url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ildskink | 2023-02-04 | Ildskink | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1836', 'Kategori:Skinker'] | Ildskink er en afrikansk skink med uvanlig sterke farger. Det er vanlig å holde arten i terrarier.
Det vitenskapelige navnet er omstridt, og ildskinken er blitt kalt både Mochlus fernandi, Riopa fernandi og Lygosoma fernandi. En studie fra 2009 viser at arten utgjør et artskompleks. De tre artene i komplekset plasseres i slekten Lepidothyris.
| Ildskink er en afrikansk skink med uvanlig sterke farger. Det er vanlig å holde arten i terrarier.
Det vitenskapelige navnet er omstridt, og ildskinken er blitt kalt både Mochlus fernandi, Riopa fernandi og Lygosoma fernandi. En studie fra 2009 viser at arten utgjør et artskompleks. De tre artene i komplekset plasseres i slekten Lepidothyris.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ildskink i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ildskink hos NCBI
(en) Kategori:Lepidothyris fernandi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Ildskink er en afrikansk skink med uvanlig sterke farger. Det er vanlig å holde arten i terrarier. | 194,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nora_Roberts | 2023-02-04 | Nora Roberts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Silver Spring', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nora Roberts (født som Eleanor Marie Robertson 10. oktober 1950 i Maryland, USA) er en bestselgende amerikansk forfatter som har skrevet mer enn 150 romaner.
| Nora Roberts (født som Eleanor Marie Robertson 10. oktober 1950 i Maryland, USA) er en bestselgende amerikansk forfatter som har skrevet mer enn 150 romaner.
== Privatliv ==
Hun ble født som den eneste datteren, og var yngst av fem barn. Hun har irske forfedre. Første gangen hun giftet seg var i 1968 med Ronald Aufem-Brink. Dette ekteskapet skjedde mot hennes foreldres ønsker. De fikk to sønner som de kalte Dan og Jason. Ekteskapet endte med en skilsmisse. Hun giftet seg for andre gang med Bruce Wilder i juli 1985. De er fremdeles gift.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Nora Roberts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nora Roberts på Internet Movie Database
(fr) Nora Roberts på Allociné
(en) Nora Roberts på AllMovie
(en) Nora Roberts hos The Movie Database
(en) Nora Roberts på Twitter
(en) Nora Roberts på Facebook
(en) Nora Roberts på Instagram | Nora Roberts (født som Eleanor Marie Robertson 10. oktober 1950 i Maryland, USA) er en bestselgende amerikansk forfatter som har skrevet mer enn 150 romaner. | 194,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utvikfjellet | 2023-02-04 | Utvikfjellet | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Breim', 'Kategori:Fjell i Gloppen', 'Kategori:Fjell i Stryn', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Utvikfjellet (også skrevet Utvikefjellet) er en fjellovergang på grensen mellom Gloppen kommune og Stryn kommune i Sogn og Fjordane.
På fjellet ligger Breimsbygda Skisenter. Senteret har to skitrekk for alpin med flere nedfartstraseer og to barneskitrekk. I tillegg er området tilrettelagt med lysløype og et omfattende løypenett for langrenn, og er arena for Rypeskarrennet.
Fjellet krysses av fylkesvei 60 med 630 meter som veiens høyeste punkt.
| Utvikfjellet (også skrevet Utvikefjellet) er en fjellovergang på grensen mellom Gloppen kommune og Stryn kommune i Sogn og Fjordane.
På fjellet ligger Breimsbygda Skisenter. Senteret har to skitrekk for alpin med flere nedfartstraseer og to barneskitrekk. I tillegg er området tilrettelagt med lysløype og et omfattende løypenett for langrenn, og er arena for Rypeskarrennet.
Fjellet krysses av fylkesvei 60 med 630 meter som veiens høyeste punkt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
naturogferie.no om Utvikfjellet
Statens vegvesen sitt webkamera på Utvikfjellet | | høyde = 630 | 194,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larrousse | 2023-02-04 | Larrousse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Formel 1-konstruktører'] | Larrousse Formula One var en Formel 1-konstruktør stiftet i 1987 av Didier Calmels og tidligere racerfører Gérart Larrousse, opprinnelig under navnet Larrousse & Calmels. Teamet var basert i Antony, en forstad sør for Paris. Navnet ble av juridiske grunner endret til Larrousse Formula One da Calmels forlot teamet. Larrousse ble nedlagt i april 1995. | Larrousse Formula One var en Formel 1-konstruktør stiftet i 1987 av Didier Calmels og tidligere racerfører Gérart Larrousse, opprinnelig under navnet Larrousse & Calmels. Teamet var basert i Antony, en forstad sør for Paris. Navnet ble av juridiske grunner endret til Larrousse Formula One da Calmels forlot teamet. Larrousse ble nedlagt i april 1995. | Larrousse | 194,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_r%C3%A5dhus | 2023-02-04 | Oslo rådhus | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1900-tallet i Oslo', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1950', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Byggverk tegnet av Arnstein Arneberg', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminner i Sentrum (Oslo)', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Magnus Poulsson', 'Kategori:Oslo sentrum', 'Kategori:Rådhus i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vika'] | Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–1950 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Foran Rådhuset ligger Fridtjof Nansens plass, langs vestveggen ligger Kronprinsesse Märthas plass (Rådhushagen).
Rådhuset er oppført i armert betong og forblendet med rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Selv om tårnene er oppgitt å ha forskjellig høyde ser de allikevel ut til å være akkurat like høye. Det skyldes at toppen på begge tårnene faktisk er på samme nivå. Tårnhøydene regnes fra bakkenivå. Ved det vestre tårnet er bakkenivået ca 3 meter høyere enn ved det østre. Teglsteinen fikk et større format enn det vanlige i Norge siden ca. 1840, med dimensjoner omtrent som tegl fra middelalderen. «Rådhustegl» som målte ca. 27,5 x 13 x 8,5 cm ble produsert ved Hovin Teglverk i Oslo. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
| Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–1950 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Foran Rådhuset ligger Fridtjof Nansens plass, langs vestveggen ligger Kronprinsesse Märthas plass (Rådhushagen).
Rådhuset er oppført i armert betong og forblendet med rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Selv om tårnene er oppgitt å ha forskjellig høyde ser de allikevel ut til å være akkurat like høye. Det skyldes at toppen på begge tårnene faktisk er på samme nivå. Tårnhøydene regnes fra bakkenivå. Ved det vestre tårnet er bakkenivået ca 3 meter høyere enn ved det østre. Teglsteinen fikk et større format enn det vanlige i Norge siden ca. 1840, med dimensjoner omtrent som tegl fra middelalderen. «Rådhustegl» som målte ca. 27,5 x 13 x 8,5 cm ble produsert ved Hovin Teglverk i Oslo. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
== Tidligere rådhus ==
=== Middelalderbyens rådhus ===
I tidlig middelalder ser det ut til at ulike bygårder i det gamle Oslo har skiftet på å ha rådhusfunksjonen. Det er mye som tyder på at f.eks. bygården Kyrningen ved Klemmetskirka) fungerte som rådhus i en periode. På et visst tidspunkt fikk imidlertid Gamlebyen eget rådhus ved Oslo torg. En kuriositet er det at Gamlebyens rådhus ifølge kildene har hatt åpen vinkjeller til glede for byens befolkning. Middelalderhistoriker Tore Vigerust refererer fra Norske Rigs-Registranter III, 1588–1602 (1865):
Paul Hvitfeldt til Snidstrup, stattholder i Norge, hadde 1577 St. Johannis Baptistæ dag (24.6) bevilget ærlig og velforstandig mann Michel von Thin, borger i Oslo, å holde en åpen vinkjeller under den nye rådstuen som senest ble oppbygd ... og lage to kamre der som fremmede og innvånere som besøker vinkjelleren kan ha værelser i. Dette skulle Michel von Thin ha fritt i 10 år og deretter gi Oslo by 10 daler. Bevilgningen ble fornyet av Axel Gyldenstjerne 6.5 1595 for Erik Olafssøn, borgemester, Michel von Thin og Nils Christenssøn, medbrødre. ... 1596 27.2 Erik Olafssøn, borgemester i Oslo, samt hans medbrødre fikk K Ms bevilling til å holde en åpen vinkjeller i Oslo.I 1300-tallskildene heter det Rådhus, Rådmannhus el.l.. Fra 1400-tallet og utover heter det Rådstue el.l..
=== Christianias rådhus ===
Ved bybrannen i 1624 brant hele det gamle Oslo ned til grunnen. Kong Christian IV bestemte at byen ikke skulle gjenreises på samme sted, men på vestsiden av Bjørvika til området nord for Akershus festning. Den nye byen Christiania fikk et rettvinklet nett av brede gater, og i tillegg murtvang for å hindre fremtidige branner. Tomter til kirke og rådhus ble avsatt ved Torget i krysset mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Det som i dag heter Gamle rådhus, sto ferdig i 1641 og ligger på hjørnet mot Nedre Slottsgate. Bygningen står fremdeles, og dagens adresse er Nedre Slottsgate 1.
På grunn av forfall ble Gamle rådhus oppgitt som rådhus, og i makeskifte med Kongen fikk byen Rådhusgaten 7 som nytt rådhus i 1733.
På 1800-tallet ble bygningen i Rådhusgaten 7 alt for liten for en voksende kommuneadministrasjon, og magistraten flyttet inn i nabohuset Magistratgården, Dronningens gate 11, mens bystyremøtene ble holdt i Børsen, senere i Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Administrasjonen fikk kontorlokaler på flere steder i byen.
I 1876 og 1898 ble det avholdt arkitektkonkurranser om nytt rådhus på Hammersborg, men planene ble aldri gjennomført på grunn av pengemangel.
== Dagens rådhus i Vika ==
=== Historikk ===
Ideen om et rådhus innerst i Pipervika ble først lansert av arkitekt Oscar Hoff i 1906 – en massiv bygning mellom Rosenkrantz’ gate og Tordenskjolds gate, og en «utsiktsgate» for å gi byen den ofte etterlyste åpning mot fjorden. Hoffs plan ble tiet i hjel.I 1915 ble ideen fanget opp av den nylig avgåtte ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl, som hadde savnet et representativt rådhus til å motta kommunens gjester under Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Han tok initiativ til en arkitektkonkurranse som fikk inn hele 44 utkast i den første av to konkurranserunder. I 1918 forelå juryens endelige avgjørelse, og Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble utpekt som vinnere, med et prosjekt tydelig inspirert av Stockholms stadshus. Fortsatt pengemangel og dårlige tider gjorde at realiseringen måtte vente, og i mellomtiden forandret arkitektene prosjektet i flere omganger. I 1930 la de frem sitt endelige forslag, nå sterkt forandret under innflytelse fra funksjonalistiske ideer. Den mest slående forandringen fra de tidligere utkastene var de to store kontortårnene.
I september 1931 ble grunnsteinen nedlagt, med Kong Haakon VII og kronprins Olav til stede, før selve byggingen startet i februar 1933. Parallelt med byggearbeidene ble den gamle forstadsbebyggelsen fra Vika ryddet unna («sanert») for å gi plass. Også byens gamle fornøyelsespark Tivoli måtte vike for en helt ny reguleringsplan som skaffet tomter for salg til oppføring av nye forretningsgårder, et vesentlig grunnlag for finansieringen av rådhuset.
I november 1936 sto hele råbygget ferdig, støpt i armert betong og forblendet med håndbanket tegl i stort format. Enkelte kontoretasjer kunne tas i bruk før krigsutbruddet i 1940. Etter en pause under krigen ble arbeidet gjenopptatt, og innflytting i kontoretasjene kunne skje i 1947, mens arbeidet med utsmykningene ble ferdigstilt.
Den 15. mai 1950 ble Oslo rådhus offisielt innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. I den anledning var det utlyst en komposisjonskonkurranse om festmusikk. Tre verk utmerket seg, og ble oppført under festlighetene. De var skrevet av Ludvig Irgens-Jensen, Eivind Groven og Karl Andersen.Da rådhuset sto ferdig i 1950 avvek det klart fra stilen som da var populær. Teglstein sto i kontrast til stål og glass som arkitektene på den tiden foretrakk og etter rådhuset ble det ikke reist flere bygg i stilen. Stockholm fikk litt tidligere sitt nye rådhus, Stadshuset, oppført i teglstein og tegnet av Ragnar Östberg. Martin Nyrop tegnet rådhuset i København, også det en monumental teglsteinsbygning. Nyrop og Östberg satt i juryen for Oslo rådhus.
=== Utsmykning ===
Hvem som skulle stå for utsmykkingen av rådhuset, ble avgjort i flere konkurranser utlyst for norske kunstnere i januar 1937, med ett års leveringsfrist. Totalt åtte malere og sytten billedhuggere ble engasjert. De fleste av arbeidene sto ferdig til åpningen i 1950, selv om skulpturparken på Rådhusplassen ikke ble ferdig før i 1960-årene.
Mange kjente kunstnere bla valgt ut til utsmykningen, som Alf Rolfsen, Axel Revold, Per Krohg, Willi Midelfart, Aage Storstein, Anne Grimdalen, Nils Flakstad, Joseph Grimeland, Nic Schiøll, Per Palle Storm, Dyre Vaa, Ørnulf Bast og Dagfin Werenskiold.
==== Eksteriøret ====
Vestveggen domineres av Anne Grimdalens store skulptur av Harald Hardråde til hest. Nic Schiølls fremstilling av St. Hallvard pryder fronten mot fjorden. På begge sider av Borggården mot Fridtjof Nansens plass har Dagfin Werenskiold laget polykrome relieffer i tre med motiver fra Edda-diktningen. Joseph Grimeland har laget bronserelieff over inngangsdøra, og «Oslopiken» høyt oppe på veggen. Foran frontfasaden står seks friskulpturer av Per Palle Storm med fremstillinger av bygningshåndverkere – de som bygget rådhuset.
I borggården bak Oslo rådhus er det 16 bemalte relieffer montert på veggen under arkadene (søylegangene). De 2,3 × 2,2 m store og 1 tonn tunge relieffene er innfelt i nisje i murvegg. De er skåret av Dagfin Werenskiold og er kjent som Yggdrasilfrisen. Motivene er hentet fra den norrøne Edda-diktningen som er hovedkilden til vår kjennskap til norrøn mytologi.
==== Rådhushallen ====
Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca. 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommets rekke av veggmalerier gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, samt viser utviklingen av byens næringsliv med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard har Alf Rolfsen også benyttet som motiv. St. Hallvard har tre piler i den ene hånden, motivet med tre piler går igjen mange steder i rådhuset, en pil for hver av dem som ble drept, St. Hallvard trellkvinnen han forsøkte å redde og hennes ufødte barn. På veggmaleriet ligger trellkvinnen naken foran St. Hallvards føtter. I den andre hånden har St. Hallvard en møllestein, den skal ha blitt bunnet rundt halsens på liket når han ble senket i Drammensfjorden. Over hode på St. Hallvard flyr to svaner.Oslo Børs skjenket også et maleri av Karl Høgberg, det viser handelslivet i gammel tid med Oslo Børs i sentrum.Høyt oppe på veggen har Rolfsen også malt Kong Haakon VII og kongemaktens symboler, kronen, septeret, rikseplet og sverdet sees også, og dessuten Magnus Lagabøters Landslov av 1276 som motto: "At logum skal land várt byggja, en eigi at ulogum eyda" (med lov skal landet (vårt) bygges, og ikke med lovløshet ødelegges.)
Joseph Grimeland har laget fire marmor skulpturer, årstidene, over dørene inn til Bankettsalens. I hallen finnes også en liten "brønn" utført i marmor, som var utformet av husets arkitekter Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg, dekorert med et marmor relieff av Dagfin Werenskiold av Odin og Mime.
==== Bystyret ====
Bystyresalen har fra arkitektens side fått den halvsirkulære formen som var innarbeidet for demokratiske forsamlingslokaler. Formen skal kanskje også henspille på rådhusplassen i Siena, en av middelalderens borgerstyrte italienske bystater. Den samme formen går igjen i Fridtjof Nansens plass.
På bystyresalens talerstol finner vi igjen motivet med to svaner, denne gang som en treskjæring.
Salen har innredning av eik og tapeter av rødt ullstoff med et ornament av tre piler innvevd. Pilornamentet er hentet fra byseglet med St. Hallvard. Det mest iøynefallende er det store billedteppet av Else Poulsson, arkitektens niese. Sentralt på teppet troner Oslos skytshelgen St. Hallvard over de syv dyder, med livet i Oslo helt nederst. Kunstnerens ønske var at dette motivet skulle minne byens politikere om etikk og god styringsskikk i vedtakene som ble fattet. Else Poulsson har også tegnet gardinene i rådhuset, med motiv av Christian IV.
==== Hardråderommet ====
Rommet ligger mot vest opp for Rådhushallen. Axel Revold har tegnet utkastene, mens Ulrikke Greve har vevd en samling tepper («tjeldinger») som skal gjenspeile hvordan man utsmykket representasjonsrom i middelalderen. Det første teppet skildrer Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i England i 1066. Teppet er utført i middelalderstil etter en miniatyr av Matteus av Paris fra 1200-tallet.
På motsatt side henger tepper som skildrer Harald som Oslos grunnlegger.
==== Munchrommet ====
Til forskjell fra de andre rommene i Rådhusets festbygg, er Munchrommet kledt i tre. På kortveggen henger et stort maleri av Edvard Munch, tittel "Livet" malt i 1910. Et spesielt trekk ved salen er at håndverkerne har risset inn navnene sine i sørvestre hjørne av rommet. Rommet er elegant innredet, blant annet med stoler trukket i stoff med «Oslo-blåfargen». Det er arkitekten selv, Arnstein Arneberg, som har bidratt til det meste av utsmykkingen, særlig i taket, som har motiver fra folkekunsten, med fjordhester og hjortedyr.
Munchrommet ble tatt i bruk som Oslo kommunes vigselsrom da kommunen overtok ansvaret for borgerlig vielse fra Oslo byfogdembete 1. januar 2018. Rommet var også vigselsrom frem til 1996 da vielser ble flyttet til Oslo tinghus. Rommet ble unntaksvis benyttet til vielser i årene etterpå, blant annet når kapasiteten i Oslo tinghus ikke var stor nok, for eksempel under 22. juli-rettssaken i 2012.
Politikere i bystyret og byrådet benytter Munchrommet til pressekonferanser.
==== Bankettsalen ====
Bankettsalen er det mest høytidelige representasjonslokalet i rådhuset. På den ene langveggen henger portretter av Kong Haakon VII, Kong Olav V, Kong Harald V og Dronning Sonja. Maleriet av Harald V ble malt av Håkon Gullvåg i 2000, det førte til en livlig diskusjon om man kunne male en konge på denne måten, maleren Odd Nerdrum kaller kongeportrettet «litt karikert» og «respektløst». I 2002 malte Håkon Gullvåg portrettet av Dronning Sonja.
På den ene kortveggen henger Willi Midelfarts skildring av badelivet langs fjorden. I det tilstøtende rom ligger et kjøkken. Kunstneren komponerte sitt verk etter de opprinnelige planene om bare én dør inn til kjøkkenet, men måtte gjøre deler av arbeidet på nytt etter at en andre dør ble satt inn. Han viste sin avsky mot denne andre døren ved å male inn en guttunge som peker og rekker tunge.
Tapete har et motiv bestående av rankeverk med medaljonger, der en firbladet rose er innerst, innsirklet av en krans, laget av Kari Rude.
==== Formannskapssalen ====
Frem til byrådssystemet ble innført i 1986, hadde formannskapet vært byens øverste myndighet og sentrale politiske organ siden 1837. I Formannskapssalen henger tradisjonelle portretter av byens tidligere ordførere. Det er betydelig færre plasser her enn i Bystyresalen – publikum hadde dessuten aldri adgang. Dører og panel er av eik og er rikt dekorert, blant annet ser man rådhuset i profil utskåret i treverket.
Det store bilde er malt av Harald Dal og bildet viser situasjonen rett før et møtet settes, idet de tolv representantene og sekretæren kretser rundt forhandlingsbordet, der ordføreren i sentrum framstår som den dominerende figuren.
==== Det astronomiske ur ====
Oslo rådhus fikk i 1952 et astronomisk ur, den gang det nest største i Europa med fem meter i diameter, plassert til høyre for inngangspartiet. Uret er konstruert ved et samarbeid mellom sivilingeniør Olaf Platou og firmaet Ungerer & Cie i Strasbourg. Dyrekretsens figurer som pryder uret er modellert av billedhuggeren Nils Flakstad. Uret består av den ytre urskive med romertallene I til XII og en indre med arabertall 1 til 12 to ganger. Uret har fire visere, time-, drage-, sol- og måneviseren. Tre av viserne, alle unntatt drageviseren, har motvekter. Det består også av en bevegelig ring, dyrekretshjulet med bilde av de tolv «stjernetegnene» i dyrekretsen, Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Både dyrekretshjulet og solviseren går rundt «med solen» men solviseren går 3 minutter og 56 sekunder langsommere enn dyrekretshjulet. I løpet av et år blir dermed solviseren innhentet av alle dyrekretsens bilder etter tur. Solviseren bruker altså 24 timer på en runde, mens dyrekretshjulet gjør et omløp på 23 timer 56 minutter og 4 sekunder. Det er dette som kalles «stjernedøgnet».
==== Klokkespillet ====
Klokkespillet, plassert på toppen av Østre tårn, har 49 klokker, hvorav den største veier 4 tonn, den minste 14 kilo. Klokkene i Oslo rådhus spiller hver hele time fra klokken 07:00 til 24:00 og spiller alt fra klassiske stykker til nyere popmusikk. Det er klokkespillkonsert første lørdag i hver måned klokken 11:00. Klokkespillet med 38 klokker stod ferdig i 1952 og ble restaurert og utvidet til 49 klokker i 1999.
=== Kuriosa ===
Klokken 06:00 om morgenen den 17. august 1998 fløy en person et småfly av typen Piper Pawnee mellom tårnene på rådhuset. Avstanden er om lag 25 meter, og manøveren ble av Luftfartsverket betegnet som «hårreisende og livsfarlig». Stuntet hevdes å være inspirert av en historie om en flyger som skal ha utført samme manøver i frigjøringsdagene i 1945.I slumområdet Vika, der Oslo rådhus senere ble bygd, var det utbredt prostitusjon. Christian Krohgs romanskikkelse Albertine, slik skulptøren Alfred Seland tenkte seg henne, er derfor avbildet på rådhusets østvegg, stående mellom sin hallik og en kunde. Noe lignende finnes neppe på noe annet offentlig bygg i hele verden.Rundt 1975 ble rådhusets urverk utskiftet. Det havnet i tettstedet Ruds Vedby på Sjælland, der urmaker Bo Pedersen satte det i stand som del av et blomsterur som i 1977 ble en attraksjon i Ruds Vedby. Senere lå det lagret på loftet hos urmaker Pedersen i noen år, før han hørte om utvidelsen av blomsterparken Birkegårdens haver, og tilbød dem urverket. Her er blomsteruret blitt gjenskapt med urverk fra Oslo rådhus.
== Litteratur ==
Grønvold, Ulf og Sørensen, Gunnar (2000). Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Just, Carl (1950): Rådhuset i Oslo. Oslo, Aschehoug
Schøning, Trond L.: Det norske hus (PDF), hovedoppgave i kunsthistorie, UiB 2001
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Rådhuset hos Oslo kommunes nettsted
Offisielt nettsted
(en) Oslo City Hall – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rådhusets forvaltningstjeneste
(no) Utsmykkingen av rådhuset
(en) Plassering i bybildet sett fra sjøsiden 2005
(no) Oslo rådhus Wiki UiO
(no) Rådhuset Oslo byleksikon
«Oslo rådhus». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Det gamle rådhuset ligger på Rådstuplass 1 i Bergen. Huset ble opprinnelig bygget som privatbolig for lensherre Christoffer Valkendorf i 1558. | 194,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A5_vandrer_fra_hver_en_verdens_krok | 2023-02-04 | Nå vandrer fra hver en verdens krok | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Julesanger', 'Kategori:Norske julesanger', 'Kategori:Norske salmer'] | «Nå vandrer fra hver en verdens krok» er en julesalme av Jonas Dahl fra 1895. Hans sønn Alf Fasmer Dahl laget melodien i 1905. Den står som nr. 68 i Norsk Salmebok fra 1985, og som nr. 59 i Norsk Salmebok fra 2013.
Salmen ble først utgitt i julenummeret av Den unges Ven i 1895 med tre stofer. I 1905 ble salmen utgitt med 5 strofer. I senere tid har man tatt vekk den nest siste strofen.
| «Nå vandrer fra hver en verdens krok» er en julesalme av Jonas Dahl fra 1895. Hans sønn Alf Fasmer Dahl laget melodien i 1905. Den står som nr. 68 i Norsk Salmebok fra 1985, og som nr. 59 i Norsk Salmebok fra 2013.
Salmen ble først utgitt i julenummeret av Den unges Ven i 1895 med tre stofer. I 1905 ble salmen utgitt med 5 strofer. I senere tid har man tatt vekk den nest siste strofen.
== Tekst ==
== Innspillinger ==
Salmen er blitt svært populær på juleplater og på julekonserter. Noen av de som har spilt inn denne på plate er:
Skruk på albumet Stille natt 1991
Arild Sondre Sekse på albumet Lys i desember 1994
Kristin Reitan på albumet Julesalmer 2000
Oslo Domkor på albumet Det kimer nu til julefest 2003
Mons Leidvin Takle på albumet Julens melodier 2003
Iver Kleive på albumet Hyrdenes tilbedelse 2004
Marianne Juvik Sæbø på albumet Min tanke går til Betlehem 2004
Åsne Valland Nordli og Kristin Skaare på albumet Lille Messias 2005
Rune Larsen på albumet Stille natt Hellige natt 2006
Solveig Leithaug på albumet Julefred 2008
Oslo Gospel Choir på albumet En stjerne skinner i natt 2008
Helene Bøksle på albumet Det hev ei rose sprunge 2009
Trygve Skaug på albumet Seine natt desember 2015
Herborg Kråkevik med TrondheimSolistene på albumet Jul i stova 2012
Mosaic på albumet Lyset tennes i mørket 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nå vandrer fra hver en verdens krok (Salmebloggen.no) | «Nå vandrer fra hver en verdens krok» er en julesalme av Jonas Dahl fra 1895. Hans sønn Alf Fasmer Dahl laget melodien i 1905. | 194,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svandalsfossen | 2023-02-04 | Svandalsfossen | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fosser i Rogaland', 'Kategori:Saudas geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Svandalsfossen er en foss i Svandalselva, sør for Saudasjøen i Sauda kommune i Rogaland. Fossen har flere trinn med fall på til sammen 180 meter; den øverste delen av fossen har 40 meter fritt fall.
Svandalsfossen ligger ovenfor riksvei 520. Ved normal vannføring er bare en liten del av selve fossen synlig fra veien, men ved stor vannføring kan fossen imidlertid tåkelegge riksveien og gjøre det risikabelt å passere med bil.4. mai 2007 åpnet Statens vegvesen et attraksjonspunkt ved fossen, med parkeringsplasser ved riksveien, utsiktsplatå og trapper opp mot fossen og ned til stranda ved Saudafjorden. Til sammen er det 540 trappetrinn fra fjorden og opp til fossen. Dette var det første attraksjonspunktet som ble bygd på den framtidige Nasjonal turistvei Ryfylke.
Haugaland Kraft søkte i 2008 om konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Svandalsfossen. Søknaden ble avslått av NVE, men avslaget ble klaget inn til Olje- og energidepartementet. Departementet vedtok imidlertid 3. februar 2012 å opprettholde NVEs vedtak om å avslå konsesjon.
| Svandalsfossen er en foss i Svandalselva, sør for Saudasjøen i Sauda kommune i Rogaland. Fossen har flere trinn med fall på til sammen 180 meter; den øverste delen av fossen har 40 meter fritt fall.
Svandalsfossen ligger ovenfor riksvei 520. Ved normal vannføring er bare en liten del av selve fossen synlig fra veien, men ved stor vannføring kan fossen imidlertid tåkelegge riksveien og gjøre det risikabelt å passere med bil.4. mai 2007 åpnet Statens vegvesen et attraksjonspunkt ved fossen, med parkeringsplasser ved riksveien, utsiktsplatå og trapper opp mot fossen og ned til stranda ved Saudafjorden. Til sammen er det 540 trappetrinn fra fjorden og opp til fossen. Dette var det første attraksjonspunktet som ble bygd på den framtidige Nasjonal turistvei Ryfylke.
Haugaland Kraft søkte i 2008 om konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Svandalsfossen. Søknaden ble avslått av NVE, men avslaget ble klaget inn til Olje- og energidepartementet. Departementet vedtok imidlertid 3. februar 2012 å opprettholde NVEs vedtak om å avslå konsesjon.
== Referanser == | Svandalsfossen er en foss i Svandalselva, sør for Saudasjøen i Sauda kommune i Rogaland. Fossen har flere trinn med fall på til sammen 180 meter; den øverste delen av fossen har 40 meter fritt fall. | 194,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salemkirken_L%C3%B8renskog | 2023-02-04 | Salemkirken Lørenskog | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1949', 'Kategori:Kultur i Lørenskog', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Salemkirken Lørenskog er en kristen frikirkelig menighet på Lørenskog, tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Salemkirken Lørenskog ble stiftet 1949.
Menigheten hadde 152 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
| Salemkirken Lørenskog er en kristen frikirkelig menighet på Lørenskog, tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Salemkirken Lørenskog ble stiftet 1949.
Menigheten hadde 152 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
== Misjon ==
Salemkirken Lørenskog er engasjert i misjonsarbeid i Sibir, Ukraina Usbekistan, Israel, Paraguay og Hviterussland, og er utsendermenighet for misjonær Helge Bjørklund. De støtter IBRA media og K.A.B.A. sitt arbeide. I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 220 700,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Salemkirken Lørenskog – hjemmeside | Salemkirken Lørenskog er en kristen frikirkelig menighet på Lørenskog, tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Salemkirken Lørenskog ble stiftet 1949. | 194,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_%C3%B8yer_i_Middelhavet | 2023-02-04 | Liste over øyer i Middelhavet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over øyer', 'Kategori:Øyer i Middelhavet'] | Dette er en liste over øyer i Middelhavet, et innhav mellom Europa og Afrika, med Vest-Asia i øst og Atlanterhavet i vest.
| Dette er en liste over øyer i Middelhavet, et innhav mellom Europa og Afrika, med Vest-Asia i øst og Atlanterhavet i vest.
== Etter areal og befolkning ==
Listen består av kolonner som kan sorteres etter behov ved å klikke på sorteringssymbolet i kolonneoverskriften.
== Etter land ==
=== Albania ===
Sazan
Kunë
Ksamiløyene
Franz Josef-øya
Zvërnecøyene
Tongoøya
Stil
=== Frankrike ===
Korsika
Lavezzi-øyene
Frioul-øyene
Lerinsøyene
=== Hellas ===
Kreta
Evvia
Gavdos
Kykladene
Amorgos
Anafi
Andimilos
Andiparos
Andros
Dilos
Despotiko
Donousa
Folegandros
Gyaros
Ios
Iraklia
Kea (vanligvis kalt Tzia)
Keros
Kimolos
Koufonisia
Kythnos
Makronisos
Milos
Mykonos
Naxos
Paros
Polyegos
Rinia
Santorini
Skhinousa
Serifos
Sifnos
Sikinos
Syros
Thirasia
Tinos
De nordegeiske øyer
Agios Efstratios
Khíos
Fourni
Ikaria
Inousses
Limnos
Lésvos
Psará
Samos
Samothraki
Thassos
Thymena
De saroniske øyer
Angistri
Dokos
Egina
Hydra
Poros
Salamis
Spetses
Dodekanesene
Agathonisi
Arkoi
Armathia
Astypalia
Farmakonisi
Gyali
Kalolimnos
Kalymnos
Kárpathos
Kasos
Kastellorizo
Khalki
Kos
Leros
Lipsi
Nisyros
Patmos
Pserimos
Rhodos
Saria
Symi
Tilos
Sporadene
Alonnisos
Gioura
Kyra Panagia
Peristera
Piperi
Skandzoura
Skiathos
Skiros
Skopelos
De joniske øyer
Andikythira
Andipaxos
Erikoussa
Ithaka
Kalamos
Kastos
Kefallinia
Korfu
Kythira
Lefkada
Meganisi
Othoni
Paxi
Petalas
Zakynthos
=== Italia ===
Campanoøyene
Capri
Ischia
Nisida
Procida
Vivara
De pontinske øyer
Gavi
Palmarola
Ponza
Santo Stefano
Ventotene
Zannone
Sardinia
Asinara
Grottaferrata
La Maddalena
Caprera
Spargi
Budelli
Razzoli
Santa Maria
Santo Stefano
Sant'Antioco
San Pietro
Tavolara
Sicilia
De egadiske øyer
Favignana
Levanzo
Marettimo
De eoliske øyer
Alicudi
Filicudi
Lipari
Panarea
Salina
Stromboli
Vulcano
Pantelleria
De pelagiske øyer
Lampedusa
Lampione
Linosa
Ustica
Tremitiøyene
Caprara
Cretaccio
Pianosa (di Tremiti)
San Domino
San Nicola
De toskanske øyene
Capraia
Elba
Giannutri
Giglio
Gorgona
Montecristo
Pianosa
De venetianske laguneøyene
Burano
Lido
Murano
Pellestrina
San Lazzaro degli Armeni
Sant'Andrea
Torcello
=== Kroatia ===
Brijuni
14 øyer
Brusnik
Čiovo
Cres
Drvenik Mali
Drvenik Veli
Dugi Otok
Elafitiøyene
Goli Otok
Hvar
Iž
Ilovik
Ist
Kaprije
Koločep
Korčula
Kornati
152 øyer i Kornati-arkipelet
Krapanj
Krk
Lastovo
Lokrum
Lošinj
Lopud
Male Srakane
Mljet
Molat
Murter
Olib
Pašman
Pag
Palagruža
Plavnik
Premuda
Prvić
Rab
Rava
Rivanj
Sestrunj
Silba
Skarda
Susak
Svetac
Sveti Andrija
Šipan
Šolta
Ugljan
Unije
Vele Srakane
Vir
Vis
Vrgada
Zlarin
Zverinac
Žirje
Žut
=== Malta ===
De maltesiske øyer
Comino
Cominotto
Filfla
Fungus Rock
Gozo
Malta
Manoel
St. Paulus-øya
=== Montenegro ===
Ada Bojana
Katič
Stari Ulcinj
Sveta Neđelja
Sveti Nikola
Sveti StefanI Kotorbukta:
Gospa od Škrpjela
Mamula
Miholjska prevlaka
Sveti Đorđe
Sveti Marko
Øya for Vår Frue av nåde
=== Spania ===
Alborán
Balearene
Islas Gimnesias
Cabrera
Mallorca
Menorca
Sa Dragonera
De pityusiske øyer
Espalmador
Es Vedrà
Formentera
Ibiza
Columbretes-øyene
Formigues
Islas Chafarinas
Isla del Congreso
Isla del Rey
Isla Isabel II
Medes
Peñón de Alhucemas
Tabarca
=== Syria ===
Arwad
=== Tunisia ===
Djerba
Kerkennaøyene
Chergui
Gharbi
Galite-øyene
Zembra
=== Tyrkia ===
De tyrkiske egeiske øyene (ufullstending)
Baba Ada
Bozcaada
Büyükada
Çatalada
Fener Ada
Gemiler Adası
Gökçeada
Hayırsız Ada
Heybeliada
İnce Ada
İncir Ada
Kara Ada
Kargı Adası
Köçek Adası
Metalik Ada
Orak Ada
Salih Ada
Yalıkavak
Yassı Ada
Yılancık Ada
İkiz Adalar
Pırasa adası
Iç Ada
Kiremitøyene
Küçük Tavşan Adası
Çavuş adası
Kucukbu
Andre tyrkiske middelhavsøyer
Kekova
Sıçan Adası
=== Omstridte øyer ===
Imia/Kardak (Hellas/Tyrkia)
Isla Perejil (Marokko/Spania)
=== Politisk delt øy ===
Kypros
Republikken Kypros
Akrotiri og Dhekelia (to militærbaseområder under britisk suverenitet)
Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (en de facto stat som kun er anerkjent av Tyrkia, og som er skilt fra Republikken Kypros av en FN-kontrollert buffersone)
== Se også ==
Liste over øyer i Adriaterhavet
Liste over øyer i Egeerhavet
Liste over De joniske øyer
== Fotnoter == | Liste over spanske øyer er ei liste over øyer som tilhører Spania. | 194,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marinos_Grand_Prix_2002 | 2023-02-04 | San Marinos Grand Prix 2002 | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2002 i Europa', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2002', 'Kategori:San Marinos Grand Prix'] | San Marinos Grand Prix 2002 var et Formel 1-løp arrangert den 14. april 2002 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2002.
| San Marinos Grand Prix 2002 var et Formel 1-løp arrangert den 14. april 2002 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2002.
== Klassifisering ==
=== Løpet === | San Marino | 194,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylviane_Berthod | 2023-02-04 | Sylviane Berthod | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra kanton Wallis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Sylviane Berthod (født 25. april 1977 i Salins) er en tidligere sveitsisk alpinist. Hun firedobbelt sveitsisk mester i utfor (1997, 1998 og 1999) og storslalåm (1998).
Berthod innledet sin internasjonale karriere ved å vinne junior-VM i utfor i 1995 og Super-G i 1996. Hun debuterte i verdenscupen i januar 1996. Hennes beste resultat var seieren i utfor i St. Moritz i desember 2001, hennes eneste verdenscupseier.
Hun deltok fire ganger i VM (Vail 1999, St. Anton am Arlberg, St. Moritz 2003 og Bormio 2005). Hennes beste plassering var en 7.-plass i utfor i 1999. Den samme plassen kom hun på tre år senere under OL 2002. Hun la opp i mai 2008, da hun ikke ble tatt ut på det sveitsiske landslaget.
| Sylviane Berthod (født 25. april 1977 i Salins) er en tidligere sveitsisk alpinist. Hun firedobbelt sveitsisk mester i utfor (1997, 1998 og 1999) og storslalåm (1998).
Berthod innledet sin internasjonale karriere ved å vinne junior-VM i utfor i 1995 og Super-G i 1996. Hun debuterte i verdenscupen i januar 1996. Hennes beste resultat var seieren i utfor i St. Moritz i desember 2001, hennes eneste verdenscupseier.
Hun deltok fire ganger i VM (Vail 1999, St. Anton am Arlberg, St. Moritz 2003 og Bormio 2005). Hennes beste plassering var en 7.-plass i utfor i 1999. Den samme plassen kom hun på tre år senere under OL 2002. Hun la opp i mai 2008, da hun ikke ble tatt ut på det sveitsiske landslaget.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sylviane Berthod – Olympedia
(en) Sylviane Berthod – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sylviane Berthod – FIS (alpint)
(en) Sylviane Berthod – ski-db.com
(fr) Sylviane Berthods hjemmeside | Sylviane Berthod (født 25. april 1977 i Salins) er en tidligere sveitsisk alpinist. | 194,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chess_(musikal) | 2023-02-04 | Chess (musikal) | ['Kategori:ABBA-relaterte emner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Musikaler satt opp på Broadway', 'Kategori:Musikaler satt opp på West End', 'Kategori:Verk fra 1984'] | Chess er en musikal fra 1986 skapt av Tim Rice, Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Historien sentreres rundt en politisk drevet sjakkturnering under den kalde krigen, hvor en amerikansk og en sovjetrussisk stormester må kjempe om en kvinne som jobber for den ene, men forelsker seg i den andre. Musikalen har blitt referert til som en metafor for 1980-tallets anstrengte forhold mellom USA og Sovjetunionen.Den mest kjente utgivelsen av musikalen er konseptalbumet med blant andre Tommy Körberg, Elaine Paige og Barbara Dickson, som ble gitt ut våren 1984. CD-en og DVD-en av en komplett konsertversjon fra Royal Albert Hall i London, med blant andre Idina Menzel, Adam Pascal og Kerry Ellis, ble utgitt i 2008.
| Chess er en musikal fra 1986 skapt av Tim Rice, Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Historien sentreres rundt en politisk drevet sjakkturnering under den kalde krigen, hvor en amerikansk og en sovjetrussisk stormester må kjempe om en kvinne som jobber for den ene, men forelsker seg i den andre. Musikalen har blitt referert til som en metafor for 1980-tallets anstrengte forhold mellom USA og Sovjetunionen.Den mest kjente utgivelsen av musikalen er konseptalbumet med blant andre Tommy Körberg, Elaine Paige og Barbara Dickson, som ble gitt ut våren 1984. CD-en og DVD-en av en komplett konsertversjon fra Royal Albert Hall i London, med blant andre Idina Menzel, Adam Pascal og Kerry Ellis, ble utgitt i 2008.
== Bakgrunn ==
Musikalen Chess har en brokete forhistorie. Ideen fikk Tim Rice under verdensmesterskapet i sjakk i 1972, da Bobby Fischer fra USA spilte mot Boris Spasskij fra Sovjetunionen. Dette var i den kalde krigens dager, og mesterskapet foregikk i Reykjavík på Island. I kulissene var det stor uro på grunn av Fischers ville oppførsel, samtidig som han var genial i sine trekk. Dette gjorde at en «hel verden» fulgte mesterskapet, uten å tidligere ha noen interesse for sjakk. Det var motsetningen mellom øst og vest som fascinerte og skapte førstesidestoff.
Senere ble denne spenningen videreført gjennom verdensmesterskapet der Viktor Kortsjnoj, som hadde hoppet av fra Sovjetunionen og flyttet til vesten, spilte mot Anatolij Karpov som bodde i Sovjetunionen. «Dette var ingredienser for en dramatisk musikal», forteller Tim Rice på den offisielle nettsiden for Chess. Han hadde tidligere satt opp Jesus Christ Superstar (1971) og Evita (1978) sammen med Andrew Lloyd Webber, og hadde tenkt å samarbeide med Lloyd Webber også på denne musikalen. Lloyd Webber var imidlertid godt i gang med sin egen musikal, Cats, og Rice ble derfor tipset av den amerikanske produsenten Richard Vos om å kontakte ABBAs Benny Andersson og Björn Ulvaeus. De tre møttes for første gang i Stockholm 15. desember 1981 for å diskutere konseptet, og Andersson og Ulvaeus ble fort investert i prosjektet.
På samme måte som Rice hadde gjort både med Jesus Christ Superstar og Evita, og som hadde vist seg å være svært suksessfullt, ble også Chess først gitt ut som et konseptalbum. Innspillingen begynte i november 1983, og verket – som kom ut i 1984 – ble brukt til å delfinansiere oppsetningen på Prince Edward Theatre på West End i London. Ettersom Andersson og Ulvaeus holdt til i Sverige mens Tim Rice bodde i England på denne tiden ble albumet spilt inn i flere deler, både i Stockholm og i London. Miksingen av albumet gikk for seg på Polar Studios i Stockholm, ABBAs «faste» lydstudio.
== Forskjeller mellom ulike versjoner ==
Chess har hatt en lang historie preget av mange revisjoner og omskrvinger. Under følger de største forskjellene mellom de største produksjonene av musikalen.
== Produksjoner ==
== Chess spilt i Sverige ==
I Sverige hadde Chess premiere februar 2002. Forestillingen ble spilt 325 ganger fram til juni 2003, og den ble sett av nesten en halv million. Forestillingen ble i 2003 gitt ut på DVD.
=== Rolleliste (utvalg) ===
Anatolij – Tommy Körberg
Florence – Helen Sjöholm
Freddie – Anders Ekborg
Svetlana – Josefin Nilsson
Molokov – Per Myrberg
Domaren – Rolf Skoglund
Anatolijs sønn – Axel Myrberg, Carl Fredrik Järrel, Viktor, Axel, Adam
== Chess spilt i Norge ==
Allerede i 1987 ble konsertversjonen av musikalen satt opp i aulaen til Fredrikstad bibliotek. Kjell Martinsen stod for musikalsk ledelse og flere kjente skuespillere var med.
I 1988 ble en konsertutgave av Chess satt opp i Sandefjord. Dette var en lokal oppsetning med musikere, sangere og dansere fra hele Vestfold. Som trekkplaster hadde man klart å få med seg den faste gitaristen til Abba, Lasse Wellander. Han hadde også vært gitarist i London-oppføringen av Chess. Oppsetningen i Sandefjord ble en stor suksess, og det ble spilt 17 fullsatte forestillinger i et gammelt produksjonslokale i Nybyen som hadde blitt gjort om til konsertsted for anledningen.
Sommeren 2005 ble Chess satt opp på to ulike steder i Norge, fortsatt som konsertversjoner: Den første produksjonen var atter en gang i Sandefjord. Nå også med større trekkplaster som Tommy Körberg, Guri Schanke og Svein Greger i rollene. Den andre produksjonen var satt opp av Opera Bergen på Bergenhus Festning med flere kjente operasangere i de ledende rollene.I
Den første gangen musikalen Chess ble satt opp som en fullverdig musikal i Norge var i 2006, og denne gangen ble musikalen fremført på nynorsk. Ansvarlig for denne oppsetningen var Bømlo Musikallaug, og forestillingene fant sted i Moster Amfi. Hovedrolleinnehaverne var Rein Alexander som russeren Anatoly, Lisa Stokke som Florence, Heine Totland som Freddy Trumper og Elisabeth Moberg som Svetlana.
2007 ble det satt opp en miniversjon i Fredrikstad, med Kjell Martinsen som musikalsk leder, og Lars Tomtum som leder for koret og danserne.
En spesiallaget versjon, dirigert av Anders Eljas, ble satt opp i Tromsø i forbindelse med Sjakk OL i 2014. Der gjentok Lisa Stokke rollen som Florence, og fremførte også ved åpningsseremonien.
I 2020 fikk Chess sin første innendørs fullskalaproduksjon på Folketeateret i Oslo. Denne oppsetningen var en viderutviklet versjon av den svenske versjonen, med nye orkestreringer. Hovedrollene ble spilt av André Søfteland som Anatolij, Espen Grjotheim som Freddie, Karoline Krüger/Sanne Kvitnes som Florence, Marion Ravn som Svetlana, Elisabeth Andreassen som Dommeren (The Arbiter) og Øystein Røger som Molokov. I mars 2020 ble forestillingen midlertidig innstilt på grunn av koronaviruspandemien som brøt ut i Norge da, men ble senere tatt opp igjen og skal grunnet alle utsettelser gå til tidlig 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Chess (musical) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chess på Internet Broadway Database
YouTube: Tommy Körberg synger End Game i en konsert i 1997, Danmark | Chess er en musikal fra 1986 skapt av Tim Rice, Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Historien sentreres rundt en politisk drevet sjakkturnering under den kalde krigen, hvor en amerikansk og en sovjetrussisk stormester må kjempe om en kvinne som jobber for den ene, men forelsker seg i den andre. | 194,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjermundnes | 2023-02-04 | Gjermundnes | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Vestnes'] | Gjermundnes er et bygdelag på østsiden av utløpet til Tresfjorden i Vestnes kommune, beliggende ved europavei 136 rett nord for Vikebukt.
Bygda er vert for en videregående skole med jordbruksfag og Landbruksmuseet for Møre og Romsdal ved historiske Gjermundnes gård.
| Gjermundnes er et bygdelag på østsiden av utløpet til Tresfjorden i Vestnes kommune, beliggende ved europavei 136 rett nord for Vikebukt.
Bygda er vert for en videregående skole med jordbruksfag og Landbruksmuseet for Møre og Romsdal ved historiske Gjermundnes gård.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjermundnesboka. Landbruksmuseet på Gjermundnes. 1989. | Gjermundnes er et bygdelag på østsiden av utløpet til Tresfjorden i Vestnes kommune, beliggende ved europavei 136 rett nord for Vikebukt. | 194,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1958_%E2%80%93_100_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1958 – 100 meter menn | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1958'] | Øvelsen 100 meter menn ved EM i friidrett 1958 ble avholdt i Stockholm, Sverige 19. og 20. august.Bjørn Nilsen representerte Norge og kom til semifinalen.
| Øvelsen 100 meter menn ved EM i friidrett 1958 ble avholdt i Stockholm, Sverige 19. og 20. august.Bjørn Nilsen representerte Norge og kom til semifinalen.
== Rekorder ==
Rekorder før dette mesterskapet:
Følgende ny mesterskapsrekord på øvelsen ble satt under konkurransen:
=== Forsøksheat ===
19. august
==== Heat 1 ====
Vind: 1,1m/s
==== Heat 2 ====
Vind: 0,3m/s
==== Heat 3 ====
Vind: 0,5m/s
==== Heat 4 ====
Vind: 1m/s
==== Heat 5 ====
Vind: 2m/s
==== Heat 6 ====
Vind: 1,3m/s
=== Semifinaler ===
20. august
==== Semifinale 1 ====
Vind: 0,6m/s
==== Semifinale 2 ====
Vind: 1,2m/s
==== Semifinale 3 ====
Vind: 0,8m/s
=== Finale ===
== Kvalifisering (norske deltagere) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Manfred Germar, | 194,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_fotballstadioner_etter_tilskuerkapasitet | 2023-02-04 | Liste over fotballstadioner etter tilskuerkapasitet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Fotballstadioner'] | Dette er en liste over fotballstadioner etter tilskuerkapasitet og viser alle fotballstadioner rundt om i verden, med mer enn 50.000 seter og som brukes til fotball. I hvert tilfelle er brukere av stadion, type, tak, året for åpningen og tilskuerkapasiteten nevnt.
Foreløpig er det 161 stadioner, som møter disse kravene. Disse er for det kontinentale foreninger av ulike Fédération Internationale de Football Association split (FIFA). Det er 49 stadioner i Asian Football Confederation (AFC) (Asia utenom Russland, pluss Australia). 22 tilhører Confédération africaine de football (CAF) (Afrika) og 14 for de The Confederation of North, Central American and Caribbean Association Football (CONCACAF) (Nord-Amerika og Karibia). 23 stadioner er fra Confederación Sudamericana de Futbol (CONMEBOL) (Sør-Amerika) og 50 i Union of European Football Associations (UEFA) (Europa, Kaukasus, Israel). Oceania Football Confederation (OFC) har ingen stadioner av på en slik størrelse.
Glasgow er den eneste byen med tre fotballanlegg med en tilskuerkapasitet på over 50 000.
| Dette er en liste over fotballstadioner etter tilskuerkapasitet og viser alle fotballstadioner rundt om i verden, med mer enn 50.000 seter og som brukes til fotball. I hvert tilfelle er brukere av stadion, type, tak, året for åpningen og tilskuerkapasiteten nevnt.
Foreløpig er det 161 stadioner, som møter disse kravene. Disse er for det kontinentale foreninger av ulike Fédération Internationale de Football Association split (FIFA). Det er 49 stadioner i Asian Football Confederation (AFC) (Asia utenom Russland, pluss Australia). 22 tilhører Confédération africaine de football (CAF) (Afrika) og 14 for de The Confederation of North, Central American and Caribbean Association Football (CONCACAF) (Nord-Amerika og Karibia). 23 stadioner er fra Confederación Sudamericana de Futbol (CONMEBOL) (Sør-Amerika) og 50 i Union of European Football Associations (UEFA) (Europa, Kaukasus, Israel). Oceania Football Confederation (OFC) har ingen stadioner av på en slik størrelse.
Glasgow er den eneste byen med tre fotballanlegg med en tilskuerkapasitet på over 50 000.
== De 10 største stadioner i verden ==
* LB = Løpebaner
== Asian Football Confederation (AFC) ==
== Confédération africaine de football (CAF) ==
== Confederation of North and Central American and Caribbean Association Football (CONCACAF) ==
== Federação sul americana de Futebol/Confederación Sudamericana de Fútbol (CONMEBOL) ==
== Union of European Football Associations (UEFA) ==
== Eksterne lenker ==
World Stadiums Arkivert 16. mars 2006 hos Wayback Machine. | Dette er ei liste over fotballstadioner i Mexico. Alle stadioner med en tilskuerkapasitet på 15 000 eller mer er inkludert i lista. | 194,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heving_(jus) | 2023-02-04 | Heving (jus) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvis kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rett og i svært mange andre rettssystemer. Heving som misligholdsbeføyelse kan avgrenses mot andre forhold som kan lede til at en eller flere av partene kan si seg fri fra et avtaleforhold, så som ugyldighet, svik, bristende forutsetninger, o.l. I relasjon til hevingsadgangen må det også avgrenses mot kreditormora og tilfeller der kreditor har risikoen, da det her ikke vil være et mislighold fra debitor som er grunnen til den manglende oppfyllelsen av kontrakten. Mislighold kan foreligge der hvor ytelsen er forsinket eller ikke erlagt, ytelsen har faktiske eller rettslige mangler eller i visse tilfeller ved brudd på sekundærforpliktelser i kontraktsforholdet. Et grunnvilkår for heving er at mislighold foreligger. Alle mislighold leder derimot ikke til en hevingsrett. De nærmere vilkår for beføyelsen følger av allmenne prinsipper, selve avtalen eller av lov i de tilfellene hevingsadgangen er lovregulert.
| Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvis kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rett og i svært mange andre rettssystemer. Heving som misligholdsbeføyelse kan avgrenses mot andre forhold som kan lede til at en eller flere av partene kan si seg fri fra et avtaleforhold, så som ugyldighet, svik, bristende forutsetninger, o.l. I relasjon til hevingsadgangen må det også avgrenses mot kreditormora og tilfeller der kreditor har risikoen, da det her ikke vil være et mislighold fra debitor som er grunnen til den manglende oppfyllelsen av kontrakten. Mislighold kan foreligge der hvor ytelsen er forsinket eller ikke erlagt, ytelsen har faktiske eller rettslige mangler eller i visse tilfeller ved brudd på sekundærforpliktelser i kontraktsforholdet. Et grunnvilkår for heving er at mislighold foreligger. Alle mislighold leder derimot ikke til en hevingsrett. De nærmere vilkår for beføyelsen følger av allmenne prinsipper, selve avtalen eller av lov i de tilfellene hevingsadgangen er lovregulert.
== Heving i norsk rett ==
For å kunne heve en avtale trengs et rettsgrunnlag. Normalt vil man her først se om det finnes regler i preseptorisk (ufravikelig) lovgivning som kommer til anvendelse i det aktuelle tilfellet. Deretter ser en på om avtalen eller kontrakten selv regulerer hevingsadgangen. Har en fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten ser en på deklaratorisk (fravikelig) lovgivning. Finnes det fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten går en til de alminnelig obligasjonsrettslig prinsippene, og legger det til grunn for vurderingen.
Heving er en misligholdsbeføyelse, dette betyr at heving er noe den krenkede part kan påberope seg når den annen har misligholdt avtalen. Har f.eks. A inngått avtale med B om kjøp av en ny bil med 180 hestekrefter, men den bilen B leverer bare har 130 hestekrefter, foreligger det et objektivt avvik fra det partene har avtalt, og således en mangel. Man kan derfor også si at heving er en mangelsbeføyelse. Det finnes også andre misligholdsbeføyelser som prisavslag, retting og omlevering, som den annen part kan kreve i stedet for å heve. En annen måte å si dette på er at et kontraktsbrudd får kontraktsbruddsvirkninger som gir den krenkede part et kontraktbruddskrav. Heving er et slikt krav dersom vilkårene er oppfylt (se om vilkår nedenfor).
I tillegg til disse kan den annen part alltid kreve erstatning som følge av et mislighold fra den annen parts side. Retten til erstatning vurderes uavhengig av hevingsadgangen, dersom vilkårene for erstatning er oppfylt.
=== Rettskilder ===
I norsk rett er heving et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det vil si et grunnprinsipp som alltid kan påberopes og kan komme til anvendelse dersom de nærmere vilkårene vurderes som oppfylt.
I kjøp er hevingsadgangen i tillegg lovregulert. Feks. ved kjøpsloven (§ 39) og i forbrukerkjøpsloven (§23), som er sentrale lover.
En rekke andre kontraktstyper innen blant annet transport, leie, forsikring, oppdragstagere, arbeidsforhold, selskaper, o.l. er også lovregulert, herunder finnes regler om heving rundt om i lovverket. Det er derfor viktig å vurdere om en gitt avtale faller inn under definisjonene for noen av de lovregulerte kontraktstypene, før en kan si noe helt presis om hevingsreglene.
