url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Krag-J%C3%B8rgensen | 2023-02-04 | Krag-Jørgensen | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske oppfinnelser', 'Kategori:Norske skytevåpen', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. Danmark var det første landet til å ta det i bruk i 1889, deretter den amerikanske hæren i 1892. Våpenet ble approbert av det norske forsvaret ved kongelig resolusjon 21. april 1894.
Geværet har fått navn etter konstruktørene, senere felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og korpsbøssemaker Erik Jørgensen (1848–1896). Geværet var hovedvåpenet i det danske og norske forsvaret fram til andre verdenskrig og i den amerikanske hæren fra ca. 1894 og fram til ca. 1905, da det nye Springfield-geværet M1903 ble innført for alvor. Det siste ordinære Krag-Jørgensen geværet ble levert fra Kongsberg Våpenfabrikk (KV) i august 1956, og KV gikk over til produksjon av våpen basert på Mauser-mekanismer. Krag-Jørgensen var likevel lenge etterpå det mest brukte våpenet til konkurranseskyting i Det frivillige Skyttervesen. Etter at Sauer 200 STR kom i 1990, er det svært få som i dag bruker Krag Jørgensen.
| Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. Danmark var det første landet til å ta det i bruk i 1889, deretter den amerikanske hæren i 1892. Våpenet ble approbert av det norske forsvaret ved kongelig resolusjon 21. april 1894.
Geværet har fått navn etter konstruktørene, senere felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og korpsbøssemaker Erik Jørgensen (1848–1896). Geværet var hovedvåpenet i det danske og norske forsvaret fram til andre verdenskrig og i den amerikanske hæren fra ca. 1894 og fram til ca. 1905, da det nye Springfield-geværet M1903 ble innført for alvor. Det siste ordinære Krag-Jørgensen geværet ble levert fra Kongsberg Våpenfabrikk (KV) i august 1956, og KV gikk over til produksjon av våpen basert på Mauser-mekanismer. Krag-Jørgensen var likevel lenge etterpå det mest brukte våpenet til konkurranseskyting i Det frivillige Skyttervesen. Etter at Sauer 200 STR kom i 1990, er det svært få som i dag bruker Krag Jørgensen.
== Om våpenet ==
Krag-Jørgensens gevær var i sin tid et topp moderne og meget vel ansett armégevær. Vekten uten bajonett er 4,0 kg, og patronene veier 23,45 g. Våpenet har fem patroner i magasinet og ett i kammeret, og sikteinndeling inntil 2200 meter.
Magasinet er internt og ligger til høyre for kammeret. Magasinet kan etterfylles ved å åpne et lokk på siden. En fordel ved magasinløsningen er at man kan fylle på ammunisjon uten å åpne sluttstykket. Ulempen er at patroner må lades enkeltvis. I det sivile markedet finnes det hurtigladere som gjør ladingen svært rask noe som førte til at Krag-Jørgensen-geværet har utmerket seg i hurtigskytingskonkurranser.
I militær tjeneste ble det aldri brukt noen form for hurtigladning slik som laderammene utviklet til de fleste samtidig militærgevær som Mauser og Lee Enfield.
== Forhistorie ==
På slutten av 1860-årene ble armégeværet betydelig utviklet for å oppnå større skuddtakt og bedre treffsikkerhet. Oppfinnelser som metallpatroner og bedre baklademekanismer økte ildhastigheten, mens patroner med sterkere kruttladning ga flatere prosjektilbane og bedre treffsikkerhet. Spesielt etter den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871 ble mange nye geværkonstruksjoner lansert. Det første militærgeværet med røykfritt krutt, Lebel M/1886, førte til et våpenkappløpp som resulterte i at de store militærmaktene raskte utviklet nye geværtyper.
== Krag-Jørgensen i dansk tjeneste ==
Danmark var først ute med å approbere Krag-Jørgensen for sine forsvarstyrker i 1889. Den danske varianten skiller seg fra den amerikanske og norske ved at ladeporten svinger ut horisontalt istedenfor å vippe nedover. Dette ble antagelig gjort for å muliggjøre hurtigladning, men noe utstyr for dette ble aldri utviklet. I dansk tjeneste brukte våpenet 8 x 58 mmR ammunisjon. Våpenet ble brukt til og med invasjonen av Danmark i april 1940. Det ble også utviklet forkortede varianter, såkalte karabiner for henholdsvis artilleriet og kavaleriet.
== Krag-Jørgensen i norsk tjeneste ==
Selv om Norge hadde antatt Jarmanngeværet som hovedvåpen i 1884, ble det snart klart at dette i beste fall var en midlertidig løsning. Krag-Jørgensens gevær ble brukt som hovedvåpen i det norske forsvaret fra 1894 og frem til invasjonen i 1940. Den norske utgaven, M/1894 var kamret for 6,5 x 55 mm, noe som var samme kaliber som ble brukt i den samtidige svenske Mauser M96. I tillegg til karabiner for artilleri og ingenørtropper, ble det utviklet en standard karabin M/1912. Den opprinnelig 1894 modellen, "Lange-Krag", var allikevel den vanligste helt frem til 1940.
== Krag-Jørgensen i amerikansk tjeneste ==
Fra 1892 og i en kort periode på bare ni år, ble Krag-Jørgensens gevær brukt som standardgevær i den amerikanske hær. «Kragen» ble plukket ut som det beste blant 27 andre våpen og satt i lisensproduksjon ved Springfield-fabrikkene under navnet US Magazine Rifle, Model 1892. Kaptein R.N.Petersen var Krag-Jørgensens norske representant i USA ved innføringen. Han fikk Krag-Jørgensen-geværet med i konkurransen om å bli det nye amerikanske våpenet. Norskfødte advokat August Reymert støttet angivelig selskapet juridisk, og brukte blant annet Knute Nelson og andre innflytelsesrike menn. Nesten en halv million geværer og karabiner ble produsert fra ca. 1894 til 1904.
Patronen amerikanerne valgte til sitt Krag-gevær var .30-40 Krag. Denne hadde en rand rundt hylsehodet med større diameter enn hylsekroppen, noe som ikke passet godt med Kragens magasinløsning og gjorde fyllingen av magasinet mer tidkrevende enn ønskelig. Geværet ble i hovedsak utrangert da den amerikanske hæren gikk over til Springfield M1903 med rillepatronen .30-06, men var i bruk blant annet i vakttjeneste frem til andre verdenskrig.
== Svakheter ==
=== Treffpunktsendring ===
Alle låsemekanismene i glidekassen til Krag ligger i klokke tre- til seks-posisjon, og er dermed anbragt asymmetrisk. Dette gjør låsmekanismen noe svakere og mer utsatt for treffpunktsendring. Den dedikerte låseklakken er plassert fremme på sluttstykkehodet, og i tillegg er det en ekstra låseklakk langsgående sluttstykket. Med sluttstykket i låst posisjon vil hoved-låseklakken være posisjonert på undersiden klokka seks, og den ekstra låseklakken på høyre side i litt over klokka tre-posisjon. Vinkelen mellom de to låseklakkene er faktisk under 90°. Heverarmen fungerer som i likhet på de fleste andre sylinderlåsrifler som en ekstra sikkerhet, men også denne ligger på linje med den langsgående låseklakken.
Med Krag ble det ofte observert at treffpunktet ble flyttet til venstre og opp dersom man skjøt ute i regnvær slik at gevær og ammunisjon ble vått, eller dersom det var olje i kammeret. Problemet var erfaringsmessig størst med tunge (tykke) løp som ble brukt til konkurranseskyting. Fenomenet skyldes at mindre friksjon mellom den avfyrte patronen og kammeret gjør at mer av kraften fra rekylen går mot sluttstykkehodet, som da vrir seg til siden. Med tørt kammer og tørr patron vil det være god friksjon mot kammerveggene og fenomenet er knapt merkbart. Treffpunktsendring grunnet endret kammerfriksjon kan også observeres på rifler med symmetrisk låsing dersom låseklakkene ikke griper likt, men er mer tydelig på Krag grunnet den asymmetriske låsingen uten festepunkt på venstre side.
=== Magasinmating ===
For at matingen i det innvendige magasinet skal fungere pålitelig må den totale patronlengden hverken være for kort eller lang. Med korte 6,5x55-patroner (som rekruttammunisjon) kan man risikere at bare de 2-3 første patronene vil mate, mens resten vil stå fast på skrå i magasinet. For lange patroner vil derimot subbe i forkanten av magasinet slik at tilbringerfjæren ikke klarer å føre patronen inn i kammeret.
=== Moderne ammunisjon ===
Det er generelt ikke anbefalt å skyte hvilken som helst moderne 6,5x55-ammunisjon i Krag, og det finnes egnet ferdigammunisjon å få kjøpt som trygt kan brukes i Krag og ofte bruker tyngre kuler og tregere krutt. Selv om den statiske styrken til Krag-glidekassen er kraftig nok til å stå imot kraftige ladninger, kan glidekassen over tid bli utmattet og det kan oppstå sprekker på spesielt to utsatte punkter. Det ene utsatte punktet er et utstikk som hjelpefjæren til utdrageren trykker mot. Dette utstikket finnes både på Kongsberg- og Steyr-kasser, men ble tatt bort på Kongsberg M1912 karabinkassene. Det andre utsatte stedet er det skarpe hjørnet på Kongsberg-kassene, hvor Steyr-kassene har en mer stressavlastende radius. Denne radiusen ble etterhvert kopiert på Kongsberg sine senere glidekasser. Med dagens kunnskap om utmatting samt erfaring fra bruk med Krag uten hjelpefjær, kunne glidekassene med enkle grep vært produsert på en måte som ville redusert spenningskonsentrasjonene og dermed økt levetiden mot utmatting.
I tillegg har mange av geværene blitt skutt med utallige skudd over flere år med konkurranseskyting, og tilstanden kan ofte være uklar med mindre en børsemaker har vurdert riflen. Farene for utmatting og slitasje har ført til at kraftige ladninger som kan brukes i Mauser 98/ Kongsberg M67 og mer moderne våpen ikke anbefales benyttet i Krag-Jørgensen.
== Varianter ==
=== Danske varianter ===
Rifle M/89
Rytterkarabin M/89
Artillerikarabin M/89
Fodfolkskarabin M/89-24
Finskydningsgevær M/89-28
=== Amerikanske varianter ===
=== Norske varianter ===
Gevær M/1894 (Lang-Krag) har en halv rengjøringsstav under løpet, og et unikt reimfeste for paradebruk.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste: Ja (for bruk med kort bajonett M/1894 og senere svensk bajonett M/1944 for polititroppene)M/1895 Karabin for kavaleriet var en forkortet Krag med en halvparten så lang kolbe og kort skjefte mellom glidekassen og baksiktet. Den har fremre reimfeste på venstre side av løpsbåndet og bakre reimfeste under håndleddet. Bakre reimfeste ble etterhvert flyttet til avtrekksbøylen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,4 kg
Bajonettfeste: Nei
M/1897 Karabin for bergartilleri- og ingeniørvåpenet er nesten identisk med modell 1895, bortsett fra at bakre reimfeste er flyttet fra håndleddet til om lag 10 cm fra kolbekappen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,4 kg
Bajonettfeste: NeiM/1904 Karabin for ingeniørvåpenet er veldig lik tidligere karabiner, men har skjefte som går hele lengden av løpet og minner om langkragen. Avtrekksbøylen har hull for reimfeste.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,8 kg
Bajonettfeste:
M/1906 Guttekarabin
Patron:
Totallengde:
Løpslengde:
Vekt:
Bajonettfeste:M/1907 Karabin for feltartilleriet er hovedsakelig identisk med modell 1904 ingeniørkarabin, bortsett reimfester til venstre på bakre løpsbånd og på undersiden av kolbekappen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste:
M/1912 Karabin er den vanligste av de korte riflene. Skjeftet går langs hele løpslengden og ender i en Lee-Enfield-lingnende nesekappe med bajonettfeste. Nesekappen viste seg å være svak, som på eksisterende karabiner ble løst ved å feste en enkel klemme mens nye rifler fikk en forbedret nesekappe med større bånd. Baksiktet ble også flyttet bakover til like foran glidekassen for å øke sikteradiusen. Siktet som ble utstyrt kunne snus helt over for å fungere som et hurtigsikte på korte hold. Karabinen ble utstyrt med en lengre bajonett, M/1913 og M/1916, for å ha samme rekkevidde som M/1894 med kort bajonett.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 110.7 cm
Løpslengde: 61 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste: Ja (for bruk med lang bajonett M/1913 og M/1916)M/1923 Skarpskyttergevær har tungt løp, skjefte som går langs hele løpslengden, nettskåret pistolgrep, rillet kolbekappe og nesekappe med bajonettfeste. Den har også et justerbart dioptersikte montert på glidekassen og forsikte med beskyttende vinger. Modellen ble bare produsert i et kort tidsrom grunnet dårlig vektbalanse.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 116 cm
Løpslengde: 66,5 cm
Vekt:
Bajonettfeste: JaM/1925 Skarpskyttergevær har et tungt løp og kolbe som ligner på langkragen, men det et mer uttalt nettskåret pistolgrep og rillet kolbekappe. Den har justerbart dioptersikte som på modell 1923, men i tillegg skursikte på løpet. Modellen ble fremstilt et stort antall.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4,5 kg
Bajonettfeste:M/1930 Skarpskyttergevær har tykt løp og et kortere skjefte enn langkragen med rutete nettskåret pistolgrep og rillet kolbekappe. Den har ikke baksikte på løpet, men istenfor et dioptersikte festet bak på glidekassen. Det kan byttes mellom forskjellige innlegg i forsiktet.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 125 cm
Løpslengde: 75 cm
Vekt: 5 kg
Bajonettfeste:M/1894/43 er modell 1894 langkrager som ble produserte under den tyske okkupasjonen med tilgjengelige deler, samt at nye deler ble produsert. Riflene ble produsert kamret både for 6,5x55 mm og 8x57 mm, og ble merket over hele kammeret med tysk serienummer som startet med «N». Sabotasje og dårlig arbeidsmoral medførte at produksjonen fortsatte i sakte tempo, og graden av brukbarhet på riflene varierte.
Patron: 6.5×55 mm og 7,92x57 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste:Stomperud var et forsøk på å produsere mer brukbare rifler under okkupasjonen. Tyskerne startet et program hvor eksisterende 1894 langekrager ble modifiserte til kortere rifler som lignet mer på tyskernes Mauserkarabiner. Opprinnelig produksjonsdato ble slipt bort og enklere reimfester ble montert, mens bajonettfestet ble beholdt.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde:
Løpslengde:
Vekt:
Bajonettfeste: Ja
=== Spesielle varianter ===
Premierløytnant Tobiesens hurtiglader
I 1923 mens permierløytnant Einar Tobiesen jobbet på Kongsberg Våpenfabrikk utviklet han en overgang for Krag-Jørgensen-riflen som kunne festes ved å erstatte det originale dekselet på venstre side av glidekassen, og dermed gjorde det mulig å benytte avtagbare magasiner for Madsen MG M22 (M/22) geværet i tillegg til Kragens innvendige magasin. Med overgangen montert kunne skytteren da velge mellom mating fra det innvendige eller det avtagbare magasiner med en bryter (muligens med bryteren originalt brukt for å velge mellom mating fra innvendig magasin eller mating med ett og ett skudd for hånd). M/22 magasinet var et enkelradet magasin laget av aluminium hvor patronene ble holdt på plass av en unik metallfjær på magasinets ytterside, og fjæren ble skyvd til sides da magasinet ble satt inni våpenet.Designet ble ansett lovende nok til at 8 prototyper ble produsert og testet. To av disse befinner seg i dag på Forsvarsmuseet. Testing viste at riflen ble mer tungvint å bære og bruke, samt at vekten gjorde at riflen fikk en tendens til å rotere sideveis. Det ble besluttet at hurtigladeren ikke var et praktisk design for militær bruk, og ingen videre produksjon ble gjort.I 1926 henvendte en gruppe selfangstmenn seg hos Kongsberg Våpenfabrikk og bad om å få kjøpe et antall hurtigladere for bruk til selfangst fra småbåter, men forespørselen ble avvist grunnet den høye kostnaden det ville medføre å tilvirke bare et begrenset antall hurtigladere.
1958 prøvemodell med avtagbart magasin
I 1958 ble det bygget to prototyper Krag Jørgensen geværerer for å tåle moderne trykk med to symmetriske låseklakker og avtagbart magasin av børsemaker Arnold Lønvik i Stjørdal. Norsk patentsøknad ble sendt inn i 1960, og patentet ble innvilget i 1962. Riflen ble forevist Kongsberg Våpenfabrikk, men ikke satt i produksjon da KV hadde gått over til å produsere rifler basert på Mausermekanismen.
Det frivillige Skyttervesen
Krag-Jørgensen var frem til 1990 det mest populære våpenet i Det frivillige Skyttervesen. Det var vanlig å bygge disse opp med tung pipe, dioptersikte og spesialbygde skjefter. Det ble etterhvert laget omfattende lister med godkjente ombygninger. Et eksempel på en av mange modeller av godkjente dioptre var Busk-diopteret laget av Gunnar Busk, dette diopteret går noen ganger under navnet G. Busk. En enklere variant av Busk-diopteret ble utviklet til SIG Sauer 200 STR, dette diopteret kalles noen ganger Sauer-Busk.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over skarpskyttergeværer
Kongsberg KV59
Kongsberg M67
Sig Sauer 200 STR
== Referanser ==
== Kilder ==
M1894 Krag Jørgensen rifles/carbines
Karl Egil Hanevik (1994). Krag-Jørgensen geværet. Hanevik Våpen ANS. ISBN 82-993143-0-5.
«Civilize them with a Krag», Krag-Jørgensen-geværets historie, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Eksterne lenker ==
(en) Krag-Jørgensen rifle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krag-Jørgensen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. | 5,160 | 5,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avelgem | 2023-02-04 | Avelgem | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Avelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Avelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Avelgem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,161 | 5,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benin | 2023-02-04 | Benin | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Benin', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou.
| Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou.
== Naturgeografi ==
Det er tropisk klima i nord, og tørrere mot sør. Terrenget er for det meste flate sletter med noen åser og lave fjell. Landets høyeste punkt er Mont Sokbaro med 658 moh.
Den sørlige delen av landet er en del av Den guineanske skog-savannemosaikken, preget av skiftende landskap mellom skog og gressletter.Landets lengste elv, Ouémé, flyter fra Atakorafjellene i nord til Guineabukten i sør, og er omtrent 500 km lang. På veien flyter den sammen med sideelvene Okpara og Zou.
== Demografi ==
=== Språk ===
Fransk er offisielt språk. Språkene fon og joruba snakkes mye i sør, mens i nord er det minst seks store stammespråk.
== Historie ==
Dahomey, forløperen til det moderne Benin, var et kongerike som oppsto på 1600-tallet. Gangnihessou blir sett på som den første kongen. Et velorganisert militære gjorde det til et stabilt og mektig kongedømme i regionen. Dahomey var involvert i den transatlantiske slavehandelen idet krigsfanger ble solgt til europeiske oppkjøpere og ble til en av hovedinntektskildene for riket. Territoriet ble en fransk koloni i 1872 og ble uavhengig 1. august 1960.
Ustabilitet og en rekke militærregjeringer preget det første tiåret etter uavhengigheten til Mathieu Kerekou overtok regjeringen og innførte marxistisk-leninistiske prinsipper i 1972. På 1980-tallet gikk han ut av militæret og ledet etter 1989 landet mot et representativt demokrati. Han tapte valget i 1991 og hans tidligere statsminister Nicephore Soglo ble president.
Kerekou vant de neste to valgene i 1996 og 2001. Han fratrådte embedet etter sin andre periode og ble etterfulgt av den uavhengige kandidaten Thomas Yayi Boni.
== Politikk og administrasjon ==
Benin er en republikk med flerpartisystem. De gikk bort fra den offisielle linjen med marxist-leninisme i 1989 og har stemmerett for alle fra fylte 18 år. Landet fikk sin første kvinnelige utenriksminister da Mariam Aladji Boni Diallo overtok vervet 10. april 2006. For oversikt over Benins regjeringssjefer, se: liste over Benins statsministere.
=== Administrativ inndeling ===
Benin er delt inn i 12 departementer, som videre er delt inn i 77 kommuner. I 1999 ble de tidligere seks departementene delt i to, så de nåværende 12 departementene ble danna. De seks nye departementene fikk hovedsteder i 2008.
== Næringsliv ==
Økonomien er underutviklet og baserer seg på jordbruk, bomullsproduksjon og regional handel. Vekst i økonomien i senere år har blitt oppveiet av økningen i folketallet.
== Samfunn ==
=== Helsevesen ===
Igjennom 1980-årene hadde mindre enn 30 prosent av Benins befolkning tilgang til helsevesenet. Benin hadde en av verdens høyeste barnedødelighetsrater for barn under fem år. Dødeligheten lå på 203 døde per 1000 fødsel. Kun en av tre mødre hadde tilgang helsestasjoner for barn.
=== Internasjonal pressefrihet ===
Pressefrihetsindeks: Rangert som nr. 21 blant 139 land (på samme nivå som Storbritannia).
== Kultur ==
Man tror at voodoo stammer fra Benin og ble overført til Brasil, Karibia og deler av Nord-Amerika med slavehandelen. Cirka 70 % av befolkningen i landet praktiserer denne religionen, som siden 1992 har vært anerkjent som en av de offisielle religionene.
== Oppføring på UNESCO sine liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Kongepalassene i Abomey – minner etter tidligere statsdannelse
W-Arly-Pendjari
== Se også ==
Liste over byer i Benin
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 44. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 67. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Benins nasjonalsang
(no) Statistikk og andre data om Benin i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Benin | Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. | 5,162 | 5,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bhutan | 2023-02-04 | Bhutan | ['Kategori:27°N', 'Kategori:90°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bhutan', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Bhutan, offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India. Inntil 1961 var landet lukket for tilreisende, og fremdeles er turismen kontrollert. Landet er det eneste hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og myndighetene legger stor vekt på å stimulere tradisjoner, slik som bruk av nasjonal klesdrakt.
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike. Leddet Druk brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» Druk Gyalpo, flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet.
| Bhutan, offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India. Inntil 1961 var landet lukket for tilreisende, og fremdeles er turismen kontrollert. Landet er det eneste hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og myndighetene legger stor vekt på å stimulere tradisjoner, slik som bruk av nasjonal klesdrakt.
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike. Leddet Druk brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» Druk Gyalpo, flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet.
== Naturgeografi ==
Bhutan er et fjelland i sørskråningen av Himalaya. Den overveiende delen av landet er et alpint platå som går fra ca. 4 000 moh. og høyere. Landets høyeste fjell er Kula Kangri (7 554 moh.) og Gangker Punsum (7 570 moh.).
=== Klima ===
Nordøstlige vinder opp til kuling styrke som drønner ned gjennom fjellpassene skal være opphav til navnet Druk Yul, Tordendrakens rike.
Landet har tre distinkte klimasoner:
De høye Himalaya-nære nordlige (særlig nordvestlige) delene av landet har et arktisk klima, med julitemperatur opp til 5 °C, og lite nedbør.
En temperert sone, hvor blant annet hovedstaden Thimpu ligger, med høyder mellom 2 000 og 4 000 moh. Varm sommer, nattefrost om vinteren. Monsunregn, 600–1400 mm nedbør årlig. Temperaturer mellom 15 °C og 26 °C i juni-september; fra −4 °C opp til 16 °C i januar.
En tropisk sone i lavland og skråninger opp til 2 000 moh. lengst sør i landet, ca. 50 km bred. Lang, varm og våt sommer, kort og tørr vinter. Sommermonsun og inntil 2 500 mm nedbør årlig. Angivelig nedbørsrekord ca. 7 800 mm. Temperaturer mellom 15 °C og 30 °C året rundt, noen ganger opp mot 40 °C om sommeren.
=== Vann ===
I dalene som går fra nord til sør i landet, renner flere elver som har sitt utløp i Brahmaputra i India, den mektige elva som til slutt munner ut i Bengalbukta. Vannkraft regnes som Bhutans største naturressurs, og man regner med at krafteksport etterhvert vil gi landet et etterlengtet overskudd i utenrikshandelen.Breene i de alpine nordområdene er en viktig kilde for vannforsyningen i Bhutan, og er årsak til sesongvariasjonen i vannføring og vannkraftproduksjonen. Breene er også en potensiell miljøkatastrofe, idet global oppvarmning - kombinert med monsunregnet - kan føre til enorme vannmengder, flom, store ødeleggelser og tap av menneskeliv langs Brahmaputras folkerike elvesletter.
Bhutan har fem vassdrag:
Nyera Ama Chhu er en liten elv lengst øst, uten vesentlige sideelver.
Drangme Chhu er den østligste av de store vassdragene, med sideelvene Kuri Chhu og Kulong Chu. Flere av sideelvene har sitt opphav nord og nordvest for Bhutan. Den møter de store elvene Mangde Chhu (i Trongsadalen) og Bumthang Chhu i lavlandet nær den indiske grensen. Disse tre elvene dekker mer enn halve landet. Den samlede elven kalles Manas Chhu på sin vei inn i India.
Puna Tsang Chhu – også kalt Sankosh – har sitt utspring fra bre-elvene Mo Chhu og Pho Chhu i Gasa i det nordvestre Bhutan, og er 320 km lang.
Wang Chhus kilder er i Tibet, og sideelvene går gjennom de sentrale vestlige dalførene Ha Chhu i Haadalen, Pa Chhu forbi Paro og Thim Chhu forbi Thimpu. Wang Chhu er den tidligst regulerte og mest omfattende regulerte av elvene.
Amo Chhu – eller Torsa Chhu lenger sør – er det minste av vassdragene. Fra kilder i Tibet renner den gjennom Chumbidalen vest i landet, forbi Phuentsholing.Navneleddet Chhu betyr elv.
=== Planteliv ===
Bhutan har stor artsrikdom, og mange arter som er særegne for landet. I alt er 5 000 ulike plantearter registrert. Det er et mål for myndighetene å bevare 60 % av landet skogkledt. En skogkartlegging i 2005 dokumenterte at skogdekningen i dag er 64 %. 26 % av landet er vernet som nasjonalparker og andre vernekategorier.300 ulike medisinplanter er kjent, og tibetanerne kaller landet Lho Jong Men Jong, «det sydlige landet med legeurter». Bhutan har et unikt genetisk materiale for den som arbeider med plantekultur. Bortimot 170 plantearter er innført til Europa, blant annet ville slektninger av kulturplanter som jordbær, kirsebær og epler. Bhutan har 50 arter rhododendron, flere enn noe annet land, og ca. 600 ulike orkidearter.
Det tropiske lavlandet har fuktig monsunskog med hamp, saltre, skruepalmer, kjempebambus og banantrær. Hamp brukes tradisjonelt som grisefor, i tillegg til som tau og i tekstiler.
I den tempererte sonen vokser blant annet gran, skarntyde, sypresser, tårefuru og einer.
I den alpine sonen vokser rhododendron, gress og urter.Stor valmuesøster (Meconopsis grandis) er Bhutans nasjonalblomst. Bhutans nasjonaltre er tåresypress som utnyttes både som tømmer og til røkelse og massasjeolje.
=== Dyreliv ===
I Bhutan er det registrert 165 pattedyrarter. Noen av artene er særegne for landet og regionen, slik som «nasjonaldyret» takin. Takin ser ut som en krysning mellom en gnu og en moskushjort. Takin lever i de alpine områdene nordvest og nordøst i landet. Kragebjørn og rødpanda er karakterarter, sammen med sambar, landets største hjortedyr og indiamuntjak, kjent som «den bjeffende hjorten». Andre karakteristiske dyrearter er rhesusaper, langurer, spesielt Golden Langur (Trachypithecus geei), som bare lever i Bhutan og i tilsvarende biotoper sør for den indiske grensen. Den gyldne languren særpreges – ikke uventet – av dens gyldne pels, og den lever i skogområdene i det sydlig-sentrale Bhutan, mellom elvene Puna Tsang Chhu og Manas-elvene.
Elefanter og tigre finnes flere steder, men særlig i Royal Manas National Park. Snøleoparden lever i høytliggende områder, men følger etter sitt favorittbyttedyr blåsau til lavereliggende områder om vinteren.
=== Fugler ===
Til nå er 675 fuglearter registrert i Bhutan. Blant de mest kjente er svarthalstrane (Grus nigricollis), en trekkfugl som spiller en betydelig rolle i bhutansk folklore; keiserhegre (Ardea insignis), som omtales som en av verdens femti mest sjeldne fugler; og båndhavørn (Haliaeetus leucoryphus).
== Demografi ==
Dzongkha er offisielt språk i Bhutan. Det har sin base i folkegruppen Ngalop som utgjør om lag 50 % av innbyggerne i landet, og hører til i Vest- og Sentral-Bhutan. Dzongkha skal brukes i all offentlig embedsutøvelse, men i mange sammenhenger har engelsk tatt over. Shapchopka snakkes av om lag 15 %, særlig i Øst-Bhutan. Språket er forståelig vis-à-vis Dzongkha.
Nepalsk snakkes av en stor minoritet på 35-40 % nepalere i det sørlige Bhutan.
Tibetansk buddhisme er hovedreligionen i Bhutan. Det finnes to buddhistiske skoler som historisk er sterkt knyttet til Bhutan: Nyingma-tradisjonen som ble grunnlagt av Pema Lingpa i det 15. århundre, og Drukpa-Kagyu-tradisjonen. Det finnes også noen tilhengere av Gelug- og Karma-Kagyu-tradisjonen i Bhutan.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Bhutans historieBhutan ble etablert som statsdannelse i første halvdel av 1600-tallet, av den tibetanske lamaen og prinsen shabdrung Ngawang Namgyal (død 1651). Med ham ble det også etablert en teokratisk tradisjon, hvor tibetansk buddhisme har avgjørende innflytelse på statsskikken. Fra 1705 til 1907 ble landet styrt av to sideordnede parter; erkebiskopen Je Khenpo og stattholderen Druk Desi.
I perioden 1772-1865 var det flere trefninger mellom Bhutan og britiske kolonistyrker fra India. Ved en fredsslutning i 1865 måtte Bhutan avstå landområder til India, men fikk til gjengjeld en årlig erstatning. I tiårene som fulgte var det stadige borgerkrigstilstander i Bhutan, mellom den pro-britiske penlop i Trongsa, Ugyen Wangchuck og hans rival, den pro-tibetanske penlop av Paro. Ugyen fikk kontroll over landet og hjalp siden, i 1904, de britiske kolonimaktene til å inngå en avtale med myndighetene i Tibet. Ugyen ble adlet for dette, og lyktes i 1907 i å bli innsatt som Bhutans første konge.
Gjennom 1900-tallet har det vært flere grep i retning av en «normalisering» av Bhutans statsskikk og samfunnsliv. Ved Indias uavhengighet i 1947 begynte Bhutans prosess med å etablere normale utenrikspolitiske relasjoner til omverdenen, en prosess som kulminerte med at landet ble medlem av FN i 1971. Tidlig i 2005 ble det presentert en ny grunnlov som gjorde landet mer likt et demokratisk, konstitusjonelt monarki. De første parlamentariske valgene fant sted i desember 2007 og mars 2008.
== Politikk og administrasjon ==
Bhutans politiske system har de siste førti årene vært i langsom utvikling, og forslaget til landets første grunnlov som ble lagt frem i mars 2005 var et vesentlig steg i retning av et konstitusjonelt monarki etter vestlig modell. Landets første frie valg mellom politiske partier ble gjennomført 24. mars 2008. Den nykonstituerte nasjonalforsamlingen vil fra 2008 bestå av 25 medlemmer av «overhuset» og 47 medlemmer av «underhuset». Partirepresentantene vil sitte i underhuset.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Bhutans utenrikspolitikk er i hovedsak basert på en bilateral avtale med India. I den opprinnelige avtalen fra 1949 het det i §2 at:
The Government of India undertakes to exercise no interference in the internal administration of Bhutan. On its part the Government of Bhutan agrees to be guided by the advice of the Government of India in regard to its external relations.
Avtalen gjennomgikk i 2006-07 en vesentlig revisjon som forsterket og understreket Bhutans status som uavhengig, gjennom de nye formuleringene «Reaffirming their respect for each other's independence, sovereignty and territorial integrity».
Den nye avtalen ble underskrevet 8. februar 2007 og sier at:
In keeping with the abiding ties of close friendship and cooperation between Bhutan and India, the Government of the Kingdom of Bhutan and the Government of the Republic of India shall cooperate closely with each other on issues relating to their national interests. Neither government shall allow the use of its territory for activities harmful to the national security and interest of the other.
Landets militære styrker består av Hæren, Den kongelige livgarden og Politiet. Hæren ble etablert i 1950 og omfatter en stående styrke på ca. 6 000 soldater, for det meste lett infanteri. Hæren utfører grensekontroller, sikkerhetskontroller ved Paro flyplass, og enkelte støtteoppdrag for politiet. Styrkene får sin militære utdannelse av instruktører fra den indiske hæren, på IMTRAT-basen. Offiserene er normalt utdannet i India. Hæren er en av få karriereveier i Bhutan som gir rett til pensjon. Pensjonene kommer fra inntektene av destillerier og bryggerier som drives av hæren.
Livgarden er en elitestyrke på ca. 1 000 mann, direkte underlagt kongen.
Bhutan har ingen formelle relasjoner til nabolandet i nord, Kina. Grensekrenkelser fra kinesisk side har ført til en anstrengt klima mellom de to landene.
Bhutan har vært medlem av FN siden 1971, og deltar nå i 150 internasjonale organisasjoner. Landet har diplomatiske forbindelser med 23 land, inklusive Norge, Sverige, Danmark og Finland. Landet har svært få ambassader i utlandet: i Kuwait, Dhaka, New Delhi, og Bangkok; i tillegg til delegasjoner ved FNkontorene i New York og Genève og 17 konsulater. Ambassaden i New York er også landets representasjon overfor USA. Bangladesh og India har ambassader i Bhutans hovedstad Thimbu, mens FN og 7 andre land har konsulat/representasjonskontorer. Danmark er blant de største bidragsyterne av utviklingshjelp til Bhutan.
Norges representasjon overfor Bhutan skjer gjennom vår ambassade i New Delhi, mens Bhutans representant i Norge er ambassaden i Genève.
=== Rettsvesen ===
Bhutan har aldri vært koloni, og rettsvesenet har derfor aldri vært påtvunget noen europeisk rettstradisjon. Lovgivningen avspeiler derfor i større grad landets egne tradisjoner. Bhutans lovgivning og rettsvesen bygger på gamle buddhistiske tradisjoner, iblandet noen aspekter av moderne/vestlig rettsskikk.
Landet har ikke utdannede jurister i vestlig forstand, men den som er anklaget kan utpeke en talsmann, en jabmi, som kjenner lovene. Ved en reform i 1996 ble det gjennomført en obligatorisk skolering av alle jabmi for å sikre en kvalifisert og ensartet rettsbehandling. Landets høyesterett ble etablert i 1968, og består av ni dommere. Dommerne utpekes av kongen. Kongen er også den endelige appelldomstol, og har den lovgivende myndighet.
Dødsstraff ble opphevet ved et kongelig dekret 20. mars 2004. Siste dødsdom falt i 1974, men den ble omgjort av kongen. Siste eksekverte dødsdom var i 1964.
Bhutan lever bare delvis opp til anerkjente menneskerettigheter. For eksempel forekommer fengsling uten dom. Både Amnesty og Røde Kors konstaterte ved besøk på 1990-tallet at utviklingen i fengselsvesenet gikk i riktig retning, men at det fortsatt gjensto forbedringer.
Amnesty International har fremdeles alvorlige innvendinger mot Bhutans praksis overfor den nepalske minoriteten i Syd-Bhutan.
== Næringsliv ==
Ngultrum er Bhutans valuta. Den er bundet til indisk rupi, og rupien er også gyldig betalingsmiddel i Bhutan.
Selv om Bhutans økonomi er liten i verdensmålestokk, har den hatt betydelig vekst, med ca. 8% i 2005 og 14% in 2006. Mesteparten av denne veksten skyldes åpningen av de gigantiske Tala vannkraftverkene. Økonomien bygger på jordbruk, skogbruk, turisme og salg av vannkraft til India. Landbruket utgjør hovedsysselsettingen for mer enn 80% av befolkningen. Landbruket omfatter jordbruk til eget forbruk, og husdyrhold. Landbruksprodukter er ris, chili, melk (både fra yak og kuer), bokhvete, bygg, rotfrukter, epler, sitrusfrukter, og (i lavlandet) mais. Håndverk, spesielt veving og produksjon av religiøse kunstgjenstander, utgjør en betydelig hjemmeindustri.
Bhutan er delvis veiløst, og mange av de veiene som finnes er nylig anlagt. På grunn av dette, og på grunn av at landet ikke har tilgang til sjøen, har landet i svært liten grad tradisjon for eksportproduksjon. Landet har ingen jernbane, men ifølge en avtale fra 2005 planlegger indiske myndigheter å knytte de sørlige delene av Bhutans til Indias jernbanenett. Landet har lite industri, men myndighetene er positive til industriinitiativ, og det finnes noen fabrikker innenfor sement, stål, trelast, jern, fruktforedling, alkoholproduksjon og kalsiumkarbid. Mange utviklingsprosjekt, slik som veibygging, baserer seg på indiske arbeidere.
Inntekter over 100 000 ngultrum blir beskattet, men det er få som tjener så mye. Inflasjonen var ca. 3% i 2003.
Statsinntektene utgjør €122 millioner, mens utgiftene utgjør €127 millioner. 60 % av utgiftssiden er imidlertid dekket av Indias utenriksdepartement. Landets eksport omfatter vannkraft, kardemomme, gips, trelast, husflid, sement, frukt og krydder. Eksporten utgjør €128 millioner (2000, estimat). Importen utgjør imidlertid €164 millioner, noe som fører til underskudd i handelsbalansen. Hovedimportvarer er drivstoff, korn, maskiner, ris og kjøretøy. India mottar 87,9% av Bhutans eksport. Bangladesh mottar 4,6% og Filippinene mottar 2%. Bhutan importerer 71,3% fra India, 7,8% fra Japan og 3% fra Australia. Ettersom grensen til Tibet er stengt, er (den offisielle) handelen med Kina nesten ikke-eksisterende.
=== Samferdsel ===
Transportmulighetene er påvirket av landets høye og trange dalføre. Mange bygder har liten eller ingen veiforbindelse, og halvparten av innbyggerne har en halv dags gange til bilvei. Den første veien i Bhutan ble bygget i 1962, med indisk bistand. Den går fra Phuentsholing ved den indiske grensen, til Paro og Thimpu og derfra østover i landet.
Landets eneste internasjonale flyplass, Paro flyplass, ligger ved Paro by, og betjenes bare av det nasjonale flyselskapet Druk Air.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Bhutan har én statlig eid ukeavis, Kuensel, etablert i 1986. Kuensel utkommer ukentlig på de tre språkene dzongkha, engelsk og nepalsk. I april 2006 ble det etablert to private ukesaviser: Bhutan Observer og Bhutan Times.
Bhutan har en statlig eid radiokanal, Bhutan Broadcasting Service, som ble opprettet i 1973, og reorganisert i 1986. BBS sender på FM-båndet i hovedstaden Thimpu, og på kortbølge i resten av landet. Programmer sendes på språkene dzongkha, sharchopkha, nepalsk og engelsk. Landet tillot satellittfjernsyn og internettoppkobling i 1999, i forbindelse med kongens 25-årsjubileum som statsoverhode. Man hadde tidligere, i 1989, forbudt innbyggerne å se utenlandsk fjernsyn. BBS' første fjernsynssending var fra kongens jubileum, og man sender nå 4 timer daglig, hovedsakelig på dzongkha.
Internettselskapet Druknet tilbyr nett-tilgang til landets voksende middelklasse, som i henhold til tall fra 2003 eier 5 pc-er pr 1000 innbyggere.
I den årlige rangeringen av verdens pressefrihet fra organisasjonen Reporters Sans frontiérs, offentliggjort i februar 2011, hadde Bhutan rangering som nr 64. Dette er en vesentlig forbedring fra 2007, da landet var rangert som nr 116 av 169 land. Ved tidligere rangeringer la RSF i negativ retning vekt på at staten utøver et aktivt eierskap i Kuensel, og på at myndighetene ikke tillot reportere adgang til kampområder hvor indiske og bhutanske styrker bekjempet separatister. Siden 2006/07 har flere privateide medier blitt etablert.
=== Helse ===
Forventer levealder ved fødsel er nå 66 år, eller 54,3 år, mot 47,4 år i 1984.Spedbarnsdødeligheten er på de siste ti årene redusert fra 10,32 % til 6,05 % av levendefødte. Bhutan nådde allerede i 1990 UNICEFs mål om Vaksinering for alle barn (Universal Child Immunization).
== Kultur ==
Bhutans kultur er preget av buddhismen, og av landet isolerte tilstand. Myndighetene er i økende grad opptatt av å bevare og beskytte landets uberørte natur og unike kulturarv, som i rikt monn utgjør et potensial for turisme. Bhutan har ofte blitt beskrevet som det siste Shangri-La. Bhutan har ingen formelle begrensninger på turismen, men høye avgifter og obligatorisk deltagelse i pakketurer gjør at landet er et eksklusivt reisemål.
Gho er den tradisjonelle mannsdrakten i Bhutan. Til festbruk brukes drakten med skjerfet Kabney. Drakten har opphav i folkegruppene Ngalop og Sharchopka. Drakten ble aktivt fremmet i offentlig politikk på 1980-tallet, gjennom initiativet Driglam namzha (nasjonale skikker). Gho er en knelang frakk, som knyttes i livet. Kvinner bruker en ankellang kjole, kjent som kira. Kira bæres over en skulder og knyttes på hoften. Kira bæres sammen med en langermet bluse kalt toego. Rang og klasse er avgjørende for stoff, farger og dekorasjoner på plaggene.
Ris, bokhvete og i økende grad mais er basisvarer i kostholdet. Kjøtt fra svin, storfe, jak, fjørfe og mutton er vanlig. Supper og gryteretter med kjøtt og tørkede grønnsaker serveres, ofte med chili og ost. Retten ema datshi, som serveres sterkt krydret med ost og chili, kan oppfattes som en nasjonalrett, både fordi den spises av alle over alt, og på grunn av de positive følelsene bhutanerne har for den. Melkeprodukter som ost og smør fra både jak og storfe er utbredt, faktisk blir nesten all melk foredlet til ost eller smør. Populære drikkevarer er te, smørte, risvin og øl. Bhutan er det eneste landet i verden som har totalforbud mot salg av tobakk.
Bhutans nasjonalsport er bueskyting, og det tevles regelmessig i de fleste landsbyer. Bueskyting er både idrett og en sosial begivenhet, og konkurranser arrangeres mellom byer i form av større begivenheter med servering, bevertning og oppvisninger i sang og dans. Idretten foregår mot to store blinker som er plassert med 100 meters avstand. Hver deltager har to skudd i hver runde, og deltagerne både heies fram av publikum og sjikaneres av motstanderne. En variant av dart, kalt khuru, er også en populær idrett. En annen populær idrett er digor, som best kan beskrives som en blanding av kulestøt og hesteskokasting. Etter at indisk tv ble vanlig i Bhutan har cricket blitt en populær idrett, og Bhutans cricketlandslag gjør det bra i regionen. Fotball blir stadig mer populært – jfr Khyentse Norbus film Fotballmunken – men landslaget er fremdeles et av verdens dårligste. I 2002 spilte Bhutan landskamp mot Montserrat på samme dag som Brasil og Tyskland møtte hverandre i VM-finalen. Landskampen ble presentert som Den andre finalen, forsåvidt som de to landene lå lavest på FIFAs rankingliste.
Innen musikken er Rigsar en nyutviklet sjanger som forener populærmusikk inspirert av indiske Bollywood-filmer med tradisjonelle musikksjangre og instrumenter.
En dzong er et særegent byggverk som er en kombinasjon av befestning, administrasjonsbygg, kloster, tempel og festivalsted i regionale sentre. Bygningstypen er typisk for Bhutan, men finnes også i andre land i regionen.
Bhutan har flere offentlige høytidsdager, både religiøse og andre. Noen av dem er vintersolverv – dongzhi feires ca. ved vårt nyttår, nyttår feires i januar/februar, kongens fødselsdag, kroningsdagen, starten på monsunsesongen (22. september) og flere buddhistiske og hinduistiske festdager.
Maskerte dansere, og dansegrupper som fremfører drama er vanlige innslag under høytider, vanligvis til folkemusikk. Danserne med masker forestiller helter, demoner, dyr, guder og karikaturer av vanlige folk. Danserne nyter godt av kongelig beskyttelse og ivaretar gamle kulturelle og religiøse tradisjoner, både innen dansen og maske-kunsten.
Arverett følger i Bhutan vanligvis den kvinnelige linjen. Døtre arver foreldrenes hus. Arrangerte ekteskap er fremdeles vanlig på landsbygda, og både polygami og polyandri aksepteres, ofte som ledd i en løsning for å bevare arv udelt, eller for å skaffe nok arbeidskraft til familien.
== Litteratur ==
Ellen Buch-Hansen. Bhutan – en politisk og økonomisk oversigt. København, Danida, 1996
Fredrik Barth. Vi mennesker, fra en antropologs reiser. Gyldendal, 2005. s 155-195 om bl.a. ekteskapsskikker i Bhutan
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bhutan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) འབྲུག་ རྒྱལ་ཁབ་ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bhutan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bhutan
1907 to 2007 – Bhutan through 100 years fra anonym, men velinformert blogg
The Bhutan Times newspaper
kingdomofbhutan.com reiseinformasjon
The World Factbook om Bhutan | | norsknavn = Kongeriket Bhutan | 5,163 | 5,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polarsirkel | 2023-02-04 | Polarsirkel | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breddegrad', 'Kategori:Polarområdene', 'Kategori:Tid'] | Polarsirkel er betegnelsen på to breddesirkler rundt jordens poler som markerer grensen for det området som har mørketid og midnattssol. Polarsirklene er to av de fem viktige breddesirklene på Jordens overflate. Disse er ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Polarsirklene ligger nærmere jordens poler enn bredde 66°33′42,5″ (WGS 84).
Området, eller deler av området, nord for den nordlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ N) som definerer Arktis (se kartet), og området sør for den sørlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ S) som definerer Antarktis.Mellom omtrent 67°30' og polpunktene vil det være mørketid under den stedlige vinteren. Såkalt polarnatt, har man ikke før et godt stykke nærmere polene, nærmere bestemt 72°34', hvilket i Norge vil si på Bjørnøya eller Svalbard. I Bodø, som ligger godt nord for den nordlige polarsirkelen, er dagens lengde ca. 50 minutter ved vintersolverv. Årsaken til mangel av virkelig mørketid er lysets avbøyning i atmosfæren. Uten atmosfære ville det ha vært én dags mørketid ved polarsirklene. Polpunktene opplever midnattssol omtrent halve året og mørketid resten av året.
Internasjonalt går den nordlige polarsirkelen østover fra nullmeridianen gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, USA (Alaska), Canada, Grønland og Island. I Norge krysser den fra kysten gjennom Nordland til svenskegrensen. På Saltfjellet (668 moh.) ligger Polarsirkelsenteret (66°33′08,67″N 15°19′22,10″Ø) med eget postkontor slik at besøkende kan sende postkort med et eget polarsirkelstempel på.
Den sydlige polarsirkelen krysser Den antarktiske halvøy, ellers går den hovedsakelig over hav eller nær bredden av det antarktiske kontinent. Dermed ligger mesteparten av det antarktiske kontinent syd for denne polarsirkelen.
| Polarsirkel er betegnelsen på to breddesirkler rundt jordens poler som markerer grensen for det området som har mørketid og midnattssol. Polarsirklene er to av de fem viktige breddesirklene på Jordens overflate. Disse er ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Polarsirklene ligger nærmere jordens poler enn bredde 66°33′42,5″ (WGS 84).
Området, eller deler av området, nord for den nordlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ N) som definerer Arktis (se kartet), og området sør for den sørlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ S) som definerer Antarktis.Mellom omtrent 67°30' og polpunktene vil det være mørketid under den stedlige vinteren. Såkalt polarnatt, har man ikke før et godt stykke nærmere polene, nærmere bestemt 72°34', hvilket i Norge vil si på Bjørnøya eller Svalbard. I Bodø, som ligger godt nord for den nordlige polarsirkelen, er dagens lengde ca. 50 minutter ved vintersolverv. Årsaken til mangel av virkelig mørketid er lysets avbøyning i atmosfæren. Uten atmosfære ville det ha vært én dags mørketid ved polarsirklene. Polpunktene opplever midnattssol omtrent halve året og mørketid resten av året.
Internasjonalt går den nordlige polarsirkelen østover fra nullmeridianen gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, USA (Alaska), Canada, Grønland og Island. I Norge krysser den fra kysten gjennom Nordland til svenskegrensen. På Saltfjellet (668 moh.) ligger Polarsirkelsenteret (66°33′08,67″N 15°19′22,10″Ø) med eget postkontor slik at besøkende kan sende postkort med et eget polarsirkelstempel på.
Den sydlige polarsirkelen krysser Den antarktiske halvøy, ellers går den hovedsakelig over hav eller nær bredden av det antarktiske kontinent. Dermed ligger mesteparten av det antarktiske kontinent syd for denne polarsirkelen.
== Polarsirkelen gjennom Norge ==
Den nordlige polarsirkelen går gjennom Norge fra 12° til 15°30' Ø, hvilket er en strekning på ca. 155 km. Fra Norskehavet i vest passerer den gjennom kommunene Træna, Lurøy, Rødøy, Rana og såvidt Saltdal, alle i Nordland, for så i øst å gå videre inn i Norrbottens län i Sverige.
Ettersom Polarsirkelen vandrer (se under) vil den eksakte posisjonen variere med tiden. Dette er passeringsstedene i april 2019 da polarsirkelen lå på 66°33′47,6″ nordlig bredde:
Træna:
Mellom holmene Kisbåsen og Kobbåsen
Syd for Rossøyan
Selværflaget mellom Selvær og Dørvær
Lurøy:
Nesøya (første sikre landkjenning)
Nesøyfjorden
Rødøy:
Selsøyvik
Kvarøyfjorden
Rangsundøya
Værangfjorden
Telnes (første fastlandskjenning)
Syd for Telnestinden, Våtviktinden, Tømmernesfjellet på nordsiden av Melfjorden.
Innløpet til Nordfjorden
Syd for Hanvikfjellet
Svartisheia
Rana:
Glomdalen
Svartisen, syd for Svartiskongen
Blakkådalen, nord for Blakkådalshytta
Syd for Stormdalsfjellet
Storstormdalen
Syd for Steinhovudet
Tespdalen
Syd for Tespfjellet
Bjøllådalen og Raudfjellelvdalen
Syd for Bolnatind
Saltfjellet
Nordlandsbanen, 580,4 km fra Trondheim
E6, ca. 1,2 km nord for Polarsirkelsenteret
Saltdal:
Svangsfjellet
Svenskegrensen mellom riksrøys 229 (Svangsfjellsrøysa) og 229A (Straitesjavrerøysa)
== Polarsirklenes vandring ==
Hvor polarsirkelene befinner seg, avhenger av jordaksens helning i forhold til baneplanet (det planet som jordens bane i forhold til solen befinner seg i). Polarsirklenes bredde kan derfor finnes ved å trekke jordaksens helning fra 90 grader. I løpet av godt og vel 41 000 år vandrer polarsirklene omtrent mellom breddegradene 65°30′ (jordaksen mest på skrå) til 67°54′ (jordaksen minst på skrå), en avstand på ca. 267 km (144 nm). I Norge tilsvarer det fra Brønnøysund i syd, til Hamarøy og Moskenesøya i Lofoten i nord.
For tiden beveger den nordlige og sydlige polarsirkelen seg henholdsvis nordover og sydover mot polene med ca. 0,46 breddesekund – tilsvarende rundt 14,25 m pr. år. Ifølge TV-programmet Norsk attraksjon, som ble sendt på NRK1 26. september 2009, lå polarsirklene sommeren 2009 på bredde 66°33′42,5″. Det betyr at den nordlige polarsirkelen den sommeren lå 1039 m nord for der den er markert i Polarsirkelsenteret. Siste gang den lå ved Polarsirkelsenteret, var i 1917.
For Islands del diskuteres det om den nordlige polarsirkelen på grunn av den nevnte vandringen nordover stadig går over land på Grímsey (Islands nordligste bebodde øy). Det gjør den: Målinger viser at omkring år 2040 har polarsirkelen flyttet seg nok til at Grímsey i sin helhet blir liggende syd for polarsirkelen. Island har i dag et vulkansk skjær, Kolbeinsey, nordvest for Grímsey, men is- og bølgeerosjonen her er så sterk at dette skjæret antakelig vil være borte innen polarsirkelen kommer nord for Grímsey.
Sommeren 2009 lå polarsirklene 2616,478 km fra nærmeste pol med omkretsene 15 985,324 km (WGS 84).
== Se også ==
Aksehelning
Vendekretsene
Breddegrad
Midnattssol
Ekvator
Ekliptikken
Polarsirkelbyen Mo i Rana
Navarskaftet (66°33′42,1″N 13°03′13,6″Ø) i Rødøy kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
UiO: Daglengde og årstid
Polarsirkelsenteret
Obliquity of the Ecliptic and Nutation www.neoprogrammics.com | thumb|Polarsirkelen gjennom Norge. | 5,164 | 5,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortrijk | 2023-02-04 | Kortrijk | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kortrijk (Courtrai på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kortrijk er den største byen i den sørvestlige delen av Flandern.
| Kortrijk (Courtrai på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kortrijk er den største byen i den sørvestlige delen av Flandern.
== Turisme ==
=== Arkitektur ===
Mye av byens middelalderarkitektur er intakt og er svært godt vedlikeholdt. Interessante steder er St. Maartenskerk, Onze-Lieve-Vrouwekerk, klokketårnet og den utmerkede arkitekturen langs den gamle havnen Broelkaai.
=== Restauranter ===
Som de fleste belgiske byer har Kortrijk et rikt nasjonalt og internasjonalt serveringstilbud. In sentrum har mange restauranter.
=== Museer ===
Viktige museer i Kortrijk er
Museum voor Schone Kunsten;
Kortrijk 1302;
og Linmuseet;
== Samferdsel ==
De to store Europaveiene E17 og E403 krysser ved Kortrijk. Byen har også en stør jernbanestasjonen.
Lokalt domineres kollektivtrafikken av busser. Mange av byens gamle torg er bygget om og har nå flere etasjer med parkeringshus under seg.
== Kjente personer ==
Kjente personer som ble født, bodde eller døde i Kortrijk:
Jacobus Vaet (1529 – 1567)
Roelant Savery (1576-Utrecht, 1639)
Karel van Mander (1579–1623)
Jan Palfijn (1650–1730)
Hendrik Beyaert (1823 – 1894)
Paul Goethals (1832–1901)
Emmanuel Vierin (1869–1954)
Richard Acke (1873–1934)
George Wa (1871–1954)
Maurice De Bevere (1923–2001), serieskaper ("Morris"), Lucky Luke
Guido van Gheluwe (1926–),
Chris Lomme (1938)
Ann Demeulemeester (1959)
Piet Goddaer (1970), singer-songwriter ("Ozark Henry")
Laurence Courtois (1976)
Leif Hoste (1977)
Xavier Malisse (1980)
Lien Van de Kelder (1982)
Edmée Daenen (1985)
Alfred de Taeye (1905)
== Gallery ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Kortrijk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kortrijk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,165 | 5,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deerlijk | 2023-02-04 | Deerlijk | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Deerlijk er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Deerlijk er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Deerlijk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,166 | 5,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harelbeke | 2023-02-04 | Harelbeke | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Harelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Harelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Harelbeke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,167 | 5,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudyard_Kipling | 2023-02-04 | Rudyard Kipling | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Mumbai', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. Blant hans best kjente verk er Jungelboken og diktene If— og The White Man's Burden.
Han var født i Bombay (dagens Mumbai) i britiske India og ble tatt med til England av sine foreldre da han var fem år. Kipling er best husket for sine prosaromaner, blant annet Jungelboken, en samling med fortellinger som også omfattet «Rikki-Tikki-Tavi», Just So Stories (1902), Kim (1901), foruten mange korte fortellinger som The Man Who Would Be King (1888); og dessuten sine dikt, inkludert «Mandalay» (1890), «Gunga Din» (1890), «The White Man's Burden» (1899) og «If—» (1910). Han er vurdert som en betydelig «nyskapende i novellekunsten»; hans barnebøker er varige klassikere i barne- og ungdomslitteraturen; og hans beste verker er sagt å fremme «en mangesidig og lysende fortellergave.» Kipling var en av de mest populære forfatterne i England, både i prosa og i poesi, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet. Henry James uttalte at «Kipling synes for meg personlig som det mest komplette geni (i motsetning til ren intelligens) som jeg noen gang har kjent.» I 1907 ble han belønnet med Nobelprisen i litteratur, noe som gjorde ham til den første engelskspråklige forfatter som mottok prisen, og til dags dato også den yngste mottakeren. Blant andre æresbevisninger ble han fremmet som britisk poet laureate (nasjonalpoet) og ved flere ganger utlyst til ordener og adelskap, noe han hver gang avslo.
| Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. Blant hans best kjente verk er Jungelboken og diktene If— og The White Man's Burden.
Han var født i Bombay (dagens Mumbai) i britiske India og ble tatt med til England av sine foreldre da han var fem år. Kipling er best husket for sine prosaromaner, blant annet Jungelboken, en samling med fortellinger som også omfattet «Rikki-Tikki-Tavi», Just So Stories (1902), Kim (1901), foruten mange korte fortellinger som The Man Who Would Be King (1888); og dessuten sine dikt, inkludert «Mandalay» (1890), «Gunga Din» (1890), «The White Man's Burden» (1899) og «If—» (1910). Han er vurdert som en betydelig «nyskapende i novellekunsten»; hans barnebøker er varige klassikere i barne- og ungdomslitteraturen; og hans beste verker er sagt å fremme «en mangesidig og lysende fortellergave.» Kipling var en av de mest populære forfatterne i England, både i prosa og i poesi, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet. Henry James uttalte at «Kipling synes for meg personlig som det mest komplette geni (i motsetning til ren intelligens) som jeg noen gang har kjent.» I 1907 ble han belønnet med Nobelprisen i litteratur, noe som gjorde ham til den første engelskspråklige forfatter som mottok prisen, og til dags dato også den yngste mottakeren. Blant andre æresbevisninger ble han fremmet som britisk poet laureate (nasjonalpoet) og ved flere ganger utlyst til ordener og adelskap, noe han hver gang avslo.
== Liv og virke ==
=== Familie ===
Kipling ble født i Bombay, India. Hans far, John Lockwood Kipling, var lærer ved kunstskolen Jeejeebhoy School of Art. Han og moren, Alice MacDonald, skal visstnok ha møttes ved Rudyard Lake i Staffordshire, England, derav det litt spesielle mellomnavnet. Hans tante på morssiden var gift med maleren Edward Burne-Jones, og unge Kipling og hans søster tilbrakte mye tid hos dem i England fra de var seks til tolv år. Foreldrene forble i India. Kipling var også fetter av den britiske statsministeren Stanley Baldwin som satt i tre perioder i mellomkrigstiden.
Kipling giftet seg i 1892 med Carrie Balestier, datter av hans amerikanske venn og kollega Wolcott Balestier. Paret bosatte seg i USA og fikk tre barn, og bosatte seg etter hvert i Sussex i England. Den eldste datteren døde seks år gammel av lungebetennelse i 1899, og sønnen døde under slaget ved Loos i 1914. Kipling døde i 1936 og etterlot seg en enke og en datter.
=== Forfatterskap ===
Kipling skrev for en stor del bøker for barn og unge. Bøkene øvde atskillig innflytelse: Speiderbevegelsen hadde nytte av Kim (førsteutgave 1901) og Jungelboka, hvis verden lå til grunn for «Ulvungene». If— ble grunnlov for Roverspeiderne. Diktet If— finnes i norsk språkdrakt, gjendiktet av Andre Bjerke som Hvis.Hans opplevelser på britisk kostskole ble til ungdomsromanen Stalky & Co, utgitt på dansk under tittelen Stilk & Co. I Norge kom boken ut i 1929 under tittelen Kork & Co., i Barbra Rings oversettelse. Modellen for hovedpersonen var den senere generalen Lionel Dunsterville. Den norske utgaven fra 1929 inneholder et forord skrevet av Dunsterville spesielt for den norske utgaven, datert «London, juni 1929».
Den norske litteraturkritikeren og forlagskonsulenten Eugenia Kielland holdt et radiokåseri om Kim som hun ga ut i bokform i 1950, i samlingen Evige venner. Klassisk litteratur i et nøtteskall. Hun innledet kåseriet med følgende introduksjon av Kipling:«Overmåte populær i tiden på begge sider av århundreskiftet var forfatteren Rudyard Kipling, født i India av engelske foreldre, men oppdratt på kostskoler i England – det er derfra vi har den fornøyelige gutteboken Stalky & Co., som allverden kjenner.»Kipling regnes for banebrytende i måten å bygge opp noveller på, og novellen Skipet som fant seg selv er et godt eksempel på hvordan han flettet gode historier sammen med moralske poenger.
Utover i 1900-tallet ble han beskyldt for å være talsmann for britisk imperialisme. Særlig diktet The White Man's Burden har blitt oppfattet som et symbol på europeisk rasisme og aspirasjoner om å dominere den tredje verden. Det har også blitt hevdet at hans verk preges av militarisme og fordommer, og han har på 1900-tallet vært en omstridt person i litteraturen, samtidig som han har vært anerkjent som en god skildrer av sin samtid og en god historieforteller, og hans fortellinger for barn regnes som store klassikere.
== Bibliografi (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rudyard Kipling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rudyard Kipling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rudyard Kipling på Internet Movie Database
(en) Rudyard Kipling hos The Movie Database
(en) Rudyard Kipling hos Internet Broadway Database
(en) Rudyard Kipling på Discogs
(en) Rudyard Kipling på MusicBrainz
(en) Rudyard Kipling på Genius — sangtekster
(en) Rudyard Kipling hos The Peerage
(en) The Kipling Society hjemmeside
(en) Kipling ebøker
(en) Jungelboken: En modifisert versjon med leseren i hovedrollen.
(en) Kiplings mest kjente dikt; If Wikiquote: Rudyard Kipling – sitater | Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. | 5,168 | 5,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasco_da_Gama | 2023-02-04 | Vasco da Gama | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1524', 'Kategori:Fødsler i 1469', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Setúbal', 'Kategori:Portugisiske oppdagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.
| Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.
== Tidlig liv ==
Vasco da Gama ble født enten i 1460 eller 1469 i Sines på sørvestkysten av Portugal,Senhora das Salas. Sines var en av de få havnene på Alentejokysten og besto av en liten klynge av hvitkalkede hus med røde teglsteinstak, bebodd av fiskerfamilier.
Vasco da Gamas far var Estêvão da Gama. På 1460-tallet var han en ridder i husholdningen til dom Infante Fernando, hertug av Viseu. Dom Fernando utnevnte ham til Alcaide-Mór (sivil guvernør) av Sines og lønnet ham med en mindre andel av skattene fra såpekokingen i Estremoz.
Estêvão da Gama ble gift med dona Isabel Sodré, datter av João Sodré (også kjent som João de Resende). Sodré var av engelsk avstamning og hadde forbindelse til husholdningen til prins Diogo av Viseu, 3. hertug av de Beja (1450–1484), sønn av kong Edvard I av Portugal, og guvernør av den militære Kristusordenen.Svært lite er kjent fra Vasco da Gamas tidligste år. Den portugisiske historikeren Teixeira de Aragão antar at han studerte i innlandsbyen Évora hvor han kan ha lært matematikk og navigasjon. Det er opplagt at Gama kjente godt til astronomi og det er mulig at han kan ha studert under astronomen Abraham Zacuto.I 1492 sendte kong Johan II av Portugal da Gama til havnen i Setúbal, sør for Lisboa og til Algarve, Portugals sørligste provins, for å angripe og plyndre franske skip som represalier for fransk plyndring mot portugisisk skipsfart, en oppgave som Vasco da Gama utførte på etter kongens mening en tilfredsstillende måte.
== Bakgrunn for sjøreisene ==
Da tyrkiske mamelukker tok kontroll over Midtøsten i det 13. århundre ble det vanskeligere og dyrere å skaffe luksusvarer som porselen, silke og krydder, til Europa fra Asia. Handelen foregikk gjennom arabiske mellommenn i Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handelen, som ble svært mye dyrere enn før. Dette skapte grobunn for en jakt på andre veier til rikdommen. Navigasjon og skipsbyggingsteknikk hadde utviklet seg såpass mye at det bidro til at europeerne etter hvert lyktes med å omgå Midtøsten ved oppdagelsen av sjøveien til Indias rikdommer. Prins Henrik Sjøfarerens jakt på 1400-tallet på rikdommene han hadde hørt skulle befinne seg sør for Sahara, avslørte at Afrikas kyst dreide mot øst, og gav startskuddet til jakten på sjøveien, som ble kronet med suksess med Vasco da Gamas ferd.
Prins Henrik Sjøfareren startet jakten på rikdommene i 1420. Han nådde sitt mål i 1456, da portugiserne nådde den fruktbare Guinea-kysten, der portugiserne hentet slaver, elfenben og gull. Men tanken om en sjøvei til India dukket først opp da portugiserne i 1460 oppdaget at kysten dreide mot øst. Gjennombruddet kom da Bartolomeu Dias rundet Afrikas Kapp det gode håp i 1488. Da Gamas suksess med å nå India i 1498 gjorde det mulig for portugisere å handle med Det fjerne østen direkte, sjøveien rundt Afrika og således utfordre de eldre handelsnettverkene over Midtøsten, som eksempelvis krydderhandelen langs Persiabukten og Rødehavet og med kamelkaravaner til det østlige Middelhavet. Republikken Venezia hadde kontroll over det meste av handelen over det østlige Middelhavet og hadde beriket seg på det. Handelsruten som Da Gama hadde åpnet brøt Venezias handelsmonopol på varene fra Asia, og prisene på krydder og silke stupte.
Sjøruten var ikke uten farer, kun 54 av da Gamas 170 menn, og bare to av hans fire skip returnerte til Portugal i 1499. Men da Gamas sjøreise åpnet en direkte sjøvei til Asia. Den åpnet veien til europeisk herredømme over handelen i Det indiske hav, noe som skulle vare i 450 år, med kolonialisme i India, Asia og Afrika.
== Utforskingen langs Afrikakysten ==
Fra 1420 hadde sjøfartsenteret til Henrik Sjøfareren gradvis utvidet portugisisk kunnskap om den afrikanske kysten. Prins Henrik hadde økonomiske interesser i å utforske de ukjente landene mot sør, og sendte den ene ekspedisjonen etter den andre for å kartlegge områdene og opprette militære støttepunkter og handelsstasjoner. Da man på 1460-tallet oppdaget at kysten av Afrika dreide mot øst, ble ideen født om å seile rundt kontinentet for via en sjørute å få lettere tilgang til Indias rikdommer, hovedsakelig svart pepper og nellik-krydder. Portugal var et godt sted å starte fra, da det om sommeren blåste sterke vinder mot sør og vest, skjønt det også var farefullt, da de samme vindene kunne sende ekspedisjonene på avveier. I 1419 nådde portugiserne Madeira, i 1429 Azorene, i 1445 utløpet av Senegal-elven og i 1460 hadde de nådd Sierra Leone. (Navnet fikk kystområdet ettersom de første oppdagerne hørte løvebrøl herfra.)
I 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha rundet Kapp det gode håp, utforsket kysten fram til elven Fish River (Rio do Infante) i dagens Sør-Afrika og fått fastslått at kystlinjen derfra strakte seg nordøstover.
Samtidige reiser initiert av kong Johan II av Portugal støttet teorien om at India kunne bli nådd fra Atlanterhavet. Pêro da Covilhã og Afonso de Paiva ble sendt som kongens utsendinger via Barcelona, Napoli og Rhodos til Alexandria og videre til havnebyen Aden i Jemen, Hormuzstredet og til India. Deres rapporter fra reisen støttet antagelsene.
Det gjensto nå å dekke det siste strekket opp langs østafrikakysten til de kjente farvannene i det nordlige Indiahavet, og gjøre det til en potensiell lukrativ handelsrute til Indiahavet.
== Første sjøreise ==
Den 8. juli 1497 forlot flåten Lisboa, bestående av fire skip og et mannskap på 170 mann. Skipene var:
São Gabriel, kommandert av Vasco da Gama; en karrak på 178 tonn, lengde 27 m, bredde 8.5 m, draft 2.3 m, seil på 372 m²;
São Rafael, kommandert av broren Paulo da Gama; tilsvarende dimensjoner som São Gabriel;
Karavellen Berrio, noe mindre enn tidligere to (senere omdøpt til São Miguel), kommandert av Nicolau Coelho;
Et fraktskip av ukjent navn, kommandert av Gonçalo Nunes, senere tapt i nærheten av São Brás-bukten langs østkysten av Afrika
=== Sjøreisen til Kapp det gode håp ===
Ekspedisjonen satte seil fra Lisboa den 8. juli 1497 og fulgte den ruten som tidligere oppdagere hadde staket ut langs kysten av Afrika via Tenerife og Kapp Verde-øyene. Etter å ha nådd kysten av dagens Sierra Leone satte da Gama kurs sørover mot det åpne havet, krysset ekvator og søkte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som Bartolomeu Dias hadde registrert da han kom til Sørafrikakysten i 1487. Den kursen viste seg å være et heldig valg, og den 4. november 1497 nådde ekspedisjonen land ved den afrikanske kysten igjen, ikke langt fra Kapp det gode håp. I over tre måneder hadde skipene seilt mer enn 9 650 km på åpent hav, til da den lengste sjøreise på åpent hav.
=== Rundt Kapp det gode håp ===
Den 16. desember hadde flåten passert elven Fish River, hvor Dias hadde snudd etter at mannskapet nektet å seile videre, og da Gama seilte nå inn i havstrekninger som tidligere var ukjente for europeere. Med julaften nært forestående ga da Gama og mannskapet kysten det portugisiske navnet Natal, som kan oversettes med «Kristi fødsel».
Det arabisk-kontrollerte området langs den østafrikanske kysten var en integrert del av handelsnettverket i Indiahavet. I frykt for at den lokale befolkningen ville være fiendtlig innstilt til kristne, lot Gama som om han var muslim for å få foretrede for sultanen av Mosambik. Med de usle handelsvarene han hadde med var han ikke i stand til å frambringe en akseptabel gave til herskeren, og snart ble den lokale befolkningen mistenksom overfor nykommerne. Tvunget av en fiendtlig menneskemengde måtte de flykte fra Mosambik. Da de seilte ut av havnen lot Gama kanonene skyte mot byen som gjengjeldelse.
=== Mombasa og Malindi ===
På kysten av dagens Kenya angrep ekspedisjonen ubevæpnede arabiske handelsskip og røvet alle deres verdier. Portugiserne ble de første kjente europeere som besøkte den arabiske handelsbyen Mombasa, men ble møtt med fiendtlighet og måtte trekke seg tilbake.
Vasco da Gama fortsatte nordover, og i februar 1498 gikk han i land i den vennligsinnede havnen Malindi, da sultanen her var i konflikt med sultanen av Mombasa. Sultanen av Malindi og da Gama inngikk en allianse og gikk til felles angrep på Mombasa, og som takk for innsatsen fikk da Gama tildelt en los som hadde kunnskap om monsunvindene og således kunne føre ekspedisjonen over Det indiske hav til Calicut (dagens Kozhikode) på sørvestksyten av India.
Kildene avviker om losens identitet, de beskriver ham varierende som kristen, muslim og en indisk gujarati. En tradisjonell beretning beskriver losen som den berømte arabiske navigatøren Ibn Majid, noe som er betraktet som usannsynlig, da andre samtidige opptegnelser plasserer Majid andre steder, og han kunne dermed ikke være i Malindi på denne tiden
=== Calicut i India ===
Flåten nådde Calicut den 20. mai 1498. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri av Calicut, tok tidvis en voldelig vending. Gama og hans folks forsøk på å få gode handelsbetingelser ble komplisert av motstand og innblanding fra stedegne arabiske handelsfolk, men til slutt greide Gama å få et flertydig brev om konsesjon på handel. Saamoothiri krevde imidlertid at han etterlot seg alle sine varer som sikkerhet. Dette kunne ikke Vasco da Gama risikere, og reiste brått uten seremoniell. Men før sin fluktlignende avreise hadde han invitert ombord på sitt skip en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn, som han massakrerte til siste mann som en siste hilsen. Han etterlot noen få av sine menn som skulle bemanne en handelsstasjon. Disse ble naturlig nok avrettet straks da Gama hadde seilt.
=== Tilbakereisen ===
Den 29. august 1498 satte Vasco da Gama seil for tilbaketuren. Pga. den alvorlige situasjonen han anså seg å være i, ignorerte han den lokale kunnskapen om mønsteret til monsunvindene, som fortsatt blåste mot øst, og vanskeliggjorde kryssingen vestover. Å krysse Indiahavet med monsunvinden til India hadde tatt Gamas skip kun 23 dager, mens reisen vest over havet, mot vinden, tok hele 132 dager, og Gama kom til Malindi først den 7. januar 1499. Under denne kryssingen døde nær halvparten av mannskapet av skjørbuk, og de øvrige var også rammet av sykdommen. Kun to av hans fire skip klarte å komme seg tilbake til Portugal, hvor de ankom henholdsvis i juli og august 1499.Broren Paulo da Gama døde da de kom til Azorene, mens Vasco da Gama kom tilbake til Portugal i august 1499 og ble rikt belønnet som mannen som hadde virkeliggjort en drøm som det hadde tatt åtti år å virkeliggjøre. Da Gama fikk tittelen «admiral av de indiske hav», og hans føydale rettigheter til Sines ble bekreftet.Manuel I belønnet da Gama med den adelige tittelen dom (herre), noe også hans brødre og søstre og deres etterkommere ble til del. Posisjonen som den første jarl av Vidigueira ble opprettet, og da Gama ble den første portugisiske greve som ikke var av kongelig blod.
Krydderhandelen skulle bli en betydelig inntektskilde for den portugisiske økonomien. Da Gamas reise viste også at den afrikanske kysten, Contra Costa, ville være svært nyttig å kontrollere, dets havner ville gi friskt ferskvann, forsyninger, tømmer og havner for å reparere skadede skip, og skip kunne ligge trygt i havn i påvente av bedre vær. Særlig viste Angola seg å bli en økonomisk gullgruve for Portugal. Men portugisernes kolonisering av kystene i Afrika fikk alvorlige befolkningsmessige følger. Bortimot halvparten av befolkningen i Portugals kolonier forsvant utenlands som slaver, og store jordbruksområder ble liggende brakk. Portugisernes etterspørsel etter slaver og innførsel av skytevåpen som byttevare førte til kriger og kaos i innlandet.
== Andre sjøreise ==
Den 12. februar 1502 seilte Vasco da Gama på nytt mot India, med en flåte på 20 krigsskip, med det mål å tvinge igjennom portugisiske interesser i Østen. Dette var en oppfølging av reisen til Pedro Álvares Cabral, som hadde blitt sendt til India to år tidligere med en flåte på 13 skip. Cabral var blitt jaget fra Calicut, hadde møtt fiendtlighet i alle de muslimske havnebyene på Østafrikakysten, og var blitt overfalt og jaget fra havnebyen Kilwa Kisiwani. Nå skulle portugiserne ta kontroll.
Da Gama angrep alle havnebyene langs Østafrikakysten på sin ferd nordover og krevde underkastelse. Fort ble bygget ved havneinnløpene og bemannet for å ha kontroll på dem. Verst gikk det utover Kilwa Kisiwani, som måtte betale store summer i løsepenger for ikke å bli ødelagt. Deretter seilte da Gama med sin flåte til sin venn sultanen av Malindi, der han ble tatt godt imot, og igjen utstyrt med los for å krysse Indiahavet med monsunen. Kort tid etter kapret han et skip som kom fra Mekka og plyndret hele lasten. Skipet var på hjemreise fra pilegrimstur til Mekka, og hadde flere hundre passasjerer, blant annet mange rike handelsmenn. Etter plyndringen av alle deres eiendeler, gav da Gama ordre om at alle passasjerene skulle føres under dekk og sperres inne, og skipet ble satt i brann. Utenfor Calicut ødela han en flåte på 29 skip i et sjøslag 30. oktober 1502, og tvang deretter zamorinen Saamothiri til å signere en fredsavtale som gav gunstige handelsrettigheter for portugiserne.Da han kom tilbake til Portugal i september 1503 med store rikdommer ble han gjort til greve av Vidigueira, hvor landområdene ble solgt til ham for symbolske summer av hertugen av Bragança (den framtidige kongefamilie av Bragança). Han ble også belønnet med føydale rettigheter og myndighet over Vidigueira og Vila dos Frades.
== Tredje sjøreise ==
Etter å ha fått et omdømme som «den som ordner opp i indiske problemer» ble Vasco da Gama sendt til Østen enda en gang i 1524.
Hensikten med da Gamas tredje reise til India var å erstatte den udugelige Eduardo de Menezes som visekonge av de portugisiske besittelser, men da Gama fikk malaria kort tid etter at han kom til Goa, og døde i byen Cochin julaften 1524.
Han ble gravlagt ved St. Francis Church (Kochi), som står i Fort Kochi i byen Kochi, men hans levninger ble sendt tilbake til Portugal i 1539 og deretter gravlagt på nytt i Vidigueira i en kiste som var dekorert i gull og juveler.
Hieronymites' kloster i Belém ble reist til ære for hans sjøreiser til India.
== Ettermæle ==
Vasco da Gama og hans hustru Catarina de Ataíde fikk seks sønner og en datter: Francisco da Gama, 2. greve av Vidigueira; Estevão da Gama; Paulo da Gama; Cristovão da Gama; Pedro da Silva da Gama; Álvaro de Ataíde; og Isabel de Ataíde da Gama.
I likhet med de mange som fulgte etter Henrik Sjøfareren ble da Gama en viktig brikke i utviklingen av Portugal som tidlig kolonialmakt. Foruten den første sjøreisen var det hans blanding av politikk og krig på den andre siden av kloden som plasserte Portugal i en fremtredende posisjon i handelen på Indiahavet. Etter da Gamas første sjøreise innså den portugisiske kronen at det var vitalt å sikre utpostene langs den østlige kysten av Afrika for å sikre de nasjonale handelsrutene til Det fjerne østen.
Det portugisiske nasjonalepos, Os Lusíadas (Lusiadere) av Luís Vaz de Camões handler i stor grad om Vasco da Gamas sjøreiser. En opera fra 1865, L'Africaine: Opéra en Cinq Actes (Den afrikanske kvinne), komponert av Giacomo Meyerbeer og Eugène Scribe har prominent inkludert Vasco da Gamas karakter i stykket. En produksjon fra 1989 av komposisjonen ved San Francisco Opera hadde den spanske tenoren Plácido Domingo i rollen som Gama.Havnebyen Vasco da Gama i Goa er oppkalt etter ham, det samme er Vasco da Gama-krateret, et stort krater på månen. Det er tre fotballklubber i Brasil, inkludert Club de Regatas Vasco da Gama, og Vasco Sports Club i Goa som er oppkalt etter ham. En kirke i Kochi, Kerala Vasco da Gama-kirken, en privat herskapsbolig på øya Saint Helena og en bro i Lisboa bærer også hans navn. Forstaden Vasco i Cape Town ærer ham også med navnet.
Et forsøk i 1998 på å feire femhundreårsjubileumet for da Gamas ankomst til India ble oppgitt av indiske myndigheter på grunn av stor motstand og protester i India.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ames, Glenn J.: The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500-1700. Pearson Education, 2008.
Ames, Glenn J.: Vasco da Gama: Renaissance Crusader. Longman, 2004.
Corrêa, Gaspar: The Three Voyages of Vasco da Gama, and His Viceroyalty. Adamant Media Corporation, 2001.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. D. Vasco da Gama e a Villa da Vidigueira. Lisboa: Typographia Universal, 1871.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. Vasco da Gama e a Vidigueira: Estudo historico. Lisboa: Imprensa Nacional, 1887. 303p.
Fernandez-Armesto, Felipe: Pathfinders: A Global History of Exploration. W.W. Norton & Company, 2006.
Panikkar, K.M.: Asia and Western Dominance, 1953.
Subrahmanyam, Sanjay: The Career and Legend of Vasco da Gama. Cambridge University Press, 1997.
== Eksterne lenker ==
(en) Vasco da Gama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vasco da Gama – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vasco da Gama hos Prominent People
da Gama's Round Africa to India på engelsk
da Gama - læreprogram på nett med animerte kart
Kort beskrivelse av Vasco da Gamas reiser | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. | 5,170 | 5,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Die_Welt | 2023-02-04 | Die Welt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1946', 'Kategori:Hamburg', 'Kategori:Medier i Berlin', 'Kategori:Tyske aviser'] | Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. Avisens kjerneområder er politikk, næringslivsstoff og finans. Avisens hovedkontor var Hamburg til 1993, da avisen flyttet til Berlin. Politisk regnes avisen som borgerlig-konservativ og markedsliberal.
Die Welt er et av Springer-konsernets flaggskip, og en av Tysklands viktigste seriøse aviser. Dens hovedkonkurrenter er Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung, som begge regnes som liberale aviser. Selv om Springerkonsernet er en av Europas ledende mediebedrifter, har avisen Die Welt gått med underskudd i mange år. Springerkonsernet har likevel valgt å finansiere driften av avisen gjennom de andre mer lønnsomme foretakene sine (ikke minst tabloiden Bild, Europas største avis), fordi selskapet har regnet det som viktig å ha en stor seriøs avis med politisk innflytelse.
Die Welt var en av avisene som aksepterte den såkalte nye tyske rettskrivningen som ble innført for noen år siden. Dette ansees nå som en stragegisk feil, ettersom denne rettskrivningen ikke har slått an, og konkurrenten FAZ har tjent på å beholde tradisjonell rettskrivning.
Die Welt er en av de grunnleggende medlemmene av EDA-alliansen, som også består av Le Figaro, The Daily Telegraph og den spanske avisen ABC, og som samarbeider om redaksjonelt stoff.
Avisen Die Welt, sammen med tabloidutgaven DIE WELT kompakt, har et opplag på ca. 182 000.
| Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. Avisens kjerneområder er politikk, næringslivsstoff og finans. Avisens hovedkontor var Hamburg til 1993, da avisen flyttet til Berlin. Politisk regnes avisen som borgerlig-konservativ og markedsliberal.
Die Welt er et av Springer-konsernets flaggskip, og en av Tysklands viktigste seriøse aviser. Dens hovedkonkurrenter er Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung, som begge regnes som liberale aviser. Selv om Springerkonsernet er en av Europas ledende mediebedrifter, har avisen Die Welt gått med underskudd i mange år. Springerkonsernet har likevel valgt å finansiere driften av avisen gjennom de andre mer lønnsomme foretakene sine (ikke minst tabloiden Bild, Europas største avis), fordi selskapet har regnet det som viktig å ha en stor seriøs avis med politisk innflytelse.
Die Welt var en av avisene som aksepterte den såkalte nye tyske rettskrivningen som ble innført for noen år siden. Dette ansees nå som en stragegisk feil, ettersom denne rettskrivningen ikke har slått an, og konkurrenten FAZ har tjent på å beholde tradisjonell rettskrivning.
Die Welt er en av de grunnleggende medlemmene av EDA-alliansen, som også består av Le Figaro, The Daily Telegraph og den spanske avisen ABC, og som samarbeider om redaksjonelt stoff.
Avisen Die Welt, sammen med tabloidutgaven DIE WELT kompakt, har et opplag på ca. 182 000.
== Sjefredaktører ==
Hans Zehrer
Herbert Kremp
Matthias Döpfner
Wolfram Weimer
Jan-Eric Peters
== Kjente journalister ==
Günther Zehm
Holger Zschäpitz
Armin Mohler
Ulrich Weinzierl
Konrad Adam
Michael Stürmer
Thomas Kielinger
Wolfgang Büscher
Carl Gustaf Ströhm
Ivan Denes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Die Welts nettutgave | Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. | 5,172 | 5,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankfurter_Allgemeine_Zeitung | 2023-02-04 | Frankfurter Allgemeine Zeitung | ['Kategori:1949 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Tyske aviser'] | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
| Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
== Historie ==
Avisen står i tradisjonen til Frankfurter Zeitung, grunnlagt i 1856 og nedlagt i 1943. Frankfurter Allgemeine Zeitung ble grunnlagt i 1949 av Erich Welter. FAZ overtok enkelte medarbeidere som tidligere hadde arbeidet i Frankfurter Zeitung, men hadde ingen juridisk forankring i denne avisen.
FAZ innførte den såkalte nye rettskrivningen 1. august 1999, men valgte et år senere å gå tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen.
== Utgivere ==
Utgivere (Herausgeber) er pr. 2018 Werner D'Inka Jürgen Kaube, Berthold Kohler og Holger Steltzner. Blant tidligere utgivere er Frank Schirrmacher (1994-2014).
== Kjente medarbeidere ==
Marcel Reich-Ranicki
Christian Kracht
Patrick Bahners
Andreas Platthaus
Volker Reiche
Greser&Lenz
Karl Feldmeyer
Georg Paul Hefty
== Referanser ==
== Litteratur ==
Die Frankfurter Allgemeine: die Trutzburg der glücklichen Krieger wider den Zeitgeist. In: Spiegel Reporter 12/1999.
Alles über die Zeitung: Frankfurter Allgemeine, Zeitung für Deutschland. Frankfurt, 24. Aufl. 1998.
Hermannus Pfeiffer [Hrsg.], Die FAZ: Nachforschungen über ein Zentralorgan. 1988.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Frankfurter Allgemeine Zeitung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt abonnementer. | 5,173 | 5,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigismund_Thalberg | 2023-02-04 | Sigismund Thalberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1871', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1812', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genève', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer rundt Franz Liszt', 'Kategori:Personer rundt Robert og Clara Schumann', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister', 'Kategori:Østerrikske pianister'] | Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser.
| Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser.
== Liv ==
Ifølge Sigismund Thalbergs dåpspapirer var han sønn av Joseph Thalberg og Fortunée Stein – begge navnene er sannsynligvis fiktive. I virkeligheten var han født utenfor ekteskap; morens navn var Julia Bydeskuty von Ipp, senere baronesse Julia Wetzlar, og i samtiden var man overbevist om at faren enten var fyrst Franz Joseph von Dietrichstein eller hans yngre bror grev Moritz.Man vet lite om Thalbergs barndom, men moren hentet ham til Wien da han var i tiårsalderen. Carl Czerny og Johann Nepomuk Hummel blir ofte nevnt som hans klaverlærere, men siden Czerny ikke nevner Thalberg i sine Lebenserinnerungen, og Thalberg selv dementerte at han var Hummel eller Czernys elev regnes dette som tvilsomt. Thalbergs mor, baronesse Wetzlar, var kjent som en glimrende amatørpianist, så han kan ha fått klaverundervisning av henne. Senere fikk han komposisjonsundervisning av Simon Sechter.
Thalberg debuterte tidlig som pianist i Wien med å spille verker fra det klassiske repertoaret, som konserter av Ludwig van Beethoven og av Hummel, men også egne komposisjoner. I 1828 publiserte han sitt op.1, Melanges sur des themes d'Euryanthe, en fantasi over en melodi av Carl Maria von Weber.
Våren 1830 konserterte Thalberg for første gang i Berlin, og 14. mai 1830 holdt han konsert i Leipzig der han ble kjent med kretsen rundt Friedrich Wieck, Robert Schumanns klaverlærer. Wiecks datter Clara spilte sammen med Thalberg, og i hennes dagbok beskrives spillet hans som «svært drevent, men ikke virkningsfullt nok». Drøyt ti år senere var hun forbeholdsløst begeistret for Thalbergs klaverspill. I et dagboknotat fra begynnelsen av februar 1841 står det:
«På mandag kom Thalberg på besøk, og spilte vidunderlig vakkert på mitt pianoforte. En mer fullendt teknikk finnes ikke, og klavereffektene hans må begeistre kjennere. Han spilte ikke en eneste tone feil, løpene hans kan sammenlignes med perlerader, oktavene hans er de vakreste jeg noensinne har hørt.»Fra midten av 1830-tallet reiste Thalberg på en mengde konsertturnéer og høstet en ubrutt rekke triumfer. I 1855 ga han en serie konserter i Brasil og besøkte USA året etter. Han fikk en enestående posisjon som pianist og overstrålte i perioder Franz Liszt. Våren 1843 giftet han seg med Zecchina Lablache, den berømte basssangeren Luigi Lablaches eldste datter. 16. april 1858 fikk de datteren Zaré, som ble operasangerinne.Thalberg ble en vestående mann av turnévirksomheten og kjøpte i 1858 en villa ved Napoli hvor familien slo seg ned. Etter fire tilbaketrukne år begynte det å krible i fingrene igjen, og våren 1862 konserterte han i Paris og London med samme suksess som før. Etter en siste konsertreise i Brasil i 1863 tok han endelig avskjed med musikklivet. Han sluttet å komponere omtrent på samme tid. De siste årene av sitt liv egnet han seg til vindyrking og fikk en pris for sin vin under en utstilling i Paris i 1867.
Sigismund Thalberg døde ved Napoli i 1871, 58 år gammel.
== Musikk og betydning ==
Thalberg publiserte 83 verk med opusnummer, samt en del uten opus, bl.a. en pianoskole. Selv om han hovedsakelig skrev for piano, komponerte han også operaene Florinda og Cristina di Svezia som ble oppført i henholdsvis 1851 og 1855 – begge fikk dårlig mottakelse. Ellers er hans viktigste verker en konsert, konsertetyder, flere kapriser og nokturner, en scherzo, en ballade og en sonate. Mange av hans komposisjoner er fantasier over temaer fra operaer. Selv om de ikke regnes som direkte dårlige komposisjoner, er de først og fremst ment å vise pianistens virtuositet.
Sigismund Thalberg var en av de mest berømte pianokomponistene på 1800-tallet og stilen hans dominerte det europeiske pianospillet på 1830- og 1840-tallet. Han fikk nesten bare strålende kritikker, og alt han gjorde kom straks på moten og ble imitert av andre.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lynne Heller: «Thalberg, Sigismond» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Robert Eitner: «Thalberg, Sigismund». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 643 f.
Belance-Zank, Isabelle: The „Three-Hand“ Texture: Origins and Use, i: Journal of the American Liszt-Society 38, 1995, s.99-121.
Dunkl, Johann Nepomuk: Aus den Erinnerungen eines Musikers, Wien 1876.
Hanslick, Eduard: Geschichte des Konzertwesens in Wien, 2 bind, Wien 1869/70.
Schumann, Clara und Robert: Briefwechsel, Kritische Gesamtausgabe, red Eva Weissweiler, bind I, 1832-1838, bind II, 1839, Basel Frankfurt a. M. 1984, 1987.
