url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_tibialis | 2023-02-04 | Amara tibialis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1798', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Gustaf von Paykull', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara tibialis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara tibialis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara tibialis finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere helt i sørvest. den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Amara tibialis er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara tibialis tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara tibialis – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Amara tibialis i Encyclopedia of Life
(en) Amara tibialis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara tibialis hos Artsdatabanken
(sv) Amara tibialis hos Dyntaxa
(en) Amara tibialis hos Fauna Europaea
(en) Amara tibialis hos NCBI
Amara tibialis – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara tibialis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara tibialis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 196,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuck_Grassley | 2023-02-04 | Chuck Grassley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Iowa', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Butler County i Iowa', 'Kategori:Senatorer fra Iowa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Ernest «Chuck» Grassley (født 17. september 1933 i New Hartford, Iowa) er en amerikansk republikansk senator som representerer delstaten Iowa. Han har sittet tre perioder i Representantenes hus, fra 1975 til 1981. I 1980 stilte han til valg i Senatet, og vant. Han har blitt gjenvalgt seks ganger, senest i 2016. Fra januar 2019 til januar 2021 var Grassley president pro tempore i Senatet.
Han var en av to republikanske senatorer som stemte mot den første gulfkrigen.
| Charles Ernest «Chuck» Grassley (født 17. september 1933 i New Hartford, Iowa) er en amerikansk republikansk senator som representerer delstaten Iowa. Han har sittet tre perioder i Representantenes hus, fra 1975 til 1981. I 1980 stilte han til valg i Senatet, og vant. Han har blitt gjenvalgt seks ganger, senest i 2016. Fra januar 2019 til januar 2021 var Grassley president pro tempore i Senatet.
Han var en av to republikanske senatorer som stemte mot den første gulfkrigen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Chuck Grassley – nettside hos Senatet.
(en) Biografi hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
(en) Stemmegivingsoversikt vedlikeholdt av The Washington Post
(en) Finansredegjørelse for valgkamp hos Federal Election Commission
(en) Valgkampbidrag hos OpenSecrets.org
(en) Opptredener på C-SPAN-programmer
(en) Biografi, stemmegivingsoversikt, og oppslutning hos interessegrupper hos Project Vote Smart
(en) Stilling i saker og relaterte sitater hos On The Issues
(en) Medarbeiderlønn, turer og personlig finans hos LegiStorm.com
(en) Kongressprofil hos GovTrack.us
(en) Profil, nyheter og kommentarer hos The New York Times
Chuck Grassley på Twitter | Charles Ernest «Chuck» Grassley (født 17. september 1933 i New Hartford, Iowa) er en amerikansk republikansk senator som representerer delstaten Iowa. | 196,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frieri | 2023-02-04 | Frieri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekteskap'] | Et frieri er et ekteskapstilbud i form av en hendelse eller en henvendelse der en person spør om en annen vil gifte seg med ham eller henne. Frieriet kan ha rituelle trekk, og følge bestemte tradisjoner, for eksempel overrekkelse av friergaver. Frierier kan formidles personlig og privat, eller i full offentlighet. Det skjer vanligvis muntlig, men kan også skje i brev og andre meldinger, eller via en tredjeperson. Selve frieriet kommer ikke sjelden som en overraskelse. I patriarkalske kulturer er det tradisjonelt mannen som skal fri til kvinnen.
| Et frieri er et ekteskapstilbud i form av en hendelse eller en henvendelse der en person spør om en annen vil gifte seg med ham eller henne. Frieriet kan ha rituelle trekk, og følge bestemte tradisjoner, for eksempel overrekkelse av friergaver. Frierier kan formidles personlig og privat, eller i full offentlighet. Det skjer vanligvis muntlig, men kan også skje i brev og andre meldinger, eller via en tredjeperson. Selve frieriet kommer ikke sjelden som en overraskelse. I patriarkalske kulturer er det tradisjonelt mannen som skal fri til kvinnen.
== Historikk ==
Frierier er kjent fra fortellinger, kunst og kulturhistorie siden oldtida. I patriarkater, det vil si samfunn der menn og familiefedre har dominert og bestemt, har det vært mannens oppgave å fri til kvinnen. Mange steder har den kommende brudgommen dessuten måttet spørre den kommende brudens far om tillatelse før han kunne fri.
I vestlig, romantisk tradisjon har frieriet gjerne blitt skildret ved at frieren, en mann, presenterer en personlig friergave, en forlovelsesring eller blomster som tegn på sin kjærlighet og ønske om ekteskap, mens han går ned på det ene kneet, griper hånden til kvinnen, gir henne eventuelt et håndkyss og ber om hennes hånd eller spør henne om hun vil gifte seg med ham. Ifølge visse tradisjoner, blant annet i Storbritannia og Irland, kan imidlertid en kvinne fri til sin partner 29. februar, en dag som bare kommer hvert skuddår. For øvrig måtte den britiske dronning Victoria, fordi hun var rikets monark, fri til sin prins Albert før de giftet seg i 1840.
Fordi et ekteskapsløfte er et skritt mot et følelsesmessig og økonomisk fellesskap som ideelt sett skal vare livet ut, kan et løftebrudd bli regnet som en ærekrenkelse av den som forlates. Dette gjaldt særlig for kvinner i gamle dager, da den sosiale kontrollen og seksualmoralen var strengere, og løfter dessuten var rettslig bindende.
Av tradisjonelle friergaver kan nevnes utskårne mangletre i Norge, rokkblader i Sverige, dekorative skjeer og andre håndverksprodukter som unge menn laget og ga til unge jenter. Også miniatyrmalerier og -portretter kunne gis som slike personlige kjærestegaver.
Nattefrieri og nattløperi var en skikk på bygdene i gamle dager der unge gutter sjekket jenter på lørdagskvelden.
Frierier skjer i dag oftest mellom kjærester eller samboere i allerede etablerte parforhold. Enkelte moderne frierier formidles som en personlig kjærlighetshandling i full offentlighet, i blant som noe spektakulært og uvanlig. Det fortsatt vanligst at menn frir til kvinner.
== Se også ==
Forlovelse, trolovelse
Giftermål, partnerskap
Forelskelse, romantikk
Samliv, samboerskap
Friergave
Nattefrieri
== Eksterne lenker ==
(en) Marriage proposals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Søkbar digitalkopi av Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede bind 9-10 (om trolovelse og forberedelser til bryllup i Norden på 1500-tallet)
Søkbar digitalkopi av Haandbog i Kjærlighed fra 1869
Søkbar digitalkopi av Håndbok for elskende (råd hentet fra bøker og magasiner 1867-1916) | Et frieri er et ekteskapstilbud i form av en hendelse eller en henvendelse der en person spør om en annen vil gifte seg med ham eller henne. Frieriet kan ha rituelle trekk, og følge bestemte tradisjoner, for eksempel overrekkelse av friergaver. | 196,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaksv%C3%ADk | 2023-02-04 | Klaksvík | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Klaksvík (færøysk uttale: [ˈklakːsvʊik], foreldet dansk skrivemåte: Klaksvig) er Færøyenes nest største by. Klaksvík ligger på Borðoy og regnes som sentrum for landsdelen Norðoyar. Byen vokste frem på 1900-tallet rundt J.F. Kjølbros rederi-, handels- og industrivirksomhet. Klaksvík er fortsatt en av Færøyenes største fiskerihavner.
Det er fergefri forbindelse mellom Klaksvík og en stor del av øyriket. Fra Klaksvík er det omtrent 40 minutters kjøretid til Tórshavn og drøyt 1 time til Vágar lufthavn.
Klaksvíkar kommuna omfatter også flere små bygder på øyene utenfor. Den 1. juli 2022 hadde kommunen 5 399 innbyggere, hvorav 5 005 bodde i Klaksvík by.
| Klaksvík (færøysk uttale: [ˈklakːsvʊik], foreldet dansk skrivemåte: Klaksvig) er Færøyenes nest største by. Klaksvík ligger på Borðoy og regnes som sentrum for landsdelen Norðoyar. Byen vokste frem på 1900-tallet rundt J.F. Kjølbros rederi-, handels- og industrivirksomhet. Klaksvík er fortsatt en av Færøyenes største fiskerihavner.
Det er fergefri forbindelse mellom Klaksvík og en stor del av øyriket. Fra Klaksvík er det omtrent 40 minutters kjøretid til Tórshavn og drøyt 1 time til Vágar lufthavn.
Klaksvíkar kommuna omfatter også flere små bygder på øyene utenfor. Den 1. juli 2022 hadde kommunen 5 399 innbyggere, hvorav 5 005 bodde i Klaksvík by.
== Geografi ==
Byen ligger på et eid mellom to fjorder, Vágur i nord og den større Borðoyarvík (6,5 km) i sør. Mesteparen av bebyggelsen ligger ved øst- og vestbredden av Vágur. Byen omgis av fjellene Myrkjanoyrarfjall (689 moh.), Háfjall (648 moh.), Hálgafelli (502 moh.) og Klakkur (413 moh.). Klaksvík har fått sitt navn etter fjellet Klakkur, som på færøysk betyr «bergnabb».
Den naturlige havnen i Klaksvík er ytterligere beskyttet av Kunoys mektige forberg. Nord for byen ligger den tidligere bygden Strond, som har fast veiforbindelse til Haraldssund på Kunoy via en demning. Mellom Klaksvík og Strond ligger Ánir, hvorfra det er veitunnel til Árnafjørður og videre til bygdene i nabokommunene Hvannasund og Viðareiði. Siden 2006 har Klaksvík vært forbundet med det færøyske meginlandið, «hovedlandet», gjennom den undersjøiske tunnelen Norðoyatunnilin (6,3 km) til Leirvík på Eysturoy.
Fra havnen i Klaksvík er det fergeforbindelse til Syðradalur på Kalsoy, en overfart som tar ca. 20 minutter. Lengre nord på Kalsoy ligger bygdene Trøllanes og Mikladalur, som har blitt innlemmet i kommunen Klaksvík. Fra Hvannasund er det fergeforbindelse til Fugloy og Svínoy. Overfarten fra Hvannasund til Svínoy, som er en del av kommunen Klaksvík, tar ca. 30 minutter. Undersjøiske tunneler mellom Viðoy, Svínoy og Fugloy er fortsatt på utredningsstadiet.Klaksvík har et relativt temperert og stabilt atlanterhavsklima, med milde vintre og kjølige somre. I perioden 1961–1990 ble gjennomsnittlig årlig nedbør målt til 2 710 mm ved Strond kraftverk, hvilket er i det øvre sjiktet på Færøyene.
== Historie ==
Klaksvík har historie tilbake til vikingtiden. Færøyene ble bosatt av nordmenn fra og med 800-tallet. Den tidligst kjente bebyggelsen i Klaksvíks nærområde er Íslendingatoftir, noen utgravde tomter fra 1100-tallet i Borðoyarvík. De lokale tingene, som foruten det felles Lagtinget ble holdt i de ulike regionene, samlet seg på varierende steder. Fra 1600-tallet ble tinget på Norðoyar holdt fast i Klaksvík.
Opprinnelig var det fire gårder eller grender i området: I Gerðar, på Myrkjanoyri, i Vágur og i Uppsølar. På Borðoyarvíks østlige bredde finnes det ruiner av en gård som ble begravet av snøskred den 12. mars 1745 og på samme dato i 1765. I 1801 hadde grendene i alt 88 innbyggere, men i 1838 ble grunnlaget for byen skapt gjennom etableringen av den kongelige monopolhandels filial på stedet.
Folketallet steg til 443 i 1901 og 915 i 1921. Klaksvík fikk kommunalt selvstyre ved delingen av Norðoya prestagjalds kommuna i 1908. Kommunen beholdt sine grenser frem til 1. januar 2009, da kommunene Mikladalur og Svínoy ble innlemmet.
Byens gode naturhavn gjorde at den tidlig ble godkjent som vinterhavn for havgående skip. Det førte til at mange sjøfolk flyttet til stedet. Dette ble starten på den utviklingen som har gjort Klaksvík til Færøyenes viktigste fiskerihavn. I 1915 opprettet Jógvan Frederik Kjølbro sin virksomhet med import av blant annet skipsproviant, eksport av klippfisk, saltfisk, tran og ull samt skipsrederi med trålere og små linjefartøy. Virksomheten i Klaksvík ble senere utvidet med oppgradert skipsflåte, hermetikkfabrikk, guanofabrikk og trelasthandel. På det meste var 950 personer tilknyttet hjørnesteinsbedriften, som fremdeles er blant Færøyenes største selskaper.
I 1935 hadde folketallet vokst til 1 709. Omkring 1940 ble Klaksvík større enn Tvøroyri på Suðuroy, og kunne betegne seg selv som Færøyenes nest største by. I etterkrigstiden steg folketallet til 2 731 i 1950 og 3 735 i 1960.
I 1955 besluttet danske og færøyske myndigheter å avskjedige den danske legen Olaf Halvorsen fra byens sykehus. Halvorsen var svartelistet for sin tidligere forbindelse til DNSAP. For å dempe uroen ble et militærfartøy med 100–200 politifolk sendt til Klaksvík. Før det inntraff noen større konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik. Den underliggende årsaken til konflikten var spørsmålet om dansk innblanding i Færøyenes indre anliggender, se Klaksvíkstriden.
== Politikk og administrasjon ==
Klaksvík er administrasjonssentrum i kommunen med samme navn. Rådhuset ligger i sentrum av byen. Foruten å huse kommuneadministrasjonen, fungerer bygningen også som møtelokaler og kontorer for kommunestyret. Kommunestyret velges av kommunens innbyggere for fire år av gangen, og omtales gjerne som býráðið, «byrådet». Kommunestyret tiltrer ved neste årsskifte etter et valg.
Klaksvík regnes som Fólkaflokkurins høyborg, og selvstyrepolitikken står i det hele tatt sterkt.Seneste kommunestyrevalg ble avviklet den 10. november 2020, og valgte kommunestyre med virkning fra 1. januar 2021. Folkaflokkurin, Tjóðveldi og Sambandsflokkurin hadde et valgteknisk samarbeid ved konstitueringen. Valgresultat for kommunen i sin helhet:
=== Skoler ===
Grunnskolen på Skúlatrøð hadde ca. 750 elever fra 1. til 10. klasse i skoleåret 2022/2023. Kommunen driver også sin egen musikkskole som et fritidstilbud for barn og unge.
Det ligger også to yrkesskoler i Klaksvík: Tekniski Skúlin í Klaksvík, som utdanner elektrikere, mekanikere, snekkere og tømrere, og Klaksvíkar Sjómansskúli, som utdanner skippere, sjømannskap og skipskokker.
Klaksvíkar Húsmøðrafelag har drevet en husmorskole i Klaksvík siden 1952. Den har status som en folkehøyskole.
Føroya Fólkaháskúli var den første skolen på Færøyene som underviste på færøysk. Skolen ble grunnlagt i Klaksvík i 1899 og flyttet til Tórshavn i 1909.
== Næringsliv ==
Næringslivet i byen er først og fremst knyttet til fiskeindustrien, med rederi- og handelsviksomheten J.F. Kjølbro som største aktør. Utskilt fra selskapet finnes også handelsbedriften J.F. Kjølbro Heilsøla. Av andre fiskerivirksomheter kan nevnes foredlingsbedrifter, et røykeri, saltfisklager, fryselager, galvanisering, garn- og snørefremstilling, to slipper og et reparasjonsverft. Et IT-selskap i Klaksvík har spesialisert seg innen styring av industriell fiskeforedling. Byen huser også Færøyenes eneste fabrikant av øl og brus, Föroya Bjór.
== Kultur ==
Christianskirkjan ble innviet i 1963. Kirkens døpefont av granitt ble donert av Nationalmuseet i København. Døpefonten ble funnet i en kirkeruin nord på Sjælland, og skal opprinnelig være en 4000 år gammel hedensk offerskål. Klaksvík betraktes som kjerneområdet til den lavkirkelige vekkelsesbevegelsen Brøðrasamkoman. Anslagsvis 1 200–1 400 av byens innbyggere er døpt og tilknyttet den lokale menigheten Betesda.Klaksvík har en årlig byfest begynnelsen av juni, Norðoyastevna. Her kan man for eksempel se færøysk kapproing. Den første eller andre helgen i august avvikles friluftsfestivalen Summarfestivalurin, som er en av Færøyenes største musikkfestivaler. I september avvikles Sjómannadagur i Klaksvík, hvor det holdes forskjellige konkurranser for sjømenn og mange aktiviteter for barn.Klaksvík har aktivt idrettsliv. KÍ Klaksvík har fotballag for menn og kvinner. Kvinnene har færøysk og europeisk rekord sammen med Skonto Riga for å ha vunnet flest nasjonale mesterskap på rad: KÍ har vunnet 14 år på rad fra 2000 til 2013. Det er det eneste færøyske kvinnefotballaget som har deltatt i Mesterligaen i fotball for kvinner. Kvinnene i Klaksvík har håndballklubben Stjørnan, mens mennene har klubben Team Klaksvík. Klaksvík har en 25 meter lang svømmehall, som også er et badeland med rutsjebane. Klubben Ægir er byens og Norðoyars svømmeklubb, og trener i Klaksvíkar Svimjihøll.
== Vennskapsbyer ==
Klaksvík har, eller har hatt, vennskapssamarbeid med følgende byer og kommuner:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sølvará, Hans Andrias (2008). Klaksvíkar søga. Frá búseting til fríhandil 1000-1856 (færøysk). Klaksvík: Sprotin.
Sølvará, Hans Andrias (2009). Klaksvíkar søga. Frá fríhandli til seinna heimskríggj 1856-1939 (færøysk). Klaksvík: Sprotin.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Klaksvík – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klaksvík – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Turistinformasjon om Norðoyar» (dansk and engelsk og færøysk). Arkivert fra originalen 16. desember 2013. Besøkt 16. januar 2014.
«Havnen i Klaksvík» (engelsk). | Liste over borgermestre i Klaksvík er en oversikt over alle borgermestre i Klaksvík på Færøyene. | 196,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acajete_(Veracruz) | 2023-02-04 | Acajete (Veracruz) | ['Kategori:19°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Veracruz', 'Kategori:Kommuner i Veracruz', 'Kategori:Sider med kart'] | Acajete (tidligere La Joya) er en by og en kommune i delstaten Veracruz i Mexico. Den befinner seg om lag 10 km fra delstatshovedstaden Xalapa. Toglinja fra Mexico by til Mexicogolfen går gjennom kommunen. Den produserer mais, kaffe, frukt og sukkerrør.
| Acajete (tidligere La Joya) er en by og en kommune i delstaten Veracruz i Mexico. Den befinner seg om lag 10 km fra delstatshovedstaden Xalapa. Toglinja fra Mexico by til Mexicogolfen går gjennom kommunen. Den produserer mais, kaffe, frukt og sukkerrør.
== Referanser == | Acajete (tidligere La Joya) er en by og en kommune i delstaten Veracruz i Mexico. Den befinner seg om lag 10 km fra delstatshovedstaden Xalapa. | 196,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atoyac | 2023-02-04 | Atoyac | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Veracruz'] | Atoyac er en kommune i den meksikanske delstaten Veracruz, i regionen Grandes Montañas, som er et fjellfylt område sentralt i delstaten. Den har et areal på 171,09 km², og ligger 480 meter over havet. | Atoyac er en kommune i den meksikanske delstaten Veracruz, i regionen Grandes Montañas, som er et fjellfylt område sentralt i delstaten. Den har et areal på 171,09 km², og ligger 480 meter over havet. | Atoyac er en kommune i den meksikanske delstaten Veracruz, i regionen Grandes Montañas, som er et fjellfylt område sentralt i delstaten. Den har et areal på 171,09 km², og ligger 480 meter over havet. | 196,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3gvan_vi%C3%B0_Keldu | 2023-02-04 | Jógvan við Keldu | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Klaksvík', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Jógvan við Keldu (IPA: [ˈjɛgvan viː ʧɛldʊ], født 30. januar 1944 i Klaksvík) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff.).
Han ble første gang medlem av kommunestyret i Klaksvík i 1971, og satt som Klaksvíks borgermester med støtte fra Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin og Kristiligi Fólkaflokkurin 1981–1988 og 1993–2001. Han var styreformann ved sykehuset i Klaksvík 1981–1984. Han var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1988–1990 og 1998–2008, og satt i Lagtingets delegasjon til Nordisk råd. I en tale i Nordisk råd i 2006 foreslo Jógvan við Keldu at alle i Norden skulle lære seg svensk som andrespråk, så språkforståelsen ble bedre, og de nordiske folkene unngikk å måtte snakke engelsk med hverandre.Etter lagtingsvalet i 2004 gikk Fólkaflokkurin i koalisjon med det sosialdemokratiske Javnaðarflokkurin og det konservativ-liberale Sambandsflokkurin. I Jóannes Eidesgaards første regjering ble Jógvan við Keldu innenriksminister. Den 1. desember 2005 ble han presset av Fólkaflokkurin til å gå av. Han stilte ikke til gjenvalg til Lagtinget i 2008.
Jógvan við Keldu gikk i handel- og kontorlære hos Rósing Rasmussen i Runavík og J.F. Kjølbro i Klaksvík. Fra 1964 drev han egen handelsvirksomhet i Klaksvík.Jógvan við Keldu var dirigent for Betesdakoret innen Brøðrasamkoman i Klaksvík i 46 år.Han er gift med Betty (født Skaale). Deres datter er Gunvá við Keldu, som også har vært borgermester i Klaksvík.
| Jógvan við Keldu (IPA: [ˈjɛgvan viː ʧɛldʊ], født 30. januar 1944 i Klaksvík) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff.).
Han ble første gang medlem av kommunestyret i Klaksvík i 1971, og satt som Klaksvíks borgermester med støtte fra Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin og Kristiligi Fólkaflokkurin 1981–1988 og 1993–2001. Han var styreformann ved sykehuset i Klaksvík 1981–1984. Han var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1988–1990 og 1998–2008, og satt i Lagtingets delegasjon til Nordisk råd. I en tale i Nordisk råd i 2006 foreslo Jógvan við Keldu at alle i Norden skulle lære seg svensk som andrespråk, så språkforståelsen ble bedre, og de nordiske folkene unngikk å måtte snakke engelsk med hverandre.Etter lagtingsvalet i 2004 gikk Fólkaflokkurin i koalisjon med det sosialdemokratiske Javnaðarflokkurin og det konservativ-liberale Sambandsflokkurin. I Jóannes Eidesgaards første regjering ble Jógvan við Keldu innenriksminister. Den 1. desember 2005 ble han presset av Fólkaflokkurin til å gå av. Han stilte ikke til gjenvalg til Lagtinget i 2008.
Jógvan við Keldu gikk i handel- og kontorlære hos Rósing Rasmussen i Runavík og J.F. Kjølbro i Klaksvík. Fra 1964 drev han egen handelsvirksomhet i Klaksvík.Jógvan við Keldu var dirigent for Betesdakoret innen Brøðrasamkoman i Klaksvík i 46 år.Han er gift med Betty (født Skaale). Deres datter er Gunvá við Keldu, som også har vært borgermester i Klaksvík.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jógvan við Keldu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jógvan við Keldu (, født 30. januar 1944 i Klaksvík) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff. | 196,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eskil_Pedersen | 2023-02-04 | Eskil Pedersen | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Ap-politikere i Telemark', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kommunikasjonsfolk', 'Kategori:Overlevende etter massedrapene på Utøya i 2011', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eskil Pedersen (født 6. mars 1984 i Skien) er en norsk kommunikasjonsdirektør og tidligere politiker (Ap). Han var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 17. oktober 2010 til 19. oktober 2014. Fra 2020 er han kommunikasjonsdirektør for Santander i Norden.Høsten 2014 ble han ansatt som informasjonssjef i samvirkeselskapet Nortura, hvor han jobbet med merkevarene Gilde og Prior.Han var leder i AUF i Telemark 2001–2004, leder i AUF i Oslo i 2006 og nestleder i AUF 2006–2010. Pedersen var medlem av Telemark fylkesting 2003–2007 og var da medlem av hovedutvalget for kompetanse. Han har også vært styremedlem i Telemark Nei til EU, nestleder i Skien AUF, politisk rådgiver i AUF med ansvar for valgkamp og miljøpolitikk og var i 2007-2011 varamedlem til Oslo bystyre. Han er den første åpent homofile lederen av AUF.Pedersen har et påbegynt bachelorstudium i statsvitenskap og emner i europeiske og amerikanske studier ved Universitetet i Oslo.
Han tapte en kampvotering om 3.-plassen på stortingslista på nominasjonsmøtet i Telemark Arbeiderparti høsten 2012, mot Christian Tynning Bjørnø. Pedersen ble valgt inn på 7.-plass.
| Eskil Pedersen (født 6. mars 1984 i Skien) er en norsk kommunikasjonsdirektør og tidligere politiker (Ap). Han var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 17. oktober 2010 til 19. oktober 2014. Fra 2020 er han kommunikasjonsdirektør for Santander i Norden.Høsten 2014 ble han ansatt som informasjonssjef i samvirkeselskapet Nortura, hvor han jobbet med merkevarene Gilde og Prior.Han var leder i AUF i Telemark 2001–2004, leder i AUF i Oslo i 2006 og nestleder i AUF 2006–2010. Pedersen var medlem av Telemark fylkesting 2003–2007 og var da medlem av hovedutvalget for kompetanse. Han har også vært styremedlem i Telemark Nei til EU, nestleder i Skien AUF, politisk rådgiver i AUF med ansvar for valgkamp og miljøpolitikk og var i 2007-2011 varamedlem til Oslo bystyre. Han er den første åpent homofile lederen av AUF.Pedersen har et påbegynt bachelorstudium i statsvitenskap og emner i europeiske og amerikanske studier ved Universitetet i Oslo.
Han tapte en kampvotering om 3.-plassen på stortingslista på nominasjonsmøtet i Telemark Arbeiderparti høsten 2012, mot Christian Tynning Bjørnø. Pedersen ble valgt inn på 7.-plass.
== Angrepet på Utøya ==
I 2011 var Pedersen AUF-leder under den årlige sommerleiren på Utøya i Tyrifjorden i Buskerud. Den 22. juli 2011 ble sommerleiren utsatt for en massakre av Anders Behring Breivik. Pedersen klarte å flykte ved at han sammen med åtte andre personer kom seg ombord i ferga MS «Thorbjørn» som lå ved Utøya og som brakte dem 2,7 km nordover til Bråtan på fastlandet. Pedersen haiket deretter sammen med fem andre til Hønefoss politikammer.Pedersens handlemåte 22. juli har avfødt debatt i norsk offentlighet, deriblant i Bergens Tidende. Nettavisen publiserte en kritisk belysning den 23. juli, men ble møtt med sterke reaksjoner, noe som ledet til at de så fjernet historien. Redaktør Gunnar Stavrum uttalte at press «fra sentrale personer i Arbeiderpartiet» var foranledningen til dette. Flere direkte rammede personer har uttalt seg kritisk, inkludert i en utgitt bok. Forfatteren hevdet at AUF prøvde å blokkere boken, noe organisasjonen nektet for. Hendelsene rundt MS «Thorbjørn» ble undersøkt som en del av den bredere granskningen til 22. juli-kommisjonen.Pedersen har på grunn av trusler og hets vært nødt til å gå med voldsalarm etter 22. juli.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eskil Pedersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Eskil Pedersen hos Stortinget
(no) Eskil Pedersen hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Eskil Pedersen på Internet Movie Database | Eskil Pedersen (født 6. mars 1984 i Skien) er en norsk kommunikasjonsdirektør og tidligere politiker (Ap). | 196,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_125 | 2023-02-04 | Europavei 125 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Russland', 'Kategori:Referanser til E125', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan', 'Kategori:Veier i Kirgisistan'] | Europavei 125 går mellom Isjim i Russland og Torugart i Kirgisistan.
Trasé fastlagt av UNECE: Isjim – Petropavlovsk – Kokshetau – Sjtsjoetsjinsk – Astana – Qarağandı – Balchasj – Burubaytal – Alma-Ata – Bisjkek – Naryn – Torugart.
| Europavei 125 går mellom Isjim i Russland og Torugart i Kirgisistan.
Trasé fastlagt av UNECE: Isjim – Petropavlovsk – Kokshetau – Sjtsjoetsjinsk – Astana – Qarağandı – Balchasj – Burubaytal – Alma-Ata – Bisjkek – Naryn – Torugart.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = Torugart Road.jpg | 196,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedda_Strand_Gardsjord | 2023-02-04 | Hedda Strand Gardsjord | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Røa IL', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2011', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2009'] | Hedda Strand Gardsjord (født 28. juni 1982) er en norsk tidligere fotballspiller. Hun begynte å spille på Bærums Verk, der hun og broren bedrev fotball og ski, bland flere idretter. Deretter ble Gardsjord flyttet til Jutul i et samarbeidsprosjekt. Her ble Gardsjord kjent med Beate Myrvold. Da Gardsjord kom hjem etter ett år som utvekslingsstudent i USA, hadde Jutuls satsing blitt borte for hennes alderstrinn, og det var på tide å flytte på seg igjen. Myrvold hadde valgt Røa, så Gardsjord ble med.
Gardsjord spilte lenge kant eller ving, men kort tid etter overgangen til Røa var Gardsjord igjen på vei over til USA. Gardsjord spilte i USA for Virginia Commonwealth University, der hun også ble prøvd på back-posisjon. Hun fikk imidlertid nok kamper for Røa til å bli cupmester i 2004, men ikke seriemester. Dette er den eneste av Røas titler Gardsjord per 2010 har gått glipp av.
Gardsjord gjorde stor suksess i USA, og da hun var tilbake i Norge, kom hun noe mer med, men ofte som innbytter. Da hun kom. i 2006, hadde Røa også skaffet seg Marie Knutsen, Guro Knutsen Mienna og Lene Mykjåland, noe som gjorde kampen om høyre kantrolle enda vanskeligere. Det store gjennombruddet til Gardsjord kom derfor i 2008-sesongen, da hun fikk tatt over rollen som høyre back etter at Elisabeth Wahlin dro. Siden 2008-sesongen begynte har Gardsjord vært fast på førsteelleveren, og bare stått over tre kamper, to på grunn av skade og en på grunn av at hun sonet et rødt kort.
Gardsjord erfaring som kantspiller har vært med på Røas suksessoppskrift i denne perioden, fordi hun er med på Røas dobbeltløp, det vil si at hun og høyre indreløper begge løper oppover på siden. Gardsjord er imidlertid ingen målscorer, og hennes viktigste rolle er tilrettelegger. I 2010 var hun en av Røas viktigste spillere da Marie Knutsen, Lene Mykjåland, Kristine Edner Wæhler og Marit Fiane Christensen manglet, og hun spilte en veldig viktig rolle for lagets andreplass i serien og cupgull.
Gardsjord ble oppdaget på landslaget som følge av at de fem Røa-spillerne trakk seg fra det, og hennes første, om enn uoffisielle, kamper var mot Norge U20 og den andre, en treningsøkt mot Sverige. Gardsjords offisielle debut var i en treningskamp mot Sverige den 31. januar 2009. Norge tapte 1-5. Garsjord spilte de første 45 minuttene. Deretter ble hun sparsommelig brukt. Likevel ble hun funnet verdig en plass i troppen til EM i Finland. Hun spilte bare ti minutter i EM, etter at hun ble satt innpå i semifinalen mot Tyskland ti minutter før slutt. Da Gunhild Følstad la opp manglet landslaget en klar høyre back, og under Eli Landsem tok Gardsjord mer og mer over den rollen. I 2010 var hun førstevalg i den posisjonen om hun var skadefri. Gardsjord ble tatt ut til VM i Tyskland i 2011. Hun fikk imidlertid et brudd i tåen, og ble noe redusert i begynnelsen.
Gardsjord var også med på landslaget fram til januar 2012, da hun valgte å nedprioritere landslaget på grunn av jobbsituasjon.Hedda Strand Gardsjord er etter avsluttet sesong 2011 på femteplass på listen over Røa-spillere med flest offisielle kamper for Røa med 183. Imidlertid har Gardsjord bare elleve offisielle scoringer.
| Hedda Strand Gardsjord (født 28. juni 1982) er en norsk tidligere fotballspiller. Hun begynte å spille på Bærums Verk, der hun og broren bedrev fotball og ski, bland flere idretter. Deretter ble Gardsjord flyttet til Jutul i et samarbeidsprosjekt. Her ble Gardsjord kjent med Beate Myrvold. Da Gardsjord kom hjem etter ett år som utvekslingsstudent i USA, hadde Jutuls satsing blitt borte for hennes alderstrinn, og det var på tide å flytte på seg igjen. Myrvold hadde valgt Røa, så Gardsjord ble med.
Gardsjord spilte lenge kant eller ving, men kort tid etter overgangen til Røa var Gardsjord igjen på vei over til USA. Gardsjord spilte i USA for Virginia Commonwealth University, der hun også ble prøvd på back-posisjon. Hun fikk imidlertid nok kamper for Røa til å bli cupmester i 2004, men ikke seriemester. Dette er den eneste av Røas titler Gardsjord per 2010 har gått glipp av.
Gardsjord gjorde stor suksess i USA, og da hun var tilbake i Norge, kom hun noe mer med, men ofte som innbytter. Da hun kom. i 2006, hadde Røa også skaffet seg Marie Knutsen, Guro Knutsen Mienna og Lene Mykjåland, noe som gjorde kampen om høyre kantrolle enda vanskeligere. Det store gjennombruddet til Gardsjord kom derfor i 2008-sesongen, da hun fikk tatt over rollen som høyre back etter at Elisabeth Wahlin dro. Siden 2008-sesongen begynte har Gardsjord vært fast på førsteelleveren, og bare stått over tre kamper, to på grunn av skade og en på grunn av at hun sonet et rødt kort.
Gardsjord erfaring som kantspiller har vært med på Røas suksessoppskrift i denne perioden, fordi hun er med på Røas dobbeltløp, det vil si at hun og høyre indreløper begge løper oppover på siden. Gardsjord er imidlertid ingen målscorer, og hennes viktigste rolle er tilrettelegger. I 2010 var hun en av Røas viktigste spillere da Marie Knutsen, Lene Mykjåland, Kristine Edner Wæhler og Marit Fiane Christensen manglet, og hun spilte en veldig viktig rolle for lagets andreplass i serien og cupgull.
Gardsjord ble oppdaget på landslaget som følge av at de fem Røa-spillerne trakk seg fra det, og hennes første, om enn uoffisielle, kamper var mot Norge U20 og den andre, en treningsøkt mot Sverige. Gardsjords offisielle debut var i en treningskamp mot Sverige den 31. januar 2009. Norge tapte 1-5. Garsjord spilte de første 45 minuttene. Deretter ble hun sparsommelig brukt. Likevel ble hun funnet verdig en plass i troppen til EM i Finland. Hun spilte bare ti minutter i EM, etter at hun ble satt innpå i semifinalen mot Tyskland ti minutter før slutt. Da Gunhild Følstad la opp manglet landslaget en klar høyre back, og under Eli Landsem tok Gardsjord mer og mer over den rollen. I 2010 var hun førstevalg i den posisjonen om hun var skadefri. Gardsjord ble tatt ut til VM i Tyskland i 2011. Hun fikk imidlertid et brudd i tåen, og ble noe redusert i begynnelsen.
Gardsjord var også med på landslaget fram til januar 2012, da hun valgte å nedprioritere landslaget på grunn av jobbsituasjon.Hedda Strand Gardsjord er etter avsluttet sesong 2011 på femteplass på listen over Røa-spillere med flest offisielle kamper for Røa med 183. Imidlertid har Gardsjord bare elleve offisielle scoringer.
== Meritter ==
Med Røa:
Seriemester 2007, 2008, 2009 og 2011
Cupgull 2004, 2006, 2008, 2009 og 2010
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hedda Strand Gardsjord – FIFA
(en) Hedda Strand Gardsjord – UEFA
(en) Hedda Strand Gardsjord – Soccerway
(no) Hedda Strand Gardsjord – Norges Fotballforbund
(de) Hedda Strand Gardsjord – Soccerdonna
(en) Hedda Strand Gardsjord – FBref
Røas kvinnelags hjemmeside
-Måtte mase meg til å spille forsvar - dynamitegirls.no | | fødtsted = | 196,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_%C3%A0_Kempis | 2023-02-04 | Thomas à Kempis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Augustinerkorherrer', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1471', 'Kategori:Fødsler i 1380', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske forfattere', 'Kategori:Nederlandske katolske prester', 'Kategori:Nederlandske salmediktere', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Personer fra Kempen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske salmediktere'] | Thomas à Kempis (norsk: Thomas fra Kempen, opprinnelig Thomas Hemerken, født ca. 1380 i Kempen, død 25. juli 1471 i Zwolle) var en tysk augustinermunk som levde i klosteret ved Zwolle. Han stod blant annet bak De Imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse) i 1418, en veiledning i åndelig inderlighet.
| Thomas à Kempis (norsk: Thomas fra Kempen, opprinnelig Thomas Hemerken, født ca. 1380 i Kempen, død 25. juli 1471 i Zwolle) var en tysk augustinermunk som levde i klosteret ved Zwolle. Han stod blant annet bak De Imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse) i 1418, en veiledning i åndelig inderlighet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Thomas ble født i byen Kempen, ca 25 km øst for Venlo i Nedre Rhinland, omkring år 1380. Hans etternavn var egentlig van Hemerken, som på kleverlandsk betyr «liten hammer». Faren John var smed og moren var skolelærer.
I 1392 fulgte Thomas sin bror, Jan, til Deventer i bispedømmet Utrecht, for å begynne på den respekterte latinskolen der. Mens han gikk på denne skolen møtte Thomas Brødrene av Felleslivet, etterfølgere av Gerard Grootes Devotio moderna. Han gikk på skolen i Deventer fra 1392 til 1399.
Da han forlot skolen dro han til nabobyen Zwolle for å besøke sin bror, som var blitt prior i Bergklosteret på St. Agnietenberg. Dette samfunnet var en del av Augustinerkorherrene, grunnlagt av Grootes disipler. Thomas ble en del av Bergklosteret på St. Agnietenberg i 1406. Han ble ikke da ordinert som prest, selv om han skulle bli det nesten et tiår senere. Han ble en produktiv kopist og skribent.
=== Prest ===
Thomas ble presteviet i 1413 og ble valgt til sub-prior i klosteret i 1425 og i 1447. Meget av hans tid gikk med til å utdanne klosterets noviser.
Klosteret ble en tid forstyrret på grunn av pavens avvisning av valget av Rudolf van Diepholt som biskop i Utrecht. Utover dette levde Thomas et rolig liv, hvor han brukte sin tid til andaktsøvelser, komponering og kopiering. Han kopierte Bibelen fire ganger, en av kopiene er bevart Darmstadt, Tyskland i fem bind.
Han er blitt tilskrevet den vidt utbredte andaktsboken De imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse), som må ha tilkommet en gang mellom 1417 og 1428, og som ble trykket første gang i 1471; det er mulig hav var selve forfatteren, men kanskje var han bare redigert den.
Thomas døde i 1471 og ble opprinnelig begravet tett ved sydveggen til klosterkirkens kor, men hans levninger ble gravet opp og flyttet rundt. De befinner seg nå som relikvier i Onze Lieve Vrouwe Tenhemelopneming-basilikaen i sentrum av Zwolle. Ved inngangen til gravlunden «Begraafplaats Bergklooster» (opprettet i 1399) i Zwolle står en sten som er reist til minne om ham.
== Se også ==
Imitatio Christi
Devotio Moderna
== Referanser == | Thomas à Kempis (norsk: Thomas fra Kempen, opprinnelig Thomas Hemerken, født ca. 1380 i Kempen, død 25. | 196,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papaloapan_(elv) | 2023-02-04 | Papaloapan (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Mexico', 'Kategori:Nedbørfelt til Mexicogolfen', 'Kategori:Oaxacas geografi', 'Kategori:Pueblas geografi', "Kategori:Veracruz' geografi"] | Papaloapanelva (spansk: Río Papaloapan) er en av de største elvene i den meksikanske delstaten Veracruz. Den starter i Sierra Madre Oriental på grensa mellom delstatene Veracruz og Oaxaca. Derfra renner den 122 km nordøstover, og renner ut i lagunen i Alvarado. Byene San Juan Bautista Tuxtepec (Oaxaca) og Tlacotalpan (Veracruz) ligger langs elva.
Navnet Papaloapan kommer fra nahuatl og betyr «sommerfuglstedet». | Papaloapanelva (spansk: Río Papaloapan) er en av de største elvene i den meksikanske delstaten Veracruz. Den starter i Sierra Madre Oriental på grensa mellom delstatene Veracruz og Oaxaca. Derfra renner den 122 km nordøstover, og renner ut i lagunen i Alvarado. Byene San Juan Bautista Tuxtepec (Oaxaca) og Tlacotalpan (Veracruz) ligger langs elva.
Navnet Papaloapan kommer fra nahuatl og betyr «sommerfuglstedet». | Papaloapanelva (spansk: Río Papaloapan) er en av de største elvene i den meksikanske delstaten Veracruz. Den starter i Sierra Madre Oriental på grensa mellom delstatene Veracruz og Oaxaca. | 196,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensrankingen_i_snooker_1983/1984 | 2023-02-04 | Verdensrankingen i snooker 1983/1984 | ['Kategori:Sport i 1983', 'Kategori:Sport i 1984', 'Kategori:Verdensrankingen i snooker'] | Verdensrankingen i snooker 1983/1984 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1983/1984.
| Verdensrankingen i snooker 1983/1984 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1983/1984.
== Rankingen == | Verdensrankingen i snooker 1983/1984 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1983/1984. | 196,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABRio_de_Janeiro%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Rio de Janeiro» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Lillesands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1914', 'Kategori:Skip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940'] | MS «Rio de Janeiro» var en lastebåt fra Stettin i Tyskland som ble senket utenfor Lillesand 8. april 1940.
Skipet ble brukt som troppetransportskip under andre verdenskrig. Det seilte mot Norge med destinasjon Bergen under Weserübung-Nord, da det ble senket av den polske ubåten ORP «Orzeł» i britisk tjeneste utenfor Åkerøya. Skipet var med i den første puljen av invasjonskip på vei til Norge, og senkingen avslørte nesten de tyske invasjonsplanene dagen før selve invasjonen.
