Camp (1 965)
Botarell (998)
Cambrils (29 112)
Capafonts (122)
Castellvell del Camp (2 474)
Colldejou (187)
Duesaigües (234)
Febró, la (56)
Maspujols (542)
Montbrió del Camp (1 917)
Mont-roig del Camp (10 292)
Prades (649)
Pratdip (760)
Reus (104 835)
Riudecanyes (973)
Riudecols (1 194)
Riudoms (6 149)
La Selva del Camp (5 097)
Vandellòs i l'Hospitalet de l'Infant (5 420)
Vilanova d'Escornalbou (502)
Vilaplana (613)
Vinyols i els Arcs (1 594)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal del Baix Camp | Baix Camp er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Reus. | 198,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvspente_boots | 2023-02-04 | Sylvspente boots | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1992', 'Kategori:Hellbillies-album', 'Kategori:Norske debutalbum'] | Sylvspente boots er det første albumet til den norske gruppen Hellbillies. Hellbillies har på denne platen gitt ut sanger der de har laget norsk tekst på amerikanske låter. På senere album har guppen produsert det meste av musikken selv også.
Platen ble spilt inn i studio S2/K2, NRK Buskerud Solbergelva i perioden november 1991 – februar 1992, og ble gitt ut 27. august 1992.
| Sylvspente boots er det første albumet til den norske gruppen Hellbillies. Hellbillies har på denne platen gitt ut sanger der de har laget norsk tekst på amerikanske låter. På senere album har guppen produsert det meste av musikken selv også.
Platen ble spilt inn i studio S2/K2, NRK Buskerud Solbergelva i perioden november 1991 – februar 1992, og ble gitt ut 27. august 1992.
== Sporliste ==
«Nyskild far» (1.54) – («Hello Trouble») – (Eddie McDuff/Orville Couch/Arne Moslåtten)
«Ho Birgjit Lien» (3.21) – («Sweet Rosie Jones») – (Buck Owens/Arne Moslåtten)
«Biologisk bonde» (2.08) – («Fishing Into Mississippi») – (Bob Morris/Arne Moslåtten)
«Eitt skot te» (4.15) – («One More Shot») – (Paul Kennerley/Arne Moslåtten)
«Heime høvde 'kji eg» (2.52) – («Honky Tonk Man») – (Johnny Horton/Tillman Franks/Howard Hausey/Arne Moslåtten)
«Eg rykte upp mine røter» (3.20) – («The Plainsman») – (Trad. Arr. Trevor Lucas, Arne Moslåtten)
«Aksjon på Ål» (2.29) – («The Race Is On») – (Don Rollins/Arne Moslåtten)
«Goffa min va handelskar» (2.13) – («Grandpa was a Carpenter») – (John Prine/Arne Moslåtten)
«Heite Hilde» (4.38) – («Please, Please Baby») – (Dwight Yoakam/Arne Moslåtten)
«Rakafisk» (3.06) – («Guitars and Cadillacs») – (Dwight Yoakam/Arne Moslåtten)
«Ikkje grav meg ned» (2.49) – («Please Don't Bury Me») – (John Prine/Arne Moslåtten)
«Arket mitt æ kvitt» (2.29) – («I Quit») – (Vince Gill/Max D. Barnes/Arne Moslåtten)(Opprinnelig navn på låt oppgitt i parentes.)
== Medvirkende ==
=== Hellbillies ===
Aslag Haugen - sang, akustisk gitar
Lars Håvard Haugen - sang, elektrisk gitar, mandolin, slidegitar, akustisk gitar
Arne Moslåtten - trekkspill, synthesizer, tekstforfatter
Arne Henry Sandum - bass
Bjørn Gunnar Sando - trommer, perkusjon
=== Andre medvirkende ===
Jan Erik Kongshaug - tekniker, miksing
Svein Flatåker - auksjonarius på Aksjon på Ål
Tor Magne Hallibakken - produsent, tekniker, miksing
Sverre Reiten - tekniker
Tordis Gauteplass - tekniker
Trond Andersson - grafisk design | Sylvspente boots er det første albumet til den norske gruppen Hellbillies. Hellbillies har på denne platen gitt ut sanger der de har laget norsk tekst på amerikanske låter. | 198,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Saabye_Christensen | 2023-02-04 | Lars Saabye Christensen | ['Kategori:Amandakomiteens Ærespris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sortland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Amandas fagpriser', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Den norske leserprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Rivertonprisen', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris"] | Lars Saabye Christensen (født 21. september 1953 i Oslo) er en forfatter med dansk og norsk statsborgerskap. Han har alltid bodd i Norge, skriver på norsk og handlingen i litteraturen hans finner sted i Norge. Han er en produktiv og allsidig forfatter, og en av Norges mest populære forfattere i sin generasjon.
| Lars Saabye Christensen (født 21. september 1953 i Oslo) er en forfatter med dansk og norsk statsborgerskap. Han har alltid bodd i Norge, skriver på norsk og handlingen i litteraturen hans finner sted i Norge. Han er en produktiv og allsidig forfatter, og en av Norges mest populære forfattere i sin generasjon.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Saabye Christensen vokste opp på Skillebekk og bodde mange år i Sortland i Nord-Norge. Begge disse stedene er tett knyttet opp til hans forfatterskap, og går igjen i så å si alle hans verker. Faren (som gikk bort i 2010) var dansk og Saabye Christensen har både norsk og dansk statsborgerskap.Saabye Christensen studerte litteraturvitenskap, norsk, kunsthistorie og idehistorie.
=== Forfatter ===
Han debuterte i 1976 med diktsamlingen Historien om Gly og mottok for denne Tarjei Vesaas debutantpris. Hans første bok var imidlertid Grønt lys, en stensilsamling med dikt han utgav på gaten.
Saabye Christensen har skrevet en rekke dikt og skuespill, samt flere filmmanuskript, men har utmerket seg først og fremst som novellist og romanforfatter. Hans første roman kom året etter debuten, og het Amatøren. Gjennombruddet kom imidlertid ikke før i 1984 med Beatles som gav ham Cappelenprisen og berømmelse utover Norges grenser. Boken ble filmatisert i 2014. Noen år senere kom også boken Herman.
I 2001 (25-årsjubileet for hans meget produktive forfatterskap) kom Halvbroren. Boken ga ham blant annet Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris. Halvbroren er solgt i over 200 000 eksemplarer og er solgt til 22 land.
Som forlagskonsulent og i en årrekke redaktør for Cappelens debutantantologi Signaler, har Saabye Christensen vært en viktig og kyndig hjelper for nye litterære talenter.
Lars Saabye Christensen er medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2006 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og i 2008 ble han utnevnt til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur.Saabye Christensen er bosatt i Oslo.
=== Norsk utflukt ===
Siden 1993 har Saabye Christensen figurert som oppleser i bandet Norsk Utflukt, hvor han leser sine egne dikt. Bandet har gitt ut fem album: «Med lyset på» (1993), «Diger og gul» (1997), «Det blå arret» (2002), «Tida som går» (2004) og «Heder & Verdighet» (2021).
== Bibliografi ==
1976 Historien om Gly – dikt
1977 Ordbok – dikt
1977 Amatøren – roman
1978 Kamelen i mitt hjerte – dikt
1979 Jaktmarker – dikt
1980 Billettene – roman
1981 Jokeren – roman
1982 Paraply – dikt
1984 Beatles – roman
1985 Blodets bånd – roman
1986 Åsteder – dikt
1986 Colombus ankomst – skuespill (for Fjernsynsteatret)
1987 Sneglene – roman
1988 Herman – roman
1989 Stempler – dikt
1989 Vesterålen – dikt
1990 Bly – roman
1992 Gutten som ville være en av gutta – roman
1992 Ingens – noveller
1993 Den akustiske skyggen – dikt
1994 Mekka – drama
1995 Jubel – roman
1996 Den andre siden av blått. Et bildedikt fra Loften og Vesterålen. (medf.) – dikt
1997 Den misunnelige frisøren – noveller
1999 Noen som elsker hverandre – noveller
1999 Pasninger – dikt
1999 Falleferdig himmel – dikt
1999 Kongen som ville ha mer enn en krone (medf.) – barnebok
1999 Under en sort paraply – dikt (utvalg/etterord: Niels F. Dahl)
2000 Mann for sin katt – barnebok (illustrert av Rune Johan Andersson)
2000 Pinnsvinsol – dikt
2001 Halvbroren – roman
2003 Maskeblomstfamilien – roman
2003 Sanger og steiner – dikt
2003 SATS – noveller
2004 Oscar Wildes heis – noveller
2005 Modellen – roman
2005 Norske omveier - i blues og bilder - dikt (til bilder av fotograf Bård Løken)
2006 Saabyes cirkus – roman
2007 Den arktiske drømmen - bildebok
2007 Ordiord – (illustrert av Rune Johan Andersson)
2008 Bisettelsen – roman
2009 Visning – roman
2009 Men buicken står der fremdeles - dikt (med Tom Stalsberg, bilder av Lars Eivind Bones)
2010 Bernhard Hvals forsnakkelser – roman
2010 Mit danske album – memoarer (på dansk ved Charlotte Jørgensen)
2012 Sluk – roman
2013 Stedsans – noveller
2014 Etter karnevalet – dikt
2015 Magnet – roman
2017 De nye reglene – dikt
2017 Byens spor: Ewald og Maj – roman
2018 Byens spor: Maj – roman - ISBN 978-82-02-58477-1
2019 Byens spor: Skyggeboken – roman
2020 Min kinesiske farmor – familieportrett
2021 En tilfeldig nordmann – roman
2021 Byens spor: Jesper og Trude – roman
== Hørespill ==
Columbus' ankomst (produsert 1982, reprise 1983)
Kvitt eller dobbelt (produsert 1984, reprise 1984, 1985 og 1986)
Jokeren (fem deler) (produsert 1987, reprise 1987, 1993 og 1995)
Til pengene tar slutt, Al (produsert 1988, reprise 1988)
Lyset på yttersida (2001)
== Diskografi ==
==== Album ====
Skrapjern og silke (1999), med Ole Henrik Giørtz, Anne Marie Almedal, Kristin Kajander, Elin Rosseland & Anne-Marie Giørtz
Utvalgte noveller (2005), med Liza Marklund og Levi Henriksen
Det kromatiske minnet (2015), med Ole Henrik Giørtz
==== Singler ====
Skrift på blå bunn (2001), med Sivert Høyem
=== Norsk Utflukt ===
==== Album ====
Med lyset på (1993)
Diger og gul (1997)
Det blå arret (2002)
Tida som går (2004)
Long Distance Call (2013)
==== Singler ====
Diger og gul (1997)
Spettet står i jorda (1997)
=== Buicken ===
==== Album ====
Priser veiene (2018)
==== Singler ====
Vi priser veiene (2018)
=== Deltar på ===
Oslo 13: Off Balance (1988)
Kåre Virud: Sjuende sønn (1992)
Dronning Mauds Land: Noe som har hendt (1992)
Magne Furuholmen & Kjetil Bjerkestrand med Eivind Aarset: Ti kniver i hjertet (Ottos tema) (1994)
Timbersound: Ti kniver i hjerter (1994)
Tre Små Kinesere: Hjertemedisin (1994)
Musikkmagasinet Ballade: Klangen av film (1995)
Dronning Mauds Land: Tiden kler seg naken (1995)
NRK Møre og Romsdal: Spor av ungdom – ung kultur 95 (1995)
Randall Meyers: Hører du ikke hva jeg sier! – Musikk fra filmen (1995)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Noen ganger er det all right (1995)
