url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1950_%E2%80%93_Spydkast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1950 – Spydkast menn | ['Kategori:EM i friidrett 1950', 'Kategori:Spydkast under EM i friidrett'] | Resultatene for øvelsen Spydkast menn ved EM i friidrett 1950 i Brussel, Belgia.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Resultatene for øvelsen Spydkast menn ved EM i friidrett 1950 i Brussel, Belgia.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Rekorder ==
=== Kvalifisering ===
26. august
== Finale ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater1
Resultater2
Norske EM-deltakere | | sølv = Per-Arne Berglund, | 194,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Evensen | 2023-02-04 | Erling Evensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Langrennstubber', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Erling Evensen (født 19. april 1914 i Ringsaker, død 31. juli 1998 samme sted) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på 1940-tallet. Han gikk startetappen på det norske laget som tok bronse på 4 x 10 km stafett i OL 1948 i St. Moritz. I de samme lekene ble han nr. 15 på 18 km individuelt. Han vant 30 km under NM i 1940 og tok gull på 18 km under NM på Ski 1947. I det samme mesterskapet var han og med på laget til Hedmark som tok seieren på stafetten.
| Erling Evensen (født 19. april 1914 i Ringsaker, død 31. juli 1998 samme sted) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på 1940-tallet. Han gikk startetappen på det norske laget som tok bronse på 4 x 10 km stafett i OL 1948 i St. Moritz. I de samme lekene ble han nr. 15 på 18 km individuelt. Han vant 30 km under NM i 1940 og tok gull på 18 km under NM på Ski 1947. I det samme mesterskapet var han og med på laget til Hedmark som tok seieren på stafetten.
== OL-medaljer ==
1948 St. Moritz - Bronse i langrenn, 4 x 10 km stafett, menn Norge
== Eksterne lenker ==
(en) Erling Evensen – Olympedia
(en) Erling Evensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Erling Evensen (født 19. april 1914 i Ringsaker, død 31. | 194,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forensisk_lingvistikk | 2023-02-04 | Forensisk lingvistikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forensisk vitenskap', 'Kategori:Kriminalitet', 'Kategori:Lingvistikk'] | Forensisk lingvistikk (kriminallingvistikk) er et felt innenfor lingvistikken (språkvitenskap), mer eksakt anvendt lingvistikk (applied linguistics), som omfatter språk i juridisk forbrytelsessammenheng. Man kan for eksempel undersøke selvmordsbrev, trusselbrev, språket politiet har brukt i avhør eller språket som blir brukt i rettssaker. Forensisk lingvistikk blir også i stor grad brukt i plagiatsaker.
Gjennom filmer etc. har det blitt mer eller mindre vanlig å tro at mennesker etterlater seg et slags lingvistisk fingeravtrykk når man skriver, men dette er høyt omdiskutert. Det er til nå ikke utviklet teknikker som kan avgjøre dette. Som John Olsson skriver, er det beste utgangspunktet når man analyserer en tekst at man har to forskjellige personer (A og B) som kan ha skrevet den. Da kan lingvisten si med en høy sannsynlighetsgrad, (det kommer an på lengden på teksten), at det er mer sannsynlig at for eksempel A har skrevet den enn B.
Ved University of Birmingham har de et eget senter for forensisk lingvistikk. Her har det den siste tiden vært mye forskning på analyse av tekstmeldinger (SMS).
| Forensisk lingvistikk (kriminallingvistikk) er et felt innenfor lingvistikken (språkvitenskap), mer eksakt anvendt lingvistikk (applied linguistics), som omfatter språk i juridisk forbrytelsessammenheng. Man kan for eksempel undersøke selvmordsbrev, trusselbrev, språket politiet har brukt i avhør eller språket som blir brukt i rettssaker. Forensisk lingvistikk blir også i stor grad brukt i plagiatsaker.
Gjennom filmer etc. har det blitt mer eller mindre vanlig å tro at mennesker etterlater seg et slags lingvistisk fingeravtrykk når man skriver, men dette er høyt omdiskutert. Det er til nå ikke utviklet teknikker som kan avgjøre dette. Som John Olsson skriver, er det beste utgangspunktet når man analyserer en tekst at man har to forskjellige personer (A og B) som kan ha skrevet den. Da kan lingvisten si med en høy sannsynlighetsgrad, (det kommer an på lengden på teksten), at det er mer sannsynlig at for eksempel A har skrevet den enn B.
Ved University of Birmingham har de et eget senter for forensisk lingvistikk. Her har det den siste tiden vært mye forskning på analyse av tekstmeldinger (SMS).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Olsson, John Forensic Linguistics, Continuum 2008
Coulthard, Johnson An Introduction to Forensic Linguistics: Language in Evidence, Routledge 2007 | Forensisk lingvistikk (kriminallingvistikk) er et felt innenfor lingvistikken (språkvitenskap), mer eksakt anvendt lingvistikk (applied linguistics), som omfatter språk i juridisk forbrytelsessammenheng. Man kan for eksempel undersøke selvmordsbrev, trusselbrev, språket politiet har brukt i avhør eller språket som blir brukt i rettssaker. | 194,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kruttr%C3%B8yk | 2023-02-04 | Kruttrøyk | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:TV-produksjoner på CBS', 'Kategori:TV-serier fra 1950-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1970-årene, fra USA', 'Kategori:Westernserier fra USA'] | Kruttrøyk (orig: Gunsmoke) er en amerikansk western- og dramaserie som ble sendt på CBS fra 1955 til 1975. Serien handlet om marshal Matt Dillon og de utfordringene han støtte på som lovens håndhever i byen Dodge City. Hovedrollene ble spilt av James Arness, mens andre sentrale roller ble spilt av Milburn Stone, Amanda Blake, Dennis Weaver og Ken Curtis. Serien ble skapt av Norman MacDonnell og manusforfatter John Meston. Opprinnelig var den en radioserie med William Conrad i rollen som Matt Dillon.
Kruttrøyk ble en populær TV-serie og gikk i en rekke land, blant dem Norge. Serien var en av de mest sette programmene i USA mellom 1955 og 1975. I Norge ble serien sendt 112 ganger på lørdagskveldene mellom 1969 og 1974, og rollefiguren Festus (Ken Curtis) ble svært populær. En episode ble sendt i reprise i 1985.
| Kruttrøyk (orig: Gunsmoke) er en amerikansk western- og dramaserie som ble sendt på CBS fra 1955 til 1975. Serien handlet om marshal Matt Dillon og de utfordringene han støtte på som lovens håndhever i byen Dodge City. Hovedrollene ble spilt av James Arness, mens andre sentrale roller ble spilt av Milburn Stone, Amanda Blake, Dennis Weaver og Ken Curtis. Serien ble skapt av Norman MacDonnell og manusforfatter John Meston. Opprinnelig var den en radioserie med William Conrad i rollen som Matt Dillon.
Kruttrøyk ble en populær TV-serie og gikk i en rekke land, blant dem Norge. Serien var en av de mest sette programmene i USA mellom 1955 og 1975. I Norge ble serien sendt 112 ganger på lørdagskveldene mellom 1969 og 1974, og rollefiguren Festus (Ken Curtis) ble svært populær. En episode ble sendt i reprise i 1985.
== Om serien ==
Serien ble i 1958 tildelt Emmy-prisen for beste dramaserie.
=== Seertall ===
Serien var det mest sette programmet i USA i sesongene 1957/58, 1958/59, 1959/60 og 1960/61. I begynnelsen av 1960-årene sank populariteten betraktelig, men fra midten av tiåret var den igjen blant de mest sette TV-programmene. På begynnelsen av 1970-tallet begynte seertallene atter å dale.
=== TV-filmer ===
Den ble etterfulgt av fire TV-filmer: Gunsmoke: Return to Dodge (1987), Gunsmoke: To the Last Man (1992), Gunsmoke: The Long Ride (1993) og Gunsmoke: One Man's Justice (1994). James Arnes medvirket i alle.
== I rollene ==
James Arness ... Marshal Matt Dillon / ... (635 episodes, 1955-1975)
Milburn Stone ... Dr. Galen 'Doc' Adams / ... (605 episodes, 1955-1975)
Amanda Blake ... Kitty Russell / ... (569 episodes, 1955-1974)
Ken Curtis ... Festus Haggen / ... (301 episodes, 1959-1975)
Glenn Strange ... Sam Noonan / ... (247 episodes, 1961-1973)
Dennis Weaver ... Chester Goode / ... (290 episodes, 1955-1964)
Buck Taylor ... Newly O'Brien / ... (172 episodes, 1967-1975)
Ted Jordan ... Nathan Burke / ... (106 episodes, 1961-1975)
James Nusser ... Louie Pheeters / ... (77 episodes, 1956-1970)
Burt Reynolds ... Quint Asper (50 episodes, 1962-1965)
Howard Culver ... Howie Uzzell / ... (45 episodes, 1955-1974)
George Selk ... Moss Grimmick (40 episodes, 1955-1964)
Roger Ewing ... Thad Greenwood / ... (36 episodes, 1965-1967)
Dabbs Greer ... Wilbur Jonas / ... (35 episodes, 1955-1974)
Woody Chambliss ... Woody Lathrop / ... (35 episodes, 1957-1975)
George Walsh ... Announcer (34 episodes, 1955-1956)
Bert Rumsey ... Sam, Bartender / ... (33 episodes, 1955-1959)
Hank Patterson ... Hank Miller / ... (32 episodes, 1959-1975)
Charles Wagenheim ... Joshua Halligan / ... (28 episodes, 1966-1975)
Robert Brubaker ... Jim Buck / ... (27 episodes, 1955-1975)
Shug Fisher ... Emery Haggen / ... (25 episodes, 1962-1974)
Arvo Ojala ... Man in Black / ... (25 episodes, 1959-1960)
Roy Roberts ... Harry Bodkin / ... (21 episodes, 1961-1975)
Lew Brown ... Andy Coe / ... (21 episodes, 1956-1974)
Gregg Palmer ... Bartender / ... (20 episodes, 1960-1975)
Pete Kellett ... Sergeant / ... (20 episodes, 1966-1974)
== Radio ==
Serien var opprinnelig en radioserie som gikk fra 1952 til 1961. I denne versjonen ble hovedrollene spilt av William Conrad (som Marshal Matt Dillon); Howard McNear (som Doc Charles Adams); Georgia Ellis (som Kitty Russell) og Parley Baer (som Dillons assistent Chester Proudfoot).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kruttrøyk på Internet Movie Database
(no) Kruttrøyk hos Filmfront | Kruttrøyk (orig: Gunsmoke) er en amerikansk western- og dramaserie som ble sendt på CBS fra 1955 til 1975. Serien handlet om marshal Matt Dillon og de utfordringene han støtte på som lovens håndhever i byen Dodge City. | 194,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eduard_Kukan | 2023-02-04 | Eduard Kukan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Slovakia', 'Kategori:Fødsler 26. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Okres Šaľa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske politikere'] | Eduard Kukan (født 26. desember 1939, død 9. februar 2022) var en slovakisk politiker. Han var landets utenriksminister fra 1998 til 2006. Han var en av kandidatene i presidentvalget i august 2004, og selv om han var favoritten på flere meningsmålinger, kom han på tredjeplass, bak tidligere statsminister Vladimír Mečiar og Ivan Gašparovič, og fikk dermed ikke være med i siste valgomgang.
Han døde av komplikasjoner forårsaket av Covid-19.
| Eduard Kukan (født 26. desember 1939, død 9. februar 2022) var en slovakisk politiker. Han var landets utenriksminister fra 1998 til 2006. Han var en av kandidatene i presidentvalget i august 2004, og selv om han var favoritten på flere meningsmålinger, kom han på tredjeplass, bak tidligere statsminister Vladimír Mečiar og Ivan Gašparovič, og fikk dermed ikke være med i siste valgomgang.
Han døde av komplikasjoner forårsaket av Covid-19.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eduard Kukan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Eduard Kukan på Twitter
Eduard Kukan på Facebook
(en) Eduard Kukan hos Europaparlamentet
(en) Eduard Kukan hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Eduard Kukan (født 26. desember 1939, død 9. | 194,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kriens | 2023-02-04 | Kriens | ['Kategori:47°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Luzern (kanton)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', "Kategori:Sveits' geografi"] | Kriens er en kommune i distriktet Luzern i kantonen Luzern i Sveits.
Kommunen ligger ved foten til fjellet Pilatus og er en del av det vestlige metropolområdet til byen Luzern.
| Kriens er en kommune i distriktet Luzern i kantonen Luzern i Sveits.
Kommunen ligger ved foten til fjellet Pilatus og er en del av det vestlige metropolområdet til byen Luzern.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kriens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kriens er en kommune i distriktet Luzern i kantonen Luzern i Sveits. | 194,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkeg%C3%A5rden_ved_havet | 2023-02-04 | Kirkegården ved havet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Komposisjoner av Fartein Valen', 'Kategori:Komposisjoner fra 1934', 'Kategori:Orkesterverk', 'Kategori:Sider som bruker Score', 'Kategori:Sveio', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1934'] | «Kirkegården ved havet» (også kalt «Le Cimetière marin») opus 20 er et verk for orkester av Fartein Valen. Stykket ble skrevet i 1933–1934 og er inspirert av Paul Valérys dikt «Le cimetière marin» og en nedlagt kolerakirkegård i nærheten av Valens hjem i Valevåg i Sveio. Verket regnes som Valens mest kjente komposisjon og er et typisk eksempel på hans modne komposisjonsstil – dissonerende/atonal polyfoni.
| «Kirkegården ved havet» (også kalt «Le Cimetière marin») opus 20 er et verk for orkester av Fartein Valen. Stykket ble skrevet i 1933–1934 og er inspirert av Paul Valérys dikt «Le cimetière marin» og en nedlagt kolerakirkegård i nærheten av Valens hjem i Valevåg i Sveio. Verket regnes som Valens mest kjente komposisjon og er et typisk eksempel på hans modne komposisjonsstil – dissonerende/atonal polyfoni.
== Besetning ==
Verket er skrevet for et orkester bestående av to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to valthorn, to trompeter, tre tromboner, pauker og strykere.
En typisk framføring varer i omtrent ti minutter. Verket er tilegnet Olav Kielland og utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
== Bakgrunn ==
Inspirasjonen til «Kirkegården ved havet» fikk Valen under sitt seks måneders lange opphold på Mallorca fra 1932 til 1933. Da han satt på en fortauskafé og leste i en lokal avis, kom han over en spansk oversettelse av den franske lyrikeren Paul Valérys dikt «Le Cimetière marin». Valéry beskriver i diktet kirkegården ved hjemstedet Sète sør for Montpellier, oppe på en åskant vendt mot havet. Valen fikk imidlertid assosiasjoner til en annen kirkegård ved havet, en nedlagt og bortgjemt kolerakirkegård ikke langt fra familiens hjem i Valevåg, et sted der han av og til brukte å sette seg ned for å filosofere og glede seg over fuglesangen. Dette var et sted der han alltid «fyltes av en slik underlig stemning» som han senere fortalte til Olav Gurvin.Gravplassen ved Leirvågen i Valestrand ble anlagt under en koleraepidemi som brøt ut på Vestlandet i 1848. Bror til Valens farfar, Erik Farteinsen Ulveraker, var skipper på en liten slupp og hadde brakt med seg sykdommen til hjembygden. Ulveraker ble sammen med fire andre koleraofre, som alle døde i løpet av februar og mars 1849, stedt til hvile på et sted langt unna folk. Dette fordi man trodde at de døde kunne smitte også etter at de var kommet i jorden. Selve vigslingen av kirkegården ble først gjort senere, den 17. juli 1849, da det hastet med å få de døde i jorden. Folk skydde pestkirkegården ute ved havet, og det var bare de som stod de døde aller nærmest som våget seg ut til den. På Valens tid var kirkegården gjengrodd og glemt, kun en smijernsport og en stenmur minnet om det som hadde vært.
Valen startet arbeidet den 9. november 1933, etter sin gjenkomst til Norge, og verket var ferdig året etter, den 5. juni 1934.
== Urframførelse og mottakelse ==
«Kirkegården ved havet» ble dedikert til Filharmonisk Selskaps Orkesters sjefdirigent, Olav Kielland, som i 1931 hadde dirigert urframførelsen av «Pastorale» opus 11 med orkesteret, Valens første rene orkesterverk. Kielland likte «Pastorale» svært godt og gjorde en overbevisende framførelse. Ifølge Valen selv spilte orkesteret «aldeles vidunderlig». Kielland kom også til å like «Kirkegården ved havet», og da han i 1934 mottok partituret, ble han så begeistret at han besluttet å sette det opp på programmet til Filharmonisk Selskaps Orkester allerede samme høst. Urframførelsen fant sted i Oslo den 16. november 1934 under ledelse av Kielland selv. På programmet sto for øvrig urframførelsen av Harald Sæveruds «Canto ostinato» opus 9 i tillegg til Johan Svendsens «Norsk Rhapsodi nr. 2» som åpningsnummer og ouverturen til Den Flyvende Hollender av Richard Wagner til avslutning.
Verket fikk blandet mottagelse i pressen. «Fyll programmet med slike moderniteter, og Filharmoniskes tilhørerskare vil skrumpe enda sterkere inn,» skrev Nationen, men verket fikk ifølge Morgenbladet «sterkt og vedholdende bifall» til tross for at komponisten selv ikke våget å stå fram. For Aftenpostens anmelder (Torolf Voss) var verket «delvis […] en skuffelse» mens Morgenbladets Jens Arbo mente at Valen oppnådde «en eiendommelig sterk virkning med sin sensible linjeføring av de kontrapunkterende stemmer», og at verket var «blant det mest særpregede og originale komponisten har skapt». Hans Jørgen Hurum i Norges Handels- og Sjøfartstidende mente at det brede publikum nå burde få øynene opp for Valen som en av «vårt lands mest verdifulle kunstnere», og at Valen med «Le Cimetière Marin» synes «å ha skapt et av de skjønneste og nobleste verk som er frembragt i de siste år i noe land.»«Kirkegården ved havet» regnes i dag som Valens kanskje mest kjente komposisjon og hører blant hans hyppigst framførte verker.
== Verket ==
«Kirkegården ved havet» er det syvende og lengste av totalt ni ensatsige orkesterverk av Fartein Valen. Med unntak av «Ode til ensomheten» opus 35 ble samtlige av disse fullført i begynnelsen av 1930-årene.
=== Symfonisk dikt ===
Som et ensatsig verk for orkester med en assosierende tittel kan «Kirkegården ved havet» betegnes som et symfonisk dikt (tonedikt). Det er imidlertid ikke snakk om et symfonisk dikt i den romantiske tradisjonen med et programmusikalsk innhold som man finner hos for eksempel Franz Liszt eller Richard Strauss. Det er heller en beskrivelse av en sinnsstemning.
Valen selv kalte ikke verket for et symfonisk dikt og var opptatt av at lytteren selv skulle stå fritt i sine assosiasjoner og opplevelser av verket.
=== «Le Cimetière marin» av Paul Valéry ===
Paul Valérys dikt fra 1920 gjorde sterkt inntrykk på Valen, og i programkommentarene til urfremføringen i Oslo kaller Valen det for «en av de største dikt som er skrevet, både i dag og til alle tider!»
Den første strofen lyder i Pelle Christensens oversettelse fra 1972:
I Valérys dikt er havet, sjelen og solen viktige elementer. Det evige havet er et bilde på den menneskelige sjel. Over havet er solen, som også er evig. Mellom sol og hav er mennesket med sin bevegelse, liv og kunst. Kirkegården blir et bilde på en «evig fred og ro».
=== Verkets oppbygning ===
Musikalsk sett er «Kirkegården ved havet» et malerisk og assosiasjonsrikt musikkverk. Komposisjonen er basert på fem motiver som alle blir introdusert i begynnelsen av verket, og som blir bygget videre på og satt i ulike konstellasjoner gjennom det musikalske forløpet. Det første av motivene er et karakteristisk og mørkt motiv i celloer og kontrabasser som kretser rundt noen få toner, men som alltid vender tilbake til utgangspunktet (tonen G). Motivet kan derfor sies å ha en ostinato-karakter. Motivets bølgende og lange bevegelser gjør det nærliggende å sammenligne med bølgene på et hav:
Følgende to motiver presenteres av klarinettene og har en mer avspent karakter. I motsetning til de øvrige motivene er motivene 2 og 3 bygget opp rundt mindre dissonerende intervaller (ters og kvint). Sentralt står tonerekken e’’ – a’ – c’ – fiss’ i andre takten på tvers av de to instrumentene – disse tonene kommer igjen i avslutningen av verket, da som en akkord. For Kortsen gir disse motivene assosiasjoner til den gjengrodde kolerakirkegården.
Motiv fire og fem presenteres av lyse strykere. I motsetning til «havmotivet» streber disse motivene mot lyset og har samtidig en langt mer urolig karakter enn «kirkegårdmotivene». Dissonerende intervaller er med på å bygge opp spenningen. Motiv fire består av oppadstrebende intervaller, noe Kortsen assosierer med en fugl som letter fra tretoppene og flyr utover havet. Motiv fem ligger i hovedsak på en høy A (a’’’) med synkoperte noteverdier.
De fem motivene bearbeides gjennom verket i et polyfont og mangesjiktlig samspill. Musikken bølger fram og tilbake mot stadig nye høyder. Men verket ebber til sist ut med en sluttakkord i messingblåsere basert på tonerekken e’’ – a’ – c’ – fiss’ fra motivene to og tre.
== Frimerkeutgivelse ==
I anledning Valens 100-årsdag i 1987 utga Postverket to frimerker, gravert av Knut Løkke-Sørensen. NK 1021 pålydende 2,30 viser kolerakirkegårdens inngangsport, mens NK 1022 pålydende 4,50 er et portrett av Valen.
== Se også ==
Liste over Fartein Valens verker
== Diskografi ==
Den første allment tilgjengelige innspillingen av «Kirkegården ved havet» ble først gjort på begynnelsen av 1970-årene av Filharmonisk Selskaps Orkester under Miltiades Caridis. Innspillingen var en del av serien Contemporary Music from Norway og ble i 1973 tildelt Spellemannprisen for 1972 i kategorien «Årets seriøse plate». Det skulle ennå gå 30 år før verket ble innspilt på nytt.
Filharmonisk Selskaps Orkester/Øivin Fjeldstad (dirigent) (innspilt 1945)
Musica SK 15542 (white) (1 78-plate, 1945)
Mercury MG10149 (LP, 1954) (+ Valen opp. 17 nr. 1, 21 + musikk av Harald Sæverud)
Norwegian Office of Cultural Relations 62613 - 63200 (EP, 1950) (+ Musikk av Bræin, Sæverud, Svendsen, Grüner-Hegge og Eggen )Filharmonisk Selskaps Orkester/Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)
Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 21, 32, 35)
Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 21, 32, 35)
Rune Grammofon RCD 2013 (CD, 2000) (+ Valen opp. 11, 22, 30, 35, 37)Island Symfoniorkester/Bjarte Engeset (dirigent) (innspilt 6/2002)
Naxos 8.557018 (CD, 2004) (+ musikk av Halvorsen, Sæverud og Tveitt)Stavanger Symfoniorkester/Christian Eggen (dirigent) (innspilt 6-7/2007)
BIS Records BIS-1642 (CD, 2008) (+ Valen opp. 21, 35, 43 og 44)
== Noter og referanser ==
Noter
Referanser
== Litteratur ==
Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
Kortsen, Bjarne (1963). Gjennom kamp til seier. Førstefremføringer av Fartein Valens musikk i norsk presse gjennom ca. 40 år. Oslo: Bjarne Kortsen.
Kortsen, Bjarne (1965a). Fartein Valen: Life and Music. Volume 1: His Life. Oslo: Johan Grundt Tanum.
Kortsen, Bjarne (1965b). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses). Oslo: Johan Grundt Tanum.
Tjøme, Berit Kvinge (1988). «Valens ensatsige orkesterverker fra barokk til modernisme». I Vollsnes, Arvid O. Aspekter ved Fartein og hans musikk: En rapport fra et seminar avholdt ved 100-årsjubileet (PDF). Oslo: Institutt for musikkvitenskap. s. 28-44. ISBN 82-991841-2-6.
Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.
Valéry, Paul (1972). La cimetiere marin : Med en norsk gjendiktning av Pelle Christensen. Universitetet i Bergen Småskrifter (norsk og fransk). 12. Bergen: Universitetsforlaget.
Vollsnes, Arvid O. (2000). «Fartein Valen – en konservativ radikaler». I Holen, Arne; Kleiberg, Ståle; Vollsnes, Arvid O. Norges musikkhistorie, Bind 4: Inn i mediealderen, 1914-50. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22382-6.
== Eksterne lenker ==
Originalmanuskriptet til «Kirkegården ved havet» hos Nasjonalbiblioteket
Informasjon om «Kirkegården ved havet» i Forskningsprosjektet Norsk musikkarv
Konsert fra 1985 med Oslo filharmoniske orkester dirigert av Kjell Ingebretsen som inneholder «Kirkegården ved havet» | «Kirkegården ved havet» (også kalt «Le Cimetière marin»Den offisielle tittelen på verket i henhold til det trykte partituret er «Le Cimetière marin», men ved fremførelser i Norge har man oftest benyttet den norske varianten, «Kirkegården ved havet». For øvrig står tittelen på både fransk, norsk og engelsk på partituret. | 194,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Solbu | 2023-02-04 | Einar Solbu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kunstprofessorer', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Eidskog kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Einar Solbu (født 3. februar 1942 i Eidskog) var dekan ved fakultetet for scenekunst (teater, opera, dans og scenografi) ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han er utdannet som kirkemusiker ved Musikkonservatoriet i Oslo 1973-1976 og har vært organist i Oslo og Asker.
Etter utdanningen var han amanuensis og førsteamanuensis, undervisningsleder og studiesjef ved Norges musikkhøgskole. Deretter var han direktør for stiftelsen Grieg-jubileet 1991–1993 og i årene 1994–2005 direktør for Rikskonsertene. Fra 1990 til 1994 var han også generalsekretær for Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Fra 2005 var han har styreleder ved Den norske Opera. Han ledet arbeidet med Den norske kirkes kulturmelding, som i 2005 resulterte i utredningen Kunsten å være kirke. Han har også vært president i International Society for Music Education og visepresident i International Music Council.Solbu ble i 2013 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats for norsk musikk- og kulturliv.»
| Einar Solbu (født 3. februar 1942 i Eidskog) var dekan ved fakultetet for scenekunst (teater, opera, dans og scenografi) ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han er utdannet som kirkemusiker ved Musikkonservatoriet i Oslo 1973-1976 og har vært organist i Oslo og Asker.
Etter utdanningen var han amanuensis og førsteamanuensis, undervisningsleder og studiesjef ved Norges musikkhøgskole. Deretter var han direktør for stiftelsen Grieg-jubileet 1991–1993 og i årene 1994–2005 direktør for Rikskonsertene. Fra 1990 til 1994 var han også generalsekretær for Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Fra 2005 var han har styreleder ved Den norske Opera. Han ledet arbeidet med Den norske kirkes kulturmelding, som i 2005 resulterte i utredningen Kunsten å være kirke. Han har også vært president i International Society for Music Education og visepresident i International Music Council.Solbu ble i 2013 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats for norsk musikk- og kulturliv.»
== Bibliografi ==
Holen, Astrid, Harald Jørgensen, Frederik Zimmer og Einar Solbu: Spillerom: festskrift til Einar Solbu pǎ 60-årsdagen 3. februar 2002. Oslo: Novus forlag, 2002. ISBN 9788270993420
Det spiller en rolle. Om sammenheng mellom musikerutdanning og musikkformidling. Solum forlag 1993 ISBN 9788256008605
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Einar Solbu - Store norske leksikon | Einar Solbu (født 3. februar 1942 i Eidskog) var dekan ved fakultetet for scenekunst (teater, opera, dans og scenografi) ved Kunsthøgskolen i Oslo. | 194,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montan_(Italia) | 2023-02-04 | Montan (Italia) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Montan (italiensk Montagna) er en kommune i Etschdalen i regionen Trentino-Syd-Tirol, provinsen Syd-Tirol, Italia. Stedet ligger ca. 15 km syd for Bolzano og ca. 35 km nordøst for Trento. Sentrum ligger høyt over Auer på den østlige dalsiden rett overfor Mendelkamm og med vid utsikt over de sydlige delene av Syd-Tirol og Kalterer See. 93 % av innbyggerne har tysk som morsmål, 7 % italiensk.
Montan er et godt utgangspunkt for fjellvandringer på stort sett godt merkede veier. På andre siden av fjellkjeden ligger naturparken Trudner Horn.
| Montan (italiensk Montagna) er en kommune i Etschdalen i regionen Trentino-Syd-Tirol, provinsen Syd-Tirol, Italia. Stedet ligger ca. 15 km syd for Bolzano og ca. 35 km nordøst for Trento. Sentrum ligger høyt over Auer på den østlige dalsiden rett overfor Mendelkamm og med vid utsikt over de sydlige delene av Syd-Tirol og Kalterer See. 93 % av innbyggerne har tysk som morsmål, 7 % italiensk.
Montan er et godt utgangspunkt for fjellvandringer på stort sett godt merkede veier. På andre siden av fjellkjeden ligger naturparken Trudner Horn.
== Severdigheter ==
Castelfeder er en forhistorisk romersk bosetting på en strategisk viktig høyde av porfyrstein.
Schloss Enn/Castello d'Enna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) informasjonsblad for Montan kommune
(de) Montaner Dorfblatt
(en) Privat hjemmeside om Montan
(it) Offisielt nettsted
(en) Montan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Montan (italiensk Montagna) er en kommune i Etschdalen i regionen Trentino-Syd-Tirol, provinsen Syd-Tirol, Italia. Stedet ligger ca. | 194,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Skyllstad | 2023-02-04 | Kjell Skyllstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske musikk-journalister', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Personer fra Hammerfest kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL'] | Kjell Skyllstad (født 30. juni 1928 i Hammerfest) er en norsk musiker og professor.
Skyllstad studerte pedagogikk ved Walla Walla University i staten Washington mastergrad (1952). Etter videre studier ved Universitetet i 0slo fikk han tysk utvekslingsstipendium (DAAD) ved Universitetet i München (1959) og mottok graden Mag.art. i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1960).
