url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Amazonasmanat | 2023-02-04 | Amazonasmanat | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjøkyr', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Zoologistubber'] | Amazonasmanat (Trichechus inunguis) er en art i gruppen manater (Trichechus), som er sjøkyr (Sirenia). Arten er endemisk til Sør-Amerika og lever utelukkende i vassdragene i Amazonasbekkenet. Den skiller seg fra andre manatar gjennom å ha glatt skinn som nyfødt, hvite eller rosa flekker på buken, lengre og smalere snute, og ved å mangle negler på sveivene. Som alle sjøkyr er den planteeter.
| Amazonasmanat (Trichechus inunguis) er en art i gruppen manater (Trichechus), som er sjøkyr (Sirenia). Arten er endemisk til Sør-Amerika og lever utelukkende i vassdragene i Amazonasbekkenet. Den skiller seg fra andre manatar gjennom å ha glatt skinn som nyfødt, hvite eller rosa flekker på buken, lengre og smalere snute, og ved å mangle negler på sveivene. Som alle sjøkyr er den planteeter.
== Biologi ==
Voksne amazonasmanater måler i snitt cirka 226 cm og veier i snitt cirka 236 kg. Det gjør arten til den fysisk minste blant nålevende sjøkyr. Amazonasmanaten har som art status som sårbar på IUCNs rødliste, og status ble sist vurdert 28. februar 2016. Amerikamanat og amazonasmanat er trolig søsterarter.Amazonasmanaten er endemisk til Sør-Amerika og utelukkende en ferskvannsart. Den finnes bare i vassdragene i Amazonasbekkenet, noe som omfatter våtmakssystemer i Brasil, Colombia, Ecuador og Peru. Arten trives best i «hvitt vann», altså vann med normal pH. Dette i motsetning til «svart vann», som kjennetegner en litt surere vannkvalitet. Arten foretrekker kanaler og flomsjøer, og vanntemperaturer rundt 25–30 °C.
Amazonasmanatene er sosiale og lever normalt i grupper på 4–8 dyr. Tidligere ble de også observert i større flokker. Arten kan være neddykket i opp til fjorten minutter av gangen. I motsetning til andre manater tyder mye på at amazonasmanater kan ha årstidsvariasjoner i ernæringen. I fangenskap spiser de 9–13 kg planteføde om dagen. I naturen ser det ut til at de faster i tørkesesongen, da vannstanden kan minske med opp til 10–15 meter, og dyrene kan bli isolert i områder uten grønne vekster. Trolig kan de leve på fettreservene i opp til 200 dager. De har ett lavt stoffskifte året rundt, men dette gjelder også til en viss grad de andre manater. I tillegg skjer det meste av kalvingen i perioden februar – mai, da vannet stiger tilbake etter tørketiden. I fangenskap er kalvene om lag 80 cm lange når de kommer til verden, og øker vekten med om lag en kilo i uka. Lengden øker med 1,4 cm i uka. De får i seg seks liter melk i uka og dier i ett år.
Mens de andre manatene i liten grad er bytte for rovdyr, jager både haier, jaguarer og kaimaner på amazonasmanaten. I tillegg ble amazonasmanaten utsatt for intensiv jakt i tiden fra 1780-tallet til 1954, da både skinn og kjøtt var eksportartikler. På toppen av dette kom en spesielt kraftig tørke i 1963 som satt bestanden kraftig tilbake.
Hvordan situasjonen er nå, er uviss. I Brasil er det gjort forsøk med utsetting av manater i en kunstig innsjø etter vassdragsregulering (ved Santarém). Ny genforsking viser at det er mulig at tallet på amazonasmanater øker.
== Inndeling ==
Afrotheria
Paenungulata
Tethytheria
Sirenia, sjøkyr
Dugongidae, dugongfamilien
†Halitheriinae
Dugonginae
Dugong, dugonger
D. dugon, dugong
†Metaxytheriinae
†Hydrodamalinae
†Hydrodamalis
†Hydrodamalis gigas, stellersjøku
Trichechidae, manatfamilien
†Miosireninae
Trichechinae
Trichechus, manater
T. inunguis, amazonasmanat
T. manatus, amerikamanat
T. senegalensis, senegalmanat
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amasonmanat – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Amasonmanat i Global Biodiversity Information Facility
(en) Amasonmanat hos Fossilworks
(en) Amasonmanat hos ITIS
(en) Amasonmanat hos NCBI
(en) Kategori:Trichechus inunguis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Trichechus inunguis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trichechus inunguis – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 190,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gy%C5%91z%C5%91_Haberfeld | 2023-02-04 | Győző Haberfeld | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske turnere'] | Győző Haberfeld (født 13. juni 1889, død 1945 i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Haberfeld vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Győző Haberfeld (født 13. juni 1889, død 1945 i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Haberfeld vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse (Ungarn)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Győző Haberfeld – Olympedia
(en) Győző Haberfeld – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Győző Haberfeld – databaseOlympics.com (arkivert) | Győző Haberfeld (født 13. juni 1889, død 1945 i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istv%C3%A1n_Herczeg | 2023-02-04 | István Herczeg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Csongrád', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske turnere'] | István Herczeg (født 7. desember 1887 i Apátfalva, død 3. juli 1949 i Szatymaz) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Herczeg vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| István Herczeg (født 7. desember 1887 i Apátfalva, død 3. juli 1949 i Szatymaz) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Herczeg vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse (Ungarn)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) István Herczeg – Olympedia
(en) István Herczeg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) István Herczeg – databaseOlympics.com (arkivert) | István Herczeg (født 7. desember 1887 i Apátfalva, død 3. | 190,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Trinity | 2023-02-04 | The Trinity | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005'] | The Trinity er det tredje albumet fra dancehall-artisten Sean Paul. Albumet solgte 4,3 millioner på verdensbasis.
| The Trinity er det tredje albumet fra dancehall-artisten Sean Paul. Albumet solgte 4,3 millioner på verdensbasis.
== Sporliste ==
«Fire Links Intro» – 0:49
«Head in the Zone» – 3:55
«We Be Burnin'» – 3:35
«Send It On» – 3:38
«Ever Blazin'» – 3:10
«Eye Deh a Mi Knee» – 2:58
«Give It up to Me» – 4:02
«Yardie Bone» (med Wayne Marshall) – 3:12
«Never Gonna Be the Same» – 3:40
«I'll Take You There» – 3:56
«Temperature» – 3:36
«Breakout» – 2:59
«Head to Toe» – 4:21
«Connection» (med Nina Sky) – 3:31
«Straight Up» – 3:06
«All on Me» (med Tami Chynn) – 4:18
«Change the Game» (med Looga Man og Kid Kurup) – 3:54
«The Trinity» – 3:35
== Singler ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Trinity på Discogs
(en) The Trinity på MusicBrainz
(en) The Trinity på Spotify
(en) The Trinity på AllMusic | The Trinity er det tredje albumet fra dancehall-artisten Sean Paul. Albumet solgte 4,3 millioner på verdensbasis. | 190,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A1nos_Krizmanich | 2023-02-04 | János Krizmanich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 26. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Sopron', 'Kategori:Ungarske turnere'] | János Krizmanich (født 6. desember 1880 i Sopron, død 26. juli 1944 i Budapest) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Krizmanich vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| János Krizmanich (født 6. desember 1880 i Sopron, død 26. juli 1944 i Budapest) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Krizmanich vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse (Ungarn)
== Eksterne lenker ==
(en) János Krizmanich – Olympedia
(en) János Krizmanich – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) János Krizmanich – databaseOlympics.com (arkivert) | János Krizmanich (født 6. desember 1880 i Sopron, død 26. | 190,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jen%C3%B5_Rittich | 2023-02-04 | Jenõ Rittich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske turnere'] | Jenõ Rittich (født 13. januar 1889, død 1961) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Rittich vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Jenõ Rittich (født 13. januar 1889, død 1961) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Rittich vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse (Ungarn)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jenő Rittich – Olympedia
(en) Jenő Rittich – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jenő Rittich – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Jenő Rittich – Ungarns olympiske komité | Jenõ Rittich (født 13. januar 1889, død 1961) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferenc_Sz%C3%BCts | 2023-02-04 | Ferenc Szüts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Ungarske turnere'] | Ferenc Szüts (født 16. desember 1891, død 28. november 1966) var en ungarsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Szüts vant en olympisk sølvmedalje i turn i OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Ferenc Szüts (født 16. desember 1891, død 28. november 1966) var en ungarsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Szüts vant en olympisk sølvmedalje i turn i OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse HUN
== Eksterne lenker ==
(en) Ferenc Szűts – Olympedia
(en) Ferenc Szűts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ferenc Szűts – databaseOlympics.com (arkivert) | Ferenc Szüts (født 16. desember 1891, død 28. | 190,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_sociala_arvet | 2023-02-04 | Det sociala arvet | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 1990-årene', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer regissert av Stefan Jarl', 'Kategori:Svenske dokumentarfilmer', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Det sociala arvet er en dokumentarfilm fra 1993 regissert av Stefan Jarl. Det er den siste filmen i Mods-trilogien om Kenta og Stoffe der de to første er Dom kallar oss mods og Ett anständigt liv.
| Det sociala arvet er en dokumentarfilm fra 1993 regissert av Stefan Jarl. Det er den siste filmen i Mods-trilogien om Kenta og Stoffe der de to første er Dom kallar oss mods og Ett anständigt liv.
== Handling ==
I Stefan Jarls tredje og siste dokumentar om modsen, møter vi Kenta, Eva og deres sønn Patric, samt Jajje fra den første filmen. Stoffe er død, men hans kone Lena lever fortsatt. Deres sønn Janne er plassert i fosterhjem. I denne filmen forsøker Jarl å finne ut av hvordan den sosiale arven har blitt overført til deres barn, som nå er like gamle som deres foreldre var da Jarl intervjuet dem første gang. Kenta har flyttet til Blekinge og startet opp et pensjonat med Lena og Jajje har fått hjelp med sitt alkoholmisbruk og er blitt gjenforent med sin datter Carina. Jarl planlegger å møte Stoffes sønn Janne, men etter å ha pratet med hans mor som vegrer seg mot å stille opp i en tredje film, bestemmer han seg for å la han være i fred. Det sociala arvet blir dermed en mer personlig film som hovedsakelig sentrerer seg omkring Jarls nysgjerrighet for hvordan det har gått med mods-barna. Det viser seg at de har klart seg bra, Patric har blitt bilselger og Jajjes datter Carina er student. Jarl viser bilder fra de tidligere filmene for så å sette de i relasjon til nåtiden. Slutten er kanskje ikke så overraskende som en skulle tro: visse ting forandres, mens andre alltid vil være ved det samme. I slutten av filmen blir Kenta lei av det stille livet i Blekinge og flytter tilbake til Stockholm. Jarl slutter her dokumentaren brått.
== Eksterne lenker ==
(en) Det sociala arvet på Internet Movie Database
(sv) Det sociala arvet i Svensk Filmdatabas
(da) Det sociala arvet i Danmark Nationale Filminstitut
(nl) Det sociala arvet på MovieMeter
(en) Det sociala arvet på Rotten Tomatoes | Det sociala arvet er en dokumentarfilm fra 1993 regissert av Stefan Jarl. Det er den siste filmen i Mods-trilogien om Kenta og Stoffe der de to første er Dom kallar oss mods og Ett anständigt liv. | 190,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Imre_Gell%C3%A9rt | 2023-02-04 | Imre Gellért | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Ungarske turnere'] | Imre Gellért (født 24. juli 1888, død 10. mai 1981) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Gellért vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Gellért kom på 17.-plass i den individuelle konkurransen i mangekamp og fire år tidligere, under OL 1908 i London kom han på 39.-plass.
| Imre Gellért (født 24. juli 1888, død 10. mai 1981) var en ungarsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Gellért vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det ungarske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble avholdt på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Gellért kom på 17.-plass i den individuelle konkurransen i mangekamp og fire år tidligere, under OL 1908 i London kom han på 39.-plass.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i turn, mangekamp lagkonkurranse (Ungarn)
== Eksterne lenker ==
(en) Imre Gellért – Olympedia
(en) Imre Gellért – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Imre Gellért – databaseOlympics.com (arkivert) | Imre Gellért (født 24. juli 1888, død 10. | 190,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_de_Sacrobosco | 2023-02-04 | Johannes de Sacrobosco | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske astronomer', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:Britiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Dødsfall i 1256', 'Kategori:Fødsler i 1195', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dumfries and Galloway', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Premonstratensere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes de Sacrobosco eller Sacro Bosco (John av Holywood, født ca. 1195 kanskje i Nithsdale i Dumfriesshire i Skottland, død 1256 i Paris) var en lærd munk som virket som astronom / matematiker som foreleste på Universitetet i Paris. Han skrev den autoritative middelalderteksten Tractatus de Sphæra.
Hans engelske navn var John av Holywood, men John av Halifax forekommer også. Dessuten benyttes forskjellige skrivemåter, som Sacro-Bosco, Sacro Bosco, og lignende. På tittelbladet til hans Algorismus står det oppgitt «IOANNIS DE SACRO BOSCO».
| Johannes de Sacrobosco eller Sacro Bosco (John av Holywood, født ca. 1195 kanskje i Nithsdale i Dumfriesshire i Skottland, død 1256 i Paris) var en lærd munk som virket som astronom / matematiker som foreleste på Universitetet i Paris. Han skrev den autoritative middelalderteksten Tractatus de Sphæra.
Hans engelske navn var John av Holywood, men John av Halifax forekommer også. Dessuten benyttes forskjellige skrivemåter, som Sacro-Bosco, Sacro Bosco, og lignende. På tittelbladet til hans Algorismus står det oppgitt «IOANNIS DE SACRO BOSCO».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble utdannet ved Oxford og kom i 1230 til Universitetet i Paris. Senere underviste han i matematikk og filosofi i Paris, og døde der en gang rundt 1256. Han sies å ha vært født i Halifax, Yorkshire, cirka 1200, men dette er langt fra sikkert.
Han var munk, antagelig i premonstratenserordenen.
=== Matematiker og astronom ===
Han gjorde meget – gjennom sitt verk Tractatus de Arte Numerandi, eller Algorismus – til å sprede kunnskapen om den indo-arabiske aritmetikken blant Europas lærde. Forfatteren er mest kjent for sitt verk Tractatus de Sphæra, som forekommer i særdeles mange utgaver og opptrykk gjennom flere århundre, mens hans Algorismus er langt sjeldnere.
Algorismus er en kortfattet lærebok i kunsten å regne med arabiske tall. Til da hadde det vært arbeidskrevende å multiplisere tall når disse ble skrevet som romertall. Når man så gikk over til å skrive tallene slik vi gjør i dag – med arabiske tall – ble de forskjellige regneoperasjonene meget enklere å utføre. Boken omhandler blant annet addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning. I noen utgaver har denne læreboken tittelen De Arte Numerandi , d.v.s. «[boken] om kunsten å regne med tall».
Tractatus de Sphæra omhandler verdens- og himmelsystemet som en rekke roterende kuler, eller kuleskall som er plassert inni hverandre, med den kuleformede jorden innerst og «den syvende himmel» ytterst. Imellom disse ligger planetsfærene. Det er en lærebok i matematisk geografi og astronomi. Den er basert på et geosentrisk verdensbilde, slik det var kjent fra Ptolemæus og Macrobius.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pedersen, Olaf: «In Quest of Sacrobosco». Journal for the History of Astronomy, 16 (1985): 175-221.
Smith, D.E.: History of Mathematics. | Johannes de Sacrobosco eller Sacro Bosco (John av Holywood, født ca. 1195 kanskje i Nithsdale i Dumfriesshire i Skottland, død 1256 i Paris) var en lærd munk som virket som astronom / matematiker som foreleste på Universitetet i Paris. | 190,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kraj | 2023-02-04 | Kraj | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russiske ord og uttrykk', 'Kategori:Russlands geografi'] | Kraj (russisk: край) er et begrep brukt om ni av Russlands føderasjonssubjekter. Det oversettes gjerne til territorium, provins eller region.
Etymologisk er ordet i slekt med verbet кроить (kroit'), som betyr «å kutte» eller «å dele». Historisk var da også krajer store territorier langs periferien av Russland, altså avskåret fra de sentrale områdene.
I dag brukes begrepet mest av historiske grunner, siden noen oblaster også passer til definisjonen og det ikke er noen forskjell i status på de to. Krajene i dagens Russland er delt inn i distrikter (rajoner) på lik linje med de fleste andre føderasjonssubjektene.
| Kraj (russisk: край) er et begrep brukt om ni av Russlands føderasjonssubjekter. Det oversettes gjerne til territorium, provins eller region.
Etymologisk er ordet i slekt med verbet кроить (kroit'), som betyr «å kutte» eller «å dele». Historisk var da også krajer store territorier langs periferien av Russland, altså avskåret fra de sentrale områdene.
I dag brukes begrepet mest av historiske grunner, siden noen oblaster også passer til definisjonen og det ikke er noen forskjell i status på de to. Krajene i dagens Russland er delt inn i distrikter (rajoner) på lik linje med de fleste andre føderasjonssubjektene.
== Se også ==
Russlands krajer
== Referanser == | Kraj (russisk: край) er et begrep brukt om ni av Russlands føderasjonssubjekter. Det oversettes gjerne til territorium, provins eller region. | 190,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Dickason | 2023-02-04 | Harry Dickason | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Harold «Harry» Dickason (født 16. april 1890, død 21. januar 1962) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Dickason vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Harold «Harry» Dickason (født 16. april 1890, død 21. januar 1962) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Dickason vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Harry Dickason – Olympedia
(en) Harry Dickason – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harry Dickason – databaseOlympics.com (arkivert) | Harold «Harry» Dickason (født 16. april 1890, død 21. | 190,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Luck | 2023-02-04 | Charles Luck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Charles James Luck (født 19. november 1886 død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Luck vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Charles James Luck (født 19. november 1886 død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Luck vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Luck – Olympedia
(en) Charles Luck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Luck – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles James Luck (født 19. november 1886 død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_MacKune | 2023-02-04 | William MacKune | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | William MacKune (født 6. august 1882, død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
MacKune vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| William MacKune (født 6. august 1882, død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
MacKune vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) William MacKune – Olympedia
(en) William MacKune – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William MacKune – databaseOlympics.com (arkivert) | William MacKune (født 6. august 1882, død ukjent) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rajon | 2023-02-04 | Rajon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russiske ord og uttrykk', 'Kategori:Sovjetunionen', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | Rajon er en betegnelse for enkelte administrative distrikter i land i flere post-sovjetiske land. I blant annet Russland og Ukraina er det en underenhet til oblast (og kraj) og det kan da sammenlignes med kommune. I andre land, som Aserbajdsjan, er det en administrativ enhet på et nivå tilsvarende oblast (da sammenlignbart med fylke). | Rajon er en betegnelse for enkelte administrative distrikter i land i flere post-sovjetiske land. I blant annet Russland og Ukraina er det en underenhet til oblast (og kraj) og det kan da sammenlignes med kommune. I andre land, som Aserbajdsjan, er det en administrativ enhet på et nivå tilsvarende oblast (da sammenlignbart med fylke). | Rajon er en betegnelse for enkelte administrative distrikter i land i flere post-sovjetiske land. I blant annet Russland og Ukraina er det en underenhet til oblast (og kraj) og det kan da sammenlignes med kommune. | 190,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Messenger | 2023-02-04 | Alfred Messenger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alfred William Messenger (født 4. desember 1887, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Messenger vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Alfred William Messenger (født 4. desember 1887, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Messenger vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alfred Messenger – Olympedia
(en) Alfred Messenger – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alfred Messenger – databaseOlympics.com (arkivert) | Alfred William Messenger (født 4. desember 1887, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Oberholzer | 2023-02-04 | Henry Oberholzer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Henry Arthur Oberholzer (født 12. april 1893, død 20. mars 1953) var en britisk turner som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Oberholzer vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Henry Arthur Oberholzer (født 12. april 1893, død 20. mars 1953) var en britisk turner som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Oberholzer vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Oberholzer – Olympics.com
(en) Henry Oberholzer – Olympic.org
(en) Henry Oberholzer – Olympedia
(en) Henry Oberholzer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Oberholzer – databaseOlympics.com (arkivert) | Henry Arthur Oberholzer (født 12. april 1893, død 20. | 190,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Pepper | 2023-02-04 | Edward Pepper | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edward Ernest Pepper (født 2. november 1879, død 1960) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Pepper vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Edward Ernest Pepper (født 2. november 1879, død 1960) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Pepper vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Pepper – Olympedia
(en) Edward Pepper – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Edward Pepper – databaseOlympics.com (arkivert) | Edward Ernest Pepper (født 2. november 1879, død 1960) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Private_Dancer_(1984) | 2023-02-04 | Private Dancer (1984) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1984', 'Kategori:Tina Turner-album'] | Private Dancer er det femte studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1984. Albumet kom på førsteplass i Østerrike og R&B-lista, andreplass i Canada, Nederland, New Zealand, Spania, Storbritannia og Tyskland, tredjeplass i Sveits og på Pop-lista, femteplass i Norge, sjuendeplass i Australia og Sverige og 14.-plass i Frankrike. Albumet ble nominert til en Grammy for Album of the Year.
| Private Dancer er det femte studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1984. Albumet kom på førsteplass i Østerrike og R&B-lista, andreplass i Canada, Nederland, New Zealand, Spania, Storbritannia og Tyskland, tredjeplass i Sveits og på Pop-lista, femteplass i Norge, sjuendeplass i Australia og Sverige og 14.-plass i Frankrike. Albumet ble nominert til en Grammy for Album of the Year.
== Sporliste ==
=== Australia ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen (Soul Survivor)»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Better Be Good to Me»
«Help»Side 2:
«Let's Stay Together»
«1984»
«Steel Claw»
«Private Dancer»
«Rock 'N Roll Widow»
=== Europa ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Private Dancer»Side 2:
«Let's Stay Together»
«Better Be Good to Me»
«Steel Claw»
«Help»
«1984»
=== USA ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Better Be Good to Me»Side 2:
«Let's Stay Together»
«1984»
«Steel Claw»
«Private Dancer»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Private Dancer på Discogs
(en) Private Dancer på MusicBrainz
(en) Private Dancer på Spotify
(en) Private Dancer på AllMusic | Private Dancer er det femte studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1984. | 190,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reginald_Potts | 2023-02-04 | Reginald Potts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Reginald Hubert Potts (født 3. januar 1892, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Potts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Potts kom på 32.-plass i den individuelle konkurransen i mangekamp.
| Reginald Hubert Potts (født 3. januar 1892, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Potts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Potts kom på 32.-plass i den individuelle konkurransen i mangekamp.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reginald Potts – Olympics.com
(en) Reginald Potts – Olympic.org
(en) Reginald Potts – Olympedia
(en) Reginald Potts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Reginald Potts – databaseOlympics.com (arkivert) | Reginald Hubert Potts (født 3. januar 1892, død 1968) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 190,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Break_Every_Rule_(sang) | 2023-02-04 | Break Every Rule (sang) | ['Kategori:Sanger fra 1986', 'Kategori:Singler fra 1987', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Break Every Rule» er en sang skrevet av Rupert Hine og Jeanette Obstoj som ble spilt inn og gitt ut på albumet Break Every Rule med Tina Turner i 1986. Sangen ble også gitt ut på singel i 1987. Singelen kom på 21.-plass i Østerrike, 38.-plass i Tyskland, 43.-plass i Storbritannia, 60.-plass i Australia og på 74.-plass i USA. Musikkvideoen ble regissert av Andy Morahan.
| «Break Every Rule» er en sang skrevet av Rupert Hine og Jeanette Obstoj som ble spilt inn og gitt ut på albumet Break Every Rule med Tina Turner i 1986. Sangen ble også gitt ut på singel i 1987. Singelen kom på 21.-plass i Østerrike, 38.-plass i Tyskland, 43.-plass i Storbritannia, 60.-plass i Australia og på 74.-plass i USA. Musikkvideoen ble regissert av Andy Morahan.
== Referanser == | Break Every Rule er det sjette studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1986. | 190,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iransk_rial | 2023-02-04 | Iransk rial | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiatisk valuta', 'Kategori:Irans økonomi'] | Rial er valutaen i Iran. Én rial deles i 100 dinarer, men fordi verdien av en dinar er veldig lav, benyttes vanligvis kun hele rial.
Muntlig brukes fortsatt den gamle valutaen toman (uttales tomæn), som tilsvarer 10 rial. Toman har ikke vært offisiell valuta siden 1932. Varer prismerkes ofte i 1 000 eller 1 000 000 toman, dvs. ti tusen eller ti millioner rial.
På persiske sedler står det rialer og ikke toman og det er bilder av ayatolla Khomeini på de fleste. Det brukes som oftest sedler, men også mynter.
Før i tiden bruktes også sjahi. Én rial var 20 sjahi. | Rial er valutaen i Iran. Én rial deles i 100 dinarer, men fordi verdien av en dinar er veldig lav, benyttes vanligvis kun hele rial.
Muntlig brukes fortsatt den gamle valutaen toman (uttales tomæn), som tilsvarer 10 rial. Toman har ikke vært offisiell valuta siden 1932. Varer prismerkes ofte i 1 000 eller 1 000 000 toman, dvs. ti tusen eller ti millioner rial.
På persiske sedler står det rialer og ikke toman og det er bilder av ayatolla Khomeini på de fleste. Det brukes som oftest sedler, men også mynter.
Før i tiden bruktes også sjahi. Én rial var 20 sjahi. | Rial kan bety: | 190,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Southern | 2023-02-04 | Arthur Southern | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Arthur George Heron Southern (født 26. mars 1883, død 5. juni 1940) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Southern vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Arthur George Heron Southern (født 26. mars 1883, død 5. juni 1940) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Southern vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Southern – Olympedia
(en) Arthur Southern – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arthur Southern – databaseOlympics.com (arkivert) | Arthur George Heron Southern (født 26. mars 1883, død 5. | 190,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buefjorden | 2023-02-04 | Buefjorden | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Askvoll', 'Kategori:Fjorder i Fjaler', 'Kategori:Fjorder i Solund', 'Kategori:Sider med kart'] | Buefjorden er en fjord ytterst i havgapet langs kommunegrensen mellom Solund i sør og Askvoll i nord. Den indre delen av fjorden ligger i Fjaler kommune. Fjorden har en lengde på cirka 16 kilometer og strekker seg fra vest mot øst.Fjorden ligger på sørsiden av Bulandet, som fjorden er kalt opp etter, og Værlandet. På sørsiden av fjorden ligger øyene Ospa, Drivøyna, Færøyna, Buskøyna og Sula. På øya Sula går Hagefjorden rett sørover. Fjorden strekker seg inn til øyene Lammetu og Lutelandet og her deler fjorden seg i tre. På nordsiden av Lammetu starter Vilnesfjorden, sør for Lutelandet ligger Korssundsosen der Skifjorden fortsetter frem rett østover. Sør for Korssundsosen ligger Sakrisøyna og sør for denne igjen starter Åfjorden.
