url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_Hoeck | 2023-02-04 | Horst Hoeck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske roere'] | Horst Hoeck (født 19. mai 1904, død 12. april 1969) var en tysk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Paris og 1932 i Los Angeles.
Hoeck ble olympisk mester i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var styrmann på den tyske båten som vant firer med styrmann foran en italiensk båt. Mannskapet bestod av Hoeck, Hans Eller, Walter Meyer, Joachim Spremberg og Carlheinz Neumann, som var styrmann.
| Horst Hoeck (født 19. mai 1904, død 12. april 1969) var en tysk roer som deltok i de olympiske leker 1928 i Paris og 1932 i Los Angeles.
Hoeck ble olympisk mester i roing under OL 1932 i Los Angeles. Han var styrmann på den tyske båten som vant firer med styrmann foran en italiensk båt. Mannskapet bestod av Hoeck, Hans Eller, Walter Meyer, Joachim Spremberg og Carlheinz Neumann, som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i roing, firer med styrmann
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Horst Hoeck – Olympics.com
(en) Horst Hoeck – Olympic.org
(en) Horst Hoeck – Olympedia
(en) Horst Hoeck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Horst Hoeck – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Horst Hoeck – FISA | Horst Hoeck (født 19. mai 1904, død 12. | 191,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gryt%C3%A5fjorden | 2023-02-04 | Grytåfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Vefsn'] | Grytåfjorden er en fjordarm av Halsfjorden i Vefsn kommune i Nordland. Fjorden strekker seg 1,5 kilometer sørøstover til den veiløse gården Grytåa. Gården er oppkalt etter elva som munner ut i fjorden her. Fjorden ligger på østsiden av Skipsneset. Vest for Skipsneset går Sørfjorden sørover.
| Grytåfjorden er en fjordarm av Halsfjorden i Vefsn kommune i Nordland. Fjorden strekker seg 1,5 kilometer sørøstover til den veiløse gården Grytåa. Gården er oppkalt etter elva som munner ut i fjorden her. Fjorden ligger på østsiden av Skipsneset. Vest for Skipsneset går Sørfjorden sørover.
== Referanser == | Grytåfjorden er en fjordarm av Halsfjorden i Vefsn kommune i Nordland. Fjorden strekker seg 1,5 kilometer sørøstover til den veiløse gården Grytåa. | 191,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simadalsfjorden | 2023-02-04 | Simadalsfjorden | ['Kategori:60°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Eidfjords geografi', 'Kategori:Fjorder i Hardanger'] | Simadalsfjorden er en fjordarm av Eidfjorden i Eidfjord kommune i Hordaland. Simadalsfjorden er også den innerste delen av Hardangerfjorden. Den er fire kilometer lang, og går østover fra innløpet mellom Blurnes og Eikenes og inn til fjordbotnen i Simadalen.Fjorden er omgitt av høye og bratte fjell opp til 1500 moh. I fjellsida nord for fjordbotnen ligger fjellgården Kjeåsen. I fjellet under Kjeåsen ligger Sima kraftverk, som munner ut i fjorden. Fv103 går langs sørsida av fjorden og videre opp Simadalen.
| Simadalsfjorden er en fjordarm av Eidfjorden i Eidfjord kommune i Hordaland. Simadalsfjorden er også den innerste delen av Hardangerfjorden. Den er fire kilometer lang, og går østover fra innløpet mellom Blurnes og Eikenes og inn til fjordbotnen i Simadalen.Fjorden er omgitt av høye og bratte fjell opp til 1500 moh. I fjellsida nord for fjordbotnen ligger fjellgården Kjeåsen. I fjellet under Kjeåsen ligger Sima kraftverk, som munner ut i fjorden. Fv103 går langs sørsida av fjorden og videre opp Simadalen.
== Referanser == | Simadalsfjorden er en fjordarm av Eidfjorden i Eidfjord kommune i Hordaland. Simadalsfjorden er også den innerste delen av Hardangerfjorden. | 191,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_forsvarsminister | 2023-02-04 | USAs forsvarsminister | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over politikere fra USA', 'Kategori:USAs forsvarsministre'] | USAs forsvarsminister (engelsk: Secretary of Defense) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og utpekes av USAs president, med godkjenning av Senatet. Forsvarsministeren fungerer som presidentens ledende militære rådgiver og tilhører en del av presidentens kabinett sammen med flere andre ministre fra andre føderale departementer.
| USAs forsvarsminister (engelsk: Secretary of Defense) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og utpekes av USAs president, med godkjenning av Senatet. Forsvarsministeren fungerer som presidentens ledende militære rådgiver og tilhører en del av presidentens kabinett sammen med flere andre ministre fra andre føderale departementer.
== Historie ==
Embetet ble grunnlagt i 1947 da Krigsdepartementet, Marinedepartementet og det nyopprettede Flyvåpendepartementet ble underlagt et felles departement kalt National Military Establishment (NME). NME endret navn til Department of Defense i 1949 fordi forkortelsen NME hadde den uheldige uttalelsen enemy (fiende på norsk). I den samme reorganiseringen ble arméministeren (tidligere krigsministeren), marineministeren og flyvåpenministeren underlagt i posisjoner under forsvarsministeren og fjernet fra presidentens kabinett.
== Liste over USAs forsvarsministre ==
Det følgende er en kronologisk oversikt over USAs forsvarsministre fra og med førstemann James Forrestal, som startet i embetet i 1947 til dagens forsvarsminister.
== Se også ==
Liste over USAs presidenter
Liste over Amerikas forente staters visepresidenter
Liste over USAs utenriksministere
Liste over Amerikas forente staters finansministre
Liste over Amerikas forente staters justisministre
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Secretaries of Defense of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United States Secretary of Defense – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Defenselink.mil – Histories of the Secretaries of Defense | USAs forsvarsminister (engelsk: Secretary of Defense) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og utpekes av USAs president, med godkjenning av Senatet. | 191,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selvtillit | 2023-02-04 | Selvtillit | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Psykologiske konsepter', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse. | Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse. | Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. | 191,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orval | 2023-02-04 | Orval | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Belgiske bryggerier', 'Kategori:Belgiske ølmerker', 'Kategori:Luxembourg (Belgia)', 'Kategori:Trappistordenen'] | Orval er et belgisk bryggeri ved klosteret Abbaye Notre-Dame d'Orval i Gaumeområdet i Belgia som brygger trappistøl.
Bryggingen ved dette klosteret kan spores tilbake til dets grunnleggelse. Et dokument skrevet av abbeden i 1628 refererer direkte til munkenes forbruk av øl og vin. Den siste av bryggerne som var munk var Broder Pierre, som drev med dette frem til brannen i 1793.
I 1931 ble dagens bryggeri bygget, og sysselsatte legfolk med intensjonen om å frembringe nok middler til å gjenoppusse klosteret. Det ble designet av Henry Vaes, som også stod bak det typiske Orval-ølglasset. Det første ølet ble sendt fra bryggeriet den 7. mai 1932, og ble solgt i tønner istedenfor dagens flasker. Orval var det første trappistølet som ble solgt på nasjonal basis i Belgia.
Bryggeriet produserer to ølsorter:
Orval Trappist, 6,9 % alkohol volumprosent, blir ofte referert til som «Dronningen av Trappist». Ølet ble først laget i 1931, og har en kompleks og uvanlig smak og aroma som produseres fra en unik type gjær. Ølet er lyst i fargen, litt «grumsete» og har en stor skumtopp når det helles i glass. En kompleks aroma av lær og andre jordlige smaker.
Petite Orval, 3,5 % alkohol volumprosent, øl brygget kun for munkene (Patersbier). Selv om dette ikke er tilgjengelig for salg, er det mulig å få kjøpt det i klosteret eller i kafeen nær klosteret.Som for alle klostere som brygger trappistøl, brygges alt ølet helt uten overskudds-interesser, fortjenesten skal bare betale for munkenes virksomhet i klostret. Alt overskuddet fra ølsalget går til veldedig arbeid og formål i regionen.
Bryggeriets logo er basert på en legende, se artikkelen om klosteret for mer informasjon.
| Orval er et belgisk bryggeri ved klosteret Abbaye Notre-Dame d'Orval i Gaumeområdet i Belgia som brygger trappistøl.
Bryggingen ved dette klosteret kan spores tilbake til dets grunnleggelse. Et dokument skrevet av abbeden i 1628 refererer direkte til munkenes forbruk av øl og vin. Den siste av bryggerne som var munk var Broder Pierre, som drev med dette frem til brannen i 1793.
I 1931 ble dagens bryggeri bygget, og sysselsatte legfolk med intensjonen om å frembringe nok middler til å gjenoppusse klosteret. Det ble designet av Henry Vaes, som også stod bak det typiske Orval-ølglasset. Det første ølet ble sendt fra bryggeriet den 7. mai 1932, og ble solgt i tønner istedenfor dagens flasker. Orval var det første trappistølet som ble solgt på nasjonal basis i Belgia.
Bryggeriet produserer to ølsorter:
Orval Trappist, 6,9 % alkohol volumprosent, blir ofte referert til som «Dronningen av Trappist». Ølet ble først laget i 1931, og har en kompleks og uvanlig smak og aroma som produseres fra en unik type gjær. Ølet er lyst i fargen, litt «grumsete» og har en stor skumtopp når det helles i glass. En kompleks aroma av lær og andre jordlige smaker.
Petite Orval, 3,5 % alkohol volumprosent, øl brygget kun for munkene (Patersbier). Selv om dette ikke er tilgjengelig for salg, er det mulig å få kjøpt det i klosteret eller i kafeen nær klosteret.Som for alle klostere som brygger trappistøl, brygges alt ølet helt uten overskudds-interesser, fortjenesten skal bare betale for munkenes virksomhet i klostret. Alt overskuddet fra ølsalget går til veldedig arbeid og formål i regionen.
Bryggeriets logo er basert på en legende, se artikkelen om klosteret for mer informasjon.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Orval beer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Orval er et belgisk bryggeri ved klosteret Abbaye Notre-Dame d'Orval i Gaumeområdet i Belgia som brygger trappistøl. | 191,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rreisa | 2023-02-04 | Sørreisa | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sørreisa'] | Sørreisa kommune (nordsamisk: Ráisavuona suohkan) er en kommune i Troms og Finnmark fylke. Den grenser i nord til Senja, i øst til Målselv og Bardu, i sør til Salangen, og i vest til Dyrøy.
Kommunen har 3 390 innbyggerer pr. 3. kvartal 2022. Kommunens administrasjonssenter er tettstedet Sørreisa, som har 1 245 innbyggere per 1. januar 2022.
| Sørreisa kommune (nordsamisk: Ráisavuona suohkan) er en kommune i Troms og Finnmark fylke. Den grenser i nord til Senja, i øst til Målselv og Bardu, i sør til Salangen, og i vest til Dyrøy.
Kommunen har 3 390 innbyggerer pr. 3. kvartal 2022. Kommunens administrasjonssenter er tettstedet Sørreisa, som har 1 245 innbyggere per 1. januar 2022.
== Etymologi ==
Gården Reisu i sudra bothnenom har fått navn etter elva med samme navn. Elvenavnet Reisa betegner ei elv som på kort tid får stor vannføring og dermed ofte gjør stor skade i flomtiden. Navnet har sin rot i det gammelnorske ordet risa, som betyr å reise eller stige. Mye tyder på at denne gården er den samme som i 1567 har navnet Skadelffuinn, senere skrevet Schodelffen og Skøelv. Etter svartedauden har sannsynligvis elvenavnet Reisa gått over til å bli navn på fjorden. Det grunne partiet av fjorden fikk navnet Grunnreisa. Bygda rundt fjorden fikk også navnet Reisa. Prefikset Sør- kom til senere for å skille denne bygda fra bygda med sammen navn lenger nord, som fikk navnet Nordreisa.
== Historie ==
Sørreisa ble etablert som egen kommune i 1886 da Tranø herred ble delt i tre. Den tredje kommunen var Dyrø herred (Dyrøy). Den delen av Sørreisa kommune som lå på Senja ble overført til Lenvik kommune i 1964. Kommunens nåværende grenser er følgelig fra samme år. Sørreisas kommunevåpen er fra 1984 og består av tre gullstjerner mot en rød bakgrunn. Det henspiller på Sørreisas eldste segl og symboliserer vilje, visdom og kjærlighet. Motivet er hentet fra seglet til Jacob Hansen Kinnapel, som var lensmann i området i første halvdel av 1700-tallet.
== Næringsliv ==
Over halvparten av arbeidsplassene i Sørreisa kommune er knyttet til offentlig administrasjon, offentlig servicevirksomhet og Forsvaret. Forsvaret er en viktig arbeidsgiver i kommunen. Det gjelder i særlig grad Luftforsvarets stasjon Sørreisa og Hærens intendantur. I tillegg kommer bygge- og anleggsvirksomhet, kraft- og vannforsyrning og en del industrivirksomhet knyttet til trevare- og trelastvirksomhet, verksteder og næringsmiddelsvirksomhet. Primærnæringene utgjør en forholdsvis liten andel av arbeidsplassenen i kommunen og er i hovedsak knyttet til husdyrhold. Nesten halvparten av den yrkesaktive befolkningen arbeider utenfor kommunen.
== Politikk ==
Se også utdypende artikkel: Kommunestyrevalg i Sørreisa.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Delområder ==
Sørreisa kommune består av to statistiske delområder (innbyggertall 1. januar 2015):
Sørreisa sør (1208)
Sørreisa nord (2233)Bosted ikke oppgitt (10)
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Kramvigbrygga, et tidligere forretningslokale i Sørreisa som i dag er museum og en del av Midt-Troms Museum. Bygningen ble i 1998 overdratt vederlagsfritt fra M.A. Kramvig A/S til Sørreisa kommune, med sikte på at kommunen og regionmuseet skulle restaurere brygga.
== Kjente personer fra Sørreisa ==
Willy Ovesen (1924-2015) jurist, skattedirektør 1982-1995.
Odd Furøy (1930-1994), skuespiller
Alf Storelvmo (1938-2014), langrenn- og kombinert skiløper
Herborg Finnset (1961-), biskop av Nidaros fra 2017
Tore Rismo (1961-), norsk fotballspiller norgesmester i fotball med Tromsø IL 1986
Trond Johansen (1962-), norsk fotballspiller
Siri Pettersen (1971-), forfatter og tegneserieskaper
Torgeir Sæverud Higraff (1972-), forfatter og eventyrer
Erik Valnes (1994-), langrennsløper
== Se også ==
Grunnkretser i Sørreisa kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sørreisa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Sørreisa - Statistisk sentralbyrå
(no) Sørreisa i Store norske leksikon
(no) Kramvigbrygga - Sørreisa
(no) Svein Hanssen: Sørreisa bygdebok - Gård og slekt (1994) | Sørreisa nord er ett av to statistiske delområder i Sørreisa kommune i Troms. Området omfatter den nordlige og østlige delen av kommunen, med et areal på 210,97 km². | 191,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Westmalle_(%C3%B8l) | 2023-02-04 | Westmalle (øl) | ['Kategori:Antwerpen', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Belgiske bryggerier', 'Kategori:Belgiske ølmerker', 'Kategori:Etableringer i 1836', 'Kategori:Selskaper etablert i 1856', 'Kategori:Trappistordenen'] | Westmalle er et trappistøl som brygges i klosteret Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart, i Westmalle nord i Belgia. Dette bryggeriet er det største av de syv klostrene som har rettigheter til å brygge trappistøl.
Klostret «Abdij Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart van Jezus» ble grunnlagt 6. juni 1794, men ble ikke opphøyet til et kloster av trappistordenen før 22. april 1836. Samme år begynte ølbryggingen, opprinnelig kun til eget bruk, men i 1856 begynte man å selge øl lokalt. Fra 1921 av begynte man å selge øl til forhandlere. Etter dette har bryggeriet flere ganger blitt utvidet og modernisert, sist i 2001.
| Westmalle er et trappistøl som brygges i klosteret Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart, i Westmalle nord i Belgia. Dette bryggeriet er det største av de syv klostrene som har rettigheter til å brygge trappistøl.
Klostret «Abdij Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart van Jezus» ble grunnlagt 6. juni 1794, men ble ikke opphøyet til et kloster av trappistordenen før 22. april 1836. Samme år begynte ølbryggingen, opprinnelig kun til eget bruk, men i 1856 begynte man å selge øl lokalt. Fra 1921 av begynte man å selge øl til forhandlere. Etter dette har bryggeriet flere ganger blitt utvidet og modernisert, sist i 2001.
== Utvalg ==
=== Dubbel ===
Flaske, 330 ml og 750 ml (Magnum)
Fat, 30 liter og 50 liter
Brun kork
7 prosent alkohol (2006)
Brygget siden 1856
Ølet har en mørk rødbrun farge og ettergjæres etter at det er tappet på flaske.
=== Tripel ===
Flaske, 330 ml og 750 ml (Magnum)
Kremfarget kork
9,5 prosent alkohol
Brygget første gang i 1934
Dette er det mest kjente av Westmalles ølsorter. Det har en dyp, men mild smak med en bitter note, og en klar, gyllen farge. Ølet ettergjæres tre uker etter at det er tappet på flaske, og har dermed det typiske bunnfallet av døde gjærceller.
=== Extra ===
Mørk gul kork
Ikke til salgs, men brygges to ganger i året og da kun til eget bruk i klosteret.
Lavt alkoholnivå
== Eksterne lenker ==
Øltypene beskrevet på Westmalles hjemmeside | Westmalle er et trappistøl som brygges i klosteret Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart, i Westmalle nord i Belgia. Dette bryggeriet er det største av de syv klostrene som har rettigheter til å brygge trappistøl. | 191,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xavier_Lesage | 2023-02-04 | Xavier Lesage | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Franske ryttere', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Saumur', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | François Xavier Edmond Marie Lesage (født 25. oktober 1885, død 3. august 1968) var en fransk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1932 i Los Angeles.
Lesage ble olympisk mester to ganger under OL 1932 i Los Angeles. Han vant både den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Taine» og lagkonkurransen. De andre deltakerne på dressurlaget var Charles Marion på hesten «Linon» og André Jousseaume på «Sorelta». Åtte år tidligere, under OL 1924 i Paris kom Lesage på tredjeplass i den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Plumard».
| François Xavier Edmond Marie Lesage (født 25. oktober 1885, død 3. august 1968) var en fransk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1932 i Los Angeles.
Lesage ble olympisk mester to ganger under OL 1932 i Los Angeles. Han vant både den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Taine» og lagkonkurransen. De andre deltakerne på dressurlaget var Charles Marion på hesten «Linon» og André Jousseaume på «Sorelta». Åtte år tidligere, under OL 1924 i Paris kom Lesage på tredjeplass i den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Plumard».
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i hestesport, dressur Frankrike
1932 Los Angeles- Gull i hestesport, dressur lagkonkurranse Frankrike
1924 Paris- Bronse i hestesport, dressur Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Xavier Lesage – Olympedia
(en) Xavier Lesage – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Xavier Lesage – databaseOlympics.com (arkivert) | François Xavier Edmond Marie Lesage (født 25. oktober 1885, død 3. | 191,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/North_Kessock | 2023-02-04 | North Kessock | ['Kategori:4°V', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i Highland', 'Kategori:Sider med kart'] | North Kessock er en landsby (village) i regionen Highland i Skottland.
North Kessock ligger på halvøya Black Isle, rett overfor Inverness på nordsiden av munningen av Beauly Firth. Det har sannsynligvis vært en bosetning her så langt tilbake som 1437, da fikk de dominikanske munkene i Inverness løyve til å drive ferge fra Inverness til Black Isle. Det var fergedrift over Beauly Firth helt til brua Kessock Bridge ble åpnet i 1982.
Ved folketellingen i 2001 hadde North Kessock 887 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 890 innbyggere.North Kessock har sannsynligvis sitt navn etter St. Kessog som var Skottlands skytshelgen før st. Andreas.
| North Kessock er en landsby (village) i regionen Highland i Skottland.
North Kessock ligger på halvøya Black Isle, rett overfor Inverness på nordsiden av munningen av Beauly Firth. Det har sannsynligvis vært en bosetning her så langt tilbake som 1437, da fikk de dominikanske munkene i Inverness løyve til å drive ferge fra Inverness til Black Isle. Det var fergedrift over Beauly Firth helt til brua Kessock Bridge ble åpnet i 1982.
Ved folketellingen i 2001 hadde North Kessock 887 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 890 innbyggere.North Kessock har sannsynligvis sitt navn etter St. Kessog som var Skottlands skytshelgen før st. Andreas.
== Referanser == | North Kessock er en landsby (village) i regionen Highland i Skottland. | 191,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrej_Zejts | 2023-02-04 | Andrej Zejts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kasakhstanske syklister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2016'] | Andrej Zejts (Андрей Зейц, født 14. desember 1986 i Pavlodarskaya) er en kasakhstansk landeveissyklist som sykler for Astana Qazaqstan Team.
| Andrej Zejts (Андрей Зейц, født 14. desember 1986 i Pavlodarskaya) er en kasakhstansk landeveissyklist som sykler for Astana Qazaqstan Team.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrej Zejts – Olympedia
(en) Andrej Zejts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andrej Zejts – ProCyclingStats
(en) Andrej Zejts – Cycling Archives
(en) Andrej Zejts – Cycling Quotient
(en) Andrej Zejts – CycleBase
(en) Andrej Zejts – TheSports.org | | fsted = Pavlodarskaya, Kasakhstan | 191,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_M._La_Follette_sr. | 2023-02-04 | Robert M. La Follette sr. | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1855', 'Kategori:Guvernører i Wisconsin', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Wisconsin', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dane County i Wisconsin', 'Kategori:Personer fra Madison', 'Kategori:Personer fra USA av fransk opphav', 'Kategori:Senatorer fra Wisconsin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Marion La Follette sr. (1855–1925), kalt «Fighting Bob», var en amerikansk politiker. Han var kongressmann, senator og guvernør i Wisconsin. La Follette var en eksponent for «wisconsinradikalismen» og den progressive venstrestrømningen innen Det republikanske parti.
| Robert Marion La Follette sr. (1855–1925), kalt «Fighting Bob», var en amerikansk politiker. Han var kongressmann, senator og guvernør i Wisconsin. La Follette var en eksponent for «wisconsinradikalismen» og den progressive venstrestrømningen innen Det republikanske parti.
== Liv og virke ==
Han vokste opp på landsbygda i Dane County i Wisconsin. De fleste naboene var norske. Norsk-amerikanerne i Midtvesten kom også til å slutte bredt opp om La Follette i den «progressive» epoken.Han var kongressrepresentant fra Wisconsins 3. valgdistrikt fra 1885 til 1891, guvernør i Wisconsin fra 1901 til 1906 og senator fra 1906 til sin død i 1925. Da han døde i 1925, ble sønnen Robert M. La Follette jr. valgt til å etterfølge faren som senator.
I 1912 utfordret La Follette sittende president William Howard Taft i republikanernes presidentnominasjon, men ble overskygget da tidligere president Theodore Roosevelt meldte seg som kandidat. La Follette ble forbitret over dette. Roosevelt tapte og stilte for Det progressive parti. At La Follette nektet å stille seg bak Roosevelt, skremte vekk mange progressive, og han mistet sin lederrolle for de progressive republikanerne i Senatet.La Follette stilte senere som presidentkandidat for sitt eget progressive parti ved presidentvalget i 1924. Han fikk 16,6 prosent av alle stemmene på landsbasis, men vant bare i Wisconsin.Sønnene Robert og Philip La Follette videreførte farens politiske prosjekt i Wisconsin innenfor Det progressive parti, som holdt stand i delstaten frem til det ble avviklet i 1946.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert M. La Follette, Sr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert M. La Follette sr. hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Robert M. La Follette sr. hos American National Biography | Robert Marion La Follette sr. (1855–1925), kalt «Fighting Bob», var en amerikansk politiker. | 191,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Troms%C3%B8_%E2%80%93_Norges_arktiske_universitet | 2023-02-04 | Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:1968 i Norge', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske navigasjonsmaler utdanning', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universitetet i Tromsø', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1968'] | Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (forkortet UiT) (nordsamisk: Romssa universitehta – Norgga árktalaš universitehta) er det tredje største av Norges ti universiteter og verdens nordligste universitet. Med nesten 18 000 studenter og rundt 3 800 ansatte er det Nord-Norges største forsknings- og utdanningsinstitusjon. Universitetet er organisert i syv fakulteter. Universitetet er også medeier i det statlige forskningsinstituttet Norwegian Research Centre (NORCE), en av Norges største forskningsorganisasjoner.
| Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (forkortet UiT) (nordsamisk: Romssa universitehta – Norgga árktalaš universitehta) er det tredje største av Norges ti universiteter og verdens nordligste universitet. Med nesten 18 000 studenter og rundt 3 800 ansatte er det Nord-Norges største forsknings- og utdanningsinstitusjon. Universitetet er organisert i syv fakulteter. Universitetet er også medeier i det statlige forskningsinstituttet Norwegian Research Centre (NORCE), en av Norges største forskningsorganisasjoner.
== Historie ==
Idéen om å legge et universitet i Tromsø ble lansert i 1918 av Hans A. Meyer, en politiker og næringslivsmann fra Mo i Rana. Hensikten var å sikre bedre dekning av leger og prester til landsdelen. Tromsø museum (1872) og Nordlysobservatoriet (1928) drev tidlig vitenskapelig forskning i byen, noe som ble grunnstammen til universitetsetableringen. I 1962 kom opprettelsen av et universitet i Nord-Norge på dagsordenen. Narvik og Tromsø var blant byene som ble diskutert. I 1968 organiserte Universitetet i Oslo prøver i examen philosophicum i Tromsø, noe som var startskuddet for akademisk utdanning i byen.
Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Tromsø 28. mars 1968. I 1969 fikk universitetet et interimsstyre, ledet av Peter F. Hjort. Kong Olav V foretok den offisielle åpningen i 1972 i Tromsø domkirke, og de første studentene begynte studiene sine i leide lokaler. Fiskerikandidatstudiet ble etablert dette første året, og profesjonsstudiet i medisin ble etablert året etter. De første årene var kontorer og undervisning i Tromsø sentrum, men i 1978 sto det første permanente bygget på universitetsområdet i Breivika ferdig. Tomten er 1 500 mål. I løpet av de neste ti årene ble det reist flere nye bygg, og studentene fikk tilbud om nye studier. I 2005 ble hele universitetet samlokalisert i Breivika ved Kong Harald Vs åpning av Teorifagbygget. Dette varte helt til sammenslåingen med Høgskolen i Tromsø i 2009.
Jusstudiet og sivilingeniørstudiet ble etablert i 1987. Året etter ble Norges fiskerihøgskole opprettet som permanent vitenskapelig høgskole under Universitetet i Tromsø. I 1991 sto Medisin- og helsefagbygget (MH-bygget) ferdig. Regionsykehuset i Tromsø (RiTø, nå Universitetssykehuset i Nord-Norge, UNN), da Nord-Europas mest moderne universitetsklinikk, ble også i bruk. Samme år ble profesjonsstydiet i psykologi etablert. Byggetrinn 2 for Medisin- og helsefagbygget er under prosjektering i Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
I 1994 sto nytt bygg for Norges Fiskerihøgskole ferdig. Bygget er kjent på for sin rike arkitektoniske utsmykning. Bygget ser ut som et skip vendt opp-ned, og ved inngangen er det bygget en brygge med vann under. Profesjonsstudiet i odontologi ble opprettet i 2004. Både universitetet og Høgskolen i Tromsø vedtok i 2007 å søke Kunnskapsdepartementet om å bli fusjonert. Regjeringen godkjente fusjonen 26. september 2008, og institusjonene ble fusjonert 1. januar 2009.
I perioden 2003–2012 hadde universitet CASTL (Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics) som senter for fremragende forskning. Siden 2007 har det deltatt i Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi, og siden 2013 har det drevet Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima.Det daværende Universitetet i Tromsø fusjonerte med Høgskolen i Tromsø i 2009. I 2013 inngikk det nye fusjonerte Universitetet i Tromsø i en ny fusjon med Høgskolen i Finnmark og fikk navnet Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. De fleste av universitetets opprinnelige fakulteter samt universitetets ledelse er lokalisert ved Breiviklia nordøst på Tromsøya. Det kunstfaglige fakultet og Tromsø Museum er lokalisert på sørlige Tromsøya. Etter fusjonen med Høgskolen i Finnmark fikk universitetet campuser i byene Hammerfest og Alta. Sistnevnte er hovedcampus for det nyetablerte Finnmarksfakultetet hvor den tidligere Høgskolen i Finnmark hadde hovedsete. Hovedtyngden av utdanning og forskning ved Finnmarksfakultetet er sosialfaglig utdanning og idrettsutdanning i tillegg til reiseliv og nordlige studier. Fra 1. januar 2016 ble Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik fusjonert inn i UiT. Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi (IVT-fakultetet) ble opprettet som en del av fusjonen og administreres fra UiT i Narvik.
Forskning og utdanning i helsefag er på flere felt tilknyttet Universitetssykehuset i Nord-Norge. Universitetet driver Norges arktiske universitetsmuseum og Universitetsbiblioteket i Tromsø.
=== Rektorer ===
Peter F. Hjort 1972–1973
Olav Holt 1973–1977
Yngvar Løchen 1977–1981
Helge Stalsberg 1981–1985
Narve Bjørgo 1985–1989
Ole Danbolt Mjøs 1989–1995
Tove Bull 1996–2001
Jarle Aarbakke 2001–2013
Anne Husebekk 2013–2021
Dag Rune Olsen 1. august 2021–Universitetsstyret ved UiT gikk sommeren 2020 inn for at rektor fra og med 2021 skal ansettes i stedet for å bli valgt. Styrets avgjørelse ble oppfattet som kontroversielt, da signalene fra ansatte, studenter og fagforeninger var overveldende i favør av ordningen med valgt rektor.Rektoratet ved UiT har tradisjonelt bestått av rektor, prorektor utdanning og prorektor forskning. Som følge av fusjonen med Høgskolen i Finnmark og etableringen av UiT Norges arktiske universitet, ble det opprettet en viserektorstilling med kontorsted ved campus Alta, og som følge av fusjonene med Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik ble det opprettet en tilsvarende stilling for de sørlige campusene. I inneværende rektoratperiode innehas stillingene av følgende personer:
Prorektor forskning: Camilla Brekke
Prorektor utdanning: Kathrine Tveiterås
Viserektor for Nord-Troms og Finnmark: Bente Haug
Viserektor for Sør-Troms og Nordland: Rikke Gürgens Gjærum
=== Universitetsdirektører ===
Willy Haugli (1969–1978)
Harald Overvaag (1978–2000)
Arne Benjaminsen (2001–2004)
Jan Larsen (fungerende) (2004–2005)
Lasse Lønnum (åremål) (2006–2018)
Jørgen Fossland (åremål) (2018–2024 (-2021) (konstituert universitetsdirektør fra april 2017)I forbindelse med overgangen fra valgt rektor til ansatt rektor (todelt til enhetlig ledelse) ble universitetsdirektørstillingen omgjort til stillingen administrasjonsdirektør.
== Organisering ==
Ettersom Universitetet i Tromsø ble opprettet i samfunnsvitenskapens «glanstid» på 1970-tallet, hadde institusjonen lenge en annen organisering enn det som er vanlig ved andre universiteter. Blant annet var arkeologi, historie og filosofi organisert som samfunnsfag, ikke humaniora. Økonomifag lå lenge under Norges fiskerihøgskole. Frem til universitetet vedtok ny organisasjonsstruktur og opprettelse av fakulteter i 1997, ble fakultetene kalt institutter, og instituttene seksjoner. Etter sammenslåingen mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø ble det vedtatt ny fakultetsstruktur, gjeldende fra 1. august 2009.
=== Fakulteter ===
Etter fusjonen i 2016 hadde Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet følgende fakulteter:
Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi (med Norges Fiskerihøgskole og Handelshøgskolen)
Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning
Fakultet for idrett, reiseliv og sosialfag
Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi
Fakultetet for naturvitenskap og teknologi
Det helsevitenskapelige fakultet
Det juridiske fakultet
Det kunstfaglige fakultet
Avdeling for vernepleie ble midlertidig plassert utenfor fakultetsstrukturenFakultetsstrukturen ble endret fra og med 1. januar 2018
HelseFak - Det helsevitenskapelige fakultet ( inkluderer Avdeling for vernepleie + Idrettshøgskolen)
NT - Fakultet for naturvitenskap og teknologi (inkluderer fagmiljø i samfunnssikkerhet, sikkerhet og beredskap
IVT - Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi
JurFak - Det juridiske fakultet
BFE - Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi
HSL - Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (inkluderer institutt for reiseliv og nordlige studier + Institutt for barnevern og sosialt arbeid.)
UMAK - Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag (inkluderer tidligere Tromsø Museum + Kunstakademiet + Musikkonservatoriet)I tillegg ligger UB - Universitetsbiblioteket som en enhet på nivå 2 i organisasjonen.
=== Sentre ved UiT ===
KVINNFORSK - Senter for kvinne- og kjønnsforskning
SESAM - Senter for samiske studier
BAI - Barentsinstituttet
CPS - Senter for fredsstudier
RKBU Nord - Regionalt kunnskapssenter for barn og unge
RESULT - Ressurssenter for undervisning og læringsteknologi
ARC - Arctic Centre for Sustainable Energy
LSC - Lie-Størmer Center for Fundamental Structures in Computational and Pure Mathematics
=== Andre sentre tilknyttet UiT ===
UiT er medeier i det statlige forskningsinstituttet Norwegian Research Centre (NORCE), en av Norges største forskningsorganisasjoner. NORCE er en videreføring av blant annet UiTs tidligere datterselskap Norut og er majoritetseid av Universitetet i Bergen.
=== Tidligere sentre ved UiT ===
Amundsen-senteret Roald Amundsens senter for arktisk forskning. Amundsensenteret er et kortnavn for Roald Amundsens senter for arktisk forskning, som ble opprettet i 1989. Dette er en nettverksorganisasjon for alle ved Universitetet i Tromsø som jobber med arktisk forskning fra ulike fagfelt og fakulteter. Amundsensenteret deler årlig ut Polarstatuetten, som er en årlig utmerkelse til personer som har utmerket seg innen arktisk forskning og/eller på annen måte i særlig grad har bidratt til å profilere og styrke Tromsø som arktisk forskningssenter.
SEMUT Senter for miljø og utviklingsstudier
U-VETT Universitetets videre- og etterutdanning. Arrangerer fjernundervisningskurs og supporterer universitetet LMS. Ble i 2013 splittet opp i RESULT - Ressursenter for undervisning og læringsteknologi, organisert under Universitetsbiblioteket og Senter for karriere og arbeidsliv, organisert under sentraladministrasjonen.
== Forskningsprofil ==
De fleste felt hvor Universitetet i Tromsø spisskompetanse er knyttet til nordområdeforskning. På følgende felt er UiT regnet for å være på høyt internasjonalt nivå:
Teoretisk lingvistikk CASTL-senteret er av de fremste i verden på sitt felt og er et av Forskningsrådets sentre for fremragende forskning.
Samfunnsmedisin, gode registerdata fra helsestatistiske panelundersøkelser som Tromsø-undersøkelsen og et stort forskningsmiljø har ISM internasjonalt anerkjent.
Fiskeriforskning, Fiskerihøyskolen har et stort fagmiljø for fiskeribiologi, og har embetsutdanning i fiskehelse (se fiskehelsebiolog) og utdanner kandidater i fiskeriøkonomi).
Polarforskning, kompetanseklynge sammen med Norsk polarinstitutt som også ligger i Tromsø. Internasjonal ekspertise på felt som arktisk marinøkologi og polarhistorie.
Samisk og kvensk språk og litteratur.
Nordlysforskning, satellittovervåkning og fjernmåling. Tromsø har utmerkede mottakerforhold for satellittsignaler på grunn av nordlig beliggenhet. To av EISCAT-radarene ligger utenfor Tromsø, og stasjonen i Tromsø er tilknyttet Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
Telemedisin, Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) er lokalisert her.
Matematikk
== Rangeringer ==
Universitetet i Tromsø er rangert slik på forskjellige internasjonale rangerlingslister:
- = Ikke rangert blant verdens beste universiteter.
• = Undersøkelsen ikke utført dette året.
== Studentliv i Tromsø ==
Studentpolitikken er organisert gjennom Studentparlamentet ved UiT som blant annet deler ut midler fra semesteravgiften til studentorganisasjoner. Noen av organisasjonene ved UiT er omhandlet nedenfor.
=== Studentsamfunnet Driv ===
Studentsamfunnet Driv AS er eid av Studentsamskipnaden og drevet av studenter som arrangerer konserter og kulturarrangementer.
=== Tromsø Akademiske Kvinnekor ===
Tromsø Akademiske Kvinnekor (TAKk) er et akademisk kvinnekor ved Universitetet i Tromsø. TAKk ble stiftet 20. mars 2010 og er medlem av Studentsamfunnet. TAKk er kvinnelige studenter, ansatte, og andre kvinner med akademisk tilknytning. Koret blir dirigert av conducteur supreme Bjarne Isaksen og ledet av abbedisse Christel M. Domaas. TAKk har mottoet Aliquantulum meliores sumus (norsk: noen er bedre enn)
=== Det Norske Mannskor av 1995 ===
Det Norske Mannskor av 1995 (DNM95) er et akademisk kor for mannlige studenter. Det er åpent også for ansatte ved UiT og andre akademikere i Tromsø.
=== Mannskoret Ultralyd ===
Mannskoret Ultralyd er koret for mannlige studenter ved medisin- og tannlegeutdanningen ved UiT. Koret ble stiftet i mai 1994.
=== Det Gode SELskab ===
Det Gode SELskab blander både gutter og jenter, studieretninger, erfaring og nivåer, og blander også musikksjanger og har et variert repertoar. Korets maskot er en sel, derav SELskab i navnet, og har drikkevisa «Selsangen» som kjenningsmelodi. De het tidligere Fullt På Høyde. Det Gode SELskab er «koret for alle sangglade s(j)eler».
==== Aktiviteter ====
Orkesteret har sine tradisjonelle aktiviteter, i form av deltakelse på SMASH, Studentsamfunnet i Tromsøs årlige julekonsert, og Circus Maximus, 17. mai-spillinger og diverse temafester i løpet av året.
=== Ompagniet ===
Ompagniet er studentenes janitsjarkorps ved Universitetet i Tromsø. Ompagniet ble etablert i 1984 og er medlem av Studentsamfunnet Driv. Orkesteret er verdens nordligste studentorkester.
=== Norges Arktiske Studentkor ===
Norges arktiske studentkor er et blandakor som fokuserer både på godt sosialt miljø og kormusikk av høy kvalitet. Koret er livssynsnøytralt og åpent for studenter uavhengig kjønn og studieretning. Koret er også åpent for unge voksne som ikke er studenter, mellom 18 og 32 år. Koret har som mål å ha en større konsert per semester i tillegg til flere mindre fremføringer gjennom semesteret .
=== Tromsøstudentenes Idrettslag ===
Tromsøstudentenes Idrettslag (TSI) er et av Nord-Norges største idrettslag med over 25 underorganisasjoner for forskjellige idretter og treningshallen Kraft.
=== Studentuka ===
Studentuka i Tromsø er en studentuke, en kulturfestival i Tromsø arrangert av studenter på frivillig basis. Studentuka har eksistert siden 1985 og har som formål å lage Norges beste studentuke.
=== DebutUKA ===
Studiestartfestivalen DebutUKA er mottaksprogrammet ved UiT, drevet på frivillig basis av studentene siden 1996. Studiestartfestivalen arrangeres de ti første dagene hvert høstsemester, og programmet består av turer, foredrag, konserter og fester. DebutUKA har ansvaret for fadderordningen ved universitetet.
==== Ledere av DebutUKA ====
Tobias Hjermann 2019–d.d.
Sondre Kaland 2018Chris Alexander Stokvik 2015
Maya Åsli 2014
Ove Petter Sørheim 2012–2013
Lena Fjellvang 2010–2011
Claus Svensby 2009
Tone Myklevold 2007–2008
Frode Henriksen 2006
=== Imladris ===
Imladris er studentenes spillklubb ved UiT. Med sentral beliggenhet i HSL-bygget er det en lett tilgjengelig klubb og en av de største foreningene på universitetet med over 50 medlemmer. Lederen kalles for Mørkefyrste, og alle andre styreverv har titler i samme sjanger.
==== Aktiviteter ====
Imladris har flere ukentlige spillkvelder, og det foregår stort sett spilling på klubbens lokaler hver dag til alle døgnets tider. De vanligste typene spill er samlekortspill (hovedsakelig magic), brettspill og rollespill.
== Studentliv i Alta ==
Studenthuset CITY (ekstern lenke)
Studentsamskipnaden i Finnmark
== Rettsmedisin ==
Relatert til rettsmedisin har Stortinget bevilget penger til at «second opinion»-analyser av DNA-prøver fra politi, skal utføres i regi av universitetet.
== Kjente studenter ved Universitetet i Tromsø ==
Sandra Borch
Ine Marie Eriksen Søreide
Geir Lundestad
Per-Mathias Høgmo
Frank Bakke-Jensen
Torgeir Knag Fylkesnes
Rasmus Hansson
Elisabeth Aspaker
Anne Husebekk
Pål Julius Skogholt
Monica Kristensen Solås
Jonas Stein
== Se også ==
Liste over æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø
== Referanser ==
== Litteratur ==
Narve Fulsås: Universitetet i Tromsø 25 år.
Tove Bull og Tore O. Vorren (red.) Universitetet i Tromsø glimt fra de første 30 år Ravnetrykk 1998
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Universitetet i Tromsø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Universitetet i Tromsø, oversiktskart
(no) Nyheter fra UiT. Ansvarlig: Avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt
(no) Munin – UiTs vitenarkiv masteroppgaver, doktoravhandlinger og vitenskapelige artikler i fulltekst utgitt av forskere og studenter ved UiT.
(no) Studentsamfunnet i Tromsø
(no) Tromsøstudentenes Idrettslag (TSI)
(no) Hjemmeside Ompagniet
(no) DebutUKA | Liste over æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø omfatter personer utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø, fra 2013 kalt Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. | 191,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Marion | 2023-02-04 | Charles Marion | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Franske ryttere', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Louis Pierre Marion (født 14. januar 1887, død 16. november 1944) var en fransk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Marion ble olympisk mester under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på det franske laget som vant dressurkonkurransen De andre deltakere på dressurlaget var Xavier Lesage på hesten «Taine» og André Jousseaume på «Sorelta». I den individuelle konkurransen i dressur kom han på andreplass med hesten «Linon», bak sin landsamnn Xavier Lesage på «Taine».