Han ble ansatt som amanuensis ved Institutt for teater og musikk ved Universitetet i Oslo (1962), og utnevnt til professor (1996).
Etter forskningsopphold ved Musikkhøyskolen i Graz, Østerrike ( 1972-75) startet han Intermusic Center, en pionérorganisasjon for flerkulturell musikkformidling. De senere år har hans forskning vært spesielt fokusert på musikkens dialogskapende og konfliktløsende potensial i skole og samfunn.
Han var forskningsleder for Rikskonsertenes forskningsprogram Klangrikt Fellesskap innen flerkulturell musikk (1988–92). I de følgende årene innledet han forsknings- og undervisningssamarbeid med universiteter og institutter i utviklingsland (Sri Lanka og Zimbabwe).
Videre har han vært medlem av SVs Kulturutvalg, styremedlem og formann i Ny Musikk, såvel som mangeårig musikkjournalist i hovedstadens aviser. Som professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap er han fremdeles aktiv engasjert i internasjonalt kultursamarbeid, med spesiell fokus på Sørøst-Asia.
| Kjell Skyllstad (født 30. juni 1928 i Hammerfest) er en norsk musiker og professor.
Skyllstad studerte pedagogikk ved Walla Walla University i staten Washington mastergrad (1952). Etter videre studier ved Universitetet i 0slo fikk han tysk utvekslingsstipendium (DAAD) ved Universitetet i München (1959) og mottok graden Mag.art. i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1960).
Han ble ansatt som amanuensis ved Institutt for teater og musikk ved Universitetet i Oslo (1962), og utnevnt til professor (1996).
Etter forskningsopphold ved Musikkhøyskolen i Graz, Østerrike ( 1972-75) startet han Intermusic Center, en pionérorganisasjon for flerkulturell musikkformidling. De senere år har hans forskning vært spesielt fokusert på musikkens dialogskapende og konfliktløsende potensial i skole og samfunn.
Han var forskningsleder for Rikskonsertenes forskningsprogram Klangrikt Fellesskap innen flerkulturell musikk (1988–92). I de følgende årene innledet han forsknings- og undervisningssamarbeid med universiteter og institutter i utviklingsland (Sri Lanka og Zimbabwe).
Videre har han vært medlem av SVs Kulturutvalg, styremedlem og formann i Ny Musikk, såvel som mangeårig musikkjournalist i hovedstadens aviser. Som professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap er han fremdeles aktiv engasjert i internasjonalt kultursamarbeid, med spesiell fokus på Sørøst-Asia.
== Referanser == | Kjell Skyllstad (født 30. juni 1928 i Hammerfest) er en norsk musiker og professor. | 194,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vadena | 2023-02-04 | Vadena | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Vadena (italiensk) eller Pfatten (tysk) er en kommune i Syd-Tirols Unterland på høyre bredd av elven Adige (tysk Etsch). Stedet ligger 40 km nordøst for Trento og 10 km sørvest for Bolzano (Bozen).
Vadena er ved siden av Laives og Bolzano av de få stedene i Syd-Tirol hvor majoriteten av innbyggerne er italienskspråklig: 62 % mot 38 % tysk.
Vadena ble nevnt i år 860 som Vatina og i 1242 som Fatena.
Vadena grenser til kommunene Auer, Bolzano, Bronzolo, Eppan an der Weinstraße, Kaltern an der Weinstraße, Laives og Tramin an der Weinstraße.
| Vadena (italiensk) eller Pfatten (tysk) er en kommune i Syd-Tirols Unterland på høyre bredd av elven Adige (tysk Etsch). Stedet ligger 40 km nordøst for Trento og 10 km sørvest for Bolzano (Bozen).
Vadena er ved siden av Laives og Bolzano av de få stedene i Syd-Tirol hvor majoriteten av innbyggerne er italienskspråklig: 62 % mot 38 % tysk.
Vadena ble nevnt i år 860 som Vatina og i 1242 som Fatena.
Vadena grenser til kommunene Auer, Bolzano, Bronzolo, Eppan an der Weinstraße, Kaltern an der Weinstraße, Laives og Tramin an der Weinstraße.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pfatten kommune (tysk)
Offisielt nettsted
(en) Vadena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pfatten – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Vadena (italiensk) eller Pfatten (tysk) er en kommune i Syd-Tirols Unterland på høyre bredd av elven Adige (tysk Etsch). Stedet ligger 40 km nordøst for Trento og 10 km sørvest for Bolzano (Bozen). | 194,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dragnet_(serie) | 2023-02-04 | Dragnet (serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Politi-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 1950-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1970-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1980-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA'] | For filmen med Jack Webb, se Dragnet (film), og for filmen med Dan Aykroyd, se Dragnet (film 1987)Dragnet var en amerikansk kriminalserie som gikk flere perioder på TV fra 1951 til 2004. Den eldste versjonen gikk i perioden 1951-1959, den andre i 1967-1970, den tredje i 1989-1990 og den fjerde i 2003-2004. Hovedrollen ble i perioden 1951 til 1970 spilt av Jack Webb. Han var også skaper av serien. Andre sentrale skuespillere var Ben Alexander og Harry Morgan.
Serien var også utgangspunkt for to spillefilmer og en TV-film. I perioden 1949-57 gikk den som radioserie.
| For filmen med Jack Webb, se Dragnet (film), og for filmen med Dan Aykroyd, se Dragnet (film 1987)Dragnet var en amerikansk kriminalserie som gikk flere perioder på TV fra 1951 til 2004. Den eldste versjonen gikk i perioden 1951-1959, den andre i 1967-1970, den tredje i 1989-1990 og den fjerde i 2003-2004. Hovedrollen ble i perioden 1951 til 1970 spilt av Jack Webb. Han var også skaper av serien. Andre sentrale skuespillere var Ben Alexander og Harry Morgan.
Serien var også utgangspunkt for to spillefilmer og en TV-film. I perioden 1949-57 gikk den som radioserie.
== Om serien ==
Dragnet blir av mange regnet som den mest kjente og innflytelsesrike politidrama i medias historie.
== Seertall ==
Rangering etter seertall (USA).
=== 1952-59 ===
1951-52: 21
1952-53: 4
1953-54: 2
1954-55: 3
1955-56: 8
1956-57: 11
1957-58: Ute av top 30
1958-59: Ute av top 30
== I rollene (1951-59) ==
Jack Webb ... Sgt. Joe Friday (276 episoder, 1951-1959)
Ben Alexander ... Officer Frank Smith / ... (39 episoder, 1952-1959)
Olan Soule ... Ray Pinker (29 episoder, 1952-1959)
Vic Perrin ... Dr. Hall / ... (16 episoder, 1952-1958)
Ralph Moody ... Charles Zeeman Hopkins / ... (15 episoder, 1952-1959)
Walter Sande ... Capt. Lohrman / ... (15 episoder, 1953-1956)
== I rollene (1967-70) ==
Jack Webb ... Sgt. Joe Friday (98 episoder, 1967-1970)
Harry Morgan ... Officer Bill Gannon / ... (98 episoder, 1967-1970)
Don Ross ... Carl Freeman / ... (30 episoder, 1967-1970)
Clark Howat ... Captain Al Trembly / ... (21 episoder, 1967-1969)
Art Balinger ... Captain Brown / ... (18 episoder, 1967-1970)
Alfred Shelly ... Sergeant Al Vietti / ... (16 episoder, 1967-1970)
Art Gilmore ... Captain Mert Howe / ... (14 episoder, 1967-1970)
== I rollene (1989-90) ==
Jeff Osterhage ... Vic Daniels (26 episoder, 1989-1991)
Bernard White ... Carl Molina (26 episoder, 1989-1991)
Don Stroud ... Capt. Lussen (13 episoder, 1989-1991)
== I rollene (2003-04) ==
Ed O'Neill ... Lt. Joe Friday (22 episoder, 2003-2004)
Ethan Embry ... Det. Frank Smith (12 episoder, 2003)
Christina Chang ... ADA Sandy Chang (12 episoder, 2003-2004)
Desmond Harrington ... Det. Jimmy McCarron / ... (10 episoder, 2003-2004)
Eva Longoria Parker ... Det. Gloria Duran (10 episoder, 2003-2004)
Evan Parke ... Det. Raymond Cooper / ... (10 episoder, 2003-2004)
== Priser ==
Den første serien vant tre Emmy-priser (1953, 54 & 55).
== Kilder ==
Seertall: http://www.classictvhits.com/tvratings/index.htm
== Eksterne lenker ==
Dragnet (1951–59) (IMDb)
Dragnet (1967–70) (IMDb)
Dragnet (1989–90) (IMDb)
Dragnet (2003–04) (IMDb)
=== Nett-TV ===
Promo for serien | Dragnet var en amerikansk kriminalserie som gikk flere perioder på TV fra 1951 til 2004. Den eldste versjonen gikk i perioden 1951-1959, den andre i 1967-1970, den tredje i 1989-1990 og den fjerde i 2003-2004. | 194,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1954_%E2%80%93_Spydkast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1954 – Spydkast menn | ['Kategori:Spydkast under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1954'] | Øvelsen Spydkast menn ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits ble avholdt 28. august (Kvalifisering) og 29. august (finalen).Egil Danielsen representerte Norge og kom på 10. plass.
| Øvelsen Spydkast menn ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits ble avholdt 28. august (Kvalifisering) og 29. august (finalen).Egil Danielsen representerte Norge og kom på 10. plass.
== Rekorder ==
=== Kvalifisering ===
28. august
== Finale ==
== Deltakernasjoner ==
21 autøvere fra 15 nasjoner deltok under øvelsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater1
Resultater2
Resultater3
Norske EM-deltakere | | sølv = Vladimir Kusnetsov, | 194,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salorno | 2023-02-04 | Salorno | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 575', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Salorno (italiensk) eller Salurn (tysk) ligger ca. 30 km syd for Bolzano i den italienske regionen Trentino-Syd-Tirol og er den sydligste kommunen i Syd-Tirol. Salorno ligger ved sydenden av Syd-Tirols vinvei og er en betydelig vinprodusent. Deler av kommuearealet ligger i naturparken Trudner Horn.
Salorno ligger i Adige-dalen (Adige eller Etsch er Syd-Tirols største og Italias nest største elv), der denne har en naturlig innsnevring (kalt Chiusa di Salorno eller Salurner Klause). Denne dalinnsnevringen mellom Favogna (Fennberg, 1468 moh.) på høyre og Monte di Salorno (Geiersberg, 1084 moh.) på venstre dalside utgjør her sydgrensen for det sammenhengende tyske språkområdet. Nabokommunen Roverè della Luna er derfor rent italienskspråklig, mens Salorno lenge var overveiende tyskspråklig. Etter italieniseringspolitikken på 1900-tallet er det nå et italiensktalende flertall i kommunen (62 % mot 38 % tysk i 2011).
| Salorno (italiensk) eller Salurn (tysk) ligger ca. 30 km syd for Bolzano i den italienske regionen Trentino-Syd-Tirol og er den sydligste kommunen i Syd-Tirol. Salorno ligger ved sydenden av Syd-Tirols vinvei og er en betydelig vinprodusent. Deler av kommuearealet ligger i naturparken Trudner Horn.
Salorno ligger i Adige-dalen (Adige eller Etsch er Syd-Tirols største og Italias nest største elv), der denne har en naturlig innsnevring (kalt Chiusa di Salorno eller Salurner Klause). Denne dalinnsnevringen mellom Favogna (Fennberg, 1468 moh.) på høyre og Monte di Salorno (Geiersberg, 1084 moh.) på venstre dalside utgjør her sydgrensen for det sammenhengende tyske språkområdet. Nabokommunen Roverè della Luna er derfor rent italienskspråklig, mens Salorno lenge var overveiende tyskspråklig. Etter italieniseringspolitikken på 1900-tallet er det nå et italiensktalende flertall i kommunen (62 % mot 38 % tysk i 2011).
== Historie ==
Stedet har vært bebodd siden romertiden. Salorno ble først nevnt som Salurnis i år 580 da Lombardene kjempet mot de invaderende Frankerne.
På en kalksteinsklippe høyt over Adige-dalen ligger middelalderborgen Castello di Salorno (Haderburg). Borgen ble først nevnt i 1053.
== Nabokommuner ==
Kurtinig an der Weinstraße
Margreid an der Weinstraße
Montan
Neumarkt
Capriana
Cembra
Faver
Giovo
Grauno
Grumes
Mezzocorona
Roverè della Luna
Valda
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Salornos historie (tysk)
Offisielt nettsted
(en) Salorno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Salorno – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Salorno (italiensk) eller Salurn (tysk) ligger ca. 30 km syd for Bolzano i den italienske regionen Trentino-Syd-Tirol og er den sydligste kommunen i Syd-Tirol. | 194,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Holzmair | 2023-02-04 | Wolfgang Holzmair | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barytoner', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Vöcklabruck', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske operasangere'] | Wolfgang Holzmair (født 1952 i Vöcklabruck) er en østerriksk sanger (baryton).
| Wolfgang Holzmair (født 1952 i Vöcklabruck) er en østerriksk sanger (baryton).
== Liv og virke ==
Holzmair er utdannet ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien, der han studerte sang med Hilde Rössel-Majdan og Lied med Erik Werba.Holzmair gjorde seg spesielt bemerket som lied-, konsert- og oratoriesanger. Leif Ove Andsnes omtalte ham som en av Europas ledende Lied-sangere. Han holdt konserter over hele verden, blant annet ved Risør Kammermusikkfest, Bregenzer Festspiele og Carinthischer Sommer. Han samarbeidet ofte med pianister som Imogen Cooper, Till Fellner, Russell Ryan, Roger Vignoles og Gerard Wyss.Holzmair samarbeidet med ledende orkestra, som Gewandhausorchester Leipzig, Israel Philharmonic Orchestra, Berlinfilharmonien, Cleveland Orchestra og Wiener Symphoniker og deres berømte dirigenter.
Han var også aktiv på opera-scenene, og hadde roller som Enrico i L'isola disabitata, greven i Capriccio, taleren i tempelet i Tryllefløyten og tittelrollen i Daniel Schnyders Casanova.Holzmair er professor i Lied og Oratorium ved Mozarteum og gir mesterklasser i Europa og Nord-Amerika. Blant elevene kan nevnes Christiane Karg, Anja Schlosser, Cordula Schuster, Andrè Schuen og Matthias Winckhler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Holzmairs nettsider | Wolfgang Holzmair (født 1952 i Vöcklabruck) er en østerriksk sanger (baryton). | 194,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Irwin | 2023-02-04 | Dave Irwin | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske alpinister', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Thunder Bay', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Benjamin Irwin (født 12. juli 1954 i Thunder Bay, Ontario) er en tidligere kanadisk alpinist.
Irwin vokste opp i Thunder Bay i Ontario. På 1970-tallet dannet han sammen med Jim Hunter, Dave Murray, Steve Podborski og Ken Read de såkalte «Crazy Canucks».
Få dager etter at Ken Read gikk til utforrennet i Val-d’Isère, tok også Irwin sin første seier. 19. desember 1975 vant han utforrennet i Schladming, den eneste verdenscupseieren i karrieren. Noen uker senere ble han nummer åtte i utfor under OL 1976 i Innsbruck. Fire år senere, under OL 1980 i Lake Placid, ble han nummer 11 i samme disiplin.
I Irwins siste sesong 1981/82 ble han nummer 3 i Whistler, bak Peter Müller og Steve Podborski.
| David Benjamin Irwin (født 12. juli 1954 i Thunder Bay, Ontario) er en tidligere kanadisk alpinist.
Irwin vokste opp i Thunder Bay i Ontario. På 1970-tallet dannet han sammen med Jim Hunter, Dave Murray, Steve Podborski og Ken Read de såkalte «Crazy Canucks».
Få dager etter at Ken Read gikk til utforrennet i Val-d’Isère, tok også Irwin sin første seier. 19. desember 1975 vant han utforrennet i Schladming, den eneste verdenscupseieren i karrieren. Noen uker senere ble han nummer åtte i utfor under OL 1976 i Innsbruck. Fire år senere, under OL 1980 i Lake Placid, ble han nummer 11 i samme disiplin.
I Irwins siste sesong 1981/82 ble han nummer 3 i Whistler, bak Peter Müller og Steve Podborski.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Dave Irwin – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dave Irwin – Olympedia
(en) Dave Irwin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dave Irwin – Britisk Columbia Sports Hall of Fame
(en) Dave Irwin – FIS (alpint)
(en) Dave Irwin – ski-db.com | David Benjamin Irwin (født 12. juli 1954 i Thunder Bay, Ontario) er en tidligere kanadisk alpinist. | 194,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cama_Hospital_(sykehus) | 2023-02-04 | Cama Hospital (sykehus) | ['Kategori:18°N', 'Kategori:72°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Indiastubber', 'Kategori:Mumbai', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Sykehus i India', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Cama Hospital er et stort sykehus for kvinner og barn i byen Mumbai, India. Det ble angrepet under Terrorangrepene i Mumbai 26. november 2008.
| Cama Hospital er et stort sykehus for kvinner og barn i byen Mumbai, India. Det ble angrepet under Terrorangrepene i Mumbai 26. november 2008.
== Referanser == | Cama Hospital er et stort sykehus for kvinner og barn i byen Mumbai, India. Det ble angrepet under Terrorangrepene i Mumbai 26. | 194,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ursula_Konzett | 2023-02-04 | Ursula Konzett | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Liechtenstein under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Liechtenstein under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Liechtenstein under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 16. november', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Liechtensteinske alpinister', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Liechtenstein', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i alpint', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Ursula Konzett (født 16. november 1959 i Triesen) er en tidligere liechtensteinsk alpinist. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet var hun blant verdens fremste slalåm- og storslalåmkjørere.
Konzett debuterte i verdenscupen i mars 1977. Hun feiret sin største triumfer mellom 1982 og 1984. I denne perioden vant hun sine to eneste seire i verdenscupen samt to medaljer i internasjonale mesterskap (bronse i slalåm både under VM 1982 i Schladming og OL 1984 i Sarajevo.
Urzula Konzett la opp etter VM 1985 i Bormio.
| Ursula Konzett (født 16. november 1959 i Triesen) er en tidligere liechtensteinsk alpinist. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet var hun blant verdens fremste slalåm- og storslalåmkjørere.
Konzett debuterte i verdenscupen i mars 1977. Hun feiret sin største triumfer mellom 1982 og 1984. I denne perioden vant hun sine to eneste seire i verdenscupen samt to medaljer i internasjonale mesterskap (bronse i slalåm både under VM 1982 i Schladming og OL 1984 i Sarajevo.
Urzula Konzett la opp etter VM 1985 i Bormio.
== Verdenscupseire ==
== Familie ==
Ursula Konzett er storesøster til alpinisten Mario Konzett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Ursula Konzett – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ursula Konzett – Olympedia
(en) Ursula Konzett – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ursula Konzett – FIS (alpint)
(en) Ursula Konzett – ski-db.com | Ursula Konzett (født 16. november 1959 i Triesen) er en tidligere liechtensteinsk alpinist. | 194,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janne_Leskinen | 2023-02-04 | Janne Leskinen | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Finske alpinister', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kuopio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Janne Leskinen (født 24. juli 1974 i Kuopio) er en tidligere finsk alpinist. Han startet for den finske klubben Puijon Hiihtoseura.
Leskinens beste disipliner var Super-G og storslalåm. I begge disiplinene vant han flere finske mesterskap. Leskinen var en av de første finske alpinistene som også oppnådde topplasseringer på internasjonalt nivå. Han tok en sølvmedalje i storslalåm under Junior-VM i alpint 1988 i Madonna di Campiglio. Fra og med sesongen 1991/92 deltok han regelmessig i verdenscupen, men havnet sjelden høyt oppe på resultatlistene. Han oppnådde bare tre plasseringer blant de 10 fremste, besteresultatet var en fjerdeplass fra Super-G-rennet i Garmisch-Partenkirchen.
Karrierens høydepunkt var VM 1996 i Sierra Nevada. I super-G ble han nummer fire, og i kombinasjonen nummer femten.
I 1998 ble Leskinen nok en gang finsk mester i super-G. Etter denne sesongen la han opp som alpinist.
| Janne Leskinen (født 24. juli 1974 i Kuopio) er en tidligere finsk alpinist. Han startet for den finske klubben Puijon Hiihtoseura.
Leskinens beste disipliner var Super-G og storslalåm. I begge disiplinene vant han flere finske mesterskap. Leskinen var en av de første finske alpinistene som også oppnådde topplasseringer på internasjonalt nivå. Han tok en sølvmedalje i storslalåm under Junior-VM i alpint 1988 i Madonna di Campiglio. Fra og med sesongen 1991/92 deltok han regelmessig i verdenscupen, men havnet sjelden høyt oppe på resultatlistene. Han oppnådde bare tre plasseringer blant de 10 fremste, besteresultatet var en fjerdeplass fra Super-G-rennet i Garmisch-Partenkirchen.
Karrierens høydepunkt var VM 1996 i Sierra Nevada. I super-G ble han nummer fire, og i kombinasjonen nummer femten.
I 1998 ble Leskinen nok en gang finsk mester i super-G. Etter denne sesongen la han opp som alpinist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Janne Leskinen – Olympedia
(en) Janne Leskinen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Janne Leskinen – FIS (alpint)
(en) Janne Leskinen – ski-db.com | Janne Leskinen (født 24. juli 1974 i Kuopio) er en tidligere finsk alpinist. | 194,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mattias_Hargin | 2023-02-04 | Mattias Hargin | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske alpinister'] | Mattias Hargin (født 7. oktober 1985 i Stockholm) er en svensk tidligere alpinist, som spesialiserte seg på slalåm. Han deltok i verdenscupen i alpint fra 2004 til 2019. Han var gift med Matilda Rapaport i 2016, til hun døde i en snøskredulykke samme året. Han er yngre bror av alpinisten Janette Hargin.
| Mattias Hargin (født 7. oktober 1985 i Stockholm) er en svensk tidligere alpinist, som spesialiserte seg på slalåm. Han deltok i verdenscupen i alpint fra 2004 til 2019. Han var gift med Matilda Rapaport i 2016, til hun døde i en snøskredulykke samme året. Han er yngre bror av alpinisten Janette Hargin.
== Karriere ==
Hargin kjørte sitt første FIS-renn i januar 2001. I desember 2003 fulgte den første starten i et europacuprenn.
Han fikk sin første mesterskapsmedalje da han tok sølv i det svenske juniormesterskapet i mars 2004. Under junior-VM 2005 tok han sølv i slalåm. I europacupsesongen 2005/06 vant han tre slalåmrenn og tok to andreplasser, og vant dermed slalåmcupen sammenlagt foran landsmennene Anton Lahdenperä og Jens Byggmark.
Den 22. desember 2004 debuterte Hargin i verdenscupen. Han tok sine første poeng 7. januar 2007 i Adelboden, der han ble nummer 20 i slalåmrennet.
Hargin deltok for Sverige under Vinter-OL 2010 i slalåm og oppnådde en 14.-plass.
Hargin vant sin eneste verdenscupseier individuelt da han vant slalåm i Hahnenkammrennene i Kitzbühel 25. januar 2015.
I VM i alpint 2015 i Beaver Creek kjørte han på det svenske laget som tok bronse i lagkonkurransen.
Hargin la opp etter sesongen 2018/19.
=== Pallplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Mattias Hargin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mattias Hargin – Olympics.com
(en) Mattias Hargin – Olympic.org
(en) Mattias Hargin – Olympedia
(en) Mattias Hargin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Mattias Hargin – Sveriges olympiske komité
(en) Mattias Hargin – FIS (alpint)
(en) Mattias Hargin – FIS (langrenn)
(en) Mattias Hargin – ski-db.com | Stockholm | 194,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Br%C3%A6nne | 2023-02-04 | Trond Brænne | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret'] | Trond Brænne (født 31. juli 1953 i Oslo, død 16. mars 2013 samme sted) var en norsk skuespiller, forfatter og tekstforfatter. Han skrev bøker for barn og ungdom i tillegg til hørespill og sangtekster til plater og teaterstykker. Brænne mottok Kardemommestipendiet i 1998 og Teskjekjerringprisen i 2001 (sammen med Maj Britt Andersen og Geir Holmsen). I 2009 ga han ut barneplaten Bamsen er borte og ble for den nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen barneplater. For barn og unge var han særlig kjent som Bassefar, faren til Kjell i filmene om Olsenbanden Jr..
Brænne var også en aktiv skuespiller og medvirket på 1990-tallet i flere sketsjer i satireserien Egentlig. Han hadde en rekke mindre roller på film samt gjesteopptredener i en rekke TV-serier.
Han ble bisatt i Haslum krematorium 2. april 2013.Trond Brænne var far til musiker Bendik Brænne. Han var dessuten nevø til skuespillerne Randi Brænne og Berit Brænne.
| Trond Brænne (født 31. juli 1953 i Oslo, død 16. mars 2013 samme sted) var en norsk skuespiller, forfatter og tekstforfatter. Han skrev bøker for barn og ungdom i tillegg til hørespill og sangtekster til plater og teaterstykker. Brænne mottok Kardemommestipendiet i 1998 og Teskjekjerringprisen i 2001 (sammen med Maj Britt Andersen og Geir Holmsen). I 2009 ga han ut barneplaten Bamsen er borte og ble for den nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen barneplater. For barn og unge var han særlig kjent som Bassefar, faren til Kjell i filmene om Olsenbanden Jr..
Brænne var også en aktiv skuespiller og medvirket på 1990-tallet i flere sketsjer i satireserien Egentlig. Han hadde en rekke mindre roller på film samt gjesteopptredener i en rekke TV-serier.
Han ble bisatt i Haslum krematorium 2. april 2013.Trond Brænne var far til musiker Bendik Brænne. Han var dessuten nevø til skuespillerne Randi Brænne og Berit Brænne.
