url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Signalen_(Hurdal) | 2023-02-04 | Signalen (Hurdal) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Signalen er et fjell i Hurdal kommune i Akershus, rett nordøst for innsjøen Øyangen. Fjellet har en høyde på 694 meter over havet og er det 10. høyeste i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Signalen er et fjell i Hurdal kommune i Akershus, rett nordøst for innsjøen Øyangen. Fjellet har en høyde på 694 meter over havet og er det 10. høyeste i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Referanser == | Signalen er et fjell i Hurdal kommune i Akershus, rett nordøst for innsjøen Øyangen. Fjellet har en høyde på 694 meter over havet og er det 10. | 194,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Ivkovi%C4%87 | 2023-02-04 | Vladimir Ivković | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dubrovnik', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | Vladimir Ivković (født 25. juli 1929 i Dubrovnik) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Ivković vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ivković spilte to kamper i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finaletunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Ivković spilte to kamper.
| Vladimir Ivković (født 25. juli 1929 i Dubrovnik) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Ivković vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ivković spilte to kamper i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finaletunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Ivković spilte to kamper.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
1956 Melbourne - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vladimir Ivković – Olympics.com
(en) Vladimir Ivković – Olympic.org
(en) Vladimir Ivković – Olympedia
(en) Vladimir Ivković – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Vladimir Ivković – Kroatias olympiske komité | Vladimir Ivković (født 25. juli 1929 i Dubrovnik) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne. | 194,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fallhaugen | 2023-02-04 | Fallhaugen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Gran', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Fallhaugen er et fjell i Tingelstad allmenning, på grensa mellom Hurdal kommune i Viken og Gran kommune i Innlandet. Fjellet er småkupert på toppen, med flere lokale høydepunkter. Det høyeste punktet ligger så å si på fylkesgrensa, 690 moh. Den østre toppen ligger i Hurdal, om lag 350 meter øst for fylkesgrensa, og har en høyde på 686,1 moh.
| Fallhaugen er et fjell i Tingelstad allmenning, på grensa mellom Hurdal kommune i Viken og Gran kommune i Innlandet. Fjellet er småkupert på toppen, med flere lokale høydepunkter. Det høyeste punktet ligger så å si på fylkesgrensa, 690 moh. Den østre toppen ligger i Hurdal, om lag 350 meter øst for fylkesgrensa, og har en høyde på 686,1 moh.
== Referanser == | Fallhaugen er et fjell i Tingelstad allmenning, på grensa mellom Hurdal kommune i Viken og Gran kommune i Innlandet. Fjellet er småkupert på toppen, med flere lokale høydepunkter. | 194,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Dommersnes | 2023-02-04 | Liv Dommersnes | ['Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater'] | Liv Dommersnes (tidligere Liv Strømsted; født 28. september 1922 i Oslo, død 6. april 2014 samme sted) var en norsk skuespiller, diktoppleser og statsstipendiat.
Hun var elev av teatersjef Bjørn Bjørnson (1859–1942) og debuterte på Nationaltheatret i Bjørnsons siste oppsetning av Geografi og Kærlighed av faren Bjørnstjerne Bjørnson. Hun var ansatt der 1941–45, 1949–62 og fra 1985 til pensjonsalderen. For øvrig spilte hun ved Studioteatret 1945–49, Edderkoppen 1962–63 og Oslo Nye Teater 1964–65. I perioden 1965–85 arbeidet hun hovedsakelig som tolker av lyrikk.
Dommersnes ble statsstipendiat i 1984, mottok Oslo bys kunstnerpris i 1985, Herman Wildenveys Poesipris i 1999 og Anders Jahres kulturpris i 2000. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2000. Dommersnes var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2001 utga hun erindringsboken Alt har sin tid.
| Liv Dommersnes (tidligere Liv Strømsted; født 28. september 1922 i Oslo, død 6. april 2014 samme sted) var en norsk skuespiller, diktoppleser og statsstipendiat.
Hun var elev av teatersjef Bjørn Bjørnson (1859–1942) og debuterte på Nationaltheatret i Bjørnsons siste oppsetning av Geografi og Kærlighed av faren Bjørnstjerne Bjørnson. Hun var ansatt der 1941–45, 1949–62 og fra 1985 til pensjonsalderen. For øvrig spilte hun ved Studioteatret 1945–49, Edderkoppen 1962–63 og Oslo Nye Teater 1964–65. I perioden 1965–85 arbeidet hun hovedsakelig som tolker av lyrikk.
Dommersnes ble statsstipendiat i 1984, mottok Oslo bys kunstnerpris i 1985, Herman Wildenveys Poesipris i 1999 og Anders Jahres kulturpris i 2000. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2000. Dommersnes var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2001 utga hun erindringsboken Alt har sin tid.
== Familie og personlige forhold ==
Hun var datter av Jørgen Andreas Strømsted (1891–1942) og Signe Beatrice Hansen (1893–1984). Faren drev butikk. I 1945 giftet hun seg med skuespiller Jens Bolling (1915–92). Sønnen Svein Bolling (født 1948) ble en anerkjent maler. De skilte seg i 1952, og hun var i et forhold med forfatteren Johan Borgen (1902–79) og samboer med skuespilleren Olafr Havrevold (1895–1972). Så giftet hun seg i 1968 med overlege Ivar Dommersnes (1913–94) og flyttet til Stavanger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv Dommersnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liv Dommersnes på Internet Movie Database
(no) Liv Dommersnes hos Sceneweb | Dommersnes er et sted i Vikebygd i Vindafjord kommune. Det er et poststed med postnummer 5568. | 194,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liskampen | 2023-02-04 | Liskampen | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Liskampen er et fjell rett vest for Liskollen i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 683 meter over havet og er det 12. høyeste fjellet i Akershus av fjellet med primærfaktor på minst 50 meter.
| Liskampen er et fjell rett vest for Liskollen i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 683 meter over havet og er det 12. høyeste fjellet i Akershus av fjellet med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Referanser == | Liskampen er et fjell rett vest for Liskollen i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 683 meter over havet og er det 12. | 194,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zdravko_Je%C5%BEi%C4%87 | 2023-02-04 | Zdravko Ježić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 19. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dubrovnik', 'Kategori:Personer fra Nis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960'] | Zdravko Ježić (født 17. august 1931 i Niš, død 19. juni 2005 i New York) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok flere olympiske leker 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Ježić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ježić spilte alle ni kampene
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Ježić spilte alle sju kampene i OL-turneringen.
| Zdravko Ježić (født 17. august 1931 i Niš, død 19. juni 2005 i New York) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok flere olympiske leker 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Ježić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ježić spilte alle ni kampene
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Ježić spilte alle sju kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
1956 Melbourne - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zdravko Ježić – Olympics.com
(en) Zdravko Ježić – Olympic.org
(en) Zdravko Ježić – Olympedia
(en) Zdravko Ježić – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Zdravko Ježić – Kroatias olympiske komité
(en) Zdravko Ježić – Swimming Hall of Fame | Zdravko Ježić (født 17. august 1931 i Niš, død 19. | 194,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurieston | 2023-02-04 | Laurieston | ['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Glasgows geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Laurieston er et område i den skotske byen Glasgow. Det ligger like syd for sentrum i byen på elvebredden til Clyde og er innenfor det større området kalt Gorbals.
Laurieston er betjent av Bridge Street undergrunnsstasjon på Glasgows undergrunnsbane. | Laurieston er et område i den skotske byen Glasgow. Det ligger like syd for sentrum i byen på elvebredden til Clyde og er innenfor det større området kalt Gorbals.
Laurieston er betjent av Bridge Street undergrunnsstasjon på Glasgows undergrunnsbane. | Laurieston er et område i den skotske byen Glasgow. Det ligger like syd for sentrum i byen på elvebredden til Clyde og er innenfor det større området kalt Gorbals. | 194,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zdravko-%C4%86iro_Kova%C4%8Di%C4%87 | 2023-02-04 | Zdravko-Ćiro Kovačić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Šibenik', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | Zdravko-Ćiro Kovačić (født 6. juli 1925 i Šibenik, død 1. april 2015 i Rijeka) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Kovačić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL i 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden var 2–2 mot Ungarn, 4–2 over USA og 3–1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge fem poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13–4 mot Jugoslavias 9–5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen, som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kovačić spilte alle ni kampene som målvakt.
Fire år senere, under OL i 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper, tapte én og spilte én uavgjort av de fem kampene. Ungarn, som vant alle fem kampene, fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Kovačić spilte alle sju kampene i OL-turneringen som målvakt.
| Zdravko-Ćiro Kovačić (født 6. juli 1925 i Šibenik, død 1. april 2015 i Rijeka) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Kovačić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL i 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden var 2–2 mot Ungarn, 4–2 over USA og 3–1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge fem poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13–4 mot Jugoslavias 9–5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen, som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kovačić spilte alle ni kampene som målvakt.
Fire år senere, under OL i 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper, tapte én og spilte én uavgjort av de fem kampene. Ungarn, som vant alle fem kampene, fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Kovačić spilte alle sju kampene i OL-turneringen som målvakt.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
1956 Melbourne - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Eksterne lenker ==
(en) Zdravko-Ćiro Kovačić – Olympics.com
(en) Zdravko-Ćiro Kovačić – Olympic.org
(en) Zdravko-Ćiro Kovačić – Olympedia
(en) Zdravko-Ćiro Kovačić – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Zdravko-Ćiro Kovačić – Kroatias olympiske komité
(en) Zdravko-Ćiro Kovačić – Swimming Hall of Fame | Zdravko-Ćiro Kovačić (født 6. juli 1925 i Šibenik, død 1. | 194,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diffraksjon | 2023-02-04 | Diffraksjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spektroskopi', 'Kategori:Stubber 2018-05'] | Når bølger (av f.eks. lyd eller lys) sendes igjennom snevre åpninger godt og vel på størrelse med bølgenes lengde, spres de i bestemte mønstre: Dette fenomen kalles for diffraksjon. Et eksempel på optisk diffraksjon ses på CD- og DVD-plater, hvor informasjonen på «data-siden» danner et mer eller mindre regelmessig mønster med detaljer på størrelse med lysbølger. Lys med forskjellige bølgelengder (dvs. forskjellige farger) reflekteres i forskjellige retninger, så sett i ellers «fargeløst» hvitt lys stråler platen i fargerike «regnbuemønstre».
| Når bølger (av f.eks. lyd eller lys) sendes igjennom snevre åpninger godt og vel på størrelse med bølgenes lengde, spres de i bestemte mønstre: Dette fenomen kalles for diffraksjon. Et eksempel på optisk diffraksjon ses på CD- og DVD-plater, hvor informasjonen på «data-siden» danner et mer eller mindre regelmessig mønster med detaljer på størrelse med lysbølger. Lys med forskjellige bølgelengder (dvs. forskjellige farger) reflekteres i forskjellige retninger, så sett i ellers «fargeløst» hvitt lys stråler platen i fargerike «regnbuemønstre».
== Se også ==
Interferens | Når bølger (av f.eks. | 194,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venera_Tsjernysjova | 2023-02-04 | Venera Tsjernysjova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1984', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1985', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1986', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1987', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1988', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske skiskyttere', 'Kategori:Skiskytingstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Venera Tsjernysjova (rus. Венера Чернышова) (født 5. mars 1954) er en tidligere russisk skiskytter som representerte Sovjetunionen. Hun ble verdensmester på både 5 km og 10 km skiskyting i 1984. | Venera Tsjernysjova (rus. Венера Чернышова) (født 5. mars 1954) er en tidligere russisk skiskytter som representerte Sovjetunionen. Hun ble verdensmester på både 5 km og 10 km skiskyting i 1984. | Venera Tsjernysjova (rus. Венера Чернышова) (født 5. | 194,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lovro_Radonji%C4%87 | 2023-02-04 | Lovro Radonjić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Jugoslaviske svømmere', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dubrovnik-Neretva fylke', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960'] | Lovro Radonjić (født 26. november 1925 i Korčula, død 31. juli 1990) var en jugoslavisk vannpolospiller og svømmer som deltok flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Radonjić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Radonjić spilte alle ni kampene.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Radonjić spilte seks kamper i OL-turneringen.
Radonjić deltok som svømmer på 200 meter butterfly under sommer-OL 1960 i Roma men ble utslått i den innledende runden.
| Lovro Radonjić (født 26. november 1925 i Korčula, død 31. juli 1990) var en jugoslavisk vannpolospiller og svømmer som deltok flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Radonjić vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Radonjić spilte alle ni kampene.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo. Finalerunden besto av seks lag, det jugoslaviske laget vant tre kamper og tapte en og spilte en uavgjort av de fem kampene. Ungarn som vant alle fem kampene fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Radonjić spilte seks kamper i OL-turneringen.
Radonjić deltok som svømmer på 200 meter butterfly under sommer-OL 1960 i Roma men ble utslått i den innledende runden.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
1956 Melbourne - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Eksterne lenker ==
(en) Lovro Radonjić – Olympics.com
(en) Lovro Radonjić – Olympic.org
(en) Lovro Radonjić – Olympedia
(en) Lovro Radonjić – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Lovro Radonjić – Kroatias olympiske komité | Lovro Radonjić (født 26. november 1925 i Korčula, død 31. | 194,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_Newell | 2023-02-04 | Andrew Newell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Langrennsløpere fra USA', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bennington County i Vermont', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andrew Newell (født 30. november 1983 i Bennington, Vermont) er en amerikansk tidligere langrennsløper. Newell konkurrerte internasjonalt første gang i 2001 og debuterte i verdenscupen i langrenn sesongen 2003/04.
Hans beste plassering i et verdensmesterskap er femteplassen fra sprinten i 2007. Newell har også deltatt i et OL, i Torino i 2006, og der tok han 16.-plass på sprinten og 13.-plass på sprintstafetten sammen med Chris Cook.
Han har flere ganger vunnet sprint i det nasjonale mesterskapet i USA. Newell har to pallplasseringer i verdenscupen, en tredjeplass fra sprinten i Changchun i 2006 og en andreplass fra sprinten i Lahtis i 2008. Han ble også nummer seks i verdenscupen i sprint sammenlagt i 2007 og nummer ti i 2008.
| Andrew Newell (født 30. november 1983 i Bennington, Vermont) er en amerikansk tidligere langrennsløper. Newell konkurrerte internasjonalt første gang i 2001 og debuterte i verdenscupen i langrenn sesongen 2003/04.
Hans beste plassering i et verdensmesterskap er femteplassen fra sprinten i 2007. Newell har også deltatt i et OL, i Torino i 2006, og der tok han 16.-plass på sprinten og 13.-plass på sprintstafetten sammen med Chris Cook.
Han har flere ganger vunnet sprint i det nasjonale mesterskapet i USA. Newell har to pallplasseringer i verdenscupen, en tredjeplass fra sprinten i Changchun i 2006 og en andreplass fra sprinten i Lahtis i 2008. Han ble også nummer seks i verdenscupen i sprint sammenlagt i 2007 og nummer ti i 2008.
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrew Newell – Olympics.com
(en) Andrew Newell – Olympic.org
(en) Andrew Newell – Olympedia
(en) Andrew Newell – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andrew Newell – USAs olympiske komité
(en) Andrew Newell – FIS (langrenn)
Offisielt nettsted
(en) Andrew Newell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Andrew Newell (født 30. november 1983 i Bennington, Vermont) er en amerikansk tidligere langrennsløper. | 194,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlie_Roberts | 2023-02-04 | Charlie Roberts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Grimsby Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Darlington'] | Charles «Charlie» Roberts (født 6. april 1883, død 7. august 1939) var en engelsk fotballspiller. Han var også en av grunnleggerne av spillerforeningen i England, Players Union som nå heter Professional Footballers' Association (PFA).
Charlie Roberts ble kjøpt til Manchester United av manager Ernest Magnall i 1903 fra Grimsby Town for £600, noe som var rekordsum for fotballoverganger dengang. Magnall ble sterkt kritisert av klubbens styre, men det skulle vise seg at han var verdt pengene.
Han fikk sine tre landskamper i 1905 samme år som han ble utnevnt til kaptein for Manchester United, men ble utestengt for videre landslagsspill av FA fordi han var med og startet Players Union i 1907. Så i 1908 var han den første kapteinen for Manchester United som løftet ligatrofeet over hodet, og sesongen etter førte han klubben til seier i FA-cupen.
Sommeren 1909 suspenderte FA likegodt hele laget til Manchester United fordi de nektet å melde seg ut av spillerforeningen. Dette førte til en sterkt tilspisset situasjon, der de utestengte spillerne dannet utbryterklubben The Outcasts F.C.
Charlie Roberts var etter hvert blitt Manchester Uniteds viktigste forsvarsspiller i den berømte forsvarsrekken Duc-ro-bel sammen med Dick Duckworth og Alec Bell, og i kampen mot FA hadde han dessuten god støtte av en annen storspiller, superstjernen Billy Meredith. Konflikten løste seg dagen før første kamp i sesongen. Spillerne fikk fortsatt lov til å være medlem av spillerforeningen, og Charlie Roberts fikk fortsette sitt arbeid i fagorganisasjonen.
Når de endelig kom i gang med fotballen i 1909-10 førte han likesågodt klubben sin til sitt andre ligamesterskap.
I 1913 gikk han over til Oldham Athletic der han var kaptein for laget i deres mest suksessfulle sesong noensinne, med andreplass i ligaen. Så satte første verdenskrig en stopper for hans videre karriere som spiller.
Han fortsatte i spillerforeningen som formann fram til 1. juli 1921, da han tok over som manager i sin tidligere klubb Oldham Athletic. Jobben ble meget kortvarig ettersom han gikk av 31. januar 1922 etter bare 27 kamper. Etter fotballkarrieren jobbet han i en tobakks-butikk og lanserte et eget sigarett-merke kalt Ducrobel, til ære for tiden i United.
Han døde i sitt hjem i Manchester 7. august 1939 kort tid etter en kranieoperasjon.
| Charles «Charlie» Roberts (født 6. april 1883, død 7. august 1939) var en engelsk fotballspiller. Han var også en av grunnleggerne av spillerforeningen i England, Players Union som nå heter Professional Footballers' Association (PFA).
Charlie Roberts ble kjøpt til Manchester United av manager Ernest Magnall i 1903 fra Grimsby Town for £600, noe som var rekordsum for fotballoverganger dengang. Magnall ble sterkt kritisert av klubbens styre, men det skulle vise seg at han var verdt pengene.
Han fikk sine tre landskamper i 1905 samme år som han ble utnevnt til kaptein for Manchester United, men ble utestengt for videre landslagsspill av FA fordi han var med og startet Players Union i 1907. Så i 1908 var han den første kapteinen for Manchester United som løftet ligatrofeet over hodet, og sesongen etter førte han klubben til seier i FA-cupen.
Sommeren 1909 suspenderte FA likegodt hele laget til Manchester United fordi de nektet å melde seg ut av spillerforeningen. Dette førte til en sterkt tilspisset situasjon, der de utestengte spillerne dannet utbryterklubben The Outcasts F.C.
Charlie Roberts var etter hvert blitt Manchester Uniteds viktigste forsvarsspiller i den berømte forsvarsrekken Duc-ro-bel sammen med Dick Duckworth og Alec Bell, og i kampen mot FA hadde han dessuten god støtte av en annen storspiller, superstjernen Billy Meredith. Konflikten løste seg dagen før første kamp i sesongen. Spillerne fikk fortsatt lov til å være medlem av spillerforeningen, og Charlie Roberts fikk fortsette sitt arbeid i fagorganisasjonen.
Når de endelig kom i gang med fotballen i 1909-10 førte han likesågodt klubben sin til sitt andre ligamesterskap.
I 1913 gikk han over til Oldham Athletic der han var kaptein for laget i deres mest suksessfulle sesong noensinne, med andreplass i ligaen. Så satte første verdenskrig en stopper for hans videre karriere som spiller.
Han fortsatte i spillerforeningen som formann fram til 1. juli 1921, da han tok over som manager i sin tidligere klubb Oldham Athletic. Jobben ble meget kortvarig ettersom han gikk av 31. januar 1922 etter bare 27 kamper. Etter fotballkarrieren jobbet han i en tobakks-butikk og lanserte et eget sigarett-merke kalt Ducrobel, til ære for tiden i United.
Han døde i sitt hjem i Manchester 7. august 1939 kort tid etter en kranieoperasjon.
== Meritter ==
Ligamester
1907-08
1909-10FA-cup vinner
1909Lagkaptein for Manchester United 1905–1913
Lagkaptein for Oldham Athletic 1913–1915
== Eksterne lenker ==
Charlie Roberts på nettsiden spartacus | 31 (0) 271 (22) 72 (0) 334 (22) | | 194,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Boas | 2023-02-04 | Franz Boas | ['Kategori:Antropologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Lingvister av Na-dené-språk', 'Kategori:Lingvister av haida', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Minden', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uto-aztekiske språk'] | Franz Boas (født 9. juli 1858 i Minden i Tyskland, død 21. desember 1942 i New York City) var en tysk-amerikansk antropolog, og en av fagets første pionérer da han fikk fram viktigheten av feltarbeid. Han er derfor også blitt kalt «den moderne antropologiens far».
I startfasen var det nok mest fascinasjonen av det fremmedartede som drev ham, og feltnotatene ble gjort noen form for mål og mening, men etter hvert kom det større planmessighet inn i tilnærmingsmåten. Boas er i ettertid kjent for å ha introdusert vitenskapelige metoder i studiet av samfunn og kultur.
Blant hans mange elever var lingvisten Edward Sapir og antropologene Alfred Kroeber, Margaret Mead og Ruth Benedict.
| Franz Boas (født 9. juli 1858 i Minden i Tyskland, død 21. desember 1942 i New York City) var en tysk-amerikansk antropolog, og en av fagets første pionérer da han fikk fram viktigheten av feltarbeid. Han er derfor også blitt kalt «den moderne antropologiens far».
I startfasen var det nok mest fascinasjonen av det fremmedartede som drev ham, og feltnotatene ble gjort noen form for mål og mening, men etter hvert kom det større planmessighet inn i tilnærmingsmåten. Boas er i ettertid kjent for å ha introdusert vitenskapelige metoder i studiet av samfunn og kultur.
Blant hans mange elever var lingvisten Edward Sapir og antropologene Alfred Kroeber, Margaret Mead og Ruth Benedict.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Franz Boas stammet fra en familie som stod i en lang jødisk trostradisjon, med et navn av hebraisk herkomst: Boas. Slekten hadde bodd i Westfalen i alle fall siden 1670. Franz Boas' bestefar, kjøpmannen Feibes Boas, gikk i 1821 borgerrett i byen Minden.
Boas' foreldre var Meier Boas (født 10. november 1823 i Minden; død 21. februar 1899 i Berlin) og Sophie Boas født Meyer (født 12. juli 1828 i Minden; død 1916). De hadde fem barn; Franz Boas var det tredje av dem.
En inngiftet onkel på morssiden var barnelegen Abraham Jacobi.
=== Karriere som antropolog ===
Boas hadde tatt doktorert i fysikk og habilitert seg i geografi i Tyskland innen han kom til å begynne med antropologi. Han forestod 1883-84 en meteorologisk statjon på Baffinøya, og fikk da anledning til å studere eskimoenes liv, noe som førte ham over på antropologiens område.
Etter en tids ansettelse ved Museum für Völkerkunde i Berlin flyttet Boas i 1886 over til Amerika, der han i 1899 ble professor ved Columbiauniversitetet i New York City.
Boas utførte flere frukttbare forskningsreiser, særskilt til deet nordvestre Amerika, der han samlet et stort vitenskapelig materiale. Han var også leder for den store Jesup North Pacific expedition som hadde til oppgave å studere sambandet mellom folk og kulturer i Amerika og Asia.
Boas tok tidlig avstand fra Lewis Henry Morgans utviklingsmodell og regnes ikke bare som den amerikanske antropologiens far, men som en av de mest toneangivende tidlige antropologer overhodet.
Blant Boas skrifter kan særlig nevnes The central Eskimo (1888), The Growth of Children (1896), The Mind of Primitive Man (1911), Indianische Sagen von der nordpacifischen Küste Amerikas (1895) og Primitive Art (1927).
=== Familie ===
Den 10. mars 1887 ble Franz Boas gift med Maria Krackowizer (født 3. august 1861 i Brooklyn; død 16. desember 1929 i Grantwood, New Jersey) i New York. Hun var datter av kirurgen Ernst Krackowizer (1821–1875), dom hadde flyktet til USA fra Wien etter den tyske revolusjon 1848/1849. Franz og Maria Boas fikk sks barn; det yngste danseterapeuten Franziska Boas.
== Referanser == | Franz Boas (født 9. juli 1858 i Minden i Tyskland, død 21. | 194,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eukratides_I | 2023-02-04 | Eukratides I | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk-baktriske konger', 'Kategori:Greske konger fra oldtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Eukratides I (regjerte ca. 170 f.Kr. – 145 f.Kr.) var en av de mest betydningsfulle gresk-baktriske konger. Han avløste herskerdynastiet til Euthydemus I og erstattet det med sin egen slekt. Han kjempet mot de indo-greske konger, de hellenistiske konger lengst øst i nordvestlige India, holdt for en tid områder så langt unna som til elven Indus, inntil han til slutt ble beseiret og presset tilbake til Baktria. Eukratides administrerte en omfattende myntpreging, noe som antyder et styre av betydelig viktighet.
| Eukratides I (regjerte ca. 170 f.Kr. – 145 f.Kr.) var en av de mest betydningsfulle gresk-baktriske konger. Han avløste herskerdynastiet til Euthydemus I og erstattet det med sin egen slekt. Han kjempet mot de indo-greske konger, de hellenistiske konger lengst øst i nordvestlige India, holdt for en tid områder så langt unna som til elven Indus, inntil han til slutt ble beseiret og presset tilbake til Baktria. Eukratides administrerte en omfattende myntpreging, noe som antyder et styre av betydelig viktighet.
== Liv ==
=== Statskupp ===
Eukratides kom til makten ved å velte det eksisterende dyanstiet til Euthydemus I i Baktria da dennes sønn drev på med å erobre nordvestlige India. Den kongen som Eukratides avsatte i Baktria var sannsynligvis Antimachus I.
Det er uklart om Eucratides var en baktrisk undersått eller småkonge som gjorde opprør, eller i henhold til en del forskere, en fetter av kong Antiokos IV Epifanes fra Selevkidriket som forsøkte å gjenvinne baktriske områder. Den romerske historikeren Junianus Justinus forklarer at Eukratides kom til tronen på omtrent den samme tiden som Mithridates, hvis styre er med sikkerhet kjent for å ha begynt i år 171 f.Kr., og således gitt en tilnærmet dato for tiltredelse’ tiltredelse:
«På omtrent den samme tid begynte to store menn å styre: Mithridates blant partianerne, og Eucratides blant baktrianerne.» Junianus Justinus XLI,6.Noen av Eukratides’ mynter avbilder sannsynligvis hans foreldre og hvor hans far blir navngitt Heliokles, og hans mor Laodice som bærer den kongelig diadem, og muligens var et medlem av Selevkidrikets kongelige familie.
Etter å ha blitt herre av Baktria erobret Eukratides også de vestlige delene av det indo-greske kongedømme. I henhold til den eneste gjenværende kilde, romeren Junianus Justinus, skal han ha beseiret Demetrios av India, men identiteten til denne kongen er uklart: det kan ha vært enten Demetrios I, eller Demetrios II.
«Eucratides ledet mange kriger med stort mot, og mens han var svekket av dem ble han beleiret av Demetrius, konge av inderne. Han (...) greide å overvinne 60 000 fiender med 300 soldater og således frigjort etter fire måneder, og satte India under sitt styre.» Junianus Justinus XLI,6.Numismatisk bevis tyder på at Eukratides var samtidig med de indo-greske kongene Apollodotos I, Antimakhos II og Menander I. Hans invasjoner i India er bevist ved hans rikelige mengder av tospråkelige mynter.
I vest begynte den partianske kong Mithradates I å øke sitt kongedømme og angrep Eukratides. Byen Herat falt i år 167 f.Kr. og partianerne lyktes å erobre to provinser mellom Baktria og Partia kalt Aspiones og Turiua i henhold til Strabo.
=== Død ===
Junianus Justinus avslutter sin redegjørelse av Eukratides' liv ved å hevde at den krigerske kongen ble myrdet på veg tilbake fra India av sin egen sønn (enten Eukratides II eller Heliokles I, skjønt det har vært spekulasjoner om at det kunne ha vært sønnen til hans fiende, Demetrios II), som hatet sin far så mye at han trakk sin fars lik etter stridsvognen:
«Da Eucratides reiste tilbake fra India ble han drept på tilbakereisen av sin sønn, som han hadde knyttet til sitt styre, og som, uten å skjule sitt fadermord, som om han ikke drepte en far, men en fiende, kjørte sin stridsvogn over sin fars blod, og ga ordre om at liket ble etterlatt uten å gravleggelses.» Junianus Justinus XLI,6Mordet på Eukratides førte sannsynligvis til en borgerkrig mellom familiens medlemmer. Etterfølgerne til Eukratides var Eukratides II og Heliokles I (145-130 f.Kr.), som var den siste greske konge som styrte over Baktria. Straks yuezhistammene overvant Heliokles mistet gresk-baktrierne kontrollen over provinsene nord for fjellene Hindu Kush.
To andre medlemmer av Eukratides’ dynasti var Platon og sannsynligvis Demetrios II, som ikke er identisk med den konge som Justinus hevdet var Eukratides’ fiende.Styret til gresk-baktrianerne kom snart til å vakle under disse tallrike krigene:
«Baktrianerne, involvert i ulike kriger, mistet ikke bare deres styre, men også deres frihet da de utmattet av deres kriger mot sogdianerne, arachotene, drangene, arianerne, og inderne ble de fullstendig knust som om druknet i alt deres blod av en fiende svakere enn dem selv, parianerne.» Junianus Justinus, XLI,6
== Referanser ==
== Litteratur ==
McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought. Comparative studies in Greek and Indian Philosophies. Allworth Press and the School of Visual Arts. ISBN 1-58115-203-5
Puri, B.N. (2000): Buddhism in Central Asia. Motilal Banarsidass Pub. ISBN 81-208-0372-8
Tarn, W.W.: The Greeks in Bactria and India. Cambridge University Press.
== Eksterne lenker ==
Coins of Eucratides
More coins of Eucratides | Eukratides I (regjerte ca. 170 f. | 194,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lucio_Ceccarini | 2023-02-04 | Lucio Ceccarini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Lucio Ceccarini (født 13. desember 1930 i Roma, død 14. juli 2009) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker og 1952 i Helsingfors.
Ceccarini vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ceccarini spilte en kamp i OL-turneringen.
| Lucio Ceccarini (født 13. desember 1930 i Roma, død 14. juli 2009) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker og 1952 i Helsingfors.
