url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/619 | 2023-02-04 | 619 | ['Kategori:619', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,627 | 4,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/616 | 2023-02-04 | 616 | ['Kategori:616', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Adaloald blir langobardisk konge og konge av Italia
Slaget ved Idle: mellom Raedwald av East Anglia og Æthelfrith av Northumbria. Raedwald gikk seirende ut av slaget, og Aethelfrith falt.
ca. 24. februar – Eadbald innsatt som konge av Kent etter faren Aethelberts død.
== Fødsler ==
Grimoald den eldre, rikshovmester i Austrasia
== Dødsfall ==
24. februar – Kong Æthelbert av Kent
Agilulf, langobardenes konge | == Begivenheter == | 4,630 | 4,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/615 | 2023-02-04 | 615 | ['Kategori:615'] | null |
== Begivenheter ==
St. Adeodatus (Deusdedit) etterfølger St. Bonifatius IV som Pave av Den katolske kirke.
Khosrau II av Persia erobret Jerusalem.
Suibne Menn mac Fiachai drepte Máel Coba mac Áedo.
== Dødsfall ==
Máel Coba mac Áedo, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland. | == Begivenheter == | 4,631 | 4,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/614 | 2023-02-04 | 614 | ['Kategori:614', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,632 | 4,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/613 | 2023-02-04 | 613 | ['Kategori:613'] | null |
== Begivenheter ==
Teoderik II dør og overlater tronen til sin uekte sønn, Sigibert II, som blir drept av Klotar II. Klotar blir frankernes enekonge.
Warnakar II blir rikshovmester i Burgund.
== Dødsfall ==
Teoderik II, konge av Burgund og Austrasia
Sigibert II, konge av Burgund og Austrasia
Brunhilda, dronning i Austrasia | == Begivenheter == | 4,633 | 4,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/612 | 2023-02-04 | 612 | ['Kategori:612'] | null |
== Begivenheter ==
Sisebur blir vestgoternes konge
Teoderik II blir konge av Austrasia
Warnakar II blir rikshovmester i Austrasia
== Dødsfall ==
Gundemar, vestgoternes konge
Teodebert II, konge av Austrasia | == Begivenheter == | 4,634 | 4,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/611 | 2023-02-04 | 611 | ['Kategori:611'] | null |
== Begivenheter ==
Det cerdiske dynastis Cynegils tok over etter Ceolwulf som konge over Kongeriket Gewissæ.
== Dødsfall ==
Ceolwulf of Wessex, konge over Kongeriket Gewissæ. | == Begivenheter == | 4,635 | 4,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/610 | 2023-02-04 | 610 | ['Kategori:610', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Muhammed begynner å preke i Mekka.
== Fødsler ==
Ergica, vestgoternes konge
== Dødsfall ==
Witterik, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,636 | 4,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/606 | 2023-02-04 | 606 | ['Kategori:606'] | null |
== Begivenheter ==
Teoderik II gifter seg med Ermenberga, datter til vestgoternes kong Witterik.
== Dødsfall ==
Protadius, rikshovmester i Burgund | == Begivenheter == | 4,640 | 4,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/605 | 2023-02-04 | 605 | ['Kategori:605', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Laurentius ble den andre erkebiskop av Canterbury.
Fergnae av Iona overtok som Abbeden av Iona etter Lasrén av Iona.
== Fødsler ==
Keiser Gong av Sui, det kinesiske Sui-dynastiets siste keiser.
== Dødsfall ==
26. mai (eller i 604) Augustin av Canterbury, første erkebiskop av Canterbury. | == Begivenheter == | 4,641 | 4,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/604 | 2023-02-04 | 604 | ['Kategori:604'] | null |
== Begivenheter ==
Den første St. Paul-katedralen i London ble grunnlagt av Æthelbert av Kent
Protadius ble rikshovmester i Burgund.
== Dødsfall ==
12. mars - Gregor I den store (f. ca. 540) katolsk pave fra 3. september 590 til sin død.
26. mai (eller i 605) - Augustin av Canterbury, første erkebiskop av Canterbury.Dato ukjentÁed Sláine mac Diarmato, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland.
Bertoald, rikshovmester i Burgund
Colmán Rímid mac Báetan, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland.
Keiser Wen av Sui, grunnlegger og første keiser av Kinas Sui-dynasti. | == Begivenheter == | 4,642 | 4,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/602 | 2023-02-04 | 602 | ['Kategori:602', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Adaloald, langobardisk konge og konge av Italia 616 - 626
Ansegisel, rikshovmester i Austrasia | == Fødsler == | 4,644 | 4,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/601 | 2023-02-04 | 601 | ['Kategori:601', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Augustin ble første erkebiskop av Canterbury.
Langobardene erobrer Padova.
Liuva II blir vestgoternes konge.
== Fødsler ==
Sigibert II, konge av Burgund og Austrasia
== Dødsfall ==
Reccared I, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,645 | 4,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/600 | 2023-02-04 | 600 | ['Kategori:600', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Yan Liben (d. 673), ledende figurmaler fra Tang-dynastiet i Kina.
== Dødsfall ==
Beop av Baekje (f. ukjent), 29. konge i det koreanske kongedømmet Baekje. | == Fødsler == | 4,646 | 4,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B6%C3%B6r | 2023-02-04 | Höör | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Höör kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 865 innbyggere.Den uvanlige stavemåten med to ö-er i navnet ble innført i 1917 etter problemer med postgangen i Sverige. Tidligere var det vanlig at brev som ble sendt lokalt innen et mindre område, kunne merkes «Härstädes» eller bare «Här» istedenfor med full postadresse. Da skjedde det ofte at brev ble feilsendt til tettstedet Hör. Stavemåten ble derfor offisielt endret til Höör, selv om skriveformen Hör fortsatt var i bruk i flere år.
| Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 865 innbyggere.Den uvanlige stavemåten med to ö-er i navnet ble innført i 1917 etter problemer med postgangen i Sverige. Tidligere var det vanlig at brev som ble sendt lokalt innen et mindre område, kunne merkes «Härstädes» eller bare «Här» istedenfor med full postadresse. Da skjedde det ofte at brev ble feilsendt til tettstedet Hör. Stavemåten ble derfor offisielt endret til Höör, selv om skriveformen Hör fortsatt var i bruk i flere år.
== Referanser == | Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. | 4,647 | 4,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salzburg | 2023-02-04 | Salzburg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Salzburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi.
Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant.
| Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi.
Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant.
== Samferdsel ==
Salzburg har jernbaneforbindelser til byer som München og Zürich, med bl.a. ICE-tog, forbindelser til Italia, samt lokaltog og andre tog til andre steder i Østerrike. Byen utmerker seg først og fremst med et av Europas største trolleybussnett, som tar en stor del av lokaltrafikken. I 2009 hadde byens 55 trolleybusser, fordelt på ni ordinære ruter og én rushtidsrute, 38 mill. passasjerer (Hondius 2010). Den har også ca. 10 bussruter. Mens ca. 7 % av reisene i Østerrike skjer med sykkel, er andelen i Salzburg 16 % (bare Bregenz har høyere sykkelandel). Dette tilskrives 30-soner, utbygging av sykkelveier og gode parkeringsmuligheter.Selv om kollektivtrafikken står sterkt i forhold til bystørrelsen, er biltrafikken betydelig; to motorveier møtes i Salzburg. Byen har en internasjonal flyplass.
== Referanser ==
== Kilder ==
Harry Hondius 2010: Neue Obusse für den Stadtbus Salzburg. Stadtverkehr 4/2010, s. 18.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Salzburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Salzburg (Stadt) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Salzburg hos Wikivoyage | Salzburg er en delstat i Østerrike, som tilsvarer omtrent det historiske området Salzkammergut. Salzburg ligger mellom delstatene Oberösterreich, Steiermark, Kärnten, Tirol og den tyske staten Bayern. | 4,650 | 4,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristianstad | 2023-02-04 | Kristianstad | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1600-tallet i Sverige', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1614', 'Kategori:Kristianstad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Kristianstad kommune'] | Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV.
Byen er administrasjonssenter for Kristianstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Kristianstad 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havets overflate, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad.
| Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV.
Byen er administrasjonssenter for Kristianstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Kristianstad 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havets overflate, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad.
== Historie ==
I 1612 besluttet kong Christian IV å bygge en ny sterkt befestet by i det nordøstlige Skåne, etter at den nærliggende byen Væ var blitt ødelagt av svenskene. Byen, som fikk navn etter kongen sønn, den utvalgte prins, skulle danne bolverk mot svenskene og utvikles til en moderne handelsstad.
Beliggenheten på Alløn var glimrende for en festningsby. Herfra var det oversikt over landskapet til alle sider, og Helgeån var seilbar for små fartøyer og ga mulighet for vareutveksling med omverdenen. Med i beslutningen var at Væ og Åhus' borgere skulle befolke den nye byen, samtidig som de to nevnte byene mistet sine bypriviliegier.
Pga. Alløns mudrete og ustabile grunn, viste foretagendet seg vanskelig. Festningsverk og bygninger måtte fundamenteres ordentlig, fordi vannspeilet store deler av året sto over det normale. Store mengder sten ble derfor fraktet over til øya via en bro. Likevel kunne det ikke unngås at det oppsto senkninger og utglidninger i vollene.
== Festningsbyen ==
Planen for festningsbyen var ferdig i 1614, utferdiget med inspirasjon fra renessansens byplanideer og med bastioner av jordvoller etter nederlandsk mønster, hvor det omliggende terrenget dannet et vollgravsystem. Den eneste adkomst for allmennheten var fra syd via porttårn og bro. Gatenettet ble regelmessig og inndelt i kvartaler med plass til handelstorv og representative formål. Det eneste som brøt symmetrien var den veldige Trefoldighetskirken.
I tillegg til kirken, lot kongen også oppføre en større representativ bygning på Kongl. Maytts Platz, som i dag inngår i byens lensmuseum. Videre bygget han en skole nær kirken samt et hospital med tilhørende kirkesal og tårnbygning. Resten av byens hus forventet han at de nye borgerne ville bygge. Byen skulle dog være presentabel, så han bannlyste gemene hytter og tillot ikke stråtak pga. brannfaren.
Helst så han at det ble oppført stenhus, men avfant seg med at kjøpmenn og borgere fra Væ gjenoppførte bindingsverkshus med materialer fra den nedlagte byen. De fornemste tomtene ved Store Torv, nær den påtenkte slottsbygningen, var forbeholdt fremtredende personer, mens kjøpmenn holdt til omkring Lille Torv. Håndverkerne ble henvist til mindre representative bakgater.
Av hensyn til avvanning ble det gravet en kanal tvers igjennom byen. Den 470 m lange broen ut til øya sto helt ferdig i 1616, og det ble bygget nye veier for å forbinde den nye byen med resten av Skåne og Blekinge. Seilleden til Østersjøen ble forbedret ved graving av kanaler til Helgeåns munning ved Åhus.
Christianstad ble således et revolusjonerende anlegg i Norden; den første moderne by i full skala uten middelalderens krokede gater og streder, med en åpen og luftig bebyggelse.
== Svensk tid ==
Byen ble sammen med Skåne overgitt til Sverige ved freden i Roskilde 1658, men var i en kort periode erobret tilbake i 1676. Den siste tilbakeerobring skjedde i 1710, men varte kun én måned.
På slutten av 1600-tallet fantes i et stort antall kjøpmenn og omkring hundre håndverksmestre i byen. Byens viktigste eksportvarer var i sær bek, tjære og pottaske som kunne fremstilles fra de store skogene mot nord. Nederlandske og tyske agenter hørte til byens handelsmenn, noen av dem hadde egne handelsskip som seilte på europeiske havner. På midten av 1700-tallet var Christianstad den fremste sjøfartsbyen i Skåne.Handelen med utenlandske havner bidro også til å fremme byens egne industrier med klesfabrikker, farverier, garverier og tobakksfremstilling. Utenfor byen lå et stort teglverk og en sepefabrikk. På begynnelsen av 1800-tallet ble forutsetningene for handel endret som følge av Napolenskrigene. I tillegg hadde Helgeån, byens livsnerve, dannet et nytt utløp mot Østersjøen slik at vanndybden ved utskipningsstedet Åhus ble mindre. Man måtte derfor bruke de vanskelige landveiene til transport av varer i stedet, og Christianstads utenrikshandel skrumpet etter hvert inn til ingenting.
Inntil 1847 var Christianstad det sydlige Sveriges viktigste militærby. En brann la dette året det meste av byens sydlige del øde, og samme år opphørte statusen som festningsby. Vollanleggene ble første revet omkring århundreskiftet 1900 og erstattet med brede boulevardanlegg. I dag er bybildet dominert av store og imponerende bygninger fra denne tiden, tilsammen med 17-1800-tallets kasernebygg.
Kristianstad var administrasjonssentrum for Kristianstads län, som eksisterte i årene 1719–1997. Ved sammenslåingen av Malmöhus og Kristianstads län til Skåne län ble administrasjonssentret lagt til Malmö. Kristianstad beholdt den opprinnelige stavemåten til 1906, da en svensk rettskrivningsreform moderniserte alle stedsnavn.
Kristianstads vennskapsby i Norge er Kongsberg.
== Galleri ==
== Referanser == | Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV. | 4,651 | 4,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A4vlinge | 2023-02-04 | Kävlinge | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kävlinge kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Kävlinge er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Kävlinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 049 innbyggere.Kävlinge har lenge vært et viktig jernbaneknutepunkt. Den første banen, mellom Arlöv, Teckomatorp og Billesholm, ble åpnet i 1886. Samme år innviet man også strekningen mot Lund, som var en del av Lund-Trelleborg Järnväg. I 1893 bygde man linjen videre mot Landskrona (Landskrona-Kävlinge järnväg – LaKJ). I 1906 ble det først bygd spor mot Sjöbo og året deretter mot Barsebäckshamn. På 1950-tallet begynte jernbanelinjene mot Sjöbo og Barsebäck å bli ulønnsomme, og ble etter hvert lagt ned. I dag drives det pendlertogtrafikk, med Pågatåg og Öresundståg på sporene mot Lund, Landskrona og Teckomatorp.
Kävlinge kommune har tre 18-hulls golfbaner og like mange nihullsbaner. Den mest kjente av banene er Barsebäcks Golf & Country Club, der blant annet Scandinavian Masters er blitt spilt.
I april 1996 sporet et godstog med ammoniakklast av i Kävlinge. Cirka 9 000 mennesker ble evakuert i det som er den største evakueringen i Sverige i moderne tid.
| Kävlinge er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Kävlinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 049 innbyggere.Kävlinge har lenge vært et viktig jernbaneknutepunkt. Den første banen, mellom Arlöv, Teckomatorp og Billesholm, ble åpnet i 1886. Samme år innviet man også strekningen mot Lund, som var en del av Lund-Trelleborg Järnväg. I 1893 bygde man linjen videre mot Landskrona (Landskrona-Kävlinge järnväg – LaKJ). I 1906 ble det først bygd spor mot Sjöbo og året deretter mot Barsebäckshamn. På 1950-tallet begynte jernbanelinjene mot Sjöbo og Barsebäck å bli ulønnsomme, og ble etter hvert lagt ned. I dag drives det pendlertogtrafikk, med Pågatåg og Öresundståg på sporene mot Lund, Landskrona og Teckomatorp.
Kävlinge kommune har tre 18-hulls golfbaner og like mange nihullsbaner. Den mest kjente av banene er Barsebäcks Golf & Country Club, der blant annet Scandinavian Masters er blitt spilt.
I april 1996 sporet et godstog med ammoniakklast av i Kävlinge. Cirka 9 000 mennesker ble evakuert i det som er den største evakueringen i Sverige i moderne tid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biblioteket i Kävlinge kommune Arkivert 24. mai 2012 hos Wayback Machine.
FOIs side om evakueringen av Kävlinge ved godstogavsporingen
Nettsted for Barsebäck Golf & Country Club | thumb|Kävlinge gamle kirke | 4,652 | 4,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landskrona | 2023-02-04 | Landskrona | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1400-tallet i Sverige', 'Kategori:1413 i Europa', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1413', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Landskrona kommune', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. I 2010 hadde tettstedet Landskrona 30 499 innbyggere.
| Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. I 2010 hadde tettstedet Landskrona 30 499 innbyggere.
== Om Landskrona ==
Landskrona fikk bystatus i 1413 av Erik av Pommern, og ved freden i Roskilde 1658 ble byen svensk. En av byens hovedattraksjoner Landskrona slott, bygget av den dansk-norske kongen Christian III. Det er ferjeforbindelse til øya Hven, hvor astronomen Tycho Brahe residerte. Broren hans Jørgen Ottesen Brahe var lensmann på Landscrone slot 1588-91, og hadde der besøk av broren i de nyoppførte bygningene innenfor slottsmurene.
== Moderne tid ==
Byens kunsthall ble bygget i 1963 til byens 550-årsjubileum som en utstillingshall for industrielt design. Den er tegnet av arkitekt Sten Samuelsson, og er den eneste bygning som ble stående i slottsparken etter at jubileet var over. Kaptensgårdens skulpturpark, som omgir kunsthallen, er en permanent skulpturpark. Byen er kjent for sine mange vakre kolonihaver.
Idrettshallen i Landskrona, med sine 1100 sitteplasser, ble tegnet av den danske arkitekt Arne Jacobsen og innviet i 1965. Fotballaget Landskrona BoIS kommer fra Landskrona.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Landskrona stad | Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. | 4,653 | 4,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bologna | 2023-02-04 | Bologna | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bologna', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. Byen har 374 425 innbyggere (01.01.06) og danner med omkringliggende kommuner Storbyområdet Bologna.
Byens universitet (Universitetet i Bologna) ble grunnlagt i 1088, og er Europas eldste. Berømte professorer herfra er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. Universitetet har rundt 100 000 studenter, og er Italias største etter La Sapienza i Roma.
Flere av Italias mest betydelige motorveier passerer byen og gjør den til et av de viktigste transportknutepunktene i landet. Motorveiene er A1 som går fra Milano til Roma og Napoli, A2 som begynner i Bologna og går til Bari, samt A13 som går til Padova. Bologna er også Nordøst-Italias viktigste jernbaneknutepunkt hvor 9 linjer møtes. Flyplassen ligger i bydelen Borgo Panigale.
I 1980 ble byen rammet av et terrorangrep kjent som Strage di Bologna. Se terrorangrepet i Bologna 2. august 1980.
Bologna er en betydelig messe- og konferanseby som blant annet arrangerer verdens største internasjonale barnebokmesse hver vår.
| Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. Byen har 374 425 innbyggere (01.01.06) og danner med omkringliggende kommuner Storbyområdet Bologna.
Byens universitet (Universitetet i Bologna) ble grunnlagt i 1088, og er Europas eldste. Berømte professorer herfra er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. Universitetet har rundt 100 000 studenter, og er Italias største etter La Sapienza i Roma.
Flere av Italias mest betydelige motorveier passerer byen og gjør den til et av de viktigste transportknutepunktene i landet. Motorveiene er A1 som går fra Milano til Roma og Napoli, A2 som begynner i Bologna og går til Bari, samt A13 som går til Padova. Bologna er også Nordøst-Italias viktigste jernbaneknutepunkt hvor 9 linjer møtes. Flyplassen ligger i bydelen Borgo Panigale.
I 1980 ble byen rammet av et terrorangrep kjent som Strage di Bologna. Se terrorangrepet i Bologna 2. august 1980.
Bologna er en betydelig messe- og konferanseby som blant annet arrangerer verdens største internasjonale barnebokmesse hver vår.
== Bilder ==
== Kjente personer ==
Benedikt XIV pave
Annibale Carracci kunstmaler
Ludovico Carracci kunstmaler
Agostino Carracci kunstmaler
Pierluigi Collina fotballdommer
Domenico Zampieri kunstmaler
Luigi Galvani professor
Gregor XIII pave
Gregor XV pave
Guercino kunstmaler
Guglielmo Marconi oppfinner, som fant opp radioen
Giuseppe Gasparo Mezzofanti kardinal
Pier Paolo Pasolini filmskaper og forfatter
Guido Reni kunstmaler
Ottorino Respighi operakomponist
Giovanni Battista Vitali, komponist
Alberto Tomba ol-vinnende alpinist
Giosuè Carducci poet
Umberto Eco semiotiker, filosof og forfatter
Gioacchino Rossini komponist
Christian Vieri fotballspiller
== Sport ==
Fotballklubben Bologna FC 1909, har vunnet den italienske toppserien 7 ganger, cupen 2 ganger og spiller sine hjemmekamper på Stadio Renato Dall'Ara som har en kapasitet på 39 000.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bologna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bologna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Universitetet i Bologna | Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. | 4,658 | 4,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siena | 2023-02-04 | Siena | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Siena', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. Den regnes av mange som en av de vakreste byene i Toscana og i Italia overhodet. Byen har 54 066 innbyggere.
Siena er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo (bildet) midt i byen.
I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på UNESCOs verdensarvsliste.
Byens forballag heter AC Siena og spiller per 2022 i Serie C.
Innledningen til James Bond-filmen Quantum of Solace ble spilt inn i byen.
| Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. Den regnes av mange som en av de vakreste byene i Toscana og i Italia overhodet. Byen har 54 066 innbyggere.
Siena er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo (bildet) midt i byen.
I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på UNESCOs verdensarvsliste.
Byens forballag heter AC Siena og spiller per 2022 i Serie C.
Innledningen til James Bond-filmen Quantum of Solace ble spilt inn i byen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Siena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Siena – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. | 4,659 | 4,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toscana | 2023-02-04 | Toscana | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Toscana'] | Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013). Regionens hovedstad er Firenze. Det grenser i nord til Liguria og Emilia-Romagna, i øst til Marche og Umbria og i sør til Lazio.
Toscana er kjent for sitt landskap, tradisjoner, historie, kunst- og kulturarv, og sin innflytelse på høykulturen. Den italienske renessansen hadde i stor grad sitt opphav her, først og fremst grunnet Firenze, og området har vært hjemstedet for mange historiske personer som påvirket vitenskapen og kunsthistorien. Det er mange velkjente museer i området, som blant annet Uffizi og Palazzo Pitti. Toscana framstiller viner, blant annet Italias mest kjente rødvin Chianti, som har sitt navn fra en tradisjonell region i Toscana, men har også andre rødviner som Vino Nobile di Montepulciano, Morellino di Scansano og Brunello di Montalcino.
Ettersom Toscana har en sterk språklig og kulturell identitet er det tidvis blitt omtalt som «en nasjon innenfor en nasjon». Sju toskanske lokaliteter har blitt utstedt av UNESCO som tilhørende verdens kulturarv: det historiske sentrum av Firenze (1982); det historiske sentrum av Siena (1995); plassen til katedralen i Pisa, Piazza del Duomo (1987); det historiske sentrum av San Gimignano (1990); det historiske sentrum Pienza (1996); Val d'Orcia (2004), og Medici-villaene og hageanlegg (2013). Toscana har over 120 beskyttede naturreservater, noe som gjør regionen og dens hovedstad Firenze til et populært turistmål som tiltrekker seg millioner av besøkende hvert eneste år. I 2012 ble Firenze verdens 89. mest besøkende by med 1,83 millioner ankomster.
| Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013). Regionens hovedstad er Firenze. Det grenser i nord til Liguria og Emilia-Romagna, i øst til Marche og Umbria og i sør til Lazio.
Toscana er kjent for sitt landskap, tradisjoner, historie, kunst- og kulturarv, og sin innflytelse på høykulturen. Den italienske renessansen hadde i stor grad sitt opphav her, først og fremst grunnet Firenze, og området har vært hjemstedet for mange historiske personer som påvirket vitenskapen og kunsthistorien. Det er mange velkjente museer i området, som blant annet Uffizi og Palazzo Pitti. Toscana framstiller viner, blant annet Italias mest kjente rødvin Chianti, som har sitt navn fra en tradisjonell region i Toscana, men har også andre rødviner som Vino Nobile di Montepulciano, Morellino di Scansano og Brunello di Montalcino.
Ettersom Toscana har en sterk språklig og kulturell identitet er det tidvis blitt omtalt som «en nasjon innenfor en nasjon». Sju toskanske lokaliteter har blitt utstedt av UNESCO som tilhørende verdens kulturarv: det historiske sentrum av Firenze (1982); det historiske sentrum av Siena (1995); plassen til katedralen i Pisa, Piazza del Duomo (1987); det historiske sentrum av San Gimignano (1990); det historiske sentrum Pienza (1996); Val d'Orcia (2004), og Medici-villaene og hageanlegg (2013). Toscana har over 120 beskyttede naturreservater, noe som gjør regionen og dens hovedstad Firenze til et populært turistmål som tiltrekker seg millioner av besøkende hvert eneste år. I 2012 ble Firenze verdens 89. mest besøkende by med 1,83 millioner ankomster.
== Geografi ==
Toscana har et areal på ca. 23 000 km² og knapt 3,7 millioner innbyggere. Den største byen er Firenze, som ligger i den nordlige delen av regionen. Andre viktige byer er Pisa, Siena, Cortona, Grosseto og Lucca.
Toscana kjennetegnes ved sitt maleriske landskap, med pinjetrær, sypresser, olivenlunder og vinranker.
== Distrikter ==
Toscana er inndelt i ni provinser og et storbyområde:
Arezzo
Firenze
Grosseto
Livorno
Lucca
Massa-Carrara
Pisa
Pistoia
Prato
Siena
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barker, Graeme; Rasmussen, Tom (2000): The Etruscans. Malden, MA: Blackwell. ISBN 0-631-22038-0
Jones, Emma (2005): Adventure Guide Tuscany & Umbria. Edison, NJ: Hunter. ISBN 1-58843-399-4
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Tuscany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell turistinformasjon for Toscana
Offisielt nettsted for Opera della Primaziale Pisana
APUANEAT, guide til typiske produkter og feriesteder i Toscana | Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013).Demografisk statistikk , Istituto nazionale di statistica; Istat Regionens hovedstad er Firenze. | 4,660 | 4,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veneto | 2023-02-04 | Veneto | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veneto'] | Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. Hovedstaden er Venezia. Regionen grenser i nordøst til Friuli-Venezia Giulia, i nordvest til Trentino-Syd-Tirol, i vest til Lombardia og i syd til Emilia-Romagna.
Historisk tilhørte området Republikken Venezia, og utgjorde dennes terra firma. I 1797 kom størstedelen av området under Østerrike, og i 1867 ble det en del av det nylig grunnlagte Kongeriket Italia.
I erindringen av den lange selvstendigheten og Venezias stolte tradisjon, finnes det i dag krefter i regionen som ønsker autonomi eller sogar selvstendighet.
Den regionale økonomien, som før var fullstendig basert på landbruk, er nå i høy grad orientert mot høyteknologisk industri og mote (f.eks. Benetton).
| Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. Hovedstaden er Venezia. Regionen grenser i nordøst til Friuli-Venezia Giulia, i nordvest til Trentino-Syd-Tirol, i vest til Lombardia og i syd til Emilia-Romagna.
Historisk tilhørte området Republikken Venezia, og utgjorde dennes terra firma. I 1797 kom størstedelen av området under Østerrike, og i 1867 ble det en del av det nylig grunnlagte Kongeriket Italia.
I erindringen av den lange selvstendigheten og Venezias stolte tradisjon, finnes det i dag krefter i regionen som ønsker autonomi eller sogar selvstendighet.
Den regionale økonomien, som før var fullstendig basert på landbruk, er nå i høy grad orientert mot høyteknologisk industri og mote (f.eks. Benetton).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Veneto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veneto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. | 4,661 | 4,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liguria | 2023-02-04 | Liguria | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Liguria', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. I sydvest grenser den til Det liguriske hav.
Regionen har et areal på 5 410 km² og en befolkning på 1,76 millioner. Liguria er inndelt i tre provinser og et storbyområde: Genova, Imperia, La Spezia og Savona.
Allerede i romertiden ble regionen betegnet som Liguria. I middelalderen var den delt opp i en rekke bystater, den mest kjente var republikken Genova, som ved slutten av det 13. århundre underla seg hele dagens region. 1797–1815 var området okkupert av Frankrike, og ble deretter en del av Kongeriket Sardinia, som i 1861 ble til Kongeriket Italia.
Liguria omfatter den italienske riviera, med bl.a. Cinque Terre, og er kjent for sin vinproduksjon.
Hovedstaden i regionen er Genova. Andre kjente byer inkluderer:
Sanremo
Ventimiglia
Rapallo
| Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. I sydvest grenser den til Det liguriske hav.
Regionen har et areal på 5 410 km² og en befolkning på 1,76 millioner. Liguria er inndelt i tre provinser og et storbyområde: Genova, Imperia, La Spezia og Savona.
Allerede i romertiden ble regionen betegnet som Liguria. I middelalderen var den delt opp i en rekke bystater, den mest kjente var republikken Genova, som ved slutten av det 13. århundre underla seg hele dagens region. 1797–1815 var området okkupert av Frankrike, og ble deretter en del av Kongeriket Sardinia, som i 1861 ble til Kongeriket Italia.
Liguria omfatter den italienske riviera, med bl.a. Cinque Terre, og er kjent for sin vinproduksjon.
Hovedstaden i regionen er Genova. Andre kjente byer inkluderer:
Sanremo
Ventimiglia
Rapallo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Liguria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liguria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Liguria Arkivert 11. august 2018 hos Wayback Machine.
(engelsk) Liguria | Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. | 4,662 | 4,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Umbria | 2023-02-04 | Umbria | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Umbria'] | Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd.
| Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd.
== Geografi ==
Umbria er den eneste av Italias regioner som hverken har grense mot et naboland eller en kyststripe. Landskapet er dominert av fjell og daler, med Appenninene i øst på grensen til Marche. Italias 4. største innsjø Lago Trasimeno ligger i Umbria.
== Historie ==
Regionen er oppkalt etter stammen Umbri, som slo seg ned i området på 500-tallet f.Kr. 672 f.Kr. blir ifølge sagnet regna som året da Terni blei grunnlagt. Umbrierne snakka umbrisk, et romansk språk som er i slekt med latin og oskisk språk.
Arkeologiske funn kan tyde på at umbrierne var med på å danne Terramare- og Villanovakulturene i begynnelsen av bronsealderen. Umbrierne skal på denne tida ha erstatta den opprinnelige liguriske bosetningen etter invasjoner fra nordøst. Dersom man ser på hvilken tid umbrierne kom til området og hvor de kom fra, er det mye som tyder på at de er i slekt med akhaierne. Grekerne er etterkommere av akhaierne.
Etruskerne var hovedfienden til Umbri. De invaderte umbriernes områder fra vest, mot nord og øst (fra rundt 700 til 500 f.Kr.) og dreiv etter hvert umbrierne opp i Appenninene. De erobra 300 umbriske byer. Likevel ser det ikke ut til at alle umbriske innbyggere forsvant fra de erobra områda.
Etter at etruskerne forsvant, prøvde umbrierne å hjelpe samnittene i det avgjørende slaget mot romerne (308 f.Kr.). Romerne bygde en festning ved Narni (298 f.Kr.) for å hindre de to folkeslaga i å samarbeide. Det endte med at umbrierne ikke hjalp samnittene i det hele tatt under det store slaget ved Sentinum (295 f.Kr.).
Etter den romerske seieren ved Sentinum, kom gradvis områdene under romersk herredømme. Romerne oppretta noen kolonier (blant dem Spoletium) og bygde veien via Flaminia (220 f.Kr.). Under den andre punerkrigen, invaderte Hannibal området; slaget ved Trasimene blei utkjempa her, men umbrierne kom ikke Hannibal til unnsetning.
Under den romerske borgerkrigen mellom Marcus Anonius og Octavian (40 f.Kr.), valgte byen Perugia å gi sin støtte til Anonius. Følgen blei et totalt nederlag i møte med Octavians styrker.
Den moderne regionen Umbria består av helt andre landområder enn romertidas Umbria (se Romersk Umbria). Det romerske Umbria strakk seg inn i det som i dag er de nordlige områdene av Marche, og til Ravenna. Områdene ved vestbredda av Tiber var ikke med: dermed var ikke Perugia en del av Umbria, da den lå i Etruria og heller ikke Norcia, som lå i Sabine.
Etter Romerrikets fall kjempa østgotere og østromere om makta i regionen. Lombardene grunnla hertugdømmet Spoleto, som dekka store deler av dagens Umbria. Lombardene hadde kontroll over området fra 571 til 1200-tallet. Da Karl den store erobra store deler av de lombardiske kongedømmene i Italia, blei noen deler av de umbriske områdene gitt til paven. Noen byer fikk en form for sjølstyre og var ofte i krig med hverandre. Disse krigene hadde sammenheng med konflikten mellom Kirkestaten og Det tysk-romerske rike, og mellom Welf og ghibellinere.
På 1300-tallet oppstod signorie-herredømmer som gradvis blei underlagt Kirkestaten. Denne styreformen blei delvis beholdt fram til slutten av 1700-tallet. Etter den franske revolusjon og erobringa av Italia, blei Umbria en del av den kortvarige romerske republikken (1798–99), og deretter av Det første franske keiserdømme (1809–1814). I 1860, etter Risorgimento og Piemonte sin utvidelse, blei Umbria en del av Kongedømmet Italia.
Grensene som Umbria har i dag blei fastsatt i 1927, da provinsen Terni blei oppretta og provinsen Rieti blei delt opp innlemma i Lazio.
=== Provinser ===
Umbria er delt i to provinser:
Perugia
Terni
=== Større byer ===
Assisi
Città di Castello
Deruta
Foligno
Gubbio
Montefalco
Narni
Norcia
Orvieto
Perugia
Spoleto
Terni
Todi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Umbria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Umbria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd. | 4,664 | 4,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilia-Romagna | 2023-02-04 | Emilia-Romagna | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Emilia-Romagna', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. Regionene er sammensatt av de to historiske landskapene Emilia og Romagna. Per 2013 var det 4 446 354 innbyggere.Emilia-Romagna er en av de rikeste og utviklede regioner i Europa med den tredje høyeste BNP per hode i Italia. Regionens hovedstad, Bologna, har en av Italias høyeste indekser for livskvalitet og avanserte sosiale samfunnstjenester. Emilia-Romagna er også et kulturelt senter og et reisemål for turister. Her er Universitetet i Bologna, det eldste universitetet i verden, og renessansebyer som Modena, Parma og Ferrara. Det er også et senter for mat og produksjon av biler og bilfabrikanter som Ferrari, Lamborghini, Maserati, Pagani, De Tomaso og Ducati. Det er også populære feriesteder ved kysten som Cervia, Cesenatico, Rimini og Riccione.
| Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. Regionene er sammensatt av de to historiske landskapene Emilia og Romagna. Per 2013 var det 4 446 354 innbyggere.Emilia-Romagna er en av de rikeste og utviklede regioner i Europa med den tredje høyeste BNP per hode i Italia. Regionens hovedstad, Bologna, har en av Italias høyeste indekser for livskvalitet og avanserte sosiale samfunnstjenester. Emilia-Romagna er også et kulturelt senter og et reisemål for turister. Her er Universitetet i Bologna, det eldste universitetet i verden, og renessansebyer som Modena, Parma og Ferrara. Det er også et senter for mat og produksjon av biler og bilfabrikanter som Ferrari, Lamborghini, Maserati, Pagani, De Tomaso og Ducati. Det er også populære feriesteder ved kysten som Cervia, Cesenatico, Rimini og Riccione.
== Etymologi ==
Navnet Emilia-Romagna er en arv fra antikkens Roma. «Emilia» er avledet fra via Æmilia, den romerske veien som knyttet Roma til nordlige Italia, fullført i 187 f.Kr., og navngitt etter konsul Marcus Aemilius Lepidus. «Romagna» er avledet fra Romània, navnet som Østromerriket benyttet på byen Ravenna til langobardene da Vestromerriket i tiden rundt 540 hadde opphørt å eksistere og Ravenna var et utpost i vest.
== Geografi ==
Emilia-Romagna ligger mellom elven Po i nord og fjellkjeden Appenninene i sør. I øst grenser regionen til Adriaterhavet. Naboregionene i nord er Lombardia og Veneto. I sør grenser Emilia-Romagna til regionene Toscana og Marche, samt republikken San Marino. Regionen kjennetegnes med et intenst landbruk på Po-sletten som dekker store deler av regionen. Her dyrkes korn, mais, frukt og grønnsaker. Spesielt i Ravenna dyrkes mye fersken, nektarin og aprikos. Innenfor finner man et kuperte landskap som danner begynnelsen av Appenninene. Her framstilles vin, dyrkes solsikker og det drives med husdyrhold. Kjente vinmerker er Lambrusco og Sangiovese. Langs grensen til Toscana er de høyeste fjellpartiene i regionen. Her ligger flere nasjonal- og regionsparker. Her når Appenninene over 2000 moh.
== Næringsliv ==
Emila-Romagna er en av Italias og Europas rikeste regioner
Industrien er høyt utviklet, spesielt i området mellom Parma og Bologna. Her finner man luksusbilprodusentene Ferrari, Lamborghini og Maserati. Ellers er næringsmiddelsindustrien stor med selskaper som Barilla og Parmalat. Langs kysten er turismen viktig. Regionen kjennetegnes ved at kooperativer står for rundt 30-40% av regionens BNP
== Transport ==
De fleste av transportrutene fra nord til sør i Italia går gjennom Emilia-Romagna. Dette gjør at regionen har flere viktige motorveier og jernbanelinjer. Bologna fungerer som en transporthub for Italia. En ny høyhastighetesbane mellom Milano og Roma vil gå gjennom regionen, hovedsakelig på viadukt og ble ferdigstilt i 2008. Det er noe elvetrafikk på Po og det er 4 flyplasser i regionen.
Bologna Borgo Panigale
Forlí
Rimini Miramare
Parma
== Attraksjoner ==
Ferrara med Po-deltaet Unescos verdensarv
Ravenna Unescos verdensarv
Modena Unescos verdensarv
Bologna
Imolabanen hvor San Marinos GP i Formel 1 blir arrangert
Rimini og andre byer på Adriaterhavet
== Kultur ==
En av de mest kjente komponister i musikkhistorien, Giuseppe Verdi, ble født i Emilia-Romagna. Den mest populære sangen i regionen er dens regionale hymne «Romagna mia», skrevet i 1954 av Secondo Casadei.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Emilia-Romagna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emilia-Romagna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Emilia-Romagna
Byguide for Bologna | Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. | 4,665 | 4,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lombardia | 2023-02-04 | Lombardia | ['Kategori:45°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lombardia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med 9 973 397 innbyggere. Milano er regionens hovedstad. Lombardia grenser i nord til de sveitsiske kantonene Ticino og Graubünden, i vest til Piemonte, i sør til Emilia-Romagna og i øst til Veneto samt Trentino-Sør-Tirol.
Lombardia er en av Europas tre rikeste regioner. BNP per innbygger er 50 % høyere enn resten av Italia. Mange selskaper, både italienske og utenlandske, har sine hovedkvarterer i Milano.
| Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med 9 973 397 innbyggere. Milano er regionens hovedstad. Lombardia grenser i nord til de sveitsiske kantonene Ticino og Graubünden, i vest til Piemonte, i sør til Emilia-Romagna og i øst til Veneto samt Trentino-Sør-Tirol.
Lombardia er en av Europas tre rikeste regioner. BNP per innbygger er 50 % høyere enn resten av Italia. Mange selskaper, både italienske og utenlandske, har sine hovedkvarterer i Milano.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Lombardy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lombardia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lombardia Storica – protal til regionen
Lombardia, kultur | Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med innbyggere. | 4,666 | 4,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lazio | 2023-02-04 | Lazio | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Lazio', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. Regionens hovedstad er Roma, hovedstaden i Italia. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 5 870 451 innbyggere.
| Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. Regionens hovedstad er Roma, hovedstaden i Italia. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 5 870 451 innbyggere.
== Geografi ==
Lazio inneholder 4 491 km² med fjell (montagna), 9 291 km² med åser og høydedrag (collina) og 3 424 km² med sletter (pianura). Med sletter i denne konteksten menes flater ved kysten der høyden over havet er nær null, eller kun noe over havnivået. Innlandet bak kystslettene består i nord av åser eller colli, som igjen går over i fjellene. Det eksisterer ikke i sør. Innlandet bak åsene eller kystsonen består av fjell.
KystsletteneLazios kyst er lavtliggende med sandstrender, ledsaget av nes og odder som Circeoyeah (541 m) og Gaeta (171 m). De pontinske øyer, som er en del av Lazio, ligger midt imot sørkysten. Bakenfor kyststripen i nord ligger: Maremma Laziale (fortsettelsen av toskanske Maremma), avbrutt av Civitavecchia ved Tolfafjellene (616 m) i midten av Campagna Romana og i sør av Agro Pontino og dens fortsettelse sør for Terracina, Sør-Pontino. Dette området, en gang preget av myrer og malaria, er i århundrenes løp blitt overtatt og kultivert av befolkning og jordbruk.
FjelleneLazios Pre-apenniner, markert av Tiberdalen og elven Liri med bielven Sacco, sørøst for Tiberen, består av tre grupper med vulkanske fjell: Volsini, Cimini og Sabatini, og de tidligere vulkanske kraterne i disse er fylt av innsjøene (og landsbyene med samme navn) Bolsena, Vico og Bracciano. Sør for Tiberen danner en annen fjellgruppe en del av Preapenninene: Alban-åsene, også av vulkansk opprinnelse, og de kalkholdige fjellene Lepini, Ausoni og Aurunci. Apenninene i Lazio er en fortsettelse av Abruzzos Apenninene: Reatinifjellene med Monti Terminillo (2 213 m), fjellene Monti Sabini, Monti Prenestini, Monti Simbruini og Monti Ernici som fortsetter øst for Liri og inn i Mainardefjellene eller Monti della Meta. Den høyeste toppen er Gorzano (2 458 m) ved grensen til Abruzzo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Lazio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lazio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielt turistnettsted for regionen (engelsk, italiensk) | Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. | 4,667 | 4,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marche | 2023-02-04 | Marche | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Marche', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstad er Ancona. I henhold til folketelling i 2013 har regionen en befolkning på 1 553 138 innbyggere.
| Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstad er Ancona. I henhold til folketelling i 2013 har regionen en befolkning på 1 553 138 innbyggere.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marche – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Været i regionen (italiensk) | Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. | 4,670 | 4,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piemonte | 2023-02-04 | Piemonte | ['Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Piemonte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia.
Den omfatter et areal på 25 399 km², og har ca. 4,4 millioner innbyggere (2010). Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia.
| Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia.
Den omfatter et areal på 25 399 km², og har ca. 4,4 millioner innbyggere (2010). Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia.
== Geografi ==
Piemonte er Italias nest største region av utstrekning, etter Sicilia.
=== Elver ===
Elven Po renner gjennom regionen. Andre viktige elver, som alle er sideelver til Po, er:
På Pos venstre side, sett fra elvens utspring: Sesia, Dora Baltea, Dora Riparia, Ticino.
På Pos høyre side: Tanaro, Bormida.
=== Tre naturgeografiske soner ===
Regionen Piemonte har tre natursoner:
Alperegionen med Alpene danner Piemontes vest- og nordrand. Her er de okitanske dalførene (Valle Stura, Valle Maira, Valle Maraita, Valle del Po, Valle del Chisone, Val Pellice, Valle di Susa, Valle d'Aosta) og områdene rundt om Maggioresjøens vestre bredd. Landskapet Piemontes høyeste fjell er Mont Blanc, i bakre del av Aostadalen. I selve den politiske region Piemonte er de høyeste fjelltoppene Monte Rosa (4 634 moh), Gran Paradiso (4 061 moh) og Monviso (3 841 moh). Det høyeste veipasset i Alpene, Col de Sommeiller, befinner seg også her.På Po-sletten finner man Piemontes største byer, og her bor de fleste av innbyggerne. Po-slettens enorme utstrekning, og som er dekket med vann på rismarkene rundt Vercelli og Novara, glitrer mot vest og går over til de mektige fjellene i Alpene. Torino som ligger ved kanten av Po-sletten, har utsikt til åssidene og Alpene, og som danner fantastiske naturlige kulisser for byen: En fabelaktig komposisjon i møte mellom natur og moderne sivilisasjon. Drøye 16 millioner mennesker lever rundt Po-sletten og er det mest intensive dyrkede område og gjør Vercelli til hovedstaden for risdyrking i Europa. Italia dyrker enorme mengder med ris, ikke langt fra Torino og i regionen Piemonte.Høydedragene i regionens sørøstre del (Monferrato, Langhe, Roero) utnyttes i landbruket og har en del turisme. Her finner man Piemontes berømte viner, som Barolo, Barbera og Barbaresco).
=== Provinser og byer ===
Regionen Piemonte er inndelt i syv provinser og et storbyområde:
Hovedstad og viktigste by er Torino. Andre viktigere byer er Novara, Alessandria, Asti og Cuneo.
=== Naturvernsområder ===
Av Piemontes samlede areal er 1 930 km² (7,6 %) vernede områder: Det har 56 parker eller naturvernsområder, to nasjonale naturparker Gran Paradiso og Val Grande, den regionale naturparken Laghi di Avigliana og den provinsielle parken Lago di Candia.
== Språk ==
Det dominerende språk er italiensk. Men mange innbyggere benytter piemontesisk, som innbyggerne selv mener er et eget språk, og i noen avsidesliggende oksitanske alpedaler pleier man fremdeles det gamle oksitanske språk.
I den tilgrensende autonome region Val d'Aosta benyttes også fransk av så mange at det også er i bruk i offentlig forvaltning. Omtrent 15 % av befolkningen her taler frankoprovençalsk.
== Religion ==
Piemonte er, likesom det øvrige Italia, gjennomgående katolsk. Kirken er organisert i to metropolitanprovinser. Erkebispedømmet Torino forestås som regel av en erkebiskop som kreeres til kardinal, og det har suffraganbispedømmer med bispeseter i Acqui, Alba, Aosta, Asti, Cuneo, Fossano, Ivrea, Mondovì, Pinerolo, Saluzzo og Susa. Det andre erkebispedømmet er Vercelli, og har suffraganene Alessandria, Biella, Casale Monferrato og Novara.
Piemonte er også tyngdepunkt for valdenserne, en protestantisk bevegelse som begynte sin eksistens som kirkekritisk utbrytergruppe i Lyon-området på 1200-tallet. Dalførene i Alpene vest for Torino kalles ofte uformelt for Waldensia eller Valdenserdalene, og der ligger Torre Pellice, som i flere hundre år har vært senter for den italienske valdenserkirkes viktigste institusjoner.
== Historie ==
Området har vært bebodd siden utgangen av den yngre steinalder. Etter at isen trakk seg opp i Alpene tilkom det keltisk-liguriske grupper som taurinere og salassere. De ble etterhvert fortrengt av romerne som grunnla kolonier som Augusta Taurinorum (dagens Torino) og Eporedia (Ivrea).
Piemontes selvstendige historie begynner med romernes tilbaketrekning da Romerriket falt fra hverandre. I folkevandringstiden reiste en rekke folkeslag gjennom området. Lenge var store deler av det et lite langobardisk fyrstedømme, et markgrevskap, sentert om Torino. I 1046 kunne huset Savoia innlemme markgrevskapet Piemonte til sine besittelser, som inntil da var avgrenset til Savoia, med hovedstaden i Chambéry (nå i Frankrike). Savoiaherskerne ble opphøyet til hertuger i 1416, og hertug Emanuele Filiberto flyttet sin residens til Torino i 1563. Piemonte ble flere ganger erobret av vekselvis Frankrike og Habsburg-herskerne. I 1718 klarte Savoia-herskerne å forene Piemonte og Sardinia og mottok kongeverdigheten to år senere som nådehandling av den tysk-romerske keiser i Wien. Napoleon Bonaparte erobret Piemonte i 1798, men fra 1814 kom området igjen under kontroll av Østerrike, som gjorde det til en østerriksk vasallstat. På Wienerkongressen i 1815 fikk Piemonte-Sardinia tillagt Republikken Genova for å styrke den som barrierestat mot Frankrike. Dette kongedømmet, med sin hovedstad i Torino, ble kalt kongedømmet Sardinia (se kart).
Kongedømmet Sardinia var springbrettet for Italias samling i 1859–1861, etter to mislykkede kriger mot Østerrike i 1820–1821 og 1848–1849.
I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader. Piemonte er siden opprettelsen i 1992 også høyborg for partiet Lega Nord som arbeider for norditaliensk uavhengighet.
== Turisme ==
I motsetning til andre deler av Italia er turismen i Piemonte forholdsvis moderat. Tyngdepunktet ligger i nord ved Maggioresjøen og i Langhe, hvor man kan nyte bl.a. vin og trøfler. Trøffelsesongen begynner med trøffelhøstingen i oktober.
Grande Traversata delle Alpi er en vandrevei gjennom alpene i Piemonte.
== Kunst og kultur ==
Piemonte er rikt på kunst og kulturskatter. Til de mest berømte hører de barokke praktbygningene i Torino (Palazzo Reale, Palazzo Madama, kirken San Lorenzo). I Stupinigi, en forstad til Torino, befinner lystslottet Palazzina di Caccia seg. I senrenessansen ble Sacro Monte bygget i Varallo. Fra middelalderen er abbediet Staffarda og borgen i Manta bevart. Fra romansk tid finnes klosteret San Giulio på øya San Giulio i Ortasjøen. Ved Maggioresjøen hører De borromeiske øyene til de største attraksjoner.
== Næringsliv ==
Piemonte hører til blant de rikeste regionene i Italia. Arbeidsledigheten er med omkring 8 % tydelig lavere enn det italienske gjennomsnittet, som er 11 %. Noen av de viktigste italienske selskaper har sitt sete her, deriblant bilprodusentene Fiat og Lancia (begge i Torino), næringsmiddelfabrikanten Ferrero (i Alba) og elektronikkselskapet Olivetti (i Ivrea). Ved siden av moderne industri i og omkring Torino, ullbearbeidelse i Biella og serviceindustri, så har også landbruket stor betydning.
== Gastronomi og vindyrking ==
Gastronomisk regnes Piemonte som et av Italias beste matdistrikter, ved siden av Toscana og Sicilia. I denne regionen legges det vekt på bordets henrykkelser. Råvarene er lokale: I Po-området dyrkes ris (en tredjedel av den europeiske ris-produksjonen stammer herfra), frukt og grønnsaker. Høydeområdene produserer vin og hasselnøtter, og i Aostadalen drives det dyrerøkt.
Piemontes tradisjonelle rett bollito (kokt) skildrer virkelig bordets gleder. Tilberedningsmetoden består av flere kjøttyper som kokes sammen – opp mot fire timer i gryten. Så jakten på lykken via matveien her blir å summere opp ingrediensene pluss tiden – men som sagt – i enkelte retter. Det gasronomiske året i Piemonte starter med bollito, trøfler, avoli (sopp) og andre typiske råvarer fra denne årstiden om høsten og avsluttes om våren med asparges i utallige variasjoner. Så i resten av sommerhalvåret låner innbyggerne retter fra andre distrikter, for så om høsten å starte igjen på det gastronomiske piemontesiske kretsløpet.
Piemontes kulinariske tradisjoner er kjent for å skape mesterverk i oppfinnelse og raffinementer ofte ved hjelp av helt alminnelige ingredienser (som gjelder mange andre steder i Italia for øvrig). Se også Bresaola.
=== Historien om Kylling Marengo ===
Dette kan illustreres med historien om kylling Marengo: Dagen før det blodige slaget ved den lille byen Marengo 14. juni 1800, stod Napoleon med sin hær klar til angrep, men det hersket kaos rundt matfatet og det var umulig å finne frem til kjøkkenvognene. Kokken måtte improvisere for generalene og førstekonsulen. Han måtte stjele noen høns og kalte retten for «Kylling Marengo». Etter det storslåtte måltidet kunne kokken nyte begunstigelse hos Napoleon. Så hva mer har dette med Piemonte å gjøre?
Historikere er enige om at denne beretningen er ganske korrekt, men mener at æren for denne opprinnelige, genuine retten, må komme fra en ukjent fattig bondekone fra Piemonte som tilberedte hønsene i all enkelhet slik skikken var på stedet, nemlig med smør, olje, muskat, vin, mel, og persille. Flere varianter av denne berømte retten finnes i dag. Men se det: Fordi kokken hadde mistet oversikten over og maten sin i kaoset, måtte han bli en hønsetyv og til og med finne noen beskjedne ingredienser for å piffe opp hønsegryten. Om han rappet oppskriften eller fikk noen enkle råd på det lokale steder sier ikke historien så mye om. Det som er sikkert er at tilberedningen er piemontesisk. Sammensetningen ble et uforglemmelig festmåltid blant de høye herrer og det samme kan sies om hønseretten som har føyet seg inn et sted i den «store» historien.
=== Trøfler ===
Piemonte er kjent som et av de beste områder for trøffelsanking. Trøffelen er «diamanten» i de mange rettene som lages fra oktober til desember, og i enkelte tilfeller kan sesongen vare til januar. Disse vidunderlige trøflene finnes i nærheten av eike- og kastenjetrær. Trøflene vokser dypt under overflaten. Spesielle hunder blir trent opp til å finne dem. Når trøflene nesten er gravd frem, må hunden trekkes hurtig til side slik at de skjøre delikatessene ikke skades, og menneskehender overtar arbeidet med å få opp trøflene på en nennsom måte.
Man finner både den sorte og den hvite trøffelen her. Siden 1600-tallet er den piemontesiske trøffelen blitt ansett blant den ypperste blant feinschmeckerne i de europeiske hoff. Blant kjente kjennere av denne jordens frukt må nevnes komponisten Gioacchino Rossini, som kalte den for «trøflenes Mozart». Den hvite piemontesiske trøffel (Tuber magnatum) er alltid blitt ansett som den beste, men det er først siden 1900-tallet at den hvite trøffelen fra Alba har nydt internasjonal berømmelse. Dette skyldes ikke minst Giacomo Morras fremragende arbeid for å gjøre den kjent. Den er med rette blitt «kronet» til kongen blant trøfler så tidlig som i 1933 av London-avisen The Times.
Markedet for hvite trøfler i Alba er på sitt travleste i månedene oktober og november. Tuber magnatum går for mellom 200€ og 400€ pr. hekto.
Svarte trøfler er mer vanlige og mindre aromatiske og finnes også bl.a. i Umbria-regionen. De er ikke så kostbare som de hvite.
=== Kaker og desserter ===
Kaker og desserter må også: De aller fleste kaker og desserter har sitt opphav i gjestebud i møter mellom statsledere, politiske begivenheter, våpenhviler eller fredstraktater. Piemontes kaker og andre søtsaker fikk sitt landsvide renommé under den italienske Risorgimento (Italias samling). Se Caffarel og Venchi.
=== Viner ===
Piemonte er også et av Italias mest berømte områder for vindyrking. Over halvparten av regionens 700 km² vinmarker bærer kvalitetsklassifiseringen Denominazione di Origine Controllata (DOC), og regionen har i tillegg en tredel av alle Italias Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG) – den høyeste kvalitetsklassifiseringen i landet.
Vinene er gjerne basert på den berømte druetypen Nebbiolo, men også på Barbera, Dolcetto, Moscato i tillegg de mindre kjente Freisa, Grignolino og Brachetto.
Blant de mest berømte vinene som produseres i Piemonte er Barolo og Barbaresco.
Barolo stammer fra området rundt landsbyen Barolo i provinsen Cuneo. Vinen er dyprød og er svært tanninrik, med dufter av tjære og roser.Barbaresco stammer fra landsbyene Barbaresco og Neive, der druene dyrkes. Denne vinen blir noe mindre kraftig og mer silkemyk enn Barolo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Piedmont – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Piemonte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Guide over Piemonte
Piemonte on line | Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia. | 4,671 | 4,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molise | 2023-02-04 | Molise | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1960-årene i Italia', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Molise', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1963', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. Fram til 1963 var den en del av regionen Abruzzi e Molise. Molise grenser i nord til Abruzzo, i vest til Lazio, i sør til Campania, i sørøst til Puglia og i nordøst til Adriaterhavet. I 2002 ble Molise utsatt for et jordskjelv, flere omkom og mange ble husløse. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 314 725 innbyggere.
| Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. Fram til 1963 var den en del av regionen Abruzzi e Molise. Molise grenser i nord til Abruzzo, i vest til Lazio, i sør til Campania, i sørøst til Puglia og i nordøst til Adriaterhavet. I 2002 ble Molise utsatt for et jordskjelv, flere omkom og mange ble husløse. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 314 725 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Molise – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Molise – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. | 4,672 | 4,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Jobs | 2023-02-04 | Steve Jobs | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Apple-ansatte', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer fra USA', 'Kategori:NeXT', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Personer fra USA av syrisk opphav', 'Kategori:Personer i databransjen', 'Kategori:Pixar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. oktober 2011) var grunnlegger, styreleder og administrerende direktør i Apple. Han var også administrerende direktør/styreformann i Pixar Animation Studios.
Jobs grunnla (sammen med Steve Wozniak) Apple Computer. Han blir ansett som en av de fremste pionerene innen datateknologi, og var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet og musen, noe som førte til at Apple lanserte den suksessfulle og innflytelsesrike datamaskinen Apple Macintosh.
Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.
| Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. oktober 2011) var grunnlegger, styreleder og administrerende direktør i Apple. Han var også administrerende direktør/styreformann i Pixar Animation Studios.
Jobs grunnla (sammen med Steve Wozniak) Apple Computer. Han blir ansett som en av de fremste pionerene innen datateknologi, og var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet og musen, noe som førte til at Apple lanserte den suksessfulle og innflytelsesrike datamaskinen Apple Macintosh.
Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.
== Tidlig liv ==
Jobs biologiske far Abdul Fattah Jandali kom opprinnelig fra Homs i Syria. Jobs ble adoptert av Paul og Clara Jobs etter fødselen, og vokste opp i California. Hans biologiske søster er forfatteren Mona Simpson. Etter å ha droppet ut av Reed College i Portland i Oregon dro han tilbake til California i 1974, hvor han møtte Steve Wozniak. Jobs jobbet en kort tid i Atari, før han dro på en rundreise i India for å besøke ulike guruer.
Det var under et besøk hos Xerox på deres PARC (Palo Alto Research Centre) i desember 1979 at Jobs, da 24, fikk se Alto ble introdusert til grafiske brukergrensesnitt og metaforer som skrivebord, ikoner, vinduer og mapper, samt ideen om å bruke mus som navigeringsverktøy.
They showed me really three things. But I was so blinded by the first one I didn’t even really see the other two. One of the things they showed me was object oriented programming – they showed me that but I didn’t even see that. The other one they showed me was a networked computer system… they had over a hundred Alto computers all networked using email etc., etc., I didn’t even see that. I was so blinded by the first thing they showed me, which was the graphical user interface. I thought it was the best thing I’d ever seen in my life. Now remember it was very flawed, what we saw was incomplete, they’d done a bunch of things wrong. But we didn’t know that at the time but still thought they had the germ of the idea was there and they’d done it very well and within you know ten minutes it was obvious to me that all computers would work like this some day.
Besøket hos Xerox PARC overbeviste Jobs om at grafiske brukergrensesnitt var fremtiden, og Apple Lisa ble introdusert 19. januar 1983 til 9.995 dollar, som andre kommersielt tilgjengelig datamaskin (etter Xerox Star introdusert i 1981 til 16.000 dollar).
== Apple ==
I 1976, da Jobs var 21 og Wozniak var 26 grunnla de Apple Computer i garasjen til familien Jobs. Deres første produkt var den personlige datamaskinen Apple I. I 1977 lanserte Apple oppfølgeren, Apple II, som ble en stor suksess og gjorde Apple til en stor spiller i den gryende databransjen. I 1980 ble Apple børsnotert, og både Jobs og Wozniak ble mangemillionærer.
I 1983 hentet Apple inn John Sculley til å ta over ledervervet fra Jobs. Sculley, som kom fra Pepsi-Cola, fikk det legendariske spørsmålet fra Steve Jobs: «Do you want to spend the rest of your life selling sugared water, or do you want a chance to change the world?» (Vil du selge sukret vann resten av livet, eller vil du ha en mulighet til å forandre verden?)
Sculley kom umiddelbart godt overens med Jobs, men i 1985 endte en maktkamp mellom de to med at Jobs forlot selskapet, men ikke før de i 1984 hadde introdusert Apples største suksess, den personlige datamaskinen Macintosh.
Etter å ha forlatt Apple dro Jobs på en lengre ferie i Italia, før han grunnla dataselskapet NeXT Computer i 1985. I 1996 ble NeXT kjøpt opp av Apple, og i 1997 tok Jobs igjen over ledervervet for Apple etter at daværende administrerende direktør, Gil Amelio, hadde fått sparken av styret.
I 1986 kjøpte Jobs datagrafikkavdelingen i Lucasfilm Ltd, som ble skilt ut som Pixar Animation Studios. Han ble kreditert i Toy Story (1995) som utøvende produsent og forble administrerende direktør og majoritetseier på 50,1% til oppkjøpet av Walt Disney Company i 2006. Oppkjøpet gjorde Jobs til Disneys største enkeltaksjonær på syv prosent og medlem av Disneys styre.
24. august 2011 ble det kjent at Steve Jobs hadde sagt opp sin stilling som leder av Apple med umiddelbar virkning, og at Tim Cook overtok som konsernsjef, siden han mente han «ikke var i stand til å oppfylle sine forpliktelser og forventninger som sjef for Apple», grunnet sykdom. Jobs kunne to uker før dette registrere at Apple var nå blitt verdens mest verdifulle selskap.
== Pixar ==
I 1986 kjøpte Jobs Lucasfilms dataanimasjonsavdeling for fem millioner dollar, som han førte videre under navnet Pixar. Da Pixar ble kjøpt opp av Walt Disney Company etter suksessfilmen Toy Story, ble Jobs største enkeltaksjonær i Disney-konsernet.
== Privatliv ==
Jobs giftet seg med Laurene Powell 18. mars 1991, og de hadde tre barn sammen, Reed, Erin og Eve. Han hadde også en datter fra et tidligere forhold med Chrisann Brennan, Lisa Nicole Brennan-Jobs, født 17. mai 1978.
Han ble diagnostisert med bukspyttkjertelkreft i oktober 2003, og etter at han forgjeves hadde forsøkt å bli kurert ved hjelp av alternativ medisin i ni måneder, ble han operert i juli 2004. 5. oktober 2011 meldte Apple at Jobs var avgått ved døden.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Steve Jobs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Jobs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Jobs på Internet Movie Database
(fr) Steve Jobs på Allociné
(en) Steve Jobs på AllMovie
(en) Steve Jobs hos Rotten Tomatoes
(en) Steve Jobs hos The Movie Database
(en) Steve Jobs på Discogs
(en) Steve Jobs på MusicBrainz | Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. | 4,673 | 4,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Fischer | 2023-02-04 | Heinz Fischer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Graz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Østerrikes presidenter'] | Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). Han ble valgt som sitt lands president i 2004 og ble i 2010 gjenvalgt for en periode på seks år.
| Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). Han ble valgt som sitt lands president i 2004 og ble i 2010 gjenvalgt for en periode på seks år.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fischer avla sin Matura (examen artium) i 1956. Han studerte deretter jus ved Universitetet i Wien, hvor han i 1961 ble dr.jur. Han habiliterte seg i 1978, og ble i 1993 professor i statsvitenskap.
=== Politiker ===
Fischer var medlem av Nasjonalrådet (underhuset i Østerrikes parlament) fra 1971 til 2004, med unntak av fire år som regjeringsmedlem. Mellom 1983 og 1987 var han forskningsminister i en koalisjon under kansler Fred Sinowatz, og 1990–2002 var han president i Nasjonalrådet.
Hans kandidatur til å etterfølge Thomas Klestil som president ble bekjentgjort i januar 2004. Fischer la da ned sine partifunksjoner som medlem av sentralstyret og viseformann.
Fischer ble valgt til Østerrikes president den 25. april 2004 med 52,4% av stemmene. Motkandidat var den konservative Benita Ferrero-Waldner, daværende utenriksminister. Den 8. juli samme år ble han innsatt som president, to dager etter at forgjengeren Thomas Klestil døde. Fischer var den første sosialdemokratiske president i Østerrike på 18 år. Han ble 25. april 2010 gjenvalgt for en ny periode, med et flertall på 79,33 % av stemmene. Motkandidater var Barbara Rosenkranz (Freiheitliche Partei Österreichs) og Rudolf Gehring (Christliche Partei Österreichs).
=== Privat ===
Heinz Fischer har siden 1968 vært gift med Margit Fischer og har to voksne barn.
== Ordener og utmerkelser ==
Fischer er innehaver av storkors av St. Olavs Orden. I 1996 ble han hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Heinz Fischer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinz Fischer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Heinz Fischer på Facebook
(en) Heinz Fischer hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). | 4,675 | 4,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By | 2023-02-04 | By | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien. I Norge omtales ofte byliknende strøk og tettsteder som sentrum for en kommune – juridisk var norske byer tidligere definert som bykommuner i motsetning til landkommuner.
| En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien. I Norge omtales ofte byliknende strøk og tettsteder som sentrum for en kommune – juridisk var norske byer tidligere definert som bykommuner i motsetning til landkommuner.
== Definisjoner og særtrekk ==
Det finnes ingen allmenn internasjonal vedtatt definisjon av by-begrepet.
Ulike land og organisasjoner har ulike definisjoner. Disse kan være geografiske eller juridiske, og de har endret seg over tid.
=== Etymologi ===
Ordet «by» kommer fra norrønt býr, som betyr «gard/gård» eller «plass med flere bygninger». Ordene «by» og «bygd» har opprinnelig nesten samme mening. «By» viser til bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens «bygd» viser til spredt bebyggelse i et større geografisk landskap. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jfr. betydningen av det norrøne ordet býr. De første «byene» i Norge var således verken kaupangen i Skiringssal, Tønsberg eller Trondheim, men urgårder med det beskrivende navnet «By» eller «Bø». Urgårdene fikk naturnavn, og usammensatte naturnavn - som Ås, Stein, Berg eller Vik - regnes som de eldste.
Den moderne forståelsen av begrepet «by» i norsk språk er derimot en ganske annen. Byen er i sin funksjon og opprinnelse knyttet til handel, og våre forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for kaupanger (kjøpsteder). Fra Norge kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til Birka i Sverige og Hedeby (Haithabu) i Danmark. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som býr, og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller sine kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet «by» om jordbrukssamfunnets landsby, mens kjøpstaden betegnes som «stad».
=== Middelalderen ===
Middelalderhistorikere bruker tre forskjellige definisjoner på en by:
En juridisk definisjon som sier at en by er et tettsted som er skilt ut fra landet omkring ved at det har en egen jurisdiksjon.En økonomisk definisjon som sier at en by er et tettsted der menneskene lever av andres jordbruksproduksjon, befolkningen hadde ikke jordbruk som hovedbeskjeftigelse.En topografisk definisjon som sier at en by er et område der bebyggelsen er tettere enn i landet omkring.
=== Moderne definisjoner ===
I dag bruker bygeografer – og andre som studerer fenomenet by – å referere til fire ulike typer kriterier som brukes til å definere byer og urbanitet: Bebyggelse og befolkning, næringslivets sammensetning, administrative kriterier og byens funksjon overfor sitt omland. De fleste definisjoner av by bruker ett eller flere slike kriterier.
Tett bebyggelse på et avgrenset areal er byens mest iøynefallende karakteristikk. Det er sammenhenger mellom byens bebyggelse og byens befolkning, i samtiden og historisk. En viss befolkningsstørrelse og en viss befolkningstetthet innenfor et avgrenset areal er viktige karakteristika for byer.
Næringslivet i en by domineres av handel, håndverk og industri, samferdsel og administrasjon (sekundær- og tertiærnæringer). Næringer som fiskeri, jordbruk og skogbruk (primærnæringer) er tilsvarende lite karakteristisk for byer. Slike kriterier brukes i mange land for å skille landsbyer fra byer.
Administrative kriterier dreier seg om juridiske forhold: Et steds historiske rett til å kalle seg by. Retten til bystatus kunne gi visse rettigheter til innbyggerne. Administrative kriterier kan bety at fastsatte bygrenser definerer urbanitet, selv om deler av området er landlig, mens andre urbane områder faller utenfor fordi de ligger utenfor bygrensene.
Byens funksjon som servicested for sitt omland er en fjerde type kriterium for en by. Nivået på denne funksjonen vil avgjøre hvilken type by.
Pendlingsomlandet er en del av en moderne bys funksjonalitet.
== Byene og omlandet ==
Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet; slik er det fortsatt i mange land.
Det første klare tegn på en økonomisk bydannelse i Norge er opprettelsen av faste bispeseter fra slutten av 1100-tallet. En gammel kirkelig regel fastslo at biskoper skulle bo i byer. For Bergen var også tørrfiskhandelen medvirkende som byskapende faktor. Bydannelsen ble videre styrket av en forordning fra 1299 som forbød kramhandel i landdistrikter. Alle kjøpmenn skulle drive sin handelsvirksomhet i byene. I 1302 ble det innskjerpet at utlendinger som kom med varer til kjøpsteder og ladesteder, skulle selge dem der og ikke ta dem videre.
=== Byer i ulike klasser ===
Fra senmiddelalderen til 1900-tallet ble byene i Norden ordnet i to klasser: kjøpsteder og ladesteder. Kjøpstedene hadde fulle rettigheter til å drive handel og håndverk, mens ladestedenes rettigheter var noe begrenset, og de var underordnet en kjøpstad. Men både kjøpsteder og ladesteder var byer.
Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I Norge og Danmark hadde de mest sentrale byene, der biskopene hadde sete, lenge status som stiftssteder. Senere er disse byene benevnt som «landsdelshovedsteder», og senest som «storbyer» i Norge.
I England og enkelte land med engelske tradisjoner klassifiseres byer som enten city eller town. Historisk var en city en by med katedral, en town var en by uten katedral. Følgelig var katedralbyene Ely, Wells og Salisbury cities, selv om de var langt mindre enn en del towns som manglet katedral. Birmingham var den første engelske by uten katedral som fikk status som city (i 1889). Slik status gis av monarken, etter råd fra ministrene.I dag brukes village som betegnelse på tettbebyggelser som ikke er store nok til å betegnes som town, men opprinnelig var village en landsby sterkt knyttet til jordbruksnæringen. I USA har hver delstat et lovverk om hamlet, village, township, town og city.
=== Landsby og by ===
Byer må ikke forveksles med landsbyer. Landsbyer er ikke kjøpstader, de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og administrasjon. Begrepet landsby brukes vanligvis ikke om tettsteder i Norge, men om bybebyggelse vi finner andre steder i verden. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse.
Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.
I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregion. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen landsby på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen village på omtrent samme måte.
Danmark og Sverige hadde landsbyer, mens denne type bebyggelse manglet i Norge, der landbruksbebyggelsen lå mer spredt, og enkeltgårdene var dominerende. Den mangebølte gården kun bare i noen få tilfelle sammenliknes med en landsby. Omkring 1960 festet betegnelsen tettsted seg som begrep for den norske småbyen som juridisk sett ikke var by. Statistisk sentralbyrå hadde da tatt i bruk dette begrepet for å avgrense det urbane Norge.
=== Formell bystatus ===
I mange land er det et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med et bispesete. Eller det kan være kongelig privilegiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste incorporation.
Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre selvstyre, med eget rettsvesen og selvstendig forvaltning, og dessuten enerett for de med borgerbrev til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre.
Vi vet også at Håkon VI den 16. mars i 1358 utstedte et privilegiebrev som sikret Skien kjøpstadsrettigheter. Etter reformasjonen i 1536 fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge.
Fra 1850 til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet. I Norge har kommuner med mer enn 5 000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen.
=== Bybegrepet - en varedeklarasjon ===
Kommuneloven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet by har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag. Begrepet by er likevel ikke forsvunnet.
Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunesenteret for by. Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. Sandvika og Ski er andre eksempler på dette.
Begrepet by brukes mange steder i reklameøyemed for handelsstanden. Levanger og Kolvereid er gode eksempel. Levanger var fra 1836 kjøpstad, men etter en kommunesammenslåing i 1962 ble det bestemt at kommunen var en landkommune. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle kalle seg by, og man la da vekt på at bynavn ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i Nærøy kommune en av landets minste byer, Kolvereid, med 1450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sier ordføreren.
=== Statistisk bybegrep ===
SSB fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte tettstedene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende.
Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en tätort i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted.
SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.
Urban area brukes på engelsk som det dynamiske statistiske bybegrep.
Liste over Norges største tettsteder presenter de mest folkerike tettstedene i Norge og tettstedet Oslo er naturlig nok i særklasse.
== Byens historie ==
Det er vanskelig å fastslå hvilke betingelser som var avgjørende for at de første byene skulle oppstå.
Noen teoretikere har likevel spekulert rundt hva de mener er passende forutsetninger, og hvilke grunnleggende mekanismer som kan ha vært viktige drivkrefter.
Det konvensjonelle synet er at byer først ble dannet etter den neolittiske revolusjonen. Denne omveltningen introduserte jordbruk som gjorde tettere befolkning mulig og dermed støttet byutvikling. Ankomsten av jordbruk tillot jegere og samlere å gi opp sin nomadiske livsstil og å bosette seg nær andre som levde av jordbruksproduksjonen. Den økte befolkningstettheten, muliggjort av jordbruk og økt produksjon av mat per enhet av land, skapte forhold som synes mer egnet for bylignende aktiviteter. Ifølge Vere Gordon Childe må en bosetning ha nok overskudd av råvarer til å støtte handel og en relativt stor befolkning for å kunne fungere som en by.Tradisjonelt regnes Ur fra ca. 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma. I det som i dag er Norge er den eldste byen som fortsatt eksisterer, Trondheim, bare litt over 1 000 år gammel.
== Byens form og funksjon ==
Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har tjenesteytende næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen. Jordbruk vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.
Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter.
Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer.
Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.
Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.
Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralstasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by.
Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere – og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger.
Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.
== Byplanlegging ==
Byene er aldri statiske, men endre seg kontinuerlig i større eller mindre grad. Byplanlegging er vitenskapen omkring endring av byen, og hvordan vi søker å styre dette.
Tidligst i historien har byer vokst fram for en stor del av seg selv. Etter en del tid har sammenstillingen av flere bygninger og boenheter på samme sted gitt utfordringer i forhold til å dele på infrastruktur og ressurser. De som styrte i bosetningen har så laget et sett regler for hvordan byens fysiske utforming skal styres; avstand mellom bygningene, tilgang til vann og så videre.
Byplanlegging videre opp gjennom historien har fulgt den teknologiske utviklingen, og hatt nær kontakt med andre fagdisipliner som har oppstått. Eksempler på dette er landmåling (opplysningstiden) eller sosiologiske analyser (2. halvdel av 1900-tallet).
Byplanlegging av i dag styrer i prinsippet byen på samme måte som i de tidligste bosetninger. Felles regler, nå gjennom et lands lovverk, legger rammer for en prosess. I denne prosessen har administrasjon, politikere og innbyggere anledning til å mene noe om nye grep som gjøres for utvikling av byen. Dette filtreres gjennom overordnede føringer på regionalt og nasjonalt nivå, og vedtas som regel av en gjennom lovverk fastatte instans (i Norge kommunestyret).
Den norske plan- og bygningsloven skilte inntil 1960-tallet mellom by- og landarealer. I dag er lovverket i prinsippet likt for alle typer arealer. Detaljutforming av plankart legger føringene for hvor tett, i motsetning til spredt bebyggelse kan bygges.
== Byer i Norge ==
Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang i Vestfold var den første bybebyggelse i det som i dag er Norge, og at Tønsberg er landets eldste eksisterende by.Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er Oslo, Bergen og Trondheim. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er Alta. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Skien/Porsgrunn, Fredrikstad/Sarpsborg og Stavanger/Sandnes. Bergen og Stavanger er de to storbyene i Norge som ligger nærmest hverandre utenfor Oslo-området, med 200 kilometer og 4 timer reisetid i avstand fra hverandre.
Tidligere hadde man flere typer tettsteder med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille.
Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (kommuneloven § 3). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier. I siste kapitell i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.
=== Bykommune ===
Begrepet bykommune brukes ofte, men har ingen formell betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i alle fall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg.
Dog er det slik at statlige myndigheter fortsatt gjør forskjell på byer som hadde status som kjøpstad og de som kaller seg by. Byer som er opprettet ved lov eller kongelig forordning har kommunenummer som har «0» som tredjesiffer i kommunenummeret (eksempel : Kongsvinger har kommunenummer 0402, så det er en by i myndighetenes øyne, mens den selverklærte «byen» Elverum har kommunenummer 0427) Landets handelsdistrikt og andre faktorer er også indikasjoner på at man kan godt kalle seg by, men at det er forskjell på by og «by».
Ved stortingsvalg og andre valg kan man på NRK tekst-tv for eksempel se at i Hedmark fylke er det kun Hamar og Kongsvinger som er skrevet med versaler, mens den selverklærte Elverum kun har versal i forbokstaven (som resten av fylkets kommuner).
== Se også ==
Byborger
Bybranner
Byplanlegging
Byrett
Byråd
Bystatus
Bystyre
Storbymidler
Tettsted
Urbanisering
Urbaniseringen av Norge
Urbanitet
=== Geografiske områder ===
Bergstad
Bydel
Bygd
Bystat
Forstad
Hovedstad
Kjøpstad
Metropol eller storby
Nekropol
Strøk
Tettbebyggelse
Tettsted
Verdensby
=== Lister ===
Liste over norske byer (alfabetisk)
Liste over norske byer etter innbyggertall
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
Liste over norske byer (etter fylke)
Liste over Norges største tettsteder
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bairoch, Paul (1988). Cities and Economic Development: From the Dawn of History to the Present. (engelsk). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-03465-8. Pacione, Michael (2001). The City: Critical Concepts in The Social Sciences. (engelsk). New York: Routledge. ISBN 0-415-25270-9.
== Eksterne lenker ==
Kva er byar og tettstader?
Staverns bystatus
Kolvereids bystatus Arkivert 17. juni 2006 hos Wayback Machine.
Intervju med Nærøys borgermester 2002
Riksantikvaren: Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer Arkivert 23. juli 2014 hos Wayback Machine. | En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. | 4,676 | 4,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IPod | 2023-02-04 | IPod | ['Kategori:Apple-produkter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Digitale lydavspillere', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 2001', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Varemerker'] | iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle.). Ved siden av avspilling kan enkelte iPoder også brukes som et eksternt platelager. En iPod er kompakt, har et enkelt brukergrensesnitt basert på et sentralt klikkehjul, samt en hurtig FireWire- eller USB 2.0-forbindelse som kan overføre data med hastigheter opp til 400 Mbit/sekund.
| iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle.). Ved siden av avspilling kan enkelte iPoder også brukes som et eksternt platelager. En iPod er kompakt, har et enkelt brukergrensesnitt basert på et sentralt klikkehjul, samt en hurtig FireWire- eller USB 2.0-forbindelse som kan overføre data med hastigheter opp til 400 Mbit/sekund.
== Historie ==
Da den første iPod-enheten ble annonsert i oktober 2001, var den kun tilgjengelig i en 5 GB-versjon. En 10 GB-versjon kom i mars 2002 og en 20 GB-versjon i juli 2002. Dessuten ble både 10- og 20 GB-versjonene utstyrt med et berøringsfølsomt (i stedet for bevegelig) rullehjul. Firmware-oppdateringer har siden den gang tilført iPod nesten PDA-lignende funksjoner, som kalender og adressebok, i tillegg til enkle spill.
28. april 2003 annonserte Steve Jobs en ny «ultra-tynn» serie av iPod. Disse ble opprinnelig solgt i størrelser på 10, 15 og 30 GB. I september 2003 ble 15- og 30 GB-versjonene erstattet av en 20 GB- og 40-GB versjon. I motsetning til tidligere versjoner er det ingen forskjell på Mac- og Windows-versjonene, den samme iPoden kan brukes av begge operativsystemene. Den eneste forskjellen var at Windows-brukere måtte kjøpe en USB-kabel i tillegg fordi iPoden opprinnelig var beregnet for bruk med FireWire. Mac-maskiner kommer med FireWire som standard, i motsetning til de fleste Windows-maskiner. I dag kommer alle iPoder kun med USB-kabel. Dette er også den eneste måten å lade ipoden på, om man ikke kjøper en lader. Dette er også en av grunnene til at iPoden har sunket veldig i pris.
Programmet iTunes brukes for å overføre musikk til iPoden. Før oktober 2003 ble programmene Musicmatch eller ephPod brukt for å koble en iPod til en Windows-maskin. iTunes brukes også for å kjøpe musikk fra iTunes Music Store
I oktober 2003 var iPod den mest populære digitale musikkspilleren i USA, med en markedsandel på 31%. I januar 2005 annonserte Apple at salget hadde passert 10 millioner enheter. Ett år senere, i januar 2006, var samlet salg økt til 42 millioner enheter, og det ble på dette tidspunktet omsatt 100 iPod i minuttet.
I 2004 kom den første iPoden med fargeskjerm og mulighet til å lagre digitale bilder, iPod photo (40- og 60 GB-versjoner), mens Apple tidlig i 2005 lanserte en helt ny flashspiller, iPod shuffle, under slagordet «Life is Random». I tillegg finnes en egen U2 iPod i fargene sort og rødt, med autografene til U2-medlemmene inngravert på baksiden.
I 2005 kom det to nye iPoder; iPod nano og iPod video. iPod nano er en ultratynn versjon av iPod mini, som kom i 2003. Nano kommer med kapasiteter på 2, 4 og 8 gigabyte. iPod video ble vist første gang på en pressekonferanse 13. oktober. Det er den første av Apples populære musikkspillere som i tillegg til bilder og musikk kan spille av video.
9. april 2007 annonserte Apple at de hadde solgt 100 millioner iPoder siden starten fem og et halvt år tidligere.
I september 2007 ble en ny iPod lansert, iPod Touch. Dette var sterkt påvirket i design og funksjonalitet av iPhone, og ble levert i to utgaver, med minne på henholdsvis 8 og 16GB. Det ble også lansert en ny iPod nano og iPod classic . 5. februar 2008 kom en ny 32GB iPod Touch. senere har det også kommet en iPod Touch med 64 GB.
Mange produsenter har utviklet en rekke tilleggsprodukter til iPod. Et eksempel er applikasjonen iPodWizard som tillater brukere å redigere formgivningen på brukergrensesnittet. Den lille musikkavspilleren har fått en mengde egenskaper med tiden.
== Nåværende iPod-produkter ==
== Kritikk ==
Globalt gir Apple ett års garanti for iPod. Imidlertid gir norsk forbrukerlovgivning og rettspraksis fem års reklamasjonstid på forbrukereletronikk i denne prisklassen (noen hevder kun to år). Personer som opplever at deres iPoder går i stykker etter garantitiden har ofte opplevd at Apple forsøker å unndra seg reglene i Forbrukerkjøpsloven for å spare reparasjonsutgifter. Selskapet nekter ofte å ta imot iPoder til reparasjon. Forbrukertvistutvalget fastslo i 2008 5 års norsk reklamasjonsrett for MP3-spillere.
== Lagring av filer ==
I tillegg til å være en musikkspiller er iPod Classic også en masselagringsenhet, det vil si at filsystemet er tilgjengelig for datamaskinen man kobler den til. Dermed kan filer flyttes til og fra uten spesiell programvare. For at iPod-en skal finne filene og spille dem, må filene være oppført i en databasefil. Filene lagres da i mapper som er skjulte (synlige på Linux) og med navn som foruten endelsen består av 4 tilfeldige små bokstaver (a-z), for eksempel abcd.mp3. Metadata som typisk ligger i filene, som artist, tittel, album og sporlister blir ikke borte, og kan brukes til å gjenskape gjenkjennelige filnavn når man skal hente filene tilbake igjen. Filene kan også aksesseres gjennom iTunes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) IPod – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
iPod.no – Norges største portal om iPod | iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle. | 4,677 | 4,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beijing | 2023-02-04 | Beijing | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:116°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beijing', 'Kategori:Provinser i Kina', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: Běijīng; Wade-Giles: Pěi-chīng; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng - Beidjing) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilt).
Hovedstaden hadde 21 893 095 innbyggere ved utgangen av 2020. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas mest folkerike by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (Den himmelske freds port) ved Den himmelske freds plass og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som Den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske staten har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste øvelsene under lekene fant sted der.
| Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: Běijīng; Wade-Giles: Pěi-chīng; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng - Beidjing) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilt).
Hovedstaden hadde 21 893 095 innbyggere ved utgangen av 2020. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas mest folkerike by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (Den himmelske freds port) ved Den himmelske freds plass og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som Den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske staten har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste øvelsene under lekene fant sted der.
== Navn, etymologi ==
Navnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō (mens ordet tidligere var et annet navn for den tidligere hovedstaden Bianjing), mens Xijīng eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene på 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping). Men byen har også vært kjent med et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie.
I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på e´en, og høyt vedvarende toneleie på i´en). Det er forøvrig beijingdialekten som ligger til grunn for standardkinesisk.
Romaniseringen Peking slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra [kʲ] til [tɕ] ([tɕ] gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk.
I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.
Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk, men på kantonesisk heter «nord» bak og «hovedstad» ging, så her er Beijings navn Bakging. På koreansk heter byen derimot Pukyeong, av puk = «nord» og yeong = «hovedstad», og på japansk er navnet Hokyo, av hoku = «nord» og kyo = «hovedstad» (slik man også finner det i Tokyo). Endelig har Beijing navnet Bắc Kinh på vietnamesisk - der bắc betyr «nord» og kinh betyr «hovedstad».
== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket Homo erectus, nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på og fortolke funnene.
På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.
=== Før keisertiden ===
Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina.
I de stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (燕京, Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode i den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.
=== De første keiserdynastiene ===
Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.
I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). I hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. I Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.
I de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord.
Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Youzhou 幽州 eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.
=== Jin-, Liao- og Jin-dynastiene ===
I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt Youzhou), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina i denne perioden regjert av Song-dynastiet.
På 1000-tallet fikk byen hete Yenjing.
I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos Nanjing, som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet Zhongdu (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monumentet som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.
=== Yuan-dynastiet (1271–1368) ===
I 1264 kom mongolene under Kublai-khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.
Kublai-khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk Dadu, som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent med det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var i de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.
Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.Det var til denne byen – som han kalte Cambaluc – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.
=== Ming-dynastiet (1398–1644) ===
I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Peiping. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.
I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet Den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.
Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen».
Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi plass til anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.
Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.
=== Qing-dynastiet (1644–1911) ===
I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor Beijings bymur i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det mandsjuiske banner de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet Tartarbyen. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet Kineserbyen.
I Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.
Både palassområdet og de aller fleste viktige templene og embedene lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntakene var Himmeltempelet. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til vintersolverv, og der frembar han et offer til Shangdi på et friluftsalter. Ved tørke eller hungersnød sendte han bønner til den samme guddommen. Ved siden av mot vest er Åkerbrukets tempel: Hvert vårjevndøgn dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden.
I første del av 1700-tallet, under Kangxi-, Yongzheng- og Qianlong-keiserne opplevde byen sin sterkeste blomstringstid. Litt nord for byen bygde Qing-herskerne det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.
Under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor Den forbudte bys murer.
Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det brent av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendingene og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, startet de straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var mye annet i bykjernen som ble ødelagt av dem. De var først inne på å jevne Den forbudte by med jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk i stedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902.
=== Republikken Kina (1912–1949) ===
Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær – han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.
Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til Beiping (Peip'ing) (北平) den 28. juni samme år.
Med hendelsen ved Marco Polo-broen (Lugouqiao) den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hæren etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.
Først på slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde armé. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.
=== Folkerepublikken Kina (siden 1949) ===
I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.
Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistpartiet. Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstansen ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene.
Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979. Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er lagt under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina.
Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.
Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, i stedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger.
Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.
== Geografi og klima ==
=== Beliggenhet ===
Beijing ligger 110 kilometer vest for Bohai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km². Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav hører kun 1 369,9 km² (åtte prosent) til den egentlige byen. 15 398,4 km² (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km².
Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1. januar 2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.).Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske sletten, som åpner seg sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområdet mot ørkensteppene på den andre siden.
De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoar bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov.
Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter.
=== Geologi ===
Den nordkinesiske sletten som Beijing ligger på, er et forkastningsområde som er tilført sedimenter fra deltaer ved utløpet til de nordkinesiske elvene. Sletten består av løss og sand som er tilført fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden og den har fylt på sedimenter både nord og sør for Shandonghalvøya.
Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er at Den eurasiske kontinentalplaten beveger seg sørover mot Den australske platen med en hastighet på fire til fem centimeter i året.
Den 28. juli 1976 fant det sted et jordskjelv i Tangshan 140 kilometer øst for Beijing som også medførte skader i Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det alvorligste jordskjelvet på 1900-tallet med styrke 8,2 på Richters skala. Offisielt kostet det 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000.
=== Klima ===
Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august.
Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på 11,8 °C.
Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 °C og minimum 21,6 °C midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 °C og minimum −9,6 °C dagstemperatur.
Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 °C og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia.
Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 °C.
Den korte våren (april og mai) er tørr, men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær.
Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 °C, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 °C.
=== Forurensningsproblemer ===
Den kinesiske hovedstaden må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for å redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet.
Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an.
Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijings i alt 18 000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2008) betenkelig høy, med mye støv og stor kullosandel.
Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene. I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer. I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan.Luftkvaliteten i Beijing er ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikkene og kraftverkene i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer.
== Politisk ledelse ==
Som i resten av landet er det politiske system organisert med parallelle strukturer: Det kinesiske kommunistpartis struktur, og den statlige struktur.
Borgermesteren er den høyestrangerende i den offisielle borgerlige struktur. Borgermesteren har samme rang som provinsguvernøren. Men hva gjelder reell makt, har den øverste kommunistiske partisekretær for Beijing, for tiden (juli 2008) Liu Qi, vesentlig mer makt enn borgermesteren.
Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embedet i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske vervene. Man mente at han fortiet og deretter bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde.
Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 16 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer.
Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativ, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller.
== Beijings administrative enheter ==
Hovedstaden Beijing har jurisdiksjon over 16 distrikter (区 qū) ). To distrikt i bykjernen, Chongwen (崇文区) og Xuanwu (宣武区), ble 1. juli 2010 innlemmet i distriktene Dongcheng (东城区) og Xicheng (西城区) respektivt.
Beijings distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter.
Flere stedsnavn i Beijing slutter på mén (门), som betyr port – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på cūn (村), som betyr landsby – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren.
== Befolkning ==
Allerede i 1450 hadde byen ca. 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953.
Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde hukou (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse. I tillegg er det et stort, men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser.
De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte.
Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner.
De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere.
Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkningen i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge med tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere.
Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer.
Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou.
== Kultur og severdigheter ==
=== Opera og teater ===
Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel Folketeaterets. Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk eller mytologisk stoff. Mye av Pekingoperaen fremføres på et arkaisk scenespråk som er temmelig forskjellig både fra standard mandarin og fra beijingdialekten.Det moderne teater er i rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor.
Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på repertoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt i de ca. ti årene kulturrevolusjonen raste.
Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Her skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.
I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske repertoar innen sjangeren omfatter om lag 1 400 stykker.
Beijings symfoniorkester ble grunnlagt i 1977.
=== Museer ===
Palassmuseet er uten tvil byens viktigste museum. Det omfatter både bygningene i Den forbudte by, det vil si den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet, og de samlinger som oppbevares der, og av noen bygninger i sørlig forkant av dette. På 1930-tallet ble disse gjenstandene evakuert og dermed sikret fra japansk plyndring. Det kom senere tilbake, og deler av det er fast utstilt, andre på rullerende utstilling, i Den forbudte by. Palassmuseet omfattende samlinger av kunst og gjenstander er for det meste bygget på samlinger oppstått i Ming- og Qing-epokene.
Gjenstander derfra er også ofte på vandreutstillinger verden rundt. Men ikke alt kom tilbake til Beijing; viktige deler havnet i Det nasjonale palassmuseum i Taipei.
På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig urmuseum i Palassmuseet. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet.
Beijing har også et godt naturhistorisk museum og Kinas geologiske museum.
Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppført i byens egne guidehefter. De mest kjente er Courtyard Gallery i Donghuamen Dajie og Red Gate Gallery i China World Hotel i Jianguomenwai Dajie.
60 kilometer nord for byen er et interessant luftfartmuseum. I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptre fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder.
I bydistriktet Chaoyang ligger Kinas jernbanemuseum.
Beijing har også et museum for den antijapanske krig, fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi.
Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren.
=== Byggverk ===
==== Gamlebyen og keiserpalasset ====
Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en meget kraftig bymur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk kósmos = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som Beijings palassmuseum, men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest.
Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «Nordsjøen», ligger rett utenfor Zhongnanhai. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles.
Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca. 25 kilometer lang.
Den sørligere ytre by ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.
==== Siheyuaner og hutonger ====
Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av feng shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen.
En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by.
==== Tehus ====
Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter. Noen av dem er svært kostbare, men hevdes å ha medisinale virkestoffer.
==== Gammel og moderne arkitektur møtes ====
Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.
Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen (Den himmelske freds port), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.
Dernest det som noen ganger kalles sinosov-stilen, byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som de ti store bygninger, og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel Washington D.C. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur. (Mao Zedongs mausoleum, som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976 til 1977 og dermed fra en senere epoke.)
Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området.
Blant de mange mer iøynefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets store hall og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu.
De olympiske leker har også etterlatt seg et flunkende nytt vannsportsenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».
==== Den kinesiske mur ====
Med en lengde på 6 000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina.
Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.
Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.
Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.
=== Parker ===
Det nye sommerpalasset (Yiheyuan) i nordvest er et av Beijings mest interessante parkanlegg. Det dekker et meget stort område som også omfatter en stor kunstig innsjø, Kunmingsjøen. Det var til hit, eller til det gamle sommerpalasset like ved, at de siste keiserne trakk seg tilbake da sommeren var på det heteste. Anleggene går tilbake til 1000-tallet, men det meste av hageanleggene og de mange tempelbygninger ble til i sin nåværende form under Qianlong-keiseren på 1700-tallet. Begge sommerpalassene ble rasert helt mot slutten av keisertiden, men Det nye sommerpalasset ble relativt godt restaurert tidlig på 1900-tallet. I det gamle sommerpalasset ligger meget fortsatt i ruiner, men på langt nær alt, og med sine hager og sjøer er også dette et yndet besøksmål.
Inne i sentrum ligger Beihaiparken nordvest for Keiserpalasset, og det er kjent for sine vakre kinesiske hager. Denne parken begynte i 1179 som sommerpalass for Jin-keiseren Shizong.
Også nær og nord for Den forbudte by ligger Jingshanparken, Shichahai og Ditanparken. Flere av byens viktige templer, som for eksempel Himmelens tempel, har større eller mindre parkanlegg. Noe vest for det historiske sentrum er Beijings zoologiske have der både dyr og parkanlegg tiltrekker besøkende. I Xishanfjellene vest for byen ligger en rekke parker, som for eksempel Badachu og Xiangshanparken. Man kan også nevne de to botaniske haver i vest.
=== Matkultur ===
Den lokale variant av det kinesiske kjøkken går under navnet pekingkjøkkenet, eller mandarinkjøkkenet. Den best kjente og mest karakteristiske matretten er pekingand, og byen har restauranter som utelukkende har spesialisert seg på denne retten. Man finner også restauranter som serverer bankettmat, Manhan Quanxi («mandsju-han-kinesisk full bankett»), som skal gi inntrykk av Qing-hoffets festmåltider.