Innenfor Lutelandet ligger Bygdevågen og grenda Nordre Folkestad.
| Buefjorden er en fjord ytterst i havgapet langs kommunegrensen mellom Solund i sør og Askvoll i nord. Den indre delen av fjorden ligger i Fjaler kommune. Fjorden har en lengde på cirka 16 kilometer og strekker seg fra vest mot øst.Fjorden ligger på sørsiden av Bulandet, som fjorden er kalt opp etter, og Værlandet. På sørsiden av fjorden ligger øyene Ospa, Drivøyna, Færøyna, Buskøyna og Sula. På øya Sula går Hagefjorden rett sørover. Fjorden strekker seg inn til øyene Lammetu og Lutelandet og her deler fjorden seg i tre. På nordsiden av Lammetu starter Vilnesfjorden, sør for Lutelandet ligger Korssundsosen der Skifjorden fortsetter frem rett østover. Sør for Korssundsosen ligger Sakrisøyna og sør for denne igjen starter Åfjorden.
Innenfor Lutelandet ligger Bygdevågen og grenda Nordre Folkestad.
== Referanser == | Buefjorden er en fjord ytterst i havgapet langs kommunegrensen mellom Solund i sør og Askvoll i nord. Den indre delen av fjorden ligger i Fjaler kommune. | 190,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foreign_Affair_(sang) | 2023-02-04 | Foreign Affair (sang) | ['Kategori:Sanger fra 1989', 'Kategori:Sanger skrevet av Tony Joe White', 'Kategori:Singler fra 1990', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Foreign Affair» er en sang skrevet av Tony Joe White som ble spilt inn og gitt ut på albumet Foreign Affair med Tina Turner i 1989. Sangen ble også gitt ut på singel i 1990. Singelen kom på 35.-plass i Tyskland, 45.-plass i Italia, 49.-plass i Belgia og 55.-plass i Nederland. Albumet ble nominert til en Grammy i kategorien Best Female Rock Vocal Performance. Musikkvideoen ble regissert av Paula Walker.
| «Foreign Affair» er en sang skrevet av Tony Joe White som ble spilt inn og gitt ut på albumet Foreign Affair med Tina Turner i 1989. Sangen ble også gitt ut på singel i 1990. Singelen kom på 35.-plass i Tyskland, 45.-plass i Italia, 49.-plass i Belgia og 55.-plass i Nederland. Albumet ble nominert til en Grammy i kategorien Best Female Rock Vocal Performance. Musikkvideoen ble regissert av Paula Walker.
== Foreign Affair (The Singles) ==
I forbindelse med 30 års jubileet ble det gitt ut en digital singel i 2020.
=== Sporliste ===
«Foreign Affair» (Edit)
«Private Dancer» (Live)
«Foreign Affair» (One In A Million Club Mix)
«Foreign Affair» (Heartbeat Instrumental)
«Foreign Affair» (Heartbeat Mix)
== Referanser == | Foreign Affair er det sjuende studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1989. | 190,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Walker | 2023-02-04 | Samuel Walker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Samuel John Walker (født 5. oktober 1883, død 29. februar 1960) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Walker vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
| Samuel John Walker (født 5. oktober 1883, død 29. februar 1960) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Walker vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Samuel Walker – Olympedia
(en) Samuel Walker – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Samuel Walker – databaseOlympics.com (arkivert) | Samuel John Walker (født 5. oktober 1883, død 29. | 190,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skifjorden_(Hyllestad) | 2023-02-04 | Skifjorden (Hyllestad) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Hyllestad', 'Kategori:Sider med kart'] | Skifjorden er en liten fjord i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Den er en fortsettelse av Buefjorden og ligger like nord for Åfjorden. Fjorden har en lengde på cirka 6 kilometer. Fjorden har innløp mellom Båneshammaren i sør og Kvernhomlen i nord. Fjorden strekker seg først rett østover og er her stort sett bare mellom 80 og 150 meter bred. På nordsiden av fjorden ligger grenda Bordvika. Øst for Bordvika deler fjorden seg i to. Her går Vågane over en kilometer sørover, mens resten av fjorden holder frem 1,5 kilometer rett nordover. Her ligger grendene Bjørnestad og Mylkebust på østsiden av fjorden, mens Seljevoll ligger i nord og Sandnes på vestsiden.Fv61 går langs hele øst- og nordsiden av fjorden.
| Skifjorden er en liten fjord i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Den er en fortsettelse av Buefjorden og ligger like nord for Åfjorden. Fjorden har en lengde på cirka 6 kilometer. Fjorden har innløp mellom Båneshammaren i sør og Kvernhomlen i nord. Fjorden strekker seg først rett østover og er her stort sett bare mellom 80 og 150 meter bred. På nordsiden av fjorden ligger grenda Bordvika. Øst for Bordvika deler fjorden seg i to. Her går Vågane over en kilometer sørover, mens resten av fjorden holder frem 1,5 kilometer rett nordover. Her ligger grendene Bjørnestad og Mylkebust på østsiden av fjorden, mens Seljevoll ligger i nord og Sandnes på vestsiden.Fv61 går langs hele øst- og nordsiden av fjorden.
== Referanser == | Skifjorden er en liten fjord i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Den er en fortsettelse av Buefjorden og ligger like nord for Åfjorden. | 190,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skifjorden | 2023-02-04 | Skifjorden | ['Kategori:Pekere'] | Skifjorden er navnet på to fjorder i Norge:
Skifjorden (Vestvågøy) – en fjord i Vestvågøy kommune i Nordland.
Skifjorden (Hyllestad) – en arm av Buefjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. | Skifjorden er navnet på to fjorder i Norge:
Skifjorden (Vestvågøy) – en fjord i Vestvågøy kommune i Nordland.
Skifjorden (Hyllestad) – en arm av Buefjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. | Skifjorden er navnet på to fjorder i Norge: | 190,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skifjorden_(Vestv%C3%A5g%C3%B8y) | 2023-02-04 | Skifjorden (Vestvågøy) | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vestvågøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Skifjorden er en fjordarm av Vestfjorden på sørsiden av Vestvågøya i Lofoten. Fjorden strekker seg 3 kilometer i vestlig retning fra innløpet i Henningsværstraumen mellom Trollneset i nord og Karivstranda, tre kilometer nord for Stamsund, i sør.Kystlinjen langs fjorden er tynt befolket, men det er en liten konsentrasjon av gårder i fjordbunnen (Ytter- og Inner Kråklia, Justad og Skifjorden).
Fra fjordbunnen tar Fv815 av og følger nordsiden av fjorden, mens Fv817 fortsetter langs sørsiden til Stamsund.
Øst-grensen til den tidligere Hol kommune gikk ved Skifjorden.
| Skifjorden er en fjordarm av Vestfjorden på sørsiden av Vestvågøya i Lofoten. Fjorden strekker seg 3 kilometer i vestlig retning fra innløpet i Henningsværstraumen mellom Trollneset i nord og Karivstranda, tre kilometer nord for Stamsund, i sør.Kystlinjen langs fjorden er tynt befolket, men det er en liten konsentrasjon av gårder i fjordbunnen (Ytter- og Inner Kråklia, Justad og Skifjorden).
Fra fjordbunnen tar Fv815 av og følger nordsiden av fjorden, mens Fv817 fortsetter langs sørsiden til Stamsund.
Øst-grensen til den tidligere Hol kommune gikk ved Skifjorden.
== Referanser == | Skifjorden er en fjordarm av Vestfjorden på sørsiden av Vestvågøya i Lofoten. Fjorden strekker seg 3 kilometer i vestlig retning fra innløpet i Henningsværstraumen mellom Trollneset i nord og Karivstranda, tre kilometer nord for Stamsund, i sør. | 190,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verkhojanskfjellene | 2023-02-04 | Verkhojanskfjellene | ['Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjellkjeder i Russland', 'Kategori:Sakha'] | Verkhojanskfjellene (russisk Верхоянский хребет; Verkhojanskij khrebet) er en fjellkjede øst i Sibir med en lengde på rundt 1 000 km gjennom republikken Sakha i Russland. Den danner en stor bue mellom elvene Lena og Aldan i vest og Jana i øst. Den høyeste fjelltoppen ligger i sør og er 2 959 meter over havet. Det er kull, bly, sølv og sink i fjellene. Fjellkjeden ligger like vest for grensen mellom Eurasiaplaten og den nordamerikanske plate.Den laveste temperaturen som er målt i et bebodd område er registrert i denne regionen, som har et dypt snødekke det meste av året. Under siste glasiale maksimum hadde fjellkjeden store isbreer som har gitt fjellene en alpin karakter.
| Verkhojanskfjellene (russisk Верхоянский хребет; Verkhojanskij khrebet) er en fjellkjede øst i Sibir med en lengde på rundt 1 000 km gjennom republikken Sakha i Russland. Den danner en stor bue mellom elvene Lena og Aldan i vest og Jana i øst. Den høyeste fjelltoppen ligger i sør og er 2 959 meter over havet. Det er kull, bly, sølv og sink i fjellene. Fjellkjeden ligger like vest for grensen mellom Eurasiaplaten og den nordamerikanske plate.Den laveste temperaturen som er målt i et bebodd område er registrert i denne regionen, som har et dypt snødekke det meste av året. Under siste glasiale maksimum hadde fjellkjeden store isbreer som har gitt fjellene en alpin karakter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilder fra NASA | Verkhojanskfjellene (russisk Верхоянский хребет; Verkhojanskij khrebet) er en fjellkjede øst i Sibir med en lengde på rundt 1 000 km gjennom republikken Sakha i Russland. Den danner en stor bue mellom elvene Lena og Aldan i vest og Jana i øst. | 190,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/What%E2%80%99s_Love_Got_to_Do_with_It_(sang) | 2023-02-04 | What’s Love Got to Do with It (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1984', 'Kategori:Singler fra 1984', 'Kategori:Singler fra 2018', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «What's Love Got to Do with It» er en sang skrevet av Terry Britten og Graham Lyle som ble spilt inn og gitt ut på albumet Private Dancer med Tina Turner i 1984. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på førsteplass på hitlistene i Australia, Canada og Pop-lista, andreplass i Spania, R&B-lista og Sør-Afrika, tredjeplass i New Zealand og Storbritannia, fjerdeplass i Irland, Sverige og Østerrike, syvende plass i Tyskland, åttende plass i Sveits og US Adult Contemporary, tiende plass i Nederland og Norge og 21.-plass på listen US Dance Club Songs. Singelen vant to Grammy.statuetter i kategoriene Record of the Year og Best Female Pop Vocal Performance. I 2012 fikk What's Love Got to Do with It en plass i Grammy Hall of Fame. Det ble laget to musikkvideoer til denne sangen, den ene ble regissert av Mark Robinson og den andre ble regissert av Bud Schaetzle. Videoen som ble regissert av Robinson ble filmet i New York City sommeren 1984.
| «What's Love Got to Do with It» er en sang skrevet av Terry Britten og Graham Lyle som ble spilt inn og gitt ut på albumet Private Dancer med Tina Turner i 1984. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på førsteplass på hitlistene i Australia, Canada og Pop-lista, andreplass i Spania, R&B-lista og Sør-Afrika, tredjeplass i New Zealand og Storbritannia, fjerdeplass i Irland, Sverige og Østerrike, syvende plass i Tyskland, åttende plass i Sveits og US Adult Contemporary, tiende plass i Nederland og Norge og 21.-plass på listen US Dance Club Songs. Singelen vant to Grammy.statuetter i kategoriene Record of the Year og Best Female Pop Vocal Performance. I 2012 fikk What's Love Got to Do with It en plass i Grammy Hall of Fame. Det ble laget to musikkvideoer til denne sangen, den ene ble regissert av Mark Robinson og den andre ble regissert av Bud Schaetzle. Videoen som ble regissert av Robinson ble filmet i New York City sommeren 1984.
== What’s Love Got To Do with It (Symphonic Version) ==
I 2018 ble det gitt ut en symfonisk versjon av sangen på singel. Sangen ble også gitt ut på albumet 80’s Symphonic samme dag.
== Kygo og Tina Turner ==
Kygo og Tina Turner ga ut en ny versjon av sangen på singel i 2020. Singelen kom på 1.-plass i Kroatia, Polen, Serbia og på Bubbling Under Hot 100 i USA, 2.-plass på "Rádiós Top 40" i Ungarn, 3.-plass i Skottland og på "Rádio Top 100" i Slovakia, 4.-plass i Norge, Slovenia og på "Single Top 40" i Ungarn, 6.-plass på "Ultratip Wallonia" i Belgia og Sveits, 7.-plass i Sverige og på Dance/Electronic Songs i USA, 8.-plass i New Zealand, 13.-plass på "Ultratip Flanders" i Belgia, 19.-plass på "Dutch Top 40" i Nederland og Romania, 20.-plass på "Adult Contemporary" i USA, 23.-plass i Østerrike, 26.-plass i Tyskland, 28.-plass på "Singles Digitál Top 100" i Slovakia, 31.-plass i Irland og Storbritannia, 39.-plass på "Dance Top 40" i Ungarn, 44.-plass på "Singles Digitál Top 100" i Tsjekkia, 52.-plass i Canada, 58.-plass på "Single Top 100" i Nederland, 59.-plass på "Rádio Top 100" i Tsjekkia, 95.-plass i Australia, 120.-plass i Frankrike og 136.-plass i CIS.
== Coverversjoner ==
Ray Conniff
Warren G
Cliff Richard hadde med sin versjon av sangen på albumet Wanted i 2001.
Sylvia Tella
Tiffany
Lil Rounds
Naima Adedapo
Dianna Agron
Hannah Barrett
David Tyler
Jaron and the Long Road to Love
The Gossip
Prides
Hindley street country club (HSCC)
Kyle Falconer
Lera Lynn
Trevor Horn featuring Sarm orchestra and Tony Hadley
Susanna
Walk off the Earth
== Referanser == | What's Love Got to Do with It er det åttende studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1993. | 190,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Betts | 2023-02-04 | Albert Betts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Birmingham'] | Albert Edward Betts (født 8. februar 1888 i Birmingham, død 13. februar 1924 i London) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Betts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| Albert Edward Betts (født 8. februar 1888 i Birmingham, død 13. februar 1924 i London) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Betts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Betts – Olympedia
(en) Albert Betts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Betts – databaseOlympics.com (arkivert) | Albert Edward Betts (født 8. februar 1888 i Birmingham, død 13. | 190,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Cowhig | 2023-02-04 | William Cowhig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | William Cowhig (født 5. april 1887, død 16.august 1964) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Cowhig vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| William Cowhig (født 5. april 1887, død 16.august 1964) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Cowhig vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) William Cowhig – Olympedia
(en) William Cowhig – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Cowhig – databaseOlympics.com (arkivert) | William Cowhig (født 5. april 1887, død 16. | 190,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Knutsdotter | 2023-02-04 | Anne Knutsdotter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske folkeviser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øystein Sunde-innspillinger skrevet av andre'] | For signekona, se Anne Knutsdatter.«Anne Knutsdotter» er en norsk vise som har glidd inn i folkevisetradisjonen i Norge. Teksten stammer fra teaterstykket Han har det strengt fra 1865, skrevet av bergenseren Claus Pavels Riis, som på denne tiden var proprietær på Tysnesøy i Sunnhordland. Noen steder finner man årstallet 1869 oppgitt som opphavsår, dette er fordi boken Norske Visor aat Folkehøgskular kom ut dette året. Riis skrev teaterstykket på dansk, men Hulda Garborg og Ingvar Bøhn hadde oversatt den til nynorsk, og det er denne versjonen av visa som har overlevd.
I teaterstykket er Anne en embedsmannsdatter som kler seg ut som bondedatter for å holde bestefaren og en frier for narr. Frieren spør hva hun heter, og hun svarer med første strofe i visa. Resten flettes inn i samtalen.
| For signekona, se Anne Knutsdatter.«Anne Knutsdotter» er en norsk vise som har glidd inn i folkevisetradisjonen i Norge. Teksten stammer fra teaterstykket Han har det strengt fra 1865, skrevet av bergenseren Claus Pavels Riis, som på denne tiden var proprietær på Tysnesøy i Sunnhordland. Noen steder finner man årstallet 1869 oppgitt som opphavsår, dette er fordi boken Norske Visor aat Folkehøgskular kom ut dette året. Riis skrev teaterstykket på dansk, men Hulda Garborg og Ingvar Bøhn hadde oversatt den til nynorsk, og det er denne versjonen av visa som har overlevd.
I teaterstykket er Anne en embedsmannsdatter som kler seg ut som bondedatter for å holde bestefaren og en frier for narr. Frieren spør hva hun heter, og hun svarer med første strofe i visa. Resten flettes inn i samtalen.
== Melodien ==
Melodien er en folketone som Riis har lånt til visa, for over teksten i den trykte versjonen står det: Je tente mig saa længe hos en Telebondemand. Dette er en kummulativ folkevise som er kjent under flere melodier, men Riis har sørget for at melodien også er trykt i utgaven fra 1865.
== Levende modeller for Anne Knutsdotter ==
I den grad det har eksistert en levende modell for «Anne Knutsdotter» og et virkelig «Uren Luren», kan det ha vært på Tysnesøy, nærmere bestemt husmannsplassen Heio, som lå under Berge i Vattedal på Onarheim, på østsiden av Tysnes, ikke langt unna gården Hovland der Axel Mowat i sin tid bodde og la grunnlaget for Rosendal baroni. Men oppe i Heio slet Knudt Nielsen i førti år med hjelp fra fattigkassen. Knudts datter het Herborg, men Riis kan ha gitt henne navn etter sin egen datter Anna. I stykket sies det at handlingen utspiller seg ved en typisk vestlandsfjord. Folket på Berge bodde høyt «oppe under fjell» og var kjent som «Knut i Lukto» og «Abel i Himmelen». Datteren Herborg er pekt ut som den levende modellen for Anne.
Men også andre steder i landet har gjort krav på «Uren Luren». I bygdeboken for Evanger omtales imidlertid gården Luren (gnr 373 i Voss kommune) i Teigdalen i tidligere Evanger kommune. I 1709 ble Anna Knutsdotter Brekkhus født på gården Brekkhus øverst i Teigdalen som datter av soldat Knut Gulleikson. Han overtok gården Midtstova samme året som Anna ble født.Senere ble Midtstova en værstasjon 1162 m.o.h. på Bergensbanen.Moren hennes het ganske sikkert Kari som i sangen, for den gangen ble eldste datter oppkalt etter sin farmor, og eldste datter til Annas bror, Knut Gulleikson, het Kari. I 1730 giftet Anna Knutsdoter seg med Johannes Anderson Århus, og i 1742 flyttet de til gården Luren som de hadde kjøpt. Men alt året etter ble hun enke, og samme året fikk hun et barn som døde. I 1744 giftet hun seg med Tormod Olson Bjørgo, og flyttet senere med ham til fjellgården Bjørgo på nordsiden av Evangervatnet. Der døde hun i 1777. Hun hadde fått ni barn, men minst to av dem døde mens hun bodde på Luren. At denne Anna er Anne Knutsdotter i sangen, underbygges kanskje også av verset
- når snøen ligg i haug
då kan det ofte over fjorten dagar gå,
som me ikkje folk kan sjå. Det anføres at slike snøtunge vintre er uvanlige på Tysnes.
== Innspillinger (i utvalg) ==
Halfdan Rode med piano. Innspilt i Kristiania cirka oktober 1907. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 2-82577, Gramophone 282228 og Gramophone X 1797.
Randi Heide Steen m. pianoakk. av Robert Levin. Bearb.: Eyvind Alnæs. Utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 2031 i 1947.
Deep River Boys med orkester. Utgitt på 78-platen His Master's Voice AL 6060 i 1957 og på EP-platen Skal vi danse? (His Master's Voice 7EGN 22).
Meloditersetten. Arr.: O. Koppang – C.P. Riis. Utgitt på EP-platen Norwegian Folk Tunes No. 2 (His Master's Voice 7EGN 47) i 1963.
Jensine Olsens Plastikk Band. Tekst: C. Riis. Innspilt 17. september 1973. Utgitt på singlen RCA NA 1609 og på LP-platen Tilslag (RCA YNJL 1-806).
== Øystein Sundes versjon ==
Øystein Sunde laget en seriøs variant av Riis' vise som han ga ut i august 1989 på albumet Kjekt å ha. Han fikk hjelp av folkemusikeren Kirsten Bråten Berg på vokal. Berg og Sunde deler på å synge versene uten at de har foretatt noen forandringer på originalteksten. Det musikalsk kompet er en blanding av bluegrass og norsk folkemusikk.
Musikere og instrumenterØystein Sunde: vokal, akustisk gitar
Kirsten Bråten Berg: vokal
Roy Husky Jr.: bass
Kenny Malone: trommer
Ray Flacke: elektrisk gitar
Bruce Bouton: steel gitar
Jerry Douglas: dobro
Bela Fleck: banjo
Mark O'Connor: fele, mandolin
Einar Mjølsnes: hardingfele
== Referanser ==
== Kilder ==
Klara Semb, Norske folkedansar: Songdansar. omarbeidd og utvida av ei nemnd... Oslo 1985, s. 296f.
Claus Pavels Riis, «Han har det strengt» Vaudeville af C.P. Riis. Med Musikbilag. Christiania 1865: Johan Dahl
== Eksterne lenker ==
Teksten til Anne Knutsdotter, Fra Norska Visor aat Folkehøgskular. Trykt som Handskrift. Christiania 1869.
Originalskuespillet på Wikisource (sangen begynner på side 58) | «Anne Knutsdotter» er en norsk vise som har glidd inn i folkevisetradisjonen i Norge. Teksten stammer fra teaterstykket Han har det strengt fra 1865, skrevet av bergenseren Claus Pavels Riis, som på denne tiden var proprietær på Tysnesøy i Sunnhordland. | 190,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sidney_Cross | 2023-02-04 | Sidney Cross | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Sidney Cross (født 5. januar 1891, død 7. oktober 1964) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Cross vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| Sidney Cross (født 5. januar 1891, død 7. oktober 1964) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Cross vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Sidney Cross – Olympedia
(en) Sidney Cross – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sidney Cross – databaseOlympics.com (arkivert) | Sidney Cross (født 5. januar 1891, død 7. | 190,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wildest_Dreams | 2023-02-04 | Wildest Dreams | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-album'] | Wildest Dreams er det niende studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1996. Albumet kom på førsteplass i Sveits og på New Zealand, andreplass i Italia, Tyskland og Østerrike, tredjeplass på Ultratop Flanders i Belgia, Finland og Portugal, fjerdeplass i Nederland og Storbritannia, femteplass i Danmark, Skottland og Sverige sjetteplass i Norge, sjuendeplass på Ultratop Wallonia i Belgia, tiendeplass i Ungarn, 13.-plass i Spania, 14.-plass i Australia og Frankrike, 15.-plass i Spania, 26.-plass på R&B-lista, 29.-plass i Canada og 61.-plass på Top-lista.
| Wildest Dreams er det niende studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1996. Albumet kom på førsteplass i Sveits og på New Zealand, andreplass i Italia, Tyskland og Østerrike, tredjeplass på Ultratop Flanders i Belgia, Finland og Portugal, fjerdeplass i Nederland og Storbritannia, femteplass i Danmark, Skottland og Sverige sjetteplass i Norge, sjuendeplass på Ultratop Wallonia i Belgia, tiendeplass i Ungarn, 13.-plass i Spania, 14.-plass i Australia og Frankrike, 15.-plass i Spania, 26.-plass på R&B-lista, 29.-plass i Canada og 61.-plass på Top-lista.
== Sporliste ==
=== Europa ===
Side 1:
«Do What You Do» - 4.23
«Whatever You Want» - 4.52
«Missing You» - 4.36
«On Silent Wings» - 6.12
«Thief of Hearts» - 4.05
«In Your Wildest Dreams» - 5.33Side 2:
«Goldeneye» - 3.27
«Confidential» - 4.39
«Something Beautiful Remains» - 4.20
«All Kinds Of People» - 4.43
«Unfinished Sympathy» - 4.30
«Dancing in My Dreams» - 6.45
=== Japan ===
«Do What You Do» - 4.23
«Whatever You Want» - 4.52
«Missing You» - 4.36
«On Silent Wings» - 6.12
«Thief of Hearts» - 4.05
«In Your Wildest Dreams» - 5.33
«Goldeneye» - 3.27
«Confidential» - 4.39
«Something Beautiful Remains» - 4.20
«All Kinds Of People» - 4.43
«Unfinished Sympathy» - 4.30
«Dancing in My Dreams» - 6.45
«Love Is a Beautiful Thing» - 3.45
=== USA ===
Side 1:
«Missing You» - 4:40
«In Your Wildest Dreams» - 5.29
«Whatever You Want» - 4.31
«Do What You Do» - 4.23
«Thief of Hearts» - 4.05
«On Silent Wings» - 6.12
«Something Beautiful Remains» - 4.20Side 2:
«Confidential» - 4.39
«The Difference Between Us» - 4.32
«All Kinds Of People» - 4.43
«Unfinished Sympathy» - 4.30
«Goldeneye» - 4.46
«Dancing In My Dreams» - 10.45
== Wildest Dreams - Spesial Tour Edition ==
Wildest Dreams - Special Tour Edition er en spesial utgave av albumet Wildest Dreams som ble gitt ut med Tina Turner i Europa i 1996.
=== Sporliste ===
CD1:
«Do What You Do» - 4.23
«Whatever You Want» - 4.52
«Missing You» - 4.36
«On Silent Wings» - 6.12
«Thief of Hearts» - 4.05
«In Your Wildest Dreams» - 5.33
«Goldeneye» - 3.27
«Confidential» - 4.39
«Something Beautiful Remains» - 4.20
«All Kinds Of People» - 4.43
«Unfinished Sympathy» - 4.30
«Dancing in My Dreams» - 6.45CD2:
«In Your Wildest Dreams» - 3.48
«Something Beautiful Remains» (Joe Urban Remix Edit) - 4.00
«The Difference Between Us» - 4.32
«River Deep – Mountain High» (Live) - 3.59
«We Don't Need Another Hero» (Live) - 6.04
«Private Dancer» (Live) - 9.01
«Steamy Windows» (Live) - 3.37
«The Best» (Live) - 7.13
«On Silent Wings» (Live) - 5.27
== Wildest Dreams - Spesial Tour ==
Wildest Dreams - Special Edition er en spesial utgave av albumet Wildest Dreams som ble gitt ut med Tina Turner i Australia i 1996.