== Utvalgt bibliografi ==
Adrian og broren
Bestefar er en rev
Burgerkrim
Dundøden
En del av hele greia
Fru Andersen har hump i halen
Revedrepere
Rottene kommer'
Vi bare gjør det
Vi gir oss ikke
Vidundermiksturen
Uvenner
Mareritt i Casa Bianca
== Diskografi ==
AlbumBalladen om panna og jernet (1989), med Are Storstein, Geir Holmsen & Maj Britt Andersen
Troll (2007)
Røde hunder (2008)
Bamsen er borte! (2009), med Geir HolmsenDeltar påBoastein: Urgata Hurgata (1980)
Britt Langlie: Piaf (1981)
Freddy Dahl: Café Jupiter/Café Jupiter (instrumental) (1982)
Melodi Grand Prix: Pop Nytt – Grand Prix Extra (1982)
Fremtiden er nå: Fremtiden er nå! (1983)
Mabben Max & Fred Avsted: Om verda var en ballong/Jul igjen (1984)
Mabben Max & Fred Avsted: Ballongvisa/Ridder Johan (1985)
Mabben Max & Fred Avsted: Har du hørt det? (1985)
Maj Britt Andersen: Folk er rare! (1986)
Maj Britt Andersen: Folk er rare! (1986)
Maj Britt Andersen: Folk er rare! 2! (1987)
Maj Britt Andersen: Tida går så altfor fort (1987)
Maj Britt Andersen: Rare folk/Sure Sivert (1988)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 2 (1988)
Jannecke Øinæs: Alle verdens rare dyr/Villan sky (1990)
Maj Britt Andersen: Akkurat nå/Dørene lukkes (1990)
Postmann Pat: Postmann Pat's rim og regler for alle barn (1990)
Olav Stedje: Kan hende/Vindaugsbord mot parken (1990)
Jannecke Øinæs: Plass i bilen/Gryvelsulkelettamandolint (1990)
Olav Stedje: Ei gåve til deg (1990)
Kalle Klovn: Kalle Klovn – Sangene og musikken fra Barne-TV (1990)
Jannecke Øinæs: Gryvelsulkelettamandolint (1990)
Maj Britt Andersen: Tamme erter & villbringebær (1990)
The Walt Disney Company: Skjønnheten og udyret (1992)
Carl Robert Henie: Som en bro (1992)
Gustav Lorentzen: 1. klasse (1992)
Mummitrollet: Min egen mummi-plate: 14 originale mummi-sanger (1993)
Kjell Karlsens orkester: Seier'n er vår – OL's Tribunesanger (1994)
Maj Britt Andersen: Rippel Rappel (1994)
Mummitrollet: Min egen mummi-plate 2 (1994)
Postmann Pat: Postmann Pat – Sangene og musikken fra Barne-TV (1995)
The Record Collection: Caspers barnefavoritter (1995)
Postmann Pat: Postmann Pat – Med sin svarte og hvite katt (1995)
Olav Stedje: Bot og bedring (1995)
Tor Endresen: Sanger (1996)
Blekkulf: Blekkulf og den mystiske flaskeposten (1996)
Maj Britt Andersen: Maj Britts 40 rareste (1996)
Grappa/Barneselskapet: Regn med oss (1996)
The Walt Disney Company: Disney's Ringeren i Notre Dame (1996)
Maj Britt Andersen: Sykkelvisa (1997)
Maj Britt Andersen: Vinterkropp (1997)
Johannes Joner, Kari-Ann Grønsund & Philip A. Kruse: Vinglete viser for barske barn (1997)
Universal Music: Caspers barnefavoritter 2 (1997)
Astrid Lindgren: Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe (1997)
Melvin Tix: I Melvins manesje (1998)
Filmmusikk: Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998)
Maj Britt Andersen: Chevina (1998)
Olav Stedje: 21 Beste (1998)
Radioteatret: Knut Gribbs bedrifter (1999)
Norges danseforbund: Nå skal vi danse 2 (1999)
NRK P2/Columbia: Broom-Broom – Lørdagsbarnetimen 75 år (1999)
Carolyn Keene/Lørdagsbarnetimen: Frøken Detektiv og tårnet med de vridde lys (1999)
Riksförbundet för Folkmusik och Dans: Tjuderuttan, sa räven – Sång- och danslekar från förr till nu (1999)
Radioteatret: Jobs bok (1999)
May Britt Haug: Smil og vær gal (2000)
MilliGram/Universal Music: Caspers barnefavoritter 3 (2000)
Egmont Serieforlaget: Barnas beste julesanger (2000)
Skarvebarna, Geilo Barnegospel & Hol Barnegospel: Sol over frossen jord (2001)
Marion Federl, lest av Marit Bolling & Trond: Med nye ord (2001)
Arthur Conan Doyle: Hunden fra Baskerville (2001)
Willy Ustad: Vokterne (2001)
Olsenbanden jr.: Olsenbanden jr. første hits (2001)
NRK: Morn, morn – Barnetimen for de minste 50 år (2002)
Lemony Snicket: En grufull begynnelse (2002)
Barneselskapet: Barnas beste (2002)
IKO: Den fyrste song (2002)
Jon Fosse: Sonen (2002)
Lemony Snicket: Krypdyrkammeret (2003)
Anne Holt: Død joker (2003)
J. Meade Falkner: Moonfleet – Diamantenes forbannelse (2003)
Alan Garner: Trollstenen fra Brisingamen (2003)
Bram Stoker: Dracula (2003)
Arne Svingen: De tøffeste gutta (2003)
Kirsten Sæther: Ja visst ble livet annerledes – erfaringer og tanker om å leve med en ervervet hjerneskade (2003)
Universal Music: Tidenes beste barneplate (2003)
Radioteatret: Knut Gribb – En vals med "Den grønne redsel" – og 2 andre hørespill (2003)
Barneselskapet: Barne-TV favoritter (2003)
Henrik Ibsen: En folkefiende (2004)
Knut Gribb: Isdronningen (2004)
Tove Jansson: Mummi – Seks spennende historier (2004)
Roald Dahl: Verdens største fersken (2004)
Tove Jansson: Mummipappa på eventyr (2004)
Roald Dahl: Matilda – Hørespill fra Lørdagsbarnetimen (2004)
Mary Norton: Lånerne (2004)
Dashiell Hammett: Malteserfalken (2004)
Egmont Serieforlaget: Lydbok for barn (2004)
Klaus Hagerup: Markus 1: Markus og rappen • Markus og sporten (2004)
Torbjørn Færøvik: Kina – en reise på livets elv (2004)
Lemony Snicket: Iglene i innsjøen (2004)
Sigvald Tveit: Takk, min gud, for hele meg (2004)
Carolyn Keene: Frøken Detektiv finner passordet (2005)
Roald Dahl: En uvanlig byttehandel (2005)
Else Færden: H.C. Andersen: Den modige andungen (2005)
Lemony Snicket: Den mystiske mølla (2005)
Maj Samzelius: Stjernene forteller – Hørespill fra Lørdagsbarnetimen (2005)
Kristiansand Dyrepark: Dyreparken i Kristiansand (2005)
Gerd Nyquist: Avdøde ønsket ikke blomster (2005)
Grammofon: Alle våre barnesanger 3 (2006)
Klaus Hagerup: Markus 2: Den hypnotiske Markus • Markus og Julie (2006)
Ingvar Ambjørnsen: Hvite niggere (2006)
Knut Gribb: De hengtes forbund • Døden går ombord (2006)
John Dickson Carr: Den hule mannen (2006)
Grammofon: Alle våre barnesanger 4 (2006)
Torbjørn Færøvik: Buddhas barn (2006)
Maj Britt Andersen: Onger er rare (2006)
J.R.R. Tolkien: Rundtomrask (2007)
Lemony Snicket: Den skrekkelige skolen (2007)
Trond-Viggo Torgersen: De du kan + Noe nytt & Noe rart (2007)
Universal Music: Våre beste for barn 1 (2007)
J.R.R. Tolkien: Pirkes løvblad (2007)
Lemony Snicket: Den skjulte sjakten (2007)
Barneselskapet: Jippi! Det er sommer! (2007)
Lemony Snicket: Den beksvarte byen (2007)
Barneselskapet: Klin kokos bananas – En helsprø fantasigryte for store og små (2007)
Lemony Snicket: Den skrekkelige skolen (2007)
Walt Disney Company: Mine beste historier med Ole Brumm (2007)
Universal Music: Tidenes beste barneplate 3 (2007)
GT-Sara: GT-Sara på farten (2007)
William Shakespeare: Hamlet (2008)
Jon Michelet: Mordet på Woldnes (2008)
Thomas Buergenthal: Et lykkebarn (2008)
Maj Sjöwall & Per Wahlöö: Døden tar buss (2008)
Julia Donaldson: Gruffalo- og lille Gruffalo (2008)
Erling Jepsen: Kunsten å gråte i kor (2008)
Julia Donaldson: Apestreker og plass bakpå kosten (2008)
Barneselskapet: Jippi det er fest (2008)
Barneselskapet: Fola, fola blakken – Kjente og kjære dyresanger (2008)
Astrid Lindgren: Lillebror og Karlsson på taket (2008)
Sven Nordqvist: Hattejakten (2008)
Jesper Juul: Kunsten å si nei (2008)
deLillos: Huskeglemme (2009)
Alexandre Dumas: De tre musketerer (2009)
Bernhard Schlink: Høytleseren (2009)
Cappelen Damm: Lommelydbok klassiker (2009)
Per Olov Enquist: Et annet liv (2009)
Torbjørn Færøvik: Midtens rike (2009)
GT-Sara: 85 år og alt intakt (2009)
Lemony Snicket: Det horrible hospitalet (2009)
Cormac McCarthy: Veien (2010)
Maj Britt Andersen: Indranis sang (2010)
K. Emily Hutta, oversatt av: Henninge Solberg: Ole Brumm: Hundremeterskogens hemmeligheter (2010)
Barneselskapet: Barnas sommer (2010)
Werner Holzwarth: Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans (2010)
Jonny Halberg: En norsk tragedie (2010)
Kaia Brænne: Fremmed (2010)
Tittamari Marttinen: God natt, Mummitrollet (2010)
Camilla Läckberg: Snøstorm og mandelduft (2010)
Frøydis Grorud & Torun Eriksen: Sanger om glede og fred (2010)
Sven Nordqvist: Julegrøten (2010)
Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (2011)
Barneselskapet: Barnas feriefavoritter (2011)
Tomas Espedal: Imot naturen (2011)
Tove Jansson, oversatt av: Espen Hagerup & Hulda Westberg Sparbo: Magiske moro med Mummitrollet (2012)
Chris Tvedt: Av jord er du kommet (2012)
Angie Sage: Mørke (2012)
Maj Britt Andersen: Landsbybarna i Bawatele (2012)
J.K. Rowling: Den tomme stolen (2012)
Kasper Hoff: St. Laurentius' tårer (2013)
Jørgen Brekke: Menneskets natur (2013)
Fredrik Backman: En mann ved navn Ove (2013)
Maj Britt Andersen: Livet er ei vise (2015)
Tone Ophus: Sang, spill og sprell 2 (2015)
Universal Music: Alle tiders barnesanger (2015)
Maj Britt Andersen med Kringkastingsorkestret: Væla omkring (2015)
deLillos: Utenom (2015)
Natasja Holmboe: Sväva över stan (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trond Brænne på Internet Movie Database
(no) Trond Brænne hos Nationaltheatret
(no) Trond Brænne hos Sceneweb
(sv) Trond Brænne i Svensk Filmdatabas
(da) Trond Brænne på Filmdatabasen
(fr) Trond Brænne på Allociné
(en) Trond Brænne hos The Movie Database
(en) Trond Brænne hos Behind The Voice Actors
Trond Brænne i Store norske leksikon
Bibliografi på Cappelens nettsider
Bibliografi på Nationaltheatrets nettsider
Hjemmeside | Bernhard Cornelius Brænne (født 12. november 1854 i Trondhjem, død 7. | 194,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_sveitsiske_mestere_i_utfor | 2023-02-04 | Liste over sveitsiske mestere i utfor | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Sveits-relaterte lister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i utfor siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i utfor siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i utfor siden 1946: | 194,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jazz | 2023-02-04 | Jazz | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jazz', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jazz er en musikksjanger.
Den har sin opprinnelse i afroamerikanske samfunn i New Orleans, USA, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jazzen utviklet seg fra røtter i blues og ragtime. Siden 1920-årenes jazztidsalder har jazz blitt anerkjent som en betydningsfull musikalsk uttrykksform. Den sto da fram som uavhengig av tradisjonelle og populære musikkstiler, og alle jazzens ulike varianter var alle knyttet til de felles bånd med afroamerikansk og europeisk-amerikansk opphav i framføringen. Jazz er karakterisert av swing- og blåtone, vokaler innenfor call and response («rop og svar»), og polyrytmer (to eller flere uavhengige rytmer spilt samtidig) og improvisasjon. Jazz har dype røtter i vestafrikansk kulturelle og musikalske uttrykk og i afroamerikansk musikktradisjoner, inkludert blues og ragtime, men også europeisk musikk fra militærband og orkestre. Selv om jazzens fundament har dype røtter innen afroamerikanske erfaring i USA, har ulike kulturer bidratt med deres egen erfaring og stiler til kunstformen, foruten også intellektuelle verden over som har hyllet jazz som «den eneste sanne kunstform som har kommet fra Amerika».De første norske jazzband ble dannet rundt 1920.
Se Jazz i NorgeEtter hvert som jazzen spredte seg ut av USA og til resten av verden ble preget av ulike nasjonale, regionale og lokale musikktradisjoner, noe som ga opphav til mange særskilte stiler. New Orleans-jazz, også kalt for Dixieland, begynte tidlig i 1910-årene og kombinerte marsjer fra eldre brassband, franske kvadriljer, biguine, ragtime og blues med kollektive polyfonisk improvisasjon. I 1930-årene førte tungt arrangerte danseorientert storbandswing til Kansas City-jazz, en hardsvingende, bluesaktig, improviserende stil, og gypsy-jazz, en stil som framhevet musettevals. Bebop utviklet seg i 1940-årene, noe som endret jazz fra en dansbar populærmusikk mot en mer utfordrende «musikernes musikk» som ble spilt med et raskere tempo og benyttet mer akkordbasert improvisasjon. Cool jazz utviklet seg mot slutten av 1940-årene, og innførte en roligere, mer polert lyd og lange, lineære melodilinjer.
I 1950-årene oppsto frijazz som utforsket spilling uten fast beat og formelle strukturer, og karakteriseres generelt ved minimal avhengighet av formelle grenser. På midten av 1950-årene kom hard bop som innførte innflytelse fra rhythm and blues, gospel, og blues, særskilt i saksofon- og pianospillingen. Modal jazz utviklet seg på slutten av 1950-årene og benyttet modal skala som grunnlag for musikalsk struktur og improvisasjon. Jazz-fusion, en form for jazz-rock, oppsto på slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene, og kombinerte jazzimprovisasjon med rockmusikkens rytmer, elektriske instrumenter, og høy lyd fra forsterkere. Tidlig i 1980-årene ble kommersiell form for jazz-fusion utviklet og som ble karakterisert som smooth jazz. Den ble suksessfull i henhold til spilling på radio. Andre stiler og sjangre rundt 2000-årene var latin jazz og afro-kubansk jazz
| Jazz er en musikksjanger.
Den har sin opprinnelse i afroamerikanske samfunn i New Orleans, USA, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jazzen utviklet seg fra røtter i blues og ragtime. Siden 1920-årenes jazztidsalder har jazz blitt anerkjent som en betydningsfull musikalsk uttrykksform. Den sto da fram som uavhengig av tradisjonelle og populære musikkstiler, og alle jazzens ulike varianter var alle knyttet til de felles bånd med afroamerikansk og europeisk-amerikansk opphav i framføringen. Jazz er karakterisert av swing- og blåtone, vokaler innenfor call and response («rop og svar»), og polyrytmer (to eller flere uavhengige rytmer spilt samtidig) og improvisasjon. Jazz har dype røtter i vestafrikansk kulturelle og musikalske uttrykk og i afroamerikansk musikktradisjoner, inkludert blues og ragtime, men også europeisk musikk fra militærband og orkestre. Selv om jazzens fundament har dype røtter innen afroamerikanske erfaring i USA, har ulike kulturer bidratt med deres egen erfaring og stiler til kunstformen, foruten også intellektuelle verden over som har hyllet jazz som «den eneste sanne kunstform som har kommet fra Amerika».De første norske jazzband ble dannet rundt 1920.
Se Jazz i NorgeEtter hvert som jazzen spredte seg ut av USA og til resten av verden ble preget av ulike nasjonale, regionale og lokale musikktradisjoner, noe som ga opphav til mange særskilte stiler. New Orleans-jazz, også kalt for Dixieland, begynte tidlig i 1910-årene og kombinerte marsjer fra eldre brassband, franske kvadriljer, biguine, ragtime og blues med kollektive polyfonisk improvisasjon. I 1930-årene førte tungt arrangerte danseorientert storbandswing til Kansas City-jazz, en hardsvingende, bluesaktig, improviserende stil, og gypsy-jazz, en stil som framhevet musettevals. Bebop utviklet seg i 1940-årene, noe som endret jazz fra en dansbar populærmusikk mot en mer utfordrende «musikernes musikk» som ble spilt med et raskere tempo og benyttet mer akkordbasert improvisasjon. Cool jazz utviklet seg mot slutten av 1940-årene, og innførte en roligere, mer polert lyd og lange, lineære melodilinjer.
I 1950-årene oppsto frijazz som utforsket spilling uten fast beat og formelle strukturer, og karakteriseres generelt ved minimal avhengighet av formelle grenser. På midten av 1950-årene kom hard bop som innførte innflytelse fra rhythm and blues, gospel, og blues, særskilt i saksofon- og pianospillingen. Modal jazz utviklet seg på slutten av 1950-årene og benyttet modal skala som grunnlag for musikalsk struktur og improvisasjon. Jazz-fusion, en form for jazz-rock, oppsto på slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene, og kombinerte jazzimprovisasjon med rockmusikkens rytmer, elektriske instrumenter, og høy lyd fra forsterkere. Tidlig i 1980-årene ble kommersiell form for jazz-fusion utviklet og som ble karakterisert som smooth jazz. Den ble suksessfull i henhold til spilling på radio. Andre stiler og sjangre rundt 2000-årene var latin jazz og afro-kubansk jazz
== Etymologi ==
Spørsmålet om opprinnelsen til ordet «jazz» har ført til betydelige undersøkelser, og dens historie er godt dokumentert. Det er antatt at det er beslektet med jasm, et slangbegrep datert tilbake til 1860 i betydningen «pepp, driv, energi». Den antagelige opprinnelsen er til sist fra kreolspråk i New Orleans i form av patois jass i betydningen «anstrengende aktivitet», særskilt i form av «seksuell aktivitet», men er også benyttet i congadans som jasm (1860), «energi, driv», som er av afrikansk opprinnelse (sammenlign mandinka jasi, tamne yas), også opphavet til slangordet jism, «sæd».Den eldste skriftlige nedtegnelsen av ordet er i en artikkel fra 1912 i Los Angeles Times hvor en kaster i baseball beskrev et kast som han betegnet som en jazzball «ettersom den vingler og kan rett og slett ikke gjøre noe med den.» «Jazz» benyttes også i andre sammenhenger, eksempelvis som «vrøvl, unødvendig prat» som er dokumentert fra 1918. Slangbegrepet all that jazz i betydningen «et cetera» eller «alt det der», er først gang dokumentert i 1939.Bruken av begrepet «jazz» i en musikalsk sammen er dokumentert så tidlig som 1915 i Chicago Daily Tribune. Den første dokumenterte bruken i en musikalsk sammenheng i New Orleans var i en artikkel i Times-Picayune den 14. november 1916 om «jas bands». I et intervju med NPR, tilbød musikeren Eubie Blake sin samling av opprinnelige slangkonnotasjoner av begrepet, og uttalte «Da Broadway plukket det opp, kalte de det 'J-A-Z-Z'. Det var ikke kalt for det. Det var stavet 'J-A-S-S'. Det var grovt, og om du visste hva det var, ville du ikke si det høyt foran kvinner.»Jazz har vist seg meget vanskelig å definere ettersom det utgjør en bred rekke av musikk som strekker seg over en tidsepoke på over hundre år, fra ragtime til 2010-årenes jazz-rock. Forsøk på å definere jazz fra et musikalsk perspektiv sett opp mot andre musikalske tradisjoner, slik europeisk musikkhistorie, eller afrikansk musikk, men musikkritikeren Joachim-Ernst Berendt har argumentert at dets referansebegreper og dets definisjon bør være bredere, og definerer jazz som en «form for kunstmusikk som har sin opprinnelse i USA via konfrontasjonen afroamerikansk med europeisk musikk» og argumenterer for at det skiller seg fra europeisk musikk ved at jazz har et «særskilt forhold til tid definert som ’swing’», involverer «en musikalsk produksjon av spontanitet og vitalitet hvor improvisasjon spiller en rolle». I henhold til musikkjournalisten Robert Christgau, «de fleste av oss vil si at å oppfinne mening mens man gir slippe på jazzens essens og håp.»
== Historie ==
Jazzen oppsto i sørstatene i USA på begynnelsen av 1900-tallet, der afrikanske og europeiske musikktradisjoner møtte hverandre. Jazzens røtter ligger på den ene side i afroamerikanske musikktradisjoner som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger, og på den annen side i forskjellig slags musikk som europeiske innvandrere hadde tatt med seg hjemmefra, slik som regional folkemusikk og militærmusikk. Ut av dette oppsto det en rekke nye musikalske uttrykksformer, først i New Orleans, senere i Chicago og andre storbyer i USA der det fantes en stor andel av afroamerikanere.
Jazzen fikk et særskilt oppsving fra 1917, da grammofonplaten ble oppfunnet. Den første ble produsert i New York med Original Dixieland Jass Band.
Kronologien som følger skal ikke å forstås som epoker som har avløst hverandre. Man sluttet ikke å produsere musikk i én sjanger selv om den neste kom. Årstallene er bare til tilnærmet orientering, eksemplifisert ved musikere og artister.
=== 1900-årene ===
På begynnelsen av 1900-årene hadde man musikksjangere som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger. Ingen av disse er jazz, men musikkretninger som dannet grunnlaget for at jazzen skulle oppstå.
=== 1910-årene ===
Da improvisasjon ble innført som et element i musikken til marsj-, salong- og ragtimebandene i New Orleans, oppsto uttrykket New Orleans-jazz, med kjente navn som Buddy Bolden, senere King Oliver, Louis Armstrong og Jelly Roll Morton.
Dixieland, som blant annet Eddie Condon er kjent fra, er musikalsk sett det samme som New Orleans-jazz, men med hvite musikere. Det amerikanske Original Dixieland Jass Band utga den første jazzplate (1917), og bandets plater ble etter turne til England i 1919 de første distribuert til Skandinavia.
=== 1920-årene ===
Louis Armstrong var et musikalsk ideal for mange, og Chicago-jazz betegner musikk av hvite musikere i Chicago med Armstrong som forbilde.
George Gershwin hadde premiere i 1924 med «symfonisk jazz» i sin Rhapsody in Blue, fremført av Paul Whitmans orkester, som ledd i hans «An Experiment in Modern Music» (Aeolian Hall, New York).
Stride piano er en virtuos pianojazz med sterke ragtime-elementer. Som kjente navn i denne sjangeren kan nevnes Fats Waller, James P. Johnson og Earl Hines. Boogie-woogie er bluesorientert pianojazz med typiske drivende bassfigurer, spilt av blant andre Meade Lux Lewis, Albert Ammons og Pete Johnson.
En av de absolutt første norske jazzgrupper var Sixpence Jazzband (Kristiania, 1923), og det lengstspillende, Bodega Band ble etablert i Trondheim (1929).
=== 1930-årene ===
I 1930-årene utviklet den kjente swingen seg, og store instrumentalister, komponister og orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington, Glenn Miller og Artie Shaw ble kjent. Swing er en arrangert combojazz, eller big band jazz, med en ekstremt tett samspilt rytmeseksjon. Dette oppstår ved at de enkelte musikere spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen (beat).
String swing er et begrep som blir brukt i flere sammenhenger. En av dem betegner den første egne europeiske jazz-stilen, egentlig Hot club jazz, som fikk innflytelse fra sintienes musikk, blant annet ved å innføre fiolin som instrument. Denne stilen er kjent i Norge gjennom Hot Club de Norvége i 1980-årene. De franske Django Reinhardt og Stéphane Grappelli er gode eksempler på denne sjangeren.
I Sverige etableres tidsskriftet Orkesterjournalen i 1933, og blir verdens mest langvarige tidsskrift for jazz, tett etterfulgt av Down Beat (1934).
=== 1940-årene ===
En videreutvikling av swingen er bebop, og navn som forbindes med denne sjangeren er Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powell. Bebop har fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett, og kjennetegnes ved kompleks harmonikk og høyt tempo. Blue notes er karakteristisk for denne stilen. En nordmann som bør nevnes i denne sammenheng er Egil «Bop» Johansen.
=== 1950-årene ===
Cool jazz (Miles Davis, John Lewis, Chet Baker, Stan Kenton) er jazz med mer strukturert komposisjon og improvisasjon enn bebop, med innflytelse fra europeisk komposisjonsteknikk. Stilen er mer introvert enn bebop, og anser seg for å være mer lyttemusikk (kunstmusikk) enn underholdningsmusikk.
I Norge dannes Norsk jazzforbund i 1953 og etablerer Buddyprisen året etter.
Hard bop (med navn som Art Blakey, John Coltrane, Miles Davis og Horace Silver) er en videreutvikling av bebop, med blikk tilbake på jazzens røtter i blues, soul og afrikansk musikk.
I Third Stream (eksempelvis John Lewis og Modern Jazz Quartet) åpnes jazzbegrepet for alle mulige musikktradisjoner, blant annet europeisk kunstmusikk. Samtidig oppstår en sjanger, «New Orleans jazz revival», (1938–) eller bare «revival». I noen diskursive sammenhenger går både New Orleans og Dixielandrevival under begrepet «revival» som ser tilbake på den tradisjonelle stilen New Orleans-jazz, men musikerne som utvikler stilen tar gjerne med elementer fra de samtidige stilene, swing og bebop.
=== 1960-årene ===
I juli 1960 åpner en av de første jazzfestivalene i Europa, Jazz à Juan, i Juan-les-Pins i Frankrike som en hyllest til Sidney Bechet.
Norges første jazzfestivaler etableres: Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1965).
Orkestral jazz (Gunther Schuller og Gil Evans) er Third stream i stort format, ofte som større komposisjoner.
I frijazz (Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Sun Ra) begynner jazzen å løse seg fra tradisjonell rytme og harmoni – energy play istedenfor swing, der uvante harmonier og støy blir benyttet som elementer. Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo var en milepæl i denne sammenheng, sett med norske øyne.
Free bop (Miles Davis, Charles Lloyd, Wayne Shorter) er en videreutvikling av Ornette Colemans og John Coltranes modal jazz.
Slutten av 1960-årene innleder en ny epoke innen jazzen: jazzrock og fusion, gjennom blant andre Miles Davis' Bitches Brew og In a Silent Way.
=== 1970-årene ===
Fusion (rock-jazz) (Miles Davis, Herbie Hancock, John McLaughlin, Joseph Zavinul, Chick Corea og Al Di Meola) har elementer fra den samtidige rockmusikken, særlig elektroniske og elektronisk forsterkete instrumenter. Lydstyrken ble høyere, og jazz og rock påvirket hverandre gjensidig.
Akustisk jazz (Keith Jarrett, Chick Corea, Gary Burton) derimot, er en romantisk orientert stil uten elektroniske virkemidler. Sjangeren oppsto som en motvekt til rock-jazz. Musikkteoretisk var den basert på Ornette Colemans teorier.
Mainstream (Oscar Peterson, J.J. Johnson, Phil Woods) er en stil avledet av en blanding av swing, tidlig bebop og Kansas City-bop. Det er den eneste av de tradisjonelle jazzstilene som fremdeles er i utvikling.
I Norge etableres Vossajazz (1973) og jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim - nå en del av Institutt for musikk ved NTNU (1979).
=== 1980-årene ===
Loft (Sam Rivers, Anthony Braxton, Marion Brown, Roscoe Mitchell) er frijazz med enklere strukturer og mer melodisk utforming, med den hensikt å gjøre musikken lettere tilgjengelig for lytteren.
Neo-hardbop (Wynton Marsalis, Roy Hargrove, Terri Lyne Carrington) er Hardbop som i 1950-årene, med mye blues og intensitet og lite eksperimentering.
Oslo Jazzfestival starter opp i 1986.
=== 1990-årene ===
Smooth jazz (David Sanborn)
Etno jazz (Anouar Brahem)
=== 2000-årene ===
Hip-hop jazz (Matthew Shipp, DJ Spooky, Us3, Guru's Jazzmatazz, Roy Hargrove & The RH Factor) er en sammenføring av forskjellige musikkretninger fra 1990-årene, ført sammen av fargede kunstnere.
Nu jazz (Bugge Wesseltoft) er tradisjonell jazz med innflytelse fra forskjellige former av elektronisk musikk.
== Viktige begrep ==
Avant-garde jazz betegner ofte de nyskapte stilartene i en gitt epoke.
Jazz combo er et band med tre musikere og oppover. Består gjerne av komp (bass, trommer og gitar eller piano) med blåsere og/eller vokal.
Big band er et jazzband med flere musikere enn i en jazz combo, besetningen og antall musikere kan variere. En nokså vanlig besetning vil være: 5 saksofoner, 5 trompeter, 5 tromboner og komp (trommer, bass, gitar og/eller piano). Storband er som regel notebasert, men mer improvisasjonsbaserte storband finnes også, eksempelvis Sun Ras band i 1960-årene.Eksempler på berømte storband er Duke Ellingtons band og Count Basies band.
Standards (eller standardlåter) er repertoarstykker som blir spilt særlig ofte. Disse låtene har gjennom årene blitt så kjente at de fleste musikere innen jazzsjangeren kan møtes og spille dem sammen uten å øve først.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Feather, Leonard (1955): The Encyclopedia of Jazz, New York
Feather, Leonard (1966): The Encyclopedia of Jazz in the 60s, New York
Feather, Leonard; Gitler, Ira (1976): The Encyclopedia of Jazz in the 70s, New York
Chilton, John (1970/1985): Who's Who of Jazz. Storyville to Swing Street, London
Clayton, Peter; Gammond, Peter (1986): The Guiness Jazz A-Z, Winfield
Carr, Ian; Fairweather, Digby; Priestley, Brian (1987): Jazz. The Essential Companion, London
Kunzler, Martin (2002): Jazz-Lexikon, Reinbek ved Hamburg (2 bind)
== Eksterne lenker ==
NorskJazzen.no, plateomtaler av norsk og utenlandsk jazz
Hva er jazz? – et blikk på jazzharmoniEngelskJazz Discography Project
All About Jazz
Dennis Owsleys hjemmeside med nyttige oversikter | New Orleans Jazz kan referere til: | 194,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_sveitsiske_mestere_i_slal%C3%A5m | 2023-02-04 | Liste over sveitsiske mestere i slalåm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Sveits-relaterte lister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i slalåm siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i slalåm siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i slalåm siden 1946: | 194,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_sveitsiske_mestere_i_storslal%C3%A5m | 2023-02-04 | Liste over sveitsiske mestere i storslalåm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Sveits-relaterte lister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i storslalåm siden 1951: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i storslalåm siden 1951: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i storslalåm siden 1951: | 194,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Sj%C3%B8en | 2023-02-04 | Alf Sjøen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Alf Sjøen (født 26. februar 1914, død 26. desember 1999 var en norsk fiolinist og kapellmester som ble ansett som en av sin tids fremste norske utøvere.
Han var oppvokst på Grünerløkka og spilte fløyte i skolekorpset samtidig som han gikk i lære hos fiolinist Ingvald Cranner.
Etter studier ved Musikkonservatoriet i Oslo, blant annet direksjon med Øivin Fjeldstad, og debut som fiolinist (1935), fortsatte han med studier under Gustav Havemann og Hans Mahlke ved Universität der Künste Berlin, videre til Juilliard i New York City hvor han fortsatte fordypningen i dirigeringen under verdenskjente Sergej Koussevitzky i Boston og Leonard Bernstein.
Sjøen ble tilsatt som lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo (1939).
Han var primarius i Den Norske Strykekvartett under den andre verdenskrig, i en tid han også ga huskonserter i omfang. Han ga også ut en del plater, blant annet Grieg-sonater med pianisten Hans Solum. Barndomsvennen Kåre Siem var en annen samspillpartner som han spilte med på MY «Stella Polaris» og turnerte med i Brasil i (1946). Sjøen var på turné i USA (1949).
På 50-tallet dirigerte han NRKs ungdomsorkester (1951), hadde oppdrag som kapellmester ved operetter på Det Norske Teatret. Etter prøvespill ble han 1. fiolinist i Oslo Filharmoniske Orkester i 1953 og var i en kort periode
1. konsertmester i Den Norske Operas nystartede orkester (1958–59).
Deretter flyttet han til Aalborg for å tiltre stillingen som 2. kapellmester i Aalborg By-Orkester(1959).
Utover 70-tallet reiste han for Rikskonsertene og hadde gjesteoppdrag som dirigent ved flere nordiske orkestre. En blodpropp satte en stopper for hans dirigentgjerning (1992).
| Alf Sjøen (født 26. februar 1914, død 26. desember 1999 var en norsk fiolinist og kapellmester som ble ansett som en av sin tids fremste norske utøvere.
Han var oppvokst på Grünerløkka og spilte fløyte i skolekorpset samtidig som han gikk i lære hos fiolinist Ingvald Cranner.
Etter studier ved Musikkonservatoriet i Oslo, blant annet direksjon med Øivin Fjeldstad, og debut som fiolinist (1935), fortsatte han med studier under Gustav Havemann og Hans Mahlke ved Universität der Künste Berlin, videre til Juilliard i New York City hvor han fortsatte fordypningen i dirigeringen under verdenskjente Sergej Koussevitzky i Boston og Leonard Bernstein.
Sjøen ble tilsatt som lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo (1939).
Han var primarius i Den Norske Strykekvartett under den andre verdenskrig, i en tid han også ga huskonserter i omfang. Han ga også ut en del plater, blant annet Grieg-sonater med pianisten Hans Solum. Barndomsvennen Kåre Siem var en annen samspillpartner som han spilte med på MY «Stella Polaris» og turnerte med i Brasil i (1946). Sjøen var på turné i USA (1949).