Fire år tidligere, under OL 1928 i Amsterdam kom Marion på andreplass i den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Linon» bak tyske Carl-Friedrich Freiherr von Langen på «Draufgänger».
| Charles Louis Pierre Marion (født 14. januar 1887, død 16. november 1944) var en fransk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Marion ble olympisk mester under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på det franske laget som vant dressurkonkurransen De andre deltakere på dressurlaget var Xavier Lesage på hesten «Taine» og André Jousseaume på «Sorelta». I den individuelle konkurransen i dressur kom han på andreplass med hesten «Linon», bak sin landsamnn Xavier Lesage på «Taine».
Fire år tidligere, under OL 1928 i Amsterdam kom Marion på andreplass i den individuelle dressurkonkurransen med hesten «Linon» bak tyske Carl-Friedrich Freiherr von Langen på «Draufgänger».
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles - Gull i hestesport, dressur lagkonkurranse Frankrike
1932 Los Angeles- Sølv i hestesport, dressur Frankrike
1928 Amsterdam- Sølv i hestesport, dressur Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Marion – Olympedia
(en) Charles Marion – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Marion – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Louis Pierre Marion (født 14. januar 1887, død 16. | 191,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Celleteorien | 2023-02-04 | Celleteorien | ['Kategori:Cellebiologi', 'Kategori:Mikrobiologi'] | Ifølge celleteorien er celler den grunnleggende enheten i alle levende organismer, og alle celler har sitt opphav i allerede eksisterende celler. De første arbeidene med teorien kom på 1600-tallet sammen med mikroskopene som gjorde det mulig å betrakte cellene. Celletorien overtok for teorien om vitalismen.
Robert Hooke var den første som oppdaget cellestrukturer. Mens han studerte tynne korkskiver gjennom et selvbygd mikroskop la han merke til tusenvis av små porer. Han kalte disse for celler, og publiserte funnet i Micrographia (1665). Det han egentlig observerte var døde cellevegger. Hans observasjoner sa ingenting om andre organeller eller cellekjerner. Han viste heller ikke om funksjonen til cellene. I 1674 var Antonio van Leeuwenhoek den første til å observere levende celler under mikroskopet, da han studerte en grønalge i slekten Spirogyra. Han kalte det han så for små dyr. I hans verk "Arcana Naturae" ble også blodceller, infusjonsdyr og spermier beskrevet for første gang.
Det er likevel Theodor Schwann, Matthias Jakob Schleiden og Rudolf Virchow som deler æren for celleteorien. Schwann og Schleiden foreslo i 1839 at cellene var den grunnleggende byggesteinen i alt liv. Schleiden foreslo feilaktig at cellene blir skapt av seg selv gjennom diverse krystalliseringer av ulike mineraler. Det var Virchow som i 1858 forfattet konklusjonen «omnis cellula e cellula» på latin som betyr ‘alle celler stammer fra celler’.
| Ifølge celleteorien er celler den grunnleggende enheten i alle levende organismer, og alle celler har sitt opphav i allerede eksisterende celler. De første arbeidene med teorien kom på 1600-tallet sammen med mikroskopene som gjorde det mulig å betrakte cellene. Celletorien overtok for teorien om vitalismen.
Robert Hooke var den første som oppdaget cellestrukturer. Mens han studerte tynne korkskiver gjennom et selvbygd mikroskop la han merke til tusenvis av små porer. Han kalte disse for celler, og publiserte funnet i Micrographia (1665). Det han egentlig observerte var døde cellevegger. Hans observasjoner sa ingenting om andre organeller eller cellekjerner. Han viste heller ikke om funksjonen til cellene. I 1674 var Antonio van Leeuwenhoek den første til å observere levende celler under mikroskopet, da han studerte en grønalge i slekten Spirogyra. Han kalte det han så for små dyr. I hans verk "Arcana Naturae" ble også blodceller, infusjonsdyr og spermier beskrevet for første gang.
Det er likevel Theodor Schwann, Matthias Jakob Schleiden og Rudolf Virchow som deler æren for celleteorien. Schwann og Schleiden foreslo i 1839 at cellene var den grunnleggende byggesteinen i alt liv. Schleiden foreslo feilaktig at cellene blir skapt av seg selv gjennom diverse krystalliseringer av ulike mineraler. Det var Virchow som i 1858 forfattet konklusjonen «omnis cellula e cellula» på latin som betyr ‘alle celler stammer fra celler’.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.roberthooke.org.uk Robert Hooke Home Page | Ifølge celleteorien er celler den grunnleggende enheten i alle levende organismer, og alle celler har sitt opphav i allerede eksisterende celler. De første arbeidene med teorien kom på 1600-tallet sammen med mikroskopene som gjorde det mulig å betrakte cellene. | 191,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Gaudin | 2023-02-04 | André Gaudin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske roere', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | André Gaudin (født 1875, død ukjent) var en fransk roer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Gaudin vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass i singelsculler bak sin landsmann Henri Barrelet.
| André Gaudin (født 1875, død ukjent) var en fransk roer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Gaudin vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass i singelsculler bak sin landsmann Henri Barrelet.
== OL-medaljer ==
1900 Frankrike - Sølv i roing singelsculler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) André Gaudin – Olympics.com
(en) André Gaudin – Olympic.org
(en) André Gaudin – Olympedia
(en) André Gaudin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) André Gaudin – FISA | André Gaudin (født 1875, død ukjent) var en fransk roer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 191,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mastering | 2023-02-04 | Mastering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lydopptak'] | Mastering vil si å balansere og filtrere lyd. Uttrykket er særlig brukt i musikkbransjen om prosessen fra mikstape til ferdig salgbart produkt. Formålet er å fremheve musikken ved å eliminere uønskede komponenter som kan forstyrre lyden. Prosessen innebærer også å trekke frem det gode samt tune inn og ut på riktig tidspunkt.Musikken før og etter mastering kan fremstå som svært ulik, særlig for lydentusiaster. Mastering er et eget fag innen musikkproduksjon og er blant annet et eget emnefag ved Universitetet i Oslo.Mastering krever et helt spesielt utstyr og kan ikke gjøres ved miksebordet. Det er det siste, viktige steget i prosessen frem til ferdig produkt. Det finnes både analog- og digital mastering til produkter som vinylplate, cd og digital musikk. Det finnes forskjellige typer masterformater: U-matic PCM 1630, Red Book CD-R og Exabyte DDP.
| Mastering vil si å balansere og filtrere lyd. Uttrykket er særlig brukt i musikkbransjen om prosessen fra mikstape til ferdig salgbart produkt. Formålet er å fremheve musikken ved å eliminere uønskede komponenter som kan forstyrre lyden. Prosessen innebærer også å trekke frem det gode samt tune inn og ut på riktig tidspunkt.Musikken før og etter mastering kan fremstå som svært ulik, særlig for lydentusiaster. Mastering er et eget fag innen musikkproduksjon og er blant annet et eget emnefag ved Universitetet i Oslo.Mastering krever et helt spesielt utstyr og kan ikke gjøres ved miksebordet. Det er det siste, viktige steget i prosessen frem til ferdig produkt. Det finnes både analog- og digital mastering til produkter som vinylplate, cd og digital musikk. Det finnes forskjellige typer masterformater: U-matic PCM 1630, Red Book CD-R og Exabyte DDP.
== Referanser == | Mastering vil si å balansere og filtrere lyd. Uttrykket er særlig brukt i musikkbransjen om prosessen fra mikstape til ferdig salgbart produkt. | 191,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_stortingsrepresentanter_1827%E2%80%931829 | 2023-02-04 | Liste over stortingsrepresentanter 1827–1829 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Lister over stortingsrepresentanter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829'] | Liste over alle stortingsrepresentanter i perioden 1827 til 1829. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Totalt var det 79 representanter fra 34 valgkretser, hvorav 50 representanter fra 17 landkretser (amt) og 29 representanter fra 17 bykretser. Holmestrand fikk velge sin første egne representant.
| Liste over alle stortingsrepresentanter i perioden 1827 til 1829. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Totalt var det 79 representanter fra 34 valgkretser, hvorav 50 representanter fra 17 landkretser (amt) og 29 representanter fra 17 bykretser. Holmestrand fikk velge sin første egne representant.
== Landkretser ==
=== Smaalenenes Amt ===
=== Akershus amt ===
=== Hedemarkens Amt ===
=== Christians Amt ===
=== Buskeruds Amt ===
=== Jarlsberg og Laurviks Amt ===
=== Bratsberg Amt ===
=== Nedenæs og Robygdelagets amt ===
=== Lister og Mandals Amt ===
=== Stavanger Amt ===
=== Søndre Bergenhus Amt ===
=== Nordre Bergenhus Amt ===
=== Romsdals Amt ===
=== Søndre Throndhjems Amt ===
=== Nordre Throndhjems Amt ===
=== Nordlandenes Amt ===
=== Finmarkens Amt ===
== Bykretser ==
=== Fredrikshald ===
=== Fredriksstad ===
=== Moss ===
=== Christiania ===
=== Drammen ===
=== Kongsberg ===
=== Holmestrand ===
=== Tønsberg ===
=== Laurvik og Sandefjord ===
=== Skien og Porsgrund ===
=== Kragerø og Østerrisør ===
=== Arendal ===
=== Christianssand ===
=== Stavanger ===
=== Bergen ===
=== Christianssund og Molde ===
=== Throndhjem ===
== Kilder ==
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste Arkivert 9. juni 2012 hos Wayback Machine.
Kildevilkår "(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de tolkninger som her er gjort." | Liste over stortingsrepresentanter fra (Lister og) Mandals amt. | 191,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saint_George_Ashe | 2023-02-04 | Saint George Ashe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Malta', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Saint George Ashe (født 23. mai 1871 på Malta, død 24. juli 1922 i East Sussex) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Ashe vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1900 i Paris. Han kom på tredjeplass i singelsculler bak de franske roerne Henri Barrelet og André Gaudin. Det var tolv roere som fra fire nasjoner som konkurrerte i denne klassen.
| Saint George Ashe (født 23. mai 1871 på Malta, død 24. juli 1922 i East Sussex) var en britisk roer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Ashe vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1900 i Paris. Han kom på tredjeplass i singelsculler bak de franske roerne Henri Barrelet og André Gaudin. Det var tolv roere som fra fire nasjoner som konkurrerte i denne klassen.
== OL-medaljer ==
1900 Frankrike - Bronse i roing singelsculler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saint George Ashe – Olympics.com
(en) Saint George Ashe – Olympic.org
(en) Saint George Ashe – Olympedia
(en) Saint George Ashe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Saint George Ashe – FISA | Saint George Ashe (født 23. mai 1871 på Malta, død 24. | 191,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amos%E2%80%99_bok | 2023-02-04 | Amos’ bok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker i Det gamle testamente', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amos (hebraisk: עָמוֹס – ʿĀmôs) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og er således en del av den religiøse kanon for både jødedommen og kristendommen. Den blir også omtalt som en del av Tolvprofetboken som man kaller de tolv profetiske bøkene i Det gamle testamente. Profeten Amos, en eldre samtidig av Hosea og Jesaja, var aktiv i tiden rundt 750 f.Kr. under styret til kong Jeroboam II av Israel (788–747 f.Kr.). Mange forskere regner Amos' bok som den eldste av profetbøkene. Amos bodde i det sørlige kongedømmet Judea, men prekte i det nordlige kongedømmet Israel.Bokens sterke fokus på sosial rettferdighet gjorde den populær i den sosialetiske bevegelsen i Norge på 1970-tallet og 1980-tallet. Allerede i 1893 utkom den første norske akademiske analyse av boken ved Simon Michelet.
| Amos (hebraisk: עָמוֹס – ʿĀmôs) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og er således en del av den religiøse kanon for både jødedommen og kristendommen. Den blir også omtalt som en del av Tolvprofetboken som man kaller de tolv profetiske bøkene i Det gamle testamente. Profeten Amos, en eldre samtidig av Hosea og Jesaja, var aktiv i tiden rundt 750 f.Kr. under styret til kong Jeroboam II av Israel (788–747 f.Kr.). Mange forskere regner Amos' bok som den eldste av profetbøkene. Amos bodde i det sørlige kongedømmet Judea, men prekte i det nordlige kongedømmet Israel.Bokens sterke fokus på sosial rettferdighet gjorde den populær i den sosialetiske bevegelsen i Norge på 1970-tallet og 1980-tallet. Allerede i 1893 utkom den første norske akademiske analyse av boken ved Simon Michelet.
== Historie ==
Boken ble sannsynligvis skrevet i flere «etapper», av flere forfattere, noe som gjør tilblivelsen vanskelig å tidfeste. Amos selv sier at han mottok synene sine «to år før jordskjelvet». Denne tidsangivelsen har gitt mening i samtiden, da folk ennå hadde katastrofen friskt i minnet. Fremdeles på Sakarjas tid ble jordskjelvet husket, omkring 250 år efter Amos: «Dere skal flykte slik dere flyktet for jordskjelvet i de dager da Ussia var konge i Judea.» Arkeologiske utgravninger har brakt for dagen at Israel ble ramt av et større jordskjelv omkring 760 f.Kr.Amos kom fra landsbyen Tekoa omkring 18 km sør for Jerusalem. Han presenterer seg slik: «Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken.» Denne folkelige bakgrunnen motsies likevel av bokens form. Språk og stil ligger på et høyt plan og vitner om at Amos har fått boklig opplæring. Han betegner seg som noqed (= gjeter), og betegnelsen kan også brukes om konger (andre kongebok 3,4) og i kultisk forbindelse (Ras Shamra-tekstene). Amos' stilistiske evner rager høyt over almuens. Jerusalems tempel eide store flokker av geiter og sauer til ofringene, og Amos kan ha vært vokter for dem og dermed en av tempelpersonalet. Han avviser bestemt at han er noen nabi (omvandrende ekstatiker), kjent også blant hettitter, hurritter og særlig i Syria, knyttet til dyrkelsen av Baal og Melqart, hvorfra dyrkelsen hadde spredd seg til Kanaan og videre til israelittene; i Bibelen først omtalt da den ekstatiske flokken dukker opp i første Samuelsbok. Amos er hentet rett ut av sin daglige dont for å forkynne. Ypperstepresten Amasja tiltaler i 7,12 Amos som hozæ (= seer): «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Judea!» Denne betegnelsen passet bra på Amos, som snakket så mye både om sine visjoner, og det han faktisk så i sin samtid og fordømte. Selv presisterte han at han ikke preket ut fra noe personlig ønske, men tvert om var blitt truet til det av Gud:
Når løven brøler, hvem må ikke da bli redd?
Når Herren Gud har talt, hvem må ikke da profetere?
== Sammendrag ==
Boken åpner med en historisk opptegnelse om profeten, deretter en kort spådom om Jahves dom (gjentatt i Joels bok). Profeten fordømmer forbrytelsene mot menneskeheten begått av hedenske nasjoner, forteller Israel at også de har syndet og er skyldige i de samme forbrytelser, og gjengir fem symbolske visjoner som spår ødeleggelsen av Israel. Inkludert i dette, uten noen tilsynelatende orden, er et orakel om spådommens vesen, utdrag av salmer, forbannelser, en prosafortelling i tredje person om profeten, og en spådom som lover at Davids hus skal gjenopprettes, selv om det ennå ikke var falt i Amos’ levetid.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hvalvik, Reidar og Stordalen, Terje (1999): Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap, ISBN 82-541-0545-6
Rendtorff, Rolf (1991): The Old Testament: An Introduction, Philadelphia: Fortress Press, ISBN 0-8006-2544-7
== Eksterne lenker ==
Amos' bok hos Nettbibelen | Amos (hebraisk: – ʿĀmôs) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og er således en del av den religiøse kanon for både jødedommen og kristendommen. Den blir også omtalt som en del av Tolvprofetboken som man kaller de tolv profetiske bøkene i Det gamle testamente. | 191,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_teknisk-naturvitenskapelige_universitet | 2023-02-04 | Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:NTNU', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er et statlig universitet i Norge, og fra 2016 landets største. Det har hovedsete i Trondheim og campuser i Gjøvik og Ålesund.
NTNU har hovedansvar for den høyere teknologiutdanningen i Norge, og har også et bredt tilbud innen naturvitenskap, medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innenfor blant annet lærerutdanning, arkitektur og planlegging, billedkunst, grafisk design, ingeniørfag, medisin og helsefag, musikk, produktdesign, psykologi, regnskap og revisjon, shippingledelse og siviløkonomstudium.
NTNU ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim, men representerer en videreføring av vitenskapelige institusjoner med røtter tilbake til 1700-tallet. Fire av forløperinstitusjonene hadde helt fra 1968 utgjort Universitetet i Trondheim, men hadde hatt stor grad av autonomi innenfor denne institusjonen. I 2016 fusjonerte NTNU med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik.
NTNU består av åtte fakulteter med til sammen 55 institutter, i tillegg til andre enheter, som NTNU Vitenskapsmuseet og NTNU Universitetsbiblioteket. Det finnes et eget NTNU-kontor i Brussel (etablert sammen med Universitetet i Bergen og SINTEF), og i august 2019 åpnet NTNU et eget kontor for studiesamlinger i forbindelse med etter- og videreutdanning i Oslo.
| Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er et statlig universitet i Norge, og fra 2016 landets største. Det har hovedsete i Trondheim og campuser i Gjøvik og Ålesund.
NTNU har hovedansvar for den høyere teknologiutdanningen i Norge, og har også et bredt tilbud innen naturvitenskap, medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innenfor blant annet lærerutdanning, arkitektur og planlegging, billedkunst, grafisk design, ingeniørfag, medisin og helsefag, musikk, produktdesign, psykologi, regnskap og revisjon, shippingledelse og siviløkonomstudium.
NTNU ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim, men representerer en videreføring av vitenskapelige institusjoner med røtter tilbake til 1700-tallet. Fire av forløperinstitusjonene hadde helt fra 1968 utgjort Universitetet i Trondheim, men hadde hatt stor grad av autonomi innenfor denne institusjonen. I 2016 fusjonerte NTNU med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik.
NTNU består av åtte fakulteter med til sammen 55 institutter, i tillegg til andre enheter, som NTNU Vitenskapsmuseet og NTNU Universitetsbiblioteket. Det finnes et eget NTNU-kontor i Brussel (etablert sammen med Universitetet i Bergen og SINTEF), og i august 2019 åpnet NTNU et eget kontor for studiesamlinger i forbindelse med etter- og videreutdanning i Oslo.
== Historie ==
NTNU ble dannet i 1996, ved at seks institusjoner for forskning og høyere utdanning ble slått sammen til ett universitet. Sammenslåingen var i tråd med det KUF-oppnevnte Underdal-utvalgets anbefaling fra 1995, som Stortinget i hovedsak sluttet seg til.De seks institusjonene som inngikk i NTNU, var:
Vitenskapsmuseet (VM), etablert i 1767
Norges tekniske høgskole (NTH), etablert i 1910
Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH), etablert i 1922
Musikkonservatoriet i Trondheim, etablert som konservatorium i 1973
Kunstakademiet i Trondheim (KiT), etablert som akademi i 1987
Det medisinske fakultet (DMF), etablert i 1975Alle disse institusjonene lå i Trondheim. Fire av dem: DMF (fra 1975), VM, NTH og AVH, utgjorde formelt Universitetet i Trondheim (UNIT), som ble etablert i 1968 gjennom et stortingsvedtak. Tanken bak vedtaket var blant annet å integrere de to høyskolene i ett universitet. Hver enhet fortsatte imidlertid å ha en stor grad av selvstyre innenfor UNIT.I 1993 la det regjeringsoppnevnte Bernt-utvalget frem sin innstilling om universitets- og høyskolesektoren. Her ble det foreslått at UNITs spesielle organisasjonsstruktur skulle opphøre, og at høyskolenivået skulle fjernes. Dette betydde i praksis at både NTH og AVH ville slutte å eksistere som organisatoriske enheter.I 1995 vedtok Stortinget opprettelsen av NTNU, og fra 1. januar 1996 var det nye universitetet et faktum.
I 2014 fikk de statlige høyere utdanningsinstitusjonene i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å komme med innspill til arbeidet med fremtidig struktur i universitets- og høyskolesektoren. Regjeringen ønsket blant annet færre institusjoner innen sektoren. Styret ved NTNU vedtok 28. januar 2015 at de ønsket en sammenslåing med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik.I overgangsåret 2016 bestod universitetet av 11 fakulteter og åtte avdelinger, i tillegg til andre enheter. Fra 2017 er antall fakulteter, gjennom sammenslåinger, redusert til åtte.
== Organisasjon ==
Underdal-utvalgets innstilling og Stortingets vedtak dannet inntil 2016 fundamentet for NTNUs organisering.
1. januar 2016 trådte fusjonen mellom NTNU og høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag offisielt i kraft, og NTNU fikk campuser i Ålesund og på Gjøvik, i tillegg til i Trondheim.
=== Fusjon ===
Regjeringen la våren 2015 frem stortingsmeldingen Konsentrasjon for kvalitet – strukturreform i universitets- og høyskolesekstoren. I presentasjonen av meldingen skrev regjeringen.no om bakgrunnen for den: «Norge må omstille seg for å møte samfunnsendringene og for å sikre arbeidsplasser og velferd i fremtiden. En viktig nøkkel er økt kvalitet i høyere utdanning og forskning. Derfor endrer vi universitets- og høyskolesektoren og samler ressursene på færre, men sterkere institusjoner. Vi legger en struktur for morgendagens kunnskapssamfunn.»NTNU og de tre høyskolenes begrunnelse for ønsket om en fusjon mellom akkurat disse institusjonene, ble gjengitt i en kronikk forfattet av de fire enhetenes rektorer i 2015. Der påpekte de at i Trondheim, der NTNU (1996–2015) og HiST var lokalisert, hadde de to utdanningsinstitusjonene fagmiljøer som i stor grad var innenfor felles samfunnsområder, medisin/helsevitenskap, økonomi, lærer-/lektorutdanning og teknologi. En sammenslåing ville kunne styrke den faglige kvaliteten på forskning og utdanning. Ålesund, med sine spissmiljøer innen marine og maritime områder, og Gjøvik, med spesialkompetanse innen informasjonssikkerhet og bærekraftig produksjon, ville være med på å styrke NTNUs rolle som teknologiuniversitet.Det endelige vedtaket om gjennomføring av fusjonen fra 2016, ble fattet av Kunnskapsdepartementet i juni 2015.Det var både positive og negative reaksjoner på den kommende fusjonen blant de ansatte og ekstene kommentatorer, og den ble vedtatt med et knappest mulig flertall i NTNUs styre. Alle de fem ansatterepresentantene stemte imot, men studentrepresentantene og de fire eksterne representantene gikk alle inn for fusjonen.Det har vært stor mediedekning av prosessen.
Ut fra artikler i avisene, og innlegg på Studenttingets nettsted, fremgår det at studentene var langt mer positive til fusjonen enn de ansatte var. Store avstander ble nevnt som en utfordring for kvaliteten i samarbeidet mellom institusjonene.2016 var et overgangsår for NTNU. Aktiviteten ved de tre høyskolene fortsatte med små endringer, samtidig med at det ble arbeidet på ulike områder med planer for studier, faglig og administrativ organisering – og kvalitetssikring på alle områder, slik at alt var klart 1. januar 2017.Antall ansatte totalt per 2016 var rundt 6 700. Før fusjonen, i 2015, var antall ansatte ved NTNU rundt 5 300. Av disse var 3 167 stillinger innen undervisning, forskning og formidling, en økning fra 1 582 i 1996, da NTNU ble opprettet.Bevilgning for 2016 tildelt fra Kunnskapsdepartementet utgjorde 5,91 milliarder kroner, av dette var 4,3 milliarder til virksomheten som tidligere var NTNU, 1,03 milliarder til tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, 313 millioner til tidligere Høgskolen i Gjøvik og 265 millioner til tidligere Høgskolen i Ålesund. Samlede tildelte midler var 5,3 % høyere enn for 2015.
=== Ledelse ===
NTNUs organisering er hjemlet i universitets- og høyskoleloven. Det øverste organet er styret, som normalt består av 11 medlemmer. Rektor rapporterer til styret og er styrets sekretær. Remi Eriksen, administrerende direktør i Det Norske Veritas (DNV), er utpekt av Kunnskapsdepartementet som styreleder for perioden 1. august 2021 til 31. juli 2025. Han etterfølger Nils Kristian Nakstad.
Rektor er daglig leder for NTNUs faglige og administrative virksomhet. NTNUs rektor er ansatt av styret, ikke valgt. Dette er et resultat av styrets vedtak fra 2003 om å innføre «enhetlig ledelse» ved universitetet.Anne Borg ble ansatt som rektor 13. desember 2019, etter å ha vært konstituert siden august samme år.Rektors ledergruppe består av rektoratet med rektor og fire prorektorer (for forskning, utdanning, nyskaping, faglig integrasjon) og to viserektorer (Gjøvik og Ålesund). Inntil 2021 var det også to direktører (økonomi og eiendom; organisasjon). Disse stillingene ble da slått sammen til én: Direktør for organisasjon og infrastruktur. Prorektor for forskning er rektors stedfortreder. Prorektorer og direktører er ansatt, ikke valgt. De ansettes for en fireårsperiode.2016 var et overgangsår også når det gjaldt NTNUs ledelse. 24. november 2015 møttes det nye styret for første gang. Det var da utvidet med ett styremedlem fra hver av de tre fusjonerende høyskolene, og en ekstern representant utpekt av Kunnskapsdepartementet. Denne representanten er også fra Høgskolen i Ålesund. Dette styret satt frem til sommeren 2017. Da var det nytt valg, og tallet på representanter ble igjen elleve.I overgangsåret 2016 gjaldt disse ordningene:
Ledere på alle nivåer i NTNU fortsatte. For høyskolene ble det noen særskilte ordninger: NTNU i Gjøvik og i Ålesund beholdt en stedlig leder, med stillingsbenevnelse viserektor. For Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) ble det vedtatt en annen løsning. Virksomheten var allerede fra årsskiftet 2015/2016 sterkt integrert i NTNU, og det var dermed ikke behov for en lokal ledelse ved HiST.Fra 2017 inngår to av de tidligere høyskolerektorene i rektors stab, med nye stillingstitler, og tildels nye ansvarsområder: Helge Klungland (tidligere HiST) er prorektor for faglig integrasjon frem til sommeren 2017; Jørn Wroldsen fungerte som viserektor i 2016, og ble fra 1. januar 2017 ansatt i stillingen for en åremålsperiode på fire år. Marianne Synnes fungerte som viserektor i Ålesund i 2016, men søkte ikke på stillingen fra 2017. Ny viserektor i Ålesund fra 1. januar 2017 er Annik Magerholm Fet. Viserektorene har samlet ansvar for faglig og administrativ virkshomhet ved henholdsvis NTNU i Gjøvik og NTNU i Ålesund.
=== Rektorer ===
Rektorene for de enkelte skolene som ble innlemmet i NTNU i 1996, er listet opp på en egen side på NTNUs nettsted.Siden NTNU ble opprettet har følgende vært rektor:
Karsten Jakobsen 1996 (i overgangsfasen, ved etableringen av NTNU)
Emil Spjøtvoll 1996 til 2001
Eivind Hiis Hauge 1. januar 2002 t.o.m. 31. juli 2005
Torbjørn Digernes 1. august 2005 t.o.m. 31. juli 2013. Digernes var den første NTNU-rektor som ble ansatt, ikke valgt.
Gunnar Bovim 1. august 2013 til 21. august 2019
Anne Borg 13. desember 2019– (konstituert rektor fra 21. august 2019).
=== Fakulteter og institutter ===
Generelt skal NTNU omtales som «NTNU». Men ved behov for benevnelse av geografisk lokasjon skal det skrives for eksempel «NTNU i Gjøvik» og «NTNU i Ålesund»
NTNUs styre vedtok 15. februar 2016 å gå inn for en ordning med åtte fakulteter fra og med 2017.Styret vedtok i april 2016 navnene på de åtte fakultetene:
Fakultet for arkitektur og design
Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk
Fakultet for ingeniørvitenskap
Fakultet for medisin og helsevitenskap
Fakultet for naturvitenskap
Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap
Fakultet for økonomi
Det humanistiske fakultetVirksomheten ved fakultetene ledes av dekaner, og instituttene ledes av instituttledere. Alle dekaner og instituttledere er nå ansatt, ikke valgt blant det vitenskapelige personalet, slik ordningen var tidligere. I 2016 bestod NTNU av 11 fakulteter og åtte avdelinger.
=== Andre enheter ===
Vitenskapsmuseet er en egen enhet ved universitetet, direkte underlagt universitetsstyret, på samme måte som et fakultet. Museets historie kan føres tilbake til 1767, da Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ble stiftet. I 1926 ble DKNVS delt i et akademi og et museum, og DKNVS Museet har fra den tid fungert som en egen enhet. Ved etableringen av Universitetet i Trondheim i 1968, ble museet en del av universitetet. Da NTNU ble opprettet, ved omorganiseringen av universitetet i 1996, fikk museet navnet NTNU Vitenskapsmuseet.
NTNU Universitetsbiblioteket har røtter tilbake til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek fra 1768 og er dermed Norges eldste vitenskapelige bibliotek. Biblioteket har filialer ved alle NTNUs campuser, per 2018 i alt 15 bibliotek. I tillegg til å tilby lokaler og fysiske samlinger, gir biblioteket kurs og tilgang til elektroniske fulltekstbøker og -tidsskrifter.
Andre enheter som er underlagt NTNUs administrasjon er Artsdatabanken, BIBSYS, Matematikksenteret og RENATEsenteret – Nasjonalt senter for realfagsrekruttering.
NTNU har i tillegg flere administrative enheter.
== Studier ==
Ifølge universitets- og høyskoleloven skal NTNU, som de øvrige norske universitetene og høyskolene, tilby «høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå». I vårsemesteret 2016 hadde NTNU rundt 400 studieprogrammer innenfor 13 utdanningsområder, fordelt på tre byer: Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Etter fusjonen er antall studenter rundt 39 000, og NTNU er dermed blitt Norges største universitet, foran Universitetet i Oslo, som har rundt 27 000 studenter og 6 000 ansatte.NTNU skiller seg fra de andre norske universitetene ved at det har en teknologisk/naturvitenskapelig profil.
NTNU har også de tradisjonelle universitetsfagene innen humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innen ingeniørfag, arkitektur, billedkunst, medisin, musikk, psykologi, shippingledelse, helse- og sosialfag, økonomi og administrasjon samt lærerutdanning.Studieprogrammene omfatter i tillegg informasjonsteknologi og informatikk, matematikk og naturfag, idrettsfag, samfunnsfag og psykologi, språk og litteratur, mediefag og kommunikasjon, estetiske fag, historie, religion, kultur- og idéfag og pedagogiske fag.
På grunn av den store bredden i de 400 studieprogrammene, fra ingeniørfag via jazzmusiker- og billedkunstner-utdanning og andre profesjonsutdanninger, til tradisjonelle universitetsfag, varierer opptakskravene, men som ved andre norske universitet kreves generell studiekompetanse eller realkompetanse. Unntaket er Kunstakademiet, der annen relevant bakgrunnskunnskap teller, i tillegg til opptaksprøve. Enkelte studier har tilleggskrav, for eksempel om opptaksprøve (for eksempel utøvende musikk) eller realfag (for eksempel teknologifagene).
Studieforløpene er også svært ulike, noen studier baserer seg i stor grad på fremføringer og prosjektarbeider (som musikk, drama, billedkunst, arkitektur), mens andre i stor grad har tradisjonelle forelesninger og eksamener, i tillegg til laboratorie-, prosjekt- og andre innleveringsoppgaver og øvninger (som sivilingeniør-studiet). Enkelte fagområder tilbyr årsstudier (som afrikastudier), andre har videreutdanning lavere grad (som akuttsykepleie), mens nærmere 30 studieprogram tilbyr fem- eller seks-årige studier frem til mastergrad.I utgangspunktet er alle studiene adgangsbegrenset. NTNUs styre vedtar hvert år opptaksrammer for de enkelte studier.I 2013 utviklet NTNU et nytt kvalitetssikringssystem for utdanningen ved universitetet. Systemet beskriver mål for kvalitetssikringsarbeidet og definerer roller, ansvar, oppgaver og oppfølgingsprosesser. Kvalitetssikringssystemet ble våren 2014 godkjent av NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, som kontrollerer kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner.
Eksperter i teamEksperter i team (EiT) er et fellesemne på masternivå, der studenter fra ulike fagprogrammer samarbeider i et prosjektarbeid. Bakgrunnen for EiT var at Virksomhetskomiteen ved NTH i 1990-årene hadde foretatt en undersøkelse blant tidligere studenter (uteksaminert de siste tjue årene); næringslivsledere; fagmiljøene og studentutvalget ved NTH, for å kartlegge hva som burde inngå i en ny, femårig sivilingeniørutdanning. Fra flere hold kom ønsket om tverrfaglig prosjektarbeid. NTNUs tverrfaglige profil gjorde at forholdene lå godt til rette for dette, og i 2001 ble emnet Eksperter i Team opprettet.
EntreprenørskolenEntreprenørskolen er et toårig masterstudium der studenter med bakgrunn fra ingeniørfag, realfag og samfunnsvitenskapelige fag kan kommersialisere egne forretningsideer. En gruppe studenter med forskjellig bakgrunn arbeider sammen for å utvikle ideene.
NTNU VidereUniversitets- og høyskoleloven krever at universitetene tilbyr etter- og videreutdanning innen institusjonens virkeområde.
Ved NTNU er dette organisert under Seksjon for etter- og videreutdanning.I august 2019 åpnet NTNU et kontor i Oslo. Kontorets lokaler skal hovedsakelig brukes til studiesamlinger i forbindelse med NTNUs etter- og videreutdanning, men Kontoret er også åpent for næringsliv og andre virksomheter på Østlandet som ønsker samarbeid med NTNU om kompetanseheving og forskning.
=== Toppundervisning ===
Satsingen NTNU Toppundervisning ble etablert i 2015, og består av en rekke utviklingstiltak: pedagogisk merittering, insentivmidler og utviklingsprosjekter, universitetsskoler, arbeid med alternative vurderingsformer, pedagogisk støtte og kompetanseheving samt bruk av IT-verktøy. Satsingen har et langsiktig perspektiv og har i første omgang finansiering fram til 2018.
Sentre for fremragende utdanningI 2010 opprettet Kunnskapsdepartementet en ordning med Sentre for fremragende utdanning (SFU). Dette er en status som tildeles norske utdanningsmiljøer som kan oppvise fremragende kvalitet og innovativ praksis, og har gode planer for videreutvikling og innovasjon. Ordningen ble forvaltes av NOKUT frem til 2019. Fra 2019 er det Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) som forvalter den.NTNU ble i 2016 tildelt to SFU-er, i samarbeid med Nord universitet: ENgage (Centre for Engaged Education through Entrepreneurship) og Senter for fremragende IT-utdanning (ExcITed).Meritterte undervisere
I 2017 innførte NTNU, i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet, et system for pedagogisk merittering, for å øke undervisningens kvalitet og status gjennom å anerkjenne og belønne dyktige undervisere. I første søknadsrunde høsten 2017 var det ansatte i minimum 50% stilling som førsteamanuensis og professor som kunne søke, og ni personer fikk status som merittert underviser.
UniversitetsskolerEt av satsingsområdene under NTNU Toppundervisning, er universitetsskolene. NTNU samarbeider med universitetsskolene Charlottenlund videregående skole, Charlottenlund ungdomsskole og Huseby barneskole i Trondheim. Sammen driver utdanningsinstitusjonene forskning og utviklingsarbeid både når det gjelder lærerutdanning og best mulig læring for elevene.
== Forskning ==
Forskning foregår som del av den løpende virksomheten ved fakultetene og Vitenskapsmuseet; gjennom forskningsprosjekter, forskningsprogram og ved egne forskningssentre.Alle fakulteter har flere laboratorier. I alt finnes det omtrent 120 laboratorier ved hele NTNU. De fleste brukes både til forskning og undervisning. FF «Gunnerus» er NTNUs forskningsfartøy.
NTNUs tre muliggjørende teknologier i 2011–2023 er bioteknologi, IKT og nanoteknologi. Muliggjørende teknologier er tverrfaglig basert grunnlagsforskning, og bidrar til å utvikle nye næringer, produkter og løsninger innen de fleste samfunnsområder.
NTNU har fire tematiske satsingsområder for forskning i 2014–2023: NTNU Bærekraft, NTNU Energi, NTNU Havrom og NTNU Helse. Satsingsområdene er valgt på grunnlag av samfunnsrelevans, faglig kvalitet og potensial for tverrfaglig samarbeid. Satsingsområdene har egne ledere og drives ved vertsfakulteter.
=== Toppforskning ===
NTNU Toppforskning er en satsing for å utvikle eliteforskere og forskningsmiljøer i internasjonal klasse. Satsingen ble lansert i 2013, og omfatter flere etablerte og nye tiltak. Etablerte tiltak er finansiert eksternt av Norges forskningsråd, EU og private aktører. Nyere tiltak er prioritert og finansiert av NTNUs egne midler.Stjerneprogrammet er en satsing på unge forskere som har utmerket seg internasjonalt innen flere fagfelt. Ved hjelp av mentorer, opphold i utlandet, penger og talentutvikling gjennom Olympiatoppen, er målet at forskerne skal hevde seg ytterligere i internasjonal forskning.NTNU deltar i flere prosjekter i EUs rammeprogram Horisont 2020 og EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Flere forskere ved NTNU har mottatt grunnforskningsbevilgning fra Det europeiske forskningsråd (ERC).Med formål internasjonalt samarbeid om forskning, og større andel i EUs forskningsprogrammer, har NTNU åpnet kontor i Brussel, sammen med SINTEF og Universitetet i Bergen.For å styrke samarbeidet om forskning og høyere utdanning med Japan, inngikk NTNU og Universitetet i Bergen i desember 2015 en samarbeidsavtale om en rådgiverstilling med Innovasjon Norges kontor i Norges ambassade i Tokyo. Dette var en prosjektstilling med en varighet på to år.
ForskningssentreNoen av forskningssentrene ved NTNU hører inn under Norges forskningsråds senterordninger. NTNU er vertskap for flere av disse. Norges forskningsråds ordning med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) skal styrke innovasjon gjennom langsiktig forskning der bedrifter og fremstående forskningsmiljøer samarbeider om forskning og utvikling (FoU). NTNU er per juni 2020 vertskap for 12 SFI og partner i 14. Forskningsrådet peker også ut forskningsmiljøer som får status som Senter for fremragende forskning (SFF), og gode økonomiske betingelser for å forske i verdensklasse i ti år. NTNU er per juni 2020 vertskap for seks SFF og partner i tre. Norges forskningsråds ordning med Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) skal yte forskningsinnsats for å løse utfordringer innen energi og miljø. Sentrene har samfunnsvitenskapelig tilnærming til energipolitiske utfordringer. NTNU er per juni 2020 vertskap for tre FME og partner i syv.
NTNU har et Kavli-institutt (Kavli Institute for Systems Neuroscience) som drives sammen med Senter for nevrale nettverk. Edvard Moser leder Kavli-instituttet.
NTNU har tre K.G. Jebsen-sentre innen medisinsk forskning:
Cardiac Exercise Research Group (CERG), K.G. Jebsen Senter for hjertetrening, forsker på effekter fysisk trening har på hjertet, blodårer og skjelettmuskulatur for å forebygge og behandle hjerte- og karsykdommer. CERG har utviklet kondiskalkulator (VO2 max kalkulator) og makspulskalkulator (HF max kalkulator).
K.G. Jebsen senter for myelomforskning arbeider for å identifisere undergrupper av myelompasienter (pasienter med «benmargskreft») for å tilby bedre behandling, og studerer kreftceller i mikromiljøet i kroppen.
K.G. Jebsen senter for genetisk epidemiologi studerer genetisk variasjon på befolkningsnivå med utgangspunkt i data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT 1 2 3).NTNUs Onsager Fellowship rekrutterer unge, internasjonalt kjente forskere for å styrke universitetets fagmiljø.
=== Forskningssamarbeid ===
NTNU er vertskap for ECCSEL, et europeisk forskningssamarbeid og en europeisk laboratorieinfrastruktur innen fangst, transport og lagring av karbondioksid (CO2). Regjeringen bevilget 100 millioner kroner til NTNU og ECCSEL i tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2014.NTNU samarbeider med rundt 200 universiteter i verden om forskning og utdanning. Prioriterte områder er EU, USA, Kina og Japan. NTNUs forskningssamarbeid og nettverk internasjonalt er innen energi og petroleum, ressurser og miljø, globalisering, informasjon og kommunikasjonsteknologi, marin og maritim forskning, materialer, medisinsk teknologi og nord-sør. NTNU og Universitetet i Bergen har sammen inngått avtale med Innovasjon Norge og Norges ambassade i Tokyo og opprettet en rådgiverstilling tilknyttet ambassaden, for å styrke Norge og Japans samarbeid om forskning og utdanning.Tverrfaglige NTNU NanoLab samler forskere innen nanoteknologi/nanovitenskap og leder NorFab – Norwegian Micro- and Nanofabrication Factory.
Gemini-sentrene er et samarbeid mellom NTNU, SINTEF, Universitetet i Oslo og St. Olavs hospital om å bygge større fagmiljøer på tvers av organisatoriske grenser innen ulike fagområder.Gassteknisk senter er et senter for gassteknisk undervisning, forskning, utvikling og innovasjon som NTNU og SINTEF samarbeider om.Prosjekt Norge – Norsk senter for prosjektrettet virksomhet er et samlingssted for kompetanseutvikling innen prosjektarbeid som samler næringsliv, forvaltning, forskning, utdanning og organisasjoner. NTNU er førende akademisk partner i Prosjekt Norge.NTNU har flere samarbeidspartnere innen forskning, utdanning og innovasjon:
SINTEF, St. Olavs hospital, NTNU Samfunnsforskning AS, Norsk senter for bygdeforskning, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Helseundersøkelsen i Trøndelag, Innovasjonssenteret Gløshaugen, Matematikksenteret, Nasjonalt senter for realfagrekruttering, NTNU TTO Technology Transfer AS, NTNU Discovery, Verdi NTNU, Trådløse Trondheim, Smartgrid – The Norwegian Smartgrid Centre og Olympiatoppen Midt-Norge.