=== Sporliste ===
CD1:
«Do What You Do» - 4.23
«Whatever You Want» - 4.52
«Missing You» - 4.36
«On Silent Wings» - 6.12
«Thief of Hearts» - 4.05
«In Your Wildest Dreams» - 5.33
«Goldeneye» - 3.27
«Confidential» - 4.39
«Something Beautiful Remains» - 4.20
«All Kinds Of People» - 4.43
«Unfinished Sympathy» - 4.30
«Dancing in My Dreams» - 6.45CD2:
«In Your Wildest Dreams» - 3.48
«Something Beautiful Remains» (Joe Urban Remix Edit) - 4.00
«The Difference Between Us» - 4.32
«River Deep – Mountain High» (Live) - 3.59
«We Don't Need Another Hero» (Live) - 6.04
«Private Dancer» (Live) - 9.01
«Steamy Windows» (Live) - 3.37
«The Best» (Live) - 7.13
«On Silent Wings» (Live) - 5.27
«Missing You» (Edit)
«Whatever You Want» (Todd Terry Remix)
«In Your Wildest Dreams» (Deep Dish Paradise Mix)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wildest Dreams på Discogs
(en) Wildest Dreams på MusicBrainz | Wildest Dreams er det niende studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1996. | 190,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernard_Franklin | 2023-02-04 | Bernard Franklin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra London'] | Bernard Wallis Franklin (født 10. november 1889, død 2. januar 1937) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Franklin vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| Bernard Wallis Franklin (født 10. november 1889, død 2. januar 1937) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Franklin vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Bernard Franklin – Olympedia
(en) Bernard Franklin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bernard Franklin – databaseOlympics.com (arkivert) | Bernard Wallis Franklin (født 10. november 1889, død 2. | 190,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_McLean | 2023-02-04 | Ronald McLean | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 2. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Ronald Gordon McLean (født 26. mars 1881, død 2. juli 1941) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
McLean vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| Ronald Gordon McLean (født 26. mars 1881, død 2. juli 1941) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
McLean vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Ronald McLean – Olympedia
(en) Ronald McLean – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ronald McLean – databaseOlympics.com (arkivert) | Ronald Gordon McLean (født 26. mars 1881, død 2. | 190,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Twenty_Four_Seven_(album) | 2023-02-04 | Twenty Four Seven (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Musikkalbum fra 2000', 'Kategori:Tina Turner-album'] | Twenty Four Seven er det tiende studioalbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 1999. Albumet kom på 1.-plass i Sveits, 3.-plass i Tyskland, 5.-plass i Norge og Østerrike, 6.-plass i Finland og Sverige, 9.-plass på Ultratop Flanders i Belgia, Canada, Danmark og Storbritannia, 13.-plass i Italia, 16.-plass på Ultratop Wallonia i Belgia, 18.-plass i Spania, 21.-plass på Pop-lista, 22.-plass i Ungarn, 23.-plass i Frankrike, 24.-plass i Nederland, 27.-plass i Skottland og 29.-plass på R&B-lista.
| Twenty Four Seven er det tiende studioalbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 1999. Albumet kom på 1.-plass i Sveits, 3.-plass i Tyskland, 5.-plass i Norge og Østerrike, 6.-plass i Finland og Sverige, 9.-plass på Ultratop Flanders i Belgia, Canada, Danmark og Storbritannia, 13.-plass i Italia, 16.-plass på Ultratop Wallonia i Belgia, 18.-plass i Spania, 21.-plass på Pop-lista, 22.-plass i Ungarn, 23.-plass i Frankrike, 24.-plass i Nederland, 27.-plass i Skottland og 29.-plass på R&B-lista.
== Sporliste ==
Side 1:
«Whatever You Need» - 4.49
«All The Woman» - 4.03
«When the Heartache Is Over» - 3.44
«Absolutely Nothing's Changed» - 3.43
«Talk to My Heart» - 5.08
«Don't Leave Me This Way» - 4.19Side 2:
«Go Ahead» - 4.20
«Without You» - 4.06
«Falling» - 4.21
«I Will Be There» (Barry Gibb, Robin Gibb, Maurice Gibb) - 4.37
«Twenty Four Seven» - 3.47
== Twenty Four Seven - Limited Edition Special Pack ==
Twenty Four Seven - Limited Edition Special Pack er en spesial utgave av albumet Twenty Four Seven som ble gitt ut med Tina Turner i 2000. Albumet kom på 55.-plass i Sverige.
=== Sporliste ===
CD1:
«Whatever You Need» - 4.49
«All The Woman» - 4.03
«When the Heartache Is Over» - 3.44
«Absolutely Nothing's Changed» - 3.43
«Talk to My Heart» - 5.08
«Don't Leave Me This Way» - 4.19
«Go Ahead» - 4.20
«Without You» - 4.06
«Falling» - 4.21
«I Will Be There» - 4.37
«Twenty Four Seven» - 3.47CD2:
«Twenty Four Seven» (Live) - 3.56
«River Deep – Mountain High» (Live) - 4.00
«When the Heartache Is Over» (Live) - 3.48
«Whatever You Need» (Live) - 4.44
«Don't Leave Me This Way» (Live) - 4.23
«Talk to My Heart» (Live) - 5.03
«Hold On I'm Coming» (Live) - 3.01
«All the Woman» (Live) - 4.01
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Twenty Four Seven på Discogs
(en) Twenty Four Seven på MusicBrainz
(en) Twenty Four Seven på Spotify
(en) Twenty Four Seven på Last.fm
(en) Twenty Four Seven på AllMusic | Twenty Four Seven er det tiende studioalbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 1999.the-world-of-tina. | 190,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_That_Glitters | 2023-02-04 | All That Glitters | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 2000', 'Kategori:Tina Turner-album'] | All That Glitters er det tredje samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2000.
| All That Glitters er det tredje samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2000.
== Sporliste ==
«Baby I'm a Star» (Prince) - 3.54
«Let's Stay Together» (Al Green, Willie Mitchel og Al Jackson) - 5.18
«Private Dancer» (Mark Knopfler) - 7.14
«What's Love Got to Do with It» (Graham Lyle og Terry Britten) - 3.50
«When the Heartache Is Over» (John Reed og Graham Stack) - 3.59
«Hold On I'm Coming» (Isaac Hayes og David Porter) - 3.04
«The Best» (Michael Chapman og Holly Knight) - 4.09
== Referanser == | All That Glitters er det tredje samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2000.the-world-of-tina. | 190,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_the_Best | 2023-02-04 | All the Best | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 2004', 'Kategori:Tina Turner-album'] | All the Best er det fjerde samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2004. Albumet kom på 2.-plass på pop-lista og Portugal, 3.-plass i Sveits og Østerrike, 4.-plass i Canada, 5.-plass i Belgia og Tyskland, 6.-plass i Danmark og Storbritannia, 7.-plass i Nederland, 8.-plass i Italia og Norge, 9.-plass i Polen, 11.-plass i Spania, 13.-plass i New Zealand, 14.-plass i Sverige, 15.-plass i Finland og Hellas, 17.-plass i Irland, 20.-plass i Belgia og 64.-plass i Australia.
| All the Best er det fjerde samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2004. Albumet kom på 2.-plass på pop-lista og Portugal, 3.-plass i Sveits og Østerrike, 4.-plass i Canada, 5.-plass i Belgia og Tyskland, 6.-plass i Danmark og Storbritannia, 7.-plass i Nederland, 8.-plass i Italia og Norge, 9.-plass i Polen, 11.-plass i Spania, 13.-plass i New Zealand, 14.-plass i Sverige, 15.-plass i Finland og Hellas, 17.-plass i Irland, 20.-plass i Belgia og 64.-plass i Australia.
== Sporliste ==
=== MC ===
Side 1:
«Open Arms» - 4.01
«Nutbush City Limits» (Ike & Tina Turner) - 2.57
«What You Get Is What You See» - 4.26
«Missing You» - 4.39
«The Best» - 5.29
«River Deep – Mountain High» - 3.41
«When the Heartache Is Over» - 3.44
«Let's Stay Together» - 5.17Side 2:
«I Don't Wanna Fight» - 4.26
«Whatever You Need» - 4.49
«I Can't Stand the Rain» - 3.43
«Goldeneye» - 4.43
«I Don't Wanna Lose You» - 4.20
«Great Spirits» - 3.58
«Proud Mary» - 5.26
«Addicted to Love» - 5.22Side 3:
«In Your Wildest Dreams» - 5.34
«Private Dancer» - 4.03
«Why Must We Wait Until Tonight» - 4.30
«Typical Male» - 4.17
«Tonight» (David Bowie med Tina Turner) - 3.45
«Complicated Disaster» - 3.43
«On Silent Wings» - 4.20
«Something Special» - 4.37Side 4:
«We Don't Need Another Hero (Thunderdome)» - 4.16
«It's Only Love» (Bryan Adams med Tina Turner) - 3.16
«Cose della vita» (Eros Ramazzotti med Tina Turner) - 4.50
«Steamy Windows» - 4.05
«Paradise Is Here» - 5.00
«What's Love Got to Do with It» - 3.48
«Better Be Good to Me» - 5.10
«Two People» - 4.09
«Something Beautiful Remains» - 4.22
=== CD ===
CD1:
«Open Arms» - 4.01
«Nutbush City Limits» (Ike & Tina Turner) - 2.57
«What You Get Is What You See» - 4.26
«Missing You» - 4.39
«The Best» - 5.29
«River Deep – Mountain High» - 3.41
«When the Heartache Is Over» - 3.44
«Let's Stay Together» - 5.17
«I Don't Wanna Fight» - 4.26
«Whatever You Need» - 4.49
«I Can't Stand the Rain» - 3.43
«Goldeneye» - 4.43
«I Don't Wanna Lose You» - 4.20
«Great Spirits» - 3.58
«Proud Mary» - 5.26
«Addicted to Love» - 5.22CD2:
«In Your Wildest Dreams» - 5.34
«Private Dancer» - 4.03
«Why Must We Wait Until Tonight» - 4.30
«Typical Male» - 4.17
«Tonight» (David Bowie med Tina Turner) - 3.45
«Complicated Disaster» - 3.43
«On Silent Wings» - 4.20
«Something Special» - 4.37
«We Don't Need Another Hero (Thunderdome)» - 4.16
«It's Only Love» (Bryan Adams med Tina Turner) - 3.16
«Cose della vita» (Eros Ramazzotti med Tina Turner) - 4.50
«Steamy Windows» - 4.05
«Paradise Is Here» - 5.00
«What's Love Got to Do with It» - 3.48
«Better Be Good to Me» - 5.10
«Two People» - 4.09
«Something Beautiful Remains» - 4.22
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) All the Best på Discogs
(en) All the Best på MusicBrainz
(en) All the Best på Spotify
(en) All the Best på AllMusic | All the Best er det fjerde samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2004.the-world-of-tina. | 190,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | All the Best – The Hits er det femte samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2005.the-world-of-tina. | 190,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Rilski | 2023-02-04 | Ivan Rilski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Bulgarias historie', 'Kategori:Bulgariastubber', 'Kategori:Bulgarske helgener', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 946', 'Kategori:Fødsler i 876', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kjustendil oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Ivan Rilski (bulgarsk Иван Рилски), Ivan av Rila (født 876, død 946).
Bulgarias nasjonalhelgen og grunnlegger av Rila kloster hvor også hans relikvier er oppbevart.
Ivan Rilski har også prydet bulgarske 1 lev (sedler, senere mynter) siden 1999.
| Ivan Rilski (bulgarsk Иван Рилски), Ivan av Rila (født 876, død 946).
Bulgarias nasjonalhelgen og grunnlegger av Rila kloster hvor også hans relikvier er oppbevart.
Ivan Rilski har også prydet bulgarske 1 lev (sedler, senere mynter) siden 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John of Rila – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ivan Rilski (bulgarsk Иван Рилски), Ivan av Rila (født 876, død 946). | 190,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Simmons | 2023-02-04 | Charles Simmons | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Simmons (født 24. desember 1885, død 1945) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Simmons vant en olympisk bronsemedalje i turn i OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, i OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
| Charles Simmons (født 24. desember 1885, død 1945) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Simmons vant en olympisk bronsemedalje i turn i OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Åtte år senere, i OL 1920 i Antwerpen, kom han på femteplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Simmons – Olympedia
(en) Charles Simmons – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Simmons – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Simmons (født 24. desember 1885, død 1945) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen. | 190,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tina_Turner | 2023-02-04 | Tina Turner | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Sōka Gakkai', 'Kategori:Personer fra Haywood County i Tennessee', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tina Turner'] | Tina Turner (født Anna Mae Bullock; 26. november 1939 i Nutbush i Tennessee i USA), også kjent som Little Ann, er en amerikansk sanger, danser, låtskriver, skuespiller og forfatter. Hun regnes som en av verdens mest populære artister og har fått tittelen The Queen of Rock 'N' Roll. Turner har solgt over 200 millioner plater.
| Tina Turner (født Anna Mae Bullock; 26. november 1939 i Nutbush i Tennessee i USA), også kjent som Little Ann, er en amerikansk sanger, danser, låtskriver, skuespiller og forfatter. Hun regnes som en av verdens mest populære artister og har fått tittelen The Queen of Rock 'N' Roll. Turner har solgt over 200 millioner plater.
== The Ike & Tina Turner Revue ==
Anna Mae startet sin karriere i 1956 sammen med Ike Turner og The Kings of Rhythm, der hun sang B.B. Kings You Know I Love You. Etter den kvelden ble hun fast medlem av bandet og ble bare kalt Little Ann.
I 1958 spilte de inn og ga ut sin første singel Boxtop.
Gjennombruddet kom i 1960 med sangen A Fool in Love. Hun ble gitt navnet Tina i forbindelse med utgivelse av singelen, og bandet ble da hetende The Ike & Tina Turner Revue.
I 1966 spilte hun inn sangen River Deep – Mountain High som ble produsert av Phil Spector og regnes som en av rockemusikkens klassikere.
== Solokarrière ==
Hun ga ut sitt første soloalbum i 1974, Tina Turns the Country On!. Turner har gjort en del coverversjoner på låter av countrysangere som Kris Kristofferson, Bob Dylan, Olivia Newton-John, James Taylor og Dolly Parton. I 1975 spilte hun rollen som The Acid Queen i rockeoperaen Tommy og ga ut albumet Acid Queen senere. Albumet Rough ble gitt ut i 1978. Love Explosion ble gitt ut i 1979.
Våren 1984 gjorde Turner stor suksess med albumet Private Dancer som solgte over 20 millioner kopier verden over . Albumet fikk også tre Grammypriser i 1985. Senere samme år kom filmen Mad Max Beyond Thunderdome ut, der hun spilte rollen som Aunty Entity. Hun var også med på sangen We Are the World og spilte inn en egen sang på albumet We Are the World som het Total Control. 13 juli står hun på scenen på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia under Live Aid. Selvbiografien I, Tina, ført i pennen av Kurt Loder, ble utgitt i 1986. Disney kjøpte rettighetene til boka som de i 1993 brukte for å lage filmen Tina, What's Love Got to Do with It. Senere samme år kom albumet Break Every Rule som ble tildelt en Grammy i 1987. 27. august 1986 fikk hun en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Foreign Affair ble gitt ut i 1989.
I 1991 ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Filmmusikken til selvbiografien Tina, What's Love Got to Do with It spilte Turner inn selv og ga den ut som sitt åttende album What's Love Got to Do with It i 1993. Goldeneye ble begynnelsen på Turners album Wildest Dreams som kom i 1996. Hennes siste album, Twenty Four Seven, ble spilt inn og gitt ut i 1999.
I mars 2000 la Turner ut på sin Twenty Four Seven Millennium Tour.
28. september 2002 ble en del av Tennessee State Route 19 døpt Tina Turner Highway.
I 2008 la hun ut på sin avskjedsturne 50th Anniversary Tour. Sin foreløpige siste konsert ble avholdt 5. mai 2009 på Sheffield Arena i Storbritannia.
I april 2013, i en alder av 73 år, var Turner på forsiden av den tyske utgaven av magasinet Vogue. Hun er den eldste personen i verden som har vært på forsiden av Vogue. 4. juli samme år giftet Turner seg med Erwin Bach, som hun har vært sammen med siden 1986.
21. mars 2018 var det verdenspremiere på musikalen Tina - The Tina Turner Musical. Sommeren 2018 fikk hun Grammy Lifetime Achievement Award. I oktober 2018 kom den nye selvbiografien My Love Story.
17. juni 2020 ga Kygo og Tina ut singelen What's Love Got to Do with It. Høsten 2020 kom det to bøker; den første, en bilde-biografi That's My Life, og den andre Happiness Becomes You, en bok om Tina sin spirituelle reise.
27. mars 2021 har dokumentaren Tina premiere på HBO. 31. oktober ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame for andre gang.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
== Turnéhistorie ==
The Tina Turner Show (1977)
Tina Turner 78 (1978)
Tina Turner Show '79 (1979-80)
1981 (1981)
Tina Turner Show '82 (1982)
Tina Turner World Tour (1983)
Tina Turner 1984 World Tour (1984)
Private Dancer World Tour (1985)
Break Every Rule World Tour (1987–88)
Foreign Affair Farewell Tour (1990)
What's Love? Tour (1993)
Wildest Dreams World Tour (1996–97)
Twenty Four Seven Millennium Tour (2000)
50th Anniversary Tour (2008–09)
=== Som medvirkende ===
Live at Warner Theatre (1978)
The Rolling Stones American Tour '81 (1981)
Worth Leavin Home For Tour (1981)
Can't Slow Down Tour (1984)
Live Aid (1985)
All Star Rock Concert (1986)
Rock for the Rainforest (1993)
Macy's Passport '97 Fusion (1997)
Eros World Tour (1998)
Divas Live '99 (1999)
The Millennium Show (1999)
Super Bowl (2000)
Once upon a time (2005)
Bedrock Ball (2007)
== I Norge ==
=== Konserter ===
21. august 1982, Momarkedet
31. oktober 1983, Oslo Konserthus
21. februar 1985, Drammenshallen
20. juni 1987, Valle Hovin stadion
20. mai 1990, Valle Hovin stadion
12. juni 1996, Oslo Spektrum
13. juni 1996, Oslo Spektrum
14. juni 1996, Oslo Spektrum
15. juni 1996, Oslo Spektrum
10. august 1996, Oslo Spektrum
11. august 1996, Oslo Spektrum
11. desember 1999, Oslo Spektrum (Nobels fredspriskonsert)
6. august 2000, Valle Hovin stadion
23. oktober 2004, Oslo Spektrum (Nordic Music Awards)
17. april 2009, Telenor Arena
=== TV ===
11. september 1982, På plakaten, NRK
23. februar 1985, Lørdagsbilaget, NRK
31. januar 1987, Jeg, Tina, NRK
11. november 1989, Midt i smørøyet, NRK
11. desember 1999, Nobels fredspriskonsert, NRK1
7. juli 2000, Tina Turner - garantert live, NRK1
23. oktober 2004, Nordic Music Awards, TV2
26. desember 2009, Tina Turner - Simply the Best, NRK1
9. januar 2022, Tina, NRK1
14. januar 2022, Tina live!, NRK2
== Priser og nominasjoner ==
Liste over priser og nominasjoner mottatt av Tina Turner
== Bøker ==
Jeg, Tina. Av Tina Turner i samarbeid med Kurt Loder. Grøndahl og Dreyer, 1987. ISBN 9788209104200
My Love Story. Av Tina Turner i samarbeid med Deborah Davis og Dominik Wichmann. 2018.
That's My Life. Av Tina Turner. Rizzoli International Publications, 2020. ISBN 9780847869169
Happiness Becomes You Av Tina Turner i samarbeid med Regula Curti og Taro Gold. 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Tina Turner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tina Turner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tina Turner på Internet Movie Database
(no) Tina Turner hos Filmfront
(sv) Tina Turner i Svensk Filmdatabas
(da) Tina Turner på Scope
(fr) Tina Turner på Allociné
(en) Tina Turner på AllMovie
(en) Tina Turner hos Rotten Tomatoes
(en) Tina Turner hos TV Guide
(en) Tina Turner hos The Movie Database
(en) Tina Turner på Apple Music
(en) Tina Turner på Boomplay
(en) Tina Turner på Discogs
(en) Tina Turner på MusicBrainz
(en) Tina Turner på SoundCloud
(en) Tina Turner på Spotify
(en) Tina Turner på Songkick
(en) Tina Turner på Last.fm
(no) Tina Turner på Rockipedia
(en) Tina Turner på Genius — sangtekster
(en) Tina Turner på Twitter
(en) Tina Turner på Facebook
(en) Tina Turner på Instagram
(en) Tina Turner på YouTube
Tina Turner på Dailymotion | Tina! er det sjette samlealbumet til Tina Turner som ble gitt ut i 2008. | 190,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simply_the_Best_%E2%80%93_The_Video_Collection | 2023-02-04 | Simply the Best – The Video Collection | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tina Turner-videoer'] | Simply The Best – The Video Collection er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1991. Videoen solgte til gull i Tyskland og inneholder noen av musikkvideoene fra 1983 til 1991.
| Simply The Best – The Video Collection er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1991. Videoen solgte til gull i Tyskland og inneholder noen av musikkvideoene fra 1983 til 1991.
== Sporliste ==
«The Best»
«Better Be Good to Me»
«I Can't Stand the Rain»
«What's Love Got to Do with It»
«Typical Male»
«Private Dancer»
«We Don't Need Another Hero»
«What You Get Is What You See»
«I Don't Wanna Lose You»
«Look Me in the Heart»
«Addicted to Love»
«Steamy Windows»
«Break Every Rule»
«Foreign Affair»
«Tonight»
«Let's Stay Together»
«Be Tender with Me Baby»
«It Takes Two»
«Nutbush City Limits»
«Love Thing»
«What's Love Got to Do with It» (Secret Version, Black & White)
== Referanser == | Simply The Best – The Video Collection er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1991.the-world-of-tina. | 190,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Podeus | 2023-02-04 | Heinrich Podeus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1905', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wismar', 'Kategori:Tyske forretningsfolk'] | Heinrich Podeus (født 9. november 1832, død 21. juli 1905) var en tysk industrigründer fra Wismar.
Heinrich Podeus bygde opp en stor industri i Wismar. Han startet i 1870 med import og handel med av kull, koks og trelast, før han i 1879 startet jernstøperi og maskinfabrikk. I 1883 grunnla han et dampskiprederi før han startet en maskin- og vognfabrikk i 1894. Denne fabrikken produserte fra 1906 til 1932 biler.
| Heinrich Podeus (født 9. november 1832, død 21. juli 1905) var en tysk industrigründer fra Wismar.
Heinrich Podeus bygde opp en stor industri i Wismar. Han startet i 1870 med import og handel med av kull, koks og trelast, før han i 1879 startet jernstøperi og maskinfabrikk. I 1883 grunnla han et dampskiprederi før han startet en maskin- og vognfabrikk i 1894. Denne fabrikken produserte fra 1906 til 1932 biler.
== Eksterne lenker ==
(tysk) Profil på kulturportal for Mecklenburg-Vorpommern | Heinrich Podeus (født 9. november 1832, død 21. | 190,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wildest_Dreams_Tour | 2023-02-04 | Wildest Dreams Tour | ['Kategori:Tina Turner-videoer'] | Wildest Dreams Tour er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1997. Videoen inneholder en konsert som ble spilt inn 22. september 1996 på Amsterdam ArenA i Nederland og var en del av henns Wildest Dreams World Tour. Videoen ble også nominert til en Grammy i kategorien Best Long Form Music Video og solgte til gull i England.
| Wildest Dreams Tour er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1997. Videoen inneholder en konsert som ble spilt inn 22. september 1996 på Amsterdam ArenA i Nederland og var en del av henns Wildest Dreams World Tour. Videoen ble også nominert til en Grammy i kategorien Best Long Form Music Video og solgte til gull i England.
== Sporliste ==
«Whatever You Want»
«Do What You Do»
«River Deep – Mountain High»
«Missing You»
«In Your Wildest Dreams»
«Goldeneye»
«Private Dancer»
«We Don't Need Another Hero»
«Let's Stay Together»
«I Can't Stand the Rain»
«Undercover Agent for the Blues»
«Steamy Windows»
«Givin' It Up for Your Love»
«Better Be Good to Me»
«Addicted to Love»
«The Best»
«What's Love Got to Do with It»
«Proud Mary»
«Nutbush City Limits»
«On Silent Wings»
«Something Beautiful Remains»
«Whatever You Want»
== Referanser == | Wildest Dreams Tour er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 1997.the-world-of-tina. | 190,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Celebrate! | 2023-02-04 | Celebrate! | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tina Turner-videoer'] | Celebrate! er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000. Videoen inneholder en konsert som Tina holdt på sin 60-årsdag den 26. november 1999. Videoen kom på 5.-plass i Sverige. Videoen solgte til gull i England.
| Celebrate! er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000. Videoen inneholder en konsert som Tina holdt på sin 60-årsdag den 26. november 1999. Videoen kom på 5.-plass i Sverige. Videoen solgte til gull i England.
== Sporliste ==
«River Deep – Mountain High»
«24-7»
«What's Love Got to Do with It»
«Steamy Windows»
«When the Heartache Is Over»
«Whatever You Need»
«Don't Leave Me This Way»
«Let's Stay Together»
«Talk to My Heart»
«Hold On I'm Coming»
«It's Only Love»
«Without You»
«All The Woman»
«Nutbush City Limits»
«The Best»
«When the Heartache Is Over»
«Whatever You Need»
== Referanser == | Celebrate! er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000. | 190,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/One_Last_Time_Live_in_Concert | 2023-02-04 | One Last Time Live in Concert | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tina Turner-videoer'] | One Last Time Live In Concert er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000. Videoen innheloder en konserten som ble spilt inn 15. og 16. juli 2000 på Wembley Stadium i London i Storbritannia og var en del av henns Twenty Four Seven Millennium Tour. Videoen kom på 13.-plass i Sverige og 21.-plass i USA. Videoen solgte til gull og platina i England og gull i Tyskland.
| One Last Time Live In Concert er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000. Videoen innheloder en konserten som ble spilt inn 15. og 16. juli 2000 på Wembley Stadium i London i Storbritannia og var en del av henns Twenty Four Seven Millennium Tour. Videoen kom på 13.-plass i Sverige og 21.-plass i USA. Videoen solgte til gull og platina i England og gull i Tyskland.