Eldbjørg Raknes, Kjetil Saunes, Petronella Barker, Henrik Mestad & Ketil Bjørnstad: Reisetid (1997)
Norsk filminstitutt: Mørkets musikk – Musikk i norske kinofilmer (1998)
Fred Endresen: Auan som ser (1998)
Hanne Tveter: Elementer (2001)
Kåre Virud: I teatret (2001)
Tre Små Kinesere: De aller beste fra Tre Små Kinesere (2002)
Frelsesarmeen: Stolpesko (2002)
Andrea Bræin Hovig: Hjertetvinner (2003)
Lydbok: Kjærlighetsmøte (2004)
Nordisk Film/Amadeus Studio Records: Min misunnelige frisør (2004)
Anders Wyller: Save a Kiss for the Troubadour (2005)
Kåre Virud: Ild og Vann (2005)
Jonas Fjeld: Mørketall (2005)
Jonas Fjeld: Mårrakvist (2006)
Ellen Sejersted Bødtker & Sølvguttene: Pacem (2011)
Jonas Fjeld: De beste – 60 år i livet – 40 år på veien (2012)
Harr & Hartberg: Blå matematikk/Godt forslag (2014)
Harr & Hartberg: Døden er dårlig gjort – Med tekster av Lars Saabye Christensen (2014)
Vamp: Populas (2015)
Harr & Hartberg: Nattens leksikon/Femten minutter (2016)
Vamp: Det roliga regnet (2017)
Slagsvold: Slagsvold (2017)
Vamp: La la la (2017)
Ketil Bjørnstad & Anneli Drecker: Mayflower, New York (2018)
Ketil Bjørnstad & Anneli Drecker: A Suite of Poems (2018)
Harr & Hartberg: Samtaler på kanten (2018)
Maj Britt Andersen & Kringkastingsorkestret: Et stille sted (2019)
== Priser og utmerkelser ==
Tarjei Vesaas debutantpris 1976, for Historien om Gly
Cappelenprisen 1984
Rivertonprisen 1987, for Sneglene
Kritikerprisen 1988, for Herman
Sarpsborgprisen 1988
Bokhandlerprisen 1990, for Bly
Amandaprisen 1991 i klassen fagpris
Doblougprisen 1993
Riksmålsforbundets litteraturpris 1997
Sarpsborgprisen 1999
Aamot-statuetten 2001
Bokhandlerprisen 2001, for Halvbroren
Brageprisen 2001, for Halvbroren
Den norske leserprisen 2001, for Halvbroren
Nordisk råds litteraturpris 2002, for Halvbroren
St. Hallvard-medaljen 2018
Amandakomiteens Ærespris under Amandaprisen 2018
Nominert til Spellemannprisen 2018 i klassen årets tekstforfatter for tekster til Maj Britt Andersens album Et stille sted
Anders Jahres kulturpris 2019
Nominert til Spellemannprisen 2021 i klassen årets tekstforfatter for tekster til Maj Britt Andersens album Et snev av evig
== Litteratur om Saabye Christensen ==
Digitalisert litteratur om Saabye Christensen hos Nasjonalbiblioteket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Saabye Christensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lars Saabye Christensen på Internet Movie Database
(no) Lars Saabye Christensen hos Sceneweb
(sv) Lars Saabye Christensen i Svensk Filmdatabas
(da) Lars Saabye Christensen på Filmdatabasen
(da) Lars Saabye Christensen på Scope
(fr) Lars Saabye Christensen på Allociné
(en) Lars Saabye Christensen på AllMovie
(en) Lars Saabye Christensen hos The Movie Database
(en) Lars Saabye Christensen på Discogs
(no) NRK: Lydfiler med Lars Saabye Christensen
(no) Lars Saabye Christensen i Cappelen Damm Forlag
(no) Lars Saabye Christensen i NRK Forfatter Wikiquote: Lars Saabye Christensen – sitater | Lars Christensen (født 6. april 1884 i Sandar i Vestfold, død 10. | 198,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baix_Ebre | 2023-02-04 | Baix Ebre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Tarragona (provins)'] | Baix Ebre er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Tortosa.
Det grenser i nord til Baix Camp, Ribera d'Ebre og Terra Alta, i øst til Middelhavet, i sør til Montsià, og i vest til Terra Alta og Matarranya.
Baix Camp har 74 962 innbyggere og et areal på 991,6 km².
| Baix Ebre er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Tortosa.
Det grenser i nord til Baix Camp, Ribera d'Ebre og Terra Alta, i øst til Middelhavet, i sør til Montsià, og i vest til Terra Alta og Matarranya.
Baix Camp har 74 962 innbyggere og et areal på 991,6 km².
== Kommuner ==
Baix Ebre er delt inn i følgende 14 kommuner (municipis):
L'Aldea (3 927 innbyggere)
Aldover (946)
Alfara de Carles (389)
L'Ametlla de Mar (7 071)
L'Ampolla (2 662)
Benifallet (808)
Camarles (3 479)
Deltebre (11 063)
Paüls (607)
El Perelló (2 895)
Roquetes (7 689)
Tivenys (926)
Tortosa (34 832)
Xerta (1 296)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal del Baix Ebre | Baix Ebre er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Tortosa. | 198,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Gregory_(fangevokter) | 2023-02-04 | James Gregory (fangevokter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanere', 'Kategori:Sørafrikanske forfattere'] | James Gregory (født 7. november 1941, død 2003) var en sørafrikansk fangevokter kjent for å ha vært brevsensor og fengselsvakt på Robben Island for blant annet Nelson Mandela. Han skrev boken Goodbye Bafana: Nelson Mandela, My Prisoner, My Friend, som ble filmatisert under navnet Farvel Bafana i 2007, der ble han spilt av Joseph Fiennes.
Han døde i 2003 etter en lang kamp mot kreft.
| James Gregory (født 7. november 1941, død 2003) var en sørafrikansk fangevokter kjent for å ha vært brevsensor og fengselsvakt på Robben Island for blant annet Nelson Mandela. Han skrev boken Goodbye Bafana: Nelson Mandela, My Prisoner, My Friend, som ble filmatisert under navnet Farvel Bafana i 2007, der ble han spilt av Joseph Fiennes.
Han døde i 2003 etter en lang kamp mot kreft.
== Referanser == | James Gregory (født 7. november 1941, død 2003) var en sørafrikansk fangevokter kjent for å ha vært brevsensor og fengselsvakt på Robben Island for blant annet Nelson Mandela. | 198,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Comarques_i_Catalonia | 2023-02-04 | Comarques i Catalonia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Comarques i Catalonia'] | Catalonia er delt inn i følgende 41 comarques:
Alt Camp
Alt Empordà
Alt Penedès
Alt Urgell
Alta Ribagorça
Anoia
Bages
Baix Camp
Baix Ebre
Baix Empordà
Baix Llobregat
Baix Penedès
Baixa Cerdanya
Barcelonès
Berguedà
Conca de Barberà
Garraf
Garrigues
Garrotxa
Gironès
Maresme
Montsià
Noguera
Osona
Pallars Jussà
Pallars Sobirà
Pla de l'Estany
Pla d'Urgell
Priorat
Ribera d'Ebre
Ripollès
Segarra
Segrià
La Selva
Solsonès
Tarragonès
Terra Alta
Urgell
Val d'Aran
Vallès Occidental
Vallès Oriental | Catalonia er delt inn i følgende 41 comarques:
Alt Camp
Alt Empordà
Alt Penedès
Alt Urgell
Alta Ribagorça
Anoia
Bages
Baix Camp
Baix Ebre
Baix Empordà
Baix Llobregat
Baix Penedès
Baixa Cerdanya
Barcelonès
Berguedà
Conca de Barberà
Garraf
Garrigues
Garrotxa
Gironès
Maresme
Montsià
Noguera
Osona
Pallars Jussà
Pallars Sobirà
Pla de l'Estany
Pla d'Urgell
Priorat
Ribera d'Ebre
Ripollès
Segarra
Segrià
La Selva
Solsonès
Tarragonès
Terra Alta
Urgell
Val d'Aran
Vallès Occidental
Vallès Oriental | Catalonia er delt inn i følgende 41 comarques: | 198,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baix_Empord%C3%A0 | 2023-02-04 | Baix Empordà | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Girona (provins)'] | Baix Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Bisbal d'Empordà.
Det grenser i nord til Alt Empordà, i øst til Middelhavet, i sør til La Selva, og i vest til Gironès.
Baix Empordà har 126 450 innbyggere og et areal på 701,69 km².
| Baix Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Bisbal d'Empordà.
Det grenser i nord til Alt Empordà, i øst til Middelhavet, i sør til La Selva, og i vest til Gironès.
Baix Empordà har 126 450 innbyggere og et areal på 701,69 km².
== Kommuner ==
Baix Empordà er delt inn i følgende 36 kommuner (municipis):
Albons (625 innbyggere)
Begur (4 086)
Bellcaire d'Empordà (651)
La Bisbal d'Empordà (9 593)
Calonge (10 009)
Castell-Platja d'Aro (9 766)
Colomers (203)
Corçà (1 255)
Cruïlles, Monells i Sant Sadurnيíde l'Heura (1 291)
Foixà (324)
Fontanilles (163)
Forallac (1 736)
Garrigoles (166)
Gualta (349)
Jafre (403)
Mont-ras (1 859)
Palafrugell (21 412)
Palamós (17 400)
Palau-sator (289)
Pals (2 540)
Parlavà (380)
La Pera (426)
Regencós (326)
Rupià (223)
Sant Feliu de Guíxols (21 155)
Santa Cristina d'Aro (4 547)
Serra de Daró(190)
Tallada d'Empordà (395)
Torrent (191)
Torroella de Montgrí (10 924)
Ullà (1 019)
Ullastret (218)
Ultramort (196)
Vall-llobrega (778)
Verges (1 175)
Vilopriu (187)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Baix Empordà – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Baix Empordà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er La Bisbal d'Empordà. | 198,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baix_Pened%C3%A8s | 2023-02-04 | Baix Penedès | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Tarragona (provins)'] | Baix Penedès er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Vendrell.
Det grenser i nord til Alt Camp, i øst til Alt Penedès og Garraf, i sør til Middelhavet, og i vest til Tarragonès.
Baix Penedès har 90 891 innbyggere og et areal på 296,24 km².
| Baix Penedès er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Vendrell.
Det grenser i nord til Alt Camp, i øst til Alt Penedès og Garraf, i sør til Middelhavet, og i vest til Tarragonès.
Baix Penedès har 90 891 innbyggere og et areal på 296,24 km².
== Kommuner ==
Baix Penedès er delt inn i følgende 14 kommuner (municipis):
Albinyana (2 200 innbyggere)
L'Arboç (5 063)
Banyeres del Penedès (2 696)
Bellvei (1 840)
La Bisbal del Penedès (3 142)
Bonastre (584)
Calafell (21 871)
Cunit (11 102)
Llorenç del Penedès (2 085)
Masllorenç (503)
El Montmell (1 341)
Sant Jaume dels Domenys (2 136)
Santa Oliva (2 988)
El Vendrell (33 340)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal del Baix Penedès | Baix Penedès er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er El Vendrell. | 198,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marne-Nordsj%C3%B8s_amt | 2023-02-04 | Marne-Nordsjøs amt | ['Kategori:53°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Amter i Ditmarsken', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Marne-Nordsjøs amt (tysk: Amt Marne-Nordsee) er et amt i kretsen Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. 31. mars 2010 hadde amtet 13 374 innbyggere. Amtets administrasjon ligger i Marne, som også er amtets eneste by.
