Datasets:

jkorsvik
/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

Dataset card Data Studio Files Files and versions Community

Split (1)

train · 202k rows

url stringlengths 31 212 ⌀	date_scraped stringclasses 1 value	headline stringlengths 1 182 ⌀	category stringlengths 14 4.92k ⌀	ingress stringlengths 13 11.2k ⌀	article stringlengths 13 359k ⌀	abstract stringlengths 1 1.01k	id int64 0 202k
https://no.wikipedia.org/wiki/Danielsen_Ungdomsskole_Bergen	2023-02-04	Danielsen Ungdomsskole Bergen	['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler tilknyttet Indremisjonsforbundet', 'Kategori:Ungdomsskoler i Bergen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1986']	Danielsen Ungdomsskole Bergen (DUB) er en kristen, privat ungdomsskole i Bergen sentrum. Skolen eies og drives av Egill Danielsens Stiftelse som driver åtte privatskoler på Vestlandet.	Danielsen Ungdomsskole Bergen (DUB) er en kristen, privat ungdomsskole i Bergen sentrum. Skolen eies og drives av Egill Danielsens Stiftelse som driver åtte privatskoler på Vestlandet. == Referanser == == Eksterne lenker == Skolens internettside Bergen byleksikon på nett, om Danielsen skoler	Danielsen Ungdomsskole Bergen (DUB) er en kristen, privat ungdomsskole i Bergen sentrum. Skolen eies og drives av Egill Danielsens Stiftelse som driver åtte privatskoler på Vestlandet.	194,500
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1992	2023-02-04	NHL Entry Draft 1992	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ishockey i 1992', 'Kategori:NHL Entry Draft']	NHL Entry Draft 1992 ble holdt 20. juni i Montreal Forum i Montréal, Quebec. Totalt 264 spillere ble drafted.	NHL Entry Draft 1992 ble holdt 20. juni i Montreal Forum i Montréal, Quebec. Totalt 264 spillere ble drafted. == Rundene == === Runde 2 === 25. Chad Penney – Ottawa Senators 26. Drew Bannister – Tampa Bay Lightning 27. Boris Mironov – Winnipeg Jets 28. Paul Brousseau – Quebec Nordiques 29. Tuomas Grönman – Quebec Nordiques 30. Chris O'Sullivan – Calgary Flames 31. Denis Metlyuk – Philadelphia Flyers 32. Jim Carey – Washington Capitals 33. Valeri Bure – Montreal Canadiens 34. Jarkko Varvio – Minnesota North Stars 35. Jozef Cierny – Buffalo Sabres 36. Jeff Shantz – Chicago Blackhawks 37. Martin Reichel – Edmonton Oilers 38. Igor Korolev – St. Louis Blues 39. Justin Hocking – Los Angeles Kings 40. Michael Peca – Vancouver Canucks 41. Sergej Klimovich – Chicago Blackhawks 42. Sergei Brylin – New Jersey Devils 43. Marc Hussey – Pittsburgh Penguins 44. Keli Corpse – Montreal Canadiens 45. Mike Fountain – Vancouver Canucks 46. Darren McCarty – Detroit Red Wings 47. Andrej Nikolishin – Hartford Whalers 48. Mattias Norstrom – New York Rangers === Runde 3 === 49. Brent Gretzky – Tampa Bay Lightning 50. Patrick Traverse – Ottawa Senators 51. Alexander Cherbayev – San Jose Sharks 52. Manny Fernandez – Quebec Nordiques 53. Stefan Ustorf – Washington Capitals 54. Mathias Johansson – Calgary Flames 55. Sergei Zholtok – Boston Bruins 56. Jarrett Deuling – New York Islanders 57. Jan Vopat – Hartford Whalers 58. Jeff Bes – Minnesota North Stars 59. Ondrej Steiner – Buffalo Sabres 60. Jeremy Stevenson – Winnipeg Jets 61. Simon Roy – Edmonton Oilers 62. Vitali Karamnov – St. Louis Blues 63. Sandy Allan – Los Angeles Kings 64. Vitali Prokhorov – St. Louis Blues 65. Kirk Maltby – Edmonton Oilers 66. Cale Hulse – New Jersey Devils 67. Travus Thiessen – Pittsburgh Penguins 68. Craig Rivet – Montreal Canadiens 69. Jeff Connolly – Vancouver Canucks 70. Sylvain Cloutier – Detroit Red Wings 71. Martin Gendron – Washington Capitals 72. Eric Cairns – New York Rangers === Runde 4 === 73. Radek Hamr – Ottawa Senators 74. Aaron Gavey – Tampa Bay Lightning 75. Jan Caloun – San Jose Sharks 76. Ian McIntyre – Quebec Nordiques 77. Nikolai Borschevsky – Toronto Maple Leafs 78. Robert Svehla – Calgary Flames 79. Kevin Smyth – Hartford Whalers 80. Dean Melanson – Buffalo Sabres 81. Jason McBain – Hartford Whalers 82. Louis Bernard – Montreal Canadiens 83. Matthew Barnaby – Buffalo Sabres 84. Mark Visheau – Winnipeg Jets 85. Chris Ferraro – New York Rangers 86. Lee Leslie – St. Louis Blues 87. Kevin Brown – Los Angeles 88. Jere Lehtinen – Minnesota North Stars 89. Andy MacIntyre – Chicago Blackhawks 90. Vitali Tomilin – New Jersey Devils 91. Todd Klassen – Pittsburgh Penguins 92. Marc Lamothe – Montreal Canadiens 93. Brent Tully – Vancouver Canucks 94. Scott McCabe – New Jersey Devils 95. Mark Raiter – Toronto Maple Leafs 96. Ralph Intranuovo – Edmonton Oilers === Runde 5 === 97. Brantt Myhres – Tampa Bay Lightning 98. Daniel Guerard – Ottawa Senators 99. Marcus Ragnarsson – San Jose Sharks 100. Charlie Wasley – Quebec Nordiques 101. Janne Gronvall – Toronto Maple Leafs 102. Sami Helenius – Calgary Flames 103. Vladislav Boulin – Philadelphia Flyers 104. Tomas Klimt – New York Islanders 105. Ryan Duthie – New York Islanders 106. Chris DeRuiter – Toronto Maple Leafs 107. Markus Ketterer – Buffalo Sabers 108. Yuri Khmylev – Buffalo Sabres 109. Joaquin Gage – Edmonton Oilers 110. Brian Loney – Vancouver Chuncks 111. Jeff Shevalier – Los Angeles Kings 112. Scott Bailey – Boston Bruins 113. Tim Hogan – Chicago Blackhawks 114. Ryan Black – New Jersey Devils 115. Philippe DeRouville – Pittsburgh Penguins 116. Don Chase – Montreal Canadiens 117. Adrian Aucoin – Vancouver Canucks 118. Mike Sullivan – Detroit Red Wings 119. John Varga – Washington Capitals 120. Dmitri Starostenko – New York Rangers === Runde 6 === 121. John Gaspari, RW, Los Angeles Kings 122. Martin Tanguay – Tampa Bay Lightning 123. Michal Sykora – San Jose Sharks 124. Paxton Schutte – Quebec Nordiques 125. Mikael Hakanson, D, Toronto Maple Leafs 126. Ravil Yakubov – Calgary Flames 127. Roman Zolotov – Philadelphia Flyers 128. Derek Armstrong, C, New York Islanders 129. Joel Bouchard, D, Calgary Flames 130. Michael Johnson – Minnesota North Stars 131. Paul Rushforth, C, Buffalo Sabres 132. Alexander Alexeyev – Winnipeg Jets 133. Jiri Dopita, F, Boston Bruins 134. Bob Lachance – St. Louis Blues 135. Rem Murray, LW, Los Angeles Kings 136. Grigori Panteleev – Boston Bruins 137. Gerry Skrypec – Chicago Blackhawks 138. Dan Trebil, D, New Jersey Devils 139. Artem Kopot – Pittsburgh Penguins 140. Martin Sychra, RW, Montreal Canadiens 141. Jason Clark, LW, Vancouver Canucks 142. Jason MacDonald, W, Detroit Red Wings 143. Jarrett Reid – Hartford Whalers 144. David Dal Grande – New York Rangers === Runde 7 === 145. Derek Wilkinson – Tampa Bay Lightning 146. Jaroslav Miklenda – Ottawa Senators 147. Eric Bellerose – San Jose Sharks 148. Martin Lepage – Quebec Nordiques 149. Patrik Augusta – Toronto Maple Leafs 150. Pavel Rajnoha – Calgary Flames 151. Kirk Daubenspeck – Philadelphia Flyers 152. Vladimir Grachev – New York Islanders 153. Ken Belanger – Hartford Whalers 154. Kyle Peterson – Minnesota North Stars 155. Artur Oktyabrev – Winnipeg Jets 156. Andrei Raisky – Winnipeg Jets 157. Steve Gibson – Edmonton Oilers 158. Ian Laperriere – St. Louis Blues 159. Steve O'Rourke – New York Islanders 160. Lance Burns – St. Louis Blues 161. Mike Prokopec – Chicago Blackhawks 162. Geordie Kinnear – New Jersey Devils 163. Jan Alinc – Pittsburg Penguins 164. Christian Proulx – Montreal Canadiens 165. Scott Hollis – Vancouver Canucks 166. Greg Scott – Detroit Red Wings 167. Mark Matier – Washington Capitals 168. Matt Oates – New York Rangers === Runde 8 === 169. Jay Kenney – Ottawa Senators 170. Dennis Maxwell – Tampa Bay Lightning 171. Ryan Smith – San Jose Sharks 172. Mike Jickling – Quebec Nordiques 173. Ryan VandenBussche – Toronto Maple Leafs 174. Ryan Mulhern – Calgary Flames 175. Claude Jr. Jutras – Philadelphia Flyers 176. Jason Widmer – New York Islanders 177. Konstantin Korotkov – Hartford Whalers 178. Juha Lind – Minnesota North Stars 179. Dean Tiltgen – Buffalo Sabres 180. Igor Boldin – St. Louis Blues 181. Kyuin Shim – Edmonton Oilers 182. Nick Naumenko – St. Louis Blues 183. Justin Krall – Detroit Red Wings 184. Kurt Seher – Boston Bruins 185. Layne Roland – Chicago Blackhawks 186. Stephane Yelle – New Jersey Devils 187. Fran Bussey – Pittsburgh Penguins 188. Michael Burman – Montreal Canadiens 189. C. J. Denomme – Detroit Red Wings 190. Colin Schmidt – Edmonton Oilers 191. Mike Mathers – Washington Capitals 192. Mickey Elick – New York Rangers === Runde 9 === 193. Andrew Kemper – Tampa Bay Lightning 194. Claude Savoie – Ottawa Senators 195. Chris Burns – San Jose Sharks 196. Steve Passmore – Quebec Nordiques 197. Wayne Clarke – Toronto Maple Leafs 198. Brandon Carper – Calgary Flames 199. Jonas Hakansson – Philadelphia Flyers 200. Daniel Paradis – New York Islanders 201. Greg Zwakman – Hartford Whalers 202. Lars Edstrom – Minnesota North Stars 203. Todd Simon – Buffalo Sabres 204. Nikolai Khabibulin – Winnipeg Jets 205. Marko Tuomainen – Edmonton Oilers 206. Todd Harris – St. Louis Blues 207. Magnus Wernblom – Los Angeles Kings 208. Mattias Timander – Boston Bruins 209. David Hymovitz – Chicago Blackhawks 210. Jeff Toms – New Jersey Devils 211. Brian Bonin – Pittsburgh Penguins 212. Earl Cronan – Montreal Canadiens 213. Sonny Micnagga – Vancouver Canucks 214. Jeff Walker – Detroit Red Wings 215. Brian Stagg – Washington Capitals 216. Daniel Brierley – New York Rangers === Runde 10 === 217. Jake Grimes – Ottawa Senators 218. Marc Tardif – Tampa Bay Lightning 219. Alex Kholomeyev – San Jose Sharks 220. Anson Carter – Quebec Nordiques 221. Sergei Simonov – Toronto Maple Leafs 222. Jonas Hoglund – Calgary Flames 223. Chris Herperger – Philadelphia Flyers 224. David Wainwright – New York Islanders 225. Steve Halko – Hartford Whalers 226. Jeff Romfo – Minnesota North Stars 227. Rick Kowalsky – Buffalo Sabres 228. Evgeny Garanin – Winnipeg Jets 229. Teemu Numminen – Winnipeg Jets 230. Yuri Gunko – St. Louis Blues 231. Ryan Pisiak – Los Angeles Kings 232. Chris Crombie – Boston Bruins 233. Richard Raymond – Chicago Blackhawks 234. Heath Weenk – New Jersey Devils 235. Brian Callahan – Pittsburgh Penguins 236. Trent Cavicchi – Montreal Canadiens 237. Mark Wotton – Vancouver Canucks 238. Dan McGillis – Detroit Red Wings 239. Greg Callahan – Washington Capitals 240. Vladimir Vorobiev – New York Rangers === Runde 11 === 241. Tom MacDonald – Tampa Bay Lightning 242. Tomas Jelinek – Ottawa Senators 243. Victor Ignatjev – San Jose Sharks 244. Aaron Ellis – Quebec Nordiques 245. Nathan Dempsey – Toronto Maple Leafs 246. Andrei Potaichuk – Calgary Flames 247. Patrice Paquin – Philadelphia Flyers 248. Andrei Vasilyev – New York Islanders 249. Joakim Esbjors – Hartford Whalers 250. Jeff Moen – Minnesota North Stars 251. Chris Clancy – Buffalo Sabres 252. Andrei Karpovtsev – Winnipeg Jets 253. Brian Rasmussen – Edmonton Oilers 254. Ivan Vologjaninov – Winnipeg Jets 255. Jukka Tiilikainen – Los Angeles Kings 256. Denis Chervyakov – Boston Bruins 257. Eugene Pavlov – Boston Bruins 258. Vladislav Yakovenko – New Jersey Devils 259. Wade Salzman – St. Louis Blues 260. Hiroyuki Miura – Montreal Canadiens 261. Aaron Boh – Vancouver Canucks 262. Ryan Bach – Detroit Red Wings 263. B. J. MacPherson – Washington Capitals 264. Petter Ronnquist – Ottawa Senators	NHL Entry Draft 1992 ble holdt 20. juni i Montreal Forum i Montréal, Quebec.	194,501
https://no.wikipedia.org/wiki/Willebrord_van_Rojen_Snell	2023-02-04	Willebrord van Rojen Snell	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1626', 'Kategori:Fødsler i 1580', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske astronomer', 'Kategori:Nederlandske fysikere', 'Kategori:Nederlandske matematikere', 'Kategori:Personer fra Leiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Willebrord van Rojen Snell eller Willebrord Snellius (født 1580 som Willebrord Snel van Royen i Leiden i De spanske Nederlandene, død 30. oktober 1626 i Leiden) var en nederlandsk astronom og matematiker mest kjent for loven om refraksjon nå kjent som Snells brytningslov.	Willebrord van Rojen Snell eller Willebrord Snellius (født 1580 som Willebrord Snel van Royen i Leiden i De spanske Nederlandene, død 30. oktober 1626 i Leiden) var en nederlandsk astronom og matematiker mest kjent for loven om refraksjon nå kjent som Snells brytningslov. == Liv og virke == === Bakgrunn === Han var sønn av den lærde Rudolph Snel van Royen (1546–1613), professor i matematikk ved universitetet i Leiden og som også drev en privatskole, og av Machteld Cornelisdochter fra Oudewater. Han studerte rettsvitenskaper ved universitetet Leiden, men interesserte seg mest dor matematikk. Han fikk privatundervisning i matematikk av Ludolph van Ceulen og vikarierte for sin far som foreleser i faget. Willebrord etterfulgte faren som professor i matematikk i 1613. === Forskerarbeid === Snel van Royen var professor ved universitetet i Leiden 1613–1626, og han publiserte et stort antall bøker både innen den rene og den anvendte matematikk, om temaene landmåling, navigasjon, hydrografi og astronomi. Han oversatte en del av disse arbeidene til latin, og publiserte dessuten andre lærdes arbeider. Da han døde ble han begravet i Pieterskerk i Leiden. Snell oversatte Ludolph van Ceulen sine nederlandske tekster til latin. Ludolph van Ceulen hadde utviklet en metode som gjorde det mulig å beregne pi nøyaktig til 35 sifre etter komma. I 1621 oppdaget han loven for lysbrytning, og uavhengig av Snell gjenoppdaget og publiserte Descartes denne loven i sin avhandling Discours de la Méthode i 1637. Blant hans publikasjoner er: Eratosthenes Batavus («Den bataviske Eratosthenes»), 1617 Cyclometria sive de circuli dimensione, 1621 Tiphys Batavus, 1624 han redigerte Coeli et siderum in eo errantium observationes Hassiacae, 1618 med landgreve Wilhelm IV van Hesses astronomiske observasjoner. Doctrina triangulorum, 1627 verk om trigonometri, utgitt posthumt.I Pieterskerk i Leiden finnes fremdeles gravstenen over Snell og hans kone. Inskripsjonen lyder: «Hier leggen begraven Mr Willebrordus Snellius, in sijn leven professor matheseos, sterf op den 30 Octobris 1626, ende Maria de Lange sijne huisvrouwe sterf op den 11 Novembrius 1627».Her ligger begravet Mr Willebrordus Snellius, i livet professor mateseos, død den 30. oktober 1626, og Maria de Lange hans husfrue død den 11. november 1627. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Willebrord Snellius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons	\|dødssted = Leiden i Nederland	194,502
https://no.wikipedia.org/wiki/Roman_Hamrl%C3%ADk	2023-02-04	Roman Hamrlík	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Ishockeyspillere for Calgary Flames', 'Kategori:Ishockeyspillere for Edmonton Oilers', 'Kategori:Ishockeyspillere for Montreal Canadiens', 'Kategori:Ishockeyspillere for New York Islanders', 'Kategori:Ishockeyspillere for Tampa Bay Lightning', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske mestere for Tsjekkia', 'Kategori:Personer fra Zlín', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske ishockeyspillere', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i NHL']	Roman «Hammer» Hamrlík (født 12. april 1974 i Gottwaldov, Tsjekkia) er en profesjonell ishockeyback, som for tiden spiller for Montreal Canadiens.	Roman «Hammer» Hamrlík (født 12. april 1974 i Gottwaldov, Tsjekkia) er en profesjonell ishockeyback, som for tiden spiller for Montreal Canadiens. == Karriere == Han ble drafted først i første runde av Tampa Bay Lightning i NHL Entry Draft 1992. Han spiller som en forsvarer som tar offensivt ansvar, spesielt i powerplay. Han ble satt under kontrakt som free agent av Calgary Flames den 12. august 2005 til en toårskontrakt verdt syv millioner dollar. 2. juli 2007 signerte han en fireårskontrakt med Montreal Canadiens verdt 22 millioner dollar. Hamrlík har også spilt for Edmonton Oilers og New York Islanders og har representert Tsjekkia på internasjonalt nivå i Vinter-OL der han var en del av laget som vant gull i 1998. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Roman Hamrlík – Olympedia (en) Roman Hamrlík – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (cz) Roman Hamrlík – Tsjekkias olympiske komité (en) Roman Hamrlík – National Hockey League (NHL) (en) Roman Hamrlík – Eurohockey.com (en) Roman Hamrlík – Hockeydb.com (en) Roman Hamrlík – Hockey-Reference.com (en) Roman Hamrlík – Legends of Hockey (en) Roman Hamrlík – Eliteprospects.com	Gottwaldov i	194,503
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1969_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1969 – 100 meter kvinner	['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1969']	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1969 ble avholdt i Athen, Hellas 17. september.Norge var ikke representert i øvelsen.	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1969 ble avholdt i Athen, Hellas 17. september.Norge var ikke representert i øvelsen. == Finalen == == Referanser == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	\| sølv = Wilma van den Berg,	194,504
https://no.wikipedia.org/wiki/Turbo_Pascal	2023-02-04	Turbo Pascal	['Kategori:1983 i USA', 'Kategori:1995 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borland', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Pascal', 'Kategori:Produktavviklinger i 1995', 'Kategori:Programvare fra 1983', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']	Turbo Pascal var et imperativt og strukturert programmeringsspråk som ble lansert av Borland den 20. november 1983. Turbo Pascal bestod av en kompilator for Pascal og et integrert utviklingsmiljø, og var et innovativt og trendsettende produkt på begge områder. Merkenavnet Turbo betyr at eksekverbare filer ble generert raskt, og ikke nødvendigvis at koden var optimal. Kompilering, lasting og lenking av objektfiler foregikk automatisk i én enkelt sekvens, mens disse oppgavene i tidligere versjoner av Pascal var blitt utført manuelt hver for seg. Borland benyttet samme konsept og merkenavn i Turbo C, Turbo C++, Turbo Modula-2, Turbo Prolog, Turbo Basic og Turbo Assembler. Turbo Pascal var også en egen variant eller dialekt av Pascal, med flere utvidelser av syntaksen til ISO Pascal. Versjon 4.0 tilføyde syntaks for generering av biblioteker («Units»), etter modell fra Modula-2. I versjon 5.5 ble språket utvidet med objektorientert programmering. Navnet Borland Pascal ble i versjon 7.0 brukt om en mer avansert programpakke. Den hadde flere biblioteker og ble lansert sammen med kildekoden til kompilatorens standardbiblioteker. Den billigere grunnversjonen ble fortsatt solgt og markedsført som Turbo Pascal. I 1995 var det slutt. Da besluttet Borland å erstatte Turbo Pascal med det visuelle utviklingsverktøyet Delphi. Det var basert på Rapid application development og på det objektorienterte språket Objekt Pascal. Turbo Pascal har likevel historisk interesse. Dets syntaks levde videre i kompilatorer som Free Pascal og Virtual Pascal. Også GNU Pascal støtter syntaksen i Turbo Pascal.	Turbo Pascal var et imperativt og strukturert programmeringsspråk som ble lansert av Borland den 20. november 1983. Turbo Pascal bestod av en kompilator for Pascal og et integrert utviklingsmiljø, og var et innovativt og trendsettende produkt på begge områder. Merkenavnet Turbo betyr at eksekverbare filer ble generert raskt, og ikke nødvendigvis at koden var optimal. Kompilering, lasting og lenking av objektfiler foregikk automatisk i én enkelt sekvens, mens disse oppgavene i tidligere versjoner av Pascal var blitt utført manuelt hver for seg. Borland benyttet samme konsept og merkenavn i Turbo C, Turbo C++, Turbo Modula-2, Turbo Prolog, Turbo Basic og Turbo Assembler. Turbo Pascal var også en egen variant eller dialekt av Pascal, med flere utvidelser av syntaksen til ISO Pascal. Versjon 4.0 tilføyde syntaks for generering av biblioteker («Units»), etter modell fra Modula-2. I versjon 5.5 ble språket utvidet med objektorientert programmering. Navnet Borland Pascal ble i versjon 7.0 brukt om en mer avansert programpakke. Den hadde flere biblioteker og ble lansert sammen med kildekoden til kompilatorens standardbiblioteker. Den billigere grunnversjonen ble fortsatt solgt og markedsført som Turbo Pascal. I 1995 var det slutt. Da besluttet Borland å erstatte Turbo Pascal med det visuelle utviklingsverktøyet Delphi. Det var basert på Rapid application development og på det objektorienterte språket Objekt Pascal. Turbo Pascal har likevel historisk interesse. Dets syntaks levde videre i kompilatorer som Free Pascal og Virtual Pascal. Også GNU Pascal støtter syntaksen i Turbo Pascal. == De tre første versjonene == === Røttene til Turbo Pascal === Røttene til Turbo Pascal begynner i Danmark i 1981. Programmereren Anders Hejlsberg laget da Blue Label Pascal for en Nascom-2 datamaskin, forsynt med 8-biter mikroprosessoren Zilog Z80A og operativsystemet CP/M 2.2. Kompilatoren støttet det meste av spesifikasjonene til Pascal. Unntakene var brukerdefinerte datatyper, den abstrakte datatypen for sett (mengde) og filtyper. Heltall var 16 biter, mens desimaltall ble implementert med 11.5 signifikante siffer. Kompilatoren støttet også lenking til eksterne funksjoner og prosedyrer skrevet i maskinkode.Systemet inkluderte en «Find»-kommando for å flytte fra en adresse i objektkoden til linjen med programtekst i kildekoden. Blue Label Pascal opptok 12 Kb, fordelt på kompilatoren (5,5 Kb), teksteditoren (1,5 Kb), biblioteksrutiner (4,5 Kb) og et kontrollprogram (0,5 Kb), og var tilgjengelig på kassett eller EPROM.I 1982 omarbeidet Hejlsberg kompilatoren til å kjøre på CP/M og IBM PC med operativsystemet MS-DOS. Den ble markedsført som Compas Pascal av hans danske selskap, Poly-Data microcenter.Tredje versjon ble kalt Poly Pascal, og hadde et kommandolinje-grensesnitt. Kompilatoren ble lansert for CP/M-80, og var en komplett implementasjon av Pascal-spesifikasjonen til Niklaus Wirth. === Turbo Pascal 1.0 (1983) === I 1983 ble kompilatoren solgt til Borland, og under Phillipe Kahns lederskap ble den 20. november 1983 lansert under merkenavnet Turbo Pascal. Som en del av avtalen ble Hejlsberg en av de opprinnelige medlemmene av Borland, og i sin tid hos Borland videreutviklet han Turbo Pascal, og endte opp som hovedansvarlig for utviklingen av de tre første versjonene av Delphi.Merkenavnet Turbo betyr at eksekverbare filer ble generert raskt, og ikke nødvendigvis at koden var optimal. Kompilering, lasting og lenking av objektfiler foregikk automatisk i én enkelt sekvens, mens disse oppgavene i tidligere versjoner av Pascal var blitt utført manuelt hver for seg. For eksempel opererte Microsoft Pascal med kompilering i to forskjellige faser og en lenking til slutt. Dette tok flere minutter på systemer med bare diskett som sekundært lagringsmedium. Turbo Pascal ble lansert på én enkelt diskett, både i 8-toms og 5¼-toms utgaver. Disketten inneholdt ti filer: TURBO.COM - kompilatoren og teksteditoren TURBOMSG.OVR - feilmeldingsfil TINST.COM - det integrerte utviklingsmiljøet TINSTMSG.OVR - meldingsfil for TINST programmet TLIST.COM - programopplister ERROR.DOC - addendum til Turbo referansemanual CALC.PAS - MicroCalc (regneark) CALCMAIN.PAS - Demoprogrammer av hvordan man inkluderer filer CALC.HLP - Manual for MicroCalc CALCDEMO.MCS - Eksempler på bruk av regnearketTotalt utgjorde filene en størrelse på 131 297 byte. Størrelsen på TURBO.COM var 33 280 byte. Kompilerte programmer kunne også kjøres fra det integrerte utviklingsmiljøet, og teksteditoren benyttet de samme hurtigtaster som tekstbehandleren WordStar. Det lille regnearket MicroCalc var et demoprogram som var skrevet i Turbo Pascal. Det overlevde under ulike navn helt til lanseringen av Delphi. Turbo Pascal 1.0 ble lansert i utgaver for tre forskjellige operativsystemer: CP/M-80, CP/M-86 og MS-DOS. CP/M-utgaven kunne benyttes på DEC Rainbow 100, Commodore 64 med et CP/M sidekort og på Apple II med sidekortet Z-80 SoftCard som ble lansert av Microsoft i 1980. På denne tiden benyttet CP/M filnavnsuffikset .COM, mens MS-DOS benyttet både .COM og .EXE. Turbo Pascal 1.0 genererte bare .COM filer. Turbo Pascal diskettene manglet kopibeskyttelse og kom med en «boklisens»: «Du kan behandle denne programvare nettopp som en bok ... den kan brukes av et hvilket som helst antall mennesker ... kan fritt flyttes fra en datamaskin til en annen, så lenge som der ikke er noen mulighet for at den brukes et sted samtidig som den brukes på et annet.» Turbo Pascal kostet $49.95 og ble ekstrem populær. Borland solgte omkring 250 000 programpakker i de to første årene. === Turbo Pascal 2.0 (1984) === Versjon 2.0 ble lansert 17. april 1984 på én enkelt 5¼-toms diskett. Den hadde delvis støtte for instruksjonssettet til koprosessoren Intel 8087. Denne versjonen støttet filnavnsuffiksene .COM og .CMD. Brukergrensesnittet i teksteditoren var endret fra en gul-og-grå til en grå-og-hvit palett, og Execute var fjernet fra menykommandoen. Noen få endringer hadde funnet sted i kompilatoren, som økning i størrelsen på de eksekverbare filene. === Turbo Pascal 3.0 (1985) === Versjon 3.0 ble lansert den 17. april 1985, også på én enkelt 5¼-toms diskett. Den var den første versjonen som fikk stor utbredelse. En mindre oppdatering, versjon 3.0.2, ble lansert 17. september 1986. Dette var den siste versjonen som kom i utgaver for CP/M. Systemkravene var CP/M versjon 2.2 eller høyere, og CP/M-86 versjon 1.1 eller høyere. På CP/M kunne denne versjonen generere programmer som var større enn 64 kilobyte, ved å benytte overlays.MS-DOS utgaven hadde full støtte hele instruksjonssettet til koprosessoren Intel 8087 gjennom et bibliotek. På datamaskiner uten Intel 8087 benyttet Turbo Pascal 3.0 en emulator. Den støttet også Binary-coded decimal (BCD), som eliminerte avrundingsfeil.En rekke tilleggsprogrammer for Turbo Pascal 3 for MS-DOS kunne kjøpes separat: Opplæringsprogrammet Turbo Tutor (en 5¼-toms diskett) med programeksempler, tilleggsverktøy Turbo Editor Toolbox (to 5¼-toms disketter som ble lansert den 12. november 1985), biblioteksrutinene Turbo Gameworks for videospill, grafiske biblioteker i Turbo Graphix (deriblant skilpaddegrafikk samt egne rutiner for farge, lyd, vinduer), databasen Turbo Database og de matematiske rutinene Numerical Methods. === Turbo Pascal for Macintosh (1985) === I 1985 lanserte Borland også Turbo Pascal for Macintosh. I likhet med de tre første versjonene for CP/M og MS-DOS, var den skrevet i kompakt assembler og hadde et svært avansert integrert utviklingsmiljø, etter datidens standarder. Den 5. november 1987 kom Borland med en oppdatering i versjon 1.1, som støttet 32-biter Macintosh II. Produktet ble ingen kommersiell suksess, og Borland forkastet støtten til Macintosh etter kort tid. == Programeksempler == === Hallo verden === Dette er det klassiske Hallo verden programmet i Turbo Pascal: === Fakultet === Her benyttes datatypen real til å lagre fakultetverdier. Kommandoen writeln(f:-1:0) skriver ut desimaltallet f med 0 siffer etter desimaltallet og venstrejusterer det. === Fibonacci-tall === Dette eksempelet viser en reursiv definisjon av Fibonacci-tall. === Kvadrat === Dette programmet tegner et kvadrat: == Påvirkninger fra Modula-2 == === Turbo Pascal 4.0 (1987) === Versjon 4.0 ble lansert i 1987, og ble levert på én enkelt 5¼-toms diskett. I tillegg lanserte Borland oppdaterte utgaver av tilleggsprogrammene som tidligere hadde vært en opsjon i versjon 3.0. Kompilatoren genererte nå filer med filnavnsuffikset .EXE, i stedet for .COM. Versjon 4.0 fantes ikke i utgaver for CP/M og CP/M-86, men utelukkende for MS-DOS. Denne versjonen innførte et vindus-lignende grensesnitt over hele skjermen med rullegardins-menyer, mens tidligere versjoner hadde en tekstbasert meny og en separat editor for hele skjermen. Det integrerte utviklingsmiljøet inneholdt også et hjelpesystem. I versjon 4.0 utvidet Borland programmeringsspråket Pascal med syntaks for å kompilere biblioteker («Units»), etter modell fra programmeringsspråket Modula-2. I 1987 var Modula-2 i ferd med å erstatte Pascal som et pedagogisk språk for å lære studenter strukturert programmering. Borland hadde riktignok også lansert en Turbo Modula-2 kompilator for CP/M. I stedet for å lansere Turbo Modula-2 for MS-DOS, utvidet Borland syntaksen til Pascal med funksjonaliteten til Modula-2. Modulær kompilering var allerede tilgjengelig i UCSD Pascal for 8-bit datamaskiner, og Turbo Pascal syntaksen for moduler («Units»), synes å ha blitt hentet fra UCSD Pascal. === Turbo Pascal 5.0 (1988) === Versjon 5.0 ble lansert den 29. august 1988 i to utgaver: Turbo Pascal 5.0 og Turbo Pascal Professional 5.0. Editorens blå bakgrunnsfarge ble et av varemerkene på Turbo Pascal. Turbo Pascal 5.0 hadde også det første integrerte utviklingsmiljøet med støtte for mus. I versjon 5 ble det mulig å skrive assembler-kode direkte i Pascal-koden. En innebygd assembler oversatte disse programlinjene automatisk, uten behov for en ekstern assembler. Den profesjonelle utgaven ble levert i fire 720 Kb disketter, som i tillegg inneholdt Turbo Debugger 1.0, Turbo Assember 1.0, og fire manualer som alle hadde samme ISBN-nr.Turbo Debugger gjorde det mulig å avluse programmer trinn-for-trinn under utførelsen, inkludert de delene som måtte være skrevet i assembler, og brukeren kunne også se innholdet i variabler og registre. En ytelses-analysator gjorde det mulig å analysere de kompilerte programmenes ytelse, og i manualene var antall klokkepulser for de enkelte instruksjonene spesifisert. == Objektorientert programmering == === Turbo Pascal 5.5 (1989) === Versjon 5.5 ble lansert den 2. mai 1989. Den største nyheten var at syntaksen var utvidet med objekt-orientert programmering, et konsept som var hentet fra Apples Object Pascal. I stedet for å lansere et nytt objektorientert språk, ble et funksjonsorientert språk utvidet med støtte for objektorientering (liksom C++ er en utvidelse av C) og et rudimentært klasse-bibliotek. Versjon 5.5 kom i to utgaver: Turbo Pascal 5.5 og Turbo Pascal Professional 5.5, som inkluderte Turbo Assembler 1.0 og Turbo Debugger 1.5. Det integrerte utviklingsmiljøet hadde et nytt hypertext hjelpesystem, og full støtte for «klipp-og-lim» funksjonalitet. Det fulgte også med en nytt, integrert opplærings-system i objektorientert programmering. Kompilatoren kunne kompilere 34,000 linjer i minuttet, og hadde full støtte for ko-prosessorene Intel 8087, 80287 og Intel 80387. Det fulgte også med en forbedret linker og overlay manager. Grunnpakken ble levert sammen med tre manualer, mens den profesjonelle utgaven inneholdt ytterligere tre manualer for assembleren og avluseren. === Turbo Pascal 6.0 (1990) === Versjon 6.0 ble lansert i 1990, og inneholdt klasse-biblioteket Turbo Vision, som gjorde det mulig å realisere Windows-lignende brukergrensesnitt i tekstmodus. Turbo Vision gjorde det mulig å utvikle grensesnitt med flere overlappende dokumenter i samme vindu, med støtte for mus. Det integrerte utviklingsmiljøet var i seg selv Windows-lignende, og utviklet med Turbo Vision. Kommandlinje-kompilatoren var i stand til å utnytte 80386 beskyttet modus på Intel 80386 og Intel 80486; med en DOS-utvider kunne derfor kompilatoren generere programmer som var større enn den tradisjonelle 640-kb grensen i reell modus. I den profesjonelle utgaven fulgte Turbo Profiler med. Dette var et program som målte ytelsen ved genererte programmer, og som kunne avdekke «flaskehalser» inne i prosedyrer, overlays, avbruddshåndtering og filhåndtering. === Turbo Pascal for Windows 1.0 (1991) === Denne versjonen ble lansert den 13. mars 1991 og var eksplisitt utviklet for Windows 3.0. Kompilatoren ble levert sammen med biblioteksrutiner som inneholdt API-kallene i Windows 3.0. Utviklingsverktøyet inneholdt også et ressurs-verktøy (resource toolkit) og en debugger i tekst-modus. === Turbo Pascal for Windows 1.5 (1992) === Denne versjonen ble lansert i 1992, og hadde full støtte for alle API-kallene i Windows 3.1x, deriblant det nye tegnsettet og det nye hjelpesystemet i Windows. Editoren støttet utheving av syntaks (syntax highlighting) og et forbedret ressurs-verktøy (resource toolkit) var innebygd i det intregrerte utviklingsmiljøet. === Turbo Pascal 7.0 (1992) === Turbo Pascal 7.0 ble lansert i 1992, og var siste versjon. Versjon 7.0 bestod hovedsakelig av oppdaterte versjoner av Turbo Pascal og Turbo Pascal for Windows, solgt som ét produkt sammen med andre oppdaterte utviklingsverktøy. Programpakken hadde utvidet støtte for API-kall i Windows 3.1x, støttet DOS Protected Mode Interface i utvidet DOS, og hadde utheving av syntaks (syntax highlighting) i både MS-DOS og Windows-versjonen. == Referanser == == Litteratur == Borland (1985). Turbo Pascal, Version 3.0: Reference Manual. Scotts Valley, California, 17. april 1985. ISBN 978-0875240039. Free Pascal (2015). Free Pascal wiki. Free Pascal wiki, 2005. GNU Project (2005). Language standards supported by GNU Pascal. GNU Pascal's hjemmeside, 2005. Intersimone, David (2008). Blue Label Software Pascal -> Compas Pascal -> Poly Pascal -> Turbo Pascal v1.0]. Sip from the Firehose, David I's (Intersimone) Embarcadero blog about programming, languages, databases, history and more, 2. november 2008. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 3. august 2015. Intersimone, David (2002). Antique Software: Turbo Pascal v1.0. Embarcadero Developer Network, 1. februar 2002. Intersimone, David (2002). Antique Software: Turbo Pascal v3.02. Embarcadero Developer Network, 21. februar 2002. O'Brien, Stephen K. (1988). Turbo Pascal 5: Advanced Programmer`s Guide. Osborne McGraw-Hill, Berkeley, California, 1. januar 1988. ISBN 978-0078814204. O'Brien, Stephen K. (1988). Turbo Pascal: The Complete Reference. Osborne McGraw-Hill, Berkeley, California, 1. juni 1988. ISBN 0-07-881290-9, ISBN 978-0078812903. O'Brien, Stephen K. (1989). Turbo Pascal 5.5 ®: The Complete Reference. Osborne McGraw-Hill, Berkeley, California, 1. juni 1989. ISBN 978-0078815010. O'Brien, Stephen K. (1991). Turbo Pascal 6: The Complete Reference. Osborne McGraw-Hill, Berkeley, California, 1. januar 1991. ISBN 978-0078817038. O'Brien, Stephen K.; Nameroff, Steve (1993). Turbo Pascal 7: The Complete Reference. Osborne McGraw-Hill, Berkeley, California, mars 1993. ISBN 978-0078817939. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Polydata microsenter (1981). BLS Pascal User Manual (PDF). 1981. Savitch, Walter J. (1988). Turbo Pascal. An Introduction to the Art and Science of Programming. 2. reviderte utgave, The Benjamin/Cummings Publishing Company, Inc., University of California, San Diego, 1. september 1988. ISBN 978-0805383966. Webster, Bruce F. (1985). Greetings and Agitations. BYTE, s. 355, august 1985.	Turbo Pascal var et imperativt og strukturert programmeringsspråk som ble lansert av Borland den 20. november 1983.	194,505
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasfjord	2023-02-04	Kasfjord	['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bygder i Harstad', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber']	Kasfjord er ei bygd i Harstad kommune i Troms og Finnmark fylke. Bygda ligger i Kasfjorden, ca. 11 kilometer nord for Harstad sentrum. På sørøstsiden av bygda ligger Kasfjordvatnet. Kasfjord ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret.	Kasfjord er ei bygd i Harstad kommune i Troms og Finnmark fylke. Bygda ligger i Kasfjorden, ca. 11 kilometer nord for Harstad sentrum. På sørøstsiden av bygda ligger Kasfjordvatnet. Kasfjord ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret. == Gårder == Tettstedet består av følgende gårder: Øvre- og Nedre Erikstad (gårdsnummer 90) Harbakken (gårdsnummer 89) == Eldre historie == I perioden, 1. juli 1886 til 31. januar 1997, hadde tettstedet et eget postkontor, men ble nedlagt 1. februar 1997. Siste poståpner var Reidun Johansen. == Nyere tid == Kasfjord hadde tidligere en egen barneskole, Kasfjord skole, men den ble - i Harstad kommunestyre - vedtatt nedlagt, fra og med skoleåret, 2008/2009. Elevene som gikk på Kasfjord skole under nedleggelsen, ble overført til Ervik skole. I samme omgang ble også Stangnes skole nedlagt. == Kasfjord sportsklubb == Kasfjord sportsklubb ble stiftet 22. januar 1977, og har opp gjennom historien hatt hovedfokus på fotball og skisport. Klubben har de siste årene vært uten aktivitet, men det er håp om å få sportsklubben opp å gå igjen. På Høgda øst for bygda lå en hoppbakke kalt Bjørklibakken som var mye brukt før krigen og hvor det ble hoppet rundt 60 m. Bakken var anlagt og brukt av Idrettslaget Lia-Brage som rekrutterte fra Kasfjord i tillegg til nord-vestlige deler av Harstad, den gang Trondenes. == Kjente personer fra Kasfjord == Marit Victoria Wulff Andreassen (f. 1971) – billedkunstner Sophie Elise == Referanser == == Eksterne lenker == Kasfjord.no Kasfjord og Omegn vel	Kasfjord er ei bygd i Harstad kommune i Troms og Finnmark fylke. Bygda ligger i Kasfjorden, ca.	194,506
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%B6ndul%C3%B3n	2023-02-04	Blöndulón	['Kategori:19°V', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Reservoarer på Island', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']	Blöndulón er en kunstig innsjø i elva Blanda nord på Island. Med et areal på 56 km² er den en av de største innsjøene på Island. Den ble skapt mellom 1984 og 1991 som magasin for Blanda vannkraftverk og er 39 meter på det dypeste. Sjøen ligger nær veien Kjölur i Det islandske høylandet. De varme kildene Hveravellir ligger 25 kilometer lenger sør.	Blöndulón er en kunstig innsjø i elva Blanda nord på Island. Med et areal på 56 km² er den en av de største innsjøene på Island. Den ble skapt mellom 1984 og 1991 som magasin for Blanda vannkraftverk og er 39 meter på det dypeste. Sjøen ligger nær veien Kjölur i Det islandske høylandet. De varme kildene Hveravellir ligger 25 kilometer lenger sør. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Blöndulón – kategori av bilder, video eller lyd på Commons	\| hrv =	194,507
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1969_%E2%80%93_Lengdehopp_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1969 – Lengdehopp kvinner	['Kategori:EM i friidrett 1969', 'Kategori:Lengdehopp under EM i friidrett']	Øvelsen Lengdehopp kvinner ved EM i friidrett 1969 i Athen, Hellas 10. september 1969.Berit Berthelsen representerte Norge, og fikk bronsemedaljen.	Øvelsen Lengdehopp kvinner ved EM i friidrett 1969 i Athen, Hellas 10. september 1969.Berit Berthelsen representerte Norge, og fikk bronsemedaljen. == Finalen == Finalen ble avholdt 19. september. == Deltakelse == 13 utøvere fordelt på 10 nasjoner deltok i øvelsen. == Referanser == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	\| sølv = Viorica Viscopoleanu,	194,508
