Datasets:
jkorsvik
/
nowiki_second_scrape_merged

Dataset card Data Studio Files Community
url
stringlengths
31
279
date_scraped
stringclasses
1 value
headline
stringlengths
1
194
category
stringlengths
14
4.92k
ingress
stringlengths
12
19.1k
⌀
article
stringlengths
13
359k
abstract
stringlengths
1
1.02k
⌀
id
int64
0
202k
__index_level_0__
int64
0
202k
https://no.wikipedia.org/wiki/Microsoft_Windows
2023-02-04
Microsoft Windows
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Microsoft Windows', 'Kategori:Programvare fra 1985', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato']
Microsoft Windows er en serie operativsystemer fra selskapet Microsoft. Den nyeste versjonen er Windows 11, lansert 24.06.2021. Den første versjonen av Windows, Windows 1.0, var et grafisk grensesnitt som tilleggsprogram til MS-DOS, og ble annonsert allerede i 1983. Den kom på markedet den 20. november 1985 som versjon 1.01. Siden den gang har det vært tradisjon at nye versjoner av Windows blir annonsert svært lenge før de blir lansert. Windows har utviklet seg fra datidens tilleggsfunksjonalitet til dagens selvstendige operativsystem, og er suveren markedsleder for skrivebordsdatamaskiner med over 90 % markedsandel. (Det mest utbredte operativsystemet i alt er imidlertid Android, som brukes på smarttelefoner, nettbrett og lignende.)
Microsoft Windows er en serie operativsystemer fra selskapet Microsoft. Den nyeste versjonen er Windows 11, lansert 24.06.2021. Den første versjonen av Windows, Windows 1.0, var et grafisk grensesnitt som tilleggsprogram til MS-DOS, og ble annonsert allerede i 1983. Den kom på markedet den 20. november 1985 som versjon 1.01. Siden den gang har det vært tradisjon at nye versjoner av Windows blir annonsert svært lenge før de blir lansert. Windows har utviklet seg fra datidens tilleggsfunksjonalitet til dagens selvstendige operativsystem, og er suveren markedsleder for skrivebordsdatamaskiner med over 90 % markedsandel. (Det mest utbredte operativsystemet i alt er imidlertid Android, som brukes på smarttelefoner, nettbrett og lignende.) == Historie og utvikling == === Windows 1.0 === Microsoft lanserte sin første versjon av Windows i 1985 for å oppfylle en økende etterspørsel etter grafiske brukergrensesnitt på datamaskiner, en trend Macintosh har fått æren for å starte. Konseptet grafisk brukergrensesnitt var utviklet av Xerox allerede på begynnelsen av 1970-tallet og en av hovedutviklerne av Windows, Scott McGregor, hadde tidligere vært med å utvikle Xerox grafiske brukergrensesnitt ved Xerox PARC . Windows 1.0 tilførte en svært begrenset grafisk funksjonalitet til MS-DOS, ved å innføre – det som det ligger i navnet – vinduer. På grunn av lisensproblemene det ville medføre å etterape egenskapene til Macintosh sitt system var vindu- og skrivebordsfunksjonaliteten lite dynamisk. Programmene som støttet grafisk visning var også få i antall og bestod av flere moro-programmer som spill enn nytteprogrammer. Og de programmene som støttet vinduer for det meste veldig enkle, slik som kalkulator og tekstredigerings programmer. === Windows 2.0 === I 1987 kom Windows 2.0 og med sine kontorprogrammer Excel og Word for Windows, som blant annet kunne startes fra MS-DOS og kjøre en Windows-sesjon selv kun så lenge den trengtes for å støtte programmet. Microsoft hadde også inngått en avtale med Apple om bruk av blant annet dynamiske vinduer og papirkurv. Versjon 2.0 inkluderte skalerbare vinduer og større frihet til å organisere programmene på skjermen enn sin forgjenger. === Windows 3.0 til Windows 3.1 === Windows 3.0 ble lansert i 1990 og introduserte virtuelt minne, mer effektiv minnebehandling, støtte for flere farger og skjermoppløsninger (VGA) og en større og kraftigere programsamling gjorde dette til den første populære versjonen. Noen måneder etter lanseringen kom det en tilleggsutgave som støttet multimedia som lydkort og CD-ROM. Windows 3.1 ble resultatet av en videreutvikling av Windows 3.0, bestående av implementering av multimediastøtten, de nyutviklede TrueType-fontene og feilrettelser. Den ble sluppet i 1992, og senere samme år kom en oppdatert versjon 3.11 og Windows for Workgroups (WfW). WfW hadde nettverksfunksjonalitet og implementerte en rekke protokoller og P2P-støtte. === Windows NT === I juli 1992 ble også et annet prosjekt ferdigstilt, Microsofts selvstendige operativsystem som fungerte uavhengig fra MS-DOS. Her splittet utviklingen av systemet seg i to parallelle produktserier, hjemmebrukersystemet (basert på MS-DOS) og det profesjonelle (basert på NT-kjernen). Det nye systemet fikk navnet Windows NT (New Technology), for at den skulle oppfattes som en videreutvikling i rekken av tidligere versjoner. Den første versjonen av Windows NT fikk navnet NT 3.1. NT tok i bruk det avanserte NTFS-filsystemet, et 32-bits API og en sikrere maskinvarebehandling. Senere ble Windows NT 3.51 sluppet ut, som ble solgt fra 1993 ble sterk konkurrent til OS/2 og Novell, hovedsakelig for serverbruk. === Windows 95 === Hovedartikkel: Windows 95 For Windows 95, skiftet Microsoft fokus til brukervennlighet og ga Windows en enorm ansiktsløftning. Denne ble også til dels kodet i 32-bit og støttet multitasking. === Windows NT 4.0 === Hovedartikkel: Windows NT 4.0 I 1996, kom Windows NT 4.0 som hadde fått oppdateringer innen nettverksstøtte og grafisk ytelse, blant annet Windows 95 sitt brukergrensesnitt for å gjøre det attraktivt også innenfor arbeidsstasjoner og klientsiden av nettverket. === Windows 98 === Hovedartikkel: Windows 98 I 1998 kom Windows 98, i hovedsak en oppdatering av forrige versjon. Den hadde forbedret støtte for filsystemet FAT32, som tillot større partisjoner, utvidet og stabil støtte for USB, og var første versjon ut til å implementere Internet Explorer i brukergrensesnittet. Året etter slapp Microsoft Windows 98 SE (Second Edition) ut som en revidert utgave. Den tilførte videre driverstøtte, deling av nettverkstilkoblinger og en rekke feilrettelser. === Windows 2000 === Hovedartikkel: Windows 2000 I 2000 kom to Windows-versjoner, en fra hver produktlinje. Den første ut var Windows 2000 (NT 5.0), som fulgte NT 4.0 i NT-serien. Den hadde nye og nå velkjente teknologier som Active Directory og Terminal Services. Den ble også gjort aktuell for skrivebordsdatamaskiner på grunn av sin økte støtte for media som film og spill, blant annet ved hjelp av en ny DirectX-versjon som støttet NT-kjernen. Windows 2000 ble som sin forgjenger sluppet i ulike utgaver tilpasset forskjellige arbeidsstasjons- og serverbehov med ulike nettverks- og databehandlingsfunksjoner. === Windows ME === Hovedartikkel: Windows ME Windows Me (Millennium Edition) kom ut senere i år 2000 som en oppusset utgave av Windows 98 i den 9x/MS-DOS-baserte produktlinjen. Den introduserte ny innholdsprogramvare fra Microsoft for bruk av Internett og media, samt funksjonen System Restore som et sikkerhetsnett for å revertere datamaskinen til en tidligere konfigurasjon dersom ny programvare, driver eller innstilling skulle medføre problemer med å kjøre systemet. Windows ME introduserte også automatiske oppdateringer, som kunne sjekke for, laste ned og installere systemoppdateringer automatisk. Windows ME fikk mye kritikk for manglende driverstøtte og ustabilitet, og ble den siste i sin produktlinje. === Windows XP === Hovedartikkel: Windows XP Windows XP Ble ferdigstilt i 2001 etter utvikling under kodenavn Whistler. Windows XP er bygget på NT-kjernen og har versjonsnummer 5.1. Den kombinerte den store nettverksstøtten til Windows 2000 med økt brukervennlighet, en rekke grafiske hjelpemidler og eye-candy samt bred og effektiv støtte for media og spill, alt basert på og utviklet fra de tidligere 9x/MS-DOS hjemmebrukerutgavene. Windows XP introduserte blant annet støtte for flere brukere og Windows Firewall for en grunnleggende nettverkssikkerhet. I tillegg til to hovedutgaver – Home Edition og Professional Edition, der sistnevnte er tiltenkt en mer krevende bruker og har blant annet økt nettverkstøtte, sikkerhet og maskinvarestøtte – finnes det en rekke versjoner tilpasset forskjellige behov og maskinvareoppsett. Blant annet Media Center Edition for HTPC-bruk, 64-bits versjoner for 64-bits maskinvare, og versjoner som ikke inkluderer Windows Media Player. Windows XP var beregnet eksklusivt for klientsiden/arbeidsstasjonen og i 2003 kom neste generasjon serverprogramvare, Windows Server 2003. I tillegg til oppdateringer fra Windows 2000-serverne inkluderte den kompatibilitet, brukervennlighet, grensesnitt og andre egenskaper fra Windows XP. Den hadde også et sterkere fokus på sikkerhet enn andre versjoner, blant annet ved et utgangspunkt som ikke kjørte noen tjenester, men heller aktiverte kun de man ba om. Server 2003 består av en håndfull varianter tilpasset forskjellige tjenestebehov og var i en periode før lansering kjent som Windows .NET Server. === Windows Vista === Hovedartikkel: Windows Vista De neste versjonene av Windows fikk navnene Windows Vista (arbeidsstasjon og hjemmebruker) og Windows Server 2008 (nettverkstjenester). De ble lansert i henholdsvis tidlig 2007 og årsskiftet 2007/2008. === Windows 7 === Hovedartikkel: Windows 7 Windows 7, tidligere kodenavn Blackcomb og senere kodenavn Vienna, er det endelige navnet på denne versjonen av Microsoft Windows, og er etterfølgeren til Windows Vista. Windows 7 ble lansert i oktober 2009. === Windows 8 === Hovedartikkel: Windows 8 Windows 8 er den nest nyeste versjonen av Microsoft som har blitt sluppet ut, nye ting som kom var støtte for ARM mikroprosessorer. Grensesnittet har blitt endret for å passe bedre sammen med touchskjermer sammen med mus, tastatur og penn. På Microsoft Developer Forum i Tokyo den 23. mai 2011 uttalte selskapets leder Steve Ballmer at Windows 8 ville bli lansert i 2012. Windows 8 ble lansert oktober 2012. === Windows 10 === Hovedartikkel: Windows 10 Windows 10 ble lansert 29. juli 2015. Windows 10 er den nyeste versjonen av Windows fra Microsoft. == Fri programvare == Windows er et proprietært operativsystem. Det har også vært tradisjon at programvare for Microsoft Windows også har vært proprietært. Men det finnes imidlertid en del fri programvare som kan kjøre på Windows, og noen av de mest kjente programmene følger: == Gjeldende versjoner == === For skrivebordsmaskiner === Windows 8.1 Windows 8, Standard utgaven, for vanlige brukere Windows 8 Pro, For entusiaster og bedriftsbrukere Windows 8 Enterprise, For større bedrifter === Til serverbruk === Windows Server 2012 Standard Foundation, for billige servere Essentials, for små bedrifter Datacenter, for bruk i Datasentere === For mindre datamaskiner === Windows RT, for integrerte datamaskiner Windows 10 Mobile, for telefoner og PDA-er == Tidligere versjoner == DOS-baserte utgaver 1985 Windows 1.0 1987 Windows 2.0 1988 Windows/286 2.1 1989 Windows/286 2.11 1988 Windows/386 2.1 1989 Windows/386 2.11 1990 Windows 3.0 1992 Windows 3.1 1992 Windows 3.11 1992 Windows for Workgroups 3.1 1993 Windows for Workgroups 3.11 1995 Windows 95 1995 Windows 95 Service Pack 1 1996 OEM Service Release 1 1996 OEM Service Release 2 1997 OEM Service Release 2.1 1997 OEM Service Release 2.5 1998 Windows 98 1999 Windows 98 Second Edition 2000 Windows ME NT-baserte utgaver 1993 Windows NT 3.1 1994 Windows NT 3.5 1994 Windows NT 3.51 1996 Windows NT 4.0 2000 Windows 2000 2001 Windows XP Professional 64-bit Edition 2005 Windows XP Mediasenter editon 2007 Windows Vista 2009 Windows 7 2012 Windows 8 2013 Windows 8.1 == Se også == Operativsystem Mac OS X Linux == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Offisiell blogg (en) Microsoft Windows – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Microsoft Windows – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Microsoft Windows Microsoft International
Windows 98 (kodenavn: Memphis, versjon: Windows 4.1) er et operativsystem laget av Microsoft.
5,407
5,407
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_olje-_og_energiministre
2023-02-04
Liste over Norges olje- og energiministre
['Kategori:Lister over norske ministre etter departement']
Liste over Norges olje- og energiministre omfatter statsråder i Olje- og energidepartementet fra det sprang ut av det tidligere Industridepartementet i 1978. I 1993 ble Næringsdepartementet og Olje- og energidepartementet slått sammen til Nærings- og energidepartementet. Statsråder i dette departementet er tatt med i denne listen. Fra 25. september 1996 gjenoppstod Olje- og energidepartementet. Fra 7. mars 2022 er Terje Aasland (Ap) olje- og energiminister.
Liste over Norges olje- og energiministre omfatter statsråder i Olje- og energidepartementet fra det sprang ut av det tidligere Industridepartementet i 1978. I 1993 ble Næringsdepartementet og Olje- og energidepartementet slått sammen til Nærings- og energidepartementet. Statsråder i dette departementet er tatt med i denne listen. Fra 25. september 1996 gjenoppstod Olje- og energidepartementet. Fra 7. mars 2022 er Terje Aasland (Ap) olje- og energiminister. == Olje- og energiministere 1978–1993 == == Nærings- og energiministere 1993–1996 == == Olje- og energiministere 1996– == Anne Enger Lahnstein var fungerende statsråd mens Marit Arnstad hadde svangerskapspermisjon. == Kilder == «Tidligere statsråder». Olje- og energidepartementet. Besøkt 4. november 2009.
| nettside = oed.regjeringen.
5,410
5,410
https://no.wikipedia.org/wiki/Samferdselsdepartementet
2023-02-04
Samferdselsdepartementet
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1946', 'Kategori:Samferdselsdepartementet']
Samferdselsdepartementet (forkortet SD) er et norsk departement. Det har det overordnede ansvaret for rammevilkår for post­virksomhet, for luftfarts-, vei- og jernbane­sektorene, for riksvei­ferjene, kyst­forvaltningen og havne- og sjøtransport­politikken.
Samferdselsdepartementet (forkortet SD) er et norsk departement. Det har det overordnede ansvaret for rammevilkår for post­virksomhet, for luftfarts-, vei- og jernbane­sektorene, for riksvei­ferjene, kyst­forvaltningen og havne- og sjøtransport­politikken. == Historie == Departementet ble opprettet i 1946, ved omlegging av Arbeidsdepartementet (1885–1946). == Organisasjon == Samferdselsdepartementet er organisert i seks avdelinger: Bane- og planavdelingen Avdeling for styring, administrasjon og samfunnssikkerhet Kyst- og miljøavdelingen Vei-, by- og trafikksikkerhetsavdelingen Avdeling for luftfart, post og kjøp Kommunikasjonsenheten == Underliggende etater == Jernbanedirektoratet Kystverket Luftfartstilsynet Norsk jernbanemuseum Senter for oljevern og marint miljø Statens havarikommisjon Statens jernbanetilsyn Statens vegvesen Vegtilsynet == Tilknyttede virksomheter == Avinor Bane NOR Entur Norske tog Nye Veier Spordrift Vygruppen == Se også == Liste over Norges samferdselsministre == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted
| nettside = www.regjeringen.
5,411
5,411
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeids-_og_inkluderingsdepartementet
2023-02-04
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
['Kategori:Arbeidsliv i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Norske departementer', 'Kategori:Sosialpolitikk']
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), tidligere Arbeids- og sosialdepartementet, er et norsk departement med ansvar for arbeidsmarkedet, arbeidsmiljø, folketrygd og sosialpolitikk.Marte Mjøs Persen er statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet i Jonas Gahr Støres regjering fra 7. mars 2022.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), tidligere Arbeids- og sosialdepartementet, er et norsk departement med ansvar for arbeidsmarkedet, arbeidsmiljø, folketrygd og sosialpolitikk.Marte Mjøs Persen er statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet i Jonas Gahr Støres regjering fra 7. mars 2022. == Organisasjon == ASD er organisert i seks avdelinger samt Presse- og kommunikasjonsseksjonen og Departementsrådens stab. Arbeidsmarkedsavdelingen Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen Budsjett- og styringsavdelingen Pensjonsavdelingen Velferdspolitisk avdeling Integreringsavdelingen == Underliggende virksomheter == Etater og andre virksomheter som er tilknyttet AID: Arbeids- og velferdsetaten Arbeidstilsynet Petroleumstilsynet Statens pensjonskasse Statens arbeidsmiljøinstitutt Pensjonstrygden for sjømenn Arbeidsretten Trygderetten Rikslønnsnemnda Riksmekleren Tariffnemnda == Historie == Departementet har sine røtter tilbake til 1885: Navnehistorie1. september 1885 – 22. februar 1946: Arbeidsdepartementet 20. desember 1948 – 31. desember 1989: Kommunal- og arbeidsdepartementet 1998 – 2004: Arbeids- og administrasjonsdepartementet 2006 – 2009: Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2010 – 2013: Arbeidsdepartementet 2014 – 2021: Arbeids- og sosialdepartementet 2022: Arbeids- og inkluderingsdepartementet == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Ministry of Labour and Social Affairs (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
}}
5,412
5,412
https://no.wikipedia.org/wiki/Utenriksdepartementet_(Norge)
2023-02-04
Utenriksdepartementet (Norge)
['Kategori:1905 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1905', 'Kategori:Norsk utenrikspolitikk', 'Kategori:Utenriksdepartementet (Norge)']
Utenriksdepartementet (UD) er et norsk departement som har ansvar for norsk utenrikspolitikk. UD behandler saker vedrørende Norges forhold til andre stater, internasjonale organisasjoner, utenriks­handel, kultur­samarbeid med andre land og bistand. Departementet skal jobbe for Norges interesser internasjonalt, for å sikre frihet, trygghet samt velstand. UD har dessuten ansvar for å yte nordmenn hjelp råd samt beskyttelse overfor utenlandske myndigheter og yte bistand til norske borgere i utlandet ved straffe­forfølgelse, ulykker, sykdom eller dødsfall. Leder er Norges utenriksminister.
Utenriksdepartementet (UD) er et norsk departement som har ansvar for norsk utenrikspolitikk. UD behandler saker vedrørende Norges forhold til andre stater, internasjonale organisasjoner, utenriks­handel, kultur­samarbeid med andre land og bistand. Departementet skal jobbe for Norges interesser internasjonalt, for å sikre frihet, trygghet samt velstand. UD har dessuten ansvar for å yte nordmenn hjelp råd samt beskyttelse overfor utenlandske myndigheter og yte bistand til norske borgere i utlandet ved straffe­forfølgelse, ulykker, sykdom eller dødsfall. Leder er Norges utenriksminister. == Historie == === Norsk utenrikspolitikk === Det var Jørgen Løvland som 28. oktober 1905 formulerte det første norske utenrikspolitiske manifest, av og til kalt Løvland-doktrinen: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater»Nygaardsvolds utenriksminister Halvdan Koht formulerte i 1936 en mer aktiv, moralsk rolle for norsk utenriks­politikk «Vi er eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje lang, men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden. Det er vårt ynske, for di vi vil fred og at det skal vera fred i verda.»Etterkrigstidens utenriksminister gjennom 20 år, Halvard Lange utdypet i 1949 Kohts ord: «Norges alt overveiende interesse er fred. […] Norges hele utenrikspolitiske tradisjon entydig gjør det klart at vi har intet annet ønske med vår deltaking i internasjonal politikk enn å yte det bidrag vi kan til at det kan råde fred, fordragelighet og samarbeid statene og folkene imellom.» === Etableringen === Utenriksdepartementet ble opprettet i 1905, i forbindelse med Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Vedtaket om å opprette UD ble gjort 7. juni, og departementet trådte i kraft 15. juni 1905. Jørgen Løvland var den første utenriksministeren. Norge kunne likevel ikke sende ut diplomater, eller på andre måter opptre som en utenriks­politisk aktør, før landet var anerkjent internasjonalt som en selvstendig stat. Anerkjennelsen avhang på sin side av en formell og reell sanksjon fra Kong Oscar. Inntil denne kom 26. oktober 1905 skulle norske utenriksinteresser fortsatt ivaretas av svenske ambassader og konsulat. Arbeidet for en egen norsk utenriksrepresentasjon («Konsulatsaken») var en av de avgjørende konfliktene mellom Norge og Sverige i unionens siste år. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt dette i seg selv var en viktig sak for norske politikere, eller om det ble brukt som påskudd i arbeidet for en oppløsning av unionen. Forløperen til UD var Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart som ble opprettet som følge av konsulatstriden (Kgl.res. 8. juni 1899). Avdelingen, som hørte under Indredepartementet, besto av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriks­departementet i Stockholm. Stortingets opprettelse av UD i 1905 skjedde i en periode da de europeiske utenriks­departementene vokste raskt.» === 1905–1940 === Perioden 1905 til 1940 var preget av en rekke reformforslag og stadig tilpasning til nye kritikere. I 1922 ble en ny utenriksordning vedtatt, og den ligger til grunn for hvordan departementet fungerer den dag i dag. De øverste administrative ledere i UD ble nå utenriksrådene, som fikk det overordnede ansvaret for utenriksavdelingen og de konsulære tjenester. Med aspirantkurset ble flytteplikten – at hver enkelt ansatt måtte akseptere å tiltre stillinger på det samme nivå som det en allerede hadde hvor som helst i verden – knesatt. UD inkorporerte videre handelsspørsmål i sitt mer generelle arbeid, satte i gang en sjarmoffensiv rettet mot næringslivet og vant faktisk frem med ideen om at det ikke nødvendigvis var noen fastlagt motsetning mellom generelle diplomatiske og spesifikt økonomiske anliggender. Ved Tysklands okkupasjon 9. april 1940 hadde UD vunnet respekt hos de fleste norske eliter.» === UD under andre verdenskrig === Rester av UD i Oslo levde en skyggetilværelse som del av andre departementer på Slottet under den andre verdenskrig. De byråkratene som ble igjen opplevde seg som utsatt i forhold til okkupasjonsmakten, men i sin vaktmestertjeneste våket de over arkivalia og opprettholdt saksbehandlerkompetanse. UD ble reorganisert og flyttet til London med eksilregjeringen der det umiddelbart fikk tre hovedoppgaver: å informere om norske anliggender overfor nordmenn i utlendighet og andre stater, å konsolidere og eventuelt gjenopprette anerkjennelsen av Norge som selvstendig stat med egen utenriksrepresentasjon og under eksilregjering, samt å gjenoppbygge egen organisasjon. Det gjorde man så grundig at antall enheter og ansatte i 1945 begynte å nærme seg det man hadde hatt før krigsutbruddet. UD startet hjemflyttingen til Oslo den 13. mai 1945.» === UDs vekst etter krigen === I UD ble det bare etablert fire nye avdelinger på de 25 årene mellom 1945 og 1970 (rettsavdelingen i 1954, presseavdelingen i 1961, kulturavdelingen i 1967, avdelingen for internasjonal økonomisk og sosial utvikling i 1969). Denne organisasjonsveksten skjedde for øvrig parallelt med en annen viktig utvikling; inntoget av kvinner i diplomatiet. Men på begynnelsen av 1970-tallet kom et ras av nyetableringer og oppgraderinger. I 1972 ønsket UD å bygge ut planleggings- og koordineringsfunksjonene, mens protokolltjenesten ble oppgradert til avdeling i 1978. I 1987 ble Handelsdepartementet slått sammen med UD. Da Direktoratet for Utviklingshjelps opprinnelige portefølje igjen kom under UD i 1990 ble det etablert en Bilateral avdeling, en Programavdeling og en Multilateral avdeling. I 1989, idet den kalde krigen gikk mot sin avslutning, kom det en egen Avdeling for nordområde- og ressursspørsmål, som to år senere ble slått sammen med Nord/Sør-avdelingen til Ressursavdelingen. Under Jonas Gahr Støre har Nordområdene igjen blitt identifisert som et satsningsområde, særlig på grunn av olje- og gassforekomster. Etter flere sammenslåinger fremsto UD ved sitt hundreårsjubileum (2005) som et departement med én utenriksråd og tre spesialråder, en for hver såkalt søyle (utenrikspolitikk, utenriksøkonomisk politikk, utviklingspolitikk). På 1990-tallet ble det også innført et desksystem – altså samling av alle politikkområder etter geografisk prinsipp (land, region) snarere enn samling etter funksjonelt prinsipp (politikkområde). De landene Norge har mest samhandling med, er imidlertid holdt utenfor desk-systemet. Slik kunne departementets arbeidsmåte på tradisjonelle kjerneområder fortsette noenlunde som før. Videre ble mange av de utenriksøkonomiske problemstillingene i praksis unndratt fra deskene, først på grunn av søylestrukturen, dernest fordi store deler av politikkområdet ble lagt til det nyopprettede Nærings- og handelsdepartementet i 1997.»Departementet har siden opprettelsen hatt sine kontorer i Victoria terrasse. Staten kjøpte bygget i 1913. Kvartalets nyeste del, mot 7. juni-plassen, ble bygget i 1963. == Departementsstruktur == Fra 1974 til 1978, under Trygve Brattelis andre regjering og Odvar Nordlis regjering, var Jens Evensen statsråd med særskilt ansvar for havrettssaker. Som følge av utvidelsen av regjeringen Willoch ble fra 1. januar 1984 utskilt Departementet for utviklingshjelp. Den første utviklingsminister var Reidun Brusletten (KrF). Dette departementet ble nedlagt 31. desember 1989. De senere regjeringer har likevel hatt en bistands- eller utviklingsminister, med sete i UD. Under Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble Handels- og skipsfartsdepartementet slått sammen med UD fra 1. januar 1988. Samtidig ble Industridepartementet nedlagt fra 31. desember 1987, og et næringsdepartement opprettet fra 1. januar 1988. Kurt Mosbakk, fulgt av Jan Balstad, var de første handelsministre uten eget departement. Grete Knudsen ble den siste handelsminister innenfor UD. === Avdelinger === UD er organisert i ni avdelinger samt Utenriksministerens sekretariat, Utviklingsministerens sekretariat og Kommunikasjonsenheten: Avdeling for FN og humanitære spørsmål Avdeling for kompetanse og ressurser Avdeling for kultur og protokoll Avdeling for sikkerhetspolitikk og nordområdene Avdeling for økonomi og utvikling Europaavdelingen Regionavdelingen Rettsavdelingen Serviceavdelingen === Utenriksstasjoner === Utenriksdepartementet har ansvaret for 99 utenriksstasjoner: ambassader, delegasjoner samt generalkonsulater. I tillegg til fagtjenestemenn kan utenriksstasjoner også ha fagutsendinger, eksempelvis militærattachéer og andre typer fagattachéer. Disse er ikke del av utenrikstjenesten. == Rekruttering og personell == Rekruttering til UD foregår tildels gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, tildels gjennom vanlige stillingsutlysninger. Departementets personell består av fagtjenestemenn, det vil si ansatte i den utenrikske fagetat, samt andre ansatte. Fagtjenestemennene rekrutteres vanligvis gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, en opplæringsordning på tre år. Deltagerne i opplæringen kalles aspiranter. Fra 1966 ble aspirantpraktikant benyttet om personer som var under opplæring i Utenriksdepartementet før aspirantkurset var begynt, men denne betegnelsen gikk fra 1990-tallet ut av bruk. Fagtjenestemennene har flytteplikt, det vil kan beordres til tjeneste ved en utenriksstasjon. Utenriksdepartementet har 1 534 ansatte (891 hjemme samt 643 ute) samt 1 001 lokalt ansatte. I alt dreier det seg om 2 535 mennesker. Utenriksdepartementet er det personellmessig største av departementene. == Se også == Liste over Norges utenriksministre Liste over Norges bistandsministre Norsk utenrikstjeneste == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted Utenriksdepartementet – odin.dep.no statsbygg.no Om Victoria terrasse.
| ansatte = 842 (2013)
5,413
5,413
https://no.wikipedia.org/wiki/Ich_bin_ein_Berliner
2023-02-04
Ich bin ein Berliner
['Kategori:Antikommunisme', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Hendelser i 1963', 'Kategori:John F. Kennedy', 'Kategori:Ord og uttrykk fra den kalde krigen', 'Kategori:Taler', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk']
«Ich bin ein Berliner» («jeg er en berliner») er et berømt sitat av USAs daværende president John F. Kennedy fra en tale han holdt for en stor menneskemengde foran Vest-Berlins rådhus i Schöneberg (Rathaus Schöneberg) den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for luftbroen de allierte opprettet til den vestlige delen av Berlin som svar på Sovjetunionens blokade og forsøk på utsulting av byen. Talen fant sted i en svært vanskelig tid for Berlin, etter at kommunistene to år tidligere hadde startet byggingen av Berlinmuren.
«Ich bin ein Berliner» («jeg er en berliner») er et berømt sitat av USAs daværende president John F. Kennedy fra en tale han holdt for en stor menneskemengde foran Vest-Berlins rådhus i Schöneberg (Rathaus Schöneberg) den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for luftbroen de allierte opprettet til den vestlige delen av Berlin som svar på Sovjetunionens blokade og forsøk på utsulting av byen. Talen fant sted i en svært vanskelig tid for Berlin, etter at kommunistene to år tidligere hadde startet byggingen av Berlinmuren. == Talen == I talen ble uttrykket «Ich bin ein Berliner» benyttet to ganger, i åpningen og avslutningen av talen: «For to tusen år siden var det stolteste skryt ‘Jeg er en romersk borger’. Idag, i frihetens verden [den vestlige/ikke-kommunistiske verden], er det stolteste skryt ‘Ich bin ein Berliner.’» («Two thousand years ago the proudest boast was 'Civis Romanus sum'. Today, in the world of freedom, the proudest boast is 'Ich bin ein Berliner'») «Alle frie mennesker, hvorenn i verden de måtte bo, er borgere av Berlin, og derfor, som en fri mann, sier jeg med stolthet ‘Ich bin ein Berliner!’» («All free men, wherever they may live, are citizens of Berlin, and, therefore, as a free man, I take pride in the words 'Ich bin ein Berliner'»)En del østberlinere viste også sin avsky for den sovjetiske okkupasjonen og det totalitære kommunistiske systemet ved å applaudere Kennedys tale fra østsiden. Etter talen sa Berlins regjerende borgermester Willy Brandt (som hjalp Kennedy med uttalen) at Øst-Berlins innbyggere om noen få dager ville bli utkommandert til å hilse den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov. Brandt sa: «Men de ville mye heller vært sammen med oss, samlet her av fri vilje.Vi lover dem: Vi vil ikke gi opp. Berlin er like trofast mot dem bak piggtråd som mot våre landsmenn i vest og våre venner i hele verden».Brandts ord ble fulgt av ringing fra Frihetsklokken. For første gang den dagen var den store menneskemengden stille. Etter talen sa Kennedy til sin rådgiver og taleskriver Ted Sorensen at en slik dag opplever de aldri igjen så lenge de lever. Etter at Kennedy ble myrdet senere samme år ble plassen foran rådhuset omdøpt til John-F.-Kennedy-Platz. == Referanser til uttrykket == Under jugoslaviakrigene på 1990-tallet sa Madeleine Albright, med henvisning til Kennedy, «ja sam Sarajevka». Albright bemerket at hun ikke ville virke ubeskjeden, og at hun ønsket å påpeke historiske paralleller. == Referanser == == Eksterne lenker == Kennedys tale (tekst) Kennedys tale (lyd, ogg) Om en vandrehistorie om grammatikalske «feil»
«Ich bin ein Berliner» («jeg er en berliner») er et berømt sitat av USAs daværende president John F. Kennedy fra en tale han holdt for en stor menneskemengde foran Vest-Berlins rådhus i Schöneberg (Rathaus Schöneberg) den 26.
5,414
5,414
https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Sch%C3%BCssel
2023-02-04
Wolfgang Schüssel
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Østerrikske forbundskanslere', 'Kategori:Østerrikske politikere']
Wolfgang Schüssel (født 7. juni 1945) er en østerriksk politiker fra det konservative Österreichische Volkspartei (ÖVP). Han var Østerrikes kansler og leder for en koalisjonsregjering bestående av ÖVP og det høyreradikale østerrikske Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) fra 2000 til januar 2007. Han har vært leder av det konservative partiet siden 1995. Før han ble kansler var han visekansler og utenriksminister i Franz Vranitzkys regjering. Schüssel ble i 1996 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
Wolfgang Schüssel (født 7. juni 1945) er en østerriksk politiker fra det konservative Österreichische Volkspartei (ÖVP). Han var Østerrikes kansler og leder for en koalisjonsregjering bestående av ÖVP og det høyreradikale østerrikske Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) fra 2000 til januar 2007. Han har vært leder av det konservative partiet siden 1995. Før han ble kansler var han visekansler og utenriksminister i Franz Vranitzkys regjering. Schüssel ble i 1996 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. == Referanser == == Eksterne lenker == Bundeskanzleramts offisielle side
Wolfgang Schüssel (født 7. juni 1945) er en østerriksk politiker fra det konservative Österreichische Volkspartei (ÖVP).
5,415
5,415
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Klima
2023-02-04
Viktor Klima
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Bruck an der Leitha', 'Kategori:SPÖ-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-05', 'Kategori:Østerrikestubber', 'Kategori:Østerrikske forbundskanslere']
Viktor Klima (født 4. juni 1947 i Schwechat nær Wien) er en østerriksk politiker og forretningsmann. Han var Østerrikes kansler mellom 1997 og 2000.
Viktor Klima (født 4. juni 1947 i Schwechat nær Wien) er en østerriksk politiker og forretningsmann. Han var Østerrikes kansler mellom 1997 og 2000. == Referanser ==
Viktor Klima (født 4. juni 1947 i Schwechat nær Wien) er en østerriksk politiker og forretningsmann.
5,416
5,416
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_industrielle_revolusjon
2023-02-04
Den industrielle revolusjon
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Industri', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknologihistorie']
Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Belgia og Frankrike utover 1800-tallet og deretter Tyskland og USA i siste halvdel 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble industrialisering preget av kjemi, olje, elektrisitet samt bruk av forbrenningsmotoren, og Storbritannia ble forbigått av Tyskland og USA.Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden. Betegnelsen industrial revolution var utbredt i Storbritannia fra rundt 1840 og skrev seg trolig fra franske kommentatorer som beskrev de økonomoiske og sosiale endringene i samtiden. Friedrich Engels brukte betegnelsen for å beskrive en dramatisk hendelse. Arnold Toynbees forelesninger ved Oxford (publisert 1884) førte til at begrepet ble fast etablert blant historikere. Toynbee satt startpunktet til 1760 og mente at prosessen var fullendt rundt 1850.
Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Belgia og Frankrike utover 1800-tallet og deretter Tyskland og USA i siste halvdel 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble industrialisering preget av kjemi, olje, elektrisitet samt bruk av forbrenningsmotoren, og Storbritannia ble forbigått av Tyskland og USA.Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden. Betegnelsen industrial revolution var utbredt i Storbritannia fra rundt 1840 og skrev seg trolig fra franske kommentatorer som beskrev de økonomoiske og sosiale endringene i samtiden. Friedrich Engels brukte betegnelsen for å beskrive en dramatisk hendelse. Arnold Toynbees forelesninger ved Oxford (publisert 1884) førte til at begrepet ble fast etablert blant historikere. Toynbee satt startpunktet til 1760 og mente at prosessen var fullendt rundt 1850. == Den første industrielle revolusjonen == Den første, industrielle revolusjon strekker seg over en drøy hundreårsperiode fra omkring 1760 til 1850, og er først og fremst knyttet til Storbritannia, og da særlig Nord- og Midt-England samt sørlige deler av Skottland og Wales. Den industrielle revolusjon oppstod av mange årsaker. At visse reformer i jordbruket begynte før de industrielle, kan ha lagt forholdene til rette for dem. Et mer avansert jordbruk med blant annet nye typer ploger og såmaskiner, dyrking av nye grønnsaker som poteter og turnips, og økt kunnskap bidro til større produktivitet og vekst. Dette gjorde mange av bøndene, husmennene og landarbeiderne overflødige, og mange av dem ble tvunget til industriområdene for å ta seg arbeid på fabrikker. En annen viktig faktor var at folketallet hadde vokst betydelig før den industrielle revolusjon og fortsatte å øke i perioden. Dette skyldtes blant annet høyere gjennomsnittsalder som følge av mer mat, bedre hygiene og færre pester og epidemier. Dermed ble tilgangen på arbeidskraft til å betjene fabrikkene større. Transportsystemene ble kraftig forbedret i perioden og utbyggingen av kanaler og senere jernbaner gav tilgang til større markedsområder. På denne tiden hadde Storbritannia dessuten god tilgang på råvarer. For det første, rike forekomster av kull, som var blitt industriens viktigste energikilde, og for det andre, handelskontrakter som sikret god tilgang på blant annet bomull og silke. Tilgangen på kapital var en annen viktig faktor. Noen måtte investere i de nye fabrikkene. Storbritannia viste stor kreativitet når det gjaldt investering, deriblant leie av lokaler, betaling i avdrag og et bruktmarked for maskiner. Handelsmenn og jordeiere var sosiale grupper med penger til å investere og bidro blant annet til investeringer i kanalselskaper og finansiering av kullutvinning, samt kapital til lån, ofte basert på personlig tillit. Storbritannia hadde også etter hvert utviklet et egnet bank- og finanssystem for overføring av kapital mellom næringssektorer, og under den industrielle revolusjon vokste antall banker i England fra en håndfull til flere hundre. Innovasjoner preget dessuten den industrielle revolusjon og noen av disse var banebrytende. To eksempler er «Spinning Jenny», en hånddrevet spinnemaskin, og dampmaskinen, som gjorde at kull ble en viktig energikilde. Nye måter å produsere på, såkalte prosessinnovasjoner, dukket også opp, ofte ved hjelp av eksperimentering med nye metoder. Damptog som «The Rocket», ble brukt til transport av både kull og folk. Dette var en revolusjonerende måte å transportere materialer på. Omtrent på denne tiden ble også kullkraft den viktigste kraftkilden i samfunnet. Frem til da hadde treverk vært ryggraden i nær sagt alle industrigrener i sivilisasjonen, og som brensel forøvrig. Avskogingen som følge av dette foregikk etterhvert raskere enn nye trær kunne vokse til. For å unngå en kollaps var det tvingende nødvendig å komme opp med et alternativ for trevirke, noe kullet egnet seg utmerket til. De nye metodene var ikke alltid populære blant arbeidsfolk, som så arbeidsplassene sine forsvinne. Luddittene utgjorde en bevegelse som førte til opprørslignende tilstander omkring 1810. == Den andre industrielle revolusjonen == Den andre, industrielle revolusjon spredte seg fra omkring 1850 til 1920 og var preget av at en hel rekke land gjennomgikk en industriell omstillingsprosess. Tyskland og USA var i spissen og overtok Storbritannias posisjon som ledende industriland. Telegrafen, telefonen og bilen er eksempler på nyvinninger som satte sitt preg på denne perioden, og utnyttelse av elektrisiteten ble på mange måter et symbol, slik som dampmaskinen hadde blitt det under den første industrielle revolusjon. Perioden var også preget av serie- og masseproduksjon, og det kom ny industri og nye produksjonsmåter, deriblant fremstilling av stål og kunstige fargestoffer. I denne nye industrien foregikk produksjonen i store enheter med flere tusen ansatte. Store fabrikker med et stort antall mennesker skapte grobunn for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen. Man fikk organisering av streiker, og etter hvert bedre arbeidsforhold. Den amerikanske og engelske kapitalismen utviklet seg forskjellig i løpet av den andre industrielle revolusjon. Det ligger mange faktorer til grunn for denne utviklingen, men man kan si at Storbritannia ikke hadde en tilstrekkelig viril og omstillingsdyktig elite da de økonomiske utfordringene kom fra USA og Tyskland. Dette viste seg blant annet i den storstilte utbyggingen av jernbaner i hele USA. Jernbanen bandt USA fysisk sammen og det amerikanske næringslivet drog nytte av at det åpnet seg et stort innenlandsmarked. Stor innvandring bidrog dessuten til å forstørre dette markedet ytterligere. En annen grunn til at USA fikk en særstilling som verdens ledende land økonomisk sett, var at myndighetene førte en næringspolitikk som gjorde at initiativrike entreprenører møtte få hindringer når de ville starte ny næringsvirksomhet. Denne perioden brakte også frem nye organisasjonsmessige innovasjoner, som etter hvert fikk sitt utspring i amerikanske storbedrifter. Dette ble gjort ved å slå sammen mindre bedrifter til større konsern, noe som ikke var vanlig i Storbritannia. Storbedriftene hadde en høy produktivitetsgevinst og dermed også et konkurransefortrinn. Amerikansk kapitalisme skilte seg dessuten ut ved å dele eierskapet og ledelsen i virksomhetene. Dette førte til at man fikk børsnoterte aksjeselskaper der aksjene som regel ble spredd på en rekke investorer. Som en oppsummering kan man si at den amerikanske formen for kapitalisme var preget av konkurranseorientering, og en stor grad av markedsøkonomi. I Storbritannia var det derimot mye vanligere med små bedrifter som var uavhengig av hverandre, ofte eid av personer eller familier. Personlig kapitalisme er ofte brukt som betegnelse på kapitalismen som fantes i Storbritannia på denne tiden. I denne perioden ble England styrt av dronning Victoria. Den blir derfor også kalt for Victoriatiden. == Den industrielle revolusjon i Norge == Storbritannia var det klart førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. I perioden 1840-1870 ble teknologi til tekstilindustrien hentet fra Storbritannia både i form av maskiner og fagfolk, noen av fagfolkene ble værende og sto for driften samt opplæring av norske arbeidere. Også i verkstedindustrien var det betydelig innflytelse fra Storbritannia. Fra rundt 1870 begynte norske tekstilfabrikker å importere maskiner fra tyske produsenter, særlig i Chemnitz. På slutten av 1800-tallet ble norske handelsmøller sterkt modernisert særlig med maskiner fra Tyskland. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.Den industrielle revolusjon førte til sosiale og demografiske endringer i Norge. Mange søkte til byene og folketallet der økte ekspansivt. Arbeidsfolk i byene som jobbet på fabrikker levde ofte i dårlige kår og industrialiseringen førte med seg fattigdom og sykdom, bl.a. skildret i Oskar Braatens romaner. Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var tallene henholdsvis 735 og 765 dollar. Den «andre industrielle revolusjon» på slutten av 1800-tallet var særlig viktig for Norge og Tyskland ble fra rundt 1900 (til andre verdenskrig) den viktigste kilden til teknologi i Norge; kjemi, elektrisitet og etterhvert forbrenningsmotoren spilte viktige roller i denne perioden. == Forskning og analyser == Ifølge Katrine Bruland, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, bør industrialiseringen betraktes som en langvarig og bred utvikling som begynte i England rundt år 1400. Dette beskrives heller som en evolusjon enn en revolusjon. I Brulands perspektiv var ikke maskinene (som dampmaskinen og tekstilmaskin) i seg selv avgjørende, men verktøymaskiner som brukes til å lage andre maskiner. Statistikk fra tiden 1750-1850 viser at endringene var gradvise med relativ langsom vekst i industriproduksjon og produktivitet, investeringer anlegg endret seg langsomt, og det var en gradvis overgang fra sysselsetting dominert av landbruk til andre sektorer. Vekst i brutto nasjonalprodukt på slutten av 1700-tallet var relativt liten. Det er anslått at produktiviteten 1760-1800 vokste 0,2 % årlig mens 1830-1860 var veksten på 1 %. Maxine Berg og Pat Hudson fremholder samtidig at i sum var det omfattende og radikale endringer som var åpenbare i samtiden. Fokuset på disse gradvise endringene kalles på engelsk til dels gradualist perspective.Den britiske historikeren Phyllis Deane (1918-2012) skrev at industrielle revolusjoner typisk inkluderer flere relaterte prosesser: systematisk og utbredt bruk av vitenskap og empirisk kunnskap produksjonsprosesser spesialisering av økonomisk virksomhet for produksjon for et stort marked (nasjonalt eller internasjonalt) snarere enn privat eller lokal bruk urbanisering: flytting fra landdistrikter til byer «upersonlige» produksjonsmidler slik at de er knyttet til bedrifter i stedet for familier eller stammer vekst i produksjon av foredlete produkter utstrakt bruk av kapitalvarer (maskiner) som et supplement eller substitutt for mennesker fremvekst av en samfunnsklasse kjennetegnet ved eierskap til produksjonsmidler (i stedet for eierskap til jord)Den britiske historikeren Arnold Toynbee introduserte begrepet industriell revolusjon i en forelesningsrekke ved University of Oxford i 1880-1881. Toynbee brukte årstallet 1760 startpunkt. Professor J.U. Nef mente at de teknologiske endringene og storskala industriproduksjon hadde utgangspunkt på 1500-tallet og tidlig 1600-tall. Nef mente industrialiseringen ikke var en plutselig og distinkt endring på slutten av 1700-tallet. Andre forskere (blant andre Walther G. Hoffmann og Walt Rostow) mener at tall for industriproduksjon og trafikk i britiske havner viser årene 1780-1800 som de avgjørende. == Referanser == == Litteratur == Kapittelet Den industrielle revolusjon i Kåre D. Tønnesson (1985). To revolusjoner: 1750-1815. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105947. bind 10 i Aschehougs verdenshistorie Historiens folk og riker : 1800-1850 : Den industrielle revolusjon 1800-1850. Oslo: Gyldendal. 1991. ISBN 8205190542. Kapittel 4 Den industrielle revolusjon i Rolv Petter Amdam (red.) (2000). Markedsøkonomiens utvikling. Bergen: Fagbokforl. s. 51-66. ISBN 8276746691. T.S. Ashton (1948): The Industrial Revolution (1760-1830), Oxford University Press, ISBN 0-19-500252-0 Nettutgave David S. Landes (1969). The Unbound Prometheus: Technological Change and Industrial Development in Western Europe from 1750 to the Present University of Cambridge ISBN 0-521-09418-6 Paul Mantoux: Den industrielle revolusjon. Nisus Forlag. 2018.Den industrielle revolusjon og NorgeFritz Hodne og Ola Honningdal Grytten (2000). Norsk økonomi i det nittende århundre. Bergen: Fagbokforl. ISBN 8276743528. Kjeldstadli, Myklebust og Thue (red.) (1994). Formingen av industrisamfunnet i Norden fram til 1920. Oslo: TMV. ISBN 8213001044.
Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri.
5,419
5,419
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98konomi
2023-02-04
Økonomi
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Økonomi']
Økonomi er et ord av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdning. En økonomi er en enhet av en viss størrelse, hvor det foregår produksjon og/eller konsum, som for eksempel en kommune eller et land. Økonomi handler om størrelsen på og fordelingen av økonomiens ulike goder. Man skiller geografisk mellom global økonomi, nasjonaløkonomi og kommuneøkonomi, og man skiller politisk mellom markedsøkonomi, planøkonomi og deltagerøkonomi. I slike sosiale systemer skjer produksjon, handel, fordeling og forbruk av ressurser i et samkvem mellom samfunnets individer, husholdninger, bedrifter, ulike myndigheter, og med utlandet. Som fagdisiplin er økonomi, også kalt samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi, læren om hvordan knappe ressurser og verdier fordeles mellom mennesker, husholdninger og bedrifter i et samfunn, samt hvordan de samme aktørene skaper verdier gjennom effektiv bruk av knappe ressurser. Samtidig er økonomi en atferdsvitenskap som studerer hvordan mennesker og bedrifter fatter beslutninger om verdiskaping, sparing eller forbruk. Direkte fra det etymologiske opphavet brukes videre adjektivet økonomisk for å beskrive at en person, en husholdning eller en bedrift bruker sine ressurser effektivt. Ordet kan også brukes om effektiv ressursutnyttelse generelt, for eksempel om en idrettsmanns økonomiske bevegelser – at han utnytter sin energi effektivt for å nå målet. Aristoteles skilte mellom økonomi (oikonomia) og krematistikk, «berikelseskunst».
Økonomi er et ord av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdning. En økonomi er en enhet av en viss størrelse, hvor det foregår produksjon og/eller konsum, som for eksempel en kommune eller et land. Økonomi handler om størrelsen på og fordelingen av økonomiens ulike goder. Man skiller geografisk mellom global økonomi, nasjonaløkonomi og kommuneøkonomi, og man skiller politisk mellom markedsøkonomi, planøkonomi og deltagerøkonomi. I slike sosiale systemer skjer produksjon, handel, fordeling og forbruk av ressurser i et samkvem mellom samfunnets individer, husholdninger, bedrifter, ulike myndigheter, og med utlandet. Som fagdisiplin er økonomi, også kalt samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi, læren om hvordan knappe ressurser og verdier fordeles mellom mennesker, husholdninger og bedrifter i et samfunn, samt hvordan de samme aktørene skaper verdier gjennom effektiv bruk av knappe ressurser. Samtidig er økonomi en atferdsvitenskap som studerer hvordan mennesker og bedrifter fatter beslutninger om verdiskaping, sparing eller forbruk. Direkte fra det etymologiske opphavet brukes videre adjektivet økonomisk for å beskrive at en person, en husholdning eller en bedrift bruker sine ressurser effektivt. Ordet kan også brukes om effektiv ressursutnyttelse generelt, for eksempel om en idrettsmanns økonomiske bevegelser – at han utnytter sin energi effektivt for å nå målet. Aristoteles skilte mellom økonomi (oikonomia) og krematistikk, «berikelseskunst». == Økonomisk virksomhet == Økonomisk virksomhet er i realiteten et begrep for produksjonsvirksomhet, det vil si utnyttelse av ressurser, arbeidsinnsats og kunnskap for å skape verdier som dekker behov. Ressursbruken kan studeres gjennom verdibegreper som er representert gjennom penger. Verdiskapingen -- nettoproduksjon i form av overskudd -- eller bruttoproduktet i bedriften -- måles som omsetning, mens det for et helt samfunn måles som bruttonasjonalprodukt (BNP). Effektivitetsvekst i produksjonen kan skyldes ny teknologi. BNP måles som verdiskaping per innbygger (BNP el. bruttonasjonalprodukt per capita). Økt produksjon per capita er det samme som økonomisk vekst. Gjennom historien har mennesker produsert varer gjennom jakt, håndverk, jordbruk og industri, samt tjenester gjennom handel og andre former for tjenesteyting. Primærnæringer eller råvareproduksjon er samlebetegnelsen for høsting og produksjon av naturlige ressurser fra jorda, skogen og havet – det vil si jordbruk og fiske. Gruvedrift kan regnes til primærnæringene eller til industrien, som er en sekundærnæring. Dette begrepet innebærer at produksjonen er en videreforedling og omforming av de primære råvarene. All tjenesteyting til forbrukere og bedrifter karakteriseres som tertiærnæringer, og inkluderer f. eks. finansielle tjenester, helsesektoren og underholdningsbransjen. == Økonomiske systemer == Utdypende artikkel om økonomisk tenking, se: Økonomisk idehistorie. === Historisk utvikling === I primitive samfunn skjer fordelingen av produkter og andre ressurser gjennom direkte bytte, hvor mennesker utveksler gjenstander av antatt lik verdi direkte med hverandre. I en slik bytteøkonomi vil all utveksling av produksjonsoverskudd skje på stedet, og det er vanskelig å utsette forbruk og samle opp overskudd (kapital) for framtidig behov. Introduksjonen av pengeøkonomi i oldtiden gjorde det mulig å samle opp kapital for investering i offentlige anlegg, eller for utøvelse av privat ressursmakt gjennom ansettelse eller kjøp av andres tjenester. Men fortsatt forutsatte bytte nesten alltid en direkte sosial relasjon mellom de involverte, og handel over store avstander skjedde oftest i en lengre kjede. Først med handelseksplosjonen under renessansen ble oppsamlingen av kapital i byene så stor at det ble mulig å utsette forbruk og investere i stor skala. Det oppstod moderne banker som finansierte ulik virksomhet uavhengig av personlige relasjoner mellom de involverte. Utviklingen startet i Italia i senmiddelalderen, og spredte seg til Flandern, Tyskland, Nederland, og fra 1485 til England. Den katolske kirken oppga sitt moralske forbud mot rente (åger), og privat kapital bidro til å finansiere oppdagelser og kolonisering, kriger og infrastruktur. Under kapitalismen ble etter hvert de mulige gevinstene og vekstmulighetene så store at stadig flere involverte fikk en egennytte av gjensidig tillit, overholdelse av avtaler og langiktig planlegging av sine økonomiske handlinger. Adam Smith fastslo på moralfilosofisk grunnlag at hangen til å bytte og ønsket om å holde avtaler og var naturlige tilbøyeligheter hos mennesket. Men fortsatt var den økonomiske politikken i form av merkantilisme lite fokusert på handel, og mer opptatt av å fremme innenlands håndverk- og industriproduksjon på bekostning av importvarer. Kolonitiden i Amerika, Asia og til sist Afrika skapte for alvor en global økonomi, hvor varebyttet over store avstander fikk et mye større omfang. Konkurransen om handel, kolonier og markeder formet nasjonalstatene og den gryende nasjonale, økonomiske politikken. Merkantilismen fra 1500-tallet gikk ut på å opprettholde størst mulig handelsoverskudd og samle opp kapital, spesielt representert gjennom sølv og gull. Den norske økonomen Erik S. Reinert mener at denne politikken – som England førte under Henrik VII fra 1485 – i praksis stimulerte framveksten av industri og skapte innovative synergier mellom bransjer beskyttet mot importkonkurranse, inntil den hjemlige industrien kunne konkurrere med andre lands produkter. Reinerts hovedsyn er at europeiske land taklet internasjonal konkurranse først etter en industrioppbyggingsfase preget av bevisst proteksjonisme. Denne proteksjonismen ble i Europa erstattet med bølger av frihandel både på 1840-tallet og 1870-tallet. Men yngre stater var ofte svært proteksjonistiske også gjennom 1800-tallet. Dette gjelder ikke minst USA, som ikke tok etter den britiske frihandelspolitikken på denne tiden. På 1800-tallet fulgte særlig Storbritannia teoriene om komparative fortrinn i produksjon og handel. David Ricardo formulerte et nytt grunnsyn – klassisk økonomi – som hevdet at hvert land på den ene side burde produsere og eksportere de varene som lot seg produsere mer effektivt enn i andre land, og på den annen side importere det som lot seg produsere mer effektivt andre steder. Økonomifaget ble nå gradvis mindre produksjonsorientert og mer fokusert på handel og varebytte. ==== Industrielle revolusjon ==== Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, og spesielt produksjon med økende utbytte (skalafordeler), gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den industrielle revolusjon førte økt verdiskaping nesten alltid bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Den økonomiske virksomheten hadde ofte avtakende utbytte og manglet skalafordeler eller synergier mellom bransjer. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte Malthusfella. David Ricardo og Thomas Robert Malthus observerte at samfunnet ikke lot til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet the dismal science. Først med den industrielle revolusjon gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte liberalismen som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle. Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var også byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og den enkelte disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som Karl Marx, og mobilisert av arbeiderbevegelsen med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen (sosialdemokrati) eller også selve produksjonen (kommunisme) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Karl Marx trodde (feilaktig) at den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, også kjennetegnet den industrielle kapitalismen. I Sovjetunionen førte økonomen Jevgenij Preobrazjenskij spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med planøkonomi ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. Depresjonen på 1930-tallet syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men Tysklands nederlag i andre verdenskrig og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at markedsøkonomi med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og John Maynard Keynes formulerte en blandingsøkonomi hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser. ==== Etterkrigstiden ==== Marshallhjelpen fra 1947 innebar at det totalt ødelagte Europa fikk investeringshjelp til reindustrialisering, og adgang til midlertidig å beskytte gjenoppbyggingen ved hjelp av proteksjonistiske handelshindre. Først på 1950- 1960-tallet ble frihandel igjen introdusert i Europa gjennom opprettelsen av EF og EFTA. Da Spania og Portugal ble demokratiske i 1975 fikk de en lengre tilpasningsperiode før de trådte fullt inn i EUs indre marked. Samtidig gikk EU i spissen for å gi fattige land større markedsadgang i Europa, og på 1970-tallet startet en sterk industrialisering i østasiatiske land som satset på statlig-privat industrisamarbeid, økononmisk regulering og proteksjonisme, særlig Singapore, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Den statlige reguleringen omfattet særlig styring av arbeidsmarkedet og investeringene. Etter Berlinmurens fall i 1989 inntrådte derimot en mer universell anerkjennelse av frihandel og liberalisering som strategi for både rike og fattige land, og Verdensbanken la etterhvert stor vekt på at fattige land burde bygge ned statlig-privat industrisamarbeid, redusere budsjettunderskudd og proteksjonisme, og åpne opp sine markeder for direkte utenlandske investeringer og handel. En enestående vekstperiode fra 1945 til 1987, og bare regionale kriser fram til 2007, har også gitt næring for det ny-klassiske, optimistiske markedssynet i økonomifaget. Uregulert kredittgivning og usikret finansiering i USA og andre land ga derimot en finanskrise i 2008 som så ut til å bli meget dyp, og har medført at enkelte økonommiljøer og stater igjen tar til orde for mer statlig regulering og kontroll med markedskreftene, i alle fall i finansmarkedene. === Nyere økonomiske konsepter === I nyere tid har noen mennesker tatt til ordet for et system som baserer seg på ressursforvaltning av en sentral datamaskin fremfor penger, priser og sentralbankstyrt bankvesen, grunnen kan blant annet være misnøye med hvordan økonomien fungerer. Konseptet heter: Ressursbasert økonomi. Andre igjen som for eksempel presidentkandidat i valget i USA i 2012 kongressemedlem og medlem av United States House Committee on Financial Services Ron Paul vil ha tilbake gullstandarden som løsning på de økonomiske problemene. == Økonomiske tyngdepunkt == Utviklingen av nye og mer effektive økonomiske systemer (produksjons- og fordelingsmodeller) er uløselig knyttet til framveksten av økonomiske tyngdepunkt. I de 10 000 årene som har gått siden den neolittiske revolusjonen med innføring av landbruk, hadde Asia en økonomisk lederrolle med størst produksjon og kapitaloverskudd i de 9000 første årene. Det asiatiske tyngdepunktet flyttet seg gradvis østover fra Mesopotamia til Kina, og så sent som på 1700-tallet hadde Asia fortsatt handelsoverskudd med Europa. Først de siste 1000 år har Europa dominert verdens teknologiske utvikling og hatt størst kapitaloverskudd, og bare i et par hundre år har Europa hatt en klart enestående økonomisk vekst (effektivitetsvekst) som atskiller seg fra Asias. Forflytningen av de økonomiske tyngdepunkt, i form av størst kapitaloverskudd og raskest teknologisk endring, kan med rimelig faglig dekning framstilles slik geografisk og tidsmessig: 10000 f.Kr. – Den fruktbare halvmåne 4000 f.Kr. – Mesopotamia, Kina 1800 f.Kr. – Egypt 1200 f.Kr. – India 900 f.Kr. – Kina År null - Kina, Romerriket 500-tallet - Kina, India 1000-tallet - Kina, Frankrike 1200-tallet – Frankrike 1300-tallet – Italia, Flandern 1400-tallet – Italia, Portugal 1500-tallet – Spania 1600-tallet – Nederland, Japan 1700-tallet – Frankrike, England 1820-tallet – England 1870-tallet – Tyskland 1900-tallet – USA 1970-tallet – USA, Japan, Tyskland 2000-tallet – USA, EU, KinaForskyvningen av økonomisk tyngdepunkt kan skyldes nye oppfinnelser (Flandern og Italia i middelalderen, England på 1800-tallet), politisk utvikling (Tysklands samling i 1871), eller midlertidig militær dominans (USA i etterkrigstiden). Med globaliseringen synes det å være et trekk at verden har flere, samtidige økonomiske tyngdepunkt (multipolar verden). == Økonomi som studium og fagdisiplin == Som fagdisiplin omtales økonomi på norsk ofte som samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi. På engelsk heter faget bare Economics. === Økonomi som fag (samfunnsøkonomi) === Samfunnsøkonomi, også kalt sosialøkonomi eller økonomi, er studiet av hvordan knappe ressurser bør forvaltes, hvordan ulike former for organisering av økonomisk virksomhet fungerer og hvordan økonomisk politikk dels påvirker rammebetingelsene for aktørene i samfunnet og dels det generelle aktivitetsnivået i økonomien. Sentrale samfunnsøkonomiske problemstillinger er: Hva er det som bestemmer prisen på varer og tjenester? Hva er årsakene til arbeidsledighet? Hva bestemmer fordelingen av inntekt mellom enkeltpersoner og familier? Hvorfor er noen land rike og andre fattige? Hvordan virker offentlig politikk i form av skatter og offentlige utgifter på priser og inntektsfordelingen? Hva er det som bestemmer handelsstrømmene mellom land?Samfunnsøkonomi består av mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomisk teori handler om hvordan husholdninger og bedrifter tilpasser seg markedet og hvordan knappe ressurser anvendes. Makroøkonomisk teori ser på aggregerte størrelse, som for eksempel sammenhenger mellom nasjonalprodukt, rentenivå, arbeidsledighet og inflasjon. Sentralt i både mikro- og makroøkonomi er å forstå hvordan myndighetene kan påvirke rammebetingelsene i økonomien. === Økonomi og andre vitenskaper === Økonomifaget henter inspirasjon, teori og metode fra en rekke andre fagdisipliner, i studiet av hvordan mennesker, husholdninger og bedrifter i et land eller et marked disponerer sine ressurser. I studiet av økonomisk atferd hentes det impulser fra psykologien. Markedets reaksjon på prisendringer, renteendringer, skattenivå eller økonomisk politikk avhenger av hvor rasjonelt menneskene opptrer, hvilke preferanser (behov) de har, og i hvilken grad de maksimerer sin egen nytte. Atferden avhenger også av menneskenes tilfang av informasjon om de økonomiske prosessene som foregår og hvordan de kan utnyttes av hver enkelt. Ulike konsumenter kan reagere ulikt på økonomiske endringer, akkurat som i livets øvrige forhold. I studiet av økonomisk vekst og fordeling hentes det impulser fra samfunnsvitenskap, ikke minst statsvitenskap som har betydelig teoriutveksling med økonomifaget. Når mennesker handler i et marked hvor også medmenneskene treffer valg, kan spillteori bidra til å belyse hvordan atferden til hvert individ påvirkes av andre menneskers atferd, og sluttresultatet ofte blir annerledes enn hva hvert individ tenkte seg. Videre vil man ofte ønske å studere avvik fra rasjonell atferd, som kan skyldes kulturelle, religiose eller institusjonelle forhold som eksempelvis vaner, tabuer, lovverk, fagforeningsmakt, monopoldannelse eller politisk styring. Politisk økonomi og institusjonell økonomi er betegnelser på studiet av markeder, land eller bransjer hvor politiske og institusjonelle forhold og begrensninger påvirker økonomiens virkemåte i vesentlig grad, og hvordan institusjonelle forhold kan eller bør endres for å styrke veksten eller velferden. I arbeidet med å beskrive (modellere) og eventuelt forutsi sammenhengen mellom økonomiske størrelser, vil økonomer hente metode fra matematikken. Når matematisk metode anvendes på reelle økonomiske data og prosesser, kalles det økonometri. Norske økonomiske forskere i etterkrigstiden, spesielt Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen, anvendte i stor grad matematikk – og i noen grad begreper og metode fra fysikk – for å beskrive, modellere og forutsi virkningen av økonomiske endringer og økonomisk politikk. I mange studier vil økonomer bruke demografiske, historiske og sosiologiske data. I nyere tid har begreper og resultater fra biologi og økologi inspirert mange økonomer som studerer vekstteori, miljøøkonomi og økonomisk utvikling. Mens neoklassisk økonomi etter Malthus har vektlagt veksetns manglende begrensning og dynamikken som oppstår ved stadig mer effektiv produksjon, har økonomifaget i større grad begynt å fokusere på at de fysiske ressursene, og kanskje også arbeidskraften, vil vise seg å være statisk begrensede. Forholdet mellom økonomisk vekst, miljøhensyn og biologiske rammer har skapt nye studie- og forskningsfelt som opptar mange innen faget. === Bruk av ordet «økonomi» i andre sammenhenger === På norsk brukes ordet økonomi også i sammensetningen bedriftsøkonomi. Dette gjør seg imidlertid bare gjeldende på norsk, på engelsk betegnes bedriftsøkonomi som Business Administration, Commerce eller lignende, mens ordet Economics utelukkende refererer til samfunnsøkonomi. Bedriftsøkonomi er ikke et universitetsfag, men et praktisk fag som fokuserer på ferdigheter i regnskap, som det tradisjonelt har blitt undervist i ved handelsskoler og lignende institusjoner. Bedriftsøkonomi må ikke oppfattes som et søsterfag til samfunnsøkonomi; det er ingen direkte forbindelse mellom fagene og de har et helt forskjellig fokus. == Se også == Økonomisk historie Økonomifagets historie Økonomisk idehistorie Klassisk økonomi Nyklassisk økonomi Samfunnsøkonomi Bedriftsøkonomi Deltagerøkonomi Regnskap Ressursbasert økonomi == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Palgrave Dictionary of Economics
Nyklassisk økonomi er en økonomisk retning som vokste frem i Europa på 1870-tallet, og dagens dominerende paradigme innenfor samfunnsøkonomi. Tradisjonen blir også kalt marginalisme på grunn av sin fokus på marginale konsepter som grensenytte og grenseinntekt.
5,420
5,420
https://no.wikipedia.org/wiki/Nolinoideae
2023-02-04
Nolinoideae
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nolinoideae']
Nolinoideae er en underfamilie av aspargesfamilien. Disse plantene har vært plassert ulikt i forskjellige systemer. De utgjorde en periode en selvstendig familie, Ruscaceae, men i APG IV-systemet er gruppen en del av aspargesfamilien. Artene er urter med eller uten jordstengel, klatreplanter, busker og lite forgrenete trær. De er utbredt på nordlige halvkule og i Afrika. De fem artene som finnes naturlig i Norge, var en periode regnet til konvallfamilien (Convallariaceae).
Nolinoideae er en underfamilie av aspargesfamilien. Disse plantene har vært plassert ulikt i forskjellige systemer. De utgjorde en periode en selvstendig familie, Ruscaceae, men i APG IV-systemet er gruppen en del av aspargesfamilien. Artene er urter med eller uten jordstengel, klatreplanter, busker og lite forgrenete trær. De er utbredt på nordlige halvkule og i Afrika. De fem artene som finnes naturlig i Norge, var en periode regnet til konvallfamilien (Convallariaceae). == Kilder == «Nolinoideae». APWEbsite. Besøkt 29. oktober 2016. M.W. Chase, J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x. Joo-Hwan Kim m.fl. (2010). «Molecular phylogenetics of Ruscaceae sensu lato and related families (Asparagales) based on plastid and nuclear DNA sequences». Annals of Botany. 106 (5): 775–790. ISSN 1095-8290. JSTOR 43578328. doi:10.1093/aob/mcq167. == Eksterne lenker == (en) Nolinoideae hos NCBI (en) Nolinoideae hos The International Plant Names Index (en) Nolinoideae hos Tropicos (en) Kategori:Nolinoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Nolinoideae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Aspidistra
5,421
5,421
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrkonglefamilien
2023-02-04
Myrkonglefamilien
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myrkonglefamilien']
Myrkonglefamilien (Araceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter omkring 3750 kjente arter fordelt på 114 slekter. Familien er mest utbredt i tropiske deler av Nord- og Sør-Amerika, men finnes også i andre tropiske områder, og noen arter er utbredt i kaldere områder på den nordlige halvkule. De fleste artene er giftige. De fleste artene i familien vokser i tropene, men det er én viltvoksende art i Norge: myrkongle (Calla palustris). Kalmusrot (Acorus calamus) ble tidligere regnet hit, men den plasseres i APG IV-systemet i en egen familie – kalmusrotfamilien. I tillegg kommer skunkkala (Lysichiton americanus), som egentlig er hjemmehørende i vestlige Nord-Amerika, men som nå finnes forvillet enkelte steder i Sør-Norge. En del av artene er vannlevende. Flere kjente stueplanter hører til myrkonglefamilien: Anthurium, fredslilje, Dieffenbachia, vindusblad (Monstera) og Zamioculcas zamiifolia er populære prydplanter i myrkonglefamilien. Noen kjente vannplanter er andemat (se: andematfamilien), Anubias, Cryptocoryne og vannsalat.
Myrkonglefamilien (Araceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter omkring 3750 kjente arter fordelt på 114 slekter. Familien er mest utbredt i tropiske deler av Nord- og Sør-Amerika, men finnes også i andre tropiske områder, og noen arter er utbredt i kaldere områder på den nordlige halvkule. De fleste artene er giftige. De fleste artene i familien vokser i tropene, men det er én viltvoksende art i Norge: myrkongle (Calla palustris). Kalmusrot (Acorus calamus) ble tidligere regnet hit, men den plasseres i APG IV-systemet i en egen familie – kalmusrotfamilien. I tillegg kommer skunkkala (Lysichiton americanus), som egentlig er hjemmehørende i vestlige Nord-Amerika, men som nå finnes forvillet enkelte steder i Sør-Norge. En del av artene er vannlevende. Flere kjente stueplanter hører til myrkonglefamilien: Anthurium, fredslilje, Dieffenbachia, vindusblad (Monstera) og Zamioculcas zamiifolia er populære prydplanter i myrkonglefamilien. Noen kjente vannplanter er andemat (se: andematfamilien), Anubias, Cryptocoryne og vannsalat. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Myrkonglefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Myrkonglefamilien i Encyclopedia of Life (en) Myrkonglefamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Myrkonglefamilien hos Artsdatabanken (sv) Myrkonglefamilien hos Dyntaxa (en) Myrkonglefamilien hos Fossilworks (en) Myrkonglefamilien hos ITIS (en) Myrkonglefamilien hos NCBI (en) Myrkonglefamilien hos The International Plant Names Index (en) Myrkonglefamilien hos Tropicos (en) Kategori:Araceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Anthurium
5,422
5,422
https://no.wikipedia.org/wiki/Andematfamilien
2023-02-04
Andematfamilien
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrkonglefamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Vannplanter']
Andematfamilien var en plantefamilie med fem slekter. Den anerkjennes ikke lenger og alle slekter er innordnet i myrkonglefamilien. Andemat er frittflytende ferskvannsplanter. Enkelte arter har evnen til å overgro hele dammer og tjern.
Andematfamilien var en plantefamilie med fem slekter. Den anerkjennes ikke lenger og alle slekter er innordnet i myrkonglefamilien. Andemat er frittflytende ferskvannsplanter. Enkelte arter har evnen til å overgro hele dammer og tjern. == Eksterne lenker == (en) Andematfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Andematfamilien i Global Biodiversity Information Facility (sv) Andematfamilien hos Dyntaxa (en) Andematfamilien hos Fossilworks (en) Andematfamilien hos ITIS (en) Andematfamilien hos The International Plant Names Index (en) Andematfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Lemnaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Landoltia punctata
5,423
5,423
https://no.wikipedia.org/wiki/Froskebittfamilien
2023-02-04
Froskebittfamilien
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Froskebittfamilien']
Froskebittfamilien (Hydrocharitaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter ca. 80 arter fordelt på 16 planteslekter. De fleste artene i froskebittfamilien er ferskvannsplanter, men det finnes også noen arter som lever på grunt vann i havet. Arten vasspest (Elodea canadensis) er innført til Norge fra Nord-Amerika, og den er i spredning. Den kan gjengro og ødelegge små vann og tjern. Blyxa, vasspest, brasiliansk vasspest (Egeria densa) og Vallisneria er populære akvarieplanter.
Froskebittfamilien (Hydrocharitaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter ca. 80 arter fordelt på 16 planteslekter. De fleste artene i froskebittfamilien er ferskvannsplanter, men det finnes også noen arter som lever på grunt vann i havet. Arten vasspest (Elodea canadensis) er innført til Norge fra Nord-Amerika, og den er i spredning. Den kan gjengro og ødelegge små vann og tjern. Blyxa, vasspest, brasiliansk vasspest (Egeria densa) og Vallisneria er populære akvarieplanter. == Eksterne lenker == (en) froskebittfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) froskebittfamilien i Encyclopedia of Life (en) froskebittfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) froskebittfamilien hos Artsdatabanken (sv) froskebittfamilien hos Dyntaxa (en) froskebittfamilien hos Fossilworks (en) froskebittfamilien hos Fossilworks (en) froskebittfamilien hos ITIS (en) froskebittfamilien hos NCBI (en) froskebittfamilien hos The International Plant Names Index (en) froskebittfamilien hos Tropicos
* Blyxa
5,425
5,425
https://no.wikipedia.org/wiki/Havfrugras
2023-02-04
Havfrugras
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Froskebittfamilien']
Havfruegras (Najas) er en slekt vannplanter. De ble tidligere regnet til en egen familie, Najadaceae, men tilhører nå froskebittfamilien. De lever helt nedsenket i vann og har en lang stengel. Bladene er motsatte, eller sitter i en krans på tre. Blomstene er små og énkjønnede. Pollineringen skjer under vann.
Havfruegras (Najas) er en slekt vannplanter. De ble tidligere regnet til en egen familie, Najadaceae, men tilhører nå froskebittfamilien. De lever helt nedsenket i vann og har en lang stengel. Bladene er motsatte, eller sitter i en krans på tre. Blomstene er små og énkjønnede. Pollineringen skjer under vann. == Litteratur == C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0355-4. == Eksterne lenker == (en) Havfrugras – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Havfrugras i Encyclopedia of Life (en) Havfrugras i Global Biodiversity Information Facility (no) Havfrugras hos Artsdatabanken (sv) Havfrugras hos Dyntaxa (en) Havfrugras hos ITIS (en) Havfrugras hos NCBI (en) Havfrugras hos The International Plant Names Index (en) Havfrugras hos Tropicos (en) Kategori:Najas – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Najas – detaljert informasjon på Wikispecies
* mykt havfrugras
5,426
5,426
https://no.wikipedia.org/wiki/Klokkefamilien
2023-02-04
Klokkefamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Klokkefamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08']
Klokkefamilien (Campanulaceae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 90 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster. Botnegrasfamilien (Lobeliaceae) med lobeliaslekten (Lobelia) regnes i moderne botanikk som en del av klokkefamilien, og er flyttet inn i denne familien. Vanlige norske arter i klokkeslekten (Campanula) er blåklokke, storklokke, stavklokke, høyfjellsklokke, fagerklokke, nesleklokke, ugrasklokke, toppklokke og (dyrket) ulltoppklokke. Den eneste norske arten i vadderotslekten er vadderot. Vanlige norske arter innen lobeliaslekten er botnegras og (dyrket) hagelobelia.
Klokkefamilien (Campanulaceae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 90 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster. Botnegrasfamilien (Lobeliaceae) med lobeliaslekten (Lobelia) regnes i moderne botanikk som en del av klokkefamilien, og er flyttet inn i denne familien. Vanlige norske arter i klokkeslekten (Campanula) er blåklokke, storklokke, stavklokke, høyfjellsklokke, fagerklokke, nesleklokke, ugrasklokke, toppklokke og (dyrket) ulltoppklokke. Den eneste norske arten i vadderotslekten er vadderot. Vanlige norske arter innen lobeliaslekten er botnegras og (dyrket) hagelobelia. == Eksterne lenker == (en) klokkefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) klokkefamilien i Encyclopedia of Life (en) klokkefamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) klokkefamilien hos Artsdatabanken (sv) klokkefamilien hos Dyntaxa (en) klokkefamilien hos Fossilworks (en) klokkefamilien hos ITIS (en) klokkefamilien hos NCBI (en) klokkefamilien hos The International Plant Names Index (en) klokkefamilien hos Tropicos (en) Kategori:Campanulaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* klokkeslekten (Campanula)
5,427
5,427
https://no.wikipedia.org/wiki/Soldoggfamilien
2023-02-04
Soldoggfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nellikordenen']
Soldoggfamilien (Droseraceae) er en plantefamilie som omfatter tre planteslekter. Alle artene er kjøttetende. De er ett- eller flerårige urter med bladene i rosettform. Blomstene er femtallige, og frukten er en kapsel. De vokser på solrike steder med næringsfattig, sur jord, unntatt Aldrovanda som flyter i ferskvann. Artene i soldoggslekta (Drosera) fanger insekter på de klebrige bladene, mens venusfluefanger (Dionaea) og Aldrovanda har blader som klapper sammen om byttet. Insektene fordøyes, og dette gir plantene verdifull næring. De litt over 200 artene er utbredt i store deler av verden, men de mangler i de store ørkenområdene og det meste av Arktis. Nesten alle artene tilhører soldoggslekta. Dionaea og Aldrovanda omfatter én art hver. Artsmangfoldet er lite i Holarktis, og de fleste artene vokser på den sørlige halvkule. I Norge finnes tre arter i soldoggslekta. Tidligere tilhørte Drosophyllum lusitanicum denne familien, men den har blitt flyttet til en egen familie, Drosophyllaceae, hvor den er den eneste arten.
Soldoggfamilien (Droseraceae) er en plantefamilie som omfatter tre planteslekter. Alle artene er kjøttetende. De er ett- eller flerårige urter med bladene i rosettform. Blomstene er femtallige, og frukten er en kapsel. De vokser på solrike steder med næringsfattig, sur jord, unntatt Aldrovanda som flyter i ferskvann. Artene i soldoggslekta (Drosera) fanger insekter på de klebrige bladene, mens venusfluefanger (Dionaea) og Aldrovanda har blader som klapper sammen om byttet. Insektene fordøyes, og dette gir plantene verdifull næring. De litt over 200 artene er utbredt i store deler av verden, men de mangler i de store ørkenområdene og det meste av Arktis. Nesten alle artene tilhører soldoggslekta. Dionaea og Aldrovanda omfatter én art hver. Artsmangfoldet er lite i Holarktis, og de fleste artene vokser på den sørlige halvkule. I Norge finnes tre arter i soldoggslekta. Tidligere tilhørte Drosophyllum lusitanicum denne familien, men den har blitt flyttet til en egen familie, Drosophyllaceae, hvor den er den eneste arten. == Litteratur == «Droseraceae». APWEbsite. Besøkt 20. oktober 2017. «Droseraceae». Flora of China. Besøkt 20. oktober 2017. «Droseraceae». Flora of North America. Besøkt 20. oktober 2017. == Eksterne lenker == (en) Soldoggfamilien i Encyclopedia of Life (en) Soldoggfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Soldoggfamilien hos Artsdatabanken (sv) Soldoggfamilien hos Dyntaxa (en) Soldoggfamilien hos Fossilworks (en) Soldoggfamilien hos ITIS (en) Soldoggfamilien hos NCBI (en) Soldoggfamilien hos The International Plant Names Index (en) Soldoggfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Droseraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Droseraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Aldrovanda
5,430
5,430
https://no.wikipedia.org/wiki/Edderkoppblomfamilien
2023-02-04
Edderkoppblomfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Korsblomstordenen']
Edderkoppblomfamilien (Cleomaceae) er en plantefamilie i korsblomstordenen. Artene er urter eller busker med som regel håndflikete blad. Blomsterstanden er klaselignende, og blomstene er ofte monosymmetriske. Kronbladene og pollenbærerne er krummet oppover, og det er fire kronblad, seks pollenbærere og to fruktemner. Familien er utbredt i alle varmt tempererte til tropiske områder, men det er flest arter i Neotropis. Mange arter er ørkenplanter, og noen få har utviklet C4-fotosyntese. I Europa forekommer tre arter i slekta Cleome, men ingen vokser naturlig i Norge. Disse plantene ble tidligere regnet til kapersfamilien (Capparaceae), men DNA-analyser førte til at de ble flyttet til en egen familie. De omtrent 270 artene fordeles på 26 slekter etter at den store slekta Cleome ble splittet opp. Edderkoppblom (Tarenaya spinosa) og noen andre dyrkes som prydplanter, men ellers har familien liten økonomisk betydning.
Edderkoppblomfamilien (Cleomaceae) er en plantefamilie i korsblomstordenen. Artene er urter eller busker med som regel håndflikete blad. Blomsterstanden er klaselignende, og blomstene er ofte monosymmetriske. Kronbladene og pollenbærerne er krummet oppover, og det er fire kronblad, seks pollenbærere og to fruktemner. Familien er utbredt i alle varmt tempererte til tropiske områder, men det er flest arter i Neotropis. Mange arter er ørkenplanter, og noen få har utviklet C4-fotosyntese. I Europa forekommer tre arter i slekta Cleome, men ingen vokser naturlig i Norge. Disse plantene ble tidligere regnet til kapersfamilien (Capparaceae), men DNA-analyser førte til at de ble flyttet til en egen familie. De omtrent 270 artene fordeles på 26 slekter etter at den store slekta Cleome ble splittet opp. Edderkoppblom (Tarenaya spinosa) og noen andre dyrkes som prydplanter, men ellers har familien liten økonomisk betydning. == Litteratur == «Cleomaceae». APWEbsite. Besøkt 12. oktober 2022. Mohamed Abd S. El Zayat, Mahmoud El Sayd Ali og Mohamed Hamdy Amar (2020). «A systematic revision of Capparaceae and Cleomaceae in Egypt: an evaluation of the generic delimitations of Capparis and Cleome using ecological and genetic diversity». Journal of Genetic Engineering and Biotechnology. 18 (58). PMC 7538494 . PMID 33025275. doi:10.1186/s43141-020-00069-z. == Eksterne lenker == (en) Cleomaceae i Encyclopedia of Life (en) Cleomaceae i Global Biodiversity Information Facility (no) Cleomaceae hos Artsdatabanken (sv) Cleomaceae hos Dyntaxa (en) Cleomaceae hos Fossilworks (en) Cleomaceae hos ITIS (en) Cleomaceae hos NCBI (en) Cleomaceae hos The International Plant Names Index (en) Cleomaceae hos Tropicos (en) Kategori:Cleomaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cleomaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Cleome
5,432
5,432
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyngfamilien
2023-02-04
Lyngfamilien
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien']
Lyngfamilien (Ericaceae), inklusive de tidligere familiene kreklingfamilien (Empetraceae) og vintergrønnfamilien (Pyrolaceae), omfatter drøyt 100 planteslekter. Lyngfamilien er svært utbredt i kalde strøk, og plantene er vedaktige og robuste. Kreklingfamilien, vintergrønnfamilien, vaniljerotfamilien og Epacridaceae var selvstendige familier i Cronquist-systemet, men i nyere, DNA-baserte analyser er disse inkludert i lyngfamilien. I floraer som gjerne venter med å ta i bruk nye systemer til de er etablerte, brukes familiene fortsatt, f.eks.
Lyngfamilien (Ericaceae), inklusive de tidligere familiene kreklingfamilien (Empetraceae) og vintergrønnfamilien (Pyrolaceae), omfatter drøyt 100 planteslekter. Lyngfamilien er svært utbredt i kalde strøk, og plantene er vedaktige og robuste. Kreklingfamilien, vintergrønnfamilien, vaniljerotfamilien og Epacridaceae var selvstendige familier i Cronquist-systemet, men i nyere, DNA-baserte analyser er disse inkludert i lyngfamilien. I floraer som gjerne venter med å ta i bruk nye systemer til de er etablerte, brukes familiene fortsatt, f.eks. == Bruk == Fra slekten Vaccinium får vi spiselige bær som blåbær, tyttebær og tranebær. Noen arter i lyngfamilien brukes i blomsterdekorasjoner, som for eksempel arter av klokkelyngslekta (Erica). Slekten Rhododendron omfatter mange prydbusker og potteplanter (Asalea). == Lyngplanter i Norge == De mest kjente lyngartene i Norge er røsslyng, blåbær, tyttebær, blokkebær, klokkelyng, krekling, kvitlyng, finnmarkspors, lapprose, rypebær, melbær og tranebær. == Undergrupper == Arbutoideae (underfamilie) jordbærtreslekta (Arbutus) melbærslekta (Arctostaphylos) rypebærslekta (Arctous) Comarostaphylis Ornithostaphylos Xylococcus Cassiopoideae (underfamilie) kantlyngslekta (Cassiope) Enkianthoideae (underfamilie) Enkianthus Epacridoideae (underfamilie) Archerieae (stamme) Archeria Cosmelieae (stamme) Andersonia Cosmelia Sprengelia Epacrideae (stamme) Budawangia Epacris Lysinema Rupicola Woollsia Oligarrheneae (stamme) Dielsiodoxa Needhamiella Oligarrhena Prionoteae (stamme) Lebetanthus Prionotes Richeeae (stamme) Dracophyllum Richea Richeaphyllum (utdødd) Sphenotoma Styphelieae (stamme) Acrothamnus Acrotriche Agiortia Androstoma Astroloma Brachyloma Coleanthera Conostephium Croninia Cyathodes Cyathopsis Decatoca Leptecophylla Leucopogon Lissanthe Melichrus Monotoca Montitega Pentachondra Planocarpa Styphelia Trochocarpa Cyathodophyllum (utdødd) Ericoideae (underfamilie) Bryantheae (stamme) Bryanthus Ledothamnus Empetreae (stamme) Ceratiola (Empetraceae) Corema (Empetraceae) kreklingslekta (Empetrum er noen ganger i kreklingfamilien (Empetraceae)) Ericeae (stamme) røsslyngslekta (Calluna) Daboecia klokkelyngslekta (Erica) Phyllodoceae (stamme) Bejaria Elliottia Epigaea greplyngslekta (Kalmia) Kalmiopsis blålyngslekta (Phyllodoce) RhodothamnusNothoslekter× Kalmiothamnus × Phylliopsis × Phyllodoleuria Rhodoreae (stamme) rhododendronslekta (Rhododendron) Rhododendron (underslekt) Rhododendron (seksjon) Lapponica (underseksjon) lapprose (Rhododendron lapponum) Ledum (underseksjon) finnmarkspors (Rhododendron tomentosum) Therorhodion Harrimanelloideae (underfamilie) Moselyngslekta (Harrimanella) Monotropoideae (underfamilie) Monotropeae (stamme) Allotropa Cheilotheca Eremotropa Hemitomes vaniljerotslekta (Monotropa) Monotropastrum Monotropsis Pityopus Pleuricospora Pterosporeae (stamme) Pterospora Sarcodes Pyroloideae (underfamilie) bittergrønnslekta (Chimaphila er noen ganger i egen familie vintergrønnfamilien (Pyrolaceae)) olavsstakeslekta (Moneses er noen ganger i vintergrønnfamilien (Pyrolaceae)) nikkevintergrønnslekta (Orthilia er noen ganger i vintergrønnfamilien (Pyrolaceae)) vintergrønnslekta (Pyrola er noen ganger i vintergrønnfamilien (Pyrolaceae)) Vaccinioideae (underfamilie) Andromedeae (stamme) Andromeda Zenobia Gaultherieae (stamme) finnmyrtslekta (Chamaedaphne) Diplycosia Eubotrys Eubotryoides Gaultheria Leucothoe Tepuia Lyonieae (stamme) Agarista Craibiodendron Lyonia pierisslekta (Pieris) Oxydendreae (stamme) Oxydendrum Vaccinieae (stamme) Agapetes Anthopteropsis Anthopterus Calopteryx Cavendishia Ceratostema Costera Demosthenesia Didonica Dimorphanthera Diogenesia Disterigma Gaylussacia Gonocalyx Lateropora Macleania Mycerinus Notopora Oreanthes Orthaea Paphia Pellegrinia Plutarchia Polyclita Psammisia Rusbya Satyria Semiramisia Siphonandra Sphyrospermum Symphysia Themistoclesia Thibaudia Utleya bærlyngslekta (Vaccinium) Oxycoccus («tranebær seksjonen») == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lyngfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Lyngfamilien i Encyclopedia of Life (en) Lyngfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Lyngfamilien hos Artsdatabanken (sv) Lyngfamilien hos Dyntaxa (en) Lyngfamilien hos Fossilworks (en) Lyngfamilien hos ITIS (en) Lyngfamilien hos NCBI (en) Lyngfamilien hos The International Plant Names Index (en) Lyngfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Ericaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
se egen liste
5,433
5,433
https://no.wikipedia.org/wiki/Valn%C3%B8ttfamilien
2023-02-04
Valnøttfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien']
Valnøttfamilien (Juglandaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 7–11 planteslekter. De er trær, eller en sjelden gang busker, og kan være løvfellende, eller helt eller delvis eviggrønne. Bladene er som regel spredte og finnete. Blomstene er enkjønnede og sitter i rakler. Trærne er sambu og nesten alltid vindpollinerte. Frukten er enten en steinfruktaktig nøtt, eller en nøtt med vinger. Familien er hovedsakelig utbredt i de tempererte og subtropiske strøkene på den nordlige halvkule, men finnes sørover til Argentina, malayarkipelet og Ny-Guinea. Én art, ekte valnøtt (Juglans regia), vokser naturlig i Sørøst-Europa og videre østover, og i Transkaukasia, nordlige Anatolia og nordlige Iran finnes vanlig vingenøtt (Pterocarya fraxinifolia). Ingen arter vokser vilt i Norge, men flere valnøttarter blir plantet i hager. Disse trærne har stor økonomisk betydning. Nøttene til ekte valnøtt og pekan spises, og det vakre, sterke treverket til svartvalnøtt (Juglans nigra) og ekte valnøtt brukes til møbler. Trevirke fra hickory (Carya) har mange anvendelser og brukes blant annet til grillkull. Familien er kjent fra fossiler tilbake til kritt. I paleogen var gruppen rikt utviklet også i Europa og Nord-Amerika med representanter for flere av slektene som nå bare finnes i Øst-Asia. Pollenfunn viser at Engelhardia, Platycarya og Rhoiptelea vokste på Den iberiske halvøy til og med pliocen. Carya og Pterocarya overlevde de første istidene og fantes i Europa til langt inn i pleistocen.