Schumann, Robert: Tagebücher, bind I, red Georg Eismann, bind II, red Gerd Nauhaus, Leipzig 1971, 1987.
Suttoni, Charles: Piano and opera, A Study of the Piano Fantasias Written on Opera Themes in the Romantic Era, New York 1973, Diss.
== Eksterne lenker ==
(en) Sigismund Thalberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sigismund Thalberg International Study Centre
(en) Fritt tilgjengelige noter av Sigismund Thalberg i International Music Score Library Project | Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser. | 5,174 | 5,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Zweig | 2023-02-04 | Stefan Zweig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
| Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
== Liv og virke ==
Stefan Zweig ble født inn i en velhavende østerriksk-jødisk familie. Faren, Moritz Zweig, var en bøhmisk tekstilfabrikant og moren, Ida Brettauer, kom fra en rik kjøpmannsslekt fra Hohenems i Vorarlberg.
På gymnasiet utviklet Zweig interessen for litteratur. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap ved universitetet i Wien. Ved utbruddet av første verdenskrig var han som så mange andre patriotisk, men ble snart pasifist, dels pga. innflytelse fra sin venn Romain Rolland.
Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk.
Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, som kortromanene Der Amokläufer (1922), Verwirrung der Gefühle (1927) og Schachnovelle (1942, filmatisert 1960). I miniatyrene Sternstunden der Menschheit (1927) skildrer Zweig historiske begivenheter med vidtrekkende konsekvenser. Samleverket Baumeister der Welt (1935) inneholder berømte dikterbiografier av Balzac, Dickens, Dostojevskij, Hölderlin, Kleist, Nietzsche, Stendhal og Tolstoj. I en rekke biografiske romaner skildret han historiske personligheter, Joseph Fouché (1929), Marie Antoinette (1932), Maria Stuart (1935) og Magellan (1938). Dessuten skrev Zweig legender, f.eks. Die Augen des ewigen Bruders (1922), Legenden (1945), essayer, librettoen til Richard Strauss' opera Die schweigsame Frau (1935) og gjendiktningen av Ben Jonsons Volpone (1925).
Zweigs personlige humanistiske og pasifistiske syn ligger til grunn for Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1934). I det selvbiografiske verket Die Welt von gestern (1942) maner forfatteren frem den svunne europeiske kultur som var hans eget livselement. Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse.
Fra 1920 til 1938 var Zweig gift med forfatteren Friderike Maria f. Burger. Året etter at ekteskapet var oppløst, giftet Zweig seg med sin sekretær, Lotte Altmann. Begge ekteskapene var barnløse.
NSDAPs (nazipartiet) og Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland våren 1933 gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934 og emigrerte til Storbritannia. Frem til 1939 bodde han i London og deretter i Bath. Han fikk britisk statsborgerskap, men av frykt for å bli internert som enemy alien, reiste han og hustruen via New York, Argentina og Paraguay før han i 1940 endelig slo seg ned i Rio de Janeiro.
23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Petrópolis i Rio de Janeiro. Dødsattesten lyder på ingestão de substancia toxica – suicidio («inntak av giftig substans - selvmord»). I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen «aus freiem Willen und mit klaren Sinnen». Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.
Zweigs hus i Brasil ble i 2006 gjort om til et museum, Casa Stefan Zweig.
== Verk i utvalg ==
Silberne Saiten (1901), dikt
Die Liebe der Erika Ewald (1904)
Tersites (1907)
Brennendes Geheimnis (1911), novelle
Der Brief einer Unbekannten (1922), novelle
Verwirrung der Gefühle (1927) , novelle
Drei Dichter. Casanova – Stendhal – Tolstoi (1928), biografi
Joseph Fouché (1929), biografi
Marie Antoinette (1932), biografi
Maria Stuart (1935), biografi
Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1935)
Castellio gegen Calvin oder Ein Gewissen gegen die Gewalt (1936)
Ungeduld des Herzens (1939)
Die Welt von Gestern (utgitt posthumt i 1942)
Schachnovelle (1941)
Balzac biografi, fragment
== Oversatte bøker ==
Flukten, 1900
Amok. Oslo: Aschehoug. 1928.
Joseph Fouché: portrett av et politisk menneske. Oslo: Aschehoug. 1930.
Helbredelse ved aand: Franz Anton Mesmer - Mary Baker-Eddy - Sigmund Freud. Oslo: Aschehoug. 1931.
Marie Antoinette Billede av en gjennomsnittskarakter, 1933
Maria Stuart, 1936
Magellan: mannen og hans verk. Oslo: Aschehoug. 1938.
De utålmodige av hjertet, Roman, 1939
Verden av i går, en europeers erindring, 1948
Tolstoi, 1940
Verden av i går, 1951
Sjakknovelle. Oslo. 1951.
Evige øyeblikk: tolv historiske miniatyrer. Oslo: Aschehoug. 1952.
Leporella. Oslo: Aschehoug. 1954.
Den evige brors øyne , En legende 1959
Volpone : Komedie uten kjærlighet i tre, 1965
De utålmodige av hjertet, 1966
Legender, 1969
Verden av i går. Aschehoug. 1993. ISBN 8203172830.
I følelsenes vold. Oslo: Solum. 2000. ISBN 8256012366.
== Litteratur ==
(de) Janca Imwolde: Stefan Zweig. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Stefan Schmidl: «Zweig, Stefan» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Ingrid Bigler-Marschall: «Zweig, Stefan» i Historisches Lexikon der Schweiz
Weil, Bernd A.: Schach dem Teufel. Erzählung in Anlehnung an die «Schachnovelle» von Stefan Zweig. Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-89501-221-1
Müller, Hartmut: Stefan Zweig mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, ISBN 3-499-50413-8
Zweig, Stefan: Die Welt von Gestern – Die Erinnerungen eines Europäers, Autobiographie Stefan Zweigs, ISBN 3-596-21152-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Zweig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Zweig på Internet Movie Database
(sv) Stefan Zweig i Svensk Filmdatabas
(fr) Stefan Zweig på Allociné
(en) Stefan Zweig på AllMovie
(en) Stefan Zweig hos The Movie Database
(en) Stefan Zweig hos Internet Broadway Database
(en) Stefan Zweig på Apple Music
(en) Stefan Zweig på Discogs
(en) Stefan Zweig på MusicBrainz
(en) Stefan Zweig på Spotify
(de) http://www.stefanzweig.de/
(de) http://www.sbg.ac.at/ger/zweig/home.htm – Internationale Stefan Zweig Gesellschaft
(en) http://www.stefanzweig.org/
(de) Stefan Zweig i Perlentaucher | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. | 5,175 | 5,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Czerny | 2023-02-04 | Carl Czerny | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister', 'Kategori:Østerrikske pianister'] | Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
| Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Carl Czernys foreldre var av tsjekkisk bakgrunn. Moren var fra Mähren. Foreldrene talte tsjekkisk med ham i hjemmet. Czerny kom fra en musikalsk familie: En bestefar var fiolinist i Nymburk, nær Praha, og faren Wenzel, var oboist, organist og pianist. Allerede da Czerny var seks år gammel, tok hans far arbeide som pianolærer på en polsk herregård, og familien flyttet til Polen. Der ble de boende til Polens tredje deling. Da vendte de tilbake til Wien i 1795.
Czerny fikk først pianoundervisning av sin far, før han fikk timer av Johann Nepomuk Hummel, Antonio Salieri og Ludwig van Beethoven. Han var et vidunderbarn, og opptrådte offentlig for første gang i 1800, med en pianokonsert av Wolfgang Amadeus Mozart. Han fikk også æren av å gi Wien premieren på Beethovens femte pianokonsert i 1821.
=== Musiker ===
Han begynte raskt å lære videre til andre, og var også et vidunderbarn på dét feltet — i en alder av 15 var han allerede en ettertraktet instruktør. Blant mange andre underviste han Franz Liszt. Senere dediserte Liszt sine Transcendentale etyder til Czerny, som var en av de første komponister som brukte ordet «etyde» («studie») som tittel.
Czerny foretok i sine yngre år konsertreiser til Italia, Paris og London. Han komponerte også mange egne stykker, blant annet en rekke messer og rekviemer, samt et stort antall symfonier, konserter, sonater og strykekvartetter. Disse stykkene spilles sjelden i dag, og han er kjent som komponist nesten utelukkende basert på etydene han skrev. Mange av disse studiene brukes fremdeles i dag. Han omtales som skaperen av pianoforteteknikken.
I tillegg car Carl Czerny også musikkteoretiker. Han skrev en Systematische Anleitung zum Fantasieren auf dem Pianoforte Op. 200, og var en av de aller første redaktører av en samleutgave av Bachs verker (men ettersom edisjonspraksisen ble satt spørsmålstegn ved, ble prosjektet snart avsluttet). Han oversatte fire omfangsrike komposisjonstraktater av Anton Reicha: Compositionslehre (4 bind, 1832) og Die Kunst der dramatischen Composition (1839). Hans utgave av Das Wohltemperierte Klavier av J. S. Bach er kommet i en rekke opplag.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Uwe Harten: «Czerny, Carl» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
«Czerny Carl». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 162 f. (Direkte lenker: s. 162, s. 163)
Constantin von Wurzbach: «Czerny, Karl.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 3. Del. Verlag der typogr.-literar.-artist. Anstalt (L. C. Zamarski, C. Dittmarsch & Comp.), Wien 1858, s. 105–108 (Innscanning).
(de) Carl Ferdinand Pohl: «Czerny, Karl». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 4, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 673–676.
(de) Willi Kahl: «Czerny, Karl.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 460 f. (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Carl Czerny i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Carl Czerny i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Fritt tilgjengelige noter av Carl Czerny i International Music Score Library Project | Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. | 5,176 | 5,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Bru er en liten øy i Stavanger kommune, nord for Stavanger by.Bru på Norgeskart. | 5,177 | 5,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pianisten | 2023-02-04 | Pianisten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer', 'Kategori:Britiske biografiske filmer', 'Kategori:Britiske dramafilmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Filmer lagt til Warszawa', 'Kategori:Filmer om andre verdenskrig', 'Kategori:Filmer regissert av Roman Polanski', 'Kategori:Franske biografiske filmer', 'Kategori:Franske dramafilmer', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Historiske filmer', 'Kategori:Krigsfilmer', 'Kategori:Polske dramafilmer', 'Kategori:Tyske biografiske filmer', 'Kategori:Tyske dramafilmer'] | Pianisten (engelsk originaltittel: The Pianist) er en biografisk film fra 2002, regissert av Roman Polański og med Adrien Brody i hovedrollen. Filmen er basert på selvbiografien til Władysław Szpilman. Han er en polsk jøde, og filmen handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Filmen retter tilbakeblikk til enkeltmenneskenes godhet og tilgivelse.
| Pianisten (engelsk originaltittel: The Pianist) er en biografisk film fra 2002, regissert av Roman Polański og med Adrien Brody i hovedrollen. Filmen er basert på selvbiografien til Władysław Szpilman. Han er en polsk jøde, og filmen handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Filmen retter tilbakeblikk til enkeltmenneskenes godhet og tilgivelse.
== Handling ==
Władysław Szpilman (Adrien Brody), en berømt polsk-jødisk pianist som jobber for Warszawa Radio, ser hele sin verden falle sammen ved invasjonen av Polen 1. september 1939 og det påfølgende utbruddet av andre verdenskrig. Etter at radiostasjonen blir rystet av eksplosjoner fra tysk bombing, går Szpilman hjem og finner ut at Storbritannia og Frankrike har erklært krig mot Nazi-Tyskland. Han og familien hans gleder seg, de tror krigen vil ende raskt.
Når den tyske hæren går inn i Warszawa, blir levekårene for den jødiske befolkningen gradvis forringet etterhvert som rettighetene deres langsomt hules ut: Først tillates det bare en begrenset mengde penger per familie, deretter må de bære armbånd med blå Davidsstjerne for å identifisere seg, og til slutt, i november 1940, blir de alle tvunget inn i skitten i Warszawagettoen. Der står de overfor sult, forfølgelse og ydmykelse fra SS og den alltid tilstedeværende frykten for døden, tortur og sult. Nazistene blir stadig mer sadistiske og familien er vitne til mye skrekk påført andre jøder. I en scene går en gruppe av Einsatzgruppen, ledet av en underoffiser, inn i leiligheten over fra Szpilmans. De beordrer familien i øverste etasje å stå, og når en eldre mann i rullestol ikke er i stand til å reise seg tar SS tak i ham og kaster ham ut fra balkongen. Resten av familien blir deretter tatt ut på gaten og skutt, og SS kjører av sted og kjører over kroppene langs veien.
Ikke lenge etter blir familien, sammen med tusener av andre jøder samlet sammen som en del av Aksjon Reinhardt for å deporteres til konsentrasjonsleiren Treblinka. Mens jødene blir tvunget inn i jernbanevogner, blir Szpilman reddet i siste øyeblikk av en fra det jødiske ghettopolitiet som tilfeldigvis er en venn av familien. Separert fra sin familie og sine kjære, klarer Szpilman å overleve. Først blir han tvunget inn i en tysk bygning inne i ghettoen som slavearbeider. I løpet av denne perioden, betror en annen jødisk arbeidskar Szpilman to kritiske biter med informasjon: En, at mange av de overlevende jødene kjenner til de tyske planene om å utrydde dem, og to, at et jødisk opprør mot tyskerne er under planlegging. Szpilman tilbyr seg å hjelpe til med forberedelsene. Han blir satt til å smugle våpen inn i ghettoen, og på ett tidspunkt blir han nesten tatt.
Senere, før opprøret starter, bestemmer Szpilman seg for å gå i dekning utenfor ghettoen. Her er han avhengig av hjelp fra et ikke-jødisk ektepar som fremdeles husker ham: Andrzej Bogucki og hans kone Janina Bogucki. Mens han bor i skjul, blir han vitne til mange grusomheter begått av SS, for eksempel de mange drapene, jøder som blir slått og brent, og andre forferdelige ting. I 1943 får Szpilman også se Warzawaghetto-opprøret som han vært med på å skape, og dens etterspill idet SS-makten kommer inn i ghettoen og dreper nesten alle de gjenværende opprørerne. Ett år går og livet i Warszawa forverres ytterligere. Szpilman tvinges til å flykte sin første gjemmested når en tysk nabo oppdager at han gjemmer seg der. På sitt andre gjemmested, i nærheten av et tysk militærsykehus, blir han vist inn i et rom med et piano og får deretter beskjed om å være så stille som mulig. Her dør han nesten av gulsott og underernæring.
I august 1944 starter den polske motstandsbevegelsen Warszawa-oppstanden mot den tyske okkupasjonen. Szpilman ser de polske opprørerne kjempe mot tyskerne utenfor vinduet sitt. Igjen unnslipper Szpilman såvidt døden når en tysk tank bomber leiligheten han gjemmer seg i. Warszawa er praktisk talt jevnet med jorden og er avfolket som følge av kampene (se kjølvannet av Warszawa-oppstanden). Etter at den gjenværende befolkningen i Warszwa er blitt deportert fra ruinene og det tyske SS flyktet fra den sovjetiske hæren som nærmer seg, er Szpilman igjen helt alene. I bygningene som fremdeles står søker han desperat etter mat. Mens han prøver å åpne en boks med hermetiserte grønnsaker, blir Szpilman oppdaget av en kaptein i Wehrmacht, Wilm Hosenfeld (Thomas Kretschmann). Når han avhører Szpilman og oppdager at han er en pianist, ber Hosenfeld Szpilman å spille noe for ham på flygelet for å få bli i bygningen. Den utmagrete Szpilman, fortsatt et musikalsk geni, spiller "Ballade i G-moll, op. 23" av Frederic Chopin.
Hosenfeld lar Szpilman få fortsette å gjemme seg på loftet i bygningen og bringer ham selv mat regelmessig, og sparer dermed livet hans. Enda et par uker går, og de tyske troppene blir tvunget til å trekke seg fra Warszawa på grunn av front-troppene til Den røde armé. Før han forlater området, spør Hosenfeld Szpilman hva han heter, og, etter å ha hørt det, bemerker han at det er et passende navn for en pianist (Szpilman er den polske gjengivelse av den tyske Spielmann, som betyr "mann som spiller"). Hosenfeld lover også å lytte til Szpilman på polsk radio. Han gir Szpilman sin egen Wehrmacht-uniformsfrakk. Frakken blir nesten fatal for Szpilman når de polske troppene som kommer for å befri det som er igjen av Warszawa, tar ham for å være tysk offiser og skyter på ham. Han klarer etterhvert å overbevise dem om at han er polsk, og de stopper skytingen. En soldat spør ham hvorfor han har på seg en Wehrmacht frakk, og Szpilman svarer bare, "jeg er kald."
Når en gruppe nylig frigitte fanger fra en konsentrasjonsleir passerer en inngjerding med tyske krigsfanger som sitter på bakken og voktes av sovjetiske soldater, begynner de kollektivt å skjelle ut fangene, sammen med en sint polakk som hadde vært fiolinist, nå uten sin dyrebare fiolin. En synlig slått Hosenfeld, bare en skygge av sitt stolte jeg, kommer opp til gjerdet og spør fiolinisten om han kjenner til Szpilman, en polsk radiopianist, bekrefter fiolinisten dette. Hosenfeld sier at han hjalp ham i skjul og spør om Szpilmann kan gjengjelde tjenesten. Szpilman, som nå spiller live på Warszawa Radio, får besøk i studio av fiolinisten, som tar ham med til stedet der fangene var. Men fangene er nå borte sammen med alle spor etter dem. I filmens siste scene, utfører Szpilman triumferende Grande Polonaise Brillante i Ess-dur, op.22 for klaver og orkester av Frédéric Chopin for et stort publikum. Teksten på slutten av filmen forteller at Hosenfeld døde i en russisk krigsfangeleir i 1952 og Chopins musikk spilles gjennom rulleteksten.
== Rolleliste ==
Adrien Brody som Władysław Szpilman.
Thomas Kretschmann som kaptein Wilm Hosenfeld.
Frank Finlay som Samuel Szpilman.
Maureen Lipman som Edwarda Szpilman.
Emilia Fox som Dorota.
Ed Stoppard som Henryk Szpilman.
Julia Rayner som Regina Szpilman.
Jessica Kate Meyer som Halina Szpilman.
Ronan Vibert som Andrzej Bogucki.
Ruth Platt som Janina Bogucki.
Andrew Tiernan som Szalas.
Michał Żebrowski som Jurek.
Roy Smiles som Itzhak Heller.
Richard Ridings som Mr. Lipa.
Daniel Caltagirone som Majorek.
Valentine Pelka som Dorotas ektemann.
== Priser ==
Under Den 75. Oscar-utdelingen vant Pianisten Oscar for beste regissør, beste mannlige hovedrolle og beste adapterte manus. Filmen var i tillegg nominert til beste film, beste kinematografi, beste kostymedesign og beste filmklipp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pianisten på Internet Movie Database
(no) Pianisten hos Filmfront
(no) Pianisten på NRK TV
(sv) Pianisten i Svensk Filmdatabas
(da) Pianisten i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Pianisten på Allociné
(nl) Pianisten på MovieMeter
(en) Pianisten på AllMovie
(en) Pianisten på Turner Classic Movies
(en) Pianisten på Rotten Tomatoes
(no) Pianisten hos Filmweb | En pianist er en person som spiller piano. En profesjonell pianist kan framføre solostykker, spille med et orkester eller mindre musikalske sammensetninger (ofte referert til som kammermusikk), eller akkompagnere sangere eller soloinstrumentalister. | 5,180 | 5,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Grisham | 2023-02-04 | John Grisham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:John Grisham', 'Kategori:Jurister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra DeSoto County i Mississippi', 'Kategori:Personer fra Jonesboro i Arkansas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter.
Før han begynte å skrive på heltid, arbeidet Grisham 60–70 timer i uken som advokat i den lille byen Southaven i delstaten Mississippi. På kvelden og i pausene mellom rettsforhandlingene holdt han på med hobbyen sin, skriving.
| John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter.
Før han begynte å skrive på heltid, arbeidet Grisham 60–70 timer i uken som advokat i den lille byen Southaven i delstaten Mississippi. På kvelden og i pausene mellom rettsforhandlingene holdt han på med hobbyen sin, skriving.
== Biografi ==
=== Barndom ===
Grisham ble født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas. Faren var bygningsarbeider og moren var hjemmeværende. I 1967 flyttet familien til Southaven i Mississippi. I barndommen drømte Grisham om å bli profesjonell baseballspiller. I 1973 fullførte han Southaven High School. Deretter begynte han å studere ved Northwest Junior College, Senatobia og ved Delta State University i Cleveland. Her spilte han baseball ved siden av skolegangen. Etter hvert forstod han at han ikke hadde nok talent til å gjøre det bra innen baseball. I 1977 begynte han å studere økonomi og jus ved University of Mississippi School of Law. Han begynte med skatterett, men gikk over til å lese strafferett fordi han syntes det var mer interessant.
=== Privatliv ===
Grisham er gift med kona Renee. Han veksler mellom å bo på en plantasje i Charlottesville i Virginia og på en farm i Oxford i Mississippi. Han er praktiserende baptist og tilhører Southern Baptist Convention.
=== Advokat og politiker ===
I 1981 var han ferdig med studiene. Samme året giftet han seg med Renee Jones. Han begynte deretter å arbeide som forsvarsadvokat i Southaven. Her fikk han anledning til å se dramatikken i rettssalene og dommere og advokater i virksomhet. I 1983 gikk han inn i politikken. Grisham satt i Representantenes hus i Mississippi fra 1983 til 1990.
=== Forfatter ===
Forfatterkarrieren startet da han en dag hørte en historie om en tolvår gammel jente som hadde blitt voldtatt. Han begynte å fabulere over hva som ville ha hendt hvis jentas far og bror hadde drept overgriperne. Grisham stod opp ved femtiden om morgenen for å skrive fram til han gikk på arbeid. Han brukte tre år på å fullføre boka. «A Time To Kill» kom ut i 1987. Han ble refusert av mange forlag, men Wynwood Press tok sjansen og trykte opp 5000 eksemplarer av boka.
==== The Firm ====
Dagen etter at han hadde fått utgitt «A Time To Kill», begynte han å arbeide på en ny bok om en ung lovende advokat som begynte å arbeide i et stort advokatfirma. Etter hvert viste det seg at alt i firmaet ikke var som det skulle. Han solgte filmrettighetene til The Firm til Paramount for 600 000 dollar. Dermed ble Grisham ettertraktet av forlagshusene. Doubleday kjøpte bokrettigheten til The Firm. The Firm lå på The New York Times' bestselgerliste i 47 uker. I 1991 ble The Firm årets bok i USA. «The Pelican Brief» og «The Client» ble suksessrike etterfølgere. Grisham hadde vist at han var en mester i å skrive juridiske thrillere. Doubleday gav ut «A Time To Kill» på nytt, og Dell gav ut samme boken i pocketbokversjon.
==== Suksess ====
Siden «A Time To Kill» ble gitt ut i 1988, har Grisham skrevet en bok i året. Alle bøkene har vært bestselgere. Grisham ble sett på som 1990-tallets mest suksessrike forfatter. Fram til 2008 hadde bøkene hans solgt over 250 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 29 språk.
== Filmatiseringer ==
Ni av bøkene hans er blitt filmatisert: «The Firm», «The Pelican Brief», «The Client», «A Time To Kill», «The Chamber», «The Rainmaker», «A Painted House», «(The) Runaway Jury» og «Skipping Christmas». I tillegg har han skrevet originalmanuset til «Gingerbread man».
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av John Grisham i BIBSYSA Time to Kill/Tid For Hevn (1989)
The Firm/Firmaets Mann (1991)
The Pelican Brief/Pelikan-rapporten (1992)
The Client/Klienten (1994)
The Chamber/Dødskammeret(1994)
The Rainmaker/Regnmakeren (1995)
The Runaway Jury/Juryen (1996)
The Partner/Partneren (1997)
The Street Lawyer/Gatens Advokat (1998)
The Testament/Testamentet (1999)
The Brethren/Broderskapet (2000)
A Painted House/Det Malte Huset (2001)
Skipping Christmas/O jul med din glede (2001)
The Summons/Stevningen (2002)
The King of Torts/Kongen Av Tort og Svie (2003)
Bleachers/ Heltene vender hjem (2003)
The Last Juror/Det siste Jurymedlemmet (2004)
The Broker/Megleren (2004)
The Innocent Man/En uskyldig mann (2006) (Faglitteratur)
Playing for Pizza/En amerikaner i Italia (2007)
The Appeal/Anken (2008)
The Associate/Sannhetens pris (2009)
Theodore Boone: Kid Lawyer/Theodore Boone: advokatspire (2010)
The Confession (2010)
Theodore Boone: The Abduction (2011)
The Litigators (2011)
Calico Joe (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 10. april 2012)
Theodore Boone: The Accused (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 24. mai 2012)
The Racketeer/Svindleren (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 11. oktober 2012)
The Jailhouse Lawyer (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 24. oktober 2012)
Sycamore Row (2013)
Gray Mountain/Forvandlingen (2014)
Rogue Lawyer/Advokaten (20. oktober 2015)
Theodore Boone: The Scandal (2016)
The Whistler/Varsleren (2016)
Camino Island (2017)
The Rooster Bar (2017)
The Reckoning/Den siste dagen (2018) ISBN 978-82-02-66393-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) John Grisham – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Grisham på Internet Movie Database
(sv) John Grisham i Svensk Filmdatabas
(da) John Grisham på Filmdatabasen
(da) John Grisham på Scope
(fr) John Grisham på Allociné
(en) John Grisham på AllMovie
(en) John Grisham hos The Movie Database
(en) John Grisham hos Internet Broadway Database
(en) John Grisham på Discogs
(en) John Grisham på MusicBrainz
(en) John Grisham på Twitter
(en) John Grisham på Facebook
(en) John Grisham på Instagram | John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter. | 5,181 | 5,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piano | 2023-02-04 | Piano | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klaverinstrumenter', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Piano', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | For filmen, se Piano (film)
Piano er et klaverinstrument med vertikalt plasserte strenger strukket i et stivt rammeverk. Strengene slås an av filtdekkede hammere som aktiveres når tangentene på klaviaturet trykkes ned.
Flygelet er nært beslektet med pianoet, men i flyglene er strengene plassert horisontalt. Dette gjør at instrumentene kan bygges betydelig større og mer volumsterke, så i konsertsammenheng er det derfor nesten utelukkende flygler som benyttes.
På engelsk har begge variantene «piano» i navnet: instrumenter med vertikalt plasserte strenger kalles upright piano og flygler for grand piano.
| For filmen, se Piano (film)
Piano er et klaverinstrument med vertikalt plasserte strenger strukket i et stivt rammeverk. Strengene slås an av filtdekkede hammere som aktiveres når tangentene på klaviaturet trykkes ned.
Flygelet er nært beslektet med pianoet, men i flyglene er strengene plassert horisontalt. Dette gjør at instrumentene kan bygges betydelig større og mer volumsterke, så i konsertsammenheng er det derfor nesten utelukkende flygler som benyttes.
På engelsk har begge variantene «piano» i navnet: instrumenter med vertikalt plasserte strenger kalles upright piano og flygler for grand piano.
== Historikk ==
Den store forskjellen mellom barokkens cembalo og pianoet ligger i sistnevntes evne til å få fram forskjellige styrkegrader. Et av barokkens kjennetegn var den såkalte terrassedynamikken – en trappetrinn-vis forandring i tonestyrken. Dette var karakteristisk for både cembalo og orgel som var den tids viktigste klaviaturinstrumenter i Europa. Allerede før 1700 ble imidlertid terrassedynamikken ansett som en begrensning idet man ønsket muligheten for en mer gradvis og nyansert forandring av tonestyrken i likhet med for eksempel den menneskelige stemme.
I 1698 konstruerte italieneren Bartolomeo Cristofori i Firenze et cembalo-formet instrument der strengene ikke ble knipset, men satt i svingninger fra undersiden ved hjelp av hammere festet over tastene. Cristofori kalte sitt nye instrument gravicèmbalo con piano e forte (bokstavelig cembalo med svak og sterk). Dette ble snart forkortet til pianoforte eller fortepiano som også ble den første betegnelsen i Norge.
== Se også ==
Virtuelt piano med tangentfrekvenser
Pianist
== Litteratur ==
Kjeldsberg, Peter Andreas (1985): Piano i Norge. «Et uundværligt Instrument». C. Huitfeldt Forlag A.S., Oslo. ISBN 82-7003-060-0
== Eksterne lenker ==
Design og håndverk – Pianostemmer
Fotoarkiv med pianoer
The Metropolitan Museum sin nettside viet til Cristoforis piano
«DigitaltMuseum: Søk: 'piano'». | thumb|Henriëtte Ronner-Knip (1897) | 5,182 | 5,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingvar_Kamprad | 2023-02-04 | Ingvar Kamprad | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Gründere', 'Kategori:Ikea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer', 'Kategori:Personer fra Ljungby kommun', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forretningsfolk', 'Kategori:Æresdoktorer ved Lunds universitet'] | Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. januar 2018 i Liatorp) var en svensk gründer som grunnla møbelvarehuskjeden IKEA.
I 2007 var han Europas rikeste. I Forbes’ måling av verdens rikeste, som første gang ble offentliggjort i 2010, var han blant de ti rikeste i verden, med en formue på 23 milliarder dollar. Under andre verdenskrig var Kamprad medlem av en svensk nazistisk organisasjon, og han tok aldri avstand fra dets leder.
| Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. januar 2018 i Liatorp) var en svensk gründer som grunnla møbelvarehuskjeden IKEA.
I 2007 var han Europas rikeste. I Forbes’ måling av verdens rikeste, som første gang ble offentliggjort i 2010, var han blant de ti rikeste i verden, med en formue på 23 milliarder dollar. Under andre verdenskrig var Kamprad medlem av en svensk nazistisk organisasjon, og han tok aldri avstand fra dets leder.
== Biografi ==
Kamprad ble født på gården Elmtaryd, nær den lille landsbyen Agunnaryd i Ljungby i Småland i Sverige. Det var den største gården i området med sine 500 hektar tomt. Kamprad testet sin forretningssans allerede som unggutt, da han solgte fyrstikker til naboer fra sin sykkel. Han fant ut at han kunne kjøpe fyrstikker billig i store partier i Stockholm, selge dem løst til lave priser og likevel sitte igjen med fortjeneste. Senere utvidet han sitt forretningsområde til å selge fisk, juletrepynt, frø og senere kulepenner og blyanter. Da Kamprad var 17 år, fikk han belønning av sin far for sin innsats på skolen. Han brukte pengene til å danne det som i dag er IKEA. På denne tiden var han også aktiv nazist, og han tok aldri avstand fra den svenske nazistlederen Per Engdahl, tvert i mot omtalte han Engdahl som en stor mann så sent som i 2010.Akronymet IKEA kommer av initialene fra hans navn (Ingvar Kamprad), i tillegg til Elmtaryd, gården hvor han vokste opp, og den nærliggende landsbyen Agunnaryd.
Kamprad har innrømmet at hans dysleksi hadde innvirkning på den interne driften av selskapet. Ett eksempel er de svenske navnene på møblene hos IKEA, som opprinnelig ble valgt fordi Kamprad hadde problemer med å huske produktenes numre i lagerbeholdningen.
Kamprad bodde i Epalinges i Sveits fra 1976. Ifølge et intervju med TSR, den franskspråklige, sveitsiske TV-kringkasteren, kjørte Kamprad en 15 år gammel Volvo, fløy kun økonomiklasse og oppfordret IKEA-ansatte til å alltid skrive på begge sider av et ark. I tillegg ble Kamprad kjent for å besøke IKEA for et billig måltid. Han var også kjent for å kjøpe julegaver og -papir i salgene etter jul. Kamprads sparsommelighet er veldokumentert, men det er også en viktig del av det totale selskapsbildet som IKEA presenterer for sine ansatte og allmennheten. Han nevnte sjelden at han eide en villa i et høyprisområde i Sveits, et stort landområde i Sverige og en vingård i Provence i Frankrike, eller at han kjørte en Porsche i flere år.Mens han jobbet med møbelprodusenter i Polen tidlig i sin karriere, ble Kamprad alkoholiker. Han uttalte at han fikk dette under kontroll.
== Formue ==
Ifølge det svenske økonomitidsskriftet Veckans Affärer var han den rikeste personen i verden. Denne rapporten baserer seg på antagelsen om at Kamprad eide hele selskapet, noe både IKEA og Kamprad-familien avviste. Personlig hadde Kamprad lite eierskap i selskapet, men overførte mesteparten til Stichting INGKA Foundation og INGKA Holding som en del av en kompleks skatteplan, og dette gjorde at hans faktiske kontroll over selskapet var litt uklar.Tidsskriftet Forbes rangerte en stund Bill Gates som nummer 1, med Kamprad på nummer 4. Det var i etterkant av artikkelen i Veckans Affärer at Kamprad gikk fra nummer 12 til sin nåværende posisjon i Forbes. Ifølge det tyske T-Online var Kamprad den fjerde rikeste personen i verden, med 53 milliarder dollar. I mars 2005 gjorde den glidende verdien av den amerikanske dollaren at Kamprad kom øverst på listen i en annen rapport. I mars 2007 anslo Forbes hans formue til 33 milliarder dollar. I 2011 ble det fremlagt dokumenter som viste at Kamprad hadde solgt majoriteten av sin andel i IKEA mange år tidligere. I 2015 var Kamprads formue ifølge Forbes 3,4 milliarder dollar, og han var nummer 497 på listen over verdens rikeste.Etter hans død viste det seg at hans formue var på 469 milliarder kroner, og at han var blant verdens 10 rikeste personer da han døde.
== Stichting INGKA Foundation ==
Den nederlandskregistrerte stiftelsen Stichting INGKA Foundation er navngitt etter Kamprad, og eier INGKA Holding, som er morselskapet til alle IKEA-butikkene. Denne ideelle organisasjonen ble i mai 2006 omtalt av økonomitidsskriftet The Economist som verdens største veldedighetsorganisasjon – med en antatt verdi på minst 36 milliarder dollar i 2006 (større enn Bill & Melinda Gates Foundation) – men dens hovedformål er, ifølge noen, antatt å være selskapsskattunngåelse og beskyttelse mot overtakelse for IKEA. Kamprad var styreleder i stiftelsen.
== Annet arbeid ==
Kamprad var i utgangspunktet en meget privat person, som sjelden gjorde noe ut av seg i det offentlige. Likevel ga han ut noen få verker. Først fortalte han omstendelig om IKEAs holdninger til sparsommelighet og entusiasme, i en erklæring kalt «A Testament of a Furniture Dealer». Den ble skrevet i 1976, og har siden blitt ansett som ideologien til IKEAs møbelkonsept. Han jobbet også med den svenske journalisten Bertil Torekull på boken «Leading By Design: The IKEA Story». I selvbiografidelen av boken forklarer han videre om sin filosofi, samt sine prøvelser og triumfer ved dannelsen av IKEA.
== Kontrovers ==
I 1994 ble de personlige brevene til den svenske fascistaktivisten Per Engdahl gjort offentlige, etter hans død. Det ble avdekket at Kamprad hadde blitt med i Engdahls pro-nazistiske gruppe i 1942. Kamprad hadde skaffet midler, samt rekruttert medlemmer, til gruppen så sent som i september 1945. Det er ikke kjent når Kamprad trakk seg ut av gruppen, men han fortsatte vennskapet med Engdahl frem til starten av 1950-tallet.
Etter denne offentliggjørelsen sa Kamprad at han dypt angret på den delen av sitt liv. Han kalte det for sin største tabbe, og han skrev senere et unnskyldningsbrev til alle sine IKEA-ansatte med jødisk opphav. IKEA er en av få detaljister som har varehus i Israel samtidig som den også har varehus i den arabiske verden. Det antas at dette reflekterer et forsøk på å roe ned denne kontroversen.Ingvar Kamprad døde 27. januar 2018.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over milliardærer
IKANO
== Eksterne lenker ==
(en) Ingvar Kamprad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingvar Kamprad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingvar Kamprad på Internet Movie Database
(en) Forbes.com: Forbes liste over verdens rikeste mennesker Arkivert 21. juli 2012 hos Wayback Machine. | Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. | 5,183 | 5,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IKEA | 2023-02-04 | IKEA | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1943', 'Kategori:Ikea', 'Kategori:Næringsliv i Asker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | IKEA er en svensk hjeminnredningskjede som drives gjennom et franchisesystem. Franchisetakere er autorisert til å markedsføre og selge IKEA-sortimentet, og drive IKEA-varehus og andre salgskanaler i spesifiserte markedsområder. Inter IKEA Systems B.V. er eieren av IKEA-konseptet og den globale IKEA franchisen. 11 ulike franchisegrupper eier og driver IKEAs salgskanaler under avtale med Inter IKEA Systems B.V.
IKEA ble stiftet av Ingvar Kamprad (1926-2018) da han var 17 år gammel, i 1943. Til å begynne med solgte IKEA penner, lommebøker, rammer, klokker, smykker og nylonstrømper – praktisk talt alt som Kamprad følte det var behov for, og som han kunne selge til redusert pris. Det første møbelet ble introdusert i produktporteføljen i 1947, og i 1955 begynte selskapet å designe sine egne møbler.
I begynnelsen solgte Kamprad møbler fra hjemmet sitt og via post. Men etterhvert ble den første butikken åpnet i nærheten av byen Älmhult. Dette var også stedet der det første IKEA-varehuset kom, som skulle bli en modell for resten av IKEA-varehusene som åpnet. I 1963 åpnet den første butikken utenfor Sverige, på Nesbru i Asker.
Per mai 2018 var det 418 IKEA-varehus i omtrent 49 land. 365 av dem er i dag eid av IKEA Group og resterende drives av andre franchisetakere. De fleste ligger i Europa, de øvrige er plassert i Nord-Amerika, Asia og Australia. IKEA-katalogen, sies å være den mest distribuerte boka i verden etter Bibelen. Den blir trykt i et opplag på rundt 175 millioner årlig.
Rettighetene til IKEA-konseptet, inklusive franchiselisensiering, innehas av det nederlandske selskapet Inter IKEA Systems B.V.
| IKEA er en svensk hjeminnredningskjede som drives gjennom et franchisesystem. Franchisetakere er autorisert til å markedsføre og selge IKEA-sortimentet, og drive IKEA-varehus og andre salgskanaler i spesifiserte markedsområder. Inter IKEA Systems B.V. er eieren av IKEA-konseptet og den globale IKEA franchisen. 11 ulike franchisegrupper eier og driver IKEAs salgskanaler under avtale med Inter IKEA Systems B.V.
IKEA ble stiftet av Ingvar Kamprad (1926-2018) da han var 17 år gammel, i 1943. Til å begynne med solgte IKEA penner, lommebøker, rammer, klokker, smykker og nylonstrømper – praktisk talt alt som Kamprad følte det var behov for, og som han kunne selge til redusert pris. Det første møbelet ble introdusert i produktporteføljen i 1947, og i 1955 begynte selskapet å designe sine egne møbler.
I begynnelsen solgte Kamprad møbler fra hjemmet sitt og via post. Men etterhvert ble den første butikken åpnet i nærheten av byen Älmhult. Dette var også stedet der det første IKEA-varehuset kom, som skulle bli en modell for resten av IKEA-varehusene som åpnet. I 1963 åpnet den første butikken utenfor Sverige, på Nesbru i Asker.
Per mai 2018 var det 418 IKEA-varehus i omtrent 49 land. 365 av dem er i dag eid av IKEA Group og resterende drives av andre franchisetakere. De fleste ligger i Europa, de øvrige er plassert i Nord-Amerika, Asia og Australia. IKEA-katalogen, sies å være den mest distribuerte boka i verden etter Bibelen. Den blir trykt i et opplag på rundt 175 millioner årlig.
Rettighetene til IKEA-konseptet, inklusive franchiselisensiering, innehas av det nederlandske selskapet Inter IKEA Systems B.V.
=== Historien bak navnet ===
IKEA-navnet er satt sammen av initialene til en av IKEAs grunnleggere, Ingvar Kamprad, (IK) og de første bokstavene i navnet på gården og stedet der han vokste opp – Elmtaryd og Agunnaryd (EA). IKEA-logoen har nesten ikke endret seg gjennom konsernets historie, og 1967-versjonen er fremdeles symbolet for IKEAs virksomhet.
=== Visjon ===
IKEAS visjon er «å skape en bedre hverdag for de mange menneskene».
Vi arbeider hardt for å oppnå kvalitet til rimelige priser for kundene våre gjennom optimering av hele verdikjeden og ved å bygge opp langsiktige leverandørforhold, investere i høyautomatisert produksjon og produsere i store volumer. Visjonen vår omfatter også mer enn hjeminnredning. Vi ønsker å skape en bedre hverdag for alle mennesker som berøres av virksomheten vår.
=== Forretningsidéen ===
IKEAs forretningsidé er «å tilby et stort utvalg form- og funksjonsriktige hjeminnredningsprodukter til så lave priser at så mange mennesker som mulig har råd til å kjøpe dem».
IKEA-konseptet tar utgangspunkt i ideen om å tilby et sortiment av hjeminnredningsprodukter som de mange menneskene har råd til, ikke bare et fåtall. Vi oppnår dette ved å kombinere funksjon, kvalitet, design og verdi – alltid med tanke på bærekraft.
KEA-konseptet gjennomsyrer alle deler av virksomheten, fra design, råvarer, emballasje og distribusjon til forretningsmodellen vår. Målet vårt er å bidra til at flere mennesker får et bedre liv hjemme.
== Generelt ==
== Historie ==
=== IKEA-varehus rundt om i verden ===
Listen viser når IKEA åpnet butikker og varehus første gang i ulike land:
1958: Sverige (Älmhult)
1963: Norge (Oslo)
1969: Danmark (København)
1973: Sveits (Zürich)
1974: Tyskland (München)
1977: Canada (Toronto)
1977: Østerrike (Wien)
1978: Nederland (Rotterdam)
1981: Island (Reykjavík)
1981: Australia (Sydney)
1983: Saudi-Arabia (Jidda)
1984: Belgia (Brussel)
1987: Storbritannia (Manchester)
1988: USA (Baltimore)
1989: Italia (Milano)
1990: Frankrike (Bordeaux)
1990: Ungarn (Budaörs)
1991: Polen (Poznań)
1991: Tsjekkia (Praha)
1995: Slovakia (Bratislava)
1996: Finland (Helsingfors)
1996: Spania (Madrid og Barcelona)
1998: Kina (Beijing)
2000: Russland (Moskva)
2001: Israel (Netanya)
2001: Kuwait (Al Rai)
2003: Malaysia (Damansara)
2004: Portugal (Lisboa)
2005: Tyrkia (Istanbul)
2006: Irland (Dublin)
2006: Japan (Funabashi og Yokohama)
2007: Romania (București)
2018: Thailand (Nontahburi/นนทบุรี)Ikea har også varehus i Hellas, De forente arabiske emirater, Singapore og Taiwan.
=== IKEA-varehus i Norge ===
Den første IKEA-butikken utenfor Sverige åpnet lørdag 23. mars 1963 på Nesbru i Asker, i kjellerlokalene under Nesbru Bokhandel, i samme bygning som Bellevue hotell. Dagen før hadde det til da nokså ukjente IKEA tatt ut en helsides annonse på forsiden av Arbeiderbladet. Det nåværende varehuset på Billingstad/Slependen åpnet i 1975. Det avviker fra mer moderne IKEA-varehus ved at selvhentingslageret er plassert helt bak i butikken, og ikke like ved kassene. Varehuset på Slependen gjennomgikk en større utvidelses- og ombyggingsprosess. Varehuset i Åsane flyttet til Nyborg, og åpnet den 2. mai 2012. Det nye varehuset er på 36 000 m².
IKEA i Åsane i Bergen åpnet i 1984.
IKEA på Lura i Sandnes åpnet 28. september 1988.
IKEA på Furuset i Oslo åpnet 26. november 1998.
IKEA på Leangen i Trondheim åpnet 28. august 2002.
IKEA Sørlandet ved Kristiansand åpnet 21. oktober 2010
IKEA på Ringsaker ved Hamar åpnet 19. mars 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
IKEAs norske sider
IKEA-historien – Norsk nettside fra IKEA.
IKEAs internasjonale nettsted (mul) Offisielt nettsted
(en) IKEA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IKEA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Sofakrigen – Det tok 24 år å få IKEA til Trondheim, reportasje i Magasinet på nett.
Danmark | Finland | Sverige | USA | Storbritannia | | antall_ansatte = (2017) | 5,184 | 5,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Nepomuk_Hummel | 2023-02-04 | Johann Nepomuk Hummel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1778', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bratislava', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Østerrikske komponister'] | Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. oktober 1837 i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach - nå i Tyskland) var en østerriksk komponist og virtuos pianist. Hans musikk reflekterer en overgang fra klassisismen til den romantiske periode.
| Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. oktober 1837 i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach - nå i Tyskland) var en østerriksk komponist og virtuos pianist. Hans musikk reflekterer en overgang fra klassisismen til den romantiske periode.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Johann Nepomuk Hummels far, Josef Hummel, var direktør ved den «keiserlige skolen for militær musikk» i Wartberg. I 1786 flyttet han med familien til Wien der han ble kapellmester ved Emanuel Schikaneders Theater auf der Wieden.
Wolfgang Amadeus Mozart ble imponert over sju år gamle Johanns evner, og tilbød ham musikkundervisning. Hummel var elev av Mozart i to år, og gjorde sin første konsertopptreden i en alder av ni. Ledsaget av faren foretok han konsertreiser så langt som til Danmark og England. Etter returen til Wien tok han komposisjonsundervisning hos Johann Georg Albrechtsberger og hos Antonio Salieri, rikets hoffkomponist og hoffkapellmester.
=== Musiker ===
Han turnerte i Europa før han ble instruert av Muzio Clementi i London, hvor han ble i fire år før han returnerte til Wien. Han fikk da undervisning av Johann Georg Albrechtsberger, Joseph Haydn og Antonio Salieri.
I 1804 ble han kapellmester for prins Esterházy, foran Haydn. Denne posten beholdt han i sju år før han ble dimittert fra tjenesten. Før dette hadde han turnert i Russland og Europa, og giftet seg med operasangerinnen Elisabeth Röckel. Han ble senere kapellmester i Stuttgart og Weimar.
I tiden i Tyskland publiserte Hummel verket Et komplett teoretisk og praktisk instruksjonskurs om kunsten å spille pianoforte. Denne populære metoden innledet en ny stil.
Moderne pianomusikk har blitt påvirket av Hummel gjennom hans instruksjon av Carl Czerny som senere underviste Franz Liszt. Hummels innflytelse kan også spores i de tidligere verker av Frédéric Chopin og Robert Schumann.
== Bibliografi ==
Carl Montag: Johann Nepomuk Hummel, in: Neue Zeitschrift für Musik, Band 7, Nr. 39 vom 14. November 1837, S. 153f.; Nr. 40 vom 17. November 1837, S. 157f. und Nr. 42 vom 24. November 1837, S. 165f. (Digitalisat)
August Kahlert: Zur Erinnerung an Johann Nepomuk Hummel, in: Deutsche Musik-Zeitung, Jg. 1, Nr. 7 vom 11. Februar 1860, S. 50f; Nr. 8 vom 18. Februar 1860, S. 58f.; Nr. 9 vom 25. Februar 1860, S. 67f. (Digitalisat)
Constantin von Wurzbach: «Hummel, Johann Nepomuk.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 9. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1863, s. 419–425 (Innscanning).
Moritz Müller: Ein alter Musikmeister, in: Europa. Chronik der gebildeten Welt, Leipzig, Nr. 37/1873, Sp. 1153–1160 und Nr. 38/1873, Sp. 1197–1206 (Erinnerungen an Johann Nepomuk Hummel und seinen Vater Johannes Hummel (1754–1828) sowie dessen Erinnerungen an Haydn und Mozart)
(de) Moritz Fürstenau: «Hummel, Johann Nepomuk». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 13, Duncker & Humblot, Leipzig 1881, s. 384–387.
Karl Benyovszky: J. N. Hummel: der Mensch und Künstler, Bratislava: Eos 1934
«Hummel, Johann Nep.». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 3, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1965, s. 9 f. (Direkte lenker: s. 9, s. 10)
Harold C. Schonberg: Die großen Pianisten, Bern/München/Wien: Scherz 1965
Dieter Zimmerschied: Die Kammermusik Johann Nepomuk Hummels, Mainz 1966
Dieter Zimmerschied: Thematisches Verzeichnis der Werke von Johann Nepomuk Hummel, Hofheim am Taunus: Hofmeister 1971, ISBN 3-87350-000-0
(de) Lothar Hoffmann-Erbrecht: «Hummel, Johann Nepomuk.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 54 (digitalisering).
Joel Sachs: A Checklist of the Works of Johann Nepomuk Hummel, in: Notes (Second Series), Jg. 30 (1974), S. 732–754
Joel Sachs: Kapellmeister Hummel in England and France, Detroit: Information Coordinators 1977
Bericht der wissenschaftlichen Konferenz aus Anlaß des 200. Geburtstages Johann Nepomuk Hummels am 18. November 1978 in Weimar, hrsg. von Hans Rudolf Jung, Weimar o. J. (= Schriftenreihe der Hochschule für Musik „Franz Liszt“ Weimar, Band 1)
Stanley Sadie (utg.): The New Grove Dictionary of Music and Musicians, London: Macmillan 1980, Artikel Hummel, Johann Nepomuk
Ludwig Finscher (utg.): Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2., neubearbeitete Ausgabe, Bärenreiter/Metzler, Kassel/Stuttgart 2003, ISBN 3-7618-1100-4. Artikel Hummel, Johann Nepomuk
Zwischen Klassik und Klassizismus: Johann Nepomuk Hummel in Wien und Weimar, Kolloquium im Goethe-Museum Düsseldorf 2000, hrsg. von Anselm Gerhard und Laurenz Lütteken, Kassel: Bärenreiter 2003
Mark Kroll: Johann Nepomuk Hummel. A Musician’s Life and World. Scarecrow Press, Lanham 2007, ISBN 978-0-8108-5920-3
Klaus Martin Kopitz: Beethoven, Elisabeth Röckel und das Albumblatt „Für Elise“, Köln: Dohr 2010, ISBN 978-3-936655-87-2
„Wiener Klassik“ in Weimar. Johann Nepomuk Hummel als Träger des Kulturtransfers, in: Übertönte Geschichten. Musikkultur in Weimar, hrsg. von Hellmut Seemann und Thorsten Valk, Göttingen 2011 (= Jahrbuch der Klassik Stiftung Weimar), S. 103–120
Klaus Martin Kopitz: Beethovens „Elise“ Elisabeth Röckel. Neue Aspekte zur Entstehung und Überlieferung des Klavierstücks WoO 59, in: Die Tonkunst, Jg. 9, Nr. 1 vom Januar 2015, S. 48–57
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Nepomuk Hummel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Nepomuk Hummel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Nepomuk Hummel på Internet Movie Database
(en) Johann Nepomuk Hummel på Discogs
(en) Johann Nepomuk Hummel på MusicBrainz
(en) Johann Nepomuk Hummel på Spotify
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Nepomuk Hummel i International Music Score Library Project | Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. | 5,185 | 5,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiji | 2023-02-04 | Fiji | ['Kategori:1970 i Oseania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiji', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1970', 'Kategori:Øystater'] | Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Fiji er en øystat bestående av 332 øyer; 110 av disse er permanent bebodd. Landet er en republikk med 859 200 innbyggere (2013).
| Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Fiji er en øystat bestående av 332 øyer; 110 av disse er permanent bebodd. Landet er en republikk med 859 200 innbyggere (2013).
== Geografi ==
Landet dekker en flate på 18 333 km².Fiji er ei gruppe vulkanske øyer omgitt av koraller. Øygruppa består av 332 øyer hvorav 110 er befolket. I tillegg består øygruppen av om lag 500 mindre holmer.
De to største og viktigste øyene er Viti Levu og Vanua Levu. Hovedstaden Suva ligger på Viti Levu der omtrent tre fjerdedeler av befolkningen bor. Andre viktige byer er Labasa, Lautoka, Nadi og Savusavu. Øyene er fjellrike, og den høyeste toppen heter Tomanivi, den ligger på Viti Levu og rekker 1 324 moh.
== Befolkning ==
Fiji er den mest folkerike av småstatene i Stillehavet. Beregnet folkemengde for 2013 var 859 200.Befolkningsveksten var mellom 1990 og 1995 på 1,6 %.
Folketellingen i 2007 viste at 56,8 % av innbyggerne var fijianere og 37,5 % indere.De melanesiske fijianerne er den opprinnelige befolkningen. Inderne består av flere grupper som i hovedsak er etterkommere av kontraktsarbeidere som var importert fra India mellom 1879 og 1916 for å arbeide på sukkerplantasjer. Ved folketellingen i 1966 utgjorde inderne et flertall på 50,5 %. Andelen indere har i nyere tid sunket, dels grunnet høyere fødselsrate blant melanesierne, dels grunnet utvandring.
=== Religion ===
Ved folketellingen i 2007 var 64,4 % kristne, 27,9 % hinduer, 6,3 % muslimer og 0,3 % sikher.Blant de kristne var det flest metodister. I alt 34,6 % av befolkningen tilhørte dette kirkesamfunnet. 9,1 % var katolikker, 5,7 % tilhørte Assembly of God og 3,9 % var sjuendedagsadventister.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Fijis historieDe første innbyggerne på Fiji kom fra Sørøst-Asia lenge før øyene ble oppdaget av europeiske oppdagere på 1700-tallet. Øyene ble en britisk koloni i 1874. I 1970 ble Fiji uavhengig, men det demokratiske styret har siden blitt avbrutt av flere militærkupp.
== Politikk og administrasjon ==
Fijis statsoverhode er presidenten som er valgt av Parlamentet i en treårs-periode, før den nye grunnloven i 2013 ble presidenten valgt av Stammerådet. Presidenten har for det meste kun en seremoniell rolle, basert på det britiske systemet. Den utøvende makt ligger hos regjeringen, og statsministeren er utpekt av presidenten, men må ha støtte fra Parlamentet. Fijis parlament består av ett kammer. Før den nye grunnloven i 2013 hadde parlamentet tre kamre, Representantenes hus og Senatet.
=== Lokale myndigheter ===
Utdypende artikler: Fijis divisjoner og Fijis provinserFiji er inndelt i fire deler (områder) som igjen er delt opp i provinser. Områdene har liten makt og er mer som en samling av provinser. Øya Rotuma som ligger 465 kilometer nord for Viti Levu har indre selvstyre, men blir offisielt regnet som en del av det østre området av statistiske hensyn. Kommuner har blitt opprettet rundt Suva, Lautoka og ni andre landsbyer med byråd og borgermester.
=== Militærvesen ===
Fijis forsvar er organisert i Republic of Fiji Military Forces (RFMF) og har landstyrker og marinestyrker. Forsvarssjefen er brigader Mosese Tikoitoga.
Militærtjeneste er frivillig, og man kan verve seg fra 18 års alder. Av befolkningen i 2006 estimeres 163 960 menn å være egnet til militærtjeneste. I budsjettåret 2002 brukte Fiji 2,2% av bruttonasjonalprodukt på forsvar. Forsvarsutgiftene beløp seg i 2014 til 101 millioner fijidollar, mot 107 millioner i 2013 og 113 millioner i 2012.Fra 1980-tallet har det gjentatte ganger vært militær innblanding i politikken, med tre statskupp, det siste i 2006.RMF består av hærstyrker med 3200 mann per 2014 og en liten sjøforsvarskomponent med en styrke på 300. Sjøforsvarsenehet hadde i 2014 fem patruljefartøyer, er ansvarlig for å patruljere landets økonomiske sone og har redningsoppgaver. Per 2014 hadde ikke RFMF luftkapasitet.Styrker fra Fiji har deltatt i internasjonale fredsbevarende operasjoner i og utenfor FN-regi. I 2014 deltok Fiji med en infanteribataljon til Multinational Force and Observers i Egypt og en til UNDOF mellom Syria og Israel, en sikkerhetsstyrke til UNAMI i Irak (168 mann) og med fire mann til UNMISS i Sør-Sudan.
== Økonomi ==
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Levuka historiske havneby
== Se også ==
Jernbane på Fiji
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fiji – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fiji / Viti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons http://www.fijistiftelsen.no
(no) Statistikk og andre data om Fiji i FN-sambandets nettsted Globalis.noFiji Government Online – Fijis offisielle internettside
Fiji på Traveljournals.net
Fijimuseum Arkivert 26. mars 2020 hos Wayback Machine. | Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. | 5,190 | 5,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasus | 2023-02-04 | Kaukasus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fjellkjeder i Asia', 'Kategori:Kaukasus', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Fjellkjeden regnes som den geografiske grensa mellom Europa i nord og Asia i sør. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om.
Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 meter, Sjkhara på 5193 meter, Kosjtan-Tau på 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Darjalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene.
Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk hotspot-område.
| Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Fjellkjeden regnes som den geografiske grensa mellom Europa i nord og Asia i sør. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om.
Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 meter, Sjkhara på 5193 meter, Kosjtan-Tau på 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Darjalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene.
Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk hotspot-område.
== Geologi ==
Store Kaukasus ble for det meste dannet ved kollisjonen mellom store tektoniske plater: Den arabiske platens bevegelse mot nord mot Den eurasiske kontinentalplaten. Hele regionen er hyppig rammet av jordskjelv grunnet denne aktiviteten.Lille Kaukasus er derimot ikke slike foldefjell, men resultat av vulkansk aktivitet. Javakheti-vulkanplatået i Georgia og tilliggende vulkanske fjellkjeder som fortsetter inn i det sentrale Armenia er blant de yngste deler av geologien i Kaukasus.
== Topografi ==
Mot nord er fjellenes struktur nærmest trinnaktig i motsetning til det steile fall på sørsiden. Kaukasusfjellenes topografi omfatter Store Kaukasus (med sin høyeste topp på Elbrus), Lille Kaukasus (som når opp i 4.000 m høyde), det sørkaukasiske høyland (som omfatter deler av Lilleasia og høyslettene i Armenia og Iran) samt den mellomkaukasiske senkning som er dannet mellom Store og Lille Kaukasus. De mer enn 2.000 isbreer dekker tilsammen 1.450 km² i Store Kaukasus. Den nordligste tredjedel av området dekkes av den brede nordkaukasiske slette, hvis østligste del ligger under havnivå.
Mot vest er fjellene dekket av tett skog (opp til 1500 m over havet er det løvskog, mens det er barskog og setere over denne høyden). Mot øst er fjellene skogløse eller dekket av en meget åpen skogsteppe. Den nordlige kjede danner det såkalte Store Kaukasus. Nordskråningene av Store Kaukasus har gressteppe skiftende til halvørken og ren ørken mot øst. På den transkaukasiske høyslette mellom Store og Lille Kaukasus finner man sumpskoger, stepper og skogstepper som går over i halv- og helørkener ved Det kaspiske hav. Ca. 100 km sør for Store Kaukasus ligger Lille Kaukasus, som strekker seg fra Tyrkia gjennom Armenia til Aserbajdsjan.
== Klima ==
Fjellkammen langs Store Kaukasus er grense mellom den tempererte sone og den subtropiske klimasone. Høyfjellsklimaet i Kaukasus inndeles i tre grunntyper; et panhumid klima, et temperert-fuktig og et temperert-kontinentalt klima, og et heller kontinentalt og tørt klima. Den panhumide klimasone er karakteristisk for Vest-Kaukasus. Årlig nedbør er her på over 2000 millimeter. Det kan være mye tåke i høydedragene.
I Sentralkaukasus og i noen deler av Øst-Kaukasus og i vestre del av Lille Kaukasus fremhersker et temperert-fuktig klima. Men den indre del av det sørkaukasiske høyland (Armenia) og noen regioner av Øst-Kaukasus preges av et relativt kontinentalt og tørt klima. Årlig nedbør er her på 500 til 600 millimeter.
Snøgrensen i Kaukasus svinger mellom 3000 og 3800 meter over havet. Lavest er den i vest, der den omtrent svarer til forholdene i Alpene. Den høyeste snøgrensen fremhersker i Lille Kaukasus.
== Biologisk hotspot ==
Den biologiske hotspot i Kaukasus dekker 532.658 km² og dermed statene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan samt den nordkaukasiske del av Den russiske føderasjon (som omfatter Tsjetsjenia, Dagestan, Ingusjetia, Nord-Ossetia, Kabardino-Balkaria, Karatsjajevo-Tsjerkessia og enklaven Adygia), den nordøstlige del av Tyrkia og en del av det nordvestlige Iran. I den sørligste del rekker denne hotspot inn i den iransk-anatoliske hotspot. Denne hotspot er hjemsted for flere enn 1.600 arter av planter, hvorav ca. 25 % er endemiske for regionen. Det er 17 endemiske slekter, og ni av dem er knyttet til plantesamfunnene i de høyeste fjellene.
Det er to refugier for tertiær flora i området: i Georgias avvanningsområde til Svartehavet og ved den ytterste sørøstlige enden av Kaukasus, der fjellene møter Kaspihavet.
De blandede løvskoger i Kaukasus er en enestående økoregion på grunn av noen helt spesielle forhold i forhistorien. De åtte økoregioner som møtes her er meget forskjelligartede med hensyn til klimaforhold og artssammensetning. Dertil kommer at området er delvis sammenfallende med det pontiske refugium for tertiærfloraen. Det er det viktigste refugie- og reliktområde for de nordlig-tertiære skoger i det vestlige Eurasia. Dette er det eneste sted der varmt-tempererte skoger har eksistert uavbrutt siden tertiærtiden (dvs. før istidene). Selv i dag finnes mange reliktarter som dominerende eller meddominerende i en rekke plantesamfunn. Det dreier seg f.eks. om kaukasisk alm (Zelkova carpinifolia), laurbærhegg (Prunus laurocerasus), pontisk eik (Quercus pontica), Ilex colchica og forskjellige rhododendronarter: Rhododendron ponticum, Rhododendron smirnowii og gullasalea (Rhododendron luteum)
== Litteratur ==
Conradin Burga, Frank Klötzli und Georg Grabherr (Hrsg): Gebirge der Erde – Landschaft, Klima, Pflanzenwelt, Ulmer Verlag, Stuttgart 2004, ISBN 3-8001-4165-5
Bernhard Chiari (Hrsg.): Wegweiser zur Geschichte Kaukasus, Verlag Ferdinand Schöningh, Paderborn u.a. 2008, PDF-Download 7 MB [1]
Zaur Gasimov: Kaukasus, Europäische Geschichte Online, utgitt av Institut für Europäische Geschichte (Mainz), 2011, Zugriff am: 22. Juni 2011.
Marie-Carin von Gumppenberg, Udo Steinbach: Der Kaukasus. Geschichte, Kultur, Politik, C.H. Beck, 2008, ISBN 978-3-406-56800-8
Olaf Haselhorst: Der Kaukasus als Objekt des russischen Kolonialismus in der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts, Hamburg 1999
Horst-Günter Wagner: «Erdöl und Erdgas in der Kaukasus-Kaspi-Region», i: Geographische Rundschau (Braunschweig, Westermann), Band 49, 1997, s. 355–361.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Caucasus mountains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Landskap i [[Svaneti, Georgia]] | 5,191 | 5,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Malthus | 2023-02-04 | Thomas Malthus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Britiske økonomer', 'Kategori:Demografer', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1834', 'Kategori:Engelske anglikanske prester', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1766', 'Kategori:Grønne tenkere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Mole Valley', 'Kategori:Politisk økonomi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. desember 1834) var en britisk prest og samfunnsforsker. Han er mest kjent for å hevde at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med en ubegrenset befolkningsvekst. Befolkningen ville alltid måtte leve på et eksistensminimum, hevdet Malthus. Dette fordi om de fikk mer enn dette, så ville bare befolkningsveksten tilta, helt til man var tilbake på eksistensminimum. Malthus hadde stor innflytelse på økonomer i sin samtid.
| Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. desember 1834) var en britisk prest og samfunnsforsker. Han er mest kjent for å hevde at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med en ubegrenset befolkningsvekst. Befolkningen ville alltid måtte leve på et eksistensminimum, hevdet Malthus. Dette fordi om de fikk mer enn dette, så ville bare befolkningsveksten tilta, helt til man var tilbake på eksistensminimum. Malthus hadde stor innflytelse på økonomer i sin samtid.
== Økonomisk og demografisk teori ==
I boken An Essay on the Principle of Population (1798) fremmet Malthus en befolkningslov som sier at mennesket har en formeringsevne som langt overstiger potensialet i naturgrunnlaget. På den måten er ikke matproduksjonen like stor som befolkningsveksten. Dette reguleres ved høyere dødelighet inntil befolkningen igjen er på et akseptabelt nivå. Sagt på en annen måte, han hadde sett at befolkningsveksten er eksponentiell, mens han mente at matvareforsyningen bare ville øke lineært.
Derfor hevdet han at kriger, hungersnød og epidemier var uunngåelige, med mindre man fikk redusert befolkningens fødselsrate.
Å hjelpe dem som var truet av sult, ville ifølge Malthus bare forverre situasjonen på sikt. Han godtok imidlertid kun én måte å redusere fødselsraten på: gjennom avholdenhet (inkludert en utsatt ekteskapsinngåelse). Etter utgivelsen foretok Malthus en studiereise blant annet i Norge. Denne reisen influerte andreutgaven av boken, som kom i 1803.
Malthus' teorier har blitt kritisert fra mange hold.
Mange kritikere har imidlertid gjort den feilen å kritisere observasjonen Malthus hadde gjort, ikke de normative slutningene han hadde trukket:
At enhver populasjon som vokser med uforanderlig vekstrate, øker eksponentielt, er en veletablert demografisk kjensgjerning.
At mattilgangen skal kunne vokse lineært, kan til og med være en altfor optimistisk antakelse. Mattilgangen kan riktignok øke raskt i visse perioder, men denne veksten kan – på grunn av jordens begrensede ressurser – ikke være vedvarende.Derimot kan det være på sin plass å påpeke at Malthus' løsningsforslag ikke var uttømmende.
Ikke minst kan prevensjon begrense befolkningsveksten, en faktor som Malthus ikke vurderte pga. sine religiøse motforestillinger.
Den sterke befolkningsveksten i u-landene etter 2. verdenskrig førte igjen til økt interesse for, men også misbruk av Malthus’ teorier (se malthusianisme). Verket fikk en stormfull mottakelse, da fremtidsoptimismen rådet i Europa, og holdningene generelt var pronatalistiske.
== Reise i Norge 1799 ==
Sommeren 1799 foretok Malthus sammen med William Otter, Edward Daniel Clarke og John Marten Cripps en reise i Skandinavia fra hvilken Malthus' dagbøker fra deler av reisen er bevart og utgitt. De bevarte dagbøkene omhandler reisen fra ankomst Cuxhaven 25. mai til Malthus krysser grensen til Sverige 3. august, etter å ha reist gjennom Holstein, Schleswig, deler av Danmark, den svenske vestkysten, til Christiania, Kongsberg, opp Gudbrandsdalen til Trondheim, og ned Østerdalen til Magnor. Dagboken er interessant fordi den gir et innblikk i Malthus som person og som vitenskapsmann, og hans metode, samtidig som den er en kilde for innblikk i det norske samfunnet i 1799, og hvordan det forstås av en engelsk vitenskapsmann i samtiden.
== Ny-Malthusianismen ==
Mot slutten av 1800-tallet oppstod en bevegelse i USA som ble kjent som «Ny-Malthusianismen» fordi den var inspirert av Thomas Malthus' teser om hvordan man et samfunn kunne forebygge overbefolkning. Slik beskrives bevegelsen i en norsk avis i 1928:Ny-Malthusianisme kaller man den bevegelse som med utgangspunkt i Malthus' befolkningslære har agitert for en systematisk innskrenkning av barnetallet og herunder også i skrift og tale, i den senere tid også praktisk gjennem mødrehygienekontorene, søker å spre kjennskap til de befruktningshindrende midler i almenheten, navnlig blandt kvinnende i de arbeidende lag av folket. Som nevnt i forrige artikkel fordømte Malthus selv skarpt den slags midler; han vedblev alltid å være for meget av en moraliserende teolog til å våge denne praktiske konsekvens av sin lære, men derfor drog han også den triste og bitre slutning at sykdom, nød og elendighet alltid måtte vedbli å herje blandt de fattige og at alle planer om en likelig fordeling av livsgodene måtte strande på dette skjær.
== Referanser ==
== Kilder ==
The Travel Diaries of T.R. Malthus, Edited by Patricia James, Cambridge University Press, 1966 | Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. | 5,192 | 5,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Burke | 2023-02-04 | Edmund Burke | ['Kategori:Anglo-irer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske politikere', 'Kategori:Britiske politiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 9. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1797', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1729', 'Kategori:Konservative politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Edmund Burke (født 1. januarjul./ 12. januar 1729greg. i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. Han regnes som konservatismens grunnlegger. Burke tilhørte det britiske partiet whigene (et mer liberalt parti enn toryene).
| Edmund Burke (født 1. januarjul./ 12. januar 1729greg. i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. Han regnes som konservatismens grunnlegger. Burke tilhørte det britiske partiet whigene (et mer liberalt parti enn toryene).
== Bakgrunn og virke ==
Burkes ideer skiller seg fra andre ideologer, siden han egentlig ikke konstruerte noen ny ideologi. Han fastslo i stedet noen prinsipper (de fleste har blitt stående) som etterkommere viderebygde konservatismen på. Hovedverket til Burke var Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (originalens tittel: Reflections on the Revolution in France) (1790).
Burke støttet, i motsetning til flesteparten av sine samtidige landsmenn, den amerikanske revolusjon. Han mente at det var den britiske kongen som hadde angrepet amerikanernes rettigheter.
Under den franske revolusjonen noen få år senere, hadde Burke (ifølge mange) derimot helt motsatt holdning. Nå var han en ivrig motstander av de revolusjonære og deltok i den såkalte revolusjonsdebatten.
Den endrede holdningen begrunnet Burke med at de franske revolusjonære, i motsetning til amerikanerne, ville kullkaste hele staten og bygge opp noe nytt. En slik holdning strider med konservatismens grunndoktriner; evolusjon fremfor revolusjon. Burke var særlig kritisk til voldsbruken under den franske revolusjon.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Av BurkeEdmund Burke Betraktninger over revolusjonen i Frankrike utgitt i serien Bokklubbens Kulturbibliotek oversatt av Erik Ringen og med innledende essay av Raino Malnes ISBN 978-82-525-5210-2
Fritt tilgjengelige e-bøker av Edmund Burke i i Project GutenbergOm BurkePaul Thyness (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: de konservative grunnidéer. Oslo: Tanum.
Lars Roar Langslet (1965). Konservatismen fra Hume til idag. Oslo: Dreyer. BibliografiA Vindication of Natural Society (1756)
A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1756)
An Account of the European Settlement in America (1757)
The Abridgement of the History of England (1757)
Annual Register editor for some 30 years (1758)
Tracts on the Popery Laws (Early 1760s)
On the Present State of the Nation (1769)
Thoughts on the Cause of the Present Discontents (1770)
On American Taxation (1774)
Conciliation with the Colonies (1775)
A Letter to the Sheriffs of Bristol (1777)
Reform of the Representation in the House of Commons (1782)
Reflections on the Revolution in France (1790)
Letter to a Member of the National Assembly (1791)
Appeal from the New to the Old Whigs (1791)
Thoughts on French Affairs (1791)
Remarks on the Policy of the Allies (1793)
Letters on a Regicide Peace (1795–97)
Letter to a Noble Lord (1796)
== Eksterne lenker ==
(no) Edmund Burke i Store norske leksikon
«Edmund Burke», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk) | Edmund Burke (født i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. | 5,193 | 5,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie-Joseph_Ang%C3%A9lique | 2023-02-04 | Marie-Joseph Angélique | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1734', 'Kategori:Fødsler i 1705', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Portugisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slaveri'] | Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. juni 1734) var navnet gitt av franske myndigheter til en portugisiskfødt sort slave. Hun satte fyr på sin eiers hjem og brente ned mye av hva som nå refereres til som det gamle Montréal.
Hun tilhørte Thérèse de Couagne og, frem til hans død 1733, François Poulin, og var forventet å fylle sin rolle som slave ved å spise med de andre slavene og tjene sine herrer. Hun motsatte seg imidlertid dette, og ønsket å tilbringe tiden med sin elsker, en hvit tjener kalt Claude Thibault. Det ble hevdet at hun hadde tre barn, og minst ett med en slave kalt César, som tilhørte Ignace Gamelin.
Da Poulin truet med å selge henne, satte den skrekkslagne piken fyr på hans hjem og forsøkte å flykte. Hun ble fanget kort etter, men ikke før brannen hadde spredt seg og ødelagt mye av Montreal.
Etter å ha blitt stilt for retten og torturert, tilsto Angélique forbrytelsen, og ble dømt til å bli brent levende. Straffen ble imidlertid redusert til hengning, og hun ble hengt ved en offentlig seremoni som involverte ydmykelse og amputasjon av hånden hun hadde brukt til å sette fyr med.
«Marie-Joseph Angélique, negresse, slavekvinne tilhørende Thérèse de Couagne, hustru av den yngre François Poulin de Francheville, du er dømt til å dø, til å betale kompensasjon, til å ha din hånd avskåret, til å bli brent levende og ha din aske kastet for vinden.» — dommer Pierre Raimbault, 4. juni 1734
Skuespillet Angélique ble skrevet av Lorena Gale i 1995.
| Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. juni 1734) var navnet gitt av franske myndigheter til en portugisiskfødt sort slave. Hun satte fyr på sin eiers hjem og brente ned mye av hva som nå refereres til som det gamle Montréal.
Hun tilhørte Thérèse de Couagne og, frem til hans død 1733, François Poulin, og var forventet å fylle sin rolle som slave ved å spise med de andre slavene og tjene sine herrer. Hun motsatte seg imidlertid dette, og ønsket å tilbringe tiden med sin elsker, en hvit tjener kalt Claude Thibault. Det ble hevdet at hun hadde tre barn, og minst ett med en slave kalt César, som tilhørte Ignace Gamelin.
Da Poulin truet med å selge henne, satte den skrekkslagne piken fyr på hans hjem og forsøkte å flykte. Hun ble fanget kort etter, men ikke før brannen hadde spredt seg og ødelagt mye av Montreal.
Etter å ha blitt stilt for retten og torturert, tilsto Angélique forbrytelsen, og ble dømt til å bli brent levende. Straffen ble imidlertid redusert til hengning, og hun ble hengt ved en offentlig seremoni som involverte ydmykelse og amputasjon av hånden hun hadde brukt til å sette fyr med.
«Marie-Joseph Angélique, negresse, slavekvinne tilhørende Thérèse de Couagne, hustru av den yngre François Poulin de Francheville, du er dømt til å dø, til å betale kompensasjon, til å ha din hånd avskåret, til å bli brent levende og ha din aske kastet for vinden.» — dommer Pierre Raimbault, 4. juni 1734
Skuespillet Angélique ble skrevet av Lorena Gale i 1995.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Torture and Truth - Angélique and the Burning of Montreal | Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. | 5,195 | 5,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verneplikt | 2023-02-04 | Verneplikt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Krisehåndtering', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verneplikt'] | Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.
I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år. Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Taiwan, Tsjad. Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.
| Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.
I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år. Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Taiwan, Tsjad. Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.
== Historie ==
Verneplikt (innført 23. august 1793, formalisert ved lov i 1798) gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée (den store arméen), hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer. Ifølge professor Rolf Hobson var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av første verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. Verneplikt regnes etter Vietnamkrigen som svært kontroversielt og upopulært i mange land, spesielt i USA.
I store industrialiserte land har det store fokus på teknologiske militære nyvinninger, bedre trente og motiverte soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fra et militærfaglig synspunkt oppfattes verneplikt i den industrialiserte verden som en foreldet og lite effektiv form for krigføring og forsvarsorganisering i dagens situasjon. Dagens avanserte våpenteknologi både overflødiggjør store vernepliktbaserte forsvar, samtidig som forsvaret i større grad har bruk for profesjonelle soldater med flere års utdannelse eller trening. I de fleste vestlige land har fokus for forsvaret etter den kalde krigens avslutning i økende grad vært på internasjonale operasjoner, eksempelvis krigen i Afghanistan, mens tradisjonelt terrorialforsvar av landets egne grenser anses som mindre aktuelt i dagens verden.
Russland og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.
== Kvinnelig verneplikt ==
I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn, noe som har sammenheng med krigstjeneste historisk vanligvis bare har omfattet menn og med at ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr obligatorisk arbeidstjeneste (herunder verneplikt) for kvinner. Unntakene er Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Norge, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia, som alle har verneplikt for kvinner. Verneplikt for kvinner i de landene som har dette er begrunnet utfra økt behov for militærpersonell. Ingen av landene med kvinnelig verneplikt, bortsett fra Norge, regnes som fullt demokratiske av Demokrati-indeksen, og flere er militært utsatte eller involvert i krigshandlinger. I Israel er flere års militærtjeneste, ofte i utsatte områder som den okkuperte Vestbredden, obligatorisk for alle, begrunnet ut fra at landet har et stort sikkerhetsbehov som følge av fiendtlige omgivelser. I 2002 vurderte Sverige om kvinner skulle ha verneplikt ut fra et likestillingsargument, men forslaget ble til slutt avvist. Sverige avskaffet verneplikten helt i 2010, begrunnet med ønsket om et profesjonelt forsvar og at det ikke er forenlig med menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater.
I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.
=== I Norge ===
I Norge er det fra 1. januar 2015 verneplikt for alle kvinner som er norsk statsborger og født 1. januar 1997 eller senere (gjeldende fra januar 2016). Kvinner født tidligere kan avtjene frivillig førstegangstjeneste. Frem til 1. januar 2015 var det verneplikt for alle menn og sesjonsplikt for kvinner født 1. januar 1992. Kvinner født 1. januar 1992 eller senere kunne avtjene førstegangstjeneste frivillig. Kvinner født før 1992 kan fortsatt søke om å kalles inn til sesjon.Stortinget bestemmer hvor mange som skal avtjene førstegangstjeneste. I 2014 skrev Forsvaret at de trengte rundt 8 000 avtjente førstegangstjenesten. I august 2014 var 14 prosent av soldatene i førstegangstjeneste kvinner.Verneplikt for kvinner har vært foreslått flere ganger, senest i 2007, 2009 og 2013, og innvendingene har hver gang vært betydelige både innenfor de store politiske partiene, fra Forsvaret selv og fra kvinnebevegelsen. Motstanderne har blant annet argumentert med at tvungen verneplikt allerede er avskaffet i de fleste vestlige land og er en foreldet, ineffektiv og problematisk form for forsvarsorganisering, med at verneplikten i Norge i liten grad er reell og med at kvinner som ønsker det allerede kan tjenestegjøre i militæret. Norsk Kvinnesaksforening har gått sterkt mot forslaget og omtalt det som «en total misforståelse av likestillingsbegrepet og likestillingslovens intensjoner». I 2009 vedtok blant annet SV og Senterpartiet at de var mot verneplikt for kvinner. I 2013 gikk programkomiteene og partiledelsene i både Arbeiderpartiet og Høyre mot forslaget om kvinnelig verneplikt; blant annet var partileder Erna Solberg motstander av forslaget om kvinnelig verneplikt. Leder for Høyres programkomité Bent Høie var også mot forslaget og mente det ville føre til mer byråkrati og ikke ha noen fordeler. Etter benkeforslag og mot partiledelsens vilje vedtok landsmøtene i Arbeiderpartiet og Høyre i 2013 likevel å jobbe for innføring av verneplikt for kvinner. I etterkant av dette ble verneplikt for kvinner vedtatt av Stortinget, mot stemmene til Kristelig Folkeparti, og Norge ble dermed det 11. landet med kvinnelig verneplikt, etter de landene som hadde dette per 2013 (Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia).
Regjeringen i Norge vedtok i 2014 at Norge skal ha verneplikt også for kvinner. Alle kvinner kan teoretisk sett bli tvunget til å avtjene førstegangstjenesten sin for Norge, selv om det i 2016–2017 kun var 22 prosent kvinnelige vernepliktige i den norske hæren. Her går Norge motsatt retning av det resten av verden og NATO gjør, da stort sett all verneplikt er avskaffet fra vestlige land, mens Norge vedtar verneplikt for kvinner som menn.
== Sivil tjeneste ==
=== Alternativ til militær verneplikt ===
De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.
I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn, og militærnektere blir plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. Bestemte grupper, særlig palestinere som er israelske statsborgere, er imidlertid fritatt for verneplikten.
Norge hadde et siviltjenesteapparat fra 1960-tallet til 2012, da det ble avskaffet (se eget avsnitt).
=== Ikke-militær tjenesteplikt ===
En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.
== Verneplikt i Danmark ==
Forløperen for den moderne verneplikt og et stående landhærberedskap var det gamle ledingssystem, kjent fra vikingetiden, hvor herreder og legder stilte med folk: Én våpenfør (i stand til å føre våpen) karl for hver 10 gårde til Kongens tjeneste. Dette overgikk senere til en landmilits opprettet av Frederik 4. i 1701 i forbindelse med den store nordiske krig. Hver fjerde fæstegård skulle stille en soldat, og de ble utvalgt av godseieren, og ble ofte betraktet som en straff, da den fratok karlene deres fritid. Den militære trening foregikk om søndagen etter kirketid, og ble som regel ledet av tysktalende offiserer, og var særdeles forhatt, blant annet så ble de ulydige straffet med å sitte på en trehest. Landmilitsen ble opphevet i en kort periode omkring 1730, men gjeninnført med stavnsbåndet i 1733.
Alminnelig verneplikt ble innført i Danmark som et resultat av stavnsbåndets opphevelse, men stadig kun for landbefolkningen. I kjøpstedene ble verneplikt først innført i 1848, hvor også det særlige danske loddtrekningssystem ble innført, og i hele landet ved lov av 12. februar 1849.
Grunnloven fastsetter i § 81 følgende:
"Enhver våbenfør mand er forpligtet til med sin person at bidrage til fædrelandets forsvar efter de nærmere bestemmelser, som loven foreskriver".
I Danmark anses alle menn mellom 18 og 60 år som besitter normal fysisk og mental tilstand for å være våpenføre. Verneplikt er i dag ikke utelukkende militærtjeneste, men kan avtjenes som en av følgende i henhold til Værnepligtslovens § 2:
Tjeneste i Forsvaret
Tjeneste i redningsberedskapet
Bistandsarbeide i utviklingsland
Sivilt arbeide etter den særlige lovgivning herom
=== Kritikk ===
I flere år har det vært diskusjon omkring nedleggelsen av vernepliktsordningen, men inntil videre har den bestått, dog er antallet vernepliktige og forløpet blitt beskåret kraftig med tiden. Med forsvarsforliket for 2013–2017 nedsettes antallet årlig innkalte vernepliktige fra 5.000 til 4.200 som avtjener i gjennomsnitt fire måneder, hvorimot de 24.400 vernepliktige i 1969 avtjente minst 18 måneders verneplikt.Ifølge et regnskap fra Henrik Jedig Jørgensen fra Institut for Militære Studier, kunne Forsvaret spare en kvart milliard kroner om året, hvis verneplikten avskaffes, da 75% av de innkalte forlater militæret etter avtjent verneplikt. Frivillige «gir et forsvar som kan noe mere», konkluderer Henrik Jørgensen, da det er mere «fleksibelt» og «omstillingsparat». Tidligere sjef for Jægerkorpset oberstløytnant Poul Dahl mener at militære operasjoner skal finnes opp den «internasjonale scene» via en profesjonell hær.Mal:Kilde mangler Tidligere offiser Jakob Engel-Schmidt anser verneplikten som «ambivalent» og et tegn på angst for «forandring». Utdannelsen er «tett ved ubrukelig» og «sterkt kjønnsdiskriminerende». Militæret får også uten tvang nok soldater med divers bakgrunn. En bibeholdelse i «tvang» er et angrep på den danske borgers «frihed».Gallup-meningsmåling viser at to av tre dansker er imot verneplikten.
=== Vernepliktsforløp i Danmark ===
Før man blir innkaldt til tjeneste, møter man opp til Forsvarets Dag (tidligere sesjon). Her blir ens fysiske og psykiske formåen vurdert til «egnet», «begrenset egnet» eller «uegnet». Vel 50 % av årgangen blir normalt erklært egnet. Det er ikke bruk for alle egnede, så spørsmålet om hvem som innkalles avgjøres ved loddtrekning. De vernepliktiges rettigheter ivaretas av Værnepligtsrådet, som er ansatt av Forsvarsministeriet. Rådet består av tidligere vernepliktige talsmenn. Rådet har en hjemmeside med råd og veiledning til de vernepliktige for å unngå overgrep og maktmisbruk.
=== Tjenestesteder ===
Tjenestested kan fritt velges, dog med forbehold for manglende plass på det ønskede tidspunkt. Vernepliktens lengde kan variere alt etter tjenestested:
12 månederGardehusarregimentets hesteeskadron, (Slagelse)
9 månederBeredskabsstyrelsens basisuddannelse i Allinge, Haderslev, Herning, Næstved og Thisted
Kongeskibet Dannebrog, (Frederikshavn)
8 månederDen Kongelige Livgarde, (Høvelte)
4 månederHærens basisuddannelse (Telegrafregimentet, Jydske Dragonregiment, Trænregimentet, Ingeniørregimentet, Gardehusarregimentet og Hærens Efterretningscenter)
Søværnets basisuddannelse (Frederikshavn inklusiv op til 6 uger til søs)
Flyvevåbnets basisuddannelse (Karup)4-12 måneder
Militærnektertjeneste (almennyttig arbeide)
Bistandsarbeide i utviklingsland (i samarbeide med bl.a. Mellemfolkeligt Samvirke)
== Verneplikt i Norge ==
I Norge er siden 12. april 1907 alminnelig verneplikt fastslått i Norges Grunnlovs § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år (55 år for de som tidligere har vært militært ansatt i minst et år etter førstegangstjenesten). Som vernepliktig plikter du å gjennomføre inntil 19 måneder (575 dager) ordinær tjeneste. Ordinær tjeneste er førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og vanlig heimevernstjeneste. Det betyr at når den vernepliktige har gjennomført 12 eller 18 måneder førstegangstjeneste, kan Forsvaret kalle inn til henholdsvis syv eller én måned heimevernstjeneste frem til det året den vernepliktige fyller 44 eller 55 år. Dette er bestemt av Stortinget.I krig, eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder fra og med 1. januar 2015 norske statsborgere uavhengig av kjønn.
=== Verneplikt for kvinner ===
I 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret.
I 2010 fikk kvinner sesjonsplikt. 14. juni 2013 vedtok Stortinget å innføre verneplikt for kvinner. Loven trådte i kraft 1. januar 2015. Verneplikten gjelder bare for kvinner født i 1997 eller senere. Forslag om verneplikt for kvinner var svært omstridte, og både partiledelsene og programkomiteene i Høyre og Arbeiderpartiet gikk mot, og saken ble i begge partiene vedtatt etter benkeforslag mot partiledelsens vilje. Også en rekke organisasjoner på likestillingsfeltet var kritiske. Norsk Kvinnesaksforening var mot verneplikt for kvinner siden spørsmålet første gang ble diskutert i 1946, og gikk mot i 2007 og 2013.Verneplikt for kvinner innebærer at Forsvaret kan rekruttere de best egnede og mest motiverte, uavhengig av kjønn. Det betyr ikke at alle kvinner blir kalt inn til tjeneste, eller at det kalles inn like mange kvinner og menn. Alle blir vurdert likt, og Forsvaret velger de som er best egnet og motivert. De kvinnene som blir kvalifiserte på sesjon og innkalt til førstegangstjeneste, kan ikke velge dette bort.
Kvinner født før 1997, som tar utdanning i Forsvaret eller gjennomfører frivillig førstegangstjeneste, må skrive under på ei viljeserklæring (en kontrakt). Da får de en tjenesteplikt tilsvarende verneplikten.
=== Debatt om verneplikten ===
Verneplikten har blitt debattert også i stortinget. Men har et ty om verneplikten bør avskaffes og erstattes av et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Sist den politiske debatten om allmenn var i vinden leverte Forsvarets forskningsinstitutt i 2007 en rapport om de omdiskuterte aspektene om verneplikten.I 2017 foreslo Regjeringen i landmaktutredningen å øke førstegangstjenesten til 16 måneder for stillinger i Hæren som krever mest utdanning og kompetanse.Per 2018 kalte Forsvaret inn under 15% av årskullene. Generalmajor Eirik Kristoffersen uttalte da at han var bekymret for rekrutteringen til Heimevernet, og mente at flere burde bli kallt inn på sikt.
=== Spesielt for tjenesteplikt i Heimevernet ===
I Heimevernet er den årlige ordinære tjenesteplikten inntil 6 dager for menige/visekorporaler/korporaler og inntil 9 dager for befal og spesialister frem til en fyller 44 eller 55 år. Om du inngår kontrakt med en av Heimevernets innsatsstyrker får du i tillegg inntil 30 dager pliktig tjeneste per år. Tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker regnes som frivillig tjeneste, og de ekstra 30 dagene per år regnes ikke inn i de 19 månedene ordinær tjenesteplikt.
=== Pilotprosjekt i Finnmark ===
I 2019 startet utprøving av en ny modell, for å øke antall vernepliktige fra Finnmark.
Heimevernet henter sine soldater fra de som har gjennomført førstegangstjenesten, og bemanningssituasjonen for Finnmark Heimevernsdistrikt 17 (HV-17) har i lang tid pekt nedover med en reduksjon over tid hvor tallet nå var for lavt.
For å bøte på dette problemet, ble de fleste av ungdommene i fylket født i 2000 innkalt til sesjon.
HV-17 har i samarbeid med Heimevernets skole- og kompetansesenter utarbeidet et utdanningsprogram som er todelt. Først grunnleggende soldatutdanning, deretter fagutdanning basert på behovet i Finnmark.
Det regnes med at rundt 300 ungdommer fra Finnmark vil gjennomføre førstegangstjenesten dette året.
=== Siviltjeneste ===
Den 19. mars 1965 ble «loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner», eller den såkalte militærnekterloven vedtatt. Lovens § 1 [2] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig.[3] I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten.
I Norge måtte man tidligere utføre en 12 måneders (16 måneder fram til 1997) siviltjeneste om man fikk søknaden sin godkjent. Andre regler gjaldt for de som allerede hadde avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som var i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet ble da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobbet man på en offentlig helse- eller omsorgsinstitusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». . Antall sivilarbeidere lå årlig mellom 2 og 3000 fra midten av 1970-tallet til like etter årtusenskiftet, da antallet gradvis ble redusert. Dette utgjorde ca. 10 % av alle som avtjente verneplikt.
Siviltjenesten ble avskaffet i 2012. Antallet som søkte om fritak hadde også sunket drastisk de siste årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte fritak av overbevisningsgrunner. I 2010 var tallet sunket i 345 personer. Av årskull på rundt 60 000 vernepliktige var det bare rundt 8000 som gjennomfører førstegangstjeneste i 2010. Flertallet i justiskomiteen mente derfor at avviklingen av den sivile verneplikten ville ha svært liten effekt på Forsvarets operative evne.