Marne-Nordsjøs amt ligger i det kystnære og lavtliggende marsklandskapet i Sør-Ditmarsken, og landskapet regnes som fruktbart og svært velegnet for jordbruk. Turisme, vindkraft og fiskeri utgjør også viktige deler av økonomien. I tillegg dagpendler mange av amtets innbyggere til byer som Brunsbüttel, Meldorf og Itzehoe.
Amtet ble dannet da Marnelands amt (tysk: Amt Kirchspielslandgemeinde Marne-Land), den amtsfrie byen Marne og den amtsfrie kommunen Friedrichskoog ble slått sammen den 1. januar 2008. Administrasjonen for tidligere Marnelands amt lå også i Marne.
| Marne-Nordsjøs amt (tysk: Amt Marne-Nordsee) er et amt i kretsen Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. 31. mars 2010 hadde amtet 13 374 innbyggere. Amtets administrasjon ligger i Marne, som også er amtets eneste by.
Marne-Nordsjøs amt ligger i det kystnære og lavtliggende marsklandskapet i Sør-Ditmarsken, og landskapet regnes som fruktbart og svært velegnet for jordbruk. Turisme, vindkraft og fiskeri utgjør også viktige deler av økonomien. I tillegg dagpendler mange av amtets innbyggere til byer som Brunsbüttel, Meldorf og Itzehoe.
Amtet ble dannet da Marnelands amt (tysk: Amt Kirchspielslandgemeinde Marne-Land), den amtsfrie byen Marne og den amtsfrie kommunen Friedrichskoog ble slått sammen den 1. januar 2008. Administrasjonen for tidligere Marnelands amt lå også i Marne.
== Inndeling ==
Marne-Nordsjøs amt består av 13 kommuner, hvorav én har bystatus. Befolkningstall per 31. mars 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Amt Marne-Nordsee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | senter = Marne | 198,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heino_Kruus | 2023-02-04 | Heino Kruus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 24. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Estiske basketballspillere', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Heino Kruus (russisk: Хейно Рихардович Крууc; født 30. september 1926 i Tallinn, død 24. juni 2012) var en estisk basketballspiller som deltok for Sovjetunionen i De olympiske leker i 1952 i Helsingfors.
Kruus vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang basketball sto på det olympiske programmet, 23 lag deltok i turneringen som ble avviklet fra 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay 61–57, men i finalen tapte de mot USA 25–36. Kruus spilte alle åtte kamper i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball to ganger med Sovjetunionen, 1951 og 1953.
| Heino Kruus (russisk: Хейно Рихардович Крууc; født 30. september 1926 i Tallinn, død 24. juni 2012) var en estisk basketballspiller som deltok for Sovjetunionen i De olympiske leker i 1952 i Helsingfors.
Kruus vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang basketball sto på det olympiske programmet, 23 lag deltok i turneringen som ble avviklet fra 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay 61–57, men i finalen tapte de mot USA 25–36. Kruus spilte alle åtte kamper i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball to ganger med Sovjetunionen, 1951 og 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heino Kruus – Olympedia
(en) Heino Kruus – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Heino Kruus – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Heino Kruus – FIBA | Heino Kruus (russisk: Хейно Рихардович Крууc; født 30. september 1926 i Tallinn, død 24. | 198,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baixa_Cerdanya | 2023-02-04 | Baixa Cerdanya | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Girona (provins)', 'Kategori:Lleida (provins)'] | Baixa Cerdanya er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Puigcerdà.
Det grenser i nord til Alta Cerdanya, i øst til Ripollès, i sør til Berguedà, og i vest til Alt Urgell og Andorra.
Byen Llívia er en spansk eksklave i Frankrike.
Baixa Cerdanya har 17 744 innbyggere og et areal på 546,57 km².
| Baixa Cerdanya er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Puigcerdà.
Det grenser i nord til Alta Cerdanya, i øst til Ripollès, i sør til Berguedà, og i vest til Alt Urgell og Andorra.
Byen Llívia er en spansk eksklave i Frankrike.
Baixa Cerdanya har 17 744 innbyggere og et areal på 546,57 km².
== Kommuner ==
Baixa Cerdanya er delt inn i følgende 17 kommuner (municipis):
Alp (1 576 innbyggere)
Bellver de Cerdanya (2 014)
Bolvir (329)
Das (193)
Fontanals de Cerdanya (446)
Ger (444)
Guils de Cerdanya (452)
Isòvol (278)
Lles de Cerdanya (220)
Llívia (1 388)
Meranges (87)
Montellà i Martinet (597)
Prats i Sansor (213)
Prullans (246)
Puigcerdà (8 949)
Riu de Cerdanya (112)
Urús (200)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de la Baixa Cerdanya | Baixa Cerdanya er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Puigcerdà. | 198,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caroline_Bonaparte | 2023-02-04 | Caroline Bonaparte | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1839', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Huset Bonaparte', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Ajaccio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Caroline Bonaparte (født 25. mars 1782 i Ajaccio, død 18. mai 1839 i Firenze) var den yngre søster av den kjente franske keiseren Napoléon Bonaparte.
Caroline Bonaparte ble født i Ajaccio, Korsika. Hun flyttet til Frankrike med sin familie i 1793 under den franske revolusjon. Den 20. januar 1800 giftet hun seg med en av brorens generaler Joachim Murat.
| Caroline Bonaparte (født 25. mars 1782 i Ajaccio, død 18. mai 1839 i Firenze) var den yngre søster av den kjente franske keiseren Napoléon Bonaparte.
Caroline Bonaparte ble født i Ajaccio, Korsika. Hun flyttet til Frankrike med sin familie i 1793 under den franske revolusjon. Den 20. januar 1800 giftet hun seg med en av brorens generaler Joachim Murat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Caroline Bonaparte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Caroline Bonaparte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Caroline Bonaparte (født 25. mars 1782 i Ajaccio, død 18. | 198,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilmar_Kullam | 2023-02-04 | Ilmar Kullam | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Ilmar Kullam (født 15. juni 1922 i Tartu, død 2. november 2011) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Kullam vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Kullam spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
| Ilmar Kullam (født 15. juni 1922 i Tartu, død 2. november 2011) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Kullam vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36. Kullam spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1947, 1951 og 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ilmar Kullam – Olympedia
(en) Ilmar Kullam – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ilmar Kullam – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ilmar Kullam – FIBA
(en) Ilmar Kullam – FIBA | Ilmar Kullam (født 15. juni 1922 i Tartu, død 2. | 198,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conca_de_Barber%C3%A0 | 2023-02-04 | Conca de Barberà | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Comarques i Catalonia', 'Kategori:Tarragona (provins)'] | Conca de Barberà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Montblanc.
Det grenser i nord til Segarra og Urgell, i øst til Anoia, i sør til Alt Camp og Baix Camp, og i vest til Priorat og Garrigues.
Conca de Barberà har 20 057 innbyggere og et areal på 650,24 km².
| Conca de Barberà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Montblanc.
Det grenser i nord til Segarra og Urgell, i øst til Anoia, i sør til Alt Camp og Baix Camp, og i vest til Priorat og Garrigues.
Conca de Barberà har 20 057 innbyggere og et areal på 650,24 km².
== Kommuner ==
Conca de Barberà er delt inn i følgende 22 kommuner (municipis):
Barberà de la Conca (503)
Blancafort (414)
Conesa (141)
Espluga de Francolí (3 857)
Forès (57)
Llorac (116)
Montblanc (6 767)
Passanant i Belltall (174)
Les Piles (196)
Pira (475)
Pontils (139)
Rocafort de Queralt (264)
Santa Coloma de Queralt (3 035)
Sarral (1 596)
Savallà del Comtat (72)
Senan (46)
Solivella (630)
Vallclara (108)
Vallfogona de Riucorb (157)
Vilanova de Prades (149)
Vilaverd (438)
Vimbodí i Poblet (1 052)
== Eksterne lenker ==
Consell Comarcal de la Conca de Barberà | Conca de Barberà er et comarca i Catalonia, hvis hovedstad er Montblanc. | 198,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medusa-piercing | 2023-02-04 | Medusa-piercing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leppepiercing'] | Medusa-piercing er en type leppepiercing der piercingen er plassert i sentrum på overleppen i philtrum.
Den første pierceren som laget Medusa-piercinger var Tom Brazda.
| Medusa-piercing er en type leppepiercing der piercingen er plassert i sentrum på overleppen i philtrum.
Den første pierceren som laget Medusa-piercinger var Tom Brazda.
== Navn ==
Medusa-piercingen hadde lenge ikke noe navn før en frisør fra Toronto ga den navn på 1990-tallet.
Denne piercingen har mange navn i forskjellige miljøer, blant annet Philtrum-piercing, Cleft-piercing og Upbret-piercing (motsatte av labrett).
== Systematikk ==
Medusa-piercing er mye lik både monroe-piercingen og labret-piercingen. En alternativ piercingstil av Medusa er cyberbitt-piercingen.
Medusa finnes i de to hovedvariantene:
== Behandling ==
=== Utføring ===
Vanligvis brukes det samme smykke og piercing-teknikk i Medusa-piercingen som i labret-piercingen.
Medusa-piercingen blir vanligvis tatt fra huden inn i munnhulen av skjønnhetsgrunner, likevel er det minst smertefullt å ta piercingen fra munnhulen og ut av huden. Piercingen gror vanligvis til etter mellom to til tre måneder.
Det er også viktig å ikke treffe noen arterier under piercingen som er av stort antall i underleppen.
=== Risiko ===
Risikoen ved denne piercingen er at den gror inn i leppen. Dette kan hindres ved riktig piercing og riktig smykke.
Feil smykke eller feil piercingteknikk kan føre til skader på blant annet vevet i munnhulen, eller at piercingen ikke blir symmetrisk.
Piercinghullet kan også bli for stort, slik at smykket ikke fyller igjen hullet, noe som kan føre til lekkasjer. En måte å minske faren på er å la piercingen være i ro. Et annet problem med denne piercingen er at den gjøre skader på tennene, ved at ringen sliter på tennene. En måte å forhindre dette på er å bruke smykker laget av glass, tre, bioplast eller PTFE.
=== Etterbehandling ===
For etterbehandling av en slik piercinger er det vanlig å bløte piercing opp med en litt saltholdig væske to til tre ganger daglig. Bløt såret i tre til fire minutter og man hindrer blood og lymfe ubehag på grunn av smykket (dette gjøres på begge sider). Det er her viktig at blandingsforholdet er riktig. Fjern så restene med en bomullspinne, og sett så smykket rolig igjennom piercingen.
== Smykket ==
Det vanligste smykket er å ha et 14gram (1,6mm) på menn eller 16gram (1,2mm) på kvinner. 12gram piercinger er uvanlig, men kan også lages.
Det vanligste smykket er labretknott men det brukes også ballukkingsring.
== Eksterne lenker ==
Medusa-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Medusa-piercing er en type leppepiercing der piercingen er plassert i sentrum på overleppen i philtrum. | 198,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jestrum-piercing | 2023-02-04 | Jestrum-piercing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leppepiercing'] | Jestrum-piercing er en medusa- og leppe frenulum-piercing. Piercingen går vertikalt fra munnhulen, eller ytterhuden over overleppen, og igjennom vevet i overleppen slik at begge sider av smykket syntes.
Det vanligste smykket som brukes til denne piercingen er en krummet barbell.