=== Forskerutdanning ===
Forskerutdanningen ved NTNU, i hovedsak frem til graden ph.d., er normert til tre år. Det er også vanlig med et fjerde år der kandidaten underviser. Kandidatene bidrar i stor grad til forskningen ved NTNU. Utdanningen er internasjonalt rettet og det er mulig å gjennomføre deler av studiet i utlandet.
Forskerutdanningen foregår også gjennom nasjonale forskerskoler utpekt av Norges forskningsråd. NTNU er ansvarlig for, eller partner i, flere av forskerskolene.Antall avlagte ph.d.-grader har fra 2011 vært over 300 per år. I 2020 var tallet 406, mot 134 ved slutten av NTNUs første studieår, 1996/-97. Det er teknologifagene som har flest avlagte doktorgrader, 242 i 2020 (134 i -96/-97). Medisin har nest høyeste tall, 92 i 2020 (7 i -96/-97). Profesjonsfagene ligger, rimeligvis, lavest når det gjelder ph.d.grader. Arkitekt- og psykologutdanningen hadde 20 ph.d.grader i 2020. Musikk- og kunststudentene kan ta ph.d.-utdanning i kunstnerisk utviklingsarbeid, som sidestilles med forskning.
== Kunstnerisk utviklingsarbeid ==
Universitets- og høyskoleloven sidestiller kunstnerisk utviklingsarbeid med forskning.«Kunstnerisk utviklingsarbeid dekker kunstneriske prosesser som fører fram til et offentlig tilgjengelig kunstnerisk produkt. I denne virksomheten kan det også inngå en eksplisitt refleksjon rundt utviklingen og presentasjonen av kunstproduktet.»For arkitekter vil kunstnerisk virksomhet oftest være arkitekturfaglig praksis, og ved Fakultet for arkitektur brukes begrepet «kunstnerisk og arkitektonisk utviklingsarbeid».I 2003 ble det nasjonale «Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid» startet. Senere har programmet fått et overordnet ansvar for å stimulere og fokusere på kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge. Det skiftet navn til Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU), og består av to deler: stipendiatprogrammet og prosjektprogrammet.
StipendiatprogrammetProgrammet startet i 2003, og er en parallell til forskerutdanningene. Det er organisert som de akademiske doktorgradsprogrammene, og skal føre frem til kompetanse som førsteamanuensis. Deltagerne i programmet får arbeide med kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå. Ved NTNU kan både kunstnere, arkitekter og musikere søke om opptak.Opprinnelig førte ikke stipendprogrammet frem til noen grad, men i 2018 opprettet Kunnskapsdepartementet en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunstfag, kalt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. Graden er den høyeste utdanningen innen utøvende og skapende kunstfag i Norge, og den første doktorgraden tuftet på kunstnerisk metode.
ProsjektprogrammetDette programmet startet i 2010 og skal dele ut midler til kunstnerisk utviklingsarbeid som utføres av ansatte ved høyere kunstutdanningsinstitusjoner. Ved NTNU er flere prosjekter tildelt midler siden første tildeling i 2011.
Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku)Fra 1. januar 2018 er PKU organisert i et felles organ sammen med Senter for internasjonalisering av utdanning og Norgesuniversitetet. Den nye organisasjonen heter: Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning, forkortet Diku.
== Nyskaping og internasjonalt samarbeid ==
Innovasjon og gründerhjelp ved NTNU omfatter entreprenørskap i utdanning og forskning, hjelp og startstøtte til studenter og ansatte med å utvikle ideer og skape bedrifter, og tilbud til næringslivet om ekspertise, rekruttering av studenter, samarbeid om forskning, studentoppgaver og doktoravhandlinger, etter- og videreutdanning i bedriften og salg av teknologi og laboratorietjenester.
TTO Technology Transfer Office tilrettelegger blant annet for policy, rettigheter og kontrakter.Mange norske bedrifter springer ut fra NTNUs og SINTEFs forsknings- og innovasjonsmiljø. I nyere tid har blant andre den forsknings- og spillbaserte læringsplattformen Kahoot! gjort suksess.Som tredje universitet i verden har NTNU inngått samarbeidsavtale med CERN.Kompetansesenteret IPiN Intellectuell Property Institute of Norway arbeidet for å sikre immaterielle verdier og intellektuelle rettigheter (IP). Virksomheten videreføres gjennom CIP – Center for Intellectual Property. CIP er et kompetansesenter for næringsliv, FoU-miljøer og offentlige beslutningstakere. Senteret ble etablert i 2000 ved Chalmers tekniska högskola og Göteborgs universitet. Formålet er å bedre bevissthet rundt immaterielle verdier, og bidra til å skape industrielle konkurransefortrinn i en global kunnskapsøkokonomi. NTNU ble en partner i 2016.NTNU ble i 2020 et såkalt «European University». Universitetet er med i universitetsnettverket ENHANCE – European Universities of Technology. I 2020 ble dette nettverket tildelt finansiering gjennom Erasmus+, Europakommisjonens program fra 2014, som kombinerer alle EUs satsninger på utdanning, trening, ungdom og sport.
ENHANCE-nettverket får finansiering for fem år, for å utvikle samarbeidet. Nettverket koordineres av Technische Universität Berlin med følgende universiteter som samarbeidspartnere, i tillegg til NTNU: Politecnico di Milano; Warsaw University of Technology; RWTH Aachen; Universitat Politècnica de València og Chalmers tekniska högskola.
== Publisering og formidling ==
Universitetene publiserer artikler og andre publikasjoner om forskning beregnet på fagmiljøer ved og utenfor institusjonen. I 2008 bestemte rektor at NTNU skulle ha et institusjonelt arkiv, der dokumentasjon av den vitenskapelige produksjonen ved institusjonen skulle lagres i et fulltekstarkiv. Hensikten er at mest mulig av materialet skal være tilgjengelig både nasjonalt og internasjonalt. NTNU Universitetsbiblioteket har systemansvar for det elektroniske arkivet, NTNU Open.NTNU har lansert sin egen publiseringspolitikk for 2014–2020. For å øke åpen publisering (Open access (OA)), har NTNU også opprettet et publiseringsfond. Universitetsbiblioteket har etablert tjenesten NTNU Open Access Journals for forskere og fagmiljøer som ønsker å starte opp fagfellevurderte OA-tidsskrifter. Fra juni 2014 krever Forskningsrådet åpen tilgang til alle vitenskapelige artikler der forskningen helt eller delvis er finansiert av Forskningsrådet. EUs Horizon 2020-program krever OA for all forskning som finansieres av rammeprogrammet 2014–2020.Samfunnsoppdraget omfatter også formidling av nyheter til allmennheten om institusjonen og om forskningsprosjekter og forskningsresultater. Nettavisen Universitetsavisa, som ble opprettet i 1991, gir ut nyheter om NTNU. I perioden 1996–vår 2002 ble Universitetsavisa utgitt både i trykt og digital utgave. Fra høsten 2002 publiseres den bare digitalt.
NTNU og SINTEF publiserer forskningsprosjekter og forskningsresultater på det populærvitenskapelige nettstedet Gemini.no. Gemini kom ut som avis 1987–1993 og som trykt magasin og digital magasinutgave i 1993. I 2015 ble det digitale magasinet erstattet av daglige nettbaserte nyheter. I juni 2019 endret den engelske utgaven av forskningsnettstedet navn til Norwegian SciTech News.NTNU har ekspertlister med allmennrettede temaer der journalister og andre finner forskere som svarer på spørsmål innen mange forskningsområder.
== Kjønnsbalanse ==
Kjønnsfordelingen ved NTNU varierer mellom fagområdene. Det er de tekniske fagene, ingeniørfagene, som er klart mannsdominert, både når det gjelder vitenskapelig ansatte og studenter.
Humaniora, samfunnsvitenskap og medisin har omtrent 60 % kvinnelige studenter (2010-tall). Statistikken viser at kvinneandelen øker også innen teknologiske fag. I 1998 hadde for eksempel Fakultet for elektroteknikk og telekommunikasjon ti prosent kvinnelige studenter. I 2001 var tallet steget til nesten 20 %. En av årsakene til denne økningen, er NTNUs bevisste satsing på å øke kvinneandelen innen teknologifagene, blant annet gjennom prosjekter som «Jentedagen», for jenter på videregående skole, og «Jenteprosjektet Ada», der det blir lagt vekt på å rekruttere og beholde kvinnelige studenter innen IKT-fag. «Jenteprosjektet Ada» er en videreføring og utvidelse av «Jenter og data», som kun omfattet datateknikk og kommunikasjonsteknologi. Jenteprosjektet Ada arrangerer den årlige Teknologicampen for å rekruttere jenter til IKT.Når det gjelder vitenskapelige stillinger, øker andelen kvinner langsomt: I 2010 var 19 % av professorene ved NTNU kvinner, i 2016 24 %. Innen medisin, humaniora og arkitektur er de kvinnelige stipendiatene i flertall innen flere felt, men heller ikke her er det balanse innenfor de vitenskapelige stillingene. Det er for eksempel dobbelt så mange mannlige som kvinnelige professorer. Fusjonen har ikke ført til merkbare endringer.Både NTNU og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) erkjenner at likestillingsarbeid kan bli liggende nede i en fusjonsprosess, men ser også organisasjonsendringen som en mulighet til å fremme kjønnsbalanse og likestilling i den nye institusjonen. De arrangerte en felles konferanse i juni 2016: «Strukturreformen i UH-sektoren: Lovende for likestilling?»
== Rangeringer ==
THE World University Rankings rangerte i mars 2017 NTNU som nummer 1 blant alle universiteter i verden når det gjelder publiseringssamarbeid med én enkelt industripartner. 9,1 prosent av forskningspubliseringen fra NTNU er i samarbeid med SINTEF. NTNU er rangert slik på internasjonale rangeringslister:
• = Undersøkelsen ikke utført dette året.
== Nobelprisvinnere ==
I 2014 gikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin til to NTNU-forskere og deres mentor John Michael O'Keefe ved University College London. Dette er første gang denne prisen er gitt til nordmenn.
I alt fem nobelprisvinnere har, eller har hatt, tilknytning til NTNU og den tidligere enheten NTH:
May-Britt Moser (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014)
Edvard Moser (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014)
John Michael O'Keefe (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014) , gjesteforsker ved NTNU fra 2015.
Ivar Giæver (Nobelprisen i fysikk, 1973), utdannet siv.ing. fra NTH i 1952
Lars Onsager (Nobelprisen i kjemi, 1968), utdannet siv.ing. fra NTH i 1925
== Æresdoktorater og andre hedersbevisninger ==
Siden opprettelsen i 1996 er det årlig, bortsett fra i 1999, utnevnt æresdoktorer ved NTNU. Før den tid kunne det, ved UNiT og de tidligere enhetene, gå flere år mellom hver utnevnelse. Den første tildelingen av æresdoktorater skjedde i 1935, etter at det ved kgl.res. 31. mai 1935 ble gitt anledning til å utnevne æresdoktorer ved NTH.NTNU deler også ut andre hedersbevisninger, dels i samarbeid med andre:
Gunnerusprisen i bærekraft er en internasjonal pris, som fra 2017 deles ut av NTNU i fellesskap med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).
Lars Onsager-forelesningen og Lars Onsager-professoratet er æresverv som tildeles årlig, til minne om Lars Onsager, som fikk nobelprisen i kjemi i 1968. Både foreleser og æresprofessor mottar Onsagermedaljen.
NTNUs Jazzpris er en musikkpris som deles ut under den årlige Trondheim Jazzfestival, (Jazzfest). Prisen ble opprettet i 2019. Den er et samarbeid mellom Jazzfest og NTNU, og overtok for ordningen med NTNU-jazzambassadør.
NTNU-kunstner er en ærestittel. Den tildeles årlig i samarbeid med juryen for Trøndelagsutstillingen. Ordningen ble etablert i 2011.
NTNUs filmpris ble første gang delt ut under filmfestivalen Kosmorama i 2016. Prisen «[…] skal sette fokus på aktører som jobber for å fremme trøndersk filmproduksjon og ved hjelp av sine egne aktiviteter er med på å synliggjøre og utvikle det filmfaglige miljøet i Trondheim- og Trøndelagsregionen».
NTNUs kammermusikkpris. Prisen ble første gang delt ut under Trondheim kammermusikkfestival 2015.
NTNUs litteraturpris deles ut årlig, vekselvis til et faglitterært og et skjønnlitterært verk. Første tildeling gikk til et skjønnlitterært verk, og ble delt ut under Trondheim litteraturfest i oktober 2017. Utgangspunktet for prisen er samarbeidet mellom Litteraturhuset i Trondheim og NTNU.
NTNUs ærespris kan gis til personer som enten har gjort en stor innsats for NTNU, eller som fremstår som forbilder for NTNUs ansatte og studenter.
NTNU Musikknæringspris gikk til næringsaktører som arbeidet for å fremme trøndersk musikkproduksjon, og var med på å bygge et musikknæringsapparat rundt artister i Trøndelag. Prisen ble utdelt årlig under festivalen Trondheim Calling i perioden 2013–2016. Den ble avviklet i 2017, etter initiativ fra Trondheim Calling.
== Campuser og delområder ==
NTNU hadde per 1. januar 2017 virksomhet på flere steder i og utenfor Trondheim. De største er listet opp nedenfor:
Dragvoll: Hovedcampus for humaniora og samfunnsvitenskap
Elgeseter: NTNU Handelshøyskolen (tidligere HiST)
Gløshaugen: I hovedsak arkitektur-, design-, real- og teknologifag.
Kalvskinnet: NTNU Vitenskapsmuseet, Gunnerusbiblioteket og Akrinn
Moholt: Deler av Institutt for lærerutdanning
Olavskvartalet: Institutt for musikk, konservatorieutdanningen
Rotvoll: Deler av Institutt for lærerutdanning
Tunga: Ergoterapi, vernepleie, audiologi og deler av Institutt for sosialt arbeid. (Matteknologi flyttet 1.1.2017 inn i Teknologibygget på Kalvskinnet)
Tyholt: marin teknikk
Levanger: HUNT forskningssenter er formelt tilknyttet NTNU, Fakultet for medisin og helsevitenskap siden 2001.Fra 2016 har universitetet også campuser på Øst- og Vestlandet:
NTNU i Gjøvik: sykepleie- og helsefag, omsorgsforskning, informasjonssikkerhet, økonomi, teknologifag og ledelse.
NTNU i Ålesund: internasjonal business, ingeniør- og realfag, maritim teknologi og operasjoner, biologiske fag og helsefag.NTNU har også virksomhet andre steder, blant annet Kongsvoll på Dovre; Brattøra, Granåsen, Østmarka, Heggdalen og Ringve i Trondheim. Disse er omtalt i artikkelen NTNUs campuser.
=== Campusutvikling i Trondheim ===
De to største campusene i Trondheim er Gløshaugen og Dragvoll. NTNU har i flere runder vurdert muligheten for å samle disse fagmiljøene på og i nær tilknytning til Gløshaugen, blant annet på grunn av plassmangel på Dragvoll. Kunnskapsdepartementet satte i 2013 i gang arbeidet med en konseptvalgutredning (KVU) for fremtidig lokalisering av NTNU. Parallelt med dette arbeidet igangsatte rektor NTNUs visjonsprosjekt, med mandat å utarbeide visjoner for campusutvikling for hele NTNU i et 50-årsperspektiv. Rapportene fra begge gruppene ble fremlagt i 2014. Begge rapportene anbefalte en tettere samling av campusene, mer eller mindre integrert i byen. Et enstemmig NTNU-styre sluttet seg til anbefalingen i visjonsrapporten. Konseptvalgutredningen gjennomgikk deretter en ekstern kvalitetssikring (KS1).
I august 2015 leverte de eksterne kvalitetssikrerne, Møreforsking Molde og konsultentfirmaet Metier AS, sin endelige rapport til Kunnskapsdepartementet. De konkluderte med at en samlet campusløsning var mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, og mest hensiktsmessig sett i lys av fusjonen med høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik.I september 2015 kunngjorde regjeringen at de gikk inn for en samling av NTNUs aktivitet i Trondheim på og omkring Gløshaugen, og i januar 2016 ble Campusprosjektet på NTNU satt i gang for å realisere regjeringens vedtak. I løpet av våren utarbeidet en arbeidsgruppe i prosjektet Kvalitetsprogram for NTNUs campusutvikling og en utredning og rapport om overordnet lokalisering av NTNUs samlede campus i Trondheim.På bakgrunn av utredningene og påfølgende høring med behandling av høringsinnspill, sluttet NTNUs styre seg i oktober 2016 til rektors tilråding om nye bygg lokalisert vest for Gløshaugen, ned mot Elgeseter.
Idé- og plankonkurranseI november 2016 ble første del av en idé- og plankonkurranse for området Gløshaugen–Elgeseter–Øya utlyst. Campusprosjektet ved NTNU samarbeider tett med Trondheim kommune, som også var representert i juryen. I høringsuttalelsen fra kommunen fra september 2016 ble det lagt vekt på at de eksisterende park- og grøntarealene på og rundt Gløshaugen skulle taes vare på «i så stor grad som mulig». I konkurranseprogrammet var det satt som en forutsetning at eventuelle inngrep i park og grøntområder skulle erstattes med grønt andre steder, eller kompenseres med økt kvalitet og brukbarhet. I januar 2017 presiserte formannskapet signalene fra kommunens høringsuttalelse, og vedtok at de forutsetter at grøntområdet i Høyskoleparken ivaretas og at NTNU bør ha en sterk tilstedeværelse i Midtbyen innenfor elveslyngen.Innleveringsfrist for konkurransens første del var 13. januar 2017. I februar 2017 ble fem prosjekter valgt ut for videre bearbeidelse, med innleveringsfrist 7. april 2017.15. mai 2017 ble det offentliggjort at det nyetablerte arkitektkontoret «KOHT arkitekter» hadde vunnet den anonyme konkurransen, og oppdraget med å utarbeide en fysisk plan for NTNUs campus i Trondheim. Juryens leder uttalte at de vant fordi deres konsept gir den beste muligheten for fortsatt utvikling av campus.Trondheims ordfører og flere trondheimspolitikere mente vinnerprosjektet var for voldsomt og kompakt, og måtte omarbeides.Det har vært stort engasjement rundt konkurransen, politisk, fra næringsliv, Trondheims befolkning og i media.6. mars 2018 vedtok bygningsrådet at bygging i areal avsatt til grønnstruktur i kommuneplanens arealdel bør unngås, at det ikke skal bygges i parken langs Klæbuveien, og at Elgeseter park og de nordlige delene av Høyskoleparken bevares.Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe bekjentgjorde i mars 2022 at campus-prosjektet må reduseres med flere milliarder kroner fra de 11,8 mrd prosjektet da var kostnadsberegnet til.Noen av NTNUs bygninger
== Studentliv ==
I 2014 initierte studentsamskipnadene i Oslo, Bergen og Trondheim en omfattende undersøkelse for å kartlegge studenters helse og trivsel, SHoT 2014. I undersøkelsen utmerket NTNU seg, sammen med NMBU og HiSF, med spesielt godt studentmiljø. Studentmiljøet omfattet i undersøkelsen studentenes nærmiljø, omgivelsene de lever i og identifiserer seg med.
Det organiserte studentlivet omfatter både sosiale og kulturelle organisasjoner og studentenes deltagelse i utvikling av NTNU.
Studentdemokratiet ved NTNU er organisert med tillitsvalgte i ulike råd og organer. De viktigste er studentrådene, Studenttinget og Velferdstinget.Studentene har to representanter i NTNUs styre.
Studentene i de tre byene har egne møtelokaler: «Huset» i Gjøvik; «Banken Studenthus» i Ålesund og Studentersamfundet i Trondhjem, eller «Samfundet». Alle steder arrangerer kulturarrangementer og konserter, i tillegg til at de er utesteder. Det største kulturarrangementet er UKA, som arrangeres i Trondheim hvert andre år.
Samfundet har også egen radio- og TV-kanal og er deleier i studentavisen Under Dusken, som ble utgitt første gang i 1914. Avisa utgis annenhver uke gjennom studieåret.
NTNUI er Norges største idrettsforening, med mer enn 12 000 medlemmer. Forgjengeren, Norges tekniske høgskoles idrettsforening (NTHI), ble stiftet allerede i NTHs første år, 1910.
Linjeforeningene ved NTNU er knyttet til de ulike studieretningene. Formålet med foreningene er å tilby et sosialt fellesskap, og i varierende grad også å ha et faglig program, som gjesteforelesninger, kurs og kontakt med bedrifter.
Studentorganisasjonen Bindeleddet-NTNU arrangerer «Karrieredagen», bedriftspresentasjoner og annet som kan formidle kontakt mellom NTNU-studentene på studiet Industriell økonomi og teknologiledelse, og næringslivet. Det finnes også flere slike organisasjoner for mange av de andre linjeforeningene på NTNU. Dette inkluderer for eksempel Bedriftskontakten til Timini, linjeforeningen for studenter på Nanoteknologi.
NTNU Alumni er et nettverk for tidligere og nåværende studenter og ansatte. Per 2018 har NTNU Alumni 38 000 medlemmer som bor og arbeider i hele verden, og det er opprettet regionale nettverk i flere land i Europa, Afrika og Asia.
== Se også ==
Studenttinget NTNU
Liste over bygningene på campus NTNU Gløshaugen
Sivilingeniør
== Referanser og fotnoter ==
== Kilder ==
Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft, historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8
Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år. Oslo, Teknisk ukeblad. (e-bok fra bokhylla.no)
ER_NTNU, et jubileumsmagasin for alumner (2010) Les i fulltekst
Eriksen, Randi Tyse (2013) Publisering ved NTNU 2010–2012 : analyse av vitenskapelig publisering, kunstnerisk virksomhet og formidling Les i fulltekst
Hård, Mikael (1997) Teknologi for samfunnet : NTH i en brytningstid 1985-1995. Trondheim, NTNU. Les i fulltekst
NOU 1995:28 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Forslag til framtidig faglig organisasjon Les i fulltekst
NTNU 2060 : visjoner for campusutvikling Les i fulltekst
NTNU Rapport og planer 2013–2014 Les i fulltekst
NTNU Årsmelding 2013 Les i fulltekst
St meld nr 24 (1995–96) Om organiseringen av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Les i fulltekst
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) NTNU Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
NTNUs nettsted for likestilling
NTNU Alumni
NTNU – Gløshaugen i 3D
Kunnskapskalenderen
Liste over kjente alumner fra NTNU og NTNUs forløpere
Tall og tidslinje for NTNU i Gjøvik, Ålesund og Trondheim fra 1760 til fusjonen i 2016 | Liste over æresdoktorer ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet omfatter personer utnevnt til æresdoktor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og ved forløperne Norges tekniske høgskole (utnevnelsene 1935–67) og Universitetet i Trondheim (utnevnelsene 1968–95). Norges tekniske høgskole, som ble etablert i 1910, ble gitt anledning til å utnevne æresdoktorer ved kongelig resolusjon 31. | 191,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wildcard | 2023-02-04 | Wildcard | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsterminologi', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Wildcard er et system innen idrett, hvor lag/utøvere som ikke er formelt kvalifisert, allikevel inviteres til å delta. Denne avgjørelsen fattes ofte av arrangøren. Wildcard gis ofte til lag som fortjener en plass på bakgrunn av kvalitet.
«Wildcard» kan også betegne spesialtegn som brukes for å søke i datasystemer eller elektronisk lagret informasjon som plassholder for enkelttegn eller tegnrekker. | Wildcard er et system innen idrett, hvor lag/utøvere som ikke er formelt kvalifisert, allikevel inviteres til å delta. Denne avgjørelsen fattes ofte av arrangøren. Wildcard gis ofte til lag som fortjener en plass på bakgrunn av kvalitet.
«Wildcard» kan også betegne spesialtegn som brukes for å søke i datasystemer eller elektronisk lagret informasjon som plassholder for enkelttegn eller tegnrekker. | Wildcard er et system innen idrett, hvor lag/utøvere som ikke er formelt kvalifisert, allikevel inviteres til å delta. Denne avgjørelsen fattes ofte av arrangøren. | 191,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kouros | 2023-02-04 | Kouros | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk kunst', 'Kategori:Greske skulpturer', 'Kategori:Skulptur'] | Kouros (flertall kouroi, gresk κοῦρος) er et moderne begrep for de representasjoner som ved statuer av unge menn, vanligvis nakne, fra den arkaiske perioden i antikkens Hellas. Slike statuer er funnet over hele den gresktalende verden. Den tidligste bevarte eksemplet er to marmorstatuer i legemsstørrelse fra den joniske helligdommen på øya Delos, som er datert til begynnelsen av 600-tallet f.Kr.
| Kouros (flertall kouroi, gresk κοῦρος) er et moderne begrep for de representasjoner som ved statuer av unge menn, vanligvis nakne, fra den arkaiske perioden i antikkens Hellas. Slike statuer er funnet over hele den gresktalende verden. Den tidligste bevarte eksemplet er to marmorstatuer i legemsstørrelse fra den joniske helligdommen på øya Delos, som er datert til begynnelsen av 600-tallet f.Kr.
== Beskrivelse ==
Den kanoniske eller standardiserte formen av kouros fortsatte fram til begynnelsen av klassisk tid da kunstnerne hadde oppnådd en såpass høy grad av dyktighet innenfor anatomi, om ikke naturalisme, at de gradvis brøt ut fra standardformen, noe som kan bli sett i overgangsformer som Kritiosgutten, ca. 480 f.Kr. Disse frittstående skulpturene var vanligvis i marmor, men kunne også bli gjort i tre, bronse og terrakotta.
Kourostypen synes ha hatt flere funksjoner. Det er sikkert at den ble benyttet for å representere guden Apollon, noe som er attestert ved dens avbildning på vasemaleri i forbindelse med bønn. Tilsvarende er Diodoros' beskrivelse av statuen av Apollon på Samos som «Egyptiske verker med hans armer hengende ved hans side og beina skilt”». Imidlertid er ikke alle kouros-statuer av en guddom; mange har blitt oppdaget i kirkeplasser hvor de mest sannsynlig tjente som minnesteiner for den gravlagte, også en type som ble brukt som minnesmerker over seirer i atletiske leker. Pausanias beskriver en statue av atleten Arrhichion som var framstilt som en kouros, og noen kouroi har blitt funnet i helligdommer som ikke tilhørte Apollon. Noen kouroi som ble plassert på gravsteder fikk ikke inskripsjonen med navnet til guddommen, men til en dødelig, eksempelvis brødrene i Delfi, Kleobis og Biton, som ble beæret for deres fromhet med tvillingstatuer i denne stilen.
Diodoros forsikrer at verkene av Daidalos hadde den samme formen som eldre egyptiske statuer, og at den kouros som er kjent som Apollon av Samos «minner om egyptiske verker». En direkte påvirkning fra egyptisk monumental skulptur (spesielt gudefiguren Horus) og kouros-typen har lenge vært antatt, ikke minst på grunn av de kjente handels- og kulturforbindelser som eksisterte siden midten av 600-tallet f.Kr. En nyere studie gjort av Eleanor Guralnick benyttet målinger med fotogrammetri og klyngeanalyser til en rekke greske og egyptiske statuer og fant den sterkeste korrelasjon mellom den andre kanon av det 26. egyptiske dynasti og kouroi fra slutten av 600-tallet og begynnelsen av 500-tallet f.Kr.Den absolutte kronologi av kouros-formen er usikker. Ingen av skulpturene har sikre dateringer. Det er også en sterk homogenitet på tvers av ulike regionale skoler: hvor anatomiske nyvinninger ble tilpasset synes de å ha spredt seg hurtig blant de forskjellige verkstedene slik at «regionale forskjeller ble blandet sammen i en felles framgang». Sluttligen er utviklingen av kouros-typen slik vi forstår den basert på en relativ kronologisk avgrensning grunnlagt av Gisela Richter. Hun har skilt ut seks grupper basert på deres felles anatomiske trekk.
Deres kvinnelige motpart i skulpturen var korai. I tillegg er det en rekke mindre sittende par og det finnes også representasjoner av mytologisk beist eller udyr i perioden som kan gitt trekk til kouros-typen.
== Kulturell opprinnelse og utvikling ==
I henhold til Herodot inviterte farao Psammetikus I (Psamtik I) jonere og kariere til å bosette seg på land som ble gitt til dem langs Nilen, og de ble de første utlendinger som boseatte seg i Egypt. Det er ingen tilfeldighet at store marmorstatuer begynte å erstatte mindre xoana (treskulpturer) i greske templer rundt år 650 f.Kr. Den opprinnelige kouroi ble skapt på en tid da antikkens Hellas var kulturelt påvirket av oldtidens Egypt.
En del trekk som åpenbart er tatt fra egyptisk skulptur er:
En frontal positur med ingen torsjon (vridning) i kroppen. Hodet rett, øynene frontale, ansiktet flatt, hodet kvadratisk, midjen smal, musklene sparsommelige og svakt beskrevet.
Venstre fot foran uten sammenheng med hoftenes plassering. Denne karakteristiske rigide frontale posituren går igjen i statuer av egyptiske faraoer.
Armene henger rett ned med fingrene kurvet, tommelen framover, skjønt noe få viser en arm som rettet framover ved albuen og holder et offer.
Et vagt, utydelig smil på leppene, det arkaiske smil.Noen ulikheter er:
Egyptiske statuer er støttet av en søyle eller støtte bak. Greske er frittstående.
Egyptiske menn har lendeklede mens de greske kouroi er alltid nakne.Kourosen fra Anavyassos (annet navn: Kroisos Kouros) viser et stort skritt mot en mer naturalistisk uttrykksform. Gravmarkøren er datert til ca. 100 år etter den eldste fundne kouros. Skulptøren har holdt seg til tradisjonen ved utformningen av håret, men har gjort kroppens proporsjoner mer runde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boardman, J.: Greek Sculpture: The Archaic Period, a handbook, 1991.
Buschor, E.: Frühgriechische Jünglinge 1950.
Deonna, W.: Les 'Apollons Archaïques', étude sur le type masculin de la statuaire greque au VIme siècle avant notre ère, 1909.
Caskey, L. D.: The Proportions of the Apollo of Tenea, American Journal of Archaeology, 73, 1924.
Guralnick, Eleanor: Profiles of Kouroi, American Journal of Archaeology, Vol. 89, No. 3 (Jul., 1985), ss. 399-409.
Guralnick, Eleanor: The Proportions of Kouroi, American Journal of Archaeology, 1978
Richter, Gisela M.A. (1963): A Handbook of Greek Art. Third Edition Newly Revised. London: Phaidon Publishers Inc., sidene 47-83.
Richter, Gisela. M. A.: Kouroi, Archaic Greek Youths, A study of the development of the Kouros type in Greek sculpture, 1960.
Weidemann, Einar (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. [Oslo]: Aschehoug. s. 23–24. ISBN 8203130305.
Woodford, Susan (1991). Gresk og romersk kunst. Saltrød: Forsythia. s. 5-12. ISBN 8291004021.
== Se også ==
Gresk kunst i antikken
Strangfords Apollon
Kleobis og Biton
== Eksterne lenker ==
(en) Kouroi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kouros (flertall kouroi, gresk κοῦρος) er et moderne begrep for de representasjoner som ved statuer av unge menn, vanligvis nakne, fra den arkaiske perioden i antikkens Hellas. Slike statuer er funnet over hele den gresktalende verden. | 191,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Andersen | 2023-02-04 | Niels Andersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912'] | For den danske embedsmannen, se Niels Andersen (embedsmann).Niels Andersen (født 14. mai 1867, død 9. oktober 1930) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Andersen vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle bak Sverige og Norge. De andre på laget var Jens Hajslund, Laurits Larsen, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
| For den danske embedsmannen, se Niels Andersen (embedsmann).Niels Andersen (født 14. mai 1867, død 9. oktober 1930) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Andersen vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle bak Sverige og Norge. De andre på laget var Jens Hajslund, Laurits Larsen, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i skyting, 300 meter rifle, lagskyting (Danmark)
== Eksterne lenker ==
(en) Niels Andersen – Olympedia
(en) Niels Andersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Niels Andersen – databaseOlympics.com (arkivert) | Niels Andersen (født 14. mai 1867, død 9. | 191,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Obadjas_bok | 2023-02-04 | Obadjas bok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker i Det gamle testamente', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Obadja (hebraisk: עֹבַדְיָה – ʿŌḇaḏyâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Obadias) er en bok i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Teksten består av et enkelt kapittel, delt i 21 vers. Det gjør den til den korteste boken i Den hebraiske Bibelen. Handler om en spådom om en guddommelig dom over Edom og gjenopprettelsen av Israel.Forfatterskapet er tilskrevet profeten Obadja, identifisert i første linje. Navnet Obadja, som var ganske vanlig, har betydningen «tjener av Jahve». Han levde i den assyriske perioden. Verken hans fars navn eller fødestedet er oppgitt. I jødedommen er han betraktet som en senere profet, plassert i den siste seksjonen (Nebiim) i Tanakh (Den hebraiske Bibelen) hvor han er en av de tolv profetene. I kristendommen er Obadjas bok klassifisert som en av de mindre profeter i Det gamle testamente grunnet teksten korte lenge.
| Obadja (hebraisk: עֹבַדְיָה – ʿŌḇaḏyâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Obadias) er en bok i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Teksten består av et enkelt kapittel, delt i 21 vers. Det gjør den til den korteste boken i Den hebraiske Bibelen. Handler om en spådom om en guddommelig dom over Edom og gjenopprettelsen av Israel.Forfatterskapet er tilskrevet profeten Obadja, identifisert i første linje. Navnet Obadja, som var ganske vanlig, har betydningen «tjener av Jahve». Han levde i den assyriske perioden. Verken hans fars navn eller fødestedet er oppgitt. I jødedommen er han betraktet som en senere profet, plassert i den siste seksjonen (Nebiim) i Tanakh (Den hebraiske Bibelen) hvor han er en av de tolv profetene. I kristendommen er Obadjas bok klassifisert som en av de mindre profeter i Det gamle testamente grunnet teksten korte lenge.
== Innholdet ==
Obadjas bok er basert på en profetisk visjon om Edoms ødeleggelse, et folk som bor i fjellene, og hvis stamfar var Esau (1:6). Obadja beskriver et møte med Gud, som taler om Edoms arroganse og anklager dem for voldelige angrep mot deres bror, huset til Jakob, det vil si Israel (1:10).Den vestlige halvdelen av oldtiden Edom er Negevørkenen hele veien til Eilat, alt deler av moderne Israel. Den østlige delen er besatt av det hasjimittiske kongerike i Jordan. På tiden til Obadja levde edomittene langs klipper og berg i det tørre landet sør for Dødehavet, hele veien til Akababukten ved Rødehavet. Det var meget lite av dyrkbar mark, og edomittenes inntektsgrunnlag var å støtte og kontrollere den viktigste handelsruten mellom Egypt og Babylon som passerte gjennom deres land.
Gjennom det meste av historien til Judea ble Edom kontrollert fra Jerusalem som en underdanig vasallstat. Blant de større nasjonene i regionen ble Edom lavt ansett. Obadja uttalte at deres boliger høyt opp i fjellene Se'ir hadde gått dem til hodet, og deres stolthet hadde blåst dem opp. «Ditt hovmodige hjerte har forført deg, du som bor i fjellkløfter og holder til høyt der oppe.» (1:3), men Gud skal styrte deg ned derfra (1:4).I 597 f.Kr. herjet Nebukadnesar II Jerusalem, fraktet vekk Judeas konge og opprettet en marionetthersker i hans sted. Edomittene hadde hjulpet babylonerne å plyndre byen. Obadja, som skrev sine domsord rundt 590 f.Kr., antyder at edomittene burde ha husket at blod er tykkere enn vann: «... da utlendinger gikk inn gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var du som en av dem.» (1:12) Og: «Slik du har gjort, skal det gjøres mot deg. Dine gjerninger kommer tilbake over ditt eget hode. » (1:15) Obadja spår at i Guds dom vil Esaus huset bli utryddet for alltid, og selv ikke en siste rest vil bli igjen. Edomittenes land vil bli besatt av Egypt og de vil opphøre å eksistere som et folk. Og en dag vil Israels barn komme tilbake fra det babylonske fangenskapet og overta alt landet til Edom.
== Datering ==
Den nøyaktige dateringen for verket er omdiskutert og vanskelig å bestemme grunnet mangel på personlig informasjon om Obadja, hans familie, opphav og historiske miljø. Dateringen må derfor bli antydet av profetien i seg selv. Edom skal bli ødelagt grunnet at det ikke kom til hjelp for sin brodernasjon Israel som var under angrep. Det er to betydelige kontekster hvor edomittene kunne ha begått slike handlinger. Det var i løpet av tiden 853-841 f.Kr. da Jerusalem ble angrepet av filistere og arabere under styret til Joram av Israel (nedtegnet i Andre kongebok 8:20–22 og Andre krønikebok 21:8–20 Andre gang var i tiden 607–586 f.Kr. da Jerusalem ble angrepet Nebukadnesar II fra Babylonia, noe som førte til det babylonske fangenskap (nedtegnet i Salmenes bok 137 Den eldste perioden ville plassere Obadja som en samtidig med profeten Elia, som reflektert i Første kongebok 18:1-16.En senere dato vil plassere Obadja som en samtidig med profeten Jeremia. Denne dateringen har nær samstemt konsensus blant forskerne. Obadjas bok 1:9 inneholder paralleller til Jeremias bok 49:7-22 Avsnittet hos Jeremia er datert fra det fjerde året av styret til Jojakim av Juda (604 f.Kr.) og derfor synes Obadjas bok 1:11-14 å referere til ødeleggelsen av Jerusalem av Nebukadnesar II i 586 f.Kr. Det er mer sannsynlig at Obadja og Jeremia sammen trakk på en felles kilde som i dag er ukjent for oss enn at Jeremia trakk fra tidligere skrifter av Obadja som sin kilde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ben Zvi, Ehud (1996): A Historical-Critical Study of the Book of Obadiah, Walter de Gruyter, ISBN 978-3-11-080963-3
Coogan, M.A. (2009): Brief Introduction to the Old Testament: The Hebrew Bible in its Context, New York: Oxford University Press
Dykehouse, Jason C. (2008): An Historical Reconstruction of Edomite Treaty Betrayal in the Sixth Century B.C.E. Based on Biblical, Epigraphic, and Archaeological Data, ProQuest, ISBN 978-0-549-59500-7
Hvalvik, Reidar; Stordalen, Terje (1999): Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap, ISBN 82-541-0545-6
Youngblood, Ronald F.; Bruce, F.F. (2004): Nelson's Compact Illustrated Bible Dictionary, Thomas Nelson Publishers, ISBN 0-8407-5636-4 | Obadja (hebraisk: – ʿŌḇaḏyâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Obadias) er en bok i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Teksten består av et enkelt kapittel, delt i 21 vers. | 191,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidaros_Brass_Band | 2023-02-04 | Nidaros Brass Band | ['Kategori:2003 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 2003', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske musikkorps', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Nidaros Brass Band er et brass band fra Trondheim som ble startet i 2003 og består av rundt 30 medlemmer, som utgjør en besetning etter tradisjonelt engelsk brassband-mønster. Nidaros Brass Band har siden starten jevnlig holdt konserter, både egenproduserte og som gjester. Siden starten har Nidaros Brass Band invitert til Julekonsert like før jul i Rådhussalen på Trondheim folkebibliotek.
Konserten Trondhjemsnatt i samarbeid med Frelsesarméen i Trondheim, som ble gjentatt årlig fra i 2008 til 2012, ble en stor suksess. Her deltok eksterne instrumental- og sangsolister, kor og organist, foruten brassbandet som spilte den sentrale rollen. Dette er et konsertkonsept brassbandet hele tiden ønsker å utvikle ved å hele tiden finne nye samarbeidspartnere og nye arenaer for sine konserter. I 2010 ble CD-utgivelsen «Nidaros» et av brassbandets høydepunkter. I 2011 gjennomførte Nidaros en Englandsturné, hvor turen gikk til Kettering, Bourton-on-the-Water(Cotswolds), Guildford og West Byfleet (Surrey).
Våren 2013 feiret Nidaros Brass Band sitt 10-årsjubileum med konserten "Domen" for et stort publikum i Nidarosdomen. Gjester på konserten var jazztrompeter Jan Magne Førde, Nidarosdomens guttekor og Siri Nordli og Steinar Leirvik (sang og betraktninger).
I 2014 gikk turen igjen til Storbritannia, denne gang til Thatcham og Wales, hvor man hadde et konsertsamarbeid med korpset Cory Band.
| Nidaros Brass Band er et brass band fra Trondheim som ble startet i 2003 og består av rundt 30 medlemmer, som utgjør en besetning etter tradisjonelt engelsk brassband-mønster. Nidaros Brass Band har siden starten jevnlig holdt konserter, både egenproduserte og som gjester. Siden starten har Nidaros Brass Band invitert til Julekonsert like før jul i Rådhussalen på Trondheim folkebibliotek.
Konserten Trondhjemsnatt i samarbeid med Frelsesarméen i Trondheim, som ble gjentatt årlig fra i 2008 til 2012, ble en stor suksess. Her deltok eksterne instrumental- og sangsolister, kor og organist, foruten brassbandet som spilte den sentrale rollen. Dette er et konsertkonsept brassbandet hele tiden ønsker å utvikle ved å hele tiden finne nye samarbeidspartnere og nye arenaer for sine konserter. I 2010 ble CD-utgivelsen «Nidaros» et av brassbandets høydepunkter. I 2011 gjennomførte Nidaros en Englandsturné, hvor turen gikk til Kettering, Bourton-on-the-Water(Cotswolds), Guildford og West Byfleet (Surrey).
Våren 2013 feiret Nidaros Brass Band sitt 10-årsjubileum med konserten "Domen" for et stort publikum i Nidarosdomen. Gjester på konserten var jazztrompeter Jan Magne Førde, Nidarosdomens guttekor og Siri Nordli og Steinar Leirvik (sang og betraktninger).
I 2014 gikk turen igjen til Storbritannia, denne gang til Thatcham og Wales, hvor man hadde et konsertsamarbeid med korpset Cory Band.