Valnøttfamilien (Juglandaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 7–11 planteslekter. De er trær, eller en sjelden gang busker, og kan være løvfellende, eller helt eller delvis eviggrønne. Bladene er som regel spredte og finnete. Blomstene er enkjønnede og sitter i rakler. Trærne er sambu og nesten alltid vindpollinerte. Frukten er enten en steinfruktaktig nøtt, eller en nøtt med vinger. Familien er hovedsakelig utbredt i de tempererte og subtropiske strøkene på den nordlige halvkule, men finnes sørover til Argentina, malayarkipelet og Ny-Guinea. Én art, ekte valnøtt (Juglans regia), vokser naturlig i Sørøst-Europa og videre østover, og i Transkaukasia, nordlige Anatolia og nordlige Iran finnes vanlig vingenøtt (Pterocarya fraxinifolia). Ingen arter vokser vilt i Norge, men flere valnøttarter blir plantet i hager. Disse trærne har stor økonomisk betydning. Nøttene til ekte valnøtt og pekan spises, og det vakre, sterke treverket til svartvalnøtt (Juglans nigra) og ekte valnøtt brukes til møbler. Trevirke fra hickory (Carya) har mange anvendelser og brukes blant annet til grillkull. Familien er kjent fra fossiler tilbake til kritt. I paleogen var gruppen rikt utviklet også i Europa og Nord-Amerika med representanter for flere av slektene som nå bare finnes i Øst-Asia. Pollenfunn viser at Engelhardia, Platycarya og Rhoiptelea vokste på Den iberiske halvøy til og med pliocen. Carya og Pterocarya overlevde de første istidene og fantes i Europa til langt inn i pleistocen. == Systematikk == Rhoiptelea chiliantha har lenge vært regnet som valnøttfamiliens nærmeste slektning, men er blitt plassert i en egen familie, Rhoipteleaceae. I APG III-systemet er denne arten tatt inn i valnøttfamilien. Valnøttfamilien kan deles i følgende delgrupper: underfamilie Engelhardioideae Alfaroa Engelhardia Oreomunnea Alfaropsis roxburghiana underfamilie Juglandoideae stamme Platycaryeae Platycarya stamme Juglandeae understamme Caryinae hickory (Carya) Annamocarya sinensis understamme Juglandinae Cyclocarya paliurus valnøtt (Juglans) vingenøtt (Pterocarya) incertae sedis Rhoiptelea chiliantha == Litteratur == «Juglandaceae». APWEbsite. Besøkt 19. april 2015. A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 191–200. ISBN 82-10-01282-7. «Juglandaceae». Flora of China. Besøkt 19. april 2015. P.S. Manos m.fl. (2007). «Phylogeny of extant and fossil Juglandaceae inferred from the integration of molecular and morphological data sets». Syst. Biol. 56 (3): 412–430. ISSN 1076-836X. doi:10.1080/10635150701408523. P.S. Manos og D.E. Stone (2001). «Evolution, phylogeny, and systematics of the Juglandaceae». Annals of the Missouri Botanical Garden. 88 (2): 231–269. ISSN 0026-6493. JSTOR 2666226. doi:10.2307/2666226. S.R. Manchester (1989). «Early history of the Juglandaceae». Plant Systematics and Evolution. 162 (1–4): 231–250. ISSN 1615-6110. JSTOR 23643016. doi:10.1007/BF00936919. G. Jiménez-Moreno, S. Fauquette og J.-P. Suc (2010). «Miocene to Pliocene vegetation reconstruction and climate estimates in the Iberian Peninsula from pollen data» (PDF). Review of Palaeobotany and Palynology. 162 (3): 403–415. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2009.08.001. == Eksterne lenker == (en) Valnøttfamilien i Encyclopedia of Life (en) Valnøttfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Valnøttfamilien hos Artsdatabanken (sv) Valnøttfamilien hos Dyntaxa (en) Valnøttfamilien hos Fossilworks (en) Valnøttfamilien hos ITIS (en) Valnøttfamilien hos NCBI (en) Valnøttfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Juglandaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Juglandaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
se tekst
5,434
5,434
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagblomstfamilien
2023-02-04
Dagblomstfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dagblomstfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Dagblomstfamilien (Commelinaceae) er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 38 planteslekter. Familien omfatter noen potteplanter, som for eksempel zebrina (Tradescantia zebrina).
Dagblomstfamilien (Commelinaceae) er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 38 planteslekter. Familien omfatter noen potteplanter, som for eksempel zebrina (Tradescantia zebrina). == Kjente slekter == Dagblomster (Commelina) Vandrejøder (Tradescantia) == Eksterne lenker == (en) Dagblomstfamilien i Encyclopedia of Life (en) Dagblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Dagblomstfamilien hos Artsdatabanken (sv) Dagblomstfamilien hos Dyntaxa (en) Dagblomstfamilien hos Fossilworks (en) Dagblomstfamilien hos ITIS (en) Dagblomstfamilien hos NCBI (en) Dagblomstfamilien hos The International Plant Names Index (en) Dagblomstfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Commelinaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Commelinaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Cartonematoideae
5,435
5,435
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaktusfamilien
2023-02-04
Kaktusfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kaktusfamilien', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
Kaktusfamilien (Cactaceae) er en plantefamilie i nellikordenen. Den omfatter 90 planteslekter. Kaktusfamilien er utbredt i varme, tørre strøk. Kaktuser er sukkulenter som lagrer vann i stammen eller røttene. Alle kaktuser er sukkulenter, men ikke alle sukkulenter er kaktuser. Det som først og fremst kjennetegner kaktuser er en sylindrisk, høy og grenete eller kort og kuleformet stengel. Kaktuser mangler blad. I stedet er stengelen kantet, ribbet og besatt med såkalte areoler, som er avrundete utvekster besatt med hår eller pigger. Plantenes størrelse og form varierer fra små piggeballer til trelignende stammer med høyde på over 3 meter. Kaktus er særlig utbredt i Amerika, men finnes også rundt Middelhavet og i Øst-Afrika. Fra arten Opuntia ficus-indica kommer den spiselige frukten kaktusfiken. Saften fra andre kaktustyper brukes som ingrediens i forskjellige sminke- og hudpleiemidler. Piggene som dekker kaktusens overflate beskytter den mot skader fra eventuelle tørste dyr som kan finne på å forsyne seg av vannlageret. De små og tildels mellomstore kaktusene er populære stueplanter, men tåler ikke overvanning. Kaktus dør av for mye vann. Det som skjer er at plantecellene trekker til seg vann til cellemembranene revner, og planten slutter å transportere vann fra røttene. Likevel vil celle etter celle bli smittet av naboen under, til hele planten er et vassent skinn. Om sommeren skal de vannes regelmessig, men tørke ut mellom hver vanning. Om vinteren kan de settes kjøligere (12 grader celsius), og da skal de praktisk talt ikke vannes, i hvert fall ikke på flere måneder. De fleste kaktuser er solelskere, og tåler tørr luft godt. De er derfor ypperlige stueplanter siden stueluften ofte er for tørr for de fleste planter, spesielt om vinteren da relativ luftfuktighet ofte synker på grunn av sentralfyring. Novemberkaktus innenfor Schlumbergera-slekten- og påskekaktus (Hatiora) er kaktuser fra de tropiske regnskogene i Sør-Amerika. Disse vokser som epifytter i trærne.
Kaktusfamilien (Cactaceae) er en plantefamilie i nellikordenen. Den omfatter 90 planteslekter. Kaktusfamilien er utbredt i varme, tørre strøk. Kaktuser er sukkulenter som lagrer vann i stammen eller røttene. Alle kaktuser er sukkulenter, men ikke alle sukkulenter er kaktuser. Det som først og fremst kjennetegner kaktuser er en sylindrisk, høy og grenete eller kort og kuleformet stengel. Kaktuser mangler blad. I stedet er stengelen kantet, ribbet og besatt med såkalte areoler, som er avrundete utvekster besatt med hår eller pigger. Plantenes størrelse og form varierer fra små piggeballer til trelignende stammer med høyde på over 3 meter. Kaktus er særlig utbredt i Amerika, men finnes også rundt Middelhavet og i Øst-Afrika. Fra arten Opuntia ficus-indica kommer den spiselige frukten kaktusfiken. Saften fra andre kaktustyper brukes som ingrediens i forskjellige sminke- og hudpleiemidler. Piggene som dekker kaktusens overflate beskytter den mot skader fra eventuelle tørste dyr som kan finne på å forsyne seg av vannlageret. De små og tildels mellomstore kaktusene er populære stueplanter, men tåler ikke overvanning. Kaktus dør av for mye vann. Det som skjer er at plantecellene trekker til seg vann til cellemembranene revner, og planten slutter å transportere vann fra røttene. Likevel vil celle etter celle bli smittet av naboen under, til hele planten er et vassent skinn. Om sommeren skal de vannes regelmessig, men tørke ut mellom hver vanning. Om vinteren kan de settes kjøligere (12 grader celsius), og da skal de praktisk talt ikke vannes, i hvert fall ikke på flere måneder. De fleste kaktuser er solelskere, og tåler tørr luft godt. De er derfor ypperlige stueplanter siden stueluften ofte er for tørr for de fleste planter, spesielt om vinteren da relativ luftfuktighet ofte synker på grunn av sentralfyring. Novemberkaktus innenfor Schlumbergera-slekten- og påskekaktus (Hatiora) er kaktuser fra de tropiske regnskogene i Sør-Amerika. Disse vokser som epifytter i trærne. == Eksterne lenker == (en) Kaktusfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Kaktusfamilien i Encyclopedia of Life (en) Kaktusfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Kaktusfamilien hos Artsdatabanken (sv) Kaktusfamilien hos Dyntaxa (en) Kaktusfamilien hos Fossilworks (en) Kaktusfamilien hos ITIS (en) Kaktusfamilien hos NCBI (en) Kaktusfamilien hos The International Plant Names Index (en) Kaktusfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Cactaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Cereus
5,437
5,437
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Arild_Hareide
2023-02-04
Knut Arild Hareide
['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:KrF-politikere i Hordaland', 'Kategori:KrF-statsråder', 'Kategori:Kristelig Folkepartis ledere', 'Kategori:Lokalpolitikere i Bømlo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske miljøvernministre', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Parlamentsmedlemmer i Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Personer fra Bømlo kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere fra KrF', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Solberg', 'Kategori:Statssekretærer fra KrF', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2009–2013', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra KrF', 'Kategori:Tillitsvalgte i KrFU']
Knut Arild Hareide (født 23. november 1972 i Bømlo i Hordaland) er en norsk tidligere politiker for Kristelig Folkeparti (KrF), og fra 1. januar 2022 direktør i Sjøfartsdirektoratet.Han er utdannet siviløkonom. Han var politisk rådgiver og statssekretær under Bondevik-regjeringene, så miljøvernminister fra 2004 til 2005. Han var stortingsrepresentant fra 2009 til 2021. I perioden 2009–2013 ledet han Stortingets transport- og kommunikasjonskomité og 22. juli-komiteen.I 2011 ble han partileder i Kristelig Folkeparti. Etter stortingsvalget 2013 ble partiet en del av det parlamentariske grunnlaget for Erna Solbergs regjering. I 2018 gikk Hareide inn for å forhandle med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om en regjeringsdannelse, men fikk flertallet i eget parti mot seg og trakk seg som KrF-leder. I januar 2020, etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen, ble Hareide samferdselsminister i Solberg-regjeringen. Han gikk av ved regjeringsskiftet i oktober 2021. Han gikk samtidig ut av Stortinget, etter at han hadde frasagt seg re-nominasjon ved stortingsvalget i 2021.
Knut Arild Hareide (født 23. november 1972 i Bømlo i Hordaland) er en norsk tidligere politiker for Kristelig Folkeparti (KrF), og fra 1. januar 2022 direktør i Sjøfartsdirektoratet.Han er utdannet siviløkonom. Han var politisk rådgiver og statssekretær under Bondevik-regjeringene, så miljøvernminister fra 2004 til 2005. Han var stortingsrepresentant fra 2009 til 2021. I perioden 2009–2013 ledet han Stortingets transport- og kommunikasjonskomité og 22. juli-komiteen.I 2011 ble han partileder i Kristelig Folkeparti. Etter stortingsvalget 2013 ble partiet en del av det parlamentariske grunnlaget for Erna Solbergs regjering. I 2018 gikk Hareide inn for å forhandle med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om en regjeringsdannelse, men fikk flertallet i eget parti mot seg og trakk seg som KrF-leder. I januar 2020, etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen, ble Hareide samferdselsminister i Solberg-regjeringen. Han gikk av ved regjeringsskiftet i oktober 2021. Han gikk samtidig ut av Stortinget, etter at han hadde frasagt seg re-nominasjon ved stortingsvalget i 2021. == Familie, utdannelse og yrke == Hareide er født og oppvokst på Rubbestadneset i Bømlo i Sunnhordland. Han er sønn av transportsjef Ragnar Bjarne Hareide og førstekonsulent Tordis Økland. Han er den yngste av fem brødre.Han gikk Bømlo videregående skole og flyttet så til Bergen for å studere. Han er utdannet siviløkonom fra NHH og har grunnfag i sosiologi fra Universitetet i Bergen. Fra 1994 til 1995 var han leder i NHHS. I løpet av studietiden var han også medlem av studentparlamentet ved Universitetet i Bergen og tillitsvalgt i Norsk Studentunion (NSU).Etter studiene fikk Hareide en praktikantstilling i Schibsted. Mellom periodene i politiske fulltidsverv har han arbeidet som forretningsutvikler, prosjektleder og organisasjonsdirektør i Schibsted.Etter at han avsluttet sin tid som stortingsrepresentant fikk han vervet som sjøfartsdirektør fra januar 2022. == Politisk arbeid == Hareide begynte sin politiske karriere som kommunestyrerepresentant i hjemkommunen Bømlo, der han ble valgt inn som 18-åring i 1991. Han var medlem av kommunestyret og kulturstyret på Bømlo til 1995.I 1998 ble han hentet inn som politisk rådgiver til statsråd Jon Lilletun i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i Kjell Magne Bondeviks første regjering, «sentrumsregjeringen». Han var også medlem av sentralstyret i KrFs ungdomsparti KrFU fra 1999 til 2001. I 2001 ble han valgt til medlem av sentralstyret i KrF.Da Kjell Magne Bondevik dannet sin andre regjering, «samarbeidsregjeringen», i oktober 2001, ble Hareide utnevnt til statssekretær i Finansdepartementet under statsråd Per-Kristian Foss (H).Den 18. juni 2004 ble Hareide utnevnt til statsråd i Miljøverndepartementet (miljøvernminister). Da Hareide tiltrådte som miljøvernminister, 31 år gammel, ble han KrFs yngste minister noensinne. Han gikk av som statsråd sammen med resten av regjeringen etter stortingsvalget høsten 2005.Hareide var andre nestleder i KrF fra 2003 til 2007, da han gikk av etter eget ønske. I perioden 2005–2009 hadde han møtt fra tid til annen som KrFs første vararepresentant til Stortinget fra Hordaland. I 2009 ble han valgt inn fra Akershus på utjevningsmandat. I 2013 og 2017 ble han valgt inn fra Hordaland.Han ble valgt som ny KrF-leder med akklamasjon på partiets landsmøte i 2011 etter Dagfinn Høybråten. === Strid om veivalg i KrF i 2018 === 25. september 2018 lanserte Hareide boka Det som betyr noe hvor han argumenterte for at KrF skulle gå til venstre i politikken og samarbeide med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men ikke SV, fordi han mente at avstanden til Fremskrittspartiet var for stor.På landsstyremøte 28. september 2018 annonserte Hareide at han ønsket at KrF skulle forhandle om å gå inn en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet med Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat. Mot ham stod blant annet hans to nestledere Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad som ønsket å gå inn i Solberg-regjeringen sammen med Høyre, FrP og Venstre.Saken ble behandlet på ekstraordinært landsmøte i KrF 2. november 2018. Før avstemningen klargjorde Hareide at han ville gå av som leder hvis han tapte avstemningen. Landsmøtet stemte over tre forslag først: «Blått: Innebærer at KrF går i regjering med Høyre, Venstre og FrP Rødt: Innebærer at KrF går i regjering med Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp) og får støtte av SV på Stortinget til å danne flertall. Gult: Innebærer at KrF forblir i opposisjon på Stortinget som i dag, men støtter en ikke-sosialistisk regjering.» Blått alternativ fikk 76 stemmer, rødt fikk 84 stemmer og gult fikk 30 stemmer, og i finalevoteringen mellom blått og rødt fikk det blå alternativet 98 mot 90 stemmer for det røde. Det var 190 delegater som stemte, og to stemte blankt.Den 17. januar 2019 gikk Hareide av som partileder. Landsstyret konstituerte Olaug Bollestad som partileder. På partiets landsmøte i april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til ny partileder med Olaug Bollestad som 1. nestleder.Hareide tok ikke gjenvalg ved stortingsvalget høsten 2021. == Regjering == 13. august 1998–17. mars 2000: politisk rådgiver i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 19. oktober 2001–4. august 2003: statssekretær i Finansdepartementet 18. juni 2004–17. oktober 2005: statsråd i Miljøverndepartementet 24. januar 2020–14. oktober 2021: statsråd i Samferdselsdepartementet == Stortingskomiteer == 2013–2020: medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomité 2013–2017: medlem av Stortingets valgkomité 2011–2012: leder av Stortingets 22. juli-komité 2009–2013: leder av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité == Bibliografi == Det som betyr noe. Et KrF for vår tid (Aschehoug, 2018, ISBN 978-82-03-29750-2) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Knut Arild Hareide – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Knut Arild Hareide på Internet Movie Database (no) Knut Arild Hareide på Twitter (no) Knut Arild Hareide hos Stortinget (no) Knut Arild Hareide hos Norsk senter for forskningsdata (no) Knut Arild Hareides stemmegivning på Stortinget (arkivert) siden 2009 systematisert av organisasjonen Holder de ord
| verv = Norges samferdselsminister
5,438
5,438
https://no.wikipedia.org/wiki/Yamsrotfamilien
2023-02-04
Yamsrotfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dioscoreales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Jamsrotfamilien (Dioscoreaceae) er en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfatter ca. 750 arter fordelt på 4 planteslekter. Noen arter i slekten Dioscorea har røtter (jams) som er spiselige etter koking. Med APG II-systemet ble de tidligere familiene Trichopodaceae og Taccaceae overført til jamsrotfamilien i 2003. Dioscorea villosa, wild yam, brukes mye i kosttilskudd som hevdes å ha effekter på grunn av såkalt naturlige kvinnelige hormoner. DHEA trekkes ofte inn i markedsføringen av jamsrotpreparater. Jamsrot inneholder imidlertid ikke DHEA, men den steroidhormonlignende forbindelsen diosgenin som er et mye brukt billig råstoff for storskala laboratorieproduksjon av DHEA, progesteron og testosteron. Diosgenin markedsføres gjerne som "naturlig" DHEA, men det er liten grunn til å tro at det biokjemiske apparatet hos mennesket er i stand til å omdanne diosgenin til DHEA.
Jamsrotfamilien (Dioscoreaceae) er en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfatter ca. 750 arter fordelt på 4 planteslekter. Noen arter i slekten Dioscorea har røtter (jams) som er spiselige etter koking. Med APG II-systemet ble de tidligere familiene Trichopodaceae og Taccaceae overført til jamsrotfamilien i 2003. Dioscorea villosa, wild yam, brukes mye i kosttilskudd som hevdes å ha effekter på grunn av såkalt naturlige kvinnelige hormoner. DHEA trekkes ofte inn i markedsføringen av jamsrotpreparater. Jamsrot inneholder imidlertid ikke DHEA, men den steroidhormonlignende forbindelsen diosgenin som er et mye brukt billig råstoff for storskala laboratorieproduksjon av DHEA, progesteron og testosteron. Diosgenin markedsføres gjerne som "naturlig" DHEA, men det er liten grunn til å tro at det biokjemiske apparatet hos mennesket er i stand til å omdanne diosgenin til DHEA. == Eksterne lenker == (en) Jamsrotfamilien i Encyclopedia of Life (en) Jamsrotfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Jamsrotfamilien hos Artsdatabanken (sv) Jamsrotfamilien hos Dyntaxa (en) Jamsrotfamilien hos Fossilworks (en) Jamsrotfamilien hos ITIS (en) Jamsrotfamilien hos NCBI (en) Jamsrotfamilien hos The International Plant Names Index (en) Jamsrotfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Dioscoreaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dioscoreaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Dioscorea
5,440
5,440
https://no.wikipedia.org/wiki/Begoniafamilien
2023-02-04
Begoniafamilien
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1824', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Gresskarordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Begoniafamilien (Begoniaceae) er en plantefamilie i ordenen Cucurbitales. Den omfatter ca. 920 arter fordelt på 3 planteslekter. Noen arter i slekten Begonia dyrkes som potteplanter.
Begoniafamilien (Begoniaceae) er en plantefamilie i ordenen Cucurbitales. Den omfatter ca. 920 arter fordelt på 3 planteslekter. Noen arter i slekten Begonia dyrkes som potteplanter. == Eksterne lenker == (en) Begoniafamilien i Encyclopedia of Life (en) Begoniafamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Begoniafamilien hos Artsdatabanken (sv) Begoniafamilien hos Dyntaxa (en) Begoniafamilien hos Fossilworks (en) Begoniafamilien hos ITIS (en) Begoniafamilien hos NCBI (en) Begoniafamilien hos The International Plant Names Index (en) Begoniafamilien hos Tropicos (en) Kategori:Begoniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Begoniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Begonia
5,441
5,441
https://no.wikipedia.org/wiki/Kornellfamilien
2023-02-04
Kornellfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kornellfamilien']
Kornellfamilien (Cornaceae) er en plantefamilie i kornellordenen (Cornales). Antall arter og slekter varierer mye hos ulike forfattere. Dette avhenger særlig av om sumptrefamilien (Nyssaceae) oppfattes som en underfamilie, eller egen familie. I APG III-systemet ble den regnet som en underfamilie av kornellfamilien, men i APG IV-systemet er den igjen en egen familie. Slekta Alangium med omtrent 24 arter er ofte blitt plassert i en egen familie, Alangiaceae, men regnes nå til Cornaceae. Dette innebærer at familien nå omfatter omtrent 85 arter fordelt på 2 slekter, Cornus og Alangium. Norsk litteratur, som Norsk flora, 7. utg og Artsdatabanken, splitter den store og uensartete slekta Cornus i flere slekter, men spesielt i amerikansk litteratur er det fortsatt vanlig å opprettholde Cornus i vid forstand.De fleste artene er busker eller trær, men det er også noen urter med jordstengel. Bladene er hele med buete nerver; de sitter spredt eller motsatt og er helrandete. Blomstene er firtallige, og frukten er en steinfrukt. Cornus er utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule og har også én art i Andesfjellene i Sør-Amerika og én i Øst-Afrika. Alangium er utbredt i tropiske og subtropiske deler av Afrika, Asia, Australia og stillehavsøyene. I Norge er kun skrubbær (Cornus suecica [Chamaepericlymenum suecicum]) og villkornell (Cornus sanguinea [Swida sanguinea]) opprinnelig viltvoksende, men flere hagearter er forvillet og delvis naturalisert.
Kornellfamilien (Cornaceae) er en plantefamilie i kornellordenen (Cornales). Antall arter og slekter varierer mye hos ulike forfattere. Dette avhenger særlig av om sumptrefamilien (Nyssaceae) oppfattes som en underfamilie, eller egen familie. I APG III-systemet ble den regnet som en underfamilie av kornellfamilien, men i APG IV-systemet er den igjen en egen familie. Slekta Alangium med omtrent 24 arter er ofte blitt plassert i en egen familie, Alangiaceae, men regnes nå til Cornaceae. Dette innebærer at familien nå omfatter omtrent 85 arter fordelt på 2 slekter, Cornus og Alangium. Norsk litteratur, som Norsk flora, 7. utg og Artsdatabanken, splitter den store og uensartete slekta Cornus i flere slekter, men spesielt i amerikansk litteratur er det fortsatt vanlig å opprettholde Cornus i vid forstand.De fleste artene er busker eller trær, men det er også noen urter med jordstengel. Bladene er hele med buete nerver; de sitter spredt eller motsatt og er helrandete. Blomstene er firtallige, og frukten er en steinfrukt. Cornus er utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule og har også én art i Andesfjellene i Sør-Amerika og én i Øst-Afrika. Alangium er utbredt i tropiske og subtropiske deler av Afrika, Asia, Australia og stillehavsøyene. I Norge er kun skrubbær (Cornus suecica [Chamaepericlymenum suecicum]) og villkornell (Cornus sanguinea [Swida sanguinea]) opprinnelig viltvoksende, men flere hagearter er forvillet og delvis naturalisert. == Referanser == == Litteratur == «Cornaceae». APWEbsite. Besøkt 1. juli 2017. «Cornaceae». Flora of China. Besøkt 1. juli 2017. «Cornaceae». Flora of North America. Besøkt 1. juli 2017. == Eksterne lenker == (en) kornellfamilien i Encyclopedia of Life (en) kornellfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) kornellfamilien hos Artsdatabanken (sv) kornellfamilien hos Dyntaxa (en) kornellfamilien hos Fossilworks (en) kornellfamilien hos ITIS (en) kornellfamilien hos NCBI (en) kornellfamilien hos The International Plant Names Index (en) kornellfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Cornaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cornaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Alangium
5,442
5,442
https://no.wikipedia.org/wiki/Dipsacoideae
2023-02-04
Dipsacoideae
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1836', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Dipsacoideae er en underfamilie i kaprifolfamilien. Den samme gruppen het tidligere kardeborrefamilien og var en selvstendig plantefamilie med det vitenskapelige navnet Dipsacaceae. De er ett- eller flerårige urter med motsatte eller kransstilte blad. Stengelen er opprett. Blomstene er små og sitter i kurvlignende blomsterhoder som er omgitt av kurvdekkblad. Frukten er tørr, ofte med varig beger. Kurvdekkbladene er antakelig utviklet for at frøene lettere skal spres seg med vinden, men frøspredning med maur er sannsynligvis også viktig. Underfamilien er rikest utviklet i middelhavslandene, men er utbredt i store deler av Eurasia og nord, øst og sør i Afrika. I Norge vokser tre arter, blåknapp, rødknapp og bakkeknapp. Slekten Triplostegia med to arter i Himalaya og Sørvest-Asia er ganske avvikende og har noen bygningstrekk som minner om Valerianoideae.
Dipsacoideae er en underfamilie i kaprifolfamilien. Den samme gruppen het tidligere kardeborrefamilien og var en selvstendig plantefamilie med det vitenskapelige navnet Dipsacaceae. De er ett- eller flerårige urter med motsatte eller kransstilte blad. Stengelen er opprett. Blomstene er små og sitter i kurvlignende blomsterhoder som er omgitt av kurvdekkblad. Frukten er tørr, ofte med varig beger. Kurvdekkbladene er antakelig utviklet for at frøene lettere skal spres seg med vinden, men frøspredning med maur er sannsynligvis også viktig. Underfamilien er rikest utviklet i middelhavslandene, men er utbredt i store deler av Eurasia og nord, øst og sør i Afrika. I Norge vokser tre arter, blåknapp, rødknapp og bakkeknapp. Slekten Triplostegia med to arter i Himalaya og Sørvest-Asia er ganske avvikende og har noen bygningstrekk som minner om Valerianoideae. == Kilder == «Dipsacoideae». APWEbsite. Besøkt 25. desember 2014. «Väddväxter». Den virtuella floran. Besøkt 25. desember 2014. C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 386–387. ISBN 82-512-0355-4. M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 425–428. ISBN 0-7136-7015-0. == Eksterne lenker == (en) Dipsacoideae hos Tropicos (en) Kategori:Dipsacoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dipsacoideae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Acanthocalyx
5,443
5,443
https://no.wikipedia.org/wiki/Ibenholtfamilien
2023-02-04
Ibenholtfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ibenholtfamilien']
Ibenholtfamilien (Ebenaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 550 arter fordelt på 4 planteslekter. Artene er busker og trær. Familien har en pantropisk utbredelse, men noen arter finnes i tempererte strøk. Økonomisk er ibenholtfamilien viktig på grunn av det verdifulle trevirket. Arten kakiplomme gir spiselige frukter, kaki og varianten sharon.
Ibenholtfamilien (Ebenaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 550 arter fordelt på 4 planteslekter. Artene er busker og trær. Familien har en pantropisk utbredelse, men noen arter finnes i tempererte strøk. Økonomisk er ibenholtfamilien viktig på grunn av det verdifulle trevirket. Arten kakiplomme gir spiselige frukter, kaki og varianten sharon. == Kilder == «Ebenaceae». APWEbsite. Besøkt 15. juni 2017. «Ebenaceae». Flora of China. Besøkt 15. juni 2017. «Ebenaceae». Flora of North America. Besøkt 15. juni 2017. == Eksterne lenker == (en) ibenholtfamilien i Encyclopedia of Life (en) ibenholtfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) ibenholtfamilien hos Artsdatabanken (en) ibenholtfamilien hos Fossilworks (en) ibenholtfamilien hos ITIS (en) ibenholtfamilien hos NCBI (en) ibenholtfamilien hos The International Plant Names Index (en) ibenholtfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Ebenaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Ebenaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Diospyros
5,444
5,444
https://no.wikipedia.org/wiki/Ibenholt
2023-02-04
Ibenholt
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Treverk']
Ibenholt er verdifullt trevirke fra arter i slekten Diospyros i ibenholtfamilien. Det er bare den harde kjerneveden som kalles ibenholt. De svarte tangentene på pianoer er oftest laget av ibenholt. Det brukes også noe til møbler, samt som gripebrett på strykeinstrumenter og gitarer. Ordet ibenholt har sitt opphav i oldtidens Egypt, «hebeni», hvor ibenholt ble brukt blant annet for møbler. Ifølge egyptisk mytologi satt solguden Ra på en trone av ibenholt.
Ibenholt er verdifullt trevirke fra arter i slekten Diospyros i ibenholtfamilien. Det er bare den harde kjerneveden som kalles ibenholt. De svarte tangentene på pianoer er oftest laget av ibenholt. Det brukes også noe til møbler, samt som gripebrett på strykeinstrumenter og gitarer. Ordet ibenholt har sitt opphav i oldtidens Egypt, «hebeni», hvor ibenholt ble brukt blant annet for møbler. Ifølge egyptisk mytologi satt solguden Ra på en trone av ibenholt. == Litteratur == «Ibenholt». Store norske leksikon. Besøkt 24. juni 2017. Treteknisk håndbok (2 utg.). Norsk treteknisk institutt. 1999. s. 41. ISBN 82-7120-030-5.
Ibenholt er verdifullt trevirke fra arter i slekten Diospyros i ibenholtfamilien. Det er bare den harde kjerneveden som kalles ibenholt.
5,445
5,445
https://no.wikipedia.org/wiki/Null$katte$nylterne
2023-02-04
Null$katte$nylterne
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Norske rockegrupper']
Null$katte$nylterne er et punk-band fra Namsos. Musikalsk ligger bandet på en relativt standardisert punkrock-linje med klare referanser til band som the Ramones og samtidige norske grupper som Turboneger og Gluecifer. Bandmedlemmene benytter seg i konsertsammenheng alltid av pseudonymer, og fremfører sangene på trønderdialekt, dette har først til at bandet ofte kategoriseres som trønderrock.
Null$katte$nylterne er et punk-band fra Namsos. Musikalsk ligger bandet på en relativt standardisert punkrock-linje med klare referanser til band som the Ramones og samtidige norske grupper som Turboneger og Gluecifer. Bandmedlemmene benytter seg i konsertsammenheng alltid av pseudonymer, og fremfører sangene på trønderdialekt, dette har først til at bandet ofte kategoriseres som trønderrock. == Medlemmer == Torkil Torsvik – vokalist (2001–) Åsmund Prytz – gitarist, kor (1991–) Tom Kenneth Alte – trommeslager (1998–) Eirik Øien – bassist, kor (1998–) Daniel Viken – gitarist, kor (2001–) == Tidligere medlemmer == Mikael Dahl – vokalist (1991–2001) Lars Espen Reitan – gitarist, kor (1996–2000) Stig Are Høstland – trommer (1991 1995) Thomas E. Jacobsen – trommer (1991) Tore Fallet – bassist, kor (1991–1992) Frode Jünge – trommer (1992-1994 1996) Siv Trine Haldaas – gitar (1991 1994-1995), bass (1992) Jakob Vejslev – gitar (1992–1993) Petter Nysæther – bass (1994–1996) == Historien == Bandet ble startet i 1991 av Mikael «Micke» Dahl og Åsmund «Åzzy» Prytz, og den opprinnelige besetningen var Micke – vokal Åzzy – gitar Stig Are Høstland (Jungelpatruljen) / Thomas E. Jacobsen (Zensor, Animal Alpha) – trommer Tore Fallet (Indian Garden) – bass Siv Trine Haldås – gitarEtter en del utskiftinger av medlemmer ble bandet lagt på is, med unntak av to gjenforeningskonserter rundt juletider 1995 og 1996. I 1998 ble Null$katte$nylterne gjenopplivet, og fikk sitt første gjennombrudd med vinylsingelen «Pæng/Lægebesøk» i 1999. Bandet la så ut på en moderat vellykket tysklandsturné, og fikk en distribusjonsavtale med et spansk plateselskap. I tillegg til Dahl på vokal og Prytz på gitar besto nå bandet av gitaristen Lars Espen «Larris» Reitan og rytmeseksjonen til trønderbandet Quintrophenia – trommeslager Tom Kenneth «Tommy» Alte og bassist Eirik «Eirik the viking» Øien. Med denne besetningen ga bandet ut singelen «Klå/Narr» i 1999, og to år senere EP-en «Juha Mieto», i tillegg medvirket de på flere samleplater og tributtalbum til bl.a. the Ramones, Turboneger og Prudence. I 2001 forlot Reitan og Dahl bandet, og ble erstattet med Daniel «Dandy Boy» Viken på gitar og Torkil «Reptile» Torsvik som ny vokalist. I 2004 ga Null$katte$nylterne ut sitt første album, «Fortar Hardar Høgar», med låtmateriale som spente over hele den foreløpige karrieren til bandet, fra 1991 til 2004. Fullengderen fikk gode kritikker i lokale, nasjonale og internasjonale medier og ble hyllet for sitt lokale musikkuttrykk og rendyrkete partypunk. Bandet la ut på en langvarig turné gjennom store deler av Norge, og en rekke steder i Tyskland. Fra høsten 2004 begynte Alexander Gifstad å vikariere for Eirik Øien på bass under konsertene i Tyskland, på grunn av Øyens andre musikalske prosjekter, men trass i rykter ble det ingen ny utskiftning i bandoppstillingen. Bandet gjorde seg også bemerket da de i 2004 fikk innvilget 150.000,- kroner i støtte av Statens Nærings- og Distriktutviklingsfond (SND) I mars 2006 started Null$katte$nylterne arbeidet med å spille inn sin andre fullengder, og i april ga de ut singelen RBK; en hyllest til det velkjente, trønderske fotballaget. Juli 2006 ble albumet «Instinkt» tilgjengelig i butikkene, og bandet la ut på en lang turné i Norge. Albumet fikk enda mer entusiastiske kritikker enn det foregående, Adressavisens anmelder ga albumet en femmer, og skrev om dem "De er kjappe, de er drevne – og de er melodiøse. Som knapt noen andre norske band har Nullekskattenylterne [sic] den saliggjørende koblingen av popfølelse og rocktroverdighet."I tillegg til skryt for sin høye, musikalsk kvalitet, ble bandet også rost for albumomslaget designet av Stian Dahlslett, som ellers er kjent for blant annet å ha laget kostymedesign til Star Wars: Episode III. == Diskografi == 1993 – Zlapztwang 1999 – Pæng/Lægebesøk (singel) 1999 – Klå/Narr (singel) 1999 – Kval & krill/Endspiel (splitt med tyske Euroshäck) 1999 – She's a Sensation/I Wanna Be Your Boyfriend – a Tribute to the Ramones (splitt med Harry Coltello og Tipos de Intrerés) 1999 – Shake Hands and Be Friends with Prudence (Splitt med Tugboat) 2001 – Juha Mieto (EP) 2003 – Fortar, høgar, hardar (EP) 2004 – Fortar, hardar, høgar 2004 - Kjød Kommando / Juha Mieto live (splitt EP Null$katte$nylterne/Mean Idols) 2006 – RBK (singel) 2006 – Instinkt 2008 – SkrotDeltok på Turbonegers hyllestalbum Alpha Motherfuckers med en coverversjon av låten «Sailor Man», og hyllestplaten til Joachim Nielsen, Det Beste Til Meg Og Mine Venner, med «Suksess». == Referanser == == Eksterne lenker == Null$katte$nylternes offisielle hjemmeside (en) Null$katte$nylterne på Discogs (en) Null$katte$nylterne på MusicBrainz
Null$katte$nylterne er et punk-band fra Namsos. Musikalsk ligger bandet på en relativt standardisert punkrock-linje med klare referanser til band som the Ramones og samtidige norske grupper som Turboneger og Gluecifer.
5,446
5,446
https://no.wikipedia.org/wiki/John_F._Kennedy
2023-02-04
John F. Kennedy
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:John F. Kennedy', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Massachusetts', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Brookline', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Senatorer fra Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
John Fitzgerald Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline i Massachusetts, død 22. november 1963 i Dallas i Texas), også omtalt med initialene JFK, var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 35. president 1961–1963 etter å ha representert delstaten Massachusetts i Senatet og Representantenes hus 1947–1960. John F. Kennedy ble drept i et attentat i 1963. Han vant over Richard Nixon i det meget jevne presidentvalget i 1960. Som 43-åring var han den yngste som hadde blitt valgt til vervet, den nest yngste presidenten gjennom tidene, etter Theodore Roosevelt, og den eneste katolikken. I Kennedys presidentperiode forsøkte USA å styrte Fidel Castros regime på Cuba gjennom den mislykkede invasjonen av Grisebukta i 1961. Året etter utplasserte Sovjetunionen raketter med kjernefysiske ladninger på Cuba, noe som utløste Cubakrisen og en blokade av Cuba. Romkappløpet begynte med Kennedys initiativ til Apollo-programmet. Andre utslag av den kalde krigen var byggingen av Berlinmuren og det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. Innenrikspolitisk fikk borgerrettsbevegelsen, som fremmet afroamerikaneres likeverd og rettigheter, gjennomslag i større grad enn før. Han var gift med Jacqueline Kennedy, og sammen hadde de to barn som vokste opp. Det rystet verden da president Kennedy ble drept i et attentat i Dallas i 1963. Lee Harvey Oswald ble anklaget for drapet, men ble selv skutt og drept to dager senere av Jack Ruby før han kunne bli stilt for retten. FBI og Warrenkommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste som hadde deltatt i attentatet. Drapet på Kennedy har trolig bidratt til hans kultstatus i ettertid. Siden 1960-årene har detaljer fra hans privatliv og helsetilstand blitt allment kjent. Skjønt det ble forsøkt holdt hemmelig, har Kennedys utenomekteskapelige forhold blitt mye omtalt i mediene etter hans død. På rangeringer av USAs presidenter scorer Kennedy høyt i befolkningen, men lavere blant historikere.