Politifullmektig Nils Onsrud skjønte at noe var i gjære og varslet det norske forsvar som igjen varslet Stortinget, men ingenting ble gjort før invasjonen var et faktum 9. april 1940.
| MS «Rio de Janeiro» var en lastebåt fra Stettin i Tyskland som ble senket utenfor Lillesand 8. april 1940.
Skipet ble brukt som troppetransportskip under andre verdenskrig. Det seilte mot Norge med destinasjon Bergen under Weserübung-Nord, da det ble senket av den polske ubåten ORP «Orzeł» i britisk tjeneste utenfor Åkerøya. Skipet var med i den første puljen av invasjonskip på vei til Norge, og senkingen avslørte nesten de tyske invasjonsplanene dagen før selve invasjonen.
Politifullmektig Nils Onsrud skjønte at noe var i gjære og varslet det norske forsvar som igjen varslet Stortinget, men ingenting ble gjort før invasjonen var et faktum 9. april 1940.
== Angrepet på Norge ==
9 000 tonneren «Rio de Janeiro» tilhørte 1. Seetransportstaffel og var rekvirert av Wehrmacht 7. mars 1940. Planen var at skipet skulle ankomme Bergen rett etter at byen var blitt erobret av tyskerne. Skipet hadde en besetning på 50 mann og 313 soldater som var fordelt på luftvernpersonell, infanteri- og pionersoldater, post og telegrafpersonell og et par mann tilhørende Propagandastaffel. I tillegg var det diverse stabspersonell fra 69. Infanteridivisjon. Totalt var det 380 mann ombord på skipet. Skipet var lastet med seks 20 mm Flak 38 kanoner, fire 105 mm luftvernkanoner, 73 hester, 71 kjøretøyer og 292 tonn med proviant, dyrefôr, drivstoff og ammunisjon.
== Senkingen av skipet ==
Skipet hadde avgang fra Stettin 6. april 1940 klokken 03.00. Klokken 11.15 to dager senere, i posisjon utenfor Lillesand, ble en ubåt i overflatestilling oppdaget. Den ble regnet som tysk, men viste seg å være under engelsk kommando. Den hadde 85 A skrevet på tårnet. Ubåten signaliserte at skipet skulle stanse, noe som ble etterfulgt. Det ble beordret at skipets papirer skulle transporteres over til ubåten. Ordre blir gitt om å overgi skipet eller det vil bli senket, men ordren ble ikke etterkommet. Flere norske båter kom til. Omtrent klokken 11.45 torpederte «Orzel» skipet. Torpedoen gikk inn i kullbunkeren uten å eksplodere. Skipet tok inn vann og fikk slagside, og mannskapet og soldatene begynte å hoppe i sjøen.
Omtrent kl 12.00 kom det norske marineflyet F.332 og sirklet rundt skipet, ubåten dykket umiddelbart. Klokken 12.50 avfyrte ubåten enda en torpedo, denne gang i neddykket tilstand. Torpedoen traff ammunisjonslageret og skipet ble delt i to av den kraftige eksplosjonen. Norske båter kom til og reddet overlevende opp fra sjøen. Blant de norske båtene var fraktefartøyet MK «Lindebø» og kystruteskipet DS «Lyngdal».
Rundt klokken 14.00 ble de fleste overlevende satt i land i Lillesand. Omtrent 180 mann ble reddet, mens rundt 200 omkom. I Lillesand ble de reddede mottatt av politifullmektig Nils Onsrud og hans to konstabler. De overlevende fortalte at de kom fra et fredelig handelsskip, men Onsrud fattet raskt mistanke da de fleste var i uniform og det ble kjent at det var hester ombord, og at målet for skipets seiling var Bergen. Soldatene skal ha innrømmet at de var på vei til Bergen for «beskytte» byen mot de allierte. Onsrud varslet den sjømilitære sambandstasjonen i Kristiansand klokken 15:00, general Einar Liljedahl i hæren kl 16:00, samt Justisdepartementets politikontor, uten at noen av disse instansene iverksatte konkrete tiltak.
Nyhetsbyrået Reuters meldte 20:30 om senkingen av «Rio de Janeiro».
== Vrakfunn ==
I 2015 ble vraket lokalisert på 135 meters dyp utenfor Lillesand.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kristen Taraldsen: Ti i krig, Fædrelandsvennen (1998) ISBN 8290581289
Kristen Taraldsen: Da krigen kom til Lillesand. Den dramatiske Torpederingen av Rio de Janeiro 8. April 1940, Fædrelandsvennen (1984) ISBN 82-90581-00-9
== Eksterne lenker ==
Den ukjente historien om Rio de Janeiro Arkivert 30. mars 2017 hos Wayback Machine. Stiftelsen Arkivet
Dykkepedia – Rio de Janeiro | Tyskland | 196,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Virchow | 2023-02-04 | Rudolf Virchow | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1821', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Świdwin fylke', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske biologer', 'Kategori:Tyske politikere'] | Rudolf Ludwig Karl Virchow (født 13. oktober 1821 i Schivelbein i Pommern, død 5. september 1902 i Berlin) var en tysk lege, antropolog, historiker, patolog, biolog og politiker. Han var en pioner innen patologi og blir regnet som grunnleggeren av sosialmedisin.
| Rudolf Ludwig Karl Virchow (født 13. oktober 1821 i Schivelbein i Pommern, død 5. september 1902 i Berlin) var en tysk lege, antropolog, historiker, patolog, biolog og politiker. Han var en pioner innen patologi og blir regnet som grunnleggeren av sosialmedisin.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Virchow var sønn av den schivelbeinske bonde og bykammerer Carl Christian Virchow (død 1864) og hans hustru Johanna Maria (født) Hesse (død 1857), en søster av byggherren og arkitekten Ludwig Ferdinand Hesse.
=== Utdannelse, medisinsk virke ===
Han startet sin vitenskapelige karriere med å studere kyr ved det prøyssiske militærakademiet i Berlin, nærmere bestemt ved Friedrich-Wilhelm-instituttet som var innrettet mot utdannelsen av militærleger. Han ble promovert til doktor i medisin i 1843. Følgende år ble han assistent hos obdusenten ved Charitésykehuset i Berlin, utnevnt i 1846 til ordinær obdusent der, og påbegynte påsken samme år godt besøkte forelesninger i patologisk anatomi. Han ble i 1847 dosent ved Universitetet i Berlin.
Han er mest kjent for arbeidet med celleteorien, der han kom fram til at alle celler stammer fra andre celler, og ikke blir til ved spontan generasjon. Før dette var den vanlige oppfatningen at organismer kunne oppstå av ikke-levende materiale. For eksempel trodde man at makk oppstod på råtten kjøtt av seg selv. Italieneren Francesco Redi motbeviste at dette ikke stemte. Redis arbeid gav opphav til regelen "alt levende kommer fra levende".Virchow var, til tross for sine mange viktige bidrag til medisinen, en motstander av teorien om at bakterier kunne spre sykdom. Hans kritikk av Ignaz Semmelweis argumenter for bruk av såpe og hygiene gjorde at det tok lengre tid før antiseptikken kom i bruk.
=== Politisk engasjement ===
I politisk henseende gjorde Virchow seg kjent som en av den tyske liberalismens fremste representanter under den wilhelmske æra. Virchow var en av grunnleggerne av det liberale partiet Deutsche Fortschrittspartei, der han også ble medlem og som han representerte i Berlins byråd, Preussens parlament og senere i Tysklands Reichstag. I den rollen var han en av Otto von Bismarcks antagonister.I Preussens parlament utmyntet han uttrykket Kulturkampf i 1873, en sak der han var helt på Bismarcks side. Rudolf Virchow hadde, likesom mange av samtidens europeiske liberale, antiklerikale oppfatninger.Virchows demokratiske oppfatning stod i nært samband med hans vitenskapelige anskuelser. En praktisk legeinnsats av stor betydning utførte Virchow ved sin mangeårige virksomhet i Berlins kommunalrepresentasjon, der han gjennomdrev en lang rekke sanitære reformer.Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1892 – Copleymedaljen
== Videre lesning ==
Nekrolog (Digitalisat) Internationales Archiv für Ethnographie, Band XVI, Redaktion Dr. J.D.E. Schmeltz, Verlag E.J. Brill, Leiden, Niederlande, 1904, abgerufen 14. Februar 2012.
Erwin Heinz Ackerknecht: Rudolf Virchow. Arzt, Politiker, Anthropologe. Stuttgart 1957.
Christian Andree: Rudolf Virchow. Leben und Ethos eines großen Arztes. Langen Müller, 2002, ISBN 3-7844-2891-6.
Christian Andree: Rudolf Virchow als Prähistoriker. 3 Bände, Köln und Wien 1976–1986
Christian Andree (Hrsg.): Rudolf Virchow – Sämtliche Werke. Beiträge zur wissenschaftlichen Medizin aus den Jahren 1846–1850. Abteilung I. Medizin. Band 4. Peter Lang, Bern 1992, ISBN 3-261-03665-6.
Christian Andree (Hrsg.): Rudolf Virchow – Vielseitigkeit, Genialität und Menschlichkeit. Ein Lesebuch. Olms Verlag, Hildesheim / Zürich / New York 2009, ISBN 3-487-08822-3.
Rudolf Beneke: Rudolf Virchow. In: Pommersche Lebensbilder. II, S. 198–236.
Ludwig Aschoff: Rudolf Virchow. Hoffmann & Campe, Hamburg 1940.
Axel W. Bauer: „… unmöglich, darin etwas Specifisches zu finden“. Rudolf Virchow und die Tumorpathologie. In: Medizinhistorisches Journal. Band 39, Stuttgart 2004, S. 3–26. ISSN 0025-8431
Axel W. Bauer: „Die Medicin ist eine sociale Wissenschaft.“ Rudolf Virchow (1821–1902) als Pathologe, Politiker und Publizist. In: medizin – bibliothek – information (mbi). Band 5, Mannheim 2005, Heft 1, S. 16–20. ISSN 1616-9026 (PDF, online; 129 kB)
Wolfgang U. Eckart: Rudolf Virchows „Zellenstaat“ zwischen Biologie und Soziallehre. In: Peter Kemper (Hrsg.): Die Geheimnisse der Gesundheit. Insel-Verlag, Frankfurt 1994, ISBN 3-458-16617-3, S. 239–255.
Constantin Goschler: Rudolf Virchow: Mediziner – Anthropologe – Politiker. Böhlau Verlag, Köln [u. a.] 2002, ISBN 3-412-09102-2. Zugleich: Berlin, Humboldt-Universität, Habilitationsschrift (Rezension sehepunkte)
Karl-Heinz Hense: Vom ‚mühseligen Weg des ordnungsgemäßen Denkens‘ – Rudolf Virchow: Lebensbild eines Gelehrten zwischen Wissenschaft und Politik. In: Mut – Forum für Kultur, Politik und Geschichte Nr. 551. Asendorf Dezember 2013. Seite 6–19.
Wolfgang Jacob: Medizinische Anthropologie im 19. Jahrhundert. Mensch, Natur, Gesellschaft. Beitrag zu einer theoretischen Pathologie. Zur Geistesgeschichte der sozialen Medizin und allgemeinen Krankheitslehre Virchows. Enke, Stuttgart 1967.
Christian Jenssen: Rudolf Virchow. In: Manfred Asendorf und Rolf von Bockel (Hrsg.): Demokratische Wege. Deutsche Lebensläufe aus fünf Jahrhunderten. Ein Lexikon. J. B. Metzler, Stuttgart/Weimar 1997, S. 859–661, ISBN 3-476-01244-1.
Christian Jenssen: „Die Aufrüstung ist die Mikrobe des Krieges …“ – Rudolf Virchow (1821–1902), schillernder „Apostel des Friedens und der Versöhnung“. In: Thomas Ruprecht und Christian Jenssen (Hrsg.): Askulap oder Mars? Ärzte gegen den Krieg. Donat, Bremen 1991, ISBN 3-924444-51-X.
Eva Johach: Krebszelle und Zellenstaat – Zur medizinischen und politischen Metaphorik in Rudolf Virchows Zellularpathologie. Rombach, Freiburg/Berlin/Wien 2008, ISBN 978-3-7930-9511-8.
Werner Köhler und Hanspeter Mochmann: Meilensteine der Bakteriologie Von Entdeckungen und Entdeckern aus den Gründerjahren der Medizinischen Mikrobiologie. Minerva – Edition Wissen, 1997, ISBN 978-3-936611-16-8.
Ernst Meyer: Rudolf Virchow. Limes, Wiesbaden 1956.
Shahrooz Mohajeri: 100 Jahre Berliner Wasserversorgung und Abwasserentsorgung 1840–1940. Franz Steiner, Stuttgart 2005, ISBN 3-515-08541-6 (Rezension von Charlotte Bühl-Gramer in: sehepunkte. Band 6, 2006, Nr. 5 vom 15. Mai 2006)
Nikolaus Muschong: Hans Virchow (1852–1940). Leben und Werk. Med. Diss., Bonn 2011.
Heinrich Schipperges: Rudolf Virchow. Rowohlt, Reinbek 1994, ISBN 3-499-50501-0.
Hellmuth Unger: Virchow. Ein Leben für die Forschung. Hoffmann und Campe Verlag, Hamburg 1953, 315 Seiten.
Manfred Vasold: Rudolf Virchow. Der große Arzt und Politiker. DVA, Stuttgart 1988, ISBN 3-421-06387-7.
Gerhard Jaeckel: Die Charité. Ullstein Verlag, 2006, ISBN 3-548-33235-8.
Wolfgang U. Eckart (Hrsg.): Rudolf Virchow und Gustav Adolph Spiess. Cellular-Pathologie versus Humoral- und Solidarpathologie. Springer Spektrum, Berlin & Heidelberg 2016, ISBN 978-3-642-41680-4. (Kommentierte Ausgabe der Originalpublikationen)
== Referanser == | Rudolf Ludwig Karl Virchow (født 13. oktober 1821 i Schivelbein i Pommern, død 5. | 196,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parque_Ju%C3%A1rez | 2023-02-04 | Parque Juárez | ['Kategori:19°N', 'Kategori:96°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Parker i Mexico', 'Kategori:Xalapa'] | Parque Juárez er en park i den meksikanske byen Xalapa. Den ligger i sentrum av byen, og er anlagt som en terrasse med flere etasjer. Den sørlige delen av parken ligger rett over den nedaforliggende dalen, og derfra har man en flott utsikt over fjellene i Østlige Sierra Madre, deriblant Cofre de Perote og Pico de Orizaba. Parken brukes ofte til konserter og andre forestillinger, og fungerer som et naturlig samlingspunkt i byen. Inne i Parque Juárez' fundament er det bygd inn lokaler som brukes til blant annet kunstgallerier og serveringssteder.
Parque Juárez ble innvia i 1892 og oppkalt etter president Benito Juárez. I sentrum av parken er det en rekke Araucaria-trær, som ble gitt som gave til president Porfirio Díaz fra Chiles ambassadør før Parque Juárez sto ferdig. | Parque Juárez er en park i den meksikanske byen Xalapa. Den ligger i sentrum av byen, og er anlagt som en terrasse med flere etasjer. Den sørlige delen av parken ligger rett over den nedaforliggende dalen, og derfra har man en flott utsikt over fjellene i Østlige Sierra Madre, deriblant Cofre de Perote og Pico de Orizaba. Parken brukes ofte til konserter og andre forestillinger, og fungerer som et naturlig samlingspunkt i byen. Inne i Parque Juárez' fundament er det bygd inn lokaler som brukes til blant annet kunstgallerier og serveringssteder.
Parque Juárez ble innvia i 1892 og oppkalt etter president Benito Juárez. I sentrum av parken er det en rekke Araucaria-trær, som ble gitt som gave til president Porfirio Díaz fra Chiles ambassadør før Parque Juárez sto ferdig. | Parque Juárez er en park i den meksikanske byen Xalapa. Den ligger i sentrum av byen, og er anlagt som en terrasse med flere etasjer. | 196,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shunpei_Uto | 2023-02-04 | Shunpei Uto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Japanske svømmere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Personer fra Shizuoka', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Shunpei Uto (født 1. desember 1918) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Uto vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han kom på andreplass på 400 meter fri med tiden 4.45,6 bak amerikaneren Jack Medica. På 1500 meter fri kom Uto på tredjeplass på bak sin landsmann Noboru Terada og Jack Medica.
| Shunpei Uto (født 1. desember 1918) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Uto vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han kom på andreplass på 400 meter fri med tiden 4.45,6 bak amerikaneren Jack Medica. På 1500 meter fri kom Uto på tredjeplass på bak sin landsmann Noboru Terada og Jack Medica.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 400 meter fri Japan
1936 Berlin - Bronse i svømming, 1500 meter fri Japan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shunpei Uto – Olympics.com
(en) Shunpei Uto – Olympic.org
(en) Shunpei Uto – Olympedia
(en) Shunpei Uto – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Shunpei Uto (født 1. desember 1918) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin. | 196,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peterhof | 2023-02-04 | Peterhof | ['Kategori:1723 i Russland', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1723', 'Kategori:Byggverk i St. Petersburg', 'Kategori:Palasser i Russland', 'Kategori:Parker i Russland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven i Russland'] | Denne artikkelen er om palasskomplekset Peterhof. For artikkelen om byen, se Peterhof (by).
Peterhof (tysk for «Peters hoff», russisk: Петерго́ф – Petergof) er et palassanlegg med tilhørende parker ved St. Petersburg i Russland. Det ligger ved sørbredden av Finskebukta, rundt 25 km vest for St. Petersburg. Det opprinnelige palasset ble bygget etter ordre fra Peter den store, og anlegget ble senere utvidet av hans etterkommere. Peterhof, som også blir kalt «Det russiske Versailles», er et av Russlands verdensarvsteder, sammen med St. Petersburgs historiske senter og andre monumenter og palasser i byen. Palasset, med sine hager, parkslott og fontener, er i dag et av de viktigste turistmålene i Russland.
| Denne artikkelen er om palasskomplekset Peterhof. For artikkelen om byen, se Peterhof (by).
Peterhof (tysk for «Peters hoff», russisk: Петерго́ф – Petergof) er et palassanlegg med tilhørende parker ved St. Petersburg i Russland. Det ligger ved sørbredden av Finskebukta, rundt 25 km vest for St. Petersburg. Det opprinnelige palasset ble bygget etter ordre fra Peter den store, og anlegget ble senere utvidet av hans etterkommere. Peterhof, som også blir kalt «Det russiske Versailles», er et av Russlands verdensarvsteder, sammen med St. Petersburgs historiske senter og andre monumenter og palasser i byen. Palasset, med sine hager, parkslott og fontener, er i dag et av de viktigste turistmålene i Russland.
== Historie ==
=== Bygging, under Peter den store ===
Peter den store nevner første gang stedet hvor Peterhof nå ligger i sin dagbok i 1705, kort tid etter grunnleggingen av sin nye hovedstad St. Petersburg, som et godt sted å bygge et landgangssted på vei til og fra øyfestningen Kronstadt. Etter seieren over svenskene i slaget ved Poltava i 1709 besluttet tsaren å oppføre en tidsmessig residens, som skulle bli et landemerke i den nye stormakten Russland. Etter et feilslått prosjekt ved Strelna noe lenger øst, bestemte Peter seg for å bygge sin nye residens ved Peterhof.
I 1714 begynte planarbeidet for det nye slottet, og byggingen startet med palasset Monplaisir («min fornøyelse»), basert på Peters egne skisser. Dette var tsarens sommerpalass, som han ønsket nær sjøbredden for å kunne bruke det på sine reiser til og fra Europa via havna i Kronstadt. I Monplaisirpalassets hjørne mot sjøen laget Peter sitt Maritime arbeidsrom, hvorfra han kunne se Kronstadtøya til venstre og St. Petersburg til høyre. Senere utvidet han sine planer til å omfatte et større slottsanlegg, med palasser og hager lengre innover i landet, etter modell av Versailles. Peter selv, som under sin lange rundreise gjennom Europa hadde beskjeftiget seg med forskjellige håndverkskunster, deltok aktivt i arbeidet og rådførte seg med den tyske arkitekten Andreas Schlüter og dennes elev Johann Friedrich Braunstein.I august 1723 kunne Peterhof innvies. Byggearbeidene på det store, men likevel enkle slottet var på dette tidspunktet ennå ikke helt avsluttet. Foruten det egentlige palasset var også Den store kaskade og en stor del av Den nedre parken anlagt, og den 400 meter lange kanalen til Østersjøen var ferdig utgravd. Monplaisir var fullført og arbeidet på lystslottet Marly, en minne-hyllest til Louis XIVs Château de Marly, var også stort sett ferdig. Etter innvielsen benyttet Peter I palasset, som var dekorert i barokkstil, som sin sommerresidens, mens han tilbrakte de øvrige årstidene hovedsakelig i Vinterpalasset i St. Petersburg.
Til å begynne med så Peterhof ganske annerledes ut enn det gjør i dag. Mange av fontenene var ennå ikke installert. Hele Aleksandriaparken og Den øvre parken eksisterte ikke. (Den sistnevnte ble brukt til å dyrke grønnsaker, og hagebassengene der, som det var bare tre av, til oppdrett av fisk). Samsonfontenen og dens massive pidestall var ennå ikke blitt installert i Sjøkanalen, og selve kanalen ble benyttet som en storslått inngang til komplekset fra sjøsiden. Den store kaskaden var også mere sparsomt dekorert da den opprinnelig ble bygget.
=== Senere utvidelser ===
Etter Peter den stores død i 1725 sto palasset tomt noen år. Først i 1730 startet tsarina Anna opp arbeidene på slottet igjen. Slottet og parkanleggene ble i løpet av de etterfølgende år stadig utvidet og forskjønnet.
Den kanskje viktigste endringen fra Peters opprinnelige plan var hevingen av Det store palassets status til å bli anleggets mest fremtredende bygning. Dette arbeidet ble gjort under tsarina Elisabeth, under ledelse av den italienske arkitekten Bartolomeo Rastrelli. Det store palasset ble opprinnelig bare kalt «Det øvre palasset», og var fram til utvidelsen bare omtrent like bredt som kaskaden foran det, og ikke spesielt mye større enn de andre av Peterhofs bygninger. Det ble nå tilføyd to sidefløyer, hovedbygningen ble forlenget og utvidet, og paviljongene ved enden av bygningskroppen ble oppført, hvor også en av slottskirkene kom til. Disse arbeidene varte fra 1747 til 1752, og ga palasset sitt nåværende utseende, med den langstrakte, gulfargede bygningen med hvite dekorasjoner.
Senere fikk også Katarina den store utført en del videre utsmykninger. Den nedre parken ble under Katarina betraktelig utvidet, og hun lot den opprinnelige barokkparken bli utvidet til en stor landskapshage. Det ble også utført mange tilføyelser på Peterhofs opprinnelige fontener og nye ble bygget.
Helt til langt inn på 1800-tallet bygget de russiske tsarene videre på denne residensen, som de fra tid til annen også bodde i. Palasset inneholdt nå alle sine prektige paraderom, som gullsalen, tronsalen og den mektige trappen, men også de mer intime rommene til den russiske herskerfamiliens bolig, som Peters den stores soverom.
=== Ødeleggelse og restaurering (fra 1941 til i dag) ===
Under andre verdenskrig ble Peterhof utsatt for omfattende plyndring og ødeleggelse fra de tyske okkupasjonsstyrkene. I likhet med Tsarskoje Selo ble Peterhof inntatt av tyske tropper i 1941 og ble holdt til 1944. I løpet av de få månedene fra krigsutbruddet til de tyske styrkene dukket opp klarte de ansatte bare å berge unna en del av skattene i anleggets palasser og fontener. Det ble gjort et forsøk på å demontere og begrave fonteneskulpturene, men tre fjerdedeler av dem, inkludert alle de største, forble på plass. Peterhof ble i stor grad ødelagt av okkupasjonsstyrkene til den tyske arme etter at beleiringen av Leningrad ble brutt. Mange av fontenene ble ødelagt, og palasset ble delvis sprengt og etterlatt i brann.
Umiddelbart etter krigens slutt ble det satt i gang opprydningsarbeider, og allerede sommeren 1945 ble deler av Den nedre parken igjen åpnet for besøkende. Restaureringsarbeidene på slottet varte i mange år. På den ene side måtte de ødelagte kunstverkene rekonstrueres med stor omhu, men på den andre side var de finansielle midlene til dette arbeidet alltid knappe.
Navnet ble i 1944 endret til «Petrodvorets» (Peters palass) som følge av krigstidens anti-tyske sentiment og propaganda, men det opprinnelige navnet ble gjeninnført av den russiske regjeringen i 1997.
I 2003 feiret St. Petersburg sitt 300-årsjubileum. I den forbindelse ble mange av bygningene og statuene i Peterhof restaurert.
== Palassanlegget ==
Det dominerende trekk i naturen ved Peterhof er en seksten meter høy, bratt skrent som ligger kun noen få hundre meter fra sjøen. Den nedre parken (Nizjnij Sad), som med et areal på 1,02 km² omfatter storparten av Peterhofs landområde, ligger mellom denne skrenten og havet og strekker seg rundt 200 meter i hver retning. Her ligger de fleste av Peterhofs fontener, samt flere mindre palasser og andre bygninger. Øst for Den nedre parken ligger Aleksandriaparken, med nygotiske bygninger fra 1800-tallet, som for eksempel Kapella.
På toppen av skrenten, midt foran Den nedre parken, står Det store palasset (Bolsjoj Dvorets), og på andre siden av palasset ligger Den øvre parken (Verkhnij Sad), som er en mindre park, sammenlignet med den nedre. I selve skrenten nedenfor palasset ligger Den store kaskade (Bolsjoj Kaskad), som sammen med Det store palasset er midtpunktet i hele komplekset. Ved foten av kaskaden begynner Sjøkanalen (Morskoj Kanal), et av de mest omfattende vannarbeidene fra barokkperioden, som deler Den nedre parken i to.
=== Det store palasset ===
Peterhofs største palass ser imponerende ut fra parkområdene foran og bak det, men det er faktisk ganske smalt og ikke voldsomt stort. Av dets rundt tretti rom er det imidlertid flere som fortjener spesiell omtale:
Tsjesmahallen er dekorert med tolv store malerier av slaget ved Çeşme, en oppsiktsvekkende seier for den russiske marinen under den russisk-tyrkiske krig (1768-1774). De ble malt mellom 1771 og 1773 av den tyske kunstneren Jacob Philipp Hackert. Hans første utkast av de store slagscenene ble kritisert av vitner som mente de ikke realistisk viste effekten av eksploderende skip — det flyvende treverket, store flammer, røyk og ildkuler. Katarina II bistod Hackert, som aldri hadde sett et sjøslag med egne øyne, ved å sprenge en fregatt i havna i byen Livorno i Italia. Hackert undersøkte heller ikke de faktiske posisjonene til de russiske og tyrkiske styrkene under slaget, så scenene som fremstilles er noe fantasifulle, men de formidler på en effektiv måte dramaet og ødeleggelsen under et sjøslag.
De østre og vestre Kinesiske kabinetter ble dekorert mellom 1766 og 1769 for å utstille objekter av dekorativ kunst importert fra Østen. Veggene ble dekorert med imitasjoner av orientalske mønstere av russiske håndverksmestere, og behengt med kinesiske landskapsmalerier i gul og svart lakk.
I palassets senter ligger rommet som kalles Billedhallen. Veggene er nesten helt dekket av en serie på 368 malerier, som for det meste forestiller kvinner i forskjellig påkledning, varierende i både fremtoning og alder, selv om de fleste ble malt fra samme modell. Disse bildene ble kjøpt i 1764 fra enken etter den italienske kunstneren P. Rotari, som døde i St. Petersburg.
=== Parken rundt palasset ===
Slottsparken ved Peterhof er delt mellom Den nedre parken, som ligger ved Den store kaskade og Sjøkanalen, og Den øvre parken, som ligger på forsiden av palasset. Hele hageanlegget preges av de originale vannspillene med over 150 fontener, som får vann via et underjordisk rørsystem, og som utelukkende fungerer gjennom bruk av naturlig fall.
Den øvre parken, som er dekorert med busketter, trimmede busker og trær, plener, store vannbassenger og forgylte statuer og vaser, fremstår som en typisk fransk barokkpark. Den nedre parken, som inneholder mange av parkbygningene, er også utsmykket med busketter og tallrike vannspill som dekorerer skrenten nedenfor palasset. Scenene som avbildes er innrettet mot Peter den store. Eksempelvis symboliserer Samsonbrønnen fra 1734 seieren over svenskene ved Poltava. Her fremstilles Peter som en bibelsk helt, som knekker løvens (det vil si Sveriges) kjeve og beseirer den.
I øst ligger Den nedre parken inntil Aleksandriaparken, en malerisk landskapspark. På vegne av tsar Nikolai I fremla den prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel et utkast til det nygotiske Aleksander Nevskij-kapellet, som ble påbegynt mellom 1831 og 1833 av Adam Menelavs, og som ble fullført etter dennes død i 1831 av Josef Charlemagne.
=== Den store kaskade og Samsonfontenen ===
Den store kaskade er modellert etter en som ble bygget for Louis XIV ved Château de Marly, som også er minnet i en av bygningene i parken.
I sentrum av kaskaden er en kunstig grotte i to etasjer, kledd både innvendig og utvendig med hugget brun stein. Den inneholder for tiden et lite museum over fontenens historie. Blant de utstilte gjenstandene er et bord som bærer en bolle med (kunstig) frukt, en eksakt kopi av et lignende bord som ble bygget under veiledning av Peter den store. Bordet er utstyrt med vannstråler som dynker de besøkende når de rekker etter fruktene, et særpreg hentet fra manieristiske hager som fortsatt var populære i Tyskland. Grotten er forbundet med palasset over og bak den via en skjult korridor.
Fontenene i Den store kaskade ligger nedenfor og på hver side av grotten. Vannet fra fontenene renner ut i et halvsirkelformet basseng, som danner enden av Sjøkanalen, som også har fontener langs sidene. På 1730-tallet ble den store Samsonfontenen plassert i dette bassenget. Den forestiller øyeblikket da Samson river åpen kjevene på en løve, og representerer Russlands seier over Sverige i den store nordiske krig, og er dobbelt symbolsk. Løven er et element i Sveriges riksvåpen, og slaget ved Poltava, en av krigens store russiske seire, ble vunnet på St. Samsons dag. Fra løvens munn skyter en 20 meter høy vertikal vannstråle, den høyeste i hele Peterhof. Dette mesterverket av Mikhail Kozlovskij ble plyndret av de invaderende tyskerne under andre verdenskrig. En kopi av statuen ble installert i 1947.
Den kanskje største teknologiske prestasjonen i Peterhof er at alle fontenene drives uten bruk av pumper. Vannet hentes fra naturlige kilder og samles i reservoarer i Den øvre parken. Høydeforskjellen skaper trykket som driver de fleste fontenene i Den nedre parken, inkludert Den store kaskade. Samsonfontenen forsynes via en egen akvedukt, som er over fire kilometer lang og får vann og trykk fra en høytliggende kilde.
=== Den nedre parken ===
Den nedre peken er anlagt i formell (fransk) stil. Selv om mange av trærne er forvokste, så har den formelle klippingen langs de mange alléene blitt tatt opp igjen de siste årene, for å bringe hagene tilbake til sitt opprinnelige utseende.
De mange fontenene som ligger her framviser en uvanlig grad av kreativitet. En av de mest bemerkelsesverdige kalles «Solen». En skive som sender ut vannstråler fra kanten skaper et bilde av solens stråler, og hele strukturen roterer rundt en vertikal akse slik at retningen som «solen» peker hele tiden endrer seg.
Flere fontener er konstruert i den hensikt å dynke de besøkende. To er formet som spinkle trær utstyrt med dyser som aktiveres når noen nærmer seg. En annen er forkledd som en paraply med en sirkelformet benk rundt stammen, og slipper en vanngardin ned fra randen når noen setter seg på benken.
I den samme skrenten hvor Den store kaskade er plassert ligger også to andre, men svært forskjellige kaskader. Vest for palasset ligger Det gylne fjell (russisk: Золотая Гора – Zolotaja Gora), dekorert med marmorstatuer som danner en kontrast til de løssluppent forgylte figurene i Den store kaskade. I øst ligger Sjakkfjellet (russisk: Шахмотная Гора – Sjakhmotnaja Gora), en bred renne med en overflate dekket med svarte og hvite fliser som et sjakkbrett.
De mest prominent plasserte fontenene i Peterhof er «Adam» og «Eva». De opptar symmetriske posisjoner på hver sin side av Sjøkanalen, hver av dem på et sted hvor åtte stier møtes.
=== Andre bygninger ===
Det store palasset er ikke den eneste historiske keiserlige bygningen i Peterhof. Slottene Monplaisir og Marly, samt paviljongen som kalles «Eremitasjen», ble alle oppført i løpet av den opprinnelige byggingen av Peterhof under Peter den store. Den nedre parken inneholder også et stort drivhus, og i Aleksandraparken står Nikolai Is palass.
I likhet med Den nedre parken, så inneholder også Den øvre parken mange fontener, fordelt på syv brede bassenger. Men Den øvre parken er anlagt svært forskjellig. De har ikke Den nedre parkens strengt geometriske plan, og selv om noen av fontenene har intrikate skulpturer, så er vannspillene her av en enklere type, mye grunnet det lavere vanntrykket.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vernova, N, Peterhof: The Fountains. (2004), St. Petersburg: Abris.
Vernova, N, Peterhof: The Grand Palace. (2004), St. Petersburg: Abris.
Greg King, The Court of the Last Tsar. (2006), Hoboken, John Wiley & Sons, ISBN 978-0-471-72763-7
Eva Gerberding, Sankt Petersburg: Mit Repino, Pawlowsk, Peterhof, Zarskoje Selo. (2003), Mair Dumont. ISBN 3770160614
== Se også ==
Katarinapalasset
Oranienbaum
Pavlovsk
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Palaces of Peterhof – kategori av bilder, video eller lyd på Commons * Om Peterhof på St. Petersburgs nettsted (engelsk)
P. Dietrich: Peterhof (engelsk)
Tickets of Russia: Peterhof, history, The Petrine epoch (engelsk)
Kart over Peterhof
Peterhof (Petrodvorets) – anmeldelse i Gardens Guide review (engelsk)
Fotoalbum «Peterhof Fountains» (engelsk)
Peterhof: Historien om palasset og byen (russisk)
QTVR fullskjerm panoramaer av hagene i Peterhof
Peterhof bei St. Petersburg – das russische Versailles (tysk)
Peterhof – Bilder og informasjon (tysk)
Foto (1024x768)
Peterhof (fotos) Arkivert 21. oktober 2016 hos Wayback Machine. (russisk) | Peterhof (tysk for «Peters hoff», russisk: Петерго́ф – Petergof) er et palassanlegg med tilhørende parker ved St. Petersburg i Russland. | 196,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stene_Osmundsen | 2023-02-04 | Stene Osmundsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere i Kaptein Sabeltann', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune'] | Stene Osmundsen (født 3. august 1966) er en norsk trommeslager bosatt i Stavanger. Han er trommeslager i The September When (1989–1996, 2008–), Leif & Kompisane (1999–), Ingenting (2004–) og Karianne Arntzen Band (2005–).
Han har også deltatt på utgivelser med artister som Anne Grete Preus (Millimeter fra 1994), Svein Tang Wa (Hørr gjøken fra 1998), Eriksen (Blåmandag fra 1998), Peter Nordberg (Tiden visar vägen fra 1999) og Espen Hana (Eg reise aleina fra 2007).
| Stene Osmundsen (født 3. august 1966) er en norsk trommeslager bosatt i Stavanger. Han er trommeslager i The September When (1989–1996, 2008–), Leif & Kompisane (1999–), Ingenting (2004–) og Karianne Arntzen Band (2005–).
Han har også deltatt på utgivelser med artister som Anne Grete Preus (Millimeter fra 1994), Svein Tang Wa (Hørr gjøken fra 1998), Eriksen (Blåmandag fra 1998), Peter Nordberg (Tiden visar vägen fra 1999) og Espen Hana (Eg reise aleina fra 2007).
== Diskografi ==
=== The September When ===
AlbumMother I've Been Kissed (1991)
One Eye Open (1993)
HuggerMugger (1994)
Absolute The September When – Prestige de la Norvegè 1989–96 (1996)
The Best of TSW (2002)
Judas Kiss (2008)SinglerWhere You Go I Go Roundabout ...Now! (1991)
Mama Won't Tell You No Lie/Waiting for the Moon (1991)
Roundabout…… Now! EP (1991)
Bullet Me/A Place to Stop (1991)
Nightflight (1993)
Can I Trust You/Same Slave/Street Jam (1993)
Cries Like a Baby/True Love (1994)
Sometimes Serious/Villain/Bullet Me (1994)
Comes Around/No Simple Reason (1994)
I Can Take It/True Love (1995)
Daydreaming/The Safest Way/True Love (1996)
=== Leif & Kompisane ===
AlbumSangar fra 1900-talet (2000)
Kall det ka du vil (2001)
Cabriolet (2003)
Litt av kvert (2005)
Den komplette samlingen (2010)SinglerFint ver (2000)
Vikingtiå e' tebage (2000)
Rosehagen (2001)
Kall det ka du vil (2001)
Adam (2001)
Bom bom bom (2001)
Cabriolet (2003)
Når det holde opp (2005)
=== Ingenting ===
AlbumFine meg (2004)
Kjempegreier (2008)
Ingenting Live (2010)
25 år i box! (2016)SinglerLuremus/Det einaste (2008)
Slag i tryne (2014)
=== Mods ===
AlbumLive Viking Stadion 9. juni 2012 (2012)
=== Nadirsenit ===
AlbumNadirsenit (2000)SinglerSkodde skodde/Setja meg (2000)
=== Karianne Arntzen Band ===
AlbumI går kveld (2007)
Sant (2011)Singler/EP'erDu har gått (2005)
Oss to (2007)
Kom hem (2007)
De nære ting (2010), med Jan Eggum
=== Vindrosa ===
AlbumBakom berget det blå (2013)SinglerBakvendtvisa (2013)
=== Jam ===
Back in the Game (2009)
=== Deltar på ===
Viking Fotball Supporterklubb: Viking e' best (1989)
Tre Små Kinesere: Store ord/Utenbys/Bla bla ukebla (1992)
West Audio: Gode hjerter (1992)
Tre Små Kinesere: Vær sær (1992)
Sigvart Dagsland: Stup (1994, singel)
Anne Grete Preus: Millimeter/Stockholm/Fryd (1994)
Sigvart Dagsland: Stup (1994)
Kenneth Sivertsen: Seashell/Silence (1994)
Kenneth Sivertsen: High Tide (1994)
Anne Grete Preus: Stemmene inni (1994)
Gasolin'-hyllest: Fi Fi Dong – Gasolin' Tribute (1995)
Concord Records: Sang for Stavanger (1995)
Susanne V.: Who Are You? (1996)
Høvdingane: Di kvideå di blå (1996)
Eriksen: Fina véret og flade veien (1998)
Kaptein Sabeltann: Jeg kommer alltid tilbake/Sjørøverne kommer/Her vi bor (1998)
Eriksen: Blåmandag (1998)
Svein Tang Wa: Hørr gjøken (1998)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltanns verden (1998)
Oberon: Mysteries (1998)
Odd Vegard Sunnanå: Vegard (1998)
Anne Grete Preus: Mosaikk – 16 biter (1998)
Silkebris: Skygge for solå (1999)
Anne Grete Preus: Verden er et vakkert sted (1999)
Elin Furubotn: Tikk Takk (1999)
Wunderkammer: Wunderkammer (1999)
Viking Fotballklubb: Seierslaget: Viking i hundre (1999)
Team Studio: Gode hjerter 2 (1999)
Peter Nordberg: Tiden visar vägen (1999)
Reidar Larsen, Per Inge Torkelsen, Rønnaug Foss Alsvik og Gunnar Roalkvam: Ein dråbe i havet (2000)
Han Innante: Sjur, eg trur me snur (vol 2) (2000)
Susi Varming: Barefoot in the Snow (2001)
Sigvart Dagsland: Sigvarts favoritter (2001)
West Audio: Vikingtiå e tebage (2001)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og Sultanens skatt (2002)
Tom Haugvaldstad: Snu deg rondt … (2002)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann (2003)
Audun Meling: Cafè di u liceu (2004)
Camilla Maria: It's a Shame (2004)
Pete Haneferd: Infant World (2004)
West Records: Sanger vi sang 1: Sanger fra skolesangboka (2004)
Kaptein Sabeltann: Syng med og syng selv II (2004)
Camilla Maria Myrås: Diving With Dionysos (2004)
Siv Langøy: Et lide smil (2004)
Artister i Rogaland: Nå e det tid (2005)
Han Innante: Han Innantes juli- og jule-CD (vol 4 1/2) (2005)
Svein Tang Wa: Tidlige solmorning/Nå e det sommar igjen (2005)
Kaptein Sabeltann: Hiv o'hoi! : Kaptein Sabeltanns favoritter (2006)
Espen Hana & Britt-Synnøve Johansen: Piaf (2007)
Espen Hana: Eg reise aleina (2007)
Torolf Nordbø: Bakpå-lente ting (2007)
Tone Salomonsen: Christmas Time Is Here – 13 vakre julesanger (2007)
West Audio: Ingen banke oss på stadion (2008)
Anne Grete Preus: Nesten alene (2009)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2009)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann skattekiste – Jubileumsboks (2009)
Eriksen: De aller beste (2009)
Tablå: Sirkel (2009)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og Grusomme Gabriels skatt (2010)
Myrull: Bodhi (2010)
Han Innante: Han Innantes store samle-CD (2011)
Myrull: Liv (2011)
Anne Grete Preus: En røff guide til Anne Grete Preus (2012)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltanns Gull (2012)
Anne Grete Preus: Anne Grete Preus komplett 1988–2013 (2013)
Peter Nordberg: Hellre i det blå (2014)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann: 25 år på tokt (2014)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann enda mer gull (2014)
Terje Formoe: Den blå planeten (2014, singel)
Vidar Johnsen: Kim var der for deg (2014)
Terje Formoe: Den blå planeten (2014)
General Forsamling: Hvis Gud vil (2015)
Terje Formoe: Timeglass (2015)
Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant (2015)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2016)
Peter Nordberg: Om man inte är här (2016)
Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og Grusomme Gabriels skatt (2018) | Stene Osmundsen (født 3. august 1966) er en norsk trommeslager bosatt i Stavanger. | 196,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shozo_Makino | 2023-02-04 | Shozo Makino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Japanske svømmere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Personer fra prefekturet Shizuoka', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i svømming'] | Shozo Makino (født 15. mai 1915, død 12. februar 1987) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Makino vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass på 1500 meter fri med tiden 19.14,1 bak sim landsmann Kusuo Kitamura.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 400 meter fri bak amerikaneren Jack Medica og Shumpei Uto fra Japan.
| Shozo Makino (født 15. mai 1915, død 12. februar 1987) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Makino vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass på 1500 meter fri med tiden 19.14,1 bak sim landsmann Kusuo Kitamura.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 400 meter fri bak amerikaneren Jack Medica og Shumpei Uto fra Japan.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i svømming, 1500 meter fri Japan
1936 Berlin - Bronse i svømming, 400 meter fri Japan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shozo Makino – Olympedia
(en) Shozo Makino – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Shozo Makino – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Shozo Makino – Swimming Hall of Fame | Shozo Makino (født 15. mai 1915, død 12. | 196,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galgebakken | 2023-02-04 | Galgebakken | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Galgebakken ligger på Nordnes i Bergen.