== Eksterne lenker ==
Nidaros Brass Band | Nidaros Brass Band er et brass band fra Trondheim som ble startet i 2003 og består av rundt 30 medlemmer, som utgjør en besetning etter tradisjonelt engelsk brassband-mønster. Nidaros Brass Band har siden starten jevnlig holdt konserter, både egenproduserte og som gjester. | 191,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV_Azteca | 2023-02-04 | TV Azteca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Meksikanske TV-selskaper', 'Kategori:TV Azteca'] | TV Azteca, også kjent som Televisión Azteca, er et meksikansk multimediakonglomerat som ble etablert den 2. august 1993 av Grupo Salinas etter at statlig TV ble privatisert i landet.
| TV Azteca, også kjent som Televisión Azteca, er et meksikansk multimediakonglomerat som ble etablert den 2. august 1993 av Grupo Salinas etter at statlig TV ble privatisert i landet.
== TV-kanaler ==
TV Azteca har to TV-kanaler, som sendes på kanalene 7 og 13 på VHF og 40 på UHF. I tillegg sendes det i HD ved 7.1 (24), 13.1 (25), y 40.1 (26).
Man har også mulighet til å se på TV Azteca via Internett.
== Telenovelas ==
TV Azteca produserer et stort antall telenovelas. Noen av de mest populære som er produsert er Nada Personal, Mirada de Mujer og Amor en Custodia, samt den colombianske telenovelaen Café con Aroma de Mujer, som TV Azteca har produsert under navnet Cuando seas mía, hvor den meksikanske skuespilleren Silvia Navarro ble berømt for sitt skuespillertalent.
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) TV Azteca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | nettsted=https://www.tvazteca. | 191,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Hajslund | 2023-02-04 | Jens Hajslund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912'] | Jens Madsen Hajslund (født 29. mai 1877, død 28. august 1964) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Hajslund vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle. De andre på laget var Niels Andersen, Laurits Larsen, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
| Jens Madsen Hajslund (født 29. mai 1877, død 28. august 1964) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Hajslund vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle. De andre på laget var Niels Andersen, Laurits Larsen, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i skyting, 300 meter rifle, lagskyting (Danmark)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jens Hajslund – Olympedia
(en) Jens Hajslund – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jens Hajslund – databaseOlympics.com (arkivert) | Jens Madsen Hajslund (født 29. mai 1877, død 28. | 191,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurits_Larsen | 2023-02-04 | Laurits Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske skyttere', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting'] | Laurits Theodor Christian Larsen (født 8. april 1872, død 28. juni 1949) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Larsen vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle. De andre på laget var Niels Andersen, Jens Hajslund, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
| Laurits Theodor Christian Larsen (født 8. april 1872, død 28. juni 1949) var en dansk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Larsen vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det danske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 300 meter rifle. De andre på laget var Niels Andersen, Jens Hajslund, Niels Larsen, Lars Jørgen Madsen og Ole Olsen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i skyting, 300 meter rifle, lagskyting (Danmark)
== Eksterne lenker ==
(en) Laurits Larsen – Olympedia
(en) Laurits Larsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Laurits Larsen – databaseOlympics.com (arkivert) | Laurits Theodor Christian Larsen (født 8. april 1872, død 28. | 191,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungarns_politiske_system | 2023-02-04 | Ungarns politiske system | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ungarsk politikk'] | Ungarns politiske system er basert på et parlamentarisk, representativt demokrati. Landet er republikk med en president som statsoverhode og en statsminister som regjeringssjef. Utøvende makt ligger hos regjeringa, mens lovgivende makt er tillagt både regjering og parlament. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.
Ungarn er en enhetsstat med en viss grad av desentralisering. Kommunene, som har ansvar for helse og utdanning, har relativt lite makt i forhold til regjeringa. Det regionale systemet ett hakk over har enda mindre makt. Kommunene har begrensa mulighet til å utøve skjønn i lokal ressursbruk, men kan hindre at sentrale myndigheter pålegger dem oppgaver uten tilstrekkelig finansiering.
Etter kommunismens fall i 1990 og frem til valget i 2010 var Ungarn ansett som et stabilt demokrati. Valget i 2010 medførte en total endring av det politiske landskap, da partiet Fidesz oppnådde kvalifisert flertall, nok til å endre grunnloven. En ny valglov foran valget i 2014 styrket partiets stilling, og medførte at Ungarn mistet noe av sin anseelse som demokrati.
| Ungarns politiske system er basert på et parlamentarisk, representativt demokrati. Landet er republikk med en president som statsoverhode og en statsminister som regjeringssjef. Utøvende makt ligger hos regjeringa, mens lovgivende makt er tillagt både regjering og parlament. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.
Ungarn er en enhetsstat med en viss grad av desentralisering. Kommunene, som har ansvar for helse og utdanning, har relativt lite makt i forhold til regjeringa. Det regionale systemet ett hakk over har enda mindre makt. Kommunene har begrensa mulighet til å utøve skjønn i lokal ressursbruk, men kan hindre at sentrale myndigheter pålegger dem oppgaver uten tilstrekkelig finansiering.
Etter kommunismens fall i 1990 og frem til valget i 2010 var Ungarn ansett som et stabilt demokrati. Valget i 2010 medførte en total endring av det politiske landskap, da partiet Fidesz oppnådde kvalifisert flertall, nok til å endre grunnloven. En ny valglov foran valget i 2014 styrket partiets stilling, og medførte at Ungarn mistet noe av sin anseelse som demokrati.
== Utøvende makt ==
Presidenten, som blir valgt av parlamentet hvert femte år, har en hovedsakelig seremoniell rolle, men han er nominelt øverstkommanderende for de militære styrker og hans fullmakter inkluderer nominasjon av statsministeren, som velges av et flertall av medlemmene av parlamentet.
Statsministeren har betydelig makt. På samme måte som i Tyskland kreves det konstruktiv mistillit for å felle en regjering. Dette innebærer at regjeringa ikke kan kastes uten at en ny innsettes. Det er vanskelig å skrive ut nyvalg og alle regjeringer siden 1990 har sittet ut hele fireårsperioden.
== Lovgivende makt ==
Ungarns parlament har ett kammer med 199 medlemmer, som velges for fire år av gangen. Parlamentet har siden 1902 holdt sine møter i parlamentsbygningen i Budapest, beliggende ved Donau.
== Valgsystem ==
Dagens valgordning ble vedtatt i 2011 med virkning fra valget i 2014. De 199 representantene velges direkte fra kretser (106 medlemmer) og fra nasjonale lister (93 medlemmer).
En nasjonal liste kan være en partiliste eller en liste med kandidater fra en nasjonalitet. Det var i 2014 første gang ungarske statsborgere av andre nasjonaliteter enn den ungarske, kunne velge egne representanter til parlamentet. Ved valget i 2014 fikk 13 ulike nasjonaliteter muligheten til å bli innvalgt, gjennom landsdekkende lister. Ingen ble likevel valgt fra slike lister.
Parlamentets 93 medlemmer fra de nasjonale listene fordeles forholdsmessig (etter d'Hondts metode). Sperregrensene er 5 % for partier, 10 % for to-partilister og 15 % for felleslister med tre partier eller flere. Den fordelen som store partier har av enmannskretsene, blir ikke utliknet etter Ungarns valglov, på samme måten som i Tyskland og Skottland. Andre endringer i valglovene, for eksempel inndelingen av valgkretsene har også styrket Fidesz.Fra og med 2014 fikk også utenlands-ungarere anledning til å stemme. Valget blir avviklet i én omgang, mot tidligere to valgomganger.Endringene i valglovene foran valget i 2014 medførte at Freedom House flyttet landet ned på sin rangering av demokratier. På en skala der 1 er mest demokratisk og 7 minst, ble Ungarn flyttet fra 1,75 til 2,25.
== Politiske partier ==
Siden 1998 har det ungarske partisystemet vært dominert av det sosialdemokratiske MSP og det konservative Fidesz. Valget i 2010 endret det politiske landskap fullstendig. Fidesz oppnådde kvalifisert flertall, og dermed stort nok flertall til å endre grunnloven.Blant mindre partier kan nevnes det liberale SzDSz og det konservative MDF som i 1990 var de to største partiene, men som seinere har gått kraftig tilbake i oppslutning.
== Øvrige sentrale statlige organer ==
En grunnlovsdomstol med 11 medlemmer kan erklære lovgivning for å være grunnlovsstridig. Grunnlovsdomstolen er basert på den tyske modellen, klart uavhengig og forholdsvis aktiv. Det samme gjelder Sentralbanken, som til tider har kommet i konflikt med regjeringa om pengepolitikken ved å føre en stram rentepolitikk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kapittel 19 Ungarn av Nick Sitter i Bakke, Berntzen, Heidar Politikk i Europa Partier, regjeringsmakt, styreform Universitetsforlaget ISBN 9788215022208 | Ungarns politiske system er basert på et parlamentarisk, representativt demokrati. Landet er republikk med en president som statsoverhode og en statsminister som regjeringssjef. | 191,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABRyfylke%C2%BB_(1917) | 2023-02-04 | DS «Ryfylke» (1917) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DSD-skip', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfart i Rogaland', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget i Danmark', 'Kategori:Skip fra 1917', 'Kategori:Stavanger havn'] | DS «Ryfylke» (kallesignal LESX) var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert Det Østasiatiske Kompagni, København i 1917 som DS «St Croix». Skipet var byggnummer 127 ved Kjøbenhavns Flytedok & Skibsværft i Danmark. I 1921 ble hun kjøpt av et britisk rederi, før hun i 1931 ble kjøpt av Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) for 11 000 britiske pund og omdøpt DS «Ryfylke». Skipet ble etter ombygging satt inn i ekspressruten mellom Stavanger/Sandnes og Oslo. I november 1940 leide Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) skipet, og satte henne inn i hurtigruten. I februar 1941 ble DS «Ryfylke» senket på Stad av en britisk ubåt. Ingen mennesker omkom.
| DS «Ryfylke» (kallesignal LESX) var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert Det Østasiatiske Kompagni, København i 1917 som DS «St Croix». Skipet var byggnummer 127 ved Kjøbenhavns Flytedok & Skibsværft i Danmark. I 1921 ble hun kjøpt av et britisk rederi, før hun i 1931 ble kjøpt av Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) for 11 000 britiske pund og omdøpt DS «Ryfylke». Skipet ble etter ombygging satt inn i ekspressruten mellom Stavanger/Sandnes og Oslo. I november 1940 leide Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) skipet, og satte henne inn i hurtigruten. I februar 1941 ble DS «Ryfylke» senket på Stad av en britisk ubåt. Ingen mennesker omkom.
== Historie ==
Skipet ble overlevert Det Østasiatiske Kompagni i København i mars 1917 og døpt DS «St Croix». I 1921 ble skipet solgt til det britiske rederiet United Baltic Corporation i London, og omdøpt «Baltriger». Skipet ble satt inn i rutetrafikk mellom De britiske øyer og Østersjøen. I 1929 ble «Baltriger» lagt i opplag i River Blackwater, og ble liggende her til Det Stavangerske Dampskibsselskab kjøpte henne i september 1931. Samtidig gikk søsteren til Færøyene som «Tjaldur». Skipet ble sendt til rederiets eget verft på Klasaskjæret i Stavanger, og ombygd for bruk i ekspressruten mellom Stavanger/Sandnes og Oslo. Hun ble samtidig omdøpt til DS «Ryfylke».
Under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, lå DS «Ryfylke» i Oslo. Skipet ble rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten og benyttet som losjiskip. I november 1940 ble hun returnert til rederiet, og ble straks utleid til Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab i Trondheim. Nordenfjeldske var på den tiden i akutt skipsmangel etter at fire av rederiets hurtigruteskip var senket i krigshandlinger: DS «Sigurd Jarl», DS «Dronning Maud», DS «Prins Olav», og DS «Prinsesse Ragnhild». DS «Ryfylke» ble satt inn i hurtigruten, men allerede på sin første rundtur fra Trondheim, grunnstøtte hun ved Ørland i Trondheimsfjorden og måtte på verksted for reparasjon. 5. februar 1941 var skipet på nordgående på sin andre rundtur. På Stad ble hun oppdaget av en britisk ubåt som ved hjelp av varselskudd tvang henne til å stoppe. Passasjerene og besetningen ble beordret i livbåtene, og DS «Ryfylke» ble senket av kanonild fra ubåten. Ingen mennesker omkom.
== Skipet ==
DS «Ryfylke» var bygd som et kombinert passasjer- og godsskip for rutetrafikk i Dansk Vestindia. Ved levering var tonnasjen 1 113 bruttoregistertonn og 657 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en oljefyrt trippel ekspansjon dampmaskin bygd ved Kjøbenhavns Flytedok & Skibsværft. Oppgitt ytelse var 1 100 ihk (indikerte hestekrefter), og 166 nhk (nominelle hestekrefter), noe som ga en toppfart på 13,5 knop. Etter at Det Stavangerske Dampskibsselskab kjøpte skipet i 1931, ble kjelen ombygd til kullfyring. DS «Ryfylke» var et toklasse-skip med 1. plass (1. klasse) midtskips, og 2. plass akter. Skipet hadde totalt 43 køyeplasser, fordelt på 27 på 1. plass og 16 på 2. plass.
== Se også ==
Liste over hurtigruteskip
Det Stavangerske Dampskibsselskab
== Litteratur ==
Dag Bakka jr. – Hurtigruten: Sjøveien mot nord (side 108). Seagull Publishing, 2003 – ISBN 82-91258-17-1
Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (side 108) Conway Maritime Press, 1987. ISBN 0 85177 446 6
== Eksterne lenker ==
Hurtigrutemuseet – DS Ryfylke Besøkt 16. oktober 2009
Hurtigrutene.info – Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene Besøkt 16. november 2008
Tyskspråklig side om hurtigrutene (velg Geschichte 1893 – 1945 og D/S Ryfylke) Besøkt 16. november 2008
Mike Bents hurtigrutesider – DS Ryfylke (engelsk) Besøkt 16. november 2008 | København1921 - 1931: London1931 - 1941: Stavanger | 191,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innervisten | 2023-02-04 | Innervisten | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vevelstad'] | Innervisten er den indre delen av fjorden Visten i Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Urdvika i sør og Nova i nord. Den strekker seg østover til Austerfjord lengst øst, men har en avstikker sørover til Lakselvvatnet i bunnen av fjorden, som ligger 8 kilometer fra starten av fjorden.Like ved innløpet ligger den veiløse grenda Ausen. Innover i fjorden ligger det flere isolerte gårder og grender, som Bønnåa på nordsiden og Aursletta på sørsiden. Ved Aursletta går Nedre Straumen sørover til fjordbotnen og Storstraumen like ved Lakselvvatnet.
| Innervisten er den indre delen av fjorden Visten i Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Urdvika i sør og Nova i nord. Den strekker seg østover til Austerfjord lengst øst, men har en avstikker sørover til Lakselvvatnet i bunnen av fjorden, som ligger 8 kilometer fra starten av fjorden.Like ved innløpet ligger den veiløse grenda Ausen. Innover i fjorden ligger det flere isolerte gårder og grender, som Bønnåa på nordsiden og Aursletta på sørsiden. Ved Aursletta går Nedre Straumen sørover til fjordbotnen og Storstraumen like ved Lakselvvatnet.
== Referanser == | Innervisten er den indre delen av fjorden Visten i Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Urdvika i sør og Nova i nord. | 191,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lifjorden | 2023-02-04 | Sølifjorden | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vega'] | Sølifjorden er et sund i Vega kommune i Nordland. Den ligger mellom øya Vega i øst og Søla i vest. Sølifjorden begynner ved Dyrholmen like vest for det sørvestlige hjørnet av Vegastrekker seg 8 kilometer nordover til grenda Sundsvoll på Vega.Søla er en nær sirkelformet øy med en høyde som stiger bratt opp til 432 meter over havet. Fugløyværet ligger like vest for den sørlige delen av fjorden.
| Sølifjorden er et sund i Vega kommune i Nordland. Den ligger mellom øya Vega i øst og Søla i vest. Sølifjorden begynner ved Dyrholmen like vest for det sørvestlige hjørnet av Vegastrekker seg 8 kilometer nordover til grenda Sundsvoll på Vega.Søla er en nær sirkelformet øy med en høyde som stiger bratt opp til 432 meter over havet. Fugløyværet ligger like vest for den sørlige delen av fjorden.
== Referanser == | Sølifjorden er et sund i Vega kommune i Nordland. Den ligger mellom øya Vega i øst og Søla i vest. | 191,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_M%C3%B8rk_Karlsen | 2023-02-04 | Kjell Mørk Karlsen | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Kjell Mørk Karlsen (født 31. mars 1947 i Oslo) er en norsk komponist og kirkemusiker. Han har laget blant annet kammermusikk, konsertmusikk, orkestermusikk og kirkelig bruksmusikk.
| Kjell Mørk Karlsen (født 31. mars 1947 i Oslo) er en norsk komponist og kirkemusiker. Han har laget blant annet kammermusikk, konsertmusikk, orkestermusikk og kirkelig bruksmusikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Karlsen er sønn av organisten og komponisten Rolf Karlsen og fiolinisten Ruth Waaler. Han er bror av fløytisten Harald Karlsen. Han var først elev hos sin far, studerte så ved Musikkonservatoriet i Oslo, der han avla orgel- og kantoreksamen i 1968, og orkestermusikereksamen (hovedinstrument obo) som elev av filharmonikeren Kees Lahnstein (1902 – 1975) året etter. Han avholdt diplomkonsert på blokkfløyte i 1972. I tillegg spiller Karlsen andre tangentinstrumenter og ulike blåseinstrumenter som tilhører tidligmusikken.
Mørk Karlsen har vært svært opptatt av musikk fra middelalder, renessanse og barokk, og i 1969 stiftet han ensemblet Oslo Pro Musica Antiqua som han ledet frem til 1974. Han har også vært knyttet til Musica Sacra- bevegelsen, der målsettingen har vært å fornye interessen for liturgien og den tidlige kirkemusikken, samtidig som en var opptatt av neoklassisk tysk kirkemusikk.Karlsens tidlige verker er preget av en kirkelig liturgisk-musikalsk tradisjonstilknytning, mens etter hvert endres verkenes tonalitetsfølelse og dissonansbehandling, noe som bringer ham nærmere strømninger i vår egen tid, uten at han gir avkall på tradisjonelle musikalske elementer. Etter et viktig studieår i 1983-84 hos den finske komponisten Joonas Kokkonen er det etter hvert symfonikeren Mørk Karlsen som trer frem med en rekke symfonier og oratorier av stort format. Nevnes bør også Mørk Karlsens sonater og strykekvartetter som viser hans forkjærlighet for klassiske kammermusikkformer.Ved siden av profanmusikken har Mørk Karlsen en omfattende produksjon av kirkelig bruksmusikk for kor, solister, instrumenter og orgel - som for eksempel samlingen Laudate Dominum som inneholder 100 kormotetter til alle kirkeårets søndager. Men han har også vært opptatt av å videreføre og fornye kirkemusikkformer av større format. Nevnes kan her det symfoniske oratoriet Lilja fra 1987, Johannespasjonen fra 1991, Sinfonia da Requiem (Symfoni nr. 2) fra 1995 og St. Hallvards litani fra 2000.
=== Karriere ===
Fra hans virke som utøvende musiker kan nevnes:
Organist i Greverud kirke (1967–73)
Domorganist i Tønsberg (1973–78)
Domorganist i Stavanger (1978–81)
Organist i Sør-Fron (1981–89)
Organist i Slemmestad (1990–95)
Organist i Asker (1995– 2011)
Lærer ved Musikkonservatoriet, Norges musikkhøgskole og Rogaland musikkonservatorium
Stifter og leder av tidligmusikkensemblet Pro Musica Antiqua (1969–74)
Oboist i Den Norske Operas orkester
Orkestermusiker på piano & celesta i Oslo Filharmoniske Orkester
Organist for SølvgutteneI tilknytning til organiststillingene har han vært aktiv som korleder.
Som komponist har Karlsen levert en rekke verker, kirkelige såvel som verdslige. Det har dreid seg om veker for både kor og orkester, og i tonespråk nært såvel det klassiske som det mer moderne. Også formatet varierer sterkt, og han har passert opusnummer 160.
Kjell Mørk Karlsen ble 25. september 2009 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for innsats som kirkemusiker og komponist.»
== Produksjon ==
=== Verkliste (utvalg) ===
Magnificat noni toni, opus 14
Jeremias' klagesanger, opus 25
Konsert for orgel og symfonisk janitsjar, opus 28
Symfoni for stort orkester, opus 70
Laudate Dominum – 100 kormotetter til kirkeårets søndager
Konsert for fiolin og orkester, op. 135
Kristusmeditasjoner, op. 121
Lilja – symfonisk oratorium (1987)
Johannespasjonen, opus 100 (1991)
Sinfonia da Requiem (symfoni nr. 2) (1995)
Missa nova, opus 104
St. Hallvards litani, opus 130 (2000)
Lukaspasjonen (2007)
Da pacem : For mixed choir, Op. 189 (2017)
EchoSonata : Trumpet, trombone and piano, op. 187b (2017)
Symfoni nr. 12. (2017)
=== Diskografi ===
James D. Hicks, Nordic Journey Volume VII (2018)
James D. Hicks, Nordic Journey Volume V (2015)
James D. Hicks, Nordic Journey Volume IV (2014)
Inger-Lise Ulsrud, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Kjell Mørk Karlsen: Meditatio (2014)
Bergen Domkantori, St. Luke Passion (2011)
Lise Strandli Pedersen, Norwegian music for solo violin (2010)
Stig Nilsson, Solo + (2008)
Bergen Domkantori, Jubilate Deo (2007)
Minsk Kammerorkester, Karlsen - 'Violin Concerto (2006)
Sølvguttene, Missa in Nativitate Domini : Julemesse (2006)
Oslo Domkirkes Guttekor, Jubilate Deo (2005)
Oslo Domkor, Kjell Mørk Karlsen: Stabat Mater dolorosa (2004)
Olavskoret, Pie Jesu (2003)
Stein Røe, Frygdesong (2002)
Halgeir Schiager, Kjell Mørk Karlsen - Vision (2000)
Vertavo String Quartet, Dolente (2000)
Sondre Bratland, Kvilestein (1999)
Johannespasjonen (1999)
Sølvguttene, Kormusikk fra Norge I Middelalder og Renessanse, Samt fra Vår Tid (1997)
Brynjar Hoff, The Contemporary Oboe (1996)
Sølvguttene - I Westminster Abbey (1996)
Harry Kvebæk, Årringer (1996)
Bergen Domkantori, Julekvad (1992)
Den Norske Strykekvartett, Karlsen• Nordensten • Mostad (1991)
Kåre Nordstoga, Norwegian Organ Music (1990)
Kolbotn Ungdomkorps, Contemporary Music for Symphonic Band (1987)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kjell Mørk Karlsen fyller 60 år
Komponistportrettet: Kell Mørk Karlsen - NRK-opptak fra Nasjonalbibliotekets arkiver
Verkliste Arkivert 19. september 2016 hos Wayback Machine. fra NB noter | Kjell Mørk Karlsen (født 31. mars 1947 i Oslo) er en norsk komponist og kirkemusiker. | 191,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ylvingsfjorden | 2023-02-04 | Ylvingsfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Vega'] | Ylvingsfjorden er en fjord i Vega kommune i Nordland. Fjorden ligger mellom selve Vega i vest og øya Ylvingen, som fjorden har fått sitt navn etter, i vest. Den begynner ved Nefsholman i sør og strekker seg 8 kilometer nordover til Igerøy. Fra Igerøy går det ferje sørøstover til Ylvingen og videre til Horn, og nordvestover til Tjøtta.Sør for Ylvingsfjorden ligger Vegafjorden og nordvest for Ylvingen ligger Mindværfjorden.
Riksvei 839 går langs de nordlige delene av fjorden.
| Ylvingsfjorden er en fjord i Vega kommune i Nordland. Fjorden ligger mellom selve Vega i vest og øya Ylvingen, som fjorden har fått sitt navn etter, i vest. Den begynner ved Nefsholman i sør og strekker seg 8 kilometer nordover til Igerøy. Fra Igerøy går det ferje sørøstover til Ylvingen og videre til Horn, og nordvestover til Tjøtta.Sør for Ylvingsfjorden ligger Vegafjorden og nordvest for Ylvingen ligger Mindværfjorden.
Riksvei 839 går langs de nordlige delene av fjorden.
== Referanser == | Ylvingsfjorden er en fjord i Vega kommune i Nordland. Fjorden ligger mellom selve Vega i vest og øya Ylvingen, som fjorden har fått sitt navn etter, i vest. | 191,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Satellittbilde | 2023-02-04 | Satellittbilde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotografi etter sjanger', 'Kategori:Satellitter'] | Et satellittbilde er et fotografi tatt av jorden eller andre planeter av en kunstig satellitt.
| Et satellittbilde er et fotografi tatt av jorden eller andre planeter av en kunstig satellitt.
== Historie ==
Det første satellittbilde ble tatt 14. august 1959 av den amerikanske satellitten Explorer 5. Fotografiet Den runde planeten ble tatt i 1972 og er blitt veldig populært over hele verden. I 1972 startet også USA Landsatprogrammet, det største og lengst varende prosjektet for fotografering av jordens overflate. Landset 7, den seneste satellitten i programmet, ble skutt opp i bane rundt jorden i 1999. I 1977 ble det første live overførte bilde tatt av USAs Di-CK satellittsystem.
Alle satellittbilder tatt av NASA blir publisert av NASA jordobservatorium og er for mesteparten tilgjengelig for offentligheten. Flere andre land har egne satellittbidleprogram, og et samarbeid av europeiske land skjøt opp IS-satellitten. Det er flere private firmaer som tar satellittbilder og i starten av det 21. århundre ble databaser med satellittbilder svært tilgjengelig via flere firmaer og organisasjoner.
== Bruk ==
Satellittbilder blir brukt i produksjon av kart, overvåking av miljøforurensning, spionasje og krigføring, geologi, meteorologi, utdannelse med mer. Overgangen fra bruk av analoge til digitale bilder har økt bruksomfanget betydelig. | Et satellittbilde er et fotografi tatt av jorden eller andre planeter av en kunstig satellitt. | 191,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Blau | 2023-02-04 | Harry Blau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Russiske skyttere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk-baltere'] | Harry Blau (født 5. februar 1885, død 4. juni 1945 Augsburg) var en russisk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Blau ble født i Latvia i datidens Russland. Familien hans var baltertysk, men han var russisk statsborger. Blau vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i den individuelle trapkonkurransen bak James Graham fra USA og tyske Alfred Goeldel.
| Harry Blau (født 5. februar 1885, død 4. juni 1945 Augsburg) var en russisk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Blau ble født i Latvia i datidens Russland. Familien hans var baltertysk, men han var russisk statsborger. Blau vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i den individuelle trapkonkurransen bak James Graham fra USA og tyske Alfred Goeldel.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harry Blau – Olympedia
(en) Harry Blau – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harry Blau – databaseOlympics.com (arkivert)
(lv) Harry Blau – Latvias olympiske komité | Harry Blau (født 5. februar 1885, død 4. | 191,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Velfjorden | 2023-02-04 | Velfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy', 'Kategori:Fjorder i Vevelstad'] | Velfjorden er en fjord i Brønnøy og Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Hornneset i Brønnøy i vest og Sørodden i Vevelstad i øst og strekker seg 31 kilometer sørøstover til Tarmaunbotnet i enden av Langfjorden. Fjorden har en rekke sidefjorder, som Okfjorden, Storfjorden, Lislbørja, Storbørja, Sørfjorden, Heggfjorden og Langfjorden.Ved Hornneset ligger Horn og fra der går det ferje over fjorden til Anddalsvågen som en del av fylkesvei 17. Ved Okneset går Okfjorden nordøstover, mens Storfjorden går nordøstover et stykke lenger sør ved Røyrvikodden. Et stykke lenger inn i fjorden deler den seg i flere grener. Ei halvøy stikk nordover i fjorden med Sørfjorden på vestsiden og Heggfjorden på østsiden. Innerst i Heggfjorden ligger grendesenteret Hommelstø.
Øst for halvøya ligger Børjeneset og her går Lislbørja østover på nordsiden, mens Storbørja ligger på sørsiden. Mellom innløpet til Storbørja i øst og Heggfjorden i vest fortsetter Velfjorden sørover som Langfjorden.
Fylkesvei 76 går langs deler av vestsiden av fjorden.
| Velfjorden er en fjord i Brønnøy og Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Hornneset i Brønnøy i vest og Sørodden i Vevelstad i øst og strekker seg 31 kilometer sørøstover til Tarmaunbotnet i enden av Langfjorden. Fjorden har en rekke sidefjorder, som Okfjorden, Storfjorden, Lislbørja, Storbørja, Sørfjorden, Heggfjorden og Langfjorden.Ved Hornneset ligger Horn og fra der går det ferje over fjorden til Anddalsvågen som en del av fylkesvei 17. Ved Okneset går Okfjorden nordøstover, mens Storfjorden går nordøstover et stykke lenger sør ved Røyrvikodden. Et stykke lenger inn i fjorden deler den seg i flere grener. Ei halvøy stikk nordover i fjorden med Sørfjorden på vestsiden og Heggfjorden på østsiden. Innerst i Heggfjorden ligger grendesenteret Hommelstø.
Øst for halvøya ligger Børjeneset og her går Lislbørja østover på nordsiden, mens Storbørja ligger på sørsiden. Mellom innløpet til Storbørja i øst og Heggfjorden i vest fortsetter Velfjorden sørover som Langfjorden.
Fylkesvei 76 går langs deler av vestsiden av fjorden.
== Referanser == | Velfjorden er en fjord i Brønnøy og Vevelstad kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Hornneset i Brønnøy i vest og Sørodden i Vevelstad i øst og strekker seg 31 kilometer sørøstover til Tarmaunbotnet i enden av Langfjorden. | 191,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lislb%C3%B8rja | 2023-02-04 | Lislbørja | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy'] | Lislbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Kabelodden i nord og Børjeneset i sør og strekker seg 3 kilometer østover til gården Lislbørja.På nordsiden av fjorden ligger gården Kvitneset. Begge disse gårdene er isolerte og uten veisamband. Fjorden ligger på nordsiden av Børjeneset og Børjenesfjellet (557 moh). På sørsiden av neset ligger Storbørja.
| Lislbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Kabelodden i nord og Børjeneset i sør og strekker seg 3 kilometer østover til gården Lislbørja.På nordsiden av fjorden ligger gården Kvitneset. Begge disse gårdene er isolerte og uten veisamband. Fjorden ligger på nordsiden av Børjeneset og Børjenesfjellet (557 moh). På sørsiden av neset ligger Storbørja.
== Referanser == | Lislbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Kabelodden i nord og Børjeneset i sør og strekker seg 3 kilometer østover til gården Lislbørja. | 191,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Benedicks | 2023-02-04 | Edward Benedicks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra departementet Alpes-Maritimes', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Svenske skyttere'] | Edward Benedicks (født 9. februar 1879, død 24. august 1960) var en svensk skytter som deltok i flere olympiske leker; 1908 i London, 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Benedicks vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på andreplass på 100 meter løpende hjort dobbelskudd bak sin lansmann
Åke Lundeberg. Åtte år senere, under 1920 i Antwerpen var han med på det svenske laget som kom på andreplass i lagskytiningen 100 meter løpende hjort, dobbeltskudd.
| Edward Benedicks (født 9. februar 1879, død 24. august 1960) var en svensk skytter som deltok i flere olympiske leker; 1908 i London, 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Benedicks vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på andreplass på 100 meter løpende hjort dobbelskudd bak sin lansmann
Åke Lundeberg. Åtte år senere, under 1920 i Antwerpen var han med på det svenske laget som kom på andreplass i lagskytiningen 100 meter løpende hjort, dobbeltskudd.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Sølv i skyting, 100 meter løpende hjort, dobbelskudd
1920 Antwerpen – Sølv i skyting, 100 meter løpende hjort, dobbelskudd, lagskyting (Sverige)
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Benedicks – Olympics.com
(en) Edward Benedicks – Olympic.org
(en) Edward Benedicks – Olympedia
(en) Edward Benedicks – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Edward Benedicks – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Edward Benedicks – Sveriges olympiske komité
(en) Edward Benedicks – ISSF | Edward Benedicks (født 9. februar 1879, død 24. | 191,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Okfjorden | 2023-02-04 | Okfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy'] | Okfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Okneset i nord og Okodden i sør og strekker seg 8,5 kilometer nordøstover til Fjordbotnet der Klavesmarkelva munner ut.Det er ikke bosetninger eller veisamband langs fjorden, bortsett fra den veiløse gården Okan, som fjorden er oppkalt etter, ved innløpet til fjorden på sørøstsiden. Fjorden har ganske bratte sider, spesielt på nordsiden der Bårdtsteinhatten stiger opp til 736 meter over havet.
| Okfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Okneset i nord og Okodden i sør og strekker seg 8,5 kilometer nordøstover til Fjordbotnet der Klavesmarkelva munner ut.Det er ikke bosetninger eller veisamband langs fjorden, bortsett fra den veiløse gården Okan, som fjorden er oppkalt etter, ved innløpet til fjorden på sørøstsiden. Fjorden har ganske bratte sider, spesielt på nordsiden der Bårdtsteinhatten stiger opp til 736 meter over havet.
== Referanser == | Okfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Okneset i nord og Okodden i sør og strekker seg 8,5 kilometer nordøstover til Fjordbotnet der Klavesmarkelva munner ut. | 191,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sekstanten | 2023-02-04 | Sekstanten | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sekstanten', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Sekstanten (fra latin Sextans) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvinga. | Sekstanten (fra latin Sextans) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvinga. | Sekstanten (fra latin Sextans) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvinga. | 191,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjold-klassen | 2023-02-04 | Skjold-klassen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Korvett- og patruljeskipklasser', 'Kategori:Norske krigsskip', 'Kategori:Skip bygget i Norge'] | Skjold-klassen er en klasse av seks korvetter i den norske Marinen.
Skipene i Skjold-klassen er de raskeste marinefartøyene i verden, med en topphastighet på 60 knop.
| Skjold-klassen er en klasse av seks korvetter i den norske Marinen.
Skipene i Skjold-klassen er de raskeste marinefartøyene i verden, med en topphastighet på 60 knop.
== Historie ==
De seks fartøyene i Skjold-klassen er bygget av Umoe Mandal. Fartøyene erstattet Hauk-klassen. Kontrakten for leveransen av fartøyene er inngått med Skjold Prime Consortium (SPC) som består foruten av Umoe Mandal av franske DCNS og Kongsberg Defence Systems. Fartøyene er konstruert som en slags hybrid mellom luftputebåt og katamaran, kalt «Surface Effect Ship». Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er det montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir det pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipene vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. For å oppnå en så lav vekt som mulig, er skipene konstruert i fiberforsterket plast. MTB-ene vil være bevæpnet med Naval Strike Missile (NSM) og en OTO Melara 76 mm kanon, samt Mistral anti-luftmissiler til luftforsvar.
Fartøyene ble ferdigstilt i 2013, med det siste fartøy levert 26. april dette året, hvilket var en forsinkelse på 3½ år i forhold til opprinnelig tidsplan.
== Ytelse og konstruksjon ==
Under utprøving av prototypen KNM «Skjold», som ble sjøsatt 22. september 1998, ble det høstet erfaringer som har ført til at klassen er modifisert. Blant annet er de to store gassturbinene, som først var hovedmaskineriet, erstattet av fire mindre for å få et bedre kjøremønster. Fartøyene har et deplasement på 273 tonn.
Båttypen er kjent for svært høy hastigheter selv i røff sjø samt svært lav radarsignatur, infrarød signatur og akustisk signatur. Radarsignatur er redusert ved hjelp av stealthteknologi. Fartøyene har ingen utstikkende konstruksjoner, og ved å bygge f.eks. pullerter inn i selve skroget og å benytte radarabsorberende materialer i skrogkonstruksjonen, har en redusert radarsignaturen ytterligere. Alt dekksarbeid så som fortøying kan gjøres under le, og via luker i skrogkonstruksjonen. Bruken av radarabsorberende materialer har ført til at skroget er svært godt varmeisolert, som reduserer fartøyets IR-signatur. I tillegg føres alle varme avgasser ut bak fartøyet, og også under – det vil si mellom skjørtene, og avgasser fra fremdriftsmaskineriet blir blandet med vann før de slippes ut. Slik kjøles avgassene ned for å ikke bli oppdaget av varmesøkende instrumenter. Skjold-klassen er også svært vanskelig å oppdage visuelt, på grunn av kamuflasjemalingen som er benyttet.
Vekten er essensielt for et godt Surface Effect Ship (SES)-fartøy. Skjold-klassens fartøyer veier 20-30 prosent av hva et stålskrog av samme størrelse ville veid, og ved å legge på materialet fartøyene er konstruert i lagvis, og deretter «trekke» lim gjennom ved hjelp av vakuum, oppnår en et skrog som er like sterkt som et tilsvarende stålskrog.
KNM «Skjold» seilte i september 2001 til USA fra Norge for egen maskin, og en regner dette for et bevis på at fartøyet er sjødyktig og har evne til å operere selvstendig over lange havstrekninger. Besetningen kan fremdeles gjennomføre sine oppgaver selv i høy sjø, men som besetningen skrev på sin egen hjemmeside:
«Som forventet var det ganske rufsete sjø ut fra Island, men det roet seg gradvis vestover. Det er ganske slitsomt å forsere disse store havstrekkene i 50 knop og kan være vrient å få i seg både vått og tørt. Kokken baker derfor grovbrød og lager smørbrød som han plasserer rundt i båten. Kaffen får vi inn ved hjelp av sugerør.»Tidligere har den norske marinen kjøpt mineryddere konstruert som SES-fartøyer, men disse er ikke like lette som Skjold-fartøyene (deplasement oppgitt til 367 tonn), og oppnår dermed ikke samme hastighet. Fremdriftsmaskineriet er i tillegg svakere.
Det er antatt at klassen har en levetid på 30–40 år.
== Bevæpning ==
Skjold-klassen er bevæpnet med Naval Strike Missile (NSM) som sitt hovedvåpen. Det er dermed ikke noe igjen av den gamle betydningen av motortorpedobåt, senere missiltorpedobåt; Skjold-klassen fører ikke torpedoer, og mange mente fartøyklassen dermed ikke aspirerte til torpedobåtbenevnelsen. «Missilpatruljebåt» (MPB) ble foreslått, men det ble i desember 2008 besluttet at Skjold-klassen skal omtales som «kystkorvetter».
NSM er plassert i åtte brønner bak overbygningen. Under avfyring vil missilene bli heist opp fra brønnen, sammen med en egen utskytningsrampe. Etter avfyring senkes utskytningsrampen igjen, for å holde fartøyets radarsignatur så lav som mulig.
Til luftvern har Skjold-klassen 76 mm kanon og Mistral luftvernsystem. Mistralsystemet er om bord i bærbar-konfigurasjon slik at de også kan stasjoneres på land når fartøyet er fortøyd. Kanonen ombord er en multirollekanon, som kan brukes både mot overflate- og luftmål. I tillegg er det plassert mitraljøser på hver side av toppbro.Fartøyene har også en hevbar chafflauncher. Chaff er et antivåpensystem, som er designet for å narre innkommende missiler – det være seg IR-missiler eller radarstyrte missiler.Skjold-klassen er utstyrt med Sea Protector fjernstyrt våpenstasjon.
== Sensorer ==
Aktive:
Varslingsradar
Ildledningsradar
NavigasjonsradarPassive:
Elektrooptisk multisensor (EOMS) (inneholder IR kamera, S/H-kamera, fargekamera og laseravstandsmåler)
Radar søkemottaker (passiv radar/radarvarsler)
Optisk sikte
== Treningsplattform ==
Grunnet blant annet det høye operasjonelle fartsområdet, operasjonskostnadene og bemanningen på bro, besluttet Sjøforsvaret å anskaffe en 1:1 brosimulator for Skjold-klassen for navigering- og manøvreringstrening. Simulatoren ble levert av Kongsberg Maritime i 2010.
== Fartøyer ==
De seks båtene i Skjold-klassen har følgende pennantnummer/navn:
P960 – KNM «Skjold»
Denne båten er etter en lang testperiode ombygget og sjøsatt på nytt sommeren 2006. Båten skal igjen testes, og endringer som blir gjort for denne vil også bli overført til de andre endelige båtene. KNM Skjold har deretter blitt ombygget og ble levert som første serieproduserte båt i august 2008.
P 961 – KNM «Storm»
Sjøsatt 30. oktober 2006
P 962 – KNM «Skudd»
Sjøsatt 3. mai 2007
P 963 – KNM «Steil»
Sjøsatt 14. januar 2008
P 964 – KNM «Glimt»
Sjøsatt 29. mars 2012
P 965 – KNM «Gnist»
Sjøsatt 23. oktober 2012
== Mulig kansellering og kontrovers ==
I Forsvarsstudie 07 foreslo forsvarssjef general Sverre Diesen å legge ned «Skjold»-prosjektet.
Over fem milliarder kroner er hittil brukt på Skjold-klassen, i utvikling og produksjon. I tillegg kommer kostnadene knyttet til utviklingen av NSM. Eieren av Umoe Mandal, Jens Ulltveit-Moe, opplyste at verftet vil ferdigstille seks båter i Skjold-klassen, selv om Forsvaret eventuelt avslutter prosjektet før kontrakten er fullført.
Det ble derimot den 14. mars 2008 slått fast av Arbeiderpartiets stortingskomite at det skal bevilges penger til gjennomføring og drifting av prosjektet, forslaget blir støttet av FrP, Høyre og Senterpartiet. SV var det eneste partiet som viste misnøye med at prosjektet blir videreført. Det ville, uavhengig av støtte, uansett blitt vedtatt (eller forkastet) på grunn av regjeringens avgjørelse og flertall i Stortinget.
I november 2016 bestemte Norges regjering med Arbeiderpartiet at Skjold-klassen skulle utfases rundt 2025.
Hovedgrunnene til dette var:
Regjeringen at mente at de nye F-35-flyene kunne overta deler av rollen til korvettene.
Pengene trengtes andre steder.
Korvettene skulle fases ut like før det ville blitt aktuelt med en betydelig utgift i form av levetidsforlengelse (MLU).
=== Korvettene beholdes ===
I langtidsplanen for forsvaret lagt frem i 2020 ble det derimot foreslått at Skjold-klassen skal være i drift til ca. 2030, delvis for å kompensere for tapet av KNM Helge Ingstad.
== Oppgraderinger ==
I mai 2020 opplyste regjeringen at oppgradering av Skjold-klassen er planlagt utført i perioden 2020–2024.I september 2020 ble det klart at Umoe Mandal og Kongsberg Defence & Aerospace skal utføre levetidsforlengelsen.