Man kan også skille ut det keiserlige kjøkken, som i moderne tid nærmest oppfattes som en del av Beijingkjøkkenet, men som i keisertiden var matstellet forbeholdt dels keiseren, og dels for enkekeiserinnen, som hadde sitt eget separate hushold. Det keiserlige kjøkken serveres nå på utvalgte finere restauranter, og er populært blant besøkende.
Både Beijingkjøkkenet og det keiserlige kjøkken har gitt impulser til andre varianter av det kinesiske kjøkken; regionalt kanskje primært til Liaoningkjøkkenet, sosialt til flere varianter av det aristokratiske kjøkken.
Som verdensmetropol byr Beijing også på vestlig, japansk, thailandsk, indisk, arabisk og meget annet av internasjonal eller kinesisk regional matkultur, og internasjonale hurtigmatkjeder er også svært utbredte. I en periode hadde McDonald's en hamburgerrestaurant inne i Den forbudte by.
Fuling jiabing er en tradisjonell snack i Beijing.
=== Sport ===
Beijing og Kina forøvrig forventer seg svært store ringvirkninger etter den spektakulære gjennomførelsen av Sommer-OL 2008, både av sportslig art og ved å heve landets og byens renommé i verdenssamfunnet. En ekstra drahjelp fikk man av det forhold at disse olympiske leker er de første der alle fjernsynsopptak ble gjort for HDTV.
De fleste sportsøvelsene fant sted i Beijing, skjønt noen blr avholdt i andre byer; som fotball (i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin), ridning (i Hongkong) og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i provinsen Shandong).
I Beijing fant de fleste av øvelsene sted i de nordlige bydeler. Men det ble også øvelser avholdt vest og øst i byen.
Byggevirksomheten i og rundt byen var hektisk i flere år i forkant av De olympiske leker, med idrettsanlegg, infrastrukturforbedringer av alle slag og prangende praktbygninger og skyskrapere.
Kanskje på grunn av de strenge sikkerhetskravene og visumprosedyrene tiltrakk lekene kun 400 000 utenlandske besøkende til Beijing, langt færre enn de henimot to millionert man hadde håpet på. Selv om alle femstjernes hoteller var fullbookede, var belegget på de firestjernes og lavere på ikke mer enn 30-40 prosent. Også en del forretninger led på grunn av OL; restaurantene hadde inntil en tredjedel færre besøkende enn vanlig.
== Utdanning ==
Beijing har et stort antall universiteter og høyere læreanstalter, og flere av dem har et internasjonalt renomme. Man kan særlig merke seg det som regnes som landets to mest fremstående læresteder, Pekinguniversitetet og Tsinghuauniversitetet. Begge de nevnte foretrekker at deres navn i utlandet transkriberes på «gammeldags» vis, dels for å forhindre forvekslinger, dels ut av pietet for den opprinnelige form. I Kina er de mest kjent ved sine skrifttegnsforkortelser, som Beida 北大 for Pekinguniversitetet. Disse universitetene, og forøvrig de aller fleste andre av byens universiteter og høyere læresteder, ligger i bydistriktet Haidian nordvest for den historiske bykjernen.
Flere av de gjeveste utdannelsesstedene er etterfølgerinstitusjoner av kristne, for det meste protestantiske, læresteder anlagt av misjonærer; det amerikanskstiftede Yenching University har både Peking- og Tsinghuauniversitetet som arvinger. De ble arnesteder for en rekke av de politiske og sosiale nye bevegelser i Kina fra slutten av keisertiden og fremover.
Beijings pedagogiske universitet må også nevnes som ett av landets ledende. Det tok i 1952 opp i seg Fu Jen katolske universitet.
Det er minst 59 læresteder på universitetsnivå i Beijing. De tiltrekker seg også mange studenter fra utlandet, fra Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa og Sørøstasia, og tilstrømningen er tiltagende (2008).
== Transport ==
=== Fly ===
Hovedflyplassen ligger i Shunyi, cirka 20 kilometer nordøst for sentrum av byen. Den kalles Hovedstadsflyplassen. Den hadde nesten 54 millioner passasjerer i 2007, og 400 000 flybevegelser. Tallene har en raskt stigende tendens. Flyplassen har rask motorveiforbindelse mot sentrum, og kapasiteten ble utvidet forut for OL med nok en motorvei og en linje fra undergrunnsbanenettet. Nesten alle byens internasjonale flyforbindelser er fra denne flyplassen, og likeså de fleste og viktigste innenriksrutene. Denne flyplassens Terminal 3, tatt i bruk i mars 2008, var ved åpningen verdens største flyterminal.
En langt mindre flyplass er Beijing Nanyuan lufthavn. Den er bare 15 km sør for det sentrale Beijing, i distriktet Fengtai. Den er nyere og relativt liten, med en raskt økende årlig passasjertrafikk på nærmere en million reisende (2007).
Det er også andre flyplasser rundt byen: Beijing Liangxiang, Beijing Xijiao, Beijing Shahe og Beijing Badaling. Men disse er først og fremst militærflyplasser.
=== Motorveier og hovedveier ===
Beijing er knyttet til andre byer med ni motorveier. Motorveinettet rundt Beijing blir stadig forbedret og utvidet. For trafikken i selve byområdet er fem store ringveier (mer rektangulære enn sirkulære) og enkelte brede gjennomgående gater/hovedveier av vital betydning. Man definerer Beijings bysentrum som det området som ligger innenfor innerste ringvei (Annen ringvei; noen første ringvei finnes ikke), og «Stor-Beijing» som alt som ligger innenfor femte ringvei.
På lignende måte som Moskva har Beijing et i relativ forstand sammenpresset sentrumsområde, men boligbegyggelsen brer seg utover i ringform. Dette har medført store trafikkproblemer. Trafikkork oppstår til stadighet, og utbyggingen av nye eller bredere ringveier synes ikke å løse problemene.
I selve byen er det offentlige kollektivtrafikk i form av nesten ett tusen buss- og trolleybusslinjer. Byens første trolleybuss ble satt i rute 26. februar 1957.
Byens hovedgatenett er i rutemønster, med gater i nord-sør- og øst-vest-retning. Chang'an-avenyen er en meget lang hovedgate, på hele 42 kilometer hvis man ser bort fra gateaksens navneskifter, som løper langs øst-vest-aksen gjennom det sentrale Beijing, forbi Tian'anmen. Den kalles gjerne for «Kinas gate nummer én» av myndighetene.
=== Skinnegående befordringsmidler ===
Beijing har to større jernbanestasjoner: Beijing jernbanestasjon (eller sentralstasjonen) og den nå enda travlere Beijing vestbanestasjon. Det er også andre jernbanestasjoner i byen beregnet på vanlig passasjertrafikk, som for eksempel Beijing Øst og Beijing Nord. Det er i tillegg en rekke mindre stasjoner/stoppesteder som betjener forstedene.
Per 1. august 2006 hadde Sentralstasjonen 167 passasjertogbevegelser, mens Vestbanestasjonen hadde 176 tog.
Beijing er et jernbaneknutepunkt. Herfra går det jernbanelinjer til Guangzhou, Shanghai, Harbin, Baotou, Taiyuan, Chengde og Qinhuangdao.
En høyhastighetsbane til Tianjin åpnet den 1. august 2008, åtte dager før Sommerolympiadens åpning. Togene på strekningen kommer opp i en hastighet på 350 km/t, slik at strekningen tilbakelegges på en halvtime (lenger dersom det aktuelle toget stanser ved de tre stasjonene som ligger underveis). Sikkerhetssystemet er slik at det er mulig å sende avgårde tog med treminuttersintervaller dersom det skulle være behov for det. Over 85 prosent av strekningen løper togskinnene på broer over bakkenivået. Denne høyhastighetsbanen er den første av sitt slag i landet, og er av samme type som for tiden konstrueres langs mange høytrafikkerte akser i Folkerepublikken.
Internasjonale tog, med trafikk til byer i Russland og til den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, løper gjennom Beijing. Det er direkte togforbindelse til Kowloon i Hongkong. Den internkontinentale jernbanelinjen nordover fører via Ulaanbaatar og over på den transsibirske jernbane videre inn i Europa.
Den 24. juni 1899 kom de første elektriske trikkene. Driften ble imidlertid innstilt allerede under bokseropprøret, den 13. juni 1900. Den 17. desember 1924 ble trikkesystemet gjeninnført, og denne gangen holdt sporveien seg gående til 6. mai 1966.
Riktignok har ikke byen lenger noe sporveisnett, men det er bygd fire undergrunnsbanelinjer (to helt underjordiske og to som for det meste er på bakkenivå). Undergrunnen ble åpnet 1. oktober 1969. Ikke desto mindre er det stadig trafikkorker i byen. Ytterligere tre undergrunnsbanelinjer ble åpnet i juli 2008.
=== Kanaler ===
Med Keiserkanalen har Beijing forbindelse med Den gule flod (黄河, Huáng Hé) og Yangtse. Kanalen er riktignok bare delvis farbar for kommersiell trafikk. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 satte man Keiserkanalen delvis i stand igjen. Den har deretter gjenvunnet en del av sin betydning, særlig som regional transportåre. Kanalens økonomiske betydning vil ventelig tilta ettersom provinsregjeringene for Shandong, Jiangsu og Zhejiang har besluttet å drenere og tildels utvide kanalen slik at skipskapasiteten kan økes med 40 prosent frem til 2012.
I seile byområdet er det ellers et nettverk av kanaler som vel har utspilt sin rolle som kommersielle transportårer, men som er blitt populære innen turistnæringen. Beijings vannkonserveringsbyrå åpnet en rekke av disse kanalene for allmennheten i 1999, og det drives en passasjerbåtrute fra bakenfor Beijings utstillingssenter i Xizhimen og fra Yuyuantanparken i Fuxingmen til Sommerpalasset. Mange av elvebåtene er utstyrt slik at de ligner på de keiserlige båtene som bragte fint folk fra Keiserbyen og ut dit under Qing-dynastiet. Denne kanaltrafikken er operativ mellom 1. april og 30. oktober hvert år.
=== Pedicab ===
Pedicabs, både pedaldrevne og motoriserte, er i bruk både i vanlig trafikkbefording særlig i de gamle hutongene, men dessuten også for turistbefordring rundt om en del av de store turistattraksjoner.
=== Sykkel ===
Sykkelen var i mange år av stor betydning som framkomstmiddel i byens sentrale deler. De rundt 10 millioner privateide syklene hadde mange egne sykkelveier. Men etterhvert er de blitt mer og mer fortrengt av privatbilene. I forkant av De olympiske leker begynte imidlertid myndighetene med å aktivt fremme sykkelen igjen etter modell fra andre lands bikesharingsopplegg. Det ble anskaffet 50 000 sykler for dette opplegget.
== Presse ==
=== Fjernsyn og radio ===
Beijingtelevisjonen kringkaster på nummererte kanaler fra 1 til 10. Til forskjell fra det riksdekkende CCTV har stasjonen ingen kanal som utelukkende sender på engelsk. Derimot har tre radiostasjoner programmer på engelsk: Hit FM på FM 88,7, Easy FM fra China Radio International (CRI) på FM 91,5, og Radio 774 på AM 774.
=== Presse ===
Avisen Beijing Wanbao (Beijings kveldsnyheter) distribueres hver ettermiddag, og dekker nyheter fra Beijing på kinesisk. Byen har også avisene The Beijing News, Xin Jing Bao (Beijings nyheter), Beijing Stjerne dagblad, Beijing morgennyheter, Beijing Qingnian Bao (Beijings Ungdoms dagblad), såvel som de engelskspråklige ukeavisene Beijing Weekend og Beijing Today. Riksavisene Renmin Ribao og China Daily (engelsk) utgis også i Beijing.
Det utgis også noen publikasjoner som primært retter seg mot internasjonale besøkende eller bosatte: City Weekend, Beijing This Month, Beijing Talk, that's Beijing og MetroZine.
Man kan også finne internasjonal presse, deriblant engelsk- og japanskspråklige aviser og magasiner, i de større internasjonale hoteller, og innholdet er ofte fullstendig.
== Økonomi ==
I 2006 var Beijings nominelle GDP på 772,03 milliarder RMB (om lag 97 milliarder amerikanske dollar), noe som representerte en vekst i forhold til året før på 12 prosent. GDP per capita var 49 505 RMB, en økning på 8,8 % og mer enn det dobbelte av tallet fra 2000. I 2005 var Beijings primær-, sekundær- og tertiærindustrier verdt 9,77 milliarder RMB, 210,05 milliarder RMB og 461,63 milliarder RMB. I 2006 var byboernes disponible inntekt per capita på 19 978 yuan, en realøkning på 12,9 % fra året før. Tilsvarende per capita-inntekt for landbefolkningen var på 8 620 RMB, en realøkning på 9,6 %. Per capita disponibel inntekt for de 20 % bosatte med lavest inntekt økte med 16,7 %, 11,4 prosentpoeng mer enn vekstraten for den 20 % med høyest inntekt.
Boligmarkedet og bilindustrien i Beijing har vært særlig raskt voksende. I 2005 ble det solgt 28,032 millioner kvadratmeter boligarealer, for totalt 175,88 milliarder RMB. Totalt antall Beijing-registrerte biler i Beijing i 2004 var 2 146 000, hvorav 1 540 000 var i privat eie (en årlig vekst på 18,7 %).Beijing CBD, i og rundt Guomao, anses som det nye sentrale forretningsområde i byen. Der har en rekke konserner sine hovedkontorer, og området har handlegater og boliger av svært høy standard.
Beijing gamle finansielle senter i Fuxingmen og Fuchengmen er fremdeles av stor betydning. Områdene Wangfujing og Xidan har de viktigste handlegatene.
Zhongguancun, kalt «Kinas Silicon Valley», er et viktig senter for elektronikk- og datamaskinrelaterte industrier så vel som for farmasøytisk forskning. Yizhuang, sørøst for det bymessige område, er i ferd med å bli et nytt senter for farmasi, IT og materialingeniørkunst.
Beijing er også kjent for å være et sentrum for piratproduksjon av alt fra merkevareklær til de seneste DVD-er som fallbys byen rundt, ofte særlig overfor besøkende utenlandskinesere og andre fra utlandet. Byen er også verdensledende for produksjon og distribusjon av melamin og melaminrelaterte produkter (ammelin, ammelid og cyanurisk syre).
Blant de større industriområder kan man nevne Shijingshan, som ligger i byens vestlige periferi. Jordbruket utenfor det bymessige område har hvete og mais som viktigste grøde, dessuten er det en omfattende dyrkning av grønnsaker.
Over to millioner arbeidstagere i byprovinsen er sysselsatte i industrien. Det videreforedles matvarer og produseres klær, bomullsstoffer, syntetiske tøyer, farvestoffer, papir, smøremidler, elteknoprodukter og meget annet. Bygningsbransjen begynte å vokse for alvor som følge av dengismens reformer fra 1978 av, og sysselsetter rundt 700 000 bygningsarbeidere.
Beijing er blitt stadig mer kjent for sine innovative entreprenører og raskt voksende nyetableringer. Denne kulturen har ryggdekning fra kapitalinnsprøytning fra et stort antall kinesiske og utenlandske investorfirmaer, som for eksempel Sequoia Capital, hvis hovedkontor i Kina er i Chaoyang-distriktet i Beijing. Blant store kinesiske foretak som har sine hovedkontorer i Beijing kan nevnes blant annet PC-produsenten Lenovo, som i 2004 kjøpte PC-avdelingen til IBM, og oljeselskapene PetroChina og Sinopec – som begge er blant verdens viktigste.
Shanghai betraktes riktignok som Kinas økonomiske sentrum, men dette er mest på grunn av det store antallet korporasjoner som har sine hovedkontorer der, og ikke fordi det er det store senter for kinesisk entreprenørskap.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
(en) Derk Bodde: Peking Diary, a Year of Revolution. Henry Schuman, New York, 1950.
(de) Xiaoli Cui: Gegenwärtige soziale Versorgung in der VR China, am Beispiel der Stadt Beijing. Südwind-Buchwelt, Wien 1997, ISBN 3900592292
Stella Dong: Peking: Heart of the Celestial Empire, 1860-1949, Formasia, 2005
(no) Andrew Humphreys: Topp 10 - Beijing: Din guide til de 10 beste reiseopplevelsene, oversatt av Mari Eggen, Hege Høiby og Krister Tångring, Krister, Oslo: Gyldendal, 2008
(en) Lillian M. Li, Alison J. Dray-Novey Haili Kong: Beijing : From Imperial Capital to Olympic City (New York: Palgrave Macmillan, 2007).
(en) Roderick MacFarquhar: The Forbidden City, 1972
(de) Alexander Nadler: Peking und Umgebung. Iwanowski, Dormagen 2005, ISBN 3923975481
(de) Diana Preston: Rebellion in Peking. Die Geschichte des Boxeraufstands. Deutsche Verlags-Anstalt, München-Stuttgart 2001, ISBN 342105407X
(de) Thomas Reichenbach: Die Demokratiebewegung in China 1989. Die Mobilisierung durch Studentenorganisationen in Beijing. Institut für Asienkunde, Hamburg 1994, ISBN 3889101283
(de) Uwe Richter: Die Kulturrevolution an der Universität Beijing: Vorgeschichte, Ablauf und Bewältigung. Institut für Asienkunde, Hamburg 1988, ISBN 3889100538
(en) The Diaries of Sir Ernest Satow, British Envoy in Peking (1900-06) redigert av Ian Ruxton i to bind, Lulu Press Inc., april 2006 ISBN 1-4116-8804-X (Volume One); ISBN 1-4116-8805-8 (Volume Two)
(de) Eva Sternfeld: Beijing, Stadtentwicklung und Wasserwirtschaft. Sozioökonomische und ökologische Aspekte der Wasserkrise und Handlungsperspektiven. Technische Universität, Berlin 1997, ISBN 3798317607
(de) Kai Strittmatter: Atmen einstellen bitte! Pekinger Himmelsstürze. Picus, Wien 2001, ISBN 3-8545-2742-X
== Eksterne lenker ==
(zh-Hans) Offisielt nettsted
(en) Beijing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 北京 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beijing hos Wikivoyage
Amazing Beijing City Guide – Engelskspråklig byguide | – – | 4,680 | 4,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coca-Cola | 2023-02-04 | Coca-Cola | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Coladrikker', 'Kategori:Introduksjoner i 1886', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:The Coca-Cola Company', 'Kategori:Varemerker'] | Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
| Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
== Historie ==
Coca-Cola ble oppfunnet i Atlanta, Georgia av John S. Pemberton den 8. mai i 1886, opprinnelig som en såkalt cocawine, en alkoholholdig drikk som kombinerte kokain og vin. Pemberton var inspirert av den formidable suksessen til den europeiske Vin Mariani, datidens mest populære cocawine.
I 1885 ble et alkoholforbud innført i Atlanta, der Coca-Cola holdt til, og Pemberton utviklet det vi kjenner som Coca-Cola. Navnet kommer fra drikkens ingredienser: kokablader fra Sør-Amerika og kolanøtter.
I 1888 ble det solgt tre versjoner av Coca-Cola av tre separate selskaper. Asa Griggs Chandler kjøpte en del av Pembertons selskap i 1887, og stiftet Coca-Cola Corporation i 1888. Samme år, mens han kjempet mot en avhengighet av morfin, solgte Pemberton rettighetene til tre andre forretningsmenn, nemlig J.C. Mayfield, A.O. Murphey og E.H. Bloodworth. Samtidig startet Pembertons sønn, Charley Pemberton, salg av sin egen versjon av produktet.
I et forsøk på å rydde opp i situasjonen erklærte John Pemberton at navnet Coca-Cola tilhørte sønnen Charley, men at de andre forretningsmennene fortsatt kunne benytte seg av oppskriften. Sommeren 1888 solgte Chandler sin versjon av produktet under navnene Yum Yum og Coke, men etter at salget sviktet, forsøkte han å gå rettens vei for å få rettighetene til navnet Coca-Cola. Han kjøpte angivelig også eksklusive rettigheter til oppskriften fra John Pemberton, Margaret Dozier og Woolfolk Walker, men i 1914 ble det avslørt at Doziers signatur var en forfalskning, og at Pembertons sannsynligvis også var falsk.
I 1892 startet Chandler et nytt selskap, The Coca-Cola Company, som er dagens rettighetshaver til Coca-Cola. Coca-Cola ble solgt på flaske første gang den 12. mars 1894, og bokser ble lansert i 1955. Den første tappingen på flaske fant sted i Vicksburg, Mississippi av Biedenharn Candy Company i 1891. Coca-Cola-flasken er blant verdens mest kjente emballasjer, og ble beskrevet av kunstneren Andy Warhol som århundrets designikon. Flasken ble introdusert tidlig på 1900-tallet for å hindre kopiering og imitasjoner.
== Noen forskjellige Coca-Cola-sorter ==
Coca-Cola Zero er et produkt fra Coca-Cola Company. Drikken er en lavkalorivariant av Coca-Cola, søtnet med aspartam og Acesulfam K.
Drikken ble introdusert i USA i 2005, og ble distribuert og solgt på det norske markedet fra og med lørdag 30. september 2006 og full reklamelansering mandag 2. oktober 2006.Caffeine Free Coca-Cola light (eller oversatt til norsk: Koffeinfri Cola light), er en coladrikk uten sukker, som heller ikke er tilsatt noe koffein. Drikken ble lansert i USA allerede i 1983, men den kom ikke til Norge før sensommeren 2005.
== Nærings- og koffeininnhold ==
Ca. 15 mg koffein per 100 ml
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Coca-Cola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Coca-Cola – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands. | 4,681 | 4,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Wollstonecraft | 2023-02-04 | Mary Wollstonecraft | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1797', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Engelske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1759', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er mest kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman), men for nordmenn også for sin bok Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
| Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er mest kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman), men for nordmenn også for sin bok Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
== Tidligste år ==
Wollstonecraft ble født den 27. april 1759 i Spitalfields i London, og skjønt hennes familie hadde en komfortabel inntekt da hun var liten mistet hennes far gradvis formuen på spekulative prosjekter. Familien fikk en ustabil økonomi og var stadig på flyttefot i hele hennes barne- og ungdomstid. Familiens økonomiske situasjon ble etterhvert så prekær at Wollstonecrafts far tvang henne til å overføre midler hun ellers ville ha arvet når hun ble myndig. I tillegg var han tilsynelatende en voldelig mann, som brutalt slo sin hustru i fyllerier.
Som tenåring brukte Wollstonecraft å legge seg utenfor sin mors soverom for å beskytte henne. Hun påtok seg også en tilsvarende morsrolle for sine søstre, Everina og Eliza, for resten av livet. For eksempel overtalte hun Eliza, som led av hva som antagelig var en form for fødselsdepresjon, på et avgjørende tidspunkt i 1784 til å forlate sin ektemann og spedbarn. Wollstonecraft sørget for alle de praktiske forberedelser for Elizas flukt, og det demonstrerte Wollstonecrafts vilje til å utfordre sosiale normer. De menneskelige kostnadene var derimot store, hennes søster måtte tåle heftig sosial fordømmelse, og ettersom hun ikke var i stand til å gifte seg på nytt var hun fordømt til et liv i fattigdom og hardt arbeid.To nære vennskap preget Wollstonecrafts tidligste år. Det første var med Jane Arden i Beverley. Sammen leste de ofte bøker og fulgte forelesninger som ble gitt av Ardens far, en selvutnevnt filosof og forsker. Wollstonecraft blomstret i den intellektuelle atmosfæren hos Ardenfamilien og verdsatte vennskapet med Jane meget høyt, noen ganger til et punkt som i ettertid synes følelsesmessig besatt. Wollstonecraft skrev til Jane at «Jeg har dannet romantiske forestillinger om vennskap… Jeg er noe ensidig i mine tanker om kjærlighet og vennskap; jeg må ha førsteplassen eller ingenting». I noen av hennes brev til Jane avslører hun de truende og tyngende følelsene som ville hjemsøke henne resten av livet.Hennes andre og mer essensielle vennskap var med Fanny Blood, introdusert til Wollstonecraft av ekteparet Clares fra Hoxton, som fikk en foreldrerolle for henne. Wollstonecraft har kreditert Blood for å ha åpnet hennes sinn. Ulykkelig med sitt liv i hjemmet var Wollstonecraft bestemt på å skape sitt eget i 1778 og hun aksepterte en post som selskapsdame for Sarah Dawson, en enke som levde i Bath. Hun hadde derimot problemer med å komme overens med den hissige og bråsinte kvinnen – en opplevelse hun bygget på da hun beskrev ulempene ved slikt arbeid for kvinner i Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787). I 1780 dro hun tilbake til hjemmet for å pleie sin syke mor. Heller enn å dra tilbake til Mrs. Dawsons tjeneste etter at hennes mor døde, flyttet hun inn hos familien Blood. Hun forsto i løpet av de to årene som hun tilbrakte med familien Blood at hun hadde idealisert Fanny Blood, som var langt mer interessert i tradisjonelle feminine verdier enn Wollstonecraft var. Hun forble uansett knyttet til henne og hennes familie resten av livet, og ga for eksempel ofte økonomisk hjelp til Bloods bror.Mary Wollstonecraft hadde sett for seg at hun ville leve i en kvinneidyll, en form for feministisk utopi, sammen med Fanny Blood. De hadde planlagt å leie et rom og støtte hverandre følelsesmessig og økonomisk, men denne drømmen kollapset på grunn av de økonomiske realitetene. For å kunne ha en inntekt startet Wollstonecraft, hennes søstre og Blood en skole sammen i Newington Green, et frikirkeområde. Blood ble snart forlovet og etter at hun ble gift tok hennes ektemann, Hugh Skeys, henne med til Europa for at hennes skrøpelige helse skulle bedres. Til tross for miljøskiftet ble Bloods helse enda dårligere da hun ble gravid, og i 1785 forlot Wollstonecraft skolen for å følge Blood og pleie henne, men uten at det hjalp. At hun forlot skolen betydde samtidig at den ble forsømt og deretter nedlagt. Fanny Bloods død oppskaket Wollstonecraft og var delvis inspirasjon for hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788).
== «Den første av en ny slekt» ==
Etter Fanny Bloods død hjalp Wollstonecrafts venner henne med å få en stilling som guvernante for døtrene til den engelsk-irske familien Kingsborough i Irland. Selv om hun ikke kom overens med fruen i huset synes barna at hun var en inspirerende lærer; Margaret King kom senere til å si at hun «hadde befridd hennes sinn fra all overtro». Noen av Wollstonecrafts erfaringer fra året i Irland ble senere benyttet i hennes eneste barnebok, Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige livet, 1788).Frustrert over de begrensete karrieremuligheter som var tilgjengelige for respektable, men dog fattige kvinner, noe Wollstonecraft veltalende beskrev i et kapittel i Tanker om utdannelse for døtre kalt «Uheldige situasjoner for kvinner, moderne utdannet, og uten formue» – besluttet hun etter kun ett år som guvernante å satse på en karriere som forfatter. Det var et radikalt valg ettersom det var svært få kvinner på denne tiden som kunne leve av å skrive. Som hun skrev til sin søster Everina i 1787 forsøkte hun å bli «den første i en ny slekt».Hun flyttet til London og støttet av den liberale utgiveren Joseph Johnson fant hun et sted å bo og arbeide. Hun lærte seg fransk og tysk og kunne således oversette utenlandske tekster, de mest minneverdige er Of the Importance of Religious Opinions (Om viktigheten av religiøse meninger) av Jacques Necker og Elements of Morality, for the Use of Children (Moralske stykker, til bruk for barn) av Christian Gotthilf Salzmann. Hun skrev også anmeldelser og omtaler, hovedsakelig av romaner, for Johnsons Analytical Review.
Mary Wollstonecrafts intellektuelle univers ble utvidet i løpet av denne tiden, ikke bare fra å lese som hun gjorde for sine omtaler, men også fra det selskap som hun omgav seg med: hun var til stede ved Johnsons berømte middager og møtte lysende begavelser som blant annet Thomas Paine og William Godwin. Etter hennes og Godwins første møte var de begge skuffet over hverandres selskap. Godwin hadde kommet for å høre Paine, men Wollstonecraft plaget ham hele kvelden, var uenig og motsa ham i bortimot hvert eneste emne som kom opp. Johnson selv, derimot, ble mye mer enn en venn for henne, og i brev har hun beskrevet ham både som en far og en bror.Mens hun var i London hadde Mary Wollstonecraft et forhold til den engelske kunstneren Henry Fuseli, til tross for at han allerede var gift. Hun var, skrev hun, forhekset av hans geni, «storheten i hans sjel, hans kvikke forståelse, og elskverdige sympati». Hun foreslo at hun kunne bo platonisk sammen med ham og hans hustru, men Fuselis hustru var forferdet over forslaget og han brøt forholdet med Wollstonecraft. Etter Fuselis avvisning besluttet Wollstonecraft å reise til Frankrike for å unnslippe ydmykelsen og heller delta i de revolusjonære hendelsene der, som hun nylig hadde hyllet i sin nye bok; Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menneskenes rettigheter, 1790) og som hadde gjort henne berømt over natten. Boken var et tilsvar til Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) og var et innlegg i en heftig debatt i Storbritannia, den såkalte Revolusjonsdebatten.
Hun ble, 31 år gammel, sammenlignet med ledende intellektuelle som Joseph Priestley og Paine, sistnevntes Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1791) skulle bli det mest populære tilsvaret til Burke. Wollstonecraft fulgte opp ideen hun understreket i Paines bok med A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792), hennes mest berømte og innflytelsesrike verk
== Frankrike og Gilbert Imlay ==
Mary Wollstonecraft reiste til Paris i desember 1792 og kom til Frankrikes hovedstad rundt en måned før kong Ludvig XVI ble henrettet i giljotinen. Den franske nasjonen var i opprør. Hun oppsøkte andre britiske besøkende som Helen Maria Williams, og omgikkes andre britiske landflyktige i ParisEtter å ha skrevet Et forsvar for kvinners rettigheter var hun fast bestemt på teste sine tanker, og i den stimulerende intellektuelle atmosfæren under den franske revolusjonen etablerte hun sitt mest eksperimentelle romantiske forhold til da: hun møtte og ble lidenskapelig forelsket i Gilbert Imlay, en amerikansk eventyr, forretningsmann og forfatter. Om Wollstonecraft var interessert i å gifte seg eller ikke er uvisst, men Imlay hadde absolutt ingen slike ønsker. Muligens ble Mary Wollstonecraft forelsket i en idealisert oppfatning av mannen.
Mens hun hadde avvist den seksuelle delen av forhold i Et forsvar for kvinners rettigheter, synes det som om Imlay vekket hennes lidenskap og hennes interesse for sex, og hun ble snart gravid. Den 14. mai 1794 fødte hun sitt første barn, Fanny, sannsynligvis oppkalt etter hennes nærmeste venninne. Hun var selv overlykkelig over sitt nyfødte barn, og skrev til en venn: «Min lille pike begynner å suge så mannlig at hennes far antar uforskammet om henne at hun skriver den andre delen av Kvinners rettigheter».Wollstonecraft fortsatte å skrive intenst, til tross for graviditeten og byrden ved å være enslig, nybakt mor i et fremmed land og de voksende urolighetene under den franske revolusjonen. Mens hun var i Le Havre i det nordlige Frankrike, skrev hun den franske revolusjonens tidlige historie, An Historical and Moral View of the French Revolution (En historisk og moralsk vurdering av den franske revolusjon, utgitt i London i desember 1794)Da den politiske situasjonen forverret seg erklærte Storbritannia krig mot Frankrike, noe som satte alle britiske borgere i Frankrike i betydelig fare. For å beskytte Wollstonecraft registrerte Imlay henne som sin hustru i 1793, selv om de ikke var gift. Noen av hennes venner var ikke like heldige: Thomas Paine ble arrestert og andre ble henrettet. Wollstonecrafts søstre trodde lenge at hun satt i fengsel. Etter at hun forlot Frankrike fortsatte hun å referere til seg selv som fru Imlay, selv til sine søstre, for å gi legitimitet til sitt barn.Imlay var ikke begeistret da hun ble preget av hjem, barn og foreldreansvar, og han forlot henne. Han lovte at han skulle komme tilbake til Le Havre hvor hun fødte sitt barn, men hans manglende brev og lange fravær overbeviste Wollstonecraft om at han hadde funnet en ny kvinne. Hennes brev til ham er fulle av fortvilede bebreidelser, de fleste litteraturforskere ser på disse som uttrykk for en dypt deprimert kvinne, mens andre ser på dem som et naturlig resultat av hennes situasjon, alene med et nyfødt barn i midten av en revolusjon.
== England og William Godwin ==
Lengtende og søkende etter Imlay forlot Wollstonecraft Frankrike og dro tilbake til London i april 1795, men der avviste han henne. I mai 1795 forsøkte hun å begå selvmord, sannsynligvis med laudanum, et opiat oppløst i alkoholholdig væske, men Imlay reddet livet hennes, hvordan er fortsatt noe uklart. I et siste forsøk på å vinne ham tilbake gikk hun inn i noen forretningsforhandlinger for ham i Skandinavia, i et forsøk på gjenvinne noe av hans finansielle tap.
Wollstonecraft reiste til de nordiske landene kun sammen med sin unge datter og en hushjelp. Hun fortalte om reisen, som engelskmennene mente var risikabel, i brev til Imlay, og mange av disse brevene og tankene ble senere utgitt i boken Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark i 1796. Boken som har en personlig og historisk interesse for norske lesere, er blitt utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795. Da hun kom tilbake til England innså hun etterhvert at hennes offer og tjenester ikke hadde bidratt til å vinne ham tilbake og at forholdet var over for godt. Hun forsøkte da å begå selvmord for andre gang og etterlot dette brevet til Imlay:
La mine feil sove med meg! Snart, meget snart, skal jeg være i fred. Når du mottar dette vil mitt brennende hode være kaldt... Jeg skal kaste meg i Themsen, hvor det er minst sjanse for at jeg kan bli trukket tilbake fra den død som jeg søker. Gud velsigne deg! Må du aldri få den erfaring som du har latt meg utstå. Skulle din følsomhet noen gang våkne vil angeren finne veien til ditt hjerte, og, i blant dine forretninger og sanselige gleder, skal jeg framstå for deg, offeret for ditt avvik fra rettskaffenhet.
Hun gikk deretter ut i en regntung natt og «for å gjøre sine klær tunge med vann gikk hun opp og ned i omtrent en halv time» før hun hoppet i elven Themsen, men en fremmed så henne forsvinne og reddet henne. Mary Wollstonecraft betraktet selv sitt selvmord som dypt rasjonelt, og skrev etter at hun var blitt reddet:
Jeg har kun én sorg, da dødens bitterhet var passert ble jeg umenneskelig brakt tilbake til livet og elendigheten. Men en fast beslutning skal ikke la seg kue av skuffelse, heller ikke vil jeg tillate at det var et avsindig forsøk, for det var en av de mest overlagte fornuftshandlinger. I denne sammenheng er jeg kun ansvarlig overfor meg selv. Om jeg brød meg om hva som kalles omdømme, så er det ved andre omstendigheter jeg skal bli vanæret.
Gradvis kom Wollstonecraft tilbake til sitt litterære liv og ble igjen involvert i kretsen rundt Joseph Johnsons, spesielt Mary Hays, Elizabeth Inchbald, og Sarah Siddons via William Godwin. Wollstonecraft og Godwins unike beilingstid begynte sakte å utvikle seg til en lidenskapelig kjærlighetsaffære. Godwin hadde lest hennes Min nordiske reise og skrev senere at «Om det noen gang var en bok som er beregnet på å få en mann til å bli forelsket i forfatteren, synes det for meg å være denne boken. Hun skriver om sine sorger på en måte som fyller oss med melankoli, og oppløser oss i ømhet, på samme tid viser hun et geni som tvinger oss til å beundre henne».Straks Mary Wollstonecraft igjen ble gravid besluttet de å gifte seg, slik at deres barn skulle bli legitimt og født innenfor ekteskapet. Deres ekteskap avslører det faktum at Wollstonecraft aldri hadde vært gift med Imlay, og av den årsak mistet både hun og Godwin mange såkalte venner. I tillegg mottok Godwin ytterligere kritikk, ettersom han hadde gjort seg til talsmann for avskaffelsen av ekteskapet i sin politiske avhandling Politisk rettferdighet.Etter at de giftet seg den 29. mars 1797 flyttet de inn i to sammensluttede hus, kjent som Polygonet, slik at de begge kunne fortsette å opprettholde sin uavhengighet, og de kommuniserte ofte via brev. Ut fra alle vurderinger synes deres forhold å ha vært lykkelig og stabilt, skjønt tragisk kort.
== Død og Godwins Memoarer ==
Den 30. august 1797 fødte Mary Wollstonecraft sin andre datter, Mary. Selv om fødselen tilsynelatende gikk etter planen, sprakk morkaken i løpet av fødselen og ble infisert, noe som ikke var uvanlig på 1700-tallet. Etter flere dager i angst og dødskamp døde hun av sepsis, det vil si blodforgiftning, den 10. september.Godwin var knust av sorg: han skrev til sin venn Thomas Holcroft, «jeg tror bestemt at hennes like ikke eksisterer i verden. Jeg vet av erfaring at vi ble skapt for å gjøre hverandre lykkelige. Jeg har ingen forhåpninger om at jeg noen gang vil bli lykkelig igjen»Mary Wollstonecraft ble gravlagt på kirkegården til Old Saint Pancras og et minnesmerke for henne ble reist der, skjønt både hennes og Godwins levninger ble senere flyttet til Bournemouth. Hennes gravstein sier: «Mary Wollstonecraft Godwin, forfatter av Et forsvar for kvinners rettigheter: Født 27. april 1759: Død 10. september 1797».I januar 1798 utga Godwin sin biografi om sin avdøde hustru, Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman (Memoarer av Forfatteren av Et forsvar for kvinners rettigheter). Selv om Godwin selv mente at han ga et ærlig og redelig portrett av sin hustru, skrevet med kjærlighet, medlidenhet og oppriktighet, ble mange lesere sjokkert over at han kunne avsløre Wollstonecrafts barn utenfor ekteskap, hennes kjærlighetsforhold og hennes forsøk på å begå selvmord. Robert Southey beskyldte ham for «ønsket om rive klærne av sin døde hustru», og ondskapsfulle satirer som det kvinnehatske The Unsex'd Females (De ukjønnslige kvinner, 1798) ble skrevet av Richard Polwhele.
Godwins Memoarer portretterer Wollstonecraft som en kvinne dypt innhyllet i sterke følelser balansert av hans fornuft, og som en mer religiøs skeptiker enn hennes egne skrifter antyder. Godwins syn på Wollstonecraft ble videreført gjennom hele 1800-tallet og ga seg utslag i dikt som «Wollstonecraft and Fuseli» av poeten Robert Browning, og ett av William Roscoe med følgende linjer:
Hard was thy fate in all the scenes of life
As daughter, sister, mother, friend, and wife;
But harder still, thy fate in death we own,
Thus mourn'd by Godwin with a heart of stone.
== Ettermæle ==
Mary Wollstonecraft har hatt hva Cora Kaplan betegnet som et «underlig» ettermæle: «for en forfatteraktivist dyktig i mange sjangrer... fram til det siste kvartårhundre har Wollstonecrafts liv blitt lest mer nøye enn hennes egne skrifter». Etter den tilintetgjørende effekten av Godwins Memoarer lå Wollstonecrafts rykte i ruiner i det neste århundret. Hun ble satt i gapestokk av forfattere som Maria Edgeworth som formet figuren Harriet Freke i Belinda (1801), som et «misfoster», etter Wollstonecraft. Andre kvinnelige forfattere, som Mary Hays, Charlotte Smith, Fanny Burney og Jane West, skapte lignende litterære figurer inspirert av hennes liv, alle med den hensikt å gi leserne «en moralsk lærdom».Som Wollstonecraft-forskeren Virginia Sapiro viser leste svært få Wollstonecrafts egne verker under 1800-tallet, ettersom «de som angrep henne antydet eller uttrykte direkte at ingen kvinne med respekt for seg selv kunne lese hennes verker».Kun Lucretia Mott, en tidlig amerikansk feminist, synes å ha blitt påvirket av Wollstonecrafts skrifter. I henhold til Sapiro, «det er få indikasjoner på at noen som spilte nøkkelroller i kvinners historie eller i feminismen, andre enn Lucretia Mott, leste Wollstonecrafts verker seriøst etter hennes død, før på 1900-tallet». Med framveksten av den moderne feministbevegelsen omfavnet derimot kvinner, som ellers sto fjernt fra hverandre politisk slik som Virginia Woolf og Emma Goldman, historien om Wollstonecrafts liv og feiret hennes «eksperimenter i levesett», slik Woolf betegnet det i et berømt essay. Imidlertid var det mange som fortsatte å rakke ned på og fordømme Wollstonecrafts livsstil, og hennes verker ble fortsatt oversett.
Med fremveksten av feministisk forskning og vitenskap i den akademiske verden på 1960- og 1970-tallet kom Wollstonecrafts verker igjen til verdighet. Verkenes skjebne reflekterte den feministiske bevegelsen selv, eksempelvis på begynnelsen av 1970-tallet ble det utgitt hele seks betydelige biografier om Wollstonecraft, som presenterte hennes «lidenskapelige liv i tillegg til (hennes) radikale og rasjonalistiske agenda». Wollstonecraft ble sett på som en paradoksal, skjønt samtidig fengslende figur, som ikke kunne plasseres i 1970-tallets versjon av feminismens — «det personlige er politisk». På 1980- og 1990-tallet oppsto et annet bilde av Wollstonecraft, som beskrev henne mer som en skapning av sin egen tid: forskere som Claudia L. Johnson, Gary Kelly, og Virginia Sapiro demonstrerte kontinuiteten mellom Wollstonecrafts tanker og andre betydningsfulle tenkere på 1700-tallet, innenfor emner som følsomhet, økonomi, og politisk teori.
Wollstonecrafts verker har også hatt innvirkning på feminismen utenfor den akademiske verden i de senere år. Ayaan Hirsi Ali, en feminist som er kritisk til Islams diktat over kvinner, siterer fra Et forsvar for kvinners rettigheter i sin selvbiografi, og skriver at hun var «inspirert av Mary Wollstonecraft, en pioner blant feministiske tenkere som fortalte kvinner at de hadde samme fornuftsevner som menn, og således fortjente de samme rettigheter».
== Hovedverker ==
=== Pedagogiske verker ===
Det fleste av Wollstonecrafts tidligste skrifter var sentrert rundt pedagogikk. Hun samlet en antologi av litterære utdrag «for forbedringen av unge kvinner» kalt The Female Reader (Den kvinnelige leser), og hun oversatte to barnebøker; Maria Geertruida van de Werken de Cambons Young Grandison (Unge barnebarn) og Christian Gotthilf Salzmanns Elements of Morality (Moralske stykker). Hennes egne skrifter tok også opp dette emnet. I begge hennes bøker om oppførsel, Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres oppdragelse, 1787) og barneboken Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra virkeligheten, 1788), hevder hun at barn bør bli utdannet i den framvoksende middelklassens etikk: selvdisiplin, ærlighet, nøysomhet og sosial tilfredshet.Begges bøkene fremhevet også viktigheten av å lære barn fornuft, å resonnere og trekke slutninger, noe som viser hennes intellektuelle gjeld til den betydningsfulle pedagogen og filosofen John Locke. Imidlertid skiller den betydning som hun tillegger religiøs tro og de naturlige følelser, hennes verker fra hans, og hennes skifter knyttes derfor til tankene om følsomhet som ble populære på slutten av 1700-tallet. Begge hevder at kvinner bør kunne utdanne seg, et kontroversielt emne på denne tiden og ett som hun stadig kom tilbake til i løpet av sin litterære karriere, mest merkbart i Et forsvar for kvinners rettigheter. Wollstonecraft argumenterte at godt utdannende kvinner ville bli gode hustruer og mødre og til syvende og sist også bli til det beste for nasjonen.
=== Politiske skrifter ===
Forsvar av menneskets rettigheter ble utgitt som et polemisk svar på Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike, 1790), som var Burkes forsvar av det konstitusjonelle monarkiet, aristokratiet og Den engelske kirke. Wollstonecrafts Forsvar av menneskets rettigheter (1790) angrep aristokratiet og argumenterte for republikansk styresett. Hun fremmet dette synet først i en pamflettkrig, som siden ble kjent som «Revolusjonsdebatten» og hvor Thomas Paines bok Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1792) ble kampropet for de radikale.
Wollstonecraft angrep ikke bare aristokratiet og arvelige privilegier, men også det språket som Burke benyttet for å forsvare og opphøye det. I en berømt passasje i Refleksjoner hadde Burke jamret: «Jeg har tenkt titusen sverd dratt fra slirene for å hevne selv truende blikk som fornærmet henne (Marie Antoinette). Men ridderlighetens tidsalder er nå over». De fleste motstanderne av Burke avviste det de så på som teatralsk medlidenhet med den franske dronningen — en medlidenhet de følte var på bekostning av folket. Men Wollstonecraft var unik i sitt angrep på Burkes kjønnsbetingede språk.
Ved å omdefinere «det opphøyde» og «det vakre», begreper først etablert av Burke selv i A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (En filosofisk granskning av opprinnelsen til våre ideer om det opphøyde og det vakre, 1756), underminerte hun hans retorikk samt hans argumenter. Burke hadde assosiert det vakre med svakhet og kvinnelighet, og det opphøyde med styrke og maskulinitet. Wollstonecraft snudde disse definisjonene mot ham, argumenterte at hans teatralske tablå gjorde Burkes lesere, borgerne, til svake kvinner som er blitt forført av hans oppvisning. I sin første åpenbare feministiske kritikk, som Wollstonecraft-forskeren Claudia L. Johnson mener har forblitt uovertruffen i sin polemiske styrke, angrep Wollstonecraft Burkes forsvar av et ulikhetssamfunn basert på kvinners passivitet.
=== Forsvar for kvinners rettigheter ===
Wollstonecrafts Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er et av de tidligste verker innenfor feministisk teori. Her argumenterer Wollstonecraft for at kvinner burde ha en utdannelse som er i samsvar med deres posisjon i samfunnet, og går deretter videre for å redefinere denne posisjonen ved å hevde at kvinner er uunnværlige for nasjonen, ettersom de utdanner barna og fordi de kan være «kamerater» for sine ektemenn, ikke bare deres hustruer. Istedenfor å se på kvinner som samfunnets dekorasjoner eller eiendeler, som kan bli kjøpt og solgt ved ekteskap, fastholder hun at de er menneskelige vesener som fortjener de samme grunnleggende rettigheter som menn. Store deler av boken går heftig i rette med forfattere som James Fordyce og John Gregory og pedagogiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, som ønsket å frata kvinner retten til utdannelse. Eksempelvis har Rousseau berømt argumentert i Émile (1762) at kvinner burde bli utdannet for å kunne glede menn.Wollstonecraft hevdet at mange av samtidens kvinner var tåpelige og overfladiske, hun omtaler dem som «spaniels» (fuglehunder) og «leketøy», men argumenterte at dette ikke var grunnet medfødte mangler i deres intelligens, men heller at menn har nektet dem tilgang til utdannelse. Wollstonecrafts hensikt var å illustrere de begrensninger som kvinners utilstrekkelige utdannelse har gitt dem, som hun skriver, «lært fra barndommen at skjønnhet er kvinners septer, sinnet former seg etter kroppen, og skimlet rundt dets forgylte bur, og søker kun å smykke dets fengsel». Hun forutsatte at kvinner kunne oppnå langt mer, uten den oppmuntring som unge kvinner mottar fra tidlig alder til å fokusere sin oppmerksomhet på skjønnhet og ytre ferdigheter.Mens Wollstonecraft krever likhet mellom kjønnene på bestemte områder av livet, slik som i moral og sedelighet, hevder hun ikke uttrykkelig at menn og kvinner er like. Isteden hevder hun at menn og kvinner er like for Guds øyne, men slike påstander står i kontrast til hennes utsagn om den mannlig styrkes overlegenhet og tapperhet. Wollstonecraft har i et kjent og tvetydig avsnitt skrevet at «La det ikke bli konkludert med at jeg ønsker å vende opp ned på tingenes orden; jeg har allerede utgått fra at menn, gitt deres kroppsforfatning, synes å være utrustet fra forsynet for en større grad av dyd. Jeg snakker samlet om hele kjønnet, men jeg ser ikke den minste grunn til å konkludere med at deres dyd skulle variere med hensyn til deres natur. Hvordan kan den det, hvis dyden bare har én evig standard? Jeg må derfor, hvis jeg resonerer konsekvent, like sterkt fastholde at de har den samme enkle retning, som at det er en Gud». Hennes flertydige utsagn om kjønnenes likhet har siden gjort det vanskelig å klassifisere Wollstonecraft som en moderne feminist, men det har også sin grunn i at både begrepet og konseptet ikke var tilgjengelig for henne.En av Wollstonecrafts mest bitende kritiske avsnitt i Kvinners rettigheter er om den falske og overdrevne følsomhet, som blir tilegnet kvinner. Hun argumenterer at kvinner som ligger under for følsomhet «blåses rundt av hvert eneste forbigående vindkast av følelser», og ettersom de er «bytte for sine sanser» kan de ikke tenke rasjonelt. Faktisk hevder hun at de skader ikke bare seg selv, men også hele sivilisasjonen: disse er ikke kvinner som kan bidra til foredle sivilisasjonen — en populær tanke på 1700-tallet — men kvinner som vil ødelegge den. Wollstonecraft hevder ikke at fornuft og følelser skal handle uavhengig av heverandre; men tror heller at de burde prege hverandre.I tillegg til hennes lengre filosofiske argumenter har Wollstonecraft også lagt fram en spesifikk plan for utdannelse. I det tolvte kapittelet av Kvinners rettigheter, «Vår nasjonale utdannelse», argumenterer hun for at alle barn burde bli sendt på «landlig dagskole», foruten at noe utdannelse burde bli gitt i hjemmet «for å inspirere en kjærlighet til hjemmet og hjemmets sysler». Hun hevder også at undervisningen bør skje i fellesskap med begge kjønn, og argumenterer for at menn og kvinner, ettersom ekteskap er «samfunnets sement», burde bli «utdannet etter den samme modell».Wollstonecraft adresserer sin tekst til middelklassen som hun beskriver som den «mest naturlige standen», og på mange måter er Kvinners rettigheter påvirket av et borgerlig syn på verden. Boken oppmuntrer leserne til beskjedenhet og flid og angriper aristokratiets ubrukelighet, men hun er ikke nødvendigvis en venn av de fattige, for eksempel foreslår hun i sin nasjonale plan for utdannelse at etter det niende alderstrinnet burde de fattige, unntatt de som er briljante, bli skilt fra de rike og få undervisning på en annen skole.
=== Romaner ===
Wollstonecrafts to romaner kritiser begge hva hun så på som ekteskapets patriarkalske institusjon og dets skadelige effekt på kvinner. I hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788), er den kvinnelige hovedpersonen, som har gitt romanen sin tittel, tvunget inn i et kjærlighetsløst ekteskap av økonomiske grunner. Hun finner sine behov for kjærlighet og ømhet utenfor ekteskapet i to lidenskapelige romantiske vennskap, ett med en kvinne og ett annet med en mann.
Maria: or, The Wrongs of Woman (Maria, eller, En kvinnes urett, 1798) er en uferdig roman som ble utgitt posthumt og er ofte blitt betraktet som Wollstonecrafts mest radikale feministiske arbeid, og handler om en kvinne som blir fengslet i et sinnssykehus av sin ektemann. Som Mary finner Maria også kjærligheten utenfor ekteskapet, i et forhold med en annen som er innlagt og i vennskapet med en av pleierne. Ingen av Wollstonecrafts romaner forteller om gode ekteskap, skjønt hun hevder at slike forhold finnes i Kvinners rettigheter. På slutten av romanen Mary tror heltinnen at hun går «til den verden hvor det er hverken gifting eller bortgifting», antagelig en positiv tilstand.Begge romanene kritiserer også tanken om følsomhet, en moralfilosofi og en estetikk som hadde blitt populær på slutten av 1700-tallet. Mary er i seg selv en roman om følsomhet og Wollstonecraft forsøker å benytte sjangerens trekk for å underminere det sentimentale i seg selv, en filosofi hun mente var ødeleggende for kvinner ettersom den oppmuntret dem til stole for mye på sine følelser framfor fornuften. I hennes andre roman, Maria, er heltinnen forført av romantiske fantasier fostret av romaner som blir beskrevet som spesielt skadelige.Vennskap mellom kvinner står sentralt i begge romanene, men det er vennskapet mellom Maria og Jemima, en tjener som har til oppgave å vokte henne i sinnssykehuset, som er mest historisk betydningsfullt. Dette vennskapet er basert på et sympatisk bånd av moderskap mellom en overklassekvinne og en underklassekvinne. Det er ett av de aller første hendelser i historisk kvinnelitteratur som gir hentydninger om et argument som overtrer klassegrensene, det vil si at kvinner i ulike økonomiske posisjoner har samme interesser ettersom de begge er kvinner.
== Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark (1796) ==
Mary Wollstonecrafts Letters Written in Sweden, Norway, and Denmark (Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark, 1796, utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise, 1976) er en dypfølt personlig reisefortelling. De 24 brevene dekker en omfattende rekke emner, fra sosiologiske refleksjoner om Norge og Skandinavia og dets folk, til filosofiske spørsmål om identitet og til grubling over hennes forhold til Imlay, til tross for han ikke blir nevnt med navn i teksten.
Ved å benytte en utsøkt retorikk utforsker Wollstonecraft forholdet mellom jeget og samfunnet. Hennes refleksjon viser sterk påvirkning fra Rousseau, og verket deler tilsvarende temaer med Rousseaus uferdige Les Rêveries du promeneur solitaire (Drømmerier av en ensom vandrer, 1782): «søken etter kilden til menneskelig lykke, den stoiske refleksjon over materielle goder, den ekstatiske omfavnelsen av naturen, og det uunnværlige sinnelag for forståelse». Mens Rousseau til sist avviser samfunnet, priser Wollstonecraft hjemmet og den industrielle framgang.Wollstonecraft fremmer en subjektive erfaring i forhold til naturen, utforsker sammenhengene mellom det opphøyde og følsomhet. Mange av brevene beskriver de betagende utsiktene i Norge og Skandinavia og hennes ønske om å skape en emosjonell sammenheng til den naturlige verden. I dette gir hun en større verdi til forestillingen og fantasien enn hun har gjort i sine tidligere verker. Som i hennes tidligere skrifter er hun en forkjemper for frigjøringen av kvinner og deres rett til utdannelse. En endring fra hennes tidligere verker er derimot at hun illustrerer de skadelige effekter av handelen på samfunnet, og setter opp en kontrast mellom den innbilte sammenhengen til verden med en tilsvarende kommersiell og kremmeraktig, en holdning hun assosierer med Imlay.Min nordiske reise ble Wollstonecrafts mest tilgjengelige og populære bok på 1790-tallet. Den solgte godt og ble positivt mottatt av de fleste kritikere. William Godwin skrev at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken.». Boken påvirket romantiske poeter som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge, som lånte fra bokens tema og dens estetikk.
== Bibliografi ==
Dette er en komplett liste over Mary Wollstonecrafts verker på engelsk; alle verkene er førsteutgaven og ble forfattet av Wollstonecraft om ikke annet er oppgitt.
Thoughts on the Education of Daughters: With Reflections on Female Conduct, in the More Important Duties of Life. London: Joseph Johnson, 1787.
Mary: A Fiction. London: Joseph Johnson, 1788.
Original Stories from Real Life: With Conversations Calculated to Regulate the Affections and Form the Mind to Truth and Goodness. London: Joseph Johnson, 1788.
Necker, Jacques: Of the Importance of Religious Opinions. Oversatt av Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1788.
The Female Reader: Or, Miscellaneous Pieces, in Prose and Verse; selected from the best writers, and disposed under proper heads; for the improvement of young women. Av Mr. Cresswick, teacher of elocution [Mary Wollstonecraft]. To which is prefixed a preface, containing some hints on female education. London: Joseph Johnson, 1789.
de Cambon, Maria Geertruida van de Werken: Young Grandison. A Series of Letters from Young Persons to Their Friends. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
Salzmann, Christian Gotthilf: Elements of Morality, for the Use of Children; with an introductory address to parents. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
A Vindication of the Rights of Men, in a Letter to the Right Honourable Edmund Burke. London: Joseph Johnson, 1790.
A Vindication of the Rights of Woman with Strictures on Moral and Political Subjects. London: Joseph Johnson, 1792.
«On the Prevailing Opinion of a Sexual Character in Women, with Strictures on Dr. Gregory's Legacy to His Daughters». New Annual Register (1792): 457–466. [Fra Rights of Woman]
An Historical and Moral View of the French Revolution; and the Effect It Has produced in Europe. London: Joseph Johnson, 1794.
Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. London: Joseph Johnson, 1796.
«On Poetry, and Our Relish for the Beauties of Nature». Monthly Magazine (April 1797).
Maria: or, The Wrongs of Woman. Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgit posthum; uferdig]
«The Cave of Fancy». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; fragment skrevet i 1787]
«Letter on the Present Character of the French Nation». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; skrevet i 1793]
«Fragment of Letters on the Management of Infants». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
«Lessons». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
«Hints». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Ed. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; notater om det andre bindet av Rights of Woman, aldri skrevet]
Bidrag til Analytical Review (1788–1797) [utgitt anonymt]
=== Bøker og pamfletter i utvalg og oversettelser ===
Thoughts on the education of daughters (1786)
The Female Reader (1789)
A Vindication Of The Rights Of Men (1790)
A Vindication for the Rights of Women (1792) (Norsk utgave: Et forsvar for kvinnens rettigheter. Pax, 2003. ISBN 82-530-2482-7)
Historical and Moral View Of The Origin and Progress of The French Revolution (1794)
Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark (1796) (Norsk utgave: Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795. Pax, 1997. ISBN 82-530-1854-1. Også Gyldendal, 1976. Utdrag med tittel Tønsberg var blit et hjem for mig, utgitt 1972 med tresnitt av Hans Gerhard Sørensen)
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Biografier ===
Brailsford, Henry Noel: Shelley, Godwin og kretsen rundt dem (Nisus Forlag, 2013).
Flexner, Eleanor. Mary Wollstonecraft: A Biography. New York: Coward, McCann and Geoghegan, 1972. ISBN 0-6981-0447-1.
Godwin, William. Memoirs of the Author of a Vindication of the Rights of Woman. Eds. Pamela Clemit and Gina Luria Walker. Peterborough: Broadview Press Ltd., 2001. ISBN 1-55111-259-0. [På norsk: Mary Wollstonecraft -- in memoriam (Nisus Forlag, 2017)]
Hays, Mary. "Memoirs of Mary Wollstonecraft". Annual Necrology (1797–98): 411–460.
St Clair, William. The Godwins and the Shelleys: The biography of a family. New York: W. W. Norton and Co., 1989. ISBN 0-8018-4233-6.
Sunstein, Emily. A Different Face: the Life of Mary Wollstonecraft. Boston: Little, Brown and Co., 1975. ISBN 0-06-014201-4.
Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000. ISBN 0-231-12184-9.
Tomalin, Claire. The Life and Death of Mary Wollstonecraft. Rev. ed. New York: Penguin, 1992. ISBN 0-14-016761-7.
Wardle, Ralph M. Mary Wollstonecraft: A Critical Biography. Lincoln: University of Nebraska Press, 1951.
=== Omtaler i norske tidsskrift ===
Hansen, Kjeld-Willy: «Laurvig – en ren og vakker by», Om Min nordiske reise i tidsskriftet Langs Lågen, 2002. Side 172-175 (tidligere trykt i Østlandsposten 2000).
Hagen, Aina Landsverk: «Bokanmeldelse av: Et forsvar for kvinnens rettigheter / Mary Wollstonecraft» i Kvinnejournalen, Nr 1 (2003). Side 27.
Sjöholm, Cecilia: «Sade, Wollstonecraft og tilsynekomsten av kvinnelig begjær» i Agora nr 4 (2000)/ nr 1 (2001). Side 118-139.
Ryall, Anka: «A vindication of struggling nature : Mary Wollstonecraft's Scandinavia». Foredrag holdt på «Writing and a Sense of Place Symposium», Tromsø, august 1996. Nordlit nr 1 (1997). Side 127-149.
Scott Sørensen, Anne: «A picturesque travelogue : Mary Wollstonecraft's Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark, 1796» i Nora Vol. 4, no. 1 (1996). Side 31-43.
Refseth, Nina: «Mary Wollstonecraft (1759–1797) i Arr nr 1 (1994). Side 66-67.
Ryall, Anka: «Et blad av mitt eget hjertes historie» : Mary Wollstonecraft i Skandinavia» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 40-48.
Svenneby, Elin: «Opplysningens logikk og retorikk i A Vindication of the Rights of Woman» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 32-39.
Rønning, Anne Holden: «Mary Wollstonecraft – en farlig skribent?» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 25-31.
Wiestad, Else: «Opposisjon og interaksjon : Wollstonecrafts oppgjør med Rousseau» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 15-24.
Nagel, Anne-Hilde: «Mary Wollstonecraft og den franske revolusjonen» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 5-14.
== Eksterne lenker ==
Historikk (på engelsk)
BBC History: Mary Wollstonecraft: A «Speculative and Dissenting Spirit» Av professor Janet Todd
«En radikal forkjemper», kronikk i Aftenposten 27. april 2009
Digitalt fortalt: «Mary Wollstonecraft» (skrevet av Marit Kjeksrud Amundsen, Larvik Museum - avd. av Vestfoldmuseene IKS) (besøkt 16. februar 2012) | Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. | 4,682 | 4,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen | 2023-02-04 | Roald Amundsen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
| Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
== Biografi ==
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
== Belgica-ekspedisjonen 1897–1899 ==
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
== Nordvestpassasjen 1903–1906 ==
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
=== Mot Sydpolen ===
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
=== Fremme ved Sydpolen ===
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
=== Robert Scotts ekspedisjon ===
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonenScott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.
Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.
=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.
=== Bruken av hunder ===
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.
Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.
== Nordøstpassasjen 1918–1920 ==
Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.
Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.
Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.
Ved Kapp Tsjeljuskin lot to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.
Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.
Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.
Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.
Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.
Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.
== Nordpolen ==
=== Flyferden 1925 ===
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker.
Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker, de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.
=== Luftskipet «Norge» 1926 ===
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
== Søket etter Nobile 1928 ==
Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.
I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.
«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet.
Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.
Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.
Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog ombord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.
== Amundsen i ettertid ==
I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.
Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.
På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.
Av minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annetMonument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen, utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo. Utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen.
Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
Statue i Tønsberg.
Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.
==== Steder oppkalt etter Roald Amundsen ====
Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
Amundsenkrateret på månen
Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
I Antarktis:
Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
Amundsenisen i Dronning Maud Land
Amundsen Bay i Enderby Land
Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land
== Verk ==
Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania 1907. 511 sider.
Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1912. 2 bind, 528+424 sider. e-bok fra Nasjonalbiblioteket
Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania 1921. 467 sider.
Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925. [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo 1926. 264 sider.
Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo 1927. 256 sider.De fleste er oversatt til flere språk.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
=== Norske frimerkeutgivelser ===
1925 Polfrimerkene
1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476.
Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199. (hovedkilde for artikkelen).
Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
(en) Roald Amundsen hos The Movie Database
Roald Amundsen Minne – nettsiden til museet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem «Tomta» i Fredrikstad.
Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd».
Spitsbergen Airship Museum
Norsk Polarhistorie biografiside om Roald Amundsen
Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
Roald Amundsen i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen
Amunsdsen ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Nettutstilling fra Arkivverket Wikiquote: Roald Amundsen – sitater | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. | 4,683 | 4,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydpolen | 2023-02-04 | Sydpolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1911 i Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydpolen', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Verneområder i Antarktis'] | Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
| Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
== Erobring og utforskning ==
Det første forsøket på å nå den geografiske Sydpol var Discoveryekspedisjonen i årene 1901–04, som ledet av Robert Falcon Scott nådde 82° 16′ S, rundt 860 km fra Sydpolen. Ved Nimrodekspedisjonen ledet av Ernest Shackleton i 1909 kom de første menneskene opp på Antarktisplatået, som han kalte Kong Edward VII platå. Pga. manglende ressurser til å nå polpunktet og likevel returnere i live, snudde ekspedisjonen på 88° 23' S, kun 97,5 nautiske mil eller 180,6 km fra polpunktet.
I det som senere er omtalt som kappløpet om Sydpolen, var det i årene 1911-12 to utfordere som samtidig søkte å bli de første menneskene til å nå den geografiske sydpolen. Det ene utfordreren var igjen Robert Falcon Scott i ledelsen av Terra Nova-ekspedisjonen, mens den andre var Roald Amundsen og hans Fram-ekspedisjon. Begge lag nådde polpunktet, men bare det ene vendte tilbake med livet i behold. Etter en ferd på 55 dager nådde det norske mannskapet Sydpolen den 14. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim, og gav platået omkring polen navnet Kong Haakon VII's vidde (nå Kong Håkon VII Vidde) til ære for kong Haakon VII. Den første i verden til å sette foten på Sydpolen, var Olav Bjaaland, som også fikk Mount Bjaaland oppkalt etter seg. Amundsens konkurrent Scott og hans lag nådde Sydpolen en drøy måned senere, 17. januar 1912. På tilbaketuren omkom Scott og hele hans mannskap på fire av sult og ekstrem kulde.
I 1914 prøvde den britiske utforskeren Shackleton å krysse det antarktiske kontinentet via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Han ble nødt til å avbryte antarktisekspedisjonen og i stedet evakuere seg og sine menn ut av Sydpollandet. Etter den mest utrolige redningsdåd i den heroiske tidsalderen ble samtlige av Shackletons besetningsmedlemmer reddet (tre personer døde i Rosshavsgruppen).
Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere.
== Den geografiske sydpol ==
Den geografiske sydpol er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse gjennomskjærer jordoverflaten, hvorav det andre er den geografiske nordpol. Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis over tid.
For tiden ligger et Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde.
Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette.
=== Klima ===
Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar).
På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag -25 ºC. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt -45 ºC. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt -65 ºC. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er -14ºC, og den laveste er -83 ºC. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt -89,2 ºC.
Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev.
=== Tid ===
De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid.
== Den seremonielle sydpolen ==
Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag.
== Den magnetiske sydpolen ==
Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°Ø [1], like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.
== Den geomagnetiske sydpolen ==
Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°Ø [2], nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen.
== Utilgjengelighetspolen ==
Utilgjengelighetspolen (eller den mest utilgjengelige sydpolen) er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved 85°50′S 65°47′Ø og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, Poljus Nedostupnosti. På vei til polen, ved 78°24′S 87°32′Ø, opprettet de stasjonen Sovetskaja, som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959.
En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva.
Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la Team N2i ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007.
== Litteratur ==
Det er skrevet en rekke bøker om og av personer som ledet eller deltok på sydpolekspedisjoner:
Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret. Kagge Forlag 2011 ISBN 9788248911111
Tor Borch Sannes: Fram. Sem & Stenersen forlag 2011 ISBN 9788270460847
Apsley Cherry-Garrard: Den fryktelige ferden. Schibsted forlag. 2011 ISBN 9788251655583
Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg: Norske polarheltbilder 1888-1928. Forlaget Press/Nasjonalbiblioteket 2011 ISBN 9788275474771
Marit Figenschou: Til Sydpolen ingen bragd. Heltsykt Forlag. 2011 ISBN 9788230317846
Jon Ewo: Spillet om Sydpolen. Omnipax. 2011 ISBN 9788253032665
Etsuko Watanabe: Alle ombord til Sydpolen Cappelen Damm 2011 ISBN 9788202330903
== Se også ==
Nordpolen
Historiske steder og kulturminner i Antarktis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sydpolen.no
Norsk Polarinstitutt | Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen. | 4,684 | 4,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sergej_Prokofjev | 2023-02-04 | Sergej Prokofjev | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Krasnoarmiisk rajon', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ukrainere'] | Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. mars 1953 i Moskva) var en sovjet-russisk komponist.
| Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. mars 1953 i Moskva) var en sovjet-russisk komponist.
== Bakgrunn og virke ==
Han ble født i Sontsovka, et lite tettsted i nåværende Krasne i Donetsk oblast i Ukraina. Han var enebarn. Moren var pianist, og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.
Som trettenåring kom Prokofjev inn på konservatoriet i St. Petersburg i 1904, hvor han studerte komposisjon hos bl.a. Rimskij-Korsakov. Allerede som sekstenåring i 1907 skrev han sin første pianosonate. I 1912 ble hans første pianokonsert fremført. Da han tok eksamen i 1914 hadde han skrevet fire operaer, fire verker for stort orkester og to konserter for piano. ved konservatoriet i St. Petersburg.
I 1916–17 skrev Prokofjev sin første symfoni. Denne var inspirert av symfoniene til østerrikske Joseph Haydn, og fikk navnet «Den klassiske». Symfonien ble en stor suksess, og regnes i dag blant Prokofjevs mest kjente verker.
I 1918, like etter den russiske revolusjon, flyttet han til USA, videre til Paris i 1920, til tyske Ettal i Bayern i 1922 før han i 1923 slo seg ned i Paris og giftet seg med den spanske sangerinnen Lina Codina (1897–1989). De fikk to sønner. Sønnen Sviatoslav (1924–2010) ble arkitekt og Oleg (1928–98) kunstner. I 1936 vendte han tilbake til et Stalin-styrt Sovjet. Han skrev Peter og ulven samme høst.
Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverker, sonater og konserter. Prokofjev var dessuten kjent som en fremragende pianist, og ble belønnet med førstepremie i klaverspill ved konservatoriet da han fremførte sin klaverkonsert nr. 1.I 1941 måtte Prokofjev forlate kona Lina. Det var innført et forbudt for sovjetiske borgere å være gift med utlendinger. Lina ble senere sendt til Sibir, anklaget for spionasje. Hun ble dømt til 20 års fengsel, men etter Stalins død, på Prokofievs fødselsdag, ble hun frigitt og utvist fra Sovjetunionen. Prokofjev hadde dessuten blitt kjæreste med Mira Mendelssohn (1915–68), en poet han så levde med.I 1944 oppførte han sin 5. symfoni. Denne er, sammen med den første symfonien, et høydepunkt blant Prokofjevs symfonier. Disse to verkene er imidlertid temmelig forskjellige; der den første er et lite og «enkelt» verk, er den femte et verk av en helt annen skala.
De siste årene av sitt liv var Prokofjev sterkt plaget av dårlig helse. Fra og med 1948 ble han dessuten utsatt for sterk kritikk fra de stalinistiske kulturmyndighetenes side og blant annet beskyldt for formalisme. Til tross for dette lyktes han å skape blant annet Sinfonia Concertante (for cello og orkester), og balletten Stenblomsten.
Etter åtte år med sterk hodepine og svimmelhet døde han av hjerneblødning, samme dag som Josef Stalin (1878–1953), som han i 1939 hadde skrevet kantaten «Zdravista» («Skålen») til.
== Kjente verk ==
Syv symfonier, bl.a. Symfoni nr. 1, «Den klassiske»
Romeo og Julie (ballett)
Peter og ulven (symfonisk dikt for forteller og orkester)
Visions Fugitives (klaver)
Askepott (ballett)
Krig og fred (opera)
Den brennende engel (opera)
Kjærligheten til de tre appelsiner (opera)
Ivan den grusomme (filmmusikk)
Aleksander Nevskij (filmmusikk)
Stenblomsten (ballett)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sergei Prokofiev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Serguéi Prokófiev – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sergej Prokofjev på Internet Movie Database
(no) Sergej Prokofjev hos Sceneweb
(sv) Sergej Prokofjev i Svensk Filmdatabas
(da) Sergej Prokofjev på Filmdatabasen
(da) Sergej Prokofjev på Scope
(fr) Sergej Prokofjev på Allociné
(en) Sergej Prokofjev på AllMovie
(en) Sergej Prokofjev hos The Movie Database
(en) Sergej Prokofjev hos Internet Broadway Database
(en) Sergej Prokofjev på Apple Music
(en) Sergej Prokofjev på Discogs
(en) Sergej Prokofjev på MusicBrainz
(en) Sergej Prokofjev på Spotify
(en) Sergej Prokofjev på Songkick
(en) Sergej Prokofjev på Last.fm
(en) Sergej Prokofjev på AllMusic
(en) Prokofiev.org
(en) Pianosociety.com om Prokofjev | Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. | 4,686 | 4,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Bach er det tyske ordet for «bekk» | 4,687 | 4,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lomma_kommune | 2023-02-04 | Lomma kommune | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lomma kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også pekersiden Lomma.Lomma kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lomma.
| Se også pekersiden Lomma.Lomma kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lomma.
== Tettsteder ==
Lomma kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lomma Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunens nettsider Arkivert 1. november 2020 hos Wayback Machine. | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,688 | 4,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perstorp | 2023-02-04 | Perstorp | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Perstorp kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Perstorp er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Perstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 665 innbyggere.
| Perstorp er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Perstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 665 innbyggere.
== Referanser == | thumb|right|Perstorp stasjon | 4,691 | 4,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simrishamn | 2023-02-04 | Simrishamn | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Simrishamn kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. I 2010 hadde tettstedet 6 527 innbyggere.
| Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. I 2010 hadde tettstedet 6 527 innbyggere.
== Historie ==
Sigurd Jorsalfare skal ifølge Heimskringla ha kommet seilende til «Svimraros» (Simris) i år 1123 og herfra ha gjort utfall mot Tommerup.
Før byen ble kjøpstad var det et lite fiskeleie på stedet, som var havn for den nærliggende kjøpstad Tommerup, hvor den danske kongen hadde et myntverk. Simmershavn fikk kjøpstadsprivilegier og en ny kirke, Sankt Nicolai i begynnelsen av 1300-tallet. Byen hadde sin blomstringstid under Christian 4., men ble i 1655 kraftig rammet av pest. Byen var en viktig del i handelen med det nærliggende Bornholm.
I 1657 beæret kong Frederik III byen med sitt besøk, og året etter gikk Simrishamn over til Sverige. Den svenske arméen hogg ned den omkringliggende bøkeskogen, for å unngå at motstandsmenn og snapphaner kunne gjemme seg i den. Beboerne sørget over tapet av skogen, og over at svinene ikke lenger kunne finne føde i den. Det ble innført toll og restriksjoner på handelen med Danmark og Bornholm, hvilket medvirket til at byen gikk i dvale i en lengre periode.
I dag er Simrishamn et yndet turistmål på Østerlen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Simrishamns historie
Simrishamn på sydsverige.dk | Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. | 4,692 | 4,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skurup | 2023-02-04 | Skurup | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skurup kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 565 innbyggere.Tettstedet ligger ved jernbanen mellom Malmö og Ystad.
| Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 565 innbyggere.Tettstedet ligger ved jernbanen mellom Malmö og Ystad.
== Referanser == | Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. | 4,694 | 4,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cascading_Style_Sheets | 2023-02-04 | Cascading Style Sheets | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:W3C-standarder'] | Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen .css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme .css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen.
Eksempel:
Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit.
Man peker til CSS dokumentet med denne HTML-koden:
Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i 1994. Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen.
Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm.
| Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen .css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme .css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen.
Eksempel:
Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit.
Man peker til CSS dokumentet med denne HTML-koden:
Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i 1994. Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen.
Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm.
== Standardisering ==
=== Frameworks ===
CSS-rammeverk er forberedte biblioteker som er ment for å tillate enklere, mer standardkompatibel styling av websider ved bruk av språket Cascading Style Sheets. CSS-rammeverk inkluderer Blueprint, Bootstrap, Cascade Framework, Foundation og Materialize. I likhet med programmerings- og skriptspråkbiblioteker er CSS-rammeverk vanligvis innlemmet som eksterne .css-ark referert til i HTML <head>. De gir en rekke ferdige alternativer for å designe og legge ut websiden. Selv om mange av disse rammene er publisert, bruker noen forfattere dem for det meste for rask prototyping, eller for å lære av, og foretrekker å 'håndverke' CSS som passer til hvert publisert nettsted uten design, vedlikehold og nedlastingskostnader for å ha mange ubrukte funksjoner i nettstedets styling.
=== Designmetoder ===
Når størrelsen på CSS-ressurser som brukes i et prosjekt øker, må et utviklingsteam ofte bestemme seg for en felles designmetodikk for å holde dem organisert. Målene er enkel utvikling, enkel samarbeid under utvikling og ytelse av de distribuerte stilarkene i nettleseren. Populære metoder inkluderer OOCSS (objektorientert CSS), ACSS (atomisk CSS), oCSS (organisk kaskadestilark), SMACSS (skalerbar og modulær arkitektur for CSS) og BEM (blokk, element, modifikator).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
Mozilla Developer Network - CSS
webplatform.org - CSS
HTMLDog CSS Beginner Guide
CSS Zen Garden -- Se hva som er mulig med CSS
Forskjellige leksjoner og artikler om CSS
Håkon Wium Lies doktoravhandling om CSS -- for viderekomne
CSS Framework - Accelera il tuo sviluppo | Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. | 4,695 | 4,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claude_Debussy | 2023-02-04 | Claude Debussy | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Impresjonisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Germain-en-Laye', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. mars 1918 i Paris) var en fransk komponist og regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen i klassisk musikk.
| Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. mars 1918 i Paris) var en fransk komponist og regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen i klassisk musikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Debussy vokste opp i svært trange kår. Faren, Manuel Debussy, eide en porselensbutikk, og jobbet også som handelsreisende og trykkerassistent, mens moren var skredder.
Det var Claudes første pianolærer, madame Mauté de Fleurville, som oppdaget hans musikalske talent. I 1872 sendte madame Mauté ham til konservatoriet i Paris, og han fikk ambisjoner om å bli pianovirtuos. Det ga han opp etter to mislykkede eksamineringer i 1878 og 1879.
=== Komponist ===
I 1880 begynte Debussy å studere komposisjon under Ernest Guiraud. Fra 1880 var han i tre år engasjert om sommeren hos en av Russlands rikeste arvinger, den kjente mesén Nadjesjda von Meck, som også understøttet Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij gjennom mange år. Debussy fridde som 20-årig til hennes 16-årige datter Sophie (Sonia), men fikk nei.
I 1884 vant han komposisjonsprisen Prix de Rome med kantaten L'enfant prodigue. Premien var midler til å studere i Roma. Han reiste året etter og studerte der i to år.
Innen arbeidsstipendiet var løpt ut vendte han tilbake til Paris der han kom i kontakt med symbolistiske diktere som Verlaine og Mallarmé og de impresjonistiske kunstnerne Monet, Sisley, Pisarro og Renoir. Wagners idéer om «allkunstverket» var meget populære i disse kretser, og den tydelige innflytelse fra Wagner merkes blant annet i Debussys Cinq poèmes de Charles Baudelaire. Han reiste til Bayreuth i 1888 og 1889 for å få høre mer av Wagner, men entusiasmen kjølnet etterhvert og Debussy vendte seg senere bort fra Wagners idealistisk-romantiske stil som han mente var en trussel mot den franske musikk.
Andre impulser som det javanesiske orkester som opptrådte på verdensutstillingen i Paris i 1889, Mussorgskijs opera Boris Gudonov og vennskapet med Erik Satie forandret Debussys tonespråk. Det førsta verk som ble møtt med større fremgang var Prélude à l'après-midi d'un faune (Forspill til en fauns ettermiddag) fra 1894, og sammen med verkene Nocturne (1899) og operaen Pelléas et Mélisande (1902) befestet han sin posisjon som en av datidens største komponister i Frankrike.
Debussy giftet seg med Rosalie (Lily) Texier i 1899. I 1903 hadde han en romanse med Emma Bardac, som var amatørsanger og gift med en bankmann. Året etter forlot Debussy sin kone og flyttet sammen med Emma. 30. oktober 1905 ble datteren Claude-Emma (med kallenavnet Chou-Chou) født, og foreldrene giftet seg 20. januar 1908.
Etter 1902 fikk Debussy vanskeligheter med å sluttføre de større verkene han planla. Han klarte ikke å fullbyrde noen av de fem operaer han påbegynte, og det eneste publiserte større orkesterverket La mer (1905). Derimot skrev Debussy etter påtrykk fra forleggeren Durant en rekke pianostykker, som for eksempel Estampes, Images (I–II), suitten Children's corner of Preludes (to bind).
Fra 1908 gjennomførte han av økonomiske grunner ett antall konsertreiser til Wien, Budapest, Italia, Nederland og Russland der han som dirigent fremførte sine verker.
Claude Debussy døde i Paris, og ble gravlagt på gravlunden Cimetière de Passy. Han har hatt innflytelse på en rekke komponister, med Igor Stravinskij og Maurice Ravel blant de tydeligste eksemplene.
== Viktige verker ==
Faunens ettermiddag (Prélude à l'après-midi d'un faune), tonedikt (1894)
La mer (Havet), symfonisk skisse (1905)
Tre nokturner for orkester
To sett preludier for klaver (1910–1913)
Bl.a. La Fille aux Cheveux de Lin (Piken med linhåret)
Tolv etyder for klaver
Klaversuiten Suite bergamasque (1890)
Bl.a. Clair de Lune (Måneskinn)
Klaversuiten Children's Corner (1909)
En mengde kammermusikk
Bl.a. Syrinx for solo fløyte (1913)
Operaen Pelléas et Mélisande (1893–1902)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Claude Debussy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Claude Debussy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Claude Debussy på Internet Movie Database
(fr) Claude Debussy på Allociné
(en) Claude Debussy hos Internet Broadway Database
(en) Claude Debussy på Apple Music
(en) Claude Debussy på Discogs
(en) Claude Debussy på MusicBrainz
(en) Claude Debussy på Spotify
(en) Claude Debussy på Songkick
(en) Claude Debussy på Last.fm
(en) Claude Debussy på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Debussy i International Music Score Library Project | Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. | 4,696 | 4,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Supermarine_Spitfire | 2023-02-04 | Supermarine Spitfire | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Supermarine-luftfartøy', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. Den var dessuten hele tiden under konstant videreutvikling. Flyet ble også brukt av flere flyvåpen i etterkrigstiden.
| Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. Den var dessuten hele tiden under konstant videreutvikling. Flyet ble også brukt av flere flyvåpen i etterkrigstiden.
== Bakgrunn ==
Spitfire er et av de lettest gjenkjennbare jagerflyene fra krigen, med sine elegante, elliptiske vinger og slanke skrog. Flyet er kjent for sine gode flyegenskaper, og mange krigsflygere mener det var andre verdenskrigs beste jagerdesign, i alle fall den vakreste. I Storbritannia er Spitfire et kulturelt ikon. Spitfiren ble designet av et team ledet av flykonstruktøren R.J. Mitchell som døde av kreft i juni 1937. Konstruktøren Joe Smith tok over, og han ledet arbeidet med Spitfire til de første flyene ble tatt i bruk av RAF i august 1939, en måned før britene erklærte krig mot Tyskland etter angrepet på Polen.
Flyet var i kamp første gang 16. oktober 1939 under et tysk bombeangrep mot Royal Navys skip i Firth of Forth. Senere skulle det få sin finest hour sommeren og høsten 1940, da det spilte en sentral rolle i forsvaret av De britiske øyer under slaget om Storbritannia.
Robert McLean, styreformann i Vickers (som eide Supermarine), har fått æren for navnet, som skulle begynne med en «S» og lede tankene mot et oppfarende farlig dyr. McLeans første tanke var å gi flyet, som gikk under betegnelsen Type 300, det lite sannsynlige navnet Shrew (Spissmus). Han kom så i tanker om de åtte maskingeværene i vingene, og valgte navnet Spitfire (sinnatagg/hissigpropp) etter sin datter Ann som han kalte «a little spitfire». Det navnet viste seg å bli en legende i luftfarts- og krigshistorien. Hadde konstruktøren Reginald Mitchell fått bestemme selv, ville navnet imidlertid ha vært et helt annet. Første gang «Spitfire» ble foreslått, skal han med et fnys ha bemerket at det var «just the sort of bloody silly name they would choose»,
== Konstruksjon og produksjon ==
== Varianter ==
=== Mk.I ===
.
Woolston-fabrikken begynte å levere Spitfire Mk.I sent i 1937. De første flyene ble levert til 19th squadron ved Duxford 4. august 1938. Tidlige Spitfire Mk.I ble drevet av en 1 030 hestekrefters Rolls-Royce Merlin Mk. II motor, senere Merlin Mk.III med samme ytelse. De første flyene hadde også en fast to-bladet trepropell, men bare 77 fly var blitt produsert før man gikk over til en tre-bladet De Havilland metallpropell med to alternative vridningsvinkler. Denne økte hastigheten med ca. 8 km/t og gav stor bedring av stigeevnen.
Ved krigsutbruddet var bare noen få skvadroner utstyrt med Spitfire. Hawker Hurricane og Gloster Gladiator var de eneste britiske jagerflyene som var i kamp under felttoget i Frankrike. Ved starten av slaget om Storbritannia i juli 1940 var 19 skvadroner utstyrt med Spitfire og 27 med Hurricane. Da slaget var over i oktober hadde RAF mistet 565 Hurricane og 352 Spitfire. Fabrikkene produserte nye fly på spreng for å erstatte tapene.
Standardbevæpningen på Mk.I-modellen var 8 .303 Browning maskingevær. Under slaget om Storbritannia ble No. 19 Squadron som et forsøk utstyrt med Spitfire Mk.IB, hvor fire av maskingeværene var erstattet med to eksperimentelle 20 mm maskinkanoner. Den opprinnelige varianten med åtte mitraljøser fikk etter dette betegnelsen Mk.IA. Kanonen hadde stor slagkraft, men ammunisjonen hadde en tendens til å kile seg fast. På tross av dette ble 92 Squadron også utstyrt med den nye Mk.IB. Den første Mk.IB var en ombygget standard Mk.I og ble første gang testet i februar 1940. Ved en tilfeldighet skjøt en slik testmaskin ned en tysk Dornier Do 17 allerede i mars 1940. Mk.IB ble forløperen til de senere variantene med to maskinkanoner og fire mitraljøser (se Mk Vb og c).
Alt i alt ble 1 583 av den originale bestillingen på 2 160 Spitfire Mk.I fly levert, før den ble erstattet av den oppdaterte Mk.II.
=== Mk.II ===
Spitfire Mk.II var svært lik Mk.I av utseende. Den største forandringen var motoren, en oppgradert Merlin XII på 1 175 hk. Mk. II ble bygget på fabrikken i Castle Bromwich, i stedet for på Supermarines fabrikk i Woolston, Southampton. Den nye modellene kom ut til skvadronene mot slutten av slaget om Storbritannia, høsten 1940. Da slaget stilnet av fikk RAF et sårt tiltrengt pusterom, som blant annet ga mulighet til å sette Mk.II i full produksjon. Med ny motor og en Rotol Jablo tre-bladet "constant-speed" propell økte den Spitfierens hastighet med 28 km/t og gav bedre klatreevne. Klatrehastigheten ville antakelig blitt enda bedre, hadde det ikke vært for den ekstra cockpitpansringen på 34 kg.
Mk.II ble også produsert i to varianter, Mk.IIA (åtte maskingevær) og IIB med to 20 mm Hispano maskinkanoner + fire maskingeværer. Erfaringen fra krigens første år viste at maskinkanoner var en stor fordel, særlig overfor bombefly. Trommelmagasinene og matingen på de nye Hispano Mk.I-kanonene viste seg å være upålitelige når det ble skutt mens flyet manøvrerte, og fikk lett forkiling bare etter noen få skudd. De fleste Mk.II ble derfor likevel utstyrt med maskingeværer som sin forgjenger. Leveransene fra fabrikkene økte i takt, og innen april 1941 var hele RAFs beholdning av Mk.I byttet ut. Totalt 920 Spitfire Mk.II ble produsert.
=== Mk.III og IV ===
Den viktigste forbedringen med Mk.III var motoren, denne gangen en Merlin XX med en kompressor som satte motoren i stand til å gi mer kraft i tynn luft. Flyet fikk også en mer strømlinjeformet frontrute. Det ble også eksperimentert med innfellbart halehjul. Det ble laget bare to Mk.III, og mange av forbedringene (blant annet halehjulet) ble droppet i de neste modellene grunnet tekniske problemer.
Modell Mk.IV var i utgangspunktet ment å bli utstyrt med Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin, men problemer med å tilpasse de nye motorene gjorde at dette ble utsatt i mer enn et år. De nye flyene ble i stedet utstyrt med Merlin 45 eller 46 og brukt til foto-rekognosering under betegnelsen PRIV (Photo Reconnaissance Mk.IV). Alle naglehoder ble banket flate og glattet ut og ekstra drivstofftanker ble plassert langs forkanten av vingene. Det ble bygget 229 PRIV-Spitfirere.
=== Mk.Vb og Vc ===
Spitfire Mk.V begynte å komme ut til skvadronene rundt årsskiftet 1940–41 og representerer den første store forbedringen av Spitfire-designen. På de tidligere utgavene hadde rorflatene vært av seilduk strukket over stålrammer. Dette gjorde rorene litt trege, og mange piloter klaget over at det var tungt å manøvrere i høye hastigheter. Bevæpningen på de tidligere utgavene med åtte .303 Browning maskingevær var heller ikke tilfredsstillende. De nye F-utgavene av det tyske Messerschmitt Bf 109 jagerflyet var markant raskere enn Spitfire Mk.I og II.
Spitfire Mk.V ble utstyrt med de nye Merlin 45 motorene, som gjorde flyene i stand til å fly høyere og raskere. Rorene ble byttet ut med metallror, som løste problemene med treghet i høye hastigheter, og propellen fikk en spiss spinner som forbedret luftmotstanden. En del eldre Spifire-fly fikk også ettermontert nye ror. Den største forandringen var likevel bevæpningen. De to innerste maskingeværene i hver vinge ble byttet ut med en enkel, langløpet 20 mm Hispano-kanon. Kanonene hadde forbedret mating, men brukte fortsatt et trommelmagasin til hver kanon med 60 skudd i hvert. Skjønt ammunisjonsmengden var i minste laget, utgjorde 20mm-granatene en betydelig forbedring. I motsetning til de tidligere eksperimentelle modellene var nå Hispano-kanonene blitt driftssikre og ble beholdt resten av krigen. Flyene ble også utstyrt for å ta bomber.
Spifire Mk. V var en god og velkonstruert modell og ble godt mottatt av flygerne. Mange krigsflygere mener Mk. V var den best balanserte av alle Spitfire-modellene. Det ble bygget mer enn 6 000 Spitfire Mk.V, mer enn noen annen modell. Det er lett å kjenne igjen på de lange kanonløpene som stikker fram fra vingekanten, samtidig som den har beholdt asymmetriske radiatorer (en smal oljekjøler og en bred radiator) under vingene. Den vanligste utgaven av Mk.V var b-utgaven, men det ble også bygget en c-utgave med tropefilter for bruk i Nord-Afrika og Middelhavet. En egen utgave av Mk.Vc ble utstyrt med ikke bare to, men fire kanoner, hovedsakelig ment for bruk mot bakkemål.
=== Mk. VI og VII – «Strato-Spits» ===
I løpet av slaget om Storbritannia fryktet RAF at Luftwaffe ville gå over til å bruke bombefly som fløy så høyt at Spitfire- og Hurricane-jagerne ikke ville kunne nå dem. Parallelt med utviklingen av Mk.V ble det designet en variant for å kunne operere helt oppe i 13 000 meters høyde. Den fikk trykkabin, forlengede vinger og en firebladers propell i stedet for den gamle med tre blader. Den første varianten, Mk. VI hadde et cockpitdeksel som ble spent ned og åpnet sideveis, noe som ville gjøre det vanskelig for piloten å hoppe ut av flyet om det skulle bli nødvendig. Den var også dårlig balansert, og var lite populær i skvadronene.
Det kom snart en forbedret utgave, Mk. VII, som hadde det vanlige skyvedekslet over cockpiten, ny Merlin 61-motor med kompressor for ekstra ytelse i høyden og et mer kompakt luftfilter. Flyet fikk også to ekstra små drivstofftanker i vingene for å kunne være på vingene lenger når den endelig hadde kommet opp i operativ høyde. Det ble bygget 140 Mk. VII, og varianten var så vellykket at den ble brukt resten av krigen. De siste maskinene med Merlin 71 motor kunne operere helt opp i 15 000 meters høyde. Det franske esset Pierre Clostermann skjøt ned et tysk rekognoseringsfly i 13 000 meters høyde over Scapa Flow i 1944 med en Mk. VII.
=== Mk. VIII ===
Ved årsskiftet 1941–42 arbeidet Supermarine med å samle erfaringene med de eksperimentelle Mk. III, IV og Strato-Spitene og kombinere dem i en ny standard produksjonsmodell med den nye Merlin 61-motoren. Utviklingen tok tid. Den nye motoren var tyngre og kraftigere enn de tidligere Merlin-motorene og krevde omfattende forbedringer av skrog og haleror.
Introduksjonen av det tyske Focke-Wulf Fw 190 våren 1942 gjorde det nødvendig å skrinlegge utviklingen av Mk. VIII til fordel for Mk. IX, som kunne bygges på de eksisterende Mk. V-skrogene. Mk. VIII kom derfor i produksjon etter Mk. IX, og ble nesten utelukkende brukt i Middelhavet og av SEAC i Asia.
Foruten litt lengre nese for å gi plass til kompressoren på den nye motoren, fikk Mk. VIII et større haleror trukket opp i en spiss, innfellbart halehjul og symmetriske radiatorer under vingene. Mk. VIII ble brukt som utgangspunkt for de senere Spitfire.modellene med dråpeformet cockpitdeksel.
=== Mk. IX ===
I begynnelsen av 1942 dukket Luftwaffes nye Focke-Wulf Fw 190 jagerfly og jagerbombere opp. Selv om dette jagerflyet ikke var så manøvrerbart som de britiske jagerflyene, var det atskillig raskere, bedre bevæpnet og mer solid bygget enn Spitfire Mk. V. Den nye Mk. VIII-modellen hadde en rekke forbedringer som ville kreve ombygging av fabrikkene. Dette ville ta for lang tid, og det ble derfor besluttet a laget en midlertidig modell basert på de eksisterende Mk. V-skrogene.
Den nye modellen fikk betegnelsen Mk. IX. Den var rett og slett et Mk. V-skrog med den nye Merlin 61-motoren med totrinns kompressor (samme motoren som i Mk. VII og den planlagte VIII), men uten alle forbedringene og forsterkningene av skroget. De ytre forskjellene besto i en litt lengre motorkasse for å gi plass til kompressoren, firebladet propell og symmetriske oljekjøler/radiatorer under vingene. Siden motoren var litt lengre og tyngre, ble flyet mer stabilt i lengderettningen. Ulempen var at flyet samtidig mistet noe av manøvrerbarheten som hadde vært Spitfire-jagerens fremste fortrinn og ble noe tyngre. Rekkevidden var også noe mindre. På den annen side hadde den nye modellen en toppfart på 642 km/t, 40 km raskere enn Mk. V og kunne klatre nesten dobbelt så raskt. Den kunne operere helt oppe i 12 500 meters høyde.
Den nye modellen ble øyeblikkelig en suksess. En norsk jagerflyger skrev senere Med de nye Spifirene gikk snart mystikken av Focke-Wulfene. På tross av at modellen i utgangspunktet var en nødløsning i påvente av Mk. VIII, forble den i bruk resten av krigen og fortsatte å tjenestegjøre i mange lands luftforsvar (blant annet Norge) i etterkrigsårene. Hele 5 665 Spiftfire Mk. IX ble produsert.
Den store suksessen til det nye flyet førte til at det ble bygget i mange varianter. Det fantes varianter spesielt for flyging i stor høyde (Mk. IXHF) og lav høyde (Mk. IXLF), til og med utgaver med avklippede vingetupper for økt manøvrerbarhet i ekstremt lav høyde.