https://no.wikipedia.org/wiki/Laktam	2023-02-04	Laktam	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Laktamer']	Laktamer er en kjemisk gruppe som omfatter sykliske amider. Ordet laktam er et såkalt teleskopord, det er satt sammen av ordene lakton og amid. De greske bokstavene β, γ og δ brukes som prefikser for å angi størrelsen på ringen, β betyr fire atomer, γ betyr fem og δ betyr seks atomer i ringen. Mange viktige legemidler er β-laktamer, blant annet penicillin.	Laktamer er en kjemisk gruppe som omfatter sykliske amider. Ordet laktam er et såkalt teleskopord, det er satt sammen av ordene lakton og amid. De greske bokstavene β, γ og δ brukes som prefikser for å angi størrelsen på ringen, β betyr fire atomer, γ betyr fem og δ betyr seks atomer i ringen. Mange viktige legemidler er β-laktamer, blant annet penicillin.	Laktamer er en kjemisk gruppe som omfatter sykliske amider. Ordet laktam er et såkalt teleskopord, det er satt sammen av ordene lakton og amid.	194,509
https://no.wikipedia.org/wiki/Glitterbreen	2023-02-04	Glitterbreen	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Innlandet', 'Kategori:Loms geografi']	Glitterbreen er en isbre på sørøstsida av Glittertinden, den nest høyeste fjelltoppen i Norge, i Jotunheimen i Lom kommune i Innlandet. Breen grenser til Gråsubreen i nordvest og på nordsida av Glittertinden ligger Grotbreen. 16. juli 2001 falt en 50 år gammal britisk mann på isen og gled 250 ned den bratte breen, traff et område med steiner og omkom.	Glitterbreen er en isbre på sørøstsida av Glittertinden, den nest høyeste fjelltoppen i Norge, i Jotunheimen i Lom kommune i Innlandet. Breen grenser til Gråsubreen i nordvest og på nordsida av Glittertinden ligger Grotbreen. 16. juli 2001 falt en 50 år gammal britisk mann på isen og gled 250 ned den bratte breen, traff et område med steiner og omkom. == Se også == Liste over norske isbreer == Referanser ==	Glitterbreen er en isbre på sørøstsida av Glittertinden, den nest høyeste fjelltoppen i Norge, i Jotunheimen i Lom kommune i Innlandet. Breen grenser til Gråsubreen i nordvest og på nordsida av Glittertinden ligger Grotbreen.	194,510
https://no.wikipedia.org/wiki/Serviusmuren	2023-02-04	Serviusmuren	['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk fullført på 300-tallet f.Kr.', 'Kategori:Byggverk i Roma', 'Kategori:Bymurer', 'Kategori:Romersk arkitektur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']	Serviusmuren ( Latin: Murus Servii Tullii) , var Romas republikanske mur, som var oppkalt etter Servius Tullius. Serviusmuren var en bymur og forsvarsmur, som ble bygd rundt Roma i 300-tallet f. Kr.	Serviusmuren ( Latin: Murus Servii Tullii) , var Romas republikanske mur, som var oppkalt etter Servius Tullius. Serviusmuren var en bymur og forsvarsmur, som ble bygd rundt Roma i 300-tallet f. Kr. == Beskrivelse == Serviusmuren består fortrinnsvis av grå tuff. Den var 3,6 m tykk, over 10 meter høy, 11 km lang, og hadde mer enn et dusin porter. Muren ble bygget i flere ulike steintyper, hovedsakelig tuff. Millioner av steinblokker ble fraktet fra steinbruddene i Veii tolv km unna, etter at romerne hadde erobret og ødelagt denne byen. Selve konstruksjonen skjedde i regi av greske spesialister fra Syrakus, som har satt sine merker i tuffblokkene den er bygd av. Dette viser at det på den tid må ha hersket fred mellom Latium-regionen der Roma lå, og de greske koloniene i Sør-Italia. == Romas første bymur == Serviusmuren skal være den første bymuren som helt omsluttet de syv høydene i Roma, Pomerium. Fra eldre tid er det funnet rester av en mur som er omtalt i legenden om Romulus og Remus, og som skal ha omsluttet Palatinhøyden, Roma Romulea (= Romulus' by). Rester av en slik mur er funnet under republikanske hus som brant i 64 e.Kr., under det som i dag er Trajans marked. Det tok ikke lang tid før Roma vokset ut over grensene til Serviusmuren. Likevel var Serviusmuren den bymuren, som beskyttede Roma i 800 år. == Anlegg i tilknytning == Serviusmuren innbefattet også en agger (= jordvoll) bak muren og en fossa (= vollgrav) foran muren på strekningen mellom Esquinal- og Viminalhøyden, altså det som nå er plassen foran Stazione Termini. Det forekom da heller ingen flere forsøk på å invadere Roma de neste 700 år, og da hadde byen fått nye murer. == Navnet == Serviusmuren er oppkalt etter den sjette romerske kongen Servius Tullius (500-tallet f.Kr.). Selv om muren etter sigende er grunnlagt på 500-tallet f. Kr., er den mest trolig bygd etter 390 f.Kr. for å hindre en gjentakelse av at galliske stammer skulle plyndre Roma, slik de gjorde etter slaget ved Allia. == Bymurens nåværende tilstand == Serviusmuren er bare bevart i fragmenter av den opprinnelige muren. Like til høyre for hovedjernbanestasjonen Stazione Termini ligger hundre meter av muren intakt. == Liste over portene i muren == Porta Flumentana – hit førte Via Aurelia til Roma etter å ha krysset Tiberen Porta Carmentalis Porta Fontinalis – førte ut til Via Flaminia Porta Sanqualis Porta Salutaris Porta Quirinalis Porta Collina – dem nordligste porten; førte til Via Salaria Porta Viminalis – (finnes fortsatt) Porta Esquilina – førte til Via Labicana, Via Praenestina og Via Tiburtina (finnes fortsatt) Porta Querquetulana – førte til Via Tusculana Porta Caelimontana (finnes fortsatt) Porta Capena – førte til Via Appia og Via Latina Porta Naevia – på Aventinen, førte til Via Ardeatina Porta Raudusculana – også øst på Aventinen Porta Lavernalis Porta Trigemina – nær Forum Boarium, førte til Via Ostiensis == Litteratur == Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1980. s. 69. ISBN 8257300349. Bjøl, Erling (1983). Romerriket. Oslo: Cappelen. s. 21. ISBN 8202049210. Kart == Referanser == == Eksterne lenker == Livius.org - bilder Arkivert 18. juni 2010 hos Wayback Machine. Forelesning i Romersk arkitektur fra Open Yale Courses	Serviusmuren ( Latin: Murus Servii Tullii) , var Romas republikanske mur, som var oppkalt etter Servius Tullius. Serviusmuren var en bymur og forsvarsmur, som ble bygd rundt Roma i 300-tallet f.	194,511
https://no.wikipedia.org/wiki/Falketind_(Dovre)	2023-02-04	Falketind (Dovre)	['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Dovre', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']	Se også Falketind i JotunheimenFalketind er et fjell i Dovre kommune i Innlandet. Fjellet ligger øst for Fokstua, i Dovre nasjonalpark. Det har ei høyde på 1 684 meter over havet.	Se også Falketind i JotunheimenFalketind er et fjell i Dovre kommune i Innlandet. Fjellet ligger øst for Fokstua, i Dovre nasjonalpark. Det har ei høyde på 1 684 meter over havet. == Se også == Liste over Norges høyeste fjell == Referanser ==	Falketind er et fjell i Dovre kommune i Innlandet. Fjellet ligger øst for Fokstua, i Dovre nasjonalpark.	194,512
https://no.wikipedia.org/wiki/Yodok_Stories	2023-02-04	Yodok Stories	['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Nord-Korea', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer fra 2000-årene']	Yodok har flere betydningerYodok Stories er en prisvinnende norsk dokumentarfilm av Andrzej Fidyk og Torstein Grude.	Yodok har flere betydningerYodok Stories er en prisvinnende norsk dokumentarfilm av Andrzej Fidyk og Torstein Grude. == Handling == Det antas at over 200.000 mennesker sitter i de nordkoreanske Kwallisoleirene, hvor utsulting, tortur og drap er dagligdags. Noen klarer å rømme fra disse konsentrasjonsleirene og flykte til nabolandet Sør-Korea via tredjeland. Yodok Stories er historien om noen av flyktningene som til tross for forfølgelse og drapstrusler setter opp en musikal om livet i konsentrasjonsleirene. Filmen og musikalen Yoduk er basert på livene til fem tidligere innsatte i nordkoreanske konsentrasjonsleirer og en tidligere fangevokter som har klart å flykte fra regimet til Kim Jong-Il. Musikalen Yoduk er regissert av Jung Sung-san en nordkoreansk teaterregissør som flyktet i 1994. Musikalen ble en stor suksess i Sør-Korea og har turnert USA og Canada. == Bakgrunn == FN og menneskerettighetsorganisasjoner har fordømt brudd på menneskerettighetene innad i Nord-Korea. Yodok er navnet på en konsentrasjonsleir i den nordkoreanske provinsen Sør-Hamgyong. Det offisielle navnet er Kwan-li-so (omstillingsleir) nummer 15. Yoduk kan til en hver tid huse opp til 40 000 fanger ifølge en rapport fra the US Committee on Human Rights.Filmen om menneskerettighetsbrudd og situasjonen i nordkoreanske konsentrasjonsleirer har vunnet flere priser og turnert 32 internasjonale filmfestivaler, deriblant prestisjetunge Tribeca Film Festival, startet av den amerikanske skuespilleren Robert De Niro. == Filmskaperne == Yodok Stories er regissert av den polske filmskaperen Andrzej Fidyk som står bak 40 filmer. Blant annet den Emmy-nominert Belarusian Waltz fra 2007 og The Parade fra 1988. Filmen er produsert av norske Piraya Film. Selskapet ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist i 1999 med mål om å produserer kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet. De siste årene har selskapet stått bak internasjonale dokumentarfilmer som Russian Lessons, On a Tightrope og Belarusian Waltz. == Festivaler == 2008 Planet Doc Review, Warszawa 2008 Bergen International Film Festival 2008 International Documentary Festival Amsterdam 2009 Festival du Film et Forum International sur les Droits Humains, Genève 2009 One World Film Festival, Praha 2009 Amnesty International Film Festival Movies That Matters, Nederland 2009 One World Film Festival, Romania 2009 African, Asian and Latin American Film Festival, Milano 2009 Belfast Film Festival 2009 Movies That Matter – Amnesty International Film Festival 2009 Beldocs, Beograd, Serbia 2009 Den norske dokumentarfilmfestivalen, Volda 2009 Tribeca Film Festival 2009 Doxa Documentary Film Festival, Vancouver 2009 Senza Frontieri – Without Borders Film Festival, Roma 2009 Jerusalem International Film Festival 2009 Holocaust and Genocide International Films, Melbourne, Australia 2009 Global Peace Film Festival, Orlando, USA 2009 Nordisk Panorama 5 Cities Film Festival, Reykjavik 2009 Oakland Int. Film Festival, USA 2009 Nagoya Refugee Film Festival, Japan 2009 Document 7 – Int'l Human Rights Film Festival Glasgow 2009 DMZ Docs, Sør-Korea 2009 People in Peril, Bratislava 2009 Verzio Human Rights Documentary Film Festival, Budapest 2009 Sheffield Docu Fest, UK 2009 Århus filmfestival, Danmark 2009 Black Nights Film Festival, Estland 2009 Plus Camerimage, Polen 2010 Victoria Film Festival, Canada 2010 Thessaloniki International Documentary Film Festival 2010 Polish Film Festival, Los Angeles, USA == Priser == 2008 Ungdommens dokumentarpris på Bergen Internasjonale Film Festival 2008 Ungdommens dokumentarpris fra Planet Doc Review i Polen 2009 Jerusalem International Film Festival: In the Spirit of Freedom Award == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Yodok Stories på Internet Movie Database (no) Yodok Stories i Nasjonalbibliotekets filmografi (nl) Yodok Stories på MovieMeter (en) Yodok Stories på Turner Classic Movies (en) Yodok Stories på Rotten Tomatoes	Yodok Stories er en prisvinnende norsk dokumentarfilm av Andrzej Fidyk og Torstein Grude.	194,513
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Virgo	2023-02-04	John Virgo	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Engelske snookerspillere', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	John Virgo (født 3. mars 1946 i Salford, England) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og nåværende tv-kommentator. Virgo startet som profesjonell i 1976 og hadde sitt beste år i 1979. Dette året kom han til semifinalen i verdensmesterskapet i snooker, i tillegg til at han vant UK Championship, som ikke var en rankingturnering da. Som et resultat av de gode resultatene det foregående året nådde han tiendeplass på verdensrankingen for sesongen 1979/1980. Han la opp som profesjonell i 1994 og er i dag kommentator for BBC ofte sammen med Dennis Taylor.	John Virgo (født 3. mars 1946 i Salford, England) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og nåværende tv-kommentator. Virgo startet som profesjonell i 1976 og hadde sitt beste år i 1979. Dette året kom han til semifinalen i verdensmesterskapet i snooker, i tillegg til at han vant UK Championship, som ikke var en rankingturnering da. Som et resultat av de gode resultatene det foregående året nådde han tiendeplass på verdensrankingen for sesongen 1979/1980. Han la opp som profesjonell i 1994 og er i dag kommentator for BBC ofte sammen med Dennis Taylor. == Referanser ==	Engelsk	194,514
https://no.wikipedia.org/wiki/Drammen	2023-02-04	Drammen	['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Drammenselva', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drammen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']	Drammen (uttale ) er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Kommunen grenser mot Lier i nordøst, Holmestrand i sør, Modum i nord og Øvre Eiker i vest. Drammen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Kommunen ble slått sammen med Nedre Eiker og Svelvik til nye Drammen kommune fra 1. januar 2020 og ble Norges 7. største kommune i folketall. Drammen er den nest største byen på Østlandet. Trelasthandelen i Drammensområdet dannet grunnlaget for fremveksten av byen, som på 1700-tallet utviklet seg til en av Østlandets viktigste sjøfarts- og handelsbyer; i 1715 fikk ladestedene Strømsø og Bragernes hver for seg status som kjøpstad. Drammen ble en del av Buskerud amt i 1760 og var senere administrasjonssenter i Buskerud fylke frem til 2020. I moderne tid er Drammen sentrum i en av de raskest voksende byregionene i Norge. Drammensregionen er en del av storbyregionen omkring Oslo. Tettstedet Drammen er landets femte største. Den bymessige bebyggelsen strekker seg langt ut over kommunegrensene; inn i kommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand. Tettstedets samlede befolkning er på 111 036 innbyggere per 1. januar 2022. Drammen kommune hadde 100 581 innbyggere etter kommunesammenslåingen som trådte i kraft 1. januar 2020, og var dermed den sjuende største i landet, etter folketall. Ca. 21 prosent av Drammen kommunes befolkning har innvandrerbakgrunn.	Drammen (uttale ) er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Kommunen grenser mot Lier i nordøst, Holmestrand i sør, Modum i nord og Øvre Eiker i vest. Drammen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Kommunen ble slått sammen med Nedre Eiker og Svelvik til nye Drammen kommune fra 1. januar 2020 og ble Norges 7. største kommune i folketall. Drammen er den nest største byen på Østlandet. Trelasthandelen i Drammensområdet dannet grunnlaget for fremveksten av byen, som på 1700-tallet utviklet seg til en av Østlandets viktigste sjøfarts- og handelsbyer; i 1715 fikk ladestedene Strømsø og Bragernes hver for seg status som kjøpstad. Drammen ble en del av Buskerud amt i 1760 og var senere administrasjonssenter i Buskerud fylke frem til 2020. I moderne tid er Drammen sentrum i en av de raskest voksende byregionene i Norge. Drammensregionen er en del av storbyregionen omkring Oslo. Tettstedet Drammen er landets femte største. Den bymessige bebyggelsen strekker seg langt ut over kommunegrensene; inn i kommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand. Tettstedets samlede befolkning er på 111 036 innbyggere per 1. januar 2022. Drammen kommune hadde 100 581 innbyggere etter kommunesammenslåingen som trådte i kraft 1. januar 2020, og var dermed den sjuende største i landet, etter folketall. Ca. 21 prosent av Drammen kommunes befolkning har innvandrerbakgrunn. == Navn == Navnet Drammen kommer fra norrønt Drafn. Det var opprinnelig et navn på den innerste delen av av Drammensfjorden. Drammen var brukt som fjordnavn på kart til etter 1650. Etter som ladestedene Bragernes og Strømsø ble viktigere, ble Drammen et fellesnavn på disse. I 1811 ble de slått sammen til kjøpstaden Drammen. Drammenselva het i norrøn tid Drǫfn. Det vitner gårdsnavnet Dramdal (av norrønt *Drafnardalr) ved elva i Øvre Eiker om. Elvenavnet er kanskje det opprinnelige. Drǫfn brukes som et ord for ‘bølge’ i norrøn poesi. Navnet kan henge sammen med det norrøne ordet draf som betyr ‘drav, avfall’ og nynorsk drevje ‘bløt masse’. Navnet kan da bety ‘den bølgende’ eller ‘den opprørte, den som har uklart vann’.Skogfinnene skal ha snakket om Drammin Kapunti som betyr Drammi by. Byen ble altså kalt Drammi på skogfinsk, som er en forfinsking av det norske navnet. == Geografi == Den bymessige bebyggelsen strekker seg i dalen og oppover åssidene langs Drammenselva og videre langs fjorden, og Vestfoldbanen til Skoger og Konnerud i sør. Den første bydannelsen oppsto ved munningen av Drammenselva, med Bragernes nord for munningen og Strømsø sør for denne. Byens folketall vokste gjennom hele 1800-tallet, særlig i siste halvdel, da det ble anlagt en rekke treforedlingsbedrifter. Veksten var mer moderat etter år 1900. === Kommunedelene i Drammen kommune === Åssiden tilhørte tidligere Lier kommune men ble i 1951 en del av Drammen. Skoger var tidligere egen kommune, men etter kommunesammenslåing i 1964 ble Skoger en del av Drammen. Åssiden og Fjell ble bygget ut på 60-tallet mens Konnerud gjennomgikk massiv utbygging på 80-tallet. Etter kommunereformen som trådde i kraft 1. januar 2020, ble nye Drammen kommune en ny administrativ enhet bestående av de tre tidligere kommunene Drammen, Nedre Eiker og Svelvik. Kommunen ble deretter delt inn i ti kommunedeler som har egne knutepunkt med innbyggertorg med kommunale tjenester. Per 2021 er etableringen av disse innbyggertorgene ikke gjennomført i alle kommunedelene. ==== Lokalkoordinatorer ==== Per-Vidar Bjerke, lokalkoordinator for kommunedelene 1, 2, 4 og 5 Thea Kristine Risvik Stokke, lokalkoordinator for kommunedelene 3, 8, 9 og 10 Kine Korsmo, lokalkoordinator for kommunedelene 6 og 7 === Tettsteder i Drammen === Tettstedet Drammen strekker seg inn i Øvre Eiker, Lier, Asker og Holmestrand kommuner. Drammen mottar en rekke inn pendlere fra omegnskommunene, særlig fra Lier, og har på sin side mange bosatte yrkestakere som arbeider i Oslo. I 2022 var folketallet i tettstedet 111 036, og 83 206 av disse bodde i Drammen kommune. Tettstedet dekker 47,34 kvadratkilometer. Av dette ligger 30,16 i Drammen kommune. Befolkningstettheten i hele tettstedet er 2 329 innbyggere per kvadratkilometer. I den delen av tettstedet som ligger i Drammen kommune er befolkningstettheten 2 759 innbyggere per kvadratkilometer.Kommunen har i tillegg 4 andre tettsteder, Konnerud med 10 403 innbyggere, Nesbygda med 1 020 innbyggere, Svelvik med 4 089 innbyggere og Berger med 1 110 innbyggere pr. 1. januar 2022. Innbyggerne i Drammen kalles drammensere. === Topografi === Drammen ligger i et dalføre innerst i Drammensfjorden samt 17 kilometer innover Drammenselva. Etter slutten av forrige istid fikk Drammensdalen sin nåværende form, og etter 10 000 år med landhevinger, har mer av dalbunnen blitt frigjort. Drammen kommune omfatter 305 km², hvorav ca. 213 km² er skogareal, 30 km² er jordbruksareal og 13 km² vann. Landskapet i Drammen er preget av tettbebyggelse langs elva og fjorden som strekker seg oppover åssidene. Drammen sentrum ligger omtrent 2 moh. Det høyeste punktet på nordsiden av Drammenselva ligger 607 moh. og heter Trettekollen, åsen er i overkant av 400 moh. i snitt. Åsen på nordsiden er i snitt noe lavere, men når 558 moh. (Annevannshøgda)På den vestre delen av Strømsåsen ligger bydelen Konnerud på ca. 140 moh. Berggrunnen i Drammen består av Drammensgranitt, lavabergarten rombeporfyr, leire og sand. En spesiell naturformasjon er Kjøsterudjuvet Det høyeste punktet i Drammen kommune er Trettekollen. Trettekollens topp-punkt befinner seg 607,3 moh. === Klima === Drammen befinner seg i klimasonen kald-temperert klima. Klimatypen i Drammen er kald og fuktig, med varm sommer. Drammen er mindre påvirket av Oslofjorden enn Oslo og har derfor litt lavere middeltemperatur om vinteren enn hovedstaden. Høyeste temperatur som er målt er 35,0 °C, som ble målt 3. august 1982. === Geologi === Geologisk ligger Drammen innenfor det såkalte Oslofeltet. Fjellgrunnen i store deler av kommunen består av den næringsfattige røde drammensgranitten (Biotittgranitt). Rombeporfyr, en vulkansk bergart, er ellers dominerende i kommunen, mens kalkstein fra kambro-silur perioden setter sitt preg på enkelte lokaliteter. Kvartærgeologisk preges Drammen av en stor isbre som fylte dalen for ca. 10 000 år siden og bygde opp en endemorene, Svelvik-morenen, tvers over Drammensfjorden ved Svelvik. Løsmassene på dalbunnen består av bunnmorene og elveavsetninger, mens dalsidene dekkes av sidemorener og steinurer der hvor ikke fast fjell er synlig. === Natur og miljø === Drammenselva var lenge sterkt forurenset, bl.a. av industribedriftene ved elva. Fabrikker langs elva slapp ut avfallsstoffer, og kloakken gikk rett i elva uten rensing. I løpet av 1980- og 1990-årene ble elva renset og er igjen en av Norges beste lakseelver. Det er flere parker i byen og også flere badestrender ved Drammenselva. På sør- og nordsiden av Drammen er det store skogsområder med mange fiskevann. Drammens Sportsfiskere er en frivillig organisasjon som blant annet setter ut fisk i over 200 vann, i Drammensområdet, på dugnadsbasis. Drammen er en av kommunene med flest arter av viltvoksende orkidéer og Solbergfjellet naturreservat har Norges største forekomst av orkidéarten rød skogfrue. ==== Naturreservater ==== I Drammen kommune finnes det i 2022 tretten naturreservater. Veia naturreservat, opprettet 15. mars 2019, 390,7 dekar Solbergfjellet naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 690 dekar Strykenåsen naturreservat, opprettet 13. desember 2002, 2084,2 dekar Bremsåsen naturreservat, opprettet 9. juni 1993, 877,1 dekar Trestikle naturreservat, opprettet 15. mars 2019, 1319,9 dekar Petersætra og Trestikledalen naturreservat, opprettet 27. november 2020, 3124,5 dekar Grunnane naturreservat, opprettet 2. oktober 1981, 2890,9 dekar Bremsa naturreservat, opprettet 20. juni 1986, 51,9 dekar Rismyr naturreservat, opprettet 20. juni 1986, 47 dekar Austadmarka naturreservat, opprettet 17. desember 2021, 1585 dekar Leitjernsfjellet naturreservat, opprettet 11. februar 2022, 2266 dekar ==== Naturminner ==== Skalstad naturminne, opprettet 26. juni 1967, 0.3 dekar Austad naturminne, opprettet 26. februar 1964, 20,4 dekar == Samfunn == === Befolkning === Drammen har hatt en befolkningsvekst på over 2 prosent de siste årene og hadde 102 000 innbyggere 1. kvartal 2021. I 2020 var befolkningstettheten 332 Innbyggere per kvadratkilometer og 97 prosent av innbyggerne er bosatt i tettbygde strøk. 64,1 prosent av befolkningen mellom 15 og 74 år er i arbeid og helse- og sosialtjenester står for 20,8 prosent av sysselsettingen fulgt av varehandel som står for 16,8 prosent. Prosentandel Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Drammen er 28 prosent, av disse er 25 prosent norskfødte med innvandrerforeldre. === Politikk === ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== ==== Offentlige etater ==== Kommunen har ca. 4 300 ansatte. Rådmann siden 2017 er Trond Julin. Drammen kommune har tre rådmannsseksjoner, 41 virksomheter og 5 kommunale foretak. De kommunale foretakene er Drammensbadet KF, Drammen Drift KF, Drammen Eiendom KF, Drammen Kjøkken KF og Drammen Parkering KF. I tillegg er kommunen medeier i 12 interkommunale selskap/samarbeid. Dette omfatter blant annet Drammensregionens brannvesen, Drammensregionens IKT, Glitrevannverket, Legevakta i Drammensregionen, Renovasjonsselskapet for Drammensregionen, Vestviken 110 og Drammen havn (Drammensregionens interkommunale havnevesen). Drammen tingrett har sete i Drammen og dekker kommunene Drammen, Hurum, Lier, Røyken og Svelvik (i Vestfold) i Borgarting lagdømme. Drammen fengsel er samlokalisert med Drammen tingrett på Bragernes. Søndre Buskerud politidistrikt har hovedsete på Grønland, sammen med Drammen Politistasjon. Drammen brannstasjon på Strømsø er hovedbase for Drammensregionens brannvesen. Byens største helseinstitusjon er Drammen sykehus, som eies av Vestre Viken helseforetak. Legevakta for Drammensregionen er samlokalisert med sykehusets akuttmottak. Kommunen driver også syv sykehjem med heldøgns omsorgstjenester. Drammen var administrasjonssentrum for Buskerud fylkeskommune. Fylkesadministrasjonen holdt hus på Bragernes hvor også den kommunale administrasjonen er lokalisert. Fylkesmannen var på Strømsø, inntil fylkesmannsembetet flyttet til Moss etter opprettelsen av fylkesmannsembetet for Oslo og Viken. Drammen deltar også i Rådet for Drammensregionen. === Den norske kirke === Den norske kirke har elleve sogn i Drammen kommune. De er en del av Drammen prosti, Tunsberg bispedømme og består av menighetene: Fjell, Bragernes, Tangen, Strømsø, Strømsgodset, Åssiden, Skoger, Konnerud, Nedre Eiker, Mjøndalen og Svelvik. Drammen prosti omfatter også Lier Kommune som består av menighetene: Frogner, Tranby og Lierskogen, Sylling og Sjåstad. Det er totalt 15 kirker og 13 kirkegårder i Drammen kommune. I Drammen var 58,7 % av befolkningen medlemmer i Den norske kirke per 2017. Skoger gamle kirke er Drammen kommunes eldste byggverk og ifølge nyere forskning fra tidlig på 1200-tallet. Skoger kirke var viet til Olav den hellige.Skoger kirke ble innviet i 1885. Dette er en langkirke i teglstein med 300 plasser.Bragernes kirke er en langkirke i nygotisk stil fra 1871 tegnet av Ernst Norgrenn. Den er byens største kirke.Strømsø kirke er en korskirke i tømmer fra 1667 på Strømsø. Byggverket er i tre og har 920 plasser.Strømsgodset kirke er en rektangulær kirke bygget i 1843 i tømmer. Arkitekten var Christian H. Grosch som er en av Norges fremste arkitekter gjennom tidene.Konnerud gamle kirke ligger på Konnerud, er bygd i 1858 og har 150 sitteplasser.Konnerud nye kirke, til daglig kalt Konnerud kirke, er en arbeidskirke med til sammen 500 sitteplasser, oppført i teglstein, og vigslet 1996. Behovet for ny kirke ble presserende da folketallet på Konnerud vokste fra om lag 3 700 på begynnelsen av 1970-tallet til i underkant av 10 000 på slutten av 1990-tallet.Åssiden kirke er fra 1967, bygd i tegl og har 350 plasser.Åssiden kapell ble innviet som St. Laurentii kirke den 19. november 1899. På 1990-tallet overtok Åssiden menighet den gamle kirken som gave. Den står nå ved Åssiden kirkegård.Fjell kirke er en arbeidskirke fra 1984, oppført i betong og tre og har 425 plasser.Tverken sportskapell ligger i Finnemarka og ble vigslet 30. januar 1938 av biskop Eivind Berggrav. Det er oppført i tre og har 125 sitteplasser.Tangen kirke ble innviet 25. januar 1854, kirken ble rehabilitert i 1954 og fikk tilbygg i 1992. Kirken har ca. 500 sitteplasser.Svelvik kirke er en langkirke fra 1859, kirken ble tegnet av Wilhelm Hanstein. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.Solberg kapell ble oppført i 1899. Kapellet ble pusset opp i 2008, og det har kjøkken og selskapslokaler. Kapellet ligger i Killingrudalleen i Solbergelva og er også kjent som Fredtun.Nesbygda kirke ble oppført i 1915 og innviet den 1. januar 1916. Siden er det blitt gitt i gave til Svelvik menighet. Det har gjennomgått flere oppussinger og ombygginger, og det ble innviet som kirkebygg (da titulert som kapell) av biskopen den 15. september 1993. Nedre Eiker kirke er en langkirke fra 1860. Bygningen er i tre og har 476 plasser.Mjøndalen kirke ble innviet i 1983 og er en arbeidskirke med 380 sitteplasser. Berger kirke ble innviet den 7. juni 1895 i Svelvik. === Andre trossamfunn === Human-Etisk Forbund har lokallag for Drammen og Lier, med kontoradresse i Tollbugata 4 på Strømsø.Flere evangeliske frimenigheter finnes i byen, hvorav pinsemenigheten Filadelfia Drammen med lokaler på Bragernes er den største. Baptistsamfunnet har to menigheter. Drammen Baptistmenighet, som ble stiftet i 1905, har sin kirke på Strømsø torg. Konnerud Baptistmenighet ble stiftet i 1984. Metodistkirken ligger sentralt på Strømsø. De Frie Evangeliske Forsamlinger er representert ved «Knoffen» (menighet i Knoffsgate på Strømsø). Drammen Misjonsmenighet og Frikirken(DELK) holder også til på Strømsø. Vineyard, Fokuskirken og Drammen Kristne Senter er andre kjente forsamlinger i byen. Frelsesarmeen driver sin virksomhet sentralt på Bragernes. Det er en egen katolsk kirke i Drammen, hvor St.Laurentius katolske menighet holder til. Det ble bygget en ny kirke i 1997, og den opprinnelige trekirken fra 1899 ble flyttet til Åssiden kirkegård som et varig minne fra Drammen bys historie.Det er flere muslimske trossamfunn i Drammen. Det største er Det tyrkiske trosamfunn i Drammen og omegn, som holder til i Adventkirkens tidligere lokaler på Bragernes. Trossamfunnet Minhaj-ul-Quran offentliggjorde i 2011 at de i løpet av kort tid håpet å etablere en stor moské med forsamlingshus i bydelen Fjell. === Bildegalleri === === Utdanning og barnehage === Per januar 2021 var det i alt 83 barnehager i Drammen; 36 kommunale og 47 private. Til sammen var det ca. 4 840 barn i barnehagene i Drammen kommune per januar 2020. I henhold til regjeringens definisjon hadde kommunen med dette full barnehagedekning, det vil si at alle de som søkte ved hovedopptaket, fikk barnehageplass.Drammensskolen har 32 offentlige grunnskoler: 21 barneskoler, 9 ungdomsskoler, 1 kombinert barne- og ungdomsskole og 1 skole for elever med nedsatt funksjonsevne (1.–10. trinn) Det er høsten 2019 registrert 11 791 elever ved skolene i Drammen. Andre kommunale opplæringstilbud er Voksenopplæringen, Kulturskolen, Introduksjonssenteret for utlendinger. Viken fylkeskommune har to videregående skoler i Drammen, Drammen videregående skole og Åssiden videregående skole. Det er også tre private videregående skoler i Drammen, Akademiet Drammen, Heltberg private gymnas og Akademiet Ypsilon videregående skole. På Papirbredden – Drammen kunnskapspark ligger blant annet Høgskolen i Sørøst-Norge, og Drammensbiblioteket. Høgskolen i Sørøst-Norge tilbyr flere studier ved sitt Campus i Drammen innen blant andre helsefag, økonomi- og ledelsesfag, design, lærerutdanning og statsvitenskap. Studentsamskipnaden i Sørøst-Norge tilbyr 171 hybler i nærheten av Campus på Papirbredden. === Media === I Drammen utkommer dagsavisen Drammens Tidende, tidligere Drammens Tidende og Buskeruds Blad. I perioden 1905–2000 utkom avisa Fremtiden - fra og med 2013 er avisa gjenopplivet som Dagsavisen Fremtiden, med fire ansatte. Fremtiden var den første av Dagsavisens lokalutgaver som ble startet opp. Drammen hadde også frem til høsten 2020 en gratis avis, Byavisa Drammen. Den kom ut hver onsdag i 40 000 eksemplarer frem til årsskiftet 2019/2020. Fra og med 2020 skulle avisa være heldigital. Men annonsemarkedet sviktet under koronapandemien og avisa meldte oppbud 1. oktober 2020. Åtte ansatte mistet jobben. Drammen har to lokalradio-stasjoner, Kanal1 Drammen og Radio Metro. Nettaviser som leverer daglige oppdateringer om lokale hendelser i Drammensregionen er Drammens Tidende, Drammen Live24, Drammensavisa, Svelviksposten, Eikerbladet, Eikernytt og Eikerposten. TV Drammen var lokal-tv for Drammensregionen. Kanalen åpnet 1. november 1991 og avsluttet i 2007. == Samferdsel == Drammen deltar i Buskerudbyen, et langsiktig samarbeid om areal, transport og miljø mellom syv partnere. Buskerudbyen mottar støtte fra den statlige belønningsordningen for bedre kollektivtransport, økt sykkelbruk og flere gående, og dermed ingen økning i privatbilbruken i Buskerudbyområdet mellom Kongsberg og Lier. Drammen er et knutepunkt for kommunikasjon både med bil og tog. === Hovedveinettet i Drammen === E18 er hovedforbindelsen til Oslo og Vestfold-byene. Den passerer bysenteret via en firefelts høybro som er Norges lengste. Fra E18 i Lier går europavei 134 (Oslofjordforbindelsen) til E6 ved Vassum i Frogn. Fylkesvei 282 fra Brakerøya til Lyngås i Lier krysser europavei 134 ved Amtmannsvingen i Lier kommune. Fra E18 fører E134 på sørsiden av Drammenselva vestover til Hokksund og Kongsberg og videre til Haugesund. På nordsiden går fylkesvei 283 via Bragernestunnelen til Mjøndalen. På vestsiden av Drammensfjorden går fylkesvei 319 til Svelvik og videre til Sande i Vestfold. Den korte avstanden til Oslo gjør og at byen får stadig flere pendlere. Drammen har en indre ringvei som leder trafikken utenom sentrumskjernen. Ringveien går i tunnel på Bragernessiden og krysser elva over Holmenbruene og Øvre Sund bru. På Strømsø følger ringveien fylkesvei 282. Ringveien er tilknyttet E18 på Brakerøya og på Bangeløkka, hvor også E134 som går i tunnel gjennom Strømsåsen er tilknyttet. === Buss === Kollektivtrafikken i Drammen er primært basert på buss, men det er også 5 jernbanestasjoner innenfor kommunen. Brakar betjener kollektivtrafikken i Viken fylke og har sitt hovedsete i Drammen. Brakar ble stiftet 26. oktober 2009, og er Viken fylkeskommunes kompetanseorgan for kollektivtransport og utfører ikke rutetrafikk selv, men kjøper tjenester fra eksterne leverandører. Brakars jobb er å effektivisere og utvikle kollektivtrafikken innenfor Viken fylke. Bussene i Drammen består av vanlige dieselbusser, elbusser og ett testprosjekt med selvkjørende buss.Drammen busstasjon ligger på Strømsø. TIMEkspressen rute TE1 Notodden-Kongsberg-Drammen-Oslo stopper ved Bragernes torg og flere andre holdeplasser. Flere andre ekspressbusser stopper også ved Bangeløkka i Drammen. === Jernbane === Drammen er et viktig jernbaneknutepunkt i Norge. Drammen stasjon er endestasjon på Drammenbanen og samtidig en viktig stasjon på Vestfoldbanen, Sørlandsbanen og Randsfjordbanen/Bergensbanen. Sørlandsbanen og Bergensbanen går vestover Drammensdalen gjennom Gulskogen, Mjøndalen og Hokksund, hvor de skiller lag, mens Vestfoldbanen svinger sørover like etter Drammen stasjon og går gjennom Kobbervikdalen og Skoger mot Vestfold-byene og Skien/Porsgrunn. Drammen stasjon er Flytogets vestlige endestasjon. Drammen stasjon ble nyåpnet 15. juni 2011 etter en omfattende ombygging og oppussing. Jernbanebruene over Drammenselva ble delvis ombygget og utvidet til to spor i 1996. Innenfor kommunegrensene ligger det totalt 4 stasjoner og ett mindre stoppested Drammen stasjon, Brakerøya stasjon, Gulskogen stasjon, Mjøndalen stasjon og Steinberg stoppested. === Havnetrafikk === Drammen er en havneby med adkomst fra ytre Oslofjord gjennom Svelviksundet og opp Drammensfjorden. Drammen havn er en såkalt intermodal knutepunktshavn, der gods fra bil, bane og båt kan omlastes raskt og kostnadseffekttivt. Havna er knutepunkt sentralt på Østlandet og har et kundegrunnlag på to millioner mennesker innenfor en radius av 10 mil. Drammen havn er en av stamnetthavnene i Norge, og bidrar til miljøvennlig transport til og fra regionen. I flere tiår har Drammen vært Norges største havn for bilimport, men også større prosjektlaster, stykkgods og bulk går over Drammen havn i dag. En fast containerlinje med ukentlig transport til og fra sentrale europeiske havner er opprettet. I 2006 investerte Kystverket 150 millioner kroner i oppjustering av farleden til Drammen, for å legge til rette for sjøtransport til og fra Drammensregionen. == Næringsliv == Av kommunens areal er 12 % jordbruksareal. Av dette nyttes 57 % til kornproduksjon og 19 % til slåtteland og beite. Jordbruksarealene finnes overveiende i Skoger. Atskillig skogbruk. Selvik Bruk og Drammen kommune har de største skogeiendommene i kommunen, med hhv. 23,5 km² og 16 km². Drammen er tradisjonelt en industriby; 1980 var 27 % av de yrkesaktive sysselsatt i industri mot 21 % for landet som helhet. Men andelen arbeidstakere i industrien har gått tilbake til 12 % i 2001. De viktigste industrinæringene er produksjon av elektriske maskiner og optiske apparater med 35 % av industriens sysselsatte 2001, og treforedling og grafisk industri, begge med 9 %. Viktigste hovednæring er varehandelen som sysselsetter 23 % av de yrkesaktive. Siden 1960-årene har engroshandelen vist en betydelig vekst som følge av økt import; viktigst er bilimporten over Drammens Bilhavn på Holmen, samt utførsel av treforedlingsprodukter. En stor del av industrien og engroshandelen er lokalisert til de store flatene langs elven og fjorden like utenfor munningen. De viktigste industriområdene er Holmen, Brakerøya og Kobbervikdalen. Historisk viktige bedrifter er Aass Bryggeri, ABB Kraft, Harald Lyche & Co og Osram-fabrikken. Andre viktige bedrifter er Draka Norsk Kabel, MSD, Toyota Norge, Eltek, FMC Biopolymer, EB, Norgips og Protan AS. Drammen har i dag et variert næringsliv. Byen har en omfattende handels- og serviceindustri og flere internasjonalt ledende bedrifter. Drammen har et sterkt miljø innen elektroteknisk virksomhet. Drammen er også et viktig handelssenter for kommunene omkring. De største næringene er helse og sosial, handel og industri. Antall arbeidsplasser innen industrien opplever en nedgang, mens sysselsettingen innen helse og sosial er økende. Næringene bygg og anlegg, handel samt helse og sosial er større i Drammen enn for landsgjennomsnittet. De siste årene har det vært mange nyetableringer i Drammen, og byen har nå flest gasellebedrifter, i forhold til folketall, i Norge. == Historie == De første tegn på menneskelig aktivitet i Drammensområdet er 6000–7000 år gamle helleristninger på Åskollen og ved Skogerveien. Den største helleristningen på Åskollen viser en elg. I vikingtiden ble området kalt Dramn eller Drofn, et norrønt ord som kan bety «bølger». På denne tiden stod vannet 4-5 meter høyere enn i dag, og fjorden strakte seg opp til Ryghkollen. I denne epoken seilte langskipene opp fjorden Drofn, og i Snorres kongesagaer står det at Olav den hellige gjemte seg for Knut den mektige i Dramm fjord. I vikingtiden fikk Drammensområdet også sin første helgen, Sankt Hallvard, som ble drept og deretter senket i Drammensfjorden i 1043, med en møllestein om halsen. Han ble senere skytshelgen for Oslo og har siden middelalderen vært avbildet på Oslos bysegl. Grunnlaget for Drammens eksistens er tømmerressursene og Drammenselva (Dramselva). Beliggenheten ved vassdraget og tømmervirket som kunne hentes ut fra de omliggende områdene gav grunnlag for industri og annet næringsliv. Det foregikk utstrakt trelasthandel med Nederland og Danmark allerede på 1200-tallet. På 1500-tallet hadde Drammensvassdraget omfattende tømmerfløting, og ved fossene ble det bygd sagbruk. Norges viktigste trelasthavn for sin tid ble anlagt her, og 1715 fikk ladestedene Bragernes og Strømsø hver for seg kjøpstadsrettigheter. Ladestedene ved Drammenselva ble tidlig landets viktigste arena for eksport av trelast. Allerede på midten av 1700-tallet ble det eksportert dobbelt så stort kvantum trelast som fra Christiania, det samme som fra alle de øvrige havnene i Oslofjorden til sammen. Skipstrafikken var høy og kontinuerlig. === Trelasthandel og byens grunnleggelse === Rundt år 1800 bodde det mellom fem og seks tusen mennesker i ladestedene Strømsø og Bragernes. Langs hovedgatene langs elva dominerte store bygårder og sjøboder lengst ut mot elva, der varetransporten skjedde. Bebyggelsen strakte seg på Bragernes