Ceccarini vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ceccarini spilte en kamp i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lucio Ceccarini – Olympics.com
(en) Lucio Ceccarini – Olympic.org
(en) Lucio Ceccarini – Olympedia
(en) Lucio Ceccarini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Lucio Ceccarini – Italias olympiske komité | Lucio Ceccarini (født 13. desember 1930 i Roma, død 14. | 194,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renato_De_Sanzuane | 2023-02-04 | Renato De Sanzuane | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Renato De Sanzuane (født 5. mars 1925 i Venezia, død 23. juni 1986 i Mestre) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
De Sanzuane vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. De Sanzuane spilte sju kamper i OL-turneringen.
| Renato De Sanzuane (født 5. mars 1925 i Venezia, død 23. juni 1986 i Mestre) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
De Sanzuane vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. De Sanzuane spilte sju kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Renato De Sanzuane – Olympics.com
(en) Renato De Sanzuane – Olympic.org
(en) Renato De Sanzuane – Olympedia
(en) Renato De Sanzuane – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Renato De Sanzuane – Italias olympiske komité | Renato De Sanzuane (født 5. mars 1925 i Venezia, død 23. | 194,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raffaello_Gambino | 2023-02-04 | Raffaello Gambino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 26. august', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Raffaello Gambino (født 18. april 1928 i Roma, død 26. august 1989) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Gambino vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Gambino spilte sju kamper i OL-turneringen som målvakt.
| Raffaello Gambino (født 18. april 1928 i Roma, død 26. august 1989) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Gambino vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Gambino spilte sju kamper i OL-turneringen som målvakt.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Raffaello Gambino – Olympics.com
(en) Raffaello Gambino – Olympic.org
(en) Raffaello Gambino – Olympedia
(en) Raffaello Gambino – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Raffaello Gambino – Italias olympiske komité | Raffaello Gambino (født 18. april 1928 i Roma, død 26. | 194,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurizio_Mannelli | 2023-02-04 | Maurizio Mannelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Maurizio Mannelli (født 1. januar 1930 Napoli, død 24. mai 2014) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Mannelli vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under Sommer-OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Mannelli spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
| Maurizio Mannelli (født 1. januar 1930 Napoli, død 24. mai 2014) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Mannelli vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under Sommer-OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Mannelli spilte alle åtte kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Maurizio Mannelli – Olympics.com
(en) Maurizio Mannelli – Olympic.org
(en) Maurizio Mannelli – Olympedia
(en) Maurizio Mannelli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Maurizio Mannelli – Italias olympiske komité | Maurizio Mannelli (født 1. januar 1930 Napoli, død 24. | 194,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlo_Peretti | 2023-02-04 | Carlo Peretti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Carlo Peretti (født 5. mars 1930 i Firenze, død 1. juni 2018) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Peretti vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Peretti spilte fem kamper i OL-turneringen.
| Carlo Peretti (født 5. mars 1930 i Firenze, død 1. juni 2018) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Peretti vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Peretti spilte fem kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carlo Peretti – Olympics.com
(en) Carlo Peretti – Olympic.org
(en) Carlo Peretti – Olympedia
(en) Carlo Peretti – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Carlo Peretti – Italias olympiske komité | Carlo Peretti (født 5. mars 1930 i Firenze, død 1. | 194,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enzo_Polito | 2023-02-04 | Enzo Polito | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Vincenzo «Enzo» Polito (født 29. oktober 1926 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Polito vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Polito spilte seks kamper i OL-turneringen.
| Vincenzo «Enzo» Polito (født 29. oktober 1926 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Polito vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Polito spilte seks kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Enzo Polito – Olympics.com
(en) Enzo Polito – Olympic.org
(en) Enzo Polito – Olympedia
(en) Enzo Polito – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Enzo Polito – Italias olympiske komité | Vincenzo «Enzo» Polito (født 29. oktober 1926 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors. | 194,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renato_Traiola | 2023-02-04 | Renato Traiola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Renato Traiola (født 19. desember 1924 i Napoli, død 18. januar 1988) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Traiola vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med som målvakt på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Traiola spilte en kamp som målvakt i OL-turneringen.
| Renato Traiola (født 19. desember 1924 i Napoli, død 18. januar 1988) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Traiola vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med som målvakt på det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Traiola spilte en kamp som målvakt i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Renato Traiola – Olympics.com
(en) Renato Traiola – Olympic.org
(en) Renato Traiola – Olympedia
(en) Renato Traiola – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Renato Traiola – Italias olympiske komité | Renato Traiola (født 19. desember 1924 i Napoli, død 18. | 194,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Riess | 2023-02-04 | Fritz Riess | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 15. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Førere i 24-timersløpet på Le Mans', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tyske Formel 1-førere'] | Fritz Riess (født 11. juli 1922, død 15. mai 1991) var en tysk racerfører fra Nürnberg i Tyskland. Han kjørte sitt eneste formel 1-løp i 1952. Det var Tysklands Grand Prix 1952, et løp hvor han fullførte på en syvendeplass, men fikk ingen poeng. Han er mer kjent som vinneren av 24-timersløpet på Le Mans, sammen med Hermann Lang, det samme året.
| Fritz Riess (født 11. juli 1922, død 15. mai 1991) var en tysk racerfører fra Nürnberg i Tyskland. Han kjørte sitt eneste formel 1-løp i 1952. Det var Tysklands Grand Prix 1952, et løp hvor han fullførte på en syvendeplass, men fikk ingen poeng. Han er mer kjent som vinneren av 24-timersløpet på Le Mans, sammen med Hermann Lang, det samme året.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere | |Sesonger = | 194,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gildo_Arena | 2023-02-04 | Gildo Arena | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Ermenegildo «Gildo» Arena (født 25. februar 1921 i Napoli, død 8. februar 2005 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller og svømmer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Arena ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Arena spilte seks kamper og scoret elleve mål i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Arena spilte alle åtte kampene.
| Ermenegildo «Gildo» Arena (født 25. februar 1921 i Napoli, død 8. februar 2005 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller og svømmer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Arena ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Arena spilte seks kamper og scoret elleve mål i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Arena spilte alle åtte kampene.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Gildo Arena – Olympics.com
(en) Gildo Arena – Olympic.org
(en) Gildo Arena – Olympedia
(en) Gildo Arena – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Gildo Arena – Italias olympiske komité | Ermenegildo «Gildo» Arena (født 25. februar 1921 i Napoli, død 8. | 194,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geminio_Ognio | 2023-02-04 | Geminio Ognio | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Genova', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Geminio Ognio (født 13. desember 1917, død 28. oktober 1990 i Roma) var en italiensk vannpolospiller og svømmer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Ognio ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Ognio spilte seks kamper og scoret fire mål i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ognio spilte fire kamper.
| Geminio Ognio (født 13. desember 1917, død 28. oktober 1990 i Roma) var en italiensk vannpolospiller og svømmer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Ognio ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Ognio spilte seks kamper og scoret fire mål i OL-turneringen.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Ognio spilte fire kamper.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
1952 Helsingfors - Bronse i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Geminio Ognio – Olympics.com
(en) Geminio Ognio – Olympic.org
(en) Geminio Ognio – Olympedia
(en) Geminio Ognio – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Geminio Ognio – Italias olympiske komité | Geminio Ognio (født 13. desember 1917, død 28. | 194,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cerusitt | 2023-02-04 | Cerusitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blyforbindelser', 'Kategori:Karbonatmineraler'] | Cerussitt, blykarbonat eller blyhvitt, er et mineral som består av blykarbonat (PbCO3), og er en viktig erts for bly. Navnet kommer fra latin cerussa, hvitt bly. Basisk blykarbonat ble først fremstilt av arabisk alkemist, Jabir ibn Hayyan (Geber), i det 8. århundre. Cerussa nativa ble nevnt av Conrad Gessner i 1565, og i 1832 brukte F. S. Beudant navnet cruse på mineralet, mens dagens form, cerussitt, er gitt av W. Haidinger (1845). Gruvearbeideres tidlige navn var blyspat og hvit-bly-erts.
Blyhvitt ble tatt i bruk som pigment til oljemaling og ble godt mottatt, siden det ga mere intens hvithet enn sinkoksidhvitt. Kjemien tilsier imidlertid at det endrer konsistens, og dermed farge, sammen med visse andre kjemikalier og pigmenter, hvorav kadmiumgult er det best kjente. Van Gogh malte i sin tid et bilde av noen solsikker. Bildet ble høyt verdsatt blant hans kunstnerkolleger for sin fargeintensitet, oppnådd ved nettopp å kombinere disse fargene. Bildet er i dag et eksempel på visnende solsikker, noe enhver omfattende bok om maleri og malerteknikker viser til som eksempel til ikke-etterfølgelse.
| Cerussitt, blykarbonat eller blyhvitt, er et mineral som består av blykarbonat (PbCO3), og er en viktig erts for bly. Navnet kommer fra latin cerussa, hvitt bly. Basisk blykarbonat ble først fremstilt av arabisk alkemist, Jabir ibn Hayyan (Geber), i det 8. århundre. Cerussa nativa ble nevnt av Conrad Gessner i 1565, og i 1832 brukte F. S. Beudant navnet cruse på mineralet, mens dagens form, cerussitt, er gitt av W. Haidinger (1845). Gruvearbeideres tidlige navn var blyspat og hvit-bly-erts.
Blyhvitt ble tatt i bruk som pigment til oljemaling og ble godt mottatt, siden det ga mere intens hvithet enn sinkoksidhvitt. Kjemien tilsier imidlertid at det endrer konsistens, og dermed farge, sammen med visse andre kjemikalier og pigmenter, hvorav kadmiumgult er det best kjente. Van Gogh malte i sin tid et bilde av noen solsikker. Bildet ble høyt verdsatt blant hans kunstnerkolleger for sin fargeintensitet, oppnådd ved nettopp å kombinere disse fargene. Bildet er i dag et eksempel på visnende solsikker, noe enhver omfattende bok om maleri og malerteknikker viser til som eksempel til ikke-etterfølgelse.
== Referanser == | thumb|280px|Cerusitt | 194,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pollokshields | 2023-02-04 | Pollokshields | ['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Glasgows geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Pollokshieldser et viktoriansk område og tidligere burgh i den sydlige delen av Glasgow i Skottland. I 2008 var innbyggertallet 21 299.Området ble etablert i 1849 og preges av bebyggelse bestående av eneboliger med hager, men har også flere bygårder. Området fikk status burgh i 1876, men ble innlemmet i det raskt voksende Glasgow i 1891. Flere av villaene er tegnet av Alexander Thomson og også Charles Rennie Mackintosh har tegnet flere bygårder i området.
Rådhuset i Pollokshields ble åpnet i 1890 og er et eksempel på den skotske renessanse.
| Pollokshieldser et viktoriansk område og tidligere burgh i den sydlige delen av Glasgow i Skottland. I 2008 var innbyggertallet 21 299.Området ble etablert i 1849 og preges av bebyggelse bestående av eneboliger med hager, men har også flere bygårder. Området fikk status burgh i 1876, men ble innlemmet i det raskt voksende Glasgow i 1891. Flere av villaene er tegnet av Alexander Thomson og også Charles Rennie Mackintosh har tegnet flere bygårder i området.
Rådhuset i Pollokshields ble åpnet i 1890 og er et eksempel på den skotske renessanse.
== Eksterne lenker ==
Pollokshields Øst på Understanding Glasgow
Pollokshields Vest på Understanding Glasgow | Pollokshieldser et viktoriansk område og tidligere burgh i den sydlige delen av Glasgow i Skottland. I 2008 var innbyggertallet 21 299. | 194,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_fulva | 2023-02-04 | Amara fulva | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amara fulva er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara fulva er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara fulva finnes i hele Europa, Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge' den regnes ikke som sjelden.
== Utseende ==
Amara fulva er 8-10,4 mm lang og lys på farge, litt gulbrun eller gul. Ofte har den innslag av en grønnlig farge. Brystskjoldets sidekant er markert som et skille mellom over og undersiden, helt bak til det utstikkende hjørnet. Sidene er ikke innsvinget og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår, men de har et stort porepunkt i framkanten, mellom den korte scuttelarrillen og sømmen.
== Levevis ==
Amara fulva på tørre og nesten vegetasjonsfrie steder, med sandgrunn. Den finnes langs vassdrag og innsjøer, men også ved marine strender. Larvene og de voksne (imago) lever som plantespisere.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1974. Coleoptera: Carabidae. Handbooks ident. Br. Insects 4 (2). side 1-146. British Entomological Society, London.
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
Lindroth, C.H. 1993. Våra skalbaggar och hur man kãnner igen dem (opptrykk av opprinnelig tre hefter (1942-1945. Bonnier forlag.) Fãltbiologerna. ca. 240 sider. ISBN 91-85094-722
== Eksterne lenker ==
(en) Amara fulva i Encyclopedia of Life
(en) Amara fulva i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara fulva hos Artsdatabanken
(sv) Amara fulva hos Dyntaxa
(en) Amara fulva hos Fauna Europaea
(en) Amara fulva hos ITIS
(en) Amara fulva hos NCBI
(en) Kategori:Amara fulva – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Amara fulva – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara fulva – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara fulva - BILDE - Photo.net
Amara fulva – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara fulva - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Amara fulva - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 194,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cesare_Rubini | 2023-02-04 | Cesare Rubini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medlemmer av Naismith Memorial Basketball Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Trieste', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Cesare Rubini (født 2. november 1923 i Trieste, død 8. februar 2011) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Rubini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
| Cesare Rubini (født 2. november 1923 i Trieste, død 8. februar 2011) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Rubini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og seier over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han en olympisk bronsemedalje i vannpolo med det italienske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Ungarn og Jugoslavia. Italias resultat i finalerunden som besto av fire lag; 2-7 mot gullvinnerne fra Ungarn og 1-3 mot Jugoslavia og seier over USA med 5-4 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
== OL-medaljer ==
1948 London – Gull i vannpolo, Italia
1952 Helsingfors – Bronse i vannpolo, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cesare Rubini – Olympics.com
(en) Cesare Rubini – Olympic.org
(en) Cesare Rubini – Olympedia
(en) Cesare Rubini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Cesare Rubini – Italias olympiske komité
(en) Cesare Rubini – FIBA
(en) Cesare Rubini – Swimming Hall of Fame | Cesare Rubini (født 2. november 1923 i Trieste, død 8. | 194,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_similata | 2023-02-04 | Amara similata | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leonard Gyllenhaal', 'Kategori:Pterostichinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amara similata er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara similata er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara similata finnes i hele Europa, Nord-Afrika og Asia. Finnes i Norge
== Utseende ==
Amara similata er mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene er ikke innsvinget og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår, men de har et stort porepunkt i framkanten, mellom den korte scuttelarrillen og sømmen. Dekkvingenes riller er kraftigere helt bak ved spissen, og rillenes mellomrom er opphøyde. Antennene er mørke, men de første leddene (rotleddene) er med lyse. Beina er ensfarget, lyse, men med en mørkere flekk midt på låret (femora).
== Levevis ==
Amara similata finnes på fuktige gress og urterike marker, vanligvis langs elver og vassdrag. Larvene og de voksne (imago) lever som plantespisere.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1974. Coleoptera: Carabidae. Handbooks ident. Br. Insects 4 (2). side 1-146. British Entomological Society, London.
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
Lindroth, C.H. 1993. Våra skalbaggar och hur man kãnner igen dem (opptrykk av opprinnelig tre hefter (1942-1945. Bonnier forlag.) Fãltbiologerna. ca. 240 sider. ISBN 91-85094-722
== Eksterne lenker ==
(en) Amara similata i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara similata hos Artsdatabanken
(sv) Amara similata hos Dyntaxa
(en) Amara similata hos Fauna Europaea
(en) Amara similata hos NCBI
(en) Kategori:Amara similata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara similata – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara similata - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara similata – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara similata - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Amara similata - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 194,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Bowes-Lyon | 2023-02-04 | Elizabeth Bowes-Lyon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bowes-Lyon-familien', 'Kategori:Britiske dronninger', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Dødsfall 30. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mødre', 'Kategori:Personer fra Hitchin', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elizabeth av Storbritannia (født Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon, 4. august 1900 i London eller i Hitchin, død 30. mars 2002 i Windsor i England) var dronning av Storbritannia i regjeringstiden til sin mann, kong Georg VI (1936–1952). Etter hans død ble hun omtalt som dronningmoren for å skille henne fra datteren dronning Elizabeth II.
Hun var yngste datter av Claude Bowes-Lyon (1855–1944), senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, og hans hustru Nina Cecilia Cavendish-Bentinck (1862–1938).
26. april 1923 giftet hun seg med prins Albert, hertug av York, senere kong Georg VI, sønn av kong Georg V av Storbritannia (1865–1936) og dronning Mary (1867–1953), i Westminster Abbey i London.
Sammen fikk de to døtre: prinsesse Elisabeth, senere dronning Elisabeth II (født 21. april 1926, død 8. september 2022) og prinsesse Margaret (født 21. august 1930, død 9. februar 2002).
I 1936 abdiserte kong Edvard VIII uventet, noe som gjorde Elizabeth til dronning ved sin manns side. Under andre verdenskrig bodde kong Georg VI og dronning Elizabeth i London, selv etter at Buckingham Palace ble bombet. Kongens helse skrantet med årene, og Elizabeth la skylden på Wallis Simpson, kvinnen var grunnen til at Edvard VIII abdiserte i 1936. Kong George VI døde 6. februar 1952, 56 år gammel.
Etter sin manns død ble hun etterhvert bare kjent som dronningmoren, da hennes datter var blitt regjerende monark, dronning Elizabeth II. Hun høstet stor popularitet med årene og var en ivrig deltaker ved offisielle tilstelninger i inn- og utland, og hun var en stor og viktig støtte for sin unge datter i hennes første år som dronning.I 1980-årene ble hun kjent som «britenes bestemor». Både 90-årsdagen og 100-årsdagen ble feiret stort i London, men de siste årene hennes var preget av hennes høye alder, datteren Margarets sviktende helse og død og de mange skilsmissene blant hennes barnebarn. Hun lot seg likevel hylle på 101-årsdagen sin i august 2001, som hun alltid gjorde på bursdagen den 4. august. Siste gangen hun viste seg offentlig var da prinsesse Margaret ble stedt til hvile 15. februar 2002, på dagen 50 år etter at ektemannen Georg VI var blitt gravlagt.
Dronningmoren døde 30. mars 2002 etter en tid med sviktende helse.
| Elizabeth av Storbritannia (født Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon, 4. august 1900 i London eller i Hitchin, død 30. mars 2002 i Windsor i England) var dronning av Storbritannia i regjeringstiden til sin mann, kong Georg VI (1936–1952). Etter hans død ble hun omtalt som dronningmoren for å skille henne fra datteren dronning Elizabeth II.
Hun var yngste datter av Claude Bowes-Lyon (1855–1944), senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, og hans hustru Nina Cecilia Cavendish-Bentinck (1862–1938).
26. april 1923 giftet hun seg med prins Albert, hertug av York, senere kong Georg VI, sønn av kong Georg V av Storbritannia (1865–1936) og dronning Mary (1867–1953), i Westminster Abbey i London.
Sammen fikk de to døtre: prinsesse Elisabeth, senere dronning Elisabeth II (født 21. april 1926, død 8. september 2022) og prinsesse Margaret (født 21. august 1930, død 9. februar 2002).
I 1936 abdiserte kong Edvard VIII uventet, noe som gjorde Elizabeth til dronning ved sin manns side. Under andre verdenskrig bodde kong Georg VI og dronning Elizabeth i London, selv etter at Buckingham Palace ble bombet. Kongens helse skrantet med årene, og Elizabeth la skylden på Wallis Simpson, kvinnen var grunnen til at Edvard VIII abdiserte i 1936. Kong George VI døde 6. februar 1952, 56 år gammel.
Etter sin manns død ble hun etterhvert bare kjent som dronningmoren, da hennes datter var blitt regjerende monark, dronning Elizabeth II. Hun høstet stor popularitet med årene og var en ivrig deltaker ved offisielle tilstelninger i inn- og utland, og hun var en stor og viktig støtte for sin unge datter i hennes første år som dronning.I 1980-årene ble hun kjent som «britenes bestemor». Både 90-årsdagen og 100-årsdagen ble feiret stort i London, men de siste årene hennes var preget av hennes høye alder, datteren Margarets sviktende helse og død og de mange skilsmissene blant hennes barnebarn. Hun lot seg likevel hylle på 101-årsdagen sin i august 2001, som hun alltid gjorde på bursdagen den 4. august. Siste gangen hun viste seg offentlig var da prinsesse Margaret ble stedt til hvile 15. februar 2002, på dagen 50 år etter at ektemannen Georg VI var blitt gravlagt.
Dronningmoren døde 30. mars 2002 etter en tid med sviktende helse.
== Tidlig liv ==
Elizabeth Bowes-Lyon var yngste datter og det niende av de ti barna til Claude George Bowes-Lyon, lord Glamis, (senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne), og konen Cecilia Nina Cavendish-Bentinck. Blant Elizabeths forfedre finnes statsminister William Cavendish-Bentinck, 3. hertug av Portland, og Richard Wellesley, 1. marki Wellesley (han var generalguvernør av India og eldre bror av statsminister Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington).
Ingen kan med sikkerhet konstatere hennes fødested, enten ble hun født i foreldrenes hus i London, ved Belgrave Mansions, Grosvenor Gardens, eller i en ambulanse dratt av hester på vei til sykehuset. Fødestedet hennes ble registrert som Hitchin i Hertfordshire, nær landhuset, St Paul's Walden Bury som Strathmore-familien eide. Det samme huset står oppført som hennes fødested i folketellingen fra året etterpå. Hun ble døpt den 23. september 1900 i den lokale kirken.
I mesteparten av barndommen hennes bodde familien i landsbyen St Paul's Walden og på Glamis Castle, familieboligen til jarlen i Glamis i Angus i Skottland. Fram til hun var åtte år fikk hun hjemmeundervisning av en guvernante. Hun hadde ponnier og hunder og likte å gå på jakt. Da hun begynte på skole i London imponerte hun lærerne med å innlede en stil med to greske ord fra Xenophons Anabasis. Hennes favorittemner var litteratur og skriving. Hun vendte tilbake til privatundervisning, denne gang med en tysk guvernante og bestod Oxford Local Examination som 13-åring.På fjortenårsdagen hennes erklærte Storbritannia Tyskland krig. Broren hennes, Fergus, offiser i regimentet Black Watch, ble drept under krigshandlinger i Frankrike i slaget ved Loos (1915). En annen av hennes brødre, Michael, ble rapportert savnet under krigshandlinger i mai 1917. Han hadde blitt tatt til fange etter å ha blitt skadet og ble værende i en krigsfangeleir resten av krigen. Glamis Castle ble gjort om til et rekonvalesenthjem for skadede soldater og Elizabeth var med og hjalp. En av soldatene hun behandlet skrev i autografboken hennes at hun kom til å bli «Hung, drawn and...quartered...hung in diamonds, drawn in a coach, and...quartered in the best house in the land,» et ordspill som refererer til henrettelsesmetoden hengning, trekking og kvartering, men heller enn henrettelse et ønske om at hun skulle få diamanter, bli dratt i en hestevogn og innkvartert i landets beste hus.
== Giftermål med prins Albert ==
Prins Albert, hertugen av York – «Bertie» som han var kjent som i familien – var den andre sønn av Georg V. Han fridde til Elizabeth i 1921, men hun takket nei. Hun sa hun «var redd for å aldri, aldri igjen ville kunne tenke, snakke og handle fritt, noe jeg virkelig synes jeg burde ha muligheten til». Da han senere erklærte at han ikke ville gifte seg med noen andre, reiste moren, dronning Mary, til Glamis Castle for å få møte kvinnen som hadde vunnet hennes sønns hjerte. Hun ble overbevist om at Elizabeth «var den eneste jenta som kunne gjøre Bertie lykkelig». Likevel nektet hun å blande seg inn. På denne tiden ble Elizabeth kurtisert av James Stuart, Alberts stallmester, men han forlot sin tjeneste hos prinsen til fordel for en bedre betalt jobb i den amerikanske oljeindustrien.Etter en stund godtok Elizabeth frieriet, til tross for sin engstelse overfor et liv som kongelig. Forlovelsen ble offentliggjort 23. januar 1923. I lovens øyne var Elizabeth en vanlig borger, til tross for at faren var adelig. Albert handlet dermed imot tidligere tiders skikk som sa at kongelige skulle gifte seg med andre kongelige. Hans valg av ektemake ble sett på som et skritt mot et mer moderne monarki og kongehus. Albert og Elizabeth ble gift den 26. april 1923 i Westminster Abbey. Elizabeth la buketten sin ved den ukjente soldats grav på vei inn til kirken, en skikk som hver eneste kongelige brud har opprettholdt siden. Hun ble etter bryllupet titulert Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York. Hvetebrødsdagene tilbrakte de på Polesden Lacey, en herregård i Surrey, før de reiste videre til Skottland, der hun fikk en «uromantisk hoste».
== Hertuginne av York ==
Etter et vellykket besøk til Nord-Irland i juli 1924 bestemte Labour-regjeringen seg for å la Albert og Elizabeth reise til Øst-Afrika fra desember 1924 til april 1925. To hendelser skulle true disse planene. Labour-regjeringen måtte se seg slått av de konservative etter parlamentsvalget i november, som var en situasjon konservative Elizabeth betegnet som «vidunderlig» overfor moren. I tillegg ble generalguvernøren i det britisk-egyptiske Sudan, Lee Stack, skutt tre uker senere. Turen ble gjennomført til tross for disse hendelsene. De besøkte Aden, Kenya, Uganda og Sudan, men Egypt ble unngått på grunn av de politiske urolighetene i området.I 1926 fikk paret sitt første barn, prinsesse Elizabeth – kalt «Lillibet» innad i familien. Margaret Rose ble født fire år senere. Hertugen og hertuginnen av York reiste i 1927 til Australia for å åpne parlamentsbygningen i Canberra. Barna ble ikke med på reisen, og Elizabeth skrev at hun syns det var leit å måtte forlate sitt spedbarn hjemme. De reiste til sjøs via Jamaica, gjennom Panamakanalen og videre over Stillehavet. Elizabeth var stadig bekymret for sitt barn som var igjen i Storbritannia, men utenom dette ble turen gjennomført med stor suksess; de oppnådde god kontakt med folkene de møtte. I Fiji sjarmerte Elizabeth gjestene i et selskap ved å ikke bare håndhilse på menneskene, men også på en hund som kom tuslende inn under seremonien. I New Zealand fikk hun en forkjølelse og ble dermed hindret i å delta ved flere tilstelninger. På tilbaketuren, via Mauritius, Suezkanalen, Malta og Gibraltar ble skipet deres, HMS «Renown», rammet av en brann og en evakuering av skipet ble forberedt, men brannen ble etter sigende slukket.
== Edvard VIII overtar tronen og abdiserer ==
Kong Georg V døde 20. januar 1936 og tronen gikk videre til Alberts bror, prins Edvard, som ble kong Edvard VIII. Før han døde uttrykte kong Georg uro overfor at han skulle overlate tronstolen til sønnen Edvard. En gang sa han: «Jeg ber Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting skal komme mellom Bertie og Lilibet og tronen».En konstitusjonell krise inntraff da Edvard insisterte på å gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt amerikansk kvinne. Selv om Edvard kunne ha fortsatt som konge til tross for et omstridt ekteskap med Simpson, rådet ministrene han fra å gifte seg med henne ettersom de moralske forutsetningene ikke var til stede, og Edvard måtte som den engelske kirkes overhode stå inne for dens lære vedrørende gjengifte. Ministrene mente dessuten at folket aldri kom til å akseptere henne som dronning. Som konstitusjonell monark var Edvard forpliktet til å lytte til råd fra regjeringens medlemmer. I stedet for å kutte ut bryllupsplanene, sa han fra seg tronen.
Prins Albert var den neste i arvefølgerekken og overtok dermed umiddelbart tronen etter Edvards abdikasjon den 11. desember 1936. Albert tok navnet Georg som formelt kongsnavn. Han og Elizabeth ble kronet til konge og dronning den 12. mai 1937. Denne datoen hadde tidligere blitt satt som dagen da Edvard VIII skulle krones. Elizabeths krone bestod av platina og var dekorert med blant annet den berømte Koh-i-Noordiamanten. Edvard og fru Simpson giftet seg og fikk titlene hertug og hertuginne av Windsor, men Wallis Simpson fikk ikke rett til å bli kalt Hennes Kongelige Høyhet, en beslutning Elizabeth støttet.
== Dronning ==
=== Statsbesøk og rundreiser ===
Sommeren 1938 reiste det nye kongeparet på offisielt statsbesøk til Frankrike. Moren til Elizabeth, lady Strathmore, hadde nettopp avgått med døden, og reisen ble dermed utsatt tre uker. I løpet av to uker laget Norman Hartnell et hvitt antrekk til dronningen, som ville avstå fra å bruke klær med farger ettersom hun ennå var i sorg. Statsbesøket var stelt i stand for å bygge opp under fransk-britisk solidaritet i møte med den fiendtlige holdningen som fantes i Nazi-Tyskland. Besøket vakte stor begeistring, noe som også skinte igjennom hos den franske pressen.I månedene som kom fortsatte Nazi-Tysklands krigshissing, og de britiske myndighetene forberedte seg på krig. Münchenavtalen fra 1938 satte en demper for forventningen om en snarlig kommende krig, og den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble invitert opp på balkongen i Buckingham Palace for å motta folkets støtte. Selv om Chamberlain hadde bred støtte hos folket, var måten han forholdt seg til Hitler på gjenstand for debatt i underhuset. Historikeren John Grigg har sagt at kongens tydelige støtte og tilnærming til statsministeren var «den mest ukonstitusjonelle handling gjort av en britisk monark i dette århundret». Historikerne har likevel stort sett vært enige om at kongen sjeldent var bundet opp mot regjeringens medlemmer, og at han levde opp til sine konstitusjonelle forpliktelser.I juni 1939 ble Elizabeths ektemann den første regjerende konge av Canada som besøkte Nord-Amerika. Reisen skulle understreke den gjensidige støtten mellom de to kontinentene, og styrke Canadas status som et selvstendig kongedømme, uavhengig av Storbritannia. Reisen ledet dem gjennom Canada, fra kyst til kyst og tilbake. Kongeparet besøkte også USA en kort stund, der de fikk treffe president Roosevelt. Ifølge en historie spurte en veteran fra den andre boerkrigen Elizabeth om hun var skotsk eller engelsk. Elizabeth svarte at hun var canadisk. Både canadierne og amerikanerne var overstadig begeistret i møte med kongeparet, og kongen ble sett på som en verdig etterfølger av den abdiserte Edvard. Elizabeth satte pris på turen og sa den hadde betydd mye for henne og hennes mann. Hun besøkte Canada flere ganger ved senere anledninger, både i privat og offisiell sammenheng.
=== Andre verdenskrig ===
Under krigen viste kongen og dronningen støtte til den britiske motstandskampen, og de vant folkets gunst for dette. Kort etter at krigen hadde startet, ble The Queen's Book of the Red Cross utgitt. Femti forfattere og kunstnere bidrog med stoff til boken, som hadde en forside med bilde av dronningen. Inntektene fra salget ble gitt til Røde Kors. Når regjeringen rådet familien å reise fra London, ville ikke Elizabeth godta, selv ikke under blitzen. Det ble foreslått at barna måtte reise til Canada, men også her avslo hun. Hun sa, «barna skal ikke reise uten meg. Jeg reiser ikke fra kongen. Og kongen vil aldri reise.»Elizabeth var ivrig etter å besøke tropper, sykehus, fabrikker og de steder i Storbritannia som var mål for Luftwaffe. Til og begynne med ble hennes besøk møtt med en viss fiendtlighet. Noen kastet søppel på henne og folkemassene kom med negative tilrop. Negativiteten skyldtes stort sett at hun var kledt i eksklusive klær og at hun på denne måten distanserte seg til de lidelsene folket hadde måttet gjennomgå. Hun forklarte at dersom folket tok på seg sine flotteste klær da de kom for å treffe henne, så ville hun være høflig og gjøre det samme. Hun ble kledt i svart, men beholdt fargerike antrekk for å symbolisere «regnbuen av håp». Da selv Buckingham Palace begynte å bli bombet, sa Elizabeth, «Jeg er glad for at vi har blitt bombet. Det gjør at jeg føler jeg kan se East End inn i øynene.»Kongen og dronningen tilbrakte de fleste arbeidsdagene i Buckingham Palace, men av sikkerhetsmessige årsaker overnattet familien ved Windsor Castle (rundt 35 kilometer vest for de sentrale delen av London). Buckingham Palace hadde kuttet en god del i staben som følge av bemanningen av hæren, og de fleste rommene var lukket. I løpet av Phony War ble dronningen gitt revolvertrening, da man fryktet at en invasjon kunne inntreffe hvert øyeblikk.
Den positive effekten hun hadde på britisk moral, skal ha gjort at Adolf Hitler kalte henne «den farligste kvinnen i Europa». Selv om kongeparet var blitt en viktig moralsk støtte i krigen, hadde de tidligere vært motstandere av krigføring. Majoriteten i parlamentet og statsminister Chamberlain hadde slått fast at krig måtte unngås uansett situasjon. Britene hadde fått erfare hva en krig kunne påføre av lidelser etter første verdenskrig. Etter at Chamberlain gikk av gav kongen noe motvillig Winston Churchill i oppgave å danne regjering. Kongens skepsis overfor den nye statsministeren skulle senere bli avløst av respekt og beundring for hans mot og solidaritet. Ved krigens slutt i 1945 ble Churchill invitert til å stå på balkongen sammen med kongeparet, en ære som også var blitt Chamberlain til del.
=== Etterkrigstiden ===
Churchills konservative parti tapte mot Clement Attlees Labour Party i parlamentsvalget i 1945. Elizabeth avslørte sjelden sine politiske synspunkt, men i et brev skrevet i 1947 skriver hun at Attlees «store forhåpninger om en sosialistisk himmel på jord» bare var tomt snakk. Videre beskrev hun hans velgere som «fattige folk, så mange underutdannede og forvirrede. Jeg er glad i dem.» Woodrow Wyatt omtalte henne som mer pro-konservativ enn mange av de andre medlemmene av kongefamilien; senere fortalte hun ham, «jeg liker det gode gamle Labour Party.» Til Fortune FitzRoy, hertuginnen av Grafton, sa hun «jeg elsker kommunister». Etter seks år som regjeringssjef ble Attlee slått av de konservative ved valget i 1951. Churchill kom atter en gang til makten.
Under Sør-Afrika-turen fikk Elizabeths gode rykte om sin godhet i møte med offentligheten, en brist. Det viste seg hun hadde mistolket en entusiastisk tilhenger for å være fiendtlig; hun skal ha reist seg i bilen og slått ham med en paraply. I 1948 var det planlagt at kongeparet skulle besøke Australia og New Zealand, men det ble utsatt som følge av kongens sviktende helse. I mars 1949 gjennomførte han en vellykket operasjon for å bedre sirkulasjonen i høyrebeinet. Sommeren 1951 gjennomførte Elizabeth og hennes døtre kongens offisielle gjøremål. I september samme år fikk han diagnosen lungekreft. Etter kirurgiske inngrep i lungene ble kongen bedre. Den forsinkede turen til Australia og New Zealand ble gjennomført av prinsesse Elizabeth og hennes ektemann Philip, hertug av Edinburgh, i kongeparets sted.
== Dronningmor ==
=== Enke ===
Kong Georg VI døde fredfullt mens han sov, den 6. februar 1952. Kort tid etter fikk hun tiltaleformen Her Majesty Queen Elizabeth The Queen Mother (Hennes Majestet dronning Elizabeth, dronningmoren). Denne tiltaleformen ble tatt i bruk i stedet for Queen Elizabeth, da den lett kunne forveksles med hennes eldste datter, nå regjerende Queen Elizabeth II. På folkemunne ble hun kjent som the Queen Mother eller the Queen Mum.
Hun ble dypt sorgtung av å miste sin ektemann, bosatte seg i Skottland og ville trekke seg tilbake fra det offentlige liv. Likevel gjenopptok hun sine offentlige plikter etter et møte med statsminister Winston Churchill. Tiden viste at hun ble like travel som dronningmor, som hun hadde vært som dronning. I juli 1953 tok hun fatt på den første oversjøiske reisen siden begravelsen. Denne gangen skulle hun legge ned grunnsteinen til University College of Rhodesia and Nyasaland, det som i dag er University of Zimbabwe i Mount Pleasant. I 1957 foretok hun enda en reise til området, da hun var blitt gjort til president av kollegiet. Hun deltok også på andre arrangementer i området som var ment til å være multietniske. Under datterens lange reise til samveldelandene i perioden 1953–1954, fungerte Elizabeth som Councellor of State og passet på sine barnebarn, Charles og Anne.