Sportsklubben Galgen er oppkalt etter Galgebakken. SK Galgen ble stiftet i slutten av 2007 på Nordnes.
| Galgebakken ligger på Nordnes i Bergen.
Sportsklubben Galgen er oppkalt etter Galgebakken. SK Galgen ble stiftet i slutten av 2007 på Nordnes.
== Eksterne lenker ==
Galgebakken
Sportsklubben Galgens historie
SK Galgen | Galgebakken ligger på Nordnes i Bergen. | 196,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_van_de_Weghe | 2023-02-04 | Albert van de Weghe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 13. august', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Albert «Al» Vande Weghe (født 28. juli 1916 i New York, død 13. august 2002 i Tulsa i Oklahoma) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Weghe vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han kom på andreplass i finalen på 100 meter rygg, 1,8 sekund bak sin landsmannen Adolph Kiefer som vant med tiden 1.05,9 ny olympisk rekord.
| Albert «Al» Vande Weghe (født 28. juli 1916 i New York, død 13. august 2002 i Tulsa i Oklahoma) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Weghe vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han kom på andreplass i finalen på 100 meter rygg, 1,8 sekund bak sin landsmannen Adolph Kiefer som vant med tiden 1.05,9 ny olympisk rekord.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 100 meter rygg USA
== Eksterne lenker ==
(en) Albert van de Weghe – Olympics.com
(en) Albert van de Weghe – Olympic.org
(en) Albert van de Weghe – Olympedia
(en) Albert van de Weghe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Albert «Al» Vande Weghe (født 28. juli 1916 i New York, død 13. | 196,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamarkameratene | 2023-02-04 | Hamarkameratene | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1918', 'Kategori:Fotballag i Hamar', 'Kategori:Hamarkameratene', 'Kategori:Tidligere ishockeyklubber i Norge'] | For den pågående sesongen, se Hamarkameratene i 2023.Hamarkameratene (Ham-Kam, eller HamKam som er registrert varemerke, andre skrivemåter er avarter av dette merket) er en fotballklubb fra Hamar, stiftet i 1918. Laget spiller sine hjemmekamper på Briskeby gressbane, og supporterklubben har navnet Briskebybanden.
I 1969 rykket klubben for første gang opp til norsk fotballs høyeste nivå, og oppnådde året etter sin hittil største sportslige prestasjon da laget debuterte med bronsemedalje i serien. Siden har klubben vekslet mellom de tre øverste nivåer, uten noen større sportslige resultater å vise til. Med åtte nedrykk er HamKam den klubben som flest ganger har måttet ta steget fra toppserien og ned i divisjonen under. Laget har kommet til semifinalen i norgesmesterskapet seks ganger, men aldri tatt seg til finalen.
| For den pågående sesongen, se Hamarkameratene i 2023.Hamarkameratene (Ham-Kam, eller HamKam som er registrert varemerke, andre skrivemåter er avarter av dette merket) er en fotballklubb fra Hamar, stiftet i 1918. Laget spiller sine hjemmekamper på Briskeby gressbane, og supporterklubben har navnet Briskebybanden.
I 1969 rykket klubben for første gang opp til norsk fotballs høyeste nivå, og oppnådde året etter sin hittil største sportslige prestasjon da laget debuterte med bronsemedalje i serien. Siden har klubben vekslet mellom de tre øverste nivåer, uten noen større sportslige resultater å vise til. Med åtte nedrykk er HamKam den klubben som flest ganger har måttet ta steget fra toppserien og ned i divisjonen under. Laget har kommet til semifinalen i norgesmesterskapet seks ganger, men aldri tatt seg til finalen.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== 1918–1946: Den spede begynnelse ===
==== Briskebyen Fotball-Lag ====
HamKam regner 10. august 1918 som sin stiftelsesdato. Den gang var det en gjeng gutter som bestemte seg for å starte laget Freidig. De skulle ikke ha mer enn elleve spillere, og kun de som kunne betale for ball fikk bli med. Det ble 1,67 kroner per person. De hadde ingen bane i starten, og det var derfor vanskelig å spille kamper. I starten spilte de mot lag som Romedal, Solvang, Hjellum, Ådalsbruk og Tangen. I april 1927 bestemte de seg for å melde seg inn i Hamar og omegn fotballkrets. De ble tatt opp 3. desember samme år, da under navnet Briskebyen Fotball-Lag (BFL).
De startet med å spille i C-klassen i 1928, men rykket med en gang opp til B-klassen. Etter å ha vunnet kvalifiseringen mot det dårligste laget i A-klassen, Fram, i 1930, rykket de opp enda et nivå.
I 1928–29 lånte de banen til Vang Fotballag, og de neste tre årene Ottestad Idrettslags bane. I 1933 spilte HamKam på Hamar Idrettsplass, og fra 1936 har de spilt på Briskeby gressbane.
==== Hamar Arbeideridrettslag ====
Hamar Arbeideridrettslag ble stiftet 17. desember 1927, under navnet Arbeidernes Idrettslag, Hamar. Laget hadde fra starten 21 medlemmer, men slet med å skaffe baner. De fikk til slutt leie plass på Utstillingsplassen. De deltok i Arbeidermesterskapet i fotball i 1929, og deltok også under egne faner i 1. mai-toget samme år. Ved slutten av året hadde de 120 medlemmer. Foruten fotball drev idrettslaget med friidrett, skiidrett og sykling. Etter hvert startet de også med boksing, bryting, skyting, skøyter, Ishockey og turn.
I 1938 hadde idrettslaget over 500 medlemmer. Året etter arrangerte de Arbeidermesterskapet på skøyter. Under krigen ble idrettslaget forbudt.
==== Sammenslåing ====
I april 1946, da klubbene ble slått sammen, var medlemstallet 719. Hamar kommune ønsket at alle idrettslagene i byen skulle slå seg sammen, men Storhamar Arbeideridrettslag sa tidlig fra at de ikke ville være med. Hamar Idrettslag ville derimot ha en sammenslåing, men de kom ikke til enighet med BFL og HAIL, som sto hverandre nærmest politisk.
Det nye idrettslaget fikk navnet Hamarkameratene, og den hadde også avdelinger for friidrett, bandy, håndball, turn, ski og miniatyrskyting.
Den tidligere Wolverhampton-spilleren Roy Wright ble fotballklubbens første trener, men han var en stor skuffelse.
=== 1946–1969: Kamp om å bli best i byen ===
I 1940- og 1950-årene gikk seriene fra høst til vår, og HamKam spilte fra høsten 1947 i distrikt tre i Norgesserien. Det var ikke kommet noen toppserie etter krigen, og denne sesongen ble brukt til å bestemme hvilke klubber som skulle spille i den høyeste divisjonen. Ingen av lagene fra distrikt tre klarte dette. HamKam endte på sjuendeplass av åtte lag, og spilte de neste fire årene i distrikt tre i førstedivisjon, med tsjekkeren Willem Cerveny som trener. Under sesongen 1950–51 ble Landsdelsserien introdusert, og førstedivisjon ble det tredje høyeste nivået i norsk fotball. Året etter rykket HamKam opp til Landsdelsserien, etter først å ha vunnet gruppa, for så å spille kvalifisering mot Jevnaker og Drammens Ballklubb, med de to beste videre. Laget tapte 3–4 for Jevnaker, og vant 1–0 over Drammens Ballklubb. I Landsdelsserien spilte laget i gruppa Østland Nordre fram til de rykket ned i 1955. I 1956 spilte de kvalifisering igjen, men tapte 1-3 for Mjøndalen og 2-4 for Spartacus.
Juniorlaget, med blant andre Finn Thorsen på laget, vant i 1958 kretsmesterskapet. Dette lagets spillere skulle senere bli sentrale på A-laget. I femtiåra var det kamp mellom HamKam og Hamar Idrettslag om hvilket lag som var best i byen, men i løpet av 1960-årene inntok HamKam lederposisjonen.
Fra 1956 til 1961 spilte HamKam i 1. divisjon, distrikt tre, det som da var det tredje nivået i seriesystemet. I 1957 ble distrikt tre delt opp igjen, slik at de spilte i 1. divisjon, distrikt tre, gruppe A, som også var kjent som Oplandene. I 1961 vant de avdelingen sin, og spilte kvalifisering mot vinneren av gruppe B, Ytre Rendal. HamKam vant henholdsvis 1–0 og 4–1, og var klare for Landsdelsserien. I 1963 ble det gjort endringer i seriesystemet igjen, som førte til at laget spilte i 3. divisjon, Østland Nordre. Der spilte de til og med 1967, da de vant gruppa, og rykket opp til andredivisjon. To år senere rykket de opp til 1. divisjon.
=== 1970–1980: Klubbens storhetstid ===
I 1970 spilte HamKam for første gang på øverste nivå i norsk fotball. Det endte med tredjeplass, bare to poeng bak vinneren Strømsgodset. I 1970-årene ble laget anført av spillere som Finn Thorsen, Edgar Malman, Stein Karlsen, Tore Antonsen og Pål og Tom Jacobsen. Før 1971-sesongen hentet Ham-Kam inn den østerrikske treneren Karl Adamek fra Bodø/Glimt. Etter halvspilt sesong lå Ham-Kam på andreplass med ett tap og en uavgjort. Adamek var likevel så misfornøyd at han dro hjem til Østerrike. I en artikkel i Hamar Arbeiderblad etter 4-0-tapet for Fredrikstad ble det skrevet om Adamek: «Adamek hadde god grunn til å være misfornøyd. Det er han forsåvidt alltid, men denne gangen var det bare resignasjon.» I 1973 ble Karlsen toppskårer i 1. divisjon med 17 mål, og han var også lagets toppskårer fra 1971 til 1974. Laget var stabile i 1. divisjon fram til 1974, da de kom på 10.-plass og rykket ned. De rykket opp igjen året etter, men de fikk bare to sesonger før de nok en gang måtte ta turen ned en divisjon. I 1978 kom de på andreplass i 2. divisjon (bak Rosenborg), og rykket opp på ny. Gleden var kortvarig; i 1979 rykket de ned igjen.
De kom på 10.-plass og fikk 18 poeng – det samme som nedrykket i 1977. I 1980 rykket klubben opp til landets øverste divisjon for tredje gang på seks år.
=== 1981–1990: Økonomiske problemer og fremvekst av nye talenter ===
Det gikk også opp og ned i 1980-årene, med to nedrykk (1983 og 1987) og ett opprykk (1985). Spillere som Terje Kojedal, Cato Erstad og Vegard Skogheim slo igjennom. Det gjorde også spissen Tor Arne Granerud, som ble toppskårer i serien i 1981. I 1984 ble det bygd tribune med 2 300 sitteplasser på Briskeby. Klubben tok opp et lån på to millioner kroner som førte til økonomiske problemer de neste ti årene, blant annet på grunn av renteoppgang. I 1994 reddet Hamar kommune klubben fra konkurs ved å kjøpe hele anlegget.
I midten av 1980-årene kom Einar Rossbach, Stein Kollshaugen og Jan Åge Fjørtoft til HamKam. De var alle med på å føre laget til semifinalen i cupen i 1987, hvor de tapte 1-2 mot Brann. Etter nedrykket samme år forlot noen av nøkkelspillerne klubben, men erstatninger kom i form av Stein Arne Ingelstad (1988) og Ståle Solbakken (1989), og de spilte semifinale igjen i 1989 mot Viking etter å ha slått ut Rosenborg i kvartfinalen. Det endte med tap 1-3.
=== 1991–1995: Tiden under Peter Engelbrektsson ===
Foran 1991-sesongen ble svenske Peter Engelbrektsson hentet inn som ny trener, da Alf Inge Notkevich måtte gi seg på grunn av sykdom. Forsvareren Leif Nordli, som senere skulle bli kaptein for laget, ble hentet inn sammen med Erling Ytterland. Etter endt sesong var HamKam klare for Tippeligaen, med 51 poeng – ni flere enn Strindheim. Da hadde de blant annet vunnet 12–0 over Pors Grenland. Etter sesongen la kaptein Terje Kojedal opp.
HamKam vant sin første kamp i det som nå var blitt hetende Tippeligaen 3–1 over Brann, men skulle slite med å holde seg oppe. Etter halvspilt sesong hadde de kun 14 poeng, og fire seire. På de siste elleve kampene fikk de bare seks poeng. Faren for nedrykk var såpass overhengende at Terje Kojedal valgte å gjøre comeback. Han fikk med seg de tre siste seriekampene, og HamKam endte på tiendeplass med 20 poeng – det samme som Sogndal, som rykket ned. Begge lagene hadde skåret 30 mål, men mens HamKam bare hadde sluppet inn 46, hadde Sogndal sluppet inn 53. HamKam måtte spille kvalifisering mot Strømmen og Drøbak/Frogn. De spilte 4–4 mot Strømmen i den første kampen, og vant 2–1 mot Drøbak/Frogn i den andre. Dermed beholdt de plassen.
I 1993-sesongen skulle det gå mye bedre, selv om det startet dårlig, med bare ett poeng på de tre første kampene. Høydepunktene kom med 4–3-seier over Lillestrøm, hvor Petter Belsvik skåret fire mål – de to siste i det 82. og 90. minutt. Et annet høydepunkt var seier 2–1 over Bodø/Glimt med nærmere 8 000 tilskuere på Briskeby. Etter den kampen i august hadde HamKam bare ett lag over seg på tabellen. Men det ble en liten nedtur de siste åtte kampene med fem tap og kun to seire (som begge endte 6–0). Den siste seriekampen, mot Fyllingen, ble bare sett av 800 tilskuere. Sesongen hadde likevel vært en opptur, og laget endte på femteplass.
Foran 1994-sesongen mistet klubben Ståle Solbakken, Petter Belsvik og keeper André Ulla, mens Frode Aurmo og Arild Rebne ble hentet inn. 3–2-seieren over Rosenborg i slutten av august var det store høydepunktet i sesongen – det var trøndernes første tap den sesongen. Stein Arne Ingelstad skåret to mål, og Rolf Furuly ett. Det ble til slutt en åttendeplass, fire poeng over nedrykksplassen.
I 1995 var det første gangen Tippeligaen hadde 14 lag. HamKam hentet inn ny keeper i Clas André Guttulsrød, Thorstein Helstad ble hentet fra FL Fart og Thomas Øverby kom inn på midtbanen. De kunne likevel ikke hindre 13.-plass og nedrykk, bare to poeng bak Kongsvinger på 11.-plass. Lyspunktet var to seire over Vålerenga. 1–9-tapet for Rosenborg er det største tapet HamKam har gått på i seriesammenheng siden 1968.
=== 1996–2002: Bølgedal ===
Etter nedrykket fra Tippeligaen i 1995 forsvant trener Peter Engelbrektsson sammen med flere sentrale spillere. Blant annet gikk Vegard Skogheim til Viking, Tom Henning Hovi til Skeid, Jon Eirik Ødegaard til Trøndelag, mens Kent Karlsen gikk til Vålerenga. Tidligere assistenttrener Knut Hagen ble hovedtrener, men laget fikk ikke noen større forsterkninger, selv om Rune Burkeland og Fred Leo Nysæther kom til klubben. Sesongen 1996 gikk likevel bra, og HamKam havnet på tredjeplass i avdeling A, bak Lyn og Odd Grenland.
Målet var likevel å rykke opp, og før 1997-sesongen ble Ivar Hoff hentet inn som hovedtrener. Han tok med seg Kenneth Nysæther fra Vålerenga. Andre spillere som kom var Mads Brannstorph, Truls Vaagan og Fredrik Garshol. Hoff ble ingen suksess på Hamar, og 21. mai gikk han av etter bare seks serierunder. HamKam hadde da fire poeng etter like mange uavgjorte. Knut Hagen ble igjen hovedtrener, mens Kenneth Nysæther ble solgt til Lillestrøm. Laget endte til slutt på niendeplass, med ni seire, og kun ett poeng over nedrykksstreken. Da sesongen var over, gikk stortalentet Thorstein Helstad til Brann, mens keeper Clas André Guttulsrød gikk til Bodø/Glimt.
==== Økonomiske problemer ====
1998 var preget av problemer. Før sesongen ble klubben reddet fra konkurs av private investorer, og spillerne måtte gå kraftig ned i lønn. Knut Hagen fikk etter hvert hjelp av sportslig leder Pål Jacobsen som trener, før Hagen måtte gå av helt. Før 18. serierunde ble Jacobsen sportslig leder igjen, mens de gamle HamKam-spillerne Terje Kojedal og Viggo Sundmoen tok over, uten at det gikk noe bedre. Laget tapte de ni siste kampene, havnet på sisteplass og rykket ned til 2. divisjon. Etter sesongen sluttet trenerne, samt kaptein Leif Nordli.
Foran 1999-sesongen hentet man inn svenske Conny Karlsson, som tidligere hadde gjort underverker i Haugesund. HamKam skulle rykke opp, men det så dårlig ut i starten. Tapet for Grei på hjemmebane i tredje serierunde regnes av klubbens supportere som den største ydmykelsen i klubbens nyere historie. HamKam lå midt på tabellen etter halvspilt sesong, og Vegard Skogheim, som egentlig hadde lagt opp, gjorde comeback. Etter at han kom, vant HamKam 14 av de 16 siste kampene, og rykket opp igjen med 53 poeng. Midt i sesongen gikk Stian Berget til Lillestrøm.
Conny Karlsson fortsatte som HamKam-trener i 2000. Han hentet inn den tidligere Haugesund-spilleren Felix Ademola, Kongsvinger-kjempen Charles Berstad og svenske Per Johansson. Målet var å bli et stabilt førstedivisjonslag, og klubben var fornøyd med sjetteplassen. Spesielt med tanke på at de hadde måttet bytte trener halvveis i sesongen – da spillerne kom til Briskeby før kamp mot Sogndal fikk de vite at Karlsson var blitt lagt inn på sykehus med hjerteinfarkt. Assistenttrener Stein Arne Ingelstad og rekruttrener Tom Stensrud ledet derfor laget. Det endte med tap 2-5, noe som også ble tilfelle i kampen etter – da med Tom Jacobsen som ny hovedtrener.
==== Nesten opprykk ====
Foran 2001-sesongen fikk FF Lillehammer-trener Svein Cato Bakkemo jobben som klubbens nye trener. Han hentet flere spillere, blant andre keeper Svein Inge Haagenrud og svensken Glenn Leif Ståhl. Sveinung Fjeldstad kom også på utlån fra Lillestrøm. Fjeldstad fikk heltestatus etter kampen mot Vålerenga 16. september, da han skåret 3–1-målet på hel volley. Etter kampen ledet laget 1. divisjon, og lå lenge an til å rykke direkte opp. I nest siste serierunde skulle de sikre opprykket mot Skeid, og klubben satte opp gratis supporterbusser, men tapte 1-4 etter blant annet å ha bommet på to straffespark og fått en spiller utvist. Selv med seier mot Aalesund i siste serierunde ble det tredjeplass, to poeng bak Vålerenga og Start. I kvaliken ble Bryne for sterke, og HamKam tapte sammenlagt 0-3.
Med en slik sesong var målet for 2002 klart – opprykk til Tippeligaen. Espen Haug, Espen Olsen og Marius Gullerud kom til klubben. Men sesongen ble likevel en stor skuffelse for både supportere og spillere. HamKam endte på åttendeplass, og Bakkemo måtte slutte som trener. Klubben slet igjen med dårlig økonomi, og etter sesongen måtte flere spillere gå.
=== 2003–2005: Tiden under Ståle Solbakken ===
I 2003 rykket klubben igjen opp til Eliteserien, nå med Ståle Solbakken som trener. Høydepunktet i 2004-sesongen var lagets overbevisende 2–0-seier over Rosenborg, og knivingen med topplagene om en plass blant de fire beste i serien. Sesongens mørkeste øyeblikk var da HamKam-spilleren Sveinung Fjeldstad ble tatt i doping 14. mai, som den første i eliteserien noensinne. HamKam endte til slutt på en god femteplass, på tross av at de hadde et av seriens minste budsjetter.
Forventningene var store foran 2005-sesongen, og ble ikke mindre med 3–1-seier over Vålerenga i første serierunde. Men med flere tap og mange langtidsskader måtte HamKam allikevel kjempe for å beholde plassen i Tippeligaen, og endte til slutt på 10.-plass. Tiden under Ståle Solbakken ga mange troen på at HamKam var gitt en ny start, og optimismen var større enn på lenge. Blant tilhengerne fikk Solbakken således tilnavnet «Salvatore» på grunn av sin innsats i klubben, både sportslig og for å bygge opp en sunn og profesjonell kultur innad i organisasjonen.
I både 2004 og 2005 så gjennomsnittlig flere enn 5500 mennesker hjemmekampene på Briskeby, noe klubben ikke hadde vært i nærheten av på flere tiår. Som følge av den store oppslutningen, samt krav fra Norges Fotballforbund, meldte behovet for et nytt stadion seg. I løpet av vinteren ble det vedtatt å bygge nye tribuner rundt den eksisterende gressmatten, et prosjekt som skulle være endelig ferdig i 2007, senere utsatt til seriestart 2008. Klubbens økonomi var også solid, blant annet takket være lønnsomme salg av spillere som Petter Vaagan Moen og Jarl André Storbæk for henholdsvis ti og fem millioner kroner. Spillersalgene var sterkt medvirkende til at HamKam gikk med 10,9 millioner kroner i overskudd i 2005. Disse to spillerne, samt Espen Olsen, fikk også debutere på A-landslaget som følge av sin innsats i HamKam med Solbakken som trener.
=== 2006: Ny trener, store utskiftinger i stallen, nedrykk ===
Etter 2005-sesongen avsluttet Ståle Solbakken kontrakten ett år før tiden for å bli ny hovedtrener i FC København. Dermed ble Frode Grodås ansatt som ny hovedtrener, og Lars Tjærnås ble ny sportssjef. I likhet med Solbakken hadde ikke Grodås noen tidligere erfaring som fotballtrener på toppnivå da han fikk ansvaret. I tillegg til nye trenere var det store utskiftinger i spillerstallen foran 2006-sesongen. Nøkkelspillere som Jarl André Storbæk, Petter Vaagan Moen, kaptein Peter Sørensen, Glenn Leif Ståhl, Eddie Gustafsson, Kenneth Dokken, Axel Smeets og Geir Frigård forlot alle klubben.
For å erstatte disse spillerne ble Tommy Øren kjøpt fra Sogndal, Ivar Rønningen, ny førstekeeper, fra RBK og den finske landslagsspilleren Juha Pasoja fra Haka. Rune Buer Johansen var også tilbake i A-lagstroppen etter blant annet å ha slitt med skader i to år. Tre uker før seriestart ble belgiske Steve Cooreman hentet fra Gent, mens ungarske Balázs Nikolov ble klar for klubben kun to uker før seriestart. Som følge av skader på to av tre spisser, sikret HamKam også, kun timer før overgangsvinduet stengte 31. mars, en avtale med Rapid Wien om å låne østerrikske Roman Kienast fram til sommeren. Han ble senere kjøpt av klubben da utlånsperioden utløp. Stallen for 2006-sesongen var dermed klar, med seks nye spillere til å erstatte de elleve som hadde forlatt klubben etter 2005-sesongen. Mens overgangsvinduet var åpent på sommeren, forlot Espen Haug klubben til fordel for Hønefoss, mens Morten Bertolt kom til Hamar på utlån fra FC København.
Selv om HamKam med dette etter manges mening hadde en bedre spillerstall enn på flere tiår, og spillerne var lite skadet sammenlignet med særlig 2005-sesongen, greide laget aldri å komme seg vekk fra nedre halvdel av tabellen. Klubben lå på 9.–10.-plass gjennom store deler av sesongen. Høydepunktene var seirene mot gullvinner Rosenborg, 3-0 på Lerkendal, og daværende serieleder Brann, 4–0 på Briskeby. Etter 1–5-tap mot Stabæk i siste serierunde ble det klart at HamKam endte på 13.-plass, og klubben rykket dermed direkte ned til Adeccoligaen – for syvende gang. Som et resultat av dette kom klubben og daværende hovedtrener Frode Grodås til enighet om å avslutte samarbeidet etter en kort evalueringsprosess 8. november 2006.
=== 2007–2008: Erlandsen, opprykk og nytt stadion ===
Se også Hamarkameratene i 2007 og Hamarkameratene i 2008.Uken etter, 13. november, ble det kunngjort at Arne Erlandsen overtok jobben som hovedtrener. Med seg som assistenttrener og spillerutvikler fikk han den tidligere HamKam-spilleren Vegard Skogheim. Erlandsen og Skogheim kom fra stillinger som hovedtrener i henholdsvis IFK Göteborg og Kongsvinger IL. Lars Tjærnås fortsatte som sportssjef. Ved halvspilt sesong i begynnelsen av juli lå HamKam på andreplass i Adeccoligaen. Det ble også startet riving av et par hus rundt Briskeby gressbane for å forberede byggingen av nytt stadion. 20. august ble angrepsspilleren Espen Olsen solgt til Stabæk. Etter 6–0-seieren over Mandalskameratene på Briskeby 28. oktober ble det klart at klubben rykket opp til Tippeligaen med andreplass i serien, etter å ha kjempet i toppen av tabellen i store deler av sesongen. Hamarkameratene satte for øvrig ny scoringsrekord i de to øverste divisjonene med sine 82 mål i løpet av sesongen. Etter sesongslutt skrev HamKam kontrakt med blant annet Arnar Førsund, Jon Masalin og Olivier Karekezi.
Sesongen endte nok en gang med nedrykk. HamKam vant bare fem kamper, mot Viking, Rosenborg, Strømsgodset, Aalesund og Lyn. 2–1-seieren mot Rosenborg, hvor den lokale helten Marcus Pedersen skåret i siste spilleminutt ble stående som høydepunktet i sesongen. Den brasilianske nyervervingen Leonardo Ferreira da Silva kom i medias fokus under kampen mot Fredrikstad 18. august da han skallet ned FFKs Abgar Barsom. da Silva hevdet det var tilfeldig. Doms- og sanksjonsutvalget var til dels enig, men han måtte likevel sone to kamper. I august kom kroaten Ante Vitaić og ble raskt populær. Han skåret to mål direkte fra cornerflagget, og fikk også orden på midtbanen.
=== 2009–2010: Utskiftninger, nedrykk og økonomiske problemer ===
Se også Hamarkameratene i 2009 og Hamarkameratene i 2010.Før sesongen ble det gjort store utskiftninger i administrasjonen til HamKam. Klubbdirektør siden 1999, Truls Haakonsen, sluttet til fordel for Vålerenga, mens styreleder Erik Stensrud også trakk seg. Tor Rullestad erstattet Haakonsen, mens tidligere statsråd Morten Andreas Meyer ble ny styreleder. Også sportssjef Lars Tjærnås kunngjorde at han sluttet i HamKam. Nye spillere som ble hentet inn var unggutten Thomas Lehne Olsen fra Moelven IL Fotball, samt Tippeligaveteranene Olav Råstad og Jørgen Jalland fra henholdsvis Bodø/Glimt og Vålerenga. 11. juni, etter flere middelmådige resultater og misnøye fra både egne spillere, lokalpresse og supportere, ble HamKam og Erlandsen enige om å avslutte samarbeidet. Han ble erstattet umiddelbart av Erlandsens assistent og tidligere klubbprofil Vegard Skogheim.I september var klubben på randen av konkurs, men klarte å samle inn nok penger til å holde det gående ut sesongen. Færre tilskuere på hjemmekampene enn budsjettert, samt at de ikke fikk solgt verken spillere eller eiendom var blant grunnene til at budsjettet ikke holdt. Dessuten hadde det tidligere vært en dårlig betalingskultur på Briskeby. Sportslig gikk det også dårlig, og én serierunde før slutt ble det klart at HamKam rykket ned til andre divisjon. HamKam var igjen tilbake i 2. divisjon, slik de også var i 1999. Konsekvensene av nedrykket var at det ble kuttet i antall stillinger i administrasjonen, og at klubben valgte å sette et lønnstak på spillerlønningene til 200 000 samt reforhandle alle spillerkontrakter. Følgene ble at flere spillere enten valgte å forlate klubben eller fikk sin kontrakt sagt opp, og dermed sto fritt til å forhandle med andre klubber. Med en klubb nærmest ribbet for spillere, ble flere unge spillere hentet opp fra rekruttlaget, og sammen med etablerte spillere som Ivar Rønningen og Vegar Bjerke (som valgte å fortsette) skulle disse ungguttene utgjøre grunnstammen i sesongen som skulle komme. Også Lars Eirik Bredvold samt de tidligere HamKam-spillerne Hai Lam og Pål Ekeberg Schjerve ble hentet inn fra Nybergsund.
Treningskampene som oppkjøringen til neste sesong startet bra med 8 seire, 2 uavgjorte og ett tap (0-1 mot Lørenskog). Klubben hadde serieåpning 19. april mot Tromsø 2 og tapte kampen 0-1 foran snaut 1700 tilskuere. Etter fem kamper sto laget med 2-0-3 og hadde tapt 3 av 3 mulige hjemmekamper og lå i bunnsjiktet av tabellen. 1–2-tapet hjemme mot lillebror Brumunddal ble regnet som det mest ydmykende tapet for klubben noensinne. 4–0-seieren hjemme mot KFUM ga derimot ny optimisme og Kamma nærmet seg mer og mer serielederen Raufoss. I bortekampen mot nevnte Raufoss 29. august vant HamKam 4-1, med fire mål av 19-åringen Thomas Lehne Olsen, og HamKam lå på tabelltopp.
Ut sesongen ble det aldri skikkelig spennende om opprykket, selv om KFUM de siste kampene var bare noen få poeng bak. HamKam sikret opprykket i siste seriekamp 23. oktober hjemme mot Lørenskog, hvor de vant med sifrene 6-0 foran over 3000 tilskuere. HamKam vant dermed 2. divisjon, avdeling 4 med 59 poeng, kun tre poeng foran KFUM. Av spillere som markerte seg i 2010-sesongen var spissene Thomas Lehne Olsen og Pål Alexander Kirkevold for henholdsvis 26 og 19 mål, samt midtstopperen Edmir Asani, som spilte samtlige kamper.
Etter at optimismen med opprykket hadde satt seg, kom den store overraskelsen 21. desember da styret besluttet å begjære klubben konkurs, samt stille sine plasser til disposisjon på grunnlag av likviditetsutfordringer og vanskeligheter med å gå i balanse med regnskapet for 2010. Denne meldingen kom kun en ukes tid etter at klubben hadde fått tildelt 8,5 millioner kroner av Hamar kommune for å dekke utestående gjeld knyttet til selskapene rundt stadionanlegget Briskeby. Etter noen dager med avisoppslag, leserinnlegg og lederkommentarer i lokalpressen, ble det klart at klubben gjennom en redningspakke var reddet av næringslivet og privatpersoner i Hamar og omegn.
=== 2011–2014: Optimisme til total kollaps ===
Se også Hamarkameratene i 2011, 2012, 2013 og 2014.Etter at HamKam ble reddet fra konkurs på tampen av 2010, ble klubben dermed klar for Adeccoligaspill i 2011. Gjennom redningspakken som ble presentert, ble det dog lagt fram føringer fra næringslivet om at den lokale profilen skulle fortsette som sesongen før, og at det primært skulle satses på lokale og regionale talenter. Også på toppnivå i klubben ble det gjort nye forandringer som følge av at det gamle styret hadde stilt sine plasser til disposisjon, og et nytt styre ble satt med den tidligere daglige lederen Tor Rullestad som ny styreleder. HamKam røk ut av Norgesmesterskapet i andre runde mot Byåsen, men i serien var laget i medvind og i den 13. serierunden lå HamKam på førsteplass. Høstsesongen startet i midlertidig med moderate resultater, men mot slutten av sesongen var laget i opprykkskampen helt til de to siste serierundene, da de tapte stort mot henholdsvis Sandefjord hjemme og Hødd borte.
2012-sesongen startet dårlig for Ham-Kam med tre tap på rad, men etterhvert snudde det, og de lå på tredjeplass halvveis, etter blant annet å ha vunnet 7-2 over Tromsdalen. 20. september ble det avgjort at laget ble trukket to poeng på grunn av negativ egenkapital. Hadde ikke Ham-Kam blitt trukket poengene, ville de havnet på kvalifiseringsplassen. Både Tore Andreas Gundersen og Thomas Lehne Olsen skåret tosifret antall mål for klubben i løpet av sesongen, og sistnevnte gikk til Strømsgodset før 2013-sesongen.2013-sesongen startet relativt bra, men det jevnet seg ut i løpet av sesongen. 5. mai spilte de hjemmekamp mot Elverum, hvor inngangsprisen ble satt ned og begge lagene delte en større pott med sponsorpenger. Med over 5 000 tilskuere var det den mest besøkte hjemmekampen på fem år. En liten oppsving i september og oktober gjorde at de lå på tredjeplass da det gjensto to kamper, og hadde mulighet til å rykke opp direkte. Men de klarte bare ett poeng på de to siste kampene, og endte fire poeng bak Stabæk som sikret den siste opprykksplassen. I kvalifiseringen møtte HamKam Ranheim, en kamp de tapte 2-0.
2014 startet med en ikke-sportslig gladnyhet for Hamarkameratene — for første gang på mange år gikk klubben i pluss, med et overskudd på 25 000 kroner for året 2013. Gleden skulle likevel vise seg å være kortvarig. I sesongens første kamp fikk Emil Sildnes en karrieretruende skade. To kamper senere hadde HamKam ett poeng, og trener Vegard Skogheim trakk seg. I midten av mai ble tidligere Kamma-spiller Peter Sørensen ansatt som ny trener. Laget tok sin første seier 25. mai, men etter halvspilt sesong i slutten av juni hadde laget fortsatt bare fem poeng, og sirenene gikk på Briskeby. 26. juni holdt styreleder Morten Kristiansen pressekonferanse hvor han sa at klubben hadde fem dager på å skaffe seg 3,2 millioner kroner, eller så ville de gå konkurs. Sviktende sponsorinntekter, publikumsinntekter og inntekt basert på tabellplassering fikk skylda. Klubben klarte seg så vidt, etter å ha sagt opp alle ansatte i administrasjonen, og gitt spillerne krav om lønnskutt på minimum 50 prosent. I løpet av sommeren forlot åtte av spillerne klubben. Det samme gjorde Sørensen, og Svein Inge Haagenrud tok over trenerjobben. 30. august trakk Haagenrud seg som hovedtrener, fordi han mente han ikke hadde styrets tillit. Chris Twiddy tok over. Sesongen endte med nedrykk, og klubben hadde et underskudd på 1,38 millioner ved årets slutt.
=== 2015–2020: Fra andre til første divisjon ===
Se også Hamarkameratene i 2015, 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020.Kent Bergersen ble i november 2014 ansatt som ny trener. 2015-sesongen ble preget av en økonomisk snuoperasjon, og få spillere hadde kontrakter som gikk lenger enn ett år. Ham-Kam endte på en fjerdeplass, og Bajram Ajeti ble toppskårer med 15 mål. Bergersen fortsatte som trener i 2016, men fikk sparken etter fire serierunder. 5-0-tap for nabo Elverum var dråpen som fikk begeret til å renne over. Kevin Knappen ble hentet fra Brumunddal. Han førte Ham-Kam til andreplass, åtte poeng bak Elverum. Ivar Sollie Rønning ble hentet fra 1.-divisjonsklubben Levanger før sesongen, og ble toppskårer med 17 mål. Sollie Rønning ble klubbens toppskårer også i 2017-sesongen, da Ham-Kam rykket opp til 1. divisjon. Ham-Kam vant avdelingen suverent, 18 poeng foran rivalen Raufoss.I den første sesongen i førstedivisjon siden 2014 endte laget på niendeplass, ett poeng bak kvalikplassen. Foran 2019-sesongen gjorde laget endringer på trenerfronten: Gaute Helstrup ble ny trener mens Espen Olsen ble ny sportssjef. Laget endte til slutt på 10. plass med 38 poeng. 2020-sesongen ble kaotisk på mange måter, med tre måneders utsettelse på grunn av Koronaviruspandemien med begrenset antall tilskuere og til sammen fire trenere. 19. mai 2020 sluttet Gaute Helstrup i jobben for å tiltre som hovedtrener for Tromsø. Espen Olsen tok i tillegg til sportssjefstilling over hovedtreneransvaret. Laget startet sesongen med fem strake tap, hvor fire ble tapt på overtid. Den 7. august, etter 0 seire på 7 kamper, ble Espen Olsen erstattet med Geir Frigård som midlertidig trener. Han ledet laget i 4-2-tapet borte mot Sogndal. Kjetil Rekdal tok deretter over hovedtreneransvaret og ledet laget gjennom 10 seire, 7 uavgjort og 5 tap og tilslutt en 9. plass med 39 poeng.
=== 2021– : Eliteserien ===
Se også Hamarkameratene i 2021 og 2022.HamKam holdt seg som nummer én på tabellen i 27 av 30 mulige serierunder i 2021-sesongen. På 28 kamper sto Hamkam med et snitt på 2,25 poeng per kamp og 6. november 2021 vant Hamkam over Stjørdals-Blink som sikkret dem opprykk til Eliteserien. Den 20. desember 2021 ble det kjent at Kjetil Rekdal forlater klubben og blir trener for Rosenborg Ballklub (RBK), etter at de kjøpte Rekdal fri fra kontrakten med HamKam. RBK kjøpte også Geir Frigård som var assistenttrener i HamKam. På jakten etter ny hovedtrener falt valget på Jakob Michelsen fra Danmark. Det ble inngått en toårs-kontrakt. 2022-sesongen endte på en tretteneplass, som sikkret plass i Eliteserien for 2023-sesongen.
== Spillerstall ==
Oppdatert 30. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
Se også Kategori:Fotballspillere for HamKam.
== Statistikk ==
For utfyllende statistikk, se Hamarkameratenes statistikk.Beste serieprestasjon: Tredjeplass i 1970
Beste cup-prestasjon: Semifinale seks ganger, senest i 1989
Største seier hjemme: 12–0 mot Pors Grenland (28. juli 1991)
Største seier borte: 0–8 mot Ringsaker IF (23. mai 2003)
Største tap hjemme: 0–6 for Bodø/Glimt (1. oktober 1995)
Største tap borte: 9–1 for Rosenborg (9. september 1995)
Tilskuerrekord: 11 500 mot Lillestrøm SK (27. mai 1976)
Flest klubbkamper: Cato Erstad, 506 kamper
Flest scoringer: Knut Eriksen, 360 mål på 320 kamperStørste tap og største seier gjelder fra 1968-sesongen.
== Rekruttlaget og Yngres avdeling ==
Se også: 4. divisjon fotball for menn 2018 og Interkrets G19 2018HamKam 2 spiller i 3. divisjon fotball for menn 2013, og trenes av Svein Inge Haagenrud. Laget består hovedsakelig av juniorspillere og spillere som ikke spiller fast på A-laget.
Rekruttlaget vant 3. divisjon avdeling 6 i 2005 med 19 seire og tre uavgjorte kamper. I kvalifisering til 2. divisjon var Stryn motstander. Hjemme på Briskeby vant de 1–0, mens returkampen endte 5–5. I 2006-sesongen klarte laget i utgangspunktet å beholde plassen i 2. divisjon, men som følge av A-lagets nedrykk fra Eliteserien til 1. divisjon ble rekruttlaget flyttet ned i 3. divisjon. Fra 2007 til 2011 har HamKam 2 vært i 3. divisjon.
I 2008 ble juniorlaget til HamKam nummer to bak Lyn i Interkrets junior. I 2009 klarte derimot Kamma endelig å vinne interkretsserien.
HamKam hadde 1. januar 2006 480 medlemmer i yngres avdeling, og har lag i alle aldersgrupper opp til juniorlag
== Logoen ==
Klubblogoen til HamKam består av en orrhane (Lyrurus tetrix) i et furutre (Pinus sylvestris), med teksten Hamarkameratene og stiftelsesåret 1918 i en sirkel rundt bildet. Orrhanen i treet er hentet fra kommunevåpenet i Hamar, som går tilbake til middelaldertiden. Det nevnes blant annet i Hamarkrøniken fra ca. 1550, hvor det står: «Hammers vaaben det var en vhrhane med udslagen vinger vdi toppen paa it grönt furutræ.»
== HamKam i populærkulturen ==
=== Film og TV ===
I den norske filmen Buddy fra 2003 er to av hovedpersonene HamKam-supportere, og dette er et gjennomgående tema i filmen. En av de to spilles av Anders Baasmo Christiansen, som selv er fra Hamar.
I 2005 ble dokumentaren Viktigere enn fotball vist på TV2. Den handlet om HamKams første sesong i Tippeligaen på mange år, og fulgte særlig Ståle Solbakken, kaptein Peter Sørensen, nevnte Baasmo Christiansen og supporteren Øystein Blystad. Dokumentaren ble senere gitt ut på DVD.
I Brødrene Dal og legenden om Atlant-is vinner de tre brødrene henholdsvis en svinekam, en reinskam og et bilde av HamKam i et samisk game-show.