Sommeren 1944 ble modellen forbedret med ny bevæpning. De fire .303 maskingeværene ble byttet ut med to .50 (12,7 mm) M2 Browning mitraljøser, mens maksinkanonene ble beholdt. De nyproduserte flyene fikk også et gyrosikte som gjorde det lettere å treffe under manøvrering, og en større halefinne (den samme som på Mk. VIII-modellene) for å motvirke torsjonskreftene fra motoren og propellen.
=== PR Mk. X og XI – Fotorekongnoseringsfly ===
PR Mk. X og XI modellene var fotorekognoseringsversjonene av henholdsvis Mk. VII «Strato-Spit» og Mk. VIII. PR-betegnelsen sto for Photo Reconnaissance (fotorekognosering). Begge modellene løp inn i samme problemer med produsjonskapasitet som sine modermodeller. Det var mangel på egnede «Strato-Spit»-skrog, slik at Mk.XI ble produsert før Mk. X.
PR Mk.X besto av skroget til en Mk. VII med en Merlin 61 motor, men med vinget uten bevæpning og kameraer montert i skroget. Den beholdt den forbedrede trykkabinen med skyvedeksel og pansret frontrute. PR Mk. XI hadde komponenter både fra Mk. VII, VIII og IX. Den manglet trykkabin, og pansret frontrute, og hadde en ekstra oljetank under nesen på motoren som gav den en distinkt profil. Ytelsen på de to fotorekongnoseringsmodellene var omtrent like, men trykkabinen til Mk.X gjorde at piloten holdt ut lengre i 13 tusen meter høyde. De fleste Mk. XI var utstyrt med sandfiltere for bruk i tropiske strøk.
Det ble bare bygget 16 PR Mk. X. De ble brukt fra mai 1944, og malt blekrosa for kamuflasje under flyging ved soloppgang og -nedgang. PR Mk. XI var i produksjon fra 1942 til 1944 og ble laget i 471 eksemplarer. Det norske luftforsvaret brukte slike, og den siste militære flyvingen med en Spitfire på norsk jord var med oppklaringsvingens PR Mk. XI i 1954.
=== Mk. XII ===
Mk. XII var den første Spitfire-modellen som fikk installert en Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin-motor. Griffon-motoren var lengre enn Merlinen, og hadde påtagelig mer kraft i lave høyder. Prosjektet med Griffon-motoren begynte i 1942. Modellen var basert på Mk. VII skrog som ble forlenget for å gi plass til den nye lange motoren, og gitt distinkte uthevinger over eksosrørene for å gi plass til kamakslingene som satt høyere på Griffon-motoren.
Den nye motoren gav adskillig mer kraft og gjorde Mk. XII mer enn 20 km/t raskere enn Mk. IX i lav høyde, men mistet fort kraften og var langsommere over 600 meter. Fordi den var tenkt brukt til lavtflyving, fikk den avklippede vingetupper for raskere roller. Den ble brukt mot lavtflygenede FW 190 jagerbombere, og senere mot V1 flygende bomber fram til den ble faset ut i 1944. Mk. XII var i stor grad et prøveprosjekt, og i motsetning til Mk. V og IX som ble «permanente» prosjekter, ble bare 200 produsert.
=== PR Mk XIII ===
Mk. XIII var en oppklaringsversjon med kamera for fotorekonosering i lav høyde. Motoren var en Merlin 32 motor uten kompressor og skroget var derfor basert på de tidlige flymodellene med kort motorkasse. Den var bevæpnet med fire Browning maskingevær i tillegg til kameraene, tilsvarende tidlige oppklaringsversjoner av Mk.I-modellen. To F.24 kameraer var installert i skroget, et pekte skrått ned mot venstre, det andre rett ned. En ekstra 132 liters drivstofftank ble installert bak førersetet.
Modellen ble lansert på vårparten 1943 og var en stor forbedring over de eldre Mk.I oppklaringsmodellene. Det ble bygget 26 stykker, all fra skog av eldre Mk.I, II og V-modeller. De ble brukt til oppklaring i lav høyde, særlig under forberedelsene til invasjonen i Normandie i 1944. Mk XIII var den siste modellen av modellene med kort motorkasse som var i produksjon.
=== Andre varianter ===
Seafire (variant tilpasset bruk på hangarskip).
== Spitfire i norsk tjeneste ==
To norske jagerskvadroner ble etablert i England under den annen verdenskrig: 331 (Norwegian) Squadron 21. juli 1941 og 332 (N) Squadron 15. januar 1942. 331 skvadron ble opprinnelig satt opp med Hawker Hurricane, men begge fikk etter hvert Spitfire. Loggbøkene forteller at disse to skvadronene skjøt ned 116 fiendtlige fly, 34 sannsynlige nedskytninger og 124 skadet. I 1943 var 331 den høyest og 332 den 4.(3.?) høyest skårende av alle RAFs jagerskvadroner. 331 og 332 fløy flere forskjellige varianter Spitfire, blant annet Mk. IIa, Va, Vb og IXc.
Etter krigen ble skvadronene overført til Norge. 332 skvadron med Spitfire ble den første norske flyavdeling som fikk fast tilholdssted på Værnes Flystasjon.
Luftforsvarets Fotoving var den siste norske enheten som brukte Spitfire i tjeneste. Vingen hadde delvis tilhold på Kjevik Flystasjon i årene etter krigen. Den disponerte tre blåmalte PR Mk. XI, en Spitfire-versjon spesialbygd for fotorekognosering. Fotovingen ble nedlagt 26. mars 1954. Den siste flyging med Spitfire i operativ tjeneste i Norge skjedde dagen før.
I alt 471 stk PR.XI ble produsert for RAF fra november 1942 til 1944.
== Spitfire på film ==
Spitfire har hatt stjerneroller i en rekke filmer:
The First of the Few
Reach for the Sky
Angels One-Five
Operation Crossbow
Slaget om Storbritannia
A Bridge Too Far
Hope and Glory
Piece of Cake
Dark Blue World
Pearl Harbor
Dunkirk
== Litteratur ==
Jon Tvedte (1949): «Opp med spitfire», Oslo
Oddmund Ljone (1980): «Tally-ho!», Ernst G. Mortensen forlag, ISBN 82-527-0626-6
Pierre Clostermann (1953): «Luftens ørner», Stabenfeldt Stavanger 1953. Oversatt av Jon Tvedte.
Spitfire Pilot's Manual
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Pionerti#d – Bind I (2009). Wings Forlag AS, ISBN 978-82-998071-0-4
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Sommeren 1942 – Dieppe – Bind II (2009). Wings Forlag AS, ISBN 978-82-998071-1-1
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Full innsats – Bind III, (2010), Wings Forlag A/S, ISBN 978-82-998071-2-8
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Mot overtak i luften – Bind IV, 2013, Wings. ISBN 9788299807135
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. 132 Wing/Invasjonen; Bind V, 2014, Wings. ISBN 9788299807142Å
== Se også ==
Hawker Hurricane
Messerschmitt Bf 109
North American P-51 Mustang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spitfire ved Norsk Luftfartsmuseum, Bodø
Spitfire Pilots, artikler om Spitfire og Spitfire piloter
Artikkel om Spitfireflyver Rolf Arne Berg
Webside for Spitfire-pilot Finn Thorsager, 332 skvadron | Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. | 4,699 | 4,699 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_Tsjernenko | 2023-02-04 | Konstantin Tsjernenko | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 24. september', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere'] | Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født 11. septemberjul./ 24. september 1911greg. i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985.
| Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født 11. septemberjul./ 24. september 1911greg. i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985.
== Liv og virke ==
Konstantin Tsjernenko kom fra en arbeiderfamilie i Sibir. Faren var gruvearbeider, og moren arbeidet i jordbruket.
Han ble medlem av Komsomol i 1926 og kommunistpartiet i 1931.
=== Kommunistisk politiker ===
Etter en rask tjeneste som grensevakt, ble han karrierepolitiker i forskjellige regioner. Det begynte med partiverv i Krasnojarsk. I 1948 flyttet han til SSR Moldavia der han kom til å arbeide under den daværende moldaviske sovjetrepublikkens generalsekretær og senere sovjetlederen Leonid Brezjnev.
I1960 ble han hentet til Moskva. I 1971 ble han medlem av Sentralkomiteen, og i 1978 ble han fullt medlem av Politbyrået.
Han var av mange ansett til å være den utkårede til Leonid Bresjnevs etterfølge, men han ble forbigått av Jurij Andropov i valget på generalsekretær da Bresjnev døde i 1982. Grunnen til dette var at det fantes en del kritiske røster til Tsjernenko både i KGB og den røde hær. Derfor falt valget på Andropov, som også var leder av KGB.
=== Generalsekretær for det sovjetiske kommunistiske parti ===
Da Andropov døde etter kun 16 måneder, falt valget på Tsjernenko, selv om det var en del bekymring grunnet hans dårlige helse.
Under Tsjernenkos styre falt Sovjetunionen tilbake til den harde linjen som Bresjnev hadde ført. Den kalde krigen ble enda kaldere, samtidig som han forhandlet frem en handelsavtale med Folkerepublikken Kina. Hans dårlige helse gjorde at han var nærmest ute av stand til å styre landet, men han fikk stanset de voldsomme personutskiftingene i partiet. Korrupsjonsbekjempelsen som Andropov hadde igangsatt, ble også stoppet. Tsjernenko var opptatt av oppslutning blant befolkningen, og han investerte derfor mye i forbruksvarer, offentlige tjenester og jordbruk. Under hans styre fikk dissidentene det tøffere.Tsjernenko døde den 10. mars 1985 og ble begravd i Kreml. Rett etter hans død ble hans private safe åpnet av etterfølgeren Gorbatsjov. I safen ble det funnet noen få personlige papirer og en masse penger. Enda flere penger ble funnet i skrivebordet hans.
== Litteratur ==
Lothar Kölm (utg.): Kremlchefs – Politisch-biographische Skizzen von Lenin bis Gorbatschow. Dietz, Berlin 1991, ISBN 3-320-01697-0.
Dmitri Wolkogonow: Die Sieben Führer. Societäts-Verlag, Frankfurt 2001, ISBN 3-7973-0774-8.
Christian Schmidt-Häuer: Michail Gorbatschow. Neuausgabe, Piper-Verlag, München 1986, ISBN 978-3-492-00767-2.
Dev Murarka: Michail Gorbatschow – Die Grenze der Macht. Eine Biographie. Lübbe, Mönchengladbach 1991, ISBN 978-3-404-61111-9.
Archie Brown: Der Gorbatschow-Faktor: Wandel einer Weltmacht. Insel-Verlag Frankfurt am Main, Leipzig 2000, ISBN 3-458-17016-2.
== Referanser == | Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. | 4,700 | 4,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eisenach | 2023-02-04 | Eisenach | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Thüringen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km²
Martin Luther vokste opp i Mansfeld nær Eisenach. Det var på borgen Wartburg i 1521, rett ved Eisenach, at han oversatte Det nye testamente fra gresk til tysk. Byen er også fødested for Johann Sebastian Bach.
| Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km²
Martin Luther vokste opp i Mansfeld nær Eisenach. Det var på borgen Wartburg i 1521, rett ved Eisenach, at han oversatte Det nye testamente fra gresk til tysk. Byen er også fødested for Johann Sebastian Bach.
== Severdigheter ==
Det sentrale torget Markt, med:
Georgenkirche, der Luther prekte og Bach ble døpt.
Fontena fra 1549 med den forgylte statuen av St. Georg og draken
Renessanserådhuset fra 1500-tallet, delvis ødelagt av bomber under krigen og med moderne tilbygg fra 1990-tallet
Slottet. Stallene rommer Thüringer Museum med utstillinger av kunsthandverk og folkekultur.
Lutherhuset er et seingotisk bindingsverkshus ovenfor Markt, der Martin Luther skal ha bodd i oppveksten. Huset har utstillinger knytta til Luther.
Karlsplatz, med:
Nikolaiporten, som er den eldste bevarte byporten i romansk stil i Thüringen.
Nikolaikirken
Martin Luther-statuen
Bachhuset, der Bach ifølge tradisjonen skal være født. Like ved ligger Bachmuseet med form som et konsertflygel.
Reuter-Wagner-museet, som nest etter Bayreuth har Tysklands mest omfangsrike Richard Wagner-samlinger.
Kartaushagen, Eisenachs vakreste parkanlegg. Her lå vertshuset «Goldene Löwe», der den første tyske arbeiderkongressen fant sted i 1869, med August Bebel og Karl Liebknecht blant de delegerte. På stedet ligger i dag et bygg som rommer utstillinger om tysk arbeiderbevegelse.
Automobilbaumuseum, som forteller historia om bilindustrien i Eisenach.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Eisenach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eisenach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km² | 4,701 | 4,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollar | 2023-02-04 | Dollar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Numismatikk', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Valuta'] | Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
| Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
== Ulike dollar ==
== Se også ==
Dollar (Clackmannanshire)
== Referanser == | Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD). | 4,702 | 4,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Shakespeare | 2023-02-04 | William Shakespeare | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1616', 'Kategori:Engelske dramatikere', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Fødsler i 1564', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stratford-on-Avon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:William Shakespeare'] | William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død 23. apriljul./ 3. mai 1616greg. samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». Ben Jonson gav ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av rundt 38 eller 39 skuespill, 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill.
Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn sammen med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en fremgangsrik karriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men – senere kjent som King's Men. Han trakk seg antagelig tilbake til Stratford omkring 1613 hvor han døde tre år senere.
Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. Hans tidlige skuespill var hovedsakelig komedier og krønikespill, genrer han raffinerte innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608 – som for eksempel klassikerne Hamlet, Macbeth og Romeo og Juliet. På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av hans skuespill ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet i hans levetid. I 1623 utgav to av hans tidligere teaterkolleger, John Heminges og Henry Condell, Shakespeares samlede (bortsett fra to) skuespill under navnet «First Folio».
| William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død 23. apriljul./ 3. mai 1616greg. samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». Ben Jonson gav ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av rundt 38 eller 39 skuespill, 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill.
Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn sammen med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en fremgangsrik karriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men – senere kjent som King's Men. Han trakk seg antagelig tilbake til Stratford omkring 1613 hvor han døde tre år senere.
Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. Hans tidlige skuespill var hovedsakelig komedier og krønikespill, genrer han raffinerte innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608 – som for eksempel klassikerne Hamlet, Macbeth og Romeo og Juliet. På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av hans skuespill ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet i hans levetid. I 1623 utgav to av hans tidligere teaterkolleger, John Heminges og Henry Condell, Shakespeares samlede (bortsett fra to) skuespill under navnet «First Folio».
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
William Shakespeare var sønn av John Shakespeare, en veletablert hanskemaker og alderman (bystyremedlem) fra Snitterfield, og Mary Arden, datteren av en velstående jordeier og bonde. Han ble født ved Stratford-upon-Avon, og døpt den 26. april 1564. Hans egentlige fødselsdato er ikke kjent, men den er tradisjonelt blitt satt til 23. april, Jørgensdagen eller St. Georgsdagen. Denne datoen, som kan bli sporet tilbake til feiltagelse hos en forsker på 1700-tallet, har vært tiltalende ettersom Shakespeare døde den 23. april 1616. Han var sine foreldres tredje barn av åtte, og den eldste overlevende sønnen.Selv om opptegnelser for denne perioden ikke har blitt bevart, er de fleste biografer enige om at Shakespeare fikk sin utdannelse ved King's New School i Stratford, en gratis skole som ble opprettet i 1553, omtrent en halv km fra hvor han bodde. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som bekrefter dette. Gymnasskoler varierte i kvalitet i elisabethansk tid, men pensum var diktert ved lov som var gjeldende i hele England, og skolen måtte gi en omfattende utdannelse i blant annet latin grammatikk og klassikerne.
I en alder av 18 år giftet Shakespeare seg med den 26 år gamle Anne Hathaway. Kirkerådet ved bispesetet i Worcester utstedte en ekteskapspakt den 27. desember 1582. To av Hathaways naboer postet obligasjonsgjeld den neste dagen som sikkerhet for at det var ingen hindringer for inngåelse av ekteskapet. Paret må ha arrangert seremonien i en del hastverk ettersom kansleren ved Worcester tillot at ekteskapslysningen ble lest en gang framfor de vanlige tre ganger. Annes graviditet kan ha vært grunnen for dette. Seks måneder etter bryllupet fødte hun en datter, Susanna, som ble døpt den 26. mai 1583. To tvillinger, sønnen Hamnet og datteren Judith, fulgte bortimot to år senere, og ble døpt den 2. februar 1585. Hamnet døde av ukjente årsaker elleve år gammel og ble gravlagt den 11. august 1596.Etter fødselen til tvillingene er det få historiske spor fra Shakespeare før han er nevnt som en del av teaterlivet i London i 1592. På grunn av dette gapet har forskere tidvis referert til årene mellom 1585 og 1592 som Shakespeares «tapte år». Biografer som har forsøkt å redegjøre for denne perioden har gitt mange apokryfiske fortellinger. Nicholas Rowe, Shakespeares første biograf, gjenfortalte en Stratford-legende at Shakespeare flyktet til London for å unnslippe straffeforfølgelse for krypskytteri av dåhjort. En annen historie fra 1700-tallet vil ha det til at Shakespeare begynte sin teaterkarriere ved å sko hester for teaterkunder og andre tilknyttet teaterlivet i London. John Aubrey rapporterte at Shakespeare hadde vært en landsens skolelærer. En del forskere på 1900-tallet har foreslått at Shakespeare kan ha vært ansatt som skolemester av Alexander Hoghton av Lancashire, en katolsk landeier som navnga en viss «William Shakeshafte» i sitt testamente. Ingen bevis har underbygget slike historier annet enn rykter etter hans død.
=== London og teaterkarriere ===
Shakespeare regnes gjerne som tidenes mest betydelige skuespillforfatter. Hans skuespill er blitt oppført i over 500 år, og han er fortsatt den mest spilte dramatiker i verden.Det er ikke nøyaktig kjent når Shakespeare begynte å skrive, samtidige hentydninger og opptegnelser av framførelser viser at flere av hans skuespill var på teatrene i London ved 1592. Han var uansett godt nok kjent i London til å bli angrepet på trykk av skuespillforfatter Robert Greene:
Hva som er den nøyaktige meningen i ordene til Greene har vært diskutert blant forskerne, men de fleste er enige om at Greene anklager Shakespeare for å strekke seg over sin sosiale rang i et forsøk på å være likemann med universitetsutdannede forfattere, slike som Christopher Marlowe, Thomas Nashe og Greene selv. Frasen om tigerhjertet er en parodi på linjen «Oh, tiger's heart wrapped in a woman's hide» («Å, tigerens hjerte skjult i en kvinnes hud») fra Shakespeares Henrik VI, del 3, sammen med ordspillet «Shake-scene», som identifiserer Shakespeare som Greens mål.Greenes angrep er den første skriftlige benevnelsen av Shakespeares karriere i teateret. Biografer har foreslått at hans karriere må ha begynt en gang fra midten av 1580-årene og til rett før Greenes bemerkning. Fra 1594 ble Shakespeares stykker framført utelukkende av Lord Chamberlain's Men, et selskap eid av en gruppe skuespillere, inkludert Shakespeare, som snart ble det ledende skuespillselskapet i London. Etter at dronning Elisabeth døde i 1603, ble selskapet belønnet med en kongelig patent av den nye kongen, Jakob I, og de endret sitt navn til King's Men.I 1599 bygget en sammenslutning av selskapets medlemmer deres eget teater på sørbredden av elven Thames som de kalte Globen. Globe Theatre ble gjenåpnet av Dronning Elisabeth 2 i 1996 med stor ståhei og fyrverkeri. Globen var gjenoppbygget slik man mener det så ut på 1600-tallet. Globen ligger rett sør for Blackfriars Bridge. I 1608 overtok dette fellesskapet også Blackfriars innendørsteater. Opptegnelser av Shakespeares eiendomskjøp og investeringer indikerer at selskapet gjorde ham til en velholden mann. I 1597 kjøpte han det nest-største huset i Stratford, New Place, og i 1605 investerte han i en andel av sognetiender i Stratford .En del av Shakespeares skuespill ble utgitt i quarto-utgaver fra 1594 (quarto er et teknisk begrep som beskriver formatet på en bok). Ved 1598 hadde hans navn blitt et salgsargument og begynte å bli vist på tittelsidene. Shakespeare fortsatte å spille i sine egne og i andre skuespill etter at han fikk suksess som dramatiker. 1616-utgaven av Ben Jonsons Works (Verker) navngir Shakespeare på skuespillerlisten av de som var med på oppføringen av Every Man in His Humour (1598) og Sejanus, His Fall (1603). Fraværet av hans navn fra 1605-listen for Jonsons Volpone har blitt tatt som et tegn på av en del forskere at hans skuespillerkarriere ebbet ut på denne tiden. Den første folio-utgaven av 1623 lister imidlertid Shakespeare som en av «hovedskuespillerne i alle disse skuespillene», en del som ble satt opp etter Volpone, skjønt vi kan ikke vite med sikkerhet hvilke roller han spilte. I 1610 skrev John Davies fra Hereford at «gode Will» spilte «kongelige» roller. I 1709 videreformidlet Rowe en tradisjon om at Shakespeare spilte spøkelset til Hamlets far. Senere tradisjoner har opprettholdt at han også spilte Adam i Som dere vil ha det og i koret i Kong Henrik V, skjønt en del forskere tviler kildene til denne informasjonen.Shakespeare delte sin tid mellom London og Stratford i løpet av sin karriere. I 1596, året før han kjøpte New Place som familiehjem i Stratford, levde Shakespeare i sognet St. Helen's i Bishopsgate, nord for elven Thames. Han flyttet over elven til Southwark ved 1599, året hans selskap begynte å bygge Globe-teateret der. Ved 1604 hadde flyttet nord for elven igjen til et område nord for St. Pauls katedral med mange fine hus. Her leide han rom fra en fransk hugenott ved navn Christopher Mountjoy som lagde parykker for kvinner og annet hodeplagg.
=== Senere år og død ===
Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde, men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden. I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale. I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret Blackfriars, og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, John Hall.Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespill, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613. Hans siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med John Fletcher, som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men.Shakespeare døde den 23. april 1616 og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607, og Judith hadde giftet seg med Thomas Quiney, en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde.I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna. Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp». Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift. Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje. Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon. En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning.Shakespeare ble gravlagt i koret på Treenighetskirken i Stratford to dager etter hans død. Gravsteinen som dekker hans grav er innskrevet med en forbannelse mot å fjerne hans bein:
Good frend for Iesvs sake forbeare,
To digg the dvst encloased heare.
Blest be ye man yt spares thes stones,
And cvrst be he yt moves my bones.En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med Nestor, Sokrates og Vergil. I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble Droeshout-graveringen utgittDa William Dugdale besøkte Stratford upon Avon i 1634 på sin reise rundt i England for å nedtegne landemerker, monumenter og inskripsjoner til sin bok The Antiquities of Warwickshire (1656) så dette monumentet ikke slik ut som beskrevet ovenfor. Det viste en helt annen figur som hvilte sine armer på en ullpute.
I 1761 ble monumentet endret, slik at det viste en mann med en penn i den ene hånden. Imidlertid var skriveunderlaget fortsatt en pute.Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i Katedralen i Southwark og Poet's Corner i Westminster Abbey.
== Forfatterskapet ==
William Shakespeare er kjent både for sine 38 skuespill og sine 154 sonetter. I sin samtid var han kanskje mest kjent for sonettene, selv om det er skuespillene som i historiens løp har skjenket ham hans verdensberømte ettermæle. Hans dramatiske verk kan deles inn i fire perioder. I perioden 1589 til cirka 1594 skrev han historiske skuespill med stoff tatt fra Englands historie. Shakespeare skrev i denne perioden både komiske og tragiske stykker som var preget av hans mesterlige stil og komposisjon. Richard III og Kong Henrik VI er eksempler på skuespill fra denne perioden.
I perioden fra 1594 til cirka 1599 fortsatte han å skrive historiske stykker som for eksempel Richard II og Kong Henrik IV. De fleste av hans komiske skuespill som En midtsommernattsdrøm, Kjøpmannen i Venedig og Som dere vil ha det stammer også fra denne perioden. Her viser han mer modenhet, hans følsomme sider kommer også klarere frem. I den tredje perioden, fra 1599 til cirka 1608, skrev han sine store tragiske stykker som Hamlet, Othello, Kong Lear og Macbeth. Han skrev også noen mørke og bitre komedier som Når enden er god, er allting godt i denne perioden.
I den siste perioden, fra 1608 til 1613, skrev Shakespeare sine eventyrspill som for eksempel Stormen, som trolig er inspirert av advokaten William Stracheys beretning om en tre dagers storm han kom ut for etter å ha forlatt Plymouth 2. juni 1610 med kurs for den nyanlagte kolonien Jamestown i Virginia. Stracheys skip forliste ved Bermuda, der han og følget hans oppholdt seg i ni måneder mens de bygget nye skip. En i følget, John Rolfe, mistet kone og barn på Bermuda, men selv kom han seg videre til Virginia, der han grunnla tobakksindustrien og giftet seg med høvdingdatteren Pocahontas. Strachey skrev senere en beretning om den dramatiske ferden.Begge hans siste skuespill, Henry VIII og The Two Noble Kinsmen anses nå for å være helt eller delvis skrevet sammen med John Fletcher i 1613.Felles for alle hans skuespill er at de gjenspeiler Shakespeares forskjellige livssyn og moralske verdier som ærlighet, troskap, mot, tillit og medlidenhet. Shakespeare var veldig flink til å bruke eldre kilder som Saxo Grammaticus' Gesta Danorum, engelske og italienske noveller samt andre skuespill i sine skuespill.
== Shakespeare i ettertid ==
Shakespeare var en høyt verdsatt poet og skuespillforfatter i sin egen tid; men dette omdømmet var ikke den gang like stort som det ble på 1800-tallet. Romantikerne opphøyet Shakespeare til geni. George Bernard Shaw hånet tilhengerne av Shakespeare blant viktorianerne på 1800-tallet. På 1900-tallet ble hans verker gjentatte ganger oppdaget av nye bevegelser innen teaterkunsten. Hans skuespill forblir høyst populære i dag, og blir stadig fremført og gjenfortolket i forskjellige kulturelle og politiske kontekster over hele verden.
== Spekulasjoner om Shakespeare ==
Lite dokumentasjon vedrørende Shakespeares privatliv finnes. Det har derfor blitt spekulert i hans seksualitet, religiøse overbevisninger og om hvorvidt verkene som ble tilskrevet ham var skrevet av andre.
=== Forfatterskap ===
Rundt 150 år etter Shakespeares død oppstod tvil om forfatterskapet tilskrevet ham. Andre kandidater foreslått å ha skrevet Shakespeares verker i stedet for Shakespeare, har blant annet vært Francis Bacon, Christopher Marlowe, Edward de Vere, 17. jarl av Oxford og Henry Neville (død 1615). En rekke «gruppe-teorier» har også blitt foreslått. Mens kun en liten minoritet akademikere mener det er grunn til å stille spørsmål ved den tradisjonelle tilskrivelsen,, har det vært stor populær interesse for emnet, kanskje særlig «Oxford-teorien» (at det var Edward de Vere som var Shakespeare), og som fortsatt eksisterer. Det skeptikerne har gjort og fortsatt gjør er å inngi «rimelig tvil» om de fakta som allerede eksisterer uten å fremme fakta som beviser det motsatte, og til dags dato har ingen klart å rokke ved de fakta som viser at Shakespeare skrev Shakespeare. Et vedvarende problem med de alternative Shakespeare-teoriene er blant annet at det finnes håndgripelig historisk dokumentasjon som man velger å overse.Dette medfører ikke riktighet. Det finnes ingen håndfaste bevis for at Shakespeare (eg. Shaksper) skrev Shakespeare. 'Skeptikere' har i de seneste årene kommet opp med mange håndfaste skriftlige bevis for at det var den 17. Earlen av Oxford (Edward de Vere) som skrev Shakespeare's verker.
Imidlertid blir disse nye fakta oversett av 'Stratfordians' uten at de kan motbevise dette.
== Bibliografi – Skuespill ==
=== Historiske dramaer ===
Kong Henrik VI 1589–1592 (King Henry the Sixth – Part I, II, III)
Richard III 1592–1593 (The Tragedy of King Richard the Third)
Kong Johans liv og død 1594–1596 (The Life and Death of King John)
Kong Richard II 1595 (The Tragedy of King Richard the Second)
Kong Henrik IV 1596–1598 (King Henry the Fourth – Part I, II)
Kong Henrik V 1599 (The Life of King Henry the Fifth)
Kong Henrik VIII 1612–1613 (The Famous History of the Life of King Henry the Eighth)
=== Tragedier ===
Titus Andronicus 1593–1594
Romeo og Julie 1595–1596 (Romeo and Juliet)
Julius Cæsar 1599 (Julius Caesar)
Hamlet 1601–1602 (Hamlet, Prince of Denmark)
Othello 1604 (Othello, the Moor of Venice)
Kong Lear 1605 (King Lear)
Macbeth 1606 (The Tragedy of Macbeth)
Antonius og Kleopatra 1606–1607 (Antony and Cleopatra)
Timon fra Athen 1607–1608 (Timon of Athens)
Coriolanus 1607–1608
=== Komedier ===
To herrer fra Verona 1593–1594 (The Two Gentlemen of Verona)
Troll kan temmes 1593–1594 (The Taming of the Shrew)
Forvekslingskomedien 1593–1594 (The Comedy of Errors)
Kjært besvær forgjeves 1594–1595 (Love's Labour's Lost)
En midtsommernattsdrøm 1595–1596 (A Midsummer-Night's Dream)
Kjøpmannen i Venedig 1596–1597 (The Merchant of Venice)
De lystige koner i Windsor 1597–1598 (The Merry Wives of Windsor)
Stor ståhei for ingenting 1598–1599 (Much Ado about Nothing)
Som dere vil ha det 1599 (As You Like It)
Helligtrekongersaften 1601–1602 (Twelfth-Night; or, What You Will)
Troilus og Kressida 1601–1602 (Troilus and Cressida)
Når enden er god, er allting godt 1602–1603 (All's Well that Ends Well)
Like for like 1604 (Measure for Measure)
Perikles 1607–1608 (Pericles, Prince of Tyre)
=== Eventyrspill ===
Cymbeline 1609 (Cymbeline)
Stormen 1611 (The Tempest)
Vintereventyret 1611 (The Winter's Tale)
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Shakespeare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Shakespeare – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Shakespeare på Internet Movie Database
(no) William Shakespeare hos Nationaltheatret
(no) William Shakespeare hos Sceneweb
(sv) William Shakespeare i Svensk Filmdatabas
(da) William Shakespeare på Scope
(fr) William Shakespeare på Allociné
(en) William Shakespeare på AllMovie
(en) William Shakespeare hos Turner Classic Movies
(en) William Shakespeare hos Rotten Tomatoes
(en) William Shakespeare hos TV Guide
(en) William Shakespeare på Apple Music
(en) William Shakespeare på Discogs
(en) William Shakespeare på MusicBrainz
(en) William Shakespeare på SoundCloud
(en) William Shakespeare på Songkick
(en) William Shakespeare på Genius — sangtekster
(en) William Shakespeare hos The Peerage
(en) Open Source Shakespeare (complete works) Wikiquote: William Shakespeare – sitater | William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. | 4,703 | 4,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk_mytologi | 2023-02-04 | Gresk mytologi | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.
Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt trojanerkrigen. To lengre dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogonien og Arbeid og dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 400-tallet f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, eksempelvis Plutark og Pausanias.
Betydningsfull kilder fra mykenske og minoiske områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i 700-tallet f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.
Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.
| Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.
Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt trojanerkrigen. To lengre dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogonien og Arbeid og dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 400-tallet f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, eksempelvis Plutark og Pausanias.
Betydningsfull kilder fra mykenske og minoiske områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i 700-tallet f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.
Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.
== Etymologi ==
Alle kulturer har sine egne myter. Begrepet mytologi er av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.
Det greske begrepet mythologia er sammensatt av to mindre ord:
mythos (μῦθος) som i klassisk gresk omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» (Aiskhylos: "ἔργῳ κοὐκέτι μύθῳ «fra ord til gjerning») og, ved utvidelse, «en ritualisert talehandling» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode».
logos (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos).
== Kilder for gresk mytologi ==
De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioden (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover.
=== Litterære kilder ===
Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den enste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var Bibliotheca som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender.Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, Iliaden og Odysseen. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homerske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden. Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i Theogonien («gudenes opprinnelse») den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og gigantene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Promethevs, Pandora og Menneskets tider. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.
Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindaros, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser. I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Evripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (for eksempel Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i Fuglene eller Froskene.Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen.Poesien i de hellenistiske og romerske tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt likefullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:
De hellenistiske poetene Apollonios Rhodios, Kallimakhos, Pseudo-Eratosthenes og Parthenios.
De romerske poetene Ovid, Statius, Valerius Flaccus og Virgil.
De senantikke greske poetene Nonnos, Antoninus Liberalis og Quintus Smyrnaeus.
De antikke romanene til Apuleius, Petronius, Lollianus og Heliodor.Fabulae og Astronomica til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.
Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesykhios fra Alexandria og Suda og traktatene til Johannes Tzetzes og Eustathios fra Thessalonike.
=== Arkeologiske kilder ===
Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans på 1900-tallet, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstendig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.
Geometriske mønstre på keramikk fra det 700-tallet f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i literære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster. På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.
== Mytisk historie ==
Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.
Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti (Eros paidikos, παιδικός ἔρως), som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer. Tidligere eksisterende myter som den om Akilles og Patroklus, var også sett i et pederastisk synsvinkel. Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.
Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket. Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:
Opprinnelsesmytene eller gudenes tidsalder (Theogonies, «gudenes fødsel»): Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt: Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder halvguder og dødelige.
Heltenes tidsalder, hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om trojanerkrigen og etterpå, regnet av noen forskere som en separat fjerde periode.Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiskse periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske Iliaden og Odysseen overskygget de guddommelig fokuserte Tegoni og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av Olympen fra den ktoniske verden.I Arbeid og dager setter Hesiod opp fire tidsaldre: gull-, sølv-, bronse- og jernalderen. Disse tidene består av adskilte gudeskapninger, den gyldne tidsalder tilhører styret til Kronos, de etterfølgende slektene er skapt av Zevs. Hesiod setter tiden til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poeten selv levde i. Hesiod regnet den som den verste av alle tider, det ondes tilstedeværelse som ble forklart gjennom myten om Pandora I Metamorfoser fulgte Ovid Hesiods tanker om de fire tidsaldrene.
=== Gudenes tidsalder ===
==== Verdens og gudenes opprinnelse ====
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse. Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods Theogonien starter med Khaos, et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller Gaia, (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: Eros (kjærlighet), Tartaros (underverdenens straffeby), Nyx (natten) og Erebos (underverdenen).Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv Uranos (himmelen) som deretter kunne befruktet henne. Fra deres forening kom først titanene: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var Okeanos, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemosyne, Foibe, Tethys og Kronos. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde kyklopene og de hundrearmede kjempene hekatonkheirene. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.
Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, Zevs. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.Den tidligste greske tanken om poesi regnet Theogonien som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske mythos (myte), og la nesten magisk makt i den. Orfeus, den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i Apollonios Rhodios' Argonautika og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til Hades. Da Hermes oppfant lyren i de Homeriske hymner til Hermes, er det første han gjør å synge gudenes fødsel.Hesiods Theogonien er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av musene. Theogonien var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, Musaios, Epimenides, Abaris og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at Platon var kjent med noen versjoner av den orfeiske theogoni.Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av neoplatonistiske filosofer og nylig utgravde papyrus-ruller. En av disse rullene, Derveni-papyrusen beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods Theogonieb og familietreet til gudene ble utvidet bakover med Nyx (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven Okeanos og med en hemisferisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen (Helios) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.
==== Greske guder ====
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt pantheon av guder og gudinner opp. Blant de fremste greske guddommene var olymperne som bodde på fjellet Olympos under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke. Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden Pan, nymfer, najader som holdt til i kildene, dryader som holdt til i trærne, nereider som bodde i sjøen, elveguder, satyrer og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som erinnyer (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge Walter Burkert er de definerende karakteristikkene til gresk antropomorfisme at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av nektar og ambrosia som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og epiteter som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. Apollon Musagetes er «Apollo som musenes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.
De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. Afrodite var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, Ares var krigsguden, Hades de dødes gud og Athene var gudinnen for visdom og mot. Noen guddommer som Apollon og Dionysos avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som Hestia («hjerte») og Helios («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende templene hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.
=== Gudenes og menneskenes tidsalder ===
Overgangsalderen hvor guder og mennesker gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene til tiden da guddommelig innblanding i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i Ovids Metamorfoser og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff.Kjærlighetsfortellinger involverte ofte incest, forførelse eller voldtekt av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig. I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i Homerisk hymne til Afrodite hvor gudinnen ligger med Ankhises og får Aineias. Ekteskapet til Pelevs og Thetis som frambrakte helten Akilles er en annen slik myte.
Fortellingene om straff involverte bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstander som eksempelvis da Prometheus stjal ilden fra gudene, Tantalos stjal nektar og ambrosia fra Zevs' bord og ga det til sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller Lykaon oppfant offeret, Demeter lærte landbruk og mysteriene til Triptolemos eller Marsyas oppfant aulos og startet en musikalsk konkurranse med Apollon. Opplevelsene til Prometheus markerte «et sted mellom gudenes historie og menneskets.»Et anonymt papyrusfragment datert til 200-tallet f.Kr. framstilte på fargerikt vis Dionysos' straff av Lykurgos, konge av Trakia, som hadde anerkjent den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet. Fortellingen om Dionysos' ankomst i Trakia for å etablere sin kult var også temaet i Aiskhylos' dramatiske trilogi. I en annen tragedie, Evripides' Bakkantinnene ble kong Pentheus av Theben straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans mænader, de kvinnelige tilbederne av guden.I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger, og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter sin datter, Persefone. Demeter omformet seg som en gammel kvinne som kalte seg Doso og ble ønsket velkommen av Keleos, kongen i Eleusis i Attika. Som gave til Keleos ettersom han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun rakk ikke å fullføre brennritualet ettersom dennes mor Metanira kom inn og så hennes sønn i ilden og skrek ut i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.
=== Heltenes tidsalder ===
Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».
Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.De monumentale hendelsene til Herakles regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, argonautenes felttog, trojanerkrigen og den thebanske krig.
==== Herakles og herakleidene ====
Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet Argos. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i folkeminnet, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. Herakles er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.Herakles gikk også inn i etruskisk og romersk mytologi og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I Italia ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.
Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de doriske kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i Peloponnes. Hyllos, helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av herakleidene, de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telefos. Disse herakleidene erobret de peloponnesiske kongedømmene til Mykene, Sparta og Argos og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «doriske invasjon». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, Deukalion, Thesevs og Bellerofon, har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til eventyr, siden de drepte monstre som kimæren og Medusa. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.
==== Argonautene ====
Det eneste bevarte hellenistiske eposet, Argonautika av Apollonios Rhodios, forteller myten om reisen til Jason og hans argonautene for å få tilbake det gylne skinn fra det mytiske landet Kolkis ved Svartehavet. I Argonautika sendes Jason på sin reise av kong Pelias som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans nemesis og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip Argo for å få tak i skinnet.
Denne generasjonen omfattet også Thesevs som reiste til Kreta for å drepe Minotauros, Atalanta, den kvinnelige heltinnen, og Meleagros som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre Iliaden og Odysseen. Pindaros, Apollonios og Apollodoros forsøkte å gi en fullstendig liste over argonauteneSelv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn Odysseen. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til Odyssevs kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp Svartehavet for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om Medeia fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.
==== Atrevs' hus og den thebanske syklus ====
Mellom Argos og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til Atrevs og Thyestes ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med Labakos' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.Den thebanske syklus tar for seg hendelser som særlig er knyttet til Kadmos, byens grunnlegger, og senere med gjerningene til Laios og Oidipus ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved Syv mot Theben og Epigoni. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet. Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i Theben etter at det ble avslørt at Iokaste var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger
==== Trojanerkrigen og etterspillet ====
Gresk mytologi kulminerte i trojanerkrigen som ble utkjempet mellom grekerne og trojanerne, og dets etterspill. I Homers epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra romersk kultur siden fortellingen om Aineias, en trojanerhelt som dro fra Troja og grunnla byen som en dag skulle bli Roma, er nevnt i Vergil Æneiden. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene Dictys Cretensis og Dares Phrygius.Krigsyklusen om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: Eris og det gyldne eple til Kallisti, dommen over Paris, bortførelsen av Helena og ofringen av Ifigeneia ved Aulis. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av Menelaos' bror, Agamemnon, konge av Argos eller Mykene, men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.
Iliaden som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn Patroklos og Priamos' eldste sønn Hektor. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av amasonene og Memnon, etiopiernes konge og morgengudinnen Eos' sønn. Akilles drepte begge disse, men Paris klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene (Palladium).
Med Athenes hjelp bygget de den trojanske hest. Til tross for advarsler fra Priamos' datter Kassandra, ble trojanerne overtalt av Sinon, en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten Laokoon som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.
Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert Odyssevs og Aineias (Æneiden) og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, Tilbaketuren (Nostoi som er gått tapt) og Homers Odysseen. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, Orestes og Telemakhos.
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som metoper på Parthenon i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om høviske hoff og riddere. Forfattere på 1100-tallet som Benoît de Sainte-Maure (Roman de Troie, 1154–60) og Josef av Exeter (De Bello Troiano, 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i Dictys og Dares. De fulgte dermed Horats' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.
== Gresk og romersk oppfattelse av mytene ==
Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas. Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om krigen med Troja i Iliaden og Odysseen. Ifølge Victor Davis Hanson, en militærhistoriker, skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved Santa Clara University, ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «Hellas' utdannelsen» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi selve «Boken».
=== Filosofien og mytene ===
Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og rasjonalisme sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i Thukydids historie. Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.Noen få radikale filosofer som Xenofanes begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre».
Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i Platons Staten og Lovene. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i Staten, angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.
Aristoteles kritiserte den førsokratiske kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»
Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av Sokrates er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer:
«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert Thetis sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.
Tragedieforfatteren Evripides på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for antropomorfistiske.
=== Hellenistisk og romersk rasjonalisme ===
Under hellenismen ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt. Den greske mytografen Euhemeros etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (Hellige skrifter) er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og Lactantius.Rasjonaliserende hermeneutikk av mytene ble stadig mer populært i Romerriket, takket være fysiske teorier til stoisk og epikuristisk filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens euherister rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og neoplatonister de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte Lukretius å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere. Livius er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender. Utfordringene for romere med en sterk og apologetisk sans for religiøse tradisjoner var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for overtro.
Varro så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin Antiquitates Rerum Divinarum som ikke har overlevd men som Augustins Om Gudsstaten indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:
Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi. Cicero er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til Skylla, kentaurer eller andre vesener, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket. De Natura Deorum er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.
=== Synkretiserende trender ===
I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å synkretisere flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Synkretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde begrenset med egen mytologi og tok til seg de greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering. Solkulten ble introdusert i Roma etter Aurelians vellykkede felttog i Syria. De asiatiske guddommene Mithras («solen») og Baal ble kombinert med Apollon og Helios til en Sol Invictus med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper. Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle litterære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.
Samlingen av orfiske hymner og Ambrosius Theodosius Macrobius' Saturnalia som har overlevd fra 100-tallet, er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt Orfeus som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi. Det uttalte formålet med Saturnalia var å videreføre den greske kulturen han hadde samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Vergil. I Saturnalia dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.
== Moderne tolkninger ==
Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av 1700-tallet mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller fabler var beholdt. I Tyskland rundt 1795 var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I Göttingen begynte Johann Matthias Gesner å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, Christian Gottlob Heyne, arbeidet med Johann Joachim Winckelmann og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder.
=== Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel ===
Utviklingen av komparativ filologi på 1800-tallet, sammen med etnologiske oppdagelser på 1900-tallet, etablerte vitenskapen om mytene. Siden romantikken hadde alle studier av myter vært komparativ. Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Stith Thompson brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i folkeminne og mytologi. Edward Burnett Tylor publiserte i 1871 verket Primitive Culture hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon. Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både Carl Jung og Joseph Campbell. Max Müller brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av arisk naturtilbedelse. Bronislaw Malinowski la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. Claude Lévi-Strauss og andre strukturalister har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.
Sigmund Freud introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og arketypene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis Odysseen ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.» Károly Kerényi, en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.
=== Opprinnelsesteorier ===
Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de hellige bøkene, selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret. Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om Aiolos ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i Tyrrenhavet. Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.Max Müller forsøkte å forstå en indoeuropeisk religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, vediske, «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: sanskrit Dyaus-pitar = gresk Zeus = latin Jupiter = norrøn Ty.» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende lingvistiske bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske Varuna eller Moirae og nornene.Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. Adonis ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «døende gud». Kybele har sin rot i anatolisk kultur mens mye av ikonografien til Afrodite har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og Tiamat i Enuma Elish.Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: minoiske Kreta, mykensk kultur, Pylos, Theben og Orkomenos. Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med Kreta, guden som okse, Zevs og Europa, Pasifaë som underlegger seg oksen og føder Minotauros og videre. Professor Martin P. Nilsson konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid. Ifølge Walter Burkert har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.
== Motiver i vestlig kunst og litteratur ==
Den utstrakte konverteringen til kristendom og dens dominans kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i renessansen fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael de hedenske temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet latin og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som Francesco Petrarca, Boccaccio og Dante i Italia.
I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi begynte med Geoffrey Chaucer og John Milton og fortsatte videre hos William Shakespeare og til Robert Bridges på 1900-tallet. Jean Racine i Frankrike og Johann Wolfgang von Goethe i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter i opplysningstiden på 1700-tallet spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev librettoer for mange av Georg Friedrich Händels og Wolfgang Amadeus Mozarts operaer.På slutten 1700-tallet satte romantikken i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I Storbritannia inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som Alfred Tennyson, John Keats, George Byron og Mary Shelley og malere som Frederic Leighton og Lawrence Alma-Tadema. Christoph Gluck, Richard Strauss, Jacques Offenbach og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere på 1800-tallet som Thomas Bulfinch og Nathaniel Hawthorne mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur.I nyere tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne Jean Anouilh, Jean Cocteau og Jean Giraudoux i Frankrike, Eugene O'Neill i USA og T.S. Eliot i Storbritannia og av forfattere som James Joyce og André Gide.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Primære kilder ===
Aiskhylos: Perserne. Se original tekst i Perseus program.
Aiskhylos: Prometheus i lenker. Se original tekst i Perseus program.
Apollodorus: Library and Epitome. Se original tekst i Perseus program.
Apollonios av Rhodos: Argonautica, Book I. Se original tekst i Sacred Texts.
Cicero: De Divinatione. Se original tekst i Latin Library.
Cicero: Tusculanae Disputationes. Se original tekst i Latin Library.
Herodot: Historier, I. Se original tekst i Sacred Texts.
Hesiod: Arbeid og dager. Oversatt til engelsk av Hugh G. Evelyn-White.
Hesiod: Theogonien
Homer: Iliaden. Se original tekst i Perseus program.
Homeric Hymn to Aphrodite. Oversatt til engelsk av Gregory Nagy.
Homeric Hymn to Demeter. Se original tekst i Perseus project.
Homeric Hymn to Hermes. Se den engelske oversettelsen i Online Medieval and Classical Library.
Ovid: Metamorfoser. Se original tekst i Latin Library.
Pindaros: Pythian Odes, Pythian 4: For Arcesilas of Cyrene Chariot Race 462 BC. Se original tekst i Perseus program.
Platon: Apology. Se original tekst i Perseus program.
Platon: Theaetetus. Se original tekst i Perseus program.
=== Sekundære kilder ===
Ackerman, Robert (1991, opptrykk): «Introduction»”, Prolegomena to the Study of Greek Religion av Jane Ellen Harrison. Princeton University Press. ISBN 0-691-01514-7.
Albala Ken G, Johnson Claudia Durst, Johnson Vernon E. (2000): «Origin of Mythology», Understanding the Odyssey. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-41107-9.
Algra, Keimpe (1999): «The Beginnings of Cosmology», The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-44667-8.
Allen, Douglas (1978): «Early Methological Approaches», Structure & Creativity in Religion: Hermeneutics in Mircea Eliade's Phenomenology and New Directions. Walter de Gruyter. ISBN 90-279-7594-9.
Betegh, Gábor (2004): «The Interpretation of the poet», The Derveni Papyrus. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80108-7.
Bonnefoy, Yves (1992): «Kinship Structures in Greek Heroic Dynasty», Greek and Egyptian Mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06454-9.
Bulfinch, Thomas (2003): «Greek Mythology and Homer», Bulfinch's Greek and Roman Mythology. Greenwood Press. ISBN 0-313-30881-0.
Burkert, Walter (2002): «Prehistory and the Minoan Mycenaen Era», Greek Religion: Archaic and Classical (oversatt av John Raffan). Blackwell Publishing. ISBN 0-631-15624-0.
Burn, Lucilla (1990): Greek Myths. University of Texas Press. ISBN 0-292-72748-8.
Bushnell, Rebecca W. (2005): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval A Companion to Tragedy. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0735-9.
Chance, Jane (1994): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval Mythography. University Press of Florida. ISBN 0-8130-1256-2.
Caldwell, Richard (1990): «The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
Calimach, Andrew (2002): «The Cultural Background», Lovers' Legends: The Gay Greek Myths. Haiduk Press. ISBN 0-9714686-0-5.
Cartledge, Paul A. (2002): «Inventing the Past: History v. Myth», The Greeks. Oxford University Press. ISBN 0-19-280388-3.
Cartledge, Paul A. (2004): The Spartans (oversettelse til gresk). Livanis. ISBN 960-14-0843-6.
Cashford, Jules (2003): «Introduction», The Homeric Hymns. Penguin Classics. ISBN 0-14-043782-7.
Dowden, Ken (1992): «Myth and Mythology», The Uses of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-06135-0.
Dunlop, John (1842): «Romances of Chivalry», The History of Fiction. Carey and Hart.
Edmunds, Lowell (1980): «Comparative Approaches», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
Foley, John Miles (1999): «Homeric and South Slavic Epic», Homer's Traditional Art. Penn State Press. ISBN 0-271-01870-4.
Gale, Monica R. (1994): «The Cultural Background», Myth and Poetry in Lucretius. Cambridge University Press. ISBN 0-521-45135-3.
Griffin, Jasper (1986): «Greek Myth and Hesiod», The Oxford Illustrated History of Greece and the Hellenistic World redigert av John Boardman, Jasper Griffin og Oswyn Murray. Oxford University Press. ISBN 0-19-285438-0.
Grimal, Pierre (1986): «Argonauts», The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-20102-5.
Hacklin, Joseph (1994): «The Mythology of Persia», Asiatic Mythology. Asian Educational Services. ISBN 81-206-0920-4.
Hanson Victor Davis, Heath John (1999): Who Killed Homer (oversettelse fra gresk av Rena Karakatsani). Kaktos. ISBN 960-352-545-6.
Hard, Robin (2003): «Sources of Greek Myth», The Routledge Handbook of Greek Mythology: basert på H.J. Roses Handbook of Greek mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-18636-6.
Jung Carl Gustav, Kerényi Karl (2001, opptrykk): «Prolegomena», Essays on a Science of Mythology. Princeton University Press. ISBN 0-691-01756-5.
Jung, C.J. (2002): «Troy in Latin and French Joseph of Exeter's Ylias and Benoît de Sainte-Maure's Roman de Troie», Science of Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-26742-0.
Kelly, Douglas (2003): «Sources of Greek Myth», An Outline of Greek and Roman Mythology. Douglas Kelly. ISBN 0-415-18636-6.
Kelsey, Francis W. (1889): A Handbook of Greek Mythology. Allyn and Bacon.
Kirk, Geoffrey Stephen (1973): «The Thematic Simplicity of the Myths», Myth. University of California Press. ISBN 0-520-02389-7.
Miles, Geoffrey (1999): «The Myth-kitty», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. University of Illinois Press. ISBN 0-415-14754-9.
Morris, Ian (2000): Archaeology As Cultural History. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-19602-1.
Nagy, Gregory (1992): «The Hellenization of the Indo-European Poetics», Greek Mythology and Poetics. Cornell University Press. ISBN 0-8014-8048-5.
Nilsson, Martin P. (1940): «The Religion of Eleusis», Greek Popular Religion. Columbia University Press.
North John A., Beard Mary, Price Simon R.F. (1998): «The Religions of Imperial Rome», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. Cambridge University Press. ISBN 0-521-31682-0.
Papadopoulou, Thalia (2005): «Introduction», Heracles and Euripidean Tragedy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-85126-2.
Percy, William Armostrong III (1999): «The Institutionalization of Pederasty», Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece. Routledge (UK). ISBN 0-252-06740-1.
Poleman, Horace I. (Mars 1943): «Review of Ouranos-Varuna. Etude de mythologie comparee indo-europeenne by Georges Dumezil». Journal of the American Oriental Society 63 (No.1): ss. 78-79.
Reinhold, Meyer (20. oktober 1970): «The Generation Gap in Antiquity». Proceedings of the American Philosophical Society 114 (No.5): ss. 347-365.
Rose, Herbert Jennings (1991): A Handbook of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-04601-7.
Segal, Robert A. (1991): «A Greek Eternal Child», Myth and the Polis, red. av Dora Carlisky Pozzi, John Moore Wickersham. Cornell University Press. ISBN 0-8014-2473-9.
Segal, Robert A. (4. april 1990): «The Romantic Appeal of Joseph Campbell». Christian Century.
Segal, Robert A. (1999): «Jung on Mythology», Theorizing about Myth. Univ of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-191-0.
Stoll, Heinrich Wilhelm (overs. av R. B. Paul) (1852): Handbook of the religion and mythology of the Greeks. Francis & John Rivington.
Trobe, Kala (2001): «Dionysus», Invoke the Gods. Llewellyn Worldwide. ISBN 0-7387-0096-7.
Walsh, Patrick Gerald (1998): «Liberating Appearance in Mythic Content», The Nature of the Gods. Oxford University Press. ISBN 0-19-282511-9.
Weaver, John B. (1998): «Introduction», The Plots of Epiphany. Walter de Gruyter. ISBN 3-11-018266-1.
Winterbourne, Anthony (2004): «Spinning and Weaving Fate», When the Norns Have Spoken. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 0-8386-4048-6.
Wood, Michael (1998): «The Coming of the Greeks», In Search of the Trojan War. University of California Press. ISBN 0-520-21599-0.
=== Annen litteratur ===
Graves, Robert (1955—Cmb/Rep edition 1993). The Greek Myths. Penguin (Non-Classics). ISBN 0-14-017199-1.
Hamilton, Edith (1942—New edition 1998). Mythology. Back Bay Books. ISBN 0-316-34151-7.
Kerenyi, Karl (1951—Reissue edition 1980). The Gods of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27048-1.
Kerenyi, Karl (1959—Reissue edition 1978). The Heroes of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27049-X.
Morford M.P.O., Lenardon L.J. (2006). Classical Mythology. Oxford University Press. ISBN 0-19-530805-0.
Ruck Carl, Staples Blaise Daniel (1994). The World of Classical Myth. Carolina Academic Press. ISBN 0-89089-575-9.
Smith, William (1870), Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
Veyne, Paul (1988). Did the Greeks Believe in Their Myths? An Essay on Constitutive Imagination (oversatt til engelsk av Paula Wissing). University of Chicago. ISBN 0-226-85434-5.
== Eksterne lenker ==
Theoi Project, Guide to Greek Mythology inneholder fortellinger om guder og monstre med sitat fra primærkilder og bilder fra klassisk kunst (på engelsk)
Timeless Myths: Classical Mythology gir informasjon og fortellinger fra klassisk litteratur (på engelsk)
Gresk mytologi forklart for barn Arkivert 29. januar 2007 hos Wayback Machine.
Digital kopi av Leo Hjortsø: Greske guder og helter (Pax, 1998)
Digital kopi av Terje Nordby: Forvandlinger – et moderne møte med greske myter (1999) | Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen. | 4,704 | 4,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giacomo_Puccini | 2023-02-04 | Giacomo Puccini | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Lucca', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. november 1924 i Brussel, Belgia) var en italiensk komponist hvis La bohème, Tosca og Madama Butterfly er blant verdens mest oppførte operaer. Operaariene «O mio babbino caro» fra Gianni Schicchi og «Nessun dorma» fra Turandot har blitt en del av moderne kultur. Puccini var en av de få operakomponistene som med hell brukte både tyske og italienske operateknikker. Han anses som en etterfølger til Giuseppe Verdi.
| Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. november 1924 i Brussel, Belgia) var en italiensk komponist hvis La bohème, Tosca og Madama Butterfly er blant verdens mest oppførte operaer. Operaariene «O mio babbino caro» fra Gianni Schicchi og «Nessun dorma» fra Turandot har blitt en del av moderne kultur. Puccini var en av de få operakomponistene som med hell brukte både tyske og italienske operateknikker. Han anses som en etterfølger til Giuseppe Verdi.
== Tidlig liv ==
Puccini ble født i Lucca i Toscana i Italia inn i en familie med fem generasjoner av musikkhistorie bak seg. Hans far døde da han var fem år gammel, og han ble sendt hjemmefra for å studere med sin onkel Fortunato Magi, som betraktet ham for å være en svak og udisiplinert student. Senere tok han posisjonen som kirkeorganist og kormester i Lucca, men det var ikke før han så en fremføring av Verdis Aïda at han ble inspirert til å ville bli en operakomponist. Sammen med sin venn, gikk han tre mil for å se fremføringen i Pisa.
I 1880, med hjelp av en slektning og en bevilgning, ble Puccini innskrevet i konservatoriet i Milano for å studere komposisjon med Amilcare Ponchielli og Antonio Bazzini. I det samme året, da han var 21, komponerte han Messa, som markerer kulminasjonen av hans families lange forbindelse med kirkemusikk i hans innfødte Lucca. Skjønt Puccini selv riktignok titulerte arbeidet Messa, som henviser til den katolske messe, er verket i dag populært kjent som Messa di Gloria, et navn som teknisk sett henviser til bare de første to bønnene av messen, Kyrie og Gloria, mens Credo, Sanctus og Agnus Dei er unnlatt. Puccinis verk er en messe som henviser til den katolske messe.
Verket foregriper Puccinis karriere som operakomponist ved å gi glimt av den dramatiske kraften som han snart skulle slippe løs på scenen; de mektige ariene for tenor og bass-solister er utvilsomt mer operapregede enn hans vanlige kirkemusikk, og Messas instrumentering og dramatiske kraft, sammenlignes interessant nok med Verdis Requiem.
Mens Puccini studerte ved konservatoriet, ervervet han en libretto fra Ferdinando Fontana og deltok i en konkurranse for en enakters opera i 1882. Selv om han ikke vant, ble Le Villi senere arrangert i 1884 i Teatro dal Verme, noe som førte til at Giulio Ricordi fikk øynene opp for den, sjefen for G. Ricordi & Co. musikkforleggere, som bestilte en annen opera, Edgar i 1889. Puccini og Fontano skulle bli venner gjennom et helt liv.
== Puccini i Torre del Lago ==
Fra 1891 av, tilbrakte Puccini mye av sin tid i Torre del Lago, et lite landsbysamfunn omkring 25 km fra Lucca beliggende mellom det tyrrhenske hav og Massaciuccoli-sjøen, rett syd for Viareggio. Mens han leide et hus her, tilbrakte han tiden ved å jakte, og besøkte Lucca jevnlig. Innen 1900 hadde han ervervet land og bygde en villa ved sjøen, nå kjent som "Villa Museo Puccini". Han bodde her helt til 1921, da forurensningen produsert av torv i sjøen tvang ham til å flytte til Viareggio, noen få kilometer nordover. Etter hans død, ble et mausoleum bygget i Villa Puccini, der komponisten er begravet i et kapell, sammen med hans kone og sønn som døde senere.
Villa Museo Puccini er eid av hans barnebarn, Simonetta Puccini, og er åpen for offentligheten.
=== Operaer skrevet i Torre del Lago ===
Manon Lescaut (1893), hans tredje opera, var i begynnelsen en stor suksess. Den innledet det bemerkelsesverdige forholdet til librettistene Luigi Illica og Giuseppe Giacosa, som samarbeidet med ham på hans neste tre operaer, som kom til å bli hans tre mest berømte og mest fremførte operaer. Disse var:
La bohème (1896) er ansett som en av hans beste verker så vel som en av de mest romantiske operaene som noensinne er komponert. Sannsynligvis er det dagens mest populære opera.Tosca (1900) var sannsynligvis Puccinis første verisme, den realistiske fremstillingen av mange aspekter av det virkelige liv, inkludert vold. Operaen er i alminnelighet vurdert som svært viktig i operahistorien på grunn av dens betydningsfulle særpreg.Madama Butterfly (1904) var i begynnelsen mottatt med stor fiendtlighet (og var stort sett orkestrert av hans rivaler), men, etter litt omarbeiding, ble den enda en av hans mest suksessfulle operaer.Etter 1904 komponerte han sjeldnere. Puccini hadde en lidenskap for å kjøre raske biler, og ble nesten drept i en stor ulykke i 1903. I 1906 døde Giacosa, og i 1909 hendte en skandale etter at Puccinis kone, Elvira, urettmessig anklaget hushjelpen Doria Manfredi for å ha et forhold til Puccini. Dette førte til at hushjelpen begikk selvmord. Elvira ble med suksess saksøkt av Manfrediene, og Giacomo var nødt til å betale omkostningene. Endelig, i 1912, førte døden til Giulio Ricordi, Puccinis forlegger, at Puccini endte en produktiv periode i sin karriere.
Allikevel fullførte Puccini La fanciulla del West i 1910 og ferdiggjorde manuskriptet til La rondine i 1917, et stykke han omarbeidet fra en operette han forsøkte å komponere, for senere å finne ut at hans stil og talent var uforenlig med genren.
I 1918 hadde Il Trittico premiere i New York. Dette verket består av tre enakters operaer: en skrekkinngytende episode (Il Tabarro), i stilen til den parisiske Grand Guignol, en sentimental tragedie (Suor Angelica), og komedien (Gianni Schicchi). En av de tre, Gianni Schicchi, har forblitt den mest populære, og inneholder den populære arien O mio babbino caro.
=== Puccinis operaer ===
Le Villi, 1884.
Edgar, 1889.
Manon Lescaut, 1893.
La bohème, 1896.
Tosca, 1900.
Madama Butterfly, 1904.
La fanciulla del West, 1910.
La rondine, 1917.
Il Trittico: Il Tabarro, Suor Angelica, Gianni Schicchi, 1918.
Turandot, uferdig i 1924 da komponisten døde, men hadde en premiere i 1926 i en versjon som ble fullført av Franco Alfano.
=== Puccinis verker og revisjoner ===
(med datoer av premierer og fremførelsessted)
Messa (feilaktig kjent som Messa di Gloria, messe, Lucca, 1880)
Preludio Sinfonico in A-dur (Milano, 1882)
Capriccio Sinfonico (Milano, 1883)
Le Villi (31. mai 1884, Teatro dal Verme, Milano)
Le Villi [revisjon] (26. desember 1884, Teatro Regio di Torino)
Edgar (21. april 1889, Teatro alla Scala, Milano – 4 akter)
Crisantemi (Strykekvartett, 1890, "Alla memoria di Amadeo di Savoia Duca d'Aosta")
Edgar [revisjon] (5. september 1891, Teatro del Giglio, Lucca – 4 akter)
Minuetto n.1 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "A.S.A.R. Vittoria Augusta di Borbone, Principessa di Capua")
Minuetto n.2 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "All'esimio violinista prof. Augusto Michelangeli")
Minuetto n.3 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "All'amico maestro Carlo Carignani")
Edgar [2. revisjon] (28. februar 1892, Teatro Comunale, Ferrara – 3 akter)
Manon Lescaut (1. februar 1893, Teatro Regio di Torino)
La bohème (1. februar 1896, Teatro Regio, Torino)
Tosca (14. januar 1900, Teatro Costanzi, Roma)
Madama Butterfly (17. februar 1904, Teatro alla Scala, Milano)
Madama Butterfly [revisjon] (28. mai 1904, Teatro Grande, Brescia)
Edgar [3. revisjon] (8. juni 1905, Teatro Colón, Buenos Aires – 3 akter)
Madama Butterfly [2. revisjon] (10. juli 1905, Royal Opera House, Covent Garden, London)
Madama Butterfly [3. revisjon] (28. desember 1905, Opéra comique, Paris)
La fanciulla del West (10. desember 1910, Metropolitan Opera, New York)
La rondine (27. mars 1917, Opéra de Monte-Carlo, Monte Carlo)
Il trittico (14. desember 1918, Metropolitan Opera, New York):
Il tabarro
Suor Angelica
Gianni Schicchi
Turandot (25. april 1926, Teatro alla Scala, Milano)
== Media ==
Giacomo Puccini "E lucevan le stelle" fra "Tosca", sunget av Romeo Berti, 1906
Giacomo Puccini, "Boheme"
== Se også ==
Festival Puccini; den årlige festivalen for Puccinis operaer i Torre del Lago.
== Bøker ==
Puccini: en biografi (William Weaver, Mary Jane Phillips-Matz), Northeastern University Press [2002]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giacomo Puccini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giacomo Puccini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giacomo Puccini på Internet Movie Database
(no) Giacomo Puccini hos Nationaltheatret
(da) Giacomo Puccini på Filmdatabasen
(en) Giacomo Puccini hos The Movie Database
(en) Giacomo Puccini hos Internet Broadway Database
(en) Giacomo Puccini på Discogs
(en) Giacomo Puccini på MusicBrainz
(en) Giacomo Puccini på Spotify
(en) Giacomo Puccini på Songkick
(en) Giacomo Puccini på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Giacomo Puccini i International Music Score Library Project | Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. | 4,707 | 4,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Verdi | 2023-02-04 | Giuseppe Verdi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Busseto', 'Kategori:Personer fra provinsen Parma', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en italiensk operakomponist.
| Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en italiensk operakomponist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Roncole i hertugdømmet Parma, som da var okkupert av Napoléon Bonaparte, og flyttet i 1824 til Busseto, hvor han påbegynte sine musikalske studier med Ferdinando Provesi. Han komponerte en ouverture til Gioacchino Rossinis Il Barbiere di Siviglia, og flyttet til Milano, men fikk ikke plass på konservatoriet. Han hadde derfor private studier med Vincenzo Lavigna.
=== Komponist ===
Han fikk sitt gjennombrudd med librettoen til operaen Nabucco i 1842. I de neste fem år ble Verdi stadig mer berømt, først i Italia og Europa, og senere også i USA.I perioden 1844–1850 skrev Verdi flere operaer, heriblant Ernani, Macbeth og Luisa Miller. Operaene ble gradvis mer og mer fyldige og orkestret fikk en større og kraftigere rolle. Hans inspirasjon kom først og fremst fra store operakomponister som Rossini, Mercadante og Donizetti. Verdi gjennomarbeidet sine librettoer meget omhyggelig. På slutten av denne perioden ble de største og mest populære Verdi-operaene uroppført, først og fremst Rigoletto, som ble oppført i Venezia. Senere ble Il trovatore satt opp i Roma i 1853. Seks uker senere ble La traviata satt opp; den ble umiddelbart ikke vel mottatt, men etter en nyoppsetning året etter var også den en suksess.I 1870 begynte Verdi å arbeide med verket Aïda, som fikk sin uroppføring i Kairo i slutten av 1871. Etter dette trakk Verdi seg tilbake fra operaskrivningen, og hans verker fra 1873 omfatter blant annet en strykekvartett og et rekviem over dikteren Alessandro Manzoni.
I 1879 ble Verdi oppfordret til å skrive nok en opera, Othello. Verdi brukte da mye tid på å revidere sine tidligere operaer, og Othello ble først ferdig i 1886. Verket ble uroppført i Milano i 1887. Verdis siste opera skulle bli nok en Shakespeare-historie; Falstaff, fra 1893.
Verdi mistet sin kone tidlig, og hans to barn døde i tidlig alder. Senere flyttet han sammen med en sangerinne, den ugifte tobarnsmoren Giuseppina, og følte seg fordrevet fra Busseto fordi hun ble så dårlig behandlet av lokalbefolkningen.Sine siste år tilbrakte Verdi som en rik og respektert mann i Milano. Ved sin død i 1901 ble han hyllet i Milanos gater av mer enn 28 000 mennesker.
== Referanser ==
== Media ==
Ogg-fil — Enrico Caruso synger La donna è mobile fra Verdis Rigoletto
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Giuseppe Verdi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giuseppe Verdi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giuseppe Verdi på Internet Movie Database
(no) Giuseppe Verdi hos Sceneweb
(sv) Giuseppe Verdi i Svensk Filmdatabas
(da) Giuseppe Verdi på Filmdatabasen
(fr) Giuseppe Verdi på Allociné
(en) Giuseppe Verdi på AllMovie
(en) Giuseppe Verdi hos The Movie Database
(en) Giuseppe Verdi hos Internet Broadway Database
(en) Giuseppe Verdi på Apple Music
(en) Giuseppe Verdi på Discogs
(en) Giuseppe Verdi på MusicBrainz
(en) Giuseppe Verdi på Spotify
(en) Giuseppe Verdi på Songkick
(en) Giuseppe Verdi på Last.fm
(en) Giuseppe Verdi på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Giuseppe Verdi i International Music Score Library Project | Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. | 4,708 | 4,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skeid_Fotball | 2023-02-04 | Skeid Fotball | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1915', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Skeid Fotball', 'Kategori:Torshov', 'Kategori:Voldsløkka'] | Skeid Fotball er fotballavdelingen til Skeid. Idrettslaget ble stiftet 1. januar 1915 og fikk sitt nåværende navn i 1925, da klubbene Ski og Fotballklubben Frem 1914 (Frem 1914) og Kristiania Ballklubb slo seg sammen. Skeid er knyttet til strøket Torshov i Oslo og har vunnet åtte norgesmesterskap og ett seriemesterskap i fotball.
| Skeid Fotball er fotballavdelingen til Skeid. Idrettslaget ble stiftet 1. januar 1915 og fikk sitt nåværende navn i 1925, da klubbene Ski og Fotballklubben Frem 1914 (Frem 1914) og Kristiania Ballklubb slo seg sammen. Skeid er knyttet til strøket Torshov i Oslo og har vunnet åtte norgesmesterskap og ett seriemesterskap i fotball.
== Tabellen 2023 ==
Skeids fotballdrakter er røde og blå (rød drakt og blå shorts), mens klubbens logo er svart og gul. Grunnen til dette stammer fra da Kristiania BK og Frem 1914 slo seg sammen i 1925. Fargen på fotballdraktene, rødt og blått, kommer fra Kristiania Ballklubb, mens klubbmerket og vinteridrettene bruker gult og svart, som opprinnelig var fargene til Frem 1914.Skeid var inntil ekstraordinært årsmøte i oktober 2018 delt i to deler: Allianseidrettslaget Skeid og Skeid Fotball. Breddeidretten (barne- og ungdomsfotball, bandy og ski) lå i allianseidrettslaget, mens toppfotballen (a-laget og junior elite) lå i Skeid Fotball. Styreleder i Skeid er Jørgen Bjerke, mens Erling-Geir Iversen var den siste styreleder i Skeid Fotball.
== Sesongen 2020 ==
I 2019 rykket Skeid ned fra OBOS-ligaen. Dette medførte en spillerflukt, hvor hele 7 spillere fra den mest brukte førsteelleveren i 2019 forlot klubben. Noen spillere fant seg nye klubber, mens noen få spillere la opp. I tillegg sa hovedtrener Tom Nordlie opp kontrakten med Skeid i desember 2019 for å lede Lillestrøm i to playoffkamper mot Start.
6. januar 2020 ble Gard Holme presentert som ny hovedtrener, for mange et ubeskrevet blad med liten erfaring som hovedtrener. Han tok over et Skeid med økonomiske utfordringer, en tynn spillertropp og store utfordringer med hjemmebanen Nordre Åsen og svært laber kvalitet på kunstgresset. Han hentet inn ukjente spillere fra 2. og 3.divisjon for å fylle hullene etter spillerne som hadde forlatt klubben etter nedrykket. Unntaket var Daniel Braaten, som signerte en ettårskontrakt med klubben og dermed vendte hjem til barndomsklubben etter 16 år borte fra klubben.
I mars ble sesongen satt på vente på grunn av COVID19-pandemien, og sesongen startet ikke opp igjen før i starten av juli. Da hadde det blitt bestemt at lagene i de to avdelingene i 2.divisjon først skulle spille en halv sesong med en kamp mot hvert i avdelingen, før de to avdelingene så ble delt i to, hvorav den øvre halvdelen skulle spille en kamp til mot hvert lag i jakten på opprykk, mens den nedre halvdelen skulle spille en kamp mot hvert lag i en kamp for å unngå nedrykk. Skeid endte på 3.plass etter de 13 første seriekampene og kvalifiserte seg dermed for opprykkssluttspillet.
I opprykkssluttspillet leverte Skeid varene så til de grader og vant svært viktige bortekamper mot Hødd og Alta, samtidig som Kvik Halden og Tromsdalen ble beseiret på "hjemmebane" i Vallhall Arena. Dette betydde at Skeid allerede før de to siste kampene i opprykkssluttspillet hadde sikret seg 2.plassen i avdelingen og dermed playoff for opprykk bak den suverene seriemesteren Fredrikstad. I de to siste kampene før playoff spilte Skeid 0-0 hjemme på Nordre Åsen mot nevnte Fredrikstad, før opprykkssluttspillet ble avsluttet med et 0-2-tap borte mot Brattvåg i en kamp Gard Holme prioriterte reserver.
I playoff skulle Skeid møte 2.plassen i den andre avdelingen i et dobbeltoppgjør, og det ble Asker. I den første kampen på Føyka ga Johnny Per Buduson Skeid ledelsen tidlig i kampen, men Asker kom tilbake og utlignet til 1-1 før returoppgjøret på Nordre Åsen. I returoppgjøret var det denne gangen Asker som scoret tidlig, men i andre omgang utlignet Daniel Braaten, og etter full tid og ekstraomganger var det dermed duket for straffesparkkonkurranse. Der var det Asker som holdt hodet kaldt og vant 4-2, og dermed endte Skeids sesong her.
Mange supportere så dog på sesongen under ett med positive øyne. Få hadde sett for seg at Skeid skulle kjempe om opprykk denne sesongen med tanke på spillerflukten, problemene med hjemmebanen og ny hovedtrener, men laget spilte til tider meget underholdende fotball og skapte nye nøkkelspillere i form av spillere som allerede var i troppen men som ikke hadde fått så mange sjanser tidligere. Spillere som Johnny Per Buduson, Idar Nordby Lysgård, Henning Tønsberg Andresen og Hassan Yusuf var allerede viktige spillere i troppen, men i løpet av sesongen fikk supporterne også se at spillere som Fredrik Berglie (ny kaptein), Mads Andersen, David Hickson, Matarr Kah, Taofeek Ismaheel og Simen Hestnes tok store steg og etablerte seg i førsteelleveren.
== Sesongen 2021 ==
I løpet av vinteren så forlot flere nøkkelspillere klubben, da flere spillere tidlig signaliserte at de ønsket å spille på et høyere nivå. Det betydde at viktige spillere som Idar Nordby Lysgård (Mjøndalen), Henning Tønsberg Andresen (Ull/Kisa), Taofeek Ismaheel (Fredrikstad) og Hassan Yusuf (Grorud) forlot klubben, mens Daniel Braathen omsider la skoene på hylla etter en lang og innholdsrik karriere.
Hovedtrener Gard Holme signaliserte tidlig at han ville ta seg god tid for å sette troppen, da det i januar fortsatt var noe usikkerhet knyttet til hvilke spillere som ble værende og hvilke spillere som forlot klubben. Før sesongstart hadde han blant annet hentet Anders Gundersen fra Moss, Marcus Melchior fra Vålerenga 2, Gabriel Andersen fra Tromsdalen, Mikkel Tveiten fra Lyn og Abdul Basit Agouda fra KFUM Oslo. Disse spillerne ble hentet inn til det som skulle vise seg å være en stor og solid tropp som skulle håndtere spill i både 2.divisjon for A-laget men også spill for 2.laget i 3.divisjon, hvor det var et uttalt mål om å berge plassen.
Da sesongen omsider begynte så begynte man tidlig å se tegn til at 1.plassen i avdelingen og direkte opprykk til OBOS-Ligaen ville stå mellom tre lag: Skeid, Egersund og Arendal. De to sistnevnte lagene har alltid hatt betydelig større økonomiske ressurser enn Skeid og hadde forsterket laget godt før seriestart.
Hovedtrener Gard Holme valgte å legge om formasjonen før seriestart, og Skeid spilte nå i en 3-4-3-formasjon som noen ganger også kunne bikke over i en 3-5-2-formasjon. Dette var uvant for supporterne, men sakte men sikkert så man at spillerne ble komfortable med rollene sine i formasjonen, og nye helter for Skeidoksene begynte å tre frem.
Utover sensommeren og høsten falt flere lag fra i kampen om direkte opprykk, blant annet en av opprykksfavorittene i Arendal. Etter hvert sto det mellom Skeid og Egersund, og disse to var i tottene på hverandre gjennom hele høsten. I tredje siste serierunde spilte Skeid 2-2 borte mot erkerivalen Kjelsås i en svært dramatisk kamp som inneholdt både feilaktige straffesituasjoner, rødt kort og kok på tribunen, og dette betydde at Egersund kunne ta over serieledelsen hvis de slo bunnlaget Rosenborg 2 på bortebane dagen etter. Utrolig nok endte den kampen med et meget stygt 3-6-tap for Egersund, og med to serierunder igjen ledet Skeid avdelingen med to poeng.
Helgen etter falt avgjørelsen: foran over 800 tilskuere på Nordre Åsen smadret Skeid reservene til Rosenborg med hele 12-0, samtidig som Egersund tapte 1-3 hjemme mot Notodden. Dermed var det matematisk umulig for Egersund å ta igjen Skeid, og de røde og blå kunne juble for opprykk til OBOS-ligaen. Opprykket ble feiret på Skeidoksens stamsted Magneten på Torshov etter kampen, hvor både supportere og spillere feiret opprykket sammen.
Fredrik Berglie ble kåret til årets spiller av Skeidoksene, og i likhet med fjoråret fikk supporterne nye favoritter på A-laget å juble for i sesongen 2021. Den store overraskelsen denne sesongen var utvilsomt 19 år gamle Abel Stensrud som kom fra egne rekker. Stensrud startet sesongen som et tredjevalg på topp bak Johnny Buduson og Gabriel Andersen, men da førstevalget Buduson ble skadet i starten av september ga Gard Holme tillit til Stensrud. 19-åringen takket for tilliten med å score 19 mål på de 12 siste kampene, blant annet hele 6 mål i storseieren mot Rosenborg 2 på Nordre Åsen. Stensrud endte sesongen med 22 mål på 21 kamper for A-laget, og ble samtidig toppscorer i 2.divisjon.
== Sesongen 2022 ==
Før comebacket i OBOS-ligaen mistet Skeid to av sine viktigste spillere, da både Abel Stensrud og Simen Hestnes forlot klubben da kontraktene deres gikk ut. De signerte i løpet av vinteren for henholdsvis Odd og KFUM Oslo.
Skeid og hovedtrener Gard Holme signerte flere spillere denne vinteren: Sulayman Bojang (FK Haugesund) gjorde comeback i klubben etter at han forlot klubben i 2018. Morten Renå Olsen (Strømmen) og Bendik Rise (Hødd) var de to andre forsterkningene, men Holme var fornøyd med at Skeid beholdt store deler av troppen som hadde sørget for opprykk i 2021.
Første halvdel av sesongen ble svært utfordrende for Skeid. Til tross for at laget hang med spillemessig i samtlige kamper så startet de sesongen med 7 strake tap, og lå i bunn av tabellen. Først i sesongens åttende kamp ble det seier, da Stjørdals-Blink ble beseiret 3-2 på Nordre Åsen. Dette skulle vise seg og være en av to seiere Skeid tok første halvdel av sesongen (den andre var 3-2 hjemme mot byrival Grorud), og etter halvspilt sesong lå laget helt i bunnen av tabellen med fattige 6 poeng etter de to seierne og tretten tap.
Skeid hadde dog suksess i cupen, som ble spilt over to sesonger. I første runde ble Oppsal beseiret 4-0 på bortebane, før Skeid tok turen til Tørteberg for å møte Frigg i andre runde. Skeid vant denne kampen 1-0 etter scoring av Marcus Melchior. Tredje runde ble trukket, og Skeid trakk Kjelsås på bortebane. Det ble en tett og nervepirrende derbykamp på Grefsen Stadion. Med ti minutter igjen på klokka lå Skeid under 1-3, men scoringer av Jakob Napoleon Romsaas og Johnny Buduson på overtid sikret ekstraomganger og etter hvert straffekonk.
I straffekonken ble reservekeeper Anders Gundersen den store helten da han reddet to straffer, og Skeid gikk dermed videre til 4.runde, som dog ikke spilles før i 2023. Da kommer seriemester Molde på besøk.
Med laget på bunnen av tabellen halvveis tok Gard Holme grep. Han la om formasjonen fra 3-4-3 og 4-3-3, og umiddelbart så man positive forandringer på banen. Skeid hentet også inn forsterkninger i sommervinduet, da Maxwell Effiom (Sandnes Ulf) og Per-Magnus Steiring (Kongsvinger) ble hentet. Skeid fikk også til låneavtaler med Kristoffer Hoven (Sogndal), Simen Kvia-Egeskog (Viking) og Palmi Rafn Arinbjörnsson (Wolverhampton) for å forsterke laget.
Skeid hadde en fin høst, og tok solide 22 poeng på den siste halvdelen av sesongen. Det holdt dog ikke til sikker plass, og Skeid endte på 14.plass, fire poeng bak Åsane. Skeid endte dog foran både Grorud og Stjørdals-Blink på tabellen, som betydde at Skeid skulle spille kvalifisering mot playoffvinneren fra 2.divisjon for å berge plassen i OBOS-ligaen. Det laget ble Arendal.
I første kamp på Nordre Åsen vartet Skeid opp med storspill, og sendte Arendal hjem med 0-6 i bagasjen. Returoppgjøret i Arendal ble dermed en formalitet, men til tross for dette vant Skeid også den kampen 2-1, og dermed hele 8-1 sammenlagt, og skal spille i OBOS-ligaen også i 2023.
== Historie ==
1929: Kretsmester i fotball klasse B, finaleseier 2-1 over VIF. Bruker rødt/blått som draktfarger første gang.
1930: Treningskamp mot PSV Eindhoven (Nederland) vant 4-2. 4000 tilskuere på Bislett stadion, som da var grusbane. Bandy kom på programmet dette året.
1937: Skeid spilte for første gang i A-serien i Oslo fotballkrets. Var med i ligaserien 1. divisjon avd. C.
1938: Var med i Norgesserien. Kom til 4. runde i cupen. Valgt til 3. beste klubb i landet. Ble ligamestre i distrikt II gruppe A. Tapte seriefinalen mot Fredrikstad. Hans Nordahl spiller sin første landskamp – mot Sverige i Stockholm. Norge vinner 3-2 og Hans Nordahl scoret.
1939: Skeid-logoen på drakter, kreert av Leif Holm. Skeid spilte sin første cupfinale. Første flomlyskamp på Bislett, mot Sarpsborg FK.
1940: Skeid ble Oslomestre og spilte ny cupfinale.
1945: Ble Oslomestre med 3-2 over Lyn. Kvartfinalen i cupen.
1947: Vant sitt første NM. Første år i Hovedserien. Spilte mot Dynamo Moskva 9. november på Bislett for utrolige 32 000 tilskuere.
1949: Spilte ny cupfinale.
1950: Skeid hadde nå hovedserielag i fotball, ishockey og bandy.
1953: Ble norgesmestre i junior i ishockey og fotball.
1954: Norgesmestre i fotball. Spilte seriefinale i fotball, men tapte.
1955: Norgesmestre i fotball.
1956: Norgesmestre i fotball. Vant kongepokalen til odel og eie.
1958: Norgesmestre i fotball. Med sine 40 år blir Hans Nordahl den eldste cupmester noensinne. Samme året spiller Hans Nordahl sin kamp nr. 500.
1959: Norgesmestre i fotball for junior. Hans Nordahl spilte sin siste sesong, 24 år etter starten.
1962: Kvalifiserte seg til 10-klubbserien. Norgesmestre i fotball for junior.
1963: Norgesmestre i fotball.
1965: Norgesmestre i fotball.
1966: Seriemestre i fotball.
1969: Norgesmestre i fotball for junior.
1970: Skeids A-lag rykker ned fra øverste divisjon.
1972: Skeids A-lag tilbake i toppdivisjonen.
1974: Norgesmestre i fotball.
1975: Skeids A-lag rykker ned fra øverste divisjon.
1978: Skeids A-lag tilbake i toppdivisjonen (ledet av Leif Eriksen)
1980: Skeids A-lag rykker ned til daværende 2. divisjon.
1981: Skeids A-lag rykker ned til daværende 3. divisjon.
1986: Skeids A-lag rykker opp til daværende 2. divisjon.
1988: Skeids A-lag rykker ned til daværende 3. divisjon.
1993: Skeids A-lag spiller i 1. divisjon (tidligere 2. divisjon)
1995: Skeid fotball kvinner senior etableres. A-laget: opprykk til Tippeligaen.
1996: Skeid tilbake til Tippeligaen. Blir nr. 9 etter å ha vært den positive sensasjonen frem til sommeren.
1997: Skeid må ta den tunge veien ned i 1. divisjon, etter kun å ha sanket 13 poeng i løpet av en hel sesong. Mister over halvparten av A-lagets spillere.
1998: Skeid rykker, mot alle odds, direkte opp i Tippeligaen igjen. Spiller seg frem til kvartfinalen i cupen. Selger supertalentet Mike Kjølø til storklubben AIK.
1999: Mangler noen få poeng til å sikre plassen i eliteserien og rykker ned i 1. divisjon.
2002: Redder 1. divisjonsplassen seks minutter på overtid da Odd Karl Stangnes scorer mot Raufoss på Voldsløkka.
2003: Lanserer verdikonseptet Skeid24. Når semifinale i NM – men blir slått ut av RBK på Lerkendal.
2005: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2006: Skeid inngår samarbeidsavtale med Bjerke videregående skole, og formaliserer et mangeårig samarbeid med skolen.
2006: Skeid rykker opp til 1. divisjon.
2007: Skeid rykker ned til 2. divisjon. Klubben inngår en samarbeidsavtale med Lillestrøm Sportsklubb. Målet med avtalen er at begge klubber skal kunne utvikle seg, både sportslig og administrativt. Avtalen opphører etter relativt kort tid.
2008: Skeid rykker opp til Adeccoligaen.
2008: Skeid etabler Skeid Talent Invest AS (STI) for å sikre klubbens talenter. Tanken var at man med investeringsselskapet i framtida vil kunne beholde spillere lenger, samt få mer igjen ved salg.
2009: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2010: Økonomisk rot medfører at spillerne må ta store lønnskutt.
2012: Skeid rykker ned til 3. divisjon.
2013: Skeid rykker opp til 2. divisjon.
2018: Skeid rykker opp til OBOS-ligaen.
2019: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2021: Skeid rykker opp til OBOS-ligaen.
== Hjemmebane ==
Skeid Fotball spiller for tiden sine hjemmekamper på Nordre Åsen. Skeid flyttet fra Bislett til Nordre Åsen etter nedrykket fra 2. divisjon i 2012. Før dette spilte Skeid på Bislett i perioden 2007–2012 og Voldsløkka matchbane i 1998–2007. Tidligere har Skeid spilt på Ullevaal og Bislett.
Da Skeid i 2007-sesongen rykket opp til 1. divisjon, måtte klubben flytte fra Voldsløkka til Bislett. Skeid fikk ikke lenger lov av Norges Fotballforbund (NFF) til å bruke Voldsløkka som hjemmebane, på grunn av banens dårlige forfatning. Hovedgrunnen til at NFF nektet Skeid å spille på Voldsløkka var banens dårlige sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillere og ledere. Både Voldsløkka matchbane og Bislett stadion er eid av Oslo kommune.
Skeid har i mange år arbeidet for at Voldsløkka matchbane skal flyttes og rustes opp. 15. oktober 2008 vedtok bystyret i Oslo en disponeringsplan for Voldsløkka-området. Dette vedtaket innebærer blant annet at Voldsløkka matchbane skal flyttes til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Det gjenstår ennå å få kommunen til å sette av penger til utbyggingen, men ny Voldsløkka matchbane vil bety mye for idretten i Oslo øst, for Skeid og Sagene IF.
== Trofeer ==
Seriemester i 1966.
Cupmester i 1947, 1954, 1955, 1956, 1958, 1963, 1965 og 1974.
== Spillerstall ==
Oppdatert 2. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
=== 1940-tallet ===
Per Laurendz
Gustav Rehn
=== 1950-tallet ===
Jan «Jonas» Gulbrandsen
Finn Gundersen
Harald Hennum
Hans Nordahl
Arne Winther
=== 1960-tallet ===
Trygve Bornø
Kjell Kaspersen
Finn Thorsen
Frank Olafsen
Pål Sæthrang
Kai Sjøberg
Terje Gulbrandsen
Erik Johansen
=== 1970-tallet ===
Jan Birkelund
Per Egil Nygård
Morten Vinje
Tor Egil «Toro» Johansen
Kai Arild Lund
=== 1980-tallet ===
Håkon Lier Madsen
Terje Martinsen
=== 1990-tallet ===
Mike Kjølø
Morten Berre
Freddy dos Santos
Dagfinn Enerly
Tom Henning Hovi
Christer George
André Schei Lindbæk
=== 2000-tallet ===
Daniel Braaten
Birger Madsen
Daniel Fredheim Holm
Stian Theting
Pa Modou Kah
Mounir El Masrouri
Mohammed «Moa» Abdellaoue
Tom Erik Breive
Mostafa «Mos» Abdellaoue
== Årets Skeid-spiller ==
2003: Stian Theting
2004: Daniel Fredheim Holm
2005: Sebastian Harung
2006: Øystein Rogstad
2007: Tom Erik Breive
2008: Jo Andreas Gundersen
2009: Erlend Ormbostad
2010: Peter Sørensen Nergaard
2011: Morten Slorby
2012: Ole Næss
2012: Bruno Leite
2013: Martin Vethe
2014: Jens Rongved
== Klubbens trenere ==
Skeid Fotballs trener i 2010 var Arild Stavrum. Med seg i trenerteamet hadde han assistentene Eivind Sundet og Are Østreng, samt keepertrener Onar Nymoen. Den 2. april 2009 ble det kjent at Stig Inge Bjørnebye ble med i Skeids sportslige utvalg. I mai 2010 ble hovedtrener skiftet ut. Stavrum gikk som følge av klubbens økonomiske situasjon og mangeårig Kjelsås-trener Stig Mathisen tok over ut sesongen. Før 2011-sesongen ble Ole-Kristian Vikan ansatt som ny trener. Vikan trakk seg i september 2012 og Kjell Sverre Hansen Wold overtok. Sommeren 2015 gikk Hansen Wold av, og ble erstattet av et trenerteam med Stig Mathisen, Erik Skrettingland og Johnny Ademaj resten av sesongen. Foran 2016 sesongen ble Ørjan Valla ansatt som ny hovedtrener. Han ble erstattet 2. mai, og inn kom Tom Nordlie. I desember 2019 forlot Tom Nordlie Skeid til fordel for Lillestrøm, og i januar 2020 ble Gard Holme ansatt som ny hovedtrener.
== Supporterforening ==
Skeids supportere er «Skeidoksene» (også bare «Oksene»). Skeidoksene har som overordnet formål å støtte Skeids a-lag i fotball i kamper, så vel hjemme som borte.
Supporterklubben har tatt sitt navn fra Oksefontenen på Torshov. Supporterklubben har siden 2015 blitt ledet av Jonny Normann Olsen.
Siden 2014 har Skeidoksene delt ut en årlig pris til "Årets spiller kåret av Skeidoksene", og vinnerne har vært som følger:
2014:Jens Braathen Rongved
2015: Ridouan Essaeh
2016: Mansour Gueye
2017: Idar Nordby Lysgård
2018: Hassan Yusuf
2019: Johannes Nunez
2020: Johnny Per Buduson
2021: Fredrik Berglie
2022: Marcus Melchior
== Litteratur ==
SA-SA-SA Skeid gjennom 100 år (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skeid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oksene – Supporterklubb | Jørgen W. Bjerke| | 4,709 | 4,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barcelona | 2023-02-04 | Barcelona | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Barcelona', 'Kategori:Bosetninger etablert på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Byer i Catalonia', 'Kategori:Kommuner i Catalonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Barcelona (katalansk: [bəɾsəˈlonə], spansk: [baɾθeˈlona]) er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen befinner seg ved middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine 1 636 193 innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning.
Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992, og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona.
| Barcelona (katalansk: [bəɾsəˈlonə], spansk: [baɾθeˈlona]) er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen befinner seg ved middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine 1 636 193 innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning.
Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992, og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona.
== Navn ==
Navnet Barcelona kommer fra det levantin-iberiske navnet Barkeno, som er funnet i en myntinskripsjon skrevet med iberisk skrift: . I greske kilder er byen omtalt som Βαρκινών; og i latinske kilder som Barcino, Barcelo og Barceno.Noen kilder sier at byen kan ha blitt oppkalt etter den karthagenske generalen Hamilcar Barca, som skulle ha grunnlagt byen i det 3. århundre f.Kr.
I middelalderen var byen til ulike tider kjent som Barcinona, Barçalona, Barchelona og Barchenona.
== Symboler ==
Barcelonas byvåpen stammer fra Middelalderen og dukka først opp i 1329, med hovedsakelig samme utforming som det har i dag. Våpenskjoldet er delt inn i fire deler, med Georgskorset, som er rødt på hvit bakgrunn, øverst til venstre og nederst til høyre, og grevesymbolet, som består av fire røde striper på gul eller forgylt bakgrunn, øverst til høyre og nederst til venstre. Grevesymbolet er det samme som har gitt opphav til flagget senyera, og går igjen i våpna og flagga til en rekke områder som tidligere var en del av Aragóns krone. Over våpenskjoldet er det en krone, som symboliserer Aragóns krones herredømme over byen. Under Francos diktatur ble våpenet endra til å kun ha to røde striper i grevesymbolet; først i 2004 ble det opprinnelige utseendet igjen offisielt.
Flagget stammer direkte fra våpenet og har samme komposisjon, men uten krona.
== Historie ==
De første tegna på bosetning i området hvor Barcelona ligger i dag, stammer fra neolittisk tid (2000–1500 f.Kr.). De første større bosetningene dukka imidlertid ikke opp før på 600–500-tallet f.Kr., sannsynligvis i form av laietanerne, en iberisk folkegruppe. Under andre punerkrig overtok kartagenerne byen, og den ble grunnlagt på nytt av Hamilcar Barca, faren til Hannibal. Etter byens nederlag mot romerne ble den en romersk koloni, og ble døpt Colonia Julia Augusta Paterna Faventina Barcino, eller Colonia Faventia Julia Augusta Pia Barcino, i år 218 f.Kr. Rundt 15 f.Kr. ble Barcino et castrum (romersk militærleir), med den lille høyden Mons Taber like ved det midlertidige rådhuset ved Plaça de Sant Jaume som sentrum. Handel var imidlertid også viktig for byen i denne perioden, mye takka være en ideell plassering ved kysten. I det andre århundret e.Kr. ble det bygd en mur rundt byen, etter ordre fra Claudius. I det tredje århundret e.Kr. hadde Barcino en befolkning på mellom 4 000 og 8 000.
