url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_%C3%98stbye | 2023-02-04 | Erik Østbye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1808', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Bærum', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Østbye (født 5. februar 1808, død 4. januar 1875) var en norsk gårdbruker og lokalpolitiker.
Østbye arbeidet som forvalter ved Bærums Verk. Ved siden av dette drev han gårdene lille Dæhli i Vestre Bærum og nedre Skotta i Østre Bærum. Disse gårdene ble senere slått sammen med 120 dekar av øvre Gjettum, og drevet av Østbye og etterkommere under navnet Dalbo.Han var forlikskommisær fra 1857 til 1863. Østbye satt også i Bærum herredsstyre, og var ordfører i periodene 1852–1855 og 1860–1863.
| Erik Østbye (født 5. februar 1808, død 4. januar 1875) var en norsk gårdbruker og lokalpolitiker.
Østbye arbeidet som forvalter ved Bærums Verk. Ved siden av dette drev han gårdene lille Dæhli i Vestre Bærum og nedre Skotta i Østre Bærum. Disse gårdene ble senere slått sammen med 120 dekar av øvre Gjettum, og drevet av Østbye og etterkommere under navnet Dalbo.Han var forlikskommisær fra 1857 til 1863. Østbye satt også i Bærum herredsstyre, og var ordfører i periodene 1852–1855 og 1860–1863.
== Referanser == | Erik Østbye (født 5. februar 1808, død 4. | 194,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Veit Bach (ca. 1550 – 1619) er stamfar til musikerfamilien Bach. | 194,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tilde | 2023-02-04 | Tilde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Tegn', 'Kategori:Usorterte stubber'] | For kvinnenavnet, se Tilde (navn)
For NAV Tilde, se NAV Kompetansesenter for tilrettelegging og deltakelseTilde ( ~ ) er et diakritisk tegn som har mange bruksområder. Navnet på tegnet kommer fra spansk og har sin opprinnelse fra det latinske ordet titulus som betyr en tittel eller overskrift.
På spansk benyttes tilde for å angi at n som tegnet er plassert over, skal leses med palatalisering. På portugisisk angir tegnet at bokstaven skal uttales nasalt.
| For kvinnenavnet, se Tilde (navn)
For NAV Tilde, se NAV Kompetansesenter for tilrettelegging og deltakelseTilde ( ~ ) er et diakritisk tegn som har mange bruksområder. Navnet på tegnet kommer fra spansk og har sin opprinnelse fra det latinske ordet titulus som betyr en tittel eller overskrift.
På spansk benyttes tilde for å angi at n som tegnet er plassert over, skal leses med palatalisering. På portugisisk angir tegnet at bokstaven skal uttales nasalt.
== Eksempler ==
Spansk: Agaña, Coruña, señor
Portugisisk: São Paulo, João, São Tomé og Príncipe
== Informatikk ==
=== Mapper og URL-er ===
I et Unix shell er tilden en referanse til hjem-mappen til den innloggede brukeren (for eksempel /home/brukernavn). Dersom det brukes som et prefiks til et bestemt brukernavn, er det en referanse til denne brukerens hjem-mappe (for eksempel ~olanormann som referanse til /home/olanormann). Tilden brukes også i slutten av filnavn, for å indikere at filen er en sikkerhetskopi av en annen fil med samme navn (men da uten tilden til slutt).
I en URL, brukes det som regel til å angi en personlig nettside på en Unix-basert server. For eksempel vil http://www.eksempel.com/~olanormann sannsynligvis være hjemmesiden til Ola Normann. Dette etterlikner hvordan Unix-shellet bruker tilde.
Avhengig av systemoppsettet, vil en adresse som http://www.eksempel.com/~olanormann muligens bli gjort om til http://www.eksempel.com/%7Eolanormann på grunn av tegnsett-kompatibilitet. Det er likevel den samme URL-en.
=== Programmering ===
I programmeringsspråket Perl brukes tilde som en del av regulæruttrykk:
$a =~ /regex/ returnerer true hvis variabelens innhold samsvarer.
$a !~ /regex/ returnerer false hvis variabelens innhold samsvarer.Denne syntaksen er også vanlig i en hel del andre programmeringsspråk, som f.eks Ruby og PostgreSQL.
Tilden har også mange andre bruksområder i andre programmeringsspråk enn de ovennevnte.
I lua brukes også tilde for å se om noe ikke samsvarer.
== Se også ==
Diakritisk tegn
Akutt aksent
Cedille
Cirkumfleks
Grav aksent
Omlyd
Trema
== Koding ==
ISO-8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene ã, ñ, õ og deres respektive store bokstaver. Flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.
== Eksterne lenker ==
Bokmålsordboka %ñ% | Tilde er et skandinavisk og italiensk kvinnenavn dannet som en kortform av Matilde, som er en opprinnelig dansk, portugisisk og spansk form av Mathilda. Dette er igjen en latinsk form av det tyske navnet Mechthild, og har opprinnelse i gammelhøytyske maht, «makt, styrke», og hiltja, «strid». | 194,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Labank | 2023-02-04 | Labank | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Byggeteknikk', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En labank er en planke som forbinder flere bord slik at det oppstår en større treflate. Et eksempel er en labank med dimensjonen 2 tom 4 som feste for forskaling. | En labank er en planke som forbinder flere bord slik at det oppstår en større treflate. Et eksempel er en labank med dimensjonen 2 tom 4 som feste for forskaling. | En labank er en planke som forbinder flere bord slik at det oppstår en større treflate. Et eksempel er en labank med dimensjonen 2 tom 4 som feste for forskaling. | 194,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Identitetsmatrise | 2023-02-04 | Identitetsmatrise | ['Kategori:1 (tall)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra'] | I lineær algebra er identitetsmatrisen, eller enhetsmatrisen, en n×n matrise med verdien 1 på hoveddiagonalen og 0 på de resterende plassene. Identitetsmatrisen har samme funksjon i matrisemultiplikasjon som tallet 1 i vanlig multiplikasjon.
Uttrykket «identitetsmatrise» er første gang kjent brukt fra 1908, der det forekommer i to tekster i en utgave av Transactions of the American Mathematical Society. Tidligere kjente betegnelser var enhets-matrise (unit matrix) og matrise-enhet (matrix unity), fra hhv. 1881 og 1858.
| I lineær algebra er identitetsmatrisen, eller enhetsmatrisen, en n×n matrise med verdien 1 på hoveddiagonalen og 0 på de resterende plassene. Identitetsmatrisen har samme funksjon i matrisemultiplikasjon som tallet 1 i vanlig multiplikasjon.
Uttrykket «identitetsmatrise» er første gang kjent brukt fra 1908, der det forekommer i to tekster i en utgave av Transactions of the American Mathematical Society. Tidligere kjente betegnelser var enhets-matrise (unit matrix) og matrise-enhet (matrix unity), fra hhv. 1881 og 1858.
== Definisjon ==
For n = 1 er I definert som
I
1
=
[
1
]
{\displaystyle I_{1}={\begin{bmatrix}1\end{bmatrix}}}
,for n = 2 som
I
2
=
[
1
0
0
1
]
{\displaystyle I_{2}={\begin{bmatrix}1&0\\0&1\end{bmatrix}}}
,for n = 3 som
I
3
=
[
1
0
0
0
1
0
0
0
1
]
{\displaystyle I_{3}={\begin{bmatrix}1&0&0\\0&1&0\\0&0&1\end{bmatrix}}}
og generelt er
I
n
=
[
1
0
⋯
0
0
1
⋯
0
⋮
⋮
⋱
⋮
0
0
⋯
1
]
{\displaystyle I_{n}={\begin{bmatrix}1&0&\cdots &0\\0&1&\cdots &0\\\vdots &\vdots &\ddots &\vdots \\0&0&\cdots &1\end{bmatrix}}}
der matrisen har n rader og n kolonner.
Enhetsmatrisen kan også uttrykkes ved tensornotasjon som
I
i
j
=
δ
i
j
{\displaystyle I_{ij}=\delta _{ij}}
der
δ
i
j
{\displaystyle \delta _{ij}}
angir Kronecker-delta.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eric W. Weisstein, Identity Matrix i MathWorld. | I lineær algebra er identitetsmatrisen, eller enhetsmatrisen, en n×n matrise med verdien 1 på hoveddiagonalen og 0 på de resterende plassene. Identitetsmatrisen har samme funksjon i matrisemultiplikasjon som tallet 1 i vanlig multiplikasjon. | 194,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1844 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1844 | ['Kategori:1844 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1844'] | Presidentvalget i USA i 1844 var det 15. presidentvalget i USAs historie. Ved dette valget gjenerobret demokratene makten da James K. Polk slo ut Whigpartiets kandidat Henry Clay i et meget jevnt valg og ble landets 11. president.
Mye av valgkampen i 1844 dreide seg om utenrikspolitikk. Texas var også et tema, Polk mente Texas skulle innlemmes i USA, mens Clay var mot dette. Polk stilte til valg på en plattform som omfavnet amerikansk territorialekspansjon, og i tillegg til Texas mente demokratene at USA hadde et «klart og utvilsomt» krav på «hele» Oregon. Ved å knytte sammen grensetvisten i Oregon med den mer kontroversielle debatten om Texas appellerte demokratene til ekspansjonister både i nord og i sør. Polks motstand mot ekspansjon var en av grunnene til at han tapte valget, men også økonomiske spørsmål ble viktige for resultatet.
Dette var det siste valget som ble avholdt på forskjellige dager i forskjellige stater, fra og med valget i 1848 avholdt alle stater valg på samme dato i november.
| Presidentvalget i USA i 1844 var det 15. presidentvalget i USAs historie. Ved dette valget gjenerobret demokratene makten da James K. Polk slo ut Whigpartiets kandidat Henry Clay i et meget jevnt valg og ble landets 11. president.
Mye av valgkampen i 1844 dreide seg om utenrikspolitikk. Texas var også et tema, Polk mente Texas skulle innlemmes i USA, mens Clay var mot dette. Polk stilte til valg på en plattform som omfavnet amerikansk territorialekspansjon, og i tillegg til Texas mente demokratene at USA hadde et «klart og utvilsomt» krav på «hele» Oregon. Ved å knytte sammen grensetvisten i Oregon med den mer kontroversielle debatten om Texas appellerte demokratene til ekspansjonister både i nord og i sør. Polks motstand mot ekspansjon var en av grunnene til at han tapte valget, men også økonomiske spørsmål ble viktige for resultatet.
Dette var det siste valget som ble avholdt på forskjellige dager i forskjellige stater, fra og med valget i 1848 avholdt alle stater valg på samme dato i november.
== Se også ==
Liste over Amerikas forente staters presidenter | Presidentvalget i USA i 1844 var det 15. presidentvalget i USAs historie. | 194,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Supertirsdagen | 2023-02-04 | Supertirsdagen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:USAs politikk'] | Supertirsdagen (engelsk: Super Tuesday) er en tirsdag i februar eller mars i år med presidentvalg i USA, da en stor del av USAs delstater avholder primærvalg eller nominasjonsvalg for å avgjøre hvem som skal bli den demokratiske og den republikanske kandidaten til presidentposten. Det er imidlertid ikke et krav at det blir avholdt primærvalg i hver delstat, og partiene kan sløyfe dem i perioder da presidenten kommer fra deres eget parti, og de ikke ønsker partiinterne utfordrere.Den er en viktig dag i amerikanske primærvalgkamper da det er den dagen da flest delstater holder primærvalg. Å vinne stort på supertirsdagen gir ofte en presidentkandidat en tilstrekkelig dytt til å gå seirende ut av hele primærvalgprosessen. Hvilke delstater som har primærvalg på supertirsdagen og hvor mange som har det, varierer fra gang til gang.
Demokratenes primærvalg er alltid proporsjonale, det vil si at kandidatene tildeles delegater avhengig av hvor stor andel av stemmene de får. Republikanerne derimot har majoritetsvalg i flere av de mest folkerike delstatene, hvilket innebærer at vinneren får alle delegater.Begrepet supertirsdag slo gjennom i 1988 da demokratene i flere delstater i sør bestemte seg for å holde sine primærvalg samtidig, den 8. mars. På den måten håpet de å få større innflytelse, og få fram en mer konservativ presidentkandidat. Planen mislyktes. Delstatene ble splittet mellom Al Gore, Jesse Jackson og Michael Dukakis, og til slutt var det den liberale Dukakis som ble demokratenes presidentkandidat. Supertirsdager har siden blitt holdt 10. mars 1992, 12. mars 1996, 7. mars 2000, 2. mars 2004, 5. februar 2008, 6. mars 2012, 1. mars 2016 og 3. mars 2020.
| Supertirsdagen (engelsk: Super Tuesday) er en tirsdag i februar eller mars i år med presidentvalg i USA, da en stor del av USAs delstater avholder primærvalg eller nominasjonsvalg for å avgjøre hvem som skal bli den demokratiske og den republikanske kandidaten til presidentposten. Det er imidlertid ikke et krav at det blir avholdt primærvalg i hver delstat, og partiene kan sløyfe dem i perioder da presidenten kommer fra deres eget parti, og de ikke ønsker partiinterne utfordrere.Den er en viktig dag i amerikanske primærvalgkamper da det er den dagen da flest delstater holder primærvalg. Å vinne stort på supertirsdagen gir ofte en presidentkandidat en tilstrekkelig dytt til å gå seirende ut av hele primærvalgprosessen. Hvilke delstater som har primærvalg på supertirsdagen og hvor mange som har det, varierer fra gang til gang.
Demokratenes primærvalg er alltid proporsjonale, det vil si at kandidatene tildeles delegater avhengig av hvor stor andel av stemmene de får. Republikanerne derimot har majoritetsvalg i flere av de mest folkerike delstatene, hvilket innebærer at vinneren får alle delegater.Begrepet supertirsdag slo gjennom i 1988 da demokratene i flere delstater i sør bestemte seg for å holde sine primærvalg samtidig, den 8. mars. På den måten håpet de å få større innflytelse, og få fram en mer konservativ presidentkandidat. Planen mislyktes. Delstatene ble splittet mellom Al Gore, Jesse Jackson og Michael Dukakis, og til slutt var det den liberale Dukakis som ble demokratenes presidentkandidat. Supertirsdager har siden blitt holdt 10. mars 1992, 12. mars 1996, 7. mars 2000, 2. mars 2004, 5. februar 2008, 6. mars 2012, 1. mars 2016 og 3. mars 2020.
== Referanser == | Supertirsdagen (engelsk: Super Tuesday) er en tirsdag i februar eller mars i år med presidentvalg i USA, da en stor del av USAs delstater avholder primærvalg eller nominasjonsvalg for å avgjøre hvem som skal bli den demokratiske og den republikanske kandidaten til presidentposten. Det er imidlertid ikke et krav at det blir avholdt primærvalg i hver delstat, og partiene kan sløyfe dem i perioder da presidenten kommer fra deres eget parti, og de ikke ønsker partiinterne utfordrere. | 194,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duken | 2023-02-04 | Duken | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Nøtterøys geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Duken er et tettbebygd strøk, en grunnkrets og et poststed (postnummer 3133) i Færder kommune.
Duken ligger på østsiden av Nøtterøy, mellom Nesbrygga og Knarberg, mens poststedet omfatter et vesentlig større område.
Duken postkontor ble brutalt ranet i april 1997. Kontoret er senere nedlagt.
Ifølge et sagn skal stedsnavnet stamme fra et bryllups- og dåpsfølge som kullseilte i farvannet her. Brudgommen skal ha bli funnet på Adamskjær, bruden på Brudeskjær, dåpsbarnet på Barneskjær og dåpsduken på Duken.
| Duken er et tettbebygd strøk, en grunnkrets og et poststed (postnummer 3133) i Færder kommune.
Duken ligger på østsiden av Nøtterøy, mellom Nesbrygga og Knarberg, mens poststedet omfatter et vesentlig større område.
Duken postkontor ble brutalt ranet i april 1997. Kontoret er senere nedlagt.
Ifølge et sagn skal stedsnavnet stamme fra et bryllups- og dåpsfølge som kullseilte i farvannet her. Brudgommen skal ha bli funnet på Adamskjær, bruden på Brudeskjær, dåpsbarnet på Barneskjær og dåpsduken på Duken.
== Referanser == | Duken er et tettbebygd strøk, en grunnkrets og et poststed (postnummer 3133) i Færder kommune. | 194,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorian_Yates | 2023-02-04 | Dorian Yates | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kroppsbyggere', 'Kategori:Menn'] | Dorian Andrew Mientjez Yates (født 19. april 1962 i Sutton Coldfield, England) er en engelsk tidligere profesjonell kroppsbygger som vant Mr. Olympia-tittelen seks ganger på rad, første gang i 1992. Han ga seg som regjerende mester.
Hans karriere besto av 15 seire og to andreplasser.
| Dorian Andrew Mientjez Yates (født 19. april 1962 i Sutton Coldfield, England) er en engelsk tidligere profesjonell kroppsbygger som vant Mr. Olympia-tittelen seks ganger på rad, første gang i 1992. Han ga seg som regjerende mester.
Hans karriere besto av 15 seire og to andreplasser.
== Kroppsbygging-titler ==
1985 World Games, 7.-plass (amatør)
1990 Night of Champions, 2.-plass
1991 Night of Champions
1991 Mr. Olympia, 2.-plass
1991 English Grand Prix
1992 Mr. Olympia
1992 English Grand Prix
1993 Mr. Olympia
1994 Mr. Olympia
1994* Spanish Grand Prix
1994 German Grand Prix
1994 English Grand Prix
1995 Mr. Olympia
1996 Mr. Olympia
1996 Spanish Grand Prix
1996 German Grand Prix
1996 English Grand Prix
1997 Mr. Olympia
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata | Dorian Andrew Mientjez Yates (født 19. april 1962 i Sutton Coldfield, England) er en engelsk tidligere profesjonell kroppsbygger som vant Mr. | 194,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Flagstad | 2023-02-04 | Kirsten Flagstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
| Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
== Liv og virke ==
Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp i Kristiania. Hun bodde aldri på Hamar slik mange tror. Faren, Michael Flagstad, var fiolinist og orkesterleder mens moren, Maja Flagstad, var repetitør/pianist. Hun ble Kirstens første lærer. Siden studerte Kirsten under Ellen Schytte-Jacobsen og Albert Westvang i Oslo og under dr. Gillis Bratt i Stockholm.
Flagstad debuterte som operasanger på Nationaltheatret i 1913, som Nuri i d'Alberts Tiefland. Johan Halvorsen dirigerte oppsetningen og Vilhelm Herold hadde rollen som Pedro. Da Opera Comique åpnet i Kristiania i 1918, hadde hun mange store roller der, før driften ble lagt ned i 1921. Hun sang så ved Casino, Mayol og Nationaltheatret, før hun ble engasjert til flere store operaoppsetninger i Göteborg. Hun ble kalt til Richard Wagners Bayreuth i Tyskland og sang ved festspillene der i 1933 og 1934, før hun året etter, 2. februar 1935, gjorde sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera i New York som Sieglinde. Den i verdenssammenheng ennå ukjente, dramatiske sopranen Kirsten Flagstad var i løpet av en lørdag formiddag blitt verdens største stjerne og hadde reddet «The Met» fra å gå konkurs.
Kirsten Flagstad ble særlig berømt for sine tolkninger av Richard Wagners musikk, men har også sunget operaer av Verdi, Puccini, Mozart, Beethoven, Bizet, Gluck, Händel, Gounod og mange andre. Flagstad var fast engasjert ved The Metropolitan i New York fra 1935 til 1941, da hun reiste hjem til Norge for å kunne forenes med sin mann Henry Johansen. Ektemannen var medlem av Nasjonal Samling. Etter påtrykk fra stedatteren og Kirsten Flagstad formådde hun å få ektemannen til å melde seg ut av partiet og frasi seg sine offentlige verv. Etter krigen ble hennes mann arrestert som krigsprofitør. Henry Johansen døde i 1946.
Dette forhold og den kjensgjerning at hun reiste hjem til det okkuperte Norge, gjorde henne upopulær i Norge og de andre allierte land. Ektemannens formue var beslaglagt i påvente av landssviksaken mot Johansen og hans firmaer. Kirsten fikk ikke nytt pass idet myndighetene fryktet at hun skulle forlate Norge før saken kom opp til doms. Myndighetene betraktet henne som et viktig vitne. Til tross for at hun under krigen bare hadde opptrådt i land som ikke var okkupert av tyskerne, som Sverige og Sveits og nektet å opptre på arrangementer i regi av okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling, ble hun bebreidet for unasjonal holdning. Flagstad var aldri medlem av NS og gikk aldri fienden til hånde. Likevel klebet ryktene om tyskvennlighet ved hennes navn i mange år etter frigjøringen i 1945. Under de første Festspillene i Bergen nektet kong Haakon VII å være til stede ved åpningsseremonien og åpningskonserten hvis Flagstad ble invitert.
Det har i senere tid vist seg at det Norske utenriksdepartement, med Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i spissen, bedrev en større svartmalingskampanje mot Kirsten Flagstad.Etter den andre verdenskrig var hun fra 1949 til 1952 tilbake ved Metropolitan og fortsatte som tidligere sine turneer rundt i verden, på det nordamerikanske kontinent, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og ved de store europeiske konsert- og operascener. Hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, ikke minst hos Wagner og Beethoven, satte dype spor, reddet Metropolitan-operaens økonomi og ga henne en berømmelse som varer. Hun ble betegnet som «Århundrets stemme».
Kirsten Flagstad var Den Norske Operas første sjef, i perioden 1958–60. I denne perioden arbeidet hun uten å heve lønn, og bidro med meget betydelige, private midler for å kunne engasjere en håndfull unge, lovende sangere som stipendiater. Av egne midler bidro hun også til at Operaorkestret kunne mønstre 35 musikere fra starten i stedet for de 28 som var til rådighet i grunnstammen fra Nationaltheatrets orkester.
== Død og ettermæle ==
Kirsten Flagstad døde på Rikshospitalet i Oslo 7. desember 1962, 67 år gammel. Hun ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre St. Olavs Orden. Hun var tidligere avbildet på den norske hundrekroneseddelen, på norske frimerker og har fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame. Som eneste nordmann er Flagstad æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York.
I 1985 ble hun æret ved et symposium i New York, femti år etter at hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1935. Ranveig Eckhoff og Kåre Bjørkøy sang ved dette arrangementet.
Plassen det nye operahuset i Oslo ligger ved er oppkalt etter Kirsten Flagstad. En statue av henne ble flyttet fra den gamle operaen og satt opp her i samband med det nye operahusets åpning i 2008.
I Hamar finner du Strandstuen som nå er Kirsten Flagstad museum, hennes fars barndomshjem og hennes eget fødehjem. I Kristiansand er huset Amalienborg nå kontorer med et minnerom om Kirsten Flagstad. I Bergen er en gate oppkalt etter henne. Det er også en gate oppkalt etter henne i Vågsbygd.
På Hamar er det hvert år en festival til minne for Kirsten Flagstad: Kirsten Flagstad Festival
Kirsten Flagstad er hedret med gate- og stedsnavn i flere norske kommuner.
== Referanser ==
== Litteratur (utvalg) ==
1981: H.C. Sanner: Kirsten Flagstad Discography
2003: Ingeborg Solbrekken: Stemmen (Genesis)
2007: Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang. Landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen (Transit)
2008: Eve-Marie Lund: La meg være i fred (Arneberg forlag)
2008: Heidi Merete Wold: Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad (Gyldendal)
2013: Trond Olav Svendsen: Et kunstnerliv
2015: Ingeborg Solbrekken: Landsviksoppgjørets hemmelige historie
2016: Ingeborg Solbrekken: Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad. Den norske stats forfølgelse av en verdensstjerne (Opera forlag)
== Eksterne lenker ==
(en) Kirsten Flagstad på Internet Movie Database
(no) Kirsten Flagstad hos Nationaltheatret
(en) Kirsten Flagstad hos The Movie Database
(en) Kirsten Flagstad på Discogs
(en) Kirsten Flagstad på MusicBrainz
(en) Kirsten Flagstad på Spotify
(en) Kirsten Flagstad på AllMusic
Kirsten Flagstad
Kirsten Flagstadmuseet på DigitaltMuseum
Hun hadde «århundrets stemme»
Kirsten Flagstad museum | Marie «Maja» Flagstad Johnsrud | 194,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mr._Olympia | 2023-02-04 | Mr. Olympia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport', 'Kategori:Titler'] | Mr. Olympia er en internasjonal konkurranse for kroppsbyggere som avholdes hvert år av International Federation of BodyBuilders (IFBB). Vinneren blir ansett som den fremste kroppsbyggeren blant alle profesjonelle utøvere.
Konkurransen ble startet av Joe Weider for at Mr. Universe-vinnerne skulle få fortsette å konkurrere og tjene penger på sin idrett. Den første Mr. Olympia-konkurransen gikk av stabelen den 18. september 1965, i «Brooklyn Academy of Music» i New York.
Rekorden i flest antall seire er åtte, som holdes av Lee Haney (1984–1991) og Ronnie Coleman (1998–2005).
Fra 1999 har konkurransen blitt avholdt i Las Vegas, USA.
Filmen Pumping Iron (1977), viste noen av deltakernes forberedelser foran Mr. Olympia 1975, og hjalp til med å starte karrierene til Arnold Schwarzenegger og Lou Ferrigno.
Den tilsvarende konkurransen for kvinner kalles Ms. Olympia.
| Mr. Olympia er en internasjonal konkurranse for kroppsbyggere som avholdes hvert år av International Federation of BodyBuilders (IFBB). Vinneren blir ansett som den fremste kroppsbyggeren blant alle profesjonelle utøvere.
Konkurransen ble startet av Joe Weider for at Mr. Universe-vinnerne skulle få fortsette å konkurrere og tjene penger på sin idrett. Den første Mr. Olympia-konkurransen gikk av stabelen den 18. september 1965, i «Brooklyn Academy of Music» i New York.
Rekorden i flest antall seire er åtte, som holdes av Lee Haney (1984–1991) og Ronnie Coleman (1998–2005).
Fra 1999 har konkurransen blitt avholdt i Las Vegas, USA.
Filmen Pumping Iron (1977), viste noen av deltakernes forberedelser foran Mr. Olympia 1975, og hjalp til med å starte karrierene til Arnold Schwarzenegger og Lou Ferrigno.
Den tilsvarende konkurransen for kvinner kalles Ms. Olympia.
== Kvalifikasjon ==
For at Mr. Olympia skal være av høyeste klasse, må deltakerne oppfylle bestemte kriterier for kvalifikasjon, blant annet:
Tidligere Mr. Olympia-vinnere (men om det har gått mer enn 5 år trengs godkjenning av IFBB).
Topp 6-finalist fra forrige års Mr. Olympia.
Topp 6-finalist fra samme års Arnold Classic.
Topp 5-finalist fra samme års New York Men's Professional (tidligere Night of the Champions).
Topp 3-finalist fra andre konkurranser i regi av IFBB under året forut for Mr. Olympia.
I tillegg kan hovedarrangøren nominere en «spesielt invitert» deltaker, som ikke har kvalifisert seg på andre måter.
== Vinnere ==
=== Antall seire ===
== Classic Physique ==
== Eksterne lenker ==
Mr. Olympia 2008
Bildehistorikk over alle Mr. Olympia-vinnere
Nettsted med bilder og resultater | Mr. Olympia er en internasjonal konkurranse for kroppsbyggere som avholdes hvert år av International Federation of BodyBuilders (IFBB). | 194,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acetat | 2023-02-04 | Acetat | ['Kategori:Acetater', 'Kategori:Anioner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Acetat, eller etanat, er enten et salt eller ester av eddiksyre.
I organisk kjemi betyr forkortelsen Ac acetyl gruppen. Anionet og den funksjonelle gruppen kan skrives som −OAc og AcO−, eller OAc. Eksempler er HOAc for eddiksyre, NaOAc for natriumacetat og EtOAc for etylacetat. Ac er også symbolet for grunnstoffet actinium, men forveksling mellom actinium og acetylgruppen er sjelden, siden actinium ikke har noen rolle i organisk kjemi.
| Acetat, eller etanat, er enten et salt eller ester av eddiksyre.
I organisk kjemi betyr forkortelsen Ac acetyl gruppen. Anionet og den funksjonelle gruppen kan skrives som −OAc og AcO−, eller OAc. Eksempler er HOAc for eddiksyre, NaOAc for natriumacetat og EtOAc for etylacetat. Ac er også symbolet for grunnstoffet actinium, men forveksling mellom actinium og acetylgruppen er sjelden, siden actinium ikke har noen rolle i organisk kjemi.
== Salt ==
Acetat anion, [CH3COO]−, er et karboksylat og er korresponderende base til eddiksyre. Acetationet dannes ved deprotonering av eddiksyre:
CH3COOH ⇌ CH3COO− + H+
== Ester ==
Acetatester er en ester av eddiksyre, med generell formel CH3COOR, hvor R er en organylgruppe.
Acetat kan også kalles celluloseacetat, spesielt fibre eller andre produkter som acetatedisken brukt i lydopptakproduksjon. Celluloseacetat kan bli funnet i mange husholdningsprodukter.
== Strukturformler ==
== Se også ==
Acetylation
Celluloseacetat
Natriumacetat
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Acetat, eller etanat, er enten et salt eller ester av eddiksyre. | 194,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Viskum | 2023-02-04 | Morten Viskum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske kunstsamlere', 'Kategori:Personer fra Øvre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Morten Grabert Viskum (født 2. februar 1965 i Helsingør) er en norsk kunstner. I 1993 avbrøt han 6 år med veterinærstudier da han kom inn på Statens kunstakademi i Oslo.
Morten Viskum ble kjent nasjonalt i 1995 da han gjennomførte «Rotte/oliven prosjektet». I løpet av to dager plasserte han 20 olivenglass, hvor olivenen var byttet ut med rottebabyer, i 20 dagligvarebutikker i de fem største byene i Norge. Siden har han vært regnet som en av Norges kontroversielle samtidskunstnere, blant annet skapte han store avisoverskrifter da han brukte en avkappet hånd fra et lik som malepensel i verkene med tittelen: «Hånden som aldri sluttet å male».
Etter endt utdannelse i 1997 har Morten Viskum vært representert på mange utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Viskum jobber med installasjoner, performancer, fotografi og maleri. Han har etablert Vestfossen Kunstlaboratorium, en kunsthall for internasjonal samtidskunst i Øvre Eiker.
| Morten Grabert Viskum (født 2. februar 1965 i Helsingør) er en norsk kunstner. I 1993 avbrøt han 6 år med veterinærstudier da han kom inn på Statens kunstakademi i Oslo.
Morten Viskum ble kjent nasjonalt i 1995 da han gjennomførte «Rotte/oliven prosjektet». I løpet av to dager plasserte han 20 olivenglass, hvor olivenen var byttet ut med rottebabyer, i 20 dagligvarebutikker i de fem største byene i Norge. Siden har han vært regnet som en av Norges kontroversielle samtidskunstnere, blant annet skapte han store avisoverskrifter da han brukte en avkappet hånd fra et lik som malepensel i verkene med tittelen: «Hånden som aldri sluttet å male».
Etter endt utdannelse i 1997 har Morten Viskum vært representert på mange utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Viskum jobber med installasjoner, performancer, fotografi og maleri. Han har etablert Vestfossen Kunstlaboratorium, en kunsthall for internasjonal samtidskunst i Øvre Eiker.
== Kunstsamler ==
Viskum har en privat kunstsamling som består av over 700 kunstverk av 226 kunstnere. I 2013 ble samlingen hans stilt ut hos Vestfossen kunstlaboratorium .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morten Viskum på Internet Movie Database | Morten Grabert Viskum (født 2. februar 1965 i Helsingør) er en norsk kunstner. | 194,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jun_Matsumoto | 2023-02-04 | Jun Matsumoto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansere', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Japanske sangere', 'Kategori:Japanske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tokyo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jun Matsumoto (松本 潤 Matsumoto Jun, født 30. august 1983), ofte kalt MatsuJun av fans, er en japansk kjendis, skuespiller. Matsumoto er også en prisvinnende skuespiller og er mest kjent for rollen som Tsukasa Doumyouji i dramaet Hana Yori Dango. Andre nevneverdige dramaer han har spilt i inkluderer Bambino!, Kimi wa Petto og tredje sesong av Kinda'ichi Shounen no Jikenbo.
| Jun Matsumoto (松本 潤 Matsumoto Jun, født 30. august 1983), ofte kalt MatsuJun av fans, er en japansk kjendis, skuespiller. Matsumoto er også en prisvinnende skuespiller og er mest kjent for rollen som Tsukasa Doumyouji i dramaet Hana Yori Dango. Andre nevneverdige dramaer han har spilt i inkluderer Bambino!, Kimi wa Petto og tredje sesong av Kinda'ichi Shounen no Jikenbo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jun Matsumoto på Internet Movie Database
(fr) Jun Matsumoto på Allociné
(en) Jun Matsumoto på AllMovie
(en) Jun Matsumoto hos The Movie Database | Jun Matsumoto (松本 潤 Matsumoto Jun, født 30. august 1983), ofte kalt MatsuJun av fans, er en japansk kjendis, skuespiller. | 194,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acetal | 2023-02-04 | Acetal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Funksjonelle grupper'] | Acetal er et molekyl med to oksygenatomer bundet til samme karbonatom med enkeltbinding.