Enkedronningen overvar restaureringen av det avsidesliggende Castle of Mey på kysten av Skottland. Her pleide hun å reise for å «komme seg bort fra alt» i tre uker i august og ti dager i oktober hvert år. Inspirert av amatørjockeyen Lord Mildmay fattet hun interesse for hesteløp, spesielt steeplechase, en interesse hun beholdt hele livet. Hun eide vinnerhestene av rundt 500 løp. Fargene hennes, blått med striper ble båret av hester som for eksempel Special Cargo, vinner av Whitbread Gold Cup i 1984 og Devon Loch, som var nær ved å vinne Grand National i 1956. Ryktene skulle ha det til at hun plasserte veddemål på sine hester, men disse var ikke sanne. Hun insisterte likevel på å få kommentatorenes stemmer sendt direkte til sitt bosted, Clarence House, i London. Hun var en ivrig kunstsamler og kjøpte verk av blant andre Claude Monet, Augustus John og Peter Carl Fabergé.I februar 1964 ble hun syk og måtte fjerne blindtarmen. Dette førte til at hun måtte utsette en planlagt tur til Australia, New Zealand og Fiji til 1966. Hun kom til kreftene igjen på et karibisk cruise ombord på den kongeskipet «Britannia». I desember 1966 opererte hun bort en svulst etter å ha blitt diagnostisert med tarmkreft. Ryktene ville ha det til at hun fikk utført kolostomi, men dette stemte ikke. I 1982 ble hun sendt på sykehus da et fiskebein hadde satt seg fast i halsen hennes og det måtte en operasjon til for å ta det bort. Hun var en ivrig sportsfisker og spøkte om hendelsen etterpå, «The salmon have got their own back» («laksene har fått sin egen tilbake»). I 1984 hadde hun nok en brystkreftoperasjon. I 1986 fikk hun en ny gastrisk obstruksjon, men dette ble ordnet uten å måtte operere.
I 1975 besøkte hun Iran etter å ha blitt invitert av sjah Muhammed Reza Pahlavi. Den britiske ambassadøren og hans kone, Anthony og Sheila Parsons, noterte seg at iranerne ble overraska over at hun hadde for vane å snakke med hvem som helst, uten å tenke på vedkommendes status og at de håpte på at sjahen og hans folk ville ta erfaringen med seg i sitt videre virke. Fire år seinere blei sjahen avsatt. Mellom 1976 og 1984 besøkte hun Frankrike hver sommer. Disse reisene var blant 22 private reiser til kontinentet i perioden mellom 1963 og 1992.
Dronning Elisabeth, kjent for sin personlige sjarm og sine varme møter med offentligheten, var en av de mest populære medlemmene i den britiske kongefamilien. Hun møtte som oftest offentligheten ikledd det som skulle bli hennes personlige stil: store nettinghatter og en enkel kjole.
=== Hundre år ===
Hennes nittiårsdag, 4. august 1990, ble feiret med en parade den 27. juni. Paraden involverte mange av de 300 organisasjonene hun var beskytter for. I 1995 deltok hun på mange arrangementer til minne om krigens slutt femti år tidligere. Dette året hadde hun også to operasjoner: en som fjernet øyekatarr i venstre øye og en som erstattet høyre hofte. I 1998 ble venstre hofte erstattet etter at den hadde brukket ved et fall under et besøk til stallen ved Sandringham.
Hennes hundreårsdag ble feiret på flere måter: en parade feiret høydepunktene i livet hennes og hadde bidrag fra Norman Wisdom og John Mills. Et bilde av henne ble trykket på en spesiell 20-pundseddel utgitt av Royal Bank of Scotland. Under en lunsj i Guildhall i London prøvde erkebiskopen av Canterbury, George Carey, ved et uhell å drikke fra hennes vinglass. Dronningmorens raske påpekning om at det var hennes glass vakte stor begeistring. I november 2000 brakk hun kragebeinet etter et fall som gjorde at hun måtte hvile hjemme i julen og i tiden rundt nyttår.
I desember 2001, 101 år gammel, falt hun og skadet bekkenet. Hun insisterte likevel på å stå oppreist under nasjonalsangen under en minnegudstjeneste for sin avdøde ektemann den 6. februar året etter. Hennes andre datter, prinsesse Margaret, døde tre dager etter dette. Den 13. februar 2002 falt dronningmoren og fikk et kutt i armen på Sandringham House. En lege og en ambulanse ble tilkalt og armen bandasjert. Fallet hindret ikke dronningmoren i å delta i sin datters begravelse i St. George's Chapel, Windsor Castle, fredagen samme uke. Dronningen og resten av kongefamilien ble bekymret for reisen fra Norfolk til Windsor. Hun gjennomførte den, men det ble sørget for at ingen fra pressen skulle komme nær henne, slik at det ikke skulle bli tatt bilde av henne i rullestol.
== Død ==
Den 30. mars 2002, klokken kvart over tre om ettermiddagen, døde dronningmoren mens hun sov i Royal Lodge på Windsor Castle, med datteren dronning Elisabeth II ved sengekanten. Hun hadde vært forkjølet de siste fire månedene av livet sitt. Hun ble 101 år gammel, ingen kongelig brite hadde noensinne levd lenger enn henne på dette tidspunktet. Rekorden ble slått av prinsesse Alice, hertuginne av Gloucester. Hun døde den 29. oktober 2004, 102 år gammel.
Elizabeth dyrket kameliaer i alle sine hager, og da hennes lik ble fraktet fra Royal Lodge i Windsor til Westminster hall, ble kameliaer fra hennes egen hage lagt oppå kisten. Flere enn 200 000 mennesker passerte kisten de tre dagene den lå på lit de parade i Westminster Hall i Westminster-palasset. Medlemmer av husholdkavaleriet og andre grener av landets forsvarsstyrker stod vakt ved de fire hjørnene av katafalken. Dronningmorens barnebarn, prins Charles, prins Andrew, prins Edward og vicomte Linley stod også vakt. Denne skikken har blitt kalt Vigil of the Princes og hadde bare blitt gjennomført en gang før, da kong Georg V lå på lit de parade.9. april, dagen da dronningmoren ble gravlagt, utstedte Canadas generalguvernør en proklamasjon med oppfordring til canadierne om å hedre den avdøde dronningen den dagen. I London samlet det seg en folkemengde på over en million mennesker utfor Westminster Abbey og langs ruten fra det sentrale London til hennes siste hvilested ved sin ektemanns og yngste datters side i St. George's Chapel ved Windsor Castle. Kransen som lå på kistelokket ble etter hennes eget ønske lagt ved den ukjente soldats grav i Westminster Abbey, slik hun selv hadde gjort det etter sin egen vielse.
== Folkets forhold til Elizabeth ==
Selv om Elizabeth blir sett på som en stabiliserende skikkelse i den britiske kongefamilien som har holdt monarkiets popularitet oppe gjennom vanskelige tider, måtte Elizabeth tåle noe kritikk i sin levetid.Under andre verdenskrig ble hun beskyldt for ikke å overholde reguleringene som resten av befolkningen måtte føye seg etter. Disse påstandene har imidlertid blitt motbevist av offisielle dokumenter. Eleanor Roosevelt rapporterte om matrasjoneringene og den begrensede mengden varmtvann etter et besøk på Buckingham Palace.
Elizabeth har blitt beskyldt for å framstå rasistisk overfor svarte mennesker, men ryktene ble avkreftet av blant andre major Colin Burgess. Major Burgess var gift med Elizabeth Burgess, en farget sekretær som beskyldte folk i tjenerskapet til fyrsten av Wales for rasediskriminering. Dronning Elizabeth uttalte seg aldri offentlig om rasespørsmål, men ifølge Robert Rhodes James uttalte hun privat at hun «avskydde rasediskriminering» og at hun anså apartheid for å være «fryktelig». Woodrow Wyatt skriver i sin dagbok at når han uttalte at ikke-hvite land ikke har noe til felles med «oss», svarte hun at hun likte Samveldet godt og mente de «er alle like oss». Tyskere hadde hun imidlertid ikke stor tillit til; en gang fortalte hun Woodrow Wyat, «aldri stol på dem, aldri stol på dem». Hun kan ha hatt dette forholdet til tyskere, men det var likevel en normal holdning for briter oppdratt i hennes levetid etter å ha opplevd to store kriger med Tyskland.I 1987 ble hun utsatt for kritikk da det kom fram at to av hennes nieser, Katherine Bowes-Lyon og Nerissa Bowes-Lyon, hadde blitt sendt til et psykiatrisk sykehus på grunn av sine handikap. Burke's Peerage, utgiver av bøker som omhandler Storbritannias adelige familier, hadde oppført at søstrene var døde, åpenbart fordi moren deres, Fenella (dronningmorens svigerinne), hadde nølt med å fylle ut skjemaene som skulle registrere døtrenes overflytting til sykehuset. Da Nerissa døde året før, ble graven først bare markert med en plastikklapp med et nummer på. Dronningmoren hevdet at nyheten om institusjonaliseringen til niesene sine kom som en overraskelse.
== Ettermæle ==
Hugh Casson betegnet henne som «en bølge som knuser mot en stein, fordi selv om hun er uskyldig og vakker og sjarmerende, har hun også et grunnlag av tøffhet og seighet ... når en bølge treffer en stein, viser den fram et vakkert spill av skum og vanndråper i solen, men under den finnes en hard, værbitt stein, for hennes del vernet med sterke prinsipper, fysisk mot og en pliktfølelse.» Peter Ustinov beskrev hennes framtreden under en studentdemonstrasjon ved University of Dundee i 1968, «da vi ankom i høytidelig prosesjon bombarderte studentene oss med toalettpapir. De holdt i den ene enden, og kastet den andre. Dronningmoren stoppet opp og plukket papiret opp som om noen hadde mistet dem. Hun gav papiret tilbake til studentene og sa, 'Var dette deres? Å, kan du ta det?' Det var hennes rolige framtoning og det at hun nektet å bli sjokkert over dette som umiddelbart gjorde at alle studentene tidde stille. Hun vet instinktivt hva som skal til i slike situasjoner. Hun blir ikke aggressiv; hun bare later som om hun tror det er en feiltagelse fra deres side. Måten hun reagerte på viste ikke bare hennes sinnstilstand, men var så sjarmerende og desarmerende, selv i møte med det mest rabiate, at hun brakte fred over mørke farvann.»Hun var kjent for sin tørrvittighet. Etter å ha mottatt nyheten om at Edwina Mountbatten hadde blitt begravet til havs, sa hun: «Kjære Edwina, hun likte alltid å lage et plask.» Da hun var sammen med den homofile forfatteren Noël Coward under en gallamiddag, gikk hun opp en trapp der det stod vaktsoldater. Da hun så Cowards øyne flakke over soldatene, mumlet hun til ham: «jeg ville latt være hadde jeg vært deg, Noël; de teller dem før de plasserer dem ut». Etter å ha fått råd av en konservativ minister i 1970-årene om ikke å ansette homofile, svarte dronningmoren at «uten dem måtte vi klart oss på egen hånd.»Hennes drikkevaner ble mye debattert i media. Emine Saner fra The Guardian anslår at ved å drikke en gin og Dubonnet om ettermiddagen, rødvin til lunsj, et glass portvin og martini klokken 18 og to glass champagne til middag, vil «et konservativt estimat vise at hun drakk 70 alkoholenheter i uken.» Hennes ekstravagante livsstil moret journalister, spesielt da det ble avdekket at hun hadde overtrukket en konto hun hadde i Coutts bank med flere millioner pund.Hennes vaner ble ofte parodiert av det satiriske fjernsynsprogrammet som var på lufta i 1980-årene, Spitting Image. Her ble hun portrettert med en birminghamaksent (spilt av skuespiller Beryl Reid), alltid med en utgave av the Racing Post i hendene. I filmen, Bertie and Elizabeth, som gikk på fjernsyn i 2002, ble hun portrettert av Juliet Aubrey, i filmen The Queen fra 2006 av Sylvia Syms og i filmen The King's Speech fra 2010 av Helena Bonham Carter, som ble nominert til en Academy Award for beste kvinnelige birolle og vant en BAFTA-pris for beste skuespiller i en biroller for sin rolle som dronningmoren.
Dronningmoren overgav hele eiendommen sin til dronningen, unntagen noen testamentariske gaver til medlemmer av staben sin. Eiendommen hennes ble anslått å være verdt 70 millioner pund (rundt 80 millioner kroner på den tiden), inkludert malerier, fabergéegg, smykker og hester. Åtte år før sin død hadde hun visst nok plassert to tredjedeler av pengene sine i fond, slik at oldebarna kunne dra nytte av dem. Dronningmorens viktigste kunstverk ble overført til Royal Collection av dronning Elisabeth II.En statue av dronning Elizabeth av skulptør Philip Jackson ved Georg VI minnesmerke i London ble avduket den 24. februar 2009.I mars 2011 ble hennes musikksmak avdekket da detaljer omkring hennes lille platesamling på Castle of Mey ble offentliggjort. Hun hadde sansen for skamusikk og hennes album var av artister som Montana Slim, Tony Hancock, The Goons og Noël Coward. Også lokal folkemusikk, skotsk reel og musikalene Oklahoma! og The King and I fantes blant platene.
== Titler og våpenskjold ==
Utdypende artikkel: Liste over Elizabeth Bowes-Lyons titler og utmerkelser
=== Våpenskjold, våpen og banner ===
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Bradford, Sarah (1989), The Reluctant King: The Life and Reign of George VI, New York: St Martin's
Forbes, Grania (1999), My Darling Buffy: The Early Life of The Queen Mother, Headline Book Publishing,
Hogg, James; Mortimer, Michael (eds.) (2002), The Queen Mother Remembered, BBC Books,
Howarth, Patrick (1987), George VI, Century Hutchinson,
Longford, Elizabeth (1981), The Queen Mother, Weidenfeld & Nicolson
Roberts, Andrew; Redigert av Antonia Fraser (2000), The House of Windsor, London: Cassell and Co.,
Shawcross, William (2009), Queen Elizabeth The Queen Mother: The Official Biography, Macmillan,
Vickers, Hugo (2006), Elizabeth: The Queen Mother, Arrow Books/Random House,
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Queen Elizabeth, The Queen Mother – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elizabeth Bowes-Lyon på Internet Movie Database
(en) Elizabeth Bowes-Lyon på AllMovie
(en) Elizabeth Bowes-Lyon hos TV Guide
(en) Elizabeth Bowes-Lyon hos The Movie Database
(en) Elizabeth Bowes-Lyon hos The Peerage
(en) Siteringer, order of Canada
(en) CBC digitale arkiver – Deres majesteter i Canada: Det kongelige besøket i 1939
(en) Dronningmorens bryllup på The Royal Channel, YouTube.com | Claude George Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, (født 14. | 194,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_plebeja | 2023-02-04 | Amara plebeja | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leonard Gyllenhaal', 'Kategori:Pterostichinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amara plebeja er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara plebeja er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara plebeja finnes i nesten hele Europa, men er sjeldnere i sørvest. Den er utbredt østover i Asia til Sibir. Finnes i Norge og er ganske vanlig.
== Utseende ==
Amara plebeja er mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene er ikke innsvinget og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår, men de har et stort porepunkt i framkanten, mellom den korte scuttelarrillen og sømmen. Dekkvingenes riller er kraftigere helt bak ved spissen, og rillenes mellomrom er opphøyde. Antennene er mørke, men de første leddene (rotleddene) er med lyse. Beina er ensfarget, lyse, men med en mørkere flekk midt på låret (femora). Sporen i spissen av leggen (tibia) på frambeinet med to små ekstra tenner, det vil si tre spisser.
== Levevis ==
Amara plebeja finnes helst på litt fuktige gressmarker, på lokaliteter med leireholdig grunn. Den påtreffes også i kulturlandskapet og i villahager. Larvene og de voksne (imago) lever som plantespisere.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1974. Coleoptera: Carabidae. Handbooks ident. Br. Insects 4 (2). side 1-146. British Entomological Society, London.
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
Lindroth, C.H. 1993. Våra skalbaggar och hur man kãnner igen dem (opptrykk av opprinnelig tre hefter (1942-1945. Bonnier forlag.) Fãltbiologerna. ca. 240 sider. ISBN 91-85094-722
== Eksterne lenker ==
(en) Amara plebeja i Encyclopedia of Life
(en) Amara plebeja i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara plebeja hos Artsdatabanken
(sv) Amara plebeja hos Dyntaxa
(en) Amara plebeja hos Fauna Europaea
(en) Amara plebeja hos NCBI
(en) Kategori:Amara plebeja – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara plebeja – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara plebeja - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara plebeja – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara plebeja - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Amara plebeja - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 194,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilio_Bulgarelli | 2023-02-04 | Emilio Bulgarelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Reggio Calabria', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Emilio Bulgarelli (født 15. februar 1917 i Reggio di Calabria, død 2. februar 1993 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Bulgarelli ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Bulgarelli spilte sju kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Emilio Bulgarelli (født 15. februar 1917 i Reggio di Calabria, død 2. februar 1993 i Napoli) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Bulgarelli ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Bulgarelli spilte sju kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Emilio Bulgarelli – Olympics.com
(en) Emilio Bulgarelli – Olympic.org
(en) Emilio Bulgarelli – Olympedia
(en) Emilio Bulgarelli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Emilio Bulgarelli – Italias olympiske komité | Emilio Bulgarelli (født 15. februar 1917 i Reggio di Calabria, død 2. | 194,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borsyre | 2023-02-04 | Borsyre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Insektmidler', 'Kategori:Konserveringsmidler', 'Kategori:Syrer'] | Borsyre er en svak syre (pKa 9,24) som brukes som antiseptisk middel, brannslukning og insecticid.
Steril borsyreløsning kan anvendes for skylling ved nøytralisering av lutstenk i øynene. Bør inngå i beskyttelsesutrustningen ved arbeid med åpne alkaliske akkumulatorer.
Dets kjemiske formel er H3BO3 eller B(OH)3. Borsyre kan dehydreres til boroksid som siden kan anvendes ved tilvirkning av rent bor. Den anvendes også som konserveringsmiddel i matvarer og har E-nummer 284.
| Borsyre er en svak syre (pKa 9,24) som brukes som antiseptisk middel, brannslukning og insecticid.
Steril borsyreløsning kan anvendes for skylling ved nøytralisering av lutstenk i øynene. Bør inngå i beskyttelsesutrustningen ved arbeid med åpne alkaliske akkumulatorer.
Dets kjemiske formel er H3BO3 eller B(OH)3. Borsyre kan dehydreres til boroksid som siden kan anvendes ved tilvirkning av rent bor. Den anvendes også som konserveringsmiddel i matvarer og har E-nummer 284.
== Produksjon ==
Borsyre produseres gjennom at man blander en vannløsning av boraks og saltsyre hvorved borsyre felles ut på grunn av den lave løseligheten i vann, et biprodukt er natriumklorid.
Na2B4O7 + 2HCl + 5H2O → 4H3BO3 + 2NaCl | Borsyre er en svak syre (pKa 9,24) som brukes som antiseptisk middel, brannslukning og insecticid. | 194,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasquale_Buonocore | 2023-02-04 | Pasquale Buonocore | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Pasquale Buonocore (født 17. mai 1916, død 31. august 2003) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Buonocore ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Buonocore spilte alle sju kamper som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Pasquale Buonocore (født 17. mai 1916, død 31. august 2003) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Buonocore ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Buonocore spilte alle sju kamper som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Pasquale Buonocore – Olympics.com
(en) Pasquale Buonocore – Olympic.org
(en) Pasquale Buonocore – Olympedia
(en) Pasquale Buonocore – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pasquale Buonocore – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Pasquale Buonocore – Italias olympiske komité | Pasquale Buonocore (født 17. mai 1916, død 31. | 194,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aldo_Ghira | 2023-02-04 | Aldo Ghira | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Aldo Ghira (født 4. april 1920, død 13. juli 1991) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ghira ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Ghira spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Aldo Ghira (født 4. april 1920, død 13. juli 1991) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ghira ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Ghira spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Aldo Ghira – Olympics.com
(en) Aldo Ghira – Olympic.org
(en) Aldo Ghira – Olympedia
(en) Aldo Ghira – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Aldo Ghira – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Aldo Ghira – Italias olympiske komité | Aldo Ghira (født 4. april 1920, død 13. | 194,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Majoni | 2023-02-04 | Mario Majoni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Mario Majoni (født 27. mai 1910, død 16. august 1985) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Majoni ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Majoni spilte tre kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Mario Majoni (født 27. mai 1910, død 16. august 1985) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Majoni ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Majoni spilte tre kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London – Gull i vannpolo, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mario Majoni – Olympics.com
(en) Mario Majoni – Olympic.org
(en) Mario Majoni – Olympedia
(en) Mario Majoni – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mario Majoni – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Mario Majoni – Italias olympiske komité
(en) Mario Majoni – Swimming Hall of Fame | Mario Majoni (født 27. mai 1910, død 16. | 194,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_gater_og_plasser_i_Eixample | 2023-02-04 | Liste over gater og plasser i Eixample | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gater i Barcelona', 'Kategori:Plasser i Barcelona'] | Dette er ei komplett liste over gater og plasser i distriktet Eixample i Barcelona.
| Dette er ei komplett liste over gater og plasser i distriktet Eixample i Barcelona.
== Liste ==
=== A ===
Aldana, carrer d'
Alí Bei, carrer d'
Almogàvers, carrer dels
Anaïs Napoléon, jardins d'
Aragó, carrer d'
Aribau, carrer d'
Arts, plaça de les
Ausiàs Marc, carrer d'
=== B ===
Bailèn, carrer de
Balmes, carrer de
Batlló, passatge de
Beatriu de Provença, jardins de
Bocabella, passatge
Bofill, passatge de
Bosquet dels Encants, jardins del
Bruc, carrer del
Buenos Aires, carrer de
=== C ===
Calàbria, carrer de
Camps Elisis, passatge dels
Canonge Cluffí, passatge del
Caputxins, passatge dels
Carlit, jardins del
Cartagena, carrer de
Casanova, carrer de
Casp, carrer de
Catalunya, plaça de
Catalunya, rambla de
Centelles, passatge de
Cèsar Mantinell, jardins de
Clotilde Cerdà, jardins de
Coll del Portell, passatge de
Comte Borrell, carrer del
Comte d'Urgell, carrer del
Concepció, passatge de la
Consell de Cent, carrer del
Constança d'Aragó, jardins de
Còrsega, carrer de
=== D ===
Diagonal, avinguda
Diputació, carrer de la
Doctor Ferrer i Cajigal, plaça del
Doctor Letamendi, plaça del
Doctor Robert, jardins del
Domingo, passatge de
=== E ===
Emerssenda de Carcassona, jardins d'
Emma de Barcelona, jardins d'
Enamorats, carrer dels
Enric Granados, carrer d'
Enriqueta Sèculi, jardins d'
Entença, carrer d'
Escoles, passatge de les
Estació del Nord, parc de l'
=== F ===
Flora Tristan, jardins de
Floridablanca, carrer de
Font, passatge de
Fontanella, carrer de
=== G ===
Gaiolà, passatge de
Gaudí, avinguda de
Gaudí, plaça de
Girona, carrer de
Goya, plaça de
Gràcia, passeig de
Gran Via de les Corts Catalanes
=== H ===
Henry Dunant, plaça d'
Hispanitat, plaça de la
=== I ===
Igualtat, passatge de la
Indústria, carrer de la
IIndústria, jardins de la
=== J ===
Jaume Perich, jardins de
Joan Brossa, placeta de
Joan Carles I, plaça de
Joan Casas, passatge de
Joan Miró, parc de
=== L ===
Laietana, Via
Laura Albéniz, jardins de
Lepant, carrer de
Lina Òdena, jardins de
Llançà, carrer de
Lluís Companys, passeig de
Londres, carrer de
Los Castillejos, carrer de
=== M ===
Maiol, passatge de
Mallorca, carrer de
Manso, carrer de
Manuel de Pedrolo, jardins de
Marcos Redondo, jardins de
Maria Callas, jardins de
Marina, carrer de la
Marquès de Camposagrado, carrer del
Méndez Vigo, passatge de
Méndez Núñez, carrer de
Mercader, passatge de
Mercat, passatge del
Mercè Vilaret, jardins de
Meridiana, avinguda
Mistral, avinguda
Mossèn Jacint Verdaguer, plaça de
Montserrat Roig, jardins de
Muntaner, carrer de
=== N ===
Nàpols, carrer de
Nicaragua, carrer de
Núria, passatge de
=== P ===
Pablo Neruda, plaça de
Padilla, carrer de
Pagès, passatge de
París, carrer de
París, passatge de
Parlament, carrer del
Pau Claris, carrer de
Paula Montal, jardins de
Pere Calders, passatge de
Permanyer, passatge
Provença, carrer de
=== R ===
Rector Oliveras, jardins de
Rector Oliveras, passatge de
Ribes, carrer de
Rocafort, carrer de
Roger de Flor, carrer de
Roger de Flor, passatge de
Roger de Llúria, carrer de
Roma, avinguda
Rosselló, carrer del
=== S ===
Sagrada Família, plaça de la
Sagristà, passatge d'en
Sant Antoni Abat, passatge de
Sant Antoni Maria Claret, carrer de
Sant Joan, passeig de
Sant Pau, ronda de
Sardenya, carrer de
Sarrià, avinguda de
Sebastià Gasch, jardins de
Sepúlveda, carrer de
Sicília, carrer de
Simó, passatge de
Sofia Barat, jardins de
=== T ===
Tamarit, carrer de
Tarragona, carrer de
Tasso, passatge de
Tete Montoliu, jardins de
Tetuan, plaça de
Torre de les Aigües, jardins de la
Trafalgar, carrer de
Tres Tombs, jardins dels
=== U ===
Universitat, plaça de la
Ureña, passatge d'
Urquinaona, plaça d'
Utset, passatge d'
=== V ===
València, carrer de
Valeri Serra, passatge de
Valls, passatge de
Viladomat, carrer de
Vilanova, avinguda de
Vilamarí, carrer de
Vilaret, passatge de
Villarroel, carrer de | Dette er ei komplett liste over gater og plasser i distriktet Eixample i Barcelona. | 194,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gianfranco_Pandolfini | 2023-02-04 | Gianfranco Pandolfini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Gianfranco Pandolfini (født 16. februar 1920 i Firenze, død 3. januar 1997 i Firenze) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pandolfini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Pandolfini spilte fem kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948. Hans eldre bror Tullio spilte også på laget, han spilte to kamper.
| Gianfranco Pandolfini (født 16. februar 1920 i Firenze, død 3. januar 1997 i Firenze) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pandolfini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Pandolfini spilte fem kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948. Hans eldre bror Tullio spilte også på laget, han spilte to kamper.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Gianfranco Pandolfini – Olympics.com
(en) Gianfranco Pandolfini – Olympic.org
(en) Gianfranco Pandolfini – Olympedia
(en) Gianfranco Pandolfini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Gianfranco Pandolfini – Italias olympiske komité | Gianfranco Pandolfini (født 16. februar 1920 i Firenze, død 3. | 194,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_gater_og_plasser_i_Gr%C3%A0cia | 2023-02-04 | Liste over gater og plasser i Gràcia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gater i Barcelona', 'Kategori:Plasser i Barcelona'] | Dette er ei liste over gater og plasser i distriktet Gràcia i Barcelona.
| Dette er ei liste over gater og plasser i distriktet Gràcia i Barcelona.
== A ==
Abdó Terradas, carrer de
Adrià Gual, plaça d'
Agramunt, carrer d'
Alba, carrer d'
Albigesos, carrer dels
Alfonso Comín, plaça d'
Alió, carrer de
Alzina, carrer de l'
Amunt, passeig d'
Àngel, carrer de l'
Anna Frank, plaça d'
Antequera, carrer d'
Apel·les Fenosa, carrer d'
Apel·les Mestres, carrer d'
Argentera, carrer d'
Ariosto, carrer d'
Astúries, carrer de
August Font, carrer d'
Aulèstia i Pijoan, carrer d'
== B ==
Badia, carrer de
Bailèn, carrer de
Banyoles, carrer de
Beat Almató, carrer del
Bellver, carrer de
Benet Mercadé, carrer de
Berga, carrer de
Betània, carrer de
Betlem, carrer de
Bolívar, carrer de
Bonavista, carrer de
Bretón de los Herreros, carrer de
Bruniquer, carrer de
== C ==
Ca l'Alegre, carrer de
Camèlies, carrer de les
Camil Oliveras, passatge de
Camprodon, carrer de
Canó, carrer del
Capellades, carre de
Cardener, carrer de
Carmel, carretera del
Carolines, carrer de les
Castellterçol, carrer de
Caterina Albert, jardins de
Cesare Cantú, carrer de
Cigne, carrer del
Ciudad Real, carrer de
Clavell, carrer del
Coll del Portell, avinguda del
Congost, carrer del
Còrsega, carrer de
Creueta del Coll, parc de la
== D ==
Dalt, ronda de
Dalt, travessera de
Diamant, plaça del
Doctor Rizal, carrer del
Dolors Lleonart, carrer de
Domènech, carrer de
Duran i Borrell, carrer de
== E ==
Encarnació, carrer de l'
Enric Clarasó, carrer d'
Escorial, carrer de l'
Església, carrer de l'
Esparreguera, carrer d'
Esteve Terradas, carrer de
== F ==
Ferrer de Blanes, carrer de
Font del Remei, carre de la
Francesc Tarrafa, carrer de
Francisco Giner, carrer de
Fraternitat, carrer de la
Frigola, passatge
== G ==
Goldoni, carrer de
Gòlgota, carrer del
Goya, carrer de
Gràcia, carrer de
Gràcia, travessera de
Gran de Gràcia, carrer
Granja, carrer de la
Grassot, carrer d'en
Grau Miró, plaça de
Güell, Parc
Guillem Abiell, passatge de
Guilleries, carrer de
Guinardó, ronda del
Gutenberg, carrer de
== H ==
Haití, carrer d'
Hipòlit Lázaro, carrer d'
== I ==
Igualada, carrer d'
Indústria, carrer de la
== J ==
Jaén, carrer de
Jaume Cabrera, carrer de
Jesús, carrer de
Joanic, plaça de
Joaquim Ruyra, carrer de
John Lennon, plaça de
Josep Maria Jujol, carrer de
Josep Jover, carrer de
== L ==
Laguna Lanao, carrer de
La Plata, carrer de
Larrard, carrer de
Lavallol, passatge de
Legalitat, carrer de la
Leopoldo Alas, carrer de
Lesseps, plaça de
Llibertat, carrer de la
Llibertat, plaça de la
Lliri, carrer del
Llorer, carrer del
Lluís Bonifaç, carrer de
Lluís Vives, carrer de
== M ==
Maduixer, carrer del
Maignon, carrer de
Manlleu, carrer de
Manlleu, passatge de
Manuel Torrente, carrer de
Mare de Déu dels Desemparats, carrer de la
Mare de Déu de Montserrat, avinguda de la
Mare de Déu de la Salut, carrer de la
Maria, carrer de
Mariana, carrer de
Mariana Pineda, carrer de
Martí, carrer de
Maspons, carre de
Mateu, carrer de
Matilde, carrer de
Maurici Serrahima, carrer de
Mediona, carrer de
Mercedes, carrer de
Mercedes, passatge de
Mercedes, rambla de
Mestre Balcells, jardins del
Mig, Ronda del
Milà i Fontanals, carrer de
Milà i Fontanals, plaça de
Milton, carrer de
Minerva, carrer de
Ministral, passatge
Molist, carrer de
Monistrol, carrer de
Montserrat, placeta de
Montmany, carrer de
Montornès, carrer de
Móra d'Ebre, carrer de
Móra la Nova, carrer de
Mossèn Masdedexart, carrer de
Mozart, carrer de
== N ==
Napoleó, passatge de
Nàpols, carrer de
Narcís Oller, plaça de
Navata, carrer de
Nicolás Salmerón, plaça de
Nil Fabra, carrer de
Nogués, carrer de
Nord, plaça del
== O ==
Olèrdola, plaça d'
Otília Castellvi, carrer d'
== P ==
Palma de Sant Genís, carrer de
Palou, carrer de
Pas de l'Àngel
Pare Jacint Alegre, carrer del
Pare Laínez, carrer del
Carrer del Penedès
Penitents, carrer de
Pere Llobet, carrer de
Pere Serafí, carrer de
Pérez Galdós, carrer de
Perill, carrer del
Perla, carrer de la
Pi i Margall, carrer de
Poble Romaní, plaça del
Pompeu Fabra, avinguda de
Portell, carrer del
Prat, rambla de
Profeta, carrer del
Progrès, carrer del
Providència, carre de la
Puigmartí, carrer de
== Q ==
Quevedo, carrer de
== R ==
Rabassa, carrer de
Ramis, carrer de
Ramón i Cajal, carrer de
Raspall, plaça de
Reig i Bonet, carrer de
Revolució de Setembre de 1808, plaça de la
Riera de can Toda, carrer de
Riera de Sant Miquel, carrer de la
Riera de Vallcarca, carrer de
Rius i Taulet, plaça de
Robí, carrer del
Roger de Flor, carrer de
Romans, carre de
Ròmul Bosch, passatge de
Ros, carrer de
Ros de Olano, carrer de
Rosella, carrer de la
Rovira i Trias, plaça de
Rubens, carrer de
== S ==
Sagrada Família, passatge de las
Salines, carrer de les
Salvador Alarma, carrer de
Salvador Espriu, jardins de
Samsó, carrer de
Sanllehy, plaça
Santa Àgata, carrer de
Santa Clotilde, carrer de
Santa Creu, carrer de la
Santa Elionor, carrer de
Santa Eugènia, carrer de
Santa Magdalena, carrer de
Santa Rosa, carrer de
Santa Tecla, carrer de
Santa Teresa, carrer de
Sant Agustí,carrer de
Sant Antoni, travessera de
Sant Antoni Maria Claret, carrer de
Sant Cristòfol, carrer de
Sant Cugat, carrer de
Sant Domènec, carrer de
Sant Joan, passeig de
Sant Josep Cottolengo, carrer de
Sant Josep de la Muntanya, passatge de
Sant Lluc, plaça de
Sant Lluís, carrer de
Sant Marià, baixada de
Sant Onofre, carrer de
Sant Pere Màrtir, carrer de
Sant Salvador, carre de
Secretari Coloma, carrer del
Sedeta, jardins de la
Sèneca, carrer de
Sicília, carrer de
Siracusa, carrer de
Sol, plaça del
Solanell, baixada de
Sors, carrer de
== T ==
Tagamanent, carrer de
Terol, carrer de
Terrassa, carrer de
Ticià, carrer de
Tirso, carrer de
Tona, plaça de
Topazi, carrer del
Tordera, carrer de
Torrent de les Flors, carrer del
Torrent de Mariner, carrer del
Torrent de l'Olla, carrer del
Torrent d'en Vidalet, carrer del
Torrijos, carrer de
Les Tres Senyores, carrer de
Trilla, carrer de
Trilla, plaça de
== U ==
Uruguai, carrer d'
== V ==
Vallcarca, avinguda de
Vallcarca, viaducte de
Vall d'Hebron, passeig de la
Valldoreix, carrer de
Vallès, carrer del
Vallfogona, carrer de
Vallpar, carrer de
Veciana, carrer de
Velázquez, carrer de
Ventalió, carrer de
Venus, carrer de
Verdi, carrer de
Verntallat, carrer de
Viada, carrer de
Vilafranca, carrer de
Virreina, plaça de la
== X ==
Xiquets de Valls, carrer dels | Dette er ei liste over gater og plasser i distriktet Gràcia i Barcelona. | 194,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tullo_Pandolfini | 2023-02-04 | Tullo Pandolfini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Italienske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Personer fra Firenze'] | Tullio «Tullo» Pandolfini (født 6. august 1914 i Firenze, død 23. april 1999 i Firenze) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pandolfini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Pandolfini spilte to kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948. Hans yngre bror Gianfranco spilte også på laget, han spilte fem kamper.
| Tullio «Tullo» Pandolfini (født 6. august 1914 i Firenze, død 23. april 1999 i Firenze) var en italiensk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pandolfini ble olympisk mester i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det italienske laget som vant vannpoloturneringen foran Ungarn og Nederland. Italia vant alle tre kampene i finalerunden, som besto av fire lag; de vant over både Belgia og Nederland med 4-2 og vant over Ungarn med 4-3 fra gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Pandolfini spilte to kamper i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948. Hans yngre bror Gianfranco spilte også på laget, han spilte fem kamper.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i vannpolo, (Italia).