fra Brakerøya og opp til Landfalløya. På Strømsø-siden fra Tangen opp mot Grønland. Bak rekken av bygårder lå et indre gateløp med mer uensartet bebyggelse. Bak denne lå hager, jorder og grønne enger oppover mot dalsidene. Gatenavnet Engene forteller om en gammel ferdselsåre langs byens enger. Den 19. juni 1811 ble byen grunnlagt, da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstaden Drammen. Brua fra Bragernes til Strømsø sto ferdig i 1812 til tross for store protester fra kjøpmennene på Bragernes, som fryktet handelslekkasje. Brua var først og fremst tiltenkt varetransport og militær beredskap, ikke fri ferdsel mellom bydelene. Det var bom på Bragernes, og folk måtte betale bompenger for å passere over broen. Tidlig på 1800-tallet var det stor forskjell på fattige og rike. Det fantes nesten ingen offentlige institusjoner eller velferdsgoder. Av offentlige institusjoner fantes kirkene, men også her var det private innslaget merkbart: Velstående abonnerte på kirkestoler og betalte for de beste gravstedene. Den vanligste geskjeft var håndverk. På tollboden arbeidet tollerne, som var statlige embetsmenn. Fogden som sto for skatteinnkrevingen, hadde politimyndighet med vektere til å ta seg av lov og orden. Fogden utstedte reisepass og hadde kontroll med utlendinger som var bosatt her. Drammens første politikorps ble stiftet i 1813 og bestod av en fullmektig og to betjenter. Fullmektigen Hans Paludan ble utnevnt til politimester to år senere, med funksjonstid 1815–1829. Han ble senere fogd i Skien. Om han og hans kones reise fra Danmark til Norge under den engelske blokaden i 1813, fortelles at skipet ble stanset av engelskmennene, men at den nygifte unge frue rørte dem slik at ekteparet, Francis Bulls oldeforeldre, fikk gå i land likevel.Fra midten av 1800-tallet ble det klart at råvaresituasjonen ikke var god nok i Drammensvassdraget. Trelasthandleren Wilhelm Gutzeit, som var den første formann i Drammen Handelsstands Forening, flyttet Gutzeit-imperiet til Nedre Glomma, og Fredrikstad overtok Drammens posisjon som den ledende utførselshavnen for trelast. === Bybrannen i 1866 === I 1866 opplevde Drammen en bybrann på Bragernes-siden. Mellom 12 og 13. juli brant 388 eiendommer fra Waagardsløkken til Brakerøya. En av disse var Bragernes kirke. Tomteeierne ønsket å bebygge tomtene sine på ny og sette nye tømmerhus på de gamle kjellerne. Slik hadde det alltid vært. Store branner hadde herjet mange ganger. Men brannen i 1866 hadde helt andre konsekvenser enn tidligere branner: 5 000 ble husløse, og mange måtte ty til en teltleir. Kun fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et helt nytt gatenett var prosjektert med rette gater og kvartaler med avkuttede hjørner. Med jevne mellomrom ble det anlagt brede branngater på 30 alens bredde (19 m) for å hindre en ny brann i å spre seg. (St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er slike branngater). Bragernes torg ble regulert til en 50 meter bred plass ved enden av broen. Foreningen for Drammens forskjønnelse og gavn ble stiftet i 1870, og trådte til med planting av alleer i de brede gatene. Byplanleggerne ønsket å bygge offentlige praktbygg og underholdning for å støtte næringslivet. Planleggerne utlyste arkitektkonkurranser for de viktigste bygningene omkring og i nærheten av byens store nye torg. Den svenske arkitekten Emil Victor Langlet, som hadde tegnet Stortingsbygningen, fikk tegne Børsen (1868–1870) og Drammens Teater (1869–1870). Ruinen etter Bragernes gamle kirke fra 1600-tallet sto i veien for reguleringssjefens siktelinje på Gamle Kirkeplass. Nå ble det utlyst konkurranse om ny kirke som ble lagt opp på høyden ovenfor torget og i siktelinjen fra broen. Konkurransen om byens nye storslåtte kirkebygg ble holdt året etter brannen. Den nye gotiske kirken sto ferdig få år senere. Kirken lå ikke lenger ved torget der folk gikk, men lå romantisk tilbaketrukket i en park. Rådhuset ble bygd på samme tid, og snart kom sykehuset og nye store skolebygg. I lang tid hadde myndighetene forsøkt å påby murhus, mens norske beboere insisterte på trehus. I Drammen ble det tillatt trehus i kun én etasje. Byplanleggerne tenkte langsiktig, de tenkte at stigende tomtepriser etter hvert gjøre det ulønnsomt å bygge annet enn murhus i flere etasjer. Tomteeierne den gang fant snart ut at de kunne bygge trehus der loftet var innredet, dermed fikk husene i realiteten to etasjer. Disse drammenshus ligner samtidige hus i andre norske byer med tilsvarende reguleringsbestemmelser. Noen murte forretningsgårder ble imidlertid oppført i tiårene etter brannen, men ikke i det antall planleggerne håpet. I 1870 ble det utarbeidet en gatestruktur tilsvarende den på Bragernes, for de brente deler av Strømsø. Dermed ble bysentrum mye mer konsentrert enn før brannen. Man fikk et mer kompakt bymessig område, omgitt av lav trehusbebyggelse på rommelige tomter. Folk med ressurser bygget hus også i randsonen rundt byen. Bykjernen fikk mer karakter av forretningsstrøk. Drammens store nye park ble anlagt med slyngende stier og med velholdt beplantning. Landbruket forsvant også ut av byen i løpet av 1800-tallet. Bragernesåsen som hadde vært beitemark, ble beplantet med trær og fikk spaserveier. En noe tilsvarende utvikling skjedde på Strømsø etter 1870, men her overlevde trehusbebyggelsen på nordvestre del til langt inn på 1900-tallet. === Skipsfartsbyen Drammen === Det utviklet seg også en omfattende skipsfart i forbindelse med trelasthandlene, og den fortsatte til langt ut på 1970-tallet, lenge etter at trelasthandelen var borte fra Drammen. I 1880 var Drammen landets fjerde største sjøfartsby etter Arendal, Stavanger og Oslo.Her er en liste over noen av rederiene som holdt til i Drammen. === Industribyen Drammen === Handelsbyen ble langsomt forvandlet til en industriby. Dampsager ble anlagt flere steder. En viktig industrigren i Drammen var teglverkene. Da den tyske ringovnen kom i bruk fra 1870, ble det mulig å starte industriell produksjon av teglsten under kontinuerlig brenning. Med nye tyske metoder for fremstilling av øl ble bryggeriene tidlig industrialisert og det ble opprette mange bryggerier i Drammen. I 1847 ble Dammens Jernstøberi opprettet. Gjennom 1800-årene ble virksomheten utvidet til å bli en av landets viktigste jernprodusenter av ovner, maskiner, kraner og skip. I 1899 ble Drammens Elektriske Bureau, forløperen til National Industri, startet med metalltrådtrekkeri og en transformatorfabrikk. Tekstilfabrikkene var mange og store. Skotøy ble produsert i Drammen så det monnet. De Forenede Skofabrikker (grunnlagt 1903) produserte 50 000 par sko årlig. Ved slike fabrikker var det de gamle håndverksfagene som i større eller mindre grad ble industrialisert og mekanisert. Da høvelmaskiner kom i bruk i 1860-årene og kunne masseprodusere bygningsmaterialer, var det mulig å fremstille ferdig foredlede produkter av tømmerstokken. Av tømmeret kunne også fremstilles tremasse som ble brukt til å lage papir og kartong. Langs Drammenselva grodde slike papirmassefabrikker opp. Treforedlingsindustrien ble Drammens første storindustri. Skogeierne organiserte i november 1907 Drammensdistriktets Skogeierforening som en av de første i landet for å forhandle samlet med treforedlingsindustrien. Omkring år 1900 og frem til ca. 1920 hadde Drammen sin økonomiske storhetstid. I årene 1914–1920 utgjorde trevareindustriens produkter ca. 95 % av Drammens samlede eksportverdi. I mellomkrigsårene begynte nedgangen i treforedlingsindustrien. Rundt 1970 var de fleste treforedlingsbedriftene langs elven lagt ned. I 1845 ble Norges første hermetikkfabrikk startet opp i Drammen av industrigründeren Christian August Thorne. Denne fabrikken var den første av sitt slag i Norge å produserte en rekke fiskehermetikk som blant annet ansjos, og dreiv i Drammen fram til 1864 da fabrikken ble flyttet til Moss. I 1866 fikk Drammen jernbaneforbindelse, til Randsfjorden via Hokksund. Banen til hovedstaden ble åpnet i 1872. Den nye byen hadde dermed jernbaneforbindelse og en ny stor stasjonsbygning på Strømsø, som fikk sitt sentrum flyttet opp til bybrua. Drammen utviklet seg på slutten av 1800-tallet til et jernbaneknutepunkt med forbindelser til mange kanter: Drammensbanen, Vestfoldbanen, Randsfjordbanen og Krøderbanen. På 1900-tallet kom Sørlandsbanen til. Drammen stasjon ble knutepunktet for denne jernbanetrafikken, bl.a. med stort verksted for lokomotiver og vogner. På 1800-tallet var Drammen arena for flere viktige politiske begivenheter. I 1848 ble den første arbeiderforening i Norge startet av Marcus Thrane i Drammen. I 1881 foregikk «torgslaget» på Bragernes Torg i Drammen, da militære styrker skjøt varselskudd mot streikende arbeidere. En arbeider ble drept i det han ble rammet av en rikosjetterende kule. Fortsatt var elvekanten mest attraktiv for alle slags virksomheter. På grunn av fabrikkene og tømmerindustrien, opplevde Drammen en innbyggereksplosjon mellom 1845 og 1900 med en tredobling av innbyggertallet. Drammen fikk gradvis tydeligere definerte «strøk». Omkring fabrikkene vokste det frem arbeiderstrøk. På hver side av den gamle bybrua vokste sentrum sammen med jernbanestasjonen og torgene. Det kom gasslykter i gatene. Byen fikk et kommunalt gassverk som lyste opp byens gatelykter helt til elektrisiteten kom til byen i 1903. Elektrisiteten ble tatt i bruk som kraftkilde og førte til store forandringer i industrien. Drammens Elektriske Burau (National Industri) ble grunnlagt i 1899. I 1909 fikk Drammen Skandinavias første trolleybuss, på folkemunne kalt eletrikken, senere forkortet trikken. Trolleybussen ble nedlagt i 1967. Tendensen til å bygge offentlige institusjoner fortsatte utover 1900-tallet. Men nå var det befolkningen og ikke næringslivet som sto i fokus. Det ble bygget flere store skoler i bydelene, og Drammen Sykehus gjennomgikk flere store utbygginger. I 1920-årene fikk byen også en kommunal sykepleie. Og byen fikk, som andre større norske byer, sin offentlige badeanstalt for folk som ikke hadde bad hjemme. Mellomkrigstiden var en vanskelig tid med vareknapphet og nesten kontinuerlig arbeidsløshet. Først i årene rett før krigen løsnet det litt. Den nye drammensbrua ble åpnet for biltrafikk i 1937. Så kom verdenskrigens fem år, men da oppgangen i årene før krigen skulle videreføres i 1946, var det materialknapphet som bremset. 1950-60-årene forandret byen seg dramatisk, og mye av den sammenhengende trehusbebyggelsen langs de gamle innfartsveiene ble revet. Boligsaken sto i fokus, og i Drammen kulminerte planene i 1960-årene med boligblokkene på Åssiden, som ble innlemmet i byen 1951, og på Fjell. === Drammen etter 1970 === På 60 og 70-tallet forandret næringslivet seg igjen. Papirfabrikkene forsvant. Byens nye næringsvei ble logistikk og varehandel, som det hadde vært på 1700-tallet. Eldre småhus ble revet for å rydde plass for kontor- og forretningsbygg og tettere boligbebyggelse. Drammensbrua sto ferdig i 1975. Med 70-årene kom også kjøpesentrene utenfor byen og skapte nye knutepunkter. Etter 1970 var privatbilen definitivt et allemannseie, og bysentrum ble oppsplittet av trafikkårer med kaos i rushtrafikken som resultat. Familier flyttet ut fra sentrum og til de nye ytre bydelene. Befolkningsveksten stoppet en periode helt opp. På et tidspunkt kunne det se ut som byen skulle ødelegges av miljøproblemene knyttet til trafikk og en meget forurenset elv. E134 gikk rett over byens torg, og elva tok imot utslipp fra 15 papirfabrikker og 100 000 innbyggere. I samarbeid mellom berørte kommuner, Miljøverndepartementet og fylket kom de store tiltakspakkene «Kloakkrammeplanen» og «Miljøpakke Drammen» på plass i 1986. Elva ble renset og tilrettelagt for rekreasjon. Det er nå badevannskvalitet i elva, og den er igjen en av Norges beste lakseelver. Idékonkurransen Drømmen om Drammen i 1987 ble det idémessige fundamentet for forandringene som skulle komme. Vinnerforslagets ideer sees tydelig i dagens Drammen. Veipakke Drammen ble til i 1991 og var en løsning på byens store trafikkproblemer. Det ble bygget ringvei rundt byen, med tunnel gjennom Bragernesåsen og E134 ble lagt i tunnel i Strømsø-åsen. Ny motorveibro ved siden av den gamle utvidet E18 fra to- til firefelts vei. Som et tiltak for å bedre bymiljøet ble prosjektet Ny Giv For Kollektivtransporten startet i 1993 og videreført i 1997, og BLID-prosjektet(Bedre Luft I Drammen) startet i 1999. Det ble igangsatt tiltak som skulle oppmuntre til anskaffelse av elbiler, panteordninger for å stimulere til overgang til piggfrie vinterdekk uten piggdekkgebyr, og holdningskampanjer for å sykle og bruke beina. Drammen har satset på å tilrettelegge for alternativer til privatbilen. I 1999 gikk byutviklingen over i en mer intensiv fase gjennom en bredt anlagt strategiprosess – Drammen 2011. Visjonen Naturbania – den urbane byen med nærhet til marka, var ett av fremtidsbildene. Ideen var å satse på utvikling sentralt i byen, som skulle fremstå som en selvstendig, komplett by med urbane kvaliteter, nærhet til naturgoder og kulturelt mangfold, kultursatsing og et attraktiv høgskole- og studentmiljø. Det var bymiljøkvaliteter som skulle trekke nye innbyggere til byen. Denne visjonen fikk bred tilslutning blant både politikere og innbyggere. Etter dette har utviklingen gått raskt, og befolkningsveksten har igjen skutt fart. === Drammens byutviklingsinitiativer === Drammen har fått mye oppmerksomhet for sin byutvikling, og mange politikere kommer til Drammen for å lære om kommunens erfaringer. ==== Kommunale visjoner og slagord ==== «Drømmen om Drammen» – idékonkurranse utlyst av Drammen kommune på slutten av 1980-tallet «Naturbania» – kommunens visjon for kommuneplanen som ble vedtatt av Drammen kommunestyre i 2003, og deretter fornyet i kommuneplanen av 2008 «Look to Strømsø» – i 2009–2010 arrangerte Drammen kommune idékonkurransen «En by å leve i!» om utviklingen av Strømsø. Hensikten med konkurransen var å belyse hvordan man kan tilrettelegge for en energieffektiv og klimanøytral byutvikling med respekt for den historiske byen. Norconsult og Alliance Arkitekter vant med forslaget «Look to Strømsø». Utviklingen av Strømsø var områdeprosjekt i FutureBuilt.Fjell 2020 – nærmiljøprosjekt i bydelen Austad/Fjell Drammen 2040 - prosjekt under utvikling som vil inneholde kommunens langsiktige mål og strategier. ==== Prosjekter i byutviklingen fra 1995 til 2011 ==== Ny Narvesen kiosk på Bragernes Torg: da Narvesen skulle fornye kontrakten om leie av kiosk på torget, satte kommunen som vilkår at den nye kiosken var tilpasset arkitekturen på torget. Kloakkrammeplanen Miljøpakke Drammen Veipakke Drammen Union Scene allsidig kulturhus i gamle fabrikklokaler Strandpromenaden på hver side av elva med badestrand på Bragernes Holmenokken – Rekreasjons øy midt i elva med turstier og badestrand 1998: Åpning av restauranten Skutebrygga. Kommunen bekostet bryggefasiliteter som ferskvann og landstrøm 2001: Åpning av den nye kinoen KinoCity ved Bragernes torg 2003: Åpning av Glass brasserie og bar ved elvebredden. Kommunen bekostet oppussingen av bryggeområdet, mens private investorer bygget restauranten. 2004: Åpning av Drammen busstasjon; byggeprosjektet kostet i alt 27 millioner kroner 2004: Gjenåpning av Bragernes torg etter oppussing med nye torgboder, kunstisbane om vinteren og en torgscene. Bragernes torg ble kåret til Norges beste uterom i 2005 2006: Innvielse av Bruparken skatepark og grøntområde, under motorveibrua. Bruparken ble kåret til Norges beste uterom i 2008 2007: Innvielse av Papirbredden – Drammen kunnskapspark. Kunnskapsparken rommer et mangfold av ulike virksomheter, organisasjoner og prosjekter som alle har fokus på kunnskapsutvikling og nyskapning: tre høyskoler, bibliotek, bokhandel, karrieresenter og et innovasjonsmiljø 2008: Åpning av Drammensbadet – Norges største badeanlegg og svømmehall 2008: Innvielse av Ypsilon gangbro – broen vant senere flere priser 2011: Åpning av Øvre Sund bru (høsten 2011) 2011: Gjenåpning av Strømsø torg etter totalrenovering 2018 Bragernes torg ble i 2018 gjenåpnet etter siste fase av renoveringsprosjektet. ==== Senere prosjekter ==== 2019: Byggestart for Drammens nye sykehus. Sykehuset skal etter planen være i full drift sommeren 2025.2021: Planlagt byggestart for Drammen Helsepark, en næringsklynge i samme område som Drammens nye sykehus. På området skal det ligge et hotell, forskningsbedrifter, utdanningsinstitusjoner, butikker, kafeer og boliger. Drammen Helsepark er en del av det interkommunale prosjektet Fjordbyen Lier og Drammen. 2022 Sommeren 2022 starter rivning av bybrua. Dagens bybru er 15 meter bred, mens den nye brua kommer til å bli 19,4 meter bred. Fotgjengerne vil få et fem meter bredt fortau på nedstrøms side, mens sykkelfeltene på begge sider av brua blir 2,2 meter brede. Det beregnes en byggetid på tre år noe som betyr at brua forventes å stå ferdig i 2025. == Kultur == === Skulpturer === Et iøynefallende trekk i bybildet er aksen fra Bragernes kirke over Bragernes torg og Bybrua til Strømsø torg. Både Strømsø torg og Bragernes torg (torghandel) er smykket med skulpturer utført av norske kunstnere. === Teater, kino og festival === Drammens Teater, tegnet av Emil Victor Langlet og oppført 1870, ble totalskadd ved brann i 1993. Teatret ble gjenoppbygd og gjenåpnet 1997. Samme år ble teateret tildelt Europa Nostra-diplom for gjenoppbyggingen. KinoCity Drammen har 6 saler og ligger ved Bragernes torg.Kulturhuset Union Scene er en restaurert og ombygget papirfabrikk ved siden av høyskolen som huser mange forskjellige kulturaktører. === Arrangementer === Elvefestivalen arrangeres årlig og har blitt en stor begivenhet med både nasjonale og internasjonale storheter på scenen. Skisprinten er et årlig sprintrenn i Drammen som inngår i FIS World Cup.St.hans feiring på Holmennokken, 23. juni hvert år arrangeres St.hans feiring på Holmennokken. Globusfestivalen er en mat og kultur festival som arrangeres årlig i slutten av september.Drammen Pride er en festival og et kulturarrangement som ble arrangert for første gang i 2019. Festivalen holdes i august måned og varer i tre dager med flere konserter og parade.Drammensmaraton er en årlig konkurranse som arrangeres av Idrettsforeningen Sturla. Konkurransen var opprinnelig et hel maratonløp, men ble i 2011 lagt om til halvmaraton. ===== Fritidskortet ===== Fritidskortet er en ordning som lanseres i Drammen 1. august 2021, med målet å gi flere barn og unge får muligheten til å delta på organiserte aktiviteter, og da spesielt utsatte grupper i samfunnet. Kortet tilbys alle barn og unge mellom 6 til 18 år og dekker aktiviteter opptil 1 000 kroner per halvår. === Bryggeri og travbane === Aass Bryggeri er Norges eldste bryggeri, og ligger langs elvebredden på Bragernes. På Åssiden ligger Drammen travbane. === Museum === Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, fylkesmuseum og galleri for Buskerud er en stiftelse opprettet i 1996. Stiftelsen består av tidligere Drammens Museum, grunnlagt i 1908, Drammen Kunstforening, grunnlagt i 1867 og Stiftelsen Gulskogen gård, opprettet i 1959. I stiftelsen inngikk dessuten Thaulow-samlingen av kunst og kuriosa fra Modum Bad. Museet holder til på Marienlyst i Drammen, men har avdelinger spredt flere steder i byen. === Idrett og friluftsliv === En av Drammens største severdigheter, Spiralen, går fra bysenteret i tunnel opp til Bragernesåsen. På toppen er det storslått utsikt over Drammen og Drammensfjorden, med turløyper sommer og vinter. Friluftsområdene er veldig mye brukt i vinterhalvåret, Bragernesåsen østre og vestre batteri er militære forsvarsverk som ble bygget på 1800-tallet. På Strømsø ligger idrettsanlegget Marienlyst og Drammenshallen, en flerbrukshall som brukes til idrettsarrangementer, konserter og messer. De mest kjente klubbene er fotballklubben Strømsgodset og håndballklubben Drammen Håndballklubb, men dans, friidrett og bandy er også populært i Drammen. Drafn har 19 norgesmesterskap i denne grenen, og kan skryte av olympiske medaljer (Thorleif Haug, hopp, langrenn og kombinert) og verdensmesterskap (Hans Bjørnstad, hopp). Drammen har to alpinanlegg; et på Strømsø (Haukåsløypa) og et på Åssiden (Drammen skisenter – Aronsløypa). Alle bydelene har en eller flere kunstgressbaner. Det er også 10 isflater og en egen turnhall i Drammen. Sju år har det vært arrangert FIS World Cup Sprint midt i Drammen sentrum, et unikt arrangement som er et av høydepunktene i Sprint-verdenscupen. === Kommunevåpen og byflagg === Kommunevåpenet (vedtatt 1960) har en sølv søyle på sølv fjellgrunn korslagt med sølv nøkkel og sverd mot en blå bakgrunn. De latinske ordene i våpenet – «In fide et justitia fortitudo» – betyr «I troskap og rettferdighet ligger styrke». Søylen i midten av våpenet symboliserer det bærende og samlende, steinene under søylen betyr at søylen står på sikker grunn, sverdet står for kraft og styrke og nøkkelen symboliserer selve byen. Dette symbolet har vært mye brukt i europeiske byer. Allerede i 1662 søkte Bragernes og Strømsø om å forenes til en by under navnet «Fredrikstrøm», med handelsfrihet og eget våpen, beskrevet som tre trær ved en rennende strøm, men fikk avslag av kongen.Bragernes bysegl fra 1715 var veldig likt det nåværende byvåpen/kommunevåpen, det ble beskrevet som en korslagt nøkkel og kårde over en søyle på stengrunn og hadde de latinske ordene "In fide et justitia fortitudo"Strømsøs bysegl ble beskrevet med Norges løve i en gate som fører opp til en kirke. I 1811 ble Bragernes og Strømsø forenet og samlet under en versjon av det tidligere byvåpenet til Bragernes. Våpenet har i årenes løp vært fremstilt i en rekke varianter. Våpenet som ble brukt på 1930-tallet ble beskrevet med «blå bunn med gull søyle oppvoksende av gull stengrunn, søylen har krysslagdt sverd og nøkkel av gull». ==== Byflagget ==== Byflagget (vedtatt 1930) har et horisontalt hvitt bølget bånd mot en blå bakgrunn og henspiller på Drammens beliggenhet ved Drammensfjorden. Flagget ble tegnet av byarkitekt Alf Bugge. === Kommunenavnet === Navnet Drammen var egentlig navnet på den indre del av Drammensfjorden, som i Norrøn form het Drafn, et hankjønnsord. Det tilsvarende hunkjønnsord Drǫfn var navn på Drammenselva og er muligens eldre enn fjordnavnet. Overgangen fra f til m (her en delvis assimilasjon) er kjent alt fra middelalderkilder. Drammen blir vanligvis tolket som en avledning av norrønt draf, 'grums, smått avfall', og samme ord som drǫfn i norrøn poesi, 'bølge'; navnet Drammen kan da bety 'den bølgende' eller 'den som har uklart vann'. Drammen ble bynavnet da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstad i 1811. === Tusenårssted === Bragernes torg, er det største torget i Drammen og utnevnt til kommunens tusenårssted. Det har vært en sentral markedsplass i 200 år. Torget ble rehabilitert i 2003. Det har blitt lagt stor vekt på å bevare og utvikle torget til et moderne byrom. Bragernes torg er en åpen plass med fontene, scene med demonterbart tak og med kunstneriske utsmykninger. Bragernes torg er Norges største torg. Torget ivaretar en rekke bymessige funksjoner, og er møteplass, handelstorg og festplass. Om vinteren er ca. 550 m2 av torget omgjort til en kunstfrossen skøytebane. Tusenårsstedet i Krokstadelva var tidligere Nedre Eiker kommunes tusenårssted. Parken er en del av flomsikringstiltak i Krokstadelva, pumpestasjonen ligger som en paviljong i parken. Tusenårsstedet er et aktivitetsområde med street basketballbane, Stor gressplen og benker. Utendørs aktivitetspark for skating, BMX-sykling og sparkesykler. Området har adresse A J Horgens vei, 3055 Krokstadelva.Tusenårsstedet for tidligere Svelvik kommune ligger på Batteriøya i Svelvik. Øya er et rekreasjonsområde og fiskeplass med turstier, plenområde og sittebenker. === Severdigheter === Utsiktspunktet spiraltoppen (Nedre skanse) med den spesielle Spiraltunnelen Bragernes torg med den nygotiske Bragernes kirke Drammens Teater Drammens Museum, Museet omfatter Marienlyst gård, Austad gård og Gulskogen gård. Kjøsterudjuvet, 1300 meter lang bakke med en stigning på 250 meter. Drammen Skisenter, Alpinanlegget har én fireseters ekspressheis på 1350 meter og to skitrekk. Ypsilon bru, gangbru over Drammenselva åpnet 2008 === Kulturminner === På Åskollen og ved Skogerveien finnes helleristninger. Deler av den eldre bebyggelse i Drammen har stor antikvarisk verdi. Ved Bragernes torg ligger bl.a. to karakteristiske tårnbygninger med tidligere brannstasjon og tidligere Drammen rådhus, oppført 1871. Begge er verneverdig klasse A. Rådhusbygningen er nå satt i stand og restaureringsarbeidet ble prisbelønnet 1987. Langs Tollbugata på sørsiden av Drammenselva ligger Den tekniske aftenskole (1808), Børneasylet (1750–1800) og Bangegården (1750–1800), som alle ble fredet i 1923. Ved Strømsø Torg ligger tidligere Norges Banks filial (1840–42), fredet 1967. I området rundt Øvre Sund ligger Biedermeierstrøket, som er et av de få helhetlige handelsstrøk fra før 1850. Øst for sykehuset ligger det engelske kvartalet, som består av små idylliske murhus. Området er verneverdig. Flere steder i sentrum, spesielt i Konggata, finnes såkalte drammenshus. Disse trehusene er et resultat av reguleringen etter bybrannen, da det ikke var tillatt å bygge mer enn én etasje i tre. Disse husene har nå historisk verdi. De tre lystgårdene Austad gård, Marienlyst gård og Gulskogen gård, som er en del av Drammens Museum, er også fredet. == Vennskapsbyer == Örebro, Örebro län, Sverige Kolding, Region Syddanmark, Danmark Villmanstrand, Södra Finland, Södra Karelen Stykkishólmur, Vesturland, Island Kiel, Schleswig-Holstein, Tyskland == Priser == 2020: Årets lokale klimatiltak 2019: Norges kulturkommune 2018: Norsk publikumsutviklings-prisen «Inkluderer flest» 2016: Årets frivillighetskommune 2015: Difis anskaffelsespris for digitalisering 2014: Bosettingsprisen for bosetting av flyktninger 2014: Årets grønne park til elveparkene i Drammen 2013: Statens pris for boligsosialt arbeid 2012: Utdanningsdepartementet og KS' Skoleeierpris – delpris Ledelse av og i skoler 2012: Justis- og beredskapsdepartementets pris for samarbeid og samordning i arbeidet mot vold i nære relasjoner 2012: Nordic Bridge Prize 2012 for gangbroen Ypsilon 2009: Ungdommens forebyggingspris 2009 2009: Stålkonstruksjonspris til Ypsilon 2009: ECCS European Steel Design Awards 2009 2009: The European Council of Spatial Planners 2008: Norges Beste uterom – Bruparken 2008: The European Urban and Regional Planning Awards 2008 2008: ECCS Award for Steel Bridges – pris for gangbroen Ypsilon 2008: Statens byggeskikkpris – hedrede prosjekter Ypsilon 2007: Internasjonal kommune 2007: Hagekulturprisen til Bragernes strand/elveparken 2005: Norges beste uterom til Bragernes torg 2004: Vakre vegers pris til Strandveien 2003: Statens bymiljøpris 2001: Årets grønne park til Bragernesåsen 1997: Europa Nostra-prisen til Drammens Teater 1986: Europa Nostra-prisen til rådhuset == Se også == Liste over kjente drammensere Liste over norske byer Liste over bydeler i Drammen Liste over skulpturer i Drammen Liste over parker i Drammen Tettstedet Drammen == Litteratur == Knudsen, Tor Adler og Sellæg, Jo. (1992). Drammen - Kort og godt. Drammen: Brakar lokalhistorisk forlag. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Drammensboka av Tom Helgesen og Tom Schandy Jo Sellæg: Drammen – blott til lyst, Drammen 2014 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Drammen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Drammen hos Wikivoyage (no) Drammen i Store norske leksikon (en)(no)Drammen guide (en)(no)(fr)(de)DNT Drammen og Omegn (no)Drammen byleksikon (no)Drammen mediearkiv (no)Drammen historielag side med artikler, bildegalleri, linker og flere lister (no)Skoger og Konnerud Historielag (no)Sande Historielag (no)Tangen og Åskollen Historielag (no)Drammens historie side med artikler og linker (no)Rundt om Drammen Lokalhistorisk tidsskrift med bidrag fra kulturhistoriske institusjoner og foreninger i Drammen Drammen Scener Teater, konserter, forestillinger, show og annen kultur Drammenskart med mange kartlag Statistikk om Drammen Næringsforeningen i Drammensregionen Drammen.no -offisielt nettsted for Drammen med oversikt over hva som skjer, handel, kultur og mye mer Drammens museum Visit Drammen (no)Drammen kommune på Vimeo Fotografier fra Drammen ca. 1880–1947 i Nasjonalbibliotekets arkiv Lokale historier fra Drammen	Drammen prosti er et tjenestedistrikt i Tunsberg bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Drammen hvor Bragernes kirke er prostikirke.	194,515
https://no.wikipedia.org/wiki/N-Metyl-2-pyrrolidon	2023-02-04	N-Metyl-2-pyrrolidon	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Laktamer']	N-Metyl-2-pyrrolidon (NMP) er et kjemisk stoff i gruppen laktamer. Stoffet er mye brukt som løsemiddel i industrien, blant annet i tekstil- og malingsindustrien. I motsetning til mange andre løsemidler har NMP flere gode egenskaper, blant annet lav flyktighet og dårlig brennbarhet. Stoffet har vært regnet for å være relativt ufarlig for mennesker, men det mistenkes at stoffet kan skade forplantningsevnen.	N-Metyl-2-pyrrolidon (NMP) er et kjemisk stoff i gruppen laktamer. Stoffet er mye brukt som løsemiddel i industrien, blant annet i tekstil- og malingsindustrien. I motsetning til mange andre løsemidler har NMP flere gode egenskaper, blant annet lav flyktighet og dårlig brennbarhet. Stoffet har vært regnet for å være relativt ufarlig for mennesker, men det mistenkes at stoffet kan skade forplantningsevnen. == Kilder == BASF	N-Metyl-2-pyrrolidon (NMP) er et kjemisk stoff i gruppen laktamer. Stoffet er mye brukt som løsemiddel i industrien, blant annet i tekstil- og malingsindustrien.	194,516
https://no.wikipedia.org/wiki/Juvikfolket	2023-02-04	Juvikfolket	['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fosnes', 'Kategori:Kultur i Namsos', 'Kategori:Kultur i Trøndelag', 'Kategori:Norske romanserier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']	Juvikfolket (opprinnelig Juvikfolke) er en romanserie i seks bind av Olav Duun, utgitt fra 1918 til 1923. Bøkene regnes som Duuns hovedverk og som en klassiker i norsk litteratur. Serietittelen Juvikfolke ble først etablert ved utgivelsen av en samlet tobindsutgave i 1927. Serien omfatter de seks bøkene: Juvikingar (1918), I blinda (1919), Storbrylloppet (1920), I eventyret (1921), I ungdommen (1922) og I stormen (1923). Det er vanlig å beskrive temaet i bokserien som en endring i moralske normer; fra rå makt, styrke og hensynet til slektas beste hos gamlekarene, og over til medfølelse og demokratisk ansvarsfølelse hos Odin. Det er også vanlig å peke på at mange av Duuns romaner og romanpersoner i årene før Juvikfolket kan sees som forstudier til tema og typer i Juvikfolket, særlig gjelder dette boka Det gode samvitet fra 1916.	Juvikfolket (opprinnelig Juvikfolke) er en romanserie i seks bind av Olav Duun, utgitt fra 1918 til 1923. Bøkene regnes som Duuns hovedverk og som en klassiker i norsk litteratur. Serietittelen Juvikfolke ble først etablert ved utgivelsen av en samlet tobindsutgave i 1927. Serien omfatter de seks bøkene: Juvikingar (1918), I blinda (1919), Storbrylloppet (1920), I eventyret (1921), I ungdommen (1922) og I stormen (1923). Det er vanlig å beskrive temaet i bokserien som en endring i moralske normer; fra rå makt, styrke og hensynet til slektas beste hos gamlekarene, og over til medfølelse og demokratisk ansvarsfølelse hos Odin. Det er også vanlig å peke på at mange av Duuns romaner og romanpersoner i årene før Juvikfolket kan sees som forstudier til tema og typer i Juvikfolket, særlig gjelder dette boka Det gode samvitet fra 1916. == Innhold == Romanene foregår innenfor det samme universet som alle Duuns bøker fra romanen Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924). Her brukes de samme stedsnavnene, og noen personer opptrer som bipersoner i flere bøker. Professor i litteratur, Otto Hageberg, omtalte disse elleve bøkene som «Duuns storroman». Landskapet har tydelig preg av Duuns hjemtrakter på Jøa. Politikeren Guttorm Hansen skrev at «Olav Dunns dikting hentar landskap og språk frå Namdalen, frå to øyar som ligg ute i Namsfjorden mot storhavet, mot Folda — Jøa og Otterøya. Berre to–tre av bøkene hans hentar landskap frå andre kantar.» Romanene er, som alle Duuns bøker, skrevet på nynorsk med dialektbruk i replikkene.De seks bøkene har ulik stiltone og fortellerteknikk, ifølge en artikkel av professor Sigurd Aa. Aarnes. Juvikingar har en objektiv, knapp fortellerstil som minner om sagalitteraturen, I blinda har en allvitende forteller som i gamle romaner, men også innslag av sagn og eventyr. De tre bøkene Storbrylloppet, I ungdommen og I stormen er realistiske samtidsromaner i tradisjonen fra 1880-årene, hvor motsetningsforhold brytes i dialoger. Den fjerde av bøkene, I eventyret, er en idyll, slik tittelen antyder. === De tre første bindene === Romanserien skildrer livet til seks–sju generasjoner juvikinger fra slutten av 1700-tallet og inn på begynnelsen av 1900-tallet. De første kapitlene i det første bindet, Juvikingar, åpner med sagn og anekdoter om de eldste av slekten, før Per Anders introduseres som den første hovedpersonen i dette bindet. Litteraturprofessoren Harald Beyer mener at «De gamle juvikene har 'den blinde farten' i seg, lever på instinkt, refekterer lite, grubler ikke, angrer aldri. Det bor mye gammel hedendom i dem. Ættens krav er eneste rettesnor.»Sønnesønnen Anders, kalt «Blind-Anders», er hovedpersonen i det andre bindet, I blinda. Beyer mener at Anders «lever hele det lange livet sitt i brytningen mellom ætt og bygd, ættemoral og samfunnsmoral.»Handlinga i det tredje bindet, Storbrylloppet, foregår omkring 1870-åra. Her skildres «møtet mellom gammelt og nytt, mellom innflytelse fra byen og det gamle bondesamfunnets sed og skikk.» I en forlagspresentasjon av boka heter det at «I Storbrylloppet opplever vi Duun på sitt mest burleske. To familiar med kvar sine verdisett og ambisjonar blir vikla inn i og ut av kvarandre i hendingar som fører fram til eit gedigent dobbeltbryllup.»Ola Håberg, som er sønn av Anders («Blind-Anders») og Massi, introduseres i I blinda og er siden med i resten av romanverket, før han tar sitt eget liv i I stormen. Han er klokker, og en tenksom og analytisk type, en «kloking uten styrken», ifølge litteraturprofessor Bjarte Birkeland. Han er både en kommentator til andres ferd, og en taper i sin egen livsferd. === Odin – de tre siste bind === Odin Setran er hovedperson i verkets tre siste bind. Odins oppvekst preges av at han, ifølge forfatter Liv Marit Idsøs introduksjonsbok om Duun, «er seg bevisst at han er 'ein av gamlekarane', at han har arven frå juvikingane å føre vidare. Men samtidig lever han i ei ny tid, med nye krav til det å vere menneske og samfunnsborgar.» Den senere litteraturprofessoren Daniel Haakonsen peker på at Odin er den personen i Duuns forfatterskap som «enklest og klarest forener selvrespekt og menneskelig ansvar», de to etiske idealene som går gjennom Duuns forfatterskap.Odins livsløp går gjennom tre faser i de tre bindene. I I eventyret vokser han opp som hos fosterforeldrene Bendek og Gurianna i Kjelvika, men har også etter hvert relasjoner til mora og stefaren Iver på gården Vennestad, til faren Otte og til bestemora Åsel på gården Håberg. Skildringene fra Odins barndom i Kjelvika er en av de mest siterte delene av Duuns forfatterskap. I den femte boka, I ungdommen, utvikler Odin det ambivalente forholdet til søskenbarnet Astri, og forholdet til rivalen Lauris. Lauris blir etter hvert til en personifisert ondskap, en type som det finnes flere av i Duuns forfatterskap. Mot slutten av boka innleder Odin et forhold til Ingri. De gifter seg og får to barn i løpet av de femten årene som går mellom femte og sjette bind. I det siste bindet i romanserien, I stormen, topper rivaliseringen med Lauris seg i et dramatisk forlis. Etter forliset fører Odin og Lauris en samtale mens de kjemper for livet på båthvelvet. Samtidig har Odin en diskusjon med seg selv. Han svinger mellom to tider og to livssyn. Han vet at han har styrke til å velge en overmenneske-holdning overfor Lauris og beseire ham, men velger til slutt å ofre seg selv i respekt for sitt eget humanistiske livssyn. Birkeland skriver i Norges litteraturhistorie at Odins død ikke er en selvoppgivelse, men en selvrealisering. Litteraturhistorikeren A.H. Winsnes er inne på det samme: «Den siste juvikingen vi hører om, nådde den høyeste selvhevdelse ved å dø.» == Samfunnsbildet i serien == Verket beskrives som en konkret skildring av tidsforløp og strømninger i norsk historie. Professor Ole Martin Høystad skriver i et etterord til 1996-utgaven av bøkene at «Duun plasserar alltid personane sine i ein historisk samanheng og tematiserer dei historiske kreftene som formar menneske og samfunn.»Professor Åsfrid Svensen mener at romanserien speiler fem faser i endringa av bondesamfunnet og bygdesamfunnet gjennom 1800-tallet: Det førindustrielle bondesamfunnet med sjølbergingsjordbruk og vekt på ætta. Romanseriens generasjoner med Per Anders og Per hører til denne perioden. «Begynnende forandring», med differensiert næringsliv, utvikling av kommunikasjonsmidler og fellestiltak i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Anders hører til denne perioden. Det store hamskiftet med handelsjordbruk og utvidet fiske. Romanseriens generasjoner med Åsel og hennes barn hører til denne perioden. «Fram mot moderne tid», med større sosial og geografisk mobilitet, verdisplittelse og mer vekt på individets interesser. Romanseriens generasjoner med Elen og med sønnen Odin hører til denne perioden. «Industriens tidsalder», med industri, bankvesen og sosialvesen i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Odin, Astri og Lauris hører til denne perioden. == Tema og tolkning == Romanserien tar utgangspunkt i en forestilling om ætta som en levende, dynamisk organisme, som kan ha gode og dårlige perioder. Duun-forskeren Leiv Fetveit skriver i et etterord til 1996-utgaven av bøkene at hovedpersonene i generasjonene etter gamlekarene «ber med seg ein biologisk arv og har ein åndeleg slektsarv å taka stilling til.» Haakonsen skriver på samme måte at Juvikfolket er «eposet om sammenhengen i ættens liv, om sjelelivets sammenheng med den biologiske fortid.»Det er vanlig å peke på inntrykkene av brutalitet fra første verdenskrig som en del av bakteppet for romanene.Professor Willy Dahl skriver i sin litteraturhistorie at romanserien kan sees som en historie om ættesamfunnet som bryter sammen i møte med hamskiftet og moderniteten. Dahl mener også at «med en viss rett kan det sies at I stormen svinger bort fra den brede, detaljerte samfunnsskildring og blir en fortelling om personlige konflikter.» Dahl mener også at verket er så sammensatt og mangfoldig «at enhver omtale blir reduserende». Han advarer mot noen reduksjonistiske lesemåter: «å lese det som en serie psykologiske studier, som en fiksjonsfilosofisk avhandling om 'det etiske' eller som en sosialhistorisk reportasje er lesemåter som, konsekvent gjennomført, fører til avgrensning i forståelsen.»En hovedtema i verket er mentalitetsskiftet; fra ættestolthet til medmenneskelighet. Haakonsen skriver at «en hovedtendens i Juvikfolke er å vise hvorledes den mektige ætten med stolthet og selvfølelse etterhvert lærer å sette sin sjelestorhet inn i sine medmenneskers tjeneste.» Åsfrid Svensen skriver at «en av de oppgavene Duun har satt seg gjennom de tre siste bindene av Juvikfolke er … å finne fram til en ny samlende sosial og etisk orden som skal kunne erstatte slektsordenen.»Odin representerer den nye tid i verket. Høystad skriver at Odin er et menneske som kommer «lenger enn gamlekarane i juvikslekta og som tåler den medvitne sjølvrefleksjonen utan å bli innkrøkt i seg sjølv og misse den spontane handlekrafta.»Svensen peker også på at forfatterens intensjoner om Odins rolle virker tvetydige. Det kan se ut som om Duun «har ment å tegne Odin som en mann som når lenger enn alle andre.» Men det er også elementer i romanene som peker på at andre har vært like store lederskikkelser i sin tid. I romanens sluttkapittel har Anders, sønnen til Odin, noen betraktninger om «ei ny tid» som en gjentagende hendelse som ikke er unik for Odin. I sluttkapittelet finnes på samme måte noen antydninger til at Lauris har blitt et nytt menneske, men også dette framføres med et lag av ironi. == Mottagelse og etterbruk == Duun fikk generelt få anmeldelser for bøkene sine i de første årene som forfatter, og de anmeldelsene som kom, var ofte knyttet til nynorskpressen. Da Juvikfolket-serien var ferdig, skrev forfatterkollegaen Nini Roll Anker et innlegg i avisen Tidens Tegn, med tittelen «Varsku her!». Anker skrev at nynorske forfattere ofte ble oversett av «den dannede almenhet» i Norge, og at mange av den grunn har gått glipp av Duuns bøker. Hun skrev videre at hun «ikveld netop har sluttet læsningen av et diktverk som Olav Duuns 'I Stormen' – og sitter saa lyksaligjgort og tilintetgjort – saa knust og saa opløftet, som en blir efter møte med det største.» Bokklubbens utgave av bøkene i 1987 var i tre bind, og var illustrert av Bjørn Bjørneboe. Serien er med i utvalget Århundrets Bibliotek (1991) og i idéhistoriker Trond Berg Eriksens kanon-utvalg Nordmenns nistepakke (1995). Verket er dramatisert av Otto Homlung og oppført på Det Norske Teatret i 2004. Paul Ottar Haga bearbeidet Holmungs dramtisering i en oppsetning på Nord-Trøndelag Teater i 2015; Haga hadde selv regien. == Referanser == == Eksterne lenker == Duuns bøker som gratis e-bøker (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no	Juvikfolket (opprinnelig Juvikfolke) er en romanserie i seks bind av Olav Duun, utgitt fra 1918 til 1923. Bøkene regnes som Duuns hovedverk og som en klassiker i norsk litteratur.	194,517