Forholdet mellom å heve en avtale og å si opp en avtale bør også bemerkes. Å si opp en avtale er mer praktisk for å avbryte langvarige avtaleforhold fra dato. Men, dette er ikke først og fremst noen misligholdsbeføyelse og retter seg mot videre fremtidig oppfyllelse. Altså noe annet enn heving, selv om resultatet noen ganger kan tenkes likt enten det heves eller sies opp. Rett til å si opp avtalen, og eventuelle vilkår for å kunne gjøre det, kan følge av lovbestemmelser såvel som av kontrakten selv.
=== Vilkår for heving ===
Der hevingsretten er lovregulert oppstilles egne vilkår for heving, men disse bygger i hovedsak på det alminnelige hevingsprinsippet ved vesentlig mislighold, og momentene nevnt under er således også ofte relevante i disse tilfellene – selv om man her knytter an til lovens ord.
Vilkårene for å heve er de samme for både kreditor og debitor etter avtalen. En erklæring om heving til den annen part er også normalt et vilkår og bygger blant annet på lojalitetsplikten som følger av et kontraktsforhold.
Det grunnleggende vilkår i det alminnelige obligasjonsrettslige hevingsprinsippet, er at kontraktsbruddet (misligholdet) må være vesentlig. Dette vesentlighetskravet innebærer at ikke et hvilket som helst mislighold mellom A og B gir rett til å heve. Begrunnelsen for dette er at heving er en alvorlig og inngripende beføyelse overfor den annen part og derfor bør forbeholdes de tilfeller der den annen part har rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen, m.a.o. der kontraktsbruddet er vesentlig. Prinsippet om at avtaler skal holdes står således sterkt i norsk rett.
Om andre misligholdsbeføyelser som retting, omlevering eller prisavslag, vil være tilstrekkelig, kan også påvirke adgangen til å heve.
Om misligholdet er vesentlig er et spørsmål som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, altså en skjønnsvurdering. Ved en tvist for retten vil dommeren bruke sitt såkalte diskresjonære skjønn. Gjennom en rettspraksis og juridisk teori er det likevel utviklet rettningsgivende momenter som ofte er relevante i vurderingen av om et kontraktsbrudd er vesentlig.
Sentralt blant disse typisk relevante skjønnsmomentene er avtalens art, misligholdets objektive størrelse, betydning for kjøper, synbarhet av betydning for kjøper hos selger, hvor hardt selger rammes av heving, spekulasjonsfare (om det illojalt overfor den annen part kan spekuleres i heving) og om andre mangelsbeføyelser kan gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. Skyld kan også være et moment i denne vurderingen, men heving er ikke betinget av skyld (heving er en objektiv beføyelse). Dessuten vil hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken kunne trekkes inn i en slik skjønnsvurdering.
=== Bortfall av hevingsrett ===
Retten til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, herunder heving, kan være begrenset alt gjennom avtalen mellom partene. Videre kan passivitet, brudd på en eventuell undersøkelsesplikt (ved avtaleinngåelse eller levering) eller manglende/for sen reklamasjon (hevingserklæring) på kontraktsbruddet føre til at det ikke kan heves. I noen tilfeller kan avvisning av avhjelpstilbud også lede til at retten til å heve faller bort.
=== Følger av heving ===
Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle faller bort. Er tingen levert, skal det skje en restitusjon, en tilbakeføring av ytelsene. Dette kan også innebære kompensasjon for berikelse man har hatt av tingen som tilbakeføres. Dersom tingene eller ytelsene ikke kan tilbakeføres i samme stand, vil også dette kunne kreves kompensert på nærmere vilkår avhengig av grunnen til forringelsen. Når det som er ytt ikke kan tilbakeføres gjelder normalt hevingen fremover (heving ex nunc), da betales eller kompenseres det som er oppfylt av kontrakten. Men, på nærmere vilkår kan også hevingen gjelde for det som er ytt (heving ex tunc).
Visse plikter, som f.eks. plikten til å bevare motpartens forretningshemmeligheter, vil fremdeles stå seg også etter en heving av avtalen. Risikoen for tingen vil gå over igjen til den annen part når kontrakten heves, men den annen part vil også ha en omsorgsplikt for slike ting etter hevingen.
== Heving i skandinavisk rett ==
Svensk og dansk rett står svært nær norsk rett på dette rettsområdet. Disse har også heving som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. I svensk rett reguleres i mange kjøpstilfeller hevingsadgangen av Köplagen (1990:931), og Konsumentköplagen (1990:932), som materielt sett ligner henholdsvis den norske kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. Dansk rett har blant annet Købeloven som materielt sett ligner på tilsvarende norsk og svensk lov. Bakgrunnen for at de skandinaviske kjøpslovene ligner hverandre såpass i innhold er at dette er et rettsområde hvor det tradisjonelt har vært et tett skandinavisk lovgiversamarbeid. Senere lovgivning innen forbrukerkjøp har videre bakgrunn i europeisk rettsutvikling i tilknytning til EU og påvirkningen har derfor også her i hovedsak vært lik i Norge, Sverige og Danmark med det til følge at også regler om heving samsvarer godt.
Ellers er visse andre kontraktstyper også lovregulert her. Vilkår om vesentlighet gjelder også. I svensk rett uttrykt ved väsentlig betydelse. Misligholdet kan således langt på vei vurderes etter en lignende skjønnsvurdering med de samme relevante skjønnsmomenter som en finner i norsk rett.
== Referanser og fotnoter ==
== Litteratur ==
Om vilkår for heving etter kjøpsloven – Ot.prp. nr. 80 1986-87 s.70
Hov, Jo (2002). Avtalebrudd og partsskifte. ISBN 9788291060132.
Hagstrøm, Viggo (2003). Obligasjonsrett. ISBN 9788251840231.
== Eksterne lenker ==
Relevante norske lover
UiO – Christian Vs Norske Lov på Internett
Lovdata – Christian Vs Norske Lov (de bestemmelser som fremdeles antas å være gjeldende)
Lovdata – Lov om kjøp (Kjøpsloven)
Lovdata – Lov om forbrukerkjøp (Forbrukerkjøpsloven) Relevante svenske lover
Regeringskansliets rättsdatabaser - Köplag (1990:931)
Regeringskansliets rättsdatabaser - Konsumentköplag (1990:932) Relevante danske lover
retsinformation.dk - Bekendtgørelse af lov om køb (Købeloven) | Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvisSe som eksempel kjøpsloven §§ 43 og 44 – delvis heving av kjøp kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rettKong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687, der det heter at avtaler «skal holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere», jf NL 5-1-2 og i svært mange andre rettssystemer. | 194,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lur%C3%B8y | 2023-02-04 | Lurøy | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lurøy', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lurøy er en kommune på Helgeland i Nordland. Halvparten ligger på fastlandet, resten er øyer. Noen øyer har alltid vært kjente sjømerker med sine spesielle fjellformasjoner: Aldra, Lurøy, Stigen, Onøy og Lovund. Lurøy består av 1372 store og små øyer. De 1900 innbyggerne i kommunen fordeler seg på øyer og fastland med en fordelingsprosent på rundt 60/40. Kommunens totale areal er på 1300 km², men bare vel en femtedel, eller 264 km², er land.Stedsnavnet Lurøy(a) er avledet fra norrøne Lúðrøy hvor første ledd er norrøne lúðr, i betydningen blåseinstrument (av tre, bark, never eller metall) med form som et langt, konisk rør), uthulet stokk (kiste), men tolkningen er noe uklar. Den rådende teorien er at det fra det rundt 700 meter høye fjellet på øya, Lurei- eller Lurifjellet, ved det kan minne om ei kiste.
| Lurøy er en kommune på Helgeland i Nordland. Halvparten ligger på fastlandet, resten er øyer. Noen øyer har alltid vært kjente sjømerker med sine spesielle fjellformasjoner: Aldra, Lurøy, Stigen, Onøy og Lovund. Lurøy består av 1372 store og små øyer. De 1900 innbyggerne i kommunen fordeler seg på øyer og fastland med en fordelingsprosent på rundt 60/40. Kommunens totale areal er på 1300 km², men bare vel en femtedel, eller 264 km², er land.Stedsnavnet Lurøy(a) er avledet fra norrøne Lúðrøy hvor første ledd er norrøne lúðr, i betydningen blåseinstrument (av tre, bark, never eller metall) med form som et langt, konisk rør), uthulet stokk (kiste), men tolkningen er noe uklar. Den rådende teorien er at det fra det rundt 700 meter høye fjellet på øya, Lurei- eller Lurifjellet, ved det kan minne om ei kiste.
== Geografi ==
Lurøy grenser i nordøst mot Rødøy, og mot Rana i øst. Over fjordene i sør ligger Nesna og Dønna, ute i havet mot i vest er Træna. Lurøy er beliggende tett opptil Polarsirkelen. Det høyeste punktet i kommunen er Strandtindan (1173,5 moh), som danner grensepunkt mot både Rødøy kommune i nord og Rana kommune i øst.
Lurøys kommunesenter på Onøya ble utrustet med nytt rådhus i 2005. Det er broforbindelse mellom Onøya og Lurøya. Andre tettsteder er Solværøyene med fergestedet Sleneset med omkring 330 innbyggere, Lovund med rundt 300 innbyggere, Hestmona, Nesøya, Aldra, Stigen og omkring 1 370 mindre øyer og skjær. Kystriksveien (Riksvei 17) passerer gjennom Lurøy, mer spesifikt tettstedet Stokkvågen.
=== Grunnkretser ===
=== Verneområder ===
Lovunda/Lundeura naturreservat
Sandværet landskapsvernområde
Risværet naturreservat
Grønsvik hærkystfort
== Historie ==
Kommunen ble opprettet i 1837.
Ved møte på Lurøy tingsted ble det i 1775 vedtatt etablering av omgangsskole i Rødøy prestegjeld, der Lurøy var en av fire fjærdinger, og hadde sine årlige runder fra 1780 til 1891, avbrutt av nybygd fastskole på Snertneset, Onøy (1847–1860). Ny barneskole tilkom i 1965 og ungdomsskole i 1976.
Lurøyskjelvet er et jordskjelv i 1819 som strakte seg fra Lurøy til svenskegrensen. Det regnes som det sterkeste jordskjelvet i Norge i historisk tid frem til jordskjelvet på Svalbard den 21. februar 2008.
Lurøy ble eget prestegjeld i 1823. Kirka er et ankerfeste og kulturminne i kommunen, og kirkestedet hvor kirka er plassert, har vært det samme siden den første kirke ble satt opp her en gang på 1400-tallet. Dagens kirke er en korskirke fra 1812, den sjette eller syvende kirke på dette sted, og kommunens tusenårssted.
Stormannen Mikkelborg bodde på Lurøy Gård allerede på 1500-tallet, et eierskap som har vært delt med slekten etter Petter Dass. «Gamlehagen» på Lurøy Gård utviklet seg i 1740-1900 og viser en overraskende renessansestil, som i dag utnyttes i turistøyemed.
Under andre verdenskrig var motstandsmannen John Kristoffersen aktiv i den såkalte «Lurøyaffæren», som hadde sin base på nordre Onøy. Tyskerne bygde dessuten Grønsvik hærkystfort like nord for Stokkvågen, som et ledd i forsvaret av fjordinnløpet til Mo i Rana. Fiskerkommunen fikk i 1988 eget kystlag, som hver pinse arrangerer «Kystlagsdagene». Kystkvinnebautane ble reist i 1995, til minne om en viktig ressurs i et typisk fiskersamfunn. I dag er fremdeles primærnæringene sentrale. Lurøy frembrakte en av de tidligste laksefarmer, og akvakultur antas å forbli en økende næring.
== Politikk ==
Liste over Lurøys ordførere
Kommunestyrevalg i Lurøy
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Næringsliv ==
Kvarøy Fiskeoppdrett.
Nova Sea.
== Demografi ==
Kommunen har 23,4% andel barn og unge 0-17 år og en andel 5,8% eldre 80 år og over. 1% av innbyggerne har innvandrerbakgrunn, vestlig. Befolkning per km²: 7,7.
== Brannvern ==
Det lokale brannkorpset i Lurøy består av 33 brannkonstabler som alle har de andre jobber og har påtatt seg brannkonstabeljobben i tillegg. Det er folk på oppdrettet, kontorer, sjåfører, bønder, lærere, mekanikere og mere som bidrar.Lurøy brann og redning fikk ved årskiftet 2022 en 22 fots spesialbåt som skal benyttes til oljevern og brannberedskap sammen med Træna, Hemnes, Nesna og Rana kommuner. Det er IUA Rana som har kjøpt båten som del av oljevernet for området sitt. Båten er en aluminiumsbåt av typen Skarsvåg 22B med en nedfellbar lem i fronten. Båten er stasjonert i Tonnes havn for å dekke brannberedskapen på øyene, Kvarøy og
Aldra.
== Kjente Lurøyfjerdinger ==
Carl Johan Nielsen (1836–1879), filolog.
John Kristoffersen (1908–1997), motstandsmann under andre verdenskrig.
Herluf Nygaard (1916–2001), generalmajor, motstandsmann under andre verdenskrig.
Svein Jarvoll (1946–), lyriker.
Bjørnar Skjæran (1966-), nestleder i Arbeiderpartiet fra april 2019.
Jonatan Asplin (1986–), Putti Plutti Pott barnestjerne, Vinner av publikumsprisen i Revy NM 2009.
Småskoleelever fra Onøy/Lurøy skole i Lurøy kommune, vant «Teknologi- og designprisen» i Årets Nysgjerrigper 2005, for deres forskning innen avfallshåndtering. I 2008 vant de «Energiprisen» i samme konkurranse. Denne gangen forsket de på ved og vedsorter.
== Se også ==
Tonnes
Tonnesgrotten
Lurøy Bibliotek
Smaltind
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lurøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lurøy i Store norske leksikon
(no) Kmmunefakta Lurøy - Statistisk sentralbyrå
(no) Øya Lovund på Helgelandskysten - visitnorway.no
(no) Turside - informasjon og bilder fra Lurøy båthavn
(no) Turside - informasjon og bilder fra Krongelvika, Onøya
(no) Turside - informasjon og bilder fra Stokkvika, Onøya | Kvina eller Kvinen er ei bygd og et sted i Lurøy kommune i Nordland med ca. 40 innbyggere. | 194,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manufakturhuset | 2023-02-04 | Manufakturhuset | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Manufakturhuset ligger i Peter Motzfeldts gate 2 i Bergen. Huset regnes som det største verdslige bygg i Bergen fra barokken og landets eldste «fabrikkbygning». Bygningen har fungert som tukthus, tvangsarbeidsanstalt, kirke, skole og offentlige kontorer.
| Manufakturhuset ligger i Peter Motzfeldts gate 2 i Bergen. Huset regnes som det største verdslige bygg i Bergen fra barokken og landets eldste «fabrikkbygning». Bygningen har fungert som tukthus, tvangsarbeidsanstalt, kirke, skole og offentlige kontorer.
== Barnehus ==
Manufakturhuset ble oppført med innsamlede midler som barnehus i 1646. Her kunne fattige, foreldreløse gutter og jenter i alderen 12–18 år få oppdragelse og lære et håndverk. Prostituerte kunne også dømmes til et opphold, adskilt fra de unge. Navnet manufakturhuset har sin bakgrunn i handelsmannen Jacob von Wida i 1684 fikk kongens tillatelse til å produsere «et grof linnet og ulden manufactur i Børnehusset». De ansatte/innsatte produserte klær for det militære og en tid hadde fabrikken enerett til å levere uniformer og uniformsdeler til regimentene og garnisonene i Bergen, Trondheim og Kristiansand.
== Bybrannen i 1702 ==
Bergens mest omfattende bybrann oppsto nær Manufakturhuset 19. mai 1702 og rammet rundt 7/8 av byen. Etter brannen fikk arkitekt Johan Conrad Ernst ansvaret for gjenreisningen av de offentlige bygningene i Bergen. Foruten Hagerupgården, var Ernst også ansvarlig for gjenreisningen av Manufakturhuset. Manufakturhuset ble tatt i bruk igjen i 1743.
== Arbeidshus og tukthus ==
Manufakturhuset ble med tiden brukt som arbeidshus for voksne fattige og bostedsløse. Arbeidet besto av etterhvert også av spinning av lin og tobakk, samt produksjon av spiker. I 1744 ble bygget offisiell tvangsarbeidsanstalt for voksne. I 1768 ble Manufakturhuset ombygget av Johan Joachim Reichborn. I 1789 ble bygningen brukt som tukthus for mannlige tyver. Manufakturhuset ble også den alminnelige straffeanstalten for kvinner. Tukthuset ble nedlagt 1886.
== Skole og offentlige kontorer ==
I 1892 overtok Bergen kommune Manufakturhuset fra staten. Bygningen ble brukt som lokaler for Lungegården skole fram til 1936. Etter andre verdenskrig har huset vært brukt til offentlige kontorer, blant annet av Etat for plan og geodata. I dag disponeres bygget av seksjonene til byrådsavdeling for barnehage, skole og idrett i Bergen kommune. Manufakturhuset har direkte gangforbindelse til felleskantinen i Bergen rådhus.
== Saneringsplaner og fredning ==
I forbindelse med byggingen av nytt rådhus i Bergen og ny reguleringsplan for Marken, ble det laget totalsaneringsplaner for hele området, inkludert Manufakturhuset. Det ble mye strid rundt byggingen av Rådhusblokken og totalsaneringsvedtaket for Marken ble opphevet i 1974. Bygningen ble vedtaksfredet i 1984. I 1990 ble bygningen istandsatt av arkitekt Kjell Irgens.
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett om Manufakturhuset
Om manufakturhuset
Kristian Bjerknes om Johan Conrad Ernst i Gamle borgerhus i Bergen
«Manufakturhuset». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Manufakturhuset ligger i Peter Motzfeldts gate 2 i Bergen. Huset regnes som det største verdslige bygg i Bergen fra barokken og landets eldste «fabrikkbygning». | 194,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikko_Kokslien | 2023-02-04 | Mikko Kokslien | ['Kategori:Alumni fra Høgskolen i Lillehammer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kombinertstubber', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Mikko Kokslien (født 10. mars 1985 i Lillehammer) er en norsk tidligere kombinertløper som gikk for klubben Søre Ål IL. Han tok sin første verdenscupseier på hjemmebane i Lillehammer 4. desember 2010.
Han vant kongepokalen i november 2017, etter han vant både 5 km og 10 km under NM i kombinert 2018.Ved siden av idretten har han studert økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Lillehammer. Han er tidligere elev ved NTG Lillehammer (2001-2004). Han la opp i 2018.
| Mikko Kokslien (født 10. mars 1985 i Lillehammer) er en norsk tidligere kombinertløper som gikk for klubben Søre Ål IL. Han tok sin første verdenscupseier på hjemmebane i Lillehammer 4. desember 2010.
Han vant kongepokalen i november 2017, etter han vant både 5 km og 10 km under NM i kombinert 2018.Ved siden av idretten har han studert økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Lillehammer. Han er tidligere elev ved NTG Lillehammer (2001-2004). Han la opp i 2018.
== Meritter ==
Junior-VM 2003 – sølv i stafett
Junior-VM 2004 – gull i stafett
== Verdenscupseire ==
=== Individuelt ===
=== Lag ===
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikko Kokslien – Olympics.com
(en) Mikko Kokslien – Olympic.org
(en) Mikko Kokslien – Olympedia
(en) Mikko Kokslien – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mikko Kokslien – FIS (kombinert)
(en) Mikko Kokslien – FIS (langrenn) | }} | 194,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1994 | 2023-02-04 | NHL Entry Draft 1994 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i 1994', 'Kategori:NHL Entry Draft'] | NHL Entry Draft 1994 ble holdt 29. juni 1994. Valgene i draften er på "Hockey Database" websiden: [1]
| NHL Entry Draft 1994 ble holdt 29. juni 1994. Valgene i draften er på "Hockey Database" websiden: [1]
== Valgt i runder ==
== Runde ==
== Runde 2 ==
== Runde 3 ==
== Runde 4 ==
== Runde 5 ==
== Runde 6 ==
== Runde 7 ==
== Runde 8 ==
== Runde 9 ==
== Runde 10 ==
== Runde 11 == | NHL Entry Draft 1994 ble holdt 29. juni 1994. | 194,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henk_Steeman | 2023-02-04 | Henk Steeman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fotballspillere for Sparta Rotterdam', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Rotterdam', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hermanus Hendrikus «Henk» Steeman (født 15. januar 1894 i Rotterdam, død 16. februar 1979 i Haag) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Steeman var med på det nederlandske fotballaget som kom på tredjeplass i den olympiske fotballturneringen under OL 1920 i Antwerpen. Det var fjorten lag som deltok i fotballturneringen som ble avviklet i perioden 28. august til 5. september 1920. Belgia og Tsjekkoslovakia møttes i finalen på olympiastadion i Antwerpen. Belgia ledet kampen med 2-0 i slutten av første omgang da spillerne fra Tsjekkoslovakia forlot banen i protest mot dommeren. Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Belgia ble olympiske mestere i fotball.
Nederland som hadde tapt semifinalen til Belgia med 0-3 fikk da en mulighet å spille om sølvmedaljene. De fikk møte Spania i en sølvfinale, Spania som hadde tapt kvartfinalen til Belgia fikk etter at Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Frankrike, som tapte semifinalen mot Nederland, hadde reist hjem en mulighet til å spille om sølvplassen. Spania vant over Sverige med 2-1 og over Italia med 2-0 og var dermed kvalifisert til å møte Nederland i en kamp om sølvmedaljene.
Nederland tapte sølvfinalen til Spania med 1-3 som ble spilt på olympiastadion i Antwerpen 5. september 1920.
Steeman spilte 13 landskamper for Nederland mellom 1919 to 1925.
| Hermanus Hendrikus «Henk» Steeman (født 15. januar 1894 i Rotterdam, død 16. februar 1979 i Haag) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Steeman var med på det nederlandske fotballaget som kom på tredjeplass i den olympiske fotballturneringen under OL 1920 i Antwerpen. Det var fjorten lag som deltok i fotballturneringen som ble avviklet i perioden 28. august til 5. september 1920. Belgia og Tsjekkoslovakia møttes i finalen på olympiastadion i Antwerpen. Belgia ledet kampen med 2-0 i slutten av første omgang da spillerne fra Tsjekkoslovakia forlot banen i protest mot dommeren. Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Belgia ble olympiske mestere i fotball.
Nederland som hadde tapt semifinalen til Belgia med 0-3 fikk da en mulighet å spille om sølvmedaljene. De fikk møte Spania i en sølvfinale, Spania som hadde tapt kvartfinalen til Belgia fikk etter at Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Frankrike, som tapte semifinalen mot Nederland, hadde reist hjem en mulighet til å spille om sølvplassen. Spania vant over Sverige med 2-1 og over Italia med 2-0 og var dermed kvalifisert til å møte Nederland i en kamp om sølvmedaljene.
Nederland tapte sølvfinalen til Spania med 1-3 som ble spilt på olympiastadion i Antwerpen 5. september 1920.
Steeman spilte 13 landskamper for Nederland mellom 1919 to 1925.
== OL-medaljer ==
1920 Belgia - Bronse i fotball Nederland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henk Steeman – Olympedia
(en) Henk Steeman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henk Steeman – Transfermarkt
(en) Henk Steeman – national-football-teams.com
(en) Henk Steeman – FootballDatabase.eu
(en) Henk Steeman – EU-Football.info | Hermanus Hendrikus «Henk» Steeman (født 15. januar 1894 i Rotterdam, død 16. | 194,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ben_Verweij | 2023-02-04 | Ben Verweij | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Medan'] | Bernard «Ben» Willem Jan Verweij (født 31. august 1895 i Medan på Sumatra, død 14. juli 1951 i Amsterdam) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Verweij var med på det nederlandske fotballaget som kom på tredjeplass i den olympiske fotballturneringen under OL 1920 i Antwerpen. Det var fjorten lag som deltok i fotballturneringen som ble avviklet i perioden 28. august til 5. september 1920. Belgia og Tsjekkoslovakia møttes i finalen på olympiastadion i Antwerpen. Belgia ledet kampen med 2-0 i slutten av første omgang da spillerne fra Tsjekkoslovakia forlot banen i protest mot dommeren. Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Belgia ble olympiske mestere i fotball.
Nederland som hadde tapt semifinalen til Belgia med 0-3 fikk da en mulighet å spille om sølvmedaljene. De fikk møte Spania i en sølvfinale, Spania som hadde tapt kvartfinalen til Belgia fikk etter at Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Frankrike, som tapte semifinalen mot Nederland, hadde reist hjem en mulighet til å spille om sølvplassen. Spania vant over Sverige med 2-1 og over Italia med 2-0 og var dermed kvalifisert til å møte Nederland i en kamp om sølvmedaljene.
Nederland tapte sølvfinalen til Spania med 1-3 som ble spilt på olympiastadion i Antwerpen 5. september 1920.
| Bernard «Ben» Willem Jan Verweij (født 31. august 1895 i Medan på Sumatra, død 14. juli 1951 i Amsterdam) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Verweij var med på det nederlandske fotballaget som kom på tredjeplass i den olympiske fotballturneringen under OL 1920 i Antwerpen. Det var fjorten lag som deltok i fotballturneringen som ble avviklet i perioden 28. august til 5. september 1920. Belgia og Tsjekkoslovakia møttes i finalen på olympiastadion i Antwerpen. Belgia ledet kampen med 2-0 i slutten av første omgang da spillerne fra Tsjekkoslovakia forlot banen i protest mot dommeren. Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Belgia ble olympiske mestere i fotball.
Nederland som hadde tapt semifinalen til Belgia med 0-3 fikk da en mulighet å spille om sølvmedaljene. De fikk møte Spania i en sølvfinale, Spania som hadde tapt kvartfinalen til Belgia fikk etter at Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Frankrike, som tapte semifinalen mot Nederland, hadde reist hjem en mulighet til å spille om sølvplassen. Spania vant over Sverige med 2-1 og over Italia med 2-0 og var dermed kvalifisert til å møte Nederland i en kamp om sølvmedaljene.
Nederland tapte sølvfinalen til Spania med 1-3 som ble spilt på olympiastadion i Antwerpen 5. september 1920.
== OL-medaljer ==
1920 Belgia - Bronse i fotball Nederland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ben Verweij – Olympedia
(en) Ben Verweij – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ben Verweij – FIFA
(en) Ben Verweij – national-football-teams.com
(en) Ben Verweij – FootballDatabase.eu
(en) Ben Verweij – EU-Football.info | Bernard «Ben» Willem Jan Verweij (født 31. august 1895 i Medan på Sumatra, død 14. | 194,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chile | 2023-02-04 | Chile | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chile', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1818'] | Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør-Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og stillehavsøyene Juan Fernández, Isla Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten.
Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer langt og i gjennomsnitt 175 kilometer vidt. Klimaet varierer; alt fra en av verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, via middelhavsklima i midtre deler, til et regnfullt temperert klima i sør. Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er landets kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rikt på skog og beiteområder, og det har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer.
Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer i forhold til andre land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år langt militærdiktatur (1973–1990) under Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet.
I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har stor økonomisk ulikhet, målt med Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner.
| Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør-Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og stillehavsøyene Juan Fernández, Isla Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten.
Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer langt og i gjennomsnitt 175 kilometer vidt. Klimaet varierer; alt fra en av verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, via middelhavsklima i midtre deler, til et regnfullt temperert klima i sør. Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er landets kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rikt på skog og beiteområder, og det har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer.
Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer i forhold til andre land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år langt militærdiktatur (1973–1990) under Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet.
I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har stor økonomisk ulikhet, målt med Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner.
== Etymologi av navnet Chile ==
Det finnes ulike teorier om opprinnelsen til ordet Chile. Ifølge det 17. århundrets spanske kronikør Diego de Rosales, kalte inkaene Aconcagua-dalen «Chili», som følge av navnet på en høvding av Picunche-stammen («cacique») kalt Tili, som styrte området på tiden av Inkaerobringen i det 15. århundre. En annen teori peker på likheten mellom Aconcagua-dalen og Casma-dalen i Peru, hvor det var en by og dal som het Chili.
Andre teorier sier Chile kan utlede sitt navn fra et indiansk ord som betyr enten «jordens ender» eller «måker» fra mapuche-ordet chilli, noe som kan bety «der landet slutter», eller fra quechua-ordet chiri, «kald», eller tchili, som betyr enten «snø» eller «det dypeste punktet på jorden». En annen opprinnelse som tilskrives mapuche-ordet chilli er det lydmalende cheele-cheele – en etterligning av en fugl lokalt kjent som trile.De spanske conquistadorene hørte om dette navnet fra inkaene, og de få overlevende fra Diego de Almagros første spanske ekspedisjon sørover fra Peru i 1535-1536 kalte seg «menn av Chilli». Til syvende og sist er Almagro kreditert for å ha universalisert navnet Chile, etter at han navnga Mapochodalen som sådan. Den eldre stavemåten «Chili» ble brukt i engelsk til minst år 1900 før de byttet over til «Chile».
== Historie ==
Chile ble først bosatt av amerikanske urinnvånere for knappe 13 000 år siden.
Chile erklærte seg selvstendig innenfor det spanske kongedømmet 18. september 1810, og ble fullt selvstendig den 12. februar 1818. Selvstendigheten markerte begynnelsen på en lang demokratisk tradisjon som varte frem til 1973. De eneste avbruddene var perioder med anarki på 1830-tallet og 1930-tallet. I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist, og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av Central Intelligence Agency. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll.
26. mai 1973 erklærte Chiles høyesterett enstemmig at Allendes regime var i strid med konstitusjonen. Dette førte til at Allende ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973. Presidentpalasset hvor Allende og hans medarbeidere befant seg ble bombet med fly før det ble angrepet med stridsvogner og soldater. President Allende og hans folk forsvarte seg i en rekke timer. Da kampene var slutt, var Allende død. Mer enn tre tusen personer ble drept under kuppet. Mer enn tredve tusen mennesker ble torturert i den påfølgende tiden. Frem til 1990 ble landet styrt som et militærdiktatur under ledelse av Augusto Pinochet, da den demokratisk valgte presidenten Patricio Aylwin tok over.
== Geografi, klima og dyreliv ==
Chile er et langt og smalt land på vestsiden av Andes-fjellene. Det strekker seg over 4 630 km fra nord til sør, men er kun 430 km på sitt bredeste fra øst til vest. Her finner vi en enorm variasjon av landskap, fra snødekkede vulkaner, tørre ørkener, fjorder, skog, isfjell og mer. (Se Chiles naturlige regioner)
Chile er med sitt areal på 756 950 km² verdens 38. største land, ca. dobbelt så stort som Japan.
Den nordlige Atacama-ørkenen inneholder store mineralverdier, først og fremst kopper og nitrater. Den relativt lille sentrale dalen, som blant annet inkluderer Santiago, dominerer landet med tanke på folkemengde og økonomi.
Landets høyeste fjell heter Ojos del Salado (6 879 moh.) Den lengste elven er Loa som er 443 km lang.
=== Klima og miljø ===
Klimaet i Chile er temperert, men med store variasjoner. Man kan dele inn Chile i fem ulike soner: i nord finner man ørkensonen (Atacama-ørkenen) som tilhører jordens tørreste; litt mot sør mellom byene Copiapo og Illapel er en semiørken.
I sentrale Chile finner vi landets viktigste byer og flertallet av befolkningen. Intensivt landbruk foregår her takket være fruktbar jord, regnfulle vintre og tørre, varme sommere. Klimaet kan sammenlignes med Sør-Europa, med solrike sommere og nedbør om vinter.
Den sørlige sonen mellom byene Concepción og Puerto Montt er godt egnet for jordbruk, fordi det er rikt på innsjøer.
Lenger sør fins store sammenhengende skogsområder. Lengst sør finner man den rå kulden ved øygruppen Ildlandet. Den lange avstanden mellom nord og sør med høydeforskjeller innad i landet gjør at Chiles klima varierer sterkt.
Det finnes aktive vulkaner, og det forekommer alvorlige jordskjelv og tsunamier. Det sterkeste jordskjelvet hittil målt var 22. mai 1960 i Valdivia (9,5 på Richters skala), 3. mars 1985 utenfor Valparaiso (8,0) og 27. februar 2010 utenfor Concepción (8,8).
Noen av Chiles miljøproblemer er luft- og vannforurensning, samt hogst av skogen. Landet har undertegnet traktaten som forbyr atomprøvesprengninger og ratifisert Kyoto-protokollen.
==== Planteliv ====
Chiles flora er preget av en høyere grad av endemisme og relativt færre arter i forhold til floraen til andre land i Sør-Amerika. En klassifisering av floraen gjør det nødvendig å dele den inn i minst tre generelle soner: ørkenprovinsen i nord, Midt-Chile, og de kjølige og fuktige områdene i sør.
Litt over 3000 arter av sopp er registrert i Chile, men dette tallet er langt fra komplett. Det sanne totale antall sopparter som forekommer i Chile vil trolig være langt høyere, gitt et generelt akseptert estimat som anslår at bare om lag 7 prosent av alle sopp over hele verden hittil har blitt oppdaget. Selv om mengden av tilgjengelig informasjon fortsatt er svært liten har det blitt gjort en innsats for å anslå antall sopparter endemiske til Chile, og 1.995 arter har blitt identifisert som sådan.
Den nordlige regionen er i stor grad gold av vegetasjon, nærmest en absolutt ørken. På skråningen til Andesfjellene, foruten den spredte tolabusken, finner man gress.
Den sentrale dalen er preget av flere arter av kaktus, hardfør Espinos, chilensk furu, sørlige bøketrær og Copihue, en rød klokkeformet blomst som er Chiles nasjonale blomst.
I det sørlige Chile, sør for Biobío-elven har kraftig nedbør produsert tett skog av laurbær, magnolia, og ulike arter av bartrær og bøketrær, som blir mindre og mer forkrøplet i sør. De kalde temperaturene og vind i det ekstreme sør utelukker tung skogreising. Gressområder finnes i Atlanterhavs-Chile (i Patagonia). Mye av den chilenske floraen er annerledes fra nabolandet Argentina, noe som indikerer at den andinske barrieren eksisterte under dannelsen.
==== Dyreliv ====
Faunaen i Chile er preget av en høy grad av endemisme på grunn av landets spesielle geografi. I kontinentale Chile, fungerer Atacama-ørkenen i nord og Andesfjellene i øst som barrierer som har ført til isolering av flora og fauna. Legg til den enorme utvidelsen i lengde (over 4200 km), så resulterer dette i et bredt spekter av klimaer og miljø. Chiles geografiske isolasjon har ført til en begrenset innvandring av dyreliv, slik at bare noen få av de mange særegne søramerikanske dyrene blir funnet. Blant de større pattedyrene er puma, lamalignende guanako og revelignende chilla. I skogsregionen finner vi flere typer pungdyr og en liten hjort kjent som pudu.
Det er mange arter av fugler, men de fleste av de større latinamerikanske typene er fraværende. Få ferskvannsfisk er endemiske, men nordamerikansk ørret har blitt innført i innsjøene ved Andes. På grunn av nærheten til Humboldtstrømmen, florerer havvannet med fisk og andre former for marint liv, noe som i sin tur støtter et rikt utvalg av havfugler, inkludert flere pingvinarter. Hvaler forekommer rikelig, og seks arter av sel er funnet i området.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Chile er delt inn i 16 regioner (regiónes) som igjen er inndelt i 56 provinser. Provinsene er videre delt opp i 346 kommuner (comunas):
=== Forsvar ===
Den chilenske hæren operer med Leopard 1A5 som hovedstridsvogn og det planlegges å kjøpe 100 brukte Leopard 2A4 fra Tyskland, dette på grunn av moderniseringsprosessen som gjennomgår nå på grunn av landets 200-årsjubileum. Moderniseringen består av: kjøpet av nye fregatter og ubåter, og 22 nye F-16 Fighting Falcon. 11 av disse blir spesiallagd av Lockheed Martin og de andre 11 blir kjøpt fra det nederlandske flyvåpenet. Det er 12 000 menn som er med i forsvaret.
== Økonomi ==
Chiles sentralbank (Banco Central) i Santiago fungerer som sentralbanken for landet. Den chilenske valutaen er den chilenske peso (CLP). Chile er et av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner, det leder latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lav oppfatning av korrupsjon. Siden juli 2013 regnes Chile av Verdensbanken som en "høyinntektsøkonomi", og dermed som et utviklet land.
Chile har den høyeste graden av økonomisk frihet i Sør-Amerika (syvendeplass på verdensbasis), på grunn av sin uavhengige og effektive rettsvesen og forsvarlig offentlig finansforvaltning. I mai 2010 Chile ble det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. I 2006 ble Chile landet med høyest nominell BNP per innbygger i Latin-Amerika, en posisjon det har holdt siden.
Kobbergruver utgjør 20 % av det chilenske BNP og 60 % av eksporten. Kobbergruven Escondida er den største i verden, og produserer over 5 % av de globale forsyninger. Totalt produserer Chile en tredjedel av verdens kobber. Codelco, staten gruveselskapet, konkurrerer med private.
Sunn økonomisk politikk som opprettholdes konsekvent siden 1980-tallet, har bidratt til jevn økonomisk vekst i Chile og har nærmest eradikert fattigdommen. Chile begynte å oppleve en moderat konjunkturnedgang i 1999. Økonomien forble svak frem til 2003, da det begynte å vise klare tegn til bedring og oppnådde 4,0 % BNP-vekst. Den chilenske økonomien endte 2004 med en vekst på 6 prosent. Reell BNP-vekst nådde 5,7 prosent i 2005 før den falt tilbake til 4 prosent i 2006. BNP vokste med 5 prosent i 2007. I møte med en internasjonal nedgangskonjunktur kunngjorde regjeringen en økonomisk stimulansplan for å fremme sysselsetting og vekst, og til tross for den globale finanskrisen, siktet landed seg inn for en utvidelse på mellom 2 og 3 prosent av BNP i 2009. Likevel, økonomiske analytikere var uenige med regjeringens estimater og spådde en økonomisk vekst på en median på 1,5 prosent. Ekte BNP-vekst i 2012 var 5,5 % . Veksten avtok til 4,1 % i første kvartal 2013. [133]
Arbeidsledigheten var 6,4 % i juni 2015. Det er rapportert mangel på arbeidskraft i landbruket, gruvedrift og konstruksjon. Andelen chilenere med per capita inntekt under fattigdomsgrensen (definert som to ganger kostnaden for tilfredsstillende en persons minimale ernæringsmessige behov) ble redusert fra 45,1 prosent i 1987 til 7,8 prosent i 2012, ifølge offentlige undersøkelser.
Den privatisert nasjonale pensjonssystemet (AFP) har oppmuntret innenlandske investeringer og bidratt til en estimert total innenlandsk sparerate på om lag 21 prosent av BNP. Under det obligatoriske private pensjonssystemet, betaler de fleste formelle sektorer 10 prosent av lønnen i privat forvaltede fond. Men innen 2009, har det blitt rapportert at dette hadde gått tapt fra pensjonssystemet til den globale finanskrisen.
Chile har inngått frihandelsavtaler (frihandelsavtaler) med et helt nettverk av land, inkludert en frihandelsavtale med USA som ble inngått i 2003 og implementert i januar 2004. Interne tall fra regjeringen i Chile viser at selv når man faktoriserer ut inflasjon og den aller siste høye pris på kobber, har bilateral handel mellom USA og Chile vokst over 60 prosent siden den gang. Chiles totale handel med Kina nådde USA i 2006, og representerer nesten 66 prosent av verdien av sin handel forhold til Asia. E
Chile tilnærming til utenlandske direkte investeringer er lovfestet i landets lover. Registrering er rapportert å være enkel og oversiktlig, og utenlandske investorer er garantert tilgang til det offisielle valutamarkedet for å tilbakeføre sin fortjeneste og kapital. Den chilenske regjeringen har dannet et råd om innovasjon og konkurranse, i håp om å få inn ekstra investring til nye deler av økonomien.
Standard & Poors gir Chile en kredittvurdering av AA-. Regjeringen i Chile fortsetter å betale ned sin utenlandsgjeld, med offentlig gjeld bare 3,9 prosent av BNP ved utgangen av 2006. Den chilenske staten er en netto kreditor med en netto fordringsposisjon på 7 % av BNP ved utgangen av 2012. Driftsunderskuddet var 4 % i første kvartal 2013, finansiert hovedsakelig av utenlandske direkte investeringer. 14 % av statens inntekter kom direkte fra kobber i 2012.
Viktige eksportartikler er kobber, frukt, fisk, papir, kjemikalier samt vin.
== Samfunn ==
=== Byer ===
Santiago de Chile – 5 400 000
Antofagasta – 401 000
Temuco – 377 000
Viña del Mar – 324 000
Valparaiso – 270 000
Concepción – 216 000
Iquique – 216 000
Rancagua – 214 000
La Serena – 200 000
Arica – 180 000
Puerto Montt – 175 000
Talcahuano – 171 000
Punta Arenas - 116 000
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Det chilenske kjøkken er basert på en blanding av urbefolkningens tradisjoner og europeiske kolonibidrag.
Chile har siden 1970-tallet også vært en betydelig vinprodusent.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Rapa Nui nasjonalpark
Kirkene i Chiloé
Historisk kvarter i havnebyen Valparaíso
Santa Laura saltverk
Gruvebyen Sewell
Chinchorro
Kunstig mumifisering av Chinchorro-kulturen i Arica og Parinacota regionenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Baile Chino
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over kriger Chile har deltatt i
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Chile i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Chile | Dette er ei liste over fjell i Chile. | 194,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duncan_av_Skottland | 2023-02-04 | Duncan av Skottland | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Duncan av Skottland kan vise til:
Duncan I av Skottland (1001-1040), Donnchad mac Crínáin, konge av Skottland fra 1034 til sin død.
Duncan II av Skottland (1060-1094), Donnchad mac Maíl Coluim, konge av Skottland fra mai 1094 til sin død. | Duncan av Skottland kan vise til:
Duncan I av Skottland (1001-1040), Donnchad mac Crínáin, konge av Skottland fra 1034 til sin død.
Duncan II av Skottland (1060-1094), Donnchad mac Maíl Coluim, konge av Skottland fra mai 1094 til sin død. | Duncan av Skottland kan vise til: | 194,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lamborghini | 2023-02-04 | Lamborghini | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1963 i Italia', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Italienske bilprodusenter', 'Kategori:Lamborghini', 'Kategori:Produsenter av båtmotorer', 'Kategori:Selskaper etablert i 1963', 'Kategori:Sider med kart'] | Automobili Lamborghini S.p.A. er et italiensk bilmerke som produserer sportsbiler og superbiler, basert i den lille landsbyen Sant'Agata Bolognese, nær Bologna. Selskapet er et underselskap av Audi AG, som igjen er et underselskap av Volkswagen Group. Selskapet ble stiftet 7. mai 1963 av Ferruccio Lamborghini, som allerede eide en stor traktorfabrikk, Lamborghini Trattori S.p.A..
| Automobili Lamborghini S.p.A. er et italiensk bilmerke som produserer sportsbiler og superbiler, basert i den lille landsbyen Sant'Agata Bolognese, nær Bologna. Selskapet er et underselskap av Audi AG, som igjen er et underselskap av Volkswagen Group. Selskapet ble stiftet 7. mai 1963 av Ferruccio Lamborghini, som allerede eide en stor traktorfabrikk, Lamborghini Trattori S.p.A..
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Ferruccio Lamborghini var en entusiastisk eier av flere sportsbiler, blant annet en Ferrari. Det eksisterer flere versjoner av historien om hvorfor Lamborghini startet sin egen sportsbilproduksjon, men felles for alle er at de beskriver en konflikt mellom ham og Enzo Ferrari. Den mest utbredte versjonen, fortalt av blant andre Lamborghinis sønn , er at Ferruccio Lamborghini møtte Enzo Ferrari for å klage på clutchens kvalitet i hans Ferrari 250 GT. Enzo Ferrari ba ham reise hjem og kjøre traktoren sin, fordi han mente at sportsbiler kunne han i alle fall ikke kjøre. Lamborghini reiste tilbake til fabrikken sin, demonterte clutchen i Ferrarien og innså at clutchprodusenten var den samme som leverte clutcher til traktorene hans. På lageret fant han en reservedel han mente kunne passe, og når den ble montert fungerte alt smertefritt.
Ferruccio bestemte seg for at bilen hans måtte ha en V12-motor, og hentet inn ingeniøren Giotto Bizzarrini, som tidligere hadde jobbet med en V12-motor for Ferrari. Den nye motoren hadde 4 kamaksler, kort slaglengde og to ventiler per sylinder, og utviklet en effekt på 350 hestekrefter. Motoren var av aluminium, med en veivaksel støttet av syv hovedlagre og hadde smidde stempler i aluminium. Bilen motoren ble montert i var designet av Franco Scagliones Scaglione-Touring.
Denne prototypen, kalt Lamborghini 350GTV, ble første gang vist på bilutstillingen i Torino i 1963. Salget av produksjonsmodellen, 350GT, startet året etter, og over 130 eksemplarer ble solgt. Ferruccio Lamborghini var født i tyrens tegn, og brukte oksen som symbol på sine nye biler.
=== Under Ferruccio Lamborghini ===
350GT ble fulgt opp av 400GT. Salget av denne modellen sørget for at selskapet fikk nok ressurser til å designe sin første superbil – den nå legendariske Lamborghini Miura, som ble vist av Ferruccio selv på bilutstillingen i Torino i 1965. Bilens motor var montert på tvers, og bilen var designet av Marcello Gandini, på under ett år. En ferdig bil ble presentert på bilutstillingen i Genève i mars 1966 (bilen utstilt i Torino var kun et chassis). Bilens navn ble hentet fra en berømt tyrefekter, Don Eduardo Miura. Miura ble en stor suksess for Lamborghini, 111 eksemplarer ble solgt i 1967 og modellen sendte selskapet høyt opp på listen over produsenter av eksotiske sportsbiler. Takket være sitt vakre utseende og gode ytelser er Miura i dag den mest populære Lamborghini-modellen blant samlere.
Samtidig ble Espada, en fireseters bil basert på konseptbilen Marzal, utviklet. Navnet Espada betyr sverd på spansk, og refererer til sverdet som brukes av en matador under tyrefektingen. Bilen fikk Lamborghinis V12-motor på 4.0 liter montert foran, og klarte en toppfart på omkring 230 km/t. Espada fikk små oppgraderinger underveis i sitt livsløp, og det finnes tre ulike versjoner av modellen.
I 1971 presenterte Lamborghini den uvanlige LP500 Countach-prototypen, oppkalt etter et italiensk slanguttrykk utbrudt av en overrasket person som så bilen for første gang. Produksjonsmodellen ble presentert tre år senere. Denne modellen var den første som var utstyrt med Lamborghinis nå så velkjente saksedører, sammen med vertikalt monterte luftinntak bak. Den samme 4-liters V12-motoren fra tidligere modeller ble fortsatt brukt, mens en større 5-litersmotor ble brukt senere i produksjonsløpet. Countach ble kjent for gode kjøreegenskaper, og dessuten er måten man rygger med en Countach velkjent: Man åpner førerdøren og sitter på dørterskelen – det er nemlig ikke mulig å se bakover når man sitter inne i kupéen.
I 1972 oppsto en krise i selskapet. En stor bestilling av traktorer til et søramerikansk land ble avbestilt, og dermed ble oppgraderinger Lamborghini hadde gjort på fabrikken i påvente av produksjonsøkningen til ingen nytte. Pengene han tapte gjorde at Ferruccio solgte deler av sin eierandel i traktorfabrikken, som ble tatt over av Fiat. Traktorproduksjonen ble senere solgt til SAME (nå SAME Deutz-Fahr), og det selges fortsatt traktorer under Lamborghini-navnet i dag.
Gjennom 1970-tallet var det salget av Countach som holdt liv i selskapet, og bilavdelingen ble raskt lønnsom. Til tross for dette solgte Lamborghini alle sine aksjer i selskapet til en sveitsisk investor, og døde i februar 1993 i en alder av 76 år.
=== Konkurs, Mimran og Chrysler ===
Oljekrisen på 1970-tallet gjorde sitt til å kutte salget av sportsbiler, og Lamborghini led under både budsjett- og deleproblemer. Det var to års leveringstid på bilen, og samtidig fikk merket et rykte på seg for å bygge leker for rikfolk, fordi Lamborghini-modellene aldri ble utviklet på samme måte som andre biler i samme klasse: gjennom racing. Både Ferrari, Porsche og Maserati, som var hovedkonkurrentene, utviklet sine biler på racerbanen, mens Lamborghini helt siden begynnelsen hadde lidd av store problemer med driftssikkerheten. På 1970-tallet ble det enda verre, da bilene måtte oppnå de amerikanske utslippskravene, og alle disse faktorene bidro til at selskapet slet på 1970-tallet. Som mange andre italienske sportsbilfabrikanter var kvaliteten på deler og arbeid ofte lav, og i 1978 ble Lamborghini slått konkurs. En italiensk rett fikk oppgaven med å finne en ny eier til selskapet, og de Sveits-baserte Mimran-brødrene tok over selskapet.
Brødrene klarte å snu selskapet rundt ut over 1980-tallet, og svært overraskende ble selskapet solgt videre til Chrysler. På denne tiden jobbet Lamborghini med utviklingen av Countachs etterfølger, Diablo. Chrysler kom på banen med sine ressurser, fremstillingsteknologi og designinput, og resultatet var nok en suksess for selskapet. Lamborghini Diablo mottok mye skryt, på lik linje med forgjengeren, og nok en gang var Lamborghini et navn innen supersportsbiler.
=== Etter Chrysler: Megatech og Audi ===
I 1994 ble Chrysler tvunget til å selge Lamborghini til en indonesisk investeringsgruppe ledet av Tommy Suharto. Grunnen var at Chrysler selv slet økonomisk, og på samme måte ble også den indonesiske investeringsgruppen tvunget til å selge igjen sent på 1990-tallet. Da hadde det tyske selskapet Audi fattet interesse for den lille italienske bilprodusenten, og i 1998 ble Audi eneeier av Automobili Lamborghini.
Lamborghinis nye eier har vært svært involvert i utviklingen av fabrikkens siste superbil, Murcielago, og Audis tekniske ressurser bidro til utviklingen av Lamborghinis mest sofistikerte toseter til dags dato. Lamborghinis modeller er blant de kraftigste, dyreste og mest eksklusive serieproduserte bilene i dag.
== Partnerskap ==
Lamborghini har gått sammen med PC-produsenten Asus for å lage en serie med bærbare datamaskiner under navnet Asus Lamborghini VX. Begge har Lamborghini-logoen i lokket og er relativt kraftige.
== Modeller ==
Blant Lamborghinis modeller finner vi 350GTV (1963), 350GT (1964), 400GT (1965), Miura (1966), Flying Star II (1966), Marzal (1966), Espada (1968), Islero (1968), Jarama (1970), Countach (1974), Bravo (1974), Silhouette (1976), Jalpa (1982), LM002 (1986), Diablo (1990), Cala (1995), Murciélago (2001), Gallardo (2003) og Reventón (2008). Til tross for at Lamborghini har vist seg som en kompetent konstruktør med mer siviliserte modeller som 350GT, 400GT, Espada, Jarama, Jalpa og Gallardo er det de vanvittige superbilene som har etablert Lamborghini-navnet og -ryktet. Miura, Countach, Diablo og Murciélago er fortsatt blant de mest eksotiske superbiler som finnes.
I dag produserer selskapet modellene Murciélago LP640 samt den mindre og rimeligere Gallardo LP560/4. Begge modeller produseres i coupé- og roadsterutgaver. Modellen Lamborghini Sián fra 2019 ble utsolgt med en gang.
På bilutstillingen i Paris i 2008 presenterte selskapet en konseptmodell kalt Estoque. Dette var en firedørs sedan, en biltype selskapet aldri før har produsert. Selv om Estoque foreløpig kun er presentert som en konseptmodell spekuleres det i at selskapet vil starte produksjon av en slik modell.
Verdens raskeste SUV: Lamborghini Urus ble lansert som konseptbil i 2017 ved Beijing Auto Show. Bilen gikk i produksjon i 2018. I likhet med de andre Lamborghini-modellene har også Urus et svært kraftig og utagerende design. Derfor har nå Lamborghini laget verdens raskeste SUV (målt i toppfart). Kreftene leveres fra en fireliters V8 med 2 turboer (bi-turbo). Den yter rundt 650 hester og hele 850 Nm allerede ved 2 250 omdreininger. Det viser seg at Lamborghini satser veldig på denne modellen. Det blir produsert mye av denne typen, og Lamborghini har ombygd produksjonshallen sin til å kunne produsere modellen effektiv.
== Racingmodeller ==
Se også Modena (racingteam)
Ferruccio Lamborghini hadde gjort det klart at Lamborghini ikke skulle involvere seg i racing. Han mente slik virksomhet var for dyr, og for krevende i forhold til selskapets ressurser. Dermed ble det aldri bygget noen racingmodeller under Lamborghinis lederskap, og det nærmeste selskapet noensinne kom til å bygge løpsbiler var da selskapets testfører Bob Wallace bygget noen prototyper basert på eksisterende modeller. Blant disse er det verdt å merke seg den Miura SV-baserte Jota og den Jarama S-baserte Bob Wallace Special.
Under lederskap av Rosetti gikk Lamborghini inn i en avtale med BMW om å bygge en løpsbil i tilstrekkelig antall slik at den kunne homologeres. Lamborghini klarte ikke å oppfylle avtalen, og bilen ble bygget hos BMWs Motorsport-avdeling, før den ble solgt under navnet BMW M1.
Lamborghini utviklet QVX for 1986-sesongen i Gruppe C. Kun én bil ble bygget, og på grunn av mangel på sponsorer gikk bilen glipp av sesongen. QVX deltok i ett eneste løp, Southern Suns 500 Km-løpet i Sør-Afrika, som ikke var tellende i Gruppe C-sesongen, med Tiff Needell bak rattet.
Mellom 1989 og 1993 var Lamborghini motorleverandør i Formel 1, og leverte motorer til Larrousse, Ligier, Lotus, Minardi og til et eget Lamborghini-team (Modena), som ikke var ansett som et offisielt fabrikksteam. Sent i 1991 ble en Lamborghini F1-motor brukt i Konrad KM-011, en Gruppe C-bil, men bilen holdt bare i noen få løp før prosjektet ble stoppet. Den samme motoren, merket som en Chrysler-motor av Lamborghinis daværende eier, ble testet av McLaren mot slutten av 1993-sesongen, med planer om bruk i 1994. Føreren, Ayrton Senna, ble visstnok imponert over motorens ytelser, men McLaren trakk seg ut av forhandlingene og valgte i stedet en motor fra Peugeot.
To løpsversjoner av Diablo ble bygget for Diablo Supertrophy, en racingserie som ble holdt årlig mellom 1996 og 1999. Det første året ble modellen Diablo SVR brukt, mens Diablo 6.0 GTR ble brukt for de øvrige tre årene.
Lamborghini utviklet Murciélago R-GT som en produksjonsracer for bruk i FIA GT Championship, Super GT Championship og American Le Mans Series i 2004. Deres høyeste plassering det året var åpningsrunden i FIA GT Championship i Valencia, hvor bilen som stilte for Reiter Engineering fullførte på en tredjeplass, etter å ha startet på femteplass. I 2006, under åpningsrunden i Super GT på Suzuka, tok en bil driftet av Japan Lamborghini Owners Club den første seieren for en R-GT.
En GT3-utgave av Gallardo har blitt utviklet av Reiter Engineering.
En Murciélago R-GT driftet av All-Inkl.com Racing og kjørt av Christophe Bouchut og Stefan Mucke, vant åpningsrunden i FIA GT Championship i 2007, og fikk dermed den første store løpsseieren noensinne for Lamborghini.