I mars 2021 sendte Regjeringen Investeringsproposisjonen for Forsvaret for 2021 over til Stortinget. Det fremkommer det at arbeidet omfatter oppgradering av komponenter og flere av systemene om bord. I tillegg til hovedvedlikehold på den eksisterende beholdninga av NSM, ønskes det også en suppleringsanskaffelse av flere missiler til fartøyene.
== Se også ==
Liste over den Kongelige Norske Marines skip
HMCS Bras d'Or (FHE 400)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
KNM «Storm» sjøsatt
Oppøvingen av besetningen på KNM «Storm» i gang
Sjømilitære Samfunds hjemmeside om Skjold klasse MTB
Kronikk i Bergens Tidende – Vi trenger Skjold-klassen
NRK Nett TV Program – Schrødingers katt 22.11.07
Aftenbladet.no - Forsvarssjefen bryter med Stortingsvedtak
Nordlys – MTBene Forsvaret ikke vil ha
NRK – MTBene imponerte US Navy
Fakta om Forsvaret – Skjold prosjektet
Lindesnes - Skjold begeistret nestlederen
BTno – Tok Forsvarskomiteen med storm
Naval safety center – Is KNM Skjold the future of the Littoral Combat Ship
Raskest i verden - den nye generasjon vikingskip. Artikkel fra www.mil.no
Forsvarsnett - Vellykket prøveskyting av NSM
Forsvarsnett - Testfyring av NSM i Frankrike
3d-modell av KNM Skjold, samt et par bilder av 3d-modell (Engelsk)
Nettstedet Naval Technology om Skjold (engelsk)
Evaluering prosjekt 6300 Skjold-klassen MTBer, Scanteam, Oslo-Trondheim august 2012 | Skjoldet (fra latin Scutum) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. Stjernebildet het originalt Sobieskis Skjold (Scutum Sobiescanum) og var oppkalt etter Jan III Sobieski av Polen for å feire seieren over Det osmanske rike ved Slaget ved Wien. | 191,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slangeb%C3%A6reren | 2023-02-04 | Slangebæreren | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Slangebæreren'] | For kriminalromanen til Unni Lindell, se Slangebæreren (roman), for TV-serien, se Slangebæreren (TV-serie)Slangebæreren (fra latin Ophiuchus) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvingen. | For kriminalromanen til Unni Lindell, se Slangebæreren (roman), for TV-serien, se Slangebæreren (TV-serie)Slangebæreren (fra latin Ophiuchus) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvingen. | Slangebæreren (fra latin Ophiuchus) er et stjernebilde ved ekvator på himmelhvelvingen. | 191,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smelteovnen | 2023-02-04 | Smelteovnen | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Smelteovnen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04'] | Smelteovnen (fra latin Fornax) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving.
Galaksen UDFy-38135539 finnes i dette stjernebildet, og er det objekt på stjernehimmelen som er identifisert som det som er lengst unna Jorda. | Smelteovnen (fra latin Fornax) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving.
Galaksen UDFy-38135539 finnes i dette stjernebildet, og er det objekt på stjernehimmelen som er identifisert som det som er lengst unna Jorda. | Smelteovnen (fra latin Fornax) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Store_hund | 2023-02-04 | Store hund | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Store hund', 'Kategori:Stubber 2016-04'] | Store hund (latin Canis major) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Store hund (latin Canis major) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Store hund (latin Canis major) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svaner | 2023-02-04 | Svaner | ['Kategori:Andefugler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | «Svane» omdirigerer hit. For stjernebildet, se Svanen.
Svaner (Cygnus) er en gruppe av andefamilien og utgjør sammen med gjess gruppen svaner og gjess.
Svaner er de største fuglene i andefamilien. De er også blant de største fuglene som er flygedyktige, med en vekt på opp mot 15 kg. Kjønnene har like fjærdrakter, men hannen er generelt større og tyngre enn hunnen. Alle arter på den nordlige halvkula har hvit fjærdrakt, mens de på den sørlige halvkula har en blanding av svart og hvit.
De fleste svanene lever på den nordlige halvkula i tempererte områder, sjelden i tropiske regioner. Fire (eller fem) arter lever på den sørlige halvkula, to i Australia og New Zealand, og to i Sør-Amerika.
Disse fuglene lever ved kysten, innsjøer og elver, men også på land. De er nesten helt planteetende, men kan spise små mengder akvatiske dyr. Svaner danner monogame par som varer i mange år, i mange tilfeller livet ut. Reiret er på bakken og omtrent en meter i diameter. I motsetning til mange av de andre andefuglene, deltar hannen både i byggingen av reiret og rugingen.
| «Svane» omdirigerer hit. For stjernebildet, se Svanen.
Svaner (Cygnus) er en gruppe av andefamilien og utgjør sammen med gjess gruppen svaner og gjess.
Svaner er de største fuglene i andefamilien. De er også blant de største fuglene som er flygedyktige, med en vekt på opp mot 15 kg. Kjønnene har like fjærdrakter, men hannen er generelt større og tyngre enn hunnen. Alle arter på den nordlige halvkula har hvit fjærdrakt, mens de på den sørlige halvkula har en blanding av svart og hvit.
De fleste svanene lever på den nordlige halvkula i tempererte områder, sjelden i tropiske regioner. Fire (eller fem) arter lever på den sørlige halvkula, to i Australia og New Zealand, og to i Sør-Amerika.
Disse fuglene lever ved kysten, innsjøer og elver, men også på land. De er nesten helt planteetende, men kan spise små mengder akvatiske dyr. Svaner danner monogame par som varer i mange år, i mange tilfeller livet ut. Reiret er på bakken og omtrent en meter i diameter. I motsetning til mange av de andre andefuglene, deltar hannen både i byggingen av reiret og rugingen.
== Inndeling ==
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018). Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017). Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Anseriformes, andefugler
Anatidae, andefamilien
Dendrocygninae, plystreender
Oxyurinae, skarvender
Anserinae, svaner og gjess (5 tribus, 7 slekter, 26 arter)
Malacorhynchini (monotypisk)
Stictonettini (monotypisk)
Cereopseini (2 slekter, 2 arter)
Cygnini, svaner (monotypisk, 6 arter)
Cygnus (6 arter)
C. melancoryphus, svarthalssvane
C. atratus, svartsvane
C. olor, knoppsvane
C. buccinator, trompetersvane
C. cygnus, sangsvane
C. columbianus, dvergsvane
Anserini, gjess (2 slekter, 16 arter)
Anatinae, ender
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cygnus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Cygnus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cygnus hos Artsdatabanken
(sv) Cygnus hos Dyntaxa
(en) Cygnus hos Fauna Europaea
(en) Cygnus hos Fossilworks
(en) Cygnus hos ITIS
(en) Cygnus hos NCBI
(en) Kategori:Cygnus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cygnus (genus) – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cygnus – detaljert informasjon på Wikispecies | Svanen (latin: Cygnus) er et stjernebilde på den nordlige himmelhvelving. Dens latinske navn Cygnus er en latinisering av det hellenske (greske) ordet for svane. | 191,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tranen_(stjernebilde) | 2023-02-04 | Tranen (stjernebilde) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Tranen'] | Tranen (latin Grus) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Tranen (latin Grus) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Tranen (latin Grus) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triangelet | 2023-02-04 | Triangelet | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Triangelet', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Triangelet (latin Triangulum) er et stjernebilde på den nordlige himmelhvelving. | Triangelet (latin Triangulum) er et stjernebilde på den nordlige himmelhvelving. | Triangelet (latin Triangulum) er et stjernebilde på den nordlige himmelhvelving. | 191,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tukanen | 2023-02-04 | Tukanen | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Tukanen'] | Tukanen (latin Tucana) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Tukanen (latin Tucana) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Tukanen (latin Tucana) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulv | 2023-02-04 | Ulv | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Pattedyr på norsk rødliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Ulvelignende canider', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Se også ulver
Ulv (Canis lupus), også kalt gråulv og, spesielt i vitenskapelig sammenheng, holarktisk ulv, fordi den utelukkende er knyttet til den holarktiske faunasonen, er et stort rovpattedyr (Carnivora) i hundefamilien (Canidae).
Ulv inngår i hundeslekten (Canis) og regnes i dag som et artskompleks, som består av flere distinkte klader og kryptiske arter, der forholdet til selve arten ikke regnes som endelig avklart. Dette gjelder blant annet forholdet mellom ulv, tamhund (C. familiaris) og dingo (C. dingo), som alle har et felles opphav, men kan nedstamme fra ulike linjer (hvorav én eller flere kan vært utdødd). Dette kan også gjelde noen underarter. Ulv regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer brunbjørn, gaupe, jerv og visent.Ulv er en toppkonsument i sitt økosystem og verdens mest vanlige (suksessrike) rovpattedyr, selv når man ser bort fra tamhunden (som per definisjon er en underart av ulv). Arten er naturlig utbredt over store deler av den nordlige halvkule (mellom 75°N og 12°N), inkludert i områdene nord for Sahel i Afrika og fra Mexico og nordover i Nord-Amerika. Ulv overlever i kraft av flere underarter, hvorav mange er omdiskuterte med hensyn til sin biologiske klassifisering. Nominatformen har den vitenskapelige betegnelsen C. l. lupus og kalles vanlig ulv. Den har størst utbredelse på taigaen i det nordlige Eurasia, fra Skandinavia og østover til Sibir.
I norsk tale er «ulv» et uttrykk som omfatter all ulv, men i de fleste tilfeller sikter man til den underarten som lever i Skandinavia - nominatformen. I virkeligheten er betydningen av begrepet «ulv» langt mer komplisert og omfattende. I Norge kalles også ulven for varg, gråbein og skrubb, litt etter hvor man bor, hvilken dialekt man snakker, og hvor gammel man er.
| Se også ulver
Ulv (Canis lupus), også kalt gråulv og, spesielt i vitenskapelig sammenheng, holarktisk ulv, fordi den utelukkende er knyttet til den holarktiske faunasonen, er et stort rovpattedyr (Carnivora) i hundefamilien (Canidae).
Ulv inngår i hundeslekten (Canis) og regnes i dag som et artskompleks, som består av flere distinkte klader og kryptiske arter, der forholdet til selve arten ikke regnes som endelig avklart. Dette gjelder blant annet forholdet mellom ulv, tamhund (C. familiaris) og dingo (C. dingo), som alle har et felles opphav, men kan nedstamme fra ulike linjer (hvorav én eller flere kan vært utdødd). Dette kan også gjelde noen underarter. Ulv regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer brunbjørn, gaupe, jerv og visent.Ulv er en toppkonsument i sitt økosystem og verdens mest vanlige (suksessrike) rovpattedyr, selv når man ser bort fra tamhunden (som per definisjon er en underart av ulv). Arten er naturlig utbredt over store deler av den nordlige halvkule (mellom 75°N og 12°N), inkludert i områdene nord for Sahel i Afrika og fra Mexico og nordover i Nord-Amerika. Ulv overlever i kraft av flere underarter, hvorav mange er omdiskuterte med hensyn til sin biologiske klassifisering. Nominatformen har den vitenskapelige betegnelsen C. l. lupus og kalles vanlig ulv. Den har størst utbredelse på taigaen i det nordlige Eurasia, fra Skandinavia og østover til Sibir.
I norsk tale er «ulv» et uttrykk som omfatter all ulv, men i de fleste tilfeller sikter man til den underarten som lever i Skandinavia - nominatformen. I virkeligheten er betydningen av begrepet «ulv» langt mer komplisert og omfattende. I Norge kalles også ulven for varg, gråbein og skrubb, litt etter hvor man bor, hvilken dialekt man snakker, og hvor gammel man er.
== Beskrivelse ==
Ulv er et hundelignende rovpattedyr, og én av flere kjente nålevende ulvearter. Størrelse og vekt varierer i henhold til både geografisk spredning og underart. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store (også sett i forhold til dyrets størrelse) og runde. Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. BFQ (bitestyrkekvotienten) er målt til 136 for dyr med en kroppsvekt på cirka 35 kg, noe som er betydelig. Øynene er normalt gulbrune og ørene triangulære og stående. Den strittende pelsen i ansiktsregionen kranser inn hodet og gir det et mye større inntrykk enn hva det egentlig har. Dekkhårene i pelsen forøvrig er slette og glatte og står noe ut fra kroppen. I kalde regioner utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid, avhengig av klimaforholdene.
Normalt blir ulv cirka 70–80 cm høye og rundt 30–50 kg tunge, men det finnes også underarter som er både større og mindre. Den norske underarten har en gjennomsnittsvekt på cirka 40 kg som voksen. Tispene oppnår normalt 87–98 % av hannens kroppslengde og veier omkring 80–85 % av hannene. I vill tilstand lever ulven i cirka 4–8 år (3–4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel.
De fysisk største ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Belarus, Alaska og Canada. Disse ulvene kan bli inntil 160–165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan nå opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg for en fullvoksen hannulv. Til sammenligning veide den største ulven som er registrert skutt i Norge cirka 65 kg.De fysisk minste ulvene lever i de vestre delene av Asia, i Midtøsten og på Den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på cirka 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.
Fargen og mønsteret på pelsen (fenotypen) er variabel. Slik har den nordamerikanske ulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. Variasjoner i fargene gir ulven utmerket kamuflering, noe som gjør de nærmest umulig å oppdage i sitt naturlige habitat. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også en rekke eksempler på tilnærmet helt sorte (melanistiske) ulver . Sort ulv er vanlig i visse nordamerikanske populasjoner, men er også kjent fra Asia (for eksempel fra Tibetplatået i Himalaya).
=== Atferd ===
Ulver er sosiale rovpattedyr som hevder revir og danner større flokker eller mindre familiegrupper. Familiegruppene er en sosial struktur som oftest består av et ynglende par og deres avkom i løpet av de siste 1–3 årene. I noen tilfeller kan det dannes større flokker som består av flere (typisk 2–3) familiegrupper. Etter hvert som ungdyrene blir eldre vil de fra de er omkring 9 måneder til 3 år (typisk 1–2 år) gamle forlate flokken for å danne sin egen familiegruppe. Streifdyr som ikke er i slekt kan tas opp i en flokk, selv om dette skjer sjelden. De eneste langtidsmedlemmene i en flokk er derfor foreldrene, og flokken fungerer som en enhet året rundt.Nyere forskning viser at viltlevende ulv ikke ledes som tidligere antatt av en såkalt dominant alfa, men snarere i en sosial ordning der foreldrene er naturlige ledere for avkommet. I større flokker kan det imidlertid være flere ynglende lederpar, som hver i sær leder sitt eget avkom. I Banff nasjonalpark i Canada ble en flokk med fem ynglende lederpar observert. I flokker med flere ynglende par vil det være naturlig at eldre lederdyr rangerer over de yngre, og derfor kan ha en slags alfastatus og være litt dominante overfor de andre. Dominant konkurranse mellom ulver i samme flokk er imidlertid en sjeldenhet, kanskje til og med nærmest fraværende. Uttrykket «alfa» er derfor mangelfullt, siden betydningen ikke inneholder mer informasjon enn det å være foreldre og lede sitt eget avkom.Flokken samarbeider gjerne om å skaffe føde, men den kan også dele seg opp i mindre jaktlag eller dyra kan jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger større enn hver enkelt ulv.
=== Ernæring ===
Ulvene kan overleve på cirka 1,6–1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg trenger den minst 2,25 kg i gjennomsnitt. Amerikanske estimater hevder imidlertid at ulver i snitt gjerne spiser cirka 4,5 kg mat i døgnet, om tilgangen på føde er tilstrekkelig. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det kan gå flere dager mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9–10 kg i ett måltid.
Ulv jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og ulike andre hjortedyr, men om tilgangen på slik føde er begrenset tar den også mindre byttedyr. I Minnesota, der det finnes omkring 2 500 ulver, spiser hvert dyr i snitt 15–20 hvithalehjorter hvert år. I Skandinavia er elg hovedbyttet for ulven, men den nedlegger også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet om den må.
Ulv er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter typisk på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.
Mye tyder på at ulven som topp-predator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom å påvirke atferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, i dag er antallet cirka 500–600. Tallet på wapiti har gått ned, men frykten for ulv holder også wapitien borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe man regner som positivt.
=== Utbredelse ===
Ulven hadde en gang i tiden det største utbredelsesområdet av alle pattedyr. Før nybyggerne kom til USA fantes det anslagsvis omkring 400 000 ulver der. I Canada og Russland var antallene enda større. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer på 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet. Rundt 1970 var den derfor så godt som utryddet i USA og mesteparten av Vest-Europa.
Det har vært ulv i Europa i minst ~500 000 år, og ulvens forfedre, Canis mosbachensis og Canis etruscus, eksisterte her alt for henholdsvis 1 og 2 millioner år siden. Det er antatt at ulv spredde seg til det nordlige Europa da iskappen trakk seg tilbake etter siste istid, for omkring 10 000 år siden.
Ulv finnes nå kun i visse deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia. Mest tallrik er den i Russland og Canada. Ulven er svært tilpasningsdyktig og har blitt re-introdusert i flere land, der den har vært utryddet. Dette gjelder for eksempel i Tyskland, der den nå igjen yngler. Også i Danmark, der ulven hadde vært utryddet i nær 200 år, ble det i 2012 gjort sikre observasjoner av ulv. Det ble også funnet en død ulv i Nationalpark Thy i november 2012 som Naturstyrelsen DNA-testet. Den stammet fra den tyske bestanden.Ulven er hundens progenitor og kan reprodusere med vanlige hunder. Blandinger mellom ulv og hund kalles gjerne ulvehybrider, men siden ulven og tamhunden tilhører samme art er avkommet egentlig ikke hybrider, men bastarder.
=== Bestand ===
Den opprinnelige utbredelsen av ulv har blitt redusert med omkring én tredjedel, hovedsakelig i utviklede områder i Europa, Asia, Mexico og USA, gjennom forgiftning og tilsiktet forfølgelse som følge av ulvens predasjon på husdyr. Tettheten av ulv varierer i det opprinnelige utbredelsesområdet, fra å være utryddet til å være relativt tallrik. Der det fortsatt finnes bestander av ulv ligger tettheten vanligvis på mellom én/12 km² og én/120 km².Den samlede bestanden av ulv er i dag trolig omkring 150 000–200 000 dyr, verden sett under ett. Størsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45 000–55 000), Canada (50 000–60 000) og Mongolia (25 000–35 000). Arten regnes ikke som utrydningstruet, selv om den kan være truet regionalt.
I Europa som sådan finnes trolig cirka 55 000–70 000 ulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland. I Europa utenom Russland er bestanden anslått til cirka 12 000 individer. Av dette utgjorde den sørskandinaviske bestanden cirka 400 individer (vinteren 2013/2014) og den finske cirka 120–135 individer (vinteren 2012/2013). Etter å ha vært regionalt utryddet siden tidlig på 1900-tallet har ulven i senere år etablert seg på nytt i land som Frankrike, Tyskland og nå sist også Danmark. I Frankrike, der man nå regner med omkring 200 ulver fordelt over 20 flokker, har den innvandret fra Italia til Hautes-Alpes i Sørøst-Frankrike. I Tyskland og senere Danmark har den innvandret fra Polen. Størrelsen på den tyske bestanden er usikker, men den teller trolig mer enn 150 dyr fordelt over 35 flokker.
Norges nasjonale bestandsmål for ulv er tre årlige valpekull innenfor ulvesonen. I 2010 ble det for første gang etter at bestandsmålet ble fastsatt, registrert valpekull i tre helnorske revir. Bestandsmålet ble også nådd i 2011. Vinteren 2011/2012 ble det registrert 28–32 ulver med helnorsk tilhold, og 28–32 ulver i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Vinteren 2012/2013 ble den skandinaviske bestanden anslått til cirka 400 dyr, hvorav 30 helnorske, 50 grenseulver og 320 helsvenske ulver. Disse fordelte seg i 38 familiegrupper, hvorav 3 helnorske og 35 med helt eller delvis tilhold i Sverige. I tillegg kommer den finske bestanden som består av 18 familiegrupper, hvorav 7 med tilhold på begge sider av riksgrensen mot Russland. Det ble vinteren 2016–2017 registrert 54–56 ulver som kun holdt til innenfor Norges grenser. I tillegg ble det registrert minst 51–56 ulver som lever i grenserevir på begge sider av riksgrensen mot Sverige.
I Nord-Amerika består bestanden av ulv av cirka 65 000–71 000 dyr, hvorav cirka 55 000–65 000 befinner seg i Canada alene. I Midtøsten er bestanden på cirka 2 500–3 700 dyr. I Asia består bestanden av cirka 32 000–41 000 dyr, hvorav de langt fleste (25 000–35 000 dyr) befinner seg i Mongolia.
=== Habitat ===
Ulven er en meget tilpasningsdyktig terrestrisk art som finnes i nesten alle habitater og de fleste klimasoner, blant annet i ørkenstrøk, stepper, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Det er beskrevet en rekke underarter, både i Nord-Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter).
== Fylogeni ==
I januar 2014 dukket det opp en ny studie, som hevder at hund og ulv kanskje allikevel ikke er så nære slektninger som vi har antatt i senere år, nemlig at ulven er hundens progenitor. Analysene antyder i stedet at hund og ulv kan nedstamme fra ulike linjer hos en felles progenitor, som eksisterte for omkring 9 000–34 000 år siden. Dette skal ha vært et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa og nå er utdødd. Analysene antyder dessuten at hundens nære slektskapet med ulv kan stamme fra naturlige krysninger mellom disse gjennom årene.Trærne under viser slektskapsforholdet mellom ulike hundelignende canider. Ifølge nyere forskning skal prærieulv og ulv/tamhund/dingo ha skilt lag fra en felles stamform for omkring 1,1 million år siden. De to trærne tar utgangspunkt i at gruppen splittet fra Caninae for cirka 3,5 millioner år siden.
Inndelingen følger:
(a) Rutkowski et al. (2015)
(b) Koepfli et al. (2015).
== Underarter ==
Det har lenge versert ulike hypoteser om ulvens opprinnelse i Holarktis. En slik hypotese har foreslått at alle nålevende ulver i Nord-Amerika nedstammer fra flere bølger av kolonisering fra Asia. En gruppe forskere har nå testet denne hypotesen. Resultatet slår imidlertid fast, at alle nålevende ulver i Nord-Amerika, inkludert meksikansk ulv, nedstammer fra et enkelt tilfelle av kolonisering fra Asia. Koloniseringen skjedde da et eid (den såkalte Beringlandbroen) oppsto mellom Eurasia og Nord-Amerika, før iskappene kolliderte under siste glasiale maksimum (for cirka 23 ka). Det er mye nærmere vår tid enn tidligere antatt. Forskerne slår også fast at koloniseringen av Hokkaido og de sørlige japanske øyene skjedde via eidet som oppsto på den samme tiden som Beringlandbroen. Samtidig slår forskerne fast at det ikke finnes spor av opprinnelig amerikansk ulv i dagens nordamerikanske ulver, til tross for tallrike fossiler. Disse linjene må derfor å ha dødd ut, uten å etterlate se levedyktig avkom. Det er imidlertid fortsatt uklart om asiatisk ulv koloniserte Nord-Amerika og utkonkurrerte den naturlige ulven der, eller om det skjedde etter at den opprinnelige amerikanske ulven var utdødd.Antallet underarter er fortsatt omdiskutert. En ny og omfattende studie fra 2011 (publisert 2012-08-10) viser at ulv (Canis lupus spp.) er i ei monofyletisk gruppe med Canis simensis, Canis aureus og Canis latrans (se fylogenien ovenfor). Innenfor C. lupus er det avgreininger til fire linjer; lupaster, pallipes, lupus/familiaris/dingo, og chanco. Studien viser videre at C. l. lupaster (nå synonym med Canis anthus) er den eldste linjen, med avgreining for omkring (median) 288 000 år siden (152 000–494 000). Deretter følger C. l. lupus/familiaris/dingo som trolig greinet av for omkring 232 000 år siden. De to siste avgreiningen er av mye nyere dato. C. l. pallipes for omkring 23 000 år siden og C. l. chanco/laniger for omkring 22 000 år siden.
En ny studie, publisert i Journal of Zoology den 27. mars 2014, utfordrer dingoens klassifisering som underart av ulv og hevder at den allikevel må klassifiseres som en egen art; Canis dingo. Resultatene av denne studien stammer fra 69 dingoskaller, noen skinn og skjelettfragmenter som dateres til cirka år 1900 og bakover, altså til tiden før europeerne ankom Australia og bragte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skapte såkalte dingohybrider. Funnet forklarer således en rekke tidligere usikkerheter knyttet til familieforholdet mellom ulv, dingo og tamhund. Kanskje må også sistnevnte omklassifiseres som egen art.
I januar 2014 dukket det opp en ny studie, som hevder at hund og ulv kanskje allikevel ikke er så nære slektninger som vi har antatt i senere år, nemlig at ulven er hundens stamfar. Analysene antyder i stedet at hund og ulv kan nedstamme fra ulike linjer hos en felles stamform, som eksisterte for omkring 9 000–34 000 år siden. Dette skal ha vært et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa og nå er utdødd. Analysene antyder dessuten at hundens nære slektskapet med ulv kan stamme fra naturlige krysninger mellom disse gjennom årene.
=== Eurasiske underarter ===
Arabisk ulv (C. l. arabs) lever trolig kun på Den arabiske halvøy og er småvokst til ulv å være
Asiatisk ulv (C. l. pallipes) er liten og lever i området mellom Tyrkia og Egypt, øst mot Pakistan og det indiske subkontinent
Himalayaulv (C. l. himalayensis) er en nyoppdaget underart med tilhold på Tibetplatået i Himalaya og nordover til områdene rundt Qinghaisjøen i Kina.
Hvitulv (C. l. albus) er stor og lever i eurasiske polare strøk, bl.a. i Finland og Russland
Iberisk ulv (C. l. signatus) er en mellomstor ulv som finnes i Spania og Portugal
Italiensk ulv (C. l. italicus) er mindre enn de nordlige underartene og lever først og fremst i Appenninene i Italia, der den ble isolert under siste istid
Kaspisk ulv (C. l. cubanensis), av og til også kalt kaukasisk ulv, er mellomstor og lever i området mellom Det kaspiske hav og Svartehavet.
Vanlig ulv (C. l. lupus), nominatformen, er stor og lever over store deler av Eurasia, bl.a. i Skandinavia og Finland.
Steppeulv (C. l. campestris) er mellomstor og finnes i sentralasiatiske steppe- og ørkenområder. Regnes nå som en variant av nominatformen.
Mongolsk ulv (C. l. chanco/C. l. laniger) (vestlige og nordlige populasjoner) er stor og lever i deler av Himalaya, Russland, Mongolia, Kina og Korea. Ikke synonym med himalayaulv, men en variant av nominatformen.
Asiatisk ørkenulv (C. l. desertorum) er mellomstor og finnes i asiatiske ørkenområder. Regnes nå som en variant av nominatformen.
==== Noter ====
Afrikansk ulv (C. l. lupaster) ble i en tid regnet med som en egen underart, men den anerkjennes nå som en selvstendig art, under navnet gullulv (C. anthus).
Himalayaulv tilhører en svært gammel linje og kan i henhold til Werhahn et al. (2017) vise seg å være en selvstendig art.
==== Utdødde eurasiske underarter ====
Austroungarsk ulv (C. l. minor), også kalt sivulv, Østerrike-Ungarn, († før 1900)
Hokkaidoulv (C. l. hattai) også kalt japansk ulv og Canis lupus rex, levde på øya Hokkaido i Japan og var større enn honshu-ulv, utryddet med stryknin († cirka 1889)
Honshuulv (C. l. hodophilax) også kalt honshu syngehund og japansk syngehund, levde på øyene Honshu, Shikoku, og Kyushu i Japan og kan ha vært en nær slektning til Ny-Guinea syngehund og dingo, († cirka 1905)
Spansk ulv (C. l. deitanus), († cirka 1930)
=== Amerikanske underarter ===
Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak (U.S. Fish and Wildlife Service). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.
Mackenzie Valley ulv (C. l. occidentalis) er den største nordamerikanske ulven. Den varierer i farge fra nesten hvit til nærmest sort, og er utbredt i Alaska og det vestre Canada. Anses ikke for å være truet. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
Alaskaulv (C. l. pambasileus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
British Columbiaulv (C. l. columbianus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
Gråhvit ulv (C. l. griseoalbus) – også kalt manitobaulv, stor. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
Kenaiulv (C. l. alces) – stor ulv fra Alaska, (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
Nordvestterritorieulv (C. l. mackenzii). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
Tundraulv (C. l. tundrarum) – arktisk ulv. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
Nordamerikansk steppeulv (C. l. nubilus) er utbredt i det sørøstre Alaska, det sentrale og nordøstre Canada og i det nordvestlige USA. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
Newfoundlandulv (C. l. beothucus) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Vancouver Island-ulv (C. l. crassodon). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Cascade Mountains-ulv (C. l. fuscus) (†), også kalt brunulv, usikkert om den er utryddet eller ikke. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Hudsonulv (C. l. hudsonicus) også kalt tundraulv, følger reinflokkene i Hudson Bay-området. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Nordlig Rocky Mountains-ulv (C. l. irremotus) var antatt utdødd, men kan være gjenfunnet i Montana. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Labradorulv (C. l. labradorius). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Great Plain ulv.
Aleksanderarkipeletulv (C. l. ligoni) lever på arktiske øyer. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Østlig Minnesota-tømmerulv (C. l. lycaon) var den mest vanlige amerikanske underarten. Minnesotabestanden av denne underarten blir fra 1992 regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Baffin Island-ulv (C. l. manningi). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Sørlig Rocky Mountains-ulv (C. l. youngi) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
Østlig tømmerulv (C. l. lycaon) ble tidligere regnet som den mest vanlige nordamerikanske underarten, men en omklassifisering har endret på dette. Minnesotabestanden blir nå regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv (se over), samtidig som ulvene i Algonquin Park-reservatet nylig har blitt omklassifisert som en egen ulveart, kalt kanadisk ulv (C. lycaon). Det siste ble imidlertid svært omdiskutert og har siden blitt omgjort. Bestanden i Canada og de nordøstre delene av USA utgjør derfor nå den reduserte bestanden av østlig tømmerulv.
Arktisk ulv (C. l. arctos) finnes på de arktiske øyene i Canada og på Grønland. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
Bernardsulv (C. l. bernardi) også kalt tundraulv, († cirka 1952). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
Grønlandsulv (C. l. orion) († 1930-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
Meksikansk ulv (C. l. baileyi) er den minste ulven i Amerika og ble utryddet fra naturen omkring 1960. Ulver avlet fra dyr i fangenskap ble satt ut på 1990-tallet. Fantes opprinnelig i Mexico og de sørvestre delene av USA. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
Sørvestlig ulv (C. l. mogollonensis) levde i Arizona og New Mexico, († 1940-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
Texasulv (C. l. monstrabilis), (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
=== Andre underarter (hunder) ===
Forskerne har slått fast at ulven er tamhundens stamfar, men det er uvisst fra hvilken underart den nedstammer. Det er lite som tyder på at det er noen av dagens underarter, så det kan være fra en utdødd linje. Hunder deles gjerne inn i domestiserte og semi-domestiserte typer og raser.
Dingo (Canis lupus dingo) er en hundetype som kan ha vært enten helt eller delvis domestisert for omkring 6 000–11 000 år siden, men som siden har gått tilbake til å leve i en slags vill tilstand, ofte i umiddelbar nærhet av mennesker. Dingoene deler videre inn varianter.
Tamhund (Canis lupus familiaris) er en hundetype som ble domestisert for omkring 12 000–14 000 år siden, men selve prosessen som førte fram til domestiserte hunder begynte kanskje allerede for 60 000–135 000 år siden. Tamhundene deles videre inn i landraser og raser.
== Konflikter ==
I løpet av siste 200 år er det ikke registrert angrep fra viltlevende ulver mot mennesker i Norge.
I en norsk forsøksserie prøvde man å la personer passere 50 meter forbi radiomerkede ulver. I de fleste tilfellene trakk ulven seg unna, gjennomsnittlig ved 132 meters avstand. I enkelte tilfeller ble ulven liggende. Testpersonene greide ikke å hverken se eller høre ulvene.Konflikter mellom ulv og menneske er nesten alltid av økonomisk karakter. Størst er konflikten mellom ulv og jegere, som typisk konkurrerer om de samme bytteressursene. Men det er også konflikt mellom ulv og beitenæringen, spesielt der beitedyr går fritt i utmark.
=== Utmarksbeite ===
I Norge slippes årlig cirka 1,9 millioner sau (av i alt cirka 2,4 millioner) på utmarksbeite i sommerhalvåret. Vegetasjonen der er en billig ressurs som folk har utnyttet i årtusener, og de færreste saueeiere har nok innmarksareal til å fø besetningen gjennom vinteren. Bruk av utmarksbeite har derfor for mange vært en forutsetning for å drive med sau.
=== Politikk ===
Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovpattedyrets framtid.
Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt juni 2011 i det såkalte rovviltforliket. Her forlenges et stortingsvedtak fra 2004, som går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen, og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Området kalles Forvaltningsområde for ynglende ulv, og omtales også ofte som ulvesonen. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området. Som en konsekvens av rovviltforliket ble det våren 2012 nedsatt et utvalg som skal evaluere ulvesonen. Lisensjakt på ulv, som blant annet ble gjennomført i januar 2012, er et resultat av denne politikken.
=== Forskning ===
Moderne forskning hevder at motivet bak folks ønske om kontroll med ulvebestanden skyldes økonomisk konflikt. De mest negative holdningene til ulv finner man blant jegere og folk som bor i områder der arten har vært utryddet i lengre tid. Frykten for ulv blir videre forsterket gjennom fordommer, sagn og eventyr, og mistolkninger av ulvens biologi. Ulv har vendt tilbake til store deler av Europa, under beskyttelse fra ulike myndigheter. Allikevel er konservering av arten et problem, fordi krypskytteri er svært utbredt.
== Vernestatus ==
Ulv har beskyttelse i alle land i henhold til CITES appendix II, som omfatter truede arter der internasjonal handel må begrenses for å sikre artenes overlevelse, med unntak av i Bhutan, India, Nepal og Pakistan, der den er beskyttet i henhold til CITES Appendix I, som omfatter de mest truede artene og handel i praksis er forbudt. Arten er dessuten beskyttet i henhold til Bern-konvensjonen. Noen land har også fredet arten lokalt, enten helt eller delvis. I Norge er ulv beskyttet i henhold til Naturmangfoldloven og landets internasjonale forpliktelser.
Ulven er listet som «direkte truet» i både Norge (Størkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sårbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I så måte ser man gjerne på den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrasjon fra Finland, men den regnes som ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrasjon fra Russland.
=== Rødlistestatus ===
På IUCNs rødliste står ulv oppført som LC (Least Concern) eller livskraftig. Det finnes imidlertid lokale populasjoner som har en mer anstrengt status. Disse er som følger:
Canis lupus ssp. dingo VU A2e (se dingo for detaljer)
Canis lupus (Frankrike-Italia) VU D2
Canis lupus (Mexico) EW
Canis lupus (Spania-Portugal) LR/cd (se iberisk ulv for detaljer)I tillegg regnes den norske bestanden av vanlig ulv som kritisk truet (CR) av utryddelse.
== Andre ulvearter ==
Det er faktisk uklart hvor mange arter med ulv som finnes, men i øyeblikket regnes det med tre. Både himalayaulv og asiatisk ulv kan imidlertid vise seg å være selvstendige arter, men mer forskning trengs før dette spørsmålet kan avklares. I tillegg til arten ulv finnes følgende to arter:
Etiopisk ulv (C. simensis) er en meget sjelden ulveart som holder til i høyfjellene i Etiopia, i Nordøst-Afrika. Det er minst to underarter, kanskje tre. Totalbestanden består av 400–1 000 dyr, men flere forskere mener at estimater på mer enn 550 dyr er optimistiske.
Gullulv (C. anthus) er en nyoppdaget liten ulveart, med tilhold i det nordlige og nordøstlige Afrika (fra Marokko i nordvest via områdene nord for det nordlige Sahara og til Egypt og Kenya i henholdsvis nordøst og øst). Det er fortsatt uvisst hvor stor bestanden er, men utbredelsesområdet har vist seg å være betydelig større enn antatt til å begynne med.Rødulv (C. rufus) og kanadisk ulv (C. lycaon) ble for en stakket stund antatt å være selvstendige arter, men disse er nå diskvalifisert. Ny forskning dokumenterer at begge er hybrider, hvorav den ene (kanadisk ulv) trolig kan klassifiseres som en stabil ulvehybrid. Den andre er mer prærieulv enn ulv (75/25), og regnes fortsatt som ustabil. Østlig prærieulv (såkalt coywolf) kan imidlertid vise seg å være en ny artsdannelse. Det er en stabil hybrid, som består av 1/10 hund, 1/4 ulv og resten prærieulv, som oppsto for mer enn 200 år siden. Og ifølge North Carolina State University teller bestanden nå flere millioner individer. Typen er dobbelt så stor som vanlig prærieulv, men betydelig mindre enn ulv.
== Ulv i Skandinavia ==
På begynnelsen av 1800-tallet var bestanden av ulv stor i Skandinavia (Norge og Sverige), men fra midten av århundret ble den betraktelig redusert som følge av blant annet ulvepest, som slo til rundt 1840, og fra 1845 en statlig støttet utryddelseskampanje av den store rovdyrbestanden, som ble godt hjulpet av en attraktiv skuddpremieordning. På begynnelsen av 1800-tallet var det også intensiv jakt på hjortevilt, noe som ført til at bestandene med elg, hjort og rådyr også for en stor del forsvant. Sammen med skuddpremieordningen, førte det til at rovviltbestandene var tilnærmet utradert på 1960-tallet. Det førte til at ulven ble fredet i 1966 i Sverige og i den 28. mai 1971 (midlertidig og i henhold til Naturvernloven) i Norge. Varig fredet ble ulven etter Kongelig resolusjon av 15. mai 1973 i Norge, da i henhold til Jaktloven av 1951. Da den nye viltloven trådte i kraft 2. april 1982 overtok denne vernet av ulven. Det vernet ble i sin tur overtatt av naturmangfoldloven, da denne trådte i kraft 1. juli 2009.
Bestandene med hjortevilt holdt seg små til midten på 1970-tallet, da de plutselig føk i været. Og, den voldsomme veksten i hjorteviltbestandene fortsatte fram til begynnelsen av 1990-tallet. I 1952 ble det for eksempel felt cirka 3 600 elg under elgjakten i Norge, mens antallet for 1972 var cirka 6 200 dyr. I 1993 var imidlertid det tilsvarende antallet på hele 39 000 dyr. Samtidig med den kraftige økningen i hjortevilt begynte også rovviltet å reetablere seg.
Den skandinaviske ulvebestanden besto av cirka 127–151 dyr vinteren 2006/2007, hvorav 19–21 dyr ble sporet i Norge og resten i Sverige. Dette inkluderer blant annet to enslige ulver som ble sporet ved henholdsvis Karasjok og Kautokeino på Finnmarksvidda, og en enslig ulv som ble sporet i Birkenes-Åmli området i Aust-Agder. Det ble registrert 17 familiegrupper, hvorav 11 ulvepar var revirmarkerende.
Ulvebestanden har siden fortsatt å vokse. Vinteren 2012/2013 ble den norsk-svenske bestanden anslått til cirka 400 dyr (316–520), hvorav cirka 30 helnorske ulver, cirka 50 grenseulver, og cirka 320 helsvenske ulver.
=== Revir i Norge ===
Fra Norge er det kjent to helnorske familiegrupper; den såkalte «Julussaflokken» (øst for Rena) og «Kynnaflokken» (øst for Elverum), begge i Hedmark. Lenger sør finnes dessuten «Gräsmarkflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige) og «Dals-Ed-Haldenflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige, sørøst av Halden). I tillegg finnes «Juvbergetreviret» (et revirhevdende ulvepar øst for Kynnaflokken, på grensen mellom Norge og Sverige), «Rotnareviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Juvbergetreviret), og «Rømskog-Djurskogreviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Gräsmarkflokken). Det er dessuten mulig at dyr fra «Nyskogaflokken» (i Sverige, øst for Rotnareviret) krysser over grensen til Norge. Det antydes dessuten en skandinavisk tilvekst på 18–22 valpekull i løpet av 2007.
=== Innvandring fra Russland og Finland ===
Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen.
I nyere tid har det vist seg at den finsk-russiske bestanden ikke kan sees som en felles populasjon. Den er i virkeligheten tre distinkte populasjoner; en finsk, en finsk-karelsk, og en arkhangelsk-russisk. Ny forskning har slått fast at genflyt mellom disse populasjonene er betydelig mindre enn tidligere antatt, noe som kan skyldes isolasjon på grunn av manglende antall ulver. Mangel på genflyt har i senere år ført til en økende grad av innavl og overlevelse, noe som siden 2006 spesielt har gitt utslag i den finske populasjonen. Der har antallet dyr blir redusert fra cirka 250 i 2006 til omkring 120–135 dyr i 2013, hvilket er for få dyr til at populasjonen kan regnes som genetisk selvforsynt. Populasjonen er derfor helt avhengig av innvandring fra russisk ulv for å klare å overleve på lang sikt.
=== Ny etablering i Norge/Sverige ===
Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårdsheiulven (en 46 kg tung hannulv som innvandret østfra og som ble skutt i 1984). Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Til tross for et stort reproduksjonspotensial (30 % pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt født hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden.
=== Revitalisering og avskyting ===
Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt p.g.a. innavl. For å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i altfor få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.
Vinteren 2001 ga Direktoratet for Naturforvaltning klarsignal til en svært omstridt helikopterjakt på en hel ulvefamilie i Atnadalen. Etter at hele flokken var skutt, viste det seg at ett av dyrene bar på genmateriale som nå er borte fra den skandinaviske ulvestammen.
I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Dette ble det stor misnøye med, og myndighetene satte inn store ressurser for å hindre at ulven forsvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen tyst.
Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall i Västernorrlands län og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvatnet i Jämtlands län, der ringvatnetvargen, som den ble kalt, hadde lagt sin elsk på ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nær Pajala i Norrbottens län, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere.
Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven skutt av et jaktlag i nærheten av Lesja.
En undersøkelse publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B i 2011 antyder at ulovlig jakt utgjør rundt 50 % av dødeligheten hos ulv i Norge og Sverige.