== Se også ==
Forsvarets vernedyktighetsmedaljer
== Referanser ==
== Kilder ==
NTB/DPA (16.12.2010). «Tyskland avskaffer verneplikt». Aftenposten, morgen: 33. Regjeringen i Tyskland har formelt godkjent beslutningen om å avskaffe verneplikten. De siste vernepliktige innleder sin tjeneste over nyttår, men fra 1. mars 2011 av vil bare frivillige bli tatt opp i det tyske forsvaret.
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Nåvik, Ørnulf (1996). Vernepliktens historie 950-1996. Oslo: Vernepliktsverket. ISBN 8290545606.
== Eksterne lenker ==
Forsvarets personell- og vernepliktssenter Forsvaret.no Arkivert 3. juni 2019 hos Wayback Machine.
Lovdata – Lov om verneplikt fra 1953
Lovdata - Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner | Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. | 5,196 | 5,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apple_Macintosh | 2023-02-04 | Apple Macintosh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple'] | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
| Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
== Historie ==
=== 1979 til 1984 ===
Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.
Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken.
Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje.
=== 1984: Lanseringen av Macintosh ===
Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»
Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy».
=== 1985 til 1989 ===
I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PC-er også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing.
Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-parallelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.
Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde.
Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere.
Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output.
=== 1990 til 1998 ===
Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner.
I 1991 ble System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintoshs operativsystem som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor.
På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet.
I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997.
Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten.
På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PC-er, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer.
=== Endringer med andre ledere (1998-) ===
I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast.
I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005), 10.5 Leopard (26. oktober 2007), 10.6 Snow leopard (28. august 2009), 10.7 Lion (1. februar 2012), 10.8 Mountain Lion (25. juli 2012), 10.9 Mavericks (22. oktober 2013), 10.10 Yosemite (16. oktober 2014), 10.11 El Capitan (30. september 2015) og 10.12 Sierra (20. september 2016).
Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel.
De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. En forbruker suksessè var en musikkspiller iPod. En slags smitteeffekt skapte en kjøpestrøm fra iPod-eiere som også så over annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne.
== Nåværende modeller ==
== Maskinvare ==
Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet).
De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utviklingen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er.
7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor.
5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffisielt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere.
Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt.
== Programvare ==
=== Operativsystem ===
Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess.
Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion.
Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986.
Pages, Keynote og Numbers
En Mac maskin kommer ferdig innstallert med de vanligste programmer, blant annet produktivitetsprogrammer som Pages, Keynote og Numbers. Dette er tilsvarende programmer som Microsoft Office, som også kan installeres på en Mac. Skriveprogrammet Pages viser oppsettet med et hvitt ark, hvor en legger inn de bilder, tegninger og tekst som skal med i dokumentet. Keynote lar deg opprette presentasjoner med en rekke flotte lysbilde-typer. Numbers er dedikert til å arbeide med regneark og lage skjemaer.
=== Brukerprogrammer ===
Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne.
== Se også ==
Liste over Apple Macintosh-modeller etter prosessortype
Liste over Apple Macintosh-modeller etter kabinettype
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Macintosh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apple Macintosh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk offisiell Apple side for Norge
Mac1.no – Norges største Mac-portal
Macintoshreklamen vist under SuperBowl i 1984 | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc. | 5,198 | 5,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omar_Bongo | 2023-02-04 | Omar Bongo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Gabonske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | El Hadj Omar Bongo Ondimba (tidligere navn: Albert-Bernard Bongo, født 30. desember 1935 i Lewai i Fransk Ekvatorial-Afrika, død 8. juni 2009 i Barcelona i Spania) var en gabonsk politiker fra den lille etniske gruppen bateke. Han var president i Gabon i over 41 år fra 1967 til sin død.
| El Hadj Omar Bongo Ondimba (tidligere navn: Albert-Bernard Bongo, født 30. desember 1935 i Lewai i Fransk Ekvatorial-Afrika, død 8. juni 2009 i Barcelona i Spania) var en gabonsk politiker fra den lille etniske gruppen bateke. Han var president i Gabon i over 41 år fra 1967 til sin død.
== Biografi ==
Bongo ble valgt til visepresident i mars 1967 og ble president da den sittende presidenten døde 28. november 1967. Han avskaffet ettpartistaten i Gabon, men på grunn av omfattende korrupsjon er innbyggernes mulighet til å utøve demokrati sterkt redusert. Han gav etter for folkets ønsker og avholdt frie valg i 1993 og 1998, der han fikk 51,2 % og 66,6 % av stemmene.
Bongos tredje kone, som døde 14. mars 2009, var datter av den kongolesiske presidenten Denis Sassou-Nguesso. Bongos sønn Ali-Ben Bongo Ondimba gikk seirende ut av presidentvalget 30. august 2009 og ble innsatt som president 16. oktober 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Omar Bongo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Omar Bongo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | El Hadj Omar Bongo Ondimba (tidligere navn: Albert-Bernard Bongo, født 30. desember 1935 i Lewai i Fransk Ekvatorial-Afrika, død 8. | 5,200 | 5,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mahatma_Gandhi | 2023-02-04 | Mahatma Gandhi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Asketer', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Indiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Porbandar District i Gujarat', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mohandas Karamchand Gandhi (gujarati: મોહનદાસ કરમચંદ ગાંધી; vanligvis kjent som Mahatma Gandhi; født 2. oktober 1869 i fyrstestaten Porbandar på Kathiawar, død 30. januar 1948 i New Delhi) var en indisk frigjøringsleder og statsmann, kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Han huskes først og fremst for sin bruk av ikke-voldelige metoder som sivil ulydighet i frigjøringskampen, forankret i det religiøse konseptet ahimsa. Den moderne pasifismen bygger i stor grad på Gandhis ikkevoldsfilosofi.
Gandhi regnes som «den indiske nasjons far», og hans fødselsdag, 2. oktober, er nasjonal helligdag over hele India, (Gandhi Jayanti).
Mahatma er en ærestittel og betyr «stor sjel».
| Mohandas Karamchand Gandhi (gujarati: મોહનદાસ કરમચંદ ગાંધી; vanligvis kjent som Mahatma Gandhi; født 2. oktober 1869 i fyrstestaten Porbandar på Kathiawar, død 30. januar 1948 i New Delhi) var en indisk frigjøringsleder og statsmann, kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Han huskes først og fremst for sin bruk av ikke-voldelige metoder som sivil ulydighet i frigjøringskampen, forankret i det religiøse konseptet ahimsa. Den moderne pasifismen bygger i stor grad på Gandhis ikkevoldsfilosofi.
Gandhi regnes som «den indiske nasjons far», og hans fødselsdag, 2. oktober, er nasjonal helligdag over hele India, (Gandhi Jayanti).
Mahatma er en ærestittel og betyr «stor sjel».
== Oppvekst ==
Mahatma Gandhi ble født i en kjøpmannskaste med fromme hinduer og nonner. Han ble oppdratt som vegetarianer og giftet seg 13 år gammel med Kasturba (omtales også som Kasturbai eller bare Ba), som han etterhvert fikk fire barn med.
I 1888 forlot Gandhi sin familie og reiste til England for å studere juss ved University College London. Her fant han en vegetarisk restaurant der han kom i kontakt med tankestrømninger som Madame Blavatskys teosofi som han forteller viste ham dybden i Indias egen religiøse tradisjon. Han ble også interessert i anarkismen til Kropotkin og Tolstoj. Stort inntrykk på ham gjorde dessuten det lille heftet Unto this Last av John Ruskin, som hevder at hvert individ har ansvar for alle sine medskapninger.
== Jurist ==
Gandhi ble sakfører og praktiserte først i Mumbai, senere i Rajkot. Etter en konfrontasjon med britiske myndigheter valgte han å forlate Britisk India for å ta imot en stilling i Natal i Sør-Afrika.
== Sør-Afrika ==
Gandhi forsøkte å etablere seg som advokat i hjembyen Porbandar og i Bombay, men uten hell. I 1893 takket han derfor ja til å representere en indisk forretningsmann i den britiske kolonien Natal, idag en delstat i Sør-Afrika. I Natals hovedstad Durban var han den eneste ikke-europeiske advokaten og fikk snart mange oppdrag for den tallrike indiske folkegruppa. Det ble snart tydelig at det gjaldt andre regler for indere enn for europeere, og Gandhi ble involvert i en rekke kampanjer for å sikre indere like rettigheter. Inderne i Sør-Afrika snakket ulike språk og tilhørte ulike religioner, men Gandhi klarte å forene tamiler og gujaratiere, så vel som hinduer og muslimer til felles kamp.
Som ledd i disse kampanjene utviklet Gandhi de ikkevoldelige kampmetodene han er berømt for. Under hans ledelse nektet tusenvis av indere å bli innført i et register over indere, og å betale en særskatt som bare indere var pålagt. Gandhi og hans familie, så vel som tusenvis av andre, gikk heller frivillig i fengsel enn å bøye seg for undertrykkelsen.
Samtidig som han utviklet sine metoder for ikkevoldelig konfliktløsning, forsøkte Gandhi også å realisere en livsførsel som ikke innebar bruk av vold, og var konsekvent vegetarianer. Den politiske kampen var for Gandhi en form for selv-realisering. Som hindu var han overbevist om at alt levende er uløselig knyttet sammen. Enhver vold mot et levende vesen ville derfor være vold også mot ham. Sammen med sin familie og et antall venner og tilhengere etablerte han et kollektiv kalt Phoenix Farm. På Phoenix Farm bodde både europeere og indere, muslimer, jøder, kristne og hinduer. De dyrket sin egen mat, organiserte kampanjer og hadde redaksjon og trykkeri for avisa Indian Opinion.
Gandhis ry spredte seg raskt til nabostatene. Han ble snart engasjert i kampen mot de strenge raseskillelovene i Transvaal, opprettet et kontor i Johannesburg og organiserte ikkevoldelige masseaksjoner også der. Både hinduer og muslimer reagerte på en lov som slo fast at bare kristne ekteskap var gyldige. I 1910 ble Transvaal, Natal og to andre områder slått sammen til Den Sørafrikanske Union.
Gandhi fortsatte sine kampanjer og vant i 1913 viktige delseire; blant annet ble inderes ekteskap gjort lovlige og særskatten for indere avskaffet. Året etter var Gandhi på vei tilbake til India med sin familie.
== Indias frigjøringskamp ==
I 1914 vendte Gandhi tilbake til India der han ble engasjert i Kongresspartiet, en organisasjon som arbeidet for å frigjøre subkontinentet fra britisk overherredømme. Med sin sterke personlighet kom han snart til å dominere hele bevegelsen, og i 1925 ble han valgt til partiets leder.
Gandhis personlige styrke kom til uttrykk i hans konsekvente og enkle livsstil. Han ville ikke ha personlige eiendeler, spiste enkel kost og gikk bare med et enkelt tøystykke på seg, vevd av tråd han selv hadde spunnet. Han eide lite mer enn en seng, rokken han spant egne klær på, og et par briller.
Parallelt med kampanjene mot britene, sørget Gandhi for at Kongresspartiet organiserte et konstruktivt program; hans mål var å opprette en parallell økonomi slik at inderne kunne slippe å kjøpe britiske varer eller betale skatt til britene. Spesielt berømt er saltmarsjen i 1930. Han ledet da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer fra Ahmadabad til stranda ved Dandi. Der bøyde Gandhi seg ned og plukket opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot britene som krevde inn en svært upopulær saltskatt.
Gandhi ble mange ganger arrestert av britene, men i 1931 ble han invitert til å forhandle med den britiske regjering i London. Der oppsøkte han britiske tekstilarbeidere for å forklare at den indiske frigjøringskampen ikke var rettet mot dem. Forhandlingene førte ikke til enighet, og Gandhi fortsatte sin kamp mot britene til uavhengigheten ble oppnådd i 1947.
== Satyagraha ==
Gandhi betegnet sin ikkevoldsteknikk som satyagraha hvilket betyr «å holde fast ved sannheten». (Hans selvbiografi heter «The Story of My Experiments With Truth») Satyagrahabegrepet knytter seg til det spirituelle grunnlaget for hans ikkevoldsfilosofi. Det var formulert som en pragmatisk teknikk, en vei som forener politisk kamp med individuell åndelig utvikling..
Satyagraha er sammensatt av sanskrit-ordene Satya («sannhet»] og Graha (fastholde). For Mahatma Gandhi betød satyagraha mye mer enn passiv motstand og ble uttrykk for styrken i praksisen av ikke-voldelig metoder. Med hans ord:
Sannhet (Satya) innbefatter kjærlighet, og fasthet (graha) som danner grunnlaget for og tjener som synonym for kraft (motstandskraft). Jeg begynte derfor med å kalle den indiske bevegelsen for Satyagraha, det vil si kraften som er født av Sannhet og Kjærlighet, eller ikke-vold (Ahimsa), og oppå grunn avbruken a fraser som «passiv motstand», i forbindelse med det, til en slik grad at vi også i engelsk som oftest unngikk å bruke denne frasen, og brukte heller ordet 'Satyagraha'… «Truth (satya) implies love, and firmness (graha) engenders and therefore serves as a synonym for force. I thus began to call the Indian movement Satyagraha, that is to say, the Force which is born of Truth and Love or non-violence, and gave up the use of the phrase „passive resistance“, in connection with it, so much so that even in English writing we often avoided it and used instead the word „satyagraha“..».
=== Fredskjempernes moralske kode ===
Følgende punkt ble framlagt for de frivillige i bevegelsen av 1930 som kan sies å markere begynnelsen på den ikkevoldelige motstandsbevegelsen mot koloniveldet. Sivil ulydighet forsvares moralsk med disse punktene:
La ikke sinne få feste seg, men kjenn smerten av motstanderens sinne. Nekt å svare med samme mynt på motstanderens angrep.
Følg ikke noen som helst ordre gitt i opprørthet eller sinne.
Unnlat å bruk fornærmelser, nedlatenheter eller bannskap.
Beskytt motstanderen fra fornærmelser eller angrep, selv om det skulle være på bekostning av eget liv..
Ikke gjør motstand mot arrest eller urettmessig tilegnelse av eiendom.
Nekt å oppgi eiendom som andre i tillit har overlatt til din varetekt, om så med ditt liv, men innenfor rammen av ikke-vold.
Om du blir tatt i fangenskap, vis eksemplarisk oppførsel.
Som medlem i en Satyagrahaenhet, ha glede av å lyde ordre som Satyagrahalederne gir, men gå fullstendig ut av enheten hvis det oppstår seriøs uenighet.
Forvent ikke, og la ikke deltakelsen i fredsarbeidet være betinget av at andre skal sørge for dine nødvendigheter. La ikke din delaktighet i kampanjer være avhengig av andre, og sørg for at andre ikke blir skadelidende om du skulle bli satt i fangenskap. Forvent ikke slik støtte, vær uavhengig.
=== Satyagrahakampanjens steg ===
Disse ni punktene for den enkelte er de ni stegene mahatma Gandhi satte opp i tilknytning til ikke-voldelige frigjøringskamper. Skissen menes anvendelig for enhver bevegelse som vokser ut av misnøye med en etablert politisk orden eller andre konfliktsituasjoner. Punktene kan forstås som en kampanjes åpne agenda. Skjult agenda aksepteres ikke, Gandhi mente åpenhet om egne mål og egen taktikk var en viktig del av satyagrah-teknikken.
Disse stegene er framholdt som overførbare til alle former for konfliktsituasjoner med, og frigjøring fra overmakt:
Forhandling og megling med nøytral tredjepart.
Forbereding av grupper for direkte aksjoner.
Agitasjon (kalle folkemengdene til bevegelse).
Utledelse av ultimatum. Gi uttrykk for hva en er villig til å ofre.
Mane til selvberging – Svadesji: «Å mane forbrukerne til å nytte sin forbrukermakt, være seg bevisst på den volden man forårsaker ved å støtte industri som forårsaker fattigdom, som slavebinder og volder skade på arbeidere, mennesker, dyr og andre levende vesener.». I mer generelle termer innbefatter disse aksjonsformene økonomisk boikott og streik, men det bør påpekes at Svadesji faktisk i prinsippet ikke er midlertidige sanksjonsformer. Svadesji er selvets land (det frigjorte landet), eller forklart som selvstyrets (Svaraj) sjel.
Ikke samarbeid med undertrykkelse og urettferdighet er en intens protest mot både uvitende og uvillet deltagelse i bestialiteten som undertrykkelse og urettferdighet innebærer… Ikke samarbeid med ondskap er like mye en plikt som samarbeid med det gode. Prinsippet om ikke-samarbeid er altså ikke en passiv motstand, men et prinsipp i mobiliseringen av ikke-voldelige motstandskampanjer.
Sivil ulydighet. Kreative aksjonsformer slik som Saltmarsjen
Overtagelse av regjeringens funksjoner av hjemmestyre (Svaraj)
Parallelt styre til regjering. Etablering av en ny/parallell offentlighet.
=== Tre grunnleggende prinsipper i Satyagraha ===
I. «Sat» – Som innebærer åpenhet, ærlighet og rettferdighet med skjønn: Sannhet
Hver enkelts mening og tro representerer aspekter av sannheten
For å se mer av sannheten er det nødvendig å dele sine erfaringer og sannheter i støttende samarbeid.
Ovennevnte punkter forutsetter vilje til kommunikasjon og insistering på å få det til, som følgelig krever utvikling og foredling av relevante kommunikasjonsevner.
Å bestemme seg for å komme til og erkjenne sannhet i så stor utstrekning som mulig betyr at man ikke har råd til å kategorisere hverken seg selv eller andre i generelle vendinger.II. «Ahimsa» --- Å nekte å påføre andre vold, skade eller død.
Ahimsa ledes av bestemmelsen, insisteringen på kommunikasjon og meddelelsen av hver og ens bit av sannheten. Vold og truethet stenger kommunikasjonskanalene mellom folk, og alle vesener.
Idéen om ahimsa, ikke-vold er framtredende i alle verdensreligionene, altså er det foreslått, om enn ikke praktisert, for alle mennesker som ideal.
Ahimsa er et uttrykk for alle menneskers opptatthet av at egen og andres menneskelighet skal bli manifestert og respektert.
For å praktisere ahimsa trenger vi lære å oppriktig elske våre fiender og motstandere.III. «Tapasya» --- Villighet til selvoppofrelse.
En satyagrahi (en som praktiserer satyagraha) trenger være å villig til å øve fram et hvilket som helst offer som omstendighetene til den kampen hun eller han har tatt initiativ til, heller enn å påføre et slikt offer eller en slik smerte på sine motstandere. Med mindre enn følger en slik metode havner den potensielle maktutøveren, motstanderen i en avmaktssituasjon, dermed forsvinner dennes tilgang til sannheten og vold vil med all sannsynlighet bli utøvd.
En satyagrahi bør alltid søke å gi en vei ut for motstanderne, den potensielle maktutøveren. Målet er å oppdage et stadig videre perspektiv på sannhet og rettferdighet. Det er ikke et mål å vinne over motstanderen, seire på bekostning av noen.
== Kvinnesyn ==
Gandhis syn på kvinner er omdiskutert.Det hevdes, av nyere kilder, at Gandhi var puritansk og en misogynist som bidro til at India er et dårlig sted å bli født kvinne. Videre fornektet Gandhi visstnok sitt eget seksuelle begjær og foraktet sex i alle andre sammenhenger enn ved forplantning. Han fortalte at svikt på å kontrollere egen kjønnsdrift kunne føre til plager, inkludert forstoppelse. Han forfektet at sex var dårlig for en persons helse, og at seksuell frihet ville kunne medføre at inderne kom til å mislykkes som et folk. Rita Banerji skriver om Gandhi, «han trodde at menstruasjonen var en manifestasjon av forvrengning av en kvinnes sjel p.g.a. hennes seksualitet.» Gandhi la vekt på viktigheten av kvinnens «renhet» slik at indiske kvinner som ble voldtatt, mistet sin verdi som mennesker. Hans oppførsel rundt kvinner ble til slutt merkelig. Han begynte å sove sammen med nakne unge kvinner, inkludert slektninger, for å «teste» sine forpliktelser til sølibatet.
Både Gandhi og hans hagiografer, bl.a. Daniel Mazgaonkar benekter et negativt kvinnesyn, og uttrykker at han så på kvinner som menns likeverdige. Det legges vekt på at han inkluderte kvinner i Indias uavhengighetskamp. Han markerte ikke-voldelig protest som et «feminint» prinsipp, som dermed skulle nøytralisere den britiske regjeringens «maskuline» brutalitet.
== Gandhis død ==
Gandhi arbeidet for å fjerne motsetninger mellom tilhengere av ulike religioner. Han var forferdet over massakrene som fulgte delingen av subkontinentet i de to statene Pakistan (for muslimer) og India (for hinduer). Han oppsøkte et muslimsk strøk i Calcutta og overnattet der for å hindre hinduer i å angripe området. Han gikk også flere ganger til sultestreik for å tvinge folk til å stanse de blodige opptøyene.
Mange ytterliggående hinduer mente han var for ettergivende og ville ha ham fjernet. Den 30. januar 1948 ble han etter sin daglige morgenbønn skutt med tre skudd i brystkassen av Nathuram Godse, som var medlem av en nasjonalistisk hinduorganisasjon. Gandhis siste ord var «Hē Ram», (Devanagari: हे ! राम eller, He Rām), («Å Gud»). Han ble kremert i Delhi ved bredden av floden Jamuna. Dette stedet er nå et minnested over Gandhi.
Albert Einstein sa følgende om Gandhi etter hans død: «Kommende generasjoner vil ikke tro at en sånn mann – av kjøtt og blod – har vandret på vår jord.»
== Tilnavnet «Mahatma» ==
Mahatma er ikke et vanlig personnavn, slik mange tror, men et tilnavn. Betegnelsen kommer fra sanskrit og betyr «stor sjel», «stor ånd» eller «åndskjempe». Gandhi fikk tilnavnet i 1915 av sin nære venn og beundrer Rabindranath Tagore, som hadde vunnet nobelprisen i litteratur i 1913. Gandhi ble ofte tiltalt som «bapu» som betyr «far».
== Jødeforfølgelser og ikkevold ==
Gandhi tok sterk avstand fra nazismen, liksom fra alle andre former for systematisk undertrykkelse og nedverdigelse, som for eksempel britisk rasisme og imperialistisk undertrykkelse. Hvorvidt dette alltid har vært Gandhis standpunkt er uklart. Før han ble selv ble fengslet under hans opphold i Sør Afrika, ytret han at «den hvite rasende burde være den ledene rase i Sør-Afrika». Han skreiv i 1941 et personlig brev til Adolf Hitler der han oppfordret ham til å stanse krigføringa.Gandhi var forferdet over nazistenes jødeforfølgelser, som han anså som «uten parallell i historien», men selv ikke mot Hitlers regime ville Gandhi akseptere bruk av våpen. Han skreiv: «Kunne man noen gang forsvare en krig i menneskehetens navn og til menneskehetens forsvar, måtte det være en krig mot Tyskland for å hindre den nådeløse forfølgelsen av et helt folkeslag. Men jeg tror ikke på noen som helst krig.»Gandhi oppfordret derfor også jødene til å bruke satyagraha, i sin motstand mot nasjonalsosialismen. Militante jøder mener dette viser hans manglende innsikt i nasjonalsosialismens vesen.I 1948 gjentok Gandhi oppfordringen til jødene om holde seg til ikkevoldelige midler, denne gangen i striden om Palestina. Han advarte dem mot å bruke makt for å tvinge fram en jødisk stat og skreiv at jødene «kan slå seg ned i Palestina bare gjennom arabisk godvilje. De bør søke å omvende det arabiske hjerte … Jeg forsvarer ikke arabiske overgrep; jeg ønsker at de hadde valgte den ikkevoldelige veien i sin motstand mot det de rettmessig anser som uakseptabel inntrenging på sitt land»
== Klassiske sitater ==
«Verden har nok til å dekke alles behov, men ikke nok til å dekke alles begjær.»
«Lev som om du skal dø i morgen. Lær som om du skulle levd evig.»
«Ikkevold er den største kraften mennesker har tilgang til. Det er enda større enn det mektigste ødeleggende våpenet mennesket har skapt.»
«Det er kvaliteten på arbeidet vårt som vil glede gud, ikke mengden.»
«Lykke er når det du tenker, det du sier og det du gjør stemmer overens.»
«Frihet er meningsløst hvis det ikke inkluderer friheten til å gjøre feil.»
«Å tro på noe og ikke leve det ut er uærlig.»
«Hvis vi indere kunne spytte samtidig ville vi dannet en stor nok pytt til å drepe 3 000 000 engelskmenn.»
«Øye for øye ender bare med at verden blir blind.»
«Styrke kommer ikke av fysisk kapasitet. Styrke kommer av en ukuelig viljestyrke.»
«Du må være endringen du vil se i verden.»
«Frykt er ikke farlig for kroppen, frykt dreper sjela.»
«Den eneste tyrannen jeg aksepterer i verden er den stille stemmen som kommer innenfra.»
«Tro er ikke noe å gripe etter, det er en tilstand å gro inn i.»
«Først ignorerer de deg, så latterliggjør de deg, så sloss de med deg, så vinner du.»
«Jeg har ingenting nytt å lære verden, sannhet og ikkevold er like gamle som fjellene.»
== Nobels fredspris ==
Gandhi fikk aldri Nobels fredspris, selv om han var nominert hele fem ganger. I 1948, året Gandi ble drept, ble prisen ikke utdelt, med argumentasjonen at det ikke fantes levende kandidater som var verdige. Mange nordmenn har følt at dette har vært en skamplett for Den Norske Nobelkomités renommé, så kanskje var det grunnen til at Nobelkomitéens formann i 1989, Egil Aarvik, under prisutdelingen til Dalai Lama sa at komitéen ikke hadde noe imot om fredsprisen også ble oppfattet som en heder til Mahatma Gandhis minne.
== Utmerkelser ==
Gandhi ble i 2002 posthumt tildelt den sørafrikanske ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
== Litteratur ==
(no) Publikasjoner av Mahatma Gandhi i BIBSYS
Ramachandra Guha: Gandhi Before India. London 2013, Allen Lane ISBN 9781846142666
Torbjørn Færøvik: Mahatma Gandhi: elsket og hatet Cappelen 1.utg 2004, 2. utg 2008 ISBN 978-82-02-28407-7
Arne Næss: Gandhi Universitetsforlaget 2000 ISBN 82-00-45435-5
Mahatma Gandhi Vi er alle søsken oversatt av Olav Hr. Rue med et innledende essay av Johan Galtung Bokklubbens kulturbibliotek ISBN 8252537359
Johan Galtung og Arne Næss: Gandhis politiske etikk 1. utgave 1955, 3. utgave 1994 ISBN 82-530-1688-3
Elst, K. (2001). Gandhi and Godse: A review and a critique. New Delhi: Voice of India.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mohandas K. Gandhi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mohandas K. Gandhi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mahatma Gandhi på Internet Movie Database
(en) Mahatma Gandhi hos The Movie Database
(en) Mahatma Gandhi på Apple Music
(en) Mahatma Gandhi på Discogs
(en) Mahatma Gandhi på Discogs
(en) Mahatma Gandhi på MusicBrainz
(en) Mahatma Gandhi på Last.fm
(en) Mahatma Gandhi på Genius — sangtekster
(en) Mahatma Gandhi på AllMusic Wikiquote: Mahatma Gandhi – sitater | Mohandas Karamchand Gandhi (gujarati: ; vanligvis kjent som Mahatma Gandhi; født 2. oktober 1869 i fyrstestaten Porbandar på Kathiawar, død 30. | 5,201 | 5,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonn | 2023-02-04 | Bonn | ['Kategori:50°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bonn', 'Kategori:Byer i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | Bonn er en by beliggende ved Rhinen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, omtrent 30 km syd for Köln og 60 km nord for Koblenz. Bonn hadde 330 579 innbyggere per 30. september 2021.Innbyggertallet i byen passerte i 1939 grensen på 100 000, og byen fikk status som storby.
Bonn fungerte som Vest-Tysklands provisoriske hovedstad og regjeringssete i perioden 1949–1990. Etter 1991 ble hovedstaden flyttet tilbake til Berlin, hvor regjeringen og sentraladministrasjonen gradvis har flyttet til i løpet av 1990-tallet. Fortsatt er Bonn sete for flere departementer og til sammen 16 FN-organisasjoner.
Byen er sete for Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, som ble grunnlagt i 1777. Den er også sete for de to største foretakene innen kommunikasjonsområdet – Deutsche Post og Deutsche Telekom. I Bonn finner man også Haribo, en av Europas største produsenter av godteri.
| Bonn er en by beliggende ved Rhinen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, omtrent 30 km syd for Köln og 60 km nord for Koblenz. Bonn hadde 330 579 innbyggere per 30. september 2021.Innbyggertallet i byen passerte i 1939 grensen på 100 000, og byen fikk status som storby.
Bonn fungerte som Vest-Tysklands provisoriske hovedstad og regjeringssete i perioden 1949–1990. Etter 1991 ble hovedstaden flyttet tilbake til Berlin, hvor regjeringen og sentraladministrasjonen gradvis har flyttet til i løpet av 1990-tallet. Fortsatt er Bonn sete for flere departementer og til sammen 16 FN-organisasjoner.
Byen er sete for Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, som ble grunnlagt i 1777. Den er også sete for de to største foretakene innen kommunikasjonsområdet – Deutsche Post og Deutsche Telekom. I Bonn finner man også Haribo, en av Europas største produsenter av godteri.
== Historie ==
Bonn ble grunnlagt som den romerske provinsbyen Bonna i 12 f.Kr., ved en romersk garnison. Etter nederlaget mot germanerne ved Teutoburger Wald i 9 e.Kr ble en romersk legion stasjonert i Bonna og stedet vokste kraftig. I middelalderen lå byen derimot nede, inntil erkebiskopen av Köln gjorde Bonn til sin residens i 1288. Byen var en viktig geistlig by i barokken. Bonn ble besatt av franske tropper i 1794.
Ved Napoleons tap ble Bonn i 1815 en del av Preussen og fikk universitet tre år senere. Bonn ble etter første verdenskrig besatt av kanadiske, britiske og (1926) franske tropper. Under andre verdenskrig ble byen bombet, og i mars 1945 lå 30 % av husene i ruiner.
I 1949 ble Kölns overborgermester Konrad Adenauer forbundskansler i Vest-Tyskland og fikk gjennomslag for å gjøre Bonn til regjeringssete.
== Kjente personer ==
Ludwig van Beethoven
Karl Marx
Friedrich Nietzsche
Robert Schumann
August Wilhelm von Schlegel
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Bonn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bonn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bonn hos Wikivoyage | | distrikt = Kreisfri by | 5,202 | 5,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_P._Syse | 2023-02-04 | Jan P. Syse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Lagtingspresidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske industriministre', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Nøtterøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Willoch', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Borten', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1989 til 1990.
Han kom med i det konservative studentarbeidet først i 1950-årene og ble senere formann i Unge Høyres Landsforbund. I 1973 ble han stortingsrepresentant for Oslo. Han var industriminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985 og Høyres parlamentariske leder fra 1985 til 1989. Da Kåre Willochs foretrukne etterfølger Rolf Presthus døde brått i 1988, ble Jan P. Syse også partileder.
At regjeringsforhandlingene etter stortingsvalget i 1989 førte frem, skyldtes for en stor del Syses personlige egenskaper. Han var en dyktig kompromissmaker med et smittende godt humør, og for det nøt han stor tillit på tvers av politiske skillelinjer. Jan P. Syses regjering var en mindretallsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. EØS-spørsmålet førte til at regjeringen havarerte i november 1990.
Han regnes som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre og den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, selv om han som jurist arbeidet i rederiet Wilh. Wilhelmsen. Han huskes for sin retoriske begavelse og sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var grundig forberedt.Syse stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1997 av helseårsaker, men fikk hjerneblødning og døde to dager etter valget.
| Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1989 til 1990.
Han kom med i det konservative studentarbeidet først i 1950-årene og ble senere formann i Unge Høyres Landsforbund. I 1973 ble han stortingsrepresentant for Oslo. Han var industriminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985 og Høyres parlamentariske leder fra 1985 til 1989. Da Kåre Willochs foretrukne etterfølger Rolf Presthus døde brått i 1988, ble Jan P. Syse også partileder.
At regjeringsforhandlingene etter stortingsvalget i 1989 førte frem, skyldtes for en stor del Syses personlige egenskaper. Han var en dyktig kompromissmaker med et smittende godt humør, og for det nøt han stor tillit på tvers av politiske skillelinjer. Jan P. Syses regjering var en mindretallsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. EØS-spørsmålet førte til at regjeringen havarerte i november 1990.
Han regnes som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre og den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, selv om han som jurist arbeidet i rederiet Wilh. Wilhelmsen. Han huskes for sin retoriske begavelse og sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var grundig forberedt.Syse stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1997 av helseårsaker, men fikk hjerneblødning og døde to dager etter valget.
== Familie og tidlig liv ==
Han vokste opp på Nøtterøy som sønn av tannlege, rådmann og ordfører Peter Syse (1888–1965) og husmor Magnhild Bjønnes (1898–1985). Han var yngst av fire søsken.Syse tok artium i 1949 og juridisk embedseksamen i 1957. Han var politisk aktiv i sin tid som student ved Universitetet i Oslo, da han først var leder for Den Konservative Studenterforening, videre Det Norske Studentersamfund og til sist leder av byggekomiteen for Chateau Neuf.
Jan P. Syse møtte Else (1936-2021), datter av disponent Kristoffer Walstad og Esther Nærby i Sarpsborg, mens de var studenter ved Universitetet i Oslo i 1955, og de giftet seg i 1959. De fikk to sønner, utenrikstjenestemann Christian Syse (1962–) og filosof Henrik Syse (1966–). Else Syse arbeidet som lektor ved Oslo handelsgymnasium.
== Stortingsrepresentant ==
Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.
Om sin regjering sa han at den «var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands.» Han finpusset sine middagstaler fordi: «Når man taler, bruker man 85 muskler i ansiktet. Og likevel er det tilhørerne som først blir trette.» Han var opptatt av språk og ordspill, han sikret seg det han kom over av aforismer og nytolkninger av metaforer ved å notere dem på hva han hadde for hånden av papir, og Lars Roar Langslet mente at Syse helte champagne i tilhørerens ører. Selv sa Syse: «Heller vann av champagneglass enn champagne av vannglass» og «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.» Ifølge Einar Førde var Syses kjæreste møbel talerstolen. Komikeren Trond Kirkvaag fortalte at da han skulle parodiere statsministeren, måtte han trekke haken så mye inn og ryggen så langt tilbake, at han måtte legge seg nedpå etter opptak. Det var Kirkvaag som brukte kommentaren «Ta ikke den ironiske tonen!» i sin rolle som Syse - fordi Syse en gang skal ha uttrykt seg slik til en TV-reporter. Boken med Syses tanker og taler gjennom mange år, samlet av hans kone og to sønner, fikk da også tittelen Ta ikke den ironiske tonen. Kjell Magne Bondevik fremhevet Syses evne til samarbeid: «Der lærte han meg mye. Han skjønte at en samarbeidspolitikk basert på å høvle ned alle standpunkter til et minste felles multiplum, ville blitt grå og kjedelig. I stedet ga han alle partiene noe de kunne vise fram.»Syse representerte Høyre på Stortinget fra 1973 til 1997. Han var lagtingspresident fra 1993 og industriminister fra 1983 til 1985. Han døde av hjerneblødning i 1997, 66 år gammel.
== Statsminister 1989–1990 ==
Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.
== Senere arbeid ==
Han var styremedlem og senere formann i Fondet for dansk-norsk samarbeid.
== Dødsfall og begravelse ==
Syse deltok på Høyres valgvake 15. september og fikk en hjerneblødning dagen etter og døde noen timer senere på Rikshospitalet 17. september 1997. Syse ble bisatt på statens bekostning fra Uranienborg kirke under ledelse av biskop Sigurd Osberg. Kong Harald og medlemmer av regjeringen var til stede. Regjeringsforhandlingene etter valget ble utsatt til etter gravferden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22389-3.
Colding, Kjell, Hansen, Kjell og Langslet, Lars Roar (red.) (1990). Vilkår for vekst. Festskrift til Jan P. Syse på 60 årsdagen 25. november 1990. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1359-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav (red.) (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo. ISBN 82-8071-245-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X.
Syse, Else, Syse, Christian og Syse, Henrik (red.) (2003). Ta ikke den ironiske tonen. Tanker og taler av Jan P. Syse. Oslo: Forlaget Press. ISBN 82-7547-144-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thomassen, Petter (1991). En regjerings fall. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12931-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Jan P. Syse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan P. Syse på Internet Movie Database
(no) Jan P. Syse hos Stortinget
(no) Jan P. Syse hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Jan P. Syse i Norsk biografisk leksikon Wikiquote: Jan P. Syse – sitater | Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1989 til 1990. | 5,203 | 5,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odvar_Nordli | 2023-02-04 | Odvar Nordli | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fylkesmenn i Hedmark', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske kommunalministre', 'Kategori:Norske revisorer', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer fra Stange kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli I', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hedmark', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Odvar Nordli (1927–2018) var en norsk Arbeiderpartiet–politiker. Han var statsminister i fem år, fra 1976 til 1981. Han var også kommunalminister fra 1971 til 1972 i Trygve Brattelis første regjering. Fra 1985 var han fylkesmann i Hedmark til pensjonsalderen.
| Odvar Nordli (1927–2018) var en norsk Arbeiderpartiet–politiker. Han var statsminister i fem år, fra 1976 til 1981. Han var også kommunalminister fra 1971 til 1972 i Trygve Brattelis første regjering. Fra 1985 var han fylkesmann i Hedmark til pensjonsalderen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Nordli var fra Tangen i Stange kommune i Hedmark og var utdannet revisor. Han tjenestegjorde som ung i Tysklandsbrigaden, og arbeidet med kommunal revisjon inntil han ble fulltidspolitiker.
=== Lokalpolitiker ===
Han ble engasjert i lokalpolitikken i Stange, der han kom inn i kommunestyret som 23-åring og ble varaordfører med det samme (til 1961).
=== Stortinget ===
Han var stortingsrepresentant fra 1961 til 1985, etter to perioder som vararepresentant. Han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1973–1976 og Stortingets visepresident 1981–1985.
=== Statsminister ===
Osvar Nordli ble statsminister den 15. januar 1976 og ledet Odvar Nordlis regjering til den 4. februar 1981 da Gro Harlem Brundtland overtok. Odvar Nordli ble den første statsministeren som merket at Norge var blitt en oljenasjon og som fikk oljeinntekter inn i statsbudsjettet. Men han måtte også stri med omstridte saker som dobbeltvedtaket om NATO; utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget; og den såkalte Volvo-avtalen, hvor svenske myndigheter foreslo at Norge skulle bli deleier i Volvo, mot at Sverige ble deleier av de norske oljeressursene. Motstanden hos sentrale krefter både i Norge og Sverige var for stor til at den ble en realitet. I sin siste periode på Stortinget, fra 1981, var han leder av Innlandsutvalget.I 1981 fratrådte Nordli statsministerposten av helsegrunner; han led av klasehodepine.Som et merkelig unntak for Arbeiderpartiets statsministre var han aldri partiformann; det var på den tiden Reiulf Steen. Trygve Bratteli var hans forgjenger på statsministerposten, og etterfølgeren var Gro Harlem Brundtland.
=== Senere virke ===
Nordli ble våren 1981 utnevnt til fylkesmann i Hedmark. Da han søkte ble det spekulert i om forgjengeren Annfinn Lund søkte seg bort fra fylkesmannsjobben for å gi rom for Nordli. Kontorsjef Kåre Bakke var konstituert fylkesmann i fire år, og Nordli tiltrådte embetet i 1985 og hadde det til han gikk av med pensjon i 1993.
Han var medlem av Den Norske Nobelkomite 1. januar 1985 – 31. desember 1996.
Odvar Nordli ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1994 for samfunnsnyttig virke.
== Forfatterskap ==
Oddvar Nordli skrev en rekke bøker. Flere av disse er selvbiografiske og kåserende.
Langs veg og sti. Gyldendal. 1984.
Min vei. Tiden. 1985.
Morgenlandet : innlandet i ly av fjella. Damm. 1991. ISBN 8251777941.
Vi så kornmoglansen : om drøm og hverdag. Forum. 1994.
Storting og småting : minner langs vegen. Tiden. 1996.
Skråblikk fra godstolen. Trysil-forlaget. 2006. ISBN 8291352534.
Alvorlig talt : samtaler om politikk. Aschehoug. 2008. ISBN 9788203291333. sammen med Kåre Willoch
== Se også ==
Odvar Nordlis regjering
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Kilder ==
«Odvar Nordli». Stortinget.no.
== Eksterne lenker ==
(en) Odvar Nordli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Odvar Nordli på Internet Movie Database
(no) Odvar Nordli hos Stortinget
(no) Odvar Nordli hos Norsk senter for forskningsdata
Med dobbelt bunn - Odvar Nordli forteller dokumentarfilm av A Bit of Magic
Politiske taler av Odvar Nordli, virksommeord.uib.no | Odvar Nordli (1927–2018) var en norsk Arbeiderpartiet–politiker. Han var statsminister i fem år, fra 1976 til 1981. | 5,204 | 5,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Bratteli | 2023-02-04 | Trygve Bratteli | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nacht und Nebel-fanger', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske samferdselsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Nøtterøy kommune', 'Kategori:Sekretærer i Arbeiderpartiet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen IV', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Torp', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Trygve Martin Bratteli (født 11. januar 1910 på Nøtterøy, død 20. november 1984 i Oslo) var en norsk politiker (Ap) og statsminister to ganger i perioden 1971–1976 med Trygve Brattelis første regjering (17. mars 1971–18. oktober 1972) og Trygve Brattelis andre regjering (16. oktober 1973–15. januar 1976).
| Trygve Martin Bratteli (født 11. januar 1910 på Nøtterøy, død 20. november 1984 i Oslo) var en norsk politiker (Ap) og statsminister to ganger i perioden 1971–1976 med Trygve Brattelis første regjering (17. mars 1971–18. oktober 1972) og Trygve Brattelis andre regjering (16. oktober 1973–15. januar 1976).
== Oppvekst ==
Han var sønn av Terje Hansen Bratteli (1879–1967, skomaker, småbruker og kommunearbeider) og Martha Barmen (1881–1962). Etter folkeskolen var han dels arbeidsledig, dels visergutt til 1926, og han deltok på hvalfangst i årene 1926 til 1927. Under den perioden jobbet han i mange måneder på en guanofabrikk på øya Sør-Georgia i Sør-Atlanteren.
Han arbeidet som bygningsarbeider i Vestfold og hadde flere tillitsverv i Arbeidernes ungdomsfylking i årene 1928–33.
I 1934 var Bratteli redaktør av Folkets Frihet i Kirkenes, og deretter redaktør av Arbeiderungdommen, og sekretær i AUF til 1940. Han fungerte også en tid i 1940 som sekretær i Det norske Arbeiderparti. I årene 1940 til 1942 arbeidet Trygve Bratteli som tømmermann i Kristiansund.
Bratteli var aktiv motstandsarbeider under den andre verdenskrig og ble arrestert av tyskerne i 1942 i Kristiansund. Han ble holdt som Nacht und Nebel-fange i konsentrasjonsleirer fra 1943 til 1945, i Sachsenhausen ved Oranienburg nær Berlin og i Natzweiler i Elsass. Han ble evakuert av De hvite bussene i mars 1945, og veide da 47 kilo.
Han ble den 16. april 1946 gift med journalist Randi Helene Larssen (1924–2002), datter av motstandsmannen redaktør Olav Larssen (1894–1981) og Aslaug Rustad (1892–1987). Sammen er de foreldre til matematikeren Ola Bratteli (1946–2015), journalist Tone Bratteli (1948-) og kunstner Marianne Bratteli (1951–).
== Politisk karriere ==
Trygve Bratteli kom inn i politikken da Europa var i full krise, og opplevde sivilisasjonssammenbruddet på nært hold som politisk fange i Tyskland. Han er kjent både som ideolog og som pragmatiker, og vektla særlig langsiktig og ansvarlig politikk, noe som blant annet kommer til uttrykk i et foredrag fra 1965:
«Samtidig med at vi gir oss i kast med de nære ting, må vi med systematikk og energi ta opp de mer langsiktige og fundamentale spørsmål vi må undergi et inngående studium og en systematisk diskusjon. Vi må i fellesskap søke å finne svar på de spørsmål denne situasjonen stiller oss.»
Etter krigen ble han formann i Forsvarskommisjonen som ble oppnevnt i 1946. I mai 1950 ble han valgt som stortingsrepresentant og var representant frem til 1981. Han var finansminister fra november 1951 til januar 1955, og fra desember 1956 til april 1960. Deretter var han samferdselsminister til januar 1964.
=== Retur til Stortinget, partileder fra 1965 ===
Bratteli var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe fra 1964 til 1971. (Og senere på nytt fra 1972 til 1973, samt fra 1976 til 1981.) I og med at han i stortingsvalgåret 1965 også overtok som leder av Arbeiderpartiet etter Einar Gerhardsen, var han selvskreven som partiets statsministerkandidat og dermed opposisjonsleder under Borten-regjeringen.
Han var medlem av Nordisk råd i flere perioder som stortingsrepresentant. Han var også formann for den norske delegasjon og medlem av Nordisk råds presidium fra 1965 til 1969. Han møtte også som regjeringsrepresentant i Rådet i flere perioder.
=== Statsminister 1971–1972 ===
Trygve Bratteli ble statsminister i 1971 som leder for en mindretallsregjering. Trygve Brattelis regjering ble utnevnt 17. mars 1971, etter at den borgerlige regjeringen under Per Bortens ledelse hadde sett seg tvunget til å søke avskjed. Dette var under opptakten til folkeavstemningen om EF-medlemskap, som etter hvert ble berammet til 25. september 1972. En måned før folkeavstemningen sa Bratteli på et folkemøte at et negativt resultat ville skape en situasjon som ville gjøre det uriktig av Arbeiderpartiregjeringen å fortsette. Da det så ble flertall for nei-siden i folkeavstemningen, gikk regjeringen av 18. oktober 1972, og overlot regjeringsmakten til en koalisjon av tre borgerlige partier (sentrumspartiene) ledet av Lars Korvald.
=== Statsminister for andre gang 1973 ===
Korvalds regjering ble bare sittende ett års tid fram til stortingsvalget 1973, da Bratteli igjen ble statsminister. Brattelis nye regjering tiltrådte etter et stortingsvalg som hadde svekket Arbeiderpartiet, men den var blitt mulig på grunn av støtte fra Sosialistisk Valgforbund, som hadde fått kraftig framgang i kjølvannet av EF-avstemningen, og var kommet inn med 16 mandater på Stortinget. I det svært jevne valget ble det et knappest mulig flertall for de to partiene samlet, med ett mandats overvekt vis-à-vis de borgerlige partiene. De borgerlige partiet fikk flest stemmer med 1.003.444 stemmer mot totalt 1.001.350 for Ap og SF.
=== Avgang som statsminister ===
Brattelis personlige styrke var blitt en del svekket etter hvert som alderen gjorde seg gjeldende, og da han i 1974 gav til kjenne at han ville trekke seg som partileder året etter, ble forholdene innad i partiet såpass turbulente at det også førte til at han takket av som statsminister, med avgang allerede i januar 1976. Arbeiderpartiets parlamentariske leder Odvar Nordli overtok statsministerstolen.
=== Siste periode på Stortinget ===
Ved stortingsvalget i 1977 tok Bratteli gjenvalg til Stortinget for siste gang. I 4-årsperioden fram til 1981 hadde han på nytt vervet som parlamentarisk leder.
=== Stortingskomiteer og regjeringsdeltakelse (1950–1981) ===
23. januar 1950–19.november 1951: Leder av Finans- og tollkomiteen
19. november 1951–22.januar 1955: Finansminister (Torps regjering)
22. januar 1955–28. desember 1956: Medlem av Finans- og tollkomiteen
28. desember 1956–23. april 1960: Finansminister (Gerhardsens tredje regjering)
23. april 1960–28. august 1963: Samferdselsminister (Gerhardsens tredje regjering)
28. august 1963–25. september 1963: Medlem av Kirke- og undervisningskomiteen
25. september 1963–20. januar 1964: Samferdselsminister (Gerhardsens fjerde regjering)
29. januar 1964–17. mars 1971: Medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen
17. mars 1971–18. oktober 1972: Statsminister (Brattelis første regjering)
19. oktober 1972–30. september 1973: Medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen
16. oktober 1973–15. januar 1976: Statsminister (Brattelis andre regjering)
16. januar 1976–30. september 1981: Medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen
==== Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe ====
Trygve Bratteli var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe mellom 1964 og 1981 med 2 opphold da han var statsminister. I følgende tidsperioder var han han parlamentarisk leder:
1. oktober 1964–17. mars 1971
18. oktober 1972–30. september 1973
15. januar 1976–30. september 1981
== Annet ==
Bratteli utgav en rekke bøker, deriblant Fange i natt og tåke (1980) som ble trykket i 180 000 eksemplarer og er en av Norges mest solgte bøker. I NRK-programmet Faktasjekken ble boka kåret av medlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til beste norske sakprosabok utgitt etter 1945 i kategorien biografi eller selvbiografi
Eg ville ha sett Trygve Bratteli på første plass. Og så ville eg ha kumulert han.
Trygve Bratteli er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Venner av Israel i norsk arbeiderbevegelse (VINA) samlet i 1985 inn 150.000 kroner for å plante en skog til hans minne i Israel.
== Se også ==
Trygve Brattelis første regjering (17. mars 1971–18. oktober 1972)
Trygve Brattelis andre regjering (16. oktober 1973–15. januar 1976)
== Bibliografi ==
Bratteli, Trygve (1940). Aktfull ungdomspolitikk. Oslo: Tiden
Bratteli, Trygve (1948). Ungdommen og samfunnet. Oslo: Arbeidernes ungdomsfylking.
Bratteli, Trygve (1967). «Framtidas sosialpolitikk». Framtidas sosialpolitikk – Landskvinnekonferansen 1967. Oslo: Aktietrykkeriet. s. 5–17.
Bratteli, Trygve (1975). Europeisk sikkerhetspolitikk. Oslo: S. Bern. Hegland trykkeri, Fl.fjord.
Bratteli, Trygve (1977). Hva mener vi med sosialismen?. Oslo: Arbeidernes opplysningsforbund / Tiden. ISBN 8210015214.
Bratteli, Trygve (1980). Fange i natt og tåke. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 8210020056. [2. opplag]
Bratteli, Trygve (1988). Fange i natt og tåke. Tiden Norsk Forlag. ISBN 8210031724. [Ny utgave]
Bratteli, Trygve (1981). Våren som ikke kom. Oslo: Tiden. ISBN 8210021672.
== Litteratur ==
Herbjørn Sørebø: Ei natt i september: Med Trygve Bratteli gjennom EF-natta Samlaget 1972
Ottar Hellevik: Kan Bratteli gjøre som han ønsker?? Pax (1972)
Randi Bratteli: På tokt med statsministeren Tiden Norsk Forlag (1976)
Per Bratland: Trygve Bratteli vurderer norsk politikk før valget (1983)
Gidske Anderson: Trygve Bratteli Gyldendal (1984)
Guttorm Hansen og Paul Engstad: Trygve Bratteli, en søyle av vilje Tiden (1984)
Paul Engstad: Trygve Bratteli har ordet : utvalg av taler Tiden (1985)
Paul Engstad: Statsmann i storm og stille: Trygve Bratteli 1965-1984 Tiden (1987)
Roy Jacobsen: Trygve Bratteli. En fortelling Cappelen (1995) Les i fulltekst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trygve Bratteli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trygve Bratteli på Internet Movie Database
(no) Trygve Bratteli hos Stortinget
(no) Trygve Bratteli hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Trygve Bratteli, virksommeord.uib.no | Trygve Martin Bratteli (1910-1984) var en norsk politiker (Ap) og statsminister to ganger i perioden 1971–1976 med Trygve Brattelis første regjering (17. mars 1971–18. | 5,205 | 5,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_T%C3%B8nne | 2023-02-04 | Tore Tønne | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske helseministre', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Statoil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Stoltenberg I'] | Tore Tønne (født 5. mars 1948 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 20. desember 2002) var en norsk Ap-politiker og næringslivsleder. Han var konserndirektør i Statoil, konsernsjef i Røkke-firmaet Norway Seafoods og helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering (mars 2000 – oktober 2001).
| Tore Tønne (født 5. mars 1948 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 20. desember 2002) var en norsk Ap-politiker og næringslivsleder. Han var konserndirektør i Statoil, konsernsjef i Røkke-firmaet Norway Seafoods og helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering (mars 2000 – oktober 2001).
== Liv og virke ==
Tønne var utdannet siviløkonom ved Norges handelshøyskole i Bergen og studerte senere til jurist ved Universitetet i Oslo. Han ble ansatt i Utenriksdepartementet i 1972 og arbeidet i diplomatiet frem til 1981.
Han var underdirektør i Olje- og energidepartementet 1981-1983 og så ekspedisjonssjef ved samme departement 1983-1988. Han var medlem i konsernledelsen i Statoil 1988-1993, administrerende direktør for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond 1993-1997, direktør/styreformann i Saga Securities 1997-1998 og konsernsjef i Norway Seafoods 1998-2000. Han innehadde også en rekke ledende styreverv, blant annet i Fokus Bank, Nationaltheatret, Luftfartsverket, og Høgskolen i Stavanger.
Han ble helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering i mars 2000.
=== «Tønne-saken» ===
I desember 2002 ble det kjent at Økokrim etterforsket Tønne for å ha mottatt et honorar på 1,5 million kroner fra advokatfirmaet BA-HR for rådgivning han i en seksukersperiode utførte for Kjell Inge Røkke i forbindelse med oppkjøpet av Kværner i etterlønnsperioden etter ministerposten. Tønne hadde skriftlig forsikret at han ikke hadde lønnet arbeid, noe som også stemte på det tidspunkt forsikringen ble avgitt. Da var det uvisst når og om han skulle få noe betalt oppdrag.
Honoraret ble av BA-HR kamuflert ved hjelp av en falsk faktura. Saken førte til omfattende mediedekning. Økokrim tok ut tiltale mot Tønne 20. desember. Tønne ble meldt savnet på morgenen den 21. desember 2002, og like før klokken 19 samme dag ble han funnet død like ved sin egen bil. Dødsfallet ble raskt betegnet som selvmord.Tiltalen mot Tønne ble henlagt, mens advokat Øyvind Eriksen i BA-HR fikk og godtok en bot på 50 000 kroner. Direktør Kari Breirem i BA-HR hadde nektet å underskrive den falske fakturaen advokatfirmaet hadde utstedt på vegne av Tønne. Hun ble derfor presset til å slutte i firmaet, som laget en egen hvitbok om hvor ubrukelig hun var. Hun ble senere direktør i Borgarting lagmannsrett og utgav høsten 2007 boken På BA-HR bakke om saken.
I forbindelse med Økokrims etterforskning av saken uttalte førstestatsadvokat Erling Grimstad at han var blitt utsatt for trusler fra Røkke.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Masteroppgave av Eivind Kalvatn: Når de mektige blir maktesløse: Politisk skandalejournalistikk belyst gjennom Syse- og Tønne-saken i Verdens Gang og Dagbladet
== Eksterne lenker ==
(no) Tore Tønne hos Stortinget
(no) Tore Tønne hos Norsk senter for forskningsdata
Advokatbladet: Etterpåklokskap og nyttig lærdom: Bruråsutvalget kritiserer mediene
Adresseavisa: – Tenker på Tore hver dag. Intervju med Dagbladet-journalist Gudleiv Forr
VG Nett: Angriper Røkke og topp-politikere i Tore Tønne-bok
Ukeavisen Ledelse: Røkke, ikke Tønne
Stavanger Aftenblad: Tilbakeblikk på Tønne-saken, 5 år etter. Desember 2007 | Tore Tønne (født 5. mars 1948 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 20. | 5,207 | 5,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Korvald | 2023-02-04 | Lars Korvald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fylkesmenn i Østfold', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:KrF-statsråder', 'Kategori:Kristelig Folkepartis ledere', 'Kategori:Lagtingspresidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer fra Nedre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Østfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra KrF', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Lars Korvald (født 29. april 1916 i Mjøndalen, død 4. juli 2006 i Mjøndalen) fra Nedre Eiker i Buskerud var en norsk politiker fra Kristelig Folkeparti. Han var stortingsrepresentant, statsminister, partiformann og parlamentarisk leder. Han avsluttet yrkeskarrieren som fylkesmann i Østfold.
| Lars Korvald (født 29. april 1916 i Mjøndalen, død 4. juli 2006 i Mjøndalen) fra Nedre Eiker i Buskerud var en norsk politiker fra Kristelig Folkeparti. Han var stortingsrepresentant, statsminister, partiformann og parlamentarisk leder. Han avsluttet yrkeskarrieren som fylkesmann i Østfold.
== Biografi ==
Korvald var sivilagronom av utdannelse, og ble ansatt som lærer ved den kristne Tomb jordbruksskole i Råde i Østfold i 1943. Fra 1948 til 1952 arbeidet han som sjefskonsulent i Norske Jordbruksklubber (nå 4H Norge). Fra 1952 var han rektor ved Tomb jordbruksskole.
Han sto på tiendeplass på stortingslista i 1957, og til 1961 ble han nominert på førsteplass på Østfold KrFs liste. Fire år senere ble han parlamentarisk leder for KrF, og drøyt ti år senere ble han landets statsminister.
== Statsminister ==
Han var Kristelig Folkepartis første statsminister da han ledet sentrumsregjeringen (KrF, Sp og V) fra 18. oktober 1972 til 16. oktober 1973. Han var også formann i Kristelig Folkeparti 1967–75 og 1977–79, stortingsrepresentant for Østfold 1961–81 og lagtingspresident 1969–72. Korvald var Kristelig Folkepartis parlamentariske leder fra 1965–72 og 1973–81.
Regjeringen Korvalds fremste oppgave ble forhandlingene om handelsavtale med EF da søknaden om norsk medlemskap var blitt nedstemt ved folkeavstemningen i 1972. I forbindelse med Crotale-saken overlevde Korvald-regjeringen et mistillitsforslag fra Arbeiderpartiet i juni 1973.Det var Korvald som i 1972 ansatte den da 25 år gamle Kjell Magne Bondevik som statssekretær på statsministerens kontor.
== Fylkesmann ==
Etter at Korvalds politiske karriere var over, ble han utnevnt til fylkesmann i Østfold (1981 til 1986).
Før han ble politiker, hadde Korvald virket som forkynner i indremisjonen, ved siden av jobben som rektor ved Tomb landbruksskole. Han hadde ikke hatt noen politiske verv eller oppgaver da han ble nominert på topp av KrFs liste i Østfold til stortingsvalget i 1961.
Korvald døde litt over to uker etter sin kone, Ruth Aarny Korvald (født Ruth Aarny Borgersen, 2. juli 1915). De giftet seg i 1943. Han ble begravd fra Bragernes kirke i Drammen onsdag 12. juli, båren ble deretter ført til Nedre Eiker kirkegård. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå på statens bekostning.
== Litteratur ==
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (Østfold Kristelig Folkeparti, 2015
Nils-Petter Enstad: Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald Østfold Kristelig Folkeparti, 2016
Korvald, Lars: Politikk og kall (selvbiografi). Tananger: Rocon, 1982.
Korvald, Lars (i samarbeid med Kvalbein, Aud: Det beste jeg vet å gi videre. En bok om kristne verdier. Oslo: Lunde Forlag, 1994
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (2008). Samlaget. ISBN 8252172105
== Se også ==
Lars Korvalds regjering (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Korvald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lars Korvald på Internet Movie Database
(no) Lars Korvald hos Stortinget
(no) Lars Korvald hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Lars Korvald hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Wikiquote: Lars Korvald – sitater
Lydkutt med Lars Korvald Norsk rikskringkasting | Lars Korvald (født 29. april 1916 i Mjøndalen, død 4. | 5,210 | 5,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Borten | 2023-02-04 | Per Borten | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fylkesordførere fra Sp', 'Kategori:Fylkesordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske agronomer', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Odelstingspresidenter', 'Kategori:Ordførere i Flå i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Personer fra Melhus kommune', 'Kategori:Senterpartiets ledere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp'] | Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. januar 2005 i Trondheim i Sør-Trøndelag) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var Norges statsminister fra 1965 til 1971 og ledet en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Borten begynte sin politiske karrière som ordfører i Flå fra 1946 til 1955 og kom inn på Stortinget i 1949. Han var fra 1955 også Senterpartiets formann, og på Stortinget var han i mange år odelstingspresident og parlamentarisk leder. Borten ble sittende på Stortinget frem til 1977.
Som statsminister ledet Borten en koalisjonsregjering med sterke interne motsetninger, og han hadde en vanskelig jobb med å balansere de fire partienes ulike syn og interesser. De borgerlige hadde fått flertall i stortingsvalget 1965, og dannet dermed (med unntak av den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963) den første norske regjeringen i etterkrigstiden som ikke kom fra Arbeiderpartiet. Borten kom likevel ikke til å endre den politiske kursen i Norge nevneverdig, men bidro til ytterligere å styrke velferdsstaten og offentlig sektor. Blant de viktigste sakene Borten-regjeringen fikk gjennomført, var innføringen av folketrygden, offentlighetsloven og pressestøtten. Borten var også tidlig ute med å fokusere på miljøpolitikk, i en tid hvor begrepet knapt nok eksisterte.
EF-spørsmålet gjorde at regjeringen etterhvert gikk opp i limingen, og etter den såkalte lekkasjesaken der Borten ble beskyldt for å ha lekket et fortrolig notat til Dagbladet ble han tvunget til å gå av. Tilbake på Stortinget markerte Borten seg som en tidlig kritiker av de hemmelige tjenestenes politiske overvåkning, og senere i livet var han også aktiv i kampen for et internasjonalt forbud mot kjernefysiske våpen.
| Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. januar 2005 i Trondheim i Sør-Trøndelag) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var Norges statsminister fra 1965 til 1971 og ledet en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Borten begynte sin politiske karrière som ordfører i Flå fra 1946 til 1955 og kom inn på Stortinget i 1949. Han var fra 1955 også Senterpartiets formann, og på Stortinget var han i mange år odelstingspresident og parlamentarisk leder. Borten ble sittende på Stortinget frem til 1977.
Som statsminister ledet Borten en koalisjonsregjering med sterke interne motsetninger, og han hadde en vanskelig jobb med å balansere de fire partienes ulike syn og interesser. De borgerlige hadde fått flertall i stortingsvalget 1965, og dannet dermed (med unntak av den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963) den første norske regjeringen i etterkrigstiden som ikke kom fra Arbeiderpartiet. Borten kom likevel ikke til å endre den politiske kursen i Norge nevneverdig, men bidro til ytterligere å styrke velferdsstaten og offentlig sektor. Blant de viktigste sakene Borten-regjeringen fikk gjennomført, var innføringen av folketrygden, offentlighetsloven og pressestøtten. Borten var også tidlig ute med å fokusere på miljøpolitikk, i en tid hvor begrepet knapt nok eksisterte.
EF-spørsmålet gjorde at regjeringen etterhvert gikk opp i limingen, og etter den såkalte lekkasjesaken der Borten ble beskyldt for å ha lekket et fortrolig notat til Dagbladet ble han tvunget til å gå av. Tilbake på Stortinget markerte Borten seg som en tidlig kritiker av de hemmelige tjenestenes politiske overvåkning, og senere i livet var han også aktiv i kampen for et internasjonalt forbud mot kjernefysiske våpen.
== Bakgrunn ==
Borten ble født i Flå i Sør-Trøndelag som sønn av gårdbruker Lars Borten og Karen (født Kaasen) på Borten nedre (Frammigard). Hjemmefra fikk han en «ballast i retning av det liberale og frilynte». Han gikk på Gauldal folkehøgskole 1929–1931 og Skjetlein landbruksskole 1931–1934. Etter å ha tatt et studentkurs (som erstatning for artium) begynte han så på Norges landbrukshøgskole der han gikk ut med gode resultater i 1939. Dette var «tradisjonelle skolevalg for odelsgutter på mellomstore trønderske gårder».Etter endt utdanning fikk han jobb på Hvam landbruksskole på Romerike før han kort tid etterpå gikk over i en stilling som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.Han var gift med Magnhild Borten (født Magnhild Rathe, 26. mars 1922, død 2. juni 2006) fra 1948 til sin død. Hans dattersønn Ola Borten Moe var valgt inn på Stortinget fra 2005 til 2013 og var olje- og energiminister fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdanningsminister fra 2021.
== Tidlig politisk karriere ==
=== Ordfører i Flå ===
Ved kommunevalget 1945 fikk Borten plass på Bondepartiets liste i Flå. Han var ikke kumulert og var et stykke nede på listen, men ble valgt inn i kommunestyret med stort stemmetall og ble partiets ordførerkandidat. Loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem av Borten og Arbeiderpartiets kandidat som skulle få ordførervervet, og da Borten vant ble han en av landets yngste ordførere.I sin første periode som ordfører fikk Borten vedtatt bygging av et nytt herredshus. Dessuten fikk han forhandlet med Melhus Elverk slik at elektrisiteten kom til kommunen.Borten ble gjenvalgt i kommunevalget to år senere. Han fikk et stort antall personlige stemmer, og denne gangen var det ikke nødvendig med loddtrekning for å avgjøre hvem som skulle bli ordfører. Borten ble også valgt til formann i fylkestinget samme år med støtte fra alle partiene på ikke-sosialistisk side.I 1949 ble Bygdefolkets Ungdomsfylking (BUF, det senere Senterungdommen) startet opp. Borten ble foreslått som formann på stiftelsesmøtet, men tapte med knapp margin mot Sverre Vaule og ble deretter valgt til nestformann.
=== Stortingsmann og partileder ===
Da partiformann Nils Trædal omkom i en ulykke høsten 1948 åpnet det seg en stortingsplass for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Borten takket ja til nominasjonen i 1949, og samme høst ble han valgt til Stortinget. Her kom han til å sitte frem til 1977, fra 1956 også i gruppestyret.I 1955 trengte partiet ny formann da Einar Frogner lå på dødsleiet. Både Borten og Jon Leirfall ble lansert som kandidater, og under landsmøtet ble også Hans Holten lansert som kompromisskandidat. Leirfall kjempet hardt for formannstillingen mens Borten hadde ungdomsorganisasjonens støtte. Holten ble slått ut i første votering, og i andre votering vant Borten med klar margin. Leirfall kom aldri helt til å godta nederlaget, og forholdet mellom Leirfall og Borten var for ettertiden preget av lederstriden under dette landsmøtet.
=== Veivalget om partiets politiske linje: Bondepartiet blir til Senterpartiet ===
Ved midten av 1950-årene stod Bondepartiet ved et veivalg: Skulle partiet fortsette med hovedfokus på bygdefolkets interesser og da primært grunneiende bønder? Eller skulle man forsøke å lage et bredere parti, der man tilnærmet seg de andre sentrumspartiene, og forsøkte å skape et borgerlig venstre-parti som også kunne appellere til folk i byer og utenfor landbruket? I striden om veivalget representerte de to rivalene fra formannsvalget i 1955 hver sin hovedretning, og mens Leirfall arbeidet for et smalere interesseparti for landbruket gikk Borten inn for et bredere parti der man også trakk til seg akademikere og andre utenfor de rene bondenæringene.Én av de viktigste sakene som ville bidra til å stake ut den politiske kursen fremover, var debatten rundt partinavnet. Borten mente at et nytt navn kunne bidra til å øke tilslutningen blant andre yrkesgrupper og markere at den politiske profilen ble lagt om i mer allmenn retning. Leirfall stod hardt på at partiet måtte ha et navn der ordet «bygd» var med, mens Borten ønsket et navn der ordet «demokrati» inngikk. Etter bred behandling innad i partiet kom saken opp ved Bondepartiets landsmøte i 1959, og det var på forhånd fire alternativer: «Bygdefolkets Samlingsparti», «Demokratene», «Sentrumspartiet» og «Norsk Folkestyreparti». I debatten under landsmøtet ble også nye forslag som «Senterpartiet» og «Bygdepartiet» lansert. Etter debatten endte landsstyret opp med å anbefale «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)», og dette ble vedtatt av landsmøtet med 118 stemmer, mot 19 for Senterpartiet. Dobbelt-navnet var ifølge landsmøteprotokollen foreslått av Borten som et kompromiss, men det har også blitt hevdet at forslaget egentlig kom fra Hans Holten, mens Borten skal ha vært tvilende.Umiddelbart etter landsmøtet begynte sentrale partifolk å få kalde føtter, og arbeidsutvalget bestemte seg for å avvente å ta det i bruk. Det ble satt opp et ekstraordinært landsmøte senere samme år for å behandle saken på nytt, og her argumenterte Borten igjen for «Demokratene». Etter mange avstemninger endte landsmøtet med å vedta «Senterpartiet» med 103 stemmer mot 33 for å beholde «Bondepartiet». Navneskiftet førte med seg at partiet beveget seg bort fra å være et rent interesseparti for landbruket, og de prøvde i de neste valgene også å gjøre innhogg i byene og blant velgere med akademiker-bakgrunn. Ved kommunestyrevalget 1963 stilte Senterpartiet liste i Oslo for første gang, og i valgene som fulgte, økte oppslutningen noe i byene. Partiledelsen slet imidlertid med å tiltrekke seg mange tillitsvalgte og kandidater utenfor landbruksmiljøer, og på tross av at partiet ble modernisert forble Senterpartiet likevel i stor grad et distriktsparti.
=== Forsøk på samling i sentrum ===
Arbeiderpartiet hadde styrt Norge siden 1945 og hadde fått rent flertall i de fire stortingsvalgene fra 1945 til 1957. De fire borgerlige partiene – Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – hadde samarbeidet på kommunenivå, men hadde ikke klart det samme på rikspolitisk plan. De tre sentrumspartiene takket nei til Høyres forslag om samarbeid før stortingsvalget 1957. Partienes skepsis skyldtes for en stor del at Høyre sammen med Ap hadde vedtatt et forbud mot listeforbund, samt fått opphevet Bondeparagrafen. Dette hadde gjort Høyre direkte uspiselige som samarbeidspartnere for mange i sentrumspartiene. Også Borten var skeptisk til Høyre, og han var redd for å miste småbrukernes stemmer over til venstresiden dersom Senterpartiet gikk inn i et formelt samarbeid.Borten hadde hatt et bredere mål for øye da han arbeidet for å bytte partinavn, og han ønsket gjerne en sammenslåing med andre partier. I 1957 ble det kun et begrenset samarbeid med felleslister i noen fylker, men etter at Arbeiderpartiet nok en gang hadde fått rent flertall begynte man i sentrum å diskutere et langt mer forpliktende samarbeid. Både Venstre og KrF var delte i spørsmålet. Venstre-formann Bent Røiseland måtte stille kabinettsspørsmål på landsmøtet i 1960 for å få partiet med seg på å drøfte samarbeid. Høsten 1960 møttes et nimannsutvalg – tre fra hvert parti – til faste drøftinger på Stortinget, og det ble arbeidet med en felles politisk erklæring fra de tre partiene før neste stortingsvalg. På tross av at de mer urbane og radikale delene av Venstre ønsket å legge hele samarbeidet dødt, klarte partiledelsene å komme frem til en felles erklæring. Denne ble vedtatt i Senterpartiet og Venstre, men ble stoppet av KrFs konservative fløy, som fikk landsmøtet med seg på at erklæringen ikke tok nok hensyn til partiets kristne og moralske verdier. Dette skjedde på tross av at en samlet partiledelse i KrF hadde anbefalt forslaget. Borten måtte dermed innse at sentrumsprosjektet var dødt i denne omgang.Kings Bay-saken i 1963 gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av etter at Sosialistisk Folkeparti, som var i vippeposisjon, hadde stemt for de borgerlige partienes mistillitsforslag. De borgerlige hadde vært forberedt på denne muligheten siden tidlig på sommeren, og partilederne hadde begynt å diskutere muligheter for en borgerlig samarbeidsregjering i månedsskiftet juni/juli. I starten av august, omtrent tre uker før Gerhardsens avgang, begynte mer formelle forhandlinger om en mulig regjeringskabal. Det var nå blitt akseptabelt for sentrumspartiene å samarbeide med Høyre igjen, men de tre klarte ikke å enes om et felles alternativ til Høyres statsministerkandidat John Lyng. Borten ble spurt av Lyng om han ønsket enten å bli samferdselsminister eller utenriksminister, men Borten takket nei til dette. Ved å forbli parlamentarisk leder kunne han bedre kontrollere mer ytterliggående stortingsrepresentanter som Jon Leirfall, og Borten stod også mye friere for fremtiden ved ikke å ha noe ansvar for regjeringens resultater. Regjeringen viste seg uansett å bli kortvarig, men selv om den måtte gå av etter bare fire uker, hadde den vist at det var mulig å bli enig om en felles regjeringserklæring på borgerlig side. Man hadde dermed etablert et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet før stortingsvalget to år senere.
== Tiden som statsminister ==
=== Den borgerlige samarbeidsregjeringen blir til ===
I 1965 ble det borgerlig valgseier, og det var langvarige drøftelser om statsministerposten blant de fire nye regjeringspartiene. De to sterkeste kandidatene var Borten og Venstres Bent Røiseland. I Høyres gruppe var Borten og Senterpartiet ansett som mer konservative enn Røiseland og Venstre, og da også KrFs gruppe kom til å gå inn for Borten, gikk jobben til Sp-lederen.Statsrådene i Borten-regjeringen ble ikke bestemt av Borten selv, og det skjedde mange politiske hestehandler under forhandlingene. Høyre hadde i så lang tid agitert for borgerlig samarbeid at de nesten ikke kunne stå utenfor en ikke-sosialistisk regjering, og partiet ble dermed underrepresentert i forhold til oppslutningen. Venstre var preget av dype indre motsetninger, og klarte ikke fremstå som en enhet under regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti følte derimot at de hadde et valg, og at de kunne trekke seg fra regjeringen dersom det skulle bli mest gunstig for dem. Dette gjorde at KrF fikk de departementene de ønsket, med Kjell Bondevik som kirke- og undervisningsminister som den viktigste seieren.Til sin egen stab ved Statsministerens kontor kunne Borten velge medarbeidere selv, og Odd Bye ble statssekretær og statsministerens nærmeste medarbeider. Borten og Bye hadde kjent hverandre lenge, og Borten skal ha satt pris på Byes uredde og selvstendige væremåte – Borten ønsket ingen «jattere» som rådgivere. Som andre statssekretær valgte Borten Emil Vindsetmo, redaktør for bladet Næringsrevyen, som Borten leste med stor interesse.
=== Borten-regjeringens økonomiske og sosiale kurs ===
I tiltredelseserklæringen la Borten-regjeringen blant annet vekt på å sikre sysselsettingen og bekjempe prisstigningen. Regjeringen ønsket også å innføre folketrygd i Norge; dette var en sak Borten overtok etter forberedende arbeid av Gerhardsen-regjeringen. Folketrygdloven ble vedtatt av Stortinget i 1966 og iverksatt av sosialminister Egil Aarvik året etter. Den nye loven sørget for å samordne eksisterende trygder og sikret innbyggerne stønad i alderdommen, under sykdom, og ved uførhet og arbeidsledighet. Selv om lønnstakere og arbeidsgivere måtte være med på å finansiere de nye trygdeordningene var det staten som tok hovedregningen, og bevilgningene til trygdesystemet over statsbudsjettet kom til å øke kraftig.Det ble alt i alt kun mindre endringer i den økonomiske kursen som Borten-regjeringen førte, og de fortsatte i samme hovedretning som Arbeiderpartiet hadde gjort med satsing på velferdsstaten og en sterk offentlig sektor. I sitt første regjeringsår arvet Borten-regjeringen Arbeiderpartiets budsjettforslag, og finansminister Ole Myrvoll (V) kunne bare gjøre mindre endringer. Men heller ikke de kommende budsjettene var radikalt forskjellige fra Arbeiderpartiets hovedlinje, og både skattene og offentlig sektor fortsatte å vokse. Lønnsoppgjørene gikk også stort sett rolig for seg under Borten, og samspillet mellom organisasjonene i arbeidslivet fortsatte. Arbeiderpartiets Trygve Bratteli uttalte allerede høsten 1966 at velferdssamfunnet «har fått sin definitive seier», og Borten bekreftet også selv at regjeringen ikke hadde til hensikt å gjennomføre et «markant systemskifte».Innenfor kirke- og kulturpolitikken så man imidlertid mer markante forskjeller med Borten-regjeringen. KrF fikk sikret sterkere offentlig støtte til skoler drevet av kristne organisasjoner og sørget også for at kristne høyskoler fikk utdanne lærere. Samtidig motarbeidet regjeringen Forsøksgymnaset i Oslo, da denne stod fjernt fra kristenfolket. Andre viktige utdanningspolitiske saker som ble iverksatt av Borten-regjeringen, var opprettelsen av Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø, innføringen av niårig enhetsskole i alle Norges kommuner og igangsettelse av prøvedrift av distriktshøgskoler.Regjeringen gjorde ingen større endringer i NRK, på tross av at KrF på forhånd hadde krevd at programmer som kristenfolket fant krenkende måtte opphøre. Det ble heller ikke strammet inn i abortloven av 1960, og antallet årlige aborter økte til det dobbelte i løpet av Bortens regjeringstid. Dette skjedde mens KrF styrte sosialdepartementet, og selv om partiet egentlig var motstandere av hele loven ble det til at abortloven ble fortolket og praktisert langt mer liberalt enn tidligere.Venstre hadde før valget i 1965 lovet å bygge 160 000 nye boliger i løpet av stortingsperioden, og dette var en viktig faktor i partiets sterke valgresultat. Kommunalminister Helge Seip ble en uformell «boligminister», men boligløftet skapte friksjoner i forholdet til Borten. Borten hadde i alle år vært skeptisk til offentlig støtte til boligbygging, spesielt i sentrale strøk. Som statsminister allierte Borten seg med næringsminister Kåre Willoch og fikk redusert boligbyggingsplanene. De begrunnet dette med at en aggressiv utbygging ville øke rentene og skape et stramt arbeidsmarked. Venstre-formann Røiseland valgte å gå ut i media og beklage at partiet ikke fikk oppfylt valgløftet, men dette ble ikke tatt godt i mot hos Borten, som synes denne type offentlig kritikk fra en regjeringspartner var uakseptabel.Fra Høyre sin side var skatteletter en sentral politisk sak, og partiet gjorde sitt beste for å følge opp dette i regjering. De første to årene var det enighet i regjeringen om å redusere skattetrykket noe, men tidlig i 1968 satte Borten foten ned for videre kuttforslag fra Willoch. Arbeiderpartiet hadde angrepet Borten for å ha økt skattene på lønnsinntekter og redusert dem for næringsinntekter, og Borten var blitt varsom for skatteendringer som kom høyinntektsgrupper til gode. Høyre insisterte på balanserte budsjetter, men alle sentrumspartienes forslag om å øke skattene for å nå dette målet ble skutt ned som «politisk umulige» av Willoch og Lyng. Willochs forslag om økte avgifter for å kompensere for skattelettelsene var derimot vanskelig for Borten, som mente dette var usosialt. Borten sørget også for å få regjeringen med seg i å stemme ned Høyres forslag om lavere marginalskatt. Motsetningene rundt skattepolitikken truet med å ødelegge hele grunnlaget for regjeringen, og Senterpartiets stortingsgruppe var på et tidspunkt nære å ville bryte regjeringssamarbeidet på grunn av uenigheter om skattemodellen.
=== Krigsseilererstatning, offentlighetslov, pressestøtte og miljøvern ===
Det var Borten-regjeringen som sørget for å ta krigsseilernes sak opp til politisk behandling igjen etter at det i lang tid hadde vært strid rundt Nortraships hemmelige fond. Borten fikk satt opp et utvalg ledet av Arnfinn Gullestad som skulle vurdere om fondsmidlene skulle utbetales til sjøfolkene og deres etterlatte, og Gullestad-utvalgets flertall endte opp med å anbefale Stortinget å gjøre dette. Ifølge Borten-biograf Harald Berntsen er det mange som prøvde å ta æren i Nortraship-saken, «men spør du sjøfolk, så er det Borten som er helten». Borten ble sammen med statssekretær Odd Bye og stortingsrepresentant Johan Møller Warmedal tildelt Norges krigsseilerforbunds høyeste utmerkelse for arbeidet med å gi økonomisk oppreisning til krigsseilerne.Allerede som stortingsrepresentant hadde Borten gått inn for en åpnere offentlig forvaltning, og i 1967 fikk han opprettet det såkalte offentlighetsutvalget. Utvalget avviste i utgangspunktet lovfestet offentlighet i forvaltningen, men Borten valgte å se bort fra anbefalingen og likevel komme med et lovforslag som skulle sikre dette. Indre uenighet i regjeringen gjorde at forslaget ble noe justert før de ble lagt frem for Stortinget i 1969, men lov om offentlighet i forvaltningen ble vedtatt året etter. Dette avsluttet en politisk debatt som hadde pågått i over 20 år, og sørget for at allmennheten fikk adgang til dokumenter som var utarbeidet av eller lagt frem for slike organer.Borten hadde også en spesiell interesse for presse og journalistikk. Han var ansvarlig for å åpne Senterpartiets landsmøte for pressen, og dette ble snart normen for alle de politiske partiene. Borten var også bekymret over avisenes vanskelige økonomiske situasjon og organiserte i 1966 den såkalte Holmenkoll-konferansen der man skulle diskutere problemene. Konferansen endte med at regjeringen ble satt til å følge opp saken, og Borten satte opp en komité ledet av Oddvar Hellerud for å utrede den. Hellerud-komiteen endte med å anbefale innføring av pressestøtte. Sentrale Høyre-folk som Kåre Willoch og Elisabeth Schweigaard Selmer var imot økonomiske overføringer til pressen, men Borten klarte likevel å lose forslaget igjennom regjeringen selv om det tok flere år å komme til enighet. Stortinget vedtok innføring av pressestøtte i juni 1969.Borten var tidlig ute med å sette miljø- og naturverntiltak på den politiske dagsorden. Under trontalen i 1967 annonserte han at regjeringen ville utrede en totalplan for Norges fremtidige matforsyning, og i årene som fulgte advarte han stadig om at rovdrift på naturen ville true menneskenes eksistens. Regjeringens ressursutvalg ble oppnevnt i 1968 og endte med at det ble opprettet et eget Miljøverndepartement. Borten-regjeringen fikk også blant annet innført naturvernloven og lov om vern mot vannforurensning og opprettet Norsk institutt for luftforskning.
=== Utenriks- og forsvarspolitikk ===
Det var Høyremannen John Lyng som var blitt utenriksminister i regjeringen Borten, og Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. I 1967 talte han til FNs hovedforsamling og krevde stans av bombingen av Nord-Vietnam. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder Ludvig Botnen foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og SF. Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.Den internasjonale utviklingen med blant annet et militærkupp i Hellas og portugisiske kolonikriger gjorde at mange på den norske venstresiden hadde begynt å endre syn på NATO fra midten av 1960-tallet. AUF gikk inn for full utmelding i 1967, mens Einar Gerhardsen åpnet for en folkeavstemning om spørsmålet. Borten-regjeringen la frem en stortingsmelding i mars 1968, der de gikk inn for fortsatt medlemskap. Stortingsflertallet var nok fortsatt for et norsk NATO-medlemskap, men misnøyen var økende. Utenriksminister Lyng hadde også jobbet med en avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen og Østblokken, og det kunne synes som NATO var blitt mindre relevant. Alt dette endret seg over natten i august 1968 med Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia. Et samstemt politisk miljø i Norge tok kraftig avstand fra Sovjetblokkens handlinger. Allerede høsten 1968 gikk Borten-regjeringen inn for en oppbygging av Forsvaret i Nord-Norge, anskaffelse av nytt luftvernutstyr, styrking av flyplassene og en effektivisering av Sjøforsvaret. Hendelsene i Tsjekkoslovakia gjorde også at mange NATO-motstandere skiftet side, og i 1969 vedtok Stortinget enstemmig at Norge fortsatt skulle være NATO-medlem.
=== Lederstil ===
Borten kom til å stå for en åpnere og mindre formell stil sammenlignet med forgjengerne. Under et jugoslavisk statsbesøk satte han norsk og jugoslavisk folkedans på programmet, noe som ble en stor suksess blant gjestene. Ved en annen anledning kom det en stor gruppe ungdommer til statsministerboligen i Borgenveien. De kom fra den amerikanske ambassaden etter å ha demonstrert mot Vietnamkrigen. Da gruppen begynte å kaste torv på vinduene møtte Borten dem på trappen og ba dem velge en ordstyrer. Gruppen valgte Sigurd Allern, og etter at Borten hadde diskutert krigen og Norges rolle i internasjonal politikk med Allern løste demonstrasjonen seg opp.Som sjef for en koalisjonsregjering kunne Borten ofte uttale seg vagt offentlig og gi inntrykk av at han ikke nødvendigvis støttet regjeringens politikk. Da finansminister Myrvoll i 1969 la frem et forslag om innføring av merverdiavgift, ønsket Høyre og Venstre at loven skulle vedtas så snart som mulig, mens man var langt mer avventende i Senterpartiet. Da Borten ble spurt under en pressekonferanse om hvordan det gikk med skattereformen, svarte han at han «ville ta det med stor ro om den ble utsatt». Uttalelsen skapte stor uro innad i regjeringen, og i Høyre og Venstre var det mange som så på Borten som illojal når han distanserte seg fra regjeringens egen skattemelding. For de som fulgte den politiske debatten på fjernsyn fremstod ting imidlertid annerledes: Borten ble gjerne godt likt av folket i slike situasjoner siden han ikke fremstod som skråsikker i vanskelige saker. Det var dermed lett for velgerne å identifisere seg med ham.Da dronning Elisabeth og prins Philip var på statsbesøk i 1969, ble de kongelige invitert med til statsministerens gård i Flå. Dagen etter inviterte Magnhild og Per Borten kong Olav på hyttetur, og statsministeren og kongen gikk tur i Kråkfjellet. Den uformelle omgangsformen var kanskje fremmed for de kongelige, men helt naturlig for Borten.Borten skapte også overskrifter under forberedelsene til den britiske statsbesøket. Under en varm sommerdag på gården i Flå arbeidet Borten ute mens han lot seg intervjue av Dagbladet, og varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bilde avisens forside, mens en lang rekke lignende bilder stod inne i avisen. Det som i utgangspunktet var en folkelig og uformell måte å ta imot besøk på, ble etterhvert en belastning da Borten ble latterliggjort i revynumre og aviskommentarer. Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke. Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften «Nå er den norske statsministeren klar for dronningen».
=== Stortingsvalget 1969: Fortsatt borgerlig flertall ===
Før stortingsvalget 1969 uttalte Borten og de andre borgerlige lederne at de kom til å fortsette regjeringssamarbeidet dersom Stortingets sammensetning gav grunnlag for dette. Motsetningene regjeringspartiene imellom var imidlertid økende, og både i Venstre og Høyre vurderte man om man burde bytte statsminister, ettersom mange var misfornøyde med Bortens ledelse. Regjeringskonferansene skal ha vært en prøvelse for handelsminister Willoch og kommunalminister Seip, der de reagerte på Bortens sedate lederstil der saker ble diskutert i det uendelige før man kom til en konklusjon. Willoch stod også fjernt fra Borten i økonomiske spørsmål og i utenrikspolitikken, mens i Venstre var man fortsatt oppskaket over Bortens håndtering av «momsepisoden» og det de mente var manglende støtte til Seips ambisiøse mål for boligbygging i landet. Både John Lyng og Helge Seip var nevnt som statsministeralternativer i diskusjonene innad, men utad forsøkte de borgerlige å stå samlet bak Borten mot hovedfienden i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var blitt svekket av striden mellom Gerhardsen og Haakon Lie, men samtidig var Sosialistisk Folkepartis sterke tilbakegang en fordel for Ap. Alt tydet på at det ville bli en spennende valgkamp og et tett valgresultat.Valgnatten ble blant de mer dramatiske man hadde sett i etterkrigstiden. Arbeiderpartiet og den borgerlige koalisjonen vekslet på å ha ledelsen etterhvert som stemmene ble opptalt, og klokken to på natten var Arbeiderpartiets overvekt så stor at de fleste regnet det som avgjort. I den siste innspurten erobret imidlertid Sp og KrF tre avgjørende mandater, og valget endte med at borgerlig side hadde 76 mandater mot Arbeiderpartiets 74. Klokken fem på morgenen den 9. september kunne Borten erklære at den borgerlige regjeringen fortsatte. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble også valgets seierherrer, mens både Høyre og Venstre gikk tilbake. Venstre gikk så mye tilbake at partiformann Gunnar Garbo snakket høyt om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Garbos uttalelse førte til så mye bråk innad i eget parti at han senere måtte trekke den tilbake og isteden gå inn for å fortsette i Borten-regjeringen. De formelle forhandlingene mellom de borgerlige partiene ble unnagjort i rekordfart i slutten av september. Forhandlingene endte med at regjeringen forsatte som før med samme sammensetning og under Bortens fortsatte ledelse.
=== EF-saken: Uro både i eget parti og i regjeringen ===
Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg. Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere. Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken. EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste med tiden, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens. På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Spesielt var snakket blant mange statssjefer i EF om en politisk union og Ministerrådets ideer om en fremtidig økonomisk og monetær union vanskelige å svelge. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikttilstand, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen. Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen. Dette fikk Borten til å reagere usedvanlig skarpt. Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten.Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene. Den offisielle begrunnelsen for Willoch og Seips avgang var at Høyre og Venstre ønsket å styrke sin politiske identitet etter skuffende valgresultater i 1969, og dette hadde partiene valgt å gjøre ved å samle vervene som partileder og parlamentarisk leder hos sine mest kjente profiler. Som statsråder hadde Willoch og Seip måttet fokusere på fagområdet sitt og holde en lavere partipolitisk profil, men tilbake på Stortinget stod de langt friere. Samtidig hadde Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.Hele prosessen førte til en stor svekkelse av Bortens innflytelse. Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av regjeringspartnernes partiledelser med tanke på å få den partipolitiske kabalen til å gå opp. Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og ryktebørsen. Dette skal ha ergret statsministeren stort, men han kunne lite gjøre. Den politiske isolasjonen av Borten gjorde at Senterparti-pressen også begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst avventende til utskiftningene. «Tilskuerrollen» første likevel til en sterk politisk svekkelse av Borten like før regjeringen skulle begynne behandlingen av Norges søknad om EF-medlemskap.