== Eiere ==
Lamborghini har hatt en rekke eiere, som vist i denne forkortede listen:
Ferruccio Lamborghini 1963–1972
Georges-Henri Rossetti og René Leimer 1972–1977
konkurs 1977–1984
Patrick Mimram (1980–1984) 1984–1987
Chrysler 1987–1994
Megatech 1994–1995
V'Power, Mycom 1995–1998
Volkswagen (Audi) siden 1998
== Referanser ==
== Se også ==
Ferrari
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Lamborghini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(nb) Bilnorge.no sin historie om merket
(en) Lambocars.com - Omfattende fanside | Lamborghini Estoque er en konseptbil fra den italienske bilprodusenten Lamborghini. Det er en firedørs sedan som ble introdusert på bilutstillingen i Paris i 2008. | 194,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvinen | 2023-02-04 | Kvinen | ['Kategori:Pekere'] | Kvinen kan referere til flere steder i Norge:
– Kvina (Lurøy)
– Kvinen i Sirdalsheiene
– Kvinen TuriststasjonKvinen er også etternavn fra indre Agder | Kvinen kan referere til flere steder i Norge:
– Kvina (Lurøy)
– Kvinen i Sirdalsheiene
– Kvinen TuriststasjonKvinen er også etternavn fra indre Agder | Kvinen kan referere til flere steder i Norge: | 194,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_innsj%C3%B8er_p%C3%A5_Island | 2023-02-04 | Liste over innsjøer på Island | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Island-relaterte lister', 'Kategori:Lister over innsjøer'] | Dette er ei liste over innsjøer på Island.
Merk at hovedsakelig bare innsjøer større enn 2,5 km² er nevnt. Størrelsen til de større innsjøene kan av og til variere, blant annet som følge av at noen av dem er reservoarer. Island har om lag 67 innsjøer.
Innsjøene er lista opp med navn, størrelse og dybde.
| Dette er ei liste over innsjøer på Island.
Merk at hovedsakelig bare innsjøer større enn 2,5 km² er nevnt. Størrelsen til de større innsjøene kan av og til variere, blant annet som følge av at noen av dem er reservoarer. Island har om lag 67 innsjøer.
Innsjøene er lista opp med navn, størrelse og dybde.
== Større innsjøer (>10 km²) ==
Þórisvatn 83-88 km², 114 m
Þingvallavatn 84 km², 114 m
Blöndulón 57 km², 39 m
Lagarfljót (Lögurinn) 53 km², 112 m
Mývatn 37 km², 4.5 m
Hóp 29-44 km² (avhengig av tidevann), 8,5 m
Hvítárvatn 30 km², 84 m
Langisjór, 26 km², 75 m
Kvíslavatn, 20 km²
Sultartangalón, 19 km²
Jökulsárlón, 18 km², 190 m (estimat fra 1999 – størrelsen og dybden øker fordi isbreen smelter)
Grænalón, 18 km²
Skorradalsvatn, 15 km², 48 m
Sigöldulón, 14 km² (også kalt Krókslón)
Apavatn, 13-14 km²
Svínavatn, 12 km², 39 m
Öskjuvatn, 11 km², 220 m (Islands dypeste)
Vesturhópsvatn, 10 km², 28 m
Höfðavatn, 10 km², 6 m
Grímsvötn
Hestvatn
== Mindre innsjøer (<10 km²) ==
Litlisjór, 9,2 km², 17 m
Kleifarvatn, 9,0 km², >90 m
Breiðárlón, 8 km²
Reyðarvatn, 8,3 km²
Hítarvatn, 7,6 km², 24 m
Miklavatn, 6,6 km², 23 m
Sigríðarstaðavatn, 6,2 km²
Laxárvatn, 6,0 km²
Íshólsvatn, 5,2 km², 39 m
Úlfljótsvatn, 60 m
Langavatn, 5,1 km², 36 m
Ánavatn, 4,9 km², 24 m
Hlíðarvatn, 4,4 km², 21 m
Arnarvatn hið stóra, 4,3 km²
Þríhyrningsvatn, 4,3 km², 33 m
Hvalvatn, 4,1 km², 160-180 m
Másvatn, 4,0 km², 17 m
Fjallsárlón, 4,0 km² ?
Skjálftavatn, 4,0 km², 2,5 m
Stífluvatn, 3,9 km², 23 m
Fljótavatn, 3,9 km²
Úlfsvatn, 3,9 km²
Kálfborgarárvatn, 3,5 km²
Langavatn, 3,5 km²
Hraunhafnarvatn, 3,4 km², 3 m
Haukadalsvatn, 3,3 km², 41 m
Grænavatn, 3,3 km², 14 m
Eskihlíðarvatn, 3,3 km², 5 m
Ljósavatn, 3,2 km², 35 m
Sandvatn, 3,0 km², 4 m
Ölvesvatn, 2,8 km²
Kýlingavötn (Kýlingar), 2,5-3,0 km²
Sandvatn, 2,6 km²
Kvíslavatn nyrðra, 2,6 km²
Hraunsfjarðarvatn, 2,5 km², 80 m
Stóra-Viðarvatn, 2,5 km², 20 m
Oddastaðavatn, 2,5 km², 18 m
Frostastaðavatn, 2,3 km², >6 m
Laugarvatn, 2,1 km²
Meðalfellsvatn, 2,0 km², 19 m
Elliðavatn, 1,8 km², 7 m
Hreðavatn, 1,1 km², 20 m
Skyggnisvatn
Hvítavatn
Tjörnin
== Eksterne lenker ==
(en) Lakes of Iceland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vísindavefurinn
Veiði í vötnum Arkivert 23. juli 2019 hos Wayback Machine. | Dette er ei liste over innsjøer på Island. | 194,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Anderson_(ishockeyspiller) | 2023-02-04 | William Anderson (ishockeyspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Nantwich', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Hardling Anderson (født 1. april 1901, død 23. februar 1983) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
McCarthy vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| William Hardling Anderson (født 1. april 1901, død 23. februar 1983) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
McCarthy vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Anderson – Olympedia
(en) William Anderson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Anderson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) William Anderson – Eurohockey.com | William Hardling Anderson (født 1. april 1901, død 23. | 194,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalhelt_av_Georgia | 2023-02-04 | Nasjonalhelt av Georgia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Georgia', 'Kategori:Ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2004'] | Nasjonalhelt av Georgia (georgisk: ეროვნული გმირის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 24. desember 1992 av Georgias nasjonalforsamling og regulert av lov av 24. juni 2004. Den består av ærestittelen samt et ordenstegn. Den som hedres med utmerkelsen mottar dessuten en lønn av fem hundre ganger den offisielt fastsatte minstelønnen. Æresbevisningen Nasjonalhelt av Georgia er Georgias fremste utmerkelse.Strukturen i Georgias ordensvesen hviler på Sovjetunionens ordensvesen. Æresbevisningen Nasjonalhelt av Georgia har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde.
| Nasjonalhelt av Georgia (georgisk: ეროვნული გმირის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 24. desember 1992 av Georgias nasjonalforsamling og regulert av lov av 24. juni 2004. Den består av ærestittelen samt et ordenstegn. Den som hedres med utmerkelsen mottar dessuten en lønn av fem hundre ganger den offisielt fastsatte minstelønnen. Æresbevisningen Nasjonalhelt av Georgia er Georgias fremste utmerkelse.Strukturen i Georgias ordensvesen hviler på Sovjetunionens ordensvesen. Æresbevisningen Nasjonalhelt av Georgia har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde.
== Insignier ==
Det synlige tegn på æresbevisningen Nasjonalhelt av Georgia er et rødemaljert gullkors med utbøyde armer som i hver av korsvinklene har et mindre lignende kors. Motivet har en viss likhet med Georgias flagg. Ordenstegnet er opphengt i båndet i et ledd som består av en lukket krone.Ordensbåndet er rødt med hvite kanter. Ordenstegnet bæres i bånd om halsen.
== Referanser == | Nasjonalhelt av Georgia (georgisk: ეროვნული გმირის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 24. | 194,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Bernhard Bach d.y. | 194,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorne_Carr-Harris | 2023-02-04 | Lorne Carr-Harris | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Kingston i Ontario'] | Lorne Howland Carr-Harris (født 15. desember 1899 i Ontario i Canada, død 7. april 1981) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Carr-Harris vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og vinner over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| Lorne Howland Carr-Harris (født 15. desember 1899 i Ontario i Canada, død 7. april 1981) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Carr-Harris vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og vinner over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Lorne Carr-Harris – Olympedia
(en) Lorne Carr-Harris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lorne Carr-Harris – databaseOlympics.com (arkivert) | Lorne Howland Carr-Harris (født 15. desember 1899 i Ontario i Canada, død 7. | 194,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruse_(by) | 2023-02-04 | Ruse (by) | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Ruse', 'Kategori:Sider med kart'] | For fiskeredskapet ruse, se teineRuse (også Rousse eller Russe; bulgarsk Русе; tidligere kalt Rustsjuk) er en by langs Donau i Ruse oblast, nordøst i Bulgaria. Byen er med sine ca. 166 056 innbyggere den største bulgarske byen langs elven og den femte største i landet.
Sentrum av Ruse er oppført på 1800- og 1900-tallet i nybarokk- og nyrokokkostil. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse krysser elven øst for sentrum og er den eneste broen over Donau mellom Bulgaria og Romania inntil Calafat-Vidinbroen blir ferdig.
| For fiskeredskapet ruse, se teineRuse (også Rousse eller Russe; bulgarsk Русе; tidligere kalt Rustsjuk) er en by langs Donau i Ruse oblast, nordøst i Bulgaria. Byen er med sine ca. 166 056 innbyggere den største bulgarske byen langs elven og den femte største i landet.
Sentrum av Ruse er oppført på 1800- og 1900-tallet i nybarokk- og nyrokokkostil. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse krysser elven øst for sentrum og er den eneste broen over Donau mellom Bulgaria og Romania inntil Calafat-Vidinbroen blir ferdig.
== Etymologi ==
Det antas at byen har fått sitt navn fra det tidligere maktsentrumet i området, nemlig Tsjerven som på bulgarsk betyr «rød». Et synonym med tsjerven er rous og dette adjektivet går igjen i flere slaviske språk. Ordet er i slekt med det franske rouge og det latinske rusos. Tyrkerne brukte en diminutivsform, Rustsjuk (Rusçuk).
== Geografi ==
Ruse ligger langs Donaus høyre bredd ved utløpet av Rusenski Lom. På motsatt side av elven ligger den rumenske byen Giurgiu. Ruse ligger 320 km fra hovedstaden Sofia og 200 km fra den bulgarske kysten av Svartehavet.
I elven finnes ved Ruse to undervannsterrasser og på land tre terrasser. Terrassene på land går fra henholdsvis 15 til 22 meter, 30 til 66 meter og 54 til 65 meter. Gjennomsnittshøyden er 45,5 moh. Byen ligger innenfor en ellipse på 11 kilometer langs elven og strekker seg fra munningen av Rusenski Lom og Srabtsjetohøyden (bulgarsk: Сръбчето) (159 moh) i sørvest til den tidligere Matey-øya (Матей) som nå tilhører fastlandet, i nordøst. I løpet av det tyvende århundret har byens vestlige del gjennomgått store endringer, bl.a. ved at utløpet av Rusenski Lom er flyttet mot vest og ved at elvebredden og skipsleden er flyttet lengre nord.
== Historie ==
=== Antikken og den tidlige middelalderen ===
De tidligste sporene etter bosetting i området stammer fra 2000 til 3000 år f.Kr., da pottemakerkunst, fiskeri, landbruk og jakt utviklet seg. Utgravninger har avslørt flere funn som tyder på at stedet ble angrepet av nabostammer og at det dessuten ble utsatt for naturkatastrofer. Gamle helligdommer er funnet i nærheten av byen, bl.a. en figur av en svanger kvinne, en fruktbarhetsgudinne.
De trakiske bosettingene ble senere overtatt av et romersk militær- og sjøfartssenter under Vespasian (69-70 etter Kristus) som del av et forsvarssystem langs den nordlige grensen av Moesia. Byen ble kalt Sexaginta Prista eller «byen med de seksti skipene» (fra latin sexaginta – «60» og gresk: pristis – en spesiell type marinefartøy, avledet av de 60 kaiplassene i nærheten. Festningen lå på hovedveien mellom Singidunum (dagens Beograd) og donaudeltaet og ble ødelagt i det sjette århundret av avarer og slavere. Den ungarske historikeren Felix Philipp Kanitz var den første til å identifisere Sexaginta Prista som Ruse, men også Škorpil-brødrene påviste senere forbindelsen ved å studere inskripsjoner, mynter, inngraveringer og dagliglivets gjenstander. En inskripsjon fra Diokletians herredømme beviser at byen ble gjenoppbygget som praesidium (en større festning) etter at den ble ødelagt av goterne i 250 etter Kristus.
Byen eksisterte frem til 400-tallet. Seinere oppstod bosetningen og festningen Tsjerven (bulgarsk: Червен, engelsk: Cherven) ved Rusenski Lom sør for dagens Ruse, og denne eksisterte frem til osmanene overtok området.
=== Det andre bulgarske kongeriket og Det osmanske riket ===
I det 13. og 14. århundret, under det andre bulgarske riket utviklet det seg ved de gamle romerske ruinene, en forskanset bosetting kalt Rusi. Bosettingen gikk også under navnet Golyamo Yorgovo (bulgarsk: Голямо Йоргово) og er første gang nevnt i 1380. Senere styrket byen sin posisjon som et viktig senter for handelen med landene på motsatt side av Donau, inntil den ble erobret av osmanene i 1388.
Under det osmanske styret ble byen ødelagt som svar på et mislykket frigjøringsforsøk i 1595 av en forent valakisk-bulgarsk hærstyrke, under ledelse av Mikael den Modige. Etter gjenoppbyggingen i årene som fulgte, ble Ruse oversatt med Rusçuk (tyrkisk for lille Ruse), og innen det 18. århundret hadde byen igjen en stor festning. Senere utviklet byen seg til den viktigste av de osmanske byene langs Donau og ble administrasjonssted for Tuna Vilayet (Donauprovinsen) som strakk seg fra Varna og Tulcea til Sofia og Niš. Ruse var residens for Mitchat Pascha.
Avisen ”Dunav” ble etablert som den første trykte avis i Bulgaria og på bulgarsk. Noen bulgarske skoler ble også grunnlagt. Gatene ble omdøpt og nummerert for første gang i Bulgaria. Postkontor, sykehus og gamlehjem ble opprettet. Tre imperier møttes her for å drive handel: Østerrike-Ungarn, Russland og det britiske imperiet opprettet konsulater i Rustsjuk. Bosettingen vokste og utviklet seg til en moderne by. Landbruksinstituttet Obraztsov Chiflik ble etablert i 1865, på stedet hvor den engelske konsulen hadde sin gård, og det ble det første moderne gårdsbruket i hele Det osmanske riket på den tiden.
Ruse utviklet seg til en senter for den bulgarske nasjonale oppstanden og hadde hovedkvarteret for den bulgarske revolusjonære sentralkomiteen.
Skipstrafikken på Donau bidro til byens utvikling og det gjorde også den første jernbanelinjen i landet, som gikk fra Ruse til Varna og som ble åpnet 7. november 1866. Varna ble den første endestasjonen for Orientekspressen.
=== Det frie Bulgaria ===
Etter at den var befridd fra Det osmanske riket 20. februar 1878, var Ruse et av landets økonomiske sentra og hovedsete for bulgarsk skipsfart. Ruse hadde over 26 000 innbyggere og var den største byen i fyrstedømmet Bulgaria. Stor utbygging i denne perioden forandret byens arkitektoniske uttrykk til et typisk sentraleuropeisk uttrykk. Nasjonale nyetableringer fant også sted i Ruse, herunder den første privatbanken (Girdap), et forsikringsselskap, handelskammer, bygging av skip i metall og værstasjon.
Etter knjaz Alexander Battenbergs abdikasjon i 1886 og som en reaksjon på styret til statsminister Stefan Stambolov, gjorde en gruppe prorussiske offiserer oppstand i Ruse. Oppstanden ble slått ned med hard hånd og 13 av lederne ble raskt dømt til døden og henrettet i nærheten av byen. Hendelsen førte til en allmenn fordømmelse. Årtier senere, i 1934, samlet lokale innbyggere sammen til et fond og bygde et monument på retterstedet. Monumentet ble ødelagt i 1940 og gjenoppført i 1966 omtrent på det samme stedet.
=== Den andre verdenskrigen og kommunismen ===
Mellom den første og den andre verdenskrigen og etter at Sør-Dobrudsja var tapt til Romania, avtok betydningen av byen for den nasjonale økonomien. Befolkningens størrelse ble også mindre og Ruse var ikke lenger landets nest største by, men ble raskt forbigått av Sofia og Varna. En rekke store selskaper forlot byen og samtlige utenlandske konsulater ble stengt, med unntak for det russiske som fremdeles er i virksomhet.
Gjenforeningen av Sør-Dobrudsja til Bulgaria i september 1940 var gunstig for gjenreisningen av byens ledende rolle. Den ble senter i provinsen og den økonomiske aktiviteten økte igjen. Oppføringen av broen mellom Ruse og Giurgiu i 1954 og den raske industrialiseringen ga ytterligere næring til utviklingen. Ruse ekspanderte igjen og ble et nav for økonomisk virksomhet, transport, kultur og utdanning. Entreprenørvirksomhet, kjemisk og lettere industri ekspanderte og byen ble universitetssentrum. Under folketellingen i 1985 hadde byen en befolkning på mer enn 186 000.
=== Kommunismens fall og det demokratiske Bulgaria ===
Tidlig på 1980-tallet gikk Ruse inn i en mørk fase i sin historie. Verachimfabrikken var oppført i Giurgiu og bidro til luftforurensning mellom 1980 og 1987, med stor innvirkning på byens virksomhet. Befolkningens størrelse ble redusert og 15 000 personer flyttet ut mellom 1985 og 1992. Den rumenske virksomhetens forurensning opphørte i 1987, for øvrig under sterkt press fra miljøvernorganisasjoner mot de kommunistiske ledelsen i så vel Bulgaria som Romania. Organisasjoner som for eksempel Ekoglasnost, utførte demonstrasjoner over hele landet og bidro sterkt til en dreining mot et demokratisk styresett.
I løpet av 1990 fikk Ruse føle virkningen av den økonomiske krisen i Bulgaria. De fleste store selskapene opplevde nedgang og arbeidsløsheten økte, noe som igjen førte til bølger av emigrasjon. Etter 2000 har byen stadig gjenvunnet sin tidligere ledende rolle.
I dag er Ruse en stor bulgarsk by med en befolkning på mer enn 170 000 og et av de viktigste sentrene for kultur og økonomisk virksomhet i den nordre delen av landet. Landets tiltredelse i EU har gitt håp om gunstig utvikling lokalt gjennom nye investeringer og muligheter for å drive internasjonal økonomisk virksomhet.
== Kultur ==
=== Teater- og musikkliv ===
Ruse har et eget teater og et eget operahus. Ruse offentlige opera ble stiftet i 1949 og etterfulgte dermed et operaselskap fra 1914. Ruse filharmoniske orkester ble dannet i 1948.
=== Museum ===
I byen finnes bl.a. Ruse regionale historiske museum, et naturvitenskapelig museum, Kaliopahuset (museum for urban livsstil), det nasjonale transportmuseet og et kunstgalleri.
=== Byggverk ===
Ruse sentrum er karakteristisk med sine mange bygårder og offentlige bygninger i nybarokk-og nyrokoko-stil. Byen ble gjerne kalt lille Wien. Tilnavnet var uttrykk for at påvirkningen i byggestil kom fra den tidligere hovedstaden i Østerrike-Ungarn. Reguleringsplanen for Ruse fra 1893 bestemte bl.a. at «Alle fasader i Ruses hovedgater skal være rikt dekorert».
Viktige nasjonale bygg er blant andre Dohodno Zdanie som inneholder folketeateret Sava Ognjanov, kunstgalleriet, biblioteket, musikkskolen, domstolsbygningen og den katolske kirken. Ovenfor rådhuset står Frihetsmonumentet (av den italienske skulptøren Arnoldo Zocchi).
Ved bredden av Donau ligger et 22 etasjer høyt hotell, og fra det har en god utsikt over byen, elven Donau, havna og Romania på andre siden av elven. Like ved hotellet står et monument over hærføreren Stefan Karadzja.
Det største monumentet i Ruse er «Pantheon for gjenfødte helter», der 30 berømte frihetshelter ligger gravlagt. Ved den nye jernbanestasjonen ligger et festningstårn fra den osmanske tiden.
== Omgivelser ==
Nord for Ruse, om lag seks kilometer fra sentrum av byen, ligger den såkalte «Vennskapsbroen», som med en lengde på 2,8 kilometer er den lengste stålbrua i Europa. Den har to etasjer, en for biler og en for jernbane. Brua ble bygget i 1954 og restaurert i 2003.
Elleve kilometer mot øst ligger skogsparken Lipnik med hotell og idrettsanlegg.
I sørøstlig retning, langs elven Rusenski Lom ligger betydelige severdigheter. Basarbovski kloster ved landsbyen Basarbovo er det eneste klippekloster i bruk i Bulgaria. Naturparken Rusenski Lom omfatter bl.a. kulturminnesmerkene klippekirkene i Ivanovo, som står på UNESCOs verdensarvliste og middelalderbyen og festningen Tsjerven.
== Økonomi og infrastruktur ==
Ruse er en industriby (jordbruksprodukter, maskinbygging, konstruksjon av elvebåter med mer). I omgivelsene rundt byen blir det produsert sukkerbiter og vindruer.
=== Samferdsel og kommunikasjon ===
Ruse har den største havnen ved Donau i Bulgaria. Videre er byen et viktig knutepunkt for vei- og jernbanenettet i den nordlige delen av landet. Byens jernbanestasjon ble oppført i 1867, ved åpningen av landets første jernbanestrekning som gikk fra Ruse til Varna. Linjen ble trafikkert av bl.a. Orientekspressen. Jernbanenettet fra byen strekker seg nå til Sofia, Varna og București. Ruse har to jernbanestasjoner for passasjertransport: Central og Razpredelitelna, og ytterligere to for fraktekspedisjon. I byen finnes det intercity busslinjer som knytter Ruse til byer over hele landet og til de øvrige europeiske land. Busslinjene opereres fra to stasjoner: sør og øst.
For den lokale passasjertrafikken er det opprettet 30 buss og trolleybusslinjer. I tillegg kommer busslinjer til forstedene.
En tidligere militær flyplass 15 kilometer sørøst for Ruse, ved landsbyen Shtraklevo har rullebane tilstrekkelig for de største sivile fly. Flyplassen er for tiden stengt (2009), men den bulgarske regjeringen arbeider for å få den åpnet for sivil trafikk.
Vennskapsbroen over til Giurgiu er inntil fullføringen av Calafat-Vidinbroen den eneste broen over Donau mellom Bulgaria og Romania.
Ruse har også et 210 meter høyt TV-tårn med utsiktsplattform.
=== Utdanning ===
Ruse har en høyskole for maskinkonstruksjon og jordbruk.
== Vennskapsbyer ==
Volgograd, Russland
Bratislava, Slovakia
Saint-Ouen, Frankrike
Giurgiu, Romania
Peristeri, Hellas
Huainan, Folkerepublikken Kina
Lisboa, Portugal
Bijeljina, Bosnia og Hercegovina
== Kjente personer fra Ruse ==
Tonka Obretenova (baba Tonka) bulgarsk revolusjonær
Albert Aftalion, fransk økonom og konjunkturteoretiker
Elias Canetti, forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur 1981
Stefan Tsanev, forfatter
Veselin Topalov, bulgarsk sjakkmester
Tanju Kirjakov, olympisk mester i pistol og luftpistol
Venelina Veneva, internasjonal friidrettsutøver (høyde)
== Kilder ==
«(en) Guide Bulgaria». Besøkt 16. november 2009.
«(en) History of Rousse». Arkivert fra originalen 13. april 2010. Besøkt 16. november 2009.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rousse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rousse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ruse (også Rousse eller Russe; bulgarsk Русе; tidligere kalt Rustsjuk) er en by langs Donau i Ruse oblast, nordøst i Bulgaria. Byen er med sine ca. | 194,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FIA_GT_Championship | 2023-02-04 | FIA GT Championship | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilsport'] | FIA GT Championship er en motorsportklasse organisert av Stéphane Ratel Organisation på vegne av Det internasjonale bilsportforbundet FIA. Mesterskapet foregår hovedsakelig i Europa, men det blir av og til arrangert løp i andre verdensdeler, sist i Asia.
| FIA GT Championship er en motorsportklasse organisert av Stéphane Ratel Organisation på vegne av Det internasjonale bilsportforbundet FIA. Mesterskapet foregår hovedsakelig i Europa, men det blir av og til arrangert løp i andre verdensdeler, sist i Asia.
== Regler ==
FIA har for tiden tre ulike kategorier av såkalte GT-biler; GT1, GT2 og GT3. Hver av disse kategoriene kårer hvert år beste fører, beste team og beste konstruktør. Begge kategorier er basert på produksjonsbiler, som må produseres i et minsteantall på 25 eksemplarer for å være kvalifisert. Begge klasser kan modifiseres i forhold til produksjonsmodellene de er basert på, og hvilken GT-klasse det deltas i bestemmer hvor mye bilen kan modifiseres, hvor GT1 er den frieste klassen.
I 2006-sesongen kom klassen GT3 til, som ligger enda nærmere produksjonsmodellene enn klassene GT1 og GT2. I denne klassen er bilene praktisk talt originale, med unntak av at de er gjort racingklare med blant annet veltebur, andre bensintanker etc. Merker som Aston Martin, Chevrolet, Dodge, Lamborghini, Ascari og Maserati deltar i FIA GT3 European Championship, som er en supportserie for enkelte runder av hovedmesterskapet.
FIA definerer en GT-bil som en «åpen eller lukket bil med ikke mer enn én dør per side og minimum to seter plassert på hver sin side av bilens langsgående senterlinje; disse to setene må ligge i samme tverrgående linje. Denne bilen må være tillatt brukt på offentlig vei, og tilpasset for racingbruk på lukket bane.»
== Eksterne lenker ==
FIA GT Championship offisielle nettsider | FIA GT Championship er en motorsportklasse organisert av Stéphane Ratel Organisation på vegne av Det internasjonale bilsportforbundet FIA. Mesterskapet foregår hovedsakelig i Europa, men det blir av og til arrangert løp i andre verdensdeler, sist i Asia. | 194,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traudl_Hecher | 2023-02-04 | Traudl Hecher | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Personer fra Schwaz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Waltraud «Traudl» Hecher-Görgl (født 28. september 1943 i Schwaz, død 10. januar 2023) var en østerriksk alpinist. Hun var gift med Anton Görgl, og var mor til alpinistene Elisabeth Görgl og Stephan Görgl.
| Waltraud «Traudl» Hecher-Görgl (født 28. september 1943 i Schwaz, død 10. januar 2023) var en østerriksk alpinist. Hun var gift med Anton Görgl, og var mor til alpinistene Elisabeth Görgl og Stephan Görgl.
== Resultater ==
=== OL ===
Under OL 1960 i Squaw Valley tok hun bronsemedaljen bak Heidi Biebl og Penny Pitou i utfor. Hun tok også bronse under OL 1964 i Innsbruck, der hun sammen med Christl Haas og Edith Zimmermann sørget for tredobbelt østerriksk seier i utforrennet.
=== Verdenscupen ===
I verdenscupen, som ble innført i 1967, oppnådde hun to tredjeplasser (slalåm i Monte Bondone i februar 1967 og storslalåm i Jackson Hole måneden etter.
=== Nasjonale mesterskap ===
Traudl Hecher ble østerrksk mester i alpint ti ganger:
Østerriksk mester i utfor: 1965 og 1967
Østerriksk mester i slalåm: 1960, 1961 og 1962
Østerriksk mester i storslalåm: 1963
Østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen: 1960, 1961, 1962 og 1963
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Traudl Hecher – Munzinger Sportsarchiv
(en) Traudl Hecher – Olympedia
(en) Traudl Hecher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Traudl Hecher – FIS (alpint)
(en) Traudl Hecher – ski-db.com | Waltraud «Traudl» Hecher-Görgl (født 28. september 1943 i Schwaz, død 10. | 194,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colin_Carruthers | 2023-02-04 | Colin Carruthers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 10. november', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Colin Gordon Carruthers (født 17. september 1890 i Ontario i Canada, død 10. november 1957 i Canada) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Carruthers vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Carruthers med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Colin Gordon Carruthers (født 17. september 1890 i Ontario i Canada, død 10. november 1957 i Canada) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Carruthers vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Carruthers med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Colin Carruthers – Olympics.com
(en) Colin Carruthers – Olympedia
(en) Colin Carruthers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Colin Carruthers – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Colin Carruthers – Eurohockey.com
(en) Colin Carruthers – Eliteprospects.com | Colin Gordon Carruthers (født 17. september 1890 i Ontario i Canada, død 10. | 194,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Carruthers | 2023-02-04 | Eric Carruthers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eric Dudley Carruthers (født 10. november 1895 i Ontario i Canada, død 19. november 1931 i England) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Carruthers vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Carruthers med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
Hans var bror til Colin Carruthers som også spilte på laget.
| Eric Dudley Carruthers (født 10. november 1895 i Ontario i Canada, død 19. november 1931 i England) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Carruthers vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Carruthers med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
Hans var bror til Colin Carruthers som også spilte på laget.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eric Carruthers – Olympedia
(en) Eric Carruthers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Eric Carruthers – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Eric Carruthers – Eurohockey.com
(en) Eric Carruthers – Eliteprospects.com | Eric Dudley Carruthers (født 10. november 1895 i Ontario i Canada, død 19. | 194,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrimmel_Skrammel | 2023-02-04 | Skrimmel Skrammel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske barneserier', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Skrimmel Skrammel er en norsk musikalsk eventyrserie for barn på åtte episoder som gikk på NRK1 i 2007. Den er laget og funnet på av musikkgruppen Cheezy Keys i samarbeid med regissør Johan Osuldsen. Det handler om fem gutter (Kim Arne Hagen, Morten Bergheim, Hans Petter Moen, Anders Kjepperud og Kjærand Moe) som kommer til det hemmelige og fantastiske stedet som kalles for Skrimmel-Skrammel. Skrimmel-Skrammel er en magisk lekeverden, og her finnes blant annet det mystiske orakelet Mr. Mysterioso. Orakelet kan ofte hjelpe gutta, men da må de synge og det kan ikke være en hvilken som helst låt framført på hvilket som helst vis. I hvert program ser de nærmere på forskjellige musikktyper; rap, country, rock, folkemusikk, opera, reggae og korpsmusikk. Det ble produsert av Monster Media.Serien gikk på NRK fra 2007.
| Skrimmel Skrammel er en norsk musikalsk eventyrserie for barn på åtte episoder som gikk på NRK1 i 2007. Den er laget og funnet på av musikkgruppen Cheezy Keys i samarbeid med regissør Johan Osuldsen. Det handler om fem gutter (Kim Arne Hagen, Morten Bergheim, Hans Petter Moen, Anders Kjepperud og Kjærand Moe) som kommer til det hemmelige og fantastiske stedet som kalles for Skrimmel-Skrammel. Skrimmel-Skrammel er en magisk lekeverden, og her finnes blant annet det mystiske orakelet Mr. Mysterioso. Orakelet kan ofte hjelpe gutta, men da må de synge og det kan ikke være en hvilken som helst låt framført på hvilket som helst vis. I hvert program ser de nærmere på forskjellige musikktyper; rap, country, rock, folkemusikk, opera, reggae og korpsmusikk. Det ble produsert av Monster Media.Serien gikk på NRK fra 2007.
== Referanser == | Skrimmel Skrammel er en norsk musikalsk eventyrserie for barn på åtte episoder som gikk på NRK1 i 2007. Den er laget og funnet på av musikkgruppen Cheezy Keys i samarbeid med regissør Johan Osuldsen. | 194,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_C._Perdue | 2023-02-04 | Peter C. Perdue | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Peter C. Perdue (født 1949 i USA) er en amerikansk forfatter, professor, sinolog og historiker. Han er professor i historie ved Yale University. Perdue har en Ph.D. fra 1981 fra Harvard University innen historie og østasiatiske språk. Han har skrevet verkene Exhausting the Earth: State and Peasant in Hunan 1500-1850 A.D. (Council on East Asian Studies, Harvard University, 1987) og China Marches West: The Qing Conquest of Central Eurasia (Harvard University Press, 2005). Han har også skrevet om kornmarkeder i Kina, jordbrukshistorie og miljøhistorie.
Hans interessefelter forskningsmessig er innen moderne kinesisk og japansk sosial og økonomisk historie, grenselandshistorie og verdenshistorie.
| Peter C. Perdue (født 1949 i USA) er en amerikansk forfatter, professor, sinolog og historiker. Han er professor i historie ved Yale University. Perdue har en Ph.D. fra 1981 fra Harvard University innen historie og østasiatiske språk. Han har skrevet verkene Exhausting the Earth: State and Peasant in Hunan 1500-1850 A.D. (Council on East Asian Studies, Harvard University, 1987) og China Marches West: The Qing Conquest of Central Eurasia (Harvard University Press, 2005). Han har også skrevet om kornmarkeder i Kina, jordbrukshistorie og miljøhistorie.
Hans interessefelter forskningsmessig er innen moderne kinesisk og japansk sosial og økonomisk historie, grenselandshistorie og verdenshistorie.
== Verker i utvalg ==
Exhausting the Earth: State and Peasant in Hunan 1500-1850 A.D., 1987
China Marches West: The Qing Conquest of Central Eurasia (Harvard University Press), 2005
Imperial Formations (red., sammen med Ann Laura Stoler og Carole McGranahan), 2007
Shared Histories of Modernity: China, India and the Ottoman Empire (red., sammen med Huricihan Islamoglu), 2009.
== Referanser == | Peter C. Perdue (født 1949 i USA) er en amerikansk forfatter, professor, sinolog og historiker. | 194,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guy_Clarkson | 2023-02-04 | Guy Clarkson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra York Region', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Elliott «Guy» Clarkson (født 1. januar 1891 i York County i Ontario i Canada, død oktober 1974) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Clarkson vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| George Elliott «Guy» Clarkson (født 1. januar 1891 i York County i Ontario i Canada, død oktober 1974) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Clarkson vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Guy Clarkson – Olympedia
(en) Guy Clarkson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Guy Clarkson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Guy Clarkson – Eurohockey.com
(en) Guy Clarkson – Eliteprospects.com | George Elliott «Guy» Clarkson (født 1. januar 1891 i York County i Ontario i Canada, død oktober 1974) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix. | 194,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Philipp Bach (1752–1846) var en tysk musiker og maler i musikerfamilien Bach. | 194,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Gottlieb Friedrich Bach (1714–1785) var en tysk musiker og maler i musikerfamilien Bach. | 194,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marinos_Grand_Prix_2001 | 2023-02-04 | San Marinos Grand Prix 2001 | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2001 i Europa', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2001', 'Kategori:San Marinos Grand Prix'] | San Marinos Grand Prix 2001 var et Formel 1-løp arrangert den 15. april 2001 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2001. Løpet ble vunnet av Ralf Schumacher, og dette var hans første seier i Formel 1.
| San Marinos Grand Prix 2001 var et Formel 1-løp arrangert den 15. april 2001 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2001. Løpet ble vunnet av Ralf Schumacher, og dette var hans første seier i Formel 1.
== Klassifisering ==
=== Løpet ===
Noter til tabellen:
Dette var Gastón Mazzacanes siste løp i Formel 1. | San Marino | 194,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ross_Cuthbert | 2023-02-04 | Ross Cuthbert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Calgary', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cuthbert Ross Cuthbert (født 6. februar 1892 i Calgary i Alberta i Canada, død 1970 på øya Paget i Bermuda) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Cuthbert vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Cuthbert med på det britiske ishockeylaget som kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og i EM-turneringen kom Storbritannia på tredjeplass bak Sverige og Sveits.
| Cuthbert Ross Cuthbert (født 6. februar 1892 i Calgary i Alberta i Canada, død 1970 på øya Paget i Bermuda) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Cuthbert vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Cuthbert med på det britiske ishockeylaget som kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og i EM-turneringen kom Storbritannia på tredjeplass bak Sverige og Sveits.
== OL- VM- og EM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
EM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ross Cuthbert – Olympedia
(en) Ross Cuthbert – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ross Cuthbert – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ross Cuthbert – Eurohockey.com
(en) Ross Cuthbert – Eliteprospects.com | Cuthbert Ross Cuthbert (født 6. februar 1892 i Calgary i Alberta i Canada, død 1970 på øya Paget i Bermuda) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. | 194,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marinos_Grand_Prix_2000 | 2023-02-04 | San Marinos Grand Prix 2000 | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2000-årene i San Marino', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2000', 'Kategori:San Marinos Grand Prix', 'Kategori:Sport i Europa i 2000'] | San Marinos Grand Prix 2000 var et Formel 1-løp arrangert den 9. april 2000 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det tredje løpet i Formel 1-sesongen 2000.
| San Marinos Grand Prix 2000 var et Formel 1-løp arrangert den 9. april 2000 på Autodromo Enzo e Dino Ferrari i Italia. Det var det tredje løpet i Formel 1-sesongen 2000.
== Klassifisering ==
=== Løpet === | San Marino | 194,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/October_Sky | 2023-02-04 | October Sky | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1999', 'Kategori:Filmer lagt til Vest-Virginia', 'Kategori:Filmer lagt til rurale strøk'] | October Sky er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1999 regissert av Joe Johnston. Filmen er basert på historien om tenåringen Homer Hickam som ble så inspirert av Sputnik-oppskytningen at han sammen med noen klassevenner lagde sin egen rakett. Mot alle odds ender han opp med å bli forsker i NASA. Filmen bygger på Hickams selvbiografiske bestselger Rocket Boys, fra 1998. Hovedrollen som Homer Hickam spilles av Jake Gyllenhaal, mens andre ledende roller spilles av Chris Cooper og Laura Dern.
October Sky ble godt mottatt av filmanmelderne.
| October Sky er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1999 regissert av Joe Johnston. Filmen er basert på historien om tenåringen Homer Hickam som ble så inspirert av Sputnik-oppskytningen at han sammen med noen klassevenner lagde sin egen rakett. Mot alle odds ender han opp med å bli forsker i NASA. Filmen bygger på Hickams selvbiografiske bestselger Rocket Boys, fra 1998. Hovedrollen som Homer Hickam spilles av Jake Gyllenhaal, mens andre ledende roller spilles av Chris Cooper og Laura Dern.
October Sky ble godt mottatt av filmanmelderne.
== Handling ==
Filmen er basert på den sanne historien om unggutten Homer Hickam i den lille amerikanske gruvebyen Coalwood i Vest-Virginia. Han blir rakettfrelst når han ser den russiske satellitten «Sputnik» fare over stjernehimmelen i 1957. Sammen med tre venner begynner han å eksperimentere med raketter, mot sin fars vilje. Faren er gruvesjef og ser ingen fremtid i sønnens rakettinteresse. Mens alle andre gutter i byen har utsikter til gruvegangene langt under bakken sikter Homer mot stjernene. Etter mange bestrebelser og krangler klarer han omsider å få farens tillit og støtte til å forfølge sin store lidenskap.
== Om filmen ==
=== Kritikerne ===
Filmen ble meget godt mottatt av filmkritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 91 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner.Filmen fikk også gode skussmål fra Birger Vestmo i P3s Filmpolitiet i 2005. Han skrev: «Jeg liker filmer som gir meg den gode følelsen. "October Sky" fra 1999 gjør nettopp dette. Det er en sentimental feelgood-film, noe som ikke gir særlig mye kredd i visse kretser, men jeg er en sentimental idiot og har ingen problemer med å si at dette er bra».
=== Økonomi og popularitet ===
Filmen ble en moderat suksess i USA, men fikk liten oppmerksomhet utenfor. Den spilte inn $34,6 millioner på verdensbasis, hvorav $32 millioner i USA.Produksjonskostnadene var på ca $25 millioner.
=== Priser ===
Den ble nominert til 11 forskjellige filmpriser og vant tre, inkludert Critics Choice Award for beste familiedrama.
== I rollene ==
(utvalg)
Jake Gyllenhaal ... Homer Hickam
Chris Cooper ... John Hickam
Laura Dern ... Miss Riley
Chris Owen ... Quentin
William Lee Scott ... Roy Lee
Chad Lindberg ... O'Dell
Natalie Canerday ... Elsie Hickam
Scott Miles ... Jim Hickam
Randy Stripling ... Leon Bolden
Chris Ellis ... Rektor Turner
Elya Baskin ... Ike Bykovsky
Courtney Cole-Fendley ... Dorothy Platt
David Dwyer ... Jake Mosby
Terry Loughlin ... Mr. Dantzler
Kailie Hollister ... Valentine Carmina
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) October Sky på Internet Movie Database
(no) October Sky hos Filmfront
(no) October Sky på NRK TV
(sv) October Sky i Svensk Filmdatabas
(da) October Sky i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) October Sky på Allociné
(nl) October Sky på MovieMeter
(en) October Sky på AllMovie
(en) October Sky på Turner Classic Movies
(en) October Sky på Rotten Tomatoes | October Sky er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1999 regissert av Joe Johnston. Filmen er basert på historien om tenåringen Homer Hickam som ble så inspirert av Sputnik-oppskytningen at han sammen med noen klassevenner lagde sin egen rakett. | 194,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blaine_Sexton | 2023-02-04 | Blaine Sexton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Nova Scotia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Blaine Nathaniel Sexton (født 3. mai 1892 i Nova Scotia i Canada, død 27. april 1966 i Folkestone i England) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Sexton vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blane Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Sexton med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Blaine Nathaniel Sexton (født 3. mai 1892 i Nova Scotia i Canada, død 27. april 1966 i Folkestone i England) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Sexton vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blane Sexton.
Fire år senere, under vinter-OL 1928 i St. Moritz var Sexton med på det britiske ishockeylaget som kom på kom på fjerdeplass, bak Canada, Sverige og Sveits. OL-turneringen var også både verdens- og europamesterskap og Storbritannia kom på tredjeplass bak Sverige og Sveits og vant bronsemedaljene i det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blaine Sexton – Olympedia
(en) Blaine Sexton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Blaine Sexton – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Blaine Sexton – Eurohockey.com
(en) Blaine Sexton – Eliteprospects.com | Blaine Nathaniel Sexton (født 3. mai 1892 i Nova Scotia i Canada, død 27. | 194,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russlands_invasjon_av_Ukraina_2022 | 2023-02-04 | Russlands invasjon av Ukraina 2022 | ['Kategori:2022 i Russland', 'Kategori:2022 i Ukraina', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den russisk-ukrainske krig', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 2022', 'Kategori:Konflikter i 2022', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Russlands invasjon av Ukraina startet tidlig om morgenen 24. februar 2022, da Russland angrep Ukraina fra flere grenseavsnitt.
Russiske styrker angrep flere mål med kryssermissiler og helikopter, og russiske styrker krysset grensen direkte fra russisk territorium, fra de okkuperte områdene Krim, Luhansk og Donetsk og fra belarusisk territorium. Russland har også skutt mot Ukraina fra fartøyer på Svartehavet. Det russiske angrepet er det mest omfattende i Europa siden andre verdenskrig. Luftrommet over Ukraina ble stengt for sivil luftfart straks det var klart at angrepet var i gang. En rekke land iverksatte i løpet av få dager omfattende sanksjoner mot Russland. Som en forklaring på utviklingen på bakken pekes det fra flere hold på god stridsmoral hos de ukrainske forsvarerne, og dårligere hos de russiske styrkene.
Russlands begrunnelse for angrepet var en geopolitisk motivert bekymring for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder. Russlands president Vladimir Putin sa i en tale natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Russiske myndigheter hevdet at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer. Russland omtaler ikke invasjonen som invasjon eller krig, men som en «militær spesialoperasjon».
Den 23. mars 2022 hadde over 10 millioner ukrainere flyktet (3,6 millioner til andre land, 6,5 millioner internt), i det som er den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig i Europa. Den internasjonale straffedomstolen innledet etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten utført av russiske individer.
| Russlands invasjon av Ukraina startet tidlig om morgenen 24. februar 2022, da Russland angrep Ukraina fra flere grenseavsnitt.
Russiske styrker angrep flere mål med kryssermissiler og helikopter, og russiske styrker krysset grensen direkte fra russisk territorium, fra de okkuperte områdene Krim, Luhansk og Donetsk og fra belarusisk territorium. Russland har også skutt mot Ukraina fra fartøyer på Svartehavet. Det russiske angrepet er det mest omfattende i Europa siden andre verdenskrig. Luftrommet over Ukraina ble stengt for sivil luftfart straks det var klart at angrepet var i gang. En rekke land iverksatte i løpet av få dager omfattende sanksjoner mot Russland. Som en forklaring på utviklingen på bakken pekes det fra flere hold på god stridsmoral hos de ukrainske forsvarerne, og dårligere hos de russiske styrkene.
Russlands begrunnelse for angrepet var en geopolitisk motivert bekymring for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder. Russlands president Vladimir Putin sa i en tale natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Russiske myndigheter hevdet at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer. Russland omtaler ikke invasjonen som invasjon eller krig, men som en «militær spesialoperasjon».
Den 23. mars 2022 hadde over 10 millioner ukrainere flyktet (3,6 millioner til andre land, 6,5 millioner internt), i det som er den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig i Europa. Den internasjonale straffedomstolen innledet etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten utført av russiske individer.
== Bakgrunn ==
Angrepet 24. februar 2022 var en opptrapping i den pågående russisk-ukrainske krigen som begynte i 2014. Den direkte foranledning til invasjonen var den russisk-ukrainske krisen som tok til i 2021. Under denne krisen stilte Russland en rekke krav til NATO og Vesten. Blant kravene, av Russland kalt «sikkerhetsgarantier», var forsikringer om at Ukraina aldri skal bli medlem av NATO, og at alliansen må trekke ut en rekke styrker fra Øst-Europa. NATO avviste kravene, og Russland svarte med å oppmarsjere (deployere) store styrker mot grensen til Ukraina. I ukene før ble det observert (blant annet på satellittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus.
I Polen bodde det ved begynnelsen av krisen omkring 1 million ukrainske borgere. Polen er det EU-landet som er lettest å nå fra Kyiv. Grensen mellom Ukraina og Polen er omkring 500 km lang.Flere private selskaper har satellittfotografier av den militære virksomheten i og rundt Ukraina. Ukrainas forsvar drar nytte av disse bildene. Nytt for denne krigen er at offentligheten har tilgang til slike bilder, blant annet har det amerikanske selskapet Planet Labs lagt bildene fritt tilgjengelig på sine nettsider.Russland begynte ifølge Jakub M. Godzimirski (NUPI) forberedelser til invasjon i april 2021. Etter samtaler mellom Putin og Joe Biden så det ut til at Russland la krigsplanene på is, før Russland på nytt utplasserte store styrker ved grensen i desember og i desember stilte krav til NATO om at Ukraina ikke skulle bli medlem.
=== Energileveranser fra Russland ===
Russland leverer naturgass til Sentral-Europa og Vest-Europa via flere rørledninger:
Jamal-Europa-ledningen går gjennom Belarus og Polen til Tyskland
Soyuz- og Brorskaps-ledningene går gjennom Ukraina til Slovakia og Ungarn
Nord Stream 1 gjennom Østersjøen til Tyskland
Nord Stream 2 gjennom Østersjøen er ferdigbygd, men ikke godkjent av tyske myndigheter og leverer ikke gassRussland sto i 2021 for 45 % av EUs import av gass og dessuten 46 % av EUs import av kull samt 25 % av EUs oljeimport. EU hadde ved krigens utbrudd ikke alternative kilder som kunne erstatte leveransene fra Russland. Tyskland importerte 55 % av gassforbruket og 34 % av sitt oljeforbruk fra Russland. EU-landene betalte daglig omkring 7 milliarder kroner til Russland for disse leveransene også etter at krigen begynte. Omtrent 40 % av elektrisk strøm ble i EU produsert med fossilt brennstoff. Tyskland sto i volum for den største importen av naturgass, dernest Polen, Belarus og Tyrkia. Stans
i gassleveranser fra Russland til Tyskland ble ansett å kunne føre til økonomisk tilbakegang i Tyskland. Anslagene var usikre og spente fra 0,5 til 6 % fall i brutto nasjonalprodukt med fare for at tilbakegangen kunne vare i mange år med ringvirkninger i andre land.Naturgass fra Russland utgjør 6 til 8 % av EU-landenes totale energiforbruk. Det stor forskjell i hvor avhengig EU-landene er av russisk gass. Ungarn er mest avhengig av russisk gass ved at denne dekker 40 % av energiforbruket i landet. Italia, Latvia, Slovakia og Tsjekkia får rundt 20 % av sitt energiforbruk dekket av russisk gass. For eksempel kan Latvias årlige forbruk dekkes med noen få skipslaster LNG. Halvparten av tyske boliger varmes opp med gass og 15 % av Tysklands elektrisitet produseres ved hjelp av russisk gass. Tyskland er den største kjøperen av russisk gass og har få alternativer. I EU er det 26 terminaler som kan ta i mot LNG fra skip og disse dekker 25 % av EUs gassforbruk. Tyskland har selv ingen LNG-havner og må i såfall importere gassen via for eksempel Belgia eller Frankrike. Konsulentselskapet Rystad Energy mener at det er nok LNG i verden til å dekke EUs behov, men at terminalene er flaskehals. Qatar er en stor LNG-aktør. Norge har leveranseproblemer etter brannen på Equinors anlegg på Melkøya i 2020. Rystad tror at EU-landene kan redusere gassbehovet med 20 % ved energisparing. Med iverksetting av alle tiltak kan EU-landene klare seg helt uten russisk gass innen utgangen av 2022 ifølge Rystad. Mot slutten av august 2020 var gassprisen i Europa på et nivå som nær tilsvarte 500 US dollar for et fat olje, altså fem ganger oljeprisen. I følge råvareanalytikeren Bjarne Schieldrop i SEB er markedet så høyt at det er nær ved å ikke fungere.Landene som tidligere (2020) har importert mest gass fra Russland (milliarder m3):
Tyskland 42,6
Italia 29,2
Tyrkia 16,2
Nederland 15,7
Ungarn 11,6
Kasakhstan 10,2
Polen 9,6
Kina 9,2
Japan 8,8Land som tidligere (2021) har importert størst andel (%) av sin olje fra Russland:
Litauen 83 %
Finland 80 %
Slovakia 74 %
Polen 58 %
Ungarn 43 %
Estland 34 %
Tyskland 30 %
Hellas 29 %
=== Matproduksjon ===
Russland og Ukraina står til sammen for nær 30 % av verdens eksport av hvete. De to landene står til sammen for 60 % verdens produksjon av solsikkeolje. 25 afrikanske land importerer mer enn en tredjedel av sin hvete fra Russland og Ukraina. Av Somalias hveteimport kommer 30 % fra Russland og 70 % fra Ukraina, for Egypt er tallene henholdsvis 60 % og 20 %, og for Sudan 70 % og 4 %. For råvarene hvete, bygg, mais, og raps samt solsikkefrø og -olje kommer 23 % av Tyrkias import fra Russland, mens for Kina kommer 17 % fra Ukraina.Omtrent 25 % av råvarene til verdens samlede produksjon av kunstgjødsel kommer fra Russland. Nitrogen, kalium og fosfor er de viktigste og særlig innenfor kalium er Russland en stor produsent. Kunstgjødselproduksjon bruker blant annet energi fra naturgass og knapphet/høye priser på gass kan forplante seg til matproduksjon. Blant annet den norsk produsenten Yara kjøper store deler av kalium og fosfor fra Russland særlig fra selskap eid av Dimitrij Mazepin som har nær forbindelse med Putin.
=== Advarsler og antatte planer ===
De første amerikanske advarslene kom i mars 2021 på bakgrunn av russiske øvelser i Russland, nær grensen til Ukraina. Utover høsten 2021 begynte USA å formidle etteretning om Russland med Ukrainas ledelse og med offentligheten. Det var uvanlig og historisk nytt å offentliggjøre opplysninger fra etterretningstjenestene på denne måten. Nils Andreas Stensønes, sjef for Etterretningstjenesten i Norge, uttalte 5. mars 2022 at de høsten 2021 fikk indikasjoner på at Putin planla å invadere og at dette ble tydelig i begynnelsen av 2022. Ifølge Stensønes kjente Etterretningstjenesten til invasjonen før den var i gang og at det ikke er tvil om at den endelige beslutningen ble tatt av Putin selv.William Burns, sjef for det amerikanske Central Intelligence Agency (CIA), var i Moskva i november 2021 og samtalte med Putin om situasjonen. Bakgrunn for møtet var russisk styrkeoppbygging langs grensen og mulighet for utvidet russiske militær tilstedeværelse inne i Ukraina og en eventuell invasjon av Ukraina. Amerikanske myndigheter anså styrkeoppbyggingen langs grensen for uvanlig. Den amerikanske ledelsen ville med møtet gjøre det klart for Putin at USA var kjent med hva som foregikk. Tidlig i desember var CIA usikre på om Russland ville invadere, men fordi russiske styrker var klargjort antok CIA at Russland kunne angripe i løpet av vinteren. Amerikanske myndigheter ba 11. februar amerikanske borgere om å forlate Ukraina.Center for Strategic and International Studies (CSIS) antok at det russiske angrepet ville komme på flere steder: Fra nord (inkludert fra belarusisk territorium) mot Kyiv, fra nord ved Kharkiv, fra øst (Donetsk/Luhansk retning elva Dnipro samt fra Rostov langs Asovhavet) og fra Krim mot blant annet Kherson. CSIS antok at et vellykket angrep på østlige og sentrale områder ville bli fulgt av fremrykning vest for elva Dnipro mot Odesa/Budzjak, mot Vinnytsia, og mot Volyn oblast og Lviv.Amerikanske myndigheter antok at Putin ville vente med et angrep til etter olympiske vinterleker i Beijing (avsluttet 20. februar), blant annet for å ikke irritere Kinas ledere. Kinesiske myndigheter nektet for at angrepet ble utsatt etter avtale med Xi Jinping. Russlands okkupasjon av Krim i 2014 begynte noen dager etter Vinter-OL 2014 i den russiske byen Sotsji. Krigen i Sør-Ossetia 2008 begynte samtidig som Sommer-OL 2008. Ifølge etterretningsrapport sitert av New York Times ba den kinesiske ledelsen om at invasjonen ble utsatt til etter OL; den kinesiske ledelsen har avvist påstanden. Drøftingen mellom Russlands og Kinas regjeringer kan ha skjedd mellom tjenestemenn på nivå under Putin og Xi. Bloomberg meldte 22. januar 2022 at Putin og Xi kan ha tatt opp temaet i en samtale de hadde i januar; kinesiske myndigheter understreket i den forbindelse at alle land ventes å legge ned våpnene under olympisk leker samt syv dager før og etter lekene.Utover vinteren 2022 advarte NATO og USA mot at et russisk angrep var nært forestående og antok at Russland ville bruke en konstruert hendelse, og spre videoer av dette, for å få et påskudd til å invadere. En såkalt falsk flagg-operasjon. President Biden orienterte fredag 18. februar president Macron, generalsekretær Stoltenberg og andre NATO-ledere om at Putin ifølge amerikansk etterretning hadde bestemt seg for å invadere. Samme kveld (europeisk tid) fortalte Biden pressen at russiske styrker ville invadere i løpet av få dager eller en uke.Ifølge Iver B. Neumann gjorde disse advarslene det vanskelig for Russland å bruke slik påskudd for å invadere. Massedrap på russere i det østlige Ukraina ble på forhånd antatt å være det mest trolig påskuddet fra Putin. I dagene før invasjonen anerkjente Russland de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk, og 21. februar ble det meldt om at styrker fra Russlands forsvar ble sendt inn i Donbas-regionen i Øst-Ukraina.Mange land evakuerte diplomater og egne borgere før invasjonen. Kina begynte evakuering av egne borgere 1. mars 2022.
=== Motiver og begrunnelser ===
Ifølge Bloomberg News (20. april) var det Putin selv sammen med tre «hauker» i toppledelsen som tok den endelige beslutningen om å invadere Ukraina: Sergej Sjojgu, forsvarsminister, Nikolaj Patrusjev, leder i Russlands sikkerhetsråd, og Valerij Gerasimov, sjef for generalstaben.
==== Russlands begrunnelser ====
I en tale natt til 24. februar da angrepet startet fokuserte Putin på den nære historien, og en geopolitisk motivert frykt for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder. Putin sa i denne talen natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Putin beskyldte NATO for å true «vår historiske fremtid som nasjon». Putin begrunnet angrepet med å ville beskytte befolkningen mot forfølgelse og folkemord.