=== Minste livskraftige populasjon ===
Minste livskraftige populasjon (MVP) har av svenske forskere blitt beregnet til 100 ulver, med mer enn 90 prosent sikkerhet for at ulven overlever som populasjon i de neste 100 årene. Svenskene benyttet en modell der en katastrofe slo ut 55–60% av populasjonen hvert 10. år, eller en som slo ut 90% av populasjonen om de inntraff hvert 100. år. I praksis betyr dette at den skandinaviske ulven er en demografisk (men altså ikke genetisk) livskraftig populasjon i henhold til IUCNs rødlistekriterium E, der risikoen for å dø ut i løpet av de neste 100 årene er mindre enn 10 % dersom populasjonen teller minimum 100 dyr. Dette forutsetter imidlertid at problemene med innavlsdepresjon løses, både kortsiktig og langsiktig. Det er dessuten reist tvil om den modellen svenske har brukt i sine beregninger. Både Frankham et al. (2003), Rosenfeld (2014), og Frankham, Bradshaw & Brook (2014) mer enn antyder at modellene ikke har vært omfattende nok med hensyn til aldersstruktur, katastrofer, demografisk stokastisitet, miljømessig stokastisitet og innavlsdepresjon. Kortsiktige studier undervurderer konsekvent de sanne variansene for demografiske parametere i populasjoner. Dermed fører mangelen på langtidsstudier for truede arter til utstrakt undervurdering av utryddelsesrisiko.MVP må ikke forveksles med begrepet gunstig bevaringsstatus, som er betydelig høyere. I Sverige er gynnsam bevarandestatus satt til minimum 270 individer, for den delen av den skandinaviske populasjonen som befinner seg i Sverige. I Norge har gunstig bevaringsstatus ikke blitt definert.
Under det såkalte ”Färnaseminaret, som fant sted på Färna herregård i Västmanland den 1.–3. mai 2002 og inkluderte en rekke kjente forskere, som genetikerne Fred Allendorf, Philip Hedrick og Curtis Strobeck, den kjente populasjonsbiologen Mark Boyce, de to kjente ulveforskerne og økologene L. David Mech og Ed Bangs, samt en rekke kjente norske og svenske forskere (i alt var dem 29 personer), ble det klart at selv om den skandinaviske populasjonen skulle oppnå en tilfredsstillende innvandringsfrekvens, så bør ulvestammen ikke bli færre enn 150–200 individer. Dersom tilfredsstillende innvandringsfrekvens ikke kan oppnås (som var status i 2002 og fortsatt er status per 2014) bør antallet ifølge seminaret ikke underskride 600–800 individer.
== Se også ==
Ulver
Ulvehybrid
Ulv i Europa
Liste over kjente ulvearter og underarter
Liste over kjente ulver
Ulvestøtta ved Kastebakken
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) ulv i Encyclopedia of Life
(en) ulv i Global Biodiversity Information Facility
(no) ulv hos Artsdatabanken
(sv) ulv hos Dyntaxa
(en) ulv hos Fauna Europaea
(en) ulv hos Fossilworks
(en) ulv hos ITIS
(en) ulv hos NCBI
(en) Kategori:Canis lupus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Canis lupus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Canis lupus – detaljert informasjon på Wikispecies
Rovviltportalen (ulv)
Miljøstatus i Norge: Ulv
Artsdatabankens faktaark for ulv – Canis lupus
Det skandinaviske ulveprosjektet Arkivert 8. desember 2004 hos Wayback Machine.
Fellesaksjonen for ulv
Forskning.no (ulv)
(engelsk) International Wolf Center | Ulven (latin Lupus) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uret | 2023-02-04 | Uret | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Uret'] | Uret (latin Horologium) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Uret (latin Horologium) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Uret (latin Horologium) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinkelhaken | 2023-02-04 | Vinkelhaken | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Vinkelhaken'] | Vinkelhaken (latin Norma) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Vinkelhaken (latin Norma) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | Vinkelhaken (latin Norma) er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving. | 191,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rnen_(stjernebilde) | 2023-02-04 | Ørnen (stjernebilde) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Ørnen'] | Ørnen (latin Aquila) er et stjernebilde plassert på Himmelekvatoren. | Ørnen (latin Aquila) er et stjernebilde plassert på Himmelekvatoren. | Ørnen (latin Aquila) er et stjernebilde plassert på Himmelekvatoren. | 191,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konge%C3%B8rn | 2023-02-04 | Kongeørn | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Haukefugler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae) og forekommer på den nordlige halvkule. Arten er toppkonsument i sitt økosystem og hekker blant annet i Norge. De norske ørneartene ble fredet ved kongelig resolusjon av 6. september 1968.Kongeørn er internasjonalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste med den står oppført på CITES liste II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Også nasjonalt regner Norsk rødliste for arter 2010, 2015 og 2021 arten som livskraftig.
| Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae) og forekommer på den nordlige halvkule. Arten er toppkonsument i sitt økosystem og hekker blant annet i Norge. De norske ørneartene ble fredet ved kongelig resolusjon av 6. september 1968.Kongeørn er internasjonalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste med den står oppført på CITES liste II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Også nasjonalt regner Norsk rødliste for arter 2010, 2015 og 2021 arten som livskraftig.
== Beskrivelse ==
Kongeørn er Norges nest største rovfugl, etter havørn (Haliaeetus albicilla). Den har en kroppslengde på 66–90 cm og et vingespenn på 180–234 cm. Som hos mange rovfugler er hunnen større enn hannen, cirka 10 prosent i størrelse og opp mot 50 prosent tyngre. Den veier cirka 2,84–4,55 kg, mens hunnen veier cirka 3,63–6,67 kg (unntaksvis opp mot 7,2 kg).
Den voksne kongeørna har mørkebrun fjærdrakt med gyllengul isse og nakke. Armdekkerne på overvingene er normalt blek gulbrune. Det karakteristiske kraftfulle kroknebbet er sort ytterst og gult ved basen. De undre ekstremitetene er fjærkledde nesten ned til den formidabelt kraftige foten, som er artens viktigste jaktredskap. Foten i seg selv har blekgul naken hud og kraftige sorte klør. De lengste (indre og bakre klo) kan bli i overkant av 5 cm lange. De ulike rasene varierer noe i både størrelse og utfarging, spesielt mørkhetsgraden og størrelsen av de blekere feltene.Ungfuglene har mørkere sjokoladebrun fjærdrakt. Flygefjæra har en karakteristisk hvit base, og halefjæra er hovedsakelig hvite med et mørkt bånd ytterst. De hvite delene av fjærdrakten blir gradvis brune over en periode på 4–5 år, men full voksen fjærdrakt får fuglene først etter cirka 6–8 år.Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken (Buteo lagopus), som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken. Fjellvåken er imidlertid en betydelig mindre rovfugl.
== Habitat ==
Kongeørna bruker et bredt utvalg av åpne habitater, vanligvis unna mennesker, som fjell, platåer, stepper og marskland. Den foretrekker områder med lavtvoksende eller sparsom vegetasjon og skogområder.
Arten er imidlertid aktiv i alt fra ørkenområder til tundra, og fra havnivået og langt opp i fjellene. Det er blant annet kjent at arten ofte finnes i mer enn 2 000 moh i Alpene og Pyreneene, og den er av og til observert i høyder over 5 500 moh i Himalaya, noe som gjerne samsvarer med snølinja om sommeren. Ved ett tilfelle er kongeørn observert i en høyde av 6 020 moh i Himalaya.Arten krever rolige plasser for å hekke, som klipper og store trær med fjern og uforstyrret beliggenhet.
== Inndeling og utbredelse ==
Kongeørn er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, inkludert i Fennoskandia. Ellers er det mindre bestander i Skottland, Spania og gjennom Alpene. Bortsett fra i Marokko er populasjonene svært fragmenterte i Afrika. Den sterkt begrensende populasjonen i Balefjellene i Etiopia kan være i ferd med å dø ut.
Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Orta et al. (2016). De seks underartene varierer noe i størrelse og fjærdrakt. En undersøkelse fra 2015 av mtDNA viser et distinkt skille mellom kongeørner i det nordlige Europa, det kontinentale Asia, Japan og Nord-Amerika på den ene siden (Holarktis), og det sentrale og sørlige Europa på den andre siden. Det antyder at kongeørn kan ha overlevd siste istid i to reproduktive isolerte refugier (ett i Asia og ett sør for Alpene i middelhavsregionen).
Accipitriformes, haukefugler
Accipitridae, haukefamilien
Accipitrinae, (ikke navngitt gruppe på norsk)
Aquila
A. chrysaetos, kongeørn
A. c. chrysaetos (Linnaeus, 1758) (nominatformen) – Eurasia med unntak av Den iberiske halvøy, fra Skottland og Fennoskandia og østover til det vestre og sentrale Sibir og Altajfjellene
A. c. homeryi (Severtsov, 1888) – Den iberiske halvøy og østover til Tyrkia, Kaukasus, Iran og Usbekistan, Nord-Afrika og (muligens) Etiopia
A. c. daphanea (Severtsov, 1888) – Sørlige Kasakhstan øst til Mandsjuria og sørvest til Kina, langs Himalaya fra nordlige Pakistan i vest til Bhutan i øst.
A. c. kamtschatica (Severtsov, 1888) – Øst-Sibir, fra Altajfjellene og østover til Kamtsjatkahalvøya. Regnes av og til som konspesifikk med A. c. canadensis
A. c. japonica (Severtsov, 1888) – Japan og Korea
A. c. canadensis (Linnaeus, 1758) – Nord-Amerika. Regnes av og til som konspesifikk med A. c. kamtschaticaUnderartene kamtschatica og canadensis er svært like og blir av og til regnet som konspesifikke. Den etiopiske populasjonen blir som regel inkludert i homeryi, men tilhørigheten regnes ikke som endelig avklart. En undersøkelse publisert i 2015 antyder at populasjonen i Etiopia er svært begrenset.
=== Den norske bestanden ===
I Norge hekker kongeørna i alle fylker, fra 58° N til 71° N, bortsett fra i Vestfold, Østfold, Oslo og Akershus. I Sverige og Finland hekker den bare i den nordre halvparten av landene, selv om ørner kan overvintre i hele Sverige.
==== Fredning ====
I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørn i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først 6. september 1968 ble arten fredet (etter Jaktloven av 1951), samtidig med havørn. Da var bestanden nede i mellom 344 og 524 hekkende par. To år senere ble også miljøgiften DDT forbudt å bruke her, og siden har bestanden tatt seg opp igjen. I 2007 ble arten fjernet fra Norsk rødliste for arter, som igjen regner den som livskraftig. Per mars 2012 regnet man med at det hekket omkring 1 200–1 500 par i Norge. I perioden 2010–2014 ble det imidlertid kartlagt 1 260 kongeørnterritorier over hele Norge, hvorav 963 som var okkupert av et hekkende par én eller flere ganger de siste fem årene. Idag er kongeørn beskyttet etter den generelle bestemmelsen i naturmangfoldloven § 15 første ledd:
Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.
Bestemmelsen er en videreføring av det tidligere fredningsprinsippet i viltloven, som ble opphevet da naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009. Ettersom det ikke er fastsatt jakttid for kongeørn omtales arten gjerne som totalfredet. I Norge gjelder også både rovviltforskriften og bernkonvensjonen.
=== Den internasjonale bestanden ===
Partners in Flight Science Committee vurderte i 2013 den globale populasjonen til å bestå av omkring 300 000 individer, hvorav cirka 200 000 voksne fugler i forplantningsdyktig alder. Siden det knytter seg en del usikkerhet til populasjonen, antyder BirdLife International at populasjonen av voksne forplantningsdyktige fugler består av omkring 100 000–200 000 individer. Den europeiske bestanden blir anslått til omkring 9 300–12 300 par eller cirka 18 500–24 500 voksne individer.
== Atferd ==
Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir.
Kongeørn blir forplantningsdyktig i fem-seks års alderen, og parene holder sammen i livslange forhold. Hekketiden begynner i februar i det sørlige Europa og det sørlige Nord-Amerika, og varer til i mai i de nordligste utbredelsesområdene. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Det bygges av kvister og greiner og fôres og tettes med myk vegetasjon. Reiret kan bli opp til to meter i diameter og opp mot to meter dypt (utvendige mål). Reder på opp mot sju meter i dybde er kjent, av fugler som bruker samme rede år etter år. Det er kjent at enkelte reir har blitt brukt i flere tiår og kan veie opp mot 700 kg.Hunnen legger normalt to egg, av og til tre. Ruginga starter når første egget er lagt. Det andre og tredje egget legges med cirka tre dagers intervall. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den eller de minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp kun én unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40–45 dager og ungen blir i reiret i 70–80 dager.
Arten jakter i hovedsak andre fugler og småvilt, men den kan også ta større vilt (spesielt lam, kalver, skadde eller syke dyr) og tamdyr (typisk lam og reinkalver, men også skadde og syke individer), på størrelse med rein. Det kan være vanskelig å avgjøre om større dyr er nedlagt av ørna eller funnet som kadaver. Den eter nemlig også åtsler. Voksen reinssimle er dokumentert tatt av kongeørn (Kilde rovbase.no)
Kongeørna stuper ned mot byttet og «slår» det. Under stupet kan farten nå opp i omkring 150 km/t. Anslaget skjer med klørne på de kraftige føttene, og det er bakkloa og den indre framkloa som gjerne penetrerer og dreper, mens de andre klørne gjerne brukes til å gripe fast byttet og løfte det vekk. Angrepet skjer som oftest mot ryggen av byttet, som løftes vekk med hjelp av nedslagsfarten, vinden og vinkelen på vingene. Det hender også at ørna tar bytte den ikke makter å løfte eller drepe i anslaget. Dør ikke byttet, kan ørna finne på å slippe det mot ei berghylle eller en steinur, slik at det enten dør eller blir livstruende skadet, så ørna lande og ete av det. Er byttet for stort til å bli løftet vekk og i live etter anslaget, kan det utspille seg en kamp på liv og død ved anslagspunktet. Ørna eter imidlertid også åtsler. Ofte «stjeler» den også åtsler fra andre fugler, for eksempel kråkefugler. Når ørna har spist seg mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta kadaveret. Og om andre prøver å stjele det, kan ørna ta til vingene for å skremme bort inntrengerne.
Arten vokaliserer normalt bare i territoriet rundt reirplassen. Som regel et enkelt skingrende «kee-yep» eller «yep», av og til også støtvis i hurtige serier. Under luftakrobatikk kan man av og til også høre serier av «kee-yep» og «yep» i kombinasjon med «wee-o hyo hyo...wee-o...».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kongeørn – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Kongeørn i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kongeørn hos Artsdatabanken
(sv) Kongeørn hos Dyntaxa
(en) Kongeørn hos Fauna Europaea
(en) Kongeørn hos Fossilworks
(en) Kongeørn hos ITIS
(en) Kongeørn hos NCBI
(en) Kategori:Aquila chrysaetos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Aquila chrysaetos – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aquila chrysaetos – detaljert informasjon på Wikispecies
Miljøstatus i Norge: Kongeørn | Aquila har flere betydninger. | 191,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Systemisk_lupus_erythematosus | 2023-02-04 | Systemisk lupus erythematosus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Autoimmune sykdommer', 'Kategori:Revmatologi', 'Kategori:Sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev'] | Systemisk lupus erythematosus (SLE) kalles også lupus, og ved nyresykdom også lupusnefritt, og er en autoimmun bindevevssykdom (multiorgansykdom) som kan ramme alle organer i kroppen. Den rammer i hovedsak kvinner (10:1), og det finnes ingen kurativ behandling. Hos omkring en femtedel av pasientene finner man nyreaffeksjon. Omkring 10–15 % av pasientene får nyresvikt med behov for nyreerstattende behandling.Navnet lupus stammer fra oldtidsmedisinen da man trodde sykdommen skyldtes ulvebitt.
| Systemisk lupus erythematosus (SLE) kalles også lupus, og ved nyresykdom også lupusnefritt, og er en autoimmun bindevevssykdom (multiorgansykdom) som kan ramme alle organer i kroppen. Den rammer i hovedsak kvinner (10:1), og det finnes ingen kurativ behandling. Hos omkring en femtedel av pasientene finner man nyreaffeksjon. Omkring 10–15 % av pasientene får nyresvikt med behov for nyreerstattende behandling.Navnet lupus stammer fra oldtidsmedisinen da man trodde sykdommen skyldtes ulvebitt.
== Etiologi og patogenese ==
Årsaken til SLE er ukjent. Sykdommen karakteriseres av en betennelsestilstand i hele kroppen.
=== Genetisk ===
Det er ikke avdekket noe gen som gir SLE, men det er observert at sykdommen kan følge familier og etniske grupper. Man har identifisert flere gener som er assosiert med utvikling av sykdommen, men de gir kun en risikoøkning. Det er sannsynlig at det kreves en ytre påvirkning i form av én eller flere miljøfaktorer for å utløse sykdommen.
=== Miljøpåvirkning ===
Det er spekulert i ulike mulige faktorer som kan bidra til å utløse sykdommen:
Medikamenter (antidepressiva), antibiotika)
Stress (psykiske belastninger, skade, infeksjoner)
UV-stråling (sollys)
Kvinnelige kjønnshormoner
InfeksjonerSelv om disse faktorene er observert å kunne forårsake oppblussing av sykdommen, har det imidlertid ikke vært mulig sikkert å kunne knytte noen av de ovennevnte faktorene til utvikling av sykdommen.
== Forekomst ==
SLE er omtrent ti ganger vanligere blant kvinner enn menn, og sykdommen opptrer hyppigere blant fargede enn nordeuropeere. Prevalensen i befolkningen er uklar, men en studie fra Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet viser at cirka 150 personer blir syke med SLE årlig i Norge. Det ble også i 2012 beregnet at omtrent 2 000 kvinner lider av SLE her i landet.
== Symptomer ==
SLE kan affisere nær sagt alle organer og kan gi et bredt spekter av plager. Sykdommen er derfor ofte omtalt som en imitatorsykdom.
Det mest klassiske tegnet er sommerfuglutslettet, spesielt i ansiktet. Sykdommen starter imidlertid ofte med ganske vage symptomer, som tretthet, slapphet, ledd- og muskelverk, og kanskje feberfølelse. Etter hvert kan må få hudutslett, og da spesielt det typiske sommerfuglutslettet i ansiktet, munnsår, hårtap, hevelser i ett eller flere ledd, og pustesmerter i brystkassen. Det kan også være vanlig å føle seg uvel etter tid i solen. Noen får også hevelser i bena og/eller rundt øynene, noe som kan skyldes betennelse i nyrene. Konsentrasjonsvansker, nedsatt hukommelse og vedvarende, uttalt tretthet er også vanlig. SLE assosieres også med hodepine, og spesielt migrene er hyppig hos pasienter med SLE. En spesiell sterk hodepine – såkalt lupushodepine – er tradisjonelt sett på som del av sykdomsbildet ved SLE. Benevnelsen lupushodepine er imidlertid kontroversiell og dokumenteres ikke i ICHD-3.
Symptomer på SLEUforklarlig tretthet (fatigue)
Nattesvette
Feber
Hodepine
Nedsatt appetitt
Vekttap
Leddsmerter
Utslett (særlig på lysutsatte områder)
Brystsmerter
Lungehinnebetennelse (pleuritt)
Hjerteposebetennelse (perikarditt)
== Lignende tilstander ==
SLE kan forveksles med Sjögrens syndrom på utredningsstadiet. Disse to lidelsene kan også opptre samtidig og kalles da et overlap syndrom. Også sammensatt bindevevssykdom (ofte forkortet som MCTD, av eng. mixed connective tissue disease) kan forveksles med SLE.
== Varianter ==
Lupus forekommer i minst fire forskjellige varianter:
Systemisk lupus erythematosus (SLE) er den mest omfattende sykdommen, og det er gjerne denne typen folk snakker om som lupus.
Hud-lupus angriper huden med ulike former for eksem, men ikke nervesystemet eller indre organer.
Medikament-utløst lupus. Symptomene oppstår når enkelte legemidler har vært brukt over flere måneder eller noen år, som noen TNF-hemmere, hydralazin, prokainamid eller amiodaronhydroklorid.
Neonatal lupus kan oppstå hos nyfødte, men går gjerne over av seg selv i løpet av noen få uker eller måneder.
== Klassifikasjonskriterier ==
The American College of Rheumatology etablerte i 1997 disse kriteriene for å standardisere definisjonen av SLE. De er imidlertid ikke laget for å stille diagnosen. Pasienten må ha minst fire av følgende symptomer, de må enten være til stede samtidig eller følge hverandre i tid, de må kunne observeres i et gitt tidsrom.
Pleuritt eller perikarditt
Munnsår
Artritt i to eller flere ledd
Lysoverfølsomhet hvor sollys utløser eksem
Lavt antall røde eller hvite blodlegemer, eller lavt antall blodplater
Nyre-affeksjon med utskillelse av > 0,5 g protein daglig eller relevante funn ved urinmikroskopi
Positivt utslag på antinukleær antistofftest (ANA)
Positivt utslag på anti-Smith, anti-ds DNA, antiphospholipid antistoff, eller falsk positiv test for syfilis
Epileptiske anfall eller psykose
Utslett på kinnene (sommerfuglutslett)
Diskoid utslett (røde, skjellende flekker)
== Diagnose ==
Diagnosen settes med bakgrunn i symptomer, kliniske undersøkelser, blodprøver, og eventuelt undersøkelser av enkelte organer. Hudutslett, munnsår, hårtap, likfingre, leddsmerter og smerter når man puster er typiske symptomer som legen vil vurdere under utredningen. Siden det er mistanke om at enkelte medisiner i sjeldne tilfeller kan ha bidratt til lidelsen, kartlegger gjerne også legen medisinbruken. Funn av antistoff, høy senkningsreaksjon og lavt antall hvite blodceller og blodplater bidrar til å sette diagnosen. Det er også vanlig med røntgen og vevsprøver av affiserte organer før en diagnose stilles.
== Behandling ==
Målet med behandlingen er å oppnå lavest mulig sykdomsaktivitet og forhindre skade på indre organer. Pasienter med SLE bør verne seg godt mot solen, siden soleksponering kan forverre sykdommen. Graviditet bør planlegges i samråd med legespesialist.
Den medikamentelle behandlingen varierer fra person til person og er avhengig av hvilket organ som er hardest rammet av sykdommen. Pasienter med symptomer fra hud, ledd og slimhinner blir gjerne satt på behandling med antimalaria-medisinen Plaquenil. Mange må i tillegg bruke prednisolon, i varierende doser. Om sykdommen rammer indre organer kan også ulike immundempende medisiner og cellegift være aktuelt.
== Oppfølging ==
Pasienter som lider av SLE følges som regel opp ved en revmatologisk avdeling, eventuelt i samarbeid med nyreavdeling. Intervallene mellom kontroller varierer etter hvor aktiv sykdommen er. Ved mild og godt kontrollert sykdom er det nok med kontroll hos lege hver 6.-12. måned.
== Litteratur ==
Palm, Øyvind. Systemisk Lupus Erythematosus (SLE). Bindevevssykdommer.no, 7/01/21.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo-universitetssykehus Revmatologisk Seksjon-(sle)
Norsk Revmatikerforbund
Bindevevssykdommer.no | Lupus kan referere til: | 191,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scutum | 2023-02-04 | Scutum | ['Kategori:Pekere'] | Scutum er latinsk for skjold og kan referere til flere ting:
Scutum (skjold), et skjold benyttet av romerske soldater.
Scutum, det latinske navnet for stjernebildet kjent som Skjoldet. | Scutum er latinsk for skjold og kan referere til flere ting:
Scutum (skjold), et skjold benyttet av romerske soldater.
Scutum, det latinske navnet for stjernebildet kjent som Skjoldet. | Scutum er latinsk for skjold og kan referere til flere ting: | 191,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pantelis_Karasevdas | 2023-02-04 | Pantelis Karasevdas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Etoloakarnania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Pantelis Karasevdas (gresk: Παντελής Καρασεβδάς; født 1877 i Astakos, død 14. mars 1946 i Agrinio) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Karasevdas ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 200 meter armégevær foran fire landsmenn. Det var 42 deltakere i konkurransen som ble avviklet 8. og 9. april 1896.
| Pantelis Karasevdas (gresk: Παντελής Καρασεβδάς; født 1877 i Astakos, død 14. mars 1946 i Agrinio) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Karasevdas ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 200 meter armégevær foran fire landsmenn. Det var 42 deltakere i konkurransen som ble avviklet 8. og 9. april 1896.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Gull i skyting, 200 meter armégevær
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pantelis Karasevdas – Olympedia
(en) Pantelis Karasevdas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pantelis Karasevdas – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Pantelis Karasevdas – Hellas olympiske komité | Pantelis Karasevdas (gresk: Παντελής Καρασεβδάς; født 1877 i Astakos, død 14. mars 1946 i Agrinio) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spanias_Grand_Prix_2003 | 2023-02-04 | Spanias Grand Prix 2003 | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2003', 'Kategori:Spanias Grand Prix', 'Kategori:Sport i Spania i 2003'] | Spanias Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 4. mai 2003 på Circuit de Catalunya i Spania. Det var det femte løpet i Formel 1-sesongen 2003.
| Spanias Grand Prix 2003 var et Formel 1-løp arrangert den 4. mai 2003 på Circuit de Catalunya i Spania. Det var det femte løpet i Formel 1-sesongen 2003.
== Klassifisering ==
=== Løpet ===
== Eksterne lenker ==
(en) 2003 Spanish Grand Prix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Spania | 191,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lislfjorden | 2023-02-04 | Lislfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy'] | Lislfjorden eller Lessfjorden er en fjordarm av Storfjorden og Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Sildkovodden i nord og Vikodden i sør og strekker seg 2,5 kilometer østover til Lessfjorddalen i bunnen av fjorden.På sørsiden ved innløpet ligger de veiløse gårdene Engelsneset og Solvang. Sildkovan ligger på nordsiden.
| Lislfjorden eller Lessfjorden er en fjordarm av Storfjorden og Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Sildkovodden i nord og Vikodden i sør og strekker seg 2,5 kilometer østover til Lessfjorddalen i bunnen av fjorden.På sørsiden ved innløpet ligger de veiløse gårdene Engelsneset og Solvang. Sildkovan ligger på nordsiden.
== Referanser == | Lislfjorden eller Lessfjorden er en fjordarm av Storfjorden og Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Sildkovodden i nord og Vikodden i sør og strekker seg 2,5 kilometer østover til Lessfjorddalen i bunnen av fjorden. | 191,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pavlos_Pavlidis | 2023-02-04 | Pavlos Pavlidis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler på 1800-tallet', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Pavlos Pavlidis (gresk: Παῦλος Παυλίδης; født ukjent, død 1968) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Pavlidis kom på andreplass i skyting 200 meter armégevær under sommer-OL 1896 i Athen. Hans landsmann Pantelis Karasevdas vant konkurransen som ble avviklet 8. og 9. april 1896 med 42 deltakere.
| Pavlos Pavlidis (gresk: Παῦλος Παυλίδης; født ukjent, død 1968) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Pavlidis kom på andreplass i skyting 200 meter armégevær under sommer-OL 1896 i Athen. Hans landsmann Pantelis Karasevdas vant konkurransen som ble avviklet 8. og 9. april 1896 med 42 deltakere.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i skyting, 200 meter armégevær
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pavlos Pavlidis – Olympedia
(en) Pavlos Pavlidis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pavlos Pavlidis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Pavlos Pavlidis – Hellas olympiske komité | Pavlos Pavlidis (gresk: Παῦλος Παυλίδης; født ukjent, død 1968) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storb%C3%B8rja | 2023-02-04 | Storbørja | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy'] | Storbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Trolldalen i nord og Endbøren i sør og strekker seg 7 kilometer østover til Børiøyra i bunnen av fjorden.Det ligger flere gårder innerst i fjorden. Børiøyra på sørsiden der også Lomsdalselva renner ut i Storbørja. Ingen av gårdene har veisamband.
Navnet -børja kommer trolig av «*Børja» av borg, 'terrasse', som opprinnelig kan ha vært et navn på en av elvene som renner ut ved gården innerst i Storbørja.
| Storbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Trolldalen i nord og Endbøren i sør og strekker seg 7 kilometer østover til Børiøyra i bunnen av fjorden.Det ligger flere gårder innerst i fjorden. Børiøyra på sørsiden der også Lomsdalselva renner ut i Storbørja. Ingen av gårdene har veisamband.
Navnet -børja kommer trolig av «*Børja» av borg, 'terrasse', som opprinnelig kan ha vært et navn på en av elvene som renner ut ved gården innerst i Storbørja.
== Referanser == | Storbørja er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom Trolldalen i nord og Endbøren i sør og strekker seg 7 kilometer østover til Børiøyra i bunnen av fjorden. | 191,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Jakobson | 2023-02-04 | Lars Jakobson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske science fiction-forfattere'] | Lars Jakobson (født 1959) er en svensk forfatter. Han har blant annet blitt tildelt Aftonbladets litteraturpris. Jakobsons romaner og noveller har ofte tatt utgangspunkt i et dokumentar element (som i novellen "Lee Harvey Oswald" i "Menageri") som siden dreies på ett slik måte at leseren stilles overfor spørsmål hva som er sant, hva som er løgn og hvorfor man selv velger å tro på det ene eller det andre. Her merkes en innflytelse fra sekstitallets svenske dokumentarlitteratur. Jakobsons bøker har de siste årene også vist slektskap med den klassiske science-fiction litteraturen, noe som blir veldig tydelig i for eksempel "I den röda damens slott."
| Lars Jakobson (født 1959) er en svensk forfatter. Han har blant annet blitt tildelt Aftonbladets litteraturpris. Jakobsons romaner og noveller har ofte tatt utgangspunkt i et dokumentar element (som i novellen "Lee Harvey Oswald" i "Menageri") som siden dreies på ett slik måte at leseren stilles overfor spørsmål hva som er sant, hva som er løgn og hvorfor man selv velger å tro på det ene eller det andre. Her merkes en innflytelse fra sekstitallets svenske dokumentarlitteratur. Jakobsons bøker har de siste årene også vist slektskap med den klassiske science-fiction litteraturen, noe som blir veldig tydelig i for eksempel "I den röda damens slott."
== Bibliografi ==
Vid den stora floden (roman, 2006)
Berättelser om djur och andra (noveller, 2004)
Stjärnfall. Om sf (2003) (sammen med Ola Larsmo og Steve Sem-Sandberg)
I den Röda damens slott. En martiansk biografi (roman, 2000)
Kanalbyggarnas barn (roman, 1997)
Hemsökelser (noveller, 1994)
Pumpan (roman, 1991)
Menageri (noveller, 1989)
Vetten (roman, 1986)
Vinterkvarteret (roman, 1985)
== Priser og utmerkelser ==
Doblougprisen 2013
Signe Ekblad-Eldhs pris 2007
Wiks novellpris 2007
Svenska Dagbladets litteraturpris 2006
Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris 2006
Stockholms stads hederspris 2004
Beskowska resestipendiet 2002
Eyvind Johnsonprisen 2000
Aftonbladets litteraturpris 2000
Göteborgs-Postens litteraturpris 1997
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forlagets presentasjon
Aftonbladet: Aftonbladets litteraturpris till Lars Jakobson
Intervju med Lars Jakobson från 2006 | | død = | 191,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaos_Trikoupis | 2023-02-04 | Nikolaos Trikoupis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Personer fra Etoloakarnania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Nikolaos Trikoupis (gresk: Νικόλαος Τρικούπης, født 1869 i Messolongi, død 1956) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Trikoupis kom på tredjeplass i skyting 200 meter armégevær under sommer-OL 1896 i Athen. Hans landsmann Pantelis Karasevdas vant konkurransen, som ble avviklet 8. og 9. april 1896 med 42 deltakere, foran Pavlos Pavlidis.
| Nikolaos Trikoupis (gresk: Νικόλαος Τρικούπης, født 1869 i Messolongi, død 1956) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Trikoupis kom på tredjeplass i skyting 200 meter armégevær under sommer-OL 1896 i Athen. Hans landsmann Pantelis Karasevdas vant konkurransen, som ble avviklet 8. og 9. april 1896 med 42 deltakere, foran Pavlos Pavlidis.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i skyting, 200 meter armégevær
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolaos Trikoupis – Olympedia
(en) Nikolaos Trikoupis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikolaos Trikoupis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Nikolaos Trikoupis – Hellas olympiske komité | Nikolaos Trikoupis (gresk: Νικόλαος Τρικούπης, født 1869 i Messolongi, død 1956) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fernando_Figueroa | 2023-02-04 | Fernando Figueroa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Cabanas', 'Kategori:Salvadoranske presidenter'] | Fernando Figueroa (født 1849, død 16. juni 1919 i Ilobasco, El Salvador), var en salvadoransk politiker.
Fra 1. mars 1909 til 1. mars 1911 var han president i El Salvador. | Fernando Figueroa (født 1849, død 16. juni 1919 i Ilobasco, El Salvador), var en salvadoransk politiker.
Fra 1. mars 1909 til 1. mars 1911 var han president i El Salvador. | Fernando Figueroa (født 1849, død 16. juni 1919 i Ilobasco, El Salvador), var en salvadoransk politiker. | 191,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV_Shop | 2023-02-04 | TV Shop | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Detaljhandel', 'Kategori:TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1989'] | TV Shop er en fjernsynskanal som tilbyr en rekke forbrukervarer for kjøp over telefon. Kanalen ble lansert i 1989 og eies av Modern Times Group. Blant produktene som selges er treningsutstyr, vaskemidler, kjøkkenutstyr med mer.
| TV Shop er en fjernsynskanal som tilbyr en rekke forbrukervarer for kjøp over telefon. Kanalen ble lansert i 1989 og eies av Modern Times Group. Blant produktene som selges er treningsutstyr, vaskemidler, kjøkkenutstyr med mer.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | TV Shop er en fjernsynskanal som tilbyr en rekke forbrukervarer for kjøp over telefon. Kanalen ble lansert i 1989 og eies av Modern Times Group. | 191,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heggfjorden | 2023-02-04 | Heggfjorden | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Brønnøy'] | Heggfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom bygda Nevernes i øst og Dyrnesodden i vest og strekker seg 4,5 kilometer sørover til grendesenteret Hommelstø i bunnen av fjorden. Like før bunnen av fjorden deler den seg i to ved Rugåsnesodden. En del går sørvest og inn til Hommelstø, mens den andre går sørøst til gården Aunet.Fv49 går på østsiden av fjorden, mens Fv47 går på vestsiden. Innerst i fjorden går også fylkesvei 76.
| Heggfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom bygda Nevernes i øst og Dyrnesodden i vest og strekker seg 4,5 kilometer sørover til grendesenteret Hommelstø i bunnen av fjorden. Like før bunnen av fjorden deler den seg i to ved Rugåsnesodden. En del går sørvest og inn til Hommelstø, mens den andre går sørøst til gården Aunet.Fv49 går på østsiden av fjorden, mens Fv47 går på vestsiden. Innerst i fjorden går også fylkesvei 76.
== Referanser == | Heggfjorden er en fjordarm av Velfjorden i Brønnøy kommune i Nordland. Fjorden har innløp mellom bygda Nevernes i øst og Dyrnesodden i vest og strekker seg 4,5 kilometer sørover til grendesenteret Hommelstø i bunnen av fjorden. | 191,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_Ekblad-Eldhs_pris | 2023-02-04 | Signe Ekblad-Eldhs pris | ['Kategori:1967 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1967', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1967'] | Signe Ekblad-Eldhs pris er en svensk litteraturpris på 125 000 svenske kroner (2012) som blir utdelt av Svenska Akademien. Prisen tildeles til framstående skjønnlitterære forfattere og kommer fra et fond der midlene ble donert i 1960. Prisen ble innstiftet av Signe Ekblad-Eldh (1903–1960) som også sammen med ektemannen Nils Eldh står bak Eldh-Ekblads fredspris.
| Signe Ekblad-Eldhs pris er en svensk litteraturpris på 125 000 svenske kroner (2012) som blir utdelt av Svenska Akademien. Prisen tildeles til framstående skjønnlitterære forfattere og kommer fra et fond der midlene ble donert i 1960. Prisen ble innstiftet av Signe Ekblad-Eldh (1903–1960) som også sammen med ektemannen Nils Eldh står bak Eldh-Ekblads fredspris.
== Prisvinnere ==
2015 – Elsie Johansson
2014 – Märta Tikkanen
2013 – Kristian Lundberg
2012 – Carl-Henning Wijkmark
2011 – Sigrid Combüchen
2010 – Staffan Söderblom
2009 – Håkan Andersson
2008 – Theodor Kallifatides
2007 – Lars Jakobson
2006 – Agneta Pleijel
2005 – Ulf Eriksson
2004 – Göran Palm
2003 – Bodil Malmsten
2002 – Niklas Rådström
2001 – Inger Alfvén
2000 – Margareta Ekström
1998 – Lars Ardelius
1996 – Carola Hansson
1971 – Gunnar E Sandgren
1970 – Lars Ahlin
1968 – Werner Aspenström
1967 – Willy Kyrklund
== Referanser == | Signe Ekblad-Eldhs pris er en svensk litteraturpris på svenske kroner (2012) som blir utdelt av Svenska Akademien. Prisen tildeles til framstående skjønnlitterære forfattere og kommer fra et fond der midlene ble donert i 1960. | 191,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81sd%C3%ADs_Thoroddsen | 2023-02-04 | Ásdís Thoroddsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Islandske regissører', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ásdís Thoroddsen (født 26. februar 1959) er en islandsk filmprodusent.
Hun fikk sin første filmerfaring i en alder av 20 år som assistent i filmen Paradísarheimt. Filmen var basert på en bok av Halldór Laxness og laget for et vesttysk TV-selskap. Etter å ha jobbet som programredigering for islandsk TV fra 1979 til 1981 begynte hun å studere drama i Göteborg. I 1983 spilte hun hovedrollen i Kristín Pálsdóttirs film Skilaboð til Söndru. Samme året begynte hun på det tyske filmuniversitet i Berlin.
I 1992 kom hennes første langfilm Ingaló som handler om en rebelsk søster og bror fra et islandsk fiskersamfunn. Senere på året ble filmen vist under «Critics Week» på filmfestivalen i Cannes.
| Ásdís Thoroddsen (født 26. februar 1959) er en islandsk filmprodusent.
Hun fikk sin første filmerfaring i en alder av 20 år som assistent i filmen Paradísarheimt. Filmen var basert på en bok av Halldór Laxness og laget for et vesttysk TV-selskap. Etter å ha jobbet som programredigering for islandsk TV fra 1979 til 1981 begynte hun å studere drama i Göteborg. I 1983 spilte hun hovedrollen i Kristín Pálsdóttirs film Skilaboð til Söndru. Samme året begynte hun på det tyske filmuniversitet i Berlin.
I 1992 kom hennes første langfilm Ingaló som handler om en rebelsk søster og bror fra et islandsk fiskersamfunn. Senere på året ble filmen vist under «Critics Week» på filmfestivalen i Cannes.
== Filmografi ==
=== Som regissør ===
Draumadísir (1996)
Ingaló (1992)
=== Som skuespiller ===
Nói Albínói (2003)
Skilaboð til Söndru (1983)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ásdís Thoroddsen på Internet Movie Database
(sv) Ásdís Thoroddsen i Svensk Filmdatabas
(da) Ásdís Thoroddsen på Filmdatabasen
(fr) Ásdís Thoroddsen på Allociné
(en) Ásdís Thoroddsen hos The Movie Database | Ásdís Thoroddsen (født 26. februar 1959) er en islandsk filmprodusent. | 191,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgios_Orfanidis | 2023-02-04 | Georgios Orfanidis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Hellas', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Izmir', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1908'] | Georgios Orfanidis (gresk: Γεώργιος Ορφανίδης; født 1859 i Smyrna, død 1942) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og 1908 i London.
Orfanidis ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 300 meter armégevær foran fire landsmenn. Det var 20 deltakere i konkurransen som ble avviklet 11. og 12. april 1896. Han kom på andreplass i 25 meter pistol bak sin landsmann Ioannis Frangoudis.
Orfanidis var også med under Ekstralekene 1906 i Athen, hvor han vant 50 meter pistol.
| Georgios Orfanidis (gresk: Γεώργιος Ορφανίδης; født 1859 i Smyrna, død 1942) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og 1908 i London.
Orfanidis ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 300 meter armégevær foran fire landsmenn. Det var 20 deltakere i konkurransen som ble avviklet 11. og 12. april 1896. Han kom på andreplass i 25 meter pistol bak sin landsmann Ioannis Frangoudis.
Orfanidis var også med under Ekstralekene 1906 i Athen, hvor han vant 50 meter pistol.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Gull i skyting, 300 meter armégevær
1896 Athen - Sølv i skyting, 25 meter pistol
(1906 Athen - Gull i skyting, 50 meter pistol)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georgios Orfanidis – Olympics.com
(en) Georgios Orfanidis – Olympic.org
(en) Georgios Orfanidis – Olympedia
(en) Georgios Orfanidis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georgios Orfanidis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Georgios Orfanidis – Hellas olympiske komité | Georgios Orfanidis (gresk: Γεώργιος Ορφανίδης; født 1859 i Smyrna, død 1942) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og 1908 i London. | 191,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biler_2 | 2023-02-04 | Biler 2 | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmkomedier fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilsportfilmer', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Oppfølgerfilmer', 'Kategori:Pixar-filmer', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Biler 2 (originaltittel: Cars 2) er en dataanimert eventyr-komedie for barn i 3D som ble produsert av Pixar Animation Studios. Filmen er oppfølgeren til filmen Biler. Filmen ble distribuert av Walt Disney Pictures. Den hadde verdenspremiere den 24. juni 2011 norgespremiere den 5. august 2011.
John Lasseter vender tilbake til førersetet og regisserer denne oppfølgeren til Biler. Brad Lewis, produsent for den Oscar-vinnende filmen "Ratatouille" er medregissør på "Biler 2". Filmen blir produsert av Denise Ream, en bransjeveteran innen visuelle effekter (assosiert produsent på "Se opp" og produksjonsleder for visuelle effekter på "Star Wars Episode III: Sithene tar hevn").
| Biler 2 (originaltittel: Cars 2) er en dataanimert eventyr-komedie for barn i 3D som ble produsert av Pixar Animation Studios. Filmen er oppfølgeren til filmen Biler. Filmen ble distribuert av Walt Disney Pictures. Den hadde verdenspremiere den 24. juni 2011 norgespremiere den 5. august 2011.