I år 415 e.Kr. ble byen erobra av vestgoterne. Barcelona var hovedstad i det vestgotiske riket i en kort periode, før den ble flytta til Toledo. På 700-tallet ble Barcelona erobra av den muslimske herskeren Al-Hurr, men ble igjen kristent territorium da Frankerriket erobra byen i 801 og gjorde den til en del av Marca Hispanica. De muslimske angrepa tok ikke slutt, og i 985 ødela troppene til Almanzor så å si hele byen. Grev Borrell II tok fatt på gjenoppbygginga, noe som markerte starten på den såkalte «grevskapsperioden». Under denne perioden ble Barcelona den viktigste byen i Catalonia og også en av de viktigste i Aragóns krone. Byen blomstra og var en av stormaktene ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet, i konkurranse med Genova og Venezia. Innbyggertallet var på rundt 50 000, og bymurene ble utvida flere ganger for å gi større plass. På slutten av 1300-tallet ble byens befolkning tynna kraftig ut som følge av svartedauden, men det var allikevel i denne perioden at store deler av den såkalte gotiske bydelen ble bygd.
Nedgangen starta på 1500-tallet med opp- og nedgangstider, og dette fortsatte i de påfølgende århundrene. Spenningene på grunn av unionen med Castilla, som ble oppretta gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla, nådde et av sine høydepunkter med det katalanske opprøret fra 1640 til 1651, og seinere med den spanske arvefølgekrigen fra 1706 til 1714, som førte til at Catalonias mista alle sine egne institusjoner. Okkupasjonen av Barcelona av fransk-spanske tropper fant sted 11. september 1714, og fra og med denne dagen styrte Filip V av Spania Catalonia.
Den økonomiske oppgangen som starta på slutten av 1700-tallet og industrialiseringa på 1800-tallet, gjorde at Barcelona på nytt ble et viktig politisk, økonomisk og kulturelt sentrum. Bymurene ble revet, og i 1897 ble seks tilgrensende kommuner innlemma i byen, noe som tillot Barcelona å vokse. Byens urbane vekst fulgte i hovedsak byplanen for den nye bydelen Eixample, som ble utarbeida av Ildefons Cerdà. I 1888 og 1929 arrangerte Barcelona verdensutstillinger. Disse ble også svært viktige for byutviklinga, ettersom man i forkant av begge utstillingene ombygde og moderniserte deler av byen. Rundt århundreskiftet oppsto den såkalte katalanske renaixença (renessansen). Samtidig opplevde Barcelona en arkitektonisk fornyelse gjennom den katalanske modernismen, en variant av art nouveau, som skulle sette et varig preg på byen. Den mest kjente eksponenten for dette er Antoni Gaudí. I 1883 starta han konstruksjonen av katedralen Sagrada Familia.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var anarkister aktive i byen, og i 1909 fant den såkalte Setmana Tràgica («Den tragiske uka») sted; en arbeideroppstand mot tvangsutskriving til krigen i Marokko førte til en uke med anarkistisk vold og nedbrenning av kirker.
Begynnelsen av 1900-tallet var prega av både en ny økonomisk vekst og de nye politiske ideologiene hos befolkninga. Myndighetene starta bygginga av både metroen og havna. Framgangen stoppa imidlertid opp da den spanske borgerkrigen begynte. I tillegg til at Catalonias regjering kjempa for republikken, var Barcelona også prega av interne opprør og slagsmål som ikke engang republikkens regjering kunne kontrollere. Barcelona ble bomba ved flere anledninger, og Francos tropper nådde byen i slutten av januar 1939. Diktatoren fordelte makta i byen, noe som førte til en ukontrollert utvikling med stor innflytting fra resten av Spania, særlig fra sør. Under diktaturet var det katalanske språket forbudt og den katalanske kulturen ble undertrykt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet skjedde det en gjenoppblomstring av katalansk kultur både i Barcelona og i resten av Catalonia, og det ble på nytt starta opp kulturelle og urbanistiske prosjekter. Byen arrangerte blant annet et vellykka sommer-OL i 1992 og Forum for kultur i 2004. Barcelona har de siste tiåra gjennomgått en kraftig fornyingsprosess, og har samtidig blitt et av Europas mest populære turistmål.
== Geografi ==
Barcelona ligger ved nordøstkysten av Den iberiske halvøy, ved Middelhavet, på et platå som er omtrent 5 km bredt og som er avgrensa av fjellkjeden Collserola i nordvest, elva Llobregat i sørvest og elva Besòs i nord. Dette platået er på 170 km², og selve byen opptar 101 km². Byen ligger 160 km sør for Pyreneene og den katalanske grensa til Frankrike.
Fjellkjeden Collserola ligger nordvest for byen. Dens høyeste topp er Tibidabo, på 512 meter over havet. Barcelona er full av små åser og høydedrag. De fleste av dem er bebodde, slik som Carmel (267 moh.), Putxet (181 moh.) og Rovira (261 moh.). Høydedraget Montjuïc ligger sørøst i byen.
Barcelona grenser til kommunene Santa Coloma de Gramenet og Sant Adrià de Besòs i nord, L'Hospitalet de Llobregat og Esplugues de Llobregat i sør, Middelhavet i øst, og Montcada i Reixac og Sant Cugat del Vallès i vest.
=== Klima ===
Barcelona har et middelhavsklima, med milde, fuktige vintre og varme, tørre sommere. Januar og februar er de kaldeste månedene, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 10 °C. Juli og august er de varmeste månedene. Da ligger gjennomsnittstemperaturen på rundt 25 °C. Den høyeste temperaturen som er registrert på målestasjonen ved El Prat de Llobregat, er 37,3 °C 13. august 2003, og den laveste er −7,2 °C 16. januar 1985. I selve Barcelona er den høyeste registrerte temperaturen 38,6 °C i 2003. Ved målestasjonen på Tibidabo har man registrert en temperatur på 39,8 °C.
== Demografi ==
Ifølge Barcelonas bystyre var befolkninga 1. januar 2007 på 1 595 110 innbyggere. Befolkningstettheten i byen var på 15 825 innbyggere per km² i 2007 Distriktet med høyest befolkningstetthet var Eixample, med 35 082 innbyggere per km². Lavest befolkningstetthet hadde Sarrià-Sant Gervasi, med 7 017 innbyggere per km². Gjennomsnittsalderen i Barcelona er på 45 år. Forventa levealder i 2005 var 83,9 år for kvinner og 77,0 år for menn.Ifølge de samme talla hadde 15,4 % av befolkninga (245 999 personer) utenlandsk statsborgerskap. Denne andelen er over tre ganger så stor som i 2001, da den var på 3,9 %. 18 % av Barcelonas innbyggere er født i utlandet, mens bare 60,3 % er født i Catalonia. Størsteparten av innbyggerne med utenlandsk statsborgerskap kommer fra (i rekkefølge) Ecuador, Italia, Bolivia, Peru, Marokko, Pakistan, Colombia, Kina og Frankrike. 98 028 innbyggere er fra Sør-Amerika, 70 217 fra Europa utenom Spania, 38 624 fra Asia, 20 292 fra Nord- og Mellom-Amerika, 18 414 fra Afrika (de fleste fra Nord-Afrika) og 271 fra Oseania95 % av befolkninga forstår katalansk, 74,6 % kan snakke det, 75 % kan lese det og 47,1 % kan skrive det (tall fra 2001). De aller fleste innbyggerne forstår også spansk.
De aller fleste av innbyggerne tilhører den katolske kirke (208 kirker). Men det er også andre trosretninger representert, deriblant evangelister, Jehovas vitner og buddhister.I 1900 hadde Barcelona 533 000 innbyggere. Innbyggertallet vokste jevnt, men langsomt fram til 1950. På 1950- og 1960-tallet fant det sted en stor arbeidsinnvandringsbølge. Barcelonas innbyggertall hadde i 1979 kommet opp i 1 906 998. Det falt på 80- og 90-tallet, fordi mange søkte høyere livskvalitet ved å flytte ut i forstedene. En annen årsak til utflyttinga var den store veksten i boligprisene. Etter å ha nådd bunnen av bølgedalen i 2000 med 1 496 266 innbyggere, begynte folketallet igjen å vokse da unge mennesker starta å flytte tilbake til byen. På grunn av dette har boligprisene steget på nytt.
== Politikk ==
I Barcelona er det fire forskjellige politiske administrasjoner, på hvert sitt nivå og med ulike ansvarsområder:
Den spanske statsadministrasjonen tar hånd om oppgaver som har å gjøre med sikkerhet, lov og rett, drift av havna og flyplassen, RENFE-toga, med mer. I 2006 ble det nasjonale politiet skifta ut med det katalanske politiet, Mossos d'Esquadra. Den spanske regjeringa har en delagasjon i Barcelona, som den utnevner direkte.
Generalitat de Catalunya, Catalonias autonome regjering, har mange ansvarsområder når det gjelder styring av byen. Disse inkluderer utdanning, sosiale saker, samferdsel, økonomi, handel, og så videre. La Generalitat er også ansvarlig for bygging av offentlige institusjoner som sykehus, skoler, universiteter og gamlehjem. Barcelona er hovedstaden i Catalonia, og alle institusjonene og organene til La Generalitat holder til her. Catalonias parlament befinner seg i Parc de la Ciutadella, mens Palau de la Generalitat (det katalanske regjeringsbygget) ligger ved Plaça de Sant Jaume. Catalonias regjering velges hvert fjerde år.
Barcelonas provinsting er det organet som har færrest ansvarsområder i byen. De er ansvarlige for forvaltninga av parken i Collserola og noen andre parker og offentlige bygninger i byen. De har også ansvaret for enkelte museer og en rekke offentlige biblioteker.
Barcelonas bystyre er organet med flest oppgaver. Det har ansvaret for byplanlegging, transport, skatteinnkreving, sikkerhet, samt forvaltning av offentlige veier og hager. Byrådet er også ansvarlig for bygging av barnehager, idrettsanlegg, biblioteker og lignende. Det holder til i rådhuset ved Plaça de Sant Jaume. Representantene i rådet blir valgt hvert fjerde år. Makta til byrådet er fordelt på to nivåer, ett for hele byen og ett for hvert enkelt distrikt.
=== Distrikter og bydeler ===
Barcelona er delt inn i ti distrikter. Hvert distrikt fungerer som en politisk enhet, noe som hjelper til med å desentralisere byens politikk. Representene i distriktstingene velges ut ifra hvor mange stemmer partiene får i de enkelte distriktene ved lokalvalget. Det vil si at ett parti kan få flertall i bystyret, mens andre partier får makta i enkelte distrikter. Den territorielle inndelinga av distriktene samsvarer med gamle historiske inndelinger av byen. De fleste distriktene var uavhengige områder som ble innlemma i byen på 1800- og 1900-tallet, og har fortsatt sin egen personlighet.
De 10 distriktene i Barcelona er:
Ciutat Vella. Byens historiske sentrum. Distriktet samsvarer med det gamle Barcelonas territorium. Det omfatter bydelene El Raval, Barri Gòtic, Barceloneta og La Ribera.
Eixample. Omfatter bydelene El Fort Pienc, La Sagrada Familia, La Dreta de l'Eixample, L'Antiga Esquerra de l'Eixample, La Nova Esquerra de l'Eixample og Sant Antoni.
Sants-Montjuïc. Omfatter bydelene El Poble Sec – Parc de Montjuïc, La Marina del Prat Vermell – Zona Franca, La Marina de Port, La Font de la Guatlla, Hostafrancs, La Bordeta, Sants – Badal og Sants.
Les Corts. Omfatter bydelene Les Corts, La Maternitat i San Ramon og Pedralbes.
Sarrià-Sant Gervasi. Omfatter bydelene Vallvidrera, el Tibidabo i Les Planes, Sarrià, Les Tres Torres, Sant Gervasi – La Bonanova, Sant Gervasi – Galvany og El Putxet i el Farró.
Gràcia. Omfatter bydelene Vallcarca i els Penitents, El Coll, La Salut, La Vila de Gràcia og El Camp d'en Grassot i Gràcia Nova.
Horta-Guinardó. Omfatter bydelene El Baix Guinardó, Can Baró, El Guinardó, La Font d'en Fargues, El Carmel, La Teixonera, Sant Genís dels Agudells, Montbau, La Vall d'Hebrón, La Clota og Horta.
Nou Barris. Omfatter bydelene Vilapicina i la Torre Llobeta, Porta, El Turó de la Peira, Can Peguera, La Guineueta, Canyelles, Les Roquetes, Verdun, La Prosperitat, La Trinitat Nova, Torre Baró, Ciutat Meridiana og Vallbona.
Sant Andreu. Omfatter bydelene La Trinitat Vella, Baró de Viver, El Bon Pastor, Sant Andreu, La Sagrera, El Congrés i els Indians og Navas.
Sant Martí. Omfatter bydelene El Camp de l'Arpa del Clot, El Clot, El Parc i la Llacuna del Poblenou, La Vila Olímpica del Poblenou, El Poblenou, Diagonal Mar i el Front Marítim del Poblenou, El Besòs i el Maresme, Provençals del Poblenou, Sant Martí de Provençals og La Vernada i la Pau.
== Økonomi ==
Barcelona har lenge vært en industriby. Det ble bygd et stort antall fabrikker i løpet av de forrige århundrene. Nå om dagen har fabrikkene blitt omplassert til utkanten av byen, noe som har gjort det mulig å gjøre om de tidligere fabrikkstrøkene til moderne bolig- og serviceområder. De viktigste industrielle sektorene for Barcelonas økonomi er tekstil- og bilindustri, kjemisk, farmasøytisk og elektronisk industri. Når det gjelder tjenester er det logistikk, trykking og informatikk som er byens viktigste sektorer. Barcelonas økonomi forbedra seg i 2006 med 3,5 %, noe som var den største økninga på fem år, ifølge Barcelonas handelsdepartement. I 2007 var økninga på rundt 3,0 %.La Fira, Barcelonas varemesse, organiserer tallrike utstillinger, og er blant de viktigste messene i Europa. Hvert år blir den besøkt av over 3,5 millioner mennesker. Når utvidelsene av området er ferdige i 2009, blir La Fira Europas nest største messeområde. Byen har også mange kongresslokaler, som brukes året rundt til nasjonale og internasjonale sammenkomster.
Havna i Barcelona har i løpet av de siste åra blitt den viktigste i Middelhavet når det gjelder mengden varer som transporteres. Den er også Middelhavets viktigste havn for cruisebåter. Flyplassen, som i 2006 hadde et passasjertall på 30 millioner, er den nest viktigste i Spania.
De siste åra har Barcelona klart å få bukt med så å si all arbeidsløshet, og har dermed overvunnet problemene med utflyttinga av industrien og den store innvandringa fra Latin-Amerika, Afrika, Asia og Øst-Europa.
=== Turisme ===
Turisme har utviklet seg til å bli en av byens viktigste økonomiske ressurser, særlig etter at de arrangerte de Olympiske Leker i 1992. Barcelona er for tida et av Europas mest populære reisemål, og har gått forbi Paris når det gjelder antall besøkende, og ligger kun bak London og New York på verdensbasis. Dessuten er det den byen i Europa som har hatt størst økning i antall turister de siste åra. I 2005 besøkte over 5 millioner turister byen, 11 % flere enn i 2004. Hotellene registrerte mer enn 11 millioner overnattinger i 2005, 8 prosent mer enn året før.60 % av de 5 millionene kom til byen for å tilbringe noen feriedager der, resten kom på grunn av forretninger eller internasjonale kongresser. I 2006 hadde hotellene i Barcelona plass til mer enn 50 000 personer, dobbelt så mange som i 1996.
I tillegg til de utenlandske turistene som ble registrert ved hotellene i Barcelona, var det også en stor andel av turistene som overnatta andre steder i Catalonia som besøkte byen. Catalonia ble besøkt av hele 13,5 millioner turister i 2005. Til disse talla må man også legge til alle de tusener av turister som kom fra resten av Spania.
== Severdigheter ==
=== Sentrum ===
Plaça de Catalunya er det naturlige midtpunktet i Barcelona. Ved denne store plassen møtes mange av byens viktigste gater. Den aller mest kjente av dem, La Rambla, går nedover mot havna til Columbus-monumentet, en høy søyle med en statue av Christofer Columbus på toppen. La Rambla har alltid et yrende folkeliv og masser av gateartister, kunstnere, menneskelige statuer og selgere. Det er også boder hvor det selges blomster, kjæledyr og fugler, samt et godt utvalg restauranter og butikker. Langs la Rambla er det flere kjente severdigheter, slik som drikkefontena Font de Canaletes, Palau de la Virreina, markedet la Boqueria og teateret Liceu. Sidegatene til la Rambla byr også på interessante opplevelser. På sørvestsida av La Rambla ligger bydelen El Raval, som er kjent for sin flerkulturelle atmosfære på grunn av den store andelen innvandrere som bor der.
Den gotiske bydelen, Barri Gòtic, ligger rett nordøst for la Rambla. Barri Gòtic er den eldste delen av byen, og er populær blant turister på grunn av sine smale gater og bygninger både fra middelalderen og den romerske kolonitida. Bydelen er også Barcelonas administrative og religiøse sentrum. Her ligger byens gotiske katedral, kjent som La Seu, og Plaça de Sant Jaume, hvor Catalonias regjering (Generalitat de Catalunya) og Barcelonas byråd (Ajuntament de Barcelona) holder til. Plaça Reial, en palmefylt plass omringet av gamle bygninger, som er kjent for sine mange restauranter, barer og utesteder, befinner seg også i den gotiske bydelen. Det samme gjør flere museer, med Picasso-museet og Barcelonas byhistoriske museum som de mest besøkte. Andre steder i Barri Gòtic som er populære blant turister, er kirkene Santa Maria del Mar og Santa Maria del Pi, samt en rekke plasser og trange gater.
=== Montjuïc og Plaça d'Espanya ===
Montjuïc er en ås med en forholdsvis flat topp som ligger ovenfor havna sør for sentrum av byen. På denne åsen har det ligget flere befestninger, og den siste av dem, Castell de Montjuïc, ligger der fortsatt. På Montjuïc finner man dessuten mange av arenaene som ble brukt under OL 1992, blant annet olympiastadionet Estadi Olímpic Lluís Companys, svømmeareanaen og det spektakulære telekommunikasjonstårnet. På åsen ligger også Barcelonas botaniske hage, Fundació Joan Miró og Poble Espanyol. Fra havna går det en kabelbane opp til Montjuïc.
Ved foten av åsen, på motsatt side av havna, befinner Plaça d'Espanya seg. Området rundt plassen var sentrum for verdensutstillinga i 1929. I dag brukes området blant annet til den store messa Fira de Barcelona. Ved Plaça d'Espanya ligger den ærverdige bygninga som rommer Catalonias nasjonale kunstmuseum. Ved trappene opp til museet er det en rekke fontener som brukes til spektakulære lys- og lydshow flere dager i uka, kjent som Font Màgica.
=== Strender og havneområder ===
Takket være ombygginga av kystområdene som starta i 1992, har Barcelona i dag sju strender med en samla lengde på rundt 4,6 kilometer. Strendene er veldig sentrale, og ligger få minutter fra sentrum av byen. Fram til slutten av 1980-tallet var de både skitne og forurensa, men holder i dag høy standard, og er veldig populære blant både turister og fastboende. Nærmest sentrum ligger de to strendene Platja de Sant Sebastià og Platja de la Barceloneta. Mellom disse strendene og de fire andre ligger Port Olímpic («Den olympiske havna»), med sine barer, restauranter og fortøyningsplasser for luksusbåter. Her befinner også Barcelonas to høyeste bygninger seg, Hotel Arts og Torre Mapfre, samt den kjente bronseskulpturen «Peix» av Frank Gehry. På den andre sida av Port Olímpic ligger de fem øvrige strendene på rekke og rad. Disse er Platja Nova Icària, Platja de Bogatell, Platja de la Mar Bella, Platja de la Nova Mar Bella og Platja de Llevant. Den nyeste av dem, Platja de Llevant, ble åpna sommeren 2006. Der hvor Platja del Bogatell møter Platja de la Mar Bella er det et lite nudistområde. Det fins også en rekke flotte strender både nordøst og sørvest for byen. Særlig kjent er feriebyen Sitges, som ligger rundt 35 km sørvest for Barcelona.
=== Parker ===
Barcelona har til sammen 68 parker, inndelt i 12 historiske parker, 5 tematiske (botaniske) parker, 45 byparker og 6 skogsparker. Parkene utgjør rundt 10 % av byens totale areal. Det gir 18,1 m² parkareal per innbygger.
Den mest kjente parken i Barcelona er nok Parc Güell, som ligger nord i byen, og som er utforma av Antoni Gaudí. Den har en rekke bisarre bygninger og skulpturer i Gaudís særegne stil, og den har også gode turmuligheter. I Parc Güell ligger blant annet Sala de les Cent Columnes, med en lang porselensbenk på taket. En annen kjent park er Parc del Laberint d'Horta, som har en stor hagelabyrint. Byens største park er parken på Montjuïc, som er på 203 hektar. Deretter følger Parc de la Ciutadella, hvor blant annet Catalonias parlamentsbygning, dyrehagen og flere museer befinner seg. Byens tredje største park er Parc Guinardó. En del av Parc de Collserola ligger også innafor bygrensene.
Barcelona har videre forsøkt å myke opp bybildet ved å plante trær også langs gatene og på nesten enhver grønn flekk. Det finnes titusener av plantede trær i byen, og med et stort artsmangfold, se Liste over trær i Barcelona.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
Barri Gòtic, den gotiske bydelen, har som navnet tilsier, en stor mengde bygninger i gotisk stil. Basilikaen Santa Maria del Mar regnes som selve juvelen innen katalansk gotisk arkitektur på grunn av sin reine stil. En rekke andre framtredende bygninger, som katedralen La Seu, er også opprinnelig bygd i gotisk stil. En stor del av bygningene i Barri Gòtic stammer fra Middelalderen, og noen helt tilbake til romernes første bosettinger i byen. Rester av den romerske bymuren står fortsatt.
På midten av 1800-tallet ble byen utvida, og byplanleggeren Ildefons Cerdà sto for det meste av utviklinga i denne perioden. Hans kvadratiske gatemønster med store bygningsblokker går igjen i hele det som i dag er bydelen Eixample.
Den katalanske modernismen (kjent som jugendstil eller art nouveau i resten av Europa) utvikla seg fra 1880-tallet til 1910-tallet, og etterlot seg viktige spor i Barcelona. Modernisten Antoni Gaudí er kanskje den personen som har satt aller mest preg på Barcelona. Rundt om i hele byen kan man finner bygninger som er tegna av denne kontroversielle, men populære, arkitekten. Hans mest kjente byggverk, basilikaen Sagrada Familia, ble påbegynt i 1882 og er ennå ikke ferdig. Den er foreløpig planlagt å stå ferdig i 2026. Sju av Gaudís verker står på UNESCOs verdensarvliste. Disse er Sagrada Familia (fødselsfasaden og krypten), Parc Güell, Palau Güell, Casa Milà (la Pedrera), Casa Vicens, Casa Batlló og krypten i Colonia Güell. To av bygningene til en annen innflytelsesrik modernismearkitekt, Lluís Domènech i Montaner, er også en del av verdensarven: Palau de la Música Catalana og Hospital de Sant Pau. I Passeig de Gràcia ligger bygningsblokka med kallenavnet Illa de la Discòrdia, som inneholder bygninger av de tre store modernistiske arkitektene Gaudí, Domènech og Josep Puig i Cadafalch.
=== Museer ===
Se også: Liste over museer i Barcelona
Barcelona har et stort antall museer. Museu Nacional d'Art de Catalunya (Catalonias nasjonale kunstmuseum) ved Plaça d'Espanya har en av verdens viktigste samlinger med romansk kunst, mens Museu d'Art Contemporani de Barcelona (Barcelonas museum for moderne kunst) i El Raval fokuserer på katalansk og spansk kunst fra etter 1945. Picasso-museet, Fundació Joan Miró og Fundació Antoni Tàpies har viktige samlinger av disse tre kunstnerne. Blant byens mest populære museer er Museu del FC Barcelona, som ligger i Camp Nou, og Museu de la Xocolata (sjokolademuseet). Det vitenskapelige museet CosmoCaixa ligger ved foten av Tibidabo, og ble kåra til årets museum i Europa i 2006. Museer som tar for seg historie og arkeologi, er blant annet Museu d'Història de Catalunya (Catalonias historie), Museu d'Història de la Ciutat (byens historie), Museu Marítim (sjøfartsmuseet) og Museu d'Arqueologia de Catalunya (Catalonias arkeologiske museum).
=== Musikk og scenekunst ===
De mest kjente teaterscenene i Barcelona er Teatre Nacional de Catalunya, Teatre Lliure og Teatre Grec. I distriktene Eixample og Ciutat Vella er det flere mindre teatre.
Av scenene for musikk er det verdt å trekke fram den verdenskjente operaen Gran Teatre del Liceu, som ligger ved La Rambla, og konserthallen Palau de la Música Catalana. Symfoniorkesteret Orquestra Simfònica de Barcelona i Nacional de Catalunya (OBC) holder konserter i det relativt nye l'Auditori. Kjente artister og grupper på turné holder ofte konsertene sine i Palau Sant Jordi. Idrettsstadiona Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys benyttes også av og til til konserter. Det er flere årlige musikkfestivaler i byen, deriblant Sónar, Primavera Sound Festival og Festival Grec.
=== Media ===
Barcelona har flere lokale tv-kanaler, blant annet Barcelona TV (eid av byrådet) og 8TV (eid av Godó-gruppa). Hovedkvarteret til Televisió de Catalunya, som eier seks katalanske kanaler, ligger i Sant Joan Despí, i Barcelonas storbyområde. Det er også en rekke lokale radiostasjoner for Barcelona og Catalonia.
El Periódico de Catalunya (som har både en katalansk og en spansk utgave) og La Vanguardia er Barcelonas to største aviser. De to største sportsavisene er Sport og Mundo Deportivo. Nyheter fra byen dekkes også av en rekke mindre publikasjoner, blant annet Metro og 20 minutos, samt landsdekkende aviser med egne seksjoner for Barcelona, som El Mundo og El País.
=== Idrett ===
Barcelona har lange idrettstradisjoner, og arrangerte et vellykka sommer-OL i 1992 og flere kamper i fotball-VM 1982. Byen var også vert for svømme-VM 2003 og har arrangert Eurobasket to ganger.
FC Barcelona er en idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt, et av de største i Europa. I 2006, 2009, 2011 og 2015 vant de både den spanske ligaen og den europeiske Mesterligaen. I tillegg vant de også VM i fotball for klubblag for første gang i klubbens historie i 2009. FC Barcelona har også lag i den spanske basketballigaen (Regal FCB), håndballigaen (FC Barcelona Borges, som har vunnet EHF Champions League 8 ganger) og rulleskøyteligaen (FC Barcelona Sorli-Discau). Fotballaget spiller hjemmekampene sine på Camp Nou, Europas største fotballstadion. Basketballaget spiller i Palau Blaugrana, som ligger rett overfor Camp Nou. De har også amatørlag i flere andre idretter. Klubben har også et museum, som er det nest mest besøkte museet i Catalonia. RCD Espanyol er byens andre fotballag som spiller i den øverste divisjonen. De vant Copa del Rey i 2006, og ble tapende finalist i 2007. CE Europa, Gramenet UEA, CF Badalona og UE Sant Andreu er andre fotballklubber fra Barcelona og områdene rundt. Joventut Badalona er en annen kjent basketklubb.
Barcelona har to fotballstadioner som er rangert som femstjerners av UEFA: FC Barcelonas Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys. Den sistnevnte ble brukt under sommer-OL 1992, og fungerer nå som hjemmebane for RCD Espanyol. Camp Nou befinner seg i området Les Corts, mens Estadi Olímpic Lluís Companys ligger på høyden Montjuïc.
Open Seat Godó, ei 50 år gammel tennisturnering, arrangeres årlig av Reial Club de Tenis Barcelona. Flere populære gateløp arrangeres i Barcelona: Cursa del Corte Inglés (med rundt 60 000 deltakere hvert år), Cursa de la Mercè, Cursa Jean Bouin, Milla Sagrada Familia og San Silvestre. Hvert år ved juletider avholdes det også en svømmekonkurranse ved havna. Nær Barcelona, i Montmeló, ligger Circuit de Catalunya, hvor Spania Grand Prix i Formel 1 og Catalonia Grand Prix (motorsykkel) arrangeres hvert år. Barcelona har også blitt en veldig populær by blant rullebrettkjørere, noe som har ført til en lov mot rullebrett.
=== Shopping og uteliv ===
Den mest kommersielle delen av byen er midt i det historiske sentrum: i gatene Portaferrisa, Pelayo, La Rambla, Portál del Ángel og plassen Plaça de Catalunya lever de små butikkene sammen med de store kjøpesenterne. Litt nord for Plaça de Catalunya, i Passeig de Gràcia, Rambla de Catalunya og Avinguda Diagonal, ligger butikker med de kjente internasjonale merkene og skinn og smykker. I bydelen Borne er det butikker med moderne design. I bydelen Gràcia og spesielt i gatene Travesseria de Gràcia og Gran de Gràcia fins det mange små og individuelle butikker som er billigere enn de store kjedebutikkene langs Avinguda Diagonal og Passeig de Gràcia.
Barcelona er kjent for et energisk uteliv, og dette har bidratt til den store turistflommen. Et av hovedområdene for utesteder er mellom El Raval på den ene sida av la Rambla, og Barri Gòtic på den andre sida. Dette inkluderer blant annet området rundt Plaça Reial. Det er et stort antall turister og utlendinger på disse stedene, og et mindretall av personer fra Barcelona. Mange nattklubber er sentrert i bydelen Eixample. Andre ligger ved Poble Espanyol på Montjuïc, i komplekset Maremàgnum i enden av la Rambla og Port Olímpic. Ved Port Olímpic er det et stort antall barer og dansesteder, og flere større diskoteker. Disse stedene har blitt obligatoriske utesteder å besøke for utlendinger i Barcelona. De mest popluære utestedene i en høyere prisklasse ligger i Sant Gervasi og Tibidabo.
== Transport ==
=== Flyplasser ===
Barcelonas hovedflyplass er El Prat, som ligger i El Prat de Llobregat, rundt 10 km fra Barcelona. Det er den nest største flyplassen i Spania, og den største flyplassen ved middelhavskysten. Den er hovedbase for flyselskaper som Vueling Airlines, og er også viktig for de større selskapene Air Europa og Iberia. De fleste flygningene går til andre europeiske destinasjoner, men noen selskaper flyr også til Asia og USA. En av de tre terminalene er satt av til det som kalles en «luftbru», som binder sammen Barcelona og Madrid med konstante flygninger hver time. Denne flystrekningen var i 2006 verdens travleste. Flyplassen er forbundet med byen med motorvei, busser, undergrunnsbane og tog. I 2006 hadde flyplassen 30 008 152 passasjerer.Girona-Costa Brava lufthavn brukes særlig av lavprisselskaper som Ryanair og ligger i Girona, rundt 90 km nord for Barcelona. Det samme gjelder Reus lufthavn, som ligger 77 km sør for Barcelona i byen Reus. Sabadell lufthavn, som ligger i byen Sabadell nær Barcelona, har ingen kommersielle flygninger, men tillater flytrafikk og blir blant annet brukt til pilottrening og private flygninger.
=== Havner ===
Port de Barcelona («Barcelona havn») har en historie som strekker seg 2000 år tilbake i tid. Den er i dag Middelhavets viktigste havn for frakt av passasjerer og gods. Havna administreres av Barcelonas havnemyndigheter. Den har et areal på 7,86 km² og er delt inn i tre områder: Port Vell («Den gamle havna»), den kommersielle havna og logistikkhavna. Havna er for tida under utvidelse, og vil bli dobbelt så stor. Dette gjøres ved å flytte munninga til elva Llobregat to kilometer sørover.I Port Vell-området ligger også ligger også Maremàgnum-komplekset, kinoer og Akvariet i Barcelona. Port Vell brukes som småbåthavn. Port Olímpic og Port de Sant Adrià er to andre småbåthavner i byen.
=== Veier og motorveier ===
Barcelona ligger mellom to store motorveier: Ronda de Dalt, som går langs fjellene, og Ronda del Litoral, som går langs kysten. Disse motorveiene har flere avkjøringer inn til byen.
En av byens hovedgjennomfartsårer er Avinguda Diagonal, som krysser byen på skrå. En annen er Avinguda Meridiana, som går fra Parc de la Ciutadella til den store rundkjøringa ved Plaça de les Glòries, hvor den møter Avinguda Diagonal samt Gran Via de les Corts Catalanes, som krysser byen fra nord til sør.
=== Offentlig transport ===
Barcelona har et stort nettverk av offentlig transport bestående av blant annet metro, busser, trikker og flere fjellbaner og kabelbaner. Barcelonas metro består av ni linjer, og er en viktig del av den offentlige transporten. Den ble åpna i 1924, og de fleste linjene administreres i dag av Transports Metropolitans de Barcelona (TMB).
TMB administrerer også byens to trikkenettverk, kjent som Trambaix og Trambesòs, bussrutene på dagtid, samt turistbussene. Selskapet Transports Ciutat Comtal har ansvaret for nattbussene Nitbus og flybussene. Andre selskaper har bussruter som knytter byen samme med forstedene.
Funicular de Montjuïc er en fjellbane som går opp til Montjuïc-høyden. Det går også to fjellbaner opp til Tibidabo. Barcelona har to kabelbaner: en som går opp til Montjuïc, og en annen som går over havna, mellom de to tårna Torre Jaume I og Torre Sant Sebastià.
Barcelona er et knutepunkt for RENFE, det statlige spanske jernbanenettet, og den viktigste stasjonen for utenbystrafikk er Barcelona Sants stasjon. Høyhastighetstoget AVE ble i 2007 forlenga til Barcelona, og kan tas både til Madrid og Sevilla. Renfe rodalies og Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya (FGC) driver Barcelonas lokal- og regiontog.
Estació del Nord, en tidligere togstasjon, ble renovert i forbindelse med de olympiske leker i 1992, og fungerer nå som terminal for langdistanse- og regionalbusser.
Barcelonas taxier er styrt av Institut Metropolità del Taxi (MTB). Det er over 10 000 taxier i byen. De fleste lisensene innehas av private sjåfører. Lakkert i svart og gult er de lette å få øye på. FreeNow (tidligere MyTaxi) er den offisielle taxiappen for bestilling og betaling av taxi i Barcelona.
22. mars 2007 starta Barcelonas byråd «Bicing»-tilbudet. Har man et Bicing-kort, kan man ta en sykkel fra hvilken som helst av de 100 stasjonene rundt om i byen, bruke den hvor man vil innenfor byområdet, og sette den fra seg ved en annen stasjon. Tilbudet har blitt en suksess, og hadde 50 000 registrerte brukere etter bare tre måneder. I 2018 ble tilbudet utviklet til elektriske bysykler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ca) Offisielt nettsted
(en) Barcelona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barcelona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barcelona hos Wikivoyage
Årlig statistikk fra Barcelonas bystyre Arkivert 20. januar 2009 hos Wayback Machine. | Catalonia | 4,710 | 4,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates | 2023-02-04 | Sokrates | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsdato ukjent', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 399 f.Kr.', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 469 f.Kr.', 'Kategori:Greske filosofer fra oldtiden', 'Kategori:Henrettede filosofer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Påtvungent selvmord', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | For mannsnavnet, se Sokrates (navn)Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
| For mannsnavnet, se Sokrates (navn)Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
== Biografi ==
Den viktigste kilden til informasjon om Sokrates er Platon. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre (se daimonion), og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet blasfemi. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av Athens innbyggere, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner.
Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks og den sentrale begivenheten i Platons dialoger. Ifølge Platon var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine egne saker. Etter domfellelsen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med Kriton.
Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: Platons dialoger, Xenofons dialoger og Aristofanes' skuespill. Det foreligger ingen bevis for at Sokrates selv skrev noe. Ingen samtidige statuer kan med sikkerhet sies å forestille ham.I Aristofanes' skuespill Skyene latterliggjøres Sokrates som en som lærer sine studenter å snakke seg ut av gjelden de har stiftet. De fleste av Aristofanes' verker er komedier.
Ifølge Platon var Sokrates' far og mor henholdsvis Sofroniskos og jordmoren Fainarete. Sokrates giftet seg med Xantippe, som skal ha vært mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner: Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Sokrates' venn Kriton kritiserte ham for å være hensynsløs mot sine sønner ved å la seg henrette.
Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Ifølge Timon fra Fleios og senere kilder fulgte han farens yrke og arbeidet som stenhugger. Ifølge tradisjonen var Sokrates skaperen av statuene av de tre gratier som stod nær Akropolis til det andre århundre f.Kr, men det er ikke bekreftet i moderne vitenskap. Det finnes indisier på at Sokrates aldri var yrkesaktiv: I Xenofons Symposium fortelles det at Sokrates sier han hengir seg bare til det han mener er den viktigste beskjeftigelse: å filosofere. I Skyene skildrer Aristofanes at Sokrates aksepterer betaling for undervisning ved en sofist-skole sammen med Khairefon, mens i Platons Forsvarstalen (Apologia), Drikkegildet i Athen (Symposium) og i Xenofons redegjørelser fornekter Sokrates å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer.
Flere av Platons dialoger omhandler Sokrates' militærtjeneste. Sokrates sier at han deltok i tre felttog: i Poteidaia, Amfipolis og Delion. I Symposium beskriver Alkibiades Sokrates' tapperhet i slagene i Poteidaia og Delion, og deretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delion er også nevnt i Lakhes, av generalen dialogen er oppkalt etter. I Apologien sammenligner Sokrates sin militærtjeneste med sine problemer i retten, og sier at de av juryen som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.
Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff og tømte et beger giftig saft av skarntyde. Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år. Sokrates' siste dager er skildret i alt syv av Platons dialoger, hvorav Faidon er den siste.
== Filosofi ==
Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle overbevise deltakere i debatter, ikke overtale dem.
Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.
Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».
Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer.
Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom og måtte bli stilt spørsmål til for å føde ut visdommen.
== Sokrates og renessansen ==
I middelalderen kjente Vesten Sokrates bare gjennom Aristoteles' og Ciceros skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det bysantinske rike var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av muslimske hærstyrker, prøvde geistlige fra Østkirken å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i Firenze. De østlige delegatene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for renessansens humanisme, talsmann for moralsk frihet ubundet av dogmer og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av nåde, men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «Sancte Socrates, ora pro nobis!» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt Erasmus av Rotterdam.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Socrates – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Sokrates – sitater | Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr. | 4,711 | 4,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_C%C3%A6sar | 2023-02-04 | Julius Cæsar | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 44 f.Kr.', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Fødsler i 100 f.Kr.', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Romerske generaler', 'Kategori:Romerske konsuler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For andre betydninger, se Cæsar (tittel).Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.
I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.
Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus.
Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
| For andre betydninger, se Cæsar (tittel).Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.
I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.
Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus.
Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
== Tidlig liv og karriere ==
Cæsar ble født i patrisierfamilien gens Iulia, som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den legendariske trojanske prinsen Æneas, som det ble sagt var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Dette ble fremhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til Venus Genetrix («Stammoren Venus») i Roma. Tilnavnet «Cæsar» hadde sin opprinnelse, i henhold til Plinius den eldre, fra en av forfedrene som var blitt født ved hjelp av keisersnitt (engelsk caesarean section) (fra det latinske verbet å kutte, caedere, caes-). Historieverket Historia Augusta forslår tre alternative forklaringer: at den første Cæsar i slekten hadde en tykk krone med hår (latin caesaries); at han hadde skinnende grå øyne (latin oculis caesiis); eller at han hadde drept en elefant (caesai på fønikisk) i kamp. Cæsar fikk preget mynter med bilder av elefanter på, noe som antyder at han selv likte denne tolkningen av navnet sitt. Til tross for avstamning fra oldtiden, hadde familien Julii Cæsares ingen større politisk innflytelse. Cæsars far, også kalt Gaius Julius Caesar, styrte den romerske provinsen Asia, mens derimot hans mor, Aurelia Cotta, kom fra Cottae-grenen av Aurelia-familien, en rik, innflytelsesrik familie.
Svært lite er nedtegnet om Cæsars barndom. I år 85 f.Kr. døde Cæsars far brått, og den seksten år gamle Cæsar ble da selv overhode for familien. Det påfølgende året ble han nominert til å bli den nye yppersteprest for guden Jupiter. Ettersom den som innehadde denne posisjonen ikke bare måtte være patrisier, men også gift med en kvinne fra patrisierfamilie, brøt han sin forlovelse til en plebeiisk pike som han hadde vært sammen med siden barndommen, og giftet seg isteden med Lucius Cinnas datter Cornelia.
Cæsars unge år kom i en urolig tid. Det var flere kriger gående fra år 91 f.Kr. til 82 f.Kr.. Skjønt fra 82 f.Kr. til 80 f.Kr., hadde diktatoren Lucius Cornelius Sulla utrensket Roma for sine politiske fiender. Cæsars tante på farssiden, Julia, hadde giftet seg med Gaius Marius, en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av popularene, en av fraksjonene i senatet. Mot slutten av Marius' liv, i 86 f.Kr., nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og Lucius Cornelius Sulla førte til borgerkrig. Etter å ha bekjempet Romas fiende Mitridates i Anatolia kom Sulla tilbake og fikk seg selv utnevnt til diktator. Sulla fikk hundrevis av sine politiske fiender drept eller forvist. Cæsar, som nevø av Gaius Marius og svigersønn av Cinna, ble også forfulgt. Hans arv ble tatt fra ham, hans hustrus medgift, og hans presteembete, men Cæsar nektet å la seg skille fra Cornelia og måtte derfor gå i dekning. Truslene mot hans liv ble fjernet ved at hans mors familie gikk i mellom. Og på den siden fantes det støttespillere av Sulla, foruten også vestalinner. Sulla ga seg motvillig, og det er sagt at han hadde sett mange Marius'er i Cæsar.Cæsar forlot Roma og gikk inn i hæren hvor han vant den militære dekorasjonen «borgerkransen», corona civica, for sin del under en betydningsfull beleiring. På et krigstokt til Bitynia nordvest i Anatolia mot Svartehavet for å gi støtte til kong Nikomedes' flåte, ble han værende så lenge ved kongens hoff at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om en affære med kongen, noe Cæsar benektet resten av livet. Ironisk nok var det tapet av presteembetet som fikk ham til å søke en militær karriere: Jupiters yppersteprest kunne ikke røre en hest, sove tre netter utenfor sin egen seng eller en natt utenfor Roma, eller kaste øyne på en hær. Da han fikk høre at Sulla var død i år 78 f.Kr., følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Roma. Ved å være uten økonomisk midler etter hans arv var blitt konfiskert, levde han i et beskjedent hus i Romas område for lavere klasser. Isteden vendte han seg mot advokatvirksomhet. Der han ble kjent for sin framragende veltalenhet, fulgt av lidenskapelige fakter og en høy stemme. Samt en ubarmhjertig forfølgelse av tidligere guvernører, beryktet for pengeutpressing og korrupsjon.
En anekdote som Cæsar er kjent for, er gangen han ble tatt til fange av pirater. Rundt år 78 f.Kr., når Cæsar var litt over 20 år gammel, var han på vei over middelhavet for å studere oratori. Han kom derimot aldri fram, fordi en gjeng silisiske pirater tok ham til fange. Cæsars første respons var å snu seg mot piratene og beordre dem rundt, fortelle vitser, og gi dem lovnader om at han skulle korsfeste dem alle. Piratene kunne ikke gjøre annet enn å le av dette. Og når de ville ha ham til å skaffe 20 talenter i løsepenger (sannsynligvis mange hundre tusen kroner i dag), insisterte ham på å heve summen til 50. Deretter sendte han reisefølget sitt til Roma, og 38 dager senere kom de tilbake for å betale piratene. Det piratene ikke visste, derimot, var at Cæsar skulle holde løftet han hadde gitt dem tidligere; så snart han var løslatt, samlet han opp en flåtestyrke, konfronterte piratene, og korsfestet dem alle.
== Cursus honorum ==
På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær tribun, noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til kvestor i år 69 f.Kr., og løpet av det samme året, ga han en gravtale for sin tante Julia, Laudatio Iuliae amitae. Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt. Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas proskripsjoner. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i Spania. Mens han var i Spania, ble det sagt at han kom over en statue av Aleksander den store. Han innså da hvor misfornøyd han var over hvor kort han selv var kommet, i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr., giftet han seg med Pompeia, et barnebarn av Sulla. Men som han senere skilte seg fra, etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet.I år 65 f.Kr., da han ble valgt til aedil. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i Circus Maximus. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet Tiberen inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret, hadde han en gjeld på flere hundre talenter. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter.
Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i 63 f.Kr. ble valgt til Pontifex Maximus, yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren Quintus Caecilius Metellus Pius døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang. Dette betydde blant annet at han fikk et hus, Domus Publica på Forum Romanum. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for vestalinnene. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for Bona Dea i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. Publius Clodius Pulcher klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke».
Marcus Tullius Cicero, som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken, organisert av Lucius Sergius Catilina, en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der Cato den yngre fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen. Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i 61 f.Kr., guvernør i Hispania Ulterior igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld.
Cæsar vendte seg til Marcus Licinius Crassus, en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettforfølgelse sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som imperator av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære. Som imperator hadde Cæsar krav på et triumftog. Men han ønsket også å bli valgt til romersk konsul, den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret med triumftog, måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt. For å kunne stille til valg, måtte han gi fra seg kommandoen og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg in absentia, uten selv å være til stede, men Cato den yngre blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul, valgte Cæsar det siste.
== Konsul og militære felttog ==
I år 60 f.Kr., stilte Cæsar til valg som konsul av centurieforsamlingen for året 59 f.Kr.. To andre kandidater stilte også. Det var et skittent valg. Selv Cato, med sitt omdømme som ubestikkelig, ble det fortalt om at han benyttet seg av bestikkelser for en av Cæsars motkandidater. Cæsar vant, sammen med Marcus Bibulus, medlem av optimatenes fraksjon og en personlig venn av Cato.På denne tiden kjempet den berømte generalen Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) i Senatet om å få åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art, var Marcus Licinius Crassus. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot Partherriket som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom. Cæsar var allerede i politisk gjeld til Crassus, men han gjorde også tilnærmelser til Pompeius. Crassus og Pompeius hadde vært motstandere i et tiår, men Cæsar forsøkte å forlike dem. Mellom de tre var det nok penger og politisk innflytelse til å kontrollere offentligheten. Denne uformelle alliansen, kjent som Det første triumvirat (tremannsstyre), ble sementert med ekteskapet mellom Pompeius og Cæsars datter Julia. Cæsar giftet seg også på nytt, denne gangen med Calpurnia, som var datter av en annen mektig konsul.Cæsar foreslo også en lov for fordele offentlig landområder til de fattige, med militær makt om nødvendig, et forslag som ble støttet av Pompeius og Crassus, noe som gjorde triumviratet offentlig. Pompeius fylte Roma med soldater, og triumviratets motstandere ble skremt. Marcus Bibulus, som framstilte seg selv som gudfryktig, forsøkte å få erklært at varslene på himmelen var ugunstige og således hindre den nye loven, men han ble forvist fra forum av Cæsars bevæpnete støttespillere. Hans liktorer (livvakter) fikk sine fasces (seremonielle økser) brukket, to framstående magistrater som fulgte ham ble såret, og Bibulus fikk en bøtte med illeluktende avføring kastet over seg. I frykt for sitt liv trakk han seg tilbake til sitt hus for resten av året og hvor han tidvis sendte ut proklamasjoner om dårlige varsler. Disse forsøkene på å hindre Cæsars lovgivning, viste seg å være forgjeves. Romerske satirikere har siden referert til året som «konsulatet til Julius og Cæsar».Da Cæsar først ble valgt, forsøkte adelen å begrense hans framtidige makt ved å tildele skoger og beiteområder i Italia framfor i guvernørposten (prokonsol) i en provins ettersom hans militære plikt var over. Ved hjelp fra sine politiske allierte, fikk Cæsar dette senere veltet overende, og ble isteden utpekt til å styre Gallia Cisalpina (dagens nordlige Italia) og Illyricum (sørøstlige Europa, på motsatt side av Adriaterhavet for Italia), og senere også med Gallia Narbonensis (dagens sørlige Frankrike) med fire legioner. Perioden for hans guvernørstyre ble fastsatt til fire år, og således hans fritakelse for juridisk rettsforfølgelse. Det vanlige var kun ett år. Da hans guvernørtid ble avsluttet unngikk Cæsar så vidt søksmål for uregelmessigheter i hans tid i tjenesten, og dro raskt tilbake til sin provins.
== Gallerkrigen ==
Hovedartikkel: Gallerkrigen
Cæsar var fortsatt i dyp gjeld, og det var ingen penger å tjene på å være guvernør, enten det var ved pengeutpressing eller ved militære eventyr. Å bli prokonsulær for romerske provinser var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. Cæsar hadde fire legioner under sin kommando. To av hans provinser grenset mot uerobret land, og deler av Gallia var kjent for å være ustabile og usikre. En del av Romas galliske allierte hadde blitt beseiret av deres rivaler og med hjelp fra germanske stammer. Romerne fryktet at disse stammene lå forberedelse til utvandre sørover, nærmere Italia, og at de var krigersk innstilt. Cæsar fikk skaffet ytterligere to legioner og beseiret disse stammene.
I 58 f.Kr. startet han gallerkrigen, som skulle vare til 49 f.Kr.. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av Germania underlagt Roma. Som svar på Cæsars tidligere aktiviteter hadde stammene i nordøst begynt bevæpne seg. Cæsar behandlet det som en aggressiv handling, og etter et ikke avgjørende sammenstøt mot de forente stammene, erobret han stammene stykkevis. Han beseiret helveterne i 58 f.Kr., det belgiske forbundet og nerverne i 57 f.Kr. og veneterne i 56 f.Kr.. I mellomtiden hadde en av hans legioner begynt erobringen av stammene lengst nord, rett overfor Britannia. Erobringen i nord var snart fullført med kun lommer av motstand igjen. Våren 56 f.Kr. holdt triumviratet en sammenkomst da Roma var i opprør. Møtet fornyet sammenslutningen, og Pompeius og Crassus sto fast ved sine bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det første triumvirats siste handling. Cæsar hadde nå en sikker base som han kunne forberede en invasjon av Britannia.
I 55 f.Kr. hadde Cæsar slått tilbake et fiendtlig streiftog i Gallia av to germanske stammer, og fulgt opp med å bygge en bro over elven Rhinen, og gjorde en maktdemonstrasjon på germansk område før han trakk seg tilbake og rev ned broen. Senere denne sommeren, etter å ha underkastet ytterligere to andre stammer, krysset han Den engelske kanal den 25. august 55 f.Kr. og gjorde landgang i Britannia. Han hevdet at britonerne hadde støttet en av hans fiender forrige år. Hans etterretning om Britannia var svak, og selv om han hadde skaffet seg fotfeste ved kysten kunne han ikke avansere videre, og trakk seg tilbake til Gallia for vinteren.
Han invaderte Britannia på nytt året etter, bedre forberedt og med en større hærstyrke, og oppnådde mer. Han avansert mot innlandet og etablerte noen få allianser. Imidlertid hadde en dårlig innhøsting ført til omfattende opprør i Gallia, og det tvang Cæsar å forlate Britannia for andre og siste gang.Mens Cæsar var Britannia hadde hans datter Julia, hustru av Pompeius, død i barsel. Cæsar forsøkte å sikre seg Pompeius' støtte på nytt ved å tilby ham sin grandniese i ekteskap, men Pompeius avslo. I 53 f.Kr. ble Crassus drept i en feilslått invasjon i øst. Roma sto på kanten av borgerkrig. Pompeius ble utnevnt som enekonsul som et grep i nødssituasjonen, og han giftet seg med Cornelia Metella, datter av Metellus Scipio, en bitter politisk motstander av Cæsar. Triumviratet var da dødt.I 52 f.Kr. oppsto det et større opprør i Gallia, ledet av Vercingetorix, som greide å forene alle de gallisk stammene. Han viste seg å være en verdig motstander for Cæsar. Han beseiret Cæsar i flere trefninger, men Cæsars beleiringsmaskiner i slaget ved Alesia klarte til sist å tvinge Vercingetorix til å overgi seg. Til tross for spredte utbrudd av krigføring det påfølgende året, var Gallia blitt effektivt og nådeløst erobret. Plutark hevdet at hæren hadde kjempet mot tre millioner menn i løpet av gallerkrigen, og av dem hadde 1 million blitt drept, og ytterligere 1 million ble gjort til slaver. Romerne underkastet 300 stammer og ødela 800 byer. Det er imidlertid vanskeligheter i finne et mer nøyaktig antall. Cæsars egen propagandistiske redegjørelser og den vanlige overdrivelsen av antall i oldtidens tekster. Plutarks antall er mest sannsynlig altfor høyt. Det står likevel igjen at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden Aleksander den stores felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptisk og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge.
== Borgerkrig ==
Hovedartikkel: Cæsars borgerkrig
I år 51 f.Kr. gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar hadde ikke lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans guvernørperiode var omme. Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon, den tradisjonelle grensen mot det romerske territoriet i Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven skal Cæsar, ifølge Plutark og Suetonius, ha uttalt på gresk et sitat fra den greske dramatikeren Menandros, «terningen er kastet» (ofte sitert alea jacta est på latin). Den senere Desiderius Erasmus har imidlertid hevdet at en mer presis oversettelse av det greske imperativ ville ha vært alea icta esto, «la terningen bli kastet».Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som kun hadde med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håp om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham. Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av Marcus Antonius, en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret der Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i Hellas hvor han i juli 48 f.Kr. i slaget ved Dyrrhachium med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i slaget ved Farsalos i nordlige Hellas 9. august 48 f.Kr. i noe som ble et usedvanlig kortvarig slag.
I Roma ble Cæsar utpekt til diktator, sammen med Marcus Antonius som sin magister equitum, «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar lot seg velge som konsul for annen gang under eget overoppsyn, og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator. Cæsar forfulgte deretter Pompeius til Egypt hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet og Cæsar selv ble involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning Kleopatra. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det heter at han gråt da han fikk se Pompeius' hode som farao overrakte ham som gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og innsatte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt.
Cæsar og Kleopatra feiret seieren med en triumfseilas på Nilen våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble fikk erfare den luksuriøse og overdådige levemåten til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, altså i 14 år. I romerske øyne utgjorde ikke forholdet utroskap, til tross for at det muligens resulterte i en sønn, Cæsarion. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven Tibern.
På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år. Etterå ha tilbrakt de første månedene av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av Pontos. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius' tidligere seire over slike ynkelige motstandere. Deretter dro han tilbake til Afrika for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over Cato den yngre, som deretter begikk selvmord. Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år. Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i slaget ved Munda i mars 45 f.Kr. I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til sin tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega).
== Diktatur og attentat ==
Mens Cæsar fortsatt drev krig i Spania, begynte senatet å gi ham æresbevisninger. Cæsar hadde ikke gitt proskripsjon til sine fiender, men isteden benådet dem alle, og det var ingen alvorlig motstand mot ham. Storslåtte leker og feiringer ble holdt i april for å ære Cæsars seier ved Munda. Plutark skrev at mange romere fant triumftoget etter Cæsars seier smakløst da de beseirede i borgerkrigen ikke hadde vært utlendinger, men andre romerske borgere. . Da Cæsar kom tilbake til Italia i september 45 f.Kr. utferdiget han sitt testamente der han utpekte sin grandnevø Gaius Octavius som sin arving til alt, inkludert navnet Cæsar. Han skrev også at om Octavius døde før han selv, skulle Marcus Junius Brutus være den neste i arvefølgen.
I løpet av sin tidlige karriere hadde Cæsar sett hvor kaotisk og svak den romerske republikk hadde blitt. Det republikanske maskineriet hadde brutt sammen under vekten av imperialismens, sentralstyret hadde mistet makt, provinsene var blitt omformet til uavhengige fyrstedømmer under absolutt kontroll av guvernørene, og hæren hadde erstattet konstitusjonen som middel til å få utført politiske mål. Med en svak sentralmakt hadde den politiske korrupsjonen kommet ut av kontroll, og status quo var blitt opprettholdt av et korrupt aristokrati som ikke ønsket endringer i et system som hadde gjort dem rike.
I tiden mellom kryssingan av elven Rubicon i 49 f.Kr. og sin død i 44 f.Kr. hadde Cæsar etablert en ny forfatning som hadde til hensikt å oppnå tre adskilte mål. For det første ønsket han å undertrykke all væpnet motstand i provinsene, og slik gjenopprette ordenen i riket. For det andre ønsket han å skape en sterk sentralmakt i Roma. Og for det tredje ønsket han å knytte riket sammen til en enkelt sammenhengende enhet. Det første målet ble oppnådd da Cæsar beseiret Pompeius og hans tilhengere. For å oppnå de to neste målene måtte han øke sin egen makt og sørge for at han hadde full kontroll over maktapparatet, og dette oppnådde han ved å øke sin egen autoritet, særlig over Romas andre politiske institusjoner. Til sist fikk han utført en rekke politiske reformer for å håndtere en rekke saker som lenge hadde vært oversett, den viktigste var reformeringen av kalendersystemet. Han innførte den julianske kalenderen i år 46 f.Kr. Reformen bygget på solåret framfor måneåret og er fortsatt grunnlaget for den kalender som vi har i dag. Måneden juli ble oppkalt etter ham og bærer hans navn den dag i dag.
=== Diktator ===
Da Cæsar kom tilbake til Roma i 45 f.Kr.,skjenket senatet ham et triumftog for hans seiere, etter alt å dømme for over Gallia, Egypt, Pharnakes og Juba, framfor over hans romerske motstandere. Ikke alt gikk Cæsars veg. Da Arsinoe IV, Egypts tidligere dronning, ble ført fram i lenker i triumftoget, måtte de som fulgte prosesjonen, beundre hennes verdige holdning og folk ble beveget til å føle medlidenhet med henne. Det ble feiret med leker som involverte hele 400 løver og med gladiatorkamper. Et simulert sjøslag ble holdt i et basseng ved Campus Martius. Også ved Circus Maximus ble to hærer bestående av krigsfanger, hver på 2000 mann, 200 hester og 20 elefanter, tvunget til å kjempe til døden. På nytt var det enkelte av tilskuerne som klagde, denne gangen mot Cæsars ødsle overdrivelser. Et opprør brøt ut, og ble først stoppet da Cæsar fikk to av opprørerne korsfestet av prestene ved Campus Martius.
Da triumfen var over, satte Cæsar i gang med sine lovendringer. Han fikk slått fast at jurymedlemmer kun bare komme fra senatet eller fra lavadelen equites. Deretter vedtok han en lov som begrenset kjøp av bestemte luksusartikler. Etter dette vedtok han en lov som belønnet familier som fikk mange barn, slik at befolkningen i Italia skulle øke. Deretter en lov som forbød alt laugsvesen, unntatt laugene som var grunnlagt i oldtiden, ettersom mange laug var forfatningfiendtlige politiske grupperinger. Han fikk innført en egen lov som begrenset perioden som guvernører kunne inneha sin posisjon. Han fikk også endret gjeldsloven, noe som i seg selv fjernet rundt en fjerdedel av all gjeld. Cæsars forum med dets tempel for Venus Genetrix ble bygget sammen med mange andre offentlige bygg. Cæsar regulerte også tett kjøpet av statssubsidiert korn og sørget for at bare et fast, begrenset antall mennesker mottok dette kornet. Dette skjedde etter at han hadde fått gjennomført en folketelling. De som mottok korn, ble ført inn i et eget register. Fra år 47 til 44 f.Kr. gjorde han planer for omfordele landområder til rundt 15 000 av sine veteraner. Den viktigste endringen, og den varigste, var kanskje likevel den allerede nevnte kalenderen. Kalenderen på hans tid var regulert av månens bevegelser, og det hadde ført til stor urorden. Cæsar erstattet denne kalenderen med den egyptiske kalenderen som ble regulert av solen. Han satte årets lengde til 365,25 dager ved å legge til en innskutt dag (skuddårsdag) nær slutten av februar hvert fjerde år. For å justere kalenderen etter årstidene fikk han lagt til tre ekstra måneder som ble lagt til år 46 f.Kr. (den ordinære kaldenderen endte med februar, og to ekstra måneder etter november). Således begynte den julianske kalenderen, oppkalt etter ham selv, den 1. januar 45 f.Kr. Denne kalenderen er bortimot identisk med den nåværende vestlige kalenderen.
Kort tid før han ble myrdet, gjennomførte Cæsar ytterligere noen reformer. Han etablerte en politistyrke, utpekte embetsmenn som utførte hans landreformer, og beordret at Kartago skulle gjenoppbygges. Det samme var tilfellet med Korint i Hellas som var blitt ødelagt av romerne under beleiringen i 146 f.Kr., men Cæsar fikk den greske byen grunnlagt på nytt som Colonia laus Iulia Corinthiensis. Han utvidet også de latinske rettighetene over hele den romerske verden, og avskaffet skattesystemet og vendte tilbake til den tidligere utgaven som tillot at byene samlet inn skatt når de hadde behov for det, framfor at det var behov for romerske mellommenn. Mordet på Cæsar forhindret ytterligere og større planer. Han ønsket blant annet å bygge et enestående tempel for krigsguden Mars, et stort teater og et bibliotek på størrelse med biblioteket i Alexandria. Han ønsket også å omforme Ostia Antica (nær dagens by Ostia) til en betydelig havn, og anlegge en kanal gjennom Korinteidet Militært ønsket han å erobre Dakia, Partia, og hevne tapet ved Carrhae i 53 f.Kr. Av den grunn hadde han anordnet en massiv mobilisering. Kort tid før han ble myrdet hadde senatet navngitt ham som censor på livstid og som «Far av Fedrelandet», og måneden til Quintilis ble omdøpt til juli for hans ære. Han ble gitt ytterligere æresbevisninger som senere ble benyttet for å rettferdiggjøre mordet på ham som en tilstrebet guddommelig monark; mynter ble preget som hadde hans bilde og hans statue ble plassert ved siden av de romerske konger. Han ble gitt en gullstol i sentatshuset, gitt tillatelse til å bære en triumfdress når han så måtte ønske det, og ble tilbudt en form for delvis offisiell eller populær kult hvor Marcus Antonius var yppersteprest.
=== Politiske reformer ===
Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som romersk diktator og tribunatet, men skiftet mellom konsul og prokunsul. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene. Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid.
Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var til stede i Italia. I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega. I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt, noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi veto overfor senatet, skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt sine posisjoner. Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene.I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske censorer. Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator». Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter. Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere. Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til forbundsfellekrigen noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser Augustus.
Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900. Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt. For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr. Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter.
== Cæsars død ==
De fleste av antikkens historikere vil ha det til at Cæsars maktarroganse var det som fikk hans motstandere til å planlegge en sammensvergelse. Gaius Cassius, en politiker og hærmann, følte misnøye med styret. Han fikk med seg mange høytstående menn på sammensvergelsen. Blant dem kan nevnes Trebonius, en våpenbror som var sjalu på Cæsar. Han fikk også med seg Decimus Brutus som hadde vært trofast mot Cæsar i mange år. Mest omtalt av dem som ble med på sammensvergelsen, blir imidlertid Marcus Junius Brutus, som stod Cæsar nær. Cæsar hadde utnevnt både ham og Cassius til pretorer. Marcus Brutus hadde fått ansvaret for Gallia Cisalpina. Han nøt etter alt å dømme stor gunst, og noen mente endog at Cæsar hadde sett ham ut som sin etterfølger.
I februar 44 f.Kr. ble Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at motstanderne ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Cæsar ville, sa han, dra direkte til Partia og krige mer for å utvide riket. Han ønsket å flytte grensen til Donau. Han ville dra 19. mars og skulle være borte i to år, så de sammensvorne måtte skynde seg.
Det fortelles mange historier om omstendighetene omkring mordet. Spåmenn skal ha advart Cæsar mot 15. mars. Dessuten skal han ha visst at det var noe farlig på gang. Likevel var han dristig nok til ikke å gjøre mye for å beskytte seg. Han hadde til og med avsatt livgarden sin. Det fortelles at natten til 15. mars skal Calpurnia hatt en merkelig drøm. Det skal også ha vært et voldsomt uvær ute.
Dagen etter bad Calpurnia ham om ikke å dra til Senatet. Han utsatte derfor møtet. Men de sammensvorne fikk høre det. Decimus Brutus kom og fikk ham til å ombestemme seg. Han la så i vei til Senatet fulgt av en gruppe personer. En greker ved navn Artemidoros traff ham på veien og gav ham en lapp hvor det stod om sammensvergelsen. Men Cæsar hadde ikke tid til å lese den.
Cæsar gikk inn i Senatet. Da gikk signalet om at de sammensvorne skulle gå til handling. De samlet seg rundt ham med kniver og begynte å stikke ham. En som het Casca, stakk først. Cæsar skal ha sagt: «Hva? Dette er en oppstand!» Han stakk etter Casca med en penn. Cæsar prøvde å beskytte seg, men han ble stukket mange ganger. Så skal også Marcus Brutus ha stukket ham med en kniv i magen. Det fortelles mye om hva Cæsar skal ha sagt, hvis han i det hele tatt sa noe. Noen sier at han sa Et tu Brute, som betyr «Du også Brutus?» Andre sier at han sa Et tu fili mi, som betyr «Du også min sønn?» Noen sier også at han sa på gresk: Kai sy teknon, som betyr «Du også mitt barn?» Cæsar drog togaen om seg og dekket til ansiktet. Etter å ha blitt stukket tjuetre ganger falt han om.Hos Suetonius kan man lese at Cæsar ble liggende en tid før tre slaver førte ham hjem. Cæsars legeme ble dessuten undersøkt av legen Antistius. Han fikk så en storslått begravelse hvor musikere og soldater deltok i stor stil. Hans testamente ble lest opp i huset til Marcus Antonius, og da kom det frem at særlig tre grandnevøer var begunstiget. En av dem var Gaius Octavius (den senere keiser Augustus) som Cæsar adopterte, og derved gjorde til sin arving.
== Ettervirkningen av mordet ==
Det uforutsette resultatet av mordet var at Cæsars død framskyndet slutten på den romerske republikken. De romerske middel- og underklasser, hvor Cæsar var meget populær og hadde vært det siden før Gallia, ble rasende over at en liten gruppe aristokrater hadde drept deres forkjemper. Antonius, som selv hadde drevet vekk fra Cæsar, dro fordel av sorgen og raseriet til Romas folkemengde, og truet med å slippe mobben løs på optimatene – kanskje i den hensikt å selv ta kontroll over Roma. Til hans overraskelse hadde imidlertid Cæsar navngitt grandnevøen Gaius Octavian som sin enearving. Han testamenterte ham sitt Cæsar-navn og gjorde ham til en av de rikeste borgerne i republikken.Menneskemengden ved gravferden kokte over, og kastet tørre kvister, møbler og selv klær på Cæsars gravbål, slik at flammene flammet opp og ut av kontroll og ødela Forum. Mobben angrep deretter husene til Brutus og Cassius og de ble slått tilbake kun med de største vanskeligheter, i seg selv begynnelsen på liberatorernes krig, og således oppfylte i det minste deler av Antonius' trusler mot aristokratiet. Antonius greide imidlertid ikke å forutse den endelige utgangen av de neste borgerkrigene, særlig angående Cæsars adopterte arving. Octavian var kun 18 år da Cæsar døde, men viste seg å ha betydelig politiske evner, og mens Antonius tok seg av Decimus Brutus i den første runden med borgerkrig, kunne Octavian på egen hånd konsolidere sin i utgangspunktet spinkle posisjon. For å bekjempe Brutus og Cassius, som hadde samlet en meget stor hær i Hellas, trengte Antonius soldater, penger fra Cæsars krigskister, og legitimiteten som Cæsars navn kunne skaffe ham. Med vedtaket av lex Titia den 27. november 43 f.Kr. ble det andre triumvirat offisielt dannet, og besto av Antonius, Octavian og Cæsars trofaste kavalerikommandant Lepidus. Det formelt guddommeliggjorde Cæsar som Divus Iulius i 42 f.Kr. og Cæsar Octavian ble således Divi filius («Sønn av en gud»). Ettersom det var Cæsars mildhet som hadde ført til at han ble myrdet, brakte det andre triumvirat tilbake praksisen med proskripsjon, noe som hadde vært forlatt siden Sulla. Det lovfestet forordningen av drapet på et stort antall motstandere for å kunne sikre finansiering av de 45 legioner som ble benyttet i den andre borgerkrigen mot Brutus og Cassius. Antonius og Octavius beseiret dem under slaget ved Filippi i nordlige Hellas.
Etterpå giftet Marcus Antonius seg med Cæsars elskerinne Kleopatra, med den hensikt å benytte seg av det enestående rike Egypt som sin base for å dominere Roma. En tredje borgerkrig brøt ut mellom Octavian på den ene siden og Antonius og Kleopatra på den andre siden. Dette ble den endelige krigen som kulminerte i at Antonius og Kleopatra led nederlag under slaget ved Actium, den 2. september 31 f.Kr.. Nå fikk Octavian eneveldig makt og ble den første romerske keiser under navnet Cæsar Augustus, et navn som opphevet ham til statusen av en guddom.Julius Cæsar hadde planlagt å invadere Partia, Kaukasus og Skytia, og deretter å marsjere tilbake til Germania over det østlige Europa. Disse planene ble forhindret av mordet på ham. Hans etterfølgere forsøkte å erobre Partia og Germania, men uten varige resultater.
Julius Cæsar var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort. Han ble etter sin død gitt tittelen Divus Iulius eller Divus Julius (den guddommelige Julius eller Julius som er opptatt blant gudene) ved en bestemmelse av det romerske senat den 1. januar 42 f.Kr.. Selv om hans tempel ikke ble innviet før etter hans død, kan han ha mottatt sine guddommelige æresbevisninger i løpet av sitt liv, og kort tid før han ble myrdet. Marcus Antonius hadde blitt utpekt som hans flamen (prest). Både Octavian og Marcus Antonius fremmet kulten Divus Iulius. Etter at Antonius var død, tok Octavian som den adopterte sønnen til Cæsar tittelen Divi Filius («sønn av en gud»).
== Personlig liv ==
=== Helse og fysisk framtoning ===
Basert på bemerkninger fra Plutark, er det tidvis antatt at Cæsar kunne ha hatt lidelsen epilepsi. Moderne forskning er «skarpt delt» i dette, og en del forskere mener han var plaget av malaria, særlig i løpet av Sulla-proskripsjonene på 80-tallet. Til tross for den vanlige oppfatningen av at Cæsar led av epilepsi, har flere spesialister i hodepinemedisin ment at en mer nøyaktig diagnose kunne være hodepine av typen migrene.Cæsar hadde fire dokumenterte episoder av hva som kan ha vært en kompleks begrenset form for slagtilfelle. Han kan i tillegg ha hatt absencer i sin ungdom, som er en type epileptiske anfall som forekommer særskilt i barneårene. De tidligste nedtegnelsene av disse ble gjort av biografen Suetonius, som selv ble født etter at Cæsar var død. Påstand om epilepsi er tatt med av en del medisinske historikere ved en påstand om hypoglykemi, en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt, noe som kan føre til epileptiske anfall.I 2003 publiserte psykiateren Harbour F. Hodder hva han kalte for sin «Cæsars kompleks-teori» og hvor han argumenterte for at Cæsar led av tinninglobsepilepsi, en form av epilepsi som er knyttet til tinninglappen, og symptomer på svekkelse som var en faktor for Cæsars bevisste beslutning om å oppgi sin personlige trygghet i dagene før mordet.En tekstlinje fra William Shakespeare har tidvis blitt tatt som et tegn på at Cæsar var døv på det ene øret: Come on my right hand, for this ear is deaf. Men det er ingen klassiske kilder som nevner hørselsskade i forbindelse med Cæsar. Den engelske dramatikeren kan ha gjort metaforisk bruk av et avsnitt hos Plutark, som ikke viser til døvhet i det hele tatt, men heller til en håndbevegelse som Aleksander av Makedonia hadde for vane å gjøre. Ved å dekke til sitt øre indikerte Aleksander at han vendte sin oppmerksomhet fra en beskyldning til å kunne høre forsvaret.Den romerske historikeren Suetonius beskrev Cæsar som «høy av vekst med en lys hudfarge, velskapte lemmer, et noe fullt ansikt og skarpe sorte øyne.»
== Navn og familie ==
Ved å benytte seg av det latinske alfabet slik det eksisterte på Cæsars tid (det vil si uten små bokstaver, «J», eller «U»), ville Cæsars navn ha blitt gjengitt «GAIVS IVLIVS CAESAR»; formen «CAIVS» er også dokumentert, bruken av eldre romersk representasjon av G for C: det er en antikk form av den mer vanlige «GAIVS». Den vanlige forkortelse var, og det er ikke arkaisk, «C. IVLIVS CAESAR». Bokstaven «Æ» er en ligatur som er ofte benyttet i latinske inskripsjoner for å spare plass, og er ensbetydende med bokstavene «ae». Ettersom bokstaven «æ» finnes på norsk, er det korrekt å skrive «Caesar» som «Cæsar». I klassisk latin ble navnet uttalt [ˈɡaːjus ˈjuːljus ˈkajsar], hvor «C» ble utalt som en skarp K.I tiden under den sene romerske republikk ble mange historiske skrifter ble skrevet på gresk, et språk som de fleste utdannede romere studerte. Unge og rike romerske gutter hadde ofte greske slaver som lærere og tidvis ble de også sendt til Athen for høyere utdanning, noe som var tilfellet for Cæsars morder Brutus. På gresk i Cæsars tid vil hans navn ha blitt skrevet Καίσαρ, noe som reflekterte samtidens uttale. På vulgærlatin er den foniske lukkelyd /k/ før fremre vokal begynner grunnet palatalisering, og dermed uttalt som en affrikat – derav gjengivelse som [ˈtʃeːsar] på italiensk og [ˈtseːsar] på tysk uttale av latin, derav også at navnet har gitt tittelen tsar. Med utviklingen av de romanske språkene, affrikatet [ts] ble en frikativ (hemmelyd) [s] (derav [ˈseːsar]) i mange regionale uttaler, inkludert fransk, fra hvor moderne engelsk uttale er avledet. Den opprinnelige /k/ er muligens bevart i norrøn mytologi hvor han er manifestert som den legendariske kong Kjår (norrønt Kjárr). Det er derimot flere figurer i norrøn mytologi med skarp K-lyd i første stavelse, slik at denne konstruerte forbindelsen tilbake til den romerske generalen er ikke like overbevisende for alle forskere.
Julius Cæsars tilnavn og familienavn ble i seg selv en tittel. Det ble i stor grad fremmet av Bibelen ved det kjente strofen fra Evangeliet etter Matteus i norsk oversettelse: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.», men en mer korrekt oversettelse er «Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.» Cæsar ble keiser på norsk, kaiser på tysk og slaviske tsar/czar. Den siste tsar med formell makt var Simeon II av Bulgaria som avsluttet sitt styre i 1946. For to tusen år etter Julius Cæsars død var det minst et overhode for en stat som bar hans navn.
== Litterære verker ==
Cæsar ble i løpet av sin levetid betraktet som en av de beste talere og prosaforfattere i Roma. Selv Cicero skrøt av Cæsars retorikk og stil. Blant hans mest berømte verker var hans gravtale for tante Julia og hans Anticato, et dokument skrevet for å svekke Catos omdømme og som svar på Ciceros Cato-minne, Cæsar skrev også dikt som er nevnt i oldtidens kilder. Hans andre verker foruten hans krigskommentarer har gått tapt, skjønt noe få setninger er bevart i andre sitat.
=== Memoarer ===
Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer om gallerkrigen), felttogene i Gallia og Britannia i løpet av hans tid som proconsul; og
Commentarii de Bello Civili (Kommentarer om borgerkrigen), hendelsene i borgerkrigen fram til umiddelbart etter Pompeius' død i Egypt.Andre verker som historisk sett har blitt tilskrevet Cæsar, men hvor forfatterskapet er betvilt, er:
De Bello Alexandrino (Om den alxandrianske krig), hærtokt i Alexandria;
De Bello Africo (Om den afrikanske krig), hærtokt i Nord-Afrika; og
De Bello Hispaniensi (Om den spanske krig), hærtokt på Den iberiske halvøy.Disse fortellingene ble skrevet og utgitt på årlig basis i løpet av eller rett etter de faktiske hendelsene som en form for «rapporter fra fronten». Tilsynelatende enkle og direkte i stilen, til det punkt hvor Cæsars Commentarii er vanligvis studert ved første og andre år for dagens latinstudenter, men de er faktisk meget sofistikerte avhandlinger, med særlig det brede lag av den lesende befolkningen i Roma for øye. Cæsar er langt fra noen objektiv forfatter, og særlig hans omtale av gallerkrigen er et utsøkt propagandaverk.
== Cæsars familie ==
ForeldreFar Gaius Julius Caesar den eldre.
Mor Aurelia (slekt med Aurelia Cottae)HustruerCornelia Cinnilla
Pompeia Sulla
Calpurnia PisonisBarnJulia med Cornelia Cinnilla.
Trolig Cæsarion, med Kleopatra VII, som ble egyptisk farao under navnet Ptolemaios XV.
Adopterte sønn, Gaius Julius Caesar Octavianus (i virkeligheten grand-nevø), senere kjent som Augustus.BarnebarnBarnet til Julia og Pompeius den store, som døde bare etter noen dager, uten navn.Kjente elskerinnerKleopatra VII
Servilia Caepionis, mor til Brutus.Kjente slektningerGaius Marius (gift med hans tante Julia)
Lucius Cornelius Sulla (trolig gjennom giftermål)
Octavianus, senere Augustus (grandnevø)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Egne skrifterForum Romanum, indeks til Cæsars verker online, på latin og i oversettelse
Omnia munda mundis, latinutgave av Cæsars De Bello Gallico
(en) Verker av Julius Cæsar i Prosjekt GutenbergAntikke historikereAppian, Book 13 (engelsk oversettelse)
Cassius Dio, Books 37–44 (engelsk oversettelse)
Plutarch on Antony (engelsk oversettelse, Drydens utgave)
Plutarch: The Life of Julius Caesar (engelsk oversettelse)
Plutarch: The Life of Mark Antony (engelsk oversettelse)
Suetonius: The Life of Julius Caesar. (latin og eneglsk, krysslenket:: engelsk oversettelse ved J. C. Rolfe)
Suetonius: The Life of Julius Caesar (J. C. Rolfes engelsk oversettelse, modifisert)
== Eksterne lenker ==
(en) Julius Caesar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaius Iulius Caesar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Julius Cæsar – sitater
C. Julius Caesar Arkivert 4. november 2015 hos Wayback Machine., Jona Lenderings historie om Cæsar (Livius. Org)
Guide ressurser online
History of Julius Caesar
Julius Caesar hos BBC History, kort biografi
Grey, D. The Assassination of Caesar, mordet på Cæsar hos Clio History Journal, 2009. | Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. | 4,712 | 4,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latin-Amerika | 2023-02-04 | Latin-Amerika | ['Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latin-Amerika', 'Kategori:Nord-Amerikas geografi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Sør-Amerikas geografi', 'Kategori:Viktige stubber'] | Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.
| Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.
== Landene i Latin-Amerika ==
Argentina
Bolivia
Brasil
Chile
Colombia
Costa Rica
Cuba
Den dominikanske republikk
Ecuador
El Salvador
Fransk Guyana
Guadeloupe
Guatemala
Haiti
Honduras
Martinique
Mexico
Nicaragua
Panama
Paraguay
Peru
Puerto Rico
Uruguay
Venezuela
== Språk ==
Det dominerende språket i Latin-Amerika er spansk, og det er det offisielle språket i de fleste landene. Derimot snakkes det portugisisk i Brasil og fransk i mindre land i Karibia og Fransk Guyana.
=== Andre språk ===
Det snakkes fortsatt mange tradisjonelle precolombianske språk i Latin-Amerika, hovedsakelig i land som Peru, Ecuador, Guatemala, Bolivia, Paraguay, Chile og Mexico.
Det snakket også til en viss grad italiensk i Brasil og Argentina, tysk i Sør-Brasil og Argentina og walisisk i Sør-Argentina.
== Religion ==
Den klart største religionen er kristendommen, med klart flest tilhørende den Den katolske kirke. Også andre kristne, slik som protestanter og mormoner er representert, i tillegg andre religioner:
buddhisme
jødedom
islam
hinduisme
bahai-troen
rastafari- og voodoo- kulturer
=== Religion i Latin-Amerika og Karibia i 2010 og fram mot år 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Lation-Amerika og Karibia, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at de kristne står meget sterkt i Latin-Amerika. De vil forventes ha en liten tilbakegang frem mot 2050, men vil fremdels utgjør nesten 90 % av befolkningen. Gruppen Ikke-troende vil forventes å øke fra knapt 8 til nesten 9 %. Andre grupper forventes å utgjøre en liten andel, der den største gruppen, Andre regioner, vil utgjøre nesten 2 %, mens gruppen muslimer vil være uendret og ligge på 0,1 %. Omtrent det samme vil gjelde for hinduer, jøder og buddhister.
Disse regionene forventes å få en befolkningsøkning på 158 millioner frem mot 2050.
== Se også ==
Anglo-Amerika
Hispanoamerika
Iberoamerika
Sør-Amerika
== Referanser == | Latin-Amerika | 4,713 | 4,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Grieg | 2023-02-04 | Edvard Grieg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Edvard Grieg', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1843', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 samme sted) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.
Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til.
15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk.
I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup.
| Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 samme sted) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.
Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til.
15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk.
I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup.
== Biografi ==
=== Slektsbakgrunn ===
På farssiden hadde Grieg skotske aner tilbake til MacGregor-klanen (gælisk Mac Griogair), som hadde mistet sine landområder og til tider var fredløse. I 1603 innførte kong James VI dødsstraff for å bære MacGregor-navnet, og klanmedlemmene tok navn som Grig, Greig og lignende.
Edvards oldefar Alexander Greig (1739–1803) kom til Bergen i 1770, hvor han raskt bygget opp en vellykket virksomhet med tørrfisk- og hummereksport. Han fikk norsk statsborgerskap i 1779 og endret da skrivemåten av navnet sitt til Grieg, angivelig fordi den norske uttalen lå nærmere den skotske uttalen av Greig. Alexander var en tid britisk visekonsul i Bergen, og hans sønn og sønnesønn, dvs. Edvards bestefar og far, var begge britiske konsuler samtidig som de fortsatte med handelsvirksomhet Alexander Greig hadde etablert.
Edvard Griegs farfar John giftet seg med Marie Regine Haslund, datter av den danske fiolinisten Nils Haslund som i 1770 ble leder av Musikselskabet Harmonien. John var musiker i orkesteret og den første av en lang rekke familiemedlemmer som gjorde seg gjeldende i Bergens musikkliv.
Også på morssiden hadde Edvard danske aner, men langt tilbake via den kjente Kjeld Stub (1607–1663).
Edvards Griegs morfar – og Nina Hagerups farfar – var stiftsamtsmann i Bergen og en velstående og innflytelsesrik person i byen. Siden Edvard Griegs mor, Gesine, var musikalsk begavet, sendte foreldrene henne til Altona, som den gang var dansk, for å studere med den tyske komponisten Albert Methfessel. Tilbake i Bergen opptrådte hun som pianist og akkompagnatør og var byens best betalte pianolærer. Hun skrev også dikt og skuespill og arrangerte ukentlige musikkaftener hvor instrumentalverk og deler av operaer ble oppført.
En av Gesines søstre var gift med Ole Bulls bror, så Ole Bull hadde en fjern og inngiftet relasjon til familien.
=== Barndom og ungdom ===
Alexander og Gesine Grieg hadde fem barn. Edvard var nummer fire i rekka. Han vokste opp i Strandgaten 152 i nærheten av Fisketorget og Tyskerbryggen. Huset ble ødelagt i en eksplosjon 20. april 1944 og området bygd om, men det er satt opp en minneplate der Griegs barndomshjem tidligere sto.
Fra seksårsalderen fikk gutten regelmessig klaverundervisning av sin mor. Ni år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk, men de endte i papirkurven. Fra ungdomsårene er det bevart flere klaverstykker som er tatt med i hans Samlede verker.
Etter grunnskolen begynte han i 1853 på Tanks skole. Han var ikke noen utpreget flittig elev, men tok seg iblant sammen og hevdet seg da godt i de fleste fag. En gang han hadde med seg noen komposisjoner på skolen, skal han ha blitt møtt med hån og avvisning:
«Læreren [...] grep meg i luggen så det sortnet for øynene, og snerret barskt: En annen gang tar han det tyske leksikon med som han skal, og lar slikt juks bli hjemme.»Sommeren 1858 fulgte han faren til Østlandet. Unge Grieg var da for alvor begynt å tenke på å bli musiker. Det som avgjorde spørsmålet, var det første møtet med «filleonkelen» Ole Bull samme år. Da Bull fikk høre Edvard spille noen av sine egne komposisjoner på klaver, ble Ole Bull og foreldrene enige om at gutten måtte til Leipzig for å studere musikk.
=== Leipzig ===
Høsten 1858 begynte Grieg på musikk-konservatoriet i Leipzig. Her møtte han studenter fra flere ulike nasjoner. Den danske C.F.E. Horneman ble en god kamerat. Senere omtalte han Grieg som en «genial studiefelle, en vill, ubendig kamerat med et lyst hode og et varmt hjerte».Mendelssohn og Schumann hadde tidligere vært viktige personer i byen, og Grieg verdsatte spesielt det arbeid Schumann hadde nedlagt for å skape aksept for nye musikalske strømninger i det tradisjonsbundne musikkmiljøet. Også Schumanns poesifylte musikk tiltalte Grieg, og da særlig romansene og klaverstykkene.
Konservatoriestudentene hadde gratis adgang til det berømte Gewandhaus-orkesterets generalprøver, og Grieg mente selv at all musikken han hørte her, særlig orkester- og kammermusikken, var vederlag for manglende kompetanse i komposisjonsteknikk ved konservatoriet. Grieg innrømmet imidlertid også at han ikke studerte særlig ivrig til å begynne med. Dette endret seg etter hvert som han så at medstudentene begynte å bli bedre enn ham. Edvard arbeidet nå flittig. 18 år gammel ble han uteksaminert og fikk rosende omtale av sine lærere.
Mens han studerte i Leipzig, pådro Grieg seg en alvorlig betennelse av brysthinnen (plevritt). En lunge ble satt ut av funksjon, noe som førte til pustebesvær ved store anstrengelser. Grieg ønsket imidlertid å fullføre sine studier og returnerte til Leipzig etter et rekonvalesensopphold i Bergen. Han ble ledsaget av sin bror John som studerte cello ved konservatoriet.
Grieg fikk etter hvert et anstrengt forhold til musikkmiljøet i Leipzig. En grunn var at han mente at hans musikk ble dårlig mottatt. Det er mulig at han bare hadde den beryktede kritikeren Eduard Bernsdorf i tankene. Denne presterte både å rakke ned på Griegs g-moll-strykekvartett og å underkjenne den andre symfonien til Johannes Brahms. Imidlertid ble både Griegs Peer Gynt-suite nr. 1, op. 46, og til og med hans ufullførte opera om Olav Tryggvason møtt med jubel i Leipzig.Også senere i livet uttalte Grieg seg ofte nedsettende om konservatoriet og dets lærere. Nyere forskning har imidlertid påpekt at han med dette gir et nokså unyansert og subjektivt bilde av de kunstneriske forholdene i Leipzig.
=== Fra Leipzig til hjembyen ===
På vei hjem igjen debuterte Grieg som pianist i Karlshamn, Sverige, den 18. juni 1861. Her spilte han blant annet Kreisleriana, op. 16, av Robert Schumann, Capriccio brilliante i h-moll, op. 22, av Felix Mendelssohn-Bartholdy og noen konsertetyder av sin tidligere lærer Ignaz Moscheles.
Våren 1862 var Grieg tilbake i Bergen og holdt sin første offentlige konsert i Norge den 21. mai. Her ble det blant annet framført tre satser av en strykekvartett han skrev i Leipzig, og som senere gikk tapt. Mottakelsen var positiv, og Grieg ønsket å studere mer, men faren hadde ikke lenger råd til å finansiere flere studier. En søknad om statsstipend ble avslått, og Grieg måtte bedrive selvstudium hjemme i Bergen et års tid. Men bergensmiljøet hadde lite impulser å gi den aspirerende komponisten, og han ønsket seg intenst ut. Det endte med at faren gav ham et lån, og som Edvard selv skriver: «en ubestemmelig lengsel drev meg mot København ...».
=== København ===
Våren 1863 ankom Grieg København som på den tiden hadde et stort kunstnermiljø. Han hadde også kontakter her – hans gamle venn Emil Horneman og slektninger i familien Hagerup bodde i København. Sansen for folkemusikken var vekket i de nordiske landene på denne tiden, i Danmark var Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann sentrale. Gade oppfordret Grieg til å skrive en symfoni, og han lot seg ikke be to ganger.
I København mottok han viktige musikalske impulser gjennom bekjentskapet med Rikard Nordraak som tross lite musikkutdanning allerede hadde funnet sin egen komposisjonsstil. Tidsånden og kontakten med Nordraak bidro til at Grieg begynte å arbeide med å kombinere folkemusikalske trekk med kunstmusikalske teknikker.
I 1864 grunnla Grieg sammen med blant annet Horneman musikkselskapet «Euterpe», som hadde til formål å fremme ny nordisk musikk. Grieg skrev nå de fire humoresker, op. 6, som var hans første utgitte komposisjon inspirert av norsk slåttemusikk. Med dette verket begynte Grieg sin vei som stilfornyer i nordisk musikkliv.
=== Omflakkende år ===
I oktober 1866 reiste han til Christiania hvor han fikk et toårs engasjement som leder av Det Philharmoniske Selskab. Til tross for motstand fra familiene giftet han seg i 1867 med sin kusine Nina Hagerup. Deres eneste barn, datteren Alexandra, født 1868, døde 13 måneder gammel. Årene 1869/70 oppholdt han seg i Roma, gjennem støtte fra norske staten etter anbefaling fra Franz Liszt. Her traff han blant mange andre kunstnere også Andreas Munch, Henrik Ibsen, den danske komponisten Niels Ravnkilde og Giovanni Sgambati, vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han personlig kjent med Franz Liszt som uttalte seg rosende om Griegs musikk. Liszt spilte hans nye a-moll konsert a prima vista for publikum og gav lovord om stykket.
1871/72 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli Oslo-Filharmonien. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev blant annet scenemusikk til sagadramaet Sigurd Jorsalfar og utformet den store sagamonologen Bergliot som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp. 22 og 42.
Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen Olav Trygvason, op. 50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av Peer Gynt, slo Grieg til, selv om han omtalte stykket «som det mest umusikalske av alle sujetter», sannsynligvis fordi betalingen på 200 Speciedaler fristet. Rundt århundreskiftet var Peer Gynt med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5 000 ganger før første verdenskrig, selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken.Høsten 1875 døde foreldrene med bare tre ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op. 24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare ett år gammel.
Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i Ullensvang, noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til Lofthus der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet «Komposten». Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op. 27, og Album for mannssang, op. 30. Men han kjente seg snart isolert i Hardanger, og den rastløse Grieg reiste ut på ny.
De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i Karlsbad tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med cellosonaten i a-moll, op. 36, som han tilegnet broren John.Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen Leis Schjelderup som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten.
I 1881 fikk han nei til å fremføre Mozarts rekviem i Nykirken i Bergen fordi kirken skulle brukes til gudstjenester, ikke til konserter, og dessuten var Mozarts rekviem katolsk musikk.
=== Troldhaugen til og fra ===
Griegs ønsket nå et fast punkt i tilværelsen, og i 1884 kjøpte han tomt på Hop syd for Bergen. Her fikk han reist Troldhaugen. Men Grieg var fremdeles rastløs, og det varte ikke så lenge før han begynte å lengte etter større forhold igjen. Dessuten hadde byggingen kostet penger, og økonomien var ikke den aller beste. En lang og vellykket konsertturne høsten 1885 gjenopprettet økonomien. Høsten 1887 bar det ut igjen, og i Leipzig møtte Grieg Brahms og Tsjajkovskij som begge snakket varmt om hans musikk.
De neste årene var Edvard og Nina Grieg på mange og lange konsertreiser og feiret store suksesser. Men det gikk ut over helsen. Grieg oppsøkte stadig kurbad og nye leger i et forgjeves håp om å bli bedre. Reisene derimot tok ikke slutt.
I 1904 mottok han storkorset av St. Olavs Orden. Han var også æresdoktor i Oxford og Cambridge.
=== Siste sykdom og død ===
Fra 1903 fikk han stadig større luftveisproblemer, og utover våren 1907 forverret helsen seg betraktelig. Etter en uvanlig våt sommer på Vestlandet ble tilstanden kritisk. Edvard Grieg døde 4. september på Bergen Kommunale Sykehus. Under obduksjonen ble det diagnostisert et lungeemfysem som dødsårsak.Bisettelsen var storslått, og titusenvis av mennesker dannet sørgeprosesjonen. Edvard Griegs urne er satt inn i en grotte ved Troldhaugen. Da Nina Grieg døde i 1935, ble hun bisatt ved siden av sin ektefelle.
== Musikk ==
Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere, men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente langeleikspilleren Berit Pynten i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad. Lars Kinsarvik var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk. På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken.
Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som «Nordens Chopin», et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.
=== Sanger og romanser ===
Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært – jeg tør påstå det – den eneste sanne formidler av mine sanger.Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med Hjertets melodier, op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.
I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.
Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen Haugtussa, op. 67, med tekster av Arne Garborg.Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter H.C. Andersen op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium (trøorgel) og forskjellige typer kor. Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot Fire tyske dikt, op. 4.
Ved siden av Haugtussa regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon.I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i Haugtussa) kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser Uten sol og Dødens sanger og danser.
=== Klavermusikk ===
==== Tidlig klavermusikk ====
I Fire stykker for klaver, op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann.
Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «Sonate», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til Tre klaverstykker, EG 105, fra 1860).
Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt, og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973 har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former. Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.
==== Lyriske stykker ====
Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans Lyriske stykker for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i ti hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av «Bryllupsdag på Troldhaugen» som alene utgjør 10 sider i op. 65 (mot 20 sider for de resterende fem stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine Lieder ohne Worte («Sanger uten ord») hadde grunnlagt genren. Ved siden av «Bryllupsdag på Troldhaugen» er «Arietta», «Troldtog», «Ensom vandrer», «Liten fugl», «Klokkeklang» og «Efterklang» blant de mest kjente lyriske stykkene.
==== Ballade ====
Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen «Den nordlandske Bondestand» fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon. Balladen utgjør en stor del av musikken til filmen What Price Immortality? med den svenske pianisten Staffan Scheja som Edvard Grieg.
==== Holbergsuite ====
Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel. Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet Fra Holbergs tid. Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene «Preludium», «Sarabande», «Gavotte», «Air» og «Rigaudon». Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen: «Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet». Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.
==== Norske folkeviser ====
Norske folkeviser for klaver, op. 66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av «den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif». En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet «Gjendines bådnlåt» etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.
==== Slåtter ====
Utdypende artikkel: Slåtter – BauerntänzeSlåtter for klaver, op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i Lyriske stykker og Norske folkeviser, krassere og mer direkte.
Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage «kunst etter internasjonal målestokk».
=== Orkesterverk ===
==== Symfoni ====
Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. Bergen Offentlige Bibliotek pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester. Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet. Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved Festspillene i Bergen i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. Peters forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript. Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs Samlede verker.
Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats. I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns tredje og Johannes Brahms' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo. Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen.
Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet. Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv.
Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et Symfonisk dikt ved navn I forår som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at I forår skulle bli motstykket til konsertouverturen I høst, op. 11.
==== Klaverkonsert ====
Utdypende artikkel: Griegs klaverkonsert i a-mollKlaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3. april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907.
Åpningstonene A – A – G♯ – E er et typisk Grieg-motiv som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for norsk folkemusikk var blitt vekket, for eksempel i pianoets hallingrytmer.
==== Peer Gynt ====
Utdypende artikkel: Peer Gynt (Grieg)I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.
For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.
Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «Morgenstemning», «Aases død», «Anitras dans» og «I Dovregubbens hall». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «Solveigs sang». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.
Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".» Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert.
Koret til «I Dovregubbens hall» som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret "Dans av Dovregubbens datter":
«… Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si: 'Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.'».Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.
Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel August Söderman i 1870, Werner Egk i 1938 og Harald Sæverud i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til Hans Jacob Nilsens antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.».
=== Kammermusikk ===
Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op. 45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den «med den videre horisont». Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118.
Den tyske musikkencyklopedien Die Musik in Geschichte und Gegenwart regner g-moll-kvartetten som «en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen «Spillemænd» etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er «et stykke livshistorie» som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry.Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890/91). Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian. Chilingirians utgave ble publisert i 1998. 2002 kom A-R Editions med en praktisk utgave som omfatter bare det Grieg selv skrev. Denne utgaven inneholder også urtekst versjoner av klaverkvintetten, samt klavertrio i a-moll(?), EG 116.
=== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ===
Æresdoktorat, University of Oxford
Æresdoktorat, University of Cambridge
1904 – Mottager av storkorset av St. Olavs Orden.
1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien
== Innflytelse ==
Griegs harmonikk pekte i det hele fram mot impresjonismen. Allerede i hans levetid avslørte enkelte komposisjoner av Emil Sjögren og ungareren Árpád Doppler Griegs popularitet. Ernő Dohnányis tidlige klavermusikk viser trekk fra Brahms og Grieg. Ganske tydelig kan man merke påvirkningen hos Carl Nielsen som tilegnet en strykekvartett til Grieg, og i Claude Debussys strykekvartett i g-moll, op. 10, selv om Debussy selv ikke ville vedkjenne seg det. I det hele tatt hadde Debussy et ambivalent forhold til Grieg. Debussy kritiserte et program med musikk av Grieg og Wagner med at man ikke kunne spise «roast beef» (Wagner) etter «petit fours» (Grieg). På den annen side roste Debussy Griegs mannskorsanger og hadde bare lovord for Grieg som dirigent. Her var han enig med litteraten og musikkritikeren George Bernard Shaw som på sin side ønsket Grieg som dirigent for Royal Philharmonic Society.Griegs påvirkning på de etterfølgende komponistgenerasjonene viser seg på ulikt vis. Blant de komponister som kan knyttes til Grieg, enten uttrykkelig eller gjennom musikken, finner man Frederick Delius, Maurice Ravel, Dmitrij Sjostakovitsj, Sigfrid Karg-Elert, Nikolai Medtner og Béla Bartók.
== Griegselskaper og forskingsinstitusjoner ==
I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Benestad, Finn; Schjelderup-Ebbe, Dag (1980): Edvard Grieg - mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 82-03-10239-5.
Bakke, Reidar: Brahms, Grieg og Sibelius slik de betraktet hverandre. I: Studia musicologica norvegica 32: 2006, s. 126–139.
Bredal, Dag; Strøm-Olsen, Terje (1992): Edvard Grieg: musikken er en kampplass. Oslo: Aventura Forlag A/S. ISBN 82-588-0890-7.
Eikenes, Eivind A.C. (2007): Edvard Grieg fra dag til dag. Stavanger: E.A.C. Eikenes forlag. ISBN 978-82-92377-06-2.
Dahl jr., Erling (2007): Edvard Grieg – En introduksjon til hans liv og musikk. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-0418-9.
Gaukstad, Øystein (1957): Edvard Grieg: – artikler og taler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Grieg, Edvard (1973): Griegs brev til Frants Beyer. Ny fullstendig utgave v/Bjarne Kortsen. Bergen: Editio norvegica.
Johansen, David Monrad (1956): Edvard Grieg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Nagelhus, Lorents Aage (2004): Edvard Grieg og folkemusikken: stoff og stiltrekk fra norsk folkemusikk i instrumentalmusikken. Oslo: Norsk Musikforlag. ISBN 82-7093-501-8.
Røttingen, Einar (2006): Etablering av en norsk klavertradisjon: interpretative trekk ved Edvard Griegs Ballade op. 24, Geirr Tveitts Sonate nr. 29 op. 129 og Fartein Valens Sonate nr. 2 op. 38. Oslo: Norges musikkhøgskole. ISBN 82-7853-043-2.
=== Engelsk ===
Carley, Lionel (2006): Edvard Grieg in England. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843832070.
Finck, Henry Theophilus (2002): Edvard Grieg; with an introductory note by Lothar Feinstein. Adelaide: London Cambridge Scholars Press. ISBN 1-904303-20-X.
Grimley, Daniel (2007): Grieg: Music, Landscape and Norwegian Cultural Identity. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press 2006. ISBN 1843832100.
Foster, Beryl (2007): Songs of Edvard Grieg. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843833433.
Jarrett, Sandra (2003): Edvard Grieg and his songs. Aldershot: Ashgate. ISBN 0-7546-3003-X.
Kortsen, Bjarne (red.) (1972): Grieg The Writer. 2 bd., Bergen: editio norvegica
=== Tysk ===
Grieg, Edvard (1997): Briefwechsel mit dem Musikverlag C. F. Peters (1863–1907), hrsg. von Finn Benestad und Hella Brock. Frankfurt/Main: C.F. Peters. ISBN 3-87626-010-8.
Grieg, Edvard (1994–): Edvard Griegs Briefwechsel, red. Klaus Henning Oelmann. Frankfurt/Main St.Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen. ISBN 3-8267-1123-8; ISBN 3-937909-55-9. (Serie)
Grieg, Edvard (2008): Thematisch-Bibliograpisches Werkverzeichnis, vorgelegt von Dan Fog, Kirsti Grinde und Øyvind Norheim. Frankfurt/M. Leipzig London New York: Henry Litolffs Verlag. ISBN 978-3876269900.
Krellmann, Hanspeter (1999): Edvard Grieg. Reinbek: Rowohlt, ISBN 3-499-50430-8.
Krellmann, Hanspeter (2008): Griegs lyrische Klavierstücke – ein musikalischer Werkführer. München: Verlag C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-44815-7.
Kreft, Ekkehard (2000): Griegs Harmonik. Frankfurt/Main: Peter Lang GmbH. ISBN 3-631-35995-0.
Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg: Versuch einer Orientierung. Egelsbach, St. Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3-893-49485-5.
Oelmann, Klaus Henning (2007): Edvard Griegs Streichquartett op. 27: Überlegungen zu Tradition, Komposition und Rezeption. Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik Bd. 4, Neuwied: Stiftung Villa Musica, s. 387–405. ISBN 978-3-9802665-7-4.
Tadday, Ulrich (red.) (2005): Reihe Musik-Konzepte: Edvard Grieg. München: Edition Text und Kritik. ISBN 3-88377-783-8 .
Yang, Jing-Mao (2005): Das «Grieg-Motiv»: Zur Erkenntnis von Personalstil und musikalischem Denken Edvard Griegs. Regensburg: Bosse. ISBN 978-3764926342.
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Grieg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Grieg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Grieg på Internet Movie Database
(no) Edvard Grieg hos Sceneweb
(sv) Edvard Grieg i Svensk Filmdatabas
(en) Edvard Grieg på AllMovie
(en) Edvard Grieg hos The Movie Database
(en) Edvard Grieg hos Internet Broadway Database
(en) Edvard Grieg på Apple Music
(en) Edvard Grieg på Discogs
(en) Edvard Grieg på MusicBrainz
(en) Edvard Grieg på Spotify
(en) Edvard Grieg på Last.fm
(en) Edvard Grieg på AllMusic
(no) Det offisielle nettstedet for 100-årsmarkeringen for Edvard Griegs død 2007
(no) Edvard Grieg-museet Troldhaugen
(no) Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek (med utførlige biografier)
(en) Bilder fra Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek
(no) Opusliste
(no) Ballade Besøkt 13.08.2009
(de) Edvard Hagerup Grieg – Biographie, Werkverzeichnis, Bibliographie, Würdigung
(de) Edvard Grieg – Gedenk- und Begegnungsstätte Leipzig e.V. – Liv og virke i Leipzig
(de) Klassika – Grieg: Verkfortegnelse
(fr) Fransk musikkside med lytteeksempler («Grieg spiller Grieg») og manuskripterMedia
Noter(en) Fritt tilgjengelige noter av Edvard Grieg på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Grieg i International Music Score Library Project
(de) Verk av og om Edvard Grieg i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Lyriske stykker på pdf og midi-format Arkivert 31. oktober 2007 hos Wayback Machine. – gratis | Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. | 4,714 | 4,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlsberg | 2023-02-04 | Carlsberg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1847 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Carlsberg', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:Danske ølmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1847', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valby'] | Carlsberg er et dansk ølbryggeri grunnlagt i 1847 av J.C. Jacobsen i København.
| Carlsberg er et dansk ølbryggeri grunnlagt i 1847 av J.C. Jacobsen i København.
== Historie ==
Bryggeriet var anlagt etter bayersk mønster, og den carlsbergske bayer fikk raskt høy popularitet. Eksport av Carlsberg begynte på 1860-tallet. Noen av selskapets logoer inneholder elefanter og hakekorset. Bruken av hakekorset ble avsluttet på 1930-tallet på grunn av den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i nabolandet Tyskland.
Carlsbergnavnet kommer av sønnen til J.C. Jacobsen, Carl og berg som symbolsk pekte på det første bryggeriets plassering, ved Valby Bakke, utenfor København.
Carlsberg kjøpte opp Tuborg bryggerier på 1970-tallet og inngikk en fusjon med Tetley i 1992.
Husbryggeriet Jacobsen er grunnlagt av sønnen til grunnleggeren av Carlsberg Bryggeri.
Carlsberg er draktsponsor til flere fotballag. Blant de mest kjente lagene er FC København.
Slagordet til Carlsberg er «Probably the best beer in the world». På begynnelsen av 1990-tallet var det lokale danske slagord: Vores øl. Ordet bajer er i dag det uformelle danske ord for en øl.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Carlsberg Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (2013) | 4,715 | 4,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordahl_Grieg | 2023-02-04 | Nordahl Grieg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordahl Grieg', 'Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig', 'Kategori:Norsk militærpersonell drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske aktivister', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Omkomne etter nedskytninger av fly', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stalinister'] | Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
| Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Som yngstemann i en søskenflokk på fire vokste Nordahl Grieg opp i Bergen, byen som for alltid skulle stå ham nærmest og sette sitt merke på hans diktning og livsform. Foreldrene, Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1949), hadde kalt ham opp etter hans tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Faren Peter Grieg, som var lektor, hadde sterk interesse for litteratur. Selv begynte Nordahl å vise tendenser som lyriker og skribent allerede i gymnastiden ved Bergen katedralskole. Etter hvert fikk han en sterk trang etter å oppleve verden.
Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs. Som lettmatros ombord på lasteskipet DS «Henrik Ibsen» (Vilhelm Torkildsens rederi, Bergen) reiste han til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. I 1922 debuterte han med diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap, før romanen Skibet gaar videre utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet. Skibet gaar videre skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men han møtte i stedet hard kritikk fra sjømenn som følte seg såret over hans fremstilling av deres profesjon. Derimot fikk romanen stort sett positive kritikker i avisene. Han fulgte i 1925 opp med enda en diktsamling, Stene i strømmen, bestående av kjærlighetsdikt, dikt med bibelske motiver og noen pasifistiske dikt.
I denne første fasen av sitt forfatterskap studerte Nordahl Grieg filologi. Språklig-filosofisk embedseksamen tok han ved Universitetet i Oslo i 1925 med engelsk som hovedfag. I tillegg skrev han for flere aviser, deriblant Tidens Tegn. Hans reisevirksomhet rundt om i Europa resulterte i flere reisebrev. Allerede nå viste han sin tilbøyelighet til å ville være der hvor verdensbegivenhetene fant sted. I 1927 reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Boken Kinesiske dage ble fruktene av dette oppholdet.
=== I Sovjetunionen ===
Da Nordahl Grieg i 1933 reiste til Sovjetunionen, ble han værende der i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. Oppholdet ble starten på et livsvarig politisk engasjement for Sovjetunionen. Han ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti og deltok heller aldri i deres valgkamparbeid, men etablerte like fullt tette bånd til kommunismen. Selv sa han i 1935: «Jeg har studert marxismen. Og jo mer jeg trengte inn i den, så jeg at den sosialistiske radikalisme er en livsbejaende radikalisme, ikke en defensiv eller skeptisk radikalisme» Men samtidig kan det pekes på at Nordahl Grieg begrenset seg til å kommentere de ytre hendelsene i Sovjetunionen, og at han ikke røpet noen teoretiske innsikter i kommunismen. Peder Furubotn, som oppholdt seg i Moskva på samme tid, uttalte senere: «Nordahl Grieg skrev fine artikler om Sovjetunionen, mens han var der – og senere (…) Jeg kjente han jo så godt, og hadde så mange samtaler med han: noen dypere forståelse av innholdet i kommunismen hadde han ikke.»
=== Politisk skribent i Norge ===
Tilbake i Bergen i 1935 innledet han et samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. Her hadde Nordahl Grieg det sovjetiske avantgardeteateret som forbilde. Det ble brukt virkemidlene som bruk av lys, lyd og montasje av kontrasterende scener, lik dem som ble brukt i samtidens film. Nordahl Grieg skapte dramaer der samtiden ble skarpt kommentert og publikum tvunget til å ta standpunkt.
Mellom 1936 og 1937 utgav Nordahl Grieg det politiske tidsskriftet Veien Frem, og fikk i begynnelsen med seg flere kjente størrelser, men de aller fleste falt fra etter at tidsskriftet fikk en klar stalinistisk profil i diskusjonene om Moskvaprosessene. Et vendepunkt var Griegs kraftige kritikk i 1937 av åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. De overgrep i Sovjetunionen han var vitne til bidro ikke til å forandre hans syn på landets kommunistregime. Han oppfattet Stalins politikk, herunder forfølgelsen av motstandere, som et nødvendig onde i arbeidet med å bygge kommunismen. Grieg delte det offisielle sovjetiske synet på Trotskij», og skrev en rekke artikler der han refset personer som hadde kommet med sympatierklæringer til Trotskij. I perioden 1935–40 var han også formann i Sovjetunionens Venner, som samarbeidet med NKP og var blitt etablert etter initiativ fra Komintern i 1928. Grieg engasjerte seg også mot humanismen som Nansenskolen presenterte som sin filosofi og livsholdning på slutten av 1930-tallet, og mente i likhet med mange kommunister at humanismen var en reaksjonær og borgerlig ideologi.
=== Den spanske borgerkrigen ===
I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer.
=== Griegs siste år og andre verdenskrig ===
Nordahl Grieg hadde en sterk fascinasjon for Finnmark, og i 1939 hadde han en større Finnmarks-roman under planlegging. Realiseringen av denne ble forpurret da han i oktober samme år ble innkalt til nøytralitetsvakt i Alta bataljon. Der ble han værende frem til nyåret 1940.Etter fullført tjeneste i Finnmark gikk han i gang med arbeidene på et historisk skuespill, Svaneskriket, som hadde tema fra Wergelandstiden. Den 8. april 1940 presenterte han et utkast for Hans Jacob Nilsen i Oslo. Ytre hendelser skulle imidlertid føre til at manuskriptet gikk tapt. For med Tysklands invasjon av Norge påfølgende natt fikk helt andre tanker gjelde for Grieg. Grieg ønsket ikke å flykte og reiste til Gudbrandsdalen 10. april der Gerd allerede befant seg. Han meldte seg til tjeneste for den norske hær på Ringebu, men ble bedt om å "komme tilbake om et par dager". Han meldte seg 14. april på Jørstadmoen og ble der med i troppen på 30 mann som var vaktmannskap da gullbeholdningen til Norges Bank ble fraktet ut av Norges Banks hvelv på Lillehammer og nordover til Åndalsnes, Molde og Tromsø. Underveis til Tromsø med båten «Alfhild» skrev Grieg diktene «Kongen» og «17 mai 1940» (I dag står flaggstangen naken...), Grieg leste diktet første gang 16. mai for mannskapet ombord. «17. mai 1940» ble kringkastet fra Tromsø radio 17. mai.
Vel fremme i Storbritannia, og da fremfor alt fra London, fortsatte han sitt erklærte mål om å kjempe for Norges frihet, denne gangen med pennen og stemmen som våpen. Han skrev artikler og dikt, og dro på opplesningturneer der hvor det var stasjonert nordmenn: i USA, Canada, Island og Jan Mayen. På denne måten styrket han nordmenns moral og oppildnet deres kampvilje. Nok en gang vendte han tilbake til sin gjerning som krigskorrespondent og nå fikk han anledninger til å betrakte krigshandlingene både til lands og i luften. Etter å ha gjennomført flere offiserskurs ble Nordahl Grieg vinteren 1942 forfremmet til kaptein.
=== Død ===
Høsten 1943 startet de allierte opp en storstilt bombeoffensiv mot Berlin. Det meldte seg et sterkt ønske hos Grieg om å få være med på et av bombetoktene mot Tysklands hovedstad. Til slutt fikk han grønt lys til å være med ombord på et bombefly av typen Avro Lancaster tilhørende 460 Squadron RAAF, som korrespondent under et nattlig bomberaid mot Berlin. En forventningsfull Grieg nølte ikke med å gripe denne sjansen, enda det britiske flyvåpenet hadde lidt uvanlig store tap under disse bombeangrepene.
Ved 20-tiden fikk Grieg ta Berlin i øyesyn fra luften, men etter at lasten var sluppet over målet, ble bombeflyet truffet av granater fra luftvernkanoner stående i utkanten av hovedstaden. Flyet tok fyr og styrtet i bakken nær Hakeburg slott. Ingen av de åtte ombord overlevde. Omtrent 90 av de anslagsvis 1 000 britiske flyene som hadde satt kursen mot Berlin denne natten ble skutt ned i løpet av bombetoktet.
Tross bombenattens herjinger tok tyskerne seg bryderiet med å begrave de omkomne flymannskapene og registrere deres navn. De syv australske besetningsmedlemmene ble alle identifisert. På den åttende omkomne kunne det bare bemerkes at han bar en sølvamulett rundt halsen som var prydet med navnet «Nordahl», den samme identifiseringen som Nordahl Grieg hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Han hadde med overlegg lagt igjen sine identitetspapirer i London.
Vel vitende om hans betydning som nasjonalt samlingssymbol, la norske myndigheter etter krigen ned betydelige anstrengelser for å lokalisere liket, slik at det kunne finnes og bringes hjem. Verken denne innsatsen eller senere arbeid lyktes i å oppnå dette målet. Det foreligger motstridende opplysninger om hva som ble den videre skjebnen til Nordahl Griegs legeme. Det ble først antatt at Nordahl Grieg ble gravlagt i en massegrav som ble ødelagt under anleggingen av en motorvei på stedet. I 2002 kom det derimot for dagen informasjon som tydet på at gravstedet hans befinner seg på en forhenværende kirkegård i Dallgow-Döberitz. De synlige sporene etter kirkegården er imidlertid utradert, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre et eventuelt søk etter Nordahl Griegs hvilested.
== Nordahl Grieg som dikter ==
Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.
I hans debutroman beskrives forholdene ombord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.
Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.
Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland, mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med Fedrelandslaget. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre.
Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.
Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.
I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter.
Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.
== Ettermæle ==
I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt, «Friheten», som fremdeles er den mestselgende norske diktsamling noensinne.På østsiden av Den Nationale Scene i Bergen, ble det den 10. november 1957 avduket en Nordahl Grieg-statue. Musikalen «Nordahl i våre hjerter», skrevet av Erling Gjelsvik og Knut Skodvin, ble satt opp samme sted i 1990.
I Kleinmachnow i Tyskland ble det i 2003 reist en minnestein over Nordahl Grieg på stedet der flyet hans falt ned. Hver første helg i desember avholdes Nordahl Griegs minneløp, et ti kilometer langt løp som passerer minnesteinen.
En videregående skole i Rådal som åpnet i 2010 ble også oppkalt etter ham.Nordahl Grieg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
I etterkant av terrorangrepet i Norge 2011 var Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» (i versjonen tonesatt av Otto Mortensen etter hans død) ett av flere dikt og sanger som ble mye brukt under minneseremonier. Griegs rolle som «Norges nye folkedikter» etter 22. juli var likevel ikke ukontroversiell. Idéhistoriker Gudmund Skjeldal uttalte til Morgenbladet at Grieg også er blitt «Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan» og mente dette er problematisk på bakgrunn av hans forsvar for Stalin. Skjeldal sammenlignet Nordahl Grieg med Knut Hamsun, og uttalte at «hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg». Skjeldal mente at Grieg i «Til ungdommen» «maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag». Skjeldal skildret i sin biografi Diktaren i bombeflyet fra 2012 en motsetningsfylt personlighet: «Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep.» Han så i Nordahl Grieg en forfatter som kastet vrak på humanismen. I eftertid tok Nordahl Grieg selv avstand fra sitt dikt "Til ungdommen", og skrev diktet "Øya i ishavet".
== Bibliografi ==
Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen, Gyldendal, 1922. Lyrikk.
Bergenstoget plyndret i natt, 1923. Skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv sammen med Nils Lie.
Skibet gaar videre, Gyldendal, 1924. Roman.
Stene i strømmen, Gyldendal, 1925. Lyrikk.
Kinesiske dage, Gyldendal, 1927.
En ung manns kjærlighet, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1927.
Barabbas, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1927.
Norge i våre hjerter, Gyldendal, 1929
Nordahl Grieg, Herman Wildenvey, Tore Ørjasæter, Arnulf Øverland: Dikter, 1930
Atlanterhavet, 1932. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1932.
De unge døde, Gyldendal, 1932.
Vår ære og vår makt, Gyldendal, 1935. Skuespill; uroppført ved Den Nationale Scene i 1935.
Men imorgen, Gyldendal, 1936. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1936.
«Til Ungdommen», 1936
Nederlaget: Et skuespill om Pariser-kommunen, 1937. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1937.
Spansk sommer, 1937
Ung må verden ennu være, Gyldendal, 1938. Roman.Posthume verkerFriheten, Gyldendal, 1945. Dikt.
Flagget, Gyldendal, 1945
Håbet, Gyldendal, 1946. Dikt.
Veien Frem, Gyldendal, 1947. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas
Længselen, ukjent utgiver, 1957. Trykt med tillatelse av Gyldendal. Skrevet i 1930 til en konkurranse om en kantate i Nidaros domkirke til minne om Olav den hellige.
Langveisfra. Græske breve, Kinesiske dager, Spansk sommer, 1964.
Morgen over Finnmarksvidden, 1967.
Et varig vennskap: 46 brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie, 1981. Redigert av Brikt Jensen
Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940. 1982. Artikkelsamling redigert av Martin Nag og Finn Pettersen.
Nordahl Grieg om seg selv. Redigert av Helge Vold. 1983
Større kriger ; Edvard Grieg, 1989. Originaltitler: Greater wars ; Edvard Grieg. – Utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989
== Referanser ==
== Litteratur ==
Edvard Hoem. Til ungdommen : Nordahl Griegs liv. Gyldendal, 1989. ISBN 82-05-18405-4
Jan Tveita. Om Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Ad notam Gyldendal, 1999 ISBN 82-417-0864-5 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
Erling T. Gjelsvik. Nordahl i våre hjerter : en musikal over Nordahl Griegs liv. Eide, 1990 ISBN 82-514-0361-8
Martin Nag. Ung må Nordahl Grieg ennå være. Solum , 1989 ISBN 82-560-0655-2
Martin Nag. Streiflys : Nordahl Grieg på ny : Essays. Ny dag, 1967
Fredrik J. Haslund. Nordahl Grieg : En dikter og hans tid. Gyldendal, 1962
Gerd Grieg. Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham. Gyldendal, 1957
Harald Grieg. Nordahl min bror : Et kapitel av «En forleggers erindringer». Oslo, 1956
Kjølv Egeland. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1953
Johan Borgen. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1945, Først utgitt på svensk, 1944
Arvid G. Hansen. Nordahl Grieg. Bokcentralen, 1939. Beslaglagt under krigen
Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Cappelen Damm 2012 ISBN 9788202335113
== Kilder ==
Grieg, Harald (1963). Nordahl, min bror (norsk). Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Hoem, Edvard (25. april 2005). «Nordahl Grieg - diktar og soldat» (norsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. oktober 2010.
== Eksterne lenker ==
(en) Nordahl Grieg på Internet Movie Database
(no) Nordahl Grieg hos Sceneweb
Den danske artisten Kim Larsens noe frie versjon av «Til Ungdommen» i rockeversjon
NRK: Lydfiler med Nordahl Grieg
Nordahl Grieg i Dagbladet Forfatter
Nordahl Grieg i NRK Forfatter
Digitaliserte bøker av Grieg og Digitaliserte bøker om Grieg i Nasjonalbiblioteket.
Bilder av Nordal Grieg 1930, Oslo museum
Nordahl Grieg utdypningsartikkel fra Store norske leksikon / Norsk biografisk leksikon | Navnet Grieg kan sikte til: | 4,716 | 4,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullstandard | 2023-02-04 | Gullstandard | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gull', 'Kategori:Valuta', 'Kategori:Økonomisk historie'] | Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med første verdenskrig gjorde at flere land trakk seg fra gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver i stedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med ⅓ på slutten av 1920-årene, sløyfet de fleste andre land også gullstandarden.
| Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med første verdenskrig gjorde at flere land trakk seg fra gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver i stedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med ⅓ på slutten av 1920-årene, sløyfet de fleste andre land også gullstandarden.
== Det britiske imperiet ==
I 1717 introduserte Sir Isaac Newton som leder av Royal Mint et nytt forholdstall mellom gull og sølv som gjorde at Storbritannia etter hvert i praksis gikk over fra sølvstandard til gullstandard, og den ble formelt innført i 1817. På samme tid sørget revolusjoner i Latin-Amerika for å bryte tilgangen til spanske realer som ble produsert i Potosí, Mexico og Lima. Den britiske gullstandarden ble først utvidet til enkelte britiske kolonier i Øst-Asia og det sørlige Afrika, men ikke til britisk India, Sørøst-Asia eller de nordamerikanske koloniene. Britisk Nord-Amerika, som bl.a. omfattet dagens Canada, tok i bruk gullstandarden i 1853, og Newfoundland-kolonien tok den i bruk i 1865.
Etter første verdenskrig ble gullstandarden gjeninnført i Storbritannia i 1925. Den ble opphevet igjen 20. september 1931.
== De nordiske land ==
Norge gikk over fra sølvstandard til gullstandard 1. januar 1874, samtidig med Sverige og Danmark. Mellom 4. august 1914 og 8. mars 1916 var Norges Banks plikt til å innløse sedler i gull suspendert. Gullinnløsningsplikten ble på ny suspendert 19. mars 1920 etter at Sverige to dager tidligere hadde vedtatt det samme.
Denne suspensjonen varte til 1. mai 1928. Norge og Sverige avskaffet gullstandarden i 27. september 1931 etter at Storbritannia hadde gjort det samme én uke tidligere. Danmark fulgte etter den 29. september.
== USA ==
I USA ble gullstandarden formelt innført i 1900, selv om den de facto da allerede hadde blitt praktisert en tid. USA avskaffet gullstandarden i 1933 for egne borgere og deretter gjorde eierskap av gull ulovlig og deretter devaluerte Franklin D. Roosevelt dollaren med 40 %, men beholdt en internasjonal gullstandard frem til 15. august 1971. Det betydde at mens en vanlig borger ikke kunne gå til sentralbanken og kreve gull fra Federal Reserve, så kunne andre sentralbanker frem til 1971 gjøre det. Dollaren oppnåde med det en posisjon som valuta for internasjonal handel siden dollarens verdi var sikret i gull.
== Se også ==
Inflasjon
Deflasjon
Fiat-penger
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Keilhau (1934). Gullet og pengene. Stenersen.
Wilhelm Keilhau (1952). Den norske pengehistorie. Aschehoug.
== Eksterne lenker ==
Artikkel fra Norges Bank om betalingssystem i Norge, blant dem «Gullstandarden» | Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. | 4,717 | 4,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Grieg_(verkliste) | 2023-02-04 | Edvard Grieg (verkliste) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Komposisjoner av Edvard Grieg', 'Kategori:Lister over musikkverk etter komponist', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim.
| Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim.
== Referanser ==
== Kilder ==
Dan Fog et al.: Edvard Grieg : thematisch-bibliographisches Werkverzeichnis, 2008 Litolff's/Peters, Frankfurt am Main, ISBN 9783876269900
Arild Ness: Samlemappe Verkliste Norsk, Griegsamlingen ved Bergen Offentlige Bibliotek
Edvard Grieg Museum Troldhaugen Arkivert 7. mai 2010 hos Wayback Machine.
«Edvard Grieg (1843-1907). Werke sortiert nach Opuszahl». Klassika, die deutschsprachigen Klassikseiten
«Edvard Grieg (1843-1907). Werke sortiert nach Musikgattung». Klassika, die deutschsprachigen Klassikseiten | Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim. | 4,718 | 4,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandag_Morgen | 2023-02-04 | Mandag Morgen | ['Kategori:2003 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Norske tidsskrifter'] | Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». Mandag Morgen Norge ble til i et samarbeid mellom Terje Osmundsen og det danske tidsskriftet med samme navn (grunnlagt i 1989). Mandag Morgen kom ut 41 mandager i året, arrangerte en rekke frokostseminarer og hadde egen analyseavdeling og foredragsvirksomhet, i tillegg til å utgi ukebrevet Mandag Morgen.
Mandag Morgen ble produsert og trykket hos Nor Grafisk i Bergen.
Etter at gamle Mandag Morgen valgte å gå til skifteretten i mars 2010, tok Fora Medier over driften av bladet. Redaktør var Knut Petter Rønne.
Selskapet Medier og Ledelse overtok Mandag Morgen fra nyttår i 2013 og innlemmet etter hvert Mandag Morgen i Ukeavisen Ledelse som seksjonen "Agenda".
| Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». Mandag Morgen Norge ble til i et samarbeid mellom Terje Osmundsen og det danske tidsskriftet med samme navn (grunnlagt i 1989). Mandag Morgen kom ut 41 mandager i året, arrangerte en rekke frokostseminarer og hadde egen analyseavdeling og foredragsvirksomhet, i tillegg til å utgi ukebrevet Mandag Morgen.
Mandag Morgen ble produsert og trykket hos Nor Grafisk i Bergen.
Etter at gamle Mandag Morgen valgte å gå til skifteretten i mars 2010, tok Fora Medier over driften av bladet. Redaktør var Knut Petter Rønne.
Selskapet Medier og Ledelse overtok Mandag Morgen fra nyttår i 2013 og innlemmet etter hvert Mandag Morgen i Ukeavisen Ledelse som seksjonen "Agenda".
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Blåmandag for Osmundsen (dn.no)
Overskudd i Mandag Morgen (e24)
Mandag Morgen konkurs (e24) | Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». | 4,719 | 4,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rykkinn | 2023-02-04 | Rykkinn | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Bærum'] | Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. Rykkinn skolekrets har 6447 innbyggere (2021), mens delområdet Rykkinn har 9217 innbyggere (2022).
| Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. Rykkinn skolekrets har 6447 innbyggere (2021), mens delområdet Rykkinn har 9217 innbyggere (2022).
== Historikk ==
Rykkinn var et begrep da området ble omvandlet fra kulturlandskap til boligområde med lavblokker i 1970-årene. Mye tyder på at navnet er langt eldre. Mange andre navn i området er hentet fra den tiden da jernverket på Bærums Verk var i drift. Rykkinn forekommer som stedsnavn flere steder i det germanske språkområdet i Nord-Europa. Navnet betyr helt enkelt Rykk Inn som en oppfordring til veifarende om å besøke stedet. Oppunder Eineåsen lå i gammel tid en husmannsplass med navnet Rychind som drev vertshus. De gamle oldtidsveiene gikk forbi stedet.I 1966 vedtok kommunestyret i Bærum å bygge ut flere tusen leiligheter på Bryn-Rykkinnområdet, som for en stor del var landbrukseiendommer - gårder, jorder og frukthager. Flere av grunneierne ønsket ikke utbyggingen, noe som forsinket prosessen. Men i 1970 ble de første bygningene reist på den sørøstlige delen av feltet. Det siste området som ble bebygget i den første runden var pyramideblokkene på Belset-feltet. De var innflyttingsklare i 1974.
Utbyggingen av Rykkinn innførte en del nye elementer innen boligbygging. Ideen var at det ikke skulle være tungt trafikkerte veier der innbyggerne bodde. Området ble derfor konstruert med en ringvei rundt hele boligfeltet – med bare mindre stikkveier som blindveier inn til boligene. Samtlige leiligheter fikk lukket garasjeplass eller egen parkeringsplass under bakken. Store sentrale parkeringsplasser skulle ta imot besøkende biler slik at selve boområdet ble bilfritt og trafikksikkert. Det ble også lagt vekt på å sikre store grøntarealer mellom boligene, slik at Rykkinn fremstår som langt grønnere og mer luftig enn mange senere boligfelt som ble bygget ut på 1980- og 90-tallet. Representanter fra land som Japan og Australia kom til Rykkinn for å studere prøveprosjektet.
Samtidig ble det tatt i bruk en del nye byggemetoder og -materialer, som senket prisen på leilighetene kraftig. Sentralisert strøm- og vannutbygging bidro til at leilighetene på Rykkinn var blant de rimeligste som til da hadde vært bygget i Norge. Hovedutbygger var Selvaagbygg, mens entreprenøren Ragnar Evensen bygget ut et lavblokkområde på sørsiden av Rykkinnfeltet. (Bjørnebærstien, Bringebærstien). Dette feltet ble bygget etter en arkitektkonkurranse.
== Rykkinn i dag ==
Det oppsto ungdomsproblemer i en periode fra midt på 1970-tallet til inn på 1980-tallet, og i enkelte ungdomsmiljøer oppsto det rusproblemer.
Rykkinn har bedret sine skoleresultater merkbart på 2000-tallet. Lokalmiljøet, sammen med skolene, er veldig opptatt av å få gode og trygge rammebetingelser for sine innbyggere.
== Handel ==
«KI», eller «Rykkinn Nærsenter» er Rykkinns sentrale kjøpesenter. Senteret består av en rekke butikker, og åpnet dørene i 1971. Senere er det bygget ut i flere etapper. Navnet «KI-senteret» har sin opprinnelse i at Kjøpmannsinstituttet holdt til i kjøpesenteret fram til 1990. En rekke av Norges rikeste menn, blant annet Rimi-gründer Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Idar Vollvik og Odd Reitan er blant dem som er utdannet her.
Da Kjøpmannsinstituttet flyttet fra senteret skiftet det navn til «Rykkinn Nærsenter». Senere etter full oppussingen i 2014 ble senteret «Rykkinn Senter», men går fremdeles under navnet «KI-senteret», «KI», og «Kå-i» lokalt.
== Skoler ==
Rykkinn skole besto først av to avdelinger, avd. Gommerud og avd. Berger, etter at Gommerud skole og Berger skole ble slått sammen fra 1. januar 2006. Avdelingene lå ca. 300 meter fra hverandre med Rykkinnhallen imellom. På avdeling Berger gikk elever fra 1.-7. trinn og på avdeling Gommerud gikk elever fra 8.-10. trinn. Rykkinn skole ble en selvstendig barneskole da Gommerud skole og Belset skole fusjonerte til Eineåsen skole (avd. Gommerud og Belset) 1. august 2018.
Skolen er en flerkulturell skole. Den har lærere som gir tospråklig fagstøtte på ca. 20 språk. Gommerud skole vant i 2005 Benjaminprisen.
Rykkinn skole sto i 2016 ferdig med nytt skolebygg etter at den gamle skolen ble revet i 2014. Videre planer for Bærum kommune er at Gommerud skole skal rives og ny Eineåsen skole skal oppføres på samme tomt. Avdeling Gommerud fusjonerer da med avdeling Belset til ett felles bygg når skolen står klar.
Belset ungdomsskole ligger i nærheten av Nærsenteret på Rykkinn. Begge skolene har elevdrevet kantine og andre elevbedrifter.
Bryn skole er lokalisert ved Lommedalselven/Lomma og er en skole for 1.-7 trinn.
== Idrett ==
Riksanlegget for basketball ligger sentralt på Rykkinn, og heter Rykkinnhallen. Berger svømmehall ligger også på Rykkinn. Vestre Bærum tennisklubb holder til på den nordøstlige delen av boligfeltet. I det samme området ligger Gommerudbanen med kunstgressdekke, og hovedkvarteret til Bærums Verk Hauger Idrettsforening (BVHIF).
== Fritidsaktiviteter ==
Rykkinn har et svært stort tilbud av fritidsaktiviteter, både for små og store. Bærums Verk Hauger Idrettsforening er den største foreningen, og har tilbud innenfor mange idretter, som innebandy, bordtennis, fotball, ski, cheerleading, amerikansk fotball og idrettsskole. Bærumssvømmerne har tilbud om svømmetrening i Berger svømmehall. Skolekorpset heter Rykkinn og Gullhaug skolekorps, og har rundt 60 medlemmer fra to skoler (Rykkinn og Gullhaug, på Bærums Verk), og er en selvskreven bidragsyter på 17. mai. Det er også et voksenkorps, Olsenbanden, på Rykkinn, samt et damekor, Valborgs Efterfølgere. Videre kan man være med i teatergruppen Rykte, som har årlige oppsetninger. På Rykkinn Nærsenter finner du også et bibliotek og et grendehus.
== I media ==
Rykkinn er blitt skildret i flere episoder av TV-serien Lille Lørdag på 1990-tallet og i romanen Teori og praksis av Nikolaj Frobenius (2004), som ble filmatisert i 2011. I filmen Sønner av Norge er store deler av opptakene gjort på Rykkinn.
== Kjente personer fra Rykkinn ==
Lars Akerhaug, forfatter
Ellen Holager Andenæs, Høyesterettsadvokat og tidligere sjef for Politiets sikkerhetstjeneste
Håvard Bakke, skuespiller og musiker
Atle Brynestad, forretningsmann og investor
Vidar Davidsen, fotballtrener og -ekspert
Harald Eia, TV-underholder i NRK, programleder TV Norge
Kaci Kullmann Five, tidligere Høyre-leder
Nikolaj Frobenius, forfatter
Mira Verås Larsen, norsk padler
Øyvind Mund, programleder i TV2
Mette og Philip Newth, forfattere og illustratører
Eirik Newth, forfatter
Ståle Sandbech, snowboarder
Odd Reinsfelt, tidligere ordfører i Bærum for partiet Høyre
Bård Torgersen, musiker
Alexander Austheim, musikkprodusent og artist
Olav Traaen, sportskommentator i NRK
Pål Sletaune, filmregissør
Thomas Tofthagen, rockegitarist
Pasha Arkivert 15. mai 2021 hos Wayback Machine., musikkprodusent og artist
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rykkinn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. | 4,720 | 4,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdi | 2023-02-04 | Verdi | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Verdi'] | Verdi kan referere til:
Verdi (etikk)
Verdi (økonomi)
Kunstnerisk verdi
Verdimengde, de verdiene en matematisk funksjon antar
Verdiområde, mulige verdier en matematisk funksjon kan gi
Verdipapir, et dokument som representerer en økonomisk verdi
Verdi, det italienske grønne partiet
Giuseppe Verdi, komponist | Verdi kan referere til:
Verdi (etikk)
Verdi (økonomi)
Kunstnerisk verdi
Verdimengde, de verdiene en matematisk funksjon antar
Verdiområde, mulige verdier en matematisk funksjon kan gi
Verdipapir, et dokument som representerer en økonomisk verdi
Verdi, det italienske grønne partiet
Giuseppe Verdi, komponist | Verdi betegner innenfor økonomien den relative nytte et individ tillegger en gjenstand eller en tjeneste. Det relative i den tillagte verdien kan uttrykkes ved å gjøre rede for individets preferansekart - hvordan vurderer individet den aktuelle varen eller tjenestens nytte sammenliknet med nytten av andre (tilgjengelige) varer eller tjenester? | 4,721 | 4,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilimanjaro | 2023-02-04 | Kilimanjaro | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fjell i Tanzania', 'Kategori:Fjell over 5000 meter', 'Kategori:Kilimanjaro (region)', 'Kategori:Riftdalen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tanzania', 'Kategori:Vulkaner i Tanzania'] | Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.
Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundret, og forventes å forsvinne helt i løpet av 2020-50. Den minkende snøkappen forklares dels med global oppvarming, men også avskoging er en viktig faktor. Til tross for opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark i 1973 fortsetter skogbeltet å krympe, til skade for irrigasjonen i fjellsidene, og vannets kretsløp i regionen. Fjellets økosystem er av stor betydningen for nomadefolket masaiene i nord og vest som trenger fjellets høye gressletter som beite for sitt kveg, og for de jorddyrkende chaggaene i sør og øst, som driver et stadig mer intensivt jordbruk.
Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohani Kinyala Lauwo.
Siden har Kilimanjaro blitt et fjell med stor symbolverdi, nevnt eller representert i kunst og brukt i mange kommersielle produkter. Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; om lag 85% av dem lykkes.
Kilimanjaro ligger sammen med de fleste andre høye fjellene i Afrika i nærheten av Riftdalen.
| Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.
Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundret, og forventes å forsvinne helt i løpet av 2020-50. Den minkende snøkappen forklares dels med global oppvarming, men også avskoging er en viktig faktor. Til tross for opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark i 1973 fortsetter skogbeltet å krympe, til skade for irrigasjonen i fjellsidene, og vannets kretsløp i regionen. Fjellets økosystem er av stor betydningen for nomadefolket masaiene i nord og vest som trenger fjellets høye gressletter som beite for sitt kveg, og for de jorddyrkende chaggaene i sør og øst, som driver et stadig mer intensivt jordbruk.
Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohani Kinyala Lauwo.
Siden har Kilimanjaro blitt et fjell med stor symbolverdi, nevnt eller representert i kunst og brukt i mange kommersielle produkter. Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; om lag 85% av dem lykkes.
Kilimanjaro ligger sammen med de fleste andre høye fjellene i Afrika i nærheten av Riftdalen.
== Stedsnavn og etymologi ==
Navnet som brukes til å angi hele fjellet er stavet Kilimanjaro på de fleste europeiske språk. Navnet er dannet som en kombinasjon av to kichaggaord: Kilemia og ngaruo med betydningen «vanskelig å klatre». Chaggafolket er jordbrukere ved foten av Kilimanjaro. Fjellet har tre topper hvis navn også er fra kichagga-språket: Kibo fra Kifwo som i kichagga betyr «til stede», Mawenzi fra Kimawenje som betyr «brudd/brukket», og Shira som betyr «krig», ettersom toppen ble knyttet til strid mellom chagga og masaier. Disse navnene er eldre enn de europeiske oppdagelsesreisendes. På masai er fjellet kjent som Ol Doinyo Oibor, som kan tolkes som «Det hvite fjellet», eller «Det skinnende fjellet».
Det er ukjent hvor navnet Kilimanjaro har sin opprinnelse, men de finnes en rekke teorier. Europeiske oppdagelsesreisende hadde tatt navnet i bruk fra 1860 og mente at navnet var fra swahili, med Kilimanjaro sammensatt av ordene Kilima (swahili for «lite fjell») og Njaro, et ord hvis betydning varierer i ulike teorier, noen mener at det er et gammelt swahiliord for hvit eller skinnende, mens andre oppfattet det som et chaggaord; Jaro som betyr karavane. Ingen av disse teoriene kan imidlertid gi en god forklaring på hvorfor diminutivet kilima brukes i stedet for det riktige ordet for fjell, mlima. Navnet kan være en lokal spøk, og være en henvisning til at den «lille bakken i Njaro» er det største fjellet på det afrikanske kontinentet. Njaro er en landsby i nærheten av fjellet. En annen tolkning er at navnet kommer fra chaggaordet kilmanare eller kileajao som betyr «som beseirer fuglen / leoparden / karavanen». Men heller ikke denne teorien kan forklare det faktum at navnet Kilimanjaro aldri ble brukt i chagga før det ble tatt i bruk i Europa på midten av 1800-tallet.På 1880-tallet ble fjellet, den gang stavet Kilima-Ndscharo på tysk etter leddene i swahilinavnet, en del av tysk Øst-Afrika etter at Karl Peters hadde forhandlet med de afrikanske høvdingene og blitt enige om en avtale. (En vandrehistorie om at Dronning Victoria ga fjellet som gave til Keiser Wilhelm II er derfor ikke sann). I 1889 ble toppen av Kibo gitt navnet «Kaiser-Wilhelm-Spitze» av Hans Meyer, under den første oppstigningen til toppen 6. oktober 1889. Dette navnet ble brukt fram til 1918, da tyske kolonier ble overlevert til det britiske imperiet, som en del av oppgjøret etter første verdenskrig. Når det britisk-administrerte Tanganyika fikk sin uavhengighet i 1961, ble toppen gitt et nytt navn: «Uhuru peak»; Uhuru er et swahiliord som lettest oversettes som «frihet».
Ki-prefikset har flere betydninger i swahili. Den gamle Ka-leddet var en diminutiv substantivprefiks (den finnes nå bare i ordet Kadogo – en liten grad), som fusjonerte med Ki-klasse. En av dets meninger var å betegne noe som er unikt i sitt slag: Kilima er én enkel topp, i motsetning til ordet Mlima, som bedre kan beskrive en fjellkjede eller kupert land. Flere andre fjell bærer også dette prefikset, for eksempel Kilima Mbogo (Bøffelfjellet), like nord for Nairobi i Kenya. Folk med funksjonshemminger blir også karakterisert med dette prefikset; ikke som en nedgraderende karakteristikk, men for å fremheve en unik tilstand de har: en blind eller døv person er henholdsvis Kipofu og Kiziwi.
== Vulkansk aktivitet ==
Vulkanen Kilimanjaro er inaktiv, men ikke utdødd; krateret på toppen av Kibo slipper ennå ut gasser.
Vitenskapsmenn konkluderte i 2003 med at det er flytende magma bare 400 meter under krateret.
Det finnes ingen nedskrevet historie om utbrudd, men lokal muntlig historie forteller at vulkanen var aktiv for 150–200 år siden.
Det har vært flere mindre kollapser og jordras på Kilimanjaro tidligere.
Ett av disse jordrasene skapte området kjent som «den vestlige sprekken».
== Miljøtilstand ==
Toppen av Kilimanjaro er et av de få stedene i Afrika som er dekket av en isbre. Breens størrelse avhenger mer av nedbørforholdene enn av lufttemperaturen. I og med at nedbøren styres av monsunen, varierer breen mye gjennom et og samme år. Over toppen har isdekket minket med 66% mellom 1880 og 1953. Breen har fortsatt å minke siden. Iskjerneprøver viser at størrelsen og tykkelsen nå er mindre enn noen gang de siste 11 000 årene.Kilimanjaro har også et stort belte av skog som befinner seg mellom 1600 meter til 3100 meter over havet. De store variasjonene i både høyde og nedbørsmengde gjør at det finnes en rekke økosystemer, og mange ulike former for vegetasjon i området. Skogen har mange dyre- og plantearter; omtrent 140 pattedyr og over 900 forskjellige typer planter. Med isbreen forsvinner en viktig vannkilde for disse økosystemene, som da står i fare for å bli ødelagt.
== Bestigning ==
Den høyeste toppen er Uhuru (5895 moh.) (Swahili: selvstendig) på kraterkanten på vulkanen Kibo. Den ble først besteget av Dr. Hans Meyer i 1889.
To andre av Kilimanjaros topper er også utdødde vulkaner: Mawensi (5149 moh.) og Shira (3962 moh.).
Fjellet er, med unntak av Mawenzi, ikke alpint og er ingen utfordring med hensyn til klatring eller bestigning. Utfordringen er høyden som gir om lag halvparten så tykk luft på toppen som ved havflaten. Det er nødvendig å sette av tid til skikkelig akklimatisering for å redusere risikoen for høydesyke.
De tre enkleste rutene, Marangu, Rongai og Machame kan gås av enhver person med normal fysikk og helse og krever ingen erfaring fra fjellklatring. Hvert år prøver ca. 35 000 mennesker å nå toppen, og ca. 85% lykkes.
På grunn av den spesielle kombinasjonen av høyde og nærhet til ekvator, kan klatrere oppleve nesten alle klimasoner og værtyper på vei til toppen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kilimanjaro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kilimanjaro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NASA Earth Explorer side Arkivert 20. september 2008 hos Wayback Machine. | | region = Kilimanjaro | 4,722 | 4,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viking | 2023-02-04 | Viking | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vikingtiden'] | Vikingene [viking]Ordbok, av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.
I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.
| Vikingene [viking]Ordbok, av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.
I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.
== Etymologi ==
På norrønt var ordet for personen víkingr (hankjønn), gammelfrisisk wīking/wītsing og gammelengelsk wīċing, mens det abstrakte víking var et hunkjønnsord som betegnet en handling (hærferd til sjøs). Betydningen av ordet «viking» er uviss og har vært diskutert siden 1700-tallet. Det er særlig tolkningen av den historiske konteksten som gjør at ordets etymologi ikke er entydig fastlagt. Flere teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden.
Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Denne forklaringen bygger på de norrøne ordet víg som betydde kamp, strid eller drap. Blant andre Hødnebø har argumentert mot denne tolkningen med at en slik overgang fra g til k ikke er kjent i de nordiske språkene. I diktet Widsith, som er den eldste kjente forekomsten av ordet, omtales å være av vikingætt, ifølge Bjorvand brukes ordet da om et folkeslag og ikke i den yngre gammelengelske og norrøne betydningen «en som fare til sjøs, slåss på sjøen». Ifølge Hødnebø er det ikke unaturlig med at ordet har endret betydning fra å betegne et folkeslag eller person fra et område til å betegne den virksomheten disse ble assosiert med. Hødnebø viser til betydningsendringen for ord som vandal, barbar og slave.En forklaring legger til grunn at ordet viking er et lånord og skriver seg fra gammelengelsk wīċing som i sin tur kan være dannet fra verbet wīcian som betyr «å slå leir, å slå seg til midlertidig» eller wīc i betydningen «leirplass». Tre hypoteser basert på norrønt har fått lite støtte i forskningen: at hankjønnsordet víkingr skriver seg fra verbet vika i betydningen «trekke seg unna, reise»; at hokjønnsordet víking kan skrive seg fra vik og verbet vik(j)a i betydningen «omvei»; at ordet skriver seg fra verbet víkja i betydningen «å reise, å dra» slik at hankjønnsordet víkingr betegner «en mann som reiser (utenlands)». Eldar Heide legger frem en annen forklaring som baserer seg på vika i betydningen «å avløse hverandre (ved årene)». I norrønt var vika sjóvar trolig et nautisk avstandsmål og tilsvarte avstand som ble tilbakelagt før roerne fikk avløsning. Til støtte for denne forklaringen legger Heide til grunn at ordet viking oppsto før seilet ble innført i Nord-Europa. Heide argumenterer også for at rus, betegnelsen på de skandinaviske herskerne i den første russiske statsdannelsen, har oppstått på lignende måte fra gammelsvensk rōþs med betydningen «å ro» eller «roing».
=== Sammenheng med vik/bukt/fjordarm ===
En teori går ut på vikingene holdt til i eller seilte ut fra viker, eller at de skjulte seg i viker og angrep handelsskip derifra. Det var vanlig på den tiden at sammensatte ord med -vik (i betydning våg, bukt) fikk nominaldannelsen -vikingr. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Fritz Askeberg mente denne tolkningen ikke er rimelig fordi vikingen like mye opererte fra øyer og elver. Eldar Heide påpeker at det ikke var noe særegent for vikingene å operere fra viker og bukter. Denne tolkningen innebærer at ordet viking må ha oppstått i det nordgermanske språkområdet fordi vik er et nordgermansk ord.
=== Person fra Viken ===
Blant andre Finn Hødnebø tolket ordet som en betegnelse for folk/sjømenn fra kystdistriktene i Vík-området. Vík antas å være en svært gammel betegnelse på Skagerrak og Oslofjorden med landet innenfor (fra Rygjarbit til Göta elv). Viking er i så fall ikke nødvendigvis navn på et folkeslag eller en stamme, men kan være en samlebetegnelse på folk eller sjømenn fra kysten av Oslofjorden og Skagerak. Her er víkingr dannet på samme måte som for eksempel norrønt strendingr «strandboer». Denne tolkningen har det møtt innvendinger. Folk fra området Viken blir i norrøne kilder alltid omtalt som víkverir eller víkverjar – aldri som víkingar. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Eldar Heide påpeker at vikingene ikke var spesielt forbundet med Skagerrak-kysten. Heide skriver også at -ing i norrønt bare ble avledet av sammensatte stedsnavn, mens enkle stedsnavn som Vik fikk endelsen -ungr og viking måtte i så fall ha vært lånt fra gammel dansk. Samtidige franske kilder omtaler personer fra Viken som westfaldingi etter Vestfold.
=== Kilder ===
Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet Widsith (som trolig stammer fra omkring år 700 og nedskrevet omkring 1000, diktet omhandler hendelser på 600-tallet eller tidligere): «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). I Widsith omtales også skandinaviske folkegrupper som Swēon, Gēatas (gøter), Dene, Sūþdene og Venlas (folk fra Vendsyssel).Ordet er brukt i norske og islandske skrifter fra hele middelalderen inkludert skaldedikt. Danske runesteiner fra omkring år 1000, blant annet steinen ved Tirsted kirke, bruker ordet, men er ikke kjent fra dansk og svensk skrift ellers. På svenske runesteiner antyder bruken av ordet forhold utenfor Sverige. Adam av Bremen brukte ordet i omtale av danske forhold. Frisiske lovtekster fra 1000-tallet omtaler «nordmenn» i forbindelse med «viking» i betydningen nordisk sjørøver. Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. Personene som angrep Lindisfarne i 793 ble omtalt som hedninger.
=== Bruk av ordet ===
Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukt datidens kilder andre betegnelser og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske pirata brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som rus, varjager eller væring. I sagalitteraturen brukes viking også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området. Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i Magnussønnenes saga. Beskrivelse av vikinger i Harald Hårfagres saga (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:
«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i Heimskringla roses Magnus Berrføtt for opprydning av vikinger i Norge og at Sigurd Jorsalfar erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av Danelagen ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen. Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere. I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn. «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling. I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring. Gro Steinsland skriver at Harald Hardråde reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i Bysants blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn. I gards- og ættesoge for Evanger forekommer Viking som fornavn 27 ganger.
== Vikingtiden ==
For utdypende artikler, se Vikingtiden og Vikingtiden i Norge
Både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050. Det er ikke noe skarpt politisk skille som markerer vikingtidens begynnelse eller slutt. Eldre, mer militært og politisk orientert historieskrivning tidfestet epoken til mellom angrepet på Lindisfarne og henholdsvis slagene ved Stiklestad eller Stamford Bridge. Men slik nøyaktighet i tidfestingen regnes i dag som kunstig i en mer bred forståelse av vikingtidens samfunn.
Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet, er plyndringen av klosteret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. juni 793, selv om lignende aktivitet trolig har foregått før dette, men uten å bli nedtegnet og bevart for ettertiden som kilder. I 789 nevner den angelsaksiske krønike et tokt mot Portland på sørkysten av England. De som utførte toktet skal ha vært fra Hordaland, selv om kildene er noe uklare om dette. Et overfall utført av menn i tre skip på Dorchester (Dorset) omkring år 790 kan ha vært utført av dansker. Utenfor Irland dukket de første vikinger opp omkring år 795 og fra omkring år 820 kom angrep vikinger Irland med store organiserte flåter og ikke bare spredte strandhugg med ett eller få skip.Vikingtiden kan sees i lys av den sosiopolitiske situasjonen Europa var i etter Vest-Romerrikets fall på 400-tallet. Det tidligere keiserdømmet var nå delt inn i mange mindre høvdingdømmer, germanske folkeslag var på vandring og det kom ofte til konflikt. På mange måter kan man si at vikingtiden var en forlengelse av den folkevandringsperioden man ser i Europa i århundrene før. I år 814 døde Karl den store og hans rike gikk i føydal oppløsning. Dette gjorde at det ikke fantes noen samlet statsmakt på det europeiske kontinent som kunne motsette seg vikingenes erobringsforsøk og skattlegging.I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 var siste skandinaviske forsøk på å gjenerobre England, og Magnus Berrføtt falt i Irland i 1103 som den siste av vikingkongene.Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterkere statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Vikingtidens slutt sammenfaller med det første korstoget i 1095.
== Vikingenes ferder ==
Utbredelsen av reisevirksomheten er det som klarest skiller vikingenes samfunn fra de foregående og etterfølgende. Vikingenes reiser strakk seg fra Grønland i vest til Kaspihavet i øst. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte erobring videre.
De fleste heller i dag til den teori at de vikingferdene skyldtes mangel på dyrkbar jord. Fra Norge var det særlig fra Vestlandet de drog ut på sine ferder. Geografien tilsier at her måtte mangel på jord være størst. Det begynte med handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger – mest fra Vestlandet – som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville disse gjerne leve på storkarsvis – med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta for seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Man spedde derfor på husholdningen ved å plyndre i fremmede land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve av gårdene sine om høsten, vinteren og våren. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingyrket som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham gratis løsøre. Mange vikinger ble svært rike, og dessuten kunne de gjennom kamper mot andre vikinger eller andre land vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste telte ofte like mye som gods og gull. For andre som la ut på det åpne havet, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden.I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann.Norske vikinger seilte nordover langs kysten av Norge og over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. De oppdaget og befolket Island på slutten av 800-tallet og anla to kolonier på Grønland. Etterhvert la norske konger under seg øyene i Vesterhavet, samt deler av Skottland og Irland. Islendingen Leiv Eriksson anla en bosetning nord på øya Newfoundland på den amerikanske siden av Atlanterhavet rundt år 1000.
I østlig retning dro vikinger (især fra Svearike) opp langs elvene i Russland, noen så langt som til Det kaspiske hav. Her ble staten Novgorod anlagt, som er en av Russlands første større statsdannelse.
Danske vikinger seilte over Nordsjøen til England, og dannet et kongedømme i Jorvik (York). Fra 830-tallet ble Frankerriket utsatt for hyppige vikingangrep. Her dro vikingene opp langs elvene inn i Frankrike, men de dro sjelden langt fra skipene. I det som skulle bli kjent som Normandie i Nord-Frankrike ble området kolonisert, og ble anerkjent som eget rike i 911 Normandie fikk navn etter nordmennene som ble assimilert i befolkningen, slik at normannerne var fransktalende da de erobret England i 1066.
Med koloniene i Irland, England og Frankrike som base, ble også Den iberiske halvøy og Sør-Italia utsatt for plyndringstokter.
På Den iberiske halvøy kjenner man angrep mot kongedømmet Asturias' kyster på 800-tallet, og dette kongedømmets provins Galicia synes å ha vært særlig hardt utsatt. I 968 ble biskop Sisnando av Compostela drept og klosteret Curtis plyndret. Bispesetet Tuy ble rammet av en flåte under (den senere) Olav den helliges ledelse, ble liggende vakant i et halvt århundre. Nordmennene tok også gisler som de løslatte mot løsepenger.På halvøyas sørlige og islamske del seilte vikingene opp Guadalquivir-elven på sin plyndringsferd i 844, og dette ble foranledningen til at Cordobakalifatet organiserte sin første flåtestyrke.
== Frykten for vikingene ==
Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiske kilder beskriver vikingenes aksjoner som uhyggelige. Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen A furore Normannorum libera nos, Domine, «Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede» fra kirker og klostre. Mye tyder imidlertid på at dette er en myte konstruert i moderne tid. I nasjonalromantikken ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: «at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet». 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør (frisere og saksere) hadde foregått med en stor grad av massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. I 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som «ukuelig pågangsmot og vilje til seier». Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til ett motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens «blodige fremferd» og «suverene menneskeforakt».Når de nordiske kildene – som islandske ættesagaer og Snorres Heimskringla – forteller om strandhogg i fremmede land, finner vi mindre om denne «hedenske råskap», selv om brutale scener ofte framstilles i forbindelse med konflikter og krig. Det kristne Europa tok naturligvis anstøt av de overfall de skandinaviske hærstyrker gjorde mot de katolske støttepunkter i nord-vet, hvor kirker og klostre var en del av det tysk-romerske keiserdømmets aggresjoner mot de frie «hedningene» i nord. Da klostrene Lindisfarne, Jarrow og Wearmouth på Englands østkyst ble plyndret av norske angripere, sendte Karl den stores kirke-minister Alkuin et antall brev til keiserens katolske støttespillere, der han utmaler «vikingens råskap» mens han laster den engelske konge Ethelred av Wessex for ikke å ha avverget landstigningen og angrepet. Til Ethelred selv skriver Alcuin:
«Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger».På 1000-tallet gir en annen kirkefader følgende dramatiske beskrivelse om skandinavenes militære aksjoner i England:
«I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende vepser, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.»Beskrivelsene kan ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt.
== Sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for vikingenes reiser ==
I de siste to århundrene har det blitt lansert en rekke teorier for å forklare vikingenes 250 år lange militære ekspansjonisme.
Vikingtidens samfunn var et ættesamfunn, noe som vil si at en persons stilling, status, rettigheter og plikter fullt og helt ble bestemt av dennes slektskap eller underordningsforhold til stormenn. Altså ikke ut fra tilhørighet til en stat som i vår tid. Mangelen på statsmakt, kirke og politi førte til at den eneste trygghet og sikkerhet en person kunne sikre seg var den en fikk gjennom sin ættetilhørighet. Fravær av en sentral statsmakt, ættesamfunn, samt en svært hårsår forståelse av ære, førte til sammen til endeløse ættefeider der krig var en familiesak, ikke et bare et statsanliggende. Opprettelsene av institusjoner som tingene, kirka og sentralstatene kan tolkes som forsøk på å legge en demper på dette ekstreme voldsnivået. Sett i lys av ættefeider, voldskultur var det ikke noe som helst unikt i vikingenes ekspansjonisme. Den eneste forskjellen var at skipsteknologien (se under) nå hadde nådd et slikt nivå at hærferdene lettere kunne legges oversjøisk i stedet for internt mellom de skandinaviske høvdingdømmene. Erobringstrangen skilte dem heller ikke fra datidens europeiske ridderskap.
Vikingtidens Skandinavia var også et slavesamfunn. Ettersom dette var i førstatistisk tid, kan imidlertid slaveholdets omfang kun anslås ut fra litterære kilder og stedsnavn (f.eks Trelleborg, Trældal etc). Enkelte har anslått størrelsen på slavehold til 1/3 av befolkningen. Hvis dette anslaget stemmer, kan en tenke seg at kontroll over slavebefolkningen krevde store militære ressurser fra den frie befolkningen. Vikingferdene førte også til en kontinuerlig forsyning av nye treller til de nordiske landene. Nyere genetisk forskning har vist at en stor del av skandinavers arvematerialet kan føres tilbake til keltiske slaver. I Vest-Europa var de fleste innbyggerne ufrie bønder uten tyngre væpning, (serfer), mens militærmakt var monopolisert til en liten prosent jord-eiende riddere. Dette stod i kontrast til samfunnsforholdene i Skandinavia, der slaveøkonomi og relativt stor grad av væpning i den frie delen av bondebefolkningen førte til at selv om befolkningen var liten (<1,5 mill. i hele Skandinavia) kunne de i flere århundrer mønstre hærer som overgikk Vest-Europas småstater i både størrelse og slagkraft. Det kan spekuleres på om kanskje 10 ganger så stor andel av den mannlige befolkningen kunne tjenestegjøre for stormenn som vikinger i Skandinavia, enn tilsvarende riddere kunne mønstre av like godt trente soldater i de europeiske småstatene.
=== Jernutvinning ===
Arkeologer har påvist en sterk økning i jernutvinning ved starten av vikingtiden. Dette var en forutsetning for den militære ekspansjonen som fulgte.
=== Skipene ===
Utdypende artikkel: VikingskipSkipene som ble brukt i de Skandinaviske landene i vikingtiden var blant en av forutsetningene for vikingenes suksess. Skipene kunne seile hurtig og langt, på et døgn kunne de godt seile over 280 km (150 nautiske mil) med en hær på 200 skip og 5 000 mann. En hær av en størrelse som skulle forsvare seg mot vikingene, kunne først samle seg etter at vikingene var vekk igjen. Ikke minst kunne de hurtig komme i land, med en hel hær, på en bar sandstrand, eller langt oppe i en liten elv. Vikingene var ikke avhengig av havner. Skipene kunne også transporteres over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den.
=== Vikingenes utrustning ===
Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje.
Vikingtidens sverdklinger kunne være damasksmidde, det vil si, at klingen var smidd delvis av karbonfritt, delvis av oppkullet stål, som gir et vakkert mønster av lyst og mørkt stål. Klinger fra Rhinlandet i Frankerriket var spesielt ettertraktet på grunn av den høye kvaliteten. Som regel sto smedens navn som varemerke på klingen. Vikingene ga ifølge sagaene sverdene navn, og mente at de hadde en egen personlighet.
Konger og hærførere kan ha hatt spesielt flotte hjelmer, så det var enkelt for hirdmennene å følge dem og beskytte dem i kampen. Det er en utbredt myte at vikingene bar hjelmer med horn. Dette er imidlertid en romantisk ide fra det tyske operaliv på 1900-tallet, der vikinger i blant annet Wagners opera Der Ring des Nibelungen bar hjelmer med horn for å virke mer fryktinngytende. Det finnes avbildninger av mennesker med hjelmer med horn, blant annet på den danske Gundestrupkjelen fra år 100 f.Kr. Det finnes også hjelmer med horn i fra sørligere deler av Europa. Disse er imidlertid ikke fra vikingtiden men fra førromersk jernalder, flere hundreår tidligere. Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbo i Haugsbygd på Ringerike. Hjelmen er sannsynligvis laget på Gotland.
== Kilder til vikingenes historie ==
I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange kvad som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til sagaenes sannhetsgehalt.
=== Kvad ===
Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt allitterasjon), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 kvad er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere kildeverdi enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret skald (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak.
=== Runesteiner ===
Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i Norden. Et eksempel er Ingvarsteinene i Mälardalen i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden.
=== Ibn Fadlan ===
Utfyllende artikkel: Ibn FadlanAhmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte volga-bulgarerne, og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse.
=== Arkeologi ===
Gravhauger
Det er først og fremst utgravningene av de store gravhaugene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden.
Oseberghaugen anlagt 834
Gokstadhaugen anlagt 901Boplasser
De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel maskinell flateavdekking, at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder.
Nå til dags er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20–30 m lange og 5–7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene.
I tillegg til langhusene finnes også såkalte grophus, hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert.
Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia.
Bygravninger
Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem i de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk.
Slike byutgravninger har vært gjennomført i Hedeby, Birka, ved Kaupangen i Skiringssal, i Novgorod, Dublin og York/Jorvik.
== Viktige vikingbyer, -«riker» og -slag ==
De første mindre handelsstedene i Skandinavia ble grunnlagt før 800-tallet, men med oppsvingen i handel i vikingtiden kom større handelssteder. Mange ble grunnlagt med kongelig myndighet, slik som for eksempel Hedeby og Bergen, ettersom de kongelige hadde interesse av å innbringe skatt fra handelen.
Handelen var intensiv gjennom hele vikingtiden og ved slutten av 900-tallet hadde den spredt seg fra Island til Det kaspiske hav. Handelsmennene i Skandinavia var ute etter sølv fra Østen. Dette ble byttet i varer som for eksempel pelsverk, honning, voks, våpen og slaver. Andre varer som ble importert til Skandinavia fra Østen var glassvarer, silke og metallarbeider. De fleste av disse varene ble sannsynligvis importert fra Bysants. Varer fra den vestlige verden er mer hverdagslige slik som tekstiler og basalt til kvernsteiner. Det ble imidlertid også importert luksusartikler som for eksempel keramikk, vin og drikkeglass.
Kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by») er et stedsnavn som ble brukt om forskjellige handelsplasser, som Kaupangen i Skiringssal, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Den eldste norske kaupangen vi kjenner til, er den i Skiringsal, som ble nevnt av Ottar.
Kaupang som navn ble brukt alene (en kaupang innenfor et større område, som Kaupangen i Trønderheimen) eller sammen med stedsnavn. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.
=== Birka ===
Utfyllende artikkel: Birka
Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge. Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på 700-tallet og hadde i sin storhetstid omkring 1000 innbyggere. Birka nevnes på 800-tallet som Birca, som anses å være en latinisering av Björkö. Birka omtales av Adam av Bremen. Hit kom den hellige Ansgar og anla den første kristne menighet på Den skandinaviske halvøy i 829. Cirka syv hundre personer bodde på Birka da byen var som størst. Kjøpmenn fra nær og fjern (selv fra Den arabiske halvøy) med dyrebare handelsvarer søkte seg til byen, men de fleste utlendingene synes å ha vært frisere. Mot slutten av 900-tallet ble Birka forlatt til fordel for Sigtuna.
Birka har vært fokus for undersøkelser siden 1600-tallet. De første systematiske undersøkelsene ble imidlertid utført av arkeologen Hjalmar Stolpe mellom 1871 og 1895. De største moderne utgravningene fant sted mellom 1990 og 1995, da Björn Ambrosiani undersøkte den såkalte «Svarta jorden» hvor hovedbosetningen skal ha vært.
Hovedområdet ligger ved Björkö og dekker omtrent 7 hektar. De arkeologiske undersøkelsene her har avdekket både bosetningsspor og gravfelt. Fra disse undersøkelsene har man kommet frem til at det kan ha bodd så mange som 1 000 mennesker i Birka da byen var på sitt største. Byen var ifølge Rimbert omkranset av et palisadeverk, selv om de arkeologiske undersøkelsene ikke har funnet bevis for dette. Det er heller ikke kjent hvordan husene innenfor palisaden så ut, men det er sannsynlig at de var bygd av tre.
De arkeologiske undersøkelsene har avslørt at Birka var en svært aktiv handelsplass og at det var hjem til handelsmenn, håndverkere og bønder. Her ble det blant annet handlet i arabisk sølv, russiske perler, jern og pelsverk.
=== Kaupangen i Skiringssal ===
Utfyllende artikkel: Kaupangen i Skiringssal
Skiringssal var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer østenfor Larvik sentrum. Skiringssal betraktes som Norges første by. Man refererer ofte til stedet som Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400-600 mennesker der. Universitetet i Oslo har gjennomført store utgravninger fra 2000 til 2002.
Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar fra Hålogaland fra rundt 880-tallet, som fortalte om ‘nordmennenes land’ til den engelske kong Alfred den store og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London.
=== Hedeby ===
Utfyllende artikkel: HedebyHedeby var en dansk kaupang helt sør i Danmark, rett ved Danevirke. Navnet betyr heden eller lyngmo. Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og den norske kaupangen Skiringssal i nord. Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Danvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord- og sydgående trafikken langs land passerte stedet.
Den første bosetning der går tilbake til midten av 700-tallet. I 803 nevnes stedet i kildene for første gang. Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar.
Munken Ansgar fikk omkring år 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Muligens hadde Hedeby svensk styre en kortere tid.
De mest omfattende utgravningene i Hedeby fant sted i perioden 1930 – 1939 under ledelse av arkeologen Herbert Jankuhn, men det har også vært flere undersøkelser senere. Til tross for de mange utgravningene, er fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt. Man allikevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer. Bosetningen var godt organisert med hus på rekke, atskilt med gjerder og grøfter dekket av treverk. Også deler av bygningsverket er blitt bevart.
En rekonstruksjon av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Det har også blitt funnet dype brønner for å sikre vanntilførselen. Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Alt i alt er rundt 340 000 gjenstander funnet. Undersøkelser gjort av havnebunnen har også avdekket bryggekonstruksjoner. I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Dette er bygget i nordisk klinktradisjon, men ble sannsynligvis satt i brann ved et angrep på Hedeby, muligens tett ved det sted hvor det ble bygget. Ved Hedeby er det også avdekket betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer innenfor festningsverkene og utenfor mot sydvest. Trekammergravene var rikere utsmykket og inneholdt blant annet spyd og skjold.
=== Dublin ===
Utfyllende artikkel: DublinOmkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes. Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.
I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.
=== Man ===
Utfyllende artikkel: ManDe norske vikingene opprettet det lokale parlamentet Tynwald for over 1000 år siden. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon siden starten.
Man var norsk skattland frem til 1266, da øya ble gitt til Alexander III av Skottland. Etter hans død i 1286 tok Edvard I av England over. Øya var under engelsk herredømme frem til 1406.
=== Jorvik ===
Utfyllende artikkel: JorvikJorvik var det norrøne navnet på den engelske byen York. Navnet kommer sannsynligvis fra det angliske navnet Eoforwic. Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland var større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlason omtaler Nordimbraland som en femtedel av hele England.
Jorvik ble erobret av danske vikinger i 866, og ble hovedstad i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på De britiske øyer, etter London. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet.
=== Normandie ===
Hertugdømmet Normandie ble etablert i 911 gjennom kong Karl den enfoldiges avståelser til Rollo, av mange holdt for å være identisk med møringen Gange-Rolv. Ettersom barneoppdragelse var overlatt til vikingenes (oftest) fransktalende kvinner, gikk språket raskt over til fransk. 150 år senere erobret den normanniske hertugen Guillaume (Vilhelm Erobreren) England i 1066.
=== Holmgard (Novgorod) ===
Utfyllende artikkel: NovgorodOlav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom i Holmgard, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold i denne byen. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.
Fire vikingkonger – Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.
=== Konstantinopel (Miklagard) ===
Utfyllende artikkel: VæringVæringer (norrønt væringjar, flertall av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900-tallet og 1000-tallet.
Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», (russisk: Варяги, Varyagi) som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen og at handelen var betydelig.
=== Stamford Bridge ===
Utfyllende artikler: Stamford Bridge og Slaget ved Stamford BridgeKong Harald Hardråde ledet i 1066 et norsk felttog mot England. Harald Godwinson var nettopp blitt kronet til engelsk konge, og nordmennene ventet liten motstand. Felttoget var mislykket, og Harald falt ved Stamford Bridge den 25. september. Hendelsen har liten plass i engelsk historieskriving, og kommer lett i skyggen av alt som hente senere det året. Slaget var likevel avgjørende for ettertiden, da det bidro til å svekke den angelsaksiske hæren så mye at de tapte for den normanniske hæren med Villiam Erobreren i slaget ved Hastings like etter.
=== Jomsborg ===
Utdypende artikkel: Jomsvikingene.Jomsborg er et lite mysterium. Det er klart at det fantes en gruppe kalt Jomsvikingene på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jómsvíkinga saga, Olaf Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Polen.
I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.
=== Orknøyene ===
Utdypende artikkel: Orknøyene.
== Vikingenes rolle i nasjonsbygging og som kollektiv myte ==
=== Vikingtiden fremheves ===
I høymiddelalderen fikk perioden status som en spesielt heroisk og minneverdig tid. Dette medførte at det islandske aristokrati på 1200-tallet la ned et stort arbeid i å nedtegne ættesagaer og litteratur. For islendingene var særlig perioden 870-930, da den til da ubebodde øya Island ble befolket særlig viktig. Kalveskinnspergament var svært kostbart, så kun de aller mest ressurssterke stormennene hadde råd til å nedskrive hendelsene i århundrene forut. Imidlertid opererte en ikke med noe begrep om en «vikingtid», men derimot med et skille mellom hedensk tid (<1000/1030) og kristen tid (etter kristningen).
=== Oppfattelsen av vikingene i tidlig nytid ===
På 1600-tallet ble Snorres kongsagaer oversatt til dansk og ble dermed tilgjengeliggjort. Dette ble hovedkilden til de første Norgeshistoriene som kom ut i opplysningstiden. Personer som islendingen Árni Magnússon (1663–1730) la ned et stort arbeid i å ta vare på og kopiere middelalderhåndskrifter som kunne kaste lys over vikingtidens historie.
=== Vikingsvermeri i nasjonalromantikken ===
I de første generasjonene etter 1814, ble Norges «egentlige historie» regnet som Vikingtiden og høymiddelalderen. Siden historie var definert som statshistorie og ble skrevet fra et slags «konge(ørn)perspektiv» innebar kongefellesskapet i Oldenborgstaten i datidens snevre historieoppfatning at Norge ikke hadde noen historie etter middelalderen. For en nylig selvstendig nasjon som Norge var det da sett på som viktig å knytte sin historie bakover til en antatt gloriøs fortid. Vikingtiden passet da perfekt inn i tidens nasjonalisme for å skape et bilde av en fortid som kunne tjene som nasjonal identitet og legitimering av kulturens egenart.
Norrønfilologien ble også utviklet i denne perioden, og tekstkritikken ble benyttet til å skape autentiske utgaver av kildene.
=== Vikingskipsutgravingene, den nye Snorre-utgaven og 1905 ===
To begivenheter kom til å skape en voldsom og vedvarende begeistring for vikingtiden ved århundreskiftet i 1900. Oseberg- og Gokstadskipene ble utgravet og Snorres kongesagaer utkom i ny, statssubsidiert billigbokutgave med Norges fremste kunstnere som illustratører. Boken ble solgt i rekordopplag og ble folkelesning. Boken var med på å forme den nasjonale identiteten som ingen andre litterære verk. Før historikerne hadde utviklet sagakritikken, ble Snorres livaktige fortellinger fra vikingtiden trodd bokstavelig. Etter at skolereformen på 1860-tallet hadde innført ikke-religiøse fag som historie og geografi, ble undervisning om vikingtidens konger viet stor plass.
Historikeren og venstreideologen Ernst Sars formidlet historien om at vikingtiden og høymiddelalderen kultur levde videre, og at det var bøndene som var bærere av denne kontinuiteten. Norge bestod i størst grad av selveiende bønder, med en kultur som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Eksempler på dette er videreføring av treskjæring på stavkirker og trebåtbygging som er nærmest identisk med vikingenes båter. De latinskoleutdannede embetsmennene fikk sin kulturelle kapital devaluert. Deres idealisering av Romerriket ble utfordret av en venstre- og nynorskbevegelse som dyrket vikingene og satte Snorre høyere enn Cicero.
=== Første halvdel av 1900-tallet: Kamp om eiendomsretten til vikingtiden ===
I mellomkrigstiden var norsk identitet i svært stor grad tuftet på vikingmyter. Mange samtidsfenomen ble forklart med at dette var kulturkarakteristika og nedarvede tradisjoner fra vikingtiden. De norske utvandrerne til USA bar med seg denne kulturelle bagasjen, noe som den dag i dag gir seg utslag i vikingdyrkning som av mange oppfattes som ekstrem kitch. Ishavsimperialismen og den norske okkupasjonen av Grønland i 1931–33 ble legitimert med at det var i samsvar med at «vikingene kom først». Historikeren Halvdan Koht skrev flere verk om tidlig Norgeshistorie. Heroisering av vikingtiden ble derfor i mellomkrigstiden et felles tankegods for de fleste politiske grupper.
Mest hengivent i dyrkingen av vikingtradisjonene var imidlertid partiet Nasjonal Samling som ble stiftet i 1933. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet.
Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet og solkorset i «nasjonale farver» som symbol på en påstått historisk identitet.
=== Vikingene som etnisitetsmarkør i etterkrigstidens Skandinavia ===
Volds- og herjingsekspedisjonene et tusenår tidligere i de landene som hadde vært Norges allierte under andre verdenskrig passet plutselig dårlig i Norges nye image utad. Dessuten hadde nazistenes bruk av vikingtidssymboler og retorikk diskreditert bruken av denne tiden. Heroiseringen av vikingtiden i skolelærebøker ble derfor gradvis nedtrappet i løpet av etterkrigstiden. Men over hundre års nasjonalistisk vikingretorikk har satt så dype spor at vikingtidsmyter fortsatt preger den kollektive identitet i de skandinaviske land.
=== Nyere historiografi om vikingtidens samfunn ===
Siste tiår har forskningen på vikingsamfunnet dreid i etnografisk/sosialantropologisk retning. Arkeologen Jøren Haavardsholm har analysert bruken av vikingsymbolikk og hevdet at dagens forståelse av vikingtiden er en 1800-tallskonstruksjon. Middelalderhistorikeren Sverre Bagge er en av mange som har tolket sagalitteraturen fra vikingtiden som en antropologisk kilde til datidens samfunnsforhold, og i stedet for kun å benytte sagaene som beretning om hvilke politiske begivenheter som faktisk fant sted.
=== Genetiske studier ===
I 2020 ble det offentliggjort resultater fra undersøkelse av DNA fra over 400 skjeletter i vikinggraver. Disse vikingene hadde gener med opphav både i Sør-Europa og Asia, og at dette tyder på at det i vikingtiden foregikk innvandring til Skandinavia fra sør og øst. Resultatene viser innvandring fra Danmark til England, fra Norge til Irland, Island og Grønland, og innvandring fra Sverige til de baltiske landene. Resultatene tyder på at noen vikinger var blonde og andre hadde mørkt eller brunt hår.
== Myter ==
=== Ættesamfunnet ===
Det var tidligere antatt at ættesamfunnet og blodsbånd var blant de avgjørende faktorene som holdt samfunnet sammen, men i dag synes det som om det var høvdingsamfunn og offentlige «kontraktsvennskap» som var det viktigste. Slike vennskapsforhold og allianser ble etablert ved hjelp av gaver og generøsitet, og rikdom, makt, innflytelse og antall allierte var derfor uunngåelig knyttet sammen. En av konsekvensene av denne praksisen med å skaffe seg forbundsfeller gjennom gaver var at høvdingene hele tiden måtte gripe enhver anledning til å tilegne seg inntekt og rikdom der dette var mulig.
=== Hornete hjelmer ===
Bortsett fra to-tre tilfeller av rituelle hjelmer som hadde utstående horn, eller slanger, har ingen illustrasjoner eller utgravinger av vikinghjelmer antydet at de hadde horn. I virkeligheten ville slike hjelmer ha ført til at deres kampmetode, som var nærkamp, hadde blitt mer problematisk å gjennomføre. Den generelle misoppfatningen om at vikinger hadde hornete hjelmer stammer antageligvis fra det gøtiske forbundet i Sverige, som ble grunnlagt i 1811 i den hensikt å promotere norrøn mytologi som en religion av høy kunstnerisk anseelse. Myten har trolig blitt forsterket gjennom nasjonalismen, og gjennom at vikingtiden har blitt blandet sammen med den nordiske bronsealderen, som var 2000 år tidligere. Fra bronsealderen har det blitt funnet hornete hjelmer, både gjennom arkeologiske funn og helleristninger, hjelmer som antageligvis har blitt brukt i seremonier.
== Vikinger i populærkulturen ==
=== Tegneserier ===
Hårek er en viking skapt av Dik Browne
Thorgal ble skapt av Jean Van Hamme og Grzegorz Rosinski
Asterix, skapt av René Goscinny, støter av og til på vikinger når han er ute på havet, til tross for at Asterix lever 50 år f.Kr. og vikingene levde nesten 1000 år senere.
Valhall er en tegneserie om gudesagnene i norrøn mytologi skapt av Peter Madsen.
Thor er en tegneserie laget av Marvel.
=== Skjønnlitteratur ===
Den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson skrev den humoristiske røverhistorien «Røde Orm» i to bind. Svensk tittel Röde Orm, sjöfarare i västerled : en berättelse från okristen tid. Første del: Om hvorledes Orm ble keivhendt. Andre del, Hemma och i österled. Bøkene er oversatt til norsk, og filmen Langskipene er basert på boken.
Vera Henriksen
Henrik Ibsens sagadrama
Torill Thorstad Hauger sine barne-/ungdomsbøker.
=== TV-serier ===
Vikings er en TV-serie inspirert av semi-historiske legendariske hendelser og sagnene om figuren Ragnar Lodbrok. Serien er skapt av regissøren Michael Hirst.
=== Filmer ===
Vikingene (1958)
Langskipene (1963)
Øya ved verdens ende (1974)
Hrafninn flýgur (1984) – Islandsk spaghetti-viking-film akkurat like ekstremt voldelig som sagaen som den er en filmatisering av.
Ronja Røverdatter (1984) – Barnefilm basert på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, med handling lagt til en mytisk vikinginspirert fortid.
Sigurd Drakedreper (1989) – Pasifistisk barnevikingfilm basert på Torill Thorstad Haugers bok med samme navn.
Soga om Eirik Viking (1989) – Terry Jones sin mytespredende/myteparodierende anakronistiske vikingkomedie
Den hvite viking (1991) – Heroiserende islandsk vikingfilm (med Maria Bonnevie) der Olav Tryggvasons kristning av Island i 999/1000 skildres som et hyklerisk kolonialistisk kupp.
Den 13. krigeren (1999) – En araber må hjelpe 12 vikinger med å bekjempe en farlig trussel i nord. Basert på en bok av Michael Crichton
Pathfinder (2006)
Outlander(film) (2008)
Valhalla Rising (2010)
Thor (2011)
Northmen: A Viking Saga (2014)
=== Videospill ===
Age of Empires II: The Age of Kings
Civilization IV: Warlords
Northland
The Lost Vikings
Rune
Age of Mythology
Dark Age of Camelot
Viking Battle for Asgard
Too Human
Elder Scrolls V: Skyrim
Assassin's Creed Valhalla
== Kjente vikinger ==
Askold og Dir (væringer som okkuperte Kiev)
Bjørn Jernside (herjet i Italia og var sønn av Ragnar Lodbrok)
Egil Skallagrimson (populær islandsk kriger og skald, se også Egils saga)
Eirik Raude (oppdager av Grønland)
Erik Seiersæl (konge av Sverige, seierer ved slaget ved Fyrisvollene)
Freydís Eiríksdóttir (datter av Eirik Raude, var med på to tokter til Vinland)
Gardar Svavarsson (oppdager av Island)
Guthrum (koloniserte England)
Harald Blåtann (konge av Danmark, forente Norge med Danmark)
Harald Hardråde
Hastein (også kjent som Jarlen av Hasting)
Ingvar den vidfarne
Ivar Beinlause (sønn av Ragnar Lodbrok som erobret den nordengelske byen York)
Ingolf Arnarsson (bosatte seg på Island)
Leiv Eiriksson (Oppdager av Nord-Amerika)
Oleg av Novgorod (Oleg er slavisk for Helge, fyrste i Kiev, angrep Konstantinopel)
Olav Kvite (regnet som første norrøne konge av Dublin)
Ragnar Lodbrok (overtok Paris)
Gange-Rolv
Rurik I (grunnlegger av et samfunn avRus som ga navn til Russland)
Skagul Toste
Styrbjørn Sterke (erobrer av Jomsborg)
Torfinn Karlsefni (koloniserte Vinland)
== Se også ==
Vikingenes kalender
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjerstin Berby Johansen og Bjarne Gaut (norsk oversettelse): Vikingenes vide verden. Krohn Johansen forlag 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Vikings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vikings – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Viking Ships – en lenkesamling om vikingskip og gjenskapninger av disse (engelsk)
Vikingferdene, artikkel hos Norgeshistorie.no
Rane, bytte, kjøpe, gi, artikkel om de ulike sidene ved vikingferdene hos Norgeshistorie.no
Fangst, jern og serieproduksjon, artikkel om teknologi og økonomi i vikingtiden hos Norgeshistorie.no
Seid, vikingenes mektige trolldomskunst, artikkel hos Norgeshistorie.no
Vikingtidens kvinner og menn, artikkel hos Norgeshistorie.no
Muséer:
Vikingmuseet på Borg
Vikingsshipshuset på Bygdøy
Ribes Vikinger (dansk, engelsk, tysk)
Vikingskipsmuséet i Roskilde (dansk)
Moesgård Museum (dansk, engelsk) | mini|Fra utgravinga av [[Gokstadskipet i Vestfold 1880.]] | 4,723 | 4,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykologisk_krigf%C3%B8ring | 2023-02-04 | Psykologisk krigføring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedrag', 'Kategori:Krigføring', 'Kategori:Psykologi'] | Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid.
Psykologisk krigføring brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Ferske eksempler er påvirkningskampanjer, falske nyheter og desinformasjon før og under Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.
Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.
Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode.
| Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid.
Psykologisk krigføring brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Ferske eksempler er påvirkningskampanjer, falske nyheter og desinformasjon før og under Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.
Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.
Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode.
== Psykologisk forsvar ==
Psykologisk forsvar har til formål å sikre et åpent og demokratisk samfunn med tankefrihet og frie medier. Det handler om å kunne identifisere og møte påvirkningskampanjer i fredstid såvel som under forhøyet beredskap. Det handler også om å sikre at mediene kan fungere og at myndigheter kan kommunisere med mennesker i krig.Før og under forhøyet beredskap kan all gjennomtenkt samfunnskommunikasjon betraktes som en del av det psykologiske forsvaret. Sverige hadde tidligere en egen etat for psykologisk forsvar, Styrelsen för psykologiskt försvar.
== Se også ==
Propaganda
Desinformasjon
== Referanser == | Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid. | 4,724 | 4,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles-Valentin_Alkan | 2023-02-04 | Charles-Valentin Alkan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister.
| Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister.
== Biografi ==
Charles-Valentin Alkan ble født i Paris, og het opprinnelig Charles-Valentin Morhange. Han og hans brødre tok farens fornavn, Alkan, som etternavn. Han tilbrakte sitt liv i og rundt Paris, og døde der i 1888.
Som vidunderbarn kom Alkan inn på Paris-konservatoriet i en alder av seks år, hvor han studerte både piano og orgel. Blant hans lærere var Joseph Zimmermann (som også underviste Georges Bizet) César Franck, Charles Gounod og Ambroise Thomas.
Da han var i tjueårene, spilte Alkan konserter i elegante kretser og underviste piano. Blant hans venner var Franz Liszt, Frédéric Chopin, George Sand og Victor Hugo. I en alder av 24 hadde han skaffet seg omdømme som en av de store pianovirtuoser på den tiden, med Liszt og Sigismond Thalberg blant sine «konkurrenter». Likevel trakk han seg på denne tiden tilbake til private studier, kun med sporadiske offentlige opptredener; og slik skulle det bli resten av hans liv.
Alkan ser ut til å ha hatt få etterfølgere. Han hadde noen beundrere, blant andre Ferrucio Busoni og Anton Rubinstein, som dediserte en konsert til ham.
=== Død ===
Det finnes mange historier om Alkans dødsårsak, og ingen er helt sikker på hvilken som er riktig. En av dem er at han skal ha strukket seg etter et eksemplar av Talmud da bokhyllen plutselig kollapset over ham og drepte ham momentant. Mange mener denne historien er tvilsom, og det finnes ikke noen sikre bevis for at det var dette som skjedde.
Han ble begravet på Cimetière de Montmartre.
== Musikk ==
I likhet med Chopin, komponerte Alkan nesten utelukkende for piano. Hans viktigste verker er sonaten Les Quatre Ages (opus 33) og de to etydesettene med alle dur- og moll-toneartene (opus 35 i dur og opus 39 i moll). Disse til sammen 24 etydene kan sågar måle seg med Liszts «transcendentale etyder» i skala og vanskelighetsgrad. Nummer åtte, ni og ti fra opus 39 former en «konsert for solopiano», som tar nesten en time å spille og byr på mange utfordringer for pianisten. Nummer fire, fem, seks og sju utgjør en «symfoni for solopiano».
Alkans musikk er svært kompleks og utfordrende for pianisten. Vanskelighetene i disse verkene kan noen ganger virke å være der for sin egen skyld. Energien og tettheten i hans musikk kan sammenlignes med Liszts, men komposisjonene blir sjelden framført. Dette har nok mye å gjøre med deres vanskelighetsgrad.
Etter Alkans død gikk mye av musikken hans i glemmeboken og ble der i flere år. I det 20. århundre har interessen vært stabilt økende. Pianistene Egon Petri, John Ogdon, Raymond Lewenthal, Ronald Smith og mest nylig Jack Gibbons, Marc-André Hamelin og Stephanie McCallum, har alle gjort innspillinger av Alkans musikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles-Valentin Alkan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles-Valentin Alkan på Discogs
(en) Charles-Valentin Alkan på MusicBrainz
(en) Charles-Valentin Alkan på AllMusic
The Alkan Society
[1] [2] [3] — noen USENET-poster som diskuterer Alkans død
Grovemusic.com Great web page of the Grovemusic with a biography from HUGH MACDONALD
Alkan.assos.free.fr Some Alkan sheet music, manuscripts and biography on http://alkan.assos.free.fr/alkan/04_partitions_en.html
The Strange case of Charles-Valentin Alkan
(en) Fritt tilgjengelige noter av Charles-Valentin Alkan i International Music Score Library Project | Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. | 4,727 | 4,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Liszt | 2023-02-04 | Franz Liszt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fransiskanere', 'Kategori:Franz Liszt', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Oberpullendorf', 'Kategori:Personer med synestesi', 'Kategori:Personer rundt Franz Schubert', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Personer rundt Richard Wagner', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske klassiske pianister', 'Kategori:Ungarske komponister'] | Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc, (født 22. oktober 1811, død 31. juli 1886) var en ungarsk pianovirtuos og komponist.
Liszt ble født i Raiding i Ungarn som sønn av en ungarsk far og en østerriksk mor, men studerte og spilte i Wien og Paris, og reiste stort sett rundt i Europa og ga konserter.
| Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc, (født 22. oktober 1811, død 31. juli 1886) var en ungarsk pianovirtuos og komponist.
Liszt ble født i Raiding i Ungarn som sønn av en ungarsk far og en østerriksk mor, men studerte og spilte i Wien og Paris, og reiste stort sett rundt i Europa og ga konserter.
== Liv og virke ==
Liszts virtuositet var gjenstand for beundring hos både komponister og pianister gjennom hele Europa, og han var spesielt respektert for sine spektakulære pianotranskripsjoner av samtidige operaer og symfonier. Disse gjorde det mulig å høre denne musikken til en atskillig lavere pris enn tidligere, noe som bidro til å øke dens utbredelse. Hans store sjenerøsitet med både penger og tid ble også satt stor pris på.
Fra svært ung alder viste Liszt et utrolig talent, og spilte med letthet avanserte komposisjoner fra bladet. Hans første leksjoner ble gitt av faren, Adam Liszt. Lokale aristokrater la merke til det unge talentet og ga ham et stipend så han kunne reise til Wien med familien. Dette førte til at Liszt aldri lærte ungarsk, noe han angret svært på i senere brev og dagbøker.
I Wien ble han undervist i klaverteknikk av Carl Czerny. Av Antonio Salieri lærte han improvisasjon. 13. april 1823 ga han en konsert, og det sies at 53 år gamle Beethoven ga ham et kyss for hans glimrende spill. Samme år forlot han Wien for å reise rundt og bli populær.