Tradisjonelt skilles det mellom ketal og acetal (mens ketal har to karbon-bundne R grupper, har acetal en karbon-bundet R gruppe som H-). I henhold til dagens terminologi klassifiserer ketaler som undergruppe av acetaler.
Plast kjent som acetal er en polyacetal.
| Acetal er et molekyl med to oksygenatomer bundet til samme karbonatom med enkeltbinding.
Tradisjonelt skilles det mellom ketal og acetal (mens ketal har to karbon-bundne R grupper, har acetal en karbon-bundet R gruppe som H-). I henhold til dagens terminologi klassifiserer ketaler som undergruppe av acetaler.
Plast kjent som acetal er en polyacetal.
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Acetal er et molekyl med to oksygenatomer bundet til samme karbonatom med enkeltbinding. | 194,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monaco | 2023-02-04 | Monaco | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Monaco', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1297'] | Fyrstedømmet Monaco (Munegu på monegaskisk) er verdens nest minste stat målt i areal. Bare Vatikanstaten er mindre. Det ligger inntil Frankrikes kyst og Middelhavet ved den franske rivieraen (Côte d'Azur). Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100, hvorav 9 486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.
Landet består hovedsakelig av et byområde. Monaco er et av verdens mest folketette land.
I bydelen Monte-Carlo ligger Hôtel de Paris, Casino de Monte-Carlo og hovedgaten Boulevard d'Italie. Gamlebyen ligger på en høy og bratt halvøy, hvor slottet og det oseanografiske museet ligger.
Fyrst Albert II etterfulgte sin far som monark 6. april 2005. Selv om fyrst Albert II er en konstitusjonell monark i et representativt demokrati, har han stor politisk makt.
Rundt 90 % av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke.
Monaco har ikke skatt på personlig inntekt, har lave bedriftsskatter og landet er kjent som et skatteparadis.
| Fyrstedømmet Monaco (Munegu på monegaskisk) er verdens nest minste stat målt i areal. Bare Vatikanstaten er mindre. Det ligger inntil Frankrikes kyst og Middelhavet ved den franske rivieraen (Côte d'Azur). Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100, hvorav 9 486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.
Landet består hovedsakelig av et byområde. Monaco er et av verdens mest folketette land.
I bydelen Monte-Carlo ligger Hôtel de Paris, Casino de Monte-Carlo og hovedgaten Boulevard d'Italie. Gamlebyen ligger på en høy og bratt halvøy, hvor slottet og det oseanografiske museet ligger.
Fyrst Albert II etterfulgte sin far som monark 6. april 2005. Selv om fyrst Albert II er en konstitusjonell monark i et representativt demokrati, har han stor politisk makt.
Rundt 90 % av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke.
Monaco har ikke skatt på personlig inntekt, har lave bedriftsskatter og landet er kjent som et skatteparadis.
== Geografi ==
Monaco ligger på Côte d'Azur på Rivieraen ved Middelhavet. Gamlebyen med slottet, Monaco-Ville, ligger på en 62 meter høy kalksteinsklippe, Rocher de Monaco. Høyeste punkt er på 164,5 moh. og befinner seg ved innkjørselen til boligblokken Patio Palace i sørskråningen av Mont Agel.Landet grenser til det franske departementet Alpes-Maritimes og kommunene Cap d'Ail, La Turbie, Beausoleil og Roquebrune-Cap-Martin. Grensen til Frankrike er 5 469 meter lang. Kystlinjen er på 4 856 meter. Grensen til Frankrike ble fastsatt ved traktat mellom de to landene i 1861. Territorialfarvannet på 12 nautiske mil og den økonomiske sonen som strekker seg halvvegs til Korsika ble avgrenset gjennom konvensjon med Frankrike av 1984.
Hele Monaco har et areal på 2,084 km². Arealet er økt gjennom utfylling i sjøen. Arbeidet med utfylling i sjøen for å legge nytt areal til bydelen Fontvieille fant sted mellom 1966 og 1973. Utbyggingen la 22 hektar nytt land til Monaco. I 2017 begynte byggingen av en ny bydel, Le Portier, ved utfylling i havet utenfor Monte-Carlo og Le Larvotto.Monaco består nesten bare av byområde. Tradisjonelt var landet delt inn i fire seksjoner (quartiers), Monaco-Ville (gamlebyen), La Condamine (havneområdet), Monte-Carlo (viktigste boligområde og kasinoet) og Fontvieille (nybygd). De forskjellige delene av landet har følgende areal:
Monte Carlo: 0,437 km²
Fontvieille: 0,330 km²
La Condamine: 0,296 km²
Larvotto: 0,275 km²
Jardin Exotique: 0,235 km²
Monaco-Ville: 0,196 km²
La Rousse: 0,177 km²
Les Moneghetti: 0,115 km²
Ravin Sainte-Dévote: 0,230 km²
== Demografi ==
Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100. Monegaskerne er i mindretall i eget land: 9486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.Franskmenn var i 2019 den største gruppen innbyggere med utenlandsk statsborgerskap (9286 personer), etterfulgt av italienere (8172 personer). Blant innbyggerne var det ellers briter (2795 personer), sveitsere (1187 personer), belgiere (1073 personer), tyskere (907 personer), russere (749 personer), nederlendere (555 personer), portugisere (523 personer), grekere (401 personer), amerikanere (366 personer), svensker (323 personer), kanadiere (311 personer) og spaniere (294 personer).
=== Språk ===
Fransk er i henhold til grunnloven landets offisielle språk. De opprinnelige innbyggernes språk er monegaskisk.
=== Religion ===
Ifølge grunnloven er katolisismen statens offisielle religion, samtidig som religionsfrihet og religionsutøvelse er garantert.I 1981 inngikk Monaco og Den hellige stol en konvensjon som innebar at Monaco bispedømme, som fra 1887 var direkte underlagt paven i Roma, fikk status som erkebispedømme. Samtidig ga fyrsten fra seg privilegier knyttet til utnevnelse til kirkelige stillinger.
== Historie ==
Monaco ble grunnlagt som en genovesisk koloni i 1215. Monaco har blitt styrt av ætten Grimaldi siden 1297, da François Grimaldi inntok festningen som beskyttet byen, forkledd som en munk. Det eneste unntaket var i perioden 1789–1814, da Monaco var under fransk kontroll. Etter Wienkongressen ble Monaco protektorat av Sardinia frem til 1860. Monacos suverenitet ble anerkjent av den fransk-monegaskiske traktaten av 1861.
Fyrsten var eneveldig frem til grunnloven ble undertegnet i 1911. I juli 1918 ble det undertegnet en avtale som gav Frankrike et begrenset ansvar for å beskytte Monaco. Avtalen innebar at Monacos politikk måtte være koordinert med franske politikere, militære og økonomiske interesser.
En ny grunnlov ble undertegnet i 1962 som fjernet dødsstraff, sikret kvinner stemmerett og etablerte en høyesterett for å sikre rettssikkerheten.
I 1993 ble Monaco medlem av FN.
I 2002 ble det underskrevet en ny traktat mellom Monaco og Frankrike som sikret Monacos selvstendighet selv hvis det ikke er noen arving til tronen.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Monaco er et suverent fyrstedømme og konstitusjonelt monarki. Fyrsten har hånd om den utøvende makt. Det finnes en folkevalgt forsamling, Nasjonalrådet. Monacos første grunnlov stammer fra 1911. En ny grunnlov ble innført i 1962, og med revisjon av 2002, er den gjeldende. Grunnloven kan bare endres av fyrsten og Nasjonalrådet i fellesskap.
=== Statsoverhode og regjering ===
Fyrsten er statsoverhode. Monaco er et monarki der fyrsteverdigheten er arvelig innen Grimaldi-familien. Fra 2005 har også kvinner arverett til tronen.
Fyrsten er ansvarlig for den utøvende makt og statsministeren og regjeringen står ansvarlig overfor fyrsten. Nasjonalrådet har ingen rolle i regjeringsdannelsen, valg av statsminister eller statsråder og utøver heller ikke kontroll med regjeringen. Regjeringen består av seks medlemmer, som alle utpekes av fyrsten.Statsministeren og innenriksministeren har tradisjonelt vært franskmenn. Fram til 2005 valgte fyrsten statsminister blant tre kandidater av franske statstjenestemenn presentert av Frankrike. Deretter har det vært mulig også å utnevne en monegasker som statsminister. Etter dette er likevel tradisjonen med å utnevne franske embetsmenn fulgt.
==== Kronrådet ====
Kronrådet, Le Conseil de la Couronne, er en rådgivende forsamling utnevnt av fyrsten for en periode på tre år. Rådets sju medlemmer må være monegaskiske statsborgere. Fyrsten velger selv rådspresidenten og tre vanlige medlemmer, de tre øvrige nomineres av Nasjonalrådet blant personer som ikke selv er valgt til Nasjonalrådet. Statsministeren og andre regjeringsmedlemmer kan ikke være medlemmer av Kronrådet.
Kronrådet møtes minst to ganger i året. Fyrsten må rådføre seg med Kronrådet i saker som gjelder internasjonale traktater, oppløsning av Nasjonalrådet, benådning og amnesti, samt søknader om statsborgerskap. Rådets oppfatning er ikke bindende for fyrsten, som også kan rådføre seg med Kronrådet i andre saker som gjelder staten.Kronrådet, for anledningen ledet av statsministeren, har rett til å avgjøre om fyrsten ikke lenger er i stand til å utøve sine fullmakter, så fremt disse ikke allerede er delegert til arveprinsen.
==== Statsrådet ====
Statsrådet (Le Conseil d'État) gir uttalelser i lovsaker og kan rådføres av fyrsten i enhver annen sak. Dette rådet består av tolv medlemmer utnevnt av fyrsten i samråd med statsministeren og justisministeren, som også er rådsleder.
=== Parlamentet ===
Etter grunnloven deler fyrsten sin makt med Nasjonalrådet, Conseil national. Nasjonalrådet er Monacos folkevalgte organ. Det består av 24 representanter valgt for fem år. Antallet representanter ble økt fra 18 til 24 i 2003. Fyrsten kan, etter å ha rådført seg med Kronrådet, oppløse Nasjonalrådet og skrive ut nyvalg. Nasjonalrådet har lovgivingsmakt og vedtar statsbudsjett. Det har medinnflytelse på innvilgelse av statsborgerskap. I lovsaker ligger initiativretten hos fyrsten som gjennom regjeringen fremmer lovforslag for Nasjonalrådet.16 av 24 representanter i Nasjonalrådet velges i flertallsvalg der kandidatene som får flest stemmer er valgt. De resterende 8 velges i forholdstallsvalg. Partier og allianser kan stille valgliste, men velgerne står fritt til å stemme på kandidater på tvers av listene (panachage). Monegaskiske statsborgere over 18 år har stemmerett. Valgbare er statsborgere med stemmerett over 25 år. Ved nasjonalrådsvalget i 2019 var antallet stemmeberettigete 7245. Valgdeltakelsen lå i 2003 på 79,7 % og har siden gått ned. I 2018 var valgdeltakelsen 70,4 %.
Kvinner fikk stemmerett og rett til å stille til valg i 1962. Nasjonalrådsvalget i 2018 resulterte i en kvinneandel på 33,3 %.
=== Politiske partier ===
Partiene har historisk spilt liten rolle. Partisystemet har vært ustabilt og preget av skiftende partidannelser og allianser. Union Nationale et Démocratique (UND), grunnlagt i 1962, var etter etableringen lenge et dominerende parti som vant alle eller nesten alle setene i Nasjonalrådet fram til og med valget i 1998. Ved valget i 2003 ble UNDs dominans brutt. Tre partier gikk da sammen i koalisjonen Union pour Monaco (UPM). Koalisjonen UPM vant 21 av 24 seter i valget i 2003 og igjen i 2008. I 2013 fikk koalisjonen Horizon Monaco 20 av 24 representanter, mens valget i 2018 ga Priorité Monaco / Primo! 21 av 24 representanter. Til tross for skiftende valgvinnere, er det liten forskjell politisk mellom partiene og alliansene.
=== Administrativ inndeling ===
Kommunen Monaco dekker hele territoriet og blir styrt av kommunestyret med 15 valgte representanter ledet av borgermesteren.
Fra 2013 er Monaco inndelt i to vernede bydeler, Monaco-Ville og Sainte-Dévote, og sju vanlige bydeler: La Condamine, Fontvieille, Jardin Exotique, Larvotto, Les Moneghetti, Monte-Carlo og La Rousse.
== Økonomi og næringsliv ==
=== Valuta ===
Monaco benytter euro etter avtale med Den europeiske union. Monaco utgir euromynt med egne motiver.
=== Samferdsel ===
Monaco er knyttet til det franske vegnettets autoroute A8. I Monaco-Ville tillates kun biler som er registrert i fyrstedømmet eller i departementet Alpes-Maritimes.For å lette tilgjengeligheten for fotgjengere, finnes det 79 offentlige heiser, 35 rulletrapper og åtte rullefortau.Compagnie Autobus de Monaco opererer seks busslinjer og en båtrute (havnebuss) internt i fyrstedømmet. Det er flybussforbindelse til Nice-Côte d'Azur internasjonale lufthavn og også regionale bussforbindelser til steder mellom Nice og Menton.Monaco er knyttet til jernbanelinjen mellom Marseille i Frankrike og Ventimiglia i Italia. Jernbanelinjen er i sin helhet underjordisk i likhet med den ene stasjonen på monegaskisk jord, Monaco-Monte Carlo. Det franske jernbaneselskapet SNCF driver høyhastighetsruten (TGV) Paris–Ventimiglia og regionale TER-forbindelser, mens operatøren Thello knytter Monaco til linjen fra Marseille via Cannes, Antibes og Nice til Genova og Milano. Reisetiden med tog til Marseille er 3 timer og 10 minutter, Cannes 65 minutter, Nice 25, mens reisetiden til Ventimiglia er 35 minutter, San Remo 50 minutter og Genova 3 timer. Stasjonen i Monaco betjenes også av jernbaneruten mellom Moskva og Nice drevet av det russiske jernbaneselskapet.
Monaco har to havner, Port Hercule med cruisehavn og Le Port de Fontvieille.Monaco heliport ligger i Fontvieille og forbinder fyrstedømmet med nærmeste flyplass, Nice-Côte d'Azur internasjonale lufthavn i Frankrike sju minutter unna. Selskapet Monacair flyr helikopterrute med hyppige avganger til lufthavnen i Nice. Heliporten drives av den offentlige etaten Direction de l'Aviation Civile.
== Kultur ==
=== Sport ===
Siden 1929 har Monacos Grand Prix årlig blitt arrangert i Monacos Gater.
Rally Monte-Carlo er en begivenhet organisert hvert år av Automobile Club de Monaco. Rallyet finner sted langs den franske rivieraen i Monaco og sørøstlige Frankrike.
AS Monaco FC er en fotballklubb fra Monaco som spiller i den franske toppdivisjonen Ligue 1. Klubben ble stiftet i 1919, og ble profesjonell i 1948. Til tross for å komme fra Monaco, som er et land utenfor Frankrike, er den en av Frankrikes mest suksessfulle klubber, med åtte ligatitler og fem cuptitler.
Monte-Carlo Tennis Masters arrangeres på Monte-Carlo Country Club og er en av 11 årlige ATP World Tour 1000-turneringer og den første 1000-turneringen på grus. Turneringen innleder den europeiske grus-sesongen. Det spilles single og double med henholdsvis 56- og 32 spillere/double lag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Grinda, Georges: The Principality of Monaco. State, International Status, Institutions, 2. utgave, Haag: T.M.C. Asser, 2010
Monaco en Chiffres 2020, Institut Monégasque de la Statistique et des Études Économiques
Stöver, Philip: «Monaco», i Dieter Nohlen og Philip Stöver (red.): Elections in Europe: A Data Handbook, Baden-Baden: Nomos, 2010, s. 1349–1364
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Monaco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monaco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monaco hos Wikivoyage
(no) Statistikk og andre data om Monaco i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Monaco | 194,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canadas_Grand_Prix_2003 | 2023-02-04 | Canadas Grand Prix 2003 | ['Kategori:39°N', 'Kategori:86°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadas Grand Prix', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2003', 'Kategori:Sport i Canada i 2003'] | Canadas Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 15. juni 2003 på Circuit Gilles Villeneuve i Montréal, Canada. Det var det åttende løpet i Formel 1-sesongen 2003.
| Canadas Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 15. juni 2003 på Circuit Gilles Villeneuve i Montréal, Canada. Det var det åttende løpet i Formel 1-sesongen 2003.
== Klassifisering ==
=== Løpet ===
== Referanser == | Canada | 194,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abbado | 2023-02-04 | Abbado | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Yrkesmessig etternavn'] | Abbado (italiensk: abate – abbed) er et italiensk etternavn som kan vise til:
Claudio Abbado (født 1933) – italiensk dirigent
Daniele Abbado (født 1958) – italiensk teater- og TV-regissør
Marcello Abbado (født 1926) – italiensk komponist og pianist
Michelangelo Abbado (1900–1979) – italiensk fiolinist og lærer
Roberto Abbado (født 1954) – italiensk dirigent | Abbado (italiensk: abate – abbed) er et italiensk etternavn som kan vise til:
Claudio Abbado (født 1933) – italiensk dirigent
Daniele Abbado (født 1958) – italiensk teater- og TV-regissør
Marcello Abbado (født 1926) – italiensk komponist og pianist
Michelangelo Abbado (1900–1979) – italiensk fiolinist og lærer
Roberto Abbado (født 1954) – italiensk dirigent | Abbado (italiensk: abate – abbed) er et italiensk etternavn som kan vise til: | 194,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
| Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
== Starten ==
I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:
Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.
Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.
Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.
== Format ==
Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019).
=== Sistesjansen ===
I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen.
==== Vinnere av sistesjansen ====
«Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten.
=== To versjoner ===
Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.
I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester.
I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.
=== Fra show til seriøsitet ===
Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».
Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.
=== Showet gjør retur ===
Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge».
I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.
=== Avlysninger og endringer ===
Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang.
== Valg av bidrag ==
De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.
De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.
Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen.
Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.
Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.
== Avstemning ==
En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.
=== Postkort og eksperter ===
I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989.
=== Lotto og telefon ===
Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne.
=== Hjelp utenfra ===
I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv.
=== Seerne får full bestemmelsesrett tilbake ===
Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene.
== Artister og komponister ==
Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.
I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.
=== Kjente navn ===
Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen.
Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter.
=== Flest, eldst, yngst ===
En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.
Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.
Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.
== Kritisert og elsket ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.
=== Juryene møter kritikk ===
Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»
=== Bråket i 1969 ===
I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.
=== 1970-årenes kulturkritikk ===
Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.
De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»
Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Vendepunktet og seieren ===
I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.
Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.
=== Svingende interesse ===
Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.
Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.
=== Stemmekollapsen i 2020 ===
At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020.
=== Seertall ===
Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:
Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg.
Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen.
== Slagere og hiter ==
Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge.
=== Vinnerne som ble hiter ===
Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass.
* Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene.
=== Ikke-vinnende hiter ===
Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.
I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker.
== Orkestre ==
Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.
I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.
== Vinnere ==
1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene.
== Priser og nominasjoner ==
TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.
Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad)
Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam)
Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen)
Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending
Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen)
Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk
== Se også ==
Norge i Eurovision Song Contest
Melodi Grand Prix junior
Dansk Melodi Grand Prix
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935.
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309.
== Eksterne lenker ==
(no) Melodi Grand Prix på NRK TV
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV | Europa | 194,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siste_seier | 2023-02-04 | Siste seier | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1993', 'Kategori:Romaner av Jan Guillou'] | Siste Seier er en spionroman skrevet av Jan Guillou. Den ble først gitt ut på svensk i 1993 med tittelen Den enda segern og er bok nummer åtte om Carl Hamilton.
Boken ble lansert på norsk (oversatt av Henning Kolstad) i 1994 av Cappelen, og utgitt på nytt i 2007 av Piratforlaget.
| Siste Seier er en spionroman skrevet av Jan Guillou. Den ble først gitt ut på svensk i 1993 med tittelen Den enda segern og er bok nummer åtte om Carl Hamilton.
Boken ble lansert på norsk (oversatt av Henning Kolstad) i 1994 av Cappelen, og utgitt på nytt i 2007 av Piratforlaget.
== Handlingen ==
I starten av boken møter man en politietterforskning i Haparanda. En lastebilsjåfør har blitt myrdet og frastjålet last på mystisk vis, på KGB vis. Dette fører etterhvert til at etterforskningen når etterretningstjenesten. Der mistenker man at lasten som ble stjålet var en atombombe. Etterforskningen fører til Murmansk hvor man jakter på mordere som ikke bare har myrdet i Sverige, men også klart å sende ut Carl Hamilton og en tropp fra det svenske forsvaret på jakt etter mennesker med ordre om å fjerne alle spor (handlingen i bok 7 Ingenmannsland). Carl Hamilton drar over til Murmansk sammen med en politimann, de tar knekken på store deler av banden og finner ut hvor atombomben har tatt veien, til Libya. Ved hjelp av PLO finner Carl Hamilton atombomben og utsletter den i den libyske ørkenen og snyter dermed Amerika for en krig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Guillou, Jan (2007). Siste seier. Oslo: Piratforl. ISBN 8281430656. | Siste Seier er en spionroman skrevet av Jan Guillou. Den ble først gitt ut på svensk i 1993 med tittelen Den enda segern og er bok nummer åtte om Carl Hamilton. | 194,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Familien Bach var en vidt forgreinet og tallrik slekt musikere som var aktive fra andre halvpart av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Blant disse kjenner man til 50 musikere og flere betydelige komponister. | 194,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor%C3%B8d | 2023-02-04 | Torød | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Delområder i Færder kommune', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nøtterøys geografi', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Torød er en bygd og et administrativt delområde i Færder kommune, beliggende sørøst på Nøtterøy mellom Årøysund og Buerstad. Avstanden til Tønsberg er ca. 11 kilometer langs fylkesvei 309.
Torød skole (1.–7. trinn) og Torød kirke ligger ved Torød sentrum.
Wergelandsønnen Olaf Knudsen var bosatt på Svensrød gård ved Torød. Her skapte han en vakker hage som er restaurert i senere år.
| Torød er en bygd og et administrativt delområde i Færder kommune, beliggende sørøst på Nøtterøy mellom Årøysund og Buerstad. Avstanden til Tønsberg er ca. 11 kilometer langs fylkesvei 309.
Torød skole (1.–7. trinn) og Torød kirke ligger ved Torød sentrum.
Wergelandsønnen Olaf Knudsen var bosatt på Svensrød gård ved Torød. Her skapte han en vakker hage som er restaurert i senere år.
== Historie ==
Bygda Torød har fått sitt navn etter gården med samme navn (gårdsnummer 59). Det området som fra siste halvdel av 1900-tallet kan regnes inn under det moderne området Torød, omfattes i dag av området mellom de eldre gårdene og stedene Svensrød, Torød, Stranda, Tømmereik og Haukemyr. I tillegg sogner Årøysund i nordøst, Middelborg i øst, samt Brevik, Movik og Buerstad i sør til Torød skole.
Navnet på Torød skrives i 1396 Þordarud, 1456 Thordarud, 1555 Torderwdt, 1580 Tordsrud, 1593 Toffuerød, 1604 Thoerødt, 1605 Thorød, 1668 Toerød, 1723 Toerød. Den gammelnorske formen var Þorðarruð, av mannsnavnet Þorðr.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Torød og Stranda | Torød er en bygd og et administrativt delområde i Færder kommune, beliggende sørøst på Nøtterøy mellom Årøysund og Buerstad. Avstanden til Tønsberg er ca. | 194,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Addison | 2023-02-04 | Addison | ['Kategori:Pekere'] | Addison kan være:
| Addison kan være:
== Byer i USA ==
Addison (Alabama), i Winston County
Addison (Connecticut), i Hartford County
Addison (Illinois), i DuPage County
Addison (Kentucky), i Breckinridge County
Addison (Maine), i Washington County
Addison (Michigan), i Lenawee County
Addison (New York), i Steuben County
Addison (Ohio), i Gallia County
Addison (Pennsylvania), i Somerset County
Addison (Tennessee), i McMinn County
Addison (Texas), i Dallas County
Addison (Vermont), i Addison County
Addison (Virginia), i Dinwiddie County
Addison (Wisconsin), i Washington County
Addison Division, i Winston County, Alabama
Addison Heights (Georgia), i Cobb County
Addison Heights (Virginia), i Arlington County
Addison Junction, i Lenawee County, Michigan
Addison Park One, i Salt Lake County, Utah
Addison Park Three and Four, i Salt Lake County, Utah | Addison kan være: | 194,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yahya_Hassan | 2023-02-04 | Yahya Hassan | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske lyrikere', 'Kategori:Dansker dømt for forbrytelser', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aarhus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Yahya Hassan (født 19. mai 1995 i Århus, død 29. april 2020 i Aarhus) var en dansk dikter med palestinsk bakgrunn.
| Yahya Hassan (født 19. mai 1995 i Århus, død 29. april 2020 i Aarhus) var en dansk dikter med palestinsk bakgrunn.
== Liv og virke ==
=== Oppvekst ===
Yahya Hassan var sønn av muslimske palestinske innvandrere som hadde flyktet fra hjemlandet til Libanon på grunn av Israel–Palestina-konflikten, og flyttet til Danmark i 1980-årene. Han vokste opp med sine fire søsken i Aarhus, nærmere bestemt i bydelen Aarhus V, som er et problemfylt immigrantdistrikt, av mange også beskrevet som en innvandrerghetto. Der vokste Yahya opp i religiøse omgivelser, men han brøt med religionen.
Som 13-åring ble han overflyttet til en institusjon for barn med problemadferd på grunn av tilpasningsvansker på skolen og småkriminalitet.
=== Forfatterskap og øvrig virksomhet ===
Hassan utviklet en stor interesse for lesing og litteratur og begynte å skrive dikt. Han har nevnt Dostojevskij, Michael Strunge og især Karl Ove Knausgårds selvbiografiske bøker som inspirasjonskilde. I september 2013 begynte han på Forfatterskolen i København.Hans første diktsamling om en oppvekst med vold, svikt og kriminalitet, skapte oppmerksomhet før den utkom på Gyldendal i oktober 2013. I desember samme år hadde boken fått et opplag på 100 000 trykte eksemplarer. Han kritiserte særlig deler av foreldregenerasjonens innvandrermiljø for misbruk av trygdeordninger og det han oppfattet som religiøs dobbeltmoral.I april 2015 meddelte Yahya Hassan at han aktet å stille opp i Folketingsvalget i Danmark i 2015 som kandidat for det nystartede Nationalpartiet. Partiet kalte seg for et inkluderende sentrumsparti som stod på sosialliberal grunn. Men Nationalpartiet fikk ikke de ca 20 000 underskrifter som krevdes for å registrere et nytt parti i folketingsvalget. I stedet stilte Yahya Hassan opp som frittstående kandidat i Østjyllands Storkreds, og fikk 944 stemmer i Folketingsvalget 2015. Det krevdes 20 000 stemmer for å komme inn i Folketinget, og Hassan var derfor ikke i nærheten av en plass i Folketinget. I februar 2016 ble Yahya Hassan ekskludert fra Nationalpartiet, etter å ha blitt pågrepet for besittelse av narkotika.Den 16. september 2016 ble han dømt til ett år og ni måneders fengsel. Blant de mange punktene han var tiltalt for var en hendelse der han hadde skutt mot en 17-åring.Høsten 2019 kom Hassans andre diktsamling ut, med tittelen Yahya Hassan 2. Den var skrevet mens han var innlagt på en psykiatrisk fengselsanstalt. Også denne diktsamlingen fikk stor oppmerksomhet.
Hassan ble funnet død i sin leilighet i Aarhus i april 2020, 24 år gammel.
== Utgivelser ==
Novellen Et godt sted at dø i antologien Vi er herinde, Brønderslev Forfatterskole, 2011, ISBN 9788799353736
Yahya Hassan, digte, Cappelen Damm, 2014, ISBN 9788702153521
Yahya Hassan 2, 2019, ISBN 9788702265866
== Priser og nominasjoner ==
For Yahya Hassan:Weekendavisens Litteraturpris (2013)
Danske Banks Debutantpris (2013)
Bodil og Jørgen Munch-Christensens debutantpris (2014)For Yahya Hassan 2:Nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Yahya Hassan på bibliografi.dk | | kart = Popularity of name Hassan.svg | 194,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kain_og_Abel | 2023-02-04 | Kain og Abel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Første Mosebok', 'Kategori:Hebraisk mytologi', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kain (hebraisk: קַיִן – Qáyin, i pausa קָיִן – Qā́yin; gresk: Κάϊν – Káïn) og Abel (hebraisk: הֶבֶל – Hǽḇæl, i pausa הָבֶל – Hā́ḇæl; gresk: Ἅβελ – Hábel) er i jødisk mytologi de to sønnene til Adam og Eva, de første menneskene som israelittenes guddom Jahve skapte på jorda. Ifølge en fortelling i Første Mosebok i jødenes Tanakh, som tilsvarer Det gamle testamentet i Bibelen, var Kain bonde og Abel sauegjeter. Kain var det første mennesket som ble født, Abel det første som døde: Da guddommen «så med velvilje» kun på offergavene fra Abel, ble Kain rasende sjalu og slo den yngre broren i hjel. Gud forbannet Kain etter drapet, men «satte et merke på ham» for at ingen skulle våge å drepe ham. Kain flyktet til landet Nod øst for Edens hage, ble far til Henok og stamfar for kenittene.
Jødedommens og kristendommens beretning om verdens første brødrepar er også gjenfortalt i Koranen, islams hellige skrift. Kain og Abel kalles Qabil og Habil på arabisk.
| Kain (hebraisk: קַיִן – Qáyin, i pausa קָיִן – Qā́yin; gresk: Κάϊν – Káïn) og Abel (hebraisk: הֶבֶל – Hǽḇæl, i pausa הָבֶל – Hā́ḇæl; gresk: Ἅβελ – Hábel) er i jødisk mytologi de to sønnene til Adam og Eva, de første menneskene som israelittenes guddom Jahve skapte på jorda. Ifølge en fortelling i Første Mosebok i jødenes Tanakh, som tilsvarer Det gamle testamentet i Bibelen, var Kain bonde og Abel sauegjeter. Kain var det første mennesket som ble født, Abel det første som døde: Da guddommen «så med velvilje» kun på offergavene fra Abel, ble Kain rasende sjalu og slo den yngre broren i hjel. Gud forbannet Kain etter drapet, men «satte et merke på ham» for at ingen skulle våge å drepe ham. Kain flyktet til landet Nod øst for Edens hage, ble far til Henok og stamfar for kenittene.
Jødedommens og kristendommens beretning om verdens første brødrepar er også gjenfortalt i Koranen, islams hellige skrift. Kain og Abel kalles Qabil og Habil på arabisk.
== Fortellingen i Første Mosebok ==
I henhold til den norske versjonen av kapittel 4 i Første Mosebok:
Mannen var sammen med sin kvinne Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Hun sa: «Jeg har båret fram en mann ved Herrens hjelp.» Siden fødte hun Abel, broren hans. Abel ble sauegjeter, Kain ble jorddyrker.
Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av åkerens grøde. Også Abel bar fram et offer, av de førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og offeret hans, men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje. Da ble Kain brennende harm og så ned.
Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor ser du ned? Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.»
Siden sa Kain til sin bror Abel: *«La oss gå ut på marken!»• Og mens de var ute på marken, gikk Kain løs på sin bror Abel og drepte ham.
Senere i fortellingen ble Kain spurt av Gud Jahve: «Hvor er din bror Abel?» Kain svarer: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»
Da sa Herren: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden. Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker åkeren, skal den ikke lenger gi deg av sin rikdom. Fredløs og flyktning skal du være på jorden.»
Som forbannelse merket Gud Kain med «kainsmerket».
=== Opprinnelse ===
Kain og Abel er de tradisjonelle norske gjengivelsene av de hebraiske navnene. Det har blitt foreslått at etymologien av navnene deres kan være en direkte henspilling på den rollen de har i fortellingen i Første Mosebok. «Abel» er antatt å være avledet fra et rekonstruert ord som har betydningen «gjeter», og hvor den moderne arabiske kognat (beslektet) ibil nå særskilt refererer kun til «kameler». «Kain» er antatt å være kognat til sørarabiske ordet qyn i betydningen «smed» eller «metallarbeider». Denne teorien kan gjøre navnene beskrivende for deres roller, hvor Abel arbeider med buskapen og Kain med jordbruk — og er samtidig paralleller til navnene Adam («mann/menneske», אדם) og Eva («livgiver», חוה).