== Eksterne lenker ==
(en) Tullo Pandolfini – Olympics.com
(en) Tullo Pandolfini – Olympic.org
(en) Tullo Pandolfini – Olympedia
(en) Tullo Pandolfini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Tullo Pandolfini – Italias olympiske komité | Tullio «Tullo» Pandolfini (født 6. august 1914 i Firenze, død 23. | 194,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeavstemningen_om_gr%C3%B8nlandsk_selvstyre_2008 | 2023-02-04 | Folkeavstemningen om grønlandsk selvstyre 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Folkeavstemninger angående uavhengighet', 'Kategori:Folkeavstemninger i 2008', 'Kategori:Folkeavstemninger på Grønland'] | En folkeavstemning om Grønlands selvstyre ble holdt 25. november 2008. Forslaget om utvidet selvstyre for Grønland ble godkjent av 75 % av velgerne (63 % i Nuuk). Valgoppslutningen var på 72 %. Folkeavstemningen ble annonsert av statsminister Hans Enoksen 2. januar 2008. Etter kritikk fra Demokraatit gjorde Enoksen det klart at folkeavstemningen ikke ville omfatte spørsmålet om Grønlands uavhengighet fra Danmark. Han opplyste videre om en kommende informasjons- og debattkampanje om selvstyresaken. Blant annet ble det avholdt debattmøter i tinghus rundt om i landet.
| En folkeavstemning om Grønlands selvstyre ble holdt 25. november 2008. Forslaget om utvidet selvstyre for Grønland ble godkjent av 75 % av velgerne (63 % i Nuuk). Valgoppslutningen var på 72 %. Folkeavstemningen ble annonsert av statsminister Hans Enoksen 2. januar 2008. Etter kritikk fra Demokraatit gjorde Enoksen det klart at folkeavstemningen ikke ville omfatte spørsmålet om Grønlands uavhengighet fra Danmark. Han opplyste videre om en kommende informasjons- og debattkampanje om selvstyresaken. Blant annet ble det avholdt debattmøter i tinghus rundt om i landet.
== Resultat ==
Forslaget fra de grønlandske styresmaktene ble godkjent av folket og vil tre i kraft 21. juni 2009, på 30-årsdagen for etableringen av selvstyret. Den grønlandske regjeringen uttalte at det var et «stort steg på veien mot uavhengighet». Avstemningen gir Grønland større selvstyre på 30 områder, blant annet kontroll over politistyrken, kystvakten og rettsvesenet. I tillegg vil dansk være offisielt språk bare frem til selvstyret utvides, da vil grønlandsk bli eneste offisielle språk. Oljeinntekter vil også bli fordelt annerledes: De første 75 millioner kronene vil gå til Grønland, mens de resterende inntektene vil deles likt med Danmark. Grønlenderne vil også bli folkerettslig anerkjent som en egen folkegruppe. Grønland vil videre motta mindre subsidier fra Danmark, som på tidspunktet for folkeavstemningen utgjorde rundt 30 % av Grønlands BNP.
== Bakgrunn ==
Grønland ble dansk koloni i 1775, og dansk provins i 1953. I 1979 ble det etter folkeavstemning en autonom region innen Danmark, med egen nasjonalforsamling og lokalt styre over helse-, skole- og sosialpolitikk. Grønland trakk seg ut av EU i 1985 for å kunne holde kontroll over fisking i egne farvann. Grønland har vært på vei mot fullstendig uavhengighet siden 1979 med dansk støtte, men dette har latt vente på seg grunnet Grønlands behov for økonomisk støtte. En rapport fra 2003 fra Utvalget for Selvstyre la frem seks muligheter for Grønlands fremtid. Disse var:
Uavhengighet
Union med et annet land, som Island 1918-1944
Føderasjon
Høyere grad av selvstyre
Komplett integrasjon under Danmark
En friere tilknytning til Danmark, lignende forholdet mellom Palau og USA. | En folkeavstemning om Grønlands selvstyre ble holdt 25. november 2008. | 194,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willie_Nelson | 2023-02-04 | Willie Nelson | ['Kategori:Aktivister fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Cannabisaktivister fra USA', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', 'Kategori:Personer fra Hill County i Texas', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer som fremmer konspirasjonsteorier om 11. september', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Willie Hugh Nelson (født 29. april 1933 i Abbott i Texas), også kjent under tilnavnet «Red Headed Stranger», er en amerikansk countrymusiker, låtskriver og filmskuespiller.
| Willie Hugh Nelson (født 29. april 1933 i Abbott i Texas), også kjent under tilnavnet «Red Headed Stranger», er en amerikansk countrymusiker, låtskriver og filmskuespiller.
== Bakgrunn ==
Willie Nelson ble født under Den store depresjonen i det lille tettstedet Abbott i Hill County i Texas, og foreldrene var Myrle Marie (født Greenhaw) og Ira Doyle Nelson. Han fikk navnet Willie av sin kusine Mildred, som også valgte mellomnavnet Hugh, til minne om hennes avdøde yngre bror. Foreldrene hadde flyttet fra Arkansas i 1929 for å lete etter arbeid. Hans bestefar William arbeidet som smed, mens faren var mekaniker.
Moren forlot familien etter at han var født, og faren giftet seg igjen, og måtte flytte for å finne arbeid, slik at Willie og søsteren vokste opp sammen med deres besteforeldre. Han er av engelsk-, irsk- og cherokee-bakgrunn.Familien var glad i musikk, og bestefaren kjøpte en gitar til ham da han var seks år og lærte ham noen akkorder, og han sang gospelsanger i den lokale kirken sammen med søsteren Bobbie. Han skrev sin første sang sju år gammel. Fra han ni år gammel, spilte han gitar i det lokale bandet Bohemian Polka.Om sommeren plukket familien Nelson bomull sammen med den øvrige befolkningen i Abbott. Men Nelson likte ikke dette arbeidet, og foretrakk i stedet å tjene sine penger ved å synge på lokale dansetilstelninger, kafeer og barer fra han var 13 år og fortsatte med dette gjennom high school. Nelson var musikalsk påvirket og inspirert av Hank Williams, Bob Wills, Lefty Frizzell, Ray Price, Ernest Tubb, Hank Snow, Django Reinhardt, Frank Sinatra og Louis Armstrong .Nelson gikk på Abbott High School hvor han spilte halfback på skolelaget i amerikansk fotball, og han spilte også basketball som forsvarsspiller og shortstop i baseball. Mens han gikk på skolen spilte han gitar og sang i bandet The Texans, et band som ble dannet av søsterens ektemann, Bud Fletcher. De spilte på barer og hadde en fast radiotime på den lokale radioen i Hillsboro, Texas. Han hadde også diverse strøjobber, og etter at han var ferdig på skolen i 1950 meldte han seg til United States Air Force for åtte eller ni måneder.
== Musikkstil ==
Willie Nelson har vært en av hovedeksponentene for outlaw country, en undergruppe av country-sjangeren som oppstod mot slutten av 1960-årene som en reaksjon på den sterkt regelbundne country-musikken fra Nashville.
Etter å ha solgt noen komposisjoner til etablerte artister, platedebuterte han selv i 1962 med albumet … and Then I Wrote.
På 1980-tallet dannet Willie Nelson gruppen The Highwaymen sammen med Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson. Fra 1985 har Nelson vært engasjert i Farm Aid, som arbeider for å hjelpe bønder med å betale regninger når avlingene svikter. Han er uttalt tilhenger av å legalisere rusmiddelet marihuana, som han selv bruker jevnlig.
I 2021 ga Willie Nelson ut albumet The Willie Nelson Family med sønnene Lukas og Micah, døtrene Paula og Amy og søsteren Bobbie Nelson, akkompagnert av et familie band.
Hans sønn Lukas Nelson spiller i bandet Lukas Nelson & Promise of the Real.
== Skuespiller ==
Willie Nelson har spilt i mer enn 30 filmer, blant dem Wag the Dog og The Dukes of Hazzard.
== Politisk arbeid ==
Han er en av frontfigurene i foreningen NORML, som arbeider for legalisering av bruk av cannabis, og har også gjort seg til talsmann for økt bruk av biobrensel.
== Nelson og Norge ==
Nelson spilte inn sangen «Lost Highway» (av Leon Payne) i duett med Kurt Nilsen på Nilsens album Rise to the Occasion (2008).
Willie Nelson har vært på flere turneer i Norge. Han opptrådte i Trondheim og Molde i 1996; i Ålesund, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Tønsberg og Oslo i 1998; i Oslo, Hamar, Lyngdal og Halden i mai 2008; og i Langesund i juni 2010.
== Diskografi ==
1961 – Oldies Selection: Love & Pain
1962 – And Then I Wrote
1963 – Here's Willie Nelson
1965 – Country Willie: His Own Songs
1966 – Country Favorites, Willie Nelson Style
1966 – Live Country Music Concert
1967 – Make Way for Willie Nelson
1967 – The Party's Over and Other Great Willie Nelson Songs
1968 – Good Times
1968 – Texas in My Soul
1969 – My Own Peculiar Way
1970 – Both Sides Now
1970 – Laying My Burdens Down
1971 – Willie Nelson & Family
1971 – Yesterday's Wine
1972 – The Willie Way
1972 – The Words Don't Fit the Picture
1973 – Shotgun Willie
1974 – Phases and Stages
1975 – Red Headed Stranger
1976 – The Sound in Your Mind
1976 – The Troublemaker
1976 – Wanted! The Outlaws (med blant andre Waylon Jennings)
1977 – To Lefty from Willie
1978 – Stardust
1978 – Willie and Family Live
1979 – One for the Road
1979 – Pretty Paper
1979 – Sings Kris Kristofferson
1979 – The Electric Horseman
1979 – Voices - Motion Picture Soundtrack
1980 – Honeysuckle Rose
1980 – San Antonio Rose
1981 – Somewhere over the Rainbow
1982 – Always on My Mind
1982 – Old Friends
1983 – Take It to the Limit
1983 – Tougher Than Leather
1983 – Without a Song
1984 – Music from "Songwriter"
1984 – Angel Eyes
1984 – City of New Orleans
1984 – Portait in Music
1985 – Brand on My Heart
1985 – Funny How Time Slips Away
1985 – Half Nelson
1985 – Me and Paul
1986 – Partners
1986 – The Promiseland
1987 – Island in the Sea
1987 – Seashores of Old Mexico
1988 – What a Wonderful World
1989 – A Horse Called Music
1990 – Born for Trouble
1992 – The IRS Tapes: Who'll Buy My Memories?
1993 – Across the Borderline
1994 – Moonlight Becomes You
1994 – Healing Hands of Time
1995 – Pancho, Lefty and Rudolph
1995 – Six Hours at Pedernales
1996 – Just One Love
1996 – Spirit
1996 – How Great Thou Art
1997 – Christmas with Willie Nelson
1997 – All of Me
1997 – Hill Country Christmas
1998 – Teatro
1999 – Night and Day
2000 – Clean Shirt
2000 – Memories of Hank Williams, Sr.
2000 – Me and the Drummer
2000 – Good Ol' Country Singin'
2000 – Milk Cow Blues
2001 – Rainbow Connection
2001 – Tales Out of Luck
2002 – The Great Divide
2002 – Stars & Guitars
2003 – Run That By Me One More Time
2003 – Picture In a Frame (med Kimmie Rhodes)
2004 – Live at Billy Bob's Texas
2004 – Outlaws and Angels
2004 – It Always Will Be
2005 – Songs for Tsunami Relief: Austin to South Asia
2005 – Countryman
2005 – The Dukes of Hazzard (soundtrack, div. artister)
2006 – You Don't Know Me: The Songs of Cindy Walker
2006 – Live from Austin, Texas
2006 – Songbird
2007 – Last of the Breed
2007 – Willie Nelson Christmas
2007 – Gravedigger
2008 – Moment of Forever
2008 – Two Men with the Blues
2012 – Heroes
2013 – To All the Girls...
2014 – Band of Brothers
2016 – Summertime: Willie Nelson Sings Gershwin
2017 – God's Problem Child
2018 – Last Man Standing
2018 – My Way
2019 – Ride me back home
2020 – First Rose of Spring
2021 – That's Life
2021 – The Willie Nelson Family
2022 – A Beatiful Time.
== Utvalgte sanger (også komponist) ==
«Crazy» (album … and Then I Wrote, 1962)
«Funny How Time Slips Away» ( album ...and Then I Wrote, 1962)
«Angel Flying Too Close to the Ground» (album Honeysuckle Rose, 1980)
«On the Road Again» (album Honeysuckle Rose, 1980)
== Utvalgt filmografi ==
Honeysuckle Rose, 1980 (også kalt On the Road Again)
Nådeløse gater, 1981
Songwriter, 1984
Red Headed Stranger, 1986
Wag the Dog: Når halen logrer med hunden, 1997
The Dukes of Hazzard, 2005
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Willie Nelson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Willie Nelson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Willie Nelson i Nashville Songwriters Hall of Fame
(en) Willie Nelson på Internet Movie Database
(sv) Willie Nelson i Svensk Filmdatabas
(da) Willie Nelson på Filmdatabasen
(da) Willie Nelson på danskefilm.dk
(da) Willie Nelson på Scope
(fr) Willie Nelson på Allociné
(en) Willie Nelson på AllMovie
(en) Willie Nelson hos The Movie Database
(en) Willie Nelson på Apple Music
(en) Willie Nelson på Discogs
(en) Willie Nelson på MusicBrainz
(en) Willie Nelson på SoundCloud
(en) Willie Nelson på Spotify
(en) Willie Nelson på Songkick
(en) Willie Nelson på Last.fm
(en) Willie Nelson på Genius — sangtekster
(en) Willie Nelson på AllMusic
(en) Willie Nelson på Twitter
(en) Willie Nelson på Facebook
(en) Willie Nelson på Instagram
(en) Willie Nelson på YouTube
(en) Willie Nelson på Myspace | Clarence William «Bill» Nelson (født 29. september 1942 i Miami i Florida) er en amerikansk demokratisk politiker. | 194,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsj%C3%B6_(varemerke) | 2023-02-04 | Nordsjö (varemerke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske industriselskaper'] | Nordsjö er en industribedrift som produserer og selger malingprodukter som maling, beis, dekkbeis, lakk og sparkel. Bedriften har sitt norske hovedkontor på Sofiemyr utenfor Oslo.
Nordsjös merkevarer er blant annet: eksteriørserien Tinova, interiørserien Inova og tjærebeisen Tix-Ett, og produktene selges primært i norden.
| Nordsjö er en industribedrift som produserer og selger malingprodukter som maling, beis, dekkbeis, lakk og sparkel. Bedriften har sitt norske hovedkontor på Sofiemyr utenfor Oslo.
Nordsjös merkevarer er blant annet: eksteriørserien Tinova, interiørserien Inova og tjærebeisen Tix-Ett, og produktene selges primært i norden.
== Historie ==
Nordsjö har gjennom 100 år vokst seg frem til å være en av Norges største leverandører av maling, beis, dekkbeis, lakk, sparkel og tilbehør. Nordsjö ble grunnlagt i Malmö i 1903 som en detalj- og grossisthandel for maling og lakk under navnet Nordström og Sjögren. Senere ble det også startet opp egen malingproduksjon. I 1994 ble Nordsjö en del av verdens største malingskonsern, Akzo Nobel.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside for NordsjöHjemmeside for Akzo Nobel | Nordsjö er en industribedrift som produserer og selger malingprodukter som maling, beis, dekkbeis, lakk og sparkel. Bedriften har sitt norske hovedkontor på Sofiemyr utenfor Oslo. | 194,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SaarLorLux | 2023-02-04 | SaarLorLux | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europa'] | SaarLorLux, eller Saar-Lor-Lux, (fransk også SarLorLux), er en europeisk region, en euroregion, i grenseområdet der Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxembourg møtes. Regionen består av Saarland, Lorraine, Luxembourg, Rheinland-Pfalz, Vallonia – som ligger i fire ulike europeiske land, og har ulik politisk status: Den uavhengige nasjonen Luxembourg, Beligas Wallonia – den fransk- og tyskspråklige del av Belgia, Lorraine er en region i Frankrike, og de tyske delstatene Saarland og Rheinland-Pfalz.
Det finnes ingen definerte grenser for SaarLorLux, og heller ingen fastsatt størrelse. Men det eksisterer en rekke ulike typer samarbeid og relasjoner mellom medlemsregionene. Samarbeid kan gjelde bare noen av regionene, eller alle. Ofte brukes begrepet Storregionen istedenfor det mer formelle Storregionen av Saarland, Lorraine, Luxembourg, Vallonia og (Vest-)Rheinland-Pfalz.
SaarLorLux er det mest sentrale område av EU, og dette området har en rekke felles trekk i sin historie og kultur.
| SaarLorLux, eller Saar-Lor-Lux, (fransk også SarLorLux), er en europeisk region, en euroregion, i grenseområdet der Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxembourg møtes. Regionen består av Saarland, Lorraine, Luxembourg, Rheinland-Pfalz, Vallonia – som ligger i fire ulike europeiske land, og har ulik politisk status: Den uavhengige nasjonen Luxembourg, Beligas Wallonia – den fransk- og tyskspråklige del av Belgia, Lorraine er en region i Frankrike, og de tyske delstatene Saarland og Rheinland-Pfalz.
Det finnes ingen definerte grenser for SaarLorLux, og heller ingen fastsatt størrelse. Men det eksisterer en rekke ulike typer samarbeid og relasjoner mellom medlemsregionene. Samarbeid kan gjelde bare noen av regionene, eller alle. Ofte brukes begrepet Storregionen istedenfor det mer formelle Storregionen av Saarland, Lorraine, Luxembourg, Vallonia og (Vest-)Rheinland-Pfalz.
SaarLorLux er det mest sentrale område av EU, og dette området har en rekke felles trekk i sin historie og kultur.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20070929033029/http://www.eurice.info/typo3sites/fileadmin/Forschen-ohne-Grenzen/documents/downloads/2020_Vision_for_the_Future_-_Internet-version.pdf
https://web.archive.org/web/20071212160224/http://www.saarlorlux.org/cgi-bin/cms. The business portal of SaarLorLux
https://web.archive.org/web/20070626161038/http://www.luxembourg2007.org/GB/index.php Website of the European cultural capital 2007 | SaarLorLux, eller Saar-Lor-Lux, (fransk også SarLorLux), er en europeisk region, en euroregion, i grenseområdet der Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxembourg møtes. Regionen består av Saarland, Lorraine, Luxembourg, Rheinland-Pfalz, Vallonia – som ligger i fire ulike europeiske land, og har ulik politisk status: Den uavhengige nasjonen Luxembourg, Beligas Wallonia – den fransk- og tyskspråklige del av Belgia, Lorraine er en region i Frankrike, og de tyske delstatene Saarland og Rheinland-Pfalz. | 194,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barcelonas_flagg | 2023-02-04 | Barcelonas flagg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Barcelona', 'Kategori:Spanske flagg'] | Barcelonas flagg kombinerer Georgskorset (Sant Jordi på katalansk) med de tradisjonelle røde og gule stripene til det katalanske symbolet senyera. Sant Jordi er Barcelonas skytshelgen.
Flagget har vært offisielt siden 2004, men har vært i bruk siden 1800-tallet. Det ble første gang offisielt i mai 1906, men var ikke tillatt å bruke under Francoregimet. En annen versjon av flagget var offisiell fra 1984 til 2004, men etter protester mot det, ble det opprinnelige flagget igjen det offisielle.
| Barcelonas flagg kombinerer Georgskorset (Sant Jordi på katalansk) med de tradisjonelle røde og gule stripene til det katalanske symbolet senyera. Sant Jordi er Barcelonas skytshelgen.
Flagget har vært offisielt siden 2004, men har vært i bruk siden 1800-tallet. Det ble første gang offisielt i mai 1906, men var ikke tillatt å bruke under Francoregimet. En annen versjon av flagget var offisiell fra 1984 til 2004, men etter protester mot det, ble det opprinnelige flagget igjen det offisielle.
== Flagg fra perioden 1996-2004 == | Barcelonas flagg kombinerer Georgskorset (Sant Jordi på katalansk) med de tradisjonelle røde og gule stripene til det katalanske symbolet senyera. Sant Jordi er Barcelonas skytshelgen. | 194,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aptum | 2023-02-04 | Aptum | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Retorikk'] | Aptum er et begrep brukt innen retorikken som skal beskrive hensikten til det utsagn som fremlegges, at «rett ord er til rett tid og på rett sted».
Innen klassisk retorikk er aptum (hensiktsmessighet) sammen med puritas (korrekthet), perspicuitas (klarhet) og ornatus (språklig utsmykning) en av de retoriske dydene som taleren må ta hensyn til i utformingen av sitt budskap (elocutio).
I dagligtale betyr altså aptum noe i retning av «hva som egner seg eller passer til situasjonen». | Aptum er et begrep brukt innen retorikken som skal beskrive hensikten til det utsagn som fremlegges, at «rett ord er til rett tid og på rett sted».
Innen klassisk retorikk er aptum (hensiktsmessighet) sammen med puritas (korrekthet), perspicuitas (klarhet) og ornatus (språklig utsmykning) en av de retoriske dydene som taleren må ta hensyn til i utformingen av sitt budskap (elocutio).
I dagligtale betyr altså aptum noe i retning av «hva som egner seg eller passer til situasjonen». | Aptum er et begrep brukt innen retorikken som skal beskrive hensikten til det utsagn som fremlegges, at «rett ord er til rett tid og på rett sted». | 194,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oszk%C3%A1r_Csuvik | 2023-02-04 | Oszkár Csuvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Oszkár Csuvik (født 28. mars 1925 i Budapest, død 23. oktober 2008) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Csuvik vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4-4 mot Nederland, de vant over Belgia med 3-0. Ungarn tapte til Italia med 3-4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Csuvik spilte alle fem kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Oszkár Csuvik (født 28. mars 1925 i Budapest, død 23. oktober 2008) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Csuvik vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4-4 mot Nederland, de vant over Belgia med 3-0. Ungarn tapte til Italia med 3-4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Csuvik spilte alle fem kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oszkár Csuvik – Olympics.com
(en) Oszkár Csuvik – Olympic.org
(en) Oszkár Csuvik – Olympedia
(en) Oszkár Csuvik – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Oszkár Csuvik – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Oszkár Csuvik – Ungarns olympiske komité | Oszkár Csuvik (født 28. mars 1925 i Budapest, død 23. | 194,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Endre_Gy%C5%91rfi | 2023-02-04 | Endre Győrfi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Endre Győrfi (født 20. mars 1920, død 25. mai 1992) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Győrfi vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4-4 mot Nederland, de vant over Belgia med 3-0. Ungarn tapte til Italia med 3-4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Győrfi spilte alle fem kampene som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Endre Győrfi (født 20. mars 1920, død 25. mai 1992) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Győrfi vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4-4 mot Nederland, de vant over Belgia med 3-0. Ungarn tapte til Italia med 3-4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Győrfi spilte alle fem kampene som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Endre Győrfi – Olympics.com
(en) Endre Győrfi – Olympic.org
(en) Endre Győrfi – Olympedia
(en) Endre Győrfi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Endre Győrfi – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Endre Győrfi – Ungarns olympiske komité | Endre Győrfi (født 20. mars 1920, død 25. | 194,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikl%C3%B3s_Holop | 2023-02-04 | Miklós Holop | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 12. november', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Miklós Holop (født 2. februar 1925 i Budapest, død 12. november 2017) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i De olympiske leker i 1948 i London.
Holop vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL i 1948 i London. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4–4 mot Nederland. De vant over Belgia 3–0. Ungarn tapte til Italia 3–4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Holop spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Miklós Holop (født 2. februar 1925 i Budapest, død 12. november 2017) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i De olympiske leker i 1948 i London.
Holop vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL i 1948 i London. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Italia. Ungarns resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort 4–4 mot Nederland. De vant over Belgia 3–0. Ungarn tapte til Italia 3–4 i gruppespillet, et resultat som ble tatt med til finalerunden. Holop spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miklós Holop – Olympics.com
(en) Miklós Holop – Olympic.org
(en) Miklós Holop – Olympedia
(en) Miklós Holop – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Miklós Holop – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Miklós Holop – Ungarns olympiske komité | Miklós Holop (født 2. februar 1925 i Budapest, død 12. | 194,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rborgen_skole | 2023-02-04 | Sørborgen skole | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klæbu', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Trondheim', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Utdanningsstubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Sørborgen skole er en barneskole i Klæbu i Trondheim kommune. Den har 465 elever fra 1.-7.trinn fordelt på 21 klasser. Skolen har ca. 60 ansatte. Skolen ligger ved siden av ungdomsskole, kunstgressbane og idrettshall.
| Sørborgen skole er en barneskole i Klæbu i Trondheim kommune. Den har 465 elever fra 1.-7.trinn fordelt på 21 klasser. Skolen har ca. 60 ansatte. Skolen ligger ved siden av ungdomsskole, kunstgressbane og idrettshall.
== Eksterne lenker ==
Klæbu kommune Enhetsopplysninger Sørborgen skole | Sørborgen skole er en barneskole i Klæbu i Trondheim kommune. Den har 465 elever fra 1. | 194,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kl%C3%A6bu | 2023-02-04 | Klæbu | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Klæbu', 'Kategori:Klæbu kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Klæbu er et område sørøst i Trondheim kommune, mellom Selbu i øst og Melhus i sør og vest. På Hevillåsen, Klæbus østligste punkt, grenser stedet også mot Malvik. Klæbu var egen kommune fram til 1. januar 2020, da den ble slått sammen med Trondheim kommune.
| Klæbu er et område sørøst i Trondheim kommune, mellom Selbu i øst og Melhus i sør og vest. På Hevillåsen, Klæbus østligste punkt, grenser stedet også mot Malvik. Klæbu var egen kommune fram til 1. januar 2020, da den ble slått sammen med Trondheim kommune.
== Navn og kommunevåpen ==
Navnet Klæbu er en modernisering av den norrøne formen, Kleppabú. Navnet er en sammensetning av kleppr, som betyr haug eller ås, og bú som betyr bygd.
Kommunevåpenet ble godkjent 8. juli 1983 og symboliserer Trongfossen i Nidelva. Elva har hatt stor betydning for utviklingen av jordbruk og elektrisitetsforsyning i kommunen, og valget av kommunevåpen reflekterer dette.
== Geografi ==
Klæbu har flere naturområder for utfart, Nordmarka og Brungmarka, for å nevne to. Andre utfartsområder er Vassfjellet og Vassfjellmarka.
Klæbu strekker seg fra nord, og sitt laveste punkt ved Nidelva ved Nordset (ca. 80 moh.), opp til lengst i sør på Brungmarka, og det høyeste punktet, på Kråkfjellet (816,7 moh.). Det vestligste punktet ligger på Vassfjellet, og det østligste på Hevillen.
Vestenden av den største, og dypeste, innsjøen i Sør-Trøndelag, Selbusjøen, ligger i Klæbu. Etter oppdemming i forbindelse med kraftutbygging på 1900-tallet ble Bjørsjøen og øverste del av Nidelva i praksis innlemmet i Selbusjøen. Den oppdemmede sjøen strekker seg ned til en demning bygd ved Hyttfossen flere kilometer nedenfor det naturlige uløpet fra Selbusjøen. Hyttfossen utgjør det vi i dag opplever som starten Nidelva. Selbusjøen ligger ca. 160 moh.
Geografisk skilles det dog fremdeles mellom Selbusjøen, Bjørsjøen og den oppdemmede delen av Nidelva. Denne delen av elva er på sitt dypeste ved Trongfossen, hvor det er 56 meter fra toppen av berget til bunnen av elva, og med det er dette Norges dypeste elvegjel. Oppdemmingen har gjort at fossen ikke lenger er synlig.
En kilometer lengre ned, ved Svean, er området på østsiden av elva statlig sikret som offentlig friluftsområde.
== Samferdsel ==
Klæbu har to hovedinnfartsårer fra Trondheim, FV 704 over Skjøla, som fører til knutepunktet Sandmoen sør for Trondheim, og FV 885 gjennom Amundsdalen mot Nidarvoll og Risvollan. FV 704 mellom Røddekrysset - Tanemskrysset ble ferdigstilt høsten 2018, med rundkjøringer i hver ende og fartsgrense 80 km/t, mot tidligere 60 km/t.
Bussforbindelsene til Trondheim sentrum er gode med flere avganger i timen med rute 72 (om Tanem og City Syd) og alternativt rute 73 (om Bostad, Eklesbakken, Nidarvoll).
== Samfunn ==
Kommunens administrasjonssenter var tettstedet Klæbu med 3 424 innbyggere per 1. januar 2022, som ligger 19 km sør for Trondheim sentrum. Ellers er bygda delt inn i flere valgkretser, og ikke minst, grender. På grunn av nokså spredt bebyggelse, er det ikke helt enkelt å eksakt avgrense grendene. Kjente grender er: Sjøbygda, Hyttfossen, Lappen, Tullusgrenda, Tanem, Lysklett, Bostadgrenda, Rønningsgrenda, Nordsetgrenda og Osgrenda, som går fra Vangsmo til Tanemsbrua. Flere av grendenavnene er egentlig gårdsnavn, men har etterhvert blitt mer eller mindre synonymt med grendanavnet.
Ellers har Klæbu hatt en stor befolkningsøkning siden 1960-tallet, og har også en meget ung befolkning sammenlignet med gjennomsnittet i Norge. I 2010 var de registrert med landets yngste befolkning.Klæbu ble egen kommune den 1. januar 1838. Kommunens innbyggere stemte med et flertall på 67,33 prosent for en kommunesammenslåing med Trondheim kommune den 9. mai 2016, og de to kommunene ble slått sammen den 1. januar 2020.
=== Politikk ===
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
==== Kommunestyrevalget 2011 ====
==== Kommunestyrevalget 2007 ====
== Kultur ==
Klæbu har et rikt kulturliv, med stor allsidighet og bredde i tilbudet. Klæbu kan skilte med flere kor, for eksempel Klæbu Mannskor, Klæbu Damekor, Øvre Nidelven Kammerskor og Courage, i tillegg til flere kor for barn og unge. Ellers har stedet Klæbu Musikkorps og Klæbu Skolemusikkorps, samt mange grupperinger innen forskjellige musikksjangre. På teaterfronten har også Klæbu lange tradisjoner, med teaterlaget Håssåsig i spissen.
Kulturhuset, som ble nyoppusset i 2015 huser festsal, basseng, folkebiblioteket ungdomsklubb og kommunens populære treningssenter. I kommunesentret ligger også et utvalg butikker, restauranter og servicetilbud: Coop Extra, Bunnpris (søn 11-22), Milano, La Vida, Nåva, GK Flora (blomster), Apotek 1, Klæbu Håndbakeri (glutenfri baker), YX Hydro Texaco Klæbu Bil og Bensin, Klæbu Sparebank, MySun solarium, frisør og café.
Klæbu er også kjent for sitt engasjement innenfor håndballen.
I kommunen finner man et av de større alpint- og utforanleggene i området, Vassfjellet skisenter med åpningstider hver dag i vinterhalvåret når forholdene tillater det.
=== Severdigheter ===
Brungmarka, et stort skog- og fjellområde sør for Selbusjøen.
Klæbu bygdemuseum på Teigen.
Tanemsborgen på Tanem, bygdeborg fra førkristi tid som ligger på Tanemsåsen.
Selbusjøen, stor innsjø.
Stabburet Gårdsbutikk på Moen gård.
Vassfjellet skisenter ligger bare noen kilometer fra Klæbu sentrum.
Trongfossen, Norges dypeste elvegjel.
Karlssteinen, stor stein ved Selbusjøen, som det er et sagn om.
Klæbu kirke
Steinkirka i Vassfjellet
== Kjente personer fra Klæbu ==
Johan Nordahl Brun (1745–1816), biskop og dikter
Lars Larsen Forsæth (1759–1839), klokker og eidsvollsmann
Arnt Solem (1777–1857) , haugianer, kjøpmann og godseier
Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909), teolog, kirkeminister (V), biskop i Trondheim 1905–1909
Merete Kristiansen (f. 1966), skihopper
Klaus Joacim Sonstad (f. 1969), komiker
Frank Eriksen, norgesmester i bryting
Tone Hansen (f. 1970), kurator og museumsdirektør ved Henie Onstad Kunstsenter
Linda Cathrine Hofstad Helleland (f. 1977) , stortingsrepresentant (H), statsråd i Kulturdepartementet fra 2015 til 2018, og Barne- og likestillingsdepartementet fra 2018.
Torgeir Bergrem (f. 1991), snøbrettkjører
Erlend Dahl Reitan (f. 1997), fotballspiller for Rosenborg og Bodø/Glimt
Eskil Dahl Reitan (f. 2001), håndballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Http://www.klabuinnebandyklubb.no
Klæbu kommune Arkivert 1. desember 2011 hos Wayback Machine.
