url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Venuspassasjen,_2004 | 2023-02-04 | Venuspassasjen, 2004 | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astronomiske fenomener', 'Kategori:Hendelser i 2004', 'Kategori:Vitenskap i 2004'] | Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. Det var den første av to parvise venuspassasjer, den andre i paret fant sted åtte år senere, 6. juni 2012. Den siste før denne skjedde 6. desember 1882.
| Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. Det var den første av to parvise venuspassasjer, den andre i paret fant sted åtte år senere, 6. juni 2012. Den siste før denne skjedde 6. desember 1882.
== Hvor den var synlig ==
Venuspassasjen den 8. juni 2004 var synlig i Europa, Asia og Afrika, mens Nord-Amerika fikk se slutten av den. Den vestre delen av Nord-Amerika fikk ikke se den i det hele tatt, heller ikke Hawaii eller New Zealand. Den var fullt synlig på formiddagen i Norge. De delene av verden hvor man kunne se passasjen vises på kartet.
== Når den var synlig ==
Den følgende tabellen gir tider for forskjellige hendelser (henholdsvis for første kontakt, andre kontakt, midtpunktet, tredje kontakt og fjerde kontakt) i løpet av venuspassasjen den 8. juni 2004 for en hypotetisk observatør fra jordens sentrum. På grunn av parallaksen vil de faktiske tidene variere med så mye som ±7 minutter forskjellige steder på jorden.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
Predictions for the 2004 Transit of Venus
The Transit of Venus: Where to See It Arkivert 16. mars 2006 hos Wayback Machine.
Photos taken by BBC News readers
Venus Transit 2004 Homepage at European Southern Observatory
Venus Transit 2004 – Miami, FL, USA
HM Nautical Almanac Office: 2004 Transit of Venus
Astronomy Picture of the Day 2004 June 10 -- Transit closeup photo | Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. | 4,892 | 4,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burundi | 2023-02-04 | Burundi | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Burundi', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.
Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.
Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.
Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.
| Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.
Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.
Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.
Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.
== Naturgeografi ==
Burundi er et av de minste og tettest befolkede landene i Afrika, det har ikke kystlinje og har et ekvatorialsk klima. Det er en del av Albertineriften i Riftdalen og ligger på et platå i sentrum av Afrika. Gjennomsnittshøyden på platået er 1707 moh, med lavere høyder på kantene. Den høyeste toppen er Heha på 2685 moh. Den ligger sørøst for hovedstaden Bujumbura. En av Nilens kilder ligger i Burundi, og henger sammen med Lake Victoria via elven Ruvyironza Victoriasjøen er også en viktig vannkilde og blir fylt av vann fra elven Kagera. En annen viktig innsjø er Tanganyikasjøen, som dekker store deler av Burundis sørvestre hjørne.Burundis mark er i hovedsak dyrket mark og beiteland. I dag domineres store deler av landskapet av menneskeskapt savanne. Lite jord fordelt på mange mennesker har ført til overbeite og overdyrking av jorda, og mye av landets opprinnelige vegetasjon har blitt borte. Burundi sliter både med avskoging, jorderosjon og ødlagte habitater for dyr og planter. Avskogingen av hele landet kommer i stor grad på grunn av overbefolkning, og det er kun omtrent 600 kvadratkilometer skog igjen, et tall som årlig går ned med rundt 9%. Landet har to nasjonalparker; Kibira nasjonalpark i nordvest (et lite område regnskog på grensen til Nyungwe nasjonalpark i Rwanda), Ruvubu nasjonalpark i nordøst (langs Rurubuelven, også kjent som Ruvubu or Ruvuvu). Begge ble grunnlagt i 1982 for å ta vare på dyrebestanden.
== Historie ==
I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Før Burundi ble belgisk koloni, var landet et føydalt kongerike styrt av en konge som alltid var tutsi. Likevel var ikke etnisitet noe som ble vektlagt i noen særlig grad. Det ble det først av tyskerne og belgierne, som koloniserte landet på slutten av 1800-tallet. Både tyskerne og belgierne favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Da landet fikk sin frihet i 1962, kontrollerte tutsiene hæren, og det var derfor de som overtok makten. Hutuene organiserte seg i diverse motstandsgrupper, og klarte til slutt å få til valg i 1993, hvor hutuen Melchior Ndadaye ble valgt til president. Han ble imidlertid myrdet kort til etterpå, noe som utløste et skred av voldshandlinger mot sivile tutsier. Tutsiene svarte med å drepe hundretusener av hutuer, og deretter fulgte en borgerkrig som varte fram til 2000.
=== Europeisk erobring ===
Etter å ha gått tapende ut av første verdenskrig måtte Tyskland overgi kontrollen over Tysk Østafrika til Belgia. 20. oktober 1924 ble dette landet, som bestod av dagens Rwanda og Burundi, et belgisk mandatterritorium under Folkeforbundet, i praksis en del av den belgiske kolonimakten, under navnet Ruanda-Urundi. Belgia lot derimot det gamle kongedynastiet få beholde makten.Etter andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi underlagt FNs autoritet, og i løpet av 1940-tallet førte en serie politiske bestemmelser til at landet ble mer splittet. 4. oktober 1943 ble den lovgivende makten i Burundi delt på flere nivåer. I 1948 gav Belgia befolkningen lov til å danne politiske partier. Disse skulle senere bli en av hovedfaktorene da landet fikk uavhengighet fra Belgia.
=== Uavhengighet og borgerkrig ===
20. januar 1959 ba Burundis hersker Mwami Mwambutsa IV den belgiske koloniministeren om at Ruanda-Urundi skulle bli delt opp i Rwanda og Burundi. Seks måneder senere ble det dannet politiske partier som ville få oppmerksomhet på uavhengighetssaken og skille Rwanda fra Burundi. Det første av disse partiene var Union pour le Progrès national (UPRONA).
Burundis forsøk på å få uavhengighet var til en viss grad påvirket av uroligheter og etnisk forfølgelse som fant sted i Rwanda. I november 1959 angrep rwandiske hutuer tutsier og drepte dem i tusentall. Mange tutsier flyttet til Burundi og Uganda for å unngå forfølgelsen. Hutuene tok makten i Rwanda gjennom seier i et belgiskkontrolert valg som ble avholdt i 1960UPRONA, et multietnisk parti ledet av prins Louis Rwagasore, og det kristendemokratiske partiet PDC ble de viktigste organisasjonene i Burundi-Urundi. Etter at UPRONA vant valget til den lovgivende forsamlingen, ble prins Rwagasore drept i et attentat 13. oktober 1961, angivelig med innflytelse fra de belgiske kolonimaktene.Landet erklærte seg uavhengig 1. juli 1962, og skiftet formelt navn fra Ruanda-Urundi til Burundi. Mwami Mwambutsa IV ble utnevnt til konge. 18. september 1962, bare to måneder etter å ha erklært seg uavhengig fra Belgia, ble landet med i FN.Ved uavhengigheten etablerte man et konstitusjonelt monarki, og både hutuer og tutsier var representert i parlamentet, men da kong Mwambutsa utnevnte en tutsi til statsminister, følte hutuene, som hadde majoriteten i parlamentet, seg lurt. Et kuppforsøk utført av det hutudominerte politiet ble nådeløst slått ned av hæren under ledelse av en tutsioffiser, kaptein Michel Micombero. Da Pierre Ngendandumwe, en hutu som var statsminister, ble drept i 1965, førte dette til en serie angrep på tutsiene fra hutuer, angrep styresmaktene slo kontant tilbake i frykt for at tutsier skulle bli drept av hutuer som ville gjøre det samme som hadde blitt gjort i Rwanda. Både militæret og politiet ble nå lagt under tutsikontroll.
Mwambutsa ble avsatt av sin sønn, Ntare V av Burundi, i 1966. Samme år avsatte kaptein Michel Micombero Ntare, avskaffet monarkiet og erklærte landet for republikk, selv om det i praksis var et militærregime.I 1972 ble en det dannet en hutuorganisasjon under navnet Umugambwe w'Abakozi b'Uburundi eller Burundis arbeiderparti (UBU). Denne gjennomførte systematiske angrep på etniske tutsier med det erklærte mål å utrydde hele gruppen. Militærregimet svarte med reprisalier mot hutuer i stor skala. Det totale dødstallet har aldri blitt bekreftet, men anslag for begge voldsbølgene sammen skal ligge på over 100 000, med et tilsvarende antall asylsøkere i Tanzania og Rwanda. IMal:Når? ledet en annen tutsioberst, Jean-Baptiste Bagaza, et blodløst kupp og gjennomførte forskjelluge reformer. En ny grunnlov som holdt Burundi som en ettpartistat, ble fremlagt i 1981. I august 1984 ble Bagaza valgt som statsoverhode. I sitt styre undertrykte han politiske motstandere og kuttet ned på religionsfriheten.
Major Pierre Buyoya, en tutsi, kastet Bagaza i 1987 og opphevet grunnloven, oppløste de politiske partiene og gjenninsatte militærstyret. Anti-hutupropaganda ble spredt av restene av UBU fra 1972 som hadde reorganisert seg under navnet PALIPEHUTU i 1981. Dette førte til drap på tutsibønder i de nordlige områdene Ntega og Marangara i august 1988. Dødstallene ble anslått til 5000 av myndighetene, men noen internasjonale organisasjoner mener dette er et for lavt tall.
Det nye regimet slo ikke tilbake med hard hånd, slik det hadde blitt gjort i 1972, men tilliten det vant, gikk snart tapt da man utstedte et amnesti for dem som hadde tatt initiativ til, utført og tatt ansvar for drap på etnisk grunnlag, noe som tilsvarer folkemord i internasjonal rett. Mange analytikere anser denne perioden som begynnelsen på det som blir omtalt som «straffefrihetskulturen», mens andre anser dette for å ha startet i 1965 eller 1972 da opprøret fra en liten og lett identifiserbar gruppe hutuer utløste store masakrer av tutsier.
Som et etterspill for drapene skrev en gruppe hutuintelektuelle et åpent brev til Pierre Buyoya hvor de bad om større huturepresentasjon i administrasjonen. De som skrev under på brevet ble fengslet, men noen få uker senere utnevnte Buyoya en ny regjering med like mange hutuer som tutsier og med en hutu, Adrien Sibomana, som statsminister. Buyoya utnevnte også en kommisjon som skulle jobbe med nasjonal enhet.a I 1992 ble det fremmet en ny grunnlov som skulle sikre et flerpartisystem, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig.
Anslagsvis 250 000 mennesker ble drept mellom 1962 og 1993. Siden Burundis uavhengighet i 1962 har det vært to hendelser som har blitt kalt for folkemord i landet. Både massedrapene av hutuer av den tutsidominerte hæren i 1972, og massedrapene av tutsier utført av hutubefolkningen i 1993 blir beskrevet som folkemord i sluttrapporten til den internasjonale kommusjonen for Burundi i 2002.
=== Det første forsøket på demokrati ===
I juni 1993 vant Melchior Ndadaye, leder av det hutudominerte Frodebu, det første demokratiske valget i landet, og ble med det den første hutuen som ble statsoverhode og dannet en hutuvennlig regjering. I oktober samme år ble Ndadaye drept av tutsisoldater, noe som førte til nye år med vold mellom hutuer og tutsier. Det har blitt anslått at rundt 300 000 mennesker, i hovedsak sivile, ble drept årene etter attentatet.Tidlig i 1993 valgte parlamentet Cyprien Ntaryamira, også han en hutu, til president. Han ble drept sammen med presidenten i Rwanda da flyet de satt i ble skutt ned. Dette økte flyktningstrømmen til Rwanda. Også den neste presidenten var en hutu; lederen for parlamentet, Sylvestre Ntibantunganya, ble utnevnt til president i oktober 1994. I løpet av få måneder brøt det ut en bølge av etnisk motivert vold som startet med en massakre på hutuflyktninger i hovedstaden, Bujumbura, og at, Union pour le Progrès national, et tutsidominert parti trakk seg fra regjeringen og parlamentet.
I 1996 tok tutsien Pierre Buyoya makten gjennom et kupp. Han opphevet grunnloven og ble tatt i ed som president i 1998. Som et resultat av angrep fra opprørere ble befolkningen tvunget til å søke tilflukt i flyktningleirer. Under hans styre ble det avholdt lange fredssamtaler under mekling fra Sør-Afrika. Begge partene skrev under på avtaler i Arusha i Tanzania og Pretoria i Sør-Afrika hvor man ble enige om å dele makten i Burundi. Avtalen tok fire år å få ferdig, og 28. august 2000 var en overgangsregjering klar. Overgangsregjeringen fikk en prøveperiode på fem år. Til tross for flere brud på våpenhvilen har en plan fra 2001 om fred og maktfordeling vært relativt vellykket. I 2003 ble det underskrevet en våpenhvileavtale mellom den tutsidominerte regjeringen og den største opprørsgruppen, CNDD-FDD).I 2003 ble lederen for Frodebu, hutuen Domitien Ndayizeye, valgt til president I 2005 lagde man etniske kvoter for posisjonene i regjeringen i landet, og i løpet av året ble det gjennomført valg til parlamentet og presidentembetet og Pierre Nkurunziza, en tidligere leder for en opprørsgruppe, ble valgt til president.
=== Fredsavtaler ===
På oppfordring fra FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali tok afrikanske ledere initiativ til en serie fredssamtaler mellom de ulike fraksjonene. Samtaler ble startet opp organisert under den tidligere presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, i 1995. Da han døde tok den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela over og etter som samtalene utviklet seg kom også både en ny sørafrikansk president, Thabo Mbeki, samt USAs president Bill Clinton med i bildet.
Samtalene gikk langs det såkalte «Spor I»-mønsteret. Denne metoden for forhandlinger kan bli definert som en form for diplomati som involverer representanter for regjeringer eller representanter som står mellom regjeringer, som bruker sine positive omdømmer i dialogen, eller man bruker såkalt «gulrot og pisk»-metode for å komme fram til et resultat.Hovedmålet for samtalene var strukturelle endringer i den burundiske regjeringen og i militæret for å motvirke den etniske kløften som var i samfunnet. Dette ville man nå på to måter. For det første ville man etablere en overgangsregjering med en president som skulle sitte i tre år. Deretter ville man reorganisere militæret og sikre de to gruppene lik makt.
Det viste seg at det var flere hindringer i veien mot disse målene. Først mente den burundiske delegasjonen til samtalene at målene var urealistiske og så på forslagene som tvetydige, motstridende og forvirrende. Dernest, og kanskje viktigst, mente burundierne at avtalen ville være meningsløs uten en medfølgende våpenhvile, noe som ville kreve egne, direkte samtaler med opprørsgruppene. Hovedgorganisasjonenene blant hutuene var skeptisk til å dele makten med tutsiene og viste til at de hadde blitt lurt tidligere.I 2000 skrev den burundiske presidenten under på avtalen sammen med 13 av 19 stridende hutu- og tutsifraksjoner. Til tross for dette var det uenigheter langs hele linjen av organisasjoner om den nyfødte regjeringen og når våpenhvilen skulle intre. Det som ødela fredssamtalene var de gruppene som nektet å gi kompromisser, både hutuer og tutsier. Som et resultat av disse gruppene fortsatte, og økte, volden. Tre år senere skrev den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslutte konflikten og de som skrev under fikk ministerposter i regjeringen. Til tross for dette fortsatte små, militante hutugrupperinger som før.
=== FN-involvering ===
Mellom 1993 og 2003 gjorde mange runder med fredssamtaler oversett av lederne i Tanzania, Sør-Afrika og Uganda at man gradvis fikk på plass avtaler for å fordele makten mellom de stridende grupperingene. Fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union (AU) ble utplassert for å se til at den nyinnsatte overgangsregjeringen frikk jobbe i fred. I 2004 tok FN over ansvaret for de fredsbevarende styrkene som et signar på den økende internasjonale støtten til den pågående fredsprosessen i Burundi.Mandatet til FNs oppdrag var å overvåke våpenhvilen, utføre avvæpning, demobilisering og reintegrering av de stridende partene, støtte humanitært arbeid og flyktninger, assistere ved valg, beskytte internasjonale arbeidere og burundiske borgere, overvåke Burundis grenser og stoppe ulovlig våpenimport samt assistere i å innføre institusjonelle reformer innen grunnlov, rettsvesen, militæret og politiet. I oppdraget tjenestegjorde 5650 militære, 120 sivile politimenn og -kvinner og rundt 1000 internasjonale og lokale sivilt ansatte. Oppdraget fungerte bra og dro stor nytte av den eksisterende overgangsregjeringen som samtidig jobbet med å gjøre klart for en mer legitim, valgt regjering.
.
Hovedproblemet for operasjonen var i begynnelsen en fortsatt motstand mot fredsprosessen fra en nasjonalistisk tutsigruppe. Denne organisasjonen fortsatte sin voldelige virksomhet i utkantene av hovedstaden, til tross for FNs tilstedeværelse. I juni 2005 hadde gruppen lagt ned våpnene og ble tatt inn igjen i den politiske prosessen. Alle politiske partier har akseptert formelent for etnisk maktdeling, noe som betyr at ingen partier kan få regjeringsmakt uten at de er etnisk integrert.Fokuse for FNs operasjon har vært å sikre at maktdelingsavtalen ble vedtatt i en grunnlov vedtatt ved folkeavstemning, slik at man deretter kunne avholde et valg for å få på plass en ny regjering. Avvæpning, demobilisering og reintegrering ble gjort parallelt med valgforbredelser. I februar 2005 ble grunnloven godkjent med over 90% av stemmene. I mai, juni og august samme år ble det så avholdt tre ulike valg på lokalnivå for parlamentet og presidentvervet.
Selv om det fremdeles er noen vanskeligheter med flyktninger som returnerer og å sikre nok mat til den krigstrøtte befolkningen, har oppdraget i hovedsak gjort at man har klart å vinne tilliten til majoriteten av de tidligere stridende lederne i tillegg til befolkningen som helhet. FN har også vært involvert i flere småprosjekter som rehabilitering og nybygging av skoler, barnehjem, helseklinikker og i å gjennoppbygge infrastruktur som vannledninger.
=== 2006 til i dag ===
Gjenoppbyggingen av Burundi startet i praksis opp etter 2006. FN la ned sine fredsbevarende styrker og fokuserte heller innsatsen på å hjelpe til med gjenoppbyggingen. For å nå målet om økonomisk rekonstruksjon gjenopplivet Rwanda, Den demokratiske republikk Kongo og Burundi den økonomiske organisasjonen The Great Lakes Countries Economic Community. I tillegg ble Burundi, sammen med Rwanda, med i Det østafrikanske fellesskap i 2007.
Noen av betingelsene for våpenhvilen mellom regjeringen og den siste væpnede motstandsgruppen, Front de Libération Nationale eller FROLINA (FLN) ble ikke implementert, og noen av topplederne i FLN forlot derfor gruppen som skulle overvåke våpenhvilen og hevdet at deres sikkerhet var truet. I september 2007 kom det til sammenstøt mellom rivaliserende fraksjonere innen FLN i hovedstaden, noe som resulterte i 20 drepte samt fastboende som ble drevet på flukt. Det ble også rapportert om opprørere i andre deler av landet. Opprørerne var uenige med regjeringen om avvæpningen og om løslatelse av politiske fanger. På slutten av 2007 og begynnelsen av 2008 angrep FLN regjeringsbeskyttede leirer hvor tidligere soldater bodde. Hjem på landet ble også plyndret.Amnesty Internationals rapport fra 2007 forteller om mange områder der forbedring er påkrevd. Sivile er offer for gjentatte angrep fra FLN som også rekrutterer barnesoldater. Vold mot kvinner er vanlig og de som begår dette blir som regel ikke straffeforfulgt eller straffet. Det er også et presterende behov for reform av det juridiske systemet. Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten forblir ustraffede. Etableringen av en «sannhetskommisjon» og et spesialtribunal for etterforskning og straffeforfølging har ikke blitt gjennomført. Ytringsfriheten er begrenset og journalister blir regelmessig arrestert for å gjøre jobben sin. Totalt ble 38087 burundiske flyktninger repatriert mellom januar og november 2007.
I mars 2008 ba FLN parlamentet om en immunitet mot å bli arrestert. Denne immuniteten skulle gjelde vanlige forbrytelser, men ikke grove brudd på internasjonal lov som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Selv om regjeringen hadde gitt slike amnesti tidligere, ble det ikke gjort nå.
17. april 2008 bombarderte FLN Bujumbura. Den burundiske hæren kjempet tilbake og FLN led stor tap. En ny våpenhvileavtale ble signert 26. mai. I august møtte president Nkurunziza FLNs leder Agathon Rwasa, under mekling av Charles Nqakula, Sør-Afrikas minister for sikkerhet. Dette var det første direkte møtet mellom dem siden juni 2007. Begge gikk med på å møtes to ganger i uken for å sette ned en kommisjon som skulle jobbe for å løse alle problemer som kunne oppstå i fredsprosessenFlyktningleirer ble nå stengt, og 450 000 flyktninger vendte tilbake. Landets økonomi er rystet og landet har den minste inntekten per innbygger i verden.
== Politikk og administrasjon ==
I 2005 fikk Burundi ny grunnlov, og loven fra 1962, som favoriserte tutsiene, ble byttet ut. Den nye loven slo fast at presidenten og de to visepresidentene skulle ha ulik etnisk opprinnelse. I ministerrådet og parlamentet skulle man ha 60 prosent hutuer og 40 prosent tutsier. Tre seter i parlamentet skulle også forbeholdes representanter fra landets twa-befolkning, som utgjør en prosent av Burundis befolkning. Ifølge den nye loven skulle heller ingen etnisk gruppe utgjøre mer enn 50 prosent i hæren.
=== Menneskerettigheter ===
Burundi har fengselsstraff inntil to år for homofili.
== Næringsliv ==
Burundi er et av verdens fattigste land, noe som skyldes borgerkrigen på 90-tallet og at landet generelt har hatt mye politisk og sosial uro. I tillegg er om lag åtte prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år rammet av hiv/aids, og stadig flere smittes. Landet er svært avhengig av økonomisk bistand fra utlandet. Jordbruket står for om lag halvparten av landets BNP, men mye av jorda er utarmet. Kaffe utgjør 3/4 av all eksport til utlandet, og landets økonomi er derfor svært avhengig av kaffeprisene på verdensmarkedet. Burundi sliter også med at landskapet er vanskelig framkommelig, at infrastrukturen er dårlig utbygd og at varene må fraktes over lange avstander. Det er langt fra jordbruksområdene til havner langs Tanganyikasjøen.
== Se også ==
Liste over byer i Burundi
Burundis provinser
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 52. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 57. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Burundi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Burundi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Burundi i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Burundi | Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. | 4,893 | 4,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Djibouti | 2023-02-04 | Djibouti | ['Kategori:11°N', 'Kategori:42°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Djibouti', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1977'] | Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er omtrent 23 000 km² i areal og har drøyt 800 000 innbyggere.
| Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er omtrent 23 000 km² i areal og har drøyt 800 000 innbyggere.
== Naturforhold ==
Den nordlige delen av landet er fjellendt, mens den midtre og sørlige delen domineres av vulkanske platåer. Høyeste fjell er vulkanen Mousa Ali (2 028 moh.) nord i landet. Djibouti er et av verdens varmeste land, og de varmeste områdene finnes ved Assalsjøen, som også er Afrikas laveste punkt, 155 meter under havet. Mesteparten av den knappe nedbøren faller i fjellene i nord, fra sensommeren og til slutten av mars. Den dominerende vegetasjonen er ørkenkratt, samt skog langs kysten og noen få skogkledde områder i fjellene. Dyrelivet er godt tilpasset til de ekstreme forholdene, og det finnes antiloper, gauper, sjakaler og gaseller. Det er funnet i underkant av ca. 350-400 fuglearter, inkludert en endemisk art (Djibouti Francolin (Francolinus ochropectus)).
== Historie ==
Landområdet som utgjør staten Djibouti ble sent befolket. Dette skyldes at landet har mye ørken og lite fruktbare områder. Før kolonitiden var det lite bofaste folk der. Det var stort sett nomader som bodde der i korte perioder. Etter hvert kom det afarer til området fra Etiopia og Eritrea, og issaer fra Adal-kongedømmet i sør. Befolkningen ble religiøst påvirket av araberne og folket ble muslimer. Afarene var slik de fortsatt er, organisert i flere forskjellige klaner og sultanater.
Etter hvert kom også europeere til området. Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. I 1884 ble området fransk protektorat, og koloni fra 1896 med navnet Fransk Somaliland. Dette var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen Aden på den andre siden av Rødehavet.
I forbindelse med byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer.
I 1946 ble statusen for området endret til fransk oversjøisk territorium. Reformen åpnet for politisk aktivitet, blant annet til å holde møter og danne fagforeninger. Egne folkeforsamlinger ble også opprettet, men den franske guvernøren hadde fortsatt all reell myndighet.
På 1960-tallet gikk det en bølge av avkolonisering over Afrika og svært mange av de europeiske koloniene i Afrika ble selvstendige. Dette var også aktuelt for Fransk Somaliland. Samtidig ble området gjort krav på av både Etiopia og det nylig selvstendige (og konstruerte) Somalia. Etter folkeavstemning i 1967 ble forslagene forkastet. Isteden forble området under fransk kontroll, med utvidet indre selvstyre under navnet Afar- og Issa-territoriet. Opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l'Indépendence (LPAI) presset med støtte fra Somalia på for selvstendighet. Ti år senere, i 1977, ble det igjen holdt folkeavstemning om selvstendighet. Et stort flertall var da for dette, og området ble selvstendig under navnet Djibouti.
=== Selvstendighet ===
27. juni 1977 ble Republikken Djibouti selvstendig, og 20. september samme år ble det medlem av FN. Perioden etter selvstendigheten har vært preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon greide til en viss grad å begrense urolighetene med sitt ettpartistyre. I 1979 etterfulgte Rassemblement populaire pour le progrès (RPP) LPAI, og Gouled ble valgt til president uten motkandidat.
I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt, og måtte derfor operere i all hemmelighet. I 1986 flyktet tidligere statsråd Aden Robleh Awalleh til Etiopia der han etablerte opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID). I 1989 utviklet det seg voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med økene spenninger i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden.
Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og i 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak.
Konflikten mellom de to etniske gruppene utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter tok FRUD kontroll over flere deler av landet, særlig i nord, noe som førte til at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. FRUD signerte en fredsavtale med regjeringen i 1994, og mesteparten av volden opphørte. Tilstandene var imidlertid ikke helt rolige før frem til 2001.
=== Demokratisering ===
I 1992 ble det vedtatt en flerpartigrunnlov, men begrenset antall partier til fire, hvor FRUD var ett av partiene som ikke ble godkjent, noe som førte til at deler av opposisjonen boikottet valget, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat i 1993 etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat 1987.
I 1993 brøt det ut nye kamper, blant annet ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av kampene. 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen Ahmed Dini Ahmed dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba i Etiopia.
I 1994 kom det i stand fredsforhandlinger mellom regjeringen og FRUD, og som resultat av megling fra Frankrike ble det inngått en fredsavtale desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene. FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. FRUD forpliktet til gjengjeld å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted 1995–96, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti. FRUD ble splittet på ny, og først i 2000 ble det inngått en endelig fredsavtale. Året etter overga FRUD alle sine våpen til regjeringshæren for destruksjon.
Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) ble opprettet 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front uni de l'opposition djiboutienne (FUOD) ble opposisjonsalliansen Coordination de l'opposition djiboutienne etablert i 1996 av RPP-GDR.
Ved parlamentsvalget 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble det innvalgt kvinnelige parlamentsmedlemmer.
President Aptidon gikk av som president i 1999 i en alder av 83 år etter å ha blitt valgt til en femte periode i 1997. Han ble etterfulgt av sin nevø Ismaïl Omar Guelleh. Ved presidentvalget i april 2005 ble Guelleh gjenvalgt for en ny 6-års-periode. Det samme skjedde i 2011.
Også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh har politisk undertrykkelse fortsatt i Djibouti, og flere medlemmer av opposisjonen er blitt tatt i forvaring. Det samme gjelder FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister er tatt i forvaring, aviser er stengt og det er rapportert om bruk av tortur.
Sommeren 2008 gikk eritreiske styrker inn i Djibouti. Dette førte til en tre dager lang krig som endte med eritreisk tilbaketrekning. Dette førte til sterke internasjonale reaksjoner, og Frankrike økte sin militærbistand til Djibouti.
== Politikk og administrasjon ==
Djibouti er en alliert av USA i Kampen mot terror, og det er blant annet en stor amerikansk base (Camp Lemonnier) i landet.
=== Administrativ inndeling ===
Djibouti er delt inn i fem regioner og en hovedstadsregion. Disse er videre delt inn i elleve distrikter.
Ali Sabieh (Région d'Ali Sabieh)
Arta (Région d'Arta)
Dikhil (Région de Dikhil)
Djibouti (by) (Ville de Djibouti)
Obock (Région d'Obock)
Tadjourah (Région de Tadjourah)
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Siden selvstendigheten har Djibouti opprettholdt et nært forhold til Frankrike, som blant annet har sin største militærbase i Afrika der. Frankrike brukte denne basen både under Gulfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia året etter. I 1991 sluttet Djibouti seg til koalisjonen mot Irak, noe som styrket forbindelsene med Frankrike. I 2001 fikk Djibouti økt betydning med sin viktige strategiske beliggenhet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot internasjonal terror. I juni 2002 etablerte også USA en militær base i landet. Også soldater fra Spania og Tyskland ble utstasjonert i Djibouti for å lede sjøoperasjoner, og flere land benytter landets havn for militære formål.
Djibouti har på grunn av beliggenheten i en ustabil region vært avhengig av gode forhold til nabolandene Etiopia, Eritrea og Somalia, og i 1980-årene klarte landet å innta en meglerrolle mellom de to fiendene Etiopia og Somalia, og mot slutten av 1990-årene mellom Etiopia og Eritrea. Djibouti ble i 1988 trukket inn i konflikten i Nord-Somalia ved at forsyninger til regjeringssiden ble sendt via Djibouti. I 1990-årene hadde Djibouti et anspent forhold til utbryterrepublikken Somaliland, men i 1997 anerkjente Djibouti landet.
Høsten 1999 la president Guelleh som formann i den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) frem nye forslag til en fredsløsning i Somalia, noe som førte til at Somaliland-republikken anklaget Djibouti for å blande seg inn i dets anliggender og stengte grensen. I mai 2000 fant det sted en fredskonferanse mellom partene i Somalia i Djibouti. Da grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea brøt ut i 1998 forsøkte også Djibouti å megle mellom partene, men bestrebelsene førte ikke frem. Etterhvert tok Djibouti mer og mer Etiopias parti, og ble anklaget av Eritrea for å være partisk i meglingsforsøket. I 1998 brøt Djibouti de diplomatiske forbindelsene med Eritrea etter å ha beskyldt landet for å støtte FRUD. Forbindelsene ble ikke gjenopprettet før 2000. I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea, og bare havnen i Djibouti sto igjen, noe som ytterligere styrket forbindelsene mellom Djibouti og Etiopia. I 1998 inngikk Djibouti og Iran en avtale om økonomisk samarbeid og avtaler med Libya og Jemen ble inngått 2000. Som følge av sin geografiske plassering på det konfliktfylte Afrikas horn, har Djibouti gjennom mange år vært mottaker av betydelige antall flyktninger.
== Økonomi ==
Djiboutis økonomi er sterkt drevet av handelsvirksomhet, og mesteparten av eksporten fra det mye større, men landlåste nabolandet Etiopia går via Djiboutis havner. Djibouti har selv erklært å være «Øst-Afrikas Singapore». Landet får økonomisk støtte fra blant annet Frankrike og Saudi-Arabia. Landet har nærmest ingen naturressurser, tilnærmet ingen industri og forholdsvis lite jordbruk, men noe fiske.
== Se også ==
Liste over byer i Djibouti
== Noter ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 26. ISBN 8251607450.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Djibouti i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland}} i sørøst. | 4,894 | 4,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_IV_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Christian IV av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1577', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer fra tredveårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
| Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
== Oppvekst ==
Christian ble født på Frederiksborg slott og døpt i Vor Frue kirke i København 2. juni samme år. Kongefamilien benyttet anledningen til to ukers feiring både på slottet og i byen, blant annet oppførte studenter fra Københavns universitet en komedie med bibelske emner. En scene viste Davids kamp mot Goliat der filistrene skulle flykte for israelittene. I stedet gikk studentene som spilte filistere, til motangrep og nektet å gå av scenen. Slagsmålet vekket den gamle riksadmiral Peder Skram som duppet av på første rad, men nå kløv opp på scenen og kastet seg for fullt inn i kampen som leder for «israelittene». Omsider fikk disse overtaket.Som skikken var, tok morens foreldre - Ulrik av Mecklenburg-Schwerin og Elisabeth av Danmark - med seg dattersønnen til oppfostring. Etter to år ble han hentet hjem igjen, og Frederik fikk ham valgt som sin etterfølger på herredagen i Odense i april 1580. Valget ble stadfestet i Norge to år senere uten at prinsen var til stede.
Christians skolegang begynte i 1583, da han fikk rektor Hans Mikkelsen (ca. 1538-1601) som lærer. Mikkelsen hadde myndighet til å utøve «tilbørlig strenghed mod kongens søn» og «ikke lade ham have sin egen vilje, men holde ham i god disiplin». Christian ble som barn ofte jult opp av sin mor dronningen som fikk mye ros for sin strenghet mot sønnen. Selv ville ikke Christian slå barna sine, men han godtok at andre gjorde det, og datteren Leonora Christine fikk en gang så mye juling at hun som gammel hadde arr etter det. Frederik II overvåket strengt hvem sønnen var i lag med, av frykt for smittsom sykdom. Fra sin tidligste barndom ble Christian vant til å flakke rundt på rømmen for pestutbrudd. Lenger enn et år bodde han ikke noe sted. Hoffet flakket mellom Sorø, Skanderborg slott, Haderslevhus, Koldinghus, Antvorskov, Kronborg og Frederiksborg slott.Skrivebøkene hans er bevart. Av opptegnelser fremgår det at han fikk undervisning i skjønnskrift og flere språk; han snakket og skrev dansk, tysk og latin og kunne gjøre seg forstått på fransk, spansk og italiensk. Han fikk også opplæring i andre fag; matematikk, geometri, tegning og bygningskonstruksjon. Videre ble han undervist i musikk og flere forskjellige idretter, som ballspill, fekting og dans i tillegg til historie, rettslære og krigskunst. Deler av undervisningen foregikk i en liten klasse bestående av Christian og utvalgte barn fra adelen. Frederik II ga detaljerte bestemmelser for utdannelsen.
Først i 1596 ble Christian kronet til konge. Selve kroningen fant sted i Vor Frue kirke og ble forestått av Sjællands biskop Peder Jensen Vinstrup.
== Politikk ==
Økonomisk sett førte Christian en merkantilistisk politikk, som var mer gunstig for Danmark enn Norge. Ved å begrense markedet med høye tollmurer bandt han nordmennene til dyrt dansk korn i stedet for billig baltisk korn, mens danskene kunne kjøpe norsk metall (blant annet kobber) til en lavere pris. På denne tiden delte han ut handelsmonopoler til kjøpsteder. Han opprettet det islandske, det grønlandske og Det ostindiske kompaniet, og i 1616 overtok han kolonien Trankebar i India. Men kongens ambisjoner var å gjøre Danmark-Norge til Nord-Europas sterkeste makt politisk, økonomisk og militært. Imidlertid hadde han store problemer med bare å opprettholde den danske lederstillingen i Norden etter at Sverige hadde innledet en ekspansiv politikk. Den dansk-norske flåten ble kraftig opprustet (og i hovedsak bemannet av nordmenn), men hæren var ikke jevnbyrdig med den svenske bondehæren og måtte i stedet basere seg på dyre tyske leiesoldater i stort antall. Kalmarkrigen i 1611–13, som fra dansk side i stor grad ble ført med leietropper, førte ikke til noe resultat. 30% av Christians sjøoffiserer kom fra adelen. De var født til lederstillinger, men hadde ofte så liten kjennskap til sjøfart at kongen måtte forby dem å diskutere sjøfart mens mannskapet hørte på – da ville det bli altfor tydelig hvor kunnskapsløse offiserene faktisk var.Freden i Knærød ble underskrevet i 1613, og sikret med støtte fra England dansk-norsk kontroll over nordområdene ved at Sverige trakk sine krav der. Danmark-Norge ble også tilkjent en krigserstatning på en million riksdaler, kalt «Älvsborgs løsepenger». Frem til disse var betalt, satt Christian med munningen av Göta elv som pant.Merkantilismen baserte seg på at et lands rikdom skrev seg fra en handelsbalanse der eksporten var større enn importen. Derfor måtte forbruket av utenlandske varer begrenses med tollmurer eller importforbud. Ved hjelp av nederlandske ansatte grunnla Christian IV rundt 1620 en silkefabrikk som Silkegade har navn etter. Borgerne fikk bare lov å gå med silke som var danskprodusert. Noen suksess ble produktet ikke, og i 1631 ble fabrikkbygningene omgjort til en fattiggård der man delte ut mat og penger til trengende en gang i uken. Fremstilling av sukker, såpe, salt og matolje ble også igangsatt på kongens initiativ og under statens ledelse. Etter hvert ble dette overført til private fabrikanter som fikk drahjelp av privilegier og importforbud. Langs Mølleåen mellom Øresund og Furesø med fabrikasjon av kobber-, messing- og jernvarer, krutt og papir. Dette var de første egentlige industriforetak i Danmark, men kvaliteten var oftest dårligere og prisen høyere enn for importerte varer.Kongen var opptatt av at undersåttene ikke ble lurt, og i 1606 ble det bestemt at alle som solgte drikkevarer, skulle bruke «lovlig mål og la sine målepotter rette inn etter kobberpotten som henger på rådhuset». I 1610 sørget Christian for en forordning om pris og vekt på brød. På København rådhus ble det hengt opp tre skålvekter med lodd som hadde den vekten de forskjellige brødtypene skulle holde. Så kunne kundene selv kontrollere at brødene holdt riktig vekt. Videre kom en bestemmelse om at alle bakere i København hver onsdag og lørdag - minst tre timer om formiddagen - skulle selge brød på Nytorv, slik at folk kunne finne ut hvem som bakte det beste brødet. Med denne opptattheten av kundenes velferd er det overraskende at Christian i 1613 forbød håndverkerlaugene. Fra da av skulle enhver fritt kunne livnære seg som håndverker. Dermed ble et 400 år gammel system med kontroll av arbeidets kvalitet og utførelse forbudt. Laugsordningen ble da også gradvis gjeninnført, men med lempeligere regler. I 1635 kom enda en forordning som påla bakerne å selge brød fra tidlig morgen til kl 7 om kvelden, også på søn- og helligdager straks prekenen var over. Selv gikk kong Christian rundt i gatene og førte personlig tilsyn med byen. I 1637 oppdaget han at en hollandsk kvinne i Købmagergade solgte brød ut av vinduet sitt. Han skrev deretter til rentemestrene at de fikk innkalle byfogeden som hadde unnlatt å stanse dette ureglementerte brødsalget, og «love ham gratis opphold i Blåtårn hvis jeg erfarer noe lignende igjen, om han så var ti ganger så bra en mann som han er».I 1619 sendte kongen Jens Munk av sted med fregatten «Enhjørningen» og jakten «Lamprenen» for å finne sjøveien til India og Kina nord for Canada. Før avreisen talte kongen selv under en gudstjeneste i Holmens kirke til de 64 mann som skulle reise. Ekspedisjonen var en del av kongens planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og på denne måten sikre seg tilgang til rikdommene i India og Kina.
Etter Christian IVs forordning av 1. juli 1619 skulle en mann være fylt 18 år for å ha råderett over sitt bo, og først når han var 25, kunne han selge jord, kausjonere eller stille som verge for andre. Men med sin tidligere verges samtykke kunne han selge jord, hvis det var for å betale sine foreldres eller sin egen gjeld, eller utgifter til studier utenlands. For at ungdommen skulle slippe dyre studier utenlands, opprettet kongen i 1623 Sorø akademi, så dannelsesreiser rundt i Europa ble overflødige. Videre forbød han utreise før folk var fylt 19 år, slik at de skulle være mindre påvirkelige av nye tanker i tiden.Et brev fra Gustaf Adolfs rikskansler Axel Oxenstierna datert 27. april 1620 har avslørt at kunstmaleren Pieter Isaacsz som portretterte kong Christian, lot seg verve av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 riksdaler i året. Han skulle kommunisere med svensk etterretning via posten til embetsmannen Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «Spesielt er jeg interessert i forholdene i Hamburg, og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans majestet og erkebiskopen av Bremen.» Dette kan ha skyldtes kong Christians forsøk på å bedre sin stilling ved å få en av sine sønner innsatt som biskop i Tyskland. Det ble ikke noe av, og som hærleder mislyktes han, og hans allierte i tredveårskrigen, England og Frankrike, gikk fra løftene sine. Som Commisarius in de Sond («øresundskommisær») fikk Isaaczs et stort nettverk og god innsikt i hvordan kongen skapte ytterligere problemer for seg ved å presse øresundstollen opp til et nivå ingen var villige til å godta.
=== Barnehjem ===
I 1621 utstedet Christian IV en forordning om institusjonen mellom Amagertorv og Gråbrødretorv som delte den opp i et tukthus og et barnehjem i oppdragende hensikt. Rentemester Christoffer Urne fikk overordnet ansvar, mens en foged stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle ull, silke, lin og bomull. Det var ikke ment som noen straff. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som svenn i tukthuset fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget kontor i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca 1850 het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade). Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle; men trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne han ikke hindre høy dødelighet blant barna. De mange epidemiene grep raskt om seg der folk bodde tett. I 1618 var barnehjemmet, som da lå i Farvergade, så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.
== Krig og møte med Kristus ==
Tross Riksrådets motstand brakte han i 1625 Danmark inn i den tyske religionskrig, tredveårskrigen, et foretagende som endte med fiasko og en periode med okkupasjon og utplyndring av Jylland.
Tidlig om morgenen 8. desember 1625 mottok kongen et syn på Rotenburg-slottet ved Fulda i Hessen. Under intens bønn opplevde kong Christian at Kristus, som han også var oppkalt etter, viste seg på rommet i bar overkropp og med tornekrone og rørsepter, men med bundne hender. Det var fangen Jesus som viste seg, som beskrevet i Matteus-evangeliet 27,29: «De […] flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd.» Kongen markerte et kors i sin dagbok og skrev: «Gloria in altissimo Deo, qui nostri misertus est» («Lovet være Gud i det høyeste, han som har forbarmet seg over oss»). Han sørget for å få hendelsen gjengitt i malerier, som i variasjoner ble kopiert frem til 1800-tallet. I Norge finnes iallfall 24 eksemplarer av kong Christians syn, de fleste i kirker, andre på museer og i privat eie. Kongen var lamslått over møtet med en som ikke led forgjeves og dermed ga mening til hans egen lidelse. Han forordnet at det ble malt bilder av hendelsen for opphenging i tvillingrikets kirker, blant andre Tjøme kirke, Valle kirke på Lindesnes og Bø kirke i Vesterålen. I brev til Rasmus Nyerup beskrev justitiarius J.L. Schydtz fra Bergen sitt besøk i St. Thomaskirken på Filefjell i 1797: «Skydsgutten aabnede Døren med sin Tollekniv, og saaledes kom jeg ind. Kirken er behængt med Billeder, saadanne som Bønderne i Danmark klistre paa den indre Side af sine Kistelaag. Jeg lagde Mærke til et, hvorpaa Christus og Kong Christian IV forestilledes. Underneden stod: I denne Skikkelse aabenbaredes den Herre Christus for Kong Christian IV o.s.v.» Kongens «syn» er kjent også fra kistebrev, men ble ikke brukt i noen agitasjon. Det virker som kongen holdt det i sin privatsfære.I 1643 rykket den svenske generalen Lennart Torstensons tropper opp gjennom Jylland, som nå for annen gang på tyve år ble okkupert – i Torstenson-krigen, hvor den 67-årige Christian IV i 1644 ledet slaget på Kolberger Heide. Under dette sjøslaget mistet kongen synet på sitt ene øye, idet en svensk kule traff en kanon på det danske flaggskipet «Trefoldigheden». Episoden er fremstilt av Wilhelm Marstrand i «Christian 4. på Trefoldigheden» som henger i Roskilde domkirke.
Krigen endte igjen med et nederlag, og i fredsslutningen ved Brömsebro opphørte den danske dominans i Norden. Christian IV måtte heretter i større utstrekning rette seg etter Riksrådet.
== Reiser i Norge ==
=== Finnmark ===
Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og Agder, han var fire ganger i Bergen. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver Lars Roar Langslet: «Når Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.» I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre gaster om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, fregatten «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med admiraler, skipshøvedsmenn, samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det dødsstraff for å røpe kongens identitet.Ekspedisjonen var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. Nordkalotten var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på Kvitsjøen og Arkhangelsk etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av landegrensene. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig pass og toll av skip i områdene. Utlendingers fiske og hvalfangst var også til skade for kjøpmenn i Bergen og Trondheim. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større fiskebåter fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike fribyttere. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske fogder skattla sjøsamene, brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot Nordsjøen. Tsaren på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både Vardøhus og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en storm. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. Skipperen Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «hine Folks [samenes] Natur», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under prekenen så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk lykt forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i Kildin. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.«Første Pinsedag, 1599: Pinsefesten ble holdt med høytid på vårt skip mellom Kildin og Vardø. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, tåke og en bitende kulde. De fleste av oss led av sjøsyke, gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin kahytt.» Disse dagboksnotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk herremann på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra Murmanskfjordens munning. Derfra seilte det mot Vardø.
Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til sivilisasjonen. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.»Øystein Rian påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med Kalmarkrigen der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For samene var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige markedene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på Varangerhalvøya og Christians krav på Kola. Delelinjen i Barentshavet var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.
=== Sørlandet ===
I 1607 besøkte Christian VI sørlandskysten for å redusere antall skjenkesteder som han mente lokket menn til å vekke «stor Guds Fortørnelse ved Drukkenskab (og) Drab». Kongen ga bare bevilling til én kro i Merdø, to kroer på Flekkerøy, én i Vester-Risø (dvs. Mandal), to i Øster-Risø (Risør) og én i Grimstad. I 1618 da kyststrøkene begynte å bli uthogd, utstedte kongen restriksjoner på videre uttak. Han fikk med seg at en skipper i Nedenes len på tross av forbudet skulle ha kjøpt og innskipet eiketømmer, og ville sette skipperen under tiltale. Samme sak på Merdø: «udi lige Maade udi Mærdøen at have været en Hollænder med et Skib, som havde indskibet 400 Stykker Hjultømmer af Bøg huggen imod vort Forbud, som ingen Toldseddel havde [og] en Flaade Egetømmer, som ingen vilde vedkjendes, hvilket skal være oplagt hos Thor i Arnedal». I 1637 fikk tolleren på Merdø brev fra kong Christian etter innføringen av «Rosenobel-Tolden» på Flekkerøy til inntekt for festningsbygget. Kongen lurte på hvor mange flere skip som nå la til i Merdø havn for å slippe tollen på Flekkerøy.I 1646 foretok Christian IV sin siste tur til Norge, og la til i Arendal for å besøke «elskelige Christopher Gøye, vor Mand og Tjener» som var blitt avsatt som lensherre på Agdesiden i 1630 for underslag av 35.000 daler, og til gjengjeld måtte bygge og levere kongen fire skip på verftet sitt på gården Tangen på Hisøy. I 1645 hadde Gøye opplyst om et funn av gullerts på sin eiendom. Det var gjort minst to funn, både i jernmalmgruvene under Barbu Jernverk (dvs. Steinsås- eller Langsægruvene), og på gården His på Hisøy. Alle edle malmfunn var kongens eiendom etter tysk bergrett, men i Norge kom dette synet i konflikt med odelsretten. Derfor kjøpte kong Christian i 1646 Barbu Jernverk og hovedgård av Gøye, innbefattet gården His. Fra Arendal tok han med seg malmprøver til Christiania der myntmester Peter Grüner og guardein Christopher Hermann konkluderte med at det ikke kunne utvinnes lødig gull av ertsen. Skuffet dro kongen hjem til København der han fikk bygd en ovn på slottet, og «ved Guds hjelp» kom det gull ut av ertsen. Ettersom «hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af briller», lot han slå mynter av dette gullet som ble kjent som «brilledukatene» med et par briller avbildet på ene siden. 29. august 1646 skriver han i et brev at han har sendt et skip for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber, men at hele partiet bare var på 7 tønner. 14. november 1646 ble Palle Rosenkrantz beordret til «Arendal bergverk» for å undersøke hvilken mengde gullerts kongen kunne vente derfra, samt fra Grødevigen «paa Hedzerøen» dvs. Hisøy. 18. januar 1648 fikk Hannibal Sehested i oppdrag å finne ut hvordan «dette jernværk ved Arendal» kunne drives mest fordelaktig. Kongen døde en måned senere, og gullverket ble nedlagt kort etter, åpenbart grunnet manglende lønnsomhet. Det skal ha vært Caspar Herbach (d. 1664) med tilnavnet «Kunstkasper» (Frederik IIIs myntmester) som «bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie», hvorav både brilledukatene og flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid ble slått. Herbach kan ha benyttet seg av juks for å få den syke gamle og syke kongen til å tro at den arendalske ertsen kunne gi rent gull, og gledet ham med dette.
== Religion ==
Christians trolldomsforordning av 12. oktober 1617 var del av kongens moralske korstog. Samtidig presenterte han to andre forordninger - en mot unødvendige utgifter til bryllupper og begravelser, og en mot løsaktighet.
== Byggherre og bygrunnlegger ==
Selv om hans regjeringstid var preget av militære nederlag og økonomisk tilbakegang, fremstår Christian IV som en av de mest fremtredende, elskede og beundrede konger i Danmark og Norges historie. Det skyldes ikke minst alle byene han anla i sin tid: Christianshavn, Christianstad i Skåne og Christianopel i Blekinge, Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo), Christianssand (Kristiansand) og Konningsberg (Kongsberg) i Norge. Byene er anlagt etter renessansetidens idealer med gatene vinkelrett på hverandre, som på Manhattan. Bergstaden Kongsberg ble anlagt i forbindelse med oppdagelsen av sølvforekomstene på Sandsvær. Han dro selv på en av sine mange norgesreiser til Sandsvær for å inspisere forekomsten, i tillegg anla han Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra sølvverket. Under dette oppholdet, som ved flere andre opphold, bodde han et par uker på Sem setegård på Eiker.
I København etterlot han seg mange vakre bygninger som Børsen, Holmens kirke, Regensen, Trinitatis kirke med Rundetårn, som skulle tjene som observatorium, Nyboder, Proviantgården, Tøjhuset og Bryggerhuset. Dessuten bygde han om Frederiksborg slott ved Hillerød til et vakkert renessanseslott. Han var utvilsomt den største byggherre som har vært i Norden. I 1660 kjøpte han en del private hager mot Kastellet for å utvide Københavns areal, samt opprette en ladegård som skulle forsyne København slott med matvarer. I stedet ble Rosenborg slott oppført på tomten, kongens favoritt, der han også døde. Han var svært stolt av «hustelefonen» der (et talerør), vannklosettet, og at han fra rommet sitt kunne sveive vindebroen opp og ned ved hjelp av en håndsveiv i veggen.Christian IV døde 28. februar 1648 på Rosenborg slott, og ble bisatt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Frederik III.
== Privatliv ==
Christian fikk i alt 24 barn, seks av disse med Anna Kathrine som han giftet seg med i 1597, deriblant den fremtidlige kongen, Frederik III. Allerede før dronningen døde i 1612, hadde kongen innledet et forhold til Kirsten Madsdatter, som han fikk et barn med. Kort tid etter ble Karen Andersdatter hans nye elskerinne. Med henne fikk han tre barn. Endelig fikk han tolv barn med Kirsten Munk, som han var gift med til venstre hånd, bl.a. Leonora Christina, som allerede i en alder av 15 år ble gift med Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested forlovet seg med Christiane da hun var 10 år men de giftet seg ikke før hun var 16 år, samtidig ble også hennes tvillingsøster Hedevig gift med Ebbe Ulfeldt. Kongen og Kirstens mangeårige, stormfulle forhold endte med at han beskyldte henne for utroskap og for å forsøke å forgifte ham, og han lot seg skille fra henne. Etter 1629 levde Christian sammen med Vibeke Kruse, som han fikk to barn med.
Gjennom sine mer enn 3.000 etterlatte brev har man fått god innsikt i Christian IVs tanker, følelser, personlige liv og ikke minst alle hans byggeprosjekter. Han innførte kirkebøker i 1645 på Sjælland og 1646 i resten av Danmark.Christian IV var en velutdannet og kreativ person, han snakket fem språk og spilte flere musikkinstrumenter. Han tegnet og konstruerte store deler av sine egne byggverk. Han hadde stor interesse for teknikk og vitenskap, og fant opp enkelte hjelpemidler, blant annet en maskin for å ruge ut kyllinger, «en kyllingemor».Han fulgte med på det meste av det som skjedde innen familien, blant annet passet han på at alle hans avlagte klær ble omsydd til barna. Den yngste, Dorothea Elisabeth, hadde en annen far, og kongen anerkjente henne aldri, men omtalte henne som «den kasserte frøken» og fikk henne sendt til et augustinerkloster i Tyskland, der hun siden ble nonne.Christian IV elsket fester med god mat og store mengder vin. Riksråd Eske Brock satte et kryss i dagboken sin hver gang han hadde drukket seg full. Når kongen var med, holdt det ikke ett kryss. Ved en anledning hadde kongens selskap avstedkommet en slik fyllekule at Brock skrev hele fire kors med etterskriften Libera nos Domine (= «Gubbevars!»). Adelsmannen Sivert Grubbe skrev i sin dagbok at han hadde vært på fylla med kongen, og plutselig ville kongen besøke en annen venn av seg. Der var ingen hjemme, men kong Christian krøp inn vinduet. Da han ramlet ned på gulvet fra vinduskarmen, kom kården hans på tvers, så han nesten stakk ut øyet på seg, men slapp med et sår i pannen. Mye verre gikk det under et selskap på Rosenborg slott, der kongen gikk utenfor med sin svigersønn, rikshoffmester Frands Rantzau. Begge var fulle da Rantzau ramlet i voldgraven der han druknet, og kong Christian som forsøkte å redde ham, ble med nød og neppe reddet av kjøkkenmesteren.
== Barn ==
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lars Roar Langslet: Christian IV: konge av Danmark og Norge, 1997. som E-bok
Steffen Heiberg (2006). Christian 4. - en europæisk statsmand (dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-04328-9.
Erling Pedersen: Kongens makt (2006), Kongens kvinner (2008) og Kongens ære (2011), Aschehoug, er en trilogi om Christians liv
== Eksterne lenker ==
(en) Christian IV of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kong Christian den fjerdes Norske lovbog af 1604 | Christian IV eller Christian Kvart, skrives også QvartJohan Falkberget er særs nøyaktig når han forholder seg til historiske navn. I romanene skriver han Christian Qvart. | 4,899 | 4,899 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_III_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Frederik III av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Danske boksamlere', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1670', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1609', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Haderslev', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark-Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, senere bekreftet og formalisert gjennom Enevoldsarveregjeringsakten og Kongeloven.
Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig.
I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15 år gamle Sophie Amalie. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn.
| Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark-Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, senere bekreftet og formalisert gjennom Enevoldsarveregjeringsakten og Kongeloven.
Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig.
I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15 år gamle Sophie Amalie. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn.
== Maktkampen i Danmark ==
I de første årene etter at han hadde overtatt tronen førte Frederik III en tilbaketrukket tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embetsmennene.
Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.
== Krigen mot Sverige 1657-1660 ==
På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Danmark hadde imidlertid hverken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på dette tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåten den svenske hær i å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellom Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden.