== Sporliste ==
=== VHS ===
«I Wanna Take You Higher»
«Absolutely Nothing's Changed»
«Fool In Love»
«Acid Queen»
«River Deep – Mountain High»
«We Don't Need Another Hero»
«Better Be Good to Me»
«Private Dancer»
«Let's Stay Together»
«What's Love Got to Do with It»
«Help»
«Whatever You Need»
«Try a Little Tenderness»
«I Heard It Through the Grapevine»
«Addicted to Love»
«The Best»
«Proud Mary»
«Nutbush City Limits»
=== DVD ===
«I Wanna Take You Higher»
«Absolutely Nothing's Changed»
«Fool In Love»
«Acid Queen»
«River Deep – Mountain High»
«We Don't Need Another Hero»
«Better Be Good to Me»
«Private Dancer»
«Let's Stay Together»
«What's Love Got to Do with It»
«When the Heartache Is Over»
«Help»
«Whatever You Need»
«Sittin' On The Dock of the Bay»
«Try a Little Tenderness»
«I Heard It Through the Grapevine»
«Addicted to Love»
«The Best»
«Proud Mary»
«Nutbush City Limits»
«Twenty Four Seven»
== Referanser == | One Last Time Live In Concert er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2000.the-world-of-tina. | 190,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | All The Best – The Live Collection er en video med Tina Turner som ble gitt ut i 2005.the-world-of-tina. | 190,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A4nzi_Aufdenblatten | 2023-02-04 | Fränzi Aufdenblatten | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Zermatt', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Franziska Christine «Fränzi» Aufdenblatten (født 10. februar 1981 i Zermatt) er en sveitsisk tidligere alpinist.
I 2000 kunne hun feire sin første store triumf da hun ble juniorverdensmester i utfor i Mont SainteAnne. Ett år senere ble hun juniorverdensmester i storslalåm.
Hun deltok i verdenscupen fra 2000, og vant ett renn, super-G i Val-d’Isère 20. desember 2009. Hun fikk tre tredjeplasser i utfor: i Haus im Ennstal i 2004, i Bad Kleinkirchheim i 2006 og i Lenzerheide i 2014.
| Franziska Christine «Fränzi» Aufdenblatten (født 10. februar 1981 i Zermatt) er en sveitsisk tidligere alpinist.
I 2000 kunne hun feire sin første store triumf da hun ble juniorverdensmester i utfor i Mont SainteAnne. Ett år senere ble hun juniorverdensmester i storslalåm.
Hun deltok i verdenscupen fra 2000, og vant ett renn, super-G i Val-d’Isère 20. desember 2009. Hun fikk tre tredjeplasser i utfor: i Haus im Ennstal i 2004, i Bad Kleinkirchheim i 2006 og i Lenzerheide i 2014.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Fränzi Aufdenblatten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fränzi Aufdenblatten – Olympedia
(en) Fränzi Aufdenblatten – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fränzi Aufdenblatten – FIS (alpint)
(en) Fränzi Aufdenblatten – ski-db.com | Franziska Christine «Fränzi» Aufdenblatten (født 10. februar 1981 i Zermatt) er en sveitsisk tidligere alpinist. | 190,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_Drury_(turner) | 2023-02-04 | Herbert Drury (turner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 11. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Herbert James Drury (født 5. januar 1883, død 11. juli 1936) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Drury vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
| Herbert James Drury (født 5. januar 1883, død 11. juli 1936) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Drury vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Herbert Drury – Olympedia
(en) Herbert Drury – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Herbert Drury – databaseOlympics.com (arkivert) | Herbert James Drury (født 5. januar 1883, død 11. | 190,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Potts | 2023-02-04 | Edward Potts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Edward William Potts (født 12. juli 1881, død 15. september 1944) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Potts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på niendeplass i den individuelle konkurransen i mangekamp
| Edward William Potts (født 12. juli 1881, død 15. september 1944) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Potts vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på niendeplass i den individuelle konkurransen i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Potts – Olympics.com
(en) Edward Potts – Olympic.org
(en) Edward Potts – Olympedia
(en) Edward Potts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Edward Potts – databaseOlympics.com (arkivert) | Edward William Potts (født 12. juli 1881, død 15. | 190,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ur%C5%A1ka_Hrovat | 2023-02-04 | Urška Hrovat | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Ljubljana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovenske alpinister'] | Urška Hrovat (født 18. februar 1974 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. Hun tilhørte verdenseliten i slalåm i 1990-årene.
Hrovat viste for alvor sitt talent under junior-VM 1991 i Geilo og Hemsedal ved å ta gull i slalåm og sølv i kombinasjonsøvelsen. I 1992 forsvarte hun verdensmestertittelen i Maribor, og i 1993 kom hun på tredjeplass i samme disiplin.
Hun begynte å kjøre verdenscuprenn i januar 1992. I sitt første renn, slalåmrennet i Hinterstoder, oppnådde hun en 20.-plass. 28. november 1993 fikk hun sin første pallplass i verdenscupen, og 22. januar 1994 vant hun sitt første verdenscuprenn i Méribel.
Under VM 1996 i Sierra Nevada slo hun til med bronsemedalje i slalåm. Flere gode resultater gjennom sesongen 1995/96 gav henne andreplass sammenlagt i slalåmcupen, bare slått av Elfi Eder.
Hun gikk glipp av VM 1997 på grunn av skader. I begge de to påfølgende sesongene oppnådde hun én seier. Deretter sank prestasjonsnivået merkbart, og hun la opp umiddelbart etter VM 2001 i St. Anton am Arlberg.
| Urška Hrovat (født 18. februar 1974 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. Hun tilhørte verdenseliten i slalåm i 1990-årene.
Hrovat viste for alvor sitt talent under junior-VM 1991 i Geilo og Hemsedal ved å ta gull i slalåm og sølv i kombinasjonsøvelsen. I 1992 forsvarte hun verdensmestertittelen i Maribor, og i 1993 kom hun på tredjeplass i samme disiplin.
Hun begynte å kjøre verdenscuprenn i januar 1992. I sitt første renn, slalåmrennet i Hinterstoder, oppnådde hun en 20.-plass. 28. november 1993 fikk hun sin første pallplass i verdenscupen, og 22. januar 1994 vant hun sitt første verdenscuprenn i Méribel.
Under VM 1996 i Sierra Nevada slo hun til med bronsemedalje i slalåm. Flere gode resultater gjennom sesongen 1995/96 gav henne andreplass sammenlagt i slalåmcupen, bare slått av Elfi Eder.
Hun gikk glipp av VM 1997 på grunn av skader. I begge de to påfølgende sesongene oppnådde hun én seier. Deretter sank prestasjonsnivået merkbart, og hun la opp umiddelbart etter VM 2001 i St. Anton am Arlberg.
== Meritter ==
=== OL ===
Albertville 1992: 10.-plass i slalåm
Lillehammer 1994: 8.-plass i slalåm, 20. i storslalåm, 28. i super-G
Nagano 1998: 18.-plass i storslalåm
=== VM ===
VM i alpint 1993: 26.-plass i slalåm, 27. i storslalåm
VM i alpint 1996: 3.-plass i slalåm, 11. i storslalåm
VM i alpint 1999: 7.-plass i slalåm
VM i alpint 2001: 10.-plass i slalåm
=== Junior-VM ===
1990: 6.-plass i slalåm
1991: Gull i slalåm, sølv i kombinasjonen
1992: Gull i slalåm, 5.-plass i kombinasjonen
1993: Bronse i slalåm, 4. i kombinasjonen, 9. i storslalåm
=== Verdenscup ===
Urška Hrovat vant fem verdenscuprenn, alle i slalåm:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Urška Hrovat – Olympedia
(en) Urška Hrovat – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Urška Hrovat – FIS (alpint)
(en) Urška Hrovat – ski-db.com | Urška Hrovat (født 18. februar 1974 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. | 190,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al_Smith | 2023-02-04 | Al Smith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Guvernører i New York', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alfred «Al» Emanuel Smith jr. (født 30. desember 1873 i New York, død 4. oktober 1944 i New York) var en amerikansk demokratisk politiker.
Han ble valgt til guvernør i New York fire ganger mellom 1918 og 1926.
Smith var Det demokratiske partis presidentkandidat ved valget i 1928. Han var den fremste urbane representanten for den progressive bevegelsen i sin samtid. Han var en sterk motstander av alkoholforbudet, og tiltrakk seg velgere som nøt alkohol, eller som var kritiske til korrupsjon og lovløshet som kom som følge av forbudet. Smith var den første irsk-amerikaneren og katolikken til å stille som presidentkandidat for et stort parti. Han mobiliserte katolske velgere, særlig kvinner som ikke hadde stemt tidligere. På en annen side med antikatolske følelser vekket til liv, spesielt i Sørstatene. Lutheranere og sørstatsbaptister mente at den katolske kirken og paven ville diktere Smiths politikk. Smith led et stort valgnederlag mot Herbert Hoover, hvoretter han ble direktør i Empire State Inc., som oppførte Empire State Building under den store depresjonen.
Smiths besteforeldre var av henholdsvis irsk, tysk, italiensk og engelsk herkomst, men Smith identifiserte seg som en irsk-amerikaner. Al Smith var sønn av Alfred Emanuel Smith sr. og Catherine Mulvihill, og vokste opp på det multietniske Manhattan i New York. Faren var borgerkrigsveteran og eier av et lite lastebilfirma. Smith måtte droppe ut av skolen som 14-åring for å kunne forsørge familien. Han fikk aldri noen videre utdannelse. Han jobbet som fiskeselger, og ble en dyktig taler gjennom sin hobby som amatørskuespiller. I 1900 giftet han seg med Catherine A. Dunn, som han fikk fem barn med.
| Alfred «Al» Emanuel Smith jr. (født 30. desember 1873 i New York, død 4. oktober 1944 i New York) var en amerikansk demokratisk politiker.
Han ble valgt til guvernør i New York fire ganger mellom 1918 og 1926.
Smith var Det demokratiske partis presidentkandidat ved valget i 1928. Han var den fremste urbane representanten for den progressive bevegelsen i sin samtid. Han var en sterk motstander av alkoholforbudet, og tiltrakk seg velgere som nøt alkohol, eller som var kritiske til korrupsjon og lovløshet som kom som følge av forbudet. Smith var den første irsk-amerikaneren og katolikken til å stille som presidentkandidat for et stort parti. Han mobiliserte katolske velgere, særlig kvinner som ikke hadde stemt tidligere. På en annen side med antikatolske følelser vekket til liv, spesielt i Sørstatene. Lutheranere og sørstatsbaptister mente at den katolske kirken og paven ville diktere Smiths politikk. Smith led et stort valgnederlag mot Herbert Hoover, hvoretter han ble direktør i Empire State Inc., som oppførte Empire State Building under den store depresjonen.
Smiths besteforeldre var av henholdsvis irsk, tysk, italiensk og engelsk herkomst, men Smith identifiserte seg som en irsk-amerikaner. Al Smith var sønn av Alfred Emanuel Smith sr. og Catherine Mulvihill, og vokste opp på det multietniske Manhattan i New York. Faren var borgerkrigsveteran og eier av et lite lastebilfirma. Smith måtte droppe ut av skolen som 14-åring for å kunne forsørge familien. Han fikk aldri noen videre utdannelse. Han jobbet som fiskeselger, og ble en dyktig taler gjennom sin hobby som amatørskuespiller. I 1900 giftet han seg med Catherine A. Dunn, som han fikk fem barn med.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eldot, Paula (1983). Governor Alfred E. Smith. The Politician as Reformer (engelsk). New York: Garland. ISBN 0-8240-4855-5.
Finan, Christopher M. (2003). Alfred E. Smith. The Happy Warrior (engelsk). New York: Hill & Wang. ISBN 0-8090-3033-0.
Josephson, Matthew og Josephson, Hannah (1969). Al Smith. Hero of the Cities (engelsk). Boston: Houghton Mifflin. ISBN 0-395-07836-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lichtman, Allan J. (2000). Prejudice and the Old Politics. The Presidential Election of 1928 (engelsk) (2 utg.). Lanham: Lexington Books. ISBN 978-0-7391-0126-1.
Neal, Donn C. (1983). The World beyond the Hudson. Alfred E. Smith and National Politics, 1918–1928 (engelsk). New York: Garland. ISBN 978-0-8240-5658-2.
Slayton, Robert A. (2001). Empire Statesman. The Rise and Redemption of Al Smith (engelsk). Free Press. ISBN 978-0-684-86302-3. | Alfred «Al» Emanuel Smith jr. (født 30. | 190,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Ross | 2023-02-04 | George Ross | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra London'] | George James Ross (født 1. desember 1877, død 28. august 1945) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Ross vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
| George James Ross (født 1. desember 1877, død 28. august 1945) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Ross vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) George Ross – Olympedia
(en) George Ross – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George Ross – databaseOlympics.com (arkivert) | George James Ross (født 1. desember 1877, død 28. | 190,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_pontisk-kaspiske_steppe | 2023-02-04 | Den pontisk-kaspiske steppe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moldovas geografi', 'Kategori:Sletter i Kasakhstan', 'Kategori:Sletter i Romania', 'Kategori:Sletter i Russland', 'Kategori:Sletter i Ukraina', 'Kategori:Økoregioner i Asia', 'Kategori:Økoregioner i Europa'] | Den pontisk-kaspiske steppe er et vidstrakt steppelandskap i området nord for Svartehavet og så langt øst som til Kaspihavet, fra sentrale områder av Ukraina gjennom sørvestlige deler av Russland til vestlige områder av Kasakhstan. Den er en del av den større den eurasiske steppe og grenser mot Den kasakhstanske steppe i øst.
Området omfatter Skytia og Sarmatia fra antikken.
Uttrykket den ponto-kaspiske regionen benyttes i biogeografi for planter og dyr på disse steppene og om dyr fra Svartehavet, Kaspihavet og Azovhavet.
| Den pontisk-kaspiske steppe er et vidstrakt steppelandskap i området nord for Svartehavet og så langt øst som til Kaspihavet, fra sentrale områder av Ukraina gjennom sørvestlige deler av Russland til vestlige områder av Kasakhstan. Den er en del av den større den eurasiske steppe og grenser mot Den kasakhstanske steppe i øst.
Området omfatter Skytia og Sarmatia fra antikken.
Uttrykket den ponto-kaspiske regionen benyttes i biogeografi for planter og dyr på disse steppene og om dyr fra Svartehavet, Kaspihavet og Azovhavet.
== Geografi og økologi ==
Den pontiske steppe dekker et areal på 994 000 km² og strekker seg fra den østlige områdene av Romania over de sørlige områdene av Moldova, Ukraina, Russland og nordvestlige deler av Kasakhstan til Uralfjellene. Den pontiske steppe grenser til Den østeuropeiske skogsteppen, som er en overgangssone mellom gresslettene i sør og den tempererte løvskogen i nord. I sør strekker den pontiske steppen seg til Svartehavet, bortsett fra Krimhalvøya og de vestlige Kaukasusfjellene, der Den krimske submiddelhavsskogen definerer den sørlige grensen til sletten. Steppen strekker seg østover til Kaspihavet i Dagestan, men den tørrere kapsiske senkningen ligger mellom Den pontiske steppa og den nordvestlige og nordlige kysten av Kaspihavet. Den kasakhstanske steppe grenser til Den pontiske steppe i sørøst.
De ponto-kaspiske sjøene er restene etter Turgajhavet, som var en del av Paratethys som strakk seg sør og øst for Uralfjellene og dekket mye av det som i dag er Den vestsibirske slette i mesozoikum og kenozoikum.
== Førhistoriske kulturer ==
Sredny Stog-kulturen 4500-3500 f.Kr.
Jamna/Kurgan-kulturen 3500-2300 f.Kr.
Katakombe-kulturen 3000-2200 f.Kr.
Srubna-kulturen 1600-1200 f.Kr.
Novotsjerkassk-kulturen 900-650 f.Kr.
== Historiske nasjoner ==
Kimmeriere 700-600-tallet f.Kr
Skytia 700-300-tallet f.Kr.
Sarmatere 400-tallet f.Kr til 400-tallet f.Kr.
Gotere 200- til 500-tallet
Bulgarere 200- til 500-tallet
Hunere 300- til 700-tallet
Alanere 400- til 1000-tallet
Eurasiske avarer 500- til 700-tallet
Göktürkerne 500- til 700-tallet
Onogurer 700-tallet
Sabirer 500- til 700-tallet
Khazarer 500- til 1000-tallet
Petsjeneger 700- til 1000-tallet
Kiptsjaker 1000- til 1200-tallet
Den gylne horde 1200- til 1400-tallet
Kosakker 1300- til 1700-tallet
Krimkhanatet, volgatatere, nogaier og andre tyrkiske stater og stammer 1400- til 1700-tallet
Det russiske keiserdømme 1700- til 1900-tallet
Sovjetunionen 1900-tallet
Moldova, Kasakhstan, Russland, Ukraina 1991 til i dag
== Eksterne lenker ==
Den pontiske steppe (World Wildlife Fund) | Den pontisk-kaspiske steppe er et vidstrakt steppelandskap i området nord for Svartehavet og så langt øst som til Kaspihavet, fra sentrale områder av Ukraina gjennom sørvestlige deler av Russland til vestlige områder av Kasakhstan. Den er en del av den større den eurasiske steppe og grenser mot Den kasakhstanske steppe i øst. | 190,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Titt | 2023-02-04 | William Titt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | William Titt (født 8. februar 1881, død 5. april 1956) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Titt vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
| William Titt (født 8. februar 1881, død 5. april 1956) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Titt vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) William Titt – Olympedia
(en) William Titt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Titt – databaseOlympics.com (arkivert) | William Titt (født 8. februar 1881, død 5. | 190,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Vigurs | 2023-02-04 | Charles Vigurs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Charles Alfred Vigurs (født 11. juli 1888, død 22. februar 1917) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Vigurs vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp.
Vigurs ble drept i strid under første verdenskrig.
| Charles Alfred Vigurs (født 11. juli 1888, død 22. februar 1917) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Vigurs vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp.
Vigurs ble drept i strid under første verdenskrig.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Vigurs – Olympedia
(en) Charles Vigurs – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Vigurs – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Alfred Vigurs (født 11. juli 1888, død 22. | 190,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Whitaker | 2023-02-04 | John Whitaker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 21. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Birmingham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For rytteren, se John Whitaker (rytter)John T. Whitaker (født 9. april 1886, død 21. mai 1977) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Whitaker vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp.
| For rytteren, se John Whitaker (rytter)John T. Whitaker (født 9. april 1886, død 21. mai 1977) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Whitaker vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass med det britiske laget i mangekamp.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Whitaker – Olympedia
(en) John Whitaker – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Whitaker – databaseOlympics.com (arkivert)
John Whitakers profil på databaseOlympics | John T. Whitaker (født 9. | 190,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonard_Hanson | 2023-02-04 | Leonard Hanson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Leonard Hanson (født 1887, død 27. oktober 1949) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Hanson vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Han kom på tolvteplass i den individuelle konkurransen i mangekamp.
| Leonard Hanson (født 1887, død 27. oktober 1949) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Hanson vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Han kom på tolvteplass i den individuelle konkurransen i mangekamp.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Leonard Hanson – Olympedia
(en) Leonard Hanson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Leonard Hanson – databaseOlympics.com (arkivert) | Leonard Hanson (født 1887, død 27. oktober 1949) var en britisk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. | 190,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Hodgetts | 2023-02-04 | Samuel Hodgetts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske turnere', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Samuel Ernest Hodgetts (født 28. oktober 1877, død 1944) var en britisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Hanson vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass i mangekamp med det britiske laget og i Antwerpen 1920 fikk han en femteplass i lagkonkurransen.
| Samuel Ernest Hodgetts (født 28. oktober 1877, død 1944) var en britisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Hanson vant en olympisk bronsemedalje i turn under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i mangekamp bak Italia og Ungarn. Det var fem lag fra fem nasjoner som var med i konkurransen som ble arrangert på Stockholms stadion. Det var mellom 16 og 40 deltakere på hvert lag. Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på åttendeplass i mangekamp med det britiske laget og i Antwerpen 1920 fikk han en femteplass i lagkonkurransen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i turn, mangekamp lagkonkurranse (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Samuel Hodgetts – Olympedia
(en) Samuel Hodgetts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Samuel Hodgetts – databaseOlympics.com (arkivert) | Samuel Ernest Hodgetts (født 28. oktober 1877, død 1944) var en britisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen. | 190,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drapene_i_Barkvik | 2023-02-04 | Drapene i Barkvik | ['Kategori:Bøker fra 2005', 'Kategori:Ingvar Ambjørnsen', 'Kategori:Norske barnebøker'] | Drapene i Barkvik er en kriminalroman for ungdom fra 2005, skrevet av Ingvar Ambjørnsen.Boka er det første i en serie om Filip Moberg (16); han bor hos onkelen, som er kriminalreporter.
| Drapene i Barkvik er en kriminalroman for ungdom fra 2005, skrevet av Ingvar Ambjørnsen.Boka er det første i en serie om Filip Moberg (16); han bor hos onkelen, som er kriminalreporter.
== Referanser == | Drapene i Barkvik er en kriminalroman for ungdom fra 2005, skrevet av Ingvar Ambjørnsen.Drapene i Barkvik; cappelendamm. | 190,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABJupiter%C2%BB_(1856) | 2023-02-04 | DS «Jupiter» (1856) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1856'] | Denne artikkelen omhandler dampskipet fra 1856. For andre skip med samme navn, se «Jupiter» (skip).DS «Jupiter» (kallesignal JPDL) var et passasjer- og lasteskip som ble overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) i 1856. Skipet var byggnummer 46 ved verftet Caird & Company i Greenock, Skottland, og kjøpesummen var 69 187 kroner. Skipet seilte i rederiets Hamburg-rute og i godsrute mellom Oslo og Hammerfest. I 1896 til 1897 gikk skipet i fast rotasjon i hurtigruten. Senere ble hun ved flere anledninger også brukt som avløserskip. Siste innsats i hurtigruten var i 1910, og skipet gikk etter dette i godsrute langs kysten. I 1912 grunnstøtte og sank DS «Jupiter» ved Fensfjorden, og ble senere kondemnert.
Det Bergenske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter fenomener og objekter på nattehimmelen. Jupiter er den største planeten i vårt solsystem.
| Denne artikkelen omhandler dampskipet fra 1856. For andre skip med samme navn, se «Jupiter» (skip).DS «Jupiter» (kallesignal JPDL) var et passasjer- og lasteskip som ble overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) i 1856. Skipet var byggnummer 46 ved verftet Caird & Company i Greenock, Skottland, og kjøpesummen var 69 187 kroner. Skipet seilte i rederiets Hamburg-rute og i godsrute mellom Oslo og Hammerfest. I 1896 til 1897 gikk skipet i fast rotasjon i hurtigruten. Senere ble hun ved flere anledninger også brukt som avløserskip. Siste innsats i hurtigruten var i 1910, og skipet gikk etter dette i godsrute langs kysten. I 1912 grunnstøtte og sank DS «Jupiter» ved Fensfjorden, og ble senere kondemnert.
Det Bergenske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter fenomener og objekter på nattehimmelen. Jupiter er den største planeten i vårt solsystem.
== Historie ==
I september 1855 kolliderte Det Bergenske Dampskibsselskabs DS «Norge» og DS «Bergen» utenfor Kristiansand. DS «Norge» sank, og rederiet besluttet i oktober 1855 å bestille et nytt skip for å erstatte DS «Norge» i Hamburg-ruten. I januar 1856 ble det på rederiets generalforsamling bestemt at navnet på det nye skipet skulle være «Jupiter». Da DS «Jupiter» ble overlevert i mai 1856 var det rederiets andre skip med propeller, og fjerde skip totalt.
Etter overleveringen i 1856 ble DS «Jupiter» satt inn i Hamburg-ruten sammen med DS «Nordstjernen» (må ikke forveksles med hurtigruteskipet fra 1937 med samme navn). Ruten gikk mellom Hamburg i Tyskland og Kristiansand – Bergen – Tromsø, og ble senere forlenget til Vadsø. I 1870 ble skipet sendt til Bergen mekaniske verksted for modernisering. Da skipet i 1871 var ferdig, var innredningen fornyet, og skipet hadde fått ny hovedmaskin og kjele. I 1874 ble DS «Jupiter» satt inn i kystruten mellom Oslo og Hammerfest.
=== I hurtigruten ===
1. juli 1896 ble DS «Jupiter» satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. Skipet seilte uten uhell fram til 30. juni 1897 da hun ble tatt ut av rotasjon og satt inn igjen i kystruten. Fra februar til juni 1904 var hun tilbake som erstatning for DS «Orion» som gikk tapt i brann i desember 1903. I 1905 fikk skipet innlagt elektrisk lys, nye dekk og nytt dekkshus ved Bergen mekaniske verksted. Mellom 1907 og 1910 hadde DS «Jupiter» flere rundturer som avløserskip.
Etter hurtigrute-karrieren ble DS «Jupiter» benyttet i kystruter. 4. desember 1912 var skipet underveis fra Trondheim til Bergen med stykkgods og sild, da hun grunnstøtte ved Rautingkalven i Fensfjorden og sank. Vraket ble hevet og solgt for 5 000 kroner, og ble hugget opp i 1913.
== Skipet ==
Skipets tonnasje var ved levering 529 bruttoregistertonn og 390 nettoregistertonn. Etter ombyggingen i 1871 ble tonnasjen ommålt til 632 bruttoregistertonn, og etter ombyggingen i 1885 til 652,85 bruttoregistertonn, 390,23 nettoregistertonn og en lasteevne på 450 dødvekttonn. Lasting og lossing foregikk ved hjelp av en kran forut og en kran midtskips. Hovedmaskinen var ved levering en kullfyrt tosylindret vertikal direktevirkende dampmaskin bygd ved verftet Caird & Company. Oppgitt ytelse var 114 nhk (nominelle hestekrefter), kullforbruket var 10 tønner i timen, og toppfarten var 10 knop. Dampmaskinen brukte sjøvann som fødevann, noe som gjorde at levetiden på kjelen var 4 til 5 år. Ved ombygging i 1871 ble hovedmaskinen byttet ut med en kullfyrt tosylindret compound dampmaskin med arbeidstrykk 160 psi, bygd ved Bergen mekaniske verksted. Oppgitt ytelse var 637 ihk (indikerte hestekrefter) og 131 nhk (nominelle hestekrefter), noe som ga en toppfart på 12 knop. Kullforbruket ble bortimot halvert etter maskinbyttet. Ved levering hadde skipet 3 master med skonnertrigg, og klipperbaug med baugspryd. Ved ombyggingen 1885 ble klipperbaugen erstattet av en loddrett baug. Skroget var bygd i jern, og skipet var i 1907 sertifisert for 234 passasjerer i kystfart, og 408 i lokalfart.