Den eldste kjente kopien av den bibelske fortellingen er fra Dødehavsrullene, og er datert til mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr. Kain og Abel opptrer også i en rekke andre tekster, og fortellingen er emne for en rekke tolkninger. Abel, som det første mordoffer, er tidvis blitt sett på som den første martyr, mens Kain, den første morder, er tidvis sett på som en stamfar til det onde. En del forskere har foreslått at perikopet (avsnittet) kan ha vært basert på en eldre sumerisk fortelling som representerte en konflikt mellom nomadiske sauebønder og bosatte jordbruksbønder. Moderne forskere vurderer typisk sett fortellingene om Adam og Eva, og Kain og Abel, som å handle om sivilisasjonens utvikling under jordbrukets tidsalder, og ikke menneskehetens begynnelse. Da menneskeheten først lærte seg jordbruk, erstattet det levesettet til jegere og samlere.
=== Marken som motiv ===
I masoretteksten står det (i dansk oversettelse): «Siden talte Kain til sin bror Abel, og da de en dag var ude i det fri, overfaldt Kain sin bror Abel og slog ham ihjel.» Det står ikke hva Kain faktisk sa til sin yngre bror. Men i den samaritanske Pentateuken og bibeloversettelsene Septuaginta og Vulgata står det at han sa: «La oss gå ut på marken!» Rabbi Richard Elliot Friedman har påpekt at «marken» stadig nevnes i Bibelen når brødre er i konflikt med hverandre. Abel blir drept ute på marken, og Esau, bror til Jakob, beskrives som «en markens mann». Jakobs sønn Josef starter historien som opprører brødrene hans så sterkt, med at de bandt kornbånd «på marken». En kvinne forsøker å overtale kong David til å tilgi sin sønn Absalom for å ha drept sin bror, ved å fortelle en historie om en av sine sønners drap på den andre, mens de var «ute på marken», mens Dommernes bok, kapitel 20 og 21, to ganger viser til «en mark» i beretningen om Benjamin og hans konflikt med de andre stammer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aptowitzer, Victor (1922): Kain und Abel in der agada: den Apokryphen, der hellenistischen, christlichen und muhammedanischen literatur, I. R. Löwit.
BDB, Brown, Francis; Driver, Samuel Rolles; Briggs, Charles Augustus (1997): The Brown Driver Briggs Hebrew and English Lexicon : with an appendix containing the biblical Aramaic; coded with the numbering system from «Strong's Exhaustive Concordance of the Bible», 7. utg., Peabody: Hendrickson. ISBN 978-1565632066.
Byron, John (2011): Cain and Abel in text and tradition : Jewish and Christian interpretations of the first sibling rivalry. Leiden: Brill. ISBN 978-9004192522.
Glenthøj, Johannes Bartholdy (1997): Cain and Abel in Syriac and Greek writers : (4th - 6th centuries). Lovanii: Peeters. ISBN 978-9068319095.
Kugel, James L. (1998): Traditions of the Bible : a guide to the Bible as it was at the start of the common era. Cambridge, Mass. [u.a.]: Harvard University Press. ISBN 978-0674791510.
Luttikhuizen, Gerard P., red. (2003): Eve's children : the biblical stories retold and interpreted in Jewish and Christian traditions, V. Leiden: Brill. ISBN 978-9004126152.
== Eksterne lenker ==
(en) Cain and Abel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cain and Abel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kain (hebraisk: – Qáyin, i pausa – Qā́yin; gresk: – Káïn) og Abel (hebraisk: – Hǽḇæl, i pausa – Hā́ḇæl; gresk: – Hábel) er i jødisk mytologi de to sønnene til Adam og Eva, de første menneskene som israelittenes guddom Jahve skapte på jorda. Ifølge en fortelling i Første Mosebok i jødenes Tanakh, som tilsvarer Det gamle testamentet i Bibelen, var Kain bonde og Abel sauegjeter.Nettbibelen: Første Mosebok 4 Kain var det første mennesket som ble født, Abel det første som døde:Graves, Robert; Patai, Raphael (2014): Hebrew Myths: The Book of Genesis. RosettaBooks, ISBN 978-0795337154, s. PT92Schwartz, Howard; Loebel-Fried, Caren; Ginsburg, Elliot K. (2004): Tree of Souls: The Mythology of Judaism. Oxford University Press, ISBN 978-0195358704, s. 447. Da guddommen «så med velvilje» kun på offergavene fra Abel, ble Kain rasende sjalu og slo den yngre broren i hjel.Byron (2011): Cain and Abel in text and tradition, s. 11; Anglea Y. Kim (2001): «Cain and Abel in the Lig | 194,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1895', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sport i 1895', 'Kategori:Sport i Belgia i 1895'] | Den belgiske toppdivisjonen i fotball kalles for «Jupiler Pro League», fordi ligaen sponses av bryggeriet InBev som brygger øl-typen Jupiler. Første sesongen det ble arrangert seriespill var i 1895. RSC Anderlecht er den mest meritterte klubben med 30 titler, fulgt av Club Brugge K.V. (13), R. Union Saint-Gilloise (11) og R. Standard de Liège (9).
| Den belgiske toppdivisjonen i fotball kalles for «Jupiler Pro League», fordi ligaen sponses av bryggeriet InBev som brygger øl-typen Jupiler. Første sesongen det ble arrangert seriespill var i 1895. RSC Anderlecht er den mest meritterte klubben med 30 titler, fulgt av Club Brugge K.V. (13), R. Union Saint-Gilloise (11) og R. Standard de Liège (9).
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Gjennomføring ==
Hvert av de 18 lagene i «Jupiler Pro League» spiller 2 kamper mot hver av de 17 andre motstanderne. Det spilles 34 runder, med 9 kamper i hver runde, stort sett fra august til mai. Det gis 3 poeng for seier, men før 1995-96 sesongen ble det bare gitt 2 poeng. Uavgjort gir 1 poeng. Hvis to lag har like mange poeng, blir det laget med flest seiere plassert først på tabellen. Hvis to lag har like mange poeng og seiere, spilles det kvalifisering over to kamper om hvem som skal ende øverst. I realiteten gjennomføres dette bare når lagene er involvert i nedrykkskamp, tittelkamp og kamp om Europacupspill.
Den belgiske toppserien skal endre deltakerlag fra 18 til 16. I 2008-09 sesongen kommer de to nederste lagene til å rykke ned, mens lag nummer 15 og 16 spiller playoff mot to lag fra 2. divisjon. Bare ett av disse lagene får lov å spille i øverste divisjon. I tillegg rykker vinneren av 2. divisjon direkte opp.Den belgiske seriemesteren kvalifiserer seg direkte til gruppespill i Mesterligaen, mens sølvvinneren kommer inn i 3. kvalifiseringsrunde i samme cupen. Bronsevinneren kommer inn i siste kvalifiseringsrunde i UEFA-cupen. Hvis den belgiske cupvinneren også havner blant topp-3 i ligaen, får taperen i cupfinalen spille i UEFA-cupen. Hvis cupfinalisten allerede har kvalifisert seg, får det laget som endte på 4.-plass i ligaen spille UEFA-cup. Fra 2008-09 sesongen skal både Europacupene og den belgiske ligaen reformeres, og det er fortsatt uklart hvordan det vil bli tildelt plasser, bortsett fra at det på en eller annen måte kommer til å bli playoffspill.
Kampene i ligaen spilles hovedsakelig på lørdag kl. 20.00 og søndag kl. 15.00. Noen runder spilles imidlertid på onsdager. De siste årene har TV-overførte kamper blitt spilt på fredager eller på andre ukedager på forskjellige tider (for eksempel lørdag 18.00 eller søndag 13.00 og 20.00). Årsaken er regelen om at ingen TV-overførte kamper skal spilles samtidig som andre toppdivisjonskamper, for å unngå tomme tribuner.
Alle lagene som spiller i «Jupiler Pro League» og 2. divisjon må tilfredsstille det belgiske fotballforbundets krav til blant annet økonomi og stadionsikkerhet. Dette ble introdusert i sesongen 2001-02. Lag som ikke oppfyller lisensen degraderes til 3. divisjon påfølgende sesong. F.eks. endte K.S.K. Beveren på 18.-plass (sisteplass) i 2001-02, men rykket ikke ned fordi både K.S.C. Eendracht Aalst (17.-plass) og R.W.D. Molenbeek (10.-plass) fikk avslag på sin lisenssøknad.
== Historie ==
Den første toppdivisjonen i Belgia ble kalt for «Coupe de Championnat» og ble avholdt i 1895-96 med 7 lag. De lagene var Antwerpen F.C., Club Brugge, R.F.C. de Liège (første vinner), samt fire lag fra Brussel: K.F.C. Rhodienne-Verrewinkel, R. Léopold Uccle Forestoise, S.C. de Bruxelles og Union d'Ixelles.
Det var ingen system for opprykk og nedrykk, men de to nederste klubbene (Brugge og Union d'Ixelles) trakk seg og en ny klubb ble inkludert i ligaen (Athletic & Running Club de Bruxelles). De tidlige årene ble dominert av F.C. Liégeois og R.C. de Bruxelles, som tilsammen delte 8 titler. Fra sesongen 1898-99 var det to ligaer på toppnivå. I 1900-01 ble disse to slått sammen til én som inneholdt 9 klubber. Året etter ble imidlertid divisjonen splittet i to igjen, denne gangen med 4 lag i hver, som spilte playoff som avgjorde serievinner, i stedet for en finalekamp. Påfølgende år ble opprykk- og nedrykkssystemet introdusert. Bare 10 lag spilte i 1. divisjon frem til 1908, da ytterligere 2 klubber fikk delta. Antallet steg til 14 i 1921, 16 i 1942 og 19 i 1945, og deretter redusert til 16 to år senere. I 1974-75 ble det 20 klubber, deretter redusert til 19 påfølgende sesong, og til 18 i 1976-77.
Da 1. verdenskrig kom, var Daring Club de Bruxelles det sterkeste laget, med titler i 1912 og 1914. I 1926 ble toppdivisjonen omdøpt til «Division d'Honneur» (Premier division). Fra 1921 til 1932 ble ligaen dominert klubber fra Antwerpen: Beerschot A.C. (5 titler med Raymond Braine på laget), Antwerp F.C. (sine 2 første titler) og den lille klubben Liersche S.K. vant sin første tittel i 1932. Utfordrere i denne perioden var C.S. Brugois (2 titler i denne perioden), Union Saint-Gilloise (1 tittel), R.C. de Bruxelles, Daring Club de Bruxelles og etterhvert Standard Club Liégeois. Fra og med 25. desember 1932 tapte ikke Union Saint-Gilloise de neste 60 ligakampene, og vant mesterskapet i 1933, 1934 og 1935. Rekorden står fremdeles. Erkerivalen til Union var Daring Club, som vant de to neste ligatitlene. Da spilleren Raymond Braine returnerte til Beerschot, vant Antwerpen-klubben de to siste ligatitlene før 2. verdenskrig.
Den 10. mai 1940 invaderte tyske tropper Belgia og dermed ble sesongene 1939-40 og 1940-41 avlyst. Ligaen startet opp igjen i september 1941 og da vant Liersche S.K. sin andre tittel. Den neste sesongen mistet klubben tre av sine spillere, to av dem ble bombet og en døde på grunn av store skader i krigsfelten. Laget endte dermed på 3.-plass, mens naboklubben K.V. Mechelen ble mester. I 1947 vant R.S.C. Anderlechtous sitt første ligagull, med Jef Mermans som en sentral brikke i angrepet. Klubben dominerte de neste ti årene ved å vinne 7 mesterskap. I 1952 forandret toppdivisjonen igjen navn til 1. divisjon. På slutten av 1950-tallet vant Standard for første gang, og de kjempet med Anderlecht hvert år frem til 1972. Etter dette hadde Club Brugge et godt tiår. Mellom 1960 og 1972 vant Anderlecht 7 ganger, mens Standard vant 5 ganger.
== Tidligere vinnere ==
== Referanser == | | region = UEFA | 194,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abyssalsone | 2023-02-04 | Abyssalsone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Oseanografi'] | Abyssalsone er det abyssopelagisk laget av pelagisk sone som inneholder de svært dype bentiske samfunn nær bunnen av oseaner. "Abyss" er fra gresk som betyr "bunnløst hav". På dyp 4,000 til 6,000 meter forblir denne sonen i evig mørke og mottar aldri dagslys. | Abyssalsone er det abyssopelagisk laget av pelagisk sone som inneholder de svært dype bentiske samfunn nær bunnen av oseaner. "Abyss" er fra gresk som betyr "bunnløst hav". På dyp 4,000 til 6,000 meter forblir denne sonen i evig mørke og mottar aldri dagslys. | Abyssalsone er det abyssopelagisk laget av pelagisk sone som inneholder de svært dype bentiske samfunn nær bunnen av oseaner. "Abyss" er fra gresk som betyr "bunnløst hav". | 194,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Oakenfold | 2023-02-04 | Paul Oakenfold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske musikere', 'Kategori:Engelske plateprodusenter', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Oakenfold (født 30. august 1963) er en verdenskjent, engelsk trance-DJ og plateprodusent.
Oakenfold er svært kjent innenfor elektronika-sjangeren, og er pr. november 2008 ranket som nummer 13 på DJ-rankingsiden thedjlist.com.
| Paul Oakenfold (født 30. august 1963) er en verdenskjent, engelsk trance-DJ og plateprodusent.
Oakenfold er svært kjent innenfor elektronika-sjangeren, og er pr. november 2008 ranket som nummer 13 på DJ-rankingsiden thedjlist.com.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Paul Oakenfold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul Oakenfold på Internet Movie Database
(en) Paul Oakenfold hos The Movie Database
(en) Paul Oakenfold på Apple Music
(en) Paul Oakenfold på Discogs
(en) Paul Oakenfold på MusicBrainz
(en) Paul Oakenfold på SoundCloud
(en) Paul Oakenfold på Spotify
(en) Paul Oakenfold på Songkick
(en) Paul Oakenfold på Last.fm
(en) Paul Oakenfold på AllMusic | Paul Oakenfold (født 30. august 1963) er en verdenskjent, engelsk trance-DJ og plateprodusent. | 194,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johannes Bach (ca. 1580 – 1626) var sønn av Veit Bach, stamfaren til musikerslekten Bach. | 194,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diderik_Schnitler | 2023-02-04 | Diderik Schnitler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Ledere for Næringslivets Hovedorganisasjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre'] | Diderik Børsting Schnitler (født 23. oktober 1946) er en norsk næringslivleder og tidligere president i NHO.
Han var administrerende direktør for Jarlsø støperi (1976–1983), Kaldnes Mekaniske Verksted 1983–1986 og Saga Petroleum (1998–2000). Han har også vært leder for Kværners skipsbyggingsdivisjon (1990–1998). Han sitter i styret til en rekke bedrifter.
I 1989–1990 var han statssekretær i Næringsdepartementet. I 1989 var han leder av Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) og fra 1994 til 1996 var han president i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Schnitler ble i 1970 uteksaminert sivilingeniør fra NTH.
| Diderik Børsting Schnitler (født 23. oktober 1946) er en norsk næringslivleder og tidligere president i NHO.
Han var administrerende direktør for Jarlsø støperi (1976–1983), Kaldnes Mekaniske Verksted 1983–1986 og Saga Petroleum (1998–2000). Han har også vært leder for Kværners skipsbyggingsdivisjon (1990–1998). Han sitter i styret til en rekke bedrifter.
I 1989–1990 var han statssekretær i Næringsdepartementet. I 1989 var han leder av Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) og fra 1994 til 1996 var han president i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Schnitler ble i 1970 uteksaminert sivilingeniør fra NTH.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Diderik Schnitler hos Stortinget
(no) Diderik Schnitler hos Norsk senter for forskningsdata
(en) wilhelmsen.com: CV Arkivert 29. juli 2020 hos Wayback Machine.
(no) Dagbladet.no: Alt har gått galt for Schnitler
(no) caplex.no | Diderik Børsting Schnitler (født 23. oktober 1946) er en norsk næringslivleder og tidligere president i NHO. | 194,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingenmannsland_(bok) | 2023-02-04 | Ingenmannsland (bok) | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1992', 'Kategori:Romaner av Jan Guillou'] | Ingenmannsland er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1993 av Cappelen, utgaven fra 2007 er ved Piratforlaget. Det er bok nummer syv om Carl Hamilton. Boken ble utgitt i Sverige i 1992 med tittelen Ingen mans land.
| Ingenmannsland er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1993 av Cappelen, utgaven fra 2007 er ved Piratforlaget. Det er bok nummer syv om Carl Hamilton. Boken ble utgitt i Sverige i 1992 med tittelen Ingen mans land.
== Handlingen ==
Den svenske etterretningstjenesten finner ut at det er planer om å smugle atomvåpen ut av Sovjetunionen/Russland. Dette får de vite gjennom en amerikansk etterretningskontakt. Finnene vet om dette, men har nesten bakket ut. Derfor kommer Carl Hamilton og det svenske forsvaret inn for å ordne opp. Smuglingen skal gå gjennom Sibir, Finland og Sverige før bomben forsvinner med skip. Svenskene planlegger og trener opp en operasjon der de flyr inn i Russland med fallskjerm og blir hentet med snøscooter. I enighet med alle involverte parter kommer det opp en ordne om at alle vevrester må tilintetgjøres når smuglerne blir funnet. Operasjonen blir gjennomført med Carl Hamilton og Åke Stålhanske (som har samme utdanning som Carl) og en spesialtrent tropp med fallskjermjegere. De lokaliserer smuglerne og bombene, de merker bombene med radiosendere. Alle smuglerne utenom en blir henrettet, en finne klarer å stikke av delvis takket være barmhjertigheten til Åke Stålhanske. | Ingenmannsland er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1993 av Cappelen, utgaven fra 2007 er ved Piratforlaget. | 194,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_glemte_soldat | 2023-02-04 | Den glemte soldat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Kultur og andre verdenskrig', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Sakprosabøker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11'] | Den glemte soldat er en bok om østfrontens redsler, opplevd og skrevet av franske Guy Sajer (pseudonym for Guy Mouminoux), som deltok på tysk side.
Boken beskriver alle påkjenningene soldatene som deltok måtte gjennom, men er også en skildring av menneskesinnet og hendelsene på østfrontens midtre og sentrale sektor mellom 1942 og 1945. Sajer deltok blant annet i Det tredje slaget om Kharkov. Bokens sannhetsinnhold er omstridt. | Den glemte soldat er en bok om østfrontens redsler, opplevd og skrevet av franske Guy Sajer (pseudonym for Guy Mouminoux), som deltok på tysk side.
Boken beskriver alle påkjenningene soldatene som deltok måtte gjennom, men er også en skildring av menneskesinnet og hendelsene på østfrontens midtre og sentrale sektor mellom 1942 og 1945. Sajer deltok blant annet i Det tredje slaget om Kharkov. Bokens sannhetsinnhold er omstridt. | Den glemte soldat er en bok om østfrontens redsler, opplevd og skrevet av franske Guy Sajer (pseudonym for Guy Mouminoux), som deltok på tysk side. | 194,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny_Dag | 2023-02-04 | Ny Dag | ['Kategori:Pekere'] | Flere aviser og et forlag har hatt navnet «Ny Dag».Ny Dag (NS): avis tilknyttet Nasjonal Samling
Ny Dag (avis): Ap-avis 1913-1923, NKP-avis 1923-1925
Ny Dag (forlag): fusjonert med Falken Forlag
Ny Dag (Sverige): kommunistisk dagsavis knyttet til Sveriges Kommunistiske Parti 1929-1990 | Flere aviser og et forlag har hatt navnet «Ny Dag».Ny Dag (NS): avis tilknyttet Nasjonal Samling
Ny Dag (avis): Ap-avis 1913-1923, NKP-avis 1923-1925
Ny Dag (forlag): fusjonert med Falken Forlag
Ny Dag (Sverige): kommunistisk dagsavis knyttet til Sveriges Kommunistiske Parti 1929-1990 | *Ny Dag (NS): avis tilknyttet Nasjonal Samling | 194,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M60_(Russland) | 2023-02-04 | M60 (Russland) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Veier i Russland'] | M60 (eller Ussuriveien) er en føderal hovedvei i Russland. Den ligger i Russlands fjerne østen, og går sørover fra byen Khabarovsk til havnebyen Vladivostok i sør. Den er 760 kilometer lang, og går stort sett parallelt med elva Ussuri og traseen til Den transsibirske jernbanen.
Etter 660 kilometer passerer den byen Ussurijsk, og over de drøye 100 kilometerne herfra til Vladivostok er veien mest trafikkert og av størst betydning. Den er ikke fullt utbygd til motorvei, men har planfrie kryss med jevne mellomrom. M60 er en del av den transkontinentale veiforbindelsen fra Moskva til Vladivostok.
Veien passerer byene Vjazemskij, Bikin, Dalneretsjensk, Lesozavodsk, Spassk-Dalnij, Ussurijsk og Artjom. | M60 (eller Ussuriveien) er en føderal hovedvei i Russland. Den ligger i Russlands fjerne østen, og går sørover fra byen Khabarovsk til havnebyen Vladivostok i sør. Den er 760 kilometer lang, og går stort sett parallelt med elva Ussuri og traseen til Den transsibirske jernbanen.
Etter 660 kilometer passerer den byen Ussurijsk, og over de drøye 100 kilometerne herfra til Vladivostok er veien mest trafikkert og av størst betydning. Den er ikke fullt utbygd til motorvei, men har planfrie kryss med jevne mellomrom. M60 er en del av den transkontinentale veiforbindelsen fra Moskva til Vladivostok.
Veien passerer byene Vjazemskij, Bikin, Dalneretsjensk, Lesozavodsk, Spassk-Dalnij, Ussurijsk og Artjom. | M60 (eller Ussuriveien) er en føderal hovedvei i Russland. Den ligger i Russlands fjerne østen, og går sørover fra byen Khabarovsk til havnebyen Vladivostok i sør. | 194,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny_Dag_(forlag) | 2023-02-04 | Ny Dag (forlag) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske forlag'] | Ny Dag var et forlag tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Det hadde ansvaret for nye utgivelser, mens Falken Forlag konsentrerte seg om verker skrevet før andre verdenskrig. Virksomhetene ble seinere slått sammen under Falken Forlag, som drev forlagsvirksomheten videre, fram til det ble avviklet i 2013.
| Ny Dag var et forlag tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Det hadde ansvaret for nye utgivelser, mens Falken Forlag konsentrerte seg om verker skrevet før andre verdenskrig. Virksomhetene ble seinere slått sammen under Falken Forlag, som drev forlagsvirksomheten videre, fram til det ble avviklet i 2013.
== Referanser == | Ny Dag var et forlag tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Det hadde ansvaret for nye utgivelser, mens Falken Forlag konsentrerte seg om verker skrevet før andre verdenskrig. | 194,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Bach (1604–1673) var en tysk musiker og den første bekreftede komponist i musikerfamilien Bach. | 194,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hei_l%C3%B8sti | 2023-02-04 | Hei løsti | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1979', 'Kategori:Nordnorsk Visegruppe-album', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hei løsti er et album gitt ut av den norske gruppen Nordnorsk Visegruppe. Det er gruppens andre album.
Hanne Bjørklid, som sang og spilte fiolin på Nordnorsk Visegruppes første LP-plate Rav og rekling, sluttet i visegruppa vinteren 1979 og var ikke med da Hei løsti ble innspilt.
Musikkarrangementene på platen er ved Ola Graff i samarbeid med resten av gruppa.
Albumet ble gitt ut på MAI, et norsk plateselskap som hadde en uttalt politikk om at utgivelsene skulle bidra til å fremme radikale og revolusjonære standpunkter.
| Hei løsti er et album gitt ut av den norske gruppen Nordnorsk Visegruppe. Det er gruppens andre album.
Hanne Bjørklid, som sang og spilte fiolin på Nordnorsk Visegruppes første LP-plate Rav og rekling, sluttet i visegruppa vinteren 1979 og var ikke med da Hei løsti ble innspilt.
Musikkarrangementene på platen er ved Ola Graff i samarbeid med resten av gruppa.
Albumet ble gitt ut på MAI, et norsk plateselskap som hadde en uttalt politikk om at utgivelsene skulle bidra til å fremme radikale og revolusjonære standpunkter.
== Sporliste ==
«Ho bestemor og huldra» (Ragnar Olsen)
«Småveikjen dansa naken» (fra Erfjordsbotn, Kvaløya)
«Pols» (fra Korgen)
«Sulle lulle lit'n gut'n min» (fra Rana)
«De mørkeste dage» (Anonym tekst fra Finnmark 1915, melodi: Jan Arvid Johansen)
«Jeg var en gang forlovet» (fra Ullsfjord)
«Lars Lenkelifot» (fra Velfjord)
«Lite bane» (fra Velfjord)
«Trall» (fra Saltdal)
«Noravijnnsvalsen» (Tekst: Arvid Hanssen, melodi: Per C. Hansen)
«Hei løsti'» (fra Erfjordsbotn, Kvaløya)
«Den gjerrige mannen» (fra Leknes)
«Den lyse dag forgangen er» (fra Salten)
«Nordavind blæs på horn» (Tekst: Kjell Sandvik, melodi: Hans P. Breivik)
«Pols» (fra Dunderlandsdalen)
«Streikende arbeidere» (fra Dunderlandsdalen, melodi: Ola Graff)
«Bånsull» (fra Balsfjord)
«Spinn spinn» (fra Troms)
«Tobakken er kommet» (fra Kattfjord, Kvaløya)
«Avskjedshilsen» (Tekst: Petter Dass, tone fra Korgen)
== Besetning ==
Jan Arvid Johansen: sang, gitar
Bente Reibo: sang, klokkespill, trekkspill, piano
Ola Graff: sang, piano, bass, gitar, blokkfløyter, tussefløyte, trekkspill, klokkespill, blekkfløyte, bassblokkfløyte, munnspill, orgel
Odd Arvid Eilertsen: sang, bass, rytme
== CD utgivelse ==
De to LP-platene som Nordnorsk Visegruppe ga ut, Rav og rekling og Hei løsti, er samlet på en CD som ble utgitt i 2006 av Universal.
== Bibliografi ==
Jan Eggum, Bård Ose og Siren Steen (red.), Norsk pop & rockleksikon : populærmusikk i hundre år. Vega Forlag, Oslo, 2005. ISBN 82-92489-09-6.
Ola Graff, Av det raudaste gull : tradisjonsmusikk i nord. Orkana forlag, Stamsund, 2005. ISBN 978-82-8104-034-2.
== Eksterne lenker ==
Nordnorsk Visegruppes nettsider | Hei løsti er et album gitt ut av den norske gruppen Nordnorsk Visegruppe. Det er gruppens andre album. | 194,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1966_%E2%80%93_100_meter_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1966 – 100 meter kvinner | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1966'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1966 i Budapest, Ungarn.
Norge var ikke representert i øvelsen.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1966 i Budapest, Ungarn.
Norge var ikke representert i øvelsen.
== Finalen ==
== Eksterne lenker ==
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 100 meter damer ved EM i friidrett 1966 i Budapest, Ungarn. | 194,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABOttar_Jarl%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Ottar Jarl» | ['Kategori:1946 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i USA', 'Kategori:Skip fra 1929', 'Kategori:Skip sluttseilt 1956'] | MS «Ottar Jarl» var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert rederen W.B. Foshay fra USA i 1929. Skipet var bygd ved Lake Washington Shipyard i Houghton, USA, og ble døpt MS «W.B. Foshay». Skipet gikk i trafikk langs Alaska-kysten, og etter flere eier- og navne-skifter ble hun i 1941 rekvirert av USAs militære myndigheter. I 1946 kjøpte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) skipet og omdøpte henne MS «Ottar Jarl». Skipet ble satt inn på ruten mellom Vestlandet og Grimsby i England, men ble også benyttet som avløserskip i hurtigruten ved flere anledninger. I 1955 kjøpte et rederi fra Honduras MS «Ottar Jarl». I november 1955 grunnstøtte skipet ved Island, og ble hugget opp året etter.
Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter norske herskere. Ottar Jarl var en vikinghøvding fra Hålogaland.
| MS «Ottar Jarl» var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert rederen W.B. Foshay fra USA i 1929. Skipet var bygd ved Lake Washington Shipyard i Houghton, USA, og ble døpt MS «W.B. Foshay». Skipet gikk i trafikk langs Alaska-kysten, og etter flere eier- og navne-skifter ble hun i 1941 rekvirert av USAs militære myndigheter. I 1946 kjøpte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) skipet og omdøpte henne MS «Ottar Jarl». Skipet ble satt inn på ruten mellom Vestlandet og Grimsby i England, men ble også benyttet som avløserskip i hurtigruten ved flere anledninger. I 1955 kjøpte et rederi fra Honduras MS «Ottar Jarl». I november 1955 grunnstøtte skipet ved Island, og ble hugget opp året etter.
Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter norske herskere. Ottar Jarl var en vikinghøvding fra Hålogaland.
== Historie ==
Skipet ble overlevert rederen W.B. Foshay i september 1929 for bruk i rute mellom Seattle og Alaska i USA. Allerede samme år ble skipet videresolgt til det britiske rederiet Northland Ltd. (Kaye, Son & Co Ltd.) i London og omdøpt MS «Northland». I 1931 ble hun solgt til det amerikanske rederiet Northland Transportation Company i Ketchikan, men beholdt navnet. I 1934 kjøpte Gilbert W. Skinner fra Seattle skipet, og satte henne i kystruter i Alaska. I 1941 ble MS «Northland» rekvirert av USAs hær og registrert som PR.803 «Northland».
I oktober 1946 kjøpte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab skipet og omdøpte henne til MS «Ottar Jarl» etter rederiets dampskip med samme navn som ble senket i 1941. Kjøpesummen var 325 000 USD, og etter ominnredning ble skipet satt i trafikk i juli 1947. Skipet ble innkjøpt først og fremst på grunn av lastekapasiteten og kjølerommene. Tonnasjenøden etter andre verdenskrig gjorde imidlertid at MS «Ottar Jarl» ble satt inn som avløserskip for DS «Sigurd Jarl» i hurtigruten 15. desember 1947. 17. mars 1948 grunnstøtte MS «Ottar Jarl» på Helgelandskysten og tilbrakte 3 måneder ved Fredrikstad mekaniske verksted for reparasjon. I juli 1948 ble skipet satt inn på rederiets nyåpnede rute mellom Vestlandet og Grimsby i England. I april-mai i 1951 var MS «Ottar Jarl» tilbake i hurtigruten som avløserskip, og gjorde fire rundturer før hun vendte tilbake til Grimsby-ruten.
I oktober 1955 ble skipet solgt til det honduranske rederiet Cia Frigorifica Naviera de San Jose og omdøpt «Titika». Underveis til Honduras med en fiskelast grunnstøtte skipet 1. november 1955 ved Keflavik på Island. «Titika» ble stående på skjæret hele vinteren, og først 24. april 1956 ble hun brakt flott og slept til opphugging i Dordrecht, Nederland hvor hun ankom 25. juli 1956.
== Skipet ==
MS «Ottar Jarl» var bygd som et kombinert passasjer- og godsskip med hovedvekt på gods. Ved levering var tonnasjen 1 262 bruttoregistertonn, 716 nettoregistertonn, og lasteevnen var 815 dødvekttonn. Lasterommenes volum var totalt 1 023 m³ (inklusivt kjølerommene). Hovedmaskinene var plassert midtskips, og var to åttesylindrede 4-takts dieselmotorer bygd ved Washington Iron Works, USA. Oppgitt ytelse var totalt 1 120 bhk (Break horsepower), noe som ga en toppfart på 11 knop. Ved levering hadde skipet sertifikat for 75 passasjerer, og hadde 12 lugarer med 18 køyeplasser.
== Se også ==
Liste over hurtigruteskip
== Kilder ==
Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 139). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk) (side 136). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6
Hurtigrutemuseet – MS Ottar Jarl (Arkivert versjon av original) Besøkt 1. februar 2023
Hurtigrutene.info – Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene (Arkivert versjon av original) Besøkt 1. februar 2023
Tyskspråklig side om hurtigrutene -velg Geschichte 1945 – 1988 og M/S Ottar Jarl (Arkivert versjon av original) Besøkt 1. februar 2023
Mike Bents hurtigrutesider – MS Ottar Jarl (engelsk) Besøkt 1. februar 2023
Artikkel om M/S Ottar Jarl på nettstedet Sjøhistorie.no Besøkt 1. februar 2023 | 1929 - 1931: London1931 - 1946: Ketchikan, Seattle1946 - 1955: Trondheim1955 - 1956: San Jose | 194,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_enklaver | 2023-02-04 | Liste over enklaver | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Geografiske lister', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Enklave er i politisk geografi et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område, og en eksklave er et landstykke som tilhører et politisk område, men ikke henger sammen med det. Mange enheter er både enklaver og eksklaver, men de to er likevel ikke synonymer; i dagligtale brukes imidlertid enklave som en fellesbetegnelse. Se hovedartikkel: Enklave og eksklave
Denne listen inneholder kun enklaver på statsnivå, ikke enklaver som måtte finnes på lavere administrasjonsnivåer, som provinser, regioner, delstater, osv.
| Enklave er i politisk geografi et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område, og en eksklave er et landstykke som tilhører et politisk område, men ikke henger sammen med det. Mange enheter er både enklaver og eksklaver, men de to er likevel ikke synonymer; i dagligtale brukes imidlertid enklave som en fellesbetegnelse. Se hovedartikkel: Enklave og eksklave
Denne listen inneholder kun enklaver på statsnivå, ikke enklaver som måtte finnes på lavere administrasjonsnivåer, som provinser, regioner, delstater, osv.