Ved freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Båhuslen og Trondhjems len i Norge avstått til Sverige. Det verste for Frederik var kanskje at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660 ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble i hovedsak bekreftet, ettersom de skånske områdene og Båhuslen forble svenske. Ettersom Trondhjems len ble frigjort av norske styrker høsten 1858 kom området tilbake til Norge. Likeledes hadde Bornholm allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øya til Frederik III som arv og eiendom.
== Tronfølgestrid og enevelde ==
På det etterfølgende stendermøtet i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns slott. Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665.
== Innsats for vitenskapen ==
Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling (hvorav adskillige bærer hans superexlibris), samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp. Han var også interessert i alkymi, og da han hadde brukt opp sine titler da Gothersgade og Vendersgade i København fikk navn, brukte han av metallene – slik fikk Sølvgade sitt navn. I Rigensgade hadde han en alkymist ved navn Borri i sving i et laboratorium. Det nærliggende Garnisonssykehuset fikk derfor tilnavnet Gullslottet, inntil soldater som var pasienter der, fikk det omdøpt til Grøtslottet.Videre fikk han oppført dagens Rigsarkiv, med arsenal i 1.etasjen, bibliotek i 2.etasjen og «kunstkammer» i 3.etasjen. Det siste inneholdt rariteter som skjelettet av hunden Tyrk som holdt vakt i hans far Christian 4.s soverom; hodeskallen til pave Lucius I som ble fjernet fra Roskilde domkirke etter reformasjonen; atten rotteunger med sammenviklede haler; et forstenet foster som Colombe Chatri fra Toulouse hadde gått gravid med i 28 år da hun døde; et tommelangt misfoster som Sehested hadde kommet med, og som angivelig var et av de 365 fostrene grevinne Marie av Holland nedkom med på én gang; samt en blærestein, skåret ut av Griffenfeld og større enn et hønseegg. Bare en liste over severdighetene har overlevd, bortsett fra pave Lucius' hodeskalle, som nå oppbevares i Københavns katolske domkirke, Sankt Ansgar.
Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Hans eldste sønn Christian overtok tronen som kong Christian V.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Yngvar Nielsen: «Frederik IIIs hylding i Kristiania 1648», i Historisk tidsskrift I (1871), s. 23–52.
== Eksterne lenker ==
Om Fredrik III, fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)
== Stamtavle == | Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. | 4,900 | 4,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_V_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Christian V av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1699', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1646', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Flensburg', 'Kategori:Riddere av Elefantordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian V (født 15. april 1646 på Duborg slott i hertugdømmet Slesvig, død 25. august 1699) var eneveldig konge av Danmark og Norge 1670–1699, og tilhørte huset Oldenburg.
Christian ble født som eldste sønn av kong Frederik III og dronning Sophie Amalie på Duborg slott i Flensburg. I 1655 ble han hyllet som tronfølger bare 9 år gammel. Først som 18-åring fikk han sete i statsrådet, imidlertid uten større innflytelse – kongen var jo eneveldig. Ved Frederik IIIs død i 1670 trådte Kongeloven fra 1665 for første gang i kraft og den 24-årige arvekongen Christian V kunne bestige tronen som Danmark-Norges andre enevoldskonge. Ettersom han hadde arvet tronen, skulle han ikke krones, men ble i stedet salvet. Det skjedde i Frederiksborg slottskirke.
Christian giftet seg med Charlotte Amalie i 1667. Fire år senere installerte han sin 16-årige elskerinne, den offisielle maitressen Sophie Amalie Moth i umiddelbar nærhet av Københavns slott.
Dronningen fødte kongen syv barn og maitressen fem, som han offentligt vedkjente seg. Som takk ble Sophie Amalie utnevnt til grevinne av Samsø, som rikskansleren hadde mistet etter å ha blitt styrtet.
| Christian V (født 15. april 1646 på Duborg slott i hertugdømmet Slesvig, død 25. august 1699) var eneveldig konge av Danmark og Norge 1670–1699, og tilhørte huset Oldenburg.
Christian ble født som eldste sønn av kong Frederik III og dronning Sophie Amalie på Duborg slott i Flensburg. I 1655 ble han hyllet som tronfølger bare 9 år gammel. Først som 18-åring fikk han sete i statsrådet, imidlertid uten større innflytelse – kongen var jo eneveldig. Ved Frederik IIIs død i 1670 trådte Kongeloven fra 1665 for første gang i kraft og den 24-årige arvekongen Christian V kunne bestige tronen som Danmark-Norges andre enevoldskonge. Ettersom han hadde arvet tronen, skulle han ikke krones, men ble i stedet salvet. Det skjedde i Frederiksborg slottskirke.
Christian giftet seg med Charlotte Amalie i 1667. Fire år senere installerte han sin 16-årige elskerinne, den offisielle maitressen Sophie Amalie Moth i umiddelbar nærhet av Københavns slott.
Dronningen fødte kongen syv barn og maitressen fem, som han offentligt vedkjente seg. Som takk ble Sophie Amalie utnevnt til grevinne av Samsø, som rikskansleren hadde mistet etter å ha blitt styrtet.
== Den skånske krigen ==
I 1675 erklærte kongen krig mot Sverige, en krig kjent i Norge som Gyldenløvefeiden, men ellers kalt den skånske krig. Målet var å gjenerobre de gamle danske landområdene som Frederik III hadde mistet ved freden i Roskilde i 1658. Det kom til voldsomme kamper i Skåne, og kongen deltok personlig i flere slag, men noen avgjørelse på krigen kom aldri, Niels Juels seier i slaget ved Køge bukt til tross. Krigen endte med at Frankrike i 1679 dikterte en fred hvor man gikk tilbake til tilstanden man hadde hatt før krigen.
Den mektigste av kongens menn var rikskansler Peder Griffenfeld, hvis voksende makt og store politiske evner hadde skaffet ham mange fiender. Svenskene var på dette tidspunktet alliert med stormakten Frankrike, som Griffenfeld for enhver pris ønsket å unngå konfrontasjon med. I 1676, da Griffenfelds forbindelser med franskmennene ble avslørt, lot kongen ham arrestere og anklage for høyforræderi. Kongen hadde tidligere skriftlig advart ham mot å avgjøre saker uten å involvere kongen, mot å favorisere egne yndlinger og mot å motta bestikkelser. Griffenfeld ble dødsdømt og ført til skafottet, men i siste øyeblikk endret kongen straffen til livsvarig fengsel. Straffen ble sonet på Munkholmen utenfor Trondheim fram til 1698. Sitt siste leveår fikk han lov til å oppholde seg i Trondheim by, hvor han døde i 1699.
Ved freden i Roskilde var den gottorpske delen av Slesvig blitt frigjort fra dansk overherredømme, og den gottorpske hertug hadde alliert seg med Sverige. I 1675 angrep Christian V Gottorp og tok sin svoger, hertug Christian Albrecht, til fange, men ved slutten av den skånske krigen måtte den danske krone etter fransk diktat gi slipp på Gottorp igjen. I 1684 forsøkte kongen på nytt å innlemme Gottorp i riket, men i 1689 måtte han ved forliket i Altona 20. juni 1689 oppgi dette.
== Lover ==
For å styrke eneveldet innførtes i 1671 en ny adelsklasse: greve- og friherrestanden. Uansett stand kunne enhver som var i besittelse av en tilstrekkelig mengde jord, skaffe seg en grevetittel. Hvis man ikke hadde nok jord, måtte man nøye seg med å kalle seg friherre. Friherretittelen ble senere avløst av tittelen baron. I løpet av Christian V regjeringstid utkom Danske Lov av 1683 og Norske Lov av 1687.~
== Død ==
Kongen døde i august 1699 etter at han året i forveien var blitt såret av en skadeskutt hjort i forbindelse med parforsejakt i Jægersborg Dyrehave. Til tross for at han ikke var en særlig gammel mann på dette tidspunkt, var han sterkt preget av et liv i overdådig nytelse av mat og alkohol.
Han ble gravlagt i Roskilde domkirke og etterfulgt av sin sønn, Frederik IV.
== Stamtavle ==
== Se også ==
Rytterstatuen av Christian V
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi hos Danske konger dk
SNL | Christian V (født 15. april 1646 på Duborg slott i hertugdømmet Slesvig, død 25. | 4,901 | 4,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_IV_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Frederik IV av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1730', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1671', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Riddere av Elefantordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Frederik IV (født 11. oktoberjul./ 21. oktober 1671greg., død 12. oktober 1730) tilhørte huset Oldenburg og var konge av Danmark og Norge 1699–1730. Han ble født på Københavns slott som sønn av Christian V og Charlotte Amalie.
| Frederik IV (født 11. oktoberjul./ 21. oktober 1671greg., død 12. oktober 1730) tilhørte huset Oldenburg og var konge av Danmark og Norge 1699–1730. Han ble født på Københavns slott som sønn av Christian V og Charlotte Amalie.
== Ekteskap og barn ==
Etter sin fars død i 1699 arvet Frederik den dansk-norske tronen som rikets tredje enevoldskonge. Kongen inngikk i 1695 det sedvanlige pliktekteskap med Louise av Mecklenburg, og lot seg ytterligere vie til venstre hånd med Elisabeth Helene von Vieregg i 1703. Elisabeth døde i barselsseng året etter.
På flukt fra pesten i København oppholdt kongen og hoffet seg i 1711 på Koldinghus. Her møtte han den 18-årige Anna Sophie Reventlow, som han forelsket seg i. Moren ante uråd og sperret Anna Sophie inne på slektsgården Clausholm, men året etter bortførte kongen Anna Sofie, som han samme dag ektet til sin ledige venstre hånd. Dagen etter dronning Louises død og begravelse i 1721 lot han seg vie til Anna Sophie, som dermed ble dronning.
== Den store nordiske krig ==
I 1700 erobret danske tropper den slesvigske del av Gottorp, og innledet dermed den store nordiske krig, som med avbrytelser varte til 1720. Frederiks lange regjeringstid ble i stor grad preget av dette.
== Reformer ==
Frederik IV gjennomførte en del reformer. Han innførte den gregorianske kalender og avskaffet vornedskapet, som forpliktet bøndene til ikke å forlate fødestedet uten godseierens tillatelse. Til gjengjeld opprettet kongen en landmilits. Frederik IV, som hadde vært på to reiser til Italia, oppførte to lystslott i italiensk barokk: Frederiksberg slott og Fredensborg slott, som ble et monument over slutten på svenskekrigene.
På sine eldre dager ble Frederik IV grepet av pietismen. Han etablerte hedningemisjonen på Grønland under Hans Egedes ledelse, og han opprettet 240 almueskoler på kronens ryttergods. Skolene, som også ble kalt rytterskoler, skulle lære barn å lese og oppdra dem til kongetro undersåtter. Han beordret også byggingen av Det Kongelige Vajsenhus i København.
== Andre opplysninger ==
Frederik var svært nøye og arbeidsom og hadde stor arbeidskapasitet. Han gikk grundig inn i alle saker han behandlet og brukte tid før han fattet en beslutning.
To ganger var Frederik IV på besøk i Norge; i 1704 og 1709. På den første reisen var han rundt i store deler av landet. Navnet Kongsteinen i Stavanger er til minne om besøket i 1704.
For å bedre statsfinansene etter den store nordiske krig, besluttet han i 1710 å gjennomføre det store kirkesalget hvor omkring 620-630 kirker i Norge ble solgt.
== Død ==
Frederik IV døde den 12. oktober 1730 på Odense slott og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sin sønn Christian VI. Den 22 år yngre dronning Anna Sophie ble etter kongens død forvist til Clausholm i Jylland, hvorfra hun i sin tid var blitt bortført.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi hos Danske konger dk
== Stamtavle == | __NOTOC__ | 4,902 | 4,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark-Norge | 2023-02-04 | Danmark-Norge | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-04', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1814', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa'] | Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
| Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
== Epoker ==
De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.
=== Personalunion mellom Danmark og Norge ===
Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.
=== Kalmarunionen ===
Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.
=== Unionen Danmark-Norge ===
Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christian I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.
Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)
=== Reformasjonen ===
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins. Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.
=== Eneveldet ===
Frederik III innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.
Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».
Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.
=== Avslutning av unionen ===
Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.
I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.
== 400-årsnatten ==
Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark. Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.
På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet. For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt, så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.
I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige, noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.
== Geografi ==
Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.
Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen og finnebygdene Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.
Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.
Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christian I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene ble tapt.
De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid Orknøyene og Shetland, som ble pantsatt av Christian I i 1468-9 som medgift da hans datter prinsesse Margrete ble bortgiftet til Jakob III av Skottland. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.
Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før i 1751.
== Økonomi ==
Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.
Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Riksdelen Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente trolig godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, hvor det var statuert at alt sølv som ble utvunnet, skulle gå til (kongen i) Danmark. Unionen med Danmark var stort sett en økonomisk oppgangstid for Norge, samtidig var det Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
== Kultur og språk ==
Det gamle norske (norrøne) språket var ikke spesielt truet i den første delen av unionstiden, men etter reformasjonen i 1537 ble det gamle norske språket ganske raskt fortrengt som skriftspråk til fordel for dansk. Dette skjedde først i kirkene, og etter hvert ble dansk benyttet også i landets administrasjon. Dette medførte etter hvert at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk. Det er betegnende at den første Bibelen på norsk ble utgitt i 1858. Den norske språkstriden har sitt opphav i dansketiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.
== Eksterne lenker ==
Norge under dansk styre 1537-1814, artikkel hos Store norske leksikon
Norge blir et lydrike, artikkel hos Norgeshistorie.no
Maktbalanse i dansketiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kong Christian IV.s Norske Lovbog af 1604
Forsidebillede af Christian IVs norske lov 1604
Christian V.s Norske Lov 1687
Schous forordninger
Da eneveldet kom til Norge. Nettutstilling fra Riksarkivet
C.O.Bøggild Andersen: Apropos Norgesartikelen i Kong Christian III's Haandfæstning (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 3; 1934-36)
Jørgen H. Barfod (anmeldelse af): "Dagny førgensen: Danmark-Norge mellom stormaktene 1688-1697. Dansk-norsk sjøfart og utenrikspolitikk under den phalziske arvefølgekrig. Oslo-Bergen-Tromsø, Universitetsforlaget 1976. 350 s. N.kr. 113,75." (Historisk Tidsskrift, 13. række, Bind 6; 1979)
L. V. Birck (anmeldelse af): "E. Bosse: Norwegens Volkswirthschaft vom Ausgang der Hansaperiode bis zur Gegenwart I—II. Jena, Gustav Fischei 1916." (Nationaløkonomisk Tidsskrift, 3. række, Bind 28; 1920)
Aage Fasmer Blomberg: "Bidrag til Belysning af Aalborgs Handel i 2. Halvdel af det 17 Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 5. række, Bind 1; 1932)
Chr. Christensen: "Tilstanden i Thy og paa Mors ved Aar 1735" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Søren Bitsch Christensen: "Helstaten og kornmonopolet 1735-1788" (Historie/Jyske Samlinger, Bind 2001; 2001)
J. A. Fridericia: "Statistiske Notitser fra Aarhus Raadstue-Arkiv" (Historisk Tidsskrift, 6. række, Bind 2; 1889)
Astrid Friis (anmeldelse af): Johan Scheiner: Hanseaterne og Norge i det 16. Århundre; Oslo 1941 (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 6; 1942)
Arthur G. Hassø: Den danske Regering og Koffardifarten Nord om Norge i det 16. Aarhundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 2; 1932)
E. Holm: Styrelsen af Danmark-Norges Udenrigspolitik under Struensee (Historisk Tidsskrift, Bd. 4, rk. 2; 1870-1872)
C. Klitgaard: "Nordjylland og det norske Sørland. Skudehandelens Indvirken paa Befolkningsforholdene" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Helge Kongsrud: En karakteristikk av Danmark-Norges historie på 1600-tallet (Historie/Jyske Samlinger, Ny rk 16; 1985-1987)
Joakim Larsen: "Skoleforhold i de danske og norske Købstæder i Midten af det 18. Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Gunner Lind: Den dansk-norske hær i det 18. århundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 15, rk. 1; 1980)
Axel Linvald: Bidrag til Oplysning om Danmark-Norges Handel og Skibsfart 1800-1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 6; 1915-1917)
Knut Mykland: "Firehundreaaeig natten" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 1; 1986)
Erik Møller: England og Danmark-Norge 1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 3; 1910-1912)
Maria Nielsen (anmeldelse af): "Danmark-Norges Traktater 1523—1750. Paa Carlsbergfondets Bekostning udg. af L. Laursen. I—II. Kbhvn. 1905—1912" (Historisk Tidsskrift, 8. række, Bind 4; 1912)
Torben Nielsen: "Prams rejser i Norge 1804-06" (Fund og Forskning, Bind 10; 1963)
Albert Olsen (anmeldelse af): "Oscar Albert Johnsen: Norwegische Wirtschaftsgeschichte. (Jena 1939)" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Erling Ladewig Petersen: Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523-1533 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 3; 1968)
Erling Ladewig Petersen: Norgesparagraffen i Christian IIIs håndfæstning 1536 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 6; 1973)
E. Ladewig Petersen: "Christian IV's skånske og norske fæstningsanlæg 1596-1622" (Historisk Tidsskrift, 16. række, Bind 4; 1995)
P. Hertel Rasmussen: Danmarks Udenrigspolitik 1812-1813 (Historisk Tidsskrift, Bd. 13, rk. 4; 1977)
Øystein Rian: "Christian IV. Et norsk syn pa den dansk-norske konge og den nye danske litteratur om ham" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 4; 1989)
Johan Schreiner: "Gammelt og nytt syn på norsk middelalderhistorie" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Bjarne Stoklund: "Tømmerskuderne fra Læsø" (Handels- og Søfartsmuseets årbog 1972; s. 153-198)
Mikael Venge: "To studier over problemer fra Christian II's tid" (Historisk Tidsskrift, 14. række, Bind 2; 1981)
CHRISTIAN 4.s DRISTIGE SJØREISE TIL DET YTTERSTE NORD I 1599 | __NOTOC__ | 4,903 | 4,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_V_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Frederik V av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1766', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1723', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frederik V (født 31. mars 1723, død 14. januar 1766), av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge 1746–1766. Frederik var sønn av Christian VI og Sophie Magdalene.
| Frederik V (født 31. mars 1723, død 14. januar 1766), av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge 1746–1766. Frederik var sønn av Christian VI og Sophie Magdalene.
== Barndom og oppvekst ==
=== Første leveår ===
Prins Frederik ble født 31. mars 1723 som den eneste sønnen til kronprins Christian av Danmark og Norge (senere kong Christian VI) og Sophie Magdalene av Brandenburg-Kulmbach. Han var den siste danske prinsen som ble født på det gamle Københavns slott, som stammer fra 1300-tallet og var utvidet og ombygd så mange ganger at murene begynte å gli og sprekke. Slottet ble revet i 1731 og erstattet med en ny moderne kongelig hovedresidens, det første Christiansborg slott, hvorfra Frederik senere kom til å regjere som konge.
Som kronprinsens eneste sønn var han forutbestemt fra fødselen til å bli konge på et tidspunkt. En yngre søster døde kort tid etter fødselen i 1724, og hans eneste gjenlevende søster prinsesse Louise ble født tre år senere, i 1726. Den 12. oktober 1730 døde hans bestefar kong Frederik IV, og Frederiks far besteg tronen som kong Christian VI, mens han selv ble kronprins 7 år gammel.
=== Oppdragelse og utdannelse ===
Kong Christian VI og dronning Sophie Magdalene var dypt hengivne til pietismen, en luthersk religiøs bevegelse som understreker behovet for personlig fromhet og individuelle religiøse følelser fremfor kunnskap om streng ortodoksi. Fredrik fikk derfor en strengt religiøs oppdragelse. Allerede 7 år gammel fikk han dermed sin egen hoffstat og fikk som hoffmester den tyske adelsmannen Georg Wilhelm von Söhlenthal. Han var en ivrig tilhenger av den herrnhutiske brødremenighet og hans hjem var sentrum for de pietistiske kretser i København. Söhlenthal delte en dyp religiøs fromhet med Christian VI, og en tid var han kongens rådgiver i kirkelige spørsmål. Söhlenthal lykkes imidlertid ikke med å påvirke kronprinsens åndelige utvikling, da han var en altfor mild og svak karakter, og i 1738 ble han avskjediget fra stillingen som hoffmester.
Kronprinsens utdannelse ble ganske mangelfull. I 1730 ga kongen riktignok den betydelige og dannede statsmannen Iver Rosenkrantz tilsyn med kronprins Frederiks utdannelse, men Rosenkrantz hadde imidlertid ingen innflytelse på selve undervisningen. Rosenkrantz var tilhenger av tradisjonell luthersk ortodoksi og var kritisk til pietismen, som Christian VI ble mer og mer knyttet til, og kongen mistet tilliten til ham. Kronprinsens undervisning ble derfor fullstendig gjennomført i den tyske pietistiske ånd som rådde ved hoffet. I likhet med sine forfedre snakket han kun det danske språket dårlig. Ikke desto mindre kalte moren hans iblant Frederik «der dänische Prinz» (den danske prinsen) fordi han innimellom snakket dansk.
Prins Frederik viste seg allerede som barn å ha en helt annen personlighet enn sine strenge og dystre foreldre. Han var blid, elskverdig og imøtekommende, og hadde en mildhet og vennlighet i sitt vesen. Han likte, i motsetning til sine innelukkede foreldre, å omgås den bredere befolkningen. Til tross for at Frederik vokste opp i et strengt pietistisk hjem, ble han ikke selv grepet av pietismen. Selv om religiøse følelser ikke var fremmede for ham, ble han en livsnyter som elsket fornøyelser, jakt, kvinner og vin. Tiden gikk med til besøk på byens vertshus og bordeller, som med tiden tok så stort omfang at faren, den strengt fromme Christian VI, overveide å umyndiggjøre ham.I 1730 ble den 11 år eldre mecklenburgske adelsmannen Adam Gottlob Moltke utnevnt til Frederiks kammerpasje. Det ble senere av stor betydning for fremtiden til både kronprinsen og hans riker. Kongeparet stolte på at Moltke kunne lære kronprinsen å beherske seg, og i 1743 ble han forfremmet til kronprinsens hoffsjef. Moltke gjorde imidlertid lite for å kontrollere kronprinsens utskeielser, men under oppveksten utviklet Frederik et nært og tillitsfullt forhold til Moltke, noe som ble av avgjørende betydning etter hans tronbestigning.
I 1740 ble han konfirmert og fikk fra da av plass i gehejmekonseillet. Under den svenske arvefølgekrisen i 1743, som fulgte etter at dronning Ulrika Eleonora av Sverige døde i 1741, da det var klart at ingen legitim arving til den svenske tronen kunne forventes, hadde kronprins Frederik i 1743 store utsikter til å bli valgt til arving til den svenske tronen. Bondestanden valgte ensidig kronprins Frederik, og i Dalarna satte allmuen til og med i gang et opprør, «Den store daldansen», for å håndheve hans valg. Men som et resultat av freden i Åbo i 1743, som avsluttet den russisk-svenske krigen, ble Adolf Fredrik av Slesvig-Holsten-Gottorp utnevnt til tronfølger i stedet for kronprins Fredrik under press fra den russiske keiserinne Elisabeth Petrovna.
=== Første ekteskap ===
I håp om at et ekteskap ville legge en demper på utskeielsene hans, ble planene for kronprinsens ekteskap fremskyndet. I 1743 ble det inngått en avtale om dynastisk ekteskap mellom kronprins Frederik og prinsesse Louise av Storbritannia, datter av Storbritannias kong Georg II. De ble gift ved stedfortreder 10. november samme år i Hannover i en vigsel, hvor brudens bror, William, hertugen av Cumberland, var stedfortreder for brudgommen. Louises festlige inntog i København fant sted 11. desember til stor jubel fra befolkningen. Allerede samme dag fant «egentlige» vielsen sted, nå med brudgommen selv, i det nyoppførte Christiansborgs slottskirke. Med dronningen fikk han fem barn, deriblant den senere Christian VII. Like mange barn fikk han med sin yndlingselskerinne, Madam Hansen.
== Regjeringstid ==
=== Tiltredelse til tronen ===
Den 6. august 1746 – dagen før sølvbryllupet sitt – døde kong Christian VI 46 år gammel på Hirschholm slott nord for København. Ved farens død ble Frederik 23 år gammel konge av Danmark og Norge som den femte eneveldige monarken. Den nye kongen og dronningen ble salvet 4. september året etter i Frederiksborg slottskirke, den tradisjonelle kroningskirken for Danmark-Norges monarker under eneveldet, i byen Hillerød på øyen Sjælland nord for København. Tronskiftet medførte en stor forandring i livet ved det danske hoffet, som nå ble langt mer festlig enn det hadde vært under Frederiks fromme foreldre. De store jernlenkene som tidligere hadde omringet Christiansborg og holdt folket på avstand forsvant. Hofflivet fikk glansen tilbake, og slottets saler og salonger ble igjen rammen om ball og selskapelighet, hvor også borgerlige personer var invitert, deriblant Ludvig Holberg, som selv med sterke ord beskriver hvor godt han har det ved Frederiks hoff.
=== Regjering ===
Kongen selv var på denne tiden sterkt redusert av en utsvevende livsførsel. Kongens alkoholproblem utviklet seg, så den reelle makten lå i hendene på geheimeråd og overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke. Dennes datter av 1. ekteskap med Christiana Friderica von Brüggemann, komtesse Catharine Sophie Wilhelmine Moltke av Bregentved (Stege 1737-1806 København), «1751 (19. dec.) hofdame hos prinsesse Louise, [ble] 1752 af Frederik V udset til dennes hustru, hvilket blev forhindret af faderen, der straks lod hende forlove m. lensgreve Wedell» (altså Hannibal lensgreve Wedell til grevskapet Wedellsborg av slekten Wedel) ifølge Danmarks Adels Aarbog av 1991-93, stamtavlen «Moltke», s. 711! Til tross for, eller kanskje på grunn av, drukkenskapen og utskeielsene, nøt den livlige og livsglade kongen stor popularitet. Kanskje også fordi han i motsetning til Christian VI snakket dansk.
=== Utenrikspolitikk ===
I perioden 1756–63 herjet sjuårskrigen i Europa. Frankrike, Østerrike, Russland og Sverige kjempet mot Storbritannia og Preussen. Danmark-Norge var nøytralt, men måtte de siste fem årene av krigen holde en stor hær på nøytralitetsvakt i Slesvig-Holstein. På grunn av de store utgiftene til nøytralitetsvakten ble det i 1762 innført en ekstraskatt som skapte sterk motstand i Norge. Motstanden toppet seg med Strilekrigen i Bergen 1765.
=== Innenrikspolitikk ===
Frederik Vs regjeringsperiode var preget av fremgang for handelen og den spirende industrien. Kruttverket og kanonstøperiet i Frederiksværk, som ble oppført av Johan Frederik Classen, var den første store danske industrivirksomheten. Kravene om jordreformer ble ikke imøtekommet av Moltke, og bøndene merket ikke noe til den økonomiske fremgangen. I samme periode ble også Det Kongelige Opfostringshus, Frederiks hospital og Kunstakademiet opprettet i København. Kongen lot oppføre bydelen Frederiksstaden med Amalienborg som knutepunkt. De fire Amalienborgpaléene sto ferdige i 1760 og Salys rytterstatue av Frederik V sto ferdig i 1771, fem år etter kongens død. På ryttermonumentet ble Frederik V hyllet for at «lærde Skoler stiftedes i Bergen og Trondhjem». Kongen bodde ikke selv i Frederikstaden, men han forærte tomter med god beliggenhet til betydningsfulle borgere, mot at de oppførte et palé på tomten.
=== Kunst og vitenskap ===
Kunst og vitenskap fikk gode betingelser og offentlige teaterforestillinger ble igjen tillatt.
=== Andre ekteskap ===
Etter at dronning Louise døde i barsel i 1751, giftet han seg året etter med Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel. Vielsen fant sted i Fredensborg slottskirke. Paret fikk kun én sønn, Frederik, far til den senere kong Christian VIII.
=== Siste år og død ===
Frederik V døde i 1766, bare 42 år gammel sterkt preget av sitt alkoholiserte liv. Etter en castrum doloris i Christiansborg slottskirke ble han gravlagt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sin sønn Christian VII.
== Se også ==
Danmarks historie (1660–1814)
Salys rytterstatue
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andrup, Otto (1935). «Frederik V» (PDF). I Engelstoft, Povl; Dahl, Svend. Dansk Biografisk Leksikon (dansk). 7 (2. utg.). København: J.H. Schultz Forlag. s. 251-256.
Bech, Claus; Eller, Povl (1980). «Frederik 5.». I Cedergreen Bech, Svend. Dansk Biografisk Leksikon (dansk). 4 (3. utg.). København: Gyldendal. ISBN 8700055514.
Busck, Jens Gunni (2019). Frederik 5. : kongen der opgav at herske (dansk). Kongernes Samling. København: Historika. ISBN 9788772170398.
Feldbæk, Ole (1990). Den lange fred. Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie (dansk). 9: 1700-1800. København. ISBN 87-89068-11-4.
Holm, Edvard: Frederik V i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1891)
Holstein, Poul: Stamtavlen «Moltke», i: Danmarks Adels Aarbog 1991-1993, s. 523-909
Jespersen, Knud J.V.; Porskrog Rasmussen, Carsten; Raabyemagle, Hanne; Holstein, Poul (2010). Moltke, rigets mægtigste mand (dansk). København: Gad. ISBN 9788712043546.
Johannessen, Finn Erhard (2001). «Frederik 5.». Norsk biografisk leksikon (norsk). 3 (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257310077.
(de) Klose, Olaf: «Friedrich V..» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 582 f. (digitalisering).
Liebgott, Niels-Knud, red. (2007). Det elegante liv : fra Frederik 5.s hof (dansk). København: De Danske Kongers Kronologiske Samling. ISBN 9788789542140.
== Eksterne lenker ==
(en) Frederik V of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frederik V of Denmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Gravsted dk Frederik V
Frederik V hos Danske konger.dk
== Stamtavle == | Frederik V (født 31. mars 1723, død 14. | 4,904 | 4,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danderyd_kommune | 2023-02-04 | Danderyd kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Danderyd kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Danderyd kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Djursholm. Danderyd har den høyeste gjennomsnittsinntekten i Sverige, i 2008 var nesten hver tiende person i Danderyd millionær.
| Danderyd kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Djursholm. Danderyd har den høyeste gjennomsnittsinntekten i Sverige, i 2008 var nesten hver tiende person i Danderyd millionær.
== Tettsteder ==
Danderyd kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Se også ==
Djursholm
Stocksund
Stora Värtan
== Noter ==
== Referanser == | (Besøkt 7. januar 2012) | 4,905 | 4,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_VII_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Christian VII av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1808', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1749', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christian VII (født 29. januar 1749 på Christiansborg Slott i København, død 13. mars 1808 i Rendsborg) av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge og hertug av Slesvig-Holsten 1766–1808.
På grunn av kongens sinnssykdom ble alle regjeringsbeslutninger i hans tid som konge foretatt av dem som sto han nærmest. Disse kongelige rådgiverne var forskjellige personer alt etter hvem som vant maktkampene rundt tronen, men fra 14. april 1784 og frem til Christian VIIs død i 1808 var det hans sønn, den senere Frederik VI som var det uoffisielle, men i realiteten fungerende kongelige overhodet.
| Christian VII (født 29. januar 1749 på Christiansborg Slott i København, død 13. mars 1808 i Rendsborg) av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge og hertug av Slesvig-Holsten 1766–1808.
På grunn av kongens sinnssykdom ble alle regjeringsbeslutninger i hans tid som konge foretatt av dem som sto han nærmest. Disse kongelige rådgiverne var forskjellige personer alt etter hvem som vant maktkampene rundt tronen, men fra 14. april 1784 og frem til Christian VIIs død i 1808 var det hans sønn, den senere Frederik VI som var det uoffisielle, men i realiteten fungerende kongelige overhodet.
== Oppvekst ==
Christian var sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge og dronning Louise, datter til kong Georg II av Storbritannia. Han var den første danske prinsen som ble født på det nyoppførte Christiansborg slott på Slotsholmen i det sentrale København. Som prins var Christian meget begavet og hadde et sosialt gemytt, men han var også nervøst anlagt. Dette siste karaktertrekk ble ytterligere utviklet og forsterket da han fikk Ditlev Reventlow som hovmester (dvs. lærer og oppdrager). Reventlow var ikke pedagogisk anlagt og hans oppdragelse ble for det meste utført ved hjelp av spanskrør og skjenneprekener. Kronprinsen hadde samtidig andre lærere, men de klarte ikke å bryte Reventlows kontroll med undervisningen. Christian hadde særlig et godt forhold til sin lærer, sveitseren Elie Salomon François Reverdil, men Reventlow forsto for det meste å bryte inn når Reverdil på en interessant måte hadde fanget kronprinsens oppmerksomhet.
== Tronbestigelse og ekteskap ==
Da han den 14. januar 1766 besteg tronen, var han ennå ikke fylt 17 år. Den 8. november 1766 inngikk han ekteskap med sin kusine, den 15-årige prinsesse Caroline Mathilde av England, den engelske kong Georg IIIs søster. Den nye kongen og dronningen ble salvet 1. mai året etter i Christiansborg slottskirke. I 1768 fødte dronning Caroline Mathilde deres sannsynligvis eneste felles barn, kronprins Frederik, den senere Frederik VI.
== Forholdene ved hoffet ==
Christian elsket fysiske utfoldelser og var en mester i såvel dans som ridning og fekting. Hans faste følgesvenn i en periode var den prostituerte Anna Cathrine Benthagen – i Danmark kjent som Støvlet-Cathrine – som han fartet rundt på Københavns vertshus og bordeller med. Kongen og hans svirebrødre havnet stadig i slagsmål, også med ordensmakten. På et tidspunkt viste kongen stolt fram en morgenstjerne som han hadde tatt fra en vekter. Til slutt klaget vekterne til hoffet. Statsrådet grep inn og tvang igjennom at Støvlett-Cathrine skulle deporteres til Wandsbeck i Holstein, hvor hun fikk en årlig ytelse på 400 rdl. Christian viet senere meget av sin oppmerksomhet til den veldige grand danois Gourmand.
== Struensee ==
Christians far hadde i sin regjeringsperiode latt statsrådet under ledelse av grev J.H.E. Bernstorff styre landet. Eneveldet hadde dermed i realiteten blitt et embetsmannsvelde. Christian fortsatte med dette, da han lot ministrene treffe de nødvendige beslutninger. I 1768 var han på utenlandsreise, og traff under et opphold i Altona, Johann Friedrich Struensee, som han leide inn som reiselege. Kongen fattet tillit til Struensee, og de diskuterte blant annet Voltaire og andre moderne tenkere. Reisen skulle egentlig vare i 2 år, men ble avbrutt etter 8 måneder. (Reisekostnadene har blitt beregnet til rundt 250 000 rdl.) I Storbritannia ble Christian utnevnt til æresdoktor av Oxford og Cambridge, og i Frankrike konverserte han datidens store filosofer d'Alembert og Diderot.
Ved hjemkomsten ble Struensee ansatt ved hoffet som livlege. På høsten brøt det ut kopper i København, og mer enn 1 000 barn døde. Struensee hadde erfaring som stadsfysikus i Altona, og innførte koppevaksine. Caroline Mathilde var bekymret for sin svakelige sønn Frederik, og ba Struensee om hjelp. Sønnen ble vaksinert med godt resultat, og legen hadde dermed vunnet hennes tillit.
I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronningen, og foreleser for kongen. Han ga opp sitt legeembete og ble politiker. Etter kort tid ble han den forsømte 19-årige dronningens elsker, og han fikk stadig mer makt ved hoffet.
7. juli 1771 fødte Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige oppfatningen, både i samtiden og nåtiden, er at Struensee var faren.
== Kuppet mot Struensee ==
En gruppe høytstående offiserer, embetsmenn, kabinettsekretær Høegh-Guldberg, enkedronning Juliane Marie av Danmark og hennes sønn arveprins Frederik (kongens halvbror), samlet seg 12. januar 1772 med det formål å fjerne Struensee. Natten mellom 16. og 17. januar ble Struensee og Enevold Brandt arrestert på ordre fra enkedronningen, og plassert i en celle i Kastellet etter et maskeradeball i hoffteateret. Hovedanklagen mot Struensee var maktmisbruk, og hans forhold til dronningen. Brandt ble anklaget for å ha prylt kongen ved flere anledninger samt for å ha bitt ham i fingeren.
Begge ble funnet skyldige i majestetsfornærmelse og dømt til døden. Christian VII underskrev selv dødsdommene, under stort press. Dommen ble fullbyrdet på Øster Fælled i København den 28. april 1772. Begge fikk først ødelagt sine respektive våpen, dernest ble høyre hånd hugget av før de ble halshugget. Likene ble lagt på steile og hjul.
Dronningen tilsto sitt forhold til Struensee, og ekteskapet ble opphevet. Etter forhandlinger med hennes bror, den engelske kong Georg III, ble hun deportert til Celle i Hannover, som var i den britiske kongens besittelse. Hun så aldri sine barn igjen og døde i 1775, 23 år gammel.
== Senere regjeringstid ==
Enkedronning Juliane Marie og arveprins Frederik fikk plass i det gjeninnsatte statsrådet. Den som fikk størst innflytelse i rådet var en av hovedmennene bak kuppet, Ove Høegh-Guldberg, som var teolog og professor i retorikk. Han ble etter hvert regjeringens egentlige leder. Så godt som alle de reformer Struensee hadde stått bak ble avskaffet, og Høegh-Guldberg innførte en rigid kontroll med kongens gjøren og laden.
I 1784 tok kronprinsen, den senere Frederik VI, makten i et palasskupp. Høegh-Guldberg ble da fjernet fra rådet. Formelt var fortsatt Christian VII eneveldig konge. Hans rolle besto for det meste i å underskrive de dokumenter statsrådet la foran ham, samt i å konversere utenlandske gesandter.
Christian døde etter et hjerneslag den 13. mars 1808 i Rendsborg og ble begravet i Roskilde domkirke.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulrik Langen, Den afmægtige – en biografi om Christian 7. Jylland-Postens Forlag 2008. ISBN 978-87-7692-093-7.
Henning Dehn-Nielsen, Christian 7. – Den gale konge Sesam 2000. ISBN 87-11-13372-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Christian VII of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Christian VII hos Danske konger dk
Kongen, elskeren og det løsagtige fruentimmer; om Christian VIIs liv
Ulrik Langen forteller om Christian 7. på Det Kongelige Bibliotek
Christian 7., artikkel hos Store norske leksikon
Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Stamtavle == | Christian VII (født 29. januar 1749 på Christiansborg Slott i København, død 13. | 4,907 | 4,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4rf%C3%A4lla_kommune | 2023-02-04 | Järfälla kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Järfälla kommune', 'Kategori:Kommuner i Stockholms län', 'Kategori:Sider med kart'] | Järfälla kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter er Jakobsberg.
| Järfälla kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter er Jakobsberg.
== Tettsteder ==
All tettbebyggelsen i Järfälla kommune er en del av tettstedet Stockholm. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Kommunedeler ==
Jakobsberg
Viksjö
Barkarby
Veddesta (del av Barkarby)
Skälby
Kallhäll
Stäket
== Befolkningsutvikling ==
== Bilder ==
== Noter ==
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,910 | 4,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_VI_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Frederik VI av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske frimurere', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1839', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1768', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. desember 1839) var konge av Danmark 1808–1839 og av Norge 1808–1814. Han var sønn av Christian VII og Caroline Mathilde.
Grunnet sin fars tilstand var Frederik VI i realiteten regent fra 1784.
| Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. desember 1839) var konge av Danmark 1808–1839 og av Norge 1808–1814. Han var sønn av Christian VII og Caroline Mathilde.
Grunnet sin fars tilstand var Frederik VI i realiteten regent fra 1784.
== Oppvekst ==
Frederik var sønn av kong Christian VII av Danmark og Norge og dronning Caroline Mathilde, søster av kong Georg III av Storbritannia. Han hadde en trist barndom. Etter at moren, dronning Caroline Mathilde, ble forvist til Tyskland, og hennes elsker Struensee ble arrestert og henrettet i 1772, sto den 4-årige Frederik tilbake med en sinnssyk far, som var ute av stand til å ta seg av ham. I Struensees tid hadde Frederik i tillegg vært utsatt for en hardhendt oppdragelse som anbefalt i Rousseaus bok Émile – ikke snakk med barnet utover det strengt nødvendige, ikke kom fordi det gråter og la barnet på egen hånd finne ut av ting, selv om det kan skade seg. Grunnet sin fars tilstand var Frederik VI i realiteten regent fra 1784.
== Familie ==
Den 31. juli 1790 giftet kronprins Frederik seg på Gottorp slott med sin kusine Marie Sophie, datter av landgreve Karl av Hessen og Christian VIIs søster Louise. De fikk åtte barn, hvorav seks døde som små. Ingen guttebarn overlevde, kun to døtre: Caroline (1793 – 1881) og Vilhelmine (1808–91). Paret fikk ingen barnebarn.
Frederik VI hadde også den siste offisielle kongelige elskerinne i Danmark, Bente Rafsted. Hun ble tildelt navnet fru Frederikke Dannemand, samtidig med at hun i 1829 fikk rang av oberstinne. Deres forhold, som mer eller mindre ble akseptert av dronningen, varte gjennom mer enn 30 år. De fikk fire barn sammen: Louise Frederikke (f.1810), Caroline Augusta (1812–44), Frederik Vilhelm (1813–88) og Frederik Valdemar (1819–35).
== Kronprinsen som fungerende regent ==
Etter et kupp ble han i 1784 tatt opp i statsrådet, hvor han ble kronprinsregent for sin sinnssyke far frem til 1808. Som fungerende regent iverksatte han på oppfordring av Andreas Peter Bernstorff, juristen Christian Colbjørnsen og brødrene Christian og Ludvig Reventlow reformer som førte til bøndenes frigjørelse fra stavnsbåndet og overgang til selveie. Den 20. juni 1788 ble stavnsbåndet opphevet for 14–36 årige menn, som ennå ikke hadde vært soldater, først med virkning fra år 1800. Bøndene var nå frie borgere som kunne reise hvor de ville.
Etter Bernstorffs død i 1797 fikk kronprinsen mer direkte innflytelse på regjeringen. Han var imot trykkefriheten som Bernstorff hadde innført, og gjeninnførte sensur i 1799, som forble i kraft til eneveldet ble avskaffet i 1848. 25. september 1790, da kronprinsen ankom København med sin tyske brud, ble det også feiret i Skydeselskabets lokaler på Vesterbro. Peter Andreas Heiberg deklamerte ved den anledning:
Ord'ner henger man på idioter - stjerne og bånd man kun adelen gir. Dog har man hjerne - kan man jo gjerne - unnvære orden og stjerne.
Disse linjene ble så populære blant folk at Frederik VI gjeninnførte sensuren med ordene:
Jeg bifaller at det tas fatt på disse herrer. Kun ingen skånsel!
På selveste julaften 1799 ble Heiberg idømt landsforvisning på livstid, og måtte i all hast reise til Paris, der han slo seg ned.I 1811 grunnla Frederik etter snarrådig aksjon fra grev Wedel Jarlsberg Det kongelige Frederiks universitet (på latin Universitas Regia Fredericianum) i Christiania (dagens Oslo). Universitetet hadde dette navnet frem til 1936, da det skiftet navn til Universitetet i Oslo (Universitas Osloensis).
På denne tiden var det et allment ønske å få hengt opp postkasser, men Frederik VI fikk hindret det, fordi han fryktet at «yre mennesker» ville poste brev til folk som ikke fantes og dermed skaffe postvesenet mye unødig bry.Da filologen J.J. Dampe og hans venn, smedmester H.C. Jørgensen i 1820 stiftet et selskap til demokratiets fremme, antok Frederik at det kunne føre til en statsomveltning, som ikke tjente hans interesser. Begge ble arrestert. Dr. Dampe ble dømt til livsvarig fengsel, selv om han mye heller ville vært landsforvist som P.A. Heiberg eller til og med dømt til døden. Han sonet på Kastellet i København og ble utsatt for grov vold og isolat, slik han selv forteller i sine erindringer. Han ble løslatt noen år etter Frederiks død, men først ved tronskiftet i 1848 fikk han amnesti.
== Englandskrigene ==
For ikke å bli dratt inn i den fransk-britiske storkonflikten, sluttet Danmark-Norge seg i 1800 til det svensk-russisk-prøyssiske nøytralitetsforbundet. Da den danske regjeringen nektet å gå ut av forbundet, angrep engelskmennene under ledelse av viseadmiral Horatio Nelson i 1801 den danske flåten på Reden utenfor København. Kronprinsen fulgte slaget fra et rom i 9. etasje i Vestindisk pakkhus ved Amalienborg – rommet står der ennå som da pakkhuset ble bygget i 1781. Med store tap ødela Nelson en stor del av de danske skipene – flere av de engelske gikk på grunn i det vanskelige farvannet mellom Middelgrunden og Refshaleøen. Da admiral Hyde Parker ga Nelson signal om å innstille kampen, satte han som kjent kikkerten for det blinde øyet og fortsatte. Nelson sendte en forhandler i land med brev til kronprins Frederik. Da han truet med at de erobrede danske skipene skulle brennes med mannskapet om bord, ga kronprinsen etter for de britiske kravene og innstilte skytingen.
I 1804 ble Napoleon keiser av Frankrike, og i de følgende årene erobret han størsteparten av det europeiske fastlandet. Tilbake var stort sett kun Storbritannia og Russland. I 1807 stod Napoleons hær tett ved Russlands grense, og tsar Aleksander I følte seg tvunget til å inngå en fredsavtale med Frankrike. Tsaren måtte nå love å utvide den franske fastlandssperringen, slik at den også omfattet Sverige og Danmark, slik at danske farvann var sperret for britene.
England sendte straks en flåte inn i Øresund, med krav om at Danmark-Norge enten allierte seg med Storbritannia eller utleverte den dansk-norske flåten. Frederik var i Holstein. Han returnerte til København, men dro dagen etter tilbake til Holstein uten å svare britene. De sjøsatte nå tropper ved Vedbæk og nord for Køge. I tillegg bombet de København. Etter tre døgns bombardement, hvor Vor Frue Kirke mistet sitt spir, kapitulerte hovedstaden. Danmark-Norge ble tvunget til å gå med på kravet om utlevering av flåten til britene. Disse dro sin vei i oktober, hvoretter Frederik erklærte England krig. Dette medførte at han inngikk et forbund med Frankrike som skulle vise seg å bli skjebnesvangert og føre til tapet av Norge til Sverige seks år senere.
== Kielfreden og Wienerkongressen 1814–1815 ==
Etter faren Christian VIIs død i 1808 ble Frederik VI konge. Etter tronbestigelsen nedla han statsrådet og fungerte som sin egen utenriksminister. Han regjerte ved hjelp av et kabinett, men spesielt under innflytelse av generaladjutantstaben, som under krigen holdt kongen fast i det skadelige forbundet med Napoleon. Da denne i 1812 angrep Russland, allierte tsaren seg med Storbritannia, og dessuten med Sverige som fikk løfte om å få Norge som kompensasjon for Finland, som Russland hadde forsynt seg med i 1809. Russland prøvde også å få med Danmark-Norge i alliansen, men Danmark-Norge takket nei, siden prisen var å avgi Norge til Sverige. Dermed sto Frederik VI tilbake som Napoleons siste forbundsfelle.
Etter sine militære nederlag satt Napoleon i eksil på Elba, og den svenske kronprins Karl Johan utnyttet situasjonen ved å sende tropper inn i Holstein. Ved freden i Kiel måtte Danmark 15. januar 1814 skrive under på en traktat med Storbritannia og Sverige, hvor de avsto Norge til Sverige etter 434 år under den danske krone. Som kompensasjon skulle Danmark få deler av Pommern og Rügen, samt et større beløp.
Nordmennene overgav seg imidlertid ikke uten videre til svenskene, og utnevnte i stedet den danske stattholderen, prins Christian Frederik til konge. Samtidig kunngjorde de sin nye forfatning på Eidsvoll 17. mai 1814. Men snart måtte nordmennene kapitulere for svenske tropper, og Christian Frederik reiste tilbake til Danmark. Karl Johan beskyldte ham og Frederik VI for å ha oppildnet nordmennene til å føre krig og mente å ha krav på kompensasjon for utgiftene han var blitt påført da han nedkjempet nordmennene. Etter freden i Kiel i 1814 stod en stor russisk hær i Holstein, og Karl Johan øynet nå en sjanse for å innta Danmark. Frederik oppfattet dette som en direkte trussel mot Danmarks videre eksistens, og forlot landet 5. september 1814 for å forhandle om saken i Wien.
Her ble han vel mottatt av keiser Frans Josef I av Østerrike og installert i slottet Hofburg som keiserens gjest. Riktignok følte han seg noe overvåket av den østerrikske tjenerstaben, som rapporterte hva han foretok seg, men han ble svært populær fordi han i motsetning til Wienerkongressens øvrige deltakere ikke isolerte seg fra byens befolkning. Kongressen danser ble et stående uttrykk, fordi deltakerne ble invitert til et utall arrangementer, fra jakt til galla, men Frederik lyktes i å overbevise Karl Johan om at verken han eller Christian Frederik kunne lastes for Norges motstand mot å komme under Sverige. Danmark var like fullt bankerott og truet av ruin, for Karl Johan gikk ikke lenger med på noen vesentlig kompensasjon for tapet av Norge.
I Wien falt Frederik VI for den 18 år gamle Karoline Seuffert og innlosjerte henne i et palé i byen. Dette kom til å koste Danmark en livslang pensjon på 2 000 gylden, som hvert år ble utbetalt fra statskassen. Karoline overlevde fire danske konger og døde først som 96-åring.
== Fredsperioden og ettermælet ==
Kongen måtte gi etter for stadig voksende krav fra befolkningen om demokratisering. 15. mai 1834 ble det opprettet 4 stenderforsamlinger (kongen sørget for at de kun ble rådgivende): i Roskilde for øyene, i Viborg for Jylland, i Slesvig for Hertugdømmet Slesvig og i Itzehoe for Hertugdømmet Holsten. Island og Færøyene fikk 3 plasser i Øernes Stænderforsamling. Universitet og geistligheten ble også representert. Stenderforsamlingen skulle kun samles hvert annet år. Det var så som så med demokratiet, ettersom kun omtrent én av 40 innbyggere hadde stemmerett, avhengig av inntekt og formue. Og «selvfølgelig» kun menn. Stemmerettsalderen var 25 år.
I 1837 iverksattes en landsinnsamling for å skaffe penger til byggingen av et museum i København som skulle romme Bertel Thorvaldsens samlinger av egen og andres kunst. I september 1838 kom Thorvaldsen tilbake til København etter mer enn 40 år i Roma. Samme år donerte Frederik VI grunnen hvor museet kom til å ligge – like ved siden av Christiansborg. Byen København ga store summer til museumsbyggingen, som ble tegnet av arkitekten Michael Gottlieb Bindesbøll. Den 18. september 1848 åpnet Thorvaldsens Museum, Danmarks første museumsbygning.
Frederik VI døde den 3. desember 1839 på Amalienborg slott og ble gravlagt i Frederik Vs kapell i Roskilde domkirke. I ettertiden har han blitt kritisert for sin ofte uforståelige fastholdelse av alliansen med Napoleon, som førte til Danmark-Norges oppløsning, og som kunne ha medført opphevelse av Danmarks selvstendighet. Han ble etterfulgt av Christian VIII.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederick VI of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Stamtavle == | Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. | 4,911 | 4,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liding%C3%B6_kommune | 2023-02-04 | Lidingö kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Stockholms län', 'Kategori:Lidingö kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lidingö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lidingö.
Lidingö inngår i storbyområdet rundt Stockholm (Stor-Stockholm).
Lidingöbanan (sporvognslinje 21) går fra Ropsten tunnelbanestasjon på Stockholmssiden (bydelen Hjorthagen) til Gåshaga på Lidingö (tettstedet Brevik).
Nest etter Stockholm har Lidingö høyest tetthet av ambassader og konsulater. Albania, Angola, Bahamas, Bolivia, El Salvador, Eritrea, Honduras, Iran, Kongo, Ukraina, Hviterussland og Zimbabwe har ambassade eller konsulat i kommunen. Dessuten har flere land sine ambassadørboliger på Lidingö.
| Lidingö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lidingö.
Lidingö inngår i storbyområdet rundt Stockholm (Stor-Stockholm).
Lidingöbanan (sporvognslinje 21) går fra Ropsten tunnelbanestasjon på Stockholmssiden (bydelen Hjorthagen) til Gåshaga på Lidingö (tettstedet Brevik).
Nest etter Stockholm har Lidingö høyest tetthet av ambassader og konsulater. Albania, Angola, Bahamas, Bolivia, El Salvador, Eritrea, Honduras, Iran, Kongo, Ukraina, Hviterussland og Zimbabwe har ambassade eller konsulat i kommunen. Dessuten har flere land sine ambassadørboliger på Lidingö.
== Tettsteder ==
Lidingö kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Vennskapsbyer ==
Lidingö har tre vennskapsbyer:
Lojo (fi: Lohja), Finland
Alameda, California, USA
Saldus, Latvia
== Se også ==
Lilla Värtan
Stora Värtan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lidingö by | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,912 | 4,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norrt%C3%A4lje_kommune | 2023-02-04 | Norrtälje kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Stockholms län', 'Kategori:Norrtälje kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Norrtälje kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Norrtälje. Norrtälje er den største kommunen i Stockholms län og utgjør nesten en tredjedel av länets areal.
Norrtälje har også opplevd stor innflytting. Fra 1985 til 2005 har innbyggertallet økt med 29%. I løpet av sommermånedene har kommunen en enda høyere befolkning på grunn av alle sommerhusene.
| Norrtälje kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Norrtälje. Norrtälje er den største kommunen i Stockholms län og utgjør nesten en tredjedel av länets areal.
Norrtälje har også opplevd stor innflytting. Fra 1985 til 2005 har innbyggertallet økt med 29%. I løpet av sommermånedene har kommunen en enda høyere befolkning på grunn av alle sommerhusene.
== Tettsteder ==
Norrtälje kommune har 16 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,914 | 4,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nykvarn_kommune | 2023-02-04 | Nykvarn kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Stockholms län', 'Kategori:Nykvarn kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Nykvarn kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nykvarn. Kommunens største innsjø er Yngern.
| Nykvarn kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nykvarn. Kommunens største innsjø er Yngern.
== Tettsteder ==
Nykvarn kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Bilder ==
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,915 | 4,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyn%C3%A4shamn_kommune | 2023-02-04 | Nynäshamn kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Stockholms län', 'Kategori:Nynäshamn kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nynäshamn kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nynäshamn.
| Nynäshamn kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nynäshamn.
== Tettsteder ==
Nynäshamn kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,916 | 4,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrice_Lumumba | 2023-02-04 | Patrice Lumumba | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Kongolesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kasai-Oriental', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Patrice Émery Lumumba (opprinnelig Élias Okit'Asombo født 2. juli 1925 i Onalua i Katakokombe-området i provinsen Kasai i Belgisk Kongo, død 17. januar 1961 nær Elizabethville i Katanga) var en kongolesisk og nasjonalistisk politiker som motarbeidet det belgiske kolonistyret i datidens Belgisk Kongo. Lumumba ble statsminister i 1960 og myrdet etter et militærkupp i 1961 ledet av oberst Joseph Desire Mobutu som senere tok navnet Mobutu Sese-Seko.
| Patrice Émery Lumumba (opprinnelig Élias Okit'Asombo født 2. juli 1925 i Onalua i Katakokombe-området i provinsen Kasai i Belgisk Kongo, død 17. januar 1961 nær Elizabethville i Katanga) var en kongolesisk og nasjonalistisk politiker som motarbeidet det belgiske kolonistyret i datidens Belgisk Kongo. Lumumba ble statsminister i 1960 og myrdet etter et militærkupp i 1961 ledet av oberst Joseph Desire Mobutu som senere tok navnet Mobutu Sese-Seko.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Patrice Lumumba var sønn av bonden François Tolenga Otetshima og hans hustru, Julienne Wamato Lomendja. Han hadde tre brødre (Charles Lokolonga, Émile Kalema og Louis Onema Pene Lumumba) og en halvbror (Tolenga Jean). Familien var katolsk. Han gikk på en protestantisk grunnskole og deretter på en katolsk misjonsskole. Det var senere han fikk kallenavnet Lumumba, som betyr «opprørske masser». Hans oppførsel førte til at han ble utvist fra en av skolene.