Russiske myndigheter hevdet 24. februar at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer.I talen han holdt den 21. februar 2022 trakk Putin i tvil Ukrainas rett til suverenitet ved å hevde at Ukraina ikke har hatt en stabil tradisjon for en reell statsdannelse. Samtidig anerkjente han uavhengigheten og suvereniteten til «Folkerepublikken Donetsk» og «Folkerepublikken Lugansk».Putin sa i fjernsynstalen 21. februar at Ukraina ikke bare er et naboland, men en uadskillelig del av Russlands historie og kultur, og at russere og ukrainere er ett folk. Han sa at et NATO-medlemskap for Ukraina ville være en fiendtlig handling.Putin uttalte 16. mars 2022 at Russland ikke hadde annet valg enn å invadere fordi Ukraina ifølge Putin innen kort tid ville fått atomvåpen og sammen med Vesten planla angrep på Russland.
==== Kommentarer til begrunnelsene ====
Den rådende fremstillingen i det offisielle Russland i forbindelse med invasjonen var at det er ny-nazister som styrer dagens Ukraina, ifølge forskeren Seva Gunitsky til vox.com. Volodymyr Zelenskyj er av jødisk opphav og mistet slektninger under holocuast og avviser noen nazi-tilknytning. Vestlig presse peker på at det ikke har pågått noe folkemord i Ukraina etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.Ifølge en artikkel i den amerikanske næringslivsavisen The Wall Street Journal var den reelle begrunnelsen for Putins fokus på Ukraina hans frykt for at en vellykket utvikling av landet ville føre til krav om tilsvarende i Russland.
==== Russlands påstand om nazister i Ukraina ====
Propaganda fra Putin har i mange år gitt inntrykk av at sosiale og politiske forhold i Ukraina styres av nazister. Sven Holtsmark ved Forsvarets høyskole sier at det finnes høyreekstreme grupper i Ukraina men at disse er av liten betydning i det ukrainske samfunnet og ikke har påvirket den sittende regjeringen. Putin forsøker å fremstille angrepet på Ukraina som en fortsettelse av krigen mot nazistene (det vil si andre verdenskrig) 1941–1945. Andre verdenskrig innebar store tap for Sovjetunionen, og i Sovjetunionen var historien om seieren over nazistene sentral og krigen var et levende minne og sentralt i sovjetisk identitet. Sovjetunionens rolle som en av de allierte i etterkrigstidens Tyskland innebar et fokus på å demilitarisere og avnazifisere Tyskland, og forestillingen om «landet som bekjempet nazistene» ble i 1960-årene fremmet som en del av den sovjetiske identiteten. Påstanden om Ukraina som en nazi-stat kan ha røtter i russisk nasjonalisme med røtter tilbake til andre verdenskrig. Noen ukrainske partisaner tok parti med Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen. Putin har pekt på eksistensen av enheter som den høyreekstreme Azov-bataljonen i det ukrainske militæret som en av grunnene for å sette i gang operasjonen for å «de-militarisere» og «de-nazifisere» Ukraina.
==== Kommentarer og analyser ====
===== Før invasjonen =====
Ifølge Alexander Gabuev, ved Carnegie Moscow Centre, har en elite rundt Putin kapret den russiske staten og forveksler private interesser med Russlands. Gabuev skrev i februar 2022 at selv en rask seier med små tap i Ukraina ville være skadelig for Russland. Gabuev fremholder at Putin og hans krigskabinett består av menn på rundt 68 år og de fleste med bakgrunn fra KGB. Ifølge Gabuev er det disse som i realiteten har utformet utenrikspolitikken, ikke drevne diplomater som Sergej Lavrov. Gabuev antok at disse personene har lite å tape på sanksjoner mot Russland.Zbigniew Brzeziński konkluderte i 1997 med at uten Ukraina er ikke Russland et eurasiatisk imperium. Han trodde at dersom Russland gjenerobret Ukraina ville Russland på ny bli en stormakt. Brzeziński forutså at Ukrainas utvikling ville være avgjørende for sikkerhetspolitikken i Europa etter den kalde krigen. Han mente i 2015 at situasjonen hadde utviklet seg til en ny kald krig og at vesten burde gjøre det mer kostbart for Putin å bruke militærmakt. Han mente at Putin burde få en troverdig garanti for at Ukraina ikke ville bli medlem av NATO.Harley Balzer ved Georgetown University skrev i 2015 at Ukraina er langt viktigere for Russlands ledelse enn det er for USA eller EU. Ifølge Balzer er en «eurasisk» union siktemålet med Putins utenrikspolitikk og en slik union er utenkelig uten Ukraina. Den russiske militære ledelsen anså Ukrainas nærmere økonomiske forbindelser med EU som et steg mot medlemskap i NATO. Ifølge Balzer anser Putin et økonomisk vellykket og demokratisk Ukraina som en trussel mot Putins regime og den styrende eliten i Russland. Meningsmålinger i Ukraina viste at i 2012 var 17 % for NATO-medlemskap og 70 % mot; i juli 2014 (etter okkupasjonen av Krim) var 44 % innbyggerne for NATO-medlemskap og 34 % mot (støtte til ukrainsk NATO-medlemskap vokste utover høsten 2014). Meningsmålinger i Russland sommeren 2014 viste at 5 til 10 % av russerne støttet militær aksjon mot Ukraina, mens 90 % støttet annekteringen av Krim. Ifølge Balzer har europeiske bedrifter og politikere som tjener godt på samarbeid med russiske statsbedrifter ledet an i legitimeringen av Putins politikk overfor Ukraina. Balzer advarte mot å la Putins politikk overfor tidligere sovjetiske territorier lede til væpnet konflikt.John Brennan, tidligere CIA-sjef, uttalte i 2017 hadde vesten burde ha forsynt Ukraina med våpen i 2014 for krigføring i Donbas.RAND Corporation beskrev i 2019 flere geopolitiske tiltak (measures) USA kunne bruke overfor Russland hvorav våpenforsyninger (lethal aid) til Ukraina samt støtte et fremtidig NATO-medlemskap var ett. RAND advarte om at dette kunne føre til intensivering av konflikten i Donbas med fare for at Putin ville utplassere flere soldater i Donbas og la disse trenge dypere inn på ukrainsk territorium. RAND skisserte støtte til regimeskifte i Belarus som et av de andre tiltakene.Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer mener NATO og de vestlige landene bærer ansvar for å ha provosert Russland til å angripe. Ifølge Mearsheimer begynte problemet i 2008 da president George Bush uttalte at Ukraina og Georgia ville bli medlemmer av NATO, noe russiske leder anså som en eksistensiell trussel mot Russland. USA ignorerte advarselen fra Russland og fortsatte med å støtte vestorienteringen av Ukraina. Situasjonen ble ifølge Mearsheimer tilspisset under Trump med blant annet salg av «defensive» våpen til Ukraina og under Biden med blant annet marineøvelse i Svartehavet. Mearsheimer mener det ikke er Putins imperieambisjoner eller irrasjonalitet som er årsaken til krigen. Mearsheimer uttalte i februar 2022 at Russland burde få tydelig budskap om at Ukraina ikke ville bli tatt opp i NATO. Han sammenlignet et Russlands forhold til Ukraina med USAs forhold til Mexico og Cuba, og der USA neppe ville aksperte andre stormakter å inngå militærallianser. Mearsheimer sammenligner dette med Monroedoktrinen. Mearsheimer har lenge ment at ekspansjonen østover har økt faren for krig mellom land med atomvåpen. Fra Mearsheimers perspektiv er utvidelse av NATO det sentrale i den vestlige strategien og utvidelse av EU er en del av strategien sammen med omdanning av Ukraina til et USA-vennlig liberalt demokrati.Vladislav Surkov, Putins rådgiver til 2020, oppfatter Russlands annektering av Krim i 2014 som et veivalg som markerer «slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen». Denne slutten innebærer også en begynnelse på hva han omtaler som «Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.» Han forbindes med framveksten av begreper som Suverent demokrati, og peker i et 2019-utspill på både Putinismen og eksportpotensialet til den russiske modellen.I 2020, etter avgangen fra det russiske maktapparatet, uttaler han om Ukraina «Kraftfull tvang for broderlige forhold, dette er den eneste metoden som historisk har vist seg effektiv når det gjelder Ukraina. Jeg tror ikke at noen annen vil bli oppfunnet.»
Historikeren Timothy Snyder advarte mot Putins planer blant annet i boken The road to unfreedom (2018). Ifølge Snyder handler russisk propaganda om å blande fakta og fiksjon slik at det skapes mest mulig uklarhet og forvirring. Snyder nevner blant annet at etniske russere i Ukraina ble tvunget til å bruke ukrainsk språk samtidig som russiske myndigheter hevder at det ikke finnes et eget ukrainsk språk; et publikum fikk høre at Ukraina er et jødisk påfunn, et annet at Ukraina er nazistisk. Putins regime representerer ifølge Snyder en høyrevridd imperialisme der Russland har rett til å fortelle ukrainerne at de egentlig er russere. Oppretting av forestilt urett fra fortiden er vesentlig for Putin, ikke fremtiden.Barack Obama, USAs president, uttalte i 2016 at Ukraina er et kjerneområde i Russlands interessesfære (men ikke USAs) slik at Russland alltid vil kunne dominere Ukraina ved opptrapping. Ukraina er ikke NATO-land og vil være utsatt for russisk militær dominans uansett hva USA gjør, uttalte han.Professor Geir Flikke skrev i Aftenposten 23. februar at han var nokså sikker på at Russland ville invadere. Han begrunnet dette med blant annet kravene fra Putin støttet av omfattende av styrkeoppbygging inkludert utplassering av militære feltsykehus.
===== Etter invasjonen =====
Historikeren Halvor Tjønn spådde 24. februar at de russiske styrkene ville møte en befolkning som er langt mer forent enn i 2014. Tjønn ventet at ukrainske styrker ville drive en form for partisankrig som ville påføre de russiske styrkene store tap. Han spådde også at vestlige land ville innføre mer omfattende sanksjoner enn noen gang og som ville være belastende for økonomien og de velstående i Russland. Tjønn mener at Putins perspektiv er preget av en tankegang er preget av imperietiden på 1700-1800-tallet.Karl Johan Mjør ved Universitetet i Bergen uttalte 24. februar at Kremls aggresjon og Putins sinne er vanskelig å forstå. Ifølge Mjør er Putins betraktninger og uttalelser om Ukraina synes ekstremt i vesten, men er vanlig tankegods russisk debatt og det politiske miljøet. I noen tilfeller plukker Putin opp ideer og betraktninger fra andre før han selv fremfører det som sitt eget. Putin ønsker ifølge Mjør gjenskape Russlands hegemoni i det tidligere sovjetiske området, blant annet gjennom en eurasisk økonomisk union (opprettet i 2014) der Ukraina var tiltenkt en sentral rolle. Oransjerevolusjonen (2004) skapte mye sterkere reaksjoner i Kreml enn at Estland, Latvia og Litauen ble medlemmer av NATO samme år. Ifølge Mjør dreier invasjonen av Ukraina seg om at Ptuin og Russland ønsker å sikre seg en posisjon som en viktig aktør i internasjonal politikk.Den russiske regjeringens avvisning av Ukrainas suverenitet og anerkjennelse av utbryterrepublikkene anser Washington Post som en krig mot og redefinering av suverenitetsprinsippet. Kommentatoren B.R.Young uttalte at Putins påstand om en plikt og rett til å forsvare interessene til russisktalende over hele verden innebærer en avvisning av det westfalske statssystemet til fordel for en irredentistisk visjon for en ekspansjonistisk russisk sivilisasjon.Ifølge professor Daniel Hamilton ved Johns Hopkins University er det avgjørende for Putin at han ikke går inn i historien som den lederen som mistet Ukraina. Hamilton tror Putin ønsker å gå inn i historien som russisk leder av stort format på samme måte som Katarina den store som utvidet Russlands territorium blant annet sørover mot Svartehavet. Hamilton tror at Putin kan være urealistisk, men at han er kalklulerende og rasjonell i tankegangen og ikke bisarr. Putins metode er destabilisere og manipulere nabolandene blant annet i form av lovløse regioner med uoffisielle russiske styrker.Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap, mener Russland er et diktatur sentrert rundt Putin personlig der de demokratiske prosessene bare er en fasade. Knutsen mener krigen i Ukraina bør forstås like mye ut fra Putins egne interesser som ut fra Russlands interesser. Russland under Putin er et såkalt personalistisk autoritært styre (diktatur) i kontrast til autoritære regimer basert på et politisk parti (som Kina under kommunistpartiet) eller på det militære (som Myanmar). Et personsentrert system har skjøre institusjoner og regimet overlever som regel ikke når hovedpersonen forsvinner. Den amerikanske statsviteren Timothy M. Frye kaller Putin Weak Strongman («den svake sterke mann»).Beslutninger om krigføringen blir ifølge The Guardian tatt av Putin i samråd med et sikkerhetsråd bestående «hauker» og teknokrater. Putin har ukentlige møtet med sikkerhetsrådet som fungerer som et krigskabinett. Det enkelte medlem av sikkerhetsrådet har relativt liten innflytelse og utenom de ukentlige møtene må tjenestemennene vente til Putin tar kontakt. Den russiske staten har blitt enda mer sentralisert i forbindelse med krigføringen. Jermey Fleming, leder for den britiske etterretningen GCHQ, hevdet at medarbeiderne er redde for å fortelle Putin sannheten slik at Putin ikke får et riktig bilde av utviklingen. Vestlig etterretning fremstiller Putin som en isolert leder som tar dårlige besltuninger fordi han ikke får presis informasjon og ærlige synspunkter fra medarbeiderne. Ifølge The Guardian (mai 2022) er Putin involvert i detaljerte operative og taktiske beslutninger om krigføringen, på det nivå der beslutninger normalt tas av en oberst eller brigadegeneral.Ifølge Odd Arne Westad, professor i historie, har Putin en ide om at Russland står overfor et historisk skjebnevalg når det gjelder Ukraina: Dersom Ukraina hadde fått utviklet seg videre i vestlig retning ville landet for alltid vært tapt for Russland og Putin måtte handle før det var for sent. Putin har også en ide om å forene slaviske broderfolk i Russland og Ukraina. Ifølge Westad handler for Putin hva som skal inn i historiebøkene og hva Putin skal bli husket for.Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef i Norge, mener Putin har to grunnleggende motiver: Frykten for at et vestvendt, økonomisk vellykket og politisk stabilt Ukraina ville smitte over på russiske borgere som kan true hans eget regime; og et nostalgisk ønske om å gjenreise det russiske imperiet noen som Putin tro kan sikre hans ettermæle.Den løpende konflikten kan oppfattes som delvis en stedfortrederkrig ifølge Michel Wyss Både Russlands støtte til separatistbevegelser i Ukraina, og Europa/Nato's militære støtte til Ukraina kan sees i det perspektivet.Før krigen brøt ut advarte The Guardian ved Simon Tisdall Boris Johnson om at den «lange blodige historien om stedfortrederkriger bør være en advarsel til Jonhson i Ukraina.» USA har i møte med Kina advart mot kinesisk involvering i konflikten.
Den britiske historikeren Niall Ferguson antar USA ønsker å holde krigen i Ukraina gående slik at Russland blir stående fast i en hengemyr. USA kan oppnå dette med å levere defensive våpen som Stinger og Javelin samt overtale andre NATO-land til å levere tyngre defensive våpen. Russland vil på denne måten svekkes i en stedfortrederkrig, ifølge Ferguson.Ifølge Faktisk.no har russiske myndigheter i mange år før bygget opp en forestilling om at Ukraina driver folkemord og at Ukraina er styrt av fascister som støttes av Vesten. Informasjonskampanjen om drap og overgrep på etniske russere er ofte emosjonelt fremstilt og med vanskelig etterprøvbare påstander. Opprinnelig rettferdiggjorde denne fremstillingen konflikten i Donbas fra 2014, i 2022 brukes det til å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Informasjonskampanjen er rettet både mot egne borgere og mot et internasjonalt publikum.Professorene Torunn Laugen Haaland og Sven G. Holtsmark mener at påstanden om Russlands frykt for NATO som militær trussel er lite troverdig blant annet fordi angrep fra NATO mot Russland ville vært utelukket av politiske og militære grunner. Haaland og Holtsmark viser også til at de kravene fremlagt av Russland i desember 2021 ville være umulig for USA og NATO akseptere, blant annet at NATO ikke skulle opptat nye medlemmer og trekke seg militært ut av østeuropeiske NATO-land. De mener at kravene fra Putin ikke var reelle forhandlingsutspill, men hadde til hensikt å rettferdiggjøre angrep på Ukraina.Etter angrepet på Georgia i 2008 og okkupasjonen av Krim i 2014 har trolig Putin konkludert med at han slipper med noen svake reaksjoner fra andre land, ifølge blant andre Holtsmark. Holtsmark mener det var en strategisk feil av de europeiske landene å gjøre seg så avhengig av russisk gass. Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt er i tvil om mer omfattende og tidligere sanksjoner ville vært tilstrekkelig. Ifølge Bukkvoll er Ukraina så viktig for Putin at han er villig til å ofre økonomien; i Putins perspektiv må Ukraina sikres nå ellers er det tapt for alltid. Bukkvoll mener at den russiske ledelsen har gjort en grov feil i undervurdering av ukrainske forsvaret og tidligere våpenforsyninger fra vesten kunne ha avverget denne grove feilvurderingen.Historikeren Timothy Snyder mener det er avgjørende at Putin ikke må lykkes med krigen. Krigen vil ikke være over før Putin forstår at han har tapt, uttalte Snyder som går inn for EU-medlemskap og en slags Marshall-plan for Ukraina. Snyder beskriver Russlands invasjon en kolonikrig og Ukraina som et postkolonialt land.Leidulv Namtvedt, tidligere Norges ambassadør til Russland, trodde på forhånd at Putin ikke ville gå til fullskala krig fordi kostnadene for Russland ville bli for stor. Namtvedt tror Russland kan holde krigen gående et år eller mer.Jakub M. Godzimirski (NUPI) skrev 28. april at Russland møtte uventet stor motstand og lidd store tap på slagmarken. Putin har ikke lykkes med å kontrollere Ukraina slik han planla. Godzimirski tror at Russland være i stand til å ta full kontroll over Donbas og deler av det sørlige Ukraina, men kostnaden militært og politisk vil være stor og kan føre til slutten på Putins regime.Sverre Lodgaard beskrev i juni 2022 det vestlige landenes involvering med våpenstøtte og sanskjoner som en krig mot Russland, ikke bokstavelig talt men som uttrykk for omfanget av pressmidlene mot Russland.Den tsjekkiske historikeren Jaroslav Simov mener at det er en form for kolonikrig der den kolonimakten ikke vil gi slipp på sin tidligere koloni omtrent slik Frankrike ikke ville gi slipp på Algerie. Den russiske statsviteren Grigorij Golosov mener at krigen er et middel for Putins regime til å beholde makten i Russland; denne store og de tidligere mer begrensede invasjonene av Ukraina styrket Putins legitimitet.Bjørn Aksel Sund ved Institutt for forsvarsstudier antar to mulige intensjoner med invasjonen: Innlemme Ukraina i Russland eller gjøre Ukraina til et lydrike under Russland (i en slags konføderasjon av slaviske land).Ifølge SkyNews planla den russiske ledelsen å ta kontroll over Ukraina på 10 dager og annektere landet innen august 2022. Russiske spesialstyrker skal ha fått i oppdrag å drepe den ukrainske toppledelsen.Pål Kolstø, professor i Russland-studier ved Univeristetet i Oslo, er rystet og overrasket over invasjonen fordi den etter Kolstøs vurdering åpenbart ikke er i Russlands og Putins interesse. Kolstø mener det vil være vanskelig å komme tilbake til situasjonen før 24. februar 2022.
==== Russisk nasjonalisme ====
===== Putins nasjonalisme =====
I et skrift fra 2021 med tittel Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere vektlegger Putin hovedsakelig historiske og kulturelle forhold, med tilbakeblikk til Russlands røtter tilbake til det gamle «Rus» (Kievriket) og tilknytningen til ortodoks kristendom etter Dåpen av Rus (i Kyiv).
===== Russiske nasjonalister =====
Forestillingen om en egen distinkt russisk sivilisasjon, et Russkij Mir eller Russisk Verden kan sees som en forlengelse av ideer fra tidlig i 1990-årene om en unik euro-asiatisk russisk sivilisasjon, en retning kjent som eurasianisme, litt senere forbundet med bla nt annet Aleksandr Dugin og hans bok Grunnlag for Geopolitikk: Russlands geopolitiske framtid (1997). Dugin hevder at «Ukraina som stat ikke har geopolitisk betydning. Det har ingen spesiell kulturell betydning eller universell betydning, ingen geografisk unikhet, ingen etnisk eksklusivitet». «Ukraina som en uavhengig stat med visse territorielle ambisjoner», «representerer en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse det ukrainske problemet, er det generelt meningsløst å snakke om kontinentalpolitikk.» Det er uklart hvilken innflytelse Aleksandr Dugin har i Russland og på Putins nasjonalisme.
===== Russisk hegemoni =====
Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har omfattet tre «Russland»: «Lillerussland» - malorossy (Ukraina), Belarus - belorusy og Storrussland - velikorossy (Russland selv). «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølge Pål Kolstø. Forståelsen av et etablert russisk hegemoni over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.
===== Russkij Mir =====
I Putins «Russkij Mir»-verdenssyn og det 21. århundrets russiske identitet er det en forestilling om en egen distinkt russisk sivilisasjon og en ide om å beskytte russisktalende i Eurasia. Den politisk-kulturelle rollen som Ukraina spiller i samtidens russiske ideologi viktigere enn strategiske hensyn i Putins langsiktige visjon, ifølge kommentatoren B.R. Young på nettstedet Foreignpolicy.com. Den politiske kommentatoren I. Zevelev fra CSIS mener at forestillingen om den russiske verden reflekterer spenningen imellom de faktiske statsgrensene i Russland og det mentale kartet over «russiskhet» som eksisterer i hodet til mange russere. For majoriteten av den ukrainske befolkning, og for hele den politiske klassen, er ideen om den russiske verden synonymt med krig. I februar 2021 uttalte Putins talsmann Peskov at Ukraina er en del av Russkij Mir.
===== Kirkens rolle =====
I 2018 erklærte Patriarken i Moskva uavhengighet av Patriarken i Konstantinopel og senere samme år ble Den ukrainske ortodokse kirke dannet og søkte seg inn under Konstantinopel og vekk fra Moskva. Dette førte til sinne i Moskva, beskrevet slik av metropolitt Epifanj: «Dette betød spikeren i kista for ønskene deres om å gjenopprette Det russiske imperiet og den russiske patriarkens ønske om å få den ledende rollen innenfor den ortodokse kirken».
Etter krigsutbruddet var Metropolitten Onufrijs (i den ukrainske ortodokse kirken underlagt Moskva-patriarkatet) respons å be den russiske presidenten om å avslutte krigen, «De ukrainske og russiske folkene kommer fra Dnipro-døpefonten, en krig mellom disse folkene er en gjentakelse av synden til Kain, som drepte sin egen bror av misunnelse. Det er ingen unnskyldning for en slik krig, verken fra Gud eller fra mennesker.»
Denne kirken brøt alle bånd med Moskva i slutten av mai 2022.Kirill satt 9. mai (frigjøringsdagen) sammen med den politiske toppledelsen ved militærparaden på den røde plass. Søndag 8. mai holdt Kirill preke i de militæres hovedkirke («Katedralen for de væpnede styrker», innviet i 2020) og han hyllet der landets militære. Kirill fremstilte invasjonen av Ukraina som en forsvarskrig i kampen mot det onde og for Russlands frihet. Han fremstilte krigen som uttrykk for nestekjærlighet og sammenlignet falne soldater med Jesus.
=== Militære styrker og utrustning ===
==== Status før invasjonen ====
Ukrainas forsvar har blitt reformert og noe oppgradert siden 2014, blant annet med våpen (inkludert FGM-148 Javelin panservernmissil, patruljebåter, kjøretøy, rifler for skarpskytter, droner (både militære og sivile) og elektronisk utstyr) fra vestlige land samt fra Polen, Litauen og Tyrkia. CIA innledet i 2015 opplæring av spesialstyrker og etterretningspersonell i Ukraina.De tyrkiske dronene Bayraktar TB2 har et vingespenn på 12 meter og flyr relativt sakte (220 km/t) og er sårbare for håndvåpen på bakken samt elektronisk krigføring. De kan være i luften i opp til ett døgn, frakt 150 kg våpen og styres av en operatør 300 km unna. Disse dronene er relativt stillegående, avgir lite varme som kan brukes av varmesøkende våpen og flyr så lavt at de ikke oppdages av radar. Bayraktar TB2 kan utrustes med fire laserstyrte missiler med stor treffsikkerhet. Slike droner er gunstige for land som Ukraina med presset offentlig økonomi (Ukraina betalt 10-20 millioner kroner for hver). Aserbajdsjan brukte med stor suksess slike tyrkiske droner i krigen med Armenia i 2020.Russlands flyvåpen er Ukrainas helt overlegent i utrustning. I 2022 hadde Russland 800 angrepsfly (mot under 50 i Ukraina), 400 angrepshelikoptre (mot 30 i Ukraina) og 250 jagerfly (mindre enn 100 i Ukraina). Det russiske flyvåpenet har en svakhet når det gjelder luftetterretning som kan oppdatere bildet av motstanderens posisjoner.Ukrainas hær hadde per februar 2022 omkring 145 000 soldater (mot 64 000 i 2014), 850 stridsvogner og 1184 andre pansrede kjøretøy til bruk i strid, 1818 artillerienheter, minst 75 luftvernbatterier og 90 ballistiske missiler med kort rekkevidde. Den ukrainske forsvarsmakten hadde generelt mye utstyr som stridsvogner og artilleri, og en del av dette er gammelt som vel 700 T-64 stridsvogner. Det russiske militæret er overlegent med hensyn til rekognosering, etterretning og elektronisk krigføring. Russlands bakkestyrker bestod av rundt 400 000 soldater, hvorav 280 000 er i hæren, 50 000 er luftbårne og 35 000 er marineinfanterister. Russland hadde 2840 stridsvogner og 5220 andre kampkjøretøyer, 4684 artillerienheter, minst 1500 luftvernbatterier og 150 ballistiske missiler. Ukraina hadde 900 000 reservister (personer som har gjort militærtjeneste de siste 5 årene), mot Russlands 2 millioner. Russlands forsvarsbudsjett var de foregående årene på rundt 40 milliarder amerikanske dollar, mens Ukrainas forsvarsbudsjett har vært på 1 til 3 milliarder dollar. Ukrainas forsvarsbudsjett økte fra 1,5 % av BNP i 2014 til 4 % i 2020; Russlands forsvarsbudsjett var i 2020 på omtrent samme andel av BNP. Ifølge Reuters er Ukrainas forsvarsbudsjett på om lag 3 % av BNP, og en like stor andel har årlig blitt brukt på innenlands sikkerhet. Russlands forsvarsbudsjett er omtrent 10 ganger så stort som Ukrainas. Russland bruker en langt større andel av BNP på militære formål enn de fleste europeiske land, og på samme måte som det var i Sovjetunionen, representerer militærbudsjettet en stor belastning på landets totale økonomi.Ifølge forskeren Ståle Ulriksen ved Forsvarets høgskole er logistikk et svakt punkt for russiske styrker: De er avhengig av jernbane og har liten kapasitet til å etterforsyne styrker i felt. Ukrainsk luftvern er for en stor del fra Sovjetunionen og regnes som et svak punkt. Det ukrainske forsvaret er utstyrt med nytt anti-tank-våpen blant amerikanskprodusert og luftvernskyts med kort rekkevidde. En av det ukrainske forsvarets tidligere svake punkter var militærdoktriner overtatt fra Sovjetunionen noe som gjorde det forutsigbart for russiske styrker. Det ukrainske militæret har siden 2014 realistisk erfaring fra konflikten øst i landet med preg av geriljakrig og små trefninger. Det ukrainske flyvåpenet har ikke blitt brukt ved konflikten i øst. Ukrainas militære fly er for det meste fra før 1991, og pilotene har lite trening.Russlands militære styrker var i dårlig forfatning rundt år 2000, da Putin tok over. Krigen i Sør-Ossetia i 2008 avslørte betydelige svakheter i det tekniske utstyret, for eksempel hva angikk driftssikkerheten til kjøretøyene og radiokommunikasjon. Under Putins ledelse har den russiske hæren blitt sterkt oppgradert og modernisert i form av moderne våpen, reformert kommandostruktur og profesjonelle soldater – kjernen i militæret består av 400 000 vervede soldater. I årene 2010–2020 anskaffet det russiske forsvaret 1000 nye fly, deriblant Su-35S som er Russlands mest avanserte kampfly. Deltakelsen i krigen i Syria ga russiske styrker trening og mulighet til å prøve ut våpen. Russlands evne til elektronisk krigføring antas per 2022 å være klart overlegent USAs tilsvarende evne.Russland hadde per februar 2022 rundt 150 000 mannskap i marinen med 74 krigsskip og 51 ubåter. Ukraina hadde per februar 2022 rundt 15 000 soldater i marinen med to krigsskip (samt mindre patrulje- og hjelpefartøy). Russlands luftforsvar hadde per februar 2022 rundt 165 000 mannskap med 1328 fly (inkludert MiG-29 og Su-24) og minst 478 helikoptre (inkludert Mi-24 og Ka-52). Ukraina hadde på samme tidspunkt 35 000 i luftforsvaret med 146 fly (inkludert MiG-29, Su-27 og Su-24) og 42 helikoptre (inkludert kamphelikoptre av typen Mi-24). Russlands krigsskip er relativt gamle, men er ofte utrustet med moderne kryssermissiler. I 2021 ble det anslått at Russland hadde 10.000 stridsvogner (det er uklart hvor mange av disse var reelt operative).Dersom det blir erklært krig kan myndighetene i Russland kalle inn vernepliktig og reservister utover de opprinnelig styrkene utplassert for å delta i invasjonen. Verneplikten omfatter i prinsippet en stor del av befolkningen. Oberstløytnant Joakim Paasikivi i den svenske hæren tror det i praksis kan dreie seg om 100.000 til 200.000 soldater.
==== Vurderinger før invasjonen ====
Ifølge Foreign Policy er knapt 200 000 soldater trolig klart for lite til å opprettholde en fiendtlig okkupasjon av et så stort land som Ukraina. Under den andre krigen i Tsjetsjenia var det rundt 90 000 russiske soldater i et lite land med rundt 1 million innbyggere. Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia omfattet opprinnelig 250 000 soldater og ble økt til 500 000 etter kort tid. Ukrainas forsvars- og sikkerhetsråd anslo per februar 2022 at det trengtes én million soldater for å okkupere et så stort land. I forkant av angrepet ble det antatt at ved en eventuell okkupasjon ville den ukrainske befolkningen trolig være negativt innstilt til okkupanten, og at Ukrainas store areal og lange grenser til NATO-land ga gode forutsetninger for motstandsbevegelser. Fred Kagan ved American Enterprise Institute anslo tidlig i januar 2022 at det ville være behov for over 300 000 soldater for å holde Kyiv samt 3-4 hovedbyer sør og øst i landet. Han ventet at en russisk invasjon ville komme langs fire ruter: fra nord mot Kyiv og mot Kharkiv, fra øst via utbryterrepublikkene, og fra Krim mot Kherson. Invasjonen var ventet i februar mens det fortsatt var tele som kunne bære de tunge kjøretøyene. Ifølge Seth Jones, ved CSIS, er 150 000 russiske soldater (3,4 soldater per 1000 innbygger) langt fra nok til å holde et land som Ukraina okkupert. Jones viser til den allierte okkupasjonen av Tyskland der det var 90 soldater per 1000 innbyggere, IFOR i Bosnia hadde 17 per 1000 og KFOR hadde 19 per 1000. Ifølge Jones er den russiske styrken heller ikke store nok til å holde de store byene. En krig inne i en storby som Kyiv er angrep med bakkestyrker risikabelt og det anslås at angriperen trenger fem ganger så mange soldater som forsvarerne.Før invasjonen ble medlemmer av kongressen i USA gitt informasjon, hvor konklusjonen fra USAs ledelse var at krigen ville være over i løpet av tre dager, og at deretter måtte USA begrense seg til å støtte en motstandsbevegelse.
==== Kommandanter ====
Aleksander Dvornikov overtok i april 2022 ledelsen av de samlede russiske styrkene i angrepet mot Ukraina.
==== Styrkeforhold NATO - Russland ====
Russland har anklaget den vestlige alliansen NATO for å drive en fordekt krig mot landet ved å støtte Ukraina med våpen. NATO-landene har samlet et bruttonasjonalprodukt om lag 30 ganger større enn Russlands, og bruker rundt 15 ganger mer på forsvar enn hva Russland gjør.På 1980-tallet, ved slutten av den kalde krigen, hadde USA rundt 9000 taktiske atomvåpen og Sovjetunionen mellom 13.000 og 22.000 slik våpen. Taktiske atomvåpen er atomvåpen med liten eller moderat sprengkraft og laget for bruk innenfor moderat rekkevidde på slagmarken. Strategiske atomvåpen er laget for å skape enorme ødeleggelser langt inne på motstanderens territorium. De taktiske våpnene var ikke omfattet av nedrustningsavtalen START og Russland beholdt 1000 til 2000 slike våpen, mens USA destruerte de fleste sine og antas å ha rundt 200 stridshoder per 2022. Russland beholdt trolig sine fordi det russiske militæret er NATO helt underlegne med hensyn til konvensjonelle våpen. Den russiske raketten Iskander-M, som har blitt brukt med konvensjonelt stridshode i Ukraina, kan også brukes til å bære atomvåpen.
== Krigshandlinger ==
Rundt klokken 04.00 sentraleuropeisk tid (05.00 Ukraina-tid) kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at en militæroperasjon var i gang i østlige Ukraina. Kort tid etter ble flere ukrainske byer og flybaser rammet av missilangrep (kryssermissiler og ballistiske missiler), blant dem hovedstaden Kyiv. Ukrainas grensetjeneste meldte samtidig at landets grenseoverganger mot Russland og Belarus (også kjent som Hviterussland) var under angrep. Klokken 07.00 sentraleuropeisk tid rykket bakkestyrker inn i Ukraina, og flere nye angrep fulgte utover dagen. Det russiske angrepet er det mest omfattende i Europa siden andre verdenskrig.Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias leder, uttalte 26. februar at tsjetsjenske styrker var sendt til Ukraina og han oppfordret ukrainerne til å avsette regjeringen i landet. Kadyrov mente at russiske styrker lett ville ta Kyiv og andre hovedbyer i landet.Rundt 200.000 russiske soldater ble satt inn i selve invasjonen, inkludert soldater rekruttert i utbryterregionene øst i Ukraina. Det reelle tallet soldater kan ha vært betydelig lavere. Ifølge britisk etterretning utgjorde angrepsstyrken 65 % av de russiske landstyrkene. Den 9. juni ble det anslått at Russland kontrollerte om lag 20 % av Ukrainas territorium, opp fra om lag 7 % før krigen brøt ut (okkupasjon av Krym og den østlige delen av Donbass fra 2014).
=== Utvikling ===
Russiske styrker tok kontroll over Kherson oblast i løpet av 24. februar og det pågikk kamper ved Hostomel-flyplassen utenfor Kyiv (etter russisk angrep med helikoptre). Flyplassen ble først okkupert av russerne, og deretter gjenerobret av ukrainske styrker. Et militært kommandosenter i Kharkiv ble truffet av russiske raketter. Ifølge The Guardian krysset de russiske styrkene grensen rett nord for Kyiv og ved Kharkiv (der den militære flyplassen ble bombet). I sør krysset styrkene delelinjen mot Krim samt fra den opprørskontrollerte delen av Luhansk oblast. Styrkene som rykket nordover fra Krim møtte liten motstand.Ifølge The Guardian og Julie Wilhelmsen ved NUPI var målet å omringe Kyiv og fremtvinge regimeskifte. Marianne Riddervold ved NUPI uttalte at Putin ønsker sikkerhetsbuffer mellom Russland og vesten. Den ukrainske overkommandoen fikk natt til 22. februar sikker og sensitiv etterretning om det forestående angrepet og flyttet i full fart deler av flyvåpenet og andre styrker. Dette medvirket til at det russiske angrepet ikke var så vellykket som ventet.Per 11. mars hadde russiske styrker kontroll over en stripe langs den nordlige grensen fra Tsjernobyl til Kharkiv, inkludert byen Konotop. I øst hadde russiske styrker kontroll over vesentlige deler av Donbas. I sør hadde russiske styrker tatt kontroll over områdene nærmest Krim inkludert byene Kherson og Melitopol samt Zaporozjzjya kjernekraftverk. Mariupol var omringet. Det var små endringer frontlinjene i løpet av de syv foregående dagene.Russiske styrker trakk seg i slutten av mars ut av områdene ved Kyiv. Ukrainske myndigheter hevdet ukrainske styrker også tok tilbake kontrollen over områdene mellom Sumy og grensen i nord.I slutten av april ble det meldt at russisk og pro-russiske styrker i Transnistria mobiliserte.Det var opprinnelig ventet at Russland raskt ville ta kontroll over Ukraina og at det ukrainske forsvaret ville kollapse. I slutten av april var det klart at de russiske styrkene møtte mye motstand. De russiske styrkene hadde tatt kontroll over en stripe land i sør fra Kherson til Donetsk; og de russiske styrkene hadde på dette tidspunktet ikke erobret særlig land i fylkene Luhansk og Donetsk. Russiske styrker hadde ikke lykkes å erobre Kharkiv som er 40 km fra grensen. Den russiske ledelsen hadde opprinnelige regnet med å ta Kharkiv på 3 dager. Etter bombing og inntrenging i Kharkiv var det harde kamper i ukrainske styrker drev tilbake de russiske styrkene. Noen av de russiske styrkene ble helt utslettet av de ukrainske.Ifølge britisk etterretning var en fjerdedel av de russiske angrepsstyrkene kampudyktige per 1. mai 2022.9. september 2022 iverksatte ukrainske styrker et omfattende motangrep i retning Kharkiv. I forberedelsesfasen, omkring 29. august, hadde Ukrainas hær kunngjort og gjennomført en rekke angrep sør i landet for å lokke russiske tropper bort fra hovedangrepet, hva som lyktes, idet Russland omgrupperte viktige hærenheter til den sørlige sektoren. De russiske gjenværende russiske styrkene ved Kharkiv var uforberedt på det omfattende angrepet. Desinformasjon om forestående stort angrep ved Kherson ble spredt blant annet via internett samtidig som store ukrainske styrker i det stille ble ble flyttet nord til Kharkiv.Motangrepet ble utført med strategisk rådgivning fra blant annet USA, og var avhengig av vestlig militærmateriell, slik som HIMARS- og AGM-88 HARM-missiler, som var blitt levert på forhånd.I sin daglige tale 12. september hevdet president Zelenskyj at landets tropper hadde gjenerobret rundt 6 000 kvadratkilometer territorium.The Economist meldte at til slutten av september hadde ukrainske styrker sikret seg minst 380 russiske stridsvogner. Ifølge Forbes har russiske styrker til slutten av september mistet minst 1000 stridsvogner (ødelagt eller kapret av ukrainske styrker) hvorav over 750 T-72. Ukrainske myndigheter hevdet at Russland hadde mistet minst 2000 stridsvogner.Russland gjennomførte 10-11. oktober 2022 missilangrep mot flere byer i Ukraina. Dette var det største missilangrepet siden krigen begynte og omfattet omkring 80 krysserraketter av typen kalibr. Hvert missil koster i følge Reuters over 6,5 millioner dollar slik at angrepet kostet rundt 500 millioner dollar. USA lovet avanserte luftforsvarssystemer til Ukraina etter det russiske angrepet. Angrepet antas å være svar på eksplosjonen på Kertsjbroen noen dager tidligere.Etter at den planlagt raske erobringen mislykkes i begynnelsen av krigen gikk Russland over til tradisjonell taktikk med bruk av overlegen ildkraft. Iløpet av august 2022 avfyrte russiske styrker rundt 60.000 granater daglig mot ukrainske stillinger. Russiske styrker fikk iløpet av 2022 knapphet på ammunisjon. Våpensystemer sendt fra vestlige land er overlegne når det gjelder presisjon, og til dels i sprengkraft og mobilitet. En del russisk utstyr som 2S3 SPG ble produsert på tidlig 1970-tallet og er teknologisk utdatert. I september 2022 tok russiske styrker i bruk den iranske dronen Shahed-136 som detoner når den treffer målet og kan brukes på samme måte som en krysserrakett. Shahed-136 koster rundt 20.000 dollar. Høsten 2022 sendte russiske myndigheter stadig flere T-62-stridsvogner til fronten; denne modellen ble produsert på 1960-tallet og regnes som utdatert. Innen utgangen av 2022 hadde russiske styrker avfyrt over 16.000 missiler mot Ukraina, tildels mot byer og infrastruktur. Missilene ble avfyrt fra bakken, fra skip i Svartehavet og fra fly. I sist del av 2022 brukte Russland i økende grad missiler. Ukrainsk luftvern, blant annet det tyske IRIS-T, fikk samtidig stadig bedre treffsikkerhet med for eksempel rundt 75 % nedskytninger på en dag i november. Noen missiler er kostbare: For eksempel koster et eksemplar av Kalibr (kryssermissil) rundt 6,5 millioner doller. I november ble amerikanskskaffede NASAMS operativt med nedskytinger av missiler og droner.
==== Tsjernobyl ====
Russiske styrker trakk seg 31. mars ut av Tsjernobyl kjernekraftverk som de hadde kontrollert siden 24. februar. Ukrainsk personell overtok deretter kontrollen. IAEA ble orientert om overføringen.
==== Vestlige områder ====
De første dagene av angrepet var områdene vest for elva Dnipro lite berørt av krigshandlinger.Militærbasen ved Lviv, omkring 20 km fra grensen til Polen, ble 13. mars angrepet med russiske missiler.Det russiske telegrambyrået Interfax meldte 20. mars at hypersoniske missiler var skutt ut fra skip i Svartehavet og Det kaspiske hav mot mål i Ukraina.
==== De sørlige områdene ====
Per 26. februar hadde russiske styrker inntatt Melitopol og var i ferd med å etablere en korridor mellom Donetsk og Krim via Mariupol.Kherson ble inntatt av russiske styrker 2. mars, dette var den første hovedbyen erobret av russiske styrker.Russiske styrker tok 4. mars kontroll over kjernekraftverket Zaporozjzjya ved elven Dnipro i byen Enerhodar. Verket er det største i Europa, det har seks reaktorer og står for 20 % av landets elektrisitetsproduksjon. Det var krigshandlinger med bombenedslag og brann ved verket før de russiske styrkene tok kontroll.I den innledende fasen av krigen ble den befestede Slangeøya (ved Odesa) angrepet av russiske skip under ledelse av krysseren «Moskva» og inntatt av russiske styrker. I slutten av juni 2022 ble det meldt at øya var gjenerobret av ukrainske styrker.
===== Kherson =====
Britisk etterretning meldte 28. juli at de russiske styrkene i Kherson i stor grad var avskåret fra øvrige erobrede områder etter ukrainsk motoffensiv. Den russiske ledelsen kan ha gjort feil å satse både på Donbas og Kherson, uttalte Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant. Kherson er vesentlig for en eventuell russisk fremrykning mot Odesa over land.Rundt 4. november beordret Putin evakuering av sivile fra Kherson med omland trolig i påvente av et større slag om byen. Hver dag ble 5000 sivile fraktet over til østsiden av elven Dnipro. I ukene før hadde ukrainske styrker gjenerobret store områder i Kherson oblast, men fremrykningen gikk sakter da de nærmet seg elven. I slutten av oktober forlot den regionale administrasjonen vestsiden av elven. Kherson er en havneby ved Dnipros nedre del nær utløpet til Svartehavet.Det ble 9. november meldt at den russiske forsvarsledelsen hadde beordret tilbaketrekking fra Dnipros vestlige side og ut av Kherson. Det ble samtidig meldt at ukrainske styrker rykket stadig nærmere Kherson og sto bare 15 kilometer fra byen. Kherson var den eneste regionale hovedstad som russiske styrker hadde erobret fullt ut. Bakgrunnen for tilbaketrekkingen fra Kherson var ukrainsk motoffensiv som begynte 29. august og tidlig i november 2022 sto russiske styrker i fare for å bli omringet. Tilbaketrekkingen omtales som en betydelig seier for Ukraina og et de største tapene for Russland. Kontroll over Kherson gir ukrainske styrker et fortrinn med hensyn til å angripe russiske stillinger. Samtidig har russiske styrker befestet sine stillinger på elvens østside der de utnytter naturlige barrierer som kanaler og våtmarker. Kontroll over Kherson bidrar til kontroll over Dnipro som løper midt gjennom Ukraina. Kherson og omland er forbindelsen til Krim som Russland okkuperte i 2014. Det ble 11. november meldt om harde kamper ved Kherson og russiske styrker hadde problemer under tilbaketrekking blant annet på grunn av at broene over Dnipro var sprengt. Ukrainske styrker nådde sentrum av Kherson 11. november. Det ble 12. november meldt at alle russiske soldater hadde krysset elven og Kherson var under ukrainsk kontroll og vestlige journalister reiste inn i byen.Tapet av Kherson er et stort prestisjenederlag for Putin og han har problemer med å forklare dette hjemme i Russland. Putin erklærte Kherson-regionen som en del av Russland seks uker tidligere. Russiske kommentatorer og tjenestemenn har unngått å kalle det en tilbaketrekning, og omtaler det i stedet som omgruppering av styrkene til bedre stillinger. Etter gjenerobringen av byen Kherson var fortsatt 70 % av Kherson-regionen under russisk kontroll. Kherson med omland er porten til Krim og med kontroll over omlandet kan ukrainske styrker angripe russiske stillinger på Krime og ukrainske myndigheter kan kontrollere ferskvannstilgangen på Krim.
==== Mariupol ====
Mariupol ble omringet og bombet samtidig med Kherson 2. mars. Mariupol er strategisk viktig fordi kontroll over byen vil danne en landveis korridor mellom Donetsk og Krim. Mariupol er Ukrainas nest viktigste havneby. Byen hadde anslagsvis 450.000 innbyggere før krigen, og 21. april 2022 meldte NRK at det fleste hadde flyktet og det var 100.000 sivile igjen i byen mens sluttkampene pågikk.Lørdag 5. mars ble forsøkt å opprettholde en våpenhvile for å evakuere sivile fra Mariupol. Nytt forsøk på evakuering 6. mars lyktes ikke. Etter mange dagers beleiring ble det 19. mars meldt at kampen om Mariupol hadde flyttet seg inn i selve bygatene. Omkring 3500 soldater forsvarte byen mot 14 000 russiske soldater. I slutten av april sto kampene særlig omkring stålverket Azovstal som er et av verdens største. Det store anlegget med sitt omfattende nettverk av relativt bombesikre underjordiske ganger og kommunikasjonssystemer gir forsvarerne et stort fortrinn. Stålverket dekker rundt 10 kvadratkilometer langs sjøkanten og ble opprinnelig oppført under sovjetisk styre i mellomkrigstiden. Verket ble rasert i kamp mot tyske styrker under andre verdenskrig og gjennombygget. Mariupol var midt i april den siste vesentlige byen i Donetsk utenfor full russisk kontroll. Azovstal utgjorde sammen med det andre stålverket i Mariupol omtrent 30 % av Ukrainas stålproduksjon og sysselsatte 40.000 personer. Russiske myndigheter anslo 21. april at 2000 ukrainske soldater hadde forskanset seg inne på området; Ukrainske myndigheter meldte at det dessuten var 1000 sivile og 500 sårede soldater der. Putin uttalte 21. april at han ville stanse stormingen av Azovstal og i stedet «blokkere stålverket så ikke en flue slipper inn». Tre dager senere rapporterte Ukraina at russiske styrker igjen angrep stålverket.
==== De østlige områdene ====
I slutten av april konsentrerte russiske styrkene angrep i Donbas, og 29. april ble meldt om russisk offensiv fra flere retninger mot Kramatorsk.
Svitlodarsk i Donetsk fylke ble rundt 23. mai erobrert av russiske styrker støttet av lokale separatister, ifølge reportasjer 26. mai. Det russiske flagget ble heist på byens administrasjonsbygg. De ukrainske styrkene trakk seg raskt ut for å unngå å bli omringet. Ukrainske myndigheter beskrev kampene som de mest intense så langt i krigen. Byen fikk store skader under kamper med separatistene 2014-2016.Rundt 10. juni var striden om Donbas konsentrert om Sievjerodonetsk. Det ble 11. juni meldt at russiske styrker hadde kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk i bygatene. Dersom Russland får kontroll over Sievjerodonetsk samt nabobyen Lysytsjansk vil Russland ha erobret Luhansk fylke. Krigen hadde på dette tidspunkt et statisk preg med relative lite bevegelse i frontlinjene. Det ble 25. juni meldt at russiske styrker hadde kontroll over Sievjerodonetsk.
I løpet av september 2022 gjenerobret ukrainske styrker store deler av Kharkiv-regionen. Da russiske styrker ved Kharkiv trakk seg tilbake etterlot de et stort antall stridsvogner og ukrainske styrker fikk blant annet tak i et stort sett intakt eksemplar av den moderne T-90M (tatt i bruk i 2020). Informasjonen fra denne T-90M er av stor verdi for ukrainsk militære og vestlig etterretning. T-90M er den meste moderne i den russiske hæren og antas å være utstyrt med det nyeste av teknologi.Ukrainske styrker meldte 1. oktober 2022 at de hadde gjenerobret byen Lyman i Donetsk oblast etter harde kamper. Byen hadde vært under russisk kontroll siden juni. Lyman regnes som strategisk viktig blant annet fordi den er et jernbaneknutepunkt. Russiske myndigheter meldte 1. oktober at deres styrker ble trukket tilbake fra Lyman, trolig av frykt for å bli omringet.
==== Ved Kyiv ====
Omkring 3. mars ble en flere mil lang konvoi med russiske militærkjøretøy (inkludert stridsvogner) stående i flere dager nord for Kyivs Hostomel-flyplass. Konvoien sto stille på samme sted 8. mars. Konvoien ble fotografert av en satellitt tilhørende Maxar Technologies. Det ble antatt at kjøretøyene var en del av en landstyrke som skulle innta eller omringe Kyiv. Konvoyen ble angrepet fra siden av ukrainske styrker med panserbrytende raketter og med droner ovenfra. Kjørtøyene stanset trolig opp på grunn av mangel på forsyninger (drivstoff), tekniske problemer med kjøretøyene, traffikkork, ukrainsk motstand og gjørme i vårløsningen (russisk: rasputitsa). Området er preget av myrer og skog noe som gjør det vanskelig kom forbi gjennom terrenget. En bro på vei mot Kyiv var ødelagt og forsinket trolig fremdriften. Ukrainske fly skal også ha angrepet konvoien. Oversvømmelser i det flate terrenget kan ha vært skapt med vilje for å hindre russiske fremrykning. Straks etter invasjonen begynte åpnet ukrainske styrker en demning i elven Irpin slik at over 100.000 dekar i Kyivs nordvestlige utkant ble oversvømmet og gjort ufremkommelig. Før demningen ble anlagt av Sovjetunionen var området en naturlig våtmark.Ifølge Los Angeles Times er den russisk hæren godt forberedt på å kjøre i gjørme. Det ble før invasjonen antatt at den russiske hæren var avhengig av tele nord for Kyiv for å kunne invadere. Raspusitsa stanset Napoleons fremdrift i 1812 og den tyske hærens fremdrift i 1941. Forsøket på å omringe Kyiv tok lenger tid en ventet og hadde per 10. mars ikke lykkes. Fredag 11. mars ble det meldt at konvoien hadde fordelt seg utover og var i langsom bevegelse til dels i retning Kyiv. Lørdag 12. mars ble det meldt at konvoien som hadde stått stille på veien omkring om en uke var spredt og det var en delvis vellykket russisk fremrykning mot Kyiv.Kyivs forsteder i vest (Irpin) og i øst (Brovary) ble angrepet av russiske styrker fra 12. mars. Russiske styrker har nærmet seg byen, og 16. mars ble det meldt om kraftig motstand ved de ytre forstedene. Ifølge The Guardian har de russiske styrkene hatt problemer med å krysse Irpin-elven. Mens de russiske styrkene har nærmet seg langsomt har innbyggerne i Kyiv forberedt forsvaret av byen blant annet med fysiske hindringer for militære kjøretøy og ved at en del har meldt seg frivillig som reservister for hæren.Russiske styrker tok kontroll over Hostomel-flyplassen (også kjent som Antonov-flyplassen) ved Kyiv 24. februar straks etter invasjonen. Satellittbilder offentliggjort 2. april viser at russiske styrker trakk seg ut av flyplassen.
==== Russisk flyvåpen ====
Russland brukte mindre flyangrep enn det de på forhånd var antatt å ha kapasitet til. Ekspertene var overrasket over dette, og det er usikkert hvorfor flyvåpenet har blitt lite brukt. De russiske flyene har stort sett fløyet to sammen, og få fly er i luften i samtidig i store operasjoner eller formasjoner. De russiske flyene har stort sett flydd lavt der de er mindre utsatt for luftvern og radarovervåking. Ukraina har amerikanske stinger-antiflymissiler som søker mot varmen fra jetmotorer og er effektive mot fly og helikoptre i lav høyde. Ved innledningen til invasjonen sendte russiske styrker missiler mot flybaser i et forsøk på å slå ut Ukrainas flystyrker og luftvern; dette angrepet ga lite resultat og Ukraina spredte sitt luftvern slik at det ble vanskeligere å lokalisere. Ukraine varslet luftangrep med luftalarm og smarttelefoner.
Ifølge BBC skal russiske myndigheter den 18. mars 2022 ha delt en video på Twitter som viser øyeblikket våpenlageret i byen Deliatyn, som ligger 10 mil fra grensa til Romania ble truffet av et Kh-47M2 Kinzjal missil. Det har i ettertid blitt påvist at missilet traff en gård i øst-Ukraina.
==== Svartehavet ====
Missilkrysseren «Moskva» sank 14. april etter ukrainsk angrep. Dette er det Russlands største tap av marinefartøy siden andre verdenskrig og blir av The Economist beskrevet som et avgjørende øyeblikk i krigen. Senkingen hadde stor betydning for moralen og gjorde et eventuelt russisk fremstøt mot Odesa vanskeligere. Senkingen av ARA «General Belgrano» (1951) i 1982 var forrige gang et skip av denne størrelsen ble senket.
==== Krim ====
Tidlig i august 2022 var det eksplosjoner på den russiske flybasen Saky på Krim. Flere russiske krigsfly ble ødelagt i det som antas å ha vært et ukrainsk angrep. Noen dager senere eksploderte et våpenlager i Maiske på Krim. Ukrainske myndigheter tok i september på seg ansvaret for eksplosjonen.På Kertsjbroen var det 8. oktober 2022 en stor eksplosjon. Deler av veibane kollapset og falt i vannet og videoopptak viser at flere jernbanevogner lastet med drivstoff i full fyr. Jernbanenlinjen på broen går parallelt med veibanen. Russiske myndigheter uttalte samme dag at det var en lastebil som eksploderte. En talsperson for Ukrainas president antydet at det var et ukrainsk angrep. Eksplosjonen har militærstrategisk betydning fordi det er viktigste forbindelse mellom Russland og Krim; øvrige veiforbindelser fra Russland går gjennom områder erobret fra Ukraina i 2022. Bil- og togtrafikken ble stanset etter eksplosjonen. For de russiske styrkene i det sørlige Ukraina, rundt Kherson og Zaporizjzja, er dette trolig den viktigste forsyningsruten. Broen ble delvis gjenåpnet noen timer etter eksplosjonen.Svartehavsflåten i Sevastopol ble 29. oktober utsatt for et omfattende angrep med droner i luften og i sjøen. Russiske myndigheter hevdet at britiske styrker medvirket i angrepet. Skadeomfanget på den russiske flåten er usikkert. Det ble meldt om eksplosjoner i havnen og utenfor. Amatørvideoer skal ha vist angrep på fregatten «Admiral Makarov» (som erstattet flaggskipet «Moskva» som ble senket i april). Russiske myndigheter uttalte at et droneangrep ble slått tilbake av marinen. Russland svarte at de ikke ville følge opp avtalen om transport av korn fra Ukraina ut via Svartehavet.
=== Belarus' medvirkning ===
Amerikanske myndigheter hevdet 28. februar at belarusiske styrker var klare til å gå inn i Ukraina i løpet av noen dager. Ukrainske myndigheter hevdet 1. mars at belarusiske styrker hadde krysset grensen til Ukraina. Lukasjenko opplyste 2. mars at han flyttet belarusiske styrker til grensen mot Ukraina.Sårede russiske soldater ble evakuert blant annet til Mazyr i Homjel voblasts i Belarus.