En alternativ piercingstil av jestrum er cyberbitt-piercingen.
| Jestrum-piercing er en medusa- og leppe frenulum-piercing. Piercingen går vertikalt fra munnhulen, eller ytterhuden over overleppen, og igjennom vevet i overleppen slik at begge sider av smykket syntes.
Det vanligste smykket som brukes til denne piercingen er en krummet barbell.
En alternativ piercingstil av jestrum er cyberbitt-piercingen.
== Historie ==
Navnet jestrum-piercing kommer fra navnet på den første kunden Jesika Bornsen, som ble piercet av piercer Derek Lowe fra studioet Saint Sabrina's.
== Behandling ==
=== Risiko ===
Risikoen ved denne piercingen er at den ene siden kan gro inn i leppen. Dette kan hindres ved riktig piercing og riktig smykke.
Et problem med denne piercingen er at den kan gjøre skader på tennene, ved at ringen eller barbellen sliter på tennene. En måte å forhindre dette på er å bruke smykker laget av glass, tre, bioplast eller PTFE.
=== Etterbehandling ===
For etterbehandling av en slik piercinger er det vanlig å bløte piercing opp med en litt saltholdig væske to til tre ganger daglig. Bløt såret i tre til fire minutter og man hindrer blood og lymfeubehag på grunn av smykket (dette gjøres på begge sider). Det er her viktig at blandingsforholdet er riktig. Fjern så restene med en bomullspinne, og sett så smykket rolig igjennom piercingen.
== Eksterne lenker ==
Jestrum-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Jestrum-piercing er en medusa- og leppe frenulum-piercing. Piercingen går vertikalt fra munnhulen, eller ytterhuden over overleppen, og igjennom vevet i overleppen slik at begge sider av smykket syntes. | 198,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Vlasov | 2023-02-04 | Viktor Vlasov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Viktor Petrovitsj Vlasov russisk: Виктор Петрович Власов (født 1. september, 1925, død 2002) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Vlasov vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, 23 lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, og i finalen tapte de mot USA med 25-36.
Han ble europamester i basketball med Sovjetunionen i 1953.
| Viktor Petrovitsj Vlasov russisk: Виктор Петрович Власов (født 1. september, 1925, død 2002) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Vlasov vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, 23 lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, og i finalen tapte de mot USA med 25-36.
Han ble europamester i basketball med Sovjetunionen i 1953.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viktor Vlasov – Olympedia
(en) Viktor Vlasov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Viktor Vlasov – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Viktor Vlasov – FIBA | Viktor Petrovitsj Vlasov russisk: Виктор Петрович Власов (født 1. september, 1925, død 2002) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors. | 198,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sikkerhetsn%C3%A5l | 2023-02-04 | Sikkerhetsnål | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Husgeråd', 'Kategori:Introduksjoner i 1849'] | Sikkerhetsnålen består av en bue, en nål og en klemme. Ut fra den ene enden av buen, kommer nålen, og på motsatt side kommer klemmen. Den brukes vanligvis til å feste sammen tøystykker.
| Sikkerhetsnålen består av en bue, en nål og en klemme. Ut fra den ene enden av buen, kommer nålen, og på motsatt side kommer klemmen. Den brukes vanligvis til å feste sammen tøystykker.
== Kultur ==
Sikkerhetsnålen ble hyppig brukt som «pynt» innen punken. Både til å feste i klærne, piercing og smykker.
== Eksterne lenker ==
(en) Safety pins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sikkerhetsnålen består av en bue, en nål og en klemme. Ut fra den ene enden av buen, kommer nålen, og på motsatt side kommer klemmen. | 198,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Final_Riot! | 2023-02-04 | The Final Riot! | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Paramore-album'] | The Final Riot! er det andre offisielle konsertalbumet til Paramore.
Albumet ble utgitt 25. november 2008, og inneholder en bonus-DVD med en konsert og en bak-scenen dokumentar.
DVD-en ble filmet 12. august 2008, da de stoppet i Chicago mens de turnerte på en av deres siste turnéer i 2008; The Final Riot!. Den inneholder en dokumenter, som heter «40 Days of Riot!», som viser hvordan bandet er på turné. Den var å få i to utgaver; en standard og en limited edition. Limitid edition utgaven inneholdt 15 minutter ekstra av dokumentaren, 40 MORE Days of Riot!.
25. mars 2009 ble det erklært at The Final Riot! hadde solgt til gullplate.
| The Final Riot! er det andre offisielle konsertalbumet til Paramore.
Albumet ble utgitt 25. november 2008, og inneholder en bonus-DVD med en konsert og en bak-scenen dokumentar.
DVD-en ble filmet 12. august 2008, da de stoppet i Chicago mens de turnerte på en av deres siste turnéer i 2008; The Final Riot!. Den inneholder en dokumenter, som heter «40 Days of Riot!», som viser hvordan bandet er på turné. Den var å få i to utgaver; en standard og en limited edition. Limitid edition utgaven inneholdt 15 minutter ekstra av dokumentaren, 40 MORE Days of Riot!.
25. mars 2009 ble det erklært at The Final Riot! hadde solgt til gullplate.
== Sporliste ==
«Born for This» – 5:46
«That's What You Get» – 3:34
«Here We Go Again» – 4:10
«Fences» – 3:31
«Crushcrushcrush» – 3:15
«Let the Flames Begin» – 5:38
«When It Rains» – 4:04
«My Heart» – 5:31
«Decoy» – 3:14
«Pressure» – 3:02
«For a Pessimist, I'm Pretty Optimistic» – 4:27
«We Are Broken» – 5:25
«Emergency» – 5:22
«Hallelujah» – 4:57
«Misery Business» – 4:40
== Personell ==
Hayley Williams – hovedvokal, keyboard
Josh Farro – hovedgitar, vokal
Jeremy Davis – bassgitar
Zac Farro – trommer
Taylor York – rytmegitar
== Eksterne lenker ==
(en) The Final Riot! på Discogs
(en) The Final Riot! på MusicBrainz
(en) The Final Riot! på AllMusic | The Final Riot! er det andre offisielle konsertalbumet til Paramore. | 198,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maigonis_Valdmanis | 2023-02-04 | Maigonis Valdmanis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 30. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske basketballspillere'] | Maigonis Valdmanis (født 8. september 1933 i Riga, død 30. oktober 1999) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i flere olympiske leker 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Valdmanis vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36.
Valdmanis vant sølvmedalje i de to påfølgende olympiske leker, OL 1956 i Melbourne og OL 1960 i Roma, i basketball med Sovjetunionen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1957, 1959 og 1961.
| Maigonis Valdmanis (født 8. september 1933 i Riga, død 30. oktober 1999) var en sovjetisk basketballspiller som deltok i flere olympiske leker 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Valdmanis vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det sovjetiske laget som kom på andreplass i basketturneringen bak USA. Det var tredje gang som basketball sto på det olympiske programmet, tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 14. juli til 2. august 1952. Sovjetunionen vant semifinalen over Uruguay med 61-57, men i finalen tapte de mot USA med 25-36.
Valdmanis vant sølvmedalje i de to påfølgende olympiske leker, OL 1956 i Melbourne og OL 1960 i Roma, i basketball med Sovjetunionen.
Han ble europamester i basketball tre ganger med Sovjetunionen, 1957, 1959 og 1961.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors – Sølv i basketball Sovjetunionen
1956 Melbourne – Sølv i basketball Sovjetunionen
1960 Roma – Sølv i basketball Sovjetunionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maigonis Valdmanis – Olympedia
(en) Maigonis Valdmanis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Maigonis Valdmanis – databaseOlympics.com (arkivert)
(lv) Maigonis Valdmanis – Latvias olympiske komité
(en) Maigonis Valdmanis – FIBA
(en) Maigonis Valdmanis – FIBA | Maigonis Valdmanis (født 8. september 1933 i Riga, død 30. | 198,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Todd_Brooker | 2023-02-04 | Todd Brooker | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske alpinister', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brant County i Ontario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Todd Brooker (født 24. november 1959 i Paris, Ontario) er en tidligere canadisk alpinist. Fra 1977 til 1987 var utforkjøreren medlem av det canadiske landslaget, og ble regnet som den siste av de såkalte Crazy Canucks.
| Todd Brooker (født 24. november 1959 i Paris, Ontario) er en tidligere canadisk alpinist. Fra 1977 til 1987 var utforkjøreren medlem av det canadiske landslaget, og ble regnet som den siste av de såkalte Crazy Canucks.
== Karriere ==
I 1975 vant han det canadiske juniormesterskapet i utfor, og ble tatt opp på landslaget i 1977. Etter en alvorlig kneskade tvang ham til å ta pause fra skisporten i mer enn ett år, tok han i desember 1981 i Gröden sine første poeng i verdenscupen. Bare tre måneder senere var han, takket være en andreplass i utforrennet i Aspen, for første gang på seierspallen.
I sesongen 1982/83 vant han utforrennene i Kitzbühel og i Aspen. I de følgende årene etablerte han seg som utforkjører i verdenstoppen. I løpet av karrieren startet han totalt i 62 utforrenn i verdenscupen, og plukket poeng i 33 av disse. Han vant tre seire, og stod på seierspallen ved ytterligere fire anledninger. Han deltok i utforrennet under OL 1984 i Sarajevo, der han endte på 9.-plass. Han kjørte også utfor i to verdensmesterskap, og ble nr. 13 i Schladming 1982 og nr. 9 i Bormio 1985.
Han avsluttet karrieren etter at han falt stygt i en treningsomgang til utforrennet i Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Etter at han la opp begynte han som alpinkommentator i Canadian Broadcasting Corporation.
Verdenscupseire
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Todd Brooker – Olympics.com
(en) Todd Brooker – Olympic.org
(en) Todd Brooker – Olympedia
(en) Todd Brooker – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Todd Brooker – FIS (alpint)
(en) Todd Brooker – ski-db.com | Todd Brooker (født 24. november 1959 i Paris, Ontario) er en tidligere canadisk alpinist. | 198,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Flore_Rey | 2023-02-04 | Anne-Flore Rey | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne-Flore Rey (født 2. februar 1962 i Brignand) er en tidligere fransk alpinist som fortrinnsvis deltok i Super-G og storslalåm.
Anne-Flore Rey debuterte i verdenscupen som 17-åring, den 26. januar 1979 i kombinasjonsøvelsen i Schrums i Østerrike, og ble nummer 9. I mars 1983 vant hun sitt første og eneste renn i verdenscupen, storslalåmrennet i Mont Tremblant i Canada. Hun hadde ytterligere en plassering på seierspallen, en tredjeplass i storslalåm fra St. Gervais i januar 1985. Totalt hadde hun 21 plasseringer blant de 10 beste.
Under OL 1984 i Sarajevo ble hun nr. 10 i storslalåm.
Reys karriere ble stadig avbrudd på grunn av skader, og i 1987 kunngjorde hun at hun la opp, bare 25 år gammel.
| Anne-Flore Rey (født 2. februar 1962 i Brignand) er en tidligere fransk alpinist som fortrinnsvis deltok i Super-G og storslalåm.
Anne-Flore Rey debuterte i verdenscupen som 17-åring, den 26. januar 1979 i kombinasjonsøvelsen i Schrums i Østerrike, og ble nummer 9. I mars 1983 vant hun sitt første og eneste renn i verdenscupen, storslalåmrennet i Mont Tremblant i Canada. Hun hadde ytterligere en plassering på seierspallen, en tredjeplass i storslalåm fra St. Gervais i januar 1985. Totalt hadde hun 21 plasseringer blant de 10 beste.