På 50-tallet dirigerte han NRKs ungdomsorkester (1951), hadde oppdrag som kapellmester ved operetter på Det Norske Teatret. Etter prøvespill ble han 1. fiolinist i Oslo Filharmoniske Orkester i 1953 og var i en kort periode
1. konsertmester i Den Norske Operas nystartede orkester (1958–59).
Deretter flyttet han til Aalborg for å tiltre stillingen som 2. kapellmester i Aalborg By-Orkester(1959).
Utover 70-tallet reiste han for Rikskonsertene og hadde gjesteoppdrag som dirigent ved flere nordiske orkestre. En blodpropp satte en stopper for hans dirigentgjerning (1992).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alf Sjøen på Discogs
(en) Alf Sjøen på MusicBrainz | Alf Sjøen (født 26. februar 1914, død 26. | 194,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_sveitsiske_mestere_i_super-G | 2023-02-04 | Liste over sveitsiske mestere i super-G | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Sveits-relaterte lister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i super-G siden 1988: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i super-G siden 1988: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i super-G siden 1988: | 194,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MY_%C2%ABStella_Polaris%C2%BB | 2023-02-04 | MY «Stella Polaris» | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Cruiseskip', 'Kategori:Norske cruiseskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Sverige', 'Kategori:Skip fra 1927', 'Kategori:Skip sluttseilt 2006'] | MY «Stella Polaris» var en motoryacht bygd for Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS). Skipet var byggnummer 400 ved det svenske verftet Götaverken i Göteborg, og kjøpesummen var 4 692 511 norske kroner. Hun ble sjøsatt 11. september 1926 og overlevert i februar 1927. Skipet var 127 meter langt (inkludert baugspryd) og hadde plass til 200 passasjerer. Kallesignalet var LGCF / LCYZ.
MY «Stella Polaris» seilte på cruise verden rundt og ble ikke bare rederiets mest berømte skip, men også et av de mest kjente cruiseskip i verden. Under andre verdenskrig ble hun rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten og brukt som losjiskip for tyske soldater. I 1951 ble skipet solgt til det svenske rederiet Clipper Line, men fortsatte i cruisetrafikk fram til 1969 da hun ble solgt til Japan og ankret opp som restaurant- og hotellskip. I august 2006 sank skipet utenfor Japan under slep til Kina.Det Bergenske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter fenomener og objekter på nattehimmelen. Stella Polaris er det latinske navnet på Nordstjernen, en stjerne i stjernebildet Lille bjørn.
| MY «Stella Polaris» var en motoryacht bygd for Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS). Skipet var byggnummer 400 ved det svenske verftet Götaverken i Göteborg, og kjøpesummen var 4 692 511 norske kroner. Hun ble sjøsatt 11. september 1926 og overlevert i februar 1927. Skipet var 127 meter langt (inkludert baugspryd) og hadde plass til 200 passasjerer. Kallesignalet var LGCF / LCYZ.
MY «Stella Polaris» seilte på cruise verden rundt og ble ikke bare rederiets mest berømte skip, men også et av de mest kjente cruiseskip i verden. Under andre verdenskrig ble hun rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten og brukt som losjiskip for tyske soldater. I 1951 ble skipet solgt til det svenske rederiet Clipper Line, men fortsatte i cruisetrafikk fram til 1969 da hun ble solgt til Japan og ankret opp som restaurant- og hotellskip. I august 2006 sank skipet utenfor Japan under slep til Kina.Det Bergenske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter fenomener og objekter på nattehimmelen. Stella Polaris er det latinske navnet på Nordstjernen, en stjerne i stjernebildet Lille bjørn.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
For å kompensere for ødeleggelsene og tapene skipsindustrien ble påført under første verdenskrig, ble en storstilt gjenoppbygging iverksatt. Selv om det var nedgangstider i Norge («parikrisen»), var det økonomiske oppgangstider globalt. I siste halvdel av 1920-tallet var skipsfarten i sterk vekst med store skip som seilte på alle verdenshav. Lasteskip var de mest tallrike, men den økende velstanden i de industrialiserte landene gjorde at flere rederier også satset på cruisemarkedet.
Blant disse var det norske rederiet Det Bergenske Dampskibsselskab, som hadde hatt suksess med dampyachten DY «Meteor». Rederiet kontraherte 4. august 1925 et nytt passasjerskip beregnet utelukkende på luksuriøs cruisefart. Skrogfasongen var inspirert av DY «Meteor», men i motsetning til DY «Meteor» som var et dampskip, ble MY «Stella Polaris»' fremdrift besørget av to dieselmotorer. Anbudet på byggingen ble vunnet av Götaverken i Göteborg, selv om verftet ikke hadde bygd passasjerskip før – langt mindre et luksuriøst cruiseskip. Mye av innredningen ble derfor utformet og bygd av underleverandører. Firmaet Selander & Sons fikk for eksempel ansvaret for alt trearbeidet ombord.
=== Under norsk flagg ===
Den 11. september 1926 ble skipet sjøsatt og døpt «Stella Polaris» av Lillie Lehmkuhl, datteren til rederiets direktør Kristofer Lehmkuhl. Leveringsdatoen var satt til 1. april 1927, men allerede 20. februar var skipet klar for prøveturen. Prøveturen ble en suksess, og «Stella Polaris» var snart klar for å starte seilingene for Det Bergenske Dampskibsselskab. Klokken 12.00 lørdag 26. februar 1927 la «Stella Polaris» ut fra Göteborg på sin jomfrutur. Ferden gikk til Tilbury i England, der forsyninger og flere passasjerer ble tatt ombord. Jomfruturen fortsatte via Lisboa i Portugal til Middelhavet.
Vår og høst besøkte skipet vanligvis varmere strøk som Middelhavet og Kanariøyene, mens vintermånedene ble brukt til jordomseilinger. Jordomseilingene hadde vanligvis New York som utgangspunkt. Sommermånedene ble brukt i nordlige farvann som norskekysten, Svalbard og Østersjøen. På regulære cruise hadde skipet omkring 200 passasjerer, mens passasjertallet var redusert til det halve på jordomseilinger. Natt til 12. juni 1937 kolliderte «Stella Polaris» med det norske lasteskipet DS «Nobel» i Åramssundet nord for Stad. Sistnevnte skip var lastet med dynamitt og ammunisjon, men til alt hell sank DS «Nobel» uten at eksplosivene detonerte. «Stella Polaris» fikk mindre baugskader og brakk baugsprydet. Skipet fortsatte i turisttrafikk frem til utbruddet av andre verdenskrig 1. september 1939, da hun ble lagt i opplag i Oslo. Her lå hun inntil det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, da rederiet besluttet å flytte henne til Osterfjorden i nærheten av Bergen.
=== Andre verdenskrig ===
Den 30. oktober 1940 ble «Stella Polaris» rekvirert av den tyske Kriegsmarine og brukt som rekreasjonsskip for ubåt-mannskap. I løpet av krigen fungerte hun som losjiskip forskjellige steder langs norskekysten. Den 1. september 1943 fikk skipet tysk mannskap og flagg. Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 ble «Stella Polaris» underlagt britenes Ministry of War Transport og brukt til å frakte sovjetiske krigsfanger til Murmansk. Hun gjorde også turer som troppetransportskip mellom Norge og Skottland.
Da skipet ble levert tilbake til Det Bergenske Dampskibsselskab den 1. september 1945 var hun nedslitt og forfallen. Innredningen var ødelagt, baugsprydet manglet, og skroget var rustent. Rederiet mente at skipet fremdeles hadde stor nytteverdi og besluttet å restaurere henne tilbake til fordums glans ved Götaverken i Göteborg. Den 1. juni 1946 ble det nyrestaurerte skipet overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab til en pris høyere enn den opprinnelige kjøpesummen i 1927. Broen var nå innbygd med moderne navigasjonsutstyr, ventilasjonssystem var installert, og skipet hadde fått en ny dansesalong. «Stella Polaris» la 10. august 1946 ut fra New York på cruise i Karibien, sin første seiling med betalende passasjerer etter krigen. Sommeren 1947 ble hun satt inn på englandsruten mellom Bergen og Newcastle mens MS «Venus» var på verksted for oppussing. Fra november samme år var hun tilbake i cruisetrafikk og seilte både i Europa og Karibien.
=== Under svensk flagg ===
Siden slutten av 1940-tallet var «Stella Polaris» lagt ut for salg. Etter en 134-døgns jordomseiling som startet i begynnelsen av januar 1951 (som også skulle bli skipets siste jordomseiling), ble hun solgt til den svenske rederen og forleggeren Einar Hansen i Malmö. Originale kunstverk og utsmykning var ikke inkludert i kjøpet og ble fjernet før overtakelsen. Før hun ble satt inn i cruisetrafikk for Hansens rederi Clipper Line, gjennomgikk skipet en modernisering ved Götaverken.
Den 10. desember var arbeidet ferdig, og «Stella Polaris» heiste svensk flagg og la ut på cruise i Karibien for sitt nye rederi. I 1954 ble skipet sendt til det tyske verftet AG Weser i Bremen for ombygging og oppgradering. Køyekapasiteten ble redusert til 155, men til gjengjeld var lugarene større, og nesten alle hadde eget bad. «Stella Polaris» fortsatte i cruisetrafikk for Clipper Line og viste seg å være en lønnsom investering. I september 1965 ble hun sendt på verksted for ombygging. Både passasjer- og mannskapsområdene ble modernisert sammen med mye av skipets tekniske utstyr.
Etter ombyggingen seilte hun for det meste på cruise i Karibien. I 1968 ble hun igjen sendt på verksted for ombygging, denne gangen ved det svenske verftet Kockums AB i Malmö. Lugarantallet ble redusert til 70, og antall besetningsmedlemmer ble redusert til 100. På tross av ombyggingene og moderniseringen greide ikke «Stella Polaris» å oppfylle SOLAS' nye sikkerhetsforskrifter. Etter en mindre oppussing i 1969 ble det klart at det ikke lenger var økonomisk forsvarlig å holde skipet i drift. Hun ble derfor lagt ut for salg samme året.
=== Under japansk flagg ===
Den 23. oktober 1969 ble det kunngjort at «Stella Polaris» var solgt til International House Ltd. i Tokyo, Japan for 850 000 USD. Hun forlot Lisboa 28. oktober under japansk flagg og seilte gjennom Panamakanalen for siste gang før hun ankom Yokosuka i Japan 13. desember 1969. Dette var siste gang «Stella Polaris» gikk for egen maskin. De nye eierne modifiserte henne for bruk som hotell- og restaurantskip. Hun ble permanent fortøyd til kai i byen Kisho på Izu-halvøyen. Her ble propellene fjernet for at hun skulle kunne skattlegges som bygning i stedet for skip. Interiøret ble beholdt uendret, og nedslitte deler av innredningen ble erstattet med eksakte kopier. Hun ble markedsført som flytende hotell «Scandinavia», men navnet «Stella Polaris» ble ikke fjernet fra skroget. Hotelldriften ble avviklet i 1999, men restaurantdriften fortsatte til mars 2005.
=== Forliset ===
I 2006 ble skipet solgt til det svenske selskapet Petro-Fast AB i Stockholm for å benyttes som hotell- og restaurantskip i Stockholm. I august 2006 forlot hun Kisho under slep for å klargjøres ved et kinesisk verft. Den 2. september begynte skipet å ta inn vann utenfor Shionomisaki sør for Nagoya, Japan. Hun lot seg ikke redde, og den 79 år gamle yachten sank på 70 meters dyp (270 fot). Ingen var ombord på «Stella Polaris» da hun sank.
Den sterke havstrømmen Kuroshiostrømmen passerer vrakstedet, som i tillegg ligger under en travel skipsled. Dette kompliserer dykkeroperasjoner og eventuelle bergingsforsøk. Allerede i desember 2006 prøvde en gruppe japanske dykkere å undersøke vraket, men sterke strømmer på opptil 4 knop gjorde at forsøket måtte avbrytes. Også bergingsselskapet Fukada måtte oppgi sitt forsøk med en fjernstyrt undervannsfarkost, på grunn av havstrømmene. Først den 28. mai 2007 lyktes det en internasjonal dykkergruppe å komme ned til vraket. Et tredimensjonalt sonarsveip viser at skipet ligger på sandbunn som har omkring 4 % helning. Hun ligger med kjølen ned, og toppen på aktermasten er omkring 40 meter under vann (fremre mast er brukket). Det foreligger per april 2009 ingen planer om å heve «Stella Polaris».
== Cruiseskipenes dronning ==
«Stella Polaris» var tegnet av Det Bergenske Dampskibsselskabs tekniske sjef Knud Zimmer. Skrogfasongen var i likhet med rederiets første cruiseskip DY «Meteor» inspirert av de hurtiggående klipperskipene fra 1800-tallet. Klipperbaugen med baugspryd, de bakoverlente mastene, den gule skorsteinen og skipets hekk ga det hvitmalte skipet et elegant utseende.
«Stella Polaris» var ikke bare et av verdens første spesialbygde cruiseskip, men også et av de første som utelukkende seilte på cruise. Før 1950-tallet var det vanlig at passasjerskip seilte på cruise i lavsesongene, men gikk i passasjerruter i høysesongene. Sammenlignet med disse store passasjerskipene fortonte «Stella Polaris» seg som en kongelig yacht, og interiøret svarte til eksteriøret hva eleganse og stil angikk. Innredningen var utført i edeltre og bygd av svenske møbelsnekkere. I taket på spisesalen formet 150 lamper i forskjellige farger en stjerne, og de fire mest luksuriøse lugarene hadde innredning i henholdsvis mahogny, kirsebærtre, pæretre og bjørk. Innredningen var utsmykket med intarsia og glassarbeider utført av blant andre den norske kunstneren Ståle Kyllingstad. I skipslitteratur betegnes «Stella Polaris» som et av de vakreste cruiseskipene noensinne.
På jordomseilingene ble bare de utvendige lugarene benyttet; de innvendige lugarene ble brukt til garderober for passasjerene. Dette halverte passasjertallet, og med en besetning på omkring 130 betød dette at passasjerene fikk virkelig førsteklasses service. På en typisk jordomseiling startet skipet vanligvis i New York i januar og besøkte Cuba før hun gikk gjennom Panamakanalen. I Stillehavet seilte hun til Ny-Guinea, Filippinene, Indonesia og Singapore før hun gikk til Sri Lanka og India. Etter å ha rundet Kapp det gode håp, satte hun kursen nordover til Freetown, Las Palmas, Casablanca, Tanger og Gibraltar før jordomseilingen ble avsluttet i Harwich, Storbritannia.
«Stella Polaris» var av beskjeden størrelse sammenlignet med datidens passasjerskip. Det italienske passasjerskipet MS «Augustus» – også fra 1927 – var for eksempel 92 meter lengre, over seks ganger større (i bruttotonnasje) og hadde 11 ganger større passasjerkapasitet. Sammenlignet med dagens største cruiseskip blir «Stella Polaris» forsvinnende liten. Royal Caribbean Internationals nye skip MS «Oasis of the Seas» (overlevert høsten 2009) er nesten tre ganger lengre, 42 ganger større (i bruttotonnasje), og har 27 ganger større passasjerkapasitet.
== Skipet ==
Skipets tonnasje var ved levering 5 209 bruttoregistertonn, 2 647 nettoregistertonn, og lasteevnen var 2 250 dødvekttonn. Fremdriften ble besørget av to Burmeister & Wain dieselmotorer som drev hver sin propell. Oppgitt totalytelse var 5 250 hestekrefter (bhk), noe som ga en toppfart på 17,5 knop. Broen var åpen, og overbygget var malt i lyse farger. Passasjerbekvemmelighetene var av høy standard, og skipet hadde 200 køyeplasser. D- og E-dekket rommet lugarer. På C-dekket lå spisesalen som hadde plass til 214 gjester. I tillegg til vanlige passasjerlugarer rommet C-dekket også fire luksuslugarer med unik innredning i hvert sitt treslag. B-dekket inneholdt fellesareal med kafé, røykerom og musikksalong. A-dekket lå under broen, og her var de ni livbåtene plassert (hvorav to hadde motor). Lenger akterut lå sykestuen, frisørsalongen og 9 passasjerlugarer. Mannskapet var innlosjert i firemannslugarer som var av god standard etter datidens mål.
== Referanser ==
== Kilder ==
Jon Winge: Norske skip. Schibsted Forlagene, Oslo 2006 ISBN 978-82-516-2111-3
Fakta om fartyg: M/S Stella Polaris (1927) Besøkt 16. mars 2015
Aftonbladet – Svensk lyxkryssare sjönk utanför Japan. (svensk) Publisert 3. september 2006 Besøkt 16. mars 2015
The Great Oceanliners: Stella Polaris – Omfattende beskrivelse (engelsk) Besøkt 10. oktober 2018
Cruiselinehistory.com - Stella Polaris (engelsk) Besøkt 16. mars 2015
Bergens Tidene – «Stella Polaris» har sunket. Publisert 3. september 2006 Besøkt 16. mars 2015
== Eksterne lenker ==
(en) Stella Polaris (ship, 1927) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 5340431 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) MY «Stella Polaris» – Krigsseilerregisteret
(en) MY «Stella Polaris» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(en) YouTube: Video fra den første dykkerekspedisjonen som nådde vraket i 2007 Besøkt 16. mars 2015 | Bergen1943–1945: 1945–1951: Bergen1951–1969: Malmö1969–2006: | 194,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_sveitsiske_mestere_i_alpin_kombinasjon | 2023-02-04 | Liste over sveitsiske mestere i alpin kombinasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Sveits-relaterte lister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i alpin kombinasjon siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i alpin kombinasjon siden 1946: | Denne listen inneholder en oversikt over alle sveitsiske mestere i alpin kombinasjon siden 1946: | 194,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_Joelsen | 2023-02-04 | Terje Joelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Ullensaker/Kisa IL', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Terje Joelsen (født 3. juni 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. Joelsen spilte angrep, og huskes best for sin tid i Vålerenga der han fikk kallenavnet «Pitbull-Terje».Joelsen gikk til Vålerenga fra Ullensaker/Kisa før 1990-sesongen. Etter seks sesonger i VIF-drakta gikk Joelsen til Holter. Joelsen ble Vålerengas toppscorer i 1992 med åtte seriemål.
| Terje Joelsen (født 3. juni 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. Joelsen spilte angrep, og huskes best for sin tid i Vålerenga der han fikk kallenavnet «Pitbull-Terje».Joelsen gikk til Vålerenga fra Ullensaker/Kisa før 1990-sesongen. Etter seks sesonger i VIF-drakta gikk Joelsen til Holter. Joelsen ble Vålerengas toppscorer i 1992 med åtte seriemål.
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Terje Joelsen – Transfermarkt
Profil hos Norges Fotballforbund | | fsted = | 194,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lords_of_Dogtown | 2023-02-04 | Lords of Dogtown | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Filmer lagt til California', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Ungdomsfilmer fra USA'] | Lords of Dogtown er en film fra 2005 regissert av Catherine Hardwicke, skrevet av Stacy Peralta.
| Lords of Dogtown er en film fra 2005 regissert av Catherine Hardwicke, skrevet av Stacy Peralta.
== Eksterne lenker ==
(en) Lords of Dogtown på Internet Movie Database
(no) Lords of Dogtown hos Filmfront
(sv) Lords of Dogtown i Svensk Filmdatabas
(da) Lords of Dogtown i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Lords of Dogtown på Allociné
(nl) Lords of Dogtown på MovieMeter
(en) Lords of Dogtown på AllMovie
(en) Lords of Dogtown på Turner Classic Movies
(en) Lords of Dogtown på Rotten Tomatoes
(en) Lords of Dogtown på Metacritic | Lords of Dogtown er en film fra 2005 regissert av Catherine Hardwicke, skrevet av Stacy Peralta. | 194,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanis%C5%82aw_Brzozowski | 2023-02-04 | Stanisław Brzozowski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1911', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chełm fylke', 'Kategori:Polenstubber', 'Kategori:Polske filosofer', 'Kategori:Polske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-11'] | Stanisław Brzozowski (født 28. juni 1878 i Maziarnia ved Chełm, død 30. april 1911 i Firenze) var en polsk filosof og forfatter.
Brzozowskis filosofi var i stor grad påvirket av Immanuel Kant og Johann Gottlieb Fichte, senere også av Karl Marx og Friedrich Nietzsche. Hans argumenter mot den historisk materialismen gjorde senere at han kom nærere Georges Sorel og Antonio Labriola. Et hovedfokus i Brzozowskis filosofi var Marx' begrep om arbeid.
Brzozowski døde av tuberkulose etter at han ble arrestert under et opphold i Italia.
Blant Brzozowskis viktigste arbeider er Legenden om Det unge Polen (1909), Flammer (1907) og Alene blant mennesker (1911). Brzozowskis arbeid har hatt stor innflytelse på senere polske intellektuelle, som Andrzej Trzebiński, Czeslaw Milosz og Stanislaw Ignacy Witkiewicz.
| Stanisław Brzozowski (født 28. juni 1878 i Maziarnia ved Chełm, død 30. april 1911 i Firenze) var en polsk filosof og forfatter.
Brzozowskis filosofi var i stor grad påvirket av Immanuel Kant og Johann Gottlieb Fichte, senere også av Karl Marx og Friedrich Nietzsche. Hans argumenter mot den historisk materialismen gjorde senere at han kom nærere Georges Sorel og Antonio Labriola. Et hovedfokus i Brzozowskis filosofi var Marx' begrep om arbeid.
Brzozowski døde av tuberkulose etter at han ble arrestert under et opphold i Italia.
Blant Brzozowskis viktigste arbeider er Legenden om Det unge Polen (1909), Flammer (1907) og Alene blant mennesker (1911). Brzozowskis arbeid har hatt stor innflytelse på senere polske intellektuelle, som Andrzej Trzebiński, Czeslaw Milosz og Stanislaw Ignacy Witkiewicz.
== Referanser == | Stanisław Brzozowski (født 28. juni 1878 i Maziarnia ved Chełm, død 30. | 194,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NHL_Entry_Draft_1990 | 2023-02-04 | NHL Entry Draft 1990 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ishockey i 1990', 'Kategori:NHL Entry Draft'] | NHL Entry Draft 1990 var den 28 NHL Entry Draft. Den ble arrangert av Vancouver Canucks i BC Place Stadium i Vancouver, Britisk Columbia, Canada den 16. juni 1990. Den blir husket som en av de bedre draftene i NHL's historie, med 14 av 21 førsterundevalg som gjorde mer en 500 kamper.
| NHL Entry Draft 1990 var den 28 NHL Entry Draft. Den ble arrangert av Vancouver Canucks i BC Place Stadium i Vancouver, Britisk Columbia, Canada den 16. juni 1990. Den blir husket som en av de bedre draftene i NHL's historie, med 14 av 21 førsterundevalg som gjorde mer en 500 kamper.
== Runde 2 ==
22 Ryan Hughes (C) Canada
23 Jiri Slegr (D) Tsjekkoslovakia
24 David Harlock (D) Canada
25 Chris Simon (LW) Canada
26 Nicolas Perreault (D) Canada
27 Chris Taylor (C) Canada
28 Brandy Semchuk (RW) Canada
29 Chris Gotziaman (RW) USA
30 Rod Pasma (D) Canada
31 Felix Potvin (G) Canada
32 Vesa Viitakoski (LW) Finland
33 Craig Johnson (C) USA
34 Doug Weight (C) USA
35 Mike Muller (D) USA
36 Geoff Sanderson (C) Canada
37 Ivan Droppa (D) Tsjekkoslovakia
38 Alexandre Legault (RW) Canada
39 Ryan Kuwabara (RW) Canada
40 Mikael Renberg (LW) Sverige
41 Etienne Belzile (D) Canada
42 Terran Sandwith (D) Canada
== Runde 3 ==
43 Brad Zavisha (LW) Canada
44 Kimbi Daniels (C) Canada
45 Vyacheslav Kozlov (C) Sovjetunionen
46 Bill Armstrong (D) Canada
47 Chris Therien (D) Canada
48 Dan Plante (RW) USA
49 Bob Berg (LW) Canada
50 Laurie Billeck (D) Canada
51 Chris Longo (RW) Canada
52 Al Kinisky (LW) Canada
53 Mike Dunham (G) USA
54 Patrice Tardif (C) Canada
55 John Vary (D) Canada
56 Brad Bombardir (D) Canada
57 Mike Lenarduzzi (G) Canada
58 Charles Poulin (C) Canada
59 Joe Crowley (LW) USA
60 Robert Guillet (RW) Canada
61 Joe Dziedzic (LW) USA
62 Glen Mears (D) USA
63 Cam Stewart (C) Canada
== Runde 4 ==
64 Mike Bodnarchuk (RW) Canada
65 Darin Bader (LW) Canada
66 Stewart Malgunas (D) Canada
67 Joel Blain (LW) Canada
68 Chris Tamer (D) USA
69 Jeff Nielsen (RW) USA
70 Cal McGowan (C) USA
71 Frank Kovacs (LW) Canada
72 Randy Pearce (LW) Canada
73 Darby Hendrickson (C) USA
74 Roman Meluzin (RW) Tsjekkoslovakia
75 Scott Levins (RW) USA
76 Rick Willis (LW) USA
77 Alexei Zhamnov (C) Sovjetunionen
78 Chris Bright (C) Canada
79 Chris Tucker (C) USA
80 Greg Walters (C) Canada
81 Gilbert Dionne (LW) Canada
82 Brian McCarthy (C) USA
83 Paul Kruse (LW) Canada
84 Jerry Buckley (RW) USA
== Runde 5 ==
85 Sergei Zubov (D) Sovjetunionen
86 Gino Odjick (LW) Canada
87 Tony Burns (D) USA
88 Dan Kordic (D) Canada
89 Brian Farrell (C) USA
90 Chris Marinucci (C) USA
91 David Goverde (G) Canada
92 Enrico Ciccone (D) Canada
93 Brian Sakic (C) Canada
94 Mark Ouimet (C) Canada
95 Dean Malkoc (D) Canada
96 Jason Ruff (LW) Canada
97 Richard Smehlik (D) Tsjekkoslovakia
98 Craig Martin (RW) Canada
99 Lubos Rob (C) Tsjekkoslovakia
100 Todd Bojcun (G) Canada
101 Greg Louder (G) USA
102 Paul DiPietro (C) Canada
103 Brad Pascall (D) Canada
104 Petr Kuchyna (D) Tsjekkoslovakia
105 Mike Bales (G) Canada
== Runde 6 ==
106 Jeff Parrott (D) Canada
107 Ian Moran (D) USA
108 Claude Barthe (D) Canada
109 Vyacheslav Butsayev (C) Sovjetunionen
110 Denis Casey (G) Canada
111 Joni Lehto (D) Finland
112 Erik Andersson (LW) Sverige
113 Roman Turek (G) Tsjekkoslovakia
114 Andrei Kovalev (RW) Sovjetunionen
115 Alexander Godynyuk (D) Sovjetunionen
116 Lubomir Kolnik (RW) Tsjekkoslovakia
117 Kurtis Miller (LW) USA
118 Jason Weinrich (D) USA
119 Daniel Jardemyr (D) Sverige
120 Cory Keenan (D) Canada
121 Brett Stickney (C) USA
122 Keijo Sailynoja (LW) Finland
123 Craig Conroy (C) USA
124 Derek Edgerly (C) USA
125 Chris Tschupp (C) USA
126 Mark Woolf (RW) Canada
== Runde 7 ==
127 Dwayne Norris (RW) Canada
128 Daryl Filipek (D) Canada
129 Jason York (D) Canada
130 Mika Valila (C) Finland
131 Ken Plaquin (D) Canada
132 Mike Guilbert (D) USA
133 Robert Lang (C) Tsjekkoslovakia
134 Jeff Levy (G) USA
135 Roman Kontsek (RW) Tsjekkoslovakia
136 Eric Lacroix (LW) Canada
137 Chris McAlpine (D) USA
138 Wayne Conlan (C) USA
139 Bryan Lonsinger (D) USA
140 John Lilley (C) USA
141 Jergus Baca (D) Tsjekkoslovakia
142 Viktor Gordiouk (RW) Sovjetunionen
143 Mike Power (G) Canada
144 Stephen Rohr (RW) USA
145 Pat Neaton (D) USA
146 Dmitri Frolov (D) Sovjetunionen
147 Jim Mackey (D) USA
== Runde 8 ==
148 Andrei Kovalenko (RW) Sovjetunionen
149 Paul O'Hagan (D) England
150 Wes McCauley (D) Canada
151 Patrik Englund (LW) Sverige
152 Petteri Koskimaki (C) Finland
153 Sylvain Fleury (LW) Canada
154 Dean Hulett (RW) Puerto Rico
155 Doug Barrault (RW) Canada
156 Peter Bondra (C) Tsjekkoslovakia
157 Dan Stiver (RW) Canada
158 Alexander Karpovtsev (D) Sovjetunionen
159 Steve Martell (RW) Canada
160 Todd Hedlund (RW) Sovjetunionen
161 Henrik Andersson (D) Sverige
162 Martin D'Orsonnens (D) Canada
163 Hugo Belanger (LW) Canada
164 Roman Mejzlik (LW) Tsjekkoslovakia
165 Brent Fleetwood (LW) Canada
166 Milan Nedoma (D) Tsjekkoslovakia
167 Shawn Murray (G) USA
168 John Gruden (D) USA
== Runde 9 ==
169 Pat Mazzoli (G) Canada
170 Mark Cipriano (RW) Canada
171 Tony Gruba (RW) USA
172 Toni Porkka (D) Finland
173 Ladislav Karabin (LW) Tsjekkoslovakia
174 John Joyce (C) USA
175 Dennis LeBlanc (C) Canada
176 Joe Biondi (C) USA
177 Ken Klee (D) USA
178 Robert Horyna (G) Tsjekkoslovakia
179 Jaroslav Modry (D) Tsjekkoslovakia
180 Parris Duffus (G) USA
181 Andrew Silverman (D) USA
182 Rauli Raitanen (C) Finland
183 Corey Osmak (C) Canada
184 Owen Lessard (LW) Canada
185 Richard Zemlicka (LW) Tsjekkoslovakia
186 Derek Maguire (D) USA
187 Jason Winch (LW) Canada
188 Michael Murray (RW) USA
189 Darren Wetherill (D) Canada
== Runde 10 ==
190 Scott Davis
191 Troy Neumeier
192 Travis Tucker
193 Greg Hanson
194 Tim Fingerhut
195 R. J. Enga
196 Patric Ross
197 Troy Binnie
198 Mike Boback
199 Bob Chebator
200 Corey Schwab
201 Steve Widmeyer
202 Jon Hillebrandt
203 Mika Alatalo
204Espen Knutsen
205 Erik Peterson
206 Petr Korinek
207 Mark Kettelhut
208 Sylvain Naud
209 Rob Sumner
210 Dean Capuano
== Runde 11 ==
211 Mika Stromberg
212 Tyler Ertel
213 Brett Lievers
214 Tommy Soderstrom
215 Michael Thompson
216 Martin Lacroix
217 Kevin White
218 Ole Eskild Dahlstrøm
219 Alan Brown
220 Scott Malone
221 Valeri Zelepukin
222 Joe Hawley
223 Brett Lievers
224 Sergei Selyanin
225 Tommie Eriksen
226 Steve Dubinsky
228 John Uniac
229 Ken Martin
231 Andy Bezeau
== Runde 12 ==
232 Wade Klippenstein
233 Karri Kivi
234 John Hendry
235 Billy Lund
236 Brian Bruininks
237 Andrew Shier
238 Troy Mohns
239 J. P. McKersie
240 Todd Hlushko
241 Nicholas Vachon
242 Todd Reirden
243 Joe Fleming
244 Sergei Nemchinov
245 Keith Morris
246 Denis Chalifoux
247 Dino Grossi
248 Sami Nuutinen
249 Sergei Martinyuk
250 Brad Rubachuk
251 Leo Gudas
252 Ted Miskolczi | NHL Entry Draft 1990 var den 28 NHL Entry Draft. Den ble arrangert av Vancouver Canucks i BC Place Stadium i Vancouver, Britisk Columbia, Canada den 16. | 194,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1958_%E2%80%93_Spydkast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1958 – Spydkast menn | ['Kategori:Spydkast under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1958'] | Øvelsen spydkast menn i EM i friidrett 1958 ble avholdt i Stockholm, Sverige.Egil Danielsen og Willy Rasmussen representerte Norge. Egil Danielsen fikk sølvmedaljen, mens Willy Rasmussen kom på 12. plass.
| Øvelsen spydkast menn i EM i friidrett 1958 ble avholdt i Stockholm, Sverige.Egil Danielsen og Willy Rasmussen representerte Norge. Egil Danielsen fikk sølvmedaljen, mens Willy Rasmussen kom på 12. plass.