=== Attentat på Ukrainas president ===
Ifølge den britiske avisen The Times (28. februar) har Russland sendt leiesoldater fra Wagnergruppen inn i Ukraina for ta livet av president Volodymyr Zelenskyj. Angrep fra leiesoldatene ble slått tilbake. The Times meldte 3. mars at Zelenskyj hadde blitt utsatt for minst tre angrep fra Wagnergruppen og fra tsjetsjenske spesialstyrker. Ifølge ukrainske ble Zelenskyj utsatt for over ti angrep de to første ukene av krigen.
=== Vurderinger og analyser ===
Sjef for Etterretningstjenesten i Norge, viseadmiral Nils Andreas Stensønes, uttalte 17. mars at Putin og den russiske ledelsen gjorde flere betydelig feilvurderinger blant annet når det gjelder Ukrainas evne og vilje til å yte motstand. Stensønes uttalte at den russiske planen opprinnelig var å bruke lette styrker som raskt ville innta Kyiv og ta kontroll. Angrep flere steder samtidig skulle ifølge den russiske planen føre til at det ukrainske forsvaret ville gå i oppløsning. Den pensjonerte norske generalløytnanten Arne Bård Dalhaug uttalte 18. mars at de russiske bakkestyrkene tilsynelatende ikke hadde kapasitet til å omringe Kyiv. Dalhaug uttalte 2. april at den russiske krigføringen har vært preget av dårlig planlegging og mangel på disiplin.Ukrainas standhaftighet mot den russiske invasjonen, ved både ukrainske sivile og militæres vilje til å forsvare landet, synes å ha vært en avgjørende faktor for at den innledende fasen av angrepet ikke nådde sine mål. En kommentar fra en ansatt hos den britiske tankesmien Royal United Services Institute (RUSI) peker på den ukrainske sidens moral som vesentlig, og tilsvarende manglende moral og motivering hos de russiske angripernes styrker. Tor Bukkvoll, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt peker også på høy moral hos de ukrainske styrkene, og tilsvarende lav moral hos de angripende russiske soldatene. New York Times, BBC og The Guardian vektlegger lav moral hos de russiske styrkene, og tilsvarende høy moral hos de ukrainske forsvarerne som vesentlig for utviklingen av krigen. Den britiske forsvarssjefen, admiral Tony Radakin, uttalte 31. mars 2022 i et intervju med den britiske avisen Financial Times at de russiske styrkenes moral var synkende, grunnet misnøye blant både soldater og offiserer. Britisk etterretning hevdet at russiske soldater har sabotert krigføringen ved å gjøre sabotasje på eget utstyr og ved å ikke følge ordre.Krigens innretning og mål var et regimeskifte i Ukraina. Med henvisning til Clausewitz's forståelse av at det finnes to typer krig, den ene typen har avgrensede mål, den andre typen har som mål å velte fienden fullstendig - uttaler den franske krigsteoretikeren Edouard Jolly til Morgenbladet en måned ut i krigen - «Nå vet vi ikke hvilken krig vi står overfor.»
Det er ingen som har gjort mer for å etablere den ukrainske nasjonen enn Putin [...] Tidligere kunne ikke innbyggerne i det østlige Ukraina forstå oss i det vestlige Ukraina og hvorfor hatet vi Russland for alle overgrepene under andre verdenskrig. Nå forstår de.
Ifølge en artikkel fra nettstedet Politico synes den russiske invasjonen av Ukraina å ha ledet til en vesentlig sterkere følelse av nasjonal samhørighet i landet. Før invasjonen den 24. februar beskriver artikkelen eksempler på forskjell i holdning mellom de østlige og sørlige delene av landet (med flere russisktalende) og de vestlige (med et flertall ukrainsktalende). Invasjonen endret holdningene raskt, eksempelvis ble det etter invasjonen mer vanlig for tospråklige i sør og øst å bruke ukrainsk som dagligspråk, som en form for protest mot invasjonen.Den russiske offiseren og forhenværende agent i FSB (Russland), Igor Vsevolodovitsj Girkin (kjent som Igor Strelkov), ble av Politico gjengitt som kritisk til den russiske krigføringen i Ukraina. I artikkelen i Politico ble det vist til at Girkin mente den russiske invasjonen begynte å feile allerede den femte dagen, at de russiske styrkene hadde lidd nederlag ved Kyiv, og at det var fare for at de også ville lide nederlag i kampene ved Donbass. Girkin hevdet at invasjonen feilet fordi den var basert på at innbyggerne i Ukraina ikke ville kjempe, og at den nå (pr. 21. april 2022) har stanset opp på alle frontavsnitt. Girkin hadde en sentral rolle ved Russlands anneksjon av Krim i 2014, i den påfølgende krigen i Donbas, og er av nederlandske myndigheter ettersøkt som krigsforbryter etter hans antatte rolle i nedskytingen av Malaysia Airlines Flight 17 i 2014 over Ukraina.Ifølge den ukrainske overkommandoen var anti-tank missiler (blant annet Javelin) viktig for å forsinke den russiske fremrykkingen, men tungt artilleri var avgjørende for å motstå de russiske styrkene.The Economist beskriver (30. april) invasjonen av Ukraina som en katastrofe for de russiske militære med store tap av soldater, tap av tusenvis av kjøretøy (hvorav minst 1600 pansrede ifølge britiske myndigheter) og tap av flaggskipet «Moskva». Det som skulle være det avgjørende angrepet på Kyiv var kaotisk og mislykket.Etterretningssjef Stensønes uttalte 8. mai at russiske styrkene på den tiden hadde kjørt seg fast: De tok noen nye områder, tapte andre og hadde relativt liten fremgang.Oberstløytnant Palle Ydstebø ved Krigsskolen beskriver det russiske angrepet som et kuppforsøk ved at invasjonsstyrken forsøkte å ta Kyiv som raskt som mulig. Ifølge Ydstebø spilte angrep med panserbrytende raketter, molotovcocktails, droner og artilleri en vesentlig rolle for å forsinke eller stanse den russiske fremrykkingen. Forsyningskonvoien nord for Kyiv stanset blant annet på grunn av lite fremgang ved fronten og konvoien ble da utsatt for angrep. Ved Tsjernihiv stanset 1. stridsvognsbrigade (med 120 stridsvogner og 4000 soldater) den russiske fremrykkingen i fem uker. Ifølge Ydstebø ble de russiske soldatene overrasket over den sterke motstanden. I slutten av mars var de russiske styrkene i nord utmattet og Putin måtte endre tilnærming. I månedsskiftet mars/april ble de russiske styrkene trukket tilbake fra grenseområdene nord for Kyiv, ved Tsjernihiv og ved Sumy. I første del av mai tapte de russiske styrkene terreng ved Kharkiv mens områder i Donbas ble erobret.Tormod Heier ved Forsvarets høgskole uttalte i juli 2022 at Russland er i ferd med å tape krigen. Heier mener at Russland måtte hatt minst 500.000 soldater mer enn de 190.000 som ble satt inn i invasjonen for å vinne. Russland har ifølge Heier også tapt politisk på krigen og han tror at situasjonen i Ukraina gir økt fare for at Russland vil bruke atomvåpen. Katarzyna Zysk ved Institutt for forsvarsstudier mener vesten bør være forberedt på militær konflikt med Russland. Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt uttalte i juli 2022 at det på kort sikt er lite fare for konflikt mellom Russland og NATO. Østhagen fremholder at Russlands militærmakt, med unntak for atomvåpen, er ubetydelig sammenlignet med NATO og at Russland ikke har kapasitet til flere militær aksjoner.Professor Øyvind Østerud skisserte i juni 2022 flere scenarier for utgangen av krigen. Ukrainsk seier og russisk tilbaketrekking anslo han som den minst sannsynlige utviklingen. Full russisk seier er ifølge Østerud lite trolig og det er uklart om russisk seier i så fall vil begrense seg til full kontroll over og annektering av Donbas. Østerud tror at en langvarig krig med permanent krigstilstand er mulig og vil innebære et stadig mer ødelagt Ukraina og økende politisk splittelse blant vestlige land. Full krig mellom NATO og Russland er det verst tenkelige scenariet. Østerud anslår at en forhandlet løsning er mest sannsynlig og det eneste som kan føre til fred; en forhandlet løsning vil innebære politiske eller territorielle innrømmelser noe som vil være politisk svært vanskelig for Zelenskyj. Tom Røseth ved Forsvarets høgskole tror det blir en langvarig utmattelseskrig der begge ønsker å vinne militært, mens Ukraina vil ha problemer med å gjenvinne territorium og frontlinjene trolig vil bli stillestående.Richard Dannatt, Storbritannias tidligere hærsjef, uttalte i august 2022 at krigen har utviklet seg helt anderledes enn Putin og at krigen har blitt et mareritt for Putin. Dannatt tror at Putin håpet på en rask seier ved å invadere fra belrusisks territorium og ta kontroll over Ukraina ved å avsette regjeringen.Oberst Palle Ydstebø ved Krigsskolen mener det var tre vendepunkter i krigen: (1) Det planlagte raske angrepet på Kyiv møtte problemer på invasjonens første dag da russiske styrker ikke klarte få rask kontroll over Hostomel-fyplassen. Deretter stoppet angrepet med 30.000 russiske soldater i en lange rekke kjøretøy og stridsvogner opp. Den russiske ledelsen ventet at Kyiv ville være tatt på 2 dager. (2) Per 25. mars hadde den russiske ledelsen gitt opp å ta politisk kontroll over Ukraina og skiftet ambisjon til å få kontroll over regionene Donetsk og Luhansk. Dette målet var innenfor rekkevidde med den kapasiteten de russiske styrkene hadde, men i løpet av 3 måneder hadde de russiske styrkene beveget seg bare 10-15 kilometer ifølge Ydstebø. (3) Det vellykkede ukrainske motangrepet ved Kharkiv og Kherson var krigens tredje vendepunkt.Ifølge Ydstebø lykkes Ukraina fordi hele landet er i en eksistensiell krig. Det ukrainske militæret har siden 2014 gjennomgått en omfattende reform bort fra det toppstyrte systemet som ble arvet fra Sovjetunionen. I tillegg har det kommet betydelig militærhjelp fra vestlige land. Pensjonert general Arne Bård Dahlhaug er overrasket over hvor mislykket den russiske krigføringen har vært. Dahlhaug mener det er misforhold mellom Putins ambisjoner og den militære kapasiteten. Han mener ingen av målene satt av den russiske ledelsen er nådd. I midten av november 2022 anslo Dahlhaug at de russiske styrkene ikke hadde kapasitet til å være offensive.Journalisten Hans-Wilhelm Steinfeld fremholder at med støtte fra vesten er det ikke mulig for Russland å vinne krigen: USA og EU har til sammen nesten 1 milliarder innbyggere mot Russlands 140 millioner; Russland har en økonomi på størrelse med Italia; NATOs samlede militærbudsjett er 25 ganger større enn Russlands.
==== Atomvåpen ====
Bjørn Aksel Sund ved Institutt for forsvarsstudier mener at tanken om russisk bruk av taktiske atomvåpen mot ukrainske styrker er helt urealistisk: Ukraina er et stort land og landets styrker er spredt over store områder slik at noen få taktiske atomvåpen ikke vil ha betydning, det vil ifølge Sund være nødvendig med et massivt angrep. Før et massivt angrep må russiske soldater trekkes ut, et angrep vil føre til radioaktivt nedfall over Russland og Belarus, og slagmarken i Ukraina vil være radioaktiv. Fabian Hoffmann ved Universitetet i Oslo fremholder at bruk av taktiske atomvåpen stort er effektivt bare til å spre eller ødelegge konsentrerte styrker særlig panserede kolonner. Et stridshode på størrelse med Hiroshima-bomben vil kunne ødelegge stridsvogner innenfor en radius på rundt 370 meter, noe som forutsetter at Ukrainske styrker er nokså konsentrerte. Kampene har så langt foregått med relativt små konsentrasjoner av styrker, Kharkiv-offensiven skal fra ukrainsk side ha involvert 14 stridsvogner. Bruk av større stridshoder vil i liten grad kompensere fordi effekten avtar raskt med avstanden. Hoffmann mener i tillegg at bruk av atomvåpen vil være brudd med viktig norm og isolere Russland yttereligere internasjonalt.I forbindelse med et møte i G20 (en gruppe velstående land) i november 2022 understreket den amerikanske presidenten Joe Biden og den kinesiske lederen Xi Jinping deres motstand mot bruk av atomvåpen og trusler om samme, inkludert i forbindelse med krigen i Ukraina.
== Bistand til Ukraina ==
USA har bevilget over 50 milliarder dollar til militær og humanitær bistand til Ukraina (opplysninger per 27. juni 2022).
=== Militært utstyr ===
Den 25. februar 2022 organiserte Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace en digital donorkonferanse for militær støtte til Ukraina. NATO var også representert på konferansen, der Storbritannia, USA og 25 andre land ble enige om å forsyne Ukraina med ammunisjon, pansergjennomtrengende våpen og luftvernskyts, samt medisinsk utstyr.
Den 27. februar 2022 opplyste det norske utenriksdepartementet at land som hadde kjøpt ammunisjon produsert i Norge, hadde lov til å videreeksportere dette til Ukraina. Samme dag sa forsvarsminister Odd Roger Enoksen at det var riktig å donere militært utstyr til Ukraina, og at Norge i første omgang ville bidra med hjelmer og beskyttelsesvester, fordi Ukraina konkret hadde bedt om dét. Han sa videre at den norske regjeringen vurderte eventuelle andre behov fortløpende.Den 20. april 2022 kunngjorde Forsvarsdepartementet at Norge har sendt over 100 luftvernmissiler av typen Mistral, samt utskytnigsenheter, til Ukraina. 29. juni ble det kunngjort at det er donert langtrekkende rakettartilleri av typen MLRS til Storbrittania. Da de norske skytsene har behov for oppgradering ble det avtalt at Storbrittania mottar de norske skytsene, og sender sitt eget skyts til Ukraina.Den 27. februar 2022 kunngjorde EUs utenrikssjef Josep Borrell at EU skal levere våpen til en verdi av 450 millioner euro.
Den 28. februar 2022 kunngjorde EUs seniorrådgiver Alexandre Krauss at EU hadde besluttet å sende jagerfly av typen MiG-29 til Ukraina. Bulgaria og Slovakia uttalte 1. mars at de ikke kom til å donere jagerfly til Ukraina.Den 28. februar 2022 bekreftet den norske regjeringen at Norge ville donere inntil 2000 panservernvåpen av typen M72 produsert av Nammo på Raufoss. Den 30. mars 2022 ble det kjent at Norge har donert ytterligere 2000 M72.Den amerikanske generalen Mark A. Milley, Chairman of the Joint Chiefs of Staff, opplyste 7. april 2022 til det amerikanske senatet at vestlige land har levert 60 000 våpen mot stridsvogner og 25 000 luftvernsystemer til Ukraina.
Amerikanerne, britene og alle Ukrainas allierte må forstå én sak. Du kan ikke være halvveis gravid... Det er enten helt inn eller helt ute. Dette 'vi kan ikke gi dere dette, men vi kan kanskje gi dere dette' er meningsløst.
USA har per 28. september gitt våpen og militær støtte verdt 184 milliarder kroner blant annet Mi-17 helikoptre, artillerisystemer, ammunisjon, håndvåpen, radarer, droner og over 8500 Javelin-missiler. Polen donerte i april 200 stridsvogner.29. juli ble det kunngjort at Norge donerte pansrede kjøretøy av typen IVECO LAV III til Ukraina og 8. september ble det kunngjort donasjoner av Hellfire missiler og nattoptikk.USA hadde til 2022 våpenboikott av Kypros på grunn av konflikten der. USA fjernet sanksjonene mot Kypros i september 2022 for å overføre russisk-produserte våpen fra Kypros til Ukraina. Kypros har stort lager av russisk-produserte bakke-til-luft-missiler og pansrede kjøretøy som landet ønsker å bytte mot moderne amerikanske våpen. Tyrkiske myndigheter var svært misfornøyde med at sanksjonene mot Kypros ble fjernet.
==== Stridsvogner ====
De ukrainske styrkene har for en stor del basert seg på stridsvogner fra Sovjetunionen, særlig den gamle T-72. Ukraina begynte vinteren 2022–2023 å få små lager av ammunisjon og reservedeler til dette sovjetiskproduserte materiellet.
Landet ønsket seg tilførsel av flere hundre nye stridsvogner som særlig vil være nyttig ved fremrykking under gjenvinning av territorium, blant annet Leopard 2, som er relativt enkle å bruke og vedlikeholde, og ventes å kunne være et vesentlig bidrag til de ukrainske styrkenes kampevne. Leopard har mer ildkraft og beskyttelse av personellet enn de sovjetiskproduserte. Leopard 2 har 120 mm kanon og toppfart på 70 km/t.Leopard er primært et offensivt våpen og brukes i front ved angrep og erobring av territorium. Det tar flere uker med opplæring for å få fullt utbytte av Leopard.15. januar 2023 ble det klart at britiske myndigheter vil sende stridsvogner av typen Challenger.Flere land har moderne tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2. Salg eller overføring av dem til tredjeland har vært avhengig av tillatelse fra tyske myndigheter, og dette var et tema under et stort møte mellom forsvarsministre på Ramstein-basen 20. januar 2023. Tyskland var under sterkt internasjonalt press for å tillate at Leopard ble sendt til fronten. Den tyske regjeringen ga 25. januar klarsignal til overføring av Leopard-vognene til Ukraina og kunngjorde at Tyskland selv vil bidra med fjorten Leopard 2A6.Ifølge rapporter ville USA også begynne å forsyne landet med mer moderne stridsvogner av typen M1 Abrams, i første omgang 31.Polen meddelte i januar 2023 at landet ville levere 60 stridsvogner, hvorav 14 Leopard 2 og 30 PT-91 Twardy.
=== Militær opplæring og rådgivere ===
Ifølge avisen Dagens Næringsliv deltar soldater både fra Storbritannia og USA i krigen. De britiske soldatene kommer fra elitestyrken Special Air Service (SAS), mens de amerikanske soldatene skal tilhøre Deltastyrken. Deres oppgaver skal være opplæring og etterretning.
=== Etterretning ===
Det amerikanske mediekonsernet NBC News meldte 26. april at amerikansk etterretning har assistert ukrainske styrker med informasjon, blant annet koordinater (posisjon) for russiske styrker. Det har dels tillatt ukrainske styrker å flytte sine enheter så de ikke ble angrepet, dels latt ukrainske enheter beskyte russiske, blant annet ble et transportfly med flere hundre russiske soldater skutt ned i begynnelsen av invasjonen. Ifølge New York Times har ukrainske styrker brukt amerikansk etterretning til å målrette angrep på russiske generaler. Angrep på skipet «Moskva» skal ha skjedd dels på grunnlag av amerikansk etterretning.
== Konsekvenser for sivilbefolkningen ==
Mariupol var per 20. mars særlig berørt av krigshandlinger etter at byen ble omringet og bombet av russiske styrker. Satellittbilder fra Maxar viser at mange boligblokker og butikker i sentrum har fått stor skader. Ifølge NRK/BBC har 90 % av byen skader etter bombing og kamper.Togene internt i Ukraina, blant annet mellom Kyiv og Odesa, fortsatte for en stor del å gå mens krigshandlingene pågikk i februar-mars 2022. En stor del av flyktningene har reist med tog og natten går togene helt mørklagt. Etter invasjonen ble det iverksatt en hemmelig plan for drift av jernbane og tog i tilfelle nasjonal krise. Blant annet ble pensjonerte arbeidere satt i arbeid igjen og den sentrale ledelsen er om bord i tilfeldige tog og nesten i konstant for å unngå i bli truffet. Stasjonsmestre har fått vide fullmakter og arbeider sammen med militærpoliti for å holde stasjonene gående.
=== Humanitær bistand til Ukraina ===
Den norske regjering økte den 24. februar den humanitære bistanden til Ukraina med 200 millioner kroner. Den 27. februar satte regjeringen av ytterligere inntil to milliarder kroner til humanitær bistand til Ukraina.7. april opplyste Tine at de ville sende 40 000 liter melk til Ukraina på forespørsel fra Ukrainas ambassade i Oslo.
=== Flyktninger ===
I løpet av de fire første dagene etter den russiske invasjonen flyktet rundt 500 000 mennesker fra Ukraina, omtrent halvparten til Polen, ifølge FN. Polen slapp inn alle som kom til grensen. Ungarske myndigheter uttalte at alle fra Ukraina ville slippe inn. Rumenske myndigheter satte i løpet av krigens første dager i all hast opp flyktningmottak med provisorisk innkvartering ved grensen. Ukrainske myndigheter tillot ikke menn mellom 18 og 60 år å forlate landet, ettersom de ble ansett som stridsdyktige og var vernepliktige. FN venter at flere millioner vil forsøkte å flykte fra Ukraina. EU anslo i begynnelsen av mars 2022 at mellom 5 millioner og 7 millioner mennesker kunne komme til å forlate Ukraina i forbindelse med krigen.
Til Slovakia kom 10 000 flyktninger den første dagen av invasjonen. Slovakia kunngjorde 26. februar at landet ville ta i mot alle inkludert personer uten reisedokumenter. I løpet av de fem første dagene hadde 70 000 flyktninger tatt seg inn i Moldova.Innen 3. mars hadde ifølge UNHCR rundt 1 million flyktet til nabolandene, omtrent halvparten av disse til Polen. Moldova hadde tatt i mot nær 100 000 flyktninger, rundt 140 000 hadde krysset grensen til Ungarn og knapt 50 000 hadde flyktet til Russland. Samtidig var flere hundre tusen på vei eller ventet på å komme seg over grensene. På noen grenseoverganger var det opp til 60 timer ventetid for å komme over. Noen flyktninger hadde gått til fots i flere dager for å komme til grensen. Fra invasjonen begynte til og med 5. mars hadde 750 000 reist til Polen. Reuters meldte 6. mars at så langt hadde 1,5 millioner flyktet. FNs høykommissær for flyktninger beskrev dette som den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig. Dette er det største registrerte antallet flyktninger fra et land på så kort tid. Per mandag 7. mars 2022 var det registrert ca. 1,735 millioner flyktninger, og ifølge Unicef var halvparten av dem barn. Av disse hadde 1 028 000 reist til Polen, 128 000 til Slovakia, 180 000 til Ungarn, 79 000 til Romania og 82 000 til Moldova. Ca. 183 000 var reist til andre stater i vest. Russland hadde mottatt 56 000 flyktninger og Belarus ca. 500. FNs høykommissær uttalte at trolig rundt 4 millioner flykte fra landet før sommeren 2022, og i verste fall 10 millioner. Per 8. mars hadde 2 millioner forlatt Ukraina etter at invasjonen begynte; 1,2 millioner hadde flyktet til Polen og omkring 200 000 hadde reist videre fra Ukrainas nærmeste naboland til andre deler av Europa. Per 9. mars hadde 2,3 millioner flyktet til nabolandene, hvorav 1,4 millioner flyktninger hadde søkt tilflukt i Polen. De fleste flyktningene er kvinner og barn. Borgermesteren i Kyiv, Vitalij Klitsjko, sa 10. mars at halvparten av innbyggerne hadde forlatt Kyiv. Per 14. mars hadde 2,8 millioner flyktet til nabolandene. Per 15. mars hadde over 3 millioner krysset grensen til nabolandene. I tillegg var omtrent 2 millioner interne flyktninger. Per 18. mars hadde Moldova tatt i mot over 350 000 flyktninger.Afrikanske og asiatiske studenter som forsøkte å komme seg ut av Ukraina opplevde forskjellsbehandling og problemer med å krysse grensene i vest.Den 9. mars 2022 ble det åpnet en flyktningekorridor fra Sumy til Poltava. Fra Poltava skulle flyktningene reise videre til Lviv og naboland i EU. Andre flyktningekorridorer gikk fra Izium til Lozova og fra til Enerhodar til Zaporizjzja.Det ble ventet 60.000 flyktninger til Norge i løpet av 2022.De fleste flyktet til Polen som tok i mot flere flyktninger enn alle andre land til sammen. Rundt 600.000 ukrainere bor hjemme hos polske familier, de øvrige bor hos slektninger og venner, i hoteller og sovesaler. Polske myndigheter har omgjort kontorer og andre næringsbygg til flyktningemottak. I Polen arbeidet det før krigen rundt 110.000 ukrainske lastebilsjåfører, rundt 40.000 av disse reiste til Ukraina for å delta i krigen. Fra rundt 9. mai var det flere ukrainere som returnerte enn som forlot landet. Dette skjedde etter at russiske styrker trakk seg tilbake fra området ved Kyiv og Kharkiv, og situasjonen ble oppfattet som tryggere.
=== Opinion om krigen internt i Ukraina ===
Meningsmålinger våren 2022 viste at 73,4 % av de spurte mente landet skulle fortsette å kjempe inntil det vant over Russland. 18,3 % oppga at det var avhengig av kompromisser ved fredsforhandlinger, mens 6,1 % svarte at det var avhengig av hvor store tap Ukraina fikk. Før den russiske invasjonen viste meningsmålinger at selv i den østlige delen av Ukraina var det et klart mindretall (maksimalt 18 % i Donbass) som ønsket at Russland og Ukraina skulle bli ett land.
== Tapstall ==
=== Russiske soldater ===
New York Times anslo at 7000 russiske soldater ble drept i løpet av knapt tre ukers strid. Til sammenligning falt det 5500 russiske soldater under hele den andre krigen i Tsjetjsenia (1999–2009). Mange sårede og døde russiske soldater ble fraktet til sykehus og likhus i Belarus. Til 13. mars ble det anslått at 2500 døde russiske soldater ble sendt hjem fra Homjel voblasts. Det anslås i tillegg at det er to-tre sårede per drepte. Ifølge britiske myndigheter var det per 26. april 15 000 drepte russiske soldater. Ukrainske myndigheter mener tapstallene er høyere. Til sammenligning mistet Sovjetunionen 15 000 soldater i krigen i Afghanistan i løpet av 10 år og 35 000 sovjetiske soldater ble såret i Afghanistan. Journalist Hans-Wilhelm Steinfeld fremholdt i november 2022 at Russland på 9 måneder har tapt flere soldater i Ukraina en på vel 9 år i Afghanistan.Fire russiske generaler (blant andre Oleg Mitjajev og Andrej Sukhovetskyj), av totalt omkring 20, ble drept de tre første ukene; det regnes som uvanlig at generaler blir drept i strid. Generalmajor Andrej Sukhovetskyj skal være den mest fremstående offiseren drept i krigen. Generalmajor Vladimir Frolov, nestkommanderende for Russlands åttende armé, falt trolig i kamp og ble bisatt 16. april. Generalmajor Andrej Simonov skal ha blitt drept ved Izium rundt 1. mai.Russisk myndigheter opplyste at inntil 21. mars hadde 500 russiske soldater blitt drept. Den regimelojale avisen Komsomolskaja Pravda meldte 21. mars at 9861 soldater var døde og over 16 000 skadet, meldingen ble etter kort tid trukket tilbake og beskrevet som resultat av hacking.Oscar Jonsson ved den svenske forsvarshøyskolen anslo 20. mars at 10 % av de russiske styrkene var satt ut av spill på grunn av drepte eller sårede soldater.NATO anslo 31. mars at 10 til 20 % av russiske soldater i Ukraina er såret eller drept.Oleksiy Arestovych, rådgiver for Ukrainas regjering, har hevdet at Ukraina prøvde å returnere 3000 lik til Russland tidlig under invasjonen, men ble avvist fordi russerne nektet å tro at det var så mange omkomne russiske soldater. Ukraina hevdet per 8. april å ha 7000 russiske lik i likhus eller kjølebiler.I Russland er russiske tapstall i krig definert som statshemmeligheter ifølge en lov fra 2015, og det er ulovlig å rapportere om slike tall. Russiske myndigheter nevnt at opp mot 1000 soldater har omkommet.
=== Ukrainske soldater ===
Ukrainske myndigheter meldte 22. august 2022 at 9000 soldater var drept siden 24. februar.
=== Sivile tap ===
På invasjonens første dag rapporterte ukrainske myndigheter at 57 personer var drept som følge av krigshandlingene og 169 skadet. Per 17. mars har FN registrert 780 sivile drepte; dette tallet gjelder dokumenterte dødsfall. I Mariupol hevder lokale myndigheter at 2000 sivile har omkommet. Noen dager senere meldte myndighetene i Mariupol om 4000 døde og antydet at det reelle tallet er mye høyere.
=== Journalister ===
Det ble 16. mars meldt at journalistene Pierre Zakrzewski, Oleksandra Kuvshynova (arbeidet for Fox News) og amerikanske Brent Renaud hadde omkommet. Renaud arbeidet for Times. Den ukrainske journalisten Maksim Levin omkom under kamper nord for Kyiv 2. april.
=== Materiell ===
Det britiske tidsskrifet The Economist skrev at russiske styrker har tapt fire ganger så mye utstyr som ukrainske styrker. Anslåtte tall (inkludert materiell tatt av motparten) til 14. mars:
Lastebiler og lette kjørtøy: Russland 400; Ukraina 80
Stridsvogner: Russland 200; Ukraina 50
Pansrede stridskjøretøy: Russland 120; Ukraina 45
Helikopter og fly: Russland 25; Ukraina 10Britiske myndigheter anslo at russiske styrker per 26. april hadde mistet 2000 pansrede kjøretøy samt 60 helikoptre og jagerfly.Den nederlandske nettsiden Oryxspioenkop som baserer seg på frikildeetterretning har per oktober 2022 dokumentert over 6800 russiske ødelagte, overtatte og forlatte kjøretøy. Oryx anslo at i november 2022 at Russland hadde mistet minst 1520 hovedstridsvogner, det reelle tallet er trolig høyere. En stor del av stridsvognene ble etterlatt og deretter tatt i bruk av ukrainske styrker.
== Mulige krigsforbrytelser og eventuell straffeforfølgelse ==
=== Av Russland eller russiske styrker ===
Invasjonen anses av folkerettsjurister som et brudd på FN-pakten og en angrepskrig eller aggresjonsforbrytelse (crime of aggression) etter internasjonal strafferett. Invasjonen var også et brudd på Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol – som er domstolens juridiske fundament –, som forbyr «invasjon eller angrep gjennom væpnede styrker på en annen stats territorium, militær okkupasjon, også midlertidig, som skyldes slike angrep, eller ensidig anneksjon gjennom maktbruk av en annen stats territorium, eller en del av dette».
25. februar 2022 uttalte Amnesty International at organisasjonen hadde samlet og analysert beviser som viste at Russland hadde begått brudd på internasjonal humanitærrett, herunder angrep som kunne anses som krigsforbrytelser; Amnesty uttalte også at russiske påstander om at de russiske styrkene bare brukte presisjonsvåpen var falske. Amnesty og Human Rights Watch (HRW) uttalte at Russland hadde gjennomført vilkårlige angrep på sivile områder, og angrep på sykehus, herunder et dødelig angrep med klasebomber mot et sykehus i Vuhledar.27. februar ba Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba Den internasjonale straffedomstolen (ICC) om å innlede etterforskning av russiske krigsforbrytelser.28. februar fordømte Amnesty og HRW Russlands bruk av klasebomber og termobariske bomber i Ukraina. Bruken av klasebomber er forbudt gjennom Klaseammunisjonskonvensjonen (2008). 1. mars sa president Zelenskyj at Russland hadde angrepet sivile områder i Kharkiv samme dag, og beskrev det som krigsforbrytelser.3. mars skrev The Times at Russland flere ganger hadde forsøkt å drepe president Zelenskyj.En rekke stater, folkerettsjurister og kommentatorer har tatt til orde for å straffeforfølge Putin, hans regjering og russiske soldater for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og angrepskrig, enten ved Den internasjonale straffedomstolen eller gjennom etablering av et eget krigsforbrytertribunal etter mønster av blant annet Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. I en tale i Underhuset sa den britiske statsministeren Boris Johnson at Putin kunne bli straffeforfulgt som krigsforbryter, og sammenlignet ham med Slobodan Milošević; Johnson sa også at Storbritannia støtter etableringen av et særskilt krigsforbrytertribunal for å dømme de som er ansvarlige for krigsforbrytelser i Ukraina. Også Keir Starmer støtter et eget straffetribunal for å dømme Putin og hans «kriminelle medsammensvorne». 18 amerikanske senatorer fra begge partier introduserte en resolusjon som krever at Putin straffeforfølges som krigsforbryter. USAs president Joe Biden har uttalt at Putin er en krigsforbryter.Ifølge Human Rights Watch har russiske styrker begått krigsforbrytelser mot sivile, herunder voldtekter og vilkårlige henrettelser.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse. Flere stater som USA og Tyskland har også åpnet etterforskning av russiske krigsforbrytelser. FNs menneskerettighetsråd har etablert en kommisjon som skal granske mulige overgrep i krigen, leder for kommisjonen blir den norske juristen Erik Møse.
I begynnelsen av april 2022 frigjorde ukrainske styrker forstaden Butsja utenfor Kyiv etter en periode med russisk okkupasjon, og avdekket Butsja-massakren der rapporter tyder på at hundrevis av sivile hadde blitt torturert og drept. President Volodymyr Zelenskyj kalte massakren et folkemord.President Volodymyr Zelenskyj kunngjorde i begynnelsen av april 2022 etableringen av et eget myndighetsorgan i Ukraina som skal etterforske russiske krigsforbrytelser.Folkerettsjurist Hanne Sophie Greve uttalte i mars 2022 at hun anså det som svært sannsynlig at noen fra russisk side blir dømt for krigsforbrytelser, og at tiltaler mot både Vladimir Putin og de russiske oligarkene etter hennes skjønn ville være aktuelt. Professor i internasjonal strafferett Terje Einarsen mente at det er sannsynlig at Putin kan bli tiltalt av ICC.I mai 2022 ble en 21 år gammel russisk sersjant stilt for retten i Kyiv tiltalt for å ha drept sivilist i Sumy-regionen. Dette var den første straffesaken mot russiske soldater i Ukraina. Aktoratet nedla påstand om livsvarig fengsel. Lederen for Ukrainas påtalemyndighet uttalte 14. mai 2022 at de forberedte straffesaker mot 41 personer mistenkt for krigsforbrytelser.I nettstedet Bloomberg skrev kommentatoren Andreas Kluth den 25. november om hvordan Russland deporterer ukrainere til Russland, noe han omtaler som genocide. I følge Kluth er det deportert mellom 0,9 og 1,6 millioner ukrainere til Russland.
=== Av Ukraina eller ukrainske styrker ===
Etter Ukraina ble angrepet er det flere eksempler på at russiske fanger har blitt fremstilt i sosiale media av den ukrainske siden, som et ledd i informasjonskrigen mellom de to landene. Ifølge regler for krigføring, som Ukraina har undertegnet, er dette ikke lov, krigsfanger skal respekteres og ikke brukes i en slik sammenheng.
Jeg vil si at alle rapporter om mulige brudd på internasjonal lov bør følges opp eller undersøkt, og selvfølgelig, ethvert brudd på internasjonal lov og hvilken som helst krigsforbrytelse er alltid uakseptabel.
Det har fremkommet en video som synes å vise at ukrainske soldater skyter russiske soldater som er tatt til fange. BBC har bekreftet at videoen er tatt opp vest for Kyiv og at satellittfoto viser lik på bakken. Dersom videoen viser skyting av fanger er det en krigsforbrytelse, i henhold til ukrainsk lov, og folkeretten. Ukrainas utenriksminister uttalte 7. april at han var kjent med videoen og at den ville bli etterforsket.
=== Den internasjonale domstolen ===
Den 26. februar 2022 anla Ukraina sak mot Russland ved Den internasjonale domstolen (ICJ) som er FNs høyeste domstol. Ukraina mente Russland hadde brutt Folkemordkonvensjonen fra 1948 og krevde umiddelbar stans i krigshandlingene. Russland boikottet høringen 7. mars 2022. ICJ ba i sin kjennelse 16. mars 2022 Russland om umiddelbart å stoppe krigshandlingene.
=== Den internasjonale straffedomstolen ===
Den 27. februar 2022 ba Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba Den internasjonale straffedomstolen (ICC) om å innlede etterforskning av russiske krigsforbrytelser. Den 28. februar uttalte sjefaktor ved ICC Karim Ahmad Khan at det var «rimelig grunn» til å undersøke påstander om at Russland har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 39 land, herunder Norge, ba ICC starte etterforskning.
ICC varslet 28. februar 2022 at den ville starte etterforskning av situasjonen i Ukraina. Den 3. mars åpnet ICC formell etterforskning.Den internasjonale straffedomstolen innleder etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten utført av russiske individer iflg Aftenposten.Ifølge Philippe Sands kan ikke Putin stilles for ICC fordi Russland ikke har sluttet seg til domstolen. ICCs jurisdiksjon dekker ikke angrepskrig. Sands har tatt til orde for et eget internasjonalt tribunal, omtrent som Nürnbergprosessen, til å etterforske Putins og hans medarbeideres krigføring i Ukraina.Ukraina ga i 2015 Den internasjonale straffedomstolen rett til å etterforske brudd på folkeretten på ukrainsk territorium. Russland og Ukraina er ikke selv medlemmer av domstolen, og domstolen har dermed ikke påtalemakt når det gjelder det å innlede selve angrepskrigen. Bare FNs sikkerhetsråd kan sende Russlands ledelse til domstolen noe som i praksis ikke vil skje uten et regimeskifte i Moskva. Domstolen kan straffe krigsforbrytelser begått av de militære styrkene.Litauen vedtok 10. mai 2022 å betrakte Russlands invasjon og handlinger i Ukraina som folkemord, og vedtok samtidig å klassifisere Russland som en terroriststat.
== Reaksjoner ==
Invasjonen ble møtt av fordømmelse og kritikk fra en rekke land, og flere land har innført omfattende økonomiske sanksjoner mot Russland.Tyrkia annonserte 1. mars 2022 at Dardanellene og Bosporus-stredet kan bli stengt for militære fartøy. Tyrkias rett til å stenge adgangen til Svartehavet følger av Montreuxkonvensjonen av 1936.Den amerikanske filmskaperen Sean Penn var i Ukraina for å lage en dokumentar om forholdene da Russland invaderte. Penn mente at USA burde støtte Ukraina mot den russiske invasjonen Penn uttalte at Putin hadde gjort en grusom feil ved å invadere (a most horrible mistake for all of humankind). Den amerikanske politikeren Nancy Pelosi besøkte Kyiv og møtte Zelenskyi 30. april.Andrej Kozyrev, tidligere utenriksminister, mener at Putin gjorde tre alvorlig feil: Putin undervurderte Ukrainas styrke, han overvurderte Russlands militære styrke (blant annet basert på sminkede rapporter fra forsvaret) og han undervurderte reaksjonene som ville komme fra vesten (blant annet basert på forestilling om president Biden og EU som svake). Professor Jardar Østbø er enig i Kozyrevs analyse og mener Putin undervurderte patriotismen i Ukraina.Russisk-ortodokse prester i Nederland brøt med patriarken i Moskva, Kirill, fordi de opplever press til å støtte krigen. Prestene har bedt om å bli knyttet til patriarken i Konstantinopel i stedet. Kirill har beskrevet motstandere av Russlands invasjon som «onde krefter» og motstandere av russisk enhet.Den brasilianske politikeren Luiz Inacio Lula da Silva uttalte i mai 2022 at Zelenskyj er medskyldig i krigen. Lula mener at Ukraina skulle ha vært imøtekommende overfor Russlands krav om at landet ikke skulle inn i NATO. Lula mener at NATO og USA burde ha sagt klart fra at Ukraina ikke ville bli medlem, og problemet ville ha vært løst uten krig.
=== Europeiske land ===
Statsministrene fra Polen (Mateusz Morawiecki sammen med partileder Jarosław Kaczyński), Slovenia (Janez Jansa) og Tsjekkia (Petr Fiala) reiste 15. mars med tog fra Warszawa til Kyiv og hadde der møte med Volodymyr Zelenskyj. Det pågikk kamper i den vestlige utkanten av Kyiv mens møtet ble holdt om kvelden 15. mars. De reiste med tog fordi russiske myndigheter kunne oppfatte et polsk fly over Ukraina som fiendtlig. Ursula von der Leyen og Josep Borrell fra EU var i Kyiv 8. april. Boris Johnson, Storbritannias statsminister, reiste 9. april 2022 til Kyiv for å ha møte med president Zelenskyj. Østerrikes statsminister Karl Nehammer var 9. april i Kyiv for å møte Zelenskyj og borgermester Vitalij Klitsjko. Bulgarias statsminister Kiril Petkov besøkte krigsskadde områder ved Kyiv 28. april og uttalte at europeiske land ikke kan være likegyldige til det som skjer.Østerrikes kansler, Karl Nehammer, var som den første vestlige leder etter invasjonen i Moskva 11. april. Etter samtalene med Putin der uttalte Nehammer at Putin opplever sanksjonene som harde, at Putin ønsker krigen snart er over og at Putin mener krigen er nødvendig av hensyn til Russlands sikkerhet.I Tyskland førte invasjonen til at landets forsvarspolitikk (som i stor grad har vært uendret siden landet gikk inn i NATO) på kort tid ble lagt om. Det har siden andre verdenskrig vært en utbredt pasifistisk holdning i Tyskland. Den tyske regjeringen under sosialdemokratisk ledelse bestemte seg for å ruste opp og sende tunge våpen til det ukrainske forsvaret. Regjeringspartneren Bündnis 90/Die Grünen («De grønne») presset mest på for ommleggingen. De grønne begynte opprinnelig som et blant annet pasifistisk parti som ville nedlegge det tyske militæret.Ledelsen i Frankrike og Tyskland har lite tro på russisk militær nederlag og har lagt mest vekt på diplomatiske løsninger. De baltiske landene har satset på russisk tap og har ønsket stadig mer våpenstøtte til Ukraina; en linje tidsskriftet The Economist har vært eksponent for.
=== NATO ===
24. februar ba de de baltiske landene Polen, Estland, Latvia og Litauen om konsultasjoner i NATO i tråd med Atlanterhavspaktens artikkel 4. 25. februar erklærte NATO at de aktiverte reaksjonsstyrken NATO Response Force og ville sende flere styrker til Øst-Europa.Etter et besøk i Kyiv uttalte USAs forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsket å se Russland svekket. En artikkel i CNN knyttet uttalelsen til en endring i president Bidens linje overfor den russiske invasjonen av Ukraina. Mens USA etter invasjonen forsøkte å bistå Ukraina så landet hadde et godt utgangspunkt for forhandlinger, har USAs standpunkt blitt endret til å støtte en full seier for Ukraina.På bakgrunn av NATO-landenes våpenleveranser hevdet utenriksminister Sergej Lavrov (26. april) at NATO i praksis er i krig med Russland. NATO og USA sier at landene ikke er i krig med Russland. President Biden utelukker direkte militær konfrontasjon med Russland. Tormod Heier uttalte at Lavrov har et poeng ved at det har blitt en stedfortrederkrig. Karsten Friis ved NUPI uttalte at man ikke er krig før man skyter direkte på hverandre. Ukraina mottar i tillegg etterretning fra Storbritannia og USA, noe som gir dem god oversikt over russiske styrkers bevegelser. I april utvidet de vestlige landene leveransene til å omfatte mer offensive våpen som stridsvogner. President Emmanuel Macron var i mars bekymret for at leveranse av tunge, offensive ville føre til at Russland definerte NATO som medvirkende (co-belligerent) i krigen og dermed gjøre NATO-land til legitime angrepsmål. Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit uttalte i mars at det ikke er i strid med FN-pakten å levere våpen til den ene parten og at det ikke gjør NATO-landene til part i krigen. Ifølge Hellestveit gjør våpenleveransene NATO-landene til medkrigere og Russland kan gjøre enkelte militære tiltak mot leveransene uten å bryte NATO-landenes suverenitet. Jussprofessor Knut Einar Skodvin uttalte i mars at det er lang praksis for at land har levert våpen uten å bli ansett som part i konflikten for eksempel USAs våpenleveranser før USA gikk inn i andre verdenskrig på Storbritannias side.
=== FN ===
FNs generalsekretær António Guterres oppfordret Russland til å umiddelbart avslutte aggresjonen i Ukraina, mens de franske og amerikanske ambassadørene kunngjorde at de ville presentere en resolusjon for FNs sikkerhetsråd den 25. februar 2022. Storbritannia, USA, Canada, og EU stemplet angrepet som uprovosert og uberettiget og lovet harde sanksjoner mot russiske enkeltpersoner, bedrifter og eiendeler. Den 25. februar la Russland ned veto mot et utkast til resolusjon fra Sikkerhetsrådet som «på det sterkeste beklager den russiske føderasjonens aggresjon». Elleve land stemte for, og tre avsto: Kina, India og De forente arabiske emirater.FNs ekstraordinære generalforsamling vedtok 2. mars 2022 en resolusjon som fordømte Russlands invasjon av Ukraina. 141 land stemte for og 35 avsto (inkludert Kina, India, Pakistan og Sør-Afrika). Fem land stemte i mot: Russland, Belarus, Nord-Korea, Eritrea og Syria.Guterres besøkte Ukraina 28. april blant Borodjanka og andre ødelagte områder utenfor Kyiv. Guterres uttalte at krig er absurd, ondskapsfult og uakseptabelt. Sentrale deler av Kyiv ble truffet av russiske missiler mens Guterres var i byen.
== Sanksjoner ==
USA, EU og Storbritannia innførte en rekke strenge sanksjoner mot Russland og Belarus. Målet med sanksjonene var å ramme Russland i lang tid, og minimere konsekvenser for Europa. SWIFT ble omtalt som et særlig omfattende og viktig sanksjons-virkemiddel mot Russland. EU opplyste at det var 7 russiske banker. EU-landene fortsatte å kjøpe olje og gass fra Russland til en verdi av rundt 1 milliarder dollar daglig. Etter Butsja-massakren tidlig i april 2022 ble sanksjoner mot russisk olje og gass igjen diskutert, mens det tyske kanslerkontoret anså at den tyske økonomien ikke kunne tåle tap av russisk olje og gass, ble det fra flere samfunnsøkonomer hevdet at stopp i leveranser av russisk gass og olje ville koste (antatt nedgang i BNP på mellom 0,5 % og 3 %), men ville være overkommelig (bnp-nedgangen i 2020 grunnet pandemien var 4,5 %).De store økonomiene Brasil og Mexico har avstått fra å delta i sanskjonene.
=== Canada ===
Innførte toll på varer fra Russland og Belarus.
=== USA ===
Russlands største kreditor Sberbank kan ikke handle i amerikanske dollar.
Amerikanske institusjoner måtte innen 30 dager avbryte alt samarbeid og avslutte alle kontoer de måtte ha i Sberbank, VTB bank og 20 datterselskaper.
Handel med følgende selskaper forbys: Sberbank, AlfaBank, Credit Bank of Moscow, Gazprombank, Russian Agricultural Bank, Gazprom, Gazprom Neft, Transneft, Rostelecom, RusHydro, Alrosa, Sovcomflot, og Russian Railways.
Følgende enkeltpersoner ble svartelistet: Sergej Ivanov, Aleksandr Sergej Ivanov, Nikolaj Patrusjev Andrej Patrusjev, Igor Setsjin, Ivan Setsjin, Andrej Putsjkov, Jurij Solvijev, Galina Ulyutina, og Aleksandr Vedjakhin.
Åtte russiske oligarker ble utestengt fra det amerikanske finanssystemet, og fikk sine midler i landet frosset. Blant disse var milliardærene Alisjer Usmanov og Dmitrij Peskov.
19 oligarker og 47 av deres familiemedlemmer og nære bekjente fikk innreise nekt til USA.
Sanksjoner mot belarusiske statlige banker, forsvarsselskaper og 24 andre belarusiske selskaper.
Sanksjoner mot enkeltpersoner fra Belarus som støttet Russland.
Apple begrenset enkelte av sine tjenester for brukerne i Russland, blant annet betalingstjenesten Apple Pay.
USA stengte luftrommet for alle russiske fly.
Google deaktiverte trafikkinformasjon og live-hendelser i Google Maps, for Ukraina.
PayPal stengte alle tjenestene sine i Russland.
Google stoppet salg av annonser i Russland.
Visa og Mastercard blokkerte russiske banker og bankkort i deres betalingssystemer.
American Express stanset all virksomhet i Russland og Belarus.
Microsoft stanset all salg av både produkter og tjenester.
USA forbød import av russisk olje og gass.
Coca-Cola og Pepsi stanset sine virksomheter i Russland.
McDonald’s stengte alle sine 850 restauranter i Russland.
Boeing suspenderte innkjøp av russisk titanium.
=== EU ===
Eiendelene til president Vladimir Putin og utenriksminister Sergej Lavrov ble fryst.
Sanksjoner mot 351 medlemmer av det russiske parlamentet.
Sanksjoner mot 27 enkeltpersoner og selskaper som støttet invasjonen av Ukraina.
Russland fikk begrenset tilgang på viktig teknologi, blant annet databrikker.
Forbud for EU-land mot eksport av reservedeler til russiske oljeraffinerier.
Forbud for salg av fly og utstyr til russiske selskap.
Visumrestriksjoner for russiske diplomater, forretningsfolk og andre personer.
EU stengte luftrommet for alle russiske fly.
De to statlige russiske mediene RT og Sputnik fikk ikke lenger kringkaste fra EUs medlemsland.
De belarusiske bankene Belagroprombank, Bank Dabrabyt og Belarus' utviklingsbank, samt flere andre banker ble utestengt fra det internasjonale banksystemet Swift.
EU vedtok sanksjonspakke 5 den 8. april 2022. Import av kull forbys. EU har importert ¼ av den russiske kullproduksjonen til en årlig verdi av åtte milliarder euro. Videre forbys import av andre varer til en årlig verdi av 5,5 mrd euro. Det inkluderer sement, trelast og brennevin. Videre utvider EU de finansielle sanksjoner mot Russland, og EU forbyr russiske skip å legge til havn i EU.
Europakommisjonen ved kommisjonspresident Ursula von der Leyen, foreslo 4. mai 2022 et importforbud i EU på russisk olje. Kommisjonen foreslo å fase ut import av råolje fra Russland i løpet av det kommende halve året og raffinert olje innen utgangen av 2022. Importforbudet ble fremlagt for godkjenning av EUs 27 medlemsland.
=== Storbritannia ===
Bankene Bank Rossija, IS Bank, General Bank, Promsvjazbank og Black Sea Bank ble alle utestengt fullstendig fra Storbritannias finanssystem.
Oligarkene Gennadij Timtsjenko, Boris Rotenberg og Igor Rotenberg ble utestengt fullstendig fra Storbritannias finanssystem.
Innførte sanksjoner mot alle som stemte for diplomatisk anerkjennelse av Donetsk og Luhansk i Dumaen og Føderasjonsrådet.
Russiske selskaper og privatpersoner fikk forbud mot å ta opp lån i Storbritannia, og det ble innført et maks-tak for hvor store pengesummer russiske statsborgere fikk sette inn på konto i britiske banker.
En rekke russiske personer og selskaper fikk kontoene sine låst i britiske banker.
Russiske flyselskapet Aeroflot ble utestengt fra Storbritannia.
Stengte luftrommet for alle russiske fly.
Innførte streng eksportkontroll for å hindre eksport av elektronikk, telekommunikasjonsutstyr og luftfartsutstyr til Russland.
Innførte sanksjoner mot de russiske oligarkene, Roman Abramovitsj, Oleg Deripaska, Igor Setsjin, Andrej Kostin, Alexei Miller, Nikolai Tokarev og Dmitri Lebedev som alle fik sine britiske eiendeler fryst.
=== Norge ===
Innenfor EØS-området er Norge det eneste landet som fremdeles tillater anløp av russiske fiskefartøy, i resten av EØS er det forbud mot anløp av russiske skip og fiskefartøy, regjeringen, ved justisdepartementet, stadfestet 12. august at unntaket består.
Norge stengte sitt luftrom for russiske fly.
Norge sluttet seg til EUs sanksjoner
Munchmuseet startet en boikott av russisk kunst.
Norgesgruppen stoppet salg av russiske dagligvareprodukter, og Coop sluttet å ta inn russiske varer.
Vinmonopolet stoppet salg av russiske produkter.
Regjeringen startet en prosess for å trekke Oljefondet ut av Russland.
Regjeringen frøs forsknings- og utdanningssamarbeid med Russland.Norges Idrettsforbund oppfordret i en uttalelse 26. februar til utestengelse av russiske og belarusiske utøvere, idrettsledere og tillitsvalgte fra internasjonal idrett. I en presisering 4. mars ble det sagt at vedtaket ikke skulle ha utilsiktede konsekvenser blant annet for barn og unges deltakelse i idrett. I et nytt møte i idrettsstyret 10. mars ble det blant annet presisert som en anbefaling at russiske og belarusiske barn og unge ikke skulle kunne representere sitt hjemland i slike konkurranser verken individuelt eller som landslag.
=== Internasjonalt ===
Innen kulturliv og idrett er det innført strenge sanksjoner. Russland er utestengt fra Eurovision Song Contest 2022. Invasjonen forhindret Ukraina fra å arrangere denne sangkonkurransen i 2023 selv om de vant i 2022. En lang rekke idrettsarrangement i Russland er blitt kansellert, i tillegg til at russiske idrettsutøvere har blitt nektet deltakelse i internasjonale konkurranser.
Fédération Internationale de Volleyball fratok Russland VM i volleyball for menn 2022.
FIDE avlyste sjakkolympiaden i Moskva 2022.
Maersk, et av verdens største rederier, stoppet transport til russiske havner.
Russland og Belarus ble utestengt fra de Paralympiske vinterleker 2022
Den internasjonale katteorganisasjonen Fédération Internationale Féline stengte ut alle russiske katter fra organisasjonens konkurranser på verdensbasis.
TikTok stanset alt nytt innhold i Russland.
Spotify stengte kontorene sine i Russland.
Det internasjonale håndballforbundet (IHF) utestengte alle russiske og belarusiske lag, ledere og dommere fra internasjonal håndball
Shell stanset all samarbeid med Russland, stoppet å kjøpe olje og gass, og stengte alle bensinstasjoner i landet.
Heineken stanset all produksjon, annonsering og salg av øl i Russland.]
Carlsberg stanset all produksjon, annonsering og salg av øl i Russland.]
Sony og Nintendo stanset all drift i Russland.
Ferrari stoppet alle leveranser til Russland og donerte én million euro til støtte for ukrainere i nød.
Universal Music Group, suspenderte all drift og stengte sine kontor i Russland.
Australia innførte sanksjoner mot 33 russiske oligarker, deres medarbeidere og familiemedlemmer.
Bermuda inndro luftdyktighetsbevis for flere hundre russiske fly registrert på Bermuda.
== Forholdene internt i Russland ==
Russiske myndigheter innførte mulighet for fengselsstraff for spredning av «falsk informasjon» om hendelsene i Ukraina. Det er ikke tillatt å bruke orde «krig» og «invasjon» og russiske media omtaler det i stedet som en «militær spesialoperasjon». Det ukrainske forsvaret omtales som «nasjonalister» eller «nasjonalistiske bataljoner», og Ukraina omtales som «territorium» (ikke som egen stat). Enkelt russere tror på Putins fremstilling om at russiske styrker skal redde Ukraina fra nazister. BBC, Voice of America og Deutsche Welle ble blokkert i Russland 4. mars.
Russland blokkerte Facebook og Twitter, basert på påstander om at disse krenker rettigheter og friheter til russiske borgere.
Russland stengte russiske massemedia som fortalte noe annet enn den offisielle russiske versjonen av hva som skjer.
Russland innførte en lov om inntil 15 års fengsel for de som forteller noe annet enn den offisielle russiske versjonen av hva som skjer.
Russland blokkerte Instagram, basert på at Meta (moderselskapet til Facebook og Instagram) endret retningslinjene slik at det i noen land var lov til å publisere innhold som «Død over Putin».
Russland innførte sanksjoner mot USAs president Joe Biden, utenriksminister Antony Blinken, forsvarsminister Lloyd Austin og en rekke andre amerikanske ledere.
Russland forbød Meta, morselskapet til Facebook og Instagram i Russland etter at en domstol stemplet selskapet som «ekstremistisk».