Under OL 1984 i Sarajevo ble hun nr. 10 i storslalåm.
Reys karriere ble stadig avbrudd på grunn av skader, og i 1987 kunngjorde hun at hun la opp, bare 25 år gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne-Flore Rey – Olympedia
(en) Anne-Flore Rey – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anne-Flore Rey – FIS (alpint)
(en) Anne-Flore Rey – ski-db.com | Anne-Flore Rey (født 2. februar 1962 i Brignand) er en tidligere fransk alpinist som fortrinnsvis deltok i Super-G og storslalåm. | 198,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fatal_Portrait | 2023-02-04 | Fatal Portrait | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1986', 'Kategori:King Diamond-album', 'Kategori:Roadrunner Records-album'] | Fatal Portrait er debutalbumet til heavy-metal bandet King Diamond.
Albumet ble utgitt 14. mars 1986 på Roadrunner Records. Albumet er ikke et komplett konseptalbum da kun sporene 1-4 og 9 er en og samme historie. Det er kun ett album til (The Spider's Lullabye) som ikke er konseptalbum i diskografien til bandet. Albumet ble utgitt på nytt i 1997 med to bonusspor som tidligere kun var utgitt på single.
| Fatal Portrait er debutalbumet til heavy-metal bandet King Diamond.
Albumet ble utgitt 14. mars 1986 på Roadrunner Records. Albumet er ikke et komplett konseptalbum da kun sporene 1-4 og 9 er en og samme historie. Det er kun ett album til (The Spider's Lullabye) som ikke er konseptalbum i diskografien til bandet. Albumet ble utgitt på nytt i 1997 med to bonusspor som tidligere kun var utgitt på single.
== Sporliste ==
Alle tekster av Diamond
«The Candle» – 6:38 (Diamond)
«The Jonah» – 5:15 (Diamond)
«The Portrait» – 5:06 (Diamond)
«Dressed in White» – 3:09 (Diamond)
«Charon» – 4:14 (Diamond – Denner)
«Lurking in the Dark» – 3:33 (Diamond)
«Halloween» – 4:12 (Diamond – Denner)
«Voices from the Past» – 1:29 (Diamond)
«Haunted» – 3:54 (Diamond – Denner)
«No Presents for Christmas» – 3:23 (Diamond – Denner)* (fra: No Presents for Christmas 1985)
«The Lake» – 4:11 (Diamond)* (fra: Halloween 1986)* Bonusspor på nyutgivelse (1997)
== Personell ==
King Diamond – Vokal og gitarer på «Voices from the Past»
Andy LaRocque – Gitar
Michael Denner – Gitar
Timi Hansen – Bassgitar
Mikkey Dee – Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) Fatal Portrait på Discogs
(en) Fatal Portrait på MusicBrainz
(en) Fatal Portrait på Spotify
(en) Fatal Portrait på AllMusic | lenke | 198,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rook-piercing | 2023-02-04 | Rook-piercing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ørepiercing'] | Rook-piercing er en øre-piercing, der piercingen går gjennom anti-helixen i det ytre øret.
I forhold til andre typer piercing er rook-piercingen relativt smertefull, fordi nålen må gjennom et tykt lag med vev.
Piercingen må være i ro til den har leget. Støt mot piercingen før såret har grodd den kan skape stor skade.
| Rook-piercing er en øre-piercing, der piercingen går gjennom anti-helixen i det ytre øret.
I forhold til andre typer piercing er rook-piercingen relativt smertefull, fordi nålen må gjennom et tykt lag med vev.
Piercingen må være i ro til den har leget. Støt mot piercingen før såret har grodd den kan skape stor skade.
== Historie ==
Piercingen ble første gang utført i 1992 av pierceren Erik Dakota på en jødisk klient.
== Andre navn ==
Andre navn på rook-piercingen er Construction-piercing brukt i Alaska og Scaffold-piercing brukt i Storbritannia og Australia.
== Eksterne lenker ==
Rook-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Rook-piercing er en øre-piercing, der piercingen går gjennom anti-helixen i det ytre øret. | 198,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elias_Monsen_Aardal | 2023-02-04 | Elias Monsen Aardal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune'] | Elias Monsen Aardal (født 6. august 1880 i Årdal i Breim, død 1968) var en norsk lærer og forfatter, fra Breim i Gloppen kommune. I 1955 gav han ut ei minnebok frå hjembygda Årdal, med skildringer fra 1890-årene. Han gav også ut to diktsamlinger, der den ene hadde tema fra hjembygda Breim.
Han flyttet til Oltesvik i Gjesdal og senere til lærergarden på Sporaland rett nord for Sviland i Sandnes kommune.
| Elias Monsen Aardal (født 6. august 1880 i Årdal i Breim, død 1968) var en norsk lærer og forfatter, fra Breim i Gloppen kommune. I 1955 gav han ut ei minnebok frå hjembygda Årdal, med skildringer fra 1890-årene. Han gav også ut to diktsamlinger, der den ene hadde tema fra hjembygda Breim.
Han flyttet til Oltesvik i Gjesdal og senere til lærergarden på Sporaland rett nord for Sviland i Sandnes kommune.
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
== Eksterne lenker ==
Kjende personar i Gloppen fødde år 1850-1900 NRKs fylkesleksikon | Breim | 198,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jussi_Kurikkala | 2023-02-04 | Jussi Kurikkala | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Finske langrennsløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kalajoki', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Juho «Jussi» Samuli Kurikkala (født 12. august 1912 i Kalajoki, død 10. mars 1951) var en finsk langrennsløper som var aktiv på 1930- og 40-tallet.
I de tre verdensmesterskapene i 1937, 1938 og 1939 vant han to gull- og en sølvmedalje, blant annet ble han verdensmester på 18 km i 1939. Størst suksess hadde han i VM 1941 i Cortina d'Ampezzo, der han tok gull på stafetten og 50 km, samt sølv på 18 km. Etter andre verdenskrig ble imidlertid dette mesterskapet erklært som ugyldig av FIS, slik at disse medaljene ikke har offisiell status.
| Juho «Jussi» Samuli Kurikkala (født 12. august 1912 i Kalajoki, død 10. mars 1951) var en finsk langrennsløper som var aktiv på 1930- og 40-tallet.
I de tre verdensmesterskapene i 1937, 1938 og 1939 vant han to gull- og en sølvmedalje, blant annet ble han verdensmester på 18 km i 1939. Størst suksess hadde han i VM 1941 i Cortina d'Ampezzo, der han tok gull på stafetten og 50 km, samt sølv på 18 km. Etter andre verdenskrig ble imidlertid dette mesterskapet erklært som ugyldig av FIS, slik at disse medaljene ikke har offisiell status.
== Meritter ==
VM 1937 i Chamonix: Sølv på stafetten
VM 1938 i Lahtis: Gull på stafetten
VM 1939 i Zakopane: Gull på 18 km
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jussi Kurikkala – Olympedia
(en) Jussi Kurikkala – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jussi Kurikkala – Track and Field Statistics
(en) Jussi Kurikkala – FIS (langrenn) | Juho «Jussi» Samuli Kurikkala (født 12. august 1912 i Kalajoki, død 10. | 198,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pauli_Pitk%C3%A4nen | 2023-02-04 | Pauli Pitkänen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Finske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kuopio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Pauli Einar Pitkänen (født 4. november 1911 i Nilsiä, død 28. september 1941) var en finsk langrennsløper.
Han ble to ganger verdensmester i stafett (1938 og 1939). I 1938 gikk han stafetten sammen med Jussi Kurikkala, Martti Lauronen og Klaes Karppinen, mens han i 1939 hadde med seg Olavi Alakulppi, Eino Olkanuora og Klaes Karppinen. I 1938 ble han også individuell verdensmester på distansen 18 km.
| Pauli Einar Pitkänen (født 4. november 1911 i Nilsiä, død 28. september 1941) var en finsk langrennsløper.
Han ble to ganger verdensmester i stafett (1938 og 1939). I 1938 gikk han stafetten sammen med Jussi Kurikkala, Martti Lauronen og Klaes Karppinen, mens han i 1939 hadde med seg Olavi Alakulppi, Eino Olkanuora og Klaes Karppinen. I 1938 ble han også individuell verdensmester på distansen 18 km.
== Meritter ==
VM 1938 i Lahtis: gull på stafetten, gull på 18 km
VM 1939 i Zakopane: gull på stafetten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pauli Pitkänen – FIS (langrenn) | Pauli Einar Pitkänen (født 4. november 1911 i Nilsiä, død 28. | 198,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylans_diskografi | 2023-02-04 | Bob Dylans diskografi | ['Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Diskografier'] | Bob Dylans diskografi er en diskografi for den amerikanske sangeren og låtskriveren Bob Dylan. Den besto i mars 2020 av 38 studioalbum, 92 singler, 13 konsertalbum, 15 album i The Bootleg Series og 19 samlealbum. Listen inneholder også tre videoer, en bibliografi, og en filmografi.
Dylan har mottatt mange priser for sin låtskriving og opptredener. Se Liste over Bob Dylans priser.
| Bob Dylans diskografi er en diskografi for den amerikanske sangeren og låtskriveren Bob Dylan. Den besto i mars 2020 av 38 studioalbum, 92 singler, 13 konsertalbum, 15 album i The Bootleg Series og 19 samlealbum. Listen inneholder også tre videoer, en bibliografi, og en filmografi.
Dylan har mottatt mange priser for sin låtskriving og opptredener. Se Liste over Bob Dylans priser.
== Studioalbum ==
== Samlealbum ==
== Konsertalbum ==
== The Bootleg Series ==
== Andre opptredener ==
The Concert for Bangladesh (George Harrison, 1971) – 6 sanger
Rock of Ages (The Band, 1972) – 4 sanger
The Last Waltz (The Band, 1978) – 5 sanger
Hearts of Fire (Diverse, 1988 – 3 sanger
Postcards of the Hanging (The Grateful Dead, 2002) – 1 sanger
Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture (Diverse, 2003) – 3 sanger
Gotta Serve Somebody: The Gospel Songs of Bob Dylan (Diverse, 2003)
A Musical History (The Band, 2005) – 7 sanger
Folksinger's choice (Radiosending fra 11. mars 1962, 2010, tidligere bootleg)
== Singler ==
== Video ==
Hard to Handle (1986)
The 30th Anniversary Concert Celebration (1993) #40 U.S.
MTV Unplugged (1995)Bob Dylan dukker opp i mange andre kommersielle videoutgivelser; bare de som sentrerer han er med på listen.
== Filmer ==
=== De viktigste ===
Dont Look Back (1967)
Eat the Document (1969)
Renaldo and Clara (1978)
Masked and Anonymous (2003)
No Direction Home (2005)
=== Skuespiller ===
Pat Garrett & Billy the Kid (1973)
Hearts of Fire (1987)
Backtrack aka "Catchfire" (1990)
Paradise Cove (1999)
Masked and Anonymous (2003)
=== Utøver ===
Festival (1967)
The Concert for Bangladesh (1972)
The Last Waltz (1978)
Gotta Serve Somebody: The Gospel Songs of Bob Dylan DVD (2006)
The Other Side of the Mirror: Bob Dylan at the Newport Folk Festival (2007)
=== Biografisk ===
No Direction Home (Juli 2005), regissert av Martin Scorsese
I'm Not There (November 2007), regissert av Todd Haynes
== Bøker ==
Tarantula (1971)
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
The Definitive Bob Dylan Songbook (2003)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962 — 2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook, 1956-1966 (2005) [kreditert til Dylan, selv om teksten ble skrevet Robert Santelli.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Album Chart History: Bob Dylan Billboard 200 | Bob Dylan: the Collection er det tredje iTunes komplette digitale album, følgende The Complete U2 og The Complete Stevie Wonder. Den kommer med 763 sanger og ett 100-siders digitalt hefte for 199. | 198,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkisk_olje-bryting | 2023-02-04 | Tyrkisk olje-bryting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryting', 'Kategori:Bryting i Tyrkia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Tyrkisk olje-bryting er en form for bryting som er en stilart innen folkestil-bryting. På tyrkisk kalles stilarten Yağlı güreş.