=== Musikk ===
Den mest kjente HamKam-sangen er Storbandet Flærrs versjon av «Der hvor HamKam-gutta er». Denne er opprinnelig skrevet av den tidligere HamKam-spilleren Kristian Finborud, og originalversjonen er ved bandet Nemesis. I tillegg er det laget en rekke andre sanger, blant annet:
Evig Troende – «Evig tro»
Betongkameratene – «Vårt blod i grønt og hvitt» (med Arne Scheie)
G&W Allstars – «HamKam»
HamKam anno 2003 – «Vi er Kamma» (skrevet av Tor Inge Martinsen, synges av Per Erik Høsøien og utvalgte HamKam-spillere)
Ukjent – «Mot mål»
Knut Erik Østgård og Henning Ramseth – «Hva er grønt og hvitt?»
Eau De Vill m/ Tore Johnstad, Knut Erik Østgård, Henning Ramseth – «Score mål»
G&W Allstars – «Der hvor HamKam-gutta er» (ny versjon)
Bare Egil Band – Hei, Hamkam (Seier'n er vår?) 2020
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjerdåker, Brynjulv et. al. (1998). Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935–1991. Hamar: Hamar kommune. ISBN 82-994906-1-8.
Martinsen, Tor Inge (2003). Ballbesettelse: fortellinger om fotball, en klubb, en oppvekst. Vallset: Oplandske bokforlag. ISBN 82-7518-106-2.
Martinsen, Tor Inge (2005). Vi er grønne - vi er hvite: Med HamKam i Tippeligaen 2004. Hamar: Pan forlag. ISBN 82-92528-03-2.
Skogvold, Joakim (2008). HamKam quiz. Oslo: Aller forlag. ISBN 978-82-8156-072-7.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Hamarkameratene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hamarkameratene – Olympedia
(no) Hamarkameratene – Norges Fotballforbund
Briskebybanden.com – Uavhengig supporterklubb av HamKam Arkivert 9. januar 2016 hos Wayback Machine.
Hamar Arbeiderblads Ham-Kam-magasin Arkivert 30. mars 2014 hos Wayback Machine.
Østlendingens Ham-Kam-magasin | Sesongen 2007 spilte Hamarkameratene i 1. divisjon. | 196,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rauli | 2023-02-04 | Rauli | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Flekkefjord', 'Kategori:Sider med kart'] | Rauli er et boligfelt sørøst for Flekkefjord sentrum. Feltet er formet som et uregelmessig trapes som begrenses av fjorden mellom Grønnes og Snerthammer i sør, en bratt fjellkam som går videre nordover mot Raulivannet, som utgjør nordlig grense. Avgrensningen mot vest blir mot den eldre bebyggelsen på Sundesiden.
Deler av området er båndlagt mot utbygging som nedslagsfelt for hoveddrikkevannskilden Raulivannet og er et skogsområde som også er populært som turterreng. Grønnes og Rauli er byens nærmeste sjøbadestrender, og har også hver sin barnehage.
Området ligger i sydhellende terreng, og mange av boligene har utsikt til Lafjorden som er innseilingen til Flekkefjord. Det ble lenge holdt igjen for utbygging, slik at det meste av boliger er fra ca. 1980 og til nå. | Rauli er et boligfelt sørøst for Flekkefjord sentrum. Feltet er formet som et uregelmessig trapes som begrenses av fjorden mellom Grønnes og Snerthammer i sør, en bratt fjellkam som går videre nordover mot Raulivannet, som utgjør nordlig grense. Avgrensningen mot vest blir mot den eldre bebyggelsen på Sundesiden.
Deler av området er båndlagt mot utbygging som nedslagsfelt for hoveddrikkevannskilden Raulivannet og er et skogsområde som også er populært som turterreng. Grønnes og Rauli er byens nærmeste sjøbadestrender, og har også hver sin barnehage.
Området ligger i sydhellende terreng, og mange av boligene har utsikt til Lafjorden som er innseilingen til Flekkefjord. Det ble lenge holdt igjen for utbygging, slik at det meste av boliger er fra ca. 1980 og til nå. | Rauli er et boligfelt sørøst for Flekkefjord sentrum. Feltet er formet som et uregelmessig trapes som begrenses av fjorden mellom Grønnes og Snerthammer i sør, en bratt fjellkam som går videre nordover mot Raulivannet, som utgjør nordlig grense. | 196,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korea_International_Circuit | 2023-02-04 | Korea International Circuit | ['Kategori:2010 i Sør-Korea', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-baner', 'Kategori:Formel 1-stubber', 'Kategori:Koreas Grand Prix', 'Kategori:Racerbaner i Sør-Korea', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport i Sør-Jeolla', 'Kategori:Stubber 2017-11'] | Korea International Circuit er en racerbane i Yeongam, Sør-Jeolla, Sør-Korea, vel 400 km sør for Seoul, nær byen Mokpo som åpnet 5. september 2010. Fra 2010 til 2013 ble Koreas Grand Prix arrangert her. Banen er designet av Hermann Tilke. Den er 5,615 km lang og har 18 svinger.
| Korea International Circuit er en racerbane i Yeongam, Sør-Jeolla, Sør-Korea, vel 400 km sør for Seoul, nær byen Mokpo som åpnet 5. september 2010. Fra 2010 til 2013 ble Koreas Grand Prix arrangert her. Banen er designet av Hermann Tilke. Den er 5,615 km lang og har 18 svinger.
== Se også ==
Liste over Formel 1-baner
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Korean International Circuit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Koreas Grand Prix | Sør-Korea | 196,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_1961 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 1961 | ['Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stortingsvalg', 'Kategori:Valg i 1961'] | Stortingsvalget 1961 var et stortingsvalg i Norge som ble avholdt den 11. september 1961. Omvalg ble holdt i Flekkefjord, Oddernes, Greipstad og Søgne valgsogn 22. januar 1962. Bakgrunnen for omvalget var at det under opptellingen 11. september ble funnet 30 stemmesedler mer enn det var krysset av for i valgmanntallet og utlevert konvolutter til, samtidig som det bare skilte 14 stemmesedler mellom Kristelig Folkepartis sistemandat og Høyres neste mandat. Omvalget endret ikke mandatfordelingen.
Arbeiderpartiet fikk nesten halvparten av alle stemmene, men mistet det rene flertallet de hadde hatt på Stortinget siden andre verdenskrig. Det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF), fikk en viktig vippeposisjon.
Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte. Regjeringen måtte gå av i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. SF stemte da sammen med de borgerlige partiene for et mistillitsforslag mot regjeringen. John Lyngs regjering satt i en snau måned før den ble erstattet med Einar Gerhardsens fjerde regjering.
| Stortingsvalget 1961 var et stortingsvalg i Norge som ble avholdt den 11. september 1961. Omvalg ble holdt i Flekkefjord, Oddernes, Greipstad og Søgne valgsogn 22. januar 1962. Bakgrunnen for omvalget var at det under opptellingen 11. september ble funnet 30 stemmesedler mer enn det var krysset av for i valgmanntallet og utlevert konvolutter til, samtidig som det bare skilte 14 stemmesedler mellom Kristelig Folkepartis sistemandat og Høyres neste mandat. Omvalget endret ikke mandatfordelingen.
Arbeiderpartiet fikk nesten halvparten av alle stemmene, men mistet det rene flertallet de hadde hatt på Stortinget siden andre verdenskrig. Det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF), fikk en viktig vippeposisjon.
Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte. Regjeringen måtte gå av i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. SF stemte da sammen med de borgerlige partiene for et mistillitsforslag mot regjeringen. John Lyngs regjering satt i en snau måned før den ble erstattet med Einar Gerhardsens fjerde regjering.
== Resultat ==
¹ Mandat fra borgerlige felleslister fordelt på de forskjellige partier.
De borgerlige felleslistene var:
Senterpartiet og Venstre i Østfold (mandat til Sp), Oppland (to mandater til Sp), Aust-Agder (ett mandat til Sp, ett til V), Vest-Agder (to mandater til V, ett til Sp) og Sør-Trøndelag (ett mandat til hvert parti).
Høyre og Kristelig Folkeparti i Bergen (mandat til Krf).Statistisk sentralbyrå lager en statistikk over valgresultatet med felleslistene oppløst på de enkelte partiene. Resultatene for disse partiene på landsbasis blir da:
=== Valgkretsene ===
==== Mandatfordeling og endringer fra 1957 ====
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter 1961–1965
== Kilder ==
Statistisk sentralbyrå
Stortingsforhandlinger 1961-62 (Oslo, 1962)
Hvem Hva Hvor 1966 (Oslo, 1965) | Stortingsvalget 1961 var et stortingsvalg i Norge som ble avholdt den 11. september 1961. | 196,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masaji_Kiyokawa | 2023-02-04 | Masaji Kiyokawa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Japanske svømmere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske mestere for Japan', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Masaji Kiyokawa (født 11. februar 1913, død 13. april 1999) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Kiyokawa ble olympisk mester i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han vant 100 meter rygg med tiden 1.08,6.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 100 meter rygg med 1.08,4 bak amerikanerne Adolph Kiefer og Albert van de Weghe.
| Masaji Kiyokawa (født 11. februar 1913, død 13. april 1999) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Kiyokawa ble olympisk mester i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han vant 100 meter rygg med tiden 1.08,6.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 100 meter rygg med 1.08,4 bak amerikanerne Adolph Kiefer og Albert van de Weghe.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i svømming, 100 meter rygg Japan
1936 Berlin - Bronse i svømming, 100 meter rygg Japan
== Eksterne lenker ==
(en) Masaji Kiyokawa – Olympedia
(en) Masaji Kiyokawa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Masaji Kiyokawa – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Masaji Kiyokawa – Swimming Hall of Fame | Masaji Kiyokawa (født 11. februar 1913, død 13. | 196,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erwin_Sietas | 2023-02-04 | Erwin Sietas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 20. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i svømmesport for Tyskland', 'Kategori:EM-sølvmedaljevinnere i svømmesport for Tyskland', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Tyskland', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tyske svømmere'] | Erwin Sietas (født 24. juli 1910 i Hamburg, død der 19. juli 1989) var en tysk svømmer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Sietas kom på fjerdeplass i svømming på 200 meter bryst både under OL 1928 i Amsterdam og OL 1932 i Los Angeles.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin vant Sietas en olympisk sølvmedalje i svømming. Han kom på andreplass i finalen på 200 meter bryst, bak Tetsuo Hamuro fra Japan.
Han vant også medaljer under Svømme-EM i 1931, Svømme-EM i 1934 og Svømme-EM i 1938.
| Erwin Sietas (født 24. juli 1910 i Hamburg, død der 19. juli 1989) var en tysk svømmer som deltok i flere olympiske leker, 1928 i Amsterdam, 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Sietas kom på fjerdeplass i svømming på 200 meter bryst både under OL 1928 i Amsterdam og OL 1932 i Los Angeles.
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin vant Sietas en olympisk sølvmedalje i svømming. Han kom på andreplass i finalen på 200 meter bryst, bak Tetsuo Hamuro fra Japan.
Han vant også medaljer under Svømme-EM i 1931, Svømme-EM i 1934 og Svømme-EM i 1938.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Erwin Sietas – Munzinger Sportsarchiv
(en) Erwin Sietas – Olympics.com
(en) Erwin Sietas – Olympic.org
(en) Erwin Sietas – Olympedia
(en) Erwin Sietas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erwin Sietas – Swimming Hall of Fame | }} | 196,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Stav%C3%A5s_Skistad | 2023-02-04 | Kristine Stavås Skistad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
| Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
== Idrettskarriere ==
=== Sesongen 2015/16 ===
Skistad vant klasse kvinner 17 under Norgescupen i langrenn for junior 2015/16, etter at hun vant fem av de ni norgescuprennene. Hun deltok i Junior-NM på ski 2016, og vant der 7,5 km klassisk, 5 km fri og sprinten. I tillegg fikk hun bronse i 4 × 3,75 km sammen med Buskerud lag 1.
=== Sesongen 2016/17 ===
Junior-VM på ski 2017 ble arrangert i Park City i USA, og Skistad ble der nummer tolv i sprint klassisk. Norge kom på ellevteplass på stafetten. Hun deltok i Junior-NM på ski 2017, og vant denne gangen sprinten og 5 km klassisk i 18-årsklassen. Buskerud 1 fikk sølv på 4 × 3,75 km stafett med Skistad på laget. Hun fullførte ikke 10 km klassisk.
Hun vant klasse kvinner 18 under Norgescupen i langrenn for junior 2016/17 etter å ha vunnet seks av ti renn.
=== Sesongen 2017/18 ===
Hun kom på niendeplass på sprinten under NM på ski 2018. Under Junior-VM på ski 2018 i Goms tok hun sølv på sprinten, etter svenske Moa Lundgren, og hun kom på femteplass på 5 km klassisk og 33.-plass på 5+5 km skiatlon. I tillegg deltok hun på Norges stafettlag som kom på sjuendeplass på 4 × 3,3 km stafett.
I Junior-NM på ski 2018 vant hun sprinten og 5 km fri teknikk i klassen K19/20, og hun fikk også gull på 4 × 3,75 km. Hun debuterte i verdenscupen med 51.-plass på sprint i Drammen 7. mars 2018.
=== Sesongen 2018/19 ===
Skistad åpnet sprint-sesongen 2018/2019 med en andreplass i sesongåpningen på Beitostølen. Den 30. november ble hun beste norske utøver i verdenscupsprinten på Lillehammer, med en femteplass. Hun vant sprinten under Junior-VM på ski 2019, foran Monika Skinder fra Polen og Anita Korva fra Finland, og hun gikk ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 3,3 km stafett. De andre på laget var Kristin Austgulen Fosnæs, Astrid Stav og Helene Marie Fossesholm. Hun endte på 72.-plass sammenlagt med 46 poeng i Verdenscupen i langrenn 2018/19.
I april vant hun 100 meter supersprint under Janteloppet i april, der hun gikk inn på tiden 12,36 sekunder. Denne tiden ville vært verdensrekord på distansen, hadde det ikke vært for at Maja Dahlqvist hadde gått distansen på 12,20 sekunder tidligere samme dag.
=== Sesongen 2019/20 ===
Foran 2019/20-sesongen ble Skistad tatt ut av landslaget, og ble plassert på rekruttlandslaget. Hun ble overtrent sommeren 2019, og måtte ta tre uker treningsfri. Hun ble også tatt ut av løpet da hun deltok i Blinkfestivalen 2019, fordi hun lå an til å bli tatt igjen av tetgruppen. Under Sesongåpningen på Beitostølen i november endte hun på 13.-plass på sprinten og 47.-plass på 10 km klassisk. Hun ble tatt ut til verdenscuprennet i Planica i desember, men ble slått ut i kvartfinalen på sprinten der, og endte på 26.-plass.Hun startet 2020 med deltakelse i Skandinavisk Cup i Nes skianlegg, og kom der på femteplass på sprinten og 37.-plass på 10 km klassisk. Hun deltok i verdenscupsprinten i Dresden i januar, men falt i kvartfinalen, og ble slått ut. Den 17. januar vant hun sprinten i U23-NM i langrenn 2020, som var lagt inn som en del av norgescuprennet på Lygna.NM i langrenn 2020 ble arrangert i Drammen, og Skistad kom der på sjetteplass på sprinten og 32.-plass på 15 km klassisk. På stafetten kom Konnerud på tredjeplass, der Skistad gikk ankeretappen.
=== Sesongen 2022/23 ===
I NM 2023 på Gjøvik tok Skistad gull på sprinten.
Skistad tok sin første verdenscupseier da hun vant sprint klassisk i Les Rousses 28. januar 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristine Stavås Skistad – FIS (langrenn) | Fri kan vise til: | 196,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansund | 2023-02-04 | Kristiansund | ['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kristiansund', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal'] | Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet.
I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy.
Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund.
Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy.
Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022.
Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.
| Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet.
I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy.
Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund.
Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy.
Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022.
Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.
== Navn og etymologi ==
De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet Lille-Fosen. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske folskn (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet Christianssund, etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: Kristiansund, fremfor Christianssund. Skrivemåten Kristiansund ble brukt i Statskalenderen fra 1877.Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss.
I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over om byen skulle ta tilbake sitt gamle navn, Fosna. Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen. Bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund.
== Historie ==
=== Steinalder og vikingtid ===
Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde. Folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder.Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det står tre bautasteiner på Raskarkalv, på haugen bak Frei kirke, til minne om dette slaget.Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv.
=== Middelalderen ===
Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og blant annet alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog.
Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen.
=== Ladestedet Lille-Fosen ===
På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Fremveksten av stedet hadde særlig bakgrunn i økende eksport av råvarer (særlig trelast) til resten av Europa. Det var særlig hollandske skip som årvisst kom til Nordmøre. Vågen i Fosna ble fast oppankrings- og samlingssted for fartøy som besøkte distriktet. Her opprettet staten tollstasjon (i 1630) for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Fra Fosna var det lett for tollerne å holde oppsyn med leden og de fleste fartøy som passerte. Nordmøre bla tolldistrikt i 1606 eller tidligere. Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild.
I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp.
I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre.
=== Kjøpstaden Christianssund ===
Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by for fiskehandel. Dette trakk utenlandske kjøpmenn til byen, spesielt britiske.
Skotten John Ramsay var en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon. Midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv og krevde mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden.
Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer.
I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike. Den 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908.
Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827.
=== Spansketida ===
Spansketida kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gis æren av å ha innført bacalao til byen. Den opprinnelig danske Christian Johnsen hadde lært seg klippfiskhandelens prinsipper i Bilbao, og i 1854 etablerte han seg i Kristiansund etter å ha besøkt byen flere ganger som utsending fra sin spanske arbeidsgiver Gurtubay. I Kristiansund bygget han opp en blomstrende handelsvirksomhet som strakte seg til både Asia og Sør-Amerika foruten ut i Europa. Han bygget også opp en lokal industrivirksomhet som ga arbeidsplasser til svært mange gjennom flere tiår.Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, blant annet til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann.I 1884 ble klippfisknæringen rammet av et økonomisk krakk som rammet alle firmaer i bransjen hardt. Krakket skyldtes en plutselig fall i prisene på markedet i Spania, med det resultat at alle klippfiskeksportører, med ett unntak, gikk konkurs.
=== Navnestrid ===
Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske Fosna, byens navn som ladested, skulle erstatte Kristiansund, et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1 % ) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742.I postal sammenheng ble betegnelsen «Kristiansund N» brukt for å skille byen fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etter innføring av postnumre.
=== Byen før krigen ===
Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk da bilene på 1900-tallet gjorde sitt inntog i bybildet.
Byen besto i hovedsak av trehus med stående panel. I første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden, var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke.
=== Bombing og krigstid ===
I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig. Omkring 290.000 m2 bygninger ble ødelagt (sammenlignet med 80.000 m2). Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt.
Den tyske okkupasjonsmakten hadde også vesentlige anlegg i kommunen, blant annet Kvalvik fort østligst på øya Frei.
=== Gjenreisingen ===
Gjenreisingen ble innledet i 1940 i regi av Brente steders regulering og professor Sverre Pedersen. Pedersen hadde skisse reguleringsplan klar i august 1940 og endelig reguleringsplan fra 1941 ble vedtatt etter krigen uten vesentlige endringer. Pedersen la særlig vekt på ny oppfartsgate fra havna. Kristiansund ble etter krigen gjenoppbygd med en markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som for eksempel dørportalene. I enkelte gater, som (Vuggaveien), ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført.
Innen 1950 var 68 % byen gjenreist, målt i areal.Gjenreisningsbyen Kristiansund er trukket fram som et av de 20. århundrets mest verneverdige kulturmiljøer i Norge. Dette begrunnes med at byens sentrum er et av de best bevarte eksemplene på etterkrigsarkitektur.1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen.
=== Kommunegrensene justeres ===
1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Dessuten ble mindre kommuner slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune.
Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5& %) og 1252 nei-stemmer (48,5 % ).
== Naturgitte forhold ==
=== Geografi ===
Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 63,08 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya, Brattøya, Flatøya og Kattholmen. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh.Kristiansund sentrum ligger fordelt på en øya Kirkelandet: Nordlandet er den største øya og tilhørende Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Broen Viadukten forbinder «landene». Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund. Frei er den største øya i Kristiansund kommune
Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet, blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei.
Også øya Skorpa er en del av byen. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet via Meløya. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger.
Mindre øyer: Eaholmen i Brunsvika, Eaholmen i Dalabukta, Meldalsholmen, Meløya og Nordholmen.
Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen.
I byhistorien omtales Kristiansund som byen på de tre øyene. En kristiansunder omtaler hjembyen som byen med fire land: Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land.
=== Fjorder og vann ===
Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia.
Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen.
=== Klima ===
Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 14 °C, mens januar var kaldest med 1 °C. Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 77,5 mm, mens april var tørrest med 30,3 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune.
== Samfunn ==
=== Demografi ===
Kristiansund har 24 334 innbyggere (24. mai 2018), og er med det den mest folkerike kommunen på Nordmøre. Innbyggertallet er stigende, og befolkningsframskrivinger anslår at over 29 500 vil bo i kommunen i 2040 ved middels nasjonal vekst.
=== Tettsteder ===
Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende tettsted med en befolkning på 18 047.På Frei er det ett større og to mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har 2 484 innbyggere. På østsiden av øya ligger Solsletta med 749, mens 642 bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kvalvåg regnes ikke lenger som et eget tettsted.
=== Kirker ===
Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet.
Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940.
Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914.
Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei.
Misjonssalen Kristiansund er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband. Menigheten ligger sentralt på Løkkemyra og ble startet i 2018.
Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936.
St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre.
=== Utdanning og media ===
Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei.
Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya.
Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs..
Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende på papir i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet.
Mediehuset KSU 24/7 startet opp i april 2016 og har i dag en nettside for nyheter og sender lokalradio i Kristiansund og på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har også et lokalkontor med tre ansatte på Kongens plass i sentrum.
=== Samferdsel ===
Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire landene i byen.
Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt.
En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til Atlanterhavsveien til Hustadvika. Til nabokommunen i nordøst, Aure, går det stadig bilferge.
Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes, derfra hengebru over fjorden til Gjemnes i retning Molde. Fra Bergsøya er det flytebru østover mot Tingvoll i retning Sunndalsøra og Trondheim.
Fra Kristiansund er det bussforbindelse blant annet til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda.
Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken.Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen.
=== Dialekt ===
Kristiansundsdialekten er et bymål med sterke trekk fra fosenmålet. Dativ mangler, diftongene ei/øy/au er i all hovedsak bevarte; svake hunkjønnsord har -a i bundet form entall.
== Næringsliv ==
Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Den oljebaserte næringen er i dag i kraftig vekst, og en analyse fra 2013 anslår at næringen har behov for 1600 nye stillinger i tiden fram mot 2020.Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft.
Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent. Firmaet Lorentz A. Lossius AS produserte og eksporterte fram til om lag 2010 klippfisk fra Kristiansund og hadde produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen Donna Bacalao, som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan.
Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag Lilleborg AS, avd. Ello. Fabrikken produserte fram til 2016 produkter som Lano og Solidox og Pepsodent. Produksjonen i Kristiansund ble nedlagt i 2016 og foregår i dag i Sverige.
Jonas Eriksen AS var en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Firmaet ble etablert i 1902. Driften nedlagt i 2014.
== Politikk ==
Kommunestyret i den nye Kristiansund kommune har fra 2008 i alt 45 representanter. Kjell Neergaard fra Arbeiderpartiet ble i 2015 valgt til Kristiansunds ordfører.
Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Partiets popularitet ble bekreftet ved valget i 2011. Ved kommunevalget i 2015 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, men var fortsatt det største partiet. Senterpartiet hadde stor framgang og fikk 24,5 prosent av stemmene, en økning på 21,7 prosent. Valget i 2019 bekreftet Arbeiderpartiets sterke stilling i byen.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur ==
Til Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres. Boken var forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Hele sentrum lå fremdeles i ruiner etter bombingen i 1940.
=== Byvåpen, byflagg, bysang og maskot ===
Byvåpenet blasoneres slik: «I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv.» I beskrivelsen privilegiebrevet fra 1742 heter det Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks. Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert i byvåpenet, hvilket er svært uvanlig i norsk sammenheng. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund og omlandet er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet.Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11.
I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, og ble tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik, og ble avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992.
Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin.
=== Matkultur ===
Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund.
=== Musikk og opera ===
Christian Bræin var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet. Edvard Bræin (1887-1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med faren Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby. Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten. I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris. I mange år ble det arrangert revy i Kristiansund. En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk han under oppnavnet «Puck».
=== Festivaler ===
Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, der byens bacalaokokker konkurrerer om å by på byens beste bacalao.
Musikkfestivalen Tahitifestivalen foregår på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen «Dødeladen» på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti. I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre.Nordic light er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006.
=== Museer ===
Nordmøre Museum har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, blant annet Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen.
Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedattraksjonen.
Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei.
=== Gallerier ===
Arnulf Øverlands Galleri i Wirum-brygga på Innlandet viser internasjonal kunst, men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. I tillegg til de temporære utstillingene viser galleriet arbeider av og arbeidsplassen til Arnulf Øverland. Lokalet er et restaurert bøkkerverksted.
Utvalg av separatutstillinger:
Aksel Waldemar Johannessen (2007)
John Andreas Savio (2008)
Odd Nerdrum (2009)
Reinhardt Søbye (2010)
=== Sport ===
Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet.
De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb, som har fostret talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen (som alle senere har havnet i utlandet), samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og Bronselagets Magnar Isaksen.
=== Severdigheter ===
Det fraflyttede fiskeværet Grip er et av Kristiansunds populære turistmål. Turistbåter til Grip går jevnlig fra kaia i Kristiansund sentrum om sommeren.
Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift. Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund.
Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass, og ligger sentralt plassert på en høyde midt i friluftsområdet Kringsjå i sentrum av byen. Like ved ligger Vanndamman, opprinnelig gamle vannsamlingsanlegg som i dag er omgjort til park med oppbygde stier. Området er kjennetegnet av usedvanlig rik vegetasjon og kalles en botanisk kysthage.
Atlanterhavsbadet er et moderne badeanlegg som inneholder en rekke basseng, sklier og sauna.
Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna.
En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund.
=== Kulturminner ===
Liste over kulturminner i Kristiansund
Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger blant annet de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorbgården og Christiegården, bøkkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner man Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum.
Gamlebyen på Innlandet ble skånet av bombene under krigen og gir et bilde på hvordan resten av byen så ut tidligere, kjennetegnet av trange smug og bygninger tilfeldig satt opp uten særlig regulering. I dag er området et verneverdig kulturområde med blant annet Dødeladen Café, brygger, Lossiusgården og Thon Hotel. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet.
Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen.
Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren, og ligger en halvtimes kjøretur utenfor byen. Den ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905–2005Deler av Kristiansund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
== Internasjonale kontakter ==
Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær representasjon i byen. I dag er er kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen.
Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund.
=== Vennskapsbyer ===
Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60-årsjubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund.
== Kjente kristiansundere ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente kristiansundere
Jappe Ippes (1655-ca. 1720), nederlandsk klippfiskeksportør, introduserte klippfiskproduksjon i Norge i 1690-åra
Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann 1814
Nicolai H. Knudtzon (1816–1895), klippfisk-kjøpmann
Christian Johnsen (1828–1893), klippfisk-produsent, skipsreder og forretningsmann
Caroline Knudtzon (1849–1935), samfunnsbygger og mesèn
Arnulf Øverland (1889–1968), forfatter
Kaare Fostervoll, (1891–1981), kringkastingssjef (NRK) 1948–1962
Ulrik Olsen, (1885–1963), stortingsmann (Ap) i 27 år, Norges første kommunalminister
Tordis Maurstad (1901–1997) sentral skuespiller i norsk teaterhistorie
Alv Jakob Fostervoll (1932–2015), stortingsrepresentant (Ap), forsvarsminister, fylkesmann i Møre og Romsdal
Sigurd Frisvold (1947-2022), general, forsvarssjef 1999-2005
Sigrun Vågeng (1950-), NAV-direktør 2015-2020
Solveig Fiske (1952-), biskop i Hamar bispedømme 2006-2022
Frode Alnæs (1959-), musiker, gitarist
Øyvind Elgenes (1958-), vokalist, gitarist
Ole Gunnar Solskjær (1973-), fotballspiller, fotballtrener
== Se også ==
Liste over Kristiansunds gater
Grunnkretser i Kristiansund kommune
== Litteratur ==
Arne Odd Johnsen (I-IV), Eivind Aass (V og VI), Egil Husby (VI) (1942–1991). Kristiansunds historie. I–VI. Oslo. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aage Georg Sivertsen (red.) (1992). Kristiansund 250 år i stormkast og stille. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-13573-7.
Egil Husby (1985). En bank for by og bygd. Nordmøre Sparebank 150 år. 1835-1985. Nordmøre Sparebank, Kristiansund.
Egil Husby. Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3.
Marit Holme Mehlum (1995). «Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre Museum 1995. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3.
Svein Erik og Tor Olsen (2005). Sundbåten. Folk over havna – fra fergemenn til Angvik.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kristiansund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kristiansund i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Kristiansund - Statistisk sentralbyrå
(no) Kristiansund - Klippfisk- og Atlanterhavsbyen - Turistinformasjon
(no) Morotur Byen slik den var
(no) Historiske bilder fra Kristiansund
(no) Nordic Light International Festival of Photography, Internasjonal fotofestival i Kristiansund
(no) Arnulf Øverlands Galleri | Operafestukene i Kristiansund er en opera- og kulturfestival som arrangeres årlig i Kristiansund. Festivalen er en av få i Norge der opera står i sentrum. | 196,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reizo_Koike | 2023-02-04 | Reizo Koike | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Japan under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Japanske svømmere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Japan', 'Kategori:Personer fra Numazu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Reizo Koike (født 12. desember 1915, død 3. august 1998) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Koike vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i finalen på 200 meter bryst med tiden 2.46,6 bak sin landsmann Yoshiyuki Tsuruta. I semifinalen satte Kioike ny OL-rekord med tiden 2.44,9
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 200 meter bryst med 2.44,2 bak sin landsmann Tetsuo Hamuro og Erwin Sietas fra Tyskland.
| Reizo Koike (født 12. desember 1915, død 3. august 1998) var en japansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles og 1936 i Berlin.
Koike vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1932 i Los Angeles. Han kom på andreplass i finalen på 200 meter bryst med tiden 2.46,6 bak sin landsmann Yoshiyuki Tsuruta. I semifinalen satte Kioike ny OL-rekord med tiden 2.44,9
Fire år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på tredjeplass på 200 meter bryst med 2.44,2 bak sin landsmann Tetsuo Hamuro og Erwin Sietas fra Tyskland.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Sølv i svømming, 200 meter bryst Japan
1936 Berlin - Bronse i svømming, 200 meter bryst Japan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reizo Koike – Olympics.com
(en) Reizo Koike – Olympic.org
(en) Reizo Koike – Olympedia
(en) Reizo Koike – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Reizo Koike – Swimming Hall of Fame | Reizo Koike (født 12. desember 1915, død 3. | 196,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blowfly | 2023-02-04 | Blowfly | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bleckley County i Georgia', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Clarence Henry Reid, bedre kjent som Blowfly eller Blow Fly, var en amerikansk musiker som var med på å fremheve RnB- og funkmusikken på 1960- og 1970-tallet. Mesteparten av sangene hans er sex-baserte parodier av andre kjente sanger. Scenenavnet skal han ha fått fra bestemoren hans, som etter å ha hørt han synge en parodi på sangen «Do The Twist», der han byttet ut tittelen på sangen med «Suck My Dick», sa at han var eklere enn en spyflue.
| Clarence Henry Reid, bedre kjent som Blowfly eller Blow Fly, var en amerikansk musiker som var med på å fremheve RnB- og funkmusikken på 1960- og 1970-tallet. Mesteparten av sangene hans er sex-baserte parodier av andre kjente sanger. Scenenavnet skal han ha fått fra bestemoren hans, som etter å ha hørt han synge en parodi på sangen «Do The Twist», der han byttet ut tittelen på sangen med «Suck My Dick», sa at han var eklere enn en spyflue.
== Musikk ==
Reid begynte å skrive låter for artister som Betty Wright, Sam & Dave, Gwen McCrae og KC & the Sunshine Band. Han har også skrevet en del sanger for seg selv, inkludert "Nobody But You Babe" og "Rap Dirty".
Reid blir ansett for å være en av de tidligste rappere, selv regnet han "Rap Dirty" for å være den første hiphop-låten, selv om den først ble utgitt i 1980.På omslaget til albumet The Nairobi Affair er Reid utkledd som en lavbudsjetts superhelt i fluedrakt. Reid skapte dette alter egoet for å beskytte sin karriere som en respektert og seriøs musiker.
Reid fortsatte senere med å opptre i flere bisarre kostymer.
== Nyere tid ==
Etter 17 år med sporadiske turer og sporadiske re-innspilling av hans klassiske sanger, inngikk Reid en kontrakt med Alternative Tentacles i 2005. Hans første utgivelse på det plateselskapet het Fahrenheit 69. Albumet inneholdt gjesteopptredener fra Slug fra Atmosphere, King Coleman, Gravy Train, og Afroman.
== Album ==
Weird World of Blowfly (1971)
Blowfly on TV (1974)
Zodiac Blowfly (1975)
Oldies But Goodies (1976)
Blowfly Disco (1977)
At the Movies (1977)
Porno Freak (1978)
Zodiac Party (1978)
Blowfly's Party (1980)
Rappin Dancing & Laughin (1981)
Butterfly (1981)
Fresh Juice (1983)
Electric Banana (1985)
On Tour 1986 (1986)
Blowfly and the Temple of Doom (1987)
Blowfly for President (1988)
Freak Party (1989)
Twisted World of Blowfly (1991)
2001: A Sex Odyssey (1996)
Analthology: The Best of Blowfly (1996)
Blowfly Does XXX-Mas (1999)
Fahrenheit 69 (2005)
Blowfly's Punk Rock Party (2006)
Live At the Platypussery (2008)
== Singler ==
Rapp Dirty(1965 og 1980)
Disco Party (1980)
Christmas Party/New Year's Party (1980)
Incredible Fulk (1980)
Electronic Pussy Sucker (1983)
Funk You" 12 (1984)
Butt Pirate Luv(2006)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blowfly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blowfly på Internet Movie Database
(en) Blowfly hos The Movie Database
(en) Blowfly på Discogs
(en) Blowfly på Discogs
(en) Blowfly på MusicBrainz
(en) Blowfly på MusicBrainz
(en) Blowfly på MusicBrainz
(en) Blowfly på Songkick
(en) Blowfly på AllMusic
Blowfly på Twitter
Blowfly på Facebook
Blowfly på Myspace
Blowfly på Myspace | Clarence Henry Reid, bedre kjent som Blowfly eller Blow Fly, var en amerikansk musiker som var med på å fremheve RnB- og funkmusikken på 1960- og 1970-tallet. Mesteparten av sangene hans er sex-baserte parodier av andre kjente sanger. | 196,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_%C3%98rbeck_S%C3%B8rheim | 2023-02-04 | Atle Ørbeck Sørheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske veterinærer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Atle Ørbeck Sørheim (født 9. desember 1933) er en norsk veterinær. Han var direktør i Statens næringsmiddeltilsyn fra starten i 1988 til han gikk av for aldersgrensen i 1998. Han har også vært aktiv etter at han ble pensjonist, blant annet som rådgiver for Landbruksdepartementet og med flere internasjonale engasjementer. Han har vært opptatt av matsikkerhet og gitt råd til flere land i Afrika og til Palestina og Moldova om dette, dels som frittstående konsulent og dels som seniorrådgiver for Ivar Foss Quality Management AS, Oslo.
Sørheim fullførte sin veterinærutdannelse i 1959. Fra 1970 har han vært opptatt av matsikkerhet, ernæring og veterinærvitenskap og tatt etterutdanningskurs for å spe på sine kunneskaper. Som aktiv veterinær var Sørheim medlem av en rekke råd og utvalg i norske og internasjonale organisasjoner, deriblant Nordisk ministerråd
| Atle Ørbeck Sørheim (født 9. desember 1933) er en norsk veterinær. Han var direktør i Statens næringsmiddeltilsyn fra starten i 1988 til han gikk av for aldersgrensen i 1998. Han har også vært aktiv etter at han ble pensjonist, blant annet som rådgiver for Landbruksdepartementet og med flere internasjonale engasjementer. Han har vært opptatt av matsikkerhet og gitt råd til flere land i Afrika og til Palestina og Moldova om dette, dels som frittstående konsulent og dels som seniorrådgiver for Ivar Foss Quality Management AS, Oslo.
Sørheim fullførte sin veterinærutdannelse i 1959. Fra 1970 har han vært opptatt av matsikkerhet, ernæring og veterinærvitenskap og tatt etterutdanningskurs for å spe på sine kunneskaper. Som aktiv veterinær var Sørheim medlem av en rekke råd og utvalg i norske og internasjonale organisasjoner, deriblant Nordisk ministerråd
== Heder ==
Atle Ørbeck Sørheim er æresmedlem i Veterinærhygienisk forening og fra 1999 ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
== Bibliografi ==
Development of trade in Africa – promoting exports through quality and product safety Av Ivar Foss, med bidrag av Atle Ørbeck Sørheim og flere. 2004 ISBN 91-586-8403-4
== Referanser ==
== Kilder ==
Aftenposten Kultur 9. desember 2008 side 13. | Atle Ørbeck Sørheim (født 9. desember 1933) er en norsk veterinær. | 196,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombingen_av_Peshawar_5._desember_2008 | 2023-02-04 | Bombingen av Peshawar 5. desember 2008 | ['Kategori:34°N', 'Kategori:71°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bombeanslag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pakistans historie', 'Kategori:Pakistanstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Terroraksjoner i 2008', 'Kategori:Terroraksjoner i Pakistan'] | Bombingen av Peshawar 5. desember 2008 var et terrorangrep i den pakistanske byen Peshawar, der 29 mennesker ble drept og over 100 skadet. Den lokale politisjefen, Naveed Khan, antydet at bomben inneholdt kjemikalier som var ment å øke dens brannspredende virkning.Angrepet ødela et hotell, en moské, og flere butikker.
| Bombingen av Peshawar 5. desember 2008 var et terrorangrep i den pakistanske byen Peshawar, der 29 mennesker ble drept og over 100 skadet. Den lokale politisjefen, Naveed Khan, antydet at bomben inneholdt kjemikalier som var ment å øke dens brannspredende virkning.Angrepet ødela et hotell, en moské, og flere butikker.
== Bakgrunn ==
Hendelsen fant sted da store deler av befolkningen var ute og handlet i forkant av festivalen Eid al-Adha, som startet 9. desember 2008, på samme dag som et annet angrep i landet, der seks personer ble drept. Dette angrepet fant sted i området sør for Peshawar.I ukene forut for angrepet hadde militante sunni-muslimer angrepet det sjiamuslimske mindretallet, og dette angrepet fant sted nær et samfunnshus for sjiamuslimene.
== Reaksjoner ==
Presidenten i Pakistan, Asif Ali Zardari, fordømte angrepene. Han sa at gjerningsmennene ville bli funnet og stilt for retten, og uttrykte sin medfølelse for de som ble rammet.
Zardari uttalte også senere, som svar på disse angrepene, at hans land er fast bestemt på å bekjempe terrorisme. Den pakistanske hæren trappet opp sine operasjoner mot Taliban og al-Qaida, som ble anklaget for å være ansvarlig for angrepet.
== Referanser == | Peshawar, Pakistan | 196,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cleland | 2023-02-04 | Cleland | ['Kategori:3°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i North Lanarkshire', 'Kategori:Sider med kart'] | Cleland er en landsby (village) i regionen North Lanarkshire i Skottland. Den ligger like nord for byen Motherwell.
Ved folketellingen i 2001 hadde Cleland 2 806 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 710 innbyggere.
| Cleland er en landsby (village) i regionen North Lanarkshire i Skottland. Den ligger like nord for byen Motherwell.
Ved folketellingen i 2001 hadde Cleland 2 806 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 710 innbyggere.
== Referanser == | Cleland er en landsby (village) i regionen North Lanarkshire i Skottland. Den ligger like nord for byen Motherwell. | 196,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralph_Flanagan | 2023-02-04 | Ralph Flanagan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Orange County i California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Ralph Drew Flanagan (født 14. desember 1918, død 8. februar 1988 Los Alamitos i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Flanagan vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre på svømmerne på laget var John Macionis, Jack Medica og Paul Wolf.
Flanagan kom på fjerdeplass på 400 meter fri og på 1500 meter fri ble han nummer fem.
| Ralph Drew Flanagan (født 14. desember 1918, død 8. februar 1988 Los Alamitos i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Flanagan vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre på svømmerne på laget var John Macionis, Jack Medica og Paul Wolf.
Flanagan kom på fjerdeplass på 400 meter fri og på 1500 meter fri ble han nummer fem.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 200 meter fri USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ralph Flanagan – Olympedia
(en) Ralph Flanagan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ralph Flanagan – Swimming Hall of Fame | Ralph Drew Flanagan (født 14. desember 1918, død 8. | 196,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Magnus_Bugge | 2023-02-04 | Niels Magnus Bugge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Journalister i Morgenbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske antroposofer', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune'] | Niels Magnus Bugge (født 16. september 1935, død 11. juni 2005) var en norsk journalist, essayist, litteraturkritiker og oversetter.
Bugge kom fra Tønsberg. Faren ledet et av Tønsbergs skipsrederier med stolte familietradisjoner, men Niels Magnus ønsket ikke å være med å føre shippingtradisjonene videre. I stedet valgte han litteraturstudier ved Uppsala universitet i Sverige. Moren hans var svensk.
| Niels Magnus Bugge (født 16. september 1935, død 11. juni 2005) var en norsk journalist, essayist, litteraturkritiker og oversetter.
Bugge kom fra Tønsberg. Faren ledet et av Tønsbergs skipsrederier med stolte familietradisjoner, men Niels Magnus ønsket ikke å være med å føre shippingtradisjonene videre. I stedet valgte han litteraturstudier ved Uppsala universitet i Sverige. Moren hans var svensk.
== Journalist og litteraturkritiker ==
På 1960-tallet ble Niels Magnus Bugge journalist i kulturavdelingen i Morgenbladet. Han knyttet til seg et bredt spekter av gode skribenter, deriblant mange økofilosofer og antroposofer. Han ble kjent som en erkjennelsessøkende essayist og var en anerkjent litteraturanmelder. Som litterær kritiker tok han leseren med på bevissthetsutvidende reiser i åndshistorien.
Om seg selv skriver han i essayet Hvorfor leser ´vi´ skjønnlitterær prosa? (1997): Jeg har hatt to dominerende interesser i livet: Skjønnlitteratur og antroposofi. Interessen for skjønnlitteratur kom først, og jeg må nok, dessverre, innrømme at jeg har brukt mer av min tid og min trege oppfatningsevne på skjønnlitteratur og litteraturteori enn på antroposofien. I oppveksten kjente jeg ingen som interesserte seg for livssynsproblemer, og ettersom jeg hverken hadde anlegg eller synderlig hang til filosofi, ble skjønnlitterære forfattere og personene i deres verker mine samtalepartnere.