== Eksisterende enklaver ==
Lesotho (Fullstendig omringet av Sør-Afrika)
San Marino (Fullstendig omringet av Italia)
Vatikanstaten (Fullstendig omringet av Italia)
Qatar, grenser kun mot Saudi-Arabia
Campione d'Italia (Italiensk enklave i Sveits)
Monaco (Grenser kun til Frankrike, men har sjøtilgang)
Llívia (Spansk eksklave og enklave i Frankrike)
Baarle (Landsby som deles av to kommuner, en i Belgia (Baarle-Hertog) og en i Nederland (Baarle-Nassau). Landsbyen består av totalt 22 enklaver, og i disse er 7 nederlandske eksklaver situert)
Vennbahn-eksklavene; tyske de-facto-eksklaver i Belgia.
Büsingen am Hochrhein (Tysk enklave i Sveits)
Brunei (Består av to enklaver som kun grenser til Malaysia)
Øst-Timor (Grenser kun til Indonesia, og deler øya Timor)
Oecussi-Ambeno (en enklave tilhørende Øst-Timor, på den vestlige delen av Timor)
Ceuta og Melilla, offisielt spanske enklaver i Nord-Afrika, grenser kun til Marokko og havet.
Musandam (Enklave i De forente arabiske emirater, eid av Oman)
Dubki (Russisk enklave i Estland)
Sastavci en bosnisk enklave i Serbia
Gibraltar (en halvøy som er en britisk eksklave og bare grenser til Spania)
Akrotiri og Dekelia (to militærbaser under britisk jurisdiksjon på Kypros, Akrotiri grenser bare til Republikken Kypros, mens søster-basen Dekelia også grenser til Nord-Kypros, som fungerer som en egen stat, men ikke er anerkjent av noe land utenom Tyrkia)
Artsvasjen (armensk enklave i Aserbajdsjan, har vært okkupert av Aserbajdsjan siden 1991)
Barxudarlı, Kərki og Øvre Askipara (aserbajdsjanske enklaver i Armenia, har vært okkupert av Armenia siden 1991)
Barak (kirgisisk enklave i Usbeksitan)
Dzjangail, Kalatsja, Sokh og Sjakhrimardan (usbekiske enklaver i Kirgisistan)
Vorukh og Kajragatsj (tadsjikistanske enklaver i Kirgisistan)
Sankovo-Medvezje (russisk enklave i Hviterussland)
Grensen mellom Bangladesh og India har totalt 92 enklaver.
Nord-Irland er nesten helt omsluttet av Irland, og er dermed en britisk enklave i Irland.
== Historiske enklaver ==
Spansk Ekvatorial-Guinea (Grenset kun til Kamerun, Tyskland, som senere falt under Frankrike
Britisk Gambia (Grenset kun mot Senegal, Frankrike)
Portugisisk Guinea (Grenset kun mot Fransk Vest-Afrika)
Walvis Bay (Grenset kun mot Tysk Sørvest-Afrika)
Mosambik (Portugisisk koloni som grenset kun mot Rhodesia, Kappkolonien, Malawi og Tanzania, alle britiske)
Spansk Vest-Afrika (Delte kun grenser med Marokko og Fransk Vest-Afrika, Frankrike)
Etiopia (Grenset en periode kun mot Storbritannia, da alle koloniene rundt var okkupert under andre verdenskrig)
Hongkong, som øy har ikke Hongkong noen grenser, men det området Storbritannia leide fra Kina, «New Territories» grenset bare til Kina.
Macao (portugisisk koloni), grenset bare mot Kina.
Vest-Berlin var en vesttysk enklave i Øst-Tyskland.
Hamburg (Før Tysklands samling var Hamburg en enklave i Preussen)
Braunschweig (Bestod av tilsynelatende 4 atskilte deler, hvor to av dem var enklaver i Preussen)
Oldenburg (Var en enklave i Hannover og senere i Preussen)
Mulhouse (helt omkranset av Frankrike frem til den ble tvunget til å bli del av den franske republikken i 1789)
Den britiske kolonien Nigeria grenset kun til franske kolonier.
Eirik Raudes Land, det området Norge okkuperte på Grønland 1932-33, grenset kun til Danmark.
== Se også ==
Liste over land som kun grenser til ett annet land
Enklave og eksklave | Enklave er i politisk geografi et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område, og en eksklave er et landstykke som tilhører et politisk område, men ikke henger sammen med det. Mange enheter er både enklaver og eksklaver, men de to er likevel ikke synonymer; i dagligtale brukes imidlertid enklave som en fellesbetegnelse. | 194,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ACE-hemmer | 2023-02-04 | ACE-hemmer | ['Kategori:ACE-hemmere', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blodtrykkssenkende legemidler'] | ACE-hemmer er et blodtrykkssenkende legemiddel som hemmer omgjøringsenzymet angiotensin converting enzyme fra å omdanne angiotensin I til angiotensin II. Dette fører til lavere nivå av angiotensin II i blodet, et stoff som blant annet får blodårene til å trekke seg sammen og dermed føre til et økt blodtrykk.
| ACE-hemmer er et blodtrykkssenkende legemiddel som hemmer omgjøringsenzymet angiotensin converting enzyme fra å omdanne angiotensin I til angiotensin II. Dette fører til lavere nivå av angiotensin II i blodet, et stoff som blant annet får blodårene til å trekke seg sammen og dermed føre til et økt blodtrykk.
== Vanlige ACE-hemmere ==
Enalapril
Kaptopril
Lisinopril
Perindopril
Ramipril
Trandolapril
== Litteratur ==
Sand, Olav; Sjaastad, Øystein V.; Haug, Egil; Toverud, Kari (2014). Menneskets fysiologi (2 utg.). Oslo. Gyldendal akademisk. ISBN 9788205423411.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Moore, P. K. (2003). Pharmacology (5 utg.). Elsevier Limited. ISBN 0-443-07145-4.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Flower, R. J.; Henderson, G. (2012). Pharmacology (7 utg.). Elsevier, Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3471-8. | ACE-hemmer er et blodtrykkssenkende legemiddel som hemmer omgjøringsenzymet angiotensin converting enzyme fra å omdanne angiotensin I til angiotensin II. Dette fører til lavere nivå av angiotensin II i blodet, et stoff som blant annet får blodårene til å trekke seg sammen og dermed føre til et økt blodtrykk. | 194,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Igor_Ansoff | 2023-02-04 | Igor Ansoff | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA født i Russland', 'Kategori:Personer fra Vladivostok', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økonomer fra USA'] | Igor Ansoff, russisk Игорь Ансов, Igor Ansov, (født 12. desember 1918 i Vladivostok i Russland, død 14. juli 2002 i San Diego i USA) var en russisk-amerikansk matematiker og næringslivsforsker. Han er kjent som grunnleggeren av strategisk ledelse.
| Igor Ansoff, russisk Игорь Ансов, Igor Ansov, (født 12. desember 1918 i Vladivostok i Russland, død 14. juli 2002 i San Diego i USA) var en russisk-amerikansk matematiker og næringslivsforsker. Han er kjent som grunnleggeren av strategisk ledelse.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Igor Ansoff ble født midt under oktoberrevolusjonen i Russland. Hans far var en amerikanskfødt russer fra Evansville i Indiana, og moren russer fra Moskva.Frren var sekretær til den amerikanske generalkonsulen i Moskva, David R. Francis, og var da Igor ble født nettopp ferdig med en reise gjennom Sibir på vegne av American Red Cross for å unndersøke forholdene i krigsfangeleirer der. Den endte med en ferd til Japan i 1918, hvorpå familien flyttet til Vladivostok. USA hadde et stort militært og industrielt nærvæt i det russiske Fjerne Østen, med mer en 3.000 soldater under general William S. Graves' kommando. I løpet av de seks år det tok før bolsjevikenes revolusjon å spre seg til Vladivostok ble amerikanske diplomartiske stasjoner stengt ned etterhvert og forlagt østover. Igor Ansoff emigrerte i 1924 som barn med sine foreldre til USA.
Han gikk på Stuyvesant High School i New York, og tross dårlige engelskkunnskaper ble han i 1937 uteksaminert som årgangens beste elev. Han studerte deretter ingeniørvitenskap ved Stevens Institute of Technology, og fikk sin mastergrad innen emnet stive legemers dynamikk. Etter Stevens studerte Ansoff ved Brown University og fikk en doktograd i anvendt matematikk innen matematiske teorier om elastisitet og plastisitet.
=== Karriere ===
Etter endt utdannelse arbeidet han for RAND Corporation fram til 1956, og deretter for Lockheed Corporation fram til 1963, da han vendte tilbake til universitetet. Fra 1963 til 1968 foreleste han som professor i industriell administrasjon ved Carnegie Mellon University, og fra 1968 til 1973 som professor i ledelse ved Vanderbilt University i Nashville.
Fra 1973 til 1975 doserte Ansoff ved Europeisk institutt for høyere ledelse i Brussel i Belgia, fra 1973 til 1976 igjen ved Vanderbilt University, og endelig ved Handelshøyskolen i Stockholm fra 1976 til 1983. Ansoff avsluttet sin karriere ved United States International University i San Diego, hvor han var professor fra 1983 til 2001.
Ansoff døde 84 år gammel i juli 2002 av komplikasjoner som følge av en lungebetennelse.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Corporate Strategy, 1966, ISBN 0283993545
From Strategic Planning to Strategic Management, 1976, ISBN 0471032239
Strategic Management, 1979, ISBN 047026585X
The New Corporate Strategy, 1988, ISBN 0471629502
Implanting Strategic Management, 1990, ISBN 0134518810
The Turbulence Concept, 1998, ISBN 0471974919 | Igor Ansoff, russisk Игорь Ансов, Igor Ansov, (født 12. desember 1918 i Vladivostok i Russland, død 14. | 194,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benidorm | 2023-02-04 | Benidorm | ['Kategori:0°V', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1325', 'Kategori:Byer i Alicante', 'Kategori:Kommuner i provinsen Alicante', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Benidorm er en valenciansk kystby og kommune i Alicante-provinsen i Spania. Byen ligger sørøst for Spanias hovedstad Madrid, og er en av Costa Blancas (den hvite kyst) turistbyer. Byen har 69 010 innbyggere (2014), hvorav 1/3 av er fastboende turister. De to lange strendene, skyskraperne, de utallige hotellene og nattelivet kan gi assosiasjoner til New York og Manhattan. Fjellet «Puig de la Campana» (1 406 moh.) omringer Benidorm og holder på det milde klimaet og ikke minst: de viktige turistene. Byen er helt avhengig av turistøkonomien.
| Benidorm er en valenciansk kystby og kommune i Alicante-provinsen i Spania. Byen ligger sørøst for Spanias hovedstad Madrid, og er en av Costa Blancas (den hvite kyst) turistbyer. Byen har 69 010 innbyggere (2014), hvorav 1/3 av er fastboende turister. De to lange strendene, skyskraperne, de utallige hotellene og nattelivet kan gi assosiasjoner til New York og Manhattan. Fjellet «Puig de la Campana» (1 406 moh.) omringer Benidorm og holder på det milde klimaet og ikke minst: de viktige turistene. Byen er helt avhengig av turistøkonomien.
== Historie ==
På 1950-tallet var Benidorm en liten by med lite turisme, dominert av utstrakt fiskehandel. «Fiskerne fra Benidorm» hadde ifølge folkemytologien en gave når det gjaldt dypvannsfiske. De hadde spesielle hender, og fiskenettet var heklet av begavede kvinner. Fiskenettheklingen hadde de lært av araberne og det viste seg å være en utsøkt måte å fange tunfisk på. Dette ble en tradisjon blant spanjolene. På 1600-tallet ble byen plyndret og ødelagt av pirater. Men byen kom seg på bena igjen da en del sjøvann ble solgt til å lage små demninger midt i byen. På begynnelsen av 1900-tallet lå byens store kulturhus sentralt i byen og het «Plaza del Castillo,» (senere kalt «Placa del Castell.)» Idag finner man det gamle kulturhuset i «Poniente,» den eldre bydelen. Det moderne Benidorm «Levante,» består av mye industri, høye skyskrapere, hotell, kontorer og de store, gylne, sandstrendene.
Alt dette som et resultat av at økonomien, noe som igjen var et resultat av at turistene begynte å komme til byen.
== Geografi og klima ==
«San Jaime»-kirken ligger i hjertet av Benidorm, og skiller Benidorm i to deler på kartet. Playa Levante med sin 2 km lang sandstrand, det moderne byliv og turistene dekker det nordlige Benidorm. Den sørlige delen, playa Poniente, har en tre km lang og gyllen sandstrand. Poniente, sammen med San Lorenzo, Santa Fez og San Vicente Street kalles med fellesbetegnelsen det «gamle Benidorm.» Der finner man de gamle bygningene, statuene og attraksjonene. Spanjolene holder seg mest til denne bydelen. Et enormt sjøsatt berg skiller disse bydelene fra hverandre. Siden Benidorm er omringet av store fjell, holder klimaet seg ganske bra året rundt. Gjennomsnittlig temperatur i lufta er rundt 18 ℃ året rundt. (15 ℃ – vinter, 28 ℃ – sommer). Hvert år skinner sola rundt 3 400 timer over byen.
== Turisme ==
Benidorm er en populær by blant europeere. Turistantallet øker i vår-/sommersesongen. Blant de besøkende er skandinaver, nederlendere, briter og franskmenn. Turistnæringen bidrar til byens økonomi.
== Turistattraksjoner ==
Benidorm kalles iblant Lille Manhattan, og nattelivet sammenlignes med New Yorks. De store, britiske nattklubbene finner man i the Square (britenes firkant). Det finnes også et stort antall andre nattklubber/barer for live music-interesserte. Byens barnevennlige attraksjoner er Terra Mitica, Terra Natura, Aqua Natura, Mundomar og Aqualandia som kan sammenlignes med norske Tusenfryd eller svenske Liseberg. De enorme parkene er egnet for alle aldre. I byen finner man alt fra tivolier, dyreparker, kinoer, museum,
shoppingsentre, parker, religiøse parker og vannparker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Benidorm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benidorm – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(mul) Visit Benidorm | Benidorm er en valenciansk kystby og kommune i Alicante-provinsen i Spania. Byen ligger sørøst for Spanias hovedstad Madrid, og er en av Costa Blancas (den hvite kyst) turistbyer. | 194,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barabbas | 2023-02-04 | Barabbas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Johannesevangeliet', 'Kategori:Lukasevangeliet', 'Kategori:Matteusevangeliet'] | Barabbas (gresk: Βαραββᾶς – Barabbâs; arameisk: בר-אבא – Bar-abbâ, «fars sønn, eller lærerens sønn»), iblant kalt Jesus Barabbas, var en forbryter eller opprører som er nevnt i evangelienes beretning om Jesu lidelse. Han var fengslet for å ha deltatt i et oppløp. Han blir også beskrevet som drapsmann.
Ifølge evangeliet etter Matteus, (kapittel 27, vers 16-17), evangeliet etter Lukas, (kapittel 23, vers) og evangeliet etter Johannes (kapittel 18, vers 40) ga den romerske guvernøren Pontius Pilatus folkemengden valget under rettssaken mot Jesus om å gi Jesus eller Barabbas fri, men at folkemengden skulle ha valgt Barabbas. Det er imidlertid ikke slått fast historisk om det eksisterte noen tradisjon eller ordning om å slik gi en fange friheten i forbindelse med påskefeiringen.
Skikkelsen har inspirert flere kunstnere, mest kjent er Pär Lagerkvist for romanen som bærer denne skikkelsens navn.
| Barabbas (gresk: Βαραββᾶς – Barabbâs; arameisk: בר-אבא – Bar-abbâ, «fars sønn, eller lærerens sønn»), iblant kalt Jesus Barabbas, var en forbryter eller opprører som er nevnt i evangelienes beretning om Jesu lidelse. Han var fengslet for å ha deltatt i et oppløp. Han blir også beskrevet som drapsmann.
Ifølge evangeliet etter Matteus, (kapittel 27, vers 16-17), evangeliet etter Lukas, (kapittel 23, vers) og evangeliet etter Johannes (kapittel 18, vers 40) ga den romerske guvernøren Pontius Pilatus folkemengden valget under rettssaken mot Jesus om å gi Jesus eller Barabbas fri, men at folkemengden skulle ha valgt Barabbas. Det er imidlertid ikke slått fast historisk om det eksisterte noen tradisjon eller ordning om å slik gi en fange friheten i forbindelse med påskefeiringen.
Skikkelsen har inspirert flere kunstnere, mest kjent er Pär Lagerkvist for romanen som bærer denne skikkelsens navn.
== Eksterne lenker ==
(no) Barabbas i Store norske leksikon | Barabbas (gresk: – Barabbâs; arameisk: בר-אבא – Bar-abbâ, «fars sønn, eller lærerens sønn»), iblant kalt Jesus Barabbas, var en forbryter eller opprører som er nevnt i evangelienes beretning om Jesu lidelse. Han var fengslet for å ha deltatt i et oppløp. | 194,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindstyrke | 2023-02-04 | Vindstyrke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Vind'] | Vindstyrke er hastigheten til luft i bevegelse relativt til et fast punkt på jorda. Når lufta flytter seg fra et sted til et annet snakker vi imidlertid om vind.
Vindstyrke er viktig innen mange områder, som værvarsling, luftfart, maritime operasjoner, bygninger og byggeteknikk. Stor vindstyrke kan få alvorlige konsekvenser, og kraftig vind har ofte spesielle navn som storm, orkan eller tropisk syklon.
SI-enheten for vindstyrke er meter per sekund (m/s), og brukes for eksempel på værmeldinger i alle de nordiske landene. I noen sammenhenger brukes andre enheter som miles per time (mph), kilometer per time (km/h), knop (kn) eller til og med benevnelser fra Beaufort-skalaen.
Vindstyrke kan måles med flere instrumenter. Et anemometer har en propell med kopper som roterer når vinden blåser på dem. Hastigheten som propellen roterer med er proporsjonalt med vindstyrken. Dette apparatet ble oppfunnet i 1846 av iren John Thomas Romney Robinson.
| Vindstyrke er hastigheten til luft i bevegelse relativt til et fast punkt på jorda. Når lufta flytter seg fra et sted til et annet snakker vi imidlertid om vind.
Vindstyrke er viktig innen mange områder, som værvarsling, luftfart, maritime operasjoner, bygninger og byggeteknikk. Stor vindstyrke kan få alvorlige konsekvenser, og kraftig vind har ofte spesielle navn som storm, orkan eller tropisk syklon.
SI-enheten for vindstyrke er meter per sekund (m/s), og brukes for eksempel på værmeldinger i alle de nordiske landene. I noen sammenhenger brukes andre enheter som miles per time (mph), kilometer per time (km/h), knop (kn) eller til og med benevnelser fra Beaufort-skalaen.
Vindstyrke kan måles med flere instrumenter. Et anemometer har en propell med kopper som roterer når vinden blåser på dem. Hastigheten som propellen roterer med er proporsjonalt med vindstyrken. Dette apparatet ble oppfunnet i 1846 av iren John Thomas Romney Robinson.
== Matematisk ==
Teknisk sett er vindstyrke gitt ved:
|
v
|
=
u
2
+
v
2
+
w
2
{\displaystyle |\mathbf {v} |={\sqrt {u^{2}+v^{2}+w^{2}}}}
,der u, v og w er sonal, meridional og vertikal komponent av vindstyrken. I de fleste tilfellene kan en se bort fra den vertikale komponenten, siden den er mye mindre enn de horisontale komponentene. Unntak er for eksempel vertikale luftstrømmer i cumulusskyer.
== Faktorer som påvirker vindstyrken ==
Det er flere faktorer fra liten til stor skala som kan påvirke vindstyrken. Disse omfatter trykkgradient, rossbybølger, jetstrømmer og lokale værforhold.
Trykkgradient er et uttrykk som beskriver forskjellen i lufttrykket mellom to punkter i atmosfæren eller på overflaten. Dette er en svært viktig og dominerende faktor for vindstyrken, for jo større forskjell det er i trykket mellom to faste punkter, jo kraftigere er vinden. Trykkgradienten sammen med corioliskraften og friksjon påvirker også vindretningen.
Rossbybølger er storskala bølger i vindmønsteret i den øvre delen av troposfæren. Disse bølgene har global skala og flytter seg fra vest mot øst, og styrer med det vestavinden på våre breddegrader.
Lokale værforhold spiller en viktig rolle for vindstyrken. Forskjellige typer sykloner som ekstratropiske eller tropiske sykloner og for eksempel monsunen kan i svært stor grad styre vindstyrken.
== Skala for vindstyrke ==
På 1800-tallet fantes det en rekke vindskalaer rundt om i verden. Beauforts skala har overlevd og blitt en universell standard dels som resultat av slump. Beauforts skala ble antatt som en standard av Royal Navy i 1838. Samuel Morse oppfant telegrafen i 1837, T. R. Robinson oppfant skål-anemometeret for vindmåling i 1846. En overraskende vinterstorm i Svartehavet 14. november 1854 under Krimkrigen slo store deler av de franske og engelske flåtene til pinneved. Det oppsto da behov for å kunne varsle plutselige omslag i været, og løsningen for admiralitetet var å bruke de nye eksakte vindmålingene og ved hjelp av Beauforts sifre å kunne telegrafere prognoser til flåteenhetene.
=== Vindskalaer for ekstremvinder ===
Ved bedømming av styrken og eventuelle skader som følge av orkaner i Nord-Amerika anvendes Saffir–Simpson-skalaen. Graden bedømmes ved observasjoner av orkanen. Til skalaen hører en gradering av en del fenomener, blant annet vindhastighet, stormflodens høyde og lufttrykk, som kan gi en oppfatning om hvilken skade orkanen kommer til å gi når den når land.
Ved bedømming av en tornados styrke i etterhånd benyttes Fujitas skala. Skalaen baseres på skadegraden. Til skalaen hører en gradering av vindhastigheten. Også torroskalaen brukes, men dens grader bestemmes helt av vindhastigheten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wind speed – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wind speed – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Vindstyrke er hastigheten til luft i bevegelse relativt til et fast punkt på jorda. Når lufta flytter seg fra et sted til et annet snakker vi imidlertid om vind. | 194,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selepinne | 2023-02-04 | Selepinne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Landbruksredskaper'] | Selepinne eller orepinne var opprinnelig en låsepinne til seletøy, i dag brukes det også til traktorredskap. Opprinnelig produserte man dem av tre eller ben, men i dag brukes primært metall. Låsepinner av tre blir også brukt i forskjellig trearbeid, dette blir også kalt «orepinne».
| Selepinne eller orepinne var opprinnelig en låsepinne til seletøy, i dag brukes det også til traktorredskap. Opprinnelig produserte man dem av tre eller ben, men i dag brukes primært metall. Låsepinner av tre blir også brukt i forskjellig trearbeid, dette blir også kalt «orepinne».
== Alternative navn ==
Ordepinne
Olpinne
== Se også ==
Hårnålsplint | thumb|right | 194,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skipsfart | 2023-02-04 | Skipsfart | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Sjøfart'] | Skipsfart er ferdsel på vann i skip eller båt. Skipsfart foregår på ulike typer vann og kan ha ulike formål, noe som har ført til utvikling av ulike typer båter og skip.
Sjøfart er skipsfart som skjer på havet, ved kysten eller på fjorder. Innenlands skipsfart skjer på innsjøer, elver og kanaler.
| Skipsfart er ferdsel på vann i skip eller båt. Skipsfart foregår på ulike typer vann og kan ha ulike formål, noe som har ført til utvikling av ulike typer båter og skip.
Sjøfart er skipsfart som skjer på havet, ved kysten eller på fjorder. Innenlands skipsfart skjer på innsjøer, elver og kanaler.
== Skipsfartens oppgaver ==
Vi kan skille mellom følgende hovedformål for skipsfart:
Fiske, havressurser og forskning
Varetransport og handel
Persontransport og ferger
Sjøforsvar
Fritid og turisme
== Grunnlaget for skipsfart ==
Skipsfarten har utviklet seg gjennom menneskehetens historie. De viktigste forutsetninger for skipsfart er følgende:
Båter – båtbygging, skip – skipsbygging
Sjømannskap, yrker om bord og på land
Varehandel, regionalt og internasjonalt
Infrastruktur (bl.a. havner, fyrlys, sluser, kommunikasjon)
Organisasjoner (bl.a. rederier, båtforeninger, sjørett, redningstjeneste) | Skipsfart er ferdsel på vann i skip eller båt. Skipsfart foregår på ulike typer vann og kan ha ulike formål, noe som har ført til utvikling av ulike typer båter og skip. | 194,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_Grand_Prix_2003 | 2023-02-04 | Frankrikes Grand Prix 2003 | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2003', 'Kategori:Frankrikes Grand Prix', 'Kategori:Sport i Frankrike i 2003'] | Frankrikes Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 6. juli 2003 på Circuit de Nevers Magny-Cours i Frankrike. Det var det tiende løpet i Formel 1-sesongen 2003.
| Frankrikes Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 6. juli 2003 på Circuit de Nevers Magny-Cours i Frankrike. Det var det tiende løpet i Formel 1-sesongen 2003.
== Klassifisering ==
=== Løpet ===
== Eksterne lenker ==
(en) 2003 French Grand Prix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frankrike | 194,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beryll | 2023-02-04 | Beryll | ['Kategori:Aluminiummineraler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Berylliummineraler', 'Kategori:Edelstener', "Kategori:Johannes' åpenbaring", 'Kategori:Silikatmineraler'] | Beryll er et silikat-mineral med beryll og aluminium som kationer. Formelen er Be3Al2(Si6O18). Beryll finnes i mange ulike farger og er populær som smykkestein. Mineralet er heksagonal og danner krystaller med seks-kantet tverrsnitt. Den finnes flere plasser i Norge i gode krystaller.
| Beryll er et silikat-mineral med beryll og aluminium som kationer. Formelen er Be3Al2(Si6O18). Beryll finnes i mange ulike farger og er populær som smykkestein. Mineralet er heksagonal og danner krystaller med seks-kantet tverrsnitt. Den finnes flere plasser i Norge i gode krystaller.
== Etymologi ==
== Beskrivelse ==
Beryll er et aluminium-beryllium-silikatmineral, og danner som regel stavformede krystaller med 6-kantet omriss. Disse kan være betraktelig i størrelse. I Evje-Iveland område har det blitt funnet opptil 3 meter lange krystaller, og krystaller som veidde om lag 3 tonn.Den største krystall noensinne funnet, er et beryllkrystall av 18 m lengde, 3,5 m i tverrsnitt og med en estimert vekt av ca. 380 tonn. Funnstaden var Malakialina på Madagscar.Som regel opptrer beryll i krystaller av grumset gull-grønn-blå-aktig farge, selv om krystallene kan være perfekte. Helt gjennomsiktig, edel beryll, er adskillig mer sjeldent.
Beryll er med en hardhet på 7,5-8 på Mohs skala forholdsvis hard, og kan derfor brukes som smykkestein. Det er mulig å lage riper i kvarts med beryll.
Beryll forekommer i pegmatitt, granitt, glimmerskifer og greisen sammen med topas. Den har en hardhetsgrad av 7,5–8.
== Historie ==
Så tidlig som i antikke Egypt ble flotte fargede varianter av beryll verdsatt som smykkestein. I Kleopatras tid ble smaragd utvunnet i Nubiaørkenen. Den romerske skribenten Plinius den eldre (22/23 til 79 f.Kr.) nevner smaragd og beryll i en av sine bøker, og gjenkjente dem som ett og samme mineral. Han skriver også at det fant sted gruvedrift etter smaragd ved Rødehavet.
Spanske conquistadorer i det 16. århundre tok med smaragder fra Colombia.
== Gruvedrift ==
=== Berylliummalm ===
I Evje og Iveland fant det sted omfattende gruvedrift etter feltspat, kvarts, glimmer og til dels sjeldne mineraler. Under gruvedriften ble det ofte funnet betraktelige mengder beryll, både som store krystaller, og som rike ansamlinger av mindre krystaller.Før den første verdenskrig solgte feltspathandlere Olaus Thortveit fra Iveland beryll for 60 øre pr. kilo.På 1950-tallet solgte beryll for 4,- pr. kilo. Den ble brukt til å lage ren beryllium for å fremstille kobberberyllium. Dette er en slitesterk legering som ikke danner gnister når den slås mot andre metallgjenstander. Redskap i denne legering blir brukt i bl.a. kullgruver og på oljeplattformer.
I dagens tid er det gruvedrift etter beryll i noen afrikanske land, Brasil, Mosambik og sannsynligvis Russland. I USA finnes svære forekomster av beryllium i Utah, og der produseres mer beryllium enn i alle andre land samlet. I Norge er det foreløpig ikke lønnsomt å ha gruvedrift etter beryllium.
På Høgtuvafjellet nordvest for Mo i Rana i Nordland finnes det en annen type berylliumforekomst, som sannsynlig er Europas største. Malmmineralet her kalles fenakitt.
== Mineraler i beryllgruppen ==
I mineralogien finnes det en gruppe mineraler ved navnet «beryllgruppen». Ved siden av beryll inneholder gruppen fem andre medlemmer. Disse varierer fra å være forholdsvis sjeldne til å være svært sjeldne på verdensmålestokk. Alle disse danner heksagonale krystaller.
Beryllgruppen har formelen: (M3+,M2+)4[Be6Si12O36-z(OH)z]·(H2O)yAxA = hovedsakelig Na og x = sannsynligvis ikke større enn 1.
=== Avdeevitt ===
Formel: (Na,Cs)(Be2Li)Al2(Si6O18).Avdeevitt er et svært sjeldent medlem av beryllgruppen og blir kun funnet i én forekomst i Myanmar]. Den har rosa farge.
=== Bazzitt ===
Formel: Be3Sc2(Si6O18).I bazzitt er aluminium erstattet av scandium.Bazzitt finnes som små krystaller i pegmatitter og i hydrotermale forekomster. Det er ikke mulig å skille bazzitt og beryll visuelt.
I Norge finnes bazzitt som blå krystaller i pegmatitt i Tørdal, og den er observert i Høydalen gruve i Tørdal. Videre har den blitt funnet i Kragerø, Sunnfjord på Vestlandet og i Lunner i Viken.
=== Johnkoivulaitt ===
Formel: Cs[Be2B]Mg2Si6O18.
Johnkoivulaitt er et sjelden medlem i beryllgruppen, og har kun blitt funnet i en gruve i Myanmar. Den har som kjennetegn at den viser pleokroisme, noe som betyr at den skifter farge når steinen dreies rundt. Den går fra lilla til nesten fargeløs.
=== Pezzottaitt ===
Formel: Cs(Be2Li)Al2(Si6O18).Pezzottaitt er et relativ sjelden medlem av beryllgruppen. Mineralet ble oppdaget på Madagskar, men ble senere oppdaget i noen andre forekomster.
Fargen er bringebær-rød og pezzottait kan brukes som smykkestein.
=== Stoppaniitt ===
Formel: Be3Fe3+2(Si6O18)·H2OStoppanitt er en sjelden medlem av beryllgruppen og finnes kun på to plasser i Italia. De danner små, blå krystaller i hulrom i syenittiske ejecta i pyroklastiske bresjer.
== Varianter ==
I seg selv er beryllen fargeløs, men på grunn av et lite innhold av bestemte metaller, blir det dannet fargesentere i krystallgitteret.
=== Alkali-beryll ===
Beryll som inneholder inntil 2% Li2O, inntil 4% K2O, inntil 1,3% Rb2O og inntil 4,6% Cs2O. Den finnes ikke i Norge.
=== Akvamarin ===
Akvamarin har gjennom tidene vært en ettertraktet smykkestein på grunn av sin vakre blå farge. Fargen skyldes små mengder Fe2+. Tilstedelsesværelse av Fe3+ skal gjøre blåfargen enda mer intens.
Akvamarin er den mest vanlige av alle edle beryller, og den finnes mange plasser i verden. Det er gode forekomster i Brazil, Madagaskar, Pakistan, Afghanistan, USA m.m.
Også i Norge har det blitt funnet akvamarin i smykkesteinskvalitet. Særlig Evje-Iveland område, ved Svelvik og på Hurumhalvøya har det blitt funnet akvamarin i bra kvalitet. Den finnes også andre steder i Norge, men det er sjeldent at den finnes i smykkesteinskvalitet.
=== Blå beryll (Maxixe) ===
I motsetning til akvamarin, skyldes den blå farge (CO3)2- fargesentere. Samtidig inneholder den inntil 2,8% Cs2O og 1% Li2O og er pleokroisk. Den er kun kjent fra en forekomst i Brasil.
=== Caesium Beryl ===
En caeasium-rik beryllvariant som er svært sjeldent, med kun fire kjente utenlandske forekomster.
=== Goshenitt ===
Goshenitt er en bortimot helt fargeløs, transparent beryll. Det er ikke registrert forekomster av denne typen i Norge. I land som Namibia, Brasil og Pakistan har det blitt funnet krystaller av denne varianten.