I Paris overvar Liszt en konsert med fiolinvirtuosen Nicolo Paganini. Dette skal ha motivert ham til å sette seg som mål å bli sin tids største pianist. Han var stort sett alene på sitt rom, og øvde ofte over 10 timer daglig. I denne perioden skrev han blant annet sine 12 etyder (Douze Études d'exécution Transcendante). Han tilbrakte tid med store samtidige komponister som Frédéric Chopin, Robert Schumann og Richard Wagner, som hans datter etter hvert giftet seg med.
Fra 1835 til 1839 bodde Liszt sammen med Marie d'Agoult, født Marie Catherine Sophie de Flavigny, bedre kjent under pseudonymet Daniel Stern. De fikk to døtre og en sønn. Datteren Cosima giftet seg senere med Richard Wagner.
I 1847 traff Liszt prinsesse Carolyne von Sayn-Wittgenstein, og de bodde sammen resten av hans liv. Prinsessen var forfatter, hvis verk ble utgitt i 16 bind, hvert på over 1600 sider. Hennes omstendelige skrivestil hadde effekt på Liszt selv. Hans Chopin-biografi og den kronologiske analysen av sigøynermusikk han skrev (som senere skulle inspirere Béla Bartók), er begge skrevet i samme langtekkelige stil.
I 1848 sluttet Liszt å opptre offentlig ved pianoet og reiste til Weimar, Tyskland, hvor han befant seg fram til 1861. I denne perioden hadde han sitt virke som dirigent på konserter, og ved spesielle anledninger underviste han også flere pianister, skrev artikler om Berlioz og Wagner, og produserte orkester- og koralstykkene som hans omdømme som komponist hovedsakelig hviler på. Hans innsats på vegne av Wagner, som da var i eksil i Sveits, kulminerte med den første oppsetningen av Lohengrin i 1850.
Komposisjonene fra Weimar-perioden omfatter to pianokonserter, i Ess-dur og A-dur, Totentanz, Concerto pathetique for to pianoer, klaversonaten i Hm, diverse etyder, 19 ungarske rapsodier, 12 symfoniske dikt, Dante-symfonien, Faust-symfonien, den 13. salme for solotenor, kor og orkester, samt koret til Herders dramatiske scener Prometheus, og Graner Fest Messe.
Liszt dro til Roma i 1861 og ble tatt opp i fransiskanerordenen i 1865. Fra 1869 og utover fordelte Liszt sin tid mellom Roma og Weimar, hvor han i sommermånedene, uten å ta betalt, fortsatte å undervise. Fra 1876 til sin død i Bayreuth i Tyskland i 1886 underviste han i flere måneder ved det ungarske konservatoriet i Budapest.
== Viktige verk ==
Pianosonate i h-moll
12 transcendentale etyder
Nr. 4 i D-moll "Mazeppa"
Nr. 5 i Bb-dur "Feux Follets"
Nr. 12 i Bb-moll
12 symfoniske dikt
Les Préludes
Tasso
Liebestraum nr. 3 (Kjærlighetsdrøm) i Ass-dur
Mephisto-vals nr. 1
Un sospiro (Et sukk), en av konsertetydene
La Campanella (for piano, den tredje fra etydesettet Grandes Études de Paganini)
Hans symfonier, Dante-symfonien og Faust-symfonien
Pianokonsert nr. 1, i Ess-dur
Pianokonsert nr. 2, i A-dur
19 Ungarske rapsodier
Nuages gris (Grå skyer)
Deux Légendes
Nr. 1 – Frans av Assisi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Liszt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Liszt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Liszt på Internet Movie Database
(no) Franz Liszt hos Sceneweb
(sv) Franz Liszt i Svensk Filmdatabas
(fr) Franz Liszt på Allociné
(en) Franz Liszt på AllMovie
(en) Franz Liszt hos The Movie Database
(en) Franz Liszt hos Internet Broadway Database
(en) Franz Liszt hos Internet Broadway Database
(en) Franz Liszt på Apple Music
(en) Franz Liszt på Discogs
(en) Franz Liszt på MusicBrainz
(en) Franz Liszt på Spotify
(en) Franz Liszt på Songkick
(en) Franz Liszt på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Franz Liszt i International Music Score Library Project
Demko Miroslav: Franz Liszt compositeur Slovaque, L´Age d´Homme, Suisse, 2003.
(no) Franz Liszt i Store norske leksikon | Liszt er et ungarsk etternavn. | 4,728 | 4,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camille_Saint-Sa%C3%ABns | 2023-02-04 | Camille Saint-Saëns | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1835', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. desember 1921) var en fransk komponist og pianist.
| Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. desember 1921) var en fransk komponist og pianist.
== Liv ==
Saint-Saëns ble født i Paris. Han var et vidunderbarn, da han var to år, ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han kunne lese og skrive fra han var tre år gammel. På denne tiden begynte han også å ta pianotimer og komponere. Fem år gammel gjorde han sin første konsertopptreden, og hans første komposisjon er et lite pianostykke datert 22. mars 1839 (da han var fire år) og dette befinner seg i Bibliothèque nationale de France. I en alder av 10 spilte han verker av Bach, Beethoven og Mozart i offentlige opptredener. Da han var 16, skrev han sin første symfoni. Han kunne latin i en alder av syv.
Han fikk utdannelse i komposisjon ved musikkonservatoriet i Paris, og hadde som levebrød å være organist, først i ulike kirker i Paris-området, men fra 1857 var han fast organist i Madeleine-kirken.
Saint-Saëns giftet seg med Marie Truffot i 1875, og ble far til to barn som døde med seks ukers mellomrom i 1881. Han forlot sin kone samme år. De to ble aldri skilt, men levde resten av sitt liv atskilt. Det er blitt antydet at Saint-Saëns skal ha hatt homoseksuelle forhold, men dette har aldri vært påvist.
Saint-Saëns skrev om musikkteoretiske, vitenskapelige og historiske emner, og reiste ofte rundt i Europa, Sør-Afrika og ellers i Afrika før han tilbrakte sine siste år i Alger i Algerie. Han ble blant annet tildelt den franske Æreslegionen og den sivile utgaven av den tyske Pour le Mérite for sitt musikalske virke.
Camille Saint-Saëns døde i Alger, og fikk statsbegravelse i Paris, hvor han ble gravlagt på den berømte gravplassen Cimetière du Montparnasse.
== Musikalsk virke ==
I 1871 var han med på å stifte Société Nationale de Musique, en forening for å fremme en fransk nasjonal musikkstil, som besto av tidens ledende franske komponister. Samtidig skrev han dramatiske verker, blant annet fire symfoniske dikt og 13 operaer, hvor Samson et Dalila og tonediktet Danse Macabre er blant hans mest berømte. Totalt komponerte han over 300 verker, og han var den første store komponisten som skrev musikk spesielt for kino.
I 1886 skrev han sin tredje symfoni, «avec orgue», dvs. «med orgel», antakelig hans mest berømte verk. Med monumentale symfoniske orgler bygget i Frankrike av Aristide Cavaillé-Coll, den tids største orgelbygger, passer symfonien perfekt inn i det 19. århundres «gigantisme», og står fint ved Eiffeltårnet, verdensutstillingen i Paris i 1889 og begynnelsen på «La Belle Époque». Maestoso-delen i andre sats er et tydelig uttrykk for europeerens tro på seg selv, sin teknologi og sin vitenskap. Saint-Saëns ble ofte kalt «den tyskeste av alle franske komponister», kanskje grunnet sine fantastiske evner til å konstruere melodiske passasjer.
Samme år fullførte han «Dyrenes karneval» som fikk sin uroppføring 9. mars 1886. Dette verket er svært populært i dag, men Saint-Saëns forbød fulle framføringer av det like etter premieren, og tillot kun én av satsene, Svanen, et stykke for cello og piano, å bli utgitt i hans levetid. Han skrev også seks preludier og fuger for orgel, tre i op. 99 og tre i op. 109, hvor det mest framførte er preludium og fuge i Ess-dur, op. 99, nr. 3.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Camille Saint-Saëns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Camille Saint-Saëns – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Camille Saint-Saëns på Internet Movie Database
(sv) Camille Saint-Saëns i Svensk Filmdatabas
(da) Camille Saint-Saëns på Filmdatabasen
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(en) Camille Saint-Saëns på AllMovie
(en) Camille Saint-Saëns hos The Movie Database
(en) Camille Saint-Saëns hos Internet Broadway Database
(en) Camille Saint-Saëns på Apple Music
(en) Camille Saint-Saëns på Discogs
(en) Camille Saint-Saëns på MusicBrainz
(en) Camille Saint-Saëns på Spotify
(en) Camille Saint-Saëns på Spotify
(en) Camille Saint-Saëns på Songkick
(en) Camille Saint-Saëns på Last.fm
(en) Camille Saint-Saëns på Last.fm
(en) Camille Saint-Saëns på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Camille Saint-Saëns i International Music Score Library Project
Symfoni nr. 3 i c-moll, op. 78, «Orgelsymfonien» (sammen med verk av Debussy og Fauré). Spansk Radio og TV Symphony Orchestra. Jun Märkl, dirigent. | Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. | 4,730 | 4,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Ove_Andsnes | 2023-02-04 | Leif Ove Andsnes | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Årets spellemann', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen'] | Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
| Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
== Biografi ==
=== Årene 1970–1987 ===
Andsnes er eldste barn av lektor Steinar Andsnes (1947–) og lektor Sissel Austevik (1947–). Begge foreldrene er utdannede musikklærere, og Leif Ove fikk sin første klaverundervisning hjemme på Håvik, Karmøy, allerede som fireåring. Åtte år gammel fikk Andsnes plass ved Karmøy musikkskole. Her studerte han i seks år hos Laila Unni Laurendz Pedersen, etterfulgt av to år under Terje Mathisen, som på den tiden var fylkesmusiker i Rogaland. Sin første klaveraften holdt Andsnes i Haugesund Billedgalleri i 1984, bare 14 år gammel.
I 1985, mot slutten av skolegangen ved Bø ungdomsskole på Karmøy, begynte Andsnes å pendle til Bergen annenhver helg for å ta timer med den tsjekkiske klaverpedagogen Jiří Hlinka. Hlinka var Imponert over Andsnes' talent og overtalte foreldrene til å sende ham til Bergen Musikkonservatorium, i dag Griegakademiet, rett etter ungdomsskolen. Etter et strålende prøvespill våren 1986, begynte Andsnes studiene ved Musikkakademiet høsten 1986. Allerede i februar 1987 vant han Hindemith-prisen i Frankfurt am Main. Deretter følger tre bejublede predebutkonserter på Karmøy, i Bergen og i Stavanger, før selve konsertdebuten i Universitetets aula i Oslo den 6. mai 1987. Samtidig ble Andsnes´ første LP lansert; innspillingen ble gjort i Askøyhallen utenfor Bergen.
=== Årene 1988–1995 ===
I mai 1988 vant Andsnes 2. pris ved Eurovisjonens konkurranse for unge musikere i Amsterdam. Snaue to uker etter var han tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert under Festspillene i Bergen, en fremførelse som ble direktesendt på NRK-TV. Musikkretser i USA fattet snart interesse for den unge norske pianisten, og Andsnes gjorde sin amerikanske debut i New York 4. mars 1989, etterfulgt av flere konserter i Washington D.C. og Canada. I august samme år debuterte også Andsnes på Festspillene i Edinburgh og musikkfestivalen i Lanaudière. I november 1989 inngikk Andsnes en treårskontrakt med plateselskapet Virgin Classics.
I 1990 spilte Andsnes sin første konsert i USA med fullt orkester, under The Blossom Festival med Cleveland Symphony Orchestra og dirigenten Neeme Järvi. Samme år undertegnet Andsnes, Ole Edvard Antonsen, Truls Mørk og Marianne Thorsen en sponsoravtale med Statoil til en verdi av 1 million kroner. I mai 1991 holdt Andsnes en kritikerrost Chopin-aften under Festspillene i Bergen, før han i juli samme år debuterte med Los Angeles Philharmonic i Hollywood Bowl. Den 15. februar 1992 spilte han sin første konsert med Berliner Philharmoniker, og spilte senere samme år for første gang under Proms-konsertene i Royal Albert Hall. I 1993 turnerte han i Japan med Bergen Filharmoniske Orkester, og den 12. juni 1993 – på 150-årsdagen for Griegs fødsel – fremførte han Griegs klaverkonsert under Festspillene i Bergen. Fra 1993 ble Andsnes også kunstnerisk leder for Risør Kammermusikkfest, en stilling han delte med bratsjisten Lars Anders Tomter.
I 1993 og 1994 turnerte Andsnes med Rakhmaninovs 3. klaverkonsert i Europa og USA. Han ble da berømmet for sin «tekniske sikkerhet, sensitivitet og udemonstrerende virtuositet». I mars 1994 returnerte Andsnes til Japan for en serie av solo-recitals og konserter med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Esa-Pekka Salonen. Sommeren 1994 spilte han for første gang i Australia, med ABC Orchestra.
I mai 1995 besøkte Andsnes Japan for tredje gang med Japan-filharmonien og Neeme Järvi. Sommeren 1995 spilte han på the Proms for andre gang; da med Philharmonia Orchestra ledet av Leonard Slatkin. I november 1995 opptrådte Andsnes med Danmarks Radio Symfoni Orkester dirigert av Ulf Schirmer, på deres store turné i Tyskland og Østerrike. Samme år ble Andsnes' innspilling av Griegs klaverkonsert kåret av VG til historiens beste gjort av en norsk solist.
=== Årene 1996–2011 ===
1996 førte med seg Andsnes' Paris-debut, samt en fjerde reise til Japan – denne gang med Oslo-filharmonien. I mars 1996 ga Andsnes en rekke solo-recitals i Europa, før han under Proms spilte Rachmaninovs 3. klaverkonsert med BBC National Orchestra of Wales under ledelse av Tadaaki Otaka. På høsten signerte han en fem-platers kontrakt med EMI Classics, og var også en av de nominerte til Nordisk råds musikkpris. Andsnes debuterer med New York Philharmonic i 1997, og er samme år 'Årets Festspillmusiker' ved Festspillene i Bergen. En europaturné følger i 1998 med Detroit Symphony Orchestra.
I mars 1999 debuterte Andsnes med stor suksess i Carnegie Hall i New York, og ble i november 2001 den første musikeren i historien som får sin egen serie på Barbican Centre i London. I januar/februar 2002 holdt Andsnes en serie konserter med New York Philharmonic, og turnerte i tillegg kontinentet fra øst til vest med fiolinisten Christian Tetzlaff. I juni var Andsnes igjen solist med Griegs a-moll under Festspillene i Bergen. Den samme konserten spilte Andsnes også ved direktesendte Last Night of the Proms, den 14. september. Dette året ble han også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Den 20. mars 2005 debuterte Andsnes i Moskva med Griegs klaverkonsert og Rakhmaninovs 2. klaverkonsert. Samme år urfremførte Andsnes samtidskomponisten Marc-André Dalbavies klaverkonsert under BBC Proms.
I oktober 2011 havnet Andsnes' innspilling av Rakhmaninovs klaverkonserter nr. 3 og 4 på 49. plass i Morgenbladets liste over historiens 100 beste norske utgivelser. Senere samme måned kom innspillingen av Griegs «Ballade i g-moll» på 32. plass i samme kåring.
== Privatliv ==
Leif Ove Andsnes er gift med Ragnhild Lothe, som er hornist i Bergen Filharmoniske Orkester. Paret har tre barn, en datter født i 2010, og tvillinger født våren 2013. Familien er bosatt i Bergen.
== Diskografi ==
=== DVD-er ===
2004: The Verbier Festival & Academy 10th Anniversary Piano Extravaganca, RCA Red Seal – innspillinger med flere pianister
2005: Leif Ove Andsnes plays Bach & Mozart – med Det Norske Kammerorkester. EMI Classics 0946 3 10436 9 7
2007: Ballad For Edvard Grieg. EMI Classics 50999 5 12128 9 6
2007: The Cleveland Orchestra at Carnegie Hall (2007) – med Dorothea Röschmann (sopran), The Cleveland Orchestra, Franz Welser-Möst (dirigent). Euroarts DVD NTSC 2056578
2016: Concerto – A Beethoven Journey – med Mahler Chamber Orchestra. SEV189
== TV-opptredener ==
Solistportrett: Eyvind Solås intervjuer Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 5. mai 1987 på NRK); 20 minutter langt program. Programleder: Eyvind Solås.To norske ess (Sendt første gang 18. april 1990 på NRK) – Andsnes og Truls Mørk spiller Adagio og Allegro av Robert Schumann; 22 minutter. Programleder: Erik Østby.Først & sist (Sendt første gang 11. februar 2000 på NRK 1), sesong 3, episode 5 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik SkavlanLeif Ove Andsnes spiller Grieg (Sendt første gang 30. desember 2001 på NRK 1), 22 minutter. Regi: Willy RustadLeif Ove Andsnes – En trollmann ved klaveret (Sendt første gang 3. februar 2002 på NRK 1), 55 minutter. Regi: Anne Elisabeth Andersen.The South Bank Show: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 24. februar 2002 på ITV1), sesong 25, episode 576. Vert: Melvyn Bragg.Last Night of the Proms (Direktesendt 14. september 2002 på NRK 1) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert.Først & sist (Sendt første gang 29. november 2002 på NRK 1), sesong 8, episode 12 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik Skavlan.Store studio (Sendt første gang 7. februar 2005 på NRK 1), sesong 6, episode 4 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Hans Olav Brenner.Fakta på lørdag: Ballade for Edvard Grieg (Sendt første gang 1. september 2007 på NRK 1), 55 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Ballade av Edvard Grieg (Sendt første gang 2. september 2007 på NRK 1), 25 minutter.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Carnegie Hall (Sendt første gang 28. oktober 2007 på NRK 2), 75 minutter.Hovedscenen: Bergen Filharmoniske Orkester og Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 2. desember 2007 på NRK 2) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert under Bergen Filharmoniske Orkesters gallakonsert i Grieghallen 6. september 2007, 55 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Grosvold (Sendt første gang 22. februar 2008 på NRK 1) – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Anne Grosvold.Ansikt til ansikt (Sendt første gang 13. januar 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Morten Krogvold.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester (Sendt første gang 30. august 2009 på NRK 2), 80 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Viggo på lørdag: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 31. oktober 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Viggo Johansen.Folk: Høyt spill – med Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 12. desember 2009 på NRK 1), 58 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 (Sendt første gang 28. mars 2010 på NRK 2), 40 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Grieghallen (Sendt første gang 3. april 2011 på NRK 2) – Andsnes spiller Ketil Hvoslefs klaverkonsert; 30 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Norsk attraksjon – Det fantastiske flygel (Sendt første gang 25. februar 2012 på NRK 1), sesong 3, episode 8 – Andsnes spiller «Å Vestland, Vestland» sammen med Linda Eide; 7 minutter. Programleder: Linda Eide.Meisterklasse - Tre dagar med Andsnes (Sendt første gang 2. september 2012 på NRK 1) – Andsnes er pianolærer i tre dager for Christian Sommerfelt og Julie Yuqing; 43 minutter. Regi: Elin Helgheim.Skavlan: Niklas kjører Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 28. februar 2014 på NRK1), 8 minutter.Lindmo (Sendt første gang 18. oktober 2014 på NRK 1) – Andsnes er gjest og spiller sistesatsen fra Beethovens 5. klaverkonsert sammen med KORK; 60 minutter langt program. Programleder: Anne Lindmo.
== Priser og utmerkelser ==
== Litteratur ==
Ellefsen, Kirsti: “- Selvfølgelig er jeg selvsentrert. En dags pause med Leif Ove Andsnes”, Magasinet Livsstil nr. 1/2004, sidene 8-14.
Finch, Hilary: “Leif, the Universe and Everything”, BBC Music Magazine nr. 5/2001, sidene 24-26.
Frøytlog, Bente: “Arvelig belastet”, Dagbladet Magasinet 11. oktober 2003, sidene 24-27.
Hansen, Jan E.: “Leiv Ove Andsnes – Han og verden venter på hverandre”, sidene 115-124 i PÅ TOPP – Portretter av 15 norske musikere (Kjell Bækkelund, red.), utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1992.
Hillveg, Kjell: Biografi om Andsnes i Store norske leksikon
Jaffé, Daniel: ”Leader of the Rach”, BBC Music Magazine nr. 9/2005, sidene 24-28.
Jolly, James: “Winter in Summer”, Gramophone nr. 9/2004, sidene 22-25.
Kvalbein, Astrid: Leif Ove Andsnes: I og med musikken. Biografi utgitt 2005 på Det Norske Samlaget, ISBN 82-521-6526-5
Norris, Geoffrey: ”Festivalbyen Risør”, Klassisk Musikkmagasin nr. 2/2001, sidene 44-45.
Opedal, Hallgeir: ”På kjøret – igjen”, Dagbladet Magasinet 17. februar 2001, sidene 36-38.
Pedersen, Jostein: ”Leif Ove Andsnes – Portrettet”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2000, sidene 8-14.
Pedersen, Jostein: ”London Calling”, Klassisk Musikkmagasin nr. 3/2001, sidene 26-28.
Pedersen, Jostein: ”From Bergen with love”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2005, sidene 38-40.
Quinn, Michael: ”A challenging homecoming”, Gramophone nr. 3/2002, sidene 8-11.
Storhaug, Eldri Espedal: ”Hjem til jul på Karmøy”, Stavanger Aftenblad 28. desember 2002, side 41.
Willmes, G.: "Der Poet aus dem Norden" i Fono Forum nr. 6 2003, sidene 24-27.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Leif Ove Andsnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes på Internet Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes hos The Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes på Discogs
(en) Leif Ove Andsnes på MusicBrainz
(en) Leif Ove Andsnes på Spotify
(en) Leif Ove Andsnes på Songkick
(en) Leif Ove Andsnes på AllMusic
Leif Ove Andsnes på Twitter
Leif Ove Andsnes på Facebook
Leif Ove Andsnes på Myspace Andsnes på EMI Records Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
Andsnes i nrk.no
IMG Artists Arkivert 22. mars 2019 hos Wayback Machine.
Andsnes i amazon.com
Andsnes i pro arte international management
Risør Kammermusikkfest | Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. | 4,731 | 4,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonic_the_Hedgehog | 2023-02-04 | Sonic the Hedgehog | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Sonic the Hedgehog', 'Kategori:Videospillserier'] | Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen utkom 26. juli 1991 for Megadrive.
Dette spillet startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team. Spillet ble relansert flere ganger, som for eksempel for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam.
Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling», hvor bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette «livgir» spillet. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». Sonic the Hedgehog la til fartselementet til plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien.
Dette spillet var det første som drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Det erstattet etterhvert Altered Beast som spillet som fulgte med konsollen. Selv om Genesis/Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan, inntil spillet Sonic Jam ble lansert der.
Alle de tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2.0) er tilgjengelig i Sonic Mega Collection.
| Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen utkom 26. juli 1991 for Megadrive.
Dette spillet startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team. Spillet ble relansert flere ganger, som for eksempel for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam.
Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling», hvor bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette «livgir» spillet. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». Sonic the Hedgehog la til fartselementet til plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien.
Dette spillet var det første som drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Det erstattet etterhvert Altered Beast som spillet som fulgte med konsollen. Selv om Genesis/Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan, inntil spillet Sonic Jam ble lansert der.
Alle de tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2.0) er tilgjengelig i Sonic Mega Collection.
== Handling ==
I spillet må Sonic hindre Doctor Ivo Robotnik (Doctor Eggman i Japan) fra å få tak i kaossmaragdene i sitt forsøk på å få herredømme over Mobius.
Det fantes også en versjon av Sonic the Hedgehog sluppet for Sega Master System og Game Gear som fulgte designet til Megadrive-versjonen omtrentlig, skjønt med noen forskjellige zones og et levelkart.
Hovedkjeltringen, Doctor Eggman, har alltid blitt kalt det i de japanske titlene, men i de europeiske og amerikanske versjonene har han blitt omdøpt til Doctor Ivo Robotnik. Det har vært slik til Sonic Adventure, der det har blitt forandret til Doctor Eggman.
== Hovedpersoner ==
Sonic
Miles «Tails» Prower
Amy Rose
Knuckles the Echidna
Sticks the Badger (Sonic Boom)
Shadow the Hedgehog
Silver the HedgehogFiender
Doctor Ivo Robotnic (Dr. Eggman)
D-Fect (Sonic Boom)
== Mobius ==
Mobius er et fiktivt sted og hjemplaneten til Sonic samt figurene fra tegneseriene om Sonic. Det blir riktignok ikke nevnt hva hjemplaneten er i serien Sonic X, men det spekuleres i at det er Mobius som er hjemplaneten også i denne serien. Navnet Mobius ble lenge trodd å være en feiloversettelse fra et intervju med Yuji Naka i 1992, men Sega i Nord-Amerika har brukt navnet siden 1991, så dette ble avkreftet.
Noen fans mener planeten ble formet som et slags framtidens jorden, eller jorden i et annet univers. Dette ble delvis bekreftet under spillet med Shadow the Hedgehog der et verdenskart er synlig i bakgrunnen i spillet. Kartet hadde likhetstrekk med jorden, men med litt endret landskap og landmasse.
== TV-serier ==
=== Adventures of Sonic the Hedgehog ===
I september 1993 kom det to forskjellige tv-serier med Sonic. DiC sendte serien Adventures of Sonic The Hedgehog, ofte kalt AOSTH, der Sonic og Miles "Tails" Prower bekjemper Dr. Robotnik og hans dumme og klønete medhjelpere Scratch og Grounder mot verdensherredømme. Serien var veldig fargerik og humoristisk i forhold til ABC's svar til tv-serien.
Serien ble laget i 65 episoder for tv-kanalen Nickelodeon, samt en spesial-episode som ble laget vinteren 1996. I Norge ble serien sendt med norsk tale på TV3 og spesialen ble utgitt på DVD.
Se her for mer info.
=== Sonic the Hedgehog (TV-serie) ===
Den andre serien som hadde premiere i 1993 var laget av DiC, og hadde tittelen Sonic the Hedgehog, ofte kalt SatAM. Serien hadde en mye mørkere og mer alvorlig ramme enn AOSTH, og hadde mange flere figurer som kjempet mot Doctor Ivo Robotnik. Frihetskjemperne ble introdusert i denne serien, med blant annet Princess Sally Acorn, Antoine D'Coolette og Bunnie Rabbot. Miles "Tails" Prower var også med, men hadde en vesentlig mindre rolle enn han hadde i Adventures of Sonic the Hedgehog.
Serien starter med at Doctor Ivo Robotnik har tatt kontrollen over Mobotropolis, gjort hele byen om til en robotby, og kalt den Robotropolis. Frihetskjemperne må stoppe ham fra å gjøre hele planeten om til en robotplanet. Dr. Robotniks nærmeste støttespiller og lakei er Snively. Han får som regel skylden når noe går galt med planene. De er konstant på jakt etter Frihetskjempernes skjulested, Knothole village.
Serien ble vist på ABC i to sesonger, med 26 episoder totalt. Den ble svært populær. Den er blitt dubbet på norsk og sendt på TV3.
Se her for mer info.
=== Sonic Underground ===
I 1999 kom den tredje serien med Sonic, Sonic Underground. Denne gangen stifter vi bekjentskap med Sonics søsken, Sonia the Hedgehog og Manic the Hedgehog, samt deres mor Queen Aleena the Hedgehog. Her møter vi også for første gang i tv-sammenheng Knuckles the Echidna. Serien fulgte ikke noen av trådene fra de forhenværende seriene, og var en helt ny historie, men hadde likevel mest likehetstrekk med SatAM. I denne serien har Dr. Robotnik mer eller mindre gjort Mobius om til en stor søppeldynge. Også i denne serien går handlingen ut på å stoppe Dr. Robotnik fra å overta hele Mobius.
Serien ble vist i 40 episoder over én sesong.
=== Sonic X ===
Sonic X er foreløpig den nest siste serien med Sonic, og for denne serien er nesten alle figurene byttet ut, med et unntak av Sonic, Tails, Knuckes og Dr. Robotnik, som har blitt omdøpt til Doctor Eggman for denne serien. Serien har flere figurer hentet fra spillene Sonic Adventure, Sonic Adventure 2 og Sonic Heroes, deriblant Amy Rose, Shadow the Hedgehog og Rouge the Bat. I tillegg får vi et gjensyn med Miles "Tails" Prower etter et opphold vekk fra Sonic Underground.
Serien starter på Sonics hjemplanet. Frihetskjemperne skal inn i Doctor Eggmans palass for å redde figurene Cream the Rabbit og Cheese the Chao, men et uhell med kaoskontrollen utløser en eksplosjon som sender alle i nærheten til et sted de ikke kjenner fra før. Hver for seg legger de ut på leting etter hverandre, og forsøker samtidig å finne ut hvor de selv befinner seg, samt å spore opp de savnede syv kaossmaragdene.
Serien er produsert av TMS Entertainment i Japan. Serien er ferdig med sin tredje sesong, og en fjerde er planlagt (per 2022). I Norge ble serien sendt med norsk tale på Jetix & TV 2, og hele sesong 1 – i tillegg til første episode av sesong 2 – er blitt utgitt på DVD med norsk tale.
se her for mer info.
=== Sonic Boom ===
Sonic Boom er en ny generasjon av Sonic med en omfattende redesign. Sonic Boom er et fransk-amerikansk franchiseprosjekt der hovedpersonene er Sonic, Miles "Tails" Prower, Amy Rose, Knuckles og Sticks the Badger. Dette nye prosjektet til Sega kom først i februar 2014 med spillet Sonic Boom: Fire & Ice; i dette spillet introduseres også den nye fienden D-fect. Visuelt er Sonic Boom svært forskjellig fra det opprinnelige Sonic-uttrykket. En annen stor endring er at mange kjente hovedfigurer er utelatt. Dette skapte mye kritikk, og spesielt ble det kritisert at Shadow spiller en meget mindre fremtredende rolle; dette gjelder også den nye TV-serien Sonic Boom.
I Sonic Boom-prosjektet inngår også en ny komputer-animert TV-serie produsert av Cartoon Network og franske OuiDo.
Senere kom også Android/IOS-spillet Sonic Dash 2: Sonic Boom, en oppfølger til Sonic Dash. I Canada og USA ble spillet lansert i juni 2015, og i Norge og resten av verden ble det lansert i oktober 2015.
=== Sonic Prime ===
En kommende Sonic-serie med norsk tale er planlagt vist på Netflix 15. desember 2022 i Norge.
== Filmer ==
=== Sonic The Hedgehog OVA ===
Japansk animert film som utgitt i Japan i 1996 og i resten av verden i 1999. Filmen kom aldri på kino og er ikke dubbet på norsk.
=== Sonic The Hedgehog ===
Film fra 2020.
=== Sonic The Hedgehog 2 ===
Film fra 2022.
=== Sonic The Hedgehog 3 ===
Kommende film og den tredje live action Sonic filmen.
== Norske stemmer ==
=== Serier ===
==== Adventures of Sonic the Hedgehog ====
Aksel Hennie som Sonic
Lena Meieran som Tails og Mamma Robotnik
Bernard Ramstad som Dr. Robotnik
Rune Alstedt som Scratch og Coconuts
Hallvard Lydvo som Grounder
==== Sonic the Hedgehog (TV-serie) ====
?
==== Sonic X ====
Anders Bye som Sonic, Nelson Thorndyke og Ella
Even Bergan som Sonic
? som Tails
Anders Sundstedt som Knuckles
Inger Gundersen som Amy
Jorunn Torsheim som Cream og Bokkun
Lena Meieran som Rouge, Cheese, Chris (sesong 2) og Lindsey Thorndyke
Siv Klynderud som Chris (sesong 1), Topaz og Scarlet Garcia
Prebem Olram som Dr. Eggman og politimann
Tommy Karlsen Sandum som Decoe, Sam Speed og Stewart
Rune Alstedt som Bocoe og Chuck Thorndyke
Siri Nilsen som Helen
Harald Stoltenberg som diverse politimenn
Øyvind B. Lyse som presidenten
Mona Grenne som Cosmo
? som Tikal
? som Shadow
? som Vector
? som Espio
? som Charmy
? som Big
? som Gamma
==== Sonic Prime ====
Even Bergan som Sonic
? som Tails
? som Knuckles
? som Amy Rose
? som Rouge
? som Shadow
? som Dr. Eggman
? som Big the Cat
=== Filmer ===
==== Sonic The Hedgehog ====
Even Bergan som Sonic som voksen
Tom Leo Bergan Dahlgren som Sonic som barn
Christoffer Staib som Dr. Robotnik/Eggman
Cathrine Bang Norum som Tails og Longclaw
Scott Maurstad som Tom
Benedikte Kruse som Madie
==== Sonic The Hedgehog 2 ====
Even Bergan som Sonic
Benedicte Søreng som Tails
Mads Henning Skar-Jørgensen som Knuckles
Christoffer Staib som Dr. Robotnik/Eggman
== Figurer og Zones ==
=== Figurer ===
Hovedpersoner:
Sonic (hovedperson)
Miles "Tails" Prower
Amy Rose
Knuckles the Echidna
Sticks the Badger (Sonic Boom)
Shadow the Hedgehog
Silver the Hedgehog
Rouge the BatFiender:
Doctor Ivo Robotnic (Dr. Eggman)
D-Fect (Sonic Boom)Bipersoner:
Big the Cat
Blaze the Cat
Vanilla the Rabbit
Cream the Rabbit
=== Zones ===
Sonic the Hedgehog Zones
(Sega Mega Drive)
Green Hill Zone
Marble Zone
Spring Yard Zone
Labyrinth Zone
Star Light Zone
Scrap Brain Zone
Final ZoneSonic the Hedgehog 2 zones
Emerald hill zone
Chemical plant zone
Aquatic ruin zone
Casino night zone
Hill top zone
Mystic Cave zone
Oil ocean zone
Metropolis zone
Sky chase zone
Wing fortress zone
Death Egg zoneSonic the hedgehog 3 zones
Angel island zone
Hydrocity zone
Marble garden zone
Carnival night zone
Ice cap zone
Launch base zoneSonic & Knuckles zones
Mushroom hill zone
Flying battery zone
Sandopolis zone
Lava reef zone
Hidden palace zone
Sky sanctuary zone
Death egg zone
Doomsday zoneSonic advance zones
(Game boy advance)
Neo green hill zone
Secret base soneSonic heroes
(Nintendo Game Cube)
Seaside Hill
Ocean Palace
Grand Metropolis
Power Plant
Casino Park
Bingo Highway
Rail Canyon
Bullet Station
Frog Forest
Lost Jungle
Hang Castle
Mystic Mansion
Egg Fleet
Final FortressAndre personer:
Bean the dynamite
Princess Elise The Third
Bunnie Rabbot
Maria Robotnik
Rotor
Tikal the Echidna
King Acorn
Elias Acorn
Princess Sally Acorn
Queen Aleena the Hedgehog
Antoine D'Coolette
Babylon Rogues
Brotherhood of Guardians
Captain Plunder
Chao
Chaos
Charmy Bee
Vector the Crocodile
Cosmo
Deities in Sonic the Hedgehog
Dulcy the Dragon
E-10000G
E-10000R
E-102 Gamma
E-123 Omega
Echidnas (Sonic the Hedgehog)
Emerl
Espio the Chameleon
Fiona Fox
Flicky
Freedom Fighters
Gerald Robotnik
Guardian Unit of Nations
House of Acorn
Julie-Su
Manic the Hedgehog
Mephiles the Dark
Mighty the Armadillo
Minor Freedom Fighters
Mina Mongoose
Snively
== Piratversjoner ==
Spillet ble konvertert til et Famicom-spill som ble kalt Somari av en gruppe i Hongkong. Spillet er for det meste spillbart.
En piratversjon av Sonic the Hedgehog som ble i stor grad piratkopiert i Asia har alle SEGA-logoene fjernet.
== Hackede versjoner ==
Sonic the Hedgehog har blitt forandret av hackere og en mengde hackede versjoner har vært tilgjengelig på Internett.
En versjon har Mighty the Armadillo i stedet for Sonic, og har blitt kalt "Sonic 1 beta" noen ganger for å skjule det faktum at det var en hacket versjon oppdaget i 1999.
En annen versjon har Metal Sonic i stedet for Sonic.I tillegg til eksemplene ovenfor finnes også mange andre versjoner med ulike endringer der man kan for eksempel spille som Tails, Knuckles eller andre figurer fra Sonic-universet. | Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. | 4,732 | 4,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blod | 2023-02-04 | Blod | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antroposentrismer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Folketro', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.
| Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.
== Blodceller og plasma ==
Blodet inneholder flere typer celler som sirkulerer i kroppen. Disse cellene blir gjerne omtalt som blodlegemer og har helt spesialiserte oppgaver. Det finnes tre typer blodceller:
Røde blodceller (erytrocytter); Transportceller som transporterer oksygen fra lungene til cellene rundt i kroppen. Røde blodceller transporterer også karbondioksid og andre avfallstoffer fra cellene i kroppen. Røde blodlegemer har ikke cellekjerne. De røde blodlegemene inneholder hemoglobin, som er et jernholdig protein som binder oksygen. Det er hemoglobin som gir blodet den karakteristiske rødfargen. Oksygenrikt blod i arteriene har klar, lyserød farge, mens det oksygenfattige blodet fra venene har en mørkerød farge.
Hvite blodceller (leukocytter); Forsvars- og vaktmesterceller. Kjerneholdige celler som inngår i kroppens immunforsvar. De hvite blodlegemene kan igjen deles inn i tre undergrupper;
Granulocytter; Tar opp og bryter ned fremmede partikler, f.eks. bakterier.
Lymfocytter; Viktig komponent i det spesifikke immunforsvaret
Monocytter; Bryter ned dødt vev og partikler.
Blodplater (trombocytter); gjør blodet i stand til å koagulere (størkne) og stanse blødninger. Blodceller utgjør ca. 45 % av blodets volum.
== Blodtyper hos mennesker ==
Nordmenn har denne prosentvise fordelingen av blodtyper: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %.De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg).Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B.I enkelte land kalles blodtype O for tallet 0 (f.eks. Tyskland), mens andre land bruker bokstaven O (Norge, engelskspråklige land). Oppdageren av blodgruppeinndelingen, Karl Landsteiner, døpte det ABC-systemet, men endret senere navnet på gruppe C til gruppe 0 (null).
== Folkelige forestillinger om blodet ==
Den katolske kirke kom til å forby dissekering av lik, men legene fulgte ofte med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke sår og kutt som fienden hadde påført de falne.Norrøne kilder nevner kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk.
== Den hippokratiske lære om kroppsvæskene ==
Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser» og lignende. Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren.Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort og gul galle, står i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre.
== Tidlige forsøk på blodoverføringer ==
På 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr.
== Humoralpatologi ==
De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren.Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire humores, påvirket menneskets temperament. Ordet humores (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør.Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte.Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene. Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn.
== Blodstemming ==
Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd.
Samtidig ble det gjerne lest eller mumlet en trollformel over pasienten. Denne ble notert av Jørgen Moe under en samlingsferd til Valle i Setesdal i 1847 etter den trollkyndige Auver Ljostads svartebok:
De var tre Mand, til Thinge for,
dei vidste ret aa gali svor.
Stat Blo,
stat Blo,
som deres Sjæl i Helvede sto.Homer forteller ca. 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham. Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet mjod, som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne.
Mjod, mjod linne,
du skal stå
som en mann
som stod i helvete inne
i navn Gud fader, sønn og helligånd.En annen gruppe blodstemmingsformler viser til historien om at Jordans elv stanset, dvs. vanndemonene stivnet av skrekk, da Jesus steg ut i vannet for å motta dåpen av Døperen Johannes. Denne varianten har prost Nils Hertzberg i Hardanger opptegnet etter en muntlig kilde i Kinsarvik:
Stat Blo,
so Vatne sto
i Jordans Flo.
Stat Blo,
so Man[d]en i Hælvete stod:er viste ret, men gjore raangt
Stat Blo, stil Blo!At vannet i Jordan stod stille da Jesus ble døpt, er et bibelfremmed tema hentet fra Protoevangelium Jacobi fra ca. år 150. I Solør-området grep blodstemmeren over såret og sa:
Du skal stå som Jordan stod
da Johannes døpte
i faderens, sønnens og den helligånds navn.
== Litteratur ==
Ronald Grambo: I liv og død. Dråper av blodets historie. C. Huitfeldt Forlag as. Oslo 1994. ISBN 82-7003-125-9 – Les på nett.
Jean-Paul Roux: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Fayard. Paris 1988.
== Se også ==
Blodcelle
Blodgivning
Blodoverføring
Blodplater
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blood – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
GiBlod.no
Retningslinjer for behandling av blodsykdommer hos mennesker
Helsebibliotekets sider om blod | thumb| | 4,733 | 4,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J.R.R._Tolkien | 2023-02-04 | J.R.R. Tolkien | ['Kategori:Alumni fra Exeter College (Oxford)', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Britiske leksikografer', 'Kategori:Britiske lingvister', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Konstruerte språk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Birmingham', 'Kategori:Personer fra Bloemfontein', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/)
(født 3. januar 1892 i Bloemfontein i Oranjefristaten, død 2. september 1973 i Bournemouth i England) var en britisk forfatter, dikter, filolog og universitetsprofessor. Tolkien er mest kjent som forfatter av de tre romanene Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion.
Tolkien var Rawlinson og Bosworth-professor i angelsaksisk språk på Pembroke College ved University of Oxford fra 1925 til 1945 og professor i engelsk språk og litteratur ved Merton College, også ved Oxford, fra 1945 til 1959.
Tolkien var nær venn av C. S. Lewis. De var begge medlemmer av den uformelle diskusjonsgruppen kjent som Inklings. Tolkien ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire av dronning Elizabeth den 28. mars 1972.
Etter Tolkiens død utga sønnen Christopher en rekke arbeider basert på farens omfattende notater og upubliserte manuskripter, blant annet Silmarillion. Disse historiene, diktene, fiktive sagnene, oppdiktede språkene og litterære essay utgjør sammen med Hobbiten og Ringenes herre en sammenhengende fortelling om en fantasiverden kalt Arda, og om Midgard, som ligger i Arda. Mellom 1951 og 1955 brukte Tolkien termen legendarium, det vil si legendesamling, om store deler av disse skriftene.Selv om mange andre forfattere har utgitt bøker om fantasiverdener før Tolkien, ledet den store suksessen til Hobbiten og Ringenes herre til en oppblomstring og populær fornyelse av genren. Dette har ført til at Tolkien populært kalles moderne fantasilitteraturs far. Mer presist regnes han som opphavet til det som kalles «high fantasy». Avisen The Times rangerte i 2008 Tolkien som nummer seks på en liste over de 50 største britiske forfattere siden 1945. Forbes rangerte ham i 2009 som den femte største døde berømthet målt etter inntekt.
| John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/)
(født 3. januar 1892 i Bloemfontein i Oranjefristaten, død 2. september 1973 i Bournemouth i England) var en britisk forfatter, dikter, filolog og universitetsprofessor. Tolkien er mest kjent som forfatter av de tre romanene Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion.
Tolkien var Rawlinson og Bosworth-professor i angelsaksisk språk på Pembroke College ved University of Oxford fra 1925 til 1945 og professor i engelsk språk og litteratur ved Merton College, også ved Oxford, fra 1945 til 1959.
Tolkien var nær venn av C. S. Lewis. De var begge medlemmer av den uformelle diskusjonsgruppen kjent som Inklings. Tolkien ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire av dronning Elizabeth den 28. mars 1972.
Etter Tolkiens død utga sønnen Christopher en rekke arbeider basert på farens omfattende notater og upubliserte manuskripter, blant annet Silmarillion. Disse historiene, diktene, fiktive sagnene, oppdiktede språkene og litterære essay utgjør sammen med Hobbiten og Ringenes herre en sammenhengende fortelling om en fantasiverden kalt Arda, og om Midgard, som ligger i Arda. Mellom 1951 og 1955 brukte Tolkien termen legendarium, det vil si legendesamling, om store deler av disse skriftene.Selv om mange andre forfattere har utgitt bøker om fantasiverdener før Tolkien, ledet den store suksessen til Hobbiten og Ringenes herre til en oppblomstring og populær fornyelse av genren. Dette har ført til at Tolkien populært kalles moderne fantasilitteraturs far. Mer presist regnes han som opphavet til det som kalles «high fantasy». Avisen The Times rangerte i 2008 Tolkien som nummer seks på en liste over de 50 største britiske forfattere siden 1945. Forbes rangerte ham i 2009 som den femte største døde berømthet målt etter inntekt.
== Biografi ==
De fleste av Tolkiens forfedre var håndverkere. Slekten Tolkien var opprinnelig fra Sachsen i Tyskland, men hadde bodd i England siden 1700-tallet. Navnet Tolkien, opprinnelig skrevet Tollkiehn, er avledet fra det tyske ordet tollkühn, som betyr noe slikt som «dumdristig», eller en som ikke tar hensyn til farer. John Ronald ble født i Bloemfontein i Oranjefristaten (i dag en del av Sør-Afrika). Da han var tre år gammel flyttet han med sin mor og bror til England. Før faren kunne følge etter, døde han, og Tolkien vokste opp uten noen far. Mesteparten av barndommen ble tilbragt i og nær Birmingham i England, blant annet i (den gang) landsbyen Sarehole. Han studerte ved King Edward's School, St. Philip's Grammar School og vant et stipend til Exeter College ved University of Oxford, der han begynte sine studier i 1911, nitten år gammel.
Til protester fra resten av familien og svigerfamilien konverterte John Ronalds mor Mabel Tolkien til katolisismen. I 1904, da John Ronald var tolv år gammel, døde hun av diabetes. Tolkien mente morens sykdom og død dels var forårsaket av de problemene hun fikk med familien og omgivelsene som følge av at hun konverterte, og han oppfattet henne nærmest som en martyr for katolisismen, noe som kom til å få stor innvirkning på hans egen religiøse tro. Troen var en viktig faktor i hans liv, og ble en av bærebjelkene i hans forhold til C.S. Lewis (forfatter av blant annet bokserien Narnia). Samtaler med Tolkien var en av de utløsende faktorer som gjorde at Lewis etter en periode med religiøs spekulasjon erklærte seg som kristen.
Som foreldreløs ble Tolkien oppfostret av fader Francis Morgan ved Birmingham Oratory. Han bodde en periode på et slags pensjonat i Birmingham, der han møtte og ble forelsket i Edith Bratt (som senere ble modell for figuren Lúthien, en alveprinsesse i Silmarillion). Forholdet mellom John Ronald og Edith ble forsøkt hindret av at Tolkiens verge, fader Francis, som forbød dem å møtes, men etter at Tolkien ble myndig, gjenopptok han kontakten, og de to giftet seg i 1916.
Under første verdenskrig sluttet Tolkien seg til det britiske forsvaret etter å ha avsluttet sin universitetsutdannelse med eksamen med beste karakter i engelsk språk og litteratur. Han var i Lancashire Fusiliers, den mest dekorerte britiske enheten under krigen. Under krigen opplevde han grusomhetene og døden i skyttergravene blant annet i slaget ved Somme, og mistet de fleste av sine venner fra skoledagene i Birmingham. Historikere har spekulert i om den hendelsen har inspirert stedet Daudemyrene i Ringenes Herre. Selv havnet Tolkien til slutt på militærsykehus, ettersom han led av skyttergravsfeber, noe som kanskje reddet livet hans, idet det fikk ham vekk fra frontlinjen.
Mens han lå på sykehus og prøvde å komme seg etter sykdommen, begynte han å skrive en syklus av mytologisk inspirerte fortellinger under samletittelen The Book of Lost Tales. Fortellingene var dels pastisjer på myter han kjente og likte (for eksempel er fortellingen om Túrin Turambar en bearbeidelse av fortellingen om Kullervo i Kalevala). En fellesnevner eller ramme for syklusen skulle være en tilknytning til England. Mange mener at det å skrive fantastisk litteratur var en måte å flykte fra den harde virkeligheten i det tyvende århundre, med fabrikker, maskinpistoler og bomber.
Etter krigen fikk Tolkien en stilling ved The Oxford English Dictionary, en av de høyest aktede ordbøkene i verden. I 1920 fikk han en lektorstilling i engelsk språk ved Universitetet i Leeds, men han flyttet tilbake til Oxford i 1925, da han fikk et professorat i gammelengelsk (angelsaksisk). I 1945 byttet han til et professorat i engelsk språk ved Merton College i Oxford, en stilling han beholdt til han pensjonerte seg i 1959.
Den 28. mars 1972 ble han gjort til kommandør (CBE) av Order of the British Empire.
Gravert på gravstenen på Wolvercote kirkegård i Oxford, der både han og hustruen er gravlagt, står det Beren og Lúthien. En hyllest til en av de største kjærlighetsfortellingene fra Midgard.
== Forfatterskapet ==
Tolkien var hele sitt liv en skrivende mann. Den «private» mytologien som begynte med noen løsrevne dikt og skjøt fart med The Book of Lost Tales, arbeidet han på fra før 1917 til han døde mer enn 55 år seinere. Ingenting av dette ble imidlertid utgitt før en helt annen side av hans fortellernatur forårsaket det.
Tolkien elsket å dikte opp fantastiske fortellinger for sine egne barn. Hver jul skrev han brev fra julenissen som han sendte til barna. Brevene var skrevet i en skjelvende håndskrift og fortalte om de forskjellige gjøremålene julenissen og hans venner, blant annet den klumsete polarisbjørnen, hadde rundt jul. Etter hvert bygget brevene seg opp til en rekke små fortellinger og de ble senere gitt ut i en bok kalt Brev fra julenissen.
En annen fortelling som Tolkien diktet for sine barn, var den om hobbiten «Bilbo Lommelun» (engelsk: «Bilbo Baggins») som ble med en flokk dverger på en farefull ferd, for å vinne tilbake sitt tidligere fjell og sine tidligere skatter fra dragen Smaug. Denne fortellingen ble renskrevet og sirkulerte i Tolkiens vennekrets, og kom slik til forlaget Allen & Unwins kjennskap. Hobbiten ble utgitt i 1937. Boken fikk god mottagelse, og førsteopplaget ble utsolgt på få måneder. Så populær ble den at forleggeren spurte Tolkien om han kunne skrive en oppfølger. Det var det som til slutt skulle bli hans mest kjente verk, den tredelte romanen Ringenes herre (gitt ut mellom 1954–1955). Skrivearbeidet på denne tok nesten ti år, delvis på grunn at han ikke var skjønnlitterær forfatter og akademiske skrifter var hans hovedgeskjeft, og dels fordi Tolkien var en evig perfeksjonist.
Ringenes herre ble uhyre populær blant studenter på 1960-tallet, og den har holdt seg populær helt siden den tid. Tolkiens intensjon med boken var å skrive en ny barnefortelling i samme stil som Hobbiten, men den utviklet seg raskt til å være noe mye mørkere og mer seriøst. Det reflekteres i skrivestilen i begynnelsen av historien, til tross for gjentatte omskrivinger av Tolkien. Selv om den bygget direkte på historien i Hobbiten, bygget den også i større grad på bakgrunnshistorien og universet han hadde skapt i Silmarillion, og boken Hobbiten ble redigert av Tolkien etter utgivelsen av Ringenes herre for å fjerne noen av de mange logiske bristene mellom de første utgavene av Hobbiten og Ringenes herre. Tolkien skrev selv at han helst hadde skrevet den på nytt. Blant annet ble historien om hvordan Bilbo fikk tak i ringen fra Gollum skrevet om.
Mytologien som Tolkien skapte, var hans tolkning av hvordan en «engelsk mytologi» hadde vært dersom de gamle kulturene i Storbritannia i førkristen tid ikke hadde blitt undertrykket, og han vever sammen navn, historier og andre elementer fra hele Europas førkristne historier, fra det norrøne til det greske og egyptiske, som bevart i blant annet Beowulf (som Hobbiten er basert på). Det ble mislikt hos enkelte kritikere ettersom de mente at det reflekterer en mangel på kreativitet fra Tolkiens side. Gitt at Tolkien ønsket å skrive en troverdig mytologi for England, er det lite overraskende at historiene inneholder mye gjendiktning fra gamle kilder, inkludert Beowulf, Edda, og historiene om Atlantis. Tolkiens mesterstykke er nettopp at han klarte å veve sammen myter og historier fra så mange kulturer til en «fellesmytologi» som er hverken norrønt, keltisk, eller gresk, men en blanding av alle. Enkelte litteraturkritikere mener at bøkene er for fjerne fra den moderne virkeligheten til å kvalifisere som kvalitetslitteratur, og mangler dybde i karakterskildringene. Det interessante med dette er at bøker som Tolkien skrev for å underholde seg selv, skaper så mye debatt blant fagfolk og eksperter og at det er stor uenighet om bøkenes kvaliteter mellom de som elsker bøkene og de som ikke kan fordra dem.
Ringenes herre regnes både i salgstall og i undersøkelser blant lesere som en av de mest populære skjønnlitterære fortellinger på 1900-tallet. Tolkiens påvirkning på den moderne fantastiske litteraturen har vært massiv. Inspirasjonen til J. K. Rowlings syv Harry Potter-bøker var blant annet Tolkiens bøker.
== Bibliografi ==
Eventuelle norske titler og utgivelsesår står i parentes.
=== I Tolkiens levetid ===
1937 The Hobbit (Hobbiten, 1972)
1949 Farmer Giles of Ham (Eigil Bonde fra Heim, 1980; middelalderfabel, ikke relatert til Midgard)
1954 The Fellowship of the Ring (Ringens brorskap, bind 1 av Ringenes herre, 1980)
1954 The Two Towers (To tårn, bind 2 av Ringenes herre, 1981)
1955 The Return of the King (Atter en konge, bind 3 av Ringenes herre, 1981)
1962 The Adventures of Tom Bombadil (dikt)
1964 Tree and Leaf (Trær og blader – Tolkiens egne essay om Fantastisk litteratur, 1995)
=== Etter Tolkiens død ===
Tolkien fortsatte å jobbe på Midgards historie helt til han døde. Hans sønn Christopher Tolkien, med assistanse av den yngre forfatteren Guy Gavriel Kay, organisert noe av dette materialet, og resultatet ble utgitt som Silmarillion i 1977. Christopher Tolkien utga også en del av bakgrunnsmaterialet for Midgard:
1977 The Silmarillion (Silmarillion, 1994)
1980 Unfinished Tales (Ufullendte fortellinger, 1997)
1981 The Letters of J.R.R. Tolkien
1983 The Monsters and the Critics (en essaysamling)
2007 The Children of Húrin (Húrins barn (Narn I chîn Hùrin – «Fortellingen om Hùrins Barn») på alvisk)som toppet seg i The History of Middle-earth serien:
1983 The Book of Lost Tales 1
1984 The Book of Lost Tales 2
1985 The Lays of Beleriand
1986 The Shaping of Middle-earth
1987 The Lost Road and Other Writings
1988 The Return of the Shadow (Historien bak Ringenes herre, bind 1)
1989 The Treason of Isengard (Historien bak Ringenes herre, bind 2)
1990 The War of the Ring (Historien bak Ringenes herre, bind 3)
1992 Sauron Defeated (Historien bak Ringenes herre, bind 4)
1993 Morgoth's Ring (Senere Silmarillion, bind 1)
1994 The War of the Jewels (Senere Silmarillion, bind 2)
1996 The Peoples of Middle-earthPosthume verk, slike som The History of Middle-earth og Unfinished Tales inneholder uferdige, oppgitte, alternative, og til og med motstridende versjoner av historiene, fordi Tolkien fortsatte å jobbe med sin mytologi over flere tiår, med konstante omskrivninger, rokeringer og utvidelser av historiene. Bare Silmarillion er konsistent med Ringenes herre takket være en del redigeringsarbeid av Christopher Tolkien, men den inneholder likevel mange mindre motsetninger. Selv Hobbiten er ikke fullstendig konsistent med Ringenes herre.
Et posthumt midgardsrelatert verk er diktet
1974 Bilbo's Last Song
=== Barnebøker han skrev til sine barn med handling utenfor Midgard ===
1976 The Father Christmas Letters (Brev fra julenissen, 1997)
1982 Mr. Bliss
1998 Roverandom (Rundtomrask, 1999)
=== Akademisk materiale som ikke omhandler Midgard ===
1975 Sir Gawain and the Green Knight, Pearl, Sir Orfeo (middelalderdikt oversatt av Tolkien)
1982 Finn and Hengest (angelsaksisk dikting)En samling av Tolkiens kunst, både relatert og ikke relatert til Midgard:
1995 J.R.R. Tolkien: Artist and IllustratorBiblioteket på Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, USA, oppbevarer mange originaler av Tolkiens manuskripter, notater og brev. Mye annet originalt materiale er hos Bodleian-biblioteket ved University of Oxford. Marquette har manuskriptene til Ringenes herre og Hobbiten, mange «mindre» bøker som Eigil Bonde fra Heim, og fan-materiale, mens Bodleian har Silmarillion papirene og Tolkiens akademiske arbeid.
== Språk ==
Tolkien var fra tidlig av svært språkinteressert. Hans akademiske karriere var sentrert om filologien, studiet av språk, og lingvistikk. Han fant selv opp femten kunstige språk. De to mest berømte er to alviske språkene som han konstruerte for trilogien Ringenes herre: quenya og sindarin. Han utviklet senere en hel kosmogoni og historie for Midgard, som bakgrunn for fortellingene i disse tre bøkene.
Tolkien behersket et dusin europeiske språk på konversasjonsnivå, fra gammelengelsk og gælisk til fransk og spansk. I tillegg hadde han kjennskap til flere andre germanske språk. Personlig syntes han lydene i det finske språket var de vakreste.Bøkene hans har hatt en liten, men stabil effekt på bruken av språk i fantastisk litteratur, spesielt i bruken av formen dwarves i stedet for dwarfs og elvish i stedet for elfin på engelsk.
== Bøker om Tolkien og Tolkiens verdener ==
Et lite utvalg av de mange bøker om Tolkien og hans verdener:
1977 J.R.R. Tolkien – A Biography (Humphrey Carpenter; J.R.R. Tolkien – En biografi, 2000)
1978 The Complete Guide to Middle-earth (Robert Foster, referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbiten og Silmarillion, men ikke Unfinished Tales)
1981 Journeys of Frodo (Barbara Strachey – atlas over Ringenes herre)
1981 The Letters of J.R.R. Tolkien (redigert av Humphrey Carpenter med assistanse fra Christopher Tolkien)
1991 The Atlas of Middle-earth (Karen Wynn Fonstad – atlas over Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og The Unfinished Tales)
2000 J.R.R. Tolkien – Author of the Century (T.A. Shippey)
2002 The Complete Tolkien Companion (J. E. A. Tyler – referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og Unfinished Tales; en betydelig forbedret versjon i forhold til de to tidligere utgavene av denne boka)
2003 Mytenes mann – J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (Nils Ivar Agøy)
== Arbeider basert på Tolkiens verdener ==
=== Film og TV ===
Tolkien solgte opprinnelig filmen, grunnlaget og salgsretten til Hobbiten og Ringenes herre til United Artists i 1968, men de laget aldri noen film, og i 1976 ble rettighetene solgt til Tolkien Enterprises, en del av Saul Zaentz-selskapet.
I 1977 hadde animasjonsfilmen The Hobbit premiere; den var laget for TV og produsert av det amerikanske animasjonsbyrået Rankin-Bass.
I 1978 hadde den amerikanske animasjonsfilmen The Lord of The Rings premiere. Den var regissert av Ralph Bakshi, og laget med rotoscope-teknikk. Denne filmens handling er hentet fra den første halvdelen av de tre Ringenes Herre-romanene.
I 1980 hadde en ny animert TV-film fra Rankin-Bass premiere. Den het The Return of the King, og handlingen var hentet fra den andre halvdelen av Ringenes Herre-syklusen.Filmtrilogien Ringenes herre henter navn fra Tolkiens bøker og er utgangspunktet for handlingen i filmene. De er regissert av Peter Jackson, og hadde premiere i perioden 2001–2003.I tillegg til Jacksons og Bakshis filmer er det blitt laget mange videospill, og rollespill som MERP (Middle-earth Role-playing). Rettighetene til Silmarillion og annet materiell har forblitt hos The J.R.R. Tolkien Estate Ltd. et selskap eid av Tolkiens etterkommere. Delingen av Tolkiens arbeider mellom Tolkien Enterprises og the Estate gjør at ingen av Tolkien Enterprises' produkter kan inneholde kildemateriale utover Hobbiten og Ringenes herre, og derfor er en film- eller teaterversjon av Silmarillion svært usannsynlig.
=== Bokillustrasjoner ===
Kunstnere som har funnet inspirasjon i Tolkiens arbeider inkluderer:
Pauline Baynes (Tolkiens favoritt, illustrerte for eksempel The Adventures of Tom Bombadil)
Inger Edelfeldt
Roger Garland
Michael Hague
Hildebrandt-brødrene (Tim og Greg)
John Howe
Tove Jansson fra Mummitrollet illustrerte en svensk oversettelse av Hobbiten.
Alan Lee
Angus McBride
Kay Miner
Ted Nasmith
Danmarks dronning Margrethe har under pseudonymet Ingahild Grathmer illustrert en dansk utgave av Ringenes herre.
=== Musikk ===
Donald Swann satte musikk til The Road Goes Ever on, en samling av Tolkiens tekster og dikt. Andre komponister som arbeider med Tolkiens viser inkluderer Howard Shore, komponisten av filmmusikken til Peter Jacksons filmer; David Arkenstone; the Tolkien Ensemble; og Blind Guardian. Johan de Meijs 1. symfoni «Lord of the Rings» har også hentet inspirasjon fra Ringenes herre-bøkene. Symfonien består av fem satser, og er skrevet for blåseorkester.
== Oppkalt etter Tolkien ==
Asteroide 2675 Tolkien er oppkalt etter forfatteren.
En vei i den engelske byen Eastbourne i East Sussex har fått navnet Tolkien Road.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Agøy, Nils Ivar (2003): Mytenes mann, Tiden. ISBN 82-10-04851-1
Carpenter, Humphrey (2000): J.R.R. Tolkien – en biografi, Tiden. ISBN 82-10-04533-4
Carpenter, Humphrey (2006): The Inklings, HarperCollings. ISBN 0-00-774869-8
Carpenter, Humphrey (red.) og Tolkien, Christopher (asst.red.) (1981): The Letters of J.R.R. Tolkien, George Allen & Unwin. ISBN 0-04-826005-3
Coren, Michael (2001): J.R.R. Tolkien: Mannen som skapte Ringenes herre, Hermon. ISBN 82-302-0011-4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) J. R. R. Tolkien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Ronald Reuel Tolkien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) J.R.R. Tolkien på Internet Movie Database
(fr) J.R.R. Tolkien på Allociné
(en) J.R.R. Tolkien hos The Movie Database
(en) J.R.R. Tolkien på Discogs
(en) J.R.R. Tolkien på MusicBrainz
(en) J.R.R. Tolkien på Spotify
(en) J.R.R. Tolkien på AllMusic
(en) J.R.R. Tolkien på Facebook
(en) J.R.R. Tolkien hos The Peerage Informative, akademiske, eller tematiske sider
(en) The Tolkien Society
(en) Tolkien Biography (Tolkien-forening)
(en) The Encyclopedia of Arda Mark Fishers side til hyllest for Tolkiens arbeider
(en) Annals of Arda
(en) Tolkien Bibliography
(en) The Tolkien Meta-FAQ Svar til både nybegynnere og eksperter
(en) The World of J.R.R. Tolkien Arkivert 3. juni 2004 hos Wayback Machine.
(en) J.R.R. Tolkien Arkivert 3. juni 2004 hos Wayback Machine. Diskusjon om Tolkiens arbeider
(en) The Lord of the Rings Fanatics Library Tolkien-informasjon
(en) J.R.R. Tolkien – In Oxford Arkivert 15. juni 2004 hos Wayback Machine.
(en) Tolkien Trail – In Birmingham
(en) Ardalambion Om tungemålene i Arda, verdenen oppfunnet av J.R.R. Tolkien
(en) Music inspired by Tolkien
(no) Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02
(no) Mytologien hos Tolkien - artikkel fra forskning.no 17.12.02Fansider
(en) The Tolkien Wiki Community Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine.
(en) TheOneRing.net Laget av og for fans av J.R.R. Tolkien
(en) The Lord of the Rings Fanatics Plaza – Tolkien Community
(no) Natse Tolkieno – Stor, norsk informasjonsside
(no) Arthedain – Norges Tolkienforening | John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/Om Tolkiens uttale av sitt etternavn, se hans fonetiske transkripsjon som ble utgitt på illustrasjonen i The Return of the Shadow: The History of The Lord of the Rings, Part One. [Red. | 4,734 | 4,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Wiborg | 2023-02-04 | Erlend Wiborg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:FrP-politikere i Østfold', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Lokalpolitikere i Moss', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Østfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra FrP', 'Kategori:Tillitsvalgte i FpU'] | Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). Han er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Østfold etter valget i 2013. Han var leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité.
| Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). Han er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Østfold etter valget i 2013. Han var leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité.
== Bakgrunn ==
Wiborg fullførte videregående skole ved Kirkeparken videregående skole i 2003. Deretter jobbet han som abonnement- og annonseselger fra 2003 til 2007, da han ble heltidspolitiker i fylkestinget i Østfold.
== Politikk ==
Før dette var han blant annet varaordfører i Moss og gruppeleder på fylkestinget i Østfold. Han har også vært Østfold Frps 2. vararepresentant til Stortinget i perioden 2005–2009 og var 1. vararepresentant i perioden 2009–2013.Wiborg ble innvalgt i bystyret og fylkestinget i 2003 og gjenvalgt både i 2007 og 2011. Fra 2011 til 2013 var han varaordfører i Moss.
Han har også sittet i fylkesstyret i Østfold FrP siden 2000/01 og har siden 2007 vært politisk nestformann i Østfold Fremskrittsparti. Han var Frps ordførerkandidat i Moss ved valgene i 2007 og 2011. Han har tidligere hatt en rekke ungdomspolitiske verv, bl.a. som formann i Østfold FpU (2002–2006) og sentralstyremedlem i FpU (2004–2006).
Wiborg er fra 2021 FrPs innvandrings- og integreringspolitiske talsperson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erlend Wiborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Erlend Wiborg hos Stortinget
(no) Erlend Wiborg hos Norsk senter for forskningsdata | Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). | 4,735 | 4,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viborg | 2023-02-04 | Viborg | ['Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Region Midtjylland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Viborgs geografi'] | Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
| Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
== Historie ==
=== Ca. år 900 – 1750 ===
Det er arkeologisk belegg for at den første bydannelsen i Viborg fant sted på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Dette har foregått ved at én eller flere store vikinggårder ble stykket ut i mindre parseller langs en gate.
Viborg er også nevnt i en litterær kilde, Gisle Surssons saga, hvor man kan lese at Gisle og to av hans venner fra Island rejste sydpå til Danmark og kom til købstaden Viborg, hvor de blev vinteren over hos en mann ved navn Sigurhaddur. Dette skal ha foregått i 961, men da sagaen ble skrevet flere hundre år senere, er teksten ikke noe sikkert vitnesbyrd om Viborgs alder. Rundt 1060 ble Jylland delt inn i bispedømmer og Viborg ble bispestad. I begynnelsen av 1100-tallet begynte oppføringen av domkirken. På midten av 1100-tallet ble byen i forbindelse med stridighetene mellom kongsemnene Svein Grathe, Knud og Valdemar den store befestet med en vold og en grav. Inngang til byen var deretter gjennom en av 5 byporter ved Skt. Mathias Gade, Skt. Mikkels Gade, Skt. Hans Gade, Skt. Mogens Gade og Skt. Ibs Gade.
På begynnelsen av 1300-tallet bygget kong Erik Menved en befestning på en høyde ved Viborgsøerne. Befestningen ble ikke bygget til beskyttelse av byen og dens borgere, men var en såkalt tvangsborg som skulle sikre kongens innflytelse på Viborg landsting. Borgen ble revet ned igjen allerede i forbindelse med det neste kongeskiftet i 1319, da Erik Mendveds bror, Kristoffer II ble konge. Høyden hvor befestningen lå er nå en del av parkanlegget Borgvold. På toppen av bakken står et monument over kong Erik Eiegod.
I middelalderen hadde Viborg fem klostre og tolv sognekirker. Med unntak av en del av Gråbrødre kloster og Sortebrødre kloster hørende kirke, ble alle klostrene samt de tolv sognekirkene revet ned i forbindelse med reformasjonen. Den luthersk-evangeliske reformasjonen av det egentlige Danmark startet i Viborg i forbindelse med Hans Tausens opphold i byen i årene 1525–1529. I 1836 ble det reist en minnesten for «Reformationen» utført av bildehuggeren H.E. Freund.
Byen har vært utsatt for flere store branner, blant annet i 1501 og i 1567. Den helt store katastrofen inntraff den 25. juni 1726, da det oppsto en brann som i løpet av de følgende dagene ødela hele den østlige delen av byen, inklusive domkirken, Sortebrødre Kirke og rådhuset. Det tok meget lang tid før Viborg kom på fote igjen. Byen hadde i middelalderen hatt 4 000 – 5 000 innbyggere og hadde i midten av 1700-tallet under 2 000 innbyggere.
=== Begynnelsen av 1800–tallet til i dag ===
Viborg begynte å ta seg opp igjen i 1830-årene, blant annet i forbindelse med, at Stenderforsamlingen for Nørrejylland fikk sete i Viborg. Siden kom andre institusjoner til byen, blant annet garnisonen, Danmarks første kredittforening og Hedeselskabet.
I 1864 ble jernbanestrekningen fra Langå over Viborg til Skive åpnet. Den første jernbanestasjonen var plassert ved Søndersø, men i 1896 la man banen sydvest rundt byen og den nye stasjonsbygningen ble oppført samme år på sin nåværende plassering. To andre jernbanelinjer, som gikk fra Viborg over Karup til Herning og fra Viborg over Pårup til Mariager, har blitt nedlagt.
Fra 1865 til 2001 hadde Viborg en garnison, Prinsens Livregiment i byen. Da regimentet forlot byen ble kasernen overtatt av Viborg kommune.
I byen er Landsarkivet for Nørrejylland. Hovedbygningen som sto ferdig i 1891 ble oppført av arkitekt Hack Kampmann.
== Landstinget i Viborg ==
Viborg var hovedtingsted i Nørrejylland fra Knut den stores tid på 1000-tallet. Munken Ælnoth skrev ca. 1120:
Der samles hyppigt store skarer fra hele Jylland, dels for at forhandle om de fælles anliggender, dels for at drøfte, hvorvidt lovene er retfærdige eller endnu gyldige, og tillige give dem fasthed. Og hvad der er blevet fastlagt med enigt samtykke af den forsamlede mængde, kan ikke ustraffet sættes ud af kraft i nogen egn af Jylland.
En av landstingets funksjoner var å hylle, dvs. godkjenne den nyvalgte kongen. Den første kongehyllingen på Viborg Landsting mener man fant sted i 1027. Det var Hardeknut som ble hyllet som dansk konge. Den siste kongehyllingen av den kun 9-årige kronprinsen som senere ble kong Christian V, fant sted i 1657. Etter at eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, skulle kongene ikke lenger hylles på landstingene.
Landstinget ble formelt nedlagt i 1806, men hadde da allerede mistet mesteparten av sin innflytelse og var i realiteten kun en domstol. Den nåværende Vestre Landsret, som har hovedsete i Viborg, kan sies å være en etterlevning fra det gamle landsting.
== Bilder ==
== Vennskapsbyer ==
Hamar
Borgå
Kecskemét
Dalvíkurbyggð
Marijampolė
Lund
Lüneburg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Viborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Viborgs Historie
Viborg hos Den Digitale Byport | Viborg eller Wiborg er et navn som er dannet av en sammensetning av de norrøne ordene vé (kultplass) og borg (befestning). Skrivemåten med «W» er en eldre skrivemåte. | 4,736 | 4,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datasnok | 2023-02-04 | Datasnok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datakriminalitet', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet «hacker» oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene.
| En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet «hacker» oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene.
== Definisjon ==
Jargon File definerer hacker slik:
En person som liker å utforske i detalj egenskaper ved programmerbare systemer, i motsetning til vanlige brukere som foretrekker å bare lære seg det mest nødvendige.
En som programmerer entusiastisk (og som gjerne blir oppslukt av det) eller som setter pris på programmeringspraksis snarere enn bare teori om programmering.
En person som vet å sette pris på «hack value»
En person som er god til å programmere raskt
En ekspert på et bestemt program, eller som ofte jobber på eller i det, f.eks. en Unix-hacker.
En ekspert eller entusiast på et vilkårlig område (man kan være en astronomi-hacker, f.eks.).
En som setter pris på den intellektuelle utfordringen det er å bryte grenser eller jobbe seg rundt hindringer.
En ondsinnet innbruddstyv som snoker i fremmede systemer for å finne hemmeligstemplet informasjon eller sårbarheter som kan utnyttes.Det siste punktet er kontroversielt, og mange i hackermiljøet mener den korrekte betegnelsen på en slik person (med onde hensikter) er cracker (Criminal Hacker).
Forskjellige typer hackere:
Black Hat/Cracker: Hacker med ondsinnede hensikter. Hattfargen er en referanse til western-filmer der skurkene som regel hadde svarte hatter - i motsetning til helten(e) som hadde hvite/lyse hatter.
White Hat: Hacker som ikke har onde hensikter (noen ganger referert til som "etisk hacker").
Grey Hat: En hacker som er midt imellom Black Hat og White Hat. Hverken good guy eller bad guy.
Blue Hat: En hacker som arbeider for et datasikkerhetfirma, og som tester ut systemer og programmer før lanseringen for å avdekke sårbarheter. Begrepet har også vært assosiert med en årlig sikkerhetskonferanse av Microsoft, og det uoffisielle navnet er en referanse til blå fargen i Microsofts logo.
== Kjente personer ==
Adrian Lamo - har ulovlig brutt seg inn i datasystemene til The New York Times, Yahoo og Microsoft.
Julian Assange - dataprogrammerer, internettaktivist og hacker
Kevin Mitnick - en av de mest berømte hackere som noensinne er blitt fengslet
Richard M. Stallman - grunnleggeren av GNU-prosjektet og Free Software Foundation
== Se også ==
2600: The Hacker Quarterly - Tidsskrift som tar opp spørsmål som er aktuelle for datasnoker.
Datakriminalitet
== Referanser ==
== Kilder ==
The Original Hacker's Dictionary Besøkt 12. april 2015
Språkrådet: På godt norsk – avløserord Besøkt 12. april 2015 | En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene. | 4,737 | 4,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volkswagen | 2023-02-04 | Volkswagen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1937', 'Kategori:Volkswagen'] | Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat.
Gruppens totale billproduksjon i 2007 var på 6,2 millioner, herav var 3,6 millioner VW-merker. De resterende var av merkene Audi, SEAT, Lamborghini og Škoda, samt lastebiler. Omsetningen i 2007 var på 108 807 millioner euro, som tilsvarer 878 milliarder norske kroner. Konsernet har totalt 171 bilmodeller og det blir produsert 24 400 biler hver arbeidsdag.
Porsche, som hadde 12 000 ansatte, eide i 2009 30 % av aksjene i Volkswagen, som da hadde 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det besluttet å slå sammen de to selskapene.I september 2015 ble det kjent at Volkswagen overfor amerikanske miljøvernmyndigheter innrømmet å ha installert en spesiell programvare i en del av sine biler med motortype type EA 189 for å få dem til å fremstå som mer miljøvennlige enn de i realiteten er. De berørte modellene er Jetta, Beetle, Golf og Audi A3 2009 til 2015 og Passat 2014 og 2015, alle med 2,0 liters dieselmotor. Dette førte til at selskapets toppsjef, Martin Winterkorn, i en videomelding gikk ut og ba om unnskyldning. Som en følge av avsløringen av omfattende juks som kan angå 11 millioner biler verden over, falt Volkswagens børsverdi med mer en 35 %.
| Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat.
Gruppens totale billproduksjon i 2007 var på 6,2 millioner, herav var 3,6 millioner VW-merker. De resterende var av merkene Audi, SEAT, Lamborghini og Škoda, samt lastebiler. Omsetningen i 2007 var på 108 807 millioner euro, som tilsvarer 878 milliarder norske kroner. Konsernet har totalt 171 bilmodeller og det blir produsert 24 400 biler hver arbeidsdag.
Porsche, som hadde 12 000 ansatte, eide i 2009 30 % av aksjene i Volkswagen, som da hadde 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det besluttet å slå sammen de to selskapene.I september 2015 ble det kjent at Volkswagen overfor amerikanske miljøvernmyndigheter innrømmet å ha installert en spesiell programvare i en del av sine biler med motortype type EA 189 for å få dem til å fremstå som mer miljøvennlige enn de i realiteten er. De berørte modellene er Jetta, Beetle, Golf og Audi A3 2009 til 2015 og Passat 2014 og 2015, alle med 2,0 liters dieselmotor. Dette førte til at selskapets toppsjef, Martin Winterkorn, i en videomelding gikk ut og ba om unnskyldning. Som en følge av avsløringen av omfattende juks som kan angå 11 millioner biler verden over, falt Volkswagens børsverdi med mer en 35 %.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt 30. mai 1937 i Tyskland for å produsere Folkevognen. Den nazistiske regjeringens ønske var at alle skulle ha råd til å kjøpe seg en bil, og ettersom Tysklands daværende folkevogn og største bilprodusent, Opel, nettopp hadde blitt kjøpt opp av amerikanske General Motors, ble det nok fra Adolf Hitlers side maktpåliggende å erstatte Opels suverene posisjon som bestselger. Hitler gav oppdraget til den østerrikske konstruktøren Ferdinand Porsche. Prototyper av bilen ble kalt KdF-Wagen (Kraft durch Freude = Styrke gjennom glede), og var tilgjengelige fra 1936. De første ble produsert i Stuttgart. Bilen hadde allerede sin karakteristiske runde form og VW-motoren. Da den tyske bilindustrien var ute av stand til å imøtekomme Hitlers krav om å bygge en folkevogn til en salgspris på 1 000 Reichsmark eller mindre, bygget Porsche en ny Volkswagen-fabrikk i Fallersleben til en meget høy kostnad, som ble dekket ved at man forsynte seg av Tysk arbeidsfront (Deutsche Arbeitsfront) sine oppsamlede midler, og kontingenter innbetalt av DAFs medlemmer. Folkevognen ble solgt til tyske arbeidere på avbetaling, men starten på andre verdenskrig betød at ingen av de 340 000 arbeiderne som betalte avdrag på et bilkjøp, mottok noen bil. Hele prosjektet bedømmes i dag som økonomisk feilslått, og var mulig bare takket være de nazistiske styresmaktenes korrupsjon.Erwin Komenda, som hadde vært Porsches sjefdesigner, utviklet folkevognens (også kalt «Boble») berømte form.
Den nye fabrikken i Wolfsburg hadde bare produsert noen få biler da krigen brøt ut. Derfor var de første masseproduserte bilene militære kjøretøyer, som den jeep-lignende Kübelwagen og den amfibiske Schwimmwagen.
Etter annen verdenskrig utviklet Volkswagen seg til en av verdens største bilprodusenter.
== Boblens tekniske utforming ==
Boble fikk svært god fremkommelighet på snø takket være hekkmotor og bakhjulstrekk. Forhjulene bar relativt liten vekt og presset snøen moderat godt sammen. Når bakhjulet kom i samme sporet trykket det ned snøen litt ekstra og fikk godt grep og slapp å «skyve» løssnø foran seg. Hjulene var store (380 mm (15 ")). Med kjetting på bakhjulene var det mulig å passere relativt dyp snø. Bilen skled på snøen med forhjulene høyt og bakhjulene ned på fast grunn.
Både fram- og bakhjul hadde fjæring med tverrgående torsjonsarmer koblet til bakovervendte opphengsarmer, to foran og en bred arm bak. Gearkasse og differensial lå foran boksermotoren. Drivleddet på siden av differensialen var koblet til en stiv drivaksel som var festet i midten av bakhjulet, slik at på en oppjekket boble pekte bakhjulene nedover og innover, mens på en tungt lastet boble sto bakhjulene utover og nedover. Eksosanlegget ledet eksos fra manifolder på hver side av den luftkjølte boksermotoren til en felles eksospotte bak motoren med to utløpsrør. Gjennom eksospotta gikk et rør med luft som ble varmet opp og ble ledet inn i bilen med størst hull under begge bakseter. Noe av denne luften fortsatte gjennom de nedre kanalene under dørene til utløp ved sjåførenes og framsetepassasjerenes føtter. Derfra gikk kanaler opp mot frontruta for defrostereffekt. Det var ikke særlig åpning til å slippe ventilasjonsluft ut av bilen, og om vinteren var det nødvendig å sette opp et lite ventilasjonsvindu i døra for å få varmluft inn i bilen. Reservehjulet var midtplassert helt foran i bilen i bagasjerommet, rett foran bensintanken. Siden motoren var bak, var det største bagasjerommet foran, like over bena til sjåfør og framsetepassasjer. Flere vitsetegninger fra den tiden påpekte mangel på motor under panseret foran, eller en ekstra motor bak. Det var et bagasjerom i kupeen bak bakseteryggen, under bakvinduet. For småbarn var dette et populært sted å sitte på turen. Bilen hadde 6 volts anlegg til sent på 1960-tallet da 12 volts anlegg overtok. De siste årgangene bobler hadde McPherson hjuloppheng foran. På 50-tallet og tidlig på 60-tallet var gearstangen på forskjellige bilmerker plassert mange forskjellige steder; på rattstammen, i dashbordet eller langt framme eller lenger bak på gulvtunnelen. Bobla var tidlig ute med 4-trinns girkasse med girstang rett ned på tunnelen like ved framkanten av forsetene slik det er nesten enerådende nå.
== Modeller ==
Ameo
Arteon
Atlas
Beetle
Bora
Golf
Gol
Fox
Jetta
Lamando
Lavida
Passat
Phideon
Polo
Santana
Sharan
Tiguan
Touareg
Touran
T-Cross
T-Roc
Up!
Vento
== Modellendringer ==
Volkswagen har hatt spesifikke årsmodeller som har redesign eller viktige endringer fra foregående modeller. Eksempler som følger er:
I 1973 ble det bestemt at den originale tyskproduserte bobla ikke skulle være i vanlig produksjon lenger og Polo, Passat og Golf ble brakt på markedet.
I 1984 kom Mark II-varianten av Volkswagen Golf, samt ansiktsløftningen på Volkswagen Passat. De luftkjølte boxermotorene i Volkswagen Caravelle og Transporter forsvant og ble erstattet med den vannavkjølte «Wasserboxer»-motoren.
I 1991 forsvant siste rest av de boxermotordrevne Type 2 Transporter og Caravelle, og det ble også lansert nye varianter av denne serien. 1991 var også siste år den originale Golf II og søsterbilen Jetta ble produsert, da den ble fulgt opp av en ny generasjon Golf. Jetta-navnet forsvant, og sedan-varianten av Golf ble i stedet hetende Vento. 1991 er dermed viktig for Volkswagen med tanke på overgangen fra 1980-tallets kantete biler. Denne reformen begynte spesifikt i 1988, med redesignet av Passat for å skape en ny bil. I 1990 fulgte redesign av Polo, og også den ble rundere og fikk et mer moderne preg. Etter hvert fulgte samtlige modeller etter.
== Andre bilmerker som eies av Volkswagen-konsernet ==
Audi
Bentley
Bugatti
Lamborghini
Porsche
Scania
Škoda
SEAT
M.A.N og/eller MAN SE
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Volkswagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Volkswagen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Norske Volkswaken-klubber ===
VW-Audi Club Norwegen
Veteran VW Klubben Norge
VW Norge
vwbus.no | Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat. | 4,738 | 4,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hawker_Hurricane | 2023-02-04 | Hawker Hurricane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Hawker-luftfartøy', 'Kategori:Jagerbombere', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sørøst-Asia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly.
Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Hurricane fløy på alle fronter under krigen, og mange maskiner havnet også på Aksemaktenes hender.
| Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sørøst-Asia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly.
Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Hurricane fløy på alle fronter under krigen, og mange maskiner havnet også på Aksemaktenes hender.
== Merlin-motor og en «uhørt bevæpning» ==
I 1934 utlyste the Air Ministry i Storbritannia spesifikasjon F.5/34. Denne utlysningen ba om en jagerflykonstruksjon som kunne bruke den nye Rolls-Royce PV-12 motoren, senere kjent som Rolls-Royce Merlin. Jagerflyet var tenkt som et monoplan, selv om det ikke sto eksplisitt i F.5/34. En annen viktig faktor var bevæpningen.
Med den nye motoren antok the Air Ministry at en pilot ikke ville ha tid til å skyte på et fiendefly lenge nok til at to maskingevær ville kunne gjøre tilstrekkelig skade. Spesifikasjonen bad derfor om at de nye flyene kunne ta hele åtte Browning M1919 maskingevær, dobbelt så mange som på de tyngst bevæpnede jagerflyene på den tiden.
== Sydney Camm og Hawkerfabrikken ==
I 1934 besto RAF av bare 13 skvadroner, utstyrt med dobbeltdekkere, alle designet av og bygget av Hawker Aircraft Ltd., der Sydney Camm arbeidet som designer. Camm var en av Storbritannias ledende flykonstruktør og Hawker var interessert i en kontrakt på et nytt jagerfly. Camm hadde faktisk tegnet et forslag til en ny jager året før, basert på Hawker Fury. Grunnkonstruksjonen med et ramverk av stålrør var den samme for å kunne utnytte Hawkerfabrikkens eksisterende utrustning og delelager. Denne konstruksjonen var for konvensjonell, selv for det svært konservative Air Ministry. Camm vendte tilbake til tegnebordet og reviderte den og denne gangen ble modellen antatt.Camms utforming av det nye jagerflyet var basert på mange av de samme prinsippene som lå bak Hawker Hart-serien, med skroget konstruert rundt et rammeverk av stål- og aluminiumsrør, og trukket med trelister som holdt oppe ytterhuden av seilduk. Med tanke på økonomi ble flyet konstruert slik at fabrikken kunne gjenbruke en del av de allerede eksisterende jiggene for selve skroget og halen. På mange måter var flyet en Hawker Fury med bare ett vingepar og innfellbart understell. I begynnelsen ble det ofte omtalt som the Fury monoplane. Selv for et utrenet øye skal det være mulig å se slektskapet, særlig likner halepartiet på de to flyene hverandre.
== Protoptype og konstruksjon ==
Bygging av en prøvemodell i tre begynte høsten 1934 og var klart på tampen av året. Etter en del justeringer for å kunne bruke den nye PV-12 motoren fra Rolls-Royce ble en flygende prototype påbegynt i august 1935. Takket være den tradisjonelle konstruksjonen og Camms lange erfaring som konstruktør, var prototypen K5083 klar til prøveflygning allerede i oktober samme år.Hurricane var på mange måter en hybrid mellom mellomkrigstidens dobbeltdekkere av spanter og seilduk og de senere monocoque-konstruksjonene som Spitfire og Hawker Tempest. Bærerammen i skrog og vinger var av duraluminium- og stålrør. Framkanten på vingene, cockpiten og nesepartiet var dekket med metallplater, mens resten var trukket med seilduk. Vingene var relativt tykke og ga godt løft og gjorde flyet lett å manøvrere i lave hastigheter.
Det innfellbare understellet løftet seg med vinkel innover slik at hjulleggene var festet i vingene langt fra hverandre. Den lange avstanden mellom hjulene gjorde flyet stødig på bakken. Sammen med den lave landingshastigheten gjorde det Hurricanen lett å ta av og lande med, særlig på gressbaner.
== Produksjon og krigsfrykt ==
Rundt midten av 1930-tallet begynte det å gå opp for mange at det ville kunne bli en ny krig. RAF ville trenge nye fly – fort. I motsetning til Spitfire-jageren som var en ny og uprøvet design, kunne Camms modell straks settes i produksjon takket være den tradisjonelle konstruksjonen. Hurricane var dessuten relativt billig av samme grunn, man kunne få tre Hurricane for prisen av to Spitfire. Selv om Spitfire uten tvil var en bedre og mer moderne jager, ble det derfor besluttet å starte full produksjon av Hurricane. I 1936 rullet den første produksjonsmodellen ut fra Hawker-fabrikken.
Produksjonsmodellen hadde gjennomgått små endringer i forhold til prototypen. De åpne eksorsportene var byttet ut med eksosrør som pekte bakover og gav en liten ekstra ytelse, deler av dekket til understellet ble droppet. Prototypen hadde en tendens til å komme i spinn, og det ble montert en langsgående kjøl av tre på undersiden av skroget, parallelt med halefinnen som gjorde flyet mer stabilt i lufta. Det innfellbare halehjulet på prototypen ble byttet med et fastmontert hjul. Hurricane kom med RAFs standardiserte brune og grønne kamuflasjemaling fra fabrikken.
Hurricane var Englands første moderne enkeltdekker. Mange nasjoner meldte sin interesse, og fly ble solgt til en rekke land, blant annet Sør-Afrika, Canada, Tyrkia, det persiske imperium, Jugoslavia, Belgia og Romania, men salg til flere av landene ble stoppet på grunn av krigen. Flere av flyene havnet på Aksemaktenes side, slik som de som ble solgt til Romania og fly som ble erobret, stjålet eller på annen måte havnet i Finland, Irland og Japan.
== Flyveegenskaper ==
Hurricane har et blandet rykte som jagerfly. Det har i ettertid gjerne blitt sammenliknet med Messerschmitt 109 og Spitfire. I forhold til dem begge hadde Hurricane relativt høy luftmotstand på grunn av de tykke vingene og seildukskonstruksjonen og var derved noe langsommere. Spitfire var også lettere på rorene og kunne manøvrere kjappere. Hurricane hadde mindre svingradius enn begge, særlig i forhold til Messerschmitt, men både stupte og klatret mye langsommere. Under slaget om Storbritannia klarte Hurricane seg likevel godt. Seildukskonstruksjonen gjorde at granatene fra autmatkanonene tyske jagere var utstyrt med kunne slå tvers gjennom flykroppen uten å eksplodere, og derved gjorde minimal skade. Fordi flyet var relativt lett å fly og å lande, var det egnet for de mange uerfarne pilotene RAF måtte sette inn i skvadronene etterhvert som tapstallene steg. Flygeresset «Bob» Stanford Tuck, som ble overført fra en Spitfire-squadron for å lede en Hurricane-squadron, sammenliknet de to flytypene slik:
Mitt første inntrykk etter å ha gått fra Spitfire til Hurricane, var ikke godt. Hun var som en flygende bombe, en stor, treg gamp. Men etter noen minutter fant jeg Hurricanens fortrinn. Hun var stødig som en klippe og vidunderlig lett å skyte med. På en eller annen måte gav hun piloten en fabelaktig selvsikkerhet. Du følte deg helt trygg i Hurricanen.
I gjennomsnitt skjøt Hurricane-piloter ned 1,3 fiendtlig fly for hver Hurricane som ble skutt ned. Til sammenlikning hadde Spitfire en nedskytning/tap-rate på 1,8. Noe av denne forskjellen skyldes at de raskere Spitfire-jagerne gjerne ble brukt mot den tyske jagerflyeskorten, mens de mer stødige Hurricane ble brukt mot bombefly der det var mulig. Forskjellen i ytelse på de to jagerflyene hadde ikke så mye å si i en kampsituasjon, der overhøyde, drivstoffmengde og overraskelsesmoment var langt viktigere for utfallet.Hurricanes fordel som fly var at den var svært stødig i flukt. I motsetning til Spitfire var den grei å håndtere selv på svært dårlige rullebaner. De tykke vingene gav rom til et robust understell som tålte hard behandling, og konstrusjonen av motorhuset gjorde at piloten hadde relativt god utsikt over nesen. Dette gjorde flyet godt egnet til tjeneste fra improviserte flystriper og steder med vanskelige forhold der styrke og pålitelighet var viktigere enn kampegenskaper.
== RAFs arbeidshest ==
=== Slaget om Storbritannia ===
Da slaget om Storbritannia startet sommeren 1940 hadde RAF dobbelt så mange Hurricane som Spitfire. Det var Hurricanen som kom til å bære hovedbyrden i slaget. Dens største fordel var Sydney Camms tradisjonelle konstruksjon. De britiske bakkemannskapene var vant med seilduk og spanter, og mange av reservedelene fra tidligere Hawker-fly kunne brukes. Kulehull i seilduk kunne oftest repareres med seildukslapper og lim. Mange fly kunne repareres på stedet og sendes i kamp igjen, mens Spitfire med tilsvarende skader måtte sendes til fabrikken for reparasjon. Selv om Spitfire hadde bedre nedskyting/tap-rate under slaget om Storbritannia, var de totale tapstallene mye høyere enn for Hurricane. Dette skyldtes fly som var for skadet til å kunne repareres og fly som forulykket av andre årsaker enn kamp. Det er blitt sagt at under slaget om Storbritannia elsket pilotene Spitfiren, mens bakkemannskapene elsket Hurricanenen.
=== Utmerkelser til Hurricane-piloter ===
RAFs 303 Squadron, som skjøt ned flest fiendelfy under slaget om Storbritannia, fløy Hurricane. Det samme gjorde det høyest dekorerte flyveresset under slaget, den tsjekkiske piloten Josef František. Også RAFs høyest dekorerte flyveress gjennom hele krigen, Marmaduke 'Pat' Pattle skåret mesteparten av sine seiere med Hurricane. Det eneste Victoria Cross som ble tildelt Fighter Command i løpet av hele krigen gikk til James Brindley Nicolson, nok en Hurricane-pilot. Etter slaget ble det imidlertid klart at Hurricane var foreldet som frontlinje-jagerfly. De ble tatt ut av jageravdelingene og brukt som nattjagere og jagerbombere eller sendt til avsidesliggende frontavsnitt.
=== Hurricane i andre land ===
Erfaringen med Hurricane som et driftssikkert fly gjaldt først og fremst RAF. Særlig de finske og det sovjetiske flyvåpenet var lite begeistret for Hurricanen. Alle skruer og fester trengte et spesialverktøy, the Hawker tool, som fulgte med hvert fly. Mens RAF alltid hadde mange slike til overs, var andre flyvåpen hjelpeløse skulle de miste sine. Russerne hadde også problemer med å skaffe 100 oktan drivstoff til Merlin-motoren, og fikk derved ikke den samme ytelsen ut av den som RAF gjore. På dette punktet i krigen hadde også`maskingevær-bevæningen begynt å bli for lett for luftkamper mot de etter hvert godt pansrede tyske flyene.Selv etter at Hurricanen var foreldet som jagerfly, ble den høyt verdsatt som bakkeangrepsfly. Stadig nye versjoner (se under) med kraftigere bevæpning og bedre motor gjorde den til et verdifullt arbeidsredskap, særlig i Afrika og i Sørøst-Asia. Camms konstruksjon var i produksjon helt fram til 1944, og Hurricane fløy stridsoppdrag helt fram til krigens slutt.
== Produksjonshistorie ==
Hurricane-jagere ble produsert i flere fabrikker spredt rundt i England, og med en egen produksjonsserie i Canada. Med unntak av den aller første produksjonsserien var de eneste forskjellene på de forskjellige modellene motoren (de senere modellene hadde lengre motorhus med plass til kompressor), propell og bevæpning. En av fordelene med konstruksjonen var at delene kunne gå om hverandre uten spesielle tilpasninger. En del fly ble satt sammen av havarerte maskiner, og gamle maskiner ble oppgradert. Eksempelvis ble alle Sea-Hurricane laget ved konvertering av vanlige Hurricane-fly, ofte utrangerte maskiner. Modellnavnene ble i noen tilfeller endret i etterkant, Mk.IIe-modellen ble omdødpt til Mk.IV etter omkring 250 bygde maskiner. Noen nøyaktig oversikt over hvor mange Hurricane som ble produsert er derfor ikke mulig å gi, men totalproduksjonen blir gjerne oppgitt som 14 533 stykker.