Russland vil trekke seg ut av Europarådet etter kritikk.
Russland trekker seg fra Den europeiske menneskerettskonvensjon med virkning fra 16. september.
Russland har krevet at Wikipedia må slette informasjon om Russlands invasjon av Ukraina 2022 i den russisk-språlige versjonen. Det ble påstått at Wikipedia formidlet «falsk» informasjon til det russiske folk. Blant annet er det forbudt å omtale invasjonen som en krig i Russland. Det ser ikke ut til at Wikipedia har etterkommet kravet.
Registrering av Amnesty og Human Rights Watch i Russland trukket tilbake. Den russiske komikeren Maksim Galkin kritiserte krigføringen og sa at Russland er ansvarlig for skrekkelige ting. Galkin er også kjent som Alla Pugatsjovas ektemann. De to har flyttet til Israel. Galkin er en av Russlands ledende komikere og har 9,5 millioner følgere på instagram.Putin har gjort det ulovlig å si at andre verdenskrig begynte med en allianse mellom Hitler og Stalin, og at Stalin begrunnet invasjonen av Polen i 1939 omtrent på samme måte som Putin begrunnet invasjonen av Ukraina. Russiske forlag ble etter invasjonen pålagt å fjerne omtale av Ukraina fra skolebøker.I mai 2022 ble det meldt at 3,8 millioner innbyggere har forlatt Russland siden invasjonen. Blant disse anslås det å være 100.000 IT-ingeniører og det er ventet at flere titusen vil følge etter. Russland har en betydelig IT-sektor med mange dyktige IT-arbeidere og IT-selskapene har dels konkurrert med og dels vært underleverandører til store internasjonale selskap.Den russiske statsviteren Greg Yudin anslår at den russiske befolkningen grovt kan deles i tre hovedkategorier: (1) De radikale utgjør 15-25 % og er «hauker» støtter krigen høylytt. (2) Dissidentene utgjør 20-25 % og er sterkt undertrykte motstandere av krigen. (3) Passive lekfolk utgjør 50-60 % og holder seg unna krig og politikk; disse kan støtte krigen på en passiv måte uten å ønske delta i krigen for eksempel ved mobilisering.Den russiske journalisten Anton Krasovsky ble i november 2022 tatt av luften i fjernsynskanalen RT. Bakgrunnen var at han argumenterte for å drukne ukrainske barn og at ukrainere burde stenges inne i husene for å bli brent levende.
=== Kirken ===
Patriark Kirills (Den russisk-ortodokse kirkes leder i Moskva) posisjon etter invasjonen har blitt forstått som uttrykk for en teologisk legitimering av invasjonen, samtidig som det hevdes en kirkelig autoritet over Kyivs kirkeledere.
=== Stater og territorier som begikk «uvennlige handlinger mot Russland» ===
Den 5. mars 2022 godkjente Russlands regjering en liste over stater og territorier som Russland mente begikk «uvennlige handlinger mot Russland», russiske selskaper og russiske borgere.
Russland grunngav landene i listen med at de hadde sluttet seg til sanksjonene mot Russland etter Russlands invasjon av Ukraina.
Dette innebar at russiske enkeltpersoner, selskaper og myndigheter som har utenlandske handels-obligasjoner i utenlandske selskaper, kunne betale utenlandske kreditorer i rubler.Listen inneholdt følgende stater og territorier:
USA
Canada
EU-landene
Storbritannia (inkludert Jersey, Anguilla, De britiske jomfruøyer, Gibraltar)
Ukraina
Montenegro
Sveits
Albania
Andorra
Island
Liechtenstein
Monaco
Norge
San Marino
Nord-Makedonia
Japan
Sør-Korea
Australia
Mikronesia
New Zealand
Singapore
Taiwan
=== Sanksjoner ===
Russland stengte 8. april 2022 kontorene til 15 internasjonale kontorer i landet, herunder kontorene til Human Rights Watch og Amnesty International. Russland stanset også all kontakt med partinære tyske stiftelser som Adenauer-, Ebert-, Böll-, Naumann- og Brandt-stiftelsene.Russiske myndigheter offentliggjorde 21. mai 2022 en liste over 963 amerikanske borgere som er utestengt fra Russland. Listen omfatter blant andre president Joe Biden, visepresident Kamala Harris, utenriksminister Anthony Blinken, Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg og skuespiller Morgan Freeman.
=== Mangel på arbeidskraft ===
Ved at så mange russiske menn ble opptatt med krigshandlinger, ble drept eller invalidisert i kamper, flyktet fra Russland for å unngå mobilisering, eller ble flyttet over til rustningsindustri, oppstod mangel på arbeidskraft i endel bransjer, som for eksempel jordbruk og maskinførere.
== Samtalerunder mellom Russland og Ukraina ==
Den første runden med forhandlinger mellom delegasjoner fra Russland og Ukraina, ble holdt mandag 28. februar 2022, i Homjel-regionen sørøst i Belarus, ved grensa til Ukraina. Etter flere timer med forhandlinger, ble disse avsluttet og var resultatløs. Men partene ble enige om en runde nummer to med samtaler om konflikten ved et senere tidspunkt.
Torsdag 3. mars 2022 ble det bekreftet at den andre runden med forhandlinger mellom delegasjoner fra Russland og Ukraina, skulle foregå i regionen Brest vest i Belarus. Fra ukrainsk side deltok blant andre Mykhajlo Podoljak og politikeren og forretningsmannen Davyd Arakhamija. Den ukrainske delegasjonen uttalte etter forhandlingene at de hadde oppnådd «felles forståelse» med Russland om evakuering av sivile. Ukrainas delegasjon ønsket å forhandle frem trygge korridorer i landet for flyktninger og humanitær hjelp.Mandag 7. mars 2022 møttes delegasjoner fra Ukraina og Russland igjen for en tredje runde med samtaler i Brest Belarus, siden Russlands invasjon av Ukraina. Igjen ble samtalene avsluttet og var resultatløse. Men partene ble nok en gang enige om en ny runde med samtaler om konflikten ved et senere tidspunkt.Torsdag 9. mars 2022 møttes den ukrainske utenriksministeren Dmytro Kuleba og russlands utenriksminister Sergej Lavrov, til det fjerde forhandlingsmøtet mellom Ukraina og Russland. Møtet ble avholdt i Antalya, Tyrkia, under ledelse av Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu. Initiativet til møtet kom fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Møtet førte ikke til noen våpenhvile.President Zelenskyij meddelte i et intervju med russiske journalister 27. mars at Ukraina var villig til å diskutere selvstendighet for Donbas-regionen. Intervjuet ble gitt til redaksjonene Meduza, Dozhd TV og avisen Kommersant.Tirsdag 29. mars 2022 møttes delegasjoner fra Ukraina og Russland igjen for en femte runde med samtaler i Istanbul Tyrkia, siden Russlands invasjon av Ukraina. Der ble et nytt forslag om sikkerhetsgarantier lagt frem av den ukrainske delegasjonen, som innebærer at blant annet at Israel, Canada, Polen og Tyrkia kan være blant nasjoner som stiller som sikkerhetsgarantister.I en artikkel på nettstedet Politico i mai 2022 beskrev den ukrainske presidenten Zelenskyij hvordan den franske presidenten Macron hadde bedt han om å oppgi deler av Ukraina til Russland så den russiske lederen Putin unngikk «å miste ansikt». Den ukrainske presidenten understreket at det var russiske styrker som sto på ukrainsk territorium, og ikke omvendt, og at Ukraina aldri ville anerkjenne Russlands forsøk på å annektere Krim.
== Annektering av de erobrede områdene ==
I slutten av september 2022 ble det i fire regioner under delvis russisk kontroll avholdt folkeavstemninger om tilslutning til Russland. President Putin erklærte straks deretter (30. september) annektering av Luhansk oblast, Donetsk oblast, Zaporizjzja oblast og Kherson oblast. Putins raske avgjørelse kan ha bakgrunn i de ukrainske styrkenes fremgang blant annet rundt byen Lyman.
== Økonomiske konsekvenser ==
Det internasjonale energibyrået (IEA) forventer at krigen fører til raskere utfasing av fossil energi slik russisk gass, olje og kull erstattes av fornybar energi. Volumnedgang har på kort sikt blitt kompensert av økt priser som har opprettholdt Russlands inntekter. Krigen fil trolig føre til at de europeiske landene vil forsøke å gjøre seg uavhengig av fossil energi fra Russland, særlig gass. Russlands andel av verdenshandelen med energi ventes å fall fra 20 % til 13 % i 2030. Norge ventes å tjene 900 milliarder kroner mer på salg av gass i 2022 på grunn av økte priser.
== Se også ==
Øvelse Unionens besluttsomhet-2022
Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022
Den russisk-ukrainske krig
Russlands anneksjon av Krim i 2014
Frikildeetterretning
== Bilder ==
== Video ==
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 Russian invasion of Ukraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Helt av Ukraina (ukrainsk: Герой України) er en ukrainsk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 23. | 194,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Sebastian (Samuel) Bach den yngre (1748–1778) var en tysk tegner og maler i musikerfamilien Bach. | 194,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helt_av_Belarus | 2023-02-04 | Helt av Belarus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belarusisk samfunn', 'Kategori:Ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1995'] | Helt av Belarus (belarusisk: Герой Беларусi) er en belarusisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 13. april 1995 av Belarus’ Øverste sovjet. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig et synlig tegn på dette. Æresbevisningen tildeles av Belarus’ president. Den er Belarus’ fornemste utmerkelse.
| Helt av Belarus (belarusisk: Герой Беларусi) er en belarusisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 13. april 1995 av Belarus’ Øverste sovjet. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig et synlig tegn på dette. Æresbevisningen tildeles av Belarus’ president. Den er Belarus’ fornemste utmerkelse.
== Insignier ==
Den som hedres med tittelen Helt av Belarus mottar samtidig et ordenstegn i form av en fasettert femtagget stjerne opphengt i et bånd delt i rødt og grønt. Fargene i båndet er å finne i Belarus’ flagg. Ordenstegnet er direkte basert på det som fulgte med æresbevisningen Helt av Sovjetunionen.
== Tildeling ==
Per november 2015 var ærestittelen tildelt elleve personer. Filaret Vakhromejev og Darja Domratsjeva er blant dem som er hedret med tittelen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Звание «Герой Беларуси» и медаль Героя Беларуси Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine., av Anatoly Nikitin. | Helt av Belarus (belarusisk: Герой Беларусi) er en belarusisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 13. | 194,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Johanssons | 2023-02-04 | The Johanssons | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske musikkgrupper', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix junior'] | The Johanssons er en dansk musikkgruppe. I 2008 var de med i MGP DK, Danmarks svar på Melodi Grand Prix Junior. Der vant de, og kom da videre til MGP Nordic. Der møtte de The BlackSheeps, The Battery, Jonna og Footboys. The Johanssons kom på andreplass i finalen, mens The BlackSheeps vant MGP Nordic 2008.
| The Johanssons er en dansk musikkgruppe. I 2008 var de med i MGP DK, Danmarks svar på Melodi Grand Prix Junior. Der vant de, og kom da videre til MGP Nordic. Der møtte de The BlackSheeps, The Battery, Jonna og Footboys. The Johanssons kom på andreplass i finalen, mens The BlackSheeps vant MGP Nordic 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) The Johanssons på Discogs
(en) The Johanssons på MusicBrainz | The Johanssons er en dansk musikkgruppe. I 2008 var de med i MGP DK, Danmarks svar på Melodi Grand Prix Junior. | 194,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronnie_Peterson | 2023-02-04 | Ronnie Peterson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. september', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Dødsfall i motorsportsulykker', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske Formel 1-førere'] | Ronnie Peterson (født 14. februar 1944, død 11. september 1978) var en svensk Formel 1-racerkjører som kjørte i Formel 1 på 1970-tallet.
Han startet sin Formel 1-karriere i Monacos GP 1970 i en March 701 og fikk en syvendeplass i dette løpet. I 1971 ble Peterson forfremmet til førstefører hos STP March. Dette året ble han nummer to i F1 VM etter Jackie Stewart. Han vant ingen løp dette året, men fikk totalt fire andreplasser, blant annet i Italias GP på Monza hvor han var kun noen centimetere fra seieren.
Colin Chapman signerte Peterson for Team Lotus sammen med regjerende verdensmester Emerson Fittipaldi foran 1973- sesongen. Peterson startet sesongen dårlig med mange brutte løp før han endelig ble nummer tre i Monaco GP og sanket sine første VM poeng. I neste løp, Sveriges GP på Scandinavian Raceway på Anderstorp ledet Peterson i 78 av 80 runder. Han hadde en punktering på høyre bakhjul som gradvis forverret kjøreegenskapene til sin Lotus 72. Han ble allikevel nummer to etter å ha blitt forbikjørt av Denny Hulme på nest siste runde. I neste løp vant Peterson sitt første løp sommeren 1973 i det franske GP på Paul Ricard-banen. Lotus endte opp med å vinne konstruktørmesterskapet, men de tapte førertittelen til Jackie Stewart som kjørte for Tyrrell. Colin Chapman hadde ikke med i kontrakten til Peterson eller Fittipaldi hvem som var førstefører. Peterson vant fire løp dette året og tok to andreplasser. Han ledet blant annet i Spania på Montjuich og på Zandvoort i Nederland overlegent da han måtte bryte grunnet problemer med girkassen. Han ledet også Italia GP fra start til mål og Chapman unnlot å gi beskjed til Ronnie at han skulle slippe Fittipaldi forbi slik at han kunne ta innpå Jackie Stewart i sammendraget i VM. Fittipaldi valgte etter dette å gå til McLaren i 1974 hvor han også vant VM dette året. Peterson endte på tredjeplass i VM etter Stewart og Fittipaldi med 52 poeng.
I 1974 fikk Peterson førstefører status i Lotus og inn kom Jacky Ickx som andrefører. Man introduserte en ny bil, Lotus 76 med elektrisk clutch, doble bakvinger og en del andre tekniske nyvinninger. Resultatene uteble og man valgte å gå tilbake til Lotus 72, som fortsatt viste seg relativt konkurransedyktig med tre seire med Peterson bak rattet. Peterson vant i Monaco, i Frankrike på Dijon- banen og på Monza i 1974. Peterson endte i VM 1974 på 5.-plass, 10 poeng bak Fittipaldi som ble verdensmester. I 1975 fortsatte de å bruke den nå gamle Lotus 72 og Peterson endte helt nede på tolvteplass i VM dette året.
Etter to løp i 1976 brøt Peterson kontrakten med Lotus. Han returnerte til March-teamet der han startet karrieren. Han tok en seier på Monza, og dette ble hans tredje seier på den banen. I 1977 gikk Peterson til Tyrell, og kjørte deres P34 med fire små framhjul. Bilen ble for tung og de spesielle framdekkene ble ikke videreutviklet av Goodyear i 1977. Tyrell ble derfor akterutseilt dette året. Peterson oppnådde en tredjeplass i Belgias GP på Zolder som beste resultat gjennom sesongen, forøvrig et løp hans landsmann Gunnar Nilsson vant i sin Lotus 78.
I 1978 returnerte Peterson til Lotus. Avtalen ble til ved at den italienske greven Gughie Zanon sponset Petersons bil og betalte lønn og bonuser ved poles og ved gode resultater i løpene. Han vant Sør-Afrikas GP på Kyalami og Østerrikes GP på Österreichring samme år i Lotus 78 og senere Lotus 79.Italia GP 1978 ble Petersons siste F1-løp. Under oppvarmingen søndag før løpet mistet han bremsene før andre sjikane, Variante della Roggia, og endte i sikkerhetsnettet i svært høy hastighet. Siden han hadde signert for McLaren under Belgias GP for 1979 hos Lotus, ville ikke Colin Chapman låne ut Andrettis reservebil. Han valgte derfor å stille opp i reservebilen, en Lotus 78 som sist ble brukt i Belgias GP av Peterson selv.
Starten på løpet ble utført altfor rask ettersom flere av bilene ikke hadde kommet frem til sine startplasser da starteren Gianni Restelli slukket lysene for starten. Bilene fra femte rekke og bakover var rullende da Restelli startet løpet, og det ble trangt inn mot første sjikane, Variante Goodyear. Riccardo Patrese fikk fordel av rullende start og passerte flere biler på utsiden av selve banen nærmest pitlane. Han kjørte forbi James Hunt på innsiden og Hunt ble så overrasket at han instinktivt svingte til venstre og fikk sitt fremhjul mellom Petersons høyre hjulpar. Peterson traff Hunts venstre fremhjul med sitt høyre bakhjul og Hunts bil løftet seg i sammenstøtet. Petersons Lotus 78 fikk en vridning mot høyre etter påkjørselen og braste med låste hjul rett inn i autovernet ved siden av banen i cirka 120 km/t. Bilen hans var fulltanket med nesten 200 liter drivstoff, og idet han traff barrieren eksploderte bilen. Mange av bilene som kom bak Peterson forsøkte å kjøre utenom bilen som ble kastet tilbake i veibanen, men ikke alle lyktes. Både Patrick Depailler, Didier Pironi og Vittorio Brambilla krasjet med den. Peterson ble sittende delvis fastklemt helt til James Hunt og Patrick Depailler kom til og fikk dratt ham løs fra vraket. På sykehuset ble det konstatert 27 brudd i begge bena, hvorav ett i lårbenet skulle bli fatalt. Under den påfølgende operasjon på Niguardia sykehuset utenfor Milano oppstod det komplikasjoner i etterkant hvor benmarg kom ut i blodbanen. Dette kalles fettemboli, og fettstoffet ble spredt i hele kroppen med blodet som hindret adekvat oksygentilførsel, som førte til hjernedød grunnet manglende oksygen i blodet. Peterson ble erklært død klokken 09:06 om morgenen 11. september, dagen etter ulykken. Han endte på andreplass i F1 VM 1978 etter stallkollega Mario Andretti. I ettertid har medisinske eksperter på komplikasjoner ved mange benbrudd utrrykt skepsis til hvordan Peterson ble behandlet etter ulykken. Kritikken går først og fremst på at Peterson ble operert for tidlig for bruddet i lårbenet som med stor sannsylighet forårsaket benmarg i blodbanen.
Peterson er i flere kåringer ranket som en av de beste førerne som ikke vant Formel 1-VM i sin karriere sammen med engelske Stirling Moss og canadieren Gilles Villeneuve. I en rangering av de raskeste førerene i F1 av F1 Racing i 2008 ble Peterson rangert som nummer fem. Listen ble laget etter innspill fra teamsjefer og kolleger fra F1. I 1976 etter Niki Laudas ulykke på Nurburgring ønsket temasjef Daniele Audetto i Ferrari og erstatte Lauda med Peterson. Når Lauda hørte dette la han ned veto om dette men Enzo Ferrari lot Audetto overprøve Lauda. Da ringte Lauda Giovanni Agnelli som var styreformann i Ferrari og eide en majoritetsandel i Ferrari som Fiat sjef og overtalte Enzo Ferrari til å ikke la Ronnie få sete hos Ferrari. Lauda fryktet Peterson lynraske kjøring og han ble frakjørt av ham i 1972 når de var i samme stall, March.
Det ble satt opp en minnestatue i 2003 av Ronnie Peterson. Den er i bronse og utformet av Rickard Brixel med Peterson sittende over sin Lotus 72. Statuen står på Almbyplan i et boligområde utenfor sentrum av Örebro som var førerens hjemby.
Høsten 2017 kom spillefilmen Superswede, som omhandler datteren Nina Peterson opplevelser rundt tapet av sin far og hennes møter med førere som Niki Lauda, Emerson Fittipaldi, John Watson og Mario Andretti som forteller historier om Petersons liv.
| Ronnie Peterson (født 14. februar 1944, død 11. september 1978) var en svensk Formel 1-racerkjører som kjørte i Formel 1 på 1970-tallet.
Han startet sin Formel 1-karriere i Monacos GP 1970 i en March 701 og fikk en syvendeplass i dette løpet. I 1971 ble Peterson forfremmet til førstefører hos STP March. Dette året ble han nummer to i F1 VM etter Jackie Stewart. Han vant ingen løp dette året, men fikk totalt fire andreplasser, blant annet i Italias GP på Monza hvor han var kun noen centimetere fra seieren.
Colin Chapman signerte Peterson for Team Lotus sammen med regjerende verdensmester Emerson Fittipaldi foran 1973- sesongen. Peterson startet sesongen dårlig med mange brutte løp før han endelig ble nummer tre i Monaco GP og sanket sine første VM poeng. I neste løp, Sveriges GP på Scandinavian Raceway på Anderstorp ledet Peterson i 78 av 80 runder. Han hadde en punktering på høyre bakhjul som gradvis forverret kjøreegenskapene til sin Lotus 72. Han ble allikevel nummer to etter å ha blitt forbikjørt av Denny Hulme på nest siste runde. I neste løp vant Peterson sitt første løp sommeren 1973 i det franske GP på Paul Ricard-banen. Lotus endte opp med å vinne konstruktørmesterskapet, men de tapte førertittelen til Jackie Stewart som kjørte for Tyrrell. Colin Chapman hadde ikke med i kontrakten til Peterson eller Fittipaldi hvem som var førstefører. Peterson vant fire løp dette året og tok to andreplasser. Han ledet blant annet i Spania på Montjuich og på Zandvoort i Nederland overlegent da han måtte bryte grunnet problemer med girkassen. Han ledet også Italia GP fra start til mål og Chapman unnlot å gi beskjed til Ronnie at han skulle slippe Fittipaldi forbi slik at han kunne ta innpå Jackie Stewart i sammendraget i VM. Fittipaldi valgte etter dette å gå til McLaren i 1974 hvor han også vant VM dette året. Peterson endte på tredjeplass i VM etter Stewart og Fittipaldi med 52 poeng.
I 1974 fikk Peterson førstefører status i Lotus og inn kom Jacky Ickx som andrefører. Man introduserte en ny bil, Lotus 76 med elektrisk clutch, doble bakvinger og en del andre tekniske nyvinninger. Resultatene uteble og man valgte å gå tilbake til Lotus 72, som fortsatt viste seg relativt konkurransedyktig med tre seire med Peterson bak rattet. Peterson vant i Monaco, i Frankrike på Dijon- banen og på Monza i 1974. Peterson endte i VM 1974 på 5.-plass, 10 poeng bak Fittipaldi som ble verdensmester. I 1975 fortsatte de å bruke den nå gamle Lotus 72 og Peterson endte helt nede på tolvteplass i VM dette året.
Etter to løp i 1976 brøt Peterson kontrakten med Lotus. Han returnerte til March-teamet der han startet karrieren. Han tok en seier på Monza, og dette ble hans tredje seier på den banen. I 1977 gikk Peterson til Tyrell, og kjørte deres P34 med fire små framhjul. Bilen ble for tung og de spesielle framdekkene ble ikke videreutviklet av Goodyear i 1977. Tyrell ble derfor akterutseilt dette året. Peterson oppnådde en tredjeplass i Belgias GP på Zolder som beste resultat gjennom sesongen, forøvrig et løp hans landsmann Gunnar Nilsson vant i sin Lotus 78.
I 1978 returnerte Peterson til Lotus. Avtalen ble til ved at den italienske greven Gughie Zanon sponset Petersons bil og betalte lønn og bonuser ved poles og ved gode resultater i løpene. Han vant Sør-Afrikas GP på Kyalami og Østerrikes GP på Österreichring samme år i Lotus 78 og senere Lotus 79.Italia GP 1978 ble Petersons siste F1-løp. Under oppvarmingen søndag før løpet mistet han bremsene før andre sjikane, Variante della Roggia, og endte i sikkerhetsnettet i svært høy hastighet. Siden han hadde signert for McLaren under Belgias GP for 1979 hos Lotus, ville ikke Colin Chapman låne ut Andrettis reservebil. Han valgte derfor å stille opp i reservebilen, en Lotus 78 som sist ble brukt i Belgias GP av Peterson selv.
Starten på løpet ble utført altfor rask ettersom flere av bilene ikke hadde kommet frem til sine startplasser da starteren Gianni Restelli slukket lysene for starten. Bilene fra femte rekke og bakover var rullende da Restelli startet løpet, og det ble trangt inn mot første sjikane, Variante Goodyear. Riccardo Patrese fikk fordel av rullende start og passerte flere biler på utsiden av selve banen nærmest pitlane. Han kjørte forbi James Hunt på innsiden og Hunt ble så overrasket at han instinktivt svingte til venstre og fikk sitt fremhjul mellom Petersons høyre hjulpar. Peterson traff Hunts venstre fremhjul med sitt høyre bakhjul og Hunts bil løftet seg i sammenstøtet. Petersons Lotus 78 fikk en vridning mot høyre etter påkjørselen og braste med låste hjul rett inn i autovernet ved siden av banen i cirka 120 km/t. Bilen hans var fulltanket med nesten 200 liter drivstoff, og idet han traff barrieren eksploderte bilen. Mange av bilene som kom bak Peterson forsøkte å kjøre utenom bilen som ble kastet tilbake i veibanen, men ikke alle lyktes. Både Patrick Depailler, Didier Pironi og Vittorio Brambilla krasjet med den. Peterson ble sittende delvis fastklemt helt til James Hunt og Patrick Depailler kom til og fikk dratt ham løs fra vraket. På sykehuset ble det konstatert 27 brudd i begge bena, hvorav ett i lårbenet skulle bli fatalt. Under den påfølgende operasjon på Niguardia sykehuset utenfor Milano oppstod det komplikasjoner i etterkant hvor benmarg kom ut i blodbanen. Dette kalles fettemboli, og fettstoffet ble spredt i hele kroppen med blodet som hindret adekvat oksygentilførsel, som førte til hjernedød grunnet manglende oksygen i blodet. Peterson ble erklært død klokken 09:06 om morgenen 11. september, dagen etter ulykken. Han endte på andreplass i F1 VM 1978 etter stallkollega Mario Andretti. I ettertid har medisinske eksperter på komplikasjoner ved mange benbrudd utrrykt skepsis til hvordan Peterson ble behandlet etter ulykken. Kritikken går først og fremst på at Peterson ble operert for tidlig for bruddet i lårbenet som med stor sannsylighet forårsaket benmarg i blodbanen.
Peterson er i flere kåringer ranket som en av de beste førerne som ikke vant Formel 1-VM i sin karriere sammen med engelske Stirling Moss og canadieren Gilles Villeneuve. I en rangering av de raskeste førerene i F1 av F1 Racing i 2008 ble Peterson rangert som nummer fem. Listen ble laget etter innspill fra teamsjefer og kolleger fra F1. I 1976 etter Niki Laudas ulykke på Nurburgring ønsket temasjef Daniele Audetto i Ferrari og erstatte Lauda med Peterson. Når Lauda hørte dette la han ned veto om dette men Enzo Ferrari lot Audetto overprøve Lauda. Da ringte Lauda Giovanni Agnelli som var styreformann i Ferrari og eide en majoritetsandel i Ferrari som Fiat sjef og overtalte Enzo Ferrari til å ikke la Ronnie få sete hos Ferrari. Lauda fryktet Peterson lynraske kjøring og han ble frakjørt av ham i 1972 når de var i samme stall, March.
Det ble satt opp en minnestatue i 2003 av Ronnie Peterson. Den er i bronse og utformet av Rickard Brixel med Peterson sittende over sin Lotus 72. Statuen står på Almbyplan i et boligområde utenfor sentrum av Örebro som var førerens hjemby.
Høsten 2017 kom spillefilmen Superswede, som omhandler datteren Nina Peterson opplevelser rundt tapet av sin far og hennes møter med førere som Niki Lauda, Emerson Fittipaldi, John Watson og Mario Andretti som forteller historier om Petersons liv.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ronnie Peterson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Ronnie Peterson – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ronnie Peterson – racing-reference.info
(en) Ronnie Peterson – Driver Database | - | 194,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Pitblado | 2023-02-04 | Edward Pitblado | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Winnipeg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edward Bruce Pitblado (født 23. februar 1896 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 2. desember 1978) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Pitblado vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| Edward Bruce Pitblado (født 23. februar 1896 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 2. desember 1978) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Pitblado vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Pitblado – Olympedia
(en) Edward Pitblado – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Edward Pitblado – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Edward Pitblado – Eurohockey.com
(en) Edward Pitblado – Eliteprospects.com | Edward Bruce Pitblado (født 23. februar 1896 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 2. | 194,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madonna_(artist) | 2023-02-04 | Madonna (artist) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebokforfattere fra USA', 'Kategori:Dansere fra USA', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Personer fra Bay City', 'Kategori:Personer fra USA av canadisk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Madonna Louise Veronica Ciccone, mest kjent som bare Madonna, (født 16. august 1958 i Bay City i Michigan) er en amerikansk popartist, skuespiller og en av verdens mestselgende og mest populære entertainere. Hun er referert til som «Dronning av Pop», og kjent for sine stadige gjenoppfinne seg selv og allsidighet innen musikkproduksjon, låtskriving og visuell presentasjon. Hun har flyttet grensene for kunstnerisk uttrykk i populærmusikken, samtidig som hun har beholdt kontrollen over alle aspekter av karrieren. Hennes arbeid, som inkluderer sosiale, politiske, seksuelle og religiøse temaer, har skapt både kontrovers og kritikerros. Madonna er en fremtredende kulturell skikkelse i det 20. og 21. århundre, og er fortsatt en av de mest «veldokumenterte skikkelsene i den moderne tidsalder».Globalt har Madonna solgt over 300 millioner plater og er med dette listet i Guinness rekordbok som den mest solgte kvinnelige musikkartisten gjennom alle tider. Ifølge Recording Industry Association of America (RIAA) er hun den mestselgende kvinnelige rockeartisten i det 20. århundre og den nest mestselgende kvinnelige artist i USA, bak Barbra Streisand, med 84 millioner solgte album. Samtidig er hun den artisten som har vunnet flest MTV-priser med 24. Hun startet sitt eget plateselskap, Maverick Entertainment i april 1992, og selskapet har stått bak utgivelser for en rekke andre musikere, blant andre Alanis Morissette, The Prodigy og Muse.
Madonnas popularitet ble forsterket av roller i filmer som Desperately Seeking Susan (1985), Dick Tracy (1990), En klasse for seg (1992) og Evita (1996). Mens sistnevnte vant henne en Golden Globe-pris for beste skuespillerinne, fikk mange av hennes andre filmer dårlige anmeldelser.Madonna har tidligere vært gift med skuespilleren Sean Penn fra 1985 til 1989, og med filmregissøren Guy Ritchie i perioden 2000–2008.
| Madonna Louise Veronica Ciccone, mest kjent som bare Madonna, (født 16. august 1958 i Bay City i Michigan) er en amerikansk popartist, skuespiller og en av verdens mestselgende og mest populære entertainere. Hun er referert til som «Dronning av Pop», og kjent for sine stadige gjenoppfinne seg selv og allsidighet innen musikkproduksjon, låtskriving og visuell presentasjon. Hun har flyttet grensene for kunstnerisk uttrykk i populærmusikken, samtidig som hun har beholdt kontrollen over alle aspekter av karrieren. Hennes arbeid, som inkluderer sosiale, politiske, seksuelle og religiøse temaer, har skapt både kontrovers og kritikerros. Madonna er en fremtredende kulturell skikkelse i det 20. og 21. århundre, og er fortsatt en av de mest «veldokumenterte skikkelsene i den moderne tidsalder».Globalt har Madonna solgt over 300 millioner plater og er med dette listet i Guinness rekordbok som den mest solgte kvinnelige musikkartisten gjennom alle tider. Ifølge Recording Industry Association of America (RIAA) er hun den mestselgende kvinnelige rockeartisten i det 20. århundre og den nest mestselgende kvinnelige artist i USA, bak Barbra Streisand, med 84 millioner solgte album. Samtidig er hun den artisten som har vunnet flest MTV-priser med 24. Hun startet sitt eget plateselskap, Maverick Entertainment i april 1992, og selskapet har stått bak utgivelser for en rekke andre musikere, blant andre Alanis Morissette, The Prodigy og Muse.
Madonnas popularitet ble forsterket av roller i filmer som Desperately Seeking Susan (1985), Dick Tracy (1990), En klasse for seg (1992) og Evita (1996). Mens sistnevnte vant henne en Golden Globe-pris for beste skuespillerinne, fikk mange av hennes andre filmer dårlige anmeldelser.Madonna har tidligere vært gift med skuespilleren Sean Penn fra 1985 til 1989, og med filmregissøren Guy Ritchie i perioden 2000–2008.
== Familiebakgrunn ==
Madonna Louise Ciccione ble født som den tredje i en søskenflokk på seks av en italiensk-ættet far og en fransk-ættet mor. Oldemoren hennes var fra Ukraina. Hun er oppkalt etter sin mor, Madonna Fortin, som døde av brystkreft da Madonna var fem år gammel. Allerede i ung alder begynte Madonna å vise interesse for musikk. Hun spilte piano, danset ballett og begynte etter hvert også å spille teater. Ciccone-familien var katolikker, og barna ble oppdratt strengt. Da faren giftet seg på nytt med hushjelpen, reiste Madonna til New York der hun gikk på flere auditioner. For å få penger jobbet hun blant annet som modell og solgte smultringer på Times Square.
== Karriere ==
=== Starten på musikkarrieren ===
To år etter flyttet Madonna til Paris, der hun ble med i et show med diskostjernen Patrick Hernandez. Her møtte hun også Dan Gilroy som hun dannet bandet Breakfast Club med da hun kom tilbake til New York City. De bodde i en tidligere synagogebygning i Corona i Queens. I begynnelsen spilte Madonna trommer, men ble ganske raskt vokalisten.
I 1980 forlot Madonna Breakfast Club og dannet sitt eget band, Emmenon, som ble forkortet til Emmy. Hit hentet hun ekskjæresten fra Detroit, Steve Bray, og sammen lagde de demoer i hans hjemmestudio. Madonna spilte ofte på nattklubber, og ble oppdaget av DJ og produsent Mark Kamins. Kamins sendte en av demoene hennes til plateselskapet Sire Records, som ga henne platekontrakt.
=== Suksessen starter ===
Madonnas første singel, «Everybody», ble fort en klubbhit, men kom aldri høyt på hitlistene. Sangens musikkvideo ble heller ingen stor suksess.
I 1983 kom Madonnas første album Madonna. På dette albumet finner vi blant annet de to klubbhitene «Everybody» og «Burning Up», og hennes tredje singel «Holiday». Denne singelen ble, som de to første, også en klubbhit, og ble også spilt en del på radio. Den ble også populær i Europa, og Madonna ble nå internasjonalt kjent. Madonnas første topp 5-hit kom høsten 1984. «Lucky Star» kom på fjerdeplass på hitlistene i USA, og ble også en liten hit i Europa.
En av Madonnas kanskje mest kjente sanger, «Like a Virgin», kom ut i 1984, sammen med albumet med samme navn. Denne sangen lå på toppen av listene i seks uker, og albumet lå på listene i over to år. Hun opptrådte med «Like a Virgin» på den første MTV Music Awards 14. september 1984.
=== Skuespilleren Madonna ===
Madonnas første store film, Jakten på Susan, hadde premiere våren 1985 og ble etter hvert en liten kultsuksess.
27-årsdagen sin feiret Madonna med å gifte seg med skuespilleren Sean Penn, etter at de hadde vært sammen i ca. et halvt år. Paret hadde over 200 gjester i sitt bryllup, deriblant Andy Warhol, Diane Keaton og Cher.
Som en fortsettelse på sin skuespillerkarrière dukket Madonna og Sean Penn opp i filmen Shanghai Surprise, en film om en misjonær og en sykepleier i Kina på 1930-tallet. Filmen ble ingen suksess, men det fansen og kritikerne la mest merke til var Madonnas nye stil. Borte var det ville håret, de minimale klærne og den påklinte sminken. Lange, blonde krøller og konservativ sminke var hennes nye stil.
=== På turné ===
I april 1985 la Madonna ut på sin første turné, The Virgin Tour. Hun holdt konserter i 27 amerikanske byer og ble sett av totalt 355 000 tilskuere. Som oppvarmingsband hadde hun med seg Beastie Boys.
I juli 1985 ble Madonnas tredje album utgitt. True Blue gikk rett inn på førsteplassen på listene. Det gjorde også singelen «Papa Don't Preach», en sang om temaene religion og forholdet mellom far og datter. Videoen til denne sangen vant MTV Video Vanguard-prisen. I 1987 la Madonna ut på sin første Europa-turné.
I mars 1988 skrev Madonna under på en sponsoravtale med Pepsi til en verdi av fem millioner kroner. «Like a Prayer» ble den første sangen av en større artist som ble brukt i en TV-reklame før den ble gitt ut på markedet. Videoen til denne sangen ble oppfattet som støtende av blant andre italiensk TV, som nektet å vise den. Etter hvert ble dette en så stor sak at Pepsi sa opp sin sponsoravtale med Madonna. Italienske biskoper innledet en kampanje for å stoppe hennes tre planlagte konserter i Italia, og en av hennes konserter ble avlyst. Den offisielle grunnen var dårlig billettsalg.
Også i Pakistan møtte Madonna vanskeligheter. I 1991 inviterte Pakistans kulturminister Madonna til landet for å holde en konsert, men enkelte islamske fundamentalister fordømte derfor forslaget og krevde at regjeringen skulle gå av. I 1992 hadde hun en hovedrolle i dramakomedien En klasse for seg.
Filmkarrieren fikk et oppsving da hun i 1995 spilte hovedrollen som Eva Perón i filmmusikalen Evita. Filmen hadde premiere 14. desember 1996.
=== Comebacket ===
Etter noen stille år på musikkfronten, gjorde Madonna comeback med albumet Ray of Light. Det kom ut i begynnelsen av 1998 og solgte 370 000 eksemplarer den første uka. Uka etter passerte antall solgte eksemplarer fire millioner. Ray of Light ble også belønnet med sju MTV Music Awards og tre Grammy-priser.
Madonna begynte 2000 med å lage en ny versjon av den gamle Don McLean-klassikeren «American Pie» fra 1972. Denne ble en stor hit og McLean skrøt av Madonnas versjon av sangen. I august 2000 ble singelen «Music» fra albumet med samme navn utgitt. På albumet Music finnes også hitlåten «Tell Me». Ved premieren på James Bond-filmen Die Another Day i november 2002 lå Madonnas singel med tittelsporet på førsteplass i 17 land, inkludert USA.
2005 kom hun med sitt 10. studioalbum, Confessions on a Dance Floor. Albummet solgte 12 millioner kopier verden rundt, og albumets første singel «Hung Up» ble nummer 1 i 45 land. Deretter kom singlene «Sorry», «Jump» og «Get Together» som også ble suksesser. 2006 reiste Madonna ut på en ny turné, Confession Tour, som ga en inntekt på 194 millioner.
Den 28. og 30. juli 2009 holdt Madonna konserter på Valle Hovin stadion i Oslo foran totalt 80 000 tilskuere under turneen Sticky and Sweet World Tour.
== Diskografi ==
== Turnéer ==
1985 The Virgin Tour
1987 Who's That Girl World Tour
1990 Blond Ambition World Tour
1993 The Girlie Show World Tour
2001 Drowned World Tour
2004 Re-Invention World Tour
2006 Confessions World Tour
2008–2009 Sticky & Sweet World Tour
2012 The MDNA Tour'
2015–2016 Rebel Heart Tour
== Barnebøker ==
I tillegg til bidrag i flere biografier, særlig fotobiografien SEX fra 1992, har Madonna skrevet fem moralske barnebøker som har fått stor medial oppmerksomhet og blitt oversatt til en mengde språk, også norsk:
2003: De engelske rosene (originaltittel The English Roses), illustrert av Jeffrey Fulvimari
2003: Mister Peabodys epler (Mr Peabody's Apples), illustrert av Loren Long
2004: Jakov og de syv tyvene (Jakov and the Seven Thieves), illustrert av Gennadij Spirin
2005: Abdis eventyr (The Adventures of Abdi), illustrert av Andrej Dugin og Olga Dugina
2005: Stinn A. Gryn (Lotsa de Casha), illustrert av Rui Paes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Madonna (entertainer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madonna på Twitter
(en) Madonna på Facebook
(en) Madonna på Instagram
(en) Madonna på YouTube
(en) Madonna på YouTube
(en) Madonna på Myspace
Madonna på Tumblr
(en) Madonna på Apple Music
(en) Madonna på Boomplay
(en) Madonna på Discogs
(en) Madonna på MusicBrainz
(en) Madonna på SoundCloud
(en) Madonna på Spotify
(en) Madonna på Songkick
(en) Madonna på Last.fm
(en) Madonna på Genius — sangtekster
(en) Madonna på AllMusic
(en) Madonna på Internet Movie Database
(no) Madonna hos Filmfront
(sv) Madonna i Svensk Filmdatabas
(da) Madonna på Filmdatabasen
(da) Madonna på Scope
(fr) Madonna på Allociné
(en) Madonna på AllMovie
(en) Madonna hos Turner Classic Movies
(en) Madonna hos Rotten Tomatoes
(en) Madonna hos TV Guide
Madonna News
Turning 50 isn't what it used to be – Madonna feirer sin 50-årsdag | lenke | 194,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geoffrey_Holmes | 2023-02-04 | Geoffrey Holmes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geoffrey Holmes (født 19. februar 1894, død 7. mai 1964) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Holmes vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, George Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| Geoffrey Holmes (født 19. februar 1894, død 7. mai 1964) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Holmes vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, George Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geoffrey Holmes – Olympedia
(en) Geoffrey Holmes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Geoffrey Holmes – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Geoffrey Holmes – Eurohockey.com
(en) Geoffrey Holmes – Eliteprospects.com | Geoffrey Holmes (født 19. februar 1894, død 7. | 194,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamilton_Jukes | 2023-02-04 | Hamilton Jukes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Winnipeg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hamilton Dawson Jukes (født 28. mai 1895 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 8. januar 1951 i San Diego i California i USA) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Jukes vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
| Hamilton Dawson Jukes (født 28. mai 1895 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 8. januar 1951 i San Diego i California i USA) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Jukes vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han spilte på det britiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og USA. Storbritannias resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var 0-11 mot USA, 2-19 mot Canada og seier over Sverige med 4-3. OL-turneringen i ishockey 1924 var også det andre verdensmesterskapet i ishockey. Spillerne på Storbritannias OL- og VM-lag 1924 var; William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin Carruthers, Eric Carruthers, Guy Clarkson, Ross Cuthbert, Geoffrey Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado og Blaine Sexton.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
VM 1924 Chamonix - Bronse i ishockey (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hamilton Jukes – Olympedia
(en) Hamilton Jukes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hamilton Jukes – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Hamilton Jukes – Eurohockey.com
(en) Hamilton Jukes – Eliteprospects.com | Hamilton Dawson Jukes (født 28. mai 1895 i Winnipeg i Manitoba i Canada, død 8. | 194,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helt_av_Den_russiske_f%C3%B8derasjon | 2023-02-04 | Helt av Den russiske føderasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992'] | Helt av Den russiske føderasjon (russisk: Герой Российской Федерации) er en russisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 20. mars 1992 og består av ærestittelen og, som et synlig tegn på denne, et ordenstegn. Ærestittelen Helt av Den russiske føderasjon tildeles av Russlands president. Helt av Den russiske føderasjon er Russlands fremste utmerkelse.
Æresbevisningen Helt av Den russiske føderasjon erstattet utmerkelsen Helt av Sovjetunionen.
| Helt av Den russiske føderasjon (russisk: Герой Российской Федерации) er en russisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 20. mars 1992 og består av ærestittelen og, som et synlig tegn på denne, et ordenstegn. Ærestittelen Helt av Den russiske føderasjon tildeles av Russlands president. Helt av Den russiske føderasjon er Russlands fremste utmerkelse.
Æresbevisningen Helt av Den russiske føderasjon erstattet utmerkelsen Helt av Sovjetunionen.
== Insignier ==
Det synlige tegn på ærestittelen Helt av Den russiske føderasjon består av en fasettert femtagget stjerne opphengt i et bånd i den russiske trikolorens farger, hvitt, blått og rødt.Ordenstegnet er utformet etter modell av ordenstegnet for Helt av Sovjetunionen.
== Tildeling ==
Tittelen tildeles for heroisk innsats for den russiske stat og det russiske folk. Ved inngangen til 2011 var tittelen tildelt 970 personer, hvorav over 440 var posthume tildelinger.Blant mottagerne av utmerkelsen Helt av Den russiske føderasjon er kosmonautene Jurij Gidzenko og Jurij Malentsjenko, langrennsløperne Ljubov Jegorova og Larisa Lazutina og bryteren Aleksandr Karelin. Tsjetsjenias president Akhmad Kadyrov ble tildelt utmerkelsen posthumt. Hans sønn Ramzan Kadyrov, også president av Tsjetsjenia, er også utnevnt til Helt av Den russiske føderasjon. Kapteinen på ubåten «Kursk», Gennadij Ljatjin, ble utropt til Helt av Den russiske føderasjon posthumt.
== Referanser == | Helt av Den russiske føderasjon (russisk: Герой Российской Федерации) er en russisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 20. | 194,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polyeder | 2023-02-04 | Polyeder | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Polyedre'] | Et polyeder er et geometrisk objekt med flate overflater og rette kanter. Ordet er variasjon av polyhedron, som kommer fra det klassisk greske πολύεδρον, som igjen består av poly- (stammen av πολύς, «mange») + -hedron (en form av έδρα, «sete» eller «flate»). Variasjonen polyeder brukes mest i tysk og nordiske språk.
Polyederet er den tredimensjonale versjonen av den mer generelle polytopen.
| Et polyeder er et geometrisk objekt med flate overflater og rette kanter. Ordet er variasjon av polyhedron, som kommer fra det klassisk greske πολύεδρον, som igjen består av poly- (stammen av πολύς, «mange») + -hedron (en form av έδρα, «sete» eller «flate»). Variasjonen polyeder brukes mest i tysk og nordiske språk.
Polyederet er den tredimensjonale versjonen av den mer generelle polytopen.
== Definisjon ==
Det å definere et polyeder som et legeme begrenset av flate sider og rette kanter er ikke veldig presist, og heller ikke tilfredsstillende for en moderne matematiker. Grünbaum (1994, p. 43) observerte «Arvesynd i polyederteori går tilbake til Euklid og gjennom Kepler, Poinsot, Cauchy og mange andre ... [i at] på hvert trinn ... feilet skribentene i å definere hva som er 'polyedre' ...» Siden da har grundige definisjoner av polyederet blitt gitt innenfor spesifikke kontekster. Imidlertid er ikke slike definisjoner nødvendigvis gjeldende i andre sammenhenger.
Alle polyedre kan være bygd opp av ulike typer elementer eller enheter, alle er de knyttet til et annet med ulikt antall dimensjoner:
3 dimensjoner: Legemet blir begrenset av sidene, og er vanligvis volumet som lokkes innenfor dem.
2 dimensjoner: En side er et polygon som er begrenset av en krets bestående av kanter, og inneholder vanligvis det flate området innenfor grensen. Disse mangekantede sidene utgjør sammen polygonets flate.
1 dimensjon: En kant binder sammen to hjørner til hverandre og to sider til hverandre, og er vanligvis et linjestykke. Sammen utgjør kantene polyederets skjelett.
0 dimensjoner: Et hjørne er et punkt i legemet, og binder sammen like mange kanter som sider.
-1 dimensjon: Nullpolytopet er en slags ikke-enhet, men som er nødvendig i abstrakt teori.Mer generelt kan «polyeder» bety en rekke relaterte former, noen er geometriske mens andre bare er algebraiske eller abstrakte.
== Kjennetegn ==
=== Overflate ===
Et kjennetegn ved nesten alle polyedre er at bare to sider møtes i hver kant. Dette sikrer at overflaten er konstant sammenkoblet og aldri ender brått eller sklir ut i ulike retninger.
=== Kanter ===
Kantene har to viktige kjennetegn (hvis ikke polyederet er komplekst):
En kant kobler bare to hjørner.
En kant kobler bare to sider.Disse to kjennetegnene er duale til hverandre. | Et polyeder er et geometrisk objekt med flate overflater og rette kanter. Ordet er variasjon av polyhedron, som kommer fra det klassisk greske πολύεδρον, som igjen består av poly- (stammen av πολύς, «mange») + -hedron (en form av έδρα, «sete» eller «flate»). | 194,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjermund_Orrego_Bj%C3%B8rndahl | 2023-02-04 | Gjermund Orrego Bjørndahl | ['Kategori:Ap-politikere i Aust-Agder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Lokalpolitikere i Arendal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Tillitsvalgte i AUF'] | Gjermund Orrego Bjørndahl (født Gjermund Bjørndahl Røysland 8. juni 1980) er en lokalpolitiker, lektor, historiker og forfatter fra Arendal. Han var leder i Arendal Arbeiderparti 2006-2009 og var medlem av Arendal bystyre fra 2003 til 2019. Fra 2015 til 2019 var han også leder av oppvekstkomiteen i Arendal.Bjørndahl vokste opp på Kjenæs i Strengereid i Arendal kommune. Siden 1999 var han aktiv i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Han jobbet 4 år som fylkessekretær i AUF i Aust-Agder og satt i perioden 2006-2008 i AUFs sentralstyre.
I oktober 2017 meldte han overgang til Sosialistisk Venstreparti på grunn av det han mente var Arbeiderpartiets unnfallenhet i asylpolitikken. Bjørndahl er nå medlem i Arbeiderpartiet.
Bjørndahl er utdannet lektor, med mastergrad i historie. Han har skrevet en rekke lokalhistoriske bøker, slektsbøker, samt en diktsamling og en politisk debattbok.
| Gjermund Orrego Bjørndahl (født Gjermund Bjørndahl Røysland 8. juni 1980) er en lokalpolitiker, lektor, historiker og forfatter fra Arendal. Han var leder i Arendal Arbeiderparti 2006-2009 og var medlem av Arendal bystyre fra 2003 til 2019. Fra 2015 til 2019 var han også leder av oppvekstkomiteen i Arendal.Bjørndahl vokste opp på Kjenæs i Strengereid i Arendal kommune. Siden 1999 var han aktiv i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Han jobbet 4 år som fylkessekretær i AUF i Aust-Agder og satt i perioden 2006-2008 i AUFs sentralstyre.
I oktober 2017 meldte han overgang til Sosialistisk Venstreparti på grunn av det han mente var Arbeiderpartiets unnfallenhet i asylpolitikken. Bjørndahl er nå medlem i Arbeiderpartiet.
Bjørndahl er utdannet lektor, med mastergrad i historie. Han har skrevet en rekke lokalhistoriske bøker, slektsbøker, samt en diktsamling og en politisk debattbok.
== Utgivelser ==
Bjørndalsslekta på Kjenæs (1878–1997), 1997
Kleiva-slekta fra Dølemo, 2002
Børtinghus-slekta fra Åmli, 1769-2008. Arendals Tidende Forlag
Veien til et rettferdig Arendal – en politisk analyse, 2009. Arendals Tidende forlag.
Et liv skal leves, diktsamling, 2012. Licentia Forlag.
Arbeidernes historie i Flosta og Strengereid 1934-2014, 2013. Bokbyen Forlag.
Arbeiderbevegelsen på Tromøy. Tromøy Arbeiderpartis historie. 2015. Bokbyen Forlag.
Sørfjell i 100 år. Idrettsglede og frivillighet. 2016. Bokbyen Forlag.
Arne Johannes Myrdal. 1935-2007. Et liv i kamp. 2020. Gaveca Forlag.
== Referanser == | Gjermund Orrego Bjørndahl (født Gjermund Bjørndahl Røysland 8. juni 1980) er en lokalpolitiker, lektor, historiker og forfatter fra Arendal. | 194,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Mortensen_(syklist) | 2023-02-04 | Martin Mortensen (syklist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske syklister', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martin Mortensen (født 5. november 1984) er en dansk syklist. Sesongen 2008 representerte han det danske kontinentallaget Team Designa Køkken, 2009-2010 det nederlandske laget Vacansoleil, og i 2011 Leopard Trek. Han har utmerket seg som en dyktig temporytter.
| Martin Mortensen (født 5. november 1984) er en dansk syklist. Sesongen 2008 representerte han det danske kontinentallaget Team Designa Køkken, 2009-2010 det nederlandske laget Vacansoleil, og i 2011 Leopard Trek. Han har utmerket seg som en dyktig temporytter.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Mortensen – ProCyclingStats
(en) Martin Mortensen – Cycling Archives
(en) Martin Mortensen – Cycling Quotient | U23-mester tempo, 2005 | 194,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tapping | 2023-02-04 | Tapping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikalske teknikker', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10'] | Tapping (fra engelsk tap, å slå), er en gitarteknikk, hovedsakelig for elektrisk gitar, hvor spilleren slår på gitarstrengene på gripebrettet. Teknikken gir et mer pianolignende arrangement enn hva tradisjonell teknikk gir. Teknikken kan nyttes for de fleste strenginstrumenter.
Teknikken blir gjerne foretrukket av musikere som ønsker å spille separate tonelinjer med hver hånd.
Gitarspilleren Stanley Jordan blir gjerne regnet for å være den som først slo gjennom med teknikken. Blant norske gitarister er florøværingen Ole Staveteig blant de mest kjente, og han har gitt teknikken sitt særpreg. I 1995 gav han ut albumet Tap der han gjennom egne, og andres låter viste hvordan teknikken kan nyttes. | Tapping (fra engelsk tap, å slå), er en gitarteknikk, hovedsakelig for elektrisk gitar, hvor spilleren slår på gitarstrengene på gripebrettet. Teknikken gir et mer pianolignende arrangement enn hva tradisjonell teknikk gir. Teknikken kan nyttes for de fleste strenginstrumenter.
Teknikken blir gjerne foretrukket av musikere som ønsker å spille separate tonelinjer med hver hånd.
Gitarspilleren Stanley Jordan blir gjerne regnet for å være den som først slo gjennom med teknikken. Blant norske gitarister er florøværingen Ole Staveteig blant de mest kjente, og han har gitt teknikken sitt særpreg. I 1995 gav han ut albumet Tap der han gjennom egne, og andres låter viste hvordan teknikken kan nyttes. | Tapping (fra engelsk tap, å slå), er en gitarteknikk, hovedsakelig for elektrisk gitar, hvor spilleren slår på gitarstrengene på gripebrettet. Teknikken gir et mer pianolignende arrangement enn hva tradisjonell teknikk gir. | 194,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1997 | 2023-02-04 | NHL Entry Draft 1997 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i 1997', 'Kategori:NHL Entry Draft'] | NHL Entry Draft 1997 ble holdt i Civic Arena i Pittsburgh, Pennsylvania, den 21. juni 1997.
| NHL Entry Draft 1997 ble holdt i Civic Arena i Pittsburgh, Pennsylvania, den 21. juni 1997.
== Rundene ==
=== Runde 1 ===
=== Runde 2 ===
=== Runde 3 ===
=== Runde 4 ===
=== Runde 5 ===
=== Runde 6 ===
=== Runde 7 ===
=== Runde 8 ===
=== Runde 9 ===
== Eksterne lenker ==
prosportstransactions.com: 1997 NHL Entry Draft Pick
NHL.com: NHL.com - Players
1997 NHL Entry Draft player stats at The Internet Hockey Database | NHL Entry Draft 1997 ble holdt i Civic Arena i Pittsburgh, Pennsylvania, den 21. juni 1997. | 194,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Bergman | 2023-02-04 | Emil Bergman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Emil «Nacka» Bergman (født 28. juli 1908, død 13. april 1975) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Bergman vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
| Emil «Nacka» Bergman (født 28. juli 1908, død 13. april 1975) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Bergman vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emil Bergman – Olympedia
(en) Emil Bergman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Emil Bergman – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Emil Bergman – Eurohockey.com | Emil «Nacka» Bergman (født 28. juli 1908, død 13. | 194,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_aktverdige_morderen | 2023-02-04 | Den aktverdige morderen | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1990', 'Kategori:Romaner av Jan Guillou'] | Den aktverdige morderen er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1991 av Cappelen, utgitt på nytt i 2007 av Piratforlaget. Det er bok nummer fem om Carl Hamilton. Boken ble utgitt i Sverige i 1990 med tittelen Den Hedervärde Mördaren.
| Den aktverdige morderen er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1991 av Cappelen, utgitt på nytt i 2007 av Piratforlaget. Det er bok nummer fem om Carl Hamilton. Boken ble utgitt i Sverige i 1990 med tittelen Den Hedervärde Mördaren.