Han gikk til slutt på en årslang yrkesopplæring på postskolen, og tok en utmerket eksamen derfra. Lumumba talte tetela, fransk, lingala, swahili og tshiluba.
Han arbeidet i Léopoldville (nå Kinshasa) og Stanleyville (nå Kisangani) i posten og som omreisende ølselger. I 1951 giftet han seg med Pauline Opangu.
=== Politikk ===
I 1955 ble Lumumba regionsleder for cercles (en fagforening) i Stanleyville og medlem av Belgias liberale parti, og han redigerte og distribuerte partilitteratur.
Etter en treukers studiereise til Belgia ble han arrestert i 1955, anklaget for underslag fra posthuset. Ett år senere ble han idømt tolv måneders fengsel og en bot. Han benektet aldri å ha underslått pengene, og ble løslatt etter en stund takket være sin forbindelser med belgiske liberale. Deretter ble han ansatt som direktør i Brasserie de Léo et du Bas-Congo med ansvar for salget av deres ølmerke Polar. Som postfunksjonær hadde Lumumba tjent 3.000 belgiske franc i året, mens Polar innbrakte en årslønn på 25.000 franc.Mot slutten av 1958 deltok han i opprettelsen av sentrumspartiet Mouvement National Congolais (NCE), og bidro til å gi partiet et samlende nasjonalt preg på tvers av etniske, regionale og sosiale skiller i landet.
=== Avkoloniseringsengasjement ===
Presset av andre kolonimakters avkolonialisering og indre uro i Kongo, erklærte Belgia i 1959 at det ville iverksette en femårsplan for å opprette Kongos uavhengighet. I lokalvalgene i desember 1959 vant NCE en overveldende seier til tross for at Lumumba satt fengslet i valgkampen, anklaget for politisk oppvigleri. Etter at NCE truet med å boikotte videre forhandlinger med Belgia, ble Lumuba satt fri og kunne delta på konferansen i Belgia i 1960. På konferansen gikk Belgia med på å framskynde Kongos uavhengighet til juni 1960, etter at det nasjonale valget var blitt avholdt i mai 1960.
=== Statsminister ===
NCE vant også det nasjonale valget i mai og 23. juni 1960 dannet NCE regjering med Lumumba som statsminister. Hans fremste motstander i valgkampen, Joseph Kasavubu, ble utnevnt til seremoniell president. Forskjellen mellom Lumumba og Kasavubu var at førstnevnte gikk inn for at Kongo skulle være en enhetsstat. Kasavubu på sin side ønsket å gjøre Kongo til en føderasjon av stater.
Katanga-konflikten: Like etter at regjeringen var dannet, brøt deler av den kongolesiske hæren ut i protest mot sine belgiske ledere. I uroen som fulgte erklærte den ressursrike provinsen Katanga sin uavhengighet fra Kongo. Katanga var særdeles rik på etterspurte malmer og mineraler som kobber, sink, diamanter, gull, germanium, uran, jern, kobolt, sølv og bly. Bak løsrivelsen stod Moise Tshombe med sterk støtte fra utenlandske gruve- og finansselskaper under ledelse av den belgisk-amerikanske organisasjonen Société Générale de Belgique.
Lumumbas regjering prøvde å motarbeide Katangas løsrivelse. Belgia intervenerte med militære tropper, for - ble det sagt - å beskytte belgiske statsborgere. Størstedelen av styrkene ble stasjonert i Katangas Elizabethville som Tshombe hadde valgt som den nye hovedstaden i Katanga.De oppfatninger Lumumba over årene hadde dannet seg om kolonistyrets praksis, gjorde det nærliggende for ham å mistenke Belgias intervensjon som en støtte til Katangas løsrivelse, og for å sikre det belgiske næringslivs økonomiske interesser i den ressursrike provinsen. Samlet fikk dette Lumumba til å be FN, USA og Sovjetunionen om støtte til å utvise de belgiske troppene og ivareta interessene til den lovlig valgte og nasjonale enhetsregjeringen mot Katangas løsrivelse.
USA, med president Dwight D. Eisenhower, viste intet engasjement i denne retningen. FN sendte flernasjonale, fredsbevarende tropper som imidlertid var for svake til å kunne bevare enhetsstaten Kongo mot Katangas løsrivelse. I tillegg ble FN-soldatene stadig hindret i sitt arbeid av de belgiske troppene som stod i landet. Lumumba ba derfor FN om å sende inn regulære styrker, men FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld, avviste Lumumbas forespørsel.Patrice Lumumba takket da ja til Sovjetunionens tilbud om transportfly og lastebiler for å frakte Lumumba-lojale militærenheter til Katanga.
Kongo var nå delt i fire: Stanleyville under Lumumba, Katanga under Moïse Tshombe med belgisk støtte, Kasai under Albert Kalonji, og en fjerde del i Leopoldville under president Kasavubu. I løpet av få måneder hadde Lumumba fornærmet den belgiske kongen, forskrekket Vesten med sine kontakter i Moskva og fjernet seg fra FN. Tidligere kolleger var også skremt av hans attentatplaner rettet mot hans rivaler i Kongo.
=== Statskupp ===
Uroen fortsatte, og 5. september 1960 besluttet Kongos president, Joseph Kasavubu, å avsette Lumumba til tross for at han egentlig var en rent seremoniell president, uten slik myndighet. Lumumba svarte med å avsette Kasavubu. Den 14. september 1960 ble Lumumba reelt avsatt av oberst og forsvarsminister Joseph Mobutu i et statskupp. Lumumba oppholdt seg på dette tidspunktet i statsministerboligen i Léopoldville, beskyttet av deler av FNs fredsstyrke. Han kunne imidlertid ikke forlate bygningen av frykt for å bli arrestert av kuppmakerne.
I november 1960 besluttet Lumumba likevel å dra til Stanleyville som var under kontroll av militærenheter som var lojale mot ham og landets lovlig valgte regjering. Lumumba ble smuglet ut om natten i en besøkende diplomatbil, og tok fatt på den lange reisen til Stanleyville. Noen hadde imidlertid alarmert Mobutus tropper, og Lumumba ble pågrepet i nærheten av elven Sankuru. Lumumba appellerte til FN om beskyttelse, men FN avslo på direkte ordre fra FNs hovedkvarter i New York.
=== Drapet på Lumumba ===
David Edward Lea, jarl i Overhuset, opplyste i 2013 at han i møte med Daphne Park, britisk konsul i Leopoldville (og dermed leder for M16 lokalt) i 1961, tok opp drapet på Lumumba og om M16 var involvert. «Jeg organiserte det,» skal hun ha svart. Baronesse Daphne Park døde 24. mars 2010, 88 år gammel. Hun hadde i 1960 mottatt Order of the British Empire for sine tjenester som konsul, året før Lumumba ble likvidert. Hun var lenge Secret Intelligence Services talskvinne i Overhuset. M16 har avslått å kommentere Leas opplysning. Lumumba var anti-imperialist og ville at Kongo skulle ta hånd om egne ressurser. Han åpnet derfor for kontakt med Sovjet og Kina, noe som fikk president Eisenhower til å stemple ham som kommunist, selv om Lumumba protesterte sterkt mot dette. Tshombe hadde alliert seg med den belgiske regjering og gruveselskapene, og erklært gruveområdet Katanga uavhengig 11. juli 1960. FN-styrkene i Kongo grep ikke inn, og Lumumba ba derfor USA om hjelp. Han fikk avslag, og henvendte seg derfor til Sovjet. President Kasavubu avsatte ham i et kupp, og CIA ville ha ham likvidert, trolig på president Eisenhowers ordre. CIAs kjemiker Sidney Gottlieb tok gift med seg til Kongo i september 1960. Giften skulle tilføres Lumumbas tannkrem. Den belgiske granskningskomiteen benektet at den belgiske regjering var direkte innblandet i drapet, men innrømmet at den heller ikke gjorde noe for å hindre det, i strid med FN-resolusjon 290 og belgiernes egen «God samaritaner»-lov.Belgiske representanter krevde at Lumumba skulle overleveres til utbryteren Tshombe i Katanga. Den 15. januar 1961 skrev Belgias «minister for Afrika-saker» til sin representant i Elizabethville at Tshombe omgående måtte ta imot Lumumba (de Witte, 2001). Den 17. januar 1961 ble han fløyet til Elizabethville sammen med to av sine nære medarbeidere, Robert Okito og Maurice M’Polo.Lumumba hadde rømte fra fengsel, blitt fanget igjen og satt i militær forvaring. Da gjorde soldatene mytteri og slapp ham fri. Så da han også denne gang ble fanget igjen, fikk president Kasavubu ham sendt med fly til Katanga sammen med Okito og M'Polo. Underveis ble de tre fryktelig mishandlet av vokterne, så flyets belgiske ansatte låste seg inne i cockpiten for å slippe å høre skrikene. Vokterne kom fra luba-stammen og hevnet seg for hærens massakre på deres stammefeller året før.
Ilagt håndjern ble Lumumba fløyet til Léopoldville der han ble slått og ydmyket også med utenlandske journalister og diplomater som øyenvitner. Den indiske brigaderen i FNs fredsstyrke, Indarjit Rikye, beskrev situasjonen på følgende måte: «Han lå i lenker på et lastebilplan. Han blødde, håret var i uorden, og han hadde mistet brillene. Men vi kunne ikke gripe inn.»Belgisk etterretningstjeneste meddelte Tshombe at hans erkefiende var på vei. Svenske FN-tropper med kontroll over Élisabethvilles flyplass observerte fangene ved ankomst, men kunne ikke gripe inn. De ble kjørt til en kolonialvilla, Villa Brouwe, i nærheten, der medlemmer av den katangesiske regjeringen og belgiske rådgivere inspiserte fangene. Lumumba ble torturert av militærpoliti under belgisk befal. Samme kveld ble han kjørt ut i ødemarken og henrettet av en eksekusjonspelotong, sammen med de to andre ministre fra sin gamle regjering. Henrettelsen ble utført av Katangas militære i nærvær av belgiske offiserer og politikommissarier. Belgia har benektet at deres folk beordret henrettelsene.CIAs daværende representant i Kongo, Larry Devlin, benektet at CIA hadde noen andel i Lumumbas død. Devlin hadde adgang til Lumumba, men tømte i stedet den forgiftede tannkremen han fikk fra Sidney Gottlieb, ut i Kongo-floden. Den ellers pliktoppfyllende Devlin sa senere: «Hvis jeg hadde hatt Hitler på skuddhold i 1941, og hadde skutt, kunne 20-30 millioner mennesker vært i live i dag. Men jeg følte aldri slik overfor Lumumba. Jeg håpet kongoleserne ville løse situasjonen seg imellom, på den ene eller andre måten.»
== Etter henrettelsene ==
To belgiere fikk i oppdrag å få alle levninger til å forsvinne. De grov opp de døde, parterte dem og løste opp bitene med svovelsyre; de siste restene ble brent til aske, unntatt to av Lumumbas fremtenner som ble tatt som troféer.Først tre uker senere ble det meldt i katangesisk radio at Lumumba var død. Man påstod at rasende landsbyboere hadde slått ham i hjel etter et fluktforsøk. Denne fremstillingen hadde folk liten tiltro til, og det kom til masseprotester rundt om i Europa. Sovjetunionen holdt Dag Hammarskjöld direkte ansvarlig for udåden.
== Patrice Lumumba University ==
For å ære Patrice Lumumbas innsats oppkalte Sovjetunionen et universitet i Moskva etter Lumumba. Det het nå Patrice Lumumba University frem til 1992, da det tok tilbake sitt gamle navn Peoples' Friendship University of Russia.
== Utmerkelser ==
Lumumba ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner.
== Bøker og artikler om Lumumba ==
Pisani, Sallie (2003) Lumumba Lost, Xlibris Corp
De Witte, Ludo (2001) Assassination of Lumumba, ISBN 1-85984-410-3
Weissman, Stephen R. (2002) Opening the Secret Files on Lumumba's Murder, Washington Post, 21. juli
McKown, Robin (1969) Lumumba. A Biography, Doubleday & Company
Utgitt av Panaf (1973/2002) Patrice Lumumba, Panaf Great Lives, ISBN 0-901787-31-0
Okumu, Washington (1963) Lumumba’s Congo: Roots of Conflict, Ivan Obolensky
Dobbins, James (2005) The UN's Role in Nation-Building: From the Congo to Iraq, RAND Corporation. ISBN 0-8330-3589-4
Gibbs, David N. (1991) The Political Economy of Third World Intervention : Mines, Money, and U.S. Policy in the Congo Crisis, American Politics and Political Economy Series, University Of Chicago Press, ISBN 0-226-29071-9
Gérard-Libois, Jules (1966) Katanga Secession. 1963, Madison: University of Wisconsin Press
Lemarchand, René (1964) Political Awakening in the Belgian Congo, Berkeley: University of California Press
Young, Crawford (1965) Politics in the Congo: Decolonization and Independence, Princeton University Press
Brausch, Georges (1961) Belgian Administration in the Congo, Oxford University Press
Lefever, Ernest W. (1965) Crisis in the Congo: A United Nations Force in Action, The Brookings Institution
Slade, Ruth (1961) The Belgian Congo, Oxford University Press
Heinz, G. og H. Donnay (1961) Lumumba: The Last Fifty Days, Grove Press
Hoskyns, Catherine (1965) The Congo Since Independence, Oxford University Press
Kalb, Madeleine G. (1982) The Congo Cables, Macmillan Publishing Co.
Baldwin, James (1961) A Negro Assays the Negro Mood, New York Times Magazine 12 Marz
Feron, James (1961) Stevenson Faces Congo Test at U.N. New York Times 22 January
Hoffmann, Paul (1961) Stanleyville Seizes 12 Belgians To Avenge Jailing of Lumumba, New York Times 21 January
McLaughlin, Kathleen (1961) U.N. Jobs Easing Plight in Congo, New York Times 22 January – and – “U.N. Shuns Effort in Lumumba Case.” New York Times 20 JanuaryLumumba skrev selv noe som etter hans død er blitt utgitt i bokform. En av disse er boken Congo my country, publisert i 1962 på forlaget Frederick A. Praeger, ASIN B0006AY1S6
== Referanser ==
== Filmer om Lumumba ==
Seduto alla sua destra (1968), i regi av den italienske regissøren Valerio Zurlini.
Lumumba (2000), regi: Raoul Peck
== Eksterne lenker ==
(en) Patrice Lumumba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Patrice Lumumba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Patrice Lumumba på Internet Movie Database
(sv) Patrice Lumumba i Svensk Filmdatabas
(en) Patrice Lumumba hos The Movie Database
(en) Patrice Lumumba på Discogs
(en) Patrice Lumumba på MusicBrainz
(en) The United Nations and the Congo
(en) Wall Street, Banks, and American Foreign Policy
(en) Robin McKown
(en) TIME – Lumumba: Lost Prince of an African Renaissance? Arkivert 10. mars 2005 hos Wayback Machine. Wikiquote: Patrice Lumumba – sitater | Patrice Émery Lumumba (opprinnelig Élias Okit'Asombo født 2. juli 1925 i Onalua i Katakokombe-området i provinsen Kasai i Belgisk Kongo, død 17. | 4,920 | 4,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Spezia | 2023-02-04 | La Spezia | ['Kategori:44°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Liguria', 'Kategori:Kommuner i provinsen La Spezia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også: Provinsen La SpeziaLa Spezia er en by i Liguria i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen La Spezia. Byen er en av de større italienske militære og kommersielle havnebyer, og ligger mellom Genova og Pisa ved det tyrrhenske hav.
Den har ingen virkelig bemerkelsesverdig arkitektur, bortsett fra den moderne (ca. 1960) Cristo Re alla Spezia-katedralen og Lia kunstmuseum. La Spezia er en svært moderne by; nesten alle bygningene er oppført etter 1920.
La Spezia har blitt beskrevet som en hyggelig by med lite turister, og provinsen La Spezia inkluderer vakre steder som Lerici, Portovenere og Cinque Terre, alle beliggende ved La Spezia-bukten.
| Se også: Provinsen La SpeziaLa Spezia er en by i Liguria i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen La Spezia. Byen er en av de større italienske militære og kommersielle havnebyer, og ligger mellom Genova og Pisa ved det tyrrhenske hav.
Den har ingen virkelig bemerkelsesverdig arkitektur, bortsett fra den moderne (ca. 1960) Cristo Re alla Spezia-katedralen og Lia kunstmuseum. La Spezia er en svært moderne by; nesten alle bygningene er oppført etter 1920.
La Spezia har blitt beskrevet som en hyggelig by med lite turister, og provinsen La Spezia inkluderer vakre steder som Lerici, Portovenere og Cinque Terre, alle beliggende ved La Spezia-bukten.
== Statistikk ==
Kommunens areal: 51,39 km²
Befolkning: 91.391 (2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) La Spezia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) La Spezia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | La Spezia er en by i Liguria i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen La Spezia. | 4,921 | 4,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pentti_Saarikoski | 2023-02-04 | Pentti Saarikoski | ['Kategori:Aleksis Kivi-prisen', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Finske forfattere', 'Kategori:Finskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Kalevi Jäntti-prisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pitkjaranta rajon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10'] | Pentti Saarikoski (født 2. september 1937 i Impilahti, død 24. august 1983 i Joensuu) var en finsk lyriker. Han var gift med Mia Berner.
| Pentti Saarikoski (født 2. september 1937 i Impilahti, død 24. august 1983 i Joensuu) var en finsk lyriker. Han var gift med Mia Berner.
== Priser ==
1959 – Kalevi Jäntti-prisen
1974 – Aleksis Kivi-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pentti Saarikoski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pentti Saarikoski på Internet Movie Database
(en) Pentti Saarikoski hos The Movie Database
(en) Pentti Saarikoski på Discogs
(en) Pentti Saarikoski på MusicBrainz
(en) Pentti Saarikoski på AllMusic
«Pentti Saarikoski». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4176-1416928956782. | Pentti Saarikoski (født 2. september 1937 i Impilahti, død 24. | 4,922 | 4,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin-konferansen | 2023-02-04 | Berlin-konferansen | ['Kategori:1884 i Frankrike', 'Kategori:1884 i Portugal', 'Kategori:1884 i Tyskland', 'Kategori:1885 i Frankrike', 'Kategori:1885 i Portugal', 'Kategori:1885 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Diplomatiske konferanser', 'Kategori:Europeisk kolonisering av Afrika', 'Kategori:Konferanser i Tyskland', 'Kategori:Konferanser på 1800-tallet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traktater av 1884', 'Kategori:Traktater av 1885'] | Må ikke forveksles med Berlin-kongressen 1878Berlin-konferansen i 1884–1885, på tysk kalt Kongokonferenz, regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika. Konferansen innledet en periode av økt koloniaktivitet blant de europeiske supermaktene, og som fjernet de fleste eksisterende former for afrikansk selvstyre.
| Må ikke forveksles med Berlin-kongressen 1878Berlin-konferansen i 1884–1885, på tysk kalt Kongokonferenz, regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika. Konferansen innledet en periode av økt koloniaktivitet blant de europeiske supermaktene, og som fjernet de fleste eksisterende former for afrikansk selvstyre.
== Deling av Afrika ==
Økt interesse blant europeiske stormakter for å kolonisere Afrika fra slutten av 1870-tallet førte til et ønske om å definere noen spilleregler for hvordan kappløpet om Afrika skulle foregå og til å definere deres respektive interesser så langt som mulig. Konkurranse blant europeiske stater om området ved den nedre Kongoelven ble utslaget som førte til enighet om å arrangere en internasjonal konferanse om afrikanske spørsmål, for å unngå en opptrapping av konfliktene.
Landene som var representert på konferansen var Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige, Norge, Det osmanske rike (Tyrkia) og USA. Ingen afrikanske land var representert.
Konferansen fant sted i Berlin den 15. november 1884, og etter langvarige forhandlinger ble generalakten for Afrika undertegnet den 26. februar 1885 av representanter for alle landene som deltok på konferansen. Ratifikasjoner ble deretter deponert av alle signaturstatene, unntatt USA.
Avtalen regulerte følgende punkter:
Kongo-fristaten ble anerkjent som en privat besittelse tilhørende Kongoselskapet.
De 14 signaturstatene ble enige om handelsfrihet i området ved Kongo-bassenget og Malawi-sjøen og øst for dette området syd for den 5. nordlige breddegrad. Det omfattet dagens Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Uganda, Kenya, Rwanda, Burundi, Tanzania og Malawi samt størstedelen av Sentralafrika, den sydlige delen av Somalia, den nordlige delen av Mosambik og Angola samt små deler av Gabon, Kamerun, Sudan, Etiopia og Zambia.
Elvene Niger og Kongo ble frigitt for skipsfart.
Forbudet mot atlantisk slavehandel ble vedtatt
Det ble enighet om grunnprinsippet at enhver makt hadde rett til en koloni, dersom vedkommende stat var den første til å ta den i besittelse.Begrepet «innflytelsessfære» ble første gang brukt i Berlinavtalen.
Berlinavtalen innebar slutten på selvstendighet for det meste av Afrika. Koloniseringen ble fullført 1890-1900.
Inndelingen av kolonier imperialistmaktene seg i mellom ble foretatt uten hensyn til geografiske og etniske forhold. Dette har medvirket til mange konflikter senere, der to eller flere rivaliserende etniske grupper har befunnet seg innenfor samme politiske grenser, f.eks. Darfur-konflikten og krigen i Den demokratiske republikken Kongo.
== Se også ==
Kappløpet om Afrika
Imperialisme
Nyimperialisme
Kolonialisme
Tyske kolonier
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chamberlain, Muriel E. (1999): The Scramble for Africa. 2. utg., London: Longman, 1. utg.: 1974, ISBN 0-582-36881-2.
Petringa, Maria (2006): Brazza, A Life for Africa, ISBN 978-1-4259-1198-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Berlin Conference (1884) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Berlin Conference of 1884-1885 to Divide Africa», ThoughtCo
«The Berlin Conference», BBC In Our Time | Berlin-konferansen i 1884–1885, på tysk kalt Kongokonferenz, regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika. Konferansen innledet en periode av økt koloniaktivitet blant de europeiske supermaktene, og som fjernet de fleste eksisterende former for afrikansk selvstyre. | 4,923 | 4,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonora_Christina_Ulfeldt | 2023-02-04 | Leonora Christina Ulfeldt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske grevinner', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1698', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1621', 'Kategori:Kongelige dansker', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slekten Ulfeldt'] | Leonora Christina Ulfeldt (født 8. juli 1621, død 16. mars 1698) var datter av Christian IV og Kirsten Munk.
Hun ble forlovet med Corfitz Ulfeldt allerede i 9-årsalderen og giftet seg med ham som 15-åring den 9. oktober 1636.
Corfitz Ulfeldt var stattholder i København og bodde i sin gård i Løvstræde, hvor Gråbrødretorv er i dag. Hun var med Ulfeldt på flere reiser rundt i Europa.
Ekteskapet skal ha vært meget lykkelig og resulterte i minst 15 barn, deriblant Leonora Sophie og Leo.
| Leonora Christina Ulfeldt (født 8. juli 1621, død 16. mars 1698) var datter av Christian IV og Kirsten Munk.
Hun ble forlovet med Corfitz Ulfeldt allerede i 9-årsalderen og giftet seg med ham som 15-åring den 9. oktober 1636.
Corfitz Ulfeldt var stattholder i København og bodde i sin gård i Løvstræde, hvor Gråbrødretorv er i dag. Hun var med Ulfeldt på flere reiser rundt i Europa.
Ekteskapet skal ha vært meget lykkelig og resulterte i minst 15 barn, deriblant Leonora Sophie og Leo.
== På flukt ==
Etter Christian IVs død brøt motsetningsforholdet til Frederik III og dronning Sophie Amalie ut i full blomst, og Leonora flyktet med Corfitz Ulfeldt til Sverige i 1651 og oppholdt seg i Stockholm 1652-54.
De bodde i perioden 1655-57 på slottet Barth i Pommern. Leonora Christine reiste i 1656 til Danmark for å søke forsoning med Frederik III, men ble stoppet i Korsør og utvist.
Derpå fulgte hun med Corfitz Ulfeldt da han sluttet seg til svenskene og med dem rykket inn i Danmark 1657. Hun måtte overta Ulfeldts forsvar, da han ble anklaget for forræderi i 1659 og var for syk til selv å forsvare seg. Begge ble arrestert av Frederik III i København i 1660 og fengslet i 17 måneder på Hammershus, hvorfra de på dramatisk vis forsøkte å flykte. Endelig løslatt i 1661 mot å gi avkall på fordringer (Ulfeldt var en av kongens store långivere) og størsteparten av sine eiendommer. Hun flyttet til Ellensborg på Fyn og fulgte med Corfitz Ulfeldt på kurreise til Nederland i 1662, derfra reiste hun til London i 1663 for å drive inn et gammelt tilgodehavende hos kongen.
== Fangenskap ==
Frederik III forlangte henne utlevert som Ulfeldts medskyldige i høyforræderi. Hun ble derfor arrestert og sendt til København, hvor hun ble fengslet i Blåtårn på Københavns slott. Hun nektet kjennskap til Corfitz Ulfeldts forræderske handlinger, men ble holdt fanget i Blåtårn i 21 år, 9 måneder og 11 dager. Det var her hun skrev sin «franske selvbiografi». I 1673 begynte hun å skrive på sitt Jammers Minde, en skildring av fengselslivet stilet til sine barn.
Da dronning Sophie Amalie døde ble Leonora Christine løslatt i 1685 og etter en kort tids opphold i Husum ved København flyttet hun til Birgittinerordenens kloster i Maribo.
Leonora Christina Ulfeldt ligger begravet i klosterkirken, den nåværende Maribo domkirke på Lolland.
== Kulturkanonen ==
Leonora Christina Ulfeldts erindringsverk Jammersminde kom ut først i 1869.
Verket er tatt opp i den danske Kulturkanonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leonora Christina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi hos Danske konger.dk
Manuskriptet til «Den franske selvbiografi» Arkivert 14. juli 2007 hos Wayback Machine.
Leonora Christine på Kalliope.dk | Corfitz Ulfeldt (født 10. juli 1606, død mellom 14. | 4,924 | 4,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Souhaila_Andrawes | 2023-02-04 | Souhaila Andrawes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Palestinere', 'Kategori:Personer fra Beirut', 'Kategori:Personer fra Vest-Asia involvert i terroraktivitet'] | Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari, født 28. mars 1953 i Beirut) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen Martyr Halimeh, som stod bak kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» i 1977. Hun ble dømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 fikk Andrawes med familie opphold i Norge. Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge.
| Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari, født 28. mars 1953 i Beirut) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen Martyr Halimeh, som stod bak kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» i 1977. Hun ble dømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 fikk Andrawes med familie opphold i Norge. Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Souhaila Andrawes var datter av kristne palestinske foreldre som hadde flyktet fra sin hjemby Haifa. Hun vokste opp i Beirut, og gikk der på en pikeskole drevet av franske nonner. I 1965 ble hun med foreldrene videre til Kuwait, der hun en kortere tid gikk på en muslimsk skole. Hun hadde ambisjon å bli nonne, noe som ikke kunne virkeliggjøres i Kuwait, og hun ville derfor flytte til Jerusalem. Men så kom seksdagerskrigen i 1967, og følgen av den ble at hun ikke fikk gjennomført sine planer.
Selv om hun tok skoleavslutning som årsklassens beste, fikk hun ikke anledning til å studere, idet hun ikke hadde kuwaitisk statsborgerskap og heller ikke hadde de nødvendige forbindelser. Men hun kunne flytte til Libanon, og der fikk hun studert engelsk språk og engelsk litteratur.
=== Kapringen ===
Hun deltok i oktober 1977, 24 år gammel, i kapringen av Lufthansaflyet «Landshut», en Boeing 737 som var underveis fra Palma de Mallorca til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland. Det ble tvunget til å fly over Roma, Larnaka (Kypros), Bahrain, Dubai og Aden før det endte i Mogadishu i Somalia. Kaprerne krevde løslatelse av elleve medlemmer av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion fra vesttysk fengsel, og dessuten av to palestinere. I Mogadishu ble flyet stormet den 18. oktober 1977 av den vesttyske antiterrorstyrken GSG9, etter at kaprerne hadde likvidert kapteinen Jürgen Schumann. Dette var en av mange begivenheter under den såkalte tyske høsten, hvor et stort antall terroraksjoner i regi av Rote Armee Fraktion og tilknyttede palestinske grupper førte til nasjonal krise i Vest-Tyskland.
«Den tjukke», som Souhaila Andrawes ble kalt av gislene skal, ifølge andrepiloten Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var hun spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre».Mens de andre kaprerne ble drept under stormingen av flyet, slapp Andrawes fra det med livet i behold, skjønt hun var blitt skutt i beina. Bildet av den blodige Andrawes som blir båret ut fra flyet mens hun holder to fingre i været («V-tegnet») og roper «kill me, kill me» gikk verden rundt.(54 sekund ut i filmen)
=== Etter kapringen ===
Hun ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalia. Hun ble benådet etter to år og utvist.
Hun dukket opp i Norge, fra Kypros, i 1991 og bodde i landet sammen med sin ektemann og deres datter. De oppga sine riktige navn og data og søkte om politisk asyl, og fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet fordi ektemannen fremholdt at han fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme.Andrawes skulle (ifølge den senere tyske dommen) ha gjort alt hun kunne for å integreres fortest mulig i det norske samfunn: I løpet av noen få måneder lærte hun seg å forstå og snakke norsk, hun flyttet omgående med sin familie til en leilighet i et boligområde med overveiende norsk befolkning, hun holdt seg til en menighet i Den norske kirke, for Oslo kommune overtok hun oppgaven å ta seg av andre flyktninger og hjelpe dem med integreringen, datteren sendte hun på norsk skole og ble valgt til foreldrerepresentant.I 1994 ble hun sporet opp av tysk politi og begjært utlevert. Hun ble arrestert i Oslo den 13. oktober 1994, og umiddelbart underkastet et en uke langt avhør. Hun fortalte da meget om PFLP og nevnte navn, fakta og politiske strategier fra 1970-årene.Det ble gjort forsøk på å hindre utleveringen til Tyskland. Etter ett år med flere runder i rettssystemet avgjorde justisminister Grete Faremo 10. oktober 1995 at hun skulle utleveres til Tyskland i lys av forbrytelsenes karakter. Selve utleveringen fulgte i slutten av november 1996.Der ble hun i november 1996 dømt av Hanseatisches Oberlandesgericht i Hamburg til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet.Selv om hennes deltagelse i flykapringen aldri var noe tvilsspørsmål, dreide mye av rettssaken seg rundt forsvarets problematisering av om hun kunne sies å ha pådratt seg noe personlig ansvar for mordet på flykapteinen. Den tidligere terroristen fremholdt at hun følte seg uskyldig for mordet, og at utsagn hun hadde gjort om dette tidligere var blitt galt oversatt og oppfattet. Hun understreket at hun hadde forakt for ugjerninger som mord. Rettens kjennelse var i tråd med aktoratets påstand om medvirkning til drapet.Hun ble i tillegg i desember 1996 dømt til seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot Monika Haas, tiltalt for å ha skaffet flykaprerne våpen. Tysk påtalemyndighet var beredt til å frafalle kravet om lang straff dersom hun vitnet mot Monika Haas. Andre kilder oppgir at hun fikk 12 års fengsel ved den tyske domstolen der tiltalen kunne medført opp til 25 års fengsel.Norske myndigheter gav tidlig tilsagn om at Andrawes kunne mottas for soning i Norge, der hennes mann og mindreårige datter bodde, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen. Etter at dette hadde funnet sted i en fengselsanstalt i Frankfurt, ble hun overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet hun en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp hennes svar i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla. Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter.Den 11. juli 1997 var avgjørelsen formelt fattet,
og overflyttingen fant sted 29. juli.Andrawes kom da til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter å ha sonet halve straffen ble hun i november 1999 løslatt fra fengselet.
=== Etter løslatelsen ===
Den norske regjering begrunnet benådningen med henvisning til Andrawes' dårlige helsetilstand. I intervjuer har hun senere klaget over å ha smerter på grunn av skadene hun fikk da hun ble skutt under GSG9-aksjonen.
Både overføringen til norsk fengsel og den tidlige løslatelsen avstedkom mange protester. Mange, deriblant Carl I. Hagen, mente det var upassende at en som var dømt for flykapring skulle slippe ut etter bare fem år og at Andrawes ikke burde få opphold i Norge. Også daværende Høyre-leder Jan Petersen advarte mot en tidlig løslatelse og fremholdt at «ved slik alvorlig kriminalitet må straffen fullbyrdes». Så sent som noen få uker før norske myndigheter løslot henne hadde det tyske justisdepartementet gjort det klart at det ikke var aktuelt å løslate henne i overskuelig fremtid.
Andrawes bosatte seg etter løslatelsen i Norge, og har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten. I slutten av 2004 medvirket hun i fjernsynsprogrammet Redaksjon EN på NRK, der hun ble presentert som «norsk-palestiner». Hun kommenterte Yasir Arafats død og spørsmålet om Yasir Arafat var en terrorist.
Andrawes har vært trukket frem i flere offentlige diskusjoner, både knyttet til norsk innvandrings- og flyktningepolitikk og terrorbekjempelse.
I boken Für die RAF war er das System, für mich war er der Vater av Anne Siemens forteller den tidligere Landshut-flyvertinnen Gabriele von Lutzau om sin uforstående holdning til at den brutale terroristen kunne leve fritt i Norge og bare satt fire år i fengsel for sine menneskeforaktende gjerninger. Det tidligere gisselet beskriver Andrawes som spesielt grusom og ubarmhjertig.
Andrawes snakker selv om sin deltagelse i kapringen i Heinrich Breloers dokudrama Todesspiel. I intervjuet beklager hun sin deltagelse i aksjonen.
== Filmatisering ==
I 2007 ble kapringen av Landshut filmatisert av ARD. I filmen spilles Souhaila Andrawes av den tyrkisk-tyske skuespilleren Nezâ Selbuz.
== Referanser == | Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari, født 28. mars 1953 i Beirut) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). | 4,926 | 4,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_h%C3%B8sten | 2023-02-04 | Den tyske høsten | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hendelser i 1977', 'Kategori:Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Terrorisme', 'Kategori:Tysklands historie (1945–1990)'] | Den tyske høsten (tysk: Deutscher Herbst) betegner komplekset av begivenheter som fulgte med bortføringen av den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» høsten 1977. Hendelsene markerte en kulminasjon av flere år med venstreekstrem terror, kanskje først og fremst ledet an av Rote Armee Fraktion. Det var den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.
| Den tyske høsten (tysk: Deutscher Herbst) betegner komplekset av begivenheter som fulgte med bortføringen av den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» høsten 1977. Hendelsene markerte en kulminasjon av flere år med venstreekstrem terror, kanskje først og fremst ledet an av Rote Armee Fraktion. Det var den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.
== Fra bortførelsen av Schleyer til den harde RAF-kjernens død i fengsel ==
Den 5. september 1977 ble arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer overfalt på veien i Köln av en RAF-gruppe. Hans sjåfør, livvakt og to politimenn ble omgående skutt og drept, mens Schleyer ble bortført og skjult i et høyhus i Erftstadt-Liblar utenfor Köln. Han ble deretter tvunget til å appellere til den sosial-liberale regjeringen under Helmut Schmidt om å utveksle den fengslede «første generasjonen» av RAF-medlemmer mot ham.
Da regjeringen, i motsetning til ved bortføringen av Peter Lorenz to år tidligere, ikke ville gå med en utveksling, forsøkte RAFs forbundsfeller i PFLP (Kommando Martyr Halimeh) å øke presset ved å kapre Lufthansa-flyet «Landshut». Etter en lang ferd gjennom Middelhavet og den arabiske verden og drapet på flykapteinen Jürgen Schumann, landet flyet på lufthavnen i Mogadishu i det østafrikanske landet Somalia, hvor det ble stormet av tyske kommandosoldater. Alle gislene ble befridd, men av de fire terroristene (Zohair Youssif Akache alias kaptein Mahmud, Souhaila Andrawes, Riza Abbasi, Nadia Duaibes alias Shanaz Holun) overlevde bare Souhaila Andrawes.
Som reaksjon på dette ble Hanns-Martin Schleyer, som i mellomtiden var blitt bragt over Nederland til Belgia, skutt av sine kidnappere. Hans lik ble funnet om aftenen den 19. oktober i koffertrommet i en Audi 100 parkert i Rue Charles Peguy i grensebyen Mulhouse i Alsace.
Samtidig døde de fengslede RAF-terroristene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe i Stuttgart-Stammheim-fengselet. Deres medfange Irmgard Möller overlevde. Tyske myndigheter har hele tiden hevdet at det dreide seg om et koordinert masseselvmord. Konspirasjonsteoretikere på den ekstreme venstresiden har imidlertid påstått at fangene i virkeligheten ble drept av myndighetene. For å støtte denne teorien viser de til at RAF-fangene var adskilt fra kontakt med hverandre, og derfor angivelig vanskelig kunne planlegge dette sammen. Det er også stilt spørsmål om hvordan Baader fikk smuglet en pistol inn i høysikkerhetsfengselet og hvorfor han bare brukte den på seg selv. Möller, som overlevde, benekter også at det var snakk om selvmord, det er fra enkelte hold sådd tvil om hvordan hun var i stand til å stikke seg selv tre ganger så nær hjertet. Blant de fremste daværende kritikerne av den offisielle forklaringen var RAF-advokat Otto Schily, som senere ble sosialdemokratisk innenriksminister.
Som følge av begivenhetene «den tyske høsten» besluttet tyske myndigheter å aldri mer forhandle med terrorister. | Den tyske høsten (tysk: Deutscher Herbst) betegner komplekset av begivenheter som fulgte med bortføringen av den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» høsten 1977. Hendelsene markerte en kulminasjon av flere år med venstreekstrem terror, kanskje først og fremst ledet an av Rote Armee Fraktion. | 4,927 | 4,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Cook | 2023-02-04 | James Cook | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1779', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1728', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Middlesbrough', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Cook (født 27. oktoberjul./ 7. november 1728greg., død 14. februar 1779) var en britisk oppdager og navigatør. Han gjorde tre oppdagelsesreiser i Stillehavet hvor han kartla mesteparten av Stillehavets kyster. Han dro også rundt Atlanterhavet og Det indiske hav. Han er kjent for kartlegging, oppdagelser og observasjonen av Venuspassasjen, som han gjorde for å hjelpe andre sjøfarere. I 1772 krevde han Australia for den britiske kronen.
Cook begynte i den britiske handelsflåten som tenåring og sluttet seg til Royal Navy i 1755. Han deltok i syvårskrigen, og han kartla store deler av inngangen til Saint Lawrence River under beleiringen av Québec. Dette bidro til at Cook fikk oppmerksomheten til Admiralitetet og Royal Society. Denne innkallingen kom på et viktig øyeblikk i Cooks karriere og fikk stor betydning for hvilken retning den britiske utforskningen skulle ta. Dette førte til at han ble sjef over HM Bark «Endeavour» i 1766.
Cook ble drept i kamp med innbyggere på Hawaii under sin tredje reise i Stillehavet i 1779. Han etterlot seg vitenskapelig og geografisk kunnskap som påvirket hans etterfølgere langt ut i 1900-tallet.
| James Cook (født 27. oktoberjul./ 7. november 1728greg., død 14. februar 1779) var en britisk oppdager og navigatør. Han gjorde tre oppdagelsesreiser i Stillehavet hvor han kartla mesteparten av Stillehavets kyster. Han dro også rundt Atlanterhavet og Det indiske hav. Han er kjent for kartlegging, oppdagelser og observasjonen av Venuspassasjen, som han gjorde for å hjelpe andre sjøfarere. I 1772 krevde han Australia for den britiske kronen.
Cook begynte i den britiske handelsflåten som tenåring og sluttet seg til Royal Navy i 1755. Han deltok i syvårskrigen, og han kartla store deler av inngangen til Saint Lawrence River under beleiringen av Québec. Dette bidro til at Cook fikk oppmerksomheten til Admiralitetet og Royal Society. Denne innkallingen kom på et viktig øyeblikk i Cooks karriere og fikk stor betydning for hvilken retning den britiske utforskningen skulle ta. Dette førte til at han ble sjef over HM Bark «Endeavour» i 1766.
Cook ble drept i kamp med innbyggere på Hawaii under sin tredje reise i Stillehavet i 1779. Han etterlot seg vitenskapelig og geografisk kunnskap som påvirket hans etterfølgere langt ut i 1900-tallet.
== Før oppdagelsesreisene ==
Cook ble ikke født inn i en rik familie, men takket være arbeidsgiveren til faren fikk Cook allikevel utdannelse. Da han var atten, dro den unge Cook ut på sjøen for første gang, som en dekksgutt i et lokalt handelskompani, eid av Walker-brødrene. I en alder av tjuetre ble Cook tilbudt sitt eget skip, men han takket nei; syvårskrigen var rett rundt hjørnet, og selv om det ikke var helt risikofritt å starte på nytt i marinehierarkiet, tok Cook sjansen og forlot handelskompaniet.
Cook gjorde det bra i marinen, allerede etter én måned om bord på «The Eagle» ble han forfremmet, etter et halvt år til ble han forfremmet igjen, og etter to år totalt i marinen ble han gitt kommandoen over sitt eget skip. Årsakene til de forfremmelsene var ikke bare det faktum at den unge kapteinen hadde studert hardt mens han arbeidet i handelskompaniet, men også det faktum at marinen hadde et stort behov for skikkede sjømenn (able seamen) som visste hva de gjorde. Tidligere ville familiekontakter og navn hatt mer å si. «Pembroke», skipet som Cook ble gitt kommando over, ble beordret til å støtte hæren i dens planlagte angrep på Québec. Oppgaven hans her ble å kartlegge St. Lawrence-elva, noe han var så dyktig til at han snart ble kjent i marinen. Cook selv nevner aldri dette ryktet sitt i dagbøkene og skryter ikke, men det er klart at uten Cooks ekspertise ville general Wolfies angrep på Abrahamsslettene vært vanskelig å gjennomføre.
Med sitt nå gode rykte var ikke krigens slutt et så stort problem for Cook som for resten av folkene i marinen. Lønnen han hadde fått av marinen, rundt tre tusen pund, ga ham muligheten til å gifte seg med Elizabeth Batts Cook. Cook brukte årene mellom 1763 og 1767 til å kartlegge Nord-Amerika og de britiske koloniene, bare avbrutt av små pauser hjemme i Storbritannia der han gikk over det han hadde samlet av informasjon.
== Den første reisen (1768–1771) ==
Takket være sitt gode rykte hos overklassen ble Cook hyret til å frakte vitenskapsmenn fra Royal Society til Tahiti, der de skulle observere Venus' passering av solskiven (Venuspassasjen) den 3. juni 1769. Leder for vitenskapsmennene var den da 26-årige Joseph Banks. Banks ble assistert av den svenske botanikeren Daniel Solander, samt et lite antall astronomer og illustratører. Cook ble forfremmet til løytnant og gitt kommandoen på HMS «Endeavour», som seilte fra Plymouth 26. august 1768.
På reisen til Stillehavet stoppet ekspedisjonen tre uker i Rio de Janeiro for å reparere fartøyet og proviantere. 16. januar 1769 kom skipet til Ildlandet, og det lyktes Cook å passere Kapp Horn 20. januar. Ekspedisjonen ankom Tahiti den 13. april 1769, i god tid til å sette opp utstyret og bli kjent med lokalbefolkningen. Overalt hvor han kom prøvde Cook å komme i kontakt med de fastboende, og dette skriver han om i dagbøkene sine. Observasjonene av Venuspassasjen stemte ikke godt nok overens med observasjoner gjort på andre steder i verden, men turen var ikke bortkastet. Cook fortsatte vestover i håp om å finne det mytiske kontinentet Terra Australis, en landmasse i sør som enkelte britiske vitenskapsmenn mente skulle «balansere verden» ettersom det var mye mer landmasse nord for ekvator enn i sør.
Terra Australis kan forveksles med Antarktis, men skulle ifølge disse vitenskapsmennene være mye større, og Cook hadde fått i oppgave å finne dette landet. Han lyktes ikke med å finne noe slikt land. Men med god hjelp fra polynesieren Tupaia, som hadde god kjennskap til Stillehavet, fant Cook fram til New Zealand, en øygruppe som tidligere var blitt oppdaget av Abel Tasman.
Ekspedisjonen brukte seks måneder på å kartlegge New Zealands kyst. Deretter krysset den Tasmanhavet og kom til Australias sørøstkyst. Derfra seilte de nordover og utforsket Australias østkyst. I juni 1770 strandet fartøyet på Great Barrier Reef og var nære på å synke, men ble reddet etter en provisorisk reparasjon. Etterpå fant Cook en luke i revet som idag bærer navnet Cookpassasjen. Etter å ha seilt til Batavia (Jakarta) for å proviantere, vendte de tilbake til Storbritannia. Den 13. juli 1771 satte Cook igjen sin fot på britisk jord, og tre dager senere ankret HMS «Endeavour» opp i Woolwich. Cook ble gitt audiens hos kong Georg III, som forfremmet ham til kommandørkaptein.
== Den andre reisen (1772–1775) ==
Cook selv utga i første omgang ikke sine egne skrifter om den første reisen, på grunn av deres "labre litterære kvalitet". I stedet skrev forfatteren John Hawkesworth om reisen, og han blandet Cooks og Banks' dagbøker med egne meninger. Cooks egne dagbøker fra første reise ble først publisert i 1836. Cook ble imidlertid utsatt for kritikk, og geografen Alexander Dalrymple mente at Cook ikke hadde utforsket området tilstrekkelig til å kunne avvise Terra Australis' eksistens. Admiralitetet planla derfor en ny ekspedisjon.
Hovedmålet med ekspedisjonen var nok en gang å lete etter Terra Australis. Ved å seile sør for New Zealand hadde Cook vist at New Zealand ikke var en utstikker av et større kontinent. Da Cook kartla Australia visste man at det dreide seg om et kontinent, men medlemmene i Royal Society trodde at det skulle finnes et enda større kontinent lengre sør. Derfor seilte Cook sør for Australia, og den 17. januar 1773 ble han den første som passerte den sydlige polarsirkel og oppdaget Syd-Georgia og Syd-Sandwichøyene. Dette var andre gangen noen seilte verden rundt østover. Cook Island i Syd-Sandwichøyene ble senere oppkalt etter ham.
Cook nådde nesten Antarktis, men vendte så nordover til Tahiti for å proviantere. Deretter gjorde han sitt andre forsøk på å finne Terra Australis. Men heller ikke nå fant han det, og teorien om det sydlige kjempekontinentet kunne endelig skrinlegges. På hjemveien gikk han i land på Vennskapsøyene (Tonga), Påskeøya, Norfolkøya, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene.
== Den tredje reisen (1776–1779) ==
Før Cook foretok sin tredje ekspedisjon, ble han forfremmet fra kommandørkaptein til kommandør. I juli 1776 seilte Cook med skipene «Resolution» og «Discovery». Målet med reisen var at de fra Beringstredet skulle forsøke å finne Nordvestpassasjen. Oppdraget mislyktes, men de oppdaget flere øyer sør i Stillehavet, samt Sandwichøyene (Hawaii). Etter å ha blitt stoppet av isen i nord, vendte ekspedisjonen tilbake til Hawaii for å overvintre. Befolkningen var ikke begeistret for deres tilbakekomst. Mens det første møtet hadde vært vennlig, var stemningen nå fiendtlig. En konflikt med lokalbefolkningen førte til at Cook ble drept på stranden ved Kealakekua Bay på hovedøya Hawaii den 14. februar 1779.
David Samwell, som seilte sammen med Cook på «Resolution», skrev om ham:«Han var beskjeden, og heller blyg; med en behagelig livlig konversasjon, følsom og intelligent. I lynne var han noe brå, men av anlegg den mest vennlige, velvillige og menneskelige. Han var rundt seks fot høy; og, selv om han var en mann av godt utseende, var han enkel i både klesstil og framtoning. Hans ansikt var uttrykksfylt; hans nese meget godt formet; hans øyne som var smale og brun av fargen, var raske og gjennomtrengende; hans øyenbryn framtredende, noe som ga hans mine til sammen et preg av barskhet.»
== Ettermæle ==
Cooks bedrifter som oppdager og sjømann er så betydelige og verdifulle at man kan sammenligne ham med de store nautiske oppdagerne Christoffer Columbus, Vasco da Gama, Ferdinand Magellan og Abel Tasman. Hans evner innenfor matematikk, navigasjon og kartografi var helt usedvanlige. Ved å benytte astronomiske målinger revolusjonerte han sin tids navigasjonsmetoder. Vi skylder ham fastsettelsen av New Zealand og Ny-Guinea som øyer, utforskingen av Australias østkyst, oppdagelsen av flere Sydhavsøyer, deriblant Ny-Caledonia og Hawaii, utforskingen av Nord-Amerikas vestkyst fra 44-77° nordlig breddegrad og endelig eliminering av det hypotetiske Terra Australis. Han fullførte så å si utforskingen av jordens hydrografi (kartlegging av havet).
Utover alle sine oppdagelser ble Cook også kjent for å unngå skjørbuk blant mannskapet ved å alltid ha med forsyninger av sitroner, og å pålegge mannskapet et jevnlig inntak av frukten.
Apollo 15 valgte å døpe kommandomodulen Endeavour etter Cooks skip HMS «Endeavour», og romfergen Endeavour ble også oppkalt etter skipet. Romfergen Discovery ble oppkalt etter et annet av Cooks skip, HMS «Discovery».
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1776 – Copleymedaljen
== Se også ==
Cooks' Cottage, huset til foreldrene til James Cook, flyttet fra Yorkshire til Melbourne i 1934.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Cook – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Cook – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Captain Cook Society
«Cook, James (1728–1779)», Australian Dictionary of Biography, bind 1, Melbourne University Press, 1966, s 243–244]
Biografi hos Dictionary of Canadian Biography Online | James Cook (født , død 14. februar 1779) var en britisk oppdager og navigatør. | 4,930 | 4,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Komorene | 2023-02-04 | Komorene | ['Kategori:11°S', 'Kategori:43°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Komorene', 'Kategori:Øyer i Afrika', 'Kategori:Øystater'] | Komorene (fransk: Union des Comores; komorisk: Udzima wa Komori; arabisk: الاتحاد القمر) er en øystat i det sørlige Afrika på øygruppen med samme navn. Komorene gjør krav på øya Mayotte, som Frankrike besitter i dag.
| Komorene (fransk: Union des Comores; komorisk: Udzima wa Komori; arabisk: الاتحاد القمر) er en øystat i det sørlige Afrika på øygruppen med samme navn. Komorene gjør krav på øya Mayotte, som Frankrike besitter i dag.
== Naturgeografi ==
=== Klima og miljø ===
Klimaet er et tropisk havsklima med regntid fra november til mai. Sykloner kan forekomme i denne perioden.
Et stort miljøproblem er jorderosjon på grunn av dyrking på fjellskråningene uten å terrassere. 90% av landets elektrisitet produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft.
=== Flora og fauna ===
Som andre øyer har Komorene en særegen flora og fauna med mange endemiske arter. Særlig kjent fra Komorene er blåfisken (Latimeria chalumnae), en av bare to nålevende kvastfinnefisker. Arten lever i undersjøiske huler, den totale bestanden er trolig bare noen hundre individer.
== Demografi ==
Befolkningens gjennomsnittsalder: 18,6 år (2002)
Spedbarnsdødelighet: nesten 8 % (2003)
Gjennomsnittlig levealder: 61,2 år (2003)
Etniske grupper: antalote, cafre, makoa, oimatsaha, sakalava
Religiøs tilhørighet: sunnimuslimer 98 %, katolikker 2 %
Språk: arabisk, fransk, shikomoro (en blandning av swahili og arabisk)
Analfabetisme: over 40 % av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter 2003
== Historie ==
I flere århundrer før Frankrike erobret øyene, hadde både indiske og arabiske handelsmenn krysset Indiahavet og vært innom Komorene på sine reiser. De første folkene på Komorene kom fra Afrika, Australia, Indonesia og Arabia. Frankrike erobret øyene og erklærte dem som en koloni i 1912.
Etter selvstendigheten fra Frankrike i 1975 har det vært 19 kupp eller kuppforsøk på Komorene.
I 1997 erklærte øyene Anjouan og Mohéli sin selvstendighet fra Komorene. I 1999 tok den militære kommandanten oberst Azali Assoumani makten. Han forsøkte å løse krisen med Anjouan og Mohéli, ved å inngå des accords de Fomboni (Fomboni-avtalene) i 2000/2001, som ga grunnlaget for en nasjonal forsoningsprosess. På slutten av 2001 ble den nye konstitusjonen godkjent, og et presidentvalg fant sted våren 2002. Hver av landets øyer valgte da sin egen president, og en ny unionspresident avla presidenteden den 26. mai 2002.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Komorene er inndelt i tre distrikt som også er tre øyer: Grande Comore (Njazidja), Anjouan (Nzwani) og Mohéli (Mwali). Det finnes også fire kommuner: Domoni, Fomboni, Moroni og Moutsamoudou.
=== Menneskerettigheter ===
Komorene har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Næringsliv ==
Komorene er et av verdens fattigste land, blant annet grunnet en ung og raskt voksende befolkning og svært få naturressurser. 60 % av befolkningen er ytterst fattige. Arbeidskraftens lave utdannelsesnivå medfører høy arbeidsløshet, og landet er svært avhengig av utenlandsk hjelp. Jordbruket, inklusive fiske, jakt og skogbruk, utgjør 40 % av BNP, sysselsetter 80 % av arbeidskraften og står for det meste av eksporten. Landet er ikke selvforsynt med mat, og ris er en stor importvare.Gjennom en avtale om valutasamarbeid fra 1979 mellom Frankrike og Komorene har den komoriske valutaen en fast vekslingskurs mot euroen, EUR 1 = KMF 491,967 75. Dette pussige beløp kommer av at landet tidligere hadde fast vekslingskurs mot fransk franc, FRF 1 = KMF 50. Kursen ble i 1994 endret til FRF 1 = KMF 75, som igjen er blitt omregnet til euro.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 82. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 98. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Presidentskapets offisielle nettside
Anjouan.net
(no) Statistikk og andre data om Komorene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Komorene (fransk: Union des Comores; komorisk: Udzima wa Komori; arabisk: الاتحاد القمر) er en øystat i det sørlige Afrika på øygruppen med samme navn. Komorene gjør krav på øya Mayotte, som Frankrike besitter i dag. | 4,932 | 4,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Angeles | 2023-02-04 | Los Angeles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:118°V', 'Kategori:1781 i Nord-Amerika', 'Kategori:1850 i California', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1781', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1850', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i Los Angeles County', 'Kategori:Los Angeles', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
| Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
== Historie ==
Los Angeles-området har vært bebodd av den amerikanske urbefolkningen i tusenvis av år, i hovedsak av Chumashfolket og Tongvafolket.
Europeere kom til Los Angeles første gang i 1542, da spanjolen Juan Rodríguez Cabrillo reiste gjennom området. Det var imidlertid ikke før i 1769 at spanjolene etablerte en permanent bosetning i området, da de etablerte Mission San Gabriel Arcangel her.
Den 4. september 1781 grunnla nybyggere fra misjonen en by. Denne byen ble kalt El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Ángeles del Río de la Porciúncula. Dette bynavnet viser tilhørighet til fransiskanerne; det var i et italiensk kapell i Porzioncula nær Assisi at den fransiskanske bevegelse ble til.