John Fitzgerald Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline i Massachusetts, død 22. november 1963 i Dallas i Texas), også omtalt med initialene JFK, var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 35. president 1961–1963 etter å ha representert delstaten Massachusetts i Senatet og Representantenes hus 1947–1960. John F. Kennedy ble drept i et attentat i 1963. Han vant over Richard Nixon i det meget jevne presidentvalget i 1960. Som 43-åring var han den yngste som hadde blitt valgt til vervet, den nest yngste presidenten gjennom tidene, etter Theodore Roosevelt, og den eneste katolikken. I Kennedys presidentperiode forsøkte USA å styrte Fidel Castros regime på Cuba gjennom den mislykkede invasjonen av Grisebukta i 1961. Året etter utplasserte Sovjetunionen raketter med kjernefysiske ladninger på Cuba, noe som utløste Cubakrisen og en blokade av Cuba. Romkappløpet begynte med Kennedys initiativ til Apollo-programmet. Andre utslag av den kalde krigen var byggingen av Berlinmuren og det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. Innenrikspolitisk fikk borgerrettsbevegelsen, som fremmet afroamerikaneres likeverd og rettigheter, gjennomslag i større grad enn før. Han var gift med Jacqueline Kennedy, og sammen hadde de to barn som vokste opp. Det rystet verden da president Kennedy ble drept i et attentat i Dallas i 1963. Lee Harvey Oswald ble anklaget for drapet, men ble selv skutt og drept to dager senere av Jack Ruby før han kunne bli stilt for retten. FBI og Warrenkommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste som hadde deltatt i attentatet. Drapet på Kennedy har trolig bidratt til hans kultstatus i ettertid. Siden 1960-årene har detaljer fra hans privatliv og helsetilstand blitt allment kjent. Skjønt det ble forsøkt holdt hemmelig, har Kennedys utenomekteskapelige forhold blitt mye omtalt i mediene etter hans død. På rangeringer av USAs presidenter scorer Kennedy høyt i befolkningen, men lavere blant historikere. == Presidentperioden == Kennedys innsettelsestale er regnet som en av de beste og er en av de mest berømte politiske taler gjennom tidene. Det var i denne talen at Kennedy uttalte «And so, my fellow Americans: ask not what your country can do for you — ask what you can do for your country.» («Landsmenn: spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg — men hva du kan gjøre for landet ditt»).Så snart Kennedy var på plass i presidentstolen i Det hvite hus utnevnte han en regjering som var utvalgt blant dem han kalte «de smarteste og de beste». Det var den yngste regjeringen i det 20. århundre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Til tross for at Kennedy nøt stor popularitet, oppfattet mange i USA ham som svært liberal. I løpet av den korte tiden Kennedy var president, tilsammen to år og ti måneder, satte han i verk en rekke tiltak som han selv aldri fikk se virkningene av. Et av hovedmålene var å avskaffe fattigdommen. I 1961 ble det vedtatt en lov om økt minstelønn, men forslag om gratis legehjelp for eldre ble nedstemt i Kongressen. Etter at USA hadde tapt kappløpet om å bli det første landet til å sende et menneske ut i verdensrommet, tok Kennedy i 1961 initiativet til det amerikanske romfartsprogrammet og erklærte målsettingen om at USA skulle sende et menneske til månen innen tiåret var over. Dette målet klarte USA å nå 20. juli 1969. Kennedy har fått mye av æren for opprettelsen av Fredskorpset (The Peace Corps), som er en organisasjon med frivillige. Initiativtageren til Fredskorpset var imidlertid senatoren Hubert Humphrey fra Minnesota, som hadde arbeidet for dette siden 1957 og møtt mye politisk motstand. Men etter at Kennedy ga programmet sin politiske støtte ble det realisert i 1961 med Sargent Shriver, svoger og nær medarbeider av Kennedy, som første direktør. I regi av Fredskorpset ble 5 000 unge amerikanere opplært og sendt til utviklingsland i Asia og Afrika. I begynnelsen omtalte kritikerne det nedlatende som «Kennedys barnekorps». Negativ PR ble lansert av Kennedy i valgkampen mot visepresident Richard M. Nixon i 1960. Her ble Nixons manglende initiativrikdom illustrert ved å vise et TV-intervju med president Eisenhower, som i filmklippet avkreftet at Nixon tok egne initiativ i Det hvite hus. == Drapet på Kennedy == Kennedy ble myrdet i Dallas i Texas, hvorpå hans visepresident Lyndon B. Johnson overtok som president. Warren-kommisjonen ble opprettet for å etterforske drapet og kom frem til at Lee Harvey Oswald stod alene for planlegning og gjennomføring av attentatet. En teori går ut på at mafia-bossen Santo Trafficante jr. kan ha vært involvert, men det har ikke kunnet bevises at det finnes noen forbindelse mellom mafiaen og Lee Harvey Oswald.I Washington ble John F. Kennedy hedret med militære æresbevisninger. Kennedy ble bisatt på æresgravlunden Arlington i Virginia. Den 25. november 1963 ble det holdt tre begravelser knyttet til hendelsen i Dallas. 700 politimenn var til stede da deres kollega J.D. Tippit, som også var blitt skutt av Lee Harvey Oswald, ble begravd. Samme dag ble Oswald selv begravd. Bare hans mor, bror, hans kone og deres barn var til stede under seremonien. == Utenrikspolitikk == De fleste utenrikspolitiske krisene Kennedy opplevde skyldtes det stadig dårligere forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Konflikten mellom de to supermaktene er blitt kalt den kalde krigen. Kennedy var en konsekvent motstander av kommunismen og kommunistiske regimer, som siden annen verdenskrig hadde spredd seg både i Europa og Asia. Presidenten svarte på utfordringen gjennom å bygge flere atomvåpen og bygge opp landets militære styrke. Kennedy er blant annet kjent for utsagnet «Ich bin ein Berliner» i en tale han holdt i Vest-Berlin i 1963 ved muren Walter Ulbrichts regime hadde reist tvers gjennom byen. == Konspirasjonsteorier == Attentatet mot president Kennedy 22. november 1963 er påstått å være resultatet av en konspirasjon i mange forskjellige teorier. Disse teoriene avviser Warren-kommisjonens konklusjon om én morder og hevder det var umulig at én mann kunne ha skutt tre skudd på 4,5–7 sekunder med en rifle fra 2. verdenskrig, hvor ei kule bommet og to kuler traff president Kennedy og Texas' guvernør John Connally. Forskjellige teorier involverer blant annet at CIA og FBI, mafiaen, frimurere, kommunister og amerikanske ledere planla og utførte attentatet på presidenten. Enkelte av teoriene hevder at flere enn tre skudd ble fyrt av, og at det var flere enn én skytter. Det hevdes at én kule umulig kan ha klart å gjøre den skaden offisielle rapporter stadfester. Mest kjente er teoriene presentert i filmen JFK av Oliver Stone fra 1991. Filmen handler om Jim Garrison som var den første som tok saken til retten og beskyldte forretningsmannen Clay Shaw for å være involvert og at amerikanske myndigheter sto bak attentatet. Som følge av filmen ble hundrevis av dokumenter offentliggjort, og attentatet kom igjen i søkelyset. == Sosialt liv og familie == Se hovedartikkel, Den amerikanske Kennedy-slekten John Kennedy møtte sin framtidige hustru Jacqueline Bouvier da han var kongressmedlem. Charles L. Bartlett, en journalist, introduserte de to i et middagsselskap. De giftet seg ett år senere etter at han var blitt innvalgt som senator den 12. september 1953. Selv om Eisenhower hadde tillatt at presidentens pressekonferanser ble filmet for visning på fjernsyn, var Kennedy den første president som holdt sine pressekonferanser i direktesendinger på TV, og han gjorde god bruk av mediet. Jacqueline førte med seg ny kunst og møbler til Det hvite hus og ledet selv dets restaurering. De inviterte en rekke kunstnere, forfattere og intellektuelle til middager i Det hvite hus og fremmet således kunstartenes profil i USA. Kennedy-familien er en av de meste etablerte politiske familier i USA etter å ha framskaffet en president, tre senatorer og tallrike andre politiske representanter, både på føderalt som statlig nivå. John Kennedys far, Joseph P. Kennedy, som var en framtredende amerikansk forretningsmann og politisk figur, hadde et mangfold av posisjoner, blant annet som ambassadør i Storbritannia fra 1938 til 1940. På gressplenen utenfor Det hvite hus etablerte Kennedyene et svømmebasseng og et trehus, mens datteren Caroline gikk på en førskole sammen med ti andre barn i hjemmet. Presidenten var nært knyttet til populærkulturen, framhevet av sanger som «Twisting at the White House». Den 19. mai 1962 sang Marilyn Monroe sangen «Happy Birthday, Mr. President» i et stort selskap i Madison Square Garden som feiret Kennedys kommende 44-årsdag. Samtidig opplevde familien flere personlige tragedier. Jacqueline hadde en spontanabort i 1955 og et dødfødt barn i 1956. Deres nyfødte sønn, Patrick Bouvier Kennedy, døde i august 1963. De hadde to barn som overlevde barndommen. == Se også == Den amerikanske Kennedy-slekten Liste over amerikanske presidenter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) John F. Kennedy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) John F. Kennedy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) John F. Kennedy på Internet Movie Database (sv) John F. Kennedy i Svensk Filmdatabas (da) John F. Kennedy på Scope (fr) John F. Kennedy på Allociné (en) John F. Kennedy på AllMovie (en) John F. Kennedy hos Rotten Tomatoes (en) John F. Kennedy hos The Movie Database (en) John F. Kennedy på Discogs (en) John F. Kennedy på MusicBrainz (en) John F. Kennedy hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek (en) John F. Kennedy hos American National Biography (en) John F. Kennedy hos The Peerage Wikiquote: John F. Kennedy – sitater Illustrert artikkel om mordet på John F. Kennedy
John Fitzgerald Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline i Massachusetts, død 22.
5,450
5,450
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruno_Kreisky
2023-02-04
Bruno Kreisky
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:SPÖ-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske forbundskanslere']
Bruno Kreisky (født 22. januar 1911, død 29. juli 1990) var en østerriksk politiker (SPÖ). Han var sitt lands kansler fra 1970 til 1983.
Bruno Kreisky (født 22. januar 1911, død 29. juli 1990) var en østerriksk politiker (SPÖ). Han var sitt lands kansler fra 1970 til 1983. == Liv og virke == === Bakgrunn === Kreisky ble født i Wien i en velhavende familie av jødisk avstamning, der faren var klesfabrikant. Som 15-åring ble Bruno Kreisky medlem av SPÖs ungdomsorganisasjon. Han var også politisk aktiv mens han studerte jus ved universitetet i Wien. I 1934 ble det sosialdemokratiske partiet forbudt av Engelbert Dollfuß, men Kreisky fortsatte sin politiske virksomhet. Han ble arrestert i 1935 og dømt for forræderi, men ble løslatt i 1936. Fra 1938 til 1945 bodde han i Sverige, hvor han i 1942 giftet seg med Vera Fürth. === Politiker === Kreisky kom tilbake til Østerrike i mai 1946, men ble snart sendt til tilbake til Stockholm som medlem av den østerrikske legasjonen. I 1951 flyttet han igjen til Wien, hvor han ble politisk rådgiver for president Theodor Körner. To år senere ble han statssekretær i utenriksdepartementet. Han deltok i forhandlingene som i 1955 avsluttet okkupasjonen av Østerrike etter den andre verdenskrig. Kreisky ble innvalgt i det østerrikske nasjonalrådet (parlamentets underhus) som sosialist i 1956. Han ble samtidig medlem av partiets sentralstyre sammen med Bruno Pittermann, Felix Slavik og Franz Olah. I 1959 ble han Østerrikes utenriksminister i konservative Julius Raabs koalisjonsregjering. Han spilte en ledende rolle i grunnleggelsen av EFTA, hjalp til å løse Syd-Tirol-problemet med Italia, og foreslo en hjelpeplan for den tredje verden. Kreisky forlot posten som utenriksminister i 1966, da det konservative Østerrikske Folkepartiet vant en absolutt majoritet av plassene i Nasjonalrådet. I februar 1967 ble han formann for det sosialistiske partiet. == Kansler == Ved valget i april 1970 ble sosialistene det største partiet, og Kreisky ble kansler. Han var den første jødiske kansleren i Østerrike. I oktober 1971 skrev han ut nyvalg og vant en absolutt majoritet. Han gjorde gode valg også i 1975 og 1979. Kreisky og hans nære allierte, justisminister Christian Broda, førte en politikk med flere liberale reformer, i et land hvor konservative, katolske verdier sto sterkt. Han reformerte Østerrikes familielover, fengslene, avkriminaliserte abort og homoseksuelle aktiviteter. Han forsøkte imidlertid også å bygge broer mellom den katolske kirken og sosialistpartiet og fant en samarbeidspartner i Wiens erkebiskop, kardinal Franz König. Han reduserte også verneplikten fra ni til seks måneder, og styrket arbeidstageres rettigheter, reduserte arbeidsuken til 40 timer og lovfestet like rettigheter for kvinner. Kreiskys regjering etablerte også rettigheter for landets slovenske og kroatiske språklige minoriteter. Som følge av oljekrisen i 1973 satte han igang utvikling av atomkraftverk for å redusere landets avhengighet av olje, selv om denne politikken ble forlatt etter en folkeavstemning i 1978. Kreisky spilte en prominent rolle i internasjonale spørsmål, fremmet nord-syd-dialog og arbeidet med likesinnede europeiske ledere som Tysklands kansler Willy Brandt og Sveriges statsminister Olof Palme. Selv om Østerrikes grunnlov forhindret landet i å bli medlem av EU, var han en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. Østerrike så seg selv som en bro mellom øst og vest, og var vertskap for viktige internasjonale samtaler. Kreisky avviste zionismen. Han pleiet vennlige forbindelser med arabiske ledere som Anwar Sadat og Muammar al-Gaddafi, og i 1980 etablerte Østerrike også kontakt med Palestinas Frigjøringsorganisasjon. Han forsøkte å bruke sin posisjon som en europeiske jødisk sosialist til å megle mellom Israel og araberne, men mange israelere så på ham som en forræder. Han hadde et svært dårlig forhold til Israels statsminister Golda Meir, og sa en gang at han var «den eneste politikeren i Europa Golda Meir ikke kan utpresse». Kreisky hadde også et dårlig forhold til en annen østerriksk jøde, Simon Wiesenthal. Da Wiesenthal påsto at medlemmer av Kreiskys regjering hadde «nazi-bakgrunn», sa Kreisky at Wiesenthal «lever av å fortelle verden at Østerrike er anti-semittisk», hvortil Wiesenthal svarte av Kreisky hadde «et forstyrret forhold til nazisme og jødedom». I 1976 ble Bruno Kreisky Menschenrechtsstiftung grunnlagt for å markere Kreiskys 65-årsdag. Hvert annet år utdeler stiftelsen Bruno Kreiskys menneskerettspris til en internasjonal personlighet som har fremmet menneskerettigheter. Som taler var Kreisky et naturtalent. Han hadde en karismatisk fremtoning, vant lett debatter mot de konservative og baserte seg heller på sitt eget intellektuelle vidd enn på taler ferdigskrevet av rådgivere. Kreisky fylte 70 i 1981, og på denne tiden reagerte velgerne mot hva de så som Kreiskys for store opptatthet av internasjonale spørsmål. I april 1983 tapte sosialistene deres absolutte flertall i Nasjonalrådet, og Kreisky avviste å danne en mindretallsregjering. Han gikk av og anbefalte sin utdannelsesminister Fred Sinowatz som sin etterfølger. Hans helse var sviktende, og i 1984 måtte han foreta en akutt nyretransplantasjon. I sine siste år kom han av og til med bitre kommentarer rettet mot sitt parti, som dog hadde gjort ham til æresformann. Han døde i Wien i juli 1990. Idag er Kreiskys regjeringstid fremdeles kontroversiell. Mange av hans tidligere støttespillere ser i Kreisky den siste sosialist av den gamle skolen og ser nostalgisk tilbake på en æra da levestandarden var økende, velferdsstaten var i full sving og da arbeiderklassebarn ble oppmuntret til å fortsette på skolen og ta høyere utdannelse, som ledd i et statlig program (Chancengleichheit), som alt sammen resulterte i et tiår av velstand og fremtidsoptimisme. På den annen side blir Kreisky kritisert av konservative for overforbruk, som uttalt i hans berømte kommentar fra valget i 1979, da Kreisky sa at han foretrakk av staten endte opp gjeldstynget fremfor at folk ble arbeidsløse. De konservative holder Kreisky ansvarlig for Østerrikes fortsatte økonomiske problemer. == Litteratur == Andreas P. Pittler: Bruno Kreisky, rororo-Monographie, Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1996, ISBN 3-499-50583-5 Franz Richard Reiter (Hrsg.): Wer war Bruno Kreisky? (Dokumente · Berichte · Analysen, Bd. 12). Ephelant, Wien 2000, ISBN 3-900766-14-2. Anton Pelinka, Hubert Sickinger, Karin Stögner: Kreisky – Haider. Bruchlinien österreichischer Identitäten. Braumüller, Wien 2008, ISBN 978-3-7003-1644-2. Elisabeth Röhrlich: Kreiskys Außenpolitik. Zwischen österreichischer Identität und internationalem Programm (= Zeitgeschichte im Kontext; Bd. 2), Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2009, ISBN 978-3-89971-553-8. (Rezension) Gerald Szyszkowitz: Kreisky, Textbuch eines Bühnenstücks, Freie Bühne Wieden, Wien 2009. Helene Maimann: Über Kreisky. Gespräche aus Distanz und Nähe, Falter, Wien 2011. ISBN 978-3-85439-455-6. Wolfgang Petritsch: Bruno Kreisky. Die Biographie, Residenz Verlag, St. Pölten 2011. ISBN 978-3701731893. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Bruno Kreisky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bruno Kreisky på Internet Movie Database (en) Bruno Kreisky på Discogs (en) Bruno Kreisky på MusicBrainz (de) Bruno Kreisky Stiftung
Bruno Kreisky (født 22. januar 1911, død 29.
5,451
5,451
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kleblomfamilien
2023-02-04
Nøkleblomfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Nøkleblomfamilien eller nøklebåndfamilien (Primulaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Moderne kladistikk har gitt store systematiske endringer i denne familien de siste åra. En analyse i 2000 førte til at ganske få slekter ble igjen i nøkleblomfamilien. I Norge betød det at kun nøkleblomslekten (Primula) og smånøkkelslekten (Androsace) ble beholdt. Disse slektene har urter som er nokså like formessig, med blomster med kronblad som er sammenvokste til et rør innerst (samkronet) og en bladrosett nederst ved bakken. Noen av slektene har heterostyle blomster. De andre slektene ble flyttet til familien Myrsinaceae, der det er flere tropiske og subtropiske slekter. Det er ikke tatt endelig stilling til norsk navn her, men det blir sannsynligvis fredløsfamilien. Norske slekter som ble flyttet over er fredløsslekten, skogstjerneslekten, strandkrypslekten og nonsblomslekten En annen slekt som ble flyttet er alpefiolslekten (Cyclamen), som er kjent som potteplanter i Norge. I tillegg er det en art som er funnet bare en gang, strandsamel (Samolus valerandi), den ble ført til en tredje familie Theophrastaceae. Men i APG III-systemet ble nøkleblomfamilien i vid forstand gjenopprett, slik at de utskilte familiene nå blir ført tilbake som fire klader i denne familien. Dette blir en mye større familie med flere tusen arter. Den får et vidt spenn formessig, fra trær til ettårige urter, og utbredelse over store deler av jorden. I dette systemet blir det da fire underfamilier: Maesoideae, Myrsinoideae (svarer til fredløsfamilien), Primuloideae (nøkleblomfamilien i snever forstand) og Theophrastoideae
Nøkleblomfamilien eller nøklebåndfamilien (Primulaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Moderne kladistikk har gitt store systematiske endringer i denne familien de siste åra. En analyse i 2000 førte til at ganske få slekter ble igjen i nøkleblomfamilien. I Norge betød det at kun nøkleblomslekten (Primula) og smånøkkelslekten (Androsace) ble beholdt. Disse slektene har urter som er nokså like formessig, med blomster med kronblad som er sammenvokste til et rør innerst (samkronet) og en bladrosett nederst ved bakken. Noen av slektene har heterostyle blomster. De andre slektene ble flyttet til familien Myrsinaceae, der det er flere tropiske og subtropiske slekter. Det er ikke tatt endelig stilling til norsk navn her, men det blir sannsynligvis fredløsfamilien. Norske slekter som ble flyttet over er fredløsslekten, skogstjerneslekten, strandkrypslekten og nonsblomslekten En annen slekt som ble flyttet er alpefiolslekten (Cyclamen), som er kjent som potteplanter i Norge. I tillegg er det en art som er funnet bare en gang, strandsamel (Samolus valerandi), den ble ført til en tredje familie Theophrastaceae. Men i APG III-systemet ble nøkleblomfamilien i vid forstand gjenopprett, slik at de utskilte familiene nå blir ført tilbake som fire klader i denne familien. Dette blir en mye større familie med flere tusen arter. Den får et vidt spenn formessig, fra trær til ettårige urter, og utbredelse over store deler av jorden. I dette systemet blir det da fire underfamilier: Maesoideae, Myrsinoideae (svarer til fredløsfamilien), Primuloideae (nøkleblomfamilien i snever forstand) og Theophrastoideae == Noen slekter i underfamilie Primuloideae == Urter som stort sett fins på den nordlige halvkula. Smånøkkelslekten (Androsace) L. Cortusa L. Dionysia Fenzl Dodecatheon L. Vassblink (Hottonia) L. Omphalogramma (Franch.) Franch. Nøkleblomslekten (Primula) L. Soldanella L. == Eksempler på slekter i underfamilie Myrsinoideae == Fins på de fleste kontinenter og i de fleste klimasoner Nonsblomslekten (Anagallis) L. inkluderes nå i fredløsslekten Ardisia Sw. - planter fra denne slekten selges av og til som potteplante. Cyclamen L. – alpefiol, populær potteplante - arter i europeiske fjell og langs middelhavet. Strandkrypslekten (Glaux) L. inkluderes nå i fredløsslekten Fredløsslekten (Lysimachia) L. Skogstjerneslekten (Trientalis) L. inkluderes nå i fredløsslekten Myrsine L. stor slekt med subtropiske og tropiske busker og trær som har gitt det vitenskpelige navnet til underfamilien (ev. familien) == Bilder == == Referanser == == Kilder == Wikispecies Angiosperm Phylogeny Website Johannes Lid: Norsk Flora, Det Norske Samlaget, 2005 John Richards: Primula, B. T. Batesford Ltd, 1993 == Eksterne lenker == (en) Nøkleblomfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Nøkleblomfamilien i Encyclopedia of Life (en) Nøkleblomfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Nøkleblomfamilien hos Artsdatabanken (sv) Nøkleblomfamilien hos Dyntaxa (en) Nøkleblomfamilien hos Fossilworks (en) Nøkleblomfamilien hos ITIS (en) Nøkleblomfamilien hos NCBI (en) Nøkleblomfamilien hos The International Plant Names Index (en) Nøkleblomfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Primulaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nøkleblomfamilien eller nøklebåndfamilien (Primulaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales.
5,452
5,452
https://no.wikipedia.org/wiki/Hinnebegerfamilien
2023-02-04
Hinnebegerfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinnebegerfamilien']
Hinnebegerfamilien eller fjærekollfamilien (Plumbaginaceae) er en plantefamilie i nellikordenen. Artene er som regel flerårige urter, men kan også være busker eller lianer. Bladene sitter grunnstilt eller spredt, og bladene er enkle med hel eller fliket bladrand. Akselblad mangler. Oppbygningen av blomsterstandene varierer mye. Blomstene er tvekjønnede, femtallige, aktinomorfe, undersittende og ofte distyle. Pollineringen gjøres av insekter. Begeret er hinneaktig og sitter igjen på frukten. Kronbladene er vokst sammen, men noen ganger bare ved basis. Frukten er en kapsel med ett frø. Disse plantene vokser ofte på saltholdig jord i områder med steppe eller halvørken og på havstrender. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler på bladene. Familien er kosmopolitisk utbredt fra Arktis til tropene, men de fleste artene finnes i områdene fra middelhavslandene til Sentral-Asia. I Norge vokser fire arter naturlig: fjærekoll, sibirkoll, strandrisp og marrisp. Noen arter i slektene Ceratostigma, Plumbago, Armeria og Limonium dyrkes som prydplanter, men ellers har familien liten økonomisk betydning. I eldre botaniske systemer som Cronquist- og Takhtajan-systemene var hinnebegerfamilien den eneste familien i ordenen Plumbaginales. Enkelte bygningstrekk minner om nøkleblomfamilien (Primulaceae), og noen botanikere antok at det kunne være et slektskap. Molekylærgenetiske studier viser at hinnebegerfamilien hører til i nellikordenen som søstergruppe til slireknefamilien, og det er ikke noe nært slektskap på nøkleblomfamilien, som nå tilhører lyngordenen.
Hinnebegerfamilien eller fjærekollfamilien (Plumbaginaceae) er en plantefamilie i nellikordenen. Artene er som regel flerårige urter, men kan også være busker eller lianer. Bladene sitter grunnstilt eller spredt, og bladene er enkle med hel eller fliket bladrand. Akselblad mangler. Oppbygningen av blomsterstandene varierer mye. Blomstene er tvekjønnede, femtallige, aktinomorfe, undersittende og ofte distyle. Pollineringen gjøres av insekter. Begeret er hinneaktig og sitter igjen på frukten. Kronbladene er vokst sammen, men noen ganger bare ved basis. Frukten er en kapsel med ett frø. Disse plantene vokser ofte på saltholdig jord i områder med steppe eller halvørken og på havstrender. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler på bladene. Familien er kosmopolitisk utbredt fra Arktis til tropene, men de fleste artene finnes i områdene fra middelhavslandene til Sentral-Asia. I Norge vokser fire arter naturlig: fjærekoll, sibirkoll, strandrisp og marrisp. Noen arter i slektene Ceratostigma, Plumbago, Armeria og Limonium dyrkes som prydplanter, men ellers har familien liten økonomisk betydning. I eldre botaniske systemer som Cronquist- og Takhtajan-systemene var hinnebegerfamilien den eneste familien i ordenen Plumbaginales. Enkelte bygningstrekk minner om nøkleblomfamilien (Primulaceae), og noen botanikere antok at det kunne være et slektskap. Molekylærgenetiske studier viser at hinnebegerfamilien hører til i nellikordenen som søstergruppe til slireknefamilien, og det er ikke noe nært slektskap på nøkleblomfamilien, som nå tilhører lyngordenen. == Delgrupper == Hinnebegerfamilien deles i to underfamilier med til sammen 20 slekter og 836 arter. Moharrek et al. synonymiserte i 2017 åtte små slekter fra Sentral-Asia med Acantholimon: underfamilie Plumbaginoideae Burnett – fire slekter og 36 arter Ceratostigma Bunge – omtrent sju arter i Øst-Afrika, Himalaya og Kina Dyerophytum Kuntze [Vogelia Lam.] – fire arter på Sokotra, i sørvestlige Afrika og fra Den arabiske halvøy til India Plumbagella Spach – én art Plumbagella micrantha (Ledeb.) Spach – Sentral-Asia Plumbago L. – pantropisk med 22 arter, blant annet: Plumbago europaea L. blyrot (Plumbago auriculata) Lam. underfamilie Limonioideae Reveal – to stammer og 16 slekter stamme Aegialitideae Peng – éi slekt Aegialitis R.Br. – to arter mangrovebusker øst i Bengalbukta, Andamanhavet og i farvannene mellom De små Sundaøyer, Ny-Guinea og Australia stamme Limonieae Reveal – 15 slekter med omtrent 800 arter Acantholimon Boiss. [Bamiania Lincz., Bukiniczia Lincz., Cephalorhizum Popov & Korovin, Chaetolimon (Bunge) Lincz., Dictyolimon Rechinger f., Gladiolimon Mobayen, Popoviolimon Lincz., Vassilczenkoa Lincz.] – 200 arter fra det østlige middelhavsområdet til Sentral-Asia fjærekollslekta (Armeria Willd [Statice L.]) – omtrent 90 arter i tempererte strøk på den nordlige halvkule og Sør-Amerika, blant annet: fjærekoll (Armeria maritima) Willd. sibirkoll (Armeria scabra) Pall. ex Roem. & Schult. Bakerolimon Lincz. – to arter i ørkenene i Chile og Peru Ceratolimon M.B. Crespo & M.D. Lledó – tre arter i Nordvest-Afrika, Jemen og Somalia Ghaznianthus Lincz. – én art Ghaznianthus rechingeri (Freitag) Lincz. – Afghanistan Goniolimon Boiss. – omtrent 20 arter fra Nordvest-Afrika og sørøstlige Europa til Mongolia og nordlige Kina Ikonnikovia Lincz. – én art Ikonnikovia kaufmanniana (Regel) Lincz. – Sentral-Asia og Xinjiang Limoniastrum Heist. ex Fabr. [Bubania Girard] – to arter i middelhavsområdet Limoniopsis Lincz. – to arter i Tyrkia og Kaukasia rispslekta (Limonium Mill. [Afrolimon Lincz., Eremolimon Lincz., Linczevskia Tzvelev, Plegorhiza Molina]) – 350 til 600 arter i alle verdensdeler, blant annet: strandrisp (Limonium humile) Mill. marrisp (Limonium vulgare) Mill. Muellerolimon Lincz. – én art Muellerolimon salicorniaceum (F.Muell.) Lincz. – Vest-Australia Myriolimon Lledó, Erben & M.B.Crespo [Myriolepis (Boiss.) Lledó, Erben & M.B.Crespo] – to arter i middelhavsområdet Neogontscharovia Lincz. – tre arter i Aghanistan og Tadsjikistan Psylliostachys (Jaub. & Spach) Nevski – omtrent ti arter fra Levanten til Sentral-Asia Saharanthus M.B.Crespo & M.D.Lledó [Caballeroa Font Quer, Lerrouxia Caball.] – én art Saharanthus ifniensis (Caball.) M.B.Crespo & M.D.Lledó – sørlige Marokko, Vest-Sahara og Mauritania == Litteratur == «Plumbaginaceae». APWEbsite. Besøkt 7. november 2020. «Plumbaginaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 7. november 2020. «Plumbaginaceae». Flora of China. Besøkt 7. november 2020. M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 170–173. ISBN 0-7136-7015-0. M.D. Lledó, M. Erben og M.B. Crespo (2003). «Myriolepis, a new genus segregated from Limonium (Plumbaginaceae)». Taxon. 52 (1): 67–73. ISSN 0040-0262. doi:10.2307/3647438. F. Moharrek m.fl. (2017). «Molecular phylogenetic evidence for a wide circumscription of a characteristic Irano-Turanian element: Acantholimon (Plumbaginaceae: Limonioideae)». Botanical Journal of the Linnean Society. 184 (3): 366–386. ISSN 1095-8339. doi:10.1093/botlinnean/box033. K. Koutroumpa m.fl. (2018). «An expanded molecular phylogeny of Plumbaginaceae, with emphasis on Limonium (sea lavenders): taxonomic implications and biogeographic considerations». Ecology and Evolution. 8 (24): 12397–12424. ISSN 2045-7758. PMC 6308857 . PMID 30619554. doi:10.1002/ece3.4553. G. Domina (2011). «Plumbaginaceae». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 7. november 2020. == Eksterne lenker == (en) Hinnebegerfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Hinnebegerfamilien i Encyclopedia of Life (en) Hinnebegerfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Hinnebegerfamilien hos Artsdatabanken (sv) Hinnebegerfamilien hos Dyntaxa (en) Hinnebegerfamilien hos Fossilworks (en) Hinnebegerfamilien hos ITIS (en) Hinnebegerfamilien hos NCBI (en) Hinnebegerfamilien hos The International Plant Names Index (en) Hinnebegerfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Plumbaginaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
se egen seksjon
5,453
5,453
https://no.wikipedia.org/wiki/Morb%C3%A6rfamilien
2023-02-04
Morbærfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Morbærfamilien']
Morbærfamilien er en plantefamilie i ordenen Rosales som omfatter 40 planteslekter.
Morbærfamilien er en plantefamilie i ordenen Rosales som omfatter 40 planteslekter. == Bruk == Fra arter i morbærfamilien får man fruktene morbær, brødfrukt og fiken. Noen arter av fiken brukes som stueplanter, særlig bjørkefiken (Ficus benjamina). Blader fra treet hvitmorbær (Morus alba) brukes i produksjon av silke som mat for silkeormene. == Kjente slekter == nedenfor gjengis de sentrale slektene av morbærfamilien: == Referanser == == Eksterne lenker == (en) morbærfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) morbærfamilien i Encyclopedia of Life (en) morbærfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) morbærfamilien hos Artsdatabanken (sv) morbærfamilien hos Dyntaxa (en) morbærfamilien hos Fossilworks (en) morbærfamilien hos ITIS (en) morbærfamilien hos NCBI (en) morbærfamilien hos The International Plant Names Index (en) morbærfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Moraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Se teksten
5,454
5,454
https://no.wikipedia.org/wiki/Slireknefamilien
2023-02-04
Slireknefamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Slireknefamilien']
Slireknefamilien eller syrefamilien (Polygonaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den omfatter ca. 1100 arter fordelt på 46 planteslekter. Familien omfatter en del ugressplanter, særlig i syreslekta (Rumex). Disse kan være en plage i landbruket. Rabarbra (Rheum) hører også til slireknefamilien. Mange av artene inneholder mye oksalsyre og er derfor giftige. Ordet slirekne er en sammensetning av slire og kne. Det bøyes slik på bokmål: et slirekne eller en slirekne – slirekneet eller slirekneen – slirekne(er) – slirekneene eller slireknea.
Slireknefamilien eller syrefamilien (Polygonaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den omfatter ca. 1100 arter fordelt på 46 planteslekter. Familien omfatter en del ugressplanter, særlig i syreslekta (Rumex). Disse kan være en plage i landbruket. Rabarbra (Rheum) hører også til slireknefamilien. Mange av artene inneholder mye oksalsyre og er derfor giftige. Ordet slirekne er en sammensetning av slire og kne. Det bøyes slik på bokmål: et slirekne eller en slirekne – slirekneet eller slirekneen – slirekne(er) – slirekneene eller slireknea. == Slekter == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Slireknefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Slireknefamilien i Encyclopedia of Life (en) Slireknefamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Slireknefamilien hos Artsdatabanken (sv) Slireknefamilien hos Dyntaxa (en) Slireknefamilien hos Fossilworks (en) Slireknefamilien hos ITIS (en) Slireknefamilien hos NCBI (en) Slireknefamilien hos The International Plant Names Index (en) Slireknefamilien hos Tropicos (en) Kategori:Polygonaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* se tekst
5,455
5,455
https://no.wikipedia.org/wiki/Tjernaksfamilien
2023-02-04
Tjernaksfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tjønnaksfamilien']
Tjønnaksfamilien er en plantefamilie som omfatter seks–sju planteslekter. I Norge vokser rundt 20 arter i tjønnaksslekta og trådtjønnaksslekta. De spiller en stor rolle i ferskvannsøkosystemer der de skaffer føde og skjulesteder for mange dyr. Vasskransslekta (Zannichellia) med én art i Norge er ganske avvikende og blir ofte regnet til en egen familie.
Tjønnaksfamilien er en plantefamilie som omfatter seks–sju planteslekter. I Norge vokser rundt 20 arter i tjønnaksslekta og trådtjønnaksslekta. De spiller en stor rolle i ferskvannsøkosystemer der de skaffer føde og skjulesteder for mange dyr. Vasskransslekta (Zannichellia) med én art i Norge er ganske avvikende og blir ofte regnet til en egen familie. == Eksterne lenker == (en) Tjønnaksfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Tjønnaksfamilien i Encyclopedia of Life (en) Tjønnaksfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Tjønnaksfamilien hos Artsdatabanken (sv) Tjønnaksfamilien hos Dyntaxa (en) Tjønnaksfamilien hos Fossilworks (en) Tjønnaksfamilien hos ITIS (en) Tjønnaksfamilien hos NCBI (en) Tjønnaksfamilien hos The International Plant Names Index (en) Tjønnaksfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Potamogetonaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Angiosperm Phylogeny Website – Potamogetonaceae
* Althenia
5,460
5,460
https://no.wikipedia.org/wiki/Tamariskfamilien
2023-02-04
Tamariskfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nellikordenen']
Tamariskfamilien (Tamaricaceae) er en plantefamilie i nellikordenen (Caryophyllales). Artene er busker, halvbusker eller små trær. Bladene sitter spredt og er små, enkle og ofte skjellaktige. De fleste er halofytter og kan vokse på sterkt saltholdig jord. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler. Blomstene sitter i klaser eller topper, mer sjeldent enkeltvis. De er fire- eller femtallige og som regel tvekjønnede. Blomsten har 4–5 begerblad, 4–5 kronblad, 4–10, eller av og til mange, pollenbærere og 3–5 arr. Frukten er en kapsel som åpner seg og inneholder mange hårete frø. De vokser i ørken og steppe, langs elver og på havstrender. Utbredelsen omfatter store deler av Eurasia og deler av Afrika, men de fleste vokser i områder med temperert eller subtropisk klima fra middelhavsområdet til Sentral-Asia. Noen arter er dyrket og naturalisert i Nord-Amerika og andre steder. I Norge finnes én art, klåved (Myricaria germanica). Familien omfatter mellom 80 og 120 arter i ulike oversikter. Vanligvis anerkjennes tre slekter: klåvedslekta (Myricaria), Reaumuria og tamariskslekta (Tamarix). Av og til skilles noen arter ut i egne små slekter. Det gjelder Hololachna, vanligvis regnet til Reaumuria, og Myrtama eller Tamaricaria, som regel regnet til Myricaria.
Tamariskfamilien (Tamaricaceae) er en plantefamilie i nellikordenen (Caryophyllales). Artene er busker, halvbusker eller små trær. Bladene sitter spredt og er små, enkle og ofte skjellaktige. De fleste er halofytter og kan vokse på sterkt saltholdig jord. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler. Blomstene sitter i klaser eller topper, mer sjeldent enkeltvis. De er fire- eller femtallige og som regel tvekjønnede. Blomsten har 4–5 begerblad, 4–5 kronblad, 4–10, eller av og til mange, pollenbærere og 3–5 arr. Frukten er en kapsel som åpner seg og inneholder mange hårete frø. De vokser i ørken og steppe, langs elver og på havstrender. Utbredelsen omfatter store deler av Eurasia og deler av Afrika, men de fleste vokser i områder med temperert eller subtropisk klima fra middelhavsområdet til Sentral-Asia. Noen arter er dyrket og naturalisert i Nord-Amerika og andre steder. I Norge finnes én art, klåved (Myricaria germanica). Familien omfatter mellom 80 og 120 arter i ulike oversikter. Vanligvis anerkjennes tre slekter: klåvedslekta (Myricaria), Reaumuria og tamariskslekta (Tamarix). Av og til skilles noen arter ut i egne små slekter. Det gjelder Hololachna, vanligvis regnet til Reaumuria, og Myrtama eller Tamaricaria, som regel regnet til Myricaria. == Litteratur == «Tamaricaceae». APWEbsite. Besøkt 25. mars 2019. «Tamaricaceae». Flora of China. Besøkt 25. mars 2019. «Tamaricaceae». Flora of Pakistan. Besøkt 25. mars 2019. J.L. Villar og M.A. Alonso (2017). «Tamaricaceae». In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 25. mars 2019. J.F. Gaskin m.fl. (2004). «A systematic overview of Frankeniaceae and Tamaricaceae from nuclear rDNA and plastid sequence data». Annals of the Missouri Botanical Garden. 91 (3): 401–409. ISSN 2162-4372. JSTOR 3298617. == Eksterne lenker == (en) Tamariskfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Tamariskfamilien i Encyclopedia of Life (en) Tamariskfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Tamariskfamilien hos Artsdatabanken (sv) Tamariskfamilien hos Dyntaxa (en) Tamariskfamilien hos Fossilworks (en) Tamariskfamilien hos ITIS (en) Tamariskfamilien hos NCBI (en) Tamariskfamilien hos The International Plant Names Index (en) Tamariskfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Tamaricaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* klåvedslekta (Myricaria)
5,461
5,461
https://no.wikipedia.org/wiki/Sivblomst
2023-02-04
Sivblomst
['Kategori:Alismatales', 'Kategori:Arter formelt beskrevet i 1830', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']
Sivblomst (Scheuchzeria palustris) er en eneste arten i sivblomfamilien (Scheuchzeriaceae). Arten vokser på fuktige myr- og sumpområder i Norge
Sivblomst (Scheuchzeria palustris) er en eneste arten i sivblomfamilien (Scheuchzeriaceae). Arten vokser på fuktige myr- og sumpområder i Norge == Eksterne lenker == (en) Sivblomst i Encyclopedia of Life (en) Sivblomst i Global Biodiversity Information Facility (no) Sivblomst hos Artsdatabanken (sv) Sivblomst hos Dyntaxa (en) Sivblomst hos ITIS (en) Sivblomst hos NCBI (en) Sivblomst hos The International Plant Names Index (en) Sivblomst hos Tropicos (en) Kategori:Scheuchzeria palustris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Scheuchzeria palustris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Scheuchzeria palustris – detaljert informasjon på Wikispecies
Sivblomst (Scheuchzeria palustris) er en eneste arten i sivblomfamilien (Scheuchzeriaceae). Arten vokser på fuktige myr- og sumpområder i Norge
5,462
5,462
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85legrasfamilien
2023-02-04
Ålegrasfamilien
['Kategori:Alismatales', 'Kategori:Arter formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser']
Ålegrasfamilien (Zosteraceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den har 3 planteslekter, Heterozostera (3 arter), Phyllospadix (5 arter) og Zostera (12 arter, 3 i Norge).
Ålegrasfamilien (Zosteraceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den har 3 planteslekter, Heterozostera (3 arter), Phyllospadix (5 arter) og Zostera (12 arter, 3 i Norge). == Heterozostera == Heterozostera er akvatiske urter. Det fins 3 arter. H. tasmanica fins ved Tasmania og i østlige Australia, H. nigricaulis finnes vidt omkring i varme strøk, H. polychlamys fins bare i vestlige og sørlige Australia. Utenfor Chile fins H. chilensis. == Phyllospadix == Phyllospadix fins i varme strøk av nordlige Stillehav. Det fins 5 arter: P. iwatensis, P. japonicus, P. scouleri (typeart) P. serrulatus og P. torreyi. == Zostera == Zostera er en urt. Det fins 12 arter. Z. angustifolia, Z. capricorni, Z. hornemanniana, Z. japonica, Z. marina, Z. minor, Z. muelleri, Z. nana, Z. noltii, Z. zosterella. === Zostera i Norge === I Norge fins det som bare kalles ålegras (Z. marina) men her fins også dvergålegras (Z. noltii) og smalt ålegras (Z. angustifolia). De finnes på sand- og muddergrunn, gjerne i skjermede elvemunninger, fra lavvannsmerket (fjære sjø) ned til 10 meter. De er flerårige. Det vanlige ålegras (Z. marina, navngitt av Linnaeus 1758) er mørkegrønt, blir opp til 60 cm langt, 4–10 mm bredt. I Norge nær utryddet av sopp på 1930-tallet. Dvergålegras (Z. noltii) er gressgrønt, blir opp til 22 cm langt og 0,5 til 1,5 mm bredt. Det har et hakk i toppen. Arten er lite utbredt, kun kjent fra seks ulike fredede områder som utgjør 1/3 av landets forekomst. Den er innlemmet i kategori VU på Norsk rødliste for arter. Den fins i grunne viker i Oslofjorden fra Østfold til Vestfold, på Vestlandet i fylkene Rogaland og Hordaland (kommunene Stord, Kvinnherad, Bømlo og verdens nordligste vokstested, Kvam). Smalt ålegras (Z. angustifolia) er lyst gulgrønt, blir 15–30 cm langt og 1–3 mm bredt. Ofte oppfattet som en variasjon av vanlig ålegras (Z. marina), men i 7. utgave av Lids flora (2005) oppfattes den som en egen art.Ålegras er økologisk viktig fordi de danner spredte "gressenger" (tredimensjonale ålegrassystemer) der fisk og andre dyr kan spise seg mette og gjemme seg. Fisk som liker å spise her er ål, stingsild, tangstikling og ålekone. De liker å spise snegl, reker, mysider, tanglus og marflo (tanglopper, amfipoder). Mellom engene fins fjærmygglarver, flerbørstemarker og rundormer som er populær mat for fiskene skrubbe og leirkutling. En type slimnett (Labyrinthula) utryddet på tidlig 1930-tall rundt 90 prosent av ålegraset på østkysten av Nord-Amerika og i Europa. Uansett, det fulgte merkbare fall i bestanden av skalldyr, hummer, krabbe, torsk og flyndre.Blant få dyr som spiser ålegras er svane. I Nord-Amerika er ålegress viktig for ringgås som flyr tusenvis av mil fra Alaska til ålegrasvikene på vestkysten eller østkysten. I 1933 rapporterte man at ringgåsa var nær utdødd på grunn av soppen som hadde tatt det meste av ålegraset.I ålegraset er påvist en del andre arter enn det som bor i tang- og tareskoger (som stortare og sagtang). Sneglen Rissoa membranacea er for eksempel, en som liker best epifyttene på ålegras.For mennesket har ålegras vært brukt som for i sengemadrasser fordi det frastøtte seg lopper, samt til isolasjon i husvegger. I dag ødelegges ålegraset stedvis av mudring og i konkurranse med nye arter (som Japansk drivtang og rødalgen Gracilaria vermicullophylla). Den er beskyttet av Bernkonvensjonen. Etter oljeutslippet fra «Full City» sommeren 2009 utenfor Langesund fant Havforskningsinstituttet minimal endring hva angår ålegras før og etter.Båtførere irriterer seg gjerne over ålegresset som lett setter seg i propell og tilstopper vanninntak for motorkjøling og toalett. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ålegrasfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Ålegrasfamilien i Encyclopedia of Life (en) Ålegrasfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Ålegrasfamilien hos Artsdatabanken (sv) Ålegrasfamilien hos Dyntaxa (en) Ålegrasfamilien hos Fossilworks (en) Ålegrasfamilien hos ITIS (en) Ålegrasfamilien hos NCBI (en) Ålegrasfamilien hos The International Plant Names Index (en) Ålegrasfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Zosteraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Heterozostera
5,463
5,463
https://no.wikipedia.org/wiki/Saul%C3%B8kfamilien
2023-02-04
Sauløkfamilien
['Kategori:Alismatales', 'Kategori:Arter formelt beskrevet i 1808', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
Sauløkfamilien (Juncaginaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter 25 arter fordelt på 4 planteslekter, hvorav sauløkslekten er den mest kjente.
Sauløkfamilien (Juncaginaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter 25 arter fordelt på 4 planteslekter, hvorav sauløkslekten er den mest kjente. == Eksterne lenker == (en) Sauløkfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Sauløkfamilien i Encyclopedia of Life (en) Sauløkfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Sauløkfamilien hos Artsdatabanken (sv) Sauløkfamilien hos Dyntaxa (en) Sauløkfamilien hos Fossilworks (en) Sauløkfamilien hos ITIS (en) Sauløkfamilien hos NCBI (en) Sauløkfamilien hos The International Plant Names Index (en) Sauløkfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Juncaginaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Lilaea
5,464
5,464
https://no.wikipedia.org/wiki/Vintergr%C3%B8nnfamilien
2023-02-04
Vintergrønnfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']
Vintergrønnfamilien (Pyrolaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 30 arter fordelt på 4 planteslekter. Som navnet tilsier, er artene grønne hele vinteren gjennom. En kjent art er olavsstake (Moneses uniflora) som vokser i hele Norge. Også bittergrønn (Chimaphila umbellata) vokser sjelden i Norge – i Sande i Vestfold, Hurum, Vansjø-området og på Ringerike.
Vintergrønnfamilien (Pyrolaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 30 arter fordelt på 4 planteslekter. Som navnet tilsier, er artene grønne hele vinteren gjennom. En kjent art er olavsstake (Moneses uniflora) som vokser i hele Norge. Også bittergrønn (Chimaphila umbellata) vokser sjelden i Norge – i Sande i Vestfold, Hurum, Vansjø-området og på Ringerike. == Eksterne lenker == (en) Vintergrønnfamilien i Global Biodiversity Information Facility (en) Vintergrønnfamilien hos ITIS (en) Vintergrønnfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Pyrolaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
*Chimaphila
5,465
5,465
https://no.wikipedia.org/wiki/Valerianoideae
2023-02-04
Valerianoideae
['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Valerianoideae er en underfamilie i kaprifolfamilien. Den samme gruppen het tidligere vendelrotfamilien og var en selvstendig plantefamilie med det vitenskapelige navnet Valerianaceae. De er ett- eller flerårige urter med motsatte eller kransstilte blad; noen har bare en rosett ved grunnen. Bladene har ofte en sterk, ubehagelig lukt. Blomstene er oversittende, i kvastlignende, ofte tette blomsterstander. Frukten er tørr med varig beger. Mange ulike tilpasninger hjelper til med frøspredningen, som fnokker, kroker og elaiosomer. Valerianoideae fins fortrinnsvis i de tempererte områdene på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika, men de finnes også i tropiske fjell som Andes, fjellene i Øst- og Sør-Afrika, De vestlige Ghatfjellene i India og på Sundaøyene. Artsrikdommen er størst i middelhavsområdet og Andes. I Norge vokser arter fra to slekter, vendelrotslekta (Valeriana) og vårsalatslekta (Valerianella).