John Lasseter vender tilbake til førersetet og regisserer denne oppfølgeren til Biler. Brad Lewis, produsent for den Oscar-vinnende filmen "Ratatouille" er medregissør på "Biler 2". Filmen blir produsert av Denise Ream, en bransjeveteran innen visuelle effekter (assosiert produsent på "Se opp" og produksjonsleder for visuelle effekter på "Star Wars Episode III: Sithene tar hevn").
== Filmens handling ==
Filmen er en oppfølger til Biler, og denne filmen tar den berømte racerbilføreren Lynet McQueen og den makeløse kranbilen Bill tar sitt vennskap til spennende nye steder. De reiser denne gangen internasjonalt for å konkurrere i det første Grand Prix VM for å avgjøre hvilken bil som er verdens raskeste.
På veien til mesterskapet møter de hindringer, omveier og lattervekkende overraskelser når Bill blir innblandet i et forbløffende eventyr med internasjonal spionasje. Bill slites mellom å hjelpe Lynet McQueen i det viktige billøpet, eller å utføre et topphemmelig spionoppdrag, og hans handlingsmettede reise leder ham ut på en eksplosiv biljakt gjennom gatene i Japan og Europa med vennene i hælene mens hele verden ser på. En ny og fargerik rollebesetning av raske biler medvirker, inkludert hemmelige agenter, truende skurker og internasjonale racerbil-konkurrenter.
== Opprinnelige stemmer ==
Larry the Cable Guy som Mater.
Owen Wilson som Lightning McQueen.
Michael Caine som Finn McMissile.
Emily Mortimer som Holley Shiftwell, er Finns assistent.
John Turturro som Francesco Bernoulli. Er McQueens konkurrent fra Italia.
Eddie Izzard som Sir Miles Axlerod, en elektrisk bil.
Thomas Kretschmann som Professor Zündapp. En vitenskapsmann fra Tyskland, og Axlerods assistent.
Joe Mantegna og Peter Jacobson som henholdsvis Grem og Acer: Professor Zündapps håndlangere.
Bruce Campbell som Rod «Torque» Redline, en amerikansk bil.
Tony Shalhoub som Luigi,
Darrell Waltrip som Darrell Cartrip,
Guido Quaroni som Guido
Brent Musburger som Brent Mustangburger
Colin Cowherd som Colin Cowling
Jason Isaacs som Siddeley,
Leland Turbo som en britisk bil.
David Hobbs som David Hobbscap. Jacques Villeneuve ga denne stemmen i den franske versjonen.
Stanley Townsend som Vladimir Trunkov / Ivan / Victor Hugo
== Norske stemmer ==
Espen Sandvik som Lynet McQueen
Jan Erik Larssen som Bill
Per Skjølsvik som Finn McMissile
Line Verndal som Helle Høygir
Brede Bøe som Nils Akseltrykk
Dennis Storhøi som Francesco Bernoulli
Geir Schau som Geir Mustangskogen
Jeppe Beck Laursen som Grem
Christian Greger Strøm som Professor Zündapp
Tommy Karlsen som Acer
Ane Dahl Torp som Sally
Atle Gulbrandsen som Vakle Hjulbrandsen
Bjørn Helge Warud som Onkel Topolino
Harald Bredeli som Harald Bredebil
Tande-P som Kjell Dorado
Henrik Mestad som Luigi
Kim Haugen som Otis
Toralv Maurstad som Tomber
Petter Solberg som Lewis Hamilton
Henning Solberg som Jens Gorvette
Morten Røhrt som Mack
Ellers medvirker: Anitra Eriksen, August Fabritius Sanengen, Bernhard Ramstad, Carl August Randers, Christoffer Staib, Duc Mai-The, Elsa Kvamme, Espen Reboli Bjerke, Helga Norheim, Håkon Christensen, Inger Teien, Ivar Nørve, Joachim Eikeri, Johannes Joner, Jon Eivind Gullord, Jon Erling Wevling, Kalle Øby, Kari-Ann Grønsund, Kari Simonsen, Katrine Blomstrand, Lena Meieran, Magnus Nielsen og Ole Engeset, Paul Ottar Haga, Porfirio Gutierrez, Preben Olram, Siw Anita Andersen, Stig Henrik Hoff, Sverre Bentzen, Øyvind B. Lyse.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cars 2 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Biler 2 på Internet Movie Database
(no) Biler 2 hos Filmfront
(sv) Biler 2 i Svensk Filmdatabas
(da) Biler 2 i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Biler 2 på Allociné
(nl) Biler 2 på MovieMeter
(en) Biler 2 på AllMovie
(en) Biler 2 på Turner Classic Movies
(en) Biler 2 på Rotten Tomatoes
(en) Biler 2 på Metacritic | Biler 2 (originaltittel: Cars 2) er en dataanimert eventyr-komedie for barn i 3D som ble produsert av Pixar Animation Studios. Filmen er oppfølgeren til filmen Biler. | 191,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ioannis_Frangoudis | 2023-02-04 | Ioannis Frangoudis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 19. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Hellas', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra distriktet Limassol', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Ioannis Frangoudis (gresk: Ιωάννης Φραγκούδης, født 1863 i Limassol på Kypros, død 19. oktober 1916 i New York i USA) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Frangoudis ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 25 meter pistol foran sin landsmann Georgios Orfanidis. Det var kun 4 deltakere i konkurransen, som ble avviklet 11. april 1896. Han kom i tillegg på andreplass i 300 meter armégevær bak Orfanidis.
| Ioannis Frangoudis (gresk: Ιωάννης Φραγκούδης, født 1863 i Limassol på Kypros, død 19. oktober 1916 i New York i USA) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Frangoudis ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 25 meter pistol foran sin landsmann Georgios Orfanidis. Det var kun 4 deltakere i konkurransen, som ble avviklet 11. april 1896. Han kom i tillegg på andreplass i 300 meter armégevær bak Orfanidis.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Gull i skyting, 25 meter pistol
1896 Athen - Sølv i skyting, 300 meter armégevær
1896 Athen - Bronse i skyting, 30 meter fripistol
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ioannis Frangoudis – Olympedia
(en) Ioannis Frangoudis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ioannis Frangoudis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Ioannis Frangoudis – Hellas olympiske komité | Ioannis Frangoudis (gresk: Ιωάννης Φραγκούδης, født 1863 i Limassol på Kypros, død 19. oktober 1916 i New York i USA) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kokebanan | 2023-02-04 | Kokebanan | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bananfamilien', 'Kategori:Bær', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kokebanan, også kalt melbanan og plantain, kommer fra Sør-Amerika, Afrika og India. I disse områdene kan kokebananen være basisføde på lik linje med potet i Norge.
Kokebanan har helt andre egenskaper enn vanlig banan, og den kan mer regnes som en grønnsak enn en frukt, da den blant annet ikke kan spises rå. Den bør varmebehandles før den kan spises, enten grilles, kokes, stekes eller frityrstekes. Det eneste som kan minne om banan er fasongen og navnet. I de dagligvarebutikkene som har kokebanan i sitt sortiment, vil en neppe finne den blant vanlig banan, men heller blant søtpotet. Smaken kan faktisk minne litt om søtpotet. Smaken er forøvrig ikke så søt som hos vanlig banan og den er ganske hard i konsistensen. Skallet er også ganske hardt, og vanskelig å ta av i forhold en vanlig banan. Det anbefales derfor å bruke kniv til dette. Skallet er ofte grønngult, og noe flekkete. En del vil nok tro at den er av dårlig kvalitet, og at den ikke ser innbydende ut på grunn av flekkene, men det er slik kokebananen ser ut. Kokebananen begynner å bli dårlig når den får myke flekker og sår.
Kokebanan passer godt til kylling og kjøtt, og om man steker den og tilsetter salt og pepper, kan smaken minne noe om pommes frites. Orientalske krydrede retter og frityrstekt til desserter passer den også godt til. Kokebanan inneholder mer energi enn vanlig banan, og den er rik på A-vitamin og mineraler.
| Kokebanan, også kalt melbanan og plantain, kommer fra Sør-Amerika, Afrika og India. I disse områdene kan kokebananen være basisføde på lik linje med potet i Norge.
Kokebanan har helt andre egenskaper enn vanlig banan, og den kan mer regnes som en grønnsak enn en frukt, da den blant annet ikke kan spises rå. Den bør varmebehandles før den kan spises, enten grilles, kokes, stekes eller frityrstekes. Det eneste som kan minne om banan er fasongen og navnet. I de dagligvarebutikkene som har kokebanan i sitt sortiment, vil en neppe finne den blant vanlig banan, men heller blant søtpotet. Smaken kan faktisk minne litt om søtpotet. Smaken er forøvrig ikke så søt som hos vanlig banan og den er ganske hard i konsistensen. Skallet er også ganske hardt, og vanskelig å ta av i forhold en vanlig banan. Det anbefales derfor å bruke kniv til dette. Skallet er ofte grønngult, og noe flekkete. En del vil nok tro at den er av dårlig kvalitet, og at den ikke ser innbydende ut på grunn av flekkene, men det er slik kokebananen ser ut. Kokebananen begynner å bli dårlig når den får myke flekker og sår.
Kokebanan passer godt til kylling og kjøtt, og om man steker den og tilsetter salt og pepper, kan smaken minne noe om pommes frites. Orientalske krydrede retter og frityrstekt til desserter passer den også godt til. Kokebanan inneholder mer energi enn vanlig banan, og den er rik på A-vitamin og mineraler.
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Plantains – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Rød banan | 191,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Rune_Lie | 2023-02-04 | Bjørn Rune Lie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører'] | Bjørn Rune Lie (født 27. juli 1977) er en norsk illustratør og barnebokforfatter.
Bjørn Rune Lie er utdannet ved Falmouth College of Arts i Falmouth helt sørvest i England i 2001. Han har siden jobbet som frilans illustratør i Norge og England og utgitt to bildebøker med egen tekst og egne illustrasjoner. Han har vunnet en rekke priser for arbeidene sine i designkonkurransene Visuelt og Årets vakreste bøker. Illustrasjonene hans er ofte utført som akrylmalerier i tidsriktig naivistisk og dekorativ retrostil, gjerne med flater i avstemte farger. Bildene kjennetegnes ellers av stor teknisk dyktighet, detaljer, humor og estetikk.
I tillegg til oppdrag for en rekke internasjonale klienter, balnt annet magasiner og designbyråer, arbeider han med egen kunst og bokprosjekter.
Bjørn Rune Lie kommer opprinnelig fra Drammen, men har bodd flere år i England, blant annet i Bristol.
| Bjørn Rune Lie (født 27. juli 1977) er en norsk illustratør og barnebokforfatter.
Bjørn Rune Lie er utdannet ved Falmouth College of Arts i Falmouth helt sørvest i England i 2001. Han har siden jobbet som frilans illustratør i Norge og England og utgitt to bildebøker med egen tekst og egne illustrasjoner. Han har vunnet en rekke priser for arbeidene sine i designkonkurransene Visuelt og Årets vakreste bøker. Illustrasjonene hans er ofte utført som akrylmalerier i tidsriktig naivistisk og dekorativ retrostil, gjerne med flater i avstemte farger. Bildene kjennetegnes ellers av stor teknisk dyktighet, detaljer, humor og estetikk.
I tillegg til oppdrag for en rekke internasjonale klienter, balnt annet magasiner og designbyråer, arbeider han med egen kunst og bokprosjekter.
Bjørn Rune Lie kommer opprinnelig fra Drammen, men har bodd flere år i England, blant annet i Bristol.
== Bibliografi ==
2004: Welhavens vase - bildebok utgitt på Linoleum forlag
2008: Slapsefjell - bildebok utgitt på Magikon forlag
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Bjørn Rune Lie i BIBSYS
Bjørn Rune Lies egenpresentasjon
«Månedens illustratør» på Norsk barnebokinstitutts nettsider 2014 Arkivert 21. oktober 2015 hos Wayback Machine. | Bjørn Rune Lie (født 27. juli 1977) er en norsk illustratør og barnebokforfatter. | 191,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nnvasking | 2023-02-04 | Grønnvasking | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøvern', 'Kategori:Reklame'] | Grønnvasking er en form for misledende markedsføring der et produkt eller selskap blir fremstilt som mer miljøvennlig eller dyrevennlig enn det som faktisk er tilfelle. Det finnes ulike former og metoder for grønnvasking, eksempel kan være vektleggelse av miljøfordeler samtidig som man ser bort i fra ulemper.
I Norge har Forbrukerombudet tolket markedsføringsloven slik at bilprodusentene ikke kan kalle bilene for miljøvennlige og grønne. I 2008 ble også StatoilHydro dømt for brudd på markedføringsloven for en reklamekampanje.
| Grønnvasking er en form for misledende markedsføring der et produkt eller selskap blir fremstilt som mer miljøvennlig eller dyrevennlig enn det som faktisk er tilfelle. Det finnes ulike former og metoder for grønnvasking, eksempel kan være vektleggelse av miljøfordeler samtidig som man ser bort i fra ulemper.
I Norge har Forbrukerombudet tolket markedsføringsloven slik at bilprodusentene ikke kan kalle bilene for miljøvennlige og grønne. I 2008 ble også StatoilHydro dømt for brudd på markedføringsloven for en reklamekampanje.
== Se også ==
Sportsvasking
Hvitvasking
== Referanser == | Grønnvasking er en form for misledende markedsføring der et produkt eller selskap blir fremstilt som mer miljøvennlig eller dyrevennlig enn det som faktisk er tilfelle. Det finnes ulike former og metoder for grønnvasking, eksempel kan være vektleggelse av miljøfordeler samtidig som man ser bort i fra ulemper. | 191,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustaf_Molander | 2023-02-04 | Gustaf Molander | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske regissører', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Gustav Harald August Molander (født 18. november 1888 i Helsingfors i Finland, død 19. juni 1973 i Stockholm i Sverige) var en svensk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han var en av Sveriges mest produktive filmskapere og lagde over 60 filmer.
| Gustav Harald August Molander (født 18. november 1888 i Helsingfors i Finland, død 19. juni 1973 i Stockholm i Sverige) var en svensk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han var en av Sveriges mest produktive filmskapere og lagde over 60 filmer.
== Biografi ==
Molander var sønn av regissør og forfatter Harald Molander og bror til regissør og skuespiller Olof Molander. Han studerte ved Dramatens elevskole fra 1907 til 1909.
Molander skrev manus for Sjöström og Stiller i deres storhetstid rundt 1910 før han selv debuterte i 1920 med Bodakungen. Spesielt betydningsfullt ble samarbeidet med Stiller. Sammen skrev de den spirituelle og sofistikerte komedien Thomas Graals bästa film fra 1917. I 1916 skrev han på eget initiativ et manuskript basert på Henrik Ibsens Terje Vigen, som ble kjøpt av Svenska Biografteatern. Manuskriptet kom til å ligge til grunn for Victor Sjötröms filmatisering av verket.
Stiller så potensialet i Molander og sørget for at han fikk regikontrakt hos Svensk Filmindustri. Her ble han i 33 år og i denne perioden lagde han over 59 filmer. Av disse filmene finner vi både filmatiseringer av kjente romaner, melodramaer og publikumsvennlige komedier. Molander har kanskje ikke satt de dypeste spor i filmkunstens utvikling i Sverige, men er likevel et betydelig navn å regne med, med tanke på hans solide filmografi. I 1935 fikk han Svenska Filmsamfundets medalje for sin innsats som regissør.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gustaf Molander på Internet Movie Database
(sv) Gustaf Molander i Svensk Filmdatabas
(da) Gustaf Molander på Filmdatabasen
(da) Gustaf Molander på Filmdatabasen
(fr) Gustaf Molander på Allociné
(en) Gustaf Molander på AllMovie
(en) Gustaf Molander hos Turner Classic Movies
(en) Gustaf Molander hos The Movie Database
Gustaf Molander | Gustav Harald August Molander (født 18. november 1888 i Helsingfors i Finland, død 19. | 191,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rundelen_holdeplass | 2023-02-04 | Rundelen holdeplass | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1964 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lunner', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Norge uten persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Viken', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 2006', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Gjøvikbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1964', 'Kategori:Sider med kart'] | Rundelen holdeplass var en holdeplass på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Holdeplassen ble åpnet i 1964, men fra 11. juni 2006 sluttet togene å stoppe der. Formelt er holdeplassen ikke nedlagt.
| Rundelen holdeplass var en holdeplass på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Holdeplassen ble åpnet i 1964, men fra 11. juni 2006 sluttet togene å stoppe der. Formelt er holdeplassen ikke nedlagt.
== Litteratur ==
Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. s. 72. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 146. ISBN 82-90286-28-7.
== Eksterne lenker ==
Norsk Jernbaneklubb.no – Om Rundelen holdeplass | | sted = Fjellhammar | 191,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_%C3%85hlin | 2023-02-04 | Per Åhlin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske animatører', 'Kategori:Svenske illustratører', 'Kategori:Svenske regissører'] | Per Åhlin (født 7. august 1931) er en svensk animatør og filmregissør som har vært en av foregangsmennene for svensk animasjonsfilm.
Åhlin debuterte med sin første langfilm i 1968; I huvet på en gammal gubbe. Dette ble Sveriges første animerte langfilm. Filmen var dypt alvorlig og tragisk i forhold til konvensjonell animasjonsfilm på den tiden (eksempelvis filmer fra Disney), og hadde bilder av nakne mennesker. I tillegg fulgte den en begrenset animasjonsstil som var populær på denne tiden, i eksempelvis Yellow Submarine fra 1968. Teknikken begrenser antall bilder som vises, hvilket gjør at bevegelsene ser hakkete og unaturlige ut. Man bruker også å ha færre detaljer i bildet (minimalistisk stil) og fremstille karakterer på en komisk eller surrealistisk måte. To år etter filmen startet Åhlin PennFilm Studio AB i Sør-Sverige der han kom til å jobbe mye med vennen og medanimatøren Tage Danielsson.
Studioet skulle komme til å lage en rekke suksesser som Dunderklumpen! i 1974 og kortfilmen Sagan om Karl-Bertil Jonssons Julafton, som blir sendt på Svensk TV i juletider den dag i dag. Åhlin regisserte også TV-serien om Albert Åberg, basert på Gunilla Bergström's bøker, som har vært sendt over hele Skandinavia.
Animasjonsfilmene til Åhlin har ofte segmenter i seg av «ekte film», det vil si realfilm og ikke-animerte sekvenser. Dette brukes som en fremmedgjørende effekt i f.eks I huvet på en gammal gubbe og bidrar til en økt følelse av surrealisme.
Åhlin har også bidratt til enkelte effekter og figurer i filmatiseringen av Ronja Røverdatter.
Åhlin ble tildelt Emil-prisen for 2014.
| Per Åhlin (født 7. august 1931) er en svensk animatør og filmregissør som har vært en av foregangsmennene for svensk animasjonsfilm.
Åhlin debuterte med sin første langfilm i 1968; I huvet på en gammal gubbe. Dette ble Sveriges første animerte langfilm. Filmen var dypt alvorlig og tragisk i forhold til konvensjonell animasjonsfilm på den tiden (eksempelvis filmer fra Disney), og hadde bilder av nakne mennesker. I tillegg fulgte den en begrenset animasjonsstil som var populær på denne tiden, i eksempelvis Yellow Submarine fra 1968. Teknikken begrenser antall bilder som vises, hvilket gjør at bevegelsene ser hakkete og unaturlige ut. Man bruker også å ha færre detaljer i bildet (minimalistisk stil) og fremstille karakterer på en komisk eller surrealistisk måte. To år etter filmen startet Åhlin PennFilm Studio AB i Sør-Sverige der han kom til å jobbe mye med vennen og medanimatøren Tage Danielsson.
Studioet skulle komme til å lage en rekke suksesser som Dunderklumpen! i 1974 og kortfilmen Sagan om Karl-Bertil Jonssons Julafton, som blir sendt på Svensk TV i juletider den dag i dag. Åhlin regisserte også TV-serien om Albert Åberg, basert på Gunilla Bergström's bøker, som har vært sendt over hele Skandinavia.
Animasjonsfilmene til Åhlin har ofte segmenter i seg av «ekte film», det vil si realfilm og ikke-animerte sekvenser. Dette brukes som en fremmedgjørende effekt i f.eks I huvet på en gammal gubbe og bidrar til en økt følelse av surrealisme.
Åhlin har også bidratt til enkelte effekter og figurer i filmatiseringen av Ronja Røverdatter.
Åhlin ble tildelt Emil-prisen for 2014.
== Filmografi ==
Filmer
I huvet på en gammal gubbe (1968)
Dunderklumpen! (1974)
Resan till Melonia (1989)
Hundhotellet – En mystisk historie (2000)
Det lille spøkelset Laban (2006)
Laban: Verdens snilleste spøkelse (2007)
Emil og Ida i Lønneberget (2013)TV-serier
Karl-Bertil Jonssons julaften (Sagan om Karl-Bertil Jonssons Julafton, 1975)
Albert Åberg (Alfons Åberg, 1979-1980)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per Åhlin på Internet Movie Database
(sv) Per Åhlin i Svensk Filmdatabas
(da) Per Åhlin på Filmdatabasen
(fr) Per Åhlin på Allociné
(en) Per Åhlin på AllMovie
(en) Per Åhlin hos The Movie Database
Begrenset animasjon
Åhlins firma
www.aftonbladet.se: Han gjorde julen röd | Hofors, Gävleborgs län, Sverige | 191,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Adolff | 2023-02-04 | Kurt Adolff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske Formel 1-førere'] | Kurt Adolff (født 5. november 1921 i Stuttgart, Tyskland, død 24. januar 2012) var en tysk racerfører som kjørte Formel 1 i 1953 og han deltok under Tysklands Grand Prix 1953 i Ferrari 166 for Ecurie Espadon-laget. Han måtte imidlertid bryte etter bare noen få runder. Etter Formel 1 hadde han suksess i bakkeløp og sportsbil.
| Kurt Adolff (født 5. november 1921 i Stuttgart, Tyskland, død 24. januar 2012) var en tysk racerfører som kjørte Formel 1 i 1953 og han deltok under Tysklands Grand Prix 1953 i Ferrari 166 for Ecurie Espadon-laget. Han måtte imidlertid bryte etter bare noen få runder. Etter Formel 1 hadde han suksess i bakkeløp og sportsbil.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Referanser == | |Sesonger = | 191,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eutropis | 2023-02-04 | Eutropis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leopold Fitzinger', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Skinker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eutropis er en slekt av mellomstore til store skinker med mange arter i Asia. De har kraftige lemmer med fem klør på hver fot. Utbredelsen strekker seg fra Pakistan, India og Sri Lanka til Indonesia, Filippinene og Sør-Kina.
De ble tidligere ble regnet til den store slekten Mabuya med mer enn 110 arter i mange varme strøk. Den gamle slekten er nå delt i fire slekter som er ment å utgjøre naturlige grupper. Alle arter på det amerikanske fastlandet regnes fortsatt til Mabuya. De andre to slektene er Chioninia (Kapp Verde), og Trachylepis (Afrika, Madagaskar, Sørvest-Asia).
| Eutropis er en slekt av mellomstore til store skinker med mange arter i Asia. De har kraftige lemmer med fem klør på hver fot. Utbredelsen strekker seg fra Pakistan, India og Sri Lanka til Indonesia, Filippinene og Sør-Kina.
De ble tidligere ble regnet til den store slekten Mabuya med mer enn 110 arter i mange varme strøk. Den gamle slekten er nå delt i fire slekter som er ment å utgjøre naturlige grupper. Alle arter på det amerikanske fastlandet regnes fortsatt til Mabuya. De andre to slektene er Chioninia (Kapp Verde), og Trachylepis (Afrika, Madagaskar, Sørvest-Asia).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eutropis i Encyclopedia of Life
(en) Eutropis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Eutropis hos NCBI
(en) Kategori:Eutropis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eutropis – detaljert informasjon på Wikispecies
Cyberlizard: Eutropis
I. Das, A. de Silva & C.C. Austin (2008) A new species of Eutropis (Squamata: Scincidae) from Sri Lanka Zootaxa 1700: 35–52 | * Eutropis allapallensis | 191,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Nielsen | 2023-02-04 | Holger Nielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske diskoskastere', 'Kategori:Danske fektere', 'Kategori:Danske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Idrettsledere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Holger Louis Nielsen (født 18. desember 1866 i København, død 26. januar 1955 i Hellerup) var en dansk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Nielsen var en av tre danske deltagere i de første olympiske lekene i Athen i 1896. Nielsen kom på tredjeplass i fekting med sabel. Han deltok også i flere øvelser i skyting, han kom på andreplass i fripistol, på tredjeplass i hurtigpistol og en femteplass i militærpistol. Han deltok også i friidrett i diskos.
Nielsen var den første som beskrev reglene for håndball. Det skjedde i 1906. Under Ekstralekene 1906 i Athen var han leder for det danske turnlaget som vant lagkonkurransen.
Nielsen oppfant og instruerte Holger Nielsen-metoden til gjenopplivning av druknede i 1932. Denne metoden er senere avløst av munn-til-munn-metoden som inngår i dagens hjerte-lunge-redning.
| Holger Louis Nielsen (født 18. desember 1866 i København, død 26. januar 1955 i Hellerup) var en dansk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Nielsen var en av tre danske deltagere i de første olympiske lekene i Athen i 1896. Nielsen kom på tredjeplass i fekting med sabel. Han deltok også i flere øvelser i skyting, han kom på andreplass i fripistol, på tredjeplass i hurtigpistol og en femteplass i militærpistol. Han deltok også i friidrett i diskos.
Nielsen var den første som beskrev reglene for håndball. Det skjedde i 1906. Under Ekstralekene 1906 i Athen var han leder for det danske turnlaget som vant lagkonkurransen.
Nielsen oppfant og instruerte Holger Nielsen-metoden til gjenopplivning av druknede i 1932. Denne metoden er senere avløst av munn-til-munn-metoden som inngår i dagens hjerte-lunge-redning.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i skyting, 30 meter fripistol
1896 Athen - Bronse i fekting, sabel
1896 Athen - Bronse i skyting, 25 meter hurtigpistol
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Holger Nielsen – Olympics.com
(en) Holger Nielsen – Olympic.org
(en) Holger Nielsen – Olympedia
(en) Holger Nielsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Holger Nielsen – databaseOlympics.com (arkivert) | Holger Louis Nielsen (født 18. desember 1866 i København, død 26. | 191,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenska_Dagbladets_litteraturpris | 2023-02-04 | Svenska Dagbladets litteraturpris | ['Kategori:1944 i Sverige', 'Kategori:Kunst og kultur i 1944', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1944'] | Svenska Dagbladets litteraturpris, svensk litterær pris på 30 000 kroner (2007) som årlig blir utdelt av Svenska Dagbladet. Prisen ble innstiftet i desember 1944 da avisen feiret sekstiårsjubileum. Prisen ble delt ut første gangen i januar 1945 da prisvinnerne fra 1944 mottok sin pris.Juryen består (2014) av Paulina Helgeson, Anders Q Björkman, Ellen Mattson, Lina Kalmteg og Magnus Bremmer.
| Svenska Dagbladets litteraturpris, svensk litterær pris på 30 000 kroner (2007) som årlig blir utdelt av Svenska Dagbladet. Prisen ble innstiftet i desember 1944 da avisen feiret sekstiårsjubileum. Prisen ble delt ut første gangen i januar 1945 da prisvinnerne fra 1944 mottok sin pris.Juryen består (2014) av Paulina Helgeson, Anders Q Björkman, Ellen Mattson, Lina Kalmteg og Magnus Bremmer.
== Prisvinnere ==
2019 – Amanda Svensson (Ett system så magnifikt att det bländar)
2018 – Linnea Axelsson (Ædnan)
2017 – Tove Folkesson (Ölandssången)
2016 – Lina Wolff (De polyglotta älskarna)
2015 – Ola Nilsson (Isidor och Paula)
2014 – Kristina Sandberg (Liv till varje pris)
2013 – Lena Andersson (Egenmäktigt förfarande)
2012 – Johannes Anyuru (En storm kom från paradiset)
2011 – Mara Lee (Salome)
2010 – Peter Törnqvist (Kioskvridning 140 grader)
2009 – Johanna Holmström (Camera Obscura)
2008 – Li Li (Ursprunget)
2007 – Arne Johnsson (Bäras utan namn till natt till morgon)
2006 – Lars Jakobson (Vid den stora floden)
2005 – Jesper Svenbro (Himlen och andra upptäckter)
2004 – Birgitta Lillpers (Glömde väl inte ljusets element när du räknade)
2003 – Christine Falkenland (Öde)
2002 – Stewe Claeson (Rönndruvan glöder)
2001 – Maja Lundgren (Pompeji)
2000 – Anne-Marie Berglund (Jag vill stå träd nu)
1999 – Per Odensten (En lampa som gör mörker)
1998 – Ellen Mattson (Resenärerna)
1997 – Carola Hansson (Steinhof)
1996 – Peter Kihlgård (Anvisningar till en far)
1995 – Gunnar Harding (Stora scenen och Är vi långt från Montmartre?)
1994 – Eva Runefelt (Hejdad tid)
1993 – Agneta Pleijel (Fungi)
1992 – Sigrid Combüchen (Korta och långa kapitel)
1991 – Inger Edelfeldt (Rit)
1990 – Urban Andersson (Det hemliga ljuset)
1989 – Kristina Lugn (Hundstunden)
1988 – Konny Isgren (Övning)
1987 – Ernst Brunner (Svarta villan)
1986 – Christer Eriksson (Luften är full av S)
1985 – Peter Nilson (Guldspiken)
1984 – Sun Axelsson (Honungsvargar)
1983 – Peeter Puide (Till Bajkal, inte längre)
1982 – Lars Andersson (Bikungskupan)
1981 – Heidi von Born (Hungerbarnen)
1980 – Anna Westberg (Walters hus)
1979 – Göran Sonnevi (Språk; Verktyg; Eld)
1978 – Tobias Berggren (Bergsmusik)
1977 – Gerda Antti (Inte värre än vanligt)
1976 – Göran Tunström (Sandro Botticellis sånger og Prästungen)
1975 – Kjell Espmark (Det obevekliga paradiset 1-25)
1974 – Hans O. Granlid (Rackarsång)
1973 – P C Jersild (Djurdoktorn)
1972 – Rita Tornborg (Docent Åke Ternvall ser en syn)
1971 – Gösta Friberg (Moder jord)
1970 – Sven Delblanc (åminne)
1969 – Per Gunnar Evander (Uppkomlingarna-en personundersökning)
1968 – Stig Claesson (Vem älskar Yngve Frej?)
1967 – Sven Lindqvist (Myten om Wu Tao-Tzu)
1966 – P O Enquist (Hess)
1965 – Per Wahlöö (Generalerna)
1964 – Peder Sjögren (Elis)
1963 – Per Olof Sundman (Sökarna)
1962 – Gunnar E Sandgren (Fursten)
1961 – Bo Carpelan (Den svala dagen)
1960 – Lars Gustafsson (Bröderna)
1959 – Bengt Söderbergh, Kurt Salomonson
1958 – Lars Gyllensten, Åke Wassing
1957 – Birgitta Trotzig, Erland Josephson
1956 – Walter Ljungquist
1955 – Elsa Grave, Hans Peterson
1954 – Lise Drougge, Birger Vikström, Folke Isaksson
1953 – Sara Lidman, Oscar Parland
1952 – Ulla Isaksson, Bertil Schütt, Ragnar Thoursie, Sandro Key-Åberg, Tove Jansson
1951 – Willy Kyrklund, Staffan Larsson, Per Anders Fogelström, Viveca Hollmerus
1950 – Gustaf Rune Eriks, Tore Zetterholm, Hanserik Hjertén, Britt G. Hallqvist
1949 – Werner Aspenström, Folke Dahlberg, Lars Göransson, Owe Husáhr
1948 – Stina Aronson, Vilgot Sjöman, Ragnar Bengtsson, Bengt V. Wall, Åke Holmberg
1947 – Erik Lindegren, Otto Karl-Oskarsson, Solveig von Schoultz, Hans Bergrahm
1946 – Stig Dagerman, Tage Aurell, Bengt Anderberg
1945 – Sivar Arnér, Björn-Erik Höijer, Arne Nyman, Marianne Alopaeus, Nils Åke Malmström, Astrid Lindgren, Anna Lisa Lundkvist
1944 – Harry Martinson, Lars Ahlin, Elly Jannes, Ole Torvalds
== Referanser == | Svenska Dagbladets litteraturpris, svensk litterær pris på kroner (2007) som årlig blir utdelt av Svenska Dagbladet. Prisen ble innstiftet i desember 1944 da avisen feiret sekstiårsjubileum. | 191,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rgeseter_stasjon | 2023-02-04 | Bjørgeseter stasjon | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1902 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lunner', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Norge uten persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Viken', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 2006', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Gjøvikbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1902', 'Kategori:Sider med kart'] | Bjørgeseter stasjon var en jernbanestasjon på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Bjørgeseter ble tatt i bruk som krysningsspor i 1900, men stoppestedet under navnet Bjørgesæter åpnet i 1902. I 1910 ble stoppestedet oppgradert til stasjon, og i 1921 ble navnet byttet til det nåværende. Stasjonen ble fjernstyrt i 1972, og fra 11. juni 2006 sluttet tog på Gjøvikbanen å stoppe ved stasjonen.
| Bjørgeseter stasjon var en jernbanestasjon på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Bjørgeseter ble tatt i bruk som krysningsspor i 1900, men stoppestedet under navnet Bjørgesæter åpnet i 1902. I 1910 ble stoppestedet oppgradert til stasjon, og i 1921 ble navnet byttet til det nåværende. Stasjonen ble fjernstyrt i 1972, og fra 11. juni 2006 sluttet tog på Gjøvikbanen å stoppe ved stasjonen.
== Litteratur ==
Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. s. 70–72. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 146–147. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Gjøvikbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 137–150.
== Eksterne lenker ==
(no) Bjørgeseter stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Gjøvikbanen | Bjørgeseter stasjon var en jernbanestasjon på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Bjørgeseter ble tatt i bruk som krysningsspor i 1900, men stoppestedet under navnet Bjørgesæter åpnet i 1902. | 191,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exit_(1970) | 2023-02-04 | Exit (1970) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1970', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | Exit (dansk tittel: Forbryderisk elskov) er en norsk-dansk spillefilm fra 1970, regissert av Pål Løkkeberg. Manus ble skrevet av Løkkeberg og Carl Henrik Svenstedt. Randi Weum var manuskonsulent og manus-supervisor.Pål Løkkeberg hadde en sentral rolle i modernismen i norsk film. Filmen har modernistiske trekk ved seg og er inspirert av den franske nye bølgen og spesielt Jean-Luc Godards spesielle stil. Kryssklipping og jump cuts preger filmen og gir den det eksperimentelle uttrykket som ofte assosieres med modernistisk film. Vibeke Løkkeberg innehar hovedrollen som den rastløse konen som søker spenning og variasjon i den ellers så traurige hverdagen.
| Exit (dansk tittel: Forbryderisk elskov) er en norsk-dansk spillefilm fra 1970, regissert av Pål Løkkeberg. Manus ble skrevet av Løkkeberg og Carl Henrik Svenstedt. Randi Weum var manuskonsulent og manus-supervisor.Pål Løkkeberg hadde en sentral rolle i modernismen i norsk film. Filmen har modernistiske trekk ved seg og er inspirert av den franske nye bølgen og spesielt Jean-Luc Godards spesielle stil. Kryssklipping og jump cuts preger filmen og gir den det eksperimentelle uttrykket som ofte assosieres med modernistisk film. Vibeke Løkkeberg innehar hovedrollen som den rastløse konen som søker spenning og variasjon i den ellers så traurige hverdagen.
== Synopsis ==
Maria (Vibeke Løkkeberg) er gift med businessmannen Carl (Tor Stokke), som er svært engasjert i arbeidet sitt. Maria er svømmelærer på fritiden sin, men ønsker noe mer ut av livet sitt. Hun vil ha mer spenning i hverdagen. Maria mistenker seg for å være gravid og går til legen for å få svar, det viser seg at hun venter barn. Hun forteller det til Carl som entusiastisk gjør seg klar til å feire nyheten, men Maria vil ikke ha det. Hun møter den danske arbeideren Lou (Claus Nissen) og inngår et forhold til ham. De to rømmer etter hvert og raner et postkontor med Lous venn Jens (Tutte Lemkow). Det oppstår konflikt mellom Jens og Maria, de skyter ham og rømmet til Marias feriested på en øde holme. Her tilbringer de dagene sine i håp om at de skal kunne slå seg ned der. Filmen er noe samfunnskritisk og stiller spørsmål til hvor kvinnen hører hjemme i samfunnet og det å søke spenning og opprørskhet.
== Rolleliste ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Exit på Internet Movie Database
(no) Exit i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Exit hos Filmfront
(da) Exit i Danmark Nationale Filminstitut
(nl) Exit på MovieMeter
(en) Exit på Rotten Tomatoes | Norge Danmark | 191,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Paine | 2023-02-04 | John Paine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 1. august', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere fra USA', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | John Bryant Paine (født 19. april 1870 i Boston, død 1. august 1951 i Weston, Massachusetts) var en amerikansk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Paine ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 25 meter militærpistol foran sin landsmann og bror Sumner Paine. Det var 16 deltakere fra fire nasjoner i konkurransen som ble avviklet 10. april 1896.
| John Bryant Paine (født 19. april 1870 i Boston, død 1. august 1951 i Weston, Massachusetts) var en amerikansk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Paine ble olympisk mester i skyting under sommer-OL 1896 i Athen. Han vant 25 meter militærpistol foran sin landsmann og bror Sumner Paine. Det var 16 deltakere fra fire nasjoner i konkurransen som ble avviklet 10. april 1896.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Gull i skyting, 25 meter militærpistol
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Paine – Olympedia
(en) John Paine – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Paine – databaseOlympics.com (arkivert) | John Bryant Paine (født 19. april 1870 i Boston, død 1. | 191,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Auth%C3%A9n | 2023-02-04 | Otto Authén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Otto Fredrik Authén (født 1. november 1886 i Oslo, død 7. juli 1971 samme sted) var en norsk turner. Han representerte Christiania Turnforening og var forturner i foreningen i perioden 1914–1918.Han deltok i OL 1908 i London, der det norske laget fikk sølv i lagkonkurransen i turn, bak det svenske laget.
Authén var også en habil skiløper og deltok i Holmenkollen 14 ganger. Han var formann i Skiklubben Start fra 1920 til 1924.I det private oppga han i 1910 å være korrespondent og selger i en agenturforretning. Han var sønn av lagersjef Olai Authén (1852–1932) fra Trøgstad og Anna Christine Schanche (1853–1920) fra Tana.
| Otto Fredrik Authén (født 1. november 1886 i Oslo, død 7. juli 1971 samme sted) var en norsk turner. Han representerte Christiania Turnforening og var forturner i foreningen i perioden 1914–1918.Han deltok i OL 1908 i London, der det norske laget fikk sølv i lagkonkurransen i turn, bak det svenske laget.
Authén var også en habil skiløper og deltok i Holmenkollen 14 ganger. Han var formann i Skiklubben Start fra 1920 til 1924.I det private oppga han i 1910 å være korrespondent og selger i en agenturforretning. Han var sønn av lagersjef Olai Authén (1852–1932) fra Trøgstad og Anna Christine Schanche (1853–1920) fra Tana.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Authén – Olympics.com
(en) Otto Authén – Olympic.org
(en) Otto Authén – Olympedia
(en) Otto Authén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Otto Authén – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics Arkivert 5. desember 2007 hos Wayback Machine. | }} | 191,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaos_Morakis | 2023-02-04 | Nikolaos Morakis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Greske skyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Nikolaos Morakis (gresk: Νικόλαος Μοράκης; født ukjent, død ukjent) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Morakis kom på tredjeplass i skyting 25 meter militærpistol under sommer-OL 1896 i Athen. De amerikanske brødrene John og Sumner Paine tok de to første plassene. Det var 16 deltakere fra fire nasjoner i konkurransen som ble avviklet 10. april 1896.
| Nikolaos Morakis (gresk: Νικόλαος Μοράκης; født ukjent, død ukjent) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Morakis kom på tredjeplass i skyting 25 meter militærpistol under sommer-OL 1896 i Athen. De amerikanske brødrene John og Sumner Paine tok de to første plassene. Det var 16 deltakere fra fire nasjoner i konkurransen som ble avviklet 10. april 1896.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i skyting, 25 meter militærpistol
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolaos Morakis – Olympedia
(en) Nikolaos Morakis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikolaos Morakis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Nikolaos Morakis – Hellas olympiske komité | Nikolaos Morakis (gresk: Νικόλαος Μοράκης; født ukjent, død ukjent) var en gresk skytter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holsts_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Holsts gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Veier på Torshov'] | Se pekerside for flere forekomster av Holsts gate.Holsts gate (1–13, 2a–10) er ei gate i Oslo. Den er nederst på Torshov, og går fra Sandakerveien til Valdresgata. Deretter fortsetter den som gangsti inn i Hallénparken. Kvartalet vest for Vogts gate tilhører bydel Sagene, mens østsida tilhører bydel Grünerløkka. Gata har navn etter statsråd Poul Christian Holst.
På nordsida av det første kvartalet ligger leiegårdene nr 2–10 fra slutten av 1800-tallet. I nr 2 bodde forfatteren Oskar Braaten fra han var seks år (1887) til 1899. Han omtaler gården som «Hjemmet». I nr 6 har Maritastiftelsen hovedkontor og en del av sin praktiske virksomhet innen rusomsorg og forebygging.
På sørsida ligger først en del av Sagene skole (adresse til Biermanns gate). Deretter følger Holsts gate 1 (mot gata) og 3 (bak denne). Disse gårdene har ei svært mangfoldig historie. De blei oppført for AS Sagene Festivitetslokale i 1897 (arkitekt Christian Reuter). Eiendommene var i kommunal eie fra 1927. Her har det vært bl.a serveringssted, varieté og teater (med tilnavnet «Afrika», omtalt hos Oskar Braaten), forsamlingslokale for Kristiania Indremisjon («Emmaus»), mødrehjem, sognekirke for Lilleborg menighet og kommunal fritidsklubb og mediesenter for ungdom. En tid var en rekke kvinneorganisasjoner samla i nr 1 under betegnelsen «Kvinnehuset». Nr. 3 drives fra 1998 av Sagene Janitsjarkorps.