Kultur i Klæbu på kart fra Kulturnett.no
Klæbu Skolemusikkorps
Tanem velforening
Klæbu Bryteklubb
Klæbu Golfklubb
Klæbu Idrettslag
Klæbu Fotball
Vassfjellet Skisenter Arkivert 5. desember 2010 hos Wayback Machine.
Stabburet Gårdsbutikk
Klæbu Løpeklubb | Klæbu IL er et idrettslag i Trondheim kommune i Trøndelag. Laget driver innen forskjellige idretter: badminton, ski, fotball, håndball og orientering. | 194,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cor_Braasem | 2023-02-04 | Cor Braasem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Cornelius «Cor» Braasem (født 15. mai 1923 i Nederlandsk Østindia, død 14. februar 2009) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i De olympiske leker i 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Braasem vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3–3 og Ungarn 4–4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2–4. Braasem spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948, og scoret sju mål.
| Cornelius «Cor» Braasem (født 15. mai 1923 i Nederlandsk Østindia, død 14. februar 2009) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i De olympiske leker i 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Braasem vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3–3 og Ungarn 4–4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2–4. Braasem spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948, og scoret sju mål.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Cor Braasem – Olympics.com
(en) Cor Braasem – Olympic.org
(en) Cor Braasem – Olympedia
(en) Cor Braasem – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Cornelius «Cor» Braasem (født 15. mai 1923 i Nederlandsk Østindia, død 14. | 194,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaren | 2023-02-04 | Jaren | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Gran'] | Jaren er et sted i Gran kommune i Innlandet og huser Gran rådhus med sine funksjoner for de drøyt 13 000 innbyggerne i kommunen. Jaren ligger på Hadeland, midt mellom Gran sentrum og Brandbu, og var tidligere et livlig sentrum rundt stasjonen og mølla med masse forretninger og industri. I dag er det litt stillere på Jaren, med et mindre kjøpesenter med Kiwi, en Frisørsalong, Strand Unikorn (Kønnsiloen), Glitre Energi, Gran Rådhus, Hadeland Selskapslokaler, Jaren Kinarestaurant, Skaugerud Bakeri. Barneskolen heter Jaren skole.
| Jaren er et sted i Gran kommune i Innlandet og huser Gran rådhus med sine funksjoner for de drøyt 13 000 innbyggerne i kommunen. Jaren ligger på Hadeland, midt mellom Gran sentrum og Brandbu, og var tidligere et livlig sentrum rundt stasjonen og mølla med masse forretninger og industri. I dag er det litt stillere på Jaren, med et mindre kjøpesenter med Kiwi, en Frisørsalong, Strand Unikorn (Kønnsiloen), Glitre Energi, Gran Rådhus, Hadeland Selskapslokaler, Jaren Kinarestaurant, Skaugerud Bakeri. Barneskolen heter Jaren skole.
== Kjente personer fra Jaren ==
Kjersti Grini, tidligere norsk håndballspiller som spilte over 200 landskamper med over 1000 scorede mål og er en av Norges mest markante håndballspillere gjennom tidene.
Olav Endresen Haukeli, (skuespiller i NRK serien "Gutta boys" og pikkoloen i finn.no sine nyeste reklamefilmer)
Reidar Liaklev, skøyteløper som vant OL-gull på 5000 meter i St. Moritz.
Torstein Seiersten, en av verdens beste langdistanseløper på skøyter (1950 tallet)
Kirsten Langbo, forfatter - Hun hadde barnetimesendinger inn på 1970-tallet og turnerte med musikken og historiene rundt om i Norge, også som buktaler utstyrt med hånddokker (Oppvokst på Jorstad i Gran) | | reisende = 110 000 pr år (2008, kun tog) | 194,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hennie_Keetelaar | 2023-02-04 | Hennie Keetelaar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Hilversum', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Hendrikus «Hennie» Zacharias Keetelaar (født 23. januar 1927 i Hilversum, død 28. januar, 2002 i Alphen aan den Rijn) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Keetelaar vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Keetelaar spilte to kamper i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Hendrikus «Hennie» Zacharias Keetelaar (født 23. januar 1927 i Hilversum, død 28. januar, 2002 i Alphen aan den Rijn) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Keetelaar vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Keetelaar spilte to kamper i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Hennie Keetelaar – Olympics.com
(en) Hennie Keetelaar – Olympic.org
(en) Hennie Keetelaar – Olympedia
(en) Hennie Keetelaar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Hendrikus «Hennie» Zacharias Keetelaar (født 23. januar 1927 i Hilversum, død 28. | 194,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkerens_grav | 2023-02-04 | Dykkerens grav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk kunst', 'Kategori:Malerkunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dykkerens grav er et viktig arkeologisk monument som ble funnet av den italienske arkeolog Mario Napoli den 3. juni 1968 ved hans utgravninger av en liten nekropolis (gravplass) omtrent 1,5 km sør for den greske byen Paestum i Magna Graecia i dagens sørlige Italia. Greven er i dag utstilt i museet i Paestum.
Graven er konstruert av fem lokale kalksteinplater som danner fire vegger og taket. Gulvet er blitt hogd ut av fjellet under. De fem steinplatene har blitt nøyaktig sammenfelt med mørtel og dannet et kammer på en størrelse av omtrent 215 x 100 80 cm. Alle de fem steinplatene har blitt malt på innsiden med en sann freskoteknikk. Maleriene på de fire veggene avbilder en scene fra et symposion (drikkegilde) mens taksteinen er dekket av en nå berømt scene som har gitt graven dens navn: en ung mann som elegant stuper ned i bølgende strøm av vann. To malere er blitt skilt ut og hvor den sørlige veggen er blitt karakterisert som malt av en kunstner som noe mindre dyktig enn de andre.Da graven ble oppdaget avslørt disse overraskende freskomaleriene deres store betydning da de synes å være de eneste eksemplene på gresk maleri med figurscener som er datert til den orientaliserende tid, arkaisk tid eller klassisk tid som har blitt bevart for ettertiden i sin helhet. Blant de tusener av greske graver som er kjent fra denne tiden, grovt sett mellom år 700 til 400 f.Kr., er dette den eneste som har blitt dekorert med freskoer med menneskelige subjekter.Kun noe få objekter ble funnet i gravens indre: i nærheten av liket, antagelig en ung mann, ble det funnet et skilpaddeskall, to aryballos, og en attisk lekythos. Det siste objektet, i svartfigurstil fra omtrent år 480 f.Kr., bidro til å datere graven til rundt 470 f.Kr.
| Dykkerens grav er et viktig arkeologisk monument som ble funnet av den italienske arkeolog Mario Napoli den 3. juni 1968 ved hans utgravninger av en liten nekropolis (gravplass) omtrent 1,5 km sør for den greske byen Paestum i Magna Graecia i dagens sørlige Italia. Greven er i dag utstilt i museet i Paestum.
Graven er konstruert av fem lokale kalksteinplater som danner fire vegger og taket. Gulvet er blitt hogd ut av fjellet under. De fem steinplatene har blitt nøyaktig sammenfelt med mørtel og dannet et kammer på en størrelse av omtrent 215 x 100 80 cm. Alle de fem steinplatene har blitt malt på innsiden med en sann freskoteknikk. Maleriene på de fire veggene avbilder en scene fra et symposion (drikkegilde) mens taksteinen er dekket av en nå berømt scene som har gitt graven dens navn: en ung mann som elegant stuper ned i bølgende strøm av vann. To malere er blitt skilt ut og hvor den sørlige veggen er blitt karakterisert som malt av en kunstner som noe mindre dyktig enn de andre.Da graven ble oppdaget avslørt disse overraskende freskomaleriene deres store betydning da de synes å være de eneste eksemplene på gresk maleri med figurscener som er datert til den orientaliserende tid, arkaisk tid eller klassisk tid som har blitt bevart for ettertiden i sin helhet. Blant de tusener av greske graver som er kjent fra denne tiden, grovt sett mellom år 700 til 400 f.Kr., er dette den eneste som har blitt dekorert med freskoer med menneskelige subjekter.Kun noe få objekter ble funnet i gravens indre: i nærheten av liket, antagelig en ung mann, ble det funnet et skilpaddeskall, to aryballos, og en attisk lekythos. Det siste objektet, i svartfigurstil fra omtrent år 480 f.Kr., bidro til å datere graven til rundt 470 f.Kr.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Paul Schussmann. Rhadamanthys in der Tomba del Tuffatore. Das Grab des Mysten: eine Neuinterpretation, Phoibos Verlag, 2011, ISBN 978-3-85161-061-1
Holloway, R. Ross: The Tomb of the Diver Arkivert 19. desember 2008 hos Wayback Machine., in American Journal of Archaeology, Vol. 110, n. 3, juli 2006 (ss. 365-388).
Pontrandolfo, Angela; Rouveret, Agnès; & Cipriani, Marina: The painted tombs of Paestum. Pandemos Editions, Paestum, 2004 ISBN 88-87744-11-4; andre versjoner: Fransk ISBN 88-87744-13-0; Tysk ISBN 88-87744-12-2; Italiensk ISBN 88-87744-10-6;
Rouveret, Agnès: La Tombe du Plongeur et les fresques étrusques: témoignages sur la peinture grecque, dans Revue Archéologique, 1974, Fascicule 1, ss. 15-32.
Somville, Pierre: La tombe du plongeur à Paestum, dans Revue de l'histoire de Religions.Paris, Presses universitaires de France (PUF), Tome 196, fascicule 1. juli 1979, ss. 41-51.
Warland, Daisy: La Tombe du Plongeur: Étude de la relation entre le symposion et le plongeon. dans Revue de l'histoire de Religions. Paris, PUF, Tome 213, fascicule 2, 1996, ss. 143–160 – Sammendrag på nettet, 23. august 2007.
Warland, Daisy: Que représente la fresque de la paroi Ouest de la tombe au plongeur de Poseidonia?, i Kernos, 1999, n. 12, ss. 195-206. | Dykkerens grav er et viktig arkeologisk monument som ble funnet av den italienske arkeolog Mario Napoli den 3. juni 1968 ved hans utgravninger av en liten nekropolis (gravplass) omtrent 1,5 km sør for den greske byen Paestum i Magna Graecia i dagens sørlige Italia. | 194,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joop_Rohner | 2023-02-04 | Joop Rohner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Johannes «Joop» Jacobus Rohner (født 6. juli 1927 i Amsterdam, død 25. januar 2005) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rohner vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Rohner spilte fem kamper som målvakt i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Johannes «Joop» Jacobus Rohner (født 6. juli 1927 i Amsterdam, død 25. januar 2005) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rohner vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var målvakt på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Rohner spilte fem kamper som målvakt i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Joop Rohner – Olympics.com
(en) Joop Rohner – Olympic.org
(en) Joop Rohner – Olympedia
(en) Joop Rohner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Johannes «Joop» Jacobus Rohner (født 6. juli 1927 i Amsterdam, død 25. | 194,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frits_Smol | 2023-02-04 | Frits Smol | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 1. november', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Frits Smol (født 6. juli 1924 i Haag, død 1. november 2006 i Haag) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Smol vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Smol spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og scoret ti mål.
| Frits Smol (født 6. juli 1924 i Haag, død 1. november 2006 i Haag) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Smol vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Smol spilte alle sju kampene i OL-turneringen, som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og scoret ti mål.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Frits Smol – Olympics.com
(en) Frits Smol – Olympic.org
(en) Frits Smol – Olympedia
(en) Frits Smol – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Frits Smol (født 6. juli 1924 i Haag, død 1. | 194,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaap_Stam | 2023-02-04 | Jaap Stam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for AFC Ajax', 'Kategori:Fotballspillere for FC Zwolle', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for PSV Eindhoven', 'Kategori:Fotballspillere for SC Cambuur', 'Kategori:Fotballspillere for SS Lazio', 'Kategori:Fotballspillere for Willem II Tilburg', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Cincinnati', 'Kategori:Fotballtrenere for Feyenoord Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for Jong Ajax', 'Kategori:Fotballtrenere for PEC Zwolle', 'Kategori:Fotballtrenere for Reading FC', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Nederlandske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Kampen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1996', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
| Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
== Karriere år for år ==
== Meritter ==
1996: KNVB Cup
1997: Eredivisie, Johan Cruyff-prisen, årets nederlandske spiller
1998: Johan Cruyff-prisen
1999: Mesterligaen, Premier League, FA-cupen, Intercontinental-cupen
2000: Premier League
2001: Premier League
2004: Coppa Italia
2006: Johan Cruyff-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Jaap Stam – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jaap Stam – FIFA
(en) Jaap Stam – UEFA
(fr) Jaap Stam – LÉquipe
(en) Jaap Stam – Transfermarkt
(en) Jaap Stam – Transfermarkt (manager)
(en) Jaap Stam – national-football-teams.com
(en) Jaap Stam – WorldFootball.net
(en) Jaap Stam – Soccerbase.com
(en) Jaap Stam – FootballDatabase.eu | Hans Stam (født 2. april 1919 i Nederlandsk Østindia, død 25. | 194,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruud_van_Feggelen | 2023-02-04 | Ruud van Feggelen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Rudolf «Ruud» Frederik Otto van Feggelen (født 14. april 1924 i Amsterdam, død 9. august 2002 i Deventer) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Van Feggelen vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Van Feggelen spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og han scoret 16 mål.
| Rudolf «Ruud» Frederik Otto van Feggelen (født 14. april 1924 i Amsterdam, død 9. august 2002 i Deventer) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Van Feggelen vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Van Feggelen spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og han scoret 16 mål.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Ruud van Feggelen – Olympics.com
(en) Ruud van Feggelen – Olympic.org
(en) Ruud van Feggelen – Olympedia
(en) Ruud van Feggelen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Rudolf «Ruud» Frederik Otto van Feggelen (født 14. april 1924 i Amsterdam, død 9. | 194,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frits_Ruimschotel | 2023-02-04 | Frits Ruimschotel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Albert Frits Ruimschotel (født 28. februar i 1922 i Pangkal Pinang i Nederlandsk Østindia, død 28. mai 1987 i Utrecht) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ruimschotel vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Ruimschotel spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Albert Frits Ruimschotel (født 28. februar i 1922 i Pangkal Pinang i Nederlandsk Østindia, død 28. mai 1987 i Utrecht) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ruimschotel vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Ruimschotel spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Frits Ruimschotel – Olympics.com
(en) Frits Ruimschotel – Olympic.org
(en) Frits Ruimschotel – Olympedia
(en) Frits Ruimschotel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frits Ruimschotel – databaseOlympics.com (arkivert) | Albert Frits Ruimschotel (født 28. februar i 1922 i Pangkal Pinang i Nederlandsk Østindia, død 28. | 194,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nijs_Korevaar | 2023-02-04 | Nijs Korevaar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Hoeksche Waard', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Nijs Cornelis Korevaar (født 31. desember 1927, død 1. desember 2016) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Korevaar vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo i OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Korevaar spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og han scoret fire mål.
| Nijs Cornelis Korevaar (født 31. desember 1927, død 1. desember 2016) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Korevaar vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo i OL 1948 i London. Han var med på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Korevaar spilte alle sju kampene i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948 og han scoret fire mål.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Nijs Korevaar – Olympics.com
(en) Nijs Korevaar – Olympic.org
(en) Nijs Korevaar – Olympedia
(en) Nijs Korevaar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Nijs Cornelis Korevaar (født 31. desember 1927, død 1. | 194,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piet_Salomons | 2023-02-04 | Piet Salomons | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948'] | Pieter «Piet» Johannes Alexander Salomons (født 14. juli 1924 i Batavia i Nederlandsk Østindia, død 8. oktober 1948 i Schiedam) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Salomons vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med som målvakt på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Salomons spilte to kamper som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
| Pieter «Piet» Johannes Alexander Salomons (født 14. juli 1924 i Batavia i Nederlandsk Østindia, død 8. oktober 1948 i Schiedam) var en nederlandsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Salomons vant en olympisk bronsemedalje i vannpolo under OL 1948 i London. Han var med som målvakt på det nederlandske laget som kom på tredjeplass i vannpoloturneringen bak Italia og Ungarn. Nederlands resultat i finalerunden, som besto av fire lag; uavgjort mot både Belgia 3-3 og Ungarn 4-4 og tap mot gullvinnerne Italia med 2-4. Salomons spilte to kamper som målvakt i OL-turneringen som ble avviklet i perioden 29. juli til 7. august 1948.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i vannpolo, Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Piet Salomons – Olympics.com
(en) Piet Salomons – Olympic.org
(en) Piet Salomons – Olympedia
(en) Piet Salomons – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Pieter «Piet» Johannes Alexander Salomons (født 14. juli 1924 i Batavia i Nederlandsk Østindia, død 8. | 194,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Splenektomi | 2023-02-04 | Splenektomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kirurgiske inngrep'] | Splenektomi er et kirurgisk inngrep som utføres for å fjerne milten.
Milten bør fjernes enten ved såkalt hemolytisk anemi eller når milten er sprukket etter skade, for eksempel ved bilulykker.
Ved operasjon er det vanskelig å stoppe blødning fra sprekker i milten. Dersom blødningen fra en sprekk i milten er stor, kan pasienten dø av blodtapet fra den skadede milten inn i bukhulen.
Ved hemolytisk anemi / sferocytose er de røde blodlegemene mer runde, uten de normale innhulingene på begge sider. I milten er det lavere osmotisk trykk enn i blodet, slik at mer væske suges inn i blodlegemene, volumet blir større, og noen røde blodlegemer sprekker. Dette er den normale måten milten ødelegger de gamle røde blodlegemene på, men ved hemolytisk anemi ødelegges for mange røde blodlegemer på denne måten og det blir blodmangel / anemi. | Splenektomi er et kirurgisk inngrep som utføres for å fjerne milten.
Milten bør fjernes enten ved såkalt hemolytisk anemi eller når milten er sprukket etter skade, for eksempel ved bilulykker.
Ved operasjon er det vanskelig å stoppe blødning fra sprekker i milten. Dersom blødningen fra en sprekk i milten er stor, kan pasienten dø av blodtapet fra den skadede milten inn i bukhulen.
Ved hemolytisk anemi / sferocytose er de røde blodlegemene mer runde, uten de normale innhulingene på begge sider. I milten er det lavere osmotisk trykk enn i blodet, slik at mer væske suges inn i blodlegemene, volumet blir større, og noen røde blodlegemer sprekker. Dette er den normale måten milten ødelegger de gamle røde blodlegemene på, men ved hemolytisk anemi ødelegges for mange røde blodlegemer på denne måten og det blir blodmangel / anemi. | Splenektomi er et kirurgisk inngrep som utføres for å fjerne milten. | 194,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_alpina | 2023-02-04 | Amara alpina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1790', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Gustaf von Paykull', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara alpina er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara alpina er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara alpina finnes lengst nord i Europa. Samt Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge
== Utseende ==
Amara alpina er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara alpina tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara alpina i Encyclopedia of Life
(en) Amara alpina i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara alpina hos Artsdatabanken
(sv) Amara alpina hos Dyntaxa
(en) Amara alpina hos Fauna Europaea
(en) Amara alpina hos ITIS
(en) Amara alpina hos NCBI
(en) Kategori:Amara alpina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara alpina – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara alpina – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara alpina - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 194,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Odden | 2023-02-04 | Anders Odden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cadaver-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske heavy metal-musikere'] | Anders Odden (født 20. desember 1972) er en norsk heavy metal-gitarist, vokalist og låtskriver.
| Anders Odden (født 20. desember 1972) er en norsk heavy metal-gitarist, vokalist og låtskriver.
== Biografi ==
Odden er født i Stavanger, men flyttet i barndommen til Råde. Han så ikke på TV som liten, men brukte mye av tiden til å høre på farens klassiske platesamling. Han visste ikke om rock før han var sju år gammel. Da hørte han Kiss og bestemte seg for å bli musiker.
Hans dreining mot mer ekstrem metal startet etter å ha hørt samlealbumet Speed Kills i 1985. Denne plata introduserte ham for band som Celtic Frost, Venom, Possessed, Voivod, Megadeth, Metallica og Slayer. Etter å ha prøvd seg på black metal i bandet Slaught startet han death metal-bandet Cadaver i 1988 sammen med Ole Bjerkebakke.
Cadaver ga ut Norgeshistoriens første death metal-album, Hallucinating Anxiety, på Earache Records i november 1990. Han var også med i bandet Apoptygma Berzerk fra 1992 til 1999 og 2003-2006 og startet doom-bandet Magenta i 1995. Da han ble spurt om å bli med som konsertgitarist i Celtic Frost i 2006, sluttet han i Apoptygma Berzerk. Han turnerte Europa, USA, Canada og Japan med dem på Monotheist-turneen som endte i 2007. Han har gjennom karrieren vært gjestemusiker for blant annet Satyricon, The Young Gods, Ministry og flere.
Han har også jobbet som konsulent for musikkorganisasjonene RIO, Tono, GramArt, MIC og MFO. Han er grunnlegger av musikkbransjetreffet IMC under Inferno-festivalen og har hatt egen spalte på Heavymetal.no (Odden hjelper deg).
I april 2009 ble det offentliggjort på Satyricons side på Facebook at Odden erstattet Victor Brandt i Satyricon på bassgitar.I 2011 ga Odden ut boken «Piratliv» om norsk musikkbransje backstage.
I 2013 dannet Odden bandet Order sammen med Manheim, Messiah og René Jansen. Etter Jansens bortgang ble Stu Manx (The Yum Yums, Gluecifer m.fl.) bassist i Order.
== Diskografi ==
Apoptygma BerzerkSoli Deo Gloria, Tatra (1993)
Non-Stop Violence, Tatra (single, 1995)
APBL98, Tatra (1999)
Unicorn, 2003 WEA (EP, 2003)
In This together, GUN/SonyBMG (single, 2005)
You and me against the world, GUN/SonyBMG (2005)
Shine on, GUN/SonyBMG (EP, 2006)
Sonic Diary, GUN/SonyBMG (2006)
Black, Metropolis (EP, 2006)
Cambodia, GUN/SonyBMG (single, 2006)
Rocket Science, GUN/SonyBMG (2009)CadaverHallucinating Anxiety, Necrosis/Earache (1990)
Primal, (EP, 1999)
...In Pains, Earache (1992)
Live Inferno (konsertalbum, 2002)
Necrosis, Candlelight (2004)
Discipline, Earache (2001)Karaoke From HellCharterfeber tur/retur Aiya Napa TV3 (2008)
Pondus Flat Fuzzpedal Compilation, Universal Music (2008)MagentaMagenta, (EP) AT&MT (1997)
One Mind, (single) 1998 RapaxPRod/Tatra (1998)
Periode, RapxProd/Tatra (1998)
All Over, (single) Re:pop (2002)
Little Girl Lost, Re:pop (2002)
Art And Accidents, AT&MT (2009)SatyriconMegiddo, Moonfog (EP, 1997)
Rebel Extravaganza, Moonfog (1999)
== Band ==
Deadly metal, 1985, gitar
Slaught, 1986 – 1987, gitar
FOAD, 1986, gitar, bassgitar, vokal, trommer
Asmodeus, 1987, gitar, bassgitar, vokal, trommer
Baphomet, 1987 – 1988, gitar
Monument, 1988, gitar
Cadaver, 1988 – 1993 2003 – 2004, gitar
Braindead, 1988, trommer
Balvaz, 1989, trommer
Hydr-Hydr, 1990 – 1991, trommer
Nesten Døde, 1989 – 1991, trommer
Thy Abhorrent, 1991, gjestegitarist på konserter
Apoptygma Berzerk, 1992 – 1999 2003 – 2006, gitar, bassgitar
Germ, 1992 On hiatus
Go-Go Gorilla, 1992, gjestegitarist på konserter
The Young Gods, 1992, 1995, gjestegitarist på konserter
Jemotor 1, 1993 – 1995, gitar
Magenta, 1995 – idag, gitar, bassgitar, keyboard, vokal
Satyricon, 1997 – 1999, studiogitarist, 2009 -, konsertbassist
Cadaver Inc, 1999–2002, gitar
Mayhem, 2000, programmering
Celtic Frost, 2006 – 2007, konsertgitarist
Rock Furore, 2007, gjestegitarist på konserter
Karaoke From Hell, 2007 – idag
Pigface, 2008, gjestegitarist i studio
Ministry, 2008, gjestegitarist på konserter
Dr. Midnight & The Mercy Cult, 2009-2011, gitar
Order, 2013 - idag, gitar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Odden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anders Odden på Discogs
(en) Anders Odden på MusicBrainz
(en) Anders Odden på Encyclopaedia Metallum
(en) Anders Odden på Spotify
(en) Anders Odden hos Apoptygma Berzerk
(en) Anders Odden hos Satyricon | | nasjonalitet = Norsk | 194,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_anthobia | 2023-02-04 | Amara anthobia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara anthobia er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara anthobia er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara anthobia finnes sør i Europa, Nord-Amerika, Nord-Afrika og Asia. Finnes ikke i Norge, men er registrert i Sverige.
== Utseende ==
Amara anthobia er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara anthobia tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara anthobia i Encyclopedia of Life
(en) Amara anthobia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara anthobia hos Artsdatabanken
(sv) Amara anthobia hos Dyntaxa
(en) Amara anthobia hos Fauna Europaea
(en) Amara anthobia hos ITIS
(en) Amara anthobia hos NCBI
(en) Kategori:Amara anthobia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara anthobia – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara anthobia - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara anthobia – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara anthobia - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 194,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_Kr%C3%B6ll | 2023-02-04 | Klaus Kröll | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Klaus Kröll (født 24. april 1980 i Öblarn) er en østerriksk tidligere alpinist.
| Klaus Kröll (født 24. april 1980 i Öblarn) er en østerriksk tidligere alpinist.
== Karriere ==
Under junior-VM 1999 tok han gull i utfor, og i junior-VM 2000 tok han gull i super-G og sølv i utfor.
Han debuterte i verdenscupen i januar 2000. Allerede i sitt tredje renn fikk han sin første plassering blant de 10 beste. Han oppnådde en andreplass i utforrennet i Val-d’Isère i desember 2002, og fikk samme plassering i utforrennet i Garmisch-Partenkirchen i januar 2006. I januar 2009 kom den første verdenscupseieren, da han vant super-G-rennet i Kitzbühel, 22 hundredels sekund foran Aksel Lund Svindal på andreplass.
Under OL 2006 deltok han i utfor, der han kom på 22.-plass. Han deltok også i OL 2010 og oppnådde da en niendeplass i utfor, som var den eneste øvelsen han deltok i.
I 2008 ble Kröll østerriksk mester i utfor.
== Resultater i verdenscupen i alpint ==
=== Pallplasseringer ===
=== Sammenlagtplasseringer ===
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Klaus Kröll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Klaus Kröll – Munzinger Sportsarchiv
(en) Klaus Kröll – Olympedia
(en) Klaus Kröll – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Klaus Kröll – FIS (alpint)
(en) Klaus Kröll – ski-db.com | | fødested = Öblarn | 194,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_consularis | 2023-02-04 | Amara consularis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara consularis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara consularis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara consularis finnes i Europa og Asia, men er vanligst lengst nord. Finnes i Norge
== Utseende ==
Amara consularis er 8-9,5 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara consularis finnes på åpne lokaliteter med sandholdig grunn, på havstrender. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara consularis i Encyclopedia of Life
(en) Amara consularis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara consularis hos Artsdatabanken
(sv) Amara consularis hos Dyntaxa
(en) Amara consularis hos Fauna Europaea
(en) Amara consularis hos NCBI
(en) Kategori:Amara consularis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara consularis – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara consularis - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara consularis - BILDE - Database Carabidae of the World
Amara consularis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara consularis - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Amara consularis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 194,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saltdal | 2023-02-04 | Saltdal | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Personer fra Saltdal kommune', 'Kategori:Saltdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.
Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.
Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.
| Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.
Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.
Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.
== Geografi ==
Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdalen og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligste. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtinden i Junkerdalen og Ølfjellet på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Den høyeste er imidlertid Nordre Saulo helt inntil svenskegrensa. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen.
Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største.
Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal, stasjonen Borkamo er blant de stedene med minst nedbør i Norge i den internasjonale normalperioden 1961-90. I siste 30-års periode 1991-2020, så er årsnormalen imidlertid bare 211 mm på stedet, som gjør Borkamo i Saltdal til Norges tørreste
sted.
Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal.
Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig.
Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget.
Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Graddis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtinden og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i Junkerdalen ligger Graddis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige.
I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er:
Dypen naturreservat
Fiskvågflåget naturreservat
Fiskvågvatnet naturreservat
Junkerdalsura naturreservat
Kjeggen naturreservat
Nystadneslia naturreservat
Skansenøyra naturreservat
Stor-Graddis naturreservat
== Geologi ==
Det går en glimmerskifer-marmorformasjon fra Skjerstad og østover gjennom Saltdalen. Bergartene består videre av glimmerskifer og glinsende og sort skifer. Mange steder der elvene går ned i fjorden er det marmor og kalkstein. Øst for hoveddalen forekommer gneis og sandstenlignende glimmerskifer og kvartsskifer. Sør for Junkerdalen og på begge sider av Lønsdalen er det granitt. Et spesiell fenomen er alle de underjordiske elver, som har blitt dannet gjennom kalk og marmorformasjonene, mest kjente er Russågrotta der elva Russåga har sitt løp.
== Tidlig historie ==
Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.
Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord. På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein. På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt skafthulløks som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter stridsøkskulturen. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende klokkebegerkulturen. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og dyrket korn småskala. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere kvernberg. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen.Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere Bodøgård) sannsynligvis var sterkt involvert.
På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen. Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes. Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet.
== Nyere historie ==
=== Gårder i Saltdal ===
Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. For øvrig utførte Helland en stor geografiske beskrivelse av Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Etter tradisjonell oppfatning stod det første huset med vinduer på Setså. I gammel tid var det vanlig med kveitsjå, det vil si at mavesekken til fisken kveite ble renset og spent opp på en ramme og brukt istedenfor vindusglass.Sundby var i gammel tid den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og det var her poteter ble dyrket første gang i Saltdal.Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg. At disse gårdene tilhører kirken vil si at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Liv Krane har i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 antatt at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og da kan hele Saltdalens befolkning estimeres til 250 personer.
==== Gården Fiskevåg ====
Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, må ha vært ganske stor etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården strakk seg helt fra Høyarfall ned til fjorden, alt det som i dag er Rognan-sentrum og Skansen, i øst strakk den seg til Saltdalselva ved Saltnes. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er Saltdalens første prest og kalles «herr Morten», sannsynligvis er han dansk. På denne tiden hadde Saltdal egentlig felles prest med Skjerstad, men dette var en upraktisk ordning fordi presten skulle roes over fjorden til søndagspreken én gang i måneden. Denne presten betale skatter og avgifter for å bo på gården til presten i Bodø som har rettighetene. Da denne presten dør rundt 1646, ønsker saltdalingene seg både prest og egen kirke. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg. For å spe på prestens beskjedne inntekt forpliktet allmuen seg til å betale såkalt juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.Liv Krane skriver i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.Ved Fiskvågvatn, nøyaktig én kilometer fra havet, var det i tidligere tider forbindelse til havet. Helland nevner at eldre folk sa at en kunne ro fra havet og opp til dette vannet. Det sies at det var en dyp renne inntil fjellet som var farbar med båt, men at et mektig jordskred fylte rennen. Mens rennen var farbar var det jektehavn her, noe som har gitt navn til Store og Lille Jægtbakken. Imidlertid viser nyere forsking utført ved Universitetet i Tromsø, at det neppe har vært forbindelsen mellom Fiskvågvannet og havet siden vikingtiden, altså rundt år 1000.Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Denne transporten var organisert som såkalte bygdefar, det vil si at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd. Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i Salten har en fra Saltdalen i 1666.Bygningene på Fiskevåg ble etterhvert i dårlig stand og prestene som bor der på 1600- og 1700-tallet klager stadig over trange kår. Dette endrer seg når Saltdal blir eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murermester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskevåg hele ni husmannsplasser.
==== Gården Saltnes ====
I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Opprinnelig navn på gården kan ha vært Saltptarnes, der det første ledde i ordet er et elvenavn. Ikke mye er kjent om gården, men i skattemanntallet for 1557 er den omtalt for første gang. Det nevnes flere brukere og eiere etter dette årstallet. I 1724 omtales for første gang Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt skal komme til å residere på Saltnes i mer enn 150 år. Mørch er født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han bodde noen år som kjøpmann i Bergen. I 1706 tar han borgerskap i Bergen, han blir gift to ganger, siste gang med Gjertrud Omsen. Hennes far i Bergen er blitt eier av Saltnes etter å ha tatt utlegg i gården i 1720. Paret bosetter seg på Saltnes hvor de får 10 barn, en kilde sier at ni av disse vokser opp. Abel Abelsen Mørch dør i 1730 og Gjertrud blir sittende alene med ansvar for barna, gårdsdriften og handelsvirksomheten som hennes mann har etablert. Den yngste datteren het Margrethe Elisabeth Mørch og var født i 1729, hun gifter seg med en av sønnene til Elling Kristoffersen fra gården Fiskevåg. Elling Kristoffersens mor var medlem av Benkestokslekten fra Meløy, denne familien hadde mange forgreninger ut til handelsstedene i Nordland, og fikk stor betydning for økonomisk og kulturell utvikling.Margrethe Elisabeth Mørch ble altså gift med Jens Ellingsen fra Fiskevåg i 175, han kjøper gården og får skjøtet den 2. august 1751. Margrete Mørch er da 22 år og Jens Ellingsen 29 år. I løpet av de neste 24 årene får de 12 barn hvorav ni vokser opp. Med Jens Ellingsen som handelsmann blir Fiskevåg en av de store handelsstedene i Salten. Jens Ellingsen driver også jektebruk samme med sin bror, og de har to jekter som de seiler til Bergen med. Alle sønnene ble oppsittere og skippere på handelssteder rundt omkring i Nordland på steder som Sortland, Røsvik, Lødingen, Steigen (Skagstad), Skrova og Borge. De to døtrene giftes inn på handelsstedene i Gimsøysand og Inndyr.