=== Lekkasje-saken og Borten-regjeringens avgang ===
Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det stod om et hemmelig notat fra en samtale en norsk embedsmann hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen. Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde også fire dager tidligere vist notatet til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes. Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.Senterparti-formann John Austrheim og de andre Senterparti-statsrådene var i utgangspunktet ikke innstilt på at lekkasjen skulle føre til regjeringens avgang. Høyre-nestformann Erling Norvik og Venstre-formann Helge Seip hadde gått ut i media og krevd Bortens avgang, men Senterparti-ledelsen ønsket å drøfte situasjonen ytterligere før man gjorde noe. De ville også se om firepartisamarbeidet kunne fortsette og hvordan en alternativ regjeringskabal eventuelt kunne se ut.Etter de første dagene med regjeringskrise var ikke Borten likevel innstilt på å gå av. Etter å ha fått full støtte i Senterpartiets sentralstyre og stortingsgruppe viste han V-tegn til pressefolket på Løvebakken da han ankom Stortinget for krisemøter. Per Vassbotn i Dagbladet beskrev hele opptrinnet som «kunstig». Blant de borgerlige representantene inne i Stortingsbygningen skal stemningen ha vært som «i et krematorium», men Borten skal ikke ha tatt dette inn over seg. «Det var første gang noen journalist som hadde fulgt Borten på nært hold gjennom årene hadde sett ham bruke V-tegnet. […] Han må ha forstått at hans tid som statsminister var ute. Likevel kopierte han Winston Churchills berømte seierstegn». På spørsmål fra journalistene bekreftet Borten at regjeringen ville fortsette.I de andre borgerlige partiene delte man ikke Bortens optimistiske tone, og de var usikre på om han ville overleve et mistillitsforslag i Stortinget. Gruppene til Venstre, KrF og Høyre holdt først møter hver for seg og deretter samlet. Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre partiene under et krisemøte i regjeringen, og her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.
== Senere rikspolitisk virke ==
=== Tilbake som stortingsrepresentant ===
Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» «Å bære staur» ble deretter et uttrykk som brukes om å lede et samarbeid av flere parter med sprikende interesser.
Ute av regjeringen stod Borten nå mye friere til å uttale seg om EF. Ett år før EF-avstemningen i 1972 sammenlignet han et EF-medlemskap med å «frasi seg råderetten i eget hus», og i innspurten ble Borten en viktig brikke i nei-sidens valgkamp. Han var fortsatt populær i mange lag i befolkningen og trakk mange folk til valgarrangementene til EF-motstanderne. Etter nei-seieren i folkeavstemningen ivret Borten for en ren Senterparti-regjering som skulle fremforhandle en alternativ handelsavtale med EF, men dette synet vant ikke frem, og Norge fikk heller en koalisjonsregjering under Kristelig Folkeparti-mannen Lars Korvalds ledelse.Borten og kona hadde flyttet hjem til Flå etter at han gikk tilbake til å være stortingsrepresentant, og Borten ukependlet ned til hovedstaden. Tilbake på Stortinget ble han mindre markant i det norske politiske miljøet og mer innadvent. Senterpartiet valgte Dagfinn Vårvik som ny formann i 1973, men Vårvik og Borten fikk aldri noe tett forhold. På oppfordring fra fylkespartiet i Sør-Trøndelag lot han seg overtale til en siste stortingsperiode i 1973–1977. I denne perioden ble han sittende i utenriks- og konstitusjonskomiteen. Borten hadde vært leder av partiets stortingsgruppe siden han hadde gått av som statsminister, men ble ikke gjenvalgt til dette vervet i sin siste periode på Stortinget.Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det. Landsmøtet endte med at Gunnar Stålsett ble valgt til ny leder, og at Borten forsvant ut av norsk rikspolitikk.
=== Engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester ===
På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester, og mens han fortsatt var odelstingspresident i 1977 gikk han hardt ut mot Overvåkningspolitiet. «Det har foregått og foregår en kartlegging av oppfatninger, som får innflytelse på den enkeltes arbeidssituasjon i ganske uhyggelig grad», uttalte Borten, og han satte dermed i gang en ny debatt om politisk overvåking i Norge. Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse.Borten fortalte også i ettertid at han som statsminister ikke ble orientert om de hemmelige «Stay Behind»-gruppene. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester bar frukter da den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted. Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.
== Etter rikspolitikken ==
I 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass, og han tok plass som formann i kommunens landbruksnemd. Han ble gjenvalgt til dette vervet fire år senere.Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen. I en tale til fredsmarsjdeltagere i Nidarøhallen i 1983 gikk han inn for et internasjonalt totalforbud og mente samme regler måtte gjelde for atomvåpen som for biologiske våpen og kjemiske våpen. På tross av ønsket om nedrustning støttet Borten likevel et fortsatt norsk medlemskap i NATO mens den kalde krigen pågikk. Etter den kalde krigens slutt ble Borten langt mer skeptisk både til NATO som organisasjon, og til krigføringen i Afghanistan og i Irak.I 1983 ble Borten diagnostisert med kreft i magesekken, men han kom seg igjen etter en vellykket operasjon. Han ble på ny operert for kreft rundt årtusenskiftet.Borten døde ved St. Olavs hospital i Trondheim 20. januar 2005. Han ble bisatt fra Melhus kirke og gravlagt ved Flå kirke.
== Ettermæle ==
Med sitt sterke engasjement og en kraftfull stemme har han gjennom flere generasjoner vært en høvdingskikkelse i norsk samfunnsliv. Per Borten ble en politisk institusjon. (...) Per Bortens fremste kjennetegn som politiker var hans uhøytidelige, folkelige stil, og hans evne til å se tilværelsen fra folk flest sitt ståsted. Traust og jordnær med en underfundig humoristisk sans fikk han folk i tale. Slik vant han tillit langt utover eget partis rekker. Som person var han åpen og søkende - samtidig som han holdt fast ved politiske linjer og prinsipper. Han var løsningsorientert og hans evne til å være en brobygger var viktig for den sentrale politiske posisjonen han fikk. Stortinget lyttet når Per Borten hadde ordet. Han satte seg fort i respekt som en dyktig politisk håndverker, med et praktisk grep på tingene og med en sjelden evne til å gripe fatt i de politiske poengene i en sak. Mange av hans ord og uttrykk er blitt en del av vårt felles politiske vokabular.
Noe av det som skilde Borten fra Jon Leirfall og hans allierte var at han i mye mindre grad en desse sto fram som talsmann for bøndene og deira reine næringsinteresser. Når Borten engasjerte seg i forsvar for og forbetring av bøndene si stilling, var det alltid for å fremje formål som Borten framstilte som meir allmenne, som verdien av privat eigedomsrett til produksjonsmiddel for flest mogleg, økonomisk og sosial jamstelling mellom alle samfunnsmedlemmer over heile landet, og fordelen ved spreidd busetjing i mindre einingar framfor samanklumping av heile folkesetnaden i storbyar. Frå første stund såg han også på dei politiske sidene ved spørsmål om norsk medlemskap i det som no er EU, det vil seie mangelen på parlamentarisk-demokratisk kontroll og ansvar, som heilt overordna dei økonomiske sidene.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berntsen, Harald (2007). Staurberaren Per Borten. Aschehoug. ISBN 978-82-03-22885-8.
Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug. ISBN 8203223893.
Bull, Edvard (1995). Norge i den rike verden: tiden etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336.
Bye, Odd (1997). «Per Borten – bonden fra Flå». I Berggrav, Dag. Maktens høyborg: statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945. Grøndahl Dreyer i samarbeid med Statsministerens kontor. ISBN 8250424751.
Bye, Tove (1984). «– Vi må alle kjempe for at demokratiet skal være en realitet». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133.
Forr, Gudleiv (2010). «Per Borten – det trønderske tvisyn». I Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav. Mellom plikt og lyst: Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo. s. 261–276. ISBN 9788280712455. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk: Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug.
Garvik, Olav (1984). «EF-stridens ensomme vandrer». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133.
Hoemsnes, Ole N. (1986). Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall. Gyldendal. ISBN 8205169217.
Jacobsen, Alf R. (1995). Mistenksomhetens pris: krigen om de hemmelige tjenester. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203261132.
Libæk, Ivar (1995). Norges historie: fra istid til oljealder. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250422058.
Lyng, John (1973). Vaktskifte: erindringer 1953-1965. Oslo: Cappelen. ISBN 8202028663.
Lyng, John (1978). Fra borgfred til politisk blåmandag: erindringer 1968-1971. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202040566.
Røynesdal, Claus (1999). Mistillit kontroll aksept: borgerlig forvaltningspolitikk 1945-1970. Bergen: LOS-senteret.
Skaaraas, Per (1984). «Ei god tid for landet – et mangfold av viktige saker ble løst». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133.
Sletten, Vegard (1979). Pressestøtte og pressefridom: ti år statsstøtte til norske aviser. Oslo: Institutt for journalistikk. ISBN 8271470132.
Snøfugl, Johan (1984). «-Var han heime ei helg, kom mange til han». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten : Omdiskutert og avholdt. Cultura. ISBN 82-7068-013-3.
Unneberg, Bjørn (1988). Per Borten: Bonde og statsmann. Cappelen. ISBN 82-02-11951-0.
Ustvedt, Yngvar (1990). Det skjedde i Norge. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252520197.
Vassbotn, Per (1971). Lekkasje og forlis: om regjeringen Bortens fall. Oslo: Cappelen.
Vetlesen, Leif (1981). Reis ingen monumenter: kampen om Nortraships hemmelige fond. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132100.
== Eksterne lenker ==
(en) Per Borten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Per Borten på Internet Movie Database
(no) Per Borten hos Stortinget
(no) Per Borten hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Bilder fra Per Bortens liv (Adresseavisen) | Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. | 5,211 | 5,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_kulturministre | 2023-02-04 | Liste over Norges kulturministre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over norske ministre etter departement', 'Kategori:Norske kulturministre', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Liste over Norges kulturministre viser statsråder i Kulturdepartementet, som ble opprettet i 1981. Siden 14. oktober 2021 er Anette Trettebergstuen (Ap) kultur- og likestillingsminister.
| Liste over Norges kulturministre viser statsråder i Kulturdepartementet, som ble opprettet i 1981. Siden 14. oktober 2021 er Anette Trettebergstuen (Ap) kultur- og likestillingsminister.
== Liste ==
== Referanser == | Liste over Norges kulturministre viser statsråder i Kulturdepartementet, som ble opprettet i 1981.Kulturdepartementet på regjeringen. | 5,212 | 5,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Rubinstein | 2023-02-04 | Anton Rubinstein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1894', 'Kategori:Fødsler 16. november', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Transnistria', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anton Grigorjevitsj Rubinstein (russisk: Антон Григорьевич Рубинштейн – Anton Grigorjevitsj Rubinsjtejn; født 16. novemberjul./ 28. november 1829greg., død 8. novemberjul./ 20. november 1894greg.) var en russisk pianist, komponist og dirigent. Som pianist ble han regnet som en av Franz Liszts rivaler, og anses som en av tidenes største virtuoser.
| Anton Grigorjevitsj Rubinstein (russisk: Антон Григорьевич Рубинштейн – Anton Grigorjevitsj Rubinsjtejn; født 16. novemberjul./ 28. november 1829greg., død 8. novemberjul./ 20. november 1894greg.) var en russisk pianist, komponist og dirigent. Som pianist ble han regnet som en av Franz Liszts rivaler, og anses som en av tidenes største virtuoser.
== Liv og karriere ==
Rubinstein ble født i Vikhvatinets. Han lærte å spille piano fra tidlig alder, og spilte offentlig for første gang i en alder av ni år. Han ble brakt til Paris, og siden Berlin, hvor han studerte komposisjon. Etter det flyttet han til Wien, hvor han underviste i en kort periode, før han returnerte til Russland i 1848 hvor han hadde sitt virke som musiker for tsarens svigermor.
Han begynte igjen å turnere som pianist i de sene 1850-årene, før han slo seg ned i St. Petersburg, hvor han i 1862 grunnla St. Petersburg-konservatoriet, Russlands første musikkskole. Han jobbet som lærer der, og instruerte blant andre Tsjajkovskij. Han fortsatte også å turnere med sitt pianospill, og jobbet en kort tid som lærer i Dresden mot slutten av hans liv.
Anton Rubinstein døde i Peterhof etter å ha lidd av hjerteproblemer en tid, 64 år gammel. Anton Rubinstein var bror av pianisten og komponisten Nikolai Rubinstein, men har ingen relasjoner til den kjente pianisten Arthur Rubinstein.
== Musikk ==
Rubinsteins verker ble mye spilt i hans levetid, men etter hans død ble komposisjonene i stor grad ignorert. En mulighet er at det kan komme av at han var jøde, og antisemittisme var veldig dominerende i Tyskland, det musikalske knutepunktet i Eurpoa, på den tiden. Noen har også ment at han har lidd under å ikke ha tilhørt noen spesiell «musikkleir». Hans musikk har ikke nasjonalismen til «den mektige lille gruppen» (Balakirev, Cui, Borodin, Musorgskij og Rimskij-Korsakov), og han uttalte seg faktisk negativt om russisk nasjonalisme, noe som førte til diskusjoner med Balakirev. Han var heller ikke så påvirket av Richard Wagner, hvis verker ble satt høyt på slutten av det 19. århundre. Hans musikk sammenlignes oftere med Frédéric Chopin og Robert Schumanns verker, som begge ble sett på som noe gammeldagse ved Rubinsteins død.
Mot slutten av det 20. århundre har hans musikk blitt mer spilt, og oftere blitt positivt mottatt. Hans verker regnes riktignok fremdeles som noe obskure. Rubinstein var en svært produktiv komponist, og skrev ikke mindre enn tjue operaer (med Der Demon som den mest kjente), fem pianokonserter, seks symfonier, samt en lang rekke komposisjoner for solopiano. Hans fjerde pianokonsert og andre symfoni, kjent som Havet, er blant hans mest kjente verker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Rubinstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anton Rubinstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anton Rubinstein på Internet Movie Database
(no) Anton Rubinstein hos Sceneweb
(fr) Anton Rubinstein på Allociné
(en) Anton Rubinstein på Discogs
(en) Anton Rubinstein på MusicBrainz
(en) Anton Rubinstein på Spotify
(en) Anton Rubinstein på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Rubinstein i International Music Score Library Project | Anton Grigorjevitsj Rubinstein (russisk: Антон Григорьевич Рубинштейн – Anton Grigorjevitsj Rubinsjtejn; født , død ) var en russisk pianist, komponist og dirigent. Som pianist ble han regnet som en av Franz Liszts rivaler, og anses som en av tidenes største virtuoser. | 5,213 | 5,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Ludwig Bach (født 4. februar 1677 in Thal ved Eisenach, gravlagt 1. | 5,214 | 5,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Christian Bach (1735–1782) var en tidligklassisistisk komponist av den tyske musikerfamilien Bach og den yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner. | 5,215 | 5,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sirius | 2023-02-04 | Sirius | ['Kategori:Artikler hvor baneeksentrisitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dobbeltstjerner', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse A', 'Kategori:Hvite dverger', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Store hund'] | Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten, og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000 årene.Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42. Samtidig er den 25 ganger så lyssterk som solen, men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300 millioner år gammelt, og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120 millioner år siden.Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund. Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.
| Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten, og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000 årene.Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42. Samtidig er den 25 ganger så lyssterk som solen, men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300 millioner år gammelt, og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120 millioner år siden.Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund. Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.
== Observasjonshistorie ==
Sirius, som i oldtidens Egypt var kjent som Sopdet (gresk: Σῶθις, Sothis), er nedtegnet i de tidligste astronomiske registreringene. Under æraen til Mellomriket baserte egypterne sine kalendre etter Sirius' heliakiske oppgang, nemlig dagen den blir synlig like før soloppgang etter at den har forflyttet seg langt nok unna solens blendende lys. Dette skjedde like før den årlige oversvømmingen av Nilen og sommersolverv, og etter 70 dagers fravær på himmelen. Hieroglyfen for Sothis er en stjerne og et triangel. Sothis ble identifisert med den store gudinnen Isis, som dannet en del av triade sammen med mannen Osiris og sønnen Horus, mens perioden på 70 dager symboliserte Isis' og Osiris' passering gjennom duat – det egyptiske dødsriket.Antikkens grekere observerte at Sirius' utseende varslet varme og tørre somre, og de fryktet at det ville forårsake at planeter visnet, at mennene ble svekket og at kvinnene ble opphisset. På grunn av lysstyrken ble Sirius observert å blinke mer i de urolige værforholdene tidlig på våren. For greske observatører betydde dette visse utstrålinger som forårsaket den onde innflytelsen. Alle som ble utsatt for effektene av stjernen ble sagt å være astroboletos (ἀστροβόλητος) eller «star-struck». I litteraturen ble stjernen beskrevet som «brennende» eller «flammende». Årstiden som fulgte stjernens fremtreden ble kjent som sommerens hundedager.Innbyggerne på øya Kea i Egeerhavet ga offergaver til Sirius og Zevs for å bringe kjølende bris, og de avventet gjenoppstandelsen av stjernen om sommeren. Hvis det var klarvær når den steg, var det et varsel om lykke og gode tider, men hvis det var tåkete, var det et varsel om pest og dårlige tider. Mynter fra det tredje århundre f.Kr. som er funnet på øya viser hunder eller stjerner med stråler som fremhever Sirius' viktighet. Romerne feiret den heliakaliske oppstigningen til Sirius rundt 25. april ved å ofre en hund sammen med røkelse, vin og en sau til gudinnen Robigo slik at stjernens utstrålinger ikke skulle forårsake rustsopp på årets kornavlinger.Ptolemaios av Alexandria kartla stjernene bøkene VII og VIII i sitt verk Almagest hvor han brukte Sirius som beliggenhet for verdenens sentrale meridian. Han markerte den som en av seks rødfargete stjerner (se seksjonen rød kontrovers under). De andre fem stjernene er av klasse M og K, slik som Arcturus og Betelgeuse.Lyse stjerner var viktige for oldtidens polynesiere for å kunne navigere mellom de mange øyene og atollene i Stillehavet. Når de var lave på himmelen fungerte de som stjernekompass til hjelp for sjømennene med å fastsette kursen mot bestemte destinasjoner. De fungerte også som breddemarkører; deklinasjonen til Sirius stemmer overens med breddegraden til øygruppen Fiji på 17°S og passerer dermed direkte over øyene hver natt. Sirius var kroppen til et stjernebilde som så ut som en «stor fugl», kalt Manu, med Canopus som den sørlige vingespissen og Procyon som den nordlige. Dette stjernebildet delte den polynesiske nattehimmelen i to halvkuler.Akkurat som Sirius' fremkomst på morgenhimmelen markerte sommer i Hellas, markerte det det kjølige utbruddet av vinter for maoriene, hvis navn Takurua beskrev både stjernen og årstiden. Kulmineringen ved vintersolverv ble markert ved feiring på Hawaii, hvor den var kjent som Ka'ulua, «himmelens dronning». En rekke andre polynesiske navn har blitt nedtegnet, deriblant Tau-ua på Marquesasøyene, Rehua på New Zealand Aa og Hoku-Kauopae på Hawaii, og Ta'urua-fau-papa («høytider for opprinnelige storhøvdinger») og Ta'urua-e-hiti-i-te-tara-te-feiai («høytider som stiger med bønner og religiøse seremonier») på Tahiti.Det innfødte boorongfolket på det nordvestlige Victoria kalte Sirius for Warepil.
=== Kinematikk ===
I 1718 oppdaget Edmond Halley egenbevegelsen til de hittil antatt «faste» stjernene etter å ha sammenlignet moderne astrometriske målinger med de angitt i Ptolemaios' Almagest. Det ble oppdaget at de lyse stjernene Aldebaran, Arcturus og Sirius hadde flyttet seg betydelig, sistnevnte med 30 bueminutter (ca. tilsvarende diameteren til månen) sørover i løpet av 1 800 år.I 1868 ble Sirius den første stjernen som fikk hastigheten målt. William Huggins undersøkte spektrum av denne stjernen da han observerte en merkbar rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg bort fra solsystemet med ca. 40 km/s. Sammenlignet med dagens verdier på -7,6 km/s, var dette både en overvurdering og feil retning; minustegnet betyr at den forflytter seg mot solen. Imidlertid er denne målingen kjent for introduksjonen av studiet av radialhastigheter for himmellegemer.
=== Oppdagelsen av en ledsager ===
Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager. Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren Alvan Graham Clark den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles Sirius B, eller mer kjærlig «valpen». Dette skjedde under testingen av 18 tommers teleskop for Dearborn Observatory, som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06 solmasser. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen Sirius B, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den. Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje stjerne eller en planet. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.Walter Syrney Adams brukte i 1915 en 60 tommer (1,5 m) stor reflektor ved Mount Wilson Observatory for å observere spektrum av Sirius B. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne. Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget. Diameteren tl Sirius A ble først målt av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss i 1959 ved Jodrell Bank ved bruk av et intensitetsinterferometer for stjerner. I 2005 ble det ved bruk av Hubble-teleskopet fastslått at Sirius B har en diameter nesten som jorden, 12 000 km, og en masse som tilsvarer 98 % av solens.
=== Rød kontrovers ===
Rundt 150 e.Kr. beskrev den greske astronomen Klaudios Ptolemaios Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene Betelgeuse, Antares, Aldebaran, Arcturus og Pollux som alle er tydelig oransje eller rødaktige. Dette avviket ble først nevnt av amatørastronomen Thomas Barker, meteorologen for Lyndon Hall i Rutland, som forberedte og holdt en tale under et møte i Royal Society i London i 1760. Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. John Herschel bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett Eta Carinae to år tidligere.Thomas Jefferson Jackson See gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926. Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten Aratos, taleren Cicero og general Germanicus når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt Phaenomena. Seneca hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn Mars. Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten Marcus Manilius beskrev den som «havblå», og det samme gjorde Avienus. Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle Kina, og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det lombardiske manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder De cursu stellarum ratio av Gregorius av Tours. Den latinske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som rubeola – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at Sirius B hadde vært en rød kjempe på den tiden. De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.Sannsynligheten for at stjerneutviklingen til enten Sirius A eller Sirius B kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted. En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende. Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske scintillasjonen til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.
== Synlighet ==
Med en tilsynelatende størrelsesklasse -1,47 er Sirius den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen, nesten dobbelt så lyssterk som den neste, Canopus. Den er imidlertid ikke så lyssterk på nattehimmelen som månen, Venus eller Jupiter. Ved enkelte tilfeller er også Merkur og Mars lysere enn Sirius. Sirius kan ses fra omtrent alle bebodde regioner på jordens overflate, kun de nord for 73° er uten mulighet til å se den. Den stiger imidlertid ikke spesielt høyt sett fra de nordligste byene. I St. Petersburg, for eksempel, stiger den bare 13° over horisonten.For observatører på den nordlige halvkule danner Sirius, sammen med Procyon og Betelgeuse, et av de tre hjørnene i Vintertriangelet. På grunn av deklinasjon på drøyt -17° er Sirius en sirkumpolar stjerne fra breddegrader på 73° S. På den sørlige halvkulen kan Sirius i juni også ses både om kvelden etter solnedgang og på morgenen før soloppgang. På grunn av presesjon (og litt egenbevegelse) vil Sirius forflytte seg lengre sørover. Fra år 9000 vil ikke Sirius lengre være synlig fra det nordlige og sentrale Europa, og fra år 14000 (når Vega ligger nær Nordpolen) vil deklinasjonen være -67º og dermed være sirkumpolar gjennom Sør-Afrika og store deler av Australia.
Sirius kan til og med observeres på dagtid med det blotte øye under rette forhold. Ideelt må himmelen være svært klar og observatøren må befinne seg høyt oppe. Samtidig må stjernen passere rett over og solen være lavt i horisonten. Disse forholdene oppnås best på den sørlige halvkulen på grunn av den sørlige deklinasjonen til Sirius.
Banebevegelsen til binærsystemet gjør at de to stjernene får en minste vinkelseparasjon på 3 buesekunder og en maksimal på 11 buesekunder. Når de er på det nærmeste, er det en utfordring for observatører å skille den hvite dvergen fra den mer lyssterke ledsageren. For å klare det kreves det et teleskop med minimum 300 mm (12 tommer) aperture og perfekte observasjonsforhold. Et periastron oppstod i 1994 og paret har siden da forflyttet seg fra hverandre og det har blitt noe lettere å skille de med et teleskop.Med en avstand på 2,6 parsec (8,6 lysår) har Sirius-systemet to av de åtte stjernene som ligger nærmest solsystemet og de utgjør det femte nærmeste stjernesystemet til vårt. Denne nærheten er hovedgrunnen til at de lyser så sterkt på himmelen, på samme måte som andre nære stjerner som Alfa Centauri og i motsetning til fjerne, men svært luminøse superkjemper som Canopus, Rigel eller Betelgeuse. Likevel er luminositeten til Sirius 25 ganger så høy som solens. Den nærmeste stjernen til Sirius er Procyon, 1,6 parsec (5,24 lysår) unna. Voyager 2, som ble skutt opp i 1977 for å studere de fire gasskjempene i solsystemet, er forventet å passere innenfor 4,3 lysår fra Sirius om ca. 296 000 år.
== Stjernesystem ==
Sirius er et dobbeltstjernesystem. To hvite stjerner går i bane rundt hverandre i en avstand på ca. 20 AE – omtrent avstanden mellom solen og Uranus – og med en periode på 50,1 år. Den lyseste stjernen, kalt Sirius A, er en hovedseriestjerne av spektraltype A1V, og med en estimert overflatetemperatur på 9 940 K. Ledsageren, Sirius B, har allerede passert hovedserien og blitt en hvit dverg. Sirius B var en gang den mest massive, men er i dag under halvparten så massiv og en ti tusendel så luminøs som Sirius A.Alderen til systemet estimeres til ca. 230 millioner år. Tidlig i livsløpet antas det å ha vært to blåhvite stjerner som gikk rundt hverandre i en elliptisk bane på 9,1 år. Målinger foretatt av IRAS viser at systemet stråler ut høyere nivåer av infrarød stråling enn forventet. Dette kan indikere støv i systemet, som anses for uvanlig for en dobbeltstjerne. Bilde tatt av Chandra X-ray Observatory viser at Sirius B overskinner den lyse ledsageren siden den er en sterkere røntgenkilde.
=== Sirius A ===
Sirius A har en dobbelt så stor masse som solen. Radiusen har blitt målt med et astronomisk interferometer og gir en vinkeldiameter på 5,936 ± 0,016 mas. Den projiserte rotasjonshastigheten er 16 km/s, og gir ingen betydelig utflating av skiven. Dette er stikk motsatt av for Vega, som er omtrent på samme størrelse og roterer hele 274 km/s og har en prominent bul rundt ekvator. Et svakt magnetfelt har blitt oppdaget på overflaten av Sirius A.Modeller antyder at stjernen ble dannet ved kollaps av en molekylsky, og etter 10 millioner år ble den indre energigenereringen fullt og helt drevet av kjernefysiske reaksjoner. Kjernen ble konvektiv og utnyttet CNO-syklusen til energigenerering. Det antas at Sirius A vil ha brukt opp alt av hydrogen innen én milliard år etter dannelsen, og at den på det tidspunktet vi gå gjennom en fase som rød kjempe før den blir en hvit dverg.
Sirius A klassifiseres som en Am-stjerne fordi spekteret viser dype metalliske absorpsjonslinjer som indikerer en økning i grunnstoffer tyngre enn helium, slik som jern. Sammenlignet med solen er andelen jern i atmosfæren på Sirius A gitt ved
[
F
e
H
]
=
0.5
{\displaystyle {\begin{smallmatrix}[{\frac {Fe}{H}}]=0.5\end{smallmatrix}}}
, som tilsvarer 100,5 og betyr at den har 316 % av andelen jern i solens atmosfære. Det er imidlertid lite sannsynlig at den høye forekomsten av jern på overflaten er gjeldende over hele stjernen, men at jerntoppene og tunge metaller blir relativt levitert mot overflaten.
=== Sirius B ===
Sirius B har en masse omtrent som solen og er av de mest massive hvite dvergene (0,98 solmasser) man kjenner til – nesten det dobbelte av det vanlige 0,5–0,6 solmasser. Likevel er den samme massen sammenpakket til et volum omtrent som jordens. Overflatetemperaturen er omtrent 25 200 K. Siden det ikke finnes noen indre varmekilde, vil Sirius B sakte kjøles etter hvert som den gjenværende varmen stråles ut i rommet over en periode på over to milliarder år.En hvit dverg dannes etter at stjerner har utviklet seg fra hovedserien og deretter passert gjennom en fase som rød kjempe. Dette oppstod da Sirius B var mindre enn halvparten så gammel som den er i dag, rundt 120 millioner år siden. Den opprinnelige stjernen er estimert til å ha vært 5 solmasser og en B-type-stjerne (omtrent B4–5) mens den forsatt var i hovedserien. Da den passerte gjennom fasen som rød kjempe, kan Sirius B ha økt metallisiteten til Sirius A.
Stjernen består primært av en blanding karbon og oksygen som ble generert av heliumfusjonen i stjernens forfedre. Dette er dekket av en tynn kappe av lettere grunnstoffer hvor massen er segregert etter masse på grunn av den høye overflategravitasjonen. Derfor er den ytre atmosfæren til Sirius B nå nesten ren hydrogen – grunnstoffet med lavest masse – og ingen andre grunnstoffer er synlige i stjernens spektrum.
=== Stjernehopen Sirius ===
I 1909 foreslo Ejnar Hertzsprung at Sirius var en del av Ursa Major-gruppen, basert på observasjoner av systemets bevegelser over himmelen. Ursa Major-gruppen er et sett med 220 stjerner som deler en felles bevegelse gjennom rommet, og som en gang ble dannet som medlemmer av en åpen stjernehop som siden har blitt gravitasjonelt frigjort fra hverandre.Analyser fra 2003 og 2005 stiller imidlertid spørsmål ved om Sirius er med i denne gruppen. Ursa Major-gruppen har en estimert alder på 500 ± 100 millioner år, mens Sirius, som har en metallisitet lignende solens, har en alder som er halvparten av dette og dermed er for ung til å tilhøre gruppen. Sirius kan i stedet være et medlem av den foreslåtte Sirius-hopen, sammen med andre spredte stjerner som Beta Aurigae, Alfa Coronae Borealis, Beta Crateris, Beta Eridani og Beta Serpentis. Dette er en av tre store hoper som ligger innenfor 500 lysår (150 parsec) fra solen. De andre to er Hyadene og Pleiadene, og hver av disse hopene består av hundrevis av stjerner.
== Etymologi og kulturell betydning ==
Det mest vanlige brukte egennavnet for denne stjernen kommer fra det latinske Sīrius, fra det gammelgreske Σείριος (Seirios, «glødende» eller «tenneren»), selv om det greske ordet i seg selv kanskje har blitt importert fra andre steder i den arkaiske tidsperioden.. En kilde antyder en link til den egyptiske guden Osiris. Navnets tidligste nedtegninger bruker datoer fra det 7. århundre f.Kr. i hesiods poetiske verk Arbeid og dager.Sirius har over femti andre betegnelser og navn knyttet til seg. I Geoffrey Chaucers essay A Treatise on the Astrolabe bærer den navnet Alhabor, og er avbildet med en jakthunds hode. Dette navnet er mye brukt i middelalderens astrolabium fra Vest-Europa. I sanskrit er stjernen kjent som Mrgavyadha («hjortejegeren») eller Lubdhaka («jeger»). Som Mrgavyadha representerer stjernen Rudra (Shiva). I malayalam refereres stjernen til som Makarajyoti og har en religiøs betydning for pilegrimsenteret Sabarimala. På skandinavisk har stjernen blitt kjent som Lokabrenna («brenning utført av Loke» eller «Lokes fakkel»).I middelalderens astrologi var Sirius en behenisk fiksstjerne, forbundet med beryll og einerslekten. Det astrologiske symbolet ble oppført av Heinrich Cornelius Agrippa. Mange kulturer har historisk anlagt spesielle betydninger til Sirius, spesielt i forhold til hunder. Faktisk er den på folkemunne ofte kalt «Hundestjernen», som den klareste stjernen i stjernebildet Store hund.
Stjernen ble klassisk avbildet som Orions hund. Antikkens grekere trodde at Sirius' utstrålinger kunne påvirke hunder negativt, slik at de oppførte deg unormalt under «hundedagene», de varmeste dagene om sommeren. Romerne kjente disse dagene som dies caniculares, og stjernen Sirius ble kalt Canicula, «den lille hund». De antok at den overdrevne pesingen til hundene på varme dager gjorde at de var utsatte for uttørking og sykdom. I ekstreme tilfeller kunne en skummende hund ha rabies, som kunne infisere og drepe mennesker som var blitt bitt. I Iliaden beskriver Homer Akilles' ankomst mot Troja med disse ordene:
I den iranske mytologien, spesielt i persisk mytologi og i zoroastrismem – antikkens religion i Perserriket, fremstår Sirius som Tishtrya og anses som en regnmaker (Tishtar i nypersisk litteratur). Foruten passasjer i de hellige bøker i Avesta, er det avestiske språkets Tishtrya fulgt av Tir i middelpersisk og nypersisk også avbildet i den persiske episke Shahname av Firdausi. På grunn av konseptet med yazataer, krefter som er «verdig tilbedelse», er Tishtrya en guddom over regn og fruktbarhet og en motstander av Apaosha, demonen for tørke. I denne kampen er Tishtrya avbildet som en vakker hvit hest.I den kinesiske astronomien er stjernen kjent som stjernen av «himmelulven» (kinesisk og japansk: 天狼; kinesisk romanisering: Tiānláng; japansk romanisering: Tenrō; i herskapet Jing (井宿) Lengre unna, ble Sirius også blant urfolkene i Nord-Amerika forbundet med hjørnetenner; seriene og Tohono O'odham i sørvest nedtegnet stjernen som en hund som fulgte fjellsauene, mens blackfootene kalte den «hundefjes». Cherokeene koblet Sirius med Antares som en hundestjernevokter i hver av endene av «sjelestien». Pawneene i Nebraska hadde flere forbindelser; Ulvestammen (Skidi) kjente den som «Ulvestjernen», mens andre grener kjente den som «Coyotestjernen». Lengre nord kalte de alaskiske inuittene ved Beringstredet den for «Månehunden».Flere kulturer forbandt også stjernen med pil og buer. De antikke kineserne så for seg en stor pil og bue over den sørlige himmelen, dannet av stjernebildene Akterstavnen og Store hund. I dette peker pilspissen mot ulven Sirius. En lignende sammenheng er avbildet på Hathor-tempelet i Dendera, hvor gudinnen Satis har tegnet sin pil mot Hathor (Sirius). I senere persisk kultur ble stjernen, kjent som «Tir», også portrettert som selve pilen.Sirius er nevnt i Surah, An-Najm («Stjernen»), i Koranen, hvor den er gitt navnet الشِّعْرَى (translitterasjon: aš-ši‘rā eller ash-shira; lederen). Verset er: «وأنَّهُ هُوَ رَبُّ الشِّعْرَى», «At han er Herren av Sirius (den mektige stjerne)» (An-Najm:49). Ibn Kathir sa i sin kommentar «Ibn 'Abbas, Mujahid, Qatada og Ibn Zayd sa om Ash-Shi`ra at det er den lyse stjernen, kalt Mirzam Al-Jawza' (Sirius), som en gruppe arabere brukte å tilbe.» Det alternative navnet Aschere, brukt av Johann Bayer, er avledet fra dette.Innen teosofien antas det at de syv stjernene av Pleiadene utstråler den spirituelle energien til de syv strålene fra de galaktiske logoene til de syv stjernene i Store bjørn, så til Sirius. Derifra sendes via solen til jordens gud (Sanat Kumara) før de til slutt sendes gjennom de syv herrene av de syv stråler og til menneskerasen.
=== Dogon ===
Dogon-folket er en etnisk gruppe i Mali i Vest-Afrika, som angivelig har tradisjonell astronomisk kunnskap om Sirius som normalt ville vært ansett umulig uten bruk av teleskoper. Ifølge Marcel Griaules bøker Conversations with Ogotemmêli og The Pale Fox, kjente de til den ca. femti år lange omløpsperioden til Sirius A og Sirius B før de vestlige astronomene. De refererer også til en tredje stjerne som hører til systemet. Robert Temples bok The Sirius Mystery krediterer dem med kunnskapen om de fire Galileiske måner rundt Jupiter og ringene rundt Saturn. Dette har imidlertid vært gjenstand for kontroverser og spekulasjoner. Ifølge en artikkel i 1978 i det amerikanske magasinet Skeptical Inquirer, er det mulig at det skyldes kulturell kontaminasjon. Det har også blitt antydet at kontaminatorer kan ha vært etnografene selv. Andre ser imidlertid denne forklaringen som svært forenklet.
=== Sererreligion ===
I religionen til sererfolket i Senegal, Gambia og Mauritania blir Sirius kalt Yoonir fra sererspråket (og noen av de canginspråklige, som alle er etnisk serere). Stjernen Sirius er en av de viktigste og helligste stjernene i deres religiøse kosmologi og symbolisme. De sereriske høyprestene og prestinnene (Saltiqer, arvelige «regnprester») fører diagrammer over Yoonir for å forutse regnvær og gjøre det mulig for sereriske bønder å starte settingen av frø. I sererisk religiøs kosmologi er den symbolet på universet.
=== Moderne tradisjoner ===
Sirius er jevnlig et subjekt brukt i science fiction og tilhørende populærkultur, og også et subjekt i poesien. Sirius er også en del av våpenet til Macquarie University, og navnet på universitetet alumnijournal. I november 1999 ble navnet på den nordamerikanske satellittradioselskapet Satellite CD Radio, Inc. endret til Sirius Satellite Radio, oppkalt etter den «klareste stjernen på nattehimmelen». Komponisten Karlheinz Stockhausen har blitt hevdet å ha sagt ved flere anledninger at han kom fra en planet i Sirius-systemet. Astronomen Noah Brosch har spekulert i om navnet på skikkelsen Sirius Black fra Harry Potter-fortellingene, som har en unik evne til å forvandle seg til en sort hund, kan ha blitt inspirert av «Sirius B».Sirius er en av de 27 stjernene i Brasils flagg, hvor den representerer delstaten Mato Grosso.Syv skip fra Storbritannias marine har blitt kalt HMS «Sirius»: Et flaggskip i første flåte til Australia i 1788, en fregatt fra 1797 som tjenestegjorde under Napoleonskrigene, en fregatt fra 1813, en propelldrevet kanonsjalupp fra 1868, en armert krysser fra 1892 som tjenestejorde under første verdenskrig, en lettcruiser fra 1938 som tjenestegjorde under andre verdenskrig og en fregatt fra 1964 som var i tjeneste frem til 1994. Den australske Royal Australian Navy har senere oppkalt et fartøyet HMAS «Sirius» O 266 etter dette flaggskipet. I tillegg til den svenske marinens to torpoedobåter HMS «Sirius» (1903) og HMS «Sirius» (T122), har USA fartøyet USNS «Sirius» (T-AFS-8) i tillegg til én-motors flyet Lockheed Model 8 Sirius, det første som ble fløyet av Charles Lindbergh. Navnet ble også tatt i bruk av Mitsubishi Motors Corporation for Mitsubishi Sirius engine i 1980.
== Noter og referanser ==
Noter
Referanser
== Litteratur ==
BøkerAgrippa, Heinrich Cornelius (1533). De Occulta Philosophia (engelsk). ISBN 90-04-09421-0.
Brosch, Noah (2008). Sirius Matters (engelsk). Springer. ISBN 1-4020-8318-1.
Daintith, John; Mitchell, Sarah; Tootill, Elizabeth; Gjertsen, D. (1994). Biographical Encyclopedia of Scientists (engelsk). CRC Press. ISBN 0-7503-0287-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Doostkhah, Jalil (1996). Avesta. Kohantarin Sorōdhāye Irāniān (engelsk). Teheran: Morvarid Publications. ISBN 964-6026-17-6.
Faik-Nzuji, Madiya C.; Faik-Nzuji , Clementine M. (1997). Tracing Memory: A Glossary of Graphic Signs and Symbols in African Art and Culture (Mercury Series) (engelsk). Louvain, Belgia. ISBN 0-660-15965-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ferdowsi, A. (2003). Shahnameh e Ferdowsi (engelsk). Bank Melli Iran Publications. ISBN 964-93135-3-2.
Galvan, Dennis Charles (2004). The State Must be our Master of Fire : How Peasants Craft Culturally Sustainable Development in Senegal (engelsk). Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-23591-5.
Gravrand, Henry (1990). La civilisation sereer : Pangool (engelsk). Les Nouvelles Editions Africaines du Senegal. ISBN 2-7236-1055-1.
Henderson, G.; Stanbury, M. (1988). The Sirius: Past and Present (engelsk). Sydney: Collins. ISBN 0-7322-2447-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Holberg, J.B.; Barstow, M.A.; Burleigh, M.R.; Kruk, J.W.; Hubeny, I.; Koester, D. (2004). «FUSE observations of Sirius B». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 36. Bibcode:2004AAS...20510303H. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hinckley, Richard Allen (1899). Star-names and Their Meanings (engelsk). New York: G. E. Stechert.
Holberg, J.B. (2007). Sirius: Brightest Diamond in the Night Sky (engelsk). Chichester, UK: Praxis Publishing. ISBN 0-387-48941-X.
Homer (1997). Iliad (engelsk). Indianapolis: Hackett. ISBN 978-0-87220-352-5. [Oversatt av Stanley Lombardo]
Koester, D.; Chanmugam, G. (1990). «Physics of white dwarf stars». Reports on Progress in Physics (engelsk). 53 (7). Bibcode:1990RPPh...53..837K. doi:10.1088/0034-4885/53/7/001. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Liddell, Henry G.; Scott, Robert (1980). Greek-English Lexicon (engelsk) (forkortet utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-910207-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Singh, Nagendra Kumar (2002). Encyclopaedia of Hinduism, A Continuing Series (engelsk). Anmol Publications PVT. LTD. ISBN 81-7488-168-9.
Razi, Hashem (2002). Encyclopaedia of Ancient Iran (engelsk). Teheran: Sokhan Publications. ISBN 964-372-027-6.
Redaktørene av Asimov's Science Fiction og Analog (1993). Writing Science Fiction & Fantasy (engelsk). St. Martin's Griffin. ISBN 978-0-312-08926-9.
Rydberg, Viktor (1889). Rasmus Björn Anderson, red. Teutonic mythology (engelsk). S. Sonnenschein & co.
Schaaf, Fred (2008). The Brightest Stars (engelsk). Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons. ISBN 0-471-70410-5.
Spahn, Mark; Hadamitzky, Wolfgang; Fujie-Winter, Kimiko (1996). The Kanji dictionary (engelsk). Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2058-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tayler, Roger John (1994). The Stars: Their Structure and Evolution (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-45885-4.
Tyson, Donald; Freake, James (1993). Three Books of Occult Philosophy (engelsk). Llewellyn Worldwide. ISBN 0-87542-832-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
van Altena, W. F.; Lee, J. T.; Hoffleit, E. D. (1995). The general catalogue of trigonometric parallaxes (engelsk) (4 utg.). Yale University Observatory. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [CDS-ID I/238A]
Wendorf, Fred; Schild, Romuald (2001). Holocene Settlement of the Egyptian Sahara: Volume 1, The Archaeology of Nabta Plain (engelsk). Springer. ISBN 0-306-46612-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
West, E.W. (2004). Pahlavi Texts (engelsk). Routledge Curzon. ISBN 0-7007-1544-4. ArtiklerAdams, W.S. (1915). «The Spectrum of the Companion of Sirius». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 27 (161). Bibcode:1915PASP...27..236A. doi:10.1086/122440.
Aitken, R.G. (1942). «Edmund Halley and Stellar Proper Motions». Astronomical Society of the Pacific Leaflets (engelsk). 4. Bibcode:1942ASPL....4..103A.
Apter, Andrew (1999). «Griaule's Legacy: Rethinking "la parole claire" in Dogon Studies» (PDF). Cahiers d'Études africaines (engelsk). 45 (1).
Aufdenberg, J.P.; Ridgway, S.T. (2006). «First results from the CHARA Array: VII. Long-Baseline Interferometric Measurements of Vega Consistent with a Pole-On, Rapidly Rotating Star?» (PDF). Astrophysical Journal (engelsk). 645 (1). Bibcode:2006ApJ...645..664A. arXiv:astro-ph/0603327 . doi:10.1086/504149. Arkivert fra originalen (PDF) 15. juli 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aurière, M. (2010). «No detection of large-scale magnetic fields at the surfaces of Am and HgMn stars». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 523. Bibcode:2010A&A...523A..40A. arXiv:1008.3086 . doi:10.1051/0004-6361/201014848.
Douglas, Baker (1977). The Seven Rays: Key to the Mysteries (engelsk). Wellingborough, Herts.: Aquarian Press. ISBN 0-87728-377-X.
Barstow, M.A.; Bond, Howard E.; Holberg, J.B.; Burleigh, M.R.; Hubeny, I.; Koester, D. (2005). «Hubble Space Telescope spectroscopy of the Balmer lines in Sirius B». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 362 (4). Bibcode:2005MNRAS.362.1134B. arXiv:astro-ph/0506600 . doi:10.1111/j.1365-2966.2005.09359.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Benest, D.; Duvent, J.L. (1995). «Is Sirius a triple star?». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 299. Bibcode:1995A&A...299..621B. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) For ustabiliteten til en bane rundt Sirius B, se §3.2.
Bessel, F.W.; kommunisert av Herschel, J.F.W. (1844). «On the Variations of the Proper Motions of Procyon and Sirius». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 6. Bibcode:1844MNRAS...6..136. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bonnet-Bidaud, J.M.; Pantin, E. (2008). «ADONIS high contrast infrared imaging of Sirius-B». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 489 (2). Bibcode:2008A&A...489..651B. arXiv:0809.4871 . doi:10.1051/0004-6361:20078937. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brown, R.H.; Twiss, R.Q. (1958). «Interferometry of the Intensity Fluctuations in Light. IV. A Test of an Intensity Interferometer on Sirius A». Proceedings of the Royal Society of London (engelsk). 248 (1253). Bibcode:1958RSPSA.248..222B. doi:10.1098/rspa.1958.0240. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ceragioli, R.C. (1995). «The Debate Concerning 'Red' Sirius». Journal for the History of Astronomy (engelsk). 26 (3). Bibcode:1995JHA....26..187C.
Den europeiske romfartsorganisasjon; FAST, NDAC, TDAC; INCA Consortia (1997). «Introduction and Guide to the Data». The Hipparcos and Tycho Catalogues (engelsk). 1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Eggen, Olin J. (1992). «The Sirius supercluster in the FK5». Astronomical Journal (engelsk). 104 (4). Bibcode:1992AJ....104.1493E. doi:10.1086/116334.
Flammarion, Camille (1877). «The Companion of Sirius». The Astronomical Register (engelsk). 15 (176). Bibcode:1877AReg...15..186F.
Gingerich, Owen (1987). «Zoomorphic Astrolabes and the Introduction of Arabic Star Names into Europe». Annals of the New York Academy of Sciences (engelsk). 500. doi:10.1111/j.1749-6632.1987.tb37197.x.
Hamacher, Duane W.; Frew, David J. (2010). «An Aboriginal Australian Record of the Great Eruption of Eta Carinae» (PDF). Journal of Astronomical History & Heritage (engelsk). 13 (3). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Henry, Teuira (1907). «Tahitian Astronomy: Birth of Heavenly Bodies». The Journal of the Polynesian Society (engelsk). 16 (2).
Henshaw, C. (1984). «On the Visibility of Sirius in Daylight». Journal of the British Astronomical Association (engelsk). 94 (5). Bibcode:1984JBAA...94..221H.
Holberg, J.B.; Barstow, M.A.; Bruhweiler, F.C.; Cruise, A.M.; Penny, A.J. (1998). «Sirius B: A New, More Accurate View». The Astrophysical Journal (engelsk). 497 (2). Bibcode:1998ApJ...497..935H. doi:10.1086/305489. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Holberg, J.B. (2005). «How Degenerate Stars Came to be Known as White Dwarfs». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 37 (2). Bibcode:2005AAS...20720501H.
Huggins, W. (1868). «Further observations on the spectra of some of the stars and nebulae, with an attempt to determine therefrom whether these bodies are moving towards or from the Earth, also observations on the spectra of the Sun and of Comet II». Philosophical Transactions of the Royal Society of London (engelsk). 158 (0). doi:10.1098/rstl.1868.0022.
江晓原 (1992). «中国古籍中天狼星颜色之记载». Ť文学报 (kinesisk). 33 (4).
Jiang, Xiao-Yuan (1993). «The colour of Sirius as recorded in ancient Chinese texts». Chinese Astronomy and Astrophysics (engelsk). 17 (2). Bibcode:1993ChA&A..17..223J. doi:10.1016/0275-1062(93)90073-X.
Kervella, P.; Thevenin, F.; Morel, P.; Borde, P.; Di Folco, E. (2003). «The interferometric diameter and internal structure of Sirius A». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 407 (2). Bibcode:2003A&A...408..681K. arXiv:astro-ph/0306604 . doi:10.1051/0004-6361:20030994. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
King, Jeremy R.; Villarreal, Adam R.; Soderblom, David R.; Gulliver, Austin F.; Adelman, Saul J. (2003). «Stellar Kinematic Groups. II. A Reexamination of the Membership, Activity, and Age of the Ursa Major Group». Astronomical Journal (engelsk). 125 (4). Bibcode:2003AJ....125.1980K. doi:10.1086/368241. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kuchner, Marc J.; Brown, Michael E. (2000). «A Search for Exozodiacal Dust and Faint Companions Near Sirius, Procyon, and Altair with the NICMOS Coronagraph». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 112 (772). Bibcode:2000PASP..112..827K. arXiv:astro-ph/0002043 . doi:10.1086/316581. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Liebert, J.; Young, P.A.; Arnett, D.; Holberg, J.B.; Williams, K.A. (2005). «The Age and Progenitor Mass of Sirius B». The Astrophysical Journal (engelsk). 630 (1). Bibcode:2005ApJ...630L..69L. arXiv:astro-ph/0507523 . doi:10.1086/462419. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Olano, C.A. (2001). «The Origin of the Local System of Gas and Stars». The Astronomical Journal (engelsk). 121 (1). Bibcode:2001AJ....121..295O. doi:10.1086/318011.
Perryman, M.A.C.; Lindegren, L.; Kovalevsky, J. (1997). «The Hipparcos Catalogue». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 323. Bibcode:1997A&A...323L..49P. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Perryman, Michael (2010). «The Making of History's Greatest Star Map» (engelsk). doi:10.1007/978-3-642-11602-5.
Petit, P. (2011). «Detection of a weak surface magnetic field on Sirius A: are all tepid stars magnetic ?». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 532. Bibcode:2011A&A...532L..13P. arXiv:1106.5363 . doi:10.1051/0004-6361/201117573.
Qiu, H.M.; Zhao, G.; Chen, Y.Q.; Li, Z.W. (2001). «The Abundance Patterns of Sirius and Vega». The Astrophysical Journal (engelsk). 548 (2). Bibcode:2001ApJ...548..953Q. doi:10.1086/319000. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Royer, F.; Gerbaldi, M.; Faraggiana, R.; Gómez, A.E. (2002). «Rotational velocities of A-type stars. I. Measurement of v sin i in the southern hemisphere». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 381 (1). Bibcode:2002A&A...381..105R. arXiv:astro-ph/0110490 . doi:10.1051/0004-6361:20011422. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Schlosser, W.; Bergmann, W. (1985). «An early-medieval account on the red colour of Sirius and its astrophysical implications». Nature (engelsk). 318 (318). Bibcode:1985Natur.318...45S. doi:10.1038/318045a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Anonym (april 1998). «Sirius». Sky and Telescope.
van Leeuwen, F. (2007). «Validation of the new Hipparcos reduction». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 474 (2). Bibcode:2007A&A...474..653V. arXiv:0708.1752 . doi:10.1051/0004-6361:20078357.
van den Bos, W.H. (1960). «The Orbit of Sirius». Journal des Observateurs (engelsk). 43. Bibcode:1960JO.....43..145V.
van Gent, R.H. (1987). «The colour of Sirius in the sixth century». Nature (engelsk). 318 (325). Bibcode:1987Natur.325...87V. doi:10.1038/325087b0.
Whittet, D.C.B. (1999). «A physical interpretation of the 'red Sirius' anomaly». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 310 (2). Bibcode:1999MNRAS.310..355W. doi:10.1046/j.1365-8711.1999.02975.x. Annen trykt litteraturAdelman, Saul J. (8.–13. juli 2004). «The Physical Properties of normal A stars». Proceedings of the International Astronomical Union. Poprad, Slovakia: Cambridge University Press. Bibcode:2004IAUS..224....1A.
Backman, D.E. (30. juni 1986 – 11. juli 1986). «IRAS observations of nearby main sequence stars and modeling of excess infrared emission». Proceedings, 6th Topical Meetings and Workshop on Cosmic Dust and Space Debris. Toulouse, France: COSPAR and IAF. Bibcode:1986AdSpR...6...43B. ISSN 0273-1177.
Ovid (8 f.Kr). Fasti. IV. Roma.
Palla, Francesco (16.–20. mai 2005). «Stellar evolution before the ZAMS». Proceedings of the international Astronomical Union 227. Italy: Cambridge University Press. Bibcode:2005IAUS..227..196P. NettsiderAngrum, Andrea (25. august 2005). «Interstellar Mission» (engelsk). NASA/JPL. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 14. februar 2013.
Brown, Dwayne; Weaver, Donna (13. desember 2005). «Astronomers Use Hubble to "Weigh" Dog Star's Companion» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 21. mai 2012. Besøkt 13. februar 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bond, Peter (14. desember 2005). «Astronomers Use Hubble to 'Weigh' Dog Star's Companion» (engelsk). Royal Astronomical Society. Arkivert fra originalen 19. april 2012. Besøkt 13. februar 2013.
Bragança, Pedro (15. juli 2003). «The 10 Brightest Stars» (engelsk). SPACE.com. Arkivert fra originalen 16. juni 2009. Besøkt 14. februar 2013. Coppens, Philip. «Dogon Shame» (engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 13. oktober 2007.
Craig, John; Gravatt, William; Slater, Thomas; Rennie, George. «The Craig Telescope». craig-telescope.co.uk (engelsk). Arkivert fra originalen 13. februar 2013. Besøkt 13. februar 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Croswell, Ken (27. juli 2005). «The life and times of Sirius B». Astronomy, online (engelsk). Arkivert fra originalen 14. februar 2013. Besøkt 14. februar 2013.
Darling, David. «Winter Triangle». The Internet Encyclopedia of Science (engelsk). Arkivert fra originalen 13. februar 2013. Besøkt 13. februar 2013.
Duarte, Paulo Araújo. «Astronomia na Bandeira Brasileira» (portugisisk). Universidade Federal de Santa Catarina. Arkivert fra originalen 2. mai 2008. Besøkt 16. februar 2013.
Espenak, Fred (2001). «Mars Ephemeris». Twelve Year Planetary Ephemeris: 1995–2006, NASA Reference Publication 1349 (engelsk). Arkivert fra originalen 13. februar 2013.
Frommert, Hartmut; Kronberg, Christine (26. april 2003). «The Ursa Major Moving Cluster, Collinder 285» (engelsk). SEDS. Arkivert fra originalen 10. april 2009. Besøkt 14. februar 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
«Beam me up, Stocky». The Guardian (engelsk). 13. oktober 2005. Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013.
Henry, Todd J. (1. juli 2006). «The One Hundred Nearest Star Systems» (engelsk). RECONS. Arkivert fra originalen 14. mai 2012. Besøkt 14. februar 2013.
Hoffleit, D.; Warren, Jr., W. H. (1991). «Entry for HR 2491». Bright Star Catalogue, 5th Revised Ed. (Preliminary Version) (engelsk). CDS. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) ID V/50.
«The Dog Star, Sirius, and its Tiny Companion» (engelsk). Hubble News Desk. 13. desember 2005. Arkivert fra originalen 13. februar 2013. Besøkt 13. februar 2013.
Imamura, James N. (2. oktober 1995). «Cooling of White Dwarfs» (engelsk). University of Oregon. Arkivert fra originalen 15. desember 2006. Besøkt 14. februar 2013.
«About Macquarie University—Naming of the University». Macquarie University offisielle nettside (engelsk). Macquarie University. 2007. Arkivert fra originalen 14. desember 2007. Besøkt 16. februar 2013.
«Shri Shri Shiva Mahadeva». religiousworlds.com (engelsk). 1995. Arkivert fra originalen 14. februar 2013.
McCook, G. P.; Sion, E. M. «Entry for WD 0642-166». A Catalogue of Spectroscopically Identified White Dwarfs (August 2006 version) (engelsk). CDS. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) ID III/235A
McEnery, Paul (16. januar 2001). «Karlheinz Stockhausen». Salon.com (engelsk). Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013.
McGourty, Christine (14. desember 2005). «Hubble finds mass of white dwarf» (engelsk). BBC News. Arkivert fra originalen 25. mars 2012. Besøkt 13. februar 2013.
«Mitsubishi Motors history». Mitsubishi Motors – South Africa Official Website (engelsk). Mercedes Benz. 2007. Arkivert fra originalen 30. desember 2007. Besøkt 16. februar 2013.
Mullaney, James (mars 2008). «Orion's Splendid Double Stars: Pretty Doubles in Orion's Vicinity» (engelsk). Sky & Telescope. Arkivert fra originalen 14. februar 2013. Besøkt 14. februar 2013.
de Montellano, Bernard R. Ortiz. «The Dogon Revisited» (engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 15. februar 2013.
«Sirius Satellite Radio, Inc. – Company Profile, Information, Business Description, History, Background Information on Sirius Satellite Radio, Inc» (engelsk). Net Industries, LLC. Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013.
Ridpath, Ian (1978). «Investigating the Sirius "Mystery"» (engelsk). Committee for Skeptical Inquiry. Arkivert fra originalen 17. februar 2003. Besøkt 15. februar 2013.
«The Brightest Stars» (engelsk). Royal Astronomical Society of New Zealand. Arkivert fra originalen 14. februar 2013. Besøkt 14. februar 2013.
«HMAS Sirius» (engelsk). Royal Australian Navy. Arkivert fra originalen 15. september 2008. Besøkt 16. februar 2013.
Siess, Lionel (2000). «Computation of Isochrones» (engelsk). Institut d'Astronomie et d'Astrophysique, Université libre de Bruxelles. Arkivert fra originalen 5. mai 2011. Besøkt 14. februar 2013.
«Database entry for Sirius A» (engelsk). SIMBAD. Besøkt 12. februar 2013.
«Database entry for Sirius B» (engelsk). SIMBAD. Besøkt 12. februar 2013.
«Sirius 2» (engelsk). SolStation. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 14. februar 2013.
Staff (2007). «Sirius» (engelsk). Britannica Online Encyclopedia. Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 15. februar 2013.
«Stories from the Stars» (engelsk). Stargazers Astronomy Shop. 2000. Arkivert fra originalen 13. februar 2013. Besøkt 13. februar 2013.
«Tafsir Ibn Kathir» (engelsk). 9. juli 2012. Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 15. februar 2013.
«Thousands worship Makarajyoti». The Hindu (engelsk). 14. februar 2013. Arkivert fra originalen 14. februar 2013. Besøkt 14. februar 2013.
«Astronomers Use Hubble to "Weigh" Dog Star's Companion» (engelsk). University of Leicester. 1. desember 2005. Arkivert fra originalen 14. februar 2013. Besøkt 14. februar 2013.
«An-Najm (The Star), Surah 53». Translations of the Qur'an (engelsk). University of Southern California, Center for Muslim-Jewish Engagement. 2007. Arkivert fra originalen 19. februar 2009. Besøkt 15. februar 2013.
«Lockheed 8 Sirius». National Air and Space Museum (engelsk). Smithsonian Institution. 2000. Arkivert fra originalen 5. januar 2008. Besøkt 16. februar 2013.
«Sirius i Hipparcos-katalogen» (engelsk). VizieR. Besøkt 12. februar 2013.
== Eksterne lenker ==
(en) Sirius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sirius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(engelsk) Professor Kaler's webpage on Sirius
(engelsk) Astronomy Picture of the Day of Sirius B in x-ray
(engelsk) Discussion on Dogon issue
(engelsk) Sirius time | Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske , latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE. | 5,216 | 5,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gambia | 2023-02-04 | Gambia | ['Kategori:13°N', 'Kategori:15°V', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Gambia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1965', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Gambia (engelsk: The Gambia), offisielt Republikken Gambia (engelsk: Republic of The Gambia), er en republikk i Vest-Afrika. Det er den minste staten på det afrikanske kontinentet. Gambia er medlem av blant annet FN, Den afrikanske union, WHO, WTO, IMF, Organisasjonen for afrikansk enhet og ECOWAS.Landet består av en smal landsstripe langs Gambiaelva. Bortsett fra en 48 kilometer lang kystlinje mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Viktige importvarer er maskiner og transportutstyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter. Viktige eksportvarer er peanøtter, peanøttolje, fisk og fiskeprodukter. Viktige handelspartnere er Kina, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Hongkong.
| Gambia (engelsk: The Gambia), offisielt Republikken Gambia (engelsk: Republic of The Gambia), er en republikk i Vest-Afrika. Det er den minste staten på det afrikanske kontinentet. Gambia er medlem av blant annet FN, Den afrikanske union, WHO, WTO, IMF, Organisasjonen for afrikansk enhet og ECOWAS.Landet består av en smal landsstripe langs Gambiaelva. Bortsett fra en 48 kilometer lang kystlinje mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Viktige importvarer er maskiner og transportutstyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter. Viktige eksportvarer er peanøtter, peanøttolje, fisk og fiskeprodukter. Viktige handelspartnere er Kina, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Hongkong.
== Historie ==
=== Kolonitid (–1965) ===
Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambiaelva cirka 400 år etter Kristus. På 1200-tallet ble området en del av det store Mali-riket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger.
1455 – Portugal etablerer handelsstasjoner langs Gambiaelva.
1889 – Dagens grenser for Gambia blir fastlagt etter en avtale mellom Storbritannia og Frankrike.
1894 – Gambia blir en britisk koloni.
=== Selvstendighet (1965–1994) ===
18. februar 1965 – Gambia blir selvstendig med Dawda Jawara som statsminister.
1970 – Gambia blir republikk etter en folkeavstemning, Jawara blir valgt til president.
1981 – 500 mennesker blir drept da senegalesiske tropper hjelper med å slå ned et kuppforsøk.
1. februar 1982 – Gambia og Senegal former en løs konføderasjon med navnet Senegambia.
1989 – Senegambia konføderasjon kollapser.
1991 – Gambia og Senegal signerer en vennskapstraktat.
=== Kupp (1994–) ===
1994 – Jawara blir kastet i et militærkupp ledet av Yahya Jammeh.
1996 – Nye lover som tillater flerpartivalg blir vedtatt, men tre store politiske partier blir likevel forhindret fra å delta i valg. Jammeh blir valgt til president.
1998 – En britisk menneskerettighetsgruppe, Article Nineteen, anklager den gambiske regjeringen for å trakassere opposisjonen og journalister.
2000 -
Januar – Det sittende regimet sier det har hindret et militærkupp.
April – Minst 12 blir skutt og drept under student-demonstrasjoner som protesterer mot påstått tortur og drap på en student.
Juni – Ousainou Darboe, lederen av den største opposisjonsgruppen «United Democratic Party», samt 20 av hans tilhengere blir tiltalt.
2013 – Gambia melder seg ut av Samveldet av nasjoner
2014 – Natt til 30. desember gjør en gruppe mennesker et forsøk på statskupp ved å forsøke å ta seg inn i nasjonalforsamlingen og presidentpalasset i hovedstaden Banjul. President Yahya Jammeh er på reise i Frankrike og kuppforsøket mislykkes. President Jammeh kaller hendelsen for et terrorangrep fra en gruppe personer (gambiere) som oppholder seg i utlandet. Den tidligere sjefen for sikkerhetsstyrken, oblt. Lamin Sanneh, ble et år tidligere avsatt av presidenten og flyktet til USA. Mange gambiere blir også arrestert mistenkt for å ha vært med på planlegging og gjennomføring av forsøket.
2015 - 10. desember erklærte president Yahya Jammeh at Gambia nå er en islamsk republikk.
2017 - 19. januar rykker senegalesiske tropper inn i Gambia for å sikre at den valgte presidenten, Adama Barrow, blir innsatt som ny president. Den gamle presidenten, Yahya Jammeh, nekter å godta valgresultatet og gå av.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Gambia er en demokratisk republikk med et flerpartisystem. Presidenten velges ved direkte valg, for en periode på fem år. Nasjonalforsamlingen har ett kammer, med 58 representanter, hvorav 53 velges ved direkte valg, og 5 velges av presidenten. Presidenten utpeker visepresidenten og regjeringen.
=== Politiske partier ===
De viktigste politiske partiene og valglistene i Gambia er ifølge CIAs The World Factbook pr mai 2019:
Ved valget i 2017 fikk UDP 37,5% av stemmene, GDC 17,4% og APRC 16%.
=== Administrativ inndeling ===
Gambia er inndelt i lokale administrative regioner, Local Government Areas (LGA), med tilhørende distrikter og kommuner. Det er åtte Local Government Areas og 43 geografiske divisjoner. De åtte følgende LGA-ene ble etablerte i 2002:
=== Rettsvesen ===
Rettsvesenet er basert på britisk, islamsk og tradisjonell rett. Den islamske rett utøves av egen domstoler i sivile saker som angår muslimer. Disse domstolene ledes av kadier. Den tradisjonelle rett utøves av distriktstribunaler og gjelder både i sivile og strafferettslige saker. Domstolvesenet for øvrig omfatter en høyesterett, en appelldomstol, og magistrat-og områderetter.
=== Menneskerettigheter ===
Gambia har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Økonomi og næringsliv ==
Gambia er et lite og ressurssvakt land, og er sterkt avhengig av eksport av peanøtter. Selv med økte inntekter fra turisme, er landets økonomi derfor svært sårbar for svingninger i avlingene av peanøtter, og i prisene på verdensmarkedet. Tørke med tilhørende avlingssvikt førte fra midten av 1970-årene i flere år til en negativ utvikling i økonomien. For perioden fra 1984 til 1994 var veksten i gjennomsnitt 0,5%. Bortsett fra oljemøller finnes det nesten ingen industri i Gambia. Turisme har blitt en viktig del av gambisk økonomi. I motsetning til det øvrige næringslivet, som i stor grad eies av gambiere, er turistindustrien nesten helt kontrollert av utenlandske interesser, blant annet er skandinaviske interesser sterkt inne i bildet. For første gang siden 1970-årene var det en nedgang i antall besøkende i 1989 og 1990, men besøket tok seg deretter opp i igjen, før det nærmest stanset opp i 1994. Inntektene fra turisme svarer til omtrent 10% av Gambias økonomi.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Kunta Kinteh Island – ruiner fra slavehandel
Senegambias steinsirkler (felles med Senegal) – forhistorisk gravfeltMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Manndomsritualet «Kankurang»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 30. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 72. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Den gambiske presidentens offisielle nettsted Arkivert 28. januar 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 23. januar 2016
BBC: Timeline: The Gambia Besøkt 24. januar 2016
Globalis.no - Gambia (Nettsted drevet av FN-sambandet). Besøkt 24. januar 2016 | Gambia (engelsk: The Gambia), offisielt Republikken Gambia (engelsk: Republic of The Gambia), er en republikk i Vest-Afrika.Daily Observer (Gambia) - President Jammeh Declares Gambia an Islamic Republic (publisert 14. | 5,218 | 5,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_areal | 2023-02-04 | Liste over land etter areal | ['Kategori:Lister over land'] | Liste over land etter areal viser alle statene i verden sortert etter areal.
Områdene inkluderer innsjøer, elver og vann-reserver. For USA inneholder landområdet også territorialfarvann og
Se også Liste over verdens stater, Liste over land etter innbyggertall, Liste over land etter kystlinje.
| Liste over land etter areal viser alle statene i verden sortert etter areal.
Områdene inkluderer innsjøer, elver og vann-reserver. For USA inneholder landområdet også territorialfarvann og
Se også Liste over verdens stater, Liste over land etter innbyggertall, Liste over land etter kystlinje.
== Eksterne lenker ==
CIA World Factbook Arkivert 12. august 2008 hos Wayback Machine. | Liste over land etter areal viser alle statene i verden sortert etter areal. | 5,220 | 5,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfa_Centauri | 2023-02-04 | Alfa Centauri | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med baneeksentrisitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse G', 'Kategori:Kentauren', 'Kategori:Trippelstjerner'] | Alfa Centauri er et stjernesystem bestående av tre stjerner. De to største kretser rundt hverandre med en omløpstid på 80 år. Den siste, Proxima Centauri, en rød dverg, er betydelig mindre, lengre unna og kretser rundt de to andre med en omløpstid på ca. én million år. De to største stjernene benevnes Alfa Centauri A og Alfa Centauri B og oppfattes som én hvit stjerne når den ses med det blotte øye fra jorden. Alfa Centauri er solens nærmeste naboer i Melkeveien, og Proxima Centauri er den nærmeste av de tre.Da NASA sendte ut sin «signalbøye» om jorden og menneskene, var det dit man siktet. Mange science fiction-forfattere har hatt Proxima Centauri som første stopp på vei ut i verdensrommet.
Alfa Centauri ligger langt sør på den sørlige himmelen og er ikke synlig fra Norge og Europa, men kan såvidt sees fra Kanariøyene.
| Alfa Centauri er et stjernesystem bestående av tre stjerner. De to største kretser rundt hverandre med en omløpstid på 80 år. Den siste, Proxima Centauri, en rød dverg, er betydelig mindre, lengre unna og kretser rundt de to andre med en omløpstid på ca. én million år. De to største stjernene benevnes Alfa Centauri A og Alfa Centauri B og oppfattes som én hvit stjerne når den ses med det blotte øye fra jorden. Alfa Centauri er solens nærmeste naboer i Melkeveien, og Proxima Centauri er den nærmeste av de tre.Da NASA sendte ut sin «signalbøye» om jorden og menneskene, var det dit man siktet. Mange science fiction-forfattere har hatt Proxima Centauri som første stopp på vei ut i verdensrommet.
Alfa Centauri ligger langt sør på den sørlige himmelen og er ikke synlig fra Norge og Europa, men kan såvidt sees fra Kanariøyene.
== Alfa Centauri A ==
Tilsynelatende størrelsesklasse: 0,01
Absolutt størrelsesklasse: 4,4
Avstand fra jorden: 4,36 lysår
Spektralklasse: G2 (gul)
== Alfa Centauri B ==
Tilsynelatende størrelsesklasse: 1,5
Absolutt størrelsesklasse: 5,8
Avstand fra jorden: 4,36 lysår
Spektralklasse: K5 (oransje)I bane rundt Alfa Centauri B ble det antatt å være en planet, Alfa Centauri Bb. I 2015 ble den påvist å ikke eksistere. Siden Alfa Centauri-systemet er solens nærmeste nabo, er også Alfa Centauri Bb jordens nærmeste naboplanet utenfor solsystemet. Avstanden mellom Alfa Centauri Bb og Alfa Centauri B er 6 millioner kilometer. Temperaturen er minst 1500 K (1200 °C).
== Se også ==
Stjerner
Proxima Centauri
Dobbeltstjerne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Store norske leksikon | Alfa Centauri er et stjernesystem bestående av tre stjerner. De to største kretser rundt hverandre med en omløpstid på 80 år. | 5,221 | 5,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betelgeuse | 2023-02-04 | Betelgeuse | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med variabelklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten variabelklasse i infoboks med variabelklasse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten vismag v i infoboks med vismag v på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Orion (stjernebilde)', 'Kategori:Stjerner'] | Betelgeuse (/betelgˈøsə/) også kjent ved Bayer-betegnelsen Alfa Orionis (α Orionis, α Ori), er den niende mest lyssterke stjernen på nattehimmelen og den nest mest lyssterke i stjernebildet Orion. Stjernen er utpreget rødlig og er en semiregulær variabel stjerne hvis tilsynelatende størrelsesklasse varierer mellom 0,2 og 1,2 – den største variasjonen blant alle stjernene av første størrelsesklasse. Sammen med Procyon og Sirius utgjør Betelgeuse Vintertriangelet og markerer sentrum av Vintersekskanten. Stjernens navn er avledet fra det arabiske يد الجوزاء Ibt-al-djausa, som betyr «kjempens skulder».Stjernen er klassifisert som en rød superkjempe med spektralklasse M2Iab og er en av de største og mest luminøse stjernene som er mulig å observere. Hvis Betelgeuse befant seg på solens sted, ville overflaten strukket seg forbi asteroidebeltet og muligens til utenfor banen til Jupiter. Planetene Merkur, Venus, jorden og Mars ville alle befunnet seg i stjernens indre. Estimater av massen har dårlig avgrensning, men går i fra 5 til 30 ganger solens masse. Avstanden fra jorden ble i 2008 estimert til 640 lysår, noe som gir en gjennomsnittlig absolutt størrelsesklasse på -6,02.
Alderen til Betelgeuse har blitt estimert til å være 10 millioner år. Det vil si at stjernen har utviklet seg svært raskt på grunn av den høye massen. Etter å ha blitt kastet ut fra sitt fødested i Orion OB1-forbindelsen – som inkluderer stjernene i Orions belte – har denne røde rømlingen blitt observert i bevegelse gjennom det interstellare materiet med en hastighet på 30 km/s. Dette skaper et buesjokk som er over fire lysår bredt. Stjernen, som i dag befinner seg sent i sin fase, forventes å gå gjennom livssyklusen før den eksploderer som en Type II-supernova i løpet av en million år. En observasjon gjort av Herschelteleskopet i januar 2013 bemerket at stjernes vider krasjer mot det omkringliggende interstellare materiet.I 1920 ble Betelgeuse den andre stjernen (etter solen) som fikk målt vinkelstørrelsen på fotosfæren. Siden da har forskere brukt teleskoper med ulike tekniske parametere for å måle kjempestjernen, ofte med motsigende resultater. Studier siden 1990 har gitt en vinkeldiameter (tilsynelatende størrelse) som går fra 0,043 til 0,056 buesekunder. Dette misforholdet forårsakes i stor grad av stjernens tendens til å endre form i perioder. På grunn av randformørkelse, variablitet og vinkeldiameter som varierer med bølgelengder, er mange av stjernens egenskaper kun kjent med dårlig nøyaktighet. I tillegg til disse utfordringene er overflaten av Betelgeuse skjult av en kompleks, asymmetrisk kappe omtrent 250 ganger større enn stjernen, forårsaket av enorme massetap.
| Betelgeuse (/betelgˈøsə/) også kjent ved Bayer-betegnelsen Alfa Orionis (α Orionis, α Ori), er den niende mest lyssterke stjernen på nattehimmelen og den nest mest lyssterke i stjernebildet Orion. Stjernen er utpreget rødlig og er en semiregulær variabel stjerne hvis tilsynelatende størrelsesklasse varierer mellom 0,2 og 1,2 – den største variasjonen blant alle stjernene av første størrelsesklasse. Sammen med Procyon og Sirius utgjør Betelgeuse Vintertriangelet og markerer sentrum av Vintersekskanten. Stjernens navn er avledet fra det arabiske يد الجوزاء Ibt-al-djausa, som betyr «kjempens skulder».Stjernen er klassifisert som en rød superkjempe med spektralklasse M2Iab og er en av de største og mest luminøse stjernene som er mulig å observere. Hvis Betelgeuse befant seg på solens sted, ville overflaten strukket seg forbi asteroidebeltet og muligens til utenfor banen til Jupiter. Planetene Merkur, Venus, jorden og Mars ville alle befunnet seg i stjernens indre. Estimater av massen har dårlig avgrensning, men går i fra 5 til 30 ganger solens masse. Avstanden fra jorden ble i 2008 estimert til 640 lysår, noe som gir en gjennomsnittlig absolutt størrelsesklasse på -6,02.
Alderen til Betelgeuse har blitt estimert til å være 10 millioner år. Det vil si at stjernen har utviklet seg svært raskt på grunn av den høye massen. Etter å ha blitt kastet ut fra sitt fødested i Orion OB1-forbindelsen – som inkluderer stjernene i Orions belte – har denne røde rømlingen blitt observert i bevegelse gjennom det interstellare materiet med en hastighet på 30 km/s. Dette skaper et buesjokk som er over fire lysår bredt. Stjernen, som i dag befinner seg sent i sin fase, forventes å gå gjennom livssyklusen før den eksploderer som en Type II-supernova i løpet av en million år. En observasjon gjort av Herschelteleskopet i januar 2013 bemerket at stjernes vider krasjer mot det omkringliggende interstellare materiet.I 1920 ble Betelgeuse den andre stjernen (etter solen) som fikk målt vinkelstørrelsen på fotosfæren. Siden da har forskere brukt teleskoper med ulike tekniske parametere for å måle kjempestjernen, ofte med motsigende resultater. Studier siden 1990 har gitt en vinkeldiameter (tilsynelatende størrelse) som går fra 0,043 til 0,056 buesekunder. Dette misforholdet forårsakes i stor grad av stjernens tendens til å endre form i perioder. På grunn av randformørkelse, variablitet og vinkeldiameter som varierer med bølgelengder, er mange av stjernens egenskaper kun kjent med dårlig nøyaktighet. I tillegg til disse utfordringene er overflaten av Betelgeuse skjult av en kompleks, asymmetrisk kappe omtrent 250 ganger større enn stjernen, forårsaket av enorme massetap.
== Observasjonshistorie ==
Betelgeuse og den røde fargen har vært nedtegnet siden antikken; den klassiske astronomen Ptolemaios beskrev fargen på stjernen som ὑπόκιρρος (hypókirros), et begrep som senere ble beskrevet av oversetteren av Ulug Beks Zij-i Sultani som rubedo, latinsk for «rødhet». I det nittende århundre, før de moderne systemene med stjerneklassifiseringer, inkluderte Pietro Angelo Secchi Betelgeuse som en av prototypene for hans klasse III (oransje til rød). I motsetning observerte Ptolemaios og kinesiske astronomer tre tiår tidligere Betelgeuse med en gul farge som antydet at stjernen kan ha vært gul superkjempe en periode rundt vår tidsregning – en spennende mulighet med dagens forskning på komplekse sirkumstellare miljøer rundt disse stjernene.
== Delvis formørking i 2019 - 2020 ==
I 2019 gjennomgikk Betelgeuse en merkbar og uventet reduksjon i observert lysstyrke. Denne reduksjonen var godt synlig for det blotte øye, og vedvarte inn i 2020. En gruppe astronomer konkluderte i 2022, på bakgrunn av tolkinger av observasjoner fra blant annet Hubble-teleskopet, med at formørkningen skyldtes en utblåsning av masse fra stjernens overflate (surface mass ejection - SME) i 2019. Massen som ble blåst ut førte til at fotosfæren kjølnet og skapte en støvsky, noe som fikk stjernen til se mørkere ut fra Jorda. Et slikt utbrudd er ikke tidligere observert fra noen stjerne.
Utbruddet medførte at svingninger i stjernens lysstyrke, som i en årrekke er observert med en syklus på om lag 400 dager, ble forstyrret. I august 2022 er denne syklusen ennå ikke gjenoprettet.
== Noter og referanser ==
Noter
Referanser
== Litteratur ==
BøkerAllen, Richard Hinckley (1963). Star Names: Their Lore and Meaning (engelsk) (reprint utg.). New York: Dover Publications Inc. ISBN 0-486-21079-0.
Simpson, J.; Weiner, E. (red), red. (1989). «Betelgeuse». Oxford English Dictionary (2. utg.). Oxford: Clarendon Press. s. 130. ISBN 0-19-861186-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)ArtiklerLobel, Alex; Dupree, Andrea K. (2000). «Modeling the Variable Chromosphere of α Orionis» (PDF). The Astrophysical Journal, (engelsk). 545 (1). Bibcode:2000ApJ...545..454L. doi:10.1086/317784. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Harper, Graham M.; Brown, Alexander; Lim, Jeremy (2001). «A Spatially Resolved, Semiempirical Model for the Extended Atmosphere of α Orionis (M2 Iab)». The Astrophysical Journal (engelsk). 551 (2). Bibcode:2001ApJ...551.1073H. doi:10.1086/320215. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Harper, Graham M.; Brown, Alexander; Guinan, Edward F. (2008). «A New VLA-Hipparcos Distance to Betelgeuse and its Implications» (PDF). The Astronomical Journal (engelsk). 135 (4). Bibcode:2008AJ....135.1430H. doi:10.1088/0004-6256/135/4/1430. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kervella, P.; Verhoelst, T.; Ridgway, S.T.; Perrin, G.; Lacour, S.; Cami, J.; Haubois, X. (2009). «The Close Circumstellar Environment of Betelgeuse. Adaptive Optics Spectro-imaging in the Near-IR with VLT/NACO» (PDF). Astronomy and Astrophysics (engelsk). 504 (1). Bibcode:2009A&A...504..115K. arXiv:0907.1843 . doi:10.1051/0004-6361/200912521. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Levesque, E. M. (2010). «The Physical Properties of Red Supergiants» (PDF). Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 425 Hot and Cool: Bridging Gaps in Massive Star Evolution ASP Conference Series. Bibcode:2010ASPC..425..103L. arXiv:0911.4720 .
Mohamed, S.; Mackey, J.; Langer, N. (2012). «3D Simulations of Betelgeuse's Bow Shock». Astronomy & Astrophysics (engelsk). 541, id.A1. Bibcode:2012A&A...541A...1M. arXiv:1109.1555v2 . doi:10.1051/0004-6361/201118002. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
«Ancient Chinese Suggest Betelgeuse is a Young Star». New Scientist (engelsk). 92 (1276). 22. oktober 1981.
Nicolet, B. (1978). «Catalogue of Homogeneous Data in the UBV Photoelectric Photometric System». Astronomy & Astrophysics (engelsk). 34. Bibcode:1978A&AS...34....1N.
Ramírez, Solange V.; Sellgren, K.; Carr, John S.; Balachandran, Suchitra C.; Blum, Robert; Terndrup, Donald M.; Steed, Adam (juli 2000). «Stellar Iron Abundances at the Galactic Center» (PDF). The Astrophysical Journal, (engelsk). 537 (1). Bibcode:2000ApJ...537..205R. arXiv:astro-ph/0002062 . doi:10.1086/309022. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Smith, Nathan; Hinkle, Kenneth H.; Ryde, Nils (2009). «Red Supergiants as Potential Type IIn Supernova Progenitors: Spatially Resolved 4.6 μm CO Emission Around VY CMa and Betelgeuse» (PDF). The Astronomical Journal (engelsk). 137 (3). Bibcode:2009AJ....137.3558S. arXiv:0811.3037 . doi:10.1088/0004-6256/137/3/3558. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Dupree, Andrea K.; Strassmeyer, Klaus G.; Calderwood, Thomas; Granzer, Thomas; Weber, Michael; Kravchenko, Kateryna; Matthews, Lynn D.; Montargès, Miguel; Tappin, James; Thompson, William T. (4. august 2022). «The Great Dimming of Betelgeuse: a Surface Mass Ejection (SME) and its Consequences» (PDF). The Astrophysical Journal (engelsk). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Annen trykt litteraturBrück, H.A. (1979). «P. Angelo Secchi, S. J. 1818–1878». Spectral Classification of the Future, Proceedings of the IAU Colloq. 47. Vatikanstaten. Bibcode:1979RA......9....7B. NettsiderDavis, Kate (AAVSO Technical Assistant, Web) (desember 2000). «Variable Star of the Month: Alpha Orionis» (engelsk). American Association of Variable Star Observers (AAVSO). Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
«Sharpest Views of Betelgeuse Reveal How Supergiant Stars Lose Mass». Press Releases (engelsk). Det europeiske sørobservatorium. 29. juli 2009. Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013.
«Betelgeuse braces for a collision» (engelsk). Science Daily. 22. januar 2013. Arkivert fra originalen 23. januar 2013. Besøkt 19. februar 2013.
«Betelgeuse» (engelsk). Wolfram Alpha. 18. mai 2009. Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 16. februar 2013.
== Eksterne lenker ==
(en) Betelgeuse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Betelgeuse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Betelgeuse () også kjent ved Bayer-betegnelsen Alfa Orionis (α Orionis, α Ori), er den niende mest lyssterke stjernen på nattehimmelen og den nest mest lyssterke i stjernebildet Orion. Stjernen er utpreget rødlig og er en semiregulær variabel stjerne hvis tilsynelatende størrelsesklasse varierer mellom 0,2 og 1,2 – den største variasjonen blant alle stjernene av første størrelsesklasse. | 5,222 | 5,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerne | 2023-02-04 | Stjerne | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stjerner', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen,
som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. De enorme avstandene gjør at vi ser dem som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper ut fra en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet.
I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff. Stjernen øker i størrelse og tetthet ved å tiltrekke seg masse fra den omkringliggende skyen, inntil kjernen når en høy nok tetthet til at kjernefysisk fusjon av hydrogen til helium setter i gang. En kombinasjon av stråling og konvektive prosesser i den gjenstående delen av stjernen virker mot gravitasjonskreftene og balanserer etter hvert de sammentrekkende og utvidende kreftene slik at vi i stedet for full kollaps får en stabil stjerne. Når hydrogendrivstoffet i kjernen er brukt opp, utvider de stjernene som har minst 0,4 solmasser seg og blir røde kjemper. I noen tilfeller fusjoneres tyngre grunnstoff i kjernen eller i skall rundt kjernen. Stjernene brytes deretter ned og en del av materien resirkuleres inn i det interstellare miljøet hvor den kan bli en bestanddel i en ny generasjon stjerner med en høyere andel av tyngre grunnstoffer.Dobbelt- og multistjerne-systemer består av to eller flere stjerner som er bundet til hverandre av gravitasjon og generelt beveger seg rundt hverandre i stabile baner. Når to slike stjerner har en relativt tett bane, kan gravitasjonskreftene ha betydelig innvirkning på deres utvikling. Stjerner kan danne en del av en mye større struktur sammenbundet av gravitasjon, for eksempel en hop eller en galakse.
En stjerne lyser på grunn av fusjon. Stjernen består stort sett av hydrogen og ved hjelp av fusjon, fusjoneres hydrogen om til helium. På et punkt vil stjernen gå tom for hydrogen, hvor lang tid det tar kommer an på stjernen. Er det en middel stor stjerne (som solen), vil det ta rundt 10 milliarder år. Er det en stor stjerne kommer den til å forbrenne hydrogenet mye fortere, og da vil det ta mye mindre tid.
| En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen,
som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. De enorme avstandene gjør at vi ser dem som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper ut fra en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet.
I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff. Stjernen øker i størrelse og tetthet ved å tiltrekke seg masse fra den omkringliggende skyen, inntil kjernen når en høy nok tetthet til at kjernefysisk fusjon av hydrogen til helium setter i gang. En kombinasjon av stråling og konvektive prosesser i den gjenstående delen av stjernen virker mot gravitasjonskreftene og balanserer etter hvert de sammentrekkende og utvidende kreftene slik at vi i stedet for full kollaps får en stabil stjerne. Når hydrogendrivstoffet i kjernen er brukt opp, utvider de stjernene som har minst 0,4 solmasser seg og blir røde kjemper. I noen tilfeller fusjoneres tyngre grunnstoff i kjernen eller i skall rundt kjernen. Stjernene brytes deretter ned og en del av materien resirkuleres inn i det interstellare miljøet hvor den kan bli en bestanddel i en ny generasjon stjerner med en høyere andel av tyngre grunnstoffer.Dobbelt- og multistjerne-systemer består av to eller flere stjerner som er bundet til hverandre av gravitasjon og generelt beveger seg rundt hverandre i stabile baner. Når to slike stjerner har en relativt tett bane, kan gravitasjonskreftene ha betydelig innvirkning på deres utvikling. Stjerner kan danne en del av en mye større struktur sammenbundet av gravitasjon, for eksempel en hop eller en galakse.
En stjerne lyser på grunn av fusjon. Stjernen består stort sett av hydrogen og ved hjelp av fusjon, fusjoneres hydrogen om til helium. På et punkt vil stjernen gå tom for hydrogen, hvor lang tid det tar kommer an på stjernen. Er det en middel stor stjerne (som solen), vil det ta rundt 10 milliarder år. Er det en stor stjerne kommer den til å forbrenne hydrogenet mye fortere, og da vil det ta mye mindre tid.
== Observasjonshistorie ==
Stjerner har fascinert mennesker i tusener av år. Stjerner og andre himmelfenomener har vært studert både for religiøse og seremonielle formål, for navigasjon og orientering. Stjernenes bevegelse sett fra jorden er svært liten på grunn av den store avstanden, og i antikken var derfor ideen om fiksstjerner utbredt; stjernene som fikserte punkter på en himmelsfære som omsluttet jorden. Menneskene så dessuten for seg at punktene hang sammen i stjernebilder. Ulike stjernebilder finnes i ulike kulturer, og de har ofte oppstått i forbindelse med den lokale religionen.Systemet med stjernebilder ble forbedret og videreutviklet i det andre årtusenet f.Kr. av babylonerne som ga de nåværende stjernebildene i Dyrekretsen sine navn. De skapte også astronomiske kalendre som fokuserte på fenomen som kunne benyttes for å følge årstidene. Også oldtidens Egypt hadde fremstående kunnskaper innen astronomi og astrologi. Dette ble bevist av blant annet verdens eldste bevarte og eksakt daterte (1534 f.Kr.) stjernekart som er funnet i nærheten av Luxor i Egypt.Astronomene i antikkens Hellas og Romerriket stod for det neste store skrittet i utviklingen. Blant annet var Hipparkhos fra Nikea den første til å observere en nova, og basert på estimater utarbeidet han en katalog som inkluderte posisjonen til 1 020 stjerner. Under den greske storhetstiden fikk stjernebildene tildelt navn fra den greske mytologien. Også en spesiell gruppe «stjerner» som grekerne kalte πλανῆται (planētai, vandrere) fikk navn etter noen av Olympos' guder. Disse syntes å bevege seg i forhold til de øvrige stjernene. I dag vet vi at dette ikke er stjerner, men planetene i solsystemet.I det 11. århundret, når astronomien hadde stagnert i Europa, beskrev den arabiske astronomen Al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner. Også datidens kinesiske astronomer innså, akkurat som Hipparkhos før dem, at himmelens stjerner ikke var uforanderlige og at nye kunne oppstå der ingen tidligere hadde funnes. Det de så var supernovaer, som de møysommelig registrerte.I 1584 publiserte Giordano Bruno verket De l'infinito universo e mondi, der han mente at stjernene var andre soler og at det kunne finnes planeter som lignet jorden rundt dem. For å forklare hvorfor stjernene beholdt sine avstander fra hverandre, foreslo Isaac Newton at de var jevnt fordelt i alle retninger. William Herschel, som oppdaget dobbeltstjernene, var den første astronomen som forsøkte å måle opp fordelingen av stjerner i universet. I 1785 utførte han en ambisiøs serie målinger av 600 deler av himmelen og noterte antallet stjerner i hver av delene. Han fant at tettheten av stjerner økte i en viss retning på himmelen, som var Melkeveiens sentrum, i stjernebildet Skytten.Joseph von Fraunhofer og Pietro Angelo Secchi var to pionerer innen stjernespektroskopien, som regnes som startpunktet for den moderne astronomien. De to astronomene sammenlignet spektrum av solen med andre stjerner, for eksempel Sirius, og fant forskjeller i spektrallinjenes tykkelse og antall. I 1865 innførte Secchi et system for å kategorisere stjernene etter deres spektrum, men det nåværende systemet ble utviklet av Annie Jump Cannon.