Dette er Tyrkias nasjonalsport. Sporten er populær bl.a. i Japan og Nederland.
| Tyrkisk olje-bryting er en form for bryting som er en stilart innen folkestil-bryting. På tyrkisk kalles stilarten Yağlı güreş.
Dette er Tyrkias nasjonalsport. Sporten er populær bl.a. i Japan og Nederland.
== Beskrivelse ==
Bryterne har spesielle skinnbukser ( kypset ), og kroppen er smurt inn i olivenolje.
En kamp varer i 30 eller 40 minutter, maksimalt (jfr. regelendring fra år 1975).
== Turneringer ==
Kırkpınar-turneringen holdes hvert år i Edirne (i "Turkish Thrace") siden år 1362.
== Regler ==
Målet er å få lagt motstanderen ned på ryggen selv om de er innsmurt i olivenolje. Derfor er det lov å ta hånda nedi buksa til motstanderen for å få tak.
Utenfor Tyrkia, arrangeres turneringer bl.a. i Nederland (av Koninklijke Nederlandse Krachtsport en Fitnessfederatie ). | Tyrkisk olje-bryting er en form for bryting som er en stilart innen folkestil-bryting. På tyrkisk kalles stilarten Yağlı güreş. | 198,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjuker | 2023-02-04 | Kjuker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sopp'] | En kjuke er en sopp som lager fruktlegemer på ved, som ofte er sidestilte, gjerne stammer og greiner. Kjukene tilhører familien poresopper (Polyporaceae).
| En kjuke er en sopp som lager fruktlegemer på ved, som ofte er sidestilte, gjerne stammer og greiner. Kjukene tilhører familien poresopper (Polyporaceae).
== Morfologi ==
Sporene sitter i et porelag. Kjukene kan være flerårige, f.eks. kreftkjuke, knuskkjuke og rødrandkjuke, eller ettårige, f.eks. silkekjuke og svovelkjuke. Fruktlegemene er vanligvis treharde, seige eller korkaktige.
== Økologi ==
De fleste kjuker bryter ned ved og forårsaker hvitråte eller brunråte. Når det er hvitråte, brytes både cellulose og lignin ned; når det er brunråte, brytes bare cellulose ned, og det brune ligninet blir igjen. Kjukene gjør nytte for seg ved å bryte ned død ved. Noen kjuker angriper levende trær, f.eks. rotkjuke på gran og svovelkjuke på løvtre (f.eks. eik), andre kjuker angriper trær som er svekket, f.eks. knivkjuke på bjørk. De fleste kjukene går på døde eller døende trær, veltede stammer, fallved, vedrester eller på trekonstruksjoner.
== Se også ==
Sopp
Lakkjuke (Ganoderma lucidum)
== Kilder ==
(no) Kjuker i Store norske leksikon | En kjuke er en sopp som lager fruktlegemer på ved, som ofte er sidestilte, gjerne stammer og greiner. Kjukene tilhører familien poresopper (Polyporaceae). | 198,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Hou_Guoyang | 2023-02-04 | Joseph Hou Guoyang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Den katolske kirke i Sichuan', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chongqing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Hou Guoyang eller Guoyong (født 1922- ) var katolsk «undergrunnsbiskop» av Chongqing i Kina.
| Joseph Hou Guoyang eller Guoyong (født 1922- ) var katolsk «undergrunnsbiskop» av Chongqing i Kina.
== Biografi ==
Han ble hemmelig bispeviet av biskop Joseph Fan Xueyan av Baoding i 1988.
I januar 1989 ble han arrestert, og holdt i forvaring av de kinesiske myndigheter til i 1991, og deretter holdt i husarrest.
Noe etterpå ble han suspendert fra undergrunnskirken etter at det angivelig kom frem at han var gift og hadde barn, og var involvert i upassende virksomhet.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934
Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936
Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946
Biskop Peter Joseph Fan Xueyan' (1907-1992) *1951
Biskop Joseph Hou Guoyang (1922- ) *1988 eller 1989
== Referanser == | Joseph Hou Guoyang eller Guoyong (født 1922- ) var katolsk «undergrunnsbiskop» av Chongqing i Kina. | 198,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Han_Jingtao | 2023-02-04 | Andreas Han Jingtao | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jilin i Jilin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andreas Han Jingtao eller Andrew (forenklet kinesisk: 韩井涛; tradisjonell kinesisk: 韓井濤; pinyin: Hán Jǐngtāo; født 26. juli 1921 i Jilin i Kina, død 30. desember 2020) var katolsk undergrunnsbiskop av bispedømmet Siping i provinsen Jilin i Folkerepublikken Kina.
| Andreas Han Jingtao eller Andrew (forenklet kinesisk: 韩井涛; tradisjonell kinesisk: 韓井濤; pinyin: Hán Jǐngtāo; født 26. juli 1921 i Jilin i Kina, død 30. desember 2020) var katolsk undergrunnsbiskop av bispedømmet Siping i provinsen Jilin i Folkerepublikken Kina.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han Jingtao vokste opp som den eldste sønn i en velstående katolsk familie fra Shan Wanzi i Weichang fylke i Hebei. Hans bestefar Han Guotai hadde seks brødre; hans far var kalt Han Chaojun, og moren fra Zhao av familienavn. Hans foreldre og bestefaren var bekjennende kristne fra Korea.
Han fikk utdannelse og formasjon i byen Da Yingzi fra de kanadiske misjonærer av Quebec, som var de ansvarlige for det apostoliske vikariat i hans del av Kina. Da han av 14 år gammel, bestemte han og noen andre studenter etter sommerferien å ta toget og dra til forberedelsesseminaret i Siping, og med dette begynte deres vei mot prestevielsen. Han studerte etterhvert videre på presteseminaret i Changchun.
=== Prest ===
Han ble presteviet den 14. desember 1947, og noe av det første av større og varig betydning han foretok seg, var å opprette en søsterkongregasjon. satt fengslet fra 1953 til 1980, fordi han hadde nektet å være med i «den autonome og uavhengige» kirke som Mao Zedong ønsket.
Etter løslatelsen underviste han i latinsk og gresk kultur ved Dongbeiuniversitetet i Changchun, og førte frem sine studenter til mastergradsnivå og doktorgrader. Han ble pensjonert derfra i 1987.
=== Biskop ===
Han ble hemmelig bispeviet av undergrunnsbiskopen Casimir Wang Milu den 6. mai 1982 til koadjutorbiskop i Siping, og i 1986 overtok han som ordinarie biskop. Kirken han ledet, opplevde de påfølgende årene vekst. Fra 1991 til 1992 steg antallet konvertitter til nesten 1.000; ved utgangen av 1991 var antallet mannlige noviser tyve, og kvinnelige noviser hundre.Likesom mange andre tilknyttet undergrunnskirken, opplevde også han etter Maos levetid opplevd arrestasjoner og perioder i fengsel eller arbeidsleir. Ordenen han hadde stiftet, ble også plaget. I mai 2005 ble dens hovedsete i Shenyang oppdaget av politiet: Nær 40 ble sendt bort, og bygningen konfiskert. I juli 2008, tett før sommerolympiaden i Beijing, ble et annet av dens fellesskap raidet i Shenyang.
Han gikk mange ganger inn for innenkirkelig forsoning mellom «undergrunns»katolikker og katolikker i «den åpne kirke».
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934
Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936
Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946
Biskop Peter Joseph Fan Xueyan (1907-1992) *1951
Biskop Casimir Wang Milu (1943-2017) *1981
Biskop Andreas Han Jingtao (1921-2020) *1982
== Referanser == | Andreas Han Jingtao eller Andrew (; født 26. juli 1921 i Jilin i Kina, død 30. | 198,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_%C3%85ril | 2023-02-04 | Svein Åril | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesmenn i Aust-Agder', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater'] | Svein Åril (født 2. mai 1946 i Oslo) er tidligere fylkesmann i Aust-Agder. Han var konstituert i stillingen siden 1. januar 2008 til 1. oktober 2009.. Åril var assisterende fylkesmann i Aust-Agder fra 1992 til 2008. Han fungerte også som fylkesmann i et halvt år i 1994.
Åril tok befalsutdannelse ved KNM Tordenskiold i 1966 og er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo i 1974. Han gjennomførte sjefskurset ved Forsvarets høgskole i 1998.
Svein Åril har vært juridisk konsulent ved Rikstrygdeverket (1974–75), politifullmektig ved Arendal politikammer (1975–77), førstekonsulent i Aust-Agder fylkeskommune (1977–83), dommerfullmektig ved Holt sorenskriverembede (1983–84), førstekonsulent hos Fylkesmannen i Aust-Agder (1984–85) og avdelingssjef samme sted (1985–86). Endelig var han advokat og fagsjef i Sparebanken SØR (1986–92), før han ble utnevnt til assisterende fylkesmann.
Åril søkte i 2008 stillingen som fylkesmann i Aust-Agder, men regjeringen valgte å gi stillingen til Øystein Djupedal.
| Svein Åril (født 2. mai 1946 i Oslo) er tidligere fylkesmann i Aust-Agder. Han var konstituert i stillingen siden 1. januar 2008 til 1. oktober 2009.. Åril var assisterende fylkesmann i Aust-Agder fra 1992 til 2008. Han fungerte også som fylkesmann i et halvt år i 1994.
Åril tok befalsutdannelse ved KNM Tordenskiold i 1966 og er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo i 1974. Han gjennomførte sjefskurset ved Forsvarets høgskole i 1998.
Svein Åril har vært juridisk konsulent ved Rikstrygdeverket (1974–75), politifullmektig ved Arendal politikammer (1975–77), førstekonsulent i Aust-Agder fylkeskommune (1977–83), dommerfullmektig ved Holt sorenskriverembede (1983–84), førstekonsulent hos Fylkesmannen i Aust-Agder (1984–85) og avdelingssjef samme sted (1985–86). Endelig var han advokat og fagsjef i Sparebanken SØR (1986–92), før han ble utnevnt til assisterende fylkesmann.
Åril søkte i 2008 stillingen som fylkesmann i Aust-Agder, men regjeringen valgte å gi stillingen til Øystein Djupedal.
== Referanser == | Svein Åril (født 2. mai 1946 i Oslo) er tidligere fylkesmann i Aust-Agder. | 198,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Meng_Ziwen | 2023-02-04 | Joseph Meng Ziwen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Guangxi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Meng Ziwen (født 19. mars 1904 i Hengling i Guangxi i Kina, død 7. januar 2007) var katolsk undergrunnsbiskop av bispedømmet Nanning i den subprovinsielle regionen Guangxi Zhuang i Folkerepublikken Kina, anerkjent av paven. Han ble ikke anerkjent som biskop av de kinesiske myndighetene.Meng kom ikke fra en katolsk familie, men lot seg døpe i tenårene. Da han var 15 år, dro han til Nanning for å studere katekisme, og fortsatte i åtte år ved juniorseminaret, den gang kalt «det latinske kolleg». I 1935, etter seks års teologiske og filosofiske studier i presteseminaret i Penang i Malaysia ble han presteviet i Nanning.