Hallénparken på begge sider av Ring 2 er opprinnelig løkkeanlegget Vennelyst (Holsts gate 13). Hovedhuset fra 1821 brant ned i 1985.
| Se pekerside for flere forekomster av Holsts gate.Holsts gate (1–13, 2a–10) er ei gate i Oslo. Den er nederst på Torshov, og går fra Sandakerveien til Valdresgata. Deretter fortsetter den som gangsti inn i Hallénparken. Kvartalet vest for Vogts gate tilhører bydel Sagene, mens østsida tilhører bydel Grünerløkka. Gata har navn etter statsråd Poul Christian Holst.
På nordsida av det første kvartalet ligger leiegårdene nr 2–10 fra slutten av 1800-tallet. I nr 2 bodde forfatteren Oskar Braaten fra han var seks år (1887) til 1899. Han omtaler gården som «Hjemmet». I nr 6 har Maritastiftelsen hovedkontor og en del av sin praktiske virksomhet innen rusomsorg og forebygging.
På sørsida ligger først en del av Sagene skole (adresse til Biermanns gate). Deretter følger Holsts gate 1 (mot gata) og 3 (bak denne). Disse gårdene har ei svært mangfoldig historie. De blei oppført for AS Sagene Festivitetslokale i 1897 (arkitekt Christian Reuter). Eiendommene var i kommunal eie fra 1927. Her har det vært bl.a serveringssted, varieté og teater (med tilnavnet «Afrika», omtalt hos Oskar Braaten), forsamlingslokale for Kristiania Indremisjon («Emmaus»), mødrehjem, sognekirke for Lilleborg menighet og kommunal fritidsklubb og mediesenter for ungdom. En tid var en rekke kvinneorganisasjoner samla i nr 1 under betegnelsen «Kvinnehuset». Nr. 3 drives fra 1998 av Sagene Janitsjarkorps.
Hallénparken på begge sider av Ring 2 er opprinnelig løkkeanlegget Vennelyst (Holsts gate 13). Hovedhuset fra 1821 brant ned i 1985.
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holsts gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 259-260. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holsts gate (1–13, 2a–10) er ei gate i Oslo. Den er nederst på Torshov, og går fra Sandakerveien til Valdresgata. | 191,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holsts_gate | 2023-02-04 | Holsts gate | ['Kategori:Pekere'] | Holsts gate finnes flere steder:
Holsts gate (Oslo)
Holsts gate (Kongsberg)
Holstgaten (Tønsberg)Se også:
Elling Holsts gate (Drammen)
Hans Holsts gate (Kopervik)
Petter Holst gate (Mosjøen) | Holsts gate finnes flere steder:
Holsts gate (Oslo)
Holsts gate (Kongsberg)
Holstgaten (Tønsberg)Se også:
Elling Holsts gate (Drammen)
Hans Holsts gate (Kopervik)
Petter Holst gate (Mosjøen) | Holsts gate finnes flere steder: | 191,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_(1967) | 2023-02-04 | Liv (1967) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1967', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer'] | For filmen fra 1934 ved samme navn, se Liv (1934).Liv er en norsk spillefilm fra 1967 regissert av Pål Løkkeberg. Liv var Pål Løkkebergs debutfilm.
Tittelrollen som Liv spilles av Løkkebergs daværende ektefelle Vibeke Løkkeberg. Kostymene i filmen var designet av den norske moteskaperen William.Filmen hadde premiere 27. mars 1967 på kinoer i Oslo, Stavanger, Kristiansand S, Porsgrunn, Kongsberg og Hamar.
| For filmen fra 1934 ved samme navn, se Liv (1934).Liv er en norsk spillefilm fra 1967 regissert av Pål Løkkeberg. Liv var Pål Løkkebergs debutfilm.
Tittelrollen som Liv spilles av Løkkebergs daværende ektefelle Vibeke Løkkeberg. Kostymene i filmen var designet av den norske moteskaperen William.Filmen hadde premiere 27. mars 1967 på kinoer i Oslo, Stavanger, Kristiansand S, Porsgrunn, Kongsberg og Hamar.
== Handling ==
Liv handler om den unge fotomodellen Liv og en dag i hennes liv. Denne dagen er ingen vanlig dag, men heller en oppbruddsdag. Hun gjør det slutt med sin forlovede, tar et oppgjør med faren og blir selv bevisst på det tomme og meningsløse ved hennes yrke som modell. Hun blir også nødt til å finne seg et nytt sted å bo, noe hun mislykkes med og blir nødt til å flytte tilbake til sitt rom i et rivningshus.
== Rolleliste ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv på Internet Movie Database
(no) Liv i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Liv hos Filmfront
(sv) Liv i Svensk Filmdatabas | Norge | 191,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgios_Tsitas | 2023-02-04 | Georgios Tsitas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Greske brytere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Izmir', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georgios Tsitas (gresk: Γεώργιος Τσίτας; født 1872 i Smyrna, død 1940) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Tsitas kom på andreplass i bryting gresk-romersk stil under sommer-OL 1896 i Athen. Han beseiret sin landsmann Stefanos Khristopoulos i semifinalen. I finalen møtte han Carl Schuhmann fra Tyskland. Dommeren avbrøt kampen etter 40 minutter på grunn av det ble mørkt. Kampen fortsatte dagen etter og Schuhmann vant. Det var 5 deltakere i konkurransen som ble avviklet 10. april og avslutningen av den avbrutte finalen den 11. april 1896.
| Georgios Tsitas (gresk: Γεώργιος Τσίτας; født 1872 i Smyrna, død 1940) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Tsitas kom på andreplass i bryting gresk-romersk stil under sommer-OL 1896 i Athen. Han beseiret sin landsmann Stefanos Khristopoulos i semifinalen. I finalen møtte han Carl Schuhmann fra Tyskland. Dommeren avbrøt kampen etter 40 minutter på grunn av det ble mørkt. Kampen fortsatte dagen etter og Schuhmann vant. Det var 5 deltakere i konkurransen som ble avviklet 10. april og avslutningen av den avbrutte finalen den 11. april 1896.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i bryting
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georgios Tsitas – Olympedia
(en) Georgios Tsitas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georgios Tsitas – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Georgios Tsitas – Hellas olympiske komité
(en) Georgios Tsitas – FILA | Georgios Tsitas (gresk: Γεώργιος Τσίτας; født 1872 i Smyrna, død 1940) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Blom | 2023-02-04 | Maria Blom | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske dramatikere', 'Kategori:Svenske manusforfattere', 'Kategori:Svenske regissører', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere'] | Maria Blom (28. februar 1971) er en svensk regissør, dramatiker og manusforfatter.
| Maria Blom (28. februar 1971) er en svensk regissør, dramatiker og manusforfatter.
== Generelt ==
Maria Blom er i utgangspunktet teaterregissør og har skrevet og regissert rundt 10 teateroppsetninger. I 2002 mottok hun Stockholm bys hederskulturpris for sin innsats ved Stockholms Stadsteater. På bakgrunn av hennes tidligere oppsetninger, alle kjent for å være komedier med en slagkraftig dialog, tok opptil flere filmprodusenter kontakt med Blom. Hun debuterte som filmskaper i 2004, med filmen Masjävlar, som er basert på hennes erfaringer fra det svenske bondesamfunnet. Filmen var i utgangspunktet et teaterstykke. For filmen høstet hun gode kritikker, og filmen fikk hele fire guldbagger henholdsvis for beste manus, regi og film.
Maria Blom er forlovet med musikeren og komponisten Anders Nygårds, som har laget musikk til Masjävlar i tillegg til at han har en liten rolle i filmen. I desember 2004 konkluderte det svenske filminstituttet, SFI, at Blom og andre kvinnelige regissører skulle få økt støtte i form av konsulentvirksomhet og prosjektstøtte.
== Nina Frisk ==
Bloms andre film var Nina Frisk, som omhandler en flyvertinne som elsker å fly. Hver gang flyet stiger over skyene er hun lykkelig. Lykkelig fordi da er hun langt unna sin dysfunksjonelle familie og fraværende kjærlighetsliv. Men en dag møter Nina Markus og hans sønn William, og forelskelsen er et faktum. Med det samme begynner Nina og se for seg sitt eget familieliv, men oppdager fort at dette kan være like turbulent som det å fly. Gunilla Nyroos ble nominert til Guldbagge for sin innsats i filmen, for beste kvinnelige birolle.
== Øvelsen Fishy ==
Da Maria Blom en dag bestemte seg for å lage film, tenkte hun at det ville være lurt å øve seg litt først. Hun bestemte seg derfor for å gjøre et læringsprosjekt. Filmen var i utgangspunktet ikke ment for kino, kun for et festivalpublikum. Men etter suksessen med Masjävlar i 2004 ble filmen satt opp på kino. Filmen fikk en blandet mottagelse. De som ikke likte den, vektla det faktum at det var alt for tydelig å se at filmen var laget på en null-budsjett. Andre igjen påpekte Bloms åpenbare talent som filmskaper, og at det faktisk var en ok film til å ha vært laget med sterkt begrensede ressurser. De fleste påpekte Bloms evne til å ta hverdagproblematikk på kornet.
== Filmografi ==
2008 – Fishy, manus/regi
2007 – Nina Frisk, manus/regi
2004 – Masjävlar, manus/regi
== Referanser ==
== Kilder ==
http://www.youtube.com/watch?v=xhod0jKYWGE
http://www.alltomfilm.se/filmrecensioner.asp?action=viewReview&iFilmId=1241
http://kritiker.se/recension.asp?i=52705
http://www.imdb.com/name/nm1093669/
http://www.swedenabroad.com/Page____33296.aspx
http://www.imdb.com/title/tt0827729/
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Blom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Blom på Internet Movie Database
(sv) Maria Blom i Svensk Filmdatabas
(da) Maria Blom på Filmdatabasen
(da) Maria Blom på Scope
(fr) Maria Blom på Allociné
(en) Maria Blom på AllMovie
(en) Maria Blom hos The Movie Database | Maria Blom (28. februar 1971) er en svensk regissør, dramatiker og manusforfatter. | 191,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Bohne | 2023-02-04 | Hermann Bohne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Hermann Bohne (født 22. september 1890 i Tromsø, død 5. januar 1949) var en norsk turner. Han representerte Christiania Turnforening.
Han deltok i Turn under Sommer-OL 1908 i London, der det norske laget fikk sølv i lagkonkurransen i turn, bak det svenske laget.
Bohne var sønn av Gottfried Philipp Bohne (1855–1923) og Karoline Olsen, f. Vigre (1853) fra Stavanger. Faren var fra Wolferstedt i Thüringen og jobbet som slakter og pølsemaker i Tromsø. Hermann gikk på skole i Tromsø frem til 1907 og tok examen artium ved St. Hanshaugen skole i Kristiania. Ifølge ham selv ble han arbeidsufør grunnet sykdom.Faren hadde i 1880 fått borgerbrev i Tromsø, og drev et slakteri i Tromsø fra omkring 1882 til 1923, da han fikk slag og broren Karl Bohne (f. 1882) drev det videre under navnet H. Bohnes Eftf..
| Hermann Bohne (født 22. september 1890 i Tromsø, død 5. januar 1949) var en norsk turner. Han representerte Christiania Turnforening.
Han deltok i Turn under Sommer-OL 1908 i London, der det norske laget fikk sølv i lagkonkurransen i turn, bak det svenske laget.
Bohne var sønn av Gottfried Philipp Bohne (1855–1923) og Karoline Olsen, f. Vigre (1853) fra Stavanger. Faren var fra Wolferstedt i Thüringen og jobbet som slakter og pølsemaker i Tromsø. Hermann gikk på skole i Tromsø frem til 1907 og tok examen artium ved St. Hanshaugen skole i Kristiania. Ifølge ham selv ble han arbeidsufør grunnet sykdom.Faren hadde i 1880 fått borgerbrev i Tromsø, og drev et slakteri i Tromsø fra omkring 1882 til 1923, da han fikk slag og broren Karl Bohne (f. 1882) drev det videre under navnet H. Bohnes Eftf..
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hermann Bohne – Olympedia
(en) Hermann Bohne – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hermann Bohne – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | }} | 191,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/O_(Omarions-album) | 2023-02-04 | O (Omarions-album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Omarion'] | O er R&Bsangeren Omarions første album.
| O er R&Bsangeren Omarions første album.
== Sporliste ==
01. «I Wish»
02. «Touch»
03. «O»
04. «I'm Tryna»
05. «Drop That Teater»
06. «Growing Pains»
07. «Take It Off»
08. «Never Gonna Let You Go» («She's a Keepa»)
09. «I Know»
10. «I'm Gon Change»
11. «In the Dark»
12. «Slow Dancin'»
13. «Fiening You»
== Kilder ==
Albumet på Discogs | O er R&Bsangeren Omarions første album. | 191,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefanos_Khristopoulos | 2023-02-04 | Stefanos Khristopoulos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Dødsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Greske brytere', 'Kategori:Greske vektløftere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Patras', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1906'] | Stefanos Khristopoulos (gresk: Στέφανος Χρηστόπουλος; født 1876 i Patras) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Khristopoulos kom på tredjeplass i bryting gresk-romersk stil under Sommer-OL 1896 i Athen. Han beseiret ungarske Momcsilló Tapavicza i sin første kamp. Deretter tapte han semifinalen til sin landsmann Georgios Tsitas, som siden tapte finalen til Carl Schuhmann fra Tyskland. Det var 5 deltakere i konkurransen som ble avviklet 10. april og avslutningen av den avbrutte finalen den 11. april 1896.
Khristopoulos deltok også i ekstralekene i 1906 i Athen, både i bryting og i vektløfting.
| Stefanos Khristopoulos (gresk: Στέφανος Χρηστόπουλος; født 1876 i Patras) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Khristopoulos kom på tredjeplass i bryting gresk-romersk stil under Sommer-OL 1896 i Athen. Han beseiret ungarske Momcsilló Tapavicza i sin første kamp. Deretter tapte han semifinalen til sin landsmann Georgios Tsitas, som siden tapte finalen til Carl Schuhmann fra Tyskland. Det var 5 deltakere i konkurransen som ble avviklet 10. april og avslutningen av den avbrutte finalen den 11. april 1896.
Khristopoulos deltok også i ekstralekene i 1906 i Athen, både i bryting og i vektløfting.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Bronse i bryting
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefanos Khristopoulos – Olympedia
(en) Stefanos Khristopoulos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stefanos Khristopoulos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Stefanos Khristopoulos – Hellas olympiske komité
(en) Stefanos Khristopoulos – FILA | Stefanos Khristopoulos (gresk: Στέφανος Χρηστόπουλος; født 1876 i Patras) var en gresk bryter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IOS | 2023-02-04 | IOS | ['Kategori:Apple-produkter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Operativsystemer', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | iOS er et mobilt operativsystem utviklet av Apple. iOS (tidligere iPhone OS) ble lansert sammen med iPhone i 2007. Nyere produkter som iPod touch, iPad, Apple TV og Apple Watch bruker også operativsystemet.
iOS er avledet av Mac OS X, og baserer seg på samme Mach- og Darwin-kjerne som Mac OS X. Operativsystemet har fire abstrakte «lag»: Et Core OS lag, et Core Services-lag, et media-lag og et lag kalt Cocoa Touch. Operativsystemet tar omkring én gigabyte av enhetenes totale lagringsplass avhengig av modell. iOS-enheter eksisterer med modeller fra 16 til 512 GB.
Operativsystemets CPU er basert på ARM, i stedet for x86 (og tidligere PowerPC) som er brukt i Apples Macintosh-datamaskiner.
Det er ca. 1,9 millioner applikasjoner som offisielt er tilgjengelig for iOS (per september 2019) fra App Store.Operativsystemene tvOS og watchOS bygger på iOS.
| iOS er et mobilt operativsystem utviklet av Apple. iOS (tidligere iPhone OS) ble lansert sammen med iPhone i 2007. Nyere produkter som iPod touch, iPad, Apple TV og Apple Watch bruker også operativsystemet.
iOS er avledet av Mac OS X, og baserer seg på samme Mach- og Darwin-kjerne som Mac OS X. Operativsystemet har fire abstrakte «lag»: Et Core OS lag, et Core Services-lag, et media-lag og et lag kalt Cocoa Touch. Operativsystemet tar omkring én gigabyte av enhetenes totale lagringsplass avhengig av modell. iOS-enheter eksisterer med modeller fra 16 til 512 GB.
Operativsystemets CPU er basert på ARM, i stedet for x86 (og tidligere PowerPC) som er brukt i Apples Macintosh-datamaskiner.
Det er ca. 1,9 millioner applikasjoner som offisielt er tilgjengelig for iOS (per september 2019) fra App Store.Operativsystemene tvOS og watchOS bygger på iOS.
== Programvare ==
=== Funksjoner, apper og tjenester ===
==== iCloud ====
iCloud er en nettsky-tjeneste som overfører bilder, musikk, programmer, notater, kontakter, kalender mellom Apple-enheter. Tilgjengelig i OS X fra og med 10.7.
==== Mail ====
Mail er et innebygd e-postprogram for visse iOS-enheter, som man kan sende tekst og bilder med. Programmet støtter PDF, Microsoft Word og Microsoft Excel. Yahoo tilbyr en gratis «Push-IMAP» e-posttjeneste som gjør at e-postene blir synkronisert med datamaskinens e-postprogram, f.eks. Mail eller Microsoft Outlook. Man kan også bruke en vanlig e-post. fra og med 2.0-versjonen av iPhone er det fullintegrert støtte for Microsoft Exchange og Active Sync, som er laget for bedrifter, såkalte «Enterprisebrukere». Den nyeste versjonen leser også Microsoft PowerPoint-filer. Lagring av bildefiler er også mulig, men lagring av musikkfiler, som MP3, er ikke mulig.
==== Safari ====
iPhone bruker Apples Safari-nettleser. Programmet har støtte for flere vinduer og man kan vende skjermen horisontalt, slik at skjermen blir bedre utnyttet. Safari har også en reklamefrimodus kalt «Leser». Da fjerner iOS-enheten alle reklamer og kampanjer på nettsiden for lavere netthastighet
==== Bilder ====
Bildebehandlingsprogrammet gjør det mulig å laste opp, se og sende bilder via e-post. Man kan se bildene i et visningsmodus i fullskjerm, alt etter hvilken vei man roterer telefonen.
==== Kalender ====
Dette programmet kan synkroniseres med iCloud eller datamaskinens kalender, via synkroniseringen i iTunes. I kalenderprogram kan man se dagens, ukens og månedens avtaler.
==== Notater ====
Her kan man notere hendelser og viktige data, lagre og logge dem ut ifra tidspunkt og dato.
==== Aksjer ====
iPhone har en app som kan vise aksjekurser. Man kan legge til egne favorittaksjer og følge kursene fortløpende. I tillegg til siste notering og dagens utvikling, kan man også få opp statistikk for den enkelte aksje siste døgn, uke, måned, kvartal, halvår eller år.
==== Vær ====
Vær er et program for å se været på et gitt sted. Man kan ved hjelp av en søkefunksjon søke f.eks. på et postnummer. Man kan legge inn vær for flere forskjellige steder og veksle mellom disse. Funksjonen viser vær for de kommende syv dagene.
==== Klokke ====
Klokke er et lite program som viser tiden for stedet man er, samt egne utvalg av steder kloden rundt, i et oversiktlig verdensur. I tillegg har den alarm- og vekkerfunksjon med mulighet for å lage flere alarmer, stoppeklokke med rundetider og timer (nedtellingsur).
==== Kalkulator ====
Kalkulator er et program som man kan regne enkle regnestykker med. Hvis man roterer iPhone horisontalt får man opp en avansert kalkulator som dekker hele den 3,5" trykkfølsome skjermen.
==== Kart ====
Før iOS 6 hadde Apple og Google en avtale som tillot bruk av en spesiell, modifisert versjon av Google Maps og Google Earth, som kan vise grafiske kart kombinert med satellittfoto, optimalisert for iPhone. I den nye andre generasjons iPhone, iPhone 3G, er det også innebygd GPS, noe som gjør at man mer nøyaktig kan finne ut hvor man er, finne veibeskrivelser, og alt det andre som man til nå også har kunnet gjøre med kart-funksjonen på telefonen.
Med iOS 6 introduserte Apple en egen kartløsning.
==== iTunes ====
iTunes for iPhone ble lansert samtidig som iPod touch, og til iPhone kom den med oppdatert versjon av operativsystemet 1.1.1. Programmet gjør det mulig å handle musikk, filmer, ringetoner og mer via iTunes Store på iPhone.
==== App Store ====
App Store er en nettbutikk med mange likheter i forhold til «iTunes» (for iPhone). App Store er et sted hvor man kan få kjøpt tredjeparts programvare, og mye av programvaren er også gratis. Dette er programvare utviklet med iOS SDK og det er nå (oktober 2012) over 750 000 programmer der.
MeldingeriMessage er et program som sender meldinger via Internett til andre Apple-enheter som fra en iPod, iPad, iPhone og Mac. SMS-er man sender og mottar, blir lagret som samtaler. Meldingene blir vist i kronologisk rekkefølge som snakkebobler, med grønn bakgrunn for meldingene man sender og grå for dem man mottar, ikke ulikt Mac OS X sitt chatteprogram iChat.
KameraiPhone 3GS har et innebygd kamera på 2,0 megapiksler, iPhone 2G og 3G har et innebygd VGA-kamera (0,8 mpx), mens iPhone 4 sitt kamera er på 5 mp. Kameraene er plassert på baksiden av telefonen og fikk støtte for filming i versjon 3.0. Telefonen legger merke til hvilken vei man holder telefonen, slik at bildet alltid blir rotert riktig. Alle iPhone-er fra og med 4 har også et front-kamera.
Med iPhone 5S introduserte Apple støtte for saktefilm med 120 bilder i sekundet. iPhone 6 støtter 240 bilder i sekundet. iOS 8 la til støtte for timelapse.
Game CenterGame Center viser resultater fra spill med støtte for det. Kan også brukes til å spille mot venner og sammenligne resultater med dem og andre spillere.
Telefon/FaceTimeiPhone støtter telefonkonferanse, sette en samtale på vent, gjøre om to samtaler til en konferanse. Når noen ringer, dempes musikken man hører på automatisk, og etter man er ferdig med samtalen, starter musikken igjen. iPhone har en ny funksjon som heter Visual Voicemail som gjør at man får alle beskjedene fra telefonsvareren på en liste på telefonen, og man kan velge hvem man vil høre på
== SDK ==
På WWDC den 11. juni 2007 annonserte Apple at iPhone ville støtte «programmer» via Safari-nettleseren, som deler utseende med iPhone OS’ brukergrensesnitt, men som ligger på et eksternt nettsted. Web-applikasjonene kan lages ved å bruke web-teknologier som Ajax. I oktober 2007 kunngjorde Steve Jobs at de ville tilgjengeliggjøre en programvareutviklingspakke (SDK; software developement kit) for utviklere som lager lokalt kjørende tredjepartsprogrammer i februar 2008.
iPhone SDK-pakken var offisielt lansert etter et Apple Town Hall Meeting den 6. mars 2008. SDK-pakken gjør det mulig å utvikle programmer både for iPhone og iPod touch, i tillegg til å teste dem i en iPhone-simulator. Riktignok kan man ikke laste programmene over på enhetene før man har betalt en utvikleravgift på $99. SDK-pakken ble umiddelbart gjort tilgjengelig, mens selve lanseringen av programmer måtte vente til 11. juli 2008, da iPhone OS 2.0 ble lansert. Denne programvareoppdateringen var gratis for iPhone-brukere, mens de med iPod touch måtte betale en liten avgift for oppdateringen.
Utviklerne kan sette en hvilken som helst pris på sine programmer som distribueres gjennom App Store, der utviklerne mottar 70% av fortjenesten. Utviklerne står også fritt til å utgi sine programmer gratis, uten å måtte betale noe ekstra i tillegg til utvikleravgiften på $99.
Applikasjoner for iPhone og iPod touch må skrives og kompileres spesielt for iOS enheter, fordi iPhone og iPod touch bruker ARM-prossesorer.
== Versjonshistorikk ==
iOS er kommet i 14 hovedversjoner, versjon 1.0, 2.0, 3.0, 4.0, 5.0, 6.0, 7.0, 8.0, 9.0, 10.0, 11.0, 12.0, 13.0 og 14.0 (brukes av de nyeste iOS-enhetene). Nye versjoner utgis årlig.
Eiere av iPod touch måtte betale en mindre avgift for oppgradering til versjon 2.0, mens eiere av iPhone fikk oppgraderingen gratis.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) IOS (Apple Inc.) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | «Touch» er den 2. sangen på albumet «O» av sangeren Omarion. | 191,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddie_Torres | 2023-02-04 | Eddie Torres | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Koreografer', 'Kategori:Menn'] | Eddie Torres (født 3. juli 1950) er en av USAs mest populære salsakoreografer. Han har bl.a. danset for Tito Puente. | Eddie Torres (født 3. juli 1950) er en av USAs mest populære salsakoreografer. Han har bl.a. danset for Tito Puente. | Eddie Torres (født 3. juli 1950) er en av USAs mest populære salsakoreografer. | 191,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markku_P%C3%B6l%C3%B6nen | 2023-02-04 | Markku Pölönen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske regissører', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Joensuu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Markku Pölönen (født 16. september 1957 i Eno, Finland) er en finsk filmregissør som har sitt fokus på spillefilmer og reklamefilm. Markku Pölönen har vunnet 12 priser og fått 3 nominasjoner for sine filmer.
| Markku Pölönen (født 16. september 1957 i Eno, Finland) er en finsk filmregissør som har sitt fokus på spillefilmer og reklamefilm. Markku Pölönen har vunnet 12 priser og fått 3 nominasjoner for sine filmer.
== Om noen av filmene ==
Pölönen skiller seg ut ved at han lager spillefilmer med handling fra Finlands landsbyliv framfor hovedstaden og byene. I hans tidlige filmer The Land of Happiness (Onnen maa, 1993), Kivenpyörittäjän kylä (The Last Wedding, 1995) og A Summer by the River (Kuningasjätkä, 1998) skildrer han miljøer med bygdesamfunn som sliter med emigreringskriser og samfunnsmessige forandringer. Pölönen formidler en realistisk skildring av en menneskelig tilstand. Han blander komedie med tragedie, nostalgi og skap intuitiv innsikt. Ikke bare er han opptatt av å hylle bygdelivet, han vil også utforske prosesser og konflikter rundt bygdelivets forandringer.
The Land of Happiness tar for seg finsk tangokultur og romantikk. Selv om den ikke ble en publikumssuksess, nådde den allikevel høyder da den ble vist på finsk TV.
A Summer by the River overgikk alle forventningene da den nådde nye rekorder på box office og høstet inn flere nominasjoner og priser både nasjonalt og internasjonalt.
Kivenpyörittäjän kylä er basert på Heikki Turunens roman ved samme navn. Denne ble også en stor suksess på kino.
== Filmografi ==
Ralliraita (2009)
Karjalan kunnailla (4 episoder, 2007-2008)
Lieksa! (2007)
Koirankynnen leikkaaja (2004)
Duetto amoroso (2002) (TV)
Emmauksen tiellä (2001)
Viimeinen kesäpäivä (2000)
Badding (2000)
Kuningasjätkä (1998)
Abiel (1996) (TV)
Kivenpyörittäjän kylä (1995)
Onnen maa (1993)
Taivaan lahja (1988)
Yön yli (1984) (TV)
== Referanser ==
== Kilder ==
Transnational Cinema in a Global North –Nordic Cinema in Transition, Edited by Andrew Nestingen and Trevor G. Elkington.
== Eksterne lenker ==
(en) Markku Pölönen på Internet Movie Database
(sv) Markku Pölönen i Svensk Filmdatabas
(fr) Markku Pölönen på Allociné
(en) Markku Pölönen på AllMovie
(en) Markku Pölönen hos The Movie Database | Markku Pölönen (født 16. september 1957 i Eno, Finland) er en finsk filmregissør som har sitt fokus på spillefilmer og reklamefilm. | 191,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexandros_Nikolopoulos | 2023-02-04 | Alexandros Nikolopoulos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Greske vektløftere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1896'] | Alexandros Nikolopoulos (gresk: Αλέξανδρος Νικολόπουλος; født 1875 i Athen, død ukjent) var en gresk vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Nikolopoulos kom på tredjeplass i vektløfting under sommer-OL 1896 i Athen. Han kom på tredjeplass i enhåndsløft, han løftet 57 kg samme som Viggo Jensen fra Danmark som kom på andreplass bak Launceston Elliot fra Storbritannia. Det var fire deltakere i konkurransen.
| Alexandros Nikolopoulos (gresk: Αλέξανδρος Νικολόπουλος; født 1875 i Athen, død ukjent) var en gresk vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Nikolopoulos kom på tredjeplass i vektløfting under sommer-OL 1896 i Athen. Han kom på tredjeplass i enhåndsløft, han løftet 57 kg samme som Viggo Jensen fra Danmark som kom på andreplass bak Launceston Elliot fra Storbritannia. Det var fire deltakere i konkurransen.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i vektløfting, enhåndsløft
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexandros Nikolopoulos – Olympedia
(en) Alexandros Nikolopoulos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alexandros Nikolopoulos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Alexandros Nikolopoulos – Hellas olympiske komité | Alexandros Nikolopoulos (gresk: Αλέξανδρος Νικολόπουλος; født 1875 i Athen, død ukjent) var en gresk vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 191,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larver%C3%B8vere | 2023-02-04 | Larverøvere | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordløpere'] | Larverøvere (Calosoma), er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere (Carabinae) i familiegruppen løpebiller.
| Larverøvere (Calosoma), er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere (Carabinae) i familiegruppen løpebiller.
== Utbredelse ==
To arter er registret fra Norge, begge er sjeldne og lever bare i sør, men minst én av dem finnes nord til Sognefjorden.
== Utseende ==
Larverøvere er store, metalliske, litt flattrykte arter. Brystskjoldet er hjerteformet og smalere enn dekkvingene. De skiller seg fra slekten Carabus på den mer firkantede formen på dekkvingene. Hver av dekkvingene har 16 lengdestrimler. Flygevingene som ligger under dekkvingene er ofte lite utviklet. Overleppen har flere rynker. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare (nakne) og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se).
== Levevis ==
Larverøvere klatrer i trær og regnes som viktige nyttedyr i skog. De lever som predatore, da de spiser særlig larver av sommerfugler. De norske artene forekommer oftest knyttet til eik.
De tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie jordløpere Latreille, 1802 Carabinae Latreille, 1802
stammen Carabini Latreille, 1802
slekten larverøvere, Calosoma Weber, 1801
=== Liste over artene ===
underslekten Blaptosoma
Calosoma (Blaptosoma) anthracinum Dejean, 1831
Calosoma (Blaptosoma) atrovirens Chaudoir, 1869
Calosoma (Blaptosoma) chihuahua Gidaspow, 1959
Calosoma (Blaptosoma) haydeni Horn, 1870
Calosoma (Blaptosoma) laeve Dejean, 1826
Calosoma (Blaptosoma) porosifrons Bates, 1891
Calosoma (Blaptosoma) viridisulcatum Chaudoir, 1863
underslekten Callisphaena
Calosoma (Callisphaena) reticulatum Fabricius, 1787
underslekten Callistenia
Calosoma (Callistenia) dawsoni Dajoz, 1997
Calosoma (Callistenia) dietzi Schaeffer, 1904
Calosoma (Callistenia) discors Le Conte, 1857
Calosoma (Callistenia) lariversi Van Dyke, 1943
Calosoma (Callistenia) latipennis Horn, 1870
Calosoma (Callistenia) luxatus Say, 1823
Calosoma (Callistenia) moniliatus Le Conte, 1851
Calosoma (Callistenia) monticola Casey, 1913
Calosoma (Callistenia) oregonus Gidaspow, 1959
Calosoma (Callistenia) placerus Gidaspow, 1959
Calosoma (Callistenia) schaefferi Breuning, 1928
Calosoma (Callistenia) striatius Hatch, 1953
Calosoma (Callistenia) subaeneus Chaudoir, 1869
Calosoma (Callistenia) subasperatus Schaeffer, 1915
Calosoma (Callistenia) wilkesi Le Conte, 1851
underslekten Callisthenes
Calosoma (Callisthenes) akkolicus Obydov et Gottwald, 2002
Calosoma (Callisthenes) anthrax Semenov, 1900
Calosoma (Callisthenes) breviusculus Mannerheim, 1830
Calosoma (Callisthenes) declivis Dohrn, 1884
Calosoma (Callisthenes) elegans Kirsch, 1859
Calosoma (Callisthenes) eversmanni Chaudoir, 1850
Calosoma (Callisthenes) fischeri Fischer, 1842
Calosoma (Callisthenes) glasunovi Semenov, 1900
Calosoma (Callisthenes) grumi Semenov, 1900
Calosoma (Callisthenes) karelini Fischer-Waldheim, 1846
Calosoma (Callisthenes) klapperichi Mandl, 1955
Calosoma (Callisthenes) kuschakewitschi Ballion, 1870
Calosoma (Callisthenes) marginatus Gebler, 1829
Calosoma (Callisthenes) mirificus Casale, 1979
Calosoma (Callisthenes) panderi Fischer, 1822
Calosoma (Callisthenes) pavlovskii Kryzhanovskij, 1955
Calosoma (Callisthenes) peksi Heinz & Pavesi, 1995
Calosoma (Callisthenes) persianum Morvan, 1974
Calosoma (Callisthenes) pseudocarabus Semenov & Redikorzev, 1928
Calosoma (Callisthenes) pumicatus Lapouge, 1907
Calosoma (Callisthenes) regelianus A. Morawitz, 1886
Calosoma (Callisthenes) substriatus Motschulsky, 1859
Calosoma (Callisthenes) subtilestriatus Mandl, 1954
Calosoma (Callisthenes) usgentensis Solskyi, 1874
underslekten Callitropa
Calosoma (Callitropa) externum Say, 1823
Calosoma (Callitropa) macrum LeConte, 1853
Calosoma (Callitropa) palmeri Horn, 1876
Calosoma (Callitropa) protractum LeConte, 1862
underslekten Calopachys
Calosoma (Calopachys) blaptoides Putzeys, 1845
Calosoma (Calopachys) omiltemium Bates, 1891
Calosoma (Calopachys) viridissimum Haury, 1880
underslekten Calosoma (i snever forstand)
Calosoma (Calosoma) aurocinctum Chaudoir, 1850
Calosoma (Calosoma) cyaneoventre Mandl, 1955
Calosoma (Calosoma) cyanescens Motschulsky, 1859
Calosoma (Calosoma) frigidum Kirby, 1837
Calosoma (Calosoma) himalayanum Gestro, 1875
Calosoma (Calosoma) inquisitor Linnaeus, 1758
Calosoma (Calosoma) maximowiczi A. Morawitz, 1863
Calosoma (Calosoma) oceanicum Perroud & Montrouzier, 1864
Calosoma (Calosoma) schayeri Erichson, 1842
Calosoma (Calosoma) scrutator Fabricius, 1775
Calosoma (Calosoma) splendidum Dejean, 1831
Calosoma (Calosoma) sycophanta Linnaeus, 1758
Calosoma (Calosoma) wilcoxi Le Conte, 1848
underslekten Caminara
Calosoma (Caminara) arrowianum Breuning, 1934
Calosoma (Caminara) denticolle Gebler, 1833
Calosoma (Caminara) imbricatum Klug, 1832
Calosoma (Caminara) olivieri Dejean, 1831
Calosoma (Caminara) reitteri Roeschke, 1897
underslekten Campalita
Calosoma (Campalita) algiricum Gehin, 1885
Calosoma (Campalita) auropunctatum Herbst, 1784
Calosoma (Campalita) chinense Kirby, 1819
Calosoma (Campalita) chlorostictum Dejean, 1831
Calosoma (Campalita) davidis Gehin, 1885
Calosoma (Campalita) iranicum Mandl, 1953
Calosoma (Campalita) maderae Fabricius, 1775
Calosoma (Campalita) tanganyikae (Jeannel, 1940)
underslekten Carabomimus
Calosoma (Carabomimus) altipeta Jeannel, 1940
Calosoma (Carabomimus) asperum (Jeannel, 1940)
Calosoma (Carabomimus) bulleri Beheim and Breuning, 1943
Calosoma (Carabomimus) cicatricosum Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) costipenne Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) depressicolle Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) digueti Lapouge, 1924
Calosoma (Carabomimus) diminutum Bates, 1891
Calosoma (Carabomimus) flohri Bates, 1884
Calosoma (Carabomimus) gebieni Breuning, 1928
Calosoma (Carabomimus) laevigatum Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) lesnei Breuning, 1931
Calosoma (Carabomimus) orizabae Jeannel, 1940
Calosoma (Carabomimus) politum Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) striatipenne Chaudoir, 1869
Calosoma (Carabomimus) striatulum Chevrolat, 1835
Calosoma (Carabomimus) sylvestre (Lassalle, 2009)
underslekten Carabomorphus
Calosoma (Carabomorphus) brachycerum Gerteacker,
Calosoma (Carabomorphus) catenatus Roeschke, 1899
Calosoma (Carabomorphus) harrarensis Jacobson, 1900
Calosoma (Carabomorphus) masaicus Alluaud, 1912
Calosoma (Carabomorphus) rugulosum Breuning, 1943
underslekten Carabophanus
Calosoma (Carabophanus) antinorii Gestro, 1878
Calosoma (Carabophanus) arrowi Breuning, 1928
Calosoma (Carabophanus) gestroi Breuning, 1928
Calosoma (Carabophanus) raffrayi Fairmaire, 1883
underslekten Carabops
Calosoma (Carabops) abyssinicum Gestro, 1880
Calosoma (Carabops) aethiopicum Breuning, 1928
Calosoma (Carabops) burtoni Alluaud, 1913
Calosoma (Carabops) janssensi Basilewsky, 1953
Calosoma (Carabops) nyassicus Basilewsky, 1984
Calosoma (Carabops) oberthuri Vuillet, 1910
Calosoma (Carabops) vermiculatum Straneo, 1942
underslekten Carabosoma
Calosoma (Carabosoma) angulatum Chevrolat, 1834
Calosoma (Carabosoma) eremicola Fall, 1910
Calosoma (Carabosoma) glabratum Dejean, 1831
Calosoma (Carabosoma) marginalis Casey, 1897
Calosoma (Carabosoma) parvicollis Fall, 1910
Calosoma (Carabosoma) peregrinator Guerin-Meneville, 1844
Calosoma (Carabosoma) prominens LeConte, 1853
Calosoma (Carabosoma) sponsum Casey, 1897
underslekten Castrida
Calosoma (Castrida) abbreviatum Chaudoir, 1869
Calosoma (Castrida) alternans Fabricius, 1792
Calosoma (Castrida) argentinensis Csiki, 1927
Calosoma (Castrida) fulgens Chaudoir, 1869
Calosoma (Castrida) galapageium Hope, 1838
Calosoma (Castrida) granatense Gehin, 1885
Calosoma (Castrida) granulatum Perty, 1830
Calosoma (Castrida) leleuporum (Basilewsky, 1968)
Calosoma (Castrida) linelli Mutchler, 1925
Calosoma (Castrida) peruviense Mandl, 1971
Calosoma (Castrida) retusum Fabricius, 1775
Calosoma (Castrida) rufipenne Dejean, 1831
Calosoma (Castrida) sayi Dejean, 1826
Calosoma (Castrida) trapezipenne Chaudoir, 1869
Calosoma (Castrida) vagans Dejean,
underslekten Charmosta
Calosoma (Charmosta) investigator Illiger, 1798
Calosoma (Charmosta) lugens Chaudoir, 1869
underslekten Chrysostigma
Calosoma (Chrysostigma) affinis Chaudoir, 1843
Calosoma (Chrysostigma) ampliator Bates, 1891
Calosoma (Chrysostigma) calidus Fabricius, 1775
Calosoma (Chrysostigma) cancellatus Eschscholtz, 1833
Calosoma (Chrysostigma) concreta Casey, 1920
Calosoma (Chrysostigma) lepidus Le Conte, 1844
Calosoma (Chrysostigma) morrisoni Horn, 1885
Calosoma (Chrysostigma) obsoletum Say, 1823
Calosoma (Chrysostigma) semilaeve LeConte, 1851
Calosoma (Chrysostigma) simplex LeConte, 1878
Calosoma (Chrysostigma) tepidum LeConte, 1851
underslekten Ctenosta
Calosoma (Ctenosta) aethiops Jeannel, 1940
Calosoma (Ctenosta) bastardi Alluaud, 1925
Calosoma (Ctenosta) grandidieri Maindron, 1900
Calosoma (Ctenosta) guineense Imhoff, 1843
Calosoma (Ctenosta) jakli Haeckel; Farkac & Sehnal, 2005
Calosoma (Ctenosta) orientale Hope, 1838
Calosoma (Ctenosta) planicolle Chaudoir, 1869
Calosoma (Ctenosta) scabrosum Chaudoir, 1834
Calosoma (Ctenosta) senegalense Dejean, 1831
Calosoma (Ctenosta) strandi Breuning, 1934
underslekten Elgonorites
Calosoma (Elgonorites) alinderi (Breuning, 1928)
Calosoma (Elgonorites) elgonense Burgeon, 1928
Calosoma (Elgonorites) kenyense Breuning, 1928
underslekten Microcallisthenes
Calosoma (Microcallisthenes) pentheri Apfelbeck, 1918
Calosoma (Microcallisthenes) relictum Apfelbeck, 1918
underslekten Neocalosoma
Calosoma (Neocalosoma) bridgesi Chaudoir, 1869
underslekten Orinodromus
Calosoma (Orinodromus) deckeni Gerteacker,
Calosoma (Orinodromus) glaciale Kolbe, 1905
Calosoma (Orinodromus) leleupi Basilewsky, 1962
Calosoma (Orinodromus) neumanni Kolbe, 1895
Calosoma (Orinodromus) volkensi Kolbe, 1895
underslekten Teratexis
Calosoma (Teratexis) fabulosum Semenov & Znojko, 1933
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Calosoma i Global Biodiversity Information Facility
(no) Calosoma hos Artsdatabanken
(sv) Calosoma hos Dyntaxa
(en) Calosoma hos Fauna Europaea
(en) Calosoma hos ITIS
(en) Calosoma hos NCBI
(en) Kategori:Calosoma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Calosoma – detaljert informasjon på Wikispecies
Calosoma – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Calosoma - Fauna Europaea - engelskspråklig
Calosoma - bilder
Norsk Entomologisk forening | Underslekter: | 191,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.