På 1900-tallet skjedde store fremskritt innen stjerneforskning, og et verdifullt verktøy var fotografiet. Karl Schwarzschild oppdaget at en stjernes farge, og dermed dens effektive temperatur, kunne måles ved å sammenligne stjernenes tilsynelatende størrelsesklasse ved ulike bølgelengder. Et viktig skritt for å visualisere stjernenes ulike typer og egenskaper ble, uavhengig av hverandre, gjennomført av Ejnar Hertzsprung og Henry Norris Russell, da de utviklet Hertzsprung-Russell-diagrammet. Senere varianter ble utviklet for å forklare den dynamiske utviklingen hos stjernene. Samtidig ble det gjort store fremskritt innen kvantemekanikken som gjorde at man kunne forklare ulike fenomener hos stjernenes spektrum, og dermed kunne man med nøyaktighet fastslå den kjemiske sammensetningen hos stjernenes atmosfærer.Et av de største gjennombruddene innen stjerneforskning i nyere tid, har vært oppdagelsen av at enkelte stjerner har egne planeter, såkalte eksoplaneter. I 1990 ble pulsaren PSR B1257+12 oppdaget i stjernetegnet Jomfruen, 980 lysår unna solen. I 1992 ble to planeter oppdaget rundt pulsaren – som dermed ble det første kjente planetsystemet utenfor vårt eget solsystem. Ytterligere to planeter ble oppdaget rundt pulsaren i 1994 og 2002. Per 17. juli 2018 er totalt 3 803 eksoplaneter blitt oppdaget.
== Stjernebetegnelser ==
Grupperingen av stjerner i stjernebilder er kjent allerede fra den babylonske perioden. Navnene var forbundet med myter, og tolv av disse formasjonene, som ligger langs den ekliptiske banen, ble grunnlaget for astrologien. Mange av de mer fremtredende individuelle stjernene fikk også navn, spesielt med arabiske eller latinske betegnelser.
I tillegg til visse stjernebilder og solen, har stjerner som helhet sine egne myter. For antikkens grekere representerte noen «stjerner», kjent som planeter (gresk: πλανήτης (planētēs), som betyr «vandrere»), ulike viktige guddommer, som planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn fikk navn etter. Uranus og Neptun er også oppkalt etter greske og romerske guder, men på grunn av deres lave lysstyrke, var ingen av disse planetene kjent i antikken. De fikk navnene tildelt av astronomer senere.
Rundt år 1600 ble navnene på stjernebilder brukt til å gi navn på stjernene i tilsvarende himmelregioner. Den tyske astronomen Johann Bayer skapte en rekke stjernekart og brukte greske bokstaver som betegnelse for stjernene i hvert stjernebilde. Et velkjent eksempel på hans betegnelse er Alfa Centauri. Senere nummersystemer basert på stjerners rektascensjon ble oppfunnet og lagt til John Flamsteeds stjernekatalog i hans bok «Historia coelestis Britannica» (utgaven fra 1712), hvor dette nummersystemet ble kalt Flamsteedbetegnelse eller Flamsteednummerering. Et eksempel på Flamsteedbetegnelse er 51 Pegasi.
I dag navngis stjerner og andre himmellegemer av Den internasjonale astronomiske union (IAU), som er den eneste organisasjonen som er anerkjent av astronomer. Det finnes imidlertid en rekke private selskaper, som for eksempel International Star Registry, som reklamerer med at de navngir stjerner mot betaling. Selskapenes navngivning har imidlertid ingen autoritet, og mange i det astronomiske miljøet anser forretningsvirksomheten som bedrageri fordi den baserer seg på menneskers manglende kunnskap om hvordan stjerner får sine navn.
== Måleenheter ==
De fleste parameterne hos stjerner uttrykkes i SI-enheter som standard, men CGS-enheter brukes også (for eksempel måles ofte luminositet i erg per sekund). Masse, luminositet og radius angis ofte i sol-enheter, basert på solens egenskaper:
Større lengder, som radiusen på en kjempestjerne eller den store halvakselen hos en dobbeltstjerne, uttrykkes ofte i astronomiske enheter (AU), som tilsvarer middelavstanden mellom jorden og solen (150 millioner kilometer).
== Dannelse og utvikling ==
Stjerner dannes gjennom gravitasjonskollaps i molekylskyer, områder med høyere materietetthet enn ellers i verdensrommet, men fortsatt lavere enn i et vakuumkammer på jorden. Skyene består hovedsakelig av hydrogen, rundt 23–28 % helium og en mindre del tyngre grunnstoff. Et eksempel på et slikt sted hvor stjerner dannes er Oriontåken. Når stjerner dannes fra disse skyene, lyser de dem opp og ioniserer dem, noe som skaper en såkalt H II-region.
Ved å observere stjernens spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet kan man fastslå stjernenes masse, alder, kjemiske sammensetning og mange andre sammensetninger. Den totale massen er avgjørende for hvordan stjernene utvikles og dens endelige skjebne. En graf over temperaturen stilt opp mot luminositeten, kjent som et Hertzsprung-Russell-diagram, gjør det mulig å fastslå stjernenes alder og utviklingsstadium.
=== Dannelsen av en protostjerne ===
Ifølge kinetisk teori befinner molekylskyene seg normalt i en likevekt mellom ekspansjon på grunn av molekylenes kinetiske energi og kollaps på grunn av deres gravitasjonelle tiltrekning. Dannelsen av en stjerne begynner med en lokal ustabilitet i molekylskyen. Slike ustabiliteter utløses som oftest av sjokkbølger fra en supernova eller gjennom en kollisjon mellom to galakser (kjent som starburstgalakser). Når en region har nådd en kritisk tetthet, kjent som kriteriet for Jeans' ustabilitet, begynner den å kollapse under sin egen gravitasjon.
Når skyen kollapser, dannes enorme ansamlinger av støv og gass som kalles Bok-kuler. Disse kan inneholde materialer tilsvarende opp til 50 solmasser. Når en kule kollapser og tettheten øker, omdannes etterhvert gravitasjonsenergien til varme og temperaturen stiger. En protostjerne dannes når kulen er blitt så kompakt at trykket i kjernen er høyt nok til at fusjon av hydrogen til helium begynner. Denne reaksjonen avgir nok energi til å motvirke videre kollaps og kulen når en hydrostatisk likevekt. Disse nye stjernene er ofte omringet av en protoplanetarisk skive.
Nye stjerner med mindre enn to solmasser kalles T Tauri-stjerner og stjerner med større masser Herbig-Ae/Be-stjerner. Disse nyfødte stjernene sender ut jetstrømmer av gass langs rotasjonsaksen, noe som skaper et fenomen kalt Herbig-Haro-objekt.
=== Hovedserien ===
Den lengste og mest stabile fasen i en stjernes livssyklus er perioden der den fusjonerer hydrogen til helium. Stjerner som er i denne fasen sies å tilhøre hovedserien. Rundt 90 % av alle kjente stjerner befinner seg i hovedserien, og solen er et typisk eksempel.
Etterhvert som hydrogen forbrennes, vil det bli stadig mindre hydrogen og stadig mer helium i stjernens kjerne. Stjernens temperatur og luminositet øker da for at takten i fusjoneringen skal kunne opprettholdes. For solen har det blitt estimert at luminositeten har økt med rundt 40 % siden den nådde hovedserien for rundt 4,6 milliarder år siden.Alle stjerner skaper en stjernevind av partikler som forårsaker en kontinuerlig strøm av gass til verdensrommet. For de fleste stjerner er mengden materie som forsvinner ubetydelig. Solen taper bare 10-14 solmasser hvert år, eller 0,01 % i løpet av hele dens livslengde. Svært massive stjerner kan tape mellom 10-7 og 10-5 solmasser hvert år, noe som kan påvirke utviklingen deres betydelig. Supermassive stjerner som begynner med mer enn 50 solmasser, kan miste over halvparten av sin masse i løpet av tiden de tilhører hovedserien.
Tiden en stjerne tilbringer i hovedserien avhenger først og fremst av mengden brensel og hastigheten den forbrenner dette brenslet med – med andre ord av den opprinnelige masse og luminositeten. For solen er denne tiden anslått å være rundt 10 milliarder år. Større stjerner bruker opp brenselet svært raskt og lever kun i kort tid i astronomisk målestokk. Små stjerner, kalt røde dverger, bruker opp brenslet svært sakte, og det kan vare i flere titalls eller hundretalls milliarder år. Nedre grense for diameteren til en rød dverg antas å ligge på rundt 8.7 prosent av vår egen sol, hvilket er mindre enn Jupiters diameter på 9.95 prosent av solens, selv om disse dvergene naturlig nok er mer massive og kompakte enn gasskjemper. Ved slutten av deres liv blir de helt enkelt mer lyssvake og går til slutt over til sorte dverger. Men ettersom livstiden hos røde dverger overstiger universets antatte alder på 13,7 milliarder år, er ingen av dem gamle nok til at det faktisk forekommer sorte dverger i universet enda.
Foruten masse kan også andelen grunnstoff tyngre enn helium spille en betydelig rolle i stjernenes utvikling. Innen astronomien betraktes alle stoff tyngre enn helium som «metalliske» og den kjemiske konsentrasjonen av disse stoffene kalles metallisitet. Denne metallisiteten kan påvirke hvor lang tid det tar for en stjerne å forbrenne sitt brensel, kontrollere dannelsen av magnetfelt og endre styrken til stjernevinden. Eldre stjerner, såkalte populasjon II-stjerner, har markant tyngre metallisitet enn yngre populasjon I-stjerner på grunn av sammensettingen av molekylskyen de ble skapt i. Dette avhenger av at visse skyer anrikes med tyngre stoff ettersom eldre stjerner dør og støter bort store deler av sin materie.
=== Etter hovedserien ===
Når stjerner med en masse på minst 0,4 solmasser er i ferd med å bruke opp lageret sitt av hydrogen i kjernen, begynner de ytre delene å ekspandere voldsomt og kjøles ned; stjernen forvandles til en såkalt rød kjempe. Rødfargen kommer av den senkede temperaturen. Om rundt 5 milliarder år, når solen blir en rød kjempe, kommer den til å bli så stor at den vil sluke Merkur og antakelig også Venus. Modeller anslår at solen kommer til å ekspandere til rundt 99 % av avstanden til jorden i dag (1 AU). Samtidig beregnes imidlertid jordens omløpsbane å ekspandere til rundt 1,7 AU på grunn av solens tap av masse, og derfor antas det at jorden unngår å bli en del av solen. Jordens atmosfære og hav kommer imidlertid til å forsvinne fordi solens luminositet kommer til å øke et tusentalls ganger.
I en rød kjempe opp til 2,25 solmasser vil hydrogenfusjonen fortsette i et skallager rundt kjernen. Til slutt vil kjernen bli tilstrekkelig komprimert til å starte heliumfusjon, stjernen krymper i radius og overflatetemperaturen øker igjen. For større stjerner går kjernereaksjonene i kjernen direkte over fra fusjon av hydrogen til fusjon av helium.Etter at stjernen har brukt opp heliumet i kjernen, fortsetter fusjonen i et skall rundt en het kjerne av karbon og oksygen. Stjernen følger så en utvikling som minner om den første fasen som rød kjempe, men med høyere overflatetemperatur.
==== Massive stjerner ====
I løpet av fasen av heliumforbrenning ekspanderer stjerner med veldig høy masse (mer enn 9 solmasser) til røde superkjemper. Når dette brenslet er brukt opp, kan de fortsette å fusjonere tyngre grunnstoff enn helium. Kjernen trykkes sammen av gravitasjonen til temperatur og trykk er tilstrekkelig høyt til å fusjonere karbon. Denne prosessen fortsetter med påfølgende stadier drevet av oksygen, neon, silisium og svovel. Mot slutten av stjernens livstid kan fusjonen skje i skall innover i stjernen (kan minne om løk i oppbygging). Hvert skall fusjonerer et bestemt stoff der det ytterste skallet forbrenner hydrogen, neste skall forbrenner helium og så videre, dog ikke samtidig.Den siste fasen nås når stjernen begynner å produsere jern. Siden jernkjerner er tettere bundet enn alle andre grunnstoff, vil fusjon av jern ikke frigjøre energi, men tvert imot konsumere energi. I supermassive stjerner dannes derfor en stor kjerne av jern. Disse tunge stoffene kan ta seg opp til overflaten av stjernene, som da kalles Wolf-Rayet-stjerner som har en tett stjernevind som støter bort den ytre atmosfæren.
==== Kollaps ====
En utviklet gjennomsnittlig stjerne kommer etter gjennomført forbrenning av tilgjengelig materiale til å støte bort sine ytre lag til en planetarisk tåke. Dersom det som da gjenstår er mindre enn 1,4 solmasser, krymper den til et relativt lite objekt (rundt jordens størrelse) som ikke er massivt nok til å komprimeres ytterligere. Disse kompakte objektene kalles hvite dverger. Den elektron-degenererte massen inne i en hvit dverg er ikke lenger en plasma, selv om stjerner generelt beskrives som kuler av plasma. Hvite dverger vil til slutt kjøles ned til sorte dverger etter svært lang tid.
I mer massive stjerner (over 1,4 solmasser) kommer fusjonen til å fortsette frem til jernkjernen har vokst seg så stor at den ikke lenger kan støtte sin egen masse. Ettersom fusjonen av jern ikke er en eksoterm reaksjon, opphører det utgående termiske trykket som tidligere har hindret stjernen i å komprimeres ytterligere av gravitasjonen. Kjernen kommer plutselig til å kollapse når trykket blir så stort at elektronene trykkes inn i protonene, som så danner nøytroner og nøytrinoer i et utbrudd av inverse betahenfall. Den lettere materien i de ytre delene av stjernen faller omgående inn mot nøytronkjernen og kastes så voldsomt tilbake i en supernovaeksplosjon, på samme måte som en bølge «spretter» tilbake når den møter en vegg. Supernovaer er så kraftige at de for en kort periode kan lyse sterkere enn hele galaksen de befinner seg i. Når de oppstår i Melkeveien, har de historisk blitt observert som nye stjerner der ingen fantes tidligere.Hoveddelen av materien i en stjerne blåses bort av supernova-eksplosjonen (noe som danner tåker som Krabbetåken), og det som gjenstår er kompakte objekter som en nøytronstjerne (som noen ganger fremstår som en pulsar) eller, for de aller tyngste stjernene med en gjenværende masse på over fire solmasser, et såkalt sort hull. I en nøytronstjerne er all materie i en tilstand kjent som nøytron-degenerert materie, muligens med enda mer eksotiske former for degenerert materie i kjernen. Inne i sorte hull er materien i en tilstand som enda ikke forstås av vitenskapen. De ytre bortstøtte lagene av døde og døende stjerner inneholder tyngre grunnstoff som kan gjenvinnes under dannelsen av nye stjerner. Dette er nødvendig for at jordlignende planeter, som nesten utelukkende består av tunge grunnstoffer, skal kunne oppstå. Stjernevinden fra store stjerner og utstrømningen fra supernovaer spiller en viktig rolle for den interstellare materiens egenskaper.Når stjernen har gått tom for hydrogen sveller stjernen opp og blir til det vi kaller en rød kjempe. Disse kan være så store at de har en diameter stor nok til å kunne sluke jorda. På dette punktet vil stjernen også begynne å fusjonere tyngre stoffer. Helium vil bli brukt og stoffene blir tyngre og tyngre.
== Fordeling og antall ==
Foruten isolerte stjerner som solen, kan et stjernesystem bestå av flere stjerner bundet til hverandre ved gravitasjon. Den enkleste og vanligste typen flerstjernesystem er dobbeltstjerner, men system med tre eller flere stjerner kan også finnes. For systemer med tre stjerner er det vanlig at to av dem roterer rundt hverandre relativt nært, mens den tredje roterer rundt begge de to andre på en betydelig lengre avstand, siden en slik konfigurasjon er enklere å stabilisere enn mer symmetrisk konfigurasjoner. Større grupper, kalt stjernehoper, finnes også. Disse kan være alt fra et fåtall løst bundne stjerner til enorme kuleformede stjernehoper med opp til flere hundre tusen stjerner.
Det ble lenge feilaktig antatt at majoriteten av stjernene befinner seg i flerstjernesystemer. For veldig massive klasse O- og B-stjerner har man lenge kjent til at kun rundt 20 % er alene. Fra dette ble det antatt at rundt samme forholdstall gjelder for samtlige stjerner. Undersøkelser av stjerner med lav masse har imidlertid vist at andelen enkeltstjerner øker jo lengre ned i størrelse man går, og for røde dverger er forholdet nesten omvendt med 75 % enkeltstjerner. Siden rundt 85 % av alle stjerner antas å være røde dverger, er de fleste stjerner følgelig enkeltstjerner.Stjerner er gruppert i galakser sammen med interstellar gass og støv. En typisk galakse inneholder hundretalls milliarder stjerner, og det finnes mer enn 100 milliarder galakser i det observerbare universet. Stjerner befinner seg imidlertid ikke kun i galakser – også intergalaktiske stjerner har blitt oppdaget. Totalt finnes det minst 70 trilliarder stjerner i det observerbare universet, 230 milliarder ganger flere enn de rundt 300 milliarder stjerner som Melkeveien antas å inneholde.
Den nærmeste stjernen sett fra jorden, utenom solen, er Proxima Centauri som er 4,2 lysår unna, noe som tilsvarer 39,9 billioner (1012) kilometer. Det tar dermed 4,2 år for lys fra Proxima Centauri å nå jorden. Skulle man reise med samme hastighet som den romfergene oppnår (rundt 30 000 km/t) ville det tatt 150 000 år å reise dit. Dette er en vanlig avstand i den galaktiske skiven inkludert solsystemets omgivelser. Stjerner kan være mye nærmere hverandre nær galaksenes kjerner eller i kuleformede stjernehoper, og mye lengre fra hverandre i den galaktiske haloen.
På grunn av de lange avstandene mellom stjerner utenfor galaksekjernene anses kollisjoner å være uvanlige. I tettere regioner, som i kjernen av de kuleformede stjernehopene eller i de galaktiske kjernene, kan det være vanligere. Slike kollisjoner antas å kunne resultere i blå etterslenger (engelsk blue stragglers). Disse uvanlige stjernene har en høyere overflatetemperatur (og dermed blåere farge) enn andre hovedseriestjerner med samme luminositet i stjernehopen.Fra det mørkeste stedet på jorden kan man med det blotte øye se omtrent 5 000 stjerner, og fra en lys gate i en storby omtrent 100. Australske astronomer har regnet ut at antall stjerner i det synlige universet er 7 fulgt av 22 nuller.
== Egenskaper ==
Nesten alle egenskaper ved en stjerne bestemmes av den opprinnelige massen; både viktige egenskaper som luminositet og størrelse og andre forhold som stjernens utvikling, livslengde og skjebne.
=== Alder ===
De fleste stjerner er mellom én og ti milliarder år gamle. Enkelte kan til og med være så gamle som nærmere 13,7 milliarder år, tilsvarende alderen på Universet. Den eldste stjernen som har blitt oppdaget, HE 1523–0901, antas å være 13,2 milliarder år gammel.Jo mer massiv en stjerne er, desto kortere blir levetiden. Dette kommer først og fremst av at de største stjernene har et mye høyere trykk i kjerneregionen som fører til en raskere fusjon av hydrogen. De absolutt største stjernene har en levetid på ca. 10 millioner år, mens de minste røde dvergene anslås å kunne eksistere opp til flere hundre milliarder år.
=== Kjemisk sammensetning ===
Når en stjerne dannes består massen av ca. 70 % hydrogen, 28 % helium, og en mindre andel tyngre grunnstoff. Disse tyngre stoffene kalles metaller innen astronomien, selv om mange av stoffene ikke regnes som metaller i andre sammenhenger. Målet på andelen tyngre grunnstoff angis derfor som metallisitet. Metallisiteten anslås ofte ut fra på andelen jern i stjernens atmosfære, fordi jern er et vanlig grunnstoff som er enkelt å oppdage og måle ved hjelp av spektroskopi. Siden molekylskyene der stjerner dannes stadig berikes med metaller fra supernova-eksplosjoner, kan en stjernes metallisitet gi en indikasjon på når stjernen ble dannet.Stjerner med kjente planeter, har en høyere andel tyngre grunnstoff enn gjennomsnittet av stjerner. Dette betyr at metallisiteten kan brukes som en indikator på hvor sannsynlig det er at stjerner har store planeter som kan være mulig å oppdage. Forholdet skyldes at en høyere andel tyngre grunnstoff påskynder prosessen med å danne «frøene», såkalte planetesimaler og protoplaneter, som etterhvert utvikles til planeter. For at store gasskjemper, som enkelt kan oppdages fra jorden, skal dannes, må eventuelle planetkjerner ha oppnådd en kritisk størrelse for å trekke til seg en stor del av gassen i omgivelsene før protostjernen blåser bort gasskyen med sin kraftige stjernevind.Stjernen med det laveste målte jerninnholdet er dvergstjernen HE1327-2326 med bare 0,005 ‰ av solens jerninnhold. Samtidig finnes stjerner som Rasalas med nesten dobbelt så mye jern som solen, og 14 Herculis som har vist seg å ha et planetsystem med nesten tre ganger så mye jern. Det finnes også kjemisk avvikende stjerner som viser uvanlig like mengder av visse stoff i sine spekter, spesielt krom og sjeldne grunnstoffer.
=== Diameter ===
På grunn av den store avstanden fra jorden ser alle stjerner bortsett fra solen ut til å være lysende punkter på nattehimmelen for det menneskelige øyet. De ser ofte ut til å blinke på grunn av optiske forstyrrelser i form av turbulens mellom varm og kald luft i jordens atmosfære. Disse temperaturforskjellene og forstyrrelsene i luften får lyset til å brytes i noe ulike retninger, noe som får oss til å tro at stjernen blinker, men det er bare en illusjon. Solen er også en stjerne, men den er nær nok til at øyet kan oppfatte den som en overflate i stedet for et punkt. Foruten solen er den stjernen som har størst diameter sett fra jorden, R Doradus med bare 0,057 buesekunder.De fleste stjerner har alt for liten vinkeldiameter til å kunne observeres fra jorden som mer enn et punkt med nåværende jordbaserte optiske teleskop. Derfor benyttes i stedet interferometriske teleskoper for å kunne avbilde disse objektene. En annen teknikk for å måle vinkeldiameteren er gjennom okkultasjon. Ved å måle lysstyrken hos en stjerne så nøyaktig som mulig når den forsvinner bak månen (eller økningen i lysstyrken når den dukker opp igjen), kan stjernens vinkeldiameter beregnes.Stjerner varierer i størrelse fra nøytronstjerner, som er mellom 20 og 40 km i diameter, til superkjemper som Betelgeuse i stjernebildet Orion med en diameter rundt 650 ganger større enn solens (rundt 0,9 milliarder kilometer). Betelgeuse har imidlertid en lavere tetthet enn solen.
=== Stjernenes bevegelser ===
Observasjoner av en stjernes bevegelse kan gi verdifull informasjon om stjernen, for eksempel kan det avgjøre om en stjerne er gravitasjonelt bundet til en gruppe andre stjerner. Målinger av stjerners bevegelser er også viktige for økt forståelse av galaksers struktur og dynamikk.
En stjernes hastighet måles som to komponenter; radialhastighet i forhold til solen, og en tangentiell komponent som kalles stjernens egenbevegelse. Radialhastigheten finnes ved å måle rødforskyvningen i stjernens spektrallinjer som kommer fra dopplereffekten. Jo større rødforskyvning, jo raskere beveger en stjerne seg bort fra oss. Motsatt vil blåforskyvning innebære at stjernen beveger seg mot oss. Egenbevegelsen måles med presise astronomiske instrumenter i millibuesekunder per år. Gjennom å måle opp stjernenes parallakse kan siden egenbevegelsen konverteres til hastighet. Stjerner med høy egenbevegelse er sannsynligvis relativt nær solen, noe som gjør dem til gode kandidater for målinger av parallaksen.Når begge hastighetene er kjente, kan stjernens romlige hastighet i forhold til solen eller galaksen beregnes. Blant nærliggende stjerner er det konstatert at populasjon I-stjerner generelt har lavere hastigheter enn eldre populasjon II-stjerner. Sistnevnte har elliptiske baner som er vinklet mot galaksens plan. Sammenligningen av bevegelsene hos nærliggende stjerner har også ført til oppdagelsen av stjerneassosiasjoner som sannsynlig er grupper av stjerner som deler et felles opphavssted i de gigantiske molekylskyene.
=== Magnetfelt ===
En stjernes magnetfelt dannes i de indre regionene hvor konvektiv sirkulasjon finner sted. Disse bevegelsene av ledende plasma fungerer som en dynamo og genererer magnetiske felt som strekker seg gjennom stjernen. Styrken på feltet varierer med massen og sammensetningen, mens mengden overflateaktivitet avhenger av stjernens rotasjonshastighet. Denne overflateaktiviteten skaper solflekker som er regioner med sterke magnetfelt og lavere temperatur enn normalt. Koronalooper er buer av magnetfelt som strekker seg ut i koronaen fra aktive regioner. Solfakler er voldsomme utbrudd av høyenergi-partikler fra solens overflate som sendes ut på grunn av samme magnetiske aktivet.Unge, raskt roterende stjerner har en tendens til å ha høye nivåer av overflateaktivitet på grunn av magnetfeltet. Disse feltene kan påvirke stjernens solvind, som fungerer som en bremse, som sakte, men sikkert reduserer stjernens rotasjon etter hvert som den blir eldre. Dermed har eldre stjerner som solen mye lavere rotasjonshastighet og mindre overflateaktivitet. Aktiviteten hos langsomt roterende stjerner varierer normalt i sykluser og kan nesten forsvinne helt i perioder. Under for eksempel Maunder Minimum hadde solen en nær 70-årig periode nesten helt uten solflekker.
=== Masse ===
En av de mest massive stjernene man kjenner til er Eta Carinae, med en masse på så mye som 100–150 solmasser. Den forventes å få et svært kort liv, maksimalt et par millioner år. En studie av Archeshopen antyder at 150 solmasser kan være nær den øvre grensen for stjerner i universets nåværende æra. Bakgrunnen for denne grensen er ikke helt kjent, men den kommer delvis av Eddington-grensen, som definerer den maksimale mengden luminositet som kan passere gjennom en stjernes atmosfære uten å trykke denne med seg ut.
De første stjernene som ble dannet etter Big Bang kan ha vært større, opp til 300 solmasser eller mer, på grunn av at sammensetningen manglet grunnstoff tyngre enn litium. Den generasjonen med supermassive populasjon III-stjerner er imidlertid borte for lenge siden og forekommer nå bare som teoretiske objekter.
Med en masse på kun 93 Mj er AB Doradus C en av de minste, kjente stjernene som har en aktiv fusjonsprosess. For stjerner med en metallisitet som ligner solens beregnes den teoretisk minste mulige massen for å fortsatt kunne opprettholde fusjon av hydrogen i kjernen til å være rundt 75 Mj. Mindre stjerner enn dette kalles brune dverger, noe som hører til et dårlig definert grenseland mellom stjerner og gasskjemper. Hos disse forekommer ingen fusjon i kjernen.
Kombinasjonen av radius og masse hos en stjerne avgjør overflategravitasjonen. Superkjemper har en mye lavere overflategravitasjon enn hovedseriestjerner, mens det motsatte gjelder for degenererte, kompakte stjerner som hvite dverger. Overflategravitasjonen kan påvirke utseendet til stjernens spekter, siden høy gravitasjon kan forårsake en utvidelse av absorpsjonslinjene.
=== Rotasjon ===
Stjerners rotasjonshastighet kan estimeres enten gjennom spektroskopiske målinger, eller mer presist gjennom å spore stjerneflekker. Unge stjerner kan rotere over 100 km/s ved ekvator. Eksempelvis har B-klasse-stjernen Achernar en rotasjonshastighet på minst 225 km/s ved ekvator. Dette gjør at diameteren over ekvator er hele 50 % større enn mellom polene. Denne hastigheten er ikke langt fra den kritiske hastigheten på 300 km/s, som ville bety at stjernen ville ha brutt fra hverandre. Til sammenligning roterer solen kun én gang per 25–35 dager med en ekvatorialhastighet på 1 994 km/s. Stjerners rotasjon bremses ned betydelig over tid på grunn av stjernens magnetfelt og stjernevind.Degenererte stjerner har krympet til en ekstremt kompakt masse, noe som resulterer i en rask rotasjon. De har imidlertid ganske lave rotasjonshastigheter sammenlignet med hva som kan forventes å bevare drivmomentet. Dette forklares av at en stor del av stjernens bevegelsemengdemoment går tapt i det omfattende massetapet gjennom stjernevinden. Til tross for dette kan rotasjonen være svært rask; en pulsar i hjertet av Krabbetåken roterer 30 runder per sekund. En pulsars rotasjonshastighet kommer til å avta sakte over tid blant annet fordi den sender ut stråling.
=== Temperatur ===
Overflatetemperaturen hos en hovedseriestjerne bestemmes av stjernens radius og hvor raskt energi frigjøres i kjernen, og avgjør ofte stjernens fargeindeks. Temperaturen gis ofte som den effektive temperaturen, noe som er temperaturen hos et ideelt svart legeme som stråler ut sin energi med samme luminositet per areal som stjernen. Merk at de effektive tallene bare er en representativ verdi, ettersom stjerner faktisk har en temperaturgradient som minker med økende avstand fra stjernen. Temperaturen i kjerneregionen hos en stjerne er flere millioner Kelvin (K).Stjernetemperaturen gir karakteristiske absorpsjonslinjer i spekteret. Overflatetemperaturen hos en stjerne brukes sammen med den absolutte størrelsesklassen og spesielle kjennetegn i absorpsjonslinjene for å klassifisere stjernen.Massive hovedseriestjerner kan ha en overflatetemperatur på 50 000 Kelvin. Mindre stjerner, som solen, har en overflatetemperatur på et par tusen grader, mens røde kjemper har en relativt lav temperatur på rundt 3 600 K, men de har også en lav luminositet på grunn av sitt store areal.
== Stråling ==
Den energien som frigjøres fra fusjon i stjerner, stråles til slutt ut i rommet som elektromagnetisk stråling og partikkelstråling. Partikkelstrålingen består av elektrisk ladede partikler som protoner, alfapartikler og betapartikler fra stjernens ytre lag, såkalt stjernevind, og en konstant strøm av nøytrinoer fra kjernen.
De store mengdene energi som frigjøres fra kjernen er grunnen til at stjerner lyser så sterkt. Hver gang to eller flere atomkjerner slås sammen for å danne en ny atomkjerne av et tyngre grunnstoff, frigjøres det energi i form av gammastråling fra reaksjonen. Denne energien omdannes til andre former for elektromagnetisk energi, inkludert synlig lys, gjennom den lange ferden fra stjernens sentrum og ut til overflaten.
En stjernes elektromagnetiske strålingsspekter kan i stor grad approksimeres som spekteret til et svart legeme. Et slikt spekter kjennetegnes ved at det bare avhenger av temperaturen – for stjerner den effektive overflatetemperaturen. Hvilken farge stjernen fremstår å ha avhenger av i hvilket bølgelengdeområde strålingen har størst intensitet. Solen fremstår som hvit fordi den stråler med omtrent like sterk intensitet i hele det synlige området. Kaldere stjerner vil fremstå mer rødlige, mens varmere vil fremstå mer blålige. Oppfattet farge avhenger også av atmosfæren og av øyets ulike sensitivitet for ulike bølgelengder. Utover det synlige området strekker strålingen seg særlig inn i UV og IR-området, sistnevnte kjenner vi som varme.
Ved å undersøke stjerners spekter kan astronomer fastslå en rekke ulike egenskaper hos stjernen, blant annet overflatetemperatur, stoffsammensetning og hvor raskt stjernen roterer. Hvis avstanden til stjernen er kjent, kan også luminositeten regnes ut og med dette kan også massen og størrelse med mer avgjøres. Massen kan også måles direkte for stjerner i flerlegemesystemer, som for eksempel dobbeltstjerner. En annen teknikk for å beregne masser hos stjerner, er gravitasjonell mikrolinsing. Med disse parameterne kan også stjernens alder estimeres.
=== Luminositet ===
Innen astronomien er luminositet mengden lys og andre former for strålingsenergi som en stjerne stråler ut per tidsenhet. En stjernes luminositet avhenger av størrelsen og overflatetemperaturen. Flere stjerner viser imidlertid ikke en like stor strøm av energi over alt på overflaten. For eksempel har den raskt voksende stjernen Vega en høyere strøm av energi per kvadratmeter ved polområdene enn ved ekvator.Vanlige variasjoner av energistrømmen er overflateflekker med lavere temperaturer og luminositet enn gjennomsnittet. Disse kalles for stjerneflekker, mer kjent som solflekker i solens tilfelle. Kjempestjerner, spesielt de som tilhører et system med to eller flere stjerner, har generelt større og tydeligere stjerneflekker enn mindre stjerner og de kan dekke mer enn halve overflaten. Små røde dverger som UV Ceti kan også ha omfattende stjerneflekker.
=== Størrelsesklasse ===
Størrelsesklasse er et mål på stjerners og andre himmellegemers lysstyrke fordelt på tilsynelatende størrelsesklasse og absolutt størrelsesklasse. Tilsynelatende størrelsesklasse er lysstyrken hos en stjerne, som vi ser den fra jorden, noe som avhenger av stjernens luminositet, avstand, og hvorvidt lyset er filtrert på veien til observatøren på jorden – eksempelvis gjennom interstellare gasskyer og jordens atmosfære. De mest lyssterke stjernene i form av tilsynelatende størrelsesklasse, foruten solen, er Sirius, Canopus, Arcturus, Alfa Centauri, Vega, Rigel, Procyon, Achernar, Betelgeuse og Beta Centauri. Absolutt størrelsesklasse er hva den tilsynelatende størrelsesklasse ville ha vært dersom avstanden mellom jorden og stjernen hadde vært 10–parsec (32,6–lysår) og er direkte relatert til stjernens luminositet.
Både den tilsynelatende og absolutte størrelsesklassen benytter en logaritmisk skala; en nivåforskjell på én på skalaen innebærer en forskjell i lysstyrke på ca. 2,5 ganger, (Femteroten av hundre for å være nøyaktig). Dette betyr at en stjerne av første størrelsesklasse (+1,00) er rundt 2,5 ganger lysere enn en stjerne av andre størrelsesklasse (+2,00) og rundt 100 ganger lysere enn en stjerne av sjette størrelsesklasse (+6,00). De svakeste stjernene som kan sees av det menneskelige øyet under gode forhold, ligger rundt størrelsesklasse +6.
I begge skalaene innebærer en lavere verdi en lysere stjerne, og en høyere verdi innebærer en lyssvakere stjerne. De lyseste stjernene på begge skalaene har negative størrelsesklasser. Solen har en tilsynelatende størrelsesklasse på -26,7, mens den absolutte størrelsesklassen er knappe +4,83. Den lyseste stjernen på jordens stjernehimmel, Sirius, har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,44 og en absolutt størrelsesklasse på +1,41 (ca. 23 ganger sterkere enn solen). Canopus, den nest lyseste stjernen på stjernehimmelen, har en svært høy absolutt størrelsesklasse på -5,53, noe som gjør at den har en luminositet som er rundt 14 000 ganger høyere enn solen. Men siden Sirius er betydelig nærmere jorden med en avstand 8,6 lysår, sammenlignet med Canopus' 310 lysår, ser Sirius enda lysere ut fra jorden, til tross for den store forskjellen i absolutt størrelsesklasse.
Stjernen LBV 1806-20 har en av de høyeste absolutte størrelsesklassen man har funnet så langt, med en absolutt størrelsesklasse på -14,2. Hvis den befant seg på 10 parsecs avstand fra jorden, ville den lyse flere ganger sterkere på himmelen enn fullmånen (tilsynelatende størrelsesklasse -12,6) og være vel så synlig i fullt dagslys. Stjernens luminositet er minst fem millioner ganger høyere enn solens. De svakeste stjerne man har oppdaget er røde dverger med en størrelsesklasse på 26, og en hvit dverg med størrelsesklasse på 28. De er så lyssvake at et lite stearinlys på månen ville være lettere å se fra jorden.
== Spektralklasse ==
Stjerner klassifiseres etter sine spekter fra type O som er svært varme til type M som er så kjølige at molekyler kan dannes i atmosfæren. Hovedklassene, ordnet etter synkende overflatetemperatur, er O, B, A, F, G, K og M. En rekke sjeldne spektralklasser har spesielle grupperinger, og de vanligste av disse er L og T som de kaldeste lavmassestjernene og brune dverger tilhører.
Hver bokstav har ti underklasser, fra varmest til kaldest, 0 til 9. Skalaen fungerer godt opp til de aller høyeste temperaturene, men de mest ekstreme stjernene på skalaen, klasse O0 og O1, eksisterer muligens ikke.Stjerner kan også klassifiseres etter luminositeteffekten i spektrallinjene, noe som korrelerer med størrelsen og bestemmes av overflategravitasjonen. Disse klassene finnes fra 0 (hyperkjemper) og III (kjempestjerner) til V (hovedseriedverger) og VII (hvite dverger). De fleste stjerner tilhører hovedserien som består av vanlig hydrogenfusjonerende stjerner som opptrer som et smalt, diagonalt bånd når stjernene fremstilles på en graf med den absolutte størrelsesklassen oppstilt mot spektraltypen. Vår sol er en hovedseriestjerne av klasse G2V (gul dverg), noe som betyr at den har en middels høy temperatur og en normal størrelse.
Ytterligere betegnelser i form av gemene bokstaver kan følge spektraltypen for å indikere spesielle egenskaper i spekteret. For eksempel betyr en «e» at emisjonslinjer finnes, «m» betegner høye nivåer av metaller og «var» viser til variasjoner av spektraltype.Hvite dverger har egne typer som begynner med bokstaven D. Disse er videre oppdelt i typene DA, DB, DC, DO, DZ og DQ, avhengig av hvilke spektrallinjer som er mest fremtredende i spekteret. Disse bokstavene følges av en numerisk verdi som indikerer temperaturen.
== Variable stjerner ==
Variable stjerner har periodiske eller tilfeldige forandringer av luminositeten. Alle stjerner er mer eller mindre variable, men kun de som viser kraftige endringer betegnes som variable stjerner. Grunnene til disse variasjonene kan være flere.
Under visse stjerners utvikling gjennomgår de en fase der de kan bli pulserende variable stjerner. Disse varierer i radius og luminositet over tid, med ekspansjoner og kontraksjoner som har en periode på alt fra minutter til år, avhengig av stjernens størrelse. Til denne kategorien hører såvel Kefeidevariabler og Kefeide-lignende stjerner som langperiodiske variabler som Miravariabler.Eruptive variabler er stjerner som fremviser plutselige økninger i luminositet på grunn av solutbrudd eller koronamasse-utbrudd. Til denne gruppen hører Wolf-Rayet-stjerner og UV Ceti-stjerner i tillegg til kjempestjerner og superkjemper.
En tredje kategori er eksplosive variabler som gjennomgår omfattende forandringer i egenskapene. Til denne kategorien hører novaer og supernovaer. Et dobbeltstjernesystem som inneholder en nærliggende hvit dverg kan skape visse typer spektakulære stjerneeksplosjoner, inklusive novaer og Type 1a-supernovaer. Eksplosjonen skapes når den hvite dvergen samler opp hydrogen fra tvillingstjernen og bygger opp masse frem til fusjonen innledes. Visse novaer er også gjentakende med periodiske utbrudd av middels styrke.Stjerners luminositet kan også variere avhengig av andre faktorer, for eksempel kan et dobbeltstjernesystem variere i luminositet, siden den ene stjernen iblant dekker den andre. En variabelstjerne av denne typen er Algol hvor størrelsesklasse regelmessig varierer mellom 2,3 og 3,5 over en periode på 2,87 dager. En annen årsak til varierende luminositet kan være de ekstreme solflekkene, som kan dekke store flater hos raskt roterende stjerner.
== Struktur ==
En stabil stjernes indre befinner seg i hydrostatisk likevekt, der den innadrettede tyngdekraften og den utadrettede kraften fra temperaturgradienten er i balanse. Temperaturen og trykket i kjernen av en hovedseriestjerne er tilstrekkelig for kjernefusjon, og gjennom fusjon frigjøres tilstrekkelig energi til å oppretteholde temperaturgradienten og hindre stjernen i å kollapse. Temperaturen er høyest i stjernens sentrum, og synker radielt utover mot overflaten.
Strålingssonen er det område i stjernens indre hvor energioverføringen gjennom stråling er tilstrekkelig effektiv for å opprettholde energistrømmen. Her forstyrres ikke plasmaet, og massens bevegelser avtar og dør ut. Når disse forholdene ikke er til stede, blir plasmaet ustabilt, noe som fører til konveksjon og dermed dannes konveksjonssonen. Dette kan for eksempel skje nær kjernen, som har svært høy energistrøm per volumenhet og i de ytre delene med høy opasitet.Hvor konveksjonen skjer i en hovedseriestjerne avhenger av massen. Stjerner med masse flere ganger større enn solens, har en konveksjonssone dypt inne stjernen og en strålingssone i de ytterste delene. For mindre stjerner, som solen, gjelder det motsatte – med konveksjonssoner ved overflaten. Hos røde dverger med mindre enn 0,4 solmasser forekommer kun konveksjon som hindrer helium i å samles i kjernen. De fleste sonene til stjerner vil variere med tiden, når stjernen blir eldre og innholdet i de indre delene endres.Den delen av stjernene som er synlig for en observatør, kalles fotosfæren. Dette er laget hvor stjernenes plasma blir gjennomsiktig for synlig lys. Herfra blir energien som frigjøres i kjernen fri og beveger seg ut i rommet. Innenfor fotosfæren oppstår regioner med lavere temperaturer enn gjennomsnittet, såkalte solflekker.
Over fotosfæren finnes stjerneatmosfæren. Hos en hovedseriestjerne som solen er den nederste delen av atmosfæren den tynne kromosfæren, hvor spikuler og solutbrudd starter. Denne regionen omgis av en overgangsregion hvor temperaturen øker raskt over bare 100 km. Utenfor dette finnes koronaen, en samling med ekstremt varm plasma som kan strekke seg flere millioner kilometer ut fra stjernen. Forekomsten av en korona synes å være avhengig av en konveksjonssone i de ytre delene av en stjerne. Til tross for høye temperaturer sendes svært lite lys ut fra koronaen, som normalt er den eneste synlige delen av solen under en solformørkelse.
Fra koronaen strømmer en stjernevind av plasmapartikler ut fra stjernen til partiklene møter det interstellare materiet. For solens del kalles det bobleformede området som påvirkes av solvinden for heliosfæren.
== Kjernereaksjoner ==
En rekke ulike kjernereaksjoner finner sted i stjernens indre, avhengig av masse og sammensetning, som en del av stjernenukleosyntesen. Den totale massen av de fusjonerte atomkjernene er mindre enn summen av bestanddelene. Den tapte massen forvandles til energi ifølge det berømte forholdet E = mc².Den viktigste kjernereaksjonen i hovedseriestjerner som for eksempel solen er omdanningen av hydrogen til helium gjennom proton-protonkjeden:
41H → 22H + 2e+ + 2νe (4,0 MeV + 1,0 MeV)
21H + 22H → 23He + 2γ (5,5 MeV)
23He → 4He + 21H (12,9 MeV)Disse reaksjonene kan sammenfattes som:
41H → 4He + 2e+ + 2γ + 2νe (26,7 MeV)der e+ er et positron, γ er et gammafoton, νe er et nøytrino og H og He er hydrogen og helium.
Fusjonen av hydrogen er svært temperaturavhengig, noe som betyr at en moderat økning av kjernetemperaturen resulterer i en betydelig økning i fusjonshastigheten. Under hydrogenfusjonen varier temperaturen i kjernen fra «bare» rundt 4 millioner K for en liten stjerne i M-klassen til 40 millioner K for en enorm stjerne i O-klassen. Solen har en kjernetemperatur på rundt 10 millioner grader.
I tyngre stjerner dannes helium i en reaksjonssyklus som er katalysert av karbon, CNO-syklusen (karbon-nitrogen-oksygen-syklusen).Hos stjerner i sluttstadiet av sitt liv, med kjernetemperaturer på 100 millioner K og mellom 0,5 og 10 solmasser, kan helium omdannes til karbon gjennom trippel-alfaprosessen som benytter stoffet beryllium som et mellomsteg i reaksjonen.
4He + 4He + 92 keV → 8*Be
4He + 8*Be + 67 keV → 12*C
12*C → 12C + γ + 7,4 MeVSom gir den totale reaksjonen:
34He → 12C + γ + 7,2 MeVI enda tyngre stjerner kan enda tyngre grunnstoff fusjoneres i en sammendradd kjerne gjennom neonforbrenning og oksygenforbrenning. Det siste stadiet i stjernenukleosyntesen er silisiumforbrenningen som danner den stabile isotopen jern-56. Merk at disse reaksjonene er kjernereaksjoner og ikke forbrenning i tradisjonell forstand. Etter silisiumforbrenningen kan fusjonen kun fortsette gjennom en endoterm prosess, noe som innebærer at mer energi kreves for å fusjonere stoffet enn det som frigjøres som et resultat av den. Mer energi kan på den måten bare frigjøres gjennom en gravitasjonell kollaps.Eksempelet nedenfor viser den tiden som kreves for en stjerne med 20 ganger solens masse å forbrenne alt sitt kjernedrivstoff. Som en O-klassestjerne på hovedserien ville den ha 8 ganger solens radius og 62 000 ganger dens luminositet.
== Kjente stjerner ==
Achernar
Aldebaran
Alfa Centauri
Algol
Alkaid
Altair
Antares
Arcturus
Bellatrix
Barnards stjerne
Betelgeuse
Canopus
Capella
Castor
Deneb
Dubhe
Fomalhaut
HE0107–5240
Mizar
Polarstjernen
Procyon
Proxima Centauri
Regulus
Rigel
Sirius
Spica
Vega
UY Scuti
VY Canis Majoris
== Noter og referanser ==
Noter
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Populærvitenskaplig litteratur på norskEirik Newth, Anne B. Bull-Gundersen: Sola: vår egen stjerne illustrert av Ruben Eliassen 1994 ISBN 82-424-0784-3
Knut Jørgen Røed Ødegaard: Bang! Kollisjoner og eksplosjoner i verdensrommet 2007 ISBN 978-82-8156-037-6
Pål Brekke: Sola: vår livgivende stjerne : en faktabok for barn og ungdom 2010 ISBN 978-82-994583-7-5
Universet. Astronomi, Romfart, Galakser, Planeter, Stjernekart oversatt av Rune R. Moen ISBN 978-82-04-11115-9Utenlandsk litteraturForbes, George (1909). History of Astronomy (engelsk). London: Watts & Co. ISBN 1153627744. Gray, David F. (1992). The Observation and Analysis of Stellar Photospheres (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-40868-7. Hansen, Carl J.; Kawaler, Steven D., & Trimble, Virginia (2004). Stellar Interiors (engelsk). Springer. ISBN 0387200894. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Hevelius, Johannis (1690). Firmamentum Sobiescianum, sive Uranographia. Gdansk. Koch-Westenholz, Ulla; Koch, Ulla Susanne (1995). Mesopotamian astrology: an introduction to Babylonian and Assyrian celestial divination. Carsten Niebuhr Institute Publications (engelsk). Museum Tusculanum Press. ISBN 8772892870. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Scwarzschild, Martin (1958). Structure and Evolution of the Stars (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-08044-5. Unsöld, Albrecht (1969). The New Cosmos (engelsk). New York: Springer-Verlag.
== Eksterne lenker ==
(en) Stars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Star – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) stjerne i Unified Astronomy Thesaurus
Hubblesite – Star
Green, Paul J (2005). «Star». World Book Online Reference Center (engelsk). World Book, Inc. Arkivert fra originalen 8. mai 2005. Besøkt 27. november 2011.
Kaler, James. «Portraits of Stars and their Constellations» (engelsk). University of Illinois. Arkivert fra originalen 17. desember 2008.
«Query star by identifier, coordinates or reference code». SIMBAD (engelsk). Centre de Données astronomiques de Strasbourg.
«How To Decipher Classification Codes» (engelsk). Astronomical Society of South Australia.
«Live Star Chart» (engelsk). Dobsonian Telescope Community. Arkivert fra originalen 4. desember 2012.
Prialnick, Dina; Wood, Kenneth; Bjorkman, Jon; Whitney, Barbara; Wolff, Michael; Gray, David; Mihalas, Dimitri (2001). «Stars: Stellar Atmospheres, Structure, & Evolution» (engelsk). University of St. Andrews. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | Barnards stjerne er en liten rød stjerne som er Solens nest nærmeste nabo etter Alfa Centauri-systemet. Den befinner seg i stjernebildet Ophiuchus (Slangebæreren). | 5,223 | 5,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guinea-Bissau | 2023-02-04 | Guinea-Bissau | ['Kategori:12°N', 'Kategori:14°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Guinea-Bissau', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1974', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier'] | Republikken Guinea-Bissau (offisielt Republica da Guiné-Bissau) er et land i Vest-Afrika som grenser til Senegal i nord og Guinea i syd. Landet var tidligere en portugisisk koloni under navnet Portugisisk Guinea og etter de ble uavhengig i 1974 ble hovedstadens navn lagt til etter landet for å forhindre forveksling med republikken Guinea. Landet er et av verdens fattigste.
| Republikken Guinea-Bissau (offisielt Republica da Guiné-Bissau) er et land i Vest-Afrika som grenser til Senegal i nord og Guinea i syd. Landet var tidligere en portugisisk koloni under navnet Portugisisk Guinea og etter de ble uavhengig i 1974 ble hovedstadens navn lagt til etter landet for å forhindre forveksling med republikken Guinea. Landet er et av verdens fattigste.
== Naturgeografi ==
=== Beliggenhet og klima ===
Landet ligger på vestkysten av Afrika mot Atlanterhavet og grenser til Senegal og Guinea. Det er blant de minste landene i Afrika med en befolkning på litt over en million. Landet har et tropisk til subtropisk klima, og regntiden varer fra mai til oktober. I Guinea-Bissau finnes det fremdeles store tropiske skoger. Det er ingen vannmangel, noe som er gunstig for landets fruktbarhet.
== Demografi ==
=== Religion ===
Det er full religionsfrihet i Guinea-Bissau. Rundt halvparten av befolkningen tilhører animismen. Det vil si at de tror på tradisjonelle lokale religioner hvor man er svært opptatt av de avdøde og deres sjeler. Animistene mener at de avdødes sjeler gir en slags kontakt mellom folk på jorden og de åndelige. Det finnes også grupperinger innenfor katolisismen og islam. Religion er en svært viktig del av det daglige liv for innbyggerne.
=== Befolkning og språk ===
Indigenas er navnet på urbefolkningen i Guinea-Bissau, som består av mer enn 30 ulike etniske grupper. Noen av disse er balanta, fulani, mandjako, mandingo, papel, europeere og blandet afrikanere-europeere. Det offisielle språket er portugisisk, men dette snakkes kun av en tredjedel av befolkningen. Videre er kriol, (kreolspråk, en blanding av portugisisk og vestafrikanske språk), made og fulah de vanligste språkene i landet.
Et nært familiebånd er for de fleste mennesker i Guinea-Bissau meget viktig for å kunne klare seg økonomisk. En gjennomsnittlig bondefamilie består av minst tre generasjoner som bor sammen, og mennene kan ha flere koner. Familiemedlemmene bor vanligvis i egne hytter rundt et tun. Livet for befolkningen som bor på landet er preget av rutiner. Arbeidsdagen starter ved soloppgang og slutter ved solnedgang. Kvinnene har ansvaret for barna og husholdningen, samtidig som de har en viktig rolle i jordbruket. Det er vanlig at barna også arbeider, både på jordene og i hjemmet. Kvinner og barn sørger for å skaffe vann og fyringsved som familiene trenger daglig. Kvinnene står økonomisk og sosialt i en svært vanskelig situasjon, og omskjæring av kvinner er utbredt.
== Historie ==
Denne delen av Vest-Afrika har blitt kalt Den hvite mannens grav, fordi mange europeere døde av malaria her. Etter at franskmenn og briter hadde brukt området som stasjon for slavehandel gjennom 1600- og 1700-tallet, kalte Portugal området for Portugisiske Guinea og gjorde krav på det som koloni i 1879.
Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) ble i 1956 grunnlagt av Amilcar Cabral for å kjempe mot de portugisiske kolonimyndighetene. En geriljakrig ble innledet i 1963 etter at Cabral erklærte full krig mot portugiserne. Etter ti års kamp hadde PAIGC i 1973 vunnet herredømmet over mesteparten av landet. Portugal avsluttet krigen og gav landet uavhengigheten etter Nellikrevolusjon i 1974. Luís Cabral, Amilcar Cabrals halvbror, ble landets første president og regjerte med ettpartistyre og planøkonomi frem til 1980, da han ble styrtet i et militærkupp. Hans etterfølger ble Joao Bernardo «Nino» Vieria. Han innførte markedsøkonomi og et tilsynelatende flerpartisystem, men i realiteten ble politisk opposisjon undertrykt. 1980-tallet var preget av flere kuppforsøk mot Vieira, men han klarte å beholde makten.
I 1994 ble de første frie valgene avholdt og Vieira ble valgt til president. I 1998 avskjediget han sin øverstkommanderende og utløste dermed militær mytteri og en ødeleggende borgerkrig. Etter internasjonale formidlinger og Vieiras avgang i mai 1999 ble det inngått våpenhvile mellom partene, og et fredsstyrke bestående av soldater fra vestafrikanske land sikret freden. Nye valg ble avholdt i februar 2000, og Kumba Yalá ble innsatt som president. I 2003 ble han avsatt etter et kupp, og Henrique Rosa ble interimpresident etter at de militære mente at den økonomiske og politiske situasjonen utviklet seg negativt.
Valget i 2005 så igjen Vieira som vinner, og han forsøkte å få landet ut av fattigdom med en strammere økonomisk politikk og styrking av privat sektor med støtte fra IMF og Verdensbanken. I mars 2009 ble imidlertid Vieira drept av soldater som ville ta hevn for det forutgående drapet av general Batista Tagme Na Wai, en av Vieiras rivaler. Nasjonalforsamlingens president Raimundo Pereira ble interimpresident. Det påfølgende valget i juni 2009 ble vunnet av Malam Bacai Sanhá.
== Økonomi ==
Guinea-Bissau er et av de seks fattigste land i verden. Uten naturressurser er agrarsektoren hovedinntektskilde for landet, særlig produksjon av cashewnøtter er viktig.
Godt over halvparten av befolkningen er bønder, fiskere eller skogsarbeidere og dette utgjør størstedelen av den økonomiske aktiviteten. Flesteparten av befolkningen bor på landsbygda, langt unna skoler, markeder og helsesenter. Veinettet er svært dårlig, og elektrisitet finnes kun i større byer, hvor tilførselen er sporadisk. Det finnes minimalt med helsesentre og utdanningsmuligheter i landsbyene og levestandarden er lav. En 50 kilos sekk med ris, som dekker næringsbehovet for en gjennomsnittlig familie i en måned, koster nesten like mye som en månedslønn for en lærer.
Landet mangler fremfor alt gode veier, kommunikasjonsmidler, kapital og industri. Ved siden av cashewnøtter er palmekjerner, peanøtter, bomull, fisk og tømmer de viktigste eksportproduktene.
Den geografiske beliggenheten, tallrike øyer utenfor kysten og korrupsjon særlig i militæret har gjort Guinea-Bissau til en mellomstasjon for narkotika på vei til Europa.
== Se også ==
Liste over byer i Guinea-Bissau
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 31. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 71. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Guinea-Bissau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Guiné-Bissau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Guinea-Bissau i FN-sambandets nettsted Globalis.no | (portugisisk: «Enhet, kamp, fremskritt») | 5,224 | 5,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jane_Austen | 2023-02-04 | Jane Austen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Cite Q - author unknown', 'Kategori:Dødsfall 18. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1817', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1775', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra distriktet Basingstoke and Deane', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jane Austen (født 16. desember 1775 i Steventon i Hampshire i England, død 18. juli 1817 i Winchester) var en britisk forfatter. Hun er kjent for sine romantiske romaner. Romanenes bipersoner er ofte karikerte.
Jane Austens romaner er ubestridte klassikere i britisk litteratur. Romanene skildrer livet til engelsk overklasse på landet, og alle kretser rundt temaene kjærlighet, ekteskap og familieforhold.
| Jane Austen (født 16. desember 1775 i Steventon i Hampshire i England, død 18. juli 1817 i Winchester) var en britisk forfatter. Hun er kjent for sine romantiske romaner. Romanenes bipersoner er ofte karikerte.
Jane Austens romaner er ubestridte klassikere i britisk litteratur. Romanene skildrer livet til engelsk overklasse på landet, og alle kretser rundt temaene kjærlighet, ekteskap og familieforhold.
== Liv ==
Jane Austen var datter av en prest i Hampshire, George Austen (1731–1805), og hans kone Cassandra (1739–1827). Etter noen få måneder hjemme plasserte Austens mor henne hos Elizabeth Littlewood, en kvinne som bodde i nærheten. Hun var amme for Austen i ett år eller 18 måneder. I 1783, i henhold til familietradisjonen, ble Jane og søsteren Cassandra sendt til Oxford for å bli undervist av Mrs. Ann Cawley, og senere på året flyttet de med henne til Southampton. Begge jentene fikk tyfus, og Jane var døden nær. Jane Austen vokste opp blant fem brødre og en søster, og levde som voksen et rolig liv sammen med familien. Hun giftet seg aldri.
De første 25 årene i sitt liv tilbrakte Jane i Hampshire, men da faren pensjonerte seg solgte familien alt og flyttet til Bath. Etter farens død flyttet moren og Jane til brødrene, og bosatte seg senere i et lite hus like i nærheten.
Austen var lenge plaget med sykdom, og hun flyttet for å komme nærmere legen sin. Hun døde i Winchester, 18. juli 1817, 41 år gammel. Det er mange teorier om hva hun døde av, blant annet brystkreft, Addisons sykdom og tuberkulose.
== Forfatterskap ==
Alt som ung begynte Jane Austen å skrive, påvirket av Shakespeare og engelsk romankunst så vel som av samtidens skrekk- og triviallitteratur.
Faren oppmuntret henne til å skrive, men hun var svært sjenert og ville ikke at noen skulle se at hun skrev. Hun skrev derfor i all hemmelighet på små lapper ved sitt sybord. Hun skrev ingen av sine store verker mens hun bodde i Bath.
En del tekster skrev hun i brevform til sin familie, der de ble lest høyt. Hun var en periode forlovet med en velstående mann, men brøt forlovelsen. Hverken Jane eller hennes eldre søster Cassandra giftet seg, men begge levde et sosialt og aktivt liv. Av Jane Austens seks store romaner ble fire publisert anonymt i hennes levetid – med påskriften «By a Lady».
=== Stolthet og fordom ===
En av de mest kjente skikkelsene i Jane Austens bøker er Mr. Darcy i romanen Stolthet og fordom. Hans tause vesen, strenge blikk og krasse kommentarer gjør ham først mindre sympatisk, men etter hvert fremstår han mer sympatisk. Det har versert teorier om at denne skikkelsen er inspirert av en irsk mann ved navn Tom Lefroy, som Jane Austen skal ha blitt kjent med via bekjente, men som ikke falt i smak hos foreldrene, siden de ønsket at hun skulle gifte seg med en som var bedre bemidlet. Lefroy skal ha vært politisk engasjert. Han skal senere ha innrømmet overfor sin nevø at de hadde et kortvarig forhold. Han skal også ha vist sin respekt ved å reise tilbake til England for å være til stede under hennes begravelse.
Mr. Darcys kvinnelige motstykke i boken er den opplyste Elizabeth Bennet. Hun er en av de få kvinnene som faktisk ser ting som de er, og ikke overdramatiserer. Hennes kloke svar og likefremme vesen fengsler etter hvert den vanligvis så uberørte Mr. Darcy.
== Film ==
Filmen Becoming Jane fra 2007 er løst basert på hennes liv. Hun spilles av Anne Hathaway.
== Bibliografi ==
The Watsons – ufullført roman, påbegynt rundt 1803
1811: Sense and Sensibility – norsk tittel Fornuft og følelse, oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug, 1997)
1813: Pride and Prejudice – norsk tittel Stolthet og fordom, oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug, 2009); tidligere oversettelser ved Alf Harbitz (Elizabeth og hennes søstre, 1930), Lalli Knutsen (1947) og Eivind og Elisabeth Hauge (197?)
1814: Mansfield Park – norsk tittel Mansfield Park, oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug, 2000)
1815: Emma – norsk tittel Emma, oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug, 1996)
1818: Northanger Abbey (utgitt etter Jane Austens død)
1818: Persuasion (utgitt etter Jane Austens død) – norsk tittel Overtalelse, oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug, 1998)
1818: Lady Susan – (utgitt etter Jane Austens død) – norsk tittel som Lady Susan, oversatt av Peter Fjågesund (Fingal 2019)
Sanditon – ufullført roman, påbegynt januar 1817 – norsk tittel Sanditon, oversatt av Peter Fjågesund (Fingal 2019)
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Austen, Jane (1993): Catharine and Other Writings. Redigert av Margaret Anne Doody and Douglas Murray. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-282823-1.
Austen, Jane (2006): The History of England. Redigert av David Starkey. Icon Books, HarperCollins Publishers. ISBN 0-06-135195-4.
Le Faye, Deirdre (red.)(1995): Jane Austen's Letters. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-283297-2.Honan, Park (1987): Jane Austen: A Life. New York: St. Martin's Press. ISBN 0-312-01451-1.
Le Faye, Deirdre (2003): Jane Austen: A Family Record. Second Edition. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53417-8.
Tomalin, Claire (1997): Jane Austen: A Life. New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-679-44628-1.
Collins, Irene (1994): Jane Austen and the Clergy. London: The Hambledon Press. ISBN 1-85285-114-7.
Austen-Leigh, James Edward (1871): A Memoir of Jane Austen (på nettstedet gutenberg.org)
== Eksterne lenker ==
(en) Jane Austen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jane Austen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jane Austen på Internet Movie Database
(sv) Jane Austen i Svensk Filmdatabas
(da) Jane Austen på Scope
(fr) Jane Austen på Allociné
(en) Jane Austen på AllMovie
(en) Jane Austen hos Turner Classic Movies
(en) Jane Austen hos Rotten Tomatoes
(en) Jane Austen hos TV Guide
(en) Jane Austen hos The Movie Database
(en) Jane Austen hos Internet Broadway Database
(en) Jane Austen på Apple Music
(en) Jane Austen på Discogs
(en) Jane Austen på MusicBrainz
(en) Jane Austen på Songkick
(en) Jane Austen hos The Peerage
(en) Works by Jane Austen — e-bøker i PDF
(en) Jane Austen's House Museum i Chawton
(en) The Jane Austen Centre i Bath
(no) Sederoman; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Jane Austen (født 16. desember 1775 i Steventon i Hampshire i England, død 18. | 5,225 | 5,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Kerouac | 2023-02-04 | Jack Kerouac | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Beat-generasjonen', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Forfattere av reiseskildringer fra USA', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Personer fra Lowell i Massachusetts', 'Kategori:Personer fra USA av canadisk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jack Kerouac (født Jean-Louis Lebris Kerouac) (født 12. mars 1922 i Lowell Massachusetts i USA, død 21. oktober 1969 i St. Petersburg, Florida) var en amerikansk forfatter av kanadisk bakgrunn.
Kerouac var en ledende skikkelse i beatbevegelsen. Han var opphavsmannen til spontan prosa. Hans gjennombruddsroman On the Road (1957) ble en stor suksess og er i dag en moderne klassiker.
Kerouac hadde en sterk og langvarig interesse for buddhisme, noe han blant annet skildret i The Dharma Bums.
| Jack Kerouac (født Jean-Louis Lebris Kerouac) (født 12. mars 1922 i Lowell Massachusetts i USA, død 21. oktober 1969 i St. Petersburg, Florida) var en amerikansk forfatter av kanadisk bakgrunn.
Kerouac var en ledende skikkelse i beatbevegelsen. Han var opphavsmannen til spontan prosa. Hans gjennombruddsroman On the Road (1957) ble en stor suksess og er i dag en moderne klassiker.
Kerouac hadde en sterk og langvarig interesse for buddhisme, noe han blant annet skildret i The Dharma Bums.
== Verk ==
== Litteratur ==
Eike Gebhardt: «Jack Kerouac». I Martin Christadler (red.): Amerikanische Literatur der Gegenwart in Einzeldarstellungen. Kröner Verlag, Stuttgart 1972, ISBN 3-520-41201-2, s. 248-267.
Jorge García-Robles: At the End of the Road: Jack Kerouac in Mexico. University of Minnesota Press, 2014. ISBN 978-0-8166-8065-8 (paperback); ISBN 978-1-452-94217-9 (eBook)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jack Kerouac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jack Kerouac – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jack Kerouac på Internet Movie Database
(sv) Jack Kerouac i Svensk Filmdatabas
(da) Jack Kerouac på Scope
(fr) Jack Kerouac på Allociné
(en) Jack Kerouac på AllMovie
(en) Jack Kerouac hos The Movie Database
(en) Jack Kerouac på Discogs
(en) Jack Kerouac på MusicBrainz
(en) Jack Kerouac på Songkick
(en) Jack Kerouac hos American National Biography
(en) Ted Berrigan: Intervju med Jack Kerouac i serien The Art of Fiction (nr. 41), i litteraturmagasinet The Paris Review 1968
(en) Stephen Wolf: An epic journey through the life of Jack Kerouac, The Villager, Volume 77, Number 25, 21.-27. november 2007
(en) Patrick Fenton: «The Wizard of Ozone Park», DHARMA beat, a Jack Kerouac website, 1997 Patrick Fenton and DHARMA beat #8 | Jack Kerouac (født Jean-Louis Lebris Kerouac) (født 12. mars 1922 i Lowell Massachusetts i USA, død 21. | 5,226 | 5,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melkeveien | 2023-02-04 | Melkeveien | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Melkeveien', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Spiralgalakser'] | Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 100 og 400 milliarder stjerner. Grunnen til at man ikke kan angi et mer eksakt antall, er at alle stjerner har forskjellig masse, og man vet ikke hvilket estimat man bør bruke for en «gjennomsnittsstjerne.» Solen befinner seg 26 000 ± 1 400 lysår fra sentrum, ute i en av spiralarmene kalt Orion-armen. Vi har én spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Galaksens diameter har til nylig vært anslått til ca. 100 000 (9.5×1017 km) lysår, mens senere forskning har vist at den er opptil 200 000 lysår.En stavspiralgalakse er en spiralgalakse med en stav- eller stanglignende stjerneformasjon i sentrum av galaksen. Generelt vil staven påvirke både stjernene og den interstellare gassen i spiralgalaksen, samt ha betydning for spiralarmenes struktur. Edwin Hubble klassifiserte denne typen spiralgalakser som «SB» («Spiral», «Barred» (stav/stang) i sin Hubblesekvens. Denne sekvensen arrangerer videre tre underkategorier avhengig av hvor åpne spiralens armer fremstår. SBa-typen er således typebetegnelsen på en spiralgalakse med armer som ligger tett opp mot sentrum, mens SBc derav er en spiralgalakse med løsere bundet armer. Melkeveien tilhører SBc-klassen.
Midt på staven i Melkeveisystemet er det et område med spesielt høy stjernetetthet. Dette kulelignende sentrum har en diameter på 30 000 lysår. Spiralarmene danner skiven som har en radius på 40 000–50 000 lysår, men er bare 3 000 lysår tykk.
Man regner med at Melkeveien sett utenfra likner mye på Andromedagalaksen. Rundt hele Melkeveisystemet finnes en kuleformet halo som er ca. 400 000 lysår i diameter. Her finnes ca. 90 % av Melkeveiens masse, såkalt mørk materie. Det er mye diskutert hva denne mørke materien består i, men relativt lite av det er i form av gass og partikler.
De fleste stjernefødsler skjer i skiven, fra 12 000 lysår fra kjernen og ut til Solens bane. Stjernene i den kuleformede kjernen er generelt mye eldre enn stjernene i skiven. Helt inne i sentrum av Melkeveisystemet har man funnet et sort hull med flere millioner solmasser (nøyaktige tall finnes ikke). Sentrumet er en kraftig radiokilde, noe som trolig skyldes det sorte hullet.
Alle stjerner og andre objekter som man ser på nattehimmelen, unntatt Andromedatåken og De magellanske skyer, er en del av Melkeveien. Den opprinnelige betydningen av ordet, og det som i dagligtalen kalles Melkeveien, er et tåkete, hvitt bånd, som strekker seg rundt hele himmelkulen med varierende bredde. Båndet har retning mot det galaktiske planet, og det hvite lyset kommer fra fjerne stjerner, som ikke kan ses med det blotte øye. Lysforurensning gjør det vanskelig å se Melkeveien i bebygde strøk, men den er lett å se andre steder når månen er under horisonten.
Sett i forhold til andre galakser, er Melkeveien middels stor. De Magellanske skyer er to små galakser som regnes som ledsagere til Melkeveisystemet.
Romsonden Gaia ble skutt opp av ESA i 2013 for å kartlegge Melkeveien.
| Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 100 og 400 milliarder stjerner. Grunnen til at man ikke kan angi et mer eksakt antall, er at alle stjerner har forskjellig masse, og man vet ikke hvilket estimat man bør bruke for en «gjennomsnittsstjerne.» Solen befinner seg 26 000 ± 1 400 lysår fra sentrum, ute i en av spiralarmene kalt Orion-armen. Vi har én spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Galaksens diameter har til nylig vært anslått til ca. 100 000 (9.5×1017 km) lysår, mens senere forskning har vist at den er opptil 200 000 lysår.En stavspiralgalakse er en spiralgalakse med en stav- eller stanglignende stjerneformasjon i sentrum av galaksen. Generelt vil staven påvirke både stjernene og den interstellare gassen i spiralgalaksen, samt ha betydning for spiralarmenes struktur. Edwin Hubble klassifiserte denne typen spiralgalakser som «SB» («Spiral», «Barred» (stav/stang) i sin Hubblesekvens. Denne sekvensen arrangerer videre tre underkategorier avhengig av hvor åpne spiralens armer fremstår. SBa-typen er således typebetegnelsen på en spiralgalakse med armer som ligger tett opp mot sentrum, mens SBc derav er en spiralgalakse med løsere bundet armer. Melkeveien tilhører SBc-klassen.
Midt på staven i Melkeveisystemet er det et område med spesielt høy stjernetetthet. Dette kulelignende sentrum har en diameter på 30 000 lysår. Spiralarmene danner skiven som har en radius på 40 000–50 000 lysår, men er bare 3 000 lysår tykk.
Man regner med at Melkeveien sett utenfra likner mye på Andromedagalaksen. Rundt hele Melkeveisystemet finnes en kuleformet halo som er ca. 400 000 lysår i diameter. Her finnes ca. 90 % av Melkeveiens masse, såkalt mørk materie. Det er mye diskutert hva denne mørke materien består i, men relativt lite av det er i form av gass og partikler.
De fleste stjernefødsler skjer i skiven, fra 12 000 lysår fra kjernen og ut til Solens bane. Stjernene i den kuleformede kjernen er generelt mye eldre enn stjernene i skiven. Helt inne i sentrum av Melkeveisystemet har man funnet et sort hull med flere millioner solmasser (nøyaktige tall finnes ikke). Sentrumet er en kraftig radiokilde, noe som trolig skyldes det sorte hullet.
Alle stjerner og andre objekter som man ser på nattehimmelen, unntatt Andromedatåken og De magellanske skyer, er en del av Melkeveien. Den opprinnelige betydningen av ordet, og det som i dagligtalen kalles Melkeveien, er et tåkete, hvitt bånd, som strekker seg rundt hele himmelkulen med varierende bredde. Båndet har retning mot det galaktiske planet, og det hvite lyset kommer fra fjerne stjerner, som ikke kan ses med det blotte øye. Lysforurensning gjør det vanskelig å se Melkeveien i bebygde strøk, men den er lett å se andre steder når månen er under horisonten.
Sett i forhold til andre galakser, er Melkeveien middels stor. De Magellanske skyer er to små galakser som regnes som ledsagere til Melkeveisystemet.
Romsonden Gaia ble skutt opp av ESA i 2013 for å kartlegge Melkeveien.
== Opphavet til navnet Melkeveien ==
Navnet Melkeveien er en oversettelse av en latinsk betegnelse hentet fra gresk mytologi, og kommer opprinnelig fra det greske navnet «Galaxias kyklos» – «Melke Sirkel». Ifølge gresk mytologi ble Herakles som spedbarn plassert ved Heras bryst uten hennes vitende. Da gudinnen oppdaget dette, fjernet hun straks den diende ungen, og hennes brystmelk sprutet ut over himmelen. Romerne endret dette til «Via Lactea» – Melkeveien.
Det urnordiske navnet på galaksen er Vinterveien (islandsk: Vetrarbrautin), som kommer fra norsk mytologi. Dette navnet stammer trolig fra at spåmennene i de gamle dagene regnet med å kunne beregne den kommende vinterens kurs ved å studere galaksens utseende.
== Melkeveisystemet ==
Type: SBbc (Stavspiralgalakse)
Synlig masse: 200 milliarder solmasser
Diameter: 100–200 000 lysår
Absolutt størrelsesklasse: -21
== Struktur ==
Galaksen består av en stavformet stjerneregion omgitt av en skive av gass, støv og stjerner. Gassen, støvet og stjernene er organisert i en grov logaritmisk spiralarmstruktur.
=== Galaktisk sentrum ===
Solen ligger 8,0 kpc fra det galaktiske sentrum. Verdien er estimert basert på geometribaserte metoder eller bruk av utvalgte astronomiske legemer som fungerer som kosmisk avstandsstige med ulike teknikker som gir ulike verdier innenfor tilnærmingsområdet. De innerste par av kiloparsec (≈10 000 lysår) er en tett konsentrasjon av for det meste gamle stjerner i en omtrentlig sfæroidisk form kalt bulen.Det galaktiske sentrum er markert med en intens radiokilde kalt Sagittarius A*. Bevegelsen til materialet rundt sentrum indikerer at Sagittarius A* innehar et massivt, kompakt objekt. Konsentrasjonen av masse forklares mest med et supermassivt sort hull med en estimert masse på 4,1–4,5 millioner ganger solens masse. Observasjoner indikerer at det finnes supermassive sorte hull beliggende nær sentrum av de fleste normale galaksene.
== Noter og referanser ==
=== Noter ===
=== Referanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Milky Way Galaxy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Milky Way – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Melkeveien i Unified Astronomy Thesaurus | Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 100 og 400 milliarder stjerner. Grunnen til at man ikke kan angi et mer eksakt antall, er at alle stjerner har forskjellig masse, og man vet ikke hvilket estimat man bør bruke for en «gjennomsnittsstjerne. | 5,227 | 5,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Wilhelm Friedemann Bach (1710–1784) var en tysk komponist. Han var Johann Sebastian Bachs nest eldste barn og den eldste av de fire kjente Bach-sønnene. | 5,228 | 5,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Einar_Bj%C3%B8rndalen | 2023-02-04 | Ole Einar Bjørndalen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1994', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1995', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1996', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1997', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1998', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1999', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2000', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2001', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2002', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2003', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2004', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2005', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2006', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2007', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2010', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2013', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2015', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2016', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2017', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Norske skiskyttertrenere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Ole Einar Bjørndalen (født 27. januar 1974 i Drammen) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Simostranda IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Han har vunnet 95 verdenscuprenn; 94 i verdenscupen i skiskyting og ett i verdenscupen i langrenn.
Han har seks sammenlagtseire i verdenscupen, den seneste sesongen 2008–2009, og i 13 sesonger på rad kom han blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt. Bjørndalen har vunnet 29 gullmedaljer i OL og VM, og tilsammen 61 medaljer medregnet tre medaljer i sommerskiskyting. Han har 44 NM-gull i skiskyting, 30 NM-gull i vinterskiskyting, hvorav 20 individuelle NM-gull; normaldistanse (4), sprint (6), jaktstart (6) og fellesstart (4), samt 10 NM-gull i stafett og lag; stafett (8) og lag (2) (1996 og 1997). Bjørndalen har i tillegg 14 individuelle NM-gull i sommerskiskyting: sprint (7) og jaktstart (7).Blant alle hans meritter er fire gull under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City av hans beste resultater i ett og samme mesterskap.
Han blir kalt «Kongen av skiskyting». Bjørndalen var elev ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo i årene 1990–1993.
| Ole Einar Bjørndalen (født 27. januar 1974 i Drammen) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Simostranda IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Han har vunnet 95 verdenscuprenn; 94 i verdenscupen i skiskyting og ett i verdenscupen i langrenn.
Han har seks sammenlagtseire i verdenscupen, den seneste sesongen 2008–2009, og i 13 sesonger på rad kom han blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt. Bjørndalen har vunnet 29 gullmedaljer i OL og VM, og tilsammen 61 medaljer medregnet tre medaljer i sommerskiskyting. Han har 44 NM-gull i skiskyting, 30 NM-gull i vinterskiskyting, hvorav 20 individuelle NM-gull; normaldistanse (4), sprint (6), jaktstart (6) og fellesstart (4), samt 10 NM-gull i stafett og lag; stafett (8) og lag (2) (1996 og 1997). Bjørndalen har i tillegg 14 individuelle NM-gull i sommerskiskyting: sprint (7) og jaktstart (7).Blant alle hans meritter er fire gull under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City av hans beste resultater i ett og samme mesterskap.
Han blir kalt «Kongen av skiskyting». Bjørndalen var elev ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo i årene 1990–1993.
== Bakgrunn ==
Bjørndalen er oppvokst på Simostranda i Modum kommune i Buskerud. Han bor i Obertilliach i Østerrike og har tidligere bodd deler av året i den italienske landsbyen Toblach (Sør-Tyrol) sammen med sin tidligere kone, italienske Nathalie Santer-Bjørndalen, som også var skiskytter til hun la opp i 2008.
Bjørndalen giftet seg 17. juli 2016 med den hviterussiske skiskytteren Darja Domratsjeva, og de fikk datteren Xenia 1. oktober 2016.Bjørndalens eldre bror, Dag, var også skiskytter på det norske landslaget, er siden trener ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo. De har en yngre bror, Hans Anton Bjørndalen, som også var regnet som et stort skiskyttertalent. Han er trener ved toppidrettssatsingen ved Buskerud videregående skole.
== Karrière ==
I 1992 i Canmore i Canada oppnådde han sin første junior-VM-medalje med bronse i lagkonkurransen. Året etter vant han tre øvelser i junior-VM i Ruhpolding i Tyskland, mens han var elev ved Norges Toppidrettsgymnas Geilo. Bjørndalen skulle vise seg å være i stand til å videreføre suksessen til seniorsammenheng også. Bjørndalen er en uvanlig rask skiskytter, og han har ved flere tilfeller konkurrert med, og vunnet over spesial-langrennsløpere. I 2006 vant han et renn i verdenscupen i langrenn.
Bjørndalen vant sitt første OL-gull i Nagano 1998 på 10 km sprint. På vei mot mål ledet han, men løpet ble avbrutt på grunn av så stort snøfall at løperne nesten ikke kunne se blinkene på 50 meters hold. Dagen etter vant han det utsatte løpet. Bjørndalen ble den første skiskytter som tok storeslem og vant alle fire skiskytterøvelsene i et OL under lekene i Salt Lake City i 2002. Han vant sitt første individuelle VM-gull på sprinten under VM i skiskyting 2003.
=== Verdenscupen i skiskyting ===
Bjørndalen debuterte i verdenscupen i mars 1993, og tok samtidig sine første verdenscuppoeng ved å bli nummer 29 på 20 km. Den første seieren tok han 12. januar 1996 i Antholz, der han vant 20 km foran Vladimir Dratsjov og Halvard Hanevold. Med seieren på 15 km i langrenn fra 2006 har han 95 verdenscupseirer totalt.
Han har vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger og er med det verdens mestvinnende skiskytter sammen med Magdalena Forsberg i perioden 1998–2009. Se oversikt under.
Bjørndalen vant verdenscupen i sesongene: 1997/98, 2002/03, 2004/05, 2005/06, 2007/08 og 2008/09. Han har også seks andreplasser i v-cupen sammenlagt i sesongene 1996/97, 1998/99, 1999/00, 2000/01, 2003/04 og 2006/07.
Bjørndalen har en tredjeplass i v-cupen også. Det oppnådde han i sesongen 2001/02. Tilsammen har han vært på pallen 13 ganger på rad i v-cupen sammenlagt mellom 1996/97 t.o.m 2008/09-sesongen 17 år på rad var han blant de ti beste i verdenscupen, f.o.m 1994/95 t.o.m 2010/11-sesongen.
Han har ni ganger vunnet sprint v-cupen: 1994/95, 1996/97, 1997/98, 1999/00, 2000/01, 2002/03, 2004/05, 2007/08 og 2008/09.
Bjørndalen har også 2.-plass i sprint v-cupen i sesongene 2003/04 og 2005/06.
Bjørndalen har vunnet jaktstart v-cupen fem ganger i 1999/00, 2002/03, 2005/06, 2007/08 og 2008/09. Han har 2.-plass i sesongene 2000/01, 2003/04, 2004/05, 2006/07 og 3.-plass i 1996/97, 1998/99 og 2001/02. Bjørndalen har vært vinner av fellesstart v-cupen fem ganger: 2002/03, 2004/05, 2005/06, 2006/07 og 2007/08. Han kom på 2.-plass i 2000/01, 2003/04, 2008/09. Bjørndalen ble nummer 3 i fellesstart v-cupen i sesongen 1998/99.
Han har også en gang vunnet normaldistanse v-cupen. Det var i 2004/05. Bjørndalen har også blitt nummer 2 i 1998/99, 2000/01, 2001/02 og 2005/06 -sesongen.
Bjørndalen kom også på 3.-plass i 1997/98-sesongen. Han har tilsammen vunnet 20 ganger, 13 ganger blitt nummer 2 og fem ganger blitt nummer 3. Totalt har han vært på pallen 38 ganger.Bjørndalen har vunnet stafett v-cupen 11 ganger: 1997/98, 1999/00, 2000/01, 2001/02, 2003/04, 2004/05, 2007/08, 2009/10, 2010/11, 2015/16 og 2017/18. Han har 6 andreplasser i v-cupen stafett i: 1996/97, 2006/07, 2008/09, 2011/12, 2012/13 og 2014/15. Bjørndalen har også 2 ganger kommet på tredjeplass i: 1998/99 og 2002/03. Tilsammen har han vært på pallen 19 ganger i v-cupen stafett. Bjørndalen har 4 ganger vunnet mixed stafett v-cupen. Det skjedde i sesongene: 2012/13, 2013/14, 2014/15 og 2015/16.. Bjørndalen har også vært med å vinne nasjonscupen for menn ti ganger. Det skjedde i: 1998/99, 2002/03, 2003/04, 2004/05, 2007/08, 2008/09, 2010/11, 2013/14, 2014/15 og 2015/16 sesongen. Bjørndalen har også fem andreplasser fra nasjonscupen fra årene: 1999/00, 2000/01, 2001/02, 2005/06 og 2012/13. Han har i tillegg til dette også 3 tredjeplasser i nasjonscupen fra årene: 1996/97, 1997/98 og 2006/07. Til sammen har han vært på pallen 18 ganger i nasjonsverdenscupen for menn.Bjørndalen har tilsammen vært på pallen 252 ganger i v-cupen i skiskyting. Individuelt har han 95 (94+1 i langrenn) førsteplasser, 53 andreplasser og 31 tredjeplasser, det vil si 179 ganger på pallen individuelt i verdenscupen. Bjørndalen har en verdenscupseier i lag. I stafett har han 37 førsteplasser (4 av disse seirene har kommet i miks-stafett), 21 andreplasser og 14 tredjeplasser, tilsammen 72 ganger på pallen i v-cup stafett. Med sine 5 pallplasser i v-cupen i langrenn, har Bjørndalen vært 257 ganger på pallen i verdenscupen (252 i skiskyting og 5 i langrenn).
Ole Einar Bjørndalen annonserte 3. april 2018 at han la opp som aktiv skiskytter.
=== Verdenscupen i langrenn ===
Bjørndalen gikk sitt første verdenscuprenn i langrenn i november 1998. Det endte med 23.-plass på 10 km friteknikk i finske Muonio. Han fikk sin første pallplassering i Kuopio 25. november 2001, med 2.-plass på 10 km friteknikk. En måned senere knep han andreplassen igjen, denne gang bak Per Elofsson på 30 km friteknikk, fellesstart i Ramsau, Østerrike.
Den 18. november 2006 ble han historisk da han som første skiskytter vant et verdenscuprenn i langrenn i svenske Gällivare. Bjørndalen vant verdenscuprennet i 15 km friteknikk. Siden det har også skiskytteren Lars Berger vunnet 15 km i langrenn i Ski-VM 2007.
Han har også vært på pallen to ganger i verdenscupen som deltaker på det norske stafettlaget i langrenn, på Beitostølen i 2003 med en 3.-plass og i La Clusaz i Frankrike i 2006 med en 2.-plass. Så totalt har Bjørndalen vært 5 ganger på pallen i v-cupen i langrenn.
=== Mestvinnende ===
Bjørndalens karriere har gjort ham til tidenes mestvinnende vinteridrettsmann. Med sine 13 medaljer, hvorav åtte er gull, var han tidenes mestvinnende vinterolympier med Bjørn Dæhlie som nummer to inntil begge ble forbigått av Marit Bjørgen i 2018. Bjørn Dæhlie har flere individuelle gull, seks medaljer mot Bjørndalens fem.
En statistikk over verdensmesterskap er ikke helt sammenlignbart gjennom 50 år med internasjonal skiskyting. Bildet er litt mer komplisert, siden det er blitt flere renn i VM (også i OL etter hvert) i nyere tid enn da for eksempel Aleksandr Tikhonov (aktiv 1967–1980), Frank Ullrich (1976–1984) og Eirik Kvalfoss (1981–1994) holdt på. Martin Fourcade har 13 gull, Frank Luck og Tikhonov har begge elleve gull i VM, mens Bjørndalen har 20 – medregnet alle stafetter og lagkonkurranser. Heller ingen har flere enn Bjørndalens elleve individuelle VM-gull, det samme som Martin Fourcade. Sammenligner vi kun de to tradisjonelle øvelsene 20 og 10 km i VM/OL, har Bjørndalen ni, mens Ullrich, Tikhonov og Fourcade har seks gull hver.
=== Kontroversen under verdensmesterskapet i 2009 ===
Under Verdensmesterskapet i Pyeongchang, skøytet Bjørndalen og flere andre utøvere galt i starten av første runde i mennenes 12,5 km jaktstart. Etter å ha forlatt stadion, skøytet utøverne over en bro i stedet for å skøyte rundt. En jury besluttet å gi alle disse utøverne en tidstraff på ett minutt, etter en klage fra det russiske laget. Bjørndalen, som vant jaktstarten klart, ble flyttet ned til bronseplass, bak Maksim Tsjudov og Alexander Os. Det norske laget og sju andre land la inn en motprotest som førte til at en appelljury annullerte de nye resultatlistene, og de opprinnelige resultatet ble stående som gjeldende.Fire dager senere beskyldte russiske ledere igjen Bjørndalen for juks, denne gangen for å kuttet ned cirka 400 meter på løypa på åpningsdistansen 10 km sprint. De hevdet at Bjørndalen hadde tjent inntil 40 sekunder på å gå feil. Selv sa Bjørndalen at «disse påstandene er bare tull». Kontroversen fikk et nytt alvorspreg etter hetsende utsagn og trusler på Bjørndalens offisielle nettsted. Bjørndalen har forsonende og spøkefullt kontret med referanser til egne våpenferdigheter.
== Meritter ==
=== Verdenscupen sammenlagt ===
Se Liste over Ole Einar Bjørndalens verdenscupseireTabellen viser sammenlagtplasseringen i verdenscupen i skiskyting og antall enkeltseire per sesong. «+ 1» i totalen viser til hans verdenscupseier i langrenn i 2006. Innen skisport troner han (fra 26. mars 2009) på toppen med flest verdenscupseire (95) foran alpinisten Ingemar Stenmark som har 86 verdenscupseire. Det bør merkes at skiskyting regner mesterskapsseire som verdenscupseire, mens dette ikke regnes innen alpin. Stenmark har fem mesterskapsmedaljer i tillegg til sine 86 verdenscupseire. Den sveitsiske fristil-ballettkjøreren Conny Kissling har 106 verdenscupseire. Bjørndalen vant gull på 10 km i OL i Sotsji i 2014. Øvelsene fra var derimot ikke en del av verdenscupen 2013/14 og ga derfor ingen verdenscup-poeng.
=== Olympiske leker ===
13 medaljer (8 gull, 4 sølv, 1 bronse)
=== Verdensmesterskap ===
45 medaljer (20 gull, 14 sølv, 11 bronse)
Oppdatert per 12. februar 2017.
== Annet ==
Han har selv vært sponsor for Emil Hegle Svendsen, og broren Dag Bjørndalen har vært skytetrener for kona Nathalie Santer-Bjørndalen.En nesten tre meter høy bronsestatue av Bjørndalen, utført av Kirsten Kokkin, ble avduket i Modum 13. september 2008. Stedet hvor statuen står heter «Ole Einars Standplass».
Etter ti års samarbeid med treneren Roger Grubben, innledet Bjørndalen i juli 2010 et samarbeid med Torgeir Bjørn som hovedtrener.I mars 2011 ble Bjørndalen presentert av skiskyttertalentet Lukas Hofer som trenerkandidat for det italienske landslaget. Bjørndalen svar var at han satser som løper til etter Vinter-OL 2014 i russiske Sotsji, og tiden etter det har han ikke klare planer for.I april 2016 bestemte Bjørndalen seg for å fortsette karrieren i ytterligere to år til, til og med OL 2018.
== Trener ==
I OL 2018 i Pyeongchang, var Ole Einar Bjørndalen med i trenerapparatet til Hviterussland, da de hviterussiske damene fikk OL gull på stafetten. Han var også med i trenerapparatet da hans kone fikk sølvmedalje på fellesstarten i OL 2018. Fra høsten 2019 til etter vinter-OL 2022 var Bjørndalen trener for det kinesiske landslaget i skiskyting.
== Andre seire ==
Bjørndalen har vunnet fire ganger i showrennet i Gelsenkirchen (Schalke 04 arena), i 2003, 2004, 2005 og 2006. Bjørndalen fikk også en 3.-plass i 2018 sammen med sin kone Darja Domratsjeva..