https://no.wikipedia.org/wiki/Gassplattform	2023-02-04	Gassplattform	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Petroleum']	Gassplattform er ei plattform med utstyr for å utvinne hovedsakelig naturgass fra gassfelt offshore.	Gassplattform er ei plattform med utstyr for å utvinne hovedsakelig naturgass fra gassfelt offshore. == Se også == Oljeplattform	Gassplattform er ei plattform med utstyr for å utvinne hovedsakelig naturgass fra gassfelt offshore.	194,518
https://no.wikipedia.org/wiki/Bronkitt	2023-02-04	Bronkitt	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykdommer i åndedrettssystemet']	Bronkitt er en obstruktiv lungesykdom som blir karakteristert ved betennelse i bronkiene i lungene. Bronkitt kan være akutt eller kronisk. Kronisk bronkitt, som i de fleste tilfeller rammer bybeboere fra områder med sterk partikkelluftforurensing eller høy andel tobakksrøykere, blir klinisk definert som kronisk hoste som er produktiv med sputum (oppspytt fra lungene) minst tre måneder sammenhengende i minst to påfølgende år. Kronisk bronkitt er en av sykdommene som går inn under samlediagnosen KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom).	Bronkitt er en obstruktiv lungesykdom som blir karakteristert ved betennelse i bronkiene i lungene. Bronkitt kan være akutt eller kronisk. Kronisk bronkitt, som i de fleste tilfeller rammer bybeboere fra områder med sterk partikkelluftforurensing eller høy andel tobakksrøykere, blir klinisk definert som kronisk hoste som er produktiv med sputum (oppspytt fra lungene) minst tre måneder sammenhengende i minst to påfølgende år. Kronisk bronkitt er en av sykdommene som går inn under samlediagnosen KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom). == Symptomer og tegn == Produktiv hoste (merk at fargen på sputumet ikke er en sikker metode for å skille mellom virusinfeksjon og bakterieinfeksjon) Dyspné (åndenød) Utmattelse og/eller motløshet Mild feber (ofte omkring 38 °C) Mild bringesmerte == Diagnose == De fleste leger vil legge vekt på vedvarende tørr eller produktiv hoste som tegn på bronkitt. Ved lytting til lungene vil en gjerne høre økende, surklende bilyder (rhonchi) og forlenget ekspirasjonsfase (utpust). Andre elementer i diagnosen inkluderer måling av feber og måling av oksygenmettingen i blodet (ofte målt med en fingerklype). Legen spør gjerne pasienten om andre opplysninger som kan være til hjelp for diagnosen, f.eks. «Hvor lenge har du hatt denne hosten?», «Har du hatt feber? Hvor høy og hvor lenge?», «Kjenner du smerte eller ubehag i bringa?», «Er du allergisk mot noe?», «Røyker du?», «Er det mye luftforurensning der du bor eller arbeider?» osv. I noen tilfeller kan legen be om en sputumkultur. Slim fra pasientens hoste vil da bli testet for spesifikke bakterier som kan ligge under sykdommen. Diagnosen akutt bronkitt kan støttes ved funn av hevelse av mellomgulvet på røntgenbilder. Den aktuelle differensialdiagnosen er først og fremst lungebetennelse. Som regel, men langt i fra alltid, vil en finne at pasienter med lungebetennelse har høyere og mer langvarig feber og dårligere allmenntilstand. == Patofysiologi == Akutt bronkitt kommer ofte som en følge- eller ettersykdom til forkjølelser eller andre infeksjoner. Bronkitten kan være viral (og dermed umulig å behandle med antibiotika) eller bakteriell. Det sistnevnte er mindre vanlig, men i slike tilfeller vil en antibiotikakur vanligvis hjelpe. Akutt forverring av kronisk bronkitt kommer ofte av infeksjoner og er normalt bakteriell; enten i utgangspunktet eller som følgesykdom. == Behandling == Pasienter med akutt bronkitt bør drikke rikelig med væske (særlig vann). Mange leger ser nå at akutt bronkitt som regel er viralt, så antibiotika vil ikke hjelpe. Derimot vil de pasientene som ellers ikke hører med til risikogrupper rett og slett få råd om å sørge for å få rikelig med hvile, stort væskeinntak, samt aspirin eller paracetamol for feberen. I noen tilfeller vil legen gi pasienten et kortisonpreparat for å hjelpe til med å holde bronkierørene åpne, slik at hosten kan være mer produktiv. Pasienter med KOLS som viser tegn til akutt bronkitt vil oftere bli behandlet med antibiotika — både fordi det er mer trolig at bronkitten er bakteriell og fordi risikoen for langtidsskader ved ubehandlet akutt bronkitt er høyere i denne gruppen. En særgruppe er pasienter med α₁-antitrypsinmangel og diagnostisert KOLS: Risikoen for skade på lungevevet er så høy i denne gruppen at man som hovedregel gir antibiotika ved alle lungeinfeksjoner som kan være bakterielle. Hosting er viktig for å hjelpe til med å få ut slimet som finnes i de betente bronkierørene. Slimoppløsende preparater kan gjøre slimet mer tyntflytende, slik at det blir lettere å hoste det opp. == Prognose == Akutt bronkitt varer vanligvis i 10-11 dager og kommer ofte sammen med, eller rett etter, forkjølelse eller influensa, men man kan også få det alene. Akutt bronkitt er smittsomt, og starter ofte med tørrhoste — gjerne om natten. Etter noen få dager går hosten over til å bli mer produktiv, og det er vanlig å få lav feber (ofte omkring 38 °C), utmattelse og hodepine. Feberen og utmattelsen kan vare ned til noen få dager, men den produktive hosten kan vare i noen uker. == Se også == Kronisk bronkitt Kronisk astmatisk bronkitt Lungebetennelse	Kronisk bronkitt er en variant av kronisk obstruktiv lungesykdom. Diagnosen kronisk bronkitt blir stilt ved bronkitt som varer i minst tre måneder per år i flere år og der symptomene i liten grad er reversible.	194,519
https://no.wikipedia.org/wiki/Bronkitt	2023-02-04	Bronkitt	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykdommer i åndedrettssystemet']	Bronkitt er en obstruktiv lungesykdom som blir karakteristert ved betennelse i bronkiene i lungene. Bronkitt kan være akutt eller kronisk. Kronisk bronkitt, som i de fleste tilfeller rammer bybeboere fra områder med sterk partikkelluftforurensing eller høy andel tobakksrøykere, blir klinisk definert som kronisk hoste som er produktiv med sputum (oppspytt fra lungene) minst tre måneder sammenhengende i minst to påfølgende år. Kronisk bronkitt er en av sykdommene som går inn under samlediagnosen KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom).	Bronkitt er en obstruktiv lungesykdom som blir karakteristert ved betennelse i bronkiene i lungene. Bronkitt kan være akutt eller kronisk. Kronisk bronkitt, som i de fleste tilfeller rammer bybeboere fra områder med sterk partikkelluftforurensing eller høy andel tobakksrøykere, blir klinisk definert som kronisk hoste som er produktiv med sputum (oppspytt fra lungene) minst tre måneder sammenhengende i minst to påfølgende år. Kronisk bronkitt er en av sykdommene som går inn under samlediagnosen KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom). == Symptomer og tegn == Produktiv hoste (merk at fargen på sputumet ikke er en sikker metode for å skille mellom virusinfeksjon og bakterieinfeksjon) Dyspné (åndenød) Utmattelse og/eller motløshet Mild feber (ofte omkring 38 °C) Mild bringesmerte == Diagnose == De fleste leger vil legge vekt på vedvarende tørr eller produktiv hoste som tegn på bronkitt. Ved lytting til lungene vil en gjerne høre økende, surklende bilyder (rhonchi) og forlenget ekspirasjonsfase (utpust). Andre elementer i diagnosen inkluderer måling av feber og måling av oksygenmettingen i blodet (ofte målt med en fingerklype). Legen spør gjerne pasienten om andre opplysninger som kan være til hjelp for diagnosen, f.eks. «Hvor lenge har du hatt denne hosten?», «Har du hatt feber? Hvor høy og hvor lenge?», «Kjenner du smerte eller ubehag i bringa?», «Er du allergisk mot noe?», «Røyker du?», «Er det mye luftforurensning der du bor eller arbeider?» osv. I noen tilfeller kan legen be om en sputumkultur. Slim fra pasientens hoste vil da bli testet for spesifikke bakterier som kan ligge under sykdommen. Diagnosen akutt bronkitt kan støttes ved funn av hevelse av mellomgulvet på røntgenbilder. Den aktuelle differensialdiagnosen er først og fremst lungebetennelse. Som regel, men langt i fra alltid, vil en finne at pasienter med lungebetennelse har høyere og mer langvarig feber og dårligere allmenntilstand. == Patofysiologi == Akutt bronkitt kommer ofte som en følge- eller ettersykdom til forkjølelser eller andre infeksjoner. Bronkitten kan være viral (og dermed umulig å behandle med antibiotika) eller bakteriell. Det sistnevnte er mindre vanlig, men i slike tilfeller vil en antibiotikakur vanligvis hjelpe. Akutt forverring av kronisk bronkitt kommer ofte av infeksjoner og er normalt bakteriell; enten i utgangspunktet eller som følgesykdom. == Behandling == Pasienter med akutt bronkitt bør drikke rikelig med væske (særlig vann). Mange leger ser nå at akutt bronkitt som regel er viralt, så antibiotika vil ikke hjelpe. Derimot vil de pasientene som ellers ikke hører med til risikogrupper rett og slett få råd om å sørge for å få rikelig med hvile, stort væskeinntak, samt aspirin eller paracetamol for feberen. I noen tilfeller vil legen gi pasienten et kortisonpreparat for å hjelpe til med å holde bronkierørene åpne, slik at hosten kan være mer produktiv. Pasienter med KOLS som viser tegn til akutt bronkitt vil oftere bli behandlet med antibiotika — både fordi det er mer trolig at bronkitten er bakteriell og fordi risikoen for langtidsskader ved ubehandlet akutt bronkitt er høyere i denne gruppen. En særgruppe er pasienter med α₁-antitrypsinmangel og diagnostisert KOLS: Risikoen for skade på lungevevet er så høy i denne gruppen at man som hovedregel gir antibiotika ved alle lungeinfeksjoner som kan være bakterielle. Hosting er viktig for å hjelpe til med å få ut slimet som finnes i de betente bronkierørene. Slimoppløsende preparater kan gjøre slimet mer tyntflytende, slik at det blir lettere å hoste det opp. == Prognose == Akutt bronkitt varer vanligvis i 10-11 dager og kommer ofte sammen med, eller rett etter, forkjølelse eller influensa, men man kan også få det alene. Akutt bronkitt er smittsomt, og starter ofte med tørrhoste — gjerne om natten. Etter noen få dager går hosten over til å bli mer produktiv, og det er vanlig å få lav feber (ofte omkring 38 °C), utmattelse og hodepine. Feberen og utmattelsen kan vare ned til noen få dager, men den produktive hosten kan vare i noen uker. == Se også == Kronisk bronkitt Kronisk astmatisk bronkitt Lungebetennelse	Kronisk astmatisk bronkitt er en variant av kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) der astma med kronisk bronkitt er hovedfaktor. Sykdommen skiller seg ut fra andre varianter av KOLS først og fremst ved større grad av reversibilitet og bedre langtidsprognose.	194,520
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1971_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1971 – 100 meter kvinner	['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1971']	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1971 i Helsingfors, Finland der finalen ble avholdt 10. og 11. august 1971.Norge var ikke representert i øvelsen.	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1971 i Helsingfors, Finland der finalen ble avholdt 10. og 11. august 1971.Norge var ikke representert i øvelsen. == Resultater == === Forsøksheat === 10. august ==== Heat 1 ==== Vind: -1,6 m/s ==== Heat 2 ==== Vind: -1 m/s ==== Heat 3 ==== Vind: -0,9 m/s ==== Heat 4 ==== Vind: -0,8 m/s === Semifinaler === 11. august ==== Semifinale 1 ==== Vind: -1,1 m/s ==== Semifinale 2 ==== Vind: 0,1 m/s === Finale === 11. august Vind: 0,0 m/s == Referanser == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	\| sølv = Ingrid Mickler-Becker,	194,521
https://no.wikipedia.org/wiki/Stamnes_kunstgressbane	2023-02-04	Stamnes kunstgressbane	['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alstahaug', 'Kategori:Idrettsanlegg i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Alstahaug']	Stamnes Kunstgressbane er en kunstgressbane som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Banen ble anlagt sommeren 2002. Størrelsen på banen er 64 x 100 meter hvor det også er merket to baner på tvers for 7-er fotball. Eier er Sandnessjøen idrettslag.	Stamnes Kunstgressbane er en kunstgressbane som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Banen ble anlagt sommeren 2002. Størrelsen på banen er 64 x 100 meter hvor det også er merket to baner på tvers for 7-er fotball. Eier er Sandnessjøen idrettslag. == Klubbhus == Klubbhus med tribune sto ferdig i 2010. Klubbhuset rommer: Fire komplette garderober med dusj og sanitæranlegg. To kombinerte dommergarderober. En festsal på cirka 240 m² med tilgang til et kjøkken på cirka 30 m² og sanitæranlegg. Kontor, arkiv og møterom på cirka 65 m². Klubbrom på cirka 80 m². Tribuneanlegg med cirka 300 sitteplasser under tak. == Se også == Stamneshallen Helgelandshallen Radåsmyra idrettsanlegg == Referanser == == Eksterne lenker == Tegning av klubbhuset, Helgeland Arbeiderblad Stamnes Arena - Nordic Stadiums	Stamnes Kunstgressbane er en kunstgressbane som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Banen ble anlagt sommeren 2002.	194,522
https://no.wikipedia.org/wiki/Castro_Barros_undergrunnsstasjon	2023-02-04	Castro Barros undergrunnsstasjon	['Kategori:1914 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:58°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Buenos Aires’ undergrunnsbane', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1914', 'Kategori:Sider med kart']	Castro Barros undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Loria og Río de Janeiro. Stasjonen ligger under en av Buenos Aires’ mest prominente gater, Avenida Rivadavia, der den krysser Avenida Castro Barros (oppkalt etter politikeren Pedro Ignacio de Castro Barros), i bydelen Almagro. I nærheten ligger den klassiske restauranten Las Violetas og sykehuset Hospital Italiano. Castro Barros undergrunnsstasjon var del av den andre etappen av stasjoner som ble åpna på undergrunnsbanen, 1. april 1914, og gjorde at man kunne reise fra Plaza de Mayo til Río de Janeiro undergrunnsstasjon.	Castro Barros undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Loria og Río de Janeiro. Stasjonen ligger under en av Buenos Aires’ mest prominente gater, Avenida Rivadavia, der den krysser Avenida Castro Barros (oppkalt etter politikeren Pedro Ignacio de Castro Barros), i bydelen Almagro. I nærheten ligger den klassiske restauranten Las Violetas og sykehuset Hospital Italiano. Castro Barros undergrunnsstasjon var del av den andre etappen av stasjoner som ble åpna på undergrunnsbanen, 1. april 1914, og gjorde at man kunne reise fra Plaza de Mayo til Río de Janeiro undergrunnsstasjon.	Castro Barros undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Loria og Río de Janeiro.	194,523
https://no.wikipedia.org/wiki/Game_of_Thrones	2023-02-04	Game of Thrones	['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Game of Thrones', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA']	Game of Thrones er en amerikansk fantasy- og drama-TV-serie basert på fantasyserien En sang om is og ild av forfatteren George R.R. Martin, der den første boken har tittelen A Game of Thrones. Serien er produsert av blant annet det amerikanske kabelkanalselskapet HBO, der første sesong hadde premiere 17. april 2011. Det har siden da blitt utgitt en sesong årlig med unntak av sesong 8. Den sjette sesongen ble avsluttet 26. juni 2016. Syvende sesong hadde premiere i midten av 2017 med syv episoder. Serien ble avsluttet med den åttende sesongen med seks episoder fra april til mai 2019.	Game of Thrones er en amerikansk fantasy- og drama-TV-serie basert på fantasyserien En sang om is og ild av forfatteren George R.R. Martin, der den første boken har tittelen A Game of Thrones. Serien er produsert av blant annet det amerikanske kabelkanalselskapet HBO, der første sesong hadde premiere 17. april 2011. Det har siden da blitt utgitt en sesong årlig med unntak av sesong 8. Den sjette sesongen ble avsluttet 26. juni 2016. Syvende sesong hadde premiere i midten av 2017 med syv episoder. Serien ble avsluttet med den åttende sesongen med seks episoder fra april til mai 2019. == Handling == Handlinga i serien Game of Thrones utspiller seg i «De sju kongerikene» på de oppdiktede kontinentene «Westeros», «Essos» og «Sothoryos», der «somrene kan strekke seg over årtier og vintrene vare et helt liv». Dette er et voldelig føydalsamfunn med borgherrer, krigere, tjenestefolk og bønder i en middelalder-setting med dramatiske og overnaturlige innslag. Serien følger små og store enkeltpersoner i og omkring den brutale og spennende maktkampen om «Jerntronen» i hovedstaden King's Landing. Kampen og spillet foregår mellom adelsfamiliene i kongedømmet, blant annet den rettskafne krigerfamilien Stark i Winterfell i nord og den lyshårede, kyniske Lannister-familien. Serien begynner med at Eddard «Ned» Stark (spilt av Sean Bean) bekymrer seg over skremmende meldinger fra vinterskogene utenfor muren i nord. Så får han beskjed om at Jon Arryn, hans mentor og kongens hånd, er død, og at kong Robert Baratheon er på vei fra King's Landing til borgen i Winterfell. På den andre sida av havet i øst iverksetter samtidig eksilprinsen Viserys Targaryen planer for å gjenerobre kongerikene. == Episoder == Hovedartikkel: Liste over episoder av Game of Thrones == De store husene == Kongeriket består av mange mektige familier, eller «hus». Alle husene har en «Lord» og en «Lady» som er overhode i familien. De fleste husene har eldgamle røtter, mens andre hus er ganske nye og unge. Hver familie eier et eget slott og har sine egne landområder. De mektigste husene er Stark, Baratheon, Lannister, Tully, Tyrell, Arryn, Martell, Targaryen og Greyjoy. Serien dreier seg for det meste rundt disse store familiene. == Rolleliste (utvalg) == Sean Bean som Lord Eddard «Ned» Stark Mark Addy som King Robert Baratheon Michelle Fairley som Lady Catelyn «Cat» Stark Nikolaj Coster-Waldau som Ser Jaime Lannister Lena Headey som Queen Cersei Lannister Charles Dance som Lord Tywin Lannister Emilia Clarke som Khaleesi Daenerys «Dany» Targaryen Iain Glen som Ser Jorah Mormont Aidan Gillen som Petyr Baelish «Littlefinger» Harry Lloyd som Viserys Targaryen Kit Harington som Lord Commander Jon Snow James Cosmo som Lord Commander Joer Mormont Richard Madden som King Robb Stark Sophie Turner som Princess Sansa Stark Maisie Williams som Princess Arya Stark Alfie Allen som Prince Theon Greyjoy Isaac Hempstead Wright som Prince Brandon «Bran» Stark Jack Gleeson som Prince Joffrey Baratheon Rory McCann som Sandor «The Hound» Clegane Peter Dinklage som Tyrion Lannister Jason Momoa som Khal Drogo Ron Donachie som Ser Rodrik Cassel Natalie Dormer som Margaery Tyrell Kristofer Hivju som Tormund Giantsbane Ciaran Hinds som King Mance Rayder Amrita Acharya som Irri === Roller (utvalg) === == Produksjon == Det første avsnittet ble sendt 17. april 2011 i USA, og 4. mai samme år på norsk fjernsyn på Canal+. Første sesong ble avsluttet 19. juni 2011. Sesong to er planlagt å få premiere i løpet av våren 2012. De ti avsnittene har kostet i alt omkring 300 millioner kroner. Den første sesongen antas å være den dyreste TV-serien som noen gang er laget. Serien ble spilt inn i Nord-Irland og Malta. === Idé og utvikling === I januar 2006 sende George R. R. Martins agent de fire første bøkene av En sang om is og ild til David Benioff etter en telefonsamtale. Benioff leste noen hundre sider av den første romanen, A Game of Thrones, og delte entusiasmen sin med D. B. Weiss og foreslo at de lagde en TV-adaptasjon av bokserien. Weiss fullførte den første boken på «kanskje 36 timer». De pitchet serien til HBO etter et fem timer langt møte med Martin (som selv er en erfaren manusforfatter) i en restaurant på Santa Monica Boulevard. Ifølge Benioff, overbeviste de Martin med svaret på Martins spørsmål «hvem er moren til Jon Snow?» Da de ble spurt om hvorfor de ønsket å gjøre bokserien om til en HBO-serie i stedet for en storfilm, sa Benioff at det ville vært umulig, siden omfanget til bokserien var for stort for en film og det ville betydd at titalls figurer måtte bli kuttet bort. Benioff la til at «en fantasyfilm av denne størrelsen, finansiert av et stort filmstudio, ville nesten sikkert fått en 13-årsgrense. Det betyr ingen sex, ingen blod, ingen banneord. Fuck that.»Serien begynte å bli utviklet i januar 2007. HBO fikk TV-rettighetene til bøkene, og Benioff og Weiss ble ansvarlige produsenter og showrunnere. Intensjonen var at hver bok skulle bli en sesong. Til å begynne med skulle Benioff og Weiss skrive alle episodene bortsett fra én, som var reservert for Martin (som var co-executive producer). Jane Espenson og Bryan Cogman fikk etter hvert ansvaret for å skrive en episode hver for første sesong.Det første og andre manusutkastet for pilotepisoden av Benioff og Weiss ble henholdsvis fullført i august 2007 og juni 2008. Selv om HBO likte begge utkastene, ble ikke pilotepisoden bestilt før november 2008. Streiken i Writers Guild of America i 2007-2008 kan ha vært en medvirkende faktor til dette. Pilotepisoden, «Winter is Coming», ble først spilt inn i 2009, men etter dårlig mottagelse i en privat visning, forlangte HBO en større nyinnspilling (omtrent 90 prosent av episoden, med endringer i rollebesetning og regi).Pilotepisoden skal ha kostet HBO mellom 5 og 10 millioner dollar, og første sesongens budsjett ble anslått til å være mellom 50 og 60 millioner dollar. I andre sesong fikk serien en 15 prosent budsjettøkning for det store slaget i «Blackwater» (som hadde et budsjett på 8 millioner dollar). Mellom 2012 og 2015, ble budsjettet økt fra i snitt 6 millioner til «minst» 8 millioner dollar per episode. I løpet av den sjette sesongen var budsjettet på over 10 millioner dollar per episode, noe som ga en sum på 100 millioner for sesongen og en serierekord. === Casting === Nina Gold og Robert Sterne har hovedansvaret for castingen til serien. Hovedbesetningen ble castet gjennom en serie av auditions og gjennomlesinger. De eneste unntakene var Peter Dinklage og Sean Bean, som manusforfatterne ville ha med fra begynnelsen, og det ble annonsert at de var med i pilotepisoden i 2009. Andre skuespillere som fikk kontrakt for pilotepisoden var Kit Harington som Jon Snow, Jack Gleeson som Joffrey Baratheon, Harry Lloyd som Viserys Targaryen og Mark Addy som Robert Baratheon. Catelyn Stark skulle opprinnelig spilles av Jennifer Ehle, men rollen ble erstattet av Michelle Fairley. Også skuespilleren til Daenerys Targaryen ble erstattet, der Emilia Clarke tok over for Tamzin Merchant. Resten av første sesongs rollebesetning ble fastsatt i andre halvdel av 2009.Selv om mange av rollene fra første sesong skulle fortsette i senere sesonger, hadde produsentene mange nye roller som skulle besettes for andre sesong. Benioff og Weiss utsatte derfor å introdusere flere sentrale skikkelser og slo flere figurer sammen eller tilordnet sentrale deler av handlingen til andre figurer. === Manus === Game of Thrones har brukt syv manusforfattere i løpet av seks sesonger. Serieskaperne David Benioff og D. B. Weiss, seriens showrunnere, skriver de fleste episodene hver sesong.Bokseriens forfatter George R. R. Martin skrev én episode for hver av de første fire sesongene. I femte og sjette sesong skrev han ingen episoder siden han ønsket å fokusere på å fullføre den sjette boken i serien (The Winds of Winter). Jane Espenson var medforfatter for én episode i første sesong som frilansforfatter.Bryan Cogman, som opprinnelig var koordinator for manuset til serien, ble forfremmet til produsent for femte sesong. Cogman skrev minst en episode i hver av de fem første sesongene og er den eneste andre forfatteren i «skriverommet» sammen med Benioff og Weiss. Før han ble forfremmet, jobbet Vanessa Taylor (forfatter i andre og tredje sesong) tett sammen med Benioff og Weiss. Dave Hill ble en del av forfatterteamet i femte sesong som assistent til Benioff og Weiss. Selv om Martin ikke er i «skriverommet», leser og kommenterer han manusdisposisjonene.Benioff og Weiss tilordner av og til visse rollefigurer til visse forfattere; for eksempel fikk Cogman ansvaret for å skrive Arya Starks scener i fjerde sesong. Forfatterne bruker flere uker på å skrive en disposisjon for rollen, deriblant hvilket materiale fra bøkene som skal med og den overordnede tematikken. Etter at disse disposisjonene er fullførte, bruker de ytterligere to til tre uker for å diskutere hver av figurenes individuelle plott og utvikling og setter dem sammen episode for episode. En detaljert disposisjon blir laget, og hver av forfatterne jobber med sin del for å lage et manus for hver episode. Cogman, som skrev to episoder for den femte sesongen, brukte halvannen måned på å fullføre begge manusene. Manusene blir deretter lest av Benioff og Weiss, som kommenterer dem, og manusene blir deretter omskrevet. Alle ti episodene er skrevet før innspillingen starter, siden de ikke filmes kronologisk og det er flere innspillingsenheter i ulike land. === Regi === Hver sesong av Game of Thrones med ti episoder har fire til seks regissører, som vanligvis regisserer påfølgende episoder. Alex Graves, David Nutter og Alan Taylor har regissert flest episoder i serien, med seks hver. Daniel Minahan regisserte fem episoder, mens Michelle MacLaren, Mark Mylod, Jeremy Podeswa, Alik Sakharov og Miguel Sapochnik regisserte fire hver. Brian Kirk regisserte tre episoder i løpet av første sesong, og Tim Van Patten regisserte seriens to første episoder. Neil Marshall regisserte to episoder, begge med store kampscener: «Blackwater» og «The Watchers on the Wall». Andre regissører har vært Jack Bender, David Petrarca, Daniel Sackheim og Michael Slovis. Matt Shakman skal regissere minst én episode i den kommende syvende sesongen. David Benioff og D. B. Weiss har også regissert én episode hver. === Innspillingssteder (utvalg) === == Mottakelse == Serien gjorde det gjennomgående veldig bra hos kritikerne, med 79 av 100 poeng hos Metacritic.Serien fikk følgende kritikker fra norske anmeldere: Serienytt.no lenke 7. juli 2011 Aftenposten lenke 12. oktober 2011 VG lenke 05. januar 2012 Filmpolitiet lenke 05. januar 2012 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Game of Thrones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Game of Thrones på Internet Movie Database (no) Game of Thrones hos Filmfront (no) Game of Thrones på NRK TV (en) Game of Thrones på AllMovie (en) Game of Thrones på Rotten Tomatoes (en) Game of Thrones på Metacritic (en) HBOs nettsted for produksjonen	A Game of Thrones er første bok i fantasy-serien En sang om is og ild (engelsk originaltittel: A Song of Ice and Fire) av den amerikanske underholdningsforfatteren George R.R.	194,524
https://no.wikipedia.org/wiki/En_sang_om_is_og_ild	2023-02-04	En sang om is og ild	['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:En sang om is og ild', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Romanserier', 'Kategori:Språkvask 2022-08', 'Kategori:Trenger oppdatering']	En sang om is og ild (orig. A Song of Ice and Fire) er en serie fantasy-bøker skrevet av den amerikanske science fiction- og fantasyforfatteren George R.R. Martin. Den første boken, A Game of Thrones, ble først utgitt i 1996, men den norske oversettelsen utkom ikke før i 2011, utgitt av Vendetta Forlag. Til nå er det utgitt fem bøker i serien, som ventes å bli på totalt sju bøker. Serien har gjort stor suksess, og har på verdensbasis solgt over 15 millioner eksemplarer. Bøkene har blitt omgjort til både TV-serie, brettspill og videospill.	En sang om is og ild (orig. A Song of Ice and Fire) er en serie fantasy-bøker skrevet av den amerikanske science fiction- og fantasyforfatteren George R.R. Martin. Den første boken, A Game of Thrones, ble først utgitt i 1996, men den norske oversettelsen utkom ikke før i 2011, utgitt av Vendetta Forlag. Til nå er det utgitt fem bøker i serien, som ventes å bli på totalt sju bøker. Serien har gjort stor suksess, og har på verdensbasis solgt over 15 millioner eksemplarer. Bøkene har blitt omgjort til både TV-serie, brettspill og videospill. == Bøker == Fem bøker har per august 2022 blitt sluppet i den opprinnelige, engelskspråklige serien og ytterligere to bøker er planlagt. De fem utgitte bøkene er oversatt til norsk, og er fordelt på to utgivelser per originalbok. == Handling == Handlingen foregår i en fiktiv verden, som er inspirert av middelalderen og Rosekrigene. I motsetning til vår verden, er ikke sommer eller vinter sesongbetont, men kan vare i årevis. I tillegg eksisterer magi og overnaturlige skapninger. Mesteparten av handlingen finner sted på kontinentet Westeros. For mange hundre år siden bestod Westeros av syv uavhengige kongedømmer, som nå er samlet under én trone som styres fra hovedstaden Kongshavn. Etter Kong Robert Baratheons død blir landet kastet ut i en blodig borgerkrig, der tre tronpretendenter gjør krav på tronen. Roberts 13 år gamle sønn, Joffrey, blir støttet av familien Lannister, sin morsætt, mens begge brødrene til den avdøde kongen, Lord Stannis og Lord Renly Baratheon, hevder at de har større rett til den. Samtidig går to av tronens vasaller, Robb Stark fra Nord og Balon Greyjoy fra Jernøyene, til krig for å sikre sine vasaldømmer uavhengighet. Krigføringen partene imellom føres på slagmarken, men like viktig blir maktspillet bak kulissene – hvor allianser dannes og brytes. Samtidig, oppstår en potensiell trussel på det østlige kontinentet Essos. For femten år siden avsatte Kong Robert, Aerys Targaryen, den siste konge i en rekke av despotiske eneherskere. Hans to barn, Viserys og Daenerys, måtte flykte i eksil etter at hans tredje barn og arving Rhaegar ble drept i slaget ved Treforken. Den nå voksne Viserys ønsker hevn over alle som forrådte hans familie, og gifter bort sin tretten år gamle søster til krigshøvdingen Khal Drogo av det nomadise hestefolket Dothrakier, mot løftet om militær støtte for å invadere Westeros og vinne tilbake tronen. Langt mot nord i Westeros ligger Sorthold, hovedtårnet langs den store muren som beskytter kongedømmet mot de legendariske «De andre», en fremmed rase som nesten ødela hele verden for tusenvis av år siden. Selv om ingen siden har sett «De andre», er muren bemannet av et brorskap kalt «Nattevaktene» som holder evig vakt. Kort tid før Eddard Starks uekte sønn, Jon Snø, blir medlem av Nattevaktene, kommer «De andre» tilbake. Dersom de angriper muren, kan de igjen true kongeriket med utslettelse. Men Westeros' føydalherrer er for opptatt med borgerkrigen til å følge med på faren som truer fra Nord. Frykten for «De andre» har fått befolkningen bak Is-muren, kalt «Skrælinger», til å samles under en konge for å bekjempe Nattevakten og komme seg vekk for å oppnå trygghet. == Mottagelse == På verdensbasis har serien blitt oversatt til mer enn 20 språk, og er solgt i over syv millioner eksemplarer. «A Feast for Crows» gikk rett til topps på New York Times bestselgerliste. === HBO-adapsjon === Se Game of Thrones (TV-serie) En TV-adapsjon av bøkene er igangsatt av HBO. Hver sesong er ment å skulle dekke en bok, men sesong 3 og 4 er derimot halve første og halve andre del av bok 3 «A Storm of Swords». I skuespillergalleriet finner man blant annet Sean Bean i rollen som Eddard Stark, Peter Dinklage som Tyrion Lannister, Emilia Clarke som Daenerys Targaryen, Jason Momoa som Khal Drogo og Charles Dance som Tywin Lannister. === Andre adapsjoner === Dynamite Entertainment skapte en tegneserie basert på George R. R. Martins andre bok i sagaen En sang om is og ild, Kampen om jerntronen. Tegneserien er en adapsjon av boken, ikke TV-serien.Et Game of Thrones-videospill utgitt i desember 2014 på Android, iOS, Microsoft Windows, OS X, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360 and Xbox One. Spillet ble utviklet av Telltale Games og følger et episodisk format som finnes i andre Telltale-titler.Microgaming har utgitt Game of Thrones Online Slot, et casinospill. Slot spillet har 5 hjul med en bakgrunn av jern og stein. Høye spillkort som J, Q, K og A ser ut som smidd av stål, og de andre symbolene består av fire skjold med familie emblemene av Baratheon, Stark, Lannister, og Targaryen. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) A Song of Ice and Fire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons GeorgeRRMartin.com – George R. R. Martins hjemmeside grrm.livejournal.com – George R. R. Martins blogg	En sang om is og ild (orig. A Song of Ice and Fire) er en serie fantasy-bøker skrevet av den amerikanske science fiction- og fantasyforfatteren George R.	194,525
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%ADo_de_Janeiro_undergrunnsstasjon	2023-02-04	Río de Janeiro undergrunnsstasjon	['Kategori:1914 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:58°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buenos Aires’ undergrunnsbane', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1914', 'Kategori:Sider med kart']	Río de Janeiro undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Castro Barros og Acoyte. Stasjonen ligger under en av byens mest prominente gater, Avenida Rivadavia, der den krysser gata Río de Janeiro (oppkalt etter byen Rio de Janeiro i Brasil). Stasjonen ligger i bydelen Caballito, men også i nærheten av Almagro. I nærheten av stasjonen ligger det kommunale sykehuset «Dr. José Dueñas», flere utdanningsinstitusjoner og et kinosenter. Stasjonen var endestasjon i den andre etappen som ble åpna av undergrunnsbanen, 1. april 1914, og gikk fra Plaza de Mayo.	Río de Janeiro undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Castro Barros og Acoyte. Stasjonen ligger under en av byens mest prominente gater, Avenida Rivadavia, der den krysser gata Río de Janeiro (oppkalt etter byen Rio de Janeiro i Brasil). Stasjonen ligger i bydelen Caballito, men også i nærheten av Almagro. I nærheten av stasjonen ligger det kommunale sykehuset «Dr. José Dueñas», flere utdanningsinstitusjoner og et kinosenter. Stasjonen var endestasjon i den andre etappen som ble åpna av undergrunnsbanen, 1. april 1914, og gikk fra Plaza de Mayo.	Río de Janeiro undergrunnsstasjon er en stasjon på Linje A på Buenos Aires’ undergrunnsbane. Den ligger mellom stasjonene Castro Barros og Acoyte.	194,526
https://no.wikipedia.org/wiki/CNET	2023-02-04	CNET	['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medieselskaper fra USA', 'Kategori:Næringsliv i California', 'Kategori:San Francisco']	CNET Networks (forkortet CNET) er et medieselskap som holder til i San Francisco, California, USA, og er en del av CBS. CNET ble startet i 1993 og kjøpt opp av CBS i 2008. Deres hovedside CNET.com tilbyr it-relaterte nyheter og artikler, i tillegg til en egen TV-kanal. De driver også en del andre nettsider utenom dette.	CNET Networks (forkortet CNET) er et medieselskap som holder til i San Francisco, California, USA, og er en del av CBS. CNET ble startet i 1993 og kjøpt opp av CBS i 2008. Deres hovedside CNET.com tilbyr it-relaterte nyheter og artikler, i tillegg til en egen TV-kanal. De driver også en del andre nettsider utenom dette. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) CNET – kategori av bilder, video eller lyd på Commons	CNET Networks (forkortet CNET) er et medieselskap som holder til i San Francisco, California, USA, og er en del av CBS. CNET ble startet i 1993 og kjøpt opp av CBS i 2008.	194,527