== Rekorder ==
== Kvalifisering ==
23. august
== Finale ==
== Deltakernasjoner ==
Det deltok 19 utøvere fra 11 nasjoner under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater1
Resultater2
Resultater3
Norske EM-deltakere | | sølv = Egil Danielsen, | 194,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Actium | 2023-02-04 | Actium | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Østromerriket'] | Actium (moderne navn: Preveza) er det antikke navn for et forberg i det nordlige Etolia-Akarnania, på den greske vestkyst. Actium tilhørte opprinnelig de korintiske nybyggere fra Anactorium, som formentlig ble grunnlagt for tilbedelsen av Apollo Actius og de aktiske leker. I det 3. århundre f.Kr. falt stedet til det akarnaniske folk, som siden holdt deres synoder her. Den aktiske æra var en periode etter sjøslaget ved Actium. Det var også en liten by, eller landsby på forberget kalt Actium.
| Actium (moderne navn: Preveza) er det antikke navn for et forberg i det nordlige Etolia-Akarnania, på den greske vestkyst. Actium tilhørte opprinnelig de korintiske nybyggere fra Anactorium, som formentlig ble grunnlagt for tilbedelsen av Apollo Actius og de aktiske leker. I det 3. århundre f.Kr. falt stedet til det akarnaniske folk, som siden holdt deres synoder her. Den aktiske æra var en periode etter sjøslaget ved Actium. Det var også en liten by, eller landsby på forberget kalt Actium.
== Peloponneserkrigen ==
Actium var åsted for et sjøslag mellom Kerkyra og Korinth under innledningen til Peloponneserkrigen i 433 f.Kr. Kerkyreerne vant dette slaget og senket femten korinthiske skip.
== Augustus' seier over Marcus Antonius ==
Actium er hovedsakelig berømt for Octavius' avgjørende seier over sin rival Marcus Antonius den 2. september 31 f.Kr. Til minne om denne seier lot Octavius bygge det berømte Apollotempel til ære for Apollo Actius, og som også til minne om kampen opprettet eller fornyet de leker som ble holdt hvert femte år, og ble kalt de aktiske leker.
== Referanser ==
== Kilder ==
Suetonius (Sveton) (2001). Kejsarbiografier (svensk). Oversatt av Ingemar Lagerström. Lund: Wahlströms och Widsands klassikerserie. ISBN 91-46-18238-1.
Thukydides (1999). Peloponneserkrigen, bd 1. Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. ISBN 8203181511.
== Eksterne lenker ==
Aktion i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904) | thumb|300px|Et kart som viser [[slaget ved Actium.]] | 194,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magenta | 2023-02-04 | Magenta | ['Kategori:Pekere'] | Magenta kan vise til:
Magenta (farge), farge
Magenta (Italia), en kommune i Storbyområdet Milano i regionen Lombardia i det nordlige Italia
Magenta (EP)
Magenta (band)
Slaget ved Magenta | Magenta kan vise til:
Magenta (farge), farge
Magenta (Italia), en kommune i Storbyområdet Milano i regionen Lombardia i det nordlige Italia
Magenta (EP)
Magenta (band)
Slaget ved Magenta | Magenta er et norsk industrial rock-band. | 194,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms%C3%B8palme | 2023-02-04 | Tromsøpalme | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbud angående fremmede organismer', 'Kategori:Giftige planter', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Høyrisikoarter på fremmedartslista', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Skjermplantefamilien', 'Kategori:Stauder'] | Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, se også avsnitt Usikkert opphav) er en mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan bli inntil 50 år gammel og tre meter høy. Spredningsevnen gjør at den ofte hemmer eller utkonkurrerer annen plantevekst.
| Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, se også avsnitt Usikkert opphav) er en mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan bli inntil 50 år gammel og tre meter høy. Spredningsevnen gjør at den ofte hemmer eller utkonkurrerer annen plantevekst.
== Utbredelse ==
Planten finnes naturlig i Lilleasia og i deler av Midtøsten (Iran, Irak). I Norge finnes den forvillet langs veikanter, bekkekanter, og bakgårder i Nord-Norge, fra Finnmark og sørover til Nord-Trøndelag, men den er også funnet i Sør-Norge, særlig i Osloområdet og også i Østfold og Vestfold. I Fremmedartslista 2018 er tromsøpalme vurdert til svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.
== Giftig saft ==
Saften fra planten er giftig, og kan ved eksponering under sollys gi hudreaksjoner på utsatte områder (fytofototoksisk reaksjon). Dette gir seg vanligvis utslag i rødme, kløe, svie, eksem og i verste fall store blemmer (andregrads forbrenning) da giftstoffene gjør huden ømfintlig for UV-stråler. Denne ømfintligheten kan vedvare i inntil ett år etter eksponeringen.
Kjente måter å bekjempe tromsøpalme på er konstant nedkutting av nye skudd, samt sauebeite. Ved nedklipping bør man ha på seg beskyttelsesutstyr, samt huske på å vaske kutteredskaper i metall etter bruk, da saften virker oksiderende.I de områdene den vokser, fortrenger den andre plantearter. I områder der tromsøpalmen vokser, er det færre plantearter og utbredelsen er også mindre enn i områder der tromsøpalmen ikke vokser.
== Historie ==
Opprinnelig kommer planten trolig fra Kaukasus, hvor den vokser vilt. Engelskmennene innførte denne planten som solitærstaude (dvs. at den er så stor at den står alene, ikke i et bed), og den kom følgelig på moten.
Planten ble først innført som frø med en engelsk botaniker til gruvene i Kåfjord i Alta i 1838. På 1860-tallet skal planten ha blitt tatt med til Mack-familiens sommerhus på Elvebakken i Tromsø av Nanna Sabine Mack (født Klerck). Planten vokste raskt, og var dekorativ, og dermed ble den plantet både i bysentret og på «støkkan» (sommerhusene) rundt om på Sør-Tromsøya, som etterhvert ble omgitt av veritable palmeskoger. Ennå i dag er tromsøpalmen konsentrert der hvor det en gang sto et sommerhus.
Analyse av DNA viser at arten ble først innført fra Iran til England. Historiske kilder har antydet at den kan ha kommet fra England til Norge, men de genetiske resultatene tyder på at innvandringsveien har vært fra England via Finland til Norge.
== Usikkert opphav ==
Da det på grunn av plantens størrelse er vanskelig å få tak i andre eksemplarer å sammenligne den med, er det fortsatt mange spekulasjoner om hvilken art tromsøpalmen egentlig tilhører. Planten ble først innført under navnet Heracleum asperum (sibirsk kupastinakk, fra engelsk Siberian Cowparsnip), men botanikere er dog enig i at dette navnet er feil. Da ingen med stor sikkerhet har funnet et annet eksemplar av planten utenfor Norge, er dens riktige navn fortsatt omstridt. I bøker fra 1800-tallet gikk planten under navnet H. panaces, mens de fleste nyere kilder på vagt grunnlag kaller den H. laciniatum. Nylig er H. tromsoensis foreslått som riktig navn i den norske standardfloraen, Lids flora. I tillegg er det foreslått flere andre synonymer på bakgrunn av mer eller mindre feilaktige antakelser. Den sterkeste kandidaten til nå er sannsynligvis den tyrkisk/iranske H. persicum, men sjansen er større for at Tromsøpalmen er en hybrid av denne og andre nært beslektede planter, da planten ble innført til Norge som en hageplante.
Tromsøpalmen kan være vanskelig å skille fra den enda mer giftige kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum).
== Utrydning ==
Det har i Nord-Norge vært snakk om å utrydde planten. Dette er konklusjonen i en rapport fra NTNU og UiO.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rijal, Dilli Prasad (januar 2016): Heracleum in northern Europe: Introduction history and impact on native plant diversity. Doktorgradsavhandling, UiT – Norges arktiske universitet.
E. Fremstad (2012). «Tromsøpalme Heracleum persicum» (PDF). Artsdatabankens faktaark (243). ISSN 1504-9140.
== Eksterne lenker ==
(en) tromsøpalme i Global Biodiversity Information Facility
(no) tromsøpalme hos Artsdatabanken
(sv) tromsøpalme hos Dyntaxa
(en) tromsøpalme hos NCBI
(en) tromsøpalme hos The International Plant Names Index
(en) tromsøpalme hos Tropicos
(en) Kategori:Heracleum persicum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Heracleum persicum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heracleum persicum – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «se merknad» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund.Rapport fra NTNU og UiO om planten; (rapporten tilgjengelig her Arkivert 31. oktober 2008 hos Wayback Machine. eller her (PDF) | Heracleum kan sikte til: | 194,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kat_DeLuna | 2023-02-04 | Kat DeLuna | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kathleen Emperatriz «Kat» DeLuna (født 26. november 1987 i The Bronx, New York) er en amerikansk sanger av dominikansk bakgrunn, oppvokst i deler av Newark, New Jersey.
Hennes foreldre er begge dominikanske, og hennes mor eier et bakeri i Newark sentrum. Kat DeLuna er for tiden signert til plateselskapet Epic Records/GMB og Akons selskap Konvict Muzik. Sistnevnte selskap annonserte opprinnelig dets hensikt å utgi hennes debutalbum 9 Lives på nytt, men hennes seneste meldinger på Myspace om at hun er i studio og arbeider med nytt album tyder på at 9 Lives ikke vil bli utgitt med det første.
Som barn flyttet Kat DeLuna til Den dominikanske republikk hvor hun tilbrakte tiden med å høre på musikk og bestemte seg for selv å bli sanger. Da hun var tolv år ble hun invitert av Milly Quezada til å synge på scenen. Mens hun gikk på skolen svarte hun på en opptaksprøve som var annonsert i Village Voice og ble akseptert i et latinsk band for hiphop og R&B kalt Swallower. I april 2005 åpnet hun for musikeren Cassidy som en del av Swallower. Hun fortsatte å forfølge tanken om å bli solomusiker og da hun var 15 år ble hun med i en musikkonkurranse sponset av et brusmerke. Hennes versjon av «I Will Always Love You» ble vinneren av konkurransen. Hun signerte deretter kontrakt med musikkselskapet Global Music Brand (GMB) og ble deretter plukket opp av Epic Records, og er fortsatt under kontrakt med begge selskap. Hennes debutplate, 9 Lives, ble produsert av RedOne og utgitt den 7. august 2007. Den nådde plass 58 på Billboard Top 200 den 25. august 2007.
| Kathleen Emperatriz «Kat» DeLuna (født 26. november 1987 i The Bronx, New York) er en amerikansk sanger av dominikansk bakgrunn, oppvokst i deler av Newark, New Jersey.
Hennes foreldre er begge dominikanske, og hennes mor eier et bakeri i Newark sentrum. Kat DeLuna er for tiden signert til plateselskapet Epic Records/GMB og Akons selskap Konvict Muzik. Sistnevnte selskap annonserte opprinnelig dets hensikt å utgi hennes debutalbum 9 Lives på nytt, men hennes seneste meldinger på Myspace om at hun er i studio og arbeider med nytt album tyder på at 9 Lives ikke vil bli utgitt med det første.
Som barn flyttet Kat DeLuna til Den dominikanske republikk hvor hun tilbrakte tiden med å høre på musikk og bestemte seg for selv å bli sanger. Da hun var tolv år ble hun invitert av Milly Quezada til å synge på scenen. Mens hun gikk på skolen svarte hun på en opptaksprøve som var annonsert i Village Voice og ble akseptert i et latinsk band for hiphop og R&B kalt Swallower. I april 2005 åpnet hun for musikeren Cassidy som en del av Swallower. Hun fortsatte å forfølge tanken om å bli solomusiker og da hun var 15 år ble hun med i en musikkonkurranse sponset av et brusmerke. Hennes versjon av «I Will Always Love You» ble vinneren av konkurransen. Hun signerte deretter kontrakt med musikkselskapet Global Music Brand (GMB) og ble deretter plukket opp av Epic Records, og er fortsatt under kontrakt med begge selskap. Hennes debutplate, 9 Lives, ble produsert av RedOne og utgitt den 7. august 2007. Den nådde plass 58 på Billboard Top 200 den 25. august 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kat DeLuna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kat DeLuna på Internet Movie Database
(en) Kat DeLuna på Apple Music
(en) Kat DeLuna på Discogs
(en) Kat DeLuna på MusicBrainz
(en) Kat DeLuna på Spotify
(en) Kat DeLuna på Songkick
(en) Kat DeLuna på Last.fm
(en) Kat DeLuna på AllMusic
Kat DeLuna på Twitter
Kat DeLuna på Facebook
Kat DeLuna på Instagram
Kat DeLuna på YouTube
Kat DeLuna på Myspace | Kathleen Emperatriz «Kat» DeLuna (født 26. november 1987 i The Bronx, New York) er en amerikansk sanger av dominikansk bakgrunn, oppvokst i deler av Newark, New Jersey. | 194,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agip | 2023-02-04 | Agip | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske selskaper', 'Kategori:Oljeselskaper'] | Agip (Azienda Generale Italiana Petroli) er et datterselskap til den italienske oljeprodusenten Eni. Rundt om i Europa finnes bensinstasjoner med navnet Agip. Selskapet har virksomheter i 70 selskaper med tilsammen 71 500 ansatte.
2006 inngikk Eni og mopedprodusenten Piaggio et fireårig samarbeid. Aprilia, Guzzi, Piaggio og Derbi vil som del av dette samarbiedet anbefale (og selge) Agips olje. Visse Derbi GP1 50 Racing-scootre har også Agips logo på karosseriet.
| Agip (Azienda Generale Italiana Petroli) er et datterselskap til den italienske oljeprodusenten Eni. Rundt om i Europa finnes bensinstasjoner med navnet Agip. Selskapet har virksomheter i 70 selskaper med tilsammen 71 500 ansatte.
2006 inngikk Eni og mopedprodusenten Piaggio et fireårig samarbeid. Aprilia, Guzzi, Piaggio og Derbi vil som del av dette samarbiedet anbefale (og selge) Agips olje. Visse Derbi GP1 50 Racing-scootre har også Agips logo på karosseriet.
== Kilder ==
https://web.archive.org/web/20060806035706/http://195.224.59.217/news/archives_2000/news_details.asp?id=4466
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Agip – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Agip (Azienda Generale Italiana Petroli) er et datterselskap til den italienske oljeprodusenten Eni. Rundt om i Europa finnes bensinstasjoner med navnet Agip. | 194,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ALGOL_(programmeringsspr%C3%A5k) | 2023-02-04 | ALGOL (programmeringsspråk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programvare fra 1958'] | ALGOL (forkortelse for ALGOrithmic Language) er en familie av programmeringsspråk som ble utviklet fra midten av 1950-årene, disse var i bruk til 1980-årene og lenger. Den første standarden ble ferdig i 1958 som et av de tidligste programmeringsspråkene. Senere versjoner kom i 1960 og 1968. I dag er Algol først og fremst av historisk interesse, men er viktig fordi svært mange konsept i dagens programmeringsspråk kommer fra Algol, og det blir derfor regnet som viktigere enn Fortran og COBOL, som var de mest populære språkene på den tid.
| ALGOL (forkortelse for ALGOrithmic Language) er en familie av programmeringsspråk som ble utviklet fra midten av 1950-årene, disse var i bruk til 1980-årene og lenger. Den første standarden ble ferdig i 1958 som et av de tidligste programmeringsspråkene. Senere versjoner kom i 1960 og 1968. I dag er Algol først og fremst av historisk interesse, men er viktig fordi svært mange konsept i dagens programmeringsspråk kommer fra Algol, og det blir derfor regnet som viktigere enn Fortran og COBOL, som var de mest populære språkene på den tid.
== Egenskaper og historikk ==
Algol ble utviklet av en internasjonal komité fra slutten av 1950-åra og framover. Den første rapporten som spesifiserte ALGOL 58 ble ferdig i 1958. En spesiell versjon av denne, JOVIAL, var spesielt utviklet for innebygde systemer og var i bruk til 2008 eller lenger.Versjonen fra 1960 var nyskapende. Algol 60 introduserte blokkstuktur, som finnes i nesten alle programmeringsspråk som ble utviklet senere, denne gjør lokale variabler mulig. I tillegg kom en ny parameterforvaltning slik at en kunne lage rekursive funksjoner.
En annen nyvinning var at syntaksen til Algol ble formelt definert i form av en grammatikk. Denne var i såkalt Backus-Naur form (BNF), og dette er i dag den vanligste måten å spesifisere et programmeringsspråk.
Andre egenskaper som var nye i Algol:
Dynamiske matriser (arrays): Matriser som ikke måtte spesifiseres når programmet ble laget, men som kunne allokeres dynamisk under kjøring.
Nøkkelord: Nøkkelordene i språket kan ikke brukes som variabler i Algol-program.
Brukerdefinerte datatyper: Datatyper som speiler problemområdet som programmereren forsøker å skrive et program for.Algol W ble presentert 1966 av Niklaus Wirth, det var også basert på Algol 60 og ble en forløper for Pascal.
Med Algol68 ble flere nye egenskaper innført, slik som standardisert I/O. Algol 60 var ofte vanskelig å portere fordi en slik standard manglet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Computer History Museum om ALGOL (en) | Algol kan vise til: | 194,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osteogenesis_imperfecta | 2023-02-04 | Osteogenesis imperfecta | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjeldne tilstander', 'Kategori:Stubber 2018-02'] | Osteogenesis imperfecta (OI), noen ganger omtalt som medfødt beinskjørhet, er en genetisk bindevevsykdom. Personer med OI kjennetegnes som gruppe ved benskjørhet, overbevegelige ledd, blå bindehinner (sene-hinner) i øynene, tannbensavvik, hørseltap og redusert høydevekst. Symptomene forekommer i forskjellige kombinasjoner og i varierende grad. De fleste typene OI er dominant arvelige, men det finnes også typer som er recessivt arvelige.
Årsaken til sykdommen er hos de fleste en feil i kollagen type I, det vil si en defekt i bindevevet. Dette gir seg hovedsakelig utslag i svake knokler, men kan også påvirke muskler, sener o.l. Sykdommen skyldes ikke kalkmangel, og må ikke forveksles med ervervet benskjørhet (Osteoporose). Medfødt benskjørhet kan ikke helbredes, men mange vil kunne hjelpes en del med ortopedisk, kirurgisk eller medisinsk behandling. Fysioterapi og fysisk aktivitet er også av stor betydning for å styrke muskulaturen og knoklene.
| Osteogenesis imperfecta (OI), noen ganger omtalt som medfødt beinskjørhet, er en genetisk bindevevsykdom. Personer med OI kjennetegnes som gruppe ved benskjørhet, overbevegelige ledd, blå bindehinner (sene-hinner) i øynene, tannbensavvik, hørseltap og redusert høydevekst. Symptomene forekommer i forskjellige kombinasjoner og i varierende grad. De fleste typene OI er dominant arvelige, men det finnes også typer som er recessivt arvelige.
Årsaken til sykdommen er hos de fleste en feil i kollagen type I, det vil si en defekt i bindevevet. Dette gir seg hovedsakelig utslag i svake knokler, men kan også påvirke muskler, sener o.l. Sykdommen skyldes ikke kalkmangel, og må ikke forveksles med ervervet benskjørhet (Osteoporose). Medfødt benskjørhet kan ikke helbredes, men mange vil kunne hjelpes en del med ortopedisk, kirurgisk eller medisinsk behandling. Fysioterapi og fysisk aktivitet er også av stor betydning for å styrke muskulaturen og knoklene.
== Se også ==
Sjeldne tilstander
== Eksterne lenker ==
Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta
TRS senteret ved Sunnaas Sykehus (Nasjonalt spesialkompetansesenter) | Osteogenesis imperfecta (OI), noen ganger omtalt som medfødt beinskjørhet, er en genetisk bindevevsykdom. Personer med OI kjennetegnes som gruppe ved benskjørhet, overbevegelige ledd, blå bindehinner (sene-hinner) i øynene, tannbensavvik, hørseltap og redusert høydevekst. | 194,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alginsyre | 2023-02-04 | Alginsyre | ['Kategori:ATC A02B', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fortykningsmidler', 'Kategori:Polysakkarider'] | Algininsyre, alginat, er en organisk kjemisk forbindelse, som finnes i brune alger. Alginat danner høyviskøse oppløsninger i vann. Et alginatmolekyl er en kopolymer som er oppbygget av de to sukkerenheter guluronsyre og mannuronsyre. Forholdet mellom de to sukkerarter og lengden av molekylet varierer.
Ved tilstedeværelse av kalsiumioner i en oppløsning foregår en gelering, hvorved de negativt ladede guluronsyreenheter blir kryssbundet av de positivt ladede kalsiumioner. En tilsvarende kryssbinding kan oppnås med andre kjemikalier, f.eks. glutaraldehyd.
Alginat benyttes i matvareindustrien som størkningsmiddel, og kan i mange tilfelle erstatte gelatin. Da det er et planteprodukt, brukes det derfor i vegatarisk kost.
Alginat fremstilles ved utvinning fra alger. | Algininsyre, alginat, er en organisk kjemisk forbindelse, som finnes i brune alger. Alginat danner høyviskøse oppløsninger i vann. Et alginatmolekyl er en kopolymer som er oppbygget av de to sukkerenheter guluronsyre og mannuronsyre. Forholdet mellom de to sukkerarter og lengden av molekylet varierer.
Ved tilstedeværelse av kalsiumioner i en oppløsning foregår en gelering, hvorved de negativt ladede guluronsyreenheter blir kryssbundet av de positivt ladede kalsiumioner. En tilsvarende kryssbinding kan oppnås med andre kjemikalier, f.eks. glutaraldehyd.
Alginat benyttes i matvareindustrien som størkningsmiddel, og kan i mange tilfelle erstatte gelatin. Da det er et planteprodukt, brukes det derfor i vegatarisk kost.
Alginat fremstilles ved utvinning fra alger. | Algininsyre, alginat, er en organisk kjemisk forbindelse, som finnes i brune alger. Alginat danner høyviskøse oppløsninger i vann. | 194,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr%C3%B8bak | 2023-02-04 | Drøbak | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:1842 i Norge', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Frogn', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1842', 'Kategori:Byer i Viken', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1962', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Severdigheter i Viken', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Viken', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Akershus', 'Kategori:Tidligere kommuner i Akershus'] | Drøbak (av norrønt Drjúgbakkr, «den dryge bakken») er en tidligere kjøpstad, nå by på østsiden av Drøbaksundet. Drøbak er administrasjonssenteret i Frogn kommune i Akershus i Viken fylke, og hadde 13 675 innbyggere per 1. januar 2022.
| Drøbak (av norrønt Drjúgbakkr, «den dryge bakken») er en tidligere kjøpstad, nå by på østsiden av Drøbaksundet. Drøbak er administrasjonssenteret i Frogn kommune i Akershus i Viken fylke, og hadde 13 675 innbyggere per 1. januar 2022.
== Historie ==
Midt på 1600-tallet lå strandstedet Drøbak i Frogn anneks under Ås prestegjeld, og i løpet av 1600- tallet og 1700- tallet vokste det etter hvert fram en større tettbebyggelse i strandkanten. At Drøbak snart skulle vokse til å bli et ladested og senere by skyldes ikke tilfeldigheter. Ved Husvik og Kaholmene var det god havn og på Sundbrygga oppstod det et fergested. I Drøbaksundet var fjorden på sitt smaleste og her kom man seg forholdsvis lett over fjorden. Drøbak havn holdt seg dessuten om vinteren isfri lenger enn havnene rundt Christiania. Da det å navigere store seilskip i trange farvann var vanskelig. Når fjorden frøs til is innenfor Drøbak ble varene transportert med hest og slede inn til Christiania. Derfor var Drøbak viktig.Eiendommene Drøbakstrand, Vennebekkstrand og Husvik var tre små husmannsplasser under gården Holter og utgjorde det som til sammen ble ladestedet Drøbak midt på 1700-tallet.Drøbak og Frogn ble skilt ut fra Ås prestegjeld ved kongelig resolusjon den 8. september 1823.
Drøbak fikk kjøpstadsrettigheter 20. august 1842 og ble dermed en by; den eneste i Akershus på den tiden. I 1962 bestemte Schei-komiteen at Drøbak skulle opphøre som egen kommune og innlemmes i Frogn landkommune. Dermed hadde ikke Drøbak lenger bystatus i juridisk forstand. Drøbak fikk tilbake bystatusen i 2006, etter vedtak i kommunestyret.
Oslofjorden er på det smaleste i Drøbaksundet, og når det er strenge vintre kan fjorden fryse igjen fra Drøbak til Oslo. I gamle dager fungerte derfor Drøbak som vinterhavn for Oslo. Av forsvarshensyn ble det på 1800-tallet bygget en undersjøisk molo – Drøbakjeteen – på Hurum-siden av sundet, slik at fremmede krigsskip skulle tvinges østover i passasjen hvor de norske forsvarsverkene var sterkest.
=== Senkningen av «Blücher» ===
En viktig hendelse i Drøbaks historie var senkingen av den tyske krysseren «Blücher» under det tyske angrepet på Norge morgenen den 9. april 1940. Krysseren transporterte tyske soldater og byråkrater for en planlagt overtagelse av Oslo. Men kommandant Eriksen på Oscarsborg festning, som ligger på andre siden av Drøbaksundet, gav på eget initiativ ordren om å beskyte krysseren. Krigsskipet ble senket og dette forsinket den tyske invasjonen. Det var nok til at regjering, storting og kongefamilie kunne evakueres, og gullreservene ble reddet unna okkupantene.
== Turisme og kultur ==
Mange turister besøker Drøbak på grunn av byen og kysten. Bybildet preges av pittoreske, gamle hus; mange av dem er påbygde stuer fra sent 1600-tall og fremover. I sentrum finnes mange kunstgallerier, småbutikker og utstillinger som trekker besøkende til byen sommerstid. Butikken som kaller seg «Julenissens postkontor» er også en kjent turistattraksjon. Ved havnen i Drøbak står skulpturen Havfruene i Drøbak, som er laget av Reidar Finsrud og ble avduket i 1999.
Ved Badeparken ligger Drøbak kirke, også kalt Vår Frelsers kirke, som ble innviet 29. oktober 1776. Kirken er inspirert av Vår Frelses kirke i Kristiania, den nåværende Oslo domkirke.
Det går ferge til Oscarsborg festning rett utenfor byen. I sommerhalvåret tilbys omvisninger på festningen, og den ideelle stiftelsen OscarsborgOperaen arrangerer operaforestillinger i friluft.
Ved Drøbak er det mange badestrender, og byen ble tidlig et populært badested for Oslobeboere. Badeparken, Parrstranda, Torkildstranda og Skiphelle.
Hver sommer blir det arrangert flere festivaler og konserter i og ved Drøbak, blant annet Drøbakfestivalen og Gitarer ved fjorden. Drøbak har en 18-hulls golfbane.