Ole Einar Bjørndalen vant Skarverennet to ganger i sesongene 2006 og 2007. Bjørndalen ble nummer to i 2008-utgaven av Skarverennet, kun slått av Petter Northug. Bjørndalen har også oppnådd 2.-plass i Dobbiaco-Cortina, et langdistanserenn på 42 km friteknikk i Cortina i Italia.. Han ble kun slått av Costantin Pierluigi. Pierluigi gikk i mål på tiden 1 time 43 minutter og 16,5 sekunder. Bjørndalen kom i mål et halvt sekund etter.
Bjørndalen vant Blink-festivalen i Sandnes i 2008. Bjørndalen vant skiskyttershowrennet i Püttlingen i 2008 sammen med Kati Wilhelm Bjørndalen har oppnådd følgende plasseringer i Püttlingen skiskytter showrenn: 1.-plass i 2008 (med Kati Wilhelm), 2.-plass i 2011 (med Magdalena Neuner) og 3.-plass i 2005 (med Nathalie Santer) og 2010 (med Sabrina Buchholz). I et showrenn i Tjumen i Russland i april 2016, vant Bjørndalen og Karin Oberhofer mixed stafettBjørndalen vant åpningsrennet i skiskyting på Beitostølen i fellesstart 2004/05-sesongen, i 2007/08 på sprinten, og fellesstarten i samme år, samt en tredjeplass fra 2012-sesongen i sprint.Han har i tillegg vunnet sesongåpningen på Sjusjøen i 15 km fellesstart i 2013 og 2014.
Bjørndalen har også vunnet FIS-renn i langrenn to ganger, i 1997 på distansen 30 km fri teknikk i Valdres og 10 km fri teknikk på Beitostølen i 2006. Han har også to andreplasser fra FIS-renn på 15 km fri teknikk i Misurinasjøen i Italia i 1998 og 10 km fri teknikk på Beitostølen 2004. I tillegg har han en 3.-plass i FIS-rennet på Beitostølen 2001, 10 km fri teknikk. Totalt har Bjørndalen vært fem ganger på pallen i FIS-renn. Bjørndalen har også en 5.-plass i på 30 km fri teknikk fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City 9. februar 2002. Det kan også nevnes at Bjørndalen har vunnet en Beach-volley-ball turnering i Laguna Beach i 2001
== Priser og utmerkelser ==
Etter OL i Nagano i 1998 der Bjørndalen vant 10 km sprint, mottok han Aftenpostens gullmedalje. Han ble tildelt Egebergs Ærespris i 2002 for sine prestasjoner i idrettene skiskyting og langrenn. Etter den fantastiske innsatsen under Vinter-OL 2002, der han vant gull på 10 km sprint, 20 km, 12,5 km jaktstart og 4 x 7,5 km stafett skiskyting mottok han Fearnleys olympiske ærespris. Bjørndalen mottok Sportsjournalistenes statuett i 2002 og 2014 for hans fremragende prestasjoner under OL i Salt Lake City og OL i Sotsji.
1. august 2009 mottok han Fakkelprisen av Det Norske Totalavholdsselskap for sin rolle som godt forbilde. Bjørndalen mottok Fair Play Mecenate prisen i Castiglion Fiorentino i Italia i 2009. Han ble også kåret til årets skiskytter av det internasjonale sportsjournalistforbundet (AIPS) i 2002, 2003, 2005 og 2009. Bjørndalen vant Holmenkollmedaljen i 2011.
Han ble høsten 2014 av Association des Comités Nationaux Olympiques tildelt prisen for Sotsji-OLs beste mannlige utøver. I 2003 ble Bjørndalen nominert til Laureus Sportsman of the Year. Han ble nummer to i kåringen bak Lance Armstrong. Seieren til Armstrong i 2003 er senere blitt opphevet.
I 2015 ble han tildelt Solprisen på Rjukan, og i august 2018 ble han utnevnt til Modum kommunes første offisielle hedersmann. I 2018 ble Bjørndalen tildelt Norges Skiskytterforbunds hederstegn på Eidsvoll. Han ble samtidig utnevnt til æresmedlem..
== Idrettsgallaen ==
Bjørndalen har også blitt hedret ni ganger på Idrettsgallaen. Han er kåret til årets idrettsnavn 2001 (delt med Bente Skari) og 2002. For sesongen 2002 vant han også i klassen konsentrasjon og i lag med OL-laget i stafett, skiskyting, herrer. For sesongen 2003 vant han klassen konsentrasjon. For sesongen 2006 klassene utholdenhet og Lagkonkurranse, stafett, herrer, skiskyting. For sesongen 2009 ble han kåret til årets mannlige utøver.. Han fikk i 2019 Hedersprisen sammen med Marit Bjørgen. Han er i tillegg flere ganger nominert i ulike kategorier.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
OL-medaljører i skiskyting
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Ole Einar Bjørndalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ole Einar Bjørndalen på Internet Movie Database
(de) Ole Einar Bjørndalen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ole Einar Bjørndalen – Olympics.com
(en) Ole Einar Bjørndalen – Olympic.org
(en) Ole Einar Bjørndalen – Olympedia
(en) Ole Einar Bjørndalen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Ole Einar Bjørndalen – Kinas olympiske komité
(en) Ole Einar Bjørndalen – FIS (langrenn)
(en) Ole Einar Bjørndalen – IBU
(en) Ole Einar Bjørndalen – biathlon.com.ua
Ole Einar Bjørndalen på Facebook
Ole Einar Bjørndalen på Instagram
(no) Ole Einar Bjørndalen på Store norske leksikon.
(no) Skisport365.com - utøverprofil Wikiquote: Ole Einar Bjørndalen – sitater | }} | 5,229 | 5,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Petersen | 2023-02-04 | Jan Petersen | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Høyre-ordførere i Akershus', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til Østerrike', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Ordførere i Oppegård', 'Kategori:Personer fra Oppegård kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og statstjenestemann fra Kolbotn.
Han er utdannet jurist. Han var formann i Unge Høyre fra 1971 til 1973, ordfører i Oppegård kommune fra 1976 til 1981 og stortingsrepresentant for Akershus fra 1981 til 2009. Fra 1994 til 2004 var han partileder i Høyre. Partiet gikk under hans ledelse inn i en mer stabil periode, og det fikk en betydelig fremgang i stortingsvalget i 2001.
Fra 2001 til 2005 var Jan Petersen utenriksminister i Bondevik-regjeringen. Det utenriks- og sikkerhetspolitiske bildet på denne tiden ble sterkt farget av terrorangrepet 11. september 2001, som førte til krigene i Afghanistan og Irak og forsterkede sikkerhets- og beredskapstiltak. Jan Petersen har også vært en sterk EU-tilhenger. Den store utvidelsen av EU/EØS-området i Øst-Europa skjedde i 2004, mens han var utenriksminister.
Da han trådte ut av Stortinget i 2009, ble han Norges ambassadør i Østerrike. Han gikk av med pensjon i 2014. Han har senere påtatt seg å lede OSSEs valgobservatører i en rekke land.
| Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og statstjenestemann fra Kolbotn.
Han er utdannet jurist. Han var formann i Unge Høyre fra 1971 til 1973, ordfører i Oppegård kommune fra 1976 til 1981 og stortingsrepresentant for Akershus fra 1981 til 2009. Fra 1994 til 2004 var han partileder i Høyre. Partiet gikk under hans ledelse inn i en mer stabil periode, og det fikk en betydelig fremgang i stortingsvalget i 2001.
Fra 2001 til 2005 var Jan Petersen utenriksminister i Bondevik-regjeringen. Det utenriks- og sikkerhetspolitiske bildet på denne tiden ble sterkt farget av terrorangrepet 11. september 2001, som førte til krigene i Afghanistan og Irak og forsterkede sikkerhets- og beredskapstiltak. Jan Petersen har også vært en sterk EU-tilhenger. Den store utvidelsen av EU/EØS-området i Øst-Europa skjedde i 2004, mens han var utenriksminister.
Da han trådte ut av Stortinget i 2009, ble han Norges ambassadør i Østerrike. Han gikk av med pensjon i 2014. Han har senere påtatt seg å lede OSSEs valgobservatører i en rekke land.
== Familie og yrkesliv ==
Jan Petersen ble født i Oslo, men vokste opp i Oppegård i Akershus. Han er sønn av direktør Kaare Petersen og Elsa Olsen samt nevø av professor og stortingsrepresentant Erling Petersen. Han giftet seg i 1984 med Vesla Johannessen, etter at hans første ekteskap med lektor Siri Andresen ble oppløst.Han har studentereksamen fra 1965 og juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1973. Han var førstesekretær i Forbrukerrådet 1974–1975 og konsulent i NORAD 1975–1981.
== Politisk arbeid ==
Han var medlem av Oppegård kommunestyre 1968–1983, medlem av formannskapet 1972–1981 og ordfører 1976–1981. Han kombinerte ordførervervet med stillingen i NORAD. Fra 1976 var han medlem av Høyres sentralstyre. Før dette var han formann i Akershus Unge Høyre i 1969 og formann i Unge Høyre 1971–1973. Petersen ledet organisasjonen gjennom den jevne folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972.
I 1981 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus, etter å ha vært vararepresentant 1973–1977. Etter noen år i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité ble han i 1984 medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, der han skulle ha sitt virke frem til 2001. Han var komiteens leder 1985–1986 og nestleder 1989–2001.
Kaci Kullmann Five erklærte sin tidlige avgang som partileder i 1994. Partiet slet med å finne hennes arvtager, men samlet seg til slutt bak Petersen, som de to siste årene hadde ledet Akershus Høyre. Han overtok også som parlamentarisk leder. Høyre led et valgnederlag med 14,3 % av stemmene ved stortingsvalget i 1997, men Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum banet vei for Høyre som støtteparti for sentrumsregjeringen i Stortinget. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 ble regnet som oppløftende, og Høyre med Petersen som statsministerkandidat fikk 21,2 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001.
Jan Petersen ble utenriksminister i den nye regjeringen utgått av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, der Fremskrittspartiet var støtteparti. Terrorangrepet 11. september 2001 i USA skjerpet kravene til beredskap og sikkerhetsrutiner, for eksempel i flytrafikken. Spørsmålet om norsk deltagelse i krigen i Irak i 2003 skapte uenighet i regjeringen. Pettersen var svært opptatt av å støtte USAs planlagte angrep på Irak. Men etter at FNs sikkerhetsråd mislyktes i å formulere en resolusjon til støtte for krigen, måtte Petersen uttrykke motstand mot invasjonen.I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Europarådets ministerkomité da Norge hadde formannskapet i Europarådet fra mai til november 2004. Jordskjelvet i Indiahavet i 2004 utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i all hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen dro raskt til Sørøst-Asia som myndighetenes representant, og holdt hjemlandet oppdatert om situasjonen. Regjeringen tapte sitt parlamentariske grunnlag ved stortingsvalget i 2005, da Høyre fikk 14,1 % av stemmene. I mellomtiden hadde Petersen gått av som partileder til fordel for kommunalminister Erna Solberg i 2004. På det tidspunktet hadde Solberg vært blant Petersens mest fortrolige medarbeidere i mange år.Etter fire år som utenriksminister var han leder i Stortingets forsvarskomité 2005–2009. I 2005 ble han også valgt til viseformann i Den internasjonale demokratiske union. I 2008 frasa han seg renominasjon til Stortinget. I statsråd den 9. januar 2009 ble han utnevnt til ambassadør i Østerrike, og tiltrådte da stortingsperioden utløp i oktober samme år. Petersens engasjement som ambassadør utløp høsten 2014, hvorpå han og ektefellen flyttet tilbake til Norge.
== Utmerkelser ==
Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han har også blitt tildelt den estiske Terra Mariana-korsets orden, den latviske Trestjerneordenen og storkorset av Republikken Ungarns fortjenstorden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X.
Petersen, Jan (1997). «Sikkerhetspolitiske utfordringer. Norges og NATOs svar». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie.
Petersen, Jan (1993). «Utviklingen i øst i et allianseperspektiv. Nye sikkerhetsstrukturer, norske prioriteringer». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie.
Petersen, Jan (1991). «Norge på sidelinjen i sikkerhetspolitikken». Norsk militært tidsskrift (3): 1–6.
Petersen, Jan (1990). Det nye Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon.
Petersen, Jan; Sjaastad, Anders C. og Lund, Helge (1990). Det nye Europa. Grunnlagsdokument for debatt om utviklingen i Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Petersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Petersen på Internet Movie Database
(no) Jan Petersen hos Stortinget
(no) Jan Petersen hos Norsk senter for forskningsdata | Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og statstjenestemann fra Kolbotn. | 5,230 | 5,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_Torp | 2023-02-04 | Oscar Torp | ['Kategori:Ap-ordførere i Oslo', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fylkesmenn i Vestfold', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske sosialministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune', 'Kategori:Regjeringen Torp', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen II', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for kjøpstedene i Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Oscar Fredrik Torp (født 8. juni 1893 i Skjeberg, død 1. mai 1958 i Oslo) var en fremtredende arbeiderpartipolitiker som innehadde mange partiposter fra 1918 og frem til sin død i 1958. Han var også fylkesmann i Vestfold fra 1948 til sin død.
Han var statsminister 1951–1955 og stortingspresident fra 1955 til sin død i 1958. Han var finansminister, forsvarsminister og sosialminister i Regjeringen Nygaardsvold og dertil forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering. I overgangsfasen fredsvåren 1945 var han leder for Regjeringsdelegasjonen og fungerende sjef for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Statens informasjonstjeneste 14. mai – 31. mai 1945.
Torp var også parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1948–1951. Han er også den som formelt sett har sittet lengst som partileder i Ap. Han ble valgt i 1923, men mistet vervet da han kom tilbake fra London etter andre verdenskrigs slutt i 1945.
| Oscar Fredrik Torp (født 8. juni 1893 i Skjeberg, død 1. mai 1958 i Oslo) var en fremtredende arbeiderpartipolitiker som innehadde mange partiposter fra 1918 og frem til sin død i 1958. Han var også fylkesmann i Vestfold fra 1948 til sin død.
Han var statsminister 1951–1955 og stortingspresident fra 1955 til sin død i 1958. Han var finansminister, forsvarsminister og sosialminister i Regjeringen Nygaardsvold og dertil forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering. I overgangsfasen fredsvåren 1945 var han leder for Regjeringsdelegasjonen og fungerende sjef for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Statens informasjonstjeneste 14. mai – 31. mai 1945.
Torp var også parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1948–1951. Han er også den som formelt sett har sittet lengst som partileder i Ap. Han ble valgt i 1923, men mistet vervet da han kom tilbake fra London etter andre verdenskrigs slutt i 1945.
== Oppvekst i Østfold ==
Torp kom fra enkle kår i Østfold og var nest eldste gutt av totalt ni søsken, hvor åtte vokste opp. Faren emigrerte til Canada da Torp var ti og døde på hjemveien fire år senere. Torp var barnearbeider og opplevde sin første arbeidskonflikt allerede som 13-åring. Det gjorde sterkt inntrykk på den unge arbeideren, og han kom tidlig med i faglig arbeid. 15 år gammel var han underkasserer i sin fagforening på Hafslund.
== Formann i Arbeiderpartiet ==
I 1918 ble han formann i Sarpsborg Arbeiderparti og medlem av Arbeiderpartiets landsstyre. Fem år senere ble han valgt til formann i DnA, etter Emil Stang d.y. Oscar Torp er en av kun fire norske politikere som har innehatt samtlige av fire følgende verv: partileder, statsråd, statsminister og stortingspresident. Han var ordfører i Oslo fra 1934 til 1936 med unntak av hans første periode som forsvarsminister fra 20. desember 1935 til 15. august 1936 da han var sykdomsvikar for Fredrik Monsen.
== Forsvarsminister ==
Torp, som selv satt i fengsel for å ha agitert for militærnekting i 1920-årene, var forsvarsminister i to omganger (1935-1936 og 1942-1945) og klarte å etablere et nært tillitsforhold til britiske militære myndigheter under krigen. Torp la helt om den norske forsvarsorganisasjonen og opprettet en sentral ledelse — Forsvarets Overkommando — for de tre forsvarsgrenene i 1942. Forsvarssjef med generalmajors grad ble den til da relativt ukjente major Wilhelm Hansteen.
== Sosialminister ==
I årene mellom de to periodene som forsvarsminister var han sosialminister. Både alderstrygd og arbeidsledighetstrygd ble innført da Torp var sosialminister. Torp var også gjenoppbyggingsminister i Gerhardsens første rene Ap-regjering.
== Død ==
Torp ble i 1958 rammet av hjerneblødning og døde etter 1. mai-toget i Oslo. Da beskjeden kom om at Oscar Torp var død, ble de fleste kveldsarrangementer avlyst eller lagt om. Selv om Torp var en viktig person i den norske arbeiderbevegelsen før krigen, ble han fort glemt etter sin død.
== Se også ==
Oscar Torps regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Olav Lahlum: Oscar Torp – en politisk biografi, Cappelen, 2007
Egil Helle (1982). Oscar Torp : arbeidergutt og statsmann. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205140685.
== Eksterne lenker ==
(en) Oscar Torp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Oscar Torp hos Stortinget
(no) Oscar Torp hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Oscar Torp hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Bilder av Oscar Torp, Oslo Museum
Politiske taler av Oscar Torp, virksommeord.uib.no | Oscar Fredrik Torp (født 8. juni 1893 i Skjeberg, død 1. | 5,231 | 5,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Volleb%C3%A6k | 2023-02-04 | Knut Vollebæk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite stjernes orden', 'Kategori:Den nasjonale fortjenstorden (Frankrike)', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:KrF-statsråder', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norges ambassadører til Costa Rica', 'Kategori:Norges ambassadører til USA', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik I', 'Kategori:Statssekretærer fra KrF'] | Knut Vollebæk (født 11. februar 1946 i Oslo) er en norsk diplomat og politiker (KrF). Han var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000.
| Knut Vollebæk (født 11. februar 1946 i Oslo) er en norsk diplomat og politiker (KrF). Han var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Knut Vollebæk var sønn av Sønn av prost Leif Martinsen (1918-2016) og sykepleier Elsa Rigmor Simonsen (1917-), og vokste opp i Søndre Land. Etter examen artium i 1964 ble han siviløkonom fra Norges handelshøyskole (1972). Han studerte fransk språk og litteratur i Paris 1965–1966 og statsvitenskap ved University of California, Santa Barbara 1972–1973.
=== Diplomat ===
Han ble aspirant i Utenriksdepartementet i 197 og var ambassadesekretær ved ambassadene i New Delhi 1975–1978 og Madrid 1978–1981 og ambassaderåd i Harare 1984–1986.
Han var ambassadør i San José de Costa Rica 1991–1993. I Utenriksdepartementet var han byråsjef 1986–1989, ekspedisjonssjef i 1993 og spesialråd for bistandssaker 1994–1997. Årene 1993–95 tjenestegjorde han som fredsmegler i det tidligere Jugoslavia sammen med Thorvald Stoltenberg. Han var i finalefeltet da FNs generalsekretær skulle velge ny høykommissær for flyktninger.
=== Statssekretær, utenriksminister ===
Vollebæk var opprinnelig medlem av Høyre. Han meldte seg inn i Kristelig Folkeparti i 1983, og fikk sin politiske debut som statssekretær for utenriksminister Kjell Magne Bondevik i Jan P. Syses regjering 1989–1990.
=== Utenriksminister ===
Han ble utnevnt til ambassadør i Paris sommeren 1997, men rakk knapt å tiltre før han ble utenriksminister fra oktober samme år. Som nei-regjeringens eneste EU-tilhenger gjorde Vollebæk en betydelig innsats da Norge skulle tilpasse seg EØS-avtalen. Han var aldri i tvil om at hovedoppgaven var å ivareta de fordeler Norge hadde fått ved å få tilgang til EUs indre marked. Under henvisning til at «en hvilken som helst regjering ville ha måttet forholde seg til Europa på den samme måte som Bondevik-regjeringen», minimaliserte han sin egen innsats på dette punkt. Men det er ingen tvil om at han gjorde en betydelig innsats som utenriksminister, ikke minst i forholdet til Europa.
I sin tid som utenriksminister var han også formann i OSSE. Ved et tilbakeblikk betegnet han Kosovo og Tsjetsjenia som en håpløs materie å arbeide med. Han sa likevel at dette året var både spennende og engasjerende. Det er ingen tvil om at OSSE-formannskapet også gav Norge et ansikt i europeisk politikk og Vollebæk et visst alburom i forholdet til EU.
=== Ambassadør til USA, senere karriere ===
Etter tiden som utenriksminister var Vollebæk ambassadør til USA 2001–2007. Fra 2007 til 2013 var han høykommissær for nasjonale minoriteter i OSSE. Fra 2013 har han vært kommissær i Den internasjonale kommisjon for savnede personer (ICMP).
== Utmerkelser ==
Vollebæk er kommandør av St. Olavs Orden (2001). Han har også mottatt storkors av den luxembourgske Fortjenstordenen, storkors av den costaricanske Nasjonalordenen Juan Mora Fernández, storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, storkors av Storfyrst Gediminas av Litauens orden, storkors av den latviske Trestjerneordenen, 1. klasse av den estiske Den hvite stjernes orden, storkors av den franske Nasjonale fortjenstorden og kors av den spanske Isabella den katolskes orden.
Vollebæk er æresdoktor ved Concordia College og St. Olaf College i USA.
I 2001 ble Vollebæk Årets Peer Gynt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Vollebæk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Knut Vollebæk på Internet Movie Database
(no) Knut Vollebæk hos Stortinget
(no) Knut Vollebæk hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Knut Vollebæk i Norsk biografisk leksikon | Knut Vollebæk (født 11. februar 1946 i Oslo) er en norsk diplomat og politiker (KrF). | 5,232 | 5,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SI-systemet | 2023-02-04 | SI-systemet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Måleenheter', 'Kategori:SI-enheter'] | SI-systemet (Système international d'unités - det internasjonale enhetssystemet) er et internasjonalt målesystem for fysiske størrelser. Det bygger på MKS-systemet som igjen var basert på meterkonvensjonen av 20. mai 1875). SI inneholder syv enheter og er det mest utbredte målesystemet i verden i dag. Systemet definerer måleenheter i fysikk og grunnleggende enheter i kjemi, og ble foreslått av CGPM i 1954 og innført i 1960 under navnet SI.
| SI-systemet (Système international d'unités - det internasjonale enhetssystemet) er et internasjonalt målesystem for fysiske størrelser. Det bygger på MKS-systemet som igjen var basert på meterkonvensjonen av 20. mai 1875). SI inneholder syv enheter og er det mest utbredte målesystemet i verden i dag. Systemet definerer måleenheter i fysikk og grunnleggende enheter i kjemi, og ble foreslått av CGPM i 1954 og innført i 1960 under navnet SI.
== Historie ==
Metersystemet ble utformet av en gruppe forskere, blant andre Antoine Lavoisier, som er kjent som «den moderne kjemiens far». Disse forskerne hadde fått i oppdrag av Ludvig XVI av Frankrike å skape et enhetlig og rasjonelt system av målemetoder. Systemet ble vedtatt av den nye regjeringen etter den franske revolusjon. 1. august 1793 vedtok nasjonalkonventet den nye enheten meter med en foreløpig lengde, samt andre enheter med midlertidige definisjoner og vilkår. 7. april 1795 (loi du 18 germinal, en III) erstattet uttrykkene gram og kilogram de tidligere termene gravet (mer korrekt milligrave) og grave. Metersystemet ble endelig tatt i bruk i Frankrike 10. desember 1799, én måned etter Napoleons statskupp.
Historien om metersystemet inneholder flere ulike varianter som hadde spredt seg rundt om i verden for å erstatte mange tradisjonelle målesystemer. Ved slutten av andre verdenskrig var flere forskjellige systemer for måling fortsatt i bruk rundt om i verden. Noen av dem var variasjoner av metersystemet, mens andre bygget på tradisjonelle systemer. Det viste seg at ytterligere endringer var nødvendig for å fremme ett globalt målesystem. Som et resultat av den niende Generalkonferansen for mål og vekt (CGPM) i 1948, bestilte Det internasjonale byrå for mål og vekt (BIPM) en internasjonal studie av behovet for måling innen de vitenskapelige og tekniske miljøene, samt i utdanningsinstitusjoner.
Basert på resultatene av denne studien ble det besluttet under den tiende CGPM i 1954 at et internasjonalt system skulle utledes fra seks basenheter for å muliggjøre måling av temperatur og optisk stråling i tillegg til mekaniske og elektromagnetiske mengder. De seks grunnenhetene som ble anbefalt var meter, kilogram, sekund, ampere, grad Kelvin (senere omdøpt til kelvin) og candela. I 1960 døpte den 11. CGPM systemet til «the Internasjonal System of Units» (det internasjonale systemet av enheter), forkortet SI fra det franske navnet, «Le Système internasjonal d'unités». En sjuende grunnenhet, mol (enhet), ble lagt til i 1971 av den 14. CGPM.
SI er blitt innført i land etter land. Kun USA, Burma og Liberia har offisielt ikke innført det ennå. I Storbritannia sier et EU-direktiv (2009/3/EC) at de gamle enhetene kan brukes parallelt med SI-enhetene inntil videre, i alle fall for handelsvarer. Langs veiene i Storbritannia skiltes det bare med engelske enheter, mens SI-enheter er blitt innført i Irland.
Siden 1. januar 2010 må man ifølge EU-direktiv 80/181/EEC alltid benytte SI-enheter og visse andre godkjente enheter som minutt, time, liter og tonn. Dette EU-direktivet tok lang tid å innføre på grunn av motstand fra Storbritannia.
=== SI i Norge ===
Norge har som ett av mange land undertegnet meterkonvensjonen. Den ble ratifisert ved kongelig resolusjon av 5. mai 1875, og Stortinget vedtok enstemmig 26. mai samme år at Norge skulle slutte seg til meterkonvensjonen. Norge ble dermed det første landet som sluttet seg til meterkonvensjonen. Ole Jacob Broch, som hadde ivret for Norges overgang til metrisk mål og vekt, ble i 1879 direktør for det internasjonale byrå for mål og vekt i Frankrike. SI ble så innført i Norge ved kongelig resolusjon av 19. juni 1877.
I Norge er det Justervesenet som har ansvaret for at SI blir etterfulgt.
== Enheter ==
De følgende enhetene er de grunnleggende. Alle andre enheter er avledet fra disse.
=== Avledede enheter ===
Grunnenheter kan settes sammen til avledede enheter som mål for andre størrelser. Noen av disse har fått egne navn:
== Nye enheter fra 2019 ==
Den 16. november 2018 vedtok Generalkonferansen for mål og vekt å definere enheter i SI på en mer generell måte mest mulig uavhengig av menneskeskapte prototyper. I stedet baseres de nye enhetene på fundamentale størrelser som opptrer i kvantemekaniske sammenhenger og som kan bestemmes med stor presisjon. Det betyr her en relativ usikkerhet typisk av størrelsesorden 10-8 eller mindre. Denne bestemmelsen skal tre i kraft fra den 20. mai 2019.Mest omtale har den nye definisjon av kilogrammet fått. I stedet for å være definert ved prototypen i Paris, vil den bli knyttet til verdien av Plancks konstant. Den kan nå måles så presist at det ble vedtatt å definere den eksakt med verdien
h
=
6.626
070
15
×
10
−
34
kg
⋅
m
2
⋅
s
−
1
{\displaystyle h=6.626\ 070\ 15\times 10^{-34}\ {\text{kg}}\cdot {\text{m}}^{2}\cdot {\text{s}}^{-1}}
uten noen usikkerhet på samme måte som sekund og meter tidligere er definert. Enhver måling av Plancks konstant vil derfor automatisk benyttes til å finne ut hvor tungt et kilogram er.
Da Plancks konstant er knyttet til Avogadros konstant NA via den meget presise verdien til den molare Planck-konstanten, vil man også ha verdien
N
A
=
6.022
140
76
×
10
23
mol
−
1
{\displaystyle N_{A}=6.022\ 140\ 76\times 10^{23}\;{\text{mol}}^{-1}}
fra 2019. Det har blant annet som konsekvens at atommasseenheten u vil få en litt annen verdi i det den ikke lenger er nøyaktig lik 1/12 av massen til et 12C atom.
=== Elektriske enheter ===
Tidligere har elektriske enheter vært bygd opp rundt enheten ampere for elektrisk strøm. Den igjen er basert på Ampères kraftlov som gir kraften mellom to parallelle, strømførende ledninger i en viss avstand. Siden den gamle enheten newton for kraft inneholder enheten kg for kilogrammet, vil definisjonen av amperen måtte forandres når denne blir redefinert. Dette er gjort mulig av de meget presise målinger av elektrisk spenning og strøm som kan gjøres ved bruke av den kvantiserte Hall-effekten og Josephson-effekten.
Ampere vil derfor ikke lenger være en fundamental enhet i SI, men defineres ut fra elementærladningen til elektronet som skal ha den fikserte verdien
e
=
1.602
176
634
×
10
−
19
A
⋅
s
{\displaystyle e=1.602\ 176\ 634\times 10^{-19}{\text{A}}\cdot {\text{s}}}
Da sekundet allerede er bestemt, er enheten for strømstyrke dermed også gitt. Som en konsekvens vil både den elektriske konstanten ε0 og den magnetiske konstanten μ0 få litt andre verdier med en relativ usikkerhet av størrelsesorden 10-8. Tidligere hadde denne siste konstanten en eksakt verdi gitt ved μ0/4π = 10-7 N/A2.
=== Termiske enheter ===
Tidligere har måling av absolutt temperatur T i Kelvin-grader K vært knyttet til trippelpunktet for vann som også har ligget til grunn for verdien av Boltzmanns konstant. Denne skal nå i stedet ha den definerte verdien
k
B
=
1.380
649
×
10
−
23
J
⋅
K
−
1
{\displaystyle k_{B}=1.380\ 649\times 10^{-23}\;{\text{J}}\cdot {\text{K}}^{-1}}
Måles en økning kBT av den termiske energien, kan den tilsvarende økningen i absolutt temperatur nå entydig bestemmes da enheten joule J for energi er gitt ut fra nydefinisjonen av kilogrammet. Kombinert med verdien for Avogadros konstant, vil også gasskonstanten dermed få en ny, fiksert verdi.I tillegg er også enheten candela for lysstyrke gitt en ny definisjon i overenstemmelse med de andre SI-enhetene.
== SI-prefikser ==
For å lettere å få oversikt, inneholder SI prefikser som forteller hvilken tierpotens man må multiplisere måletallet med.
== Se også ==
Meterkonvensjonen
ISO 31
MKS-systemet
Fysisk størrelse
Stortingets raskeste vedtak
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskrift om målenheter og måling
Det internasjonale byrået for mål og vekt, fransk; Bureau International des Poids et Mesures (BIPM) Arkivert 6. mars 2005 hos Wayback Machine.
SI brosjyre fra BIPM
PTB Mitteilungen 2016, Experimente für das neue Internationale Einheitensystem (SI), over 100 sider med mye stoff og historie om gamle og nye SI-enheter. | SI og Si kan vise til: | 5,233 | 5,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weimar | 2023-02-04 | Weimar | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland', 'Kategori:Weimar'] | Weimar er en by i den tyske delstaten Thüringen med 64 000 innbyggere. Her bodde blant andre Johann Wolfgang von Goethe, hvis vennskap med Friedrich von Schiller i perioden 1794 til Schillers død 1805 anses å ha hatt overordentlig stor betydning for den tyske litteratur og kultur. Goethes hus i Weimar er idag et museum. I 1999 var Weimar kulturhovedstad i Europa, samtidig som Goethes 250-årsdag ble feiret med en rekke arrangementer i Tyskland og andre steder.
Weimar har blant annet et stort bibliotek kalt Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek. Deler av biblioteket ble den 3. september 2004 ødelagt av brann, men er siden gjenoppbygd og åpnet for besøk.
Perioden 1919-1933 refereres ofte til som Weimar-republikken, ettersom republikkens konstitusjon ble vedtatt i Weimar, da Berlin var for urolig etter 1918-revolusjonen til at riksdagen ville møtes og drøfte dette der.
Weimar var også senter for Bauhaus-bevegelsen, og byen har en rekke kunstgallerier, museer, det tyske nasjonalteateret og Bauhaus-universitetet. Fra sommeren 1937 til etter annen verdenskrig lå det en konsentrasjonsleir i nærliggende Buchenwald, en skog Goethe hadde likt å besøke, som ble benyttet av nasjonalsosialistene og senere av de sovjetiske okkupantene.
Det klassiske Weimar ble i 1998 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
| Weimar er en by i den tyske delstaten Thüringen med 64 000 innbyggere. Her bodde blant andre Johann Wolfgang von Goethe, hvis vennskap med Friedrich von Schiller i perioden 1794 til Schillers død 1805 anses å ha hatt overordentlig stor betydning for den tyske litteratur og kultur. Goethes hus i Weimar er idag et museum. I 1999 var Weimar kulturhovedstad i Europa, samtidig som Goethes 250-årsdag ble feiret med en rekke arrangementer i Tyskland og andre steder.
Weimar har blant annet et stort bibliotek kalt Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek. Deler av biblioteket ble den 3. september 2004 ødelagt av brann, men er siden gjenoppbygd og åpnet for besøk.
Perioden 1919-1933 refereres ofte til som Weimar-republikken, ettersom republikkens konstitusjon ble vedtatt i Weimar, da Berlin var for urolig etter 1918-revolusjonen til at riksdagen ville møtes og drøfte dette der.
Weimar var også senter for Bauhaus-bevegelsen, og byen har en rekke kunstgallerier, museer, det tyske nasjonalteateret og Bauhaus-universitetet. Fra sommeren 1937 til etter annen verdenskrig lå det en konsentrasjonsleir i nærliggende Buchenwald, en skog Goethe hadde likt å besøke, som ble benyttet av nasjonalsosialistene og senere av de sovjetiske okkupantene.
Det klassiske Weimar ble i 1998 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
== Severdigheter ==
Det sentrale torget Markt, med:
Rådhuset
Cranachhaus, der både Lucas Cranach den eldre og den yngre levde.
Stadthaus
Hotel Elephant
Frauenplan, med Goethe Nationalmuseum og Goethes bolig.
Schillerstrasse, med
Schillers bolig.
Opplevelsesmuseet Weimar-Haus, som forteller byens historie.
Teaterplassen, med
Det tyske nasjonalteatret, der den tyske nasjonalforsamlinga trådte sammen i 1919 og konstituerte Weimarrepublikken,
Wittumspalasset, der hertuginne Anna Amalia bodde, og som hun gjorde til et sentrum for byens åndelige liv,
Bauhaus-museet,
Goethe-Schiller-monumentet.
Kirms-Krakow-huset, som viser borgerlig bokultur og levevis i Weimar på 1800-tallet.
Slottet i klassisistisk og nybarokk stil. Slottsmuseet viser kunst fra middelalderen til i dag. Særlig kjent er Cranach-galleriet og verkene til Weimarskolen.
Anna-Amalia-biblioteket, som ble ødelagt i brann i 2004. Frivillige fikk brakt mange uerstattelige bøker ut av den brennende bygningen, men mye gikk tapt. Biblioteket er gjenåpnet og kan hver dag, med unntak av mandag, bli besøkt av maksimalt 290 personer.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Weimar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Weimar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Weimar er en by i den tyske delstaten Thüringen med 64 000 innbyggere. Her bodde blant andre Johann Wolfgang von Goethe, hvis vennskap med Friedrich von Schiller i perioden 1794 til Schillers død 1805 anses å ha hatt overordentlig stor betydning for den tyske litteratur og kultur. | 5,234 | 5,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Schumann | 2023-02-04 | Robert Schumann | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zwickau', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis. Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.
| Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis. Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.
== Tidlige år ==
=== Ungdomstid ===
«Jeg drømte jeg druknet i Rhinen». Denne setningen noterte Schumann i sin dagbok da han var 19 år, på en tid han ikke kunne vite at han senere skulle slå seg ned i nærheten av Rhinen, og forsøke å begå selvmord ved å hoppe i elva.
Schumann var det femte og siste barnet i søskenflokken, de andre var Emilie (1796), Eduard (1799), Carl (1801) og Julius (1805). Moren Christiane ble regnet som svært musikalsk uten at hun behersket noe instrument, og faren August var bokhandler.
Ved siden av begavelsen han hadde for klaverspill og musikk, var Robert litterært interessert, og han skrev mye allerede fra tidlig alder. Interessen for det skrevne ord fikk han nok fra sin far: August Schumann så på seg selv som en «homme de lettres», han skrev romaner og ble en kjent oversetter av engelskspråklig litteratur, og sammen med sine brødre drev han fra 1807 forlagsbokhandelen «Gebrüder Schumann» i Zwickau. Firmaet ble kjent for å fremme allmenndannelse ved å publisere pocketutgaver av klassikere fra alle nasjoner. August Schumann skal ha hatt et stort privatbibliotek med klassisk litteratur fra hele verden. Hans eldste sønner gikk alle inn i forleggerbransjen, og også den yngste forsøkte å følge i farens fotspor: 14 år gammel skrev Robert Schumann et essay om musikkestetikk og bidro til et verk faren redigerte som bar tittelen «Portrett av berømte menn». Han skrev også dikt, romanfragmenter og selvkritiske tekster. Allerede som skolegutt i Zwickau leste han verk av de tyske poetene/filosofene Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe, såvel som Lord Byron og greske tragedier. Hans største og varige litterære inspirasjonskilde var Jean Paul; påvirkningen fra ham kan man finne i Schumanns ungdomsromaner Juniusabende, fullført i 1826, og Selene.
August Schumann støttet opp under avkommets musikalske ambisjoner. Han kjøpte et flygel til ham, hørte ham gjerne spille, og forsøkte – om enn forgjeves – å få Carl Maria von Weber til å gi ham klaverundervisning. «Jeg hadde fordelen av å få den mest grundige og kjærlige oppdragelse».
I 1826 døde August Schumann, 53 år gammel. Han etterlot seg en liten formue; Roberts andel ble forvaltet av tøy- og jernvarehandleren Gottlob Rudel fra Zwickau. Robert fikk en omfattende skolegang med undervisning i latin, gresk og fransk, og han ble regnet som et usedvanlig språktalent. Men hans musikalske utdannelse var fram til 1828 nærmest for dilettantisk å regne. Da han etterhvert spilte klaver bedre enn sin lærer, anbefalte denne ham selvstudium, og Schumann gikk på musikalske framføringer og leste partiturer og omarrangerte orkesterverk for klaver. Han grunnla et skoleorkester, samt et litterært selskap hvor han leste ulike verk sammen med sine medelever, blant annet åtte dramaer av Friedrich Schiller der de fordelte rollene seg imellom. Hvor alvorlig han tok det kan vi se av foreningsstatuttene han hadde laget: De innebar at det ble skrevet ut bøter for «usømmelig latter» under opplesingene.
Artium tok Schumann med nestbeste karakter «omnino dignus». I mellomtiden hadde moren i samråd med formynderen besluttet at Schumann skulle studere rettsvitenskap, da ingen av dem kunne se at hans hang til kunst, og i særdeleshet musikk, kunne ha noen framtid. Schumann føyde seg, og skrev seg 29. mars 1828 inn som jusstudent ved Universität Leipzig og ble medlem av det gamle studentbrorskapet i Leipzig.
=== Upopulært studium ===
Leipzig, som den gang hadde rundt 41 000 innbyggere var Sachsens nest største by etter Dresden, og Schumann likte det han så: Messenes by, bokhandlene og trykkeriene; velrenommerte forlag som Brockhaus, Reclam-Verlag og Breitkopf & Härtel holdt til her. Det berømte Gewandhausorkesteret briljerte med oppføringer som Schumann aldri hadde opplevd før. Han skrev til sin mor at han «gikk regelmessig på instituttet», men tiden tilbrakte han med musikk, skriving og lesing, han gikk innimellom på forelesninger i filosofi, og tilbrakte også mange formiddager med «lyrisk dagdriveri» iført sin slåbrok. Schumann holdt seg nok unna lokaler der det ble holdt juridiske forelesninger, og det gav ham ofte samvittighetskvaler, noe dagboka vitner om:
«Det går kaldt gjennom meg når jeg tenker på hva det skal bli av meg.»Og senere:
«Svak vil jeg og kan jeg ikke være. Når mennesket bare vil – klarer det jo ALT.»På denne tiden ble Schumann kjent med en mann som kom til å forandre livet hans: Friedrich Wieck. Wieck, som opprinnelig studerte teologi, hadde fått ry som en fremragende klaverpedagog. Konseptet hans med praktisk undervisning ved klaveret og musikkteoretisk utdannelse, hadde han med stort hell prøvd ut på sin egen datter Clara. Robert Schumann besluttet å la Wieck ta seg av sin musikalske videreutdanning, men det viste seg at Schumann manglet det nødvendige piano- og komposisjonstekniske grunnlaget. Skuffelsen var stor, han måtte stadig oftere unnskylde seg for manglende oppmøte, og til slutt avsluttet Schumann like godt undervisningen.
Schumann ønsket å få en slutt på «det ødeleggende slendrianet» i yrkesutdannelsen, og flyttet til Heidelberg for å konsentrere seg om jus-studiene. Men rent jus-faglig ble det en bortkastet tid. Blant professorene var det bare juristen Thibaut som fant gjenklang hos Schubert, og det skyldtes hans musikalitet og fordi han regelmessig organiserte musikkaftener, særlig med verk av Palestrina og Händel. Dessuten ble det plutselig svært viktig å foreta en reise gjennom Italia akkurat nå, og han klarte å få moren til å gi ham reisepenger. «Italia, Italia, nynnet det fra barnsben av i mitt hjerte» skrev han til henne. Det som dro ham dit var «det helt fantastiske, pulserende, levende livet.» Han ville lære å kjenne de «de hvite, glitrende byer», «de appelsinduftende, sydlige blomster». Og naturligvis ville han bli kjent med «de italienske kvinnene med sine ildfulle, smektende øyne.» Han lot seg imponere over La Scala i Milano, men fikk ikke noe ut av den italienske musikken, og spesielt ikke av Gioacchino Rossinis.
== Omvending ==
Tilbake i Heidelberg skrev Schumann etter lang tids indre kamp et brev til sin mor den 30. juli 1830, hvor han forklarte at han tok sikte på å slå inn på en løpebane som musiker. «Følger jeg min muse, så viser den meg til min kunst, og jeg tror det er den rette veien.» Innen seks år ville han kunne «konkurrere mot hvilken som helst annen pianist.» På hans bønner vendte moren seg til Friedrich Wieck «med angst og beven», for hun mente at Robert burde ha startet på en pianistløpebane ti år tidligere om musikken skulle kunne bli et levebrød. Wieck svarte allerede innen to dager: han lovte at på tre år skulle han gjøre Schumann til en av Europas største pianister; han ville da spille mer åndfullt enn Ignaz Moscheles og mer storartet enn Johann Nepomuk Hummel. Men han knyttet en betingelse til dette: Schumann måtte få kontroll over sin «tøylesløse fantasi og skiftende framtidsplaner», og stille regelmessig på øvelsene. Full av gode forsetter for framtiden reiste Schumann tilbake til Leipzig og bosatte seg til å begynne med i et rom i Wiecks hus.
=== Pianistdrømmen brister ===
Schumanns begynte nå en så innbitt kamp for å bli pianovirtuos at det endte med at han ødela fremtidsutsiktene: Stadig mer irritert over at fingrene ikke beveget seg fullstendig uavhengig av hverandre utviklet han en mekanisk innretning som skulle gi hver enkelt finger sin egen kraftfulle uavhengighet. Kveld etter kveld testet han apparatet med høyre hånd helt til han pådro seg en så alvorlig seneskjedebetennelse at han ble ute av stand til å bevege fingrene. Da hånden begynte å bli bedre viste det seg at langfingeren var så svekket at han ikke lengre kunne håpe på å bli en profesjonell pianist. Den gang ble kvikksølv brukt i behandlingen av syfilis, og et av symptomene på kvikksølvforgiftning er koordinasjonsproblemer, noe som kan forklare problemene som førte til at han startet den alt for intense treningen.
=== Nye veier ===
Fra nå av konsentrerte Schumann seg om å lære seg komposisjonsteknikker; Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier var et verdifullt studiemateriale. Til å begynne med komponerte Schumann nesten utelukkende for klaver, hans opus 1 var ABEGG-Variationen som han bygde opp rundt noterekka A-B-E-G-G og dediserte fantasipersonen «Comtesse d'Abegg». Til de første komposisjonene som vitner om Schumanns personlige stil hører også Papillons (op. 2), som han tilegnet tre kvinner i sin nærmeste bekjentskapskrets. Selv antydet han at disse miniatyrene var inspirert av Jean Pauls roman Flegeljahre («Ungdomsår»). Av tidlige komposisjoner er Toccata (op. 7) verd å nevne; et svært virtuost stykke som stiller høye krav til de svakeste fingrene, dvs ring- og lillefinger. I 1883 påbegynte han Etüden im Orchestercharakter som i 1837 ble utgitt under navnet det har hatt siden, Sinfonische Etüden. De er ikke egentlig etyder i bokstavelig forstand, heller variasjoner over et tema som presenteres i starten.
Sammen med Friedrich Wieck, pianisten Ludwig Schuncke og noen andre venner grunnla Schumann i 1834 Neue Zeitschrift für Musik, en konkurrent til Allgemeine Musikalische Zeitung – også det basert i Leipzig. Siden de andre ikke hadde tid til overs, falt nesten alt arbeid på Schumann. Som kritiker og musikkviter skapte han en ny målestokk, med en skarp brodd mot middelmådighet og overflatisk virtuoseri. Schumanns varemerke var en poetiserende kritikk. Han var ikke alene om den i samtiden; E. T. A. Hoffmann som allerede hadde skrevet for Allgemeine musikalische Zeitung under pseudonymet Johannes Kreisler forsøkte seg også på en lignende stil. Men Schumann utviklet denne skrivemåten til en egen genre. Han var notorisk ordknapp; Clara bemerket senere i deres felles dagbok at man måtte spørre ham tre ganger «hva sa du?» for å forstå ham, men skriftlig var han i sitt ess, og viste en språklig ekvilibrisme hvor ingen nyanse var ham fremmed. I tekstene hans finner man alt fra seriøs diskusjon, via mild spott til hånende kritikerslakt.
De imaginære figurene Florestan (den lidenskapelige Schumann), Eusebius (den introverte Schumann) og Meister Raro (rådgiver – Friedrich Wieck var den opprinnelige modellen for denne figuren) spilte en viktig rolle både i tidsskriftet og i komposisjonene hans. Schumann brukte de ulike karakterene til å få fram forskjellige synspunkter på verkene.
=== Davidsbündler ===
Allerede i 1833 hadde Schumann samlet en krets yngre kunstnere som regelmessig møttes i lokalet Zum Arabischen Coffe Baum i Leipzig. De kalte seg Davidsbündler (Davidsforbundet), og så på seg selv som motpolen til filistrene, som representerte spissborgerne. I tråd med det som var vanlig i tidens populære hemmelige forbund, gav de hverandre fantasinavn. Forbundet var alltid til stede i Schumanns verk, eksempelvis i Davidsbündlertänze op. 6, som Schumann tilegnet sin venn komponisten Walther Wolfgang von Goethe, og i Carnaval op. 9.
== Privatliv ==
=== Kjærlighetsliv ===
Da Schumann første gang ble kjent med Wiecks datter Clara under oppholdet i Wiecks hus i 1830, var hun elleve år, så den gang begrenset forholdet mellom dem seg til spaserturer og eventyrstunder der Schumann fortalte selvlagede historier til Clara og brødrene. Men Schumann kunne også med forbauselse observere hvordan Clara modnet som menneske og musiker. Han hadde et par kjærlighetsaffærer, og det var nok på denne tiden han pådro seg en sykdom han ikke snakket om før i 1855, men som var medansvarlig for hans tidlige død: syfilis.
I 1834 forlovet Schumann seg med en av Wiecks elever, Ernestine von Fricken (født. von Zedtwitz), som han den gang trodde var datter av en rik böhmisk baron. Det viste seg imidlertid at Ernestine var adoptert og etter tidens regler ikke hadde arverett, så Schumann opphevet forlovelsen etter et år. Likevel gav han henne et musikalsk minnesmerke i Carnaval. Familien von Fricken stammet fra den böhmiske byen Aš, og dette stedsnavnet (i sin tyske form Asch) danner grunnlaget for Carnaval gjennom bruk av tonerekkene a-ess-c-h og ass-c-h. Et stykke bærer navnet Estrella (Ernestine), et annet er tilegnet Chiarina (Clara), selv Marsch der Davidsbündler gegen die Philister er med som kronen på verket. Åpningen av stykket, Preambule, og miniatyrene med titlene Chopin og Paganini danner unntakene fra denne tematikken.
=== Ekteskap ===
Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den nå 16 år gamle Clara Wieck, og i 1837 ba Schumann om Wiecks samtykke til å ekte den ennå ikke myndige Clara. Men Wieck var på ingen måte beredt til å gi henne til den pengelense unge mannen, særlig fordi han ikke hadde noen fast ansettelse og hadde pådratt seg en kronisk fingerskade som forhindret en karriere som pianist. Ikke engang det faktum at Schumann hadde vært sentral under grunnleggelsen av Neue Zeitschrift für Musik og var ganske vellykket som musikkredaktør av tidsskriftet kunne få faren til å ombestemme seg. Derimot gjorde han alt for å hindre kontakt mellom de nyforelskede; å se hverandre eller å korrespondere var forbudt. Full atskillelse klarte han først å oppnå ved å booke opp en rekke konsertturneer for Clara.
I september 1839 la Clara og Robert inn en rettslig klage med et forslag om at enten fikk Wieck samtykke i ekteskapsinngåelse, eller så ble ekteskapet inngått ex officio. Det tok tid før det skjedde noe, ikke minst takket være Friedrich Wiecks uthalingstaktikk, men 1. august 1840 samtykket retten endelig til ekteskapsinngåelse. Bryllupet sto 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år. I 1843 ble Schumanns forsonet med Wieck etter at faren tok det første skrittet.
== Avvisning ==
Schumann fullførte Kreisleriana i 1838. Stykket er trolig dedisert forfatteren E.T.A. Hoffmann, som brukte Kapellmeister Johannes Kreisler både som litterær karakter og pseudonym når han skrev for Allgemeine Musikalische Zeitung. Schumann var en stor beundrer av Frédéric Chopin, og som et tegn på sin musikalske aktelse tilegnet han ham verket.Chopin på sin side ble aldri noen stor beundrer, og også andre pianister forholdt seg nokså kjølig overfor Schumanns komposisjoner: Franz Liszt tok noen av verkene hans inn i repertoaret, men fortalte selv at det ble en «stor fiasko». Årsaken var nok at Liszts publikum ikke forventet at han skulle fortolke vanskelig tilgjengelig musikk, men kom på konsertene hans for å oppleve en risikovillig showmann utfolde seg ved pianoet. Selv Clara, som senere bidro vesentlig til å gjøre Schumanns klaververker kjent, spilte på denne tiden bare sjelden et og annet av Schumanns stykker på konsertene sine. Tilhørerne ville høre musikk som passet med tidens smak, og i ettertid er det lett å se at Schumann ikke skrev slik musikk. Ludwig van Beethoven ble beundret, Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Scarlatti var omtykt, og Sigismund Thalberg, Friedrich Kalkbrenner, ja selv Henri Herz hørte til tidens hyppig spilte komponister. Schumann foraktet Herz på grunn av hans platte klavermusikk.
I 1838/1839 forsøkte Schumann å etablere Neue Zeitschrift für Musik i Wien, men på grunn av de strenge østerrikske sensurmyndighetene mislyktes han. I Wien gjenoppdaget han flere av Schuberts glemte komposisjoner, blant annet G-dursymfonien. Året etter, i 1840, opplevde Schumann i det minste en anerkjennelse i og med at universitet i Jena tildelte ham et æresdoktorat ved det filosofiske fakultet.
== Ved Claras side ==
Schumann forsøkte stadig å påvirke Clara Schumanns liv og kunstneriske utøvelse. Han ønsket ikke at hun – en av Europas mest feirede pianister – skulle fortsette sin turnévirksomhet. Han ville også at hennes egne komposisjoner skulle bli mer seriøse, så langt hadde de tilfredsstilt publikums romantiske musikksmak. Mer spesifikt ønsket han at hun skrev mer som ham selv; målet hans var musikalsk tosomhet i enhet. I 1841 gav han ut en liedersyklus med komposisjoner av begge to, og klarte å bringe kritikerne i forlegenhet da de ikke var i stand til å finne ut hvem av dem som var ansvarlig for de enkelte stykkene.
=== Skapertid ===
Det er liten tvil om at samlivet med Clara var en inspirasjonskilde for Schumann på denne tiden. Han skrev Symfoni nr 1 i B-dur på svært kort tid. Den såkalte Frühlingssinfonie ble oppført 31. mars 1841 under ledelse av dirigenten Felix Mendelssohn Bartholdy. Allerede samme år fullførte Schumann en symfoni i d-moll som opprinnelig hadde med en gitar. Uroppførelsen 6. desember 1841 var ingen stor suksess, og 12 år senere omarbeidet Schumann symfonien til den versjonen som nå er kjent som hans 4. og siste symfoni.
I 1841 ble deres første barn, Marie, født. Tilsammen fikk de åtte barn; da det siste barnet, Felix, kom til verden var Schumann lagt inn på psykiatrisk sykehus. Barnet ble på hans ønske oppkalt etter Felix Mendelssohn Bartholdy.
=== Fortvilelsens tid ===
I 1843 var Schumann for en kort tid lærer ved konservatoriet i Leipzig. Men paret var vant til å ha god råd og trengte snart større inntekter. Så Clara reiste igjen på konsertturne, blant annet til Russland, og spilte inn 6000 taler. Schumann ledsaget henne på turneen, men for Claras beundrere var han bare ektefellen til en av Europas mest kjente pianister. Det fortelles at i Russland ble Schumann en gang spurt om også han var en musiker, og folk skal ved flere anledninger ha stukket til ham penger. For Schumann var dette en fryktelig ydmykende situasjon, og han ble aldri helt komfortabel med at kona nøt en større internasjonal berømmelse enn han selv gjorde.
I 1844 ble Schumanns forhåpninger om å bli Mendelssohn Bartholdys etterfølger ved Leipzigs berømte Gewandhausorkester knust. I den påfølgende tiden og fram til 1846 var livet hans preget av sykdom. Han klaget over utmattethet, nevrasteni, anfall av angst og svimmelhet – og han ble tungsindig. Robert Schumann led av noe man i dag sannsynligvis ville kalle en bipolar lidelse og det er heller ikke utenkelig at syfilis bidro til sykdomsbildet. Under store anstrengelser fullførte han Symfoni i C-dur (i dag kjent som nr 2), og uroppførte den i Leipzigs Gewandhaus den 5. november. I symfonien, som ikke ble noen suksess i Schumanns samtid, framstiller han utmattelse, tvangstanker og depresjon, men han lar verket kulminere i en Beethovensk triumf. Samme år utgav han også Pianokonsert i a-moll (op. 54), opprinnelig utgitt som Fantasi for piano og orkester, og dette er en av de mest populære og oftest innspilte av alle pianokonserter.
I 1846 følte han seg restituert. Han besøkte Wien om vinteren, reiste til Praha og Berlin våren 1847 og til Zwickau om sommeren. I Zwickau fikk han en entusiastisk mottakelse, en gledelig opplevelse siden han på den tiden bare var en berømthet i Leipzig og Dresden.
Bestrebelser på å få en fast stilling i et konsert- eller operahus i Sachsen mislyktes. Først i desember 1849 fikk Schumann et akseptabelt tilbud om å bli Ferdinand Hillers etterfølger som byen Düsseldorfs musikkdirektør. Clara og Robert nølte, for Sachsen var de fortrolig med, men Rheinland virket så langt unna. Likevel forlot de Dresden den 1. september 1850 i retning Düsseldorf.
== I Rheinland ==
=== Lyse sider ===
Robert Schumann ble møtt med entusiasme i Düsseldorf: både kor og orkester hadde innøvd noen av hans stykker og holdt et ball og en supé bare for ham. Hiller introduserte personlig Schumann for byens kunstnerkretser. Den entusiastiske mottakelsen inspirerte Schumann til å komponere som besatt: I løpet av en måned skisserte han sin 3. symfoni i Ess-dur, den såkalte «Rhinlandske». I henhold til Beethovens oppfatning om toneartene er Ess-dur den «heroiske» tonearten, og i symfonien beskriver Schumann sine første inntrykk av sine nye bekjentskaper, satsene 1, 2 og 5 er fulle av entusiasme. Den 3. satsen med tempobetegnelsen Nicht schnell har en intermessolignende karakter og er av samme type som Schumanns klaverminiatyrer. Sats nr 4 har et seremonielt preg som gjør at man får assosiasjoner til en festgudstjeneste i stor katedral, og knyttes i blant til kardinal-vielsen av erkebiskop Johannes von Geissel i Kölnerdomen den 12. november 1850. Schumann selv var imidlertid ikke tilstede.
=== Skyggesider ===
Like fort som Schumann lot seg sjarmere av den rhinlandske mentaliteten, like fort ble han desillusjonert. Han fikk problemer med orkestermedlemmenes nonchalante innstilling til å møte på øvingene, og skulle orkesteret være fulltallig kjempet han mot slapp innstilling. En gang messingblåserne grep til et instrument som var transponert i feil toneart, førte det til en krangel i stedet for at det ble ordnet opp i den enkle saken med en gang. Og koret småsnakket og lo under prøvene. Schumann følte at han ikke ble tatt alvorlig. Mot slutten av 1851 vurderte han å si fra seg posten, men så meldte et sjette barn sin ankomst.
Etter at Schumann kom tilbake som dirigent etter en pause i desember 1852 kom de første kravene om at han måtte tre tilbake. Schumann ble dypt såret. Pinsen 1853 omarbeidet han symfoni i d-moll, og i denne versjonen ble verket tatt godt imot av publikum.
=== En beundrer fra Hamburg ===
Samme år fikk Schumanns besøk av en ung og fram til da ukjent musiker fra Hamburg: Johannes Brahms. Schumann ble begeistret over Brahms ferdigheter som pianist og komponist, og gjorde musikkforlaget Breitkopf & Härtel oppmerksom på ham slik at de publiserte noen av Brahms' verker. Dessuten skrev Schumann en artikkel i Neue Zeitschrift für Musik (som lenge hadde vært drevet av andre) under tittelen Neue Bahnen («Nye veier»). Schumann beskrev Brahms i panegyriske ordelag; han var «utvalgt til å frembringe tidens høyeste uttrykk på en ideell måte.» For Brahms førte Schumanns profetiske ord til en økende selvkritikk som gav seg utslag i at han brente opp flere av sine komposisjoner. I årene som fulgte førte Brahms tendenser hos den sene Schumann videre, eksempelvis hans interesse for tidligmusikk, særlig Johann Sebastian Bachs polyfone satsteknikk. Schumanns komposisjoner hadde en pregende virkning på Brahms, for eksempel er det en likhet mellom første satsene av Brahms' første klaverkonsert og Schumanns fiolinkonsert.
Clara Schumann, og muligens også Johannes Brahms, forhindret at Schumanns dypsindige fiolinkonsert i d-moll fra 1853 ble publisert. Grunnen var at den berømte fiolinisten Joseph Joachim fant et for stort sprik mellom spilleteknisk vanskelighetsgrad og musikalsk substans, spesielt i 3. sats, og anså at konserten ikke var egnet til å publiseres. En medvirkende årsak kan også være at samtidens anmeldere mente å finne spor av åndelig og kreativt forfall i Schumanns senere verk. For Clara Schumanns del kan kontrasten mellom den lyse, dansbare sistesatsen og ektemannens siste tragiske leveår ha vært for smertefull. Først i 1937 ble konserten trykket, og uroppført i Berlin.
== Slutten ==
Schumanns psykiske problemer, som man i dag vet skyldtes en kombinasjon av syfilis og bipolar lidelse, utviklet seg i rykk og napp over lengre tid. Fra februar 1854 forverret situasjonen seg. Han klaget over «hørselsaffekter»: toner, akkorder, hele musikkstykker tumlet i hodet hans og berøvet ham hans søvn, og han så engler og demoner.
Clara og barna våket over ham dag og natt, og han fikk tett oppfølging av lege. Likevel klarte han å forlate huset i et ubevoktet øyeblikk den 27. februar 1854. Selv om det var Rosenmontag, høydepunktet under det rhinlandske karnevalet, og gatene var fulle av folk, tok ingen notis av skikkelsen som ilte mot Oberkasseler Pontonbrücke. Schumann klatret over rekkeverket på brua, kastet gifteringen i Rhinen og fulgte selv etter. Mannskapet på en elvebåt plukket opp den livstrøtte mannen, og han ble geleidet hjem. En tilkalt lege fikk ansvar for ham mens Clara og barna søkte tilflukt hos en venninne. Da Schumann ble innlagt på sanitetslege Dr. Franz Richarz' nye klinikk i Endenich ved Bonn, forble hans stilling som musikkdirektør først ubesatt, og lønna fortsatt utbetalt til familien.
Ulike biografier har gått ut fra at Schumann så på seg selv som en «forbryter» som var redd for at han skulle skade Clara, noe som skal ha ført til at han selv valgte å legge seg inn ved klinikken. Det finnes imidlertid ikke belegg for dette, for eksempel er det ikke nevnt i Schumanns detaljerte dagboksopptegnelser. Den opprinnelige kilden til påstanden er Clara Schumanns første biograf, Berthold Litzmann, men de dagbøker og brev Litzmann hevdet å ha brukt som underlagsmateriale skal være brent. Flere har gått ut fra at Litzmann tolket Claras Schumann opptreden etter at ektemannen ble lagt inn slik at Schumann representerte en risiko for familien. Etter at sykejournalene ble publisert virker det rimelig å anta at det er slik det henger sammen.
Under det første året av klinikkoppholdet spilte Schumann gjerne klaver. Han studerte Brahms' komposisjoner og leste mye. Han led likevel under tiltakende vanviddsforestillinger som førte til raseriutbrudd og vold mot pleierne. Bettina von Arnim, Joseph Joachim og Johannes Brahms besøkte ham, og de ga ulike beretninger om tilstanden hans.
Clara besøkte Schumann 27. juli 1856 – han hadde på det tidspunktet begynt å nekte å ta til seg føde. 29. juli døde han uten at noen var til stede. Kvelden 31. juli 1856 ble Robert Schumann gravlagt ved Alter Friedhof i Bonn.
Clara overlevde sin mann med 40 år. Etter hans død egnet hun seg hovedsakelig til å fortolke ektemannens musikk, og hun redigerte hans verker for Breitkopf & Härtel. Clara og Robert er gravlagt ved siden av hverandre i den felles æresgraven.
== Musikalsk arv ==
Schumann øvet en betydelig innflytelse på 1800-tallsmusikken, og også senere, selv om han tok i bruk nokså konservative komposisjonsprinsipper etter han giftet seg. Han etterlot seg en rekke verk i alle musikalske former som var kjent på hans tid. Schumanns ideer og musikalske vokabular ble spredt vidt omkring, delvis på grunn av protégéen Brahms' innsats. Den engelske komponisten Sir Edward Elgar kalte Schumann «my ideal.»
Schumann og den østerrikske komponisten Franz Schubert blir ikke ofte blandet sammen, men i 1956 utgav DDR to frimerker med Schumanns bilde trykt over et notebilde med Schuberts musikk. Frimerkene ble snart erstattet med musikk av Schumann.
== Annet ==
Robert Schumann var gjennom livet, helt til tiden i Endenich, en ivrig sjakkspiller. Det viser opptegnelser i dagbøkene hans om spillere fra studietiden i Leipzig, partifragmenter og bokavskrifter fra sluttspill.
== Verk ==
=== Klavermusikk ===
Acht Polonaisen for firhendig klaver uten op. (1828)
Abegg-Variationen op. 1 (1829/1830)
Papillons op. 2 (1829–1832)
Studien für das Pianoforte nach Capricen von Paganini op. 3 (1832)
Intermezzi op. 4 (1832)
Impromptus über eine Romanze von Clara Wieck op. 5 (1. versjon: 1833, 2. versjon: 1850)
Davidsbündlerdanser. 18 karakterstykker op. 6 (1837)
Toccata op. 7 (Tidlig versjon: 1829/1830, Endelig versjon: 1833)
Allegro op. 8 (1831–1832)
Carnaval op. 9 (1833 og vinter 1834/1835)
Sechs Konzert-Etüden nach Capricen von Paganini op. 10 (1832/1833)
Sonate nr. 1 fiss-moll op. 11 (1832–1835)
Fantasiestücke op. 12 (1837; Nr. 7: sannsynligvis allerede 1836)
12 symfoniske etyder op. 13 (1. versjon: 1834–1835, kanskje også 1836, 2. versjon: 1849–1851)
Konsert uten orkester (sonate nr. 3 f-moll) op. 14 (1. versjon: 1835/1836, 2. versjon: mellom april 1850 og juni 1852)
Kinderszenen op. 15 (1838; nr. 6 und 9: sannsynligvis allerede 1837)
Kreisleriana op. 16 (1838)
Fantasie op. 17 (1836/1838)
Arabeske op. 18 (1838–1839)
Blumenstück op. 19 (1838–1839)
Humoreske op. 20 (1838–1839)
Novelletten op. 21 (1838)
Sonate Nr. 2 g-Moll op. 22 (juni 1830, 1833, oktober 1835 og desember 1838)
Nachtstücke op. 23 (1839/1840)
Faschingsschwank aus Wien. Fantasibilder for klaver op. 26 (nr. 1-4: 1839; nr. 5: antakeligvis vinter 1839/1840)
Tre romanser op. 28 (1839)
Scherzo, Gigue, Romanze og Fughette op. 32 (nr. 1-3: 1838; Nr. 4: oktober 1839)
Andante und Variationen B-Dur für zwei Klaviere op. 46 (1843) (Originalversjon for to klaverer, to celli og horn)
Studien für Pedalflügel. Seks stykker i kanonisk form op. 56 (1845)
Skizzen für Pedalflügel op. 58 (1845)
6 fuger over BACH for orgel eller pedalflygel op. 60 (1845; Revidert: 1846)
Bilder aus Osten. Seks impromptus op. 66 (firhendig) (1848)
Album für die Jugend op. 68 (1848)
Fire fuger op. 72 (1845)
Fire marsjer op. 76 (1849)
Waldszenen. Ni stykker op. 82 (1848–1849)
Zwölf Klavierstücke zu vier Händen für kleine und große Kinder op. 85 (1849)
Bunte Blätter. Fjorten klaverstykker op. 99 (1834/1835(?)-1849, samlet i albumet: Ende 1850)
Ball-Szenen. Ni karakteristiske stykker (firhendig) op. 109 (1849/1851)
Drei Fantasiestücke op. 111 (1851)
Drei Klaviersonaten für die Jugend op. 118 (1853)
Albumblätter. 20 klaverstykker op. 124 (1832/1833, 1835–1839, 1841, 1843, 1845, 1853)
Sieben Klavierstücke in Fughettenform op. 126 (1853)
Kinderball. Seks lette dansestykker (firhendig) op. 130 (1853; Nr. 3: sannsynligvis 1850)
Gesänge der Frühe. Fem klaverstykker op. 133 (1853)
Thema mit Variationen in Es-Dur (Geistervariationen) (1854)
=== Symfonier ===
1. symfoni op. 38, Frühlingssinfonie (1841)
2. symfoni op. 61, (1845/1846, Revision 1846/1847)
3. symfoni op. 97, Rheinische (1850)
4. symfoni op. 120 (Første versjon 1841, omarbeidet til endelig versjon 1851)
Jugendsinfonie alternativt Zwickauer i g-Moll (1832/1833)
=== Konsertante verk ===
Konsert for klaver og orkester i a-Moll op. 54 (Originalversjon 1. sats: mai 1841; revisjon: august 1841, januar 1843, og til slutt mot slutten av 1845; 2. og 3. sats: 1845)
Konsertstykke for fire horn og stort orkester F-dur op. 86 (18. februar til 11. mars 1849); også en versjon for klaver og orkester
Introduksjon og allegro appassionato. Konsertstykke for klaver og orkester op. 92 (18.–26. september 1849)
Konsert for cello og orkester i a-moll op. 129 (oktober/november 1850); også en versjon for fiolin og orkester
Konsert-allegro med introduksjon for klaver og orkester op. 134 (24.–30. august 1853)
Konsert for fiolin og orkester i d-moll WoO 23 (21. september til 3. oktober 1853)
=== Orkesterverk og korverk med orkester (utvalg) ===
Ouverture, Scherzo und Finale für Orchester op. 52 (1841/45)
Manfred. Dramatisk dikt i tre avdelinger etter Lord Byron op. 115 (1848)
Das Paradies und die Peri. Dikt fra «Lalla Rookh» av Thomas Moore for soli, kor og orkester op. 50 (tekst: 1841–1842; skisse og utarbeidelse: 1843)
Der Rose Pilgerfahrt (Heinrich Moritz Horn) for soli, blandet kor og orkester op. 112 (1851)
Des Sängers Fluch. Ballade etter Ludwig Uhland for soli, kor og orkester op. 139 (Tekst: 1851; Skisser og partitur: januar 1852; revidert 9. oktober 1852)
Missa sacra (Messe i c-Moll) for soli, kor og orkester op. 147 (februar til april 1852; Offertorium og versjon med orgelakkompagnement: mars 1853)
Requiem for soli, kor og orkester op. 148 (1852)
Szenen aus Goethes Faust for soli, kor og orkester WoO 3 (1844–1853)
=== Kammermusikk ===
Tre strykekvartetter op. 41, nr. 1 a-moll, nr. 2 F-dur, nr. 3 A-dur (1842)
Klaverkvintett i Ess-dur op. 44 (september/oktober 1842)
Klaverkvartett Ess-dur op. 47 (oktober/november 1842)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 1 d-moll op. 63 (1847)
Adagio og allegro for klaver og horn (fiolin eller cello ad libitum) op. 70 (14.–17. februar 1849)
Tre Fantasiestücke op. 73 for klaver og klarinett (fiolin eller cello ad libitum) op. 73 (11.–13., kanskje 15. februar 1849)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 2 F-dur op. 80 (Skissert og utarbeidet: 2.–4. august 1847, revisjon: 26. september til 1. november 1847 og 5.–9. april 1849)
Fantasiestücke op. 88 for klaver, fiolin og cello
Tre romanser for obo og klaver (fiolin eller klarinett ad libitum) op. 94 (7.–12. desember 1849)
Fem folketoner for cello (fiolin ad libitum) og klaver op. 102 (13.–15. og 17. april 1849)
Fiolinsonate Nr. 1 a-moll op. 105 (12.–16. september 1851)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 3 g-moll op. 110 (2.–9. oktober 1851)
Märchenbilder for klaver og bratsj (fiolinad libitum) op. 113 (1.–4. mars 1851)
Fiolinsonate nr. 2 d-moll op. 121 (26. oktober til 2. november 1851)
Märchenerzählungen for klarinett (fiolin ad libitum), bratsj og klaver op. 132 (9.–11. oktober 1853)
Fiolinsonate nr. 3 a-moll WoO 2 (inklusive sats II og IV fra F.A.E.-Sonate, en felleskomposisjon av Robert Schumann, Johannes Brahms og Albert Dietrich) (21. oktober til 1. november 1853)
=== Lieder (utvalg) ===
Liederkreis etter Heinrich Heine for en sangstemme og klaver op. 24 (februar 1840)
Myrthen. Liedersyklus for sangstemme og klaver op. 25 (januar til april 1840)
Tre dikt etter Emanuel Geibel for flerstemt sang og klaver op. 29 (nr. 1 og 2: sent i juli/begynnelsen av august 1840; Nr. 3: oktober 1840)
Tre dikt etter Emanuel Geibel for en sangstemme og klaver op. 30 (31. juli til 2. august 1840)
Tre sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 31 (13. og 14. juli 1840)
Tolv lieder etter Justinus Kerner. En serie med lieder for en sangstemme og klaver op. 35 (20. november til 29. desember 1840)
Tolv dikt fra Friedrich Rückerts Liebesfrühling for sang og klaver (sammen med Clara Schumann) op. 37 (1841)
Liedersyklus op. 39 etter Joseph Freiherrn von Eichendorff for en sangstemme og klaver (1. til 20. mai 1840; revidert 1849)
Frauenliebe und -leben. Åtte sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 42 (skissert 11. og 12. juli, utarbeidet: august 1840, revidert: 7. mai 1843)
Dichterliebe. Liedersyklus fra Heinrich Heines Buch der Lieder for en sangstemme og klaver op. 48 (24. mai til 1. juni 1840)
Belsatzar. Ballade etter Heinrich Heine for en dyp sangstemme og klaver op. 57 (7. februar 1840)
Lieder für die Jugend op. 79 (sent april – sent juni 1849)
Gedichte der Königin Maria Stuart for en sangstemme og klaver op. 135 (9.–10., 13.–15. og 16. desember 1852)
=== Kormusikk ===
Romanser og ballader for blandet kor, hefte 1 og 2 op. 67/op. 75 (mars/april 1849)
Romanser og ballader for kor, hefte 3 og 4 op. 145/op. 146 (1849)
Fire dobbelkorige sanger for blandet kor a cappella op. 141
=== Opera ===
Genoveva op. 81 (1847/48)
== Fotnoter og referanser ==
Originaltekster til sitater
Fotnoter
Referanser
== Litteratur ==
På engelskFuller-Maitland, John Alexander. (1884). Schumann. S. Low, Marston, Searle & Rivington (gjenutgitt av Cambridge University Press, 2009; ISBN 978-1-108-00481-7)
Ostwald, Peter (1985). Schumann, The Inner Voices of a Musical Genius. Northeastern University Press. ISBN 1-55553-014-1.
Perrey, Beate (red.) (2007). The Cambridge Companion to Schumann. Cambridge University Press. ISBN 0521789508.
Worthen, John (2007). Robert Schumann: Life and Death of a Musician. Yale University Press. ISBN 0300111606. :Forfatteren argumenterer for at Schumann var mentalt sunn hele livet, inntil han mot slutten ble akutt psykisk syk som følge av syfilis-infeksjonen.På tysk
(de) Wilhelm Joseph von Wasielewski: «Schumann, Robert». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 33, Duncker & Humblot, Leipzig 1891, s. 44–55.
Siegfried Kross: Robert Schumann im Spannungsfeld von Romantik und Biedermeier. I: Bonner Geschichtsblätter. bind 33 (1981), Bonner Heimat- und Geschichtsverein und Stadtarchiv Bonn
Barbara Meier: Robert Schumann. Überarbeitete Neuausgabe, Rowohlt Verlag, Reinbek 2010, ISBN 978-3-499-50714-4
Leander Hotaki: Robert Schumanns Mottosammlung. Übertragung, Kommentar, Einführung. Freiburg i.Br. 1998, ISBN 3-7930-9173-2
Ernst Burger: Robert Schumann – Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. Schott Verlag, Mainz 1998, ISBN 3-7957-0343-3
Arnfried Edler: Robert Schumann und seine Zeit. 3. korrigierte und erweiterte Auflage. Laaber-Verlag, 2008, ISBN 978-3-89007-653-9
Wolfgang Boetticher: Robert Schumann – Leben und Werk. Noetzel Verlag 2004, ISBN 3-7959-0804-3 [1]
Udo Rauchfleisch: Robert Schumann – Eine psychoanalytische Annäherung. Verlag Vandenhoeck & Ruprecht, 2004, ISBN 3-525-01627-1
Helmut Loos (red.): Robert Schumann. Interpretationen seiner Werke. 2 Bände, Laaber-Verlag, 2005, ISBN 3-89007-447-2
Ulrich Tadday (red.): Schumann Handbuch. Kassel und Stuttgart 2006, ISBN 3-476-01671-4
Gerd Nauhaus und Ingrid Bodsch (red.): Dichtergarten für Musik. Eine Anthologie für Freunde der Literatur und Musik. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-003-0 / 978-3-86600-003-2 [erhältlich im Buchhandel und beim StadtMuseum Bonn]
Bernhard R. Appel (red.): Robert Schumann in Endenich (1854–1856). Krankenakten, Briefzeugnisse und zeitgenössische Berichte. Verlag Schott, Mainz 2006, ISBN 3-7957-0527-4
Ingrid Bodsch/ Gerd Nauhaus (red.): Zwischen Poesie und Musik. Robert Schumann – früh und spät. Begleitbuch zur gleichnamigen Sonderausstellung. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-000-6 [kan fåes i bokhandlere og hos StadtMuseum Bonn]
Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch/ Ute Bär/ Susanna Kosmale (red.): Clara Schumann. Blumenbuch für Robert. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-001-4
Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch (red.): Clara und Robert Schumann. Ehetagebücher. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-002-2 [kan fåes i bokhandler og hos StadtMuseum Bonn]
Edda Burger-Güntert: Robert Schumanns Szenen aus Goethes Faust – Dichtung und Musik. Rombach Verlag, Freiburg i.Br. 2006, ISBN 3-7930-9455-3
Martin Demmler: Robert Schumann. «Ich hab' im Traum geweinet». Eine Biografie. Reclam, Leipzig, 2006, ISBN 978-3-379-00869-3
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Schumann på Apple Music
(en) Robert Schumann på Discogs
(en) Robert Schumann på MusicBrainz
(en) Robert Schumann på Spotify
(en) Robert Schumann på AllMusic
(en) Robert Schumann på Internet Movie Database
(no) Robert Schumann hos Sceneweb
(da) Robert Schumann på Filmdatabasen
(en) Robert Schumann hos The Movie Database
(en) Robert Schumann hos Internet Broadway Database
=== Media ===
Lydfiler for Kinderszenen.
=== Liv og arbeid ===
«Robert Schumann – The World's Greatest Composer» Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine. En personlig oppfatning
Fullstendig verkliste
Musical Rules at Home and in Life – Tekst av Robert Schumann
German Label Troubadisc i SACD og biografi om Robert Schumann
Schumann-Portal
Sächsische Akademie der Wissenschaften zu Leipzig: edition of all letters written by Robert and Clara Schumann
The Lied and Art Song Texts Page – Created and mantained from Emily Ezust Texts of Schumann's Lieder with translations in various languages
The city of Robert Schumann
Listings of live performances at Bachtrack
=== Noter ===
Pianonoter i PDF
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann på Mutopia-prosjektet
(en) Verker av Robert Schumann i Prosjekt Gutenberg
=== Opptak og MIDI ===
Voksrullopptak av Schumann fra Cylinder Preservation and Digitization Project ved University of California, Santa Barbaras bibliotek.
Opptak av Kinderszenen
verk for orgel og pedalpiano spilt på et virtuelt orgel
Utvalgte lieder (MIDI)
Kunst der Fuge Robert Schumann (MIDI)
Herbert von Karajan / Wienfilharmonikerne øver på Schumanns 4. symfoni | Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. | 5,235 | 5,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenada | 2023-02-04 | Grenada | ['Kategori:1974 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grenada', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1974'] | Grenada er en øystat i det østlige Karibia. Den består av hovedøya Granada og en rekke mindre øyer i Grenadinene. Landet har til sammen et areal på 344 km². Hovedstaden er St. George's. Grenada befinner seg nordvest for Trinidad og Tobago, nordøst for Venezuela og sørvest for Saint Vincent og Grenadinene.
Grenada ble uavhengig fra Storbritannia i 1974. I 1983 ble landet invadert av USA. I september 2004 ble Grenada rammet av den kraftige orkanen Ivan, som drepte 39 personer og gjorde flere tusen hjemløse. I løpet av juli 2005 kom orkanen Emily og gjorde enda mer skade.
Grenada har av og til blitt kalt «Krydderøya» på grunn av den store mengden krydder som blir dyrket her. Dette kommer også fram i flagget hvor symbolet på venstre side skal forestille en muskatplante. Muskat er et av de viktigste jordbruksproduktene på øya. Grenada var den syvende største produsenten av muskat i 2019.
| Grenada er en øystat i det østlige Karibia. Den består av hovedøya Granada og en rekke mindre øyer i Grenadinene. Landet har til sammen et areal på 344 km². Hovedstaden er St. George's. Grenada befinner seg nordvest for Trinidad og Tobago, nordøst for Venezuela og sørvest for Saint Vincent og Grenadinene.
Grenada ble uavhengig fra Storbritannia i 1974. I 1983 ble landet invadert av USA. I september 2004 ble Grenada rammet av den kraftige orkanen Ivan, som drepte 39 personer og gjorde flere tusen hjemløse. I løpet av juli 2005 kom orkanen Emily og gjorde enda mer skade.
Grenada har av og til blitt kalt «Krydderøya» på grunn av den store mengden krydder som blir dyrket her. Dette kommer også fram i flagget hvor symbolet på venstre side skal forestille en muskatplante. Muskat er et av de viktigste jordbruksproduktene på øya. Grenada var den syvende største produsenten av muskat i 2019.
== Navn ==
Grenada er oppkalt etter kongeriket eller byen Granada.Karibindianerne kalte øya Camerhogne, Camáogne eller Camàhogne. Betydningen av karibenes navn på øya er ukjent. Da Kristoffer Columbus kom til øya i 1498 kalte han den Concepción, etter festdagen for den ubesmittede unnfangelse (spansk: Inmaculada Concepción). Mayo (Maxo) var et annet navn spanjolene benyttet de to første tiårene av 1500-tallet, men det ble ikke stående. Spanske sjøfolk foretrakk navnet Granada, som ble innarbeidet fra 1520-årene. Etter at franskmennene erobret øya i 1649, ble navneformen endret til Grenade. Britene endret så igjen formen til Grenada.Grenada har gitt navn til Grenadinene, rekken av mindre øyene nordover til Saint Vincent. Spanjolene kalte småøyene diminutivt Los Granadillos, som ble til fransk og engelsk Grenadines. Blant folket på Grenadinene omtales hovedøya Grenada også som the mainland.
== Naturgeografi ==
Landet består av øya Grenada og flere mindre øyer.
Øya Grenada består av fem vulkaner. Stratovulkanen Mount St. Catherine er den yngste av disse og landets høyeste punkt med 840 moh. Krateret på toppen er hesteskoformet. Det er ikke kjent utbrudd fra vulkanen i historisk tid, men det finnes varme kilder og fumaroler. Ved kysten av hovedøya finnes det noen mindre øyer, blant annet Glover Island og Calivigny Island i sør og Marquis Island i øst. Levera Island, Green Island og Sandy Island i nord er en del av Levera National Park.
De sørligste øyene i Grenadinene, med Carriacou, Petite Martinique, Ronde og omkring tretti småøyer, tilhører Grenada og kalles Grenada Grenadinene (engelsk: Grenada Grenadines). De øvrige øyene i Grenadinene tilhører nabostaten St. Vincent og Grenadinene i nord. De grenadiske Grenadinene er tørre med 89–104 mm nedbør om året og ferskvannforsyning er et problem. Øyene er delvis avskoget som følge av beite og hogst. Den fortsatt aktive undersjøiske vulkanen Kick 'em Jenny ligger nord for hovedøya og vest for Ronde.
Grenadadue finnes kun på Grenada. Med en populasjon på omkring 130 individer regnet Verdens naturvernunion i 2013 arten som kritisk truet.
== Demografi ==
Folketellingen i 2011 viste et innbyggertall på 106 667.
Det har vært holdt folketellinger siden 1871, vanligvis med ti års mellomrom. Det ble ikke holdt folketelling på 1930-tallet. Landet opplevde stor befolkningsvekst de siste tiårene av 1800-tallet, men veksten avtok de første tiårene av 1900-tallet og var negativ mellom 1911 og 1921. Mellom 1946 og 1960 var det igjen betydelig befolkningsvekst, med en økning på 22,5 %. Mellom 1970 og 1991, da landet opplevde politiske ustabilitet, gikk folketallet også ned. Fra 1970 til 1981 gikk folketallet tilbake med 4,14 %, fulgt av en tilbakegang på 4,51 % fra 1981 til 1991. Deretter vokste folkemengden med 21,16 % fra 1991 til 2001.Ved folketellingen i 2011 rapporterte 82,4 % av befolkningen at de var av afrikansk avstamning. 13,3 % rapporterte blandet bakgrunn og 2,2 % indisk avstamning. 0,2 % oppgav å tilhøre urfolket. Ved folketellingen i 2001 var 89,4 % av afrikansk avstamning, 8,2 % hadde blandet bakgrunn og 1,6 % hadde indisk bakgrunn, mens urfolk utgjorde 0,12 % av folketallet.
=== Språk ===
Engelsk er standardspråk. Befolkningen taler kreolsk, der engelskbasert kreolsk er vidt utbredt, mens franskbasert kreolsk har begrenset utbredelse.
=== Religion ===
Folket er i hovedsak kristne. I 2011 var Den katolske kirke det største trossamfunnet, med 36 % av befolkningen. 17,2 % var pinsevenner, 13,2 % sjuendedagsadventister og 8,5 % anglikanere. Andelen katolikker og anglikanere har gått ned, mens andelen sjuendedagsadventister og særlig pinsevenner har økt sammenliknet med folketellingen i 2001.Andre kirke- og trossamfunn var også representert. 3,2 % oppga å være baptister, 2,4 % tilhørte Church of God, 1,9 % var evangelikanere og 1,6 % metodister. 1,2 % tilhørte rastafari og 1,2 % Jehovas vitner. 5,7 % rapporterte ingen religion, mens 1,3 % ikke oppga religiøs tilhørighet ved folketellingen i 2011.
== Historie ==
Før europeerne ankom, drev karibindianerne bort arawakindianerne og bosatte seg på Grenada. Columbus kom til Grenada i 1498 på sin tredje reise til den nye verden.
Delvis på grunn av karibene forble Grenada ukolonisert mer enn 100 år etter sin oppdagelse. Tidlig engelsk innsats for å innta øya mislyktes. I 1650 kjøpte et fransk kompani grunnlagt av kardinal Richelieu øya fra England og etablerte et lite nybyggersamfunn. Etter flere kamper med karibene hentet franskmennene forsterkninger fra Martinique og beseiret dem.
Grenada var en britisk koloni fram til 1974, da landet ble selvstendig. I 1979 grep New Jewel Movement makten i et statskupp og Maurice Bishop ble statsminister i spissen for People's Revolutionary Government. Etter intern strid tok et militærråd makten den 19. oktober 1983. Kuppmakerne henrettet statsminister Bishop. Seks dager senere ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land. De militære lederne ble hurtig tatt til fange. Det ble holdt frie valg året etter.
== Politikk og forvaltning ==
Grenada er et konstitusjonelt monarki med et politisk system organisert etter britisk modell. Landets grunnlov trådte i kraft i februar 1974.
=== Statsoverhode ===
Grenada er et konstitusjonelt monarki med konge Charles III som statsoverhode. I det daglige er monarken representert ved generalguvernøren.Monarkens rolle er seremoniell. Alle monarkens oppgaver utføres i egenskap av Grenadas monark. Ved et besøk i 1985 åpnet dronning Elizabeth II parlamentet og leste trontalen.Generalguvernøren utnevnes av monarken etter råd fra statsministeren, som også har makt til å tilrå avsettelsen av en generalguvernør om denne ikke har statsministerens tillit.
=== Regjering ===
Regjeringen utgår fra flertallet i parlamentet. Etter valg gir generalguvernøren regjeringsoppdraget til lederen for det største partiet i underhuset.
Regjeringen ledes av statsministeren. Regjeringsmedlemmene utpekes av statsministeren.
=== Parlament ===
Parlamentet har to kamre, der underhuset har mer makt enn overhuset.Underhuset Representantenes hus velges ved allmenne valg for perioder på fem år. Statsministeren kan skrive ut nyvalg når vedkommende måtte ønske. Det er universell stemmerett. Underhuset har 15 medlemmer. Underhusets president (speaker) kan velges blant husets medlemmer eller utenfra. Dersom det sistnevnte skjer, får underhuset 16 medlemmer og det er tradisjon for at dette skjer. Valgordningen er flertallsvalg i enmannskretser.Overhuset, Senatet, består av 13 oppnevnte medlemmer. Senatorene oppnevnes av generalguvernøren etter samråd med statsministeren og opposisjonslederen. Regjeringen oppnevner ti senatorer, opposisjonen tre. Valgperioden er fem år.
=== Partisystem ===
Fra 1950-tallet var politikken dominert av to partier, der Grenada United Labour Party (GULP) og Grenada National Party (GNP) kjempet mot hverandre om regjeringsmakten. På 1970-tallet kom New Jewel Movement til. Dette ble landets eneste lovlige parti etter kuppet i 1979.Etter at flerpartidemokrati ble gjenopprettet etter invasjonen i 1983, konkurrerte fem til sju partier ved valgene. Fra slutten av 1990-årene har to partier har vært dominerende, New National Party (NNP) og National Democratic Congress (NDC).
I 1999 fikk NNP under ledelse av Keith Mitchell 62 % av stemmene og vant alle setene i underhuset. NNP beholdt regjeringsmakten til 2008 da NDC med partileder Tillman Thomas vant 51 % av stemmene og 11 av 15 seter, mot 48 % og fire seter for NNP. I 2013 vendte NNP og Mitchell tilbake til regjeringsmakten etter et valg der NNP fikk 59 % av stemmene og vant alle de 15 setene i underhuset. NDC fikk 41 % av stemmene, men ingen representanter.
=== Administrativ inndeling ===
Grenada er en enhetsstat uten kommunalt selvstyre, bortsett fra Carriacou og Petite Martinique, som grunnloven bestemmer skal ha kommunalt selvstyre.Hovedøya er inndelt i sju distrikter (parishes). I tillegg kommer Carriacou og Petite Martinique, som av og til regnes som et sjuende parish. Carriacou og Petite Martinique omtales også som dependency.
Distriktene, med innbyggertall for 2011, er:
Saint Andrew, 26 503
Saint David, 12 877
Saint George, 38 251
Saint John, 8 466
Saint Mark, 4 406
Saint Patrick, 10 503
Carriacou og Petite Martinique, 5 661
=== Rettsapparat ===
Høyeste domstol er Østkaribisk høyesterett (Eastern Caribbean Supreme Court).
=== Menneskerettigheter ===
Grenada har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
=== Forsvar ===
Grenada har ikke egne militære styrker. Royal Grenada Police Force har en egen Special Service Unit og det finnes en kystvakt underlagt politiet. I tilfelle krig eller unntakstilstand erklært av myndighetene, kan landets politistyrke benyttes som forsvarsstyrke.Landet er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.
=== Utenrikspolitikk ===
Grenada er medlem av FN og særorganisasjoner FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO), Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Det internasjonale pengefondet (IMF), Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD), Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU), FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD), FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO), Verdenspostforeningen (UPU), Verdens helseorganisasjon (WHO), Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO) og Verdens handelsorganisasjon (WTO), samt av organisasjoner i Verdensbankgruppen: Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD,) Det internasjonale utviklingsfondet (IDA), Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC) og Det multilaterale garantiinstituttet (MIGA).Landet deltar i internasjonale organisasjoner og samarbeidsorganer: Samveldet av nasjoner, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Alliance of Small Island States, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), Interpol, African, Caribbean, and Pacific Group of States og G77. Blant internasjonale organisasjoner på den vestlige halvkule er landet med i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños, Det latinamerikanske økonomiske system (SELA), Petrocaribe og OPANAL.Grenada er medlem av karibiske samarbeidsorganisasjoner som det karibiske fellesskapet og fellesmarkedet CARICOM, Organisasjonen for østkaribiske stater (OECS), Regional Security System og Caribbean Development Bank.