=== Heliodor ===
Heliodor er en gul til gul-oransje, farget beryll. For mer oransje-fargede eksemplarer bruker man av og til begrepet gullberyll.I Evje-Iveland område har det blitt funnet gul til gull-oransje beryll i smykkesteinskvalitet i en gruve på Knipane, Iveland. Eksempler på både råmaterialet og fasettslipte smykkestein er utstilt i Evje og Hornnes geomuseum Fennefoss, og i Iveland kommunes mineralsamling i Åkle. Historisk sett er navnet gullberyll den foretrukne navn på dette materialet i Evje-Iveland område.
Videre har det blitt funnet heliodor i en forekomst i Glomfjord området i Nordland.Fargen er forårsaket av små mengder Fe3+.
=== Morganitt ===
Oransje, rosa til lilla variant av beryll, som er kjent fra en forekomst i Nordland og i Høydalen gruve, Tørdal, Telemark.Fargen skyldes små mengder av mangan.
=== Rød beryll (tidligere bixbitt) ===
På noen plasser i USA finnes det en svært vakker rød variant av beryll. Den kalles simpelthen «rød beryll». Tidligere ble den kalt bixbitt, men siden det skapte forvirring med mineralet bixbyitt, er navnet blitt vraket.Fargen skyldes et bestemt innhold av mangan.
Rød beryll finnes kun i statene Utah og New Mexico på til sammen åtte plasser, men kun på én plass finnes den i smykkesteinskvalitet. Det er derfor en svært sjelden variant av beryll. Det blir sagt at for hver god krystall av rød beryll blir det funnet 150 000 diamanter i smykkesteinskvalitet.
=== Smaragd ===
Smaragd er en grønn variant av beryll, og fargen skyldes først og fremst små mengder krom. Men også vanadium, med eller uten krom, kan resultere i grønn smaragd. Smaragden som er funnet ved Mjøsa er fargen en kombinasjon av disse to metaller, men vanadium dominerer.
Gjennom tidene har smaragd i edel grønn farge vært blant de mest ettertraktete smykkesteiner. Den beste kvalitet finnes i Colombia.
I Norge finnes det smaragd i Byrud gruve, Minnesund ved Mjøsa. Her har det vært kommersiell gruvedrift etter smaragd av et engelsk selskap. Det går rykter at en av smaragdene i kronen til den engelske dronning skal være herfra. I dagens tid er gruva en turistattraksjon, hvor man kan lete etter smaragd mot betaling av en liten avgift.
Smaragd er ellers funnet i Kragerøområdet og nær Bodø. Ingen av disse forekomster ser ut å ha vært i drift.
=== Trapiche beryll ===
Trapiche beryll ser ut som en gammeldags hjul av hestevogn, og kan anses til å være en variant av smaragd, siden den er grønn i farge. Den finnes i kun en gruve i Columbia.
=== Ukurante varianter og navnevarianter ===
Databasen Mindat.org, som drives av amerikanske Hudson Institute of Mineralogy, lister «Améthiste Basaltine (of Egleston)» som en lilla variant av beryll. Denne betegnelsen ble gitt i 1777 av den franske mineralologen Balthazar Georges Sage, i hans verk Eléménts de minéralogie docimastique. Denne varianten er imidlertid det samme som apatitt.Navnet "raspberyll" skal være i bruk for beryllvarianter i bringebærfarge som salgsnavn.Øvrige variantnavn som har meget begrenset bruk er:
Aeroides
Pachea
Vorobyevitt
Rosteritt
Riesling Beryl
== Bildegalleri – utenlandsk beryll ==
== Funn i Norge ==
I Norge er beryll funnet på en rekke steder:
=== Agder ===
Arendal i Aust-Agder
Birkenes i Aust-Agder
Evje i Aust-Agder
Flekkefjord i Vest-Agder
Froland i Aust-Agder
Gjerstad i Aust-Agder
Iveland i Aust-Agder
Kristiansand i Vest-Agder
Lindesnes i Vest-Agder
Lyngdal i Vest-Agder
Risør i Aust-Agder
Valle i Aust-Agder
Åseral i Vest-Agder
=== Akershus ===
Bærum i Akershus
Eidsvoll i Akershus
Nesodden i Akershus
=== Buskerud ===
Drammen i Buskerud
Flå i Buskerud
Hurum i Buskerud
Krødsherad i Buskerud
Røyken i Buskerud
=== Finnmark ===
Hasvik i Finnmark
=== Hordaland ===
Askøy i Hordaland
Bømlo i Hordaland
=== Møre og Romsdal ===
Averøy i Møre og Romsdal
=== Nordland ===
Alstahaug i Nordland
Bodø i Nordland
Hamarøy i Nordland
Lurøy i Nordland
Meløy i Nordland
Svartisen i Nordland
Sørfold i Nordland
Tjeldsund i Nordland
Tysfjord i Nordland
=== Oppland ===
Dovre i Oppland
=== Rogaland ===
Lund i Rogaland
Suldal i Rogaland
Vindafjord i Rogaland
=== Svalbard ===
Spitsbergen på Svalbard
=== Sogn og Fjordane ===
Luster i Sogn og Fjordane
Lærdal i Sogn og Fjordane
Stryn i Sogn og Fjordane
=== Telemark ===
Drangedal i Telemark
Nissedal i Telemark
Tokke i Telemark
=== Troms ===
Tromsø i Troms
=== Trøndelag ===
Oppdal i Trøndelag
=== Vestfold ===
Larvik i Vestfold
Svelvik i Vestfold
=== Østfold ===
Fredrikstad i Østfold
Halden i Østfold
Moss i Østfold
Rakkestad i Østfold
Rygge i Østfold
Råde i Østfold
Våler i Østfold
== Omtale i Bibelen ==
Beryll er nevnt i Bibelen, i skildringen av det himmelske Jerusalem i Johannes' åpenbaring 21,19-20:
Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst.
== Litteratur ==
Garmo, T.T. (1995) Norsk Steinbok. Norske mineral og bergartar. 3. utgave. Universitetsforlaget. 300 s.
Lundegårdh, Per H.: Stenar i färg. Stockholm 1960.
Uleberg, O.O., Kleveland, O.A. (2003) Kultursoge for Evje og Hornnes. Band II. Evje og Hornnes Bygdeboknemnd.
Øina, S., Lie, K., Pedersen, R., Frigstad, O.F., Gunnufsen, K. (2007) Iveland V. Gruvedrift. Iveland Bygdesogenemnd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beryl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beryl – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Beryll er et silikat-mineral med beryll og aluminium som kationer. Formelen er Be3Al2(Si6O18). | 194,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1895', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sport i 1895', 'Kategori:Sport i Belgia i 1895'] | Den belgiske toppdivisjonen i fotball kalles for «Jupiler Pro League», fordi ligaen sponses av bryggeriet InBev som brygger øl-typen Jupiler. Første sesongen det ble arrangert seriespill var i 1895. RSC Anderlecht er den mest meritterte klubben med 30 titler, fulgt av Club Brugge K.V. (13), R. Union Saint-Gilloise (11) og R. Standard de Liège (9).
| Den belgiske toppdivisjonen i fotball kalles for «Jupiler Pro League», fordi ligaen sponses av bryggeriet InBev som brygger øl-typen Jupiler. Første sesongen det ble arrangert seriespill var i 1895. RSC Anderlecht er den mest meritterte klubben med 30 titler, fulgt av Club Brugge K.V. (13), R. Union Saint-Gilloise (11) og R. Standard de Liège (9).
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Gjennomføring ==
Hvert av de 18 lagene i «Jupiler Pro League» spiller 2 kamper mot hver av de 17 andre motstanderne. Det spilles 34 runder, med 9 kamper i hver runde, stort sett fra august til mai. Det gis 3 poeng for seier, men før 1995-96 sesongen ble det bare gitt 2 poeng. Uavgjort gir 1 poeng. Hvis to lag har like mange poeng, blir det laget med flest seiere plassert først på tabellen. Hvis to lag har like mange poeng og seiere, spilles det kvalifisering over to kamper om hvem som skal ende øverst. I realiteten gjennomføres dette bare når lagene er involvert i nedrykkskamp, tittelkamp og kamp om Europacupspill.
Den belgiske toppserien skal endre deltakerlag fra 18 til 16. I 2008-09 sesongen kommer de to nederste lagene til å rykke ned, mens lag nummer 15 og 16 spiller playoff mot to lag fra 2. divisjon. Bare ett av disse lagene får lov å spille i øverste divisjon. I tillegg rykker vinneren av 2. divisjon direkte opp.Den belgiske seriemesteren kvalifiserer seg direkte til gruppespill i Mesterligaen, mens sølvvinneren kommer inn i 3. kvalifiseringsrunde i samme cupen. Bronsevinneren kommer inn i siste kvalifiseringsrunde i UEFA-cupen. Hvis den belgiske cupvinneren også havner blant topp-3 i ligaen, får taperen i cupfinalen spille i UEFA-cupen. Hvis cupfinalisten allerede har kvalifisert seg, får det laget som endte på 4.-plass i ligaen spille UEFA-cup. Fra 2008-09 sesongen skal både Europacupene og den belgiske ligaen reformeres, og det er fortsatt uklart hvordan det vil bli tildelt plasser, bortsett fra at det på en eller annen måte kommer til å bli playoffspill.
Kampene i ligaen spilles hovedsakelig på lørdag kl. 20.00 og søndag kl. 15.00. Noen runder spilles imidlertid på onsdager. De siste årene har TV-overførte kamper blitt spilt på fredager eller på andre ukedager på forskjellige tider (for eksempel lørdag 18.00 eller søndag 13.00 og 20.00). Årsaken er regelen om at ingen TV-overførte kamper skal spilles samtidig som andre toppdivisjonskamper, for å unngå tomme tribuner.
Alle lagene som spiller i «Jupiler Pro League» og 2. divisjon må tilfredsstille det belgiske fotballforbundets krav til blant annet økonomi og stadionsikkerhet. Dette ble introdusert i sesongen 2001-02. Lag som ikke oppfyller lisensen degraderes til 3. divisjon påfølgende sesong. F.eks. endte K.S.K. Beveren på 18.-plass (sisteplass) i 2001-02, men rykket ikke ned fordi både K.S.C. Eendracht Aalst (17.-plass) og R.W.D. Molenbeek (10.-plass) fikk avslag på sin lisenssøknad.
== Historie ==
Den første toppdivisjonen i Belgia ble kalt for «Coupe de Championnat» og ble avholdt i 1895-96 med 7 lag. De lagene var Antwerpen F.C., Club Brugge, R.F.C. de Liège (første vinner), samt fire lag fra Brussel: K.F.C. Rhodienne-Verrewinkel, R. Léopold Uccle Forestoise, S.C. de Bruxelles og Union d'Ixelles.
Det var ingen system for opprykk og nedrykk, men de to nederste klubbene (Brugge og Union d'Ixelles) trakk seg og en ny klubb ble inkludert i ligaen (Athletic & Running Club de Bruxelles). De tidlige årene ble dominert av F.C. Liégeois og R.C. de Bruxelles, som tilsammen delte 8 titler. Fra sesongen 1898-99 var det to ligaer på toppnivå. I 1900-01 ble disse to slått sammen til én som inneholdt 9 klubber. Året etter ble imidlertid divisjonen splittet i to igjen, denne gangen med 4 lag i hver, som spilte playoff som avgjorde serievinner, i stedet for en finalekamp. Påfølgende år ble opprykk- og nedrykkssystemet introdusert. Bare 10 lag spilte i 1. divisjon frem til 1908, da ytterligere 2 klubber fikk delta. Antallet steg til 14 i 1921, 16 i 1942 og 19 i 1945, og deretter redusert til 16 to år senere. I 1974-75 ble det 20 klubber, deretter redusert til 19 påfølgende sesong, og til 18 i 1976-77.
Da 1. verdenskrig kom, var Daring Club de Bruxelles det sterkeste laget, med titler i 1912 og 1914. I 1926 ble toppdivisjonen omdøpt til «Division d'Honneur» (Premier division). Fra 1921 til 1932 ble ligaen dominert klubber fra Antwerpen: Beerschot A.C. (5 titler med Raymond Braine på laget), Antwerp F.C. (sine 2 første titler) og den lille klubben Liersche S.K. vant sin første tittel i 1932. Utfordrere i denne perioden var C.S. Brugois (2 titler i denne perioden), Union Saint-Gilloise (1 tittel), R.C. de Bruxelles, Daring Club de Bruxelles og etterhvert Standard Club Liégeois. Fra og med 25. desember 1932 tapte ikke Union Saint-Gilloise de neste 60 ligakampene, og vant mesterskapet i 1933, 1934 og 1935. Rekorden står fremdeles. Erkerivalen til Union var Daring Club, som vant de to neste ligatitlene. Da spilleren Raymond Braine returnerte til Beerschot, vant Antwerpen-klubben de to siste ligatitlene før 2. verdenskrig.
Den 10. mai 1940 invaderte tyske tropper Belgia og dermed ble sesongene 1939-40 og 1940-41 avlyst. Ligaen startet opp igjen i september 1941 og da vant Liersche S.K. sin andre tittel. Den neste sesongen mistet klubben tre av sine spillere, to av dem ble bombet og en døde på grunn av store skader i krigsfelten. Laget endte dermed på 3.-plass, mens naboklubben K.V. Mechelen ble mester. I 1947 vant R.S.C. Anderlechtous sitt første ligagull, med Jef Mermans som en sentral brikke i angrepet. Klubben dominerte de neste ti årene ved å vinne 7 mesterskap. I 1952 forandret toppdivisjonen igjen navn til 1. divisjon. På slutten av 1950-tallet vant Standard for første gang, og de kjempet med Anderlecht hvert år frem til 1972. Etter dette hadde Club Brugge et godt tiår. Mellom 1960 og 1972 vant Anderlecht 7 ganger, mens Standard vant 5 ganger.
== Tidligere vinnere ==
== Referanser == | ==Ligatabell== | 194,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2006%E2%80%932007 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2006–2007 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2006', 'Kategori:Fotball i 2007', 'Kategori:Sport i Belgia i 2006', 'Kategori:Sport i Belgia i 2007'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2005%E2%80%932006 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2005–2006 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2005', 'Kategori:Fotball i 2006', 'Kategori:Sport i Belgia i 2005', 'Kategori:Sport i Belgia i 2006'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barney_Ewell | 2023-02-04 | Barney Ewell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Personer fra Harrisburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sprintere fra USA'] | Harold Norwood «Barney» Ewell (født 25. februar 1918 i Harrisburg i Pennsylvania, død 4. april 1996 i Lancaster i Pennsylvania) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ewell ble olympisk mester i friidrett under OL 1948 i London. Han var med på det amerikanske stafettlaget som vant 4 x 100 meter foran Storbritannia. De andre på laget var Lorenzo Wright, Harrison Dillard og Mel Patton. Ewell kom på andreplass på både 100- og 200 meter bak sine landsmenn Harrison Dillard på 100 og Mel Patton på 200 meter.
| Harold Norwood «Barney» Ewell (født 25. februar 1918 i Harrisburg i Pennsylvania, død 4. april 1996 i Lancaster i Pennsylvania) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ewell ble olympisk mester i friidrett under OL 1948 i London. Han var med på det amerikanske stafettlaget som vant 4 x 100 meter foran Storbritannia. De andre på laget var Lorenzo Wright, Harrison Dillard og Mel Patton. Ewell kom på andreplass på både 100- og 200 meter bak sine landsmenn Harrison Dillard på 100 og Mel Patton på 200 meter.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i friidrett, 4 x 100 meter stafett USA
1948 London - Sølv i friidrett, 200 meter USA
1948 London - Sølv i friidrett, 200 meter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Barney Ewell – Olympedia
(en) Barney Ewell – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Barney Ewell – National Track & Field Hall of Fame
(en) Barney Ewell – Track and Field Statistics | Harold Norwood «Barney» Ewell (født 25. februar 1918 i Harrisburg i Pennsylvania, død 4. | 194,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2004%E2%80%932005 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2004–2005 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2004', 'Kategori:Fotball i 2005', 'Kategori:Sport i Belgia i 2004', 'Kategori:Sport i Belgia i 2005'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2003%E2%80%932004 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2003–2004 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2003', 'Kategori:Fotball i 2004', 'Kategori:Sport i Belgia i 2003', 'Kategori:Sport i Belgia i 2004'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorenzo_Wright | 2023-02-04 | Lorenzo Wright | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Lengdehoppere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sprintere fra USA'] | Lorenzo Christopher Wright (født 9. desember 1926 i Detroit, død 27. mars 1972 i Detroit) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Wright ble olympisk mester i friidrett under OL 1948 i London. Han var med på det amerikanske stafettlaget som vant 4 x 100 meter foran Storbritannia. De andre på laget var Barney Ewell, Harrison Dillard og Mel Patton. Wright kom på fjerdeplass i lengdehopp.
| Lorenzo Christopher Wright (født 9. desember 1926 i Detroit, død 27. mars 1972 i Detroit) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Wright ble olympisk mester i friidrett under OL 1948 i London. Han var med på det amerikanske stafettlaget som vant 4 x 100 meter foran Storbritannia. De andre på laget var Barney Ewell, Harrison Dillard og Mel Patton. Wright kom på fjerdeplass i lengdehopp.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i friidrett, 4 x 100 meter stafett USA
== Eksterne lenker ==
(en) Lorenzo Wright – Olympics.com
(en) Lorenzo Wright – Olympic.org
(en) Lorenzo Wright – Olympedia
(en) Lorenzo Wright – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lorenzo Wright – Track and Field Statistics | Lorenzo Christopher Wright (født 9. desember 1926 i Detroit, død 27. | 194,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2002%E2%80%932003 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2002–2003 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2002', 'Kategori:Fotball i 2003', 'Kategori:Sport i Belgia i 2002', 'Kategori:Sport i Belgia i 2003'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adiabatisk_prosess | 2023-02-04 | Adiabatisk prosess | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Atmosfærisk dynamikk', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Termodynamikk'] | Adiabatisk prosess eller isokalorisk prosess er en termodynamisk prosess der det ikke skjer varmeutveksling mellom et system og omgivelsene. Uttrykket «adiabatisk» kommer fra gresk og betyr «ugjennomtrengelig». En adiabatisk grense er for eksempel en grense der varme ikke kan trenge gjennom og systemet blir da kalt adiabatisk (eller termisk) isolert. En isolert vegg fungerer tilnærmet som en adiabatisk grense.
En adiabatisk prosess som er reversibel, blir også kalt en isentropisk prosess. I tillegg er en adiabatisk prosess som er irreversibel, og som ikke gjør noe arbeid, en isentalpisk prosess.
Det motsatte tilfellet, der varme blir utvekslet med omgivelsene slik at temperaturen er konstant, blir kalt en isoterm prosess. Siden temperatur er termodynamisk konjugert (samhørig) til entropi, er den isoterme prosessen konjugat til den adiabatiske prosessen for reversible transformasjoner.
En kan regne en transformasjon av et termodynamisk system som adiabatisk når den er rask nok til at ikke betydelig mengde varme blir utvekslet mellom systemet og omgivelsene. I det motsatte tilfellet kan en transformasjon av et termodynamisk system regnes som isoterm om den er treg nok til at temperaturen i systemet er konstant ved hjelp av varmeutveksling med omgivelsene.
| Adiabatisk prosess eller isokalorisk prosess er en termodynamisk prosess der det ikke skjer varmeutveksling mellom et system og omgivelsene. Uttrykket «adiabatisk» kommer fra gresk og betyr «ugjennomtrengelig». En adiabatisk grense er for eksempel en grense der varme ikke kan trenge gjennom og systemet blir da kalt adiabatisk (eller termisk) isolert. En isolert vegg fungerer tilnærmet som en adiabatisk grense.
En adiabatisk prosess som er reversibel, blir også kalt en isentropisk prosess. I tillegg er en adiabatisk prosess som er irreversibel, og som ikke gjør noe arbeid, en isentalpisk prosess.
Det motsatte tilfellet, der varme blir utvekslet med omgivelsene slik at temperaturen er konstant, blir kalt en isoterm prosess. Siden temperatur er termodynamisk konjugert (samhørig) til entropi, er den isoterme prosessen konjugat til den adiabatiske prosessen for reversible transformasjoner.
En kan regne en transformasjon av et termodynamisk system som adiabatisk når den er rask nok til at ikke betydelig mengde varme blir utvekslet mellom systemet og omgivelsene. I det motsatte tilfellet kan en transformasjon av et termodynamisk system regnes som isoterm om den er treg nok til at temperaturen i systemet er konstant ved hjelp av varmeutveksling med omgivelsene.
== Se også ==
Adiabatisk temperaturendring
Syklisk prosess
Termodynamikkens første lov
Isobar prosess
Isokor prosess
Isoterm prosess
Polytropisk prosess
Termodynamisk entropi
Kvasistatisk likevekt
Total lufttemperatur | Adiabatisk prosess eller isokalorisk prosess er en termodynamisk prosess der det ikke skjer varmeutveksling mellom et system og omgivelsene. Uttrykket «adiabatisk» kommer fra gresk og betyr «ugjennomtrengelig». | 194,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2001%E2%80%932002 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2001–2002 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2001', 'Kategori:Fotball i 2002', 'Kategori:Sport i Belgia i 2001', 'Kategori:Sport i Belgia i 2002'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_2000%E2%80%932001 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 2000–2001 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 2000', 'Kategori:Fotball i 2001', 'Kategori:Sport i Belgia i 2000', 'Kategori:Sport i Belgia i 2001'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1999%E2%80%932000 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1999–2000 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1999', 'Kategori:Fotball i 2000', 'Kategori:Sport i Belgia i 1999', 'Kategori:Sport i Belgia i 2000'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1998%E2%80%931999 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1998–1999 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1998', 'Kategori:Fotball i 1999', 'Kategori:Sport i Belgia i 1998', 'Kategori:Sport i Belgia i 1999'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1997%E2%80%931998 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1997–1998 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1997', 'Kategori:Fotball i 1998', 'Kategori:Sport i Belgia i 1997', 'Kategori:Sport i Belgia i 1998'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1996%E2%80%931997 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1996–1997 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1996', 'Kategori:Fotball i 1997', 'Kategori:Sport i Belgia i 1996', 'Kategori:Sport i Belgia i 1997'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa. | 194,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1995%E2%80%931996 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1995–1996 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1995', 'Kategori:Fotball i 1996', 'Kategori:Sport i Belgia i 1995', 'Kategori:Sport i Belgia i 1996'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater de.soccerway.com | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1994%E2%80%931995 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1994–1995 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1994', 'Kategori:Fotball i 1995', 'Kategori:Sport i Belgia i 1994', 'Kategori:Sport i Belgia i 1995'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater eu-football.info | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1993%E2%80%931994 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1993–1994 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1993', 'Kategori:Fotball i 1994', 'Kategori:Sport i Belgia i 1993', 'Kategori:Sport i Belgia i 1994'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater eu-football.info | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgisk_toppdivisjon_i_fotball_1992%E2%80%931993 | 2023-02-04 | Belgisk toppdivisjon i fotball 1992–1993 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk toppdivisjon i fotball', 'Kategori:Fotball i 1992', 'Kategori:Fotball i 1993', 'Kategori:Sport i Belgia i 1992', 'Kategori:Sport i Belgia i 1993'] | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
| Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. De er igjen underlagt av UEFA, som setter hovedreglene for hvordan fotball organiseres i Europa.
== Ligatabell ==
K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng
== Kilder ==
Resultater eu-football.info | Belgisk toppdivisjon i fotball ble opprettet i sesongen 1895-96. Det belgiske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. | 194,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannias_Grand_Prix_2003 | 2023-02-04 | Storbritannias Grand Prix 2003 | ['Kategori:1°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2003', 'Kategori:Sport i England i 2003', 'Kategori:Storbritannias Grand Prix'] | Storbritannias Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 20. juli 2003 på Silverstone Circuit i England. Det var det ellevte løpet i Formel 1-sesongen 2003.
| Storbritannias Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 20. juli 2003 på Silverstone Circuit i England. Det var det ellevte løpet i Formel 1-sesongen 2003.
== Klassifisering ==
=== Løpet === | Storbritannia | 194,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anhydritt | 2023-02-04 | Anhydritt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Kalsiummineraler', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Sulfatmineraler'] | Anhydritt eller vanfritt kalsiumsulfat er et bergartsdannende mineral med den kjemiske sammensetningen CaSO4. Den tilhører det ortorhombiske krystallsystemet, med tre retninger av perfekt spalting parallelt med de tre symmetriplanene. Den er ikke isomorft med ortorombisk barium (baryte) og strontium (celestin) sulfater, slik man kan forvente fra den kjemiske formlen. Tydelig utviklede krystaller er noe sjeldne, mineralet forekommer vanligvis i form av spaltningsmasser. Mohs hardhet er 3,5, og egenvekten er 2,9. Fargen er hvit, noen ganger gråaktig, blåaktig eller lilla.
Når den blir utsatt for vann, forvandler anhydritt seg lett til det mer vanlig forekommende gipsen (CaSO4·2H2O) ved absorpsjon av vann. Denne transformasjonen er reversibel, med gips eller kalsiumsulfathemihydrat som danner anhydritt ved oppvarming til rundt 200 ° C (400 ° F) under normale atmosfæriske forhold.
| Anhydritt eller vanfritt kalsiumsulfat er et bergartsdannende mineral med den kjemiske sammensetningen CaSO4. Den tilhører det ortorhombiske krystallsystemet, med tre retninger av perfekt spalting parallelt med de tre symmetriplanene. Den er ikke isomorft med ortorombisk barium (baryte) og strontium (celestin) sulfater, slik man kan forvente fra den kjemiske formlen. Tydelig utviklede krystaller er noe sjeldne, mineralet forekommer vanligvis i form av spaltningsmasser. Mohs hardhet er 3,5, og egenvekten er 2,9. Fargen er hvit, noen ganger gråaktig, blåaktig eller lilla.
Når den blir utsatt for vann, forvandler anhydritt seg lett til det mer vanlig forekommende gipsen (CaSO4·2H2O) ved absorpsjon av vann. Denne transformasjonen er reversibel, med gips eller kalsiumsulfathemihydrat som danner anhydritt ved oppvarming til rundt 200 ° C (400 ° F) under normale atmosfæriske forhold.
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anhydrite – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Mindat data
Webmineral data
Handbook of Mineralogy | Anhydritt eller vanfritt kalsiumsulfat er et bergartsdannende mineral med den kjemiske sammensetningen CaSO4. Den tilhører det ortorhombiske krystallsystemet, med tre retninger av perfekt spalting parallelt med de tre symmetriplanene. | 194,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_W%C3%A4stberg | 2023-02-04 | Per Wästberg | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske redaktører'] | Per Wästberg (født 20. november 1933 i Stockholm) er en svensk skjønnlitterær forfatter, litteraturkritiker og journalist.
| Per Wästberg (født 20. november 1933 i Stockholm) er en svensk skjønnlitterær forfatter, litteraturkritiker og journalist.
== Journalist og forfatter ==
Wästberg debuterte som forfatter i 1949. Han ble i 1953 journalist i avisen Dagens Nyheter, senere også kulturredaktør. Fra 1976 til 1982 var Wästberg sjefredaktør for Dagens Nyheter.
=== Bibliografi ===
Per Wästbergs skrifter 1943–1973: en bibliografi. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 1973. ISBN 91-46-12014-9.
Per Wästbergs skrifter 1983–2003: en bibliografi. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 2003. ISBN 91-46-20266-8.
== Svenska Akademien ==
I 1997 ble Wästberg innvalgt som medlem i Svenska Akademien, der han innehar stol nummer 12.
== Politisk engasjement ==
Wästberg har også utmerket seg ved et sterkt politisk engasjement knyttet til ytringsfrihet og menneskerettigheter. I 1964 var han medstifter av den svenske avdelingen av Amnesty International. I 1967 ble han leder for den svenske PEN-klubben. Senere var han også leder for International PEN fra 1979 til 1986. Etter reiser i Afrika vokste det fram et økende engasjement rettet seg mot kolonialisme og raseskillepolitikken i Rhodesia og Sør-Afrika. I 1959 ble han utvist fra Rhodesia, året etter også fra Sør-Afrika. Han utga i 1960 to bøker om de to landene, Förbjudet område og På svarta listan, som fikk betydning for kampen mot apartheid.
== Priser, utmerkelser og stipend (utvalg) ==
== Referanser == | Per Wästberg (født 20. november 1933 i Stockholm) er en svensk skjønnlitterær forfatter, litteraturkritiker og journalist. | 194,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Michanek | 2023-02-04 | Ernst Michanek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske diplomater'] | Ernst Michanek (født 27. september 1919 i Stockholm, død 16. januar 2007) var en svensk politiker og diplomat. Han var særlig aktiv innen bistandspolitikk og spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika.
Etter endt utdannelse ved Uppsala universitet i 1944 arbeidet Michanek en tid som journalist. Han ble deretter rådgiver i sosialdepartementet og i 1956 statssekretær i sosial- og arbeidsdepartementet. I 1965 ble Michanek generaldirektør for bistandsmyndigheten SIDA, en stilling han hadde til 1979. Deretter virket han til 1986 som ambassadør i utenriksdepartementet i Stockholm. Som ambassadør arbeidet Michanek med oppgaver knyttet til De forente nasjoner og i særdeleshet Det økonomiske og sosiale råd, samt også særorganisasjonene Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO).Michanek spilte en betydelig rolle i kampen mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Fra 1982 til 1992 var han visepresident i International Defence and Aid Fund for Southern Africa.
| Ernst Michanek (født 27. september 1919 i Stockholm, død 16. januar 2007) var en svensk politiker og diplomat. Han var særlig aktiv innen bistandspolitikk og spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika.
Etter endt utdannelse ved Uppsala universitet i 1944 arbeidet Michanek en tid som journalist. Han ble deretter rådgiver i sosialdepartementet og i 1956 statssekretær i sosial- og arbeidsdepartementet. I 1965 ble Michanek generaldirektør for bistandsmyndigheten SIDA, en stilling han hadde til 1979. Deretter virket han til 1986 som ambassadør i utenriksdepartementet i Stockholm. Som ambassadør arbeidet Michanek med oppgaver knyttet til De forente nasjoner og i særdeleshet Det økonomiske og sosiale råd, samt også særorganisasjonene Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO).Michanek spilte en betydelig rolle i kampen mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Fra 1982 til 1992 var han visepresident i International Defence and Aid Fund for Southern Africa.
== Utmerkelser ==
Michanek ble i 1982 utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet. I 1980 ble han innvalgt som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien. Michanek ble i juni 2004 utnevnt til medlem av den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner for bidrag til oppnåelsen av et demokratisk, fritt, rettferdig og ikke-rasistisk Sør-Afrika.
== Referanser == | Ernst Michanek (født 27. september 1919 i Stockholm«Dödsfall Ernst Michanek», Helsingborgs Dagblad, 1. | 194,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_Grand_Prix_2003 | 2023-02-04 | Tysklands Grand Prix 2003 | ['Kategori:49°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2003', 'Kategori:Sport i Tyskland i 2003', 'Kategori:Tysklands Grand Prix'] | Tysklands Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 3. august 2003 på Hockenheimring i Tyskland. Det var det tolvte i Formel 1-sesongen 2003.
| Tysklands Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 3. august 2003 på Hockenheimring i Tyskland. Det var det tolvte i Formel 1-sesongen 2003.
== Klassifisering ==
=== Løpet ===
Noter til tabellen:
Dette var Nicolas Kiesas første Formel 1-løp. | Tyskland | 194,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_%C3%85dahl | 2023-02-04 | Frank Ådahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kronoby', 'Kategori:Svenske musikere', 'Kategori:Svenske sangere'] | Frank Johan Ådahl (født 15. juli 1960 i Kronoby, Finland) er en svensk sanger og musiker. Han var medlem i det kristne bandet Edin-Ådahl fra 1978 til 1992, sammen med brødrene Bertil og Lasse Edin og broren Simon Ådahl.. Senere samarbeidet han med broren i duoen Ådahl.
| Frank Johan Ådahl (født 15. juli 1960 i Kronoby, Finland) er en svensk sanger og musiker. Han var medlem i det kristne bandet Edin-Ådahl fra 1978 til 1992, sammen med brødrene Bertil og Lasse Edin og broren Simon Ådahl.. Senere samarbeidet han med broren i duoen Ådahl.
== Bakgrunn ==
Bandet Edin-Ådahl ble grunnlagt i 1978. Bandet bestod av hans eldre bror Simon samt brødrene Bertil og Lasse Edin. Bandet ga ut elleve album inntil det ble oppløst i 1994. Bandet vant svenske Melodifestivalen i 1990 med låten «Som en vind». Frank Ådahl deltok også som soloartist i Melodifestivalen i 1996, med låten «Tårar från himlen». Låten «Kärleken finns överallt» skrev han til den svenske sangeren Helena Eriksson, som hun deltok med i Melodifestivalen i 1998. Frank Ådahl har også deltatt som korist i norske Melodi Grand Prix i årene 1986–1988, og han koret for Karoline Krügers «For vår jord» i Eurovision Song Contest 1988.
Sammen med sin bror Simon Ådahl, ga de ut flere innspillinger under navnet Ådahl.