Valerianoideae er en underfamilie i kaprifolfamilien. Den samme gruppen het tidligere vendelrotfamilien og var en selvstendig plantefamilie med det vitenskapelige navnet Valerianaceae. De er ett- eller flerårige urter med motsatte eller kransstilte blad; noen har bare en rosett ved grunnen. Bladene har ofte en sterk, ubehagelig lukt. Blomstene er oversittende, i kvastlignende, ofte tette blomsterstander. Frukten er tørr med varig beger. Mange ulike tilpasninger hjelper til med frøspredningen, som fnokker, kroker og elaiosomer. Valerianoideae fins fortrinnsvis i de tempererte områdene på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika, men de finnes også i tropiske fjell som Andes, fjellene i Øst- og Sør-Afrika, De vestlige Ghatfjellene i India og på Sundaøyene. Artsrikdommen er størst i middelhavsområdet og Andes. I Norge vokser arter fra to slekter, vendelrotslekta (Valeriana) og vårsalatslekta (Valerianella). == Kilder == «Valerianoideae». APWEbsite. Besøkt 25. desember 2014. «Vänderotsväxter». Den virtuella floran. Besøkt 25. desember 2014. C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 384–385. ISBN 82-512-0355-4. M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 423–425. ISBN 0-7136-7015-0. == Eksterne lenker == (en) Valerianoideae hos Tropicos (en) Kategori:Valerianoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Valerianoideae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Aligera
5,470
5,470
https://no.wikipedia.org/wiki/Kreklingfamilien
2023-02-04
Kreklingfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien']
Kreklingfamilien (Empetraceae) ble tidligere regnet som en egen plantefamilie i ordenen Ericales. Nyere undersøkelser har resultert i at denne familien sammen med flere andre mindre familier har blitt inkludert i lyngfamilien. Seinere systematiske oppsummeringer fra Angiosperm Phylogeny Group har beholdt denne oppfatningen.Gruppen regnes nå som stammen Empetreae i underfamilien Ericoideae. De skiller seg fra resten av lyngfamilien ved å være vindpollinerte.De tidligere vanligste systemene (Cronquist-systemet og Takhtajan-systemet) hadde denne familien, vanligvis med 3 slekter og ca, 10 arter. Den foreløpig siste utgava av Lids flora (7. utgave, 2005) har kreklingfamilien som egen familie med den ene slekta som forekommer i Norge, kreklingslekta.
Kreklingfamilien (Empetraceae) ble tidligere regnet som en egen plantefamilie i ordenen Ericales. Nyere undersøkelser har resultert i at denne familien sammen med flere andre mindre familier har blitt inkludert i lyngfamilien. Seinere systematiske oppsummeringer fra Angiosperm Phylogeny Group har beholdt denne oppfatningen.Gruppen regnes nå som stammen Empetreae i underfamilien Ericoideae. De skiller seg fra resten av lyngfamilien ved å være vindpollinerte.De tidligere vanligste systemene (Cronquist-systemet og Takhtajan-systemet) hadde denne familien, vanligvis med 3 slekter og ca, 10 arter. Den foreløpig siste utgava av Lids flora (7. utgave, 2005) har kreklingfamilien som egen familie med den ene slekta som forekommer i Norge, kreklingslekta. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kreklingfamilien i Global Biodiversity Information Facility (en) Kreklingfamilien hos Fossilworks (en) Kreklingfamilien hos ITIS (en) Kreklingfamilien hos The International Plant Names Index (en) Kreklingfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Empetreae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Ceratiola
5,471
5,471
https://no.wikipedia.org/wiki/Springfr%C3%B8familien
2023-02-04
Springfrøfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Springfrøfamilien']
Springfrøfamilien (Balsaminaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er ett- eller flerårige urter. De er saftige med oppsvulmede leddknuter og slår ofte rot hvis leddknuten får kontakt med jord. Bladene er som regel tannede og sitter spiralstilt. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og zygomorfe. Det er 3, eller mer sjelden 5, begerblad. Det nederste begerbladet danner en stor leppe og har nesten alltid en nektarproduserende spore. Det er 5 kronblad som kan være delvis vokst sammen, og 5 pollenbærere. Frukten er oftest en kapsel som eksploderer og slynger ut frøene. Familien omfatter to slekter, springfrøslekten (Impatiens) med omtrent 1000 arter, og Hydrocera med bare 1 art. Den er rikest utviklet i tropiske og subtropiske strøk i den gamle verden. Det er også noen arter i tempererte deler av Europa og Asia og i Nord- og Mellom-Amerika, men i Oseania og Sør-Amerika mangler de helt. I Norge vokser springfrø (Impatiens noli-tangere) naturlig nordover til Nordland. To asiatiske arter, mongolspringfrø (I. parviflora) og kjempespringfrø (I. glandulifera) er har etablert seg og regnes som invasive arter.
Springfrøfamilien (Balsaminaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er ett- eller flerårige urter. De er saftige med oppsvulmede leddknuter og slår ofte rot hvis leddknuten får kontakt med jord. Bladene er som regel tannede og sitter spiralstilt. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og zygomorfe. Det er 3, eller mer sjelden 5, begerblad. Det nederste begerbladet danner en stor leppe og har nesten alltid en nektarproduserende spore. Det er 5 kronblad som kan være delvis vokst sammen, og 5 pollenbærere. Frukten er oftest en kapsel som eksploderer og slynger ut frøene. Familien omfatter to slekter, springfrøslekten (Impatiens) med omtrent 1000 arter, og Hydrocera med bare 1 art. Den er rikest utviklet i tropiske og subtropiske strøk i den gamle verden. Det er også noen arter i tempererte deler av Europa og Asia og i Nord- og Mellom-Amerika, men i Oseania og Sør-Amerika mangler de helt. I Norge vokser springfrø (Impatiens noli-tangere) naturlig nordover til Nordland. To asiatiske arter, mongolspringfrø (I. parviflora) og kjempespringfrø (I. glandulifera) er har etablert seg og regnes som invasive arter. == Litteratur == «Balsaminaceae». APWEbsite. Besøkt 12. april 2020. «Balsaminaceae». Flora of China. Besøkt 12. april 2020. S. Janssens m.fl. (2006). «Phylogenetics of Impatiens and Hydrocera (Balsaminaceae) using chloroplast atpB-rbcL spacer sequences». Systematic Botany. 31 (1): 171–180. ISSN 0363-6445. doi:10.1600/036364406775971796. S.B. Janssens, E.F. Smets og A. Vrijdaghs (2012). «Floral development of Hydrocera and Impatiens reveals evolutionary trends in the most early diverged lineages of the Balsaminaceae». Annals of Botany. 109 (7): 1285–1296. ISSN 1095-8290. PMC 3359920 . doi:10.1093/aob/mcs065. == Eksterne lenker == (en) springfrøfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) springfrøfamilien i Encyclopedia of Life (en) springfrøfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) springfrøfamilien hos Artsdatabanken (sv) springfrøfamilien hos Dyntaxa (en) springfrøfamilien hos Fossilworks (en) springfrøfamilien hos ITIS (en) springfrøfamilien hos NCBI (en) springfrøfamilien hos The International Plant Names Index (en) springfrøfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Balsaminaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* springfrøslekten (Impatiens)
5,472
5,472
https://no.wikipedia.org/wiki/Kattebuskfamilien
2023-02-04
Kattebuskfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kattebuskfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Actinidiaceae er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 350 arter fordelt på tre planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn, men kattebuskfamilien er foreslått. Frukten kiwi tilhører denne familien.
Actinidiaceae er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 350 arter fordelt på tre planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn, men kattebuskfamilien er foreslått. Frukten kiwi tilhører denne familien. == Kjente slekter == Kattebusk (Actinidia) Kiwi (Actinidia chinensis) == Eksterne lenker == (en) Actinidiaceae i Encyclopedia of Life (en) Actinidiaceae i Global Biodiversity Information Facility (no) Actinidiaceae hos Artsdatabanken (sv) Actinidiaceae hos Dyntaxa (en) Actinidiaceae hos Fossilworks (en) Actinidiaceae hos ITIS (en) Actinidiaceae hos NCBI (en) Actinidiaceae hos The International Plant Names Index (en) Actinidiaceae hos Tropicos (en) Kategori:Actinidiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Actinidiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Actinidia
5,473
5,473
https://no.wikipedia.org/wiki/Storkenebbfamilien
2023-02-04
Storkenebbfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Storkenebbordenen', 'Kategori:Stubber 2021-09']
Storkenebbfamilien (Geraniaceae) er en plantefamilie i ordenen storkenebbordenen, som noen ganger folkelig blir kalt geraniumfamilien. Men det er storkenebbfamilien, som er det offisielle navnet. Den tilhører den store kladen Rosidae. I familien inngår også den tidligere anerkjente familien Hypseocharitaceae med slekten Hyspeocharis. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 7 planteslekter. I Norge er det to viltvoksende slekter, storkenebb (Geranium) og tranehals (Erodium). Noen arter i slektene storkenebb, tranehals og Pelargonium dyrkes som potteplanter og hageplanter.
Storkenebbfamilien (Geraniaceae) er en plantefamilie i ordenen storkenebbordenen, som noen ganger folkelig blir kalt geraniumfamilien. Men det er storkenebbfamilien, som er det offisielle navnet. Den tilhører den store kladen Rosidae. I familien inngår også den tidligere anerkjente familien Hypseocharitaceae med slekten Hyspeocharis. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 7 planteslekter. I Norge er det to viltvoksende slekter, storkenebb (Geranium) og tranehals (Erodium). Noen arter i slektene storkenebb, tranehals og Pelargonium dyrkes som potteplanter og hageplanter. == Slekter og arter == Her er det en liste over de slektene og artene, som er nevnt i Artsdatabanken, sammen med dems status i den norske Rødlista og Fremmedartslista: tranehalsslekta (Erodium) middelhavstranehals (Erodium botrys) NR - ikke risikovurdert Erodium ciconium NR - ikke risikovurdert tranehals (Erodium cicutarium) LC - livskraftig Erodium crinitum NR - ikke risikovurdert Erodium cygnorum NR - ikke risikovurdert flekktranehals (Erodium manescavi) NR - ikke risikovurdert moskustranehals (Erodium moschatum) NR - ikke risikovurdert storkenebbslekta (Geranium) Geranium albiflorum amerikastorkenebb (Geranium bicknellii) NR - ikke risikovurdert bråtestorkenebb (Geranium bohemicum) NT - nær truet Geranium ×cantabrigiense møllestorkenebb (Geranium carolinianum) NR - ikke risikovurdert Geranium collinum steinstorkenebb (Geranium columbinum) NT - nær truet åkerstorkenebb (Geranium dissectum) EN - sterkt truet sprikestorkenebb (Geranium divaricatum) NR - ikke risikovurdert kjertelstorkenebb (Geranium endressii) LO - lav risiko Geranium erianthum Geranium ibericum Geranium krylovii brannstorkenebb (Geranium lanuginosum) blankstorkenebb (Geranium lucidum) LC - livskraftig rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) LO - lav risiko prydstorkenebb (Geranium ×magnificum) NR - ikke risikovurdert lodnestorkenebb (Geranium molle) LC - livskraftig knutestorkenebb (Geranium nodosum) NR - ikke risikovurdert myrstorkenebb (Geranium palustre) LO - lav risiko brunstorkenebb (Geranium phaeum) LO - lav risiko Geranium phaeum subsp. lividum Geranium platypetalum NR - ikke risikovurdert engstorkenebb (Geranium pratense) LC - livskraftig småstorkenebb (Geranium pusillum) LC - livskraftig knollstorkenebb (Geranium pylzowianum) NK - ingen kjent risiko askerstorkenebb (Geranium pyrenaicnum) PH - potensielt høy risiko stankstorkenebb (Geranium robertianum) LC - livskraftig hjulstorkenebb (Geranium rotundifolium) NR - ikke risikovurdert blodstorkenebb (Geranium sanguineum) LC - livskraftig sibirstorkenebb (Geranium sibiricum) LO - lav risiko skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) LC - livskraftig Geranium tuberosum == Eksterne lenker == (en) Storkenebbfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Storkenebbfamilien i Encyclopedia of Life (en) Storkenebbfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Storkenebbfamilien hos Artsdatabanken (sv) Storkenebbfamilien hos Dyntaxa (en) Storkenebbfamilien hos Fossilworks (en) Storkenebbfamilien hos ITIS (en) Storkenebbfamilien hos NCBI (en) Storkenebbfamilien hos The International Plant Names Index (en) Storkenebbfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Geraniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Geraniaceae – beskrivelse i: L. Watson og M. J. Dallwitz (1992–), The Families of Flowering Plants .
* tranehalsslekta
5,474
5,474
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasjonsblomstfamilien
2023-02-04
Pasjonsblomstfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen']
Pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 530 arter fordelt på 18 planteslekter. Pasjonsfrukt kommer fra slekten Passiflora i denne familien.
Pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 530 arter fordelt på 18 planteslekter. Pasjonsfrukt kommer fra slekten Passiflora i denne familien. == Eksterne lenker == (en) Pasjonsblomstfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Pasjonsblomstfamilien i Encyclopedia of Life (en) Pasjonsblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Pasjonsblomstfamilien hos Artsdatabanken (sv) Pasjonsblomstfamilien hos Dyntaxa (en) Pasjonsblomstfamilien hos Fossilworks (en) Pasjonsblomstfamilien hos ITIS (en) Pasjonsblomstfamilien hos NCBI (en) Pasjonsblomstfamilien hos The International Plant Names Index (en) Pasjonsblomstfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Passifloraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Adenia
5,477
5,477
https://no.wikipedia.org/wiki/Bananfamilien
2023-02-04
Bananfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bananfamilien', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Bananfamilien (Musaceae) er en plantefamilie i ordenen ingefærplanter (Zingiberales). Den omfatter tre slekter. Fra denne familien får vi flere typer banan, hvor de fleste brukes som grønnsaker (kokes). Fra noen bananarter får man tekstilfiber. Frem til 1862 var bananslekten (Musa) den eneste slekten i familien, men så ble ensetebananslekten (Ensete) beskrevet av Horaninow. Den tredje slekten, gullbananslekten (Musella), er fortsatt omstridt. Slekten inneholder kun én art, gullbananen (Musella lasiocarpa). Denne ble først klassifisert i Musa, deretter i Ensete, så i Musa igjen, før det i 1978 ble foreslått en helt ny slekt.
Bananfamilien (Musaceae) er en plantefamilie i ordenen ingefærplanter (Zingiberales). Den omfatter tre slekter. Fra denne familien får vi flere typer banan, hvor de fleste brukes som grønnsaker (kokes). Fra noen bananarter får man tekstilfiber. Frem til 1862 var bananslekten (Musa) den eneste slekten i familien, men så ble ensetebananslekten (Ensete) beskrevet av Horaninow. Den tredje slekten, gullbananslekten (Musella), er fortsatt omstridt. Slekten inneholder kun én art, gullbananen (Musella lasiocarpa). Denne ble først klassifisert i Musa, deretter i Ensete, så i Musa igjen, før det i 1978 ble foreslått en helt ny slekt. == Eksterne lenker == (en) bananfamilien i Encyclopedia of Life (en) bananfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) bananfamilien hos Artsdatabanken (sv) bananfamilien hos Dyntaxa (en) bananfamilien hos Fossilworks (en) bananfamilien hos ITIS (en) bananfamilien hos NCBI (en) bananfamilien hos The International Plant Names Index (en) bananfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Musaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Musaceae – detaljert informasjon på Wikispecies Musaceae Arkivert 5. april 2007 hos Wayback Machine. – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. Musaceae – beskrivelse i: Stevens, P. F. (2001–), Angiosperm Phylogeny Website.
* bananslekten
5,480
5,480
https://no.wikipedia.org/wiki/Dunkjevleslekta
2023-02-04
Dunkjevleslekta
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Brune blomster', 'Kategori:Poales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Stubber 2022-07']
Dunkjevlefamilien (Typhaceae) er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 12 arter i bare én planteslekt – dunkjevleslekten (Typha).
Dunkjevlefamilien (Typhaceae) er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 12 arter i bare én planteslekt – dunkjevleslekten (Typha). == Arter == Dunkjevle (Typha) – i Norge vokser 2 arter. Bred dunkjevle (Typha latifólia) er en ca. 2. meter høy plante som vokser i vassfylte grøfter og tjern. Den består av et aks med gulbrune hannblomster øverst, og brunsvarte hunnblomster nederst. I midten er det et dunmykt «kjevle», derav navnet. Bladene står rett opp, sverdformet og ca. 2. cm brede. Smal dunkjevle (Typha angustifolia) == Eksterne lenker == (en) Dunkjevleslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Dunkjevleslekta i Encyclopedia of Life (en) Dunkjevleslekta i Global Biodiversity Information Facility (no) Dunkjevleslekta hos Artsdatabanken (sv) Dunkjevleslekta hos Dyntaxa (en) Dunkjevleslekta hos Fossilworks (en) Dunkjevleslekta hos ITIS (en) Dunkjevleslekta hos NCBI (en) Dunkjevleslekta hos The International Plant Names Index (en) Dunkjevleslekta hos Tropicos (en) Kategori:Typhaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Typhaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–). «The families of flowering plants – descriptions, illustrations, identification, information retrieval».
* bred dunkjevle
5,481
5,481
https://no.wikipedia.org/wiki/Tebuskfamilien
2023-02-04
Tebuskfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Tebuskfamilien (Theaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter mellom 195 og 460 arter fordelt på 9 slekter. All te fremstilles utelukkende fra blader og knopper av tebusken Camellia sinensis. Familien hadde tidligere et mye større omfang med omtrent 500 arter fordelt på 18 slekter, men i APG IV-systemet omfatter familien bare den gamle underfamilien Theoideae. De andre artene er flyttet til Sladeniaceae, Pentaphylacaceae (inkludert Ternstroemiaceae) og Tetrameristaceae (inkludert Pellicieraceae).
Tebuskfamilien (Theaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter mellom 195 og 460 arter fordelt på 9 slekter. All te fremstilles utelukkende fra blader og knopper av tebusken Camellia sinensis. Familien hadde tidligere et mye større omfang med omtrent 500 arter fordelt på 18 slekter, men i APG IV-systemet omfatter familien bare den gamle underfamilien Theoideae. De andre artene er flyttet til Sladeniaceae, Pentaphylacaceae (inkludert Ternstroemiaceae) og Tetrameristaceae (inkludert Pellicieraceae). == Litteratur == «Theaceae». APWEbsite. Besøkt 19. januar 2020. «Theoideae». Flora of China. Besøkt 19. januar 2020. (som underfamilie) «Theaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 19. januar 2020. (i vid betydning) == Eksterne lenker == (en) Tebuskfamilien i Encyclopedia of Life (en) Tebuskfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Tebuskfamilien hos Artsdatabanken (en) Tebuskfamilien hos Fossilworks (en) Tebuskfamilien hos ITIS (en) Tebuskfamilien hos NCBI (en) Tebuskfamilien hos The International Plant Names Index (en) Tebuskfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Theaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Theaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Apterosperma
5,482
5,482
https://no.wikipedia.org/wiki/Religionsvitenskap
2023-02-04
Religionsvitenskap
['Kategori:Akademiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Humaniora', 'Kategori:Religionsvitenskap', 'Kategori:Samfunnsvitenskap']
Religionsvitenskap er en samfunnsvitenskapelig disiplin som studerer religiøse fenomener og trosretninger fra ulike synsvinkler. Religionsvitenskapen deler på den ene side arbeidsområde med teologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionenes meningsinnhold, og på den annen side med sosiologi, psykologi, antropologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionens funksjoner. De metodene disse siste disiplinene anvender karakteriseres gjerne som reduksjonisme.
Religionsvitenskap er en samfunnsvitenskapelig disiplin som studerer religiøse fenomener og trosretninger fra ulike synsvinkler. Religionsvitenskapen deler på den ene side arbeidsområde med teologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionenes meningsinnhold, og på den annen side med sosiologi, psykologi, antropologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionens funksjoner. De metodene disse siste disiplinene anvender karakteriseres gjerne som reduksjonisme. == Fagets historie == Religionsvitenskapens opprinnelse tidfestes gjerne til et foredrag som Max Müller holdt i London i februar 1870. Siden den tid har fagfeltet frambrakt mange teoretikere med høyst ulike arbeidsmetoder og innfallsvinkler, og svært ulike syn på hvordan religion og religioner skal kategoriseres og fortolkes. Studiet av religionsforskningen har blitt et fagfelt i seg selv, med ulike forsøk på systematisering av tilnærmingene til studiet av religion. Sigmund Freud, Emile Durkheim og Karl Marx lanserte hver sin teori om årsaken til at religiøse forestillinger og handlemåter oppstår og utvikler seg. Sigmund Freud utarbeidet som ledd i sin kartlegging av menneskets underbevisste driftsliv en teori der religion springer ut av ulike former for fortrenging av grunnleggende psykiske behov. For Freud er derfor religionen egentlig et sykdomstegn i mennesket så vel som i samfunnet. Slike tilnærminger til religionsvitenskapen betegnes gjerne som funksjonalistiske, fordi de tar utgangspunktet i religionens observerbare funksjoner i individ og samfunn. Seinere religionsforskere som Rudolf Otto, Mircea Eliade, E. E. Evans-Pritchard og Clifford Geertz tar på ulike vis avstand fra den reduksjonismen som ligger i de funksjonelle holdningene, men er ellers svært ulike i sine tilnærminger. Otto og Eliade forutsetter begge at alle religioner har en felles kjerne i møtet med det hellige (hierofanien), som en klar motsetning til den profane hverdagen; mens Geertz og Evans-Pritchard konsentrerer seg om å studere avgrensede eksempler på religiøse fenomener og forståelsesformer. De ser begge med stor skepsis på alle forsøk på formulering av overgripende teorier om hele det religiøse feltet. Religionsvitenskap deles også gjerne inn i underkategorier, som religionshistorie, religionssosiologi, religionsantropologi og religionspsykologi for å nevne noen. To norske religionspsykologer har markert seg i den underdisiplin som utviklet seg etter William James, nemlig Ola Raknes og Harald Schjelderup. De siste årtiene har det innen religionsvitenskapen blitt større fokus på studiet av de ulike moderne religiøse retningene som teosofi og new age som har dukket opp i Vesten i det nittende og tjuende århundre, vestlig samtidsreligion, og på religiøse uttrykk i moderne massekultur, etter at disse formene for religiøsitet lenge ble ansett som uinteressante eller uvesentlige i akademisk sammenheng. I Norge tilbys studier innen religionsvitenskap ved universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, samt ved Menighetsfakultetet. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson ved Universitetet i Bergen har skrevet innføringsbøker i emnet som også har nådd utenfor akademiske fagmiljøer. Norske/nordiske fagtidsskrift er Din – tidsskrift for religion og kultur og Chaos – skandinavisk tidsskrift for religionshistoriske studier. == Referanser == == Eksterne lenker == NTNU: Institutt for arkeologi og religionsvitenskap Aarhus Universitet: Afdeling for Religionsvidenskab IAHR: International Association for the History of Religion EASR: European Association for the Study of Religions Universitetet i Bergen Seksjon for religionsvitenskapreligionsoraklene.no; nettside drevet av forskere på religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen Mennesker, meninger, makter; podcasten til religionsvitere Marianne Bøe og Anne Kalvig ved UiS
Religionsvitenskap er en samfunnsvitenskapelig disiplin som studerer religiøse fenomener og trosretninger fra ulike synsvinkler. Religionsvitenskapen deler på den ene side arbeidsområde med teologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionenes meningsinnhold, og på den annen side med sosiologi, psykologi, antropologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionens funksjoner.
5,483
5,483
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A9d%C3%A9ration_a%C3%A9ronautique_internationale
2023-02-04
Fédération aéronautique internationale
['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale idrettsforbund', 'Kategori:Luftsport', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1905', 'Kategori:Romfartsorganisasjoner']
Fédération aéronautique internationale (Forkortelse FAI) er den internasjonale luftsportsorganisasjonen. Organisasjonen definerer standarder innenfor luft- og romfart. Dessuten holder de styr på luft-/romfartsrelaterte rekorder. FAI har definert at verdensrommet begynner ved 100 kms høyde. Personer som har vært høyere enn dette kan kalle seg astronauter/kosmonauter. Over 100 kms høyde er det ikke lenger mulig å ha aerodynamisk kontroll over et luftfartøy. Dessuten er luftmotstanden så liten at man kan gjennomføre et mindre antall kretsløp rundt jorden uten motorfremdrift. Denne definisjonen er tuftet på Theodor von Kármáns analyse av aerodynamiske forhold. FAI ble stiftet i 1905 og har over 100 medlemsland. Nordmannen Otto Lagarhus sitter i FAIs styre fra 2010.
Fédération aéronautique internationale (Forkortelse FAI) er den internasjonale luftsportsorganisasjonen. Organisasjonen definerer standarder innenfor luft- og romfart. Dessuten holder de styr på luft-/romfartsrelaterte rekorder. FAI har definert at verdensrommet begynner ved 100 kms høyde. Personer som har vært høyere enn dette kan kalle seg astronauter/kosmonauter. Over 100 kms høyde er det ikke lenger mulig å ha aerodynamisk kontroll over et luftfartøy. Dessuten er luftmotstanden så liten at man kan gjennomføre et mindre antall kretsløp rundt jorden uten motorfremdrift. Denne definisjonen er tuftet på Theodor von Kármáns analyse av aerodynamiske forhold. FAI ble stiftet i 1905 og har over 100 medlemsland. Nordmannen Otto Lagarhus sitter i FAIs styre fra 2010. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Fédération Aéronautique Internationale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fédération aéronautique internationale (Forkortelse FAI) er den internasjonale luftsportsorganisasjonen. Organisasjonen definerer standarder innenfor luft- og romfart.
5,484
5,484
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_von_K%C3%A1rm%C3%A1n
2023-02-04
Theodor von Kármán
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske fysikere']
Theodor von Kármán (født 11. mai 1881, død 6. mai 1963) var en ungarsk ingeniør og fysiker. Han arbeidet mye med aerodynamikk, og flere grunnleggende aerodynamiske teorier er oppkalt etter ham. Kármán ble født i Budapest i Østerrike-Ungarn under navnet Kármán Tódor og studerte til ingeniør der frem til 1902. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Göttingen i 1908 og underviste der i flere år. Men etter at han overvar en flyvning ble han så fascinert av flyvning at han begynte å forske på aerodynamikk. I 1912 ble han sjef for det aerodynamiske instituttet ved RWTH Aachen; han fortsatte i den stillingen frem til 1930, bare avbrutt av første verdenskrig, da han tjenestegjorde i den østerriksk-ungarske hæren, der han blant annet konstruerte en helikopterprototype. På grunn av hendelsene i Europa i starten av 1930-årene flyttet han til USA.
Theodor von Kármán (født 11. mai 1881, død 6. mai 1963) var en ungarsk ingeniør og fysiker. Han arbeidet mye med aerodynamikk, og flere grunnleggende aerodynamiske teorier er oppkalt etter ham. Kármán ble født i Budapest i Østerrike-Ungarn under navnet Kármán Tódor og studerte til ingeniør der frem til 1902. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Göttingen i 1908 og underviste der i flere år. Men etter at han overvar en flyvning ble han så fascinert av flyvning at han begynte å forske på aerodynamikk. I 1912 ble han sjef for det aerodynamiske instituttet ved RWTH Aachen; han fortsatte i den stillingen frem til 1930, bare avbrutt av første verdenskrig, da han tjenestegjorde i den østerriksk-ungarske hæren, der han blant annet konstruerte en helikopterprototype. På grunn av hendelsene i Europa i starten av 1930-årene flyttet han til USA. == Referanser ==
Theodor von Kármán (født 11. mai 1881, død 6.
5,486
5,486
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacqueline_Kennedy_Onassis
2023-02-04
Jacqueline Kennedy Onassis
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kennedy-familien', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra East Hampton', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Southampton i New York', 'Kategori:Personer fra USA av fransk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosietetsdamer', 'Kategori:USAs førstedamer']
Jacqueline Lee Bouvier «Jackie» Kennedy Onassis (født 28. juli 1929, død 19. mai 1994) var ektefellen til den 35. amerikanske presidenten John F. Kennedy og var førstedame fra 1961 frem til drapet på hennes ektemann i 1963. Fem år senere giftet hun seg med den greske skipsrederen Aristoteles Onassis, som hun var gift med frem til hans død i 1975. Hun var svært populær som førstedame og regnes som et stilikon for første halvdel av 1960-tallet.
Jacqueline Lee Bouvier «Jackie» Kennedy Onassis (født 28. juli 1929, død 19. mai 1994) var ektefellen til den 35. amerikanske presidenten John F. Kennedy og var førstedame fra 1961 frem til drapet på hennes ektemann i 1963. Fem år senere giftet hun seg med den greske skipsrederen Aristoteles Onassis, som hun var gift med frem til hans død i 1975. Hun var svært populær som førstedame og regnes som et stilikon for første halvdel av 1960-tallet. == Bakgrunn == Hun var eldste datter av aksjemegleren John «Black Jack» Vernon Bouvier III og hans kone Janet Norton Lee Bouvier Auchincloss Morris. Hun tilbrakte sine yngste år dels i New York City og på familiens eiendom i East Hampton, Suffolk County på Long Island. Etter at foreldrene ble skilt i 1940, delte hun og søsteren Lee tiden mellom morens to nye boliger i McLean, Fairfax i Virginia og i Newport, Rhode Island,og farens hjem i New York City og på Long Island. Hun gikk på den private jenteskolen Chapin School på Manhattan i New York City. I de følgende årene gikk hun på de eksklusive, private jenteskolene Holton-Arms School i Bethesda i Maryland og Miss Porter's School i Farmington, Hartford County i Connecticut før hun i 1947 ble introdusert for sosieteten i New York, hvor hun vakte oppsikt.Hun tok deretter høyere utdannelse, første to år ved college i New York, deretter ved universitetet i Grenoble og ved Sorbonne i Paris, før hun tok en Bachelor of Arts i fransk litteratur ved George Washington University i 1951.Etter utdannelsen arbeidet hun i avisen Washington Times-Herald. Hennes første intervju var av Pat Nixon og senere også av politiske størrelser som den daværende visepresidenten Richard Nixon og sin kommende ektemann John F. Kennedy, som da satt i Representantenes hus. Tema i intervjuene ble stadig mer politisk betonte, som forholdet til Sovjetunionen, Koreakrigen og det økende amerikanske engasjementet i Sørøst-Asia. Et av hennes siste oppdrag var å dekke kroningen av den britiske dronningen Elisabeth II 2. juni 1953. == Kennedy-familien == Hun giftet seg med John F. Kennedy 12. september 1953 i Newport, Rhode Island. John og Jacqueline fikk fire barn sammen: Arabella (dødfødt, 1956) Caroline Bouvier Kennedy (født 27. november 1957) John Fitzgerald Kennedy jr. (født 25. november 1960, død 16. juli 1999) Patrick Bouvier Kennedy (født 7. august 1963, død 9. august 1963) == Perioden etter drapet på Kennedy == Jacqueline Kennedy hadde holdt en lav profil etter sønnen Patricks død, men i november gjorde hun sin første offisielle opptreden, da hun fulgte sin ektemann til Dallas i Texas, hvor han ble skutt og drept 22. november 1963. == Ekteskapet med Onassis == 20. oktober 1968 giftet hun seg med Aristoteles Onassis, en gresk skipsreder, på øya Skorpios, Hellas. Ekteskapet var ikke veldig lykkelig, og ekteparet tilbrakte lite tid sammen. Onassis var på randen til å søke om skilsmisse da han døde 15. mars 1975. == Forlagsredaktør == Hun arbeidet senere som forlagsredaktør i Doubleday og tilbrakte sine siste år mest i New York. I 1994 ble fikk hun påvist kreftsykdom (Non-Hodgkins lymfom). Hun døde i sin leilighet på Fifth Avenue mens hun sov, 19. mai 1994 kl. 21:15. Hun ble 64 år. == Ettermæle == Som presidentfrue var hun meget populær og var et moteikon. Da hun fulgte med presidenten på et besøk til Paris, vitset han med at han bare var mannen «som følger fru Kennedy til Paris». == Se også == Den Rosa Chanel-drakten til Jacqueline Bouvier Kennedy == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jacqueline Kennedy Onassis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jacqueline Kennedy Onassis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jacqueline Kennedy Onassis på Internet Movie Database (sv) Jacqueline Kennedy Onassis i Svensk Filmdatabas (fr) Jacqueline Kennedy Onassis på Allociné (en) Jacqueline Kennedy Onassis hos The Movie Database (en) Jacqueline Kennedy Onassis hos American National Biography (en) Jacqueline Kennedy Onassis hos The Peerage
| vara = President
5,487
5,487
https://no.wikipedia.org/wiki/Flensburg
2023-02-04
Flensburg
['Kategori:54°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1248', 'Kategori:Byer i Schleswig-Holstein', 'Kategori:Flensburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Flensburg (dansk og norsk: Flensborg, sønderjysk: Flensborre) er en kretsfri by som ligger ved bunnen av Flensburgfjorden nær grensen mot Danmark i Slesvig-Holsten i Tyskland og har omtrent 89 000 innbyggere.
Flensburg (dansk og norsk: Flensborg, sønderjysk: Flensborre) er en kretsfri by som ligger ved bunnen av Flensburgfjorden nær grensen mot Danmark i Slesvig-Holsten i Tyskland og har omtrent 89 000 innbyggere. == Historie == Byen blir første gang nevnt i 1248 og fikk kjøpstadsrettigheter i 1284. En av de første festningene var Duborg slott fra 1411. Med munkesten fra ruinene av slottet ble Flensborghus oppført i 1725. Allerede før 1600 ble dansk ansett som et underklassespråk. Tjenestejenter og ammer i Flensburg skulle pent gå til dansk gudstjeneste og fikk ikke vise seg ved de tyske.Inntil 1814 var det danske hertugdømmet Slesvig i personalunion med Danmark-Norge, og til 1864 med Danmark, slik at Flensburg hørte til den «kongelige» delen av det danske hertugdømmet. Byen har fremdeles en dansk minoritet av betraktelig størrelse, med eget skolevesen, kirker og bibliotek. Personalunionen med Norge medførte også at en rekke slekter fra Flensburg slo seg ned i Norge, særlig på 1600- og 1700-tallet. De fleste slo seg ned i Trondheim. Av kjente slektsnavn kan nevnes Schøller og Rochmann. Ved folkeavstemningen om Slesvig i 1920 stemte omtrent 20 % for Danmark og 80 % for Tyskland. At byen ikke kom med til Danmark førte til påskekrisen, da kong Christian X avskjediget den danske regjering. == Bydeler == == Vennskapsbyer == Carlisle, England (1961) Neubrandenburg, Tyskland (1987) Słupsk, Polen (1988) == Kultur og idrett == Det lille Teater Folk Baltica, internasjonale folkemusikkfestival SG Flensburg-Handewitt, håndballklubb i Bundesligaen Flensburger Schwimmklub Flens-Arena Campusbad == Kjente flensburgere == Personene i listen er ordnet etter fødselsår. Melchior Lorck (1527–1588), dansk maler Thomas Fincke (1561–1656), dansk professor, lege og matematiker Hans Nansen (1598–1667), dansk handelsmann og borgermester i København Heinrich Jansen (1625–1667), dansk maler Christian V (1646–1699), konge av Danmark og Norge Frederik Krag (1655–1728), dansk adelsmann, embetsmann og visestattholder i Norge Christian Ditlev Adolph Arenfeldt (1758–1833), dansk-norsk offiser Hans Lassen Martensen (1808–1884), dansk teolog Elvira Madigan (1867–1889), sirkusartist og linedanser Jutta Lampe (1937-2020), tysk skuespiller == Se også == Flensburg bryggeri Flensborg Avis, danskspråklig avis == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Flensburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Flensburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons En norsk byguide Flensborg Avis Dansk Centralbibliotek
Flensburg (dansk og norsk: Flensborg, sønderjysk: Flensborre) er en kretsfri by som ligger ved bunnen av Flensburgfjorden nær grensen mot Danmark i Slesvig-Holsten i Tyskland og har omtrent 89 000 innbyggere.
5,488
5,488
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Ferdinand_av_%C3%98sterrike-Este
2023-02-04
Franz Ferdinand av Østerrike-Este
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Huset Habsburg-Lothringen', 'Kategori:Kongelige personer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Graz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikere']
Franz Ferdinand (tsjekkisk og slovakisk: František Ferdinand, kroatisk og slovensk: Franc Ferdinand, ungarsk: Ferenc Ferdinánd) (født 18. desember 1863 i Graz, død 28. juni 1914 i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, myrdet) var kronprins og erkehertug av Østerrike-Ungarn fra 1889, nevø av keiser Franz Josephs yngre bror Karl Ludvig av Østerrike (1833–1896) og Maria Annunciata av De to sicilier.
Franz Ferdinand (tsjekkisk og slovakisk: František Ferdinand, kroatisk og slovensk: Franc Ferdinand, ungarsk: Ferenc Ferdinánd) (født 18. desember 1863 i Graz, død 28. juni 1914 i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, myrdet) var kronprins og erkehertug av Østerrike-Ungarn fra 1889, nevø av keiser Franz Josephs yngre bror Karl Ludvig av Østerrike (1833–1896) og Maria Annunciata av De to sicilier. == Tronarving == Da Franz Ferdinands slektning, tidligere hertug av Modena døde i 1875 testamenterte han tittelen «erkehertug av Østerrike-Este» til Franz Ferdinand til tross for at denne ikke nedstammet fra Huset Este, men Franz Ferdinand tok den tittelen med sine mange andre. Hans far, Karl Ludvig, gikk av som tronfølger i 1889, etter at kronprins Rudolf av Østerrike døde ved antatt selvmord på slottet Mayerling (se Mayerlingdramaet). Keiserens eldre bror, Maximilian, hadde gitt avkall på sin rett til tronen da han ble keiser av Mexico, en posisjon han hadde i tre år før han ble henrettet av meksikanske revolusjonære i 1867. Franz Ferdinand ble den fremste tronfølgeren til Østerrike-Ungarn ved farens bortgang på grunn av tyfus i 1896 etter at han som en troshandling hadde drukket av det sterkt forurensede vannet i elva Jordan. Franz Ferdinand var både den utpekte og den naturlige tronarving, men keiseren holdt seg taus om saken såpass lenge det var opplagt at han egentlig foretrakk Franz Ferdinands yngre bror erkehertug Otto.Til tross for byrden med å være tronarving greide Franz Ferdinand å skaffe seg tid til å reise og personlig interesse. Eksempelvis tilbrakte han tid med å jakte på kenguru og emu i Australia i 1893, og tilbakereisen til Østerrike seilte han over Stillehavet ombord på RMS Empress of China fra Yokohama i Japan til Vancouver i Canada. == Ekteskap == I 1895 møtte Franz Ferdinand grevinne Sophie Chotek ved en dans i Praha. For å være en kvalifisert ekteskapspartner for et medlem av det keiserlige Huset Habsburg måtte man være medlem av et av de regjerende eller tidligere regjerende dynastier i Europa. Familien Chotek var derimot ikke blant disse, skjønt de var på morssiden etterkommere av prinsene av Baden, Hohenzollern-Hechingen, og Liechtenstein. En av hennes direkte forfedre var dog grev Albrecht IV av Habsburg, som igjen nedstammet fra Elisabeth av Habsburg, en søster av Rudolf I av Tyskland. Franz Ferdinand var også en etterkommer av kong Rudolf I. Da han møtte henne var hun hoffdame hos erkehertuginne Isabella av Croÿ, hustru av erkehertug Fredrik, hertug av Teschen. Franz Ferdinand begynte å besøke hertugens villa Pressburg (i dag Bratislava). Sophie skrev til ham i løpet av hans rekonvalesens fra tuberkulose da han dro til øya Lošinj ved Adriaterhavet. De holdt sitt forhold hemmelig i mer enn to år. Dypt forelsket nektet Franz Ferdinand å i det hele tatt overveie å gifte seg med noen annen. Pave Leo XIII, tsar Nikolaj II av Russland, og den tyske keiseren Vilhelm II av Tyskland gjorde alle representasjoner på Franz Ferdinands vegne til keiser Franz Joseph av Østerrike hvor de argumenterte at uenigheten mellom keiseren og hans arving gjorde monarkiet svakt. Til slutt, i 1899, gikk keiser Franz Joseph med på å la Franz Ferdinand gifte seg med Sophie på den betingelse at ekteskapet skulle være morganatisk ekteskap og at deres etterkommere ikke ville ha rett til å være etterfølgere til tronen. Sophie ville derfor ikke dele hennes ektemanns posisjon, tittel, rangfølge, eller privilegier; eksempelvis ville hun normalt ikke opptre offentlig ved hans side, ikke ha rett til å reise i den kongelige vogn eller sitte i den kongelige boks. Bryllupet fant sted den 1. juli 1900 ved Reichstadt (i dag Zákupy) i Böhmen. Franz Joseph var ikke til stede. Det var heller ikke noen erkehertug, inkludert Franz Ferdinands brødre. De eneste medlemmene av den keiserlige familie som var til stede var hans stemor, Maria Theresa, og hennes to døtre. Som gift fikk Sophie tittelen fyrstinne av Hohenberg (Fürstin von Hohenberg) som ble stilet Hennes fyrstelig høyhet (Ihre Durchlaucht). I 1909 fikk hun tittelen hertuginne av Hohenberg (Herzogin von Hohenberg) som ble stilet Hennes høyhet (Ihre Hoheit). Det økte hennes status betydelig, men hun holdt fortsatt under rang ved hoffet til alle andre erkehertuginner. Deres barn var: Sophie (1901–1990), gift med grev Friedrich von Nostitz-Rieneck (1891–1973) Maximilian, hertug av Hohenberg (1902–1962), gift med grevinne Elisabeth von Waldburg zu Wolfegg und Waldsee (1904–1993) Ernst von Hohenberg (1904–1954), gift med Marie-Therese Wood (1910–1985) == Politiske syn == Politisk var Franz Ferdinand en som ønsket å gi større selvstyre til alle etniske grupper i riket, og for adressere deres klagemål, særlig til tsjekkere i Böhmen og de jugoslaviske folkene i Kroatia og Bosnia som hadde blitt utelatt fra det østerriksk-ungarske kompromiss i 1867. Han fremmet også en forsiktig tilnærming til Serbia, og gjentatt ganger bremset Franz Conrad von Hötzendorf, sjefen for generalstaben i Wien som sto for den harde linje, og advarte at brutal behandling av Serbia ville føre Østerrike-Ungarn inn i en åpen konflikt med Russland, noe som ville være ødeleggende for begge riker. Franz Ferdinand var framstående og innflytelsesrik støtte for den østerriksk-ungarske marine i en tid da sjømakt ikke var en prioritet for den østerrikske utenlandspolitikk og marinen var lite kjent og støttet av folket. Franz Ferdinand hadde en ivrig privat interesse i flåten og var en ivrig kampanjeleder for saker som angikk marinen. Etter at han ble myrdet i 1914 beæret marinen ham og hans hustru ved å la dem lit de parade (paradeseng) ombord på slagskipet SMS «Viribus Unitis». == Mordet i Sarajevo == Den 28. juni 1914 reiste Franz Ferdinand til Sarajevo for å inspisere hæren. Som en slags feiring av bryllupsdagen fikk også Sophie, som vanligvis måtte bli igjen hjemme, bli med. Allerede på vei til rådhuset i Sarajevo var paret blitt utsatt for drapsforsøk. Etter å ha overlevd dette mislykkede attentatet, ville Franz Ferdinand reise til sykehuset for å besøke offiseren som var blitt skadet. For å komme til sykehuset måtte de kjøre tilbake forbi stedet hvor attentatforsøket var gjort. Da stormet attentatmannen Gavrilo Princip (som egentlig tilfeldigvis gikk forbi) fra den panslaviske organisasjonen «Unge Bosnia» ut i gaten og drepte paret. Dette var grunnlaget for Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia en måned senere, som førte til den første verdenskrig. Franz Ferdinands nevø, erkehertug Karl, ble tronarving og i 1916 keiser og konge. I 1918 ble han avsatt av republikken Deutschösterreich, og dobbeltmonarkiet ble oppløst. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Archduke Franz Ferdinand of Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Franz Ferdinand av Østerrike-Este på Internet Movie Database (en) Franz Ferdinand av Østerrike-Este hos The Movie Database (en) Franz Ferdinand av Østerrike-Este hos The Peerage
Franz Ferdinand har flere betydninger:
5,490
5,490
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarajevo
2023-02-04
Sarajevo
['Kategori:18°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1461', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt på 1200-tallet', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sarajevo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL']
Sarajevo (kyrillisk: Сарајево) er hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina. Innbyggertallet i bykjernen er på 310 000, mens Sarajevo kanton har et innbyggertall på 465 000 og Stor-Sarajevo-området 664 000. Sarajevo er også hovedstaden i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, og de jure hovedstad i Republika Srpska.Byen befinner seg i Sarajevodalen mellom De dinariske alper langs elven Miljacka i hjertet av Sørøst-Europa og Balkan. Sarajevo er historisk kjent for sitt tradisjonelle religiøse mangfold med tilhengere av islam, ortodoks kristendom, katolisisme og jødedom, som har sameksistert i Sarajevo i århundrer. På grunn av dette kalles Sarajevo ofte for «Europas Jerusalem». Byen var arena for hendelsen som utløste den første verdenskrig da kronprins og erkehertug Frans Ferdinand og hans gravide kone Sofie, ble skutt og drept 28. juni 1914. Mellom 1992 og 1995 var Sarajevo åsted for den lengste beleiringen i moderne historie under krigen i Bosnia-Hercegovina. Sarajevo er det ledende forretnings- og kultursentrum i Bosnia-Hercegovina. I 1984 arrangerte Sarajevo de XIV Olympiske vinterleker.