== Økonomi og næringsliv ==
=== Valuta ===
Grenada deltar i den østkaribiske valutaunionen, med østkaribisk dollar som pengeenhet styrt av Den østkaribiske sentralbanken.
=== Energi ===
Elektrisitetsforsyningen ivaretas av selskapet Grenada Electricty Ltd (GRENLAC), som har monopol. Selskapet er privateid, men regjeringen har en eierandel på 10 %.
=== Vannforsyning ===
Det er innlagt vann i de fleste husholdninger, men enkelte steder benyttes felles tappekraner og to landsbyer er ikke knyttet til vannledningsnettet og må benytte kildevann eller vann fra tankbiler. National Water and Sewerage Authority er en statlig virksomhet som har ansvar for vannforsyning.
=== Telekommunikasjoner ===
West Indian and Panama Telegraph Company etablerte telegrafforbindelse til Grenada i 1873. Trådløs telegraf kom i 1925 og året etter fikk også Carriacao trådløs telegraf og direkteforbindelse med hovedøya. I 1887 fikk landet det første telefonnettet. Det forbandet de fleste politistasjonene. En offentlig telefonsentral ble tilgjengelig i 1893.Telefonnettet ekspanderte først på 1960-tallet. I 1969 ble Grenada Telephone Company grunnlagt med 2368 abonnenter. I 1982 ble Grenada Telecommunications overtatt av staten. Det ble privatisert i 1989 og telefonsystemet ble samtidig modernisert. Orkanen Janet ødela i 1955 telefonnettet.Telekommunikasjonssektoren ble liberalisert i 2000. Etter dette er Digicel, Cable and Wireless (LIME), Southern Caribbean Fiber og Columbus Communications (FLOW) de viktigste selskapene i sektoren.
=== Samferdsel ===
Landets hovedflyplass er Maurice Bishop internasjonale lufthavn på sørspissen av hovedøya.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Det er lang tradisjon for religiøse skoler og disse eksisterer sammen med det offentlige skoleverket. Utdanningsloven fra 2004 gjør skolegang obligatorisk for barn mellom 5 og 16 år. Grunnskolen er delt i to, den første fra 5 til 11 år, det andre fra 11 til 16. Utdanningen i andre del er differensiert i akademisk og yrkesfaglige skoler der elevene fordeles på bakgrunn av resultater i avgangseksamen fra barneskolen. Etter grunnskolen følger videregående skole, som ikke er obligatorisk.
=== Urbanitet ===
Hovedstaden St. George's hadde i 2011 en befolkning på 3 133 innbyggere. Saint George Parish, som omgir hovedstaden, hadde ytterligere 35 118 innbyggere.Andre byer på hovedøya er Gouyave, Grenville, Sauteurs, St. David's og Victoria. På Carriacou er Hillsborough største by.
=== Medier ===
Landet har ingen dagsaviser. Grenada Informer, The Grenada Times og The Grenadian Voice og GULPs partiavis The Grenada Guardian kommer ut ukentlig.Radio- og fjernsynssendinger kringkastes av Grenada Broadcasting Network, som er et statlig-privat selskap. Det private selskapet Meaningful Television sender fjernsynsprogrammer. I tillegg finnes en rekke private radiostasjoner.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Nasjonalretten kalles oil down, en gryterett som består av saltkjøtt, kylling, deigboller og brødfrukt med callaloo av skudd og andre grønnsaker kokt i kokosmelk med urter og krydder.En annen rett, cou-cou, tilberedes av maismel, eventuelt jams eller brødfrukt i stedet, sammen med kokosolje og krydder. Den spises til callaloo og fisk. Ferdig cou-cou kan også friteres.Det destilleres rom.
=== Idrett ===
Det er spilt cricket siden midten av 1800-tallet. Sammen med fotball er dette de mest populære lagidrettene. Grenada Cricket Club ble grunnlagt i 1890. Andre klubber er St. Mark's Royal Cricket Club og Wanderers Cricket Club. Det spilles kamper mellom grenadiske lag, men også mot besøkende, særlig lag fra Trinidad og Tobago og St. Vincent og Grenadinene. Internasjonalt stiller Grenada sammen med andre karibiske land i et vestindisk felleslag.
Fotball kom til Grenada senere enn cricket, men på 1890-tallet fantes det klubber i flere av prestegjeldene. Grenada Football Association ble grunnlagt i 1924. Blant de lengst etablerte klubbene er Hurricanes, Queen's Park Rangers, GBSS, Carenage United og Honved. Det spilles i tre divisjoner. Grenada har et herrelandslag, så vel som et kvinnelandslag i fotball.
National Stadium i hovedstaden ble fullført i 2000. Etter at orkanen Ivan ødela anlegget i 2004, ble det med hjelp fra Kina gjenoppført i tide til Verdensmesterskapet i cricket i 2007. Nasjonalstadion har også friidretts- og fotballanlegg.Grenadas olympiske komité ble grunnlagt i 1984 og anerkjent av Den internasjonale olympiske komité samme år. Landet deltok første gang i olympiske leker under Sommer-OL 1984 i Los Angeles. Grenada fikk sin første olympiske gullmedalje da Kirani James vant 400 meter-løpet i Sommer-OL i London i 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Grenada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Grenada – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Grenada i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Grenada er en øystat i det østlige Karibia. Den består av hovedøya Granada og en rekke mindre øyer i Grenadinene. | 5,236 | 5,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_forsvarsminister | 2023-02-04 | Norges forsvarsminister | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over norske ministre etter departement', 'Kategori:Norske forsvarsministre'] | Norges forsvarsminister er medlem av Norges regjering og sjef for Forsvarsdepartementet. Forsvarsministerens offisielle tittel er, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres minister.
Departement for Krigsadministrasjonen ble opprettet den 30. november 1814. Etter kort tid ble dette den 31. mars 1815 delt i to: Armédepartementet og Marinedepartementet. De to departementene ble igjen samlet i Forsvarsdepartementet den 3. august 1885. Johan Sverdrup ble dermed Norges første forsvarsminister, samtidig som han var statsminister. Eldbjørg Løwer (V) ble i 1999 Norges første kvinnelige forsvarsminister og også den første kvinnelige forsvarsminister i et NATO-land.Norge har hatt 54 forsvarsministre siden embetet ble opprettet i 1885. 11 av disse har hatt stillingen i 16 perioder: 7 i to perioder og 4 i tre perioder. I denne listen har de ikke unike nummer, men er nummerert etter statsrådsskifter. Listen omfatter derfor 70 statsrådsperioder. Tallene omfatter ikke departementets ledelse under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45.
Nåværende forsvarsminister siden 12. april 2022 er Bjørn Arild Gram (Sp).
| Norges forsvarsminister er medlem av Norges regjering og sjef for Forsvarsdepartementet. Forsvarsministerens offisielle tittel er, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres minister.
Departement for Krigsadministrasjonen ble opprettet den 30. november 1814. Etter kort tid ble dette den 31. mars 1815 delt i to: Armédepartementet og Marinedepartementet. De to departementene ble igjen samlet i Forsvarsdepartementet den 3. august 1885. Johan Sverdrup ble dermed Norges første forsvarsminister, samtidig som han var statsminister. Eldbjørg Løwer (V) ble i 1999 Norges første kvinnelige forsvarsminister og også den første kvinnelige forsvarsminister i et NATO-land.Norge har hatt 54 forsvarsministre siden embetet ble opprettet i 1885. 11 av disse har hatt stillingen i 16 perioder: 7 i to perioder og 4 i tre perioder. I denne listen har de ikke unike nummer, men er nummerert etter statsrådsskifter. Listen omfatter derfor 70 statsrådsperioder. Tallene omfatter ikke departementets ledelse under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45.
Nåværende forsvarsminister siden 12. april 2022 er Bjørn Arild Gram (Sp).
== Liste over forsvarsministre ==
== Det okkuperte Norge 1940–45 ==
For krigsperioden 1940–45 viser tabellen de forsvarsministrene som fungerte i den norske eksilregjeringen i London. Det var også en administrasjon i det okkuperte Norge.
Vidkun Quisling utropte umiddelbart etter den tyske innmarsjen 9. april 1940 seg selv til regjeringssjef og utnevnte en regjering som utgikk fra Nasjonal Samling. I denne var Ragnvald Hvoslef forsvarsminister. Regjeringen kom aldri i funksjon, og 15. april ble et nyetablert administrasjonsråd oppnevnt av Høyesterett i samråd med den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer. Rådet var ledet av fylkesmann Ingolf Elster Christensen (1872–1943), og han var også var sjef for Forsvarsdepartementet.24. april ble Josef Terboven utnevnt til «rikskommissær for de besatte norske områder». Han igangsatte reorganiseringen av statsarbeidet, og i en tale 25. september («Nyordningen i Norge») ble det oppnevnt konstituerte statsråder. Forsvarsminister ble Albert Viljam Hagelin (1881–1946).1. februar 1942 ble så Quisling utnevnt til ministerpresident, og ny regjering ble utpekt. I denne var Alf Larsen Whist (1880–1962) forsvarsminister.
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Norges forsvarsminister er medlem av Norges regjering og sjef for Forsvarsdepartementet. Forsvarsministerens offisielle tittel er, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres minister. | 5,237 | 5,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Roar_Langslet | 2023-02-04 | Lars Roar Langslet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biografer', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske kulturministre', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Personer fra Nesbyen kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sankt Gregor den stores orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Willoch', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Vinnere av Prix Radio'] | Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen i Buskerud, død 18. januar 2016) var en norsk politiker (H) og forfatter. Han satt på Stortinget fra 1969 til 1989 og var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986.
| Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen i Buskerud, død 18. januar 2016) var en norsk politiker (H) og forfatter. Han satt på Stortinget fra 1969 til 1989 og var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lars Roar Langslet gjennomførte Forsvarets russiskkurs, og utdannet seg til mag.art. i idéhistorie. Han gjorde seg tidlig bemerket med sin avhandling «Den unge Karl Marx og menneskets "fremmedgjørelse"» (1963). Han var redaktør for Minerva i årene1957–1968, og formann i Det Norske Studentersamfund i 1960.
Langslet konverterte til katolisismen i 1963. Få år etter ble han formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme, og ledet som sådan oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk i årene etter at annet vatikankonsils liturgireform munnet ut i en ny messeliturgi og en åpning for oversettelser til folkespråkene.
=== Politikk ===
==== Sentralstyremedlem og stortingspolitiker ====
Langslet var medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989, og formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973–1980. Han var Høyres fremste skolepolitiker på 1970-tallet, og var en ledende kritiker av «Enhetsskolen» og det som av partifeller ble oppfattet som Arbeiderpartiets overdrevne reformideologi.
På slutten av 1970-tallet og frem til Høyres landsmøte i 1981 preget spørsmålet om selvbestemt abort den politiske debatten i partiet. Langslet spilte her en sentral rolle som forsvarer av Høyres standpunkt mot selvbestemt abort. Høyre unngikk en åpen strid om saken på partiets landsmøte i 1981, da det ble vedtatt å fristille alle stortingsrepresentantene i saken om selvbestemt abort.
==== Kulturminister ====
Langslet var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var den første minister med denne porteføljen; det dreide seg om Kultur-, kirke- og utdanningsdepartementet, men departementet måtte deles, ettersom Langslet var katolikk, og derfor etter rådende lovforståelser ikke kunne ha ansvar for kirkesaker knyttet til Den norske kirke.
Langslet avskaffet NRKs monopol på kringkasting ved i 1981 å endre kringkastingsloven til å tillate de første ikke-reklamefinansierte såkalte nærradioer (lokalradioer drevet på frivillig basis og med visse krav til programinnhold). Det ble også tillatt enkelte lokale fjernsynssendinger. Nærradioene som ble etablert etter bruddet med NRKs kringkastingsmonopol i 1981 var imidlertid bare begynnelsen på det store mangfoldet av private norske radiokringkastere som skulle komme senere utover på 1980-tallet. Innvilgelsen av et stort antall konsesjoner gav en bred faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984.
=== Senere karriere ===
Etter årene som yrkespolitiker var Langslet kulturdirektør i Oslo kommune i perioden 1989–1990, og senere også skribent i Aftenposten. Han var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og var akademiets preses o årene 1995–2011. Fra 1997 var Langslet statsstipendiat.
I 2006 var det 100 år siden dramatikeren Henrik Ibsens død. Dette ble markert på ulike måter av det offisielle Norge. Langslet var leder for Nasjonalkomitéen for Ibsensatsingen, som stod i spissen for 100-årsmarkeringen.
I oktober 2006 ble det kjent at Langslet var under behandling ved Radiumhospitalet for kreftsykdom.
== Forfatterskap ==
Langslet skrev en lang rekke biografier om kjente nordmenn, samt riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år (1999). I 1991 ga han ut kriminalromanen Mord ved statsministerens kontor under pseudonymet Bendik Rosenlund. Langslet har skrevet biografier om Ludvig Holberg, Sigurd Ibsen og John Lyng. Han har skrevet kongebiografier om Olav den hellige, Christian IV, Christian Frederik og om Kong Olav V, samt oversiktsverk om Norges konger Våre konger - en vei gjennom norgeshistorien.
=== Bibliografi ===
(no) Publikasjoner av Lars Roar Langslet i BIBSYS
Søkelys (2015)
Veivisere – Ni norske profiler (2009)
"Konservatismen". I: Tre essays om Konservatisme. Oslo: Civita. 2008. ISBN 9788292581247.
Christian Frederik (1. bind 1998, 2. bind (1999)
Sønnen (2004) – biografi om Sigurd Ibsen
Den store ensomme – En biografi om Ludvig Holberg (2005)
Christian IV: konge av Danmark og Norge. [Oslo]: Cappelen. 1999. ISBN 8202186072.
Christian Frederik: konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48). [Oslo]: Cappelen. 1999. ISBN 8202184495.
Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 8270500534.
Christian Frederik: konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48) DEL 1. [Oslo]: Cappelen. 1998. ISBN 8202176263.
Jomfru Maria og Olav den hellige. Oslo: Maximilian Kolbe utgivelser. 1997.
Knut Hamsun: det skiftende spillets dikter. [Oslo]: Aventura. 1996. ISBN 8258812335.
Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. 1995. ISBN 8205230390.
Rev eller pinnsvin?: tre essay om Knut Hamsun. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8202157315.
Fra innsiden: glimt fra et halvt liv i politikken. [Oslo]: Cappelen. 1994. ISBN 8202149185.
Henrik Ibsen, Edvard Munch: to genier møtes = two geniuses meet. [Oslo]: Cappelen. 1994. ISBN 8202140994.
Den Katolske kirke i Norge: fra kristningen til idag. Oslo: Aschehoug. 1993. ISBN 8203220126.
Kong Olav V av Norge: monarkiet i en brytningstid. [Oslo]: Cappelen. 1992. ISBN 8202129214.
John Lyng: samarbeidets arkitekt. [Oslo]: Cappelen. 1989. ISBN 8202111846.
Mennesker og milepæler: 30 taler, 2 skisser om retorikk. [Oslo]: Cappelen. 1988. ISBN 8202112427.
Keiseren og eplekvistene: om kunst og kulturpolitikk. Oslo: Gyldendal. 1987. ISBN 8205173540.
Uro i skolen. [Oslo]: Cappelen. 1977. ISBN 8202036836.
Konservatismens historie. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202032008.
Fra sidelinjen. [Oslo]: Cappelen. 1974. ISBN 8202030765.
Frihet og orden: 11 essays om konservatisme. Oslo: Gyldendal. 1974. ISBN 8205063818.
Norsk kulturliv og europeisk fellesskap. [Oslo]: Europabevegelsen i Norge. 1971.
Forandre for å bevare. Oslo: Minerva. 1969.
Den Levende Kierkegaard. Oslo: Gyldendal. 1969.
Enhet og mangfold: pluralismen og veien mot et verdenssamfunn. Oslo: St. Olav. 1969.
Kirken i dialog. Oslo: Dreyer. 1968.
Konservatismen fra Hume til idag. Oslo: Dreyer. 1965.
Den unge Karl Marx og menneskets "fremmedgjørelse". Oslo: Tanum. 1963.
Arv og utsyn: essays. Oslo: Tanum. 1962.
==== Festskrift til Lars Roar Langslet ====
Den innerste esken: festskrift til Lars Roar Langslet på 50-årsdagen 5. mars 1986. [Oslo]: Cappelen. 1986. ISBN 8202105595.
Åndsmenneskets forsvar: festskrift til Lars Roar Langslet på 21 årsdagen 5. mars 1957. Oslo: [s.n.] 1957.
== Priser og utmerkelser ==
Lytterprisen 1977, utdelt av Riksmålsforbundet
Kommandør med stjerne av Sankt Gregor den stores orden 1980 (Vatikanstaten)
Fritt Ords honnør 1984
Kommandør av Ordenen for kunst og litteratur 1986 (Frankrike)
Kommandør med stjerne av Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden 1990 (Luxembourg)
Norsk språkpris 1992
Kommandør av Den islandske falkeorden 1993
Kommandør av Dannebrogordenen 1996 (Danmark)
Kommandør av St.Olavs Orden 1996
Admiral Carl Hammerichs minnelegat 2000
Karen Blixen-medaljen 2007
Anders Jahres ærespris, 2011
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Roar Langslet på Internet Movie Database
(no) Lars Roar Langslet hos Stortinget
(no) Lars Roar Langslet hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Lars Roar Langslet hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Lars Roar Langslet Arkivert 8. februar 2009 hos Wayback Machine. i Cappelen Forlag
Lars Roar Langslet i Dagbladet Forfatter
Lars Roar Langslet i NRK Forfatter Wikiquote: Lars Roar Langslet – sitater | Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen i Buskerud, død 18. | 5,238 | 5,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krokusslekta | 2023-02-04 | Krokusslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå blomster', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-05', 'Kategori:Sverdliljefamilien'] | Krokus (Crocus) er en planteslekt med ca. 70 arter i sverdliljefamilien (Iridaceae). Slekten kommer opprinnelig fra områdene rundt Italia, Balkan og Tyrkia. De er for det meste høyfjellsplanter. Krokus er vanlige hageplanter, særlig vårkrokus (Crocus vernalis) og høstkrokus (Crocus speciosus). For produksjon av krydderet safran dyrkes safrankrokus (Crocus sativus). Krokus er løkplanter.
| Krokus (Crocus) er en planteslekt med ca. 70 arter i sverdliljefamilien (Iridaceae). Slekten kommer opprinnelig fra områdene rundt Italia, Balkan og Tyrkia. De er for det meste høyfjellsplanter. Krokus er vanlige hageplanter, særlig vårkrokus (Crocus vernalis) og høstkrokus (Crocus speciosus). For produksjon av krydderet safran dyrkes safrankrokus (Crocus sativus). Krokus er løkplanter.
== Eksterne lenker ==
(en) krokusslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) krokusslekta hos Artsdatabanken
(sv) krokusslekta hos Dyntaxa
(en) krokusslekta hos ITIS
(en) krokusslekta hos NCBI
(en) krokusslekta hos The International Plant Names Index
(en) krokusslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Crocus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Crocus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Crocus – detaljert informasjon på Wikispecies | * høstkrokus | 5,239 | 5,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stattholdere_i_Norge | 2023-02-04 | Stattholdere i Norge | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Norske stattholdere'] | Stattholder (svensk: ståthållare, riksståthållare) (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», dansk skrivemåte Statholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Tittelen ble i perioder brukt om kongens stedfortredere i Norge både under unionen med Danmark og under unionen mellom Norge og Sverige. Ordet er lånt fra nederlandsk stadhouder eller tysk Statthalter.
| Stattholder (svensk: ståthållare, riksståthållare) (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», dansk skrivemåte Statholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Tittelen ble i perioder brukt om kongens stedfortredere i Norge både under unionen med Danmark og under unionen mellom Norge og Sverige. Ordet er lånt fra nederlandsk stadhouder eller tysk Statthalter.
== Union med Danmark ==
Stattholderposisjonen eksisterte allerede under den dansk-norske union. Embetet som stattholder i Norge ble opprettet i 1572 og var med enkelte avbrudd besatt til 1771.
Stattholderen var normalt samtidig lensherre over Akershus, og han var ifølge tradisjonell oppfatning også den høyeste myndighet i Norge. Men sammenlignet med andre lensherrer og (etter 1660) amtmenn synes han å ha vært den første blant likemenn snarere enn en overordnet. Stattholderembetets innflytelse varierte imidlertid med innehaverne. Det er flere opphold i kontinuiteten i stattholderembetet. Det kan delvis forklares med at oppgavene i embetet var færre i de tidligste tidene, og at det derfor var mindre behov for en kontinuerlig «jourhavende». Dessuten kunne Kongen avvente utnevnelse, eller nedlegge embetet, dersom han syntes det tjente ham bedre å ikke ha en selvstendig, pro-norsk aktør i Norge.
Embetet ble gjenopprettet i 1809 med prins Christian August i rollen. Grunnen til at embetet ble gjenopprettet var at forbindelsen med hovedstaden København var brutt på grunn Napoleonskrigene.
Stattholderen har etterlatt seg fyldige arkiver, se stattholderarkivet.
== Union med Sverige ==
Statholder eller Vice-Konge var under første del av unionen mellom Sverige og Norge (1814–1905) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske Grunnloven av 4. november 1814 trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en stattholder kunne bli utnevnt. Stattholderen skulle bo i Christiania (nå Oslo) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i Stockholm). I korte perioder fungerte kronprinsene som visekonger.
Embetet var besatt av svensker fra 1814 til 1829. Protester førte til at den sto ubesatt til 1836, da Herman Wedel Jarlsberg som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i 1841 av Severin Løvenskiold, men embetet sto ubesatt fra 1856 til det ble formelt avskaffet i 1873.
Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for stattholderstriden i 1850- og 60-årene. Stortinget innstilte på nedleggelse i 1859, men Oscar I nektet sanksjon. Etterfølgeren Karl IV var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med unionsoppløsningen i 1905. Det var først i 1873 at kong Oscar II sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet.
== Liste over norske stattholdere 1572–1873 ==
Povel Huitfeldt (1572–1577)
Ludvig Ludvigsson Munk (1577–1583)
Embetet nedlagt 1583–88
Axel Gyldenstjerne (1588–1601)
Jørgen Friis (1601–1608)
Enevold Kruse (1608–1618)
Jens Juel (1618–1629)
Christoffer Urne (1629–1642)
Hannibal Sehested (1642–1651)
Gregers Krabbe (1651–1655)
Niels Trolle (1656–1661)
Iver Krabbe (1661–1664)
Ulrik Fredrik Gyldenløve (1664–1699)
Ove Juel (visestattholder) (1669–1674)
Erik Banner (visestattholder) (1679–1681)
Just Høeg (visestattholder) (1682–1694)
Frederik Gabel (visestattholder) (1699–1708)
Johan Vibe (visestattholder) (1708–1710)
Waldemar Løvendal (1710–1712)
Claus Henrik Vieregg (visestattholder) (1712–1713)
Frederik Krag (visestattholder) (1714–1721)
Ditlev Vibe (1721–1731)
Christian Rantzau (1731–1739)
Embetet nedlagt 1739–50
Jacob Benzon (visestattholder) (1750–1770)
Karl av Hessen (titulær stattholder) (1766–1770)
Jacob Benzon (1770–1771)
Embetet nedlagt 1771–1809
Christian August (1809–1810)
Frederik av Hessen (1810–1813) (visestattholder)
Christian Frederik (1813–1814)
Hans Henrik von Essen (1814–1816)
Carl Mörner (1816–1818)
Johan August Sandels (1818–1827)
Baltzar von Platen (1827–1829)
Embetet nedlagt 1829–36
Herman Wedel-Jarlsberg (1836–1840)
Severin Løvenskiold (1841–1856)
Embetet nedlagt 1856–73
== Se også ==
Liste over Norges monarker
Liste over Norges statsministre 1814–
Regjeringskommisjonen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stattholderen i Norge 1572-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
Regjeringskommisjonen og stattholdere 1807-1814, artikkel hos Norgeshistorie.no
Katalog over arkivet etter stattholderen 1572-1771 finnes i Arkivportalen
Katalog over arkivet etter stattholderen 1810-1814 kontor A finnes i Arkivportalen
Katalog over arkivet etter stattholderen 1810-1814 kontor B finnes i Arkivportalen
En del protokoller i stattholderarkivet 1810-1814 er digitalisert. | Stattholder (svensk: ståthållare, riksståthållare) (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», dansk skrivemåte Statholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Tittelen ble i perioder brukt om kongens stedfortredere i Norge både under unionen med Danmark og under unionen mellom Norge og Sverige. | 5,240 | 5,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverdliljeslekta | 2023-02-04 | Sverdliljeslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flerfargede blomster', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Sverdliljefamilien'] | Sverdliljeslekta (Iris) er en planteslekt med ca. 300 arter i sverdliljefamilien (Iridaceae). Sverdlilje (Iris pseudacorus) er eneste art som vokser vilt i Norge, og denne har gitt familien dens navn. Iris vokser over det meste av den nordlige halvkule, men ikke i arktiske strøk. Slekten Iris omfatter en rekke populære hageplanter, for eksempel Iris germanica og Iris reticulata. Ordet Iris er gresk og betyr regnbue. Navnet skyldes at Iris finnes i en mengde fargevarianter.
| Sverdliljeslekta (Iris) er en planteslekt med ca. 300 arter i sverdliljefamilien (Iridaceae). Sverdlilje (Iris pseudacorus) er eneste art som vokser vilt i Norge, og denne har gitt familien dens navn. Iris vokser over det meste av den nordlige halvkule, men ikke i arktiske strøk. Slekten Iris omfatter en rekke populære hageplanter, for eksempel Iris germanica og Iris reticulata. Ordet Iris er gresk og betyr regnbue. Navnet skyldes at Iris finnes i en mengde fargevarianter.
== Noen Iris-arter ==
== Eksterne lenker ==
(en) sverdliljeslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) sverdliljeslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) sverdliljeslekta hos Artsdatabanken
(sv) sverdliljeslekta hos Dyntaxa
(en) sverdliljeslekta hos ITIS
(en) sverdliljeslekta hos NCBI
(en) sverdliljeslekta hos The International Plant Names Index
(en) sverdliljeslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Iris (Iridaceae) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Iris (Iridaceae) – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Iris (Iridaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies | * Iris albertii | 5,241 | 5,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stattholder | 2023-02-04 | Stattholder | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Statsrett'] | Stattholder (avledet fra nytysk, «stedfortreder» for en statssjef eller sentralregjering i en provins eller land) er en representant for monarken i et spesielt område. Stillingen har hatt forskjellige betydninger i ulike land og perioder.
| Stattholder (avledet fra nytysk, «stedfortreder» for en statssjef eller sentralregjering i en provins eller land) er en representant for monarken i et spesielt område. Stillingen har hatt forskjellige betydninger i ulike land og perioder.
== Norge ==
Stattholderposisjonen eksisterte både under den dansk-norske union og under den svensk-norske union, når en monark ikke inntok denne posisjonen.
Stattholderembetet ble opprettet i 1572, og bestod med enkelte avbrudd frem til 1771. Embetet ble deretter gjenopprettet i 1807. I løpet av unionen med Sverige ønsket mange nordmenn etterhvert å avskaffe embetet, som de mente var et symbol på Norges posisjon som lydrike. Denne konflikten omtales som Stattholderstriden. Stattholderembetet bestod frem til 1856, og ble formelt avskaffet i 1873.
== Det forente kongedømme Storbritannia og Nord-Irland ==
En britisk stattholder, Lord-Lieutenant, er en personlig representant for den britiske monarken i et bestemt seremonielt grevskap i England eller Wales. Det er normalt pensjonister med lang fartstid i offentlig administrasjon, forsvaret eller forretningslivet som får en slik tittel, som i dag er rent seremoniell. En av de mest sentrale plikter er å møte medlemmer av kongefamilien som besøker området.
Skottland har en tilsvarende ordning; områdene de tildeles kalles der stattholderskap (lieutenancy areas), ettersom Skottland har avskaffet grevskapene og erstattet dem med regioner.
I Nord-Irland er det åtte stattholdere, en for hver av de seks tradisjonelle grevskapene, og en hver for Belfast og Londonderry.
Irland hadde en stattholder som var sjef for den britiske administrasjonen inntil opprettelsen av Den irske fristaten i 1922.
== Se også ==
High Steward of Scotland
Stattholderskap i Skottland
Irlands stattholder
Guvernør, person som styrer en provins, en koloni eller en annen del av et rike
Rikskommissær
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stattholderen i Norge 1572-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
Regjeringskommisjonen og stattholdere 1807-1814, artikkel hos Norgeshistorie.no
Stattholdere og visestattholdere i Norge 1572-1873, artikkel hos Store norske leksikon | Stattholder (avledet fra nytysk, «stedfortreder» for en statssjef eller sentralregjering i en provins eller land)Bokmålsordbok: «Stattholder» er en representant for monarken i et spesielt område. Stillingen har hatt forskjellige betydninger i ulike land og perioder. | 5,242 | 5,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_finansminister | 2023-02-04 | Norges finansminister | ['Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over norske ministre etter departement', 'Kategori:Lister relatert til Norges økonomi', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges finansminister er politisk ansvarlig for arbeidet i departementet og presenterer regjeringens forslag til statsbudsjett hvert år. Nåværende finansminister, siden 14. oktober 2021, er Trygve Slagsvold Vedum (Sp).
Finansdepartementets viktigste oppgaver i dag er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, samordne og lede arbeidet med statsbudsjettet, kreve inn skatter og avgifter samt å overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. På grunn av sin rolle innenfor den økonomiske politikken blir det ofte regnet som det mektigste av departementene.Norge har hatt 74 finansministre siden embetet ble opprettet i 1814. 31 av disse har hatt stillingen i flere perioder: 20 i to perioder, 6 i tre perioder, to i fire perioder, en i fem, en i seks og en i ni perioder. I denne listen har de ikke unike nummer, men er nummerert etter statsrådsskifter. Listen omfatter derfor 129 statsrådsperioder.Statsrådsstillingene var i tida fram til 1884 i praksis avansementsstillinger for embetsmenn. Selv om mange statsråder hadde innehatt verv som stortingsrepresentanter, ble ikke statsrådspostene ansett som direkte politiske før 1880.
| Norges finansminister er politisk ansvarlig for arbeidet i departementet og presenterer regjeringens forslag til statsbudsjett hvert år. Nåværende finansminister, siden 14. oktober 2021, er Trygve Slagsvold Vedum (Sp).
Finansdepartementets viktigste oppgaver i dag er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, samordne og lede arbeidet med statsbudsjettet, kreve inn skatter og avgifter samt å overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. På grunn av sin rolle innenfor den økonomiske politikken blir det ofte regnet som det mektigste av departementene.Norge har hatt 74 finansministre siden embetet ble opprettet i 1814. 31 av disse har hatt stillingen i flere perioder: 20 i to perioder, 6 i tre perioder, to i fire perioder, en i fem, en i seks og en i ni perioder. I denne listen har de ikke unike nummer, men er nummerert etter statsrådsskifter. Listen omfatter derfor 129 statsrådsperioder.Statsrådsstillingene var i tida fram til 1884 i praksis avansementsstillinger for embetsmenn. Selv om mange statsråder hadde innehatt verv som stortingsrepresentanter, ble ikke statsrådspostene ansett som direkte politiske før 1880.
== Historikk og navn ==
Den første norske regjeringen i moderne tid var statsrådet i 1814. Det ble etablert av Christian Frederik 2. mars 1814 og hadde først betegnelsen regjeringsråd. Etter kongevalget på Eidsvoll 17. mai 1814 ble denne benevnelsen endret til statsråd. Embetsverket var delt inn i fem departementer. I begynnelsen hadde 1. departement ansvaret for rikets finanser, skatter og regnskap, mens 4. departement behandlet saker som angikk toll og landets handel. 30. november 1814 ble departementsordningen endret, og ansvaret for finans-, handels- og tollsaker ble flyttet til 5. departement.
Neste endring ble vedtatt 17. november 1818 med ikrafttredelse 1. januar 1819. Da ble Departementet for Finans-, Handels- og Tollvesenet opprettet. Fra 1. august 1822 til 1. juli 1918 var revisjonssaker utskilt i Revisjonsdepartementet. Statsrådene i dette departementet er å finne i en egen liste. Revisjonssakene ble i 1918 overtatt av Statsrevisjonen, og deretter i 1938 av Riksrevisjonen.
Neste navneendring skjedde 1. januar 1846, og navnet ble da Departementet for Finansene og Tollvesenet. Samme dag overtok det nye Indredepartementet ansvaret for handelspolitikken. Det eksisterte frem til 1902, og ble i 1903 erstattet av Handelsdepartementet.
Finansdepartementet fikk sitt nåværende navn 1. januar 2000. En mer formell betegnelse er Det kongelige finansdepartement. Tillegget «det kongelige» foran departementsnavnene ble tatt i bruk etter okkupasjonstiden som en nasjonal markering.
== Liste over statsråder ==
Listen over Norges finansministre er en liste over statsråder og sjefer i det norske Finansdepartementet og lignende departementer siden 2. mars 1814.
Parlamentarismen i Norge ble innført som sedvanerett i 1884, før den ble grunnlovsfestet 20. februar 2007 i Grunnloven § 15. Denne listen er delt i to deler, en for tida før og en for tida etter innføringen av et de facto parlamentarisk system.
De hyppige statsrådskiftene på 1800-tallet skyldtes delvis regjeringsordningen under unionen med Sverige. Norge hadde da, i tillegg til regjeringen i Christiania, en statsrådsavdeling i Stockholm bestående av en formann (statsminister) og to statsråder. Regjeringsmedlemmene i Christiania vekslet på å innha statsrådspostene i Stockholm, idet disse skulle skifte årlig. Når finansministeren var utsett til en post i Sverige, måtte det oppnevnes en ny departemenstssjef i Norge. Det samme var tilfelle når finansministeren var medlem i en av interimsregjeringene.
=== Statsråder fra 1814 til 1884 ===
=== Statsråder fra 1884 til nå ===
== Det okkuperte Norge 1940–45 ==
For krigsperioden 1940–45 viser tabellen de finansministrene som fungerte i den norske eksilregjeringen i London. Det var også en administrasjon i det okkuperte Norge.
Vidkun Quisling utropte umiddelbart etter den tyske innmarsjen 9. april 1940 seg selv til regjeringssjef og utnevnte en regjering. I denne var godseier Frederik Prytz (1878–1945) finansminister. Regjeringen kom aldri i funksjon, og 15. april ble et nyetablert administrasjonsråd oppnevnt av Høyesterett i samråd med den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer (1889–1969). Rådet var ledet av fylkesmann Ingolf Elster Christensen (1872–1943), med Gunnar Jahn (1883–1971) som sjef for Finansdepartementet.24. april ble Josef Terboven utnevnt til «rikskommissær for de besatte norske områder». Han igangsatte reorganiseringen av statsarbeidet, og i en tale 25. september («Nyordningen i Norge») ble det oppnevnt konstituerte statsråder. Finansminister ble banksjef Erling Sandberg (1879–1956).1. februar 1942 ble så Quisling utnevnt til ministerpresident, og Vidkun Quislings andre regjering ble utpekt. I denne var igjen Frederik Prytz finansminister frem til sin død 19. februar 1945. Da overtok Per von Hirsch (1902–1987), som fungerte til okkupasjonens slutt. Utnevnelsen var imidlertid ikke permanent, han var ikke fullverdig regjeringsmedlem og deltok ikke på regjeringsmøtene.
== Lengst og kortest tjenestetid ==
Siden 26. juni 1884 har disse hatt lengst sammenlagt tjenestetid som finansminister:
3640 dager – Sigbjørn Johnsen
2422 dager – Anton Omholt
2417 dager – Trygve Bratteli
2289 dager – Siv Jensen
2183 dager – Per Kleppe
1982 dager – Ole Myrvoll
1792 dager – Per Berg Lund
1654 dager – Rolf Presthus
1605 dager – Abraham Berge
1552 dager – Elias Sunde
1464 dager – Kristin Halvorsen
1459 dager – Per-Kristian Foss
1444 dager – Olav Meisdalshagen
1420 dager – Baard Madsen Haugland
1285 dager – Paul Hartmann
1256 dager – Gunnar Berge
1244 dager – Gunnar Knudsen
1141 dager – Birger Kildal
1040 dager – Fredrik Ludvig KonowKortest tjenestetid har disse hatt:
18 dager – Christopher Hornsrud
28 dager – Dagfinn Vårvik
31 dager – Fredrik Stang Lund
36 dager – Peter Olrog Schjøtt
66 dager – Francis HagerupNøyaktig tjenestetid før 1884 er vanskelig å fastslå, ettersom det ofte mangler presise datoer for statsrådsskiftene. Imidlertid står Jonas Collett i en særstilling med nærmere femten år i sjefsstolen fra januar 1822 til desember 1836. Dette utgjør mer enn 5400 dager.
== Noter ==
== Kilder ==
Jan Debes: Det norske statsråd 1814–1949, Cammermeyers Bokhandel, Oslo, 1950
Øyvind Østang: Det norske statsråd 1814–1945, Statsministerens kontor, Aase Grafiske A.S., Stavanger, mars 1996, ISBN 82-993840-0-1
== Litteratur ==
Einar Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–1965, 1995, ISBN 8200226220
Einar Lie og Christian Venneslan: Over evne. Finansdepartementet 1965–1992, 2010, ISBN 9788253033563
== Eksterne lenker ==
Norges regjeringer siden 1814, oversikt på regjeringen.no; besøkt 16. februar 2014
Finansdepartementet, oversikt over statsråder fra 1814 på regjeringen.no; besøkt 14. februar 2014 | | type = Finansminister | 5,244 | 5,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sildrefamilien | 2023-02-04 | Sildrefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sildrefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sildrefamilien (Saxifragaceae) er en plantefamilie som i APG III-systemet regnes til ordenen Saxifragales.
Alle arter som nå regnes til familien er urter. De aller fleste er utbredt i de arktiske og tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men noen få finnes i sørlige Sør-Amerika samt i Andes og andre tropiske fjellområder. I Norge vokser arter fra tre slekter, maigullslekta (Chrysosplenium), sildreslekta (Saxifraga) og stjernesildreslekta (Micranthes). Mange av artene i familien dyrkes som hageplanter.
Familien omfatter to underfamilier, Saxifragoideae med én slekt, Saxifraga, og Heucheroideae med ca. 30 slekter. Saxifragoideae vokser hovedsakelig i Arktis og i høyfjellet lenger sør, mens de fleste artene i Heucheroideae er utbredt i tempererte strøk. Blomstene hos Micranthes og Saxifraga er svært like, men molekylærgenetiske studier har ført til artene i Micranthes er flyttet fra Saxifraga til en egen slekt i Heucheroideae.
Saxifragaceae ble tidligere brukt som et «oppsamlingstaxon» med mange arter som var vanskelig å plassere, men som egentlig tilhører andre grupper. I APG III-systemet er for eksempel jåblomslekta (Parnassia) flyttet til spolebuskfamilien (Celastraceae), Vahlia til en egen familie og de chilenske slektene Francoa og Tetilla til Francoaceae. Buskene i ripsslekta (Ribes) er utvilsomt nært beslektet med sildrefamilien og ble tidligere regnet hit. Fra og med Cronquist-systemet (1981) regnes de til en selvstendig familie, Grossulariaceae.
| Sildrefamilien (Saxifragaceae) er en plantefamilie som i APG III-systemet regnes til ordenen Saxifragales.
Alle arter som nå regnes til familien er urter. De aller fleste er utbredt i de arktiske og tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men noen få finnes i sørlige Sør-Amerika samt i Andes og andre tropiske fjellområder. I Norge vokser arter fra tre slekter, maigullslekta (Chrysosplenium), sildreslekta (Saxifraga) og stjernesildreslekta (Micranthes). Mange av artene i familien dyrkes som hageplanter.
Familien omfatter to underfamilier, Saxifragoideae med én slekt, Saxifraga, og Heucheroideae med ca. 30 slekter. Saxifragoideae vokser hovedsakelig i Arktis og i høyfjellet lenger sør, mens de fleste artene i Heucheroideae er utbredt i tempererte strøk. Blomstene hos Micranthes og Saxifraga er svært like, men molekylærgenetiske studier har ført til artene i Micranthes er flyttet fra Saxifraga til en egen slekt i Heucheroideae.
Saxifragaceae ble tidligere brukt som et «oppsamlingstaxon» med mange arter som var vanskelig å plassere, men som egentlig tilhører andre grupper. I APG III-systemet er for eksempel jåblomslekta (Parnassia) flyttet til spolebuskfamilien (Celastraceae), Vahlia til en egen familie og de chilenske slektene Francoa og Tetilla til Francoaceae. Buskene i ripsslekta (Ribes) er utvilsomt nært beslektet med sildrefamilien og ble tidligere regnet hit. Fra og med Cronquist-systemet (1981) regnes de til en selvstendig familie, Grossulariaceae.
== Kilder ==
«Saxifragaceae». APWEbsite. Besøkt 15. oktober 2015.
D.E. Soltis m.fl. (2001). «Elucidating deep-level phylogenetic relationships in Saxifragaceae using sequences for six chloroplastic and nuclear DNA regions». Annals of the Missouri Botanical Garden. 88 (4): 669–693. ISSN 0026-6493. JSTOR 3298639. doi:10.2307/3298639.
J. Deng m.fl. (2015). «Phylogeny, divergence times, and historical biogeography of the angiosperm family Saxifragaceae». Mol. Phylogenet. Evol. 83: 86–98. ISSN 1055-7903. PMID 25479063. doi:10.1016/j.ympev.2014.11.011.
== Eksterne lenker ==
(en) sildrefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) sildrefamilien i Encyclopedia of Life
(en) sildrefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) sildrefamilien hos Artsdatabanken
(sv) sildrefamilien hos Dyntaxa
(en) sildrefamilien hos Fossilworks
(en) sildrefamilien hos ITIS
(en) sildrefamilien hos NCBI
(en) sildrefamilien hos The International Plant Names Index
(en) sildrefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Saxifragaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * alunrot (Heuchera) | 5,247 | 5,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spireafamilien | 2023-02-04 | Spireafamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rosefamilien'] | Spireafamilien har tradisjonelt vært en familie eller underfamilie av blomsterplanter i rosefamilien. Systematikken i denne underfamilien har endret seg flere ganger i løpet av 1900-tallet etterhvert som mer detaljerte studier er blitt utført. Spireafamilien slik den var definert før 2007 er en parafyletisk gruppe, og representerer et primitiv utviklingstrinn av roseplanter. For å bøte på det har flere forskere definert en bredere underfamilie som omfatter både spireafamilien, Maleae (planter som epler, pærer og granateple) og steinfrukter (inkludert mandler og plommer). En slik utvidet underfamilie blir kalt Amygdaloideae under den International Code of Botanical Nomenclature.Den tradisjonelle spireafamilien er busker. De fleste har enkle blader, men slektene Aruncus og Sorbaria har sammensatte blader. Det er vanligvis 2-5 fruktblader. De fleste slekter som tradisjonelt er plassert i spireafamilien produsere blomster med forskjellige belgkapsler som under modningen danner sammensatte frukter. Etter tradisjonell klassifikasjon plasseres følgende slekter i gruppen:
Aruncus
Eriogynia
Euphronia
Exochorda
Gillenia
Holodiscus
Kageneckia
Lindleya
Neillia
Physocarpus
Quillaja
Sibiraea
Spiraea
Spiraeanthus
Sorbaria
Stephanandra
Vauquelinia
| Spireafamilien har tradisjonelt vært en familie eller underfamilie av blomsterplanter i rosefamilien. Systematikken i denne underfamilien har endret seg flere ganger i løpet av 1900-tallet etterhvert som mer detaljerte studier er blitt utført. Spireafamilien slik den var definert før 2007 er en parafyletisk gruppe, og representerer et primitiv utviklingstrinn av roseplanter. For å bøte på det har flere forskere definert en bredere underfamilie som omfatter både spireafamilien, Maleae (planter som epler, pærer og granateple) og steinfrukter (inkludert mandler og plommer). En slik utvidet underfamilie blir kalt Amygdaloideae under den International Code of Botanical Nomenclature.Den tradisjonelle spireafamilien er busker. De fleste har enkle blader, men slektene Aruncus og Sorbaria har sammensatte blader. Det er vanligvis 2-5 fruktblader. De fleste slekter som tradisjonelt er plassert i spireafamilien produsere blomster med forskjellige belgkapsler som under modningen danner sammensatte frukter. Etter tradisjonell klassifikasjon plasseres følgende slekter i gruppen:
Aruncus
Eriogynia
Euphronia
Exochorda
Gillenia
Holodiscus
Kageneckia
Lindleya
Neillia
Physocarpus
Quillaja
Sibiraea
Spiraea
Spiraeanthus
Sorbaria
Stephanandra
Vauquelinia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) spireafamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Amygdaloideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Aruncus | 5,250 | 5,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjernefruktfamilien | 2023-02-04 | Kjernefruktfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Maleae'] | Kjernefruktfamilien eller eplefamilien var en tidligere plantefamilie med vitenskapelig navn Malaceae eller Pomaceae. Gruppen ble også klassifisert som en underfamilie (Maloideae) under rosefamilien. Nå betraktes den som understammen Malinae (eller Pyrinae) i en utvidet underfamilie Amygdaloideae under rosefamilien.
De er busker eller trær med hele eller sammensatte blad. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule. Gruppen omfatter 20–30 slekter med 940–1100 arter. Hybridisering, polyploidi og apomiksis er vanlig og gjør at artsantallene blir usikre spesielt i de store slektene asalslekta (Sorbus) og hagtornslekta (Crataegus). Hybrider mellom arter fra ulike slekter forekommer også, for eksempel frukttreet × Sorbopyrus auricularis som er en kryssing av pære (Pyrus communis) og sølvasal (Sorbus aria).
Karakteristisk for gruppen er den særegne frukten, som kalles kjernefrukt. Den egentlige frukten er kjernehuset som har 1–5 kammer med frø. Frøene inneholder cyanogene glykosider og smaker svært bittert. Det saftige fruktkjøttet omgir kjernehuset og er dannet ved at blomsterbunnen svulmer opp. Ofte sitter rester av begerbladene igjen i toppen av den modne frukten. Hos noen slekter er kjernehuset hardt (steineple: hagtorn, mispel), mens det er pergamentaktig hos andre (bæreple: asalslekta, eple, pære). Hos blåhegg og surbær er kjernehuset lite utviklet, så frukten minner om et bær.
Gruppen omfatter viktige frukttrær som eple, pære, nashi, kvede og ekte mispel. Det er også mange prydplanter som asal, blåhegg, hagtorn, ildkvede, mispel og svartsurbær.
| Kjernefruktfamilien eller eplefamilien var en tidligere plantefamilie med vitenskapelig navn Malaceae eller Pomaceae. Gruppen ble også klassifisert som en underfamilie (Maloideae) under rosefamilien. Nå betraktes den som understammen Malinae (eller Pyrinae) i en utvidet underfamilie Amygdaloideae under rosefamilien.
De er busker eller trær med hele eller sammensatte blad. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule. Gruppen omfatter 20–30 slekter med 940–1100 arter. Hybridisering, polyploidi og apomiksis er vanlig og gjør at artsantallene blir usikre spesielt i de store slektene asalslekta (Sorbus) og hagtornslekta (Crataegus). Hybrider mellom arter fra ulike slekter forekommer også, for eksempel frukttreet × Sorbopyrus auricularis som er en kryssing av pære (Pyrus communis) og sølvasal (Sorbus aria).
Karakteristisk for gruppen er den særegne frukten, som kalles kjernefrukt. Den egentlige frukten er kjernehuset som har 1–5 kammer med frø. Frøene inneholder cyanogene glykosider og smaker svært bittert. Det saftige fruktkjøttet omgir kjernehuset og er dannet ved at blomsterbunnen svulmer opp. Ofte sitter rester av begerbladene igjen i toppen av den modne frukten. Hos noen slekter er kjernehuset hardt (steineple: hagtorn, mispel), mens det er pergamentaktig hos andre (bæreple: asalslekta, eple, pære). Hos blåhegg og surbær er kjernehuset lite utviklet, så frukten minner om et bær.
Gruppen omfatter viktige frukttrær som eple, pære, nashi, kvede og ekte mispel. Det er også mange prydplanter som asal, blåhegg, hagtorn, ildkvede, mispel og svartsurbær.
== Delgrupper ==
Følgende oversikt viser samtlige slekter og et utvalg av de mest kjente artene. Norske navn følger Artsdatabanken, og systematikken følger Potter et al. (2007).
understamme Malinae (eller Pyrinae)
blåheggslekta (Amelanchier, også kjent som søtmispelslekta)
Aria
surbærslekta (Aronia)
svartsurbær (Aronia melanocarpa)
ildkvedeslekta (Chaenomeles)
Chamaemeles
vierasal (Chamaemespilus alpina, ofte regnet til Sorbus)
Cormus domestica (som regel regnet til Sorbus)
mispelslekta (Cotoneaster)
hagtornslekta (Crataegus)
kvede (Cydonia oblonga)
Dichotomanthes tristaniicarpa
Docynia
Docyniopsis
Eriobotrya
japansk mispel (Eriobotrya japonica)
Eriolobus
Hesperomeles
Heteromeles
Malacomeles
epleslekta (Malus)
eple (Malus pumila)
villeple (Malus sylvestris)
Mespilus
ekte mispel (Mespilus germanica)
Osteomeles
Peraphyllum
Photinia
Pseudocydonia sinensis
Pyracantha
ildtorn (Pyracantha coccinea)
pæreslekta (Pyrus)
pære (Pyrus communis)
nashi (Pyrus pyrifolia)
Rhaphiolepis
asalslekta (Sorbus)
rogn (Sorbus aucuparia)
Stranvaesia
Torminalis (ofte regnet til Sorbus)
== Litteratur ==
D. Potter m.fl. (2007). «Phylogeny and classification of Rosaceae» (PDF). Plant Syst. Evol. 266 (1–2): 5–43. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/s00606-007-0539-9.
«Rosaceae». APWEbsite. Besøkt 15. mai 2015.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 273–291. ISBN 82-10-01282-7.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 192–199. ISBN 82-512-0355-4.
E.Y.Y. Lo og M.J. Donoghue (2012). «Expanded phylogenetic and dating analyses of the apples and their relatives (Pyreae, Rosaceae)» (PDF). Mol. Phylogenet. Evol. 63 (2): 230–243. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2011.10.005.
«Rosaceae, subfam. Maloideae». Flora of China. Besøkt 15. mai 2015.
K.R. Robertson m.fl. (1991). «A synopsis of genera in Maloideae (Rosaceae)». Systematic Botany. 16 (2): 376–394. ISSN 1548-2324. JSTOR 2419287. doi:10.2307/2419287.
== Eksterne lenker ==
Malinae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,251 | 5,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amygdaloideae | 2023-02-04 | Amygdaloideae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rosefamilien'] | Amygdaloideae er en underfamilie i rosefamilien.
Artene er for det meste busker og trær, men det er også noen få urter, som skogskjegg. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men finnes også i fjellene i tropene og i de tempererte delene av Sør-Amerika. Mange av artene er viktige pryd- og nytteplanter som eple, pære, kirsebær, plomme, mandel og spirea. Plantene i gruppen inneholder cyanogene glykosider og sorbitol.
Rosefamilien er tradisjonelt blitt delt i fire underfamilier. En av disse var «steinfruktfamilien» Prunoideae (Prunaceae eller Amygdalaceae). Fylogenetiske studier viser at Prunoideae i tradisjonell forstand er en delgruppe av den gamle underfamilien Spiraeoideae. «Kjernefruktfamilien» Pyrinae (Maloideae eller Pomoideae) viste seg å være en annen delgruppe. Alle arter fra de gamle underfamiliene Spiraeoideae, Prunoideae og Pyrinae er nå samlet i underfamilien Amygdaloideae. Den nye, mer omfattende underfamilien blir av og til kalt Spiraeoideae.
Antatte slektskapsforhold i Amygdaloideae er vist i kladogrammet nedenfor.
| Amygdaloideae er en underfamilie i rosefamilien.
Artene er for det meste busker og trær, men det er også noen få urter, som skogskjegg. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men finnes også i fjellene i tropene og i de tempererte delene av Sør-Amerika. Mange av artene er viktige pryd- og nytteplanter som eple, pære, kirsebær, plomme, mandel og spirea. Plantene i gruppen inneholder cyanogene glykosider og sorbitol.
Rosefamilien er tradisjonelt blitt delt i fire underfamilier. En av disse var «steinfruktfamilien» Prunoideae (Prunaceae eller Amygdalaceae). Fylogenetiske studier viser at Prunoideae i tradisjonell forstand er en delgruppe av den gamle underfamilien Spiraeoideae. «Kjernefruktfamilien» Pyrinae (Maloideae eller Pomoideae) viste seg å være en annen delgruppe. Alle arter fra de gamle underfamiliene Spiraeoideae, Prunoideae og Pyrinae er nå samlet i underfamilien Amygdaloideae. Den nye, mer omfattende underfamilien blir av og til kalt Spiraeoideae.
Antatte slektskapsforhold i Amygdaloideae er vist i kladogrammet nedenfor.
== Litteratur ==
D. Potter m.fl. (2007). «Phylogeny and classification of Rosaceae» (PDF). Plant Syst. Evol. 266 (1–2): 5–43. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/s00606-007-0539-9.
«Rosaceae». APWEbsite. Besøkt 15. mai 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Steinfruktfamilien hos NCBI
(en) Steinfruktfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Steinfruktfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Amygdaloideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amygdaloideae – detaljert informasjon på Wikispecies | Amygdaloideae er en underfamilie i rosefamilien. | 5,252 | 5,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8kefamilien | 2023-02-04 | Bøkefamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøkefamilien'] | Bøkefamilien (Fagaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales.
Artene er løvfellende eller eviggrønne trær, eller, mer sjelden, busker. Bladene sitter spredt. Hos noen arter visner løvet om høsten, men det blir sittende på treet utover vinteren. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er samlet i rakler. Slektene bøk (Fagus), eik (Quercus) og Trigonobalanus er vindpollinerte, mens de andre bestøves av insekter. Frukten består av en eller flere nøtter omgitt av et hylster, cupola.
Bøk, eik og kastanje (Castanea) er en dominerende del av vegetasjonen i de tempererte løvskogene på den nordlige halvkule. Familien er også rikt utviklet i fjellstrøkene i Mellom-Amerika og Sørøst-Asia. Eviggrønne eikearter er viktige i middelhavsvegetasjonen i California og middelhavslandene. Familien har stor betydning økologisk både på grunn av trærne utgjør mye av biomassen og på grunn av ulike mutalistiske forhold med andre organismer, som mykorrhiza, galledannende insekter og nøtteetende virveldyr.
Mange arter gir verdifullt trevirke. Kork og kastanjer er andre nyttige produkter fra familien. Trærne blir også plantet for prydformål i hager, parker og langs gater.
I Norge vokser artene bøk, sommereik og vintereik vilt i de sørlige landsdelene, og noen andre arter plantes av og til.
| Bøkefamilien (Fagaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales.
Artene er løvfellende eller eviggrønne trær, eller, mer sjelden, busker. Bladene sitter spredt. Hos noen arter visner løvet om høsten, men det blir sittende på treet utover vinteren. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er samlet i rakler. Slektene bøk (Fagus), eik (Quercus) og Trigonobalanus er vindpollinerte, mens de andre bestøves av insekter. Frukten består av en eller flere nøtter omgitt av et hylster, cupola.
Bøk, eik og kastanje (Castanea) er en dominerende del av vegetasjonen i de tempererte løvskogene på den nordlige halvkule. Familien er også rikt utviklet i fjellstrøkene i Mellom-Amerika og Sørøst-Asia. Eviggrønne eikearter er viktige i middelhavsvegetasjonen i California og middelhavslandene. Familien har stor betydning økologisk både på grunn av trærne utgjør mye av biomassen og på grunn av ulike mutalistiske forhold med andre organismer, som mykorrhiza, galledannende insekter og nøtteetende virveldyr.
Mange arter gir verdifullt trevirke. Kork og kastanjer er andre nyttige produkter fra familien. Trærne blir også plantet for prydformål i hager, parker og langs gater.
I Norge vokser artene bøk, sommereik og vintereik vilt i de sørlige landsdelene, og noen andre arter plantes av og til.
== Delgrupper ==
Bøkefamilien omfatter to underfamilier og ti slekter. Artsantallet varierer mellom ca. 670 til over 1000 i ulike oversikter. Det finnes også mange viltvoksende hybrider mellom artene i familien. Følgende inndeling av familien er nå vanlig:
underfamilie Fagoideae
bøk (Fagus) – mellom 10 og 13 arter, Øst-Asia, Vest-Asia, Europa, østlige Nord-Amerika
underfamilie Quercoideae
kastanje (Castanea) — åtte arter, Øst-Asia, Vest-Asia, Sør-Europa, østlige Nord-Amerika
Castanopsis — omtrent 120 arter, Øst- og Sørøst-Asia
Chrysolepis — to arter, vestlige USA
Lithocarpus — omtrent 300 arter, Øst- og Sørøst-Asia
Notholithocarpus — én art (tidligere Lithocarpus densiflorus), vestlige USA
eik (Quercus) — 400–600 arter, vid utbredelse på den nordlige halvkule, krysser ekvator i Indonesia
Trigonobalanus — tre arter; to i Sørøst-Asia, én i nordlige Sør-AmerikaCyclobalanopsis med omtrent 150 arter i Øst- og Sørøst-Asia regnes som en selvstendig slekt i blant annet Flora of China, men molekylærgenetiske studier viser at den er en delgruppe av Quercus.De tre artene i Trigonobalanus lever langt fra hverandre, og slekten splittes ofte i tre: Trigonobalanus i Indonesia og Malaysia, Colombobalanus i Colombia og Formanodendron i den kinesiske provinsen Yunnan og Thailand. Fylogenetiske studier viser derimot at disse artene er hverandres nærmeste slektninger.Notholithocarpus densiflorus ble tidligere regnet til Lithocarpus, men vokser langt unna resten av denne slekten. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at arten tilhører en egen utviklingslinje, og at likheten skyldes konvergent evolusjon.Slekten sørbøk (Nothofagus) ble tidligere regnet til bøkefamilien og underfamilien Fagoideae, men genetiske og morfologiske studier har vist at den er en basal gruppe i ordenen Fagales og må plasseres i en selvstendig familie, sørbøkfamilien (Nothofagaceae).
Kladogrammet nedenfor viser de antatte slektsforholdene innen familien ifølge Manos, Cannon og Oh (2008).
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Fagaceae». APWEbsite. Besøkt 26. mars 2017.
A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 216–246. ISBN 82-10-01282-7.
«Fagaceae». Flora of China. Besøkt 26. mars 2017.
P.S. Manos og A.M. Stanford (2001). «The historical biogeography of Fagaceae: tracking the tertiary history of temperate and subtropical forests of the Northern Hemisphere». International Journal of Plant Sciences. 162 (S6): S77–S93. ISSN 1537-5315. doi:10.1086/323280.
P.S. Manos, Zhe‐Kun Zhou og C.H. Cannon (2001). «Systematics of Fagaceae: phylogenetic tests of reproductive trait evolution» (PDF). International Journal of Plant Sciences. 162 (6): 1361–1379. ISSN 1537-5315. doi:10.1086/322949. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mai 2016. Besøkt 1. april 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) bøkefamilien i Encyclopedia of Life
(en) bøkefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) bøkefamilien hos Artsdatabanken
(sv) bøkefamilien hos Dyntaxa
(en) bøkefamilien hos Fossilworks
(en) bøkefamilien hos ITIS
(en) bøkefamilien hos NCBI
(en) bøkefamilien hos The International Plant Names Index
(en) bøkefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Fagaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fagaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * bøkeslekten (Fagus) | 5,253 | 5,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosenborg_Ballklub | 2023-02-04 | Rosenborg Ballklub | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1917', 'Kategori:Fotballag i Trondheim', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Lerkendal', 'Kategori:Norske deltagelser i Mesterligaen', 'Kategori:Rosenborg Ballklub', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Norge i 1917', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Rosenborg Ballklub (RBK) er en norsk fotballklubb og idrettsforening fra Trondheim. Klubben ble stiftet under navnet Odd 19. mai 1917, oppkalt etter Odd Skien, men skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927. Klubben var da et lag for bydelen Rosenborg i Trondheim, men anses i dag for å være hele Trøndelags fotballag.
Klubben har imponert både ved at den vant Tippeligaen tretten sesonger på rad, fra 1992 til 2004 (i Europa er de kun slått av latviske Skonto Riga som vant Virslīga 14 sesonger på rad, fra 1991 til 2004), og ved å kvalifisere seg til Mesterligaen hvert år i perioden 1995–2007, med unntak av 2003/04- og 2006/07-sesongene, noe som gjør RBK til et av de mest deltakende lag i UEFA Champions League.
Klubben har totalt 26 seriemesterskap, tolv NM-titler og én Intertotocup-seier. De har per 2022 vunnet «The Double» ti ganger, siste gang i 2018. Dette gjør Rosenborg til tidenes mestvinnende fotballklubb i Skandinavia. Med sitt tjuende gull i 2006, tok Rosenborg i bruk to stjerner over sin logo; en stjerne for hvert tiende gull i den øverste divisjonen.
Rosenborg topper også maratontabellen.
| Rosenborg Ballklub (RBK) er en norsk fotballklubb og idrettsforening fra Trondheim. Klubben ble stiftet under navnet Odd 19. mai 1917, oppkalt etter Odd Skien, men skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927. Klubben var da et lag for bydelen Rosenborg i Trondheim, men anses i dag for å være hele Trøndelags fotballag.
Klubben har imponert både ved at den vant Tippeligaen tretten sesonger på rad, fra 1992 til 2004 (i Europa er de kun slått av latviske Skonto Riga som vant Virslīga 14 sesonger på rad, fra 1991 til 2004), og ved å kvalifisere seg til Mesterligaen hvert år i perioden 1995–2007, med unntak av 2003/04- og 2006/07-sesongene, noe som gjør RBK til et av de mest deltakende lag i UEFA Champions League.
Klubben har totalt 26 seriemesterskap, tolv NM-titler og én Intertotocup-seier. De har per 2022 vunnet «The Double» ti ganger, siste gang i 2018. Dette gjør Rosenborg til tidenes mestvinnende fotballklubb i Skandinavia. Med sitt tjuende gull i 2006, tok Rosenborg i bruk to stjerner over sin logo; en stjerne for hvert tiende gull i den øverste divisjonen.
Rosenborg topper også maratontabellen.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== Første «gullalder»: 1960–1971 ===
Klubben har hatt to «gullaldre». På 1960-tallet spilte klubben seg opp fra å være et ukjent lag, til å vinne cupen to ganger (1960 og 1964), samt serien to ganger (i 1967 og i 1969), anført av blant andre treneren Knut Næss og spillerne Odd Iversen og Harald Sunde.
De fikk sølv i serien i 1968 og 1970 og tok «The Double» i 1971. Sunde og Iversen ble solgt som par til Racing Mechelen i 1970, men kom tilbake til Rosenborg i henholdsvis 1972 og 1973. Et svart år for klubben var 1977 da de rykket ned i 2. divisjon. De vant imidlertid sin avdeling i 2. divisjon i 1978, og var tilbake i 1. divisjon i 1979.
=== Andre «gullalder» under Nils Arne Eggen: 1985–2004 ===
Neste gullalder startet med seriegull i 1985, og etter at Nils Arne Eggen gjorde comeback som trener i Rosenborg i 1988, dominerte klubben norsk fotball hele 1990-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet.
Åge Hareide tok over som trener etter Eggen i 2003, men ga seg etter bare ett år for å ta over herrelandslaget. Tidligere assistentrener Ola By Rise tok over trenerjobben året etter, men fikk sparken etter den ene sesongen, selv om laget vant serien – så vidt det var i siste runde – og kvalifiserte seg for gruppespillet i Mesterligaen.
=== Hyppige trenerskifter og siste mesterligadeltakelse: 2004–2008 ===
Assistenttrener for Ola By Rise, Per Joar Hansen, tok da over som hovedtrener, med et støtteapparat bestående av Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen og Rune Skarsfjord. Hansen trakk seg imidlertid som hovedtrener etter tapet mot Lillestrøm 7. august 2005. Rosenborg lå etter denne kampen på 8.-plass på tabellen, etter 17 spilte kamper. Per-Mathias Høgmo overtok trenerjobben etter Hansen.
Høgmo førte RBK til Mesterligaen, men Rosenborg slet lenge i Tippeligaen også etter at Høgmo overtok trenerrollen. Blant annet hadde Høgmo flere tap på rad som Rosenborg-trener enn Hansen, men etter en sterk avslutning på sesongen endte Rosenborg til slutt på 7.-plass. 29. mars 2006 annonserte Nils Arne Eggen at han brøt sitt formelle forhold til klubben, etter å ha fungert som konsulent og rådgiver i perioden etter at han sluttet som trener.
Før 2006-sesongen begynte, var mange overbevist om at Rosenborg ville slå tilbake denne sesongen. Kampene som ble spilt før ferien tilsa imidlertid noe helt annet; Rosenborg var tilsynelatende bedre enn den forrige sesongen, men antallet spillere – og den påfølgende rulleringen av første-elleveren – førte tilsynelatende ikke til at laget fikk den «flyten» de trengte for å hevde seg helt i toppen. Flere spillere uttalte offentlig at de mente at det var for stor konkurranse i flere av lagdelene, og de manglende resultatene hadde sammenheng med dette.
I løpet av sommeren ble Høgmo sykmeldt, i tillegg til at Frode Johnsen ble solgt til den japanske klubben Nagoya Grampus Eight, mens Thorstein Helstad ble solgt til Brann. Assistenttrener Knut Tørum overtok som hovedtrener, mens Trond «Rambo» Henriksen ble assistenttrener. Samtidig ble Steffen Iversen – som hadde slitt med å få spilletid så lenge Johnsen og Helstad var på laget – førstevalg som spiss. I tillegg flyttet Tørum Vidar Riseth opp fra midtstopperplass til sentral, defensiv midtbane.
Dette skulle vise seg å gi resultater umiddelbart; Rosenborg vant kamp etter kamp, og tangerte klubbrekorden med åtte seire på rad. «Seriefinalen» mot Brann ble spilt i tredje siste runde, og med seier i den kampen ville Rosenborg praktisk talt vinne serien. Rosenborg vant, og med én seier og én uavgjort i de to resterende kampene, viste fasiten at laget ikke hadde tapt én eneste seriekamp etter at Tørum tok over.
Både Tørum og Rosenborg-ledelsen var bestemte på at Høgmo skulle ta over klubben igjen etter at sykemeldingen utløp, men 31. oktober 2006 trakk han seg som hovedtrener med begrunnelser som bunnet i familiære forhold og ønsket om å gjøre noe helt annet.
25. oktober 2007 fikk Tørum sparken som hovedtrener i Rosenborg, til tross for at laget kvelden i forveien hadde slått Valencia 2-0 hjemme på Lerkendal. Styrets begrunnelse var manglende resultater i den hjemlige serien, hvor de for øvrig kom på femteplass. Assistenttrener Trond Henriksen tok over jobben med umiddelbar virkning, og fungerte som hovedtrener til Erik Hamrén tok over 1. juni 2008. Rosenborg lå på niendeplass i Tippeligaen da Hamrén ble trener. Etter åtte kamper på rad uten tap fra 17. til 24. serierunde var laget nummer fire, kun ett poeng bak bronseplassen. I de to siste kampene ble det tap og RBK endte til slutt på femteplass.
=== To seriegull, Eggens korte comeback: 2009–2010 ===
I 2009 imponerte Hamréns Rosenborg gjennom å vinne ligaen med 13 poengs margin og bare ett tap gjennom hele sesongen. Det var spesielt den defensive styrken som bidro til dette, og laget slapp inn 13 mål mindre enn sølvlaget Molde. Spissen Rade Prica, som kom til klubben like før sesongstart, ble toppscorer i ligaen. Hamrén ble ansatt som svensk landslagstrener høsten 2009, og ledet både Sverige og Rosenborg frem til Nils Arne Eggen gjorde comeback som vikarierende trener fra 1. juni 2010. Eggen signerte en kontrakt som gjaldt ut 2010. Etter å ha ligget som nummer to bak Tromsø store deler av vårssesongen, tok Rosenborg over ledelsen i serien i siste kamp før VM-pausen. Den kampen var også Eggens første kamp som trener etter comebacket, og i pausen tok Lerkendal-publikumet farvel med Hamrén. 26. juli ble det klart at Jan Jönsson tar over som hovedtrener for klubben fra og med 1. januar 2011.
Etter Eggens gjeninntreden som trener, ble det en mer offensiv spillestil. Dette medførte at RBK scoret flere mål, men også at de slapp inn betydelig flere. Fra 14. til 22. serierunde endte 8 av 9 kamper med seire, og en solid tabelledelse, 9 poeng foran Vålerenga. Frem mot seriefinalen i 26. serierunde hadde ledelsen krympet ned til fem poeng, og med tap ville kampen om seriegullet igjen vært åpen. Rosenborg vant derimot 3-1, og etter seire mot Hønefoss (2-0) og Tromsø (1-0) var gullet sikret.
I mesterligaen vant RBK 2. og 3. kvalifiseringsrunde, før de spilte 2-2 sammenlagt mot FC København, men likevel røyk ut på bortemålsregelen. Dermed ble det i stedet Europaliga-spill i en gruppe bestående av Aris, Bayer Leverkusen, Rosenborg selv og Atlético Madrid. RBKs eneste poengfangst kom hjemme mot Aris Thessaloniki, en kamp Rosenborg vant 2-1.
=== Tittelløs tid: 2011–2014 ===
Før 2011-sesongen hadde Rosenborg mistet mange sentrale spillere, blant annet Anthony Annan, Steffen Iversen, og stopperne Vadim Demidov og Kris Stadsgaard. I serien startet det ganske dårlig, med tap borte mot Brann (2-1), og hjemme mot Stabæk (1-2). Den første seieren kom ikke før i 5. serierunde, da RBK slo Vålerenga 2-0. Da det var spilt ni serierunder, var Rosenborg bare nummer 13, men med fem kamper på rad uten tap, var de oppe på sjetteplass. Høstsesongen startet imidlertid på verst tenkelig måte med kun en seier på de fire første kampene, noe som satte en stopper for klatringen på tabellen. Utover høsten fikk RBK likevel opp poengfangsten og med suverene seire over både Odd Grenland, Sarpsborg 08 og Start blandet de seg inn i medaljestriden. Etter 5-2-seieren over Lillestrøm var Rosenborg oppe på andreplass. De neste fem kampene var derimot veldig varierende, og endte med bare en seier og kun fire poeng. Før siste serierunde lå Rosenborg bare på femteplass, men 3-2-seier over Viking, samt tap for utfordrerne Brann og Odd Grenland, greide de å ta bronsemedalje og dermed fikk de spille i kvalifisering til Europaligaen, og så i 2012.
I Mesterligaen 2011 tok Rosenborg seg greit videre fra første kvalifiseringsrunde mot islandske Breiðablik med 5-2 sammenlagt, før de ble slått ut av tsjekkiske Viktoria Plzeň, som vant 4-2 totalt. Dermed måtte RBK spille play-off om plass i gruppespillet i Europaligaen, men de tapte 2-1 sammenlagt for greske AEK Larnaka og kvalifiserte seg ikke.
2012-sesongen startet bedre enn 2011 sesongen og Rosenborg klarte faktisk å kvalifisere seg til Europaligaen også, men mot slutten av sesongen endte Rosenborg likevel på 3.-plass og på bakgrunn av dette fikk Jan Jönsson sparken. Flere "eksperter" hevder det ikke bare var Rosenborgs plassering på tabellen som var årsaken til at Jönsson fikk sparken, men at mye av det lå i RBK's "kjedelige fotball" .
I desember 2012 ble Per Joar "Perry" Hansen tilbudt stillingen som Rosenborgs nye hovedtrener. Og selv om store deler av fanskaren til Rosenborg var kritiske til den, også tidligere Rosenborg-treneren, signerte han en treårskontrakt med klubben.
Sesongen i 2013 startet meget bra med 10 poeng og 10-1 i målforskjell etter 4 kamper. Men etter dette, raknet det litt med to tap på rad mot FK Haugesund borte (3-1) og Sandnes Ulf på Lerkendal (0-1), etterfulgt av uavgjort borte, mot daværende serieleder Aalesund FK (2-2). Uavgjortresultatet gjorde at Strømsgodset IF kunne ta over tabelltoppen for første gang den sesongen.
Etter dette vant Rosenborg fire av de fem neste kampene, før toppoppgjøret mellom Rosenborg og Strømsgodset på Lerkendal, som Rosenborg vant 1-0. Resten av sesongen var for det meste positiv for Rosenborg. Etter runde 16, tok Rosenborg over tabelltoppen, men klarte ikke å etablere mer enn en to-poengs ledelse, til tross for at de én runde ledet med fem poeng. Men etter runde 26 tok Strømsgodset tilbake serieledelsen, og beholdt den ut sesongen, og vant sesongen ett poeng foran Rosenborg.
I NM kom Rosenborg til cupfinalen hvor de møtte erkerivalen, Molde FK. Veien til cupfinalen gikk gjennom Haugesund i semifinalen (2-1), Vålerenga i kvartfinalen (2-1) og Tromsø (2-1), Levanger (1-4), Strindheim (0-5) og Buvik (0-11) i de fire første rundene.
I Europaliga-kvalifiseringen møtte Rosenborg nordirske Crusaders F.C. i første runde, slik som året før. Rosenborg vant 2-1 borte, og hele 7-2 hjemme, hvor blant andre Alexander Sørloth tegnet seg på scoringslisten, dagen etter han signerte sin første A-lagskontrakt for Rosenborg. I runden etter ble skotske St. Johnstone FC et lite nummer for sterke, mye takket være en god Alan Mannus i målet til det skotske laget, som vant 2-1 sammenlagt (0-1 på Lerkendal, 1-1 på McDiarmid Park).
Tippeligasesongen 2014 startet svakt for Rosenborg med kun fire seire og sjuendeplass på tabellen etter 11 spilte serierunder. 1-3-tapet hjemme mot nyopprykkede Stabæk 16. mai var særlig skuffende. Til tross for at laget klatret på tabellen og gikk opp til andreplass etter seieren over Sogndal 20. juli, fikk trener Per Joar Hansen og assistenttrener Bård Wiggen sparken. Begrunnelsen var dårlige prestasjoner og mangelen på sportslig utvikling. Rosenborg hadde noen dager i forveien tapt 1-2 hjemme mot irske Sligo Rovers i kvalifiseringen til europaligaen, et tap som satte sinnene i kok hos enkelte supportere som svarte med hærverk utenfor Lerkendal. På dette tidspunktet var de også slått ut av cupen. Etter seire over Orkla (3-0) og Kolstad (10-2) i de første rundene i cupen ble det tap 4-3 etter ekstraomganger mot Ranheim på Lerkendal.
21. juli ble det bekreftet at Kåre Ingebrigtsen skulle ta over jobben som midlertidig hovedtrener, og Erik Hoftun ble ny assistenttrener. Den første kampen under hans ledelse endte med seier 3-1 i returkampen mot Sligo, og avansement til 3. kvalifiseringsrunde med 4-3 sammenlagt. Der ble de imidlertid slått ut av tyrkiske Karabükspor på bortemål etter 1-1 sammenlagt. Med tre tap på de fire første kampene i serien under Ingebrigtsens ledelse hadde laget en lang vei opp til medalje. Hans taktiske endringer med satsing på 4-3-3 som formasjon og valget av Pål André Helland som førstevalg på høyreving, gjorde at Rosenborg fikk en meget sterk høst, og vant åtte av de ni siste kampene. I den 29. serierunden gikk de opp til andreplass etter å ha slått daværende serietoer Odd Grenland 1-0 etter scoring av Jørgen Skjelvik, og med 4-1-seier over Strømsgodset i siste runde kunne laget feire sølvmedalje i serien.
Etter den sterke sesongavslutningen ble Ingebrigtsen 20. november ansatt som hovedtrener på permanent basis. I sesongoppkjøringen satset han på å øke treningsbelastningen for å forbedre utholdenheten til spillerne, og det var anslått en økning på 40 % sammenlignet med under Perrys ledelse. Resultatene i treningskampene var lovende med seier i 7 av 9 treningskamper, og Helland scoret hele 11 mål i disse kampene.
=== Igjen dominans i Norge: 2015–2018 ===
Rosenborg fikk en meget sterk start på tippeligasesongen 2015 med 5-0-seier over Aalesund på Lerkendal i åpningskampen etterfulgt av 6-0 borte mot Haugesund. Det gode spillet fortsatte utover vårsesongen og det første tapet kom først i 8. serierunde, da RBK ledet 2-0, men til slutt tapte 3-2 mot nyopprykkede Mjøndalen. Rosenborg kunne som serieleder ta imot Sandefjord til 16. mai-kamp, en kamp de vant 5-1 etter blant annet to mål av Tobias Mikkelsen. Den følgende kampen gikk mot daværende serietoer Stabæk, og til tross for at Stabæk åpnet best og ledet 2-0 tidlig, snudde Rosenborg kampen etter to scoringer av Søderlund og en av Helland. I 12. serierunden slo de tredjeplasserte Vålerenga 2-1 på Ullevaal etter scoringer to scoringer av Helland og dermed kunne de ta sommerpause som serieledere. Ledelsen ble styrket utover sesongen, og før møtet med Stabæk på Lerkendal var avstanden mellom lagene på 8 poeng. Kampen, som ble omtalt som en seriefinale, endte med 1-0-seier til Rosenborg etter at sommerkjøpet Anders Konradsen scoret på overtid. Etter denne kampen var serieledelsen aldri truet, og klubben kunne innkassere sitt 23. seriegull etter 3-3 borte mot Strømsgodset i den 28. serierunden. Rosenborg satte ny klubbrekord for antall seire i serien med 21 denne sesongen etter 1-0-seier over Aalesund i siste serierunde.I cupen 2015 tok Rosenborg seg komfortabelt gjennom de første rundene med 3-0 mot Vuku, 6-0 mot Fløya, 7-0 mot Levanger, 7-1 mot Tromsdalen og 4-0 mot Mjøndalen. Semifinalen mot Stabæk ble imidlertid en jevnspilt kamp hvor det stod 2-2 etter ordinær tid, men Matthías Vilhjálmsson satte inn den avgjørende scoringen i ekstraomgangene og sørget for cupfinaledeltakelse. Finalen mot Sarpsborg ble vunnet med 2-0 etter scoringer fra Helland og Jensen, og de vant dermed sitt tiende cupmesterskap, og The Double for åttende gang.
Rosenborg måtte spille seg gjennom tre kvalifiseringsrunder og playoff for å nå gruppespillet i Europaligaen 2015/16. De tre første rundene vant de med 2-0 sammenlagt mot Víkingur, 4-0 mot KR og 6-3 mot Debrecen. Playoffkampen bød på sterkere motstand i rumenske Steaua, men Rosenborg vant 3-0 borte i den første kampen, og med 1-0-tap hjemme var de videre til gruppespillet. Der møtte de Saint-Étienne, Dnipro og Lazio. Rosenborg tok 2 poeng, begge etter uavgjort mot Saint-Étienne, og ble nummer fire i gruppa, og gikk dermed ikke videre til sluttspillet.
Den sportslige suksessen gav utslag på flere fronter, blant annet ved at publikumssnittet i serien økte fra 13 922 i 2014 til 18 039 i 2015, en økning på 29,6 %. Resultatene i europaligaen gjorde at Rosenborg tjente omtrent 30 millioner kroner i premiepenger. Sesongkortsalget for 2016 ble også påvirket, og da fristen for å kjøpe sesongkort til rabattert pris gikk ut 17. desember var det solgt 30 % mer enn på samme tid i 2014.I 2016-sesongen vant Rosenborg serien, med 21 seire og 69 poeng, og Christian Gytkjær ble seriens toppscorer med 19 mål. De vant også cupen 2016, etter at de vant cupfinalen 4-0 over Kongsvinger. De vant dermed The Double for andre år på rad. Publikumssnittet i serien gikk likevel noe ned fra 2015, til 17.585. I Mesterligaen 2016/2017 startet de i 2. kvalifiseringsrunde, der de slo ut IFK Norrköping, men tapte deretter for APOEL i 3. kvalifiseringsrunde. De gikk dermed inn i playoffrunden i Europaligaen i fotball for menn 2016/17, der de tapte for FK Austria Wien, og gikk dermed ikke videre til gruppespillet.
De vant Eliteserien 2017, sju poeng foran Molde, og Nicklas Bendtner ble seriens toppscorer med 19 mål. I Cupen 2017 ble de slått ut av Vålerenga Fotball i kvartfinalen, der de tapte 1-2. I Mesterligaen 2017/2018 slo de ut Dundalk FC i andre kvalifiseringsrunde, men ble slått ut av Celtic FC etter 0-0 borte og 0-1 hjemme. De gikk derfor til playoffrunden i Europaligaen i fotball for menn 2017/18. Der slo de ut Ajax, og gikk til gruppespillet. De spilte i Gruppe L sammen med Zenit St. Petersburg, Real Sociedad og FK Vardar, men greide bare en seier og to uavgjort på de seks kampene, og kom på tredjeplass i sin gruppe, og gikk dermed ikke videre til sluttspillet.
Etter halvspilt serie i Eliteserien 2018 lå Rosenborg på andreplass, bak Brann. I juli møtte de Valur i første kvalifiseringsrunde i Mesterligaen 2018/2019, og tapte der 1-0 borte, men vant 3-1 hjemme, og gikk dermed videre til andre kvalifiseringsrunde. Styret var likevel ikke fornøyd med den sportslige utviklingen, og sparket hovedtrener Kåre Ingebrigtsen og assistenttrener Erik Hoftun 19. juli 2018. Rini Coolen overtok da som hovedtrener, med Trond Henriksen som assistenttrener. Med nye trenere vant de Eliteserien 2018, og vant også cupen 2018, etter at de vant cupfinalen 4-1 mot Strømsgodset. De tapte for Celtic i andre kvalifiseringsrunde i Mesterligaen, og gikk dermed inn i tredje kvalifiseringsrunde i Europaligaen 2018/19. De slo ut Cork City i tredje kvalifiseringsrunde og KF Shkëndija i playoffrunden, men kom sist i Gruppe B i gruppespillet, og ble slått ut. Den 18. desember ble det kjent at Rini Coolen ikke skulle lede laget i 2019, men går tilbake til sin tidligere stilling som leder av SalMar Akademiet.
=== Treneruro og svakere resultater: 2019– ===
Den 3. januar 2019 signerte Eirik Horneland som ny hovedtrener for Rosenborg, med Karl Oskar Emberland som assistenttrener. De kom fra tilsvarende stillinger i FK Haugesund. Rosenborg kom på tredjeplass i Eliteserien 2019, og i cupen 2019 trengte de ekstraomganger for å slå ut Ullensaker/Kisa i 4. runde, og de tapte for Aalesund i 4. runde. De deltok i Mesterligaen 2019/2020, og slo ut Linfield FC i første kvalifiseringsrunde, BATE Borisov i andre kvalifiseringsrunde og NK Maribor i tredje kvalifiseringsrunde. I playoffrunden ble de imidlertid slått ut av Dinamo Zagreb. De gikk rett inn i gruppespillet i Europaligaen 2019/20, men kom der på sisteplass i sin gruppe, og ble slått ut. Etter at Lillestrøm rykket ned i 2019 ble Rosenborg laget som har vært lengst sammenhengende i øverste divisjon blant nåværende Eliteserielag.
2020-sesongen ble preget av uro rundt både styre og trenerkabal - valgkomiteen i styret innstilte Ståle Gjersvold som ny styreleder i februar, men Koteng ble foreslått ved benkeforslag på Rosenborgs årsmøte, og ble gjenvalgt som styreleder. Og til tross for at Horneland i april 2020 fikk forlengelse av kontrakten ut 2021, fikk han sparken som hovedtrener 26. juni. Rosenborg lå da på 12.-plass på tabellen etter 3 serierunder, med kun ett poeng. Trond Henriksen overtok treneransvaret, og laget løftet seg i serien, og fikk fire seire og to uavgjort på de neste seks seriekampene, og klatret til fjerdeplass på tabellen etter ni runder.Åge Hareide signerte som ny hovedtrener 18. august 2020, med oppstart 1. september. Kontrakten var ut 2021-sesongen. Rosenborg lå da på fjerdeplass på tabellen med 24 poeng, fire poeng bak Odd. Hareide signerte tre spillere i september 2020, Pa Momodou Konate, Hólmar Örn Eyjólfsson og Markus Henriksen. På de seks første seriekampene under Hareide greide de fire seire og to uavgjort, og lå på tredjeplass på tabellen etter 22 kamper, med 42 poeng. Rosenborg endte på fjerdeplass i Eliteserien 2020, og cupen ble avlyst grunnet koronaviruspandemien.
Hareide gjorde flere utskiftninger før 2021-sesongen, der blant andre Tore Reginiussen, Vegar Eggen Hedenstad og Gustav Valsvik gikk ut, og Guillermo Molins, Jonathan Augustinsson, Stefano Vecchia, Vebjørn Hoff, Rasmus Wiedesheim-Paul, Adam Andersson og Ole Sæter kom inn. Etter seriestart returnerte også Alexander Tettey til Rosenborg. De sesongåpnet med 1-1 borte mot Vålerenga og 5-0 hjemme mot Viking, og stod med fire poeng etter de to første seriekampene. Etter elleve kamper og 15 poeng i serien varslet Åge Hareide den 1. juli at han ikke forlenger kontrakten med Rosenborg etter nyttår, og at også gir seg som fotballtrener. Rosenborg måtte dermed skaffe ny hovedtrener for å overta etter Hareide. Etter samtaler med blant andre Miloš Milojević, som ikke førte fram, endte valget på Kjetil Rekdal, som ble presentert som ny hovedtrener 20. desember 2021. Rekdal tok med seg assistenttrener Geir Frigård fra HamKam. Laget endte serien på femteplass i 2021, med 48 poeng, og Stefano Vecchia ble lagets toppscorer i serien med 11 mål. I cupen 2021/22 ble de slått ut av Viking i cupens tredje runde i september 2021, der de tapte 3-1 i Stavanger. I januar 2022 ble også Roar Strand ansatt som assistenttrener.Før 2022-sesongen mistet RBK Hólmar Örn Eyjólfsson, Audun Engen Vik, Dino Islamovic, Emil Konradsen Ceide, Anders Ågnes Konradsen, Rasmus Wiedesheim-Paul (utlån til Mjällby), Even Hovland, Jesper Tromsdal, Filip Brattbakk, Ola Arntsen, Emanuel Kulego og Warren Kamanzi, og klubben signerte Sam Rogers (fra HamKam), Bryan Fiabema (utlån fra Chelsea), Victor Jensen (utlån fra Ajax), Renzo Giampaoli (lån fra Boca Juniors) og Tobias Børkeeiet (fra Brøndby). I treningskampene før seriestarten slo de Byåsen og Kristiansund, men tapte for Djurgården, Ranheim, Tromsø og Raufoss. De dårlige resultatene fra treningskampene ga usikkerhet før sesongstart, men laget startet med en sterk uavgjort borte mot Bodø/Glimt og en påfølgende hjemmeseier 1-0 mot Odd Grenland, og stod med det med fire poeng etter de to første kampene. Etter halvspilt serie (15 kamper) hadde de 25 poeng og lå på femteplass på tabellen.
=== Mesterligaen, Europaligaen og Serieligaen ===
Totalt har Rosenborg deltatt i Mesterligaen 11 ganger. Kvartfinaleplassen i 1997 er den hittil beste prestasjonen.
Klubben deltok i Mesterligaen hvert år fra 1995 til og med 2005, med unntak av høsten 2003, da klubben spilte i UEFA-cupen. Rosenborg var ikke med i Mesterligaen i 2006, grunnet 7.-plass i Tippeligaen i 2005, men kvalifiserte seg nok en gang i 2007. Klubben har gjort mange store prestasjoner i Mesterligaen, blant annet kvartfinalen mot Juventus i 1997, etter at de vant 2-1 mot AC Milan på San Siro i Italia. Klubbens siste bemerkelsesverdige resultat i Mesterligaen kom 24. oktober og 6. november 2007, da RBK slo Valencia CF først på hjemmebane og to uker senere også på bortebane. I begge kampene vant Rosenborg 2-0. Rosenborg har også slått lag som Real Madrid, Dortmund, FC Porto og Galatasaray. De har spilt uavgjort mot lag som Chelsea, Arsenal, Inter Milan, Bayern München og Juventus.
De står pr. 2020 med 128 kamper i turneringen, inkludert kvalifiseringskamper. I kraft av seriemesterskapene siden 2007 har klubben gjentatte ganger blitt slått ut i kvalifiseringen til mesterligaen, men har fått en andre sjanse gjennom gruppespillet i Europaligaen (2012, 2015, 2017–2019).
=== Stadion ===
Lerkendal stadion, med en publikumskapasitet på 21 423 tilskuere, ble innviet 10. august 1947, og fikk installert flomlys i 1968. «Nye Lerkendal» sto ferdig i oktober 2002.
Publikumsrekorden er 28 569, fra 12. oktober 1985, i en seriekamp mot Lillestrøm.Rosenborg har tidligere vurdert å utvide Lerkendal. Det ble snakket om å bygge hjørnetribuner, som ville økt kapasiteten til rundt 25 000 tilskuere, en av grunnene til at de ikke har bygd igjen hjørnene er at dette vil gi mindre sollys og luft til gresset.
En utvidelse til 30 000 tilskuere ville vært aktuell hvis Norge og Sverige ble tildelt EM i 2016, men mesterskapet ble tildelt Frankrike, og dermed var det ikke grunnlag for dette.
Rosenborg har også hatt planer om å legge tak over Lerkendal. Men disse planene er skrinlagt inntil videre da et tak vil begrense mulighetene for å utvide stadionet betraktelig.
Lagkapteinene i Eliteserien kårer hvert år «Årets bane», og Lerkendal vant denne kåringen i 2018 og 2021.
== Drakt ==
Rosenborgs hjemmedrakter består av hvite trøyer og sorte shortser, og på bortedraktene er fargene byttet om. I enkelte sesonger har de respektive draktene vært helt hvite eller helt sorte. Fra 2013 til 2016 hadde Rosenborg røde drakter som et tredje alternativ. I 2017 var tredjedrakten lyseblå. Mens i 2018 og 2019 var rosa Rosenborgs tredjedrakt. Felles for draktene er de klassiske Adidas-stripene. Hjemme- og bortedraktene har også flere ganger hatt innslag av gullfarger.