== Handlingen ==
To pensjonerte militære blir myrdet på samme tidspunkt, en av dem har et hakekors risset inn på brystet. Carl Hamilton blir trukket inn for å renvaske denne generalen, altså fjerne ryktene om at han støttet nazistene. I tillegg til at han skal finne ut hvorfor disse to offiserene ble drept. Åke Stålhandske og Joar Lundwall leter i gamle arkiver og finner etterhvert ut at svensk borgere overleverte en hel del mennesker til stasis avdeling i Norge. Dette fører dem til to personer som er sønner av noen som ble overlevert. Disse sønnene har hevnet seg, men på feil personer noe som senere kommer fram. I den avsluttende fasen drar de tre spesialutdannede etterretningsoffiserene til Nord-Norge for å avhøre de to norske morderne. De tilstår alt, en av dem gir inntrykk av at han angrer sterkt. Carl gjør det han kan for at den aktverdige morderen skal gå fri, da han ikke er noen fare for samfunnet lenger. Via tysk korrespondanse som blir oversatt litt sent får man vite at de to myrdede svenske offiserene ikke var tyske spioner.
== Referanser == | Den aktverdige morderen er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1991 av Cappelen, utgitt på nytt i 2007 av Piratforlaget. | 194,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Johansson | 2023-02-04 | Henry Johansson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Henry Johansson (født 23. september 1897, død 28. mai 1979) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
| Henry Johansson (født 23. september 1897, død 28. mai 1979) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Johansson – Olympedia
(en) Henry Johansson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Johansson – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Henry Johansson – Sveriges olympiske komité
(en) Henry Johansson – Eurohockey.com | Henry Johansson (født 23. september 1897, død 28. | 194,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Johansson_(1905%E2%80%931936) | 2023-02-04 | Nils Johansson (1905–1936) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Nils «Björnungen» Johansson (født 5. februar 1905, død 3. desember 1936) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
| Nils «Björnungen» Johansson (født 5. februar 1905, død 3. desember 1936) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nils Johansson – Olympedia
(en) Nils Johansson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nils Johansson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Nils Johansson – Eurohockey.com | Nils «Björnungen» Johansson (født 5. februar 1905, død 3. | 194,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Larsson_(ishockeyspiller) | 2023-02-04 | Erik Larsson (ishockeyspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Erik Waldemar «Burret» Larsson (født 18. januar 1905, død 8. mars 1970) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Larsson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia. Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Larsson ble europamester for andre gang under Ishockey-EM 1932 i Berlin.
| Erik Waldemar «Burret» Larsson (født 18. januar 1905, død 8. mars 1970) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Larsson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia. Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Larsson ble europamester for andre gang under Ishockey-EM 1932 i Berlin.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
EM 1932 Berlin - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Larsson – Olympedia
(en) Erik Larsson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erik Larsson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Erik Larsson – Eurohockey.com
(en) Erik Larsson – Eliteprospects.com | Erik Waldemar «Burret» Larsson (født 18. januar 1905, død 8. | 194,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Linde | 2023-02-04 | Bertil Linde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Knut Bertil Hilding Linde (født 28. februar 1907 i Stockholm, død 25. mars 1990) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Linde vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Linde spilte 20 ishockeylandskamper for Sverige.
| Knut Bertil Hilding Linde (født 28. februar 1907 i Stockholm, død 25. mars 1990) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Linde vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Linde spilte 20 ishockeylandskamper for Sverige.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bertil Linde – Olympedia
(en) Bertil Linde – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bertil Linde – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Bertil Linde – Sveriges olympiske komité
(en) Bertil Linde – Eurohockey.com
(en) Bertil Linde – Eliteprospects.com | Knut Bertil Hilding Linde (født 28. februar 1907 i Stockholm, død 25. | 194,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1856 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1856 | ['Kategori:1856 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1856'] | Presidentvalget i USA i 1856 var det 18. presidentvalget i USAs historie, og det var et valg hvor det gikk uvanlig hett for seg i valgkampen. Republikanernes kandidat John Frémont fordømte Kansas-Nebraska-loven og førte hard kamp mot slaveriet. Demokraten James Buchanan advarte mot Republikanernes ekstremisme og mente at en republikansk seier ville føre til borgerkrig. Tidligere president Millard Fillmore representerte et tredje parti, det relativt nye Know-Nothingpartiet, som i stedet for å snakke om slaveriet fokuserte på anti-immigrasjon i valgkampen, noe som ga dem nesten en fjerdedel av stemmene i valget.
Den sittende presidenten, Franklin Pierce, måtte se seg slått i kampen for å bli renominert av Demokratene, som i stedet valgte James Buchanan fra Pennsylvania. Dette skyltes delvis den splittelsen Kansas-Nebraska-loven hadde ført til i Det demokratiske partiet. Whigpartiet hadde gått i oppløsning over slaverispørsmålet, og nye grupper, som Det republikanske parti og Know-Nothingpartiet konkurrerte om å erstatte dem.
Buchanan vant valget sammen med sin visepresidentkandidat John C. Breckinridge. Med rundt 45 % av stemmene kunne han trå inn i embedet som USAs 15. president.
| Presidentvalget i USA i 1856 var det 18. presidentvalget i USAs historie, og det var et valg hvor det gikk uvanlig hett for seg i valgkampen. Republikanernes kandidat John Frémont fordømte Kansas-Nebraska-loven og førte hard kamp mot slaveriet. Demokraten James Buchanan advarte mot Republikanernes ekstremisme og mente at en republikansk seier ville føre til borgerkrig. Tidligere president Millard Fillmore representerte et tredje parti, det relativt nye Know-Nothingpartiet, som i stedet for å snakke om slaveriet fokuserte på anti-immigrasjon i valgkampen, noe som ga dem nesten en fjerdedel av stemmene i valget.
Den sittende presidenten, Franklin Pierce, måtte se seg slått i kampen for å bli renominert av Demokratene, som i stedet valgte James Buchanan fra Pennsylvania. Dette skyltes delvis den splittelsen Kansas-Nebraska-loven hadde ført til i Det demokratiske partiet. Whigpartiet hadde gått i oppløsning over slaverispørsmålet, og nye grupper, som Det republikanske parti og Know-Nothingpartiet konkurrerte om å erstatte dem.
Buchanan vant valget sammen med sin visepresidentkandidat John C. Breckinridge. Med rundt 45 % av stemmene kunne han trå inn i embedet som USAs 15. president.
== Se også ==
Liste over Amerikas forente staters presidenter
== Eksterne lenker ==
(en) United States presidential election, 1856 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Valgresultat i fylkene (counties)
Valgresultat stat for stat
How close was the 1856 election? – Michael Sheppard, Michigan State University
Nativism in the 1856 Presidential Election | Presidentvalget i USA i 1856 var det 18. presidentvalget i USAs historie, og det var et valg hvor det gikk uvanlig hett for seg i valgkampen. | 194,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terrasse_du_caf%C3%A9_le_soir | 2023-02-04 | Terrasse du café le soir | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Malerier av Vincent van Gogh', 'Kategori:Malerier fra 1880-årene', 'Kategori:Verk fra 1888'] | «Terrasse du café le soir» er et oljemaleri av den nederlandske maleren Vincent van Gogh. Bildet ble malt på et lerret av størrelse 25 (Toile de 25 figure), i Arles, Frankrike, i midten av september 1888. Bildet er ikke signert av van Gogh, men blir nevnt i flere av kunstnerens brev. Det har også blitt oppdaget en stor skisse av bildet i Goghs hus.
| «Terrasse du café le soir» er et oljemaleri av den nederlandske maleren Vincent van Gogh. Bildet ble malt på et lerret av størrelse 25 (Toile de 25 figure), i Arles, Frankrike, i midten av september 1888. Bildet er ikke signert av van Gogh, men blir nevnt i flere av kunstnerens brev. Det har også blitt oppdaget en stor skisse av bildet i Goghs hus.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cafe Terrace at Night (F467) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | «Terrasse du café le soir» er et oljemaleri av den nederlandske maleren Vincent van Gogh. Bildet ble malt på et lerret av størrelse 25 (Toile de 25 figure), i Arles, Frankrike, i midten av september 1888. | 194,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigfrid_%C3%96berg | 2023-02-04 | Sigfrid Öberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Sigfrid Emil «Sigge» Öberg (født 22. januar 1907 i Stockholm, død 2. april 1949) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Öberg vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
| Sigfrid Emil «Sigge» Öberg (født 22. januar 1907 i Stockholm, død 2. april 1949) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Öberg vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sigfrid Öberg – Olympedia
(en) Sigfrid Öberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sigfrid Öberg – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Sigfrid Öberg – Sveriges olympiske komité
(en) Sigfrid Öberg – Eurohockey.com
(en) Sigfrid Öberg – Eliteprospects.com | Sigfrid Emil «Sigge» Öberg (født 22. januar 1907 i Stockholm, død 2. | 194,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen_tinghus | 2023-02-04 | Bergen tinghus | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Egill Reimers', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tinghus i Norge'] | Tinghuset i Bergen ligger på Tårnplass 2 i Bergen i Hordaland, på hjørnet mot Christian Michelsens gate. Tinghuset er tegnet av bergensarkitekten Egill Reimers i 1928 og sto ferdig i 1933. Hans premierte utkast hadde mottoet «Respekt for loven». Bygningen har totalt 12 000 kvm fordelt over seks etasjer, pluss kjeller og loft. Huset har 25 rettssaler og huser i dag Hordaland tingrett. Frem til høsten 2011 holdt Gulating lagmannsrett også til i tinghuset.
| Tinghuset i Bergen ligger på Tårnplass 2 i Bergen i Hordaland, på hjørnet mot Christian Michelsens gate. Tinghuset er tegnet av bergensarkitekten Egill Reimers i 1928 og sto ferdig i 1933. Hans premierte utkast hadde mottoet «Respekt for loven». Bygningen har totalt 12 000 kvm fordelt over seks etasjer, pluss kjeller og loft. Huset har 25 rettssaler og huser i dag Hordaland tingrett. Frem til høsten 2011 holdt Gulating lagmannsrett også til i tinghuset.
== Bygningen ==
Stilmessig er tinghuset eklektisk: hovedkroppen er preget av italiensk ungrenessanse, mens hovedinngangen med sine søyler og store buede vinduer er i nygotikk. Tinghuset er bygget i teglstein med gulv og tak av armert betong. I inngangspartiet og i interiøret er det brukt naturstein.
Ved den monumentale hovedinngangen er de fire kardinaldydene plassert; klokskap, rettferdighet, måtehold og styrke. Over inngangen vokter fire griffer (en krysning mellom løve og ørn) huset for onde makter. Skulpturene er utformet av kunstnerne Nic Schiøll og Stinius Fredriksen, og hugget i larvikitt av Vestlandske Steinindustri. De tre meter høye kardinaldydene ble hugget ut av Erling Skilbred Johnsen og hans far Johannes Johnsen (f. 1883). Faren Johannes hadde vært bas for reisingen av Chr. Michelsen-statuen på Festplassen. Sønnen hadde et nært samarbeid med Sofus Madsen og var bas for Sjømannsmonumentet på Torgallmenningen, samt ansvarlig for flere av steinhodene på Håkonshallen. Far og sønn Johnsen deltok også i restaureringen av Nidarosdomen og av Mariakirken i Bergen. En av kardinaldydene til tinghuset var nesten ferdig da den ene tåen knakk av. Men Erling Johnsen lyktes i å reparere skaden, så det i dag ikke er mulig å se hvilken skulptur det var snakk om.Bygget er i vesentlig samme stand som da det var nytt i 1933, og det er planlagt en omfattende oppussing og ombygging for at bygget skal tilfredsstille dagens krav. Kostnadene er stipulert til 815 millioner kroner. Det er foreløpig ikke satt av midler på statsbudsjettet til prosjektet, og det er uklart når oppussingen vil skje.
== Se også ==
Det gamle tinghuset
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nils Anker, "Respekt for loven" : Egill Reimers' Bergens Tinghus 1928-33 : arkitektkonkurransen og Tinghuset som offentlig representasjonsarkitektur. Hovedoppgave i kunsthistorie – Universitetet i Bergen, 1993.
== Eksterne lenker ==
Bergen Byleksikon på nett, om Bergen tinghus
Bergen Byleksikon på nett, om Bergen tinghus, det gamle
Bergen Byleksikon på nett, om Tinghuskvartalet
Bergen tingrett
Landsverneplan for justissektoren
Plantegninger for Bergen tinghus befinner seg i mappe 3428/1937 i A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv | | navn = Bergen tinghus | 194,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Peters%C3%A9n | 2023-02-04 | Wilhelm Petersén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske bandyspillere', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Wilhelm Knut «Mulle» Petersén (født 2. oktober 1906, død 11. desember 1988) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Petersén vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Petersén spilte 20 ishockeylandskamper for Sverige. Han spilte også på landslaget i fotball og bandy. Han ble svensk mester i alle tre lagsportene og er en av kun tre personer som er svensk mester i tre forskjellige sporter.
| Wilhelm Knut «Mulle» Petersén (født 2. oktober 1906, død 11. desember 1988) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Petersén vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Petersén spilte 20 ishockeylandskamper for Sverige. Han spilte også på landslaget i fotball og bandy. Han ble svensk mester i alle tre lagsportene og er en av kun tre personer som er svensk mester i tre forskjellige sporter.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm Petersén – Olympedia
(en) Wilhelm Petersén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Wilhelm Petersén – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Wilhelm Petersén – Sveriges olympiske komité
(en) Wilhelm Petersén – Eurohockey.com | Wilhelm Knut «Mulle» Petersén (født 2. oktober 1906, død 11. | 194,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Sucksdorff | 2023-02-04 | Kurt Sucksdorff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Kurt Sucksdorff (født 10. mai 1904, død 1. januar 1960) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Sucksdorff vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han var målvakt på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Sucksdorff ble historisk under Ishockey-VM 1931 i Krynica. Han slapp ikke inn et eneste mål i Sveriges kamp mot Canada. Kampen endte 0–0 og var Canadas første poengtap i en landskamp i ishockey.
| Kurt Sucksdorff (født 10. mai 1904, død 1. januar 1960) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Sucksdorff vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han var målvakt på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Sucksdorff ble historisk under Ishockey-VM 1931 i Krynica. Han slapp ikke inn et eneste mål i Sveriges kamp mot Canada. Kampen endte 0–0 og var Canadas første poengtap i en landskamp i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kurt Sucksdorff – Olympedia
(en) Kurt Sucksdorff – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kurt Sucksdorff – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Kurt Sucksdorff – Sveriges olympiske komité
(en) Kurt Sucksdorff – Eurohockey.com | Kurt Sucksdorff (født 10. mai 1904, død 1. | 194,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bordvannvegen_i_Lom | 2023-02-04 | Bordvannvegen i Lom | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lom', 'Kategori:Byggverk i Skjåk', 'Kategori:Landbruk i Norge', 'Kategori:Landbrukshistorie', 'Kategori:Loms historie', 'Kategori:Skjåks historie', 'Kategori:Vannforsyning'] | Bordvannveien i Lom, eller Bordvassvegen, er et kanalsystem for vanning av åkrer, hovedsakelig til korndyrking. Slike systemer med kanaler og vannrenner var vanlig i Ottadalsbygdene på 17- og 1800-tallet, og var en forutsetning for gode kornavlinger. Årsnedbøren er mange steder bare 300 mm. Gje Vårherre sol, ska oss sjølve skaffe væte, sa folk i Ottadalen.
Vannveiene ble anlagt fra kanten av isbreene i fjellet fram til åkrene. Det kunne også bygges små demninger foran brekanten. Lengden vannet ble ført fram kunne variere. Den korteste er bare 300 m, den lengste er 20 km.
68 anlegg av denne typen er registrert i Lom.
Vannrenner, hogd ut av tømmerstokker, var det tekniske grunnlaget for de første vannveiene av denne type.
Bordvassvegen er ett av disse anleggene, og en av de som var lengst i bruk. Den skulle skaffe vann til ni gårder ved Bøvra, fra Aukrust til Andvord. Det er bevart en kontrakt med Peder Dagsgardsøygard, også kalt Vass-Per, fra 1833 som forteller om byggeplanene.
Bordvassvegen begynner høyt oppe i fjellet under Lomseggen, 1450 moh., og ender på gården Andvord, 450 moh. Bordvannveien var i bruk helt frem til 1986. I dag brukes stien langs vannveien som tursti.
| Bordvannveien i Lom, eller Bordvassvegen, er et kanalsystem for vanning av åkrer, hovedsakelig til korndyrking. Slike systemer med kanaler og vannrenner var vanlig i Ottadalsbygdene på 17- og 1800-tallet, og var en forutsetning for gode kornavlinger. Årsnedbøren er mange steder bare 300 mm. Gje Vårherre sol, ska oss sjølve skaffe væte, sa folk i Ottadalen.
Vannveiene ble anlagt fra kanten av isbreene i fjellet fram til åkrene. Det kunne også bygges små demninger foran brekanten. Lengden vannet ble ført fram kunne variere. Den korteste er bare 300 m, den lengste er 20 km.
68 anlegg av denne typen er registrert i Lom.
Vannrenner, hogd ut av tømmerstokker, var det tekniske grunnlaget for de første vannveiene av denne type.
Bordvassvegen er ett av disse anleggene, og en av de som var lengst i bruk. Den skulle skaffe vann til ni gårder ved Bøvra, fra Aukrust til Andvord. Det er bevart en kontrakt med Peder Dagsgardsøygard, også kalt Vass-Per, fra 1833 som forteller om byggeplanene.
Bordvassvegen begynner høyt oppe i fjellet under Lomseggen, 1450 moh., og ender på gården Andvord, 450 moh. Bordvannveien var i bruk helt frem til 1986. I dag brukes stien langs vannveien som tursti.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elling Alsvik: Vatning i Lom og Skjåk. Magistergradsavhandling i etnologi ved Universitetet i Oslo. Oslo 1970.
== Eksterne lenker ==
Elling Alsvik: Vatning i Lom og Skjåk : en undersøkelse av eiendoms- og organisasjonsforhold i Bokhylla.no | Bordvannveien i Lom, eller Bordvassvegen, er et kanalsystem for vanning av åkrer, hovedsakelig til korndyrking. Slike systemer med kanaler og vannrenner var vanlig i Ottadalsbygdene på 17- og 1800-tallet, og var en forutsetning for gode kornavlinger. | 194,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Karlberg | 2023-02-04 | Ernst Karlberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Ishockeyspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Ernst Karlberg (født 12. oktober 1901, død 20. mars 1987) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Karlberg vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL i 1924 i Chamonix, var Karlberg med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
| Ernst Karlberg (født 12. oktober 1901, død 20. mars 1987) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Karlberg vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL i 1924 i Chamonix, var Karlberg med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst Karlberg – Olympedia
(en) Ernst Karlberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ernst Karlberg – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Ernst Karlberg – Sveriges olympiske komité
(en) Ernst Karlberg – Eurohockey.com | }} | 194,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustaf_Johansson | 2023-02-04 | Gustaf Johansson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Gustaf «Lulle» Johansson (født 14. september 1900, død 1. juli 1971) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL 1924 i Chamonix, var Johansson med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
Johansson spilte totalt 43 ishockeylandskamper for Sverige.
| Gustaf «Lulle» Johansson (født 14. september 1900, død 1. juli 1971) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Johansson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL 1924 i Chamonix, var Johansson med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
Johansson spilte totalt 43 ishockeylandskamper for Sverige.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gustaf Johansson – Olympedia
(en) Gustaf Johansson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gustaf Johansson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Gustaf Johansson – Eurohockey.com | Gustaf «Lulle» Johansson (født 14. september 1900, død 1. | 194,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musefobi | 2023-02-04 | Musefobi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fobier'] | Musefobi er en av de vanligste spesifikke fobier. Musefobi er frykten for mus og rotter. Navnet stammer fra latin.
En overdrevet fobisk frykt for rotter og mus har tradisjonelt blitt skildret som et stereotypisk trekk for kvinner med bøker, tegneserier, tv-serier og filmer som fremstiller hysteriske kvinner som skriker og hopper opp på stoler eller bordet så fort de ser en mus – for eksempel matmoren til Tom i Tom og Jerry.
| Musefobi er en av de vanligste spesifikke fobier. Musefobi er frykten for mus og rotter. Navnet stammer fra latin.
En overdrevet fobisk frykt for rotter og mus har tradisjonelt blitt skildret som et stereotypisk trekk for kvinner med bøker, tegneserier, tv-serier og filmer som fremstiller hysteriske kvinner som skriker og hopper opp på stoler eller bordet så fort de ser en mus – for eksempel matmoren til Tom i Tom og Jerry.
== Elefanter og mus ==
Det er en alminnelig vestlig tro at elefanter er redde for mus. Den tidligste referansen til dette er fra boka Naturalis Historia som er skrevet av Plinius den eldre. Boka er fra rundt år 77 e.Kr. Flere zooer og zoologer har vist at elefanter kan være i nærheten av mus uten å reagere. Mythbusters gjennomførte et eksperiment som viste at en elefant prøvde å unngå en mus, så noe grunnlag for denne myten fins.
== Beskyttende Helgen ==
Gertrude av Nivelles er musefobiens beskyttende Helgen. | Musefobi er en av de vanligste spesifikke fobier. Musefobi er frykten for mus og rotter. | 194,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Holmqvist | 2023-02-04 | Birger Holmqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 9. april', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Birger Ivar Holmqvist (født 28. desember 1900, død 9. april 1989) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Holmqvist vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL 1924 i Chamonix, var Holmqvist med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
| Birger Ivar Holmqvist (født 28. desember 1900, død 9. april 1989) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Holmqvist vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
Fire år tidligere, under Vinter-OL 1924 i Chamonix, var Holmqvist med på det svenske ishockeylandslaget som kom på fjerdeplass.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1923 Antwerpen - Gull i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
EM 1922 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1924 Milano - Sølv i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Birger Holmqvist – Olympedia
(en) Birger Holmqvist – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Birger Holmqvist – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Birger Holmqvist – Sveriges olympiske komité
(en) Birger Holmqvist – Eurohockey.com | Birger Ivar Holmqvist (født 28. desember 1900, død 9. | 194,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Foreningen Norge Litauen er den norske vennskapsforeningen for Litauen som ble formelt stiftet den 16. februar 1990. | 194,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biskop_av_Trankebar | 2023-02-04 | Biskop av Trankebar | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lutherske biskoper', 'Kategori:Tamil Nadu'] | Biskop av Trankebar er den offisielle tittel for biskopen i Den tamil evangelisk-lutherske kirke (tamilsk: Thamil Suvesesha Lutheran Thiruchabai) i Tamil Nadu i sørøstlige India. Bispestolen ble opprettet i 1919 av den svenske kirken, Den danske Halle-misjonen og den lutherske Leipzigmisjonen i Tyskland. Den første biskopen ble utnevnt i 1921 ved at den svenske biskopen Hjalmar Danell fra Skara stift i Sverige på erkebiskop Nathan Söderbloms oppdrag reiste til India og innsatte misjonæren Ernst Heuman.
Biskopens residens er i Tranquebar House i Tiruchirapalli, det samme er domkirken Jerusalem Church. Bispetittelen trekker linjene tilbake til den lutherske misjonsvirksomheten som startet i 1705 av Bartholomäus Ziegenbalg og Heinrich Plütschau i den dansk-norske kolonien Trankebar, som den første lutherske misjonsvirksomhet i Asia.
Fire svensker har vært biskop av Trankebar, Ernst Heuman, David Bexell, Johannes Sandegren og Carl Gustav Diehl.
| Biskop av Trankebar er den offisielle tittel for biskopen i Den tamil evangelisk-lutherske kirke (tamilsk: Thamil Suvesesha Lutheran Thiruchabai) i Tamil Nadu i sørøstlige India. Bispestolen ble opprettet i 1919 av den svenske kirken, Den danske Halle-misjonen og den lutherske Leipzigmisjonen i Tyskland. Den første biskopen ble utnevnt i 1921 ved at den svenske biskopen Hjalmar Danell fra Skara stift i Sverige på erkebiskop Nathan Söderbloms oppdrag reiste til India og innsatte misjonæren Ernst Heuman.
Biskopens residens er i Tranquebar House i Tiruchirapalli, det samme er domkirken Jerusalem Church. Bispetittelen trekker linjene tilbake til den lutherske misjonsvirksomheten som startet i 1705 av Bartholomäus Ziegenbalg og Heinrich Plütschau i den dansk-norske kolonien Trankebar, som den første lutherske misjonsvirksomhet i Asia.
Fire svensker har vært biskop av Trankebar, Ernst Heuman, David Bexell, Johannes Sandegren og Carl Gustav Diehl.
== Biskoper av Trankebar ==
1921-1926 – Ernst Heuman
1927-1934 – David Bexell
1934-1956 – Johannes Sandegren
1956-1967 – Rajah Bushanam Manikam
1967-1972 – Carl Gustav Diehl
1972-1975 – A.J. Satyanadhan
1975-1978 – L. Easter Ray
1978-1993 – Jayseelan Jacob
1993-1999 – Johnson Gnanabaranam
1999-2009 – Thaveethu Aruldoss
2009-2014 – H.A. Martin
2014 – Edwin Jayakumar
== Eksterne lenker ==
(en) Bishops of Tranquebar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|200px|Biskop av Trankebar Johnson Gnanabaranam. | 194,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renault | 2023-02-04 | Renault | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske bilprodusenter', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1898', 'Kategori:Sider med kart'] | Renault (utt: Rø'nå) er et fransk bilmerke. Firmaet ble grunnlagt i 1898 av Louis Renault og hans brødre Fernand og Marcel. De hadde tidlig suksess i motorsport, men den første kommersielle suksessen var leveranse av drosjer til Paris.
| Renault (utt: Rø'nå) er et fransk bilmerke. Firmaet ble grunnlagt i 1898 av Louis Renault og hans brødre Fernand og Marcel. De hadde tidlig suksess i motorsport, men den første kommersielle suksessen var leveranse av drosjer til Paris.
== Historie ==
Under første verdenskrig produserte de våpen, ammunisjon, motorer og fremfor alt den lette stridsvognen FT17. Etter krigen lanserte Renault en rekke forskjellige modeller, i motsetning til konkurrenten Citroën som konsentrerte seg om en bestemt modell.
I mellomkrigstiden startet fabrikken også med produksjon av blant annet lastebiler og jernbanemateriell. Louis Renault satt fremdeles ved roret, og styrte bedriften egenhendig.
Under andre verdenskrig ble Renault overtatt av tyskerne, og bombet av det britiske RAF. Etter frigjøringen ble Louis Renault arrestert, siktet for overløperi, men døde av sykdom før han rakk å bli stilt for retten. Selskapet ble nasjonalisert sammen med annen fransk industri i januar 1945, men ble privatisert igjen i 1996.
Etter krigen startet Renault produksjon av en liten, billig bil kalt 4CV. Dette ble en stor suksess for selskapet.
Gjennom Renault F1 har Renault de siste årene igjen hatt suksess innen formel 1, og vant både fører- og konstruktørmesterskapet i 2005 og 2006.
Bedriften har fått medienes søkelys på seg etter fem selvmord blant selskapets 130 000 ansatte over fire år, angivelig som følge av overbelastning. Selvmordsraten i Frankrike var i 2005 17,6 pr. 100.000 innbygger, langt høyere enn i Renault.
Den første Renault kom til Norge i 1908, importert av M.A. Braastad i Ålesund.
== Renault-modeller ==
Renault 4CV
Renault 4
Renault 5
Renault 12
Renault 19
Renault 21
Renault Clio
Renault Dauphine
Renault Espace
Renault Kangoo – flerbruksbil
Renault Laguna
Renault Magnum – lastebil
Renault Master – varebil
Renault Mégane
Renault Modus
Renault Scénic
Renault Tracer – buss
Renault Trafic – varebil
Renault Zoe - elbil
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Renault – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Renault – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Den norske importøren
Club Renault Norvège
RenaultBiler.no – Nyheter,Forum m.m. | Renault Mégane er en mindre mellomklassebil fra den franske bilprodusenten Renault. Den første generasjonen ble presentert i 1995 og erstattet da Renault 19. | 194,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Abrahamsson | 2023-02-04 | Carl Abrahamsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Ishockeyspillere for Södertälje SK', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Södertälje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske bandyspillere', 'Kategori:Svenske ishockeyspillere'] | Carl «Calle Aber» Abrahamsson (født 1. mai 1896, død 25. desember 1948) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Abrahamsson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
| Carl «Calle Aber» Abrahamsson (født 1. mai 1896, død 25. desember 1948) var en svensk ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1928 i St. Moritz.
Abrahamsson vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det svenske laget som kom på andreplass i OL-turneringen bak Canada. Sveriges resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var tap med 0–11 mot Canada, og seier med 4–0 og 3–1 over henholdsvis Sveits og Storbritannia. OL-turneringen i ishockey i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
Det svenske laget ble europamestere foran Sveits og Storbritannia.
Spillerne på Sveriges OL-, VM- og EM-lag i 1928 var Carl Abrahamsson, Emil Bergman, Birger Holmqvist, Gustaf Johansson, Henry Johansson, Nils Johansson, Ernst Karlberg, Erik Larsson, Bertil Linde, Sigfrid Öberg, Wilhelm Petersén og Kurt Sucksdorff.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
VM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey (Sverige)
EM 1928 St. Moritz - Gull i ishockey (Sverige)
EM 1932 Berlin - Gull i ishockey (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Abrahamsson – Olympedia
(en) Carl Abrahamsson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Carl Abrahamsson – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Carl Abrahamsson – Sveriges olympiske komité
(en) Carl Abrahamsson – Eurohockey.com
(en) Carl Abrahamsson – Eliteprospects.com | Carl «Calle Aber» Abrahamsson (født 1. mai 1896, død 25. | 194,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruse | 2023-02-04 | Ruse | ['Kategori:Pekere'] | Ruse kan referere til:
Ruse (by), en by i Bulgaria
Ruse oblast, en provins i Bulgaria, rundt byen med samme navn
Ruse (fiskeredskap)
R.U.S.E., et sanntidsstrategispill for Windows, PlayStation 3 og Xbox 360. | Ruse kan referere til:
Ruse (by), en by i Bulgaria
Ruse oblast, en provins i Bulgaria, rundt byen med samme navn
Ruse (fiskeredskap)
R.U.S.E., et sanntidsstrategispill for Windows, PlayStation 3 og Xbox 360. | Ruse kan referere til: | 194,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Lunde_(biskop) | 2023-02-04 | Sigurd Lunde (biskop) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Stavanger bispedømme', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske encyklopedister', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Programledere for NRK'] | Sigurd Lunde (født 27. april 1916, død 21. januar 2006) var en norsk biskop, komponist, forfatter, redaktør og radiomann.
| Sigurd Lunde (født 27. april 1916, død 21. januar 2006) var en norsk biskop, komponist, forfatter, redaktør og radiomann.
== Liv og virke ==
Etter at Sigurd Lunde ble ordinert som prest, studerte han journalistikk i USA. I 1942 ble han ansatt i Det norske misjonsselskap, bl.a. som redaktør av ukeavisa Norsk misjonstidende fra 1946. Fra 1952 til 1966 arbeidet han med religiøse programmer i NRK og startet radioprogrammet Salmer og sanger vi er glad i. I 1976 ble Lunde utnevnt til biskop i Stavanger, der han var frem til han nådde pensjonsalderen i 1986. Lunde var ellers blant annet medlem av Organisasjonenes Sang- og Melodibok-komiteene fra 1946 til 1955 og av Liturgikommisjonen der han arbeidet med ny kirkesalmebok fra 1972.
Sigurd Lunde har skrevet og komponert en rekke salmer og sanger, for eksempel misjonssalmen «Se, markene er hvite» og «Jeg er frelst. Å, for en nåde» som han skrev som 16-åring. Han utgav også flere bøker.
Lunde døde 89 år gammel den 21. januar 2006, etter lengre tids sykdom.
Han er far til NRK-journalisten Einar Lunde.
Hans svigerfar var teologiprofessoren Ole Hallesby
== Salmer (utvalg) ==
Jeg er frelst! Å, for en nåde
Dine løfter er mange
Jeg er i Herrens hender
Var du der når de korsfestet min Herre?
Ikke en spurv til jorden
Se, markene er hvite
== Bøker (utvalg) ==
Madagaskar tur-retur (1964)
To tusen afrikanske kilometer (1964)
Kristus er til stede (1978)
I dag, i dag hjelper Herren (1992)
Legemisjonæren personlig (1992)
== Referanser == | Sigurd Lunde er navnet til flere personer: | 194,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N.Y.P.D. | 2023-02-04 | N.Y.P.D. | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Politi-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA'] | N.Y.P.D. er en amerikansk kriminalserie som gikk på ABC fra 1967 til 1969. Handlingen var lagt til New York City Police Department der etterforskeren Mike Haines, Johnny Corso og Jeff Ward måtte hanskes med mordere, utpressere, narkotikalangere, voldtektsforbrytere, bombemenn og andre kriminelle. Flere av episodene var basert på virkelige hendelser fra New York politiet. Hovedrollene ble spilt av Jack Warden, Robert Hooks og Frank Converse. Serien ble skapt av Arnold Perl og David Susskind.
Åpningsekvensen med det blinkende politilyset i gaten benyttes også i komiserien Police Squad og i filmkomedien Mannen med den nakne pistol. Begge produksjonene har samme intro (dog med en humoristisk vri).
| N.Y.P.D. er en amerikansk kriminalserie som gikk på ABC fra 1967 til 1969. Handlingen var lagt til New York City Police Department der etterforskeren Mike Haines, Johnny Corso og Jeff Ward måtte hanskes med mordere, utpressere, narkotikalangere, voldtektsforbrytere, bombemenn og andre kriminelle. Flere av episodene var basert på virkelige hendelser fra New York politiet. Hovedrollene ble spilt av Jack Warden, Robert Hooks og Frank Converse. Serien ble skapt av Arnold Perl og David Susskind.
Åpningsekvensen med det blinkende politilyset i gaten benyttes også i komiserien Police Squad og i filmkomedien Mannen med den nakne pistol. Begge produksjonene har samme intro (dog med en humoristisk vri).
== I rollene ==
Jack Warden ... Lt. Mike Haines (49 episoder, 1967-1969)
Robert Hooks ... Det. Jeff Ward (49 episoder, 1967-1969)
Frank Converse ... Det. Johnny Corso (49 episoder, 1967-1969)
Ted Beniades ... Richie / ... (9 episoder, 1967-1969)
Denise Nicholas (4 episoder, 1967-1969)
Tom Rosqui ... Det. Jacobs / ... (4 episoder, 1967-1968)
== Gjesteopptredener ==
Serien ble gjestet av senere kjente skuespillere som blant annet Al Pacino, Jane Elliot, Ralph Waite, Harvey Keitel, James Earl Jones, Gretchen Corbett og Roy Scheider.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) N.Y.P.D. på Internet Movie Database | N.Y. | 194,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Johnson | 2023-02-04 | Johannes Johnson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 13. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer tilknyttet Det Norske Misjonsselskap', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Personer fra Alvdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo'] | Johannes Johnson (født 1. mai 1864 i Alvdal, død 13. juni 1916 i Oslo) var en norsk teolog og Madagaskarmisjonær. Han ble cand.theol. i 1889 og kom tre år senere til Madagaskar som misjonær for Det Norske Misjonsselskap. I 1911 kom han hjem til Norge på grunn av sykdom, og i 1914 ble han hovedlærer på praktisk-teologisk seminar ved Universitetet i Oslo. Han døde i 1916, 52 år gammel. På hans grav på Vestre gravlund ble det den 19. oktober 1919 avduket et monument over ham under et stort prestemøte.
Johannes Johnson var gift med Dagny Johnson, født Dagny Lie Heidenrich 3. mars 1867. De ble foreldre til en rekke barn, blant andre sokneprest i Uranienborg kirke, senere rektor på praktikum ved Universitetet i Oslo som sin far, Jon Anton Lie Johnson, født 1900. En yngre sønn var biskop Alex Johnson, født 1910. Den norsk-svenske exegeten Anton Fridrichsen var Johannes Johnsons nevø
| Johannes Johnson (født 1. mai 1864 i Alvdal, død 13. juni 1916 i Oslo) var en norsk teolog og Madagaskarmisjonær. Han ble cand.theol. i 1889 og kom tre år senere til Madagaskar som misjonær for Det Norske Misjonsselskap. I 1911 kom han hjem til Norge på grunn av sykdom, og i 1914 ble han hovedlærer på praktisk-teologisk seminar ved Universitetet i Oslo. Han døde i 1916, 52 år gammel. På hans grav på Vestre gravlund ble det den 19. oktober 1919 avduket et monument over ham under et stort prestemøte.
Johannes Johnson var gift med Dagny Johnson, født Dagny Lie Heidenrich 3. mars 1867. De ble foreldre til en rekke barn, blant andre sokneprest i Uranienborg kirke, senere rektor på praktikum ved Universitetet i Oslo som sin far, Jon Anton Lie Johnson, født 1900. En yngre sønn var biskop Alex Johnson, født 1910. Den norsk-svenske exegeten Anton Fridrichsen var Johannes Johnsons nevø
== Forfatter og salmedikter ==
Johnson skrev en rekke bøker, og i Norsk Salmebok og Norsk salmebok 2013 finnes det flere salmer av ham:
Vår seierssæle helt og drott (fra 1899)
Lysenes far, vi takker deg (fra 1912) Melodi av Sigurd Lunde
En dalende dag, en stakket stund (fra 1906)Han har også oversatt den eneste salme vi har fra Madagaskar i Norsk Salmebok:
Send ut, o Jesus kjære (oversatt i 1915)
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Johannes Johnson i BIBSYS
== Referanser ==
== Kilder ==
Gyldendals store konversasjonsleksikon 1973 ISBN 82-05-00267-3
Stig Wernø Holter: Kom, tilbe med fryd 1991 ISBN 82-560-0774-5 side 285
== Eksterne lenker ==
Familieside for Johannes Johnson | Johannes Johnson (født 1. mai 1864 i Alvdal, død 13. | 194,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Harris_(sv%C3%B8mmer) | 2023-02-04 | William Harris (svømmer) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for USA', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Honolulu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1920'] | William «Bill» White Harris, Jr. (født 26. oktober 1897 i Honolulu i Hawaii, død 7. mars 1961 i Honolulu i Hawaii) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.Harris vant en olympisk bronsemedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 100 meter fri bak sine landsmenn Duke Kahanamoku og Pua Kela Kealoha. Harris deltok også på 400 meter fri men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen.
| William «Bill» White Harris, Jr. (født 26. oktober 1897 i Honolulu i Hawaii, død 7. mars 1961 i Honolulu i Hawaii) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.Harris vant en olympisk bronsemedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 100 meter fri bak sine landsmenn Duke Kahanamoku og Pua Kela Kealoha. Harris deltok også på 400 meter fri men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i svømming, 100 meter fristil
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Harris – Olympedia
(en) William Harris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Harris – databaseOlympics.com (arkivert) | | strokes = Freestyle | 194,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludy_Langer | 2023-02-04 | Ludy Langer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere fra USA'] | Ludwig «Ludy» Langer (født 22. januar 1893, død 5. juli 1984) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Langer vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 400 meter fri bak sin landsmann Norman Ross. Langer deltok også på 1500 meter fri, men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen.
| Ludwig «Ludy» Langer (født 22. januar 1893, død 5. juli 1984) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Langer vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 400 meter fri bak sin landsmann Norman Ross. Langer deltok også på 1500 meter fri, men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i svømming, 400 meter fristil
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ludy Langer – Olympedia
(en) Ludy Langer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ludy Langer – Swimming Hall of Fame | Ludwig «Ludy» Langer (født 22. januar 1893, død 5. | 194,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raymond_Kegeris | 2023-02-04 | Raymond Kegeris | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Butler County i Nebraska', 'Kategori:Svømmere fra USA'] | Raymond «Ray» Kegeris (født 10. september 1901, død 14. august 1975) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Kegeris vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 100 meter rygg bak sin landsmann Warren Paoa Kealoha.
| Raymond «Ray» Kegeris (født 10. september 1901, død 14. august 1975) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Kegeris vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 100 meter rygg bak sin landsmann Warren Paoa Kealoha.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i svømming, 100 meter rygg
== Eksterne lenker ==
(en) Raymond Kegeris – Olympedia
(en) Raymond Kegeris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Raymond Kegeris – databaseOlympics.com (arkivert) | Raymond «Ray» Kegeris (født 10. september 1901, død 14. | 194,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rino_Larsen | 2023-02-04 | Rino Larsen | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Fet kommune'] | Rino Larsen (født 5. august 1961) er en norsk kunstmaler. Han er inspirert av naturen i Lofoten hvor han var om somrene i sin barndom. Av norske kunstnere er han inspirert av Knut Rose, Odd Nerdrum, Edvard Munch og Håkon Gullvåg, og internasjonalt er han inspirert av Francis Bacon og Diego Velazquez.
Larsen er inspirert av former, kontraster og teksturer i naturen, og også vår avhengighet av naturen. Han ønsker å fange inn essensen av naturen i en forenklet form. Istedenfor å gjengi naturen i sin eksakte form kombinerer han elementer og skaper kontraster og illusjoner. Når han maler mennesker bruker han samme teknikk, og selv om de kan virke fotografiske i formen så er de gjort med tradisjonell maleteknikk på canvas. Selve maleteknikken Larsen bruker er tynne lag av akrylmaling, og dette gir de noe glødende fargene – teknikken er blant annet kjent fra artistisk billakkering.
| Rino Larsen (født 5. august 1961) er en norsk kunstmaler. Han er inspirert av naturen i Lofoten hvor han var om somrene i sin barndom. Av norske kunstnere er han inspirert av Knut Rose, Odd Nerdrum, Edvard Munch og Håkon Gullvåg, og internasjonalt er han inspirert av Francis Bacon og Diego Velazquez.
Larsen er inspirert av former, kontraster og teksturer i naturen, og også vår avhengighet av naturen. Han ønsker å fange inn essensen av naturen i en forenklet form. Istedenfor å gjengi naturen i sin eksakte form kombinerer han elementer og skaper kontraster og illusjoner. Når han maler mennesker bruker han samme teknikk, og selv om de kan virke fotografiske i formen så er de gjort med tradisjonell maleteknikk på canvas. Selve maleteknikken Larsen bruker er tynne lag av akrylmaling, og dette gir de noe glødende fargene – teknikken er blant annet kjent fra artistisk billakkering.
== Utstillinger 2009 ==
Vårens kunstutstilling Nittedal 26. april – 3. mai – Kollektivutstilling
Aker Brygge 25. april – 30. oktober – Separatutstilling
Høstutstilling 900 moh - 26. september – 4. oktober – Kollektivutstilling
Lions Bøler 3. – 4. oktober – Kollektivutstilling
Lions Skedsmo 17. – 18. oktober – Kollektivutstilling
Oslo ArtFair 6. – 8. november – Kollektivutstilling
Lions Høybråten 7. – 8. november – Kollektivutstilling
Lions Lørenskog – Kollektivutstilling
Juleutstilling Skedsmo Kunstforening 21. november – Kollektivutstilling
== Utstillinger 2008 ==
Vårens kunstutstilling Nittedal 27. april – 4. mai – Kollektivutstilling
Facecs and surfaces, Galleri Lillestrøm 7. – 22. juni – Separatutstilling
Høstutstilling 900 moh, Beitostølen 27. september – 5. oktober- Kollektivutstilling
Lions Bøler 4. – 5. oktober – Kollektivutstilling
Lions Høybråten 8. – 9. november – Kollektivutstilling
Lions Skedsmo 15. – 16. november – Kollektivutstilling
Lions Lørenskog 29. – 30. november – Kollektivutstilling
== Innkjøp ==
Universitetssykehuset i Akershus
Forsikringsselskapet KNIF Trygghet
== Representert hos ==
Fineart
Kunst for alle
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Romerikes Blad: For en debut!
Romerikes Blad: Folkelig kunstutstilling | Rino Larsen (født 5. august 1961) er en norsk kunstmaler. | 194,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nazareth | 2023-02-04 | Nazareth | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | For byen i Israel, se Nasaret.Nazareth er et rockeband fra Skottland. Bandet ble dannet i Dunfermline i Skottland i 1968. Det hadde sin glansperiode på 1970-tallet, men er fortsatt aktive med konserter.
| For byen i Israel, se Nasaret.Nazareth er et rockeband fra Skottland. Bandet ble dannet i Dunfermline i Skottland i 1968. Det hadde sin glansperiode på 1970-tallet, men er fortsatt aktive med konserter.
== Historie ==
Bandet ble startet da tre av medlemmene i bandet The Shadettes, vokalist Dan McCafferty, bassist Pete Agnew og trommeslager Darrel Sweet, fikk med seg den spanskfødte gitaristen Manny Charlton. De fire tok navnet fra første linje i The Bands sang «The Weight»: «I pulled into Nazareth/Was feelin' half past dead...». I 1970 flyttet alle medlemmene til London, og året etter ga de ut debutplaten Nazareth. Hverken dette albumet eller oppfølgeren Exercises fra 1972 fikk særlig stor oppmerksomhet.
Det var først da deres tredje plate Razamanaz ble utgitt i 1973 at salget og populariteten begynte å ta av. Platen var produsert av Roger Glover fra Deep Purple, og bandet fikk to topp 10-plasseringer på de britiske hitlistene med «Broken Down Angel» og «Bad Bad Boy». Roger Glover produserte også de to neste albumene, Loud 'N' Proud og Rampant, begge utgitt i 1974. Sistnevnte lå fire uker på tredjeplass på VG-lista.
I 1975 ga bandet ut albumet Hair of the Dog. Platen var produsert av bandmedlemmet Manny Charlton og solgte til platina i USA og lå tre uker på femteplass på VG-lista. Balladen «Love Hurts», komponert av Boudleaux Bryant og tidligere spilt inn av The Everly Brothers, toppet en rekke singlelister, og lå blant annet 14 uker som nummer 1 på VG-lista i Norge. Sangen skulle i utgangspunktet ikke være med på albumet, og var heller ikke å finne på den europeiske utgivelsen av albumet. På den amerikanske utgaven erstattet «Love Hurts» bandets tolkning av Randy Newmans sang «Guilty». «Love Hurts» er fortsatt en av bandets aller mest kjente sanger, og har vært med å bidra til at bandet har fått et balladestempel.
Bandet fortsatte med å gi ut plater jevnlig utover 1970- og 1980-tallet. I 1979 ble gitaristen Zal Cleminson bandets femte medlem. Han var med på to plater, No Mean City og Malice in Wonderland, før han forlot bandet i 1980. Cleminson ble etterhvert erstattet av to medlemmer: gitaristen Billy Rankin og den amerikanske keyboardisten John Locke. Som seksmannsband ga Nazareth ut livealbumet Snaz i 1981 og studioalbumet 2XS i 1982. Locke sluttet i bandet i 1983 mens Rankin var med på enda et album før han forlot bandet for denne gang.
I 1984 var Nazareth igjen en kvartett bestående av originalmedlemmene. Fram til 1990 gav de ut tre album før gitarist Manny Charlton valgte å forlate bandet. De tre gjenværende medlemmene tok en liten pause, før de igjen fikk med seg Billy Rankin, denne gang som eneste gitarist.
Utover 1990-tallet kom albumene sjeldnere, og bandet oppnådde ikke de helt store salgstallene. Rankin ble i 1994 erstattet av Jimmy Murrinson, og Ron Lehey var med på keyboard i perioden 1995–2002. I 1999 døde trommeslager Darrel Sweet da bandet var på turné i USA. Turneen ble avlyst og Pete Agnews sønn, Lee Agnew, tok over som trommeslager. Med kun to gjenværende originalmedlemmer igjen i besetningen turnerte bandet likevel hyppig rundt i Europa og Nord-Amerika.
I 2007, ti år etter siste studioalbum, gikk Nazareth atter en gang i studio og spilte inn The Newz, som ble gitt ut i 2008 i forbindelse med at bandet feiret 40-årsjubileum. I april 2011 ga de ut albumet Big Dogz. Vokalist Dan McCafferty sluttet i 2013 grunnet helseproblemer (KOLS), og ble erstattet av Linton Osborne.
== Medlemmer ==
Carl Sentanse: vokalist (2015-)
Pete Agnew: bassgitar (1968–)
Jimmy Murrison: gitar (1994–)
Lee Agnew: trommer (1999–)
=== Tidligere medlemmer ===
Linton Osborne: vokalist (2014–2015)
Dan McCafferty: vokalist (1968–2013)(død)
Darrel Sweet: trommer (1968–1999) (død)
Manny Charlton: gitar (1968–1990)
Zal Cleminson: gitar (1979–1980)
Billy Rankin: gitar (1980–1984 & 1991–1994)
John Locke: keyboard (1980–1983) (død)
Ron Lehey: keyboard (1995–2002)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Nazareth (1971)
Exercises (1972)
Razamanaz (1973)
Loud 'N' Proud (1974)
Rampant (1974)
Hair of the Dog (1975)
Close Enough for Rock 'N' Roll (1976)
Play N' the Game (1976)
Expect No Mercy (1977)
No Mean City (1979)
Malice in Wonderland (1980)
The Fool Circle (1981)
2XS (1982)
Sound Elixir (1983)
The Catch (1984)
Cinema (1986)
Snakes 'N' Ladders (1989)
No Jive (1991)
Move Me (1994)
Boogaloo (1998)
The Newz (2008)
Big Dogz (2011)
Rock 'n' Roll Telephone (2014)
Tattooed on My Brain (2018)
Surviving the Law (2022)
=== Live- og samlealbum (utvalg) ===
BBC Radio 1 Live in Concert (livealbum) (1972)
Greatest Hits (samlealbum) (1975)
Hot Tracks (samlealbum) (1976)
Snaz (livealbum) (1981)
The Ballad Album (samlealbum) (1985)
The Ballad Album Volume II (samlealbum) (1990)
From the Vaults (samlealbum) (1993)
Greatest Hits Volume II (samlealbum) (1998)
Live at the Beeb (livealbum) (1998)
Homecoming (livealbum) (2001)
The Very Best Of (samlealbum) (2001)
Maximum XS (samlealbum) (2003)
Alive and Kicking (livealbum) (2003)
== Konserter i Norge (utvalg) ==
Horten – Horten Festivalen – 2. juli 1972
Oslo – Chateau Neuf – 1974
Oslo – Njårdhallen – 28. april 1975
Oslo – Njårdhallen – 3. desember 1976
(Bergen)-Nygårdsparken- 14 juni 1985
(Bergen)-Grieghallen-ca 1986.
Sandefjord - Bugården - 1986 (sammen med blant andre Manfred Mann)
Overhalla - Overhallahallen - 1987
Vardø - 200-årsjubileum 17. juli 1989 på Heksefjellet Domen
Saltdal/ Setså Grustak 1989
Oslo – Rockefeller – 24. november 1998
Kodal ungdomslag - Venheim 10 juni 2005
Knarvik Nordhordalandshallen – 21. oktober 2006 – The Animals og Uriah Heep spilte samme kveld.
Øvre Årdal Årdalshallen – 16. mai 2005 – Golden Age var oppvarmingsband
Fredrikstad Scene 25 – 24. juni 2006 – Blacksmith Bondage spilte support.
Oscarsborg ved Drøbak - 14. juli 2006 - Dr.øbak var oppvarmingsband
Sandane Glopperock – 16. juni 2007 – Susanne Sundfør, El Caco, Eva & the Heartmaker m.fl spilte samme kveld. (De var på den samme festivalen også i 1985 og i 1990.)
Lillestrøm LSK's Cupfest – 9. nov 2007 – Sangfugla og Trang fødsel spilte samme kveld.
Alta Soul & Blues Festival (mai 2007)
Brønnøysund - Tørrfiskbrygga - 18. Juni 2010
Medby på Senja – 17. juni 2011
Målselv Contryfestival 1. juni 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nazareth (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nazareth på Apple Music
(en) Nazareth på Discogs
(en) Nazareth på MusicBrainz
(en) Nazareth på Spotify
(en) Nazareth på Songkick
(en) Nazareth på Last.fm
(en) Nazareth på AllMusic
Omtale på NRK musikk
Norsk fanside | lenke | 194,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Vernot | 2023-02-04 | George Vernot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske svømmere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Personer fra Montréal', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1920'] | George Edward Vernot (født 27. februar 1901 i Montréal, død 22. november 1962) var en canadisk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Vernot vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 1500 meter fri bak Norman Ross. På 400 meter fri ble han nummer tre bak de amerikanske svømmerne Norman Ross og Ludy Langer. Vernot deltok også på 100 meter fri men klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
Fire år senere, under sommer-OL 1924 i Paris ble han nummer sju på 400 meter fri og på 1500 meter fri kom han på åttendeplass.
| George Edward Vernot (født 27. februar 1901 i Montréal, død 22. november 1962) var en canadisk svømmer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Vernot vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 1500 meter fri bak Norman Ross. På 400 meter fri ble han nummer tre bak de amerikanske svømmerne Norman Ross og Ludy Langer. Vernot deltok også på 100 meter fri men klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
Fire år senere, under sommer-OL 1924 i Paris ble han nummer sju på 400 meter fri og på 1500 meter fri kom han på åttendeplass.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i svømming, 1500 meter fri
1920 Antwerpen - Bronse i svømming, 400 meter fri
== Eksterne lenker ==
(en) George Vernot – Olympedia
(en) George Vernot – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George Vernot – databaseOlympics.com (arkivert) | George Edward Vernot (født 27. februar 1901 i Montréal, død 22. | 194,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ING | 2023-02-04 | ING | ['Kategori:1991 i Nederland', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finansselskaper', 'Kategori:Nederlandske selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1991', 'Kategori:Sider med kart'] | ING Groep N.V. er et globalt finanskonsern med hovedkontor i Amsterdam i Nederland. Selskapet har sin hovedvirksomhet innen banktjenester, kapitalforvaltning og forsikring. ING er en forkortelse for det nederlandske Internationale Nederlanden Groep.
Ifølge magasinet Fortune var ING i 2010 verdens tolvte største selskap, og det største bank-, finans- og forsikringskonsernet, regnet etter omsetning, med en bruttoomsetning på over 54 milliarder euro per år. Per 2009 hadde ING over 85 millioner individuelle og institusjonelle kunder i mer enn 45 land. Selskapet har totalt mer enn 100 000 ansatte.
| ING Groep N.V. er et globalt finanskonsern med hovedkontor i Amsterdam i Nederland. Selskapet har sin hovedvirksomhet innen banktjenester, kapitalforvaltning og forsikring. ING er en forkortelse for det nederlandske Internationale Nederlanden Groep.
Ifølge magasinet Fortune var ING i 2010 verdens tolvte største selskap, og det største bank-, finans- og forsikringskonsernet, regnet etter omsetning, med en bruttoomsetning på over 54 milliarder euro per år. Per 2009 hadde ING over 85 millioner individuelle og institusjonelle kunder i mer enn 45 land. Selskapet har totalt mer enn 100 000 ansatte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) ING Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ING – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ing er kortform av det norrøne gudenavnet Yngve, som er et annet navn på guden Frøy. Frøy ble også kalt for Yngvefrøy, og både Yngve og Ing relaterer til dette. | 194,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markgrevskapet_%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Markgrevskapet Østerrike | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Østerrikes historie'] | Markgrevskapet Østerrike er en betegnelse for Østerrike i perioden 976 til 1156. Markgrevskapet ble også kalt Marcha Orientalis på latin, og Ostmark på tysk.
Den første grensemarken som dekket et område som noenlunde tilsvarer det nåværende Østerrike og Slovenia, var Avarermarken, opprettet av Karl den store i slutten av det åttende århundre, den gang som en beskyttelse mot avarene. Da avarenes rike forsvant på 820-tallet, ble avarene etterhvert tatt inn i den slovenske befolkningen, som opprettet Stormähren. Pannonia ble løsrevet fra Hertugdømmet Friuli i 828, og ble opprettet som grensemark mot Mähren i hertugdømmet Bayern. Den Pannoniske mark ser ut til å ha forsvunnet på 890-tallet, sammen med trusselen fra Stormähren.
I 976 gjennomførte keiser Otto II en territorial reform i Bayern, og opprettet bl.a. en ny grensemark med navnet Marchia Orientalis. Grensemarken ble overlatt til Leopold I av Babenberg-slekten. I 996 beskrives denne grensemarken i et offisielt dokument som in regione vulgari vocabulo Ostarrîchi in marcha et in comitatu Heinrici comitis filii Luitpaldi marchionis, som oversatt betyr «i det område som på folkemunne heter Østerrike, og som ligger i Leopolds sønn Heinrichs mark og grevskap. Ostarrîchi er den tidligste formen av navnet, som senere skulle bli Österreich, eller på norsk Østerrike.