https://no.wikipedia.org/wiki/Hot_Potatoes	2023-02-04	Hot Potatoes	['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programvare']	Hot Potatoes er en programvarepakke som inneholder fem programmer som brukes til lage ulike typer oppgaver til bruk i e-læring. Programmene er JCloze, JCross, JMatch, JMix og JQuiz. Det er også en sjette program kalt The Masher, som kan samle øvelser fra de 5 andre programmene til én enhet. Hot Potatoes er ikke freeware, men det er gratis for offentlig finansierte brukere i utdanningssektoren som gjøre sidene sine tilgjengelige på Internett. Andre brukere må betale for en lisens. Hot potatoes ble opprettet av en forsknings- og utviklingsgruppe ved University of Victoria, Canada. Kommersielle aspekter ved programvaren blir drevet av Half-Baked Software Inc.	Hot Potatoes er en programvarepakke som inneholder fem programmer som brukes til lage ulike typer oppgaver til bruk i e-læring. Programmene er JCloze, JCross, JMatch, JMix og JQuiz. Det er også en sjette program kalt The Masher, som kan samle øvelser fra de 5 andre programmene til én enhet. Hot Potatoes er ikke freeware, men det er gratis for offentlig finansierte brukere i utdanningssektoren som gjøre sidene sine tilgjengelige på Internett. Andre brukere må betale for en lisens. Hot potatoes ble opprettet av en forsknings- og utviklingsgruppe ved University of Victoria, Canada. Kommersielle aspekter ved programvaren blir drevet av Half-Baked Software Inc. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted	Hot Potatoes er en programvarepakke som inneholder fem programmer som brukes til lage ulike typer oppgaver til bruk i e-læring. Programmene er JCloze, JCross, JMatch, JMix og JQuiz.	194,528
https://no.wikipedia.org/wiki/Skipsleia_langs_norskekysten	2023-02-04	Skipsleia langs norskekysten	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kystkultur', 'Kategori:Navigasjon', 'Kategori:Norsk sjøfart', 'Kategori:Norskekysten', 'Kategori:Skipsleder']	Skipsleia langs norskekysten er en mye brukt vannvei for skip og båter som følger fastlandet hovedsakelig i retningen sør – nord. Betegnelsen på denne vannveien ga etter hvert navn på landet innenfor: Norge. Den språklige betydningen kommer bedre fram i engelsk og tysk språkdrakt, Norway og Norwegen, som betyr veien mot nord. Veien mot nord var ensbetydende med vannveien, altså skipsleia langs norskekysten. Leia har trolig vært i bruk så lenge det har bodd mennesker langs kysten, og den er stadig i bruk av større og mindre skip. Mest kjent er Hurtigruten, som trafikkerer strekningen mellom Bergen og Kirkenes.	Skipsleia langs norskekysten er en mye brukt vannvei for skip og båter som følger fastlandet hovedsakelig i retningen sør – nord. Betegnelsen på denne vannveien ga etter hvert navn på landet innenfor: Norge. Den språklige betydningen kommer bedre fram i engelsk og tysk språkdrakt, Norway og Norwegen, som betyr veien mot nord. Veien mot nord var ensbetydende med vannveien, altså skipsleia langs norskekysten. Leia har trolig vært i bruk så lenge det har bodd mennesker langs kysten, og den er stadig i bruk av større og mindre skip. Mest kjent er Hurtigruten, som trafikkerer strekningen mellom Bergen og Kirkenes. == Ei beskyttet skipslei == Store deler av skipsleia er beskyttet av skjærgården, bestående av tusenvis av større og mindre øyer, holmer og skjær som bryter bølger og beskytter mot vind fra havet utenfor og gjør reisen langs kysten til en vesentlig sikrere og behageligere reise enn hva den ellers ville vært. Denne muligheten for skjermet kystseilas er ellers ganske ukjent i det fleste kystland, det vanligste er åpent hav rett mot kystlinjen. Noen steder er kysten likevel formet slik at skip må ut på havet for å følge landet nordover, og her ligger skipsleias værharde strekninger, mest kjent er Lindesnes til Jærens rev, Sletta nord av Haugesund, Stad, Hustadvika og Folda, samt Varangerhalvøya. For enkelte strekninger er det flere muligheter innaskjærs. Mindre skip og båter kan noen steder ta en snarvei gjennom trange sund, ofte kan flo og fjære kan være avgjørende. I tidligere tider forekom det at man trakk båter over et eid for å gjøre reisen kortere og tryggere innaskjærs, men det betinget et større mannskap, f.eks. på vikingskip. == Endepunktene == Hvor skipsleia begynner i sør og slutter i nord vil det være uenighet om og spørsmålet er heller ikke så viktig. Det kan hevdes, særlig om en anlegger et nasjonalt perspektiv, at leia begynner i hovedstaden Oslo og følger Skagerrakkysten sørover og vestover, runder Jæren og fortsetter nordover langs kysten. I nord fortsetter vår skipslei østover langs Sibir i russiske farvann. == Europeisk skipslei == Lindesnes står fram som et viktig midtpunkt eller delingspunkt i skipsleia, om en ser denne i et europeisk perspektiv. Skip som seilte nordover i Nordsjøen tok sikte på Lindesnes. Derfra kunne de så enten følge leia videre mot nord til Bergen eller lenger. Eller de kunne ta mot øst og følge Norges kyst langs Skagerrak, krysse over mot Bohuslänkysten og følge denne mot Kategatt, Øresund og Østersjøen. Nord-Europas viktigste handelsvei forbandt De britiske øyer, Nederland og andre land i Vest-Europa med landene rundt Østersjøen. Denne skipsleia gikk gjennom Nordsjøen og Skagerrak, gjennom Kattegat og Øresund eller Storebelt til Østersjøen. Dette var ei skipslei med vesentlig større trafikk enn det var i leia langs kysten av Vestlandet og nordover, og den ga langs kysten av Agder grunnlag for en egen type kystbosetning, uthavnene, en type tettsted helt avhengig av skipsfart. I et internasjonalt perspektiv er det to skipsleier det dreier seg om. == Navigasjon i skipsleia == Norskekysten var – før moderne navigasjonsmetoder og merking av leia – et relativt enkelt landskap for sjøfolk å navigere i. Navigeringen var, i hovedsaken, basert på seiling i dagslys. Navigasjonen var landbasert, navigatøren måtte kunne landet han seilte langs. De fleste fjell som er synlige fra skipsleia ble brukt på denne måten, av sjøfolk i leia, og av fiskere på havet. Den merkingen vi i dag har i skipleia med staker, fyrlykter og fyr ble i all hovedsak etablert da dampskipene ble vanlige i siste halvdel av 1800-tallet. Etterpå har det foregått en kontinuerlig utbygging og forbedring. == Havner langs skipsleia == Den gang trafikken i leia var basert på vinden som drivkraft måtte skip ofte vente på gunstig vind for videre seilas. Langs norskekysten er det mange gode havner, skapt av naturen selv. Omkring disse havnene utviklet det seg mange steder bebyggelse. Skipsleia har vært avgjørende for lokalisering av byer og tettsteder langs kysten. Fremdeles er det slik at de fleste norske byer ligger ved sjøen. == Maktsentra langs leia == Mye tyder på at Karmsundet var som en historisk portal til skipsleia nordover. Kongedømmet på Avaldsnes var trolig basert på fysisk kontroll over skipsleia. == Strekninger langs leia == Skipsleia består av mer eller mindre godt atskilte partier, som atskiller seg fra hverandre rent geografisk: Boknafjorden Karmsundet Sletta ved Ryvarden Bergensleia Alverstraumen Lurefjorden Kilstraumen Stad Lepsøyrevet Hustadvika Trondheimsleia == Litteratur == Sverre Steen: Ferd og fest. Reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo 1929. Sverre Steen: Veiene og leden i Norge. I Nordisk kultur. Bd.XVI. Oslo 1934. Karl Ragnar Gjertsen: Nord-Europas viktigste handelsvei. En historisk-geografisk skisse. Aust-Agder-Arv 2007. == Referanser ==	Skipsleia langs norskekysten er en mye brukt vannvei for skip og båter som følger fastlandet hovedsakelig i retningen sør – nord. Betegnelsen på denne vannveien ga etter hvert navn på landet innenfor: Norge.	194,529
https://no.wikipedia.org/wiki/Vale_Park	2023-02-04	Vale Park	['Kategori:2°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner i England', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stoke-on-Trent']	Vale Park er Football League-klubben Port Vale FC sin hjemmearena. Klubben har spilt på Vale Park siden 1950. Vale Park ligger i Burslem i Stoke-on-Trent og har en tilskuerkapasitet på 18.900.	Vale Park er Football League-klubben Port Vale FC sin hjemmearena. Klubben har spilt på Vale Park siden 1950. Vale Park ligger i Burslem i Stoke-on-Trent og har en tilskuerkapasitet på 18.900. == Eksterne lenker == (en) Vale Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons	Vale Park er Football League-klubben Port Vale FC sin hjemmearena. Klubben har spilt på Vale Park siden 1950.	194,530
https://no.wikipedia.org/wiki/Helgelandshallen	2023-02-04	Helgelandshallen	['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alstahaug', 'Kategori:Idrettsanlegg i Nordland', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Alstahaug']	Helgelandshallen er en flerbrukshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen ble åpnet i 1995. Flerbrukshallen har en aktivitetsflate på 44 x 66 meter. Hallen har krøllfiberdekke med sand og benyttes primært til fotball. I slutten av 2017 ble jobben med å legge nytt kunstgress fullført etter at det forrige kunstgressdekket hadde ligget i 22 år.Hallen kan deles inn i tre deler på 22 x 44 meter hver. I tillegg har hallen en løpebane på 60 meter med fire baner. Dekket på løpebanen er av typen Nortan Sandwich 13 mm.Hallen benyttes også en del til ulike arrangementer, som messer, konserter, dansegallaer og lignende. Hallen har garderobefasiliteter og tilskuerplass for ca. 400 mennesker.	Helgelandshallen er en flerbrukshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen ble åpnet i 1995. Flerbrukshallen har en aktivitetsflate på 44 x 66 meter. Hallen har krøllfiberdekke med sand og benyttes primært til fotball. I slutten av 2017 ble jobben med å legge nytt kunstgress fullført etter at det forrige kunstgressdekket hadde ligget i 22 år.Hallen kan deles inn i tre deler på 22 x 44 meter hver. I tillegg har hallen en løpebane på 60 meter med fire baner. Dekket på løpebanen er av typen Nortan Sandwich 13 mm.Hallen benyttes også en del til ulike arrangementer, som messer, konserter, dansegallaer og lignende. Hallen har garderobefasiliteter og tilskuerplass for ca. 400 mennesker. == Se også == Stamneshallen Stamnes kunstgressbane Radåsmyra idrettsanlegg == Referanser ==	Helgelandshallen er en flerbrukshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen ble åpnet i 1995.	194,531
https://no.wikipedia.org/wiki/Raymond_Bonney	2023-02-04	Raymond Bonney	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 19. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Oswego County i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Raymond Lenroy Bonney (født 5. april 1892 i Phoenix i New York, død 19. oktober 1979 i New Jersey) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bonney vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var målvakt på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia.	Raymond Lenroy Bonney (født 5. april 1892 i Phoenix i New York, død 19. oktober 1979 i New Jersey) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bonney vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var målvakt på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Raymond Bonney – Olympedia (en) Raymond Bonney – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Raymond Bonney – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Raymond Bonney – Hockeydb.com (en) Raymond Bonney – Eliteprospects.com	Raymond Lenroy Bonney (født 5. april 1892 i Phoenix i New York, død 19.	194,532
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthony_Conroy	2023-02-04	Anthony Conroy	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Saint Paul', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Anthony «Tony» Joseph Conroy (født 19. oktober 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 11. januar 1978 i Saint Paul i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bonney vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia.	Anthony «Tony» Joseph Conroy (født 19. oktober 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 11. januar 1978 i Saint Paul i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bonney vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Anthony Conroy – Olympics.com (en) Anthony Conroy – Olympic.org (en) Anthony Conroy – Olympedia (en) Anthony Conroy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Anthony Conroy – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Anthony Conroy – Eurohockey.com (en) Anthony Conroy – Hockeydb.com (en) Anthony Conroy – Eliteprospects.com	Anthony «Tony» Joseph Conroy (født 19. oktober 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 11.	194,533
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Fitzgerald_(ishockey)	2023-02-04	Edward Fitzgerald (ishockey)	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Dakota County i Minnesota', 'Kategori:Personer fra Rice County i Minnesota', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	James Edward «Ed» Fitzgerald (født 3. august 1891 i Northfield i Minnesota, død 18. april 1966) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Fitzgerald vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia.	James Edward «Ed» Fitzgerald (født 3. august 1891 i Northfield i Minnesota, død 18. april 1966) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Fitzgerald vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Edward Fitzgerald – Olympedia (en) Edward Fitzgerald – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Edward Fitzgerald – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Edward Fitzgerald – Eurohockey.com (en) Edward Fitzgerald – Hockeydb.com (en) Edward Fitzgerald – Eliteprospects.com	James Edward «Ed» Fitzgerald (født 3. august 1891 i Northfield i Minnesota, død 18.	194,534
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerry_Geran	2023-02-04	Gerry Geran	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Holyoke i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	George «Gerry» Pierce Geran (født 3. august 1896 i Holyoke i Massachusetts, død 8. september 1981 i Brooklyn i New York) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Geran vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	George «Gerry» Pierce Geran (født 3. august 1896 i Holyoke i Massachusetts, død 8. september 1981 i Brooklyn i New York) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Geran vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gerry Geran – Olympedia (en) Gerry Geran – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Gerry Geran – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Gerry Geran – National Hockey League (NHL) (en) Gerry Geran – Eurohockey.com (en) Gerry Geran – Hockeydb.com (en) Gerry Geran – Hockey-Reference.com (en) Gerry Geran – Legends of Hockey (en) Gerry Geran – Eliteprospects.com	George «Gerry» Pierce Geran (født 3. august 1896 i Holyoke i Massachusetts, død 8.	194,535
https://no.wikipedia.org/wiki/Moose_Goheen	2023-02-04	Moose Goheen	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 13. november', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Ramsey County i Minnesota', 'Kategori:Personer fra Washington County i Minnesota', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Frank Xavier «Moose» Goheen (født 9. februar 1894 i White Bear Lake i Minnesota, død 13. november 1979 i White Bear Lake i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Goheen vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Frank Xavier «Moose» Goheen (født 9. februar 1894 i White Bear Lake i Minnesota, død 13. november 1979 i White Bear Lake i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Goheen vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Moose Goheen – Olympics.com (en) Moose Goheen – Olympic.org (en) Moose Goheen – Olympedia (en) Moose Goheen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Moose Goheen – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Moose Goheen – Eurohockey.com (en) Moose Goheen – Hockeydb.com (en) Moose Goheen – Hockey-Reference.com (en) Moose Goheen – Eliteprospects.com	Frank Xavier «Moose» Goheen (født 9. februar 1894 i White Bear Lake i Minnesota, død 13.	194,536
https://no.wikipedia.org/wiki/Rad%C3%A5smyra_idrettsanlegg	2023-02-04	Radåsmyra idrettsanlegg	['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alstahaug', 'Kategori:Idrettsanlegg i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Alstahaug']	Radåsmyra idrettsanlegg ble anlagt i 1977 og befinner seg på Radåsen ved fylkesvei 17, to kilometer sør for Sandnessjøen sentrum i Alstahaug kommune. Idrettsanlegget har en gressbane på 65 x 100 meter samt friidrettsanlegg med kunststoffdekke og to garderober med tilhørende dusjfasiliteter. Like ved det eksisterende idrettsanlegget ble en ny grusbane tatt i bruk 7. september, 2006. Totalkostnaden på denne grusbanen er på mellom 800 000 og 900 000 kroner.	Radåsmyra idrettsanlegg ble anlagt i 1977 og befinner seg på Radåsen ved fylkesvei 17, to kilometer sør for Sandnessjøen sentrum i Alstahaug kommune. Idrettsanlegget har en gressbane på 65 x 100 meter samt friidrettsanlegg med kunststoffdekke og to garderober med tilhørende dusjfasiliteter. Like ved det eksisterende idrettsanlegget ble en ny grusbane tatt i bruk 7. september, 2006. Totalkostnaden på denne grusbanen er på mellom 800 000 og 900 000 kroner. == Se også == Stamnes kunstgressbane Stamneshallen Helgelandshallen == Referanser ==	Radåsmyra idrettsanlegg ble anlagt i 1977 og befinner seg på Radåsen ved fylkesvei 17, to kilometer sør for Sandnessjøen sentrum i Alstahaug kommune. Idrettsanlegget har en gressbane på 65 x 100 meter samt friidrettsanlegg med kunststoffdekke og to garderober med tilhørende dusjfasiliteter.	194,537
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_McCormick	2023-02-04	Joseph McCormick	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 14. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Outaouais', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Joseph «Joe» Wallace McCormick (født 12. august 1894 i Buckingham i Quebec, død 14. juni 1958) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. McCormick vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Til tross for at han var født i Canada, var han med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak nettopp Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Joseph «Joe» Wallace McCormick (født 12. august 1894 i Buckingham i Quebec, død 14. juni 1958) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. McCormick vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Til tross for at han var født i Canada, var han med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak nettopp Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Joseph McCormick – Olympics.com (en) Joseph McCormick – Olympic.org (en) Joseph McCormick – Olympedia (en) Joseph McCormick – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Joseph McCormick – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Joseph McCormick – Eurohockey.com (en) Joseph McCormick – Hockeydb.com (en) Joseph McCormick – Eliteprospects.com	Joseph «Joe» Wallace McCormick (født 12. august 1894 i Buckingham i Quebec, død 14.	194,538
https://no.wikipedia.org/wiki/Stamneshallen	2023-02-04	Stamneshallen	['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alstahaug', 'Kategori:Idrettsanlegg i Nordland', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Alstahaug']	Stamneshallen er en fleridrettshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen har en aktivitetsflate på 23 x 44 meter, med oppmerking for håndball, volleyball, basketball, tennis, innebandy og badminton. Hallen har garderober og tilskuerplass for ca. 450 mennesker. Hallen kan også benyttes til, blant annet, konserter, teater og lignende da den har en sceneåpning på 9 x 6 meter. Publikumskapasiteten kan da økes til ca. 900 personer.	Stamneshallen er en fleridrettshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen har en aktivitetsflate på 23 x 44 meter, med oppmerking for håndball, volleyball, basketball, tennis, innebandy og badminton. Hallen har garderober og tilskuerplass for ca. 450 mennesker. Hallen kan også benyttes til, blant annet, konserter, teater og lignende da den har en sceneåpning på 9 x 6 meter. Publikumskapasiteten kan da økes til ca. 900 personer. == Fasiliteter == Stamneshallen har følgende fasiliteter: KafeteriaKafeteria og aktivitetsrom 1 og 2 kan lett tilpasses til et større selskapslokale med plass til servering for opptil ca. 200 personer. Kafeteriaen har et stort kjøkken med alle fasiliteter. AuditoriumI første etasje til Stamneshallen finnes et auditorium med 132 sitteplasser og en scene på ca.7 x 4 meter + 7 x 2 meter med en liten høydeforskjell. DiskotekI Stamneshallen finnes også et diskotek med stereo- og lysanlegg. == Se også == Helgelandshallen Stamnes kunstgressbane Radåsmyra idrettsanlegg	Stamneshallen er en fleridrettshall som ligger i Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Hallen har en aktivitetsflate på 23 x 44 meter, med oppmerking for håndball, volleyball, basketball, tennis, innebandy og badminton.	194,539
https://no.wikipedia.org/wiki/Lawrence_McCormick	2023-02-04	Lawrence McCormick	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Outaouais', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Lawrence «Larry» James McCormick (født 12. juli 1890 i Buckingham i Quebec, død 30. desember 1961) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. McCormick vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. Hans yngre bror Joseph McCormick spilt også på laget.	Lawrence «Larry» James McCormick (født 12. juli 1890 i Buckingham i Quebec, død 30. desember 1961) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. McCormick vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. Hans yngre bror Joseph McCormick spilt også på laget. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lawrence McCormick – Olympedia (en) Lawrence McCormick – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Lawrence McCormick – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Lawrence McCormick – Eurohockey.com (en) Lawrence McCormick – Eliteprospects.com	Lawrence «Larry» James McCormick (født 12. juli 1890 i Buckingham i Quebec, død 30.	194,540
https://no.wikipedia.org/wiki/Leon_Tuck	2023-02-04	Leon Tuck	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Melrose i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Leon Parker Tuck (født 2. januar 1890 i Melrose i Massachusetts, død 2. september 1953) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Tuck vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Leon Parker Tuck (født 2. januar 1890 i Melrose i Massachusetts, død 2. september 1953) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Tuck vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Leon Tuck – Olympedia (en) Leon Tuck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Leon Tuck – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Leon Tuck – Eurohockey.com (en) Leon Tuck – Eliteprospects.com	Leon Parker Tuck (født 2. januar 1890 i Melrose i Massachusetts, død 2.	194,541
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyril_Weidenborner	2023-02-04	Cyril Weidenborner	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 26. november', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Saint Paul', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Cyril «Cy» Aloysius Weidenborner (født 30. mars 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 26. november 1983 i Beltrami i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Weidenborner vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Cyril «Cy» Aloysius Weidenborner (født 30. mars 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 26. november 1983 i Beltrami i Minnesota) var en amerikansk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Weidenborner vant en olympisk sølvmedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det amerikanske laget som kom på andreplass i ishockeyturneringen bak Canada. USA spilte fire kamper i turneringen, i første kampen beseiret de Sveits med 29-0 og i neste kamp tapte de 0-2 til Canada. Canada vant siden gullfinalen. USA fikk sølv via seier mot Sverige med 7-0 og 16-0 over Tsjekkoslovakia. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i ishockey (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Cyril Weidenborner – Olympics.com (en) Cyril Weidenborner – Olympic.org (en) Cyril Weidenborner – Olympedia (en) Cyril Weidenborner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Cyril Weidenborner – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Cyril Weidenborner – Eurohockey.com (en) Cyril Weidenborner – Eliteprospects.com	Cyril «Cy» Aloysius Weidenborner (født 30. mars 1895 i Saint Paul i Minnesota, død 26.	194,542
https://no.wikipedia.org/wiki/Valentin_Loos	2023-02-04	Valentin Loos	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Valentin Loos (født 1895, død 1942) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Loos vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Valentin Loos (født 1895, død 1942) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Loos vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL- og VM-medaljer == OL 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) VM 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Valentin Loos – Olympedia (en) Valentin Loos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Valentin Loos – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Valentin Loos – Tsjekkias olympiske komité (en) Valentin Loos – Eurohockey.com (en) Valentin Loos – Eliteprospects.com	Valentin Loos (født 1895, død 1942) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix.	194,543
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Peka	2023-02-04	Jan Peka	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Okres Kutná Hora', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Jan Peka (født 27. juli 1894, død 21. januar 1985) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, 1928 i St. Moritz og 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Peka vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Jan Peka (født 27. juli 1894, død 21. januar 1985) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, 1928 i St. Moritz og 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Peka vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jan Peka – Olympics.com (en) Jan Peka – Olympic.org (en) Jan Peka – Olympedia (en) Jan Peka – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jan Peka – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Jan Peka – Tsjekkias olympiske komité (en) Jan Peka – Eurohockey.com (en) Jan Peka – Eliteprospects.com	Jan Peka (født 27. juli 1894, død 21.	194,544
https://no.wikipedia.org/wiki/Pink_racing	2023-02-04	Pink racing	['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bilstubber', 'Kategori:Norske motororganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2006', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-08']	Pink racing (etablert desember 2006) er en norsk motorklubb for kvinner. Med sine ca. 900 medlemmer er de Norges største bilklubb for kvinner. Klubben er ikke begrenset til enkelte bilmerker, og man behøver heller ikke ha egen bil for å bli medlem. Pink-Racing.com ble opprettet i desember 2006 etter en ide om at jentene også må frem i det som kalles en manns lidenskap.. bilmiljøet.	Pink racing (etablert desember 2006) er en norsk motorklubb for kvinner. Med sine ca. 900 medlemmer er de Norges største bilklubb for kvinner. Klubben er ikke begrenset til enkelte bilmerker, og man behøver heller ikke ha egen bil for å bli medlem. Pink-Racing.com ble opprettet i desember 2006 etter en ide om at jentene også må frem i det som kalles en manns lidenskap.. bilmiljøet. == Ledelse == 2006 – Gunn Merete Bergli (leder)2007 – Gunn Merete Bergli (leder)2008 – Gunn Merete Bergli (leder)Helene Dahlen Halvorsen (nestleder) == Eksterne lenker == Nationen - Rosa rånere Hjemmeside Pink-Racing.com forum Pink-Racing.com i VI MENN BIL Pink-Racing.com i OA.no	Pink racing (etablert desember 2006) er en norsk motorklubb for kvinner. Med sine ca.	194,545
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Johann Georg Bach (1751–1797) var en tysk jurist og organist av musikerfamilien Bach.	194,546
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Christoph Bach (1613–1661) var en tysk musiker og Johann Sebastian Bachs farfar.	194,547
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Johann Ambrosius Bach (1645–1695) i Eisenach) var en tysk musiker og Johann Sebastian Bachs far.	194,548
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1848	2023-02-04	Presidentvalget i USA 1848	['Kategori:1848 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1848']	Presidentvalget i USA i 1848 var det 16. presidentvalget i USAs historie. Valget var helt åpent, sittende president James Knox Polk hadde oppnådd så å si alle de mål han hadde satt seg på en termin, og med en sviktende helse som skulle ta livet hans fire måneder etter at han forlot embedet holdt han løftet sitt om ikke å stille til gjenvalg. I 1846-47 hadde Whigpartiet lagt all sin energi i å fordømme Polks krigspolitikk, men måtte foreta en rask helomvending nå. I februar 1848 overrasket Polk alle med Guadalupe Hidalgo-traktaten som gjorde slutt på krigen med Mexico og ga USA nye, store territorier (inkludert California og mesteparten av Arizona og New Mexico). Medlemmene i Whigpartiet stemte 2-1 i Senatet for godkjenning av traktaten, og sommeren 1848 nominerte de krigsveteranen Zachary Taylor som sin presidentkandidat. Selv om han lovet fred fordømte han ikke krigen eller Polks krigspolitikk, og Whigpartiet måtte følge opp dette. De skiftet fokus til spørsmålet rundt om slaveri skulle forbys i de nye territoriene. Valget av Taylor kunne virke desperat, han var helt klart ikke dedikert til Whigpartiets prinsipper, men han var populær for sin innsats i krigen. Demokratene kunne vise til seier i krigen, fred, økonomisk framgang og tilegnelsen av både Oregon og områdene i sørvest, de hadde vært de sannsynlige vinnerne dersom Whigpartiet ikke hadde stilt Taylor som sin kandidat. Hans seier gjorde ham til en av bare to presidenter som noen gang ble valgt fra Whigpartiet før det opphørte på 1850-tallet. Den andre var William Henry Harrison, som ble valgt i 1840, men døde etter å ha holdt embedet i bare en måned. Harrison hadde også vært general. Taylor og Cass vant begge 15 stater, men fordi Taylor vant i de folkerikeste statene fikk han 36 flere valgmannsstemmer og ble dermed USAs 12. president.	Presidentvalget i USA i 1848 var det 16. presidentvalget i USAs historie. Valget var helt åpent, sittende president James Knox Polk hadde oppnådd så å si alle de mål han hadde satt seg på en termin, og med en sviktende helse som skulle ta livet hans fire måneder etter at han forlot embedet holdt han løftet sitt om ikke å stille til gjenvalg. I 1846-47 hadde Whigpartiet lagt all sin energi i å fordømme Polks krigspolitikk, men måtte foreta en rask helomvending nå. I februar 1848 overrasket Polk alle med Guadalupe Hidalgo-traktaten som gjorde slutt på krigen med Mexico og ga USA nye, store territorier (inkludert California og mesteparten av Arizona og New Mexico). Medlemmene i Whigpartiet stemte 2-1 i Senatet for godkjenning av traktaten, og sommeren 1848 nominerte de krigsveteranen Zachary Taylor som sin presidentkandidat. Selv om han lovet fred fordømte han ikke krigen eller Polks krigspolitikk, og Whigpartiet måtte følge opp dette. De skiftet fokus til spørsmålet rundt om slaveri skulle forbys i de nye territoriene. Valget av Taylor kunne virke desperat, han var helt klart ikke dedikert til Whigpartiets prinsipper, men han var populær for sin innsats i krigen. Demokratene kunne vise til seier i krigen, fred, økonomisk framgang og tilegnelsen av både Oregon og områdene i sørvest, de hadde vært de sannsynlige vinnerne dersom Whigpartiet ikke hadde stilt Taylor som sin kandidat. Hans seier gjorde ham til en av bare to presidenter som noen gang ble valgt fra Whigpartiet før det opphørte på 1850-tallet. Den andre var William Henry Harrison, som ble valgt i 1840, men døde etter å ha holdt embedet i bare en måned. Harrison hadde også vært general. Taylor og Cass vant begge 15 stater, men fordi Taylor vant i de folkerikeste statene fikk han 36 flere valgmannsstemmer og ble dermed USAs 12. president. == Se også == Liste over Amerikas forente staters presidenter == Eksterne lenker == Valgresultat i hver enkelt stat How close was the 1848 election? – Michael Sheppard, Michigan State University	Presidentvalget i USA i 1848 var det 16. presidentvalget i USAs historie.	194,549
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1974_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1974 – 100 meter kvinner	['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1974']	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1974 ble avholdt i Roma, Italia som ble avholdt 2. og 3. september 1974.Norge var ikke representert i øvelsen.	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1974 ble avholdt i Roma, Italia som ble avholdt 2. og 3. september 1974.Norge var ikke representert i øvelsen. == Resultater == === Forsøksheat === 2. september ==== Heat 1 ==== Vind: -0,9 m/s ==== Heat 2 ==== Vind: 0,4 m/s ==== Heat 3 ==== Vind: 0,8 m/s ==== Heat 4 ==== Vind: -0,8 m/s === Semifinaler === 3. september ==== Semifinale 1 ==== Vind: -0,8 m/s ==== Semifinale 2 ==== Vind: -1,3 m/s === Finale === 3. september Vind: -1,2 m/s == Deltakende nasjoner == 23 utøvere fra 12 nasjoner deltok i øvelsen. == Referanser == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	\| sølv = Renate Stecher,	194,550
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_fettdirektorat	2023-02-04	Statens fettdirektorat	['Kategori:Etableringer i 1918', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Opphør i 1921', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter']	Statens fettdirektorat var en offentlig etat som i perioden 1918–21 førte kontroll med forsyninga av fettstoffer, bensin m.v. i Norge. Bakgrunnen for Fettdirektoratet var at det i oktober 1917 blei innført statlig monopol på omsetning av fett. Provianteringsdepartementet, som nylig var oppretta for å sikre kontrollen med livsviktige varer under første verdenskrig, etablerte 1. november ei fettavdeling. Denne skulle stå for kjøp og salg av tran, fiskeoljer og andre oljer og fettstoffer, inkludert leveranser til margarinfabrikkene. Det blei ansatt et stort antall trankommisjonærer med oppdrag å kjøpe inn tran. Enkelte lager av fettstoffer blei konfiskert. I februar 1918 blei fettavdelinga utskilt som eget direktorat. I dette blei inkludert petroleums- og bensinavdelinga i Provianteringsdepartementet. Direktoratets oppgave blei dermed å sikre og fordele forsyningene av fettstoffer og drivstoff. I oktober 1919 blei direktoratet overført til Industriforsyningsdepartementet. Dette blei nedlagt i 1920, og direktoratet blei igjen flytta, nå til Handels- og industridepartementet. Statens fettdirektorat blei nedlagt 30. juni 1921. En del av oppgavene gikk over til Statens fiskesentral. Haakon Hauan var fettdirektør en kort periode i 1918. Deretter leda Peter Ravn Sollied direktoratet.	Statens fettdirektorat var en offentlig etat som i perioden 1918–21 førte kontroll med forsyninga av fettstoffer, bensin m.v. i Norge. Bakgrunnen for Fettdirektoratet var at det i oktober 1917 blei innført statlig monopol på omsetning av fett. Provianteringsdepartementet, som nylig var oppretta for å sikre kontrollen med livsviktige varer under første verdenskrig, etablerte 1. november ei fettavdeling. Denne skulle stå for kjøp og salg av tran, fiskeoljer og andre oljer og fettstoffer, inkludert leveranser til margarinfabrikkene. Det blei ansatt et stort antall trankommisjonærer med oppdrag å kjøpe inn tran. Enkelte lager av fettstoffer blei konfiskert. I februar 1918 blei fettavdelinga utskilt som eget direktorat. I dette blei inkludert petroleums- og bensinavdelinga i Provianteringsdepartementet. Direktoratets oppgave blei dermed å sikre og fordele forsyningene av fettstoffer og drivstoff. I oktober 1919 blei direktoratet overført til Industriforsyningsdepartementet. Dette blei nedlagt i 1920, og direktoratet blei igjen flytta, nå til Handels- og industridepartementet. Statens fettdirektorat blei nedlagt 30. juni 1921. En del av oppgavene gikk over til Statens fiskesentral. Haakon Hauan var fettdirektør en kort periode i 1918. Deretter leda Peter Ravn Sollied direktoratet. == Litteratur == Johannessen, Knut / Kolsrud, Ole / Mangset, Dag (red.): Håndbok for Riksarkivet. Ad Notam Gyldendal. Oslo ISBN 82-417-0137-3	Statens fettdirektorat var en offentlig etat som i perioden 1918–21 førte kontroll med forsyninga av fettstoffer, bensin m.v.	194,551
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_famelica	2023-02-04	Amara famelica	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1832', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara famelica er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara famelica er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara famelica finnes i nesten hele Europa, samt i Nord-Afrika og Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara famelica er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara famelica tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara famelica i Encyclopedia of Life (en) Amara famelica i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara famelica hos Artsdatabanken (sv) Amara famelica hos Dyntaxa (en) Amara famelica hos Fauna Europaea (en) Amara famelica hos NCBI Amara famelica – detaljert informasjon på Wikispecies Amara famelica – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara famelica - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk Entomologisk forening	\| norsknavn=	194,552
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_fusca	2023-02-04	Amara fusca	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1828', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara fusca er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara fusca er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara fusca finnes i Europa, Nord-Afrika og Asia. Finnes ikke i Norge, men er registrert fra Sverige. == Utseende == Amara fusca er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara fusca tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara fusca i Encyclopedia of Life (en) Amara fusca i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara fusca hos Artsdatabanken (sv) Amara fusca hos Dyntaxa (en) Amara fusca hos Fauna Europaea Amara fusca – detaljert informasjon på Wikispecies Amara fusca – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara fusca - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk Entomologisk forening	\| norsknavn=	194,553
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Heinrich Bach (1615–1692) var en tysk organist og komponist i Bach-familien.	194,554