Frem til Den meksikansk-amerikanske krigen i 1846–48 var byen en liten meksikansk småby. Etter den amerikanske erobringen av California begynte byen å vokse raskt, som et resultat av gullfeberen fra 1849. I 1850 fikk Los Angeles bystatus.
Jernbanen kom til Los Angeles i 1876. I 1892 ble det oppdaget olje utenfor byen, og i 1923 sørget Los Angeles for en fjerdedel av verdens oljeutvinning.
I 1913 sørget William Mulholland for å få lagt en akvedukt som sørget for byens vanntilførsel. Fra og med 1915 sørget denne vannledningen for at Los Angeles absorberte dusinvis av nabokommuner uten egen vanntilførsel.
Fra 1920-tallet ble Los Angeles sentrum for filmindustrien og luftfartsindustrien. I 1932 ble de olympiske leker holdt i Los Angeles, noe som bidro ytterligere til byens vekst. Andre verdenskrig bidro også til den voldsomme veksten til byen, og førte også med seg eksil-tyskere som Thomas Mann, Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger
I 1965 rystet opptøyer i bydelen Watts De forente stater. Akkurat som i opptøyene i 1992 etter Rodney King-saken ble de store problemene med rasisme og overgrep mot etniske minoriteter (svarte og latinere) avslørt.
Sommer-OL i 1984 ble også holdt i Los Angeles.
== Geografi og klima ==
=== Geografi ===
Los Angeles' totale areal er 1 290,6 km², hvorav 1 214,9 km² er land. 5,86 % av byens areal er vann. Byens høyeste punkt er Sister Elsie Peak på ca. 1500 meter. Sister Elsie Peak er en del av fjellet Mt. Lukens, som ligger nordøst i San Fernando-dalen. Los Angeles-elven er en elv som renner fra San Fernando-dalen, gjennom bykjernen og ut i Stillehavet. Nesten hele elven er lagt i betong.
=== Klima ===
Los Angeles har middelhavsklima, med mild, varm vinter og varm, tørr sommer. Vind fra havet gjør Los Angeles noe svalere enn områdene i innlandet. Om sommeren kan temperaturene komme over 32 °C, og på vinteren kan de komme over 19 °C. Los Angeles har 325 soldager i året og ca. 3250 timer solskinn. Det er bare i vinterhalvåret det kommer nedbør av betydning. Los Angeles fikk i årene 1877-2012 i gjennomsnitt 380,5 mm nedbør i året, ifølge Los Angeles Almanac.
Varmerekorden i Los Angeles ble satt den 26. juni 1990 med 44,4 °C. Kulderekorden ble satt 4. januar 1949 med –2,2 °C.
=== Forurensning ===
Los Angeles' store utstrekning og manglende utbygde kollektivtransport gjør at byen har store forurensningsproblemer. All biltrafikken fører til at byen plages med luftforurensning, den såkalte smogen. Problemene er spesielt store i San Fernando-dalen. Forurensning fra industri kommer her i tillegg til utslippene fra motoriserte kjøretøy.
=== Seismisk aktivitet ===
Som resten av California er Los Angeles stadig utsatt for jordskjelv. Flesteparten av jordskjelvene er mindre, men i 1971, 1987 og 1994 var det større jordskjelv i byen som førte til skader for milliarder av dollar.
== Kommunikasjoner ==
=== Flyplasser ===
De viktigste flyplassene i Los Angeles-området er
Los Angeles internasjonale lufthavn
LA/Ontario internasjonale lufthavn
John Wayne lufthavn
Long Beach lufthavn
=== Havn ===
Los Angeles havn er av de største i USA. Den ligger i San Pedro Bay i San Pedro-området, omtrent 230 km sør for sentrum. Havna er også kalt Los Angeles Harbour og WORLDPORT LA, havnekomplekset besitter 30 km2 land og vann langs 69 km ved sjøen. Det grenser til den separate havnen i Long Beach.
=== Biltrafikk ===
Biltrafikken i storbyområdet er så betydelig at den har forårsaket mye luftforurensning i deler av byen. De senere årene har det imidlertid blitt satset stadig mer på kollektivtrafikk. Bybane- og t-banesystemet Los Angeles County Metro Rail og flere busser er viktige deler av denne satsingen.
== Sport ==
Kjente klubber fra Los Angeles:
Basketball: LA Lakers, LA Clippers
Amerikansk fotball: LA Rams, LA Chargers
Fotball:LAFC, LA Galaxy
Ishockey: LA Kings
Baseball: LA Dodgers, LA Angels
== Vennskapsbyer ==
Los Angeles har 25 søsterbyer, oppramset kronologist etter årstallet når de ble søsterby:
Eilat i Israel (1959)
Nagoya i Japan (1959)
Salvador i Bahia i Brasil (1962)
Bordeaux i Frankrike (1964)
Berlin i Tyskland (1967)
Lusaka i Zambia (1968)
Mexico by i Mexico (1969)
Auckland i New Zealand (1971)
Busan i Sør-Korea (1971)
Mumbai i India (1972)
Teheran i Iran (1972)
Taipei i Taiwan - Republikken Kina (1979)
Guangzhou i Folkerepublikken Kina (1981)
Athen i Hellas (1984)
St. Petersburg i Russland (1984)
Vancouver i British Columbia i Canada (1986)
Giza i Egypt (1989)
Jakarta i Indonesia (1990)
Kaunas i Litauen (1991)
Makati i Filippinene (1992)
Split i Kroatia (1993)
San Salvador i El Salvador (2005)
Beirut i Libanon (2006)
Ischia i Campania i Italia (2006)
Jerevan i Armenia (2007)
Faisalabad i Pakistan (2009)I tillegg har Los Angeles følgende vennskapsbyer.:
London i England
Łódź i Polen
Manchester i England
Los Angeles har også et utviklingspartnerskap med Tel Aviv i Israel.
== Referanser ==
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Los Angeles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles hos Wikivoyage | | fylke = Los Angeles County | 4,934 | 4,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Francisco | 2023-02-04 | San Francisco | ['Kategori:122°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Fylker i California', 'Kategori:San Francisco', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
| San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
== Historie ==
De tidligste sporene etter mennesker i det som er dagens San Francisco stammer fra 3000 f.Kr. Yelamu-stammen fra ohlone-folket bodde i noen små landsbyer da spanske utforskere under ledelse av Gaspar de Portolà ankom 2. november 1769 – det første dokumenterte besøket fra europeere til San Francisco-bukta. Sju år senere, 28. mars 1776, grunnla spanjolene militærfortet El Presidio Real de San Francisco, etterfulgt av misjonsstasjonen Mission San Francisco de Asís etablert av Junípero Serra som deltaker i ekspedisjonen under ledelse av den spanske utforskeren Juan Bautista de Anza.Etter Mexicos uavhengighetskrig ble området del av Mexico. Under meksikansk styre ble misjonssystemet gradvis avsluttet, og misjonsstasjonens landområder ble privatisert. I 1835 etablerte engelskmannen William A. Richardson det første uavhengige bostedet i San Francisco, i nærheten av en ankringsplass rundt dagens Portsmouth Square. Sammen med Francisco de Haro la han en plan for veinettet til den utvidede bosetninga, og byen – kalt Yerba Buena – begynte å tiltrekke seg amerikanske bosettere. Flaggkommandør John D. Sloat gjorde krav på California for USA 7. juli 1846, under den meksikansk-amerikanske krigen, og kaptein John B. Montgomery kom for å gjøre krav på Yerba Buena to dager senere. Yerba Buena ble omdøpt til San Francisco 30. januar året etter, og Mexico avsto offisielt fra California ved slutten av krigen. Til tross for sin attraktive beliggenhet som havn og marinebase var San Francisco fortsatt en liten bosetning med ugjestmild geografi.Gullrushet i California brakte med seg en flod av skattejegere. Med surdeigsbrød på slep samlet gullgravere seg i San Francisco, og byens befolkning økte fra 1000 i 1848 til 25 000 i desember 1849. Løftet om enorm rikdom var så sterkt at mannskap på innkommende fartøy forlot disse, og la bak seg hundrevis av forlatte skip. California fikk snart delstatsstatus, og det amerikanske militæret bygde Fort Point ved Golden Gate og et fort på Alcatraz for å sikre San Francisco-bukta. Oppdagelser av sølv, især Comstock-åren i 1859, førte til en enda større befolkningsvekst. Med horder av skattejegere som strømmet gjennom byen var lovløshet utbredt, og spesielt området Barbary Coast fikk rykte for å være et område med kriminelle, prostituson og gambling.Gründere ønsket å tjene på rikdommen som kom fra gullrushet. Tidlige vinnere var bankindustrien, med etableringen av Wells Fargo i 1852 og Bank of California i 1864. Utviklingen av Port of San Francisco og tilkoblingen til jernbanenettet med First Transcontinental Railroad i 1869 var med på å gjøre San Francisco til et handelssenter. For å imøtekomme den voksende befolkningens behov og smak åpnet Levi Strauss en konfeksjonsbutikk og Domingo Ghirardelli begynte å produsere sjokolade. Innvandrere gjorde byen flespråklig, og kinesiske jernbanearbeidere grunnla Chinatown. I 1870 utgjorde asiater 8 % av befolkningen. De første kabelsporvognene ble satt i gang i Clay Street i 1873. Byens sjø av viktorianske hus tok form, og byledere lagde planer for en stor park, noe som resulterte i Golden Gate Park. Presidio ble gjort til et av de viktigske militærfortene på den amerikanske vestkysten. I 1890 hadde befolkningstallet nådd 300 000, hvilket gjorde San Francisco til USAs åttende største by på den tiden.
Klokka 05.12 den 18. april 1906 traff et enormt jordskjelv San Francisco og nordlige California. Bygninger kollapset fra skjelvet, og sprukne gassrør antente branner som spredte seg gjennom byen og brant ukontrollert i dagesvis. Siden vannledningene ikke fungerte forsøkte Presidios artillerimannskaper å sprenge hele kvartaler for å opprette branngater. Mer enn tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen, blant annet nesten hele sentrum. Samtidige nedtegnelser rapporterte at 498 mennesker mistet livet, men moderne estimater anslår at flere tusen mistet livet. Over halvparten av byens befolkning ble hjemløse. Flyktninger satte opp midlertidige teltleirer i Golden Gate Park, Presidio, strender og andre steder. Mange flyttet permanent til East Bay.
Gjenoppbyggingen skjedde raskt og i stor skala. Amadeo Gianninis Bank of Italy, som senere ble til Bank of America, ga lån til mange av dem som hadde mistet levebrødet sitt i jordskjelvet. Jordskjelvet framskyndet utviklingen av de vestlige strøkene som hadde blitt skånet for brannen, inkludert Pacific Heights, hvor mange av byens rike bygde sine nye hjem. City Hall ble gjenbygd i prangende Beaux-Arts-stil, og byen feiret sin «gjenfødsel» under verdensutstillingen i 1915.Det var i denne perioden at noe av San Franciscos viktigste infrastruktur ble bygd. Sivilingeniøren Michael O'Shaughnessy ble ansatt av ordfører James Rolph som sjefsingeniør for byen i september 1912 for å styre utbyggingen av Twin Peaks Reservoir, Stockton Street Tunnel, San Francisco Municipal Railway (Muni), et nytt vannforsyningssystem og et nytt kloakksystem. San Franciscos trikkeruter, hvorav rutene J, K, L, M og N fortsatt finnes i dag, ble fullført av O'Shaughnessy mellom 1915 og 1927. Det var O'Shaughnessy Dam og Hetch Hetchy-prosjektet som ville få størst påvirkning på San Francisco.
I de følgende årene sementerte byen sin posisjon som finanssentrum; i kjølvannet av børskrakket i 1929 var det ingen San Francisco-baserte banker som gikk til grunne. Det var til og med under den store depresjonen at San Francisco utførte to enorme byggeprosjekter: San Francisco–Oakland Bay Bridge og Golden Gate Bridge ble bygd samtidig, og fullført i henholdsvis 1936 og 1937. Det var i denne perioden at Alcatraz, som tidligere var en militærforskansing, ble tatt i bruk som føderalt høysikkerhetsfengsel, med notoriske innsatte som Al Capone og Robert Stroud. San Francisco feiret senere sin gjenfunne storhet ved å være vertskap for enda en verdensutstilling, Golden Gate International Exposition fra 1939 til 1940, som ble holdt på den kunstige øya Treasure Island, som ble lagd for formålet.
Under andre verdenskrig ble Hunters Point Shipyard et viktig knutepunkt, og Fort Mason ble det primære utskipingsstedet for tjenestemenn som skulle delta i Stillehavskrigen. Den store økningen i arbeidsplasser førte med seg mange innflyttere, spesielt afroamerikanere fra Sørstatene. Etter at krigen var over kom mange tjenestemenn tilbake til byen, og sivile som opprinnelig hadde kommet som arbeidskraft bestemte seg for å bli. FN-pakten som opprettet De forente nasjoner ble utformet og signert i San Francisco i 1945, og i 1951 avsluttet San Francisco-traktaten offisielt krigen mot Japan.
Byplanleggingsprosjekter på 50- og 60-tallet medførte ødeleggelse og gjenoppbygging av de vestlige strøkene i stor skala, og byggingen av nye motorveier, men bare noen få av disse ble påbegynt før de ble stoppet av borgerprotester. Innmarsjen til konteinerfrakt gjorde San Franciscos små pirer avleggs, og varetransport ble flyttet til den større Port of Oakland. Byen begynte å miste industrijobber, turisme ble heller den viktigste inntektskilden. Forstedene til byen fikk en stor befolkningsvekst, og San Franciscos befolkningssammensetning gikk gjennom store endringer, der store deler av byens hvite befolkning flyttet til forstedene, og ble erstattet av en økende mengde innvandrere fra Asia og Latin-Amerika. Fra 1950 til 1980 mistet byen 10 % av sin befolkning.
I denne tidsperioden ble San Francisco en magnet for landets motkultur. Beat-generasjonen ga ild til San Francisco-renessansen og samlet seg i North Beach-strøket på 50-tallet. Hippier flokket seg til Haight-Ashbury på 60-tallet og nådde toppen med Summer of Love i 1967. På 1970-tallet ble San Francisco sentrum for homobevegelsen, der The Castro ble et samlingssted for homofile, Harvey Milk ble valgt til bystyret (som første homofile mann til å bli valgt inn til et offentlig verv i USA), og drapene på Harvey Milk og ordfører George Moscone i 1978.
Bank of America fullførte 555 California Street i 1969, og Transamericapyramiden ble fullført i 1972, noe som satte i gang en bølge av «Manhattan-isering» som varte til slutten av 80-tallet, da det ble bygd mange høyblokker i sentrum. På 80-tallet kom det også en drastisk økning i antall hjemløse i byen, et problem som fortsatt eksisterer i dag til tross for mange forsøk på å løse det. Jordskjelvet i Loma Prieta i 1989 førte med seg ødeleggelse av tap av liv i hele Bay Area. I San Francisco var det store skader på bygninger og infrastruktur i Marina District og South of Market, noe som førte til at Embarcadero Freeway og store deler av Central Freeway ble kondemnert, men som igjen førte til at byen kunne revitalisere havneområdet Embarcadero og strøket Hayes Valley.
Under dotcom-boomen seint på 1990-tallet kom det mange nye gründerbedrifter til San Francisco. Et stort antall gründere og informatikere flyttet til byen, etterfulgt av markedsførere, designere og salgspersoner, noe som endret den sosiale oppbygningen til byen, og gjorde at tidligere fattige strøk ble gentrifisert. Økt behov for nye boliger og kontorer førte til en andre runde med bygging av høyblokker, denne gangen primært i South of Market. I 2000 nådde byen en ny befolkningstopp, høyere enn den tidligere rekorden fra 1950. Da bobla brast i 2001 ble mange av disse selskapene lagt ned, og de ansatte mistet jobbene sine. Likevel er høyteknologi og gründerbedrifter fortsatt bærebjelker i San Franciscos økonomi, og sosiale medier-boomen på 2000 og 2010-tallet har ført til fortsatt vekst i industrien. Veksten for nasjonale hypermarkeder og forretningskjeder i byen har med vilje blitt forvansket ved politisk og kommunal konsensus. For å bevare små private bedrifter i byen støtter Small Business Commission en PR-kampanje for å beholde en større andel av pengebruken i den lokale økonomien, og bystyret har brukt byplanleggingen for begrense hvilke strøk de store kjeden kan få etablere seg; dette er tiltak som har fått støtte blant befolkningen.
== Geografi ==
San Francisco ligger på USAs vestkyst på den nordlige delen av San Francisco-halvøya, og inkluderer også store områder i Stillehavet og San Francisco-bukta. Flere øyer er også del av byen, deriblant Alcatraz, Treasure Island, Yerba Buena Island, deler av Alameda, Red Rock Island og Angel Island. Farallon-øyene, som ligger 43 km vest for San Francisco i Stillehavet, er også under byens jurisdiksjon.
San Francisco er kjent for alle sine åser. Det er mer enn 50 åser innenfor bygrensene. Noen strøk er oppkalt etter åsen de ligger på, for eksempel Nob Hill, Potrero Hill og Russian Hill. I nærheten av byens geografiske sentrum ligger en rekke mindre befolkede åser. Twin Peaks, et par åser som utgjør et byens høyeste punkter er et populært utsiktspunkt. San Franciscos høyeste punkt, Mount Davidson, ligger 282 moh. og toppes av et 31 meter høyt kors som ble reist i 1934. Et dominerende kjennemerke i dette området er Sutro Tower, et nesten 300 meter høyt rødt-hvitt TV-tårn.
Den nærliggende San Andreas-forkastningen og Hayward-forkastningen er ansvarlige for jordskjelvaktiviteten i San Francisco, selv om ingen av disse går gjennom selve byen. San Andreas-forkastningen forårsaket jordskjelvene i 1906 og 1989. Mindre jordskjelv forekommer med jevne mellomrom. Faren for et stort jordskjelv spiller en stor rolle i utviklingen av byens infrastruktur; byen har et reservesystem for vannforsyning, og har regelmessig oppdatert byggeforskriftene med krav om at eldre bygninger må tilpasses disse, og har satt en høy standard for konstruksjonen av nye bygninger. Det er imidlertid tusener av mindre bygninger som er sårbare for jordskjelvskade.San Franciscos kystlinje har vokst seg større enn de naturlige grensene. Hele strøk, som Marina District, Mission Bay, Bayview-Hunters Point, samt store deler av Embarcadero, er bygd på kunstig land. Treasure Island er helt og holdent en kunstig øy som ble lagd ved hjelp av materiale fra mudring og fra byggearbeider med Bay Bridge på Yerba Buena Island. Slike landområder bruker å være ustabile ved jordskjelv. Den resulterende likvifaksjonen fører med seg omfattende skade på byggene som står på området, noe som skjedde i Marine District under jordskjelvet i 1989. De fleste av byens naturlige vannveier, som Islais Creek og Mission Creek, er lagt i rør og bygd over, men SFPUC undersøker muligheter for å bringe noen av disse tilbake.
=== Bybildet ===
==== Strøk ====
San Franciscos historiske sentrum ligger i den nordøstlige kvadranten av byen, forankret i Market Street og vannkanten. Det er her Financial District ligger, med Union Square rett i nærheten, som er det fremste shopping- og hotellområdet i byen. Kabelsporvogner tar passasjerer til toppen av Nob Hill, som tidligere var hjem til byens industrimagnater, og ned til vannkanten med turistattraksjoner som Fisherman's Wharf og Pier 39 hvor mange restauranter serverer fersk krabbe fra en fortsatt aktiv fiskeindustri. I denne kvadranten ligger også Russian Hill, et boligområde med den berømte hårnålsgaten Lombard Street; North Beach, byens «lille Italia» og det tidligere samlingsområdet for Beat-generasjonen; og Telegraph Hill, hvor Coit Tower ligger. Mellom Russian Hill og North Beach ligger San Franciscos Chinatown, som er den eldste slike i Nord-Amerika. South of Market, som tidligere var San Franciscos industrikjerne, har blitt endret mye etter at baseballarenaen AT&T Park kom, og et stort antall gründerbedrifter flyttet inn. Nye skyskrapere og boligblokker finnes spredt i hele området. Videre utvikling skjer like sør i Mission Bay, en tidligere jernbaneterminal som nå blant annet huser University of California, San Franciscos andre campus.
Vest for sentrum, over Van Ness Avenue, ligger strøket Western Addition, som ble etablert med en stor befolkning av afroamerikanere etter andre verdenskrig. Western Addition deles som regel inn i mindre strøk, deriblant Hayes Valley, Fillmore District og Japantown, som tidligere var den største slike i Nord-Amerika, men led under interneringen av japansk-amerikanere under andre verdenskrig. Etter jordskjelvet i 1906 var Western Addition for det meste intakt, deriblant de viktorianske husene «Painted Ladies» ved siden av Alamo Square. I sør, nær byens geografiske sentrum, ligger Haight-Ashbury, som knyttes til hippiekulturen på 1960-tallet. Haight er nå hjem til dyre butikker og noen kontroversielle butikkjeder, men det har fortsatt noe av sin bohemske karakter i seg. Nord for Western Addition ligger Pacific Heights, et rikt strøk som har mange av herskapshusene som ble bygd av San Franciscos elite etter jordskjelvet i 1906. Like nord for Pacific Heights ligger Marina District, som er et populært område blant unge forretningsfolk, og som for det meste ble bygd på kunstig land der det tidligere var sjø.
I byens sørøstlige kvadrant ligger Mission District, som ble befolket på 1800-tallet av californioer – spansktalende personer fra den tidligere meksikanske delstaten Alta California før den ble amerikansk – og arbeiderklasseinnvandrere fra Tyskland, Irland, Italia og Skandinavia. På 1910-tallet kom det en bølge av sentralamerikanske innvandrere til Mission District, og på 1950-tallet ble innvandrere fra Mexico den mest synlige folkegruppa der. I senere år har gentrifisering endret befolkningsoppbyggingen i deler av Mission fra latinamerikanere til unge profesjonelle i tjueårene. Noe Valley i sørvest og Bernal Heights i sør er begge populære blant småbarnsfamilier. Øst for Mission District ligger strøket Potrero Hill, et boligstrøk med utsikt over hele San Francisco sentrum. Vest for Mission ligger området Eureka Valley (hvor homostrøket The Castro ligger). Dette var tidligere et arbeiderklassestrøk for det meste befolket av irske og skandinaviske innvandrere, men ble senere Nord-Amerikas første og best kjente «homolandsby», og er nå sentrum for byens homokultur. Nær byens sørlige grense ligger Excelsior District, som er et av de mest etnisk mangfoldige strøkene i San Francisco. Det primært afroamerikanske strøket Bayview-Hunters Point helt sørøst i byen er et av byens fattigste områder, og lider av en høy krimrate.Byggingen av Twin Peaks Tunnel i 1918 koblet sørvestlige områder til sentrum via trikk, noe som framskyndet utviklingen av West Portal, Forest Hill og St. Francis Wood. I vest strekker det store strøket Sunset District seg til Stillehavet i vest og Golden Gate Park i nord, som er et middelklassestrøk med primært asiatiske innbyggere. Den nordvestlige kvadranten av byen inneholder Richmond District rett nord for Golden Gate Park, som også er et middelklassestrøk med mange asiatiske innbyggere, samt mange russiske og ukrainske innvandrere. Disse områdene har fellesbetegnelsen «The Avenues». Disse to distriktene deles ofte opp i to «regioner»: Outer Richmond og Outer Sunset refererer til de vestligste delene av distriktene, mens Inner Richmond og Inner Sunset refererer til de østligste delene.
=== Klima ===
Et sitat som ofte (feilaktig) tilskrives Mark Twain er «The coldest winter I ever spent was a summer in San Francisco» («Den kaldeste vinteren jeg har opplevd var en sommer i San Francisco»). San Franciscos klima er karakteristisk for California-kystens kaldsommers middelhavsklima, som «generelt karakteriseres av fuktige milde vintre og tørre somre». Siden San Francisco er omringet av vann på tre sider er været i byen sterkt påvirket av de kalde strømmene i Stillehavet, som modererer temperatursvingninger og skaper et bemerkelsesverdig mildt klima året rundt med liten temperaturvariasjon med årstidene.
Av større amerikanske byer har San Francisco den kaldeste gjennomsnitts-, maksimums- og minimumstemperaturene i juni, juli og august. På sommeren skaper stigende varmluft i Californias innlandsdaler et lavtrykksområde som trekker vinder fra nordstillehavshøyttrykket gjennom Golden Gate, som igjen fører til den karakteristiske San Francisco-tåka. Tåka er mindre framtredende i de østlige strøkene, og sen sommer/tidlig høst, som er den varmeste tiden på året.
På grunn av byens skarpe topografi og maritim påvirkning har San Francisco mange distinkte mikroklimaer. De høye åsene midt i byen er ansvarlige for en varians på 20 % i årlig nedbør i forskjellige deler av byen. De beskytter også strøkene rett øst for dem mot de tåkete og av og til veldig kalde og vindfulle forholdene som kan oppleves i Sunset District; for de som bor på østsiden av byen er San Francisco mer solfylt, med et gjennomsnitt på 260 klare dager og kun 105 overskyede dager per år.
Temperaturen går bare over 27 °C i gjennomsnitt 21 dager i året. Den tørre perioden fra mai til oktober er mild til varm, og den høyeste normaltemperaturen er i september, på 17,1 °C. Nedbørsperioden fra november til april er noe kaldere, med den kaldeste normaltemperaturen på 10,7 °C i januar. I gjennomsnitt er det 73 regndager i året, og årlig nedbør er 601 mm. Variasjonen i nedbør fra år til år er høy. 2013 var året med minst nedbør (142 mm) siden målingene startet i 1849; nedre rekorder ble knust i store deler av California dette året. Snøfall i byen er veldig sjelden, kun 10 målbare snøfall har forekommet siden 1852, senest i 1976 da opptil 130 mm falt på Twin Peaks.Den høyeste målte temperaturen hos National Weather Services kontor var 39 °C 17. juli 1988 og 14. juni 2000. Den laveste var −3 °C 11. desember 1932.
== Demografi ==
Ifølge folketellinga i USA 2010 hadde San Francisco en befolkning på 805 235. Med en befolkningstetthet på 6 632/km² er San Francisco USAs nest mest folketette storby etter New York.
San Francisco er det tradisjonelle sentrumet i San Francisco Bay Area, og er del av den fem fylker store San Francisco–Oakland–Fremont, CA Metropolitan Statistical Area som har en befolkning på 4,5 millioner mennesker. Den er også del av den 12 fylker store San Jose–San Francisco–Oakland, CA Combined Statistical Area, hvis befolkning er 8,4 millioner, noe som gjør det til den femte største slike regionen i USA per 2013. Bureau of the Census estimerer at San Franciscos befolkning har vokst til 837 442 per juli 2013.
=== Rase og etnisitet ===
I folketellinga 2010 besto San Franciscos befolkning av: 390 387 hvite (48,1 %), 267 915 asiater (33,3 %), 48 870 afroamerikanere (6,1 %), 4 024 indianere (0,5 %), 3 359 stillehavsfolk (0,4 %), 53 021 fra andre raser (6,6 %) og 37 659 med to eller flere raser (4,7 %). Det var 121 744 latinamerikanere fra forskjellige raser (15,1 %).
San Francisco har en «minoritets-majoritetsbefolkning», dvs. at ikke-latinamerikanske hvite utgjør mindre enn halvparten av befolkningen, med 41,9 %, ned fra 92,5 % i 1940. De største latinamerikanske gruppene i byen var de med meksikansk (7,4 %), salvadoransk (2 %), nicaraguansk (0,9 %), guatemalansk (0,8 %) og puertorikansk (0,5 %) avstamning. Den latinamerikanske befolkningen har høyest konsentrasjon i Mission District, Tenderloin og Excelsior District. Andelen afroamerikanere i San Francisco har sunket de siste tiårene, fra 13,4 % av befolkningen i 1970 til 6,1 %. Den nåværende andelen afroamerikanere i San Francisco er på linje med den i California; i motsetning er andelen latinamerikanere mindre enn halvparten enn ellers i delstaten. De fleste av byens afroamerikanske innbyggere bor i strøkene Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley sørøst i byen, og i Fillmore District nordøst i byen.I 2010 utgjorde innbyggere med kinesisk avstamning den største etniske minoritetsgruppa i San Francisco med 21,4 % av befolkningen; de andre asiatiske gruppene er filippinere (4,5 %), vietnamesere (1,6 %), japanere (1,3 %), indere (1,2 %), thailendere (0,3 %), burmesere (0,2 %) og kambodsjanere (0,2 %), mens indonesiere, laoter og mongoler utgjorde mindre enn 0,1 % av befolkningen. Befolkningen med kinesisk avstamning er mest konsentrert i Chinatown, Sunset District og Richmond District, mens filippinere er mest konsentrert i Crocker-Amazon (som grenser til det filippinske området i Daly City sør for San Francisco, byen med høyest konsentrasjon av filippinere i Nord-Amerika), samt i South of Market.
Etter å ha vært i nedgang på 1970- og 1980-tallet har byens filippinske befolkning fått en gjenoppblomstring. San Francisco Bay Area er hjem til over 382 950 filippinsk-amerikanere, og er en av de største gruppene av filippinere utenfor Filippinene. Tenderloin er hjem til en stor del av byens vietnamesiske befolkning, selskaper og restauranter, og er kjent som byens «Little Saigon». Koreanere og japanere er mest konsentrert i Western Addition, som er beliggenheten til San Franciscos Japantown. Stillehavsfolk utgjør 0,4 %; over halvparten av disse er av samoansk avstamning. De bor primært i Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley, der stillehavsfolk utgjør mer enn tre prosent av befolkningen.California-fødte utgjør en relativt liten del av byens befolkning; kun 37,7 % av innbyggerne er født i California, mens 25,2 % er født i en annen amerikansk delstat. Mer enn en tredel av innbyggerne (35,6 %) er født utenfor USA.
=== Utdannelse, husholdninger og inntekt ===
Av alle amerikanske storbyer har San Francisco nest høyest andel innbyggere med høyere utdanning, kun slått av Seattle. Over 44 % av byens innbyggere har en bachelorgrad eller høyere. USA Today har rapportert at forskeren Rob Pitingolo, som har målt tettheten av personer med høyere utdanning, fant at San Francisco hadde den høyeste tettheten, med 2842 personer per km², eller over 344 000 personer i byens 121 km².I folketellingen i 2010 fant man at 780 971 personer (97 % av befolkningen) bodde i husholdninger, 18 902 (2,3 %) bodde i ikke-institusjonelle gruppehjem og 5 362 (0,7 %) bodde på institusjoner. Det var 345 811 husholdninger, hvorav 63 577 (18,4 %) hadde beboere yngre enn 18 år, 109 347 (31,6 %) var heterofile ektepar som bodde sammen, 28 844 (8,3 %) var en kvinnelig beboer uten ektefelle, og 12 748 (3,7) var en mannlig beboer uten ektefelle. Det var 21 667 (6,3 %) heterofile samboere, og 10 384 (3 %) homofile ekteapar eller samboere. 133 366 husholdninger (38,6 %) besto av enkeltpersoner og 34 234 (9,9 %) hadde beboere eldre enn 65 år som bodde alene. Den gjennomsnittlige husholdningsstørrelsen var 2,26. Det var 151 029 familier (43,7 % av alle husholdninger); den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,11. Det var 376 942 boenheter, med en gjennomsnittlig tetthet på 627,6 per km², hvorav 123 646 (35,8 %) ble bebodd av eieren og 222 165 (64,2 %) ble bebodd av leietakere. 327 985 personer (40,7 % av befolkningen) bodde i selveide hjem og 452 986 personer (56,3 %) bodde i leide hjem.
Ifølge American Community Survey 2005 hadde San Francisco den høyeste andelen homofile innbyggere blant de 50 største byene i USA, med 15,4 %. San Francisco har også den høyeste andelen husholdninger med samme kjønn av alle amerikanske fylker, og Bay Area har høyere konsentrasjon enn alle andre byregioner.San Francisco ligger på tredjeplass blant amerikanske byer i medianinntekt per husholdning med en verdi på $65 519 per 2007. Medianinntekten for familier var $81 136, og San Francisco lå i 2006 på 8.-plass på verdensbasis når det gjelder antall innbyggere som er dollarmilliardærer. I samsvar med en nasjonal trend flytter mellomklassefamilier ut av byen, og dette bidrar til en økt ulikhet i inntekt, og har gjort at byen har en lavere andel barn (14,5 %) enn noen annen amerikansk storby.Byens fattigdomsrate er 11,8 %, og andelen fattige familier er 7,4 %; begge disse er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Per januar 2014 var arbeidsledighetsandelen 5,3 %.
=== Hjemløshet ===
Hjemløshet har vært et kronisk og kontroversielt problem i San Francisco siden tidlig på 1970-tallet, da psykisk syke pasienter ble deinstitusjonalisert på grunn av endringer som begynte på 1960-tallet da Medicare og Medicaid ble innført. Antall hjemløse i San Franciscos gater anslås til å være mellom 6 500 og 13 500. Byen antas å ha det høyeste antallet hjemløse per innbygger blant alle større amerikanske byer. Andelen rapportert voldelig kriminalitet og eiendomskriminalitet i 2009 (respektivt 736 og 4 262 hendelser per 100 000 innbyggere) er noe lavere enn for andre amerikanske byer av tilsvarende størrelse.
=== Språk og alder ===
Per 2010 snakket 54,58 % (411 728) av San Franciscos innbyggere eldre enn 5 år engelsk som morsmål, mens 18,6 % (140 302) snakket kinesisk, 11,68 % (88 147) spansk, 3,42 % (25 767) tagalog, 1,86 % (14 017) russisk, 1,45 % (10 929) vietnamesisk, 1,05 % (7 895) fransk, 0,9 % (6 777) japansk, 0,88 % (6 624) koreansk, 0,56 % (4 215) tysk, 0,53 % (3 995) italiensk, og stillehavsspråk ble talt av 0,47 % (3 535) av befolkningen eldre enn 5 år. Totalt 45,42 % (342 693) av San Franciscos befolkning hadde et annet morsmål enn engelsk.Aldersfordelinga i byen var som følger: 107 542 personer (13,4 %) under 18, 77 664 personer (9,6 %) mellom 18 og 24, 301 802 personer (37,5 %) mellom 25 og 44, 208 403 personer (25,9 %) mellom 45 og 64, og 109 842 personer (13,6 %) eldre enn 65. Medianalderen var 38,5 år. Per 100 kvinner var det 102,9 menn. Per 100 kvinner eldre enn 18 var det 102,8 menn.
== Økonomi ==
San Francisco har en mangfoldig tjenesteøkonomi med en stor variasjon av profesjonelle tjenester, deriblant finansielle tjenester, turisme og høyteknologi. I 2012 arbeidet rundt 25 % av arbeidere med profesjonelle forretningstjenester, 16 % arbeidet i det offentlige, 15 % med fritid og reiseliv, 11 % i utdanning og helsetjenester og 9 % i finansielle tjenester. I 2013 var BNP-en til San Francisco–Oakland–Hayward, CA Metropolitan Statistical Area (San Francisco og fire omkringliggende fylker) på 388,3 milliarder.
Arven etter gullrushet i California gjorde San Francisco til det fremste bank- og finanssenteret på vestkysten i det tidlige tjuende århundret. Montgomery Street i Financial District ble kjent som «Vestens Wall Street», og er beliggenheten til Federal Reserve Bank of San Francisco, Wells Fargos hovedkvarter og den nå nedlagte børsen Pacific Exchange. Bank of America ble grunnlagt i San Francisco, og bygde på 1960-tallet skyskraperen 555 Montgomery Street som sitt hovedkvarter. Mange finansinstitusjoner, flernasjonale banker og risikokapitalfirmaer er basert i eller har regionale hovedkvarter i byen. Med over 30 internasjonale finansinstitusjoner, seks Fortune 500-firmaer, og en stor profesjonell støttestruktur – deriblant juridiske selskaper, PR-selskaper, arkitektur- og designselskaper – regnes San Francisco som en «alpha»-verdensby, og ble i september 2014 rangert på 5.-plass i Global Financial Centres Index.
Turisme er en av byens viktigste private sektorer, og står for mer enn én av sju jobber i byen. Byen blir ofte framstilt i musikk, film og populærkultur, noe som har ført til at den og dens severdigheter har blitt verdenskjente. San Francisco er den femte mest besøkte byen av utenlandske turister i USA, og er ifølge Euromonitor International den 43. mest besøkte byen i verden. Mer enn 16,9 millioner turister kom til San Francisco i 2013, og brukte 9,4 milliarder dollar i byen. Med mange hoteller og et konferansesenter i verdensklasse med Moscone Center er San Francisco en populær destinasjon for årlige konferanser og konvensjoner.Siden 1990-tallet har San Franciscos økonomi blitt diversifisert fra primært finans og turisme mot de voksende feltene høyteknologi, bioteknologi og medisinsk forskning. Teknologijobber utgjorde bare 1 % av jobbene i San Francisco i 1990, og vokste til 4 % i 2010 og estimerte 8 % ved slutten av 2013. San Francisco ble et episenter for internettbaserte gründerfirmaer under dotcom-bobla på 1990-tallet og den senere sosiale medier-boomen mot slutten av 2000-tallet. Siden 2010 har San Francisco opplevd en økende andel investeringer fra risikokapitalister i forhold til nærliggende Silicon Valley, med 423 finansieringer med en verdi på 4,58 milliarder dollar i 2013. I 2004 godkjente byen et lønnsskatteunntak for bioteknologifirmaer for å stimulere vekst i nabolaget Mission Bay, hvor en campus og sykehus fra University of California, San Francisco (UCSF) ligger. Mission Bay er hjem til California Institute for Regenerative Medicine, California Institute for Quantitative Biosciences og Gladstone Institutes, samt mer enn 40 andre bioteknologiselskaper i privat sektor.
Den største arbeidsgiveren i San Francisco er byen selv, som er arbeidsgiver for 5,3 % (over 25 000 personer) av byens befolkning, etterfulgt av UCSF med over 22 000 ansatte. På tredjeplass, med 1,8 % (over 8 500 personer), ligger California Pacific Medical Center, som er den største arbeidsgiveren i privat sektor. Små firmaer med færre enn 10 ansatte og enkeltpersonsforetak utgjør 85 % av byens bedrifter, og antallet innbyggere som er ansatt for firmaer med mer enn 1 000 ansatte har blitt halvert siden 1977.I likhet med mange andre amerikanske byer hadde San Francisco en stor produksjonsindustri som ga arbeid til nærmere 60 000 arbeidstakere i 1969, men nesten alle produksjonsfirmaene hadde forlatt byen til fordel for billigere steder innen 1980-tallet. Per 2014 har San Francisco opplevd noe vekst i denne industrien, med mer enn 4 000 jobber fordelt på 500 firmaer, en fordobling siden 2011. Byens største arbeidsgiver innen produksjon er Anchor Brewing Company, mens den største etter omsetning er Timbuk2.
== Idrett ==
Innenfor sport har byen fotballaget San Francisco 49ers og baseballaget San Francisco Giants. Byen hadde tidligere toppklubber innen basketball og ishockey, men disse ble flyttet til henholdsvis Oakland, på den andre siden av San Francisco-bukta, og San José, i sørenden av den samme bukta.
== Bysang ==
I 1969 ble sangen «I Left My Heart in San Francisco» utnevnt til en av byen San Franciscos to offisielle bysanger; den andre er «San Francisco» fra filmen med samme tittel.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) San Francisco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco hos Wikivoyage | }} | 4,935 | 4,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trefningen_p%C3%A5_Midtskogen | 2023-02-04 | Trefningen på Midtskogen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Elverums historie', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Slag under felttoget i Norge'] | Kampene på Midtskogen var en trefning mellom norske og tyske styrker under angrepet på Norge i 1940, 10. april 1940. Den tyske styrken var samlet av flyattachéen Spiller, målet var å ta kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold til fange. Kampene skjedde ved gården Midtskogen, som ligger ved hovedveien mellom Hamar og Elverum (riksvei 3/25), omtrent fem kilometer vest for Elverum sentrum. Trefningen endte med at de tyske styrkene trakk seg tilbake etter å ha tapt 2-6 mann og et ukjent antall sårede. De norske styrkenes seier i trefningen bidro til å gi konge og regjering verdifull tid til å fullføre Elverumsfullmakten og slippe unna de tyske styrkene.
| Kampene på Midtskogen var en trefning mellom norske og tyske styrker under angrepet på Norge i 1940, 10. april 1940. Den tyske styrken var samlet av flyattachéen Spiller, målet var å ta kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold til fange. Kampene skjedde ved gården Midtskogen, som ligger ved hovedveien mellom Hamar og Elverum (riksvei 3/25), omtrent fem kilometer vest for Elverum sentrum. Trefningen endte med at de tyske styrkene trakk seg tilbake etter å ha tapt 2-6 mann og et ukjent antall sårede. De norske styrkenes seier i trefningen bidro til å gi konge og regjering verdifull tid til å fullføre Elverumsfullmakten og slippe unna de tyske styrkene.
== Opptakten til trefningen ==
Kongen og regjeringen hadde sluppet unna tyskernes opprinnelige plan om å ta dem til fange i morgentimene 9. april 1940. De hadde flyktet (sammen med Stortinget) til Hamar og senere til Elverum. Dette var en strek i tyskernes planer, og det forhindret at den norske motstanden mot okkupasjonsmakten endte slik den gjorde i Danmark, der konge og regjering tidlig ble satt ut av spill.For å ta kongen og regjeringen til fange sendte tyskerne ca. 100 fallskjermjegere, ledet av kaptein og flyattaché Eberhard Spiller, nordover i fire kaprede busser, en norsk militærlastebil og Spillers private bil. Disse møtte liten motstand før de kom fram til Midtskogen. Der lå styrker fra Terningmoen, herunder 1. Gardekompani fra HMKG, i tillegg til en del lokale skytterlagsfolk, i stilling. I alt ca. 90 mann. De norske styrkene ble ledet av major Olaf Helset, men oberst Otto Ruge var også tilstede på Terningmoen.
== Selve trefningen ==
Sjefen for Østoppland Infanteriregiment nr 5 beordret eget initativ sperringer ved Midstskogen og Sagstua. Sperringen ble bemannet med et gardekompani som tok hovedoppstilling Sagstua og en tropp samt to mitraljøselag ble sendt til sperringen ved Midtskogen. Det var klarvær, kuldegrader og dyp snø. Den norske slagplanen var å ha en sperring ved Sagstuen om lag 1,5 kilometer vest for Terningmoen og en framskutt sperring ved Midtskogen ytterligere to kilometer mot vest. Ved Midtskogen lå en gardetropp på 20–30 mann, og en improvisert avdeling på rundt 60 mann fra Terningmoen. De var utstyrt med to Colt-mitraljøser og Krag-Jørgensen-gevær.
Formålet med sperringen ved Midtskogen var å stoppe bilene og tvinge tyskerne til fots ut i den dype snøen, hvorpå de kunne bli stoppet ved Sagstuen. Mitraljøsene skulle skyte mot sperringen, mens geværene skulle brukes til å gi ild fra flankene.Sperringen ved Midtskogen ble laget ved at trafikken som kom ble stoppet og kjørt i grøfta, så ble andre biler kilt imellom. Imidlertid var trafikken så stor på Hamarvegen den natta at det ble en flere hundre meter lang sperring, og tyskerne ble stoppet lenger vest enn planlagt da de kom ved halv to-tiden.Den tyske styrken forlot Hamar kl 1:00 natt til 10. april, og de nådde Midtskogen mellom 1:30 og 2:00. De norske styrkene åpnet ild da tyskernes biler stanset. Tyske soldater forsøkte å ta seg frem til Midtskogen gård der det ble kraftig skuddveksling. Tyskerne kom til Midtskogen gård rundt klokken 3:00. Låven tok fyr. De tyske soldatene trakk seg etter skuddvekslingen tilbake.Dermed ble ikke den opprinnelige planen effektiv og fløytroppene måtte forflyttes. Mens dette foregikk åpnet tyskere kraftig ild. Sporlysgranater satte låven i brann og lyste opp de norske styrkene som lå omkring gården. Det ble skuddveksling mellom fløytroppene og tyskerne, som var for langt unna til å kunne beskytes med mitraljøsene som var ved stallen på gården. Men snart kunne man se tyskere rykke fram langs bilkolonnen foran sperringen, men mitraljøsene virket ikke i den sterke kulda. Etter febrilsk innsats klarte mannskapet få igang den ene så den kunne bestryke området ved alléen der tyske styrker rykket fram. Andre tyskere snek seg fram til gården fra nordsiden.
Mannskapet ved mitraljøsen gjorde en heroisk innsats, men fikk til slutt ordre om å trekke seg tilbake til Sagstuen sammen med de resterende norske styrkene. Der samlet styrken seg, og forsterket med mannskap fra Krigsskolen rykket de fram til Midtskogen igjen. Tyskerne hadde imidlertid da forlatt åstedet og kjørt sørover igjen.De norske soldatene fikk kun lette skader i trefningen mens 3–4 tyske soldater ble drept. Eberhard Spiller ble alvorlig såret i trefningen og døde senere på Hamar sykehus under operasjon.
== Etter trefningen ==
De norske styrkenes seier i slaget bidro til å gi konge og regjering verdifull tid til å fullføre Elverumsfullmakten og slippe unna de tyske styrkene. Trefningen viste at det norske forsvaret kunne møte de angripende styrkene på noenlunde like vilkår siden tyskerne ikke kunne dra nytte av sitt moderne overtak med fly og panservogner.
Den tyske retretten fra Midtskogen er ofte blitt beskrevet som en svært negativ hendelse for den norske hæren. Ved bruk av norske soldater som menneskelige skjold (i tillegg til å spille på den ekstremt forvirrede politiske situasjonen landet var i) fikk tyskerne avdeling etter avdeling til å overgi seg og legge ned våpnene. Dette var et stort slag mot den norske hæren som var i ferd med å mobiliseres i det indre Østlandet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Den krigshistoriske avdeling, red. (1953). Krigen i Norge : Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen (norsk). 3. Oslo: Gyldendal.
Hauge, Andreas (1978). Kampene i Norge 1940 (norsk). 2. Oslo: Dreyer. ISBN 82-09-01636-9.
Kristiansen, Egil M. (1990). Da tyskera kom (norsk). Stange: Stange historielag. ISBN 82-90139-46-2.
Magne Skodvin, red. (1990). Krig og okkupasjon 1939-1945 (norsk). Oslo: Det Norske Samlaget.
Alf R. Jacobsen (2011). Kongens nei. Vega Forlag. ISBN 9788282111591. | Norge | 4,936 | 4,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Starum_leir | 2023-02-04 | Starum leir | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Østre Toten', 'Kategori:Nedlagte norske militærleirer', 'Kategori:Sivilforsvaret'] | 60°41'40.4"N 10°53'50.4"E
| 60°41'40.4"N 10°53'50.4"E
== Storgarden ==
Starums historie kan følges helt tilbake til slutten av 1300-tallet. Den gang var Starum Østre Toten I et brev skrevet på Hamar 1345 kan man lese at Brynjulf Haraldsson, senere sokneprest på Toten, eiendommen Storeim til Sira Andres på Stange for tolv gamle mark. Det antas at Storeim svarer til det senere Starum. I senere kilder kommer det dessuten fram at Ronnerud, Starum og senere Fagerli er tilnærmet de samme eiendommene. I folketellinga fra 1865 er det nevnt tre husmannsplasser under garden Kvem med navnet Starum. To av disse var bruk uten jord.
Tonette Pedersen (Madame Pedersen) var den siste eieren av Starum (Fagerli, bnr. 1) før Forsvaret kjøpte eiendommen i 1896.
== Militærleir ==
Rundt midten av 1800-tallet ble det anlagt ekserserplass (sted for militær øving) på Starum. Ekserserplassen hadde tidligere ligget på Sukkestadsletta. Til å begynne med sto hestene på garder i området, og der bodde også offiserene. Det var Toten og Vardal eskadron av Opplandske Dragonregiment som brukte ekserserplassen på midten av 1800-tallet. Blant nybygg som ble reist spesielt for militæret, kan man nevne telthuset fra 1865. Dette står nærmest uforandret i dag. Fram mot århundreskiftet ble det ellers bygd flere nye staller, magasiner og andre hensiktsmessige bygg for militær virksomhet.
Fra 1888 ble det mer fast organisert virksomhet på Starum, da Hæren etablerte Træncorps/Trenkorps. Trenkorpset var Hærens eget korps for transport og forsyning. Det ble ikke forlangt så mye av hestene til trenkorpset. De skulle bare brukes til å kjøre last med, men fra 1904 ble det innført 45 dagers remonteskole/hestetrening på Starum. Noen år senere utgjorde trenkompaniet totalt 130 hester. Det meste av militærtjenesten på Starum foregikk om sommeren. Om vinteren gikk tida med til vedlikehold og forberedelser til neste sommers rekruttskole. På begynnelsen av 1900-tallet ble det delt inn i to kategorier soldater; "100-dagerskarer" og 18-dagerskarer" - alt etter hvor mange dager de tjenestegjorde.
Først i 1896 kjøpte Forsvaret eiendommen Starum. Mange av husa som finnes på Starum i dag er fra denne tida.
== Det øvrige livet på Starum ==
Det militære virket på Starum førte med seg en rekke andre virksomheter på området. Fra en rettssak i 1852, der tre menn er siktet for tyveri av brennevin, kan man lese at det allerede så tidlig fantes en salong, eller bar, ved ekserserplassen. Det fantes også et hotell like ved det som fungerte som håndballbane i mange år. Hotellet leide ut rom til offiserer og soldater, som var inne til tjeneste om sommeren. Hotellet ble revet i 1921 og satt opp igjen som Soldathjem (kantine) på Starum. I perioden 1905 - 1921 fantes det både skomaker, salmaker, baker, hjulmaker, børsemaker og smed på Starum. Flere av leirens naboer arbeidet dessuten på kjøkkenet og vasket klær for offiserene.
I et brev fra 1897 skildrer korporal Wilhelm Mohr (soldat nummer 473) livet på Starum i detalj. Brevet ble sendt til Aftenposten, og kom på trykk der. Her beskrives hverdagslivet med revelje klokken 4.15, dagens arbeidsoppgaver og øvelser.
«Kl 10 lyder rosignalet og klokka halv elleve er alt stille. Søvnen innfinner seg av seg selv, og på de mange halvåpne, smilende lepper skjønner man at det drømmes tilbake til sivilisasjonens mange goder. Således går den ene dag etter den andre. Tiden flyr av sted, men tross det hyggelige kameratsliv, dras mangt et lettelsens sukk, ettersom oppbruddets time mer og mer nærmer seg». Korporal Mohr forteller ellers om hvordan soldatene ble kalt ut til storbrann på en gard, antakeligvis Froknestad, i nærheten av Starum og hvordan soldatene fikk delta på sankthansmoro med opptog, idrett og bål.
== Tyskere på Starum ==
Under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 - 1945 ble Starum brukt av tyske soldater. En rassia mot gjenværende tyske soldater i september 1945 skal angivelig ha avslørt et luksusliv på Starum. Beskrivelser av kinosal, vakre møbler, dans, lommelerker med whisky, god såpe og overflod av mat ble slått stort opp i Aftenposten. De tyske soldatene var satt i arbeid, og Sersjant Ragnvald Isaachsen var en av pionerkontrollørene som var satt til å passe på de om lag 1200 tyskerne på Starum etter krigen. Han ga et litt annet bilde av det angivelige luksuslivet, og avviser avisoppslaget som "billig sensasjon i norsk presse".
Starum Leir som hovedsetet for Kløvkompaniet ble nedlagt i 1985.
== Sivilforsvarets aktiviteter på Starum ==
Sivilforsvaret skole på Starum ble etablert i 1967 med John Kjernlie som skolesjef. I utgangspunktet var et område på Gran øremerket til dette formålet. Etter politisk diskusjon falt valget likevel på Starum, da omorganisering av forsvarets aktivitet der frigjorde både areal og bygninger. I 2004 endret tjenestestedet navn fra Sivilforsvarets skole, Starum til Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter, og i 2021 til Sivilforsvarets Kompetansesenter. All nasjonal grunnopplæringsvirksomhet for Sivilforsvaret er i dag samlokalisert på Starum, sammen med Sivilforsvarets senttrallager.
Sivilforsvarets kompetansesenter utdanner alle tjenestepliktige mannskaper til alle nivåer i Sivilforsvaret.
Oppland sivilforsvarsdistrikt holder også til på Starum. Distriktet ivaretar Sivilforsvarets beredskapsoppgaver, og administrerer alle Sivilforsvarets avdelinger i alle de 26 kommunene i tidligere Oppland fylke.
I 1987 ble Starumssenteret etablert som et eget selskap som nabo til Sivilforsvarets del av Starum. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Fylkesmannen i Oppland, Norges brannbefalslag, forsikringsbransjen og Sivilforsvaret.
== Historie ==
Leiren var frem til 1985 standkvarter for et av hærens kløvkompanier (det andre lå på Skjold), og var hovedsete for Hærens veterinærtjeneste. I leiren lå et depot for trenet til Artilleriregiment nr. 2 (AR 2). Etter at Gardermoen falt 10. april xxxx ble Starum leir samlingpunkt for deler 2. divisjons styrker.
Da kløvkompaniet ble nedlagt på 1980-tallet, ble større deler av Starum leir avhendet til et lokalt «hestesenter», mens resten ble overtatt av Sivilforsvaret. | 60°41'40.4"N 10°53'50. | 4,937 | 4,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filmfestivalen_i_Cannes | 2023-02-04 | Filmfestivalen i Cannes | ['Kategori:1946 i Frankrike', 'Kategori:43°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmfestivalen i Cannes', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1946'] | Filmfestivalen i Cannes er en filmfestival som har blitt avholdt årlig i feriebyen Cannes, sør i Frankrike, siden 1946 med noen få unntak.
På grunn av det store mediasøkelyset, blir festivalen gjestet av mange filmstjerner og er et populært sted for filmprodusenter som vil skape blest rundt sine nye filmer, og selge dem til distributørene som kommer fra alle verdenshjørner.
Den mest prestisjebetonte prisen utdelt i Cannes er Palme d'Or (Gullpalmen) for beste film; det hender en gang i blant at den blir delt mellom flere filmer samme år. Festivaljuryen, satt sammen av en liten gruppe internasjonale personligheter i industrien, gir også ut flere priser, deriblant Grand Prix (den nest mest prestisjetunge prisen).
| Filmfestivalen i Cannes er en filmfestival som har blitt avholdt årlig i feriebyen Cannes, sør i Frankrike, siden 1946 med noen få unntak.
På grunn av det store mediasøkelyset, blir festivalen gjestet av mange filmstjerner og er et populært sted for filmprodusenter som vil skape blest rundt sine nye filmer, og selge dem til distributørene som kommer fra alle verdenshjørner.
Den mest prestisjebetonte prisen utdelt i Cannes er Palme d'Or (Gullpalmen) for beste film; det hender en gang i blant at den blir delt mellom flere filmer samme år. Festivaljuryen, satt sammen av en liten gruppe internasjonale personligheter i industrien, gir også ut flere priser, deriblant Grand Prix (den nest mest prestisjetunge prisen).
== Tidlig historie ==
Så tidlig som 1938 begynte den franske undervisnings- og kulturminister Jean Zay å planlegge for den første filmfestivalen i Cannes. Blant filmene som var planlagt vist, var den amerikanske Trollmannen fra Oz. Men på grunn av andre verdenskrig ble det ikke virkeliggjort før i 1946. Grunnen til at man ville skape en stor internasjonal filmfestival, var for å konkurrere ut den daværende største filmfestivalen i Venezia, som ble styrt av fascister og nazister.