== Kjente personer med tilknytning til Drøbak ==
Fredrik Stabel (1914–2001), avistegner, skribent og humorist
Per G. Ravne (1925–2021), tidligere ambassadør i Kina
Jahn Otto Johansen (1934–2018), redaktør, forfatter og utenrikskorrespondent (NRK)
Øystein Øystå (1934–2014), forfatter, kåsør, ølhund og Drøbak-entusiast
Trond Botnen (1937–2019), maler, grafiker
Terje Johansen (1941–), politiker Venstre
Olav Skjevesland (1942–2019), biskop i Agder og Telemark bispedømme 1998-2012
Martin Schanche (1945–), rallycrosskjører
Svein Aaser (1946–), tidligere konsernsjef DnB NOR
Per Edgar Kokkvold (1946–), journalist, generalsekretær i Norsk Presseforbund 1996-2013
Reidar Finsrud, (1946–), kunstner
Jan-Kåre Øien (1950–), illustratør og Drøbak-entusiast
Bent Brask (1958–), elitesvømmer
Siv Nordrum (1958–2021), journalist og informasjonmedarbeider født i Drøbak
Anette Hoff (1961–), skuespiller
Marianne Kvamme Amengual, (1967–), sportsjournalist i NRK
Frank Kvinge (1968–), musiker
Christer Falck (1969–), realitykjendis og plateprodusent
Henrik Bjørnstad (1979–), golfspiller
Arifur Rahman (1984–), avistegner, illustratør
Christina Vukicevic (1987–), friidrettsutøver
Ingvild Isaksen (1989–), fotballspiller
Mette Brandt Bjerknæs (1989–), båtracefører
Anders Pedersen (1992–), seiler
Viktor Hovland (1997–), golfspiller
== Se også ==
Drøbak/Frogn idrettslag
== Referanser ==
== Litteratur ==
Drøbak - Bilder fra en svunnen tid. 1974. ISBN 8299034418.
Holm, Christian Hintze (2000). Sommeridyll og krisetider. Frogn kommune. ISBN 8299399041.
== Eksterne lenker ==
Fotografier fra Drøbak ca. 1880-1948 i Nasjonalbibliotekets arkiv
Verneforeningen Gamle Drøbak
VisitDrøbak – Nettportalen for Drøbak
Oscarsborg festning
(en) Drøbak hos Wikivoyage
Bilder fra Drøbak
Bilder fra Drøbak
Kart over Drøbak 1799 | Havfruene i Drøbak er tre skulpturer utført av Reidar Finsrud, som er støpt i bronse. Havfruene ble avduket i Drøbak båthavn 10. | 194,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjennungs%C3%A5sen | 2023-02-04 | Skjennungsåsen | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Nordmarka', 'Kategori:Sider med kart'] | Skjennungsåsen er en ås vest for Ullevålseter i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 495 meter over havet og er det 18. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
Åsen er sammen med Frønsvollsåsen og Frønsvollsmyrene vernet som friluftslivsområde med hjemmel i Markalovens § 11.På toppen sto det tidligere et brannvakttårn, bygd i 1932.200 meter sør-sørøst for toppen er en mindre kolle hvor utsikten er best. Stedet heter da også Utsikten.
Nedenfor toppen på vestsiden ligger Skjennungstua. Dette var Skiforeningens første skistue da den ble satt opp i 1910. Stua ble drevet av Skiforeningen fram til 1952, da den ble overtatt av Gudbrandsdalslaget. Sener er hytta solgt til private, med klausulert plikt til å holde åpent for alminnelig servering.
| Skjennungsåsen er en ås vest for Ullevålseter i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 495 meter over havet og er det 18. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
Åsen er sammen med Frønsvollsåsen og Frønsvollsmyrene vernet som friluftslivsområde med hjemmel i Markalovens § 11.På toppen sto det tidligere et brannvakttårn, bygd i 1932.200 meter sør-sørøst for toppen er en mindre kolle hvor utsikten er best. Stedet heter da også Utsikten.
Nedenfor toppen på vestsiden ligger Skjennungstua. Dette var Skiforeningens første skistue da den ble satt opp i 1910. Stua ble drevet av Skiforeningen fram til 1952, da den ble overtatt av Gudbrandsdalslaget. Sener er hytta solgt til private, med klausulert plikt til å holde åpent for alminnelig servering.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Skjennungsåsen er en ås vest for Ullevålseter i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 495 meter over havet og er det 18. | 194,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B8rjeh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Gørjehøgda | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Gørjehøgda er en ås sørøst for innsjøen Helgeren i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 490 meter over havet og er det 19. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Det går sti over toppen fra Liggeren i sør.
Gørjehøgda er voksested for den rødlistede krypjonsokkoll. De eneste steder den er funnet, er tre steder i Nordmarka.
| Gørjehøgda er en ås sørøst for innsjøen Helgeren i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 490 meter over havet og er det 19. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Det går sti over toppen fra Liggeren i sør.
Gørjehøgda er voksested for den rødlistede krypjonsokkoll. De eneste steder den er funnet, er tre steder i Nordmarka.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Gørjehøgda er en ås sørøst for innsjøen Helgeren i Nordmarka i Oslo kommune. Den har en høyde på 490 meter over havet og er det 19. | 194,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kveldrosh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Kveldroshøgda | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Kveldroshøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 485 meter over havet og er det 20. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Kveldroshøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 485 meter over havet og er det 20. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Kveldroshøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 485 meter over havet og er det 20. | 194,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aesop_Rock | 2023-02-04 | Aesop Rock | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Huntington', 'Kategori:Personer fra Syosset i New York', 'Kategori:Rappere fra USA'] | Ian Matthias Bavitz (født 11. mai 1976), bedre kjent som Aesop Rock, er en amerikansk underground rapper.
| Ian Matthias Bavitz (født 11. mai 1976), bedre kjent som Aesop Rock, er en amerikansk underground rapper.
== Album ==
1998: Music for Earthworms
2000: Float
2001: Labor Days
2002: Bazooka Tooth
2007: None Shall Pass
2012: Skelethon
2016: The Impossible Kid
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Aesop Rock – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aesop Rock – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aesop Rock på Internet Movie Database
(en) Aesop Rock hos The Movie Database
(en) Aesop Rock på Apple Music
(en) Aesop Rock på Discogs
(en) Aesop Rock på Discogs
(en) Aesop Rock på MusicBrainz
(en) Aesop Rock på Spotify
(en) Aesop Rock på Songkick
(en) Aesop Rock på Last.fm
(en) Aesop Rock på Genius — sangtekster
(en) Aesop Rock på AllMusic
(en) Aesop Rock på AllMusic
Aesop Rock på Twitter
Aesop Rock på Facebook
Aesop Rock på Instagram
Aesop Rock på YouTube
Aesop Rock på Myspace | Ian Matthias Bavitz (født 11. mai 1976), bedre kjent som Aesop Rock, er en amerikansk underground rapper. | 194,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dysnomia_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Dysnomia (måne) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten abs mag i infoboks med abs mag på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten baneeksentrisitet i infoboks med baneeksentrisitet på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten baneplanknute i infoboks med baneplanknute på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten inklinasjon i infoboks med inklinasjon på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten moderlegeme i infoboks med moderlegeme på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten objekttype i infoboks med objekttype på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten omløpstid i infoboks med omløpstid på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten oppdager i infoboks med oppdager på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten oppdaget i infoboks med oppdaget på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten oppkalt i infoboks med oppkalt på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten overgangsnavn i infoboks med overgangsnavn på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten rotasjon i infoboks med rotasjon på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten store halvakse i infoboks med store halvakse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten symbol i infoboks med symbol på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten vismag v i infoboks med vismag v på Wikidata', 'Kategori:Eris', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 2005', 'Kategori:Måner', 'Kategori:Sider med uløste egenskaper'] | Dysnomia er den eneste kjente månen til dvergplaneten Eris. | Dysnomia er den eneste kjente månen til dvergplaneten Eris. | Dysnomia er den eneste kjente månen til dvergplaneten Eris. | 194,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8renskogh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Lørenskoghøgda | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Lørenskoghøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 483 meter over havet og er det 21. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Lørenskoghøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 483 meter over havet og er det 21. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Lørenskoghøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 483 meter over havet og er det 21. | 194,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika_Bambaataa | 2023-02-04 | Afrika Bambaataa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-11'] | Afrika Bambaataa (født Kevin Donovan; 17. april 1957) er en amerikansk DJ. Han er mest kjent som en av de første aktørene i sjangeren hiphop.Han var grunnlegger for starten av BreakDace, eller B-Boy, som det er også blir kalt.Afrika Bambaataa hadde før han grunnla Zulu Nation vært gjengleder for gategjengen Black Spades. Zulu Nation blir ansett for å være en gategjeng av myndighetene i New York i dag.Zulu Nation har, sammen med diverse massemedia, vært sentrale i spredningen av myten om hiphop som en kultur med «fire elementer». Andre hiphop-pionerer som f. eks. Grandmaster Flash mener at hiphop kun er musikk og dansing.
| Afrika Bambaataa (født Kevin Donovan; 17. april 1957) er en amerikansk DJ. Han er mest kjent som en av de første aktørene i sjangeren hiphop.Han var grunnlegger for starten av BreakDace, eller B-Boy, som det er også blir kalt.Afrika Bambaataa hadde før han grunnla Zulu Nation vært gjengleder for gategjengen Black Spades. Zulu Nation blir ansett for å være en gategjeng av myndighetene i New York i dag.Zulu Nation har, sammen med diverse massemedia, vært sentrale i spredningen av myten om hiphop som en kultur med «fire elementer». Andre hiphop-pionerer som f. eks. Grandmaster Flash mener at hiphop kun er musikk og dansing.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Afrika Bambaataa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Afrika Bambaataa på Internet Movie Database
(fr) Afrika Bambaataa på Allociné
(en) Afrika Bambaataa på AllMovie
(en) Afrika Bambaataa på AllMovie
(en) Afrika Bambaataa hos The Movie Database
(en) Afrika Bambaataa på Discogs
(en) Afrika Bambaataa på MusicBrainz
(en) Afrika Bambaataa på SoundCloud
(en) Afrika Bambaataa på Spotify
(en) Afrika Bambaataa på Songkick
(en) Afrika Bambaataa på Genius — sangtekster
(en) Afrika Bambaataa på AllMusic | Afrika Bambaataa (født Kevin Donovan; 17. april 1957) er en amerikansk DJ. | 194,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5hush%C3%B8gda | 2023-02-04 | Båhushøgda | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Båhushøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 451 meter over havet og ligger sør for Fagervann og vest for Båhusmyr. På kart forveksles det ofte med Lyberga (463 moh), som er lenger øst på samme åsrygg.
| Båhushøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 451 meter over havet og ligger sør for Fagervann og vest for Båhusmyr. På kart forveksles det ofte med Lyberga (463 moh), som er lenger øst på samme åsrygg.
== Referanser ==
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Eksterne lenker ==
Markadatabasen om Båhushøgda | Båhushøgda er et fjell i Oslo kommune. Det har en høyde på 451 meter over havet og ligger sør for Fagervann og vest for Båhusmyr. | 194,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_3000 | 2023-02-04 | André 3000 | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Atlanta', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | André Lauren Benjamin (født 27. mai 1975), bedre kjent som «Andre 3000», er en amerikansk rapper og skuespiller. Han er også den ene halvparten av gruppen OutKast.
| André Lauren Benjamin (født 27. mai 1975), bedre kjent som «Andre 3000», er en amerikansk rapper og skuespiller. Han er også den ene halvparten av gruppen OutKast.
== Filmografi ==
2005 - Be Cool
2005 - Revolver
2005 - Four Brothers
2006 - Scary Movie 4
2006 - Charlottes tryllevev
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) André 3000 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andre 3000 på Internet Movie Database
(sv) Andre 3000 i Svensk Filmdatabas
(da) Andre 3000 på Filmdatabasen
(da) Andre 3000 på Scope
(fr) Andre 3000 på Allociné
(en) Andre 3000 på AllMovie
(en) Andre 3000 hos The Movie Database
(en) Andre 3000 på Discogs
(en) Andre 3000 på Discogs
(en) Andre 3000 på MusicBrainz
(en) Andre 3000 på MusicBrainz
(en) Andre 3000 på Spotify
(en) Andre 3000 på Songkick
(en) Andre 3000 på Genius — sangtekster
(en) Andre 3000 på AllMusic
(en) Andre 3000 på AllMusic | André Lauren Benjamin (født 27. mai 1975), bedre kjent som «Andre 3000», er en amerikansk rapper og skuespiller. | 194,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5dalsh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Rådalshøgda | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Rådalshøgda er en ås øst for Bjørnsjøen i Oslo kommune. Den har en høyde på 460 meter over havet og er det 23. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Rådalshøgda er en ås øst for Bjørnsjøen i Oslo kommune. Den har en høyde på 460 meter over havet og er det 23. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Rådalshøgda er en ås øst for Bjørnsjøen i Oslo kommune. Den har en høyde på 460 meter over havet og er det 23. | 194,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islam | 2023-02-04 | Islam | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arabiske ord og uttrykk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale ) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.
I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.
| Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale ) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.
I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.
== Etymologi ==
Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah.
Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet salima, som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah.
Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م:
Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg).
As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet).
== Troslære ==
Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah.
Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.
=== Det islamske gudsbegrepet ===
Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme og treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah.
Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud».
Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet.
Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde.
=== Koranen og andre hellige tekster ===
Utdypende artikkel: Koranen
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632).
Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver.
Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.
=== Profeten Muhammed ===
Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.
Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie.
=== Hadith og Sunnah ===
Utdypende artikler: Hadith og SunnahSunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.
Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger.
De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner.
=== Frelse og Dommedag ===
Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. Ifølge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.
== Islamske leveregler og gudstilbedelse ==
=== Tidebønner ===
Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er:
Fajr – Mellom morgengry og soloppgang.
Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr.
Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang.
Maghrib – Mellom solnedgang og skumring.
Isha'a – Mellom skumring og morgengry.
=== Fredagsbønnen ===
På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen.
=== Sharia og Fiqh ===
Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.Fiqh tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva sharia er. Kilden til og fortolkningene av sharia er noe forskjellig hos de ulike trosretningene.
Det er fire hovedkilder til tolkningen av sharia:
Koranen
Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith
Ijma
QiyasSunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av sharia som Koranen.
I tillegg til disse tekstkildene er ijma og qiyas to avgjørende tolkningsprinsipper. Ijma er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. Qiyas er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. Qiyas innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia).
Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene.
Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.
=== Renslighet ===
Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.
=== Spiseregler ===
Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:
Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende)
Blod
Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn.
=== Moskeer ===
Utdypende artikkel: Moské
En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for islamsk arkitektur.
=== Helligdager ===
De viktigste helligdagene i islam er id al-fitr som markerer avslutningen av fastemåneden ramadan, og id al-adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir».
=== Frafalne ===
Enkelte hadithtekster argumenterer for dødsstraff for frafalne (apostasi), selv om dette ikke nevnes i Koranen. Selv om dødsstraff for apostasi er fjernet i de fleste muslimske land vil det oftere ha sivilrettslige konsekvenser: tap av arverett og rett til eiendom. Noen steder behandles apostasi som blasfemi («gudsbespottelse»), og i Pakistan ble det i 1985 innført dødsstraff for blasfemi. Reaksjonene på frafall begrunnes med at islam, historisk sett, ikke bare er en religion, men også en sosial og politisk orden. Dødsstraff gjelder likevel ikke for kvinner. Blant land som praktiserer dødsstraff for frafalne er Saudi-Arabia, Pakistan og Iran. I vestlige land som Norge utsettes frafalne for sosial utfrysing.
== Trosretninger ==
Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam.
=== Sunni ===
Utdypende artikkel: SunniislamEt klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som han (eller hun) velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner.
=== Sjia ===
Utdypende artikkel: SjiaislamSjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer.
Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter.
=== Sufisme ===
Utdypende artikkel: SufismeSufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap.
Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger.
== Islams trosartikler ==
Sunnimuslimer oppsummerer islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener.
=== Islams fem søyler ===
Utdypende artikkel: Islams fem søylerI sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.
Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud»
Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner.
Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
=== Islams seks trosartikler ===
I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Englene (Mala'ika) – Troen på englene skapt for å tjene Allah.
De hellige skriftene (kutub) – Troen på De hellige skrifter.
Profetene (nabi og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
Skjebne (Qadr) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt.
=== Islams fem røtter ===
I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Allahs rettferdighet (Adalah) – Troen på Allahs rettferdighet.
Profetenes ufeilbarighet (Nubuwwah) – Troen på profetenes ufeilbarlighet.
Imamatet (Imāmah) Troen på at gud har valgt visse mennesker til å lede de troende, og at profene velger en etterfølger til å lede de troende.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
=== Islams ti grener ===
I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener.
Bønnen (salah) – Fem daglige rituelle tidebønner.
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – Alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
Almissen (zakat) – Pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Femtedel (Khums) – Betaling av en femtedel av inntekter til det islamske samfunnet.
Bestrebelse (Jihad) – Den store jihad; kampen mot ondskapen i en selv, og den lille jihad; kampen mot fiender av islam.
Oppmuntring (Amr-Bil-Ma'rūf) – Oppmuntre andre til å gjøre gode handlinger.
Overtaling (Nahi-Anil-Munkar ) – Overtale andre til ikke å gjøre onde handlinger.
Kjærlighet til Ahl al-Bayt (Tawalla) – Å elske profeten Muhammeds familie.
Hat til fiender av Ahl al-Bayt (Tabarra) – Å kutte alle forbindelser med fiender av profeten Muhammeds familie.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Islams historie
=== Muhammed (570-632) ===
Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer:
Betale erstatning for de som døde i angrepet.
Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
Erklære at våpenhvilen var over.Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.
=== De fire første kalifene (632-661) ===
Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.
Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.
Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet.
Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.
=== Umayyadekalifatet (661-750) ===
Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje.
=== Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258) ===
Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.
Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.
I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.
=== Fra Bagdads fall til det 20. århundre ===
Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:
Safavideimperiet i Persia.
Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
Mogulriket på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden:
Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav.
Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.
=== Islam i det 20. århundre ===
Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme.
Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion.
=== Islam i Europa ===
I Europa har islam en historie fra 700-tallet da Al-Andalus ble etablert på Den iberiske halvøy. I 948 ble emiratet på Sicilia etablert etter at Palermo var inntatt 100 år tidligere. I middelalderen misjonerte dervisjer på Balkan og en del kristne folkegrupper særlig bogomiler gikk over til islam. Tyrkiske styrker krysset Evros i 1371 og etter osmansk styre ble etablert på Balkan på 1400-tallet ble konvertering vanlig. De osmanske herskerne påbød ikke konvertering, men muslimer betalte lavere skatt til sultanen. Ikke-muslimer fikk heller ikke ha høyere stillinger i militæret og i statsadministrasjonen. På 1500-tallet var en stor del av eliten omvendt. En hypotese er at den raske konverteringen skyldtes at både den katolske og den ortodokse kirken hadde svake institusjoner: Islam slo særlig gjennom i Bosnia og Montenegro langs den gamle konfliktlinjen mellom østkirken og vestkirken, en delelinje som oppsto innenfor Romerriket i 395. I bulgarske, serbiske og rumenske områder sto den ortodokse kirken sterkt at den ble anerkjent av sultanen som såkalt «millet». Den serbiske kirkens selvstendighet ble gjenopprettet av patriarken Makarije i 1557. Han var bror (eller fetter) av storvisir Mehmet Pasha Sokolović. Milletene ble forløperne for dagens nasjoner på Balkan og opphavet til den sterke koblingen mellom nasjon og kirke. På 1600-tallet var Beograd en delvis islamsk by med flere titalls moskeer, bare Bajraklimoskéen står igjen.Etter det andre serbiske opprøret i 1815 ble «tyrkerne» fordrevet fra områder som løsrev seg fra Det osmanske riket. Nasjonalstatenes fremvekst på Balkan på 1800-tallet førte til omfattende utvandring eller fordriving av muslimer til områder fortsatt kontrollert av sultanen. Etter den første balkankrigen (1912-1913) utvandret eller flyktet 400.000 til osmansk område, og utvandringen fortsatte i mellomkrigstiden blant annet ved befolkningsutveksling med Hellas etter Lausanne-traktaten. Etter andre verdenskrig forlot 200.000 muslimer Makedonia, Kosovo og Sanjak Novi Pazar (dagens Sandžak) og slo seg ned i Istanbul-området. Da de kommunistiske regimene i Romania og Bulgaria utviklet seg i en nasjonalistisk retning ble muslimene marginalisert. I 1984 satte Bulgaria i gang en nasjonal gjenfødelse og i løpet av et år fikk 850.000 borgere «bulgariserte» navn. Sommeren 1989 utvandret 300.000-400.000 muslimer til Tyrkia. I Albania innledet Enhver Hoxha i 1967 en anti-religions politikk der imamer, dervisjer og kristne prester ble forfulgt og til dels henrettet. Etter regimets fall i 1991 ble religiøse institusjoner i Albania bygget opp fra ingenting. Etter Dayton-avtalen skjedde oppbygging av islamsk institusjoner i kantoner med bosniakisk befolkningsflertall.
=== Islam i Norge ===
I Norge var det pr 2005 ca. 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca. 6000 medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon.
=== Islamisme ===
Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928. Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier på 1990-tallet.
Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kari Vogt. Hva er islam?. Universitetsforlaget, 2007 ISBN 978-82-15-00530-0
Nora S. Eggen. Koranen : innføring i en tekst-og tolkningstradisjon. Solum, 2007 ISBN 978-82-560-1528-3
Nora S. Eggen. Islam. Gyldendal, 2002 ISBN 82-05-30339-8
Nora S. Eggen. Den utvalgte : historien om profeten Muhammads liv. Solum, 2002 ISBN 82-560-1260-9
Paul Lunde. Islam. Damm, 2002
Kværne og Vogt. Religionsleksikon. Cappelen 2002 ISBN 82-02-19667-1
Kari Vogt. Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge. Cappelen, 2000 ISBN 82-02-18463-0
Anne Dessingthon, Tasmin Mujahid. Inn i det ukjente, en bok om islam. NRK, 1992
== Eksterne lenker ==
(en) Islam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
historie.cappelen.no: Kort om islam, med gode lenker
Islam.no
Om islam på Alnakka.net (wiki)
Islam.no Tidstavle over islams historieKoranenOnline koranoversettelse på norsk
Norsk side om Koranen, med flere oversettelser og svar. | Afrika Islam, født Charles Glenn, også kjent som Son of Bambaataa, er en amerikansk hiphop-produsent. Han er kjent for å ha produsert for rapperen Ice T. | 194,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Granberget_(Oslo) | 2023-02-04 | Granberget (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oslo', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Granberget er en ås i Lillomarka i Oslo kommune, nær grensa til Nittedal kommune. Den har en høyde på 442 meter over havet og er det 24. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Granberget er en ås i Lillomarka i Oslo kommune, nær grensa til Nittedal kommune. Den har en høyde på 442 meter over havet og er det 24. høyeste fjellet i Oslo av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Oslo
== Referanser == | Granberget er en ås i Lillomarka i Oslo kommune, nær grensa til Nittedal kommune. Den har en høyde på 442 meter over havet og er det 24. | 194,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beanie_Sigel | 2023-02-04 | Beanie Sigel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere tilknyttet Def Jam Recordings', 'Kategori:Musikere tilknyttet Roc-A-Fella Records', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Dwight Grant, også kjent som Beanie Seagal (født 6. mars 1974), er en amerikansk rapper fra Philadelphia, Pennsylvania.
| Dwight Grant, også kjent som Beanie Seagal (født 6. mars 1974), er en amerikansk rapper fra Philadelphia, Pennsylvania.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beanie Sigel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beanie Sigel på Internet Movie Database
(en) Beanie Sigel hos The Movie Database
(en) Beanie Sigel på Discogs
(en) Beanie Sigel på MusicBrainz
(en) Beanie Sigel på Spotify
(en) Beanie Sigel på Songkick
(en) Beanie Sigel på Last.fm
(en) Beanie Sigel på Genius — sangtekster
(en) Beanie Sigel på AllMusic
Beanie Sigel på Twitter
Beanie Sigel på Facebook
Beanie Sigel på Myspace | Dwight Grant, også kjent som Beanie Seagal (født 6. mars 1974), er en amerikansk rapper fra Philadelphia, Pennsylvania. | 194,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Big_Daddy_Kane | 2023-02-04 | Big Daddy Kane | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Hardy (født 10. september 1968 i Brooklyn, New York), kjent under artistnavnet Big Daddy Kane, er en amerikansk rapper som startet karrieren sin i hiphop-gruppen Juice Crew i 1986.
Som skuespiller debuterte han i westernfilmen Posse av Mario Van Peebles i 1993.
| Antonio Hardy (født 10. september 1968 i Brooklyn, New York), kjent under artistnavnet Big Daddy Kane, er en amerikansk rapper som startet karrieren sin i hiphop-gruppen Juice Crew i 1986.
Som skuespiller debuterte han i westernfilmen Posse av Mario Van Peebles i 1993.
== Diskografi ==
=== Album ===
1988: Long Live The Kane
1989: It’s A Big Daddy Thing
1990: Taste Of Chocolate
1991: Prince Of Darkness
1993: Looks Like A Job For...
1994: Daddy's Home
1998: Veteranz Day
2001: The Very Best Of Big Daddy Kane
=== Gjesteopptredener ===
2007: Next Up på Underground Kingz fra UGK
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Big Daddy Kane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Big Daddy Kane på Internet Movie Database
(en) Big Daddy Kane hos The Movie Database
(en) Big Daddy Kane på Discogs
(en) Big Daddy Kane på Discogs
(en) Big Daddy Kane på MusicBrainz
(en) Big Daddy Kane på Songkick
(en) Big Daddy Kane på AllMusic
Big Daddy Kane på Twitter
Big Daddy Kane på Facebook
Big Daddy Kane på Myspace
Intervju med Big Daddy Kane
Big Daddy Kane i All Music Guide | Antonio Hardy (født 10. september 1968 i Brooklyn, New York), kjent under artistnavnet Big Daddy Kane, er en amerikansk rapper som startet karrieren sin i hiphop-gruppen Juice Crew i 1986. | 194,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gayle_Friesen | 2023-02-04 | Gayle Friesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Canadiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Britisk Columbia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Gayle Friesen (født 1960) er en canadisk forfatter, oppvikst i Chilliwack i British Columbia. Hun har skrevet bøkene Sommeren med Isabel og Farvel til fortiden.
| Gayle Friesen (født 1960) er en canadisk forfatter, oppvikst i Chilliwack i British Columbia. Hun har skrevet bøkene Sommeren med Isabel og Farvel til fortiden.
== Biografi ==
1998 Janey's Girl
2000 Men of Stone
2002 Losing Forever, Farvel til fortiden (2004)
2005 The Isabel Factor, Sommeren med Isabel Oversatt til norsk av Torill Eide (2007)
2007 For Now'
== Referanser == | Gayle Friesen (født 1960) er en canadisk forfatter, oppvikst i Chilliwack i British Columbia. Hun har skrevet bøkene Sommeren med Isabel og Farvel til fortiden. | 194,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amersham | 2023-02-04 | Amersham | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Buckinghamshire', 'Kategori:Domesday Book', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amersham er en markedsby og et verdslig sogn i Chiltern distrikt i Buckinghamshire, England, 43 km nordvest for London, i Chiltern Hills. Amersham tilhører Londons pendlerområde. Amersham er også lokalisert 24 km fra Aylesbury og 21 km fra High Wycombe.
Amersham er delt i to adskilte områder: Amersham on the Hill (Top Amersham) som ligger ved Amersham stasjon, og Old Amersham som inneholder sognekirken St. Mary fra 1200-tallet og flere gamle puber og overnattingssteder. Området Amersham-on-the-Hill vokste raskt rundt jernbanestasjonen den første halvdelen av 1900-tallet.
Nedtegnelser går tilbake til angelsaksisk tid da den var kjent Egmondesham og da Domesday Book ble skrevet rundt 1086 hadde den blitt kjent som Elmodesham.
I 1200 fikk Geoffrey, jarl av Essex, charter for Amersham som tillot ham å holde marked i byen hver fredag, og stormarked (fair) den 7. og 8. september. I 1613 ble et nytt charter gitt til Edward, jarl av Bedford, som endret markedsdagen til torsdag og etablerte ved vedtekt stormarked den 19. september.
| Amersham er en markedsby og et verdslig sogn i Chiltern distrikt i Buckinghamshire, England, 43 km nordvest for London, i Chiltern Hills. Amersham tilhører Londons pendlerområde. Amersham er også lokalisert 24 km fra Aylesbury og 21 km fra High Wycombe.
Amersham er delt i to adskilte områder: Amersham on the Hill (Top Amersham) som ligger ved Amersham stasjon, og Old Amersham som inneholder sognekirken St. Mary fra 1200-tallet og flere gamle puber og overnattingssteder. Området Amersham-on-the-Hill vokste raskt rundt jernbanestasjonen den første halvdelen av 1900-tallet.
Nedtegnelser går tilbake til angelsaksisk tid da den var kjent Egmondesham og da Domesday Book ble skrevet rundt 1086 hadde den blitt kjent som Elmodesham.
I 1200 fikk Geoffrey, jarl av Essex, charter for Amersham som tillot ham å holde marked i byen hver fredag, og stormarked (fair) den 7. og 8. september. I 1613 ble et nytt charter gitt til Edward, jarl av Bedford, som endret markedsdagen til torsdag og etablerte ved vedtekt stormarked den 19. september.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Amersham – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Amershams historie Arkivert 24. desember 2015 hos Wayback Machine.
Amersham, nyheter og informasjon
Amersham Town Council
Fotografier av Amersham og omgivelsene | Amersham er en markedsby og et verdslig sogn i Chiltern distrikt i Buckinghamshire, England, 43 km nordvest for London, i Chiltern Hills. Amersham tilhører Londons pendlerområde. | 194,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ammonitter | 2023-02-04 | Ammonitter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blekkspruter', 'Kategori:Bløtdyr formelt beskrevet i 1884', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Utdødde dyr', 'Kategori:Zoologistubber'] | For folkeslaget, se Ammon.
Ammonitter er en utdødd underklasse av blekkspruter. De hadde utvendig skall, noe som minner om de nålevende perlebåtene, men de er nærmere i slekt med de nålevende nakne blekksprutene i underklassen Coleoidea. Skallene er gode ledefossiler. Gruppen oppsto i devon og hadde sin storhetstid i mesozoikum. De var en av de mange gruppene som ble utryddet i kjølvannet av meteorittnedslaget som forårsaket dinosaur-utryddelsen for 65 millioner år siden.Gruppen besto av 30 000 til 40 000 arter.
| For folkeslaget, se Ammon.