I 1976 giftet han seg med journalisten Ragnhild Slåttelid Bugge, også hun i Morgenbladet. De bosatte seg på Hellvik på Nesodden. Fra et tidligere ekteskap hadde han sønnen Niels Andreas.
== Essayist ==
I mange år forberedte Niels Magnus Bugge en bredt anlagt essaysamling, og etter hans død ble Åndstradisjon som opprør, utgitt på Antropos forlag 2007 hvor blant annet Cato Schiøtz var medredaktør. Boken inneholder litterære essays og kulturkritiske og samfunnskritiske kommentarer, og den tar for seg skjønnlitteratur på generell basis, enkelte forfattere og filosofi og samfunn.
== Antroposofien ==
Helt fra yngre dager var Niels Magnus Bugge forbundet med antroposofien. Han mottok viktige impulser fra litterære enere som Aasmund Brynildsen og Alf Larsen, og han bidro til utgivelsen av Alf Larsens, Utvalgte essays og andre arbeider fra Janus, Spektrum og Farmand. Bugge skrev en rekke artikler i Horisont og i Libra, og han var virksom både innenfor Vidarforlaget og Antropos Forlag. Han oversatte Rudolf Steiners selvbiografi Min Livsvei.
Bugge involverte seg også i Rudolf Steiners tregreningslære og hadde nær kontakt med Erik Dammann og hans arbeid for nytenkning om ressursbruk og fordeling i en tiltakende globalisert verden.
== Oversetter ==
Niels Magnus Bugge har oversatt en rekke bøker, blant annet:
De skyldløse: roman i elleve fortellinger, Hermann Broch, Solum, 1975, Tre kvinner og andre fortellinger, Robert Musil, Solum, 1976, Kranselag: en fortelling, August Strindberg, 1979, Min første krets, Olof Lagercrantz, August Strindberg, Olof Lagercrantz, Sykdom, død og dødspleie i Tolstojs forfatterskap, De døendes ensomhet, Oslo 1984, Min livsvei, Rudolf Steiner, Antropos forlag, 1999, Vargskinnet: Guds barmhjertighet, Kerstin Ekman, Aschehoug, 2000, The sea wolf, Jack London, Fono forlag, 2001, Forblindelsen, Elias Canetti, Solum, 2001, I historiens heksegryte: Litt den tyske forfatteren Ernst Jüngers liv og forfatterskap. Vinduet (1983).
== Eksterne lenker ==
Åndstradisjon som opprør, Niels Magnus Bugge
Forfatterbloggen: Geir Uthaug: Åndstradisjon som opprør, Niels Magnus Bugge in memoriam
Niels Magnus Bugge om Dødsrikets verdenshistorie av Olav O. Aukrust i tidsskriftet Libra
Niels Magnus Bugge i Norsk Oversetterleksikon | Niels Magnus Bugge (født 16. september 1935, død 11. | 196,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Macionis | 2023-02-04 | John Macionis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | John Joseph Macionis (født 27. mai 1916 i Philadelphia, død 16. februar 2012) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Macionis vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre på svømmerne på laget var Ralph Flanagan, Jack Medica og Paul Wolf.
| John Joseph Macionis (født 27. mai 1916 i Philadelphia, død 16. februar 2012) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Macionis vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre på svømmerne på laget var Ralph Flanagan, Jack Medica og Paul Wolf.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 200 meter fri USA
== Eksterne lenker ==
(en) John Macionis – Olympedia
(en) John Macionis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Macionis – databaseOlympics.com (arkivert) | John Joseph Macionis (født 27. mai 1916 i Philadelphia, død 16. | 196,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Wolf | 2023-02-04 | Paul Wolf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Paul G. Wolf (født 5. oktober 1915 i Madison i Indiana, død 14. oktober 1972 i Pasadena i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Wolf vant en olympisk sølvmedalje i svømming i OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre svømmerne på laget var Ralph Flanagan, John Macionis og Jack Medica.
| Paul G. Wolf (født 5. oktober 1915 i Madison i Indiana, død 14. oktober 1972 i Pasadena i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Wolf vant en olympisk sølvmedalje i svømming i OL 1936 i Berlin. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri, 11,5 sekunder bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5. De andre svømmerne på laget var Ralph Flanagan, John Macionis og Jack Medica.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 200 meter fri USA
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Wolf – Olympedia
(en) Paul Wolf – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Paul G. Wolf (født 5. | 196,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Safran_Sensing_Technologies_Norway | 2023-02-04 | Safran Sensing Technologies Norway | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Etableringer i 2012', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Norske teknologiselskaper'] | Safran Sensing Technologies Norway AS er en norsk produsent og utvikler av MEMS-gyrosensorer med høy presisjon, og er fulleiet av franske Safran Electronics & Defense siden 1. oktober 2021. Tidligere het bedriften Sensonor.
Bedriften ble etablert i 2012, da den overtok konkursboet til Sensonor Technologies AS, som ble etablert i 1985 som SensoNor ASA. I 1990-årene var bedriften verdens største produsent av krasjsensorer for kollisjonsputer, men mistet markedsandelen mot årtusenskiftet da nyere teknologi tok over. Sensonor Technologies var videre en del av Infineon Technologies fra juni 2003 til 28. februar 2009, da under navnet Infineon Technologies SensoNor AS. I denne perioden var bedriften verdensledende innenfor trykkssensormarkedet for bildekk, med en stor markedsandel. Etter 2009 har bedriften fokusert på MEMS-gyroer med høy presisjon og stabilitet, med gyroproduktene STIM202, STIM210 og IMUen STIM300. Bedriften har 63 ansatte og er lokalisert i Vestfold, med produksjonslokaler og kontorer både i Horten og på Skoppum. Administrerende direktør er Valerie Redron.
| Safran Sensing Technologies Norway AS er en norsk produsent og utvikler av MEMS-gyrosensorer med høy presisjon, og er fulleiet av franske Safran Electronics & Defense siden 1. oktober 2021. Tidligere het bedriften Sensonor.
Bedriften ble etablert i 2012, da den overtok konkursboet til Sensonor Technologies AS, som ble etablert i 1985 som SensoNor ASA. I 1990-årene var bedriften verdens største produsent av krasjsensorer for kollisjonsputer, men mistet markedsandelen mot årtusenskiftet da nyere teknologi tok over. Sensonor Technologies var videre en del av Infineon Technologies fra juni 2003 til 28. februar 2009, da under navnet Infineon Technologies SensoNor AS. I denne perioden var bedriften verdensledende innenfor trykkssensormarkedet for bildekk, med en stor markedsandel. Etter 2009 har bedriften fokusert på MEMS-gyroer med høy presisjon og stabilitet, med gyroproduktene STIM202, STIM210 og IMUen STIM300. Bedriften har 63 ansatte og er lokalisert i Vestfold, med produksjonslokaler og kontorer både i Horten og på Skoppum. Administrerende direktør er Valerie Redron.
== Historie ==
Bedriften ble startet i Horten 1. mars 1985, og baserte seg på kompetanse og kunnskap fra Akers Electronics.I 1990-årene hadde bedriften internasjonal suksess med SA20, en sensor for kollisjonsputesystemer. Denne var basert en piezoresistiv bjelke av silisium. Rundt 35 millioner sensorer ble solgt over hele verden, og selskapet hadde 60-70 % av markedet for kollisjonsputesensorer i Europa.Sensonor mislyktes imidlertid i utviklingen av neste generasjons kollisjonsputesensor, kalt SA30, som til slutt ble oppgitt. Omsetningen sank fra 170 mNOK i 1997 til 50 mNOK i 1999. Dermed havnet bedriften i store økonomiske problemer og mye børsuro. Dette kulminerte i at bedriften i 2003 ble kjøpt opp av det store tyske elektronikk-konsernet Infineon Technologies AG.Parallelt med utviklingen av SA30 hadde Sensonor også utviklet en trykksensor, SP12. Denne var beregnet for bruk i TPMS-systemer, det vil si overvåkning av lufttrykk i bildekk. I likhet med tidligere produkter var også denne basert på piezoresistive motstander som var implantert i en silisiumkrystall, men i tillegg var silisiumskiven innkapslet mellom to glasskiver. Det var denne teknologien som gjorde det norske selskapet interessant for Infineon.Senere utviklet Sensonor forbedrede versjoner, SP30 og SP35. Disse var fram til 2009 hovedproduktene til selskapet, men produseres og selges i dag av Infineon.
Rundt årtusenskiftet ble det dessuten utviklet en gyro-sensor, SAR10, som var beregnet på bruk i svenske Autolivs sikkerhetssystemer for sidekollisjonsputer. Denne ble en suksess og ble produsert i stort antall.
MEMS-gyroen STIM210 ble nominert til Årets Ingeniørbragd 2011 av Teknisk Ukeblad, og endte til slutt på andreplass etter å ha vunnet lesernes stemmer.
Sensonor ble slått konkurs 17. februar 2012, men konkursboet ble solgt til nye eiere fra Sveits og Norge 30. mars samme år og virksomheten ble startet opp igjen.Alle aksjer i Sensonor ble 1. oktober 2021 kjøpt av franske Safran Electronics & Defense.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Firmaets nettsted | 2012 / 1985 | 196,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oszk%C3%A1r_Abay-Nemes | 2023-02-04 | Oszkár Abay-Nemes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i svømming', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Ungarske svømmere'] | Oszkár Abay-Nemes (født 22. september 1913, død 30. januar 1959) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Abay-Nemes vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Ferenc Csik, Ödön Gróf og Árpád Lengyel.
| Oszkár Abay-Nemes (født 22. september 1913, død 30. januar 1959) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Abay-Nemes vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Ferenc Csik, Ödön Gróf og Árpád Lengyel.
== Eksterne lenker ==
(en) Oszkár Abay-Nemes – Olympedia
(en) Oszkár Abay-Nemes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Oszkár Abay-Nemes – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Oszkár Abay-Nemes – Ungarns olympiske komité | }} | 196,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coalburn | 2023-02-04 | Coalburn | ['Kategori:3°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i South Lanarkshire', 'Kategori:Sider med kart'] | Coalburn er en landsby (village) i regionen South Lanarkshire i Skottland.
Ved folketellingen i 2001 hadde Coalburn 1 247 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 1 410 innbyggere.
| Coalburn er en landsby (village) i regionen South Lanarkshire i Skottland.
Ved folketellingen i 2001 hadde Coalburn 1 247 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 1 410 innbyggere.
== Referanser == | Coalburn er en landsby (village) i regionen South Lanarkshire i Skottland. | 196,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96d%C3%B6n_Gr%C3%B3f | 2023-02-04 | Ödön Gróf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Ungarn', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Ungarske svømmere'] | Ödön Gróf (født 15. april 1915, død 16. januar 1997) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Gróf vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Oszkár Abay-Nemes, Ferenc Csik og Árpád Lengyel.
| Ödön Gróf (født 15. april 1915, død 16. januar 1997) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Gróf vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Oszkár Abay-Nemes, Ferenc Csik og Árpád Lengyel.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i svømming, 4 x 200 meter fri (Ungarn)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ödön Gróf – Olympedia
(en) Ödön Gróf – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ödön Gróf – databaseOlympics.com (arkivert) | Ödön Gróf (født 15. april 1915, død 16. | 196,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wald_Drageseth | 2023-02-04 | Wald Drageseth | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. august', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Selje kommune'] | Wald Drageseth (født 22. mars 1920 i Selje, død 27. august 1994 samme sted) var en industripioner, hotellmann og lokalpolitiker i Sogn og Fjordane. Han var drivkraften bak Selje Skjortefabrikk i 1946, Selje Bruk AS i 1961, Selje Hotell i 1975 og Selje Plastindustri i 1976. I 1984 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
| Wald Drageseth (født 22. mars 1920 i Selje, død 27. august 1994 samme sted) var en industripioner, hotellmann og lokalpolitiker i Sogn og Fjordane. Han var drivkraften bak Selje Skjortefabrikk i 1946, Selje Bruk AS i 1961, Selje Hotell i 1975 og Selje Plastindustri i 1976. I 1984 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Eksterne lenker ==
NRK.no fylkesleksikon - Wald Dragseth
Mottakere av Kongens fortjenstmedalje i Sogn og Fjordane | Wald Drageseth (født 22. mars 1920 i Selje, død 27. | 196,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rp%C3%A1d_Lengyel | 2023-02-04 | Árpád Lengyel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under EM i svømmesport 1934', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i svømmesport for Ungarn', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Ungarn', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Ungarske svømmere'] | Árpád Lengyel (født 4. september 1915 i Kaposvár, død 30. april 1993 i Edgewater i New Jersey i USA) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Lengyel vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Oszkár Abay-Nemes, Ferenc Csik og Ödön Gróf.
| Árpád Lengyel (født 4. september 1915 i Kaposvár, død 30. april 1993 i Edgewater i New Jersey i USA) var en ungarsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Lengyel vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Han var med på det ungarske laget som kom på tredjeplass på 4 x 200 meter fri, bak Japan som vant med ny verdensrekord 8.51,5 og USA. De andre svømmerne på det ungarske laget var Oszkár Abay-Nemes, Ferenc Csik og Ödön Gróf.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i svømming, 4 x 200 meter fri (Ungarn)
== Eksterne lenker ==
(en) Árpád Lengyel – Olympics.com
(en) Árpád Lengyel – Olympic.org
(en) Árpád Lengyel – Olympedia
(en) Árpád Lengyel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Árpád Lengyel (født 4. september 1915 i Kaposvár, død 30. | 196,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rajo_Devi | 2023-02-04 | Rajo Devi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Hendelser i 2008', 'Kategori:India', 'Kategori:Kvinner'] | Rajo Devi er kjent som verdens eldste mor. Den 28. november 2008, som 70-åring, fødte Rajo Devi sitt første barn, en datter, uten komplikasjoner, men med keisersnitt. Det er uvanlig å være i stand til å få barn etter overgangsalderen, og det er 20 år siden Devi var i den perioden av livet sitt. Saken har skapt stor oppmerksomhet verden rundt.
De som var verdens eldste mødre tidligere, var den romanske kvinnen Adriana Iliescu, som fødte i en alder av 66 år i 2006, og den spanske kvinnen, Maria del Carmen Bousada, som senere samme året fødte i en alder av 67 år.
| Rajo Devi er kjent som verdens eldste mor. Den 28. november 2008, som 70-åring, fødte Rajo Devi sitt første barn, en datter, uten komplikasjoner, men med keisersnitt. Det er uvanlig å være i stand til å få barn etter overgangsalderen, og det er 20 år siden Devi var i den perioden av livet sitt. Saken har skapt stor oppmerksomhet verden rundt.
De som var verdens eldste mødre tidligere, var den romanske kvinnen Adriana Iliescu, som fødte i en alder av 66 år i 2006, og den spanske kvinnen, Maria del Carmen Bousada, som senere samme året fødte i en alder av 67 år.
== Eksterne lenker ==
Her er verdens eldste mamma, Abcnyheter.no | Haryana, India | 196,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cockenzie | 2023-02-04 | Cockenzie | ['Kategori:2°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i East Lothian', 'Kategori:Havnebyer i Storbritannia', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider med kart'] | Cockenzie (skotsk-gælisk: Cùl Choinnich, «Kenneths bukt/krok»; skotsk: Cockennie) er en by (town) i regionen East Lothian i Skottland. Byen har vokst sammen med nabobyen Port Seton, og omtales derfor også som Cockenzie and Port Seton. Cockenzie ligger på vestkysten av Skottland, på sørsiden av bukten Firth of Forth. Den ligger 6 kilometer nordvest for Musselburgh. Cockenzie fikk status som burgh i 1591 av Jakob IV av Skottland. Havnen Port Seton ble bygget av George Seton, 11th lord Seton, mellom 1655 og 1665. Byen hadde en befolkning på 4 493 innbyggere i 2001. Siden folketellingen i 2001 har befolkningen vokst til 5 370 i 2020. Cockenzie og Port Seton har fortsatt å vokse i årenes løp og er nå soveby for Skottlands hovedstad Edinburgh.
| Cockenzie (skotsk-gælisk: Cùl Choinnich, «Kenneths bukt/krok»; skotsk: Cockennie) er en by (town) i regionen East Lothian i Skottland. Byen har vokst sammen med nabobyen Port Seton, og omtales derfor også som Cockenzie and Port Seton. Cockenzie ligger på vestkysten av Skottland, på sørsiden av bukten Firth of Forth. Den ligger 6 kilometer nordvest for Musselburgh. Cockenzie fikk status som burgh i 1591 av Jakob IV av Skottland. Havnen Port Seton ble bygget av George Seton, 11th lord Seton, mellom 1655 og 1665. Byen hadde en befolkning på 4 493 innbyggere i 2001. Siden folketellingen i 2001 har befolkningen vokst til 5 370 i 2020. Cockenzie og Port Seton har fortsatt å vokse i årenes løp og er nå soveby for Skottlands hovedstad Edinburgh.
== Fiskeby ==
Cockenzie og Port Seton har vokst fra det som opprinnelig var to små fiskerlandsbyer. De eldre delene av byen, mellom de to havnene, har beholdt et mer tradisjonelt utseende og preg, og ligner på mange andre små fiskerlandsbyer på østkysten av Skottland. Selv om fiskeindustrien har gått tilbake de siste årene, har havnen i Port Seton fortsatt en liten flåte av fartøyer, hovedsakelig rekefiske. Tidligere var Cockenzie også involvert i saltproduksjon og kullgruveindustrien.
== Kraftstasjon ==
Vest for byen, mellom Cockenzie og Prestonpans, ligger Cockenzie-kraftstasjon, en stor kullkraftstasjon som var en stor arbeidsgiver fra 1960-tallet til den stengte i 2013, og som i sin tud gjorde det mulig for byen å overleve og blomstre. Rivingen av hovedanlegget er fullført og eierskapet er overført til East Lothian Council som nå ser etter bedrifter som kan etablere seg på industristedet. Det har vært aktive planer om en energipark på stedet, som skal brukes til bygging og reparasjon av vindturbiner, men disse planene ble skrotet eller lagt på is i mars 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cockenzie and Port Seton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Cockenzie and Port Seton Local History Society | Cockenzie (skotsk-gælisk: Cùl Choinnich, «Kenneths bukt/krok»;«Main Towns - Cockenzie and Port Seton», Cockenzie and Port Seton East Lothian Council. Arkivert fra orginalen den 9. | 196,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DOS-utvider | 2023-02-04 | DOS-utvider | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DOS-utvidere', 'Kategori:Microsoft'] | DOS-utvidere eller DOS-forlengere (av engelsk DOS extenders) er navnet på en rekke programmer som har vært utviklet siden 1986 for å overkomme begrensningene i utnyttelse av PC-minne (hovedminne, RAM) i MS-DOS og beslektede operativsystemer. I PC-ens barndom, da MS-DOS ble utviklet, var minne svært dyrt, og svært begrensede minnemengder fikk plass i PC-en. Programutviklerne forsøkte derfor å minimere programstørrelsen, og DOS' begrensninger i minnehåndtering spilte ingen rolle.
Etter hvert ble programmene og folks datafiler større, minnebrikkene falt i pris, nye PC-prosessorer (80286 og høyere) kunne håndtere mer minne enn de gamle, og PC-ene fikk plass til mer minne. I tillegg ønsket stadig flere å kjøre flere programmer på én gang (multitasking). Stadig flere programmer fikk det som ble kalt et grafisk brukergrensesnitt, så langt mer data måtte håndteres hver gang noe skulle skrives på skjermen. Alt dette økte behovet for minne og datakraft. Samtidig hadde MS-DOS-standarden blitt uhyre populær. Med DOS-utviderne kunne folk bruke DOS og DOS-programmer som de var vant til, men med langt større muligheter enn før. På den måten forlenget DOS-utviderne også DOS' levetid.
| DOS-utvidere eller DOS-forlengere (av engelsk DOS extenders) er navnet på en rekke programmer som har vært utviklet siden 1986 for å overkomme begrensningene i utnyttelse av PC-minne (hovedminne, RAM) i MS-DOS og beslektede operativsystemer. I PC-ens barndom, da MS-DOS ble utviklet, var minne svært dyrt, og svært begrensede minnemengder fikk plass i PC-en. Programutviklerne forsøkte derfor å minimere programstørrelsen, og DOS' begrensninger i minnehåndtering spilte ingen rolle.
Etter hvert ble programmene og folks datafiler større, minnebrikkene falt i pris, nye PC-prosessorer (80286 og høyere) kunne håndtere mer minne enn de gamle, og PC-ene fikk plass til mer minne. I tillegg ønsket stadig flere å kjøre flere programmer på én gang (multitasking). Stadig flere programmer fikk det som ble kalt et grafisk brukergrensesnitt, så langt mer data måtte håndteres hver gang noe skulle skrives på skjermen. Alt dette økte behovet for minne og datakraft. Samtidig hadde MS-DOS-standarden blitt uhyre populær. Med DOS-utviderne kunne folk bruke DOS og DOS-programmer som de var vant til, men med langt større muligheter enn før. På den måten forlenget DOS-utviderne også DOS' levetid.
== MS-DOS' og DOS-utvidernes modus operandi ==
MS-DOS og tilsvarende (f.eks. DR DOS) kjørte i reell modus. På den måten kunne bare ett program kjøres på én gang, og DOS utnyttet inntil 1024 kB (kilobyte) eller 1 MB (megabyte) av datamaskinens hovedminne. Av dette var 640 kB tilgjengelige for brukerprogrammer, mens minneområdet mellom 640 og 1024 kB var reservert drivere.
Samtidig som MS-DOS kjører i de første 1024 kB, kjører en DOS-utvider som et annet operativsystem i minneområdet fra 1 MB og oppover. For brukeren skjer dette «sømløst», og gir den illusjon at datamaskinen bare kjører ett operativsystem. Mange «DOS-spill» kjører utenfor minneområdet til MS-DOS, i et annet operativsystem, mens brukerne illusorisk opplever dette som ett og samme operativsystem.
De første DOS-utviderne kjørte programmer i beskyttet modus på 16-bit prosessoren Intel 80286, med tilgang til 16 MB RAM. Også 32-bits prosessorer (som Intel 80386 og kloner av denne), som kom på markedet høsten 1986, kunne bruke disse DOS-utviderne. Men etterhvert ble det også lansert DOS-utvidere for disse. Også mange nytteprogrammer har utnyttet DOS-utvidere – f.eks. visse versjoner av IBM Interleaf Publisher, Lotus 1-2-3 for DOS og WordPerfect for DOS.
== Andre operativsystemer erstattet DOS ==
DOS' begrensninger gjorde at en rekke operativsystemer ble lansert. Bl.a. OS/2, Windows NT og en rekke varianter av Linux fikk en viss utbredelse. Men først i 2001 lanserte Microsoft Windows XP (en videreutvikling av NT), det første operativsystem med masseutbredelse som helt og holdent erstattet DOS. Det gamle operativsystemet ble etter hvert fortrengt til spesielle behov (f.eks. visse spill) og til dem som fortsatt kunne bruke gammel programvare samt spesielt interesserte. DOS-utvidere kan hentes gratis eller kjøpes på nettet.
== Eksempler på DOS-utvidere ==
=== Phar Lap 286|DOS-Extender, 386|DOS-Extender og TNT DOS-Extender ===
Den første DOS-utvideren ble utviklet av Phar Lap. DOS-utvideren Phar Lap 286|DOS-Extender emulerte OS/2 i beskyttet modus, med samtlige API-kall i OS/2 1.x. I november 1986 lanserte selskapet 386|DOS-Extender, en 32-bit DOS-utvider som kjørte i beskyttet modus på Intel 80386. Den ble brukt bl.a. til konstruksjonsprogrammet AutoCAD 11.
En videreutviklet utgave av Phar Lap 386|DOS-Extender ble omdøpt til TNT DOS-Extender, og hadde støtte for dynamiske link-biblioteker, tråder, multitasking (flerbehandling) og en «WinPipe VxD» som gjorde det mulig å benytte Microsoft Windows som grafisk brukergrensesnitt til DOS-utvideren.
=== DOS/4GW ===
Den første DOS-utvider som ble tilgjengelig i stor skala, var DOS/4GW for datamaskiner med Intel 80386 og nyere prosessorer. Utvideren ble distribuert sammen med 32-bit kompilatorene Watcom C, C++ og Fortran, og ble blant annet benyttet til utviklingen av det populære videospillet DOOM.
=== CauseWay 386 DOS extender ===
CauseWay 386 DOS extender for Watcom C/C++ & Assembly Language, er en DOS-utvider som ble utviklet av Michael Devore, for selskapet Devore Software & Consulting i California. Den 9. januar 2000 ble CauseWay 386 DOS extender offentlig eiendom med åpen kildekode.
=== DOS/32A ===
DOS/32 Advanced (DOS/32A) er en tidligere kommersiell DOS-utgiver laget av Naresh Kumar, som ble lansert i 1996 som en konkurrent til DOS/4GW. Den er blitt benyttet i personlige datamaskiner, men også i innebygde systemer fordi den er liten og rask. I mai 2002 ble DOS/32A fri programvare med åpen kildekode. Siste versjon er DOS/32A v9.1.2 fra 20. april 2006.
=== Wuschel's DOS eXtender (WDOSX) ===
Wuschel's DOS eXtender (WDOSX), er en fri 32-bit DOS-utvider med støtte for standardene VCPI, DPMI, XMS, RAW (BIOS INT 0x15) og en utvidet DOS INT 21 API. DOS-utvideren kan gjøres under 32 bit Windows XP.
Programmer for WDOSX kan utvikles ved hjelp av assemblerne NASM, TASM og MASM, og kompilatorene Microsoft Visual C++ versjonene 4, 5 og 6, Borland Turbo C++ 4.x og 5.x, Borland C++ Builder, Borland Delphi versjonene 2, 3 og 4 og DJGPP versjon 2.
WDOSX inneholder en rekke biblioteker, eksempel-programmer og en fullskjerms debugger. WDOSX Versjon 0.97 ble lansert i februar 2005.
=== Andre DOS-utvidere ===
DOS-utviderne PMODE og PMODE/W, av Thomas Pytel og Charles Sheffold. PMODE/W ble benyttet sammen med Watcom C som et alternativ til DOS/4GW, og var populær blant utviklere av demoer.
Ergo OS/286 og OS/386 utvidere, samt DPM16 og DPM32-utvidere
HX DOS Extender
DOS-utvideren X-32 VM Dos Extender av Doug Huffman
GO32, benyttet før versjon 2 av DJ Delories portering av GNU Compiler Collection og Free Pascal
CWSDPMI skrevet av Charles W. Sandmann (teknisk sett ikke en DOS-utvider, men en DPMI server for programmer generert av DJ Delories portering av GNU Compiler Collection til 32-bit DOS-utvideren DJGPP)
Windows 3.0, Windows 3.1x, Windows 95, Windows 98 og Windows Me
== Opprettelsen av standarder ==
I begynnelsen var utviklingen av minnekrevende programvare for næringslivet den største drivkraften bak DOS-utvidere. Senere ble DOS-utvidere i økende grad tatt i bruk av utviklere av videospill.
Utviklingen av DOS-utvidere ble foretatt av en rekke selskaper og privatpersoner uavhengig av hverandre og av Microsoft. De var derfor ikke «standardiserte», og programvare for én DOS-utvider var ikke alltid kompatible med andre DOS-utvidere. Potensielle minnekonflikter grunnet ulike former for minnehåndtering i ulike DOS-utvidere, skapte behov for standarder. Videre ble det behov for uniforme grensesnitt mot klient-programmer.
Det første standardiserte grenesnittet var Virtual Control Program Interface, som ble lansert av Phar Lap i 1989. Det ble samme år overskygget av Microsofts egen DOS Protected Mode Interface Specification, som den 22. mai 1990 ble en integrert del av Windows 3.0. Begge grensesnittene tilførte en API for allokering av minne, håndtering av avbrudd, multitasking og svitsjing mellom reell modus og beskyttet modus.
== Referanser == | DOS-utvidere eller DOS-forlengere (av engelsk DOS extenders) er navnet på en rekke programmer som har vært utviklet siden 1986 for å overkomme begrensningene i utnyttelse av PC-minne (hovedminne, RAM) i MS-DOS og beslektede operativsystemer. I PC-ens barndom, da MS-DOS ble utviklet, var minne svært dyrt, og svært begrensede minnemengder fikk plass i PC-en. | 196,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeannette_Campbell | 2023-02-04 | Jeannette Campbell | ['Kategori:Argentinske svømmere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Argentina under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Saint-Jean-de-Luz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936'] | Jeannette Morven Campbell (senere Peper, født 8. mars 1916 i Saint-Jean-de-Luz i Frankrike, død 15. januar 2003 i Buenos Aires) var en argentinsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Campbell vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun kom på andreplass på 100 meter fri med tiden 1.06,4 bak Rie Mastenbroek fra Nederland som satte ny olympisk rekord med 1.05,9.
Hun var Argentinas flaggbærer under åpningsseremonien 1968 i Mexico by
| Jeannette Morven Campbell (senere Peper, født 8. mars 1916 i Saint-Jean-de-Luz i Frankrike, død 15. januar 2003 i Buenos Aires) var en argentinsk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Campbell vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun kom på andreplass på 100 meter fri med tiden 1.06,4 bak Rie Mastenbroek fra Nederland som satte ny olympisk rekord med 1.05,9.
Hun var Argentinas flaggbærer under åpningsseremonien 1968 i Mexico by
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 100 meter fri kvinner Argentina
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jeannette Campbell – Olympics.com
(en) Jeannette Campbell – Olympic.org
(en) Jeannette Campbell – Olympedia
(en) Jeannette Campbell – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jeannette Campbell – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Jeannette Campbell – Swimming Hall of Fame | Jeannette Morven Campbell (senere Peper, født 8. mars 1916 i Saint-Jean-de-Luz i Frankrike, død 15. | 196,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrea_Gritti | 2023-02-04 | Andrea Gritti | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Doger fra Venezia', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1538', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1455', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Italias historie', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07', 'Kategori:Venezia'] | Andrea Gritti (født 1455, død 1538) var doge av Republikken Venezia fra 1523 til 1538. Gritti ble født i Bardolino, nær Verona. I sine yngre dager tilbrakte han mye tid i Konstantinopel for å ta seg av venetianske interesser. Her ble han i 1499 arrestert mistenkt for spionasje. | Andrea Gritti (født 1455, død 1538) var doge av Republikken Venezia fra 1523 til 1538. Gritti ble født i Bardolino, nær Verona. I sine yngre dager tilbrakte han mye tid i Konstantinopel for å ta seg av venetianske interesser. Her ble han i 1499 arrestert mistenkt for spionasje. | thumb|Hans grav i Venezia. | 196,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruth_Halbsguth | 2023-02-04 | Ruth Halbsguth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Eckernförde', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tyske svømmere'] | Ruth Halbsguth (født 9. desember 1916 i Eckernförde, død 7. oktober 2003) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Halbsguth vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Gisela Arendt, Leni Lohmar og Ingeborg Schmitz.
| Ruth Halbsguth (født 9. desember 1916 i Eckernförde, død 7. oktober 2003) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Halbsguth vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Gisela Arendt, Leni Lohmar og Ingeborg Schmitz.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 100 meter fri kvinner Tyskland
== Eksterne lenker ==
(en) Ruth Halbsguth – Olympedia
(en) Ruth Halbsguth – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ruth Halbsguth – databaseOlympics.com (arkivert) | Ruth Halbsguth (født 9. desember 1916 i Eckernförde, død 7. | 196,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Comrie | 2023-02-04 | Comrie | ['Kategori:3°V', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i Perth and Kinross', 'Kategori:Sider med kart'] | Comrie (Skotsk gælisk: Conruith, piktisk: Aberlednock) er en landsby (village) i regionen Perth and Kinross i Skottland.
Comrie ligger i området Strathearn, 11 kilometer vest for Crieff.
Ved folketellingen i 2001 hadde Comrie 1 839 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 010 innbyggere.
| Comrie (Skotsk gælisk: Conruith, piktisk: Aberlednock) er en landsby (village) i regionen Perth and Kinross i Skottland.
Comrie ligger i området Strathearn, 11 kilometer vest for Crieff.
Ved folketellingen i 2001 hadde Comrie 1 839 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 010 innbyggere.
== Referanser == | Comrie (Skotsk gælisk: Conruith, piktisk: Aberlednock) er en landsby (village) i regionen Perth and Kinross i Skottland. | 196,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leni_Lohmar | 2023-02-04 | Leni Lohmar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tyske svømmere'] | Magdalena «Leni» Lohmar (senere Henze, født 19. oktober 1914, død 31. desember 2006) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Lohmar vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Gisela Arendt og Ingeborg Schmitz.
| Magdalena «Leni» Lohmar (senere Henze, født 19. oktober 1914, død 31. desember 2006) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Lohmar vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Gisela Arendt og Ingeborg Schmitz.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 100 meter fri kvinner Tyskland
== Eksterne lenker ==
(en) Leni Lohmar – Olympedia
(en) Leni Lohmar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Leni Lohmar – databaseOlympics.com (arkivert) | Magdalena «Leni» Lohmar (senere Henze, født 19. oktober 1914, død 31. | 196,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liero | 2023-02-04 | Liero | ['Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill fra 1998', 'Kategori:Videospill utviklet i Australia', 'Kategori:Videospill utviklet i Finland'] | Liero er et videospill som først ble utgitt av den finske programmereren Joosa Riekkinen i 1998. Spillet kan sies å ha mange likhetstrekk med det mer kjente spillet Worms armageddon.I Liero finnes det en rekke våpen å velge mellom. Fem våpen velges for hver enkelt spiller før spillet begynner, men man kan også i løpet av spillet finne forskjellige kasser med andre våpen, dersom dette står på i «Option».Liero er finsk for ordet meitemark som uttales [lie.ro]. I senere tid har spillet vært en stor inspirasjonskilde til andre spill, blant annet Soldat.
| Liero er et videospill som først ble utgitt av den finske programmereren Joosa Riekkinen i 1998. Spillet kan sies å ha mange likhetstrekk med det mer kjente spillet Worms armageddon.I Liero finnes det en rekke våpen å velge mellom. Fem våpen velges for hver enkelt spiller før spillet begynner, men man kan også i løpet av spillet finne forskjellige kasser med andre våpen, dersom dette står på i «Option».Liero er finsk for ordet meitemark som uttales [lie.ro]. I senere tid har spillet vært en stor inspirasjonskilde til andre spill, blant annet Soldat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liero hos MobyGames
(en) Liero på Internet Movie Database
(en) Liero hos Internet Game Database | Liero er et videospill som først ble utgitt av den finske programmereren Joosa Riekkinen i 1998. Spillet kan sies å ha mange likhetstrekk med det mer kjente spillet Worms armageddon. | 196,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lodovico_Manin | 2023-02-04 | Lodovico Manin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Doger fra Venezia', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1802', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1725', 'Kategori:Italias historie', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Ludovico Manin (født 14. mai 1725, død 24. oktober 1802) var den siste dogen av Venezia. Han styrte fra 9. mars 1789 til 1797 da han ble tvunget til å trekke seg av Napoléon Bonaparte.
| Ludovico Manin (født 14. mai 1725, død 24. oktober 1802) var den siste dogen av Venezia. Han styrte fra 9. mars 1789 til 1797 da han ble tvunget til å trekke seg av Napoléon Bonaparte.
== Referanser == | [Maria degli Scalzi (Venice) - Cappella Manin.jpg|thumb|left|Graven av Ludovico Manin. | 196,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborg_Schmitz | 2023-02-04 | Ingeborg Schmitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tyske svømmere'] | Ingeborg «Inge» Schmitz (født 22. april 1922) er en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Schmitz vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Gisela Arendt og Leni Lohmar.
| Ingeborg «Inge» Schmitz (født 22. april 1922) er en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Schmitz vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Gisela Arendt og Leni Lohmar.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 100 meter fri kvinner Tyskland
== Eksterne lenker ==
(en) Ingeborg Schmitz – Olympics.com
(en) Ingeborg Schmitz – Olympic.org
(en) Ingeborg Schmitz – Olympedia
(en) Ingeborg Schmitz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ingeborg Schmitz – databaseOlympics.com (arkivert) | Ingeborg «Inge» Schmitz (født 22. april 1922) er en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin. | 196,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%BCnerbrua | 2023-02-04 | Grünerbrua | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1953 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer over Akerselva', 'Kategori:Broer åpnet i 1953', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grünerløkka'] | Grünerbrua er ei bru over Akerselva i Oslo. Den forbinder Fredensborg (Møllerveien) med nedre Grünerløkka (Nordre gate).
Dette regnes som stedet for den eldste bruforbindelsen over elva, og den skal ha eksistert allerede under striden mellom birkebeinerne og baglerne på begynnelsen av 1200-tallet. Brua var den eneste fram til 1654, og hadde derfor militær betydning. Den har blitt revet to ganger i forbindelse med krig: Første gang da Kristian 2. forsøkte å innta Oslo i 1532, andre gang av svenske tropper under sjuårskrigen.
Brua har hatt ei rekke navn: Frysja bro, Aggers bro, Mølle(r)broen, Fossbroen og Nedre Foss bro. Nåværende navn er etter Friedrich Grüner, som i 1672 kjøpte Nedre Foss og Kongens mølle, som brua tilhørte. Det blei krevd bompenger ved brua heilt til kommunen overtok den i 1865.
Dagens bru av betong skriver seg fra 1953. Tidligere var brua av tre.
| Grünerbrua er ei bru over Akerselva i Oslo. Den forbinder Fredensborg (Møllerveien) med nedre Grünerløkka (Nordre gate).
Dette regnes som stedet for den eldste bruforbindelsen over elva, og den skal ha eksistert allerede under striden mellom birkebeinerne og baglerne på begynnelsen av 1200-tallet. Brua var den eneste fram til 1654, og hadde derfor militær betydning. Den har blitt revet to ganger i forbindelse med krig: Første gang da Kristian 2. forsøkte å innta Oslo i 1532, andre gang av svenske tropper under sjuårskrigen.
Brua har hatt ei rekke navn: Frysja bro, Aggers bro, Mølle(r)broen, Fossbroen og Nedre Foss bro. Nåværende navn er etter Friedrich Grüner, som i 1672 kjøpte Nedre Foss og Kongens mølle, som brua tilhørte. Det blei krevd bompenger ved brua heilt til kommunen overtok den i 1865.
Dagens bru av betong skriver seg fra 1953. Tidligere var brua av tre.
== Kilder ==
Sigurd Senje: Akerselva (Tiden 1977) | Grünerbrua er ei bru over Akerselva i Oslo. Den forbinder Fredensborg (Møllerveien) med nedre Grünerløkka (Nordre gate). | 196,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisela_Arendt | 2023-02-04 | Gisela Arendt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Tyske svømmere'] | Gisela Arendt (født 5. november 1918 i Berlin, død 18. februar 1969 i Bonn) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Arendt vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Leni Lohmar og Ingeborg Schmitz. På 100 meter fri kom Arendt på tredjeplass bak Rie Mastenbroek fra Nederland og argentinske Jeannette Campbell.
| Gisela Arendt (født 5. november 1918 i Berlin, død 18. februar 1969 i Bonn) var en tysk svømmer som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Arendt vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1936 i Berlin. Hun var med på det tyske laget som kom på andreplass på damenes 4 x 100 meter fri, 0,8 sekunder bak Nederland som vant med ny olympisk rekord 4.36,0. De andre svømmerne på det tyske laget var Ruth Halbsguth, Leni Lohmar og Ingeborg Schmitz. På 100 meter fri kom Arendt på tredjeplass bak Rie Mastenbroek fra Nederland og argentinske Jeannette Campbell.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 4 x 100 meter fri kvinner Tyskland
1936 Berlin - Bronse i svømming, 4 x 100 meter fri kvinner Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gisela Arendt – Olympics.com
(en) Gisela Arendt – Olympic.org
(en) Gisela Arendt – Olympedia
(en) Gisela Arendt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gisela Arendt – databaseOlympics.com (arkivert) | Gisela Arendt (født 5. november 1918 i Berlin, død 18. | 196,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coupar_Angus | 2023-02-04 | Coupar Angus | ['Kategori:3°V', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Perth and Kinross', 'Kategori:Sider med kart'] | Coupar Angus (skotsk-gælisk: Cùbar Aonghais) er en by (town) i regionen Perth and Kinross i Skottland. Angus ble lagt til navnet for å skille den fra Cupar i Fife. Da byen ble overført fra grevskapet Angus til Perthshire i 1891 beholdt den sitt tradisjonelle navn. Coupar Angus ligger sør for elven Isla, og åtte kilometer sør for Blairgowrie. Byen er lokalisert ved veien A94 Perth-Forfar, skjønt byens sentrum i seg selv blir nå forbigått. Tidligere hadde Coupar Angus også en jernbanestasjon.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 180 innbyggere. Befolkningsøkningen har vært relativt lite da det for 2020 har et beregnet folketall på 2220 innbyggere.
| Coupar Angus (skotsk-gælisk: Cùbar Aonghais) er en by (town) i regionen Perth and Kinross i Skottland. Angus ble lagt til navnet for å skille den fra Cupar i Fife. Da byen ble overført fra grevskapet Angus til Perthshire i 1891 beholdt den sitt tradisjonelle navn. Coupar Angus ligger sør for elven Isla, og åtte kilometer sør for Blairgowrie. Byen er lokalisert ved veien A94 Perth-Forfar, skjønt byens sentrum i seg selv blir nå forbigått. Tidligere hadde Coupar Angus også en jernbanestasjon.
I 2006 ble folketallet estimert til 2 180 innbyggere. Befolkningsøkningen har vært relativt lite da det for 2020 har et beregnet folketall på 2220 innbyggere.