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_infima	2023-02-04	Amara infima	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara infima er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara infima er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara infima finnes i nesten hele Europa. men er noe sjeldnere i sør. Den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara infima er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara infima er i hovedsak knyttet til tørre og varme sand- og sandjordslokaliteter med sparsom vegetasjon. Amara infima tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Rødlistevurdering == Etter 1970 er arten kjent fra Vågå (2019), Stordalsberget (1980- og 90-tallet), Øvre Eiker (1994) og Eidskog (1981). Eldre registreringer foreligger også fra Sel (Otta), Kongsberg, Elverum, Lillesand, Lista og Jæren. Flere av disse områdene anses som relativt godt undersøkte de siste 30 år, og fravær av funn indikerer at arten har har gått ut fra alle eller de fleste av disse områdene. Både omdisponering av arealer og gjengroing framstår som åpenbare trusselfaktorer for denne arten. Artsdatabanken vurderer det som mest sannsynlig at A. infima i dag kun forekommer på et fåtalls steder med rasmark og eldre ugjødslet kulturmark i Gudbrandsdalen og Ottadalen i Innlandet (Oppland). Funnstedene i dette området (Nordherad i Vågå og Stordalsberget i Nord-Fron) består av soleksponerte skråninger med sandjord og skiferstein i hhv. tørreng/kulturmark og rasmark under et kalkberg. Begge lokalitetene inngår i dag i naturreservater. Det foreligger 4 funnsteder etter 1970, som i utgangspunktet gir et utbredelsesområde på 17500 km², men på grunn av de store endringer som artens habitat har gjennomgått er det mest trolig at arten i dag bare forekommer i tørreng og rasmark i Gudbrandsdalen. Dette gir et mulig utbredelsesområde på 200 - 700 km², som beregnet blir 350 km². Kjent forekomstareal vurderes til 42 km² (min. 8 - maks. 120), hvilket gir et beregnet areal på . I dette ligger at arten fremdeles trolig finnes på flere dellokaliteter i Gudbrandsdalen. Den vurderes å ha pågående nedgang i utbredelsesområde og forekomstareal, reduksjon i kvalitet og areal av artens habitat, samt å være kraftig fragmentert, hvilket gir EN i 2021. Amara infima er derfor vurdert til kategori EN pga. kraftig reduksjon i tilgjengelig habitat, utbredelse og forekomstareal. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara infima i Encyclopedia of Life (en) Amara infima i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara infima hos Artsdatabanken (sv) Amara infima hos Dyntaxa (en) Amara infima hos Fauna Europaea (en) Amara infima hos NCBI Amara infima – detaljert informasjon på Wikispecies Amara infima – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara infima - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,555
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_lucida	2023-02-04	Amara lucida	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara lucida er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara lucida er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara lucida finnes i nesten hele Europa, men mangler i nordøst og er vanligst lengst i sørvest. Den er registrert fra noen landområder i Nord-Afrika og Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara lucida er 4,5-6,5 mm lang og bronse farget. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara lucida lever på lokaliteter med sandholdig grunn, på gressenger, vanligvis nær kysten. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara lucida – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Amara lucida i Encyclopedia of Life (en) Amara lucida i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara lucida hos Artsdatabanken (sv) Amara lucida hos Dyntaxa (en) Amara lucida hos Fauna Europaea (en) Amara lucida hos NCBI Amara lucida – detaljert informasjon på Wikispecies Amara lucida – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara lucida - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig Amara lucida - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,556
https://no.wikipedia.org/wiki/Provianteringsdepartementet	2023-02-04	Provianteringsdepartementet	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1916', 'Kategori:Opphør i 1922', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske departementer']	Provianteringsdepartementet var et norsk departement i perioden fra 1916 til 1922. Det hadde som oppgave å sikre landets forsyninger av næringsmidler og en del andre livsviktige varer. Bakgrunnen var den anstrengte leveringssituasjonen under første verdenskrig. Innledningsvis blei det etablert komiteer for ulike vareslag, og i noen departementer oppretta en forsyningskontorer. Etter hvert blei imidlertid behovet for ytterligere koordinering og styring tydelig. 1. oktober 1914 blei provianteringskontoret oppretta under Landbruksdepartementet med oppgave å sikre matforsyninga. Arbeidsmengden økte, og 22. august 1916 fikk tjenesten sitt eget departement. Etter krigen fant en at behovet for statlig styring blei mindre igjen, og fra 1. november 1922 gikk arbeidsoppgavene igjen over til Landbruksdepartementet. Her hadde en først ei provianteringsavdeling, seinere et provianteringskontor fram til 1929. Noen arbeidsoppgaver blei da overført til et nyoppretta kornkontor (seinere Statens kornforretning). Oppgavene for departementet var altså å sikre forsyninga av matvarer o.l. Det behandla søknader om dispensasjon fra eksportforbudsreglene for slike varer og for bl.a levende dyr, fôr, kunstgjødsel og jute. Videre lå en del skipsfartssaker under departementet.	Provianteringsdepartementet var et norsk departement i perioden fra 1916 til 1922. Det hadde som oppgave å sikre landets forsyninger av næringsmidler og en del andre livsviktige varer. Bakgrunnen var den anstrengte leveringssituasjonen under første verdenskrig. Innledningsvis blei det etablert komiteer for ulike vareslag, og i noen departementer oppretta en forsyningskontorer. Etter hvert blei imidlertid behovet for ytterligere koordinering og styring tydelig. 1. oktober 1914 blei provianteringskontoret oppretta under Landbruksdepartementet med oppgave å sikre matforsyninga. Arbeidsmengden økte, og 22. august 1916 fikk tjenesten sitt eget departement. Etter krigen fant en at behovet for statlig styring blei mindre igjen, og fra 1. november 1922 gikk arbeidsoppgavene igjen over til Landbruksdepartementet. Her hadde en først ei provianteringsavdeling, seinere et provianteringskontor fram til 1929. Noen arbeidsoppgaver blei da overført til et nyoppretta kornkontor (seinere Statens kornforretning). Oppgavene for departementet var altså å sikre forsyninga av matvarer o.l. Det behandla søknader om dispensasjon fra eksportforbudsreglene for slike varer og for bl.a levende dyr, fôr, kunstgjødsel og jute. Videre lå en del skipsfartssaker under departementet. == Organisering == Provianteringsdepartementet var i si korte levetid under stadig reorganisering. Kontorer blei oppretta, sammenslått og flytta til andre departementer. I utgangspunktet hadde departementet bare ett kontor, provianteringskontoret, og dette hadde da heile tida de sakene som gjenstod ettersom andre kontorer blei oppretta. Petroleums- og bensinavdelinga blei oppretta 1. juli 1917. Den blei overført til Statens fettdirektorat, da dette blei etablert i februar 1918. Direktoratet lå i begynnelsen under Provianteringsdepartementet. Statens ved- og torvkontor blei etablert i departementet 23. februar 1917. I juni samme år blei det overført til Industriforsyningsdepartementet under navnet Statens brenselsstyre, men da dette departementet blei nedlagt i 1920, kom kontoret tilbake til sitt opprinnelige departement. 27. november 1916 blei fiskekontoret oppretta, og 1. mars 1918 blei dette delt i to. Utførselskontoret hadde med eksportsaker å gjøre, mens spesialkontoret behandla andre saker vedrørende fiskeforsyning, maksimalpriser o.l. Kontoret hadde også en del hvalfangstsaker. Fiskesakene blei overført til Handels- og industridepartementet i 1919. I 1917 bevilga Stortinget 40 millioner kroner som dyrtidsbidrag til kommunene. Til fordeling av denne bevilgninga blei det 8. september oppretta et eget dyrtidskontor. Det fikk også ansvar for en del rasjoneringssaker. Da Industriforsyningsdepartementet blei nedlagt i 1920, blei mye av dets saksfelt overført til Provianteringsdepartementet. Det gjaldt kontoret for eksportforbud og to kontorer for importforbud, samt altså brenselsstyret. Statens prisdirektorat lå fra starten i 1917 under Provianteringsdepartementet. Det blei seinere overflytta til Sosialdepartementet i 1922. == Se også == Liste over Norges provianteringsministre == Kilder == Johannessen, Knut / Kolsrud, Ole / Mangset, Dag (red.): Håndbok for Riksarkivet. Side 196. Ad Notam Gyldendal. Oslo ISBN 82-417-0137-3	Provianteringsdepartementet var et norsk departement i perioden fra 1916 til 1922. Det hadde som oppgave å sikre landets forsyninger av næringsmidler og en del andre livsviktige varer.	194,557
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_lunicollis	2023-02-04	Amara lunicollis	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara lunicollis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara lunicollis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara lunicollis finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sør. Den finnes nord i Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara lunicollis er 7,5-9 mm lang, metallisk og mørk på farge. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara lunicollis lever på fuktige lokaliteter, våte gressenger, myrområder, langs vassdrag og lignende. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara lunicollis i Encyclopedia of Life (en) Amara lunicollis i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara lunicollis hos Artsdatabanken (sv) Amara lunicollis hos Dyntaxa (en) Amara lunicollis hos Fauna Europaea (en) Amara lunicollis hos ITIS (en) Amara lunicollis hos NCBI (en) Kategori:Amara lunicollis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amara lunicollis – detaljert informasjon på Wikispecies Amara lunicollis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara lunicollis - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig Amara lunicollis - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,558
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Flagstad	2023-02-04	Kirsten Flagstad	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden']	Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.	Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner. == Liv og virke == Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp i Kristiania. Hun bodde aldri på Hamar slik mange tror. Faren, Michael Flagstad, var fiolinist og orkesterleder mens moren, Maja Flagstad, var repetitør/pianist. Hun ble Kirstens første lærer. Siden studerte Kirsten under Ellen Schytte-Jacobsen og Albert Westvang i Oslo og under dr. Gillis Bratt i Stockholm. Flagstad debuterte som operasanger på Nationaltheatret i 1913, som Nuri i d'Alberts Tiefland. Johan Halvorsen dirigerte oppsetningen og Vilhelm Herold hadde rollen som Pedro. Da Opera Comique åpnet i Kristiania i 1918, hadde hun mange store roller der, før driften ble lagt ned i 1921. Hun sang så ved Casino, Mayol og Nationaltheatret, før hun ble engasjert til flere store operaoppsetninger i Göteborg. Hun ble kalt til Richard Wagners Bayreuth i Tyskland og sang ved festspillene der i 1933 og 1934, før hun året etter, 2. februar 1935, gjorde sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera i New York som Sieglinde. Den i verdenssammenheng ennå ukjente, dramatiske sopranen Kirsten Flagstad var i løpet av en lørdag formiddag blitt verdens største stjerne og hadde reddet «The Met» fra å gå konkurs. Kirsten Flagstad ble særlig berømt for sine tolkninger av Richard Wagners musikk, men har også sunget operaer av Verdi, Puccini, Mozart, Beethoven, Bizet, Gluck, Händel, Gounod og mange andre. Flagstad var fast engasjert ved The Metropolitan i New York fra 1935 til 1941, da hun reiste hjem til Norge for å kunne forenes med sin mann Henry Johansen. Ektemannen var medlem av Nasjonal Samling. Etter påtrykk fra stedatteren og Kirsten Flagstad formådde hun å få ektemannen til å melde seg ut av partiet og frasi seg sine offentlige verv. Etter krigen ble hennes mann arrestert som krigsprofitør. Henry Johansen døde i 1946. Dette forhold og den kjensgjerning at hun reiste hjem til det okkuperte Norge, gjorde henne upopulær i Norge og de andre allierte land. Ektemannens formue var beslaglagt i påvente av landssviksaken mot Johansen og hans firmaer. Kirsten fikk ikke nytt pass idet myndighetene fryktet at hun skulle forlate Norge før saken kom opp til doms. Myndighetene betraktet henne som et viktig vitne. Til tross for at hun under krigen bare hadde opptrådt i land som ikke var okkupert av tyskerne, som Sverige og Sveits og nektet å opptre på arrangementer i regi av okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling, ble hun bebreidet for unasjonal holdning. Flagstad var aldri medlem av NS og gikk aldri fienden til hånde. Likevel klebet ryktene om tyskvennlighet ved hennes navn i mange år etter frigjøringen i 1945. Under de første Festspillene i Bergen nektet kong Haakon VII å være til stede ved åpningsseremonien og åpningskonserten hvis Flagstad ble invitert. Det har i senere tid vist seg at det Norske utenriksdepartement, med Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i spissen, bedrev en større svartmalingskampanje mot Kirsten Flagstad.Etter den andre verdenskrig var hun fra 1949 til 1952 tilbake ved Metropolitan og fortsatte som tidligere sine turneer rundt i verden, på det nordamerikanske kontinent, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og ved de store europeiske konsert- og operascener. Hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, ikke minst hos Wagner og Beethoven, satte dype spor, reddet Metropolitan-operaens økonomi og ga henne en berømmelse som varer. Hun ble betegnet som «Århundrets stemme». Kirsten Flagstad var Den Norske Operas første sjef, i perioden 1958–60. I denne perioden arbeidet hun uten å heve lønn, og bidro med meget betydelige, private midler for å kunne engasjere en håndfull unge, lovende sangere som stipendiater. Av egne midler bidro hun også til at Operaorkestret kunne mønstre 35 musikere fra starten i stedet for de 28 som var til rådighet i grunnstammen fra Nationaltheatrets orkester. == Død og ettermæle == Kirsten Flagstad døde på Rikshospitalet i Oslo 7. desember 1962, 67 år gammel. Hun ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre St. Olavs Orden. Hun var tidligere avbildet på den norske hundrekroneseddelen, på norske frimerker og har fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame. Som eneste nordmann er Flagstad æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York. I 1985 ble hun æret ved et symposium i New York, femti år etter at hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1935. Ranveig Eckhoff og Kåre Bjørkøy sang ved dette arrangementet. Plassen det nye operahuset i Oslo ligger ved er oppkalt etter Kirsten Flagstad. En statue av henne ble flyttet fra den gamle operaen og satt opp her i samband med det nye operahusets åpning i 2008. I Hamar finner du Strandstuen som nå er Kirsten Flagstad museum, hennes fars barndomshjem og hennes eget fødehjem. I Kristiansand er huset Amalienborg nå kontorer med et minnerom om Kirsten Flagstad. I Bergen er en gate oppkalt etter henne. Det er også en gate oppkalt etter henne i Vågsbygd. På Hamar er det hvert år en festival til minne for Kirsten Flagstad: Kirsten Flagstad Festival Kirsten Flagstad er hedret med gate- og stedsnavn i flere norske kommuner. == Referanser == == Litteratur (utvalg) == 1981: H.C. Sanner: Kirsten Flagstad Discography 2003: Ingeborg Solbrekken: Stemmen (Genesis) 2007: Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang. Landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen (Transit) 2008: Eve-Marie Lund: La meg være i fred (Arneberg forlag) 2008: Heidi Merete Wold: Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad (Gyldendal) 2013: Trond Olav Svendsen: Et kunstnerliv 2015: Ingeborg Solbrekken: Landsviksoppgjørets hemmelige historie 2016: Ingeborg Solbrekken: Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad. Den norske stats forfølgelse av en verdensstjerne (Opera forlag) == Eksterne lenker == (en) Kirsten Flagstad på Internet Movie Database (no) Kirsten Flagstad hos Nationaltheatret (en) Kirsten Flagstad hos The Movie Database (en) Kirsten Flagstad på Discogs (en) Kirsten Flagstad på MusicBrainz (en) Kirsten Flagstad på Spotify (en) Kirsten Flagstad på AllMusic Kirsten Flagstad Kirsten Flagstadmuseet på DigitaltMuseum Hun hadde «århundrets stemme» Kirsten Flagstad museum	Karen-Marie Flagstad (født 24. november 1904, død 25.	194,559
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_montivaga	2023-02-04	Amara montivaga	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara montivaga er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara montivaga er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara montivaga finnes i nesten hele Europa, og østover i Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara montivaga er 8-9 mm lang, metallisk, mørk farget i blått eller mer grønn. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara montivaga lever på litt tørre lokaliteter, med kalk eller sandholdig grunn. Den er også funnet i bebygde områder. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara montivaga i Encyclopedia of Life (en) Amara montivaga i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara montivaga hos Artsdatabanken (sv) Amara montivaga hos Dyntaxa (en) Amara montivaga hos Fauna Europaea (en) Amara montivaga hos NCBI (en) Kategori:Amara montivaga – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amara montivaga – detaljert informasjon på Wikispecies Amara montivaga - BILDE - Database Carabidae of the World Amara montivaga – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara montivaga - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig Amara montivaga - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,560
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_nitida	2023-02-04	Amara nitida	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara nitida er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara nitida er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara nitida finnes i nesten hele Europa. Utbredt østover i Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara nitida er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara nitida tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara nitida i Encyclopedia of Life (en) Amara nitida i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara nitida hos Artsdatabanken (sv) Amara nitida hos Dyntaxa (en) Amara nitida hos Fauna Europaea (en) Amara nitida hos NCBI (en) Kategori:Amara nitida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amara nitida – detaljert informasjon på Wikispecies Amara nitida – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara nitida - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,561
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1978_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1978 – 100 meter kvinner	['Kategori:Sprintløp', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1978']	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1978 i Praha, Tsjekkoslovakia der finalen ble avholdt 30. august. Norge var ikke representert i øvelsen.	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1978 i Praha, Tsjekkoslovakia der finalen ble avholdt 30. august. Norge var ikke representert i øvelsen. == Finalen == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1978 i Praha, Tsjekkoslovakia der finalen ble avholdt 30. august.	194,562
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_ovata	2023-02-04	Amara ovata	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara ovata er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara ovata er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara ovata finnes i hele Europa, Nord-Amerika, stillehavsøyene og Asia. Den mangler i Sør-Amerika og Afrika. Finnes i Norge. == Utseende == Amara ovata er 8-9,5 mm lang, mørk, grønnlig og svart på farge. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara ovata lever på lokaliteter med lite vegetasjon, som langs veiskråninger, jerbanelinjer, åpne plasser og villahager. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara ovata i Encyclopedia of Life (en) Amara ovata i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara ovata hos Artsdatabanken (sv) Amara ovata hos Dyntaxa (en) Amara ovata hos ITIS (en) Amara ovata hos NCBI (en) Kategori:Amara ovata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amara ovata – detaljert informasjon på Wikispecies Amara ovata - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae Amara ovata - BILDE 1 - Database Carabidae of the World Amara ovata - BILDE 2 - Database Carabidae of the World Amara ovata – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara ovata - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig Amara ovata - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,563
https://no.wikipedia.org/wiki/SAGE_Publications	2023-02-04	SAGE Publications	['Kategori:Akademiske forlag', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1965', 'Kategori:Forlag fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	SAGE er et av verdens store akademiske forlag, og utgir bøker, mer enn 500 vitenskapelige tidsskrifter samt databaser innen humaniora, samfunnsvitenskaper, naturvitenskap og medisin. Forlaget ble grunnlagt i 1965 av George McCune og Sara Miller McCune, og har kontorer i California, London, New Delhi, Singapore og Washington D.C. SAGE overtok CQ Press i mai 2008.	SAGE er et av verdens store akademiske forlag, og utgir bøker, mer enn 500 vitenskapelige tidsskrifter samt databaser innen humaniora, samfunnsvitenskaper, naturvitenskap og medisin. Forlaget ble grunnlagt i 1965 av George McCune og Sara Miller McCune, og har kontorer i California, London, New Delhi, Singapore og Washington D.C. SAGE overtok CQ Press i mai 2008. == Tidsskrifter == Noen av tidsskriftene som utgis av SAGE er Acta Sociologica American Sociological Review Cooperation and Conflict International Area Studies Review Journal of Peace Research Security Dialogue Sociology Social Psychology Quarterly == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) SAGE publishing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons	SAGE er et av verdens store akademiske forlag, og utgir bøker, mer enn 500 vitenskapelige tidsskrifter samt databaser innen humaniora, samfunnsvitenskaper, naturvitenskap og medisin. Forlaget ble grunnlagt i 1965 av George McCune og Sara Miller McCune, og har kontorer i California, London, New Delhi, Singapore og Washington D.	194,564
https://no.wikipedia.org/wiki/Stasjon%C3%A6r_offshoreplattform	2023-02-04	Stasjonær offshoreplattform	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Petroleum']	Faste eller stasjonære plattformer er en type av offshoreplattform brukt for produksjon av olje eller gass. Disse plattformene består av betong- eller stålunderstell som står på havbunnen. På dette understellet er et dekk med plass for blant annet borerigger, produksjonsutstyr og boligkvarter. Slike plattformer er oftest ment å stå på samme sted i minst tyve år. Faste stålplattformer består som regel av stålrør som sveises sammen til et fagverk. Disse omtales som jacketer. Konstruksjonen taues ut på feltet på en lekter. Den senkes så ned på havbunnen eller løftes på plass med en tungløftefartøy. Det kan også være andre typer som en enkelt søyle eller med lagertanker på havbunnen. Faste betongplattformer, blant annet dem som bygger på Condeep-konseptet. De kan ha lagertanker for olje under havoverflaten. (Norske fjorder og skotske bukter er tilstrekkelig beskyttet mot bølger og er dype nok for slik plattformbygging. Plattformene blir fløtet til sin endelige posisjon, hvor de senkes til havbunnen. Faste plattformer har så langt vist seg å være økonomisk lønnsomme for vanndyp ned til 520 m. I Norge er det Troll A_plattformen som er dypest med ca. 300m vanndyp.	Faste eller stasjonære plattformer er en type av offshoreplattform brukt for produksjon av olje eller gass. Disse plattformene består av betong- eller stålunderstell som står på havbunnen. På dette understellet er et dekk med plass for blant annet borerigger, produksjonsutstyr og boligkvarter. Slike plattformer er oftest ment å stå på samme sted i minst tyve år. Faste stålplattformer består som regel av stålrør som sveises sammen til et fagverk. Disse omtales som jacketer. Konstruksjonen taues ut på feltet på en lekter. Den senkes så ned på havbunnen eller løftes på plass med en tungløftefartøy. Det kan også være andre typer som en enkelt søyle eller med lagertanker på havbunnen. Faste betongplattformer, blant annet dem som bygger på Condeep-konseptet. De kan ha lagertanker for olje under havoverflaten. (Norske fjorder og skotske bukter er tilstrekkelig beskyttet mot bølger og er dype nok for slik plattformbygging. Plattformene blir fløtet til sin endelige posisjon, hvor de senkes til havbunnen. Faste plattformer har så langt vist seg å være økonomisk lønnsomme for vanndyp ned til 520 m. I Norge er det Troll A_plattformen som er dypest med ca. 300m vanndyp. == Se også == Oljeplattform == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata	Faste eller stasjonære plattformer er en type av offshoreplattform brukt for produksjon av olje eller gass. Disse plattformene består av betong- eller stålunderstell som står på havbunnen.	194,565
https://no.wikipedia.org/wiki/Stephan_G%C3%B6rgl	2023-02-04	Stephan Görgl	['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Bruck-Mürzzuschlag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint']	Stephan Görgl (født 5. juni 1978 i Bruck an der Mur) er en østerriksk alpinist. Han er sønn av Traudl Hecher og bror av Elisabeth Görgl. Görgl har hittil (per november 2008) vunnet to renn i verdenscupen, ett i hver av spesialdisiplinene hans, Super-G og storslalåm. Han ble østerriksk mester i storslalåm i 2005. 8. desember 2006 pådro han seg korsbåndskader i høyre kne etter et fall under trening foran Super-G-rennet i Altenmarkt im Pongau. Legene snakket om et treningsavbrekk på ett år, men allerede 29. mars 2007 spente han på seg skiene igjen. Etter skaden har han som best oppnådd to åttendeplasser i storslalåm.	Stephan Görgl (født 5. juni 1978 i Bruck an der Mur) er en østerriksk alpinist. Han er sønn av Traudl Hecher og bror av Elisabeth Görgl. Görgl har hittil (per november 2008) vunnet to renn i verdenscupen, ett i hver av spesialdisiplinene hans, Super-G og storslalåm. Han ble østerriksk mester i storslalåm i 2005. 8. desember 2006 pådro han seg korsbåndskader i høyre kne etter et fall under trening foran Super-G-rennet i Altenmarkt im Pongau. Legene snakket om et treningsavbrekk på ett år, men allerede 29. mars 2007 spente han på seg skiene igjen. Etter skaden har han som best oppnådd to åttendeplasser i storslalåm. == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Stephan Görgl – Olympedia (en) Stephan Görgl – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Stephan Görgl – FIS (alpint) (en) Stephan Görgl – ski-db.com Stephan Görgls hjemmeside	Stephan Görgl (født 5. juni 1978 i Bruck an der Mur) er en østerriksk alpinist.	194,566
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_Ehrensv%C3%A4rd	2023-02-04	Augustin Ehrensvärd	['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1772', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1710', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske generaler']	Augustin Ehrensvärd (født 25. september 1710, død 4. oktober 1772) var en svensk greve, feltmarskalk, kunstner og kjent for å ha opprettet skärgårdsflottan og Sveaborg festning ved Helsingfors. Sønn av Jacob Johan Scheffer, adlet Ehrensvärd i 1717 og Anna Margaretha, født Mannerheim. Far til Carl August Ehrensvärd.	Augustin Ehrensvärd (født 25. september 1710, død 4. oktober 1772) var en svensk greve, feltmarskalk, kunstner og kjent for å ha opprettet skärgårdsflottan og Sveaborg festning ved Helsingfors. Sønn av Jacob Johan Scheffer, adlet Ehrensvärd i 1717 og Anna Margaretha, født Mannerheim. Far til Carl August Ehrensvärd. == Bibliografi == Anteckningar under en resa i Finland 1747, utgitt 1882 == Referanser == == Eksterne lenker == «Augustin Ehrensvärd». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4114-1416928956720. Ehrensvärd, Augustin i Herman Hofberg, Svenskt biografiskt handlexikon (2. utgave, 1906) Ehrensvärd, Augustin i Nordisk familjebok (1. utgave, 1881) Augustin E. i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)	Augustin Ehrensvärd (født 25. september 1710, død 4.	194,567
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_praetermissa	2023-02-04	Amara praetermissa	['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae']	Amara praetermissa er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.	Amara praetermissa er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Amara praetermissa finnes i nesten hele Europa, og er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge. == Utseende == Amara praetermissa er 6-8 mm lang med bronsefarge. Beina og antennene er lysere, mer gul-brune. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår. == Levevis == Amara praetermissa lever på kalkrike lokaliteter uten for tett vegetasjon. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. De er i hovedsak plantespisere, men kan også være predatore. == Referanser == == Litteratur == Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232. Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497. == Eksterne lenker == (en) Amara praetermissa i Encyclopedia of Life (en) Amara praetermissa i Global Biodiversity Information Facility (no) Amara praetermissa hos Artsdatabanken (sv) Amara praetermissa hos Dyntaxa (en) Amara praetermissa hos Fauna Europaea (en) Amara praetermissa hos NCBI (en) Kategori:Amara praetermissa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amara praetermissa – detaljert informasjon på Wikispecies Amara praetermissa - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae Amara praetermissa - BILDE - Database Carabidae of the World Amara praetermissa – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Amara praetermissa - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig Amara praetermissa - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk entomologisk forening	\| norsknavn=	194,568
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABS%C3%B8r%C3%B8y%C2%BB	2023-02-04	MS «Sørøy»	['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FFR-skip', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1949']	MS «Sørøy» (kallesignal LEHX) var et kombinert laste- og passasjerskip (kystruteskip) som ble overlevert Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR), Hammerfest i 1949. Skipet var byggnummer 63 ved Trosvik mekaniske verksted i Brevik. MS «Sørøy» gikk i ruten Mosjøen – Hammerfest, men var flere ganger utleid blant annet som avløserskip i hurtigruten. I 1966 ble skipet solgt til staten som skoleskip, og etter flere eierskifter ble hun i 2004 solgt til Dubai for bruk som skoleskip.	MS «Sørøy» (kallesignal LEHX) var et kombinert laste- og passasjerskip (kystruteskip) som ble overlevert Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR), Hammerfest i 1949. Skipet var byggnummer 63 ved Trosvik mekaniske verksted i Brevik. MS «Sørøy» gikk i ruten Mosjøen – Hammerfest, men var flere ganger utleid blant annet som avløserskip i hurtigruten. I 1966 ble skipet solgt til staten som skoleskip, og etter flere eierskifter ble hun i 2004 solgt til Dubai for bruk som skoleskip. == Historie == I 1946 kontraherte Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap to skip fra Trosvik mekaniske verksted i Brevik. Det første ble overlevert 1. september 1949 og ble døpt MS «Sørøy». Søsterskipet ble levert i juli 1950 som MS «Alta». Skipene skulle gå i rutetrafikk mellom Hammerfest og Mosjøen, som på det tidspunktet var Nordlandsbanens nordligste stasjon. I tillegg skulle skipene brukes i ruter mellom Hammerfest og øst-Finnmark. Hurtigruterederiene hadde i 1949 akutt skipsmangel, siden nybyggingen av hurtigruteskip tok lengre tid enn planlagt. De fleste skipene i hurtigrutetrafikk var nedslitte etter krigsårene, og ny klassifisering for å beholde passasjersertifikatene ville bli kostbart, særlig med tanke på den korte tiden som gjensto før utskiftning. De nye skipene Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap hadde under bygging var et bedre alternativ, og i perioden 1950 – 1960 ble MS «Sørøy» utleid til hurtigruterederiene Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) i Trondheim og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ved flere anledninger. I 1951 var skipet utleid til Kings Bay Kull Compani på Svalbard. I tillegg til ruten mellom Hammerfest og Mosjøen, gikk MS «Sørøy» i lokalruter i Øst-Finnmark og i sommerruter til Svalbard. I 1962 var byggingen av Nordlandsbanen fram til Bodø fullført, og MS «Sørøy»s rute mellom Hammerfest og Mosjøen ble endret til Hammerfest – Bodø. Etter det tragiske forliset til Det Stavangerske Dampskibsselskabs MS «Sanct Svithun» på Folda høsten 1962, ble MS «Sørøy» leid inn som erstatning. Hun gikk i fast rotasjon i hurtigruten fram til MS «Sanct Svithun»s erstatning MS «Kong Olav» ble levert i 1964. Etterkrigstidens gjenoppbygging av Nord-Norge var nå kommet langt, og nye veier og flyplasser gjorde at FFR mistet statssubsidiene til kystrutene. Uten statsstøtte var det ikke økonomisk grunnlag for å holde MS «Sørøy» i trafikk, og i desember 1965 ble skipet utleid til arbeidsdirektoratet. Skipet ble solgt for 1 million kroner til arbeidsdirektoratet 1. desember 1966 og omdøpt til MS «Skule» med hjemmehavn Trondheim. I 1966 og 1967 ble MS «Skule» utleid til rutetrafikk til Svalbard (Svalbardruten ble i 1968 overtatt av hurtigruterederiene). I 1979 ble skipet gitt i gave til Østfold maritime skole og ble omdøpt til MS «Østfold». I 1991 fikk skipet atter en gang nytt navn, denne gangen MS «Glommen». Etter å ha fungert som husbåt nær Stavanger i 2003, ble skipet i mai 2004 kjøpt av Zambezi Shipping /Reef Line i Dubai, og omdøpt RTS «Sindbad». I 2007 ble skipet overført til stiftelsen RAK Training Ship Sindbad i Dubai, De forente arabiske emirater, og markedsfører seg som «Asias eneste seilende skoleskip». RTS «Sindbad» er pr. januar 2010 fortsatt i drift. == Skipet == MS «Sørøy» var bygd som et kombinert laste- og passasjerskip for kystruter. Skipets tonnasje var 699 bruttoregistertonn, 360 nettoregistertonn, og lasteevnen var 588 dødvekttonn. Hovedmaskinen var en femsylindret Atlas Polar dieselmotor med oppgitt ytelse 850 ihk (indikerte hestekrefter) og 690 bhp (brake horsepower) ved 260 o/min. Propellen hadde vribare blad, og maskinen ble fjernstyrt fra broen. MS «Sørøy» var sertifisert for 175 passasjerer, og hadde 58 køyeplasser. 1. plass (1. klasse) var plassert midtskips og hadde 30 køyeplasser, mens 2. plass lå akter og hadde 28 køyeplasser. == Se også == Liste over hurtigruteskip == Litteratur == Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 154). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1 Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk) (side 142). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6 == Eksterne lenker == (en) MS «Sørøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen Hurtigrutemuseet – Historien Alta og Sørøy Besøkt 12. mai 2015 norwegische-postschiffe.de - Tysk side om hurtigrutene (velg Geschichte 1945 - 1988, dernest M/S Sørøy i venstre meny) Besøkt 12. mai 2015 Mike Bents hurtigrutesider – MS Sørøy (engelsk) Besøkt 12. mai 2015 Hurtigruten (av Inge M Johansen) (velg Sørøy i menyen til venstre) Besøkt 12. mai 2015 RAK Training Ship Sindbad – Company Profile (engelsk) Besøkt 12. mai 2015	Hammerfest, Trondheim2004 - ––––: Dubai	194,569
https://no.wikipedia.org/wiki/Roar_S%C3%B8rensen	2023-02-04	Roar Sørensen	['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']	Roar Sørensen (født 1960) er en norsk forfatter, journalist og oversetter. Sørensen har utgitt sju romaner. Han har også oversatt mange av bøkene til spenningsforfatteren Robert Ludlum til norsk.	Roar Sørensen (født 1960) er en norsk forfatter, journalist og oversetter. Sørensen har utgitt sju romaner. Han har også oversatt mange av bøkene til spenningsforfatteren Robert Ludlum til norsk. == Bibliografi == 1986: Dvergen og isfuglen (roman/tekster), Asiaforlaget, ISBN 9788283280371 1988: Kalayaan (dokumentarroman), Grøndahl og Dreyers Forlag, ISBN 9788250409286 2009: Magellans kors (kriminalroman), Commentum Forlag, ISBN 9788282332705 2013: Smertens aveny (kriminalroman), Commentum Forlag, ISBN 9788282332699 – nominert til Rivertonprisen 2017: Mørkets blod (kriminalroman), Asiaforlaget, ISBN 978-82-998923-1-5 2019: Paradisets hjerte (kriminalroman), Asiaforlaget, ISBN 978-82-998923-4-6 2019: Djevelens øyne (kriminalroman), Asiaforlaget, ISBN 978-82-998923-5-3 == Referanser ==	Roar Sørensen (født 1960) er en norsk forfatter, journalist og oversetter. Sørensen har utgitt sju romaner.	194,570
https://no.wikipedia.org/wiki/Karel_Hartmann	2023-02-04	Karel Hartmann	['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Karel Hartmann (født 6. juli 1885 i Praha, død 16. oktober 1944 i Auschwitz) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen. Hartmann vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen, bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada 0-15 og i neste kamp tapte de 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Karel Hartmann (født 6. juli 1885 i Praha, død 16. oktober 1944 i Auschwitz) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen. Hartmann vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen, bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada 0-15 og i neste kamp tapte de 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Karel Hartmann – Olympedia (en) Karel Hartmann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Karel Hartmann – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Karel Hartmann – Tsjekkias olympiske komité (en) Karel Hartmann – Eurohockey.com (en) Karel Hartmann – Eliteprospects.com	Karel Hartmann (født 6. juli 1885 i Praha, død 16.	194,571
https://no.wikipedia.org/wiki/Karel_W%C3%A4lzer	2023-02-04	Karel Wälzer	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Personer fra Plzeň', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Karel Wälzer (født 28. august 1888 i Plzeň) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Wälzer vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Karel Wälzer (født 28. august 1888 i Plzeň) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Wälzer vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Karel Wälzer – Olympedia (en) Karel Wälzer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Karel Wälzer – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Karel Wälzer – Tsjekkias olympiske komité (en) Karel Wälzer – Eurohockey.com (en) Karel Wälzer – Eliteprospects.com	Karel Wälzer (født 28. august 1888 i Plzeň) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.	194,572