På den første filmfestivalen i 1946 vist man blant annet filmer som Rom – åpen by av Roberto Rossellini, Gilda av Charles Vidor, Notorious av Alfred Hitchcock og den svenske Iris och löjtnantshjärta av Alf Sjöberg.Etter krigen var det ikke lenger noe politisk poeng å motvirke filmfestivalen i Venezia, og man la etterhvert om tidspunktene slik at de to festimalene ikke skulle kollidere tidsmessig.
Fra 20. september 1946 har så filmfestivalen rullet årvisst, med få unntak. I 1938 og 1940 bortfalt den på grunn av finansieringsproblemer. Under student- og arbeiderstreikene i mai 1968 ble festivalen avbrutt den 19. mai, da flere regissører sluttet opp om revolten. Kvelden før hadde Louis Malle gått ut av juryen. Malle, François Truffaut, Claude Berri, Jean-Gabriel Albicocco, Claude Lelouch, Roman Polański og Jean-Luc Godard trengte seg inn i storsalen i Palais des Festivals og krevde avbrytelse av forestillingen som en markering av solidaritet med de streikende arbeidere og studenter. Aksjonen ble vurdert som et svar på at Henri Langlois kort før var blitt avsatt som direktør fra Cinémathèque française.
Gullpalmen tilkom festivalen først i 1955.
== Priser ==
Konkurranseprogram
Gullpalmen (Palme d'Or) – gis til filmen som vinner konkurranseprogrammet
Juryens store pris (Grand Prix) – den nest mest prestisjefylte prisen som gis til en film
Juryprisen (Prix du Jury) - den tredje mest prestisjefylte prisen som gis til en film
Beste regi (Prix de la mise en scène) – gis til beste regissør i hovedprogrammet
Beste kortfilm (Palme d'Or du court métrage)
Beste kvinnelige skuespiller (Prix d'interprétation féminine)
Beste mannlige skuespiller (Prix d'interprétation masculine)
Beste filmmanuskript (Prix du scénario)
Andre program
Prix Un Certain Regard – Navnet betyr "et særskilt blikk" og gis til en ung og innovativ filmskaper
Cinéfondation-prisen – beste studentfilm
Gullkamera (Caméra d'Or) – beste filmdebut
Fra frittstående organsiasjoner
FIPRESCI-prisen – utdeles av den internasjonale foreningen for filmkritikere
Quinzaine des Réalisateurs
Prix Vulcain
Den økumeniske jurys pris (Prix du Jury Œcuménique)
François Chalais pris
Beste dokumentarfilm (L'Œil d'or)
Trophée Chopard
Hundepalmen (Palm Dog) – beste hunderolle
Den skeive palme (Queer Palm) – beste LHBT-relaterte film
== Litteratur ==
Cannes: Fifty Years of Sun, Sex & Celluloid: Behind the Scenes at the World's Most Famous Film Festival by Peter Bart (Miramax, 1997)
Cannes: A Festival Virgin's Guide by Benjamin Craig (Cinemagine Media Publishing, 2004)
Hollywood on the Riviera: The Inside Story of the Cannes Film Festival by Cari Beauchamp and Henri Behar (William Morrow & Co, 1992)
Hollywood in Canne$: The History of a Love-Hate Relationship by Christian Jungen (Amsterdam University Press, 2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(zh) Offisielt nettsted
(en) Cannes Film Festival – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cannes Film Festival – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Cannes filmfestival sin offisielle side på engelsk
Tales of a festival : remembering Cannes in sound and picture (på engelsk og på fransk] | Filmfestivalen i Cannes er en filmfestival som har blitt avholdt årlig i feriebyen Cannes, sør i Frankrike, siden 1946 med noen få unntak. | 4,939 | 4,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filmfestivalen_i_Cannes_2004 | 2023-02-04 | Filmfestivalen i Cannes 2004 | ['Kategori:2004 i Frankrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Filmfestivalen i Cannes', 'Kategori:Hendelser i 2004'] | Cannes Film Festival i 2004 varte fra 12. mai og til 23. mai. Gullpalmen gikk til den amerikanske filmen Fahrenheit 9/11 av Michael Moore.
| Cannes Film Festival i 2004 varte fra 12. mai og til 23. mai. Gullpalmen gikk til den amerikanske filmen Fahrenheit 9/11 av Michael Moore.
== Spillefilmer ==
=== Jury ===
=== Filmer i konkurransen ===
=== Filmer utenfor konkurranse ===
=== Priser ===
== Relatert ==
Cannes filmfestival
Filmfestival | Cannes Film Festival i 2004 varte fra 12. mai og til 23. | 4,940 | 4,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seychellene | 2023-02-04 | Seychellene | ['Kategori:4°S', 'Kategori:55°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Seychellene', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1976', 'Kategori:Øyer i Afrika'] | Seychellene, offisielt Republikken Seychellene er en øystat som ligger øst for det afrikanske fastlandet i Det indiske hav, nord for Madagaskar. Hovedøya er Mahé med hovedstaden Victoria, den nest største øya er Praslin.
Viktige eksportvarer er tunfisk, reker og kanel. Viktige importvarer er diverse matvarer, tobakk, olje og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Singapore, Storbritannia og Jemen.
| Seychellene, offisielt Republikken Seychellene er en øystat som ligger øst for det afrikanske fastlandet i Det indiske hav, nord for Madagaskar. Hovedøya er Mahé med hovedstaden Victoria, den nest største øya er Praslin.
Viktige eksportvarer er tunfisk, reker og kanel. Viktige importvarer er diverse matvarer, tobakk, olje og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Singapore, Storbritannia og Jemen.
== Historie ==
Sjøfarere fra Oseania og arabiske handelsmenn kan ha vært de første menneskene som oppdaget øygruppen. Men den aller første vi med sikkerhet vet om, er den portugisiske Vasco da Gama, som kom dit i 1502. Av ham fikk øygruppen sitt første offisielle navn, «Admiralens Øyer». Engelskmennene kom til øyene i 1609. Øygruppen var ennå ubebodd, og ingen hevdet suverenitet over den.
Etter hvert ble Seychellene et viktig stoppepunkt for reisende mellom Afrika og Asia. Øyene ble tatt over av pirater som styrte dem til 1756. Pirater er derfor de første som bosatte seg på øygruppen. I 1756 ble øyene tatt av franskmenn og fikk sitt nåværende navn, Seychellene, etter den daværende franske finansministeren Jean Moreau de Séchelles.
Etterhvert som flere fikk kjennskap til øyene, forsøkte britene å overta dem i 1794. Frankrike ga seg ikke uten kamp, og i årene 1794–1812 ble øygruppen en brikke i de globale krigene mellom Storbritannia og Frankrike (Revolusjonskrigene, Napoleonskrigene). I 1812 vant Storbritannia krigen, og øyene ble formelt en del av Storbritannia i 1814. Øygruppen ble beskrevet som en kronkoloni under Mauritius (som Storbritannia også tok fra franskmennene).
I 1903 ble Seychellene offisielt anerkjent som et eget territorium under Storbritannia. Øygruppen tilholdt ikke lenger Mauritius. Landet ble offisielt en selvstendig nasjon i 1976, som en del av det britiske Commonwealth (noe som landet enda er). Republikkens første president ble James Mancham, som var født og oppvokst i hovedstaden, Victoria. Året etter ble landet overtatt av sosialisten France-Albert René ved et kupp.
I 1979 ble landet offisielt erklært som en sosialistisk ettpartistat. Det vil si at det ble ulovlig med flere politiske partier. Sånn fortsatte det til 1991 hvor folkets stemmer avgjorde at andre partier skulle bli tillatt.
France-Albert René styrte frem til 2004. Da tok James Michel over som president i landet. Han er fra det samme sosialistiske partiet som den tidligere presidenten. Michel trakk seg som president og 16. oktober 2016 rykket hans visepresident, Danny Faure, opp i presidentembetet. Også Faure representerer Parti Lepep. Ved presidentvalget i oktober 2020 tapte Parti Lepep makten for første gang siden 1977 da Wavel Ramkalawan vant valget. Hans parti, Linyon Demokratik Seselwa, vant også valget til Nasjonalforsamlingen.
== Kultur ==
=== Språk ===
Det mest utbredte språket på Seychellene er seychellisk kreol, et franskbasert kreolspråk, også kalt seselwa. Det deler offisiell status med fransk og engelsk. 97 prosent av befolkningen snakker kreolsk, 60 prosent snakker engelsk, og 30 prosent snakker fransk.
=== Etnisitet ===
Rundt 70 prosent av befolkningen har franske navn, og 20 % av befolkningen har engelske navn. Også dette er mye blandet, og folk har ofte et fransk fornavn og for eksempel et engelsk etternavn. Et av de mest brukte navnene er Jean-Pierre Kingsmith. Denne fordelingen har mye med hvor landet får sin kultur fra. 80 prosent fra Frankrike, samt 10 prosent fra England, etter hvor stor innflytelse landene har på Seychellene. Den store engelske innflytelsen kommer blant annet fra det nære samarbeidet som Storbritannia og Seychellene har på en rekke områder. Det er blant annet vanlig for seychellere (de rikere) å utdanne seg i Storbritannia.
=== Familien ===
Kulturen er en blanding av fransk og østafrikansk kultur. Samfunnet er i all vesentlighet matriarkalsk. Mødrene tenderer til være dominerende i familiene og styrer som regel både økonomi og ivaretar barnas interesser. Ugifte mødre tenderer til å være en sosial norm, men loven på Seychellene påbyr også menn å bidra økonomisk for sine barn. Menn er viktig grunnet deres inntekter, men deres rolle i hjemmet er relativt perifer. Eldre familiemedlemmer (spesielt eldre kvinner) bor ofte hjemme og kan regne med bidrag og hjelp fra familie og voksne barn. Sosialhjelp blir blant annet gitt til alle uteliggere, eldre og andre med dårlig økonomi. Alle foreldreløse og funksjonshemmede får både oppfølging og økonomisk bidrag fra staten.
=== Kvinners situasjon ===
Kvinner har det bedre på Seychellene enn i de fleste andre afrikanske land (med unntak av flere, for eksempel Sør-Afrika, som også er flinke med kvinnerettigheter). Kvinnene har nøyaktig de samme rettighetene som menn med hensyn til lover, økonomi, sosiale forhold osv. Vold mot og voldtekt av kvinner kan føre til opptil 20 års fengsel. I 2007 var det 56 voldtekter i landet. Prostitusjon er ulovlig i landet, men har likevel alltid vært et omfattende problem.
=== Utdannelse ===
Fram til midten av 1800-tallet var det lite formell utdannelse tilgjengelig på Seychellene. De katolske og anglikanske kirkene åpnet misjonsskoler i 1851. Den katolske misjonen drev en videregående skole med munker og nonner fra utlandet selv etter at regjeringen tok ansvaret for skolene i 1944.
En lærerskole ble åpnet i 1959 og begynte tilgangen på lokalt utdannede lærere å vokse, noe som igjen gjorde det mulig å etablere en rekke nye skoler. Siden 1981 har et system med gratis utdannelse ført til skoleplikt for skoletrinnene fra et til ni for alle barn fra fem årsalderen. Alle barn går i barnehagen fra fire årsalderen. Lese- og skriveferdighetene blant barn i skolealder steg mer 90 prosent ved slutten av 1980-tallet.
Det er totalt sett 68 skoler på Seychellene. Det offentlige skolesystemer består av 23 crèches (barnehager), 25 grunnskoler og 13 videregående skoler. De er lokalisert i Mahé, Praslin, La Digue og Silhouette. I tillegg er det 3 private skoler på Mahé. Universitetet på Seychellene (UniSey) ble åpnet den 17. september 2009 i et håp om å unngå kompetanseflukt, det vil si at talentfull mennesker fra Seychellene som dro ut for å få høyere utdannelse, ikke så lett kom tilbake igjen. Universitetet tilbyr kvalifikasjoner fra Universitetet i London.
=== Musikk ===
Musikken på Seychellene er en blanding av mange forskjellige musikktyper og fra mange forskjellige regioner og nasjoner. Folkemusikken i landet er en mosaikk av engelsk vals, polka, mazurka (polsk dans), fransk popmusikk, østafrikansk tradisjonell musikk, polynesisk musikk, indisk, gresk, samt av musikk fra Réunion og Mauritius. De mest populære artistene i landet er Patrick Victor (britisk navn) og Jean Marc Volcy (fransk navn). Begge disse musikerne har gjort om gammel tradisjonell folkemusikk til moderne og populær musikk.
En form for perkusjonsmusikk som kalles «contombley» er populær. Det samme er «moutya, en fusjonering av innfødte folkelig rytmer med kenyanske benga. Moutyamusikk og dans kan ofte bli sett på standbasarer. Kontredans, basert på europeisk contredanse, er populære, særlig i skolekonkurranser under den årlige Kreolfestivalen.
=== Sport ===
Den mest populære sporten som praktiseres er basketball, som særlig har utviklet seg på 2000-tallet. Landets landslag kvalifiserte seg til Afrikalekene i 2015, dets største prestasjon til dags dato. Der konkurrerte det mot en del av de største landene i Afrika, som blant annet Egypt.
== Demografi ==
=== Religion ===
Befolkningen er overveiende kristne og katolikker.Folketellingen i 2010 viste en økning i antall trossamfunn. Det var da 32 registrerte trossamfunn og -grupper i landet. Andelen kristne har falt fra 97,1 % av befolkningen i 1987 til 88,4 % i 2010. I 2010 var 2,4 % hinduer og 1,6 % muslimer.Samtidig har mangfoldet av kirkesamfunn økt og andelen katolikker har gått ned. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 76,2 Den katolske kirke, mens 6,1 % var anglikanere, 1,5 % pinsevenner og 1,2 % var sjuendedagsadventister.
== Politikk ==
Den valgte presidenten er både president og statsminister. Presidenten velges for fem år om gangen. Den nåværende presidenten er sosialisten James Michell.
Seychellene er en hovedsakelig sosialistisk republikk. Det sittende sosialistiske partiet, Folkets parti, fikk hele 56,70 % av stemmene ved det forrige valget i 2007. Myndighetene har ved flere anledninger uttalt at de står sterkt til venstre for USA og deres alliertes politikk. Dette har de blant annet vist i praksis ved å forsøke å stanse amerikanske skip i ved Persiabukta og i Det indiske hav. Landet krever også at USA skal fjerne sine soldater fra Diego Garcia (en britisk øy i Indiahavet, del av Chagosøyene). Cuba, Russland, India, Frankrike, Kina og Storbritannia har ambassader i Victoria.
== Geografi ==
Seychellene ligger i Afrika og er en øygruppe som består av 116 øyer, men om man regner med mindre øyer og skjær, er det 115 øyer totalt. Øystaten ligger i Det indiske hav, 1500 km øst for kontinentet Afrika og ligger nordøst for Madagaskar. Landet ligger i nærheten av Madagaskar, Komorene, Mauritius, Réunion, Mayotte, Zanzibar og Maldivene.
Øyene deles i De indre øyene, med hovedøya Mahé, og De ytre øyene. De ytre øyene omfatter øygruppene Amirantene, De sørlige koralløyene, Aldabraøyene, Alphonseøyene og Farquharøyene.
Over 80 % bor på hovedøya Mahé.
== Dyre- og planteliv ==
På Seychellene blir landets vakre natur vernet kraftig. Naturen er en av grunnene til at Seychellene får så mange turister som det gjør. Helt siden 1993, har det blitt innført mange strenge krav for å bevare et rent miljø. Seychellene er veldig rik på naturreservater, og er innen dette det rikeste av alle verdens land. I overkant av 50 % av øygruppens areal er dekket med naturreservater for å bevare naturen, og kan derfor ikke bygges på eller ødelegges. En stor mengde dyrearter har blitt utryddet fra øygruppen. Alt fra fuglearter til skilpadder. Seychellparakitten er nok den aller mest kjente. Denne fuglearten levde kun på Seychellene. Andre dyrearter er blant annet saltvannskrokodiller, som også den dag i dag er utryddet fra øygruppen. Til tross for dette har enda ikke Seychellene fått utryddet flere dyrearter enn blant annet Mauritius og Hawaii. Hovedgrunnen er at menneskene har levd lengre på begge disse øyene/øygruppene. Internasjonalt er nok Seychellenes natur kjent for å ha god beskyttelse. På Seychellene finner man mange spesielle palmetyper, som kun eksisterer på noen av øyene. Blant disse er dobbeltkokosnøtt eller coco-de-mer (Lodoicea maldivica) som er en spesiell type som man bare finner på Praslin og Curieuse. Denne palmetypen blir ofte kalt «kjærlighetsnøtta», den store nøtten er verdens største frø. Dette kallenavnet kommer av at nøtten har en spesiell fasong som kan minne om en kvinnes hofteparti. Jellyfish-trærne er også en spesiell type, som kun eksisterer på Seychellene.
På Seychellene finnes det veldig mange forskjellige arter landskilpadder. Ikke så rart at øyene blir regnet som det landet med flest gigantiske skilpadder. Mange arter har blitt utryddet gjennom tidene. Blant disse er seychelliske gigantskilpadder.
Seychellene er et av landene i verden med mest sjøfugler. Aride Island, Cousin, Cosmodelo og Aldabra er fire av øyene med flest sjøfuglskolonier på. Flest finnes det på Aride island. Sjøfugleartene på disse øyene er for det meste sotterne, alveterne, småtropikkfugl, noddyer og mange forskjellige typer fregattfugler.
Over 1000 forskjellige fiskearter lever i havet rundt øygruppa. Turister kommer ofte til øygruppen for å se på disse forskjellige, fargerike fiskene. Dette har de gjort helt siden 1960, da det ble forbudt med dynamitt- og spydfisking på øyene.
Skilpaddedrap ble forbudt i 1998, fordi det var stor mangel på skilpadder på øyene. Derfor blir det bare flere og flere skilpadder i området rundt øyene. Enda et tiltak for å bevare skilpaddene ble nylig vedtatt, da det ble forbudt å ha haigarn i vannet, siden skilpaddene kunne sette seg fast i dem.
== Natur ==
Seychellene har et tropisk regnklima. Alle de store øyene har smale kyststriper, med lyse strender og et ganske høyt innland. Blant det høytliggende innlandet finner man Seychellenes aller største fjell, Morne Seychellois. Dette fjellet befinner seg 905 meter over havoverflaten. De mindre øyene er ubeboelige korallrev, ofte uten vann.
== Økonomi ==
I 2012 hadde Seychellene en estimert BNP per innbygger på 26 200 amerikanske dollar, som er det høyeste av landene i Afrika. Arbeidsløsheten i landet lå i gjennomsnitt på 2,7% i perioden 2004-2011.Turisme er en av de viktigste inntektskildene for landet, og rundt 30% av arbeiderne i landet jobber innen denne sektoren. I 2000 hadde landet 130 046 turister, hvor 80% kom fra europeiske land. I 2012 økte antallet til 205 000. Turismen begynte for alvor i 1971, da den første internasjonale flyplassen ble åpnet. Den sto i 2008 for 12,7 % av landets inntekter.Industri sto for 28,8 %. Disse prosentene inkluderer industrialisert fiske. Fiskingen har blitt landets viktigste eksportinntekt. Heinz kjøpte 60% av selskapet Seychelles Tuna Canning Factory, da det ble privatisert i 1995. Fiskehermetikkfabrikken er en av verdens største.Det landet importerer mest er maskiner, maskinutstyr, olje og mat. Disse varene blir for det meste importert fra Sør-Afrika, Italia, Frankrike, Storbritannia, Singapore og Kina.
Landet eksporterer mest av kokosnøtter, olje, fisk og kanel ut i verden. Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, Spania og Japan tar imot mesteparten av disse varene.
Seychellene er også det minste landet i verden som har sin egen valuta.
=== Næringsliv ===
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Aldabraøyas korall-atoll – urørt natur, vern av kjempeskilpadde
Vallée de Mai naturreservat – enestående vakker naturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Moutya, dans
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 82. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 97. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
BBC:Country profile: Seychelles
Info fra norsk turoperatør
Info på engelsk
Kart Arkivert 30. oktober 2006 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om Seychellene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Seychellene, offisielt Republikken Seychellene er en øystat som ligger øst for det afrikanske fastlandet i Det indiske hav, nord for Madagaskar. Hovedøya er Mahé med hovedstaden Victoria, den nest største øya er Praslin. | 4,941 | 4,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Moore | 2023-02-04 | Michael Moore | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokumentarfilmskapere', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Humorister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Flint', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Politiske kommentatorer fra USA', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Michael Francis Moore (født 23. april 1954 i Flint i Michigan i USA) er en amerikansk filmskaper, forfatter, sosialkritiker og politisk aktivist.
Han er regissør og produsent av Fahrenheit 9/11, dokumentaren som har hatt størst inntjening gjennom alle tider, og som vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes. Hans filmer Bowling for Columbine (2002) og Sicko (2007) var også blant de ti mest innbringende dokumentarfilmer, og den første av disse vant en Oscar for beste dokumentar. I september 2008 utga han sin første frie film på Internett, Slacker Uprising, som dokumenterte forsøket på å oppmuntre flere amerikanere til å stemme i presidentvalgene. Han har også skrevet og spilt i de satiriske nyhetsshowene TV Nation og The Awful Truth (som også kalles for Michael Moores USA).
Moores arbeid, både bøker og filmer, har kritisert globalisering, store selskap, manglende våpenkontroll og eierskap til angrepsvåpen, de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush, Irak-krigen, det amerikanske helsevesenet og kapitalismen.
| Michael Francis Moore (født 23. april 1954 i Flint i Michigan i USA) er en amerikansk filmskaper, forfatter, sosialkritiker og politisk aktivist.
Han er regissør og produsent av Fahrenheit 9/11, dokumentaren som har hatt størst inntjening gjennom alle tider, og som vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes. Hans filmer Bowling for Columbine (2002) og Sicko (2007) var også blant de ti mest innbringende dokumentarfilmer, og den første av disse vant en Oscar for beste dokumentar. I september 2008 utga han sin første frie film på Internett, Slacker Uprising, som dokumenterte forsøket på å oppmuntre flere amerikanere til å stemme i presidentvalgene. Han har også skrevet og spilt i de satiriske nyhetsshowene TV Nation og The Awful Truth (som også kalles for Michael Moores USA).
Moores arbeid, både bøker og filmer, har kritisert globalisering, store selskap, manglende våpenkontroll og eierskap til angrepsvåpen, de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush, Irak-krigen, det amerikanske helsevesenet og kapitalismen.
== Privatliv ==
Moore er født i Flint, Michigan og vokste opp i Davison, en forstad til Flint. Hans er sønn av Veronica (pikenavn Wall) som er sekretær, og Frank som arbeider på en bilfabrikk. Da Moore var liten hadde bilprodusenten General Motors flere fabrikker i Flint hvor både foreldrene og bestefaren jobbet. Onkelen LaVerne var en av grunnleggerne av fagforeningen United Auto Workers og var aksjonist under streiken i Flint i 1936–1937 (Flint Sit-Down Strike).Moore ble oppdratt som katolikk, og er av irsk avstamming. Han gikk på Davison High School, hvor han var aktiv både i teaterlaget og debattgruppene, og ble uteksaminert i 1972. Som medlem av den amerikanske speiderbevegelsen steg han til graden «ørn» (Eagle Scout). Da han var 18 år ble han valgt inn i skolestyret på Davison. Han var til da den yngste i en tilsvarende posisjon i USA.
Moore giftet seg produsenten Kathleen Glynn 19. oktober 1991, men søkte etter 21 års ekteskap om skilsmisse 17. juni 2013. Selv om han er katolikk, er han motstander av den katolske kirkens syn på abort og ekteskap mellom samme kjønn.Som følge av Columbine-massakren har Moore søkt om medlemskap i National Rifle Association (NRA), en interesseorganisasjon for våpeneiere, og har uttalt at han i utgangspunktet ønsket å bli president i organisasjonen for så å oppløse den, men oppga planen fordi det ble for vanskelig. Uansett hvor alvorlig ment denne grunnen var, har skikkelser som Dave Kopel slått fast at oddsene for at dette vil skje, er ikkeeksisterende.Magasinet Time utnevnte Moore i 2005 som en av de hundre mest innflytelsesrike mennesker i verden. I 2005 opprettet Moore den årlige filmfestivalen i Traverse City i Michigan, og i 2009 var han med på å opprette en komediefestival i samme by. Han har også bidratt sterkt i oppussingen av det historiske delstatsteateret i byens sentrum.
== Karriere ==
Moore hoppet av undervisningen ved Universitetet i Michigan–Flint etter sitt første år (hvor han skrev for studentenes avis The Michigan Times). 22 år gammel grunnla han den alternative ukeavisen The Flint Voice, som snart skiftet navn til The Michigan Voice, da den nå også dekket hele delstaten. I 1986 ble han redaktør for Mother Jones, et liberalt politisk magasin, og flyttet til California. Og The Michigan Voice ble nedlagt.
Etter fire måneder ved Mother Jones, ble Moore oppsagt. Matt Labash ved The Weekly Standard sa at årsaken var at han nektet å trykke en artikkel av Paul Berman som var kritisk til Den sandinistiske frigjøringsfront og deres forhold til menneskerettigheter i Nicaragua. «Artikkelen var direkte feilaktig og den verste formen for nedlatende drittprat. Du kunne ikke engang lese ut av den at USA hadde vært i krig med Nicaragua i de siste fem årene.» Moore var overbevist om at Mother Jones ga ham sparken fordi utgiveren nektet ham å skrive en artikkel om at General Motors la ned fabrikker i hans hjemby Flint. Han svarte ved å plassere den permitterte arbeideren Ben Hamper (som også skrev for magasinet på denne tiden) på omslaget av Mother Jones, noe som førte til at han ble oppsagt. Moore saksøkte arbeidsgiveren sin for ulovlig oppsigelse, og saken ble løst ved et utenomrettslig forlik på 58 000 dollar. Dette ga ham startpenger til sin første film Roger og jeg.
=== Regissør og filmprodusent ===
Roger og jeg
Moore ble først kjent for sin film fra 1989, Roger og jeg, som vant Emmy-prisen. Filmen er en dokumentar om hva som skjedde i Flint etter at General Motors stengte sine fabrikker og åpnet en ny i Mexico hvor arbeiderne ble betalt langt mindre. Etter denne filmen har Moore blitt kjent som kritiker av det nyliberale synet på globalisering. Roger er Roger B. Smith, tidligere administrerende direktør og president i General Motors. Harlan Jacobson, redaktør i bladet Film Comment uttalte at Moore jukset med kronologien i filmen. Han mente at Moore fikk det til å se ut som om en rekke hendelser skjedde som konsekvens av at General Motors sa opp sine ansatte. Filmkritikeren Roger Ebert forsvarte Moore og sa at tidslinja var å regne som et kunstnerisk og stilistisk trekk. Det handlet ifølge Ebert om satire, og hadde derfor ingen påvirkning på Moores troverdighet som filmmaker.Pets or Meat
The Return to Flint: Den neste filmen kom i 1992 og er en 23 minutter lang dokumentar som ble vist på TV-kanalen PBS. Den er basert på Roger og jeg, og tittelen Pets og Meat: The Return to Flint viser til Rhonda Britton fra Flint, som er med i begge filmene. Hun solgte kaniner som kjæledyr og mat.Canadian Bacon
I 1995 utga Moore en satirisk spillefilm, Canadian Bacon, som handler om en fiktiv president spilt av Alan Alda. Presidenten starter en uekte krig med Canada for å få opp sin egen popularitet. Filmen er kjent for en rekke kanadiske og amerikanske stereotypier og for å være Moores eneste spillefilm. Det er også en av de siste filmene med kanadiskfødte skuespilleren John Candy, og har en rekke cameoer med andre kanadiske skuespillere. I filmen ble flere mulige motstandere i USAs neste store krig diskutert av presidenten og hans stab. Presidenten kommenterte at å erklære krig mot Canada var like tåpelig som å erklære krig mot internasjonal terrorisme. Hans militære rådgiver, spilt Rip Torn, avviste raskt ideen ved å si at ingen ville bry seg om «en gjeng fyrer som fyker rundt og sprenger leiebiler».The Big One
I 1997 regisserte Moore filmen The Big One som dokumenterer en rundreise hvor han promoterer boka Downsize This! Random Threats from an Unarmed American. Her kritiserer han masseoppsigelser som skjer til tross for at de store selskapene går med overskudd. Blant annet angrep han Nike, Inc., et stort selskap som produserer sportsutstyr og som flagget ut skoproduksjonen til Indonesia.Bowling for Columbine
I 2002 kom Bowling for Columbine som tar opp vold og våpenkulturen i USA. Utgangspunktet er skolemassakren i Columbine i 1999. Filmen er en besk kritikk av hvordan amerikanere omfavner våpen og hvor lett tilgjengelig våpen er i landet. Filmen vant en jubileumspris ved Filmfestivalen i Cannes, og Frankrikes César-prisen for beste utenlandske film. I USA vant den Oscar for beste dokumentarfilm samme år. Den fikk også mye omtale, omfattende visning og stort publikumsbesøk. Filmen satte også inntjeningsrekord for dokumentarfilmer, en rekord som senere ble slått av Moores egen film Fahrenheit 9/11. Filmen ble rost for å belyse et emne som ellers blir forbigått av annen media.Fahrenheit 9/11
Den neste filmen gransker USA i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001, særlig hva Bush-administrasjonen gjorde eller ikke gjorde, samt de påståtte forbindelsene mellom familiene til George W. Bush og Osama bin Laden. Fahrenheit 9/11 ble belønnet med Gullpalmen, den fremste prisen ved filmfestivalen i Cannes, og var den første dokumentaren som vant prisen siden 1956. Moore annonserte senere at filmen ikke ville bli innstilt for Oscar som dokumentar, men som beste film. Han hevdet at han ønsket at filmen skulle bli sett av noen millioner flere seere i en TV-sending før presidentvalget. Som han sa: «Akademiet har forbud mot visning av en dokumentar på TV innenfor ni måneder etter visning på kino,» og siden valget den 2. november var mindre enn ni måneder etter filmens utgivelse, ville det ha diskvalifisert den fra å vinne Oscar som dokumentarfilm. Imidlertid fikk filmen ingen nominasjon for Oscar som beste spillefilm.Tittelen på filmen er en hentydning til den kjente romanen Fahrenheit 451 av Ray Bradbury fra 1953, som fortalte om et framtidig, totalitært samfunn hvor alle bøker er forbudt, og i henhold til romanen begynner papir å brenne ved 451 °F (233 °C). Arbeidstittelen «Temperaturen hvor friheten brenner» bekrefter dette.Per august 2012 er Fahrenheit 9/11 den dokumentarfilmen som har høyest inntjening noensinne, og spilte inn mer enn 200 millioner verden over. I februar 2011 saksøkte Moore produsentene Bob og Harvey Weinstein for 2,7 millioner i ubetalt profitt fra filmen, og hevdet at de «benytter seg av Hollywood-triks i regnskapet» for å slippe å betale ham penger. De kom til enighet i februar 2012.Sicko
Moore regisserte filmen Sicko, som kritiserer det amerikanske helsesystemet og fokuserer særlig på håndtering av omsorg og farmasøytisk industri. Minst fire store farmasøytiske selskap; Pfizer, Eli Lilly, AstraZeneca, og GlaxoSmithKline beordret sine ansatte til ikke å la seg intervjue av Moore. I henhold til Moore i et brev på hans nettsted, «veger som ofte overrasker oss og fører oss til nye ideer — og utfordrer oss til overveie de som vi begynte med har ført til mindre forsinkelser.» Filmen hadde premiere ved filmfestivalen i Cannes den 19. mai 2007 og fikk en langvarig stående applaus. Den ble vist i USA og Canada fra og med 29. juni 2007. Filmen fikk en del kontrovers da det ble kjent at Moore dro til Cuba med kronisk syke redningsfolk fra 11. september-angrepet for å gjøre deler av filmen der ettersom Cuba har et anerkjent godt helsesystem. De amerikanske myndighetene gransket om det var i overtredelse av landets handelsboikott. Filmen er rangert som fjerde største inntjeningen til en dokumentarfilm noen gang. og fikk en Oscarnominering for beste dokumentarfilm.Captain Mike Across America
Moore tok et innblikk studentpolitikken i filmen Captain Mike Across America i hva han kalte for «Bush-administrasjonens USA». Filmen ble filmatisert i løpet av månedene som ledet opp til valget i 2004. Filmen ble senere redigert på nytt av Moore og lagt inn i filmen Slacker Uprising.Capitalism: A Love Story
Den 23. september 2009 utga Moore en ny filmen kalt Capitalism: A Love Story og som så på finanskrisen på slutten av 2000-tallet og den amerikanske økonomien i overgangen mellom påtroppende Obama-administrasjonen og den avgående Bush-administrasjonen. Ved en tale på en pressekonferanse ved dens premiere sa Moore at «demokratiet er ikke en tilskuersport, det er deltagerhendelse. Om vi ikke deltar i den, opphører det å være et demokrati. Så Obama vil stige eller falle basert ikke så mye på hva han gjør, men på hva vi kan gjøre for å støtte ham.»Where to Invade Next
=== Forfatterskap ===
Moore har skrevet eller vært med på å skrive åtte sakprosabøker, hovedsakelig på lignende emner som hans dokumentarfilmer. Dumme hvite menn (2001) er tilsynelatende en kritikk av amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk, men ved Moores egen bedømmelse er det også «en bok om politisk humor.» En annen bok, Dude, Where's My Country? (2003), på norsk kalt for Hjelp, hvor er landet mitt? (2004) er en granskning av familien Bushs forhold til de kongelige i Saudi-Arabia, Osama bin Ladens innflytelsesrike familie, og energiindustrien. Boken er en gjennomgang av grunnlaget for krigen mot Irak og han angriper også internasjonale selskaper, toppsjefer som har svindlet seg til millioner av sparepengene til sine ansatte og utleverer lovgivere som har fratatt borgerne sine sivile rettigheter med landets sikkerhet som alibi. Flere av Moores bøker havnet på bestselgerlistene.
=== Skuespiller ===
Moore har hatt en liten andel som skuespiller. Han hadde en støtterolle i filmen Lucky Numbers (2000) som fetter av rollefiguren til Lisa Kudrow og som samtykker å bli en del av en plan utklekket av John Travoltas figur. Han hadde også en cameo (innhopp) i sin egen film Canadian Bacon som anti-kanadisk aktivist. I 2004 hadde han en liten rolle som nyhetsjournalist i The Fever som hadde Vanessa Redgrave i hovedrollen.
=== Fjernsyn ===
Mellom 1994 og 1995 regisserte han og var vert i BBCs TV-program TV Nation som fulgte formatet til et vanlig nyhetsprogram, men som dekket emner som slike nyhetsprogrammer gjerne unngår. Serien ble sendt på BBC2 i Storbritannia og ble vist på NBC i USA i 9 episoder og på nytt i 8 episoder på Fox i 1995.
Hans andre store serie var The Awful Truth («Den fryktelige sannhet») som viste satiriske aksjoner mot store multiselskaper og politikere. Det ble vist på Channel 4 i Storbritannia og på Bravo i USA i 1999 og 2000. Moore vant Hugh M. Hefners First Amendment-pris som produsent og vert for The Awful Truth og ble i pristildelingen beskrevet som «skandalejeger, forfatter og dokumentarfilmmaker».
Ytterligere en serie i 1999, Michael Moore Live, ble kun sendt i Storbritannia på Channel 4, selv om den ble sendt fra New York. Dette showet hadde tilsvarende format som The Awful Truth, men hadde også telefonsamtaler og direkte vågestykker hver uke.
=== Musikkvideoer ===
Moore har regissert flere musikkvideoer, inkludert to for Rage Against the Machine for sangene fra albumet The Battle of Los Angeles: «Sleep Now in the Fire» og «Testify». Han ble også truet med arrestasjon i løpet av filmingen av «Sleep Now in the Fire», da den ble tatt opp på Wall Street; byen New York City hadde nektet bandet å spille der, men både bandet og Moore hadde sikret seg føderal tillatelse til å opptre.Han har også regissert videoer for R.E.M.s single «All the Way to Reno (You're Gonna Be a Star)» i 2001 og sangen «Boom!» for gruppa System of a Down.
== Politisk syn ==
Moores tre bestselgere Downsize This! , Dumme hvite menn (Stupid White Men) og Hjelp, hvor er landet mitt? (Dude, Where’s My Country?) kritiserer USAs innenriks-, utenriks- og sosialpolitikk.
Selv om Moore har blitt kjent for sin politiske aktivisme, avviser han selv betegnelsen «politisk aktivist» ved å hevde at en slik beskrivelse er overflødig som borger i et demokrati: «Jeg og du og alle andre må være en politisk aktivist. Om vi ikke er politisk aktive, opphører det å være et demokrati.» I henhold til John Flesher fra Associated Press er Moore kjent for sin «brennende, venstreorienterte populisme», og publikasjoner som Socialist Worker Online har hyllet ham som «den nye Tom Paine».Moore var en profilert gjest ved de nasjonale konventene i 2004 til både demokratene og til republikanerne, og han nedtegnet sine inntrykk i avisen USA Today. Han ble kritisert i en tale av den republikanske senatoren John McCain som «en upålitelig filmmaker». Moore lo og veivet med hånden mens republikanerne spottet ham, senere ropte fasttakt «fire flere år». Moore viftet med hånden med sin tommel og finger foran ansiktet, noen folkemengden oppfattet som at han gjorde en «L» med de to fingrene, det amerikanske symbolet for «loser», det vil si taper.I løpet av september og oktober 2004 talte Moore ved universiteter og høyskoler i vippestatene under hans turne «Slacker Uprising». Det ble delt ut suvenirer som blant annet undertøy til studentene som ga løfte om at de ville benytte sin valgstemme. Et stoppested var Utah Valley State College og det brøt en kamp for hans rett til å tale, noe som igjen førte til debatt og mediaoppmerksomhet. Hendelsene i Utah ble igjen benyttet i dokumentarfilmen This Divided State.Til tross for at han tidligere hadde støttet Ralph Nader i hans presidentkampanje i 2000, oppfordret Moore den tidligere presidentkandidaten Nader om ikke å stille i 2004 slik at venstresidens stemmer ble delt. På TV-programmet Real Time with Bill Maher knelte Moore og Bill Maher ned foran Nader og tryglet ham om å holde seg utenfor presidentkampanjen.14. januar 2004 erklærte Moore sin støtte på sin nettside for pensjonerte general Wesley Clarks kampanje for å bli demokratenes presidentkandidat, skjønt Clark trakk seg fra kandidaturet og ga deretter sin støtte til John Kerry. Moore fikk oppmerksomhet ved denne anledningen da han benyttet begrepet «desertør» i omtale av George W. Bush da han introduserte Clark ved demokratenes presidentdebatt i New Hampshire. Da Clark hadde vært seirende debattant ved United States Military Academy, fortalte Moore det leende publikum at «Jeg vet hva dere tenker. Jeg vil se den debatten» mellom Clark og Bush, «generalen mot desertøren!» Moore forklarte at han refererte til utgitte rapporter i flere media, blant annet Boston Globe, som rapporterte at «det er sterke bevis på at Bush ikke tjenestegjorde noen militær tjeneste som var påkrevd da han flyttet fra Houston til Alabama for å arbeide for den amerikanske kampanjen for senatet fra mai til november 1972.»Den 21. april 2008 ga Moore sin støtte til kampanjen for Barack Obama som president, og hevdet samtidig at Hillary Clintons siste handlinger hadde vært «avskyelige». Moore var en aktiv tilhenger av protesten «Okkuperer Wall Street» i New York City og holdt tale for demonstrantene den 26. september 2011. Den 29. oktober 2011 talte han ved protestmøtet til Occupy Oakland for å uttrykke sin støtte.Moore lovpriste spillefilmen Django Unchained, og tweetet at filmen «er en av de beste filmsatirer noensinne. En sjelden amerikansk film om slaveriet og opprinnelsen til vår syke rasistiske historie.»
== Bibliografi ==
=== Sakprosa ===
Will They Ever Trust Us Again
Hjelp, hvor er landet mitt?
Dumme hvite menn
Downsize This!, 1996 ISBN 0-330-41915-3
Adventures In A TV Nation, New York, 1998 ISBN 0-06-098809-6
=== Filmer ===
Roger og jeg (1989)
Pets or Meat: The Return to Flint (1992) (TV)
Canadian Bacon (1995)
The Big One (1997)
And Justice for All (1998) (TV)
Bowling for Columbine (2002)
En musikkvideo for System of a Downs «Boom!», mange fjernsynsstasjoner nektet å sende denne.
Fahrenheit 9/11 (2004), Gullpalmen i Cannes
Sicko (2007)
Slacker Uprising (2008)
Capitalism: A Love Story (2009)
Where to Invade Next (2015)
Michael Moore i Trump-land 2016
=== TV-serier ===
TV Nation (1994)
The Awful Truth (1999)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Michael Moore – sitater
(en-US) Offisielt nettsted
(en) Michael Moore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Moore – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Moore på Twitter
(en) Michael Moore på Facebook
(en) Michael Moore på Instagram
(en) Michael Moore på YouTube
(en) Michael Moore på Tumblr
(en) Offisielt nettsted for Fahrenheit 9/11 – med forfilm for filmen.
(en) Michael Moore på Internet Movie Database
(sv) Michael Moore i Svensk Filmdatabas
(da) Michael Moore på Filmdatabasen
(da) Michael Moore på Scope
(fr) Michael Moore på Allociné
(en) Michael Moore på AllMovie
(en) Michael Moore hos Turner Classic Movies
(en) Michael Moore hos Rotten Tomatoes
(en) Michael Moore hos The Movie Database
(en) Michael Moore hos Internet Broadway Database
(en) Michael Moore på Apple Music
(en) Michael Moore på MusicBrainz
(en) Verk av eller om Michael Moore i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) The Populist: «Michael Moore Can Make You Cry» / New Yorker 16. februar 2004
(en) «America's Teacher» Arkivert 28. mars 2010 hos Wayback Machine. av Naomi Klein, The Nation, 23. september 2009Intervjuer(en) NOW på PBS: intervju med Michael Moore, 2007
(en) «Michael Moore on His Life, His Films and His Activism» – videointervju hos Democracy Now!
(en) «Michael Moore on 2010 Midterm Elections, the Tea Party, and the Future of the Democratic Party»
(en) In Depth interview with Moore, October 2, 2011Kritikk(en) Moore Exposed Arkivert 12. juni 2004 hos Wayback Machine.
(en) Stupid White Movie - artikkel som kritiserer Moore fra venstre
(en) When You Wish Upon A Star – Michael Moore beskjed, 7. mai 2004. | Michael Francis Moore (født 23. april 1954 i Flint i Michigan i USA) er en amerikansk filmskaper, forfatter, sosialkritiker og politisk aktivist. | 4,942 | 4,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Alda | 2023-02-04 | Alan Alda | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-nominerte skuespillere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillere i M*A*S*H'] | Alan Alda (født Alphonso Joseph D'Abruzzo; 28. januar 1936 i New York) er en amerikansk filmskuespiller, manusforfatter, regissør og av og til politisk aktivist, som er mest kjent for sin rolle som legen «Hawkeye Pierce» i TV-serien M*A*S*H. Han er også kjent som den republikanske presidentkandidaten i den sjette sesongen av Presidenten. Alda ble ansett som en av de aller mest populære mannlige skuespillerne i USA i slutten av 1970-årene.
| Alan Alda (født Alphonso Joseph D'Abruzzo; 28. januar 1936 i New York) er en amerikansk filmskuespiller, manusforfatter, regissør og av og til politisk aktivist, som er mest kjent for sin rolle som legen «Hawkeye Pierce» i TV-serien M*A*S*H. Han er også kjent som den republikanske presidentkandidaten i den sjette sesongen av Presidenten. Alda ble ansett som en av de aller mest populære mannlige skuespillerne i USA i slutten av 1970-årene.
== Familie og tidlig liv ==
Aldas foreldre var den suksessrike skuespilleren Robert Alda (født Alphonso Giuseppe Giovanni Roberto D'Abruzzo) og Joan Brown kronet til «Miss New York» i en skjønnhetskonkurranse. Etternavnet Alda er en kontraksjon av «ALphonso» og «D'Abruzzo».
Alan Alda fikk polio da han var sju år gammel, noe som førte til at han ble sengeliggende i to år for medisinsk behandling.
Han studerte til bachelor på Fordham University i 1956. I ungdomsårene studerte han i Europa, der han deltok i et teaterstykke i Roma og opptrådte sammen med sin far på TV i Amsterdam. Etter uteksaminering meldte han seg inn i USAs reservestyrker og tjenestegjorde seks måneder i Korea etter Koreakrigen. Et halvt år senere giftet han seg med Arlene Weiss, som han fikk tre døtre med. Disse heter Elizabeth, Beatrice og Eve.
Han ble oppdratt som katolikk, men har siden forlatt kirken. Han fortsetter imidlertid å feire dens høytider. I mange år har han vært aktivist for kvinnesaken.
== Karriere, berømmelse og M*A*S*H ==
Alda startet sin karriere i 1950-årene som medlem av Compass Players.
De elleve årene han var stjernen i TV-serien M*A*S*H ble han nominert til 21 Emmy-priser og fikk fem. Han skrev alene og sammen med andre 20 episoder og regisserte 30. Da han vant sin første Emmy for manus var han så glad at han slo en saltomortale på scenen før han tok i mot prisen. Han var den første som fikk prisen som skuespiller, manusforfatter og regi for en og samme serie.
Den nå avdøde Richard Hooker som skrev romanen M*A*S*H som TV-serien med samme navn bygger på, likte ikke måten Alda portretterte figuren Hawkeye Pierce på (Hooker hadde basert Hawkeye på seg selv), ja generelt sett mislikte han hele TV-serien.
Graden av kreativ kontroll som Alda fikk over de seneste sesongene av TV-serien har vært gjenstand for debatt blant seriens fans. Noen mener at da Alda overførte sitt politiske syn på TV-serien da de originale manusforfatterne forlot serien brakte kvaliteten på serien til nye høyder, mens andre mener at Aldas kontroll førte til at serien ble mer et «The Alan Alda Show». Blant denne gruppen er det stor enighet om at Aldas kontroll var et tegn på at serien s popularitet var for nedadgående.
== Etter M*A*S*H ==
Den enorme suksees som Alda opplevde som en følge av M*A*S*H gav han en solid plattform for å presentere sine egne politiske oppfatninger, og han brukte den blant annet i forbindelse med sitt engasjement i kvinnesaken. han ertet på seg politiske motstandere på denne måten.
Han opptrådte i minst to reklamefilmer, den ene for Atari og den andre sammen med den øvrige skuespillerstaben i M*A*S*H for IBMs PS/2 produkter med MicroChannel architecture.
Alan Alda skapte figuren til den Nobelpris-vinnende fysikeren Richard Feynman i skuespillet QED der han hadde bare en annen motspiller. Manusforfatter var Peter Parnell men Alda produserte og inspirerte stykket. Alda har også hatt gjentatte roller i filmene til Woody Allen og har hatt gjesteroller fem ganger i TV-serien ER som lege Gabriel Lawrence.
Alda er i dag en del av skuespillerstaben til TV-serien The West Wing der han spiller den republikanske senatoren og presidentkandidaten Arnold Vinick. Han gjorde sin entre i den sjette sesongens tiende episode («In The Room») og fikk åpningskreditt fra og med den trettende episoden («King Corn»).
Foruten M*A*S*H-nominasjonene har han mottatt nominasjoner til ytterligere 8 Emmy-priser og to ganger til Tony og har vunnet People's Choice Award sju ganger, seks Golden Globe og tre Directors Guild of America-priser. Hans første Oscarnominasjon fikk han i 2004 for beste mannlige birolle i Martin Scorseses film The Aviator, der han spilte senator Ralph Owen Brewster.
Våren 2005 spilte Alda som Shelly Levene i Broadway-showet Glengarry Glen Ross som han fikk en Tony-nominasjon for.
Det er slett ikke unormalt at Alda i hans senere roller har en eller annen referanse til hans jobb i M*A*S*H. For eksempel kommer både senatoren han spiller i The Aviator og Hawkeye Pierce fra Maine. I en replikk i ER nevner hans figur en operasjonsteknikk han plukket opp på et militærsykehus. Alda's figur i West Wing har kommet med minst en referanse til Korea da han sa; «I could take these people to the DMZ, and it still wouldn't take their minds off ethanol and abortion» (hadde jeg tatt disse menneskene med til DMZ ville de fremdeles tenke på etanol og abort)
I 2005 publiserte Alda hans første del av sine memoarer Never Have Your Dog Stuffed: and Other Things I've Learned (Random House, ISBN 1-4000-6409-0).
Den 31. juli 2018 var han gjest i CBS This Morning der han fortalte at han hadde blitt diagnostisert med Parkinsons sykdom tre år tidligere.
== Filmografi ==
Gone Are the Days! (1963)
Paper Lion (1968)
The Extraordinary Seaman (1969)
Jenny (1970)
The Moonshine War (1970)
The Mephisto Waltz (1971)
To Kill a Clown (1972)
Den sterkes rett (The Glass House) (TV-film) (1972)
Kill Me If You Can(TV) (1977)
Same Time, Next Year (1978)
California Suite (1978)
The Seduction of Joe Tynan (1979) (også manus)
The Four Seasons (movie) (1981) (også regi og manus)
Sweet Liberty (1986) (også regi og manus)
A New Life (1988) (også regi og manus)
Crimes and Misdemeanors (1989)
Betsy's Wedding (1990) (også regi og manus)
Whispers in the Dark (1992)
Manhattan Murder Mystery (1993)
Canadian Bacon (1995)
Flirting with Disaster (1996)
Everyone Says I Love You (1996)
Murder at 1600 (1997)
Mad City (1997)
The Object of My Affection (1998)
Keepers of the Frame (1999) (dokumentar)
What Women Want (2000)
The Aviator (2004)
Resurrecting the Champ (2007)
Diminished Capacity (2008)
Flash of Genius (2008)
Nothing But the Truth (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alan Alda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alan Alda på Internet Movie Database
(sv) Alan Alda i Svensk Filmdatabas
(da) Alan Alda på Filmdatabasen
(da) Alan Alda på Scope
(fr) Alan Alda på Allociné
(en) Alan Alda på AllMovie
(en) Alan Alda hos Turner Classic Movies
(en) Alan Alda hos Rotten Tomatoes
(en) Alan Alda hos The Movie Database
(en) Alan Alda hos Internet Broadway Database
(en) Alan Alda hos Internet Broadway Database
(en) Alan Alda på Internet Broadway Database
(en) Alan Alda på Internet Off-Broadway Database | Alan Alda (født Alphonso Joseph D'Abruzzo 28. januar 1936 i New York) er en amerikansk filmskuespiller, manusforfatter, regissør og av og til politisk aktivist, som er mest kjent for sin rolle som legen «Hawkeye Pierce» i TV-serien M*A*S*H. | 4,943 | 4,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaptein_Sabeltann | 2023-02-04 | Kaptein Sabeltann | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaptein Sabeltann', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Denne artikkelen omhandler franchisen Kaptein Sabeltann, for rollefiguren se: Kaptein Sabeltann (rollefigur)
Kaptein Sabeltann er en oppdiktet verden med et sjørøvertema som omfatter musikk, teaterforestillinger, filmer, tv-serie, bøker, videospill og en fornøyelsespark. Konseptet er basert på den oppdiktete karakteren Kaptein Sabeltann, samt en rekke andre karakterer og steder skapt av den norske låtskriveren og forfatteren Terje Formoe i 1989. Det er firmaet Kaptein Sabeltann AS som eier merkevaren «Kaptein Sabeltann» og som produserer teaterforestillingene i Kristiansand Dyrepark.
Formoe skapte figuren til en sommerforestilling som skulle oppføres i Kristiansand Dyrepark i 1990. Musikken fra forestillingen ble særlig populær i 1992 og 1993, og det har siden kommet flere teaterforestillinger og barneplater, en mengde bøker, blader, filmer og andre spin-off-produkter med kaptein Sabeltann og de andre figurene fra forestillingene. Blant annet har det blitt laget en spillefilm, Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama (2014), to animasjonsfilmer, Kaptein Sabeltann (2003) og Kaptein Sabeltann og den magiske diamant (2019), og en TV-serie i 2011 som har gått på NRK. Kaptein Sabeltann har blitt en kommersiell suksess.Mannskapet på sjørøverskuta består av Langemann, Benjamin, Pelle Pirat, Pysa Pirat, Skalken og noen ganger Pinky.
| Denne artikkelen omhandler franchisen Kaptein Sabeltann, for rollefiguren se: Kaptein Sabeltann (rollefigur)
Kaptein Sabeltann er en oppdiktet verden med et sjørøvertema som omfatter musikk, teaterforestillinger, filmer, tv-serie, bøker, videospill og en fornøyelsespark. Konseptet er basert på den oppdiktete karakteren Kaptein Sabeltann, samt en rekke andre karakterer og steder skapt av den norske låtskriveren og forfatteren Terje Formoe i 1989. Det er firmaet Kaptein Sabeltann AS som eier merkevaren «Kaptein Sabeltann» og som produserer teaterforestillingene i Kristiansand Dyrepark.
Formoe skapte figuren til en sommerforestilling som skulle oppføres i Kristiansand Dyrepark i 1990. Musikken fra forestillingen ble særlig populær i 1992 og 1993, og det har siden kommet flere teaterforestillinger og barneplater, en mengde bøker, blader, filmer og andre spin-off-produkter med kaptein Sabeltann og de andre figurene fra forestillingene. Blant annet har det blitt laget en spillefilm, Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama (2014), to animasjonsfilmer, Kaptein Sabeltann (2003) og Kaptein Sabeltann og den magiske diamant (2019), og en TV-serie i 2011 som har gått på NRK. Kaptein Sabeltann har blitt en kommersiell suksess.Mannskapet på sjørøverskuta består av Langemann, Benjamin, Pelle Pirat, Pysa Pirat, Skalken og noen ganger Pinky.
== Forestillingene ==
Ved utgange av 2021 har det blitt skrevet og fremført i alt åtte unike forestillinger. Noen av dem har gjennomgått endringer i årenes løp. I perioden 1990 til 2008 har det kun blitt avlyst fire forestillinger på grunn av regn; tre ganger i 1992, og en gang i 1993. Fra starten og frem til 2019 ble det solgt 1 720 000 billetter til Sabeltann-forestillingene.
=== «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga» ===
Barne- og familieforestillingen «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga» ble skrevet i 1989 og uroppført i Dyreparken i Kristiansand den 9. juli 1990. Denne første produksjonen var en suksess, og ble spilt til og med sommeren 1993. I 1990 og 1991 ble forestillingen fremført på dagtid, utenom en test-forestilling på kveldstid i 1991. Sesongen etter, i 1992 ble det bestemt at forestillingene skulle spilles på kveldstid, med sommernettene og naturområdet rundt Kjuttaviga amfiteater som rekvisitter. Det har vært forestillinger nesten hvert år siden.
I 1998 ble de to første forestillingene («...skatten i Kjuttaviga» og «...hemmeligheten i Kjuttaviga») slått sammen til én helaftens forestilling under navnet «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga». Denne idéen hadde Terje Formoe allerede i 1994. Dette var siste forestillingen Terje Formoe spilte rollen som Kaptein Sabeltann, inkludert mange av skuespillerne helt siden starten i 1990.
I 2003 ble det også utgitt en animasjonsfilm med Kaptein Sabeltann. Manuset til denne filmen bygger delvis på de to første forestillingene.
Forestillingen ble også filmet live, sendt på NRK og laget film av i 1992.
=== «Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga» ===
I 1994 kom oppfølgeren «Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga» og var også første forestilling hvor Sabeltanns skute Den Sorte Dame ble brukt. Terje Fomoe ble tildelt en Spellemannpris for musikken. Allerede i 1994 hadde Terje Formoe planer om å gjenta forestillingen i sesongen 1995, men pga. brudd mellom Dyreparken og Terje Formoe ble det ikke noe av. Forestillingen ble istedet fremført på Hvalstrand Bad i Asker under tittelen «Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt», siden navnet «Kjuttaviga» er navnet på bukta i Kristiansand Dyrepark hvor forestillingene var fremført tidligere.