== Historie ==
Den seks-etasjes Tolbooth ble bygget i 1762, finansiert av offentlig abonnement.I middelalderen var cistercienserordenens kloster Coupar Angus Abbey et av Skottlands viktigste klostre, grunnlagt av Malcolm IV (1153–65) på 1160-tallet. Av klosteret er det bare arkitektoniske fragmenter som er bevart i sognekirken fra 1800-tallet (som sannsynligvis var på stedet for klosterkirken), eller bygget inn i hus og vegger i hele byen, sammen med en del av et av porthusene.Coupar Angus’ rådhus fikk i oppdrag å feire dronning Victorias gulljubileum 20. og 21. juni 1887 for hennes 50 år på tronen og sto ferdig i 1887.Flere polske enheter var stasjonert i og rundt Coupar Angus under den andre verdenskrig.Katterasen med det engelske navnet Scottish Fold har sin opprinnelse i Coupar Angus. Scottish Fold-katter har høy ytelse for den arvelige sykdommen skjelettdysplasier (osteokondrodysplasier), i form av progressiv dysplasi som er en gradvis forverrende ben- og broskdeformasjon. Sykdommen fører til leddinflammasjon, bristende bevegelse og alvorlig kronisk smerte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Coupar Angus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Coupar Angus
Coupar Angus, Undiscovered Scotland
Kort historie om Coupar Angus | Coupar Angus (skotsk-gælisk: Cùbar Aonghais) er en by (town) i regionen Perth and Kinross i Skottland. Angus ble lagt til navnet for å skille den fra Cupar i Fife. | 196,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phar_Lap_(programvareselskap) | 2023-02-04 | Phar Lap (programvareselskap) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:DOS-utvidere', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Selskaper etablert i 1986', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Tidligere IT-selskaper fra USA', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Phar Lap Software, Inc. var et programvareselskap som spesialiserte seg i utvikling av programmer for operativsystemene MS-DOS og PC-DOS. Selskapet ble etablert i april 1986 av Richard M. Smith, Robert Moote, and John M. Benfatto.
Selskapet var oppkalt etter veddeløpshesten Phar Lap fra New Zealand, som ikke hadde noe elegant utseende, men en enestående styrke og ytelsesevne i hesteveddeløp, inntil den døde på mystisk vis. Hesten symboliserte selskapets DOS-utvider, som ikke var like elegant som et nytt og bedre operativsystem enn MS-DOS. DOS-utvideren ga brukerne av MS-DOS en høy ytelse etter datidens standarder; imidlertid kunne utviderens programmer liksom hesten «dø en mystisk død» dersom de ble skrevet av skjødesløse programmerere. | Phar Lap Software, Inc. var et programvareselskap som spesialiserte seg i utvikling av programmer for operativsystemene MS-DOS og PC-DOS. Selskapet ble etablert i april 1986 av Richard M. Smith, Robert Moote, and John M. Benfatto.
Selskapet var oppkalt etter veddeløpshesten Phar Lap fra New Zealand, som ikke hadde noe elegant utseende, men en enestående styrke og ytelsesevne i hesteveddeløp, inntil den døde på mystisk vis. Hesten symboliserte selskapets DOS-utvider, som ikke var like elegant som et nytt og bedre operativsystem enn MS-DOS. DOS-utvideren ga brukerne av MS-DOS en høy ytelse etter datidens standarder; imidlertid kunne utviderens programmer liksom hesten «dø en mystisk død» dersom de ble skrevet av skjødesløse programmerere. | Phar Lap Software, Inc. var et programvareselskap som spesialiserte seg i utvikling av programmer for operativsystemene MS-DOS og PC-DOS. | 196,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikroelektromekaniske_systemer | 2023-02-04 | Mikroelektromekaniske systemer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mikroteknologi'] | Mikroelektromekaniske systemer (MEMS), på norsk også mikrosystemteknologi, er mikroskopiske systemer som har både elektriske og mekaniske funksjoner. MEMS kan betraktes som en utvidelse av mikroelektronikk, som i dag finnes i nærmest alle elektriske apparater.
I mikroelektromagnetiske systemer kombineres mikroelektroniske elementer med mikroskopiske mekaniske elementer som tynne bjelker (eng. cantilevers), mikroskopiske tannhjul, kanyler med mer. MEMS kan også inneholde mikroskopiske kanaler til håndtering av væsker, som f.eks. blod eller kjemikalier.
| Mikroelektromekaniske systemer (MEMS), på norsk også mikrosystemteknologi, er mikroskopiske systemer som har både elektriske og mekaniske funksjoner. MEMS kan betraktes som en utvidelse av mikroelektronikk, som i dag finnes i nærmest alle elektriske apparater.
I mikroelektromagnetiske systemer kombineres mikroelektroniske elementer med mikroskopiske mekaniske elementer som tynne bjelker (eng. cantilevers), mikroskopiske tannhjul, kanyler med mer. MEMS kan også inneholde mikroskopiske kanaler til håndtering av væsker, som f.eks. blod eller kjemikalier.
== Norske bedrifter/forskningsinstitutter som arbeider med MEMS ==
Sensonor
Norspace
OSI Optoelectronics
Høgskolen i Vestfold
SINTEF MiNaLab | Mikroelektromekaniske systemer (MEMS), på norsk også mikrosystemteknologi, er mikroskopiske systemer som har både elektriske og mekaniske funksjoner. MEMS kan betraktes som en utvidelse av mikroelektronikk, som i dag finnes i nærmest alle elektriske apparater. | 196,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_Hveger | 2023-02-04 | Ragnhild Hveger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske svømmere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Danmark', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Personer fra Nyborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i svømming'] | Ragnhild Tove Hveger (født 10. desember 1920 i Nyborg, død 1. desember 2011) er en tidligere dansk svømmer med tilnavnet «Den Gyldne Torpedo».
I perioden 1937–43 var Ragnhild Hveger i særklasse innen svømmesporten, hun vant i stort sett alt hun stilte opp i, og hun satte hele 44 offisielle verdensrekorder, 52 danske rekorder og hun vant 20 danske mesterskap i svømming, fortrinnsvis i crawl.
Ragnhild Hveger begynte å svømme i 1932 i Helsingør og hun vant sin første konkurranse året etter. I 1935 vant hun sitt første danske mesterskap samt to nordiske mesterskap og hun ble kåret til «Årets Fund» i dansk idrett. I 1936 satte hun sitt første verdensrekord, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en olympisk sølvmedalje på 400 meter fri under OL i Berlin.
Hun utdannet seg som svømmelærer og fortsatte med å sette verdensrekorder og vinne mesterskaper, inntil hun i 1943 flyttet til Kiel, hvor hun virket som svømmelærer. Etter at andre verdenskrig var over ble hun internert i seks uker, ettersom hun hadde hatt nær forbindelse til det danske nazistparti, hvor hennes bror og foreldre var medlemmer. Hun ble i den forbindelse frosset ut av det danske svømmemiljøet og flyttet til Sverige, hvor hun igjen arbeidet som svømmelærer. Da hun i 1948 returnerte til sitt fedreland, ble hun erklært som profesjonell og utestengt fra sporten i to år. Hun gjenopptok svømmekarrieren etter karantenens utløp og deltok blant annet i OL i Helsingfors i 1952, hvor hun oppnådde en utmerket femteplass, med bedre tid enn hennes sølv-tid fra 1936.
Hveger trakk seg tilbake fra konkurranseidrett i 1954 etter europamesterskapet, der hun igjen ble nummer fem på 400 meter fri. Etter at hun la opp som aktiv ble hun svømmelærer i København.
Hun ble i 1996 kåret til «århundrets sportskvinne» i Danmark.
| Ragnhild Tove Hveger (født 10. desember 1920 i Nyborg, død 1. desember 2011) er en tidligere dansk svømmer med tilnavnet «Den Gyldne Torpedo».
I perioden 1937–43 var Ragnhild Hveger i særklasse innen svømmesporten, hun vant i stort sett alt hun stilte opp i, og hun satte hele 44 offisielle verdensrekorder, 52 danske rekorder og hun vant 20 danske mesterskap i svømming, fortrinnsvis i crawl.
Ragnhild Hveger begynte å svømme i 1932 i Helsingør og hun vant sin første konkurranse året etter. I 1935 vant hun sitt første danske mesterskap samt to nordiske mesterskap og hun ble kåret til «Årets Fund» i dansk idrett. I 1936 satte hun sitt første verdensrekord, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en olympisk sølvmedalje på 400 meter fri under OL i Berlin.
Hun utdannet seg som svømmelærer og fortsatte med å sette verdensrekorder og vinne mesterskaper, inntil hun i 1943 flyttet til Kiel, hvor hun virket som svømmelærer. Etter at andre verdenskrig var over ble hun internert i seks uker, ettersom hun hadde hatt nær forbindelse til det danske nazistparti, hvor hennes bror og foreldre var medlemmer. Hun ble i den forbindelse frosset ut av det danske svømmemiljøet og flyttet til Sverige, hvor hun igjen arbeidet som svømmelærer. Da hun i 1948 returnerte til sitt fedreland, ble hun erklært som profesjonell og utestengt fra sporten i to år. Hun gjenopptok svømmekarrieren etter karantenens utløp og deltok blant annet i OL i Helsingfors i 1952, hvor hun oppnådde en utmerket femteplass, med bedre tid enn hennes sølv-tid fra 1936.
Hveger trakk seg tilbake fra konkurranseidrett i 1954 etter europamesterskapet, der hun igjen ble nummer fem på 400 meter fri. Etter at hun la opp som aktiv ble hun svømmelærer i København.
Hun ble i 1996 kåret til «århundrets sportskvinne» i Danmark.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i svømming, 400 meter fri kvinner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Ragnhild Hveger – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ragnhild Hveger – Olympedia
(en) Ragnhild Hveger – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ragnhild Hveger – Swimming Hall of Fame
(en) Ragnhild Hveger – TheSports.org | Ragnhild Tove Hveger (født 10. desember 1920 i Nyborg, død 1. | 196,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arta_(prefektur) | 2023-02-04 | Arta (prefektur) | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Arta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Epirus', "Kategori:Hellas' prefekturer", 'Kategori:Sider med kart'] | Arta (gresk Άρτα) var et prefektur i Hellas i periferien Ípiros. I forbindelse med en administrativ reform i 2010 ble Hellas' prefekturer avviklet og erstattet av periferienheter.Hovedstaden i prefekturet var Arta og prefekturet lå nord for Artabukta. I nordøst ligger det fjell med bare en vei inn i Pineiosdalen og Thessalia, og lavtliggende jordbruksområder ligger i vest. Det grenser til prefekturene Preveza i vest, Ioannina i nord, Trikala og Karditsa i øst og Aitolia og Akarnania i sør. Den østlige grensen går langs elven Akheloos og den vestlige ved Louros.
Mye av befolkningen bor i vest, i Arakhthosdalen, sør og øst for Arta.
| Arta (gresk Άρτα) var et prefektur i Hellas i periferien Ípiros. I forbindelse med en administrativ reform i 2010 ble Hellas' prefekturer avviklet og erstattet av periferienheter.Hovedstaden i prefekturet var Arta og prefekturet lå nord for Artabukta. I nordøst ligger det fjell med bare en vei inn i Pineiosdalen og Thessalia, og lavtliggende jordbruksområder ligger i vest. Det grenser til prefekturene Preveza i vest, Ioannina i nord, Trikala og Karditsa i øst og Aitolia og Akarnania i sør. Den østlige grensen går langs elven Akheloos og den vestlige ved Louros.
Mye av befolkningen bor i vest, i Arakhthosdalen, sør og øst for Arta.
== Geografi ==
Av elver i området finner en Akheloos, Arakhthos og Louros. Fjellene Athamnia ligger i nordøst og er en del av fjellkjeden Pindos.
== Historie ==
Området rundt Arta ble en del av Hellas i 1880-årene og var den eneste delen av Ípiros som da ble en del av Hellas sammen med Thessalia.
== Kommuner ==
== Referanser == | Arta (gresk Άρτα) var et prefektur i Hellas i periferien Ípiros. I forbindelse med en administrativ reform i 2010 ble Hellas' prefekturer avviklet og erstattet av periferienheter. | 196,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolett_jordl%C3%B8per | 2023-02-04 | Fiolett jordløper | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Jordløpere'] | Fiolett jordløper (Carabus violaceus) er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Fiolett jordløper (Carabus violaceus) er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Fiolett jordløper finnes i hele Europa og Midtøsten. Finnes i Norge, og er vanlig over det meste av landet.
== Utseende ==
Fiolett jordløper er omtrent 20-30 millimeter lang, svart, og kjennes lett på at sidekantene av brystskjoldet og dekkvingene har en klar metallisk fiolett farge. Av og til kan den fiolette fargen gå over i mer grønnlig, blålig eller gyllen gull. Slekten Carabus er slekten med de «ekte jordløperne». Beina er lange løpebein, kroppen er elegant bygd. Dekkvingene er ganske glatte uten lengderibber, men med en fin korning overflate. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare (nakne) og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se).
To andre arter i slekten Carabus ligner, begge er vanlige. Carabus glabratus er svært lik, men den mangler den fiolette sidestripen. Carabus problematicus lan ha en metallisk sidestripe, men har samtidig et tydelig lengdestripet mønster på dekkvingene. Den sistnevnte arten er vanlig i fjellet. Lærløperen kan også ligne, men kroppen er noe bredere og bevegelsene er ikke så hurtige (springer ikke like fort). Vanlig jordløper kan være svakt fiolett, men har lengderekker dannet av små fordypninger (punktrekker) på dekkvingene.
== Levevis ==
Fiolett jordløper er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre mindre dyr, som blant annet insekter og snegler. Den er ganske vanlig og lever helst i løvskog med rik vegetasjon. Overvintrer som voksen (imago), nedgravd i et hulrom under en stein eller en rot.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) fiolett jordløper i Encyclopedia of Life
(en) fiolett jordløper i Global Biodiversity Information Facility
(no) fiolett jordløper hos Artsdatabanken
(sv) fiolett jordløper hos Dyntaxa
(en) fiolett jordløper hos Fauna Europaea
(en) fiolett jordløper hos NCBI
(en) Kategori:Carabus violaceus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carabus violaceus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carabus violaceus – detaljert informasjon på Wikispecies
BILDER av ulike underarter - Image Gallery "Carabidae of the World": [1]; [2]; [3]; [4]; [5]; [6]; [7]; [8]; [9]
Fiolett jordløper – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Fiolett jordløper - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= fiolett jordløper | 196,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DOS/4GW | 2023-02-04 | DOS/4GW | ['Kategori:1991 i USA', 'Kategori:1996 i USA', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DOS-utvidere', 'Kategori:Produktavviklinger i 1996', 'Kategori:Programvare fra 1991'] | DOS/4GW er en proprietær 32-biter DOS-utvider som ble utviklet av Rational Systems. DOS-utvideren er en nedskalert utgave av DOS/4G, og i 1991 ble den distribuert sammen med Watcom C 8.5/386. DOS/4GW tillater DOS-programmer å eliminere grensen på 640 Kb konvensjonelt minne og adressere opp til 64 Mb av utvidet minne og beskyttet modus på datamaskiner med Intel 80386 og nyere mikroprosessorer.
Siste versjon er 2.01, som ble lansert 3. april 1996.
| DOS/4GW er en proprietær 32-biter DOS-utvider som ble utviklet av Rational Systems. DOS-utvideren er en nedskalert utgave av DOS/4G, og i 1991 ble den distribuert sammen med Watcom C 8.5/386. DOS/4GW tillater DOS-programmer å eliminere grensen på 640 Kb konvensjonelt minne og adressere opp til 64 Mb av utvidet minne og beskyttet modus på datamaskiner med Intel 80386 og nyere mikroprosessorer.
Siste versjon er 2.01, som ble lansert 3. april 1996.
== DOS-utvider ==
MS-DOS og beslektede operativsystemer (DOS) hadde iboende begrensninger for minnebruk. Det konvensjonelle minnet utgjorde de 640 første Kb, og var tilgjengelig for operativsystemet og applikasjonsprogramvare, mens minneområdet 640–1024 Kb var forbeholdt BIOS og utstyrsdrivere. Dette skyldtes igjen arkitekturen til 16-biter mikroprosessorene Intel 8086/Intel 8088 og deres kloner. Med en 20-biter adressebuss (220), hadde de en maksgrense på 1 megabyte (1024 kilobyte) hovedminne.Etterfølgeren Intel 80286 var en 16-biter mikroprosessor som støttet opptil 16 Mb minne. Intel 80386 og Intel 80486 var 32-biter mikroprosessorer som støttet opptil 4 Gb minne. For å utnytte dette økte minnet, kunne man bruke andre operativsystemer enn DOS. De to første versjonene av OS/2 var for eksempel spesialsydd for Intel 80286. UNIX var tilgjengelig for Intel 80386 eller høyere, og den Unix-liknende Linuxkjernen ble opprinnelig laget for Intel 80386.
En alternativ tilnærmelse var å beholde DOS innenfor det konvensjonelle minnet, og samtidig kjøre et annet operativsystem i det utvidede minnet over 1 Mb. Dette var filosofien bak DOS-utvidere, herunder DOS/4G.
== Andre egenskaper ==
DOS/4G var markedets første industristandard innenfor området DOS-utvidere. Dens fremste konkurrenter var Phar Lap 386/DOS-Extender og etterfølgeren Phar Lap TNT/DOS-Extender.
DOS/4G kunne kjøre på MS-DOS, PC-DOS, DR-DOS og andre kloner av MS-DOS. Den kunne også kjøre innenfor DOS-bokser på OS/2, Windows 3.0/3.1x, Windows 95/98 og Windows NT. På UNIX og Unix-liknende operativsystemer, deriblant Linux, kan den kjøres ved hjelp av emulatorprogrammet DOSBox.
== Historie ==
DOS/4GW 1.95 var en gratis og begrenset utgave av DOS/4G. Den ble inkludert sammen med Watcom C 8.5/386 i 1991, med en kommersiell lisens som tillot distribusjon. DOS/4GW 1.95 ble brukt av id Software da de lanserte det populære videospillet DOOM den 10. desember 1993.
De første versjonene av DOS/4G hadde problemer med sekundære DMA-kanaler (direkte minnetilgang) på ISA-busser, noe som hindret 16-biter lydkort som Gravis Ultrasound i å fungere normalt. Produsenten Advanced Gravis Computer Technology utviklet derfor PREPGAME. Dette er en patch som oppdaterte spillets eksekverbare fil med en ny versjon. Patchen ble lansert i DOS/4GW 1.97 for å fikse denne inkompatibilteten.
I tilfelle problemer, kan DOS/4G eller DOS/4GW bli erstattet av den nyere DOS/32, som er fri og åpen programvare. Dette er en oppdatering som kan erstatte DOS/4G-kode innenfor en kompilert eksekverbar fil.
== Versjoner av DOS/4GW ==
== Referanser == | | nyesteVersjon = 2.01 | 196,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_innebandy_for_menn_2008 | 2023-02-04 | VM i innebandy for menn 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innebandy-VM', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2008', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tsjekkia', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 2008'] | Verdensmesterskapet i innebandy for menn i 2008 ble arrangert i Praha og Ostrava i Tsjekkia 6 til 14. desember. 10 lag deltok i A-VM og det var sjuende gang som verdensmesterskapet for menn blir arrangert. Finland vant finalen mot Sverige og ble verdensmestere for første gang.
Italia tapte kampen om 9.-plassen 2-5 mot Danmark, og spiller dermed B-VM i 2010. Tyskland vant B-finalen 11-7 mot Polen, og spiller i A-VM i 2010.
| Verdensmesterskapet i innebandy for menn i 2008 ble arrangert i Praha og Ostrava i Tsjekkia 6 til 14. desember. 10 lag deltok i A-VM og det var sjuende gang som verdensmesterskapet for menn blir arrangert. Finland vant finalen mot Sverige og ble verdensmestere for første gang.
Italia tapte kampen om 9.-plassen 2-5 mot Danmark, og spiller dermed B-VM i 2010. Tyskland vant B-finalen 11-7 mot Polen, og spiller i A-VM i 2010.
== Gruppe A ==
=== Tabell gruppe A ===
== Gruppe B ==
=== Tabell ===
== Plasseringskamper ==
=== Kamp om 5.- - 10.-plass ===
== Semifinaler ==
== Bronsefinale ==
== Finale ==
== Plasseringer ==
== Kilder ==
MEN´S WFC 2008 floorball.org, besøkt 7. august 2018 | Verdensmesterskapet i innebandy for menn i 2008 ble arrangert i Praha og Ostrava i Tsjekkia 6 til 14. desember. | 196,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfons | 2023-02-04 | Alfons | ['Kategori:Pekere'] | Alfons kan sikte til:
Alfons (navn), mannsnavn
kong Alfons, en av følgende:Alfons av Aragonia: i alt fem konger
Alfons av Leon og Castilla: seks konger
Alfons av Portugal: to kjente
Alfons av Spania to konger og en prinsSven Alfons (1918) svensk forfatter og kunsthistoriker
en hallik, etter komedien Monsieur Alphonse av Alexandre Dumas d.y. | Alfons kan sikte til:
Alfons (navn), mannsnavn
kong Alfons, en av følgende:Alfons av Aragonia: i alt fem konger
Alfons av Leon og Castilla: seks konger
Alfons av Portugal: to kjente
Alfons av Spania to konger og en prinsSven Alfons (1918) svensk forfatter og kunsthistoriker
en hallik, etter komedien Monsieur Alphonse av Alexandre Dumas d.y. | Alfons kan sikte til: | 196,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Araguaia | 2023-02-04 | Araguaia | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brasil'] | Araguaia (portugisisk: Araguaia) er ei elv i Brasil. Den er den største sideelva til Tocantins, og er 2 627 km lang, med et nedbørfelt på 358 125 km².
| Araguaia (portugisisk: Araguaia) er ei elv i Brasil. Den er den største sideelva til Tocantins, og er 2 627 km lang, med et nedbørfelt på 358 125 km².
== Geografi ==
På grunn av det enorme antallet sideelver er det ikke lett å entydig bestemme elvas kilde. Viktige sideelver har sitt utspring i fjellkjeden Araras i Mato Grosso, og også i fjellkjeden Divisões i Goiás. I hehold til andre kilder er Araguaías kilder i Caiapó-fjellkjeden, på grensen mellom Goiás og Mato Grosso. Fra kildeområdene renner elva mot nordøst til samløpet med Tocantins nær byen São João.
Langs sitt løp danner elva grensa mellom delstatene Goiás, Mato Grosso, Tocantins og Pará. Omtrent midtveis i løpet deler Araguaia seg i to grener, en vestlig som beholder navnet Araguaia og en østlig gren kalt Rio Javaés. Elvegrenene løper senere sammen, og danner dermed Bananaløya, verdens største elveøy.
En stor del av Araguaias løp er seilbar hele året, men nedenfor Bananal blir elva avbrutt av stryk.
Det sammenlagte nedslagsfeltet til elvene Araguaia og Tocantins (også kalt Araguaia-Tocantinsbekkenet) utgjør rundt 9.5 % av Brasils territorium. Området er en integrert del av Amazonasbekkenet, selv om Tocantins (og dermed Araguaia) ikke er ei sideelv til Amazonas.
«Araguaia» betyr «Araelva» på det lokale Tupispråket.
Araguaias største sideelv er Rio das Mortes, som har sitt utspring i Serra de Sao Jeronymo, nær Cuiabá i Mato Grosso. Andre viktige sideelver er Bonito, Garcas, Cristallino og Tapirape fra vest, og Pitombas, Claro, Vermelho, Tucupa og Chavante fra øst.
Blant de viktigste byene langs Araguaia er Barra do Garças, Aragarças, Aruanã, Luiz Alves, São Félix do Araguaia, Santa Terezinha, Araguacema, Conceição do Araguaia, Xambioá, São Geraldo do Araguaia og São João do Araguaia.
== Turisme ==
Flere områder langs elveløpet er beskyttet via nasjonalparker og annet, som Emas nasjonalpark og Araguaia nasjonalpark. Araguaia er velkjent for sin vakre natur, og et spesielt bemerkelsesverdig særpreg er elvas «strender» – lyse sandbanker som dekker elvebreddene fra mai til oktober. I løpet av de siste årene har enkelte strekninger av elva blitt viktige destinasjoner for økoturisme. Sammen med båtturer er amatørfiske en populær aktivitet blant både brasilianske og internasjonale turister.
Til tross for den juridisk beskyttelsen som lange strekninger av Araguaia nyter godt av, representerer flere utviklingsprosjekter en potensiell trussel mot dette ennå uberørte landskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rio Araguaia, informasjon for turister (portugisisk, spansk og engelsk)
Hydrografisk informasjon (portugisisk)
Kart over nedbørsområdet (portugisisk)
Kart over delstaten Tocantins Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
Kart over delstaten Pará Arkivert 27. mars 2009 hos Wayback Machine. | | start = | 196,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bryting | 2023-02-04 | Bryting | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bryting'] | Bryting er en idrettsgren i form av en tvekamp mellom to utøvere. Flere av kampsportene som regnes som stilarter av bryting, har internasjonal utbredelse og lange historiske røtter.
Helleristninger og hulemalerier, antatt å være 15 000 til 20 000 år gamle funnet i Sør-Europa, viser brytere i de samme posisjoner som i nåtidens OL.
Bryting var den siste, viktigste og avgjørende begivenheten i pentathlon, grekernes populære femkamp i antikkens olympiske leker. Lister over olympiske brytemestre finnes siden 708 f.Kr.. I dag brukes fortsatt de samme grepene som egypterne benyttet og beskrev på tempelvegger såvel som faraoenes gravkamre for 5 000 år siden.
I Norge er bryting utøvd siden 1890-tallet og det første NM ble avholdt i 1910. Bryting har vært OL-gren siden første moderne olympiade i 1896.
| Bryting er en idrettsgren i form av en tvekamp mellom to utøvere. Flere av kampsportene som regnes som stilarter av bryting, har internasjonal utbredelse og lange historiske røtter.
Helleristninger og hulemalerier, antatt å være 15 000 til 20 000 år gamle funnet i Sør-Europa, viser brytere i de samme posisjoner som i nåtidens OL.
Bryting var den siste, viktigste og avgjørende begivenheten i pentathlon, grekernes populære femkamp i antikkens olympiske leker. Lister over olympiske brytemestre finnes siden 708 f.Kr.. I dag brukes fortsatt de samme grepene som egypterne benyttet og beskrev på tempelvegger såvel som faraoenes gravkamre for 5 000 år siden.
I Norge er bryting utøvd siden 1890-tallet og det første NM ble avholdt i 1910. Bryting har vært OL-gren siden første moderne olympiade i 1896.
== Stilarter innen bryting ==
Gresk-romersk stil : Bare grep ovenfor hoftene er tillatt i denne stilarten. Den kalles også for «klassisk stil». I Norge organiseres ikke denne stilen for kvinner. Amatør-sport fra 1890-årene.
Fristil : Grep nedenfor hoften er tillatt. Fristil-bryting etter internasjonale regler har vært en olympisk øvelse siden 1920. (Fristil-bryting etter anglo-amerikanske regler, var olympisk øvelse i 1904 og 1908.)
Submission wrestling
Sambo er også anerkjent som en internasjonale stilart av det internasjonale bryteforbundet, FILA. Registrert som offisiell gren i 1938.
Folkestil-bryting har mange stiler. De er utbredt i varierende grad og er anerkjent av FILA som «folk style», til forskjell fra internasjonal bryting.
Wrestling er en hybrid av sport og teater. Det regnes ikke som kampsport, bl.a. fordi kampsport ikke har en egen dramaturgi.I tillegg til disse stilartene finnes det mange former som har fellestrekke med bryting, og som kan være nasjonale eller lokale, for eksempel Sumo-bryting i Japan, eller Mukna-bryting i India.
== Gjennomføringen av brytekamp ==
Bestemte grep og teknikker for fall og kast reduserer sjansen for en eventuell skade på en motstander. Dette gjør bryting til en kampsport hvor bryteren oppnår gevinst fra sin styrke, list og smidighet fremfor av å ha voldt motstanderen skade. Det er også helt klare regler på hva bryteren ikke kan foreta seg i en brytekamp. Alvorlige skader i bryting,ses ikke spesielt ofte.
Det er ingen øvre aldersgrense for bryting.
Omvendt livtak er et grep der utøveren i overlege fester rundt livet på motstanderen. Utøveren løfter deretter motstanderen og kaster ham bakover i en kontrollert bue over skulderen. Et omvendt livtak kan bli tildelt tre eller fem poeng.
Parterre er en stilling der utøveren ligger nede på matta, enten med både armer og ben, eller liggende stilling. I parterre befinner den ene utøveren seg over den andre og har overtaket. Det tildeles ofte poeng i en slik situasjon, med mindre det var den underliggende bryteren som tok initiativet i form av et grepsforsøk.
=== Generelle forbud ===
Det er forbudt ...
... å presse albue eller kne inn i motstanderens mage eller underliv.
... å klamre seg til, eller holde i, matten.
... for bryterne å snakke sammen under kampen.
=== Forbudte grep ===
Følgende grep er forbudte:
Strupetak.
Å bryte på underarmene mer enn 90 grader.
Grep om hodet med begge hender.
Å støte en motstander som står i brostilling mot matta.
Det er forbudt å presse en brostilling i hodets retning.
=== Lovligheten til følgende teknikker kan variere ===
Å bryte imot ledd
Å gripe en motstander nedenfor hoftene, eller å klemme ham med beina.
Bruke bena aktivt (spenne ben, sparke eller låse).
... å holde motstanderen i drakten.
== Organisering ==
Det finnes brytere som konkurrerer i henhold til en proff-kontrakt, og så finnes det de som konkurrerer i åpne,internasjonale turneringer, uten at bryteren har tilknytning til noen organisasjon.
En av de mest innflytelsesrike organisasjoner, relatert til noen av bryte-stilartene er FILA.
== Utbredelse ==
I Norge er det registrert 30 bryteklubber i Norges Bryteforbund. Den ledende og mest suksessrike klubben er Kolbotn IL. De leder merittlistene over OL, VM og EM-medaljer. Kolbotn leder også statistikken over flest NM-medaljer (43), foran Kristiansund AK (35) og BK Atlas (31).
Totalt regner man med at det på verdensbasis finnes ca. 20 000 000 utøvende brytere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wrestling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
bryting.no; Norges Bryteforbund | Begrepet folkestil-bryting inkluderer kampsport-stilarter. | 196,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Pei_Junmin | 2023-02-04 | Paul Pei Junmin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liaoning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Pei Junmin (født 1969 i Liaoning i Kina) er katolsk koadjutorbiskop i erkebispedømmet Shenyang i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Han kommer fra en katolsk familie. Han begynte sine prestestudier ved seminaret i Shenyang som 16-åring. Etter sin prestevielse i 1992 tok fader Pei etter ett år som kapellan i katedralen videre teologisk utdannelse ved St. Charles Borromeo Seminary i Philadelphia i USA der han tok mastergrad i bibelvitenskap. Etter at han vendte tilbake til Kina i 1996 ble han viserektor og studierektor ved seminaret i Shenyang.
Den 7. mai 2006 ble han med pavelig mandat bispeviet med den stedlige biskop Pius Jin Peixian som hovedkonsekrator i katedralen i Shenyang og ble koadjutorbiskop av erkebispedømmet. Han var blitt valgt etter «den åpne kirke»s prosedyrer 12. januar samme år.
I «den åpne kirke» anses provinsen Liaoning som ett bispedømme, og det har (2006) med mer enn 70 prester , 150 nonner og 100 000 katolikker.
I september 2007 var han en av de biskoper som bispeviet msgr. Joseph Li Shan av Beijing. Den 29. juni 2008 trakk biskop Pius Jin Peixian seg tilbake, og biskop Pai ble ny ordinariebiskop i Shenyang.
| Paul Pei Junmin (født 1969 i Liaoning i Kina) er katolsk koadjutorbiskop i erkebispedømmet Shenyang i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Han kommer fra en katolsk familie. Han begynte sine prestestudier ved seminaret i Shenyang som 16-åring. Etter sin prestevielse i 1992 tok fader Pei etter ett år som kapellan i katedralen videre teologisk utdannelse ved St. Charles Borromeo Seminary i Philadelphia i USA der han tok mastergrad i bibelvitenskap. Etter at han vendte tilbake til Kina i 1996 ble han viserektor og studierektor ved seminaret i Shenyang.
Den 7. mai 2006 ble han med pavelig mandat bispeviet med den stedlige biskop Pius Jin Peixian som hovedkonsekrator i katedralen i Shenyang og ble koadjutorbiskop av erkebispedømmet. Han var blitt valgt etter «den åpne kirke»s prosedyrer 12. januar samme år.
I «den åpne kirke» anses provinsen Liaoning som ett bispedømme, og det har (2006) med mer enn 70 prester , 150 nonner og 100 000 katolikker.
I september 2007 var han en av de biskoper som bispeviet msgr. Joseph Li Shan av Beijing. Den 29. juni 2008 trakk biskop Pius Jin Peixian seg tilbake, og biskop Pai ble ny ordinariebiskop i Shenyang.
== Referanser == | Paul Pei Junmin (født 1969 i Liaoning i Kina) er katolsk koadjutorbiskop i erkebispedømmet Shenyang i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. | 196,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Walker | 2023-02-04 | Daniel Walker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Guvernører i Illinois', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Walker (født 6. august 1922 i Washington, DC i USA, død 29. april 2015 i Chula Vista) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var guvernør i delstaten Illinois fra 1973 til 1977.
Walker ble uteksaminert fra United States Naval Academy i Annapolis i Maryland. Han deltok både i andre verdenskrig og i Koreakrigen. Han avla sin juristeksamen ved Northwestern University.
Han beseiret viseguvernør Paul M. Simon i demokratenes primærvalg forut for guvernørsvalget i Illinois i 1972. I selve guvernørsvalget beseiret han embedsinnehaveren Richard B. Ogilvie. Walker var motstander av Richard J. Daley, borgermesteren i Chicago.
Walker tapte primærvalget før guvernørvalget i 1976 mot Michael Howlett som hadde støtte fra Daley. Howlett tapte deretter guvernørvalget mot republikaneren James R. Thompson.
I samband med sparebankkrisen i USA på 1980-tallet blev Walker dømt for uregelmessigheter som hadde å gjøre med banken First American Savings & Loan Association of Oak Brook. Han ble i 1987 dømt til en sjuårig fengselsstraff. Han tilbragte så 18 måneder i fengsel i Duluth.
| Daniel Walker (født 6. august 1922 i Washington, DC i USA, død 29. april 2015 i Chula Vista) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var guvernør i delstaten Illinois fra 1973 til 1977.
Walker ble uteksaminert fra United States Naval Academy i Annapolis i Maryland. Han deltok både i andre verdenskrig og i Koreakrigen. Han avla sin juristeksamen ved Northwestern University.
Han beseiret viseguvernør Paul M. Simon i demokratenes primærvalg forut for guvernørsvalget i Illinois i 1972. I selve guvernørsvalget beseiret han embedsinnehaveren Richard B. Ogilvie. Walker var motstander av Richard J. Daley, borgermesteren i Chicago.
Walker tapte primærvalget før guvernørvalget i 1976 mot Michael Howlett som hadde støtte fra Daley. Howlett tapte deretter guvernørvalget mot republikaneren James R. Thompson.
I samband med sparebankkrisen i USA på 1980-tallet blev Walker dømt for uregelmessigheter som hadde å gjøre med banken First American Savings & Loan Association of Oak Brook. Han ble i 1987 dømt til en sjuårig fengselsstraff. Han tilbragte så 18 måneder i fengsel i Duluth.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
biografi på National Governors Associations websted
Illinois Blue Book | Daniel Walker (født 6. august 1922 i Washington, DC i USA, død 29. | 196,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Kerner | 2023-02-04 | Otto Kerner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 9. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Guvernører i Illinois', 'Kategori:Jurister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Otto Kerner (født 15. august 1908 i Chicago i Illinois i USA, død 9. mai 1976 i Chicago) var en amerikansk demokratisk politiker, militær og jurist. Han var guvernør i delstaten Illinois 1961–1968.
Kerner ble uteksaminert 1930 fra Brown University. Han studerte deretter et år ved University of Cambridge. Han avla i 1934 sin juristeksamen ved Northwestern University og innledet sin karriere som advokat i Illinois. Han giftet seg 20. oktober 1934 med Helena Cermak.
Kerner deltok i andre verdenskrig som oberst i US Army. Han ble i 1951 forfremmet til brigadegeneral. Kerner var statsadvokat for Illinois' nordlige distrikt 1947–1954 og dommer i Cook County i Illinois 1954-1961.
Han beseiret sittende guvernør William Stratton i 1960 års guvernørsvalg i Illinois. Kerner ble gjenvalgt i 1964. Motkandidaten var den gangen en moderat republikaner, Charles H. Percy, som to år etter ble valgt til USAs senat. USAs president, Lyndon B. Johnson, utnevnte i 1968 Kerner til en føderal domstol.
Kerner ble senere felt i en bestikkelsesskandale som stammet fra hans tid som guvernør. Som anklager i Kerners rettergang fungerte den senere guvernør James R. Thompson. Kerner fratrådte i 1974 sitt dommerembede og han ble dømt til en treårig fengselsstraff. Han ble løslatt tidlig da det ble klart at han led av uhelbredelig kreft.
| Otto Kerner (født 15. august 1908 i Chicago i Illinois i USA, død 9. mai 1976 i Chicago) var en amerikansk demokratisk politiker, militær og jurist. Han var guvernør i delstaten Illinois 1961–1968.
Kerner ble uteksaminert 1930 fra Brown University. Han studerte deretter et år ved University of Cambridge. Han avla i 1934 sin juristeksamen ved Northwestern University og innledet sin karriere som advokat i Illinois. Han giftet seg 20. oktober 1934 med Helena Cermak.
Kerner deltok i andre verdenskrig som oberst i US Army. Han ble i 1951 forfremmet til brigadegeneral. Kerner var statsadvokat for Illinois' nordlige distrikt 1947–1954 og dommer i Cook County i Illinois 1954-1961.
Han beseiret sittende guvernør William Stratton i 1960 års guvernørsvalg i Illinois. Kerner ble gjenvalgt i 1964. Motkandidaten var den gangen en moderat republikaner, Charles H. Percy, som to år etter ble valgt til USAs senat. USAs president, Lyndon B. Johnson, utnevnte i 1968 Kerner til en føderal domstol.
Kerner ble senere felt i en bestikkelsesskandale som stammet fra hans tid som guvernør. Som anklager i Kerners rettergang fungerte den senere guvernør James R. Thompson. Kerner fratrådte i 1974 sitt dommerembede og han ble dømt til en treårig fengselsstraff. Han ble løslatt tidlig da det ble klart at han led av uhelbredelig kreft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
biografi på National Governors Associations websted
biografi på Federal Judicial Centers websted
biografi på Illinois National Guards websted
Illinois Blue Book
Political Graveyard
Otto Kerners grav på Arlingtonkirkegårdens websted
Otto Kerners grav på Graveyards.com | Otto Kerner (født 15. august 1908 i Chicago i Illinois i USA, død 9. | 196,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melchior_Shi_Hongzhen | 2023-02-04 | Melchior Shi Hongzhen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tianjin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Melchior Shi Hongzhen (født 1927 i Kina) er katolsk biskop i bispedømmet Tianjin i Folkerepublikken Kina.
| Melchior Shi Hongzhen (født 1927 i Kina) er katolsk biskop i bispedømmet Tianjin i Folkerepublikken Kina.
== Biografi ==
Han ble hemmelig bispeviet som en av to hjelpebiskoper for bispedømmet Tianjin i mars 1982 av undergrunnsbiskopen der, Stephano Li Side.
Fra 1991 ble den andre av de to, hans slektning biskop Joseph Shi Hongchen (død 2001) anerkjent av myndighetene som den rettmessige biskopen av bispedømmet, noe som vanskeliggjorde ytterligere det anstrengte forholdet mellom katolikker knyttet til «undergrunnskirken» og «den åpne kirke»s troende. Biskop Melchior Shi, som dessuten hadde helseproblemer og hadde tilbragt tid i sykehus i Beijing, ble ikke anerkjent som biskop av myndighetene, og ble pålagt å holde seg i landsbyen Xiangyang ved Tianjin.
Også en ordinær undergrunnsbiskopen, biskop Stephen Li Side, ble holdt under oppsyn i et enda mer isolert område i byprovinsen. Senere fikk han lov til å utføre prestelig arbeid i en kirke nær Tanggu, en forstad til Tianjin.
Biskop Li Side døde i 2019, og ettersom Melchor Shi Hongzhen var koadjutorbiskop, utnevnt med etterfølgelsesrett, er han etter katolsk kirkerett å regne som den nye biskop. Dette er det imidlertid lite realitet i, både ettersom de kommunistiske myndigheter stiller betingelser som Shi neppe innfrir (å slutte seg til Den kinesiske patriotiske katolske forening), og fordi han i 2019 var fylt 92 år.
== Referanser == | right|thumb|Coat of arms of Melchior Shi Hong Zhen | 196,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Feng_Xinmao | 2023-02-04 | Peter Feng Xinmao | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hengshui', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Feng Xinmao (født 21. januar 1964 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Hengshui i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
| Peter Feng Xinmao (født 21. januar 1964 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Hengshui i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
== Biografi ==
Han ble ordinert til koadjutorbiskop av Hengshui den 6. januar 2004. Hovedkonsekrator var pensjonert biskop John Liu Dinghan av Cangzhou (Xianxian). Den ordinarie biskop av Hengshui, Mathias Chen Xilu hadde siden 2002 ligget i koma etter et hjerneslag. Dennes forgjenger, biskop Peter Fan Wenxing (1921–2006), var pensjonert og bodde i en liten menighet.
Feng Xinmao ble den første prest med en høyere akademisk grad fra utlandet som ble bispeviet for den katolske kirke i Kina etter at religionspolitikken fra Mao-tiden ble lagt opp i 1980-årene og religionene ble tillatt å bygge opp sitt arbeid igjen. Han har en mastergrad i kirkerett fra 1998 fra Universitetet i Leuven i Belgia. En annen biskop, Vincent Zhan Silu, hadde tatt en grad utenfor Fastlands-Kina, i Hongkong i 1998, men Hongkong er del av Folkerepublikken.
Peter Feng Xinmao hadde før bispevielsen også studert i Manila, og har undervist i engelsk og filosofi ved regionalseminaret i Shijiazhuang.