To år etter prestevielsen og etter videre medisinske selvstudier, blant annet innen kinesisk urtemedisin, åpnet han en klinikk i en landsby i sin menighet, og en annen klinikk i en barneskole. Hans prestevirke gikk bra, selv i borgerkrigsårene, men etter at kommunistene kom til makten ble det vanskeligere. Kort etter den kommunistiske seieren ble nonner som hadde drevet en biskoppelig klinikk arrestert for å ha hjulpet «banditter» (uttrykket makthaverne brukte om kuomintangs soldater), og ti dager etter ble fader Meng arrestert og sperret inne i et rom sammen med 100 andre. Senere ble de alle sendt til en arbeidsleir, og i 1951 ble han dømt til ti års fangenskap.Han tilbragte tyve år av sitt liv i reform ved arbeid-jordbruksleir. I den første perioden av fangenskapet, i 1950-årene, ble han sykepleier for andre fanger. Han skrev i all hemmelighet til erkebiskop Justinus Paulinus Albouy, en fransk misjonær som da var erkebiskop av Nanning. Da vokterne fant brevet, ble han isolert og nektet mat i flere dager. Noen få måneder etter ble han «dømt» for å ha helbredet «banditter», nørt opp om antiregimestemning blant folk, og for å ha æreskjelt regjeringen. Han ble nødt til å delta i hardt arbeid med veibygging.Han ble løslatt i 1957 og begynte å virke ved en kirke i Nanning. Der drev han også en klinikk. I 1958 ble han arrestert på nytt. Tidlig i 1960-årene var det hungersnød og mange fanger rundt ham døde av sult og feilernæring. Men den vanskeligste tiden for ham var under kulturrevolusjonen.Etter mange harde år ble han i 1970 overført til fangenskap i sin landsby, Hengling, fordi han ble ansett for å være for gammel til tungt arbeid. Han ble brukt som latrinetømmer i området, men måtte hver dag tilbake til fengslet. I det stille klarte han likevel å forkynne i nabolandsbyene og av og til døpe nykonverterte.Etter at kirkene kunne gjenoppta ordinært arbeid i 1980-årene engasjerte han seg mer åpent som forkynner og sjelesørger i områdene i Liuzhou, Heshan, Yulin og Guilin, alle i Guangxi.
Han ble hemmelig bispeviet i 1984 av en «undergrunnsbiskop» fra Gansu. De kinesiske myndighetene anerkjente ikke hans bispestatus, og betraktet ham offisielt som prest – som sogneprest i Guigang – til hans dødsdag. Han undertegnet seg alltid som prest, og ble alment kalt lao shenfu (seniorprest). Han bodde i landsbyen Santang i området. Under fugleinfluensautbruddene i Kina i 2005 engasjerte han seg i forebyggende arbeid. Han fortalte etterpå ar bøndene i området pleide å fôre fjærkreet sitt med urtete i influensatider, inneholdende blant annet urtemedisinen banlangen og løvetann.
Da han døde, var han med sine 103 år landets eldste katolske biskop. Han mente selv at det harde straffearbeidet i tyve år gjorde ham sterk, og var grunnen til at han ble så gammel.Ettersom vatikantro katolikker anså han som Nannings rettmessige biskop, var det først ved hans død at den fungerende biskop (John Baptist Tan Yanquan) i provinsen av dem ble betraktet som ordinarius.
| Joseph Meng Ziwen (født 19. mars 1904 i Hengling i Guangxi i Kina, død 7. januar 2007) var katolsk undergrunnsbiskop av bispedømmet Nanning i den subprovinsielle regionen Guangxi Zhuang i Folkerepublikken Kina, anerkjent av paven. Han ble ikke anerkjent som biskop av de kinesiske myndighetene.Meng kom ikke fra en katolsk familie, men lot seg døpe i tenårene. Da han var 15 år, dro han til Nanning for å studere katekisme, og fortsatte i åtte år ved juniorseminaret, den gang kalt «det latinske kolleg». I 1935, etter seks års teologiske og filosofiske studier i presteseminaret i Penang i Malaysia ble han presteviet i Nanning.
To år etter prestevielsen og etter videre medisinske selvstudier, blant annet innen kinesisk urtemedisin, åpnet han en klinikk i en landsby i sin menighet, og en annen klinikk i en barneskole. Hans prestevirke gikk bra, selv i borgerkrigsårene, men etter at kommunistene kom til makten ble det vanskeligere. Kort etter den kommunistiske seieren ble nonner som hadde drevet en biskoppelig klinikk arrestert for å ha hjulpet «banditter» (uttrykket makthaverne brukte om kuomintangs soldater), og ti dager etter ble fader Meng arrestert og sperret inne i et rom sammen med 100 andre. Senere ble de alle sendt til en arbeidsleir, og i 1951 ble han dømt til ti års fangenskap.Han tilbragte tyve år av sitt liv i reform ved arbeid-jordbruksleir. I den første perioden av fangenskapet, i 1950-årene, ble han sykepleier for andre fanger. Han skrev i all hemmelighet til erkebiskop Justinus Paulinus Albouy, en fransk misjonær som da var erkebiskop av Nanning. Da vokterne fant brevet, ble han isolert og nektet mat i flere dager. Noen få måneder etter ble han «dømt» for å ha helbredet «banditter», nørt opp om antiregimestemning blant folk, og for å ha æreskjelt regjeringen. Han ble nødt til å delta i hardt arbeid med veibygging.Han ble løslatt i 1957 og begynte å virke ved en kirke i Nanning. Der drev han også en klinikk. I 1958 ble han arrestert på nytt. Tidlig i 1960-årene var det hungersnød og mange fanger rundt ham døde av sult og feilernæring. Men den vanskeligste tiden for ham var under kulturrevolusjonen.Etter mange harde år ble han i 1970 overført til fangenskap i sin landsby, Hengling, fordi han ble ansett for å være for gammel til tungt arbeid. Han ble brukt som latrinetømmer i området, men måtte hver dag tilbake til fengslet. I det stille klarte han likevel å forkynne i nabolandsbyene og av og til døpe nykonverterte.Etter at kirkene kunne gjenoppta ordinært arbeid i 1980-årene engasjerte han seg mer åpent som forkynner og sjelesørger i områdene i Liuzhou, Heshan, Yulin og Guilin, alle i Guangxi.
Han ble hemmelig bispeviet i 1984 av en «undergrunnsbiskop» fra Gansu. De kinesiske myndighetene anerkjente ikke hans bispestatus, og betraktet ham offisielt som prest – som sogneprest i Guigang – til hans dødsdag. Han undertegnet seg alltid som prest, og ble alment kalt lao shenfu (seniorprest). Han bodde i landsbyen Santang i området. Under fugleinfluensautbruddene i Kina i 2005 engasjerte han seg i forebyggende arbeid. Han fortalte etterpå ar bøndene i området pleide å fôre fjærkreet sitt med urtete i influensatider, inneholdende blant annet urtemedisinen banlangen og løvetann.
Da han døde, var han med sine 103 år landets eldste katolske biskop. Han mente selv at det harde straffearbeidet i tyve år gjorde ham sterk, og var grunnen til at han ble så gammel.Ettersom vatikantro katolikker anså han som Nannings rettmessige biskop, var det først ved hans død at den fungerende biskop (John Baptist Tan Yanquan) i provinsen av dem ble betraktet som ordinarius.
== Referanser == | Joseph Meng Ziwen (født 19. mars 1904 i Hengling i Guangxi i Kina, død 7. | 198,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paulin-Joseph-Justin_Albouy | 2023-02-04 | Paulin-Joseph-Justin Albouy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Linjen de Bovet', 'Kategori:Medlemmer av Det parisiske misjonsselskap', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra departementet Aveyron', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paulin-Joseph-Justin Albouy (født 9. juni 1880 i Camboulazet i kommunen Carcenac-Peyralès i Aveyron i Frankrike, død 7. februar 1954 i Rodez) var katolsk erkebiskop av Nanning i Guangxi i Kina.
| Paulin-Joseph-Justin Albouy (født 9. juni 1880 i Camboulazet i kommunen Carcenac-Peyralès i Aveyron i Frankrike, død 7. februar 1954 i Rodez) var katolsk erkebiskop av Nanning i Guangxi i Kina.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Albouy kom fra stedet Tavernes ved Camboulazet og var tredje barn i en bondefamilie med tretten barn. En av hans søstre ble nonne, en av hans brødre misjonær i Arizona.
=== Prest, misjonær ===
Han var medlem av det parisiske ytremisjonsselskap og ble presteviet 21. juni 1903. Han ble 11. november samme år sendt til misjonene i Kina.
=== Biskop ===
Han ble den 27. mars 1930 utnevnt av pave Pius XI til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Nanning. Bispevielsen fant sted 24. august 1930 med biskop Gustave-Joseph Deswazières (Beihai) som hovedkonsekrator. De to medkonsekratorer var biskop Enrico Pascal Valtorta og biskop James Edward Walsh. Bispevielsen fant sted i Hongkong.
Under annen verdenskrig okkuperte japanernes militære styrker to ganger deler av hans bispedømme. I november 1944 måtte biskopen flykte unna japanerne til de titusen toppers fjell nær grensen til Vietnam, og da han i september neste år kunne vende tilbake, fant han at hans bispegård var blant de mange nedbrente bygninger i Nanning.
Den 11. april 1946 ble han promovert til erkebiskop av samme sted.
Den 4. desember 1951 rykket kommunistiske styrker inn i Nanning. Flere av hans utenlandske prester ble utvist umiddelbart, selv fikk han til å begynne med forbli. Men den 10. september 1952 ble han arrestert. Han ble dømt og utvist noen få dager etter; en eskorte på seks vakter ledsaget ham til grensen mot Hongkong, der han ankom 20. september.
Han reiste så hjem til Frankrike, der han døde etter kort tid. Begravelsesmessen fant sted i katedralen i Rodez og han ble gravlagt i sin hjemlandsby, Camboulazet.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Erkebiskop François de Bovet (1745–1838)
Biskop Jacques-Léonard Pérocheau (1787–1861) *bispeviet 1818
Biskop Annet-Théophile Pinchon (1814-1891) *1859
Biskop Félix Biet (1838-1901) *1878
Biskop Célestin-Félix-Joseph Chouvellon (1540-1611) *1891
Erkebiskop Jean-Baptiste-Marie Budes de Guébriant (1849-1924) *1910
Biskop Gustave-Joseph Deswazières (1882-1959) *1929
Biskop Paulin-Joseph-Justin Albouy
== Referanser == | thumb|Den moderne katolske katedral i Nanning. | 198,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Qian_Huimin | 2023-02-04 | Joseph Qian Huimin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Suzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Qian Huimin (født mars 1911 i Zhangjiagang i provinsen Jiangsu i Kina, død 20. mai 1993 i Nanjing) var en regimegodkjent katolsk biskop av Nanjing i Folkerepublikken Kina.
Han kom fra en katolsk familie, og begynte å studere ved presteseminaret i Zikawei i Shanghai i september 1934. I juni 1940 ble han presteviet i katedralen i bispedømmet Haimen i Jiangsu. Han virket som prest i Qidong, Chongming, Haimen og Nantong.Fra 1949 til 1980 var han generalvikar i bispedømmet Haimen. I 1980 ble han utnevnt til bispedømmeadministrator for bispedømmet Nanjing, og i juli 1981 ble han ordinert til dets biskop.Mens han var biskop ble 13 kirker restaurert eller bygd i bispedømmet, og et bispedømmesenter ble etablert i Wuxi i 1989.