Forestillingen ble også fremført i 1995, før den i 1998 ble slått sammen med forestillingen «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga».
Kveldsforestillingen ble også filmet live, sendt på NRK og laget film av i 1994.
=== «Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant» ===
I 1996 var forestillingene tilbake i Kristiansand Dyrepark, denne gang med en ny historie og den første helaftens forestillingen med «Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant». I 1996 og 1997 var de siste forestillingene der den den opprinnelige rollebesetningen gjorde Kaptein Sabeltann sammen. Dette var også den første originale forestillingen hvor handlingen finner sted utenfor Kjuttaviga. I 2013 ble forestillingen delvis skrevet om med ny handling.
Denne ble også fremført sesongene 1997, 2002, 2003, 2014 og 2015.
Forestillingen ble også filmatisert og laget film av i 2002.
=== «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya» ===
I 2000 hadde forestillingen «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya» urpremiere. Denne gang hadde Svein Roger Karlsen rollen som Kaptein Sabeltann, en rolle han spilte til og med 2009. Samme år gikk Formoes personlige venn, instruktør og skuespiller Svein Haagensen bort. Haagensen hadde vært med fra starten i 1990 blant annet i rollene som sjømannen Ruben og jungelfyrsten Maga Kahn. Den 9. juli 2007 ble forestillingen «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya» relansert med delvis ny handling. I alt 62 500 billetter ble lagt ut for salg, hvorav 58 000 ble forhåndssolgt. Etter sesongen i 2009 sluttet også Ingolf Karinen. Han hadde da spilt Pelle Pirat i 19 år, og var frem til da den eneste skuespilleren som hadde vært med sammenhengende siden starten i 1990. I 2016 blir hele stykket skrevet om med Frode Winther i rollen som Langemann og Håvard Bakke i rollen som Greven av Gral.
Forestillingen ble også fremført i 2001, 2007, 2008, 2009, 2016 og 2017.
Forestillingen ble også filmatisert og laget film av i 2000 og 2008.
=== «Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt» ===
I 2004 ble forestillingen «Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt» satt opp for første gang. Denne forestillingen bygget delvis på manuset til animasjonsfilmen, og var en stor suksess. I 2010 gjorde Terje Formoe et comeback som Kaptein Sabeltann for første gang siden sommeren 1999. Formoe uttalte at dette var siste gang han kom til å spille rollen som Kaptein Sabeltann. Samme år ble det kjent at Kyrre Haugen Sydness skulle overta rollen som kaptein Sabeltann etter Svein Roger Karlsen. I 2013 ble forestillingen delvis skrevet om med ny handling med bl.a. to nye sanger og større fokus på spesialeffekter og pyro. I 2018 gikk Håvard Bakke tilbake i rollen som Langemann.Forestillingen ble også fremført i 2005, 2006, 2010, 2013, 2018 og 2019.
Forestillingen ble også filmatisert og laget film av i 2005.
=== «Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet» ===
I 2011 var det urpremiere på forestillingen «Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet». Denne forestillingen er en fortsettelse av «Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt» og «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya». Audun Meling spiller sin siste sesong i rollen som Langemann i 2011, etter 17 år. Håvard Bakke tar over rollen i 2012.
Forestillingen ble også fremført i 2012, og er planlagt å bli fremført i 2022.
=== «Kaptein Sabeltanns sjørøvernatt» ===
I 2020 ble en spesialskrevet forestilling tilpasset etter de nasjonale korona-tiltakene med navnet «Kaptein Sabeltanns sjørøvernatt». Denne erstattet forestillingen «Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet» som egentlig var ment å skulle bli fremført.
=== «Kaptein Sabeltann og angrepet fra Gral» ===
I 2021 ble enda en spesialskrevet forestilling tilpasset etter de nasjonale korona-tiltakene med navnet «Kaptein Sabeltann og angrepet fra Gral».
=== Liste over forestillinger ===
=== Roller i teaterforestillinger ===
== Kaptein Sabeltanns verden ==
I Kristiansand Dyrepark er det i tillegg til amfiscenen der Sabeltann-forestillingene blir vist, bygd opp en liten «karibisk sjørøverlandsby», en kulisseby med småbutikker og kiosker, kalt «Kaptein Sabeltanns verden», og et bryggeanlegg med sjørøverskutene «Den Sorte Dame» og «Grevinnen».
=== Abra Havn ===
== Bakgrunn og andre piratskikkelser ==
Terje Formoe har diktet fritt i fortellingene om kaptein Sabeltann og lånt kjente elementer fra den internasjonale populærkulturen om pirater fra Karibia. Forfatteren har nok også hentet inspirasjon til Sabeltann og den idylliske «Kjuttaviga» fra forhold som gjaldt i kapertida på Sørlandet. Siden er «Kaptein Sabeltanns verden» blitt utvidet med eksotiske innslag som palmeøyer, krokodiller, hekser, trollmenn og borger.
Formoe har sagt at han ikke har tenkt verken på Thorbjørn Egners viseskikkelse «Kaptein Sorte Bill» eller den kjente rollefiguren «Kaptein Krok» fra barnebøkene og filmene om «Peter Pan», selv om likheten mellom disse sjørøverne er slående. På tilsvarende vis har det også vært andre piratskikkelser og sjørøverkapteiner i norsk barneunderholdning, skikkelser som delvis kan ha blitt påvirket av suksessen til kaptein Sabeltann, selv om disse figurene er langt mindre kjent. Blant disse er «Kaptein Kårdespiss» og «Kaptein Krabbeklo», teatersjørøvere fra henholdsvis Molde og Stavern, samt «Kaptein Stålbein» fra Vormsund. En musikkgruppe fra Østfold har også hatt show med «Kaptein Rødskjegg og sjørøverne». Rødskjegg, eller på italiensk Barbarossa, er for øvrig et legendarisk piratnavn som opprinnelig var kallenavn på den tyrkiske kaperen Aruj (1474–1518).
Historiene om kaptein Sabeltann og musikken fra forestillingene regnes av mange som lett tilgjengelig underholdning uten dypere mening eller betydelig originale påfunn. Selv om Sabeltann-produktene er populære, har fenomenet derfor fått lite oppmerksomhet fra kritikere og fagfolk som er opptatt av barnekultur.
== Økonomisk bakgrunn ==
Kaptein Sabeltann er en av de største økonomiske suksessene når det gjelder underholdning for barn i Norge. Omsetningen i aksjeselskapet Kaptein Sabeltann AS, der Terje Formoe er eier, daglig leder og styreleder, var i 2005 på nesten 7 millioner kroner og resultatet nesten to millioner. I 2006 var omsetningen 8,6 millioner og resultatet 3,4 millioner. Formoe er også styremedlem i Piratprodukter AS, der han eier 51 prosent av aksjene. Selskapet hadde over 25 millioner kroner i omsetning i 2006 og et resultat på halvannen million. I 2008 er også selskapet Sabeltannprodukter AS blitt en del av Formoes forretningssfære.
== Utgivelser og produkter ==
Den første utgivelsen om Sabeltann var singelen Sanger fra musikkspillet: Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga, utgitt i 1990, og inneholdt «Sjørøverne kommer» og «Pinkys sang», begge sunget av Formoe. Den første CD-en med musikk fra forestillingen om Kaptein Sabeltann kom i 1991, og var Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga, kombinert musikk-CD og lydbok. Det er siden blitt utgitt en rekke CD-er med fortellinger og musikk fra forestillingene. Den første boka, Kaptein Sabeltann og gutten som ville bli sjørøver, kom i 1993. Samme år kom også den første videofilmen fra forestillingen. Det er etter det kommet flere videofilmer, DVD-er, samt en mengde bøker og blader, mange illustrert av tegneren Egil Nyhus. Tegnefilmen Kaptein Sabeltann, i regi av Stig Bergqvist, kom i 2003. Med en pris på 41,5 millioner kroner er den en av Norges mest påkostede filmer noensinne. Den hadde premiere i 65 norske byer samtidig.
Kaptein Sabeltann er en kommersiell suksess innen underholdning for barn i Norge, og blant de aller største blant det som også er laget i Norge. Formoe skriver stadig nye fortellinger, ofte i samarbeid med andre. Det selges også en stor mengde spinoff-produkter som blir knyttet til Kaptein Sabeltann-figurene, som leker, sengetøy, Sabeltann-is, Sabeltann-brød og Sabeltann-tran.
Sabeltann er registrert som varemerke på forskjellige språk, men har i liten grad slått an i utlandet. Blant annet er et par bøker kommet ut i Sverige, og tegnefilmen ble utgitt på DVD i USA i mars 2007 under tittelen «Captain Sabertooth».
=== Musikk ===
=== Versjoner på Video/DVD, film og TV ===
=== Bøker ===
1993: Kaptein Sabeltann og 40 andre sanger, sangbok
1993: Kaptein Sabeltann og gutten som ville bli sjørøver, illustrert av Gro Vik Fiadu og Morten Myklebust
1994: Kaptein Sabeltann og jakten på sultanens skatt!, illustrert av Morten Myklebust
1994: Kaptein Sabeltann lukter gull
1995: Kaptein Sabeltann og Joachim : på eventyr med Den sorte dame, bildebok illustrert av Morten Myklebust
1995: Kaptein Sabeltann : hvor er nøkkelen? : en myldrebok, idé, tekst og tegninger av Egil Nyhus
1996: Kaptein Sabeltanns store sangbok, illustrert av Egil Nyhus
2001: Kaptein Sabeltann og heksegryta, myldrebok med idé, tekst og tegninger av Egil Nyhus
2002: Pinky blir en av Kaptein sabeltanns menn
2003: Kaptein Sabeltann og Pinky på tokt med Den sorte dame, bildebok illustrert av Egil Nyhus
2005: Kaptein Sabeltann og Pinky på skattejakt i Kjuttaviga, bildebok illustrert av Egil Nyhus
2005: Kaptein Sabeltanns sangbok: Hiv o'hoi snart er skatten vår!, illustrert av Egil Nyhus
2007: Kaptein Sabeltanns sangbok 2 : Kongen på havet
2008: Kaptein Sabeltann pekebok, illustrert av Egil Nyhus
2008: Terje Formoe/Egil Nyhus: Kapteins Sabeltanns 10 MYNTER AV GULL – Norges første sprett-opp-bok
2009: Terje Formoe/Egil Nyhus: Miriams forheksede hus – myldrebok med luker
2009: Formoe/Nyhus: Kaptein Sabeltann og bokstavjakten - en alfabetbok
2010: Pinky og Sunniva i Kaptein Sabeltanns Verden
2011: Kaptein Sabeltann og Pinky på den forheksede øya
2012: Kaptein Sabeltann, Pinky og Ravn i Abra Havn - bok om den tredje episoden fra tv-serien "Kaptein Sabeltann-kongen på havet"
2013: Kaptein Sabeltann og blindpassasjerene - bok om den første episoden fra TV-serien
2012: Formoe/Nyhus: Kaptein Sabeltanns puslespillbok
2013: Kaptein Sabeltann og heksegryta - re-utgitt med klistremerker
2013: Formoe/Nyhus: Min første bok om Kaptein Sabeltann
2013: Formoe/Nyhus: Kaptein Sabeltann - Den Sorte Dame
2014: Formoe/Nyhus: Kaptein Sabeltann og skattekartet
2014: Formoe/Nyhus: Kaptein Sabeltann - to sanger og åtte kjente sanger
=== Tegneserier og blader (utvalg) ===
1994: Kaptein Sabeltann og jakten på sultanens skatt!, illustrert av Morten Myklebust, utgitt med nytt omslag jula 2006
2000–2005: Kaptein Sabeltann aktivitetsblad, fire utgivelser i året, oppgaver og tegninger blant annet av Egil Nyhus og Asbjørn Tønnesen
Kaptein Sabletanns adventskalendere, årlige utgivelser fra omkring 2003
2006: Kaptein Sabletanns verden, månedlig blad med fast tegneserie skrevet av Dag E. Kolstad og tegnet av Arild Midthun, Asbjørn Tønnesen og Jimmy Wallin
2014: To blader med tema fra "Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama
=== Spill ===
1997: Kaptein Sabeltann og den store ildprøven, CD-rom, regi ved Simen Svale Skogsrud
2004: Kaptein Sabeltann, CD-rom, produsert av Artplant AS, utgitt av Pan Vision i Stockholm, basert på Terje Formoes figurer
2007: Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels forbannelse, CD-rom, produsert av Artplant AS, utgitt av NSD.
2011: Kaptein Sabeltann og ildprøvene, Nintendo DS, produsert av Ravn Studio AS, utgivelsesdato 1. juli.
2014: Kaptein Sabeltann på nye tokt, iPhone/iPad, produsert av Ravn Studio AS.
2021: Kaptein Sabeltann og den magiske diamant, Steam og Switch, produsert i samarbeid mellom Ravn Studio, Terje Formoe, Rock Pocket og Qvisten Animation, utgivelsesdato 19. august.
=== Andre spinoff-produkter (utvalg) ===
Kaptein Sabeltann-is, en saftis som ble lansert i 1998 av iskremprodusenten Hennig Olsen. Sabeltann-isen er mest kjent som en saftis med smak av cola og appelsin/sitron. Isen ble senere lansert med smak av appelsin og sitron, og en annen pinne-is med smak av jordbær/bringebær. Den aller første Sabeltann-isen kom ut som pinneis (kremis) med sjokoladetrekk. Isens fasong og størrelse kunne minne mer om Isabella. Sabeltann-isen(e) forsvant gradvis fra markedet, men i 2012 kom den ut i en ny versjon.Kaptein Sabeltann-leverpostei
Kaptein Sabeltann-potetgull kalt «Piratgull». Ble meldt til Forbrukerrådet for kjøpspress og kvelningsfare av plastmyntene som lå oppi posene.
Kaptein Sabeltann-brød (to forskjellige typer brød, grovbrød og sandwichbrød), i samarbeid med bakerikjeden Bakers
Kaptein Sabeltann familietran ble lansert i 2006, i samarbeid med Norwegian Choice AS
== Fangruppe for voksne ==
I 2012 ble fangruppen «Voksne Sabeltannfans» opprettet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Historien om Kaptein Sabeltann
dyreparken.no | Kaptein har flere betydninger: | 4,944 | 4,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Major | 2023-02-04 | Major | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Offisersgrader'] | Major (av latin «større») er en militær grad for offiserer på mellomnivå, vanligvis rett over kaptein og rett under oberstløytnant.
Graden major oppsto på engelsk som et suffiks til visse militære stillinger, vanligvis for å indikere en høyere rang enn andre i samme stilling. Den vanligste bruken av ordet major i en grad, og den første som er registrert i det engelske språk, var i betegnelsen sersjantmajor (sergeant-major), nummer tre i kommandorekken i et regiment. I flere europeiske orlogsflåter ble major brukt i betegnelsen Pilot-Major for å angi et skips overordnede dekksoffiser til forskjell fra kapteinen, som ofte var en arméoffiser med lite maritim kunnskap, utnevnt for å lede skipets oppdrag.
Innen den engelske borgerkrigen var major blitt en egen grad og ble tildelt offiserer på middels nivå på slagmarken. Den ble mest brukt på offiserer som tjenestegjorde som adjutant for en høyere general. På 1800-tallet var major i bruk som egen grad i nesten alle armeer i den vestlige verden. Den utviklet seg raskt til en høyere stabsstilling og ble sett på som den første av felt- eller kommandogradene, til forskjell fra kaptein og under, som ble regnet som kompanigrader.
Majorgraden symboliseres med én stjerne mellom to striper som går kant i kant med klaffen.
I Norge brukes graden ofte for avdelingsledere (tidligere som skvadronssjefer i Luftforsvaret). Nå har kampflyskvadroner (331/332/338)ObLt som skvadronsjefer og Major som NK og sjef TACSTAN). Den tilsvarer orlogskaptein i Sjøforsvaret.
| Major (av latin «større») er en militær grad for offiserer på mellomnivå, vanligvis rett over kaptein og rett under oberstløytnant.
Graden major oppsto på engelsk som et suffiks til visse militære stillinger, vanligvis for å indikere en høyere rang enn andre i samme stilling. Den vanligste bruken av ordet major i en grad, og den første som er registrert i det engelske språk, var i betegnelsen sersjantmajor (sergeant-major), nummer tre i kommandorekken i et regiment. I flere europeiske orlogsflåter ble major brukt i betegnelsen Pilot-Major for å angi et skips overordnede dekksoffiser til forskjell fra kapteinen, som ofte var en arméoffiser med lite maritim kunnskap, utnevnt for å lede skipets oppdrag.
Innen den engelske borgerkrigen var major blitt en egen grad og ble tildelt offiserer på middels nivå på slagmarken. Den ble mest brukt på offiserer som tjenestegjorde som adjutant for en høyere general. På 1800-tallet var major i bruk som egen grad i nesten alle armeer i den vestlige verden. Den utviklet seg raskt til en høyere stabsstilling og ble sett på som den første av felt- eller kommandogradene, til forskjell fra kaptein og under, som ble regnet som kompanigrader.
Majorgraden symboliseres med én stjerne mellom to striper som går kant i kant med klaffen.
I Norge brukes graden ofte for avdelingsledere (tidligere som skvadronssjefer i Luftforsvaret). Nå har kampflyskvadroner (331/332/338)ObLt som skvadronsjefer og Major som NK og sjef TACSTAN). Den tilsvarer orlogskaptein i Sjøforsvaret.
== Se også ==
Militær grad
Sersjantmajor
Tamburmajor | thumb|170px|Major fra [[Hans Majestet Kongens Garde 2007 med «gardelue» (båtlue med dusk). Hærens kakifargede sommeruniform ble erstattet av en ny helårsuniform i grått 2010. | 4,945 | 4,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Big_One | 2023-02-04 | The Big One | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 1990-årene', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1997', 'Kategori:Filmer lagt til USA'] | The Big One er en amerikansk dokumentarfilm fra 1997 av og med Michael Moore. Filmen følger Moore på hans lanseringsturné for boka Downsize This.
Filmen er en blanding av stand-upkomedie, politiske kommentarer og practical jokes. Det samfunnskritiske ligger i bunnen av filmen. I kjent stil benytter Moore enhver anledning til å gjøre narr av større bedrifter, blant annet når han donerer 80 amerikanske cents (om lag 6 kroner) til bedrifter som har lagt ned fabrikker i USA, og flyttet produksjonen til Mexico. 80 cents tilsvarer en normal timelønn for disse arbeiderne.
| The Big One er en amerikansk dokumentarfilm fra 1997 av og med Michael Moore. Filmen følger Moore på hans lanseringsturné for boka Downsize This.
Filmen er en blanding av stand-upkomedie, politiske kommentarer og practical jokes. Det samfunnskritiske ligger i bunnen av filmen. I kjent stil benytter Moore enhver anledning til å gjøre narr av større bedrifter, blant annet når han donerer 80 amerikanske cents (om lag 6 kroner) til bedrifter som har lagt ned fabrikker i USA, og flyttet produksjonen til Mexico. 80 cents tilsvarer en normal timelønn for disse arbeiderne.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Big One på Internet Movie Database
(no) The Big One hos Filmfront
(sv) The Big One i Svensk Filmdatabas
(fr) The Big One på Allociné
(nl) The Big One på MovieMeter
(en) The Big One på AllMovie
(en) The Big One på Rotten Tomatoes
(en) The Big One på Box Office Mojo | The Big One er en amerikansk dokumentarfilm fra 1997 av og med Michael Moore. Filmen følger Moore på hans lanseringsturné for boka Downsize This. | 4,949 | 4,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abrahamittisk_religion | 2023-02-04 | Abrahamittisk religion | ['Kategori:Abrahamittiske religioner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser'] | Abrahamittisk religion eller semittisk monoteistisk religion er betegnelse for monoteistiske religioner som har utspring i den semittiske tradisjonen som blir tilskrevet Abraham, en patriark som er omtalt i Toraen, Bibelen og Koranen.Disse religionene omfatter jødedom, kristendom og islam. Også mandeismen og bahai bygger til dels på disse tradisjonene.Jøder anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og sin stamfar. Mange kristne ser ikke på seg selv som del av en «abrahamisk religion», men betrakter Abraham som en tidlig figur i sin religion. Muslimer refererer til tilhengere av de andre abrahamiske religionene som «bokens folk», og ser på Abraham som sin stamfar gjennom sønnen Ismael.
Alle tre anerkjenner i grove trekk historien frem til hjemkomsten fra Babylon, skjønt synet på flere ting varierer. Alle tre anerkjenner skapelsesberetningen om Adam og Eva, og fortellingen om Noah. Videre anerkjenner de Abraham, men islam legger her vekt på sønnen Ismael. De anerkjenner også Moses. Også i Koranen omtales flere av israelittenes profeter. Muslimer har imidlertid en rekke egne fortellinger om flere av Bibelens personer.
Når man kommer til fortellingen om Jesus og disiplene, skiller jødedommen og kristendommen tydelig lag. I jødedommen anerkjenner man ikke Jesus som Messias. Man legger liten eller ingen vekt på fortellingene i Det nye testamentet. I islam vil man se på Jesus som en viktig profet, men synet på historien i det første århundret varierer blant muslimer. Muslimer legger stor vekt på Muhammeds liv og lære, og de mener at hovedtrekkene i læren finner man i Koranen, som overskygger alle andre religiøse skrifter. Hverken kristendommen eller jødedommen anerkjenner Muhammed, hans forkynnelse og Koranen.
Jerusalem er en viktig by for de abrahamittiske religionene.
| Abrahamittisk religion eller semittisk monoteistisk religion er betegnelse for monoteistiske religioner som har utspring i den semittiske tradisjonen som blir tilskrevet Abraham, en patriark som er omtalt i Toraen, Bibelen og Koranen.Disse religionene omfatter jødedom, kristendom og islam. Også mandeismen og bahai bygger til dels på disse tradisjonene.Jøder anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og sin stamfar. Mange kristne ser ikke på seg selv som del av en «abrahamisk religion», men betrakter Abraham som en tidlig figur i sin religion. Muslimer refererer til tilhengere av de andre abrahamiske religionene som «bokens folk», og ser på Abraham som sin stamfar gjennom sønnen Ismael.
Alle tre anerkjenner i grove trekk historien frem til hjemkomsten fra Babylon, skjønt synet på flere ting varierer. Alle tre anerkjenner skapelsesberetningen om Adam og Eva, og fortellingen om Noah. Videre anerkjenner de Abraham, men islam legger her vekt på sønnen Ismael. De anerkjenner også Moses. Også i Koranen omtales flere av israelittenes profeter. Muslimer har imidlertid en rekke egne fortellinger om flere av Bibelens personer.
Når man kommer til fortellingen om Jesus og disiplene, skiller jødedommen og kristendommen tydelig lag. I jødedommen anerkjenner man ikke Jesus som Messias. Man legger liten eller ingen vekt på fortellingene i Det nye testamentet. I islam vil man se på Jesus som en viktig profet, men synet på historien i det første århundret varierer blant muslimer. Muslimer legger stor vekt på Muhammeds liv og lære, og de mener at hovedtrekkene i læren finner man i Koranen, som overskygger alle andre religiøse skrifter. Hverken kristendommen eller jødedommen anerkjenner Muhammed, hans forkynnelse og Koranen.
Jerusalem er en viktig by for de abrahamittiske religionene.
== Referanser == | Abrahamittisk religion eller semittisk monoteistisk religion er betegnelse for monoteistiske religioner som har utspring i den semittiske tradisjonen som blir tilskrevet Abraham, en patriark som er omtalt i Toraen, Bibelen og Koranen.Hughes, A. | 4,950 | 4,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberst | 2023-02-04 | Oberst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
| Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
== Norge ==
Mellom ca. 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som oberst II. Graden symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret.
== Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment ==
Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment er betegnelser som benyttes i Storbritannia. Colonel-in-Chief er i hovedsak kongelige, både britiske og utenlandske, mens Colonel of the Regiment er offiserer, vanligvis med høyere grad (brigader, generalmajor osv.) men som i funksjon som Colonel of the Regiment benytter regimentets uniform og med obersts distinksjoner.
== Referanser == | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad. | 4,951 | 4,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solna_kommune | 2023-02-04 | Solna kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Solna kommune'] | Solna kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige.
| Solna kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige.
== Tettsteder ==
Solna kommune har ett tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Bydeler ==
Solna er inndelt i følgende bydeler:
Järva, 2 752 innbyggere
Ulriksdals slottspark, 156 innbyggere
Bergshamra, 7 731 innbyggere
Haga, 63 innbyggere
Huvudsta, 13 888 innbyggere
Hagalund, 8 215 innbyggere
Råsunda, 15 980 innbyggere
Skytteholm, 6 878 innbyggere
Karolinska Institutet/Karolinska sjukhuset/Nordre stasjonsområde, 1 027 innbyggere
Frösunda, 5 602 innbyggere
Ulriksdal, 649 innbyggere
=== Befolkningsutvikling ===
== Kjente personer fra Solna ==
== Vennskapsbyer ==
Solna er søsterby med Burbank i California, USA, og har fire vennskapsbyer og to samarbeidsbyer:
Gladsaxe, Danmark
Kalamaria, Hellas (samarbeidsby)
Birkala (fi: Pirkkala), Finland
Ski, Norge
Valmiera, Latvia
Warszawa, Polen (samarbeidsby)
== Billedgalleri ==
== Se også ==
Råsundastadion
Karolinska Institutet
AIK
Hagaparken
Ekoparken
Västra skogen tunnelbanestasjon
Huvudsta tunnelbanestasjon
Bergshamra tunnelbanestasjon
Vreten tunnelbanestasjon
Solna centrum tunnelbanestasjon
Näckrosen tunnelbanestasjon
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Solna Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,952 | 4,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centrala_Sundbyberg | 2023-02-04 | Centrala Sundbyberg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sundbyberg kommune', 'Kategori:Tettsteder i Stockholms län'] | Centrala Sundbyberg er en bydel i Sundbyberg kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Den utgjør den eldste og opprinnelige delen av Sundbyberg. Den er en av Stockholms eldste forsteder og har en sentrumsmessig bebyggelse. På slutten av 2011 var antall innbyggere i Centrala Sundbyberg 12 804, som var 32,4% av kommunens befolkning. Centrala Sundbyberg er dermed den befolkningsmessig klart største av Sundbybergs bydeler.
| Centrala Sundbyberg er en bydel i Sundbyberg kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Den utgjør den eldste og opprinnelige delen av Sundbyberg. Den er en av Stockholms eldste forsteder og har en sentrumsmessig bebyggelse. På slutten av 2011 var antall innbyggere i Centrala Sundbyberg 12 804, som var 32,4% av kommunens befolkning. Centrala Sundbyberg er dermed den befolkningsmessig klart største av Sundbybergs bydeler.
== Se også ==
Sundbybergs centrum (tunnelbanestasjon)
Duvbo tunnelbanestasjon
== Referanser == | Centrala Sundbyberg er en bydel i Sundbyberg kommuneKart over Sundbyberg i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Den utgjør den eldste og opprinnelige delen av Sundbyberg. | 4,953 | 4,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B6dert%C3%A4lje | 2023-02-04 | Södertälje | ['Kategori:1300-tallet i Sverige', 'Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1300-tallet', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södertälje kommune', 'Kategori:Tettsteder i Stockholms län'] | Södertälje er en by i Stockholms län i Södermanland i Sverige. Den er Södertälje kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Södertälje 64 619 innbyggere. Södertälje fikk bystatus omkring 1370. Byen ligger mellom Strängnäs, Stockholm og Nyköping hvor Mälaren renner ut i Østersjøen gjennom Södertälje kanal.
| Södertälje er en by i Stockholms län i Södermanland i Sverige. Den er Södertälje kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Södertälje 64 619 innbyggere. Södertälje fikk bystatus omkring 1370. Byen ligger mellom Strängnäs, Stockholm og Nyköping hvor Mälaren renner ut i Østersjøen gjennom Södertälje kanal.
== Historie ==
Innflytningen til Södertälje begynte på 600-tallet i Sveriges forhistoriske tid da landhevingen hadde gjort den nåværende Södertälje kanal så grunn at den ikke lengre var farbar med skip. Ettersom man begynte å slepe skipene over det trange neset med handkraft begynte en del å slå seg ned ved stedet og deretter kom flere til ettersom det ble et knutepunkt.
I vikingtiden begynte man å kalle Södertälje for «Mälarens lås» med bakgrunn i all båttrafikken som var tvunget til å passere stedet til og fra sjøen. Den omfattende transporten av jernvarer fra Bergslagen til Nederland og Tyskland foregikk med skip som passerte Södertälje.
Det nøyaktige årstallet når Telge, som stedet ble kalt, fikk sine privilegier som by er ikke kjent, men de fleste er i dag enige om at de ikke skjedde før 1386. Noen historikere mener likevel at det kunne ha skjedde så tidlig som 1000. Første gang Södertälje er nevnt i de skriftlige kildene er 829 da misjonæren Ansgar besøkte Birka.
Slottsholmen er en øy i den nåværende Södertälje kanal. Den ligger rett utenfor bydelen Brunnsäng, omkring tre kilometer nord for bykjernen. Her ligger fogdeborgen fra middelalderen, Telge Hus, som ble oppført på 1300-tallet. Herfra ble Telge län, som omfattet Öcknebo, Hölebo og Svartlösa administrert. Arkeologiske utgravninger har vist at borgen en gang var omgitt av en vollgrav samt sperrer med trepåler som strakte seg over store deler av Linasundet.
Mellom 1434 og 1436 ledet Engelbrekt Engelbrektsson og Karl Knutsson Bonde et opprør mot Kalmarunionen og Erik av Pommern. Kongens fogder ble fordrevet fra sine borger som deretter ble brent. For å sikre den viktige handelen i Mälaren forsøkte Engelbrekt å grave en kanal gjennom Telge, et arbeid som aldri ble avsluttet. Med en kanal ville trafikken mellom Østersjøen og Mälaren bli ledet forbi det unionstro Stockholm. Engelbrekt lovte flere viktige handelssteder fritt leide gjennom Telge. Dette synes å ha opprørt fogden Bengt Stensson Natt og Dag (en riddertittel) som opprinnelig var en av Engelbrekts tilhengere. Stensson beslagla et tysk handelsskip, og fikk satt Telge Hus i brann ved en av sine nærmeste menn, Erik Kettilsson Puke. I 1448 ble Karl Knutsson Bonde konge og han fikk da satt i gang arbeidet med å oppføre en borg på slottsholmen. Den nye borgen fikk navnet Karlsborg. På slutten av 1400-tallet mistet borgen mye av sin betydning og ble derfor forlatt. Tidlig på 1500-tallet blir Telge Hus beskrevet som «omkullfallen».
Det første kjente navnet på Södertälje var Tælgia eller Tælga (andre varianter er Tcelghia, Tcelge). Noen mener at dette ordet kan føres tilbake til et forsamisk ord «nes eller landtunge mellom to vann». Andre mener at forklaringen ligger i ordet «Tälja». I Södertäljes tilfelle mener man altså de smale vikene mellom Østersjøen, Mälaren og selve byen. Navnet ble senere modernisert og byen ble kalt for «Telge». Dette navnet blir benyttet fram til 1622 hvor man legger til ordet «söder» (sør) for skille byen fra Norrtälje som ligger 11 mil mot nordøst. I og med bokstaveringsreformen som ble gjennomført på begynnelsen av 1900-tallet ble Södertelge endret til Södertälje. Navnet «Telge»/«Tälje» lever imidlertid videre og er i dag navnet på flere plasser og foretak i byen. Deriblant finnes Telgekoncernen, bydelen Tälje og også det tidligere Täljegymnasiet.
Fra begynnelsen har byen benyttet Olav den hellige (S:t Olof) i sitt «sigill» (segl). På begynnelsen av 1600-tallet ble den norske helgenen ansett som umoderne og man valgte da å lete etter andre potensielle kandidater som byens skytshelgen. Valget falt på Den hellige Ragnhild (Sankta Ragnhild) – sannsynligvis på grunn av Sankta Ragnhilds kirke som fortsatt står på Stortorget.
Tidlig på 1700-tallet ble Södertälje rammet av pest, foruten å bli involvert i den store nordiske krigen. De russiske troppene som slo leir ved Igelstaviken brente ned en tredjedel av byen. En del viktige byggverk ble likevel berget, som Sankta Ragnhilds kirke. Etter dette sank byens innbyggertall til under 200 personer. Da rådhuset ble gjenoppført senere, ble en forgylt inskripsjon satt opp på en tavle i bygningen. Skriften, som nå finnes bevart i stadsarkivet, lyder:
Här har jag fagert grönskat långt öfver tusend' åhr.
Af Helga Drottning Ragnhilds jag mig berömma får;
Hon byggde "upp min kyrkia, här har hon ock sin graf
Emellan Mälarns vikar och Beltens salta haf.
Thet visa svenska skrifter och gamla permebref
Att riksdag tio gånger häruti hållen blef.
Jag 1650 af våda kom i brand;
Men 1719 af Ryssens mordska hand;
Min kyrkia blef bevarat igenom himblens mackt,
Mitt rådhus begge gånger, värdto uti aska laggt;
Men then och all min byggnad ånyo färdig blef,
När tusen och sjuhundra och trettiofem man skref;
Mitt bröd jag tungt förvärfvar uti mitt lilla bo.
Men lätt om jag får tjena min Gud och Kung med roo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Södertälje – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Södertälje – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Södertälje er en by i Stockholms län i Södermanland i Sverige. Den er Södertälje kommunes administrasjonssenter. | 4,954 | 4,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyres%C3%B6_kommune | 2023-02-04 | Tyresö kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tyresö kommune'] | Tyresö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter er Bollmora. En av kommunens innsjøer er Karptjärn.
| Tyresö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter er Bollmora. En av kommunens innsjøer er Karptjärn.
== Tettsteder ==
Tyresö kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tyresö Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,955 | 4,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%A4by | 2023-02-04 | Täby | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danderyd kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sollentuna kommune', 'Kategori:Tettsteder i Stockholms län', 'Kategori:Täby kommune'] | Täby er et tettsted i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Täby kommunes administrasjonssenter. Deler av tettstedet ligger også i kommunene Danderyd og Sollentuna. I 2010 hadde tettstedet Täby 61 272 innbyggere, hvorav 56 130 i Täby kommune, 5 135 i Danderyd og 7 i Sollentuna.Täby er kjent for sin galoppbane Täby Galopp som ble åpnet i 1960.
| Täby er et tettsted i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Täby kommunes administrasjonssenter. Deler av tettstedet ligger også i kommunene Danderyd og Sollentuna. I 2010 hadde tettstedet Täby 61 272 innbyggere, hvorav 56 130 i Täby kommune, 5 135 i Danderyd og 7 i Sollentuna.Täby er kjent for sin galoppbane Täby Galopp som ble åpnet i 1960.
== Referanser == | Täby er et tettsted i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Täby kommunes administrasjonssenter. | 4,956 | 4,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaxholm | 2023-02-04 | Vaxholm | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Stockholms län', 'Kategori:Tettsteder i Stockholms skjærgård', 'Kategori:Vaxholm'] | Vaxholm (tidligere Waxholm) er en by i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Vaxholm kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 857 innbyggere.Vaxholm fikk bystatus i 1652.
| Vaxholm (tidligere Waxholm) er en by i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Vaxholm kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 857 innbyggere.Vaxholm fikk bystatus i 1652.
== Referanser == | Vaxholm (tidligere Waxholm) er en by i Stockholms län i Uppland i Sverige. Det er Vaxholm kommunes administrasjonssenter. | 4,960 | 4,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4rmd%C3%B6_kommune | 2023-02-04 | Värmdö kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Värmdö kommune'] | Värmdö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapene Uppland og Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger Gustavsberg.
| Värmdö kommune er en kommune i Stockholms län i landskapene Uppland og Södermanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger Gustavsberg.
== Tettsteder ==
Värmdö kommune har 20 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,961 | 4,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96ster%C3%A5ker_kommune | 2023-02-04 | Österåker kommune | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stockholms skjærgård', 'Kategori:Österåker kommune'] | Österåker kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Åkersberga.
| Österåker kommune er en kommune i Stockholms län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Åkersberga.
== Tettsteder ==
Österåker kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Befolkningsutvikling ==
== Bilder ==
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,962 | 4,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flen | 2023-02-04 | Flen | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:1949 i Sverige', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1949', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Flen kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Södermanlands län'] | Flen er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Flen kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 229 innbyggere.
| Flen er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Flen kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 229 innbyggere.
== Historie ==
Byen vokste fram i andre halvdel av 1800-tallet som jernbaneknutepunkt på Västra stambanan og banen Grängesberg–Oxelösund. I 1901, da Flen fikk status som municipalsamhälle, hadde stedet en befolkning på rundt 1 000. Flen fikk bystatus i 1949.
== Referanser == | Flen er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Flen kommunes administrasjonssenter. | 4,963 | 4,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gnesta | 2023-02-04 | Gnesta | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gnesta kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Södermanlands län'] | Gnesta er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Gnesta kommunes administrasjonssenter. En mindre del av tettstedet ligger i Södertälje kommune. I 2010 hadde tettstedet 5 562 innbyggere, hvorav 5 478 i Gnesta kommune og 84 i Södertälje.
Gnesta ligger ved Västra stambanan mellom Södertälje og Nyköping.
| Gnesta er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Gnesta kommunes administrasjonssenter. En mindre del av tettstedet ligger i Södertälje kommune. I 2010 hadde tettstedet 5 562 innbyggere, hvorav 5 478 i Gnesta kommune og 84 i Södertälje.
Gnesta ligger ved Västra stambanan mellom Södertälje og Nyköping.
== Referanser == | Gnesta er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Gnesta kommunes administrasjonssenter. | 4,964 | 4,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katrineholm | 2023-02-04 | Katrineholm | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:1917 i Sverige', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1917', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Katrineholm kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Södermanlands län'] | For landsbyen i Gävle, se Katrineholm (Gävle kommune)
Katrineholm er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Katrineholm kommunes administrasjonssenter. I mars 2018 hadde tettstedet 34 195 innbyggere.Katrineholm fikk bystatus i 1917. Byen ligger ved Södra- og Västra stambanan. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson har tidligere vært ordfører i Katrineholm.
| For landsbyen i Gävle, se Katrineholm (Gävle kommune)
Katrineholm er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Katrineholm kommunes administrasjonssenter. I mars 2018 hadde tettstedet 34 195 innbyggere.Katrineholm fikk bystatus i 1917. Byen ligger ved Södra- og Västra stambanan. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson har tidligere vært ordfører i Katrineholm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katrineholm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Katrineholm er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Katrineholm kommunes administrasjonssenter. | 4,965 | 4,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trosa | 2023-02-04 | Trosa | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Södermanlands län', 'Kategori:Trosa kommune'] | Trosa er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Den er Trosa kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 027 innbyggere.Byen ligger mellom Södertälje og Nyköping der Trosaån renner ut i Østersjøen.
| Trosa er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Den er Trosa kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 027 innbyggere.Byen ligger mellom Södertälje og Nyköping der Trosaån renner ut i Østersjøen.
== Referanser == | Trosa er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Den er Trosa kommunes administrasjonssenter. | 4,970 | 4,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ving%C3%A5ker | 2023-02-04 | Vingåker | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Södermanlands län', 'Kategori:Vingåker kommune'] | Vingåker er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Vingåker kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 282 innbyggere.
| Vingåker er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Vingåker kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 282 innbyggere.
== Historie ==
Vingåker ble kjent på 1600-tallet på grunn av Säfstaholms slott. Fra begynnelsen av var stedets bebyggelse sterkt konsentrert omkring Västra Vingåkers kyrka, men etter at stedet ble tilsluttet jernbanenettet fra og med 1862 begynte stedet utvides i sørlig retning. I dag er sentrum konsentrert til Skräddartorget som ligger rett nord for jernbanestasjonen i retning av kirken. Navnet Skräddartorget peker tilbake på stedets tradisjon som et betydelig sentrum for tekstilindustrien. På og i anslutning til torget finnes flere butikker.
Vingåker fikk et tilbakeslag da toget sluttet å stoppe der i 1971. Fra år 2003 ble jernbanetrafikken gjenopptatt i form av regionale tog på strekningen Stockholm-Södertälje-Katrineholm-Hallsberg.
Tradisjonelt har stedet hatt en omfattende konfeksjonsindustri. I løpet av 1990-tallet ble denne for stor del nedlagt og flyttet til andre steder, og opphørte helt i 2005 da de siste delene ble solgt til utlandet. Grunnen var etter sigende for høye produksjonskostnader.
Vingåker er blant annet kjent for Vingåkersdansen, Vingåkersdräkten, Vingåkers Factory Outlet, Vingåkers Volleybollklubb, Säfstaholms slott, Kjesäters folkhögskola og før dette statsminister Göran Persson, som er født og oppvokst der. Stedet er også kjent for Vingåkersrevyn som i årene 1992–2002 gjorde en oppsetning ved Valborgshelgen hvert år.
== Kjente personer fra eller med tilknytning til Vingåker ==
Gunnar Helén
Göran Persson
Birger Schlaug
Göran Greider
Hedvig Lindahl
Åke Green
Magnus Betnér
Anette Olzon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vingåkers kommunes nettsted | Vingåker er et tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Det er Vingåker kommunes administrasjonssenter. | 4,971 | 4,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5bo_kommune | 2023-02-04 | Håbo kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Håbo kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Håbo kommune er en kommune i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Bålsta.
Skoklosters slott er et av verdens fremste barokkmuseer; mens Lasse Åbergs Åbergs museum inneholder Disney-samlegjenstander.
| Håbo kommune er en kommune i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Bålsta.
Skoklosters slott er et av verdens fremste barokkmuseer; mens Lasse Åbergs Åbergs museum inneholder Disney-samlegjenstander.
== Tettsteder ==
Håbo kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Håbo Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (svensk) | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,973 | 4,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knivsta | 2023-02-04 | Knivsta | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Knivsta kommune', 'Kategori:Tettsteder i Uppsala län'] | Knivsta er et svensk tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland. Det er Knivsta kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 081 innbyggere.Knivsta ligger ved jernbanen og E4 cirka 48 kilometer nord for Stockholm og 18 kilometer sør for Uppsala.
| Knivsta er et svensk tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland. Det er Knivsta kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 081 innbyggere.Knivsta ligger ved jernbanen og E4 cirka 48 kilometer nord for Stockholm og 18 kilometer sør for Uppsala.
== Referanser == | Knivsta er et svensk tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland. Det er Knivsta kommunes administrasjonssenter. | 4,974 | 4,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tierp | 2023-02-04 | Tierp | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Uppsala län', 'Kategori:Tierp kommune'] | Tierp er et tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Det er Tierp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 587 innbyggere.Tierp ligger ved Dalälven og E4 cirka 61 kilometer nord for Uppsala og 53 kilometer sør for Gävle. Blant større foretak på stedet er Atlas Copco, Elastolan, Tierps järnbruk, som produserer brønnlokk.
Kjente personer fra Tierp er ishockeyspilleren Johan Holmqvist og lyrikeren Kristina Lugn.
| Tierp er et tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Det er Tierp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 587 innbyggere.Tierp ligger ved Dalälven og E4 cirka 61 kilometer nord for Uppsala og 53 kilometer sør for Gävle. Blant større foretak på stedet er Atlas Copco, Elastolan, Tierps järnbruk, som produserer brønnlokk.
Kjente personer fra Tierp er ishockeyspilleren Johan Holmqvist og lyrikeren Kristina Lugn.
== Historie ==
Tierp vokste frem etter at jernbanestasjonen og Ostkustbanan ble innviet i 1874. Navnet kommer fra Tierps kyrkby, som ligger en mil øst for Tierp. Stedet ble municipalsamhälle innenfor Tierps landskommune i 1888, og ble utskilt fra denne i 1920 for å bli köping. Gjenforeningen skjedde i 1974, og Tierp er nå administrasjonssentrum i Tierp kommune.
I 1917 hadde stedet 1 200 innbyggere, postkontor, lege, apotek, to hoteller, avdelingskontor for Stockholms handelsbank og Mälarprovinsernas bank, flere håndverkere, tre mekaniske verksteder, trelastfabrikk, støperi med flere fabrikker, dampsag, mølle, meierier og en avis.
== Referanser == | Tierp er et tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Det er Tierp kommunes administrasjonssenter. | 4,975 | 4,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uppsala | 2023-02-04 | Uppsala | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Uppsala län', 'Kategori:Uppsala'] | Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. I 2010 hadde tettstedet Uppsala 184 463 innbyggere og er Sveriges fjerde største by. Uppsala er sete for Uppsala universitet, som er Skandinavias eldste universitet, grunnlagt i 1477.
Uppsala ligger cirka 67 kilometer nord for Stockholm og 35 kilometer nord for Arlanda lufthavn.
Uppsala domkirke, bygd fra 12- til 1400-tallet, er Nordens største gotiske domkirke. Nord for Uppsala ligger gamle Uppsala, med gravhauger fra vikingtida. Dette var åstedet for blodige offerseremonier i førkristen tid.
Uppsala er også sete til Newmaninstitutet, en vitenskapelig høyskole med undervisning i katolsk teologi, filosofi og kulturvitenskaper.
Kunstnermuseet Bror Hjorths Hus i Uppsala har den største og mest representative samlingen av Bror Hjorths kunst.
| Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. I 2010 hadde tettstedet Uppsala 184 463 innbyggere og er Sveriges fjerde største by. Uppsala er sete for Uppsala universitet, som er Skandinavias eldste universitet, grunnlagt i 1477.
Uppsala ligger cirka 67 kilometer nord for Stockholm og 35 kilometer nord for Arlanda lufthavn.
Uppsala domkirke, bygd fra 12- til 1400-tallet, er Nordens største gotiske domkirke. Nord for Uppsala ligger gamle Uppsala, med gravhauger fra vikingtida. Dette var åstedet for blodige offerseremonier i førkristen tid.
Uppsala er også sete til Newmaninstitutet, en vitenskapelig høyskole med undervisning i katolsk teologi, filosofi og kulturvitenskaper.
Kunstnermuseet Bror Hjorths Hus i Uppsala har den største og mest representative samlingen av Bror Hjorths kunst.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Uppsala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uppsala – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uppsala hos Wikivoyage | Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. | 4,976 | 4,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%84lvkarleby_kommune | 2023-02-04 | Älvkarleby kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Älvkarleby kommune'] | Älvkarleby kommune er en kommune i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunen grenser i sør mot Tierp kommune i Uppsala län og i øst mot Gävle kommune i Gävleborgs län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skutskär.
Kommunen har mye industri, bygget rundt vassdrag og fossefall. Skutskärs Bruk ble bygget av det norske firmaet Astrup & Sørensen i 1868/69. Stora Enso har en papirmassefabrikk her, og det statseide energiselskapet Vattenfall har anlegg her.
| Älvkarleby kommune er en kommune i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Kommunen grenser i sør mot Tierp kommune i Uppsala län og i øst mot Gävle kommune i Gävleborgs län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skutskär.
Kommunen har mye industri, bygget rundt vassdrag og fossefall. Skutskärs Bruk ble bygget av det norske firmaet Astrup & Sørensen i 1868/69. Stora Enso har en papirmassefabrikk her, og det statseide energiselskapet Vattenfall har anlegg her.
== Tettsteder ==
Älvkarleby kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Älvkarleby Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,977 | 4,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96sthammar | 2023-02-04 | Östhammar | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1368', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Uppsala län', 'Kategori:Östhammar kommune'] | Östhammar er en by i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Östhammar kommune. I 2010 hadde tettstedet 4 534 innbyggere.Östhammar fikk bystatus i 1368 av kong Albrekt av Mecklenburg.
| Östhammar er en by i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Östhammar kommune. I 2010 hadde tettstedet 4 534 innbyggere.Östhammar fikk bystatus i 1368 av kong Albrekt av Mecklenburg.
== Referanser == | Östhammar er en by i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Östhammar kommune. | 4,978 | 4,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eda_kommune | 2023-02-04 | Eda kommune | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Eda kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Eda kommune er en kommune i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Charlottenberg. Den grenser til kommunene Arvika og Årjäng i Sverige samt til Eidskog, Kongsvinger og Aurskog-Høland i Norge. Kommunens andre store tettsted er Åmotfors. Norske statsborgere utgjør 16% av innbyggerne i Eda kommune.
| Eda kommune er en kommune i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Charlottenberg. Den grenser til kommunene Arvika og Årjäng i Sverige samt til Eidskog, Kongsvinger og Aurskog-Høland i Norge. Kommunens andre store tettsted er Åmotfors. Norske statsborgere utgjør 16% av innbyggerne i Eda kommune.
== Historie ==
Eda ligger langs Eskoleia, en gammel ferdselsåre fra sagatiden og viktig pilegrimsvei til Nidaros. Stedet Eda omtales i Håkon Håkonssons saga fra 1200-tallet.
Frem til og med 1814 var Eda i frontlinjen i krigene mellom Danmark-Norge og Sverige. Den viktige veien over grensen mellom Eda og Eidskog har ved flere anledninger blitt brukt av hærstyrker fra begge sider. Eda skanse ble bygget omkring 1650 for å hindre dansk-norske styrker i å rykke inn i området og utgjør i dag motivet i Edas kommunevåpen. Denne skansen var riktignok ikke den første i området.
I 1865 åpnet Grensebanen mellom Kongsvinger og Charlottenberg, den første jernbaneforbindelsen mellom de to landene. To år senere åpnet strekningen videre til Arvika. Disse jernbanestrekningene utgjør fortsatt jernbaneforbindelsen mellom de to hovedstedene Oslo og Stockholm.
Eda kommune ble opprettet i 1863 fra Eda sogn da kommuneordningen ble innført i Sverige. I 1952 ble Skillingmark slått sammen med Järnskog, som igjen ble slått sammen med Eda og Köla landskommuner i 1971 til dagens Eda kommune.
== Næringsliv ==
Næringslivet domineres av industri, med Åmotfors som et av Sveriges viktigste industristeder i forhold til folketallet. Industrien består blant annet lettmetallindustri, papirproduksjon, trelast, ammunisjonsproduksjon og underleveranser til bilindustrien.
Grensehandelen er også betydelig i Eda kommune. Dette gjør at Charlottenberg, på tross av sin beskjedne størrelse, har et av landets største Systembolag. Den store handelen har også tiltrukket seg den norske investoren Olav Thon, som har bygget et stort kjøpesenter ved hovedveien et stykke utenfor Charlottenberg sentrum.
I tillegg kommer mange småforetak innen jord- og skogbruksnæringen. Eda har, i likhet med Magnor på den norske siden av grensen, også en historie innen glassproduksjon.
Eda kommune har den laveste arbeidsledigheten i Värmland, og lavest andel ungdommer som velger høyere utdanning.
== Tettsteder ==
Eda kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Severdigheter ==
Den vita älgen – i området lever en liten stamme av elger med hvitt skinn.
Eda Glasmuseum – museum viet glassproduksjonen ved Eda glasbruk.
Eda skanse – gammel skanse.
Morokulien – et minnesmerke fra 1914 over den 100-årige freden mellom Norge og Sverige.
Skansen Hultet – forsvarsanlegg fra andre verdenskrig.
Valfjället – med utsikt over mesteparten av kommunen.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eda kommunes hjemmesider
Eda Glasmuseum | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,980 | 4,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filipstad_(Sverige) | 2023-02-04 | Filipstad (Sverige) | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1610-årene i Sverige', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1611', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Filipstad kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Filipstad er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Filipstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Filipstad en befolkning på 6 022.
| Filipstad er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Filipstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Filipstad en befolkning på 6 022.
== Navn ==
Byen er oppkalt etter prins Karl Filip, sønn av kong Karl IX.
== Historie ==
Stedet vokste fram som markedsplass. Filipstad fikk bystatus i 1611 og er nest etter Karlstad Värmlands eldste by. Jern skulle stemples i Filipstad før det kunne videreselges. Byens borgere fikk rett på all handel i Bergslagen. Mot slutten av 1600-tallet vokste det fram verkstedindustri.I 1694 brant byen ned og året etter tapte den sin bystatus.I 1720 fikk Filipstad status som köping og i 1835 fikk den igjen byprivilegier. Byen hadde da vokst som følge av kanalutbygging og jernbaneanlegg.
== Referanser == | Filipstad er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Filipstad kommune. | 4,981 | 4,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forshaga | 2023-02-04 | Forshaga | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forshaga kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Forshaga er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Forshaga kommunes administrasjonssenter. Forshaga ligger ved Klarälven, rundt 20 kilometer nord for Karlstad. I 2010 hadde tettstedet 6 229 innbyggere.
| Forshaga er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Forshaga kommunes administrasjonssenter. Forshaga ligger ved Klarälven, rundt 20 kilometer nord for Karlstad. I 2010 hadde tettstedet 6 229 innbyggere.
== Referanser == | Forshaga er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Forshaga kommunes administrasjonssenter. | 4,982 | 4,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grums | 2023-02-04 | Grums | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grums kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Grums er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Grums kommunes administrasjonssenter. Grums ligger ved innsjøen Vänern, vest for Karlstad. I 2010 hadde tettstedet 5 025 innbyggere.
| Grums er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Grums kommunes administrasjonssenter. Grums ligger ved innsjøen Vänern, vest for Karlstad. I 2010 hadde tettstedet 5 025 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Grums – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Grums er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Grums kommunes administrasjonssenter. | 4,983 | 4,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hagfors | 2023-02-04 | Hagfors | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Hagfors kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Hagfors er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Hagfors kommune. I 2010 hadde tettstedet Hagfors 5 146 innbyggere.
| Hagfors er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Hagfors kommune. I 2010 hadde tettstedet Hagfors 5 146 innbyggere.
== Historie ==
Hagfors vokste fram rundt stålverket som Uddeholms AB etablerte i 1876 for å utnytte kraften fra Uvån.Hagfors ble municipalsamhälle i 1939 og fikk bystatus i 1950. Dette gjør den til Sveriges tredje yngste; det er kun Säffle og Oxelösund som fått bystatus senere.
== Referanser == | Hagfors er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Hagfors kommune. | 4,984 | 4,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hammar%C3%B6_kommune | 2023-02-04 | Hammarö kommune | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hammarö kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Hammarö kommune er en kommune i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skoghall.
| Hammarö kommune er en kommune i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skoghall.
== Tettsteder ==
Hammarö kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hammarö Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (svensk) | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,985 | 4,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristinehamn | 2023-02-04 | Kristinehamn | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1580-årene i Sverige', 'Kategori:1640-årene i Sverige', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1582', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1642', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Kristinehamn kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Kristinehamn er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Kristinehamn kommune. I 2010 hadde byen 17 839 innbyggere.Kristinehamn ligger ved E18 og Vänern. Byen fikk bystatus første gang i 1582, men het da Bro (Broo). Byen mistet byprivilegiene i 1584. Byen fikk bystatus på nytt i 1642 da med navnet Christinehamn.
| Kristinehamn er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Kristinehamn kommune. I 2010 hadde byen 17 839 innbyggere.Kristinehamn ligger ved E18 og Vänern. Byen fikk bystatus første gang i 1582, men het da Bro (Broo). Byen mistet byprivilegiene i 1584. Byen fikk bystatus på nytt i 1642 da med navnet Christinehamn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristinehamn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kristinehamn er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Kristinehamn kommune. | 4,988 | 4,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storfors | 2023-02-04 | Storfors | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Storfors kommune', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Storfors er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Storfors kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 337 innbyggere.
| Storfors er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Storfors kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 337 innbyggere.