Ellingsene blir skippere på Saltnes i flere generasjoner. Med seg til Bergen har de fisk, tran og rogn, når de reiser tilbake har de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Skipperne kunne legge seg til en egen livsstil med store hus med møbler og innbo som ellers bare var vanlig i byene. De var gjerne de første til å ta i bruk nye ting som kaffe og te, og de kunne kle seg etter skiftende moter. Slik kunne moter og samværsformer som var vanlige i Europa finne veien til små steder nordpå.Johan Ellingsen var den yngste av søsknene, han overtok Saltnes og drev en stor husholdning med mange tjenere, og hadde ikke mindre enn seks drenger på gården. Saltnes var i tillegg både kirkested og handelssted. Etter 1814 kom en ny tid, og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. På 1830-tallet begynte mange handelsmenn å sende varene sine til Tromsø, istedenfor Bergen. Mange skippere hadde stor gjeld i Bergen, og fra midten av 1800-tallet begynte bergenskjøpmennene å ta store renter for denne. Handelsmannen på Saltnes tok initiativ til den første banken i Saltdal, og han var både formann og kasserer i denne. Økonomisk problemer og konkurs, samt mislighold i banken førte til at den siste handelsmannen på Saltnes måtte sone fem års straffearbeid i Trondheim. Hans kone og barn dro sørover, og de kom aldri mer tilbake. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.
==== Gårdene oppover i Saltdalen ====
Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene, som også sies å være de eldste. Disse heter Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger de gamle gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.
=== Kirkested ===
I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda.
Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og BugtVed ott-ti Bønder ernæres. Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel, Har selvr opbyggd et lidet Capel,
Hvori der prædikes og læres.Paa egen Bekostning de lønner den Mand, Som dennem oplyser i salig Forstand
Og sætter GUDS Kundskap for Øie. Det Brød er vel lidet, dog lever han der, I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær,
Part maa sig med Smulerne nøye.
Ifølge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes. Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn.
=== Rognan og dets utvikling som bygdesenter ===
På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der folkene oppe i bygda hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis Fiskevåg og Saltnes der skipperne kommer med sine varer fra Bergen, som nevnt over i avsnittene om disse gårdene.
Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å være et sted der noen husmenn og gjestgivere bor fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Hit reiser folk oppe fra bygda for å hente sine fiskevarer eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiser ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire. – Foruten fyll blir det også en del spetakkel, sier Sommerfelt, og ikke bare husbonden, men tjenestefolk og barn drar nedover. Han beklager seg over denne skikken, men sier at dette er noe folk helt fra ungdomstiden er blitt vant med, så dette er en vane som er vanskelig å endre. Brennevinet er billig og selges over alt, og som Sommerfelt sier: – mødrene synes det er for hardt å nekte smågutter en slik nektar. Sommerfelt håper at det skal være mulig å kunne innskrenke bruken om folk får smaken på noen annet og mindre skadelig, og han håper at kaffe kan fylle brennevinets plass.
Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han nevner de mange små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkepreken på søndag, eller ofte over til mandag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag er som en fridag i Saltdalen, og folk sier at de er «rognankledd», og mener da det samme som «søndagskledd» andre steder. I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan. De som åpnet handelsboder forsøke på forskjellig vis å samle kunder, og det oppstod en skikk med å la det stå en dunk med tobakk på disken, fra denne kunne alle få tobakk i pipene sine gratis.Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk på Rognan.Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende.
==== Kafeene ====
De afgjør forretninger og gaar ellers og driver og fortærer store mængder kaffe, naar de ikke kan faa øl eller brændevin.
På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan. Både folk som hadde ærend med handel og de som ikke hadde slikt ærend tok inn der. Folk som kom kjørende nedover bygdeveien om vinteren, og de som bygde båter i Rognan-fjæra, kunne ta seg tid til en varm kopp kaffe. Noen av de som gikk mye på kaffe ble kjent for å være stordrikkere og kunne sette til livs 15-20 kopper på en dag. Vanlig mening var imidlertid at det beste var å ta den kaffen en ville ha tidlig på dagen. De som drev kaffene hadde det nemlig med å koke kaffe på gruten og dessuten tilsette sikori, og slik blir det ikke god kaffe av. Senere kom det til mange flere kafeer og utover i etterkrigstiden var Rognan et sted med mye folkeliv der kafebesøk var sentralt.
=== Næringsveier ===
==== Husdyrhold og jordbruk ====
Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift. Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.
En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse.
Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver.
==== Skogbruk ====
Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene. Her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann.
==== Fiske ====
Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling.
==== Befolkning skikk og bruk ====
Sommerfelt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfelt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfelt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er: – brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfelt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.Sommerfelt beskriver saltdalingenes arbeidsinnsats: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfelt siden folk driver mye med småhandel.En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfelt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak.
I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvener. I 1725 er det ifølge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden begynner «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.Ifølge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene.
==== Husflid og småindustri ====
På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga. Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet. I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.
=== Båtbyggingen ===
Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal. Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708.
At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere.
Tømmer ble skaffet opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i Kongens allmenning. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mente at bøndene på denne måten ødela mye tømmer ved at kun én eller to planker kunne lages ut fra én stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mente han. På denne tiden kjente ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse ble solgt til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dro de nedover på snølagt mark. Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»Det fortelles at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana var kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal. Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter. Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.På begynnelsen av 1900-tallet ble det sjeldent bygd fembøringer, mens det før ble bygd kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som ble bygd var kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kroner. Dermed ble det lagd nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda ble bygd tradisjonelle båter. De mindre båtene som blebygd var imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjedde kun på Rognan. Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881.
At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen kom fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996.
=== Skansen ekserserplass ===
På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen. Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige. Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.
=== Vensmoen sanatorium ===
Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966. Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.
=== Elektrifisering ===
Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.
=== Saltdal under andre verdenskrig ===
==== Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen ====
Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.
Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden. Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko» gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.
Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.
==== Blodveien ====
Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Botn i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var elendige. Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.
I Saltdal var det opptil 18 fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost. Hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser. Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde. Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt. For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.
==== Hakekorset i Storfloget ====
Det er en stor naken fjellside over Rognan som kan sees både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan.
=== Etterkrigstiden ===
Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.
Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Næringsliv ==
Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst.
Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken.
Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.Hepro AS ble etablert i 1987 og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsatte for 250 millioner kroner i 2021 og sysselsetter 90 personer.På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes Fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter nærmere 100 personer. Bedriften omsatte for 425 millioner kroner i 2021.Biobag international i Rognan produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsatte for 82 millioner kroner i 2021 og har ti ansatte.
Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen.
== Offentlige institusjoner ==
På Rognan er det videregående skoler.
Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.
Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett.
== Kultur ==
Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hvert år.
I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien.
Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på norgesturné etterpå.
Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet.
== Kjente saltdalinger ==
Bernhoff Hansen (1877–1950), olympisk mester i bryting
Johan Parelius Erichsen (1886–1974), fagforeningsmann, politiker
Erling Engan (1910–1982), stortingsrepresentant (Sp) 1954–1973
Trygve Hoff (1938–1987), visekunstner
Flint Juventino Beppe (1973–), musiker, komponist
Lena Kristin Ellingsen (1980–), skuespiller
Siv Mossleth (1967-), stortingsrepresentant (Sp)
== Vennskapsbyer ==
Niš
== Se også ==
Kommunestyrevalg i Saltdal
== Referanser ==
== Litteraturliste ==
Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. P. Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (norsk). Tromsø: Tromsø Museum. Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år (norsk). Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 82-7416-021-5. Ragnvald Mo (1972). Gard og bygd (norsk). Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget. ISBN 82 000 271137. Erling Svanberg (1976). «Samferdsel». I Leif B. Lillegaard. Bygd og by i Norge (norsk). Nordland. Gyldendal. ISBN 82-05-08829-2. Axel Hagemann (1886). Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale (norsk). Kristiania: Alb. Cammermeyer. Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (norsk). Kristiania: Saltdal kommune. Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. Cveja Jovanović (1985). Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge (norsk). Gyldendal. ISBN 82-05-16358-8.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saltdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Saltdal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Saltdal - Statistisk sentralbyrå
(no) Nordlandsmuseet - Blodveien
(no) Nordlandsmuseet - Blodveimuseet
(mul) Film fra 1950-tallet fra Rognan og Saltdal ved Maria Nestby | | andre navn = 1884 - 1886: «Transit nr. 6»1886 - 1945: «Rhea»1957 - 1976: «Meisfjord» | 194,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_convexior | 2023-02-04 | Amara convexior | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara convexior er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara convexior er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara convexior finnes i nesten hele Europa, østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Amara convexior er 7-8 mm lang, metallisk mørk løpebille. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara convexior finnes på tørre sandholdige lokaliteter. Dentilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara convexior i Encyclopedia of Life
(en) Amara convexior i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara convexior hos Artsdatabanken
(sv) Amara convexior hos Dyntaxa
(en) Amara convexior hos Fauna Europaea
(en) Amara convexior hos NCBI
(en) Kategori:Amara convexior – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara convexior – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara convexior - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara convexior – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara convexior - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Amara convexior - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 194,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_cursitans | 2023-02-04 | Amara cursitans | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara cursitans er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara cursitans er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara cursitans finnes i nesten hele Europa, samt østover i Asia. Finnes i Norge
== Utseende ==
Amara cursitans er i underkant av 10 mm lang. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara cursitans tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara cursitans i Encyclopedia of Life
(en) Amara cursitans i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara cursitans hos Artsdatabanken
(sv) Amara cursitans hos Dyntaxa
(en) Amara cursitans hos Fauna Europaea
(en) Amara cursitans hos NCBI
Amara cursitans – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara cursitans – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara cursitans - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 194,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnete_Bj%C3%B8rneboe | 2023-02-04 | Agnete Bjørneboe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske kunstnere', 'Kategori:Fødsler 31. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mosaikkunstnere', 'Kategori:Personer fra regionen Kilimanjaro', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Agnete Bjørneboe (født 31. oktober 1943 i Tanzania), er en dansk kunstner. Hun arbeider hovedsakelig innen maleri, grafikk, collage, mosaikk og papirklipp. Bjørneboe er født i Moshi i Tanzania. Under oppveksten bodde hun i Tanzania, Kenya og Uganda. Hun er utdannet botaniker og zoolog. Sin kunstneriske utdannelse har hun ved Århus kunstakademi.
Hennes arbeider tar ofte utgangspunkt i motivverdenen fra hennes østafrikanske oppvekst, supplert med inntrykk fra studiereiser i India, Nepal, Syria og Egypt. På 1980-tallet var hennes arbeider preget av geometriske mønstre, mens senere bilder er mere dominert av motiver fra plante- og dyreverdenen.
| Agnete Bjørneboe (født 31. oktober 1943 i Tanzania), er en dansk kunstner. Hun arbeider hovedsakelig innen maleri, grafikk, collage, mosaikk og papirklipp. Bjørneboe er født i Moshi i Tanzania. Under oppveksten bodde hun i Tanzania, Kenya og Uganda. Hun er utdannet botaniker og zoolog. Sin kunstneriske utdannelse har hun ved Århus kunstakademi.
Hennes arbeider tar ofte utgangspunkt i motivverdenen fra hennes østafrikanske oppvekst, supplert med inntrykk fra studiereiser i India, Nepal, Syria og Egypt. På 1980-tallet var hennes arbeider preget av geometriske mønstre, mens senere bilder er mere dominert av motiver fra plante- og dyreverdenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Agnete Bjørneboe på webmother.dk
Om Agnete Bjørneboe på Kunstindex Danmark & Weilbachs kunstnerleksikon
Agnete Bjørneboe på Netopnu.dk Kunstguide | Agnete Bjørneboe (født 31. oktober 1943 i Tanzania), er en dansk kunstner. | 194,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_curta | 2023-02-04 | Amara curta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1828', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara curta er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara curta er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara curta finnes i nesten hele Europa og østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Amara curta er i underkant av 10 mm lang. Fargen er matt, mørk bronsefarget. Antennene og beina er mer rødlige. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara curta tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara curta i Encyclopedia of Life
(en) Amara curta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara curta hos Artsdatabanken
(sv) Amara curta hos Dyntaxa
(en) Amara curta hos Fauna Europaea
(en) Amara curta hos NCBI
(en) Kategori:Amara curta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara curta – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara curta - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara curta – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara curta - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 194,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara_equestris | 2023-02-04 | Amara equestris | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pterostichinae'] | Amara equestris er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Amara equestris er en av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Amara equestris finnes i nesten hele Europa, samt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Amara equestris er i underkant av 10 mm lang. Fargen er mørk brunlig, nesten svart, med en svak metallglans. Antennene og beina er lysere, rødlige. Brystskjoldets bakhjørner er tydelig avsatt, men uten å være markert utstikkende. Sidene og bakhjørnene er like brede som dekkvingenes skuldre, slik at billen får et ovalt utseende. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midtlinjen / sømmen) mangler helt børstepunkter, en fordypning med ett stivt oppstående hår.
== Levevis ==
Amara equestris tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara equestris i Encyclopedia of Life
(en) Amara equestris i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara equestris hos Artsdatabanken
(sv) Amara equestris hos Dyntaxa
(en) Amara equestris hos Fauna Europaea
(en) Amara equestris hos NCBI
(en) Kategori:Amara equestris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara equestris – detaljert informasjon på Wikispecies
Amara equestris - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Amara equestris - BILDE - Database Carabidae of the World
Amara equestris – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara equestris - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 194,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bon_Jovi | 2023-02-04 | Bon Jovi | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1983', 'Kategori:Glam metal-band fra USA', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Bon Jovi er en amerikansk rockegruppe fra Sayreville, New Jersey. Gruppa ble startet i 1983 og består av vokalist og navnebror Jon Bon Jovi (John Francis Bongiovi, Jr), gitarist Richie Sambora, keyboardist David Bryan, trommeslager Tico Torres, samt nåværende bassist Hugh McDonald.. Gruppas besetning har stortsett vært den samme hele tiden, det eneste unntaket er Alec John Such som sluttet i 1994, som uoffisielt ble erstattet av Hugh McDonald. Den fikk sin første hit med låten Runaway i 1984. I 1986 ble Bon Jovi verdenskjent med sitt tredje album, Slippery When Wet. Gruppas fjerde album, New Jersey ble like suksessfullt i 1988 og mellom 1986—1995 hadde Bon Jovi 13 Top 40-hits i USA. Av disse var de fire nummer en-hits på Billboard Hot 100: «You Give Love a Bad Name», «Livin' on a Prayer», «Bad Medicine» og «I'll Be There for You».
Gruppa har også hatt Topp 10-hits som «Wanted Dead or Alive», «Born to Be My Baby», «Lay Your Hands on Me», «Bed of Roses» og «Always». Singelen "It's My Life" fra 2000, gjorde Bon Jovi kjent for et yngre publikum, som har bruk av ulike stilarter i musikken sin, for eksempel country på albumet Lost Highway fra 2007. Lost Highway debuterte som nummer 1-hit på Billboard 200, det samme gjorde The Circle i 2009. 12. mars 2013, ga Bon Jovi ut deres 12. studioalbum, What About Now. Bon Jovi har så langt gitt ut 12 studioalbum, tre samlealbum og to livealbum. Den er en av de mestselgende musikkgruppene igjennom tidene med over 130 millioner solgte album, og har hatt over 2 700 konserter i over 50 land for fler enn 35 millioner fans. Bon Jovi ble innlemmet i UK Music Hall of Fame i 2006. Gruppa ble også hedret med Award of Merit på American Music Awards i 2004, og som låtskrivere og samarbeidspartnere ble Jon Bon Jovi og Richie Sambora innlemmet i Songwriters Hall of Fame i 2009. I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 dukket det opp en viral video hvor innbyggerne i Odessa forberedte seg på å møte et russisk angrep, mens en trommeslager spilte til Bon Jovis hit «It's my life». Bon Jovi støttet videoen og spredte den videre, med kommentaren «This is for the ones who stood their ground... Odessa, Ukraine. #SlavaUkraini», på norsk «Dette er for dem som forsvarte seg ... Odesa, Ukraina. #ÆreTilUkraina»
| Bon Jovi er en amerikansk rockegruppe fra Sayreville, New Jersey. Gruppa ble startet i 1983 og består av vokalist og navnebror Jon Bon Jovi (John Francis Bongiovi, Jr), gitarist Richie Sambora, keyboardist David Bryan, trommeslager Tico Torres, samt nåværende bassist Hugh McDonald.. Gruppas besetning har stortsett vært den samme hele tiden, det eneste unntaket er Alec John Such som sluttet i 1994, som uoffisielt ble erstattet av Hugh McDonald. Den fikk sin første hit med låten Runaway i 1984. I 1986 ble Bon Jovi verdenskjent med sitt tredje album, Slippery When Wet. Gruppas fjerde album, New Jersey ble like suksessfullt i 1988 og mellom 1986—1995 hadde Bon Jovi 13 Top 40-hits i USA. Av disse var de fire nummer en-hits på Billboard Hot 100: «You Give Love a Bad Name», «Livin' on a Prayer», «Bad Medicine» og «I'll Be There for You».
Gruppa har også hatt Topp 10-hits som «Wanted Dead or Alive», «Born to Be My Baby», «Lay Your Hands on Me», «Bed of Roses» og «Always». Singelen "It's My Life" fra 2000, gjorde Bon Jovi kjent for et yngre publikum, som har bruk av ulike stilarter i musikken sin, for eksempel country på albumet Lost Highway fra 2007. Lost Highway debuterte som nummer 1-hit på Billboard 200, det samme gjorde The Circle i 2009. 12. mars 2013, ga Bon Jovi ut deres 12. studioalbum, What About Now. Bon Jovi har så langt gitt ut 12 studioalbum, tre samlealbum og to livealbum. Den er en av de mestselgende musikkgruppene igjennom tidene med over 130 millioner solgte album, og har hatt over 2 700 konserter i over 50 land for fler enn 35 millioner fans. Bon Jovi ble innlemmet i UK Music Hall of Fame i 2006. Gruppa ble også hedret med Award of Merit på American Music Awards i 2004, og som låtskrivere og samarbeidspartnere ble Jon Bon Jovi og Richie Sambora innlemmet i Songwriters Hall of Fame i 2009. I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 dukket det opp en viral video hvor innbyggerne i Odessa forberedte seg på å møte et russisk angrep, mens en trommeslager spilte til Bon Jovis hit «It's my life». Bon Jovi støttet videoen og spredte den videre, med kommentaren «This is for the ones who stood their ground... Odessa, Ukraine. #SlavaUkraini», på norsk «Dette er for dem som forsvarte seg ... Odesa, Ukraina. #ÆreTilUkraina»
== Biografi ==
=== Bon Jovi og 7800° Fahrenheit (1984–1985) ===
Bon Jovi gav ut sitt første album, Bon Jovi, i 1984. Dette albumet inneholdt deres første hit «Runaway». Albumet inneholdt også den eneste sangen som så langt Jon Bon Jovi ikke har vært med på å lage, «She Don't Know Me», en sang Mercury Records ville at skulle være med. Etter oppturen med Bon Jovi lagde gruppa sitt andre album, 7800 Farenheit, som ikke ble en like stor salgssuksess.
=== Slippery When Wet (1986–1987) ===
Tidlig i 1986 ga Bon Jovi ut singelen «Livin' on a Prayer» fra det tredje albumet, Slippery When Wet, som ga gruppa det store gjennombruddet på verdenbasis. Albumet inneholdt også store hiter som «You Give Love a Bad Name», «Wanted Dead Or Alive», «Raise Your Hands» og «Never Say Goodbye». I en periode lå singelen «Livin' on a Prayer» på førsteplass på topp ti for singler, mens «You Give Love a Bad Name» lå på andreplass, og «Wanted Dead or Alive» lå på syvendeplass. Totalt lå albumet hele 94 uker på topp ti i USA, hvor åtte av disse ukene var på førsteplass.
=== New Jersey og pause (1988–1991) ===
I 1988 ga gruppa ut albumet New Jersey, med låter som «Bad Medicine», «Lay Your Hands On Me», «Living In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You». Interne konflikter innad i gruppa, gjorde at gruppa tok en pause etter 'New Jersey-turneen. Det ble et problem av at Jon Bon Jovi hele tiden hadde en såpass dominerende rolle i bandet, og også fikk det meste av mediekjøret og oppmerksomheten.
=== Keep the Faith og Cross Road (1992-1994) ===
I 1992 ble gruppa og ga ut nytt album, Keep the Faith, Keep The Faith blant låter som «Keep The Faith», «In These Arms», «Bed Of Roses» og «I'll Sleep When I'm Dead».
I 1994 ga Bon Jovi ut sitt første «best of»-album, Crossroad, som inneholdt de nye låtene «Always» og «Someday I'll Be Saturday Night». Den første singlen «Always» ble Bon Jovis mest solgte single og var topp ti på Billboard Hot 100 i seks måneder. I Storbritannia debuterte Cross Road på førsteplass på UK Albums Chart og lå totalt fem uker som nummer en. Albumet ble senere det mest solgte albumet i Storbritannia i 1994. Bon Jovi vant samme år prisen som Mestselgende rockegruppe på World Music Awards.
I 1994 forlot bassist Alec John Such gruppa, som er eneste gang at Bon Jovi har endret besetningen. Hugh McDonald som var bassist på «Runaway» erstattet Such som bassist.
=== These Days og en ny pause (1995-1998) ===
Bon Jovis sjette studioalbum, These Days, ble gitt ut i juni 1995. Album debuterte som nummer en på hitlistene i blant annet Storbritannia, Irland, Tyskland, Australia og Japan. Albumet ble fulgt opp av These Days Tour. I juni 1995, solgte Bon Jovi ut tre kvelder på rad i tidligere Wembley Stadium i London. Konsertene ble senere gitt ut på DVD som Bon Jovi: Live From London. Bon Jovi besøkte 43 land og holdt 126 konserter på These Days Tour.
Etter suksessen med These Days Tour, tok gruppa en ny pause, men denne gangen mer fredelig, rett og slett fordi de forskjellige medlemmene hadde lyst til å gjøre ting for seg selv.
=== Crush og Bounce (1999–2004) ===
Bon Jovi kom sammen i 1999 for å spille inn sangen «Real Life» til filmen EDtv.
Etter nesten fire års pause kom Bon Jovi sammen igjen i 1999 for å lage et nytt album. I juni ble albumet Crush gitt ut som gruppas syvende studioalbum. Albumet inneholdt også singlene «It's my life», «Say it isn't so» og «Thank you for lovin' me». Året etter kom det første offisielle livealbumet, One Wild Night Live 1985–2001.
8. oktober 2002 ga gruppa ut sitt åttende studioalbum, Bounce, som var preget hendelsene den 11. september 2001. Den 20. oktober 2001 deltok Bon Jovi på konserten til minne om ofrene for terrorangrepet.
Etter Bounce Tour i august 2003, satte Bon Jovi i gang med et sideprojekt; som egentlig skulle være et album bestående av akustiske låter. Gruppa endte derimot opp med å spille inn og endre litt på 12 av deres største hits. This Left Feels Right ble gitt ut i november 2003.
=== Have a Nice Day og Lost Highway (2005–2008) ===
Gruppas niende studioalbum, Have a Nice Day ble gitt ut i september 2005. Albumet debuterte som nummer to på albumlistene i både Storbritannia og USA.19. juni 2007 ga gruppa ut sitt tiende album Lost Highway, med blant annet låten «Summertime».
== Medlemmer ==
Nåværende medlemmer
Jon Bon Jovi – vokalist, gitar, piano, munnspill (1983–)
Tico Torres – trommer, perkusjon (1983–)
David Bryan – keyboard, vokal (1983–)
Hugh McDonald – bass, vokal (1994–)
Phil X – sologitar og rytmegitar (2011–)Nåværende turnerende medlemmer
Everett Bradley – perkusjon, bakgrunnsang ((003–2004; 2016–)
John Shanks – gitar, bakgrunnsang (2015–)Tidligere medlemmer
Dave Sabo – sologitar, rytmegitar, bakgrunnsang (1983)
Richie Sambora – rytmegitar, sologitar, sang, bakgrunnsang (1983–2013, gjesteopptreden 2018)
Alec John Such – bassgitar, bakgrunnsang (1983–1994, gjesteopptrenden 2001 og 2018, død 2022)Tidligere turnerende medlemmer
Bobby Bandiera – sologitar, rytmegitar, bakgrunnsang (2003–)
Lorenza Ponce – fiolin, bratsj, cello, bakgrunnsang (2006–2009, 2015)
Jeff Kazee – hammondorgel, keyboard, bakgrunnsang ((2005–2006, gjesteopptreden 2010)
Kurt Johnston – pedal steel guitar, banjo, mandolin, bakgrunnsang (2006–2008)
Rich Scannella – trommer, slagverk (2013)
Matt O'Ree – gitar, bakgrunnsang (2015)
== Diskografi ==
Studioalbum
Bon Jovi (1984)
7800° Fahrenheit (1985)
Slippery When Wet (1986)
New Jersey (1988)
Keep the Faith (1992)
These Days (1995)
Crush (2000)
Bounce (2002)
Have a Nice Day (2005)
Lost Highway (2007)
The Circle (2009)
What About Now (2013)
Bon Jovi (2015)
This House Is Not for Sale (2016)
2020 (2020)Livealbum
One Wild Night Live 1985–2001 (2001)
Inside Out (2012)
This House Is Not for Sale – Live from the London Palladium (2016)Samlingsalbum
Hard & Hot (1991)
Cross Road (1994)
Tokyo Road: Best of Bon Jovi (2001)
This Left Feels Right (2003)
Greatest Hits (2010)Box set
100,000,000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong (2004)EP'er
Live On Tour EP (kun utgitt i Australia) (1987)
Live from Osaka (2000)
The Love Songs (bonus-CD til albumet Crush fås kun kjøpt på Valentine's Day) (2001)
Bon Jovi – Target EP (mini-album med demoer og live-innspillinger, som kan kjøpes i butikken Target) (2003)
Live from the Have a Nice Day Tour (fås kun kjøpt på Walmart) (2006)Singler (utvalg)
Topp 10 på Billboard Hot 100
1986 «You Give Love a Bad Name» (#1)
1986 «Livin' on a Prayer» (#1)
1986 «Wanted Dead» (#7)
1988 «Bad Medicine» (#1)
1988 «Born to Be My Baby» (#3)
1989 «I'll Be There for You» (#1)
1989 «Lay Your Hands on Me» (#7)
1989 «Living in Sin» (#9)
1994 «Always» (#4)
2020 «Limitless» (#10)
== Turnéhistorie ==
Runaway Tour (1983-84)
7800 Fahrenheit Tour (1985)
Slippery When Wet Tour (1986–87)
New Jersey Syndicate Tour (1988–90)
Keep the Faith Tour (1993)
I'll Sleep When I'm Dead Tour (1993)
Crossroad Promo Tour' (1994)
These Days Tour (1995–96)
Crush Tour (2000)
One Wild Night Tour (2001)
Bounce Tour (2002–03)
Have a Nice Day Tour (2005–06)
Lost Highway Tour (2007–08)
The Circle Tour (2010)
Bon Jovi Live (2011)
Because We Can: The Tour (2013)
Bon Jovi Live! (2015)
This House Is Not for Sale Tour (2017-18)
== I Norge ==
24. november 1988, Drammenshallen
18. desember 1989, Drammenshallen
19. april 1993, Oslo Spektrum
18. juni 2008, Ullevaal Stadion
15. juni 2011, Ullevaal Stadion
21. mai 2013, Telenor Arena
22. mai 2013, Koengen
8. juni 2019, SR-Bank Arena
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bon Jovi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bon Jovi på Internet Movie Database
(en) Bon Jovi hos Turner Classic Movies
(en) Bon Jovi hos TV Guide
(en) Bon Jovi på Apple Music
(en) Bon Jovi på Discogs
(en) Bon Jovi på MusicBrainz
(en) Bon Jovi på SoundCloud
(en) Bon Jovi på SoundCloud
(en) Bon Jovi på Spotify
(en) Bon Jovi på Songkick
(en) Bon Jovi på Last.fm
(en) Bon Jovi på Last.fm
(en) Bon Jovi på Genius — sangtekster
(en) Bon Jovi: Lost Highway | BON eller Bon har flere betydninger: | 194,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mariella_Gr%C3%A4fin_von_Faber-Castell | 2023-02-04 | Mariella Gräfin von Faber-Castell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere'] | Mariella Gräfin von Faber-Castell (født 2. april 1969 i St. Petersburg), også kjent under fødenavnet Mariella Ahrens, er en tysk skuespiller.
Hun ble født i St. Petersburg, daværende Leningrad i Sovjetunionen. Faren var tysk dataekspert og moren var bulgarsk øyelege. Hun utdannet seg til skuespiller i Berlin, og debuterte som skuespiller ved Kleines Theater Berlin-Mitte. Hun har siden spilt i flere fjernsynsserier og fjernsynsfilmer.
Den 12. desember 2006 giftet hun seg borgerlig i New York med tyske greven Patrick Graf von Faber-Castell (f. 4. juni 1965). Det kirkelige bryllupet fant sted i Martin-Luther-Kirche i Stein ved Nürnberg den 7. juli 2007. De hadde blitt kjent under bryllupet til Verona og Franjo Pooth i Wien i september 2005, og ble forlovet et år senere.
| Mariella Gräfin von Faber-Castell (født 2. april 1969 i St. Petersburg), også kjent under fødenavnet Mariella Ahrens, er en tysk skuespiller.
Hun ble født i St. Petersburg, daværende Leningrad i Sovjetunionen. Faren var tysk dataekspert og moren var bulgarsk øyelege. Hun utdannet seg til skuespiller i Berlin, og debuterte som skuespiller ved Kleines Theater Berlin-Mitte. Hun har siden spilt i flere fjernsynsserier og fjernsynsfilmer.
Den 12. desember 2006 giftet hun seg borgerlig i New York med tyske greven Patrick Graf von Faber-Castell (f. 4. juni 1965). Det kirkelige bryllupet fant sted i Martin-Luther-Kirche i Stein ved Nürnberg den 7. juli 2007. De hadde blitt kjent under bryllupet til Verona og Franjo Pooth i Wien i september 2005, og ble forlovet et år senere.
== Filmografi (utvalg) ==
Der Bergdoktor (ZDF-Fernsehserie, 2008)
Polizeiruf 110 (Fernsehserie ARD)
OP ruft Dr. Bruckner (Fernsehserie)
Traumzeit ( ZDF Film)
Sabine (ZDF-Serie)
Liebe auf Bewährung (ARD-Fernsehfilm)
Die Frauen des Talliens (ARD-Fernsehfilm)
Im Namen des Gesetzes (RTL-Krimiserie, seit 2005)
Der Duft des Geldes (Sat1 Film)
Du bist nicht allein – Die Roy Black Story (1996) (Film)
Westerdeich (Fernsehserie, RTL 1995)
666 – Traue keinem, mit dem du schläfst! (2002) (Kino)
Utta Danella – Plötzlich ist es Liebe (2004) (ARD-Fernsehfilm)
Im Licht des Feuers (ZDF Film)
Edgar Wallace Verfilmungen (RTL)
Nachtschau – Partnerwahl (FAB – Fernsehen aus Berlin)
PowWow – Unterhaltungsjournal Folge 1 (FAB – Fernsehen aus Berlin) (1995)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
(en) Mariella Gräfin von Faber-Castell på Internet Movie Database
(fr) Mariella Gräfin von Faber-Castell på Allociné
(en) Mariella Gräfin von Faber-Castell hos The Movie Database | Mariella Gräfin von Faber-Castell (født 2. april 1969 i St. | 194,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Macalester_College | 2023-02-04 | Macalester College | ['Kategori:1870-årene i Minnesota', 'Kategori:1874 i USA', 'Kategori:44°N', 'Kategori:93°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Minnesota', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1874'] | Macalester College er et privat, humanistisk college i Saint Paul i Minnesota. Lærestedet ble grunnlagt i 1874 tilknyttet presbyterianerne og den første klassen begynte i 1885. Colleget ligger på et 21 hektar stort område i et eldre villastrøk og inkluderer sju akademiske bygninger, et bibliotek og et teknologisenter. Skolepenger for det akademiske året 2011-2012 var 41800 dollar.
Med sitt fond på $640 millioner er Macalester en av skolene i USA med størst pengefond fordelt på antall studenter.
Lærestedet er kjent for sitt store antall internasjonale studenter og sitt tunge forskningsmiljø innen geologi, økologi og andre earth sciences.Kjente studenter ved Macalester College inkluderer Kofi Annan, Walter Mondale, DeWitt Wallace, Alexander Wendt, Olli Rehn, Bob Mould og Danai Gurira kjent fra blant annet The Living Dead og Black Panther. Hubert Humphrey var fra 1943 professor i statsvitenskap ved Macalester College før han senere ble ordfører i Minneapolis, senator og senere visepresident.
| Macalester College er et privat, humanistisk college i Saint Paul i Minnesota. Lærestedet ble grunnlagt i 1874 tilknyttet presbyterianerne og den første klassen begynte i 1885. Colleget ligger på et 21 hektar stort område i et eldre villastrøk og inkluderer sju akademiske bygninger, et bibliotek og et teknologisenter. Skolepenger for det akademiske året 2011-2012 var 41800 dollar.
Med sitt fond på $640 millioner er Macalester en av skolene i USA med størst pengefond fordelt på antall studenter.
Lærestedet er kjent for sitt store antall internasjonale studenter og sitt tunge forskningsmiljø innen geologi, økologi og andre earth sciences.Kjente studenter ved Macalester College inkluderer Kofi Annan, Walter Mondale, DeWitt Wallace, Alexander Wendt, Olli Rehn, Bob Mould og Danai Gurira kjent fra blant annet The Living Dead og Black Panther. Hubert Humphrey var fra 1943 professor i statsvitenskap ved Macalester College før han senere ble ordfører i Minneapolis, senator og senere visepresident.
== Rangeringer ==
U.S. News & World Report rangerte Macalester College som nummer 24 blant liberal arts-collegene i USA i 2015, Forbes plasserte det på 67.-plass blant alle colleger i USA, mens Washington Monthly rangerte det som nr. 7 av amerikanske liberal arts-colleger i 2014.Macalester College var ikke å finne blant de 500 beste universitetene i verden i Times Higher Education World University Rankings 2014-2015, i QS World University Rankings for 2014 eller i Academic Ranking of World Universities (Shanghai-rankingen) for 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Macalester College, Minnesota – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Macalester College – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Macalester College er et privat, humanistisk college i Saint Paul i Minnesota. Lærestedet ble grunnlagt i 1874 tilknyttet presbyterianerne og den første klassen begynte i 1885. | 194,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roland_Suso_Richter | 2023-02-04 | Roland Suso Richter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske regissører'] | Roland Suso Richter (født 7. januar 1961 i Marburg) er en tysk filmregissør og -produsent.
| Roland Suso Richter (født 7. januar 1961 i Marburg) er en tysk filmregissør og -produsent.