Hengshui er et bispedømme som i Hebei regnes som lite. Det hadde (2004) 26 000 katolikker (vanligvis har provinsens bispedømmer over 100 000). Det hadde 28 prester og 60 nonner.Etter at den komatose biskop Mathias Chen Xilu døde 16. januar 2008 rykket biskop Geng automatisk inn som ordinarie biskop.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958
Biskop John Liu Dinghan (1917-2007) *1982
Biskop Peter Hou Jingwen (1926-1999) *1993
Biskop Peter Feng Xinmao (1963-) *2004
== Referanser == | Peter Feng Xinmao (født 21. januar 1964 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Hengshui i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina. | 196,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesserien_1947%E2%80%9348 | 2023-02-04 | Norgesserien 1947–48 | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1947', 'Kategori:Fotball i 1948', 'Kategori:Norgesserien', 'Kategori:Sport i Norge i 1947', 'Kategori:Sport i Norge i 1948'] | Norgesserien 1947-48 var den fjerde sesongen av Eliteserien i fotball, og den fjerde og siste sesongen som gikk under navnet Norgesserien. På grunn av annen verdenskrig var det blitt spilt en lokal kvalifiseringsliga sesongen før for å avgjøre hvem som skulle spille i Norgesserien 1947–48.
1947-48 var siste sesong Norgesserien ble spilt, før innføringen av Hovedserien fra sesongen 1948–49. Hovedserien skulle kun bestå av 16 lag, 14 plasser var fordelt mellom distriktene med fire plasser til distrikt II og IV, tre plasser til distrikt I, og en plass til hver av distrikt V, VI og VIII. Distrikt III og VII fikk ingen direkte plasser, men fikk muligheten til å spille kvalifisering om de to siste plassene.
Ett lag fra hvert distrikt kvalifiserte seg til sluttspillet.
Freidig ble seriemester etter å ha slått Sparta 2-1 i finalen.
| Norgesserien 1947-48 var den fjerde sesongen av Eliteserien i fotball, og den fjerde og siste sesongen som gikk under navnet Norgesserien. På grunn av annen verdenskrig var det blitt spilt en lokal kvalifiseringsliga sesongen før for å avgjøre hvem som skulle spille i Norgesserien 1947–48.
1947-48 var siste sesong Norgesserien ble spilt, før innføringen av Hovedserien fra sesongen 1948–49. Hovedserien skulle kun bestå av 16 lag, 14 plasser var fordelt mellom distriktene med fire plasser til distrikt II og IV, tre plasser til distrikt I, og en plass til hver av distrikt V, VI og VIII. Distrikt III og VII fikk ingen direkte plasser, men fikk muligheten til å spille kvalifisering om de to siste plassene.
Ett lag fra hvert distrikt kvalifiserte seg til sluttspillet.
Freidig ble seriemester etter å ha slått Sparta 2-1 i finalen.
== Fargekoder ==
== Distrikt I ==
Sparta til sluttspill om seriemesterskapet
Sparta, Fredrikstad og Sarpsborg kvalifisert til Hovedserien 1948–49
Lisleby til kvalifisering for å unngå nedrykk
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Distrikt II ==
=== Kvalifisering for sluttspill ===
22. mai: Vålerengen - Mjøndalen 0-2
29. mai: Mjøndalen - Vålerengen 2-2 (sammenlagt 4-2)
Mjøndalen til videre sluttspill om seriemesterskapet
=== Kvalifisering for å unngå nedrykk ===
22. mai: Birkebeineren - Sandaker 2-1
29. mai: Sandaker - Birkebeineren 2-0 (sammenlagt 3-2)
Birkebeineren til 1. divisjon 1948–49, Sandaker til videre kvalifisering for å unngå nedrykk
== Distrikt III ==
Kapp til sluttspill om seriemesterskapet
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Distrikt IV ==
=== Kvalifisering for sluttspill ===
22. mai: Storm - Ørn 2-1
31. mai: Ørn - Storm 0-2 (sammenlagt 1-4)
Storm til videre sluttspill om seriemesterskapet
== Distrikt V ==
=== Kvalifisering for sluttspill ===
22. mai: Viking - Donn 2-1
29. mai: Donn - Viking 2-4 (sammenlagt 3-6)
Viking til videre sluttspill om seriemesterskapet, Donn til kvalifisering for å unngå nedrykk
Viking kvalifisert til Hovedserien 1948–49
== Distrikt VI ==
Brann til sluttspill om seriemesterskapet
Brann kvalifisert til Hovedserien 1948–49
Hardy til kvalifisering for å unngå nedrykk
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Distrikt VII ==
Kristiansund til sluttspill om seriemesterskapet
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Distrikt VIII ==
Freidig til sluttspill om seriemesterskapet
Freidig kvalifisert til Hovedserien 1948–49
Ranheim til kvalifisering for å unngå nedrykk
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Sluttspill ==
=== Kvartfinaler ===
6. juni:
Mjøndalen – Storm 0–0
Kapp – Sparta 2–3
Viking – Brann 2–0
Freidig – Kristiansund 4–120. juni:
Storm – Mjøndalen 0–1 (sammenlagt 0–1)
Sparta – Kapp 4–2 (sammenlagt 7–4, Kapp til kvalifisering for å unngå nedrykk)
Brann – Viking 0–3 sammenlagt 0–5)
Kristiansund – Freidig 4–1 (sammenlagt 5–5)Omkamp 23. juni:
Freidig - Kristiansund (Walkover, Freidig videre, Kristiansund til kvalifisering for å unngå nedrykk)
=== Semifinaler ===
27. juni:
Sparta – Mjøndalen 2–0
Viking – Freidig 2–2 eeoOmkamp 4. juli:
Freidig – Viking 2–1
=== Finale ===
9. juli:
Freidig – Sparta 2–1
== Nedrykkssluttspill ==
=== Gruppe 1 ===
Hardy – Lisleby 1–0
Ålgård – Donn 6–0
Lisleby – Donn 4–0
Ålgård – Hardy 3–0
Donn – Hardy 1–0
Lisleby – Ålgård 2–1Ålgård kvalifisert til Hovedserien 1948–49
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
=== Gruppe 2 ===
Sandaker – Ranheim 3–1
Kapp – Kristiansund 2–3
Ranheim – Kristiansund 3–0
Sandaker – Kapp 5–1
Kristiansund – Sandaker 0–1
Ranheim – Kapp 6–2Sandaker kvalifisert til Hovedserien 1948–49
Øvrige lag til 1. divisjon 1948–49
== Eksterne lenker ==
rsssf.no | Norgesserien 1947-48 var den fjerde sesongen av Eliteserien i fotball, og den fjerde og siste sesongen som gikk under navnet Norgesserien. På grunn av annen verdenskrig var det blitt spilt en lokal kvalifiseringsliga sesongen før for å avgjøre hvem som skulle spille i Norgesserien 1947–48. | 196,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matlock_(TV-serie) | 2023-02-04 | Matlock (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Rettsdramaserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 1980-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA'] | Matlock var en amerikansk kriminalserie som gikk på amerikansk TV fra 1986 til 1995. Serien handlet om Matlock, en aldrende, men folkelig og populær forsvarsadvokat som alltid vant sine oppdrag. Han fikk assistanse av sine to døtre, Charlene og Leanne, samt sine etterforskere, Tyler Hudson, Conrad McMasters og Cliff Lewis. Hovedrollen som Matlock ble spilt av Andy Griffith, mens andre sentrale roller ble spilt av Julie Sommars, Nancy Stafford, Kene Holliday, Clarence Gilyard Jr. og David Froman. Serien ble skapt av Dean Hargrove. Den gikk på kanalen NBC fra 1986 til 1992, og på ABC fra 1992 til 1995.
I Norge gikk den på TVNorge fra 1991.
| Matlock var en amerikansk kriminalserie som gikk på amerikansk TV fra 1986 til 1995. Serien handlet om Matlock, en aldrende, men folkelig og populær forsvarsadvokat som alltid vant sine oppdrag. Han fikk assistanse av sine to døtre, Charlene og Leanne, samt sine etterforskere, Tyler Hudson, Conrad McMasters og Cliff Lewis. Hovedrollen som Matlock ble spilt av Andy Griffith, mens andre sentrale roller ble spilt av Julie Sommars, Nancy Stafford, Kene Holliday, Clarence Gilyard Jr. og David Froman. Serien ble skapt av Dean Hargrove. Den gikk på kanalen NBC fra 1986 til 1992, og på ABC fra 1992 til 1995.
I Norge gikk den på TVNorge fra 1991.
== Om serien ==
=== Seertall ===
Serien hadde flest seere de fem første sesongene. De to siste sesongene falt ut av top-30 lista.
Rangering basert på seertall (USA)
(-) = utenfor topp 30 lista
=== Priser ===
Serien ble i perioden 1989-1991 tildelt fire BMI TV Music Award. I 1992 vant Bruce Babcock en Emmy for "Outstanding Individual Achievement in Music Composition for a Series". Han ble nominert for samme pris i 1990.
== I rollene ==
== Produksjonsmannskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matlock på Internet Movie Database
(en) Matlock på Metacritic | Matlock var en amerikansk kriminalserie som gikk på amerikansk TV fra 1986 til 1995. Serien handlet om Matlock, en aldrende, men folkelig og populær forsvarsadvokat som alltid vant sine oppdrag. | 196,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_D%E2%80%99Virgilio | 2023-02-04 | Nick D’Virgilio | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Whittier', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Nick D'Virgilio er en amerikansk trommeslager og vokalist i bandet Spock's Beard.
D'Virgilio har spilt trommer i Spock's Beard siden oppstarten av bandet i 1992, og etter at Neal Morse forlot bandet i 2002 tok D'Virgilio over som vokalist. Han ga ut sitt første soloalbum Karma i 2001. han var også fullverdig medlem av Mike Keneally Band fra 2001 til 2004. Han var vikar for Mark Zonder på Fates Warning sin turne sammen med Dream Theater og Queensrÿche i 2003. Han spilte også flere konserter med bandet etter dette, og er med på 2006 DVD-en Live in Athens. D'Virgilio har også spilt trommer for bandet The Rubinoos siden 2003.
| Nick D'Virgilio er en amerikansk trommeslager og vokalist i bandet Spock's Beard.
D'Virgilio har spilt trommer i Spock's Beard siden oppstarten av bandet i 1992, og etter at Neal Morse forlot bandet i 2002 tok D'Virgilio over som vokalist. Han ga ut sitt første soloalbum Karma i 2001. han var også fullverdig medlem av Mike Keneally Band fra 2001 til 2004. Han var vikar for Mark Zonder på Fates Warning sin turne sammen med Dream Theater og Queensrÿche i 2003. Han spilte også flere konserter med bandet etter dette, og er med på 2006 DVD-en Live in Athens. D'Virgilio har også spilt trommer for bandet The Rubinoos siden 2003.
== Eksterne lenker == | Nick D'Virgilio er en amerikansk trommeslager og vokalist i bandet Spock's Beard. | 196,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesserien_1939%E2%80%9340 | 2023-02-04 | Norgesserien 1939–40 | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1939', 'Kategori:Fotball i 1940', 'Kategori:Norgesserien', 'Kategori:Sport i Norge i 1939', 'Kategori:Sport i Norge i 1940'] | Norgesserien 1939–40 var den tredje sesongen av Eliteserien i fotball, og den tredje under navnet Norgesserien. Serien bestod av 74 lag fordelt på elleve avdelinger.
Fredrikstad var regjerende seriemester, mens Briskebyen, Egersund, Kvik Trondheim, Mandalskameratene, Molde, Pallas, Selbak, Solberg, Tønsberg-Kameratene, Ulefoss og Vikersund var nyopprykket. Serien startet i juni 1939. Grunnet angrepet på Norge i 1940 ble serien aldri ferdigspilt.
| Norgesserien 1939–40 var den tredje sesongen av Eliteserien i fotball, og den tredje under navnet Norgesserien. Serien bestod av 74 lag fordelt på elleve avdelinger.
Fredrikstad var regjerende seriemester, mens Briskebyen, Egersund, Kvik Trondheim, Mandalskameratene, Molde, Pallas, Selbak, Solberg, Tønsberg-Kameratene, Ulefoss og Vikersund var nyopprykket. Serien startet i juni 1939. Grunnet angrepet på Norge i 1940 ble serien aldri ferdigspilt.
== Distrikt I ==
== Distrikt II ==
== Distrikt III ==
== Distrikt IV ==
== Distrikt V ==
== Distrikt VI ==
== Distrikt VII ==
== Distrikt VIII ==
== Eksterne lenker ==
Rsssf | Norgesserien 1939–40 var den tredje sesongen av Eliteserien i fotball, og den tredje under navnet Norgesserien. Serien bestod av 74 lag fordelt på elleve avdelinger. | 196,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_1965 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 1965 | ['Kategori:1965 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stortingsvalg', 'Kategori:Valg i 1965'] | Stortingsvalget 1965 var et norsk parlamentsvalg som ble avholdt 13. september 1965, og valgdeltakelsen var på 85,4 prosent.
Arbeiderpartiet gikk tilbake sammenlignet med Stortingsvalget 1961, men fikk likevel over 40 prosent av alle stemmene. Venstresiden fikk ikke flertall i Stortinget, og de borgerlige partiene dannet Per Bortens regjering (H, V, Sp, KrF) ledet av Per Borten.
| Stortingsvalget 1965 var et norsk parlamentsvalg som ble avholdt 13. september 1965, og valgdeltakelsen var på 85,4 prosent.
Arbeiderpartiet gikk tilbake sammenlignet med Stortingsvalget 1961, men fikk likevel over 40 prosent av alle stemmene. Venstresiden fikk ikke flertall i Stortinget, og de borgerlige partiene dannet Per Bortens regjering (H, V, Sp, KrF) ledet av Per Borten.
== Resultat ==
¹ Mandat fra borgerlige felleslister fordelt på de enkelte partier.
De borgerlige felleslistene var:
Høyre og Kristelig Folkeparti i Bergen
Senterpartiet og Venstre i ØstfoldStatistisk sentralbyrå har estimert resultatet med felleslistene oppløst på de enkelte partiene. Resultatene for disse partiene på landsbasis blir da:
=== Valgkretsene ===
==== Mandatfordeling og endringer fra 1961 ====
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter 1965–1969
== Referanser == | thumb|Valgdebatt i Melhus. Fra venstre sosialminister [[Olav Gjærevoll (Ap), høyskolelektor Tore Jacob Hegland (H), gårdbruker Svein Fløttum (KrF), Odd Olsen (NKP), ordfører i Åfjord Einar Moxnes (Sp) og sogneprest Lars Tangvik (V)]] | 196,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvester_Li_Jiantang | 2023-02-04 | Silvester Li Jiantang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. august', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jinzhong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Silvester Li Jiantang (født 13. desember 1925 i Dong'ergou i provinsen Shanxi i Kina, død 13. august 2017) var katolsk biskop av erkebispedømmet Taiyuan i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Li Jiantang kom fra en katolsk familie fra en helt katolsk landsby, Dong'ergou, i bispedømmet Yuci i Shanxi, rett ved et stort Mariavalfartssted. Landsbyen ble grunnlagt tidlig på 1800-tallet, og produserer bl.a. altervin.
Han fikk sin presteutdannelse litt rundt omkring i Shanxi på grunn av den politiske instabiliteten i 1950-årene, og ble presteviet for Yuci den 12. mars 1956. Han gjorde så tjeneste der.
Da religionene etter kulturrevolusjonen ble tillatt å gjenoppta sitt arbeide, regulerte myndighene det slik i Shanxi at Dong'ergou falt inn under Taiyuan. Fader Li ble tilknyttet Taiyuan og ble generalvikar der.
Han ble bispeviet 18. desember 1994 av sin forgjenger fransiskanerbiskopen Bonaventure Zhang Xin (1911–1999), i katedralen i Taiyuan. Bispedømmet hadde da 50 000 katolikker; ti år senere var det vokst til minst 80 000 katolikker.
I 2000 kunne han gjenåpne etter 60 års stengning det regionale presteseminaret Monte Corvino, i nye lokaler i Xiazhuang. Det lå tidligere i Geliagou. Han har arbeidet sterkt for kateketisk opprustning og for å få myndighetene til å returnere katolsk eiendom i maotiden. Han har renovert den hundre år gamle katedralen som også er blitt erklært et verneverdig kulturminnesmerke, åpnet sykestuer, et ekteskapsbyrå for katolikker og et katolsk bibliotek. Han foresto i 2007 også utbyggingen av en kirke i Liuhe til en størrelse som kunne ta imot 5 000 besøkende – en av Kinas største katolske kirker.
Katolisismen kom til Taiyuan i 1633 da belgiske jesuitter forkynte der. I 1844 kom italienske fransiskanere.
| Silvester Li Jiantang (født 13. desember 1925 i Dong'ergou i provinsen Shanxi i Kina, død 13. august 2017) var katolsk biskop av erkebispedømmet Taiyuan i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Li Jiantang kom fra en katolsk familie fra en helt katolsk landsby, Dong'ergou, i bispedømmet Yuci i Shanxi, rett ved et stort Mariavalfartssted. Landsbyen ble grunnlagt tidlig på 1800-tallet, og produserer bl.a. altervin.
Han fikk sin presteutdannelse litt rundt omkring i Shanxi på grunn av den politiske instabiliteten i 1950-årene, og ble presteviet for Yuci den 12. mars 1956. Han gjorde så tjeneste der.
Da religionene etter kulturrevolusjonen ble tillatt å gjenoppta sitt arbeide, regulerte myndighene det slik i Shanxi at Dong'ergou falt inn under Taiyuan. Fader Li ble tilknyttet Taiyuan og ble generalvikar der.
Han ble bispeviet 18. desember 1994 av sin forgjenger fransiskanerbiskopen Bonaventure Zhang Xin (1911–1999), i katedralen i Taiyuan. Bispedømmet hadde da 50 000 katolikker; ti år senere var det vokst til minst 80 000 katolikker.
I 2000 kunne han gjenåpne etter 60 års stengning det regionale presteseminaret Monte Corvino, i nye lokaler i Xiazhuang. Det lå tidligere i Geliagou. Han har arbeidet sterkt for kateketisk opprustning og for å få myndighetene til å returnere katolsk eiendom i maotiden. Han har renovert den hundre år gamle katedralen som også er blitt erklært et verneverdig kulturminnesmerke, åpnet sykestuer, et ekteskapsbyrå for katolikker og et katolsk bibliotek. Han foresto i 2007 også utbyggingen av en kirke i Liuhe til en størrelse som kunne ta imot 5 000 besøkende – en av Kinas største katolske kirker.
Katolisismen kom til Taiyuan i 1633 da belgiske jesuitter forkynte der. I 1844 kom italienske fransiskanere.
== Referanser == | Silvester Li Jiantang (født 13. desember 1925 i Dong'ergou i provinsen Shanxi i Kina, død 13. | 196,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Li_Hongguang | 2023-02-04 | Joseph Li Hongguang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changzhi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Li Hongguang (født 15. juli 1926 i landsbyen Qiangcheng i fylket Lucheng i Shanxi i Kina, død 13. desember 2006) var katolsk biskop av bispedømmet Yuncheng i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Han begynte på juniorseminaret i Changzhi i 1940, og fortsatte på storseminaret i Taiyuan i 1945. Grunnet den politiske uro fortsatte han studiene i Beijing fra 1949 og ble presteviet i 1953. Så ble han sendt som sjelesørger til Xinjiang-området.
Fader Li satt fengslet under kulturrevolusjonen (1966–1976) og enda noen år, i alt i femten år bak lås og slå, med føttene i fotlenker mye av tiden.
Etter at han ble løslatt tok han opp sjelesørgerisk arbeid samtidig som han underviste i engelsk på en videregående skole. I 1986 startet han en teglsteinsfabrikk der overskuddet ble benyttet til å forbedre levekårene til arbeiderne.
Han ble utnevnt til generalvikar i 1994 og ble ordinert til hjelpebiskop i 1996. Da den ordinarie biskop av Xinjiang døde den 16. juli 2006 i en alder av 90 år, etterfulgte biskop Li ham. Han var anerkjent av både regjeringen og av Pavestolen. Men allerede etter noen måneder døde ham selv av hjertesvikt den 13. desember samme år, 80 år gammel.
| Joseph Li Hongguang (født 15. juli 1926 i landsbyen Qiangcheng i fylket Lucheng i Shanxi i Kina, død 13. desember 2006) var katolsk biskop av bispedømmet Yuncheng i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Han begynte på juniorseminaret i Changzhi i 1940, og fortsatte på storseminaret i Taiyuan i 1945. Grunnet den politiske uro fortsatte han studiene i Beijing fra 1949 og ble presteviet i 1953. Så ble han sendt som sjelesørger til Xinjiang-området.
Fader Li satt fengslet under kulturrevolusjonen (1966–1976) og enda noen år, i alt i femten år bak lås og slå, med føttene i fotlenker mye av tiden.
Etter at han ble løslatt tok han opp sjelesørgerisk arbeid samtidig som han underviste i engelsk på en videregående skole. I 1986 startet han en teglsteinsfabrikk der overskuddet ble benyttet til å forbedre levekårene til arbeiderne.
Han ble utnevnt til generalvikar i 1994 og ble ordinert til hjelpebiskop i 1996. Da den ordinarie biskop av Xinjiang døde den 16. juli 2006 i en alder av 90 år, etterfulgte biskop Li ham. Han var anerkjent av både regjeringen og av Pavestolen. Men allerede etter noen måneder døde ham selv av hjertesvikt den 13. desember samme år, 80 år gammel.
== Referanser == | Joseph Li Hongguang (født 15. juli 1926 i landsbyen Qiangcheng i fylket Lucheng i Shanxi i Kina, død 13. | 196,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Xu_Honggen | 2023-02-04 | Joseph Xu Honggen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Suzhou', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Xu Honggen (født 1962 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Suzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Han ble født i en katolsk familie og begynte på presteseminaret i Sheshan ved Shanghai i 1984. Etter sin prestevielse i 1990 arbeidet han ved samme seminar og ved juniorseminaret for Jiangsu. Han var også sogneprest for katedralen i Suzhou.
I 1994 dro han utenlands og studerte i Chicago og i New York, der han tok to mastergrader, i henholdsvis teologi og bibelvitenskaper. Han vendte tilbake til Suzhou i 1999, samme år som bispedømmets biskop Matthias Ma Longlin døde, 81 år gammel.
Joseph Xu Honggen ble bispeviet 20. april 2006 med pavelig mandat for bispedømmet Suzhou med biskop John Fang Xingyao av Linyi som hovedkonsekrator. Det var seks år etter at prestene, nonnene og representanter for lekfolket i bispedømmet hadde valgt ham i desember 1999. Det tok mange år før de kinesiske myndigheter gikk med på valget.
Suzhou er ett av de mindre biskoper i denne delen av Kina. Det hadde i 2006 18 prester, fire av dem eldre, og 15 nonner. De tar seg av 50 000 katolikker i rundt 20 menigheter. Tre seminarister studerte i Sheshan.I oktober 2016 ble han mottatt av pave Frans.
| Joseph Xu Honggen (født 1962 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Suzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Han ble født i en katolsk familie og begynte på presteseminaret i Sheshan ved Shanghai i 1984. Etter sin prestevielse i 1990 arbeidet han ved samme seminar og ved juniorseminaret for Jiangsu. Han var også sogneprest for katedralen i Suzhou.
I 1994 dro han utenlands og studerte i Chicago og i New York, der han tok to mastergrader, i henholdsvis teologi og bibelvitenskaper. Han vendte tilbake til Suzhou i 1999, samme år som bispedømmets biskop Matthias Ma Longlin døde, 81 år gammel.
Joseph Xu Honggen ble bispeviet 20. april 2006 med pavelig mandat for bispedømmet Suzhou med biskop John Fang Xingyao av Linyi som hovedkonsekrator. Det var seks år etter at prestene, nonnene og representanter for lekfolket i bispedømmet hadde valgt ham i desember 1999. Det tok mange år før de kinesiske myndigheter gikk med på valget.
Suzhou er ett av de mindre biskoper i denne delen av Kina. Det hadde i 2006 18 prester, fire av dem eldre, og 15 nonner. De tar seg av 50 000 katolikker i rundt 20 menigheter. Tre seminarister studerte i Sheshan.I oktober 2016 ble han mottatt av pave Frans.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Joseph Zong Huaide (1962-) *2006
Biskop Thomas Zhao Fengwu (1920-2005) *1993
Biskop John Fang Xingyao (1920-2005) *1993
Biskop Joseph Xu Honggen (1962- ) *2006
== Referanser == | Joseph Xu Honggen (født 1962 i Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Suzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. | 196,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Zhao_Fengchang | 2023-02-04 | Joseph Zhao Fengchang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shandong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Zhao Fengchang (født 1934 i Kina) er katolsk biskop av Yanggu / bispedømmet Liaocheng i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
| Joseph Zhao Fengchang (født 1934 i Kina) er katolsk biskop av Yanggu / bispedømmet Liaocheng i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
== Liv og virke ==
=== Prest ===
Han ble ordinert til subdiakon og diakon 2. juli 1985 i Nantangkirken i Beijing. (Subdiakonatet ble avskaffet av pave Paul VI i 1972, men den offisielle kirke i Kina fulgte gammel ordning i enda en lang tid.) Senere samme år ble han presteviet.
Han ble spiritual ved presteseminaret i Jinan i Shandong i 1996.
=== Biskop ===
Fader Joseph Zhao Fengchang ble bispeviet med Pavens approbasjon den 7. mai 2000, som biskop for Yanggu tillike med apostolisk administrator av det apostoliske prefektur Linqing. Fra «den åpne kirke» i Kinas ståsted anses han som biskop av Liaocheng, som er en kombinasjon av Yanggu og Linqing, sammenslått av den «åpne» kirke i Kina den 22. desember 1999.
Bispedømmet Yanggu ble fra 1934 ledet av biskop Thomas Tian Gengshen, som senere ble den første kineser som ble utnevnt til kardinal. I 1943 ble msgr. Thomas Niu Huiqing biskop der. Han dro til Taiwan i 1948 og Yanggu var så uten residerende biskop i over femti år. Biskop Niu ble biskop av Chiayi i Taiwan i 1962 og døde i 1973.
Linqing, et apostolisk prefektur ifølge Pavestolen, har aldri hatt noen biskop. Fader Joseph Li Pingliang, som 24. november 1940 ble prefekt der, døde i fengsel under kulturrevolusjonen.
Senere var Zhao Fengchang med ved den Roma-approberte bispevielse av biskop Francis Lu Shouwang av Yichang den 30. november 2006.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958
Biskop Ma Xuesheng (1923-2013) *1988
Biskop Joseph Zhao Fengchang (1934-) *2000
== Referanser == | Joseph Zhao Fengchang (født 1934 i Kina) er katolsk biskop av Yanggu / bispedømmet Liaocheng i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. | 196,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/McClain%E2%80%99s_Law | 2023-02-04 | McClain’s Law | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 1980-årene, fra USA'] | McClain's Law er en amerikansk kriminalserie som gikk på NBC fra 1981 til 1982. Serien handlet om Jim McClain, en pensjonert politimann som gjenopptok sitt gamle yrke etter at hans venn ble drept. Den aldrende McCain var av den hardbarkede typen. Hovedrollen som McClain ble spilt av James Arness. Serien ble skapt av Eric Bercovici.
McClain's Law be sendt på NRKs Detektimen i 1983 under navnet McClain.
| McClain's Law er en amerikansk kriminalserie som gikk på NBC fra 1981 til 1982. Serien handlet om Jim McClain, en pensjonert politimann som gjenopptok sitt gamle yrke etter at hans venn ble drept. Den aldrende McCain var av den hardbarkede typen. Hovedrollen som McClain ble spilt av James Arness. Serien ble skapt av Eric Bercovici.
McClain's Law be sendt på NRKs Detektimen i 1983 under navnet McClain.
== Handling ==
Jim McClain er en pensjonert politimann som bryter ut av sin trygge tilværelse som fisker da hans kamerat blir drept. I frustrasjon over at politiet ikke gjør nok for å ta morderne tar han saken i egne hender. Han ender med å bli gjeninnsatt som politimann og får dermed dele sin ekspertise med en yngre generasjon med politietterforskere.
Den gamle politimannen oppdager at mye har skjedd innen politietaten siden han sluttet. McClain skjønner at hele politistyrken er skiftet ut og nå består av unge menn med fine eksamenspapirer fra politiskolen. De er akademikertyper med pene jakker og dyre slips, synes McClain. Selv har han lært alt om yrket sitt på «gatenivået» gjennom hard jobbing. Det sunne folkevettet er hans daglige rettesnor.
== Om serien ==
Serien ble kritisert for å være unødig voldelig.
== I rollene ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) McClain's Law på Internet Movie Database | McClain's Law er en amerikansk kriminalserie som gikk på NBC fra 1981 til 1982. Serien handlet om Jim McClain, en pensjonert politimann som gjenopptok sitt gamle yrke etter at hans venn ble drept. | 196,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Xu_Zhixuan | 2023-02-04 | Joseph Xu Zhixuan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den katolske kirke i Sichuan', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen de Bovet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dazhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Xu Zhixuan (født 6. juli 1916 i Kina, død 8. desember 2008 i Wanzhou i Chongqing) var katolsk biskop i bispedømmet Wanxian i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina.
Xu Zhixuan ble presteviet 8. april 1946. Han ble utnevnt til hjelpebiskop av Wanxian av biskop Matthias Duan Yinming i 1989, og bispeviet 31. juli 1989. Etter biskop Duans død i 2001 ble han ordinarie biskop av Wanxian 18. januar 2001.I desember 2001 vigslet han bispedømmets første nye katolske kirke som ble nødvendig etter at de tre kløfters dam begynte å bli ferdig. Bare i byen Wanzhou (Wanxian) ville nesten 50 % havne under vann. Fem nye kirker måtte til for å erstatte dem som stod på områder som ville bli oversvømmet. Blant dem var katedralen, og en ny katedral ble i god tid innviet i en nybygd høyereliggende bydel i Wanzhou. En annen ny kirke, i fylket Kaixian, ble innviet av hans koadjutorbiskop samme dag som biskopen gikk bort.
| Joseph Xu Zhixuan (født 6. juli 1916 i Kina, død 8. desember 2008 i Wanzhou i Chongqing) var katolsk biskop i bispedømmet Wanxian i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina.
Xu Zhixuan ble presteviet 8. april 1946. Han ble utnevnt til hjelpebiskop av Wanxian av biskop Matthias Duan Yinming i 1989, og bispeviet 31. juli 1989. Etter biskop Duans død i 2001 ble han ordinarie biskop av Wanxian 18. januar 2001.I desember 2001 vigslet han bispedømmets første nye katolske kirke som ble nødvendig etter at de tre kløfters dam begynte å bli ferdig. Bare i byen Wanzhou (Wanxian) ville nesten 50 % havne under vann. Fem nye kirker måtte til for å erstatte dem som stod på områder som ville bli oversvømmet. Blant dem var katedralen, og en ny katedral ble i god tid innviet i en nybygd høyereliggende bydel i Wanzhou. En annen ny kirke, i fylket Kaixian, ble innviet av hans koadjutorbiskop samme dag som biskopen gikk bort.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Erkebiskop François de Bovet (1745–1838)
Biskop Jacques-Léonard Pérocheau (1787–1861) *bispeviet 1818
Biskop Eugène-Jean-Claude-Joseph Desflèches (1814–1887) *1844
Biskop François-Eugène Lions (1820–1893) *1872
Biskop Jean-Joseph Fenouil (1821–1907) *1881
Biskop Marc Chatagnon (1839–1920) *1887
Biskop Jean-Pierre-Marie Fayolle (1860–1928) *1909
Biskop Pierre Louis Perrichon (1865–1931) *1921
Biskop Louis-Nestor Renault (1872–1943) *1924
Erkebiskop Louis-Gabriel-Xavier Jantzen (1885–1953) *1926
Biskop Matthias Duan Yinmin (Duan In-min) (1908-2001) *1949
Biskop Joseph Xu Zhixuan (1916-2008) *1989
== Referanser == | Joseph Xu Zhixuan (født 6. juli 1916 i Kina, død 8. | 196,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jannike_M._Falk | 2023-02-04 | Jannike M. Falk | ['Kategori:Ansatte i NRK', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filmprodusenter', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jannike Christine Mowinckel Falk (født 19. april 1943, død 29. april 2022) var en norsk filmprodusent.
Som barn spilte hun hovedrollen som Pippi Langstrømpe i en oppsetning på Trøndelag Teater, og som trettenåring hadde hun en rolle i barnefilmen Bjørnepatruljen (1956).Etter studier i Frankrike og eksamen i filosofi i Oslo gikk hun i lære hos NRKs teatermann Arild Brinchmann.
Hun mottok en rekke priser for sitt arbeid, flere av dem sammen med koreografen Kjersti Alveberg, som hun portretterte i NRK-dokumentaren Dans (2003).
| Jannike Christine Mowinckel Falk (født 19. april 1943, død 29. april 2022) var en norsk filmprodusent.
Som barn spilte hun hovedrollen som Pippi Langstrømpe i en oppsetning på Trøndelag Teater, og som trettenåring hadde hun en rolle i barnefilmen Bjørnepatruljen (1956).Etter studier i Frankrike og eksamen i filosofi i Oslo gikk hun i lære hos NRKs teatermann Arild Brinchmann.
Hun mottok en rekke priser for sitt arbeid, flere av dem sammen med koreografen Kjersti Alveberg, som hun portretterte i NRK-dokumentaren Dans (2003).
== Skuespiller ==
1956: Bjørnepatruljen (barnefilm)
1958–1959: Pippi Langstrømpe (teateroppsetning på Trøndelag Teater, med premiere 26. desember 1958) – Jannike Falk hadde hovedrollen som Pippi, hennes mor Vibeke Falk spilte skolelærerinnen og Madeleine Falk spilte rollen som Annika i den samme oppsetningen.
== Programskaper (NRK Fjernsynet) ==
1973: Norsk kammermusikk – musikkstykket «Suite for fløyte og horn» av Hallvard Johnsen fremført av Ingegärd Øien (valthorn) og Per Øien (fløyte). Billedregi: Jannike Falk.
1983: Arne Dørumsgaard: adresse Italia – portrett-program i NRK. Jannike M. Falk og Istvan Korda Kovacs var programledere.
1985: Utenfor rekkevidde – TV-ballett av Kjersti Alveberg og NRK (Norsk rikskringkasting). Falk var regissør.
1987: Den gamle bestemors fortellinger – Fire stykker for klaver, verk 31 (1918) av Sergej Prokofjev, fremført av Morten Gaathaug. NRK-program; bilderegi: Jannike M. Falk.
1987: Kom hjertens fryd! Musikk for fløyte, harpe og forteller av Maj Sønstevold. Fremført av Per Øien, Elisabeth Sønstevold og Katja Medbøe. NRK-program der bildetepper av Kari Skavlan var en viktig bestanddel. Regi: Jannike M. Falk.
1987: Contracanthus. Etyde for kontrabass solo av Cecilie Ore, fremført av Bjørn Ianke. "Contracanthus for Double-bass solo" (1986) ble komponert spesielt for Ianke. NRK-program der skulpturer av Vibeke Kielland dannet bakteppe for Iankes fremføring. Regi: Jannike M. Falk.
1988: Rav – ballettforestilling koreografert av Kjersti Alveberg. Rav ble første gang fremført under Festspillene i Bergen. Falk var produsent for NRKs tv-overføring av den forestillingen.
1993: Ekko – ballettforestilling koreografert av Kjersti Alveberg for Carte Blanche. Tv-produksjon for Norsk rikskringkasting. Falk var produksjonsleder
1996: Bønn – ballettforestilling koreografert av Kjersti Alveberg med musikk av Jan Garbarek. Tv-produksjon for Norsk rikskringkasting. Falk var produksjonsleder
== Priser og utmerkelser ==
2. pris i Prix Italia 1984 for Media med Alveberg og danseren Arne Fagerholt
1. pris i Prix Italia 1986 for Aske, skodde, støv for vinden med Alveberg og musikk av Antonio Bibalo
Amandaprisen 1987 i klasse kortfilm for Aske, skodde, støv for vinden
1. pris i den 7. UNESCO videodans-tevlinga 1994 for ballettdansen Ekko med Alveberg og Nye Carte Blanche
== Familie ==
Hun var datter av skuespillerparet Vibeke Falk (1918–2011) og den svenske Lauritz Falk (1909–1990), og oppvokst i Sverige og Norge. Moren var av slekten Mowinckel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jannike M. Falk på Internet Movie Database
(no) Jannike M. Falk hos Sceneweb | Jannike Christine Mowinckel Falk (født 19. april 1943, død 29. | 196,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Xavier_Wang_Zepu | 2023-02-04 | Francis Xavier Wang Zepu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke i Sichuan', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chongqing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francis Xavier Wang Zepu (kinesisk: 王澤浦, Wang Tse-pu, født 3. november 1872 i Chongqing i Kina, død 1959) var den første katolske biskop av Wanxian i Sichuan i Kina.
Han ble presteviet i 1909. Da det apostoliske vikariat Wanxian ble opprettet i 1929 av pave Pius XI, ble han året etter den første apostoliske vikar der, og ordinert til titulærbiskop den 24. februar 1930 av den apostoliske delegat i Kina, erkebiskop Celso Costantini.
Den 11. april 1946 ble Wanxian elevert til bispedømme, med den 73-årige biskop Wang som første ordinarius. Men har fikk pensjonere seg allerede et drøyt år etter, den 3. juli 1947.
Han døde i 1959.
| Francis Xavier Wang Zepu (kinesisk: 王澤浦, Wang Tse-pu, født 3. november 1872 i Chongqing i Kina, død 1959) var den første katolske biskop av Wanxian i Sichuan i Kina.
Han ble presteviet i 1909. Da det apostoliske vikariat Wanxian ble opprettet i 1929 av pave Pius XI, ble han året etter den første apostoliske vikar der, og ordinert til titulærbiskop den 24. februar 1930 av den apostoliske delegat i Kina, erkebiskop Celso Costantini.
Den 11. april 1946 ble Wanxian elevert til bispedømme, med den 73-årige biskop Wang som første ordinarius. Men har fikk pensjonere seg allerede et drøyt år etter, den 3. juli 1947.
Han døde i 1959.
== Referanser == | Francis Xavier Wang Zepu (kinesisk: 王澤浦, Wang Tse-pu, født 3. november 1872 i Chongqing i Kina, død 1959) var den første katolske biskop av Wanxian i Sichuan i Kina. | 196,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maridalsveien_3 | 2023-02-04 | Maridalsveien 3 | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Grünerløkka', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Kulturminner i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Maridalsveien 3 i Oslo er et kvartalstort bygningskompleks som avgrenses av Maridalsveien, Møllerveien og Brenneriveien.
Fra 1855 til 1916 var kvartalet produksjons- og lagerlokaler for Christiania Bryggeri. Etter første verdenskrig overtok Nora Fabrikker området og hadde brusfabrikk og -lager her fram til 1972.
Fra 1973 holdt Sosialsentralen til i komplekset. Dette var et kommunalt kontor og tjenestetilbud i hovedsak beregna på bostedsløse. Det kom etter hvert til å bli Norges største sosialkontor. Det blei knytta ei rekke skandaler til kontoret, og på midten av 1980-tallet blei det avvikla.
Det har seinere vært småindustri og kontorer i bygningene. Byantikvaren flytta i 1996 inn i det gamle malteriet fra 1887, og i 1999 fikk Byarkivet plass i et nybygg i tilknytning til det gamle bruslageret (arkitekter Telje-Torp-Aasen). Det er også andre kommunale kontorer i komplekset. I tillegg er det en del privat virksomhet, galleri, kafé og ungdomskulturhuset X-Ray.
Tolketjenesten i Oslo har også lokaler i Maridalsveien 3.
| Maridalsveien 3 i Oslo er et kvartalstort bygningskompleks som avgrenses av Maridalsveien, Møllerveien og Brenneriveien.
Fra 1855 til 1916 var kvartalet produksjons- og lagerlokaler for Christiania Bryggeri. Etter første verdenskrig overtok Nora Fabrikker området og hadde brusfabrikk og -lager her fram til 1972.
Fra 1973 holdt Sosialsentralen til i komplekset. Dette var et kommunalt kontor og tjenestetilbud i hovedsak beregna på bostedsløse. Det kom etter hvert til å bli Norges største sosialkontor. Det blei knytta ei rekke skandaler til kontoret, og på midten av 1980-tallet blei det avvikla.
Det har seinere vært småindustri og kontorer i bygningene. Byantikvaren flytta i 1996 inn i det gamle malteriet fra 1887, og i 1999 fikk Byarkivet plass i et nybygg i tilknytning til det gamle bruslageret (arkitekter Telje-Torp-Aasen). Det er også andre kommunale kontorer i komplekset. I tillegg er det en del privat virksomhet, galleri, kafé og ungdomskulturhuset X-Ray.
Tolketjenesten i Oslo har også lokaler i Maridalsveien 3.
== Eksterne lenker ==
Hans Jacob Hansteen og Nils Anker: Maridalsveien 3 – et kvartal i gjæring (artikkel i Tobias)
«Maridalsveien 3». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Maridalsveien 3 i Oslo er et kvartalstort bygningskompleks som avgrenses av Maridalsveien, Møllerveien og Brenneriveien. | 196,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San-P%C3%A9dro | 2023-02-04 | San-Pédro | ['Kategori:4°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Elfenbenskysten', 'Kategori:Sider med kart'] | San-Pédro er en by i den sørvestre delen av Elfenbenskysten. Byen ligger ved kysten til Atlanterhavet, og er hovedstaden i regionen Bas Sassandra. San-Pédro er den 5. største byen i landet og byen er også hovedstaden i departementet med samme navn.
Byens havneanlegg gjorde at den utkonkurreste nabobyen Sandra og fikk en stor vekst fra og med 1960-tallet, og folketallet har steget kraftig. San-Pédro hadde omtrent 131 800 innbyggere i 1998, men folketallet har steget en hel del siden da. Industrien omfatter blant annet fiske og sementindustri, og byen er kjent for nattelivet og strendene sine.
| San-Pédro er en by i den sørvestre delen av Elfenbenskysten. Byen ligger ved kysten til Atlanterhavet, og er hovedstaden i regionen Bas Sassandra. San-Pédro er den 5. største byen i landet og byen er også hovedstaden i departementet med samme navn.
Byens havneanlegg gjorde at den utkonkurreste nabobyen Sandra og fikk en stor vekst fra og med 1960-tallet, og folketallet har steget kraftig. San-Pédro hadde omtrent 131 800 innbyggere i 1998, men folketallet har steget en hel del siden da. Industrien omfatter blant annet fiske og sementindustri, og byen er kjent for nattelivet og strendene sine.