== Referanser == | Storfors er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Storfors kommunes administrasjonssenter. | 4,990 | 4,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunne | 2023-02-04 | Sunne | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sunne kommune', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län'] | Sunne er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Sunne kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 931 innbyggere.Sunne ligger ved E45 og er en populær plass for norske og nordiske turister.
| Sunne er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Sunne kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 931 innbyggere.Sunne ligger ved E45 og er en populær plass for norske og nordiske turister.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sunne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sunne er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Sunne kommunes administrasjonssenter. | 4,991 | 4,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torsby | 2023-02-04 | Torsby | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finnekulturen', 'Kategori:Finnskogen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län', 'Kategori:Torsby kommune'] | Torsby er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Torsby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 049 innbyggere.I kommunen ligger også Torsby Finnskogscentrum, som nå (2017) hører inn under Värmlands museum. Der vises utstillinger om skogfinnekulturen, både en fast utstilling og temporære utstillinger. Dessuten har Torsby Finnskogscentrum et referansebibliotek som er åpent både for forskere og publikum.Torsby skitunnel åpnet sommeren 2006 som den første i Sverige. Den er en 8 meter bred og 1297 meter lang kupert sløyfe med 12 meters høydeforskjell. Temperaturen holdes kunstig mellom 0 og -3°C. Her trener alt fra eliteutøvere, inkludert i blant de norske, til vanlige mosjonister.
Dokumentarfilmselskapet Sebra Film holder også til i Torsby.
| Torsby er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Torsby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 049 innbyggere.I kommunen ligger også Torsby Finnskogscentrum, som nå (2017) hører inn under Värmlands museum. Der vises utstillinger om skogfinnekulturen, både en fast utstilling og temporære utstillinger. Dessuten har Torsby Finnskogscentrum et referansebibliotek som er åpent både for forskere og publikum.Torsby skitunnel åpnet sommeren 2006 som den første i Sverige. Den er en 8 meter bred og 1297 meter lang kupert sløyfe med 12 meters høydeforskjell. Temperaturen holdes kunstig mellom 0 og -3°C. Her trener alt fra eliteutøvere, inkludert i blant de norske, til vanlige mosjonister.
Dokumentarfilmselskapet Sebra Film holder også til i Torsby.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Torsby Finnskogscentrums hjemmesider | Torsby er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Torsby kommunes administrasjonssenter. | 4,993 | 4,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rj%C3%A4ng | 2023-02-04 | Årjäng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län', 'Kategori:Årjäng kommune'] | Årjäng, tidligere også kalt Silbodal, er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Årjäng kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 228 innbyggere.Årjäng ligger ved E18 cirka tretti kilometer fra grensen til Norge og ca. 95 km vest for Karlstad.
| Årjäng, tidligere også kalt Silbodal, er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Årjäng kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 228 innbyggere.Årjäng ligger ved E18 cirka tretti kilometer fra grensen til Norge og ca. 95 km vest for Karlstad.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Årjäng, tidligere også kalt Silbodal, er et tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Årjäng kommunes administrasjonssenter. | 4,994 | 4,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordmaling_kommune | 2023-02-04 | Nordmaling kommune | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nordmaling kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Nordmaling kommune (svensk: Nordmalings kommun) er en kommune i Västerbottens län i landskapet Ångermanland i Sverige. Kommunen har grense mot kommunene Umeå, Vännäs og Bjurholm i Västerbottens län og Örnsköldsvik i Västernorrlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nordmaling.
| Nordmaling kommune (svensk: Nordmalings kommun) er en kommune i Västerbottens län i landskapet Ångermanland i Sverige. Kommunen har grense mot kommunene Umeå, Vännäs og Bjurholm i Västerbottens län og Örnsköldsvik i Västernorrlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nordmaling.
== Geografi ==
Sprekkedalslandskap som mot kysten til Østersjøen går over i en kystslette. Viktigste vassdrag er Öreälven er som munner ut i havet ved Öre og Lögdeälven som munner ut ved Rundvik.
E4 går gjennom kommunen. Nordmaling er forbundet med det svenske jernbanenettet gjennom Botniabanan. Stambanan genom övre Norrland går gjennom de indre delene av kommunen, men har ikke lenger stoppesteder for persontrafikk i kommunen. Örnsköldsvik lufthavn og Umeå lufthavn ligger i kjøreavstand fra Nordmaling.
== Tettsteder ==
Nordmaling kommune hadde tre tettsteder i 2010. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Andre mindre steder i Nordmaling kommune ==
== Befolkningsutvikling ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nordmaling kommunes offisielle hjemmeside | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,996 | 4,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsj%C3%B6_kommune | 2023-02-04 | Norsjö kommune | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Norsjö kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Norsjö kommune er en kommune i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Kommunen har grenser mot nabokommunene Malå, Lycksele, Vindeln og Skellefteå i Västerbottens län og til Arvidsjaur i Norrbottens län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Norsjö. I Norsjö kommune finns Bastuträsk jernbanestasjon. Bastuträsk fungerer også som stasjon for Skellefteå.
| Norsjö kommune er en kommune i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Kommunen har grenser mot nabokommunene Malå, Lycksele, Vindeln og Skellefteå i Västerbottens län og til Arvidsjaur i Norrbottens län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Norsjö. I Norsjö kommune finns Bastuträsk jernbanestasjon. Bastuträsk fungerer også som stasjon for Skellefteå.
== Tettsteder ==
Norsjö kommune hadde to tettsteder i 2010. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Befolkningsutvikling ==
== Kjente personer fra Norsjö ==
Ernst Alm, langrennsløper
Tommy Körberg, artist
Stieg Larsson, forfatter
Torgny Lindgren, forfatter
Martin Lundström, langrennsløper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Norsjö Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norsjö er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Norsjö kommunes administrasjonssenter. | 4,997 | 4,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robertsfors | 2023-02-04 | Robertsfors | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Robertsfors kommune', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län'] | Robertsfors er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Robertsfors kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 004 innbyggere.Tettstedet har fått sitt navn etter grosserer Robert Finlay som var deleier i Robertsfors bruk som ble etablert i 1758.Robertsfors IK og Robertsfors BK er lokale fotballklubber fra Robertsfors.
| Robertsfors er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Robertsfors kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 004 innbyggere.Tettstedet har fått sitt navn etter grosserer Robert Finlay som var deleier i Robertsfors bruk som ble etablert i 1758.Robertsfors IK og Robertsfors BK er lokale fotballklubber fra Robertsfors.
== Referanser == | Robertsfors er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Robertsfors kommunes administrasjonssenter. | 4,998 | 4,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sorsele | 2023-02-04 | Sorsele | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Sorsele kommune', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län'] | Sorsele (umesamisk: Suorssá) er et tettsted i Västerbottens län i svensk Lappland. Det er Sorsele kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 277 innbyggere.Navnet kommer sannsynligvis fra det samiske ordet for «forgrening», som på lulesamisk heter suorgge, og som på sørsamisk heter suerkie. Siste del av navnet er det svenske sel, som er en stilleflytende del av en elv, på norsk ofte betegnet som «lon».
Byen ligger ved Vindelälven, en av de nordsvenske elvene som ennå ikke er utbygd til produksjon av vannkraft.
Gjennom tettstedet går Europavei 45 og den svenske länsväg 363, samt Inlandsbanan, som fortsetter nordover til Gällivare.
To mil fra tettstedet ligger skianlegget Nalovardo med en lengste heis på 1740 m, en maks fallhøyde 314m og 14 nedfarter.
Den store tilgangen på fritt rennende vann gjør Sorsele populært blant sportfiskere om sommeren, og om vinteren drives det isfiske på områdets mange innsjøer.
| Sorsele (umesamisk: Suorssá) er et tettsted i Västerbottens län i svensk Lappland. Det er Sorsele kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 277 innbyggere.Navnet kommer sannsynligvis fra det samiske ordet for «forgrening», som på lulesamisk heter suorgge, og som på sørsamisk heter suerkie. Siste del av navnet er det svenske sel, som er en stilleflytende del av en elv, på norsk ofte betegnet som «lon».
Byen ligger ved Vindelälven, en av de nordsvenske elvene som ennå ikke er utbygd til produksjon av vannkraft.
Gjennom tettstedet går Europavei 45 og den svenske länsväg 363, samt Inlandsbanan, som fortsetter nordover til Gällivare.
To mil fra tettstedet ligger skianlegget Nalovardo med en lengste heis på 1740 m, en maks fallhøyde 314m og 14 nedfarter.
Den store tilgangen på fritt rennende vann gjør Sorsele populært blant sportfiskere om sommeren, og om vinteren drives det isfiske på områdets mange innsjøer.
== Referanser == | Sorsele (umesamisk: Suorssá) er et tettsted i Västerbottens län i svensk Lappland. Det er Sorsele kommunes administrasjonssenter. | 5,000 | 5,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storuman_kommune | 2023-02-04 | Storuman kommune | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Storuman kommune'] | Storuman kommune er en kommune i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Storuman og kommunen hadde 6 042 innbyggere den 31. desember 2011.
I Sverige grenser Storuman kommune mot Sorsele kommune i nord, Vilhelmina kommune i sør, og Lycksele kommune i øst. I Norge grenser den mot kommunene Hattfjelldal, Hemnes og Rana. Kommunen er oppkalt etter innsjøen Storuman. En annen innsjø på grensen til Norge er Abelvattnet.
| Storuman kommune er en kommune i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Storuman og kommunen hadde 6 042 innbyggere den 31. desember 2011.
I Sverige grenser Storuman kommune mot Sorsele kommune i nord, Vilhelmina kommune i sør, og Lycksele kommune i øst. I Norge grenser den mot kommunene Hattfjelldal, Hemnes og Rana. Kommunen er oppkalt etter innsjøen Storuman. En annen innsjø på grensen til Norge er Abelvattnet.
== Administrativ historie ==
I 1780 ble Tärna forsamling utskilt fra Lycksele forsamling som et kapellag. I 1822 ble deretter Stensele forsamling utskilt fra Lycksele forsamling som et eget sogn.
Ved den svenske kommunereformen i 1862 ble Tärna og Stensele slått sammen og omdannet til landkommunen Stensele. Tärna ble deretter i 1903 utskilt som en selvstendig landkommune, mens Stensele opprettet et municipalsamhälle i Storuman i 1936 og et annet i Stensele i 1937, som ble oppløst i henholdsvis 1963 og 1964.
Ved den svenske kommunereformen i 1971 ble de to landkommunene Stensele og Tärna gjenforent med det nye navnet Storuman kommune.
== Kommunevåpenet ==
I 1951 fikk landkommunen Stensele et eget kommunevåpen, men ikke Tärna. Etter gjenforeningen i 1971 valgte man et nytt kommunevåpen, som ble registrert av Patent- och registreringsverket i 1985. Ifølge blasoneringen symboliserer dets øverste del siluetten av Ryfjället, sett fra nordvest, mens dets nederste del representerer skogene i kommunen.
== Samisk språk ==
Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Storuman kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige.
== Geografi ==
Umeälven renner gjennom kommunen. Lengst vest i kommunen er det høyfjellsområder, høyeste fjell er Norra Sytertoppen (1768 moh). I nordøst ligger Artfjället med omfattende underjordiske grottesystemer.E12 og E45 går gjennom kommunen. Turistveien Blå vegen går også gjennom Storuman.
Storuman er knytta til det svenske jernbanenettet gjennom Inlandsbanan og tverrforbindelsen mellom Storuman og Hellnäs på Stambanan genom övre Norrland. Storuman var fram til 2010 den eneste kommunen i Sverige som hadde to flyplasser med ruteflygninger innenfor kommunegrensene. Det er imidlertid ingen ruteflygninger lenger til Storuman flyplass, men fra Hemavan Tärnaby flyplass er det daglig forbindelse til Stockholm.
== Skisport ==
Nordvest i Storuman kommune ligger vintersportsstedet Tärnaby, som har fostra opp alpinstjerner på løpende bånd. Jens Byggmark, Ingemar Stenmark, Bengt-Erik Grahn, Anja Pärson og Stig Strand kommer alle herfra.
== Tettsteder ==
Storuman kommune hadde fire tettsteder i 2010. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Småsteder ==
Det finnes syv småsteder i Storuman kommune (folketall per 31. desember 2005):
== Andre steder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Storuman Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielle hjemmesider for Storuman kommune | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,001 | 5,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ume%C3%A5 | 2023-02-04 | Umeå | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1622', 'Kategori:Havnebyer i Sverige', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län', 'Kategori:Umeå', 'Kategori:Umeå kommune'] | Umeå (umesamisk: Ubmeje, sørsamisk: Upmeje, finsk: Uumaja) er en by i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Den ligger ved utløpet av Umeälven og er administrasjonssenter både for Västerbottens län og Umeå kommune. I 2015 hadde tettstedet Umeå 83 249 innbyggere.Sin bystatus fikk Umeå i 1588 av Johan III av Sverige. Harstad er den norske vennskapsbyen. Andre vennskapsbyer er Vasa i Finland, Helsingør i Danmark, Würzburg i Tyskland, Petrozavodsk i Russland, Saskatoon i Canada og Oxford i England.
En brann 25. juni 1888 ødela nesten hele byen. Ingen mennesker omkom i brannen, men ca. 2 300 av byens 3 000 innbyggere ble hjemløse.
Det nordligste av de tre statlige arkivene for innsamling av tradisjonsstoff i Sverige ligger i Umeå (Dialekt-, ortnamns- och folkminnesarkivet i Umeå (DAUM)).
| Umeå (umesamisk: Ubmeje, sørsamisk: Upmeje, finsk: Uumaja) er en by i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Den ligger ved utløpet av Umeälven og er administrasjonssenter både for Västerbottens län og Umeå kommune. I 2015 hadde tettstedet Umeå 83 249 innbyggere.Sin bystatus fikk Umeå i 1588 av Johan III av Sverige. Harstad er den norske vennskapsbyen. Andre vennskapsbyer er Vasa i Finland, Helsingør i Danmark, Würzburg i Tyskland, Petrozavodsk i Russland, Saskatoon i Canada og Oxford i England.
En brann 25. juni 1888 ødela nesten hele byen. Ingen mennesker omkom i brannen, men ca. 2 300 av byens 3 000 innbyggere ble hjemløse.
Det nordligste av de tre statlige arkivene for innsamling av tradisjonsstoff i Sverige ligger i Umeå (Dialekt-, ortnamns- och folkminnesarkivet i Umeå (DAUM)).
== Se også ==
Umeå universitet
Guitars – the Museum
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Umeå – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Umeå – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Umeå (umesamisk: , sørsamisk: , finsk: ) er en by i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Den ligger ved utløpet av Umeälven og er administrasjonssenter både for Västerbottens län og Umeå kommune. | 5,002 | 5,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelmina | 2023-02-04 | Vilhelmina | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län', 'Kategori:Vilhelmina kommune'] | Vilhelmina (sørsamisk: Vualtjere) er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Vilhelmina kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 657 innbyggere.Tettstedet het tidligere frem til 1799 Volgsjö. Vilhelmina har fått sitt navn etter dronning Frederika Dorothea Wilhelmina, Gustav IV Adolfs gemalinne.
| Vilhelmina (sørsamisk: Vualtjere) er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Vilhelmina kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 657 innbyggere.Tettstedet het tidligere frem til 1799 Volgsjö. Vilhelmina har fått sitt navn etter dronning Frederika Dorothea Wilhelmina, Gustav IV Adolfs gemalinne.
== Referanser == | Vilhelmina (sørsamisk: Vualtjere) er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Vilhelmina kommunes administrasjonssenter. | 5,003 | 5,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindeln | 2023-02-04 | Vindeln | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län', 'Kategori:Vindeln kommune'] | Vindeln er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Vindeln kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 333 innbyggere.
| Vindeln er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Vindeln kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 333 innbyggere.
== Referanser == | Vindeln er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Västerbotten i Sverige. Det er Vindeln kommunes administrasjonssenter. | 5,004 | 5,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sele | 2023-02-04 | Åsele | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Västerbottens län', 'Kategori:Åsele kommune'] | Åsele er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Åsele kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 798 innbyggere.
| Åsele er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Åsele kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 798 innbyggere.
== Referanser == | Åsele er et tettsted i Västerbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Åsele kommunes administrasjonssenter. | 5,005 | 5,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sundsvall | 2023-02-04 | Sundsvall | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sundsvall', 'Kategori:Tettsteder i Västernorrlands län'] | Sundsvall er en by i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Sundsvall er administrasjonssenter for Sundsvall kommune. I 2010 hadde tettstedet Sundsvall 50 712 innbyggere, mens hele kommunen hadde 96 074 innbyggere i 2011.
Sundsvall fikk bystatus i 1621 av Gustav II Adolf. Det er en statue av ham på «Stora Torget» i det sentrale Sundsvall. Området ble tidlig et av Sveriges viktigste sagbruksindustriområder. Sundsvalls beste fotballag heter GIF Sundsvall.
Sveriges første internasjonale kasino åpnet i 2001 i Sundsvall, med lokaler på den gamle jernbanestasjonen. Kasinoet er et av fire som drives av Casino Cosmopol, som igjen er datterselskap av Svenska Spel.
| Sundsvall er en by i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Sundsvall er administrasjonssenter for Sundsvall kommune. I 2010 hadde tettstedet Sundsvall 50 712 innbyggere, mens hele kommunen hadde 96 074 innbyggere i 2011.
Sundsvall fikk bystatus i 1621 av Gustav II Adolf. Det er en statue av ham på «Stora Torget» i det sentrale Sundsvall. Området ble tidlig et av Sveriges viktigste sagbruksindustriområder. Sundsvalls beste fotballag heter GIF Sundsvall.
Sveriges første internasjonale kasino åpnet i 2001 i Sundsvall, med lokaler på den gamle jernbanestasjonen. Kasinoet er et av fire som drives av Casino Cosmopol, som igjen er datterselskap av Svenska Spel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sundsvall – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sundsvall – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Sundsvall er en by i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Sundsvall er administrasjonssenter for Sundsvall kommune. | 5,010 | 5,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Timr%C3%A5 | 2023-02-04 | Timrå | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tettsteder i Västernorrlands län', 'Kategori:Timrå kommune'] | Timrå er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Timrå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 10 443 innbyggere.
| Timrå er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Timrå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 10 443 innbyggere.
== Se også ==
Timrå IK, ishockeyklubb
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Timrå – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Timrå er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Timrå kommunes administrasjonssenter. | 5,011 | 5,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85nge | 2023-02-04 | Ånge | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Västernorrlands län', 'Kategori:Ånge kommune'] | Ånge er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Ånge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 872 innbyggere.Ånge ligger ved elven Ljungan.
| Ånge er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Ånge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 872 innbyggere.Ånge ligger ved elven Ljungan.
== Referanser == | Ånge er et tettsted i Västernorrlands län i landskapet Medelpad i Sverige. Det er Ånge kommunes administrasjonssenter. | 5,012 | 5,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96rnsk%C3%B6ldsvik | 2023-02-04 | Örnsköldsvik | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Västernorrlands län', 'Kategori:Örnsköldsvik kommune'] | Örnsköldsvik er en by i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland i Sverige. Örnsköldsvik er administrasjonssenter for Örnsköldsvik kommune. I 2010 hadde tettstedet Örnsköldsvik 28 991 innbyggere.Byen har fått sitt navn etter landshövding Per Abraham Örnsköld og er en av få svenske byer som har fått navn etter en ikke-kongelig person. Örnsköldsvik fikk bystatus i 1894.
Selskapet Svensk Etanolkemi ligger i Örnsköldsvik.
Den lokale ishockeyklubben heter MODO Hockey og er kjent for å ha fostret mange dyktige NHL-spillere, som Peter Forsberg, med flere. I byen fins også skihoppanlegget Paradiskullen.
| Örnsköldsvik er en by i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland i Sverige. Örnsköldsvik er administrasjonssenter for Örnsköldsvik kommune. I 2010 hadde tettstedet Örnsköldsvik 28 991 innbyggere.Byen har fått sitt navn etter landshövding Per Abraham Örnsköld og er en av få svenske byer som har fått navn etter en ikke-kongelig person. Örnsköldsvik fikk bystatus i 1894.
Selskapet Svensk Etanolkemi ligger i Örnsköldsvik.
Den lokale ishockeyklubben heter MODO Hockey og er kjent for å ha fostret mange dyktige NHL-spillere, som Peter Forsberg, med flere. I byen fins også skihoppanlegget Paradiskullen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Örnsköldsvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Örnsköldsvik – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Örnsköldsvik er en by i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland i Sverige. Örnsköldsvik er administrasjonssenter for Örnsköldsvik kommune. | 5,013 | 5,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arboga | 2023-02-04 | Arboga | ['Kategori:1200-tallet i Sverige', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Arboga kommune', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1200-tallet', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Västmanlands län'] | Arboga er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Arboga kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 10 330 innbyggere.Arboga fikk bystatus på 1200-tallet.
| Arboga er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Arboga kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 10 330 innbyggere.Arboga fikk bystatus på 1200-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Arboga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Arboga er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Arboga kommunes administrasjonssenter. | 5,014 | 5,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagersta | 2023-02-04 | Fagersta | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1944 i Sverige', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1944', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Fagersta kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Västmanlands län'] | Fagersta er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Fagersta kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Fagersta 11 130 innbyggere.Fagersta fikk bystatus 1. januar 1944. Det UNESCO-registrerte jernverket Engelsbergs bruk fra 1681 ligger i Fagersta.
Punkbandet The Hives kommer herfra.
| Fagersta er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Fagersta kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Fagersta 11 130 innbyggere.Fagersta fikk bystatus 1. januar 1944. Det UNESCO-registrerte jernverket Engelsbergs bruk fra 1681 ligger i Fagersta.
Punkbandet The Hives kommer herfra.
== Referanser == | Fagersta er en by som ligger i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Fagersta kommunes administrasjonssenter. | 5,015 | 5,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Norberg-Schulz | 2023-02-04 | Elizabeth Norberg-Schulz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasanger (lyrisk sopran). Siden gjennombruddet i 1986 har hun gjestet operascener over hele verden.
| Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasanger (lyrisk sopran). Siden gjennombruddet i 1986 har hun gjestet operascener over hele verden.
== Oppvekst og utdannelse ==
Norberg-Schulz er datter av professor Christian Norberg-Schulz og hans italienske kone, Anna Maria De Dominicis (1925–2015). Siden foreldrene snakket engelsk sammen, og både norsk og italiensk med barna, vokste den unge Elizabeth opp med tre språk i hjemmet. Faren var en habil pianist, og lærte datteren opp i å bli glad i musikk.
På skolen lærte Norberg-Schulz tysk, og senere studerte hun også fransk ved Centre Culturel Francais. Dette skulle vise seg å bli nyttig i virket som operasanger, da opera ofte synges på originalspråket.
Fra elleveårsalderen ble Norberg-Schulz oppfordret av sangeren og pedagogen Anne Brown til å satse på klassisk sang. Hun deltok tidlig også i andre aktiviteter, som Elisabeth Gordings barneteater og i NRKs jentekor.
Sommeren 1974 kom Norberg-Schulz inn på Santa Cecilia-konservatoriet i Roma med klaver som hovedinstrument; sangere ble ikke tatt inn så unge. Året etter slapp hun til på sangstudiet, der hun fikk pedagogen Rosina Vedrani Laporta som lærer. Det var hos henne Norberg-Schulz studerte sin vokalteknikk, med tre ukentlige sangtimer i ti år. Hun fulgte videregående skole ved siden av musikkstudiene, med italiensk eksamen artium i 1978, samme år som hun tok mellomfag i klaverspill. I 1981 fikk hun hovedfag i sang.
== Karrière som operasanger ==
Fra 1982–86 var Norberg-Schulz sanger i det italienske kringkastingskoret (RAI-koret). I disse årene fulgte hun sommerkurs ved Peter Pears og Benjamin Brittens skole i England, med blant annet Hans Hotter, Peter Pears, Elisabeth Søderstrøm og Elisabeth Schwarzkopf som pedagoger. Sistnevnte hadde hun også private timer med i over to år. Sammen med Schwarzkopf innstuderte hun det store Lied-repertoaret og de fleste Mozart-operaene.
I 1986 fikk Norberg-Schulz sitt store internasjonale gjennombrudd. Dette året vant hun andreprisen i Mozart Wettbewerb i Salzburg, førsteprisen i den internasjonale konkurransen for unge operasangere i Spoleto i Italia, og tredjeprisen i Radio Bayerns internasjonale musikk-konkurranse i München. Spoleto-seieren første med seg operadebut samme år som Gilda i Verdis opera Rigoletto. Året etter sang hun Lucias parti i Donizettis Lucia di Lammermoor.
I årene som fulgte fikk Norberg-Schulz engasjementer både i Italia og i resten av Europa. I 1986 ble hun knyttet til La Scala i Milano, en stilling hun hadde frem til 2000. De første årene hadde hun mindre roller slik som Barbarina i Figaros bryllup, før hun senere fikk roller som for eksempel Susanna i samme opera.
I Norge ble hun kjent gjennom opptredener i Oslo og under Festspillene i Bergen i 1987 og 1988. I 1988 debuterte Norberg-Schulz i Den Norske Opera med tittelrollen i Lucia di Lammermoor. Hun har siden gjestet DNO flere ganger og hatt betydelige roller. Blant disse er Oscar i Un ballo in Maschera, Gilda i Rigoletto, Mimi i La bohème, Micaela i Carmen, Norina i Don Pasquale, Donna Anna i Don Giovanni og Sophie i Rosenkavaleren. Sistnevnte opera ble sendt på TV to ganger i 2007 av NRK1.
I Mozart-året 1991 sang hun Pamina i Tryllefløyten under Festspillene i Salzburg. Dette ble en stor suksess, noe som innledet et årlig engasjement i Salzburg. I årene som fulgte sang Norberg-Schulz i Die Frau ohne Schatten, Falstaf, La clemenza di Tito, Boris Godunov, Ein deutsches Requiem, Mendelssohns andre symfoni og Schumanns Requiem.
Fra 1990 til 2000 var Norberg-Schulz fast tilknyttet Wiener Staatsoper, der hun hadde 20-25 forestillinger i året med bare hovedroller. I 1992 fikk hun ekstra oppmerksomhet i oppsetningen av Donizettis Elskovsdrikken som Adina mot tenoren Luciano Pavarotti.
I 1992 debuterte Norberg-Schulz i Lyric Opera of Chicago som Oscar i Maskeballet. Suksessen ble så stor at Metropolitan Opera i New York inviterte henne over i 1995 til å spille samme rolle, noe som ble hennes debut på the Met. Siden har hun gjestet regelmessig Chicago, Los Angeles Opera og Metropolitan Opera med roller som Pamina i Tryllefløyten, Sophie i Rosenkavaleren, Gretel i Hänsel und Gretel, Adele i Flaggermusen og Valencienne i Den glade enke. I Den glade enke sang hun med Plácido Domingo.
På Royal Opera House i London debuterte hun i 1994 i rollen som Liu i Turandot av Puccini.
Norberg-Schulz har gjestet de største festivalene og orkestrene i verden, som blant annet Festspillene i Salzburg, Montreux-festivalen, Beethoven-festivalen i Bonn, Händel-festivalen i Halle, Pesaro, Macerata, Ravello, Glyndebourne, Oslo Kammermusikk Festival, Olavsdagene i Trondheim og Festspillene i Bergen. Hun har sunget med mange av verdens fremste dirigenter, som Riccardo Muti, Claudio Abbado, Sir Georg Solti, Seiji Ozawa, Colin Davis, Riccardo Chailly, Aldo Ceccato, Carlos Kleiber, Giuseppe Sinopoli, Valerij Gergev, Lorin Maazel, Manfred Honeck, Daniele Gatti, Antonio Pappano, Frubeck De Burgos, James Levine, Mariss Jansons, Kurt Mazur, Jeffrey Tate, Jurij Temirkanov, Ivor Bolton og flere.
== Norberg-Schulz som konsertsanger ==
Norberg-Schulz er også en anerkjent konsertsanger. Hun har fremført kirkemusikalske verk som Mozarts og Brahms' rekvier, vokalpartier i store symfonier, som Beethovens niende symfoni, Mahlers andre, fjerde, og åttende symfoni, og tyske, franske og norske lieder og romanser.
Norberg-Schulz holder Liederabender («Lieder-fremføringer») i duo med Håvard Gimse, Tor Espen Aspaas, Erling R. Eriksen, Irwin Gage og Silvia Cappellini Sinopoli.
Orkestrene hun har sunget med er blant annet Berliner Philharmoniker, Wiener Philharmoniker, Bayerischer Rundfunk, New York Philharmonic, London Philharmonic Orchestra, Orchestre National de France, Oslo Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Orkester. Hun synger også ofte med barokke orkestre, som Les Arts Florissants og The English Concert med Trevor Pinnock og William Christie som dirigenter.
== Kirsten Flagstad Festival ==
Norberg-Schulz var fra 2006 til 2010 kunstnerisk leder for Kirsten Flagstad Festival på Hamar. Festivalen har blant annet hatt Kringkastingsorkestret med dirigentene Bjarte Engeset og Ole Kristian Ruud som gjester, og også Kongelige Norske Marines Musikkorps, Toralv Maurstad, Wenche Myhre og Lise Fjeldstad, Randi Stene, Carsten Stabell, Helge Rønning, Luca Canonici og Oslo Strykekvartett.
== Undervisningsvirksomhet ==
Siden 1995 har Norberg-Schulz undervist privat i Roma og som gjesteprofessor ved flere konservatorier, blant annet i Operaskolen i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, Griegakademiet i Bergen og Akademiet S.Cecilia i Roma. Siden 2006 har hun også ledet sommerskolen for operasangere, dirigenter og pianister i Nordfjordeid i samarbeid med Opera Nordfjord.
Norberg-Schulz har siden høsten 2006 vært professor i sang ved Universitetet i Stavanger.
== Priser og utmerkelser ==
I 1988 mottok Norberg-Schulz Den Norske Hypotekforenings kulturpris, og i 1992 mottok hun Fanny Elstad-prisen. For innspillingen av Grieg-sanger med Håvard Gimse fikk Norberg-Schulz i 1993 Griegprisen, og i 2004 fikk hun Minervaprisen, som går til kvinner som har vist et eksepsjonelt høyt internasjonalt nivå innenfor sitt fag. I 2005 fikk hun Statens arbeidsstipend.
I 2004 ble Norberg-Schulz utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I 2006 fikk hun Verdiprisen, og samme år ble hun utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elizabeth Norberg-Schulz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Internet Movie Database
(en) Elizabeth Norberg-Schulz hos The Movie Database
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Discogs
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på MusicBrainz
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på MusicBrainz
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Songkick
(no) Publikasjoner av Elizabeth Norberg-Schulz i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Norberg er et tettsted i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Norberg kommunes eneste tettsted og dets administrasjonssenter. | 5,020 | 5,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sala | 2023-02-04 | Sala | ['Kategori:1620-årene i Sverige', 'Kategori:16°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1624', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sala kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Västmanlands län'] | Sala er en by i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Den er Sala kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 12 289 innbyggere.Byen kalles ofte «Sala silverstaden» lokalt.
Sala fikk bystatus i 1624 av Gustav II Adolf.
| Sala er en by i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Den er Sala kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 12 289 innbyggere.Byen kalles ofte «Sala silverstaden» lokalt.
Sala fikk bystatus i 1624 av Gustav II Adolf.
== Referanser == | Sala er en by i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Den er Sala kommunes administrasjonssenter. | 5,021 | 5,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skinnskatteberg | 2023-02-04 | Skinnskatteberg | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Skinnskatteberg kommune', 'Kategori:Tettsteder i Västmanlands län'] | Skinnskatteberg er et tettsted i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Skinnskatteberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 287 innbyggere.Tettstedet ligger cirka 55 kilometer nordvest for Västerås.
| Skinnskatteberg er et tettsted i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Skinnskatteberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 287 innbyggere.Tettstedet ligger cirka 55 kilometer nordvest for Västerås.
== Referanser == | Skinnskatteberg er et tettsted i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Skinnskatteberg kommunes administrasjonssenter. | 5,022 | 5,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ale_kommune | 2023-02-04 | Ale kommune | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Ale kommune', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Ale kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nödinge-Nol.
| Ale kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nödinge-Nol.
== Tettsteder ==
Ale kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Severdigheter og historie ==
Ale vikingagård er en rekonstruert gårdsbebyggelse fra vikingtiden som ligger ved Göta älv.
Glassbruksmuseet Surte glasbruk preget den lille bygda Surte fra starten av 1862 til nedleggelsen i 1978. I de gamle fabrikklokalene ligger i dag et museum hvor man kan se hva som ble produsert i bygda og hvilken rolle bruket spilte.
Mannen som ga form til Coca-Cola-flasken, Alexander Samuelson, kom fra Surte glasbruk.
== Vennskapsbyer ==
Ale kommune har 3 vennskapsbyer:
Bertinoro, Italia
Kaufungen, Tyskland
Ruukki, Finland
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,025 | 5,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venner_for_livet | 2023-02-04 | Venner for livet | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Venner for livet (TV-serie)'] | Venner for livet (originaltittel: Friends) er en amerikansk situasjonskomedie skapt av David Crane og Marta Kauffman. Den handler om en gruppe på seks venner i midten av 20-årene som tilbringer det meste av tiden sin sammen. Serien ble produsert av Bright/Kauffman/Crane Productions i et samarbeid med Warner Bros. Television.
Kauffman og Crane begynte på manuset til Friends mellom november og desember 1993, da under tittelen Insomnia Cafe. De fortalte om ideen til Bright, og sammen la de frem at forslag på syv sider til fjernsynsselskapet NBC. Etter flere bearbeidelser og endringer på manuset ble tv-serien gitt navnet Friends.
Tv-serien gikk ti sesonger på fjernsynskanalen NBC fra 1994 til 2004. TV 2 sendte serien i Norge fra 7. januar 1996, og per sommeren 2018 går komedieserien fortsatt i reprise på den norske tv-kanalen TVNorge.
Venner for livet regnes som en av de største situasjonkomediene i historien, og serien holdt populariteten oppe i løpet av sine 10 sesonger og 236 episoder. Rundt 52,5 millioner amerikanske seere så avslutningsepisoden i 2004, og også i Norge var serien svært populær med seertall over 800 000 på det meste.Serien har fortsatt å være populær etter avslutningen i 2004. Analyseselskapet Parrot Analytics målte de mest etterspurte situasjonskomediene i en tomåneders periode i 2018 og fant at Venner for livet var den tredje mest etterspurte serien. Netflix betalte 30 millioner dollar i året for å vise serien fra 2015 til 2018. For å vise serien i 2019 har strømmetjenesten betalt 100 millioner dollar (cirka 850 millioner norske kroner).HBO Max kunngjorde i en pressemelding 21. februar 2020 at det vil bli laget en ny episode av Friends med alle de seks originale skuespillerne. Episoden blir tilgjengelig på en ny strømmetjeneste, HBO Max.Seriens skuespillere tjente 1 million dollar per episode i seriens tre siste sesonger. For den nye episoden som skal spilles inn, får hver av de seks 2,5 millioner dollar. Alle sesonger er utgitt på DVD og Blu-ray.
| Venner for livet (originaltittel: Friends) er en amerikansk situasjonskomedie skapt av David Crane og Marta Kauffman. Den handler om en gruppe på seks venner i midten av 20-årene som tilbringer det meste av tiden sin sammen. Serien ble produsert av Bright/Kauffman/Crane Productions i et samarbeid med Warner Bros. Television.
Kauffman og Crane begynte på manuset til Friends mellom november og desember 1993, da under tittelen Insomnia Cafe. De fortalte om ideen til Bright, og sammen la de frem at forslag på syv sider til fjernsynsselskapet NBC. Etter flere bearbeidelser og endringer på manuset ble tv-serien gitt navnet Friends.
Tv-serien gikk ti sesonger på fjernsynskanalen NBC fra 1994 til 2004. TV 2 sendte serien i Norge fra 7. januar 1996, og per sommeren 2018 går komedieserien fortsatt i reprise på den norske tv-kanalen TVNorge.
Venner for livet regnes som en av de største situasjonkomediene i historien, og serien holdt populariteten oppe i løpet av sine 10 sesonger og 236 episoder. Rundt 52,5 millioner amerikanske seere så avslutningsepisoden i 2004, og også i Norge var serien svært populær med seertall over 800 000 på det meste.Serien har fortsatt å være populær etter avslutningen i 2004. Analyseselskapet Parrot Analytics målte de mest etterspurte situasjonskomediene i en tomåneders periode i 2018 og fant at Venner for livet var den tredje mest etterspurte serien. Netflix betalte 30 millioner dollar i året for å vise serien fra 2015 til 2018. For å vise serien i 2019 har strømmetjenesten betalt 100 millioner dollar (cirka 850 millioner norske kroner).HBO Max kunngjorde i en pressemelding 21. februar 2020 at det vil bli laget en ny episode av Friends med alle de seks originale skuespillerne. Episoden blir tilgjengelig på en ny strømmetjeneste, HBO Max.Seriens skuespillere tjente 1 million dollar per episode i seriens tre siste sesonger. For den nye episoden som skal spilles inn, får hver av de seks 2,5 millioner dollar. Alle sesonger er utgitt på DVD og Blu-ray.
== Kritikk ==
Serien er blitt kritisert for å være homofobisk, kjønnsdiskriminerende og altfor hvit. Marta Kauffmann innrømmet at de kunne gjort mer for å promotere mangfold.
== Hovedpersonene ==
=== Monica Elaine Geller-Bing ===
Monica (spilt av Courteney Cox) er Ross Gellers lillesøster. Hun har en fortid som ekstremt overvektig, men begynte å slanke seg da hun en gang overhørte Chandler si hun var feit. Dette var første gang hun møtte Chandler, på en thanksgiving-middag hjemme hos dem. Monica og Chandler blir sammen i London, i løpet av sesong 4. De blir gift i sesong 7. Først delte Monica leilighet med Phoebe Buffay. Det ble vist i en episode i sesong 3 da de så tilbake på tiden før Friends begynte. Så deler hun den med Rachel, og deretter med Chandler.
Monica begynner er forhold med Dr. Richard Burke (spilt av Tom Selleck) en eldre mann som også var en av farens beste venner, og 21 år eldre enn henne - i løpet av Sesong 2. Imidlertid blir paret gjensidig enige om å avslutte forholdet deres etter å ha innsett at Richard ikke ønsker seg flere barn. Hans egne barn fra tidligere ekteskap var allerede vokst opp (og fått deres egne barn) på dette tidspunktet, samtidig som Monica ikke har noen barn selv - men ønsker seg veldig å få barn en dag.
Monica møtte Joey første gang da han ble romkamerat med Chandler, som bodde rett over gangen for Monica. Monica er «mammaen» i gjengen. Hun passer alltid på de andre og lager thanksgiving-middag til dem hvert år. Monica har et utviklet konkurranse-instinkt; spesielt overfor broren Ross. Hun har også en stor lidenskap for rydding, vasking og organisering og ser på pakking som noe av det morsomste i verden. Hun rydder når hun blir stresset. Monica og Chandler adopterer tvillinger i sesong 10. Tvillingene heter Erica og Jack. Erica er oppkalt etter kvinnen de adopterte tvillingene av. Jack er oppkalt etter faren til Monica og Ross.
=== Ross Eustace Geller ===
Ross (spilt av David Schwimmer) har en doktorgrad i paleontologi. Hans fulle navn er Ross Eustace Geller, og han jobber på et museum. Han får senere i serien jobb som foreleser på et universitet. Ross er Monicas storebror. I første sesong av serien har Ross en ape han kaller Marcel, men han må senere gi den fra seg. Ross går gjennom tre skilsmisser og har to barn utenfor ekteskap. Han har en gutt kalt Ben med sin første kone som forlot ham da hun fant ut at hun var lesbisk. I tillegg har han en jente med Rachel. Ross og Rachel var i en lang periode sammen og forholdet mellom dem er komplisert gjennom hele serien, men det ender med at de finner sammen igjen til slutt. Ross' andre kone heter Emily. Etter å ha kjent hverandre i bare noen få uker bestemmer de seg for å bli gift. Emily føler seg truet av Rachel og vil at Ross skal kutte all kontakt med henne. Ross finner ut at han ikke kan gjøre det, så han bestemmer seg for å beholde Rachel som venn og skille seg fra Emily. Senere gifter Ross og Rachel seg i Vegas da de var fulle. Ross får et barn med Rachel i løpet av de siste sesongene. Ungen ble en jente kalt Emma.
=== Joseph Francis Tribbiani ===
Joey (spilt av Matt LeBlanc) jobber som skuespiller, og har vært borti både teater, film og TV-serier. Hans store rolle er Dr. Drake Ramoray i I gode og onde dager. Han mener at å opptre på radio bare er for stygge mennesker. Joeys interesser er for det meste mat og damer, som han ikke har noen problemer med å skaffe. På et stadium i serien er Joey sammen med Rachel, men forholdet ender fort. Joey kommer inn i serien som Chandlers nye romkamerat, men blir raskt en del av gjengen. Han ser alltid på Chandler som sin bestevenn. Han gifter seg aldri, men frir til både Phoebe og Rachel fordi han tror de er gravide. Noen av de få seriøse forholdene han har i serien er med Rachel, Charlie, Kathy og Kate.
Før Monica og Chandlers bryllup, når de to innrømmer at de har problemer med å finne en passende kandidat til å gjennomføre bryllupsseremonien deres, melder Joey seg frivillig til denne rollen. Han blir deretter ordinert som prest over Internett, for å gi ham rett til å utføre ekteskapet deres. Han har tilsynelatende beholdt denne rollen frem til sesong 10 når han utfører seremonien for Phoebes bryllup. Joey har syv søstre (Veronica, Mary Angela, Mary Theresa, Gina, Dina, Tina og Cookie). Han kommer fra en italiensk/amerikansk familie, hvor han er den eneste sønnen. Som skuespiller er han ikke særlig vellykket. Han leter stadig etter arbeid. Hans roller varierer fra Doctor Drake Ramoray til Al Pacinos rumpe. Den mest kjente rollen hans er Doctor Drake Ramoray i såpeserien Days of Our Lives, men på grunn av egenrådig oppførsel ble han skrevet ut av showet. Rollefiguren hans kom senere tilbake igjen som kvinne. I sesong 7 var han nominert til en Soapie for beste tilbakevendende mannlige skuespiller, men vant den ikke.
Noen av Joeys andre jobber har inkludert å selge juletrær, og kle seg ut som julenisse ved et kjøpesenter i desember, arbeide som reiseleder ved Museum of Natural History hvor Ross Geller jobbet, tilby parfyme-prøver til kunder på et varehus, og som romersk kriger ved restauranten Caesar's Palace i Las Vegas. Han jobber også på restauranten «Alessandro's» i en episode, hvor Monica Geller var kjøkkensjef. Men Monica ansetter ham bare fordi hun hadde planer om å snart gi ham sparken, i forsøk på å skremme alle de andre ansatte som ikke respekterte henne. Men Joey får inn så mye tips fra kundene deres, og trekker seg fra avtalen med Monica - før han innser hvor viktig det var for Monica å gi ham sparken. Deretter setter han seg opp til å bli sparket dagen etter.
Han bruker en episode på å jobbe med Chandler som data-behandler. Men han behandler denne jobben som en skuespille-rolle, hvor han skaper seg en kompleks bakgrunnshistorie for karakteren sin. Men Chandler begynner snart å mislike dene karakteren, når Joey begynner å gjøre det bedre enn Chandler på jobb. Joey jobbet også en liten stund som servitør på kafeen Central Perk. Det var Gunther som fikk Joey til å ta jobben. Noe annet Joey gjorde når han ikke hadde penger, var å donere sæd. Han jobbet også litt som julenissens hjelper, og har også solgt juletrær. Joey har peiling på damer og hjelper gjerne andre med dame-triksene sine.
=== Phoebe Buffay ===
Phoebe (spilt av Lisa Kudrow) hadde alt annet enn en normal oppvekst, som førte til at hun er naiv og uskyldig i mange sammenhenger i serien. Hun kommer med mange rare ideer og har en uvanlig fortid, som aldri helt blir avslørt. Allikevel blir det indikert blant annet at hun har levd på gaten, ranet personer (deriblant Ross da han var liten) og reist verden rundt. Faren til Phoebe stakk av da hun var liten, og kvinnen som hun trodde var moren hennes begikk selvmord med karbonmonoksid-forgiftning da Phoebe var 13 år. Hun flyttet til New York og bodde i en bil sammen med en ung mann, som også begikk selvmord litt senere - så hun var helt alene. Stefaren hennes sitter i fengsel. Senere i serien viser det seg imidlertid at Phoebes biologiske mor fremdeles lever. Phoebe har en tvilling-søster, Ursula (også portrettert av Lisa Kudrow) som jobber som servitør og porno-skuespiller. Phoebe har vist seg å ha et veldig anstrengt forhold til Ursula, som ble født ett minutt før enn henne. Når Ursula opptrer i porno-filmer under Phoebes navn, løser Phoebe inn Ursulas lønnsslipper.
I episoden "The One with Phoebe's Husband" fra den andre sesongen blir det avslørt at Phoebe tidligere var gift med en kanadisk isdanser, Duncan Sullivan (spilt av Steve Zahn) i seks år - for å hjelpe ham med å immigrere til USA. De trodde at han var homofil, og tar ut skilsmisse når han innser at han faktisk er heteroseksuell - og ønsker å gifte seg med en annen kvinne. Til forferdelse for vennene hennes (spesielt paleontologen Ross Geller) tror Phoebe på en rekke trendy New Age-ideer og annen overtro i løpet av hele serien. Hun er overbevist om at hun kan føle tilstedeværelsen av sin døde bestemor i sin gamle leilighet. Hun aner ånden til moren sin i en katt som tilhører en annen familie. Hun forsøker også å lese fremtiden sin i te-blader, og hun avviser Charles Darwins evolusjonsteori.
I tillegg dukker det opp en halvbror, Frank Buffay Jr, i løpet av serien, men de møtes for første gang i episode 6, sesong 2 uten at de vet om hverandre. Frank og kona får problemer med å få barn selv, så Phoebe ender opp med å bære fram barnet deres. Barnet viser seg å være trillinger. Phoebe jobber som massøse. Phoebe gifter seg i 10. og siste sesong med Mike Hannigan, og i episode 12 blir bryllupet avlyst på grunn av en snøstorm, men de klarer å få gjennomført det med det de hadde.
=== Rachel Karen Green ===
Rachel (spilt av Jennifer Aniston) kommer inn i serien etter å ha forlatt Barry ved alteret, mannen hun skulle gifte seg med. Rachel har vokst opp i en rik familie og er temmelig bortskjemt. Hun flytter inn hos Monica og får etterhvert jobb som servitør på kaffebaren Central Perk, der vennene henger. Hun finner snart ut at dette ikke er jobben for henne og får til slutt jobb hos Bloomingdales før hun ender opp som innkjøper hos Ralph Lauren. Rachel får sparken av sjefen sin på grunn av et møte med en såkalt Gucci-mann. Rachel treffer på sin gamle flørt Mark, og over en middag blir Rachel tilbudt en jobb hos Louis Vuitton i Paris, som hun bestemmer seg for å ta, men litt senere ombestemmer seg og ender opp med Ross. Rachel har to søstre, Amy Green (Christina Applegate) og Jill Green (Reese Witherspoon), som kommer på besøk et par ganger i serien. Rachel har et kortvarig «ekteskap» med Ross, en konsekvens av en tur til Las Vegas. Som resultat av en annen kveld med mye alkohol senere i serien, får de en datter, Emma.
=== Chandler Muriel Bing ===
Chandler (spilt av Matthew L. Perry) er den morsomme i gjengen. Han jobber som dataprosesserer. Chandler har hatt en dårlig oppvekst siden foreldrene skilte seg fordi faren oppførte seg litt «annerledes» og ble med i et dragshow i Las Vegas sammen med andre menn som ham. Han har problemer med å forplikte seg i forhold, forårsaket av å vokse opp i et ødelagt hjem uten anelse om hvordan et stabilt ekteskap egentlig ser ut. Han kan også være nevrotisk og ekstremt defensiv på grunn av dette. Chandler assosierer også alt som knytter seg til foreldrenes skilsmisse i et negativt lys, spesielt Thanksgiving fordi foreldrene hans under middagen avslører at de er separert - og at faren hans planlegger å reise sin vei sammen med en annen, yngre mann. Chandler begynte å røyke sigaretter når han var ni år gammel, like etter at foreldrene kunngjorde skilsmissen deres. Chandler begynner å røyke igjen i løpet av den første sesongen, etter å ha unngått røykingen i tre år. Han gjør en ganske god jobb med å kontrollere vanene sine gjennom hele serien, selv om han noen ganger ikke klarer motstå fristelsen.
Chandler er den av personene i vennegjengen som har minst drag på damene, men i løpet av serien finner han sammen med Monica. De gifter seg, og i aller siste episode kommer tvillingene de adopterer. Chandler er halvt svensk, og halvt skotsk. I sesong 2 avslører Monica til gjengen at Chandler har en tredje brystvorte. I løpet av de siste sesongene sier Chandler opp jobben sin i Tulsa, men får jobb igjen som juniortekstforfatter i reklamebransjen. Chandler og Monica flytter sammen, men til slutt flytter Chandler og Monica sammen i et hus ved Escrow.
== Sesongsammendrag ==
Sammendrag for hver av de ti sesongene.
=== Sesong 1 ===
Den første sesongen i serien introduserer de seks hovedpersonene: Rachel, Monica, Phoebe, Joey, Chandler og Ross. Rachel ankommer Central Perk etter å ha rømt fra sitt bryllup med Barry og flytter inn i leiligheten til sin beste venninne fra videregående, Monica Geller. Ross, som har vært forelsket i Rachel helt siden videregående, prøver stadig å fortelle Rachel at han elsker henne, mens hans lesbiske eks-kone, Carol, venter barnet sitt. Joey blir presentert som en mindre vellykket skuespiller, mens Phoebe jobber som massør. Chandler slår opp med kjæresten Janice (Maggie Wheeler), som ofte kommer tilbake i senere sesonger. Mot slutten av sesongen avslører Chandler ved et uhell at Ross elsker Rachel, og hun innser øyeblikkelig at hun føler det på samme måte. Sesongen avsluttes med Rachel venter på flyplassen for Ross sin tilbakekomst fra en tur.
=== Sesong 2 ===
Sesong 2 fortsetter der forrige sesong sluttet. Rachel venter på Ross, men han kommer med en ny kjæreste ved navn Julie. Etter hvert i sesongen forteller Rachel til Ross at hun er blitt forelsket i han, og de blir endelig sammen etter flere komplikasjoner. Monica innleder et forhold til farens gode venn, den 21 år eldre Richard Bruke, men forholdet tar slutt da Richard ikke ønsker å få barn. Phoebe stifter bekjentskap med sin biologiske familie og fortsetter også som sangerinne på Central Perk. Joey får endelig fart på skuespillerkarrieren med rollen som «Dr Drake Ramoray» i såpeoperaen «Days of Our Lives», men lykken er kortvarig. Joey flytter ut for en periode, og Chandler får en ny romkamerat som viser seg å være gal.
=== Sesong 3 ===
Monica havner i depresjon etter å ha slått opp med Richard og gjør hva som helst for å finne tilbake til normalen. Rachel får seg ny jobb, og forholdet mellom henne og Ross tar slutt etter at Ross er utro da han trodde de hadde en pause. Phoebe møter både broren sin og sin biologiske mor for første gang. Joey og Chandler skaffer seg både en and og en kylling som skaper både glede og frustrasjoner.
=== Sesong 4 ===
Ross og Rachel finner tilbake til hverandre, men ikke for mange dagene. Ross treffer etter hvert britiske Emily som han forlover seg med. Rachel forelsker seg i en kunde og gjør hva som helst for å gjøre et godt inntrykk. Phoebe blir spurt om å være surrogatmor for broren og hans kone og sier ja til tilbudet. Joey og Chandler bytter leilighet med Monica og Rachel etter et veddemål, og Chandler forelsker seg i Joeys kjæreste, noe som resulterer i at han må tilbringe Thanksgiving i en kasse.
=== Sesong 5 ===
Ross blir gift med Emily, men etter å ha sagt feil navn ved alteret nekter Emily å snakke med ham. Monica og Chandler har begynt å date i all hemmelighet etter de hadde en affære i London under Ross' bryllup, og senere i sesongen finner Joey ut av dette og hjelper dem med å holde dette skjult for resten av gjengen. Ross begynner etter hvert å treffe andre damer igjen. Joey får hovedrollen i en film, men Chandler sier at han ikke tror dette kommer til å bli noe stort med et uhell, så Joey blir veldig sur på ham. Joey's film blir lagt ned, og han får en jobb på et casino i Vegas. Monica og Chandler forteller de andre at de er sammen, og i slutten av sesongen reiser de to til Vegas, som et 1-årsjubileum, men Phoebe vil bli med siden hun ikke ble med til London fordi hun bar Frank jr. og Alice's trillinger, så alle bestemmer seg for å reise sammen og overrasker Joey. Ross og Rachel tar fly ut dagen etter fordi de er opptatt med jobb og annet kvelden resten skulle reise. I Vegas gifter Ross og Rachel seg mens de er veldig fulle, men senere i sesong 6 prøver de å få det annulert.
=== Sesong 6 ===
Ross og Rachel oppdager at de er gift, og Ross sier at han har fått det annulert, noe han ikke har, så det blir problemer av det senere. Ross har fortsatt følelser for henne, så han ber henne om å flytte inn hos seg, fordi Monica og Chandler skal flytte sammen, så Rachel må flytte ut. Joey får sin egen tv-serie kalt: MAC and C.H.E.E.S.E, men det går ikke så bra. Ross begynner å date og blir sammen med en av studentene som tar hans timer, men han får problemer med faren hennes, som Rachel begynner å date samtidig. Phoebe er den eneste som vet at Chandler kommer til å fri til Monica, så hun hjelper til med å få alt i stand. Chandler roter til ting ved å si at han ikke liker ekteskap for å forvirre Monica så det skal bli en overraskelse når han frir. Monica drar for å se Richard, hennes gamle kjæreste, og Chandler tror han har mistet henne.
=== Sesong 7 ===
Monica og Chandler er forlovet og gjør alt klart for bryllupet. Ross prøver å lære sønnen, Ben, om Chanukka, men Chandler ødelegger det for Ross. Rachel er den siste til å bli 30 år, og hun vet ikke hva hun skal gjøre med livet sitt, så hun bestemmer seg for å ende ting med Tag, assistenten hennes som hun ble sammen med, for å begynne å finne en mann hun kan være med. Joey kommer tilbake til Days og Our Lives som en av de andre rollefigurene som snart får sparken. De er i ferd med å fullføre bryllupet til Monica og Chandler, men så finner noen ut at Monica er gravid.
=== Sesong 8 ===
De i gjengen trodde at Monica var gravid, men det viste seg at det var Rachel som var gravid med Ross' barn. Joey frir til Phoebe da jentene sier det er henne som er gravid. Senere frir han til Rachel. De andre prøver å overtale henne til å si hvem som er faren, men hun vil ikke si det før hun har sagt det til ham selv. Vennene tror det er Tag, så de tilkaller ham, og han vil at de skal bli sammen igjen, men Rachel sier at hun er gravid. Senere går hun på en date med en skuespiller, men Ross er livredd for at noe skal skje med barnet. Rachel flytter senere inn til Ross slik at han kan få med seg alt som skjer med henne og barnet i magen. Phoebe blir sammen med eksforloveden til tvillingsøsteren Ursula, men det funker ikke fordi hun og Ursula er så like. Ross blir sammen med Mona, men blir bekymret for at det går for fort mellom dem. Chandler finner Monicas hemmelige skap og prøver å få det opp, og det viser seg at det var et eneste rot. Joey er forelsket i Rachel og sier det til slutt til Ross, som friker helt ut. Etter hvert sier Ross at han kan få lov til å være med henne, men han gjør ingenting med det.
=== Sesong 9 ===
Rachel får Emma, barnet til Ross. Chandler har blitt forflyttet til Tulsa i Oklahoma og kommer innimellom hjem. Rachel blir med Phoebe til en bar og gir nummeret hennes til noen gutter, mens Ross er hjemme sammen med kjæresten til Phoebe, Mike. Rachel tenkte at det ville blitt dumt om Ross fikk vite det, så de fikk Mike til å bli litt lenger for å hindre at han tok telefonen om han ringte. Chandler blir sittende fast på kontoret i Tulsa med en jente som prøver seg på han, mens Monica er hjemme og er bekymret for at noe skulle skje mellom dem.