== Se også ==
Liste over hurtigruteskip
== Litteratur ==
Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 53). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 978-0851774466
Aarbog for Norges handelsmarine 1907 (side 134) - Sjøfartskontoret, Kristiania 1908. (no) BIBSYS objektid: 920739016
== Eksterne lenker ==
Hurtigrutemuseet – DS Jupiter Besøkt 13. april 2009
Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene Besøkt 11. november 2008
Sjøhistorisk database – DS Jupiter 1856 Besøkt 4. desember 2008
Tysk side om hurtigrutene Besøkt 11. november 2008
Mike Bents hurtigruteside – DS Jupiter (engelsk) Besøkt 11. november 2008
Mike Bent: Hurtigrute – Dawn and evolution (engelsk) Besøkt 11. november 2008 | | type = Passasjerskip | 190,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Eagleton | 2023-02-04 | Thomas Eagleton | ['Kategori:Advokater fra USA', 'Kategori:Alumni fra Harvard Law', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra St. Louis', 'Kategori:Professorer fra USA', 'Kategori:Senatorer fra Missouri', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Francis Eagleton (født 4. september 1929 i St. Louis i Missouri, død 4. mars 2007 samme sted) var en amerikansk jurist og demokratisk politiker som var senator for delstaten Missouri 1968–1987.
| Thomas Francis Eagleton (født 4. september 1929 i St. Louis i Missouri, død 4. mars 2007 samme sted) var en amerikansk jurist og demokratisk politiker som var senator for delstaten Missouri 1968–1987.
== Liv og virke ==
Han hadde avgangseksamen fra privatskolen St. Louis Country Day School, tjenestegjorde i United States Navy i to år, og ble uteksaminert fra Amherst College i 1950. Deretter studerte han jus ved Harvard Law School. I 1956 ble han valgt til offentlig anklager i hjembyen St. Louis, og som 31-åring ble han valgt til Missouris yngste generaladvokat noensinne.
Eagleton var Missouris 38. viseguvernør i årene 1964–1968 og senator 1968–1987. Ved presidentvalget i 1972 var han tenkt å være demokratenes visepresidentkandidat, mens George McGovern var presidentkandidat, men måtte trekke seg til fordel for Sargent Shriver da det ble offentlig kjent at Eagleton hadde blitt innlagt og behandlet for depresjon med elektrosjokk i 1960-årene. Det ble sogar spekulert i om Eagleton hadde et alkoholproblem.I 1986 stilte han ikke til gjenvalg til Senatet, og tilbake i Missouri virket han som advokat i Thompson & Mitchell, politisk kommentator og professor i offentlig administrasjon ved Washington University in St. Louis.
Etter flere hjerteoperasjoner døde han søndag 4. mars 2007, 77 år gammel. I et brev han skrev til familie og venner før han døde, oppfordret han folk til å «gå videre i kjærlighet og fred, være snille mot hunder, og stemme demokratisk.» Han donerte kroppen sin til forskning ved universitetet der han var ansatt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eagleton, Thomas (1987). Our Constitution and What It Means (engelsk). New York: McGraw-Hill. ISBN 0-07-034840-5.
Eagleton, Thomas (1974). War and Presidential Power: A Chronicle of Congressional Surrender (engelsk). W. W. Norton & Co. ISBN 0-87140-581-4.
Giglio, James N. (2011). Call Me Tom: The Life of Thomas F. Eagleton (engelsk). University of Missouri Press. ISBN 0-8262-1940-3.
Giglio, James N. (2009). «Thomas Eagleton, George McGovern, and the 1972 Vice Presidential Nomination». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (4): 647–676.
Sarvis, Will (2007). «‘I Enjoyed My Work in the Senate’: An Oral Interview with Thomas F. Eagleton». Missouri Historical Review (engelsk) (3): 42–57.
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Eagleton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Eagleton hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek | Thomas Francis Eagleton (født 4. september 1929 i St. | 190,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Syers | 2023-02-04 | Edgar Syers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kunstløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Kunstløpere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Personer fra Brighton'] | Edgar Morris Wood Syers (født 18. mars 1863, død 16. februar 1946) var en britisk sportsutøver som konkurrerte i kunstløp.
Syers vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under OL 1908 i London. Sammen med sin kone, Madge Syers kom han på tredjeplass i parløp.
| Edgar Morris Wood Syers (født 18. mars 1863, død 16. februar 1946) var en britisk sportsutøver som konkurrerte i kunstløp.
Syers vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under OL 1908 i London. Sammen med sin kone, Madge Syers kom han på tredjeplass i parløp.
== Olympiske medaljer ==
1908 London – Bronse i kunstløp, parløp
== Eksterne lenker ==
(en) Edgar Syers – Olympedia
(en) Edgar Syers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Edgar Morris Wood Syers (født 18. mars 1863, død 16. | 190,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martynas_Andriu%C5%A1kevi%C4%8Dius | 2023-02-04 | Martynas Andriuškevičius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere for Chicago Bulls', 'Kategori:Basketballspillere for Cleveland Cavaliers', 'Kategori:Basketballspillere for Orlando Magic', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Litauiske basketballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaunas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martynas «Marty» Andriuškevičius er en profesjonell basketballspiller fra Litauen for klubben Alicante Costa Blanca i Spania. Han har tidligere spilt for tre store klubber i den amerikanske basketballigaen NBA. I løpet av sesongene mellom 2005 og 2007 byttet han mellom å spille i ligaene NBA og D-League.
| Martynas «Marty» Andriuškevičius er en profesjonell basketballspiller fra Litauen for klubben Alicante Costa Blanca i Spania. Han har tidligere spilt for tre store klubber i den amerikanske basketballigaen NBA. I løpet av sesongene mellom 2005 og 2007 byttet han mellom å spille i ligaene NBA og D-League.
== Amerikansk karriere ==
Andriuškevičius sin amerikanske karriere startet i 2005, da han var 19 år gammel. Da ble han trukket ut av NBA-klubben Orlando Magic i andre uttaksrunde. Han spilte ingen kamper for klubben og ble straks byttet bort til D-League-klubben Arkansas RimRockers. Han fikk ikke særlig mye spilletid da han kun fikk lov å spille i 15 kamper for klubben.
Mot slutten av sesongen ble Andriuškevičius byttet til Cleveland Cavaliers i NBA. Han ble heller ikke her en av de store stjernene. I denne klubben mottok han 398 762 dollar i lønn, noe som tilsvarer ca. 2,4 millioner kroner. Han ble samme året byttet til Chicago Bulls, der kan fikk en mye bedre lønn. Han tjente 664 209 dollar i Chicago Bulls, noe som tilsvarer ca. 4 millioner kroner. Til tross for den høye lønnen fikk ikke Andriuškevičius spille en eneste kamp for klubben. Totalt i begge klubbene tjente han 1 062 971 dollar, noe som tilsvarer ca. 6,4 millioner kroner.
I løpet av hele NBA-karrieren sin fikk han kun skutt et skudd og spilt 9 minutter på banen. I 2006 kom Andriuškevičius til Dakota Wizards i D-League, der han skulle spille den neste sesongen før han ble byttet til Alicante Costa Blanca der han spiller nå.
=== Statistikker fra Andriuškevičius' amerikanske karriere ===
==== Tegnforklaring ====
==== Sesongen ====
== Kilder ==
Martynas Andriuškevičius biografi hos basketball-reference.com
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martynas Andriuškevičius – FIBA
(en) Martynas Andriuškevičius – euroleague.net
(en) Martynas Andriuškevičius – eurobasket.com
(en) Martynas Andriuškevičius – acb.com
(en) Martynas Andriuškevičius – Basketball-Reference.com ¨ | | fødtsted = Kaunas | 190,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Putoranfjellene | 2023-02-04 | Putoranfjellene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Fjellkjeder i Russland', 'Kategori:Verdensarven i Russland'] | Putoranfjellene eller Putoranplatået er en fjellkjede nordvest på Det sentralsibirske platået. Det høyeste fjellet i fjellkjeden er Kamen, som strekker seg 1701 meter over havet.
Den nærmeste større bosetningen er den lukkede byen Norilsk. Området inneholder noen av de største kjente nikkelforekomstene i verden. Geologisk hører fjellene til De sibirske trappene dannet for 250 millioner år siden av balaltisk lavastein, og utgjør nordvestre del av Angaraland-kratonet.
| Putoranfjellene eller Putoranplatået er en fjellkjede nordvest på Det sentralsibirske platået. Det høyeste fjellet i fjellkjeden er Kamen, som strekker seg 1701 meter over havet.
Den nærmeste større bosetningen er den lukkede byen Norilsk. Området inneholder noen av de største kjente nikkelforekomstene i verden. Geologisk hører fjellene til De sibirske trappene dannet for 250 millioner år siden av balaltisk lavastein, og utgjør nordvestre del av Angaraland-kratonet.
== Eksterne lenker ==
(en) Putorana Plateau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Putoranfjellene eller Putoranplatået er en fjellkjede nordvest på Det sentralsibirske platået. Det høyeste fjellet i fjellkjeden er Kamen, som strekker seg 1701 meter over havet. | 190,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blaauwg%C3%A5rden | 2023-02-04 | Blaauwgården | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Houens fonds diplom', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Leif Grung', 'Kategori:Sider med kart'] | Blaauwgården ligger i C. Sundts gate 1 i Bergen og er tegnet av arkitekt Leif Grung i 1936. Grung har fortolket de tradisjonelle sjøbodene i et funksjonalistisk formspråk. Opprinnelig var gården bygget som kontor- og lagerbygg. Kontordelen fikk en vertikal artikulering, mens lagerdelen mot Vågen preges av horisontalitet. I dag er gården innredet til kontor også i lagerdelen mot Vågen.
I 1949 fikk Leif Grung Houens fonds diplom post mortem for Blaauwgården.
| Blaauwgården ligger i C. Sundts gate 1 i Bergen og er tegnet av arkitekt Leif Grung i 1936. Grung har fortolket de tradisjonelle sjøbodene i et funksjonalistisk formspråk. Opprinnelig var gården bygget som kontor- og lagerbygg. Kontordelen fikk en vertikal artikulering, mens lagerdelen mot Vågen preges av horisontalitet. I dag er gården innredet til kontor også i lagerdelen mot Vågen.
I 1949 fikk Leif Grung Houens fonds diplom post mortem for Blaauwgården.
== Eksterne lenker ==
Om Blaauwgården | Blaauwgården ligger i C. Sundts gate 1 i Bergen og er tegnet av arkitekt Leif Grung i 1936. | 190,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melbourne | 2023-02-04 | Melbourne | ['Kategori:144°Ø', 'Kategori:1835 i Oseania', 'Kategori:37°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1835', 'Kategori:Byer i Victoria', 'Kategori:Melbourne', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
| Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
== Klima ==
Klimaet i Melbourne er mildt, men byen er kjent for skiftende vær, og det sies at Melbourne har fire årstider på ett døgn. Det finnes årstider i staten Victoria og Melbourne. Årstidene er motsatt av Norge. Vinteren i Melbourne er fra juni til september, og temperaturene ligger normalt mellom 5 og 15 grader. Det kan også være varmere, men sjelden kaldere. Ingen har vinterdekk på bilene i Melbourne, men pendlere fra innlandet kan oppleve frost og glatte veier. Sommertemperaturene ligger normalt mellom 20 og 30 grader. I perioder kan temperaturen ligge på rundt 40 grader.
== Kultur ==
Melbourne ansees av mange for å være Australias kulturelle hovedstad, med et yrende film-, kunst- og designmiljø.
I tillegg til å være en kulturell hovedstad er også Melbourne et knutepunkt for store internasjonale idrettsarrangementer. Byen har i mange år arrangert Australian Open, en av 4 grand slam turneringer i tennis, og ikke minst har Formel 1 sirkuset lagt sitt åpningsløp til Albert Park Lake i Melbourne de siste årene. I nær tilknytning til sentrum finnes Melbourne Cricket Ground (MCG) som innehar posisjonen som Australias hovedarena for internasjonale cricketmatcher, og som kan ta i mot nærmere 100 000 tilskuere. Her spilles også flere Aussie rules kamper. Hele 9 av 16 lag har base i Melbourne og nærområder. Docklands Stadium ved Southern Cross stasjon er også vertskap for flere hjemmekamper i AFL. AFL sesongen spilles fra april til september og hver kamp trekker et sted mellom 20 000 og 90 000 tilskuere.
== Historie ==
Melbourne ble grunnlagt den 10. mai 1835 av en gruppe nybyggere ledet av John Batman og John Pascoe Fawkner, i motsetning til flere av Australias andre storbyer som ble grunnlagt som straffekolonier. Da det ble oppdaget gull i Victoria vokste byen sterkt. På 1880-tallet var byen den nest største i det britiske imperiet.
1. januar 1901 ble Melbourne hovedstad for den australske føderasjonen. I 1927 ble hovedstaden flyttet til Canberra.
Utover første halvdel av 1900-tallet vokste byen jevnt. Da Melbourne avholdt Sommer-OL i 1956 var det første gang de Olympiske leker ble avholdt på den sørlige halvkule.
== Lokalt styre ==
Melbourne er delt inn i flere mindre kommuner. En av disse er «City of Melbourne» som dekker de sentrale handelsområdene. Det finnes et byråd og en direkte valgt ordfører som bare styrer i «City of Melbourne», men blir sett på som hele byens ordfører. Resten av byen er delt inn i 30 kommuner. Disse har egne byråd og har ansvar for en rekke oppgaver gitt av delstaten; blant annet søppelsortering, barnehager, helse og eldreomsorg.
De bestemmelser som omfatter hele byen blir som regel bestemt av delstatsmyndighetene. Blant annet gjelder dette veier, undervisning, infrastruktur, politi og kollektivtransport. Fordi tre fjerdedeler av befolkningen i delstaten Victoria bor i Melbourne har delstaten vært motvillig til å sentralisere myndighetene i byen.
== Transport ==
Melbourne har verdens største trikkenettverk med 28 linjer og mer enn 1800 trikkestopp. Trikken fungerer som et symbol på Melbourne. Melbourne har også et utbredt nettverk av pendlertog, som frakter reisende fra forstedene inn og ut av bykjernen.
Melbourne har to flyplasser, Tullamarine og Essendon. Tullamarine er byens hovedflyplass, og Australias nest største. I 2007-2008 hadde den 24,260,000 reisende. Lufthavnen ble åpnet i 1960. Den eies og drives av Australia Pacific Airports Corporation Limited. Flyplassen ble bygget i 1970 for å erstatte Essendon lufthavn, 4,1 mil fra Melbourne lufthavn.
== Universiteter ==
Melbourne er en populær by å studere i og har syv universiteter.
University of Melbourne
Monash University
Deakin University
Victoria University
La Trobe University
RMIT University
Swinburne University
== Kjente personer fra Melbourne ==
Nellie Melba (1861–1931), sanger
Percy Code (1888–1953), kornettist
Rupert Murdoch (født 1931), investor, forlegger, forretningsdrivende
Germaine Greer (født 1939), forfatter og professor emerita i engelsk og moderne litteratur ved Universitetet i Warwick i England
John Farnham (født 1949), sanger/musiker
Flea (født 1962), musiker i Red Hot Chili Peppers
Jennifer Holliday (født 1964), softballspiller
Eric Bana (født 1968), skuespiller
Kylie Minogue (født 1968), sanger
Cate Blanchett (født 1969), skuespiller
Nicole Richardson (født 1970), softballspiller
Dannii Minogue (født 1971), sanger
Mark Philippoussis (født 1976), tennisspiller
Paul Hanley (født 1977), tennisspiller
James Wan (født 1977), regissør/manusforfatter
Leigh Whannell (født 1977), skuespiller/manusforfatter
Anna Torv (født 1979), skuespillerinne
Neil Robertson (født 1982), snookerspiller
Emily Browning (født 1988), skuespiller
Chet Faker (født 1988), artist og låtskriver
Tessa James (født 1991), skuespiller
== Vennskapsbyer ==
Melbourne har seks vennskapsbyer:
Osaka, Japan, 1978
Tianjin, Kina, 1980
Thessaloniki, Hellas, 1984
Boston, USA, 1985
St. Petersburg, Russland, 1989
Milano, Italia, 2004
== Se også ==
Melbourne lufthavn, Tullamarine
Melbourne Grand Prix Circuit
Western Bulldogs
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melbourne hos Wikivoyage
Offisiell Melbourneguide
Offisiell side for Victoria
City of Melbourne
Melbourne guide Arkivert 6. november 2020 hos Wayback Machine.
Transport:Tram
Transport:Metlink | thumb|Lufthavnen sett ovenfra.] | 190,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | | arena = Kisapuisto | 190,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Morgenthaler | 2023-02-04 | Anders Morgenthaler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske barnebokforfattere', 'Kategori:Danske regissører', 'Kategori:Danske tegnere', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Morgenthaler (født 5. desember 1972) er en dansk tegner, forfatter, filminstruktør og tv-programleder.
Anders Morgenthaler er utdannet fra Designskolen Kolding og Den Danske Filmskole. Han har vært med på å lage Danmarks radios barne-tv-serie «KatjaKaj og BenteBent», og har instruert flere musikkvideoer. I 2006 fikk han sin spillefilmdebut som instruktør på animasjonsfilmen Princess. Samme år fikk han Nordisk Film Prisen.
Morgenthaler står bak internett-tegneserien Wulffmorgenthaler, i samarbeid med Mikael Wulff. Wulffmorgenthaler er også blitt et tv-show. Morgenthaler medvirker i showet som en karikatur på barne-tv-tegnere.
Andreas Morgenthaler har skrevet og tegnet to barnebildebøker, i en serie som heter «Morgenthalers Dyrefabler».
I 2010 ble han tildelt Orla-prisen for beste billedbok for Carsten & Gittes Bedste Historier.
| Anders Morgenthaler (født 5. desember 1972) er en dansk tegner, forfatter, filminstruktør og tv-programleder.
Anders Morgenthaler er utdannet fra Designskolen Kolding og Den Danske Filmskole. Han har vært med på å lage Danmarks radios barne-tv-serie «KatjaKaj og BenteBent», og har instruert flere musikkvideoer. I 2006 fikk han sin spillefilmdebut som instruktør på animasjonsfilmen Princess. Samme år fikk han Nordisk Film Prisen.
Morgenthaler står bak internett-tegneserien Wulffmorgenthaler, i samarbeid med Mikael Wulff. Wulffmorgenthaler er også blitt et tv-show. Morgenthaler medvirker i showet som en karikatur på barne-tv-tegnere.
Andreas Morgenthaler har skrevet og tegnet to barnebildebøker, i en serie som heter «Morgenthalers Dyrefabler».
I 2010 ble han tildelt Orla-prisen for beste billedbok for Carsten & Gittes Bedste Historier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Morgenthaler på Internet Movie Database
(sv) Anders Morgenthaler i Svensk Filmdatabas
(da) Anders Morgenthaler på Filmdatabasen
(da) Anders Morgenthaler på danskefilm.dk
(da) Anders Morgenthaler på danskfilmogtv.dk
(da) Anders Morgenthaler på Scope
(fr) Anders Morgenthaler på Allociné
(en) Anders Morgenthaler på AllMovie
(en) Anders Morgenthaler hos The Movie Database
(da) Anders Morgenthaler hos danskefilmstemmer.dk
(en) Anders Morgenthaler på Discogs
(en) Anders Morgenthaler på MusicBrainz
(en) wulffmorgenthaler.com | Anders Morgenthaler (født 5. desember 1972) er en dansk tegner, forfatter, filminstruktør og tv-programleder. | 190,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katalansk | 2023-02-04 | Katalansk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Catalonia', 'Kategori:Katalansk', 'Kategori:Språk i Andorra', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i Italia', 'Kategori:Språk i Spania'] | «Katalansk» kan også referere til Catalonia.Katalansk (katalansk català) er et romansk språk som snakkes av over ni millioner mennesker. Katalansk er offisielt språk i Andorra, de spanske regionene Catalonia, Valencia-regionen, Balearene og den italienske byen Alghero (L'Alguer) på Sardinia. Språket snakkes også i enkelte områder i Aragón og Murcia i Spania og i Frankrike.
| «Katalansk» kan også referere til Catalonia.Katalansk (katalansk català) er et romansk språk som snakkes av over ni millioner mennesker. Katalansk er offisielt språk i Andorra, de spanske regionene Catalonia, Valencia-regionen, Balearene og den italienske byen Alghero (L'Alguer) på Sardinia. Språket snakkes også i enkelte områder i Aragón og Murcia i Spania og i Frankrike.
== Historie ==
Katalansk oppsto på 800-tallet som en variant av vulgærlatin på den østlige sida av Pyreneene. Språket kan sies å ha vært en variant av oksitansk (eller vestromansk) den første tida. De første kjente tekstene som er skrevet på katalansk, stammer fra 1100-tallet, og er fragmenter av den katalanske versjonen av Forum Iudicum og dokumentet Les Homilies d'Organyà.Som et resultat av den katalanske gjenerobringa av Al-Andalus sørover og vestover, som varte i flere hundre år fram til slutten av 1400-tallet, spredte språket seg til hele dagens Catalonia, Balearene og Valencia. På 1500-tallet, i den valensianske gullalderen, nådde katalansk sitt kulturelle høydepunkt.
Etter Pyreneene-traktaten forbød kong Ludvig XIV av Frankrike bruk av katalansk i alle offisielle dokumenter i det som i dag er Nord-Catalonia. Siden den gang har ikke katalansk hatt offisiell status i den katalansktalende franske regionen. 10. desember 2007 godkjente styret i regionen at katalansk er et av Nord-Catalonias språk, og vil arbeide for at det skal brukes i utdanning og i sosial sammenheng.
På begynnelsen av 1700-tallet, under Filip V, ble katalansk forbudt også i de spanske territoriene. Det var ikke før Renaixença-perioden at språket igjen ble viktig. På begynnelsen av 1900-tallet ble katalansk gjeninnført som undervisnings- og administrasjonsspråk. En viktig pådriver for dette var filologen Pompeu Fabra.
Under Francos diktatur (fra 1939 til 1975) ble bruken av spansk framfor katalansk promotert. Bruken av katalansk i offentlige institusjoner og arrangementer ble forbudt. Det var ikke offisielt forbudt å snakke katalansk i det private liv eller i handel, men all reklame og alle skilter måtte være på spansk, det samme måtte all skriftlig kommunikasjon i næringslivet. Språket fortsatte å bli brukt blant folk i uformelle sammenhenger, og mange barn lærte det av foreldrene sine og snakka det hjemme. Mot slutten av regimet ble enkelte folkloriske og religiøse feiringer på katalansk tolerert. Katalansk var forbudt i massemedia, men ble tillatt fra tidlig i 1950-årene i teatre. Det ble imidlertid gitt ut publikasjoner på katalansk på ulovlig vis under hele regimet.
Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet økte bruken av katalansk. Det ble gitt subsidier fra staten, og språket begynte igjen å bli brukt i politikken, i utdanning og i media. Mange tv-kanaler, radiokanaler og aviser er i dag katalanskspråklige.
== Klassifisering ==
Klassifiseringa av katalansk byr på vanskeligheter, for språket deler mange kjennetegn både med spansk (som er et iberoromansk språk) og fransk (et galloromansk språk), og er i tillegg det språket som er nærmest beslekta med oksitansk. Derfor oppgir ulike kilder ulike klassifiseringer.
Ethnologue klassifiserer katalansk slik:
Indoeuropeiske språk
Italiske språk
Romanske språk
Italovestlige språk
Vestlige italovestlige språk
Galloiberiske språk
Iberoromanske språk
Østiberiske språk
== Geografisk utbredelse ==
Katalansk snakkes i:
Catalonia (Catalunya) i Spania
Størsteparten av Valencia-regionen (Comunitat Valenciana) i Spania, hvor språket kalles valenciansk
En liten stripe (Franja de Ponent) av Aragón i Spania, særlig i comarcaene Ribagorça, Llitera, Baix Cinca og Matarranya
Balearene (Illes Balears i Pitiüsses) i Spania
Andorra (Principat d'Andorra)
Nord-Catalonia (Catalunya Nord) (uoffisielt navn) i Frankrike
Byen Alghero (l'Alguer) på Sardinia i Italia
Et lite område i Murcia i Spania, kjent som El Carxe (kalt valensiansk)Sammen kalles disse områdene for Països Catalans (De katalanske landa), en betegnelse som er basert på at innbyggerne har et felles språk og en felles kulturarv. Det katalansktalende området dekker et areal på rundt 68 000 km², og har totalt 13,5 millioner innbyggere.
=== Antall katalansktalende ===
==== Områder hvor katalansk er offisielt språk ====
Alle tallene er fra 2001, unntatt for Andorra, som er fra 1999.
==== Andre områder ====
Alle tallene er fra 1999, unntatt for Nord-Catalonia, som er fra 1997.
Til sammen er det altså rundt 12 millioner mennesker i verden som forstår katalansk, og rundt 10 millioner som kan snakke det.
== Dialekter ==
Katalansk er grovt sett inndelt i to dialektområder: vestkatalansk (som tales i bl.a. Lleida, Tortosa og Valencia-området) og østkatalansk (som tales i bl.a. Rosselló, Barcelona og Balearene). Denne inndelinga ble foreslått av Manuel Milà i Fontanals i 1861. Danna sentralkatalansk er en østkatalansk dialekt, og kan sies å være standarduttalen av språket.
Det er ingen klare geografiske skillelinjer mellom dialektene, for de flyter over i hverandre. Hver dialekt har også flere regionale varianter. Den største forskjellen mellom de to hoveddialektene ligger i uttalen av trykklette vokaler, i tillegg til noen få andre trekk:
Vestkatalansk (Bloc/Branca del Català Occidental):
Trykklette vokaler uttales [a], [e], [i], [o] og [u]. Det skilles altså mellom [e] og [a] og mellom [o] og [u].
x i starten av ord eller etter konsonant er en affrikat /tʃ/ (med unntak i orda Xàtiva, xarxa, Xavier og xenofòbia, hvor den uttales /ʃ/).
Verbendelsen i 1. person presens indikativ er -e eller -o.
De latinske trykksterke vokalene lang e og kort o uttales [e].
Inkoativ på -ix, -ixen og -isca.
Nasalen i middelalderske proparoksytone ord er beholdt: hòmens, jóvens.