== Eksterne lenker ==
(en) San Pédro (Ivory Coast) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Pédro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | San-Pédro er en by i den sørvestre delen av Elfenbenskysten. Byen ligger ved kysten til Atlanterhavet, og er hovedstaden i regionen Bas Sassandra. | 196,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San-P%C3%A9dro | 2023-02-04 | San-Pédro | ['Kategori:4°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Elfenbenskysten', 'Kategori:Sider med kart'] | San-Pédro er en by i den sørvestre delen av Elfenbenskysten. Byen ligger ved kysten til Atlanterhavet, og er hovedstaden i regionen Bas Sassandra. San-Pédro er den 5. største byen i landet og byen er også hovedstaden i departementet med samme navn.
Byens havneanlegg gjorde at den utkonkurreste nabobyen Sandra og fikk en stor vekst fra og med 1960-tallet, og folketallet har steget kraftig. San-Pédro hadde omtrent 131 800 innbyggere i 1998, men folketallet har steget en hel del siden da. Industrien omfatter blant annet fiske og sementindustri, og byen er kjent for nattelivet og strendene sine.
| San-Pédro er en by i den sørvestre delen av Elfenbenskysten. Byen ligger ved kysten til Atlanterhavet, og er hovedstaden i regionen Bas Sassandra. San-Pédro er den 5. største byen i landet og byen er også hovedstaden i departementet med samme navn.
Byens havneanlegg gjorde at den utkonkurreste nabobyen Sandra og fikk en stor vekst fra og med 1960-tallet, og folketallet har steget kraftig. San-Pédro hadde omtrent 131 800 innbyggere i 1998, men folketallet har steget en hel del siden da. Industrien omfatter blant annet fiske og sementindustri, og byen er kjent for nattelivet og strendene sine.
== Eksterne lenker ==
(en) San Pédro (Ivory Coast) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Pédro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | San Pedro er spansk for Sankt Peter, og er navnet på en rekke steder: | 196,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindefjeldvinkel | 2023-02-04 | Lindefjeldvinkel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verktøy'] | Lindefjeldvinkelen er en norsk utgave av den tradisjonelle engelsk-amerikanske «framing square».
Vinkelmeteret er en stillbar vinkel med nøyaktig gradinnstilling.
| Lindefjeldvinkelen er en norsk utgave av den tradisjonelle engelsk-amerikanske «framing square».
Vinkelmeteret er en stillbar vinkel med nøyaktig gradinnstilling.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lindefjeldvinkelen.no | Lindefjeldvinkelen er en norsk utgave av den tradisjonelle engelsk-amerikanske «framing square». | 196,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Kolbu | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Kolbu | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Kolbu', 'Kategori:Ordførerlister i Innlandet'] | Liste over ordførere i Kolbu viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kolbu fra opprettelsen av kommunen i 1908 til sammenslåingen med Østre Toten i 1964.
| Liste over ordførere i Kolbu viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kolbu fra opprettelsen av kommunen i 1908 til sammenslåingen med Østre Toten i 1964.
== Se også ==
Liste over ordførere i Østre Toten
== Eksterne lenker ==
Mjøsmuseet: Ordførere på vestsida av Mjøsa | Liste over ordførere i Kolbu viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kolbu fra opprettelsen av kommunen i 1908 til sammenslåingen med Østre Toten i 1964. | 196,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ljudmila_Ulitskaja | 2023-02-04 | Ljudmila Ulitskaja | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Davlekanovo rajon', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ljudmila Jevgenjevna Ulitskaja (født 21. februar 1943) er en russisk forfatter. I 2001 vant hun Den russiske Booker-prisen for romanen Kazus Kukotskogo (Kukotskij-saken). I 2004 ble hun utnevnt til Årets forfatter (Ivanusjka-prisen) og fikk også den russiske Årets bok-prisen for romanen Iskrenne vasj Sjurik. I 2007 fikk hun prisen Bolsjaja kniga (Den store boken) for romanen Daniel Stein, perevodtsjik.
Ljudmila Ulitskaja er utdannet biolog og arbeidet noen år som forsker på et institutt for genetikk. Hun gikk over til litteraturen da hun i 1979 ble repertoaransvarlig ved Jødisk teater i Moskva. Hun debuterte som forfatter med fortellinger på 1980-tallet. Hun også har skrevet en hel rekke fortellinger og romaner. Hennes bøker er blitt oversatt til mer enn 20 språk og har vunnet priser for beste oversettelse i flere land. Ulitskaja har også skrevet skuespill og barnebøker, og Kazus Kukotskogo er det også laget TV-serie av, med regissøren Jurij Grymov.
| Ljudmila Jevgenjevna Ulitskaja (født 21. februar 1943) er en russisk forfatter. I 2001 vant hun Den russiske Booker-prisen for romanen Kazus Kukotskogo (Kukotskij-saken). I 2004 ble hun utnevnt til Årets forfatter (Ivanusjka-prisen) og fikk også den russiske Årets bok-prisen for romanen Iskrenne vasj Sjurik. I 2007 fikk hun prisen Bolsjaja kniga (Den store boken) for romanen Daniel Stein, perevodtsjik.
Ljudmila Ulitskaja er utdannet biolog og arbeidet noen år som forsker på et institutt for genetikk. Hun gikk over til litteraturen da hun i 1979 ble repertoaransvarlig ved Jødisk teater i Moskva. Hun debuterte som forfatter med fortellinger på 1980-tallet. Hun også har skrevet en hel rekke fortellinger og romaner. Hennes bøker er blitt oversatt til mer enn 20 språk og har vunnet priser for beste oversettelse i flere land. Ulitskaja har også skrevet skuespill og barnebøker, og Kazus Kukotskogo er det også laget TV-serie av, med regissøren Jurij Grymov.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lyudmila Ulitskaya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ljudmila Ulitskaja på Internet Movie Database
(en) Ljudmila Ulitskaja hos The Movie Database
(en) ELKOST Intl. literary agency | Ljudmila Jevgenjevna Ulitskaja (født 21. februar 1943) er en russisk forfatter. | 196,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belchers_havslange | 2023-02-04 | Belchers havslange | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias krypdyr', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Edward Gray', 'Kategori:Giftsnoker', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1849', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Belchers havslange (Hydrophis belcheri) er en art av havslanger. Den finnes i store deler av sørlige Asias havområder. Slangen er hvit med sorte striper, halen er flat og brukes til svømming. Den er sky og angriper sjeldent mennesker. Arten blir av og til omtalt som verdens giftigste slange etter en feilaktig påstand i en bok fra 1996, men det finnes flere slangearter - også blant havslangene - som er giftigere.
Navnet kommer fra den britiske admiralen og oppdagelsesreisende sir Edward Belcher.
| Belchers havslange (Hydrophis belcheri) er en art av havslanger. Den finnes i store deler av sørlige Asias havområder. Slangen er hvit med sorte striper, halen er flat og brukes til svømming. Den er sky og angriper sjeldent mennesker. Arten blir av og til omtalt som verdens giftigste slange etter en feilaktig påstand i en bok fra 1996, men det finnes flere slangearter - også blant havslangene - som er giftigere.
Navnet kommer fra den britiske admiralen og oppdagelsesreisende sir Edward Belcher.
== Eksterne lenker ==
(en) Belchers havslange – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Belchers havslange i Global Biodiversity Information Facility
(en) Belchers havslange hos Reptile Database
(en) Belchers havslange hos ITIS
(en) Belchers havslange hos NCBI
(en) Kategori:Hydrophis belcheri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hydrophis belcheri – detaljert informasjon på Wikispecies | Belchers havslange (Hydrophis belcheri) er en art av havslanger. Den finnes i store deler av sørlige Asias havområder. | 196,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tanum_kirkes_heraldikk | 2023-02-04 | Tanum kirkes heraldikk | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Kirker i Larvik'] | Tanum kirkes heraldikk vil her si våpenskjold som finnes i Tanum kirke i Brunlanes, Larvik kommune.
Ekteparet Peder Iversøn til Fritsøe (også kalt Fresje, Fritsø, Fritzø og Fritzøe) og Margrethe Breide gav i 1601 ei altertavle til denne kirken, der deres nærmeste aners slektsvåpen er avbildet. Det dreier seg om slektene Baden, Galde (Galle), antakelig Graa(e) og Friis, som besteforeldrene til Peder Iversøn til Fritsøe tilhørte. Dessuten slektene Breide, Holk (Holck) og Emmiksen (2), som besteforeldrene til Margrethe Breide tilhørte. Allerede i 1685 ble imidlertid tavla overmalt, og det ble besørget av ingen ringere enn Ulrik Fredrik Gyldenløve.
| Tanum kirkes heraldikk vil her si våpenskjold som finnes i Tanum kirke i Brunlanes, Larvik kommune.
Ekteparet Peder Iversøn til Fritsøe (også kalt Fresje, Fritsø, Fritzø og Fritzøe) og Margrethe Breide gav i 1601 ei altertavle til denne kirken, der deres nærmeste aners slektsvåpen er avbildet. Det dreier seg om slektene Baden, Galde (Galle), antakelig Graa(e) og Friis, som besteforeldrene til Peder Iversøn til Fritsøe tilhørte. Dessuten slektene Breide, Holk (Holck) og Emmiksen (2), som besteforeldrene til Margrethe Breide tilhørte. Allerede i 1685 ble imidlertid tavla overmalt, og det ble besørget av ingen ringere enn Ulrik Fredrik Gyldenløve.
== Restaurering av altertavla ==
I 1967 fikk Riksantikvaren tavla til oppussing. Martha Horne Smith sto for restaureringen. Det stod da å lese: "Augistissimo rege Christiano Quinto regnate, prorege Uldrico Frederico Gyldenlew Templi Patrone, viceprorege domino Justo Hoeg". Ved hjelp av røntgen fant man ut at tavla var overmalt. I tillegg til 8 våpenskjold, fant man også at det hadde stått følgende: "Gud ver Dig Peder Iversøn oc Margrete Breide blid Som lod mig giøre oc gaff mig hid. Actum Fridtsiø den 26 Augusti 1601".
Oppdagelsen avdekket at mormor til Margrete Breide ikke var Barbara von der Wisch, som tidligere antatt, men hennes svigerdatter, Karen Wulfsdatter Holck, som var gift med Barbaras sønn, Claus Emmiksen, jfr Aftenposten 13.12.1969.
== Peder Iversøn til Fritsø ==
Peder Iversøn var sønn av Iver Jenssøn til Fritsø, i seinere tid også kalt Baden. Han var født på Fresje i 1551 – "Torsdagen næst for St Pauli Converthoris dag". Peder studerte i Rostock, gikk seinere inn i Marinen.
24. des 1599 fikk Peder Iverssøn til Fritsø forleningsbrev på "K. Maj.s og Norges Krones Gods" i Brunla len, samt to gårder Agerøen og Dragøen på Agdesiden "som er det Gods, Fru Gyrvild Fadersdatter for nogen Tid siden har skjødet og afhændet til K. Maj. og Kronen. For den visse Rente og Indkomst af samme Gods skal han aarlig fra Philippi & Jacobi Dag 1599 og saa fremdeles give i Afgift 80 Daler og samme levere paa Akershuus med den anden Afgift, som han aarlig giver af forne Brunla Len".
I brev av 8. januar 1617 blir Peder Iverssøn til Fritsø benevnt som "afgagne" – han er mao død.
Det enkelte punkt under her tilhører tilsvarende nummererte bilde helt nederst.
== I Baden ==
PI FF = Peder Iversøn(s) FarFar
Det malte våpenet viser i blått skjold et sølv muslingskall under en liggende gull halvmåne. På hjelmen åtte naturfargede påfuglfjær.
Dette er våpenet til Peders farfar, bispelensmann i Ellinge, Jens Lauridsen (Baden). Da våpenet minner mye om det gamle våpenet til slekten Jernskjegg, har dette navnet også blitt hengende ved Iver Jenssøn til Fritsøe og hans sønn Peder.
I likprekenen til Peder Iversøn er besteforeldrene oppført som befalingsmann på Ravnløse og Hersholm Jens Lauriitsøn til Odenstrop og hustru Karen Marcusdatter. Oldeforeldre på farsiden er oppført som Laurits Pedersøn til Odenstrop og Maren Juel til Gjørsløv.
== II Galde (Galle) ==
PI MF = Peder Iversøn(s) MorFar
Det malte våpenet viser i sølv skjold en blå sparre omgitt av tre femoddete røde stjerner. På hjelmen to vesselhorn vekselvis delt av rødt og sølv.
Peder Iversøn var sønn av Karen Galde (Galle) til Tomb. Dette er våpenet til Karens far, Oluf (Olav) Galde (Galle) til Tomb.
Karine Galde var datter av Olav Svensson Galle til Tomb og Ulvhilde Henriksdatter Friis. Olav Galle til Tomb i Råde var lensherre over Akershus og stattholder sønnafjells 1525-27. Han døde i 1531. Sven Galle – far til Olav – var høvedsmann på Akershus i 1470.
== III Graa (?) ==
PI FM = Peder Iversøn(s) FarMor
Det malte våpenet viser i blått (eller sølv ?) skjold en liggende halvmåne omgitt av tre femoddete stjerner, alt av gull. På hjelmen syv naturfargede påfuglfjær.
Dette våpenet er en liten nøtt. I likprekenen til Peder er farmoren oppført som Karen Marcusdatter. Det er blitt antydet at hun var av slekten Beeske, men det mest sannsynlige er at hun het Karen Jørgensdatter og var av slekten Graa(e).
Det som gjør det hele ekstra vanskelig, er at det på gravplaten til Iver Jenssøn til Fritsø (Peders far), er satt inn et våpen for hans mor, som ligner veldig på dette som er avbildet i Tanum kirke, men som har en "måne" som er hvelvet den andre veien, se bilde 3.a. Det har dessuten to vesselhorn som hjelmtegn, mens våpenet i Tanum kirke har 7 påfuglfjær. Et nøyaktig likt våpen finnes på gravsteinen til Peders søster, Jomfru Ulvilde til Meløe (hvelvet måne og vesselhorn).
Peders gravstein i Hedrum kirke har imidlertid nøyaktig samme liggende måne og 7 påfuglfjær på hjelmen som våpenet i Tanum kirke. For å gjøre dette fullstendig kaotisk, finner vi den eldste av disse avbildingene i ei bok påbegynt på Fresje på midten av 1500-tallet – i dag i "Den arnamagnæanske samling". Der er månen hvelvet som på gravsteinene til Iver Jenssøn og datteren Ulvilde til Meløe, men her finner vi på hjelmen 8 påfuglfjær.
== IV Friis ==
FI MM = Peder Iversøn(s) MorMor
Det malte våpenet viser skjoldet delt i rødt og blått av en (heraldisk) venstreskråbjelke som er sjakkbrettmønsteret av svart og sølv. På hjelmen to blå (skrådelte ?) vesselhorn.
I likprekenen til Peder Iversøn står følgende når det gjelder hans mormor: Ulfvilde Henriksdaatter Friis til Oden i Judland gift med Oluf Galde til Tomb. Men det skal visstnok være Henrik Fris Elen(d)sson til Holme (Holma), Brastad i Båhuslen, som er far til Ulfvilde (Ulfhilde) (NST for 1992).
Våpenet ligner mye på det som ble ført av Friis "fra Haraldskjær". Dette har en sort/hvitt sjakktavlet (sjakkbrettmønsteret) skråbjelke mellom blått over rødt - eller omvendt (slik som her). På hjelmen to vesselhorn som er tverrdelt rødt/sjakktavlet og sjakktavlet/blått, som regel med en påfuglfjær mellom hornene og tre påfuglfjær som peker utover fra hvert horn. Dette siste mangler her, men vi kan på det samme våpenet angitt på Iver Jenssøns gravplate i Hedrum kirke (bilde 4.a) tydelig se sjakkmønsteret på hornene.
Det var forøvrig mange adelige FRIIS-slekter i Danmark.
== V Breide ==
MB FF = Margete Breide(s) FarFar
Det malte våpenet viser i rødt skjold en opprett sølv løve med gull krone på hodet. På kront hjelm en løve som i skjoldet.
Far til Margrete Breide var Joachim Breide til Vargård +1574. Margetes farfar var Hans Breide til Hejls Vargård +1522.
== VI Emmiksen ==
MB MF = Margrete Breide(s) MorFar
Det malte våpenet viser skjold (heraldisk) venstre skrådelt av blått og gråverksmønster (?). På hjelmen en stilk med tre røde tistler (?). Sven Tito Achen, Danske adelsvåbener (1973) side 431, har murverk og opprinnelig visstnok sjakkbrettmønsteret i 2. felt.
Mor til Margrete Breide var Emerence Emmiksen +1567. Margretes morfar var Claus Emmiksen til Tyrstrup +1541.
== VII Emmiksen ==
MB FM = Margrete Breide(s) FarMor
Det malte våpenet er det samme som nr 6, men med skjoldets innhold speilvendt.
Margretes farmor var Tale Emmikesdatter Emmiksen.
== VIII Holck ==
MB MM = Margrete Breide(s) MorMor
Det malte våpenet viser i sølv skjold en rød sparre dannet av syv teglsteiner. På hjelmen syv faner vekselvis av sølv og rødt.
Margretes mormor var Karen Volfsdatter Holck – enke 1465.
== Foto av våpenskjold ==
== Se også ==
Hedrum kirkes heraldikk med våpenskjold fra gravsteinene til Peder Iversøn til Fresje, Margrete Breide og Ulvilde Iversdatter til Meløe, og Fresjeborgen.
Slektsvåpen
Våpenskjold
Heraldikk
== Litteratur ==
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
S. T. Achen: Danske adelsvåbener, København 1973 | Tanum kirkes heraldikk vil her si våpenskjold som finnes i Tanum kirke i Brunlanes, Larvik kommune. | 196,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kung_Fu_Panda | 2023-02-04 | Kung Fu Panda | ['Kategori:Animerte actionfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmer med antropomorfe dyr', 'Kategori:Animerte filmkomedier fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmer lagt til Kina', 'Kategori:Vinnere av Annie Award for beste animasjonsfilm'] | Kung Fu Panda er en amerikansk animert action-filmkomedie fra 2008 regissert av Mark Osborne og John Stevenson.
I 2011 kom oppfølger-filmen Kung Fu Panda 2. Pandabjørnen Po (Jack Black) jobber hos sin fars nuddel-restaurant, imidlertid drømmer han i hemmelighet om å bli kung fu-mester. Under spektakulære omstendigheter blir han utvalgt til å redde alle fra den livsfarlige snøleoparden Tai Lung. Hovedrollene spilles av blant andre Jack Black, Dustin Hoffman, Angelina Jolie og Jackie Chan.
| Kung Fu Panda er en amerikansk animert action-filmkomedie fra 2008 regissert av Mark Osborne og John Stevenson.
I 2011 kom oppfølger-filmen Kung Fu Panda 2. Pandabjørnen Po (Jack Black) jobber hos sin fars nuddel-restaurant, imidlertid drømmer han i hemmelighet om å bli kung fu-mester. Under spektakulære omstendigheter blir han utvalgt til å redde alle fra den livsfarlige snøleoparden Tai Lung. Hovedrollene spilles av blant andre Jack Black, Dustin Hoffman, Angelina Jolie og Jackie Chan.
== Handling ==
I Fredens dal, et område i det gamle Kina bebodd av en rekke antropomorfe dyr, hjelper den klønete pandaen Po sin adoptiv-far Mr. Ping med å drive nuddel-restauranten deres. Men han drømmer om muligheten til å slåss sammen med The Furious Five, sammen med de andre medlemmene Masters Tigress, Monkey, Crane, Viper, og Mantis – en gruppe kung fu-mestere som får trening av Master Shifu. Den kloke mester Oogway, Shifus mentor, spår at Shifus tidligere protesjé - den onskapsfulle Tai Lung - planlegger å stikke av fra fengselet og angripe dalen for å få tak i Dragon Scroll: en legendarisk gjenstand han tidligere hadde blitt nektet å få.
I panikk sender Shifu gåsen Zeng for å øke sikkerheten ved Chorh-Gom fengselet som ligger i Mongolia. Samtidig som han skal avholde en turnering, slik at Oogway kan identifisere Dragon Warrior, helten som ifølge en profeti er verdig å lese Dragon Scroll, som sies å gi grenseløs kraft til den som kan lese rullen. Oogway utnevner Po til Dragon Warrior, men mester Shifu tror at Oogways beslutning var feil. Han forsøker derfor å kvitte seg med Po gjennom et beintøft treningsregime. Men The Furious Five avviser Po som en entusiast, men uten potensiale innen kampsport. Po vurderer å slutte, men blir etter hvert akseptert på grunn av sine kulinariske ferdigheter og gode humor. I løpet av denne tiden får Po vite at Shifus kalde og fjerne oppførsel ovenfor ham, stammer fra Shifus egen skam over Tai Lungs svik - etter å selv ha oppdratt Tai Lung fra han var spedbarn.
I mellomtiden blir Zengs advarsler ignorert, og Tai Lung stikker av fra fengselet ved å dirke opp låsene sine og overvinne vaktene. Oogway dør kort tid senere, og de får høre at Tai Lung nærmer seg med stormskritt. Po, som fremdeles ikke er i stand til å gjøre noen særlig fremgang med kung fu, er lei av all den tøffe behandlingen han har gjennomgått. Shifu innrømmer at han ikke vet hvordan han egentlig burde trene pandaen til å bli en ekte Dragon Warrior. Tigress, det fremtredende medlemmet av de fem, overhører dette og forsøker å motivere resten av teamet til å konfrontere Tai Lung. I mellomtiden oppdager Shifu at Po er i stand til imponerende fysiske bragder, hver gang han blir motivert av mat.
== Stemmeskuespillere ==
Jack Black – Po
Jackie Chan – Master Monkey
Dustin Hoffman – Shifu
Lucy Liu – Master Viper
Ian McShane – Tai Lung
David Cross – Master Crane
Michael Clarke Duncan – Vachir
Dan Fogler – Zeng
James Hong – Mr. Ping
Angelina Jolie – Master Tigress
Randall Duk Kim – Oogway
Seth Rogen – Master MantisNorske stemmerAnders Bye som Po
Øyvind B. Lyse som Bandeleder
Ivar Nørve som Shifu
Lisa Tønne som Viper
Paul Ottar Haga som Tai Lung
Christoffer Staib som Crane og Alligator
Duc Mai-The som Zeng, Kaninkelner 2, Kunde og Shawbror 1
Elin Sogn som Tigress
Tshawe Baqwa som Monkey
Per Skjølsvik som Oogway
Yosef Wolde-Mariam som Mantis
Mette Lindberg Gulbrandsen som Rev og Kaninjente
Anne Kari Kongsrud som Kaninkelner 1 og Kaningutt
Hallvard Lydvo som Pos far
Åge Henrik Thunestvedt som Landsbymann
Terje Alvestad som Shawbror 2 og Palassgås 3
Lars Dahl Dolva som Palassgris
Ole Johan Solberg som Råne
Harald Aastorp som Nesehorn Kommandør
Jan Aris Giailoglou som Palassgås 2
Preben Øiamo som Palassgås 4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kung Fu Panda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kung Fu Panda på Internet Movie Database
(da) Kung Fu Panda i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Kung Fu Panda på Allociné
(nl) Kung Fu Panda på MovieMeter
(en) Kung Fu Panda på AllMovie
(en) Kung Fu Panda på Rotten Tomatoes
(en) Kung Fu Panda på Metacritic
(en) Kung Fu Panda på Box Office Mojo
(no) Kung Fu Panda hos Filmweb | Kung Fu Panda er en amerikansk animert action-filmkomedie fra 2008 regissert av Mark Osborne og John Stevenson. | 196,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Vardal | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Vardal | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gjøviks historie', 'Kategori:Ordførere i Vardal', 'Kategori:Ordførerlister i Innlandet', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Liste over ordførere i Vardal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Vardal fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Gjøvik i 1964.
| Liste over ordførere i Vardal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Vardal fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Gjøvik i 1964.
== Se også ==
Liste over ordførere i Gjøvik
== Eksterne lenker ==
Mjøsmuseet: Ordførere på vestsida av Mjøsa | Liste over ordførere i Vardal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Vardal fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Gjøvik i 1964. | 196,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waldemar_Carlsen | 2023-02-04 | Waldemar Carlsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Waldemar Carlsen (født 29. februar 1880 i Kristiania, død 28. august 1966 på Kongsvinger) var en norsk forfatter, redaktør og agitator.
Carlsen ble født på Kristiania bys arbeidsanstalt. Moren var 26 år gamle Anne Karoline Eriksen fra Rodeløkka, og faren var oppgitt som den 29 år gamle mureren Carl Johan Throndsen.
I 1897 begynte Carlsen å arbeide ved Nydals verksted, og der traff han den kjente sosialisten August Schou. I folketellingen for 1900 bodde han i Jens Bjelkes gate 1 sammen med kona Martha. Hun kom opprinnelig fra Stange. De fikk barna Harry Augustin (1901) og Lilly Bergljot (1903).
Carlsen ble etter hvert aktiv i oppbyggingen av arbeiderbevegelsen på Østlandet. Rundt 1903 begynte han å arbeide ved seilduksfabrikken i Kristiania. Samtidig skrev han artikler i flere sosialistaviser. I 1907 sluttet han i seilduksfabrikken på grunn av helseproblemer og begynte hos Borregaard. Da brøt den første store lockouten i Norge ut. Hjemme satt kona og to barn, og Carlsen begynte å reise rundt og agitere for arbeiderbevegelsen.
I 1909 skrev han sin første bok, Slitets Mænd, som ble utgitt på J. Aass' forlag. Han var langt nede, og jobbet leilighetsvis som steinhogger ved Iddefjorden.
I 1910 søkte han og fikk jobben som redaktør for avisa Solungen. I 1913 reiste han til Narvik og ble redaktør i Fremover, før han i 1916 tok jobben som redaktør i Glommendalens Social-Demokrat. Carlsen markerte seg med sin skarpe penn og klare holdninger. Da Arbeiderpartiet sprakk i 1923 fulgte Carlsen og avisen Norges Kommunistiske Parti. Den kom nå ut under det nye navnet Glomdalens Arbeiderblad. I 1925 gikk Carlsen av som redaktør på grunn av avisas økonomiske problemer. Året etter gikk den inn. Boet ble kjøpt opp av A-pressen som videreførte den under navnet Kongsvinger Arbeiderblad.
Carlsen fikk jobb som vaktmester ved Kongsvinger folkeskole. Etter krigen begynte han igjen å skrive litt for avisa, som i løpet av okkupasjonsårene hadde skiftet navn til Glåmdalen.
| Waldemar Carlsen (født 29. februar 1880 i Kristiania, død 28. august 1966 på Kongsvinger) var en norsk forfatter, redaktør og agitator.
Carlsen ble født på Kristiania bys arbeidsanstalt. Moren var 26 år gamle Anne Karoline Eriksen fra Rodeløkka, og faren var oppgitt som den 29 år gamle mureren Carl Johan Throndsen.
I 1897 begynte Carlsen å arbeide ved Nydals verksted, og der traff han den kjente sosialisten August Schou. I folketellingen for 1900 bodde han i Jens Bjelkes gate 1 sammen med kona Martha. Hun kom opprinnelig fra Stange. De fikk barna Harry Augustin (1901) og Lilly Bergljot (1903).
Carlsen ble etter hvert aktiv i oppbyggingen av arbeiderbevegelsen på Østlandet. Rundt 1903 begynte han å arbeide ved seilduksfabrikken i Kristiania. Samtidig skrev han artikler i flere sosialistaviser. I 1907 sluttet han i seilduksfabrikken på grunn av helseproblemer og begynte hos Borregaard. Da brøt den første store lockouten i Norge ut. Hjemme satt kona og to barn, og Carlsen begynte å reise rundt og agitere for arbeiderbevegelsen.
I 1909 skrev han sin første bok, Slitets Mænd, som ble utgitt på J. Aass' forlag. Han var langt nede, og jobbet leilighetsvis som steinhogger ved Iddefjorden.
I 1910 søkte han og fikk jobben som redaktør for avisa Solungen. I 1913 reiste han til Narvik og ble redaktør i Fremover, før han i 1916 tok jobben som redaktør i Glommendalens Social-Demokrat. Carlsen markerte seg med sin skarpe penn og klare holdninger. Da Arbeiderpartiet sprakk i 1923 fulgte Carlsen og avisen Norges Kommunistiske Parti. Den kom nå ut under det nye navnet Glomdalens Arbeiderblad. I 1925 gikk Carlsen av som redaktør på grunn av avisas økonomiske problemer. Året etter gikk den inn. Boet ble kjøpt opp av A-pressen som videreførte den under navnet Kongsvinger Arbeiderblad.
Carlsen fikk jobb som vaktmester ved Kongsvinger folkeskole. Etter krigen begynte han igjen å skrive litt for avisa, som i løpet av okkupasjonsårene hadde skiftet navn til Glåmdalen.
== Bokutgivelser ==
Slitets Mænd, J. Aass' Forlag, 1909
Dragsug, J. Aass' Forlag, 1910
Orian i Grænsefolket, J. Aass' Forlag, 1911
Jernnæven (fortælling fra arbeiderbevegelsens første dage), J. Aass' Forlag, 1913
Det bundløse dyp (omrids av menneskers liv), I.O.G.T.s Norsk Forlag, 1915
Alko-Hoel, G. Krogshus Forlag, 1917
Herjetog i Syd og Nord, Det Norske Arbeiderpartis forlag i Kristiania, 1919
Rønneskovs brand, Kristiania: Walter Øverland, 1923
Benjamin Hassel, Kristiania: Walter Øverland, 1924 | Waldemar Carlsen (født 29. februar 1880 i Kristiania, død 28. | 196,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hole | 2023-02-04 | Hole | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hole', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hole er en kommune i Viken fylke. Den grenser i nord til Ringerike, i øst til Bærum og i sør til Lier. Sør i Tyrifjorden grenser kommunen også til Modum.
| Hole er en kommune i Viken fylke. Den grenser i nord til Ringerike, i øst til Bærum og i sør til Lier. Sør i Tyrifjorden grenser kommunen også til Modum.
== Etymologi ==
Navnet stammer fra gammelnorsk Hólar, av hóll, og betyr «høyde», som i en rund og isolert høyde. Det var antagelig opprinnelig navnet på prestegården i Hole, som ligger på en liten, rund høyde innerst på Røysehalvøya. Gården har senere gitt navn til både Hole kirke (som ligger ved gården) og Hole kommune, men navnet er nok mye eldre enn kristendommen er i Norge, så prestegård ble nok gården først etter at det ble bygget en kirke der.
== Areal og befolkning ==
Hole kommune har omkring 6800 innbyggere. De fleste bor enten i tilknytning til de to små tettstedene Sundvollen og kommunesentrumet Vik, eller i boligområder på Røyse, Sollihøgda, Steinsåsen og Kroksund. Kommunens totalareal utgjør 195 km², hvorav ca. 96,5 km² er skog (88 km² er produktiv), 67 km² ferskvann (for det meste Tyrifjorden) og 22,5 km² utgjør dyrka mark. Skogen som sådan fordeler seg på ca. 83% gran, 15% furu og 2% løvskog.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Ordfører: Syver Leivestad (H)
Varaordfører: Anita H. Gomnæs (Sp)
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Utdanning og skoler ==
8 barnehager:Gårdstunet private familiebarnehage, Helgelandsmoen barnehage, Løken barnehage, Naturbarnehagen, Sollihøgda barnehage, Sundvollen barnehage, Vik formingsbarnehage, Tyrifjord barnehage
4 barneskoler:Røyse skole, Sundvollen oppvekstsenter, Tyrifjord barne- og ungdomsskole, Vik skole
2 ungdomsskoler: Hole ungdomsskole, Tyrifjord barne- og ungdomsskole
1 videregående skole: Tyrifjord videregående skole
== Kommunevåpenet ==
Hole har fire kongekroner i sitt kommunevåpen, som symboliserer kommunens rikholdige og lange historie. Bak hver krone skjuler seg en kongeskikkelse med tilknytning til Norges tidlig middelalder, men av uviss historisk tilknytning til Hole som sådan. Disse er:
Halvdan Svarte (ca. 820–ca. 860), småkonge på Østlandet (skal iflg. Snorre ha sittet på Stein)
Sigurd Syr (–1018), småkonge på Ringerike (med mulig sete på Bønsnes eller Stein)
Olav den hellige (995–1030), konge i Norge 1015–1030
Harald Hardråde (1015–1066), konge i Norge 1046–1066
== Historie ==
Tidligere var Hole kommune mye større enn i dag. Fra 1837 til 1. juli 1916 lå nemlig også Tyristrand og Nakkerud under Hole herredskommune. Da ble imidlertid dette distriktet skilt ut som egen kommune, under navnet Tyristrand. Fra årsskiftet 1963/1964 ble Hole innlemmet i den nye storkommunen Ringerike, sammen med landkommunene Tyristrand, Norderhov, Ådal og bykommunen Hønefoss. I 1977 forlot imidlertid Hole kommunesammenslutningen og ble egen kommune igjen, noe den har vært siden.
Hole var eget prestegjeld i middelalderen, men etter svartedauden i 1349 ble Hole kirke annekskirke under Norderhov kirke. I tiden like før 1600 ble imidlertid Hole prestegjeld gjenopprettet. På denne tiden var Hole delt i fjerdinger; Steinsfjerdingen, Årnesfjerdingen, Holefjerdingen og Bønsnesfjerdingen.
Fra 1868 til innpå 2000-tallet var Forsvaret sterkt representert i Hole, ved Helgelandsmoen leir på Helgelandsmoen. Den ble imidlertid vedtatt nedlagt 13. juni 2001, og leiren er siden solgt til lokale investorer.
Noen dager etter den tyske invasjonen av Norge under andre verdenskrig oppstod det trefninger ved Sollihøgda mellom norske og tyske styrker. Kampene på Ringerike varte fra 11. til 16. april, våren 1940 hvor tyske tropper presset på mens de norske styrkene gradvis måtte trekke seg tilbake. Under den påfølgende tyske okkupasjonen av Norge ble NS-medlemmer innsatt i ledende verv i kommunen fra 1941 frem til frigjøringen i 1945 hvor den tidligere ordføreren ble gjeninnsatt.
Den 22. juli 2011 fant de største enmannsutførte massedrapene i Norges historie sted i Hole kommune, på Utøya i Tyrifjorden.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted ble av Tusenårskomiteen den 30. august 1999 bestemt skulle være Vik torg.
Vik torg ble valgt som en del av et større prosjekt for utvikling av Vik sentrum. Tidsperspektivet var innen noen få år avhengig av utbygging og økonomi. Torget er ment som en grønn lunge med beplantning og benker som skal skape en hyggelig møteplass i Vik sentrum. «Torvet» er nå stort sett ferdig.
== Kultur ==
=== Festivaler ===
Krokskogfestivalen,
=== Fritidstilbud ===
Hole kommune har et bredt tilbud til barn -og unge i kommunen. Idrettstilbudet gjennom alle lag og foreninger står sterkt i bygda med bla. IL Holeværingen og IL Hole Cykleklubb er de to idrettslagene i kommunen. IL Holeværingen har grupper innen fotball, håndball, langrenn, golf, aerobic, idrettsskole, og innebandy. IL Hole Cykleklubb har terrengsykkelgruppe og landeveisgruppe for barn og voksne. I tillegg er det en rekke lag og foreninger som du kan finne på Hole kommune sine hjemmesider.
Kultur står også svært sterk i kommunen. Som nevnt over, har Hole en unik historie fra vikingtiden og fra eventyrfortellinger. Kommunen kan friste med kulturskole, 4 kunstsenter (Galleri Sundvolden, Klevjer Galleri og Cafe, Hole Artcenter og Kunst rett vest), kulturtilbud inn i skolen med "Den kulturelle skolesekken), Ringerike kultursenter, Granavollen pilegrimssenter, Ringerike museum, Hønefoss kino og Ringeriksbadet.
=== Severdigheter ===
Bønsnes kirke, Hole kirke, Helleristningene på Sundvollen, Helleristningene på Berget, Helleristningene på Nes i Hole, Helleristningene på Klokkehaugen, Tyrifjord Golf klubb, Ringeriksbadet, Krokskogen, Gravhaugene på Frøshaugåsen, Halvdanshaugen på Stein, Stein kirkeruin, Bjørke gård, Mo gård, Gammelklokkergården Hunstad, Storøen gård, Hole Artcenter, Pipersteinen, Tyrifjorden, Steinsfjorden.
Ringerikes Museum er dessuten distriktsmuseum for Hole og Ringerike. Der er blant annet minnet etter dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moe samlet.
=== Overnatting og camping ===
Frøhaug gård, General Hotell, Kleivstua, Sundvolden Hotel, Odin camping, Onsakervika camping, Rørvik camping, Utvika camping.
== Natur ==
Det høyeste punktet i kommunen er Mørkreiåsen 574 meter over havet, som også er grensepunkt mot Ringerike kommune i øst.
=== Verneområder ===
Verneområder i Hole kommune (alfabetisk):
Averøya naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 070 da
Biliåsen landskapsvernområde, opprettet 12. februar 1982, 263 da
Braksøya naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 40 da
Djupdalen landskapsvernområde, opprettet 14. juni 2002, 2 089 da
Garntangen naturminne, opprettet 15. januar 1988, 37 da
Hurumåsen/Burudåsen naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 511 da
Kjellerberget naturminne, opprettet 15. januar 1988, 1 da
Krokkleiva naturreservat, opprettet 14. juni 2002, 272 da
Lamyra naturreservat, opprettet
Lemostangen naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 86 da
Merratjern-Søndagsbrenna naturreservat, opprettet 13. desember 1991, 7 055 da
Mørkgonga naturreservat, opprettet 7. desember 2001, 1 565 da
Purkøya naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 25 da
Store Svartøya naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 33 da
Storøya naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 35 da
Ullerntangen naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 24 da
Viksåsen naturreservat, opprettet 12. februar 1982, 263 da
Vinterguten naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 30 da
== Geologi ==
Hole ligger i en del av Oslofeltet som for ca. 280 millioner år siden sank ned i jordskorpen.
Dette førte til at mange avsetningsbergarter fra perioden 570-400 millioner år siden
ble preservert og forhindret fra å erodere bort. Rester av datidens dyre- og planteliv gjør seg
gjeldende i fossile avsetninger. Et viktig fossilt funn er den store sjøskorpionen Mixopterus kiaeri. Det finnes også flere eksempler på vulkansk aktivitet i kommunen som rombeporfyren i skråningene mot Krokskogen samt de synlige gangbergartene i Kjellerberget.
== Kjente holeværinger ==
Jørgen Moe (1818–1882), eventyrsamler og biskop, oppvokst på Mo gård
Olav Hurum (1884–1908), lyriker
Olav Økern (1911–2000, landslagsløper på ski
Atle Haglund (1965–), OL- deltaker Paralympics 7 ganger
Tord Asle Gjerdalen (1983–), landslagsløper i langrenn
Gabriel Rasch (1976–), syklist
Silje Opseth (1999-) skihopper
== Se også ==
Liste over ordførere i Hole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hole, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Hole i Store norske leksikon
(no) Kultur i Hole på kart fra Kulturnett.no
(no) Bygdeboka hole
(no) Historiske arkiver etter Hole kommune på Arkivportalen | Liste over ordførere i Hole viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Hole kommune fra innføringen av formannskapslovene i 1837. | 196,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger-Johanne_R%C3%BCtter | 2023-02-04 | Inger-Johanne Rütter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske dansere', 'Kategori:Norske koreografer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Inger-Johanne Rütter Bang-Hansen (født 3. august 1941 i Bergen) er en norsk ballettdanser og koreograf.
Etter examen artium studerte hun dans og pedagogikk i London ved Bush Davies School of Dancing og Royal Ballet School. Kortere opphold var i New York, London, Paris, Cannes, Stockholm og Monte Carlo, og hos Rita Tori i Oslo.
Hun var i fast stilling ved Nasjonalballetten (1963–77), der hun ble solist. Etter pensjonering fra Nasjonalballetten (1977) har hun både danset og koreografert frilans for Rogaland Teater (1977–82), Den Nasjonale Scene (1982–85), Fjernsynsteatret, Det norske teatret (hvit katt i Cats, 1985-87), Oslo Nye Teater/Centralteatret (Ole Brumm 2001), Nationaltheatret (Den glade enke, 1988), Nordland Teater (barnestykket Katter, 1996) og Nasjonalballetten (Farlige forbindelser 2000, Onegin 1999).
Hennes pedagogiske virke innbefatter vikariater ved Smestad og Huseby skole i Oslo, klassisk ballett ved Statens Balletthøgskole og Statens Teaterskole.
Som organisasjonsmenneske har hun representert Oslo Ballettforening og Norsk Ballettforbund.
Hun er søster til danser og koreograf Fredrik Rütter, og gift med teatersjef Kjetil Bang-Hansen. De er bosatt i Oslo.
| Inger-Johanne Rütter Bang-Hansen (født 3. august 1941 i Bergen) er en norsk ballettdanser og koreograf.
Etter examen artium studerte hun dans og pedagogikk i London ved Bush Davies School of Dancing og Royal Ballet School. Kortere opphold var i New York, London, Paris, Cannes, Stockholm og Monte Carlo, og hos Rita Tori i Oslo.
Hun var i fast stilling ved Nasjonalballetten (1963–77), der hun ble solist. Etter pensjonering fra Nasjonalballetten (1977) har hun både danset og koreografert frilans for Rogaland Teater (1977–82), Den Nasjonale Scene (1982–85), Fjernsynsteatret, Det norske teatret (hvit katt i Cats, 1985-87), Oslo Nye Teater/Centralteatret (Ole Brumm 2001), Nationaltheatret (Den glade enke, 1988), Nordland Teater (barnestykket Katter, 1996) og Nasjonalballetten (Farlige forbindelser 2000, Onegin 1999).
Hennes pedagogiske virke innbefatter vikariater ved Smestad og Huseby skole i Oslo, klassisk ballett ved Statens Balletthøgskole og Statens Teaterskole.
Som organisasjonsmenneske har hun representert Oslo Ballettforening og Norsk Ballettforbund.
Hun er søster til danser og koreograf Fredrik Rütter, og gift med teatersjef Kjetil Bang-Hansen. De er bosatt i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Inger-Johanne Rütter i Norsk biografisk leksikon | Inger-Johanne Rütter Bang-Hansen (født 3. august 1941 i Bergen) er en norsk ballettdanser og koreograf. | 196,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.