=== Sesong 10 ===
Den tiende sesongen avslutter flere langvarige historier. Charlie bryter med Ross for å komme tilbake sammen med sin eks-kjæreste. Joey og Rachel prøver å hanskes med Ross sine følelser med tanke på at de to er sammen og bestemmer seg til slutt at det vil være best å være bare venner. Phoebe og Mike gifter seg midt i sesongen utenfor Central Perk. Monica og Chandler vil adoptere et barn og blir valgt av Erica (Anna Faris) som foreldre til sitt ufødte barn. I serieavslutningen føder Erica tvillinger til stor overraskelse for Monica og Chandler. De kaller gutten Jack (etter Monica far) og jenta Erica (oppkalt etter sin biologiske mor). Monica og Chandler forbereder seg til å flytte til forstedene, og Joey blir opprørt av endringene i livet sitt. Rachel får sparken fra jobben sin og takker ja et nytt jobbtilbud i Paris, men Ross innser han elsker henne og kommer etter henne på flyplassen. Rachel innser at hun elsker ham også og avbryter turen til Paris. De blir enige om å bo hos Ross. Serien avsluttes med at alle vennene pluss Monica og Chandler sine nye babyer forlater leiligheten på vei til Central Perk for en siste kopp kaffe. Kameraets siste visning er alle karakterenes nøkler til leiligheten på kjøkkenbenken med et siste bilde av døren som er lukket.
== Hovedrolleinnehavere ==
Jennifer Aniston (Rachel Karen Green)
Courteney Cox (Monica E. Geller)
Lisa Kudrow (Phoebe Buffay), spiller også tvillingsøsteren Ursula
Matt LeBlanc (Joseph Francis Tribbiani Jr)
Matthew L. Perry (Chandler Muriel Bing)
David Schwimmer (Ross Eustace Geller), er også med i en episode hvor han spiller Russ.
=== Andre skuespillere ===
Elliott Gould (Jack Geller)
Christina Pickles (Judy Geller)
James Michael Tyler (Gunther)
Jane Sibbett (Carol Willick)
Jessica Hecht (Susan Bunch)
Maggie Wheeler (Janice)
June Gable (Estelle Leonard)
=== Gjesteskuespillere ===
Christina Applegate
David Arquette
Hank Azaria
Alec Baldwin
Helen Baxendale
Richard Branson
George Clooney
Billy Crystal
Jon Favreau
Sarah Ferguson
Teri Garr
Adam Goldberg
Jill Goodacre
Elliott Gould
Charlton Heston
Penn Jillette
Ralph Lauren
Hugh Laurie
Jon Lovitz
Elle Macpherson
Gary Oldman
Emily Osment
Brad Pitt
Sean Penn
Freddie Prinze jr.
Giovanni Ribisi
Denise Richards
Julia Roberts
Paul Rudd
Isabella Rossellini
Winona Ryder
Susan Sarandon
Jennifer Saunders
Tom Selleck
Charlie Sheen
Brooke Shields
Cole Sprouse
Ben Stiller
Kathleen Turner
Jean-Claude Van Damme
Robin Williams
Bruce Willis
Reese Witherspoon
Noah Wyle
Leah Remini
Ellen Pompeo
== Steder ==
=== Central Perk ===
Central Perk er den plassen de seks vennene bruker å henge. Mye av dialogen foregår på denne kaféen. Central Perk er arbeidsplassen til Gunther (James Michael Tyler) som er forelsket i Rachel. Gunther fikk faktisk ikke sin første replikk før episode 9 i sesong 2 og hadde heller ikke noe navn før i sesong 2.
Kunsten på Central Perk blir forandret hver tredje episode. Den kjente, oransje sofaen vennene alltid sitter i ble funnet i kjelleren til Warner Bros. studio.
Central Perk er basert på kaféen Manhattan Cafe i New Yorks West Village.
=== Joey og Chandlers leilighet ===
Adresse: 495 Grove St. Apt. 19, New York, NY 10001.
=== Monica og Rachels leilighet ===
Adresse: 495 Grove St. Apt 20, New York, NY 10001.
Rammen rundt kikkehullet i døren var opprinnelig et speil som ble knust av en i crewet ved et uhell.
De bestemte seg for å la det henge der fordi det så bra ut allikevel.
=== Phoebes leilighet ===
Adresse: 5 Morton St. Apt. 14
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Friends (1994 TV series) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friends – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venner for livet på Internet Movie Database
(no) Venner for livet hos Filmfront
(en) Venner for livet på AllMovie
(en) Venner for livet på Rotten Tomatoes
(en) Venner for livet på Metacritic | Phoebe kan ha flere betydninger: | 5,026 | 5,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phoebe_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Phoebe (måne) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1898', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1899', 'Kategori:Irregulære måner', 'Kategori:Saturns måner'] | Phoebe er en av Saturns måner. Det ble oppdaget av William Henry Pickering i 1899 fra fotografier tatt i august 1898 i Arequipa, Peru av DeLisle Stewart. Dette var den første satellitten som ble oppdaget fotografisk.
Den har fått sitt navn etter Phoebe, en titan i gresk mytologi. Den kalles også Saturn IX.
| Phoebe er en av Saturns måner. Det ble oppdaget av William Henry Pickering i 1899 fra fotografier tatt i august 1898 i Arequipa, Peru av DeLisle Stewart. Dette var den første satellitten som ble oppdaget fotografisk.
Den har fått sitt navn etter Phoebe, en titan i gresk mytologi. Den kalles også Saturn IX.
== Plassering ==
I mer enn 100 år var Phoebe Saturns ytterste kjente måne, frem til oppdagelsen av flere mindre måner i 2000. Phoebe ligger nesten 4 ganger lenger borte fra Saturn enn dens nærmeste nabo (Iapetus (måne)), og er mye større enn noen andre måner som går i bane i tilsvarende avstand til planeten.
== Egenskaper ==
Phoebe er omtrent kuleformet og har en diameter på 220 kilometer, som er omtrent en femtendel av Månens diameter. Phoebe roterer om sin egen akse hvert niende time, og bruker 18 måneder på en runde rundt Saturn. Overflaten har en temperatur på bare 75K (-198 °C).
De fleste av Saturns indre måner har veldig lys overflate, men Phoebe har veldig lav albedo (0.06). Overflaten er ekstremt ujevn med kratere med opp til 80 kilometer og med en høyde på 16 kilometer.
== Passeringer av romfartøy ==
Romfartøyet Voyager 2 passerte Phoebe i september 1981, men i en avstand på 2.2 Gm. Lav oppløsning på bildene gjorde at man kunne hente ut lite informasjon fra disse.
Romfartøyet Cassini-Huygens passerte omtrent 2,068 kilometer fra Phoebe 11. juni 2004, og tok mange bilder med høy oppløsning av månen og den ujevne overflaten.
== Noter og referanser ==
Noter
Referanser | Phoebe er en av Saturns måner. Det ble oppdaget av William Henry Pickering i 1899 fra fotografier tatt i august 1898 i Arequipa, Peru av DeLisle Stewart. | 5,027 | 5,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transparency_International | 2023-02-04 | Transparency International | ['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Korrupsjon', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Politiske organisasjoner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | Transparency International er en ikke-statlig organisasjon etablert i 1993 med det formål å kjempe mot korrupsjon. Organisasjonen publiserer blant annet den kjente International Corruption Perceptions Index som rangerer lands korrupsjonsnivå.
Transparency International har hovedkontor i Berlin og avdelinger i over 90 land.
Mye av organisasjonens arbeid går ut på å sette korrupsjon på den internasjonale dagsordenen, blant annet ved produksjon av rapporter og rangeringer. Organisasjonen arbeider også som pressgruppe nasjonalt og internasjonalt, og forsøker å påvirke innholdet i lover og traktater.Organisasjonen finansieres hovedsakelig av støtte fra bistandsdepartementer i ulike land, og av donasjoner fra stiftelser.
| Transparency International er en ikke-statlig organisasjon etablert i 1993 med det formål å kjempe mot korrupsjon. Organisasjonen publiserer blant annet den kjente International Corruption Perceptions Index som rangerer lands korrupsjonsnivå.
Transparency International har hovedkontor i Berlin og avdelinger i over 90 land.
Mye av organisasjonens arbeid går ut på å sette korrupsjon på den internasjonale dagsordenen, blant annet ved produksjon av rapporter og rangeringer. Organisasjonen arbeider også som pressgruppe nasjonalt og internasjonalt, og forsøker å påvirke innholdet i lover og traktater.Organisasjonen finansieres hovedsakelig av støtte fra bistandsdepartementer i ulike land, og av donasjoner fra stiftelser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Transparency International – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Transparency International Corruption Perceptions Index | Transparency International er en ikke-statlig organisasjon etablert i 1993 med det formål å kjempe mot korrupsjon. Organisasjonen publiserer blant annet den kjente International Corruption Perceptions Index som rangerer lands korrupsjonsnivå. | 5,030 | 5,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartisen | 2023-02-04 | Svartisen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Nordland', 'Kategori:Meløys geografi', 'Kategori:Ranas geografi', 'Kategori:Rødøys geografi', 'Kategori:Saltfjellet'] | Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer. I den lille istid på midten av 1700-tallet var Svartisen én sammenhengende isbre, men er i dag delt i to: øst- og vestisen. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen ble kartlagt i 1964, og er Fastlands-Europas lavestliggende isbre, bare 20 moh. på det laveste (per 2007). Dette gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål. Høyeste punkt på breen i vest er Snøtinden, som ligger 1594 moh., og i øst er høyeste punkt Istinden med sine 1572 moh.
Navnet Svartisen kommer fra den gamle betegnelsen «Svartis», som beskriver den karakteristiske dype blåfargen i isen, med kontrast til den hvite snøen. Ismassene viser et spekter av blåtoner, fra transparent is, til turkis og mørkt blått.
Polarsirkelen går over søndre del av breen.
| Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer. I den lille istid på midten av 1700-tallet var Svartisen én sammenhengende isbre, men er i dag delt i to: øst- og vestisen. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen ble kartlagt i 1964, og er Fastlands-Europas lavestliggende isbre, bare 20 moh. på det laveste (per 2007). Dette gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål. Høyeste punkt på breen i vest er Snøtinden, som ligger 1594 moh., og i øst er høyeste punkt Istinden med sine 1572 moh.
Navnet Svartisen kommer fra den gamle betegnelsen «Svartis», som beskriver den karakteristiske dype blåfargen i isen, med kontrast til den hvite snøen. Ismassene viser et spekter av blåtoner, fra transparent is, til turkis og mørkt blått.
Polarsirkelen går over søndre del av breen.
== Øst- og vestisen ==
Svartisen er en typisk platåbre, med et flatt topp-parti som består av to breer – østisen og vestisen. Vestisen utgjør 221 kvadratkilometer, og er med det alene Norges nest største isbre. Østisen, som er 148 kvadratkilometer, er landets fjerde største. Noe av smeltevannet fra breen går til Svartisen kraftverk.
Man går ut fra at i Den lille istid, på midten av 1700-tallet, var Vest- og Østisen sammenhengende. I ettertid har breen vært i jevn tilbakegang, avbrutt av en og annen kort framgang. Den store avsmeltningen begynte rundt 1923, da isen begynte å sige sammen i Glomdalen. Breen ble da delt i to, og man fikk det som i dag kjennes som Øst- og Vestisen. Samtidig som breen ble delt, begynte den også å minke i kantene. Dette resulterte i at fire vann etter hvert kom fram fra under isen; Engabrevatnet, Austerdalsvatnet, Bogvatnet og Bjørnefossvatnet.
Fra Vestisen utgår en rekke bretunger, hvorav den mest kjente er Engabreen som strekker seg nordvest mot Holandsfjorden. Denne breen ligger noe utenfor turområdet, og det er derfor ikke vanlig med fotturer hit. De fleste som besøker breen, kommer som regel fra fylkesvei 17 og tar så fergen over Holandsfjorden. Herfra er det en kort fottur til Engabrevatnet, som i dag ligger helt åpent.Østisen, også kjent som Svartisen i Rana, gikk i 1930 helt ned til Svartisvatnet, men har siden da trukket seg kraftig tilbake. Største brearm i øst er Austerdalsisen, som er det mest populære turistmålet. Man kan komme seg hit på mange måter, men det store flertallet av turistene ankommer med båt over Svartisvatnet. Fra ankomst er det et par kilometers gåtur opp til brearmen. Man kan også gå turstien på nordsiden av Svartisvatnet, men med årene har denne stien begynt å gro over, og derfor har stadig flere valgt å ta båt.
== «Svartisen subglasiale laboratorium» ==
I 1992 etablerte Norges vassdrags- og energidirektorat et brelaboratorium, «Svartisen subglasiale laboratorium», det eneste av sitt slag i verden. Laboratoriet ligger i et tunnelsystem i fjellet under Engabreen, omtrent 600 meter over havet. Her får forskerne direkte tilgang til undersiden av breen, hvor de kan ta prøver av gammel is, som ikke er forstyrret av atmosfæriske prosesser. På denne måten får forskerne kunnskap om hvordan breer beveger seg, samtidig som de får informasjon om hvordan klimaendringer påvirker store isdekker, som på Grønland og Antarktis.
For å få tilgang til undersiden av breen, bruker forskerne varmt vann for å smelte ut en hule stor nok til å komme seg inn i. På undersiden av breen har forskerne over 200 meter med is over hodet. Isen trekker seg fort sammen igjen, og i løpet av bare ett døgn har åpningen halvert seg, noe som gjør at forskerne må handle raskt.
Prøvene fra under isbreen har hjulpet forskerne å forstå hvorfor is kan flyte så lett over landskapet. Under isen fant de små «vannlommer», hull i isen med smeltevann, noe som gjør at isen blir «mykere» og derfor flyter mye lettere. På denne måten klarer isen å bevege seg forbi hindringer i landskapet.
Forskningen viser også at Engabreen beveger seg litt raskere enn hva den ville gjort hvis den bare skled på fjellet på grunn av smeltevannet. Årsaken er at det smelter mer vann enn det breen klarer å lede bort, og da stiger vanntrykket så mye at breen løfter seg fra underlaget. Dette skjer nesten hver dag i sommerhalvåret, og kan vare opptil ni timer.
== Turisme ==
Svartisen har vært et populært turistmål opp gjennom tiden og har per i dag 25.000 besøkende i året. På grunn av dens lave beliggenhet er isbreen og områdene rundt lett tilgjengelig for en rekke opplevelser, som for eksempel brevandring og opphold på Brestua.Brestua ligger ved Engabrevatnet som Svartisen nesten munner ut i og har utsikt mot breen. I tillegg til kjøp av mat, drikke og suvenirer, tilbyr de champagne med is fra isbreen og mulighet for å leie lokaler til ulike tilstelninger. Brestua kan også invitere på en litt annerledes 17. mai-feiring inne ved breen, hvor lokale innbyggere, samt turister, kan ta del i feiringen av nasjonaldagen. Besøkende kan i tillegg til dette se bilder og lese historier om kjente personer som har besøkt Svartisen, som for eksempel Fridtjof Nansen og keiser Wilhelm. Brestua har omtrent 100 sitteplasser og en stor terrasse mot Svartisen, og resepsjonen er brukt som startsted for brevandring.Brevandring tilbys av flere turselskap. Turene ledes av erfarne breførere og selskapene tilbyr vandringer i lettere terreng så vel som ekspedisjoner i mer utfordrende omgivelser. Besøkende får kikke ned i dype bresprekker under brevandringene og har også mulighet til å delta på isklatring. En typisk bretur har en varighet på mellom tre og fem timer, og sommeren og høsten anses som de mest gunstige tidene på året til å dra på brevandring på Svartisen.
== Klima ==
Fra 1930 til 1960 var det en stor tilbakegang for alle breutløp. Engabreen trakk seg tilbake rundt to kilometer, og minket opptil 200 meter i tykkelse. I perioden 1970-1995 økte Engabreen i volum, og i 1990-årene rykket brefronten fram om lag 200 meter. Etter årtusenskiftet har breene minket i volum og brefronten har krøpet tilbake om lag 100 meter.De siste 100 årene har Svartisen stort sett minket. Dette har ført til at land og vann som har ligget under isen i tusenvis av år har kommet fram. Med det har det også etablert seg livsformer her, såkalte pionerarter. Denne biologiske innvandringen anvendes av forskere for å tilegne seg kunnskap om prosesser og suksesjoner, som ligner det som skjedde etter den store isen trakk seg tilbake fra Skandinavia etter siste istid.Innerst i fjordene og rundt Svartisen møtes de fuktige, vestlige vindene og det mektige fjellpartiet. Her faller det mye nedbør i løpet av året. Sentralt i Svartisen kan årsnedbøret være på 4000 milimeter. Stor variasjon i landformene fører til at klimaet varierer sterkt over korte avstander. Øst for breen faller årsnedbøret 2000 milimeter og 1000 milimeter, og ved grensen til Sverige er det nede på 800 milimeter.Det er temperaturen om sommeren og nedbørsmengden om vinteren som avgjør om breen vokser eller minker i størrelse. Det vil ta mellom seks og sju år før en kan se om det har skjedd en økning eller ikke. Det kommer mye nedbør fra havet, og dette blir presset mot og over fjellet, og her stopper det opp og nedbøren blir etterlatt midt på breen. Det er gjort målinger av snømengder på 13 meter om vinteren. I vinterhalvåret øker breen med omtrent én meter ved fronten av brearmene, og om lag 6-10 meter i tykkelse på breplatået. I løpet av sommerperioden smelter isen med omtrent én meter på breplatået, og enden av brearmen smelter med om lag tre meter.Når det faller mer nedbør om vinteren enn det smelter is om sommeren, vil breen vokse.
== Flora og vegetasjon ==
Svartisvalmuen, en underart av islandsvalmuen, er en blomst som kun finnes ved Svartisen. Blomsten overlevde den siste istid ved at den forplantet seg på fjelltoppene som ikke ble berørt av breen. I 2001 ble alle underarter av islandsvalmuen fredet i Norge. Svartisvalmuen er hovedmotivet i Meløys kommunevåpen.Issoleien er også en plante som eksisterer i det kjølige klimaet på Svartisen. Dette på grunn av dens parabolformede blomst, som gjør at den klarer å ta til seg varme svært effektivt.
En annen plante som har funnet gode vekstvilkår på Svartisen er Grønnalgen. Denne kan sees som små røde flater på isen, spesielt mot slutten av sommeren.I 1989 ble Svartisen, som en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark vernet, sammen med to landskapsvernområder og et større naturreservat. Nasjonalparken strekker seg over et område på 2105 kvadratkilometer, mens landskapsvern og naturreservatet utgjør 735 kvadratkilometer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Myrvold, M. (1992): Svartisen - en stopp på Nordlandskysten, Hordaland, ED Bilde
Ryvarden, L. (2005): Norges nasjonalpark, Oslo, Damm
Ryvarden, L. (2008): Saltfjellet-Svartisen og Junkerdal, Oslo, Gyldendal
Suul, J. Samuelsson, K. (2003): Natur i Nord - Naturskydd i Norden under 1900-talet, København, Nordiska Ministerrådet
== Eksterne lenker ==
Personlig nettside for Svartisen
Turforslag til Saltfjellet og Svartisen på DNT og NRKs nettsted ut.no
Direktoratet for naturforvaltning
Video Engabreen
Turliv.no - med informasjon og bilder fra Svartisen | Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer.Svartisen-Meløy (2010): Svartisen-Meløy Hentet: 26. | 5,031 | 5,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentral-Europa | 2023-02-04 | Sentral-Europa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Europa', 'Kategori:Sentral-Europa', 'Kategori:Subregioner', 'Kategori:Verdensregioner'] | Sentral-Europa eller Mellom-Europa er regionen i Europa mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Det er ingen fysiske skiller som tydelig markerer grensene, men begrepet kan sies å representere motstanden mot Østen (som Det osmanske riket og Det russiske imperiet), samt ulikheten fra Vesten (historisk sett området for politisk konservatisme og blant annet den franske revolusjon).
Mellom-Europa er vanligvis forstått som:
Alpine land (fra vest til øst)
Sveits
Tyskland
Liechtenstein
Østerrike
SloveniaVisegrád-gruppen (fra nord til syd)
Polen
Tsjekkia
Slovakia
UngarnFlere land har dessuten regioner med mellomeuropeiske kjennetegn, som har vært del av mellomeuropeiske kongedømmer og imperier som Det tysk-romerske rike, Det polsk-litauiske samveldet, tidligere tyske provinser i Øst-Europa, Habsburg-monarkiet og Østerrike-Ungarn. Disse inkluderer:
Belarus
Litauen
Romania (Transilvania (Siebenbürgen) og Banat)
Serbia (Vojvodina)
Ukraina
Italia (Syd-Tirol)Ifølge professor Rolf Hobson kan Sentral-Europa deles i en østlig og en vestlig del. Den østlige var bosatt av en rekke ulike folkeslag, med «øyer» av tysk befolkning, mens den vestlige delen stor sett var befolket av tysktalende.
| Sentral-Europa eller Mellom-Europa er regionen i Europa mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Det er ingen fysiske skiller som tydelig markerer grensene, men begrepet kan sies å representere motstanden mot Østen (som Det osmanske riket og Det russiske imperiet), samt ulikheten fra Vesten (historisk sett området for politisk konservatisme og blant annet den franske revolusjon).
Mellom-Europa er vanligvis forstått som:
Alpine land (fra vest til øst)
Sveits
Tyskland
Liechtenstein
Østerrike
SloveniaVisegrád-gruppen (fra nord til syd)
Polen
Tsjekkia
Slovakia
UngarnFlere land har dessuten regioner med mellomeuropeiske kjennetegn, som har vært del av mellomeuropeiske kongedømmer og imperier som Det tysk-romerske rike, Det polsk-litauiske samveldet, tidligere tyske provinser i Øst-Europa, Habsburg-monarkiet og Østerrike-Ungarn. Disse inkluderer:
Belarus
Litauen
Romania (Transilvania (Siebenbürgen) og Banat)
Serbia (Vojvodina)
Ukraina
Italia (Syd-Tirol)Ifølge professor Rolf Hobson kan Sentral-Europa deles i en østlig og en vestlig del. Den østlige var bosatt av en rekke ulike folkeslag, med «øyer» av tysk befolkning, mens den vestlige delen stor sett var befolket av tysktalende.
== Referanser == | Sentral-Europa eller Mellom-Europa er regionen i Europa mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Det er ingen fysiske skiller som tydelig markerer grensene, men begrepet kan sies å representere motstanden mot Østen (som Det osmanske riket og Det russiske imperiet), samt ulikheten fra Vesten (historisk sett området for politisk konservatisme og blant annet den franske revolusjon). | 5,032 | 5,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armenia | 2023-02-04 | Armenia | ['Kategori:40°N', 'Kategori:44°Ø', 'Kategori:Armenia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-12', 'Kategori:Verifiserbarhet'] | Republikken Armenia er en stat i Sør-Kaukasus i den nordlige delen av Vest-Asia, mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sørvest.
Armenia er et meget gammelt land med røtter som går flere tusen år tilbake. Armenia regnes for å være et av verdens eldste land med en bosetning som trolig går tilbake til sivilisasjonens begynnelse.
Høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Det var her noen av de første megalittiske bygningene ble reist. I Armenia ble jordbruk og husdyrhold tidlig utviklet under den neolittiske revolusjon, hvor også metaller som bronse og jern ble tatt i bruk.
Landet blir nevnt i både mesopotamiske og egyptiske kilder, og kan dateres tilbake til bronsealderen. Landet oppsto som stat etter at forløperen, kongedømmet Urartu (av noen ansett som en proto-armensk stat) falt på 600-tallet f.kr. Oldtidens kongedømme Armenia var ved slutten av 500-tallet f.Kr. vel etablert.
Armenia har befunnet seg mellom flere imperier, inkludert det persiske, romerske, bysantinske, osmanske og det russiske imperiet. Det har lidd under krig, invasjon og erobringer, folkemord og utrenskninger. Tidligere var det langt større enn det er i dag, og vant endelig uavhengighet fra Sovjetunionen den 23. august 1990. Den 21. september 1991 ble den armenske republikk erklært, og ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.
| Republikken Armenia er en stat i Sør-Kaukasus i den nordlige delen av Vest-Asia, mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sørvest.
Armenia er et meget gammelt land med røtter som går flere tusen år tilbake. Armenia regnes for å være et av verdens eldste land med en bosetning som trolig går tilbake til sivilisasjonens begynnelse.
Høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Det var her noen av de første megalittiske bygningene ble reist. I Armenia ble jordbruk og husdyrhold tidlig utviklet under den neolittiske revolusjon, hvor også metaller som bronse og jern ble tatt i bruk.
Landet blir nevnt i både mesopotamiske og egyptiske kilder, og kan dateres tilbake til bronsealderen. Landet oppsto som stat etter at forløperen, kongedømmet Urartu (av noen ansett som en proto-armensk stat) falt på 600-tallet f.kr. Oldtidens kongedømme Armenia var ved slutten av 500-tallet f.Kr. vel etablert.
Armenia har befunnet seg mellom flere imperier, inkludert det persiske, romerske, bysantinske, osmanske og det russiske imperiet. Det har lidd under krig, invasjon og erobringer, folkemord og utrenskninger. Tidligere var det langt større enn det er i dag, og vant endelig uavhengighet fra Sovjetunionen den 23. august 1990. Den 21. september 1991 ble den armenske republikk erklært, og ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.
== Etymologi ==
Armenerne taler et språk som tidligere ble kalt arisk, nåmere indoarisk. Ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet finnes blant annet i arev (sol), arpi (lys fra himmelen), ararich (gud eller skaper), Ararat (stedet for skapelsen), arta osv.
Eksonymet Armenia er registrert som Armina ( ) i den trespråklige persiske Behistun-inskripsjonen, skrevet for Darius den store av Persia fra 521/0 f.Kr. Her blir jernalderlandet referert til som Urartu på assyrisk, som Arminiya på gammel-persisk, og som Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammelpersiske men, som tilsvarer tu, og tillagt endelsen -ia. «Armenia», på Gammelgresk Αρμενια, og Αρμένιοι, «armenere», er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.
Ifølge både 400-talls historikeren Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet av navnet til Armenak eller Aram, som ifølge legender nedstammet direkte fra den armenske patriarken Hajk, tippoldebarnet til Noa, som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.Kr. og etablerte Ararat-regionen og ble stamfar til armenere. Hayer betyr far på armensk.
Armenerne kaller seg i dag Hajk eller Haj, og det armenske endonym for Armenia er Hajastan, som er avledet fra Hajk. Landets opprinnelige armenske navn var Hajk (Հայք). Det ble i middelalderen forlenget til Hajastan (Հայաստան) ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble tilføyd.
Det finnes en likhet til navnet Hajasa, som var en konføderasjon på bronsealdern, som var dannet av de to kongedømmene Hajasa og Azzi i Det armenske høylandet. Armenerne anser at Hajasa-Azzi er involvert i den armenske etnogenesis.
== Naturgeografi ==
Armenia ligger mellom 38° 51' og 41° 16' nordlig bredde, 43° 29' og 46° 37' østlig lengde. Nesten hele Armenia ligger i Kaukasus. Det er et fjelland, 90 % av landet ligger høyere enn 1000 moh. Fjellkjedene i nord er over 3000 m høye. I landet finnes det mange utdødde vulkaner. Den inaktive vulkanen Aragats (4090 m), som ligger i nordvest, er den høyeste toppen. Jordskjelv utgjør fremdeles en betydelig risiko i landet, og det inntreffer ofte jordskjelv der. Lenger øst ligger Armenias største innsjø Sevansjøen 1900 meter over havet og med en flate på 1 417 km². Elven Aras, som er den landets lengste, renner gjennom slettelandet i sørøstlig retning og danner grensen mot Tyrkia. Helt i sør ligger Iran.
=== Klima ===
Landet har et tørt klima med korte kalde vintre og lange varme somre på slettene. I fjellene er det kjøligere, og vintrene kan være bitende kalde. Vegetasjonen i sør består hovedsakelig av gress, der det lever sjakaler, villkatter og leoparder.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være et av verdens eldste land. Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.
Armenias historie dekker et område større enn dagens Armenia. Det omfattet blant annet store deler av dagens Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. De tidligere områdene i dagens Tyrkia blir i politisk sammenheng omtalt som Vest-Armenia. Det armenske høylandet er også kjent som sivilisasjonens vugge.
Høylandet Armenia grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Noen av de første megalittiske bygningene ble reist her.
Göbekli Tepe, eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, var det første megalittiske tempelet og sies å være arnestedet for vestlige religioner og sivilisasjoner, i konkurranse med Levanten i det østre middelhavsområdet.
Armenia ble befolket av jegersamlere. De levde i landsbyer om vinteren fra omkring 10.000 f.Kr., før de gikk over til å bli bofaste. Fornminner stammer også fra tiden før man begynte å lage keramikk og bruke metall, skrift og hjul. Mange stammer fra før den neolittiske revolusjonen, som innførte jordbruket og dyreholdet. Arkeologiske utgravninger har vist på et tidlig avansert kulturnivå.Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen, som indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.
Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, kan muligens ha en del av sin bakgrunn fra dette området. Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med sentrum for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira-regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok, og at
dette so med rette kunne kalles «sivilisasjonens vugge».
=== Grunnlaget for dagens stat ===
Den armenske stat oppsto på 600-tallet f.Kr., da jernalderstaten Urartu, som kan betraktes som en protoarmensk stat, ble avløst av kongedømmet Armenia, som eksisterte fra 428 f.vt. til 321 f.vt. Det ble behersket av tre dynastier: Orontide-dynastiet, også kjent under endonymet Yervanduni (553–200 f.Kr.), artaxiade-dynastiet (189 f.Kr.–12 e.Kr.) og arsacide-dynastiet, også kjent som arshakuni-dynastiet (52–428). Landet omfattet til tider store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.
Under Orontidenes dynasti var landet noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring. Det armenske kongedømmet var selvstendig fra 190 f.Kr. til år 387. Det nådde sin største utstrekning under Tigranes den store i perioden 95-66 f.Kr., men tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr. Uansett beholdt Tigranes makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.Kr.
Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sassanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia.
Det sassanidiske Persia okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den store innsatt av romerne. Han kristnet Armenia, som ble det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion i 301 e.Kr, tolv år før Roma. Den armenske kirke ble ifølge tradisjonen etablert av to av Jesu apostler: Taddeus og Bartolemeus, som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60 e.Kr.
I 387 ble Armenia delt mellom Østromerriket og Persia. Mens Vest-Armenia falt under bysantinsk styre, falt Øst-Armenia under sassanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynastiets fall i 428.
Uansett fortsatte Armenia å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i enkelte perioder var det herskende dynastiet i Det bysantinske riket armensk.
=== Omveltningenes tid ===
Islam og spredde seg på 600-tallet. Rashidun-kalifatet (632–661), en fellesbetegnelse for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun-kalifene, lanserte erobringskampanjer mot Det bysantinske riket og sassanideriket, som på denne tiden hersket i området, og på 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør.
Kurdisk, som tilhører det nordvestiranske grenen av de indoeuropeiske språkene, utviklet seg med folk som utvandret fra det indoeuropeiske hjemlandet på de pontiske steppene i kobberalderen, 4500–3000 f.Kr. Dette er et stort område med gressland i det østlige Europa, nord for Svartehavet, Kaukasus og Det kaspiske hav, og det omfattet deler av det østlige Ukraina, det sørlige Russland og det nordvestlige Kasakhstan.
Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk, som kurdisk deler en del likheter med, i det sentrale Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars-provinsen i Sørvest-Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest-Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest-Luristan eller i Isfahan-provinsen.Mens armenerne tidlig bekjente seg til kristendommen, gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianismen, over til islam. Stadig flere armenere konverterte frivillig til islam på grunn av privilegiene muslimene oppnådde under muslimsk herredømme. Armenere og kurdere utgjorde to adskilte folkegrupper. Armenerne var et bofast folk, mens kurderne var nomader, og de var stadig i konflikt.Da islam fant veien til det armenske høylandet på 700-tallet, erobret araberne de kurdiske regionene og omvendte gradvis kurderne til islam. Arabiske og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia. Samtidig migrerte kurdere etter muslimenes erobringer nordvestover som vasaller for større muslimske makter – fra Zagros til Øst-Syria og Sentral-Armenia, til Vest-Syria og Vest-Armenia, og i moderne tider inn i Vest-Tyrkia, Vest-Europa eller til USA.
Utover mot 800-tallet vokste særlig det armenske bagratuni-dynastiets makt, og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Kong Ashot I etablerte Bagratid-Armenia i 885. Etter 450 år med fremmed herredømme ble Armenia igjen selvstendig, og en ny hovedstad, Ani, ble anlagt i 964, ikke langt fra dagens Kars. Den hadde rundt 200.000 innbyggere og var også kjent som byen med de 1001 kirker.
Seldsjuk-tyrkerne, som regnes som forfedrene til de vestlige tyrkerne i dagens Tyrkia og Aserbajdsjan, innvandret på denne tiden fra Sentral-Asia i nord og inn i Persia, der de kjempet mot og underla seg forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en hovedgren av de historiske tyrkiske folkeslagene, med et dynasti som hersket over deler av Sentral- og Sørvest-Asia fra 1100 til 1400-tallet.
Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av naboområdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbart overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratid-Armenia i 1045, og den påfølgende invasjonen av seldsjuk-tyrkerne i 1064, etablerte Bagratid-dynastiet senere den armenske staten Kilikia under Ruben I (1025/1035-1095), en slektning av kong Gagik II, som på den tiden befant seg i eksil.
På 1100-tallet forviste Det bysantinske riket deler av den armenske adelen fra deres hjemland til det vestlige Lilleasia. Det førte til tap av lokalt militær lederskap langs den østlige grensen, og det åpnet for tyrkiske erobrere. Etter at det bysantinske rikt tapte slaget ved Manzikert i 1071, kom bølger av seldsjuk-tyrkiske nomader som bosatte seg i Armenia og Lilleasia.
Med støtte fra muslimer i områdene nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, og av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som renegater, overtok tyrkerne. Elitedominans og blandingsekteskap førte til en språklig tyrkifisering. Tyrkisk ble det dominerende språk i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, til tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.
Tyrkiske erobrere fikk ektefeller fra den lokale befolkningen av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, og mange konverterte til islam og ble tyrkiske. Resultatet er at dagens tyrkere består av ulike etniske typer, hvorav noen er fra Sentral-Asia, mens andre er lokale anatoliske typer og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere. En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to folkegruppene i verden som var genetisk nærmest hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.
=== Det osmanske riket ===
Det dukket etter hvert opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, som i begynnelsen var underlagt seldsjukk-tyrkerne. Men Osman I tok makten og erklærte rikets selvstendighet i 1299. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.
I de følgende århundrer og fram til første verdenskrig brøt det ut stadige kriger mellom Persia, Russland og Det osmanske riket. Det gikk hardt utover Armenia, som befant seg i sentrum av konflikten. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt i presse, skolebøker og administrasjon, og ble erstattet med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne sin kulturarv. På 1800-tallet deltok armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike gjorde.Det osmanske imperiet styrte ifølge islamsk lov, og kristne og jøder måtte betale en ekstra skatt for å opprettholde sin status som dhimmi og bli garantert religiøs autonomi. Men armenerne led under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, og de ble plyndret av røvere fra nomadiske kurdiske stammer. De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av sine tyrkiske føydalherrer. Noen ble behandlet som slaver under tyrkiske eiere og kunne bli solgt som eiendom. Hvis en kurder drepte en slave, tok slavens herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen.Kombinasjonen av russisk militær seir i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), Det osmanske rikets svekkede stilling og den globale finanskrisen, som rammet riket hardt på 1800-tallet, førte til økt fiendtlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan, og det fikk tyrkerne til å forsterke sin tyrkiske identitet, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.
Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet, men heller videreføre pan-islamismen som statsideologi og styrke rikets territorielle integritet, oppfordret kurdiske militser, kjent som Hamidiye Alaylari («de som tilhører Hamid»), bevæpnet av staten, til å myrde og plyndre armenere. Under de såkalte hamidiske massakrene (1894-1896) ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept.Senere, i 1909, fulgte massakren i Adana, hvor de tyrkiske pogromene mot byens armenerne den 13. april 1909 førte til at opptil 30.000 armenere mistet livet. Armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasunmotstanden i 1894 utført av Hunchakmilitsen i Sassounregionen, Zeitunopprøret i 1895, forsvaret av Van i 1896, Khanasorekspedisjonen i 1897, Sasunopprøret i 1904. Væpnede grupper av (Ֆէտայի Fedayi) eller frihetskjempere sluttet seg sammen og dannet en armensk milits.
=== Armenere før og under første verdenskrig ===
Det bodde om lag 1-2 millioner armenere i hele det osmanske riket da første verdenskrig brøt ut. Tallet endret seg drastisk i løpet av krigen.
Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II. De tok makten i den falmende osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918.
Ungtyrkernes ideologiske mål hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene, og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.
Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere med parolen «Frihet, likeverd og rettferd». Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble sett på som hedninger, og det ble satt i gang antiarmenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister. De endte av og til i voldelige sammenstøt, slik som i 1909, da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved middelhavskysten.Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pasjaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasja (1881-1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk-revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913. De tre pasjaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen ved å utvide Tyrkias grenser østover gjennom Kaukasus og inn i Sentral-Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med ett språk og én religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.24. april 1915 inntraff det som er kjent som folkemordet på armenerne, også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust. Den ungtyrkiske ledelsen av det osmanske riket arresterte omtrent 250 fremstående medlemmer av den armenske minoitet i Konstantinopel og deporterte dem til det sentrale Anatolia, hvor de fleste ble myrdet. I månedene som fulgte ble armenske menn systematisk massakrert overalt i hele riket. Yngre menn ble tvangsrekruttert til hæren, for senere å bli satt til tvangsarbeid. Deretter ble kvinner, barn og eldre menn fra landsbyene i Anatolia samlet i kolonner under militær bevoktning og tvunget til å gå til fots østover mot ørkenen i Syria. Underveis fikk de utilstrekkelig med mat, drikke og hvile, og de ble de utsatt for mishandling og angrep fra fiendtlige militser. De fleste omkom av påkjenningene eller ble til slutt drept.
Antall armenere som døde og dødsårsaken er omdiskutert, og varierer fra 55000 i tyrkiske kilder til 2 millioner i armensk kilder, men det er vanlig å ta 600 000 - 1 500 000 som utgangspunkt.Tyrkia benekter at dette var en massakre. I årene etter opprettelsen av den nye tyrkiske staten var ikke massakrene på armenere et tema. Etter militærregimet fra 1980 har Tyrkias offisielle forklaring på de høye dødstallene vært at anklagene om folkemord er grunnløse, at det er armensk propaganda, at det var langt færre armenere i Det ottomanske riket enn påstått, at armenerne samarbeidet med ottomanenes fiender og gjorde opprør, og at armenerne angrep og massakrerte tyrkere. Tyrkisk nasjonalistisk litteratur rettferdiggjør det som skjedde med hensyn til nasjonal sikkerhet overfor trusselen fra armensk opprør. Benektelse av folkemordet begrunnes også med at det er påståtte økonomiske/politiske motiv, at det ikke var noe folkemord bare en forflytting. Tyrkiske myndigheter har i de østlige delene av landet satt opp et minnesmerke og museum over 80.000 etniske tyrkere som angivelig ble massakrert av etniske armenere. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.På den andre siden ble også tyrkere massakrert av armenere i stor skala. Om lag 523 000 tyrkiske muslimer ble drept av armenske organisasjoner som ønsket å opprette en armensk stat Armenere har også utført massakrer og folkemord på Aserbajdsjan-tyrkere i perioden 1905-1907 for å danne en stor armensk stat. I det som betegnes som mars-massakrene ble opptil 12 000 aserier og andre muslimer drept i Baku og området rundt mellom 30. mars og 2. april 1918.. Mars-massakrene karakteriseres som folkemord av Aserbajdsjan, mens Armenia benekter at det var et folkemord.
Etter sammenbruddet av Det osmanske riket ble en ny stat for armenere etablert i det østlige Anatolia og sørlige Kaukasus med stormaktenes hjelp. Kort etter våpenhvilen i november 1918 begynte væpnet motstand mot den vestlige okkupasjonen i Tyrkia. Dette førte til en flerfrontskrig mellom franske, armenske og greske styrker på den ene siden mot tyrkiske nasjonalister på den andre.
=== Dagens situasjon ===
Den demokratiske republikken Armenia ble opprettet i mai 1918, men i desember 1920 ble landet inntatt av Den røde armé og ble i 1936 gjort til sovjetrepublikk, først som en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936, deretter som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den 23. august 1990 ble Armenia fri fra Sovjetunionen og den 21. september 1991 ble Den armenske republikk erklært. Denne ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.
Det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. Området som i dag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Enklaven har vært okkupert av Armenia siden 1993. Armenia har til tross for kritikk fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh, som internasjonalt regnes for å være en del av Aserbajdsjan .
== Armensk ==
Armensk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språkene, og ser ut til å ha sin opprinnelse i det armenske høylandet.
== Politikk og administrasjon ==
Armenia kan beskrives som en representativ demokratisk republikk. Presidenten velges av parlamentet, og etter grunnlovsendringer i 2018 har presidenten fått en mer seremoniell rolle. Lovgivende makt ligger både hos parlamentet og regjeringen. Armenia har et flerpartisystem og fem partier er representert i parlamentet. Internasjonale observatører fra Europarådet og USA har flere ganger satt spørsmålstegn med hvor frie valgene i Armenia er. Freedom House rangerer heller ikke Armenia som fritt og gir landet en frihetsscore på 5,21 av 7, der 7 er laveste demokratiske score. Det virker imidlertid som det er gjort stor fremgang de siste årene, og presidentvalget i 2008 ble hyllet av observatører fra OSSE og andre vestlige land som i all hovedsak fritt og demokratisk.
Armenia består av i elleve provinser, (marzer, մարզեր)
se Armenias provinser
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Armenia har et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh og Nakhchivan, samt til Tyrkia av forskjellig historiske årsaker, og da spesielt folkemordet på armenerne i 1915, samt det at Tyrkia nekter å anerkjenne det, men fortsatt okkuperer det som armenere oppfatter som armensk jord frem til i dag.
Armenia har på den annen side opprettholdt gode relasjoner med Russland, som er Armenias største handelspartner og som etter forespørsel fra Armenia har en militærbase i landet som avskrekking mot Tyrkia. Landet er medlem i Samveldet av uavhengige stater. Og selv om landet geografisk ligger i Asia så har det tradisjonelt hatt nære kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner slik som Europarådet og fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest.
== Næringsliv ==
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Klostrene i Haghpat og Sanahin
Katedral og kirker i Echmiatsin og arkeologiske funn i Zvartnots
Geghardklosteret og den øvre AzatdalenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2008 – Musikk til treoboen Duduk.
2010 – Stenhuggerkunst, korssten (Khachkar).
2012 – Fremførelsen av eposet David fra Sasun.
2014 – Fremstilling av lavasj-brødet.
2017 – Ringdansen Kochari.
2019 – Armensk bokstavkunst og dens kulturelle uttrykk
== Se også ==
Armensk litteratur
Det østlige partnerskap
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(en) Armenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Հայաստան – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Armenica.org: Armenias historie 800 f.Kr. – 2004
(no) Statistikk og andre data om Armenia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Armenia | | norsknavn = Republikken Armenia | 5,033 | 5,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aserbajdsjan | 2023-02-04 | Aserbajdsjan | ['Kategori:40°N', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aserbajdsjan', 'Kategori:Kaukasia', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland'] | Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan), offisielt Republikken Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan Respublikası), er en republikk i Kaukasus. Landet ligger helt i Asias vestlige grense mot Europa og grenser til Georgia, Russland, Iran, Tyrkia og Armenia. Landet har også en kystlinje til Kaspihavet.
Aserbajdsjan har vært medlem av Europarådet siden 2001. Landet er en sekulær stat. En majoritet av befolkningen er sjiamuslimer og av vestlig tyrkisk nedstamning, kjent som aserbajdsjanere. Kurdere, armenere, georgere og talyshere er etniske minoriteter i landet. Landet nærmer seg formelt et demokrati, men med sterkt autoritært styre.
| Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan), offisielt Republikken Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan Respublikası), er en republikk i Kaukasus. Landet ligger helt i Asias vestlige grense mot Europa og grenser til Georgia, Russland, Iran, Tyrkia og Armenia. Landet har også en kystlinje til Kaspihavet.
Aserbajdsjan har vært medlem av Europarådet siden 2001. Landet er en sekulær stat. En majoritet av befolkningen er sjiamuslimer og av vestlig tyrkisk nedstamning, kjent som aserbajdsjanere. Kurdere, armenere, georgere og talyshere er etniske minoriteter i landet. Landet nærmer seg formelt et demokrati, men med sterkt autoritært styre.
== Etymologi ==
Der er flere hypoteser rundt opphavet til navnet «Aserbajdsjan». Den vanligste teorien er at det kommer av «atropatan». Atropat var satrapen på tiden til det persiske akamenide-dynastiet og som fikk uavhengighet etter at Aleksander den store beseiret akamenidene. Regionen var kjent som Media Atropatia eller Atropatene på den tiden.
Der er også alternative meninger om at begrepet er en tyrkifisering av Azarbaijan som igjen er en arabisert versjon av det opprinnelige persiske navnet Âzarâbâdagân som består av âzar+âbadag+ân (âzar betyr «ild», âbâdag betyr «kultivert område» ân er en flertallsending). Sammensatt blir da meningen ifølge tradisjonen «evige flammers land» eller «ildens rike», som antagelig henspiller på de zoroastriske ildtemplene i dette landet. Noen aseriske historikere hevder at navnet er sammensatt av fire aserbajdsjanske komponenter, az+er+bay+can som betyr «landet til det modige az-folket» eller «et opphøyet sted for de rike og edle».Historisk er en stor del av territoriet av dagens aserbajdsjanske republikk blitt kalt Arran, oppkalt etter Arran, en legendarisk grunnlegger av Albania i Kaukasus. Men det nøyaktige område som ble identifisert ved dette navnet, har endret seg over tid og henviser for tiden til de lavereliggende Karabakh-slettene som ligger mellom elvene Kura og Araks.
== Naturgeografi ==
Tre geografiske trekk dominerer Aserbajdsjan: Kaspihavet, der kystlinjen danner den naturlige grensen mot øst, Store Kaukasus i nord og et utstrakt lavland i sentrale områder.
Aserbajdsjan har et totalt landareal på omtrent 86 000 kvadratkilometer, mindre enn 1 % av arealet til det tidligere Sovjetunionen, som landet var en del av. Av de tre transkaukasiske statene har Aserbajdsjan det største landarealet. Aserbajdsjan har to autonome republikker, eksklaven Nakhitsjevan som ligger sørvest for Armenia og Nagorno-Karabakh, som ligger innenfor Aserbajdsjan. En liten del av Nakitsjevan har også grense til Tyrkia i nordvest. Hovedstaden i Aserbajdsjan er den eldgamle byen Baku, som har den største og beste havnen i Kaspihavet, og som lenge har vært senteret for republikkens oljeindustri.
=== Klima ===
Klimaet er tørt steppeklima. Tørkeperioder forekommer.
== Historie ==
De tidligste innbyggerne i dagens Aserbajdsjan var kaukasus-albanere, en kaukaskisk-talende folkegruppe som ser ut til å ha vært i regionen før de utallige folkeslagene som etter hvert skulle invadere Kaukasus.
Den første staten som dukket opp i området var Mannae i 9. århundre f.Kr. og varte til 616 f.Kr. da det ble kastet av Media. Satrapiene Atropatene og Albania i Kaukasus ble etablert i det 4. århundre f.Kr. og inkluderte omtrent territoriet til dagens Aserbajdsjan og de sørlige delene av Dagestan.
Islam spredte seg raskt i Aserbajdsjan etter den arabiske erobringen i de 7. og 8. århundrene. Etter at makten til det arabiske kalifatet avtok, ble det dannet flere semi-uavhengige stater der Shirvanshah-kongedømmet var et av dem. I det 11. århundre ble de erobrende seldsjukkene den dominerende styrken i Aserbajdsjan og la det etniske grunnlaget for dagens aserbajdsjanere eller aseri-tyrkere. I de 13. og 14. århundrene opplevde landet mongolsk–tatarsk invasjoner.
Aserbajdsjan var del av safavide-staten de 15.–18. århundrene. Derfor er Aserbajdsjan et av landene i verden med flest sjia-muslimer i befolkningen. Det gjennomgikk også en kort periode med føydal fragmentering i midten av 18.århundre til tidlige 19. århundre og bestod av uavhengige khanater. Etter to kriger mellom Qajar-dynastiet av Persia og Russland, ble Aserbajdsjan innlemmet i Russland gjennom Gulistan-traktaten i 1813 og Turkmanchay-traktaten i 1828.
Da det russiske imperiet brøt sammen under første verdenskrig, forsøkte landet først deltakelsen i Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men da denne brøt sammen, erklærte Aserbajdsjan seg uavhengig som den demokratiske republikken Aserbajdsjan i 1918. I den nye republikken var islam den dominerende trosretningen. I mars 1918 ble 12 000 aserbajdsjan-tyrkere massakrert i Baku og området rundt, i det som også er kjent som Mars-folkemordet eller Mars-massakrene. Gjerningsmennene var armenere og russere. Aserbajdsjan ble erobret av Den røde armé i 1920 og ble sovjetrepublikk. Den første muslimske republikken i verden varte dermed bare i to år.
Landet ble selvstendig i 1991 etter Sovjetunionens fall. Den tidligere partisjefen Heydər Əlirza oğlu Əliyev ble da president, og etter hans død i 2003 tok hans sønn İlham Heydər oğlu Əliyev over presidentstillingen.
Landet er i konflikt med Armenia om området Nagorno-Karabakh. Fra dette området finnes det om lag 800 000 krigsflyktninger i Aserbajdsjan. Området var i sovjettiden en del av Aserbajdsjan, men hadde hovedsakelig armensk befolkning. I 1991 erklærte Nagorno-Karabakh seg som en selvstendig republikk. Det brøt ut en krig som varte frem til 1994. Siden har området i realiteten vært selvstendig, med nære forbindelser til Armenia. Ingen land har anerkjent Nagorno-Karabakhs selvstendighet, heller ikke Armenia. I tillegg kontrollerer styrker fra utbryterrepublikken området mellom Nagorno-Karabakh og Armenia, til tross for flere FN-resolusjoner fra 1993 som krever at utbryterrepublikkens styrker trekker seg tilbake fra okkupert aserbajdsjansk territorium, og oppfordrer partene til å finne en forhandlingsløsning på konflikten.Under konflikten med Armenia ble mer enn 600 sivile aserbajdsjan-tyrkere drept av armenere i byen Khojaly i 1992, i det som også er kjent som Khojalymassakren.
== Næringsliv ==
Aserbajdsjan har samme problem med overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi som de andre tidligere sovjetrepublikkene, og konflikten med Armenia om Nagorno-Karabakh har vært ytterligere en hindring i utviklingen. Armenia har siden begynnelsen av 90- tallet okkupert store deler av Nagorno-Karabakh. Under denne konflikten var man blant annet vitne til omfattende massakre på sivile aserbajdsjanere fra armensk side.
Oljeproduksjonen fra Bakuområdet og etter hvert andre deler av Kaukasus ble svært viktig for oppbyggingen av sovjetsamveldet, og det viktigste målet for tyskernes kampanje i 1942, som endte med tyskernes første store nederlag ved Stalingrad (idag Volgograd).
Etter Sovjetunionens fall i 1991 trodde man at oljereservene var brukt opp, men ved leteboring i Kaspihavet fant man reserver på opptil 14 milliarder fat under havbunnen. For å utnytte disse reservene tegnet man i 1994 «århundrets kontrakt» mellom aserbajdsjanske myndigheter og 33 utenlandske selskaper, deriblant Statoil. Kontrakten ble verdsatt til 60 milliarder amerikanske dollar og fordelte lete- og utvinningsrettigheter til de forskjellige blokkene. For Shah Deniz-feltet fikk BP og Statoil samlet 51 prosent av petroleumsreservene. I 1999 kom Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC) til Middelhavet via Tyrkia.
Senere viste det seg at oljereservene var vanskelig tilgjengelige, mange av prosjektene har blitt kansellert, og i 2002 var det bare en av blokkene som hadde produsert oljemengder av betydning. Ettersom olje har fått økt strategisk betydning har myndighetene i USA og det britiske oljeselskapet BP gått sammen om å øke produksjonen og bygge opp rørledninger.
Aserbajdsjans oljeproduksjon har falt fra om lag 1,0 million fat om dagen i 2009 til litt over 600 000 fat per døgn i 2020.Aserbajdsjan er et av de fattigste og minst utviklede landene i Europa.
== Korrupsjon ==
Korrupsjon er meget utbredt og forhåpninger om velstand gjennom utvikling av landets store oljeforekomster har ikke blitt innfridd. Mer enn halvparten av landets innbyggere lever under fattigdomsgrensen.
== Økonomiske nøkkeltall ==
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Gamlebyen i Baku
Gobustan kulturlandskap
Historisk sentrum av Şəki med Khanene av Şəkis palassMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003/2008 – Den tradisjonelle aserbajdsjanske Mugam-musikken (sang- og instrumentalmusikk med mye improvisasjon)
2009 – Asjikenes kunst.
2009 – Norouz
2010 – Aserbajdsjanske tepper
2012 – Tar (strengeinstrument), bygging og spill
2014 – Fremstilling og bruk av Kelaghayi, kvinnelig hodeplagg av silke
2015 – Kobbersmedkunst fra Lahij
2016 – Flatbrød baking
2017 – Kunsten å bygge og spille på Kamandjeh
2017 – Matretten dolma, fylte vinblader.
2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk
2020 – Miniatyrkunst
2020 – Nar Bayrami, tradisjonell granateplefest
== Se også ==
Det østlige partnerskap
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Aserbajdsjan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Aserbajdsjan
FNs kontor i Aserbajdsjan | Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan), offisielt Republikken Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan Respublikası), er en republikk i Kaukasus. Landet ligger helt i Asias vestlige grense mot Europa og grenser til Georgia, Russland, Iran, Tyrkia og Armenia. | 5,034 | 5,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alings%C3%A5s_kommune | 2023-02-04 | Alingsås kommune | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Alingsås kommune', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Alingsås kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Alingsås.
| Alingsås kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Alingsås.
== Tettsteder ==
Alingsås kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Noter ==
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,035 | 5,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Essunga_kommune | 2023-02-04 | Essunga kommune | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Essunga kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Essunga kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunesentret er Nossebro. Essunga er en typisk jordbruks- og industrikommune.
| Essunga kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunesentret er Nossebro. Essunga er en typisk jordbruks- og industrikommune.
== Tettsteder ==
Essunga kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,040 | 5,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Falk%C3%B6ping_kommune | 2023-02-04 | Falköping kommune | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Falköping kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Falköping kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Falköping.
Huser blant annet kontormøbelprodusenten; Kinnarps. Hornborgasjön er en kjent innsjø med utbredt fugleliv. Spesielt kjent for traner. Er vennskapskommune med Lier – Norge, Kumo – Finland og Hobro – Danmark.
| Falköping kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Falköping.
Huser blant annet kontormøbelprodusenten; Kinnarps. Hornborgasjön er en kjent innsjø med utbredt fugleliv. Spesielt kjent for traner. Er vennskapskommune med Lier – Norge, Kumo – Finland og Hobro – Danmark.
== Tettsteder ==
Falköping kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Falköping Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Falköpings kommunes hjemmeside | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,041 | 5,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A4storp_kommune | 2023-02-04 | Grästorp kommune | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Grästorp kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Grästorp kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Grästorp.
| Grästorp kommune er en kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Grästorp.
== Tettsteder ==
Grästorp kommune har kun et tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,043 | 5,043 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.