Spesifikt vokabular: espill, xiquet, granera, melic...Østkatalansk (Bloc/Branca del Català Oriental):
Vokalene e og a blir til [e] i trykklette stavelser, og o og u blir til [u].
x i starten av ord eller etter konsonant er en frikativ /ʃ/.
Verbendelsen i 1. person presens indikativ er -o, -i eller Ø.
De latinske trykksterke vokalene lang e og kort o uttales [ɛ] (på balearene uttales de vanligvis [ə] og i L'Alguero [e].
Inkoativ på -eix, -eixen og -eixi.
Nasalen i middelalderske proparoksytone ord er ikke beholdt: homes, joves.
Spesifikt vokabular: mirall, noi, escombra, llombrígol...I tillegg er ingen av dialektområdene homogene, og de kan deles opp i følgende underdialekter:
=== Valensiansk ===
Se også: ValensianskValensiansk, som er den varianten av katalansk som snakkes i Valencia-regionen, regnes av noen valensianerne for å være et eget språk, mens de fleste lingvister mener at dette er en katalansk dialekt. Spanske myndigheter regner likevel disse to språkene som selvstendige, til tross for at forskjellene er små.
== Skriftsystem ==
Katalansk skrives, som alle andre romanske språk, med en versjon av det latinske alfabetet. Alfabetet består av 27 bokstaver. Katalansk har også åtte digrafer. Bokstavene i alfabetet er de følgende:
Digrafene er ig, ix, tg, tj, tx, ll, l·l og ny.
Akutt aksent (é, í, ó, ú) brukes for å markere trykksterke lukka vokaler, mens grav aksent (à, è, ò) markerer trykksterke åpne vokaler.
== Eksempler ==
Noen vanlige uttrykk på katalansk:
Katalansk: català
Hei/hallo: hola
Ha det: adéu (sing.); adéu siau (pl.)
Vær så snill: si us plau
Takk: gràcies; merci
Unnskyld: perdó, ho sento
Den/det: aquest (mask.); aquesta (fem.)
Hvor mye koster den/det?: Quant val?; Quant és?
Ja: sí
Nei: no
Jeg forstår ikke: No ho entenc
Hvor er toalettet?: On és el bany?; On és el lavabo?
Skål!: salut!; salut i força al canut! (informal)
Snakker du katalansk?: Parles català?
== Norske ord med katalansk opphav ==
Majones, som opprinnelig kommer fra Maó (katalansk) / Mahón (spansk), hovedstad på øya Menorca i Balearene. Sausen heter Maionesa (katalansk) / Mahonesa (spansk).
Aioli. Det norske ordet kommer fra det katalanske "allioli". Ordet er en sammenheng av "all i oli", som betyr "hvitløk og olje", hovedingredienter for sausen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Catalan - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
Institut d'Estudis Catalans
Llengua catalana hos Generalitat de Catalunya | Katalansk ortografi tar for seg rettskrivinga til det romanske språket katalansk. | 190,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grand_Hotel_Terminus | 2023-02-04 | Grand Hotel Terminus | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arkitektur i 1929', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Byggverk fullført i 1928', 'Kategori:De Historiske Hotel og Spisesteder', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Hordalands samferdselshistorie', 'Kategori:Hoteller i Bergen', 'Kategori:Houens fonds diplom', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samferdsel i Bergen', 'Kategori:Sider med kart'] | Grand Hotel Terminus er et hotell i Zander Kaaes gate 6 i Bergen, like ved byens jernbanestasjon. Hotellet er en del av hotellfamilien «De Bergenske». Det nyklassisistiske hotellet er tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø. Det åpnet fredag 20. april 1928 som representasjonshotell til Landsutstillingen i Bergen. Hotellet hadde da 115 gjesteværelser med 150 senger, badeværelser og dusjbad. I loftsetasjen var det soverom for 25 tjenere. Restauranten hadde plass til 200 gjester.
| Grand Hotel Terminus er et hotell i Zander Kaaes gate 6 i Bergen, like ved byens jernbanestasjon. Hotellet er en del av hotellfamilien «De Bergenske». Det nyklassisistiske hotellet er tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø. Det åpnet fredag 20. april 1928 som representasjonshotell til Landsutstillingen i Bergen. Hotellet hadde da 115 gjesteværelser med 150 senger, badeværelser og dusjbad. I loftsetasjen var det soverom for 25 tjenere. Restauranten hadde plass til 200 gjester.
== Drømmen om et kontinentalt luksushotell ==
Grand Hotel Terminus ble bygget som et direkte resultat av bybrannen i Bergen i 1916. Flammene gjorde 3000 mennesker husløse, etter at en lampe hadde veltet i en sjøbod i Strandgaten ved Muren. 400 bygninger ble lagt i aske, blant dem hotellene Holdt’s, Metropol, d’Angleterre og Victoria. 600 hotellsenger forsvant. Det utgjorde mer enn halvparten av byens samlede hotellkapasitet. Hotel Norge, etablert i 1885, var også en stund truet av flammene.
Allerede i 1914, før jobbetidens eksesser og to år før bybrannen, hadde Bergens Hotelkompagni AS reist en kapital på 1,5 millioner kroner på Bergen Børs for å utvikle fremtidige hotellprosjekter. Kristofer Diedrich Lehmkuhl, som hadde vært statsråd i 1905-regjeringen og nå var direktør for Det Bergenske Dampskibsselskap (BDS), hadde i årevis engasjert seg for at Bergen skulle få bygget hoteller til erstatning for dem som gikk tapt i bybrannen. En nordisk arkitektkonkurranse ble utlyst. Giganthotellet skulle ha 300-400 luksusværelser, de fineste restauranter og bekvemme barer. Blant navneforslagene var Terminus, Grand Hotel og Armoire des Hotel Royal Nouveau. Med freden etter Første verdenskrig kom en brå oppvåkning og en påfølgende økonomisk nedgangstid, og ideen om luksushotellet i Bergen ble lagt på is.
== Skiftende eierskap ==
I 1921 ble Bergen Folkehotell (i dag Hotell Rosenkrantz) bygget for å avhjelpe den store mangelen på overnattingsplasser i Bergen. Det ble tegnet av Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø. Bergens Hotelkompagni arbeidet videre med planene om et ambisiøst hotell av internasjonalt format, men nå innenfor en mer realistisk kostnadsramme. I 1918 sikret selskapet seg tomten det til slutt ble bygget på.
Grand Hotel Terminus skulle bygges på eiendommen til Anna Jebsens Minde, barnehjemmet stiftet av industrimannen Peter Jebsen og konen Anna, samt noen andre kvinner i 1877. Barnehjemmet flyttet i 1924. Det lå ved siden av Zander Kaaes Stiftelse for eldre trengende, opprettet av kjøpmann Zander Kaae i en senbarokkbygning fra 1700-tallet.
Aksjeselskapet Grand Hotel Terminus ble konstituert i 1924. Aksjonærene var Norges Statsbaner, Norsk Spisevognsselskap, Det Bergenske Dampskipsselskab, Den Norske Amerikalinje, Bergens Privatbank og Hansa Bryggeri. De tegnet seg for 750.000 kroner av en samlet aksjekapital på 1,2 millioner kroner. Resten av aksjekapitalen ble fremskaffet gjennom en offentlig emisjon. Hotellet var beregnet å koste vel 2,1 millioner kroner.
Grand Hotel Terminus og Hotel Norge gikk i 1930 sammen i driftsselskapet De Forenede Hoteller.
To dager etter at den tyske krigsmakten invaderte Norge 9. april 1940, ble Grand Hotel Terminus annektert i noen få dager. Da okkupasjonsmakten hadde funnet andre egnede steder for de ulike hovedkvarter, flyttet de ut av hotellet og overlot det til vanlig hotelldrift igjen.
De Forende Hoteller solgte Grand Hotel Terminus til interesseselskapet Bergens Misjonshotell i 1959. Hotellet ble da et avholdshotell, og en lang nedgangsperiode for hotellet begynte.
Magne Hisdal kjøpte Grand Hotel Terminus i 1992. To år senere fikk hotellet igjen alkoholservering. Hustruen Solveig Hisdal designet et servise med bruk av interiørdetaljer fra hotellet. Dette er stadig i bruk.
Familien Smørås overtok hotellet i 2006, og startet en renovering for å bringe hotellets opprinnelige prakt frem igjen. Rom for rom er blitt pusset opp. Kvalitetene fra det opprinnelige interiøret ble hentet frem, samtidig som nye elementer er føyd til (som glass fra Murano og kopier av hotellets gamle lampeoriginaler – som såvidt unnslapp å havne i en avfallscontainer)
Familien Smørås eier også Augustin Hotel i Bergen, og i likhet med dette står også Grand Hotel Terminus utenfor de store hotellkjedene. Begge hotellene er medlem i De Historiske Hotel og Spisesteder.
== Arkitekturen ==
Arkitektene Arnesen og Darre Kaarbø gjorde en studiereise i flere europeiske land for å hente inspirasjon til Grand Hotel Terminus. Hotellet skulle bli av internasjonalt format. De to arkitektene beskrev selv nøkternt det storslagne hotellet slik: «Det innvendige utstyr er enkelt, men solid». Arkitektene ble i 1929 tildelt arkitekturutmerkelsen A. C. Houens fonds diplom for Grand Hotel Terminus.
Da hotellet åpnet i 1928, skrev Bergens Tidende at byen har med Grand Hotel Terminus «fått et hotell som øiensynlig bygger paa de bedste utenlandske forbilleder, klokt tillempet efter norske forhold». Tittelen på avisens forside gikk over alle seks spalter, og erklærte at «Grand Hotel Terminus aapnet sine porter imiddags». Eksperter mente at dette var landets mest stilfulle hotell. Perspektivet man fikk da man trådte inn i hallen gjennom hovedinngangen var ifølge avisen helt frapperende. «Det stjernehvælvede tak i trappeforhallen er smukt konstruert og vakkert i utførelse». Vinduene i peisestuen hadde store katedralglasruter. Parkettgulvet ble bemerket. «Rummet er pragtfult belyst i krystal».
Bygget er i sin helhet oppført i jernbetong og murverk, fundamentert på fast fjell. Første etasje dekket cirka 1400 kvadratmeter, de øvrige av de fem etasjene var hver på cirka 800 kvadratmeter. I første etasjes representative rom, er dører, paneler og delvis tak utført i mørkt, patinerte eiketre. Vestibyler, korridorer og trapper er belagt med skifersten fra Voss. Taket ble tekket med rustskfier fra Otta. Gjesteværelsene ble tapetsert med tapeter fra Norsk Brukskunst, i fire fargetoner.
== Møbelkunstneren Knag ==
Den anerkjente møbelkunstneren Christopher Severin Knag laget alle møblene (unntatt sengene) til hotellet. Han brukte eik og bøk. Han var regnet som en av landets fremste møbelsnekkere.
Kun håndverkere fra Bergen ble brukt til byggingen og innredningen av hotellet. Moderniseringsraseriet som for alvor fikk vind i seilene på 1960-tallet, sørget for at en del av Knags møbler ble kastet ut av Grand Hotel Terminus. Men mye er bevart.
== To piccoloer ==
Da Hotel Grand Terminus åpnet dørene, var en stor tjenerstab på plass. Ønsket man nypussede sko, kunne disse plasseres utenfor døren om kvelden. Så stod de skinnende blanke på plass neste morgen. Resepsjonen hadde to piccoloer i uniformer, og en heisfører. Når større reiseselskaper – som oftest tyske eller britiske – var ventet til hotellet, reiste en medarbeider til Voss med nøkler og navnelister, slik at gjestene ved ankomst i Bergen kunne spasere rett opp til sine respektive rom.
== Roald Amundsen på Grand Hotel Terminus ==
Den italienske generalen Umberto Nobile og luftskipet Italia forsvant i Arktis i 1928. Cirka 15 skip, 22 fly og 1400 mennesker fra seks nasjoner deltok i leteaksjonen etter Nobile, blant dem Roald Amundsen som deltok med det fransk flyet Latham 47.
Kaptein ombord på Latham 47var René Guilbaud, offiser av Æreslegionen. Premierløytnant Albert de Cuverville, mekanikeren Gilbert Brazy og radiotelegrafisten Emile Valette utgjorde det øvrige mannskapet. Alle ble innlosjert på Grand Hotel Terminus, der Roald Amundsen hadde forhåndsbestilt rom. Selv ankom Amundsen Bergen med toget fra Oslo neste morgen, spaserte over gaten og tok inn på rom 510. Sammen med Amundsen kom også kaptein Oscar Wisting og premierløytnant Leif Dietrichson.
Byens meteorologiske ekspertise troppet opp på Grand Hotel Terminus, medbringende de ferskeste værkart. Deretter kjørte alle ut til Marineholmen der de besiktiget Latham 47. Så var det lunch hos fru Inni Mowinckel, før mennene ved fem-tiden om ettermiddagen igjen var tilbake på Hotel Grand Terminus. I peisestuen i første etasje ble Amundsen, Guilbaud, Dietrichson og Wisting fotografert og intervjuet av Bergens Tidende.
Latham 47 var tungt lastet da hun tok av denne søndagskvelden fra Byfjorden i Bergen. Flyet landet ved sekstiden neste morgen i Tromsø. Nordmennene spiste middag hos apoteker Fritz G. Zappfe, mens den franske konsul sørget for franskmennene. Samme ettermiddag fløy Latham 47 nordover. Siden hørte ingen fra Amundsen, Guilbaud og resten av mannskapet på Latham 47.
== Kunsten ==
Flere kunstnere har fått utsmykningoppdrag på Grand Hotel Terminus. Ole Jørgen Næss har malt et monumentalt bilde som dekker en hel vegg i spisesalen. Trekunstneren Lillian Dahle har levert trearbeider (mottagelsesbenk og talerstol til Terminus Hall). I trappeløp, saler og korridorer finnes verker av blant andre Kjell Erik Killi Olsen, Leonard Rickhard, Ludvig Eikaas, Ulf Nilsen, A K Dolven, Johanne Marie Hansen-Krone, John Anton Risan, Kjetil Berge, Knut Åsdam, Per Barclay og Kjartan Slettemark.
== Nyere tid ==
I dag har Grand Hotel Terminus 131 rom, restaurant/café, flere selskapslokaler og den store salen Terminus Hall. Terminus Hall ble tegnet av arkitekt Per Sande i 1966 og brukes til blant annet bryllup, minnestunder etter gravferder og konferanser. Festspillene i Bergen har også benyttet salen til konserter.
Et planlagt tilbygg på 3000 kvadratmeter ble i 2009 tegnet av CODE arkitekter i samarbeid med den portugisiske arkitektpraksisen On Office. Det utløste en intens debatt om ny arkitektur i Bergen. Hotellet ville bli stående som «et brøl i bybildet», mente en debattant i Bergens Tidende. Det ble videre hevdet at annekset ville «stå og prale», og at «dette er et overlagt drap på det gamle representasjonshotellet Grand Hotel Terminus». Planene høstet også begeistring, men fikk ikke Fylkeskonservatorens godkjenning ifbm. rammesøknaden i kommunen.
Senere ervervet hotellet i 2012 resten av kvartalet med den fredete bygningen Zander Kaaes Stiftelse fra 1770 og hagen fremfor. Ønsket var da å knytte dette sammen med hotellet som hadde hatt baksiden sin denne veg. Sivilarkitekt Tor Helge Valen ble derfor engasjert til å tegne et moderne tilbygg med ny hageoppgang og terrasser mm for å tilpasse denne utfordrende situasjonen, samt et videre byggetrinn med 2 hotelletasjer mm over Terminus Hall mot Kong Oscars gate. Prosjektet ble godkjent denne gang og tilbygget mot hagen og ny oppgang stod ferdig i 2015/-16. Året etter var renoveringen av Zander Kaaesbygningen også fullført med 18 flotte nye hotellrom til Villa Terminus.
Grand Hotel Terminus har også en av landets fremste whiskybarer, med mer enn 500 ulike tapninger whisky. Den ble i 2008 kåret til Norges beste av Oslo Whiskyfestival. I 2010 fikk den utmerkelsen «Gold Status» da Whisky Magazine kåret verdens beste whiskybarer. Alt i alt ble 5000 whiskybarer vurdert. Grand Hotel Terminus' whiskybar var en av 23 europeiske whiskybarer som fikk denne utmerkelsen.
== Fredning ==
Hotellet ble foreslått fredet i 1995, som landets første byhotell. Den 4. oktober 2012 ble Grand Hotel Terminus fredet som et fremragende eksempel på moderne hotellarkitektur fra det 20. århundre.
== Litteratur ==
Arnesen, Odd: Roald Amundsen som han var. Gyldendal, 1946.
Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen. En biografi. Cappelen, 1995.
Byggekunst, nr 11/1929.
«Grand Hotel Terminus aapnet sine porter imiddags». Bergens Tidende, 20. april 1928.
Gjesdal, Carl O. Gram: Et lite stykke Norges historie. Hotel Norge, 1995.
Sandal, Aage Olav: «Et brøl i bybildet», Bergens Tidende, 15. januar 2009.
D2/Dagens Næringsliv, 30. juli 2010.
Kunst, nr 4/2010.
== Eksterne lenker ==
(no) Hotellets egen hjemmeside
(en) 360-graders bilder
(no) Bergen byleksikon på nett, om Grand Hotel Terminus
(no) Bergen byleksikon på nett, om Terminus Hall
«Grand Hotel Terminus». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Grand Hotel Terminus er et hotell i Zander Kaaes gate 6 i Bergen, like ved byens jernbanestasjon. Hotellet er en del av hotellfamilien «De Bergenske». | 190,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Eskelinen | 2023-02-04 | August Eskelinen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Finske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Idensalmi'] | August Eskelinen (født 16. juli 1898, død 10. juni 1987) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Eskelinen vant en olympisk sølvmedalje i vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924, men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Väinö Bremer, Heikki Hirvonen og Martti Lappalainen.
| August Eskelinen (født 16. juli 1898, død 10. juni 1987) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Eskelinen vant en olympisk sølvmedalje i vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924, men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Väinö Bremer, Heikki Hirvonen og Martti Lappalainen.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Sølv militært patruljeløp lag Finland
== Eksterne lenker ==
(en) August Eskelinen – Olympedia
(en) August Eskelinen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | August Eskelinen (født 16. juli 1898, død 10. | 190,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | Allround-VM på skøyter 1933, kvinner ble arrangert på Frogner stadion, Oslo 5. og 6. | 190,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4in%C3%B6_Bremer | 2023-02-04 | Väinö Bremer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere i både vinter-OL og sommer-OL', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Finske moderne femkjempere', 'Kategori:Finske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Moderne femkjempere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Åbo'] | Väinö Elias Bremer (født 24. april 1899 i Åbo, død 23. desember 1964) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Bremer vant en olympisk sølvmedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var August Eskelinen, Heikki Hirvonen og Martti Lappalainen.
Bremer deltok også under sommer-OL 1924 i Paris, han kom på niendeplass i moderne femkamp.
| Väinö Elias Bremer (født 24. april 1899 i Åbo, død 23. desember 1964) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Bremer vant en olympisk sølvmedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var August Eskelinen, Heikki Hirvonen og Martti Lappalainen.
Bremer deltok også under sommer-OL 1924 i Paris, han kom på niendeplass i moderne femkamp.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Sølv militært patruljeløp lag Finland
== Eksterne lenker ==
(en) Väinö Bremer – Olympedia
(en) Väinö Bremer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Väinö Elias Bremer (født 24. april 1899 i Åbo, død 23. | 190,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | Allround-VM på skøyter 1934, kvinner ble arrangert på Frogner stadion, Oslo 11 og 12. februar 1934. | 190,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | | arena = IJsselstadion | 190,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heikki_Hirvonen | 2023-02-04 | Heikki Hirvonen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Finske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Rääkkylä'] | Heikki Hirvonen (født 8. februar 1895 i Rääkkylä, død 19. august 1973 i Riihimäki) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Hirvonen vant en olympisk sølvmedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Väinö Bremer, August Eskelinen og Martti Lappalainen.
| Heikki Hirvonen (født 8. februar 1895 i Rääkkylä, død 19. august 1973 i Riihimäki) var en finsk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Hirvonen vant en olympisk sølvmedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andreplass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Väinö Bremer, August Eskelinen og Martti Lappalainen.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Sølv militært patruljeløp lag Finland
== Eksterne lenker ==
(en) Heikki Hirvonen – Olympedia
(en) Heikki Hirvonen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Heikki Hirvonen (født 8. februar 1895 i Rääkkylä, død 19. | 190,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skottlands_geografi | 2023-02-04 | Skottlands geografi | ['Kategori:0°V', 'Kategori:13°V', 'Kategori:1°V', 'Kategori:3°V', 'Kategori:4°V', 'Kategori:54°N', 'Kategori:56°N', 'Kategori:57°N', 'Kategori:58°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:8°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skottlands geografi'] | Skottlands geografi er svært variert, fra jordbruksområder i lavlandet til nakent høyfjell, fra store byer til ubebodde øyer. Skottland ligger nordvest i Europa og utgjør den nordligste tredjeparten av øya Storbritannia med over 790 omliggende øyer og øygrupper.Skottlands eneste landegrense er til England, som i likhet med Skottland er del av staten Storbritannia. Denne grensen er 96 kilometer lang og går i nordøstlig retning fra Solway Firth i vest til Nordsjøen på østkysten. Øya Irland ligger på andre siden av North Channel, ca. 30 km fra den sørvestligste delen av det skotske fastlandet. Norge ligger 305 km nordøst for Skottland, på den andre siden av Nordsjøen. Atlanterhavet, som omgir Skottlands kystlinje og øyer i vest og nord, gir landet et maritimt temperert klima.
Skottlands topografi er kjennetegnet av Highlandforkastningen, en forkastning som går på tvers av det skotske fastlandet fra Helensburgh til Stonehaven. Denne forkastningen skiller to regioner med distinkt forskjellig topografi, nemlig høylandet i nord og vest og lavlandet i sør og øst. I den kuperte høylandsregionen ligger de fleste av Skottlands høye fjell, inkludert Ben Nevis, som er Skottlands høyeste punkt. Lavlandsområdene sør i Skottland er flatere, og mesteparten av befolkningen bor her. Ved siden av høy- og lavlandet på fastlandet regnes øyene som en tredje region. Øyene består først og fremst av øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene (indre og ytre), men også en del mindre øygrupper og øyer.
Befolkningstettheten er størst i det smale beltet kjent som Central Belt mellom Firth of Clyde og Firth of Forth. Glasgow er den største byen i Skottland, men Edinburgh er hovedstad og politisk og administrativt sentrum for landet. Det er fire andre større byer (engelsk: City): Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling.
Store forekomster av naturressurser som kull, jern og sink bidro i betydelig grad til den industrielle veksten i Skottland på 1800-tallet og første del av 1900-tallet. I dag er energi den naturressursen som i størst grad har betydning for Skottlands økonomi. Selv om Skottland fortsatt er den største produsenten av olje innenfor den europeiske union, har produksjonspotensialet for fornybar energi som vind- og bølgekraft vokst fram som et viktig økonomisk og økologisk spørsmål de siste årene.
| Skottlands geografi er svært variert, fra jordbruksområder i lavlandet til nakent høyfjell, fra store byer til ubebodde øyer. Skottland ligger nordvest i Europa og utgjør den nordligste tredjeparten av øya Storbritannia med over 790 omliggende øyer og øygrupper.Skottlands eneste landegrense er til England, som i likhet med Skottland er del av staten Storbritannia. Denne grensen er 96 kilometer lang og går i nordøstlig retning fra Solway Firth i vest til Nordsjøen på østkysten. Øya Irland ligger på andre siden av North Channel, ca. 30 km fra den sørvestligste delen av det skotske fastlandet. Norge ligger 305 km nordøst for Skottland, på den andre siden av Nordsjøen. Atlanterhavet, som omgir Skottlands kystlinje og øyer i vest og nord, gir landet et maritimt temperert klima.
Skottlands topografi er kjennetegnet av Highlandforkastningen, en forkastning som går på tvers av det skotske fastlandet fra Helensburgh til Stonehaven. Denne forkastningen skiller to regioner med distinkt forskjellig topografi, nemlig høylandet i nord og vest og lavlandet i sør og øst. I den kuperte høylandsregionen ligger de fleste av Skottlands høye fjell, inkludert Ben Nevis, som er Skottlands høyeste punkt. Lavlandsområdene sør i Skottland er flatere, og mesteparten av befolkningen bor her. Ved siden av høy- og lavlandet på fastlandet regnes øyene som en tredje region. Øyene består først og fremst av øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene (indre og ytre), men også en del mindre øygrupper og øyer.
Befolkningstettheten er størst i det smale beltet kjent som Central Belt mellom Firth of Clyde og Firth of Forth. Glasgow er den største byen i Skottland, men Edinburgh er hovedstad og politisk og administrativt sentrum for landet. Det er fire andre større byer (engelsk: City): Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling.
Store forekomster av naturressurser som kull, jern og sink bidro i betydelig grad til den industrielle veksten i Skottland på 1800-tallet og første del av 1900-tallet. I dag er energi den naturressursen som i størst grad har betydning for Skottlands økonomi. Selv om Skottland fortsatt er den største produsenten av olje innenfor den europeiske union, har produksjonspotensialet for fornybar energi som vind- og bølgekraft vokst fram som et viktig økonomisk og økologisk spørsmål de siste årene.
== Geologi og geomorfologi ==
Se også: Skottlands geologiSkottland har et landareal på 78 772 km², omtrent 30 % av det totale areal til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Fastlandsskottland har en kystlinje på 9 911 km.
Skottlands landformer er skapt av en geomorfologisk utvikling gjennom platetektoniske bevegelser etterfulgt av erosjon fra isbreer.
Det viktigste geologiske skillet i Skottland er Highlandforkastningen, som deler landet inn i «høylandet» og «lavlandet». Det skotske høylandet består for det meste av fjell og utgjør det mest høytliggende området i Storbritannia. De femti høyeste fjellene på De britiske øyer ligger i det skotske høylandet. Great Glen deler igjen høylandet i Grampian-fjellene i sørøst og «Northwest Highlands» i nordvest. Det skotske lavlandet kan deles inn i tre: Southern Upland er et område med åser og fjell opp mot 850 moh. med kupert jordbrukslandskap og lynghei. Det ligger sør for en forkastning mellom Girvan i Ayrshire i vest og Dunbar i East Lothian i øst. Det sentrale lavlandet er et lavtliggende område i riftdalen mellom Highlandforkastningen i nord og Southern Upland-forkastningen i sør. Den tredje delen som regnes til lavlandet er den nordøstlige delen øst for fjellområdet Cairngorms i høylandet.