=== Hurricane Mk.I ===
Den første produksjonsmodellen hadde seilduksvinger, en Watts tobladet fast trepropell og ble drevet av en Merlin Mk. II eller III med 1030 hestekrefter (768-kW). Bevæpningen var åtte .303 Browning maskingevær. Det ble produsert 430 fly av denne modellen fra 1937 til 1939.
Mk.Ia
I 1939 ble versjonen revidert med flere forbedringer. De viktigste var at Merlin Mk.II- motoren ble byttet ut med en Mk.III. Seilduksdelen av vingene ble byttet ut med en sterkere konstruksjon dekket med metallplater. Den tobladete trepropellen ble i første omgang byttet ut med en de Havilland trebladers, vridbar metallpropell. I løpet av 1939 sørget RAF for å sikre seg 500 slike fly som ble ryggraden av jageravdelingene. Flere av dem var eldre fly som var blitt oppgradert til den nye standarden.
De Haviland fikk problemer med leveransen av propeller i 1939. Propeller fra Rotol ble brukt i stedet på de nyproduserte Hurricanene. Disse var bygget for Spitfire-jagere og hadde butte spinnere og litt for stor diameter for Hurricanens snute, og propellen hadde det med å skvette olje. Det ble derfor montert en oljesamlering bak spinneren, og denne ble beholdt på senere Hurricane-modeller, på tross av at de store Rotol-spinnerne bare ble brukt på Mk.I-serien. 3 289 Mk.Ia ble bygget før produksjonen av senere modeller overtok i 1941. I tillegg ble en del av de eldre Mk.I-maskinene oppgradert til Ia-standard, og en egen serie på 600 fly med Rolls-Royce Mk.III-motor ble bygget i Canada.
Krigserfaringene gjorde det snart klart at maskingevær var i letteste laget for å håndtere bombefly. Allerede i 1939 ble det gjort forsøk på å montere en Oerlikon 20 mm maskinkanon i egne gondoler under hver vingene, men installasjonen fungerte dårlig og ble aldri prøvd i kamp.
Annen brukEn del utrangerte Mk.I ble senere modifisert til å kunne skytes ut med katapult fra skip. Disse ble kalt «Sea Hurricanes» (se lenger ned).
Etter slaget om Frankrike ble flere par med skadde vinger returnert til Hawker, som kunne eksperiemnetere med installering av den den nye Hispano-kanonen. Disse var mindre og nettere enn Orelikon-kanoner, og mekanismen fikk plass inne i Hurricanens ganske romlsige vinger. Problemer med matingen av ammunisjonen fra trommelmagasiner gjorde at kanonene hadde en tendens til å kile seg under krappe manøvre, og maskinkanoner ikke ble innført i produksjonen før beltemating var blitt utviklet i 1941.
=== Hurricane Mk.II ===
Mk.IIaSommeren 1940 ble Hurricanen oppgradert med de nye Merlin XX-motorene med 1 185 hestekrefter (883 kW). Denne motoren hadde større kompressor for flyving i større høyde, og motorhuset ble forlenget med 10 cm for å gi plass. De nye flyene fikk også en ny propell med en noe lengre spinner enn Mk.I-versjonen. Det lengre motorhuset gjorde flyet en tanke mer fortungt og bidro i høy grad til å gjøre den enda stødigere i flukt.Bevæpningen var den samme. Hurricane Mk.IIa nådde ut til skvadronene i september samme år. Det ble bare bygget 451 maskiner av IIa-typen, men mange av de gamle Mk.I-maskinene ble oppgradert med nye motorfester og forlenget neseparti til Mk.II-standrad.En del maskiner med tilsvarende motorkraft og bevæpning ble bygget i Canada. Disse var utstyrt med Packard Merlin-motorer, og fikk fikk betegnelsen Mk.X, Mk.XI og Mk.XIIa.
Mk.IIb
Erfaringene fra slaget om Storbritannia viste at åtte maskingevær, som hadde vært en «uhørt bevæpning» bare fem år tidligere, var i spinkleste laget for moderne luftkamp, særlig mot bombefly. Problemer med produksjonen av maskinkanoner førte til at mange Mk.II fikk «b-vinger» med seks i stedet for fire maskingevær, slik at hvert fly hadde 12 Browning maskingevær, det største antall faste maskingevær montert på noe fly. Luftkampene over Storbritannia hadde nå stilnet av, og mange av B-variantene ble utstyrt med feste for slipptanker eller bomber. De sistnevnte ble kalt «Hurribombers», og brukt som jagerbombere. B-versjonen nådde ut til avdelingene på vårparten 1941. Det ble bygget 2 048 Mk.IIb-maskiner.Canadiskbyggede versjoner med Pacard-motor fikk betegnelsen Mk.XII. Mange av disse ble senere bygget om til å ta «c-vinge» med maskinkanoner i stedet for maskingevær.
Mk.IIc
Eksperimenter med Oerlikon 20 mm maskinkanoner under slaget om Storbritannia hadde ikke vært vellykkede, men i 1941 kom det nye Hispano-kanoner med beltemating. Hurricanens vingekonstruksjon tillot å montere to kanoner i hver vinge. Den nye «c-vingen» ble også utstyrt med feste for 250 og 500 punds bomber eller dropptanker. Dette gav Hurricanen en voldsom ildkraft, men gjorde den samtidig enda langsommere i forhold til de nye og forbedrede tyske jagerne. Mk.IIc-versjonen ble i all hovedsak brukt til angrep på bakkemål, men også som nattjagere. Det ble bygget 3 400 Mk.IIc-maskiner, den nest mest produserte varianten av Hurricane. Den siste Hurricanen som ble bygget var av denne modellen. Denne maskinen, PZ865, ble kjøpt tilbake av Hawkerfabrikken og eksisterer i flygedyktig stand den dag i dag.Det ble bygget en egen variant med to seter (Mk. T IIc) for det persiske flyvåpenet. Versjonen ble bare bygget i to eksemplarer.
Mk.IIdI 1941 ble det utviklet en egen versjon til bruk mot stridsvogner. Disse hadde en 40mm maskinkanon i egne gondoler under hver vinge, samt to enkle maskingevær utstyrt med sporlysammunisjon for å hjelpe til å sikte. Det var ekstra panserplater rundt cockpiten og radiatoren. Versjonen nådde ut til skvadronene i 1942 og ble særlig benyttet i Afrika der den ble kalt «den flygende bokseåpneren». Bare 800 maskiner ble bygget før produksjonen ble lagt om til Mk.IV, samt 20 eksemplarer laget i Canada.
=== Tropiske utgaver ===
Under slaget om Malta og ørkenkrigen i Afrika ble både Hurricane Mk.I og Mk.II jagere brukt. Maskiner som skulle til disse områdene fikk ettermontert et sandfilter for å spare motoren for støv og sand. Dette forlenget motorens levetid, men senket hastigheten ytterligere i forhold til de tyske jagerne. Hurricane-jagerne var imidlertid fortsatt effektive ovenfor bombefly, særlig utgavene utstyrt med maskinkanoner.
=== Mk.IIe og Mk.III ===
En ny planlagt forbedring av d-vingene skulle original bli betegnet Mk.IIe, men ombyggingen ble etter hvert så omfattende at den ble gitt en egen produksjonsmodell, se Mk.IV. Hurricane Mk.III kom aldri lenger enn til papiret.
Under slaget om Storbritannia var det frykt for at Rolls-Royce ikke ville være i stand til å produsere mange nok Merlin-motorer, og det ble planlagt en egen modell som kunne ta amerikanskbygde Packard Merlin-motorer. Imidlertid klarte Rolls-Royce å holde produksjonen oppe, slik at en Pacard-Hurricane aldri ble nødvendig, og versjonen kom aldri i produksjon.
=== Mk.IV ===
Den siste store forbedringen av Hurricanen var å innføre en ny og forbedret vinge. I utgangspunktet ble denne modellen kalt Mk.IIe, men etter omtrent 250 maskiner fikk den betegnelsen Mk.IV. På dette stadiet var Hurricane tenkt som et rent bakkeangrepsfly, og bevæpningen var deretter. Fly utstyrt med de nye «universalvingene» kunne i en håndvending bytte på å ta to bomber, to 40 mm maskinkanoner, åtte 60-punds raketter eller dropptanker. Den eneste faste bevæpningen var to maskingevær som i all hovedsak var ment for å sikte seg inn mot målet med sporlys før man brukte 40mm-kanonene. Den nye modellen ble utstyrt med Merlin 24- eller 27-motor med 1 620 hestekrefter (1,208 kW) og sandfilter. Selv om motoren var kraftigere, hadde flyet nå mer pansring, slik at toppfarten var omtrent som på en Mk.I. Det ble bygget 2 000 maskiner av denne typen, inkludert de første Mk.IIe-maskinene.
=== Mk.V ===
I 1943 var Hurricanen for alvor utdatert. Den nye Hawker Typhoon var under produksjon for å ta over for Hurricanen. To Mk.IV ble utstyrt med firebladers propell og en Merlin 32-motor og gitt betegnelsen Mk.V. Tre prototyper ble konvertert fra Mk.IV-skog, men modellen ble aldri satt i produksjon.
=== Canadiske Hurricaner ===
Forsøket med å utruste Hurricane med Packard-produserte Merlin-motorer stoppet opp i England, men fortsatte i Canada. De canadiske modellene med slik motor fikk betegnelsen Mk.X og oppover. Det ble også bygget en del maskiner med Rolls-Royse-motorer, som fikk samme typebetegnelse som de engelskproduserte maskinene.
Mk.X og XIDe to første canadiskbyggede modellene var utstyrt med Packard Merlin 28 med 1300 hestekrefter (969 kW) og åtte maskingevær. Skjønt motoren kunne yte noen hestekrefter mer, var maskinene i alle praktiske henseende lik de britiskproduserte Mk.IIa. Mange av de canadiskbyggede maskinene havnet i Sovjet i forbindelse med Lend-lease-avtalen. Russerne var lite fornøyde med Hurricanene, som både var langsomme enn de tyske jagerflyene og hadde for lett bevæpning. For å bøte på problemet modifiserte russerne mange maskiner ved å ta ut en del av maskingeværene eller erstatte dem helt med to 12,7 mm Berezin UB mitraljøser eller to 20 mm ShVAK maskinkanoner. Det ble laget 446 Mk.X og 200 Mk.XI.
Mk.XIIMk.XII-varianten ble utstyrt med den forbedrede Packard Merlin 29, som hadde en ytelse på 1 300 hestekrefter (969 kW), midt mellom ytelsen til en Mk.II og en Mk.IV. Versjonen ble i utgangspunktet utstyrt med «b-vinge» med 12 maskingevær, men de fleste ble senere bygget om til c-bevæpning med fire 20 mm maskinkanoner. En egen Mk.XIIa-variant ble utstyrt med åtte maskingevær for å være lettere og mer manøvrerbar. Til sammen 398 Mk.XII ble bygget.
=== Sea Hurricane ===
Royal Navy og Fleet Air Arm benyttet også Hurricane. Utgangspunktet var at konvoier med forsyninger fra Storbritannia til Murmansk hadde behov for luftstøtte mot lavtflygende tyske bombefly eller observasjonsfly som peilet inn konvoien for ubåter. Ingen fly hadde tilstrekkelig rekkevidde til å dekke konvoiene ute i Nordishavet, og sjøfly hadde hverken hastighet eller bevæpning til å fungere i en slik rolle. Det ble derfor eksperimentert med å utruste Hurricane-jagere med festeanordning for å skytes ut med katapult. Senere modeller fik egne marineradioer og halekrok, for å kunne ta av og lande på små hangarskip. Samtlige av disse flyene ble bygget om fra vanlige produksjonsmodeller. Disse ombyggede maskinene fikk navnet Sea Hurricane, ofte kalt «Hurricats».
Sea Hurricane Mk.IaDe første Sea Hurricane ble konvertert fra mer eller mindre utrangerte Hurricane Mk.I og Mk.IIa. Ideen var at flyet skulle skytes ut, jage bort eller skyte ned det fiendtlige flyet og piloten hoppe ut i fallskjerm eller buklande flyet på havet. 50 slitne Mk.I-jagere ble omgjort til Hurricats. Minst et av dem brøt sammen av kreftene det ble utsatt for da det ble testet i katapultutskyting.
Sea Hurricane Mk.IbDen neste versjonen ble bygget om fra Mk.IIa-maskiner. De fikk en halekrok i tillegg til utskytingsanordning. Disse flyene kunne lande på svært korte hangarskip som egentlig bare var vanlige lasteskip med et lite tredekk. 340 fly ble konvertert til denne modellen.
Sea Hurricane Mk.IcC-versjonen hadde C-vinge utrustet med fire 20 mm maskinkanoner i stedet for åtte maskingevær. De var ellers identisk med Mk.Ib-versjonen. 400 fly ble konvertert fra Hurricane Mk.IIb og c-jagere.
Sea Hurricane Mk.IIcMk.II-modellen hadde egne radio for bruk på havet i tillegg til halekrok og festeanordning for katapultutskytning. Denne modellen var ment til bruk på regulære hangarskip. Alle hadde «c-vinge» med fire 20 mm kanoner, ombygd fra forhenværende RAF-maskiner.
Sea Hurricane Mk.XIIaCanadiskbygget Sea Hurricane, basert på en ombygget Mk.XIIa. Disse var utstyrt med b- eller c-vinge (12 maskingevær eller 4 20 mm kanoner).
== Spesifikasjoner ==
== Brukere ==
Hurricane var det første enkeltdekker jagerflyet Storbritannia tilbød andre nasjoner. Det ble imidlertid bare solgt noen ganske få eksemplarer før andre verdenskrig brøt ut. Det ble derfor eksportert til langt færre land enn tidligere RAF-maskiner, slik som eksporten av Hawker Hart og Gloster Gladiator. Den største enkeltmottageren av Hurricane-jagere var Sovjetunionen, som mottok 2 952 eksemplarer gjennom Lend-lease-avtalen.Flere av eksilregjeringene i London kjøpte eller fikk tildelt Hurricane-jagere fra RAF til skvadroner for flygere i eksil som fløy som en del av RAF-systemet. Både polske og tsjekkiske skvadroner var utrustet med Hurricane under selve slaget om Storbritannia. Den norske 331 skvadron fløy Hurricane før de ble flyttet til Sør-England og tildelt Spitfire-jagere. Frie franske styrker fløy også Hurricane under kampene i Afrika.
Noen av maskinene som ble solgt til allierte land rakk aldri å bli montert før krigen kom. En del slike maskiner ble tatt som krigsbytte av de tyske styrkene og gitt videre til andre land eller overtatt av de tyskvennlige regimene i landet. Noen fly ble erobret, særlig under slaget om Frankrike. På grunn av den enkle konstruksjonen var det nokså enkelt å reparere fly som hadde nødlandet bak fiendens linjer. Hawker Hurricane er derved det eneste jagerflyet som ble brukt på begge sider på alle frontavsnitt i løpet av krigen.
=== Allierte ===
Australia
Belgia (kjøpte 20 stk og hadde lisens på å produsere 80 til)
Egypt
Frankrike
Britisk India
Kongeriket Jugoslavia
Canada (ni skvadroner fløy Hurricane, hvorav én deltok under slaget om Storbritannia)
Persia
Sovjetunionen
Storbritannia
Sør-Afrika
Tyrkia
=== Aksemaktene ===
Finland (mottok 10 av 12 bestilte fly etter vinterkrigen og brukte dessuten en erobret sovjetisk maskin)
Japan (minst to Hurricane ble prøvefløyet etter å ha blitt erobret i Singapor)
Kongeriket Romania (Romania mottok 12 maskiner i "øyeblikkelig hjelp")
Det stor-tyske rike (Luftwaffe brukte noen erobrede eksemplarer for trening og utdanning)
=== Nøytrale ===
Irland (brukte maskiner som nødlandet i Irland)
=== Brukere etter krigen ===
Argentina (mottok et eksemplar i gave i 1947)
Israel
Jugoslavia
Portugal
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hawker Hurricane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hawker Hurricane – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. | 4,739 | 4,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Mario_World | 2023-02-04 | Super Mario World | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Super Mario', 'Kategori:Super NES-spill', 'Kategori:Videospill fra 1990', 'Kategori:Videospill utviklet av Nintendo', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Virtual Console-spill til Nintendo 3DS', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii U'] | Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
| Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
== Overblikk ==
Det var i dette spillet at Marios dinosaurvenn Yoshi først dukket opp. Her dukker Yoshi opp i fire forskjellige farger (grønn, gul, rød og blå) med litt forskjellige egenskaper. Handlingen i spillet går ut på at Mario og Luigi prøver å redde Prinsesse Toadstool og Yoshis venner fra Bowser og hans Koopalings som har kommet tilbake til tross for å ha blitt beseiret i Super Mario Bros. 3.Som i tidligere Mario-spill er dette spillet også sideskrollende og drar fordel av Super Nintendoens 16-bit grafikk og stereolyd. Spillet består av en reise gjennom brett i syv verdener: Yoshi's Island, Donut Plains, Vanilla Dome, Cookie Mountain, Forest of Illusion, Chocolate Island og the Valley of Bowser. Det finnes også to hemmelige verdener, the Star Road og Special Zone (som er tilgjengelig fra the Star Road) som åpner seg ved å gjennomføre tilleggsmål på spesielle brett.
Spillet har ofte blitt sammenliknet med Super Mario Bros. siden begge spillene «setter lista» for alle etterfølgende spill sluppet på sine respektive systemer. SMW innførte mange nye konsepter til actionspill, for eksempel det å gi spilleren muligheten til å gå tilbake til tidligere brett for å finne oversette hemmeligheter. Dette var et av de første spillene som belønnet spilleren for å «få 100 %» (finne alle hemmelighetene på brettene), et konsept som senere ble veldig populært. Det blir fortsatt sett på av mange som et av de beste spillene gjennom alle tider for sitt enkle og kreative spillbarhet.
En utgave av Super Mario World kom med hver enkelt Super Nintendo da systemet ble sluppet i Amerika, men denne ordningen ble senere droppet. På grunn av dette er SMW fortsatt en av de mestselgende videospillende noensinne.
Super Mario World var med i en spesiell versjon av Super Mario All-Stars, kalt Super Mario All-Stars + Super Mario World, sluppet i 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Super Mario World hos MobyGames
(en) Super Mario World på Metacritic
(en) Super Mario World på Internet Movie Database
(en) Super Mario World hos Giant Bomb
(en) Super Mario World hos Internet Game Database
(en) Super Mario World hos GameSpot
(en) Super Mario World hos IGN
(en) Super Mario World hos VGMdb
(en) Super Mario World hos GameFAQs | | sjanger = Plattformspill | 4,740 | 4,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/532 | 2023-02-04 | 532 | ['Kategori:532'] | null |
== Begivenheter ==
Den kristne kirken innfører den julianske kalenderen
Januar – Nikaopprøret ryster Konstantinopel. | == Begivenheter == | 4,741 | 4,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torino | 2023-02-04 | Torino | ['Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i Storbyområdet Torino', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder', 'Kategori:Torino', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Italia'] | Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med 848 000 innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino) hjemme i byen.
Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino.
Navnet Torino kommer muligens fra tauro eller tur, keltiske ord som betyr henholdsvis «fjell» og «vann». Den folkelige tradisjonen har imidlertid lenge tolket navnet som å stamme fra det latinske ordet taurus (okse), og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse.Torino har vært vertskap for flere store internasjonale arrangementer, blant annet Vinter-OL 2006 og den kommende Eurovision Song Contest 2022.
| Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med 848 000 innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino) hjemme i byen.
Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino.
Navnet Torino kommer muligens fra tauro eller tur, keltiske ord som betyr henholdsvis «fjell» og «vann». Den folkelige tradisjonen har imidlertid lenge tolket navnet som å stamme fra det latinske ordet taurus (okse), og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse.Torino har vært vertskap for flere store internasjonale arrangementer, blant annet Vinter-OL 2006 og den kommende Eurovision Song Contest 2022.
== Demografi ==
Byen Torino hadde i 2021 en befolkning på rundt 848 000 innbyggere, mens Torino-regionen hadde 2213000 innbyggere. Torino med forsteder har en lav befolkningsvekst som skyldes en lav fødselsrate; innenfor bygrensene har befolkningen faktisk hatt en nedgang. Rundt 12,2 prosent av befolkningen er under 14 år (tall fra 2021), mens rundt 25,7 prosent er over 65 år. Byen med omegn har hatt en sterk økning i innvandringen, men byens innbyggere er fremdeles overveldende etnisk italienske (92,1 prosent). Store minoritetsgrupper er rumenere (2,3 prosent), marokkanere (1,5 prosent), peruvianere (0,5 prosent) og albanere (0,4 prosent).
== Historie ==
=== Før-romersk og romersk tid ===
Området ble bosatt av taurinerne i førromersk tid. I det første århundre f. Kr. anla romerne et militærfeste her (Castra Taurinorum, tradisjonelt datert til 27 f.Kr.), og det ble kort tid etter dedisert til Augustus (Augusta Taurinorum, eller Julia Augusta Taurinorum). Innbyggerne ble gitt romersk borgerskap. Under firekeiseråret 69 e.Kr. ble byen delvis ødelagt under en brann som brøt ut da keiserne Othos og Vitellius' styrker barket sammen.
=== Tidlig middelalder ===
På 500-tallet ble Torino et langobardisk hertugdømme. I 773 ble det erobret av Karl den stores tropper og omgjort til et frankisk markgrevskap. På 1100- og 1200-tallet var det en frittstående bystat.
=== Savoiardene overtar ===
Et viktig og varig skille i byens historie skjedde i 1280, da huset Savoia la området under seg. De skulle beholde det i hundrevis av år, med bare kortvarige avbrudd. Franskmennene regjerte over byen fra 1536 til 1562, da Emanuele Filiberto (Duca Testa di Ferro, norsk oversettelse: «hertugen med jernhodet») kunne gjeninnlemme det i savoiernes rike. I 1563 ble byen hovedstad for huset Savoias besittelser, da hertugene flyttet dit fra sin gamle hovedstad i Chambéry. Det var i den forbindelse at Milano-kardinalen Carlo Borromeo klarte å sørge for at det berømte likkledet ble bragt fra Chambéry til Torino.
Under den spanske arvefølgekrigen beleiret franskmennene i 1706 byen i 117 dager uten å innta den. Under fredsslutningen i Utrecht noe senere ble kongedømmet Sardinia tillagt Savoia. Nå begynte større byggearbeider i det som nå var hovedstad for et europeisk kongedømme; mye av byfornyelsen skjedde eller ble igangsatt under den sicilianske arkitekten Filippo Juvarra (1678–1736). På denne tiden hadde Torino omkring 90 000 innbyggere.
Etter at Napoleon Bonaparte hadde okkupert Piemonte var Torino mellom 1802 og 1814 administrasjonsbyen for det franske departementet Pô.
Etter byggingen av Frejustunnelen under Alpene ble Torino et viktig europeisk trafikknutepunkt. Folketallet var nå rundt 250 000.
=== Italias samling ===
I 1861 ble Torino Italias første hovedstad under Viktor Emmanuel II av Italia, men i 1865 overtok Firenze – og fra 1870 Roma. Nå skjøt industrialiseringen av byen kraftig fart. Da Verdensutstillingen ble lagt til Torino i 1911 var befolkningen kommet opp i 430 000 innbyggere.
Etter første verdenskrig opplevde byen arbeidskonflikter mellom arbeidere og industriherrer; de første streikene fant sted i 1920 og samme år ble Lingotto-fabrikken okkupert.
I tiden før og under andre verdenskrig førte Italias krigsforberedelser under Mussolini til at industrien i Torino ble gjort om til krigsproduksjon. I 1942 la alliert bombing mye av industriområdene i byen i grus, og i 1943 gjorde arbeiderne i byen opprør. Da tyskerne rykket inn i september 1943 og gjeninnsatte Mussolini, trakk partisanene (partigiani) opp i fjellene. 18. april 1945 paralyserte en streik byen, og 26. april begynte partisanenes forsøk på å ta kontroll over byen. Da de allierte ankom 3. mai, var Torino under partisanenes kontroll.
=== Tiden etter annen verdenskrig ===
I tiden etter krigen flokket mennesker fra Sør-Italia til Torino for å finne jobb. Hovedsakelig var dette i bilindustrien, som på den tiden bygde de første italienske økonomibilene Fiat 500 og 600. Bydelene Falchera og Valette ble bygget for å huse de nye innbyggerne. I 1960 hadde Torino cirka 1 million innbyggere.
I etterkrigstiden gjenoppbygget også arkitektene Antonio Bassi og Pietro Boschetti Galleria d’Arte Moderna (Galleriet for moderne kunst), arkitekten Albertini tegnet et nytt bygg for Museo dell’Automobile (Bilmuseet) og i forbindelse med Italiautstillingen i 1961 ble både Palazzo del Lavoro (tegnet av Pier Luigi Nervi) og Palazzo a Vela (tegnet av arkitekten Annibale Rigotti og ingeniøren Nicolas Esquillan) reist. Disse bygningene er med på å gi Torino det preget byen har i dag, sammen med alle bygningene fra mesterarkitekten Carlo Mollino.
I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader.
Befolkningstoppen ble nådd i 1975 med 1,5 millioner. I 1980-årene ble byen rammet av sin første industrielle krise, og befolkningen begynte å synke. Den synker fremdeles (2006) innenfor bygrensene, skjønt det bymessige området inklusive forsteder har nå en liten vekst.
== Geografi ==
Torino ligger nordvest i Italia, i regionen Piemonte. Den ligger omkranset av Alpene mot vest og nord, og av Monferrato-åsene mot sør. Tre store elver går gjennom byen: Po og dens to sideelver Dora Riparia og Stura di Lanzo.
Langs motorveien ligger Torino 110 km fra Aosta, 138 km fra Milano og 170 km fra Genova. Den italienske hovedstaden Roma er 673 km unna.
De som kommer til Torino for første gang vil straks legge merke til at denne byen er annerledes enn andre italienske byer. Gater, torg og byens «layout» virker vid, åpen og svært raffinert – og ikke «bare» som en stor industriby slik den har vært tenkt siden industriens inntog på midten av 1900-tallet. På mange måter kan man si at byen har forblitt tro mot sitt renommé som Italias tidligere hovedstad, og som det prestisjefulle finansielle og kulturelle sentrum.
Sentralt i byen ligger plassen Piazza Castello. For noen år siden ble plassen stengt for biltrafikk, som en del av myndighetenes prosjekt for å gjenopplive gamlebyen. Et antall kaféer, barer og restauranter kom til etter det. Piazza Castello ble tegnet på slutten av 1500-tallet av arkitekten Ascanio Vitozzi på oppdrag av hertug Carlo Emanuele I.
Fra Piazza Castello går hovedgatene utover i byen. De heter Via Po, Via Roma og Via Garibaldi. Rundt plassen ligger Palazzo Madama, og rundt dette igjen ligger Palazzo Reale, Prefettura, Armeria Reale og Teatro Regio.
== Severdigheter ==
Et viktig vartegn i byen er bygningen Mole Antonelliana, reist 1863–1880 etter tegninger av arkitekten Alessandro Antonelli (1798–1888). Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker glassheisen fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen.
I katedralen Duomo di San Giovanni (Johannes Døperens katedral), bygd 1491–1498, befinner det berømte Likkledet seg. Det æres av mange pilegrimer som Jesu likklede fra hulegraven utenfor Jerusalem. Til tross for at den katolske kirke har gjennomført og offentliggjort dateringsundersøkelser som plasserer kledet i middelalderen, er den internasjonale pågang og interesse uforminsket hver gang likkledet utstilles. De siste gangene det har skjedd var i 1978, 1998 og i 2000. Det er også dem som mener at karbondateringen som ble gjennomført hadde svakheter, og at likkledet bør undersøkes på nytt fordi det er så mange andre indikasjoner på dets ekthet. Katedralen er sete for erkebiskopen av Torino.
En av de internasjonalt viktigste samlinger av antikk egyptisk kunst befinner seg i Torinos Museo Egizio. Den har verdens nest største samling av mumier etter museet i Kairo.
Savoia-hertugenes residenser og slott ble i 1997 oppført på UNESCOs liste over verdensarven. I Torinos sentrum ligger Palazzo Reale, som var kongepalass for herskerne av Piemonte-Sardinia fra 1600-tallet og frem til 1860, da det ble sete for Kongedømmet Italia. Her henger et selvportrett av Leonardo da Vinci. Her finner vi også en verdens største antikke våpensamlinger. Bak den strenge fasaden på slottet skjuler det det seg rikt dekorerte rom, blant annet et fantastisk galleri, den overdådig dekorerte tronsalen, det mesterlige kinesiske kabinettet og for ikke å glemme prosjektmakeriet La scala delle Forbici (saksetrappen) av Filippo Juvarra fra 1720. Bak slottet finnes store flotte hager som vender mot nord.
Ved siden av ligger Palazzo Madama, sentralt på Piazza Castello. Den består av to deler: En middelalderfestning som ble reist på 1200-tallet over restene av en byport fra romertiden, og et nyere tilbygg i barokkstil utført rundt 1700. Denne delen fikk en raffinert balustradefasade, og det nye utseende ble føyd til av Juvarra etter ønske fra en kongelig enke i 1718. (Juvarra var også byggmester for en rekke residensslott for Savoiahertugene.) Palazzo Madama rommer Museet for eldre kunst (Museo di arte antica).
Barokkirken San Lorenzo med sin særpregede geometriske kuppel av Guarino Guarini ligger like i nærheten.
Palazzo Carignano er et barokkpalass og Guarinis mesterverk. Praktbyggets fasade er ikledd flott mursten, og er desidert den fineste blant palazziene i Torino. Det ble bygd i 1679. Etter å ha huset medlemmer av den kongelige slekt rommer Palazzo Carignano i dag Museo Nazionale del Risorgimento som gjennom kunst og gjenstander forteller historien om Italias samling.
Piazza San Carlo, kalt «Torinos penstue», heter egentlig Piazza San Carlo, der et knippe av barokkarkitektur i en sofistikert utførelse pryder byen. I sentrum av plassen står det en statue fra 1800-tallet som fremstiller Emanuele Filiberto og har blitt et symbol på Torino. Her på det staselige torget i sørenden finner vi ikke minst tvillingkirkene Santa Cristina og San Carlo som ble oppført på 1630-årene.
Pilegrimsbasilikaen Superga på en høyde litt utenfor sentrum er også en severdighet. En tannhjulbane fra forstaden Sasso letter adkomsten. Den er en nydelig barokk- kirke ble bygget av Juvarra i 1717–1731, på en høyde øst for Torino. Oppdragsgiver var hertug Vittorio Amadeo II. Han ønsket å innfri et løfte gitt av jomfru Maria. Basilikaen ble oppført som minne over Torinos befrielse i 1706 fra den franske beleiringen av byen og hertugens hær. Fasaden på basilikaen er holdt i gult og hvitt, og den fremskutte delen domineres av søyler og er utformet som et klassisk tempel. Interiøret er holdt i lyseblått og gult. Under basilikaen finnes et stort mausoleum, med gravene til hertugene av Huset Savoia fra Viktor Amadeus II til Karl Albert, med unntak av én, Karl Felix. På baksiden av basilikaen står det en minnetavle over ofrene – blant dem byens fotballag – , etter en stor flyulykke i Torino i 1949. Basilica di Superga har en flott utsikt over byen Torino. Både barokkirken og utsikten berettiger et besøk dit.
Nede i byen tilbys også en omvisning til alle de steder der filmklassikeren The Italian Job (1969, med Michael Caine) ble innspilt. Denne filmen bidro i sin tid til økt interesse for Torino.
I Stupinigi, en forstad til Torino, ligger lystslottet Palazzina di Caccia.
== Næringsveier ==
Torino er en av Italias viktigste industribyer.
=== Biler ===
Bilfabrikanten Fiat (FIAT = Fabbrica Italiana Automobili Torino) har siden sin grunnleggelse i 1899 hatt sitt hovedkontor og sin viktigste fabrikk i Torino. Det var mange søritalienere og sicilianere som reiste til bilfabrikkene for å få arbeide og bedre levekårene. Tog som gikk fra Sør-Italia til Torino og andre steder i nord ble kalt Il treno della speranza (håpets tog) fordi de ble fylt av fattigfolk i håp om arbeid og velstand.
Lingotto-bygget var engang i tiden verdens største bilfabrikk. Den er kjent for sin testbane for biler på taket. Idag er bygningen et kongressentrum, med konsertsal, kunstgalleri, butikksenter og hotell.
En annen berømt bilfabrikant tilknyttet Torino er Lancia, som ble grunnlagt i 1906 og ble inkorporert i Fiatgruppen i 1969.
Torino har også flyindustri. Noen viktige deler av Den internasjonale romstasjonen har blitt produsert i Torino.
=== Spisesjokoladens fødeby ===
Torino er den faste sjokoladens fødeby. Tidligere var sjokoladen gjennomgående en drikk. Det var i Torino at en franskmann ved navn Doret tidlig på 1700-tallet oppfant den revolusjonerende hydrauliske maskinen som kunne omdanne kakaobønnene til en pasta, noe som var en forutsetning for de faste plater og former som man har kjent og etterhvert foretrukket siden siden 1800-tallet. Det mest kjente sjokolademerke som produseres i Torino er Gianduiotto (etter Gianduia, en lokal Commedia dell'arte-maske). Den kjente Caffarel-sjokoladen hører også hjemme i byen, men det er også en rekke mindre sjokoladeprodusenter over hele byen.
=== Annet ===
Lavazza (kaffe), Martini (vermut) og Venchi (sjokolade) er kjente merkebedrifter fra Torino.
Lavazza (etablert 1895) er den desiderte største kaffeprodusenten i Italia, med omkring 45 prosent markedsandel i 2004, og selger til mer enn 60 land.
Martini (etablert 1847) står blant annet bak vermutene Martini Extra Dry og Martini Bianco, og har opprettet datterselskaper over hele verden.
Venchi (etablert 1878) oppnådde selskapet umiddelbart popularitet i Italia med sin Nougatine, små søtsaker laget av knuste og karamelliserte hasselnøtter trukket med mørk sjokolade.
== Utdanning ==
Tre universiteter hører hjemme i byen. Det eldste er Universitetet i Torino (Università degli Studi di Torino). Det stammer fra 1400-tallet, en periode med ustabilitet i Lombardia-regionen, da forelesere fra universitetene i Pavia og Piacenza foreslo at det skulle opprettes et lærested for høyere utdanning i området. Valget falt på Torino, da det lå sentralt til, det hadde et kirkesete og prinsen var villig til å etablere et universitet på sine egne landområder. På høsten 1404 kom det en pavelig bulle fra motpaven Johannes XXIII som etablerte universitet. Det ble formelt godkjent både av keiseren og paven i Roma, og fikk en rekke pavelige privilegier.
I tidlige år ble universitetet plaget av omveltningene i forbindelse med pest i området. Universitetet var stengt i forbindelse med den franske okkupasjonen fra 1536. Fra 1558 ble det startet undervisning igjen ved Mondovì. Først i 1566 åpnet universitetet igjen dørene i Torino.
Fram til andre halvdel av 1600-tallet hadde universitetet en glansperiode. En serie med epidemier, sult og kriger gjorde at institusjonen først stagnerte, og så krympet. I 1720 eller 1721 flyttet de inn i en ny bygning på Via Po, i sentrum av Torino. Dette markerte begynnelsen på en ny oppgangsperiode. Under hertug Viktor Amadeus II ble også utdanningssystemet reformert. Viktor mente at et statlig styrt utdanningssystem var viktig for å bygge opp en trofast herskerklasse som kunne hjelpe ham å «bygge nasjonen». Nye studier, blant annet i italiensk retorikk, og et internat komplett med studieassistener, ga universitetet et ry som påvirker utdanningsreform i andre deler av Italia.
Nok en krig mot Frankrike gjorde at universitetet var stengt fra 1792 til 1799. Under det franske departementet Pô ble studiene reorganisert i 1800. Universitetet ble det nest største i det franske keiserriket, bare overskygget av Paris. Etter Napoleons fall ble universitetet igjen reorganisert, nå etter gamle retningslinjer. I forbindelse med opptøyene i 1821 ble universitetet igjen stengt for en tid.
Utover på 1800-tallet åpnet en rekke nye fakulteter. Selv om hovedstaden ble flyttet til Firenze overlevde universitetet og blomstret på tross av byens synkende innbyggertall. I 1893 flyttet noen av de naturvitenskapelige fakultetene ut til Valentino-området. I 1923 ble universitetet statlig, som en del av en utdanningsreform som etablerte 21 statlige universiteter i Italia.
Et annet universitet i byen er Politecnico di Torino. Det ble stiftet i 1906, men kan spore røttene sine tilbake til en ingeniørskole som ble stiftet i 1859.
Istituto Europeo di Design som også har universitets rang, er også representert med en avdeling i Torino.
== Sport ==
Byen er hjemby til fotballklubben Juventus, som er en av de største klubbene i italiensk fotball. En annen klassisk Torino-klubb er Torino Calcio. Begge disse lagene spilte på byens største arena, Stadio delle Alpi (et stadion med plass til cirka 71 000 tilskuere), helt til Torino flyttet til Stadio Grande Torino i starten av 2006/07-sesongen.
I 2005 ble byens nye olympiske skøytehall Oval Lingotto innviet med verdenscup i hurtigløp på skøyter 9.–11. desember.
=== OL i 2006 ===
Utdypende artikkel: Vinter-OL 2006I februar 2006 arrangerte Torino de 20. olympiske vinterleker. Foruten i Torino arrangeres konkurranser i Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere. Dette er andre vinter-OL som er blitt lagt til Italia – det første var 50 år tidligere, i Cortina d'Ampezzo.
== Transport ==
=== Jernbane ===
Torino er godt betjent av den italienske jernbanen. En høyhastighetsstrekning for tog ble åpnet i 2005 mellom Torino og Novara. Den reduserer reisetiden også til Milano og storflyplassen Milano-Malpensa. I 2009 ble toglinjen forlenget helt frem til Milano, og reisetiden kom ned i mellom 90–110 minutter. Det er også planlagt en raskere togforbindelse til Lyon, men dette har vist seg å være veldig kontroversielt, på grunn av tvilsomme fordeler (linjen skal betjene kun godstransport), høye kostnader, og at samferdselministeren Pietro Lunardis eget selskap, Rocksoil, har store interesser i byggearbeidet. De viktigste jernbanestasjonene i Torino er Porta Nuova, Porta Susa og Lingotto. Hovedbanegården er Porta Nuova, men det vil endre seg når Porta Susa er ferdig opprustet.
=== Motorveier ===
Torino betjenes av flere motorveier i det italienske nettet: A4 fra Milano, A5 fra Aosta, A6 fra Savona, A21 fra Piacenza, A32 fra Frejustunnelen (som kobler Italia til Frankrike). For å benytte de fleste av disse motorveiene må man betale bompenger.
=== Flyplass ===
Torino betjenes av en internasjonal flyplass oppkalt etter politikeren Sandro Pertini (TRN – LIMF). Den ligger i Caselle Torinese og har togforbindelse rett ned til Torino sentrum. Milanos vestlige lufthavn, Malpensa, er heller ikke langt borte.
=== Offentlig transport ===
I forbindelse med Vinter-OL 2006 fikk Torino et nytt tunnelbanesystem. Metroen har kun én linje med 23 stasjoner. Linjen begynner ved jernbanestasjonen Porta Nuova, går via sentrum og jernbanestasjonen Porta Susa og ender opp vest i byen. Linjen åpnet 4. februar 2006, få dager før åpningen av Vinter-OL. I tillegg er det busser og trikker, drevet av selskapet Gruppo Torinese Trasporti. Et delt offentlig/privat selskap kalt 5T utvikler trafikkovervåkningen for byen.
== Kjente personer fra eller tilknyttet Torino ==
Gianni Agnelli (1921–2003) – Mangeårig styreformann for FIAT og innflytelsesrik forretningsmann
Giovanni Agnelli (sen) (1866–1945) – FIATs grunnlegger
Amedeo Avogadro (1776–1856) – biolog
Alessandro Baricco (1958–) – forfatter
Giuseppe Marc'Antonio Baretti (1719–1789) – kritiker
Camillo Benso di Cavour – politiker (under Risorgimento)
Norberto Bobbio (1909–2004) – historiker og filosof
Giovanni Bosco (Don Bosco) (1815–1888) – prest, ordensstifter, katolsk helgen
Carla Bruni (1967–) – sanger
Valeria Bruni Tedeschi (1964–) – skuespiller
Pierre Paul Caffarel (1795–1850) – innovatør av sjokolade, forretningsmann
Antonio Benedetto Carpano (1764–1815) – skaperen av vermut og apéritif
Robert Fano (1917–) – ingeniør
Galileo Ferraris (1847–1997) – fysiker og ingeniør
Sonia Gandhi (1946–) – politiker i India
Piero Gobetti (1901–1926) – intellektuell
Joseph-Louis Lagrange (1736–1813) – matematiker
Vincenzo Lancia (1881–1937) – sportsmann og forretsningsmann, grunnleggeren av Lancia
Luigi Lavazza (1859–1949) – oppfinner, forretningsmann (kaffe)
Carlo Levi (1902–1975) – maler
Primo Levi (1919–1987) – filosof og forfatter
Salvador Edward Luria (1912–1991) – nobelpris i fysiologi og medisin
Alessandro Martini (1812–1905) – forretningsmann (vermut)
Rita Levi-Montalcini (1909–2012) – nobelpris i fysiologi og medisin
Adriano Olivetti (1901–1960) – forretningsmann
Giuseppe Peano (1858–1932) – matematiker
Aurelio Peccei (1908–1984) – grunnleggeren av Club of Rome
Annibale Rigotti (1870–1968) – arkitekt
Piero Sraffa (1898–1983) – økonom
Massimo Taparelli (1798–1866) – statsmann, forfatter og maler
Umberto Tozzi (1952–) – sanger
Viktor Emmanuel II av Italia (1820–1878) – første konge av det samlede Italia
== Referanser ==
== Kilder ==
Extra-torino: Historie (lest 15. januar 2006 11:00)
Universitetets historie (lest 18. januar 9:00)
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Turin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Torino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Universitetene ===
Universitetet i Torino (italiensk)
Politecnico di Torino (italiensk, engelsk)
Istituto Europeo di Design (italiensk, engelsk, spansk)
=== Andre ===
Bilder
Mole Antonelliana
Skøytehallen Oval Lingotto
Foto fra Torino
Piemonte guide over Torino
Torino Fc | Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. | 4,742 | 4,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aprilsnarr | 2023-02-04 | Aprilsnarr | ['Kategori:April', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Tradisjoner'] | Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika.
| Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika.
== Poisson d’avril (= «aprilfisk») ==
Det er blitt påstått at den nordiske formen for aprilsnarr er et innlån fra fransk skikk. Ved overgangen til den gregorianske kalenderen, som i Frankrike skjedde i 1582, ble nyttår flyttet til 1. januar, og de som fremdeles praktiserte gammelt nyttår ved vårjevndøgn, «ga man aprilfisken» (= donner le poisson d'avril), dvs. at man i hemmelighet forsøkte å få hengt en utklippet papirfisk på ryggen til vedkommende.
Imidlertid har det å narre april trolig sammenheng med vårfestene i keisertidens Roma. Under de tøylesløse
vårfestene som markerte vårens komme, ble lovverket tilsidesatt, en formildende omstendighet hvis man gjorde andre et pek på denne tid. Det ble kastet mel og råtne tomater, snudd oppned på tilværelsen, festet og drukket. Kvinnene kunne gå i mannsklær og vice versa, soldatene kommanderte offiserene, og det utviklet seg spøk og narrestreker. Dette bruddet med vanlig samfunnsorden kan virke som en sosial sikkerhetsventil i et strengt autoritært system.
Selve narredagen var ved inngangen til påsken, som samtidig ble oppfattet som starten på det nye året. Men ettersom påsken falt på såkalt bevegelige helligdager og vekslet fra år til år, ble i det i 1566 slått fast at 1. april skulle være nyttår. Dette med å knytte narringen til årets gjenoppvåkning og grødevekstene, ser vi også av det i eldre norsk tradisjon var alminnelig å drive narrestrekene sist i april eller i begynnelsen av mai. Offeret ble da kalt for «maikatt» eller «maigås». Aprilsnarr er idag en kjent og praktisert tradisjon over hele Europa. Et unntak er Spania, der brukes Día de los Santos Inocentes (dvs. «de uskyldige barns dag»), hvor folk lures den 28. desember.
== Alle tåpers dag ==
Det en i engelsktalende land omtaler som April fool’s day eller all fool’s day er en folkelig festdag. Her heter det også at en skal begrense narringen til formiddagen, før noon, men det heter også at en ikke skal avsløre de store kollektive narrespillene før etter klokken 12.
Norske barn, i hvert fall på Østlandet, roper gjerne: «Aprilsnarr i gamle da'r, som ingen tanker har». Poenget var ofte å klare å lure noen til å gå over én, eller helst flere dørstokker. En spesiell form for lureri, som også ble utført overfor nybegynnere i spesielle yrker ble folk sendt ut på lureærender, for å hente «sleggefett» hos kokka, «stripete maling» eller «skrutrekker for en venstrehendt». Hensikten var å sette den godtroende i forlegenhet.
== Flere teorier om narreskikkens opprinnelse ==
Opprinnelsen til denne skikken er omdiskutert, og mange teorier er lagt frem. Noen hevder at den stammer fra en minnefest hvor Jesus Kristus ble sendt fra Annas til Kaifas, fra Kaifas til Pilatus, fra Pilatus til Herodes og fra Herodes tilbake igjen til Pilatus, der korsfestelsen fant sted rundt første april.
Det som virker sikkert, er at det er en etterlevning av de en gang universale feiringene av vårjevndøgn, som startet på den gamle nyttårsdagen den 25. mars og som sluttet 21. april. I India er vårjevndøgnfesten navngitt som Holifesten, og den avsluttes den 31. mars. Folk blir som regel lurt ved å sendes ut på fruktløse ærend, og tradisjonen sies å ha pågått i uminnelige tider.
Likevel er det usannsynlig at denne forklaringen på aprilspøkens opprinnelse er korrekt. Lenge før 1582, da kong Karl IX av Frankrike brakte inn den nye gregorianske kalenderen, hadde franske og nederlandske kilder fra 1508 og 1539 beskrevet aprilspøker og skikken med å lage dem på den 1. april.
Selv om 1. april lenge så ut til å ha vært en vanlig fest i Storbritannia så var det tydeligvis ikke før starten på 1700-tallet at aprilspøker ble en vanlig skikk. I Skottland er skikken kjent som Hunting the Gowk, som vil si å jakte på gjøken, og aprilspøker var aprilgjøker, der gjøken var, som i de fleste land, et ord for forakt.
Nederlenderne har sine egne grunner. Tilbake i 1572 var Nederland fremdeles styrt av kong Filip II av Spania. Det var nederlandske opprørere rundt omkring som kalte seg selv Geuzen etter det franske Geux som betyr tiggere. Den 1. april 1572 inntok de en liten kystby kalt Den Briel. Denne hendelsen var også starten på et omfattende opprør mot spanjolene i andre byer i Nederland. General Alva av den spanske hæren kunne ikke gjøre mye. Bril er det nederlandske ordet for briller, og den 1. april 1572 oppstod uttrykket mistet Alva sine briller. Nederlendere finner dette ordspillet så morsomt at de fremdeles markerer denne dagen.
Skikken med spøker den 28. desember eksisterer også i noen deler av Belgia, som for eksempel i provinsen Antwerpen. Den flamske tradisjonen er at barn skal låse ute sine foreldre eller lærere og bare slippe dem inn hvis de lover å ta med godteri samme kveld eller neste dag.
I Iran spiller folk hverandre puss den 3. april, den trettende dag av den persiske kalenders nyår (Norooz). Denne dagen kalles Sizdah Bedar som betyr utendørs-tretten. Det sies at folk bør gå ut denne datoen for å unnslippe ulykken fra tallet 13.
Det har i nyere tid blitt veldig populært å trykke aprilspøker i aviser, og å vise fabrikkerte nyhetsinnslag på TV. I 2015 droppet både Verdens Gang, Dagbladet, Aftenposten, NRK og TV 2 aprilspøk.
== Kjente aprilspøker ==
Statkraft kan lage energi av stjerner: 2008 Statkraft slo skikkelig til, og påstod at de kunne lage energi fra stjerner. Det ble laget en reklamefilm [1] som ble vist på TV.Hongkong forblir britisk: 1997 gikk flere britiske aviser ut med at regjeringen hadde fremforhandlet en avtale om at Storbritannia skulle få beholde Hongkong, mot at Kina fikk Nord-Irland.Staten Alabama forandrer verdien av pi: Aprilutgaven av tidsskriftet New Mexicans for Science and Reason inneholdt i 1998 en artikkel som hevdet at Alabamas høyesterett hadde stemt for å endre verdien på den matematiske konstanten pi fra 3,14159 til 3,0. Internet sørget for rask utbredelse av aprilspøken, som justisdepartementet i Alabama snart fikk kjennskap til da det veltet inn med protester. Artikkelen var ført i pennen av fysikeren Mark Boslough under pseudonymet April Holiday, som forklarte at Alabama omdefinerte pi til 3,0 for å gjøre den til en mer «bibelsk verdi».Spagettitrær: BBCs TV-program Panorama kjørte en berømt spøk i 1957 som viste sveitsere opptatt med å høste spagetti fra trær. Høsten skulle være spesielt bra det året, på grunn av «spagettibillen»s fravær. BBC fikk flere hundre henvendelser med spørsmål om hvordan man kunne dyrke sin egen spagetti. BBC svarte diplomatisk at de kunne «legge en kvist spagetti i en boks med tomatsaus og håpe på det beste».Venstrehånds-Whoppere: I 1998 hadde Burger King en annonse i USA Today som sa at folk kunne få en Whopper (en type hamburger som er fast i menyen til Burger King) for venstrehendte, og som var designet slik at fyllet rant ut på høyre side.Taco Liberty Bell: I 1996 hadde Taco Bell en fullsides annonse i The New York Times som kunngjorde at de hadde kjøpt The Liberty Bell for å redusere landets gjeld, og hadde skiftet navnet til Taco Liberty Bell. Når de ble spurt om salget svarte Det hvite hus sin pressesekretær, Mike McCurry, at Lincoln-monumentet også hadde blitt solgt og fra nå av vil bli kjent som The Ford Lincoln Mercury Memorial.FBI slår ned på deling av musikk på internett: Slike kunngjøringer på 1. april er blitt vanlige.Metrisk tid: Gjentatte ganger i forskjellige land har denne spøken som hevder at tidssystemet vil bli forandret til et system som går til 10 (for eksempel kl. 06.00→2,500, 08.45→3,646, 14.30→6,042, eller 23.59→9,993).Smell-o-vision: I 1965 hevdet BBC at de skulle ha et forsøk med en ny teknologi som tillot sending med lukt over luftbølgene til alle seerne. Mange seere skal ha kontaktet BBC og rapportert om forsøkets suksess.Farge-TV med nylonstrømpe: Svensk fjernsyn presenterte i 1962 en ny metode for å få farge-TV gjennom å feste en nylonstrømpe over en sort-hvit TV. Mange prøvde det. Dette er den mest berømte aprilsnarren i Sverige.TV i aliminiumsfolie: Nederlandsk fjernsyn rapporterte en gang at regjeringen hadde ny teknologi for å finne fjernsyn uten lisens, men at dette kunne forhindres ved å pakke TV-en inn i aluminiumsfolie. I løpet av noen få timer var det utsolgt for aluminiumsfolie over hele landet.
Vinsalg i spann: Under overskriften «Vinmonopolet realiserer i dag store kvanta vin» kunne Aftenpostens morgenutgave 1. april 1950 melde at Vinmonopolets tapperi på Hasle hadde manko på tomflasker – en ikke urealistisk situasjon i tiden etter krigen. For å unngå å brenne inne med store mengder rødvin, meldte avisen at vinen ville bli solgt ut svært rimelig til kunder som selv medbrakte emballasje. Folk ble anmodet om å medbringe spann, bøtter eller annen egnet bæreredskap, og da Vinmonopolet åpnet klokken 10 om morgenen var det lang kø utenfor enkelte utsalg. Folk som leste dette på trikken på vei til arbeidet var raske til å stikke innom en isenkramforretning, kjøpe med seg et spann eller en bøtte og stille seg i kø utenfor nærmeste utsalg. I aftenutgaven kunne avisen vise bilde av polkunder i kø utenfor utsalget i Rosenkrantz' gate.Gratis vin til alle: Inspirert av Aftenposten, kunne Bergens Tidende i 1987 melde at Vinmonopolet hadde konfiskert 10 000 liter med smuglervin. Innbyggerne i Bergen var invitert til polet for å få en del av varene heller enn å tømme det ut. På morgenen sto 200 menn og kvinner utenfor Vinmonopolet med flasker, bøtter og lignende for den verdsatte varen.Hongkong blir infisert med SARS: I 2003 var det et rykte som sa at mange mennesker i Hongkong var smittet av Sars og at alle immigrasjonshavner ville bli stengt, og at Tung Chee-Hwa, ordføreren i Hongkong på det tidspunktet, hadde sagt opp på grunn av dette. Hongkongs supermarkeder ble straks oversvømt av panikkslagne handlere. Regjeringen holdt en pressekonferanse for å benekte dette. Ryktet, som var ment som en aprilspøk, var startet av en student som imiterte designen til avisen Ming Paos nettside. Han ble siktet etter hendelsen.En borgermesters død: I 1988 rapporterte de lokale radiovertene Opie og Anthony at borgermesteren i Boston, Thomas Menino, hadde blitt drept i en bilulykke. Menino satt på dette tidspunktet om bord i et fly, noe som førte til at flere trodde at dette stemte siden han ikke kunne nås. Ryktet spredde seg raskt gjennom byen og førte til at nyhetsstasjoner ga advarsler som benektet spøken. De to ryktemakerne fikk sparken kort etter.Gratiskonsert: Radiostasjonen 98,1 Kiss i Chattanooga, Tennessee, annonsert feilaktig i 2003 at rapperen Eminem skulle ha et gratis show på en stor parkeringsplass. Flere politifolk måtte rykke ut for å ta seg av trafikkproblemene og de rasende lytterne som truet med å skade den ansvarlige DJ-en. De ansvarlige ble senere fengslet for å ha forstyrret den offentlige ro og orden.Opphevelse av tyngdekraften: I 1976 fortalte den britiske astronomen Patrick Moore lytterne av BBC 2 at en unik posisjon av to planeter ville resultere i en oppadgående gravitasjonstrekk som ville gjøre folk lettere akkurat 09:47 den dagen. Han inviterte sitt publikum til å hoppe i luften og erfare en rar, flytende følelse. Dusinvis av lyttere ringte inn for å si at eksperimentet virket.
== Sitat fra første april ==
April first: this is the day upon which we are reminded of what we are on the other 364
You couldn’t fool your mother on the foolingest day of your life even if you had an electrified foolingmachine
== Uskyldige ofre ==
En form for aprilspøk går ut på å legge igjen en beskjed med bud om å ringe for eksempel «Mister C.Lion» eller «Mr. L.E. Fant», med et vedlagt nummer til en dyrepark. Denne spøken er det mange som blir utsatt for, og det resulterer i en strøm av telefoner til dyreparkene.
I noen tilfeller får spøker i aviser lesere til å sende post til ikke-eksisterende adresser, noe som skaper problemer på postkontor rundt om.
== Se også ==
Narrestrek
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) April Fools' Day – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) April Fools' Day – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Derfor lurer vi hverandre 1. april - artikkel i VG om fenomenet aprilsnarr.
NASA har oppdaget vann på Mars | mini|Tegning av aprilsnarr fra 1800-tallet, liten gutt forsøker å narre sin mor | 4,743 | 4,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Mario_World | 2023-02-04 | Super Mario World | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Super Mario', 'Kategori:Super NES-spill', 'Kategori:Videospill fra 1990', 'Kategori:Videospill utviklet av Nintendo', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Virtual Console-spill til Nintendo 3DS', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii U'] | Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
| Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
== Overblikk ==
Det var i dette spillet at Marios dinosaurvenn Yoshi først dukket opp. Her dukker Yoshi opp i fire forskjellige farger (grønn, gul, rød og blå) med litt forskjellige egenskaper. Handlingen i spillet går ut på at Mario og Luigi prøver å redde Prinsesse Toadstool og Yoshis venner fra Bowser og hans Koopalings som har kommet tilbake til tross for å ha blitt beseiret i Super Mario Bros. 3.Som i tidligere Mario-spill er dette spillet også sideskrollende og drar fordel av Super Nintendoens 16-bit grafikk og stereolyd. Spillet består av en reise gjennom brett i syv verdener: Yoshi's Island, Donut Plains, Vanilla Dome, Cookie Mountain, Forest of Illusion, Chocolate Island og the Valley of Bowser. Det finnes også to hemmelige verdener, the Star Road og Special Zone (som er tilgjengelig fra the Star Road) som åpner seg ved å gjennomføre tilleggsmål på spesielle brett.
Spillet har ofte blitt sammenliknet med Super Mario Bros. siden begge spillene «setter lista» for alle etterfølgende spill sluppet på sine respektive systemer. SMW innførte mange nye konsepter til actionspill, for eksempel det å gi spilleren muligheten til å gå tilbake til tidligere brett for å finne oversette hemmeligheter. Dette var et av de første spillene som belønnet spilleren for å «få 100 %» (finne alle hemmelighetene på brettene), et konsept som senere ble veldig populært. Det blir fortsatt sett på av mange som et av de beste spillene gjennom alle tider for sitt enkle og kreative spillbarhet.
En utgave av Super Mario World kom med hver enkelt Super Nintendo da systemet ble sluppet i Amerika, men denne ordningen ble senere droppet. På grunn av dette er SMW fortsatt en av de mestselgende videospillende noensinne.
Super Mario World var med i en spesiell versjon av Super Mario All-Stars, kalt Super Mario All-Stars + Super Mario World, sluppet i 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Super Mario World hos MobyGames
(en) Super Mario World på Metacritic
(en) Super Mario World på Internet Movie Database
(en) Super Mario World hos Giant Bomb
(en) Super Mario World hos Internet Game Database
(en) Super Mario World hos GameSpot
(en) Super Mario World hos IGN
(en) Super Mario World hos VGMdb
(en) Super Mario World hos GameFAQs | }} | 4,744 | 4,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avskoging_i_Afrika | 2023-02-04 | Avskoging i Afrika | ['Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoger'] | Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn.
Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse.
Tabell 1: FRA 1990 i: FAO 1993. TREES-I, TREES-II, IUCN og FRA 1990 og 2000 verdier for «fuktig tropisk Afrika» i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. FRA 2000 i: FAO 2001, unntatt verdien forlaquo;fuktig tropisk Afrika». FAO 1980 i: Grainger 1996.Achard (2002) inkluderer bare «lukket skog», noe som fører til at hans tall for FRA 2000 for år 2000 er om lag 50 % av det FAO oppgir som total skogdekke;. Det er usikkert i hvor stor grad tropisk Afrika omfatter de samme områdene for FAO 1981, FRA 1990, FAO 1997 og FAO 2004, men forskjellen er sannsynligvis ikke stor. Verdiene for TREES-II har feilmarginer som ikke er tatt med. TREES-I og TREES-II varierer ved at østlige Afrika og Madagaskar ikke var med i TREES-I.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
| Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn.
Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse.
Tabell 1: FRA 1990 i: FAO 1993. TREES-I, TREES-II, IUCN og FRA 1990 og 2000 verdier for «fuktig tropisk Afrika» i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. FRA 2000 i: FAO 2001, unntatt verdien forlaquo;fuktig tropisk Afrika». FAO 1980 i: Grainger 1996.Achard (2002) inkluderer bare «lukket skog», noe som fører til at hans tall for FRA 2000 for år 2000 er om lag 50 % av det FAO oppgir som total skogdekke;. Det er usikkert i hvor stor grad tropisk Afrika omfatter de samme områdene for FAO 1981, FRA 1990, FAO 1997 og FAO 2004, men forskjellen er sannsynligvis ikke stor. Verdiene for TREES-II har feilmarginer som ikke er tatt med. TREES-I og TREES-II varierer ved at østlige Afrika og Madagaskar ikke var med i TREES-I.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
== Hva er avskoging, og hvorfor er det et problem? ==
Før en kan diskutere avskoging som et problem er det viktig å vite hva det er en snakker om. Hva er skog? Hva er avskoging? Når er avskoging et problem og hvorfor?
=== Definisjon ===
Hva som blir definert som skog har helt vesentlig betydning for hva statistikken sier om hvor mye skog det er og hvor mye skog som forsvinner. Er for eksempel en frukttrehage, en palmeplantasje eller en savanne med et tre her og der skog? Hvor tett må trærne stå? Hvor høye må de være? Hvor stor betydning slike detaljer i skogdefinisjonen kan ha å si for selve statistikken kan en se fra den store endringen i verdens skogsområder mellom FAO (1993) sin undersøkelse «Forest Resource Assessment 1990» (FRA 1990) og «FRA 2000» (FAO 2001).1I FRA 1990 ble skog definert ulikt i utviklede og utviklingsland (som hele Afrika hører inn under). I utviklingsland skulle skogtoppene (kruna) dekket 10 %, mens i utviklede land 20 %2. I FRA 2000 ble skog derimot definert til 10 % trekrunedekke for alle land3. Verden gikk dermed fra å ha 3442,4 millioner hektar (m ha) skog i 1990 (FAO 1993) til 3869,5 i 2000 (FAO 2001). Skulle en sammenlignet de to statistikkene ville en altså se at verden hadde fått 12,4 % mer skog mellom 1990 og 2000! Men FRA 2000 kom også med nye tall for 1990 som viste at skogene skulle ha minket med 2,4 % (FAO 2001).
Dette illustrerer hvor viktig det er å være klar over hva definisjoner (og undersøkelser) det er snakk om før en sammenligner ulike statistikker. Ettersom Afrika hele tiden har vært «utviklingsland» skulle ikke denne endringen ha innvirkning på tallene der, men en kan se hvor mye de likevel har variert i tabell 1. Matthews (2001:2), som representerer «World Resources Institute» (WRI) bemerker at 10 % grensen er «low enough that it includes land that most nonspecialists would consider to be tundra, wooded grassland or savanna, or scrubland – not forest». «Naturlig skog» blir ofte oppfattet som «urørt» eller «utilgjengelig» skog, og det er den miljøvernorganisasjonene fokuserer på (f.eks. WRI 2000a, 2000b og 2002). Denne blir av FAO (2001:Appendix 2) definert som «forests composed of indigenous trees, not planted by humans». Men Fairhead & Leach (1995, 1998) har vist at store områder skog i Vest-Afrika som har blitt sett på som avskoget dette århundret sannsynligvis ikke har vært skogkledd. Det en har trodd var gjenværende skogsøyer i et område som før var fullstendig skogkledd, viser seg å være skogsøyer under utvikling (p.g.a. menneskelig påvirkning) i et område som før var savanne. Slik har store skogsområder som en i dag har sett på som «naturlig skog» blitt menneskeskapt.
Med FAO sin hoveddefinisjon blir avskoging en netto reduksjon i område dekket av skog over tid. Dersom en bruker naturlig skog kan en ikke ta med tilvekst fra plantasjer, og dersom en definerer skog som «urørt» skog kan en vanskelig ta med tilvekst i avskoget område i det hele tatt; det blir da egentlig snakk om brutto avskoging. Andre vil kanskje definere avskoging som «skogsdegradering», og «degradering» er ofte i den sammenhengen en reduksjon av biomasse og biodiversitet, eller som Grainger (1996:184) skriver det: «temporary or permanent reduction in the density or structure of vegetation cover or its species composition». Selv om det er så mange ulike definisjoner og ulikhetene kan være store ser det ut til at FAO sin siste definisjon er den som er dominerende (f.eks. DeFries 2002, og FAO 2004 tilpasser sine tall til denne definisjonen) og ettersom FAO også delvis publiserer tall over plantasjeområder kan en finne tall for «naturlig skog». I tillegg er det vanlig å bruke en «closed forest» eller «dense forest» definisjon for regnskogsområdene (f.eks. Archard 2002; WRI 2000a, 2002).
=== Avskoging som problem ===
I Afrika er det mange land som har veldig lite skog (ifølge FAO 2001 er det 25 land som har under 15 % skog, Norge har 28,9 %), enten fordi miljøet ikke er egnet for skog, eller fordi skogen er fjernet. Når skog er en knapp ressurs blir det problematisk å fjerne den, men selv når det er mye av den kan det være problematisk:
Både der det er mye og lite skog kan avskoging føre til erosjon. Røttene holder på jorden og binder næring til den. Erosjonen fjerner næring fra jorden, og kan f.eks. føre til oversvømmelse, truende deformering av land og forstopping av vanningsanlegg (Kull 2000). Men erosjon er ikke bare negativt, selv om næringen blir flyttet nedover kan den brukes. Slik har det seg at «farmers in the alluvial baiboho of northwestern Madagascar depend on the fertile soils eroded from the uplands» (Kull 2000:438), og jordbruket i Nil-dalen er avhengig av næringen som Nilen fører med seg. En må innse at jordbruk fører til erosjon, men mange afrikanske bønder (eksempler i Kull 2000, Leach & Mearns 1996 og Fairhead & Leach 1995) vet hvordan det kan begrenses. Skiftjordbruket som oftest blir beskyldt for avskoging lot også oftest skogen komme tilbake, om ikke i samme form som før.
Reduserer biologisk mangfold/degradering: Det som sannsynligvis er det største problemet med avskoging for miljøorganisasjonane er avskoging av såkalt «naturlig skog», eller urskog. Regnskogen er den mest kjente typen. Ettersom den bare er å finne i tropiske strøk, er det disse områdene undersøkelser som bruker satellittbilder (f.eks. Archard 2002, DeFries 2002 og FAO 2004) konsentrerer seg om. Dette understreker den oppmerksomheten disse skogene har. På den andre siden er de også veldig populære innen internasjonal tømmerindustri. Selv om skog skulle vokse tilbake etter avskoging av regnskog, vil den ikke ha samme biodiversitet og biomasse. En er derfor redd for å miste tilgangen (for alltid) til plante/dyrearter som kan fremme forskning f.eks. innen medisin. Reduksjonen i biomasse fører til økt frigjøring av karbon som dermed fører til økt CO2 i atmosfæren og deretter økt drivhuseffekt. Hvor mye regnskog som var og er igjen er derfor veldig viktig for det store CO2-regnestykket4. Den andre siden av mynten er at afrikanerne ikke kan beskyldes for å ha skapt drivhuseffekten, og skulle de se til Vesten ville de ikke finne mye gjenværende urskog. Om regnskog blir til «forest fallow» har lite å si for en afrikansk bonde så lenge han kan arbeide jorden til livets opphold. Det som er degradering for den ene kan være oppgradering for den andre.
Fjerner livsgrunnlaget til folk: Selv om omgjøring av skog til jordbruksland blir sett på som den viktigste grunnen til avskoging (Archard 2002, FAO 2003), er også tømmerhogst en viktig faktor. Skogen er for mange afrikanere en viktig del av livsgrunnlaget der de henter f.eks. «gums and resins, honey and beeswax, medicinal and aromatic plants, dying and tanning materials, bamboo, and bushmeat» (FAO 2003a:20). FAO (2003g:62) nevner folk i tre kategorier som er avhengige av skogen: «forest dwellers, including hunter-gatherers and swidden cultivators; farmers living adjacent to forests, including smallholders and the landless; and commercial users, including artisans, traders, small entrepreneurs and employees in forest industries». På landsbygda kan således skogen ha avgjørende betydning for husholdsinntekten, og viltkjøtt er den viktigste proteinkilden for mange land og folk særlig i Vest- og Sentral-Afrika (FAO 2003a). Skog fungerer også som viktig beskyttelse for jordbruket og mot ukontrollert brann (Fairhead & Leach 1998). I tillegg til disse hovedgrunnene er skog viktig for å bevare vannkilder og bevare de rene (FAO 2001).
=== Årsaker til avskoging ===
Hva er så årsakene til avskoging i Afrika?
Jordbruk: Det som vanligvis blir pekt på som hovedgrunnen til avskoging både før og nå er det som blir karakterisert som dårlige jordbruksteknikker slik som svibruk, skiftjordbruk og overbeiting. Dette blir nevnt som grunn i FAO sine rapporter, og Grainger (1996:183) skriver at «large areas of savanna woodland undoubtedly result from prolonged human disturbance which continues to this day». Jordbruk er det Grainger legger vekt på som «human disturbance». I denne sammenhengen ser det ut til at Grainger støtter seg på det som av Fairhead & Leach (1998) blir kalt «the orthodox view», at jordbruk har gjort store områder i særlig Vest-Afrika om til savanne. I sin studie i Kissidougou (Fairhead & Leach 1995) har de derimot vist at denne prosessen har vært helt omvendt. Bøndene har faktisk gjort savanne om til skog! Dette bruker de også i sin studie av Vest-Afrika (Fairhead & Leach 1998). Der finner de at store områder i Elfenbenskysten som i dag blir sett på som «naturlig skog» truet av avskoging i en «skogssone», sannsynligvis er omgjort fra skogsavanne til skog det siste hundreåret.Kull (2000) viser i sin studie av Madagaskar at selv om jordbruk har vært med på å fjernet regnskogen øst på Madagaskar, kan ikke denne årsaken overføres direkte til resten av øya. Store deler av høylandet som før var dekket med gress, har sannsynligvis aldri blitt avskoget, men kan i dag etter stor befolkningsvekst «sport imbricated crop fields, rice terraces, woodlots and fruit trees» (Kull 2000:432).
Det er nok klart at jordbruk kan føre til avskoging, men en kan neppe påstå at innfødte jordbruksteknikker som skiftjordbruk og svibruk universelt fører til dette. Archard (2002a:111) formulerer det slik i en av de siste studiene om tropisk avskoging som er publisert: «Shifting cultivation mainly occurs in the mosaics of 112 secondary forests and affects only partially the closed primary forests», samtidig peker han på at storparten av landet som ble avskoget ble gjort om til jordbruksland.
Den andre store synderen innen tropisk avskoging er hogst. Hovedårsakene er industriell hogst og vedhogst, i tillegg kommer selektiv hogst som ikke avskoger, men blir beskyldt for å degradere skog og bane vei for videre degradering og avskoging (Grainger 1996; FAO 2003b, c; WRI 2002; Archard 2002a). Industriell hogst av regnskog er vanligvis drevet av transnasjonale selskap og kommer sjelden landet og lokalbefolkningen til gode. Ulovlig og uregulert hogst er også en del av problemet i land som ofte har svake og korrupte myndigheter. (FAO 2003a, b). Plantasje etablering og påfølgende hogst derimot, er i det sørlige Afrika drevet mer av lokale selskap og har i Sør-Afrika gitt arbeid til mer enn 12 500 «small growers» (FAO 2003a:15).Vedhogst ble i 1997 av FAO ikke gitt stor vekt, og 2/3 av vedbehovet kommer fra «nonforest sources such as woodlands, roadside verges, and wood industries» (WRI 2000). I «Forest Outlook Study for Africa» (FOSA) (FAO 2003a, b, c, d, e, f) blir det gitt ulik vekt. Selv om produksjonen av ved har økt veldig mye de siste årene og 91 % av all industriell trefelling blir brukt til fyring, er det ting som tyder på at etterspørselen minker p.g.a. at andre energikilder kommer til, og at avskogingen rammer skog som er plantet for å bli hogd til ved. Det kan se ut til at der en har knappe vedressurser p.g.a. avskoging har en begynte å ta konsekvensene av dette ved hjelp av plantasjeetablering. (FAO 2003). FOSA forutser at økt etterspørsel vil mest gå utover bynær skog, men dette vil være avhengig av markedskrefter og den uformelle sektoren.
Befolkningsvekst blir også ofte direkte satt i sammenheng med avskoging. At deler av dette slik som urbanisering fører til avskoging er ikke så vanskelig å forstå ettersom byer trenger plass. På den andre siden viser studier (Fairhead & Leach 1995, 1998; Kull 2000; Leach & Mearns) at befolkningsvekst likså godt kan føre til «påskoging», hvor mye skog som forsvinner eller kommer til er selvsagt avhengig av hvor mye skog som var der i utgangspunktet.
Andre årsaker til avskoging som ikke blir tillagt mye vekt er slikt som veier og industriell utbygging (vannkraft, gruver).
== Tidligere og nåværende avskoging i Afrika ==
For å finne gode løsninger på problemet avskoging og vite hvor stort det blir i fremtiden er det fundamentalt viktig å vite hvor mye skog det er, og hvor fort den forsvinner.
=== Tidligere avskoging ===
Det er tydelig at det er skrevet mye om skog i Afrika. Skogen ble prioritert av kolonimaktene, både for å ta vare på noe som var nesten helt borte i Europa, men også p.g.a. at de store ressursene som skogene inneholdt. Ser en langt tilbake i tid så har skogen variert med det vekslende klimaet på jorden (Goudie 1996). Det som er mest interessant er likevel hvor mye menneskelig påvirkning har ført til avskoging. De fleste har brukt 1900 som referanseår, og dermed indirekte påstått at det ikke fant sted menneskelig påvirkning før 1900. Dette er i alle tilfelle det Fairhead & Leach (1998) fant i sin studie av Vest-Afrika, og det er sannsynlig at det kan overføres til andre deler av kontinentet.
En går oftest ut fra at i dette referanseåret dekket skogen sitt «klimaks-område» eller potensiell utbredelse slik som Grainger (1996:175) og Alhassan (2004) viser til. Ved å beregne et potensielt område ut fra klimatiske forhold og jordforhold, og sammenligne det med dagens skogdekke (som i seg selv er ganske usikkert) har en funnet ut at Vest-Afrika i det 20. århundre har mistet opp til 87 % av skogdekket (Fairhead & Leach 1998). Som en kan se fra tabell 3, har Fairhead & Leach komme til at avskogingen i Vest-Afrika sannsynligvis har vært 20–41 % av det som en har trodd.
Noe av det de baserer seg på når de har undersøkt Vest-Afrika er den tidligere refererte studien i Kissidougou, Guinea. Kull (2000) har kommet til liknende resultat på Madagaskar. Der har den rådende «fortellingen» vært dominert av en tro på at Madagaskar sitt klimaks naturmiljø slik det var før mennesket kom innebar nesten 100 % skogdekke. Konsekvensen er at avskoging har fjernet opp til 90 % av skogdekket. Han viser at selv om store deler av den østlige regnskogen har blitt avskoget og fortsatt er truet av avskoging, er det samtidig lite trolig at storparten av øya som består av høyland noen gang har vært komplett skogkledd.
Slike nye studier stiller viktige spørsmål om hva som er årsakene til avskoging i Afrika, og hvor mye skog som faktisk har forsvunnet. Både på Madagaskar og i Vest-Afrika er det lokalbefolkningen som har fått skylden for at 50–90 % av skogen er borte. Spørsmålet er om denne skogen faktisk har eksistert, og om det er lokalbefolkningen som har fjernet den. På Madagaskar ser det ut til at kolonial tømmerhogst kan ha hatt veldig stor betydning (Kull 2000), og på Elfenbenskysten har store koloniale folkevandringer hatt mye å si for avskogingen (Fairhead & Leach 1998). Konklusjonen er at vi vet alt for lite, og dersom vi vil vite hvor mye skog det har vært i Afrika, så må det flere slike kritiske studier til.
=== Nyere avskoging ===
Vet en noe mer om dagens avskoging i Afrika? Er det slik at «there are indications that there might be nothing left for posterity» (Alhassan 2004:2). Det som kanskje er det største problemet når en skal svare på dette spørsmålet er «the paucity and sometimes-complete lack of basic reliable data on forest cover» (Alhassan 2004:6).
FAO er den klart dominerende kilden for informasjon om verdens skogsressurser. Problemet har alltid vært og er det fortsatt i dag at dataene er for upålitelige, definisjonene ulike, og FAO oftest må basere seg på gamle skogundersøkelser (median for FRA 2000 var 1991) og «ekspertmeninger». I tabell 1 kan en se hvordan FAO sitt estimat for hvor mye skog det var i Afrika i 1990 har svingt mellom 545, 539 og 703 millioner hektar i undersøkelser publisert i henholdsvis 1993, 1997 og 2001 – og dette uten store definisjonsendringer. Eller en kan se at i 1981 ble det estimert at tropisk Afrika hadde 703 millioner hektar skog i 1980, og tjue år senere blir det estimert at hele Afrika hadde like mye skog i 1990. Dette er tall som blir brukt og referert til i mange, innflytelsesrike og populære verk av f.eks. Verdsbanken (WB), WRI, FAO og andre FN-organisasjoner.
Samtidig har FAO siden FRA 1990 også gjort undersøkelser med satellittbilder som basis. Siden disse bare har dekket den tropiske delen av verden, ikke har gitt tall for hvert enkelt land og kanskje også fordi de har spriket så mye fra hovedundersøkelsen, har den ikke blitt lagt vekt på. Resultatene som ble delvis publisert i FRA 1990 og FRA 2000 som «pan-tropical survey», er hentet fra en ny database på FAO sine internettsider. De er her representert som «FAO 2004» i tabell 1 og 2. Ettersom undersøkelsen baserer seg på «Landsat» satellittbilde fra bare 10 % av landarealet i den tropiske verden, tatt rundt 1980, 1990 og 2000 har den blitt kritisert for å være usikker (Matthews 2001).
I senere tid har det komme flere undersøkelser som baserer seg på satellittbilder. To av dem er støttet av EU og er i tabell 1 og 2 representert som «TREES-I» og «TREES-II». Achard (2002) brukte i TREES-II satellittbilde fra flere ulike satellitter med god resolusjon (standard 1,1 km, men ned til 20 m). Den siste undersøkelsen er en NASA støttet undersøkelse som er representert som «AVHRR» (Advanced Very High Resolution Radiometer). DeFries (2002) brukte AVHRR satellittbilder med 8 km. resolusjon for hvert år i perioden 1984–97 og korrigerte det med Landsat data.
Mens FAO og DeFries har gitt statistikk for «tropisk Afrika» har Achard konsentrert seg om «fuktig tropisk Afrika» (se figur i Sciencemag.org artikkel). Da tropisk Afrika dekker storparten av kontinentet med betydelig skogdekke (se figur på [web] og tabell 2), har nok ikke ikke-tropisk Afrika så mye å si for statistikken.
Av de nye undersøkelsene er det nok TREES-II som gir de mest pålitelige verdiene ettersom de har brukt flest og mest nøyaktige satellittbilde og har korrigert ved hjelp av observasjon på «sample sites» som vist i figur i Sciencemag.org artikkel. Men siden denne undersøkelsen bare dekker en mindre del av Afrika og konsentrerer seg om «dense forest» gir den ikke hele bildet.
Også disse nye undersøkelsene bør leses med feilmarginer i mente: satellittbilde kan forstyrres av skydekke, bildene kommer fra ulike perioder som kan være ukompatible og FAO sin undersøkelse dekker som sagt bare 10 %. AVHRR verdiene for avskoging som er presentert i tabell 2 for 80 og 90 årene (henholdsvis −0,28 og −0,38 millioner hektar) skjuler derfor en skala på henholdsvis 0-0,65 og 0-0,66 m ha. TREES-II tallene skjuler en feilmargin på 0,3 m ha som i motsetning til AVHRR undersøkelsen er lite i forhold til de andre kontinentene.
Når en så skal oppsummere kan det være nyttig å se på FAO sine dokument om plantasjer. Disse viser at områder som allerede har lite skog – disse kan egentlig samanfattast som de landene som ikke omfatter tropisk Afrika – har forholdsvis mye plantasjer, og noen land øker også sitt skogdekke (FAO 2001). Dersom en skal ta FRA 2000 alvorlig så er store deler av skogen i land som Algerie, Kapp Verde, Egypt, Libya, Sør-Afrika, Swaziland og Tunisia allerede plantasjer og skogsområdet har stige fra 1990–20005. Som en kan se fra figur på [web] dekker disse landene storparten av det som ikke er «tropisk Afrika». Slik kan en konkludere at når en skal snakke om avskoging i Afrika er det nok hensiktsmessig å konsentrere seg om tropisk Afrika.
Ettersom TREES-II undersøkelsen ikke bruker samme definisjon og ikke dekker hele Afrika, kan den vanskelig brukes til å finne noe 10 %-trekrunedekke-tall for hele tropisk Afrika. Da står en igjen med FAO sin FRA 2000 rapport basert på nasjonal statistikk og FAO sin «pan-tropical» satellittbildeundersøkelse. Afrika har da sannsynligvis en sted mellom 484 og 650 m ha skog etter FAO sin definisjon.
Hvor fort skogen forsvinner er et helt annet spørsmål. Som en kan se fra tabell 2 er det store sprik mellom tallene. Avskogingstakten har gått ned etter hvert som undersøkelsene har blitt publisert. De mest aktuelle viser fra 0,28–2,38 m ha årlig avskoging på 80-tallet og 0,38–5,26 på 90-tallet. Dersom en utelukkar FRA 2000 data og konsentrerer seg om satellittbildeundersøkelsene for tropisk Afrika, blir ikke skalaen like stor. AVHRR undersøkelsen skjuler en stor feilmargin (0–649 på 80-tallet, 0–662 på 90-tallet), men vil selv om en regner inn denne være langt under FAO tallene. Jeg vil tro at DeFries sin undersøkelse er mer pålitelig enn FAO, fordi DeFries har brukt bilder fra hvert år for hele området, mens FAO har brukt 3 bilder fra 45 «sampling units»6 som for hele det pan-tropiske området dekker 10 %.
Men det som er nyttig å vite i afrikansk sammenheng er hvor det er mest avskoging. Dette har TREES-II undersøkelsen illustrert bra. De røde feltene i figur på Sciencemag.org artikkel viser «varme steder» for avskoging som er områder der avskogingen går fort.
Tabell 2: FRA 1990a i: FAO 1993. FRA 1990b, AVHRR LP og verdien for «tropisk Afrika» under FRA 2000 i: DeFries m.fl. 2002a. TREES-II og verdien for «fuktig tropisk Afrika» under FRA 2000 i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. Verdiane for «Afrika» under FRA 2000 i: FAO 2001.«Tropisk Afrika» omfatter minimalt ulike områder for FRA 1990a, FAO 1997 og resten av studiene. Hvor stor forskjellen er kan ev. ses fra forskjellen mellom FRA 1990a og 1990b. Feilmarginer er ikke tatt med.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
== Avskoging i fremtiden, løsninger ==
Det er store regionale forskjeller på avskogingstakten i Afrika. Områder som allerede har lite skog i sør og nord ser ut til å ta konsekvensen av dette og etablere plantasjer. Etterhvert som landene ser fordelene med dette og dersom en forutsetter en generell positiv økonomisk og demokratisk utvikling er det sannsynlig at disse områdene vil holde seg på samme nivå eller ev. plante enda mer skog. FAO mener det er lite gjenværende plantasjepotensial i Sør-Afrika, men at land som Zimbabwe og Mosambik har potensial. I små folkerike land med lite skog som Burundi og Rwanda ser en også tendenser til at skog blir dyrket for å dekke etterspørsel etter ved. (FAO 2003). I forhold til de tropiske skogene i Sentral-Afrika er det likevel små områder en her snakker om.
På Madagaskar og i Sentral-Afrika er sannsynligvis mye avhengig av hvordan den samfunnsmessige utviklingen ellers er. På Madagaskar er håpet fornyet om at om ikke annet befolkningen der skal få bedre del i inntektene, nå etter at det gamle regimet er kastet. I Sentral-Afrika ser derimot fremtiden mørkere ut. Som en kan se fra figur i Sciencemag.org artikkel er det der det er mest tropisk skog, og i land som Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo, Kongo og Gabon at presset er størst. DR Kongo som nettopp har overlevd et mislykket kuppforsøk er fortsatt ustabilt. Samtidig er det allerede nå gitt løyve for felling av nesten 45 m ha skog i DR Kongo «with little socio-economic benefits to the Congolese people» (WB 2004). Dette gjelder også for resten av Sentral-Afrika inkludert Gabon. Ifølge WRI (2002:9) er det solgt løyver for felling av 45 % av skogen (som definert i TREES 2000) i Sentral-Afrika og 71 % i Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo.
Dersom inntektene fra felling av tropisk skog i Afrika går til internasjonale selskap, korrupte regjeringer og krigføring samtidig som utallige plante- og dyrearter går tapt, er det klart at dette er en stor ulykke for lokalbefolkningen og verdenssamfunnet. Utviklingen i Sentral-Afrika er altså sterkt avhengig av den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i regionen.
Ifølge TREES-undersøkelsen er også deler av skogen i Liberia og Elfenbenskysten truet. Med tanke på ustabiliteten i disse landene er også fremtiden i denne regionen usikker, selv om det kan fremheves at krig kan virket «konserverende» slik som i DR Kongo der «actual timber production was temporarily at a standstill due to war and poor infrastructure» (WB 2004) mellom 1997 og 2002.
Ellers er det positive tendenser som peker mot at vedhogst ikke vil gå ut over det samlede skogdekket, men vil heller bli erstattet av andre energikilder og plantasjeproduksjon. Alt i alt ser fremtiden både lys og mørk ut, men det meste henger sammen med den generelle utviklingen i Afrika. Dersom en oppnår en god demokratisk utvikling kan også skogsressursene fordeles demokratisk til det beste for lokalbefolkningen. Det er jo Afrikanernes skog det er snakk om.
== Fotnoter ==
Metodologiske endringer og endringer i informasjon hadde også betydning.
Full definisjon fra FRA 1990 (FAO 1993:Annex 2): Utvikla land: «Forest Land: with tree crown cover (stand density) of more than about 20 % of the area. Continuous forest with trees usually growing more than about 7m in height and able to produce wood. This includes both closed forest formulations where trees of various storeys and undergrowth cover a high proportion of the ground and open forest formulations with a continuous grass layer in which tree synusia cover at least 10 % of the ground.» Utviklingsland: «Forests are ecological systems with a minimum crown coverage of land surface (here assumed as 10 percent) and generally associated with wild flora, fauna and natural soil conditions; and not subject to agronomic practices. For the present assessments, a tree is defined as a woody perennial with a single main stem (except in coppice crops where multiple stems replace a single stem), a more or less definite crown and a minimum height of more than 5 meters on maturity. Only forest areas more than 100 ha (minimum area) are considered.»
Ifølge Matthews (2001), blir skog i Australia i FRA 2000 definert med 20 % trekrunedekke og ikke 10 %. Siden skogsområdet for Oseania i FRA 1990 og FRA 2000 for 1990 varierte med +129 %, impliserer dette at skog var enda strengere definert i FRA 1990.
Det blir her referert til Kyoto-protokollen som har som mål å innføre CO2-kvoter. Ettersom 1990 er referanseåret for dette regnestykket har det veldig mye å si hvor mye skog hvert land hadde i 1990.
Sør-Afrika hadde 0,2 % avskoging pr. år.
== Litteratur ==
Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002a): Determination of The World’s Humid Tropical Deforestation Rates during the 1990’s – Methodology and results of the TREES-II research programme. Luxembourg: European Comission Joint Research Centre.
Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002b): «Determination of Deforestation Rates of the World’s Humid Tropical Forests» i: Science, Vol. 297, 9. august 2002. s. 999-1002.
Adams, W. M., A. S. Goudie & A. R. Orme (1996): The Physical Geography of Africa. New York: Oxford University Press.
Adams, Martin E. (1996): «Savanna Environments» i: Adams m.fl..
Grainger, Alan (1996): «Forest Environments» i: Adams m.fl..
Goudie, Andrew S. (1996): «Climate: Past and Present». I Adams m.fl..
Alhassan, Osman (2004): Deforestation and wood fuel energy in Africa, with a focus on Ghana. Leksjon fra AFR 6002/1002. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: 27.01.2004. Ikke publisert utenfor NTNU.
DeFries, Ruth S., Richard A. Houghton, Matthew C. Hansen, Christopher B. Field, David Skolei & John Townshend (2002a): «Carbon emissions from tropical deforestation and regrowth based on satellite observations for the 1980s and 1990s» i: PNAS, 29. oktober 2002, vol. 99, nr. 22. s. 14256-14261.
DeFries, Ruth & Frédéric Achard (2002b): «New estimates of tropical deforestation and terrestrial carbon fluxes: results of two complementary studies» i: LUCC newsletter. Nr. 8, Desember 2002. s. 7-9.
Fairhead, J & Leach, M (1995): «Local agro-ecological management and forest-savanna transitions: the case of Kissidougou, Guinea» i: Binns, T. (red.) People and Environment in Africa. John Wiley & sons, 1995. s. 163–170.
Fairhead, J & Leach, M (1998): Reframing Deforestation, Global analyses and local realities: studies in West Africa. London: Routledge.
FAO (1948): «Forest resources of the world» i: [Unasylva - Vol. 2, No. 4 - Forest resources of the world Unasylva, Vol. 2, nr. 4]. juli-august 1948. Washington, D. C.
FAO (1993): «Forest resources assessment 1990 - global synthesis» i: FAO Forestry Paper No. 124. Roma: FAO.
FAO (1997): State of the World’s Forests 1997. Roma: FAO.
FAO (2001): Global Forest Resources Assessment 2000 Roma: FAO.
FAO (2003): Forestry Outlook Study for Africa, African Forests: a View to 2020. Roma: FAO.
FAO (2004): Global Terrestrial Observing System (GTOS), Terrestrial Ecosystem Monitoring Sites (TEMS). The FAO Forest Resources Assessment: A remote sensing survey on forest cover changes 1980-2000.
Kull, C.A (2000): «Deforestation, Erosion, and Fire: Degradation Myths in the Environmental History of Madagascar» i: Environment and History nr. 6 (2000): s. 423–450. The white Horse Press, UK.
Leach, M & Mearns, R (1996): «Environmental Change &Policy: Challenging Received Wisdom in Africa» i: Leach, M & Mearns, R. (red). African issues. The Lie of the land. Challenging received wisdom on the African Environment. The International African Institute, 1996. s. 1–33.
Matthews, Emily (2001): Understanding the FRA 2000. Forest Briefing No. 1. March 2001. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
World Bank (2004): The World Bank and the Sustainable Management of Forests in the Democratic Republic of Congo (DRC). March 2004. s. 1.
WRI (2000a): A First Look at Logging in Gabon. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
WRI (2000b): World Resources 2000-2001: People and ecosystems: The fraying web of life. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
WRI (2002): An Analysis of Access into Central Africa’s Rainforests. Washington, DC: World Resources Institute (WRI). | Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. | 4,746 | 4,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politisk_%C3%B8kologi | 2023-02-04 | Politisk økologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljø og samfunn', 'Kategori:Politikk etter tema', 'Kategori:Økologi'] | Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). For å oppnå dette er den tverrfaglig. Begrepet har enkelt sett oppstått fra en kombinasjon av «kulturell økologi» og «politisk økonomi», og innebærer derfor at man kombinerer kunnskap fra både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag som f.eks. biologi, økologi, botanikk, hydrologi, meteorologi, geomorfologi, sosiologi, antropologi, geografi og økonomi (Klein 2004:2).
Den politiske økologien gir kunnskapsmessig input av verdi for grønn politisk tenkning og grønn ideologi.
| Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). For å oppnå dette er den tverrfaglig. Begrepet har enkelt sett oppstått fra en kombinasjon av «kulturell økologi» og «politisk økonomi», og innebærer derfor at man kombinerer kunnskap fra både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag som f.eks. biologi, økologi, botanikk, hydrologi, meteorologi, geomorfologi, sosiologi, antropologi, geografi og økonomi (Klein 2004:2).
Den politiske økologien gir kunnskapsmessig input av verdi for grønn politisk tenkning og grønn ideologi.
== Kilder ==
Klein, Jørgen (2004): Om begrepet ’Politisk Økologi’. Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 05.02.2004. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU. | Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). | 4,749 | 4,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Cartier | 2023-02-04 | Jacques Cartier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1557', 'Kategori:Franske oppdagere', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1491', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Malo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. september 1557 samme sted) var den franske oppdageren som oppdaget Canada på vegne av den franske kronen. Cartier var fra Saint-Malo, som på den tiden var en av Frankrikes største sjøfartsbyer, drevet av kaprervirksomhet rettet mot britiske skip.
Cartier la ut på en ny reise 19. mai 1535 med tre skip og 110 menn. På denne reisen seilte han oppover St. Lawrence-elva til Huron-landsbyene Stadacona (omtrent der det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montreal). Her fikk han høre om et land lenger nord, kalt Sagyenay som skulle være fullt av gull. 23. mai 1541 la Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise. Denne gangen lette han etter Saguenay, men kom han aldri lenger enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Han returnerte til Frankrike året etter og tilbragte resten av livet sitt i Saint-Malo, der han døde i 1557.
| Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. september 1557 samme sted) var den franske oppdageren som oppdaget Canada på vegne av den franske kronen. Cartier var fra Saint-Malo, som på den tiden var en av Frankrikes største sjøfartsbyer, drevet av kaprervirksomhet rettet mot britiske skip.
Cartier la ut på en ny reise 19. mai 1535 med tre skip og 110 menn. På denne reisen seilte han oppover St. Lawrence-elva til Huron-landsbyene Stadacona (omtrent der det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montreal). Her fikk han høre om et land lenger nord, kalt Sagyenay som skulle være fullt av gull. 23. mai 1541 la Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise. Denne gangen lette han etter Saguenay, men kom han aldri lenger enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Han returnerte til Frankrike året etter og tilbragte resten av livet sitt i Saint-Malo, der han døde i 1557.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans foreldre Jamet Cartier og Geseline Jansart ble gift i 1428. Jacques var nummer to av fem søsken.
Cartier ble i 1519 som 29-årig gift med Marie Katherine des Granches, datter av chevalier Honoré de Granches, som var øverstkommanderende i St. Malo. På vielsesattesten stod det at Cartier hadde rang av overstyrmann i St. Malo. Hans ekteskap med Katherine var barnløst.
=== Oppdagelsesreiser ===
Cartier må ha gjennomført reisen over Atlanten før han trer inn i historien som kongelig utsendt. I hans notater vedrørende maismarker i området omkring Quebec kan man se at han har vært i Brasil idet han sammenligner maismarkene med et lignende sted i Brasil. Dessuten har han muligvis medbrakt en brasiliansk pike med seg til hjemmet idet det ble døpt en pike i 1528 ved navn Catherine av Brezil for hvem Cartiers kone stod gudmor.
==== Det første kongelige reiseoppdrag ====
I 1534, to år etter at hertugdømmet Bretagne var kommet i personalunion med Frankrike, ble han utsendt av den franske kongen Frans I for å lete etter gull og en vestlig sjøvei til India. På den tid trodde man det var mulig å finne en brukbar sjøvei til Orienten som man kalte Nordvestpassasjen. Ti år tidligere sendte Frans I Giovanni da Verrazzano på en lignende tur og man mener at Cartier kan ha deltatt på.Cartier gikk først i land på halvøya la Gaspésie. Her reiste han et trekors som i 1934 blev utskiftet med et kors av granitt til minne om hans ankomst og oppdagelse av Canada. På la Gaspésie møtte Cartier og hans folk en vennligsinnet indianerstamme ledet av en høvding ved navn Donnaconas. Indianerstammen der (irokesere) og var på fisketur der, kalte sitt område for «Kanata», som også brukes om en landsby. Dette ord var muligens inspirasjonen til at Cartier begynte å kalle landet for Canada.Han utforsket deler av det nåværende Newfoundland og østkysten av Canada, hvor han hørte rykter om en elv, som han trodde var Nordvestpassasjen. På denne reise bortførte han høvding Donnaconas sønner, Domagaya og Taignoagny, og tok dem med seg tilbake til Frankrike.