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_f%C3%B8rstedame	2023-02-04	USAs førstedame	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:USAs førstedamer', 'Kategori:USAs politikk']	USAs førstedame (First Lady of the United States forkortet FLOTUS) er den uformelle tittelen på den høyest rangerte kvinnen i Det hvite hus i USA, som oftest presidentens hustru. Nåværende førstedame er Jill Biden, kone til nåværende president Joe Biden. Flere ganger har rollen blitt fylt av kvinner som ikke har vært presidentens kone (eksempelvis de gangene hvor den sittende presidenten var enkemann), da oftest presidentens eldste datter. James Buchanan er den eneste presidenten i USAs historie som ikke har vært gift, og i hans regjeringstid ble rollen fylt av hans niese, Harriet Lane. Da William McKinley var president, fungerte en tid visepresident Garret Hobarts kone, Jennie Hobart, i rollen. Chelsea Clinton fungerte i en tid på slutten av faren Bill Clintons presidentskap som førstedame, da Hillary Clinton stilte til valg som senator. Nålevende (2022) tidligere førstedamer er ektefellene til USAs nålevende tidligere presidenter: Rosalynn Carter, Hillary Clinton, Laura Bush, Michelle Obama og Melania Trump. Av historisk notable førstedamer kan nevnes Dolley Madison (som reddet portrettet av George Washington fra å bli brent i 1814), Edith Wilson (som man tror fungerte som president uformelt), Eleanor Roosevelt (som nærmest var en halv president selv), og Hillary Clinton, som var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013, kandidat under nominasjonsprosessen til presidentvalget i 2008 og presidentkandidat i 2016. Visepresidentens ektefelle kalles ofte andredame eller andreherre.	USAs førstedame (First Lady of the United States forkortet FLOTUS) er den uformelle tittelen på den høyest rangerte kvinnen i Det hvite hus i USA, som oftest presidentens hustru. Nåværende førstedame er Jill Biden, kone til nåværende president Joe Biden. Flere ganger har rollen blitt fylt av kvinner som ikke har vært presidentens kone (eksempelvis de gangene hvor den sittende presidenten var enkemann), da oftest presidentens eldste datter. James Buchanan er den eneste presidenten i USAs historie som ikke har vært gift, og i hans regjeringstid ble rollen fylt av hans niese, Harriet Lane. Da William McKinley var president, fungerte en tid visepresident Garret Hobarts kone, Jennie Hobart, i rollen. Chelsea Clinton fungerte i en tid på slutten av faren Bill Clintons presidentskap som førstedame, da Hillary Clinton stilte til valg som senator. Nålevende (2022) tidligere førstedamer er ektefellene til USAs nålevende tidligere presidenter: Rosalynn Carter, Hillary Clinton, Laura Bush, Michelle Obama og Melania Trump. Av historisk notable førstedamer kan nevnes Dolley Madison (som reddet portrettet av George Washington fra å bli brent i 1814), Edith Wilson (som man tror fungerte som president uformelt), Eleanor Roosevelt (som nærmest var en halv president selv), og Hillary Clinton, som var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013, kandidat under nominasjonsprosessen til presidentvalget i 2008 og presidentkandidat i 2016. Visepresidentens ektefelle kalles ofte andredame eller andreherre. == Se også == Liste over USAs førstedamer Visepresidentens ektefelle (USA) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) First Ladies of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons USAs førstedame på Twitter USAs førstedame på Facebook USAs førstedame på Instagram	\| nettside = First Ladies	194,573
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Campbell	2023-02-04	Marcus Campbell	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dumbarton', 'Kategori:Skotske snookerspillere']	Marcus Campbell (født 22. september 1972) er en skotsk profesjonell snookerspiller. Han har vært rangert innen for topp 64 på verdensrankingen i ni sammenhengende sesonger og er for sesongen 2008/2009 rangert som nummer 42. Campbell gjorde seg bemerket da han i 1998 slo Stephen Hendry 9–0 i UK Championship, et resultat som han fulgte opp med 9–6 seier over Quinten Hann slik at han kvalifiserte seg til sekstendelsfinalen. Han startet sesongen 2007/2008 sterkt ved å spille seg frem til sekstendelsfinalen i Grand Prix, hvor han tapte 2–5 for Joe Swail. I tillegg kom han også til andre runde i Welsh Open. Den påfølgende sesongen kvalifiserte han seg til Bahrain Championship, hvor han gjorde sitt første maksimum break.	Marcus Campbell (født 22. september 1972) er en skotsk profesjonell snookerspiller. Han har vært rangert innen for topp 64 på verdensrankingen i ni sammenhengende sesonger og er for sesongen 2008/2009 rangert som nummer 42. Campbell gjorde seg bemerket da han i 1998 slo Stephen Hendry 9–0 i UK Championship, et resultat som han fulgte opp med 9–6 seier over Quinten Hann slik at han kvalifiserte seg til sekstendelsfinalen. Han startet sesongen 2007/2008 sterkt ved å spille seg frem til sekstendelsfinalen i Grand Prix, hvor han tapte 2–5 for Joe Swail. I tillegg kom han også til andre runde i Welsh Open. Den påfølgende sesongen kvalifiserte han seg til Bahrain Championship, hvor han gjorde sitt første maksimum break. == Eksterne lenker == (en) Marcus Campbell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Marcus Campbell – CueTracker (en) Marcus Campbell – TheSports.org	Skotsk	194,574
https://no.wikipedia.org/wiki/Karel_Pe%C5%A1ek	2023-02-04	Karel Pešek	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 30. september', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Olomouc', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske fotballspillere', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Karel «Káďa» Pešek (født 20. september 1895 i Olomouc, død 30. september 1970 i Praha) var en tsjekkoslovakisk fotaball- og ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Pešek vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada 0-15 og i neste kamp tapte de 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. Pešek spilte også det tsjekkoslovakiske landslaget, han spilte totalt 44 kamper og scoret ett mål.	Karel «Káďa» Pešek (født 20. september 1895 i Olomouc, død 30. september 1970 i Praha) var en tsjekkoslovakisk fotaball- og ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Pešek vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada 0-15 og i neste kamp tapte de 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. Pešek spilte også det tsjekkoslovakiske landslaget, han spilte totalt 44 kamper og scoret ett mål. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == VM-medaljer == 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Karel Pešek – Olympedia (en) Karel Pešek – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Karel Pešek – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Karel Pešek – Tsjekkias olympiske komité (en) Karel Pešek – Transfermarkt (en) Karel Pešek – national-football-teams.com (en) Karel Pešek – EU-Football.info (en) Karel Pešek – FAČR (en) Karel Pešek – Eurohockey.com (en) Karel Pešek – Eliteprospects.com	Karel «Káďa» Pešek (født 20. september 1895 i Olomouc, død 30.	194,575
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansund	2023-02-04	Kristiansund	['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kristiansund', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal']	Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet. I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy. Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund. Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy. Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022. Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.	Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet. I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy. Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund. Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy. Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022. Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. == Navn og etymologi == De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet Lille-Fosen. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske folskn (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet Christianssund, etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: Kristiansund, fremfor Christianssund. Skrivemåten Kristiansund ble brukt i Statskalenderen fra 1877.Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss. I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over om byen skulle ta tilbake sitt gamle navn, Fosna. Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen. Bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund. == Historie == === Steinalder og vikingtid === Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde. Folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder.Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det står tre bautasteiner på Raskarkalv, på haugen bak Frei kirke, til minne om dette slaget.Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv. === Middelalderen === Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og blant annet alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog. Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen. === Ladestedet Lille-Fosen === På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Fremveksten av stedet hadde særlig bakgrunn i økende eksport av råvarer (særlig trelast) til resten av Europa. Det var særlig hollandske skip som årvisst kom til Nordmøre. Vågen i Fosna ble fast oppankrings- og samlingssted for fartøy som besøkte distriktet. Her opprettet staten tollstasjon (i 1630) for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Fra Fosna var det lett for tollerne å holde oppsyn med leden og de fleste fartøy som passerte. Nordmøre bla tolldistrikt i 1606 eller tidligere. Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild. I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp. I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre. === Kjøpstaden Christianssund === Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by for fiskehandel. Dette trakk utenlandske kjøpmenn til byen, spesielt britiske. Skotten John Ramsay var en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon. Midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv og krevde mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden. Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer. I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike. Den 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908. Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827. === Spansketida === Spansketida kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gis æren av å ha innført bacalao til byen. Den opprinnelig danske Christian Johnsen hadde lært seg klippfiskhandelens prinsipper i Bilbao, og i 1854 etablerte han seg i Kristiansund etter å ha besøkt byen flere ganger som utsending fra sin spanske arbeidsgiver Gurtubay. I Kristiansund bygget han opp en blomstrende handelsvirksomhet som strakte seg til både Asia og Sør-Amerika foruten ut i Europa. Han bygget også opp en lokal industrivirksomhet som ga arbeidsplasser til svært mange gjennom flere tiår.Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, blant annet til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann.I 1884 ble klippfisknæringen rammet av et økonomisk krakk som rammet alle firmaer i bransjen hardt. Krakket skyldtes en plutselig fall i prisene på markedet i Spania, med det resultat at alle klippfiskeksportører, med ett unntak, gikk konkurs. === Navnestrid === Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske Fosna, byens navn som ladested, skulle erstatte Kristiansund, et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1 % ) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742.I postal sammenheng ble betegnelsen «Kristiansund N» brukt for å skille byen fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etter innføring av postnumre. === Byen før krigen === Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk da bilene på 1900-tallet gjorde sitt inntog i bybildet. Byen besto i hovedsak av trehus med stående panel. I første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden, var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke. === Bombing og krigstid === I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig. Omkring 290.000 m2 bygninger ble ødelagt (sammenlignet med 80.000 m2). Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt. Den tyske okkupasjonsmakten hadde også vesentlige anlegg i kommunen, blant annet Kvalvik fort østligst på øya Frei. === Gjenreisingen === Gjenreisingen ble innledet i 1940 i regi av Brente steders regulering og professor Sverre Pedersen. Pedersen hadde skisse reguleringsplan klar i august 1940 og endelig reguleringsplan fra 1941 ble vedtatt etter krigen uten vesentlige endringer. Pedersen la særlig vekt på ny oppfartsgate fra havna. Kristiansund ble etter krigen gjenoppbygd med en markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som for eksempel dørportalene. I enkelte gater, som (Vuggaveien), ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført. Innen 1950 var 68 % byen gjenreist, målt i areal.Gjenreisningsbyen Kristiansund er trukket fram som et av de 20. århundrets mest verneverdige kulturmiljøer i Norge. Dette begrunnes med at byens sentrum er et av de best bevarte eksemplene på etterkrigsarkitektur.1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen. === Kommunegrensene justeres === 1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Dessuten ble mindre kommuner slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune. Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5& %) og 1252 nei-stemmer (48,5 % ). == Naturgitte forhold == === Geografi === Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 63,08 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya, Brattøya, Flatøya og Kattholmen. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh.Kristiansund sentrum ligger fordelt på en øya Kirkelandet: Nordlandet er den største øya og tilhørende Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Broen Viadukten forbinder «landene». Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund. Frei er den største øya i Kristiansund kommune Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet, blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei. Også øya Skorpa er en del av byen. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet via Meløya. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger. Mindre øyer: Eaholmen i Brunsvika, Eaholmen i Dalabukta, Meldalsholmen, Meløya og Nordholmen. Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen. I byhistorien omtales Kristiansund som byen på de tre øyene. En kristiansunder omtaler hjembyen som byen med fire land: Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land. === Fjorder og vann === Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia. Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen. === Klima === Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 14 °C, mens januar var kaldest med 1 °C. Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 77,5 mm, mens april var tørrest med 30,3 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune. == Samfunn == === Demografi === Kristiansund har 24 334 innbyggere (24. mai 2018), og er med det den mest folkerike kommunen på Nordmøre. Innbyggertallet er stigende, og befolkningsframskrivinger anslår at over 29 500 vil bo i kommunen i 2040 ved middels nasjonal vekst. === Tettsteder === Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende tettsted med en befolkning på 18 047.På Frei er det ett større og to mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har 2 484 innbyggere. På østsiden av øya ligger Solsletta med 749, mens 642 bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kvalvåg regnes ikke lenger som et eget tettsted. === Kirker === Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet. Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940. Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914. Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei. Misjonssalen Kristiansund er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband. Menigheten ligger sentralt på Løkkemyra og ble startet i 2018. Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936. St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre. === Utdanning og media === Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei. Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya. Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs.. Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende på papir i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet. Mediehuset KSU 24/7 startet opp i april 2016 og har i dag en nettside for nyheter og sender lokalradio i Kristiansund og på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har også et lokalkontor med tre ansatte på Kongens plass i sentrum. === Samferdsel === Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire landene i byen. Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt. En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til Atlanterhavsveien til Hustadvika. Til nabokommunen i nordøst, Aure, går det stadig bilferge. Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes, derfra hengebru over fjorden til Gjemnes i retning Molde. Fra Bergsøya er det flytebru østover mot Tingvoll i retning Sunndalsøra og Trondheim. Fra Kristiansund er det bussforbindelse blant annet til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda. Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken.Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen. === Dialekt === Kristiansundsdialekten er et bymål med sterke trekk fra fosenmålet. Dativ mangler, diftongene ei/øy/au er i all hovedsak bevarte; svake hunkjønnsord har -a i bundet form entall. == Næringsliv == Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Den oljebaserte næringen er i dag i kraftig vekst, og en analyse fra 2013 anslår at næringen har behov for 1600 nye stillinger i tiden fram mot 2020.Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft. Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent. Firmaet Lorentz A. Lossius AS produserte og eksporterte fram til om lag 2010 klippfisk fra Kristiansund og hadde produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen Donna Bacalao, som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan. Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag Lilleborg AS, avd. Ello. Fabrikken produserte fram til 2016 produkter som Lano og Solidox og Pepsodent. Produksjonen i Kristiansund ble nedlagt i 2016 og foregår i dag i Sverige. Jonas Eriksen AS var en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Firmaet ble etablert i 1902. Driften nedlagt i 2014. == Politikk == Kommunestyret i den nye Kristiansund kommune har fra 2008 i alt 45 representanter. Kjell Neergaard fra Arbeiderpartiet ble i 2015 valgt til Kristiansunds ordfører. Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Partiets popularitet ble bekreftet ved valget i 2011. Ved kommunevalget i 2015 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, men var fortsatt det største partiet. Senterpartiet hadde stor framgang og fikk 24,5 prosent av stemmene, en økning på 21,7 prosent. Valget i 2019 bekreftet Arbeiderpartiets sterke stilling i byen. === Kommunestyrevalget 2019 === === kommunestyrevalget 2015 === == Kultur == Til Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres. Boken var forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Hele sentrum lå fremdeles i ruiner etter bombingen i 1940. === Byvåpen, byflagg, bysang og maskot === Byvåpenet blasoneres slik: «I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv.» I beskrivelsen privilegiebrevet fra 1742 heter det Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks. Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert i byvåpenet, hvilket er svært uvanlig i norsk sammenheng. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund og omlandet er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet.Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11. I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, og ble tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik, og ble avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992. Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin. === Matkultur === Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund. === Musikk og opera === Christian Bræin var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet. Edvard Bræin (1887-1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med faren Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby. Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten. I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris. I mange år ble det arrangert revy i Kristiansund. En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk han under oppnavnet «Puck». === Festivaler === Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, der byens bacalaokokker konkurrerer om å by på byens beste bacalao. Musikkfestivalen Tahitifestivalen foregår på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen «Dødeladen» på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti. I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre.Nordic light er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006. === Museer === Nordmøre Museum har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, blant annet Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen. Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedattraksjonen. Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei. === Gallerier === Arnulf Øverlands Galleri i Wirum-brygga på Innlandet viser internasjonal kunst, men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. I tillegg til de temporære utstillingene viser galleriet arbeider av og arbeidsplassen til Arnulf Øverland. Lokalet er et restaurert bøkkerverksted. Utvalg av separatutstillinger: Aksel Waldemar Johannessen (2007) John Andreas Savio (2008) Odd Nerdrum (2009) Reinhardt Søbye (2010) === Sport === Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet. De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb, som har fostret talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen (som alle senere har havnet i utlandet), samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og Bronselagets Magnar Isaksen. === Severdigheter === Det fraflyttede fiskeværet Grip er et av Kristiansunds populære turistmål. Turistbåter til Grip går jevnlig fra kaia i Kristiansund sentrum om sommeren. Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift. Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund. Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass, og ligger sentralt plassert på en høyde midt i friluftsområdet Kringsjå i sentrum av byen. Like ved ligger Vanndamman, opprinnelig gamle vannsamlingsanlegg som i dag er omgjort til park med oppbygde stier. Området er kjennetegnet av usedvanlig rik vegetasjon og kalles en botanisk kysthage. Atlanterhavsbadet er et moderne badeanlegg som inneholder en rekke basseng, sklier og sauna. Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna. En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund. === Kulturminner === Liste over kulturminner i Kristiansund Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger blant annet de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorbgården og Christiegården, bøkkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner man Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum. Gamlebyen på Innlandet ble skånet av bombene under krigen og gir et bilde på hvordan resten av byen så ut tidligere, kjennetegnet av trange smug og bygninger tilfeldig satt opp uten særlig regulering. I dag er området et verneverdig kulturområde med blant annet Dødeladen Café, brygger, Lossiusgården og Thon Hotel. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet. Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen. Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren, og ligger en halvtimes kjøretur utenfor byen. Den ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905–2005Deler av Kristiansund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse. == Internasjonale kontakter == Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær representasjon i byen. I dag er er kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen. Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund. === Vennskapsbyer === Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60-årsjubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund. == Kjente kristiansundere == Utdypende artikkel: Liste over kjente kristiansundere Jappe Ippes (1655-ca. 1720), nederlandsk klippfiskeksportør, introduserte klippfiskproduksjon i Norge i 1690-åra Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann 1814 Nicolai H. Knudtzon (1816–1895), klippfisk-kjøpmann Christian Johnsen (1828–1893), klippfisk-produsent, skipsreder og forretningsmann Caroline Knudtzon (1849–1935), samfunnsbygger og mesèn Arnulf Øverland (1889–1968), forfatter Kaare Fostervoll, (1891–1981), kringkastingssjef (NRK) 1948–1962 Ulrik Olsen, (1885–1963), stortingsmann (Ap) i 27 år, Norges første kommunalminister Tordis Maurstad (1901–1997) sentral skuespiller i norsk teaterhistorie Alv Jakob Fostervoll (1932–2015), stortingsrepresentant (Ap), forsvarsminister, fylkesmann i Møre og Romsdal Sigurd Frisvold (1947-2022), general, forsvarssjef 1999-2005 Sigrun Vågeng (1950-), NAV-direktør 2015-2020 Solveig Fiske (1952-), biskop i Hamar bispedømme 2006-2022 Frode Alnæs (1959-), musiker, gitarist Øyvind Elgenes (1958-), vokalist, gitarist Ole Gunnar Solskjær (1973-), fotballspiller, fotballtrener == Se også == Liste over Kristiansunds gater Grunnkretser i Kristiansund kommune == Litteratur == Arne Odd Johnsen (I-IV), Eivind Aass (V og VI), Egil Husby (VI) (1942–1991). Kristiansunds historie. I–VI. Oslo. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Aage Georg Sivertsen (red.) (1992). Kristiansund 250 år i stormkast og stille. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-13573-7. Egil Husby (1985). En bank for by og bygd. Nordmøre Sparebank 150 år. 1835-1985. Nordmøre Sparebank, Kristiansund. Egil Husby. Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. Marit Holme Mehlum (1995). «Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre Museum 1995. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. Svein Erik og Tor Olsen (2005). Sundbåten. Folk over havna – fra fergemenn til Angvik. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kristiansund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kristiansund i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Kristiansund - Statistisk sentralbyrå (no) Kristiansund - Klippfisk- og Atlanterhavsbyen - Turistinformasjon (no) Morotur Byen slik den var (no) Historiske bilder fra Kristiansund (no) Nordic Light International Festival of Photography, Internasjonal fotofestival i Kristiansund (no) Arnulf Øverlands Galleri	Betania Kristiansund er en kristen frikirkelig menighet i Kristiansund, tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936.	194,576
https://no.wikipedia.org/wiki/Unit_Five	2023-02-04	Unit Five	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandstubber', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Norske popgrupper', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']	Unit Five er en norsk popgruppe fra Hammerfest. Gruppen ble startet i 1970 under navnet Tass, og endret i 1975 navn til Unit Four, og senere Unit Five da vokalist og låtskriver Tore Hansen vendte tilbake til bandet.	Unit Five er en norsk popgruppe fra Hammerfest. Gruppen ble startet i 1970 under navnet Tass, og endret i 1975 navn til Unit Four, og senere Unit Five da vokalist og låtskriver Tore Hansen vendte tilbake til bandet. == Historie == Gruppen ble startet i 1970 under navnet Tass, og endret i 1975 navn til Unit Four. Gruppa startet 1975 med én måneds spillejobb på Honningsvåg Hotel. Hele juni spilte de i hjembyen Hammerfest, på restauranten Ernst. Fiolinisten Magnus Larsen fra Hammerfest ringte da sin venn på Monty i Bodø og anbefalte at han burde kontakte Unit Four. Unit Four dro da til Bodø og spilte der i en måned. Besetningen besto da av Rune Akselsen, Finn Remen, Geir Johansen, Kjell Arnesen (piano, orgel, munnspill og sang). Tore Hansen kom til Bodø, og da bandet dro videre til Rogers i Tromsø for å spille var Unit Four blitt til Unit Five. Unit Five var aktive i ca. ti år. I perioden 1978 til 1982 ga de ut fem musikkalbum, og ble kjent for låter som «Nordlending», «På hver sin kant av landet» og «Ængel med skit på vingan». Bandet solgte over 250 000 album. Bandet ble oppløst i 1986, men ble gjenforent i 2001, og er fortsatt aktive 2022. De har gitt ut fem album. == Medlemmer == NåværendeJimmy Iversen – gitarist (1980–) Bjørn Ronny Hansen – bassist (2004–) Egon Olsen – trommeslager (1982–)TidligereKjell Arnesen – keyboardist, harmonika (ca. 1975–2015) Tore Hansen – vokalist (ca. 1975–2013) Finn Remen – bassist (ca. 1975–2004) Rune Akselsen – trommeslager (ca. 1975–1982) Geir Johansen – gitarist (1975–1976) Totto Knudsen – gitarist (1976–1980) == Diskografi == StudioalbumÆ e' nordlending æ! (Talent, 1978) From Gokk with Love (Talent, 1979) Ængel med skit på vingan (Talent, 1980) Under stjerna (Talent, 1981) Høy tid (Studio B, 1982) Langt til Hollywood med hurtigruta (HitSongs, 2004) Sushi og golf (Hitsongs, 2008)SamlealbumUnit Five's beste! (Grappa, 1983) Vit at jeg elsker deg – Unit Five og Tore Hansens beste ballader (Sonet, 1996) Takk for alt (Norske Gram, 2001) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Unit Five på Discogs (en) Unit Five på MusicBrainz (en) Unit Five på Spotify (no) Unit Five på Rockipedia (no) unitfive.no – hjemmeside (no) Biografi fra Norsk pop- og rockleksikon	Five er et etternavn som er brukt i Norge, f. eks.	194,577
https://no.wikipedia.org/wiki/Fivefondet	2023-02-04	Fivefondet	['Kategori:1916 i Norge', 'Kategori:Allmennyttige fond', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Nynorsk', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1916']	Five-fondet er et fond som ble opprettet av skytterlagsorganisatoren Ola Five våren 1916, stadfestet av Sosialdepartementet 1. april 1917. Mens fondets kapital i starten var 2 550 kr, er den i dag 180 000 kr. I §1 i Grunnreglar for Fivefondet står det: Fondet hev til fyremål å stydja medlemer av Studentmållaget til å få gjeve ut skrifter, serleg umsetjingar av framande bokverk eller arbeid um framande bokverk og bokmenner på norsk [[[nynorsk]]].(...)Det gis kun støtte til utgivelser av bøker på nynorsk og det er bare medlemmer av studentmållag som kan søke fondet om tilskudd.	Five-fondet er et fond som ble opprettet av skytterlagsorganisatoren Ola Five våren 1916, stadfestet av Sosialdepartementet 1. april 1917. Mens fondets kapital i starten var 2 550 kr, er den i dag 180 000 kr. I §1 i Grunnreglar for Fivefondet står det: Fondet hev til fyremål å stydja medlemer av Studentmållaget til å få gjeve ut skrifter, serleg umsetjingar av framande bokverk eller arbeid um framande bokverk og bokmenner på norsk [[[nynorsk]]].(...)Det gis kun støtte til utgivelser av bøker på nynorsk og det er bare medlemmer av studentmållag som kan søke fondet om tilskudd. == Eksterne lenker == Nettsidene til Fivefondet	Five-fondet er et fond som ble opprettet av skytterlagsorganisatoren Ola Five våren 1916, stadfestet av Sosialdepartementet 1. april 1917.	194,578
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1982_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1982 – 100 meter kvinner	['Kategori:Sprintløp', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1982']	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1982 bla arrangert i Athen, Hellas med finale 7. september. Mona Evjen representerte Norge, men kvalifiserte seg ikke til finalen.	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1982 bla arrangert i Athen, Hellas med finale 7. september. Mona Evjen representerte Norge, men kvalifiserte seg ikke til finalen. == Finale == == Kvalifisering (norsk deltager) == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1982 bla arrangert i Athen, Hellas med finale 7. september.	194,579
https://no.wikipedia.org/wiki/Otakar_Vindy%C5%A1	2023-02-04	Otakar Vindyš	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Otakar «Otto» Vindyš (født 9. april 1884 i Praha, død 23. desember 1949 i Praha) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Vindyš vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Otakar «Otto» Vindyš (født 9. april 1884 i Praha, død 23. desember 1949 i Praha) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Vindyš vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL- og VM-medaljer == OL 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) VM 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Otakar Vindyš – Olympedia (en) Otakar Vindyš – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Otakar Vindyš – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Otakar Vindyš – Tsjekkias olympiske komité (en) Otakar Vindyš – Eurohockey.com (en) Otakar Vindyš – Eliteprospects.com	Otakar «Otto» Vindyš (født 9. april 1884 i Praha, død 23.	194,580
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilie_Christensen_(forfatter)	2023-02-04	Emilie Christensen (forfatter)	['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Emilie Christensen (født 13. juni 1987) er norsk skjønnlitterær forfatter bosatt på Sandsøya i Møre og Romsdal. Hun debuterte høsten 2007 med boken Andungen og jeg (jul) på Gyldendal Norsk Forlag.	Emilie Christensen (født 13. juni 1987) er norsk skjønnlitterær forfatter bosatt på Sandsøya i Møre og Romsdal. Hun debuterte høsten 2007 med boken Andungen og jeg (jul) på Gyldendal Norsk Forlag. == Bøkene == Christensen ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris for 2007, og ble i tildelingen beskrevet som «sjangermessig grensesprengende». Christensen fikk også av Grafill utmerkelsen Sølv for debutboken, i det årlige kulturarrangementet Årets vakreste Bøker. Illustrasjonene i bøkene er Christensens egne, og omslag er laget av grafisk designer/illustratør Benn Bolt. Våren 2008 utkom bok to, Andungen og jeg (torsdag). Bøkene var opprinnelig plassert i kategorien Barne- og ungdomslitteratur, men er siden flyttet over til kategorien "annet". Kritikere har omtalt Andungen og jeg som "barnebøker for voksne", og det har i den forbindelse vært trukket paralleller til bøker som Gjett hvor glad jeg er i deg av Sam McBratney, og Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry. Andungen og jeg (jul) og Andungen og jeg (torsdag) ble i løpet av 2008 oversatt til fransk av den prisbelønte oversetteren Jean-Baptiste Coursaud, og utkom på det franske forlaget Éditions Être i november. I november 2009 ble Andungen og jeg (jul) og Andungen og jeg (torsdag) utgitt i Storbritannia, oversatt av Nadia Christensen på forlaget Winged Chariot Press. == Utgivelser == 2007: Andungen og jeg (jul) 2008: Andungen og jeg (torsdag) == Priser og utmerkelser == 2007: Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur 2008: Sølv fra Grafills kulturarrangement Årets vakreste Bøker == Referanser == == Eksterne lenker == barnebokkritikk.no Gyldendal Norsk Forlag Éditions Être	Emilie Christensen (født 13. juni 1987) er norsk skjønnlitterær forfatter bosatt på Sandsøya i Møre og Romsdal.	194,581
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Odfjell	2023-02-04	Dan Odfjell	['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Odfjell', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	For andre personer med samme navn se Bernt Daniel OdfjellBernt Daniel Odfjell (født 15. april 1938 i Bergen) er en norsk skipsreder og vinprodusent. Han var styreleder i børsnoterte Odfjell SE inntil mai 2010 og er største aksjonær i Rederiet Odfjell AS, et privat familie-eiet selskap. Han omtales oftest som Dan Odfjell jr. på grunn av sin far Bernt Daniel Odfjell (1908–2009), og noen ganger Dan Odfjell sr. på grunn av sin sønn Bernt Daniel Odfjell (f. 1964). Den første med navnet var forøvrig oldefar Bernt Daniel Olsen (1849–1912).	For andre personer med samme navn se Bernt Daniel OdfjellBernt Daniel Odfjell (født 15. april 1938 i Bergen) er en norsk skipsreder og vinprodusent. Han var styreleder i børsnoterte Odfjell SE inntil mai 2010 og er største aksjonær i Rederiet Odfjell AS, et privat familie-eiet selskap. Han omtales oftest som Dan Odfjell jr. på grunn av sin far Bernt Daniel Odfjell (1908–2009), og noen ganger Dan Odfjell sr. på grunn av sin sønn Bernt Daniel Odfjell (f. 1964). Den første med navnet var forøvrig oldefar Bernt Daniel Olsen (1849–1912). == Rederivirksomheten == Rederiet Odfjell ble stiftet i 1914 av kapteinene Abraham og Fredrik Odfjell som etterhvert ble disponenter og del-eiere i en rekke skip og selskaper. I perioden 1978–1980 delte sønnesønnene Dan Odfjell og Abraham Odfjell familierederiet i to. Abraham Odfjell startet det som senere ble Jo Tankers mens Dan Odfjell drev det som senere etter flere fusjoner ble til Skibsaksjeselskapet Storli, senere omdøpt til Odfjell SE. Dan Odfjell solgte i 1998 familiens store aksjepost i Odfjell SE til sønnene i utlandet. Dan Odfjell var i 2008 også eneeier av investeringsfirmaet Norchem Invest, og er gjennom dette største aksjonær i familieselskapet Rederiet Odfjell AS og indirekte deriblant bl.a. Kirberg Shipping AS. Sistnevnte firma kjøpte i 2003 hurtigruteskipet MS «Nordlys», som er utleid til Hurtigruten ASA. Rederiet Odfjell eier bl.a. tankterminaler og tørrlastterminaler i Sør-Amerika og i Canada. == Støtte til etablering av Alliansen partiet == I 2016 har Dan Odfjell donert en halv million kroner til etablering av partiet Alliansen . Partiet ble kritisert for å spre hat mot jøder og innvandrere. == Vingården i Chile == I romjula i 1982 kjøpte familien gården La Colina i Maipodalen i Chile. Gården ligger ca. 30 minutters kjøring fra Santiago. Odfjell hadde ved en tilfeldighet fått høre om gården som skulle tvangsselges. Innsidere i banken hadde planer om å kjøpe den billig, men Odfjell utnyttet juleferien og fikk kjøpt gården for 3,5 millioner norske kroner. Chile måtte like etter oppgi sin fastkurs mot amerikanske doller, og general Augusto Pinochet kom samtidig med et dekret om at alle i landbruket skulle får ti års kreditt med subsidiert rente. Dermed ble dette ett av de beste kjøpene i Odfjells liv.Odfjell fortsatte først basis eksisterende fruktdyrking, men gikk snart over til vinproduksjon. Dan Odfjells sønn, Laurence, tegnet og sto for byggingen av vingården. Husene er bygget i spansk hacienda-stil. Laurence Odfjell tok senere tatt over driften av vingården, som har navnet Odfjell Wineyards. Anlegget produserer årlig 800 000 flasker vin, som eksporteres til 23 land.Odfjell har siden 1987 også drevet oppdrett av norsk fjordhest på gården. I 2008 var det over førti fjordhester på gården.I januar 2008 var den norske kronprinsen på offisielt besøk i Chile og besøkte da Odfjells vingård hvor de ble vist rundt av Odfjell selv. == Annet == I 2006 stiftet Dan Odfjell og Trond Mohn stiftelsen Nansen Human Foundation, som har som mål å styrke samarbeid og forståelse mellom armensk, russisk og norsk næringsliv. Han har også deltatt aktivt i debatten etter 22. juli-angrepene, især om Eskil Pedersens handlemåte. Han uttalte også at Arbeiderpartiet utnytter terrorrangrepet. Kulturredaktør Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende har i ettertid uttalt at Odfjells ikke ville kommet på trykk i avisen i 2021«fordi den tillegger Eskil Pedersen, AUF og Arbeiderpartiet politisk tvilsomme motiver og fremstår konspiratorisk». == Utdannelse og erfaring == Odfjell er utdannet ved Sjøkrigsskolen (1959) og har Advanced Management Program (3 måneder) fra Harvard (1977). Han har bl.a. erfaring fra minesveiper i marinen. == Familie == Dan Odfjell giftet seg i 1961 med amerikanske Winilou Laura Herbert. De er foreldre til valutamegleren Bernt Daniel Odfjell III, arkitektutdannete Laurence Odfjell, befrakteren Carl Fredik Odfjell, ridelærer Anita Louise Whitaker og lærer Camilla Odfjell Gruer. Dan Odfjell ble senere gift med Arnhild Dyrhaug og sammen fikk de sønnen Ole Gabriel Odfjell i 2009. Dan Odfjell er bror til skipsrederen Carl Henrik Odfjell og tremenning med skipsrederen Abraham Odfjell (f. 1942). Han er sønnesønn av Fredrik Odfjell (1878–1950) og grandnevø av Abraham Odfjell (1881–1960). == Litteratur == Stig Tenold, Odfjell, Bernt Daniel jr., Norsk biografisk leksikon, bind 7, Kunnskapsforlaget, Oslo, 2004. == Referanser ==	Bernt Daniel Odfjell (født 15. april 1938 i Bergen) er en norsk skipsreder og vinprodusent.	194,582