Han døde i Nanjing 20. mai 1933.
| Joseph Qian Huimin (født mars 1911 i Zhangjiagang i provinsen Jiangsu i Kina, død 20. mai 1993 i Nanjing) var en regimegodkjent katolsk biskop av Nanjing i Folkerepublikken Kina.
Han kom fra en katolsk familie, og begynte å studere ved presteseminaret i Zikawei i Shanghai i september 1934. I juni 1940 ble han presteviet i katedralen i bispedømmet Haimen i Jiangsu. Han virket som prest i Qidong, Chongming, Haimen og Nantong.Fra 1949 til 1980 var han generalvikar i bispedømmet Haimen. I 1980 ble han utnevnt til bispedømmeadministrator for bispedømmet Nanjing, og i juli 1981 ble han ordinert til dets biskop.Mens han var biskop ble 13 kirker restaurert eller bygd i bispedømmet, og et bispedømmesenter ble etablert i Wuxi i 1989.
Han døde i Nanjing 20. mai 1933.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958
Biskop Joseph Qian Huimin (1911-1993) *1981
== Referanser == | thumb|Romersk-katolsk katedral i Nanjing. Kirkens navn, direkte oversatt, er Den ubesmittede unnfangelsens katedral (圣母无染原罪始胎堂), men den er best kjent som katedralen i Shigu-gaten (石鼓路天主教堂) | 198,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katedralen_i_Rodez | 2023-02-04 | Katedralen i Rodez | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Aveyron', 'Kategori:Basilica Minor', 'Kategori:Byggverk i Occitanie', 'Kategori:Katedraler i Frankrike', 'Kategori:Katolske kirker i Frankrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Katedralen i Rodez (Cathédrale Notre-Dame de Rodez) er en katolsk katedral i gotisk stil. Den er sete for det katolske bispedømmet Rodez.
Den særegne stengte vestfronten var en gang i tiden del av Rodez' bymur. | Katedralen i Rodez (Cathédrale Notre-Dame de Rodez) er en katolsk katedral i gotisk stil. Den er sete for det katolske bispedømmet Rodez.
Den særegne stengte vestfronten var en gang i tiden del av Rodez' bymur. | Katedralen i Rodez (Cathédrale Notre-Dame de Rodez) er en katolsk katedral i gotisk stil. Den er sete for det katolske bispedømmet Rodez. | 198,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hille_Melbye_Arkitekter | 2023-02-04 | Hille Melbye Arkitekter | ['Kategori:Arkitektur i 1955', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Betongtavlen', 'Kategori:Etableringer i 1955', 'Kategori:Harald Hille', 'Kategori:Norske arkitektfirmaer'] | Hille Melbye Arkitekter er et norsk arkitektfirma som har vært i drift siden 1955.
Kontoret ble grunnlagt i 1955, da arkitekt Harald Hille (1921–2020) etablerte egen praksis. I 1985 ble Harald Melbye partner, og firmaet endret navn til Arkitektkontoret Hille+Melbye AS. I 2002 byttet det navn til Hille Melbye Arkitekter AS.
Hille Melbye Arkitekter har gjennom sin historie fra etableringen i 1955 etablert seg som et arkitektkontor med bred og variert oppdragsmengde. Historisk sett har kirker, boliger og hytter vært sentrale oppdrag, men de siste 15 år har oppdragsmengden flyttet seg over til større og mer kompliserte prosjekter som planarbeid, reguleringer, kjøpesentre, boligprosjekter, kontorbygg og hoteller. Firmaet holder i dag til i Hausmannsgate 16, i lokaler som tidligere var transformatorstasjon for Oslo lysverk. Hille Melbye Arkitekter er i dag et kontor på ca. 45 ansatte og er eid i fellesskap.
| Hille Melbye Arkitekter er et norsk arkitektfirma som har vært i drift siden 1955.
Kontoret ble grunnlagt i 1955, da arkitekt Harald Hille (1921–2020) etablerte egen praksis. I 1985 ble Harald Melbye partner, og firmaet endret navn til Arkitektkontoret Hille+Melbye AS. I 2002 byttet det navn til Hille Melbye Arkitekter AS.
Hille Melbye Arkitekter har gjennom sin historie fra etableringen i 1955 etablert seg som et arkitektkontor med bred og variert oppdragsmengde. Historisk sett har kirker, boliger og hytter vært sentrale oppdrag, men de siste 15 år har oppdragsmengden flyttet seg over til større og mer kompliserte prosjekter som planarbeid, reguleringer, kjøpesentre, boligprosjekter, kontorbygg og hoteller. Firmaet holder i dag til i Hausmannsgate 16, i lokaler som tidligere var transformatorstasjon for Oslo lysverk. Hille Melbye Arkitekter er i dag et kontor på ca. 45 ansatte og er eid i fellesskap.
== Priser ==
1985 – Betongtavlen for Snarøya kirke, sammen med Odd Østbye
2000 – Mursenterets Millenniumpris
2005 – Oslo bys arkitekturpris for Pilestredet park felt E1
2007 – Statens byggeskikkpris for Kirurgibygget i Pilestredet park
2010 – Byggeindustriens «Året bygg»-pris for Lambertseter senter
2019 – Betongtavlen for Spikkestad kirke- og kulturhus
== Større arbeider i utvalg ==
2018 – Spikkestad kirke- og kultursenter
2015 – Nye Jordal Amfi, Oslo
2015 – Flekkerøy kirke, Kristiansand
Uppsala Arena
2012 – Kampen omsorgsboliger
2011 – VIP-bygget, Gardermoen lufthavn
2011 – Infotjenester, Sarpsborg
2010 – Storo Storsenter
2010 – Lambertseter senter
2009 – Nordby Shoppingcenter
2008 – Rehabilitering av Norges ambassade i Brussel
2008 – Tilbygg til Oslo legevakt (og apotekutsalg)
2008 – Boligprosjektet Sofies hage i Karlstadgata, Oslo
2008 – Tilbygg til og rehabilitering av Helsfyr hotell
2007 – Moss lufthavn Rygge, terminalbygg og parkeringshus
2007 – Sandvika Storsenter
2006 – Charlottenbergs Shoppingcenter
2006 – Nordberghjemmet
2005 – Töcksfors Shoppingcenter
2003 – Ski Storsenter
2001 – Kontorbygg for Plan- og bygningsetaten i Oslo
1998 – Gardermoen parkeringshus (sammen med Eivind Øyen)
1999 – Kunstverket Keplerstjernen ved Gardermoen (sammen med Vebjørn Sand)
1988 – Ny børssal i Oslo børs (glassoverbygd atrium)
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hille Melbye Arkitekter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hille Melbye Arkitekter er et norsk arkitektfirma som har vært i drift siden 1955. | 198,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustave-Joseph_Deswazi%C3%A8res | 2023-02-04 | Gustave-Joseph Deswazières | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Linjen de Bovet', 'Kategori:Medlemmer av Det parisiske misjonsselskap', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Tourcoing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Gustave Joseph Deswazières (født 14. oktober 1882 i Tourcoing i Frankrike, død 22. februar 1959 samme sted) var kinamisjonær og katolsk biskop av Beihai og apostolisk administrator Guangzhou i Kina.
| Gustave Joseph Deswazières (født 14. oktober 1882 i Tourcoing i Frankrike, død 22. februar 1959 samme sted) var kinamisjonær og katolsk biskop av Beihai og apostolisk administrator Guangzhou i Kina.
== Liv og virke ==
=== Misjonær, prest ===
Deswazières stammet fra en arbeiderfamilie.
Han trådte inn som kandidat for det parisiske ytremisjonsselskap i 1900 og ble presteviet 23. september 1905. Samme år ble han den 22. november sendt til Kina for å virke i provinsen Guangdong. Etter en første språkopplæring i Guangzhou kom han i 1908 til Koongtsong. Denne perioden var en vanskelig tid i landet; det ble hjemsøkt av epidemier, oversvømmelser, nød og elendighet, og var preget av fremmedhat og plaget av geriljagrupper som kjempet mot hverandre.
I 1913 ble han leder for et leprosarium i Sheklung (Shilong i Guangdong). Det var blitt grunnlagt i mai 1908 af pater Lambert Louis Conrardy, en venn av père Damien. Det ble approbert samme året av provinsregjeringen i Guangzhou som også bevilget noe støtte til driften. Men dette bortfalt ved utbruddet av borgerkrig i 1922. Fra da måtte leprakolonien med sine da 600 pasienter klare seg uten regjeringsstøtte. Pater Deswazières ble assistert av én kinesisk prest, fader André Tchao (1859-1925), og de kanadiske søstre av den uplettede unnfangelse av Outremont.
=== Biskop ===
I 1928 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Beihai, og ble bispeviet 27. januar 1929, men han ble alvorlig syk og fikk innvilget sin avskjedssøknad etter kort tid, allerede i november 1928. Han vendte da tilbake til Frankrike, og begynte å virke ved St. Josefs kirke i Tourcoing.
I 1929 ble han beordret tilbake til Det fjerne østen, og ble superior for misjonsselskapets hus Nazareth i Hongkong. Etter ønske fra misjonsselskapets nye superior, fader Robert, foretok han i 1936 en kanonisk visitas av M.E.P.s kinesiske misjoner. Han skulle besøke Nanning og Guiyang, reiste så i mars 1937 opp Den blå elv og var blant annet innom stasjonene Chongqing og Sichuan, Shanghai og Pakhoi. Dette var i de tider da japanerne invaderte.
Den 30. november var han medkonsekrator i Hongkong av Adolph John Paschang, apostolisk vikar av Kong Moon, som hadde biskop Francis Xavier Ford som hovedkonsekrator.
Han ble på nytt utnevnt til apostolisk vikar av Beihai (Pakhoi) i 1940, etter biskop Jean-Baptiste Pénicaud, som avgikk av helsegrunner. Han virket der i en vanskelig krigstid med mye plyndring. Bispebyen ble bombardert i 1943 og biskop Deswazières ble såret. Regionen ble gjenerobret fra japanerne tidlig i 1945. Deretter ble Chiang Kaisheks styrker angrepet av kommunistene som lød under Mao Zedong.
I 1947 biskop Gustave-Joseph Deswazières administrator av erkebispedømmet Guangzhou (Kanton). Etter kommunistenes seier i 1949 og med svekket helse ble han utvisti 1950, og vendte tilbake til Frankrike.
Han ankom Paris 15. juli 1950 og trakk seg tilbake til sin fødeby, Tourcoing.
I 1952 ble han dekorert av franske myndigheter med fortjenstordenen Légion d'honneur.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Erkebiskop François de Bovet (1745–1838)
Biskop Jacques-Léonard Pérocheau (1787–1861) *bispeviet 1818
Biskop Annet-Théophile Pinchon (1814-1891) *1859
Biskop Félix Biet (1838-1901) *1878
Biskop Célestin-Félix-Joseph Chouvellon (1540-1611) *1891
Erkebiskop Jean-Baptiste-Marie Budes de Guébriant (1849-1924) *1910
Biskop Gustave-Joseph Deswazières (1882-1959) *1929
== Referanser == | Gustave Joseph Deswazières (født 14. oktober 1882 i Tourcoing i Frankrike, død 22. | 198,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.