Frank Ådahl har gitt stemme til svenske dubbete tegnefilmer, blant annet har han gitt stemme til den voksne løven Simba i Løvenes konge og elefanten Mumfie i TV-serien med samme navn.
Ådahl er idag bosatt i Bonässund utenfor Örnsköldsvik. Han er gift med Carina Ådahl og sammen har de tre barn.
== Diskografi ==
=== Album med Edin-Ådahl ===
1980 – Edin-Ådahl
1982 – Alibi
1893 – Maktfaktor
1986 – Tecken
1989 – Big Talk
1990 – Into My Soul
1991 – Reser till Kärlek
1992 – Kosmonaut Gagarins Rapport
1994 – Minnen: 1980—1992
2009 – Komplett, (samlings-CD)
=== Album og EP ===
2003 – Roots. Ådahl (album)
2006 – Dags att Leva. Ådahl (EP)
2007 – Det friska vattnet. Ådahl (mini-album)
2011 – Hittills. Ådahl (album)
=== Singler ===
2003 – «Don't Worry» Ådahl
2003 – «The Train» Ådahl
2006 – «Jag Tänker Be För Sverige» Ådahl (promo)
=== Deltar på ===
1988 – Klovn uten scene (Jahn Teigen) (korist)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frank Ådahl på Discogs
(en) Frank Ådahl på MusicBrainz
(sv) Frank Ådahl – hjemmeside
(sv) Ådahl – hjemmeside | Frank Johan Ådahl (født 15. juli 1960 i Kronoby, Finland) er en svensk sanger og musiker. | 194,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkose | 2023-02-04 | Arkose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Sandstein', 'Kategori:Sedimentære bergarter'] | Arkose er middel- eller grovkornig sandstein som minst en fjerdedel består av feltspat. Resten er vanligvis kvarts men biotitt og muskovitt kan forekomme. Sementeringen består ofte av jernoksid og kalsitt. Fargen er i allmennhet lys og varierer mellom grå og rosa.
Arkose er en sedimentær bergart som består av forvitrede og eroderte metamorfe og magmatiske bergarter som er rike på feltspat, for eksempel granitt og gneis.
Arkoser dannes ofte omkring fjellkjeder som utsettes for omfattende erosjon eller i ferskvannsmiljøer.
Arkose regnes til de såkalte umodne bergartene hvilket betyr at kornene er kantete og ofte relativt dårlig sorterte. Dette tyder dels på en kort transportvei og rask avsetning og dels på et relativt tørt klima med begrenset kjemisk endring. Feltspaten i arkose er letteroderbar og skulle ha blitt omdannet til leirmineral om den ble eksponert i tøffere miljø.
Arkose er nært beslektet med kvartssandstein, gråvakke og konglomerat.
| Arkose er middel- eller grovkornig sandstein som minst en fjerdedel består av feltspat. Resten er vanligvis kvarts men biotitt og muskovitt kan forekomme. Sementeringen består ofte av jernoksid og kalsitt. Fargen er i allmennhet lys og varierer mellom grå og rosa.
Arkose er en sedimentær bergart som består av forvitrede og eroderte metamorfe og magmatiske bergarter som er rike på feltspat, for eksempel granitt og gneis.
Arkoser dannes ofte omkring fjellkjeder som utsettes for omfattende erosjon eller i ferskvannsmiljøer.
Arkose regnes til de såkalte umodne bergartene hvilket betyr at kornene er kantete og ofte relativt dårlig sorterte. Dette tyder dels på en kort transportvei og rask avsetning og dels på et relativt tørt klima med begrenset kjemisk endring. Feltspaten i arkose er letteroderbar og skulle ha blitt omdannet til leirmineral om den ble eksponert i tøffere miljø.
Arkose er nært beslektet med kvartssandstein, gråvakke og konglomerat.
== Se også ==
Liste over bergarter
Mälarsandsten
== Eksterne lenker ==
(en) Arkose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Arkose er middel- eller grovkornig sandstein som minst en fjerdedel består av feltspat. Resten er vanligvis kvarts men biotitt og muskovitt kan forekomme. | 194,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lettmelk | 2023-02-04 | Lettmelk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Melk'] | Lettmelk er betegnelsen på en type bearbeidet kumelk hvor varierende mengder av melkefettet (fløten) er fjernet ved separering i en melkeseparator (en sentrifuge). I dag brukes betegnelsen først og fremst i markedsføring av melkeprodukter med fettinnhold fra 0,7 til 1,5 %. Melken er homogenisert og pasturisert, og har en holdbarhetstid på 13 dager gitt at den selges og oppbevares kjølig.
I Norge kom lettmelk på markedet i 1984, og skulle være et sunnere alternativ til helmelk ettersom man så en sammenheng mellom melkefett og forekomst av hjerte- og karsykdommer. Den har etter hvert blitt den mest solgte type melk i Norge.Det svenske motstykket til lettmelk heter mellanmjölk, og det man i Sverige kaller lättmjölk tilsvarer varianten av lettmelk som tidligere ble kalt ekstra lett melk.
| Lettmelk er betegnelsen på en type bearbeidet kumelk hvor varierende mengder av melkefettet (fløten) er fjernet ved separering i en melkeseparator (en sentrifuge). I dag brukes betegnelsen først og fremst i markedsføring av melkeprodukter med fettinnhold fra 0,7 til 1,5 %. Melken er homogenisert og pasturisert, og har en holdbarhetstid på 13 dager gitt at den selges og oppbevares kjølig.
I Norge kom lettmelk på markedet i 1984, og skulle være et sunnere alternativ til helmelk ettersom man så en sammenheng mellom melkefett og forekomst av hjerte- og karsykdommer. Den har etter hvert blitt den mest solgte type melk i Norge.Det svenske motstykket til lettmelk heter mellanmjölk, og det man i Sverige kaller lättmjölk tilsvarer varianten av lettmelk som tidligere ble kalt ekstra lett melk.
== Referanser == | Lettmelk er betegnelsen på en type bearbeidet kumelk hvor varierende mengder av melkefettet (fløten) er fjernet ved separering i en melkeseparator (en sentrifuge). I dag brukes betegnelsen først og fremst i markedsføring av melkeprodukter med fettinnhold fra 0,7 til 1,5 %. | 194,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melk | 2023-02-04 | Melk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Melk'] | Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
| Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
== Andre typer «melk» ==
Begrepet melk brukes også om hvitfargede drikker eller væskesubstitutter som ikke kommer fra dyr, som f.eks. soyamelk, rismelk, mandelmelk og kokosmelk.
== Melk fra dyr ==
Den mest brukte melken er kumelk fra tamfe, men i bestemte regioner av verden drikkes også melk fra geit, hest, rein, vannbøfler, kameler og jak. I Norden er det bare geitemelk som har betydning ved siden av kumelk, mens man i Frankrike produserer atskillig sauemelk.
Melk fra disse dyrene har en naturlig fettprosent som varierer etter art og type, men vanligvis mellom 2,5 og 6 %. Andre dyrearter kan ha betydelig fetere melk, særlig sjøpattedyr som hval og sel. Klappmyssen er trolig det pattedyr som har den feteste melken, opp imot 70 % fett.
== Meieri og melkeprodukter ==
I dag er det vanlig å behandle melk på meieri før salg. Den separeres til skummet melk og fløte, pasteuriseres og homogeniseres og standardiseres til ønsket fettgehalt. På meieriene foredles også melk til ulike melkeprodukter som rømme, kulturmelk, kefir, yoghurt, smør og ost. Tidligere skjedde foredlingen på gårdene der melken ble laget, men nå skjer ikke dette annet enn til privat bruk.
Mange typer melk for konsum blir også beriket med vitamin D.
=== Norge ===
Opplysningskontoret for Meieriprodukter er et PR- og reklamekontor for norsk melk og meieriprodukter. Kontoret er finansiert via en omsetningsavgift som betales av bøndene i Norge, på lik linje med andre opplysningskontor i landbruket.
== Melkeomsetningens historie ==
Søt melk må oppbevares kjølig for ikke å bli sur. Uten kjøleteknologi var det umulig å transportere melk lang vei, enten det var fra gård til kunde, fra gård til meieri eller fra meieri til butikk. Markedet for melkeproduksjon lå først og fremst i byene. Produksjon av konsummelk var derfor lenge en nisje for bynært jordbruk eller for gårder som lå i utkanten av byene. Bønder som holdt til lenger unna byene, produserte melk som kunne foredles til mer holdbare og lettere transportable melkeprodukter som smør eller ost, ved siden av konsummelk for det lokale marked. Kjøleteknikk har fått en stadig større betydning fra midt på 1900-tallet.
Inntil midt på 1900-tallet ble melk i Norge solgt på spann. Meieriene transporterte store melkespann ut til melkebutikkene. Kundene brakte med seg egne melkespann til butikken hvor betjeningen øste melk fra det store meierispannet. Kundene hadde også egne små fløtespann.
Det kom i 1930-årene bestemmelser om at all melk som ble solgt i butikker skulle være pasteurisert. Melkeflasker ble tatt i bruk i mellomkrigstiden, først i de store byene. Omkring 1960 ble melkeflaskene av klart glass skiftet ut med brune flasker som bedre beskyttet melken mot lys. Melkeflaskene ble av kundene returnert til butikkene.
I 1960-årene kom melkekartongene i bruk, og med dette ble engangsemballasje introdusert. Før 1980 hadde alle norske meierier erstattet flasker med melkekartonger.
Fra 1970-årene har utvalget melkeprodukter i norsk dagligvarehandel blitt mangedoblet. Yoghurt ble introdusert omkring 1970, etterhvert også yoghurt smakssatt med frukt og bær.
Omkring 1960 kom skummet melk på markedet. Lettmelk var ikke i salg før i 1984, og på 2000-tallet ble ekstra lett melk introdusert på markedet. Lettmelk har siden 1980-årene stått for en stadig større del av konsummelkvolumet.
== Melkeproduksjon i Norge ==
Produksjonen av melk i Norge nådde en topp på slutten av 1980-tallet, og har siden da gradvis avtatt. Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-tallet, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i dag.
== Helsemessige fordeler ved å drikke melk ==
Melk inneholder kalsium.
Den inneholder vitaminer, særlig B; og mineraler som fosfor, jod, sink og selen.
== Innhold i forskjellige typer melk ==
== Se også ==
Ernæring
Melkeglass
Myse
Ost
Solsmak
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Milk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Milk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Kartonger med lettmelk av typen som tidligere het «Ekstra lett melk» | 194,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlas_Copco | 2023-02-04 | Atlas Copco | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Stockholms län', 'Kategori:Svenske industriselskaper'] | Atlas Copco er et globalt svensk industriselskap med hovedkontor på Sickla Industriväg i Nacka øst for Stockholm. Selskapet har ca. 30 000 ansatte og har tre forretningsområder: kompressorteknikk, industriteknikk og gruve- og anleggsteknikk. Mer enn 98 prosent av salget skjer utenfor Sverige. Produktene innen sektoren håndverktøy og bormaskiner produseres i Sverige, blant annet i Tierp, Örebro, Fagersta og Kalmar mens kompressorproduksjon skjer utenlands. Selskapet anses som ledende innen sine kjerneområder, kompressorteknikk, fjellboring (sprengningshullsborring og prospektering) samt håndverktøy først og fremst for bilindustrien.
| Atlas Copco er et globalt svensk industriselskap med hovedkontor på Sickla Industriväg i Nacka øst for Stockholm. Selskapet har ca. 30 000 ansatte og har tre forretningsområder: kompressorteknikk, industriteknikk og gruve- og anleggsteknikk. Mer enn 98 prosent av salget skjer utenfor Sverige. Produktene innen sektoren håndverktøy og bormaskiner produseres i Sverige, blant annet i Tierp, Örebro, Fagersta og Kalmar mens kompressorproduksjon skjer utenlands. Selskapet anses som ledende innen sine kjerneområder, kompressorteknikk, fjellboring (sprengningshullsborring og prospektering) samt håndverktøy først og fremst for bilindustrien.
== Bildegalleri ==
== Sickla IF ==
Sickla IF er en idrettsforening i Nacka, med historisk er tilknyttet Atlas Copco AB.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Atlas Copco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Atlas Copcos svensk hjemmeside | Atlas Copco er et globalt svensk industriselskap med hovedkontor på Sickla Industriväg i Nacka øst for Stockholm. Selskapet har ca. | 194,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melk | 2023-02-04 | Melk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Melk'] | Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
| Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
== Andre typer «melk» ==
Begrepet melk brukes også om hvitfargede drikker eller væskesubstitutter som ikke kommer fra dyr, som f.eks. soyamelk, rismelk, mandelmelk og kokosmelk.
== Melk fra dyr ==
Den mest brukte melken er kumelk fra tamfe, men i bestemte regioner av verden drikkes også melk fra geit, hest, rein, vannbøfler, kameler og jak. I Norden er det bare geitemelk som har betydning ved siden av kumelk, mens man i Frankrike produserer atskillig sauemelk.
Melk fra disse dyrene har en naturlig fettprosent som varierer etter art og type, men vanligvis mellom 2,5 og 6 %. Andre dyrearter kan ha betydelig fetere melk, særlig sjøpattedyr som hval og sel. Klappmyssen er trolig det pattedyr som har den feteste melken, opp imot 70 % fett.
== Meieri og melkeprodukter ==
I dag er det vanlig å behandle melk på meieri før salg. Den separeres til skummet melk og fløte, pasteuriseres og homogeniseres og standardiseres til ønsket fettgehalt. På meieriene foredles også melk til ulike melkeprodukter som rømme, kulturmelk, kefir, yoghurt, smør og ost. Tidligere skjedde foredlingen på gårdene der melken ble laget, men nå skjer ikke dette annet enn til privat bruk.
Mange typer melk for konsum blir også beriket med vitamin D.
=== Norge ===
Opplysningskontoret for Meieriprodukter er et PR- og reklamekontor for norsk melk og meieriprodukter. Kontoret er finansiert via en omsetningsavgift som betales av bøndene i Norge, på lik linje med andre opplysningskontor i landbruket.
== Melkeomsetningens historie ==
Søt melk må oppbevares kjølig for ikke å bli sur. Uten kjøleteknologi var det umulig å transportere melk lang vei, enten det var fra gård til kunde, fra gård til meieri eller fra meieri til butikk. Markedet for melkeproduksjon lå først og fremst i byene. Produksjon av konsummelk var derfor lenge en nisje for bynært jordbruk eller for gårder som lå i utkanten av byene. Bønder som holdt til lenger unna byene, produserte melk som kunne foredles til mer holdbare og lettere transportable melkeprodukter som smør eller ost, ved siden av konsummelk for det lokale marked. Kjøleteknikk har fått en stadig større betydning fra midt på 1900-tallet.
Inntil midt på 1900-tallet ble melk i Norge solgt på spann. Meieriene transporterte store melkespann ut til melkebutikkene. Kundene brakte med seg egne melkespann til butikken hvor betjeningen øste melk fra det store meierispannet. Kundene hadde også egne små fløtespann.
Det kom i 1930-årene bestemmelser om at all melk som ble solgt i butikker skulle være pasteurisert. Melkeflasker ble tatt i bruk i mellomkrigstiden, først i de store byene. Omkring 1960 ble melkeflaskene av klart glass skiftet ut med brune flasker som bedre beskyttet melken mot lys. Melkeflaskene ble av kundene returnert til butikkene.
I 1960-årene kom melkekartongene i bruk, og med dette ble engangsemballasje introdusert. Før 1980 hadde alle norske meierier erstattet flasker med melkekartonger.
Fra 1970-årene har utvalget melkeprodukter i norsk dagligvarehandel blitt mangedoblet. Yoghurt ble introdusert omkring 1970, etterhvert også yoghurt smakssatt med frukt og bær.
Omkring 1960 kom skummet melk på markedet. Lettmelk var ikke i salg før i 1984, og på 2000-tallet ble ekstra lett melk introdusert på markedet. Lettmelk har siden 1980-årene stått for en stadig større del av konsummelkvolumet.
== Melkeproduksjon i Norge ==
Produksjonen av melk i Norge nådde en topp på slutten av 1980-tallet, og har siden da gradvis avtatt. Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-tallet, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i dag.
== Helsemessige fordeler ved å drikke melk ==
Melk inneholder kalsium.
Den inneholder vitaminer, særlig B; og mineraler som fosfor, jod, sink og selen.
== Innhold i forskjellige typer melk ==
== Se også ==
Ernæring
Melkeglass
Myse
Ost
Solsmak
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Milk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Milk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|upright|[[Drikkekartong med «fettfri» skummetmelk fra Q-Meieriene. Emballasjen har oversikt over næringsinnhold og datomerking («best før, men ikke dårlig etter»). | 194,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Race_Question | 2023-02-04 | The Race Question | ['Kategori:Antirasisme', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etnologi', 'Kategori:Publikasjoner', 'Kategori:Stubber 2017-02', 'Kategori:UNESCO', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | The Race Question er en publikasjon utgitt av UNESCO i 1950 som omhandler hvorfor man ikke bør bruke begrepet «rase» i biologisk forstand om mennesker.
| The Race Question er en publikasjon utgitt av UNESCO i 1950 som omhandler hvorfor man ikke bør bruke begrepet «rase» i biologisk forstand om mennesker.
== Kilder ==
Race et histoire (1952, UNESCO; Utdrag fra «Race and History» – på engelsk, også «The Race Question», UNESCO, 1950) | The Race Question er en publikasjon utgitt av UNESCO i 1950 som omhandler hvorfor man ikke bør bruke begrepet «rase» i biologisk forstand om mennesker. | 194,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aserbajdsjanere | 2023-02-04 | Aserbajdsjanere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Aserbajdsjan', 'Kategori:Etniske grupper i Georgia', 'Kategori:Etniske grupper i Iran', 'Kategori:Etniske grupper i Tyrkia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Aserbajdsjanere (også kalt aserere i aserbajdsjan-tyrkere, egenbetegning: Azərbaycanlılar, Azərbaycan Türkləri) er et tyrkisk folkeslag. De bor overveiende i nordvest-Iran og i staten Aserbajdsjan. De bor også i mindre antall i det østre Tyrkia, i Dagestan (hvor de kalles «derbent-turkmener») og i Georgia (hvor de kalles «tatar»).
Folkegruppen ble tidligere regnet til «turko-tatarene» (som også hørte til de tyrkiske folkeslagene) og i tråd med dette ble de kalt kaukasus-tatarer, men også turkmener.
| Aserbajdsjanere (også kalt aserere i aserbajdsjan-tyrkere, egenbetegning: Azərbaycanlılar, Azərbaycan Türkləri) er et tyrkisk folkeslag. De bor overveiende i nordvest-Iran og i staten Aserbajdsjan. De bor også i mindre antall i det østre Tyrkia, i Dagestan (hvor de kalles «derbent-turkmener») og i Georgia (hvor de kalles «tatar»).
Folkegruppen ble tidligere regnet til «turko-tatarene» (som også hørte til de tyrkiske folkeslagene) og i tråd med dette ble de kalt kaukasus-tatarer, men også turkmener.
== Religion ==
I motsetning til de andre muslimske tyrkerfolkene i regionen bekjenner de fleste aserbajdsjanere seg til den sjiittiske og ikke til sunni-retningen av islam. På grunn av dette skilles det i Tyrkia mellom Tyrkia-tyrkere og Aserbajdsjan-tyrkere (tyrkisk: Şii türkler).
== Antall ==
På verdensbasis finnes cirka 35–45 millioner aserbajdsjanere. Rundt 8,5 millioner bor i Aserbajdsjan og 23,5 millioner i Iran. 24 % av innbyggerne i Iran er aserbajdsjanere.
Over 300 000 aserbajdsjanere bor i Georgia og 282 700 i Russland, samt over 860 000 i de andre tidligere sovjetrepublikkene. I Armenia bor rundt 84 000 aserbajdsjanere og 78 000 i Kasakhstan. I Tyrkia bor det rundt 530 000 aserbajdsjanere i provinsen Kars.
4 000 aserbajdsjanere bor også i Jordan og 30 000 i Syria, hvor de hovedsakelig betegnes som «tyrkere» eller «turkmenere».
Den irakiske folkegruppen på 180 000 mennesker som kalles «turkmenere», hører språklig inn under aserbajdsjanerne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jacob M. Landau, Barbara Kellner-Heinkele: Politics of Language in the Ex-Soviet Muslim States: Azerbaijan, Uzbekistan, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Turkmenistan, Tajikistan, 2001, ISBN 1-85065-442-5 | Aserbajdsjanere (også kalt aserere i aserbajdsjan-tyrkere, egenbetegning: Azərbaycanlılar, Azərbaycan Türkləri) er et tyrkisk folkeslag. De bor overveiende i nordvest-Iran og i staten Aserbajdsjan. | 194,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2nd_Chapter_of_Acts | 2023-02-04 | 2nd Chapter of Acts | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristen musikk', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | The 2nd Chapter of Acts var en kristen vokaltrio og er regnet for pionerer innen kristen pop og rock. Gruppen bestod av søsknene Annie Herring, Nelly Griesen og Matthew Ward. De kjennetegnes særlig på måten de sang på.
2nd Chapter of Acts opptrådte første gang i 1973 og hadde sin største popularitet mellom 1975 og 1980. Gruppen ble oppløst i 1988.
| The 2nd Chapter of Acts var en kristen vokaltrio og er regnet for pionerer innen kristen pop og rock. Gruppen bestod av søsknene Annie Herring, Nelly Griesen og Matthew Ward. De kjennetegnes særlig på måten de sang på.
2nd Chapter of Acts opptrådte første gang i 1973 og hadde sin største popularitet mellom 1975 og 1980. Gruppen ble oppløst i 1988.
== Diskografi ==
=== Egne album ===
With Footnotes (1974)
In the Volume of the Book (1975)
Mansion Builder (1978)
The Roar of Love (1980) – konseptalbum etter C.S. Lewis første bok i trillogien om Narnia Heksen og løven.
Rejoice (1981)
Singer Sower (1983)
Night Light (1985)
Hymns (1986)
Far Away Places (1987)
Hymns 2 (1988)
Hymns Instrumental (1989)
With Footnotes/In The Volume Of The Book (1989) – gjenutgivelse på en CD, av de to første albumene.
20 (1992) – samling på 2-CD med låtar fra ulike perioder (år).
=== Som medvirkende artister ===
To the Bride (1975) – dobbel-LP med Barry McGuire og a band called David.
How the West was One (1975) – trippel-LP med Phil Keaggy og a band called David. Senere gjenutgitt på 2CD.
Encores (1981) Samleplate med materiale utgitt på plateselskapet Myrrh.
Together Live (1983) – dobbel-LP med Michael og Stormie Omartian.
== Kilder ==
Omtale hos musicmoz.org
== Eksterne lenker ==
(en) 2nd Chapter of Acts på Discogs
(en) 2nd Chapter of Acts på MusicBrainz
(en) 2nd Chapter of Acts på Last.fm
(en) 2nd Chapter of Acts på AllMusic | The 2nd Chapter of Acts var en kristen vokaltrio og er regnet for pionerer innen kristen pop og rock. Gruppen bestod av søsknene Annie Herring, Nelly Griesen og Matthew Ward. | 194,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pashai | 2023-02-04 | Pashai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dardiske språk', 'Kategori:Språk i Afghanistan'] | Pashai er et språk, eller en gruppe språk, som snakkes i provinsene Kapisa, Laghman, Nuristan, Kunar og Nangarhar i Afghanistan. Pashai tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
| Pashai er et språk, eller en gruppe språk, som snakkes i provinsene Kapisa, Laghman, Nuristan, Kunar og Nangarhar i Afghanistan. Pashai tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
== Eksterne lenker ==
Ethnologue – Pashai | | antall = Ca. 200 000 | 194,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Khowar | 2023-02-04 | Khowar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dardiske språk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språk i Pakistan', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-03'] | Khowar er et språk som snakkes i provinsene Chitral, Yasin-dalen, Gilgit-dalen og Swat i Pakistan. Khowar tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
| Khowar er et språk som snakkes i provinsene Chitral, Yasin-dalen, Gilgit-dalen og Swat i Pakistan. Khowar tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
== Eksterne lenker ==
Ethnologue – Khowar | | antall = Ca. 240 000 | 194,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dick_Advocaat | 2023-02-04 | Dick Advocaat | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for ADO Den Haag', 'Kategori:Fotballspillere for FC Utrecht', 'Kategori:Fotballspillere for Roda JC', 'Kategori:Fotballspillere for Sparta Rotterdam', 'Kategori:Fotballspillere for VVV-Venlo', 'Kategori:Fotballtrenere for AZ Alkmaar', 'Kategori:Fotballtrenere for Borussia VfL 1900 Mönchengladbach', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Dordrecht', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Utrecht', 'Kategori:Fotballtrenere for FK Zenit St. Petersburg', 'Kategori:Fotballtrenere for Fenerbahçe SK', 'Kategori:Fotballtrenere for Feyenoord Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for PSV Eindhoven', 'Kategori:Fotballtrenere for Rangers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Sparta Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Nederlandske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for Belgias herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for De forente arabiske emiraters herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Iraks herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Nederlands herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Russlands herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Serbias herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Sør-Koreas herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 2006'] | Dirk Nicolaas «Dick» Advocaat (født 27. september 1947 i Haag) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er landslagstrener for Irak.
I sin karriere spilte han for klubbene ADO Den Haag, RODA JC, VVV-Venlo, Chicago Sting, Sparta Rotterdam, K. Berchem Sport og FC Utrecht. Senere har han vært trener for klubber som DSVP, HFC Haarlem, FC Dordrecht, PSV Eindhoven, Rangers FC, FK Zenit St. Petersburg (som han vant UEFA-cupen med) og Borussia Mönchengladbach samt landslagstrener for Nederland, De forente arabiske emirater, Sør-Korea og Russland.
Dick Advocaat har også vært ansatt av Belgias fotballforbund, og var tidligere hovedtrener for Belgias landslag.
Han er kjent under kallenavnet «Den lille generalen», en henvendelse til hans mentor, Rinus Michels, kjent som «Generalen».
| Dirk Nicolaas «Dick» Advocaat (født 27. september 1947 i Haag) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er landslagstrener for Irak.
I sin karriere spilte han for klubbene ADO Den Haag, RODA JC, VVV-Venlo, Chicago Sting, Sparta Rotterdam, K. Berchem Sport og FC Utrecht. Senere har han vært trener for klubber som DSVP, HFC Haarlem, FC Dordrecht, PSV Eindhoven, Rangers FC, FK Zenit St. Petersburg (som han vant UEFA-cupen med) og Borussia Mönchengladbach samt landslagstrener for Nederland, De forente arabiske emirater, Sør-Korea og Russland.
Dick Advocaat har også vært ansatt av Belgias fotballforbund, og var tidligere hovedtrener for Belgias landslag.
Han er kjent under kallenavnet «Den lille generalen», en henvendelse til hans mentor, Rinus Michels, kjent som «Generalen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Dick Advocaat – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dick Advocaat – Transfermarkt
(en) Dick Advocaat – Transfermarkt (manager)
(en) Dick Advocaat – WorldFootball.net
(en) Dick Advocaat – Soccerbase.com
(en) Dick Advocaat – Soccerbase.com (manager)
(en) Dick Advocaat – FootballDatabase.eu
(en) Dick Advocaat – PlaymakerStats.com (manager) | Advocaat er en nederlandsk likør. Likøren består av en blanding av eggeplomme, sukker eller honning, vanilje, cognac og aromatiske brennevin, og iblant også fløte. | 194,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shina | 2023-02-04 | Shina | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dardiske språk', 'Kategori:Språk i Pakistan', 'Kategori:Tonespråk'] | Shina er et språk som snakkes av mange ulike folk i de nordlige delene av Pakistan. Mange brukere av shina har også flytta inn til de store byene i landet. Shina tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
Shina er et tonespråk, og har hele 34 konsonantfonemer.
| Shina er et språk som snakkes av mange ulike folk i de nordlige delene av Pakistan. Mange brukere av shina har også flytta inn til de store byene i landet. Shina tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og er i den dardiske undergruppa av den indoariske greina.
Shina er et tonespråk, og har hele 34 konsonantfonemer.
== Eksterne lenker ==
Ethnologue – Shina | | antall = Ca. 300 000 | 194,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABOslo%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Oslo» | ['Kategori:1929 i Norge', 'Kategori:Arendals Dampskibsselskabs skip', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Norske kystruteskip', 'Kategori:Nylands mekaniske verksted', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip fra 1929'] | DS «Oslo» (kallesignal LHPN) var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert rederiet Arendals Dampskibsselskab (ADS) i 1929. Skipet var byggnummer 294 ved Nylands mekaniske verksted i Oslo. Skipet gikk i kystpostruten mellom Oslo og Bergen, bare avbrutt av 6 måneder som avløserskip i Hurtigruten i 1948. I 1959 ble skipet solgt til et gresk rederi. I 1968 brøt det ut brann ombord, og skipet ble kondemnert og senere hugget opp.
| DS «Oslo» (kallesignal LHPN) var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert rederiet Arendals Dampskibsselskab (ADS) i 1929. Skipet var byggnummer 294 ved Nylands mekaniske verksted i Oslo. Skipet gikk i kystpostruten mellom Oslo og Bergen, bare avbrutt av 6 måneder som avløserskip i Hurtigruten i 1948. I 1959 ble skipet solgt til et gresk rederi. I 1968 brøt det ut brann ombord, og skipet ble kondemnert og senere hugget opp.
== Historie ==
DS «Oslo» ble overlevert i oktober 1929, og ble satt inn i kystruten mellom Oslo og Bergen sammen med skip fra Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD). I januar 1948 leide Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) inn DS «Oslo» som erstatning for rederiets hurtigruteskip DS «Kong Harald» som var på verksted for oppgradering og modernisering. DS «Oslo» seilte i hurtigruten fram til juni i 1948, da DS «Kong Harald» kom tilbake fra verkstedoppholdet. Etter dette ble DS «Oslo» levert tilbake til Arendals Dampskibsselskab og satt inn igjen i kystruten Oslo – Bergen. Kystruten fikk etterhvert konkurranse fra jernbane og veitrafikk, og høsten 1958 ble DS «Oslo» tatt ut av ruten. I mai 1959 ble skipet solgt til det greske rederiet Epirotiki Steamship Navigation Company i Pireus for 21 000 britiske pund, og omdøpt «Aegus». Skipet ble satt inn i rutetrafikk mellom Pireus og øyene i Egeerhavet. I 1961 kjøpte Ionian Steamship Company (også fra Pireus) «Aegus» og døpte henne om til «Kefallinia». Ved Ambelaika utenfor Pireus brøt det 15. mai 1968 ut brann ombord under forberedelser til sommersesongen. «Kefallinia» sank på grunt vann og ble kondemnert. Noen år senere ble vraket hevet og hugget opp.
== Skipet ==
DS «Oslo» var bygd som et kombinert passasjer- og lasteskip (kystruteskip). Ved levering var tonnasjen 881 bruttoregistertonn og 474 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en kullfyrt dobbel compound dampmaskin med Lentz ventilsystem. Oppgitt ytelse var 1 350 ihk (indikerte hestekrefter), noe som ga en toppfart på 14,5 knop. I 1949/1950 ble hovedmaskinen ombygd til oljefyring ved Drammen Slip & Verksted. DS «Oslo» var sertifisert for 600 passasjerer i innaskjærsfart, og hadde 1. plass (1. klasse) plassert akter med 104 køyeplasser. 2. plass hadde 51 køyeplasser, og var plassert forut.
== Se også ==
Liste over hurtigruteskip
== Litteratur ==
Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 139). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk) (side 217). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6
Hurtigrutene.info – Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene Besøkt 28. november 2008
Tyskspråklig side om hurtigrutene (velg Geschichte 1945 – 1988 og D/S Oslo) Besøkt 28. november 2008
Mike Bents hurtigrutesider – DS Oslo (engelsk) Besøkt 28. november 2008 | Arendal1959 - 1968: Pireus | 194,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kreis_H%C3%B6xter | 2023-02-04 | Kreis Höxter | ['Kategori:51°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kretser i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Regierungsbezirk Minden', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kreis Höxter er Landkreis i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på østsiden av åsen Teutoburgerskogen og ligger vest for elven Weser.
| Kreis Höxter er Landkreis i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på østsiden av åsen Teutoburgerskogen og ligger vest for elven Weser.
== Geografi ==
Byer og Kommunner
Kretsen Höxter er sammensatt av ti kommuner
Bad Driburg (19 417)
Beverungen (14 801)
Borgenteich (9 501)
Brakel (17 475)
Höxter (32 385)
Marienmünster (5 519)
Nieheim (6 958)
Steinheim (13 642)
Warburg (24 160)
Willebadessen (8 769)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kreis Höxter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kreis Höxter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kreis Höxter er Landkreis i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på østsiden av åsen Teutoburgerskogen og ligger vest for elven Weser. | 194,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canada | 2023-02-04 | Canada | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Canada', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867'] | Canada er et land i Nord-Amerika. Landet er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier. Ottawa er hovedstad. Landet er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati. Engelsk og fransk er de offisielle språkene. Canada har en befolkning på 38,01 millioner.