== Filmografi (utvalg) ==
1985: Kolp - Schwarzmarkt, Swing und große Träume
1990: Alles Paletti (TV)
1992: Frohes Fest, Lucie! (TV)
1992: Freunde fürs Leben (TV)
1994: Svens Geheimnis (TV)
1994: Alles außer Mord - Der Name der Nelke (TV)
1994: Das Phantom - Die Jagd nach Dagobert (TV)
1994: Polizeiruf 110 – Samstags, wenn Krieg ist (TV) (med Angelica Domröse, Heino Ferch og Felix Eitner)
1995: Risiko Null - Der Tod steht auf dem Speiseplan (TV) (med Maria Schrader og August Zirner)
1997: Buddies - Leben auf der Überholspur (TV)
1997: 14 Tage lebenslänglich (med Kai Wiesinger og Michael Mendl)
1998: Die Bubi Scholz Story (TV) (med Benno Fürmann, Götz George og Nicolette Krebitz)
1999: Sara Amerika
1999: Nichts als die Wahrheit (med Kai Wiesinger, Götz George og Karoline Eichhorn)
2000: Eine Handvoll Gras (med Oliver Korittke)
2001: Der Tunnel (med Heino Ferch, Alexandra Maria Lara, Sebastian Koch og Nicolette Krebitz)
2003: The I Inside (med Ryan Phillippe og Sarah Polley)
2004: Sterne leuchten auch am Tag (TV) (med Veronica Ferres og Merab Ninidze)
2005: Kein Himmel über Afrika (TV) (med Veronica Ferres og Jean-Hugues Anglade)
2006: Dresden (TV) (med Felicitas Woll og Benjamin Sadler)
2007: Das Wunder von Berlin (TV) (med Heino Ferch, Veronica Ferres, Kostja Ullmann og Karoline Herfurth)
2007: Annas Alptraum kurz nach 6 (TV) (med Gesine Cukrowski og Benjamin Sadler)
2008: Mogadischu (TV) (med Thomas Kretschmann, Christian Berkel, og Nadja Uhl)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Roland Suso Richter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roland Suso Richter på Internet Movie Database
(sv) Roland Suso Richter i Svensk Filmdatabas
(da) Roland Suso Richter på Scope
(fr) Roland Suso Richter på Allociné
(en) Roland Suso Richter på AllMovie
(en) Roland Suso Richter hos Turner Classic Movies
(en) Roland Suso Richter hos The Movie Database | Roland Suso Richter (født 7. januar 1961 i Marburg) er en tysk filmregissør og -produsent. | 194,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erkki_Liikanen | 2023-02-04 | Erkki Liikanen | ['Kategori:Alumni fra Helsingfors universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:Finske politikere', 'Kategori:Finske riksdagsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sankt Michel', 'Kategori:Sentralbanksjefer'] | Erkki Liikanen (født 19. september 1950) er en finsk sosialøkonom og politiker, som siden 2004 har vært finsk sentralbanksjef og leder for Finlands bank. Liikanen har tidligere vært kommisjonær i Europakommisjonen under Romano Prodi, ambassadør og stedlig representant til EU og finsk finansminister.
| Erkki Liikanen (født 19. september 1950) er en finsk sosialøkonom og politiker, som siden 2004 har vært finsk sentralbanksjef og leder for Finlands bank. Liikanen har tidligere vært kommisjonær i Europakommisjonen under Romano Prodi, ambassadør og stedlig representant til EU og finsk finansminister.
== Biografi ==
Liikanen er utdannet ved Helsingfors universitet, der han har en mastergrad i statsvitenskap/økonomi fra 1975. Han er også æresdoktor ved Aalto-universitetet (D.Sc. Tech.) og Aalto-universitetets handelshøgskole (D.Sc. Econ.).
Fra 1972 til 1990 var han representant i Finlands riksdag (parlament). Der satt han i Kulturkomiteen (1972–75), Jord- og skogbrukskomiteen (1977-79 som viseformann), og i Utenrikskomiteen (1975–87), der han var formann fra 1983 til 1987. Ved presidentvalgene i 1978, 1982 og 1988 satt han i valgkomiteen. Ved siden av politikken satt han også i representantskapet for Outokumpu Oy, både som styremedlem og etterhvert styreformann. Liikanen representerte Finlands sosialdemokratiske parti, der han bl.a. var generalsekretær fra 1981 til 1987, mens Kalevi Sorsa var partileder.
I 1983 ble han nestleder i sentralbankens Parliamentary Supervisory Council, dvs. Riksdagens råd som fører oppsyn med sentralbanken. Videre var han Finlands finansminister fra 1987 til 1990, under statsminister Kalevi Sorsas fjerde regjering. Han ledet Finlands EU-delegasjon i Brussel fra 1990 til 1994, og jobbet i EU-kommisjoner fram til 2004, først i European Commission for Budget, senere i European Commission for Enterprise and Information Society.
Siden 2004 har han vært sentralbanksjef i Finlands bank, og som sådan har han også vært medlem av Den europeiske sentralbanks Governing Council, og Finlands representant (Governor) i Det internasjonale pengefondet.
== Annet ==
I tillegg til sin karriere som politiker og sentralbanksjef har Liikanen vært president i Finlands Røde Kors siden 2008. Han er gift og har to barn.
== Eksterne lenker ==
«Erkki Liikanen». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4905-1416928957511.
Presentasjon på sentralbankens hjemmeside
(sv) Erkki Liikanen hos Finlands riksdag
(sv) Erkki Liikanen hos Finlands statsråd
(en) Erkki Liikanen på Internet Movie Database | | fsted = Sankt Michel | 194,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mogadishu | 2023-02-04 | Mogadishu | ['Kategori:2°N', 'Kategori:45°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer i Somalia', 'Kategori:Hovedsteder i Afrika', 'Kategori:Mogadishu', 'Kategori:Sider med kart'] | Mogadishu (Somali:Muqdisho) er den mest folkerike byen og hovedstaden i Somalia. Byen har fungert som en viktig havn i forbindelse med handelsmenn rundt om i Det indiske hav i årtusener og hadde en estimert befolkning på 2 388 000 (2021). Mogadishu ligger i Benadir-regionen på Det somaliske hav, som i motsetning til i andre regioner regnes som en fylkeskommune i stedet for en regional administrasjon føderal stat). Mogadishu har en lang historie, som strekker seg fra oldtiden og frem til i dag, og fungerte som hovedstaden i det innflytelsesrike Sultanatet i Mogadishu i det 9.-13. århundret, som i mange århundrer kontrollerte gullhandelen i Det indiske hav, og på 1200-tallet kom under Ajuran, som var en viktig aktør i middelalderens Silkeveien maritime handel.
Mogadishu ble grunnlagt av somaliske handelsmenn rundt år 900 og ble et viktig knutepunkt i handelen mellom Arabia og Øst-Afrika. portugiserne tok kontrollen over byen på 1500-tallet. I 1871 ble den erobret av Sultanen av muqdisho, Under andre verdenskrig ble byen inntatt av britiske styrker fra Kenya. Etter uavhengigheten i 1960 ble Mogadishu hovedstad i Somalia. Siden 1977 har imidlertid borgerkrig preget landet. I 1990 overtok opprørere kontrollen over selve byen. Dette førte til kamper mellom ulike fraksjoner, noe som skadet byen stort. Fra 1992 til 1995 var FNs fredsbevarende styrker utstasjonert i byen. 3. oktober 1993 satte den amerikanske hæren i gang en offensiv for å ta til fange administrasjonen til den mektige krigsherren Mohamed Farrah Aidid. Denne operasjonen og den etterfølgende gatekampen som krevde 19 amerikanske og utallige somaliske liv er filmatisert i filmen Black Hawk Down.
I 2006 prøvde geriljagruppen Den islamistiske rettsunion å ta kontroll over byen uten hell. | Mogadishu (Somali:Muqdisho) er den mest folkerike byen og hovedstaden i Somalia. Byen har fungert som en viktig havn i forbindelse med handelsmenn rundt om i Det indiske hav i årtusener og hadde en estimert befolkning på 2 388 000 (2021). Mogadishu ligger i Benadir-regionen på Det somaliske hav, som i motsetning til i andre regioner regnes som en fylkeskommune i stedet for en regional administrasjon føderal stat). Mogadishu har en lang historie, som strekker seg fra oldtiden og frem til i dag, og fungerte som hovedstaden i det innflytelsesrike Sultanatet i Mogadishu i det 9.-13. århundret, som i mange århundrer kontrollerte gullhandelen i Det indiske hav, og på 1200-tallet kom under Ajuran, som var en viktig aktør i middelalderens Silkeveien maritime handel.
Mogadishu ble grunnlagt av somaliske handelsmenn rundt år 900 og ble et viktig knutepunkt i handelen mellom Arabia og Øst-Afrika. portugiserne tok kontrollen over byen på 1500-tallet. I 1871 ble den erobret av Sultanen av muqdisho, Under andre verdenskrig ble byen inntatt av britiske styrker fra Kenya. Etter uavhengigheten i 1960 ble Mogadishu hovedstad i Somalia. Siden 1977 har imidlertid borgerkrig preget landet. I 1990 overtok opprørere kontrollen over selve byen. Dette førte til kamper mellom ulike fraksjoner, noe som skadet byen stort. Fra 1992 til 1995 var FNs fredsbevarende styrker utstasjonert i byen. 3. oktober 1993 satte den amerikanske hæren i gang en offensiv for å ta til fange administrasjonen til den mektige krigsherren Mohamed Farrah Aidid. Denne operasjonen og den etterfølgende gatekampen som krevde 19 amerikanske og utallige somaliske liv er filmatisert i filmen Black Hawk Down.
I 2006 prøvde geriljagruppen Den islamistiske rettsunion å ta kontroll over byen uten hell. | Mogadishu (orig. Mogadischu) er en tysk TV-film fra 2008 som omhandler kapringen av Landshut i 1977. | 194,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1840 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1840 | ['Kategori:1840 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1840'] | Presidentvalget i USA i 1840 var det 14. presidentvalget i USAs historie. I et land med økomnomisk depresjon måtte sittende president Martin Van Buren gi opp kampen mot et nå samlet Whig Party, og overgi presidentembedet til krigshelten William Henry Harrison.
Dette valget var unikt i det at valgmannskollegiet denne gang stemte på fire kandidater som enten hadde vært eller skulle bli presidenter: sittende president Martin Van Buren, valgvinneren William Henry Harrison, den valgte visepresidenten John Tyler, som overtok etter Harrison da han døde, og James K. Polk, som mottok én stemme til visepresidentembedet.
| Presidentvalget i USA i 1840 var det 14. presidentvalget i USAs historie. I et land med økomnomisk depresjon måtte sittende president Martin Van Buren gi opp kampen mot et nå samlet Whig Party, og overgi presidentembedet til krigshelten William Henry Harrison.
Dette valget var unikt i det at valgmannskollegiet denne gang stemte på fire kandidater som enten hadde vært eller skulle bli presidenter: sittende president Martin Van Buren, valgvinneren William Henry Harrison, den valgte visepresidenten John Tyler, som overtok etter Harrison da han døde, og James K. Polk, som mottok én stemme til visepresidentembedet.
== Se også ==
Liste over Amerikas forente staters presidenter | Presidentvalget i USA i 1840 var det 14. presidentvalget i USAs historie. | 194,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettigheter | 2023-02-04 | Menneskerettigheter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Snevre artikler'] | Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.
Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.
| Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.
Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.
== Menneskerettighetenes historie og begrunnelse ==
Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes idéhistorie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke innholdet av denne normen vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm.
Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter det nasjonalsosialistiske styre av Tyskland.
Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov.
=== Naturrettstenkningen i antikken ===
Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i Bibelens ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd.
Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – isonomi, like politiske rettigheter – isokrati, lik respekt for alle borgere – isotimia, like rettigheter – isopolitieia og lik stemmerett – isopsephia. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket.
Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.)
=== Rettighetstankegang og kristendommen ===
Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov.
Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartolomé de las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen Sublimis Deus fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier.
Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg.
Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden.
Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum.
Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.
=== Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter ===
På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.
Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789.
I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe Den europeiske menneskerettskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle.
I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsordenen i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.
== Norge ==
=== Historie ===
Norge var frem til 1800-tallet et standsamfunn. Det betydde at folks rettigheter var avhengig av hvilken stand de tilhørte (adelen, geistligheten eller tredjestanden). Den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen viktige for de nye forestillingene om menneskerettigheter. De og franske og amerikanske skriftene ble lest i Norge, og påvirket på den måten den norske grunnloven. Den norske grunnloven slo fast menneskerettigheter som rettssikkerhet, næringsfrihet og ytringsfrihet, selv om den i 1814 manglet mye av det vi i dag ser på som selvsagte menneskerettigheter, for eksempel religionsfrihet. At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at Riksforsamlingen hadde dårlig tid på Eidsvoll, men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste storting skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov.
=== I dag ===
Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge.
Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov:
Den europeiske menneskerettskonvensjonen
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheterDersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.
=== Norske menneskerettighetsbrudd ===
Den norske staten har, som de fleste andre land, begått menneskerettighetsbrudd. Enkelte av disse har vært svært omfattende. De menneskerettighetsbruddene Taterne har vært utsatt for blir av en del historikere regnet som folkemord, på grunn av tvangssteriliseringene og det utbredte ønsket om å utrydde dette folkeslaget. Norges politikk overfor taterne oppfyller flere kriterier i folkemordkonvensjonen. Sigmund Aas og Thomas Vestgårdens bok Skammens historie: den norske stats mørke sider 1814-2014 belyser for eksempel menneskerettighetsbrudd og overgrep i 11 forskjelliege kategorier, blant annet innenfor helsevesenet (bruk av lobotomi, tvangssterilisering), justismord og politivold, sensur av bøker, menneskerettighetsbrudd i utenrikspolitikken og behandlingen av norges nasjonale minoriteter. Samene, skogfinnene, kvenene, jødene og taterne er folkegrupper som har blitt utsatt for spesielt drastiske tvangs- og fornorskningstiltak.De siste årene har Norge fått kritikk av den europeiske torturkomiteen for utstrakt bruk av glattcelle.
=== Nasjonal institusjon for menneskerettigheter ===
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene.
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn.
Ny direktør for SMR var Inga Bostad, fra 1. januar 2014.
=== Stortingsmeldinger om menneskerettigheter ===
Stortingsmeldinger viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt.
Den første meldingen kom i 1976-77. Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at:
«I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser».
Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser. Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner.
Den andre meldingen kom i 1999-2000. Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det:
«En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet».
Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng. Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler.
Den tredje meldingen kom i 2014-2015. I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken.
== Se også ==
Menneskerettighetserklæringen
Den europeiske menneskerettskonvensjonen
Borgerfriheter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Human rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
Norge - verdensmester i menneskerettigheter?, artikkel hos Norgeshistorie.no | Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) er en norsk lov som skal styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf lovens § 1. Loven representerer en gjennomføring av Grunnloven § 92 (opprinnelig vedtatt i 1994 som § 110cStortingets grunnlovsvedtak av 15. | 194,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hongkongdollar | 2023-02-04 | Hongkongdollar | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatisk valuta', 'Kategori:Hongkongs økonomi', 'Kategori:Kinas økonomi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Økonomistubber'] | Hongkongdollar (HK$, ISO 4217: HKD) er valutaenheten i Hongkong. Det er den niende meste handlede valutaen i verden. Dollaren er oppdelt i 100 cent. Kursen er bundet til amerikansk dollar siden 1983 slik at 7,8 HKD = 1 USD.
| Hongkongdollar (HK$, ISO 4217: HKD) er valutaenheten i Hongkong. Det er den niende meste handlede valutaen i verden. Dollaren er oppdelt i 100 cent. Kursen er bundet til amerikansk dollar siden 1983 slik at 7,8 HKD = 1 USD.
== Referanser == | | delt = 100 cent | 194,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1946_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1946 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1946'] | Øvelsen 100 meter kvinner i EM i friidrett 1946 ble avholdt på Bislett stadion i Oslo, Norge 22. august 1946.Liv Paulsen og Solveig Toms representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
| Øvelsen 100 meter kvinner i EM i friidrett 1946 ble avholdt på Bislett stadion i Oslo, Norge 22. august 1946.Liv Paulsen og Solveig Toms representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
== Finalen ==
== Kvalifisering (norsk deltager) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | | sølv = Winifred Jordan, | 194,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Solum | 2023-02-04 | Hans Solum | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Overhalla kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Solum (født 17. februar 1912, død 1980) var en norsk pianist og musikkpedagog, kjent for sine mange urfremføringer, og for å ha utdannet flere av landets ledende utøvere.
Han var oppvokst på tettstedet Skage i Overhalla, der han om somrene var gjetergutt.
Begavelsen på pianoforte brakte ham til Oslo (rundt 1930), der han studerte piano under Nils Larsen. Han spilte til dans i hovedstaden og dirigerte mindre kor for å finansiere fortsatt skolering i orgelfaget, under Arild Sandvold og som etterhvert brakte ham til debut som organist (1933) og pianist (1934). Han ble også engasjert som lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo, samt ved Oslo Klaverskole.
Blant hans elever nevnes Jens Harald Bratlie,
Mons Leidvin Takle,
Peter Risan,
Bjørn Boysen,
Jon Laukvik,
Per Arne Løvold,
Ketil Haugsand og
Trond-Viggo Torgersen.
Blant de fremtredende kor han etter hvert rådde over nevnes mannskoret A capella som ofte
var i kringkastingen, og Filharmonisk Selskaps Kor.
Under og etter den andre verdenskrig opptrådte han ofte i duetter med fiolinist Alf Sjøen.
Solum ble engasjert som organist i Ullern kirke (1956). Han var far til filmregissør Ola Solum.
Til 60-årsdagen uroppførte han seks verk,
Kjell Mørk Karlsens Koralpartita nr. 6',
Jan Elgarøys I eit evigt sekund,
Johan Kvandals Partita over Hvor godt det er å lande (tilegnet Solum),
Conrad Badens Motett
Trond Kvernos Våkn opp.
| Hans Solum (født 17. februar 1912, død 1980) var en norsk pianist og musikkpedagog, kjent for sine mange urfremføringer, og for å ha utdannet flere av landets ledende utøvere.
Han var oppvokst på tettstedet Skage i Overhalla, der han om somrene var gjetergutt.
Begavelsen på pianoforte brakte ham til Oslo (rundt 1930), der han studerte piano under Nils Larsen. Han spilte til dans i hovedstaden og dirigerte mindre kor for å finansiere fortsatt skolering i orgelfaget, under Arild Sandvold og som etterhvert brakte ham til debut som organist (1933) og pianist (1934). Han ble også engasjert som lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo, samt ved Oslo Klaverskole.
Blant hans elever nevnes Jens Harald Bratlie,
Mons Leidvin Takle,
Peter Risan,
Bjørn Boysen,
Jon Laukvik,
Per Arne Løvold,
Ketil Haugsand og
Trond-Viggo Torgersen.
Blant de fremtredende kor han etter hvert rådde over nevnes mannskoret A capella som ofte
var i kringkastingen, og Filharmonisk Selskaps Kor.
Under og etter den andre verdenskrig opptrådte han ofte i duetter med fiolinist Alf Sjøen.
Solum ble engasjert som organist i Ullern kirke (1956). Han var far til filmregissør Ola Solum.
Til 60-årsdagen uroppførte han seks verk,
Kjell Mørk Karlsens Koralpartita nr. 6',
Jan Elgarøys I eit evigt sekund,
Johan Kvandals Partita over Hvor godt det er å lande (tilegnet Solum),
Conrad Badens Motett
Trond Kvernos Våkn opp.
== Premier ==
Kongens fortjenstmedalje i gull
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Solum på Discogs | Hans Solum (født 17. februar 1912, død 1980Hans Solum. | 194,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1950_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1950 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1950'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1950 i Brussel, Belgia.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1950 i Brussel, Belgia.Norge var ikke representert i øvelsen.
=== Forsøksheat ===
24. august
==== Heat 1 ====
Vind: 0 m/s
==== Heat 2 ====
Vind: 0.4 m/s
==== Heat 3 ====
Vind: -1.9 m/s
== Finalen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1950 i Brussel, Belgia. | 194,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aspfjorden | 2023-02-04 | Aspfjorden | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Sørfold', 'Kategori:Sider med kart'] | Aspfjorden (lokalt Ospfjorden, lulesamisk: Esmevuodna), er en fjordarm av Sørfolda i Sørfold kommune i Nordland som strekker seg 3,5 kilometer i nordøstlig retning fra innløpet mellom Aspenes i nord og Kvarvshaugen i sør.Fra det 1,7 kilometer brede innløpet smalner fjorden gradvis innover til om lag 650 meter midtfjords. Det 480 meter høye Aspenesfjellet ligger på nordsiden mens Innerfjellet (246 moh.) ligger i den indre delen på sørsiden mens den ytre delen preges av åslandskap. I fjordbunnen har Aspfjordelva, som kommer ned fra Ospfjorddalen, sitt utløp.En kort trasé av E6 passerer fjordbunnen mellom Kalviktunnelen og Aspfjordtunnelen hvor Aspfjord-gårdene ligger. Lokale veier går langs nordsiden til Aspenes og til Kvarv-grendene på sørsiden.
| Aspfjorden (lokalt Ospfjorden, lulesamisk: Esmevuodna), er en fjordarm av Sørfolda i Sørfold kommune i Nordland som strekker seg 3,5 kilometer i nordøstlig retning fra innløpet mellom Aspenes i nord og Kvarvshaugen i sør.Fra det 1,7 kilometer brede innløpet smalner fjorden gradvis innover til om lag 650 meter midtfjords. Det 480 meter høye Aspenesfjellet ligger på nordsiden mens Innerfjellet (246 moh.) ligger i den indre delen på sørsiden mens den ytre delen preges av åslandskap. I fjordbunnen har Aspfjordelva, som kommer ned fra Ospfjorddalen, sitt utløp.En kort trasé av E6 passerer fjordbunnen mellom Kalviktunnelen og Aspfjordtunnelen hvor Aspfjord-gårdene ligger. Lokale veier går langs nordsiden til Aspenes og til Kvarv-grendene på sørsiden.
== Se også ==
Kvarv kraftverk
== Fotnoter ==
== Referanser == | | bredde = | 194,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1954_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1954 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1954'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits.
Anne-Lise Thoresen representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits.
Anne-Lise Thoresen representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
== Finalen ==
== Kvalifisering (norsk deltager) ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits. | 194,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drosjesvindelsaken | 2023-02-04 | Drosjesvindelsaken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kriminalitet i Oslo', 'Kategori:Rettssaker i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økonomisk kriminalitet'] | Drosjesvindelsaken var en større svindelsak blant drosjesjåfører i Oslo som ble avdekket i årene 2000-2002. Totalt var over 400 drosjeeiere og rundt 2 500 sjåfører innblandet i saken, mellom 20-25 % av ansatte i drosjenæringen i Oslo.Saken var den største skattemyndighetene hadde hatt mot én bransje i Norge.
Ifølge Oslo politidistrikt har 372 drosjeeiere unndratt totalt 625 millioner kroner fra beskatning. Tre av fire av disse hadde pakistansk bakgrunn. 341 av de 372 drosjeeierne var klienter av en regnskapsfører som stod sentralt i svindelen. I april 2008 ble han dømt til åtte års fengsel for grovt skattesvik. Regnskapsføreren initierte et komplett system for skatteunndragelse. Selv om han allerede i 1994 ble anmeldt for medvirkning til regnskapsjuks, vokste svindelen i omfang til tross for at skattemyndighetene stadig anmodet politiet om å prioritere saken. I stedet ble den liggende hos politiet, som etter seks år henla saken. Politiet ble sterkt kritisert for manglende handlekraft da saken senere ble avdekket. Først i 2003 ble saken tatt opp igjen. En av hovedmennene i saken kjørte inn et hundretalls millioner svarte kroner, ved hjelp av til dels uvitende sjåfører, som han plasserte i luksusboliger og investeringsselskaper i Pakistan.
| Drosjesvindelsaken var en større svindelsak blant drosjesjåfører i Oslo som ble avdekket i årene 2000-2002. Totalt var over 400 drosjeeiere og rundt 2 500 sjåfører innblandet i saken, mellom 20-25 % av ansatte i drosjenæringen i Oslo.Saken var den største skattemyndighetene hadde hatt mot én bransje i Norge.
Ifølge Oslo politidistrikt har 372 drosjeeiere unndratt totalt 625 millioner kroner fra beskatning. Tre av fire av disse hadde pakistansk bakgrunn. 341 av de 372 drosjeeierne var klienter av en regnskapsfører som stod sentralt i svindelen. I april 2008 ble han dømt til åtte års fengsel for grovt skattesvik. Regnskapsføreren initierte et komplett system for skatteunndragelse. Selv om han allerede i 1994 ble anmeldt for medvirkning til regnskapsjuks, vokste svindelen i omfang til tross for at skattemyndighetene stadig anmodet politiet om å prioritere saken. I stedet ble den liggende hos politiet, som etter seks år henla saken. Politiet ble sterkt kritisert for manglende handlekraft da saken senere ble avdekket. Først i 2003 ble saken tatt opp igjen. En av hovedmennene i saken kjørte inn et hundretalls millioner svarte kroner, ved hjelp av til dels uvitende sjåfører, som han plasserte i luksusboliger og investeringsselskaper i Pakistan.
== Litteratur ==
Einar Haakaas, Kjetil Sæter, Svindel uten grenser; en reise i svart drosjeøkonomi, Aschehoug forlag, Oslo (2010) ISBN 9788203292040
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Taxisvindelen kunne vært stanset i 1994», artikkel i Aftenposten, 7. januar 2010 | Drosjesvindelsaken var en større svindelsak blant drosjesjåfører i Oslo som ble avdekket i årene 2000-2002. Totalt var over drosjeeiere og rundt sjåfører innblandet i saken, mellom 20-25 % av ansatte i drosjenæringen i Oslo. | 194,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Cranner | 2023-02-04 | Alf Cranner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Kragerø kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Alf Cranner (født 25. oktober 1936 i Oslo, død 3. mars 2020) var en norsk visesanger, låtskriver og billedkunstner.Han blir regnet av mange som en foregangsmann for den norske visebølgen på 1960-tallet. I begrunnelsen for tildelingen av Evert Taubes minnesfonds stipendium i 1994 til Cranner heter det blant annet: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten».
Han er kjent for flere populære visetolkninger og visemelodier, blant annet til «Å, den som var en løvetann» med tekst av Alf Prøysen, «Bare skrap» og «Den skamløse gamle damen» med tekst av Klaus Hagerup og «Sjømannsvise» med tekst av Harald Sverdrup.
Blant Cranners viser med egne tekster er «Båt til lyst» og «Hambo i fellesferien» to av de mest kjente. «Din tanke er fri» er Cranners gjendiktning av den tyske Die Gedanken sind frei.
| Alf Cranner (født 25. oktober 1936 i Oslo, død 3. mars 2020) var en norsk visesanger, låtskriver og billedkunstner.Han blir regnet av mange som en foregangsmann for den norske visebølgen på 1960-tallet. I begrunnelsen for tildelingen av Evert Taubes minnesfonds stipendium i 1994 til Cranner heter det blant annet: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten».
Han er kjent for flere populære visetolkninger og visemelodier, blant annet til «Å, den som var en løvetann» med tekst av Alf Prøysen, «Bare skrap» og «Den skamløse gamle damen» med tekst av Klaus Hagerup og «Sjømannsvise» med tekst av Harald Sverdrup.
Blant Cranners viser med egne tekster er «Båt til lyst» og «Hambo i fellesferien» to av de mest kjente. «Din tanke er fri» er Cranners gjendiktning av den tyske Die Gedanken sind frei.
== Bakgrunn og arbeid ==
Alf Cranner gikk malerlinjen ved Statens Kunst- og Håndverksskole. Han underviste i musikk og tegning frem til han pensjonerte seg i 1998.
Cranner mottok fiolinundervisning som barn (av blant andre bestefaren Ingvald Cranner) og begynte å spille gitar som 13-åring. Han hadde allsidige musikalske interesser. Cranner spilte klassisk gitar og vanket i jazzkretser. I 1961 ble han medlem av Visens venner. Her møtte han blant andre den svenske visesangeren Olle Adolphson, som var med på å avgjøre hans karrierevalg. Her begynte han også sitt arbeid med norske folkeviser, som kom til å prege hans repertoar frem til midten av 1970-tallet.
Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder for plateselskapet Philips, tilbød Cranner platekontrakt i 1963, og året etter kom LP-en «Fiine antiquiteter». Den består av 18 norske folkeviser, bearbeidet og fremført av Cranner kun akkompagnert på gitar. I 1964 ble han kjent med Alf Prøysen, et bekjentskap som ble avgjørende for Cranners videre utvikling. Prøysen skrev flere tekster som Cranner satte melodi til, deriblant «Å, den som var en løvetann». På samme tid traff han komponisten Geirr Tveitt, et møte som resulterte i LP-en Både le og gråte (1964), med tonesatte dikt av Jakob Sande. I 1966 dro Cranner på en turné med poeten Harald Sverdrup i regi av Den Norske Bokklubben. Et opptak av konserten i Universitetets Aula ble utgitt på LP-en Vers og viiiiiiser. I 1967 utgav Cranner sin kanskje viktigste plate i 1960-årene, Rosemalt Sound. Her samarbeidet han med komponisten og musikeren Alfred Janson og kombinerte visetradisjonen med jazz.Den 22 år eldre navnebroren Alf Prøysen var Cranners mentor i starten av karrieren. «Synd at du heter Alf, det er det verste navnet jeg vet,» skrev Prøysen til ham. Til tider opplevde Cranner Prøysens kontrollbehov som vanskelig, men de to ble nære venner. De kunne møtes på NRK-huset om formiddagen, og tre timer senere stod Cranner klar i studio med en ny vise med ni vers som var blitt skrevet, komponert og arrangert samme formiddag. Prøysen påvirket også Cranner litterært ved å gi ham bøker av Jean Genet og Philip Roth, og være opptatt av Dostojevskijs Forbrytelse og straff og Johan Borgens Lillelord, Tarjei Vesaas og Knut Hamsun. Med Prøysen kunne Cranner snakke om sin far, som under krigen var propagandategner på den tyske østfronten, og døde kort tid før freden kom. Prøysen la vekt på at Cranners far «sto for det han gjorde». I 2018 uttalte Cranner at Prøysen hadde vært «den faren jeg aldri fikk».I 1970-årene innledet Cranner et samarbeid med forfatteren og kåsøren Odd Børretzen som resulterte i LP-en Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973. Cranner gikk inn i dette tiåret som en moden visekunstner, både som komponist og tekstforfatter. Han mottok Spellemannprisen 1974 i klassen visesang for albumet Trykt i år og Spellemannprisen 1977 i klassen «visesang» for albumet Vindkast. På 1980-tallet samarbeidet han igjen med jazzmusikere, deriblant Egil Kapstad og bandet Lava. I 2003 kom samleplaten 50 beste fra 40 år. Som en rose ble utgitt i 2004, der han har oversatt og tolket den skotske forfatteren Robert Burns. I 2006 ble I går, i dag, i morgen utgitt, som er en live-innspilling fra jubileumskonserten i Konserthuset i forbindelse med hans 70-årsdag.
Alf Cranner skrev også musikk til teater, blant annet i samarbeid med Klaus Hagerup, til Romeo og Julie i regi av Kjetil Bang-Hansen på Det norske teatret og til filmene Jentespranget fra 1972 og Faneflukt fra 1973. I 2001 gav han ut boka Jordbundet og himmelvendt, en biografi om sin oldefar, oppfinneren Christian Holberg Gran Olsen. I 2007 kom Alf Cranners visebok I Adrians hus – sangpoesi og viser. Den svenske visesangeren og låtskriveren Gunnar Källström, sammen med bandet Fridens Liljor, spilte i 2013 inn CD-en Fåglar med höjdskräck, utgitt av Kakofon Recordsen, med elleve viser av Alf Cranner, hvorav ti av Cranners tekster i Källströms gjendiktning. Alf Cranners bok Fra Alf til Alf om vennskap og samarbeid med Alf Prøysen kom ut i 2016.
Da Cranner i 2018 mottok Anders Jahres hederspris på 250.000 kroner, var det for å ha innført visebølgen på 1960-tallet til Norge. Ole Paus fremhevet Cranners rolle som inspirator og mentor for en ny generasjon visesangere som Paus selv, Kari Bremnes, Anne Grete Preus, Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Øystein Sunde. I 2019 gjorde Cranner comeback som artist med albumet Presang, der han synger med Knut Reiersrud Band. Albumet ble etterfulgt av en rekke konserter rundt om i landet, blant annet under Oslo Jazzfestival i 2019.
Alf Cranner var bosatt i Kragerø fra 1960-årene.
== Priser og utmerkelser ==
Spellemannprisen 1974 i klassen visesang for albumet Trykt i år
Spellemannprisen 1977 i klassen visesang for albumet Vindkast
Gammleng-prisen i klassen vise i 1984
Årets verk (tekst) fra NOPA for «Hvis ikke nå – når da» i 1989
Kardemommestipendiet i 1993
Evert Taubes minnesfonds stipendium 1994
Alf Prøysens Ærespris i 1998
Telemark fylkeskommunes kulturpris 1999
Kragerø kommunes kulturpris 2000
Kongens fortjenstmedalje i gull 2010
Anders Jahres hederspris 2018
== Diskografi ==
Fiine antiquiteter (1964)
Både le og gråte (1964)
Vers og viiiiiiser (1966) med Harald Sverdrup
Rosemalt Sound (1967)
Almuens opera (1970)
Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973 (1974) med Odd Børretzen
Trykt i år (1974)
Vindkast (1977)
Hva er det de vil? Live fra ABC-Teateret (1980) med Odd Børretzen
Din tanke er fri (1985)
Sanger om fravær og nærvær (1989)
48 viser (1992)
Kafé Kaos (1995)
50 beste fra 40 år (2003)
Som en rose (2004)
I går, i dag, i morgen (2006)
Presang (2019)
== Bibliografi ==
Alf Cranners Visebok (Gyldendal 1978)
Himmelvendt og jordbundet (Aschehoug 2001) - En biografi om hans oldefar, instrumentmakeren Christian Holberg Gran Olsen
I Adrians hus (Centrum Norsk Forlag 2007) - Sangpoesi og viser
Fra Alf til Alf (Aschehoug 2016) - Om hans vennskap med Alf Prøysen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Alf Cranner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alf Cranner på Internet Movie Database
(en) Alf Cranner på Discogs
(en) Alf Cranner på MusicBrainz
(no) Alf Cranner i NRK Forfatter
(no) Artikkel om Alf Cranner hos Wayback Machine (arkivert 7. mars 2016). hos Rockheim
(no) Minneord for Alf Cranner hos Rockheim | Ingvald Christopher Olsen Cranner (født 25. april 1865 i Kristiania, død 20. | 194,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Westher | 2023-02-04 | Erling Westher | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikk-journalister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erling Westher
(født 12. mars 1903, død 1986)
var en norsk pianist og pedagog.