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1993	2023-02-04	NHL Entry Draft 1993	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ishockey i 1993', 'Kategori:NHL Entry Draft']	NHL Entry Draft 1993 ble holdt den 26. juni 1993 i Colisee de Quebec i Québec by, Québec, Canada.	NHL Entry Draft 1993 ble holdt den 26. juni 1993 i Colisee de Quebec i Québec by, Québec, Canada. == Runde 1 == == Runde 2 == == Runde 3 == == Runde 4 == == Runde 5 == == Runde 6 == == Runde 7 == == Runde 8 == == Runde 9 == == Runde 10 == == Runde 11 ==	NHL Entry Draft 1993 ble holdt den 26. juni 1993 i Colisee de Quebec i Québec by, Québec, Canada.	194,583
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1986_%E2%80%93_100_meter_kvinner	2023-02-04	EM i friidrett 1986 – 100 meter kvinner	['Kategori:EM i friidrett 1986', 'Kategori:Sprintløp']	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1986 i Athen, Hellas der finalen ble avholdt 27. august. Sølvi Olsen representerte Norge, men kvalifiserte seg ikke til finalen.	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1986 i Athen, Hellas der finalen ble avholdt 27. august. Sølvi Olsen representerte Norge, men kvalifiserte seg ikke til finalen. == Finalen == Vind: +0,8 m/sek == Kvalifisering (norsk deltager) == == Eksterne lenker == Norske EM-deltakere	Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1986 i Athen, Hellas der finalen ble avholdt 27. august.	194,584
https://no.wikipedia.org/wiki/007:_Agent_Under_Fire	2023-02-04	007: Agent Under Fire	['Kategori:Actionspill', 'Kategori:Adapsjoner av verk av Ian Fleming', 'Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:James Bond', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Videospill fra 2001', 'Kategori:Videospill utviklet i Canada', 'Kategori:Videospill utviklet i USA']	007: Agent Under Fire er et actionspill som ble gitt ut av EA Games på PlayStation 2 13. november 2001. I spillet må 007-agenten James Bond slåss mot noen av verdens farligste skurker og deres håndlangere for å redde verden. Spillet finnes på PlayStation 2, Xbox og Nintendo GameCube. Det kom ut i 2001. Pierce Brosnan har hovedrollen. Spillet har både høyteknologiske våpen, eksotiske sportsbiler og svært vakre kvinner. I spillet må man igjennom 12 actionfylte oppdrag som foregår på steder som Hongkong, de sveitsiske alper, Romania, en oljerigg et sted ute på havet, på en hemmelig undervannsbase og flere andre steder. Anbefalt aldersgrense er 16 år.	007: Agent Under Fire er et actionspill som ble gitt ut av EA Games på PlayStation 2 13. november 2001. I spillet må 007-agenten James Bond slåss mot noen av verdens farligste skurker og deres håndlangere for å redde verden. Spillet finnes på PlayStation 2, Xbox og Nintendo GameCube. Det kom ut i 2001. Pierce Brosnan har hovedrollen. Spillet har både høyteknologiske våpen, eksotiske sportsbiler og svært vakre kvinner. I spillet må man igjennom 12 actionfylte oppdrag som foregår på steder som Hongkong, de sveitsiske alper, Romania, en oljerigg et sted ute på havet, på en hemmelig undervannsbase og flere andre steder. Anbefalt aldersgrense er 16 år. == Handlingsreferat == CIA-agent Zoe Nightshade, er undercover ved det botaniske forskningssenteret Identicon Corporation i Hongkong. Men hun blir oppdaget og fanget når hun undersøker Identicon som en mulig front for ulovlig våpenhandel. MI6-agent James Bond infiltrerer Identicon-anlegget i et forsøk på å redde Zoe, samt hente en mistenkelig gjenstand i samme bygning. Etter å ha reddet Nightshade fra en ubåt, flykter de fra anlegget. Men Nigel Bloch, sjefen for Identicon, sender håndlangere som jager agentene gatelangs i Hong Kong. Agentene stjeler en rekke andre hetteglass fra en annen fabrikk i nærheten av Identicon. Men Nightshade blir drept av en rakett, og drapsmannen stjeler også tilbake hetteglassene fra dem. Bond følger etter, og stopper en pansret varebil som inneholder alle de stjålne hetteglassene. Hetteglassene inneholder ni forskjellige blodprøver, hvorav åtte inneholdt blod fra verdens ledere. Det niende glasset inneholder blodet til Reginald Griffin, en britisk diplomat som tjenestegjorde ved en britisk ambassade i Bucuresti, Romania, som er besatt av å beskytte et spesielt værelse, utenfor hans jurisdiksjon, ved ambassaden. James Bond undersøker ambassaden, og møter en merkelig kvinne etter å ha brutt inn på rommet hennes. Han later som om han er en sikkerhetsvakt som har gått feil vei, men skaffer seg et sikkerhetskort til Griffins kontor. På kontoret oppdager han Griffin død før en annen mann, identisk med Griffin, konfronterer Bond. Etter å ha overvunnet mannen, legger Bond merke til en melding fra Nigel Bloch på Griffins datamaskin som nevner Malprave Industries - basert i Sveits. Bond tar informasjonen fra datamaskinen og stikker av fra ambassaden. Ved Malprave Industries sin filial i Sveits forsøker Bond å gå undercover som journalist, men han legger merke til den merkelige kvinnen han tidligere møtte ved ambassaden faktisk er organisasjonens administrerende direktør: Adrian Malprave. Bond forstår at hun kommer til å kjenne ham igjen, og han forsøker å flykte. Bond møter også Dr. Natalya Damescu, tidligere ansatt ved Malprave Industries, nå under beskyttelse ved den britiske ambassaden i Bucuresti. Hun har informasjon å komme med: Carla the Jackal, en beryktet terrorist som tidligere skal ha myrdet Nightshade i Hong Kong, leder et angrep mot ambassaden. Bond får også tak i informasjon om noe som kalles «Poseidon» som snart leder ham til en oljerigg i Sør-Kina-havet. Han oppdager at «Poseidon» er en undersjøisk base som blir brukt til kloning. Det blir også oppdaget at åtte verdensledere allerede har blitt klonet, og skal erstattes av duplikater. == Mottagelse == 007: Agent Under Fire fikk blandet mottagelse, men generelt positiv. GameRankings og Metacritic ga PlayStation 2-versjonen 75,38 % og 72 av 100 poeng, GameCube-versjonen 73,40 % og 74 av 100 poeng og Xbox-versjonen 71,63 % og 71 av 100 poeng. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos MobyGames (en) James Bond 007: Agent Under Fire på Internet Movie Database (en) James Bond 007: Agent Under Fire på Behind The Voice Actors (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos Giant Bomb (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos Internet Game Database (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos GameFAQs (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos GameFAQs (en) James Bond 007: Agent Under Fire hos GameFAQs	007: Agent Under Fire er et actionspill som ble gitt ut av EA Games på PlayStation 2 13. november 2001.	194,585
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Johann Michael Bach (1648–1694) var en tysk komponist i Bach-familien.	194,586
https://no.wikipedia.org/wiki/Inntr%C3%B8ndelag	2023-02-04	Inntrøndelag	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Trøndelag']	Inntrøndelag er et område ved de indre deler av Trondheimsfjorden i Trøndelag, de deler av Nord-Trøndelag som ikke regnes til Namdalen. Det skilles vanligvis mellom Stjørdalen i sør og Innherred i nord. «Inntrøndelag» har ikke en fast, entydig avgrensning, men uttrykket har vært brukt i ulike administrative og andre sammenhenger I Frostatingsloven var området inndelt i de historiske småfylkene Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Disse hadde fellesting på Mære. Uttrøndelag omfattet da Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki, mens Fosen var en del av Nordmørafylki (Nordmøre) og Namdalen utgjorde Naumdølafylki.	Inntrøndelag er et område ved de indre deler av Trondheimsfjorden i Trøndelag, de deler av Nord-Trøndelag som ikke regnes til Namdalen. Det skilles vanligvis mellom Stjørdalen i sør og Innherred i nord. «Inntrøndelag» har ikke en fast, entydig avgrensning, men uttrykket har vært brukt i ulike administrative og andre sammenhenger I Frostatingsloven var området inndelt i de historiske småfylkene Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Disse hadde fellesting på Mære. Uttrøndelag omfattet da Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki, mens Fosen var en del av Nordmørafylki (Nordmøre) og Namdalen utgjorde Naumdølafylki. == Administrative inndelinger == Inntrøndelag politidistrikt fantes fra 1910 til 2001, da det sammen med Namdal politidistrikt ble til Nord-Trøndelag politidistrikt. Inntrøndelag politidistrikt omfattet i 1910 26 lensmannsdistrikt. Den 1. januar 2011 ble Inntrøndelag tingrett opprettet ved en sammenslåing av Stjør- og Verdal tingrett som hadde kontorsted i Levanger og Inderøy tingrett som hadde kontorsted i Steinkjer. Den nye tingretten har også kontorsted i Steinkjer og rettskretsen omfatter de 11 kommunene Frosta, Inderøy, Leksvik, Levanger, Meråker, Mosvik, Namdalseid, Snåsa, Steinkjer, Stjørdal, Verdal og Verran. == Dialekt == I dialektale sammenhenger brukes begrepene inntrøndersk og uttrøndersk som klassifiseringer av språklige kjennetegn i trøndersk. Det inntrønderske dialektområdet går gjennom hele Trøndelag fra Oppdal i sør til Røyrvik i nord, og grenser til østerdalsmål, nordmørsdialekt, mot uttrøndersk i kystbygdene i Trøndelag og mot indre namdalsk i Grong, Høylandet, Namsskogan. == Referanser ==	Inntrøndelag er et område ved de indre deler av Trondheimsfjorden i Trøndelag, de deler av Nord-Trøndelag som ikke regnes til Namdalen. Det skilles vanligvis mellom Stjørdalen i sør og Innherred i nord.	194,587
https://no.wikipedia.org/wiki/Resiprositet_(sosiologi)	2023-02-04	Resiprositet (sosiologi)	['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sosialantropologi', 'Kategori:Sosiologi']	Resiprositet er et begrep innen samfunnsforskningen (sosialantropologi og sosiologi) som brukes for å definere uformelle økonomiske systemer i ulike samfunn. Resiprositet, i betydningen menneskers uformelle byttehandling av varer og tjenester, er grunnlaget for de fleste økonomier utenfor markedsøkonomien. Siden så godt som alle mennesker lever i en eller annen slags form for samfunn og har et minimum av eiendeler, er resiprositet noe som er felles for alle kulturer.	Resiprositet er et begrep innen samfunnsforskningen (sosialantropologi og sosiologi) som brukes for å definere uformelle økonomiske systemer i ulike samfunn. Resiprositet, i betydningen menneskers uformelle byttehandling av varer og tjenester, er grunnlaget for de fleste økonomier utenfor markedsøkonomien. Siden så godt som alle mennesker lever i en eller annen slags form for samfunn og har et minimum av eiendeler, er resiprositet noe som er felles for alle kulturer. == Se også == Gaveøkonomi Marcel Mauss	Resiprositet er et begrep innen samfunnsforskningen (sosialantropologi og sosiologi) som brukes for å definere uformelle økonomiske systemer i ulike samfunn. Resiprositet, i betydningen menneskers uformelle byttehandling av varer og tjenester, er grunnlaget for de fleste økonomier utenfor markedsøkonomien.	194,588
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisele_Marchand	2023-02-04	Gisele Marchand	['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske siviløkonomer']	Liv Gisele Marchand (født 28. september 1958) er en norsk siviløkonom og administrerende direktør for Advokatfirmaet Haavind. Marchand har tidligere vært administrerende direktør i Eksportfinans ASA, Statens pensjonskasse og Batesgruppen og hatt ledende stillinger i Den norske Bank.	Liv Gisele Marchand (født 28. september 1958) er en norsk siviløkonom og administrerende direktør for Advokatfirmaet Haavind. Marchand har tidligere vært administrerende direktør i Eksportfinans ASA, Statens pensjonskasse og Batesgruppen og hatt ledende stillinger i Den norske Bank. == Eksterne lenker == Eksportfinans' ledelse, fra firmaets nettsted	Liv Gisele Marchand (født 28. september 1958) er en norsk siviløkonom og administrerende direktør for Advokatfirmaet Haavind.	194,589
https://no.wikipedia.org/wiki/King%E2%80%99s_Quest:_Quest_for_the_Crown	2023-02-04	King’s Quest: Quest for the Crown	['Kategori:Amiga-spill', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Atari ST-spill', 'Kategori:DOS-spill', 'Kategori:Eventyrspill', 'Kategori:Master System-spill', 'Kategori:Videospill fra 1983', 'Kategori:Videospill utviklet i USA']	King's Quest, eller King's Quest I, etter 1987 kalt 'King's Quest: Quest for the Crown', er et videospill som ble skapt av Roberta Williams og utgitt for IBM PCjr i 1983 av Sierra On-line. King's Quest var det første eventyrspillet med animerte figurer.King's Quest er det første spillet i serien med samme navn. Roberta Williams var med på 8 utgivelser i serien frem til 1998. Spillet kom på nytt fra Sierra i 1990 med ny grafikkmotor, og ble gjenskapt igjen som en uoffisiell versjon i august 2001 av AGD Interactive . Serien ble gjenopplivet i 2014 med King's Quest: Rubble Without a Cause.	King's Quest, eller King's Quest I, etter 1987 kalt 'King's Quest: Quest for the Crown', er et videospill som ble skapt av Roberta Williams og utgitt for IBM PCjr i 1983 av Sierra On-line. King's Quest var det første eventyrspillet med animerte figurer.King's Quest er det første spillet i serien med samme navn. Roberta Williams var med på 8 utgivelser i serien frem til 1998. Spillet kom på nytt fra Sierra i 1990 med ny grafikkmotor, og ble gjenskapt igjen som en uoffisiell versjon i august 2001 av AGD Interactive . Serien ble gjenopplivet i 2014 med King's Quest: Rubble Without a Cause. == Spillet == I spillet er man «Sir Grahame» (Sir Graham i senere utgivelser), kong Edwards modigste ridder, som skal finne tre legendariske skatter som vil ende kongeriket Daventrys problemer. Om Grahame klarer dette vil han selv arve tronen. Spilleren bruker piltastene på tastaturet for å flytte hovedpersonen, mens interaksjonen med objekter og personer skjer som tekst. Muligheten til å bevege seg i terrenget og gå foran eller bak objekter gjorde at spillet er kalt det første 3D-animerte videospillet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) King's Quest: Quest for the Crown hos MobyGames (en) King's Quest: Quest for the Crown hos GameFAQs	King's Quest, eller King's Quest I, etter 1987 kalt 'King's Quest: Quest for the Crown', er et videospill som ble skapt av Roberta Williams og utgitt for IBM PCjr i 1983 av Sierra On-line. King's Quest var det første eventyrspillet med animerte figurer.	194,590
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_de_Boer	2023-02-04	Johann de Boer	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tysk militærpersonell i det tyskokkuperte Norge', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske politifolk', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig']	Johann de Boer (1897-1986) var en tysk generalløytnant som deltok i første- og andre verdenskrig. Han var blant annet sjef for 280. infanteridivisjon og var stasjonert i Bergen ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han meldte seg som frivillig til de tyske styrkene ved utbruddet av første verdenskrig, og ble underoffiser i 1917. Han forlot hæren og arbeidet i det tyske politiet fra 1920 til 1935. Ved krigsutbruddet i 1939 var han oberstløytnant og sjef for 22. artilleriregiment i 22. infanteridivisjon, og han var med på angrepet mot Nederland og Belgia i april 1940. I juni 1941 var han med under angrepet på Sovjetunionen og tok del i felttoget på Krim 1941–1942. I juli 1942 ble de Boer og hans regiment forflyttet til Kreta. Han hadde rang av oberst fra 1. oktober 1942. Han ble flyttet til 26. infanteridivisjon på Østfronten i august 1943 og ble generalmajor og overtok kommandoen over divisjonen den 1. oktober 1943. Han ble generalløytnant 1. april 1944, 46 år gammel. 10. november 1944 ble han overført til Norge der han fikk kommandoen over 280. infanteridivisjon.Boer ble tatt til fange 8. mai 1945 og satt internert i Storbritannia til 1947.	Johann de Boer (1897-1986) var en tysk generalløytnant som deltok i første- og andre verdenskrig. Han var blant annet sjef for 280. infanteridivisjon og var stasjonert i Bergen ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han meldte seg som frivillig til de tyske styrkene ved utbruddet av første verdenskrig, og ble underoffiser i 1917. Han forlot hæren og arbeidet i det tyske politiet fra 1920 til 1935. Ved krigsutbruddet i 1939 var han oberstløytnant og sjef for 22. artilleriregiment i 22. infanteridivisjon, og han var med på angrepet mot Nederland og Belgia i april 1940. I juni 1941 var han med under angrepet på Sovjetunionen og tok del i felttoget på Krim 1941–1942. I juli 1942 ble de Boer og hans regiment forflyttet til Kreta. Han hadde rang av oberst fra 1. oktober 1942. Han ble flyttet til 26. infanteridivisjon på Østfronten i august 1943 og ble generalmajor og overtok kommandoen over divisjonen den 1. oktober 1943. Han ble generalløytnant 1. april 1944, 46 år gammel. 10. november 1944 ble han overført til Norge der han fikk kommandoen over 280. infanteridivisjon.Boer ble tatt til fange 8. mai 1945 og satt internert i Storbritannia til 1947. == Referanser ==	Johann de Boer (1897-1986) var en tysk generalløytnant som deltok i første- og andre verdenskrig. Han var blant annet sjef for 280.	194,591
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalvedans	2023-02-04	Kalvedans	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Desserter', 'Kategori:Melk']	Kalvedans eller råmelkspudding, spannost eller pottost, (alt. råmjølkspudding), er en tradisjonell dessert som utnytter det høye proteininnholdet i råmelk til å lage en stiv pudding uten andre tilsetningsmiddel som gelatin eller egg.	Kalvedans eller råmelkspudding, spannost eller pottost, (alt. råmjølkspudding), er en tradisjonell dessert som utnytter det høye proteininnholdet i råmelk til å lage en stiv pudding uten andre tilsetningsmiddel som gelatin eller egg. == Melkeretten == Det er vanlig å bruke omtrent en tredjedel råmelk og to deler vanlig melk. Kokebokforfatteren Marie Landmark skrev i en av sine bøker:«Dersom Raamelken er rigtig god og kraftig, pleier man at kunne blande 1 Del af Første Maal med 2 Dele almindelig Melk.»Om det er andre eller tredje melking, må en redusere mengden med vanlig melk. Som smakstilsetning bruker en mandeldråper og litt sukker. Det hele blir plassert i dampbad der en passer temperaturen slik at melken ikke koker. Etter om lag en times tid er puddingen stiv. Den spises avkjølt, og med kanel og melk eller rød saus. Retten har lange tradisjoner på små og store norske gårder landet rundt og har en rekke navn fra ulike distrikter. Tilberedningen har variert, bl.a. etter tilgang på kjerelder og ildsteder. Kalvedans er begrep som brukes på Østlandet, mens pottost er navn på denne retten i Agder. Kjelost er betegnelse som er brukt i Trøndelag og på Helgeland. Spannost nevnes i boken Norsk mat fra 1965. == Kjøttrett == Begrepet kalvedans brukes også om en kjøttrett der hovedingrediensen var et spekalvhode som ble kokt sammen med kalvens skanker. Denne retten kalles som regel kalvesuss. == Referanser == == Litteratur == Marie Landmark. (1984) Kokebok for land og by : raad og Veiledning for Hus og Hjem. Opptrykk av originalutgave fra 1892. Les i NBdigital Landbruksforlaget: Norsk mat. Forord av Hilmar Stigum. 1965. NB digital Fredrik Grøn: Om kostholdet i Norge fra omtrent 1500-tallet og op til vår tid. 1941. NB digital	Kalvedans eller råmelkspudding, spannost eller pottost, (alt. råmjølkspudding), er en tradisjonell dessert som utnytter det høye proteininnholdet i råmelk til å lage en stiv pudding uten andre tilsetningsmiddel som gelatin eller egg.	194,592
https://no.wikipedia.org/wiki/Klatrerute	2023-02-04	Klatrerute	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Klatreruter']	Klatrerute er ruta (vegen) en klatrer nytter for å komme seg til toppen av et fjell, en stein eller en isvegg. Klatrerutene kan ha svært ulike graderinger, også for samme fjellet. For en klatrer underveis mot toppen vil det være svært vanskelig å skifte rute midtveis, så rutevalg og planlegging er viktig. For kjente fjell og fjellvegger blir det ofte gitt ut såkalt klatreførere som skisserer ei klatrerute i detalj, gjerne med tegninger og kart, informasjon om vanskelige parti, standplasser og så videre.	Klatrerute er ruta (vegen) en klatrer nytter for å komme seg til toppen av et fjell, en stein eller en isvegg. Klatrerutene kan ha svært ulike graderinger, også for samme fjellet. For en klatrer underveis mot toppen vil det være svært vanskelig å skifte rute midtveis, så rutevalg og planlegging er viktig. For kjente fjell og fjellvegger blir det ofte gitt ut såkalt klatreførere som skisserer ei klatrerute i detalj, gjerne med tegninger og kart, informasjon om vanskelige parti, standplasser og så videre. == Se også == Via ferrata	Klatrerute er ruta (vegen) en klatrer nytter for å komme seg til toppen av et fjell, en stein eller en isvegg. Klatrerutene kan ha svært ulike graderinger, også for samme fjellet.	194,593
https://no.wikipedia.org/wiki/Harold_Stassen	2023-02-04	Harold Stassen	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Guvernører i Minnesota', 'Kategori:Jurister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dakota County i Minnesota', 'Kategori:Personer fra Saint Paul', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']	Harold Edward Stassen (født 13. april 1907 i West Saint Paul i Minnesota, død 4. mars 2001) var en amerikansk republikansk politiker. Han var guvernør i Minnesota 1939–1943, og senere var han kandidat til mange andre verv, oftest president, noe som gjorde ham vidkjent i amerikansk politikk. Som baptist hadde han en rekke verv i kristne organisasjoner.	Harold Edward Stassen (født 13. april 1907 i West Saint Paul i Minnesota, død 4. mars 2001) var en amerikansk republikansk politiker. Han var guvernør i Minnesota 1939–1943, og senere var han kandidat til mange andre verv, oftest president, noe som gjorde ham vidkjent i amerikansk politikk. Som baptist hadde han en rekke verv i kristne organisasjoner. == Karrière == Han var sønn av Elsbeth «Elsie» Emma (født Mueller) og William Andrew Stassen. Han vokste opp på en gård i Dakota County med fire søsken. Faren var bonde og flere ganger borgermester i West Saint Paul. Farfaren var tysk og farmoren tsjekkisk. Moren var tysker, født i Vestpreussen, og kom til Amerika som barn. Hun skal også ha vært av norsk avstamning. Etniske skandinaver og tyskere dominerte Minnesotas politiske liv. Harold Stassen var medlem av losje «Oslo» i Sons of Norway.Han fullførte high school som fjortenåring og måtte overta gårdsdriften hjemme som femtenåring, da faren ble alvorlig syk. Harold Stassen studerte deretter jus ved University of Minnesota, og åpnet sitt eget advokatfirma i Saint Paul i 1929. Stassen var offentlig anklager i Dakota County fra 1930, men ble valgt til guvernør i Minnesota i 1938, 31 år gammel. Han var med på å sikre Wendell Willkies presidentnominasjon til 1940 på Det republikanske partiets landsmøte. Stassen ble etterhvert gjenvalgt til guvernør med stor margin i 1940 og 1942. Stikk i strid med rådene fra sine politiske rådgivere, fratrådte han som guvernør i 1943 for å tjenestegjøre i United States Navy i andre verdenskrig. Han mistet noe av sin politiske innflytelse mens han var i krigen, mens andre republikanske kandidater som Thomas E. Dewey kunne bygge opp sin. Stassen trådte ut av tjeneste som kaptein i 1945. Stassen var delegat til San Francisco-konferansen som etablerte De forente nasjoner i 1945. Det lyktes ham ikke å bli valgt til guvernør i Minnesota, og flyttet etterhvert til Pennsylvania, hvor han var rektor ved University of Pennsylvania 1948–1953. Han forsøkte å bli Det republikanske partis presidentkandidat i 1948, og kom på andreplass etter Earl Warren. Det var imidlertid Thomas E. Dewey, som hadde tapt mot Franklin D. Roosevelt i 1944, som ble valgt på partiets landsmøte. Stassen kom på tredjeplass i avstemningen, etter Dewey og Robert Taft, men foran Warren. Han prøvde seg på nytt foran 1952, men måtte se seg slått av Dwight D. Eisenhower, og havnet bak både Taft og Warren. Han prøvde senere å sikre seg Det republikanske partis nominasjon til 1964, 1968, 1976, 1980, 1984, 1988 og 1992, men kom aldri så nært som han gjorde i 1948 og 1952. Mellom 1953 og 1955 var Stassen direktør for den kortlivede administrasjonen for utenriksoperasjoner, United States Foreign Operations Administration, under president Eisenhower. Stassen prøvde seg også som kandidat til Senatet to ganger, borgermester i Philadelphia én gang, guvernør i Pennsylvania én gang og til Kongressen fra Minnesotas 4. distrikt i 1986, da han som republikansk kandidat tapte mot Bruce Vento fra Det demokratiske parti. == Referanser == == Eksterne lenker == «Harold E. (Edward) Stassen» (engelsk). Minnesota Historical Society. Arkivert fra originalen 25. juli 2013.	Harold Edward Stassen (født 13. april 1907 i West Saint Paul i Minnesota, død 4.	194,594
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Johann Christoph Bach (1642–1703) var en tysk barokkkomponist.	194,595
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach	2023-02-04	Johann Sebastian Bach	['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.	Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme \| descriptum aõ. 1700 \| Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter	Johann Christoph Bach (1671–1721) var en tysk organist som er mest kjent for at han tok inn den fjorten år yngre broren Johann Sebastian Bach i sitt hushold og gav ham verdifull musikalsk grunnutdanning.	194,596
https://no.wikipedia.org/wiki/Folketoner_fra_Helgeland	2023-02-04	Folketoner fra Helgeland	['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkemusikkalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005', 'Kategori:Norske musikkalbum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']	Folketoner fra Helgeland er en CD-plate gitt ut av Helgeland kammerkor, et regionalt kor for Helgeland. Platen inneholder folketoner fra de fleste kommunene på Helgeland – fra Rana i nord til Sømna i sør, fra Træna langt ute i havgapet til fjellene og grenseområdet rundt Røssvatn. Folketoner fra Helgeland er innspilt i Alstahaug kirke, en gammel steinkirke som er knyttet til Petter Dass og som har solide historiske røtter i helgelandsk kultur. Musikkarrangementene på platen er ved Øistein Sommerfeldt, Christopher Eva, Ivar Roger Hansen, Ole Rabliås, Ola Graff, Ståle Reinåmo og Arne Bech. Noen av folketonene på platen finnes i andre varianter fra Nord-Norge på to LP-plater gitt ut av Nordnorsk Visegruppe; Rav og Rekling (1977) og Hei løsti (1979).	Folketoner fra Helgeland er en CD-plate gitt ut av Helgeland kammerkor, et regionalt kor for Helgeland. Platen inneholder folketoner fra de fleste kommunene på Helgeland – fra Rana i nord til Sømna i sør, fra Træna langt ute i havgapet til fjellene og grenseområdet rundt Røssvatn. Folketoner fra Helgeland er innspilt i Alstahaug kirke, en gammel steinkirke som er knyttet til Petter Dass og som har solide historiske røtter i helgelandsk kultur. Musikkarrangementene på platen er ved Øistein Sommerfeldt, Christopher Eva, Ivar Roger Hansen, Ole Rabliås, Ola Graff, Ståle Reinåmo og Arne Bech. Noen av folketonene på platen finnes i andre varianter fra Nord-Norge på to LP-plater gitt ut av Nordnorsk Visegruppe; Rav og Rekling (1977) og Hei løsti (1979). == Innsamling av folkemusikk fra Helgeland == Innsamling av folkemusikk fra Helgeland begynte med Ole Tobias Olsen (1830–1924), som brukte sommer og høst 1870 til å samle folketoner, eventyr og sagn, hovedsakelig fra Rana. Han er representert på Folketoner fra Helgeland med 5 folkeviser fra Rana. I 1915 og 1917 var folkemusikkforskeren Catharinus Elling (1858–1942) på reise i Rana-distriktet og skrev ned slåtter, viser og religiøse folketoner fra Rana og Hemnes. En av disse, Sjung Amen fra Mo, starter og avslutter Folketoner fra Helgeland. Men generelt sett var innsamlingen av folkemusikk fra Helgeland sporadisk og noe preget av tilfeldigheter. Notekunnskapen kom sent til utkantstrøkene i Nord-Norge, og de geografiske forhold gjorde det heller ikke lettere å satse på en slik virksomhet. Et mer omfattende arbeid på dette feltet er blitt gjennomført i de senere årene av Ole Rabliås (f. 1927) og Sverre Mogård-Larsen (f. 1932), som har samlet og fått utgitt hundrevis av folketoner fra Helgeland som ellers ville ha gått tapt. Som ansatte ved Nesna Lærerhøgskole har de ført denne kulturarven videre til studenter og andre interesserte. Både Ole Rabliås og Sverre Mogård-Larsen spiller på Folketoner fra Helgeland. == Sporliste == «Sjung Amen!» (fra Mo i Rana) «Hysj... dæ kom ein ma'nn» (fra Dønna) «Kom Rauskolten, kom» (fra Træna) «Alle killebokkan i marken» (fra Alstahaug) «Så reiste meg ut i bygda» (fra Sømna) «Deppe, deppe due» (fra Hattfjelldal) «Han Hakætor vaknæ» (fra Vefsn) «Her kjem en slark uti vår gård» (etter Anton Grønvikmo, Bleikvasslia, Hemnes) «So, ro godt barn» (fra Onøy, Lurøy) «Reinlender» etter Johan K. Bessedør, Bleikvasslia «Brurmarsj fra Utskarpen» (fra Utskarpen, Rana «Sullan, Lullan lite ban» (fra Varntresk, Hattfjelldal) «Tommeltott, slikkepott» (fra Grane «Lite bane» (fra Velfjord, Brønnøy) «Kari satt på galastaur» (fra Herøy) «Roa, roa bane» (fra Træna) «Streiken i Dunderlandsdalen i 1903» (Skillingsvise fra Rana) «Hei å hå, hei å hå» (fra Leirfjord) «Vårløsningen» (komponert av Mikael Sæteren, f. 1918, Hattfjelldal) «Reven og bonden» (fra Rana) «Lokk fra Dunderlandsdalen» (fra Rana) «Då eg va ei lita taus» (fra Rana) «Mor Firslings Vuggesang» (fra Rana) «En gamal grå bonde» (fra Rana) «Vals fra Åkervik» (komponert av Erling Sjåvik, f. 1918, Hattfjelldal) «Dagen viker og går bort» (fra Hemnes) «Sjung Amen!» (fra Rana) == Besetning == Helgeland kammerkor, dir. Christopher Eva Tor-Petter Aanes: sang Hazel Eilertsen: sang Ove Larsen: fiolin Ole Rabliås: fiolin Snorre M. Sivertsen: gitar Sverre Mogård-Larsen: kontrabass Trond Carlsen: trommer Hilde Skjevelnes Henriksen: fløyte Jim Ronny Lorentzen: el gitar Syver Olstad: trekkspill, gitar og kontrabass Geir Henningsen: trekkspill Vegard By: orgel == Anmeldelser == Brønnøysunds Avis, 10. desember 2005: Koret har ikke bare sørga for god regional spredning i kilde-materialet. De har også tatt hensyn til de ulike dialektene og deres særpreg, og de tar mål av seg til å synge folketonene med en uttale så autentisk som mulig for sted og tid... Klangen fra kirkerommet i Alstahaug kirke gjør sitt til at dette er blitt svært hørverdig korsang... Fleire dyktige musikere medvirker, og er med på å gjøre dette til en lokalkulturell fulltreffer. Helgeland Arbeiderblad, 19. desember 2005: En cd med folketoner må inneholde bånsuller, og «Sullan, Lullan lite ban» fra Varntresk nedtegnet av Ole Rabliås er en liten perle. Enkelt framført av koret, med en inderlighet som absolutt bør få barn til å sove også i 2005. Barneregler er et annet tema som må være med, og en artig versjon av «Tommeltott, slikkepott» fra Sømna er en godbit... Koret er ikke med på alle folketonene, og «Vals fra Åkervik», etter Erling Sjåvik fra Hattfjelldal, blir framført av Vegard By på orgelet i Alstahaug kirke. En fin og enkel vals som får en flott stemning gjennom denne tolkingen. == Litteratur == Arne Bech, Fire religiøse folketoner fra Helgeland. Norsk Musikforlag, 1982. Christopher Eva, 5 folkeviser fra Rana arrangert for blandet kor. Musikk-Husets Forlag, 2002. Christopher Eva, 7 folketoner fra Helgeland arrangert for blandet kor. Musikk-Husets Forlag, 2009. Ivar Roger Hansen, Gammel kultur på Helgeland. Mo, Nordland, 1986. ISBN 82-991441-0-8. Sverre Mogård-Larsen, Helgelandssang IV. Høgskolen i Nesna, 1993. ISBN 82-7569-010-2. Sverre Mogård-Larsen, Bånsullene: en del av vår musikalske kulturarv. Norsk Førskolelærerblad nr. 26, 1995 Ole Tobias Olsen, Folketonar frå Nordland. Noregs Boklag, 1982. ISBN 82-522-0491-0. Ole Rabliås, Folkemusikk på Helgeland. Høgskolen i Nesna, 1988. (Ny utgave 2006). ISBN 82-7569-139-7. Ole Rabliås, Hajn Grønvikmo fra Årbok for Helgeland 2002. Helgeland historielag, 2002. Øistein Sommerfeldt, Sjung Amen: Kantate bygd over religiøse folketoner, Op. 58. Norsk Musikforlag, 1981.	Folketoner fra Helgeland er en CD-plate gitt ut av Helgeland kammerkor, et regionalt kor for Helgeland. Platen inneholder folketoner fra de fleste kommunene på Helgeland – fra Rana i nord til Sømna i sør, fra Træna langt ute i havgapet til fjellene og grenseområdet rundt Røssvatn.	194,597
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Martin_Mj%C3%B8en	2023-02-04	Johan Martin Mjøen	['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Alta', 'Kategori:Personer fra Alta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Finnmark', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Finnmark']	Johan Martin Mjøen (født 17. august 1883 i Alta, død 25. mars 1966) var en norsk gårdbruker, forretningsmann og politiker (Venstre). Mjøen var, som sin far, småbruker. Videre var han fra 1913 til 1925 disponent ved AS Altenskifer. Fra 1910 til 1925 var han medlem av Alta herredsstyre, fra 1922 som kommunens ordfører. I 1924 ledet han også Finnmark fylkesting. I 1925 ble han innvalgt på Stortinget som tredje representant fra Finnmark, et verv han hadde i tre perioder (til 1933). De to første periodene satt han i skog- og vassdragskomiteen, den siste i vei- og jernbanekomiteen. Etter tida på Stortinget gikk han tilbake til skiferbransjen som statens oppsynsmann ved skiferbrudda i Alta. Mjøen hadde underoffiserseksamen og under den tyske invasjonen i 1940 var han sjef for et øvelseskompani på Altagård fram til kapitulasjonen 9. juni. Videre under krigen satt han flere perioder i fangeleir i Tromsø. Etter krigen var han midlertidig distriktsintendant for gjenreisinga i distrikt II, Alta.	Johan Martin Mjøen (født 17. august 1883 i Alta, død 25. mars 1966) var en norsk gårdbruker, forretningsmann og politiker (Venstre). Mjøen var, som sin far, småbruker. Videre var han fra 1913 til 1925 disponent ved AS Altenskifer. Fra 1910 til 1925 var han medlem av Alta herredsstyre, fra 1922 som kommunens ordfører. I 1924 ledet han også Finnmark fylkesting. I 1925 ble han innvalgt på Stortinget som tredje representant fra Finnmark, et verv han hadde i tre perioder (til 1933). De to første periodene satt han i skog- og vassdragskomiteen, den siste i vei- og jernbanekomiteen. Etter tida på Stortinget gikk han tilbake til skiferbransjen som statens oppsynsmann ved skiferbrudda i Alta. Mjøen hadde underoffiserseksamen og under den tyske invasjonen i 1940 var han sjef for et øvelseskompani på Altagård fram til kapitulasjonen 9. juni. Videre under krigen satt han flere perioder i fangeleir i Tromsø. Etter krigen var han midlertidig distriktsintendant for gjenreisinga i distrikt II, Alta. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Johan Martin Mjøen hos Norsk senter for forskningsdata	Johan Martin Mjøen (født 17. august 1883 i Alta, død 25.	194,598
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Palou%C5%A1	2023-02-04	Jan Palouš	['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra České Budějovice', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske ishockeyspillere']	Jan Arnold Palouš (født 25. oktober 1888 i České Budějovice, død 25. september 1971 i Praha) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Palouš vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey.	Jan Arnold Palouš (født 25. oktober 1888 i České Budějovice, død 25. september 1971 i Praha) var en tsjekkoslovakisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix. Palouš vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det tsjekkoslovakiske laget som kom på tredjeplass i ishockeyturneringen bak Canada og USA. Tsjekkoslovakia spilte tre kamper i turneringen, i første kampen tapte de mot Canada med 0-15 og i neste kamp tapte de med 0-16 til USA. I kampen om bronsemedaljene beseiret de Sverige med 1-0. Ishockeyturneringen i Antwerpen var også det første verdensmesterskapet i ishockey. == OL- og VM-medaljer == OL 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) VM 1920 Antwerpen - Bronse i ishockey (Tsjekkoslovakia) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jan Palouš – Olympedia (en) Jan Palouš – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jan Palouš – databaseOlympics.com (arkivert) (cz) Jan Palouš – Tsjekkias olympiske komité (en) Jan Palouš – Eurohockey.com (en) Jan Palouš – Eliteprospects.com	Jan Arnold Palouš (født 25. oktober 1888 i České Budějovice, død 25.	194,599

Subsets and Splits

No saved queries yet

Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.