Canada strekker seg fra Atlanterhavet i øst, til Stillehavet i vest og til Nordishavet i nord. Landet har verdens lengste kystlinje. Med en landmasse på nesten 10 millioner km² er Canada verdens største land etter Russland. Landet har en lang grense til USA i sør og i nordvest (mot Alaska); fra 2022 har landet også en kort landgrense mot Danmark, på Hans Ø nær Grønland. To tredeler av befolkningen bor nær grensen til USA. Over 80 % av canadierne bor i bystrøk. Slagordet til Canada er «fra hav til hav».
De maritime provinsene i øst ligger ved Atlanterhavet med St. Lawrence-bukta og Mainebukta, og med den store øya Newfoundland i nord. Klimaet her er kjølig. På fastlandet i øst er det åser som er den nordlige utløperen av Appalachene. Omkring de store sjøene og ved St. Lawrence-elva i sør er det skogdekt lavland. De sentrale delene av landet har fruktbart sletteland, prærie, kontinentalt klima og lite nedbør. I vest er Canada preget av fjellkjedene Rocky Mountains og fjellkjeden Coast Mountains nærmere kysten. Vancouver Island ligger helt i sørvest. På stillehavskysten er vinterklimaet mildt. Landskapet i nord er preget av tundra med mange arktiske øyer helt i nord, blant annet Baffinøya (Qikiqtaaluk), Victoriaøya (Kitlineq) og Ellesmereøya (Umingmak Nuna).
Ontario er med nærmere 14 millioner innbyggere (2016) landets mest folkerike provins. Prince Edward Island er med en befolkning på 148 600 den minste provinsen regnet i antall innbyggere. Toronto, Montréal, Ottawa-Gatineau, Calgary, Edmonton og Vancouver er byområder med millionbefolkning.
Landet som nå er Canada var først befolket av inuitter og indianere. Som følge av britisk kolonisering av Amerika ble flere separate kolonier grunnlagt. Den moderne statsdannelsen Canada ble til i 1867 da provinsen Canada, som fra 1841 besto av det engelsktalende Øvre Canada (senere Ontario) og det fransktalende Nedre Canada (senere Quebec), gikk sammen i en føderasjon med Nova Scotia og New Brunswick. Manitoba ble etablert i 1870 og i 1871 ble Britisk Columbia med i forbundsstaten. Prince Edward Island sluttet seg til i 1873, Saskatchewan og Alberta i 1905 og Newfoundland i 1949. Fra grunnleggelsen i 1867 til 1931 var landet en dominion i det britiske imperiet.
Canada er medlem av De forente nasjoner og FNs særorganisasjoner, Samveldet av nasjoner, Organisation internationale de la francophonie, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, G7, G20 og Den nordamerikanske frihandelsavtale (NAFTA).
| Canada er et land i Nord-Amerika. Landet er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier. Ottawa er hovedstad. Landet er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati. Engelsk og fransk er de offisielle språkene. Canada har en befolkning på 38,01 millioner.
Canada strekker seg fra Atlanterhavet i øst, til Stillehavet i vest og til Nordishavet i nord. Landet har verdens lengste kystlinje. Med en landmasse på nesten 10 millioner km² er Canada verdens største land etter Russland. Landet har en lang grense til USA i sør og i nordvest (mot Alaska); fra 2022 har landet også en kort landgrense mot Danmark, på Hans Ø nær Grønland. To tredeler av befolkningen bor nær grensen til USA. Over 80 % av canadierne bor i bystrøk. Slagordet til Canada er «fra hav til hav».
De maritime provinsene i øst ligger ved Atlanterhavet med St. Lawrence-bukta og Mainebukta, og med den store øya Newfoundland i nord. Klimaet her er kjølig. På fastlandet i øst er det åser som er den nordlige utløperen av Appalachene. Omkring de store sjøene og ved St. Lawrence-elva i sør er det skogdekt lavland. De sentrale delene av landet har fruktbart sletteland, prærie, kontinentalt klima og lite nedbør. I vest er Canada preget av fjellkjedene Rocky Mountains og fjellkjeden Coast Mountains nærmere kysten. Vancouver Island ligger helt i sørvest. På stillehavskysten er vinterklimaet mildt. Landskapet i nord er preget av tundra med mange arktiske øyer helt i nord, blant annet Baffinøya (Qikiqtaaluk), Victoriaøya (Kitlineq) og Ellesmereøya (Umingmak Nuna).
Ontario er med nærmere 14 millioner innbyggere (2016) landets mest folkerike provins. Prince Edward Island er med en befolkning på 148 600 den minste provinsen regnet i antall innbyggere. Toronto, Montréal, Ottawa-Gatineau, Calgary, Edmonton og Vancouver er byområder med millionbefolkning.
Landet som nå er Canada var først befolket av inuitter og indianere. Som følge av britisk kolonisering av Amerika ble flere separate kolonier grunnlagt. Den moderne statsdannelsen Canada ble til i 1867 da provinsen Canada, som fra 1841 besto av det engelsktalende Øvre Canada (senere Ontario) og det fransktalende Nedre Canada (senere Quebec), gikk sammen i en føderasjon med Nova Scotia og New Brunswick. Manitoba ble etablert i 1870 og i 1871 ble Britisk Columbia med i forbundsstaten. Prince Edward Island sluttet seg til i 1873, Saskatchewan og Alberta i 1905 og Newfoundland i 1949. Fra grunnleggelsen i 1867 til 1931 var landet en dominion i det britiske imperiet.
Canada er medlem av De forente nasjoner og FNs særorganisasjoner, Samveldet av nasjoner, Organisation internationale de la francophonie, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, G7, G20 og Den nordamerikanske frihandelsavtale (NAFTA).
== Etymologi ==
Navnet «Canada» kommer sannsynligvis fra det huron-irokesiske ordet kanata, som betyr «landsby» eller «bosted». I 1535 benyttet den stedegne, opprinnelige befolkningen (i regionen der dagens Ville de Québec / Québec by ligger) navnet for å rettlede den franske oppdageren Jacques Cartier til landsbyen Stadacona. Cartier benyttet senere ordet Canada til å referere til ikke bare denne særskilte landsbyen, men til hele regionen til Donnacona (høvding av Stadacona); ved 1545 hadde europeisk bøker og kart begynt å referere til denne regionen som Canada.På 1600- og 1700-tallet ble «Canada» benyttet for å henvise til delen av Ny-Frankrike som lå langs St. Lawrence-elven og de nordlige breddene av de store innsjøene. Området ble senere delt i to britiske kolonier, Øvre Canada og Nedre Canada. De ble forent som provinsen Canada i 1841.Ved den kanadiske konføderasjonen i 1867 ble «Canada» tatt i bruk som navn for det nye landet, som ble betegnet som en dominion. Da Canada sikret sitt politiske selvstyre fra Storbritannia og Irland, begynte de kanadiske myndighetene i økende grad å benytte kun Canada på statsdokumenter og avtaler, en endring som ble reflektert i navngivingen av nasjonaldagen fra «Dominion Day» til «Canada Day» i 1982.Man kan alternativt skrive kanadisk og kanadier på norsk. men ikke Kanada (landet). Canada ble eneform i 1961 i Norge
== Naturgeografi ==
Canada strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 km². Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada seks tidssoner. Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima.
Canadas motto er «fra hav til hav». I tillegg til kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet. Kystlinjen mot havet er totalt på 243 797 km, den lengste i verden.Canada har en 8 892 km lang grense mot USA, inkludert 2 477 km mot Alaska, en delstat som hører til USA. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo. Øst for Baffinbukta ligger Grønland (Kalaallit Nunaat), som er en selvstyrt del av Danmark, og utenfor øya Newfoundland ligger øygruppa St.-Pierre-et-Miquelon som er et oversjøisk territorium tilhørende Frankrike.
Manitoba og nordlige Ontario er preget av innsjøer. Det er anslått at Canada har 1⁄7 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer. Canadas høyeste punkt er Mount Logan, med 5 929 meter over havet.
Samlet landbruksareal er beregnet til 675 867,4 km² (tall for 2006). Det tilsvarer 67 586 739 hektar.
Skog utgjør 35 % av landarealet (3,48 millioner km²). Landet har 9 % av skogarealet i verden, og 24 % av verdens boreale skogerDe fleste av landets rundt 36 millioner innbyggere bor i et smalt belte på noen hundre kilometer som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet langs den sørlige grensen, hvor klimaet er mildere. De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton og Winnipeg.
Landets viktigste naturressurser er olje, naturgass, fisk, salt, jern, nikkel, sink, gull, bly, sølv, tømmer, grus og sand.
== Demografi ==
Canadiere kaller seg «canadiere», «canadisk», «nordamerikanere» og «nordamerikansk», men aldri «amerikansk» eller «amerikanere». For canadiere (og meksikanere) er «amerikanere» betegnelsen på folket som bor sør for Canada i De forente stater. Å kalle en som er født og bor i Canada (eventuelt en som er født og bor i Mexico) for en amerikaner kan oppfattes som en fornærmelse.
De fleste moderne canadiere er etterkommere av innvandrere fra Europa. Som en motsetning til begrepet «melting pot», det vil si «smeltedigelen», som blir brukt om befolkningen i andre engelsktalende land (som for eksempel Australia), snakker canadiere om «the Canadian mosaic», altså «den kanadiske mosaikken» der hver folke- og språkgruppe tradisjonelt har fått være seg selv, har hatt sin plass i samfunnet og til sammen danner et felles bilde.
=== Språk ===
Canadas to offisielle språk, er engelsk og fransk. Gjennom Official Languages Act i juli 1969, ble fransk likestilt med engelsk av de statlige myndighetene, hvilket ble innledningen på en prosess som gjorde at Canada omdefinerte seg som tospråklig og mangekulturelt. I dag har fransk samme status som engelsk i parlamentet, i føderale domstoler og alle andre føderale institutter. Alle innbyggere har rett til å få sin sak prøvd på enten engelsk eller fransk. Alle offisielle språkminoriteter har i de fleste provinser og territorier, rett til skolegang på sitt eget språk ved skoler som tilhører gruppen man tilhører. Selv om Canada offentlig fører en «mangekulturell» politikk, må man kunne snakke enten fransk eller engelsk for å bli canadisk innbygger.
Engelsk og fransk er morsmålet til henholdsvis 59,7 % (17 694 835) og 23,2 % (6 864 615) av befolkningen, og språkene blir snakket hjemme av henholdsvis 68,3 % og 22,3 %. 98,5 % av den canadiske befolkningen snakker engelsk eller fransk (67,5 % snakker kun engelsk, 13,3 % snakker kun fransk, og 17,7 % snakker begge språkene). Engelske og franske offisielle språksamfunn, definert av First Official Language Spoken, består av henholdsvis 73,0 % og 23,6 % av befolkningen.I Québec er fransk det eneste offisielle språket (85 % av den fransktalende befolkningen bor her). Dette i samsvar med Charte de la langue française som Parti Québécois innførte i 1976. Staten garanterer likevel den engelskspråklige befolkningen, samt urbefolkningen visse rettigheter, og de fleste samfunnstjenester er tilgjengelig på begge språkene. Det finnes, i tillegg til den franskspråklige befolkningen i Québec, også minoriteter i New Brunswick, østre og nordlige Ontario, Saskatchewan og sørlige Manitoba.
Den eneste provinsen der begge språkene er offisielle på provinsnivå, er New Brunswick. Men mange provinser tilbyr samfunnstjenester på begge språkene. 5 470 820 personer oppga et ikke-offisielt språk som førstespråk, hvorav de største var kinesisk (835 745), italiensk (469 485), tysk (738 080) og punjabi (271 220).
=== Urfolk ===
I Canada er det definert tre urbefolkningsgrupper: indianere (i dag kalt First Nations), inuiter og métiser. Urbefolkningen i Canada har en nesten dobbel så høy befolkningsvekst som den øvrige befolkningen. Av 1 700 000 urinnvånere (5 % av Canadas befolkning) er 58 % indianere, 35 % métis, 4 % inuiter og 3 % hadde øvrig urfolkstilhørighet.Disse gruppene snakker mer enn 50 ulike språk, hvorav de fleste fremdeles snakkes i Canada, men likevel er på vei til å dø ut. De eneste urbefolkningsspråkene som viser en stabil utvikling er ojibwe; cree, brukt av til sammen rundt 150 000 innbyggere; inuktitut, snakket av rundt 29 000 innbyggere, for det meste i Northwest Territories; Nunavut, Nunavik og Nunatsiavut. I noen områder har noen av disse eller andre språk en form for offisiell anerkjennelse, hvilket for eksempel kan bety at offentlige samfunnstjenester må tilbys på disse.
=== Religion ===
Det er svært store forskjeller i det religiøse landskapet i Canada. Andelen kristne varierer fra 97,1 % i Newfoundland og Labrador til 54,9 % i Britisk Columbia. I landet som helhet er det ifølge folketellingen i 2001, 77,1 % kristne (43,2 % katolikker, 29,2 % protestanter, og 1,7 % ortodokse), 16,5 % ikke-religiøse, 2,0 % muslimer, 1,1 % jøder, 1,0 % buddhister, 1,0 % hinduer og 0,9 % sikher. Blant de protestantiske kirkesamfunnene var 9,6 % med i United Church of Canada, 6,9 % i Anglican Church of Canada, (2,6 % beskrev seg som apostoliske, født-på-ny kristne og evangelikale kristne) 2,5 % baptister, 2,0 % lutheranere, 1,9 % bare protestanter og 1,4 % presbyterianere.
=== Befolkningstetthet og urbanisering ===
Landet har lav befolkningstetthet: 3,9 innbyggere per km², sammenlignet med 35,3 innbyggere per km² i USA (2016). To tredeler av befolkningen bor nær grensen til USA.81 % av befolkningen bor i urbane strøk (2011).Toronto, Montréal, Ottawa-Gatineau, Calgary, Edmonton og Vancouver er byområder med millionbefolkning.
== Historie ==
Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en åpning i den tinende isen mellom Sibir og Alaska, eller langs kysten av disse. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sørover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.
Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.
=== De første koloniutposter ===
Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i Det fjerne østen brukte de nordamerikanske elvene og sjøene flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrenceelven, De store sjøer og Mississippielven, og de engelske omkring Hudsonbukta og langs atlanterhavskysten. Selv om oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.
Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600-tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet, men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.
Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom Kongeriket Storbritannia og Frankrike. Etter Québec bys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til Kongeriket Storbritannia, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.
De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok Kongeriket Storbritannia Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.
Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs De store sjøer.
Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev Storbritannia og Irland å forene de to koloniene og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenede koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet, men forble en del av det britiske imperium.
=== Et land blir født ===
Storbritannias nordamerikanske kolonier – Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland – vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell annektering. 1. juli 1867 ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forent ved British North America Act og ble til Dominion of Canada.
Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).
=== Utvidelse vestover ===
Straks etter konføderasjonen ble Canada utvidet mot nordvest. Canada kjøpte Rupert's Land, et område som strakte seg sør og vest i tusenvis av kilometer fra Hudsonbukta, av Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige området av kong Karl II i 1670.
Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869 ledet Louis Riel et Métis-opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres landrettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870, og en ny provins, Manitoba, ble opprettet av en del av Rupert's Land.
Britisk Columbia, som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jernbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territoriet Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser opprettet av Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, mens resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland var en egen dominion i Det britiske samveldet fra 1907 inntil det ble Canadas tiende provins i 1949.
Etableringen av nye provinser falt sammen med en økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913, da 400 000 mennesker kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri- og jordbruksmakt.
=== En nasjon modnes ===
Canadas betydelige rolle under første verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra Storbritannia, i Folkeforbundet etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende, og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra Storbritannia bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.
I Canada som andre steder føltes depresjonen fra 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid, og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen, og etter krigen fremstod landet som den fjerde største industrimakt.
Newfoundland-dominionen gikk inn i føderasjonen i 1949.
Siden andre verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale programmer som barnetrygd, alderspensjon, allmenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og god livskvalitet.
Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjonsmønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra De britiske øyer eller Øst-Europa. Siden 1945 har stadig flere søreuropeere, asiater, søramerikanere og folk fra De karibiske øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.
Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land), G7-gruppen av industrialiserte land og NATO.
=== Ny føderasjon i emning ===
I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Utbredt misnøye blant de fransktalende quebecerne resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.
I 1982 kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendringer ble omdannet til Constitution Acts, 1867–1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.
Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake-avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown-avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning den 26. oktober 1992.
Senere, den 2. februar 1996, vedtok det kanadiske parlament et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet den 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.
Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svært variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne vært Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.
== Politikk og administrasjon ==
Canada er et konstitusjonelt monarki med et politisk system basert på parlamentarisme. Landet har lange demokratiske tradisjoner og er en forbundsstat der provinsene har stort indre selvstyre.
=== Statsoverhode og regjering ===
Canadas statsoverhode er kong Charles III, som også er overhode for Storbritannia og en rekke andre tidligere britiske kolonier rundt om i verden. Den kanadiske monarken har stort sett seremonielle oppgaver og utpeker en generalguvernør på føderalt nivå og flere viseguvernører på provinsnivå som står for det praktiske rundt de seremonielle oppgavene.
Den utøvende makten ledes av en folkevalgt statsminister, som er Canadas regjeringssjef. Statsministeren kommer vanligvis fra partiet som har flertallet i Underhuset, og både statsministeren og regjeringsmedlemmene er vanligvis valgt inn i Underhuset. Fra 2006 til 2015 var Stephen Harper fra Canadas konservative parti statsminister. Det liberale parti fikk flertall i parlamentsvalget i 2015 og 4. november 2015 overtok Justin Trudeau statsministerposten.
=== Parlamentet ===
Det kanadiske parlamentet har to kamre; et valgt underhus (engelsk: «House of Commons», fransk: «Chambre des communes») og et Senat hvor medlemmene blir utpekt. Medlemmene i underhuset velges i flertallsvalg i enkeltmannkretser. Det er den sittende regjeringen som har ansvaret for å skrive ut valg, noe som må gjøres senest fem år etter forrige valg. Det kan også skrives ut nyvalg hvis regjeringen mener den ikke har det nødvendige parlamentariske grunnlaget for å fortsette.
=== Administrativ inndeling ===
Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. Tidligere statsminister i Canada Paul Martin uttalte i 2006 at han ønsket at territoriene på lengre sikt skulle få status som provins.
Canadas ti provinser (hovedstad i parentes):
Alberta (Edmonton)
Britisk Columbia (Victoria)
Manitoba (Winnipeg)
New Brunswick (Fredericton)
Newfoundland og Labrador (St. John's)
Nova Scotia (Halifax)
Ontario (Toronto)
Prince Edward Island (Charlottetown)
Quebec (Ville de Québec)
Saskatchewan (Regina)Canada har tre territorier:
Yukon (Whitehorse)
Nordvestterritoriene (Yellowknife)
Nunavut (Iqaluit)
=== Nasjonalsymboler ===
Canadas nasjonalsymboler har sin bakgrunn i naturen, historiske og First Nations-kilder. Bruken av lønneblad som Canadas symbol dateres tilbake til det tidlige 18. århundret. Lønnebladet finnes på Canadas nåværende og tidligere flagg, den canadiske penny-mynten og i Canadas riksvåpen. Andre viktige symboler er beveren, kanadagåsa, islommen, kronen, RCMP (Canadas ridende politi) og mer nylig totempålen og inukchuk.
== Næringsliv ==
Canada er en av verdens rikeste nasjoner, og hadde i 2011 et BNP på omtrent 1,75 billioner amerikanske dollar, og dermed en meget høy inntekt per innbygger. Landet er et medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og G8, og er en av verdens topp ti handelsnasjoner. Canada har en blandet økonomi, og er rangert over USA og de fleste vesteuropeiske land på Heritage Foundations indeks over økonomisk frihet. De største utenlandske importørene av kanadiske varer er USA, Storbritannia og Japan.I det siste århundret har veksten innen Canadas industri, bergverk, og tjenesteytende sektorer forvandlet nasjonen fra en hovedsakelig rural økonomi til en avansert, urbanisert og industriell økonomi. Som mange andre vestlige nasjoner er den kanadiske økonomien dominert av servicesektoren, som sysselsetter om lag ¾ av landets arbeidsstyrke. Canada skiller seg imidlertid fra andre utviklede land i det at betydningen av primærnæringene er større, tømmer- og petroleumsindustrien er to av de mest fremtredende elementene.Canada er blant de få utviklede nasjonene som er nettoeksportører av energi. På østkysten av Canada ligger det enorme mengder av naturgass under havbunnen, og Alberta har også store olje- og gassressurser. Det store Athabasca Tjæresand-området gir Canada verdens nest største påviste oljereserver etter Saudi-Arabia Canada er i tillegg en av verdens største leverandører av landbruksprodukter, den kanadiske prærien er en av de viktigste globale produsenter av hvete, raps, og andre kornsorter. Canada er verdens største eksportør av lønnesirup. Canada er den største produsenten av sink og uran i verden, og er også en ledende eksportør av mange andre naturressurser, som for eksempel gull, nikkel, aluminium og bly. Mange byer i Nord-Canada, der jordbruk er vanskelig, er bærekraftig på grunn av nærliggende gruver eller større tømmerforekomster. Canada har også en betydelig produksjonssektor sentrert i det sørlige Ontario og Quebec, med biler og luftfart som særlig viktige næringer.
Canadas økonomiske integrasjon med USA har økt betydelig siden andre verdenskrig. En rekke næringsspesifikke avtaler sørget for dette fram til en frihandelsavtale mellom landene i 1988 eliminert toll og avgifter mellom de to landene. I 1994 ble frihandelssonen utvidet til å inkludere Mexico gjennom North American Free Trade Agreement (NAFTA). På midten av 1990-tallet begynte Canada, under ledelse av Jean Chrétien, å vise til årlige budsjettoverskudd, og har siden jevnt betalt ned den nasjonale gjelden.I 2008 importerte Canada varer til en verdi på over $ 442 900 000 000, hvorav $ 280 800 000 000 stammet fra USA, $ 11,7 milliarder fra Japan, og $ 11,3 milliarder fra Storbritannia. Landets handelsunderskudd utgjorde i 2009 4,8 milliarder kanadiske dollar, sammenlignet med et overskudd på 46,9 milliarder i 2008.Finanskrisen i 2008 forårsaket en større resesjon, noe som førte til økende arbeidsledighet i Canada Per oktober 2009 var Canadas nasjonale ledighet på 8,6 prosent. Ledighetsratene lokalt varierte fra 5,8 prosent i Manitoba til en topp på 17 prosent i Newfoundland og Labrador Mellom oktober 2008 og oktober 2010 mistet det kanadiske arbeidsmarkedet 162 000 årsverk og totalt 224 000 faste arbeidsplasser. Canadas nasjonale gjeld er anslått til totalt $ 566 700 000 000 for regnskapsåret 2010–2011, opp fra $ 463 700 000 000 i 2008–2009. Canadas netto utenlandsgjeld økte med $ 41 milliarder til $ 194 000 000 000 i første kvartal 2010.
=== Vitenskap og teknologi ===
Canada er en industrialisert nasjon, med en av verdens mest utviklete vitenskaps- og teknologisektorer. I 2011 ble nesten 1,88 % av Canadas BNP allokert til forskning og utvikling. Landet har produsert ti nobelprisvinnere i fysikk, kjemi og medisin, og er hjem til en rekke ledende globale teknologiselskaper, for eksempel smarttelefonprodusenten Research In Motion som står bak BlackBerry. Canada rangerer på tolvteplass i verden på listen over internettbrukere i prosentandel av befolkningen, med 28 millioner brukere (tilsvarende 84,3 % av den totale befolkningen).Canadian Space Agency driver et av verdens mest aktive romprogrammer, og Canada deltar også på den internasjonale romstasjonen ISS. De er pionerer innen romrobotikk, etter å ha bygget Canadarm, Canadarm2 og Dextre robotmanipulatorer. Siden 1960 har Canadas romfartsindustri designet og bygget 10 satellitter. Canada har også produsert en vellykket og mye brukt sonderakett, Black Brant-raketten. Over 1000 Black Brants har blitt skutt opp siden raketten ble introdusert i 1961.
== Kultur ==
Canadisk kultur har gjennom historien blitt påvirket av britisk, fransk og urfolkenes kultur og tradisjoner. Den har også blitt påvirket av amerikansk kultur, både fordi USA ligger nær Canada og grunnet migrasjon mellom disse landene. Amerikanske media og underholdning er populære, om ikke dominerende, i den engelskspråklige delen av Canada. Samtidig kan det også diskuteres hvorvidt canadiske kulturelle produkter og underholdning er populære i USA og resten av verden. Mye kultur blir merket samlet som «nordamerikansk» eller «global».
Føderale regjeringsprogrammer, lover og institusjoner finnes for å støtte og opprettholde canadisk kultur og kulturskaping, slik som for eksempel Canadian Broadcasting Corporation (CBC), National Film Board of Canada (NFB) og Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC).Canada er et geografisk stort og etnisk blandet land. Canadisk kultur har også blitt veldig påvirket av immigranter fra hele verden. Mange canadiere setter pris på det flerkulturelle samfunnet og ser på canadisk kultur som multikulturell. Den flerkulturelle arven blir definert i Section 27 of the Canadian Charter of Rights and Freedoms.
=== Verdensarven ===
Verdensarven i Canada:
L'Anse aux Meadows nasjonal historisk plass
Nahanni nasjonalpark
Dinosaur provinspark
Kluane / Wrangell – St Elias / Glacier Bay / Tatshenshini–Alsek nasjonalparker og verneområder (hvor to er i USA)
Head-Smashed-In Buffalo Jump
SGang Gwaay
Wood Buffalo nasjonalpark
Kanadisk Rocky Mountain parkene
Old Québec historisk distrikt
Gros Morne nasjonalpark
Old Town Lunenburg
WatertonGlacier internasjonale fredspark
Miguasha nasjonalpark
Rideau CanalJoggins Fossil Cliffs
Landskapet ved Grand Pré
Red Bay baskiske hvalfangststasjoner
Mistaken Point
Pimachiowin Aki
Writing-on-Stone / Áísínai’pi
=== Idrett ===
Canadas offisielle nasjonalidretter er ishockey om vinteren og lacrosse om sommeren. Ishockey er også den mest populære sporten i landet. Canadas sju største storbyområder – Toronto, Montreal, Vancouver, Ottawa, Calgary, Edmonton og Winnipeg – har rett til plass i National Hockey League / Ligue Nationale de Hockey (NHL), og det er flere canadiske spillere i ligaen enn fra alle andre land til sammen. Etter hockey og lacrosse er andre populære idretter curling og Amerikansk fotball. Sistnevnte spilles også profesjonelt i Canadian Football League (CFL). Golf, baseball, ski, fotball og basketball blir spilt mye av ungdom og på amatørnivå, men profesjonelle ligaer er ikke utbredt. Ett basketballag, Toronto Raptors, spiller i NBA.
Flere høyt profilerte internasjonale idrettsarrangementer har funnet sted i Canada, inkludert Sommer-OL 1976, Vinter-OL 1988 og U20-VM i herrefotball 2007. Vinter-OL 2010 og de Paralympiske leker ble avholdt i Vancouver, Canada. Canada vant 14 gullmedaljer på hjemmebane, blant annet i curling og ishockey i OL.
== Se også ==
Liste over land med store petroleumsreserver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr-CA) Offisielt nettsted
(en) Canada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Canada – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Government of Canada – Gouvernement du Canada
(no) Statistikk og andre data om Canada i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Canada | Glacier nasjonalpark ligger i den canadiske provinsen Britisk Columbia. Den dekker en stor del av Columbia-fjellene. | 194,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Ernst Bach (1722–1777) var en tysk komponist av musikerfamilien Bach. | 194,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jasper_nasjonalpark | 2023-02-04 | Jasper nasjonalpark | ['Kategori:117°V', 'Kategori:1907 i Canada', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Albertas geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Nasjonalparker i Canada', 'Kategori:Rocky Mountains', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-07', 'Kategori:Verdensarven i Canada', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1907'] | Jasper nasjonalpark er en nasjonalpark i provinsen Alberta i Canada, opprettet i 1907.
I 1984 ble Jasper nasjonalpark tatt inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
| Jasper nasjonalpark er en nasjonalpark i provinsen Alberta i Canada, opprettet i 1907.
I 1984 ble Jasper nasjonalpark tatt inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Jasper National Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jasper National Park – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Jasper nasjonalpark er en nasjonalpark i provinsen Alberta i Canada, opprettet i 1907. | 194,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stevie_Wonder | 2023-02-04 | Stevie Wonder | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Keyboardister fra USA', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Musikere tilknyttet Motown Records', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Personer fra Saginaw', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Stevland Hardaway Morris (født Stevland Hardaway Judkins, 13. mai 1950 i Saginaw, Michigan), bedre kjent som Stevie Wonder, er en amerikansk låtskriver, sanger, pianist og harmonikaspiller. Han ble først kjent under artistnavnet Little Stevie Wonder i 1962.
Stevie Wonder er kjent for sanger som blant andre «I Just Called to Say I Love You» (som også vant Oscar for beste sang), «I Wish», «You Are the Sunshine of My Life», «As», «Sir Duke» og «Isn't She Lovely».
| Stevland Hardaway Morris (født Stevland Hardaway Judkins, 13. mai 1950 i Saginaw, Michigan), bedre kjent som Stevie Wonder, er en amerikansk låtskriver, sanger, pianist og harmonikaspiller. Han ble først kjent under artistnavnet Little Stevie Wonder i 1962.
Stevie Wonder er kjent for sanger som blant andre «I Just Called to Say I Love You» (som også vant Oscar for beste sang), «I Wish», «You Are the Sunshine of My Life», «As», «Sir Duke» og «Isn't She Lovely».
== Liv og karriere ==
Da Wonder lå i kuvøse på grunn av tidlig fødsel fikk han trolig for mye oksygen og mistet synet. Allerede da Wonder var i sjuårsalderen begynte han å spille piano, trommer og munnspill. I 1961 signerte han en tiårsplatekontrakt med Tamla Motown. Det var da at moren hans skiftet hans etternavn til Morris. Da han var tolv kom den første plateutgivelsen.
Med sitt jazzede Toots Thielemans-aktige harmonikaspill (kromatisk) har Wonder også spilt på en del av Herbie Hancocks jazz-utgivelser. Han bidro til å plassere synthesizeren i popmusikkens sentrum. Wonder har vært gjest på innspillinger med Busta Rhymes, Sting, Barbra Streisand, Paul McCartney, Frank Sinatra, The Beach Boys, Eurythmics, Snoop Dogg, Babyface samt flere andre.
Per 2018 hadde Stevie Wonder mottatt 25 amerikanske Grammy-priser. I 1989 ble han innvotert i Rock and Roll Hall of Fame. Han har fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1994 og i 1999 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Wonder har i alt ti førsteplasser på de amerikanske hitlistene og har hatt mer enn 30 hits på topp ti-listen. Wonder hadde per 2018 9 barn.I august 1980 spilte Stevie Wonder i Drammenshallen. 20. september 2008 spilte han i Vikingskipet på Hamar. Søndag 18. juli 2010 var Stevie Wonder i Bergen hvor han holdt sin tredje konsert i Norge i 2010. Sommeren 2014 besøkte han Kongsberg Jazzfestival, på deres 50-årsjubileum.
== Inspirasjonskilde ==
Wonder har vært en stor inspirator for atskillige musikere og mange av hans sanger er blitt innspilt av andre sangere som blant annet «Pastime Paradise» som i Coolios versjon het «Gangsta's Paradise», «As» av George Michael og «I Wish» som Will Smith brukte til filmen Wild Wild West. Blant de artistene som oppgir Wonder som én av de viktigste inspirasjonskildene kan Michael Jackson, Alicia Keys, Maria Carey, George Michael, Sting, Justin Timberlake, Kanye West samt Red Hot Chili Peppers nevnes.