Westher debuterte med Oslo Filharmoniske Orkester (1927) med Christian Sindings Klaverkonsert.
Han overtok den kunstneriske ledelsen av Klaverakademiet etter Nils Larsens bortgang (1937),
et verv han holdt inntil han etablerte eget klaverinstitutt (1948).
Om Westhers undervisningsgjerning skrev Kjell Bækkelund blant annet at «Det som kjennetegner Westhers klaverpedagogikk er hans intense innlevelse i stoffet og hans evne til å inspirere eleven til det ytterste, samtidig som han vet en masse om spesielle klaverproblemer og har funnet fram til en klarhet på dette område.».Blant Westhers markante elever nevnes
Kirsti Hjort,
Ruth Lagesen,
Olaug Fostås,
Karin Westher,
Oskar Raaum,
Ella Arntsen,
Rolf Østbye,
Gunnar Sønstevold,
Magne Hegdal,
Ester Skogsrud,
Johan Øian,
Hans Olav Egede Larssen,
Laila Aavatsmark,
Edvard Hagerup Bull,
Jarle Sørå,
Kåre Siem og
Rolf Syversen.
Ellers var han musikkritiker i hovedstadens blader, og fast musikkmedarbeider i Arbeiderbladet fra 1949.
Westher komponerte et stykke kalt Slottsvalsen, som ble innspilt og oppnådde en viss popularitet i 1930-årene.
| Erling Westher
(født 12. mars 1903, død 1986)
var en norsk pianist og pedagog.
Westher debuterte med Oslo Filharmoniske Orkester (1927) med Christian Sindings Klaverkonsert.
Han overtok den kunstneriske ledelsen av Klaverakademiet etter Nils Larsens bortgang (1937),
et verv han holdt inntil han etablerte eget klaverinstitutt (1948).
Om Westhers undervisningsgjerning skrev Kjell Bækkelund blant annet at «Det som kjennetegner Westhers klaverpedagogikk er hans intense innlevelse i stoffet og hans evne til å inspirere eleven til det ytterste, samtidig som han vet en masse om spesielle klaverproblemer og har funnet fram til en klarhet på dette område.».Blant Westhers markante elever nevnes
Kirsti Hjort,
Ruth Lagesen,
Olaug Fostås,
Karin Westher,
Oskar Raaum,
Ella Arntsen,
Rolf Østbye,
Gunnar Sønstevold,
Magne Hegdal,
Ester Skogsrud,
Johan Øian,
Hans Olav Egede Larssen,
Laila Aavatsmark,
Edvard Hagerup Bull,
Jarle Sørå,
Kåre Siem og
Rolf Syversen.
Ellers var han musikkritiker i hovedstadens blader, og fast musikkmedarbeider i Arbeiderbladet fra 1949.
Westher komponerte et stykke kalt Slottsvalsen, som ble innspilt og oppnådde en viss popularitet i 1930-årene.
== Premier ==
Statens kunstnerstipend 1963 (reise, studie) på kr 5 000
== Referanser ==
== Kilder ==
Friheten 1953.03.12. Oslo. 1953. s. 4. | Erling Westher | 194,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1958_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1958 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1958'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1958 i Stockholm, Sverige.
Reidun Buer representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1958 i Stockholm, Sverige.
Reidun Buer representerte Norge, men kom ikke videre fra innledende heat.
== Finalen ==
== Kvalifisering (norsk deltager) ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1958 i Stockholm, Sverige. | 194,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rhundrets_sjakkparti | 2023-02-04 | Århundrets sjakkparti | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berømte sjakkpartier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakk i 1956', 'Kategori:Sjakk i USA'] | Århundrets parti refererer vanligvis til et sjakkparti mellom Donald Byrne og den 13-årige Bobby Fischer i Rosenwalds Minneturnering i New York den 17. oktober 1956. Navnet århundrets parti ble gitt av Hans Kmoch i Chess Review. (Andre, som Larry Evans, har foreslått andre partier som kandidater til beskrivelsen, f. eks. partiet mellom Garri Kasparov og Veselin Topalov under Corus-turneringen i Wijk aan Zee i 1999.) Mange spillererangerer også partiet under senere partier av Fischer, for eksempel hans overveldende seier over Donalds bror Robert under USA-mesterskapet i 1963.Donald Byrne (1930–1976) var en av de ledende amerikanske sjakkmestere på dette tidspunktet. Han vant det åpne amerikanske mesterskapet i 1953 og representerte senere USA i Olympiadene i 1962, 1964 og i 1968.Robert «Bobby» Fischer (1943–2008) var på dette tidspunktet en lovende ung mester. Etter dette partiet hadde han en kometkarriere. Han vant U.S. Open i 1957 på tie-break, det amerikanske mesterskapet i 1957-58 (samt alle de syv senere mesterskapene han deltok i), kvalifiserte seg til kandidatturneringen og ble verdens yngste stormester i en alder av 15½ i 1958. Han vant VM i 1972 mot Boris Spasskij og anses som en av de største spillerne gjennom tidene.
Byrne (hvit) begår etter en standard åpning en tilsynelatende uvesentlig feil i trekk 11, hvor han taper tempo ved å flytte samme brikke to ganger. Fischer slår til med et offerspill som kulminerer i et dronningoffer i trekk 17. Byrne tar dronningen, men Fischer får for mye materiell for henne – ett tårn, to løpere og en bonde. Til slutt koordinerer Fischer brikkene slik at han forserer sjakk matt, mens Byrnes dronning hjelpeløst står på andre siden av brettet.
Graham Burgess, John Nunn, og John Emms antyder at det er tre lærepenger å hente fra dette partiet:
Generelt skal man ikke kaste bort tid på å flytte samme brikke to ganger i åpningen, men utvikle de andre brikkene først.
Materielle offer er sannsynligvis effektive hvis motstanderens konge fortsatt er i sentrum og en sentrumslinje er åpen.
Selv i en alder av 13 år var Fischer en mann man kunne regne med.
| Århundrets parti refererer vanligvis til et sjakkparti mellom Donald Byrne og den 13-årige Bobby Fischer i Rosenwalds Minneturnering i New York den 17. oktober 1956. Navnet århundrets parti ble gitt av Hans Kmoch i Chess Review. (Andre, som Larry Evans, har foreslått andre partier som kandidater til beskrivelsen, f. eks. partiet mellom Garri Kasparov og Veselin Topalov under Corus-turneringen i Wijk aan Zee i 1999.) Mange spillererangerer også partiet under senere partier av Fischer, for eksempel hans overveldende seier over Donalds bror Robert under USA-mesterskapet i 1963.Donald Byrne (1930–1976) var en av de ledende amerikanske sjakkmestere på dette tidspunktet. Han vant det åpne amerikanske mesterskapet i 1953 og representerte senere USA i Olympiadene i 1962, 1964 og i 1968.Robert «Bobby» Fischer (1943–2008) var på dette tidspunktet en lovende ung mester. Etter dette partiet hadde han en kometkarriere. Han vant U.S. Open i 1957 på tie-break, det amerikanske mesterskapet i 1957-58 (samt alle de syv senere mesterskapene han deltok i), kvalifiserte seg til kandidatturneringen og ble verdens yngste stormester i en alder av 15½ i 1958. Han vant VM i 1972 mot Boris Spasskij og anses som en av de største spillerne gjennom tidene.
Byrne (hvit) begår etter en standard åpning en tilsynelatende uvesentlig feil i trekk 11, hvor han taper tempo ved å flytte samme brikke to ganger. Fischer slår til med et offerspill som kulminerer i et dronningoffer i trekk 17. Byrne tar dronningen, men Fischer får for mye materiell for henne – ett tårn, to løpere og en bonde. Til slutt koordinerer Fischer brikkene slik at han forserer sjakk matt, mens Byrnes dronning hjelpeløst står på andre siden av brettet.
Graham Burgess, John Nunn, og John Emms antyder at det er tre lærepenger å hente fra dette partiet:
Generelt skal man ikke kaste bort tid på å flytte samme brikke to ganger i åpningen, men utvikle de andre brikkene først.
Materielle offer er sannsynligvis effektive hvis motstanderens konge fortsatt er i sentrum og en sentrumslinje er åpen.
Selv i en alder av 13 år var Fischer en mann man kunne regne med.
== Partiet ==
1. Sf3
Et uforpliktende åpningstrekk av Byrne. Herfra kan partiet utvikle seg til mange forskjellige sjakkåpninger.1. ... Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 Lg7
Fischer forsvarer basert på «moderne» prinsipper og inviterer Byrne til å etablere en klassisk bondemajoritet i sentrum, som Fischer planlegger å angripe med sin fianchetterte løper og andre brikker.4. d4 0-0
Fischer rokerer og får kongen i sikkerhet. Med 4...d5 hadde partiet umiddelbart gått over til Grünfelds forsvar. Etter Fischers 4...0-0 kunne Byrne ha spilt 5.e4, hvorpå 5...d6 6.Le2 e5 leder til hovedlinjen av kongeindisk forsvar.5. Lf4 d5 (Grünfelds forsvar, 5.Lf4, D92)
Partiet har nå gått inn i Grünfelds forsvar som vanligvis starter med 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 d5.6. Db3
En variant av det såkalte russiske system (vanlig trekkrekkefølge her er 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 d5 4.Sf3 Lg7 5.Db3), som legger press på Fischers sentrale bonde på d5.6. ... dxc4
Fischer oppgir sentrum, men trekker Byrnes dronning til et felt hvor hun er utsatt og kan angripes.7. Dxc4 c6
En annen mulighet er det mer aggressive 7...Sa6 (Prins' variant), som forbereder ...c5 for å utfordre hvits sentrum.8. e4 Sbd7
I senere partier spilte svart det mer aktive 8...b5 etterfulgt av 9...Da5. Et eksempel er Arthur Bisguier-Pal Benko, USA mesterskapet 1963-64.9. Td1 Sb6 10. Dc5
Et farlig felt for dronningen som utsetter henne for en mulig ...Sa4 eller ...Se4, som Fischer demonstrerer. Siden begge disse feltene er beskyttet av Byrnes springer på c3, er det forståelig at han overså faren. 10.Db3 ville ha stilt dronningen bedre, selv om hun inviterer til ytterligere problemer med 10...Le6.10. ... Lg4
Byrnes bønder kontrollerer sentrum. Likevel er Fischer foran i utvikling og har rokert, mens Byrnes konge fremdeles befinner seg i sentrum. Disse faktorene hadde ikke hatt avgjørende betydning om Byrne hadde fortsatt utviklingen i neste trekk.
11. Lg5?
Byrne begår en feil ved å flytte løperen for andre gang i stedet for å fullføre utviklingen. Burgess, Nunn og Emms, i likhet med Wade og O'Connell, foreslår 11. Le2, som beskytter kongen og forbereder kort rokade. Flear-Morris, Dublin 1991, fortsatte 11. Le2 Sfd7 12. Da3 Lxf3 13. Lxf3 e5 14. dxe5 De8 15. Le2 Sxe5 16. 0-0 og hvit var litt bedre.11. ... Sa4!!
Fischer tilbyr et springeroffer. Hvis Byrne spiller 12.Sxa4, spiller Fischer Sxe4, som gir Byrne noen vanskelige valg:
13. Dxe7 Da5+ 14. b4 Dxa4 15. Dxe4 Tfe8 16. Le7 Lxf3 17. gxf3 Lf8 skaper en dødelig binding.
13. Lxe7 Sxc5 14. Lxd8 Sxa4 15. Lg5 Lxf3 16. gxf3 Sxb2 gir Fischer en ekstra bonde og ruinerer Byrnes bondestruktur.
13. Dc1 Da5+ 14. Sc3 Lxf3 15.gxf3 Sxg5 vinner tilbake offiseren med en bedre posisjon.
13. Db4 Sxg5 14.Sxg5 Lxd1 15.Kxd1 Lxd4 16.Dd2 Lxf2 med vinnende materiell fordel (Fischer).12. Da3 Sxc3 13. bxc3 Sxe4!
Fischer tilbyr på ny materiell for å få åpnet e-linjen og komme til hvits konge, som fortsatt ikke er rokert i sikkerhet.14. Lxe7 Db6 15. Lc4
Byrne avviser tilbudet om materiell. Hvis 15. Lxf8, Lxf8 16.Db3, analyserer Fischer fortsettelsen til å bli 16...Sxc3! 17.Dxb6 (17.Dxc3?? Lb4 vinner dronningen) axb6 18.Ta1 Te8+ 19.Kd2 Se4+ 20.Kc2 Sxf2 21.Tg1 Lf5+, som han vurderer til vunnet for svart. Sterkt er også 16...Te8 17.Dxb6 (17.Le2 Sxc3!) 17...axb6 18.Le2 Sxc3 19.Td2 Lb4 20.Kf1 Se4 21.Tb2 Lc3 22.Tc2 Sd2+! 23.Kg1 (23.Sxd2 Lxe2+ 24.Kg1 Ld3! 25.Tc1 Lxd2 gir svart vinnende materiell fordel) Txe2 24.Txc3 Sxf3+ 25.gxf3 Lh3 26.Tc1 Txa2 og hvit er fullstendig paralysert.15. ... Sxc3! Hvis nå 16.Dxc3, Tfe8 binder løperen til hvits konge og vinner tilbake offiseren med en ekstra bonde.16. Lc5 Tfe8+ 17. Kf1
Byrne truer Fischers dronning; Fischer bringer tårnet med i spill og feilplasserer Byrnes konge. Det ser ut til at Fischer må redde dronningen, hvorpå hvit kan spille 18.Dxc3 med vinnende materiell fordel.
17. ... Le6!!
Denne overveldende ressursen er trekket som gjør dette partiet berømt. I stedet for å redde dronningen, tilbyr Fischer å ofre henne. Fischer påpekte at 17...Sb5? taper for 18.Lxf7+ Kxf7 19.Db3+ Le6 20.Sg5+ Kg8 21.Sxe6 Sxd4 22.Sxd4+ Dxb3 23.Sxb3.18. Lxb6?
Byrne tar den tilbudte dronningen og håper å utspille motstanderen i komplikasjonene som følger. 18.Lxe6 ville ha vært enda verre da det leder til en kvelermatt med 18...Db5+ 19.Kg1 Se2+ 20.Kf1 Sg3+ 21.Kg1 Df1+! 22.Txf1 Se2#. 18.Dxc3 ville blitt møtt med 18...Dxc5! og hvis 19.dxc5, Lxc3. Hvits beste sjanse kan ha vært 18.Ld3 Sb5!, som Kmoch skrev at ville resultere i «seier for svart i det lange løp».18. ... Lxc4+
Fischer begynner nå en 'vindmølleserie' av avdekkere og plukker materiell.19. Kg1 Se2+ 20. Kf1 Sxd4+ 21. Kg1 Se2+ 22. Kf1 (21.Td3? axb6 22.Dc3 Sxf3 23.Dxc4 Te1# Fischer) 22...Sc3+ 23. Kg1 axb6
Fischer tar en brikke og truer samtidig Byrnes dronning.24. Db4 Ta4!
Fischers brikker samarbeider: løperen på g7 beskytter springeren på c3, som passer tårnet på a4, som igjen passer løperen på c4 og tvinger vekk Byrnes dronning. Kanskje overså Byrne dette trekket da han undersøkte 18.Lb6 og forventet i stedet 24...Sxd1? 25.Dxc4, som er mye mer uklart. Ellers er det vanskelig å forklare hvorfor Byrne spilte 18.Lxb6, siden svart nå åpenbart har en vinnende posisjon.25. Dxb6
Byrne har ingenting bedre enn å ta en bonde, siden ingen tilgjengelige dronningtrekk dekker tårnet hans på d1.
25. ... Sxd1
Fischer har fått ett tårn, to løpere og én bonde for sin ofrede dronning, hva som betyr at han leder med omtrent en lett offiser – som er lett gevinst på mesternivå. Hvits dronning er overmannet av svarts brikker, som dominerer brettet og snart vil oversvømme hvits stilling. I tillegg er Byrnes gjenværende tårn innelåst på h1, og det vil ta dyrebar tid (og tap av bonden på f2) å frigjøre det.En av Byrnes senere sjakkstudenter, Heisman, fikk følgende forklaring (angående kritikk mot Byrne fra andre spillere om at han dro ut partiet) (scroll ned til Nr. 241 mot slutten) på hvorfor han fortsatte: «For det første må du huske på at i 1956 var det ingen som visste at Bobby Fischer skulle bli Bobby Fischer! Han var bare en svært lovende 13-årig gutt som spilte et kjempebra parti mot meg. Da det kom til det punktet hvor jeg hadde tapt, spurte jeg noen av de andre konkurrentene om det ikke ville være en snill ting å la gutten matte meg, som en slags hyllest til det fine spillet han spilte. De svarte, 'Ja, hvorfor ikke?' og det gjorde jeg.»
26. h3 Txa2 27. Kh2 Sxf2 28. Te1 Txe1 29. Dd8+ Lf8 30. Sxe1 Ld5 31. Sf3 Se4 32. Db8 b5
Merk at alle brikkene til svart er dekket, og den «ekstra» dronningen til hvit derfor ikke har noenting å foreta seg.33. h4 h5 34. Se5 Kg7
Fischer opphever bindingen og tillater også løperen å delta i angrepet.35. Kg1 Lc5+
Nå «skreller» Fischer av den hvite kongens siste forsvarer og bruker brikkene i harmoni for å tvinge frem sjakkmatt.
36. Kf1 Sg3+ 37. Ke1 Lb4+
Kmoch bemerker at 37...Te2+ hadde mattet ett trekk tidligere.
38. Kd1 Lb3+ 39. Kc1 Se2+ 40. Kb1 Sc3+ 41. Kc1 Tc2# 0-1
== Referanser ==
== Litteratur ==
Burgess, Graham, John Nunn, & Emms, John (1998): The Mammoth Book of The World's Greatest Chess Games. ISBN 0-7867-0587-6. s. 213-216.
Eade, James (1996): Chess for Dummies. NY: IDG Books. ISBN 0-7645-5003-9.
Fischer, Bobby (1959): Bobby Fischer's Games of Chess. Simon and Schuster, Inc., s. 63-67.
Wade, Robert G. & O'Connell, Kevin J. (1972): Bobby Fischer's Chess Games. ISBN 0-385-08627-X. s. 110-113 (game 179).
== Eksterne lenker ==
Kommentert tekst av århundrets parti Arkivert 11. mai 2020 hos Wayback Machine. (kilde for artikkelen, med tillatelse).
Samme fil i pgn format Arkivert 20. desember 2008 hos Wayback Machine.
En online utgave av partiet | Århundrets parti refererer vanligvis til et sjakkparti mellom Donald Byrne og den 13-årige Bobby Fischer i Rosenwalds Minneturnering i New York den 17. oktober 1956. | 194,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1962_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1962 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1962'] | Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1962 ble avholdt i Beograd, Jugoslavia 12. og 13. september 1962.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen 100 meter kvinner ved EM i friidrett 1962 ble avholdt i Beograd, Jugoslavia 12. og 13. september 1962.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
=== Forsøksheat ===
12. september
==== Heat 1 ====
Vind: -0.2m/s
==== Heat 2 ====
Vind: -0.3m/s
==== Heat 3 ====
Vind: -0.5m/s
==== Heat 4 ====
Vind: -0.9m/s
=== Semifinaler ===
13. september
==== Semifinale 1 ====
Vind: 0.8m/s
==== Semifinale 2 ====
Vind: 0.6m/s
=== Finale ===
13. september
Vind: 2,3m/s
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | | sølv = Jutta Heine, | 194,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hollandsk_gambit | 2023-02-04 | Hollandsk gambit | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dronninggambit'] | Hollandsk Gambit er en gambit-undervariant av sjakkåpningsvarianten avslått dronninggambit der spillet etter de innledende trekkene 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6 fortsetter med 4..Lg5 c5 5.cxd5 cxd4, se Diagram 1.
| Hollandsk Gambit er en gambit-undervariant av sjakkåpningsvarianten avslått dronninggambit der spillet etter de innledende trekkene 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6 fortsetter med 4..Lg5 c5 5.cxd5 cxd4, se Diagram 1.
== Historie ==
== Hovedvarianter ==
Det er nedenfor gitt de viktigste hovedvariantene. Tegnet "?!" brukes for å indikere et tvilsomt trekk, "!?" et spennende trekk og "!" et godt trekk.
6.Da4+?! Dd7! 7.Dxd4 Sc6 8.Dd2 Sxd5
6.Dxd4 Le7 7.e4 Sc6
8.Lb5 0-0 9.Lxс6 bxс6 10.Lxf6 Lxf6 11.e5 с5! — svart har motspill
8.Dd2 Sxе4 9.Sxе4 еxd5 10.Lxе7 Dxе7 11.Dxd5 0-0 12.f3 Sb4 13.Dd6 Dxd6 14.Sxd6 Sс2+
8.De3
8…Sb4!? 9.Lb5+ Ld7 10.Lxd7+ Dxd7 11.Dd2 еxd5 12.Sxf6 Lxf6 13.еxd5 Lxс3 14.Dxс3 Sxd5 — med noe bedre spill for svart
8…Sxd5 9.exd5 Lxg5 10.f4 Sb4 11.0-0-0 Le7 12.Dd4 | Hollandsk Gambit er en gambit-undervariant av sjakkåpningsvarianten avslått dronninggambit der spillet etter de innledende trekkene 1.d4 d5 2. | 194,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aina_Bartmann | 2023-02-04 | Aina Bartmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:SV-politikere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Aina Nilsen Bartmann (tidligere Edelmann; født 16. april 1959) er daglig leder i GMO-Nettverket, en paraplyorganisasjon for 18 organisasjoner og bedrifter i Norge.Bartmann var i perioden 2015–2017 politisk rådgiver i Oikos – Økologisk Norge. Hun var geitebonde i Lyngen i Troms i 15 år og var leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag fra 1992 til 1996. I 2000 ble hun oppnevnt som medlem av Bioteknologinemnda. I 2003 ble hun valgt inn i landsstyret til Sosialistisk Venstreparti. Fra 2003 til 2015 var hun daglig leder i Stiftelsen Bondens marked Norge.Under EU-kampen i 1994 var hun sentral på nei-siden.
| Aina Nilsen Bartmann (tidligere Edelmann; født 16. april 1959) er daglig leder i GMO-Nettverket, en paraplyorganisasjon for 18 organisasjoner og bedrifter i Norge.Bartmann var i perioden 2015–2017 politisk rådgiver i Oikos – Økologisk Norge. Hun var geitebonde i Lyngen i Troms i 15 år og var leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag fra 1992 til 1996. I 2000 ble hun oppnevnt som medlem av Bioteknologinemnda. I 2003 ble hun valgt inn i landsstyret til Sosialistisk Venstreparti. Fra 2003 til 2015 var hun daglig leder i Stiftelsen Bondens marked Norge.Under EU-kampen i 1994 var hun sentral på nei-siden.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Aina Bartmann i BIBSYS
Aina Edelmann og Svein Sæter: Bondelandet, Samlaget, Oslo, 1994. ISBN 82-521-4317-2
== Referanser == | Aina Nilsen Bartmann (tidligere Edelmann; født 16. april 1959) er daglig leder i GMO-Nettverket, en paraplyorganisasjon for 18 organisasjoner og bedrifter i Norge. | 194,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Elgar%C3%B8y | 2023-02-04 | Jan Elgarøy | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Elgarøy (født 20. desember 1930, død 24. juni 2018) var en norsk organist og komponist.Han studerte orgel og komposisjon med Sigurd Islandsmoen (1945–48), og oppnådde høyere organisteksamen under Arild Sandvold og Nicolai Dirdal ved Musikkonservatoriet i Oslo (1950). Deretter fordypet han seg under Finn Viderø i København,
Albert de Klerk i Haarlem, Bedrich Janacek i Lund, og besøkte ellers læresteder i Tyskland, Sveits og Østerrike.
Han var lærer ved sitt konservatorium (1957–60) og ble organist i Lambertseter kirke, samt orgellærer ved Universitetet i Oslo (1975–92).
Hans komposisjoner (i det vesentlige for kor og orgel) er modernistiske. Han bodde i Moss.
| Jan Elgarøy (født 20. desember 1930, død 24. juni 2018) var en norsk organist og komponist.Han studerte orgel og komposisjon med Sigurd Islandsmoen (1945–48), og oppnådde høyere organisteksamen under Arild Sandvold og Nicolai Dirdal ved Musikkonservatoriet i Oslo (1950). Deretter fordypet han seg under Finn Viderø i København,
Albert de Klerk i Haarlem, Bedrich Janacek i Lund, og besøkte ellers læresteder i Tyskland, Sveits og Østerrike.
Han var lærer ved sitt konservatorium (1957–60) og ble organist i Lambertseter kirke, samt orgellærer ved Universitetet i Oslo (1975–92).
Hans komposisjoner (i det vesentlige for kor og orgel) er modernistiske. Han bodde i Moss.
== Referanser == | Jan Elgarøy (født 20. desember 1930, død 24. | 194,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Lagarhus | 2023-02-04 | Otto Lagarhus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Personer tilknyttet SAS Group'] | Otto Lagarhus (født 30. oktober 1945) er en tidligere Luftfartsdirektør og flyger i SAS.
Lagarhus var flyger i SAS i 30 år og innehadde flere lederstillinger i flyselskapet. Fra 1979 til 1985 hadde han ansvaret for trening av nye piloter, deretter for all pilottrening til 1988. Deretter var han sjef for SAS Flight Academy. I 1993 kom han inn i konsernledelsen med ansvar for produksjon (vedlikehold, piloter, kabinpersonale osv.), en stilling han hadde frem til omorganiseringen i 1997. Han startet deretter eget rådgivningsfirma med større internasjonale flyselskaper som kunder.
I forbindelse med flyttingen av Luftfartstilsynet til Bodø, ble han i januar 2005 forespurt om å overta som Luftfartsdirektør på kort varsel. Dette oppdraget fullførte han i mai 2006 og fortsatt da sin konsulentvirksomhet.
I mars 2007 ble han valgt til president i Norges Luftsportforbund og i 2010 til styremedlem i Fédération aéronautique internationale.
| Otto Lagarhus (født 30. oktober 1945) er en tidligere Luftfartsdirektør og flyger i SAS.
Lagarhus var flyger i SAS i 30 år og innehadde flere lederstillinger i flyselskapet. Fra 1979 til 1985 hadde han ansvaret for trening av nye piloter, deretter for all pilottrening til 1988. Deretter var han sjef for SAS Flight Academy. I 1993 kom han inn i konsernledelsen med ansvar for produksjon (vedlikehold, piloter, kabinpersonale osv.), en stilling han hadde frem til omorganiseringen i 1997. Han startet deretter eget rådgivningsfirma med større internasjonale flyselskaper som kunder.
I forbindelse med flyttingen av Luftfartstilsynet til Bodø, ble han i januar 2005 forespurt om å overta som Luftfartsdirektør på kort varsel. Dette oppdraget fullførte han i mai 2006 og fortsatt da sin konsulentvirksomhet.
I mars 2007 ble han valgt til president i Norges Luftsportforbund og i 2010 til styremedlem i Fédération aéronautique internationale.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.flynytt.no/artikler/norden-sterkt-representert/277598
http://www.dn.no/nyheter/naringsliv/2005/03/30/roser-luftfartsdirektor-i-skyene | Otto Lagarhus (født 30. oktober 1945) er en tidligere Luftfartsdirektør og flyger i SAS. | 194,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%E2%80%99H%C3%B4pitals_regel | 2023-02-04 | L’Hôpitals regel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Grenser (matematikk)', 'Kategori:Teorem i differensialregning', 'Kategori:Teorem i reell analyse'] | L'Hôpitals regel er en regel innenfor matematikken som brukes til å bestemme grenseverdier av ubestemmelige uttrykk som 00, 0/0, ∞/∞ og lignende. Regelen sier at en kan finne grenseverdien ved å derivere teller og nevner i uttrykket hvis det står på formen 0/0 eller ∞/∞.
Den er oppkalt etter Guillaume François Antoine, marquis de L'Hôpital, som først publiserte den.
| L'Hôpitals regel er en regel innenfor matematikken som brukes til å bestemme grenseverdier av ubestemmelige uttrykk som 00, 0/0, ∞/∞ og lignende. Regelen sier at en kan finne grenseverdien ved å derivere teller og nevner i uttrykket hvis det står på formen 0/0 eller ∞/∞.
Den er oppkalt etter Guillaume François Antoine, marquis de L'Hôpital, som først publiserte den.
== Regel ==
Gitt funksjonene f(x) og g(x)
lim
x
→
c
f
(
x
)
=
lim
x
→
c
g
(
x
)
=
0.
{\displaystyle \lim _{x\to c}f(x)=\lim _{x\to c}g(x)=0.\,}
eller:
lim
x
→
c
f
(
x
)
=
±
lim
x
→
c
g
(
x
)
=
±
∞
,
{\displaystyle \lim _{x\to c}f(x)=\pm \lim _{x\to c}g(x)=\pm \infty ,\,}
Er grenseverdien gitt ved:
lim
x
→
c
f
(
x
)
g
(
x
)
=
lim
x
→
c
f
′
(
x
)
g
′
(
x
)
{\displaystyle \lim _{x\to c}{\frac {f(x)}{g(x)}}=\lim _{x\to c}{\frac {f'(x)}{g'(x)}}}
== Eksempler ==
Et enkelt eksempel på bruk av L'Hôpitals regel:
lim
x
→
∞
3
x
2
2
x
2
=
lim
x
→
∞
6
x
4
x
=
lim
x
→
∞
6
4
=
3
2
{\displaystyle \lim _{x\to \infty }{\frac {3x^{2}}{2x^{2}}}=\lim _{x\to \infty }{\frac {6x}{4x}}=\lim _{x\to \infty }{\frac {6}{4}}={\frac {3}{2}}}
Et litt mer komplisert uttrykk er gitt ved følgende ligning:
lim
x
→
0
2
sin
x
−
sin
2
x
x
−
sin
x
=
lim
x
→
0
2
cos
x
−
2
cos
2
x
1
−
cos
x
=
lim
x
→
0
−
2
sin
x
+
4
sin
2
x
sin
x
=
lim
x
→
0
−
2
cos
x
+
8
cos
2
x
cos
x
=
−
2
cos
0
+
8
cos
0
cos
0
=
6
{\displaystyle {\begin{aligned}\lim _{x\to 0}{2\sin x-\sin 2x \over x-\sin x}&=\lim _{x\to 0}{2\cos x-2\cos 2x \over 1-\cos x}\\&=\lim _{x\to 0}{-2\sin x+4\sin 2x \over \sin x}\\&=\lim _{x\to 0}{-2\cos x+8\cos 2x \over \cos x}\\&={-2\cos 0+8\cos 0 \over \cos 0}\\&=6\end{aligned}}}
Her er et eksempel på et ∞/∞ uttrykk:
lim
x
→
∞
x
ln
(
x
)
=
lim
x
→
∞
1
/
(
2
x
)
1
/
x
=
lim
x
→
∞
x
2
=
∞
{\displaystyle \lim _{x\to \infty }{\frac {\sqrt {x}}{\ln(x)}}=\lim _{x\to \infty }{\frac {\ 1/(2{\sqrt {x}})\ }{1/x}}=\lim _{x\to \infty }{\frac {\sqrt {x}}{2}}=\infty }
0×∞ uttrykk:
lim
x
→
0
+
(
x
ln
x
)
=
lim
x
→
0
+
ln
x
1
/
x
=
lim
x
→
0
+
1
/
x
−
1
/
x
2
=
lim
x
→
0
+
−
x
=
0
{\displaystyle \lim _{x\to 0+}(x\ln x)=\lim _{x\to 0+}{\ln x \over 1/x}=\lim _{x\to 0+}{1/x \over -1/x^{2}}=\lim _{x\to 0+}-x=0}
For å regne ut uttrykk av formen 00 må uttrykket omskrives. Vi bruker resultatet fra forrige eksempel til å fastslå grenseverdien:
lim
x
→
0
x
x
=
e
lim
x
→
0
(
x
ln
x
)
=
e
0
=
1.
{\displaystyle \lim _{x\to 0}x^{x}=e^{\lim _{x\to 0}(x\ln x)}=e^{0}=1.}
== Litteratur ==
Chatterjee, Dipak (2005), Real Analysis, PHI Learning Pvt. Ltd,
Krantz, Steven G. (2004), A handbook of real variables. With applications to differential equations and Fourier analysis, Boston, MA: Birkhäuser Boston Inc., ss. xiv+201, , ,
Lettenmeyer, F. (1936), «Über die sogenannte Hospitalsche Regel», Journal für die reine und angewandte Mathematik 174: 246–247,
Taylor, A. E. (1952), «L'Hospital's rule», Amer. Math. Monthly 59: 20–24, , ,
Wazewski, T. (1949), «Quelques démonstrations uniformes pour tous les cas du théorème de l'Hôpital. Généralisations» (på fransk), Prace Mat.-Fiz. 47: 117–128, | L'Hôpitals regel er en regel innenfor matematikken som brukes til å bestemme grenseverdier av ubestemmelige uttrykk som 00, 0/0, ∞/∞ og lignende. Regelen sier at en kan finne grenseverdien ved å derivere teller og nevner i uttrykket hvis det står på formen 0/0 eller ∞/∞. | 194,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.