==== Annen reise ====
Cartier la ut på en ny reise den 19. mai 1535 med tre skip, 110 menn og de bortførte guttene (som ble avlevert til foreldrene). På denne reisen seilte han opp langs St. Lawrence-elva til huronlandsbyene Stadacona (omtrent der hvor det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montréal). Her hørte han om et land lengre mod nord, Sagyenay, som skulle være fylt med gull.
==== Tredje reise ====
Den 23. mai 1541 stevnet Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise, denne gang i søken etter Saguenay. Han nådde imidlertid aldri lengre enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Besetningen ble så hardt rammet av skjørbuk, at det til sist bare var ti mann til å pleie de øvrige. Fra den opprinnelige befolkning hørte Cartier at et uttrekk fra tuja var en effektiv kur mot sykdommen. Dette reddet folkene.Han vendte tilbake til Frankrike året etter og tilbrakte resten av livet i Saint-Malo, hvor han døde i 1557.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henri V. Michelant (utg.): Jacques Carties, Voyage de J. Cartier au Canada. Éditions Tross, Paris 1865.
Léon Riotor: Jacques Cartier et le voyage au Canada. Chronique de la Nouvelle-France (La vie des grands découvreurs). Édition Roger, Paris 1937.
== Eksterne lenker ==
Hans-Jürgen Hübner: Jacques Cartier | Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. | 4,750 | 4,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hiv | 2023-02-04 | Hiv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hiv/aids', 'Kategori:Retrovirus', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | Humant immunsviktvirus (Hiv) er et lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom – bedre kjent som aids.Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.
Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. Hiv smitter rundt 0,6 % av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4–3,3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).
| Humant immunsviktvirus (Hiv) er et lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom – bedre kjent som aids.Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.
Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. Hiv smitter rundt 0,6 % av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4–3,3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).
== Smitteoverføring ==
Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. Helt spesielle forutsetninger må ligge til grunn for at smitteoverføring kan skje. Smittemediet må inneholde høye konsentrasjoner av viruspartikler for at viruset skal kunne infisere de celler i kroppen som det er avhengig av for å kunne reprodusere seg. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring kan inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av.
Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, dvs at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset. Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset.
Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er delte sprøyter blant rusmiddelavhengige vanligste smittevei, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste.
Smitteoverføring skjer lettere fra mann til mann enn fra mann til kvinne eller omvendt, da viruset først og fremst finnes i større konsentrasjoner i sæden hos mannen og i mye mindre grad i kvinnelige vaginalsekreter, og fordi slimhinnen i skjeden er tykkere og mer motstandsdyktig mot rifter og sår under samleie. Ubeskyttet analsex regnes derfor som høyrisiko og betydelig mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex.
Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker.
=== Myter og fakta om smitteveier ===
Hiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktor som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt virus load eller viruslast. Lav viruslast reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy viruslast øker den tilsvarende.
Viruslast er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil viruslast ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret undertrykkes.
Idet den smittede kommer under behandling, vil viruslast synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise.
== Subtyper av hiv ==
Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon. Det finnes to hovedtyper av hiv – hiv-1 og hiv-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten Sooty Mangabey, som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er hiv-1 gruppe M-viruset som er det dominerende og som forårsaker aids. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1.
=== Hiv-01 gruppe M ===
Her nevnes bare gruppe M, siden det er i denne gruppen man finner de subtyper som inneholder patogene strenger av viruset.
Gruppe M er den mest utbredte type av hiv. Mer enn 90 % av alle tilfeller av hivsmitte stammer fra denne gruppen. Innenfor gruppe M finnes så en rekke subtyper som benevnes som Subtype A etc. Det finnes også kombinasjonsformer av ulike subtyper, såkalte CRF (Circulating recombinant forms). Disse er også nummerert. CRF12_BF vil da bety en kombinasjon av subtype B og subtype F.
Subtype A: Vanlig i Vest-Afrika
Subtype B: Den vanligste i Europa, Amerika, Thailand og Australia
Subtype C: Den vanligste i Sør-Afrika, India og Nepal
Subtype D: Er bare registrert i Øst-Afrika og Sentral-Afrika
Subtype E: Er bare registrert i kombinasjon med Subtype A (CRF01_AE)
Subtype F: Er funnet i Sentral-Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa
Subtype G: (og CRF02_AG) er bare funnet i Afrika og Sentral-Europa
Subtype H: Er bare registrert i Sentral-Afrika
Subtype I: Er nå omdefinert til CRF04_cpx, der cpx står for complex recombination of several subtypes
Subtype J: Er bare registrert i Vest-, Nord- og Sentral-Afrika samt i Karibien.
Subtype K: Er bare registrert i Kongo og KamerunDisse subtypene kan igjen deles inn i nye subtyper, som da benevnes f.eks. Subtype A1, A2, B1, B2 etc.
=== Hiv-02 ===
Hiv-02 har bare sporadisk vært registrert utenfor Afrika.
=== Resistens ===
Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike subtyper av viruset. The Stanford HIV Drug Resistance Database og The International Aids Society oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene.
=== Superinfeksjon ===
Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset. Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus. Pr. 2005 var det bare registrert 16 tilfeller med superinfeksjon på verdensbasis.
== Påvisning ==
Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt vindusperiode der en hivtest vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det.
Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og sikker påvisning drastisk redusert. En hivtest er i dag relativ sikker tre uker etter smitte, og helt sikker tolv uker etter smitte.
== Fra hiv til aids ==
Hiv er viruset som ubehandlet fører til aids. Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å danne kopier av seg selv.
Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar, de såkalte T-4- eller CD-4-celler (lymfocytter), som angripes av viruset. CD-4- eller T-4-cellene er hvite blodlegemer som har en sentral funksjon i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunsystemet bryte sammen. Idet viruset har trengt inn i cellen, "omdefineres" cellens funksjon til å bli en "fabrikk" for reproduksjon av nye viruskopier, som igjen infiserer nye celler. Gradvis brytes dermed hele immunforsvaret ned. En rekke såkalte opportunistiske infeksjoner vil da oppstå – det vil si infeksjoner som kroppen normalt holder stand mot, men som utnytter immunsystemets svekkelse til å blusse opp og angripe kroppen. Den vanligste av disse opportunistiske infeksjonene er pneumocystis carinii pneumoni (PCP) eller med sin nyere betegnelse pneumocystis jeroveci pneumoni. Dette er en candidainfeksjon på lungene som er meget sjelden uavhengig av aids og som ubehandlet har et dødelig forløp. Andre opportunistiske infeksjoner kan være soppinfeksjoner i spiserør og/eller munnhule, vedvarende herpes simplex, kryptokokk-infeksjon, avmagringssyndrom, spesielle former for hudkreft (Kaposis sarkom) som praktisk talt bare opptrer i forbindelse med aids, og hjernetoxoplasmose. Når mengden av CD-4-celler er under en viss målbar grense (som f.t. retningsgivende er satt ved 350 viruskopier pr. ml blod) og en av de aidsdefinerende opportunistiske infeksjonene inntrer, har den hivsmittede utviklet aids og vil uten behandling dø.
=== Symptomer ===
En hivsmittet trenger ikke å ha symptomer på smitte i det hele tatt. Hivinfeksjonen kan være såkalt asymptomatisk, dvs. at den smittede verken har symptomer eller plager. Ca halvparten av de smittede får imidlertid en akuttreaksjon 2–3 uker etter smitte i form av kraftig influensa, høy feber og opphovnede lymfekjertler som kan minne om kyssesyke. Andre symptomer kan være utslett, diaré, hoste og belegg på mandlene. Dette kalles primærinfeksjon. Etter kort tid vil disse symptomene gå tilbake og den smittede kan leve symptomfritt i mange år.
En hivinfeksjon kan deles opp i 4 stadier:
==== Fase 1: Primærinfeksjon ====
Primærinfeksjon 2–3 uker etter smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil etter normal rekonvalesenstid gå over.
==== Fase 2: Asymptomatisk fase ====
Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler flere steder i kroppen og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet. Gjennomsnittlig latenstid er fra 6 til 8 år. Det finnes imidlertid tilfeller der smittede har gått med viruset i opp til 20–25 år uten å ha utviklet aids.
==== Fase 3: Symptomatisk fase ====
Etter mange år vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere noe fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, candidainfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes.
==== Fase 4: Aids ====
Aids er det dødelige stadiet av en hivinfeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang.
== Utfordringer med vaksine ==
I de første 10–15 år av hivepidemien stod legevitenskapen rådløs med hensyn til livreddende behandling av hivinfeksjon. I 1987 ble kreftmedisinen AZT (eller Zidovudin) introdusert. Den gav en kortvarig effekt inntil hiv utviklet resistens, og gav dessuten meget kraftige bivirkninger.
Tross intense anstrengelser er det fortsatt ingen vaksine eller effektiv kur mot selve hivviruset. Årsaken til vanskene med å fremstille vaksine er virusets store genetiske variasjon og raske replikasjonsevne. I forhold til andre virus er hiv her unikt. For hver replikasjon skifter viruset seg, det blir resistent. Om vi tar et øyeblikksbilde av hiv, vil det være fullt mulig å utvikle en effektiv vaksine mot viruset slik det ser ut der og da. Men ved neste replikasjon vil viruset ha endret sin overflatestruktur akkurat så mye at vaksinen ikke vil gjenkjenne det. Hiv har et unikt tempo og mangfold som gjør det fysisk umulig å henge med. På grunn av sin evne til å smyge unna ethvert kjemisk motangrep, omtales hiv ofte som et spesielt «intelligent» virus.
== Behandling ==
Tross vanskene med å utvikle vaksine, finnes det i dag effektiv behandling mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Med riktig behandling trenger en hivinfeksjon derfor ikke lenger utvikle seg dødelig. De fleste hivsmittede som mottar behandling, vil kunne leve tilnærmet normal livslengde og tilnærmet symptomfritt.
Det store vendepunktet i behandlingen av hiv kom med introduksjonen av HAART (Highly active antiretroviral therapy) i 1996. Dette er en kombinasjonsbehandling bestående av minst tre forskjellige antiretrovirale legemidler som "gjerder" viruset inne slik at det hindres i å reprodusere seg. De antiretrovirale legemidlene angriper de vitale prosessene i hivs reproduksjon (revers transkriptase, integrase og protease). Kombinasjonsbehandling består i å angripe alle disse prosessene samtidig. Så lenge viruset hindres i å reprodusere seg, vil nye celler ikke kunne infiseres og sykdom vil heller ikke kunne inntre. HAART er resultat av en intens internasjonal forskningsinnsats og representerer ett av de store gjennombrudd i medisinens historie. Skal medisinene ha effekt, er man avhengig av at de tas daglig livet ut, til riktig tid og på rett måte. Ingen medisiner stiller så store krav til eksakt etterlevelse fra pasientens side som HAART. Slutter man å ta medisinene, vil viruset straks blomstre opp igjen i kroppen og CD-4-nivåene synke. Glemmer man å ta medisinene, er det som å «klippe hull» i gjerdet. Det er nok at én viruspartikkel slipper gjennom for at det skal begynne å replikere og eventuelt utvikle medisinresistens. Det er beregnet at for å ha full effekt av HAART må 95 % av medisinene tas. Det innebærer at man ikke kan glemme å ta en dose mer enn én gang hver halvannen måned.
På grunn av de høye utgiftene til forskning og fremstilling er imidlertid HAART meget kostbart. British HIV Association (BHIVA) har beregnet at én hivpasient i industrialiserte land bare i medisinutgifter koster gjennomsnittlig 3,6 mill. kroner i et livstidsperspektiv., I land utenfor den rike verden er tilgjengeligheten til livreddende behandling derfor meget lav. Dette er søkt avhjulpet gjennom etableringen av UNAIDS og The Global Fund, som er et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser. Tilgjengeligheten til livreddende medisiner i fattige land er økende, men fortsatt er det meget langt igjen før alle smittede har tilbud om livreddende hjelp. Vansker i form av distribusjon, manglende medisinsk infrastruktur i underutviklede land og tilgang til kostbar laboratorieteknologi som er påkrevd for testing og smitteoppsoring, utgjør også betydelige hindre. Det samme gjelder tabubelagte holdninger til seksualitet og fornektelse av hiv som seksuelt overførbar sykdom. HAART krever også høy grad av etterlevelse fra den smittede selv for å ha effekt. Få medisiner er så avhengige av å bli tatt korrekt og til riktig tid som HAART. Glemmer man en dose, kan det innebære å «klippe hull» i gjerdet som hindrer hiv i å reprodusere seg, og viruset kan i verste fall bli resistent og ikke reagere på medisinen. For store grupper rusmiddelavhengige som lever uorganiserte liv eller for mennesker i kulturer som i mindre grad styrer sine liv etter klokken enn mennesker i moderne, utviklede land, kan dette være et alvorlig problem. Av land utenfor den rike verden er det til nå bare Thailand og Brasil som kan tilby behandling til mer enn 50 prosent av de smittede. Dette har vært mulig fordi begge land har en godt utviklet farmasøytisk industri som er i stand til å produsere billige kopimedisiner selv.
Utover kjemisk medisinering vil en hivsmittet også være avhengig av andre positive tiltak for å kunne leve best mulig med hiv. Sunt kosthold og fysisk aktivitet er spesielt viktig for hivsmittede for å opprettholde et sterkt, infeksjonsforebyggende immunforsvar. Det samme gjelder den psykiske helsen. Hiv er en skambelagt sykdom som påvirker den hivsmittedes selvbilde meget sterkt. Terapi og selvhjelpsgrupper og alt som kan være med å høyne selvtillit og selvbilde er særdeles viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar og en god allmenn helsetilstand.
Det utvikles stadig nye og mer raffinerte medisiner mot hiv. Bare siden 2000 har det vært en enorm utvikling med hensyn til hvor mange piller som må tas daglig. Fra opp til 20–30 piller flere ganger om dagen kan man i dag nøye seg med én tablett én gang om dagen.
Prognosen for pasienter med hiv under optimal behandling er i dag meget god, men et fullstendig empirisk grunnlag foreligger av naturlige grunner ennå ikke. Det er imidlertid generell enighet blant infeksjonsmedisinere om at dagens hivpasienter kan regne med å leve normalt lange liv. Utover det mentale stigmaet som ligger i en skambelagt diagnose og som fører til at de fleste hivsmittede bærer på sin sykdom i hemmelighet, kan man i dag medisinsk sett leve nokså problemfritt med hiv.Kirkens bymisjon driver et eget psykososialt senter for hivpositive i Oslo, Aksept, med døgntilbud og poliklinikk.
== Epidemiologi ==
Pr. 31.12.2009 antas ca. 46–50 millioner mennesker over hele verden å være smittet av hiv. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier kan variere. Det er beregnet at nærmere 30 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Hiv er vår tids verste helsekatastrofe og den verste i menneskehetens historie noensinne målt i antall døde og rammede. I 2005 døde det ca. 2,8 millioner mennesker pga. Aids, 570 000 av dem var barn (under 15 år).
Hver dag får 15 000 nye personer hiv. Hver dag dør mellom 6 000 og 9 000 av aids. Historien om hvordan en enslig viruspartikkel har endt opp med å bli historiens største drapsmaskin, vil bli stående som en av fremtidens store gåter.
Spredningen av hiv er globalt svært ujevnt fordelt og har en rekke paradoksale trekk som ikke alltid er lett å forklare. Helt siden epidemiens start har den vært konsentrert rundt visse globale og regionale episentra. Noen land eller områder innen et land kan være uberørt, mens andre er hardt rammet. I USA er stater som California og Texas blant de hardest rammede, mens nabolandet Mexico hittil har vært forholdsmessig lite berørt. De karibiske statene er generelt hardt rammet, men Cuba og Den dominikanske republikk danner nærmest smittefrie øyer. I Europa er Tyrkia og landene på Balkan foreløpig nærmest hivfrie soner. I Kina er det relativt sett en liten forekomst i forhold til landets størrelse og sammenlignet med andre asiatiske land og med ekstremt skjev regional fordeling. Det fryktes imidlertid at Kina står overfor en eksplosjonsartet epidemi.
Forklaringen på slike paradokser kan være dels sosiologiske og kulturelle forskjeller mellom land og regioner, dels at en epidemi bare kan oppstå ved at hiv etablerer et kretsløp innen en populasjon. Slik kan det oppstå ekstreme forskjeller mellom populasjoner der hiv er kommet inn og har dannet et epidemiologisk kretsløp og i populasjoner der hiv aldri har kunnet danne et slikt kretsløp.
I den vestlige verden og Latin-Amerika danner menn som har sex med menn (MSM) ett av hovedkretsløpene, og homoseksuelle menn er dermed statistisk overrepresentert på statistikkene. I Øst-Europa og Asia er situasjonen en annen. Her er det rusmiddelavhengige sprøytebrukere som danner det største kretsløpet.
Den store bekymringen ved epidemiens start var at hiv skulle etableres i de store befolkningsgruppene. Med unntak av visse deler av Afrika og i Ukraina har dette ikke skjedd. Om hiv skulle få fotfeste blant f.eks. store ungdomsgrupper i den vestlige verden som praktiserer ubeskyttet sex eller blant større asiatiske befolkningsgrupper, vil den epidemiologiske situasjon på kort tid kunne bli dramatisk forverret. Men hittil har det ikke vært tegn til at hiv har slått inn med særlig styrke i andre enn de tradisjonelle risikogruppene. Man har imidlertid ingen garanti mot at ikke dette bildet kan endre seg, og det kan skje meget raskt dersom viruset først får fotfeste innen større populasjoner.
=== Afrika sør for Sahara ===
Nærmere 30 millioner, eller to tredeler av det samlede antall smittede i verden, bor i Afrika sør for Sahara. Aids har siden epidemiens start i 1981 forandret Afrika mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde. Hiv har en særlig stor konsentrasjon i landene i det sørlige Afrika, der 18,8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år antas å være smittet. I tillegg kommer nærmere 300 000 barn. I visse deler av Sør-Afrika, som i Cape Town-regionen, antas mer enn 40 prosent av befolkningen å være smittet. Bare i Sør-Afrika dør ca. 360 000 hvert år av aids. Øst-Afrika og Sentral-Afrika er også meget hardt rammet, mens spredningen i Vest-Afrika har vært mer begrenset. Unntaket er Nigeria, som nest etter Sør-Afrika og India har flest registrerte hivpositive i hele verden.
Av de afrikanske landene er det bare i Uganda man har lykkes med effektive nasjonale tiltak mot epidemien.
=== Nord-Amerika og USA ===
I den vestlige verden har USA fra epidemiens første fase vært et episenter med betydelig spredning. Ca. 1,2 millioner antas å være smittet, av disse har 350 000 fått aidsdiagnose. Menn som har sex med menn er den klart største risikogruppen med 44 prosent. USA er målt etter relativ forekomst det tredje hardest rammede landet i verden. Spredningen er fortsatt betydelig innen sosiale lavklassegrupper og visse etniske minoriteter. Blant flere urfolksgrupper er spredningen ekstremt høy. Det samme bildet går igjen i Canada. Homoseksuell smitteoverføring øker i USA uproporsjonalt i forhold til andre risikogrupper (60 prosent i 2006). De siste årene har antall nysmittede ligget på rundt 40 000 pr. år. HAART-behandling er i prinsippet tilgjengelig for alle, men med utilstrekkelige helseforsikringer vil en del av de hardest rammede ikke ha tilgang til effektiv behandling. Dette er søkt kompensert ved omfattende privatfinansiert filantropi, men langt fra tilstrekkelig til å dekke behovet.
Siden 2001 har det årlige antallet døde ligget rundt 15 000 – et fall på 70 prosent i forhold til 1995. Nærmere 700 000 amerikanere er døde som følge av aids siden 1981. Et særtrekk ved USA er at menn er uforholdsmessig hardt rammet (74 prosent).
=== Vest-Europa ===
Antall smittede i europeiske land måles i antall smittede pr. million innbyggere pr. år, såkalt smitterate. I Vest-Europa er det i dag nærmere 900 000 smittede. Blant de vesteuropeiske landene utmerket Portugal seg på et tidlig stadium med en betydelig høyere forekomnst (prevalens). Smitteraten ligger her f.t. på 205 pr. million innbyggere pr. år. Frankrike, Italia, Storbritannia, Sveits, Spania, Luxembourg og Belgia ligger også langt over vesteuropeisk gjennomsnitt med smitterater på over 100 pr. million innbyggere pr år. Storbritannia ligger i dag så høyt som 149, Luxembourg på 119. Det samlede antall døde av aids har vært betydelig høyere i Sør-Europa inklusive Frankrike enn i Nord-Europa. Norge hadde lenge Europas laveste smitterate nest etter Island, men ligger nå på gjennomsnittsnivået med 58,3 pr. million innbyggere pr. år. Både Danmark (45) og Sverige (41,6) har i dag vesentlig lavere smitterate enn Norge. I Vest-Europa har Tyskland den laveste raten med 32 smittede pr. million innbyggere pr. år.
Smitteutviklingen har vært negativ i samtlige vesteuropeiske land med nær en fordobling av registrerte smittetilfeller i perioden 1995–2006. Andelen av homoseksuelle smitteoverføringer er høy (35 prosent) og relativt sett høyest i Nederland og Storbritannia. Av heteroseksuelt smittede er tre fjerdedeler innvandrere eller asylsøkere fra land med høy forekomst av hiv. Blant de øvrige heteroseksuelt smittede er et flertall smittet utenfor hjemlandet.
=== Øst-Europa ===
Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet økning av hivmsitte med mer enn en tjuedobling de siste ti år. 90 prosent av spredningen har skjedd i Russland og Ukraina, der utviklingen inntil nylig har vært helt ute av kontroll på grunn av nasjonale helsemyndigheters manglende vilje til å erkjenne problemets omfang. Antall smittede i begge land er usikre på grunn av ineffektiv rapportering, men nyregistrerte smittetilfeller er for 2006 hele 270 000 i begge land sammenlagt. For Russland gir det en smitterate på 275 smittede pr. million innbyggere pr. år, for Ukraina 289. Verdens helseorganisasjon WHO anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner smittede bare i Russland, 80 prosent av dem unge mellom 15 og 30 år. I Ukraina anslås tallet til 600 000. Bare i byen Odessa antas mer enn 10 prosent av befolkningen å være smittet. Ukraina er i dag det klareste eksemplet på hvor fort hiv kan spres når viruset først bryter inn i større befolkningsgrupper.
Smitteutviklingen har også vært eksplosiv i Baltikum og da særlig i Estland, som har hatt den høyeste relative vekst i verden siden 1998. Fra en smitterate på 8,7 pr. million innbyggere pr. år i 1998 var tallet i 2006 667. I de baltiske statene er hiv ekstremt overrepresentert i den russiske minoritetsbefolkningen.
I det alt vesentlige skjer smittespredningen i østeuropeiske land ved gjenbruk av infiserte sprøyter, men homoseksuell smitteoverføring er trolig underrapportert.
Hiv har en kort historie i Øst-Europa, og myndighetene har respondert svært sent mot trusselen. Dette har imidlertid vært i klar bedring de senere år. Men i Russland og Ukraina har fortsatt bare henholdsvis 13 og 7 prosent av de smittede tilgang på behandling. Også disse tallene er i klar bedring. Men som følge av dette har den store bølgen av aidsrelaterte dødsfall kommet først i de senere år. Økningen i antallet som døde av aids var dramatisk i 2006 og passerte i 2007 100 000 i Øst-Europa sett under ett.
=== Sentral-Europa ===
Sentraleuropeiske land har vært merkverdig beskjedent berørt. Tsjekkia, som etter kommunismens fall har fått en blomstrende sex- og pornoindustri, har en så lav smitterate som 9,1 pr. million innbyggere pr. år. Polen, Ungarn, Slovakia og Romania er relativt beskjedent berørt. Tyrkia og Balkan med unntak av Albania danner nærmest hivfrie soner. Situasjonen er derimot bekymringsfull i Kypros, Bulgaria og Albania, som ser ut til å stå overfor en epidemi.
=== Sentral-Asia ===
Utviklingen har vært dramatisk i de sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, men sikre tall foreligger ikke. Underrapporteringen er stor og myndighetenes respons mot trusselen har vært liten eller helt fraværende.
=== Latin-Amerika og Sentral-Amerika ===
I Latin-Amerika antas nærmere 2 millioner å være smittet, av disse 650 000 i Brasil, der nasjonale kampanjer og stadig bedre behandlingstilbud har hatt betydelig gjennomslagskraft. Brasil har en stor farmasøytisk industri og var det første land til å bryte patentet på hivmedisiner og produserer billige kopimedisiner selv. I den fattige del av verden er Brasil det landet der nasjonale tiltak mot hiv har hatt størst suksess.
Situasjonen i Latin-Amerika sett under ett ser relativ stabil ut, men med høy forekomst i de fleste land, og da særlig i land med omfattende narkotikahandel, som Colombia.
Landene i Sentral-Amerika har også høy forekomst, med unntak av Mexico, Costa Rica og Nicaragua. Situasjonen i Mexico er imidlertid illevarslende på grunn av økende narkotikatrafikk. I de karibiske land er det ekstremt høy forekomst i visse republikker (Haiti), mens andre, som Cuba, nesten ikke er berørt.
=== Asia ===
Asia antas å ha ca. 10–11 millioner hivsmittede. Siden 2004 har antallet som får behandling blitt tredoblet. Smittespredningen har imidlertid gått fra land til land som epidemiske stormer, og fortsatt er det land der man forutser at en eksplosiv vekst i smittetallene er i vente. Dette gjelder i første rekke Kina. Av landene i Asia er det først og fremst India som har vært hardt rammet de siste ti–femten år. I 2006 ble det anslått ca. 6 millioner smittede i dette landet alene. Regionale variasjoner er imidlertid betydelige. Utviklingen i India kan nå se ut til å være stabilisert, men små endringer i spredningsmønsteret, der hittil uberørte regioner får en epidemi, kan endre dette bildet meget raskt.
Relativt sett har den sterkeste veksten i smitte vært i de sørøstasiatiske land med en uheldig kombinasjon av omfattende sprøytemisbruk og sexindustri. Thailand fikk en eksplosjonsartet epidemi i 1990-årene, men her har nasjonale kampanjer hatt betydelig effekt. Thailand har i likhet med Brasil brutt patentet på hivmedisinene, og har vært et foregangsland i Asia. I andre land i regionen, som Kambodsja og Vietnam der sprøytemisbruk er utbredt, ventes en eksplosiv utvikling de neste ti år.
I Kina har smittespredningen inntil nylig vært begrenset og konsentrert til visse storbyer. Antall smittede er anslått til ca. en million, der ca. halvparten er smittet ved sprøytemisbruk. Underrapporteringen er trolig betydelig. Først i de seneste år har det vært tegn til at kinesiske myndigheter tar trusselen på alvor. Smitteutviklingen i Kina følger imidlertid et mønster som tyder på at landet står foran en eksplosjonsartet epidemi i løpet av de neste ti år.
Japan, Filippinene og Sør-Korea har hittil vært relativt beskjedent berørt av hiv.
=== Osceania ===
Australia og New Zealand har vært beskjedent berørt av hiv, men Papua Ny-Guinea fikk i 2005 en epidemisk spredning blant rusmiddelavhengige sprøyteavhengige.
=== Midtøsten og Nord-Afrika ===
Samtlige land i denne regionen er minimalt berørt, men i de land som grenser til handelsrutene for internasjonal narkotikatrtafikk, har det vært en markant økning. Dette gjelder i første rekke Iran.
=== Norge ===
I Norge var det ved utgangen av 2007 registrert 3 787 hivsmittede. De siste år har det årlig blir registrert ca. 300 nye tilfeller, slik at tallet i 2010 har passert 4 000. I 2008 ble det diagnostisert 299 nye hivsmittede. Av disse var 182 (61 %) menn og 117 kvinner. Dette er det høyeste antallet hivpositive diagnostisert hittil i løpet av ett år i Norge.Økningen i forhold til 2007 skyldes særlig en betydelig økning i gruppene innvandrere smittet før ankomst Norge og smittede homoseksuelle menn. Totalt er det diagnostisert 4 086 hivpositive i Norge (2 748 menn og 1 338 kvinner). Av de 4 086 meldte hiv-positive, er 618 meldt døde av aids, noen vil ha dødd av andre årsaker, mens andre har forlatt landet.
Blant alle som er registrert hivsmittet i Norge, er over halvparten (50,4 %) smittet heteroseksuelt, 31,3 % homoseksuelt og 13,5 % ved sprøytebruk. 92 kvinner og 47 menn ble i 2008 diagnostisert med heteroseksuelt overført hiv etter ankomst som asylsøker, flyktning eller familieinnvandrer til Norge. 46 personer (28 menn og 18 kvinner) ble diagnostisert etter heteroseksuell smitte mens de var bosatt i Norge. Det årlige antall påviste hivtilfeller blant homoseksuelle menn er mer enn doblet fra 1990-årene. Av de 92 tilfellene påvist i 2008 oppga 46 at de ble smittet i Oslo, 15 ble smittet andre steder i Norge (hvorav fire i Drammen og tre i Bergen), 23 i utlandet og for åtte var smittestedet ukjent. Hiv blant sprøytemisbrukere i Norge holder seg på et meget lavt nivå. Av de 12 tilfellene meldt i 2008 er det syv menn og fem kvinner, hvorav fire er innvandrere som er smittet i sine opprinnelige hjemland før de kom til Norge. Av de åtte tilfellene smittet i Norge er fire smittet i Oslo og de resterende i ulike kommuner.
Smittebildet i Norge har endret seg betydelig fra 1999. Da var 37,4 % smittet homoseksuelt, 34,3 % smittet heteroseksuelt og 23 % ved sprøytebruk.
I tillegg til hivsituasjonen blant menn som har sex med menn preges i økende grad utviklingen i Norge av den globale hivepidemien. Tre av fire nordmenn som smittes med hiv er menn som er blitt smittet av en annen mann eller av en kvinne i et sørøstasiatisk land.
Den første HIV-positive i Norge var en sjømann som ble smittet Kamerun i 1960-årene. Sjømannen, kona og et av barna ble smittet og da sjømannen ble syk og døde i 1976 var diagnosen ukjent. Hans kone og et av barna døde også uten diagnose. Stig Frøland var ung lege og møtte den syke familien. Frøland tok vare på blodprøver og prøver fra obduksjon ble tatt vare. Sykdommen ble påvist senere. Dette er det første påviset tilfellet i Norge.
== Hivs historie ==
Sikker kunnskap om hvordan hiv oppstod og utviklet seg til å bli den største trussel mot folkehelsen i menneskehetens historie, foreligger ikke. Det er imidlertid antatt med rimelig stor grad av sikkerhet at viruset oppstod i Belgisk Kongo rundt 1930-årene ved at viruset SIV ble overført fra sjimpanser til mennesker. Hiv ble første gang påvist på Haiti i 1966. Til USA kom det i 1970. Utover i 1970-årene oppdaget afrikanske leger epidemiske forekomster av opportunistiske infeksjoner og avmagringssyndrom uten forklarlig årsak, men de første tilfellene er kjent tilbake til 1950-årene. Fenomenet vakte imidlertid ingen interesse blant forskere.
I 1981 registrerte man så en plutselig høy forekomst av opprotunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og avmagringssyndrom hos en gruppe homoseksuelle menn i San Francisco. Like etter ble det rapportert lignende tilfeller i New York og London. I 1982 registreres samme fenomen blant blødere i USA og på Haiti og blant homoseksuelle menn i en rekke vesteuropeiske land. De første organisasjonene til bekjempelse av den nye sykdommen ble samme år etablert i USA og Storbritannia. Sykdommen var nå en periode kjent som GRID (Gay related infection disease), og i Norge også uformelt som homsepesten. Navnet aids ble innført i 1982.
I 1983 hevdet to uavhengige forskningsgrupper ledet av Robert Gallo og Luc Montagnier at et nytt retrovirus var funnet hos aidspasienter. Gallo hevdet at viruset hadde stor likhet med en gruppe retorvirus, HTLV, hans forskningsgruppe hadde isolert, og som er årsak til leukemi. Han gav det nye viruset navnet HTLV-III. Montaginer viste derimot at kjerneproteinet i det nye viruset han hadde isolert fra aidspasienter med hovne lymfeknuter, var immunologisk forskjellig fra HTLV, og gav det navnet LAV (Lymphadenopathy associated virus). Rivaliseringen mellom Gallo og Montagnier har gitt opphav til betydelige kontroverser innen aidsforskningen. I 2008 mottok imidlertid Montagnier nobelprisen i medisin for sitt arbeid, mens Gallo ikke ble anerkjent på lik linje.I 1983 ble det registrert 3 000 aidssyke i USA. Samme år døde den første nordmann av aids, og Helseutvalget for homofile ble etablert. I 1984 identifiseres viruset HTLV-III, senere kalt Hiv som årsak til aids. Forskere oppdaget nå også en sammenheng mellom Afrika og aidsepidemien i USA og Vest-Europa. Samme år påvises en epidemisk spredning blant rusmiddelavhengige sprøytebrukere. Den første Hiv-testen ble utviklet i 1985. Testen påviste ikke selve viruset, men antistoffer mot det i kroppen. I 1986 er det registrert 38 000 aidssyke i 85 land.
I 1987 lanseres AZT eller Zidovudin som den første antihiv-medisin. AZT ble utviklet mot kreft i 1960-årene, men ble straks forbudt selv på dyr på grunn av sine toksiske egenskaper. Medisinen gav en kortvarig effekt, men med ekstreme bivirkninger.
I 1987 lanseres store nasjonale kampanjer mot Hiv i de fleste vesteuropeiske land. USA fulgte etter i 1988, men tiltakene fikk liten støtte av den sittende Reagan-administrasjonen. Flyveblader med informasjon om Hiv ble trykket opp i store opplag og fikk stor gjennomslagskraft.
I 1990 anslås 8 millioner å ha blitt smittet. Hiv fikk dette året epidemiske proporsjoner i Thailand. I 1991 lanserte Thailand som det første land utenfor den vestlige verden et nasjonalt program til bekjempelse av Hiv. I 1995 etableres FNs hiv/aids-organisasjon UNAIDS. I 1996 introduseres kombinasjonsbehandlingen HAART, og man ser et umiddelbart fall i aidsrelaterte dødsfall. I 1997 brøt Brasil patentet på de nye hivmedisinene og innførte som det første land i den fattige del av verden fri behandling til alle smittede. Samme år passerte antallet registrerte hivsmittede 30 millioner. I 2002 tok FNs generalsekretær Kofi Annan initiativ til The Global Fund – et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser som skal finansiere forskning og forebygging av hiv, malaria og tuberkulose. I 2005 passerte tallet på personer som har dødd av aids, 25 millioner.
== Hiv i det norske lovverket ==
I Norge har alle hivpositive rett til fri behandling med antiretrovirale medisiner. Hivpositive har også rett til fri infeksjonsforebyggende tannbehandling etter folketrygdens satser. Hivpositive har også rett til fri legehjelp og psykologhjelp. Hivpositive med aidsdiagnose kan søke NAV om tilskudd til utgifter forbundet med ekstra kost- og mineralstilskudd.
Hivpositive har ingen plikt til å informere om sin hivstatus overfor arbeidsgiver. En arbeidsgiver har heller ikke anledning til å bruke eventuell kunnskap om en arbeidssøkers hivstatus mot ham i en tilsettingsprosess eller diskvalifisere vedkommende fra arbeidsoppgaver på grunn av hiv. En arbeidsgiver kan være erstatningspliktig dersom en hivpositiv kan dokumentere forskjellsbehandling. Oppsigelse av en arbeidstaker på grunnlag av hivstatus er ved en høyesterettsdom i 1988 (den såkalte Henki-saken fastslått som usaklig grunn. En hivpositiv har i visse tilfeller rett til redusert arbeidstid og tilrettelegging av arbeid dersom det ikke er til «vesenlig ulempe» for virksomheten.
=== Smittevernloven ===
Smittevernloven pålegger den som har grunn til å anta at han er smittet av allmennfarlig sykdom å oppsøke lege og teste seg. Hiv er definert som allmennfarlig sykdom. Dersom man er smittet, har man plikt til å oppgi hvor eller fra hvem man har fått smitten og hvem man eventuelt kan ha smittet. Loven forplikter også den smittede til å motta smittevernveiledning fra lege. Smittevernloven åpner for bruk av tvang, så som tvungen legeundersøkelse, innlegging eller isolering. Frivillig medvirkning skal da først være prøvd. Ved eventuell tvangsinnleggelse har man krav på fri advokathjelp.
=== Straffelovens paragraf 155 ===
Paragraf 155 i straffeloven, sist endret i 2003 hadde en generell lovparagraf som ikke var rettet spesielt mot hivpositive. Den gir straff til den som
med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet
Strafferammen var 3–6 år og øvre strafferamme ble utvidet fra 4 til 6 år i 2003.
Det er viktig å understreke at loven ikke skjelnet mellom det å faktisk smitte og det å utsette noen for smittefare. Smitteoverføring måtte altså ikke ha skjedd før lov kom til anvendelse, og man må heller ikke være smittet selv eller kjenne sin egen hivstatus. Det er tilstrekkelig at man har «skjellig grunn til å tro...». Det betyr at loven også innbefatter dem som har risikoatferd uten nødvendigvis å ha blitt smittet.
Det er ført en rekke saker for domstolene etter paragraf 155, med fellende dommer i samtlige. Loven gav den hivpositive et ensidig ansvar for ikke å utsette noen for fare.
Straffelovens paragraf 155 var utsatt for sterk kritikk fra hivpositives interesseorganisasjoner og det ble tatt til orde for en endring. Det ble hevdet at loven ikke lenger var i samsvar med dagens medisinske virkelighet, og at det var meningsløst med en straffetrussel som ligger på nivå med hva man kan få ved uaktsomt drap. Det ble også hevdet at loven ikke virket smitteforebyggende ved at den tok bort det felles ansvar alle har for ikke å utsette seg for smittefare. Kritikerne mente at loven virke antiforebyggende og forsterkende på stigmaet som hivpositive allerede sliter med, å kriminalisere en hel pasientgruppe, slik noen mente loven gjø. Det pekes på at loven heller ikke har hatt noen smitteforebyggende effekt; at den er preget av 1980-årenes skrekk for hiv og aids og at den hindret en livsviktig åpenhet mellom hivpositive og helsepersonell.
== Reiserestriksjoner for hivpositive ==
Mange land har innreiserestriksjoner for hivpositive. Inntil nylig har det heller ikke vært mulig å få turistvisum til USA, men dette ble opphevet i 2009. Kina har lignende bestemmelser, men disse er blitt foreslått opphevet. Russland er fortsatt stengt for hivpositive også på turistvisum, og er ett av få land som håndhever forbudet strengt. For de fleste land med reiserestriksjoner er det oppholdstillatelse, ikke innreisetillatelse eller turistvisum, det er restriksjoner på. Bestemmelsene i land med reiserestriksjoner håndheves meget ulikt, og i tvilstilfelle bør man kontakte det enkelte lands ambassade.
== Sex og risikoatferd ==
I den vestlige verden har det vært en nær fordobling i antall smittede i tiårsperioden etter at HAART ble introdusert i 1996, og andelen av homoseksuell smitteoverføring har vært markant økende i mange land. I flere land er menn som har sex med menn den eneste risikogruppen som har økning. Tradisjonelle opplysningskampanjer med oppfordring til sikrere sex har hatt dårligere gjennomslagskraft, og kunnskapsnivå blant den oppvoksende generasjon er lavere og til dels svært lav. Aktpågivenheten innen risikogruppene er blitt lavere, og flere enn før utsetter seg mer eller mindre bevisst for smittefare.
Det er en rekke psykososiale faktorer som har påvirket denne utviklingen:
Man utsetter seg heller for smitte enn å leve i konstant angst og uvisshet. Fenomenet kalles bugchasing.
Barebacking, som vil si å ha sex uten kondom, ble vanlig i USA i slutten av 1990-årene og har siden spredt seg til Vest-Europa. Barebacking er en bevisst form for seksuell risikosport der man strekker sine egne grenser.
Kombinasjon av rus og sex er blitt vanligere, potensstimulerende legemidler øker også sex-gjennomføringsevne og mulighet for grenseoverskridende atferd.
Lengsel etter større intimitet og hengivelse i sexen. Kondomet representerer noe aseksuelt og kontrollert som oppleves som anti-erotisk.
Hiv er ikke lenger en dødelig sykdom forutsatt riktig behandling, og den generelle aktpågivenheten er dermed blitt svakere.
Hiv er en skambelagt sykdom som preger selvbilde hos mange hivpositive, og som legger grunnlag for kynisk, selvbestraffende og selvdestruktiv atferd.
Forelskelse og tillit. Mye smitte skjer i parforhold der man velger å vise tillit til sin partner.
== Sikrere sex ==
Ingen sex er sikker. Det finnes bare mer eller mindre sikker sex. Hiv er lett å beskytte seg mot. Kondom gir god beskyttelse, men ved bruk av glidemidler er det viktig at disse er vannløselige, da olje- eller fettbaserte midler kan virke nedbrytende på gummien og føre til at kondomet sprekker. Rusmiddelavhengige sprøytebrukere må bruke engangssprøyter og aldri dele dem med andre. Kombinasjonen av rus og sex er farlig, og en viktig årsak til at aktpågivenheten mot smittefare svekkes.
== Aidsdiagnose for fall? ==
Aids er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose basert på det sykdomsbilde man kjente ved hivepidemiens start i 1980-årene. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan reelt sett aids reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte som f.eks COVID-19 og medisinering. Foreliggende forskning er fortsatt ufullstendig, men antyder at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og kar-sykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrert som hivrelaterte.
Det kan diskuteres om aidsdiagnosen er nyttig som klinisk verktøy, når immunsvikten er reversert. I epidemiologisk sammenheng vil det imidlertid fortsatt være behov for å registrere nye aids-tilfeller, for dermed å kunne danne at bilde av behandlingsdekning og mørketall i form av ukjente hivpositive.
== Hovedgrupper av hivmedisiner ==
Det finnes sju hovedgrupper av hivmedisiner, og som beskriver vitale prosesser i hivs reproduksjon som medisinene er konstruert for å hemme. Innenfor hovedgruppene finnes en rekke ulike merkevaremedisiner.
Nucloisid revers transkriptase-hemmere (NRTI)
Non nucloisid reverse transkriptase-hemmere (NNRTI)
Protease-hemmere
Fusjonshemmere
Integrasehemmere
Adgangshemmere
Kombinasjonsmedisiner (flere i en pille)
== Se også ==
Aids
Hiv og aids i Afrika
Hivnorge
Smitte
Virus
World community grid
== Litteratur ==
John Galt (pseud): Døden ved min side. Å leve med hiv. Aschehoug 2008, ISBN 978-82-03-29139-5
På Vegard Hagesæther: "Prestens hemmelighet. De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge". Spartacus 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) HIV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Aksept – psykososialt senter for alle som er berørt av HIV
(no) Skolewiki om HIV
(en) HIV InSite
(no) Fakta om HIV og AIDS – artikkel fra forskning.no 7.5.02
(no) Immunitet gjorde oss sårbare for HIV – artikkel fra forskning.no 27.6.07 | == Begynnelse == | 4,751 | 4,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordvestpassasjen | 2023-02-04 | Nordvestpassasjen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Nordvestpassasjen'] | Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.
| Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.
== Historiske forsøk ==
Fra det 15. århundre til det 20. århundre sendte mange europeiske land ut ekspedisjoner for å finne passasjen for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nordamerikanske øst- og vestkysten ble oppdaget og kartlagt.
I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august 1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland Sound på Baffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta.
Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay.
I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen.
== Historisk trafikk ==
Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde heist anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn.
Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944).
Ved utgangen av 2018 hadde totalt 290 skip krysset hele Nordvestpassasjen fra Atlanterhavet til Stillehavet eller omvendt. Båtene hadde benyttet ni forskjellige ruter øst for Beauforthavet:
== Grensedisputt ==
Passasjen er opphavet til en uenighet mellom Canada og USA. USA ser på passasjen som internasjonalt farvann, mens Canada mener at det er canadisk område. Skip som vil seile gjennom passasjen må ha tillatelse fra canadiske myndigheter.
Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen.
== Se også ==
Nordøstpassasjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Irish Expedition completes the elusive Northwest Passage
Arctic Passage at PBS' Nova site has articles, photographs and maps about the Northwest Passage, particularly the 1845 Franklin and 1903 Amundsen expeditions
Exploration of the Northwest Passage
The Sir John Franklin Mystery
'The Great Game in a cold climate'
Mission to Utjulik
The Voyage of the Manhattan
U.S. nuclear submarines travel in Canadian Arctic waters without permission
Canada considers the Northwest Passage its internal waters, but the United States insists it is an international strait.
Information Memorandum for Mr. Kissinger – The White House 1970
CBC Digital Archives – Breaking the Ice: Canada and the Northwest Passage
Nova Dania: Quest for the NW Passage – NEARA Journal Vol. 39 #2
Oppdaterte iskart fra Environment Canada (på engelsk) | Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.Merriam-Webster Online Dictionary definitionThe Northwest Passage Thawed | 4,752 | 4,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Drake | 2023-02-04 | Francis Drake | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1596', 'Kategori:Engelske pirater', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1540', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tavistock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francis Drake (født ca. 1540, død 28. januar 1596) var en engelsk sjøkaptein, navigatør, marinehelt, politiker og oppdager. Han var den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling, fra 1577 til 1580. I 1579 gikk han i land i nordlige California og gjorde krav på landområdet som «Nova Albion» for den engelske kronen. Kart som er laget i tiden like etter kravet hadde tegnet inn alt land nord for Nye Spania som britisk.
| Francis Drake (født ca. 1540, død 28. januar 1596) var en engelsk sjøkaptein, navigatør, marinehelt, politiker og oppdager. Han var den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling, fra 1577 til 1580. I 1579 gikk han i land i nordlige California og gjorde krav på landområdet som «Nova Albion» for den engelske kronen. Kart som er laget i tiden like etter kravet hadde tegnet inn alt land nord for Nye Spania som britisk.
== Fødsel og tidligste år ==
På lik linje med mange andre på hans tid er Drakes eksakte fødselsår ukjent og kan ha vært så tidlig som 1535. Året 1540 er tatt ut ifra et portrett malt av den aldrende Francis Drake.
Drake ble født i Tavistock, Devon, sønn av protestantiske bønder. Under det katolske opprøret i 1549 måtte familien flykte til Kent. Da Drake var 13 år mønstret han ombord på et lasteskip. Han ble skipssjef bare 20 år gammel. Han tilbragte sin tidlige karriere ved å forbedre sine seileferdigheter på Nordsjøen. Etterhvert ble han en kaprer.
== Konflikten i Karibia ==
I 1563 seilte Drake først vest mot de spanske fastlandskoloniene, trukket dit av den enorme rikdommen Spanias sølvmonopol førte med seg. Han mislikte spanjolene fra første stund, dels på grunn av deres mistro mot alle ikke-spanjoler, og dels på grunn av deres katolske tro. Hans fiendtlige innstilling skal ha blitt forsterket etter en hendelse ved San Juan de Ulloa i 1568, da spanske styrker utførte et overraskelsesangrep til tross for at våpenhvile var inngått noen dager tidligere. Drake mistet nesten livet ved dette sammenstøtet. Fra da av viet han seg til å kjempe mot det spanske riket. På sin andre reise utkjempet han et slag mot spanske styrker, hvor han vant en dyrekjøpt seier; mange engelske sjømenn falt, men Drake vant dronning Elizabeths gunst.
I mars 1573 utførte Drake sin største bedrift under sine reiser i Karibia, da han kapret den spanske sølvtransporten ved Nombre de Dios. Han hadde samlet et mannskap som inkluderte flere franske kaprere og rømte afrikanske slaver, og seilte utenfor Darien (dagens Panama) på leting etter spanske skip. Han fant sølvtransporten i havnen Nombre de Dios, og erobret en enorm mengde gull. Sølvet måtte han la ligge igjen; han hadde ikke mannskap nok til å ta med de spanske skipene, og hans egne kunne ikke holde hele lasten. Da han kom tilbake til Plymouth den 9. august 1573 hadde han bare tredve engelske sjømenn igjen ombord, alle rike etter den vellykkede kapringen. Til hans store skuffelse kunne ikke bedriften anerkjennes offentlig, da dronningen hadde signert en midlertidig våpenhvile med Filip II av Spania.
== Jordomseilingen ==
Drake seilte ut igjen i 1577 med flaggskipet «Pelican» og fire andre skip for å utforske Magellanstredet. Under reisen ble flaggskipets navn endret til «Golden Hind», som er det skipsnavn man fremfor alt forbinder med Drake. Etter å ha passert Magellanstredet, ble flåten hans rammet en storm som drev dem sørover like til sørspissen av kontinentet. Men Drake og hans menn overlevde 3 ukers kamp mot værgudene i verdens mest værharde region, og seilte så nordover langs stillehavskysten av Sør-Amerika. Ettersom krigen med Spania hadde brutt ut igjen angrep han de spanske havnebyene etterhvert som han kom over dem. Det må ha vært litt av et sjokk for spanjolene, som inntil da hadde ansett stillehavskysten som trygt område. Drake seilte så videre nordover i håp om å finne Nordøstpassasjen for via den å seile tilbake til England. Et sted nord på den amerikanske stillehavskysten tok han et landområde i besittelse for den engelske kronen, som han kalte «Nova Albion». Det er usikkert hvor dette var, men Bodega Bay i California eller Coos Bay, Whale Cove of Neahkanicfjellet i Oregon er gode kandidater. Deretter krysset han Stillehavet,ettersom han gav opp forsøket på å finne en vei tilbake nord for Amerika. Første landkjenning etter kryssingen av Stillehavet var på øya Palau. Siden kom han til Mindanao-øya på Filippinene, Krydderøyene og Java. Etter reparasjoner fortsatte han vestover tilbake til England via Kapp det gode håp i Sør-Afrika; dermed var jordomseilingen fullført. Da han var vel hjemme i Plymouth 22. september 1580, ble han slått til ridder av dronning Elizabeth, og ble etter dette tiltalt sir.
== Den spanske armada ==
I 1588 var England i den største fare da den spanske armada seilte mot landet. Drake gjorde da tjeneste som viseadmiral under Lord Howard av Effingham. Drake var blant de som ble hyllet etter den lille engelske marinens spektakulære seier over den enorme Armadaen. En kjent historie, som antagelig er apokryf, stammer fra denne episoden: Drake skal ha spilt bowls, et populært ballspill, ved havnen i Plymouth da beskjeden om at armadaen var på vei nådde ham. Han skal ha svart at det var mer enn nok tid til å spille ferdig og allikevel slå spanjolene.
== Hans siste år ==
Han fortsatte som aktiv kaptein også etter dette. I 1595 angrep han San Juan på Puerto Rico, uten å lykkes. En kanonkule skutt fra festningen El Morro gikk gjennom kapteinskabinen på flaggskipet, men han unnslapp uskadd. Året etter forsøkte han igjen å angripe San Juan, der spanske skip som transporterte sølv hadde søkt tilflukt. Forsøket var igjen mislykket. Kort tid etter, den 28. januar 1596 døde han av feber.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Sugden: Sir Francis Drake. Touchstone-Book, Simon & Schuster, New York 1991, ISBN 0-671-75863-2.
== Eksterne lenker ==
(en) Francis Drake – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Francis Drake – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Francis Drake (født ca. 1540, død 28. | 4,753 | 4,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Carter | 2023-02-04 | Jimmy Carter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Guvernører i Georgia', 'Kategori:Medlemmer av Den trilaterale kommisjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Sumter County i Georgia', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
| James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
== Bakgrunn ==
Jimmy Carter har utdannelse fra United States Naval Academy hvor han ble uteksaminert i 1946. Han tjenestegjorde i US Navy fram til farens død i juli 1953, da han som løytnant søkte avskjed for å overta familiebedriften i Plains. Bedriften produserte peanøtter noe som etter hvert gjorde ham ganske velstående. Han engasjerte seg tidlig i politikk, og satt to perioder (valgt i 1962 og 1964) i staten Georgias senat.
I 1966 avsto han fra gjenvalg og tok først sikte på å stille til valg til Representantenes hus, men stilte i stedet som guvernør i hjemstaten Georgia. Selv om han tapte valget, bidro hans kandidatur at han ble mer kjent i staten og han brukte de neste fire årene på å forberede det neste guvernørvalget, i 1970. I denne perioden holdt han rundt 1 800 taler ulike steder innen staten. Han møtte stor motstand på grunn av sin bakgrunn som motstander av raseskillepolitikken, men vant en knepen seier i demokratenes primærvalg, og senere en klar seier i guvernørvalget i 1970 med nesten 60% av stemmene.
== Guvernør ==
Carter ble satt inn som Georgias 76. guvernør 12. januar 1971 og han satt i embetet fram til 14. januar 1975. På den tiden kunne ikke guvernører gjenvelges direkte og slik etterfølge seg selv.
== President ==
I oppgjøret med sittende president Gerald Ford under presidentvalget i USA 1976 vant demokratene tilbake presidentembetet etter skandalene i tilknytning til Watergate-saken og diskrediteringen av republikanerne. Carter hadde det doble slagordet «Carter. A leader, for a change».Carters presidentperiode ble ingen stor suksess, blant annet på grunn av gisselkrisen i Iran i 1979. I presidentvalget i USA 1980 vant motkandidaten Ronald Reagan en solid seier over Carter, med en kampanje hvor Carter ble fremstilt som lite handlekraftig i internasjonal politikk.
== Etter presidentperioden ==
Etter avgangen som president har han engasjert seg i humant og fredspolitisk arbeid verden over. Blant annet har han meklet i konfliktområder i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Jimmy Carter var den første sittende eller tidligere amerikanske president som besøkte Cuba siden 1928, som et ledd i å bedre dialogen mellom USA og Cuba.
Carter mottok 9. august 1999 Presidentens Frihetsmedalje av president Bill Clinton og han ble i 2002 tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å finne fredelige løsninger i internasjonale konflikter. Han har de senere årene markert seg som en kraftig kritiker av USAs håndtering av krigen mot terror og behandlingen av fangene ved Guantanamo Bay, og har også gjort seg bemerket gjennom kritikk av Israel og Israel-lobbyen i USA.I USA er Jimmy Carter også kjent for sin tjeneste som søndagsskolelærer for voksne i sin lokale baptistkirke. Folk kommer tilreisende fra hele USA for å høre Carter undervise. Dette er en oppgave han har utført både før og etter sin tjeneste som USAs president. Carter tilhører det største evangeliske trossamfunn i verden, Southern Baptist Convention (Sørstatsbaptistene).
Jimmy Carter ble i løpet av september 2012 den amerikanske presidenten som har levd lengst etter sin presidentperiode. Herbert Hoover, som gikk av som president i 1933, levde i 31 år og 229 dager etter endt presidentperiode.
=== Kreft ===
Carter ble i august 2015 operert for leverkreft, og han kunngjorde en uke senere at kreften hadde spredd seg til andre steder i kroppen, blant annet til hjernen. I desember samme år uttalte Carter at MRI-undersøkelser viste at kreften hadde forsvunnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jimmy Carter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter på Internet Movie Database
(da) Jimmy Carter på Filmdatabasen
(fr) Jimmy Carter på Allociné
(en) Jimmy Carter på AllMovie
(en) Jimmy Carter hos Rotten Tomatoes
(en) Jimmy Carter hos The Movie Database
(en) Jimmy Carter på Discogs
(en) Jimmy Carter på MusicBrainz
(en) Jimmy Carter på Songkick
(en) Jimmy Carter på Facebook
(en) Jimmy Carter hos The Peerage
(en) Jimmy Carter – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2002 hos Nobelprize.org
(en) Jimmy Carter hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2002 | James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. | 4,754 | 4,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kosovos_frigj%C3%B8ringsh%C3%A6r | 2023-02-04 | Kosovos frigjøringshær | ['Kategori:Albania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jugoslaviakrigene', 'Kategori:Kosovo', 'Kategori:Militser'] | Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo.
| Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo.
== Bakgrunn ==
Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Motstandskampen hadde bakgrunn i at Kosovo ble innlemmet i Serbia i 1912 og deretter inngikk i Kongeriket Jugoslavia; etter en betydelig autonomi fra slutten av Josip Broz Titos styre ble autonomien innskrenket under Slobodan Milošević. Det var etter 1912 tilløp til væpnet motstand fra etniske albanere som anså det serbiske styret som en kolonisering. Under Kroatiakrigen og Bosnia-krigen styrte Milošević strømmen av etniske serbere som flyktet fra krigssonen mot Kosovo, noe som økte spenningen i provinsen. Etter Daytonavtalen stasjonerte Milošević mye av sikkerhetsstyrkene i Kosovo. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet. Etter de blodig krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i Labinot i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant andre Hashim Thaci.
=== Oppbygging av UÇK ===
I 1992 startet den lille gruppen med i base i Labinot en rekke angrep på serbisk politi og sivile i Kosovo. Gruppen ble straks kategorisert som en terrororganisasjon av den serbiske staten, og etter en del angrep ble den satt på USAs liste over terrorgrupper. UÇK ble stiftet i 1992 samtidig med Bosnia-krigen. Kjernen var gamle hardhauser som Adem Demaci, unge studenter somHashim Thaci, radikale i eksil som Jashar Salihu, og klanledere/småbanditter som Adem Jashari. UÇK var et svar på serbisk nasjonalisme under Slobodan Milošević som utnyttet Kosovos status serbisk hjemland.Under Milošević mistet provinsen mistet sitt selvstyre, mange kosovoalbanere ble fengslet og flere hundre aktivister og intellektuelle ble fengslet. Under Rugovas ikke-voldelige motstand ble det etablert en parallell offentlig administrasjon inkludert egne skoler og helsevesen. UÇK hadde i utgangspunkt minimal støtte i befolkning og hadde ikke noe apparat. Med Dayton-avtalen, som ikke tok hensyn til Kosovo-albanernes ønske om få selvstyre gjenopprettet, tapte den ikke-voldelige motstanden.I 1997 sto UÇK fortsatt oppført som terrororganisasjon på USAs lister. President Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terrororganisasjon. Gruppen har aldri blitt fjernet fra terrorlisten, men samarbeidet tett med USA gjennom CIA på slutten av Kosovo-krigen. Det finnes bevis fra pålitelige kilder for at representanter fra UÇK hadde møter med de amerikanske, britiske og sveitsiske etterretningstjenestene i 1996 og trolig også flere år tidligere. Den britiske avisen The European skrev også at «tyske sivile og militære etterretningstjenester har bistått med trening og våpen til gruppen for å bedre tysk innflytelse på Balkan».
Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti. UÇKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet. Hashim Thaçi var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i Drenica i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret. Tidlig i 1998 ble UÇK stadig mer synlig gjennom slike angrep mot politiet fulgt av rask tilbaketrekning.Ramush Haradinaj (født 1968) var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente geriljakrig, og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK. Haradinaj hadde tidligere tjenestgjort i den jugoslaviske hæren og i den franske fremmedlegionen. Han hadde kommandoen over Dukagjin-området og ble ansett som den mest kompetente kommandanten i UÇK.Mange kosovoalbanere i USA og Vest-Europa bidro med økonomiske støtte gjennom et «hjemlandsfond». Denne finansieringskildene var UÇKs viktigste og utgjorde flere titalls millioner dollar årlig. En del av finansieringen kom trolig fra organisert kriminalitet inkludert narkotikasmugling fra Tyrkia. UÇKs ledere avviste enhver forbindelse med kriminell virksomhet. UÇK mottek en del våpen fra Midt-Østen, men lederne uttalte at de avviste islamistiske fundamentalister noe som etterhvert førte til våpentilførselsen fra Midt-Østen stanset.I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi. I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president Sali Berisha og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover til 10 dollar hver. Sammenbruddet i Albanias statsapparat ga tilgang til tusenvis av våpen og UÇK ny mulighet til å bevæpne seg (primært med lette våpen). Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Senhøsten 1997 besto UÇK av et par hundre mann.I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom USAs president George H. W. Bush med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. Clinton gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i Makedonia) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo. Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær å angripe serbisk politi. I 1997 demonstrerte studenter ved Universitetet i Priština blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.Bislim Zyrapi var under Kosovokrigen leder for UÇKs militærstab. Han deltok som brigadekommandant for den muslimske militisen i Bosnia-krigen 1992-1995. Hashim Thaci var den politiske lederen under krigen. Azem Syla (født 1951) antas å ha vært øverstkommanderende for UÇK under krigen. Den tidligere fotballstjernen Suleiman Sulemi hadde en uklar rolle sentralt i UÇK. Eulex, EUs politistyrke i Kosovoa, arresterte i 2017 Syla for korrupsjon.
== Kosovokrigen ==
Ifølge Le Monde Diplomatique ble UÇK utrustet og lært opp av den tyske etterretningstjenesten som også hadde vært involvert i opplæring av kroatisk milits noen år tidligere. Personell fra Tysklands militære spesialstyrker (Kommandos Spezialkräfte) sto for den praktiske opplæringen, skaffet våpen og de svarte uniformene som skal ha blitt hentet fra lageret etterlatt av Stasi, DDRs sikkerhetspoliti. I løpet av 1998 innledet USA og NATO kontakt med UÇK og bestemte seg for å støtte organisasjonen. Sunday Telegraph meldte 18. april 1999 at UÇK fikk bistand av leiesoldater fra det amerikanske firmaet Military and Professional Resources International. Britiske SAS drev våren 1999 opplæring UÇK på albansk side av grensen. UÇKs hadde stort sett lette håndvåpen (som AK-47 «Kalasjnikov» og rakettdrevet granat) og taktikken besto i stor grad av raske angrep (ofte bakhold) mot serbiske styrker fulgt av rask tilbaketrekking. I 1998-1999 fremsto UÇK klønete med uklar organisering og flere fraksjoner, samtidig som de stadig overrasket den serbiske ledelse og vesten med effektivitet og evne til å hente seg inn. De bygget i 1998 opp lager av våpen og ammunisjon med sikte på forventede kamper våren 1999, disse lagrene gikk tildels tapt under trefninger i vinteren 1998-1999 og våren 1999 klaget UÇKs ledelse over konstant knapphet på ammunisjon. De serbiske styrkenes strategi baserte seg særlig på å fordrive sivilbefolkningen slik at UÇK skulle miste støtte fra sivilbefolkningen samt å skape en logistisk forstyrrelse. Sokol Bashota i UÇKs politiske ledelse innrømmet at strategien i stor grad virket fordi det var for lite mat og annen hjelp, og UÇK selv hadde små muligheter til å bistå. I april 1999 kontrollerte UÇK en korridor fra Tropaje i Albania til nær byen Junik inne i Kosovo. I april 1999 begynte albanske myndigheter å støtte UÇK-geriljaen direkte ved å gi dem lastebiler og ammunisjon. UÇK hevdet at de under kampene våren 1999 ikke fikk støtte fra vestlige land.
=== Opptrapping våren 1998 ===
Tidlig i 1998 trappet UÇK opp angrepene på politiet og andre offentlige mål i den hensikt å provosere motaksjoner fra regimet. Strategien lykkes godt: En runddans av angrep og motangrep økte oppslutningen om UÇK og skjerpet kosovoalbanernes gruppefølelse. Rekrutteringen til UÇK økte sterkt og det samme gjorde pengetilstrømmingen. UÇK angrep politibiler og drepte antatte kollaboratører. I løpet av februar 1998 hadde politiet trukket seg ut av mesteparten av Drenica. Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998. Politiet angrep 4. mars i landsbyen Donji Prekaz en eiendom tilhørende Adem Jasheri (som flere år tidligere hadde drept en politimann), og 58 personer ble drept hovedsakelig Jasheris slektninger.Utover våren 1998 fordelte UÇK våpen og uniformer, blant annet over grensen fra Albania, og «sovende» medlemmer ble mobilisert. UÇK gjorde rask fremgang og erobret en forsyningskorridor til Albania. Serbiske styrker var først passive og gjorde knapt motstand, og UÇK erklærte stadig mer «frigjort territorium». I juli 1998 hadde UÇK mer eller mindre kontroll over 30 % av Kosovos territorium. Situasjonen utviklet seg raskt og var til dels kaotisk med unge som krysset grensen for å skaffe våpen, og UÇK hadde i liten grad organisasjonen klar. I juli 1998 var Milošević nøling over og serbiske politistyrker slo tilbake. Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-geriljaen. UÇK trakk seg tilbake og den serbiske offensive skapte 200 000 interne flyktninger som verden utenfor ble oppmerksomme på gjennom media. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.NATO fordømte UÇK som terrorister første halvår 1998 og kom utover våren med militære trusler mot Serbia. NATO-landene gjorde våren 1998 det klart at regimet i Beograd ble ansett som hovedproblemet. Både Russland og NATO-land ønsket utvidet selvstyre for Kosovo, men uten ytterligere fragmentering av Jugoslavia. USA og Storbritannia arbeidet for å få Sikkerhetsrådet til å vedta en resolusjon om å bruke «alle nødvendige midler» for å gjennomføre tidligere resolusjoner. Russiske myndigheter var bekymret for at NATO ble stadig mer dominerende i Europa.
=== Internasjonale observatører og opptrapping høsten 1998 ===
I oktober 1998 fikk Richard Holbrooke, USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milošević om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører («verification mission») fra OSSE. Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Etter at Holbrooke-avtalen var i iverksatt okkuperte UCK straks de områdene serbiske styrker hadde trukket seg ut av. Omtrent 150 serbiske politifolk og over 100 sivile ble drept av UCK innen utgangen av 1998, et stort antall var også kidnappet. I løpet av 1998 var opp mot 2000 personer drept av serbiske styrker og opp mot 300 000 var internt fordrevet.Mens NATO la press på Milošević' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Da den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake kom UÇK frem fra sine gjemmesteder og tok opp igjen sin tidligere strategi med å angripe serbisk politi og i noen tilfeller tok UÇK over stillinger forlatt av serbiske styrker. I ly av våpenhvilen og på tross av OSSEs nærvær kunne UÇK konsolidere og vokse. UÇK fikk tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon. UÇK kan ha økt sin offensive aktivitet med håp om en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet. Det har også blitt hevdet at britiske spesialstyrker drev trening av UÇK-geriljaen i en leir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania..
NATO gjorde lite for å hindre tilstrømmingen av våpen til UCK via Albania blant annet på grunn av Albanias uvilje mot å slippe til utenlandske styrker. USAs årlige terrorismerapport for 1998 skrev at Albanias svake interne sikkerhet var gunstig for fremvekst av terrorisme. UCK sto ikke på USAs liste over terrorgrupper i 1998. Tidlig i desember la Christopher Hill frem et nytt forslag som ble avvist av Jugoslavias nasjonalforsamling samtidig som UÇK ikke ville akseptere noe mindre enn full uavhengighet.I desember 1998 angrep den jugoslaviske hæren UÇK i det nordlige Kosovo. Offensiven kom etter at UÇK hadde inntatt stillinger ved Podujevo og truet hovedveien fra selve Serbia. UÇK tapte terreng og innledet en serie bakholdsangrep, kidnappinger og aggressive patruljering av hovedveiene. I januar 1999 drev UÇK full geriljakrig med uavhengighet som mål og sikret seg kontroll over en tredjedel av Kosovo etter Holbrooke-avtalen i oktober. Christopher Hill reiste mellom Beograd og Kosovo i et forsøk på å finne en politisk kompromissløsning. Hill var usikker på hvem han skulle snakke med i UÇK fordi UÇK hadde en uklar kommandostruktur og var i stor grad basert på lokale initiativ. UÇK skal ha hatt som strategi å trekke NATO inn i konflikten ved å provosere serbiske myndigheter. Rapporter til NATOs råd sa at UÇK sto bak de fleste overtredelsene av avtalen. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte 26. januar at UÇKs provokasjoner hadde bidratt til opptrappingen i Kosovo.
=== NATOs intervensjon ===
NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet Operation Allied Force. NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble gjennomført 38 004 flyvninger hvorav 10 484 var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt 28 236 bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 tomahawk krysserraketter. Ved innledningen til operasjonen var 344 NATO-fly utplassert, mot slutten var 1031 fly knyttet til operasjonen. I begynnelsen var 30-50 bombetokt daglig, mens det i slutten av mai 1999 tok av 300 bombe-/angrepsfly hver dag. Mens NATOs bombing pågikk søkte NATO å distansere seg noe fra UÇK og avslo å forsyne UÇK med våpen. En uavhengig militær vurdering i april 1999 var at UÇK ikke ville være i stand til å overvinne eller fordrive de serbiske med de lette våpenene UÇK da var i besittelse av: NATO i luften kombinert med UÇK på bakken ville ikke være tilstrekkelig til å fordrive serbiske bakkestyrker. NATOs egen vurdering var at NATOs luftkrig kombinert med UÇK på bakken snart ville gjøre det mulig å innta Kosovo uten særlig motstand.Slobodan Milošević undertegnet 10. juni en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon.
=== Etterspill ===
Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244. Et av kravene i FN-resolusjon 1244 (de facto fredsavtalen meglet frem av FN mellom de krigende parter NATO og Republikken Jugoslavia) var at den sikkerhetsstyrken som skal implementere fredsavtalen og ta vare på sikkerheten i Kosovo-provinsen (KFOR) på vegne av FN og Republikken Jugoslavia, måtte avvæpne terrororganisasjonen UÇK. Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 og er anerkjent som suveren stat. NATOs aksjon var trolig avgjørende for at Kosovo til slutt med en selvstendig stat.
The Kosovo Liberation Army must rank as one of the most successful guerilla movements in modern history. In nineteen months following its first public appearence, the KLA (or UCK in its Albanian acronym) had all but fulfilled its aims - having managed to subcontract the world's most powerful military alliance to do most of the fighting for it.
Fatmir Limaj (tidligere kommandant i UÇK) og Ramush Haradinaj (tidligere statsminister) ble fengslet av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og tiltalt for krigsforbrytelser under Kosovo-krigen, men etter en lang rettssak hvor flere titalls vitner hadde blitt drept, ble Limaj og Haradinaj frikjent av denne domstolen i desember 2005 i mangel av bevis. De ble tatt imot som helter i Kosovo. Fatmir Limajs medtiltalte, Haradin Bala (1957–2018), ble dømt til 13 års fengsel for flere massedrap på lokale serbere.
Flere andre UÇK-medlemmer har blitt tiltalt av Tribunalet, herunder Idriz Balaj, Lahi Brahimaj, Agim Murtezi og Isak Musliu. Flesteparten av disse har imidlertid blitt løslatt av tribunalet på grunn av manglende bevis som direkte følge av at vitner har blitt drept. Tidligere statsminister Hashim Thaci, som var leder for UÇK, har blitt beskyldt for å lede kidnapping og drap av mennesker med intensjoner om å ta ut organer (nyre, hjerte, lunger) for videresalg av de samme organene på det svarte markedet. Anklagene kom først fra påtalemaktens høyeste organ i ICTY Haag domstolen Carla del Ponte (Sveits), men hun ble angivelig tvunget av den sveitsiske staten til å frafalle videre etterforskning da man var redd for at det skulle plette Sveits' rykte som nøytral stat. Det er estimert at i alt 200–1000 serbere ble kidnappet, deportert til Albania til landsbyen Rripe hvor de ble drept og fratatt organene som ble sendt til europeiske land for transplantasjoner. Saken ble først etterforsket av Krigsforbryterdomstolen i Haag, men fordi de ikke hadde juridisk tilgang til områder utenfor Serbia (inkludert Kosovo), var det begrenset med bevismateriale som ble samlet sammen. De fant imidlertid anestesiutstyr og blodrester, som ville være utrolige funn i et slikt avsidesliggende fjellhus. EU har beordret full granskning av denne saken og har presset på Albania for å få tilgang til huset og området som organtyveriene og drapene skjedde på. De har nå – 13 år etter den aktuelle saken – fått tillatelse til å gjennomføre det. Men bevisforspillelsesfaren er stor, tatt i betraktning lengden av det mellomliggende tidsrommet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kosovo Liberation Army – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. | 4,755 | 4,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsfall_i_2008 | 2023-02-04 | Dødsfall i 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2008'] | Oversikt over dødsfall i 2008.
| Oversikt over dødsfall i 2008.
== Dødsfall per måned ==
=== Januar ===
1. – Lucas Sang, kenyansk friidrettsutøver (46)
4. – Bjørn Odmar Andersen, norsk fotballspiller (65)
4. – Stig Claesson, svensk forfatter og kunstner (79)
7. – Philip Agee, tidl. CIA-agent og forfatter (72)
11. – Edmund Hillary, newzealandsk fjellklatrer (88)
14. – Carsten Thomassen, norsk journalist (38)
14. – Ingvar Heggsum, norsk kunstmaler (89)
14. – Vincenz av Liechtenstein, østerriksk politiker (57)
15. – Brad Renfro, amerikansk skuespiller (25)
15. – Eduardo Hontiveros, filippinsk katolsk prest (84)
17. – Bobby Fischer, amerikansk/islandsk tidl. verdensmester i sjakk (64)
19. – John Stewart, amerikansk musiker (The Kingston Trio) (68)
19. – Suzanne Pleshette, amerikansk skuespiller (70)
21. – Bill Elliott, engelsk fotballspiller/trener (82)
22. – Claude Piron, sveitsisk psykolog, lingvist, oversetter, forfatter og esperantist (76)
22. – Heath Ledger, australsk skuespiller (28)
23. – Stein Rønning, norsk verdensmester i karate (42)
24. – Johannes Heggland, norsk forfatter (88)
26. – Christian Brando, Marlon Brandos eldste sønn (49)
26. – George Habash, palestinsk leder (81)
27. – Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein, tysk politiker (80)
27. – Suharto, indonesisk president (86)
28. – Dagfinn Grønoset, norsk forfatter (87)
28. – Marie Takvam, norsk forfatter og skuespiller (81)
28. – Bengt Lindström, svensk kunstner (83)
29. – Margaret Truman Daniel, amerikansk forfatter og datter av president Harry S. Truman (83)
29. – Mugabe Were, kenyansk politiker (39)
30. – Erik Otto Larsen, dansk maler, grafiker og forfatter (76)
30. – Knut Haugmark, norsk skuespiller (55)
30. – Jeremy Beadle, engelsk fjernsynspersonlighet (59)
31. – David Kimutai Too, kenyansk politiker (39)
=== Februar ===
5. – Maharishi Mahesh Yogi, indisk guru (91)
8. – Eva Dahlbeck, svensk skuespillerinne og forfatter (87)
8. – Stephen Kipkorir, kenyansk friidrettsutøver (37)
9. – Nils Retterstøl, norsk professor i psykiatri og Kommandør av St. Olavs Orden (83)
10. – Ove Jørstad, norsk fotballspiller (37)
10. – Roy Scheider, amerikansk skuespiller (75)
11. – Alfredo Reinado, øst-timorsk opprørsleder, døde under attentatforsøk mot Øst-Timors president José Ramos Horta (39)
15. – Inge Thun, norsk fotballspiller (62)
15. – Steve Fossett, amerikansk flyver og forretningsmann, erklært juridisk død denne dag (63)
17. – Klaus-Dieter Baumgarten, sjef for DDRs grensestyrker (76)
18. – Alain Robbe-Grillet, fransk forfatter og filmskaper (85)
23. – Janez Drnovšek, slovensk statsminister (1992–2002) og president (2002–2007) (57)
26. – Bodil Udsen, dansk skuespiller (83)
27. – Boyd Coddington, amerikansk bilbygger og reality-kjendis (63)
27. – Ivan Rebroff, tysk sanger av russisk opprinnelse (76)
27. – William F. Buckley Jr., amerikansk journalist og forfatter (82)
28. – Mike Smith, britisk rock'n'roll sanger og keyboardist (Dave Clark Five) (64)
29. – Erik Ortvad, dansk kunstmaler og tegner (90)
=== Mars ===
3. – Jeff Healey, canadisk blues-rock-gitarist (41)
4. – Gary Gygax, skaperen av rollespillet Dungeons & Dragons (69)
7. – Francis Pym, britisk konservativ politiker, utenriksminister 1982–83 (86)
7. – Julius Paltiel, nordmann som overlevde Auschwitz (83)
ca. 8. – Paulos Faraj Rahho, katolsk kaldeisk erkebiskop av Mosul (65)
10. – Marianne Gullestad, norsk professor i sosialantropologi (61)
12. – Lazare Ponticelli, fransk og italiensk krigsveteran fra 1. verdenskrig (110)
14. – Ingvald Ulveseth, norsk politiker (83)
15. – Fredrik Friis, norsk musiker, produsent og talentspeider (84)
16. – Ola Brunkert, svensk trommeslager (ABBA) (62)
16. – Victor Sparre, norsk billedkunstner (88)
18. – Anthony Minghella, britisk filmregissør (54)
19. – Arthur C. Clarke, britisk sciencefictionforfatter (90)
19. – Hugo Claus, belgisk forfatter (78)
20. – John Willem Gran, katolsk biskop (87)
22. – Adolfo Antonio Suárez Rivera, meksikansk kardinal (84)
22. – Arne Skarpsno, gatebarnas far (81)
24. – Neil Aspinall, britisk plateprodusent (66)
24. – Richard Widmark, amerikansk skuespiller (93)
25. – Sigmund Strømme, norsk forlegger og litteraturhistoriker (84)
25. – Abby Mann, amerikansk manusforfatter og TV-produsent (80)
27. – Hans Christian Ægidius, dansk skuespiller, regissør og manusforfatter (75)
30. – Dith Pran, kambodsjansk fotoreporter og overlevende fra dødsmarkene (65)
30. – Halvor Roll, norsk forfatter (79)
31. – Stein Haugen, norsk friidrettsutøver (75)
31. – Jules Dassin, amerikansk filmregissør (96)
=== April ===
3. – Hrvoje Ćustić, kroatisk fotballspiller (24)
3. – Johnny Byrne, britisk manusforfatter (72 eller 73)
4. – Wu Xueqian, utenriksminister i Kina 1982–1988 (86)
5. – Charlton Heston, amerikansk skuespiller (83)
5. – Kaku Yamanaka, Japans eldste person (113)
6. – Jeyaraj Fernandopulle, srilankisk veiminister (55)
6. – Gib Shanley, amerikansk sportsjournalist (75)
10. – Ernesto Corripio y Ahumada, meksikansk kardinal (88)
12. – Patrick Hillery, irsk president 1976–1990 (84)
15. – Benoît Lamy, belgisk filmregissør (62)
15. – John Wheeler, amerikansk fysiker, oppfant begrepet svarte hull (96)
16. – Edward Lorenz, amerikansk matematiker, kaosteoriens far (90)
17. – Aimé Césaire, fransk poet og forfatter, opprinnelig fra Martinique (94)
17. – Danny Federici, amerikansk musiker (E Street Band) (58)
19. – Alfonso López Trujillo, colombiansk kardinal (72)
21. – Ola M. Hestenes, norsk politiker (sp) (88)
23. – Haagen Ringnes, norsk TV-journalist (79)
24. – Jimmy Giuffre, amerikansk jazzmusiker (86)
29. – Albert Hofmann, sveitsisk kjemiker, oppfinner av LSD (102)
29. – Charles Tilly, amerikansk sosiolog (78)
29. – Julie Ege, norsk skuespillerinne (64)
=== Mai ===
1. – Anthony Mamo, maltesisk politiker, første president i republikken Malta (99)
1. – Philipp von Boeselager, tysk offiser og motstandsmann mot Adolf Hitler (90)
3. – Leopoldo Calvo-Sotelo, spansk politiker, statsminister (82)
5. – Witold Woyda, polsk OL-mester i fekting i 1972 (68)
8. – Eddy Arnold, amerikansk countrymusiker (89)
8. – François Sterchele, belgisk fotballspiller (26)
11. – John Rutsey, kanadisk trommeslager (Rush) (55)
12. – Irena Sendler, polsk sosialarbeider i gettoen i Warszawa (98)
12. – Robert Rauschenberg, amerikansk kunstner (82)
13. – Bernardin Gantin, katolsk kardinal fra Benin (86)
15. – Willis Eugene Lamb, amerikansk fysiker (94)
19. – Kjell Kristian Rike, norsk journalist og sportskommentator (63)
20. – Hamilton Jordan, amerikansk stabssjef i Det hvite hus 1979–80 (61)
24. – Pierre Sagna, senegalesisk biskop (75)
26. – Sydney Pollack, amerikansk skuespiller og filmregissør (73)
28. – Sven Davidson, svensk tennisspiller (79)
30. – Boris Shakhlin, sovjetisk turner, flere OL-gull i 1956, 1960 og 1964 (76)
=== Juni ===
1. – Jsef «Tommy» Lapid, israelsk politiker (76)
1. – Yves Saint-Laurent, fransk motedesigner (71)
2. – Bo Diddley, amerikansk musiker (79)
2. – Geir Kjetsaa, norsk professor emeritus i russisk litteraturhistorie (71)
2. – Mel Ferrer, cubansk-amerikansk skuespiller (90)
7. – Dino Risi, italiensk filmregissør (91)
7. – Joseph Kabui, politiker fra Papua Ny-Guinea, president for den autonome regionen Bougainville (53 eller 54)
9. – Algis Budrys, amerikansk-litauisk science fiction-forfatter (77)
10. – Tsjingiz Ajtmatov, kirgisisk forfatter (79)
11. – Ove Andersson, svensk rallykjører (70)
11. – Võ Văn Kiệt, vietnamesisk politiker, statsminister 1991–97 (85)
13. – Tim Russert, amerikansk TV-personlighet (58)
14. – Esbjörn Svensson, svensk jazzmusiker (44)
15. – Ole-Jørgen Nilsen, norsk skuespiller (72)
15. – Stan Winston, amerikansk spesialeffekttekniker og sminkør (62)
17. – Cyd Charisse, amerikansk skuespiller (87)
18. – Jean Delannoy, fransk filmregissør (100)
19. – Antonio Bibalo, italiensk/norsk komponist (86)
20. – Jean-Pierre Thystère Tchicaya, brazzavillekongolesisk president (72)
22. – Albert Cossery, fransk/egyptisk forfatter (94)
22. – George Carlin, amerikansk stand-up komiker og skuespiller (71)
22. – Hans Haga, sentral person i Norges Bondelag (83)
22. – Jens Petter Ekornes, norsk forretningsmann, eier av møbelgiganten Ekornes (66)
23. – Arthur Chung, president i Guyana 1970–1980 (90)
24. – Leonid Hurwicz, amerikansk nobelprisvinner i matematikk (90)
24. – Odd Aukrust, norsk sosialøkonom og bror til Kjell Aukrust (92)
25. – Gerard Batliner, regjeringssjef i Liechtenstein 1962–70 (79)
26. – Asbjørn Haugstvedt, norsk politiker for Kristelig Folkeparti (81)
27. – Sasha Gabor, norsk-amerikansk pornostjerne (63)
28. – Ruslana Korsjunova, kasakhstansk fotomodell (20)
28. – Stig Olin, svensk skuespiller (87)
29. – Don S. Davis, amerikansk skuespiller (65)
30. – Annemarie Lorentzen, norsk politiker (86)
30. – Einar W. Sissener, norsk forretningsmann (79)
=== Juli ===
1. – Mel Galley, britisk rockgitarist i bandet Whitesnake (60)
1. – Mogens Glistrup, dansk politiker (82)
2. – Elizabeth Spriggs, britisk skuespiller (78)
2. – Natasja Sjnajder, russisk-amerikansk rockemusiker i bandet Eleven (52)
3. – Clive Hornby, britisk skuespiller (63)
3. – Harald Heide-Steen jr., norsk skuespiller (68)
4. – Agneta Prytz, svensk skuespiller (91)
4. – Janwillem van de Wetering, nederlandsk forfatter (77)
4. – Jesse Helms, amerikansk politiker (86)
5. – René Harris, tidligere president i republikken Nauru (59)
8. – Erling Rønneberg, norsk politiker (84)
11. – Anatolij Pristavkin, russisk forfatter (76)
11. – Michael E. DeBakey, amerikansk kirurg (99)
12. – Tony Snow, amerikansk journalist, pressesekretær i Det hvite hus 2006–2007 (53)
13. – Bronisław Geremek, polsk historiker og politiker, utenriksminister i Polen 1997–2000 (76)
14. – Björn Berg, svensk kunstner, illustratør av bøkene til Astrid Lindgren (84)
14. – Henki Kolstad, norsk skuespiller (93)
16. – Jo Stafford, amerikansk popmusiker (90)
21. – Knut Boye, norsk økonom (71)
22. – Estelle Getty, amerikansk skuespiller (84)
25. – Randy Pausch, amerikansk professor i informatikk (47)
27. – Youssef Chahine, egyptisk filmregissør (82)
28. – Margaret Ringenberg, amerikansk flyger (87)
=== August ===
1. – Rolf Bae, norsk fjellklatrer (33)
2. – Helga Gitmark, norsk politiker (Senterpartiet) (78)
3. – Lissi Alandh, svensk skuespiller (77)
3. – Aleksandr Solzjenitsyn, russisk forfatter, nobelprisvinner 1970 (89)
6. – Francine, prinsesse av Montenegro, montenegrinsk prinsesse og fransk moteskaper (58)
7. – Andrea Pininfarina, italiensk bedriftsleder og administrerende direktør for Pininfarina (51)
9. – Bernie Mac, amerikansk skuespiller og komiker (50)
9. – Mahmoud Darwish, palestinsk poet og forfatter (67)
10. – Isaac Hayes, amerikansk musiker (65)
11. – Fred Sinowatz, forbundskansler av Østerrike 1983–86 (79)
11. – Agneta Bolme Börjefors, svensk programleder og produsent (67)
11. – George Furth, amerikansk dramatiker og skuespiller (75)
12. – Helge Hagerup, norsk forfatter (75)
13. – Knut Andreas Olsen, norsk trubadur (64)
13. – Bill Gwatney, amerikansk demokratisk politiker (48)
15. – Jerry Wexler, amerikansk musikkjournalist og -produsent (91)
16. – Ronnie Drew, irsk folkemusiker (The Dubliners) (73)
19. – Levy Mwanawasa, president i Zambia (59)
20. – Hua Guofeng, kinesisk politiker, etterfølger etter Mao Zedong (87)
20. – Stephanie Tubbs Jones, amerikansk politiker (58)
22. – Jeff MacKay, amerikansk skuespiller (59)
23. – Thomas Huckle Weller, amerikansk virolog, nobelpris i medisin 1954 (93)
25. – Josef Tal, israelsk komponist (97)
28. – Phil Hill, amerikansk Formel 1-kjører (81)
28. – Sigurbjörn Einarsson, islandsk biskop (97)
=== September ===
1. – Jerry Reed, amerikansk countrymusiker (71)
2. – Andreas Cappelen, politiker og jurist (93)
2. – Arne Domnérus, svensk jazzmusiker (83)
6. – Anita Page, amerikansk skuespiller (98)
6. – Antonio Innocenti, italiensk katolsk kardinal (93)
6. – Aril Edvardsen, norsk predikant (69)
9. – Nouhak Phoumsavanh, president i Laos 1992–98 (98)
12. – David Foster Wallace, amerikansk forfatter (46)
12. – Nils Johan Ringdal, norsk forfatter og historiker (56)
15. – Richard Wright, britisk keyboardist (65)
18. – Mauricio Kagel, tysk-argentinsk komponist (76)
21. – Dingiri Banda Wijetunga, statsminister i Sri Lanka 1989–93, president 1993–94 (92)
22. – Olov Svedelid, svensk forfatter (76)
23. – Arne Haugestad, norsk høyesterettsadvokat (73)
23. – Kirsten Holst, dansk forfatter (72)
26. – Paul Newman, amerikansk skuespiller (83)
28. – Nordahl Heyerdahl-Larsen, norsk finansmann (21)
29. – Leif O. Halse, norsk fylkespolitiker (Frp) (51)
=== Oktober ===
1. – Olaf Poulsen, norsk idrettsleder (88)
6. – Anne Margrethe Strømsheim, norsk motstandskvinne under andre verdenskrig (95)
6. – Paavo Haavikko, finsk forfatter (77)
7. – George Emil Palade, rumensk-amerikansk nobelprisvinner i medisin i 1974 (95)
10. – Aleksej Prokurorov, russisk langrennsløper (44)
11. – Jörg Haider, østerriksk politiker (58)
13. – Antonio José González Zumárraga, ecuadoriansk katolsk kardinal (83)
13. – Guillaume Depardieu, fransk skuespiller (37)
17. – Levi Stubbs, amerikansk R&B-vokalist (The Four Tops) (72)
18. – Tormod Haugen, norsk barne- og ungdomsbokforfatter (63)
25. – Gerard Damiano, amerikansk pornofilmregissør (Deep Throat) (80)
26. – Tony Hillerman, amerikansk krimforfatter (83)
28. – Bjarne Bystad Ellefsen, norsk arkitekt (93)
29. – William Wharton, amerikansk forfatter (82)
31. – John Klemetsen, norsk musiker, bokser og boksetrener (70)
=== November ===
1. – Jacques Piccard, sveitsisk dypvannsforsker (86)
1. – Jimmy Carl Black, amerikansk trommeslager (The Mothers of Invention) (70)
1. – Yma Sumac, peruansk sangerinne (86)
2. – Ahmed al-Mirghani, president i Sudan 1986–89 (67)
4. – Juan Camilo Mouriño, innenriksminister i Mexico (37)
4. – Lars Marius Furu, administrerende direktør i Wega Mining (39)
4. – Lennart Bergelin, svensk tennisspiller (83)
4. – Michael Crichton, amerikansk forfatter (66)
6. – Larry James, amerikansk sprinter (61)
8. – Bodil Aakre, norsk Høyre-politiker (86)
8. – Mieczysław Rakowski, statsminister i Polen 1988–89 (81)
9. – Anton Huiskes, nederlandsk skøyteløper og trener (80)
10. – Miriam Makeba, sørafrikansk sanger (76)
11. – Alf Bjørkum, norsk politiker (80)
11. – Lasse Sandberg, svensk illustratør og barnebokforfatter (84)
12. – Mitch Mitchell, britisk trommeslager (The Jimi Hendrix Experience) (61)
13. – Bette Garber, amerikansk fotograf (65)
14. – Knut Bjørnsen, norsk sportsjournalist og programleder (76)
14. – Tsvetanka Khristova, bulgarsk diskoskaster (46)
15. – Ivan Southall, australsk forfatter (87)
24. – Jón Sveinbjørn Jónsson, norsk-islandsk forfatter (53)
24. – Rolf Ketil Bjørn, SV-politiker (70)
26. – Edna Parker, amerikansk, verdens eldste person (115)
27. – Torbjørn «Tobben» Willassen, visesanger (Tobben og Ero) (59)
29. – Jørn Utzon, dansk arkitekt (90)
29. – Sten Rudholm, svensk embetsmann, leder av Svenska Akademien (90)
=== Desember ===
2. – Odetta, amerikansk sangerinne (77)
5. – Patriark Aleksij II av Moskva, den russisk-ortodokse kirkes overhode (79)
8. – Hillary Waugh, amerikansk krimforfatter (88)
11. – Bettie Page, amerikansk pinup-modell (85)
12. – Avery Dulles, amerikansk kardinal (90)
12. – Daniel Carleton Gajdusek, amerikansk fysiolog, nobelprisvinner i 1976 (85)
12. – Tassos Papadopoulos, president på Kypros 2003–08 (74)
12. – Van Johnson, amerikansk skuespiller (92)
13. – Horst Tappert, tysk skuespiller (85)
13. – Kjartan Slettemark, norsk-svensk kunstner (76)
14. – Johnny Bjerke, norsk bryter (60)
15. – Anne-Cath. Vestly, barnebokforfatter og skuespiller (88)
18. – Majel Barrett, amerikansk skuespiller (76)
18. – Mark Felt, amerikansk FBI-agent («Deep Throat») (95)
20. – Adrian Mitchell, britisk poet (76)
20. – Robert Mulligan, amerikansk filmregissør (83)
22. – Lansana Conté, president i Guinea (74)
23. – Berent Andreas (Bente) Moe, norsk skuespiller og sanger (83)
23. – Frank Krog, norsk skuespiller (54)
24. – Harold Pinter, britisk dramatiker (78)
24. – Samuel P. Huntington, amerikansk statsviter ("Clash of Civilizations") (81)
25. – Eartha Kitt, amerikansk sanger (81)
27. – Alfred Pfaff, tysk fotballspiller, VM-vinner 1954 (82)
27. – Arild Andresen, norsk fotballspiller (Vålerenga) (80)
27. – Rodrigo Arango Velásquez, colombiansk biskop (83)
29. – Freddie Hubbard, amerikansk jazztrompetist (70)
== Referanser == | == Dødsfall per måned == | 4,756 | 4,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tomelilla | 2023-02-04 | Tomelilla | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Tomelilla kommune'] | Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 444 innbyggere.
| Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 444 innbyggere.
== Referanser == | Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. | 4,760 | 4,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trelleborg_(Sverige) | 2023-02-04 | Trelleborg (Sverige) | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Festninger i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Trelleborg kommune'] | Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. I 2010 hadde tettstedet 28 290 innbyggere.Trelleborg er Sveriges sørligste by. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1257, men Trelleborg var bebodd allerede på 700-tallet. I dag er Trelleborg en vakker industriby ved sjøen. Den viktigste industrien er gummi (Trelleborg AB), men Trelleborg blir satt på kartet grunnet byens store havn (Trelleborg Hamn AB). Her går det båtforbindelser med Scandlines, TT-Line og Unity Line til Sassnitz, Rostock, Travemünde og Świnoujście. Andre store bedrifter i Trelleborg er Dux og Akzo Nobel Inks (FlintGroup).
| Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. I 2010 hadde tettstedet 28 290 innbyggere.Trelleborg er Sveriges sørligste by. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1257, men Trelleborg var bebodd allerede på 700-tallet. I dag er Trelleborg en vakker industriby ved sjøen. Den viktigste industrien er gummi (Trelleborg AB), men Trelleborg blir satt på kartet grunnet byens store havn (Trelleborg Hamn AB). Her går det båtforbindelser med Scandlines, TT-Line og Unity Line til Sassnitz, Rostock, Travemünde og Świnoujście. Andre store bedrifter i Trelleborg er Dux og Akzo Nobel Inks (FlintGroup).
== Historie ==
Trelleborg nevnes for første gang i 1257, men var bebodd allerede på 700-tallet. Navnet Trelleborg kommer fra en trelleborg som er fra vikingtiden. Borgen ble oppdaget på 1980-tallet, og ble restaurert på 90-tallet. Den blir i dag bygget videre ut, og den nye Trelleborgen skal være klar sommeren 2007.
Trelleborg første kirke, St Nicolai kyrka, ble påbegynt på 1200-tallet og er tegnet av arkitekten Helgo Zettervall. Det ble også bygget et stort fransiskanerkloster i 1247 eller 1267, men det er bare små deler av grunnmuren som fortsatt står på Gamla torg.
Trelleborg ble med på flyttelasset da den danske prinsessen Sophia giftet seg med den svenske kongen Valdemar Birgersson. Trelleborgerne begynte da å betale skatt til Sophia og Valdemar.
== Se også ==
Trelleborgs FF
Kontinentalbanan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Trelleborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trelleborg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. | 4,761 | 4,761 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.