== Klima ==
Klimaet i Skottland er temperert og svært omskiftelig, men ekstremvær er ikke vanlig. Skottland ligger i den nordøstlige Atlanterhavet med et maritimt klima påvirket av den varme Golfstrømmen. Skottland ligger på samme breddegrad som Newfoundland og Labrador i Canada, men har et langt mildere klima.Gjennomsnittstemperaturene er lavere enn i resten av Storbritannia. Kulderekorden for Storbritannia er på -27,2 °C og ble registrert i Braemar i Grampian-fjellene 10. januar 1982, senere tangert i Altnaharra 30. desember 1995. Maksimumstemperaturene vinterstid er i gjennomsnitt 5,0–5,7 °C; sommerstid 14,9–16,9 °C. De vestlige kystområdene har mildere klima enn områdene i øst og innlandet på grunn av påvirkningen av Golfstrømmen og de kaldere overflatetemperaturene i Nordsjøen. Høyeste registrerte temperatur i Skottland er på 32,9 °C, målt i Greycrook i regionen Scottish Borders 9. august 2003.Den totale nedbørsmengden varierer mye forskjellige steder i Skottland — det vestlige høylandet er et av de mest nedbørsrike områdene i Storbritannia med en årlig nedbørsmengde opp mot 4 577 mm. Dette skyldes de topografiske forholdene med mye fjell langs kysten, som gir orografisk nedbør, som dannes av at luft som strømmer mot et fjell løftes oppover av fjellet. Denne bevegelsen oppover fører til at luften avkjøles, noe som igjen fører til at luftfuktigheten kondenserer og danner skyer og nedbør. Til sammenlikning opplever mange steder i det østlige Skottland mindre enn 870 mm årlig nedbør, siden de ligger i regnskyggen av det vestlige høylandet. Nedbør i form av snø er ikke vanlig i det skotske lavlandet, men blir mer vanlig jo høyere man kommer. Deler av det skotske høylandet har et gjennomsnitt på 36 til 105 snødager årlig, mens noen vestlige kystområder har mellom 0 og 6 dager med snø i året.Øya Tiree i Hebridene hadde totalt 329 soltimer i løpet av mai måned 1916 og det samme i mai 1975, det høyeste antall månedlige soltimer som er registrert noen gang i Skottland. Ved sommersolverv er det ikke helt mørkt om natten i de nordligste øyene i Skottland. Lerwick på Shetlandsøyene har fire timer mer dagslys midt på sommeren enn London har, men dette er naturlig nok motsatt ved vintersolverv. Det årlige gjennomsnittlige antallet soltimer varierer fra så lite som 711–1 140 timer i høylandet og i nordvest til opp mot 1 471–1 540 timer lengst øst og sørvest på kysten.I likhet med resten av De britiske øyer har Skottland stort sett vind fra sørvest, som bringer varm, våt og ustabil luft inn fra Atlanteren. Det er mest vind i de nordvestlige delene av landet, og deler av Ytre Hebridene, Orknøyene og Shetland opplever over 30 dager med sterk vind hvert år. Sterke atlantiske lavtrykk er vanlig om høsten og vinteren i Skottland.
== Fysisk geografi ==
=== Ytterpunkter ===
Ytterpunkter på det skotske fastlandet er:
Nord: Easter Head på halvøya Dunnet Head i Caithness. 58°40′21″N 03°22′31″V
Øst: Keith Inch i Peterhead i Aberdeenshire. 57°30′10″N 1°45′51″V
Sør: Mull of Galloway i Dumfries and Galloway. 54°38′06,30″N 04°51′22,81″V
Vest: Corrachadh Mòr på halvøya Ardnamurchan i Highland. 56°42′56″N 6°13′40,6″VMange tror John o' Groats er det nordligste punktet i Skottland og på øya Storbritannia, på samme måte som mange tror Nordkapp er Norges nordligste punkt. Uttrykket «John o' Groats to Land's End» brukes på samme måte som «Nordkapp til Lindesnes». Men det er altså Easter Head som ligger lengst nord i fastlandsskottland (og Knivskjellodden som ligger lengst nord i fastlandsnorge).
Ytterpunktene i Skottland inkludert øyene er:
Nord: Out Stack, nord for Muckle Flugga og Unst på Shetland 60°51′37″N 00°52′27″V
Øst: Bound Skerry i Outer Skerries på Shetland. 60°25′33″N 00°43′26″V
Sør: Mull of Galloway, som fastlandsskottland (se ovenfor).
Vest: Rockall 57°35′48″N 13°41′19″V ellerSoay på St. Kilda i de Ytre Hebridene. 57°49′44″N 08°38′0″VRockall ble annektert av Storbritannia i 1972 og administrativt lagt under Harris i den skotske regionen Ytre Hebridene, men Storbritannias suverenitet over Rockall er bestridt av Irland, Island og Danmark/Færøyene.
Skottlands geografiske midtpunkt ble i 2002 beregnet av Ordnance Survey til å ligge på 56°49′0,92″N 04°10′57,54″V, i en åsside like ved Loch Garry. Det geografiske midtpunktet til fastlandsskottland ligger på 56°39′33,86″N 04°00′40,37″V, ca. fem kilometer nord for fjellet Schiehallion.
=== Fjell ===
Skottland er den suverent mest fjellrike delen av De britiske øyer. Det meste av fjellområdene ligger nordvest for Highlandforkastningen, i fjellkjedene Grampian-fjellene og Northwest Highlands. På øya Skye ligger Cuillin-fjellene, som er et eksempel på en fjellkjede utenfor dette området.
Vest i Grampianfjellene ligger Ben Nevis, som med en høyde på 1 344 moh. er det høyeste fjellet i Skottland og på De britiske øyer. Etter Ben Nevis følger Ben Macdhui og Braeriach som nest og tredje høyest. Disse to ligger i fjellområdet Cairngorms i den nordøstlige delen av det skotske høylandet. Fjellet Càrn Eige er det høyeste fjellet nord for Great Glen, men bare det tolvte høyeste i Skottland/Storbritannia.
Fjell i Skottland klassifiseres på en spesiell måte etter både høyde over havet og relativ høyde. Topper med en høyde over 3 000 fot (914,4 meter) kalles Munro (etter sir Hugh Munro). Det er 284 fjell i Skottland som har denne klassifiseringen; alle ligger i det skotske høylandet. Oppdaterte lister over fjelltopper med klassifisering utarbeides av Scottish Mountaineering Club. Siste og gjeldende revisjon av deres liste over Munroer er fra 1997.
Det skotske lavlandet i sør og øst har som navnet antyder ikke så høye fjell. Her er det åser og mindre fjell opp mot 700–800 moh. Southern Upland utgjør et relativ høytliggende område som strekker seg på tvers av Skottland fra Galloway i vest til Berwickshire i øst.
=== Kystlinje ===
Skottland har en total kystlinje på 13 155 km når man inkluderer øyene. Særlig vestkysten har mange innbuktinger, med flere fjorder (kjent som firth eller sealoch) og halvøyer. Østkysten er mer jevn, men også her er det fjorder, bukter og estuarer. Det er også partier med flatt landskap med lange sandstrender, og fruktbar jord av tidligere havbunn kjent som machair.
Fastlandsskottland har en kystlinje på 9 991 km. I sørvest begynner den i bunnen av den store fjorden Solway Firth i Irskesjøen, som danner sjøgrense mellom Skottland og England. Isle of Man ligger sørvest for munningen av Solway Firth. Fra Solway Firth går kystlinjen vestover, med unntak av innbuktningene Wigtown Bay og Luce Bay, til den når Skottlands sørligste punkt Mull of Galloway. Herfra går skottlands kystlinje nordover langs østsiden av North Channel til sørspissen av halvøya Kintyre. PÅ vestsiden av North Channel ligger Irland. Den skotske østsiden av North Channel åpnes av den store fjorden Firth of Clyde mellom Galloway og Kintyre. Firth of Clyde går helt inn til elven Clydes estuar vest for Glasgow, og har også større sidearmer i Loch Fyne og Loch Long. Her er Skottland på sitt smaleste, og fra Firth of Clyde går kanalen Forth og Clyde-kanalen tvers gjennom landet til Firth of Forth på østkysten. De store øyene Arran og Bute ligger i Firth of Clyde.
Nordvest for Kintyrehalvøya ligger de store øyene Islay og Jura, og nord for dem igjen går Firth of Lorn nordvestover, og over i Loch Linnhe som går helt inn til Fort William. Den andre store kanalen i Skottland, Caledoniakanalen, går fra Fort William til Inverness i bunnen av Moray Firth på østkysten.
Nord for Firth of Lorn ligger øya Mull og halvøya Morvern, nord for dem igjen ligger halvøya Ardnamurchan med fastlandsskottlands østligste punkt. Videre nordover ligger den lille øygruppa Small Isles og så Skye som er den største øya i de indre Hebridene. Mellom fastlandet/Skye og Ytre Hebridene går det store sundet kjent som the Minch.
Nord for Skye er det ingen større øyer langs kysten av fastlandsskottland. Kystlinjen fortsetter i nord-nordvestlig retning til Cape Wrath som er det nordvestligste punktet av fastlandsskottland. Herfra går kystlinja rett østover til Dunnet Head og John o' Groats ved Pentland Firth som er sundet mellom Skottland og Orknøyene.
=== Øyer ===
Skottland har over 790 øyer utenfor kysten av fastlandet, de fleste av disse ligger innenfor fire hovedgrupper Shetland, Orknøyene og Hebridene, som igjen deles i de Indre og Ytre Hebridene. Det er også mindre grupper av øyer i fjordene Firth of Clyde, Firth of Forth, Firth of Lorne og Solway Firth og mange mindre øyer i de mange innsjøene i Skottland, blant dem Loch Lomond and Loch Maree.
Mellom mange av disse er farvannet grunt, og flere øyer har landforbindelse seg imellom ved lavvann. Andre er forbundet ved veifyllinger over havnivå eller over broer. I noen av sundene mellom øyene kan det være sterke tidevannsstrømmer. Tidevannet i Corryvreckan mellom Jura og Scarba er en av de sterkeste malstrømmene i verden. Andre sterke tidevannsstrømmer finnes i Pentland Firth mellom fastlandet og Orknøyene og mellom Scarba og Lunga.Øyene har forskjellig geologi og geomorfologi. Noen øyer som Skye og Mull er fjellrike, mens andre som Tiree og Sanday er relativt flate og lavtliggende. Mange har grunnfjell av gneis fra Arkeikum som er over 3 milliarder år gammel. Andre, som Shapinsay og andre øyer i Orknøyene, er formet av sandstein av typen Old Red Sandstone, som er ca 400 millioner år gammel, mens andre igjen, som f.eks. Rùm, er formet av mer nylige vulkaner fra Tertiærtiden.Den største øya er Lewis og Harris, som har et flatemål på 2 179 kvadratkilometer, og det er til sammen 200 øyer som er større enn 0,4 km². Av de gjenværende er det flere, slik som Staffa og Flannan Isles, som har blitt kjente på tross av liten størrelse.Ifølge folketellingen i 2001 var 97 skotske øyer bebodde. Mange øyer som tidligere har vært bebodde, som Mingulay, Noss og St. Kilda-øyene, har blitt fraflyttet i løpet av det siste hundreåret. I dag er det bare 14 øyer som har en befolkning over 1 000 mennesker og 45 som har mer enn 100 innbyggere. Mellom 1991 og 2001 falt folketallet for øyene totalt med 3 %, selv om det var 35 øyer hvor folketallet faktisk økte på nittitallet. Det totale antallet innbyggere på de skotske øyene var i 2001 på 99 739.Kulturen på øyene har blitt påvirket av etterfølgende innflytelse fra keltisk-, norrønt- og engelsk-talende grupper, og dette avspeiles i navnene øyene i dag er kjent under. De fleste av øyene i Hebridene har navn av skotsk gælisk opphav, mens de nordlige øyene i Orknøyene og på Shetland gjerne har norrøne navn som er anglifisert (eller gælifisert). Noen få av navnene har navn med brytonisk eller til og med før-keltisk opphav.Rockall er en ubebodd øy (skjær) i Nord-Atlanterhavet, 350 km vest for Ytre Hebridene. Den ble annektert av Storbritannia i 1955 og tilordnet den skotske hebridiske øya Harris. I 1972 ble den erklært som del av Storbritannia gjennom Island of Rockall Act. Eierskapet til Rockall er likevel omstridt da Danmark (på vegne av Færøyene), Irland, Island og Storbritannia alle krever rettigheter til havbunnen utenfor skjæret.
=== Elver ===
De ti største elvene i Skottland, i rekkefølge etter lengde, er:
Tay 193 km
Spey 172 km
Clyde 171 km
Tweed 156 km
Dee 137 km
Don 132 km
Forth 105 km
Findhorn 101 km
Deveron 98 km
Annan 79 km
== Demografi ==
Ifølge det sentrale skotske byrået for statistikk, General Register Office, var det totale folketallet i Skottland i juni 2006 5 116 900. Dette er en økning på 1,1 % siden folketellingen i Storbritannia i april 2001.Skottland representerer bare litt under 9 % av den totale befolkningen i Storbritannia; denne andelen har gått ned siden folketallet i Skottland begynte å synke på 1980-tallet.
En økende fødselsrate og et høyere nivå av innvandring til Skottland har snudd denne nedgangen og bidratt til den nåværende befolkningsvekst.Sammenlignet med resten av Europa har Skottland en lav folketetthet med 64 mennesker per kvadratkilometer, men er et svært urbanisert] land med 82 % av befolkningen bosatt i tettsteder med 3 000 innbyggere eller mer. Som et resultat av dette bor mesteparten av befolkningen i det sentrale lavlandet, innenfor området kjent som Central Belt rundt de største byene Glasgow og Edinburgh. Andre befolkningssentra er på nordøstkysten av Skottland, rundt byene Aberdeen og Inverness. Regionen Highland i Det skotske høylandet har en befolkningstetthet på 8 innbyggere per kvadratkilometer, noe som er det laveste i landet. I disse områdene bor folk i landsbyer, små byer eller isolerte gårder.Nesten 100 av øyene i Skottland er befolket; det største folketallet har Lewis med 16 782 innbyggere, først og fremst konsentrert rundt Stornoway, som er den eneste byen med status som burgh på de Ytre Hebridene. Det laveste folketallet som er registrert på en øy er 1 (Eilean Donan, Innis Chonan, Sanda Island og Shuna). Mellom 1991 of 2001 gikk det totale folketallet på de skotske øyene ned med 3 %. Noen øyer, som Tiree, Skye og Eigg, hadde motsatt trend og opplevde befolkingsvekst i samme periode.Det er seks byer med status som «city» i Skottland: Glasgow, Edinburgh, Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling. Ifølge folketellingene i 2001 var Glasgow den største byen i Skottland med et innbyggertall på 629 501, mens den skotske hovedstaden Edinburgh hadde 448624 innbyggere samme år. Mellom 1991 og 2001 økte innbyggertallet i Edinburgh og Stirling med henholdsvis 2,9 % og 6,5 %, i motsetning til Glasgow, Dundee og Aberdeen som alle opplevde nedgang i innbyggertallet i denne perioden. Utenom byene var den største befolkningsveksten i regionene West Lothian, East Lothian, Aberdeenshire og Perth and Kinross. Ytre Hebridene hadde en nedgang i innbyggertall på 9,8 % mellom 1991 og 2001.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geography of Scotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | høyeste = Ben Nevis 1 344 moh. | 190,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyllestadfjorden | 2023-02-04 | Hyllestadfjorden | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Hyllestad'] | Hyllestadfjorden er en fjordarm til Åfjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Fjorden har en lengde på cirka 4 kilometer og strekker seg sørøstover og inn til selve tettstedet Hyllestad. Fjorden har innløp mellom Lauvholmene i vest og Katleneset i øst. På andre siden av Katleneset begynner Sørefjorden som går parallelt med Hyllestadfjorden. Hele fjorden ligger på sørsiden av Katlenova, som skiller de to fjordene.Fv62 går på sørsiden av fjorden.
| Hyllestadfjorden er en fjordarm til Åfjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Fjorden har en lengde på cirka 4 kilometer og strekker seg sørøstover og inn til selve tettstedet Hyllestad. Fjorden har innløp mellom Lauvholmene i vest og Katleneset i øst. På andre siden av Katleneset begynner Sørefjorden som går parallelt med Hyllestadfjorden. Hele fjorden ligger på sørsiden av Katlenova, som skiller de to fjordene.Fv62 går på sørsiden av fjorden.
== Referanser == | Hyllestadfjorden er en fjordarm til Åfjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Fjorden har en lengde på cirka 4 kilometer og strekker seg sørøstover og inn til selve tettstedet Hyllestad. | 190,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Rzehak | 2023-02-04 | Peter Rzehak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister'] | Peter Rzehak (født 8. februar 1970 i Brixlegg) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrieren som utfor- og Super-G-spesialist ble stadig vekk avbrutt av skader. Rzehaks største meritt var andreplassen i utforrennet i Kitzbühel i 1999.
Under junior-VM i 1988 tok Rzehak bronse i utfor, året etter tok han bronse i super-G. I 1990 kjørte han sitt første renn i verdenscupen. Totalt samlet han fem pallplasseringer i verdenscuprenn (4 i utfor, 1 i super-G).
På grunn av skadeproblemer la Rzehak opp som alpinist våren 2004.
| Peter Rzehak (født 8. februar 1970 i Brixlegg) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrieren som utfor- og Super-G-spesialist ble stadig vekk avbrutt av skader. Rzehaks største meritt var andreplassen i utforrennet i Kitzbühel i 1999.
Under junior-VM i 1988 tok Rzehak bronse i utfor, året etter tok han bronse i super-G. I 1990 kjørte han sitt første renn i verdenscupen. Totalt samlet han fem pallplasseringer i verdenscuprenn (4 i utfor, 1 i super-G).
På grunn av skadeproblemer la Rzehak opp som alpinist våren 2004.
== Pallplasseringer i verdenscupen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Rzehak – FIS (alpint)
(en) Peter Rzehak – ski-db.com | Peter Rzehak (født 8. februar 1970 i Brixlegg) er en tidligere østerriksk alpinist. | 190,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piper_Laurie | 2023-02-04 | Piper Laurie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Twin Peaks-skuespillere'] | Piper Laurie (født 1932) er en amerikansk skuespiller kjent fra filmer som Storbyens haier, Carrie, Kjærligheten trenger ingen ord og tv-serien Twin Peaks.
Hun har medvirket i over 110 film- og tv-produksjoner i løpet av karrieren. Hun har også gjort flere sceneopptredener, deriblant på Broadway.
| Piper Laurie (født 1932) er en amerikansk skuespiller kjent fra filmer som Storbyens haier, Carrie, Kjærligheten trenger ingen ord og tv-serien Twin Peaks.
Hun har medvirket i over 110 film- og tv-produksjoner i løpet av karrieren. Hun har også gjort flere sceneopptredener, deriblant på Broadway.
== Bakgrunn ==
Laurie ble født Rosetta Jacobs i Detroit i Michigan. Hun er datter av de jødiske immigrantene Charlotte Sadie Alperin og Alfred Jacobs, en møbelhandler med røtter i Polen. Hun flyttet til Los Angeles i ung alder og undertegnet en avtale med Universal Pictures da hun var 17.
== Karriere ==
Laurie filmdebuterte i en birolle i komedien Louisa (1950) med Ronald Reagan i hovedrollen. Hun hadde etter det ledende roller i en rekke eventyr og filmkomedier som blant annet The Milkman (1950), Francis Goes to the Races (1951), Has Anybody Seen My Gal? (1952), Son of Ali Baba (1952), The Golden Blade (1953) og Johnny Dark (1954). I denne perioden spilte hun sammen med kjente skuespillere som Tony Curtis og Rock Hudson. I 1955 dro hun til New York for å delta i diverse TV-produksjoner slik som The Best of Broadway (1955), Robert Montgomery Presents (1955), Front Row Center (1956) og Westinghouse Desilu Playhouse (1959). Hun hadde i denne perioden også noen opptredener i TV-filmer, slik som The Road That Led Afar og The Ninth Day (1956).
I 1961 returnerte Laurie til Los Angeles for å spille en av de ledende rollene mot Paul Newman i dramafilmen The Hustler, en rolleprestasjon som året etter førte til at hun ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. På 1960- og 1970-tallet hadde hun også en del engasjement på scenen, blant annet på Broadway.
I 1976 spilte hun rollen som den religiøst fanatiske moren til Carrie i skrekkfilmen Carrie og i 1986 hadde hun en sentral rolle i Kjærligheten trenger ingen ord. I 1990 fikk hun rollen som den slue Catherine Martell i serien Twin Peaks. Deretter hadde hun en sentral birolle i Storyville (1992) og i Dario Argentos skrekkthriller Trauma (1993). Hun har etter det hatt diverse roller i en rekke mindre markante spillefilmer, samt TV-filmer og gjesteopptredener i flere kjente TV-serier.
== Priser ==
I 1987 ble hun tildelt en Emmy for sin prestasjon i TV-filmen Promise, og i 1991 en Golden Globe for sin rolle i Twin Peaks.Laurie har blitt nominert til Emmy-prisen syv ganger (1958, 59, 81, 83, 84, 90, 91 og 99) og Golden Globe tre ganger (1977, 84 og 87). Hun har også blitt Oscar-nominert tre ganger; Første gang i 1962 i kategorien "beste kvinnelige hovedrolle" i filmen The Hustler, andre gang i 1977 i kategorien "beste kvinnelige birolle" for Carrie og tredje gang i 1987 (samme kategori) for Children of a Lesser God. I 1978 ble hun nominert til en Saturn Award for sin rolle i grøsseren Ruby.
== Privatliv ==
Piper giftet seg i 1962 med journalist og kritiker Joseph Morgenstern. De fikk ett barn sammen og ble skilt i 1981.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Piper Laurie på Internet Movie Database
(sv) Piper Laurie i Svensk Filmdatabas
(da) Piper Laurie på Filmdatabasen
(da) Piper Laurie på Scope
(fr) Piper Laurie på Allociné
(en) Piper Laurie på AllMovie
(en) Piper Laurie hos Turner Classic Movies
(en) Piper Laurie hos Rotten Tomatoes
(en) Piper Laurie hos The Movie Database
(en) Piper Laurie hos Internet Broadway Database | Piper Laurie (født 1932) er en amerikansk skuespiller kjent fra filmer som Storbyens haier, Carrie, Kjærligheten trenger ingen ord og tv-serien Twin Peaks. | 190,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bestumkilen_Roklubb | 2023-02-04 | Bestumkilen Roklubb | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bydel Ullern', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1929', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Roklubber i Norge'] | Bestumkilen Roklubb (BKR) er en roklubb basert i Oslo. Klubb- og båthuset ligger i Bestumkilen (mellom Skøyen og Vækerø), og klubben tilhører Oslo rokrets i Norges Roforbund. Klubben het opprinnelig Oslo Kvinnelige Roklubb (OKR), og var i sin tid Norges eneste roklubb for kvinner.
Bestumkilen Roklubb hadde i 2010 118 medlemmer fra ca. 25 år og oppover. Fra å være en konkurranseroerklubb frem til ca. 1990 med flere nasjonale og internasjonale medaljer og finaler, deltar medlemmene hovedsakelig i nasjonale regattaer og i FISA World Masters. Roklubben har en bred båtpark med alt fra singelscullere til åtter av konkurransemateriell, samt diverse tur-/treningsbåter tilpasset norsk vær og vind.
Bestumkilen Roklubb har flere seire i konkurransen Älvrodden, verdens lengste åtterløp. Her ros det en distanse på 20 km fra Kungälv til Göteborg på Göta älv. Roklubben har også vært representert ved alle de siste års FISA World Masters.
| Bestumkilen Roklubb (BKR) er en roklubb basert i Oslo. Klubb- og båthuset ligger i Bestumkilen (mellom Skøyen og Vækerø), og klubben tilhører Oslo rokrets i Norges Roforbund. Klubben het opprinnelig Oslo Kvinnelige Roklubb (OKR), og var i sin tid Norges eneste roklubb for kvinner.
Bestumkilen Roklubb hadde i 2010 118 medlemmer fra ca. 25 år og oppover. Fra å være en konkurranseroerklubb frem til ca. 1990 med flere nasjonale og internasjonale medaljer og finaler, deltar medlemmene hovedsakelig i nasjonale regattaer og i FISA World Masters. Roklubben har en bred båtpark med alt fra singelscullere til åtter av konkurransemateriell, samt diverse tur-/treningsbåter tilpasset norsk vær og vind.
Bestumkilen Roklubb har flere seire i konkurransen Älvrodden, verdens lengste åtterløp. Her ros det en distanse på 20 km fra Kungälv til Göteborg på Göta älv. Roklubben har også vært representert ved alle de siste års FISA World Masters.
== Historie ==
Oslo Kvinnelige Roklubb ble stiftet 12. juni 1929 etter initiativ av Harriet Hafsøe. Den første tiden holdt klubben til på leiet tomt hos Oslo seilforening på Lille Herbern, men i 1934 ble klubbhuset flyttet til Sjølyst.Den første tiden klubben eksisterte var eneste roform for kvinner såkalt stilroing (der roernes holdning og bevegelser bestemte hvem som vant), men OKR forsøkte seg snart med kapproing med begrenset takt. I 1934 deltok klubben i sin første konkurranse, og vant både første og annen premie ved Den internasjonale Københavns Regatta.Under andre verdenskrig var det liten aktivitet, men klubben klarte å unngå at klubbhuset ble overtatt av tyskerne. Etter krigen måtte klubbhuset igjen flyttes, etter at den innerste delen av kilen skulle fylles ut. Klubben klarte å få en ny tomt på Maritim, og det nye klubbhuset, finansiert av tippemidler, stod klart 14. mai 1961.1970-tallet var OKRs gullalder i konkurransesammenheng. I Øst-Tyskland i 1972 sørget roere fra Oslo Kvinnelige Roklubb for at Norge for første gang stilte i kvinneklassen i EM, og OKR-roere deltok både i EM i Sovjetunionen i 1973, VM i 1974 og 1975, og Montreal-OL i 1976. I Montreal deltok Tone Pahle i singelsculler, og ble dermed Oslo Kvinnelige Roklubbs første OL-deltager. Utover på 1980-tallet dabbet imidlertid konkurranseroingen i OKR av, blant annet som en følge av økonomi og at større klubber som Christiania og NSR åpnet for kvinnelige medlemmer.Etter at idrettens lovverk ikke lenger tillot kjønnssegregerte klubber fikk OKR sine første aktive mannlige medlemmer i 2001, 16 år etter at den siste rene herreklubb åpnet for kvinnelige medlemmer. I 2002 ble de første menn valgt inn i foreningens styre, og et par år senere skiftet klubben navn til Bestumkilen.