Ammonitter er en utdødd underklasse av blekkspruter. De hadde utvendig skall, noe som minner om de nålevende perlebåtene, men de er nærmere i slekt med de nålevende nakne blekksprutene i underklassen Coleoidea. Skallene er gode ledefossiler. Gruppen oppsto i devon og hadde sin storhetstid i mesozoikum. De var en av de mange gruppene som ble utryddet i kjølvannet av meteorittnedslaget som forårsaket dinosaur-utryddelsen for 65 millioner år siden.Gruppen besto av 30 000 til 40 000 arter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ammonitter – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Ammonitter i Encyclopedia of Life
(en) Ammonitter hos Fossilworks
(en) Kategori:Ammonoidea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ammonoidea – detaljert informasjon på Wikispecies | * Goniatida | 194,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ammonium | 2023-02-04 | Ammonium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nitrogenforbindelser'] | Ammonium-ionet (NH4+) er et fleratomig kation, som har molekylvekten 18,04 g/mol. Ionet dannes når ammoniakk reagerer med en syre, for eksempel ved reaksjon med vann (som her fungerer som en svak syre) under dannelse av ammoniakkvann (salmiakk).
Som den kanskje viktigste fleratomige, positivt ladde ion (kation) opptrer ammonium i salter på en tilsvarende måte som positive metallioner (for eksempel Na+).
Ammonium er den ene av to nitrogenholdige ioner, som kan opptas i plantene som gjødsel og er nødvendige for dannelsen av proteiner. Den andre forbindelsen er nitrationet. Dessuten kan plantene oppta aminosyrer direkte.
| Ammonium-ionet (NH4+) er et fleratomig kation, som har molekylvekten 18,04 g/mol. Ionet dannes når ammoniakk reagerer med en syre, for eksempel ved reaksjon med vann (som her fungerer som en svak syre) under dannelse av ammoniakkvann (salmiakk).
Som den kanskje viktigste fleratomige, positivt ladde ion (kation) opptrer ammonium i salter på en tilsvarende måte som positive metallioner (for eksempel Na+).
Ammonium er den ene av to nitrogenholdige ioner, som kan opptas i plantene som gjødsel og er nødvendige for dannelsen av proteiner. Den andre forbindelsen er nitrationet. Dessuten kan plantene oppta aminosyrer direkte.
== Ammoniumforbindelser ==
Ammoniumklorid
Ammoniumnitrat
== Litteratur ==
Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2010). Descriptive inorganic chemistry (5 utg.). New York. Freeman. ISBN 1429218142.
Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2014). Descriptive inorganic chemistry (6 utg.). New York, N.Y. Freeman. ISBN 9781464125577.
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Ammonium-ionet (NH4+) er et fleratomig kation, som har molekylvekten 18,04 g/mol. Ionet dannes når ammoniakk reagerer med en syre, for eksempel ved reaksjon med vann (som her fungerer som en svak syre) under dannelse av ammoniakkvann (salmiakk). | 194,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stein_Spjelkavik | 2023-02-04 | Stein Spjelkavik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:CS1-feil: URL-wikilenke-konflikt', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske rockemusikere'] | Stein Spjelkavik (født 2. april 1977) er norsk musiker (gitar) og låtskriver. Hans faste band er Bigton Gulch Town Orchestra med Eskil Laksfors trommer, Erlend Smalås bass, Bård Lorentzen tangenter, Thomas Ingdal gitar, Atle Fredagsvik vokal, og The South med Alexander Pettersen vokal og gitar, Terje Uv gitar og lap-steel, Sander Olsen tangenter, Pål Brekkås bass og Stian Lundberg trommer. I tillegg er han freelancer i en rekke andre prosjekter.Per 2020 var Spjelkavik lærer på Strinda videregående skole.
| Stein Spjelkavik (født 2. april 1977) er norsk musiker (gitar) og låtskriver. Hans faste band er Bigton Gulch Town Orchestra med Eskil Laksfors trommer, Erlend Smalås bass, Bård Lorentzen tangenter, Thomas Ingdal gitar, Atle Fredagsvik vokal, og The South med Alexander Pettersen vokal og gitar, Terje Uv gitar og lap-steel, Sander Olsen tangenter, Pål Brekkås bass og Stian Lundberg trommer. I tillegg er han freelancer i en rekke andre prosjekter.Per 2020 var Spjelkavik lærer på Strinda videregående skole.
== Diskografi ==
2004: Regret Every Kiss – Bigton Gulch Town Orchestra
2005: The Longest Night – Bigton Gulch Town Orchestra
2007: Strømpæng Som Vart Te Overs: En Svartlamonsamler – Div. artister
2009: A Place To Start – The South
2010: Listen – Dina Misund
2012: The South – The South
2013: The Further Inside You Go – The South
2014: ..The Further Out You Get – The South
2014: Nice Distractions – Dina Misund
== Referanser == | Stein Spjelkavik (født 2. april 1977) er norsk musiker (gitar) og låtskriver. | 194,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anl%C3%B8pning | 2023-02-04 | Anløpning | ['Kategori:Pekere'] | Anløpning kan vise til:
Anløping, en prosess for varmebehandling av stål
Irr, kobberforbindelser som oppstår når kobber korroderer
Rust, fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser av jern (Fe) og oksygen (O) | Anløpning kan vise til:
Anløping, en prosess for varmebehandling av stål
Irr, kobberforbindelser som oppstår når kobber korroderer
Rust, fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser av jern (Fe) og oksygen (O) | Anløpning kan vise til: | 194,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_B%C3%BCrgler | 2023-02-04 | Thomas Bürgler | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Schwyz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Thomas Bürgler (født 3. mars 1960 i Rickenbach) er en tidligere sveitsisk alpinist, i likhet med sin eldre bror Toni Bürgler.
I Bürglers beste periode i begynnelsen av 1985 vant han storslalåmrennene i Schladming og Kranjska Gora. I mellomtiden tok han bronse i kombinasjonen under VM 1985 i Bormio. Han tok ellers pallplasser i samtlige disipliner fra slutten av 1993 til begynnelsen av 1996, bortsett fra utfor, som han ikke deltok i.
Han ble sveitsisk mester sju ganger (to ganger i storslalåm, en gang i slalåm og fire ganger i kombinasjonsøvelsen).
| Thomas Bürgler (født 3. mars 1960 i Rickenbach) er en tidligere sveitsisk alpinist, i likhet med sin eldre bror Toni Bürgler.
I Bürglers beste periode i begynnelsen av 1985 vant han storslalåmrennene i Schladming og Kranjska Gora. I mellomtiden tok han bronse i kombinasjonen under VM 1985 i Bormio. Han tok ellers pallplasser i samtlige disipliner fra slutten av 1993 til begynnelsen av 1996, bortsett fra utfor, som han ikke deltok i.
Han ble sveitsisk mester sju ganger (to ganger i storslalåm, en gang i slalåm og fire ganger i kombinasjonsøvelsen).
== Pallplasseringer i verdenscupen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Bürgler – Olympedia
(en) Thomas Bürgler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thomas Bürgler – FIS (alpint)
(en) Thomas Bürgler – ski-db.com | Thomas Bürgler (født 3. mars 1960 i Rickenbach) er en tidligere sveitsisk alpinist, i likhet med sin eldre bror Toni Bürgler. | 194,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antiklinal | 2023-02-04 | Antiklinal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strukturgeologi', 'Kategori:Stubber 2020-06'] | Antiklinal er et geologisk uttrykk for en oppbøyd del av en foldet berggrunn. De oppbøyde delene er de eldste lagene innerst. Uttrykket må ikke forveksles med antiform, som betegner alle oppbøyde folder. Om alderen på lagene i folden ikke er kjent (om det ytterste eller innerste laget er eldst), skal begrepet antiform benyttes.
Når en del av jordskorpa presses sammen i forbindelse med at to tektoniske plater beveger seg mot hverandre, kan berggrunnen krølles sammen, altså foldes. Folden som dannes går opp og ned i en bue. De folder som er opprettede kalles antiklinaler. De nedrettede delene kalles synklinaler.
På geologiske kart kan man ofte se antiklinaler som rekker av berglag som blir gradvis eldre mot midten av folden ettersom toppen av kjernen i folden fortrinnsvis har erodert til et dypere berglag i forhold til de lavereliggende sidene av folden. Laget heller bort fra senteret, eller «bølgetoppen» av folden.
Om en antiklinal stuper (skråner i forhold til jordoverflaten) vil overflatelaget danna V-er som peker i retningen av hellingen. På hver side av en antiklinal finner man ofte synklinaler, men foldingen kan stundom være slik at de kan være vanskelig å skille fra hverandre. Folder oppstår som regel under formendring av jordskorpa på grunn av kompresjon i forbindelse med fjelldanning.
| Antiklinal er et geologisk uttrykk for en oppbøyd del av en foldet berggrunn. De oppbøyde delene er de eldste lagene innerst. Uttrykket må ikke forveksles med antiform, som betegner alle oppbøyde folder. Om alderen på lagene i folden ikke er kjent (om det ytterste eller innerste laget er eldst), skal begrepet antiform benyttes.
Når en del av jordskorpa presses sammen i forbindelse med at to tektoniske plater beveger seg mot hverandre, kan berggrunnen krølles sammen, altså foldes. Folden som dannes går opp og ned i en bue. De folder som er opprettede kalles antiklinaler. De nedrettede delene kalles synklinaler.
På geologiske kart kan man ofte se antiklinaler som rekker av berglag som blir gradvis eldre mot midten av folden ettersom toppen av kjernen i folden fortrinnsvis har erodert til et dypere berglag i forhold til de lavereliggende sidene av folden. Laget heller bort fra senteret, eller «bølgetoppen» av folden.
Om en antiklinal stuper (skråner i forhold til jordoverflaten) vil overflatelaget danna V-er som peker i retningen av hellingen. På hver side av en antiklinal finner man ofte synklinaler, men foldingen kan stundom være slik at de kan være vanskelig å skille fra hverandre. Folder oppstår som regel under formendring av jordskorpa på grunn av kompresjon i forbindelse med fjelldanning.
== Litteratur ==
Bates, Robert L.; Jackson, Julia A., red. (1984): Dictionary of Geological Terms. 3. utg., Garden City, New York: Anchor Press/Doubleday. ISBN 978-0-385-18101-3.
Davis, George H.; Reynolds, Stephen J. (1996): Structural Geology of Rocks and Regions. 2. utg., New York: John Wiley & Sons. ISBN 978-0-471-52621-6.
Monroe, James S.; Wicander., Reed (2005): The Changing Earth: Exploring Geology and Evolution, 4. utg., Brooks Cole. ISBN 978-0-495-01020-3.
== Se også ==
Strukturgeologi
Makhtesh
Monoklinal
Synklinal
== Eksterne lenker ==
(en) Anticlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Antiklinal er et geologisk uttrykk for en oppbøyd del av en foldet berggrunn. De oppbøyde delene er de eldste lagene innerst. | 194,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antal_Bolv%C3%A1ri | 2023-02-04 | Antal Bolvári | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Somogy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | Antal Bolvári (født 6. mai 1932 i Kaposvár, død 8. januar 2019) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker i 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Bolvári ble olympisk mester i vannpolo under OL i 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen, som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Bolvári spilte seks kamper og scoret ett mål.
Fire år senere, under OL i 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden, som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Bolvári spilte fire kamper i OL-turneringen og scoret to mål.
| Antal Bolvári (født 6. mai 1932 i Kaposvár, død 8. januar 2019) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker i 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Bolvári ble olympisk mester i vannpolo under OL i 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen, som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Bolvári spilte seks kamper og scoret ett mål.
Fire år senere, under OL i 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden, som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Bolvári spilte fire kamper i OL-turneringen og scoret to mål.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antal Bolvári – Olympics.com
(en) Antal Bolvári – Olympic.org
(en) Antal Bolvári – Olympedia
(en) Antal Bolvári – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hu) Antal Bolvári – Ungarns olympiske komité | Antal Bolvári (født 6. mai 1932 i Kaposvár, død 8. | 194,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antrasitt | 2023-02-04 | Antrasitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Metamorfe bergarter', 'Kategori:Sedimentære bergarter'] | Antrasitt (gresk: Ανθρακίτης, «en type kull», fra Άνθραξ, anthrax, «kull»), også kalt for hardt kull eller steinkull, er en hard, kompakt variant av mineralet kull som har høy glans. Antrasitt er den reneste typen kull, og har et karboninnhold på 92–98 %. Antrasitt har høy energitetthet - 8600 kcal/kg, og er ved forbrenning mindre miljøbelastende enn mindre rene kulltyper. Antrasitt ble utvunnet på blant annet Svalbard i de russiske gruvene i Pyramiden.
| Antrasitt (gresk: Ανθρακίτης, «en type kull», fra Άνθραξ, anthrax, «kull»), også kalt for hardt kull eller steinkull, er en hard, kompakt variant av mineralet kull som har høy glans. Antrasitt er den reneste typen kull, og har et karboninnhold på 92–98 %. Antrasitt har høy energitetthet - 8600 kcal/kg, og er ved forbrenning mindre miljøbelastende enn mindre rene kulltyper. Antrasitt ble utvunnet på blant annet Svalbard i de russiske gruvene i Pyramiden.
== Se også ==
Liste over bergarter
== Kilder ==
Teknisk Ukeblad: Energilink - Antrasitt Besøkt 4. januar 2016
Universitetet i Oslo: Naturhistorisk musem - Bergarter (publisert 18. mai 2011) Besøkt 4. januar 2016 | Antrasitt (gresk: Ανθρακίτης, «en type kull», fra Άνθραξ, anthrax, «kull»), også kalt for hardt kull eller steinkull, er en hard, kompakt variant av mineralet kull som har høy glans. Antrasitt er den reneste typen kull, og har et karboninnhold på 92–98 %. | 194,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Ontario_Flight_1363 | 2023-02-04 | Air Ontario Flight 1363 | ['Kategori:49°N', 'Kategori:92°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 1989', 'Kategori:Flyulykker i Canada', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ontario', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Fokker F28'] | Air Ontario Flight 1363 var en flygning der et fly av typen Fokker F28 styrtet den 10. mars 1989 rett etter avgang fra Dryden i Ontario, Canada på vei fra Thunder Bay til Winnipeg via Dryden.
Flyet styrtet etter bare 15 sekunder fordi det ikke oppnådde tilstrekkelig høyde over trærne ved enden av rullebanen på grunn av is og snø på vingene.
21 av de 65 passasjerene, og tre av de fire besetningsmedlemmene omkom i ulykken. Noen av de overlevende klarte å evakuere flyet på egen hånd, og de som ikke klarte ble reddet av andre og fraktet i sikkerhet.
| Air Ontario Flight 1363 var en flygning der et fly av typen Fokker F28 styrtet den 10. mars 1989 rett etter avgang fra Dryden i Ontario, Canada på vei fra Thunder Bay til Winnipeg via Dryden.
Flyet styrtet etter bare 15 sekunder fordi det ikke oppnådde tilstrekkelig høyde over trærne ved enden av rullebanen på grunn av is og snø på vingene.
21 av de 65 passasjerene, og tre av de fire besetningsmedlemmene omkom i ulykken. Noen av de overlevende klarte å evakuere flyet på egen hånd, og de som ikke klarte ble reddet av andre og fraktet i sikkerhet.
== Litteratur ==
Robert G. Evans, Karen Cardiff og Sam Sheps (2006). «High Reliability versus High Autonomy: Dryden, Murphy and Patient Safety». Healthcare Policy / Politiques de Santé (engelsk). 1 (4): 12–20.
James T. Luxhøj og Kimberlee Kauffeld (2003). «Evaluating the Effect of Technology Insertion into the National Airspace System». The Rutgers Scholar (engelsk). 5. Arkivert fra originalen 12. oktober 2008. Besøkt 27. november 2008.
== Eksterne lenker ==
Ulykkesbeskrivelse – Aviation Safety Network (engelsk) | Air Ontario Flight 1363 var en flygning der et fly av typen Fokker F28 styrtet den 10. mars 1989 rett etter avgang fra Dryden i Ontario, Canada på vei fra Thunder Bay til Winnipeg via Dryden. | 194,267 |
null | 2023-02-04 | Håndball-EM 2008 for kvinner | null | null | null | Makedonia | 194,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istv%C3%A1n_Sziv%C3%B3s | 2023-02-04 | István Szivós | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 22. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Ungarske svømmere', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | For sønnen med samme navn, også olympisk vannpolospiller, se István Szivós jr.István Szivós (født 20. august 1920 i Szeged, død 22. juni 1992 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Szivós ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Szivós spilte seks kamper og scoret seksten mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Szivós spilte en kamp i OL-turneringen.
Szivós var også med under sommer-OL 1948 i London og vant en sølvmedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte sju kamper og scoret tolv mål.
| For sønnen med samme navn, også olympisk vannpolospiller, se István Szivós jr.István Szivós (født 20. august 1920 i Szeged, død 22. juni 1992 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Szivós ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Szivós spilte seks kamper og scoret seksten mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Szivós spilte en kamp i OL-turneringen.
Szivós var også med under sommer-OL 1948 i London og vant en sølvmedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte sju kamper og scoret tolv mål.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) István Szivós – Olympics.com
(en) István Szivós – Olympic.org
(en) István Szivós – Olympedia
(en) István Szivós – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hu) István Szivós – Ungarns olympiske komité
(en) István Szivós – Swimming Hall of Fame | István Szivós (født 20. august 1920 i Szeged, død 22. | 194,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svante_Arrhenius | 2023-02-04 | Svante Arrhenius | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskaps- och Vitterhetssamhället i Göteborg', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprismottakere i 1903', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Uppsala', 'Kategori:Raseteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske kjemikere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Stockholms universitet'] | Svante August Arrhenius (født 19. februar 1859 på slottet Wijk nær Uppsala, død 2. oktober 1927 i Stockholm) var en svensk kjemiker og fysiker.
| Svante August Arrhenius (født 19. februar 1859 på slottet Wijk nær Uppsala, død 2. oktober 1927 i Stockholm) var en svensk kjemiker og fysiker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Svante Arrhenius var sønn av Svante Gustaf Arrhenius og Carolina Christina Thunberg, og brorsønn til Johan Arrhenius.Hans forfedre var jordbrukere og hans far hadde studert til landmåler og tatt eksamen i 1834. Han var fra 1847 ansatt av Uppsala universitet som forvalter av universitetets eiendommer i vestre Uppland. Etter å ha giftet seg i 1855 tok han en andre tjeneste som forvaltere av Viks gods (også den gang kalt Wikjs slott), der Svante Arrhenius ble født som familiens andre barn. Familien flyttet til Uppsala i 1860, der faren ble akademifogde.Svante Arrhenius gikk på Katedralskolan, viste i unge år en egnethet for matematikk og interesserte seg også for fysikk. I 1876 tok han studentexamen i Uppsala med gode karakterer, skjønt ikke som den beste i sin klasse.
=== Høyere studier ===
Arrhenius studerte ved universitetet i Uppsala fra 1876 til 1881, og fra 1881 til 1884 i Stockholm. I 1884 ble han lisensiat, samme år tok han doktorgraden og ble privatdosent i fysisk kjemi ved Uppsala universitet.
=== Forskning ===
Hans doktoravhandling omhandlet undersøkelser av elektrolyttenes galvaniske ledningsevne; den vant ikke noen anerkjennelse ved Uppsala Universitet umiddelbart ved dens presentasjon, men det viste seg snart at de undersøkelser som den omhandlet, skulle bli av meget stor betydning for den fysiske kjemi.
I 1880-årene gransket han hva som skjedde når man ledet elektrisk strøm gjennom vannløsninger av forskjellige stoffer. Han fant ut at når en syre eller en base ble løst i vann, ble løsningen en god leder for elektrisk strøm. Den måtte derfor inneholde ioner. Arrhenius definerte syrer og baser slik:
syrer spaltes i vann og gir H+ -ioner
baser spaltes i vann og gir OH- -ionerHan ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903.
=== Drivhuseffekten ===
I 1896 tallfestet Arrhenius som den første drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren (karbondioksidens og andre gassers evne til å stenge inne varmestråling). Han oppdaget med sine beregninger også en viktig positiv feedback fra økende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren. Slik forklarte han endringen mellom istider og varme perioder beroende på endringer i atmosfærens karbondioksidgehalt, samtidig brukte han funnet til å vurdere spørsmålet om fremtidig klimaendring som følge av menneskeskapte utslipp.
Arrhenius anslo at 50 % økning i atmosfærens CO2-innhold ville gi en temperaturøkning på 3,4°C, en økning ville samtidig utjevne temperaturforskjellene på jorden (mellom natt og dag, mellom sommer og vinter, mellom tropene og tempererte områder). Drivhuseffekten ble tidligere beskrevet av Joseph Fourier. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne. Grunnlaget for Arrhenius arbeid var Samuel Langleys forskning på varmestråling.
Bakgrunnen for Arrhenius' forskning på drivhuseffekten var debatten blant svenske fysikere om årsaken til istiden.
=== Annet vitenskapelig arbeid ===
Han er også en av opphavsmennene bak Arrhenius' ligning. Svante Arrhenius var en av dem som støttet teorien om at livet kom til jorden med meteorittnedslag.
Arrhenius var også populærvitenskapelig forfatter og skrev Världarnas utveckling (1906), Människan inför världsgåtan (1907), Smittkoppar och deras bekämpande (1913), Stjärnornas öden (1915) samt Kemien och det moderna livet (1919).
I 1909 ble Svenska sällskapet för rasehygien etablert i Stockholm, med Arrhenius som styremedlem. Arrhenius bidrag var innen prevensjon, noe som var med på å bane vei for nazistenes rasehygienepolitikk og senere massesterilisasjon av funksjonshemmede, jøder og andre.
== Familie ==
Han var far til Olof Wilhelm Arrhenius.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 1903 hos Nobelprize.org
(en) Svante Arrhenius hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1903
Bøker av Svante Arrhenius i digitalisert form på Runeberg.org. | * Birgit Arrhenius, arkeolog | 194,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Origins_of_Ruin | 2023-02-04 | The Origins of Ruin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Progressiv metal-album', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | The Origins of Ruin er det amerikanske progressiv metal-bandet Redemption sitt tredje studioalbum
Albumet ble utgitt 3. april 2007 og er bandets første på plateselskapet InsideOut Music.
| The Origins of Ruin er det amerikanske progressiv metal-bandet Redemption sitt tredje studioalbum
Albumet ble utgitt 3. april 2007 og er bandets første på plateselskapet InsideOut Music.
== Sporliste ==
«The Suffocating Silence» – 6:37
«Bleed Me Dry» – 6:55
«The Death of Faith and Reason» – 4:51
«Memory» – 9:30
«The Origins of Ruin» – 2:47
«Man of Glass» – 5:05
«Blind My Eyes» – 5:55
«Used To Be» – 6:08
«Fall on You» – 9:24
== Eksterne lenker ==
The Origins of Ruin hos Allmusic | The Origins of Ruin er det amerikanske progressiv metal-bandet Redemption sitt tredje studioalbum | 194,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A1lm%C3%A1n_Markovits | 2023-02-04 | Kálmán Markovits | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960'] | Kálmán Markovits (født 26. august 1931 i Budapest, død 5. desember 2009) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Markovits ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Markovits spilte seks kamper og scoret tre mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Markovits spilte seks kamper i OL-turneringen og scoret minst tre mål.
Markovits var også med under sommer-OL 1960 i Roma og vant en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte fire kamper og scoret ett mål.
| Kálmán Markovits (født 26. august 1931 i Budapest, død 5. desember 2009) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Markovits ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Markovits spilte seks kamper og scoret tre mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Markovits spilte seks kamper i OL-turneringen og scoret minst tre mål.
Markovits var også med under sommer-OL 1960 i Roma og vant en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte fire kamper og scoret ett mål.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
1960 Roma - Bronse i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kálmán Markovits – Olympics.com
(en) Kálmán Markovits – Olympic.org
(en) Kálmán Markovits – Olympedia
(en) Kálmán Markovits – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hu) Kálmán Markovits – Ungarns olympiske komité
(en) Kálmán Markovits – Swimming Hall of Fame | Kálmán Markovits (født 26. august 1931 i Budapest, død 5. | 194,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanna_Kanutta_Helstad | 2023-02-04 | Hanna Kanutta Helstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske stemmeskuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hanna Kanutta Helstad (født 18. april 1991) er en norsk stemmeskuespiller som blant annet dubber for Disney Channel.
| Hanna Kanutta Helstad (født 18. april 1991) er en norsk stemmeskuespiller som blant annet dubber for Disney Channel.
== Roller ==
Hanna Montana (TV-serie - Disney Channel) – Hannah Montana/Miley Stewart
Brandy og Herr VisvasGeorg, jungelens konge (TV-serie)
Carmen Cortez i Småspioner
Et kongerike for en lama
Cindy Lou Hvem i Grinchen – Julen er stjålet
== Referanser == | Hanna Kanutta Helstad (født 18. april 1991) er en norsk stemmeskuespiller som blant annet dubber for Disney Channel. | 194,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Christian_Irgens | 2023-02-04 | Nils Christian Irgens | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 1878', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1814–1884', 'Kategori:Personer fra Sogndal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nils Christian Irgens (født 10. oktober 1811 i Sogndal, død 25. april 1878) var en norsk offiser og politiker.
Han var sønn av Lars Johannes Irgens, en av Eidsvollsmennene. Nils Christian Irgens ble offiser i 1830, steg i gradene, og ble oberst i 1861. I 1863 ble han generalmajor og sjef for ingeniørbrigaden, en post han holdt til 1868. Han var Centralforeningens (Norges første nasjonale idrettsorganisasjon og forløperen til Norges Idrettsforbund) andre formann, fra 1864 til 1867.3. april 1868 ble Irgens utnevnt som sjef for Marinedepartementet, en stilling han beholdt til 1. februar 1872, da han ble utnevnt som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. 27. mai 1872 måtte han tre av på grunn av statsrådssaken.Irgens var medlem av det Svenska Akademien fra 1865, og satt i styret for Militærhøyskolen og Hovedbanen.
| Nils Christian Irgens (født 10. oktober 1811 i Sogndal, død 25. april 1878) var en norsk offiser og politiker.
Han var sønn av Lars Johannes Irgens, en av Eidsvollsmennene. Nils Christian Irgens ble offiser i 1830, steg i gradene, og ble oberst i 1861. I 1863 ble han generalmajor og sjef for ingeniørbrigaden, en post han holdt til 1868. Han var Centralforeningens (Norges første nasjonale idrettsorganisasjon og forløperen til Norges Idrettsforbund) andre formann, fra 1864 til 1867.3. april 1868 ble Irgens utnevnt som sjef for Marinedepartementet, en stilling han beholdt til 1. februar 1872, da han ble utnevnt som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. 27. mai 1872 måtte han tre av på grunn av statsrådssaken.Irgens var medlem av det Svenska Akademien fra 1865, og satt i styret for Militærhøyskolen og Hovedbanen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Nils Christian Irgens hos Norsk senter for forskningsdata | Nils Christian Irgens (født 10. oktober 1811 i Sogndal, død 25. | 194,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A1szl%C3%B3_Jeney | 2023-02-04 | László Jeney | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960'] | László Jeney (født 30. mai 1923 i Cluj-Napoca, død 24. april 2006 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Jeney ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Jeney spilte seks kamper som målvakt.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Jeney spilte to kamper i OL-turneringen som målvakt.
Jeney var også med under sommer-OL 1948 i London og under sommer-OL 1960 i Roma. I London vant han en sølvmedaje og i Roma en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte to kamper som målvakt både i sitt første og siste OL.
| László Jeney (født 30. mai 1923 i Cluj-Napoca, død 24. april 2006 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Jeney ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var målvakt på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Jeney spilte seks kamper som målvakt.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Jeney spilte to kamper i OL-turneringen som målvakt.
Jeney var også med under sommer-OL 1948 i London og under sommer-OL 1960 i Roma. I London vant han en sølvmedaje og i Roma en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte to kamper som målvakt både i sitt første og siste OL.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
1960 Roma - Bronse i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) László Jeney – Olympics.com
(en) László Jeney – Olympic.org
(en) László Jeney – Olympedia
(en) László Jeney – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) László Jeney – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) László Jeney – Ungarns olympiske komité | László Jeney (født 30. mai 1923 i Cluj-Napoca, død 24. | 194,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Fullness_of_Time | 2023-02-04 | The Fullness of Time | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Progressiv metal-album', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | The Fullness of Time er det amerikanske progressiv metal bandet Redemption sitt andre studioalbum.
Dette er det første musikkalbumet til Redemption hvor Fates Warning vokalist Ray Alder er vokalist på hele albumet, i motsetning til det første albumet hvor han var produsent og kun hadde vokal på ett spor. Albumet ble utgitt 21. juni 2005.
| The Fullness of Time er det amerikanske progressiv metal bandet Redemption sitt andre studioalbum.
Dette er det første musikkalbumet til Redemption hvor Fates Warning vokalist Ray Alder er vokalist på hele albumet, i motsetning til det første albumet hvor han var produsent og kun hadde vokal på ett spor. Albumet ble utgitt 21. juni 2005.
== Sporliste ==
«Threads» – 5:43
«Parker's Eyes» – 6:15
«Scarred» – 7:56
«Sapphire» – 15:55
«The Fullness of Time I: Rage» – 5:01
«The Fullness of Time II: Despair» – 3:20
«The Fullness of Time III: Release» – 5:16
«The Fullness of Time IV: Transcendence» – 7:59
== Eksterne lenker ==
The Fullness of Time hos Allmusic
Progarchives - The Fullness of Time | Lenke | 194,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Johannes_Irgens | 2023-02-04 | Lars Johannes Irgens | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1830', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1775', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dommere', 'Kategori:Personer fra Innlandet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere'] | Lars Johannes Irgens (født 9. oktober 1775 i Hof i Solør, død 22. april 1830) var en norsk jurist og politiker.
Irgens tok sin cand.jur.-eksamen i 1802, og ble utnevnt som sorenskriver i Sogn samme år.Irgens ble valgt som medlem av Den Grunnlovgivende Forsamling i 1814.Han stemte med selvstendighetspartiet.Han er far til senere minister Nils Christian Irgens.
| Lars Johannes Irgens (født 9. oktober 1775 i Hof i Solør, død 22. april 1830) var en norsk jurist og politiker.