Det tidligere markgrevskapet var bebodd både av slaviske og romansk-tyske folk, og det ble brukt et retoromansk språk, som minner om det som blir brukt i dag i Sveits og i det nordvestlige Italia. Geografisk var marken avgrenset noenlunde likt det nåværende Niederösterreich. Den viktigste byen var Sankt Pölten, men denne rollen ble senere overtatt av Wien.
Den første markgreven var Leopold I av Babenberghuset. Han styrte sannsynligvis fra Pöchlarn, men det er også mulig at han styrte fra Melk, hvor senere herskere regjerte fra. Den opprinnelige marken dekket et område som geografisk svarer til det nåværende Wachau, men ble etter kort tid utvidet mot øst til Wienerwald. Under markgreven Ernst av Østerrike begynte innbyggerne i Waldviertel i det nåværende Niederösterreich og de böhmiske og ungarske marker å bli forent med Østerrike.
Markgrevskapet Østerrike nådde sitt høydepunkt under Leopold III, som bl.a grunnla flere kirker og klostre. Han grunnla byer og skapte større territorial uavhengighet. I 1139 arvet Leopold IV Bayern. Da hans etterfølger Henrik II ble fratatt Bayern i 1156, ble Østerrike i stedet forfremmet til hertugdømme med Privilegium Minus utstedt av Fredrik Barbarossa. Fra 1156 overgikk Østerrike historisk til epoken som Hertugdømmet Østerrike, som varte fram til 1453.
| Markgrevskapet Østerrike er en betegnelse for Østerrike i perioden 976 til 1156. Markgrevskapet ble også kalt Marcha Orientalis på latin, og Ostmark på tysk.
Den første grensemarken som dekket et område som noenlunde tilsvarer det nåværende Østerrike og Slovenia, var Avarermarken, opprettet av Karl den store i slutten av det åttende århundre, den gang som en beskyttelse mot avarene. Da avarenes rike forsvant på 820-tallet, ble avarene etterhvert tatt inn i den slovenske befolkningen, som opprettet Stormähren. Pannonia ble løsrevet fra Hertugdømmet Friuli i 828, og ble opprettet som grensemark mot Mähren i hertugdømmet Bayern. Den Pannoniske mark ser ut til å ha forsvunnet på 890-tallet, sammen med trusselen fra Stormähren.
I 976 gjennomførte keiser Otto II en territorial reform i Bayern, og opprettet bl.a. en ny grensemark med navnet Marchia Orientalis. Grensemarken ble overlatt til Leopold I av Babenberg-slekten. I 996 beskrives denne grensemarken i et offisielt dokument som in regione vulgari vocabulo Ostarrîchi in marcha et in comitatu Heinrici comitis filii Luitpaldi marchionis, som oversatt betyr «i det område som på folkemunne heter Østerrike, og som ligger i Leopolds sønn Heinrichs mark og grevskap. Ostarrîchi er den tidligste formen av navnet, som senere skulle bli Österreich, eller på norsk Østerrike.
Det tidligere markgrevskapet var bebodd både av slaviske og romansk-tyske folk, og det ble brukt et retoromansk språk, som minner om det som blir brukt i dag i Sveits og i det nordvestlige Italia. Geografisk var marken avgrenset noenlunde likt det nåværende Niederösterreich. Den viktigste byen var Sankt Pölten, men denne rollen ble senere overtatt av Wien.
Den første markgreven var Leopold I av Babenberghuset. Han styrte sannsynligvis fra Pöchlarn, men det er også mulig at han styrte fra Melk, hvor senere herskere regjerte fra. Den opprinnelige marken dekket et område som geografisk svarer til det nåværende Wachau, men ble etter kort tid utvidet mot øst til Wienerwald. Under markgreven Ernst av Østerrike begynte innbyggerne i Waldviertel i det nåværende Niederösterreich og de böhmiske og ungarske marker å bli forent med Østerrike.
Markgrevskapet Østerrike nådde sitt høydepunkt under Leopold III, som bl.a grunnla flere kirker og klostre. Han grunnla byer og skapte større territorial uavhengighet. I 1139 arvet Leopold IV Bayern. Da hans etterfølger Henrik II ble fratatt Bayern i 1156, ble Østerrike i stedet forfremmet til hertugdømme med Privilegium Minus utstedt av Fredrik Barbarossa. Fra 1156 overgikk Østerrike historisk til epoken som Hertugdømmet Østerrike, som varte fram til 1453.
== Se også ==
Mark
Ostmark
Marcha Orientalis | Markgrevskapet Østerrike er en betegnelse for Østerrike i perioden 976 til 1156. Markgrevskapet ble også kalt Marcha Orientalis på latin, og Ostmark på tysk. | 194,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturisme | 2023-02-04 | Naturisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Nakenhet', 'Kategori:Rekreasjon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Naturisme (tidligere nudisme) er en ikke-seksuell nakenkultur/livsstil hvor man praktiserer felles nakenhet (sosial nakenhet) for menn og kvinner sammen. Nakenheten praktiseres først og fremst når dette er naturlig ut fra klimatiske og fysiske forhold og styres i mindre grad av kulturelle regler for bekledning slik det er vanlig i samfunnet for øvrig. Naturismebegrepet brukes delvis om en kultur som fikk et gjennombrudd i Tyskland på starten av det nittende århundre, men også delvis som en generell betegnelse på ikke-seksuell felles nakenhet med menn og kvinner. Eksempler på det siste er offentlige badstuer/varme bad i Finland, Nederland, Flandern, Tyskland, Østerrike, Syd-Tyrol, Nordøst-Italia, Slovenia, Kroatia, fransktalende del av Sveits og Japan hvor menn og kvinner er nakne sammen. I de baltiske stater har man også en sterk badstukultur med menn og kvinner, men begrenset til lukkede grupper som for eksempel familie og venner.
Man snakker også gjerne om rekreasjonsnaturister og etiske/ideologiske naturister. De første er nakne sammen når det er praktisk og behagelig uten noen dypere ideologi bak, mens for den siste gruppen er naturisme en del av et bredere livssyn.
For å gi anledning for flest mulig til å praktisere naturisme, er det dannet naturistområder og friområder, så vel som en internasjonal organisasjon (INF) med nasjonale forbund og lokale foreninger en rekke steder rundt om i verden.
| Naturisme (tidligere nudisme) er en ikke-seksuell nakenkultur/livsstil hvor man praktiserer felles nakenhet (sosial nakenhet) for menn og kvinner sammen. Nakenheten praktiseres først og fremst når dette er naturlig ut fra klimatiske og fysiske forhold og styres i mindre grad av kulturelle regler for bekledning slik det er vanlig i samfunnet for øvrig. Naturismebegrepet brukes delvis om en kultur som fikk et gjennombrudd i Tyskland på starten av det nittende århundre, men også delvis som en generell betegnelse på ikke-seksuell felles nakenhet med menn og kvinner. Eksempler på det siste er offentlige badstuer/varme bad i Finland, Nederland, Flandern, Tyskland, Østerrike, Syd-Tyrol, Nordøst-Italia, Slovenia, Kroatia, fransktalende del av Sveits og Japan hvor menn og kvinner er nakne sammen. I de baltiske stater har man også en sterk badstukultur med menn og kvinner, men begrenset til lukkede grupper som for eksempel familie og venner.
Man snakker også gjerne om rekreasjonsnaturister og etiske/ideologiske naturister. De første er nakne sammen når det er praktisk og behagelig uten noen dypere ideologi bak, mens for den siste gruppen er naturisme en del av et bredere livssyn.
For å gi anledning for flest mulig til å praktisere naturisme, er det dannet naturistområder og friområder, så vel som en internasjonal organisasjon (INF) med nasjonale forbund og lokale foreninger en rekke steder rundt om i verden.
== Historie ==
Kjønnsdelt, felles nakenhet i forbindelse med utendørs bading eller innendørs bad og sauna var det vanligste i store deler av verden inntil badedraktene kom ca. 1868. Deler av strender, elver og vann, eller bad og badstuanlegg ble benyttet av kvinner og menn for kjønnsdelt nakenbading. Dette fortsatte et stykke ut på 1900-tallet (innendørsbadene i Norge inntil et stykke ut på 1980-tallet). Da badedraktene kom, så åpnet det for at kvinner og menn kunne bade sammen. De svært dekkende badedraktene men ser på bilder fra ca. 1900-tallet ble dermed i hovedsak benyttet når kvinner og menn badet sammen (eller det var fare for at man kunne bli sett av det motsatte kjønn) mens man fortsatt badet naken når kjønnene var adskilt.
Men også før denne tid fantes det lokale steder hvor det var vanlig at kvinner og menn badet nakne sammen (for eksempel tropiske områder, Romerriket, Japan, Øst-Europa, Skandinavia (se for eksempel reiseskildringer fra Norge og Sverige for eksempel fra 1300- og 1600-1800-tallet).
Naturismebegrepet er brukt første gang i slutten av opplysningstiden på 1700-tallet med en betydning tilnærmet den det har i dag, men det var først ved overgangen til 1900-tallet at det var et antall naturister av betydning. Ved overgangen til det tyvende århundre ble det økt oppmerksomhet rundt det helsebringende ved å få sol på en større del av kroppen over lengre tid (og ikke bare kortere bad som hadde vært det vanligste hittil). Man observerte blant annet at soling hadde en svært gunstig effekt på tuberkulose.
Det var i denne situasjonen at naturistbevegelsen fikk fart i Tyskland. Det ble opprettet klubber og badeanstalter hvor kvinner og menn badet og solte seg nakne sammen. Naturismen fikk en sterk ideologisk overbygning og gode naturister skulle ikke røke, spise kjøtt eller drikke alkohol.. Fysisk helse og trening var også viktige idealer og mange klubber og badeanstalter hadde obligatorisk trening. (I Tyskland var naturistforeningene en del av idrettsbevegelsen.) Naturistbevegelsen spredte seg videre og i en svensk filmavis fra 1932 kan vi se en reportasje fra en utflukt med foreningen «Helsa gjennom nakenhet» til en øy i den svenske skjærgården. Av de skandinaviske landene var det Norge som fikk en naturistbevegelse sist (1963).Etter hvert ble det opprettet offentlige strender hvor folk kunne praktisere naturisme. VG fra 1957 (9. august side 4) beretter om tiltagende interesse for naturisme i Sovjet, stor suksess ved Svartehavet og naturiststeder fylt til trengsel. Aftenposten juli 1960 forteller om omfattende naturisme i Tyskland, at de påkledde er i mindretall og at det er problem med å finne egne plasser for dem.Tilbudet av offentlige strender medførte at antallet organiserte naturister falt mens antallet som praktiserte naturisme vokste. En søndag i 1976 gjennomførte man en telling av naturister på offentlige strender på vestkysten av USA og kom til 248 000. Black Beach i San Diego hadde alene 20 000. Dette var mange flere enn anslagene som var gjort på forhånd og flere titalls mer enn man hadde medlemmer i foreningene.
Det europeiske landet hvor størst andel av befolkningen har praktisert naturisme er Øst-Tyskland hvor det var mer vanlig å være naken enn påkledd på strendene. Ifølge oppslag i den permanente utstillingen i DDR-museet i Berlin besøkte 80 % av østtyskerne jevnlig naturiststrender (FKK). Bare 10 % av befolkningen var negative til praktisering av kjønnsblandet nakenbading.På grunn av tilgangen til åpne offentlige strender og siden langt de færreste som praktiserer naturisme er registrert, er det svært vanskelig å estimere antall naturister totalt. Ifølge VG i 1985 (29. juni, side 30) var det da 20 millioner medlemmer i den internasjonale naturistorganisasjonen. (Antallet som faktisk praktiserte naturisme var vesentlig høyere da medlemskap kun er nødvendig ved besøk på enkelte lukkede naturistfasiliteter.) Ifølge Aftenposten fra 1991 (9. juni, side 12) var det da mer enn 50 000 i Norge.
I dag er naturisme et stort kommersielt marked. To av landene som har satser tungt er Frankrike og Kroatia. I Frankrike finnes i dag noen av de største (i utstrekning) naturistområder i verden, med utleieboliger, egne supermarkeder og restauranter. I Frankrike har myndighetene investert over hundre millioner Euro for å kjøpe opp bydeler og legge til rette for egne naturistområder. I Kroatia regner man med at 15 % av turistene kommer for å kunne praktisere naturisme.
Den største organisasjonen i verden er International Naturist Federation (INF) også med fransk skrivemåte: Federation Naturisme International (FNI). I de seneste tiårene har den hatt et stabilt medlemstall. I perioden 1904 til 1980 var gjennomsnittsalderen for naturister omtrent som i befolkningen for øvrig mens den har økt de siste tiår og i dag er de fleste medlemmene middelaldrende. (Gjennomsnittsalder for medlemmer var 35 år i 1983).
De sterke ideologiske idealene som naturismen hadde på begynnelsen av 1900-tallet, er i stor grad forsvunnet. Idealene om trening og god helse har utviklet seg mot en sterk akseptering av alle former for kropper. Naturistbevegelsen oppfatter seg dermed som en motkultur mot den sterke kroppsfikseringen som er vanlig i samfunnet i dag.
== Naturisme i Norge ==
Norsk naturisme har en paraplyorganisasjon i Norsk naturistforbund (NNF) som har lokale organisasjoner i de fleste regioner. Gjennom stiftelser og andelslag er det tre naturistområder med bo- og oppholdsmuligheter hvor alle har beliggenhet som muliggjør bading og andre aktiviteter, samt avtaler med nærliggende campingplasser for enkelte fribadestrender. I 2006 startet man å gi ut eget tidsskrift sammen med det svenske «Tillsammans».
De siste årene er det frigitt områder for naturisme en rekke steder i Norge. Disse kalles for fristrender, for å skille dem fra naturiststrender som eies eller leies av naturister.
I Indre Oslofjord har Huk på Bygdøy, Gressholmen, Langøyene, Kalvøya og Strandskog Nakenstrand i Bunnefjorden.
Svartkulp ved Sognsvann i Nordmarka, Oslo.
På Vestlandet: Kollevågen på Askøy ved Bergen, Hjertøya Nakenstrand i Molde, Mauren Nakenstrand ved Ålesund.
Innlandet: Glomstadbukta Fristrand ved Bråstadelvas utløp i Mjøsa, nord for Gjøvik.
Nordland: Ursetvika Nakenstrand på Salten/Bodø.I tillegg finnes det en rekke uoffisielle strender, som blant annet Rishamn ved Krokeide i Bergen.
Det finnes tre campinplasser/feriesteder for naturister i Norge: Skovly ved Halden, Sjøhaug på Jeløya ved Moss, og Isefjærleiren ved Blindleia i Høvåg. Norske naturister driver disse som andelslag/aksjeselskaper. Områdene er i praksis små campingplasser med vogn- og bobilplasser, rom- og hytteutleie samt teltplasser. Disse er åpne for naturister med medlemskap i INF. Interesserte kan få prøveopphold noen døgn før de bestemmer seg for medlemskap.
Langt de fleste som praktiserer naturisme begrenser dette til sommersesongen. Siden medlemskap kun er nødvendig eller fordelaktig i forbindelse med foreningenes inne-bading om vinteren, gir antallet medlemmer i Norge, ca. 2000, er svært beskjedent inntrykk av totalt antall naturister i Norge. Bare fristranden Huk alene har ofte opp mot tusen besøkende på varme dager i juli. Antall brukere av fristrender og naturistrender om sommeren er meget grovt anslått til å være ca. 10 ganger høyere enn antall medlemmer av norske naturistforeninger. Det er i tillegg et vesentlig antall som kun er naturister på strender i utlandet, kun i offentlige badstuer/spa-anlegg i utlandet eller som i utgangspunktet deler naturistholdninger (og har praktisert dette tidligere), men av forskjellige årsaker ikke praktiserer dette hver sommer. Både medlemstall og besøkstall på strender har holdt seg forholdsvis jevnt og det er ikke usannsynlig at det tidligere nevnte tallet på 50 000 fra 1991 fortsatt er gyldig.
Flere lokale foreninger har avtaler med kommuner eller andre som driver badeanlegg om leie, slik at en time eller flere hver uke er reservert for naturistsvømming i vinterhalvåret.
== Oppfatningen av nakenhet som det naturlige ==
Mennesket kler seg ut fra to hensyn: de fysiske og de sosiale. De fysiske hensyn innebærer at man kler seg for å beskytte seg mot kulde, varme eller skade fra grener, stein etc. De sosiale hensyn innebærer at man kler seg for å sende signaler om sosial status, gruppetilhørighet, respekt, stemning, eller for å signalere seksuell ærbarhet og (u)tilgjengelighet. De sosiale reglene oppfattes som tilfeldige kulturelle moter med stor variasjon over tid og sted, mens nakenhet oppfattes som det grunnleggende naturlige når klimaet etc. tillater dette. For store deler av befolkningen er, foruten vane, sosiale regler og konsekvenser det største motargument mot nakenbading. I situasjoner hvor man ikke kan bli misoppfattet sosialt, for eksempel når man er garantert å være alene, så foretrekker mange å bade nakne (for eksempel hvis man hadde strandet alene på en øde øy eller når man går i dusjen med det primærformål å vaske håret).
I naturistmiljøer vektlegger man de fysiske og hygieniske hensyn, og man tar mindre hensyn til de vanlige sosiale regler for klær som gjelder i samfunnet ellers. Det innebærer for eksempel at man ved sin nakenhet ikke signalerer noe om seksuell status eller tilgjengelighet, slik det ofte kan bli oppfattet ellers.
Mange naturister har vært opptatt av å leve i pakt med naturen også på andre områder, som for eksempel at man er økologisk og miljøbevisst, vegetarianer, yogautøver og opptatt av helse, gjerne tilhenger av psykoterapi, homøopati samt spiritualitet. Selv om det generelt er, og alltid har vært, en større interesse blant naturistene for slike livsstiler, er ikke dette en del av organisasjonenes filosofi. Et stort antall naturister deler ikke disse interessene.
En meget viktig verdi i naturistmiljøet er aksept av alle kropper – uavhengig av form, alder, skade og sykdom. Naturistmiljøet oppfatter seg derfor som en motkultur mot den «kroppsfikseringen» som gjelder i samfunnet for øvrig. Dette har også medført at en del mennesker som ellers ikke finner seg til rette på vanlige strender foretrekker naturiststrender.
== Naturistaktiviteter ==
Den vanligste fellesaktiviteten for naturister er bading og soling. For de interesserte er det også vanlig med forskjellige lagspill og ballspill på stranda. Noen praktiserer også felles nakenhet i andre sammenhenger, hvorav felles nakenhet på naturistflyreiser eller cruise må anses å være blant de mest eksotiske og sjeldne.
== Lover relatert til nakenhet ==
Relevante lover er for eksempel lover som berører muligheten for å praktisere naturisme og hvilken beskyttelse naturister har for uønsket adferd som for eksempel fotografering. Aktuelle lover er straffeloven, lokale kommunale/politivedtekter og åndsverkloven. Loven sier ikke noe konkret om nakenhet og det er dermed ikke helt entydig når man har lov til å være naken som vist i det følgende. Fraværet av et forbud innebærer at folk flest, også de som er negative til nakenhet, må være forberedt på og akseptere at man kan komme over folk som er nakne, toppløse osv. hvis man er tilstrekkelig langt vekk fra allfarvei.
=== Lovlig nakenbading ===
Et ønske/behov om å kunne være naken for en kortere eller lengre periode deles av langt flere enn de som oppfatter seg selv som naturister. I Norge praktiseres omfattende friluftsaktivitet og det er områder hvor man kan gå i timevis og noen ganger dager uten å treffe andre mennesker. Mange vil da føle behov for å praktisere delvis eller hel nakenhet i forbindelse med hygiene, rekreasjon osv. Det er dermed rimelig at det ikke er noe generelt forbud mot nakenhet. Samtidig vil de fleste mene at det ikke er akseptabelt med alminnelig nakenhet på tett befolkede områder for eksempel i bysentra. Hva som anses som akseptabel nakenhet vil også variere med moten og er dermed lite egnet for en konkret definisjon i et lovverk som tenkes å ha en lengre levetid. Det vil være vanskelig å definere eksakt i hvilke områder og situasjoner nakenhet skal være forbudt/tillatt på generelt grunnlag. Når Norges Naturistforbund gjentatte ganger har kontaktet Miljøverndepartementet for å få nasjonale retningslinjer har dette blitt avvist og man har henvist til lokale regler og myndigheter. Manglende nasjonale retningslinjer har medført en viss lokal vilkårlighet og enkelte steder kan oppførsel bøtelegges som i nærmest tilsvarende situasjoner andre steder anses akseptabel. Uklarhet med hensyn på hva som er lov har nok også medført en forsiktig holdning fra nakenbadere og liten «utprøving av grensene». Det er derfor få/ingen ferske domsavgjørelser av tyngde som indikerer hvor grensene går i dag.
Det er Straffelovens paragraf 201 (tidligere 212 av 1905) som oftest nevnes (men sjeldent brukes). Den omtaler «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd» på offentlig sted, i nærvær av noen som ikke har samtykket til dette og ovenfor noen som er under 16 år. I forhold til ikke-seksuell nakenhet som ikke er ment klart provoserende har det vært en utvikling hvor denne loven i stadig mindre grad blir benyttet. Årsaker til dette er at det er vanskelig å definere klare grenser, myndigheters medansvar for misforståelser/uklarheter pga. manglende vilje til å klargjøre grenser, at man ikke ønsker å bruke lovverket i forhold til kulturelle moter og den belastning det vil være å bli dømt etter akkurat denne paragrafen. Et eksempel på endringen i bruk av denne paragrafen er at menn ble fengslet inntil toppløsmoten for menn ble allment akseptert i 1927 mens kvinner ble hverken straffet med bøter eller fengsel da toppløsmoten for kvinner kom ca. 50 år senere. Praksis har vært at politi og offentlige myndigheter har begrenset seg til å involvere seg først når det har oppstått konfliktsituasjoner. Det tas da hensyn til om nakenheten åpenbart har vært gjort for å provosere eller det er et mer uskyldig ønske om å bade/sole seg osv. Politiet har som oftest bedt de avkledde dekke seg til, men uten å straffe for nakenhet som har skjedd i forkant. Hvis de avkledde ikke har gjort dette, er de blitt straffet for ikke å ha etterkommet politiets ordre og for å ha «forstyrret offentlig ro og orden».
Paragraf 201 omtaler «offentlig sted» (også definert i straffelovens paragraf 7). I denne sammenheng er det lite naturlig å anse et sted langt fra andre mennesker som «offentlig sted» hvor man ikke skal kunne praktisere nakenhet selv om folk flest i utgangspunktet har adgang. Med begrepet «offentlig sted» vil man gjerne forvente en viss tetthet av mennesker. Skog og fjell, kyst og strand og friluftsområder generelt anses dermed ikke generelt som offentlige steder i forhold til denne paragrafen. Selvfølgelig er det også unntak her når det gjelder for eksempel populære utfartssteder i nærheten av bysentra, Besseggen i turistsesongen osv. Ifølge rettspraksis anses «offentlig sted» i denne sammenheng til å være når man kan forvente at minst 20 mennesker (som potensielt kan være negative til handlingen) vil kunne bevitne denne i løpet av den tiden handlingen foregår. Her er det snakk om hva det er rimelig å forvente. Hvis man er på et meget avsidesliggende sted og ved en tilfeldighet plutselig et større antall mennesker ankommer, så gjør ikke det at handlingen var ulovlig. (Til sammenligning regnes et utsagn på en lukket Facebook-gruppe som offentlig hvis det er flere en 20 – 30 medlemmer av gruppen mens det ikke er offentlig hvis antallet er lavere.) Reglene er strengere når man er i nærheten av bebyggelse. Ifølge samme referanse kan man ikke bade naken uten beboers tillatelse når avstanden er mindre enn 150 – 200 m fra bolig, hytte, terrasse eller lignende og man har fri sikt. Man har med andre ord lov til å være naken hvis avstanden er mer enn 200 m, terrenget er kupert slik at naboen ikke har fri sikt eller naboen kun har fri sikt fra en utmarkspreget del av sin eiendom.
Straffelovens paragraf 201 omtaler i «nærvær av noen som ikke har samtykket». Hvis noen kommer overraskende på en i naken tilstand har man imidlertid lov til å få rimelig tid til å fullføre handlingen man er i ferd med. Det er også slik at prinsippet om hvem som kommer først har betydning. I et større område med tilnærmet like forhold vil man kunne forvente at man kan bade/sole seg naken/toppløs i fred og at senere ankommende velger andre tilnærmet likeverdige steder.
Mens straffeloven er (og må være) forholdsvis diffus vil lokale kommune/politivedtekter kunne ha mer konkrete bestemmelser om hvor man kan bade naken/toppløs og hvor dette ikke er tillatt. Men tendensen har også lokalt vært at man ikke straffer/forbyr nakenhet generelt, men løser dette som et ordensproblem hvis konflikter oppstår. For eksempel var det forbud mot nakenbading i politivedtektene i Oslo, men dette ble tatt ut av vedtektene i 1974.
=== Forbud mot fotografering ===
Fotografering av nakne mennesker mot deres vilje og/eller kunnskap vil være brudd på straffelovens paragraf 390a om «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd [som] krenker en annens fred» og også brudd på paragraf 201 om annen uanstendig adferd. (Paragraf 390a blir også benyttet mot snikfotografering på vanlige strender).
Ved offentliggjøring av bildene (for eksempel på Internett) vil i tillegg åndsverkslovens paragraf 45c om «retten til eget bilde» komme inn og begrense offentliggjøring uten motivets tillatelse.
Det er flere offentlige myndigheter som kan vedta allment fotoforbud i begrensede områder som for eksempel kommunen, politiet og NSM (Norsk Sikkerhets Myndighet).
=== Ny straffelov av 1. oktober 2015 ===
1. oktober 2015 ble det innført en ny straffelov i Norge. Den gamle paragraf 201 som det refereres til i det foregående er i den nye loven delt opp i paragraf 298 og 305, men med samme ordlyd som tidligere. Paragraf 390a erstattes av 266 med hovedsakelig samme ordlyd. En forskjell er at en forutsetning om at tiltale må «begjæres av fornærmede og være påkrevd av almene hensyn» er utelatt. Dette åpner for at man kan anmelde og straffe personer for skjult fotografering (for eksempel på en naturiststrand) selv om man ikke har identifisert eller vært i kontakt med de avfotograferte. I tillegg er det kommet en paragraf 267 som omhandler offentlig meddelelse som krenker privatlivet fred. Denne vil dekke offentliggjøring av uautoriserte bilder på Internett m.m.
== Vanlige skrevne og uskrevne regler ==
Generelt sett er naturister akkurat som befolkningen for øvrig – med den forskjell at de ønsker å være nakne når natur/klima tillater det.
Familievennlig: Naturistmiljøer legger vekt på å være barne- og familievennlige, og vanligvis aksepteres ikke aktivitet som ikke kan forenes med barns tilstedeværelse.
Sex: Enhver seksuell aktivitet eller hentydning er ikke akseptert.
Hygiene: Når man er naken, så sitter og ligger man på håndklær eller lignende.
Kikking og eksponering: Kikking og eksponering er mindre akseptert enn på andre strender. Man bør derfor ikke velge posisjoner hvor det kan se ut som man ønsker å se eller å bli sett. Kikking på andres kropper, spesielt underliv, er ikke akseptert.
Berøring: Man har høyere terskel og er mer varsom på aksept før berøring (klemming, holde rundt) enn det man er på tekstilstrender. (Seksuell berøring er ikke akseptert.)
Diskresjon: Man forteller ikke hvem man møter på et naturiststed, med mindre de selv klart har gitt klart uttrykk for at det er greit.
Fotografering: Generelt sett er fotografering forbudt. Det gjelder også for oversiktsbilder og bilder med naturister i bakgrunnen. Skjerpede straffebestemmelser gjelder for fotografering av barn under 18 år (både i forgrunn og i bakgrunn). Mobiltelefoner og kameramobiler spesielt skal brukes minimalt og på en slik måte at de ikke skaper forstyrrelser og usikkerhet for andre. I noen sammenhenger kan man i begrenset grad fotografere voksne over 18 år hvis man har fått uttrykkelig tillatelse. I noen tilfeller har foreldre lov til å fotografere egne barn. Husk at de fleste naturister kun ønsker å være nakne og ikke å vise seg frem eller å bli fotografert. Det er ikke større aksept blant naturister flest å bli fotografert nakne enn det er hos befolkningen for øvrig.
Miljøansvar: Alle har et ansvar for miljøet ved minimum å rydde opp etter seg.
Sosialt ansvar: Naturistene er en egen subkultur og dermed ekstra motivert for å verne sitt sosiale miljø. Som en konsekvens av dette vil ofte foreldre ta et felles ansvar for at barna trives. Felles bruk av for eksempel leker er vanlig. Voksne og menn spesielt føler i større grad enn på andre strender et ansvar for for eksempel at kvinner og barn er trygge og vil ha en lavere terskel enn ellers for å gripe inn mot uakseptabel/ubehagelig oppførsel.
== Beslektede betegnelser ==
Mens «nudist» og «naturist» fortsatt nærmest er synonymt i USA, begynte på 20-tallet «nudist» å få en noe odiøst preg i Europa, spesielt i de nordiske land. Man bestemte seg derfor for å skifte betegnelse, både for å ta avstand til noe av den mer utartede nudismen og for å markere et slektskap med naturistfilosofien som var under utvikling først og fremst i Tyskland. Disse ordene brukes fortsatt forskjellig, og de fleste nordiske naturister vil ikke bli omtalt som nudister. Sentralt i «naturist»-betegnelsen er at nakenheten er ikke-seksuell, foregår først og fremst når klimaet er passende, i tilknytning til bading og soling på avgrensede områder og en sterk aksept av menn og kvinner, alle aldere og alle kroppsfasonger. I betegnelsen «nudisme» legges gjerne nakenhet i andre situasjoner utover de naturistene finner naturlig, og de har gjerne også et mer eksponerende preg (også ovenfor andre uforvarende tilstedeværende). Nudisme knyttes gjerne også til mer seksuelt liberale miljøer selv om ikke de seksuelle handlingene foregår åpent.
«Nakenbadere» er personer som enten bader nakne ute (alene eller med flere) eller innendørs sammen med andre enn sin nærmeste familie/partner. «Nakenbadere» er dermed et romsligere begrep som innbefatter både naturister, mennesker som bader alene nakne på hytta samt de som bader nakne innendørs med andre av samme kjønn.
== Referanser ==
== Kilder ==
Naturistnet.org Nudistregler Wikiquote: Nudity – sitater | Naturisme (tidligere nudisme) er en ikke-seksuell nakenkultur/livsstil hvor man praktiserer felles nakenhet (sosial nakenhet) for menn og kvinner sammen. Nakenheten praktiseres først og fremst når dette er naturlig ut fra klimatiske og fysiske forhold og styres i mindre grad av kulturelle regler for bekledning slik det er vanlig i samfunnet for øvrig. Naturismebegrepet brukes delvis om en kultur som fikk et gjennombrudd i Tyskland på starten av det nittende århundre, men også delvis som en generell betegnelse på ikke-seksuell felles nakenhet med menn og kvinner. Eksempler på det siste er offentlige badstuer/varme bad i Finland, Nederland, Flandern, Tyskland, Østerrike, Syd-Tyrol, Nordøst-Italia, Slovenia, Kroatia, fransktalende del av Sveits og Japan hvor menn og kvinner er nakne sammen. I de baltiske stater har man også en sterk badstukultur med menn og kvinner, men begrenset til lukkede grupper som for eksempel familie og venner. | 194,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brynjulv_Hernes | 2023-02-04 | Brynjulv Hernes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i sølv', 'Kategori:KrF-ordførere i Hordaland', 'Kategori:KrF-politikere i Hordaland', 'Kategori:Lokalpolitikere i Samnanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Samnanger', 'Kategori:Personer fra Samnanger kommune'] | Brynjulv Ragnar Hernes (født 25. februar 1943) er en norsk politiker (KrF) fra Tysse i Vestland fylke. Han var ordfører i Samnanger kommune i Hordaland fra 1982 til 1991.
Hernes har vært fylkespolitiker, medlem av Fylkesutvalget, formann i utdanningsutvalget i Hordland, ordfører og kommunestyrerepresentant i Samnanger. Siden 1992 har han sammen med fylkesskolesjef Gunnar Dale vært sentral i fylkessamarbeidet mellom Kaunas fylke og Hordaland. Han har bidratt til å gi støtte til Kaunas' skoler, barnehager og Kaunas statlige filharmoniske orkester. Siden 1998 har han stått sentralt i arbeidet med Edvard Grieg og Mikalojus Konstantinas Čiurlionis' musikkfestival.
Med sin bakgrunn i Kommunenes Sentralforbund har han vært døråpner i Litauen for en rekke norske samfunnsledere og også bidratt til å skaffe litauisk side kontakter i Norge. Han har avlagt Litauen over 50 besøk.
I 1996 oversatte han Litauens nasjonalsang, Tautiška Giesmė, til nynorsk (sammen med Jan S. Krogh). Hernes er lærer av utdannelse.
| Brynjulv Ragnar Hernes (født 25. februar 1943) er en norsk politiker (KrF) fra Tysse i Vestland fylke. Han var ordfører i Samnanger kommune i Hordaland fra 1982 til 1991.
Hernes har vært fylkespolitiker, medlem av Fylkesutvalget, formann i utdanningsutvalget i Hordland, ordfører og kommunestyrerepresentant i Samnanger. Siden 1992 har han sammen med fylkesskolesjef Gunnar Dale vært sentral i fylkessamarbeidet mellom Kaunas fylke og Hordaland. Han har bidratt til å gi støtte til Kaunas' skoler, barnehager og Kaunas statlige filharmoniske orkester. Siden 1998 har han stått sentralt i arbeidet med Edvard Grieg og Mikalojus Konstantinas Čiurlionis' musikkfestival.
Med sin bakgrunn i Kommunenes Sentralforbund har han vært døråpner i Litauen for en rekke norske samfunnsledere og også bidratt til å skaffe litauisk side kontakter i Norge. Han har avlagt Litauen over 50 besøk.
I 1996 oversatte han Litauens nasjonalsang, Tautiška Giesmė, til nynorsk (sammen med Jan S. Krogh). Hernes er lærer av utdannelse.
== Utmerkelser ==
Litauens storfyrst Gediminas' ordensmedalje (1999)
Kaunas bys æresborger av 2. grad (2006)
Kongens fortjenstmedalje i sølv (2010)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tikrasis Lietuvos draugas, 8. oktober 2006
Karolio Didžiojo apdovanojimas, Lietuvos Respublikos Prezidento
Litauen-Nytt nr. 4/93 og 1/96. | Brynjulv Ragnar Hernes (født 25. februar 1943) er en norsk politiker (KrF) fra Tysse i Vestland fylke. | 194,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Devi | 2023-02-04 | Devi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme'] | Devi (hindi og sanskrit देवी, Devī) betyr gudinne og blir brukt innen hinduismen for å vise til ulike kvinnelige gudeformer, særlig når de blir tilbedt alene. Hun kan sees på som en modergudinne, ettersom Devi ofte blir tilbedt som en mor.
Den maskuline utgaven av ordet er Deva. Andre benevnelser på Devi er Mahadevi (store gudinne), Mahimata (moder jord),
Jai Mata Di (hellige mor) og Mata Rani (moderdronning).
| Devi (hindi og sanskrit देवी, Devī) betyr gudinne og blir brukt innen hinduismen for å vise til ulike kvinnelige gudeformer, særlig når de blir tilbedt alene. Hun kan sees på som en modergudinne, ettersom Devi ofte blir tilbedt som en mor.
Den maskuline utgaven av ordet er Deva. Andre benevnelser på Devi er Mahadevi (store gudinne), Mahimata (moder jord),
Jai Mata Di (hellige mor) og Mata Rani (moderdronning).
== Devi som hovedguddom ==
Gudinnen er særlig viktig innen shaktismen, der hun blir sett på som hovedmanifestasjonen av det guddommelige. Det finnes flere tekster der hun blir opphøyet til skaper og ødelegger av universet, mens de mannlige gudene står under henne i makt og helligdom.
Som hovedgud er hun datter av Himavat (Himalayafjellene), og er Shivas hustru. I indisk nasjonalisme er personifiseringen av modergudinnen flyttet sammen med forestillingene om «Moder India», og i den bengalske nasjonalsangen «Bande mataram» henvender man seg til både guddommen og hjemlandet på samme tid.Puranaen Markandeya-Purana inneholder et selvstendig avsnitt kalt «Devimahatmya», som er en hyllest til Gudinnen.
== Former av Devi ==
Alle de personliggjorte gudinnene innen hinduismen kan regnes som former av Devi. De opptrer med ulike former som kan deles inn i kategorier:
Den fryktelige moren. Durga, Kali, Tsjamunda, Bhavani og Bhutamata er forskjellige former av Devi som en krigergudinne som dreper monstre ingen andre guder kan få bukt med. Amman, Ammavaru og Mariamman er sørindiske eksempler på lignende modergudinner. I noen tilfelle opptrer Uma eller Parvati, konen til Sjiva, også som en slik gudinne.Den milde konen eller moren. Inkarnasjoner av Laksjmi, som er konen til Visjnu, Sarasvati, konen til Brahma, og i mange tilfelle Parvati er ofte mer vennlige utgaver av en kone eller mor. De signer med velferd, grøde og liv heller enn å opptre skremmende.
== Devi som navn ==
Devi er et vanlig kvinnenavn for hinduer, og finnes i utallige sammensetninger, som Sridevi, Lakshmidevi, og mannsnavnet Deviprasad.
Rabri Devi er navnet på den mangeårige sjefsministeren i Bihar.
Phoolan Devi var en berømt «bandittdronning» som gikk inn i politikken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hindu goddesses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | [002.jpg|thumb|upright|Kali] | 194,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Beaurepaire | 2023-02-04 | Frank Beaurepaire | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske svømmere', 'Kategori:Deltakere for Australasia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Australia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Australia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Australasia', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Australia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Australasia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Australia', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1924'] | Francis «Frank» Joseph Edmund Beaurepaire (født 13. mai 1891 i Melbourne, død 29. mai 1956 i Melbourne) var en australsk svømmer som deltok i flere olympiske leker 1908 i London, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Beaurepaire vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass på 400 meter fri bak Henry Taylor. På 1500 meter fri ble han nummer tre bak de britiske svømmerne Henry Taylor og Thomas Battersby.
Tolv år senere, under 1920 i Antwerpen vant han sin andre olympiske sølvmedalje. Han var med på det australske stafettlaget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri bak USA. På 1500 meter fri vant han en bronsemedalje.
Under sommer-OL 1924 i Paris ble han nummer tre 1500 meter fri og på 4 x 200 meter fri fikk han sølv.
Beaurepaire satte i løpet av sin karriere 15 verdensrekorder.
| Francis «Frank» Joseph Edmund Beaurepaire (født 13. mai 1891 i Melbourne, død 29. mai 1956 i Melbourne) var en australsk svømmer som deltok i flere olympiske leker 1908 i London, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Beaurepaire vant en olympisk sølvmedalje i svømming under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass på 400 meter fri bak Henry Taylor. På 1500 meter fri ble han nummer tre bak de britiske svømmerne Henry Taylor og Thomas Battersby.
Tolv år senere, under 1920 i Antwerpen vant han sin andre olympiske sølvmedalje. Han var med på det australske stafettlaget som kom på andreplass på 4 x 200 meter fri bak USA. På 1500 meter fri vant han en bronsemedalje.
Under sommer-OL 1924 i Paris ble han nummer tre 1500 meter fri og på 4 x 200 meter fri fikk han sølv.
Beaurepaire satte i løpet av sin karriere 15 verdensrekorder.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i svømming, 400 meter fri Australasia
1920 Antwerpen - Sølv i svømming, 4 x 200 meter fri Australia
1924 Paris - Sølv i svømming, 4 x 200 meter fri Australia
1908 London - Bronse i svømming, 1500 meter fri Australasia
1920 Antwerpen - Bronse i svømming, 1500 meter fri Australia
1924 Paris - Bronse i svømming, 1500 meter fri Australia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frank Beaurepaire – Olympics.com
(en) Frank Beaurepaire – Olympic.org
(en) Frank Beaurepaire – Olympedia
(en) Frank Beaurepaire – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frank Beaurepaire – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Frank Beaurepaire – Australian Olympic Committee
(en) Frank Beaurepaire – Sport Australia Hall of Fame
(en) Frank Beaurepaire – Swimming Hall of Fame | Francis «Frank» Joseph Edmund Beaurepaire (født 13. mai 1891 i Melbourne, død 29. | 194,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre | 2023-02-04 | Harald Hårfagre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 930-årene', 'Kategori:Fødsler i 850-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ynglingeætten'] | Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge.
Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.
| Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge.
Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.
== Middelalderkilder ==
Harald er kjent i en rekke kilder. Noen gangen er han bare omtalt, i andre kilder er han mer utførlig beskrevet. Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger av ham er preget av sagaenes fortellinger. Sagaene er skrevet på 1100-tallet eller senere, og brukes av forskerne med varsomhet og vurdert opp mot andre kilder. I tillegg er det et problem at det er de yngste kildene synes å vite mer enn kildene som er nærmest begivenhetene. Således inneholder sagaene fra 1200-tallet utførlige beretning og en mengde detaljer som ikke står i de eldre sagaene, og de er uten henvisninger til hvor de har opplysningene fra. Mye av dette kan være oppdiktet, eller en sammenblanding av opplysninger om andre personer.
Sagaene bygger i stor grad på hverandre. Blant annet antas at Fagrskinna og Nóregs konungatal trolig bygde på Sæmund Frodes tapte skrifter. Heimskringla og Egils saga har trolig bygd på Are Frodes tapte skrifter.Kildene er blant annet:
=== Skaldekvad ===
Vi kjenner om lag 11 diktfragmenter som omtaler Harald på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk. Bjarne Fidjestøl vektla ikke kvadene Sendibit og Oddmjor, som han mener er underholdningsdikt med anekdotisk innhold. Som de mest sentrale, og som kan være fra 900-tallet, regnes:
Glymsdråpa forteller at kong Harald kjempet først til lands, og vant så et sjøslag mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seiere. Blant kongens fiender er skotter og gauter nevnt. Kongen var ung ved det første slaget. Han var vred mot seidmenn og straffet tyver. Skalden mente han sto under vern av guder. Harald er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn. Det er imidlertid usikkert om denne kilder omtaler slaget i Hafrsfjord - se artikkelen om Glymdråpa.
Haraldskvedet (også kjent som Ravnsmål) forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord var Luva, og bodde «í Útsteini». Mens Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er kun Luva omtalt, men ikke Harald. Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt.
=== Norske kilder ===
Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet. Den forteller kort at Harald Hårfagre var sønn av Halvdan Svarte, og ble konge i år 852. Han fordrev småkonger og ble enekonge over Norge i 70 år til han døde. Han fortalte at dette var bygd på islandske kilder.
Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet. Den forteller at han opprinnelig ble kalt Harald Luva, og så Harald Hårfagre. Han var sønn av Halvdan (uten tilnavn). Han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Det gjengis også flere eventyraktige fortellinger.
Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235. Denne forteller at han var den første kongen over sjølandet, mens det var småkonger på Østlandet. Han styrte i 73 år.
Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220. Denne har en lengre fortelling med gjengiving av flere skaldekvad.
=== Islandske kilder ===
Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet har fem strofer om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Det fortelles at Halvdan hadde en tapper sønn som tok kongenavn og farsarven da Halvdan druknet i Ringerike. Sogningenes konge la så under seg alt land mellom Gøtaelven og Finnmark. Harald Hårfagre regnes til skjoldungenes ætt.
Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet:I Egils saga om Egil Skallagrimson (ca. 1215) fortelles detaljert om Harald Hårfagre.
I den yngre Edda (omkring 1220) gjenfortelles to vers av Haraldskvedet, som Snorre da mente er laget av Tjodolf fra Kvine.
I Heimskringla (1220-tallet). Han har også en masse detaljer og omtale av personer som ikke finnes i eldre kilder. En rimelig tolkning er at dette er oppdiktet.
I de islandske annalene Annales vetustissimi (fra ca. 1310) og Skálholts annáll (fra ca. 1362) omtaler for året 862: Opphavet til Harald Hårfagres rike. Sloss Hårek og Guttorm Iota-konger (Gøtakonger eller Jyllandskonger). Der falt alle de nevnte kongene, (og) sveinen Hårek. Det er usikkert om setningene beskriver en eller flere hendelser.
I Landnåmabok (etter Hauksbók fra ca. 1310) omtales slaget i samsvar med Heimskringla.
Grettes saga bygger på beretningene i Heimskringla. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi.
=== Andre kilder ===
Harald er ikke omtalt av Ottar eller Adam av Bremen. Han er heller ikke omtalt i de anglosaksiske krønikene.
Saxo Grammaticus omtaler Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært norsk konge (Norvagiærex).
William av Malmesbury skrev omkring 1125 at en norsk konge kalt Haraldus sendte et skip til kong Adalstein (Æthelstan) av England (konge 927–939).
Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 omtaler Harald Hårfagre (harald harfagyr) i forbindelse med Irland. Den forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge; som ikke navngis. Han hadde brødrene Rollo og Torkill (Turgesius). Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyer".
== Familie og opphav ==
=== Halvdan - far til Harald ===
Haraldskvedet (vers 4) fra 900-tallet omtaler Harald som sønn av Halvdan. Halvdan er bare angitt med fornavn.Men unntak av Ågrip, er kildene fra andre halvdel av 1100-tallet og fra 1200-tallet er samstemte om at Halvdan var Halvdan Svarte, men uten at det kan knyttes mot eldre kilder.
Sagaene gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han kontrollerte. Han framstilles både som en rikskonge, vestlandskonge, østlandskonge og dansk:
Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 mente at Harald var fra Opplandene.
Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet anga at Halvdan Svarte druknet i Ringerike, men uten opplysninger om bosted.
Etter Egils saga fra omkring 1215 kan Harald være fra «øst i Viken» (Østfold?), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området.
Ifølge Heimskringla fra 1230-tallet bodde Halvdan Svarte på Ringerike eller Hadeland.
Fagrskinna gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt.
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge, som ikke navngis. Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at far til Harald het Halvdan. Hvor han var fra er derimot usikkert.
=== Ragnhild - mor til Harald ===
Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med både med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. De eldre sagaene forteller ikke om hvem Haralds mor var, så hvorfor disse opplysningene dukker opp på 1200-tallet er uvisst.
Forskerne anser oftest Haralds mor som enten Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter.
Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av en konge i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Diktet Nóregs konungatal fra 1100-tallet slår fast at Harald var en Sognekonge.Halvdan Koht mente Ragnhild på ett eller annet vis, stammet fra de jyllandsk kongene.Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at mor til Harald het Ragnhild.
=== Skjoldung eller Yngling? ===
Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten. Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten.
Ordet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjor. Det er i oversettelse: "Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...". Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldung-ætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt. Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Norge. På Island er den første som bar navnet en høvdingen som døde i 1251, og en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet. I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet. Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers. Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss.
=== Søsken ===
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo (ca. 860–928) og Torkill (Turgesius) var brødre av Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder. Dudo av Saint-Quentin skrev at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik». Noen dansk kong Erik er ikke kjent. Haraldskvedet (vers 14) fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter. Om det vises til den samme Erik, kan Harald og Rollo i stedet ha vært svogere.
Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at Harald hadde en bror som også het Harald, og som døde ti år gammel. Det blir regnet som oppdiktet.
=== Ektefeller og etterkommere ===
Haraldskvadet (vers 14) fra 900-tallet fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter.Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste.
Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre.
Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson. Snorre hevder i Harald Hårfagres saga at kong Haralds sønner Torgils og Frode «var de første nordmenn som tok Dublin» og identifiserer dermed Turgeis som Torgils Haraldsson. Harald Hårfagre levde imidlertid nesten et århundre senere enn Turgeis. og hans bror Frode nevnes ikke i noen irsk kilde.Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.
Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.
Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.
Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.
Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre).
== Bosted ==
Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde.
Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum. Stedsnavnet har vært diskutert, siden vi ikke kjenner noe slikt gårdsnavn. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip. Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes på Karmøy. Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart.
Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Ifølge Heimskringla og Egils saga begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke.
Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer.
== Tilnavnene ==
I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre».Tilnavnet «Dovrefostre» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det var en egen saga om Harald Dovrefostre fra 1100-tallet, som nå er tapt. Fragmenter av sagaen er bevart i Flatøybok. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra. .Tilnavnet «Luva» er brukt i Haraldskvadet om slaget ved Hafrsfjord. Men Harald Luva dukker ikke opp før i kildene på 1100-tallet.
Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvadet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at oversettelsen med ”hårfagre” (enum harfagra), trolig er feil. Det stemmer ikke med rimene i diktet. Den andre varianten (enum afarauðga) som betyr den svært lykkelige eller rike, stemmer derimot med rimet. Fidjestøl regnet derfor dette som den originale teksten. Det var også en annen kong Harald med tilnavnet ”Hårfagre”, nemlig Harald Hardråde. Han er kjent som Harald Hårfagre i samtidskilder. De første islandske historieskriverne kan på grunn av likheten med Luva som betyr lurvehodet, ha overført tilnavnet ”Hårfagre” fra Harald Hardråde til ”Harald Luva”. Konsekvensen er at ingen av skaldene fra 900-tallet ser ut til å ha kjent til noen Harald Hårfagre. Den eldste kilden til bruken av Hårfagre-tilnavnet er Vita Griffini Filii Conani fra 1137.Ifølge et opphavssagn for Hårfagre-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn.
Forskningsstatus er at tilnavnet:
Dovrefostre er eventyr.
Luva er bevart i ett skaldekvad fra 900-tallet.
Hårfagre er ikke brukt i skaldekvadene, men dukker opp i skriftlige kilder på 1100-tallet - kanskje som en misforståelse.
== Konge på Vestlandet ==
På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. Den mest aksepterte begivenhetsrekken har i mange år vært at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar. Med basis i Sogn kan han så ha erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon jarl tok over styringen av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland.Trolig med Glymdråpa som eneste kilde, diktet Snorre Sturlason en fortelling om Harald Hårfagres slag mot orkdalingene ved Oppdal (Uppdalsskógr), og de to slagene ved Solskjel. Det først var mot mørekongen Huntjov, hans sønn Solve Klove og hans svigerfar kong Nokkve i Romsdal, den andre mot Sølve og hans allierte kong Arnviðr på Sunnmøre, og Auðbjørn, som hersket over Fjordane. Kildene er motstridende om Harald erobret Trøndelag, eller om det ble inngått allianser. Jarlene kan ha anerkjent Harald som overkonge, men denne oppfatningen kom først ved sagaene på 1200-tallet og trenger ikke være rett. I så fall la Snorre teksten i Glymdråpa inn i feil sammenheng.
Harald skal, ifølge kvadet Glymsdråpa, ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til slaget i Hafrsfjord fra skaldekvad. Haraldskvedet forteller at motstanderne var kongen Kjøtve den rike og Haklang. Se egen artikkel om slaget. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.Flere sagaer mente at Harald var den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med at samtidskilder forteller at de danske kongene hadde kontroll over Viken fra tidlig 800-tall. Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken. Det flere oppfatninger av hvor lenge Harald styrte:
Theodoricus forteller at Harald Hårfagre var enekonge over Norge i 70 år til han døde.
Ågrip forteller at han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år.
Forfatteren av Historia Norvegiæ mente Harald styrte i 73 år.
Snorre mente at Harald regjerte i 60 år.Kronologiene her er i stor grad bygd på at slaget i Hafrsfjord sto i 872, og Haralds kongeperiode ble beregnet ut fra det. Claus Krag mente at Halvdan Koht godt kan ha vurdert riktig da han anslo at slaget sto omkring år 900. Haralds kongeperiode blir da også vesentlig kortere, og Harald trenger ikke å ha levd så lenge som sagaene hevder.
== Islands landnåm ==
Etter Heimskringla, styrte Harald landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i de islandske sagaene forklart med Harald Hårfagres «overstyre», eller harde styre. Heimskringla forteller at Harald tok odelsretten fra bøndene. For en del var alternativet å rømme landet. Andre ser på koblingene mellom landnåmet og Hararld Hårfagre som en opphavsmyte for landnåmet, som ikke nødvendigvis er rett.
== De britiske øyene ==
=== Irland, Orknøyene, Hebridene og Shetland ===
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyene". De danske øyene kan ha vært Orknøyene, Hebridene og Shetland.
Orknøyingenes saga (fra omkring 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at etter slaget i Hafrsfjord ble Orknøyene, Hebridene (Hjaltland) og Shetland (Suderøyene) tilfluktssted for vikinger som bodde på øyene om vinteren og herjet i Norge om sommeren. Harald Hårfagre seilte da til Orknøyene og rensket helt for vikinger der.. Under felttoget ble Ragnvald Mørejarls sønn Ivar drept, og i vederlag fikk Ragnvald Orknøyene og Hebridene. Disse øyene ga han videre til sin bror Sigurd Øysteinsson, som fikk tittelen jarl av kongen. Harald Hårfagres reise og herredømme over øyene er blitt trukket i tvil:
I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald. Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene. Sagaskriverne kan i såfall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene (se over under tilnavn).
=== Skottland og Man ===
Glymsdråpa forteller at Harald vant mot skotter. Det framgår ikke hvor dette foregikk.
Snorre Sturlason tolker dette sammen med angrepene i Orknøyene, og at at Harald også var på Man.
=== England ===
Harald hadde sønnen Håkon den gode som ble fostret opp hos kong Adalstein, som var engelsk konge i perioden 927–939. Forfatteren av Fagrskinna forteller at Håkon ble sendt til England med sendebud. Harald var også i England og besøkte kong Adalstein. Dette kan tyde på at han sto på vennskapelig fot med de engelske kongene.
== Siste leveår og død ==
Theodoricus fortalte på slutten av 1100-tallet, at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene. Historien om de gamle norske kongene og Ågrip begge fra slutten av 1100-tallet, forteller at sønnen Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde, mens Heimskringla fra 1200-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.Harald døde sottedød (av sykdom).
Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som:
Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.I Heimskringla fortelles det:
Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.
Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932.
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
(no) Harald Hårfagre i Norsk biografisk leksikon
Soga um Harald Haarfagre i Heimskringla på norsk fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
«Haralds saga Hárfagra» i Heimskringla på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
«Fagrskinna» (PDF), Finnur Jónssons utgave
«Ågrip», Sagnanet.is
Harald Hårfagre - en vestlandskonge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Harald Olsen (født 1851 i Aker, død 11. november 1910 i Christiania) var en norsk arkitekt og ingeniør, som står bak en rekke viktige bygg i Oslo og omegn. | 194,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ben_Amos | 2023-02-04 | Ben Amos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Cardiff City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Carlisle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Charlton Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hull City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Peterborough United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wigan Athletic FC', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Macclesfield', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Benjamin Paul Amos (født 10. april 1990) er en engelsk fotballspiller som spiller for Wigan Athletic FC.Amos kom til Manchester United som 11-åring fra Crewe Alexandra FC. Han gjorde sin offisielle førstelagsdebut i Uniteds 3-1-seier mot Middlesbrough 23. september 2008 i ligacupen.
Den 6. mars 2010 ble det klart at Ben Amos dro på utlån til Molde frem til juni samme år. Amos var på utlån til Hull City AFC sesongen 2012/13.
| Benjamin Paul Amos (født 10. april 1990) er en engelsk fotballspiller som spiller for Wigan Athletic FC.Amos kom til Manchester United som 11-åring fra Crewe Alexandra FC. Han gjorde sin offisielle førstelagsdebut i Uniteds 3-1-seier mot Middlesbrough 23. september 2008 i ligacupen.
Den 6. mars 2010 ble det klart at Ben Amos dro på utlån til Molde frem til juni samme år. Amos var på utlån til Hull City AFC sesongen 2012/13.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ben Amos – FIFA
(en) Ben Amos – Transfermarkt
(en) Ben Amos – WorldFootball.net
(en) Ben Amos – Soccerbase.com
(en) Ben Amos – FootballDatabase.eu
(en) Ben Amos – FBref
(es) Ben Amos – as.com | | kamper2 = 1| mål2 = 0 | 194,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.