== Referanser ==
Oslo Kvinnelige Roklubb 1929–2004. Jubileumsbok fra klubbens 75-årsmarkering. I redaksjonen: Ellen Marie Hansen, Kjersti Storm og Vivi Christensen
== Eksterne lenker ==
Bestumkilen Roklubbs nettsider | | styreleder = | 190,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Mandrillon | 2023-02-04 | Maurice Mandrillon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Franske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra departementet Jura', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gabriel Maurice Mandrillon (født 23. august 1902, død 11. februar 1981) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Mandrillon vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, André Vandelle og Georges Berthet.
Mandrillon kom på 33.-plass i langrenn 18 kilometer under OL 1928 i St. Moritz.
| Gabriel Maurice Mandrillon (født 23. august 1902, død 11. februar 1981) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Mandrillon vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, André Vandelle og Georges Berthet.
Mandrillon kom på 33.-plass i langrenn 18 kilometer under OL 1928 i St. Moritz.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Bronse militært patruljeløp lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maurice Mandrillon – Olympics.com
(en) Maurice Mandrillon – Olympic.org
(en) Maurice Mandrillon – Olympedia
(en) Maurice Mandrillon – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Gabriel Maurice Mandrillon (født 23. august 1902, død 11. | 190,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | Allround-VM på skøyter 1935, kvinner ble arrangert på Frogner stadion, Oslo den 26. og 27. | 190,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallangspollen | 2023-02-04 | Hallangspollen | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Viken', 'Kategori:Frogns geografi', 'Kategori:Oslofjorden', 'Kategori:Sider med kart'] | Hallangspollen er en fjordarm av Indre Oslofjord som strekker seg fra Drøbaksundet og nordøstover sør for Hallangen i Frogn kommune. Fjorden ender ved Hallangspollen naturhavn som er en småbåthavn.
Hallangspollen går fra Gylteholmen og cirka 3-3,5 km innover mot småbåthavnen.
| Hallangspollen er en fjordarm av Indre Oslofjord som strekker seg fra Drøbaksundet og nordøstover sør for Hallangen i Frogn kommune. Fjorden ender ved Hallangspollen naturhavn som er en småbåthavn.
Hallangspollen går fra Gylteholmen og cirka 3-3,5 km innover mot småbåthavnen.
== Eksterne lenker ==
Om Hallangspollen, fra Oslofjordens Friluftsråd
Nettsted for Hallangspollens vel | Hallangspollen er en fjordarm av Indre Oslofjord som strekker seg fra Drøbaksundet og nordøstover sør for Hallangen i Frogn kommune. Fjorden ender ved Hallangspollen naturhavn som er en småbåthavn. | 190,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_Berthet | 2023-02-04 | Georges Berthet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere i både vinter-OL og sommer-OL', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Franske roere', 'Kategori:Franske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Les Rousses', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georges Berthet (født 18. september 1903, død 14. august 1979) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix og 1928 i Amsterdam.
Berthet vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, André Vandelle og Maurice Mandrillon.
Berthet deltok som i roer i åtter under sommer-OL 1928 i Amsterdam.
| Georges Berthet (født 18. september 1903, død 14. august 1979) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix og 1928 i Amsterdam.
Berthet vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, André Vandelle og Maurice Mandrillon.
Berthet deltok som i roer i åtter under sommer-OL 1928 i Amsterdam.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Bronse militært patruljeløp lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georges Berthet – Olympics.com
(en) Georges Berthet – Olympic.org
(en) Georges Berthet – Olympedia
(en) Georges Berthet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georges Berthet – FISA | Georges Berthet (født 18. september 1903, død 14. | 190,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marco_Sullivan | 2023-02-04 | Marco Sullivan | ['Kategori:Alpinister fra USA', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nevada County i California'] | Marco Sullivan (født 27. april 1980 i Truckee, California) er en amerikansk alpinist. Han har kjørt for det amerikanske landslaget siden 1999. I 2002 ble han amerikansk mester i Super-G og i 2007 og 2009 i utfor.
Han markerte seg på nasjonalt nivå i 1999, da han tok bronse i det amerikanske mesterskapet i utfor. Året etter tok han bronsemedaljen i junior-VM i slalåm i kanadiske Lac Beauport. På mesterskapets siste dag pådro han seg en korsbåndavrivning som bremset hans sportslige utvikling.
Den 7. desember 2001 fikk han sin debut i verdenscupen, uten å markere seg. I OL 2002 i Salt Lake City ble han beste amerikanske utøver i utforrennet med en niendeplass.
I de påfølgende sesongene etablerte Sullivan seg i verdenscupen, uten å nå helt opp. I desember 2002 fikk han sin første plassering blant de 10 fremste, med en sjetteplass i utforrennet i Beaver Creek. I VM 2003 i St. Moritz ble han nr. 17 i super-G. I desember 2004 fikk han en ny skade i korsbåndet, som igjen førte til et flere måneders skadeavbrekk.
I januar 2006 var han tilbake med 16.-plass i utfor i Lauberhornrennene og 14.-plass i Kitzbühel. I desember 2006 kom hans andreplassering blant de ti beste. 24. november 2007 kom han på seierspallen for første gang, i Lake Louise tok han andreplassen i utfor. To måneder senere, 26. januar 2008, kom så hans første verdenscupseier, denne gangen i utforløypa i Chamonix. Sullivan endte på fjerdeplass i sammendraget i utforcupen.
| Marco Sullivan (født 27. april 1980 i Truckee, California) er en amerikansk alpinist. Han har kjørt for det amerikanske landslaget siden 1999. I 2002 ble han amerikansk mester i Super-G og i 2007 og 2009 i utfor.
Han markerte seg på nasjonalt nivå i 1999, da han tok bronse i det amerikanske mesterskapet i utfor. Året etter tok han bronsemedaljen i junior-VM i slalåm i kanadiske Lac Beauport. På mesterskapets siste dag pådro han seg en korsbåndavrivning som bremset hans sportslige utvikling.
Den 7. desember 2001 fikk han sin debut i verdenscupen, uten å markere seg. I OL 2002 i Salt Lake City ble han beste amerikanske utøver i utforrennet med en niendeplass.
I de påfølgende sesongene etablerte Sullivan seg i verdenscupen, uten å nå helt opp. I desember 2002 fikk han sin første plassering blant de 10 fremste, med en sjetteplass i utforrennet i Beaver Creek. I VM 2003 i St. Moritz ble han nr. 17 i super-G. I desember 2004 fikk han en ny skade i korsbåndet, som igjen førte til et flere måneders skadeavbrekk.
I januar 2006 var han tilbake med 16.-plass i utfor i Lauberhornrennene og 14.-plass i Kitzbühel. I desember 2006 kom hans andreplassering blant de ti beste. 24. november 2007 kom han på seierspallen for første gang, i Lake Louise tok han andreplassen i utfor. To måneder senere, 26. januar 2008, kom så hans første verdenscupseier, denne gangen i utforløypa i Chamonix. Sullivan endte på fjerdeplass i sammendraget i utforcupen.
== Verdenscupseire ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marco Sullivan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marco Sullivan – Olympedia
(en) Marco Sullivan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marco Sullivan – FIS (alpint)
(en) Marco Sullivan – ski-db.com | | fødested = Truckee | 190,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stig_Nord | 2023-02-04 | Stig Nord | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Stig Helge Nord (født 2. mars 1964) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller fra Eid i Sogn og Fjordane. Før 2006-sesongen kom han til Sogndal fotball som hovedtrener fra 3.-divisjonsklubben Førde IL Fotball. Han har også tidligere spilt aktiv fotball for Sogndal.
| Stig Helge Nord (født 2. mars 1964) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller fra Eid i Sogn og Fjordane. Før 2006-sesongen kom han til Sogndal fotball som hovedtrener fra 3.-divisjonsklubben Førde IL Fotball. Han har også tidligere spilt aktiv fotball for Sogndal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stig Nord – Transfermarkt (manager)
(no) Stig Nord – Norges Fotballforbund | Stig Helge Nord (født 2. mars 1964) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller fra Eid i Sogn og Fjordane. | 190,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belukha | 2023-02-04 | Belukha | ['Kategori:49°N', 'Kategori:86°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Altaj', 'Kategori:Fjell i Kasakhstan', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Belukha (russisk: Белуха; altaisk Muztau) er et fjell i Katunfjellene og er den høyeste fjelltoppen i Altajfjellene i Russland og Kasakhstan. Det er en del av verdensarvstedet kalt De gylne fjellene i Altaj.Belukha har to topper som stiger opp langs grensen mellom Russland og Kasakhstan, like nord for stedet der disse to møter grensen til Kina og Mongolia. Det er flere mindre isbreer på fjellet. Av de to toppene er den østlige toppen den høyeste med 4 506 meter over havet, mens den vestlige er 4 440 meter over havet.
Belukha ble først besteget i 1914 av Tronov-brødrene. De fleste som klatrer fjellet går opp den samme sørlige ruta som de tok første gang. Selv om Altajfjellene er lavere enn mange andre fjellkjeder i Asia er de særdeles fjerntliggende og det tar mye tid og planlegging å komme hit.
| Belukha (russisk: Белуха; altaisk Muztau) er et fjell i Katunfjellene og er den høyeste fjelltoppen i Altajfjellene i Russland og Kasakhstan. Det er en del av verdensarvstedet kalt De gylne fjellene i Altaj.Belukha har to topper som stiger opp langs grensen mellom Russland og Kasakhstan, like nord for stedet der disse to møter grensen til Kina og Mongolia. Det er flere mindre isbreer på fjellet. Av de to toppene er den østlige toppen den høyeste med 4 506 meter over havet, mens den vestlige er 4 440 meter over havet.
Belukha ble først besteget i 1914 av Tronov-brødrene. De fleste som klatrer fjellet går opp den samme sørlige ruta som de tok første gang. Selv om Altajfjellene er lavere enn mange andre fjellkjeder i Asia er de særdeles fjerntliggende og det tar mye tid og planlegging å komme hit.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Altajreservatet | Russland | 190,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transalp_Challenge | 2023-02-04 | Transalp Challenge | ['Kategori:1998 i Italia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1998', 'Kategori:Sykkelritt i Italia', 'Kategori:Terrengsykkelritt'] | Transalp Challenge er et åtte dagers etapperitt på terrengsykkel over Alpene med en gjennomsnittlig totaldistanse på 600 km over rundt 20 000 høydemetre.
Rittet er åpent for alle, og det deltar amatører og profesjonelle fra hele verden. Man konkurrerer i tomannslag i en av klassene kvinner, menn, mixed, master menn eller grand master menn. Etappene varierer fra år til år, men man starter alltid nord for Alpene og avslutter i Riva del Garda ved Gardasjøen.
Transalp Challenge ble arrangert for første gang i 1998, og har siden blitt arrangert hvert år. I 2008 startet 550 lag hvorav ca. 500 fullførte.
| Transalp Challenge er et åtte dagers etapperitt på terrengsykkel over Alpene med en gjennomsnittlig totaldistanse på 600 km over rundt 20 000 høydemetre.
Rittet er åpent for alle, og det deltar amatører og profesjonelle fra hele verden. Man konkurrerer i tomannslag i en av klassene kvinner, menn, mixed, master menn eller grand master menn. Etappene varierer fra år til år, men man starter alltid nord for Alpene og avslutter i Riva del Garda ved Gardasjøen.
Transalp Challenge ble arrangert for første gang i 1998, og har siden blitt arrangert hvert år. I 2008 startet 550 lag hvorav ca. 500 fullførte.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Deltakerrapport 2007 (svensk)
Deltakerrapport 2006 (svensk)
Deltakerrapport 2003 | Transalp Challenge er et åtte dagers etapperitt på terrengsykkel over Alpene med en gjennomsnittlig totaldistanse på 600 km over rundt 20 000 høydemetre. | 190,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABR%C3%B8st%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Røst» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hjemmeflåten', 'Kategori:Hurtigruteskip', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget ved Trondhjems Mekaniske Værksted', 'Kategori:Skip fra 1898'] | DS «Røst» (kallesignal JTDV / LETE) var et kystruteskip som ble overlevert Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) i 1898. Skipet var byggnummer 80 ved Trondhjems Mekaniske Værksted (TMV), og var bygd for lokalruter i Lofoten og Vesterålen. I 1899 ble DS «Røst» satt inn som avløserskip i hurtigruten for første gang. I 1944 deltok skipet i tvangsevakueringen av Finnmark. I 1952 sank DS «Røst» nær vraket av «Tirpitz», og ble senere hevet og hugget opp.
| DS «Røst» (kallesignal JTDV / LETE) var et kystruteskip som ble overlevert Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) i 1898. Skipet var byggnummer 80 ved Trondhjems Mekaniske Værksted (TMV), og var bygd for lokalruter i Lofoten og Vesterålen. I 1899 ble DS «Røst» satt inn som avløserskip i hurtigruten for første gang. I 1944 deltok skipet i tvangsevakueringen av Finnmark. I 1952 sank DS «Røst» nær vraket av «Tirpitz», og ble senere hevet og hugget opp.
== Historie ==
DS «Røst» ble overlevert Vesteraalens Dampskibsselskab i juni 1898, og ble satt inn i lokaltrafikk i Lofoten og Vesterålen. Mellom 1899 og 1905 ble skipet i tillegg benyttet som avløserskip for rederiets hurtigruteskip DS «Vesteraalen». 13. januar 1912 grunnstøtte DS «Røst» og sank ved Mortsund i Lofoten. Skipet ble hevet og slept til Bergen hvor hun ble reparert og forlenget med 4,9 meter ved Mjellem & Karlsen Verft. Fra sommeren 1916 til våren 1917 var DS «Røst» tilbake i hurtigruten som avløserskip. Skipet ble også benyttet i denne rollen fra 1919 til 1920. Etter dette gikk DS «Røst» som skoleskip.
Under det første Lofotraidet 4. mars 1941, befant DS «Røst» seg i Svolvær sammen med DS «Finmarken». Den britiske flåte-kommandøren ville ta begge skipene ut i Vestfjorden og senke dem, noe kaptein Jørgensen på DS «Finmarken» protesterte voldsomt mot. Hans protester ble tatt til følge, og begge skipene ble spart. I 1944 ble DS «Røst» rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten, og benyttet under tvangsevakueringen av Finnmark. I mars 1951 ble skipet solgt til Høvding Skipsopphuggeri i Sandnessjøen for å brukes under opprydningsarbeidet ved vraket av det tyske slagskipet «Tirpitz». I 1952 sank DS «Røst» nær vraket av «Tirpitz» med 100 tonn ammunisjon ombord. Hun ble senere hevet og hugget opp.
== Skipet ==
Ved levering var DS «Røst»s tonnasje 290,4 bruttoregistertonn, 169,95 nettoregistertonn, og lasteevnen var 100 dødvekttonn. Etter ombyggingen i 1912 var tonnasjen 379 bruttoregistertonn, og 210 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en trippel ekspansjon dampmaskin med arbeidstrykk 170 psi, bygd ved Trondhjems Mekaniske Værksted. Oppgitt ytelse var 390 ihk (indikerte hestekrefter) og 65 nhk (nominelle hestekrefter), noe som ga en toppfart på 12 knop. I 1907 var skipet sertifisert for 81 passasjerer i kystfart, og 147 i innaskjærsfart (lokalfart). Samme år besto mannskapet (i tillegg til kapteinen) av 6 i forpleining, 4 offiserer, og 8 dekks/maskinfolk.
== Se også ==
Liste over hurtigruteskip
== Referanser ==
== Kilder ==
Dag Bakka jr. – Hurtigruten: Sjøveien mot nord (side 70). Seagull Publishing, 2003 – ISBN 82-91258-17-1
Aarbog for Norges handelsmarine 1907 (side 138) - Sjøfartskontoret, Kristiania 1908. (no) BIBSYS objektid: 920739016
Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene Besøkt 11. november 2008
Tysk side om hurtigrutene Besøkt 11. november 2008
Mike Bents hurtigrutesider – DS Røst (engelsk) Besøkt 11. november 2008
== Eksterne lenker ==
(en) Røst (ship, 1898) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Stokmarknes | 190,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Vandelle | 2023-02-04 | André Vandelle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Franske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Les Rousses', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | André Vandelle (født 28. august 1902, død 12. oktober 1976) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Vandelle vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, Georges Berthet og Maurice Mandrillon.
Vandelle kom på 20.-plass i kombinert og på 29.-plass i langrenn 18 kilometer.
| André Vandelle (født 28. august 1902, død 12. oktober 1976) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Vandelle vant en olympisk bronsemedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Camille Mandrillon, Georges Berthet og Maurice Mandrillon.
Vandelle kom på 20.-plass i kombinert og på 29.-plass i langrenn 18 kilometer.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Bronse militært patruljeløp lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) André Vandelle – Olympics.com
(en) André Vandelle – Olympic.org
(en) André Vandelle – Olympedia
(en) André Vandelle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | André Vandelle (født 28. august 1902, død 12. | 190,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
| Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.
== Medaljevinnere i EM på skøyter 1891 – ==
=== Allround ===
* = Uoffisielle mesterskap
=== Sprint ===
=== Enkeltdistanser ===
==== 500 meter ====
==== 1 000 meter ====
==== 1 500 meter ====
==== 5 000 meter ====
==== Fellesstart ====
==== Lagsprint ====
==== Lagtempo ====
== Se også ==
Verdensmesterskapet på skøyter, allround for herrer
== Eksterne lenker ==
Medaljevinnere / ”Topp 3” i Allround-EM Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Most Medals (Top 3) in European Championship Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på www.N-S-F.no
Results overview (Europameisterschaft) på www.SpeedSkatingNews.info
Historie EK Allround mannen på www.SchaatsStatistieken.nl
European Allround Championships Men : presentation and medal winners – 1893-1989 og 1990-2016 på www.The-Sports.org
(no) EM på skøyter, allround for menn i Store norske leksikon | Allround-VM på skøyter 1936, kvinner ble arrangert i Stockholm, Sverige den 26. og 27. | 190,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Sverdrup | 2023-02-04 | Jakob Sverdrup | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Ordførere i Sogndal', 'Kategori:Personer fra Leikanger kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Moderate Venstre', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | Jakob Liv Rosted Sverdrup (født 27. mars 1845 i Kristiania, død 11. juni 1899 i Østre Aker) var en norsk teolog, folkehøyskolestyrer, stortingsmann og statsråd for Venstre, fra 1888 for Moderate Venstre.
| Jakob Liv Rosted Sverdrup (født 27. mars 1845 i Kristiania, død 11. juni 1899 i Østre Aker) var en norsk teolog, folkehøyskolestyrer, stortingsmann og statsråd for Venstre, fra 1888 for Moderate Venstre.
== Folkehøyskolestyrer og prest ==
Sverdrup ble cand.theol. i 1869, og etter studier i Danmark ble han inspirert av folkehøyskoleideene til N.F.S. Grundtvig. I 1871 grunnla han Sogndal Folkehøgskule, som han ledet frem til 1878. Hans folkehøyskole skilte seg fra den frilynte danske ved at den tok i bruk lærebøker, innførte religionsundervisning og hadde mindre lek i undervisningen.
Han var ordfører i Sogndal i 1878 og ble samme år utnevnt til sogneprest til Leikanger.
Som prest var Jakob Sverdrup konservativ og pietistisk. Han ble en sentral skikkelse i det lavkirkelige kristenlivet på Vestlandet. Samtidig var liberal og radikal i mange kirke- og livssynspørsmål. Sverdrup jobbet aktivt for innføring av folkevalgte menighetsråd, fjerning av konfirmasjonstvangen, valgfritt borgerlig ekteskap og økt rettsvern for dissentere. Som en reaksjon mot de konservative, etablerte Sverdrup og Ole Vollan bladet Ny Luthersk Kirketidende i 1877.
Sverdrup sto også bak flere omarbeidinger av katekismeforklaringen til sin far, sogneprest og stortingsmann Harald Ulrik Sverdrup.
== Stortingsmann ==
Jakob Sverdrup etterfulgte sin far da han ble innvalgt til Stortinget fra Nordre Bergenhus amt i 1877, men på grunn av sykdom kunne han ikke møte før i 1878. I 1883–1884 var han leder av kirkekomitéen.
Han ble den nærmeste rådgiveren til sin onkel, Venstre-leder Johan Sverdrup. Politiske motstandere mente at han etterhvert dominerte og misledet sin aldrende onkel.Jakob Sverdrup ble gjenvalgt til Stortinget i 1880 og 1883, og senere i 1892 og 1895.
== Statsråd ==
Da Johan Sverdrup skulle danne Norges første parlamentariske regjering i 1884, ønsket han Jakob Sverdrup som kirkeminister. Han fikk sterk støtte fra moderate og lavkirkelige venstremenn på Sør- og Vestlandet, men kong Oscar II ville ikke ha Jakob Sverdrup som kirkestatsråd. Han måtte derfor nøye seg med en ministerpost ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Sverdrup overtok likevel som kirkeminister etter Elias Blix 1. august 1885.
Sverdrup startet umiddelbart arbeidet med å innføre menighetsråd, men ble nedstemt etter hard kamp. Striden førte til at Elias Blix kom tilbake som kirkestatsråd i august 1886. Flere statsrådkolleger krevde at Jakob Sverdrup måtte ut av regjeringen, men Johan Sverdrup vernet nevøen og ga ham Revisjonsdepartementet. Denne striden mellom Sverdrupene og andre regjeringsmedlemmer medførte at Hans Rasmus Astrup, Birger Kildal, Sofus Arctander og Elias Blix trakk seg fra regjeringen i 1888. Jakob Sverdrup tok da igjen over Kirkedepartementet og ledet det fram til regjeringen Sverdrup gikk av i juli 1889.
== Venstre splittes ==
Striden i Sverdrup-regjeringen førte til splittelse i Venstre. Jakob Sverdrup og Baard Madsen Haugland ledet utbruddet. Sverdrup ble formann i det nye partiet Moderate Venstre, som hadde avholdssak, religion og moral som viktige saker og sto nærmere Høire. Moderate Venstre sto spesielt sterkt på Sørlandet og på vestlandskysten. Kristelig Folkeparti blir gjerne regnet som arvtakeren etter Moderate Venstre.
Jakob Sverdrup ble i 1890 sogneprest til Korskirken i Bergen, og i 1892 og 1895 ble han innvalgt til Stortinget for Moderate Venstre.
Etter oppfordring fra kong Oscar II gjorde Jakob Sverdrup i 1895 to forsøk på å danne regjering, uten å lykkes. Han ble derimot leder for Kirkedepartementet i Francis Hagerups første regjering, før han i 1898 ble utnevnt til biskop i Bergen. På grunn av sykdom kunne han ikke ta imot embetet, og han døde kort tid etter.
== Slekt ==
Slekten Sverdrup kom til Norge fra Danmark på begynnelsen av 1600-tallet.
Jakob Liv Rosted Sverdrup var sønn av sogneprest og stortingsmann Harald Ulrik Sverdrup (1813–1891) og hustru Caroline Metella Suur (1816–1903), og bror til teologiprofessor Edvard Sverdrup (1861–1923).
Han ble i 1871 gift med sin kusine Marie Bernhardine Suur (1845–1916). Blant deres barn var språkprofessor Jakob Sverdrup d.y. (1881–1938), religionshistorikeren Georg Johan Sverdrup (1885–1951) og zoologen Aslaug Sverdrup Sømme (1891-1955).
== Utmerkelser ==
Jakob Sverdrup ble i 1885 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, og i 1893 forfremmet til kommandør av 1. klasse. Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
Han er også nevnt som «en av de mest omstridte personene i nyere norsk historie».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947
== Eksterne lenker ==
(en) Jakob Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Jakob Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Sogn og Fjordane fylkesleksikon NRK
(no) Politiske taler av Jakob Sverdrup, virksommeord.uib.no | Jakob Liv Rosted Sverdrup (født 27. mars 1845 i Kristiania, død 11. | 190,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camille_Mandrillon | 2023-02-04 | Camille Mandrillon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere i militært patruljeløp under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Franske skiskyttere', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Les Rousses', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Camille Mandrillon (født 6. september 1891, død 22. mars 1969) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Camille Mandrillon vant en olympisk bronsemedalje i vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var lagkaptein på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924, men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var André Vandelle, Georges Berthet og Maurice Mandrillon.
Det var Mandrillon som avla den olympiske ed på vegne av deltakerne i de første olympiske vinterlekene.
| Camille Mandrillon (født 6. september 1891, død 22. mars 1969) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1924 i Chamonix.
Camille Mandrillon vant en olympisk bronsemedalje i vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var lagkaptein på det franske laget som kom på tredjeplass i militært patruljeløp bak Sveits og Finland. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924, men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var André Vandelle, Georges Berthet og Maurice Mandrillon.
Det var Mandrillon som avla den olympiske ed på vegne av deltakerne i de første olympiske vinterlekene.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Bronse militært patruljeløp lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Camille Mandrillon – Olympics.com
(en) Camille Mandrillon – Olympic.org
(en) Camille Mandrillon – Olympedia
(en) Camille Mandrillon – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Camille Mandrillon (født 6. september 1891, død 22. | 190,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_1965,_menn | 2023-02-04 | EM på skøyter 1965, menn | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 1965', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Sverige', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1965', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Göteborg', 'Kategori:Sport i Sverige i 1965'] | EM på skøyter 1965, herrer ble avholdt på Nya Ullevi i Göteborg, Sverige den 30. og 31. januar 1965 med 28 deltakere fra 10 nasjoner.
Sovjetrussiske Eduard Matusevitsj vant mesterskapet foran norske Per Ivar Moe og sovjetrussiske Viktor Kositsjkin.
| EM på skøyter 1965, herrer ble avholdt på Nya Ullevi i Göteborg, Sverige den 30. og 31. januar 1965 med 28 deltakere fra 10 nasjoner.
Sovjetrussiske Eduard Matusevitsj vant mesterskapet foran norske Per Ivar Moe og sovjetrussiske Viktor Kositsjkin.
== Medaljevinnere ==
SammenlagtmedaljerDistansemedaljer
== Sammenlagt ==
== Eksterne lenker ==
Resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com en nl for EM på skøyter 1965 for menn.Videoer på YouTubeEM 1965 på YouTube med 42min 28sek
Per Ivar Moe i EM (1965) på YouTube med 2min 30sek | | arena = Nya Ullevi | 190,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.