Irgens tok sin cand.jur.-eksamen i 1802, og ble utnevnt som sorenskriver i Sogn samme år.Irgens ble valgt som medlem av Den Grunnlovgivende Forsamling i 1814.Han stemte med selvstendighetspartiet.Han er far til senere minister Nils Christian Irgens.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
Hans Cappelen: «Hva seglene på Grunnloven av 17. mai 1814 kan vise oss», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, nr. 110, København oktober 2014, side 452-467, med fotografi og omtale av hans segl med slektsvåpen på side 461
Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Johannes Irgens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lars Johannes Irgens hos Norsk senter for forskningsdata | Lars Johannes Irgens (født 9. oktober 1775 i Hof i Solør, død 22. | 194,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gy%C3%B6rgy_K%C3%A1rp%C3%A1ti | 2023-02-04 | György Kárpáti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 17. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1964'] | György Kárpáti (født 23. juni 1935 i Budapest, død 17. juni 2020) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne, 1960 i Roma og 1964 i Tokyo.
Kárpáti ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kárpáti spilte fem kamper og scoret fire mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Kárpáti spilte seks kamper i OL-turneringen og scoret minst seks mål.
Han vant sin tredje olympiske mestertittel under sommer-OL 1964 i Tokyo. Han scoret fire mål i vannpoloturnering på de seks kampene han spilte.
Kárpáti var også med under sommer-OL 1960 i Roma og vant en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte fire kamper og scoret fire mål.
| György Kárpáti (født 23. juni 1935 i Budapest, død 17. juni 2020) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne, 1960 i Roma og 1964 i Tokyo.
Kárpáti ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kárpáti spilte fem kamper og scoret fire mål.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju. Kárpáti spilte seks kamper i OL-turneringen og scoret minst seks mål.
Han vant sin tredje olympiske mestertittel under sommer-OL 1964 i Tokyo. Han scoret fire mål i vannpoloturnering på de seks kampene han spilte.
Kárpáti var også med under sommer-OL 1960 i Roma og vant en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget. Han spilte fire kamper og scoret fire mål.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
1964 Tokyo - Gull i vannpolo, Ungarn
1960 Roma - Bronse i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) György Kárpáti – Olympics.com
(en) György Kárpáti – Olympic.org
(en) György Kárpáti – Olympedia
(en) György Kárpáti – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hu) György Kárpáti – Ungarns olympiske komité
(en) György Kárpáti – FINA
(en) György Kárpáti – Swimming Hall of Fame | György Kárpáti (født 23. juni 1935 i Budapest, død 17. | 194,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Tore_Marthinsen | 2023-02-04 | Svein Tore Marthinsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Svein Tore Marthinsen (født 20. juni 1974) analyserer norske valg, opinionsbevegelser og sosiale medier. Han er mest kjent for sine valganalyser og kommentarer om norsk politikk og sosiale medier.
Han er spaltist og har en fast valganalytikerrolle i Romerikes Blad. Ved valgene i 2011, 2015, 2017 og 2019 kommenterte han for NRK Østlandssendingen.
Marthinsen leder politiske debatter og folkemøter. Han holder foredrag og workshops om både politiske emner, sosiale medier og kommunikasjon. Han har skrevet boken "Sosial kommunikasjon" i samarbeid med høyskolelektor Cecilie Staude ved BI. Boken setter bruken av sosiale medier inn et demokratiperspektiv og tar bl.a. opp hvilken nytteverdi som bruken av nye medier kan innebære for enkeltmennesker, virksomheter og samfunnet.
Marthinsen har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
| Svein Tore Marthinsen (født 20. juni 1974) analyserer norske valg, opinionsbevegelser og sosiale medier. Han er mest kjent for sine valganalyser og kommentarer om norsk politikk og sosiale medier.
Han er spaltist og har en fast valganalytikerrolle i Romerikes Blad. Ved valgene i 2011, 2015, 2017 og 2019 kommenterte han for NRK Østlandssendingen.
Marthinsen leder politiske debatter og folkemøter. Han holder foredrag og workshops om både politiske emner, sosiale medier og kommunikasjon. Han har skrevet boken "Sosial kommunikasjon" i samarbeid med høyskolelektor Cecilie Staude ved BI. Boken setter bruken av sosiale medier inn et demokratiperspektiv og tar bl.a. opp hvilken nytteverdi som bruken av nye medier kan innebære for enkeltmennesker, virksomheter og samfunnet.
Marthinsen har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
== Bibliografi ==
Marthinsen, Svein Tore (2002). En empirisk vurdering av partisammensetningen av storting og regjering 1945-2001 i et gjenspeilingsperspektiv. Oslo: Universitetet i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://sosialkommunikasjon.no/
Svein Tore Marthinsens blogg
(no) Publikasjoner av Svein Tore Marthinsen i BIBSYS | | fsted = | 194,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1836 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1836 | ['Kategori:1836 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1836'] | Presidentvalget i USA i 1836 var det 13. presidentvalget i USAs historie, og Martin Van Buren ble valgt til landets 8. president. Valget vil bli husket av tre hovedgrunner:
Det var det siste valget før valget i 1988 at en sittende visepresident rykket opp til nasjonens øverste posisjon uten at en president var død eller hadde trukket seg.
Det var den eneste valgkampanjen hvor et større politisk parti stilte med flere kandidater. Whigpartiet stilte med fire kandidater fra forskjellige regioner av landet i håp om at den enkelte ville være populær nok der til å slå demokraten Van Buren. Representantenes hus kunne så velge mellom de konkurrerende Whig-kandidatene. Strategien slo feil, Van Buren vant majoriteten av valgmannsstemmene og ble president.
Dette valget var første (og hittil eneste) gang et visepresidentvalg ble lagt i hendene til Senatet. Valgmennene i Virginia nektet å stemme for Van Burens visepresidentkandidat, Richard Mentor Johnson, og han manglet dermed én stemme for å få majoriteten han trengte (148 stemmer) for å bli valgt. Ifølge det 12. grunnlovstillegget skal da Senatet velge mellom de to kandidatene med flest stemmer, og valget falt på Johnson framfor Francis Granger.
| Presidentvalget i USA i 1836 var det 13. presidentvalget i USAs historie, og Martin Van Buren ble valgt til landets 8. president. Valget vil bli husket av tre hovedgrunner:
Det var det siste valget før valget i 1988 at en sittende visepresident rykket opp til nasjonens øverste posisjon uten at en president var død eller hadde trukket seg.
Det var den eneste valgkampanjen hvor et større politisk parti stilte med flere kandidater. Whigpartiet stilte med fire kandidater fra forskjellige regioner av landet i håp om at den enkelte ville være populær nok der til å slå demokraten Van Buren. Representantenes hus kunne så velge mellom de konkurrerende Whig-kandidatene. Strategien slo feil, Van Buren vant majoriteten av valgmannsstemmene og ble president.
Dette valget var første (og hittil eneste) gang et visepresidentvalg ble lagt i hendene til Senatet. Valgmennene i Virginia nektet å stemme for Van Burens visepresidentkandidat, Richard Mentor Johnson, og han manglet dermed én stemme for å få majoriteten han trengte (148 stemmer) for å bli valgt. Ifølge det 12. grunnlovstillegget skal da Senatet velge mellom de to kandidatene med flest stemmer, og valget falt på Johnson framfor Francis Granger.
== Se også ==
Liste over USAs presidenter | Presidentvalget i USA i 1836 var det 13. presidentvalget i USAs historie, og Martin Van Buren ble valgt til landets 8. | 194,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftjok | 2023-02-04 | Luftjok | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tana', 'Kategori:Bygder og grender i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Luftjok (nordsamisk: Luovttejohka) er et område i Tana kommune. Det ligger i Luftjokdalen, like ved Tana bru. I Luftjok er det blant annet campingplass, scootercross, bilcross og skytebane.
Det bor rundt 50 mennesker i dalen. Det er også noen hytteeiere der.
| Luftjok (nordsamisk: Luovttejohka) er et område i Tana kommune. Det ligger i Luftjokdalen, like ved Tana bru. I Luftjok er det blant annet campingplass, scootercross, bilcross og skytebane.
Det bor rundt 50 mennesker i dalen. Det er også noen hytteeiere der.
== Referanser == | Luftjok (nordsamisk: Luovttejohka) er et område i Tana kommune. Det ligger i Luftjokdalen, like ved Tana bru. | 194,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redemption_(album) | 2023-02-04 | Redemption (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Progressiv metal-album'] | Redemption er debutalbumet til det amerikanske progressiv metal bandet Redemption.
Redemption hadde med venner og kjente fra progressive metal band som Steel Prophet, Agent Steel, Symphony X, og Fates Warning på albumet. Albumet ble produsert av Nick van Dyk og Ray Alder, som etter dette albumet ble fast vokalist i bandet. Albumet ble utgitt 18. mars 2003.
| Redemption er debutalbumet til det amerikanske progressiv metal bandet Redemption.
Redemption hadde med venner og kjente fra progressive metal band som Steel Prophet, Agent Steel, Symphony X, og Fates Warning på albumet. Albumet ble produsert av Nick van Dyk og Ray Alder, som etter dette albumet ble fast vokalist i bandet. Albumet ble utgitt 18. mars 2003.
== Sporliste ==
«Desperation Part I» – 5:56
«Desperation Part II» – 4:32
«Desperation Part III» – 5:43
«Desperation Part IV» – 5:08
«Nocturnal» – 3:51
«Window To Space» – 13:26
«As I Lay Dying» – 5:08
«Something Wicked This Way Comes» – 24:29
«I. Arrivals»
«II. Torments»
«III. The Carnival»
«IV. Pursuits»
«V. The Autumn People»
«VI. Temptations»
«VII. Confrontations»
«VIII. Departures»
== Personell ==
Nick Van Dyk – Keyboard, gitar
Rick Mythiasin – Vokal
Bernie Versailles – Gitar
Jason Rullo – Slagverk
=== Gjester ===
Michael Romeo – Orkester på spor 1-4
Mark Zonder – Slagverk på «As I Lay Dying»
Ray Alder – Vokal på «Desperation Part II»
== Eksterne lenker ==
(en) Redemption (album) på MusicBrainz
(en) Redemption hos Allmusic | Redemption er debutalbumet til det amerikanske progressiv metal bandet Redemption. | 194,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dezs%C5%91_Gyarmati | 2023-02-04 | Dezső Gyarmati | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske vannpolospillere', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1964'] | Dezső Gyarmati (født 23. oktober 1927 i Miskolc, død 18. august 2013 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne, 1960 i Roma og 1964 i Tokyo.
Gyarmati ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju.
Han vant sin tredje olympiske mestertittel under sommer-OL 1964 i Tokyo.
Gyarmati var også med under sommer-OL 1948 i London og sommer-OL 1960 i Roma. I London vant han en sølvmedalje og i Roma en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget.
Gyarmati spilte totalt 108 landskamper for Ungarn. Han var blant de raskeste spillerne på den tiden, han hadde et personbeste på 100 meter fri på 58,6. Han døde den 18. august 2013 i en alder av 85 år.
| Dezső Gyarmati (født 23. oktober 1927 i Miskolc, død 18. august 2013 i Budapest) var en ungarsk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne, 1960 i Roma og 1964 i Tokyo.
Gyarmati ble olympisk mester i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det ungarske laget som vant vannpoloturneringen. Ungarns resultat i finalerunden: 2-2 mot Jugoslavia, 7-2 over Italia og 4-0 over USA. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
Fire år senere, under OL 1956 i Melbourne, vant han sin andre olympiske gullmedalje i vannpolo. Det ungarske laget vant alle fem kampene i finalerunden som besto av seks lag. Ungarn fikk ti poeng og sølvvinnerne Jugoslavia sju.
Han vant sin tredje olympiske mestertittel under sommer-OL 1964 i Tokyo.
Gyarmati var også med under sommer-OL 1948 i London og sommer-OL 1960 i Roma. I London vant han en sølvmedalje og i Roma en bronsemedalje med det ungarske vannpololaget.
Gyarmati spilte totalt 108 landskamper for Ungarn. Han var blant de raskeste spillerne på den tiden, han hadde et personbeste på 100 meter fri på 58,6. Han døde den 18. august 2013 i en alder av 85 år.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Gull i vannpolo, Ungarn
1956 Melbourne - Gull i vannpolo, Ungarn
1964 Tokyo - Gull i vannpolo, Ungarn
1948 London - Sølv i vannpolo, Ungarn
1960 Roma - Bronse i vannpolo, Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dezső Gyarmati – Olympics.com
(en) Dezső Gyarmati – Olympic.org
(en) Dezső Gyarmati – Olympedia
(en) Dezső Gyarmati – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dezső Gyarmati – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Dezső Gyarmati – Ungarns olympiske komité
(en) Dezső Gyarmati – Swimming Hall of Fame | Dezső Gyarmati (født 23. oktober 1927 i Miskolc, død 18. | 194,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | T-banetog i Oslo eies av Oslo Vognselskap. Sporveien T-banen har hatt en gammel vognpark der de eldste vognene er fra 1960-tallet. | 194,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lushaugen | 2023-02-04 | Lushaugen | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Gran', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Lushaugen er et fjell på grensen mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 812,17 meter over havet og er det det høyeste punktet i Gran, og det nest høyeste fjellet i Akershus, bare 7 cm lavere enn Fjellsjøkampen i Hurdal.
På toppen sto det tidligere et brannvakttårn, og i 1937 ble det bygget ei hytte like ved som brannvakta bodde i. Denne hytta er nå i privat eie. Lushaugen nås enkelt fra både Lygna i vest og Malsjøsætra i sør. Lygnaplatået har et småkupert viddelandskap, velegnet for skiturer i det store løypenettet i vinterhalvåret. Lushaughytta 350 meter vest for Lushaugen er et populært turmål.
I 2018 ble det reist et nytt utsiktstårn på toppen.
| Lushaugen er et fjell på grensen mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 812,17 meter over havet og er det det høyeste punktet i Gran, og det nest høyeste fjellet i Akershus, bare 7 cm lavere enn Fjellsjøkampen i Hurdal.
På toppen sto det tidligere et brannvakttårn, og i 1937 ble det bygget ei hytte like ved som brannvakta bodde i. Denne hytta er nå i privat eie. Lushaugen nås enkelt fra både Lygna i vest og Malsjøsætra i sør. Lygnaplatået har et småkupert viddelandskap, velegnet for skiturer i det store løypenettet i vinterhalvåret. Lushaughytta 350 meter vest for Lushaugen er et populært turmål.
I 2018 ble det reist et nytt utsiktstårn på toppen.
== Se også ==
Liste over høyeste punkt i norske kommuner
Fjell i Akershus
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skiforeningen, markadatabasen om Lushaugen | Lushaugen er et fjell på grensen mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 812,17 meter over havet og er det det høyeste punktet i Gran, og det nest høyeste fjellet i Akershus, bare 7 cm lavere enn Fjellsjøkampen i Hurdal. | 194,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korpehaugen | 2023-02-04 | Korpehaugen | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Korpehaugen er et fjell som ligger nord for Skrukkelia i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 762,8 meter over havet og er det tredje høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Korpehaugen er et fjell som ligger nord for Skrukkelia i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 762,8 meter over havet og er det tredje høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Fotnoter ==
== Referanser == | | sf = 5 | 194,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Topp%C3%A5sen | 2023-02-04 | Toppåsen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Toppåsen er et fjell nord for Skrukkelia i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 753 meter over havet og er det fjerde høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Toppåsen er et fjell nord for Skrukkelia i Hurdal kommune i Akershus. Det har en høyde på 753 meter over havet og er det fjerde høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Fotnoter ==
== Referanser == | | kommune = Hurdal | 194,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rognhaugen | 2023-02-04 | Rognhaugen | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Gran', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Rognhaugen er et fjell sør for Skrukkelia, på grensa mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 720 meter over havet og er det femte høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Rognhaugen er et fjell sør for Skrukkelia, på grensa mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 720 meter over havet og er det femte høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Referanser == | Rognhaugen er et fjell sør for Skrukkelia, på grensa mellom Gran kommune i Innlandet og Hurdal kommune i Viken. Det har en høyde på 720 meter over havet og er det femte høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. | 194,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veljko_Baka%C5%A1un | 2023-02-04 | Veljko Bakašun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dubrovnik-Neretva fylke', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Veljko Bakašun (født 14. juni 1920, død 17. juli 2007 i Korčula) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Bakašun vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Bakašun spilte seks kamper i OL-turneringen.
| Veljko Bakašun (født 14. juni 1920, død 17. juli 2007 i Korčula) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Bakašun vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Bakašun spilte seks kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Eksterne lenker ==
(en) Veljko Bakašun – Olympics.com
(en) Veljko Bakašun – Olympic.org
(en) Veljko Bakašun – Olympedia
(en) Veljko Bakašun – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Veljko Bakašun – Kroatias olympiske komité | Veljko Bakašun (født 14. juni 1920, død 17. | 194,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bacharach | 2023-02-04 | Bacharach | ['Kategori:50°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt på 1000-tallet', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1356', 'Kategori:Byer i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Bacharach (eller Bacharach am Rhein) er en by i distriktet Mainz-Bingen i Rheinland-Pfalz, Tyskland, 48 km sør for Koblenz.
Det opprinnelige navnet Baccaracus tyder på at byen ble grunnlagt av keltere. Over byen kneiser Burg Stahleck som i våre dager er et vandrerhjem.
Bacharach er en del av Øvre mellomrhindal som i 2002 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste.
| Bacharach (eller Bacharach am Rhein) er en by i distriktet Mainz-Bingen i Rheinland-Pfalz, Tyskland, 48 km sør for Koblenz.
Det opprinnelige navnet Baccaracus tyder på at byen ble grunnlagt av keltere. Over byen kneiser Burg Stahleck som i våre dager er et vandrerhjem.
Bacharach er en del av Øvre mellomrhindal som i 2002 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Bacharach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Middelalderfestival | | distrikt = Mainz-Bingen | 194,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marifjell | 2023-02-04 | Marifjell | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Nannestad', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2008'] | Marifjell er det høyeste fjellet i Nannestad kommune i Akershus. Det har en høyde på 717 meter over havet og er det syvende høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. På toppen er det både utsiktstårn og en rastehytte.Fjellet ligger innenfor Marifjell naturreservat, som også strekker seg over til Gran kommune i Oppland.
Marifjell naturreservat ble opprettet den 19. desember 2008, og dekker et totalareal på ca. 8 619 dekar.
Naturreservatet er opprettet for å bevare et stort område med gjenværende gammelskog. Biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer og arter og områdets naturlige økologiske prosesser ønskes bevart. I området er det typisk fjellskog, partier med urskogspreg, sumpskog og næringskrevende skogtyper. Området har vitenskapelig og pedagogisk betydning som eksempel på denne type boreal skog (taiga) på Østlandet.
| Marifjell er det høyeste fjellet i Nannestad kommune i Akershus. Det har en høyde på 717 meter over havet og er det syvende høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. På toppen er det både utsiktstårn og en rastehytte.Fjellet ligger innenfor Marifjell naturreservat, som også strekker seg over til Gran kommune i Oppland.
Marifjell naturreservat ble opprettet den 19. desember 2008, og dekker et totalareal på ca. 8 619 dekar.
Naturreservatet er opprettet for å bevare et stort område med gjenværende gammelskog. Biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer og arter og områdets naturlige økologiske prosesser ønskes bevart. I området er det typisk fjellskog, partier med urskogspreg, sumpskog og næringskrevende skogtyper. Området har vitenskapelig og pedagogisk betydning som eksempel på denne type boreal skog (taiga) på Østlandet.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Fotnoter ==
== Referanser == | | kommune = Nannestad | 194,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marko_Brainovi%C4%87 | 2023-02-04 | Marko Brainović | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Marko Brainović (født 17. juli 1920) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Brainović vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Brainović spilte tre kamper i OL-turneringen.
| Marko Brainović (født 17. juli 1920) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Brainović vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Brainović spilte tre kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marko Brainović – Olympics.com
(en) Marko Brainović – Olympic.org
(en) Marko Brainović – Olympedia
(en) Marko Brainović – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Marko Brainović – Kroatias olympiske komité | Marko Brainović (født 17. juli 1920) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors. | 194,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordliskampen | 2023-02-04 | Nordliskampen | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fjell i Hurdal', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Nordliskampen er et fjell sør for Høverelva i Hurdal kommune i Akershus. Den har en høyde på knapt 707 meter over havet og er det 8. høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
| Nordliskampen er et fjell sør for Høverelva i Hurdal kommune i Akershus. Den har en høyde på knapt 707 meter over havet og er det 8. høyeste fjellet i Akershus av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter.
== Se også ==
Fjell i Akershus
== Referanser == | Nordliskampen er et fjell sør for Høverelva i Hurdal kommune i Akershus. Den har en høyde på knapt 707 meter over havet og er det 8. | 194,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bent_R%C3%B8nsen | 2023-02-04 | Bent Rønsen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske bistandsarbeidere'] | Bent Rønsen er en norsk gårdbruker og bistandsarbeider fra Sørum. I 1993 startet han Christian Relief Network sammen med Gro Bøckmann Randby og Arnvid Løvbukten, og var i en årrekke direktør i organisasjonen.
Hans aktivitet som fredsmegler begynte i 1998 hvor han dro inn i områder kontrollert av Allied Democratic Forces i Uganda. Sentralt i arbeidet mot ADF var tilbakeføring av barnesoldater til det sivile samfunn. Dette arbeidet har munnet ut i «Gi meg en sjanse» -prosjektet som er støttet av Norsk Utenriksdepartement.
I 2001 hjalp han den svenske bistandsarbeideren Dan Andersson med å få til en forhandlingsløsning etter at en geriljagruppe tok åtte gisler.
I Kongo var han involvert i forhandlinger for å få frigitt 17 gisler fra Mayi-mayi-geriljaen, derblant svenske Björn Rugsten.
Tidligere samme år var han også involvert i forhandlinger for å få frigitt to thailendere. Han var også involvert i fredsforhandlinger i Uganda med Herrens motstandsarmé.
| Bent Rønsen er en norsk gårdbruker og bistandsarbeider fra Sørum. I 1993 startet han Christian Relief Network sammen med Gro Bøckmann Randby og Arnvid Løvbukten, og var i en årrekke direktør i organisasjonen.
Hans aktivitet som fredsmegler begynte i 1998 hvor han dro inn i områder kontrollert av Allied Democratic Forces i Uganda. Sentralt i arbeidet mot ADF var tilbakeføring av barnesoldater til det sivile samfunn. Dette arbeidet har munnet ut i «Gi meg en sjanse» -prosjektet som er støttet av Norsk Utenriksdepartement.
I 2001 hjalp han den svenske bistandsarbeideren Dan Andersson med å få til en forhandlingsløsning etter at en geriljagruppe tok åtte gisler.
I Kongo var han involvert i forhandlinger for å få frigitt 17 gisler fra Mayi-mayi-geriljaen, derblant svenske Björn Rugsten.
Tidligere samme år var han også involvert i forhandlinger for å få frigitt to thailendere. Han var også involvert i fredsforhandlinger i Uganda med Herrens motstandsarmé.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Christian Relief Network Arkivert 13. august 2015 hos Wayback Machine. | Bent Rønsen er en norsk gårdbruker og bistandsarbeider fra Sørum. I 1993 startet han Christian Relief Network sammen med Gro Bøckmann Randby og Arnvid Løvbukten, og var i en årrekke direktør i organisasjonen. | 194,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivo_Kurtini | 2023-02-04 | Ivo Kurtini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 12. september', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952'] | Ivica «Ivo» Kurtini (født 23. juni 1922, død september 1990) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Kurtini vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kurtini spilte alle ni kampene i OL-turneringen.
| Ivica «Ivo» Kurtini (født 23. juni 1922, død september 1990) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Kurtini vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Kurtini spilte alle ni kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivo Kurtini – Olympics.com
(en) Ivo Kurtini – Olympic.org
(en) Ivo Kurtini – Olympedia
(en) Ivo Kurtini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Ivo Kurtini – Kroatias olympiske komité | Ivica «Ivo» Kurtini (født 23. juni 1922, død september 1990) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors. | 194,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivo_%C5%A0takula | 2023-02-04 | Ivo Štakula | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | Ivo Štakula (født 25. februar 1923, død 26. oktober 1958 i Melbourne) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Štakula vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden var 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
| Ivo Štakula (født 25. februar 1923, død 26. oktober 1958 i Melbourne) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok i flere olympiske leker; 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Štakula vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden var 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng, men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Eksterne lenker ==
(en) Ivo Štakula – Olympics.com
(en) Ivo Štakula – Olympic.org
(en) Ivo Štakula – Olympedia
(en) Ivo Štakula – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Ivo Štakula – Kroatias olympiske komité | Ivo Štakula (født 25. februar 1923, død 26. | 194,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bo%C5%A1ko_Vuksanovi%C4%87 | 2023-02-04 | Boško Vuksanović | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Jugoslaviske vannpolospillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Beograd', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1956'] | Boško Vuksanović (serbisk: Бошко Вуксановић; født 4. januar 1928, død 4. april 2011) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok de olympiske leker 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Vuksanović vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Vuksanović spilte seks kamper i OL-turneringen.
| Boško Vuksanović (serbisk: Бошко Вуксановић; født 4. januar 1928, død 4. april 2011) var en jugoslavisk vannpolospiller som deltok de olympiske leker 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Vuksanović vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under OL 1952 i Helsingfors. Han var med på det jugoslaviske laget som kom på andreplass i vannpoloturneringen bak Ungarn. Jugoslavias resultat i finalerunden: 2-2 mot Ungarn, og 4-2 over USA og 3-1 over Italia. Ungarn og Jugoslavia fikk begge 5 poeng men Ungarn vant på bedre målforskjell, 13-4 mot Jugoslavias 9-5. Det var 21 lag som deltok i vannpoloturneringen som ble avviklet 25. juli til 2. august 1952. Vuksanović spilte seks kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Sølv i vannpolo, Jugoslavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Boško Vuksanović – Olympics.com
(en) Boško Vuksanović – Olympic.org
(en) Boško Vuksanović – Olympedia
(en) Boško Vuksanović – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(hr) Boško Vuksanović – Kroatias olympiske komité | Boško Vuksanović (serbisk: Бошко Вуксановић; født 4. januar 1928, død 4. | 194,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/JOIN_good_forces | 2023-02-04 | JOIN good forces | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner'] | JOIN good forces (fram til 2012 Christian Relief Network) er en norsk hjelpeorganisasjon som arbeider i konfliktområder. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av Bent Rønsen. Den har arbeidet i flere konfliktområder hvor få andre har sluppet inn.
Av de første områdene hvor organisasjonen arbeidet var Bosnia, hvor organisasjonen klarte å få tilstrekkelig tiltro hos de stridende til at de fikk levere nødhjelp i innlukkede enklaver.
Et av organisasjonens store satsningsområder er «Gi oss en sjanse» -prosjektet, hvor barnesoldater tilbakeføres tilo det sivile. Prosjektet startet med et Gi meg en sjanse-senter ved byen Kasese, ved foten av Ruwenzorifjellene i Uganda.
| JOIN good forces (fram til 2012 Christian Relief Network) er en norsk hjelpeorganisasjon som arbeider i konfliktområder. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av Bent Rønsen. Den har arbeidet i flere konfliktområder hvor få andre har sluppet inn.
Av de første områdene hvor organisasjonen arbeidet var Bosnia, hvor organisasjonen klarte å få tilstrekkelig tiltro hos de stridende til at de fikk levere nødhjelp i innlukkede enklaver.
Et av organisasjonens store satsningsområder er «Gi oss en sjanse» -prosjektet, hvor barnesoldater tilbakeføres tilo det sivile. Prosjektet startet med et Gi meg en sjanse-senter ved byen Kasese, ved foten av Ruwenzorifjellene i Uganda.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | JOIN good forces (fram til 2012 Christian Relief Network) er en norsk hjelpeorganisasjon som arbeider i konfliktområder. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av Bent Rønsen. | 194,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nico_Norman | 2023-02-04 | Nico Norman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikkprofessorer', 'Kategori:Personer tilknyttet SINTEF', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Nicolai (Nico) Norman (født 17. april 1919, død 2. juli 2006) var en norsk fysiker. Han var professor ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo fra 1964 til 1986.
Norman begynte å studere realfag ved UiO like før andre verdenskrig. Under krigen var han aktivt med på motstandsarbeid mot den tyske okkupasjonen. I 1947 fikk han cand.real.-graden, før han så ble stipendiat. I 1956 tok Norman dr. philos-graden, med avhandlingen «On the cylindrically symmetrical distribution method in X-ray analysis».I 1950 hadde Norman forskningsopphold ved MIT, og i 1954 ved Brooklyn Polytechnic Institute. Etter han hadde tatt doktorgraden jobbet han ved Sentralinstituttet for industriell forskning (det senere SINTEF), før han gikk tilbake til UiO som professor i faste stoffers fysikk i 1964.
I 1966 ble Norman innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han var bestyrer ved Fysisk institutt fra 1976 til 1978.
| Nicolai (Nico) Norman (født 17. april 1919, død 2. juli 2006) var en norsk fysiker. Han var professor ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo fra 1964 til 1986.
Norman begynte å studere realfag ved UiO like før andre verdenskrig. Under krigen var han aktivt med på motstandsarbeid mot den tyske okkupasjonen. I 1947 fikk han cand.real.-graden, før han så ble stipendiat. I 1956 tok Norman dr. philos-graden, med avhandlingen «On the cylindrically symmetrical distribution method in X-ray analysis».I 1950 hadde Norman forskningsopphold ved MIT, og i 1954 ved Brooklyn Polytechnic Institute. Etter han hadde tatt doktorgraden jobbet han ved Sentralinstituttet for industriell forskning (det senere SINTEF), før han gikk tilbake til UiO som professor i faste stoffers fysikk i 1964.
I 1966 ble Norman innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han var bestyrer ved Fysisk institutt fra 1976 til 1978.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Nekrolog: Nicolai Norman» Aftenposten Morgen (14. juli 2006) | Nicolai (Nico) Norman (født 17. april 1919, død 2. | 194,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.