Fra 2006 var Narvesen hoved- og draktsponsor for Rosenborg. I 2008 valgte Reitangruppen å bruke REMA 1000-logoen til å pryde RBK-drakten. Fra 2015 av er det SpareBank 1 SMN som har reklame på fronten. Andre aktører som i dag reklamerer på spillertrøyen er Coop (bak), Canal Digital (høyre arm) og SalMar (venstre arm). Utstyrsleverandør Adidas har sin logo på høyre side av brystet, mens Scandic har plass mellom Adidas- og RBK-logoen.
Ute i Europa spiller Rosenborg med Sparebank 1 SMN-logo, mens de andre aktørenes logo er fjernet.
== Spillerstall ==
Oppdatert 1. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
=== Spillerstall Rosenborg 2 ===
Oppdatert 8. mars 2022.
=== Spillerstall U16 ===
Oppdatert 8. mars 2022.
== Støtteapparat ==
== Meritter ==
=== Seriemesterskap (26) ===
1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017 og 2018
Seriesølv (7): 1968, 1970, 1973, 1989, 1991, 2013 og 2014
Seriebronse (4): 1981, 2011, 2012, 2019 og 2022
=== Cupmesterskap (12) ===
1960, 1964, 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999, 2003, 2015, 2016 og 2018
NM-sølv (6): 1967, 1972, 1973, 1991, 1998 og 2013
=== Superfinalen (1) ===
2010
=== Mesterfinalen (2) ===
2017, 2018
=== Europacup (1) ===
UEFA Intertoto Cup: 2008
=== Annet (trenings-/klubbturneringer) ===
La Manga Cup: 1999, 2001 og 2003
Trofeo Santiago Bernabéu: finalist i 2009
== Toppscorere ==
== Trenere ==
Per 20. desember 2021.
1 Alle snittpoeng beregnes ut fra at seier gir tre poeng, og uavgjort ett poeng. Alle typer kamper er inkludert, bortsett fra treningskamper.
2 Knut Tørum var assistent for Per-Mathias Høgmo, men tok over som hovedtrener da sistnevnte ble sykemeldt.
3 Bare statistikk for 1960-sesongen er med.
Kilder: Transfermarkt og rbkmedia.no.
== Profiler ==
== Æresmedlemmer ==
== Siste 10 sesonger ==
== Koeffisient-rangering (UEFA) ==
Tabellen viser Rosenborgs plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022):
== Bøker ==
Roar Strand (Tapir Akademisk Forlag, 2007) av Tor Kise Karlsen
Historien om Rosenborg Ballklub 1917–2007 (Tapir Akademisk Forlag, 2007) av Geir Svardal
RBK - En norsk drøm i Champions League (Dinamo Forlag, 2003) av Atle Nielsen
Gyldne fotballminner: Rosenborg 1967-69 (Trøndersk forlag, 2003) av Norvald Kjenstad
Dikt i garderoben (Det norske samlaget, 2001) av Nils Arne Eggen og Ola By Rise
Godfoten: Samhandling - veien til suksess (Aschehoug, 1999) av Nils Arne Eggen
Høyt press - Historien om Odd Iversen (Aschehoug, 1998) av Sverre Nyrønning
God i mål (Gyldendal tiden, 1998) av Ola By Rise
I Rosenborg hus (Adresseavisens forlag, 1997) av Geir Svardal og Harald Grevskott
Mini (Hjemmets bokforlag, 1992) av Ola Chr. Nissen
Rosenborg - Svart på hvitt (Hjemmets bokforlag, 1992) av Ingar Skrede
Troillungan: boken om Rosenborg ballklubb (Fabritius, 1980) av Hans Petter Larsen
== Se også ==
Norske fotballrekorder
Kjernen
Rosenborg Ballklub Kvinner
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svardal, Geir (2007). Historien om Rosenborg Ballklub 1917–2007 (norsk). Trondheim: Tapir Akademosk Forlag. ISBN 978-82-519-2188-6.
Birger Løfaldli I skyggen av Eggen Storhetstiden, fallet og veien tilbake for Rosenborg Ballklub Kagge 2014 ISBN 9788248915225
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Rosenborg BK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rosenborg Ballklub – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kjernen – Uavhengig fanklubb
Rosenborg Web
Lerkendal Stadion - Nordic Stadiums | Rosenborg kan referere til: | 5,254 | 5,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolfamilien | 2023-02-04 | Fiolfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Fiolfamilien (Violaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 23 planteslekter. Fiolene er de desidert mest kjente medlemmene av denne familien, med arter som for eksempel stemorsblomst.
| Fiolfamilien (Violaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 23 planteslekter. Fiolene er de desidert mest kjente medlemmene av denne familien, med arter som for eksempel stemorsblomst.
== Kjente slekter ==
Fiolslekten (Viola)
== Eksterne lenker ==
(en) fiolfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) fiolfamilien i Encyclopedia of Life
(en) fiolfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) fiolfamilien hos Artsdatabanken
(sv) fiolfamilien hos Dyntaxa
(en) fiolfamilien hos Fossilworks
(en) fiolfamilien hos ITIS
(en) fiolfamilien hos NCBI
(en) fiolfamilien hos The International Plant Names Index
(en) fiolfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Violaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Viola | 5,256 | 5,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergflettefamilien | 2023-02-04 | Bergflettefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skjermplanteordenen'] | Bergflettefamilien eller eføyfamilien, tidvis kalt ginsengfamilien (vitenskapelig navn Araliaceae) er en plantefamilie i ordenen Apiales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 49 planteslekter.
| Bergflettefamilien eller eføyfamilien, tidvis kalt ginsengfamilien (vitenskapelig navn Araliaceae) er en plantefamilie i ordenen Apiales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 49 planteslekter.
== Eksterne lenker ==
(en) Bergflettefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Bergflettefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Bergflettefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bergflettefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Bergflettefamilien hos Dyntaxa
(en) Bergflettefamilien hos Fossilworks
(en) Bergflettefamilien hos ITIS
(en) Bergflettefamilien hos NCBI
(en) Bergflettefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Bergflettefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Araliaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
MOBOT – beskrivelse av familien. | * Aralia | 5,257 | 5,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agavoideae | 2023-02-04 | Agavoideae | ['Kategori:Agavoideae', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Agavoideae er en underfamilie av aspargesfamilien. Den omfatter 637 arter fordelt på 23 slekter.
De vokser ofte på tørre steder, og mange er sukkulenter. CAM-fotosyntese er utviklet tre ganger i Agavoideae. Gruppen er utbredt i alle verdensdeler, men mangler i kalde strøk og noen andre områder, som New Zealand og det meste av Australia. Storsandlilje og småsandlilje finnes nordover til Danmark og Sør-Sverige. Det er ingen representanter i Norge nå, men småsandlilje vokste tilsynelatende naturlig i Oslo på 1800-tallet. Agave er både pryd- og nytteplanter. Yucca og grønnrenner (Chlorophytum comosum) er populære stueplanter, mens bladlilje (Hosta) og bjørnestjerne (Camassia) dyrkes i hager.
Gruppens plassering og omfang varierer mye mellom ulike klassifikasjoner. I eldre systematikk var den en del av den store liljefamilien (Liliaceae), mens den i APG II-systemet ble oppfatta som en egen familie, agavefamilien (Agavaceae). I APG III-systemet og APG IV-systemet er gruppen en del av en meget utvidet aspargesfamilie (Asparagaceae). Noen slekter fra den gamle agavefamilien er flyttet til andre underfamilier, for eksempel Dracaena til Nolinoideae og Cordyline til Lomandroideae.
| Agavoideae er en underfamilie av aspargesfamilien. Den omfatter 637 arter fordelt på 23 slekter.
De vokser ofte på tørre steder, og mange er sukkulenter. CAM-fotosyntese er utviklet tre ganger i Agavoideae. Gruppen er utbredt i alle verdensdeler, men mangler i kalde strøk og noen andre områder, som New Zealand og det meste av Australia. Storsandlilje og småsandlilje finnes nordover til Danmark og Sør-Sverige. Det er ingen representanter i Norge nå, men småsandlilje vokste tilsynelatende naturlig i Oslo på 1800-tallet. Agave er både pryd- og nytteplanter. Yucca og grønnrenner (Chlorophytum comosum) er populære stueplanter, mens bladlilje (Hosta) og bjørnestjerne (Camassia) dyrkes i hager.
Gruppens plassering og omfang varierer mye mellom ulike klassifikasjoner. I eldre systematikk var den en del av den store liljefamilien (Liliaceae), mens den i APG II-systemet ble oppfatta som en egen familie, agavefamilien (Agavaceae). I APG III-systemet og APG IV-systemet er gruppen en del av en meget utvidet aspargesfamilie (Asparagaceae). Noen slekter fra den gamle agavefamilien er flyttet til andre underfamilier, for eksempel Dracaena til Nolinoideae og Cordyline til Lomandroideae.
== Delgrupper ==
Agavoideae omfatter 637 arter som fordeles på 5 stammer og 23 slekter. De 5 stammene er:
Anemarrheneae omfatter bare én art, Anemarrhena asphodeloides fra nordlige Kina, Mongolia og Korea. Den har tidligere til dels blitt regnet til en egen familie, Anemarrhenaceae.
Agaveae omfatter 10 slekter og 340 arter. De er utbredt i Amerika fra USA til Sør-Amerika og finnes også i Øst-Asia. Kjente slekter er Agave, Camassia, Hosta og Yucca.
Behnieae omfatter bare én art, Behnia reticulata fra sørlige Afrika. Den har tidligere blitt regnet til en egen familie, Behniaceae.
Herrerieae omfatter 2 slekter og 9 arter. De er tornete klatreplanter. Herreria er utbredt i Sør-Amerika, og Herreriopsis, med én art, Herreriopsis elegans, vokser på Madagaskar. De har tidligere blitt regnet som en egen familie, Herreriaceae.
Anthericeae omfatter 8 slekter og 285 arter. De vokser i nesten hele verden, men mangler i kalde strøk og noen andre områder, som New Zealand og det meste av Australia. Kjente slekter er Chlorophytum, Anthericum, Echeandia og Paradisea. De har tidligere av og til blitt regnet som en egen familie, sandliljefamilien (Anthericaceae).
== Kilder ==
The Angiosperm Phylogeny Group III (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
The Angiosperm Phylogeny Group IV (2016). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG IV». Botanical Journal of the Linnean Society. 181: 1-20. doi:10.1111/boj.12385.
«Agavoideae». APWEbsite. Besøkt 29. oktober 2016.
D.J. Bogler, J.C. Pires og J. Francisco-Ortega (2006). «Phylogeny of Agavaceae based on ndhF, rbcL, and ITS sequences: implications of molecular data for classification». I J.T. Columbus m.fl. Monocots: Comparative Biology and Evolution. Excluding Poales (PDF). Rancho Santa Ana Botanical Garden, Claremont, Ca. s. 313–328.
K. Heyduk m.fl. (2016). «Evolution of a CAM anatomy predates the origins of Crassulacean acid metabolism in the Agavoideae (Asparagaceae)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 105: 102–113. ISSN 1055-7903. PMID 27591171. doi:10.1016/j.ympev.2016.08.018.
== Eksterne lenker ==
(en) Agavoideae i Encyclopedia of Life
(en) Agavoideae hos NCBI
(en) Agavoideae hos Tropicos
(en) Kategori:Agavoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agavoideae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Agave | 5,260 | 5,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagerblomstfamilien | 2023-02-04 | Fagerblomstfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1816', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 140 planteslekter. Flere kjente potteplanter hører til fagerblomstfamilien, blant annet Saintpaulia og Gloxinia.
| Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 140 planteslekter. Flere kjente potteplanter hører til fagerblomstfamilien, blant annet Saintpaulia og Gloxinia.
== Kjente slekter ==
Columnea
Gesneria
Gloxinia
Saintpaulia
Streptocarpus
== Eksterne lenker ==
(en) Fagerblomstfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Fagerblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fagerblomstfamilien hos Artsdatabanken
(en) Fagerblomstfamilien hos Fossilworks
(en) Fagerblomstfamilien hos ITIS
(en) Fagerblomstfamilien hos NCBI
(en) Fagerblomstfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Fagerblomstfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Gesneriaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gesneriaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Columnea | 5,261 | 5,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaukesyrefamilien | 2023-02-04 | Gaukesyrefamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1818', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Oxalidales', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Robert Brown', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gaukesyrefamilien (Oxalidaceae) er en plantefamilie i ordenen Oxalidales. Den omfatter ca. 875 arter fordelt på 3 planteslekter. Familien Averrhoaceae ble tidligere regnet til gaukesyrefamilien, men regnes nå som egen familie.
| Gaukesyrefamilien (Oxalidaceae) er en plantefamilie i ordenen Oxalidales. Den omfatter ca. 875 arter fordelt på 3 planteslekter. Familien Averrhoaceae ble tidligere regnet til gaukesyrefamilien, men regnes nå som egen familie.
== Kjente slekter ==
Gaukesyre (Oxalis)
=== Kjente arter ===
Gaukesyre (Oxalis acetosella)
== Eksterne lenker ==
(en) Gaukesyrefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Gaukesyrefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Gaukesyrefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gaukesyrefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Gaukesyrefamilien hos Dyntaxa
(en) Gaukesyrefamilien hos Fossilworks
(en) Gaukesyrefamilien hos ITIS
(en) Gaukesyrefamilien hos NCBI
(en) Gaukesyrefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Gaukesyrefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Oxalidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * gaukesyre | 5,262 | 5,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Averrhoaceae | 2023-02-04 | Averrhoaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernefruktfamilien', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Averrhoaceae er en plantefamilie i ordenen Oxalidales som omfatter tre slekter.
Familien mangler et norsk navn, men stjernefruktfamilien er foreslått.
Stjernefrukt, også kalt carambole, er familiens mest kjente art.
| Averrhoaceae er en plantefamilie i ordenen Oxalidales som omfatter tre slekter.
Familien mangler et norsk navn, men stjernefruktfamilien er foreslått.
Stjernefrukt, også kalt carambole, er familiens mest kjente art.
== Eksterne lenker ==
(en) Averrhoaceae i Encyclopedia of Life
(en) Averrhoaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Averrhoaceae hos ITIS
(en) Averrhoaceae hos NCBI
(en) Averrhoaceae hos The International Plant Names Index
(en) Averrhoaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Averrhoa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Averrhoa – detaljert informasjon på Wikispecies | * Averrhoa | 5,263 | 5,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Granateplefamilien | 2023-02-04 | Granateplefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Granateplefamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Granateplefamilien (Punicaceae) er en familie av busker og løvtrær innenfor ordenen Myrtales. Den har bare én slekt, granatepleslekten (Punica), som omfatter to arter.
Den spiselige frukten granateple har gitt familien navn.
| Granateplefamilien (Punicaceae) er en familie av busker og løvtrær innenfor ordenen Myrtales. Den har bare én slekt, granatepleslekten (Punica), som omfatter to arter.
Den spiselige frukten granateple har gitt familien navn.
== Eksterne lenker ==
(en) Granateplefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Granateplefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Granateplefamilien hos Dyntaxa
(en) Granateplefamilien hos ITIS
(en) Granateplefamilien hos NCBI
(en) Granateplefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Granateplefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Punica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Punica – detaljert informasjon på Wikispecies | * granateple | 5,264 | 5,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scilloideae | 2023-02-04 | Scilloideae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Scilloideae'] | Scilloideae er en underfamilie i aspargesfamilien. Den ble tidligere regnet som en egen familie, hyasintfamilien (Hyacinthaceae). I eldre systematikk ble Hyacinthaceae plassert i ordenen Liliales, og ofte ble artene i gruppen inkludert i den store liljefamilien (Liliaceae).
Artene er flerårige urter med løk. De helrandete, kjøttfulle bladene sitter i en grunnstilt rosett med slire ved basis. Blomsterstanden er en klase, aks eller topp. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og har ofte sterke farger. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser og er hos noen vokst sammen til et rør. Det er seks pollenbærere. Frukten er en kapsel. Mange arter har frø som spres med maur.
Scilloideae er utbredt i Afrika og i de tempererte og varme delene av Eurasia. Det er også fem arter i Sør-Amerika. Den eneste viltvoksende arten i Norge er kystblåstjerne, som finnes ytterst på vestlandskysten. Gruppen er rikest utviklet i områder med middelhavsklima i Sør-Afrika og middelhavslandene. Her blomster de om våren, setter frø og visner før den hete og tørre sommeren begynner. Planten overlever til neste vår ved hjelp av næring lagret i løken.
Mange populære hageplanter tilhører gruppen, for eksempel hyasint, perleblom, snøstjerne (Chionodoxa) og vårpryd (Puschkinia). De fleste blomster tidlig på våren. Flere arter, med vanligvis blå blomster, kalles «blåstjerne» og var tidligere samlet i slekta Scilla, men er nå fordelt på flere slekter.
Noen nordamerikanske planter, for eksempel Camassia, ble av og til regnet til hyasintfamilien, men de er nå plassert i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
| Scilloideae er en underfamilie i aspargesfamilien. Den ble tidligere regnet som en egen familie, hyasintfamilien (Hyacinthaceae). I eldre systematikk ble Hyacinthaceae plassert i ordenen Liliales, og ofte ble artene i gruppen inkludert i den store liljefamilien (Liliaceae).
Artene er flerårige urter med løk. De helrandete, kjøttfulle bladene sitter i en grunnstilt rosett med slire ved basis. Blomsterstanden er en klase, aks eller topp. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og har ofte sterke farger. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser og er hos noen vokst sammen til et rør. Det er seks pollenbærere. Frukten er en kapsel. Mange arter har frø som spres med maur.
Scilloideae er utbredt i Afrika og i de tempererte og varme delene av Eurasia. Det er også fem arter i Sør-Amerika. Den eneste viltvoksende arten i Norge er kystblåstjerne, som finnes ytterst på vestlandskysten. Gruppen er rikest utviklet i områder med middelhavsklima i Sør-Afrika og middelhavslandene. Her blomster de om våren, setter frø og visner før den hete og tørre sommeren begynner. Planten overlever til neste vår ved hjelp av næring lagret i løken.
Mange populære hageplanter tilhører gruppen, for eksempel hyasint, perleblom, snøstjerne (Chionodoxa) og vårpryd (Puschkinia). De fleste blomster tidlig på våren. Flere arter, med vanligvis blå blomster, kalles «blåstjerne» og var tidligere samlet i slekta Scilla, men er nå fordelt på flere slekter.
Noen nordamerikanske planter, for eksempel Camassia, ble av og til regnet til hyasintfamilien, men de er nå plassert i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
== Delgrupper ==
Botanikerne har ulike oppfatninger om antall arter og slekter i Scilloideae. APweb angir 800–1025 arter fordelt på 41–70 slekter. Scilloideae deles i 4 stammer, og stammen Hyacintheae deles i 3 understammer. Kladogrammet nedenfor viser de antatte slektsforholdene innen gruppen.
Oziroëeae omfatter bare slekta Oziroe med fem arter i vestlige Sør-Amerika.
Ornithogaleae omfatter 4 slekter med 312 arter. De utbredt i Europa, Vest-Asia og Afrika. Viktige slekter er Albuca og fuglestjerneslekta (Ornithogalum). Inndelingen av gruppen er omstridt, og antall slekter varierer mellom én og 19 i ulike oversikter.
Urgineeae omfatter 4 slekter med 105 arter. De er utbredt i Afrika, middelhavsområdet, Madagaskar og østover til India. De fleste tilhører slekta Drimia, som også omfatter artene tidligere regnet til Urginea.
Hyacintheae deles i tre understammer:
Pseudoprosperineae omfatter bare én art, Pseudoprospero firmifolium, fra sørøstlige Sør-Afrika.
Massoniinae omfatter 10 slekter med 260 arter. De er hovedsakelig utbredt i Afrika sør for Sahara, men Ledebouria finnes også i India.
Hyacinthinae omfatter 21 slekter med 265 arter. De er utbredt i Europa, middelhavsområdet, Midtøsten og Nord-Afrika. Én art, Barnardia japonica, vokser i Øst-Asia. Hit hører blant annet Bellevalia, Hyacinthella, hyasintslekta (Hyacinthus), perleblomslekta (Muscari) og Scilla.
== Litteratur ==
Blamey, M. og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 477–483. ISBN 0-7136-7015-0.
Grey-Wilson, C. og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 456–457. ISBN 82-512-0355-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Manning, J.C. m.fl. (2009). «A molecular phylogeny and a revised classification of Ornithogaloideae (Hyacinthaceae) based on an analysis of four placid DNA regions». Taxon. 58 (1): 77–107. ISSN 0040-0262. JSTOR 27756826.
Månsson, L. (2000). Gyldendals bok om løker og knoller. Gyldendal fakta. ISBN 82-05-27134-8.
Polunin, O. og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 209–213. ISBN 82-562-0490-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stevens, P.F. «Scilloideae». APWEbsite. Besøkt 7. november 2016.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. ISBN 82-7010-019-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Hyasintfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Scilloideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Scilloideae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,266 | 5,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giftliljefamilien | 2023-02-04 | Giftliljefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Liliales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Giftliljefamilien (Melanthiaceae) er en plantefamilie i lilje-ordenen Liliales. Den omfatter ca. 170 arter fordelt på 16 planteslekter. Som navnet antyder er artene i denne familien giftige.
Etter nyere DNA-studier har denne familien fått tilført firbladslekten (Paris) og fem andre slekter, som tidligere utgjorde en egen familie, Trilliaceae, i ordenen Dioscoreales, og som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie.Arten nyserot (Veratrum album) er vanlig i Norge med to varianter. Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogbunn i Norge.
| Giftliljefamilien (Melanthiaceae) er en plantefamilie i lilje-ordenen Liliales. Den omfatter ca. 170 arter fordelt på 16 planteslekter. Som navnet antyder er artene i denne familien giftige.
Etter nyere DNA-studier har denne familien fått tilført firbladslekten (Paris) og fem andre slekter, som tidligere utgjorde en egen familie, Trilliaceae, i ordenen Dioscoreales, og som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie.Arten nyserot (Veratrum album) er vanlig i Norge med to varianter. Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogbunn i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giftliljefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Giftliljefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Giftliljefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Giftliljefamilien hos Dyntaxa
(en) Giftliljefamilien hos Fossilworks
(en) Giftliljefamilien hos ITIS
(en) Giftliljefamilien hos NCBI
(en) Giftliljefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Giftliljefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Melanthiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Melanthiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Amianthium | 5,267 | 5,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allioideae | 2023-02-04 | Allioideae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løkfamilien'] | Allioideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae). Denne gruppen ble tidligere regnet som en egen familie Alliaceae med norsk navn «løkfamilien». Artsdatabanken har valgt å kalle hele Amaryllidaceae for løkfamilien.
Artene er flerårige urter med mellomstore, undersittende blomster som sitter i en skjerm. Mange av artene har en sterk løklukt som skyldes svovelforbindelser. Flere arter i løkslekta (Allium) er viktige grønnsaker. Både Allium og noen andre, som Nothoscordum, Leucocoryne og Ipheion uniflorum, dyrkes som prydplanter i hager.
| Allioideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae). Denne gruppen ble tidligere regnet som en egen familie Alliaceae med norsk navn «løkfamilien». Artsdatabanken har valgt å kalle hele Amaryllidaceae for løkfamilien.
Artene er flerårige urter med mellomstore, undersittende blomster som sitter i en skjerm. Mange av artene har en sterk løklukt som skyldes svovelforbindelser. Flere arter i løkslekta (Allium) er viktige grønnsaker. Både Allium og noen andre, som Nothoscordum, Leucocoryne og Ipheion uniflorum, dyrkes som prydplanter i hager.
== Delgrupper ==
Allioideae omfatter rundt 950 arter som fordeles på 17 slekter og 4 stammer. De 4 stammene er:
Allieae omfatter bare løkslekta (Allium) med 800–850 arter, hvis en inkluderer Caloscordum, Milula og Nectaroscordum i Allium. Disse plantene har løk og er utbredt på den nordlige halvkule og i Sør-Afrika.
Gilliesiea omfatter 9 slekter med omtrent 20 arter i Sør-Amerika.
Leucocoryneae omfatter 6 slekter med omtrent 60 arter i Sør- og Mellom-Amerika, Mexico og sørlige USA.
Tulbaghieae omfatter bare slekta Tulbaghia med 22 arter i sørlige Afrika. Disse plantene har jordstengel.
== Kilder ==
«Allioideae». APWEbsite. Besøkt 5. november 2016.
M.W. Chase, J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x.
== Eksterne lenker ==
(en) Løkfamilien hos NCBI
(en) Løkfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Allioideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Allioideae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Allium | 5,268 | 5,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Krohn_Devold | 2023-02-04 | Kristin Krohn Devold | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Norske Turistforening', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Norske styregrossister', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet NHO', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Kristin Margrethe Krohn Devold (født 12. august 1961 i Ålesund) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1993–2005 og forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. Fra 1. september 2013 er hun administrerende direktør i NHO Reiseliv, etter å ha vært generalsekretær i Den Norske Turistforening 2006–2013. Devold er også nestleder i styret i Hexagon Composites og styremedlem i Eika Gruppen, Aker, Aker Floating Production, Odim og Comrod Communication.
| Kristin Margrethe Krohn Devold (født 12. august 1961 i Ålesund) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1993–2005 og forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. Fra 1. september 2013 er hun administrerende direktør i NHO Reiseliv, etter å ha vært generalsekretær i Den Norske Turistforening 2006–2013. Devold er også nestleder i styret i Hexagon Composites og styremedlem i Eika Gruppen, Aker, Aker Floating Production, Odim og Comrod Communication.
== Familiebakgrunn og utdannelse ==
Kristin Krohn Devold ble født i Ålesund som datter av skipsmegler Edvard Devold (født 1928) og reisebyråleder Kristin Høegh Krohn (født 1939). Familien tilbrakte alle helger og ferier på hytten i Stranda og på turer i Sunnmørsalpene, og Devold ble slik tidlig interessert i friluftsliv.Etter gymnaset tok hun realfagsstudier i Oslo i 1980/1981. Hun har mellomfag i sosiologi fra Universitetet i Bergen fra 1986 og utdannelse som siviløkonom fra Norges handelshøyskole fra 1985. Før hun ble stortingsrepresentant, var Devold markedskoordinator i Norsk Data AS 1986–1987, styremedlem i SSB 1989–1993 og styremedlem i Oslo Data AS 1990–1992.
== Politisk arbeid ==
Devold kom inn i politikken da hun ble ansatt som næringspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe i 1987. Senere var hun medlem av Oslo bystyre fra 1992, og ble kommunalråd og leder i byutviklingskomiteen høsten samme år. Hun ble ansett som Kristin Clemets arvtager på Oslo Høyres stortingsvalgliste, og ble innvalgt på Stortinget i 1993. Her ble hun medlem i Stortingets næringskomité og sekretær i Lagtinget. I 1997 ble hun leder i Stortingets justiskomité. Devold var ellers medlem av Høyres sentralstyre 1996–2002. I slutten av 1990-årene var hun profilert i mediene som en jordnær og frittalende politiker. I 1999 uttalte hun at hun ikke ville søke gjenvalg til Stortinget av familiære hensyn.Devold var forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005, og Hans Gjeisar Kjæstad møtte i denne perioden i hennes sted på Stortinget. Devold fikk tildels mye kritikk i media og fra politiske motstandere da hun var forsvarsminister. Hun ble blant annet ofte beskyldt for å være for ukritisk til USAs utenrikspolitikk og deres forsvarsminister Donald Rumsfeld. Det vakte debatt da hun hos Fredrik Skavlan i programmet Først & sist den 1. november 2002 bekreftet Skavlans påstand om at hun ikke hadde kontroll som forsvarsminister.Under hennes tid som forsvarsminister var mange av premissene lagt på forhånd, da en fireårsplan for en omstilling i Forsvaret forelå fra Bjørn Tore Godals periode som forsvarsminister 2000–2001. Det var et politisk flertall bak tiltakene, men ikke om hvordan det skulle finansieres. Derfor inngikk partiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet et forlik for finansieringen. Innen utgangen av 2005 skulle omstillingen av Forsvaret forholde seg til fire absolutte krav: 5 000 årsverk skulle kuttes, 2 millioner kvadratmeter innenfor eiendom, bolig og anlegg skulle selges, ressursbruken skulle endres, minst 2 milliarder skulle flyttes fra drift til den «skarpe virksomheten», og forsvarsledelsen skulle halveres fra 1 600 til 800 årsverk.Devold var Norges kandidat til stillingen som generalsekretær i NATO i 2003, men kom på en andreplass bak Jaap de Hoop Scheffer i det endelige valget. I 2005 ble hun og Forsvaret gransket av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for dårlig kontroll på Forsvarets økonomi, og hun fikk fremstilt et mistillitsforslag mot seg fra Fremskrittspartiet. Generalinspektøren for Hæren og den øverste sjefen for Forsvarets logistikkorganisasjon trakk seg som følge av dette.
Devold fikk også kritikk for utnevnelsen av Atle Torbjørn Karlsvik som kontreadmiral i Sjøforsvaret den 2. september 2005, da det ble stilt spørsmål om hun var inhabil på grunn av sitt vennskap med Karlsvik. Utnevnelsen kom få uker før Devold gikk av som forsvarsminister.
== Utmerkelser ==
I 2005 ble Devold utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Hun ble samme år tildelt Republikken Polens fortjenstorden. I 2004 ble Devold tildelt Minnemedaljen for fremme av Latvias medlemskap i NATO. Hun ble i 2006 tildelt Department of Defense Medal for Distinguished Public Service av USA.
I 2013 ble hun tildelt utmerkelsen Årets Ølhund av Bryggeriforeningen i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristin Krohn Devold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kristin Krohn Devold på Internet Movie Database
(en) Kristin Krohn Devold hos The Movie Database
(no) Kristin Krohn Devold hos Stortinget
(no) Kristin Krohn Devold hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Kristin Krohn Devold, virksommeord.uib.no Wikiquote: Kristin Krohn Devold – sitater | Kristin Margrethe Krohn Devold (født 12. august 1961 i Ålesund) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (H). | 5,270 | 5,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etyde | 2023-02-04 | Etyde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikalske former'] | En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument.
Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske parallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver.
Slike musikalske studier har blitt komponert siden det 18. århundre, mest notabelt av Carl Czerny, men det var Chopin som gjorde etyden til en viktig musikalsk sjanger. Chopin skrev 24 etyder i to sett à 12 etyder (op. 10 og op. 25), pluss tre «Nouvelle-etyder», altså 27 til sammen. Andre viktige komponister av etyder for piano er Franz Liszt (med f.eks. La Campanella og Feux Follets), Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Etyder for andre instrumenter er også vanlig, for eksempel Rodolphe Kreutzers etyder for fiolin.
Chopins etyder legger stort sett vekt på å mestre ett spesielt aspekt ved framføringen, mens Liszts etyder virker å være bredere konsentrert, ofte med et stort spekter av tekniske vanskeligheter.
Etydene som er mest beundret er de som hever seg over sin praktiske funksjon og blir verdsatt rent musikalsk. Chopins etyder er gode eksempler på dette. De anses ikke for bare å være teknisk vanskelige, men også for å være musikalsk kraft- og uttrykksfulle. Czernys etyder er den rake motsetning til dette, og kan kun sies å være teknisk vanskelige. Chopins etyder framføres dermed ofte foran store publikum, mens Czernys har sin plass i øvingsrommet.
Det diskuteres hvorvidt de mindre musikalske etydene, som Czernys og Hanons, er verdt å øve. Mange mener de er uengasjerende og kjedelige øvelser som kan tære på både engasjement og innsatsvilje, mens andre mener de er viktige for å bygge opp grunnleggende og solid teknikk. Det finnes imidlertid kjente pianister som selv sier de har utviklet sin teknikk nærmest utelukkende gjennom å spille «ordentlig» musikk, og ikke rene øvelser av Czernys slag. | En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument.
Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske parallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver.
Slike musikalske studier har blitt komponert siden det 18. århundre, mest notabelt av Carl Czerny, men det var Chopin som gjorde etyden til en viktig musikalsk sjanger. Chopin skrev 24 etyder i to sett à 12 etyder (op. 10 og op. 25), pluss tre «Nouvelle-etyder», altså 27 til sammen. Andre viktige komponister av etyder for piano er Franz Liszt (med f.eks. La Campanella og Feux Follets), Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Etyder for andre instrumenter er også vanlig, for eksempel Rodolphe Kreutzers etyder for fiolin.
Chopins etyder legger stort sett vekt på å mestre ett spesielt aspekt ved framføringen, mens Liszts etyder virker å være bredere konsentrert, ofte med et stort spekter av tekniske vanskeligheter.
Etydene som er mest beundret er de som hever seg over sin praktiske funksjon og blir verdsatt rent musikalsk. Chopins etyder er gode eksempler på dette. De anses ikke for bare å være teknisk vanskelige, men også for å være musikalsk kraft- og uttrykksfulle. Czernys etyder er den rake motsetning til dette, og kan kun sies å være teknisk vanskelige. Chopins etyder framføres dermed ofte foran store publikum, mens Czernys har sin plass i øvingsrommet.
Det diskuteres hvorvidt de mindre musikalske etydene, som Czernys og Hanons, er verdt å øve. Mange mener de er uengasjerende og kjedelige øvelser som kan tære på både engasjement og innsatsvilje, mens andre mener de er viktige for å bygge opp grunnleggende og solid teknikk. Det finnes imidlertid kjente pianister som selv sier de har utviklet sin teknikk nærmest utelukkende gjennom å spille «ordentlig» musikk, og ikke rene øvelser av Czernys slag. | En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument. | 5,271 | 5,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85slaug_Haga | 2023-02-04 | Åslaug Haga | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Ås', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske kommunalministre', 'Kategori:Norske kulturministre', 'Kategori:Norske olje- og energiministre', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Nes kommune i Akershus', 'Kategori:Personer fra Ås kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Sp', 'Kategori:Senterpartiets ledere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-politikere i Akershus', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Stoltenberg II', 'Kategori:Statssekretærer fra Sp', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp'] | Åslaug Marie Haga (født 21. oktober 1959 i Nes på Romerike) er en norsk diplomat, organisasjonskvinne og tidligere politiker (Sp).
Haga var politisk rådgiver og statssekretær i Utenriksdepartementet 1989–1990 og 1997–1999, og var statsråd i Kulturdepartementet 1999–2000, Kommunal- og regionaldepartementet 2005–2007 og Olje- og energidepartementet 2007–2008. Haga var leder i Senterpartiet 2003–2008, innvalgt på Stortinget fra Akershus 2001–2009 og nestleder i Stortingets utenrikskomité 2001–2005. Under hennes ledelse orienterte Senterpartiet seg mot, og dannet regjering med, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Haga har sin yrkesbakgrunn fra utenrikstjenesten. Etter tiden som politiker var hun generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse 2011–2013 og direktør i Global Crop Diversity Trust 2013–2020. Hun ble i 2020 ansatt som assisterende visepresident for eksterne relasjoner og myndighetskontakt i Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling. I 2021 ble hun administrerende direktør i Norwea.
| Åslaug Marie Haga (født 21. oktober 1959 i Nes på Romerike) er en norsk diplomat, organisasjonskvinne og tidligere politiker (Sp).
Haga var politisk rådgiver og statssekretær i Utenriksdepartementet 1989–1990 og 1997–1999, og var statsråd i Kulturdepartementet 1999–2000, Kommunal- og regionaldepartementet 2005–2007 og Olje- og energidepartementet 2007–2008. Haga var leder i Senterpartiet 2003–2008, innvalgt på Stortinget fra Akershus 2001–2009 og nestleder i Stortingets utenrikskomité 2001–2005. Under hennes ledelse orienterte Senterpartiet seg mot, og dannet regjering med, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Haga har sin yrkesbakgrunn fra utenrikstjenesten. Etter tiden som politiker var hun generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse 2011–2013 og direktør i Global Crop Diversity Trust 2013–2020. Hun ble i 2020 ansatt som assisterende visepresident for eksterne relasjoner og myndighetskontakt i Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling. I 2021 ble hun administrerende direktør i Norwea.
== Bakgrunn, utdanning og første møte med politikken ==
Hun er cand. mag. med grunnfag i sosiologi, mellomfag statsvitenskap og mellomfag i historie, og begynte å jobbe i Utenriksdepartementet (UD) i 1985, der hun fullførte aspirantkurset. Foruten stillinger ved UD i Oslo, fikk hun uteposteringer ved FN i New York og senere ved ambassaden i New Delhi i India. Haga har også en kort periode arbeidet som IT-rådgiver. Hennes første politiske stilling var som politisk sekretær for bistandsminister Tom Vraalsen i Jan P. Syses regjering fra 1989 til 1990.
Etter to år som medlem av Ås kommunestyre (1995–1997), var Haga statssekretær i Utenriksdepartementet fra 1997 til 1999 i Kjell Magne Bondeviks første regjering, samt statssekretær ved Statsministerens kontor i 1999. Hun ble også statsråd første gang i 1999, da hun overtok som kulturminister etter Anne Enger. Haga var kulturminister i kun fem måneder, fram til den første Bondevik-regjeringens avgang i mars 2000, som følge av statsministerens kabinettsspørsmål i «gasskraftsaken».
Haga er datter av Hans Haga, mangeårig leder av Norges Bondelag. Hun er gift med den norske diplomaten Bård Hopland.
== Leder av Senterpartiet og rødgrønn regjering ==
Fra 2003 til 2008 var Åslaug Haga leder av Senterpartiet, etter å ha vært nestleder i partiet i hele ledertiden til Odd Roger Enoksen fra 1999 til 2003. Fra hun overtok som leder og fram til 2005, delte Haga lederskapet med Marit Arnstad, som ble valgt til parlamentarisk leder for Senterpartiet.
Haga var en drivkraft i arbeidet med å danne en flertallsregjering mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i 2005. Hun var Kommunal- og regionalminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2007, og Olje- og energiminister mellom 2007 og 2008.
== Avgang som statsråd og livet etter politikken ==
På Senterpartiets landsstyremøte 11. april 2008 opplyste Haga at hun ønsket å gå av som partileder på landsmøtet i 2009. Hun ville heller ikke ta gjenvalg som stortingsrepresentant, men åpnet for å sitte i regjeringen. Haga fattet etter eget utsagn avgjørelse om dette allerede sommeren 2007. Avgangen som partileder ble imidlertid fremskyndet: 19. juni 2008 bekjentgjorde Haga at hun gikk av både som statsråd og som leder for Senterpartiet av helsemessige årsaker, etter å ha fått betydelig kritikk i mediene i forbindelse med en ulovlig oppført brygge på familiens landsted på Stryn og regelbrudd ved utleie av et stabbur hjemme på gården i Ås i Akershus.
Etter stortingsvalget i 2009, der hun gikk ut av norsk politikk, gav hun ut romanen I de innerste sirkler, som mange ser på som et ikke altfor godt maskert oppgjør med ikke minst lederstilen til statsminister Jens Stoltenberg. Fra 2009 til 2010 var Haga prosjektdirektør for fornybar energi i Norsk Industri.
Haga var generalsekretær for Stiftelsen Norsk Luftambulanse 2011–2013 og direktør for Global Crop Diversity Trust 2013–2020. I 2020 ble hun ansatt som assisterende visepresident for eksterne relasjoner og myndighetskontakt i Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling. Fra 2016 til 2020 var Åslaug Haga styreleder ved Institutt for fredsforskning (PRIO). I 2021 ble hun ansatt som administrerende direktør i Norwea.
== Verv ==
=== Regjering ===
8. oktober 1999 – 13. mars 2000: Kulturminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering.
17. oktober 2005 – 21. september 2007: Kommunal- og regionalminister i Jens Stoltenbergs annen regjering
21. september 2007 – 19. juni 2008: Olje- og energiminister i Jens Stoltenbergs annen regjering
=== Stortinget ===
2001–2005: varasekretær i Lagtinget.2001–2005: andre nestleder av Utenrikskomiteen og Den utvidede utenrikskomiteen.2008–2009: medlem av Utenrikskomiteen og Den utvidede utenrikskomiteen.
== Bibliografi ==
Norge og det nye EU, NW Damm & Søn, Oslo 2005
I de innerste sirkler, Schibsted, Oslo 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åslaug Haga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Åslaug Haga på Internet Movie Database
(no) Åslaug Haga hos Stortinget
(no) Åslaug Haga hos Norsk senter for forskningsdata Wikiquote: Åslaug Haga – sitater | Åslaug Marie Haga (født 21. oktober 1959 i Nes på Romerike) er en norsk diplomat, organisasjonskvinne og tidligere politiker (Sp). | 5,272 | 5,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gravitasjon | 2023-02-04 | Gravitasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikk', 'Kategori:Gravitasjon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gravitasjon er et generelt fenomen hvor alle objekter med masse eller ren energi, fra de minste elementærpartikler til de største galaksehoper, trekkes eller graviterer mot hverandre. I vanlig dagligtale sier man at de er påvirket av en gravitasjonskraft. Sammen med den elektromagnetiske, svake og sterke kjernekraften utgjør den en av de fire fundamentale vekselvirkninger i Universet. Men den er mye svakere enn de tre andre og blir derfor med stor nøyaktighet vanligvis neglisjert i atom og kjernefysikk.
I den makroskopiske verden er gravitasjon avgjørende for livet på Jorden med dannelse av hav og fjell, vær og klima. Det er også gravitasjon fra Månen som ved tidevann påvirker kyststrøk. Gravitasjon er den dominerende kraft i dannelse av stjerner og planeter. Det er Einsteins gravitasjonsteori som er grunnlaget for moderne kosmologi som beskriver egenskapene og utviklingen til hele Universet.
| Gravitasjon er et generelt fenomen hvor alle objekter med masse eller ren energi, fra de minste elementærpartikler til de største galaksehoper, trekkes eller graviterer mot hverandre. I vanlig dagligtale sier man at de er påvirket av en gravitasjonskraft. Sammen med den elektromagnetiske, svake og sterke kjernekraften utgjør den en av de fire fundamentale vekselvirkninger i Universet. Men den er mye svakere enn de tre andre og blir derfor med stor nøyaktighet vanligvis neglisjert i atom og kjernefysikk.
I den makroskopiske verden er gravitasjon avgjørende for livet på Jorden med dannelse av hav og fjell, vær og klima. Det er også gravitasjon fra Månen som ved tidevann påvirker kyststrøk. Gravitasjon er den dominerende kraft i dannelse av stjerner og planeter. Det er Einsteins gravitasjonsteori som er grunnlaget for moderne kosmologi som beskriver egenskapene og utviklingen til hele Universet.
== Historisk bakgrunn ==
Egenskapene til gravitasjon ble først matematisk formulert i 1687 av Isaac Newton som en attraktiv kraft mellom to masser. Newtons gravitasjonslov ga en forklaring av Keplers lover for planetenes bevegelse rundt Solen. Denne loven forklarer også like godt hvordan et eple faller ned mot Jorden som Månens bevegelse rundt denne og hvordan flo og fjære dermed oppstår.Mer nøyaktige observasjoner av planetenes bevegelser viste at deres baner hadde små avvik fra eksakte Kepler-ellipser som gravitasjonskraften fra Solen alene ville gi opphav til. Matematiske arbeid, som nådde sitt høydepunkt med Pierre-Simon Laplace i hans store verket Mécanique Céleste på begynnelsen av 1800-tallet, viste at disse perturbasjonene kunne forklares ved samme lov for de tilsvarende, men svakere gravitasjonskreftene mellom de enkelte planetene. Riktigheten av disse beregningene ble bekreftet i 1846 med oppdagelsen av planeten Neptun. I de følgende årene var det kun presesjonen av Kepler-ellipsen til planeten Merkur som ikke lot seg forklare ved den Newtonske gravitasjonsteorien.
Etter at Albert Einstein i 1905 hadde formulert den spesielle relativitetsteorien, gikk han i gang med å inkludere gravitasjon i denne teorien hvor tid og rom er forent i et firedimensjonalt tidrom. Dette lyktes først i 1915 med etableringen av den generelle relativitetsteorien hvor han viste at tidrommet i alminnelighet har en ikke-euklidsk, Riemannsk geometri. Tilstedeværelse av masse eller energi vil gi det en krumning som kan beregnes fra Einsteins feltligning. Alle partikler beveger seg fritt i dette rommet og følger geodetiske linjer. Det som i dagligtale omtales som en gravitasjonskraft, er dermed et resultat av tidrommets krumning. Teorien fikk sin første bekreftelse ved at den forklarte Merkurs perihelbevegelse.
Einsteins gravitasjonsteori forenkles til den Newtonske teorien når de gravitasjonelle vekselvirkningene er små og alle bevegelser er mye mindre enn lyshastigheten. Men den forutsier også nye fenomen som gravitasjonell rødforskyvning, sorte hull og et ekspanderende Univers. Til dags dato er alle observasjoner og målinger i overensstemmelse med denne teorien.
== Newtonsk gravitasjon ==
I dagliglivet på Jordens overflate merker man virkningen av gravitasjon ved at alle legemer faller nedover med en akselerasjon g som er omtrent 9.82 m/s2 på våre breddegrader ved havnivå. En masse masse m er dermed påvirket av en gravitasjonskraft F = mg. Er m = 1 kg, er kraften dermed F = 9.81 N.Denne kraften forklares ved Newtons gravitasjonslov som sier at to punktformige legemer med masser m og M som har en gjensidig avstand r , tiltrekkes med en kraft som er lik
F
=
G
m
M
r
2
{\displaystyle F=G{mM \over r^{2}}}
hvor G er gravitasjonskonstanten. At kraften er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden, var det Newton viste var nødvendig for å forklare Keplers lover.Til beregning av gravitasjonskraften fra Jorden kan man ikke uten videre benytte Newtons lov da dens masse M ikke i det hele tatt kan sies å befinne seg i et punkt. Men Newton viste at når massen er fordelt symmetrisk over et endelig volum som er kuleformet, er det riktig å anta at hele massen er plassert i kulens sentrum. Dette er innholdet av Newtons skallteorem. En masse m med en utstrekning som er mye mindre enn Jordens radius R, kan også betraktes som punktformig. Gravitasjonskraften fra Jorden kan derfor uttrykkes ved tyngdeakselerasjonen
g
=
G
M
R
2
{\displaystyle g=G{M \over R^{2}}}
Setter man her inn verdiene for G, jordmassen M = 5.97×1024 kg og dens radius R = 6.37×103 km,
kommer den målte verdien for g frem.
Denne gravitasjonskraften gir tyngde til alle legemer på Jordens overflate. En mer nøyaktig beregning av den fulle tyngdekraften må også ta hensyn til Jordens rotasjon. Den gir opphav til en sentrifugalkraft som vil gi et lite bidrag samtidig som den medfører at Jorden ikke er helt kuleformet, men er litt sammentrykt ved polene. Verdien av tyngdeakselerasjonen varierer dermed fra g = 9.79 m/s2 ved ekvator til 9.83 m/s2 ved polene hvor sentrifugalkraften ikke bidrar.
=== Gravitasjonspotensialet ===
Newtons gravitasjonslov sier at kraften mellom to kuleformete masser er tiltrekkende og rettet langs forbindelseslinjen mellom deres tyngdepunkt. Da dens størrelse avtar omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden mellom disse, er kraften konservativ og varierer likedan som Coulomb-kraften mellom to elektrisk ladete partikler. Begge disse kreftene kan derfor skrives som gradienten av et potensial som varierer omvendt proporsjonalt med avstanden.
Da gravitasjonskraften mellom to masser alltid er attraktiv, mens den elektriske kraften mellom to ladninger med samme fortegn er frastøtende, vil gravitasjonspotensialet Φ ha motsatt fortegn. Utenfor en kuleformet masse som er plassert i origo, vil det derfor være
Φ
(
r
)
=
−
G
M
r
{\displaystyle \Phi (r)=-{GM \over r}}
i en avstand r. Den tilsvarende tyngdeakselerasjonen kan finnes fra dette potensialet ved den fundamentale sammenhengen g = - ∇ Φ og spiller samme rolle her som det elektriske feltet gjør i elektrostatikken. I dette enkle tilfellet blir den
g
=
−
G
M
r
2
e
r
{\displaystyle \mathbf {g} =-{GM \over r^{2}}\mathbf {e} _{r}}
hvor er = r/r er en enhetsvektor som peker bort fra massen M. Da en liten masse m vil bli påvirket av gravitasjonskraften F = m g, kan det være naturlig i analogi med det elektriske tilfellet å kalle g for gravitasjonsfeltet.Uansett formen eller opphavet til potensialet, vil det påvirke en partikkel og gi den en bevegelse som er gitt av Newtons andre lov,
d
2
x
d
t
2
+
∇
Φ
=
0.
{\displaystyle {d^{2}\mathbf {x} \over dt^{2}}+{\boldsymbol {\nabla }}\Phi =0.}
Ligningen er uavhengig av massen til partikkelen fordi den inertielle massen er lik den gravitasjonelle massen. Det er den sentrale delen av ekvivalensprinsippet.
I en høyde z over jordoverflaten er gravitasjonspotensialet -GM/(R + z). Ved å anta at z << R, kan dette forenkles til
Φ
(
R
+
z
)
=
−
G
M
R
+
g
z
{\displaystyle \Phi (R+z)=-{GM \over R}+gz}
Da det første leddet på høyre side er en konstant, er potensialet i praksis likt med gz. Det tilsvarer at tyngdeakselerasjonen g i slike lave høyder effektivt kan anses å være konstant. En liten masse m som befinner seg i dette potensialet har en potensiell energi mgz. Slippes den slik at den faller ned til z = 0, får den en hastighet v som er bestemt ved at denne energien går over i ren kinetisk energi (1/2)mv2. Det gir at v = √ (2gz) uavhengig av størrelsen til massen m som allerede vist av Galileo Galilei. For eksempel, hvis z = 5 m, får massen en hastighet på nesten 10 m/s når den treffer bakken.
I det motsatte tilfelle hvor massen m blir gitt så stor hastighet at den kan bevege seg fritt bort fra Jorden, må den gis en kinetisk energi som er større enn den potensielle energiforskjellen mGM/R. Hastigheten må derfor være større enn unnslipningshastigheten
v
=
2
G
M
R
{\displaystyle v={\sqrt {\frac {2GM}{R}}}}
som blir 11.2 km/s. Den er større for fra tyngre planeter, mens den er 2.3 km/s fra Månen. Når hastigheten er over denne grensen og ingen andre krefter virker på massen, vil den ikke bevege seg i en lukket ellipsebane, men i en åpen hyperbelbane.
=== Kontinuerlig massefordeling ===
Gravitasjonspotensialet fra flere massepunkt Mi som befinner seg i posisjoner ri, kan finnes ved å summere opp bidragene fra hver av dem. Det totale potensialet i et punkt r er derfor
Φ
(
r
)
=
−
∑
i
G
M
i
|
r
−
r
i
|
{\displaystyle \Phi (\mathbf {r} )=-\sum _{i}{GM_{i} \over |\mathbf {r} -\mathbf {r} _{i}|}}
Dette kan brukes til å finne potensialet som skapes av en massefordeling med endelig utstrekning. Har den en massetetthet ρ, vil hvert lite volumelement dV = dx dy dz inneholde en tilsvarende liten masse dM = ρdV. Det totale potensialet kan så finnes ved å integrere over hele rommet,
Φ
(
r
)
=
−
∫
G
ρ
(
r
′
)
|
r
−
r
′
|
d
3
x
′
{\displaystyle \Phi (\mathbf {r} )=-\int {G\rho (\mathbf {r} ') \over |\mathbf {r} -\mathbf {r} '|}d^{3}x'}
Vanligvis ligger feltpunktet r utenfor massefordelingen. Men potensialet innefor kan også finnes fra det samme integralet selv om det da må beregnes med mer forsiktighet. Dette ble først undersøkt av Siméon Denis Poisson for omtrent to hundre år siden. Han fant at integralet er ekvivalent med en partiell differensialligning. Ved bruk av Laplace-operatoren kan den skrives som
∇
2
Φ
(
r
)
=
4
π
G
ρ
(
r
)
{\displaystyle \nabla ^{2}\Phi (\mathbf {r} )=4\pi G\rho (\mathbf {r} )}
og er siden blitt kalt for Poissons ligning. Den er en lokal utgave av Newtons gravitasjonslov og spiller i den sammenheng samme, viktige rolle som Gauss' lov har for det elektriske potensialet i elektrostatikken.
== Einsteins gravitasjonsteori ==
I sin spesielle relativitetsteori viste Einstein i 1905 hvordan Maxwells teori for elektromagnetiske krefter var forenlig med hans postulat om lyshastighetens konstante verdi i alle inertialsystem. Slike krefter kan beskrives ved elektromagnetiske felt som følger fra et firevektor potensial Aμ(x) som forener de elektriske og magnetiske kreftene i klassisk elektrodynamikk. Disse feltene eksisterer i et firedimensjonalt tidrom som har en flat geometri.
Noen få år etter dette gjennombruddet tok Einstein opp spørsmålet om hvordan Newtons gravitasjonsteori kunne gjøres kompatibel med hans nye relativitetsprinsipp. Han ville nå gjøre fysikkens lover gyldig i alle referansesystem, ikke bare i inertialsystem forbundet ved Lorentz-transformasjoner, men helt generelt relatert til hverandre med vilkårlige koordinattransformasjoner. I praksis vil det si å kunne beskrive fysikk også i akselererte koordinatsystem. Det lykkes han ved å introdusere ekvivalensprinsippet som sier at det er ikke noen forskjell mellom gravitasjonskrefter og de krefter man er utsatt for når man akselereres.
=== Ikke-euklidsk geometri ===
En av de første erkjennelser som førte Einstein til å oppgi euklidsk geometri i akselererte system, kom fra betraktninger rundt relativitetsprinsippet anvendt i et roterende referansesystem. For en observatør som står utenfor skiven, vil lengden til et linjestykke i skiven som går gjennom rotasjonsaksen, ikke bli utsatt for noen lengdekontraksjon da hver del beveger seg vinkelrett til hastigheten det beveger seg med. Derimot vil et linjestykke langs omkretsen til en sirkel i skiven med sentrum i rotasjonsaksen, bli observert som kortere enn den sanne lengden som en observatør på skiven vil måle. For en slik observatør vil derfor forholdet mellom omkrets og radius til sirkelen være større enn 2π . Derfor er geometrien på skiven ikke-euklidsk. Men observatøren på skiven opplever også en sentrifugalkraft som prøver å slynge hen utover. Begge observasjonene i det roterende referansesystemet kan beskrives ved Riemanns differensialgeometri. Dette gjelder i alminnelighet for alle akselererte referansesystem og derfor også for hvordan gravitasjon arter seg.
Alle egenskaper ved Riemannske geometrier kan utledes fra en symmetrisk, metrisk tensor gμν(x) som gir avstanden mellom nærliggende punkt. I et inertialsystem er den gitt ved Minkowski-metrikken ημν. I et kartesisk koordinatsystem er dens komponenter diagonale med verdiene (+1,-1,-1,-1) og en fri partikkel vil følge en rett linje i tidrommet. Beskrives denne relativistiske partikkelen derimot ved bruk av krumlinjete koordinater, vil denne rette linjen se ganske annerledes ut og kalles en geodetisk kurve. Den kan beregnes fra ligningen
d
2
x
μ
d
τ
2
+
Γ
α
β
μ
d
x
α
d
τ
d
x
β
d
τ
=
0.
{\displaystyle {d^{2}x^{\mu } \over d\tau ^{2}}+\Gamma _{\;\alpha \beta }^{\mu }{dx^{\alpha } \over d\tau }{dx^{\beta } \over d\tau }=0.}
hvor τ er partikkelens egentid og størrelsene Γμαβ er Christoffel-symbol. De er gitt ved førstederiverte av den metriske tensoren. Her og i det følgende brukes Einsteins summekonvensjon hvor man summerer over all like indekser. Denne geodetiske ligningen tilsvarer bevegelsesligningen for en ikke-relativistisk partikkel i Newtons gravitasjonsteori.Ekvivalensprinsippet identifiserer krefter som skyldes akselerasjon, med gravitasjon. Derfor vil en fri partikkel i et vilkårlig gravitasjonsfelt få en bevegelse som er gitt ved samme ligning. Men da behøves Christoffel-symbolene som igjen krever kjennskap til den metriske tensoren. Denne kan beregnes fra Einsteins feltligning.
=== Relativistisk gravitasjonslov ===
Newtons gravitasjonslov sier at den andrederiverte av potensialet Φ er i hvert punkt proporsjonal med massetettheten ρ i samme punkt. I Einsteins teori er Φ erstattet med det metriske feltet gμν. Da masse og energi i enhver relativistisk teori er ekvivalente, vil ρ måtte erstattes med energi-impulstensoren Tμν. Strukturen til en relativistisk gravitasjonslov må da bli at den andrederiverte av den metriske tensoren er proporsjonal med denne tensoren.
Den eksakte sammenhengen fant Einstein kunne uttrykkes ved Riemanns krumningstensor for tidrommet. Mest kompakt skrives den som
E
μ
ν
=
8
π
G
c
4
T
μ
ν
{\displaystyle E_{\mu \nu }={8\pi G \over c^{4}}T_{\mu \nu }}
hvor lyshastigheten c er et signal om at dette er en relativistisk teori. På venstre side opptrer Einsteins krumningstensor, mens på høyre side får energi-impulstensoren bidrag fra alt som kan gi opphav til gravitasjon. Det inkluderer også mørk energi og en kosmologisk konstant. Denne fundamentale ligningen er nå litt over hundre år gammel og gir en forklaring av alle fenomen som er styrt av gravitasjon.
Det matematiske innholdet av ligningen sies vanligvis å være at massen eller energien som energi-impulstensoren beskriver, bidrar til å gi det omliggende tidrommet en krumning. Dette kommer til uttrykk ved at det får en metrikk som skiller seg fra Minkowski-metrikken. All bevegelse i tidrommet er fri på den måten at hver partikkel følger en geodetisk kurve. At to masser tiltrekkes mot hverandre, skyldes bare at deres felles tidrom får en slik form at de føres automatisk mot hverandre selv om ingen krefter virker mellom dem.
Begrepet kraft har bare en klar mening i newtonsk fysikk der partikler beveger seg langsomt og effekten av gravitasjon er liten. I Einsteins teori tilsvarer det at den eneste metriske komponenten som skiller seg fra Minkowski-metrikken, er
g
00
=
1
+
2
Φ
/
c
2
{\displaystyle g_{00}=1+2\Phi /c^{2}}
Dermed vil den geodetiske ligningen forenkles og går over til å bli Newtons bevegelsesligning i gravitasjonspotensialet Φ. Newtons gravitasjonsteori er ikke feil, men bare gyldig under det man kaller dagligdagse forhold. Einsteins teori har et mye større gyldighetsområde og forklarer ikke bare gravitasjon, men gir oss et helt nytt verdensbilde.
=== Gravitasjonsstråling ===
Einsteins feltligning er ikke-lineær på den måten at en gitt energi-impulstensor gir opphav til en metrisk tensor. Men denne påvirker også energi-impulstensoren som igjen vil modifisere metrikken. Og slik fortsetter det på samme måte slik at ligningen vanligvis er uhyre vanskelig å løse.Et viktig unntak opptrer når den metriske forandringen av tidrommet er meget liten. Da vil metrikken ha formen
g
μ
ν
(
x
)
=
η
μ
ν
+
h
μ
ν
(
x
)
{\displaystyle g_{\mu \nu }(x)=\eta _{\mu \nu }+h_{\mu \nu }(x)}
hvor ημν er Minkowski-metrikken og gravitasjonelle perturbasjonen hμν << 1. Med denne antagelsen samt friheten man har til å velge koordinater, kan feltligningen forenkles og skrives på den linære formen
(
∂
2
∂
t
2
−
c
2
∇
2
)
h
μ
ν
(
x
)
=
0
{\displaystyle {\Big (}{\partial ^{2} \over \partial t^{2}}-c^{2}\nabla ^{2}{\Big )}h_{\mu \nu }(x)=0}
utenfor kilden som gir opphav til energi-impulstensoren. Dette resultatet er den vanlige bølgeligningen som viser at perturbasjonen brer seg i tidrommet som en gravitasjonsbølge. I motsetning til en harmonisk, elektromagnetisk bølge som har en dipolkarakter, har denne en «kvadrupolkarakter» med svingninger i to vinkelrette plan som skjærer hverandre i bølgens utbredelsesretning.Bølgeligningen for gravitasjonsstråling viser at den brer seg ut i Universet med samme hastighet som lys. Dette er som forventet i en relativistisk teori. Men ut fra observasjonen av et gravitasjonsbølgeflash den 17. august 2017 som skyldes sammensmeltning av to nøytronstjerner, kunne dette også for første gang bli bekreftet med meget stor nøyaktighet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
G. Holton and S.G. Brush, Physics, the Human Adventure: From Copernicus to Einstein and Beyond, Rutgers University Press, New Brunswick (2006). ISBN 0-8135-2907-7.
== Eksterne lenker ==
«Bakgrunn: Gravitasjon: Et eple falt i hodet på Newton», fra forskning.no
«Gravitasjon - Hvor tiltrekkende er du?», fra Naturfagsenteret
«Gravitasjon og akselerasjon», fra Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo (UiO) | Gravitasjon er et generelt fenomen hvor alle objekter med masse eller ren energi, fra de minste elementærpartikler til de største galaksehoper, trekkes eller graviterer mot hverandre. I vanlig dagligtale sier man at de er påvirket av en gravitasjonskraft. | 5,273 | 5,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Horn | 2023-02-04 | Ellen Horn | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske dukkespillere', 'Kategori:Norske kulturministre', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Tjøme kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Stoltenberg I'] | Ellen Horn (født Ellen Stoesen 1. februar 1951 i Montréal i Canada) er en norsk skuespiller og tidligere kulturminister. Hun er oppvokst på Tjøme. Horn spilte dukketeater i tre år etter at hun fullførte videregående skole. Hun er utdannet fra Statens Teaterhøyskole og har vært tilknyttet Fjernsynsteatret, Nationaltheatret som skuespiller og teatersjef, og ble utnevnt til teatersjef på Riksteatret i februar 2005. Hun var kulturminister i Jens Stoltenbergs første regjering, 2000–2001.
| Ellen Horn (født Ellen Stoesen 1. februar 1951 i Montréal i Canada) er en norsk skuespiller og tidligere kulturminister. Hun er oppvokst på Tjøme. Horn spilte dukketeater i tre år etter at hun fullførte videregående skole. Hun er utdannet fra Statens Teaterhøyskole og har vært tilknyttet Fjernsynsteatret, Nationaltheatret som skuespiller og teatersjef, og ble utnevnt til teatersjef på Riksteatret i februar 2005. Hun var kulturminister i Jens Stoltenbergs første regjering, 2000–2001.
== Kunstnerisk virke ==
=== Dukketeater ===
Ellen Stoesen tok examen artium på dramalinjen ved Tønsberg Gymnas da hun var atten år gammel. Etter å ha sett et program på NRK TV fra en workshop holdt av Oslo Nye Dukketeater, bestemte hun seg for at hun ville arbeide med dukketeater. Hun kontaktet Arne Mykle, som nettopp var tiltrådt som Oslo Nye Dukketeaters leder. Arne Mykle fortalte senere i sin bok Dukketeater underveis at han ikke hadde vært i tvil om å ansette Ellen Stoesen: «Hun kom, jeg så, hun vant. Hun var et opplagt talent».Som dukkespiller på Oslo Nye debuterte Ellen Stoesen i oppsetningen Ali Baba og de førti røverne, dramatisert og regissert av Agnar Mykle. Jane Mykle hadde laget dukkene til forestillingen. Ellen Stoesen var dukkefører for tjenestepiken Morgana.
==== Skuespiller ====
Etter å spilt dukketeater fra 1969 til 1972 studerte hun på Teaterhøyskolen. Etter endt studie i 1975 var hun skuespiller ved Oslo Nye Teater 1975–81, i NRK Fjernsynsteatret 1977–78 og fra 1980 på Nationaltheatret. 1983–86 var hun knyttet til Nationaltheatrets biscene Torshovteatret.
== Karriere ==
Horn var teatersjef ved Nationaltheatret fra 1992 til hun ble utnevnt som statsråd i Jens Stoltenbergs første regjering i 2000. Stoltenberg skrev i sin biografi at han vurderte Åse Kleveland som kulturminister i sin første regjeringdannelse, men ente med Horn etter at hun fikk gode attester av blant annet Thorvald Stoltenberg. Horn viste seg som en driftig teatersjef og en god administrator, men hisset på seg en rekke av sine ansatte da hun i et utspill ville skuespillernes bijobber til livs og pekte på faren for at skuespillernes mange kommersielle ekstrajobber kunne ødelegge for den seriøse teaterkunsten. Som teatersjef ryddet hun opp i økonomien og de kunstneriske problemene ved teateret.
Siden 2005 har hun vært teatersjef på Riksteateret i Oslo.
== Privatliv ==
Hun er søster av skuespiller og dukkespiller Christine Stoesen (født 1953). Deres foreldre var Knut Ivar Stoesen (1913–86) og Lita Eveline Meinich (1917–99). Faren var sakfører, og moren drev en liten restaurant ute på Tjøme.Ellen er gjennom sitt ekteskap med scenograf Per Horn, mor til teaterregissør Kjersti Horn (født 1977). Gjennom sitt senere ekteskap med jazztrommeslageren Jon Christensen (1943–2020) er hun mor til sanger og skuespiller Emilie Stoesen Christensen (født 1986).
== Noen roller ==
Seg selv i Helt perfekt, TV-Norge
Ingrid i Neste sommer (Sesong 1-7) (TV-serie, 2014-2020)
Sigrid Undset i Undset (Trøndelag Teater 2005)
Margrete i Adjø solidaritet (Film, 1985)
Frida med hjertet i hånden. (Film, 1993)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ellen Horn på Internet Movie Database
(no) Ellen Horn hos Nationaltheatret
(no) Ellen Horn hos Sceneweb
(sv) Ellen Horn i Svensk Filmdatabas
(da) Ellen Horn på Filmdatabasen
(da) Ellen Horn på danskefilm.dk
(fr) Ellen Horn på Allociné
(en) Ellen Horn på AllMovie
(en) Ellen Horn hos The Movie Database
(no) Ellen Horn hos Stortinget
(no) Ellen Horn hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Ellen Horn i Store norske leksikon | Ellen Horn (født Ellen Stoesen 1. februar 1951 i Montréal i Canada) er en norsk skuespiller og tidligere kulturminister. | 5,274 | 5,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bolero | 2023-02-04 | Bolero | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Musikalske former'] | Se også Bolero (andre betydninger)Bolero er en dans og en musikalsk form.
Boleroen oppsto i Spania på slutten av det 18. århundre og danses enten solo eller parvis. Den går i et moderat sent tempo, og blir framført til musikk som synges og akkompagneres av kastanjetter og gitarer. Den går i tretakt og har vanligvis en triol på andre slag i hver takt. Flere klassiske komponister har skrevet verker basert på denne dansen: Frédéric Chopin skrev en bolero for piano, og Maurice Ravels bolero er et av hans mest berømte verker. Den ble opprinnelig skrevet som ballettmusikk, men spilles nå vanligvis som konsertstykke.
På Cuba utviklet boleroen seg til en distinkt dans i to fjerdedels takt, som etter hvert spredte seg til andre land. I 1950-årene ble sungne boleroer populære og har blitt en varig populær sangform i Latin-Amerika.
En tredje form for bolero ble utviklet innen den amerikanske balltradisjonen. | Se også Bolero (andre betydninger)Bolero er en dans og en musikalsk form.
Boleroen oppsto i Spania på slutten av det 18. århundre og danses enten solo eller parvis. Den går i et moderat sent tempo, og blir framført til musikk som synges og akkompagneres av kastanjetter og gitarer. Den går i tretakt og har vanligvis en triol på andre slag i hver takt. Flere klassiske komponister har skrevet verker basert på denne dansen: Frédéric Chopin skrev en bolero for piano, og Maurice Ravels bolero er et av hans mest berømte verker. Den ble opprinnelig skrevet som ballettmusikk, men spilles nå vanligvis som konsertstykke.
På Cuba utviklet boleroen seg til en distinkt dans i to fjerdedels takt, som etter hvert spredte seg til andre land. I 1950-årene ble sungne boleroer populære og har blitt en varig populær sangform i Latin-Amerika.
En tredje form for bolero ble utviklet innen den amerikanske balltradisjonen. | Bolero er en dans og en musikalsk form. | 5,275 | 5,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Rubinstein | 2023-02-04 | Arthur Rubinstein | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA født i Polen', 'Kategori:Personer fra Łódź', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Arthur (Artur) Rubinstein (født 28. januar 1887 i Łódź, død 20. desember 1982 i Genève) var en polsk jødisk pianist som allment anerkjennes som en av det 20. århundres største pianovirtuoser. Han var best kjent for sine fremføringer av Chopin og Brahms og sin forkjærlighet for spansk musikk.
| Arthur (Artur) Rubinstein (født 28. januar 1887 i Łódź, død 20. desember 1982 i Genève) var en polsk jødisk pianist som allment anerkjennes som en av det 20. århundres største pianovirtuoser. Han var best kjent for sine fremføringer av Chopin og Brahms og sin forkjærlighet for spansk musikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Rubinstein ble født i Łódź og studerte i Warszawa. Han debuterte i Berlin i 1900. Debuten ble etterfulgt av opptredener ellers i Tyskland, Polen og videre studier med Ignacy Paderewski. I 1904 dro han til Paris, hvor han møtte komponistene Maurice Ravel, Paul Dukas og Camille Saint-Saëns, og fiolinisten Jacques Thibaud.
=== Karriere ===
Rubinstein debuterte i New York i Carnegie Hall i 1906, og turnerte deretter i USA, Østerrike, Italia og Russland. I 1912 hadde han sin London-debut.
Under første verdenskrig oppholdt Rubinstein seg hovedsakelig i London, hvor han akkompagnerte fiolinisten Eugène Ysaÿe. Fra 1916 til 1917 turnerte han i Spania og Sør-Amerika hvor han utviklet en entusiasme for Granados, Albéniz, Villa-Lobos og de Fallas musikk. I 1932 trakk han seg tilbake fra konsertlivet i flere år for å jobbe med teknikk og repertoar.
Under andre verdenskrig oppholdt Rubinstein seg i USA, og ble amerikansk statsborger i 1946.
Ved begynnelsen av sin karriere vegret Rubinstein seg mot å gi undervisning. Først i 1950-årene utviklet han en pedagogisk virksomhet, og ble lærer for blant andre François-René Duchâble, Avi Schönfeld, Ann Schein Carlyss, Eugen Indjic, Dean Kramer og Marc Laforêt.
I 1964, under den kalde krigen, gav Rubinstein en legendarisk konsert i Moskva med verker av Chopin, Schumann, Debussy og Villa-Lobos. Hans siste konsert fant sted i mai 1976 i Wigmore Hall i London
Han trakk seg tilbake fra konsertscenen i 1975, grunnet sitt stadig dårligere syn.
Selv om han er best kjent som solist, var Rubinstein også en utsøkt kammermusiker, og samarbeidet med Henryk Szeryng, Jascha Heifetz, Gregor Piatigorsky, og Guarneri-kvartetten. I tillegg til Chopin, spilte han inn verker av Johannes Brahms, Franz Schubert, Robert Schumann, Antonín Dvořák og Karol Szymanowski. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Rubinstein døde i Genève i 1982 i en alder av 95 år. Rubinsteins urne ble etter et år bisatt i Jerusalem.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1971 – Léonie Sonnings musikkpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Rubinstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arthur Rubinstein på Internet Movie Database
(sv) Arthur Rubinstein i Svensk Filmdatabas
(da) Arthur Rubinstein på Filmdatabasen
(fr) Arthur Rubinstein på Allociné
(en) Arthur Rubinstein på AllMovie
(en) Arthur Rubinstein hos The Movie Database
(en) Arthur Rubinstein hos Internet Broadway Database
(en) Arthur Rubinstein på Apple Music
(en) Arthur Rubinstein på Discogs
(en) Arthur Rubinstein på MusicBrainz
(en) Arthur Rubinstein på Spotify
(en) Arthur Rubinstein på AllMusic
(en) Arthur Rubinstein hos American National Biography
(en) Biografi i «American Masters» | Arthur (Artur) Rubinstein (født 28. januar 1887 i Łódź, død 20. | 5,276 | 5,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madel%C3%A9ne_Rubinstein | 2023-02-04 | Madeléne Rubinstein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kongepokalvinnere i judo', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i judo', 'Kategori:Norske judoka', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Madeléne Rubinstein (født 28. februar 1995) er en norsk judoutøver som representerer Fredrikstad KSK.Hun vant ti NM-gull og tre NM-sølv i perioden 2011–2018. Hun vant kongepokalen i 2013, 2014 og 2015.
| Madeléne Rubinstein (født 28. februar 1995) er en norsk judoutøver som representerer Fredrikstad KSK.Hun vant ti NM-gull og tre NM-sølv i perioden 2011–2018. Hun vant kongepokalen i 2013, 2014 og 2015.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser == | Rubistein kan blant annet vise til: | 5,277 | 5,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Christoph Friedrich Bach (1732–1795) var en tysk komponist og den nest yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner. | 5,280 | 5,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Aegidius Bach (født 9. februar 1645 i Erfurt, død 22. | 5,281 | 5,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Bernhard Bach (født 23. mai 1676 i Erfurt, død 11. | 5,282 | 5,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monarki | 2023-02-04 | Monarki | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Viktige stubber'] | Et monarki (fra gresk monos arkhein – «en hersker»), kongerike eller kongedømme er en styreform der en monark er statsoverhodet. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt, men har arvet sin posisjon. Vanligvis har monarken sin tittel og posisjon på livstid, i motsetning til en republikk, hvor statslederen (presidenten) kun innehar tittelen for en bestemt periode.
| Et monarki (fra gresk monos arkhein – «en hersker»), kongerike eller kongedømme er en styreform der en monark er statsoverhodet. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt, men har arvet sin posisjon. Vanligvis har monarken sin tittel og posisjon på livstid, i motsetning til en republikk, hvor statslederen (presidenten) kun innehar tittelen for en bestemt periode.
== Etymologi ==
Ordet monark (latin: monarcha) kommer fra det greske μόναρχος (fra μόνος, «én/enkeltstående,» og ἀρχός, «leder, hersker, sjef») som refererte til en enkelt, i det minste nominell absolutt hersker. Med tiden har ordet blitt forbigått i denne mening av andre, slik som autokrat eller diktator. I moderne bruk viser ordet monark oftest til et tradisjonelt system for arveherredømme, mens valgmonarkier er et unntak.
== Historie ==
Monarki er en av de eldste styreformene. Siden 1800-tallet har de fleste av verdens monarkier blitt avskaffet, og de fleste nasjoner som holder på monarker er konstitusjonelle monarkier.
Blant de få statene som holder på absolutt monarki (enevelde) er Brunei, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Swaziland og Vatikanstaten. Monarken har også betydelig makt i Jordan og Marokko.
Den siste nasjonen som avskaffet sitt monarki var Nepal, som ble en republikk i 2008.
=== Afrika ===
Faraoer regjerte i oldtidens Egypt over tre årtusen (ca. 3150 f.Kr. til 31 f.Kr.) inntil Egypt ble opptatt av Romerriket. I samme periode blomstret mange kongeriker i den nærliggende Nubia-regionen. Kanemriket (700–1376) var i Sentral-Afrika. I Øst-Afrika var Aksumriket og senere Det etiopiske keiserriket (1270–1974) styrt av en rekke monarker. Den siste keiseren i Etiopia, Haile Selassie, ble avsatt under et statskupp. Kongeriker slik som Kongeriket Kongo (1400–1914) eksisterte i sørlige Afrika.
Som en del av kappløpet om Afrika erobrer, kjøpte eller etablerte europeere afrikanske kongeriker og satte seg selv som monarker.
=== Europa ===
Dusinvis av monarkier har eksistert i europeisk historie. Mange av dem har ikke lenger en monark: noen monarkier løste seg opp inn i selvstendige stater (Østerrike-Ungarn), andre ble avviklet ved revolusjon (Det russiske keiserdømmet endte etter den russiske revolusjon i 1917), mens andre igjen fusjonerte til en samlet kongemakt.
I Europa i dag er det syv kongeriker (Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige), to fyrstedømmer (Liechtenstein og Monaco), ett storhertugdømme (Luxembourg) og en suveren bystat (Vatikanstaten). I tillegg er det en særegen sak med Andorra (hvor Urgels biskop og den valgte franske presidenten er samfyrster).
=== Asia ===
I Kina er «konge» den vanlige oversettelsen av betegnelsen wang (王), herskeren før Qin-dynastiet og under de ti kongedømmers tid. Tidlig under Han-dynastiet hadde Kina et antall mindre kongeriker, alle ca. på størrelse med et fylke og underordnet den kinesiske keiseren. Det japanske monarkiet er nå det eneste monarkiet som fortsatt benytter tittelen keiser.
=== Nord- og Sør-Amerika ===
Monarkier eksisterte blant urfolk i Amerika lenge før den europeiske koloniseringen.
Førkolumbiske titler brukt i Den nye verden var blant annet cacique (i Hispaniola og Puerto Rico) tlatoani (nahuatl betegnelse for herskeren over en altepetl, aztekisk regjeringsform), ajaw (Mayaer), sapa inka (Inkariket) og morubixaba (klassisk tupí for «sjef»)
Oppdagelsestiden og europeisk kolonisering ga omfattende territorier til europeiske monarker. Noen kolonier brøt seg fri og erklærte selvstendighet (slik som USA under den amerikanske revolusjon). Canada og flere andre kolonier ble selvstyrte mens de forble under det britiske monarkiet som samveldeland eller britisk oversjøisk territorium. Mellom 1931 og 1983 oppnådde ni tidligere britiske kolonier, inkludert Canada, selvstendighet samtidig som de forble i en personalunion med britene.
Selvstendige monarkier dukket også opp. Agustín I erklærte seg selv som keiser over Mexico i 1822, etter kolonisering. Maximilian I regjerte som meksikansk keiser fra 1863 til 1867. To medlemmer av Huset Braganza, Pedro I og Pedro II (Brasils siste keiser) regjerte Brasil som keisere fra 1822 til 1889.
== Valgmonarki ==
Noen monarkier har imidlertid en valgt monark, f.eks. Malaysia der monarken velges hvert femte år blant de ni sultanene.
== Se også ==
Keiserdømme
Liste over kongedømmer
Storhertugdømme
Sultanat
Emirat
Pavedømme
Hertugdømme
Grevskap
Baroni
Jarledømme | Et monarki (fra gresk monos arkhein – «en hersker»), kongerike eller kongedømme er en styreform der en monark er statsoverhodet. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt, men har arvet sin posisjon. | 5,284 | 5,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heimdall | 2023-02-04 | Heimdall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Uencyklopediske artikler', 'Kategori:Æser'] | Heimdall var i den norrøne mytologien vokteren av Bifrost, regnbuebroen mellom Åsgard og Midgard, som er den viktigste veien inn i gudenes rike.
Han er sønn av ni mødre, og disse er søstre. Det spekuleres på om disse samsvarer til de ni døtrene til Ran og Ægir, men det er ikke enighet om dette. I Snorres Skaldskaparmål, under Heimdalkenninger, sies det at han er sønn av Odin.
Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene. Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost. Denne forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.
Heimdall kalles ofte Den hvite Ås og har tenner av gull, noe som har gitt han et annet navn, Gullinntanne. I skaldekvad omtales gull ofte som «Heimdalls tenner». Han kalles også Hallinskide. Hans bolig heter Himmelbergene (Himinbjorg), og hesten hans heter Gulltopp. Sverdet hans omtales i skaldekvad som «höfuð» (manns), manns-hode.
| Heimdall var i den norrøne mytologien vokteren av Bifrost, regnbuebroen mellom Åsgard og Midgard, som er den viktigste veien inn i gudenes rike.
Han er sønn av ni mødre, og disse er søstre. Det spekuleres på om disse samsvarer til de ni døtrene til Ran og Ægir, men det er ikke enighet om dette. I Snorres Skaldskaparmål, under Heimdalkenninger, sies det at han er sønn av Odin.
Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene. Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost. Denne forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.
Heimdall kalles ofte Den hvite Ås og har tenner av gull, noe som har gitt han et annet navn, Gullinntanne. I skaldekvad omtales gull ofte som «Heimdalls tenner». Han kalles også Hallinskide. Hans bolig heter Himmelbergene (Himinbjorg), og hesten hans heter Gulltopp. Sverdet hans omtales i skaldekvad som «höfuð» (manns), manns-hode.
== Heimdall som opphav til menneskene ==
Eddadiktet Rigstula forteller hvordan Heimdall er ute på vandring (under navnet Rig), ligger med tre ulike kvinner, og han blir dermed stamfar til de tre samfunnsgruppene treller, bønder og jarler. De tre kvinnene het Edda (kona til Ai), Moder (kona til Fader) og Amma (kona til Afi), og barna han fikk med dem het Trell (opphavet til trellene), Karl (opphav til bøndene) og Jarl (opphav til Jarlene). Diktet slutter med at guden Rig selv åpenbarer seg for den unge Jarl og kaller ham sønn. Jarls yngste sønn får navnet Kon unge (kon ungr) som betyr konge.
== Navnet Heimdall ==
Navnet Heimdall betyr kanskje «den klartlysende» eller «den som lyser over verden». Dette passer godt med kallenavnet «den hvite ås», og at han omtales som «den hviteste av alle æsene».
== Gjallarhorn ==
Hornet hans heter Gjallarhorn. Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde. Et signal fra dette hornet skal markere starten på Ragnarok, verdens undergang.
== Heimdall og Ragnarok ==
Når Ragnarok starter skal Heimdall blåse i Gjallarhorn for å vekke æsene. I konflikten skal han møte den slu Loke i kamp. De sender hverandre i døden, på lik linje med Tor og Midgardsormen.
== Heimdall og Tors hammer ==
Da Trym stjal Tors hammer, var det Heimdall som kom på ideen med å la Tor kle seg ut som Frøya.
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
== Eksterne lenker ==
(en) Heimdallr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Heimdall var i den norrøne mytologien vokteren av Bifrost, regnbuebroen mellom Åsgard og Midgard, som er den viktigste veien inn i gudenes rike. | 5,285 | 5,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjallarhorn | 2023-02-04 | Gjallarhorn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Gjallarhorn er, ifølge Snorre Sturlasons eddadikt Gylfaginning, hornet til guden Heimdall i den norrøne mytologien.
Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde, særlig dersom noen forsøker å komme seg over Bifrost, broen mellom Åsgard og Midgard, som Heimdall vokter. Dette hornet skal også markere starten på Ragnarok, verdens undergang.
Navnet Gjallarhorn brukes også om det (drikke-)hornet som Mime drikker av fra Mimesbrønnen for å få visdom. Også eddadiktet Grimnismål antas å referere til Heimdalls horn som et drikkehorn. Den doble bruken av hornet - som blåseinstrument og som drikkehorn - har vært allment kjent også i den «menneskelige» verden fra tidlig jernalder. Hornet som varsling i strid er også kjent fra andre land, jf. den frankiske sagnhelten Rolands olifant - et blåseinstrument laget av elfenben.
| Gjallarhorn er, ifølge Snorre Sturlasons eddadikt Gylfaginning, hornet til guden Heimdall i den norrøne mytologien.
Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde, særlig dersom noen forsøker å komme seg over Bifrost, broen mellom Åsgard og Midgard, som Heimdall vokter. Dette hornet skal også markere starten på Ragnarok, verdens undergang.
Navnet Gjallarhorn brukes også om det (drikke-)hornet som Mime drikker av fra Mimesbrønnen for å få visdom. Også eddadiktet Grimnismål antas å referere til Heimdalls horn som et drikkehorn. Den doble bruken av hornet - som blåseinstrument og som drikkehorn - har vært allment kjent også i den «menneskelige» verden fra tidlig jernalder. Hornet som varsling i strid er også kjent fra andre land, jf. den frankiske sagnhelten Rolands olifant - et blåseinstrument laget av elfenben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Store norske leksikon, Gjallarhorn
== Litteratur ==
Anders Bæksted, Nordiske guder og helte, København (1984), s 142-145 | Gjallarhorn er, ifølge Snorre Sturlasons eddadikt Gylfaginning, hornet til guden Heimdall i den norrøne mytologienSnorre Sturlasson, Gylfaginning (Den yngre Edda), Det norske samlaget (1973), s 47. | 5,286 | 5,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkaisme | 2023-02-04 | Arkaisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lingvistikk'] | En arkaisme er innen lingvistikk et foreldet ord, bøyningform eller uttrykk. Arkaismer har falt ut av vanlig bruk i et språk, mens et arkaisk språk er et som høres gammeldags ut. Arkaismer brukes bevisst blant annet i litteratur, for å etterligne en eldre skrivestil.I andre sammenhenger kan ordet arkaisk brukes for å beskrive noe som er foreldet eller gammeldags.
| En arkaisme er innen lingvistikk et foreldet ord, bøyningform eller uttrykk. Arkaismer har falt ut av vanlig bruk i et språk, mens et arkaisk språk er et som høres gammeldags ut. Arkaismer brukes bevisst blant annet i litteratur, for å etterligne en eldre skrivestil.I andre sammenhenger kan ordet arkaisk brukes for å beskrive noe som er foreldet eller gammeldags.
== Referanser == | En arkaisme er innen lingvistikk et foreldet ord, bøyningform eller uttrykk. Arkaismer har falt ut av vanlig bruk i et språk, mens et arkaisk språk er et som høres gammeldags ut. | 5,287 | 5,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erteblomstfamilien | 2023-02-04 | Erteblomstfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Erteblomstfamilien', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Erteblomstfamilien (Fabaceae) er en plantefamilie som omfatter 19 327 arter i 727 planteslekter, hvorav 20 slekter i Norge. Den er også en betegnelse på den ene av de 3 underfamiliene (eller stammene) i denne familien – nemlig undergruppen Papilionoideae – med anslått 600 slekter.
Erteblomstfamilien er den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av orkidefamilien (Orchidaceae) med 22–25 000 arter og kurvplantefamilien (Asteraceae) med antatt 1 600 slekter og om lag 22 000 arter.
Blant erteblomstfamiliens arter finnes flere spiselige belgfrukter. Noen av disse er erter, bønner og peanøtter. Fôrplanter som soya, kløvere, vikker og luserner og prydplanter som lupiner og gullregn tilhører også denne artsgruppen.
| Erteblomstfamilien (Fabaceae) er en plantefamilie som omfatter 19 327 arter i 727 planteslekter, hvorav 20 slekter i Norge. Den er også en betegnelse på den ene av de 3 underfamiliene (eller stammene) i denne familien – nemlig undergruppen Papilionoideae – med anslått 600 slekter.
Erteblomstfamilien er den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av orkidefamilien (Orchidaceae) med 22–25 000 arter og kurvplantefamilien (Asteraceae) med antatt 1 600 slekter og om lag 22 000 arter.
Blant erteblomstfamiliens arter finnes flere spiselige belgfrukter. Noen av disse er erter, bønner og peanøtter. Fôrplanter som soya, kløvere, vikker og luserner og prydplanter som lupiner og gullregn tilhører også denne artsgruppen.
== Erteblomstfamiliens taksonomi ==
Mimosafamilien (Mimosoideae) er en sannsynlig underfamilie i erteblomstfamilien. Den omfatter ca. 3 200 arter fordelt på 60 planteslekter. Det samme gjelder tamarindfamilien (Leguminosae-Caesalpinioideae), en sannsynlig underfamilie med ca. 400 arter.
Erteblomstfamilien, mimosafamilien og tamarindfamilien inngår alternativt i en større enhet eller «overfamilie» som kan kalles Leguminosae. På den internasjonale botaniske kongress i Wien 30. juni 2005 ble det gjort oppryddinger i slektene under mimosafamilien, blant annet akasieslekten. Undergruppene og artene som inngår i underordenen Leguminosae forvaltes av en egen organisasjon ved University of Reading i Storbritannia.Nedenfor gjengis erteblomstfamiliens taksonomi med alle nordiske slekter, samt en utvalg andre, basert på APG II-systemet og nordisk botanikk.
Karplanter (Tracheophyta)
Frøplanter (Spermopsida)
Klasse: Blomsterplanter (Angiospermae, Magnoliaphytina, Magnoliopsida)
Underklasse: Tofrøbladete planter (Dicotyledones)
Klade: Rosidae
Underklade: Fabider (Eurosidae I)
Orden: Fabales (Fabales)
Erteblomstfamilien (Fabaceae)
underfamilien Faboideae (eller Papilionoideae)
Abrus
Rundbelgslekten (Anthyllis)
Peanøttslekten (Arachis)
Mjeltslekten (Astragalus)
Ertebuskslekten (Caragana)
Lodnegyvelslekten (Chamaecytisus)
Bukkertslekten (Cicer)
Skorpionkloslekten (Coronilla)
Gyvelslekten (Cytisus)
Geitvikkeslekten (Galega)
Ginstslekten (Genista)
Soyaslekten (Glycine)
Buskvikkeslekten (Hippocrepis)
Gullregnslekten (Laburnum)
Erteknappslekten (Lathyrus)
Linseslekten (Lens)
Tiriltungeslekten (Lotus)
Lupinslekten (Lupinus)
Sneglebelgslekten (Medicago)
Steinkløverslekten (Melilotus)
Beinurtslekten (Onomis)
Onybrychis (Onybrychis)
Fuglekloslekten (Ornithopus)
Markmjeltslekten (Oxytropis)
Bønneslekten (Phaseolus)
Erteslekten (Pisum)
Robinia
Skorpionurtslekten (Scorpiurus)
Kronvikkeslekten (Securigera)
Tephrosia
Tetragonolobus (Tetragonolobus)
Sommerlupinslekten (Thermopsis)
Kløverslekten (Trifolium)
Hornkløverslekten (Trigonella)
Gulltornslekten (Ulex)
Vikkeslekten (Vicia)
Wisteria
underfamilie Caesalpinioideae
Caesalpinia
Ceratonia
Cercis
Gleditsia
Sennaslekten (Senna)
Tamarindus
underfamilie Mimosoideae
Akasieslekten (Acacia)
Albizia
Leucaena
Mimosaslekten (Mimosa)
Prosopis
Blåfjærfamilien (Polygalaceae)
Familien Quillajaceae
Familien Surianaceae
Orden: Celastrales
Orden: Malpighiales
Orden: Oxalidales
Orden: Rosales (inkluderer Urticales i APG II-systemet)
Orden: Cucurbitales
Orden: Fagales
Underklade: Malvider (Eurosidae II)
Orden: Malvales
Orden: Brassicales
Orden: Sapindales
Klade: Asteridae
Underklasse: Enfrøbladete planter (Liliopsida)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) erteblomstfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) erteblomstfamilien i Encyclopedia of Life
(en) erteblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) erteblomstfamilien hos Artsdatabanken
(sv) erteblomstfamilien hos Dyntaxa
(en) erteblomstfamilien hos Fossilworks
(en) erteblomstfamilien hos ITIS
(en) erteblomstfamilien hos NCBI
(en) erteblomstfamilien hos The International Plant Names Index
(en) erteblomstfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Fabaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Caesalpinioideae | 5,288 | 5,288 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.