== Diskografi ==
Album (studio, live og soundtrack album)
1962 The Jazz Soul of Little Stevie Wonder
1962 Tribute to Uncle Ray
1963 Recorded Live: The 12 Year Old Genius (live)
1963 With A Song in My Heart
1964 Stevie at the Beach
1966 Up-Tight
1966 Down to Earth
1967 I Was Made to Love Her
1968 Eivets Rednow
1968 For Once in My Life
1969 My Cherie Amour
1970 Signed, Sealed, and Delivered
1970 Stevie Wonder Live (live)
1970 Live at the Talk of the Town (live)
1971 Where I'm Coming From
1972 Music of My Mind
1972 Talking Book
1973 Innervisions
1974 Fulfillingness' First Finale
1976 Songs in the Key of Life
1979 The Secret Life Of Plants
1979 Stevie Wonder's Journey Through "The Secret Life of Plants" (soundtrack)
1980 Hotter than July
1984 The Woman in Red (soundtrack)
1985 In Square Circle
1987 Characters
1991 Jungle Fever (soundtrack)
1995 Conversation Peace
1995 Natural Wonder (live)
2005 A Time to LoveSamlingsalbum
1968 Greatest Hits
1971 Greatest Hits Volume 2
1973 Uptight (Everything's Alright)
1977 Looking Back
1982 Stevie Wonder's Original Musiquarium I
1984 Love Songs: 16 Classic Hits
1985 Love Songs: 20 Classic Hits
1996 Song Review: A Greatest Hits Collection
1999 The Ballad Collection
1999 At the Close of a Century
2002 The Definitive Collection
2003 Conception
2004 The Best of Stevie Wonder: 20th Century Masters The Christmas Collection
2005 20th Century Masters – The Millennium Collection: The Best of Stevie Wonder
2005 The Complete Stevie Wonder
2007 Number Ones
2016 Fantastic Music for Christmas (All the Greatest Tracks)
2016 The Best of Christmas (Fantastic Relaxing Songs)Singler (utvalg)
Topp 50 på Billboard Hot 1001962–1969
1963 «Fingertips - Part 2» / «Part 1» (#1)
1963 «Workout Stevie, Workout» / «Monkey Talk» (#33)
1964 «Hey Harmonica Man» / «This Little Girl» (#29)
1965 «Uptight (Everything's Alright)» / «Purple Rain Drops» (#3)
1966 «Nothing's Too Good for My Baby» / «With a Child's Heart» (#20)
1966 «Blowin’ in the Wind» / «Ain't That Asking for Trouble» (#9)
1966 «A Place in the Sun» / «Sylvia» (#9)
1966 «Someday at Christmas» / «The Miracle of Christmas» (#24)
1967 «Travlin' Man» / «Hey Love» (#32)
1967 «I Was Made to Love Her» / «Hold Me» (#2)
1967 «I'm Wondering» / «Every Time I See You I Go Wild» (#12)
1968 «Shoo-Be-Doo-Be-Doo-Da-Day» / «Why Don't You Lead Me to Love» (#9)
1968 «You Met Your Match» / «My Girl» (#35)
1968 «For Once in My Life» / «Angie Girl» (#2)
1969 «I Don't Know Why» / «My Cherie Amour» (#39)
1969 «My Cherie Amour» / «I Don't Know Why» (#4)
1969 «Yester-Me, Yester-You, Yesterday» / «I'd Be a Fool Right Now» (#7)1970–1979
1970 «Never Had a Dream Come True» / «Somebody Knows, Somebody Cares» (#26)
1970 «Signed, Sealed, Delivered I'm Yours» / «I'm More Than Happy (I'm Satisfied)» (#3)
1970 «Heaven Help Us All» / «I Gotta Have a Song» (#9)
1971 «We Can Work It Out» (#13)
1971 «If You Really Love Me» / «Think of Me as Your Soldier» (#8)
1972 «Superwoman (Where Were You When I Needed You)» / «I Love Every Little Thing About You» (#33)
1972 «Superstition» / «You Got It Bad Girl» (#1)
1973 «You Are the Sunshine of My Life» / «Tuesday Heartbreak» (#1)
1973 «Higher Ground» / «Too High» (#4)
1973 «Living for the City» / «Visions» (#8)
1974 «Don't You Worry 'bout a Thing» / «All in Love Is Fair» (#16)
1974 «You Haven't Done Nothin'» / «Big Brother» (#1)
1974 «Boogie On Reggae Woman» / «Seems So Long» (#3)
1976 «I Wish» / «You and I» (#1)
1977 «Sir Duke» / «He's Misstra Know-It-All» (#1)
1979 «Send One Your Love» / «Send One Your Love (instrumental)» (#4)1980–1989
1980 «"Master Blaster (Jammin')» / «"Master Blaster" (Dub)» (#5)
1980 «I Ain't Gonna Stand for It» / «Knocks Me Off My Feet» (#11)
1982 «That Girl» / «All I Do» (#4)
1982 «Do I Do» / «Rocket Love» (#13)
1983 «Used to Be» (med Charlene) / «I Want to Come Back as a Song» (#46)
1984 «I Just Called to Say I Love You» / «Instrumental versjon av A-siden» (#1)
1984 «Love Light in Flight» / It's More Than You (instrumental) (#17)
1985 «Part-Time Lover» / «Instrumental versjon av A-siden» (#1)
1985 «Go Home» / «Instrumental versjon av A-siden» (#10)
1985 «Overjoyed» / «Instrumental versjon av A-siden» (#24)
1987 «Skeletons» / «Instrumental versjon av A-siden» (#19)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stevie Wonder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stevie Wonder – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stevie Wonder på Internet Movie Database
(en) Stevie Wonder hos The Movie Database
(en) Stevie Wonder hos Internet Broadway Database
(en) Stevie Wonder på Apple Music
(en) Stevie Wonder på Discogs
(en) Stevie Wonder på Discogs
(en) Stevie Wonder på Discogs
(en) Stevie Wonder på Discogs
(en) Stevie Wonder på MusicBrainz
(en) Stevie Wonder på MusicBrainz
(en) Stevie Wonder på MusicBrainz
(en) Stevie Wonder på SoundCloud
(en) Stevie Wonder på Spotify
Stevie Wonder på Twitter
Stevie Wonder på Facebook
Stevie Wonder på YouTube
Stevie Wonder på Myspace | | død = | 194,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABEiksund%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Eiksund» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjord1-ferger', 'Kategori:MRF-skip', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Møre og Romsdal', 'Kategori:Skip bygget ved Vaagland Båtbyggeri', 'Kategori:Skip fra 1970'] | MF «Radøy»,MF «Eiksund», MV «Atlantic Pioneer» nå `Hæhre IV` ingår i Norsea Groups base til baseløsning og betjener ruten «Vestbase-Husøy-Kristvik».
Ankom fosen gjenvinning desember 2021 for hugging.
| MF «Radøy»,MF «Eiksund», MV «Atlantic Pioneer» nå `Hæhre IV` ingår i Norsea Groups base til baseløsning og betjener ruten «Vestbase-Husøy-Kristvik».
Ankom fosen gjenvinning desember 2021 for hugging.
== Historie ==
MF «Eiksund» ble bygd som MF «Radøy» på Hjørungavåg Mek. i 1970 og ble levert til BNR, Bergen. Den ble da satt inn på de fleste forbindelsene til BNR.
I 1986 kjøpte MRF «Radøy» og døpte den om til «Eiksund» og overlevert 16. mai 1986 i Radøy. 20. mai 1986 ble «Eiksund» innsatt på forbindelsen Eiksund-Rjånes, samme år erstattet av MF «Solnør» på ruta Eiksund-Rjånes, etter det ble den satt inn på Årvik-Koparnes-Syvdsnes.
I 1993 ble den satt inn på Eidsdal–Linge, der gikk den fram til 2008, da ble den lagt i opplag i Valldal.
I 2005 ble den overført fra MRF til Fjord1 MRF. I januar ble den satt inn på Molde-Sekken der den erstattet MF «Edøy», der gikk den fram til MF «Linge» tok over.
31. januar 2008 ble den satt i rute på Hjørundfjorden og avløste MF «Nørvøy» som gikk til Hjørungavåg for opplag.
Ombyggingen som fant sted i 2008-2010 var et pionerprosjekt av et samarbeid mellom Fjord 1, Inpower og Brunvoll tilførte MF «Eiksund» et nytt framdriftssystem for skip. Som det første fartøyet i verden fikk ferga periferidrevne azimuth-thrustere og drift via elektrisk aksling.
1.juni kl. 16.10 2011 ble MF Eiksund satt inn i sambandet Arasvika-Hennset som erstatning for ferga MF Driva. Eiksund vil beholde en kapasitet på 28 personbilenheter (PBE).9. september 2011 grunnstøtte MF Eiksund på skjæret kalt "Storklubbå" ved Hennset fergekai. Ingen ble skadd. Det ble konstatert et mindre hull i skroget og en del bulker. Ferga ble slept til Vaagland Båtbyggeri i Skålvikfjorden for utbedring.
I januar 2013 fikk MF Eiksund problemer med en oljekjøler og kunne ikke erstattes av MF Driva som lå innefrosset på Klevset i Halsa.September 2014. Eiksund er solgt til Atlantic Ship Management A/S. MF Eiksund ble døpt om til MS «Atlantic Pioneer»" og ingår i Norsea Group A/S sin base til base satsing.2014 -2015 MF Eiksund betjener fortsatt sambandet Arasvika - Hennset ifølge Fjord 1s rutetabell, men dette må være en feil. I 2018 Ble ferja solgt til Hæhre Entreprenør og omdøpt HÆHRE IV, og er i daglig bruk som anleggsferje i Rødøy Kommune, hvor hun frakter anleggsmaskiner til kraftverket SMISTO
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eiksund (ship, 1970) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 7026948 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Eiksund» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | Ålesund | 194,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_F%C3%B8rermesterskapet_i_Formel_1 | 2023-02-04 | Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-lister', 'Kategori:Konkurransevinnere'] | Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
| Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
== Sortert etter sesong ==
=== Noter til tabellen ===
* Indikerer at konstruktøren også vant konstruktørmesterskapet (avholdt siden 1958).
== Sortert etter fører ==
== Sortert etter nasjonalitet ==
== Sortert etter konstruktør ==
(Konstruktører i uthevet skrift kjører fortsatt aktivt idag)
== Sortert etter dekkprodusent ==
== Se også ==
Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1 | Formel 1-sesongen 1984 var den 35. sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. | 194,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Necrosis | 2023-02-04 | Necrosis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Cadaver-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004'] | Necrosis er det fjerde studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2004.
| Necrosis er det fjerde studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2004.
== Sporliste ==
«Necro As Fuck» (3:24)
«Decomposed Metal Skin» (3:22)
«Evil Is Done» (5:00)
«Odium» (4:32)
«Awakening» (3:53)
«GoatFather» (3:43)
«Unholy Death» (2:47)
«The Etching Cleanser» (3:38)
«Heartworm» (4:33)
== Artister ==
Ole Jørgen «Apollyon» Moe – vokal, bass
Anders «Neddo» Odden – gitar
Lasse «Balvaz» Johansen – gitar
Carl-Michael «Czral» Eide – trommer
== Kilder ==
Necrosis hos Encyclopaedia Metallum
== Eksterne lenker ==
(en) Necrosis på Discogs
(en) Necrosis på MusicBrainz | Lenke | 194,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1991 | 2023-02-04 | NHL Entry Draft 1991 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Buffalo', 'Kategori:Ishockey i 1991', 'Kategori:NHL Entry Draft', 'Kategori:Sport i New York (delstat)', 'Kategori:Sport i USA i 1991'] | NHL Entry Draft 1991 ble holdt den 22. juni i Memorial Auditorium i Buffalo, New York. Totalt ble 264 spillere draftet.
| NHL Entry Draft 1991 ble holdt den 22. juni i Memorial Auditorium i Buffalo, New York. Totalt ble 264 spillere draftet.
== Rundene ==
=== Runde 2 ===
23. Ray Whitney – San Jose Sharks
24. Rene Corbet – Quebec Nordiques
25. Eric Lavigne – Washington Capitals
26. Zigmund Palffy – New York Islanders
27. Steve Staios – St. Louis Blues
28. Jim Campbell – Montreal Canadiens
29. Jassen Cullimore – Vancouver Canucks
30. Sandis Ozolinsh – San Jose Sharks
31. Martin Hamrlik – Hartford Whalers
32. Jamie Pushor – Detroit Red Wings
33. Donevan Hextall – New Jersey Devils
34. Andrew Verner – Edmonton Oilers
35. Jason Dawe – Buffalo Sabres
36. Jeff Nelson – Washington Capitals
37. Darcy Werenka – New York Rangers
38. Rusty Fitzgerald – Pittsburgh Penguins
39. Dave Cameron – Los Angeles Kings
40. Jozef Stumpel – Boston Bruins
41. Francois Groleau – Calgary Flames
42. Guy Leveque – Los Angeles Kings
43. Craig Darby – Montreal Canadiens
44. Jamie Matthews – Chicago Blackhawks
=== Runde 3 ===
45. Dody Wood – San Jose Sharks
46. Rich Brennan – Quebec Nordiques
47. Yanic Perreault – Toronto Maple Leafs
48. Jamie McLennan – New York Islanders
49. Dmitri Filimonov – Winnipeg Jets
50. Yanick Dupre – Philadelphia Flyers
51. Sean Pronger – Vancouver Canucks
52. Sandy McCarthy – Calgary Flames
53. Todd Hall – Hartford Whalers
54. Chris Osgood – Detroit Red Wings
55. Fredrik Lindquist – New Jersey Devils
56. George Breen – Edmonton Oilers
57. Jason Young – Buffalo Sabres
58. Steve Konowalchuk – Washington Capitals
59. Michael Nylander – Hartford Whalers
60. Shane Peacock – Pittsburgh Penguins
61. Yves Sarault – Montreal Canadiens
62. Marcel Cousineau – Boston Bruins
63. Brian Caruso – Calgary Flames
64. Kyle Reeves – St. Louis Blues
65. Nathan LaFayette – St. Louis Blues
66. Bobby House – Chicago Blackhawks
=== Runde 4 ===
67. Kerry Toporowski – San Jose Sharks
68. Dave Karpa – Quebec Nordiques
69. Terry Chitaroni – Toronto Maple Leafs
70. Milan Hnilicka – New York Islanders
71. Igor Kravchuk – Chicago Blackhawks
72. Peter Ambroziak – Buffalo Sabres
73. Vladimir Vujtek – Montreal Canadiens
74. Mike Torchia – Minnesota North Stars
75. Jim Storm – Hartford Whalers
76. Mike Knuble – Detroit Red Wings
77. Brad Willner – New Jersey Devils
78. Mario Nobili – Edmonton Oilers
79. Keith Redmond – Los Angeles Kings
80. Justin Morrison – Washington Capitals
81. Alexei Zhitnik – Los Angeles Kings
82. Joe Tamminen – Pittsburgh Penguins
83. Sylvain LaPointe – Montreal Canadiens
84. Brad Tiley – Boston Bruins
85. Steve Magnusson – Calgary Flames
86. Aris Brimanis – Philadelphia Flyers
87. Grayden Reid – St. Louis Blues
88. Chris Boyer – Pittsburgh Penguins
=== Runde 5 ===
89. Dan Ryder – San Jose Sharks
90. Patrick Labrecque – Quebec Nordiques
91. Juha Ylonen – Winnipeg Jets
92. Steve Junker – New York Islanders
93. Ryan Haggerty – Edmonton Oilers
94. Yanick Degrace – Philadelphia Flyers
95. Dan Kesa – Vancouver Canucks
96. Corey Machanic – New York Rangers
97. Mike Kennedy – Minnesota North Stars
98. Dmitri Motkov – Detroit Red Wings
99. Yan Kaminsky – Winnipeg Jets
100. Brad Layzell – Montreal Canadiens
101. Steve Shields – Buffalo Sabres
102. Alexei Kudashov – Toronto Maple Leafs
103. Bill Lindsay – Quebec Nordiques
104. Rob Melanson – Pittsburgh Penguins
105. Tony Prpic – Montreal Canadiens
106. Mariusz Czerkawski – Boston Bruins
107. Jerome Butler -Calgary Flames
108. Pauli Jaks – Los Angeles Kings
109. Jeff Callinan – St. Louis Blues
110. Maco Balkovec – Chicago Blackhawks
=== Runde 6 ===
111. Fredrik Nilsson – San Jose Sharks
112. Kevin St. Jacques – Chicago Blackhawks
113. Jeff Perry – Toronto Maple Leafs
114. Rob Valicevic – New York Islanders
115. Jeff Sebastian – Winnipeg Jets
116. Clayton Norris – Philadelphia Flyers
117. Evgeny Namestnikov – Vancouver Canucks
118. Mark Lawrence – Minnesota North Stars
119. Mike Harding – Hartford Whalers
120. Alexander Kuzminski – Toronto Maple Leafs
121. Curtis Regnier – New Jersey Devils
122. Dmitri Yushkevich – Philadelphia Flyers
123. Sean O'Donnell – Buffalo Sabres
124. Brian Holzinger – Buffalo Sabres
125. Fredrik Jax – New York Rangers
126. Brian Clifford – Pittsburgh Penguins
127. Oleg Petrov – Montreal Canadiens
128. Barry Young – New York Rangers
129. Bobby Marshall – Calgary Flames
130. Brett Seguin – Los Angeles Kings
131. Bruce Gardiner – St. Louis Blues
132. Jacques Auger – Chicago Blackhawks
=== Runde 7 ===
133. Jaroslav Otevřel – San Jose Sharks
134. Mikael Johansson – Quebec Nordiques
135. Martin Prochazka – Toronto Maple Leafs
136. Andreas Johansson – New York Islanders
137. Geoff Finch – Minnesota North Stars
138. Andrei Lomakin – Philadelphia Flyers
139. Brent Thurston – Vancouver Canucks
140. Matt Hoffman – Calgary Flames
141. Brian Mueller – Hartford Whalers
142. Sean Muswagon – Detroit Red Wings
143. Dave Craievich – New Jersey Devils
144. David Oliver – Edmonton Oilers
145. Chris Snell – Buffalo Sabres
146. Dave Morissette – Washington Capitals
147. John Rushin – New York Rangers
148. Ed Patterson – Pittsburgh Penguins
149. Brady Kramer – Montreal Canadiens
150. Gary Golczewski – Boston Bruins
151. Kelly Harper – Calgary Flames
152. Kelly Fairchild – Los Angeles Kings
153. Terry Hollinger – St. Louis Blues
154. Scott Kirton – Chicago Blackhawks
=== Runde 8 ===
155. Dean Grillo – San Jose Sharks
156. Janne Laukkanen – Quebec Nordiques
157. Aaron Asp – Quebec Nordiques
158. Todd Sparks – New York Islanders
159. Jeff Ricciardi – Winnipeg Jets
160. Dmitri Mironov – Toronto Maple Leafs
161. Eric Johnson – Vancouver Canucks
162. Jiri Kuntos – Buffalo Sabres
163. Steven Yule – Hartford Whalers
164. Robb McIntyre – Toronto Maple Leafs
165. Paul Wolanski – New Jersey Devils
166. Gary Kitching – Edmonton Oilers
167. Tomas Kucharcik – Toronto Maple Leafs
168. Rick Corriveau – Washington Capitals
169. Corey Hirsch – New York Rangers
170. Peter McLaughlin – Pittsburgh Penguins
171. Brian Savage – Montreal Canadiens
172. Jay Moser – Boston Bruins
173. David St. Pierre – Calgary Flames
174. Michael Burkett – Minnesota North Stars
175. Chris Kenady – St. Louis Blues
176. Roch Belley – Chicago Blackhawks
=== Runde 9 ===
177. Corwin Saurdiff – San Jose Sharks
178. Adam Bartell – Quebec Nordiques
179. Guy Lehoux – Toronto Maple Leafs
180. John Johnson – New York Islanders
181. Sean Gauthier – Winnipeg Jets
182. Jim Bode – Philadelphia Flyers
183. David Neilson – Vancouver Canucks
184. Derek Herlofsky – Minnesota North Stars
185. Chris Belanger – Hartford Whalers
186. Jim Bermingham – Detroit Red Wings
187. Dan Reimann – New Jersey Devils
188. Brent Brekke – Quebec Nordiques
189. Tony Iob – Buffalo Sabres
190. Trevor Duhaime – Washington Capitals
191. Vyacheslav Uvayev – New York Rangers
192. Jeff Lembke – Pittsburgh Penguins
193. Scott Fraser – Montreal Canadiens
194. Dan Hodge – Boston Bruins
195. David Struch – Calgary Flames
196. Craig Brown – Los Angeles Kings
197. Jed Fiebelkorn – St. Louis Blues
198. Scott MacDonald – Chicago Blackhawks
=== Runde 10 ===
199. Dale Craigwell -San Jose Sharks
200. Paul Koch – Quebec Nordiques
201. Gary Miller – Toronto Maple Leafs
202. Rob Canavan – New York Islanders
203. Igor Ulanov – Winnipeg Jets
204. Josh Bartell – Philadelphia Flyers
205. Brad Barton – Vancouver Canucks
206. Tom Nemeth – Minnesota North Stars
207. Jason Currie – Hartford Whalers
208. Jason Firth – Detroit Red Wings
209. Rob Leask – Washington Capitals
210. Vegar Barlie – Edmonton Oilers
211. Spencer Meany – Buffalo Sabres
212. Carl LeBlanc – Washington Capitals
213. Jamie Ram – New York Rangers
214. Chris Tok – Pittsburgh Penguins
215. Greg MacEachern – Montreal Canadiens
216. Steve Norton – Boston Bruins
217. Sergei Zolotov – Calgary Flames
218. Mattias Olsson – Los Angeles Kings
219. Chris MacKenzie – St. Louis Blues
220. Alexander Andrijevski – Chicago Blackhawks
=== Runde 11 ===
221. Aaron Kriss – San Jose Sharks
222. Doug Friedman – Quebec Nordiques
223. Jonathan Kelley – Toronto Maple Leafs
224. Markus Thuresson – New York Islanders
225. Jason Jennings – Winnipeg Jets
226. Neil Little – Philadelphia Flyers
227. Jason Fitzsimmons – Vancouver Canucks
228. Shayne Green – Minnesota North Stars
229. Mike Santonelli – Hartford Whalers
230. Bart Turner – Detroit Red Wings
231. Kevin Riehl – New Jersey Devils
232. Evgeny Belosheiken – Edmonton Oilers
233. Mikhail Volkov – Buffalo Sabres
234. Rob Puchniak – Washington Capitals
235. Vitali Chinakhov – New York Rangers
236. Paul Dyck – Pittsburgh Penguins
237. P. J. Lepler – Montreal Canadiens
238. Steve Lombardi – Boston Bruins
239. Marko Jantunen – Calgary Flames
240. Andre Boulianne – Los Angeles Kings
241. Kevin Rappana – St. Louis Blues
242. Ari Louis – Chicago Blackhawks
=== Runde 12 ===
243. Mikhail Kravets – San Jose Sharks
244. Eric Meloche – Quebec Nordiques
245. Chris O'Rourke – Toronto Maple Leafs
246. Marty Schriner – New York Islanders
247. Sergei Sorokin – Winnipeg Jets
248. John Parco – Philadelphia Flyers
249. Xavier Majic – Vancouver Canucks
250. Jukka Suomalainen – Minnesota North Stars
251. Rob Peters – Hartford Whalers
252. Andrew Miller – Detroit Red Wings
253. Jason Hehr – New Jersey Devils
254. Juha Riihijarvi – Edmonton Oilers
255. Michael Smith – Buffalo Sabres
256. Bill Kovacs – Washington Capitals
257. Brian Wiseman – New York Rangers
258. Pasi Huura – Pittsburgh Penguins
259. Dale Hooper – Montreal Canadiens
260. Torsten Kienass – Boston Bruins
261. Andrei Trefilov – Calgary Flames
262. Mike Gaul – Los Angeles Kings
263. Mike Veisor – St. Louis Blues
264. Scott Dean – Chicago Blackhawks | NHL Entry Draft 1991 ble holdt den 22. juni i Memorial Auditorium i Buffalo, New York. | 194,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Likhetstegn | 2023-02-04 | Likhetstegn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Matematiske symboler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2018-04'] | Likhetstegn, symbol =, betyr er lik. I matematikk, formal logikk og naturvitenskap står det mellom to uttrykk som representerer samme verdi og uttales «er lik» i bruksområder som i
x
=
y
{\displaystyle x=y}
(x er lik y).
| Likhetstegn, symbol =, betyr er lik. I matematikk, formal logikk og naturvitenskap står det mellom to uttrykk som representerer samme verdi og uttales «er lik» i bruksområder som i
x
=
y
{\displaystyle x=y}
(x er lik y).
== Historikk ==
Frem til middelalderen ble likhet mellom to uttrykk skrevet med ord, f. eks. est egale (er lik). Descartes forkortet dette senere til en omvendt æ der tverrstreken etterhvert ble utelatt, dette tegnet finnes igjen i dag som proporsjonalitetstegnet
∝
{\displaystyle \propto }
.
Det moderne likhetstegnet ble introdusert i England 1557 av den walisiske matematikeren Robert Recorde i sitt skrift The Whetstone of Witte (Kunnskapens brynestein). Der begrunner han de parallelle strekene med … bicause noe.2.thynges,can be moare equalle (… fordi to ting ikke kan være mer lik).
== Representasjon ==
I ASCII er likhetstegnet kodert med 61 i titallsystemet, dette er 3D i hexadesimalkode, og dermed U+003D i unicode. I HTML kan det angis med = eller =.
== Andre betydninger ==
Generelt brukes tegnet = til å kjennetegne likhet, identitet eller tilsvarelse, i matematikk, informatikk og teknikk også for å kjennetegne tilordning av verdier.
I programmeringsspråket C og avledete språk brukes tegnet som operator for tilordning av verdier. Tegnet = blir dessuten brukt i mange sammensatte operatorer, som :=
(tilordningsoperator i Algol 60 og avledete språk), eller => (en sammenlikningsoperator).
I elektroteknikk brukes tegnet til å kjennetegne likestrøm.
Mange matematiske tegn er avledet av likhetstegnet, som ≠ (ulik), ≈ (omtrent), ≙ (tilsvarer) og andre.
== Referanser == | Likhetstegn, symbol =, betyr er lik. I matematikk, formal logikk og naturvitenskap står det mellom to uttrykk som representerer samme verdiLikhetstegn hos Skolenettet. | 194,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janusz_Sid%C5%82o | 2023-02-04 | Janusz Sidło | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under EM i friidrett 1954', 'Kategori:Deltakere for Polen under EM i friidrett 1958', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Polen', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Polen', 'Kategori:Personer fra Katowice', 'Kategori:Polske spydkastere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Janusz Jan Sidło (født 19. juni 1933 i Katowice-Szopienice, død 2. august 1993 i Warszawa) var en polsk spydkaster.
Sidło ble polsk mester i spydkast fjorten ganger. Han deltok i fem Olympiske leker (1952, 1956, 1960, 1964, og 1968), og fem EM i friidrett (1954, 1958, 1962, 1966, og 1969).
I oktober 1953 satte han europeisk rekord (80,15 m) i Jena. Sidlo vant to gullmedaljer ved EM i friidrett (Bern 1954 og Stockholm 1958). I juni 1956 satte han verdensrekord (83,66 m) i Milano, og i november 1956 vant han sølvmedalje, bak Egil Danielsen, ved de 16. Olympiske leker i Melbourne.
Sidło tok 8.-plass i OL i Roma i 1960, og i 1962 en 7.-plass ved EM i Beograd. I 1964 kom han på 4.-plass under OL i Tokyo, og i 1966 en 7.-plass ved EM i Budapest. Sidło kom på 7.-plass under OL i Mexico by i 1968, og året etter vant han en bronsemedalje ved EM i Athen.
| Janusz Jan Sidło (født 19. juni 1933 i Katowice-Szopienice, død 2. august 1993 i Warszawa) var en polsk spydkaster.
Sidło ble polsk mester i spydkast fjorten ganger. Han deltok i fem Olympiske leker (1952, 1956, 1960, 1964, og 1968), og fem EM i friidrett (1954, 1958, 1962, 1966, og 1969).
I oktober 1953 satte han europeisk rekord (80,15 m) i Jena. Sidlo vant to gullmedaljer ved EM i friidrett (Bern 1954 og Stockholm 1958). I juni 1956 satte han verdensrekord (83,66 m) i Milano, og i november 1956 vant han sølvmedalje, bak Egil Danielsen, ved de 16. Olympiske leker i Melbourne.
Sidło tok 8.-plass i OL i Roma i 1960, og i 1962 en 7.-plass ved EM i Beograd. I 1964 kom han på 4.-plass under OL i Tokyo, og i 1966 en 7.-plass ved EM i Budapest. Sidło kom på 7.-plass under OL i Mexico by i 1968, og året etter vant han en bronsemedalje ved EM i Athen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Janusz Sidło – Munzinger Sportsarchiv
(en) Janusz Sidło – Olympics.com
(en) Janusz Sidło – Olympic.org
(en) Janusz Sidło – Olympedia
(en) Janusz Sidło – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Janusz Sidło – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Janusz Sidło – Polens olympiske komité
(en) Janusz Sidło – Track and Field Statistics | Katowice-Szopienice i Polen | 194,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E2%80%A6In_Pains | 2023-02-04 | …In Pains | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Cadaver-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1992'] | ...In Pains er det andre studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 1992.
| ...In Pains er det andre studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 1992.
== Sporliste ==
«Bypassed» (3:35)
«Mr. Tumour's Misery» (4:27)
«Into The Outside» (5:06)
«Blurred Visions» (4:30)
«Runaway Brain» (4:30)
«Inner Persecution» (4:59)
«In Distortion» (2:57)
«The Misanthrope» (4:18)
«Ins-Through-Mental» (4:10)
«During The End» (6:21)
== Artister ==
Eilert Solstad – bass
Anders «Neddo» Odden – gitar, effekter
Ole Bjerkebakke – vokal, trommer, fløyte
== Kilder ==
...In Pains hos Encyclopaedia Metallum
== Eksterne lenker ==
(en) …In Pains på Discogs
(en) …In Pains på MusicBrainz
(en) …In Pains på Spotify | ...In Pains er det andre studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 1992. | 194,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egill_Danielsens_Stiftelse | 2023-02-04 | Egill Danielsens Stiftelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1932', 'Kategori:Skoler tilknyttet Indremisjonsforbundet', 'Kategori:Utdanning i Bergen'] | Egill Danielsens Stiftelse er en stiftelse for kristne privatskoler på Vestlandet.
Danielsen skole startet sin virksomhet med privat gymnas i Bergen i 1932. Skolens grunnlegger, eier og rektor var Egill Danielsen. Fram til Privatskoleloven kom i 1970, ble skolen drevet for det meste ved hjelp av skolepenger. Etter 1970 fikk de offentlige tilskuddene større og større betydning ved at de skulle dekke 85% av driftsutgiftene.
Egill Danielsen var skolens leder fram til 1977, altså i 35 år. Han la ned et enormt arbeid for å holde skolen gående i med- og motgangstider. Lars Johan Danielsen overtok som rektor etter sin far.
Egill Danielsen eide selv skolen fram til 1. januar 1974. Da overdro han den til en selveiende, kristen stiftelse. I grunnreglene formulerte skolens grunnlegger at skolevirksomheten skulle være forankret i kristne grunnverdier slik disse kommer til uttrykk i Den hellige skrift og Den Norske Kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.
Fra 1986 ble skoledriften utvidet til også å omfatte ungdomsskole i egne lokaler i St. Jørgensgate. 8, og med Kjell Bjørsvik som rektor fra 1987. Ungdomsskolen har i takt med ombygging og nybygging økt klassetallet til åtte klasser.
Fra høsten 2000 startet også en ungdomsskole på Sotra med Martin Ruud som rektor.
Danielsen-skoler består i dag av fem ungdomsskoler, nemlig DUB, DUH, DUK, DUF og DUO. I tillegg kommer en kombinert barne- og ungdomsskole, DBUS, ett intensiv-gymnas (voksenopplæring) og én videregående skole med studiespesialisering og helse- og oppvekstfag.
| Egill Danielsens Stiftelse er en stiftelse for kristne privatskoler på Vestlandet.
Danielsen skole startet sin virksomhet med privat gymnas i Bergen i 1932. Skolens grunnlegger, eier og rektor var Egill Danielsen. Fram til Privatskoleloven kom i 1970, ble skolen drevet for det meste ved hjelp av skolepenger. Etter 1970 fikk de offentlige tilskuddene større og større betydning ved at de skulle dekke 85% av driftsutgiftene.
Egill Danielsen var skolens leder fram til 1977, altså i 35 år. Han la ned et enormt arbeid for å holde skolen gående i med- og motgangstider. Lars Johan Danielsen overtok som rektor etter sin far.
Egill Danielsen eide selv skolen fram til 1. januar 1974. Da overdro han den til en selveiende, kristen stiftelse. I grunnreglene formulerte skolens grunnlegger at skolevirksomheten skulle være forankret i kristne grunnverdier slik disse kommer til uttrykk i Den hellige skrift og Den Norske Kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.
Fra 1986 ble skoledriften utvidet til også å omfatte ungdomsskole i egne lokaler i St. Jørgensgate. 8, og med Kjell Bjørsvik som rektor fra 1987. Ungdomsskolen har i takt med ombygging og nybygging økt klassetallet til åtte klasser.
Fra høsten 2000 startet også en ungdomsskole på Sotra med Martin Ruud som rektor.
Danielsen-skoler består i dag av fem ungdomsskoler, nemlig DUB, DUH, DUK, DUF og DUO. I tillegg kommer en kombinert barne- og ungdomsskole, DBUS, ett intensiv-gymnas (voksenopplæring) og én videregående skole med studiespesialisering og helse- og oppvekstfag.
== Se også ==
Danielsen intensivgymnas (Bergen)
Danielsen videregående skole (Bergen)
Danielsen ungdomsskole Bergen (Bergen)
Danielsen ungdomsskole Frekhaug (Frekhaug)
Danielsen ungdomsskole Haugesund (Haugesund)
Danielsen ungdomsskole Karmøy (Karmøy)
Danielsen ungdomsskole Osterøy (Osterøy)
Danielsen barne- og ungdomsskole Sotra (Sotra)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Egill Danielsens Stiftelse er en stiftelse for kristne privatskoler på Vestlandet. | 194,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.