Sarajevo (kyrillisk: Сарајево) er hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina. Innbyggertallet i bykjernen er på 310 000, mens Sarajevo kanton har et innbyggertall på 465 000 og Stor-Sarajevo-området 664 000. Sarajevo er også hovedstaden i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, og de jure hovedstad i Republika Srpska.Byen befinner seg i Sarajevodalen mellom De dinariske alper langs elven Miljacka i hjertet av Sørøst-Europa og Balkan. Sarajevo er historisk kjent for sitt tradisjonelle religiøse mangfold med tilhengere av islam, ortodoks kristendom, katolisisme og jødedom, som har sameksistert i Sarajevo i århundrer. På grunn av dette kalles Sarajevo ofte for «Europas Jerusalem». Byen var arena for hendelsen som utløste den første verdenskrig da kronprins og erkehertug Frans Ferdinand og hans gravide kone Sofie, ble skutt og drept 28. juni 1914. Mellom 1992 og 1995 var Sarajevo åsted for den lengste beleiringen i moderne historie under krigen i Bosnia-Hercegovina. Sarajevo er det ledende forretnings- og kultursentrum i Bosnia-Hercegovina. I 1984 arrangerte Sarajevo de XIV Olympiske vinterleker. == Historie == Sarajevo-dalen har en lang og rik historie som går tilbake til neolittisk tid, da butmir-kulturen blomstret. Flere illyriske bosetninger eksisterte i området før det ble beseiret av Roma i 9.e.Kr. I romertiden eksisterte en by kalt Aquae Sulphurae der bykommunen Ilidza befinner seg i dag. Etter romerne etablerte goterne seg i området, etterfulgt av slavere i det 6. århundret. Bosetningen Vrh-Bosna eksisterte i dalen som en slavisk festning fra 1263 til den ble beseiret av Det osmanske rikets krigere i 1429. Under Isa-Beg Isakovic, den første osmanske guvernør av den bosniske provinsen, ble bosetningen omgjort til en by rundt festningsanlegget i 1461. Guvernøren inspiserte konstruksjonen av byens «gamlebydistrikt», som blant annet inkluderte et vannforsyningssystem, en moské, markedsplass, offentlig bad og et guvernørpalass. I 1521 ble Gazi Husrev-Beg oppnevnt som den andre guvernøren av den bosniske provinsen, og bygde byens første bibliotek, madrasa, en skole for sufifilosofi, og det velkjente klokketårnet Sahat Kula. I 1697, under den store tyrkiske krigen, ledet prins Eugene av Savoia fra Habsburgmonarkiet et raid mot Det osmanske riket. Han erobret Sarajevo og etterlot byen pestbefengt og brent til grunnen. Den ble senere oppbygd, men kom aldri helt over ødeleggelsen. Innen 1850 hadde Det osmanske riket gjort Sarajevo til et viktig administrativt sentrum, men i 1878 forandret de styrende makter seg da Østerrike-Ungarn erobret Bosnia-Hercegovina som følge av Berlin-traktaten. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn hele landet. Sarajevo ble industrialisert av keiserriket, som brukte byen som prøveområde for nye oppfinnelser, som trikken, før den ble installert i Wien. I hendelsen som utløste den første verdenskrig ble kronprins Frans Ferdinand av Østerrike og hans gravide kone Sofie, skutt og drept i Sarajevo 28. juni 1914 av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Sarajevo unnslapp derimot større skader og ødeleggelser under selve krigen. Etter denne ble det vestre Balkan samlet i Kongedømmet Jugoslavia, og Sarajevo ble gjort til hovedstad i Drina-provinsen. I april 1941 invaderte Tyskland Jugoslavia og bombarderte Sarajevo. På dette tidspunktet bodde det omkring 10 500 jøder i Sarajevo. Disse, sammen med sigøynere og serbere, ble forfulgt av det kroatiske ustasjaregimet og mange ble sendt til konsentrasjonsleirer. Jugoslaviske partisaner, ledet av Josip Broz Tito, frigjorde Sarajevo 6. april 1945. Etter krigen vokste byen raskt og ble et av de viktigste industrielle sentra i Jugoslavia. Som en del av den generelle byutviklingsplanen fra 1945 ble moderne høyhus og boligblokker bygd vest for gamlebyen. Toppen av byvekst i Sarajevo skjedde i begynnelsen av 1980-årene, da Sarajevo arrangerte Vinter-OL i 1984. Den 6. april 1992, under oppløsningen av Jugoslavia, ble Sarajevo omringet av Den jugoslaviske folkehæren (JNA) og bosnisk-serbiske paramilitære styrker. Beleiringen av Sarajevo, som varte til oktober 1995, resulterte i omfattende ødeleggelser og en dramatisk befolkningsendring. Bombardering fra omkringliggende fjell tok livet av 10 500 sivile, hvorav 2 000 barn. Innen 2007 hadde man sikret, revet eller fullstendig restaurert flere av byens ødelagte bygninger, selv om kulehull og krigsskader fremdeles preget bybildet. == Naturgitte forhold == Sarajevo befinner seg nær sentrum av det triangelformede Bosnia-Hercegovina, bygd i Sarajevo-dalen midt i De dinariske alper og omkranset av skogkledte fjell. Grønt landskap og natur har lenge kjennetegnet Sarajevo og omegn, og det var først etter andre verdenskrig at omegnen virkelig ga etter for urban ekspansjon og utvikling. Av de omringende fjelltoppene når Treskavica med sine 2 088 meter høyest. Gjennomsnittlig befinner Sarajevo seg 500 moh. Elven Miljacka renner gjennom byen fra vest før den flyter sammen med elven Bosna i utkanten av Sarajevo. Bosnas kilde, Vrelo Bosne nær Ilidza, er et bosnisk landemerke og yndet turiststed. Sarajevo består av fire bykommuner: Centar (sentrum), Novi Grad («den nye by»), Novo Sarajevo (nye Sarajevo) og Stari Grad (gamlebyen). Det større Sarajevo inkluderer også de nærliggende bykommunene Ilidza og Vogosca. Sarajevo har et mildt, kontinentalt klima som ligger mellom de sentraleuropeiske klimasonene i nord, og middelhavssonene i sør. Gjennomsnittstemperaturen ligger på 9,5 °C. Januar er den kaldeste måneden (gjennomsnittstemperatur på -1.3°C) og juli er den varmeste (gjennomsnittstemperatur på 19,1°C). == Administrasjon og styre == Sarajevo er hovedstad i landet Bosnia-Hercegovina, i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og i Sarajevo-kantonen. Den er også de jure hovedstad i Republika Srpska. Sarajevo er hovedsete for presidentskapet, parlamentet og regjeringen og høyesterett. Byen omfatter fire bykommuner Centar, Stari grad, Novo Sarajevo og Novi grad som hver håndterer sitt eget kommunale styre med egne bystyrer. Videre er disse bykommunene delt inn i mindre «lokale fellesskap». Disse har liten påvirkning i bystyret, men er opprettet for å skape politisk engasjement på grasrotnivå. == Demografi == Ifølge den siste offisielle folketellingen i Bosnia-Hercegovina, foretatt i 1991, var Sarajevos innbyggertall 529 021. Krigen førte store demografiske endringer, og mange av de tusener flyktet. Per 2006 anslo Sarajevo-kantonen byens innbyggertall til å være 418 891. Med sine 493 kvadratkilometer hadde Sarajevo da en befolkningstetthet på 2 173 personer per kvadratkilometer. Krigen forandret den etniske sammensetningen i Sarajevo. I 1991 utgjorde muslimske bosnjaker 50 % av befolkningen, ortodoks kristne serbere 33 % og romersk-katolske kroater 7 %. I 1997 hadde antallet bosnjaker steget til 87 %, antallet serbere hadde sunket til 5 %, mens kroater utgjorde 6 % av befolkningen. Mangel på sikre data fra etter krigen gjør det vanskelig å anslå Sarajevos nåværende befolkningstall. De overstående tallene er basert på rapporter fra FNs statistiske divisjon og det føderale kontoret for statistikk for Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. == Økonomi == Etter flere tiår med kommunisme og krigen først på 1990-tallet gikk Sarajevos økonomi inn i en fase av gjenoppbygging, rehabilitering og omlokalisering. Bosnia-Hercegovinas sentralbank åpnet i Sarajevo i 1997, og fem år senere åpnet Sarajevos aksjemarked. Byens rolle som industri-, administrasjons- og turistsentrum har gjort den til den sterkeste økonomiske regionen i landet. Blant de mange næringene som blomstret i Sarajevo under kommunismen var det få som klarte overgangen til markedsøkonomi. Sarajevos industrivareproduksjon inkluderer tobakksprodukter, bryggeriprodukter, trikotasje, møbelindustri og tilvirking av kommunikasjonsutstyr. Mesteparten av Sarajevos økonomi er basert på service og turisme. Dette gjenspeiles i de mange kjøpesentrene, hotellene og forretningsbyggene som bygges i byen. === Turisme === Sarajevo har en sterk turistindustri og kom i 2006 på 43.-plass i Lonely Planets kåring av verdens beste byer og i desember 2009 som topp 10-destinasjon for 2010.Fjellene Bjelašnica, Jahorna, Igman, Trebevic og Treskavica har fasiliteter fra vinter-OL i 1984, og egner seg til skisport og fjellklatring. Byen Sarajevo, med sin 600 år lange historie preget av både vestlige og østlige kulturer, er en severdighet i seg selv. Populære turistmål i Sarajevo inkluderer bla. Vrelo Bosne-parken, Sarajevo-katedralen, Gamlebyen Bascarsija og Gazi Husrev-Beg-moskeen. == Media og kommunikasjon == Som hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina, er Sarajevo landets mediesenter. Medie- og kommunikasjonsinfrastrukturen ble ødelagt under krigen, men har senere blitt gjenoppbygd ved hjelp av FN og private investeringer. Oslobodjenje (Frigjøring), grunnlagt i 1943, er Sarajevos lengst utgitte avis, og den eneste som overlevde krigen. Dens har fått konkurranse av nyere aviser som Dnevni Avaz og Jutarnje Novine. Andre publikasjoner inkluderer den kroatiske avisen Hrvatska Rijec og det bosniske magasinet Start, såvel som ukeavisene Slobodna Bosna og BH Dani. == Transport == Sarajevo er, på grunn av sin beliggenhet i en dal mellom flere fjell, en kompakt by. Trange gater og mangel på parkeringsplasser hindrer biltrafikk, men gjør mobilitet enklere for fotgjengere og syklister. Hovedgatene i Sarajevo er Ulica Marsala Tita (Marskalk Titos gate) og motorveien Zmaj od Bosne(E761). Den trans-europeiske motorveien korridor 5C går gjennom Sarajevo og forbinder byen med Budapest i nord og Ploce ved Adriatierhavet i Kroatia i sør. Trikken i Sarajevo, som ble tatt i bruk i 1885, er den eldste formen for offentlig transport i Sarajevo og var den første elektriske trikkelinjen i Europa. Sarajevo har sju trikkelinjer, fem trolleybusslinjer og noen titalls busslinjer. Sarajevos internasjonale lufthavn ligger noen få kilometer sørvest for byen. Under krigen ble denne brukt av FN til humanitær hjelp. Etter Daytonavtalen i 1995 åpnet flyplassen for kommersiell trafikk med flere internasjonale flyselskaper, blant disse B&H Airlines, Austrian Airlines, Norwegian, Germanwings, Alitalia, Turkish Airlines, Malev, Lufthansa, Adria Airways, JAT Airways og Croatia Airlines. I 2010 var antallet passasjerer 563 266 en økning på 6,2 % fra 2009, i forhold til 25 000 i 1996. == Kultur == I flere hundreår har Sarajevo vært kjent for sin multikulturelle karakter. Islam, jødedom, og ortodoks og romersk-katolsk kristendom har alle satt sine preg på byen. Sarajevo er rik på museer, inkludert Sarajevo museum, Ars Aevi-museumet for samtidskunst, Bosnia-Hercegovinas nasjonalmuseum og Bosnia-Hercegovinas historiske museum. Andre nevneverdige kulturelle byggverk er nasjonalbiblioteket, bygd i maurisk stil og ødelagt under krigen, nasjonalteateret og Det bosnjakiske institutt. En av verdens eldste jødiske skrifter, Sarajevo-Haggadahen fra omkring 1350 dukket, opp i Sarajevo på slutten av 1800-tallet og befinner seg nå i Nasjonalmuseet i Sarajevo. Under krigen først på 1990-tallet ble mye av Bosnias kulturhistorie ødelagt, og man har derfor senere opprettet institusjoner med formål å beskytte statens landemerker. Eksempler på disse er Instituttet for beskyttelse av Bosnia-Hercegovinas natur, historie og kulturarv og Bosnia-Hercegovina-kommisjonen for bevaring av nasjonale monumenter. Foruten å ha huset flere berømte bosniske poeter og tenkere fra osmansk tid, er Sarajevo fødestedet til nobelprisvinneren Vladimir Prelog. Andre bysbarn er Ivo Andrić, atter en nobelprisvinner, og Oscarvinneren Danis Tanovic. Blant festivaler og kulturelle arrangementer finnes Sarajevo Film Festival, som ble etablert under krigen i 1995 og har vokst seg til å bli den største i sitt slag i Sørøst-Europa. Hvert år besøkes den av stadig flere utenlandske turister. Noen av skuespillerne og artistene som har deltatt på festivalen er: Angelina Jolie, Brad Pitt, Orlando Bloom, John Malkovich, Morgan Freeman, Kevin Spacey, Steve Buscemi, Bono Vox (Bono har bosnisk pass og statsborgerskap og er æresborger av Sarajevo), Nick Cave, Coolio, Stephen Frears, Michael Moore, Gérard Depardieu, Darren Aronofsky, Sophie Okonedo, Gillian Anderson.Angelina Jolie ble i juli 2011 tildelt hedersprisen «Sarajevos hjerte» under filmfestivalen grunnet sitt engasjement for Bosnia-Hercegovina, byen Sarajevo og filminnspillingen i landet. I tillegg har man Sarajevo vinterfestival, Sarajevo Jazz festival og folklorefestivalen «Bascarsijas netter». Sarajevo har også frembrakt flere populære artister i det tidligere Jugoslavia, eksempelvis band som Bijelo Dugme og Crvena Jabuka og artister som Dino Merlin, Goran Bregović og Kemal Monteno. == Galleri == == Vennskapsbyer == Amsterdam, Nederland Ankara, Tyrkia Baku, Aserbajdsjan Barcelona, Spania Budapest, Ungarn Bursa, Tyrkia Calgary, Canada Collegno, Italia Coventry, England Dayton, USA(hvilket? Dubrovnik, Kroatia Ferrara, Italia Friedrichshafen, Tyskland Innsbruck, Østerrike Istanbul, Tyrkia Kuwait by, Kuwait Lillehammer, Norge Magdeburg, Tyskland Napoli, Italia Prato, Italia Serre Chevalier, Frankrike Stockholm, Sverige Tianjin, Kina Tirana, Albania Tlemcen, Algerie Tripoli, Libya Venezia, Italia Wolfsburg, Tyskland Zagreb, Kroatia == Se også == Beleiringen av Sarajevo == Referanser == == Eksterne lenker == (hr) Offisielt nettsted (en) Sarajevo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Sarajevo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Sarajevo hos Wikivoyage Interaktivt, detaljert kart over Sarajevo
Sarajevo (kyrillisk: Сарајево) er hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina. Innbyggertallet i bykjernen er på , mens Sarajevo kanton har et innbyggertall på og Stor-Sarajevo-området .
5,491
5,491
https://no.wikipedia.org/wiki/Kira_av_Preussen
2023-02-04
Kira av Preussen
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Elbląg fylke', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Prinsesse Kira av Preussen (født 27. juni 1943 i Cadinen i Vestpreussen, død 10. januar 2004 i Berlin) var den nest eldste datteren av prins og tronpretendent Louis Ferdinand (1907–1994) og hans hustru, den russiskfødte storfyrstinnen Kira Kirillowna (1909–1967). Kira av Preussen har engasjert seg i forskjellige veldedige tyske stiftelser, bl.a. Prinzessin Kira von Preußen Stiftung og i Russlandshjelpen.
Prinsesse Kira av Preussen (født 27. juni 1943 i Cadinen i Vestpreussen, død 10. januar 2004 i Berlin) var den nest eldste datteren av prins og tronpretendent Louis Ferdinand (1907–1994) og hans hustru, den russiskfødte storfyrstinnen Kira Kirillowna (1909–1967). Kira av Preussen har engasjert seg i forskjellige veldedige tyske stiftelser, bl.a. Prinzessin Kira von Preußen Stiftung og i Russlandshjelpen. == Referanser == == Eksterne lenker == Prinzessin Kira von Preussen Stiftung
Prinsesse Kira av Preussen (født 27. juni 1943 i Cadinen i Vestpreussen, død 10.
5,492
5,492
https://no.wikipedia.org/wiki/Helen_Keller
2023-02-04
Helen Keller
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Blinde personer', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Døve personer', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Kvinner', "Kategori:National Women's Hall of Fame", 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra Colbert County i Alabama', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Helen Adams Keller (engelsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠢⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠻; American Braille: ⠤⠓⠂⠇⠂⠬⠀⠤⠗⠂⠇⠇⠂⠉; engelsk og norsk fullskrift: ⠠⠓⠑⠇⠑⠝⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠑⠗; norsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠣⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠱; født 27. juni 1880 i Tuscumbia i Alabama, død 1. juni 1968 i Easton, Connecticut) var en amerikansk forfatter. Helen Adams Keller var døvblind og er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Annie Sullivan. Hun skrev en rekke bøker om sine tanker og ideer. Ganske fort ble hun et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre, og på kampen for å bryte ut av ensomheten. Gjennom sitt engasjement ble hun et forbilde for verdens døvblinde. Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentre for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har fått navnet «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind» til minne om henne. Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblinde på Konnerud i Drammen, har fått navnet Helen Kellers vei.
Helen Adams Keller (engelsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠢⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠻; American Braille: ⠤⠓⠂⠇⠂⠬⠀⠤⠗⠂⠇⠇⠂⠉; engelsk og norsk fullskrift: ⠠⠓⠑⠇⠑⠝⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠑⠗; norsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠣⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠱; født 27. juni 1880 i Tuscumbia i Alabama, død 1. juni 1968 i Easton, Connecticut) var en amerikansk forfatter. Helen Adams Keller var døvblind og er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Annie Sullivan. Hun skrev en rekke bøker om sine tanker og ideer. Ganske fort ble hun et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre, og på kampen for å bryte ut av ensomheten. Gjennom sitt engasjement ble hun et forbilde for verdens døvblinde. Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentre for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har fått navnet «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind» til minne om henne. Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblinde på Konnerud i Drammen, har fått navnet Helen Kellers vei. == Barndom == Helen Adams Kellers far var sørstats-offiser med kapteinsgrad, og hadde vært med i borgerkrigen. Hans slekt kom fra Sveits. Hennes mor het Kate Adams. Nitten måneder gammel fikk Helen en kraftig febersykdom. Feberen gikk over etter en stund, men det viste seg at Helen var blitt både døv og blind. Siden hun ble døv akkurat da hun skulle lære seg å snakke ordentlig, utviklet heller ikke taleevnen seg. I fem år levde Helen et ekstremt isolert liv, midt i sin egen familie. Ensomheten hun opplevde gjorde henne desperat; hun skrek og sparket vilt omkring seg. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre. I 1880-tallets Alabama fantes det ikke kunnskap om hvordan man kunne kommunisere med en person med slike handikap, men etter en tid fikk foreldrene tilgang til Charles Dickens' beretning om den hjelpen som en annen døvblind jente, Laura Bridgman, hadde fått. Da Helen var seks år tok foreldrene henne med til Alexander Graham Bell. Foruten å ha funnet opp telefonen var han en kjent døvelærer. Bell anbefalte Helens foreldre å ansette en privatlærer for henne. Den 3. mars 1887 ble Anne Sullivan ansatt som Helens lærer; en stilling hun skulle komme til å beholde helt til sin død i 1936. Sullivan var i sin ungdom nesten blind, men hadde fått synet tilbake etter en operasjon. Hun hadde fått opplæring på det berømte Perkins-instituttet for blinde i Boston. Sullivan lærte Helen å beherske såkalte håndalfabeter, hvor bokstavene angis ved å trykke på fingertuppene og andre steder i hånden. Hun fikk også lære Louis Brailles punktskrift-system for blinde. I tillegg lærte hun å avlese tale ved å holde på halsen til den som snakket. Tre år etter at hun hadde lært håndalfabetet, lærte hun å snakke selv. Kunnskapen om hvordan Anne skulle lære Helen å snakke, ble hentet fra Norge. Der hadde døvelærer Elias Hofgaard på Hamar klart å lære den døvblinde Valdres-jenta Ragnhild Kåta å snakke – og dette var blitt kjent over hele verden. Derfor kom det en lærer fra Perkins-instituttet til Norge for å finne ut hvordan Hofgaard fikk dette til. == Liv og yrke == Helen lærte seg å snakke både engelsk og flere andre språk. Hun lærte også å spille piano. I 1902 skrev hun sin livshistorie, og i 1904 fullførte hun college. Hun fikk tilbud om å reise rundt og holde foredrag om hvordan livet hennes hadde vært, og om hvordan Anne Sullivan hadde hjulpet henne opp av mørket. Hun nølte, men etter en stund aksepterte hun tilbudet, og begynte en foredragsturné sammen med Sullivan. Turneen var en suksess fra første stund, for historien om Helen Keller hadde blitt verdenskjent. Tilbakemeldingene gikk ut på at publikum var imponert over hennes eleganse, selvsikkerhet og utseende, og det ble også bemerket at man nesten ikke kunne se at Helen Keller var blind, med mindre man la merke til at blikket hennes ikke beveget seg. På slutten av hvert foredrag tok Helen imot spørsmål fra salen, med Sullivan som tolk. Keller og Sullivans foredragsturné ble en viktig inntektskilde for de to kvinnene, som hadde en meget stram økonomi. Men reisevirksomheten innebar en helsemessig belastning, særlig for Sullivans svake øyne. En kveld under turneen sviktet Sullivans syn, og en lege ble tilkalt i all hast. Han konstaterte at Sullivan var utslitt, og at turneen var årsaken. Foredragsvirksomheten ble derfor avviklet så snart det var praktisk mulig. Anne Sullivan døde i 1936. I 1955 reiste Helen Keller rundt i verden og hjalp personer som hadde mistet synet som følge av krigshandlinger. I 1960 skrev hun boken Light in My Darkness, hvor hun argumenterte for Emanuel Swedenborgs teorier. Helen Keller ble den 14. september 1964 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson. == Politisk aktivisme == I tillegg til å være anerkjent taler og skribent, var Helen Keller også radikal sosialist og pasifist. Hun jobbet aktivt for Socialist Party of America mellom 1909 og 1921, hvor hun støttet deres kandidat Eugene Debs for hans kamp for den amerikanske arbeiderklassen. Hun ble etterhvert god venn med Mark Twain; begge to ble ansett å være politisk radikale, noe som ofte førte til at journalister ikke oppfattet deres egentlige politiske standpunkter. Keller var fra før av sett på som både intellektuell og modig, men etter at hun erklærte seg sosialist, begynte pressen å fokusere nærmere på hennes svakheter. Keller ble medlem av Industrial Workers of the World (IWW) i 1912, som følge av sin motstand mot parlamentarisk sosialisme og sitt engasjement for arbeiderklassen. Hun skrev for IWW fra 1916 til 1918, og artiklene hun fikk på trykk avspeilet hennes sterke engasjement for blinde og andre funksjonshemmede.I 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame. == Bøker og artikler == Keller skrev 12 bøker og en rekke artikler. Som elleveåring skrev hun historien The Frost King (1891) og sendte den til rektoren på Perkins School for the Blind i fødselsdagsgave. Han lot historien komme på trykk i tidsskriftet som skolen sendte ut til tidligere elever. Deretter trykket et annet tidsskrift Kellers historie. Kort tid etter fikk det siste tidsskriftet, som het The Goodson Gazette, et brev fra en av Kellers lærere som fortalte at Kellers historie var svært lik en fortelling skrevet av forfatteren Margaret Canby. Det ble en del oppstuss om saken, og onde tunger hevdet at elleveåringen hadde begått et bevisst plagiat. Selv hevdet hun at hun måtte ha hørt eller lest Canbys fortelling, men ikke husket at dette skjedde. Hun omtalte senere hendelsen med beklagelse, og også Anne Sullivan kommenterte saken i ettertid. Blant annet viste Sullivan til at hennes unge elev hadde hatt for vane å absorbere språk og uttrykk fra Sullivans høytlesning, og inkorporere dette i sine egne brev, dikt og fortellinger.22 år gammel utgav Helen Keller selvbiografien The Story of My Life (1903). Den ble utgitt på norsk i 1904 under tittelen Mit Liv; oversettelsen var gjort av Kathrine Faye-Hansen.Senere fulgte The World I Live In (1908) og essaysamlingen Out of the Dark (1913). Hennes «spirituelle biografi» My Religion ble utgitt i 1927; boken utkom senere under den nye tittelen Light in My Darkness. == Ettermæle == Helen Keller har for ettertiden blitt sett på som grensesprengende med hensyn til utvikling av handicappede personers evner, og Anne Sullivan regnes også som en pionér innen dette arbeidet. I hjemstaten Alabama ligger Helen Keller Hospital. == Bibliografi == Keller, Helen (1904). Mit Liv. Kristiania: Aschehoug. Keller, Helen (1965). Mitt livs historie. Oslo: Aschehoug. == Referanser == == Litteratur == Brooks, Van Wyck (1958). Viljen som vant. Oslo: Norsk litteraturselskap. Griffiths, Ella (1926-1990) (1961). Helen Keller. Oslo: Mortensen. Hickok, Lorena A. (1963). Historien om Helen Keller. Oslo: Forlagshuset. == Eksterne lenker == (en) Helen Keller – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Helen Keller – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Helen Keller på Internet Movie Database (en) Helen Keller hos American National Biography (en) Marxist Internet Archive: Helen Keller Reference Archive. (en) A likeness of Helen Keller is featured on Alabama's quarter (en) The Helen Keller Services for the blind Wikiquote: Helen Keller – sitater
Helen Adams Keller (engelsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠢⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠻; American Braille: ⠤⠓⠂⠇⠂⠬⠀⠤⠗⠂⠇⠇⠂⠉; engelsk og norsk fullskrift: ⠠⠓⠑⠇⠑⠝⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠑⠗; norsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠣⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠱; født 27. juni 1880 i Tuscumbia i Alabama, død 1.
5,493
5,493
https://no.wikipedia.org/wiki/Uavhengighet
2023-02-04
Uavhengighet
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerett']
Uavhengighet betyr selvstendighet; selververving, og kan benyttes om fysiske og juridiske personer. Det er også forskjellige grader av uavhengighet. Norge betrakter på mange måter sin parlamentariske uavhengighet fra Sverige ved grunnlovsvedtaket i 1814, mens uavhengighetserklæringen i 1905 knapt feires. Mindre land som Monaco, Andorra og San Marino er formelt sett uavhengige, men reelt sett er Monaco på mange måter en del av Frankrike; på samme måte som Andorra; mens San Marino er en integrert del av Italia. Landene i Den europeiske union betraktes som uavhengige, selv om de reelt sett har overgitt en stor del av sin selvstendighet til myndighetene i Brussel. Norge betraktes å være uavhengig av EU, men er reelt sett er også underlagt mange av de lover og regler som gjelder i EU, selv om Norge ikke er medlem av unionen. Årsaken er at Norge er tilsluttet EØS-avtalen. Det finnes også eksempler på at områder som formelt sett er biland i realiteten er å betrakte som uavhengige land, f.eks. Hongkong, Macao og Bermuda. En fysisk person kan være uavhengig for eksempel sine foreldre eller ektefelle, hvis han eller hun selv kan greie seg økonomisk på egen hånd. Dette forutsetter at han har egen inntekt, husvære og på annen måte greier seg på egen hånd. Politisk sett kan en representant være uavhengig av partiene, dvs. stemme ut fra egen overbevisning. Dette skjer oftest i kommunepolitikken, men kan også oppstå i Stortinget ved utmeldelse eller frastøting fra politiske partier.
Uavhengighet betyr selvstendighet; selververving, og kan benyttes om fysiske og juridiske personer. Det er også forskjellige grader av uavhengighet. Norge betrakter på mange måter sin parlamentariske uavhengighet fra Sverige ved grunnlovsvedtaket i 1814, mens uavhengighetserklæringen i 1905 knapt feires. Mindre land som Monaco, Andorra og San Marino er formelt sett uavhengige, men reelt sett er Monaco på mange måter en del av Frankrike; på samme måte som Andorra; mens San Marino er en integrert del av Italia. Landene i Den europeiske union betraktes som uavhengige, selv om de reelt sett har overgitt en stor del av sin selvstendighet til myndighetene i Brussel. Norge betraktes å være uavhengig av EU, men er reelt sett er også underlagt mange av de lover og regler som gjelder i EU, selv om Norge ikke er medlem av unionen. Årsaken er at Norge er tilsluttet EØS-avtalen. Det finnes også eksempler på at områder som formelt sett er biland i realiteten er å betrakte som uavhengige land, f.eks. Hongkong, Macao og Bermuda. En fysisk person kan være uavhengig for eksempel sine foreldre eller ektefelle, hvis han eller hun selv kan greie seg økonomisk på egen hånd. Dette forutsetter at han har egen inntekt, husvære og på annen måte greier seg på egen hånd. Politisk sett kan en representant være uavhengig av partiene, dvs. stemme ut fra egen overbevisning. Dette skjer oftest i kommunepolitikken, men kan også oppstå i Stortinget ved utmeldelse eller frastøting fra politiske partier.
Uavhengighet betyr selvstendighet; selververving, og kan benyttes om fysiske og juridiske personer. Det er også forskjellige grader av uavhengighet.
5,494
5,494
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Poltava
2023-02-04
Slaget ved Poltava
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konflikter i 1709', 'Kategori:Militærhistoriestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Ukraina', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland under den store nordiske krig', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig', 'Kategori:Stubber 2018-10']
Slaget ved Poltava i den store nordiske krig fant sted 27. junijul./ 28. junisve./ 8. juli 1709greg. og var en av de mest betydningsfulle militære kamper i Sveriges historie. Sveriges konge Karl XII ble sterkt skadet i opptakten til slaget, og kunne dermed ikke lede de svenske troppene selv i den avgjørende kampen. I slaget ved Poltava, som ligger i dagens Ukraina, vant russerne en klar seier. Mange historikere mener dette var vendepunktet for begge land som stormakter: For Sverige gikk det nedover, mens Russland markerte seg som den kommende stormakten i Nord-Europa. Særlig medførte det store svenske styrketapet på rundt 12 500 mann i kapitulasjonen ved Perevolotsjna noen dager etter slaget en alvorlig svekkelse av den svenske militære slagkraften.
Slaget ved Poltava i den store nordiske krig fant sted 27. junijul./ 28. junisve./ 8. juli 1709greg. og var en av de mest betydningsfulle militære kamper i Sveriges historie. Sveriges konge Karl XII ble sterkt skadet i opptakten til slaget, og kunne dermed ikke lede de svenske troppene selv i den avgjørende kampen. I slaget ved Poltava, som ligger i dagens Ukraina, vant russerne en klar seier. Mange historikere mener dette var vendepunktet for begge land som stormakter: For Sverige gikk det nedover, mens Russland markerte seg som den kommende stormakten i Nord-Europa. Særlig medførte det store svenske styrketapet på rundt 12 500 mann i kapitulasjonen ved Perevolotsjna noen dager etter slaget en alvorlig svekkelse av den svenske militære slagkraften. == Litteratur == Englund, Peter: Poltava, Berättelsen om en armés undergång (norsk oversettelse 1993, engelsk i 2003) ISBN 82-00-21622-5 == Eksterne lenker == Kartor, Karl XIIs ryska fälttåg 1707–1709, Historiska Media, Lund 2007
Sverige |
5,495
5,495
https://no.wikipedia.org/wiki/Valhall
2023-02-04
Valhall
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi']
Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark), også kalt Vingólf eller Valaskjalv, er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger den frodige Idavollen. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig. I den kjempemessige Valhall er det Odin som hersker, og kjempemessig må Valhall være om det skal være plass til alle vikingene som har falt i strid. Valhall har 540 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom den. Krigerne som kommer til Valhall, skal kjempe for Odin under ragnarok. I Valhall blir galten Særimne spist hver dag. Over natten våkner han til live igjen, og kan slaktes på nytt neste dag. Geita Heidrun, som beiter på treet Lærad på Valhalls tak, forsyner krigerne med mjød. I Atlekvida brukes ordet «valhall» om «høvdinghall» generelt. I vers 2 står det om «tause menn» som drakk vín i valhollu (vin i valhallen), og i vers 14 står det at drakk Atli vín i valhollu.
Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark), også kalt Vingólf eller Valaskjalv, er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger den frodige Idavollen. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig. I den kjempemessige Valhall er det Odin som hersker, og kjempemessig må Valhall være om det skal være plass til alle vikingene som har falt i strid. Valhall har 540 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom den. Krigerne som kommer til Valhall, skal kjempe for Odin under ragnarok. I Valhall blir galten Særimne spist hver dag. Over natten våkner han til live igjen, og kan slaktes på nytt neste dag. Geita Heidrun, som beiter på treet Lærad på Valhalls tak, forsyner krigerne med mjød. I Atlekvida brukes ordet «valhall» om «høvdinghall» generelt. I vers 2 står det om «tause menn» som drakk vín i valhollu (vin i valhallen), og i vers 14 står det at drakk Atli vín i valhollu. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Valhöll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark«Val»), også kalt Vingólf eller Valaskjalv,Næss, Ellen Marie: «Valhall» i Store norske leksikon på snl.no.
5,500
5,500
https://no.wikipedia.org/wiki/Oriana_Fallaci
2023-02-04
Oriana Fallaci
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske journalister', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av den italienske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. september 2006 i Firenze) var en italiensk journalist og forfatter. Under andre verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen, tilknyttet Partito d'Azione. Hun hadde en stor reisevirksomhet, blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Som ung journalist ble hun tidlig kjent gjennom intervjuer av internasjonale kjente størrelser, som blant andre Henry Kissinger, Sjahen av Iran, Ayatollah Khomeini, Lech Wałęsa, Willy Brandt, Zulfikar Ali Bhutto, Walter Cronkite, Muammar al-Gaddafi, Federico Fellini, Sammy Davis jr., Deng Xiaoping, Nguyen Cao Ky, Yasir Arafat, Indira Gandhi, Alexandros Panagoulis, erkebiskop Makarios III, Golda Meir, Nguyen Van Thieu, Haile Selassie og Sean Connery. Karakteristisk for hennes intervjuform er hennes spørsmål til Ayatollah Khomeini om hvordan man svømmer i en chador. På spørsmål om hvorfor hun gjerne dekket krigssituasjoner, svarte hun at det var lite som avslørte mannen mer enn krig. I senere år vakte hun betydelig oppmerksomhet for sin åpne kritikk av islam, særlig boken Sinnet og stoltheten og oppfølgeren Fornuftens styrke. Hun argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner. Sekulære muslimer og ofre av politisk islam, som iranske Azar Majedi, har anklaget Fallaci for å være en rasist og mangle medfølelse for de som flyktet fra politisk islam og fikk opphold i Europa. Italienske menneskerettighetsaktivister har sammenlignet hennes hatske utfall mot muslimer med anti-jødiske lover som ble vedtatt i Italia i 1938. I sin første bok om islam (Sinnet og stoltheten) skrev hun at «muslimer formerer seg som rotter» og i den neste (Fornuftens styrke) fulgte hun opp med at dette var «en brutal, men nøyaktig beskrivelse». I et intervju med magasinet The New Yorker sier hun at hun ikke liker meksikanere og syns det er forkastelig å se dem protestere for økte rettigheter for ulovlige innvandrere i USA. Kun muslimene hater hun mer enn meksikanerne ifølge intervjuet.Fallaci som så på seg selv som ateist og en sterk tilhenger av frihet, var i mot abort og ekteskap mellom to av samme kjønn.Fallaci markerte seg også som abortmotstander. Lettera a un bambino mai nato (Brev til et barn som aldri ble født) kom i 1975, og har form av en samtale mellom en ung yrkeskvinne og det barnet hun bærer i sitt skjød. Boken solgte i fire millioner eksemplarer i hele verden. Hennes siste bok, romanen Un cappello pieno di ciliegie (En hatt full av kirsebær), var om hennes forfedre, og utgitt i 2008, to år etter hennes død. Hun hadde arbeidet på den i ti år, men ble avbrutt av angrepene 11. september og hennes bøker som da kom, inspirert av disse hendelsene.
Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. september 2006 i Firenze) var en italiensk journalist og forfatter. Under andre verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen, tilknyttet Partito d'Azione. Hun hadde en stor reisevirksomhet, blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Som ung journalist ble hun tidlig kjent gjennom intervjuer av internasjonale kjente størrelser, som blant andre Henry Kissinger, Sjahen av Iran, Ayatollah Khomeini, Lech Wałęsa, Willy Brandt, Zulfikar Ali Bhutto, Walter Cronkite, Muammar al-Gaddafi, Federico Fellini, Sammy Davis jr., Deng Xiaoping, Nguyen Cao Ky, Yasir Arafat, Indira Gandhi, Alexandros Panagoulis, erkebiskop Makarios III, Golda Meir, Nguyen Van Thieu, Haile Selassie og Sean Connery. Karakteristisk for hennes intervjuform er hennes spørsmål til Ayatollah Khomeini om hvordan man svømmer i en chador. På spørsmål om hvorfor hun gjerne dekket krigssituasjoner, svarte hun at det var lite som avslørte mannen mer enn krig. I senere år vakte hun betydelig oppmerksomhet for sin åpne kritikk av islam, særlig boken Sinnet og stoltheten og oppfølgeren Fornuftens styrke. Hun argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner. Sekulære muslimer og ofre av politisk islam, som iranske Azar Majedi, har anklaget Fallaci for å være en rasist og mangle medfølelse for de som flyktet fra politisk islam og fikk opphold i Europa. Italienske menneskerettighetsaktivister har sammenlignet hennes hatske utfall mot muslimer med anti-jødiske lover som ble vedtatt i Italia i 1938. I sin første bok om islam (Sinnet og stoltheten) skrev hun at «muslimer formerer seg som rotter» og i den neste (Fornuftens styrke) fulgte hun opp med at dette var «en brutal, men nøyaktig beskrivelse». I et intervju med magasinet The New Yorker sier hun at hun ikke liker meksikanere og syns det er forkastelig å se dem protestere for økte rettigheter for ulovlige innvandrere i USA. Kun muslimene hater hun mer enn meksikanerne ifølge intervjuet.Fallaci som så på seg selv som ateist og en sterk tilhenger av frihet, var i mot abort og ekteskap mellom to av samme kjønn.Fallaci markerte seg også som abortmotstander. Lettera a un bambino mai nato (Brev til et barn som aldri ble født) kom i 1975, og har form av en samtale mellom en ung yrkeskvinne og det barnet hun bærer i sitt skjød. Boken solgte i fire millioner eksemplarer i hele verden. Hennes siste bok, romanen Un cappello pieno di ciliegie (En hatt full av kirsebær), var om hennes forfedre, og utgitt i 2008, to år etter hennes død. Hun hadde arbeidet på den i ti år, men ble avbrutt av angrepene 11. september og hennes bøker som da kom, inspirert av disse hendelsene. == Bibliografi == I sette peccati di Hollywood, 1958 (Hollywoods syv synder) Il sesso inutile, 1961 (Det unyttige kjønn) Penelope alla guerra, 1962 (Penelope i krig) Gli antipatici, 1963 (Den ubehagelige) Se il sole muore, 1965 (Om solen dør) Niente e cosi sia,1969 (Intet, og la det være) Quel giorno sulla luna, 1970. (Den dagen på månen) Intervista con la storia, 1974 (Intervju med historien) Lettera a un bambino mai nato, 1975 (Brev til et ufødt barn) Un uomo, 1980 (En mann) Insciallah – romanzo, 1990 (Inshallah – roman) La rabbia e l'orgoglio, 2001 (Sinnet og stoltheten) La Forza della Ragione,2002 (Fornuftens styrke) Intervista sé stessa, l'apocalisse, 2004 (Intervjue seg selv, apokalypse) Un cappello pieno di ciliegie, 2008 (En hatt full av kirsebær) == Referanser == == Eksterne lenker == (it) Offisielt nettsted (en) Oriana Fallaci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Oriana Fallaci på Internet Movie Database (en) Oriana Fallaci hos The Movie Database (en) Artikkel om Fallaci av journalisten og filmskaperen Giselle Fernandez (no) Oriana Fallaci i Store norske leksikon
Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15.
5,501
5,501
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_de_Saint-Exup%C3%A9ry
2023-02-04
Antoine de Saint-Exupéry
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Flyvere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Franske barnebokforfattere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt.
Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt. == Biografi == Saint-Exupéry var en vellykket kommersiell flyver før den andre verdenskrig, fløy luftpostrutene i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Ved utbruddet av krigen gikk han inn det franske flyvåpenet (Armée de l'Air), fløy rekognoseringoppdrag fram til Frankrikes våpenstillstand med Nazi-Tyskland i 1940. Etter å ha blitt demobilisert fra flyvåpenet, reiste han til USA for å bidra til å overtale den amerikanske regjeringen å gå til krig mot Nazi-Tyskland. Etter 27 måneders opphold i Nord-Amerika, hvor han skrev tre av sine viktigste verker, meldte han seg inn i Forces Aériennes Françaises Libres (FAFL), Det frie franske flyvåpenet i Nord-Afrika, skjønt han var langt over maksimalalderen for slike piloter og med skrantende helse. Saint-Exupérys rekognoseringsfly, et amerikansk F-5B-1-LO, forsvant over Middelhavet under et alliert rekognoseringstokt den 31. juli 1944. Han ble trolig observert av en tysk kompanisjef fra fjelltoppen Tête de Chien overfor Monaco. I år 2000 ble vrakrestene av flyet funnet av dykkere utenfor Marseille. Før krigen hadde Saint-Exupéry blitt berømt i Frankrike som flyver. Hans litterære verker, blant dem Den lille prinsen, oversatt til over 250 språk og dialekter, fremmet hans omdømme etter hans død til nasjonalhelt i Frankrike. Han fikk ytterligere berømmelse med de mange oversettelsene av sine andre tekster. Hans filosofiske memoarer Terre des hommes ble navnet på en betydelig humanitær gruppe, og ble også benyttet for å skape det sentrale temaet (Terre des hommes—Man and His World) for verdensutstillingen Expo 67 i Montréal, Canada. == Bibliografi == 1925: Manon, danseuse et autres textes inédits – utgitt i 2007, fransk ISBN 2070119297 1926: L'évasion de Jacques Bernis eller L'aviateur, fragmenter som skal brukes i Courrier sud 1929: Courrier sud, fransk ISBN 2070360806 1931: Vol de nuit, fransk ISBN 2070256588 – norsk oversettelse ved Henrik Groth: Flyvere i natten (1932) 1939: Terre des hommes, fransk ISBN 2070256596 – norsk oversettelse ved Andreas Hoell: Sand, vind og stjerner (1952) 1942: Pilote de guerre, fransk ISBN 2070105016 – norsk oversettelse ved Haakon Bugge Mohrt: Speiding over Arras (1945) 1944: Lettre à un otage, fransk ISBN 2070256618 1945 (først utgitt i 1943 i New York): Le Petit Prince, fransk ISBN 2070116271 – norsk oversettelse ved Inger Hagerup: Den lille prinsen (1962), norsk ISBN 9788203247163 1948: Citadelle – filosofisk roman, fransk ISBN 2070256634 1953: Lettres de jeunesse, 1923-1931, fransk ISBN 2070256642 – utgitt på nytt i 1976 med tittelen Lettres de jeunesse à l'amie inventée, 1923-1931, fransk ISBN 2070368548 1953: Carnets, fransk ISBN 2070256642 – full utgave i 1975, fransk ISBN 2070406121 1955: Lettres à sa mère, fransk ISBN 2070702669 1956: Un sens à la vie, fransk ISBN 2070256677 1962: Pages choisies, fransk ISBN 2070256685 1982: Écrits de guerre 1939-1944, fransk ISBN 2070258939 === Spesialsamlinger og andre utgivelser === 1953: Œuvres : Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes – Pilote de guerre – Lettre à un otage – Le Petit Prince – Citadelle, fransk ISBN 2070105032 1980: Cahiers Saint-Exupéry (№ 1), fransk ISBN 2070207102 1981: Cahiers Saint-Exupéry (№ 2), fransk ISBN 2070258394 1994: Œuvres complètes, Tome I : Textes de jeunesse. Romans et récits : L'Aviateur – Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes. Écrits de circonstance : Articles – Reportages – Préfaces. Écrits personnels : Carnets – Correspondance, fransk ISBN 2070113108 1994: Œuvres complètes, Tome II : Écrits de guerre – Œuvres littéraires : Pilote de guerre, Le Petit Prince – Testament posthume : Citadelle – Écrits personnels : Correspondance privée – Appendice : Saint-Exupéry et le cinéma, fransk ISBN 2070113116 1998: En røst fra århundrets samvittighet – utvalg av Antoine de Saint-Exupérys skrifter, norsk ISBN 9788203178108 1999: Cher Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941, enligt Terre des hommes, fransk ISBN 2070754618 1999: Saint-Exupéry raconte Terre des hommes à Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941 (CD) == Priser (utvalg) == 1931 – Prix Femina == Referanser == == Litteratur == Chevrier, Pierre (psevdonym for Hélène (Nelly) de Vogüé) (1950): Antoine de Saint-Exupéry. Montreal, Quebec, Canada: La librairie Gallimard de Montréal. Migeo, Marcel (1960): Saint-Exupéry. New York: McGraw-Hill. Peyre, Henri (1967): French Novelists of Today. New York: Oxford UP. Robinson, Joy D. Marie (1984): Antoine de Saint Exupéry (Twayne's World Authors series: French literature). Boston: Twayne Publishers, s. 120–142. Rumbold, Richard & Stewart, Lady Margaret (1955): The Winged Life: A Portrait of Antoine de Saint-Exupéry, Poet and Airman. New York: D. McKay. Smith, Maxwell A. (1956): Knight of the Air: The Life and Works of Antoine de Saint-Exupéry. New York: Pageant Press. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Antoine de Saint-Exupéry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Antoine de Saint-Exupéry – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Antoine de Saint-Exupéry på Internet Movie Database (no) Antoine de Saint-Exupéry hos Nationaltheatret (no) Antoine de Saint-Exupéry hos Sceneweb (en) Antoine de Saint-Exupéry hos The Movie Database (en) Antoine de Saint-Exupéry hos Internet Broadway Database (en) Antoine de Saint-Exupéry på Discogs (en) Antoine de Saint-Exupéry på MusicBrainz (fr) Antoine de Saint-Exupéry (samfunn), offisielt nettsted (fr) Saint-Exupéry, dikter, forfatter og flyger, fransk (fr) Société Civile pour l’Œuvre et la Mémoire d’Antoine de Saint-Exupéry, offisielt nettsted, fransk (fr) Fast Saint-Exupéry-utstilling i det fransk fly og romfartsmuseum, fransk (en)/(fr) Antoine de Saint-Exupéry Youth Foundation (F-ASEJ) Arkivert 29. juni 2009 hos Wayback Machine., offisielt nettsted, engelsk og fransk
Antoine de Saint-ExupéryHans fødselsattest og andre offentlige franske dokumenter skrives Antoine Jean-Baptiste Marie Roger de Saint Exupéry, uten bindestrek. (29.
5,502
5,502
https://no.wikipedia.org/wiki/J.K._Rowling
2023-02-04
J.K. Rowling
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Harry Potter', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra distriktet South Gloucestershire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']
Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray), bedre kjent under pseudonymet J.K. Rowling, også under pseudonymet Robert Galbraith, er en britisk forfatter og skaperen av fantasyserien Harry Potter, som hun fikk ideen til under en togreise fra Manchester til London i 1990. Harry Potter-bøkene har oppnådd stor popularitet og har solgt i mer enn 400 millioner eksemplarer verden over på over 60 forskjellige språk. Bøkene har vunnet flere priser, blitt filmatisert samt danner grunnlag for selvstendige filmer innen samme univers. Som følge av suksessen til Potter-bøkene gikk Rowling, i løpet av en periode på fem år, fra en tilværelse som trygdet til multimillionær. Da det amerikanske magasinet Forbes presenterte sin seneste liste over dollarmilliardærer i mars 2010, var Rowlings formue estimert til én milliard dollar. Sunday Times Rich List anslo i 2008 Rowlings formue til 560 millioner pund (798 millioner dollar), hvilket gjorde henne til den tolvte rikeste kvinnen i Storbritannia. Forbes rangerte Rowling som den 48. mest innflytelsesrike kjendisen i 2007, og samme år kom hun på delt annenplass i Times′ åring av årets person. I begrunnelsen ble den sosiale, moralske og politiske inspirasjon hun har gitt sine tilhengere, fremhevet. Rowling støtter veldedige organisasjoner som Comic Relief, One Parent Families, Multiple Sclerosis Society of Great Britain og Children’s High Level Group. J.K. Rowling er offiser av Den britiske imperieordenen. I 2017 ble hun utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour.Fra 2019 har Rowling kommet med mange uttalelser som har blitt kritisert som hatefulle ytringer mot transpersoner, og hun har blitt omtalt som verdens mest kjente transekskluderende radikalfeminist.
Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray), bedre kjent under pseudonymet J.K. Rowling, også under pseudonymet Robert Galbraith, er en britisk forfatter og skaperen av fantasyserien Harry Potter, som hun fikk ideen til under en togreise fra Manchester til London i 1990. Harry Potter-bøkene har oppnådd stor popularitet og har solgt i mer enn 400 millioner eksemplarer verden over på over 60 forskjellige språk. Bøkene har vunnet flere priser, blitt filmatisert samt danner grunnlag for selvstendige filmer innen samme univers. Som følge av suksessen til Potter-bøkene gikk Rowling, i løpet av en periode på fem år, fra en tilværelse som trygdet til multimillionær. Da det amerikanske magasinet Forbes presenterte sin seneste liste over dollarmilliardærer i mars 2010, var Rowlings formue estimert til én milliard dollar. Sunday Times Rich List anslo i 2008 Rowlings formue til 560 millioner pund (798 millioner dollar), hvilket gjorde henne til den tolvte rikeste kvinnen i Storbritannia. Forbes rangerte Rowling som den 48. mest innflytelsesrike kjendisen i 2007, og samme år kom hun på delt annenplass i Times′ åring av årets person. I begrunnelsen ble den sosiale, moralske og politiske inspirasjon hun har gitt sine tilhengere, fremhevet. Rowling støtter veldedige organisasjoner som Comic Relief, One Parent Families, Multiple Sclerosis Society of Great Britain og Children’s High Level Group. J.K. Rowling er offiser av Den britiske imperieordenen. I 2017 ble hun utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour.Fra 2019 har Rowling kommet med mange uttalelser som har blitt kritisert som hatefulle ytringer mot transpersoner, og hun har blitt omtalt som verdens mest kjente transekskluderende radikalfeminist. == Navn == Enda hun skriver under navnet «J.K. Rowling» (uttales som engelsk rolling), het hun egentlig bare Joanne Rowling da den første Harry Potter-boken ble utgitt. Den ekstra initialen ble lagt til etter forlagets ønske ettersom man fryktet at målgruppen, unge gutter, ikke ønsket å lese en bok skrevet av en kvinnelig forfatter. Rowling valgte da K som sin ekstra initial etter sin bestemor Kathleen Ada Bulgen Rowling. Til daglig kalles hun «Jo», og hun har uttalt at hun bare ble kalt «Joanne» som barn når noen var sinte på henne. Etter at hun giftet seg, har hun iblant brukt navnet Joanne Murray i private sammenhenger. Under høringen i etterkant av telefonavlyttingsskandalen til News International vitnet hun under navnet Joanne Kathleen Rowling, og dette er også navnet som er oppført i personleksikonet Who’s Who. == Biografi == Rowling er datter av Peter James Rowling og Anne Rowling (født Volant) og ble født den 31. juli 1965 i Yate i Gloucestershire i England, som ligger ca. 16 kilometer nordøst for Bristol. Hennes søster Dianne (Di) ble født den 28. juni 1967. Familien flyttet til landsbyen Winterbourne i nærheten da Rowling var fire. J.K. Rowling gikk på St Michael's Primary School, som ble grunnlagt av abolisjonisten William Wilberforce og utdannelsesreformatoren Hannah More. Alfred Dunn, som var rektor da Rowling gikk på skolen, har blitt foreslått som en mulig inspirasjonskilde for Albus Humlesnurr, rektoren i Harry Potter-bøkene.Som barn skrev Rowling ofte fantasyhistorier som hun deretter pleide å lese for søsteren sin. Hun minnes denne perioden slik: «Jeg kan fremdeles huske at jeg fortalte henne en historie hvor hun falt ned i et kaninhull og ble gitt jordbær av kaninfamilien som bodde der. Den første historien jeg skrev ned (da jeg var fem eller seks år gammel), handlet da også om en kanin som het Rabbit. Han fikk meslinger og fikk besøk av vennene sine, inkludert en enorm bie som het Miss Bee.» Som niåring flyttet Rowling til landsbyen Tutshill i Gloucestershire i nærheten av Chepstow i Wales. Da hun var ung tenåring, fikk Rowling en kopi av Jessica Mitfords selvbiografi, Hons and Rebels, av en grandtante. Mitford ble Rowlings heltinne, og hun leste senere alle bøkene hennes. Hun gikk som tenåring på Wyedean School and College, hvor moren Anne hadde arbeidet som tekniker i realfagsavdelingen. Rowling har sagt at «Hermine [en belest og bedrevitende figur i Potter-bøkene] er løst basert på meg. Hun er en karikatur av meg som elleveåring, noe jeg ikke er spesielt stolt over.» Sean Harris, hennes beste venn de siste årene på videregående, eide en turkis Ford Anglia, og dette skal ha inspirert Rowling til å skrive inn en slik bil i bøkene sine. «Ronny Wiltersen [Harry Potters beste venn] er ikke noen avbildning av Sean, men han er veldig lik ham.» Rowling har uttalt at hennes yndlingsgruppe er The Smiths, mens The Clash var hennes favoritt da hun i en periode var opptatt av punk. Rowling studerte fransk og klassisk ved University of Exeter, hvilket hun beskriver som «et slags sjokk» ettersom hun «hadde forventet å møte mange like folk som tenkte radikale tanker.» Hun har uttalt at hun begynte å trives så snart hun ble venner med «noen likesinnede folk». Etter å ha studert et år i Paris flyttet Rowling til London for å arbeide som forsker og tospråklig sekretær for Amnesty International. I 1990, mens hun var på en firetimers forsinket togtur fra Manchester til London, dukket ideen om en ung gutt som går på en trollmannsskole, opp «ferdig utformet» i Rowlings hode. Hun har fortalt The Boston Globe at «jeg vet ærlig talt ikke hvor ideen kom fra. Den startet med Harry, og deretter kom bare en rekke figurer og situasjoner strømmende på.» Da hun kom hjem til leiligheten ved Clapham Junction stasjon, begynte hun straks å skrive. I desember 1990 døde Rowlings mor etter ti års kamp mot multippel sklerose. Rowling har fortalt at hun skrev på Harry Potter da moren døde, men at hun ikke hadde fortalt henne om det. Hun har også sagt at dødsfallet påvirket skrivningen hennes sterkt, og at hun gikk mer i detalj om Harrys tap av foreldrene i den første boken fordi hun visste hvordan det føltes. Rowling flyttet deretter til Porto i Portugal for å undervise i engelsk som fremmedspråk. Den 16. oktober 1992 giftet hun seg med den portugisiske fjernsynsjournalisten Jorge Arantes. Deres datter Jessica Isabel Rowling Arantes (oppkalt etter Jessica Mitford) ble født i Portugal den 27. juli 1993. Rowling og Arantes ble separert i november samme år, og Rowling og datteren flyttet i desember 1993 til Edinburgh i Skottland for å komme nærmere Rowlings søster. I denne perioden ble Rowling diagnostisert med klinisk depresjon og overveide selvmord. Det var følelsen sykdommen gav henne, som gav henne ideen til desperantene, de sjelslukende skapningene som blir introdusert i den tredje Potter-romanen. Rowling måtte gå på et årelangt kurs for å kunne arbeide som lærer i Skottland. Dette kurset begynte hun på i august 1995 etter å ha fullført sin første roman mens hun var trygdet. Hun skrev på mange kafeer, spesielt Nicolson’s Café, så snart hun klarte å få datteren til å sovne. I et intervju med BBC i 2001 benektet Rowling ryktet som sa at hun skrev på kafeer i nærmiljøet fordi leiligheten manglet oppvarming, og la til: «Jeg er ikke så dum at jeg leier en leilighet uten oppvarming i Edinburgh midtvinters.» I stedet har hun forklart at hun skrev på kafeer fordi det å gå tur var den letteste måten å få babyen til å sovne på. == Karriere == Rowling skrev to romaner for voksne – ingen av disse er publisert eller planlagt publisert – før hun fikk ideen om Harry Potter på vei tilbake til London fra en husjakt i Manchester. Toget var forsinket, og hun hadde fire timer til disposisjon. Ifølge henne selv var allerede en god del av figurene samt mesteparten av plottet for Harry Potter og De vises stein tenkt igjennom i det toget rullet inn på stasjonen. Hun begynte å skrive i lunsjpausene, og fortsatte utrettelig å arbeide med manuskriptet mens hun underviste i engelsk på Encounter English School i Porto i Portugal. Etter et mislykket ekteskap, returnerte hun til Storbritannia med sin datter og fullførte boken i Edinburgh. På denne tiden var hun arbeidsløs og levde utelukkende på sosialhjelp. Boken ble en braksuksess etter først å ha blitt refusert mange ganger. Til nå har alle syv bøkene blitt publisert. Avkastningen fra boksalget, salg av filmrettighetene og en rekke lisensierte spinoff-produkter som spill og leketøy har gjort henne svært rik, og i 2001 kjøpte hun en luksuriøs herskapsbolig fra 1800-tallet ved bredden av elven Tay i Perthshire i Skottland. Her giftet hun seg med Neil Murray 26. desember 2001. De har to barn i tillegg til Rowlings datter Jessica fra et tidligere ekteskap, de heter David og Mackenzie. Harry Potter-serien består av syv bind, noe som tilsvarer antall skoleår hovedpersonen Harry Potter skulle tilbringe som elev på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. I slutten av sjette bok beslutter Harry seg likevel for å avslutte skolegangen, og den syvende boken foregår ikke på Galtvort. Den femte boken, med tittelen Harry Potter og Føniksordenen, ble forsinket grunnet et plagieringssøksmål mot henne fra en konkurrerende forfatter, Nancy Stouffer. Etter en mindre pause midt i skriveprosessen ble den femte boken i serien offentliggjort 21. juni 2003. Hun ble i 2010 den første til å motta den nyopprettede H.C. Andersens litteraturpris. == Uttalelser om transpersoner == Fra 2019 har Rowling kommet med uttalelser om transpersoner som har blitt kritisert for å være transfobiske og hatefulle, og hun er blant annet blitt utsatt for en rekke boikottaksjoner. Blant annet har hovedrolleinnehaverne i Harry Potter-filmene Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint distansert seg fra Rowling og kritisert henne for uttalelser om transpersoner. Rowlings bok Troubled Blood har blitt kritisert for å ha et transfobisk tema. Flere biblioteker og bokhandler har fjernet Rowlings bøker eller problematisert bibliotekenes rolle i tilgjengeliggjøringen av hennes verk i lys av det enkelte har påstått hatefulle ytringer mot transpersoner. Rowlings uttalelser om transpersoner av enkelte blitt beskyldt for å være såkalt «transekskluderende radikalfeminisme». I 2021 ble Rowlings navn fjernet fra en skole etter krav fra elevene, som mente hun symboliserte intoleranse. I 2021 utgav International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association en rapport som uttalte at Rowling har påført LHBT-rettigheter «stor skade» i Storbritannia. == Bibliografi == === Barnebøker === Harry Potter-serien Harry Potter og de vises stein (engelsk Harry Potter and the Philosopher's Stone, i USA Harry Potter and the Sorcerer's Stone, 1997) Harry Potter og mysteriekammeret (Harry Potter and the Chamber of Secrets, 1998) Harry Potter og fangen fra Azkaban (Harry Potter and Prisoner of Azkaban, 1999) Harry Potter og ildbegeret (Harry Potter and the Goblet of Fire, 2000) Harry Potter og Føniksordenen (Harry Potter and the Order of the Phoenix, 2003) Harry Potter og Halvblodsprinsen (Harry Potter and the Half-Blood Prince, 2005) Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter and the Deathly Hallows, 2007)Relaterte verk: Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them, 2001), under psevdonymet Salmander Fisle Rumpeldunk gjennom tidene (Quidditch Through the Ages, 2001), under psevdonymet Kennilworthy Whisp Skalden Skurres historier (The Tales of Beedle the Bard, 2006) Harry Potter og barnets forbannelse (medforfatter; Harry Potter and the Cursed Child, 2016) Short Stories from Hogwarts of Power, Politics and Pesky Poltergeists (2016) Short Stories from Hogwarts of Heroism, Hardship and Dangerous Hobbies (2016) Hogwarts: An Incomplete and Unreliable Guide (2016) Filmmanuskriptet til Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them, 2016) Filmmanuskriptet til Grindelwalds forbrytelser (The Crimes of Grindelwald, 2018) === Voksenbøker === 2012 Den Tomme Stolen (The Casual Vacancy) - oversatt av John Erik Bøe Lindgren 2014 Når gjøken galer (The Cuckoo's Calling) - oversatt av Heidi Grinde. Skrevet under psevdonymet Robert Galbraith 2015 Silkeormen (The Silkworm) - oversatt av Heidi Grinde. Skrevet under psevdonymet Robert Galbraith == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) J. K. Rowling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) J. K. Rowling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) J.K. Rowling på Internet Movie Database (sv) J.K. Rowling i Svensk Filmdatabas (da) J.K. Rowling på Filmdatabasen (da) J.K. Rowling på Scope (da) J.K. Rowling på Scope (fr) J.K. Rowling på Allociné (en) J.K. Rowling på AllMovie (en) J.K. Rowling hos Turner Classic Movies (en) J.K. Rowling hos Rotten Tomatoes (en) J.K. Rowling hos TV Guide (en) J.K. Rowling hos TV Guide (en) J.K. Rowling på Discogs (en) J.K. Rowling på MusicBrainz (en) J.K. Rowling på Genius — sangtekster (en) J.K. Rowling på Twitter (en) J.K. Rowling på Facebook (en) The first It Girl: Rowlings artikkel om Jessica Mitford for The Telegraph (en) Video, audio og avskrift av Rowlings tale ved Harvard University i 2008 (en) J. K. Rowling på Internet Speculative Fiction Database (en) Verk av eller om J.K. Rowling i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray),JK Rowling Biography .
5,503
5,503
https://no.wikipedia.org/wiki/Administrasjonssenter
2023-02-04
Administrasjonssenter
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk']
Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i. Det kan også brukes om andre beliggenheter til en administrasjon, for eksempel en koloni, oversjøisk territorium, biland eller lignende. I andre land brukes betegnelsen også om stedet hvor firma ligger, men sjelden på norsk.
Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i. Det kan også brukes om andre beliggenheter til en administrasjon, for eksempel en koloni, oversjøisk territorium, biland eller lignende. I andre land brukes betegnelsen også om stedet hvor firma ligger, men sjelden på norsk. == Referanser ==
Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i.
5,504
5,504
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobelprisen_i_fysikk
2023-02-04
Nobelprisen i fysikk
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fysikkpriser', 'Kategori:Nobelprisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901']
Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901. De andre prisene er nobelprisen i kjemi, nobelprisen i litteratur, Nobels fredspris og nobelprisen i fysiologi eller medisin. Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen, en tysk fysiker, for arbeidet han utførte i forbindelse med oppdagelsen av røntgenstråling. Prisen administreres av Nobelstiftelsen og regnes som en av de mest prestisjetunge prisene som en vitenskapsmann kan motta innen fysikk. Tildelingen av prisen blir vanligvis offentliggjort i oktober, mens selve tildelingen skjer under en seremoni i Stockholm den 10. desember, på årsdagen for Nobels død.
Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901. De andre prisene er nobelprisen i kjemi, nobelprisen i litteratur, Nobels fredspris og nobelprisen i fysiologi eller medisin. Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen, en tysk fysiker, for arbeidet han utførte i forbindelse med oppdagelsen av røntgenstråling. Prisen administreres av Nobelstiftelsen og regnes som en av de mest prestisjetunge prisene som en vitenskapsmann kan motta innen fysikk. Tildelingen av prisen blir vanligvis offentliggjort i oktober, mens selve tildelingen skjer under en seremoni i Stockholm den 10. desember, på årsdagen for Nobels død. == Bakgrunn == Alfred Nobel ønsket i sitt testamente at hans penger skulle blir brukt til å opprette en rekke priser for de som gir den «største fordelen for menneskeheten» innen fysikk, kjemi, fred, fysiologi eller medisin, og litteratur. Selv om Nobel skrev flere testamenter mens han levde, ble det siste skrevet litt over et år før han døde og signert ved den svensk-norske klubben i Paris den 27. november 1895. Nobel testamenterte 94 % av sin forvaltningskapital, 31 millioner svenske kroner (ca. 1,63 milliarder i 2009), til å etablere og dekke prispenger til de fem Nobelprisene. På grunn av stor skepsis rundt testamentet, ble det ikke godkjent av Stortinget før 26. april 1897. Ragnar Sohlman og Rudolf Lilljequist ble satt til å gjennomføre testamentet, og de dannet Nobelstiftelsen til å ivareta Nobels formue og organisere prisene. Medlemmene av Den Norske Nobelkomite, som skulle dele ut fredsprisen, ble oppnevnt kort tid etter at testamentet var godkjent. Organisasjonen for pristildelingen fulgte: Karolinska Institutet den 7. juni, Svenska Akademien den 9. juni og Kungliga Vetenskapsakademien den 11. juni. Nobelstiftelsen kom deretter til enighet om retningslinjer for hvordan nobelprisen skulle tildeles. I 1900 ble stiftelsens nylige opprettede statutter kunngjort av Oscar II. Ifølge Nobels testamente skulle Kungliga Vetenskapsakademien tildele prisen i fysikk. == Nominasjon og utvelgelse == Maksimalt tre nobelprisvinnere og to forskjellige prosjekter kan bli tildelt Nobelprisen i fysikk hver gang. Sammenlignet med noen av de andre nobelprisene, er nominasjons- og utvelgelsesprosessen i fysikk lang og vanskelig. Dette er en viktig årsak til at prisen har vokst i betydning opp gjennom årene og har blitt en av de viktigste prisene i fysikk.Nobelprisvinnerne blir plukket ut av Nobelkomitéen for fysikk, en nobelkomité som består av fem utvalgte medlemmer fra Kungliga Vetenskapsakademien. I første omgang blir flere tusen personer bedt om å nominere kandidater. Disse navnene blir senere undersøkt og diskutert av eksperter frem til valget er tatt. Skjema sendes ut til rundt 3 000 personer hvor de bes å nominere kandidater til prisen. Navnene på de nominerte offentligjøres aldri, og fortelles heller ikke at de har vært vurdert til prisen. Nominasjonspapirene forblir forseglet i femti år. I praksis vil enkelte nominerte bli kjent. Det er også vanlig at utgivere gjør slike krav, med eller uten grunnlag. Nominasjonene gjennomgåes av komitéen, og de lager en liste med rundt 200 foreløpige kandidater. Denne listen sendes så til utvalgte eksperter på området som korter listen ned til rundt femten navn. Utvalget avgir så en rapport med sine anbefalinger til den aktuelle institusjonen. Posthume nominasjoner tillates ikke, men tildeling kan forekomme dersom vedkommende døde i månedene mellom priskomiteens beslutning (vanligvis i oktober) og seremonien i desember. Før 1974 var posthume tildelinger tillatt dersom mottakeren døde etter å ha blitt nominert. Nobelprisen i fysikk krever at betydningen av oppnåelsen som anerkjennes er «testet over tid.» I praksis betyr det at gapet mellom oppdagelsen og tildelingen vanligvis er rundt 20 år, og kan være lengre. Som eksempel ble halvparten av nobelprisen i fysikk 1983 tildelt Subramanyan Chandrasekhar for hans arbeid med stjernenes struktur og utviklingen som ble gjort på 1930-tallet. En ulempe med denne tilnærmingen er at ikke alle forskere lever lenge nok til at deres arbeid anerkjennes. Noen viktige vitenskapelige oppdagelser er aldri blitt vurdert for en pris, ettersom oppdageren kan ha dødd før tidspunktet hvor deres arbeid har blitt verdsatt. == Mottakere == Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen fra Tyskland i 1901, og per 2010 har prisen blitt tildelt 188 personer fordelt på 104 tildelinger. I løpet av disse årene har der vært seks år hvor nobelprisen i fysikk ikke har blitt tildelt (1916, 1931, 1934, og 1940–42). John Bardeen er den eneste mottakeren som har blitt tildelt prisen to ganger (1956 og 1972). Marie Curie var den første som ble tildelt prisen i to fag, fysikk i 1903 og kjemi i 1911. William Lawrence Bragg ble den yngste nobelprisvinneren gjennom tidene, da han ble tildelt prisen i 1915, i en alder av 25, mens Raymond Davis jr. ble den eldste, da han ble tildelt prisen i 2002, i en alder av 88 år. Fire kvinner har mottatt prisen: Marie Curie (1903), Maria Goeppert-Mayer (1963), Donna Strickland (2018) og Andrea Ghez (2020). Prisen i fysikk har færrest kvinnelige mottakere blant de opprinnelige fem nobelprisene. == Priser == En nobelprisvinner i fysikk mottar en gullmedalje, et diplom som bærer et sitat, og en pengesum. Størrelsen på pengesummen avhenger av Nobelstiftelsens inntekter det året. Dersom der er mer enn en prisvinner blir prispengene enten delt likt mellom dem, eller delt i én halvdel og to fjerdedeler dersom det er tre prisvinnere. Dersom der er to eller flere prisvinnere som får prisen i fellesskap, deles pengeprisen mellom dem. === Medaljer === Nobelprismedaljene er registrerte varemerker tilhørende Nobelstiftelsen. Medaljene for fysikk og kjemi, medisin og litteratur ble designet av billedhuggeren og skulptøren Erik Lindberg, og medaljene har hatt samme design siden 1902. På grunn av at Lindberg ikke ble ferdig med utformingen til den første tildelingen i 1901, mottok prisvinnerne en midlertidig medalje frem til den offisielle medaljen var ferdig i september 1902. Hver medalje har et bilde av Alfred Nobel i venstreprofil på forsiden. Nobelprismedaljen for fysikk, kjemi, medisin og litteratur har identiske forsider med et bilde av Alfred Nobel og årstallet for hans fødsel og død (1833–1896). Nobels portrett er også på forsiden av medaljen for Nobels fredspris og på medaljen for prisen i økonomi, men i et noe annet design. Bildet på baksiden av medaljen varierer avhengig av instituttet som tildeler medaljen. Baksiden av medaljene for nobelprisen i fysikk og kjemi har samme design.Medaljene for fysikk og kjemi er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en kvinnefigur med en dokumentrull avslører en annen kvinnefigur med overflødighetshorn. Figurene representerer vitenskapen og naturen. Motivet er flankert av den sunkne innskriften «NATURA» til venstre og «SCIENTIA» til høyre. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • ACAD • SCIENT • SUEC •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue er latin for Kungliga Vetenskapsakademien, som utpeker prisvinneren. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket. === Diplomer === Nobelprisvinnerne mottar et diplom overlevert av kongen av Sverige. Hvert diplom er unikt designet av institusjonen som tildeler prisen, og Kungliga Vetenskapsakademien er ansvarlig for designet på diplomet for fysikk, kjemi og økonomi. Diplomet inneholder et bilde og en tekst som fastslår navnet på prisvinneren, og vanligvis et sitat som forteller hvorfor de har mottatt prisen. Ingen fredspriser har noen gang hatt sitater på diplomene. === Prispenger === Prisvinnerne blir også tildelt en sum penger når de mottar Nobelprisen, i form av et dokument som bekrefter det tildelte beløpet – i 2009 var prispengene på 10 millioner svenske kroner. Størrelsen på beløpet kan variere, avhengig av hvor mye Nobelstiftelsen kan tildele det året. Hvis der er to vinnere i en bestemt kategori blir tildelingen delt likt mellom mottakerne. Hvis der er tre vinnere, kan tildelingskomiteen velge om prisen skal deles likt mellom vinnerne, eller om én av dem skal motta halvparten og de to andre hver sin fjerdedel. == Seremoni == Utvalget og institusjonen som fungerer som styre for prisen, annonserer vanligvis navnene på prisvinnerne i oktober. Prisen blir så tildelt under en formell seremoni som avholds årlig den 10. desember, på årsdagen for Nobels død. En viktig del er nobelprisvinnernes foredrag, som vanligvis foregår noen dager før prisutdelingen. Nobelbanketten blir holdt hvert år i Stockholms stadshus i forbindelse med nobelprisen. == Referanser == == Litteratur == Friedman, Robert Marc (2001). The Politics of Excellence: Behind the Nobel Prize in Science (engelsk). New York og Stuttgart: Georg von Holtzbrinck Publishing Group (Times Books). ISBN 0716731037. Sohlman, Ragnar (1983). The legacy of Alfred Nobel: the story behind the Nobel prizes (engelsk). London. ISBN 0370309901. Gill, Mohammad (10. mars 2005). «Prize and Prejudice» (engelsk). Chowk. Arkivert fra originalen 6. januar 2010. Hillebrand, Claus D. (juni 2002). «Nobel century: a biographical analysis of physics laureates». Interdisciplinary Science Reviews (engelsk) (27 utg.) (2): 87-93. == Eksterne lenker == Alle nobelprisvinnerne i fysikk Nobelprisseremoniene Nobelprisen i fysikk Nobelprismedaljen i fysikk og kjemi
Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901.
5,506
5,506
https://no.wikipedia.org/wiki/Leibnitz
2023-02-04
Leibnitz
['Kategori:Pekere']
Leibnitz har flere betydninger: Gottfried Leibniz – Tysk matematiker og filosof Leibnitz – Fylke i Østerrike Leibnitz – By i Østerrike
Leibnitz har flere betydninger: Gottfried Leibniz – Tysk matematiker og filosof Leibnitz – Fylke i Østerrike Leibnitz – By i Østerrike
Leibnitz har flere betydninger:
5,509
5,509
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobelprisen_i_fysiologi_eller_medisin
2023-02-04
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Nobelprisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901']
Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene. Det er Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901.
Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene. Det er Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901. == Medalje og diplom == Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en sittende kvinnefigur støtter en yngre kvinne med den ene armen og med den andre holder et kar som fylles med vann som springer ut fra en klippe. Den sittende kvinnen symboliserer medisin og har en laurbærkvist ved føttene. Den yngre kvinnen har en krukke og en slange, symboler for medisin, ved sin side. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • UNIVERSITAS • MED • CHIR • CAROL •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue står for Karolinska Institutet, som opprinnelig het Kongl. Carolinska medico-chirurgiska institutet og som plukker ut prisvinneren. Medaljen er utformet av Erik Lindberg i 1902. Medaljen for prisene i fysikk og kjemi er identiske, mens medaljene for medisin og litteratur har identisk advers, mens ulik revers. Medaljen for fredsprisen har en helt egen utforming av både advers og revers. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket. Diplomet for prisvinnerne i medisin består av to deler, en side med prisens og prisvinnerens detaljer påskrevet og en side som avbilder medaljens advers sammen med et sitat fra Nobels testament: «Åt dem som har gjort mänskligheten den största nytta.» Inntil 1965 hadde diplomet et kunstverk i stedet for medaljebilde og sitat, slik diplomene for de andre nobelprisene fortsatt har. == Prisvinnere == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Nobel Prize in Physiology or Medicine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kronologisk liste over prisvinnere
Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene.
5,510
5,510
https://no.wikipedia.org/wiki/Hongkong
2023-02-04
Hongkong
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:114°Ø', 'Kategori:22°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Kina', 'Kategori:Hongkong', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']
Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Hongkong er blitt regnet som verdens travleste havneby. Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中華人民共和國香港特別行政區 - Zhōnghuá rénmín gònghéguó Xiānggǎng tèbié xíngzhèngqū   ; eng.: Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China).
Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Hongkong er blitt regnet som verdens travleste havneby. Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中華人民共和國香港特別行政區 - Zhōnghuá rénmín gònghéguó Xiānggǎng tèbié xíngzhèngqū   ; eng.: Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China). == Historie == === Prehistorisk tid === Regionen har vært bebodd i nærmere 5000 år. Utgravninger fra 1920-tallet bragte for dagen steinalderfunn som kan vitne om innflytelse fra nordkinesiske steinalderkulturer, som for eksempel Longshankulturen. På øyene Lantau og Lamma ble det funnet bronseverktøy og -våpen. Steingravurer funnet flere steder i territoriet dateres til bronsealderen (Shang-dynastiet). Andre gjenstander som formodes å stamme fra 6. til det 3. årh. f.Kr. (de stridende rikers tid) beviser at territoriets tidlige innbyggere var kulturelt knyttet til befolkningen i det omliggende Guangdong. === Del av det kinesiske keiserrike === I 100-tallets Han-dynasti ble området bosatt av Han-kinesere. Under Tang-dynastiet var regionen omkring Kanton et betydelig handelsområde og området rundt dagens Hongkong og Shenzhen hadde havner som betjente denne handelsvirksomheten. Både saltproduksjon og perledyrking fikk et oppsving. Men befolkningen rundt Hongkong var nokså liten. Den første sterke tilflyttingsbølgen fra det nordlige Kina begynte under Song-dynastiet mellom 970 og 1279. Etter at mongolene klarte å erobre Kina, flyktet song-herskerne til det som nå er Kowloon. I 1276 overgav de seg. I slaget ved Yamen utslettet mongolerhæren de siste rester av songhæren i 1279, og da skal en ledende embedsmann ved hoffet ha tatt med seg de to gjenblivende prinsebarna fra Song-dynastiet og kastet seg i havet. Etter at Yuan-dynastiet hadde etablert sitt herredømme også rundt Hongkong, ble innvandringen fra nord sterkere. Men som tidligere var området relativt utenom allfarvei. Hovednæringene var fiske og perledyrking. === Handelsforbindelser med Portugal === I 1517 ankom den portugisiske handelsmannen Fernão Pires de Andrade til sørkinakysten for å forhandle med handelshusene i Kanton. Gamle dokumenter forteller at portugiserne steg i land på en øy de kalte Tuen-Mun og tok livet av noen av de fastboende der, og antagelig var denne øya en del av det senere Hongkong. Gamle kart viser at det på denne tid hadde vokst frem noen landsbyer der. Etter Ming-dynastiets fall og etter at Taiwan ble erobret av Koxinga, ble Hongkong del av distriktet Xin'an (新安縣). Qing-dynastiets keiser Kangxi befestet kysten og bygde militærleirer for å kunne beskytte kystlandet bedre. === Britisk herredømme === Etter at portugiserne allerede hadde etablert en handelspost i Macao på motsatt side av Perleflodens brede munning, kom det britiske Ostindia-kompani (British East India Company) for første gang til. Handelen i Hongkong med engelske handelsmenn vokste sterkt, og i 1711 grunnla britene et handelshus i Kanton. Varer fra Kina var svært etterspurt i Europa. Te, silke og andre asiatiske luksusgoder var meget ettertraktet. Men britene kunne ikke finne meget som kineserne interesserte seg for å kjøpe fra dem. Men de begynte etter hvert å eksportere opium til Kina. Da den keiserlige regjering forsøkte å kvele opiumshandelen, brøt det ut krig. Under den første opiumskrigen okkuperte britene Hongkongøya 20. januar 1841, og Kina avstod dette året øya etter at krigen var avsluttet under Nanking-traktaten. Året etter ble Hongkong opprettet som britisk kronkoloni. Etter hvert ble kolonien et viktig handelssentrum. De første tyve årene under britisk styre var det liten kontakt mellom europeerne og kineserne. Det var først i 1862 at det ble ansatt embedsmenn som skulle bli gitt opplæring i kantonesisk, noe som førte til bedre relasjoner. Under den andre opiumskrigen fikk britene kontroll over hele Kowloon. Den 9. juni 1898 fikk britene en leieavtale for de nye territoriene – områdene mellom Kowloon og Shenzhenelven, for 99 år. Avtalen omfattet i tillegg 235 større og mindre øyer. Med disse områdene ble det mulig å gjøre kolonien i høyere grad selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, og den ble lettere å forsvare militært. De handelsliberaliseringer som europeerne tvang gjennom overfor Kina etter opiumskrigene førte til at Hongkong ble en ledende frihandelssone i Øst-Asia, ikke bare for britene, men også amerikanske handelsfolk. Et alvorlig, men kortvarig utbrudd av byllepest i 1890-årene, gav kolonien en økonomisk knekk. Hongkong ble tilfluktssted for tidligere Taiping-opprørere, monarkister (etter grunnleggelsen av den kinesiske republikk i 1912) og kommunister (etter Chiang Kai-sheks kommunistforfølgelse i 1927). Folketallet steg mellom 1851 og 1931 fra 33 000 til 879 000 innbyggere, hvorav 95 prosent var kinesere. Kolonien forble likevel liggende i skyggen av den mye større storbyen Shanghai, og slik var det frem til 1949 da kommunismens seier på fastlandet skapte nye realiteter også for Hongkong. Etter kommunistenes maktovertagelse kom en million flyktninger til Hongkong, som vokste til en betydelig industriby. Folkerepublikken Kina vegret seg lenge for å forlange området tilbake, men inntok etter hvert en annen holdning. I 1980-årene, da man ble nødt til å ta inn over seg at leieavtalen for New Territories nærmet seg opphør, ble det nødvendig med forhandlinger om Hongkongs fremtid. Den kinesisk-britiske felleserklæring av 19. desember 1984 fastslo at hele Hongkong skulle bli et spesielt administrativt område under Beijing i 1997. === Spesiell administrativ region === Den 1. juli 1997 overtok Folkerepublikken suvereniteten, men avtalen fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år. Til tross for dette har regjeringen i Beijing forsøkt å vedta lover som reduserer Hongkongs selvstyre, noe som har ført til massive protester og demonstrasjoner. Styresettet er i det store og hele preget av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer til dels demokratisk selv om det ved visse valg er begrenset stemmerett. Regjeringssjefen (Chief Executive) blir ikke direkte valgt, men utpekes av et valgkollegium hvis medlemmer er delvis utnevnt av Kina, og delvis kåret ved valg med begrenset stemmerett. Konstitusjonen, som er nedfelt som del av grunnloven Basic Law, ble approbert av Folkerepublikken Kinas nasjonale Folkekongress i mars 1990. Hongkongs rettsvesen er for det meste tuftet på det engelske common law-system. Det skal stå ved lag i det minste til 30. juni 2047. Alle borgere som er fylt 18 år har alminnelig stemmerett. Men stemmerett ved særskilte indirekte valg er avgrenset til omkring 180 000 velgere i 28 funksjonelle valgkretser (forretnings- og profesjonssektorer). Regjeringssjefen velges av et 800 medlemmer stort valgkollegium sammensatt for det meste fra de nevnte funksjonelle valgkretser, men også tildels fra religiøse organisasjoner og fra lokale og sentrale styringsorganer. I kinesisk sammenheng regnes dette som demokratisk, men ikke etter vestlig standard. Den første Chief Executive for Hongkong, Tung Chee-Hwa, tiltrådte 1. juli 1997, før dette valgsystemet hadde funnet sin endelige form. Det ble fulgt da hans etterfølger Donald Tsang ble valgt (tiltrådte 21. juni 2005). Tsang ble 1. juli 2012 etterfulgt av Leung Chun-ying som 1. juli 2017 ble etterfulgt av Carrie Lam. == Geografi == Hongkong ligger ved kysten mot Sørkinahavet og ved Perleflodens munning. Den tidligere kolonien omfatter en stor og uregelmessig formet halvøy, og dessuten 235 øyer, hvorav den viktigste er selve Hongkong-øya. Andre større øyer er Lantau, Cheung Chau, Lamma, Peng Chau og Tsing Yi. Territoriet inndeles i enhetene Hongkong Island, Kowloon, New Territories og de foranliggende øyer (outlying islands). Hongkong ligger i den kinesiske storregionen Zhongnan. Av arealet på 1102 km² er bare ca. 25 % urbanisert. Det skyldes at store områder består av bratte og knudrete fjellpartier; bare nord i New Territories er det større sletteland. Høyeste fjell er Tai Mo Shan på 958 m; det mest kjente fjellet er Victoria Peak på 552 m. Klimaet er tropisk fuktig med en årlig gjennomsnittstemperatur på 22,5 °C, årlig nedbør på 2 409 mm, og ti fuktige måneder. Vinteren fra januar til mars er kjølig og regnfull, sommeren fra april til september er varm og regnfull, og høsten fra oktober til desember varm og tørr. Sommeren medfører tyfonfare; en tyfon den 18. september 1906 med samtidig flodbølge kostet omkring tusen menneskeliv. === Administrative distrikter === Hongkong består av 18 administrative distrikter: Sentral og vest Øst Øyene Kowloon by Kwai Tsing (Kwai Chung og Tsing Yi) Kwun Tong Nord Sai Kung Sham Shui Po Sha Tin Sør Tai Po Tsuen Wan Tuen Mun Wan Chai Wong Tai Sin Yau Tsim Mong (Yau Ma Tei, Tsim Sha Tsui og Mong Kok) Yuen Long == Klima == == Samferdsel == === Adkomst fra omverdenen === Hongkong internasjonale lufthavn på Chek Lap Kok er en av de viktigste luftfartsknutepunkter i Asia, og har direkteforbindelser med en rekke europeiske byer. Den er hovedbase for en rekke flyselskap, hvorav de viktigste er Cathay Pacific og Dragonair. Cathay Pacific fløy i 2005 direkte til alle kontinenter unntatt Sør-Amerika, og i Europa til Amsterdam, Frankfurt am Main, London, Manchester, Paris, Roma, Belfast, Edinburgh, Glasgow og Teesside. Chek Lap Kok ble åpnet i 1998, og avløste da den berømte Kai Tak-lufthavnen som inne i Hongkongs sentrumsområder, hadde bare en kombinert start- og landebane som dertil var i korteste laget, var sterkt overbelastet og hadde en usedvanlig krevende innflyvningsrute med en krapp sving nesten nede i takhøyde over Kowloons høyhus. Byggingen av Chek Lap Kok betød at en stor kunstig øy nord for Lantau måtte konstrueres, og helt ny infrastruktur med motorvei, broer og toglinje anlegges. Denne nye infrastrukturen gjør innreisen fra flyplass til f.eks. Victoria omtrent like rask som fra gamle Kai Tak. Ferjer og hurtigbåter knytter Hongkong til et stort antall sørkinesiske byer langs kysten og på begge sider av Perleflodens utløp. Flere av de konkurrerende selskaper som opererer forbindelsen mellom Hongkong og Macao benytter norskkonstruerte hurtigbåter. Jernbanen er knyttet direkte til Folkerepublikken Kinas hovedlinjer, med gjennomgående trafikk til Beijing, Shanghai, Guangzhou og en rekke byer i provinsen Guangdong. Hovedstasjonen ligger i Hung Hom i Kowloon. === Kommunikasjonsmidler === Hongkong har en fremragende infrastruktur som betyr meget for byens økonomiske konkurransedyktighet. Bussnettet er meget utviklet, og busser er borgernes fremste kommunikasjonsmiddel. Tusener av toetasjes busser av samme slag som er kjent fra London betjener et tett rutenett. Det finnes også minibusslinjer hvis reisemål ofte kun angis på kantonesisk. Det er svært mange drosjer, og prisene er ikke så høye. Den 1. oktober 1979 fikk Hongkong undergrunnsbane, MTR (Mass Transit Railway). Den har nå et nett på 43,2 km fordelt på fem linjer gjennom de tettest befolkede områdene. Island Line løper langs Hongkongøyas nordlige rand fra vest til øst. Tsuen Wan Line fører fra Hongkongøya til boligområdene hinsides Kowloon. Kwun Tong Line løper fra den sørligste del av Kowloon Yau ma Tei over til det østlige Kowloon og går så over i Tseung Kwan O-line. Ved siden av MTR løper Airport Express parallelt med Tung Chung Line fra Hongkongøya, over til Kowloon og ut til flyplassen Chek Lap Kok. Kowloon Canton Railway (kalt KCR East) har en linje fra Tsim Sha Tsui på sørspissen av Kowloon og fører opp til en endestasjon ved Hongkongs nordgrense rett overfor Shenzhen. En sidelinje ble åpnet i desember 2004 og fører til Ma On Shan og viktige deler av Shatin. En annen KCR-linje, KCR West, sammenbinder Mei Foo og Tuen Mun. Hong Kong Tramway nord på Hongkongøya er en trikkelinje som følger de samme spor som de som opprinnelig var anlagt ved åpningen den 30. juli 1904. Trikkenettet er på 23,8 km. Av stor interesse for turistene er Peak Tram, en taubane (slik som Fløybanen i Bergen) fra bydelen Central og opp til Victoria Peak. En raskere og mer moderne trikkelinje betjenes av luftkondisjonerte vogner og ble åpnet 17. september 1988 mellom Tuen Mun og Yuen Long vedt i New Territories. Ferjer (kai-to) betjener øyene, og dessuten trafikkerer Star Ferry-selskapets gamle passasjerferjer sundet mellom Hongkongøya og fastlandet. Det er imidlertid også bygd en rekke tunneler under dette sundet. == Demografi == Hongkong er Kinas tredje største storbyområde. Til tross for at Hongkongregjeringen aktivt oppfordrer befolkningen til barnerike familier i motsetning til den ettbarnspolitikk Beijingregjeringen forfekter for de kinesiske byområder, hadde Hongkong i 2009 en fertilitetsrate på bare 1,03 barn pr. kvinne, noe som er ekstremt lavt i verdenssammenheng, og langt under raten på 2,1 barn som skal til for reproduksjon av befolkningen i utviklede samfunn. Befolkningen er likevel voksende, på grunn av økende tilflytting fra Fastlands-Kina. Territoriets befolkning er rett i overkant av 7 millioner. Beboere fra Fastlands-Kina har ikke rett til opphold i Hongkong, og de har heller ikke automatisk innreisetillatelse. Det er imidlertid tilstrømningen av innvandrere fra Fastlands-Kina, tilnærmet 45 000 per år, som er den betydeligste bidragsyteren til befolkningsveksten - en daglig kvote på 150 Fastlands-kinesere med familiebånd i Hongkong er innvilget «enveis tillatelse». Forventet levealder i Hongkong er 79,16 år for menn og 84,79 år for kvinner (2009), noe som er blant de høyeste i verden. Om lag 95 % av befolkningen i Hongkong er av kinesisk avstamning. Han-majoriteten i Hongkong stammer hovedsakelig fra Guangzhou og Taishan-regionene i Guangdongprovinsen. De resterende 5 % av befolkningen består av ikke-etniske kinesere. Den sørasiatiske befolkning er indere, Pakistanere og Nepalesere, og noen vietnamesiske flyktninger har blitt fastboende i Hongkong. Det er også europeere (hovedsakelig briter), amerikanere, kanadiere, japanere og koreanere som jobber i byens kommersielle og finansielle sektor. I 2008 var det anslagsvis 252 500 mennesker fra Indonesia og Filippinene som jobbet i Hongkong som hushjelper.Hongkongs de facto offisielle språk er kantonesisk, et kinesisk språk som stammer fra Guangdong-provinsen nord for Hongkong. Engelsk er også et offisielt språk, og snakkes ifølge en telling fra 1996 av 3,1 prosent av befolkningen som førstespråk og 34,9 prosent som andrespråk. Skilt på både kinesisk og engelsk er vanlig i hele territoriet. Siden overleveringen i 1997 har en økning i innvandrere fra Fastlands-Kina og større integrasjon med fastlandsøkonomien brakte et økende antall mandarintalende til Hongkong.Statistisk sett er Hongkongs inntektsgap det største i Øst-Asia. Ifølge en rapport fra FNs bosettingsprogram i 2008, var Hongkongs Gini-koeffisient på 0,53, den høyeste i Asia og "relativt høyt i internasjonal målestokk". Styresmaktene har imidlertid understreket at lønnsforskjeller ikke kan likestilles med forverring av fattigdomsituasjonen, og at Gini-koeffisienten ikke er direkte sammenlignbar mellom regionene. Regjeringen har oppgitt økonomisk omstrukturering, endringer i husholdningenes størrelser, og økningen av høyinntektsjobber som faktorer som har forskjøvet Gini-koeffisienten. === Boligsituasjon === Forbes' liste fra 2009 over verdens dyreste byer å bo i rangerer Hongkong som en av byene med høyest levekostnader i verden.Befolkningen i Hongkong har i flere tiår måttet nøye seg med svært lite boareal. Da den kinesiske borgerkrigen endte med forkynnelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 begynte en stor bølge av innvandring fra Kina til den tidligere britiske kolonien Hongkong. De fleste fattige innvandrere bosatte seg i store områder med hytter laget av tre og tinn, som stammer spredt over hele territoriet. Sikkerhets- og de sanitære forholdene var forferdelige, og det var stadig vekk branner. Etter at en brann i julen 1953 i Shek Kip Mei (nordre Kowloon) raste i flere dager og ca. 55 000 mennesker ble hjemløse, besluttet den koloniale administrasjonen å flytte hyttebeboerne inn i fleretasjes betongbygg av hensyn til brannsikkerhet og for å bedre de sanitære forholdene. Dette var praktisk talt begynnelsen på public housing-programmet i Hongkong. De første Mark I-boligene sto ferdig mot slutten av 1954. De ga hver familie en leilighet på ca. 20 kvadratmeter, med sanitæranlegg som måtte deles med andre familier og kokemuligheter plassert utenfor leilighetene. På slutten av 1960-tallet var mange slike bygninger oppført, flere av disse var også de forbedrede versjonene Mark II og Mark II som bød på litt mer komfort. På slutten av 1960-tallet rystet harde, kommunistisk-inspirerte opptøyer territoriet. Demonstrantene ble rekruttert hovedsakelig fra ungdommen i det overbefolkede public housing-distriktet. Som et resultat igangsatte den koloniale administrasjonen et program som skulle gi boliger til om lag 1,8 millioner mennesker. Først ble mange av Mark I-III-husene rehabilitert, to og to leiligheter som ble slått sammen til en for å gi økt boareal. Dette viste seg å være dyrt og ineffektivt. I 1970-årene begynte de derfor å bygge Mark IV høyhus, som tilbød plass i de nederste etasjene til butikker og kjøpesentre. Her hadde hver leilighet egne sanitæranlegg og eget kjøkken. Denne standarden følges fortsatt i dag når det bygges nye boligblokker, om enn med en stadig forbedring av standarden i form av boareal, infrastruktur og utstyrsnivå. Public housing-programmet er fortsatt den ledende produsenten av boliger, og i noen områder av Hongkong er andelen av boliger som har blitt oppført som følge av programmet godt over 70 %. Til tross for den høye antallet boliger som har blitt bygget var ikke før tidlig på 1980-tallet at de siste hytteområdene ble fjernet. Mark I-III-blokkene er nå så godt som borte og erstattet med høyblokker, og de få gjenværende utgavene er bebodd av de fattigste innvandrerne fra Folkerepublikken. Etter det har økt kraftig de siste tiårene, er inntektsnivået av store deler av befolkningen, den Public Housing Authority mer og mer om å gjøre leietakere til leilighetene til eierne. Håpet er at ved å gi eierskap av stua den aldrende Hongkongern mer sikkerhet. ==== Cage People ==== I Hongkong bor det ifølge offisielle tall om lag 100 000 såkalte Cage People (burmennesker). Dette er betegnelsen på Hongkong-beboere som bor sammen med flere personer i et rom. Rommene er låsbare bur eller trekasser, som er ca. 2 kubikkmeter og ofte stablet to eller tre i høyden, som vanligvis er lite mer enn et sted å sove. Innbyggerne i et boligbur («burhjem») deler ofte kjøkken, bad og toalett med ti andre personer. Prisen for leie av et bur var i 2009 1000-1500 hongkongdollar, tilsvarende ca. 100-150 euro. I forhold til arealet er dette dyrt, selv etter Hongkong-standard, men i absolutte tall, tilsvarer det ifølge distriktet bare en tjuende til en tredjedel av leien for en liten leilighet === Religion === Det er full religionsfrihet i Hongkong. De fleste innbyggere er enten buddhister eller taoister, og forfedrekult står også sterkt på grunn av konfutsianismes sterke innflytelse. Det er også omkring en halv million kristne i byen, det vil si om lag ti prosent av befolkningen. De er omtrent jevnt fordelt mellom Den katolske kirke og et større antall protestantiske kirker (inklusive anglikanerne). Det er også omkring 70 000 muslimer, mellom 2 000 og 3 000 jøder og noen hinduer og sikher. Trossamfunnene har grunnlagt skoler og institusjoner for sosial assistanse. Den katolske biskop av Hongkong, biskop Joseph Zen Ze-kiun, ble kreert til kardinal i 2006. == Gastronomi == Hongkongs lokale kjøkken er svært likt det kantonesiske kjøkken. Det er ofte en del tilpasset vestlig smak, og den lokale variant av det kantonesiske kjøkken omtales av og til som «Hong Kong Style». Som i det kantonesiske kjøkken forøvrig legges det stor vekt på bruk av helt ferske råvarer. Det krydres for det meste med urter; det er sjeldent man opplever de mest ekstremt skarpe retter. Et unikum i forhold til den øvrige kinesiske kjøkkenkunst er bruken av søte desserter. Dette er ellers en ukjent skikk i Kina. Det dreier seg på vanlige restauranter ofte om en søt mangopudding eller en «tong sui» (糖水, «sukkervann» – en søt bønnesuppe), men det er også restauranter som spesialiserer seg på søtsaker. Mange av dessertene er basert på sago, tapioka eller frukt, og kan inneholde en ingrediens man kaller snøfroskfett (hasma). Dim sum er et svært populært måltid som vanligvis spises mellom kl. 12 og kl. 16, og består av en rekke ulike småretter som velges fritt. I større restauranter er det ofte servitører som dytter vogner med et utvalg av disse smårettene rundt i restauranten, og folk kan dermed bestille og få retter direkte fra disse servitørene. I verdensmetropolen Hongkong er det forøvrig et rikt restaurantutvalg med mat fra alle verdens kanter. == Shopping == På grunn av det lave skattenivået er Hongkong et yndet reisemål for shoppingturister, særlig fra Japan. I lang tid gjaldt Hongkong som det absolutt beste stedet å kjøpe det siste innen elektronikk til billigste pris, men dette har nå til en viss grad jevnet seg ut i forhold til mange andre byer i Sørøst-Asia. == Museer == Hongkong er ikke kjent for sine museer, men har likevel enkelte svært severdige. I Kowloons bydel Tsim Sha Tsui ligger det like øst for Star Ferry-terminalen to utmerkede museer i Hong Kong Cultural Centre: Det er Hong Kong Museum of Art som legger hovedvekten på kinesisk kunst, og det spektakulære Hong Kong Space Museum med et virtuelt planetarium. Noen kvartaler lenger mot nord ligger de svært moderne Hong Kong Museum of History og Hong Kong Science Museum. Lei Cheng Uk Branch Museum i Mongkok ble bygd etter at man i 1955 fant et gravanlegg fra Han-dynastiets epoke. Dette ble Hongkongs mest omfattende og betydningsfulle arkeologiske utgravning, og beviser at halvøya var bebodd minst så lang tid tilbake som for 2000 år siden. Museet Sam Tung Uk i Tsuen Wan gjengir en Hakka-bosetning. På Hongkongøyas Hong Kong Park ligger Museum of Tea Ware i Flagstaff House, som er den eldste bevarte bygning fra tidlig kolonitid. Temuseet dokumenterer teens historie i Kina. I bydelen Shatin er Heritage Museum som tar for seg Hongkongs historie og kultur. Museet er såpass nytt at det ikke er nevnt i enkelte guidebøker, men er ett av byens mest interessante. == Arkitektur == Det er ikke mange eldre bygninger igjen i det sentrale byområdet. I stedet er byen preget av moderne arkitektur, særlig i den sentrale og vestlige del av Hongkongøyas nordside. Skyskraperne langs havnen er en av byens turistattraksjoner. På Kowloon-siden var det restriksjoner på skyskrapernes høyde frem til 1998, så lenge den gamle flyplassen der var i bruk. Senere er flere høye skyskrapere blitt bygd eller planlagt. Hongkongs best kjente bygning er antakelig Ieoh Ming Peis Bank of China Tower, fullført i 1990. Bygningen var omstridt fra første stund; det ble hevdet at dens skarpe kanter og andre arkitektoniske trekk gav den og hele Hongkong sentrum «negativ feng shui-energi». De to hvite antennetårnene på toppen skal ha vært særlig uheldige, ettersom det er kinesisk skikk å brenne to røkelsespinner for de avdøde. En annen kjent bygning er hovedkontoret til HSBC-banken, fra 1985. Blant Hongkongs største byggeprosjekter var den nye flyplassen på Chek Lap Kok, med tilhørende brokompleks. == Økonomi == På 1950-tallet begynte en intensiv industrialisering. Byen har i lengre tid hatt en betydelig produksjon av blant annet klær, klokker, elektronikk og leketøy. På grunn av stigende lønnsutgifter har en stor del av denne produksjonen særlig siden 1990-tallet blitt flyttet til Guangdongprovinsen, selv om produksjonsutviklingsarbeidet fremdeles stort sett er forblitt i Hongkong. Turismen er en annen viktig næring. Både den spektakulære havnen, shoppingmulighetene og den særegne britisk-kinesiske atmosfæren drar mange besøkende. Men først og fremst er den internasjonale handel drivkraften i Hongkongs dynamiske økonomi. Byen er sterkt avhengig av den internasjonale handel som betjenes av det enorme havneområdet. Betydningen av Hongkong i internasjonal handel reflekteres også av at byen pr. 2005 hadde hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har det færre, med sine 93 konsulater. Hongkong har en av verdens minst regulerte økonomier, er verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum. Hongkongs monetære politikk tar sikte på å holde valutaen stabil. Hongkongdollaren har siden 1983 vært låst til HK$7,80 til én US$. Hongkong har nær sagt intet landbruk, denne sektoren utgjør under 0,1 % av bruttoinntekten. Det lille som er av landbruk led dessuten sterkt under utbruddet av fugleinfluensa på 1990-tallet. Fiskeriene har en noe større betydning, men også her utgjør disse en forsvinnende liten andel av bruttoinntektene. == Referanser == == Litteratur == Frank Welsh: A History of Hong Kong (3. utg.), HarperCollins, 1998, 624 s. ISBN 1-56836-002-9. Derek Lam: Mathematical Modelling of Hong Kong Political and Economical Development, Guangzhou Academic Press, 1986, 23 s. Tak-Wing Ngo: Hong Kong's History: State and Society Under Colonial Rule (Asia's Transformations), Routledge, 1999, 205 s. ISBN 0-415-20868-8. Poshek Fu og David Deser: The Cinema of Hong Kong: History, Arts, Identity, Cambridge University Press, 2002, 346 s. ISBN 0-521-77602-3. Steve Tsang, I.B. Tauris: A Modern History of Hong Kong, 2004, 356 s. ISBN 1-86064-184-9. Liu Shuyong: An Outline History of Hong Kong, 291 s. ISBN 7-119-01946-5. Forts and Pirates – A History of Hong Kong, Hong Kong History Society, Hyperion Books, 1990. ISBN 962-7489-01-8. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Hong Kong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 香港 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Hongkong hos Wikivoyage Portal – The Government of Hong Kong Discover Hong Kong Arkivert 13. februar 2008 hos Wayback Machine. CIA – The World Factbook — Hongkong Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt: Kapitalismens siste dager Reisebrev fra Hongkong ved overgangen i 1997. Også trykt i Beat nr 4, 1997 Hong Kong – den sista laissez- fairebastionen faller
Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya.
5,511
5,511
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Baader
2023-02-04
Andreas Baader
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for terrorisme', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet']
Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. oktober 1977 i Stammheim-fengselet i Stuttgart) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet. Organisasjonen var også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen. Baader var en av de få ledende tyske venstreradikale terrorister som ikke hadde universitetsutdannelse.
Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. oktober 1977 i Stammheim-fengselet i Stuttgart) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet. Organisasjonen var også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen. Baader var en av de få ledende tyske venstreradikale terrorister som ikke hadde universitetsutdannelse. == Liv og virke == === Bakgrunn === Baader vokste opp med sin mor, Anneliese. Hans far, arkivaren Berndt Baader, forsvant ved Østfronten henimot slutten av andre verdenskrig og det ble aldri funnet ut av hva som skjedde ham. Baader gjorde i tenårene opprør og valgte blant annet å ikke konfirmere seg og forsøkte å overbevise sin mor å slutte å feire jul. Han var en bråkmaker i skolen og kom senere i klammeri med loven i München. Dette var en av faktorene til at han på begynnelsen av 1960-tallet flyttet til Vest-Berlin. Han slapp å gjøre militærtjeneste. Baader begynte snart å bevege seg innen studentkretser, uten å selv noensinne studere videre, og kom snart inn i den protestbevegelse som vokste frem blant studentene. Baader gjorde seg bemerket ved å ville gå til angrep med attentater. Det var også da han traff sin livsledsagerske Gudrun Ensslin. === Voldsaksjoner === I 1968 satte han fyr på et varehus i Frankfurt am Main sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein. De ble alle dømt til tre års tukthus, men Baader ble løslatt i påvente av ankebehandlingen, og gikk under jorden i 1969, da dommen ble rettskraftig. Han ble arrestert året etter, men samme år befridde Ulrike Meinhof, Irene Goergens, Ingrid Schubert og en annen ukjent gjerningsperson ham fra fangenskapet. Aksjonen, der Meinhof fikk møte Baader i Deutsches Zentralinstitut für soziale Fragen under påskudd av å skulle skrive en bok, blir gjerne regnet som RAFs fødsel. En av de ansatte ved instituttet ble skutt og sterkt skadet under aksjonen. Sammen med rundt 20 andre ettersøkte venstreekstremister reiste Baader til Jordan for å få militær trening av den palestinske organisasjonen Fatah.I 1972 deltok Baader i fem bombeangrep som drepte fire og såret over 50, samt i en rekke bankran i Vest-Tyskland. Han var på det tidspunktet en av Tysklands mest ettersøkte terrorister. 1. juni 1972 ble han, sammen med RAF-medlemmene Jan-Carl Raspe og Holger Meins, arrestert etter en skuddveksling i Frankfurt. 28. april 1977 ble han, etter en rettssak som hadde vart i nesten to år, dømt til livsvarig fengsel. Med en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av Hanns-Martin Schleyer, som var president for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen, og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen Schmidt valgte å ikke gi etter for kravene. Om morgenen den 18. oktober 1977 ble Andreas Baader funnet skutt på cellen sin i Stammheim-fengselet. Rettsmedisineren fastslo at han hadde begått selvmord. På den ytterliggående venstresiden var det likevel en vanlig konspirasjonsteori at han ble myrdet av myndighetene, noe som for eksempel kommer til uttrykk i Odd Nerdrums maleri: Mordet på Andreas Baader. == Referanser ==
Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18.
5,512
5,512
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Bang
2023-02-04
Herman Bang
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Als', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter.
Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter. == Bakgrunn og virke == Far til Herman Bang var prest og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø som han seinere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til seinere i flere romaner. (området ble igjen en del av Danmark etter 1. verdenskrig, men det var etter at Bang var død) Etter at mora var død i tuberkulose flyttet familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en dyp depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studenteksamen flyttet han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er årene hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus. Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark. Ved siden av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlingen, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtiden. Bang prøvde seg senere som skuespiller, blant annet som Osvald i Gjengangere, men publikum og kritikere var ikke nådige mot det de oppfattet som en maniert og overdreven spillestil. Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka Ti Aar. Han hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredener i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted. Han følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet en reisebok fra Norge. I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens dramatikk på scenen. Han ble syk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco. Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sykehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av mora som han var sterkt knyttet til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virket inn på helsen hans. == Skjønnlitterært forfatterskap == Debutromanen Haabløse Slægter er tung av selvopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig preget av naturalistisk determinisme. Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlingen Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter. Romanen Stuk kom i 1887, og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det. Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinnen som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver. Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904. Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen. == Herman Bangs død == I nesten et århundre var Herman Bangs død i 1912 på et tog på vei fra Chicago til San Francisco et omdiskuteret mysterium. Hurtig bredte det seg rykter om at den kun 54-årige Bang var blitt utsatt for et mord, kanskje begått av togets personale. Andre og mere besindige skribenter og historikere holdt seg derimod til en redegørelse fra det amerikanske jernbaneselskapet baseret på togpersonalets egne udsagn at Bang var omkommet av naturlige årsaker. Under alle omstendigheder ga den internationalt berømte forfatterens spektakulære død, hvor han var alene på en oplesningsturne på et tog i et fremmed land hvor han ikke snakket språket opphav til spekulasjoner og halvfiktive utgivelser. Klaus Manns novelle "Rejse til nattens ende" fra 1940 omhandlet hans død. Den danske forfatteren Dorrit Willumsen fabulerte over Herman Bangs siste dage i romanen "Bang" fra 1996. I 2009 utkom "Eines Dichters letzte Reise" i Tyskland med tekster av bl.a. forfatterne Friedrich Sieburg og Joachim Kersten hvor det ble spekulert om dødsårsak. De virkelige omstændighetene omkring Herman Bangs død kom først for dagens lys i 2009, da journalisten og forfatteren Poul Pilgaard Johnsen i Weekendavisen offentliggjorde et til da ukjent brev, dateret 18. februar 1912. Det var fra journalist og opdagelsesreisende Frits Holm og sendt til Herman Bangs forlegger, Peter Nansen, på Gyldendal. Brevet befinner seg i Det Kongelige Bibliotek og inneholder en detaljert beretning om Bangs siste dager og timer på toget fortalt av en mann, som ledsagede ham på reisen. Han døde av naturlige årsaker. Herman Bang er gravlagt på Vestre kirkegård i København. == Bibliografi == === Romaner === Haabløse Slægter 1880 Fædra 1883 Stuk 1887 Tine 1888 Ludvigsbakke 1896 Det hvide Hus 1898 Det graa Hus 1901 Sommerglæder 1902 Mikaël 1904 De uden Fædreland 1906 === Noveller === Præster 1881 Excentriske Noveller 1885 Stille Eksistenser 1886 Under Aaget 1890 Les quatre diables seinere De fire djævle 1890 Ved Vejen 1898 – tatt opp i Kulturkanonen Ravnene 1902 En dejlig Dag 1904 Sælsomme Fortællinger 1907 === Skuespill === Hverdagskampe og Du og Jeg 1879 Herhjemme og derude 1881 Inden fire Vægge 1881 Graaveir 1881 Ellen Urne (etter romanen Fædra) 1885 To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør 1891 === Dikt === Digte 1889 === Sakprosa === Realisme og Realister 1879 Ti Aar. Erindringer og Hændelser 1891 Teatret 1892 Rundt i Norge. Skildringer og Billeder 1892 Masker og Mennesker 1910 Josef Kainz 1910 Vekslende Themaer I-IV2006 == Kulturkanonen == Novellen Ved Vejen er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur. I sin begrunnelse for valget av Ved Vejen sier Kanonutvalget blant annet: Med sin vekslen mellem sagt og usagt og sit mylder af små, upåagtede detaljer viser Bang, hvordan livet leves i en afsides krog fjernt fra samfundets hovedveje. Men der er ikke kun tale om et lydhørt portræt af en svunden provinsverden, der virker så typisk dansk. Det er Bangs kunst at gøre den lille egoisme og den skjulte ensomheds uheroiske smerte genkendelige også for nutidige læsere. == Referanser == == Kilder == Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap (2001) == Eksterne lenker == (en) Herman Bang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (da) Herman Bang på bibliografi.dk (en) Herman Bang på Internet Movie Database (da) Herman Bang på danskefilm.dk (da) Herman Bang på danskfilmogtv.dk (da) Herman Bang på Scope (en) Herman Bang hos The Movie Database «Herman Bang» (dansk). Arkiv for Dansk Litteratur. Besøkt 1. mai 2020. Kalliope
Herman Bang (født 20. april 1857, død 29.
5,513
5,513
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Adolph_Gjellerup
2023-02-04
Karl Adolph Gjellerup
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Faxe kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Karl Adolph Gjellerup (født 2. juni 1857 i Roholte ved Præstø, død 13. oktober 1919 i Klotzsche ved Dresden) var en dansk forfatter. Han delte Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan i 1917.
Karl Adolph Gjellerup (født 2. juni 1857 i Roholte ved Præstø, død 13. oktober 1919 i Klotzsche ved Dresden) var en dansk forfatter. Han delte Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan i 1917. == Referanser == == Eksterne lenker == Biografi hos Nobelstiftelsen (engelsk) (en) Karl Gjellerup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (da) Karl Adolph Gjellerup på bibliografi.dk (en) Karl Adolph Gjellerup på Internet Movie Database (sv) Karl Adolph Gjellerup i Svensk Filmdatabas (en) Karl Adolph Gjellerup hos The Movie Database
| dsted = Klotzsche ved Dresden
5,514
5,514
https://no.wikipedia.org/wiki/Viborg
2023-02-04
Viborg
['Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Region Midtjylland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Viborgs geografi']
Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene. Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene. Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom. == Historie == === Ca. år 900 – 1750 === Det er arkeologisk belegg for at den første bydannelsen i Viborg fant sted på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Dette har foregått ved at én eller flere store vikinggårder ble stykket ut i mindre parseller langs en gate. Viborg er også nevnt i en litterær kilde, Gisle Surssons saga, hvor man kan lese at Gisle og to av hans venner fra Island rejste sydpå til Danmark og kom til købstaden Viborg, hvor de blev vinteren over hos en mann ved navn Sigurhaddur. Dette skal ha foregått i 961, men da sagaen ble skrevet flere hundre år senere, er teksten ikke noe sikkert vitnesbyrd om Viborgs alder. Rundt 1060 ble Jylland delt inn i bispedømmer og Viborg ble bispestad. I begynnelsen av 1100-tallet begynte oppføringen av domkirken. På midten av 1100-tallet ble byen i forbindelse med stridighetene mellom kongsemnene Svein Grathe, Knud og Valdemar den store befestet med en vold og en grav. Inngang til byen var deretter gjennom en av 5 byporter ved Skt. Mathias Gade, Skt. Mikkels Gade, Skt. Hans Gade, Skt. Mogens Gade og Skt. Ibs Gade. På begynnelsen av 1300-tallet bygget kong Erik Menved en befestning på en høyde ved Viborgsøerne. Befestningen ble ikke bygget til beskyttelse av byen og dens borgere, men var en såkalt tvangsborg som skulle sikre kongens innflytelse på Viborg landsting. Borgen ble revet ned igjen allerede i forbindelse med det neste kongeskiftet i 1319, da Erik Mendveds bror, Kristoffer II ble konge. Høyden hvor befestningen lå er nå en del av parkanlegget Borgvold. På toppen av bakken står et monument over kong Erik Eiegod. I middelalderen hadde Viborg fem klostre og tolv sognekirker. Med unntak av en del av Gråbrødre kloster og Sortebrødre kloster hørende kirke, ble alle klostrene samt de tolv sognekirkene revet ned i forbindelse med reformasjonen. Den luthersk-evangeliske reformasjonen av det egentlige Danmark startet i Viborg i forbindelse med Hans Tausens opphold i byen i årene 1525–1529. I 1836 ble det reist en minnesten for «Reformationen» utført av bildehuggeren H.E. Freund. Byen har vært utsatt for flere store branner, blant annet i 1501 og i 1567. Den helt store katastrofen inntraff den 25. juni 1726, da det oppsto en brann som i løpet av de følgende dagene ødela hele den østlige delen av byen, inklusive domkirken, Sortebrødre Kirke og rådhuset. Det tok meget lang tid før Viborg kom på fote igjen. Byen hadde i middelalderen hatt 4 000 – 5 000 innbyggere og hadde i midten av 1700-tallet under 2 000 innbyggere. === Begynnelsen av 1800–tallet til i dag === Viborg begynte å ta seg opp igjen i 1830-årene, blant annet i forbindelse med, at Stenderforsamlingen for Nørrejylland fikk sete i Viborg. Siden kom andre institusjoner til byen, blant annet garnisonen, Danmarks første kredittforening og Hedeselskabet. I 1864 ble jernbanestrekningen fra Langå over Viborg til Skive åpnet. Den første jernbanestasjonen var plassert ved Søndersø, men i 1896 la man banen sydvest rundt byen og den nye stasjonsbygningen ble oppført samme år på sin nåværende plassering. To andre jernbanelinjer, som gikk fra Viborg over Karup til Herning og fra Viborg over Pårup til Mariager, har blitt nedlagt. Fra 1865 til 2001 hadde Viborg en garnison, Prinsens Livregiment i byen. Da regimentet forlot byen ble kasernen overtatt av Viborg kommune. I byen er Landsarkivet for Nørrejylland. Hovedbygningen som sto ferdig i 1891 ble oppført av arkitekt Hack Kampmann. == Landstinget i Viborg == Viborg var hovedtingsted i Nørrejylland fra Knut den stores tid på 1000-tallet. Munken Ælnoth skrev ca. 1120: Der samles hyppigt store skarer fra hele Jylland, dels for at forhandle om de fælles anliggender, dels for at drøfte, hvorvidt lovene er retfærdige eller endnu gyldige, og tillige give dem fasthed. Og hvad der er blevet fastlagt med enigt samtykke af den forsamlede mængde, kan ikke ustraffet sættes ud af kraft i nogen egn af Jylland. En av landstingets funksjoner var å hylle, dvs. godkjenne den nyvalgte kongen. Den første kongehyllingen på Viborg Landsting mener man fant sted i 1027. Det var Hardeknut som ble hyllet som dansk konge. Den siste kongehyllingen av den kun 9-årige kronprinsen som senere ble kong Christian V, fant sted i 1657. Etter at eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, skulle kongene ikke lenger hylles på landstingene. Landstinget ble formelt nedlagt i 1806, men hadde da allerede mistet mesteparten av sin innflytelse og var i realiteten kun en domstol. Den nåværende Vestre Landsret, som har hovedsete i Viborg, kan sies å være en etterlevning fra det gamle landsting. == Bilder == == Vennskapsbyer == Hamar Borgå Kecskemét Dalvíkurbyggð Marijampolė Lund Lüneburg == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Viborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Viborgs Historie Viborg hos Den Digitale Byport
__NOTOC__
5,515
5,515
https://no.wikipedia.org/wiki/Gene_Hackman
2023-02-04
Gene Hackman
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:BAFTA-vinnere', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (birolle)', 'Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)', 'Kategori:Personer fra San Bernardino', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra Vermilion County i Illinois', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter. Han spilte hovedrollen i filmer som Brennpunkt New York, Fugleskremselet og Avlyttingen. Han spilte rollen som Lex Luthor i de første Supermann-filmene. Hackman har på sin eldre dager forfattet gitt ut flere romaner.
Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter. Han spilte hovedrollen i filmer som Brennpunkt New York, Fugleskremselet og Avlyttingen. Han spilte rollen som Lex Luthor i de første Supermann-filmene. Hackman har på sin eldre dager forfattet gitt ut flere romaner. == Bakgrunn == Hackman ble født i San Bernardino i California. Hans foreldre skilte seg da han var barn, og han flyttet derfor mye rundt før han slo seg ned i Illinois, hvor han bodde sammen med sin bestemor. 16 år gammel dro han hjemmefra for å verve seg i marineinfanteriet, der han tjenestegjorde i 3 år som radiooperatør. Etter tjenesten flyttet han til New York og tok flere mindre jobber. Han studerte deretter fjernsynsproduksjon og journalistikk ved Universitetet i Illinois. == Skuespiller == I en alder av 30 år bestemte Hackman seg for å bli skuespiller. Han ble med i delstatsteateret i California, men flyttet etterhvert tilbake til New York, hvor han spilte i flere mindre teaterstykker. I 1964 fikk han endelig tilbud om jobb på Broadway, og dette åpnet døren til filmroller. Hackmans første rolle var i filmen Lilith, med Warren Beatty i hovedrollen. En rolle i Bonnie and Clyde fra 1967 førte til at han ble nominert til Oscar for beste birolle. I 1971 ble han igjen nominert i samme kategori, denne gang for filmen I Never Sang for My Father. Det neste året vant han Oscar for beste mannlige hovedrolle som «Jimmy 'Popeye' Doyle» i filmen Brennpunkt New York. Mot slutten av 1980-tallet var Hackman blitt en høyt respektert skuespiller, og han ble Oscar-nominert for beste hovedrolle i Mississippi Burning i 1988. I 1992 vant han sin andre Oscar for rollen i westernfilmen Nådeløse menn, også denne gangen for beste mannlige birolle. Hackman er en av sin tids mest tiljublede skuespillere. I over 40 år har han spilt et stort spekter av roller, ikke kun på det store lerretet, men også i fjernsynsproduksjoner og på scenen. Han huskes også for rollen som Lex Luthor i Superman (1978), Superman II (1980) og Superman IV: The Quest for Peace. Han huskes også fra filmer som Behind Enemy Lines, Meksikaneren, Rødt hav og Firmaets mann. I april 2008 kunngjorde Hackman at han gav seg som skuespiller fordi han var lei bransjen og lei av å bli tilbudt roller som bestefar. Han hadde sin siste filmrolle i Welcome to Mooseport, som hadde premiere i 2004. == Forfatter == Han har gitt ut flere romaner blant annet Pursuit (thriller, 2013) og Payback at Morning Peak (2011) som fikk positiv omtale i Seattle Times. Han har vært medforfattere på tre historiske romaner sammen med arkeologen Daniel Lenihan. == Filmografi == == Familie == Hackmans første hustru var Fay Maltese. De fikk tre barn, men skilte lag i 1986 etter 30 års ekteskap. I 1991 giftet Hackman seg med Betsy Arakawa. Paret bosatte seg i Beverly Hills. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gene Hackman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gene Hackman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gene Hackman på Internet Movie Database (sv) Gene Hackman i Svensk Filmdatabas (da) Gene Hackman på Filmdatabasen (da) Gene Hackman på Scope (fr) Gene Hackman på Allociné (en) Gene Hackman på AllMovie (en) Gene Hackman hos Turner Classic Movies (en) Gene Hackman hos Rotten Tomatoes (en) Gene Hackman hos The Movie Database (en) Gene Hackman hos Internet Broadway Database (en) Gene Hackman på Internet Broadway Database (en) Gene Hackman på Internet Off-Broadway Database Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter.
5,516
5,516
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_nobelprisvinnere
2023-02-04
Norske nobelprisvinnere
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere']
Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien.
Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien. == Vinner av nobelprisen i fysikk == Nordmenn som har vunnet nobelprisen i fysikk: Ivar Giæver i 1973 == Vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin == Nordmenn som har vunnet nobelprisen i fysiologi eller medisin: May-Britt Moser i 2014 (sammen med John O'Keefe) Edvard Moser i 2014 (sammen med John O'Keefe) == Vinnere av nobelprisen i kjemi == Nordmenn som har vunnet nobelprisen i kjemi: Lars Onsager i 1968 Odd Hassel i 1969 == Vinnere av nobelprisen i litteratur == Nordmenn som har vunnet nobelprisen i litteratur: Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 Knut Hamsun i 1920 Sigrid Undset i 1928 == Vinnere av Nobels fredspris == Nordmenn som har vunnet Nobels fredspris: Christian Lous Lange i 1921 Fridtjof Nansen i 1922 FNs fredsbevarende styrker i 1988 (nordmenn sammen med resten av den internasjonale FN-styrken) == Vinnere av minneprisen i økonomi == Nordmenn som har vunnet Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel: Ragnar Frisch i 1969 Trygve Haavelmo i 1989 Finn E. Kydland i 2004
Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien.
5,517
5,517
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Haavelmo
2023-02-04
Trygve Haavelmo
['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Personer fra Skedsmo kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel']
Trygve Magnus Haavelmo (født 13. desember 1911 i Skedsmo, død 28. juli 1999 i Bærum) var en norsk økonom som ble tildelt Nobelprisen 1989 for sitt arbeid innen økonometri og matematisk økonomi. Han var en sentral foregangsmann innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Han var sønn av Halvor Halvorsen Haavelmo og Jenny f. Gundersen, som også hadde sønnen Sverre, født i 1913.
Trygve Magnus Haavelmo (født 13. desember 1911 i Skedsmo, død 28. juli 1999 i Bærum) var en norsk økonom som ble tildelt Nobelprisen 1989 for sitt arbeid innen økonometri og matematisk økonomi. Han var en sentral foregangsmann innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Han var sønn av Halvor Halvorsen Haavelmo og Jenny f. Gundersen, som også hadde sønnen Sverre, født i 1913. == Virke == Haavelmo tok doktorgrad i økonomi i 1946. Doktoravhandlingen om økonometrisk sannsynlighetsberegning viste til flere svakheter ved de rådende økonomiske teorier. Han var byråsjef i Handelsdepartementet fra 1947 til 1948 samt professor i sosialøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo i perioden 1948–1979. Haavelmo fullførte sin cand.oecon.-grad i 1933 og begynte som regneassistent for Ragnar Frisch ved det frittstående Økonomisk institutt. Sommeren 1935 begynte Haavelmo hos Rikstrygdeverket, men fikk raskt ny stilling som leder av Frisch' beregningsavdeling. Haavelmo assisterte Frisch i hans pionerarbeid med makroøkonomiske ligninger for konjunktursvingninger. Tross det nære samarbeidet mellom Frisch og Haavelmo publiserte de bare to små forskningsartikler sammen. Haavelmo ble en talsmann for en empirisk tilnærming til økonomifaget. Tjalling Koopmans og Jan Tinbergen besøkte Frisch og instituttet flere ganger og Koopmans kan være en av Haavelmos inspirasjonskilder. I årene 1936-1939 besøkte Haavelmo en rekke læresteder blant annet London (der han møtte Jerzy Neyman), Paris, Berlin, Genève (der han møtte Jan Tinbergen), og Oxford (der han møtte Jacob Marschak). Haavelmo arbeidet også en kort tid som statistikklærer i Århus. I 1939 reiste han til USA der han ble kjent med ledende økonomer ved eliteuniversitetene, blant annet ble et utkast til doktoravhandling lest av Joseph Schumpeter ved Harvard. Haavelmo var i USA ved invasjonen av Norge, og ble etter Pearl Harbor ansatt i Nortraship. To av Haavelmos viktigste arbeider ble publisert under krigen (Econometrica 1943 og 1944). Etter krigen arbeidet han ett år for Cowles Commission for han reiste hjem til Norge. Haavelmos arbeid var blant annet motivert av ulikhetene i verden (slik det fremkommer i boken fra 1954), senere i livet ble han også opptatt av miljøspørsmål og begynte å tvile på om miljøutfordringene lot seg løse med en voksende befolkning og økende forventninger til materielle velstand. Haavelmo var den første som fikk nobelprisen for sine økonometriske arbeider. Av prispengene donerte han 2 millioner kroner til Økonomisk institutt.Da nobelprisen ble annonsert i 1989 uttalte Haavelmo blant annet: Det er klart det er fint å få en nobelpris, jeg er jo programforpliktet til å synes det, men jeg trenger ikke prisen. Jeg har ingen karriére å tenke på, og penger nok. (...) Jeg vil ikke uttale meg om tildelingen, den er vel en anerkjennelse av faget. Jeg har hatt det moro som økonom. Akkurat nå er det langt viktigere for meg å fiske ørret. Trygve Haavelmo har gitt navn til kaffebaren Trygve på samfunnsvitenskapelig fakultet ved universitetet i Oslo. == Bibliografi (ufullstendig) == "The Method of Supplementary Confluent Relations", 1938, Econometrica "The Inadequacy of Testing Dynamic Theory by Comparing the Theoretical Solutions and Observed Cycles", 1940, Econometrica "Statistical Testing of Business Cycles", 1943, RES "The Statistical Implications of a System of Simultaneous Equations", 1943, Econometrica "The Probability Approach in Econometrics", 1944, Econometrica "Multiplier Effects of a Balanced Budget", 1945, Econometrica ("Supp. Notes", 1946) "Family Expenditures and the Marginal Propensity to Consume", 1947, Econometrica "Methods of Measuring the Marginal Propensity to Consume", 1947, JASA "Statistical Analysis of the Demand for Food: Examples of Simultaneous Estimation of Structural Equations", with M.A. Girshick, 1947, Econometrica "Family Expenditures and the Marginal Propensity to Consume", 1947, Econometrica "Quantitative Research in Agricultural Economics: The Interdependence Between Agriculture and the National Economy", 1947, J of Farm Econ "The Notion of Involuntary Economic Decisions",1949, EJ "A Note on the Theory of Investment", 1950, RES "The Concepts of Modern Theories of Inflation", 1951, Eknomisk Tidssk A Study in the Theory of Economic Evolution, 1954. "The Role of the Econometrician in the Advancement of Economic Theory", 1958, Econometrica A Study in the Theory of Investment, 1960. "Business Cycles II: Mathematical Models", 1968, IESS Variation on a Theme by Gossen, 1972 (Swedish) "What Can Static Equilibrium models Tell Us?", 1974, Econ Inquiry "Econometrics and the Welfare State", 1990, Les Prix Nobel de 1989 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1989 hos Nobelprize.org (en) Trygve Haavelmo hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1989
| dsted = Oslo
5,518
5,518
https://no.wikipedia.org/wiki/Wernher_von_Braun
2023-02-04
Wernher von Braun
['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NASA-personell', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra Piła fylke', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Romfart', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forskere', 'Kategori:Tyske migranter til USA', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']
Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria i Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene, som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør i NASA.
Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria i Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene, som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør i NASA. == Bakgrunn == Han ble født som tredje sønn av Magnus von Braun og Emmy von Quistorp. Begge foreldrene tilhørte gamle adelsslekter og faren ble senere medlem av det føderale kabinettet i Tyskland som ernærings- og landbruksminister for Deutschnationale Volkspartei. Til hans konfirmasjon gav moren ham et teleskop. Hans interesse for astronomi og verdensrommet motiverte ham hele livet. Da Wirsitz måtte avstås til Polen etter første verdenskrig, måtte familien Braun, som så mange andre tyskere, flytte. De fant et nytt liv i Berlin, hvor han ble elev på Französisches Gymnasium Berlin. Braun gjorde det ikke bra i fysikk og matematikk før han fikk tak i en kopi av boken Die Rakete zu den Planetenräumen av rakettpioneeren Hermann Oberth. Fra da av satte han alt inn på å forstå matematikk, og ble svært begavet i faget. == Studier == I 1930 begynte han å studere ved Berlins teknologiske institutt. Han ble også medlem av Verein für Raumschiffahrt (VfR) og assisterte Hermann Oberth i forskjellige forsøk. Etter å ha avlagt eksamen ved det teknologiske instituttet begynte han å studere ved Humboldt-Universität zu Berlin. == Forskning i raketteknologi == Under kaptein Walter Dornberger ble det arrangert et forskningsstipend for Braun, som utførte forsøk like ved Dornbergers rakettestingssted i Kummersdorf. Braun tok doktorgraden i fysikk to år senere. Ved slutten av 1934 hadde Brauns gruppe klart å skyte opp to raketter som gikk mer enn 2,4 km. På denne tiden var det imidlertid ikke lenger noe tysk rakettselskap, etter VfR hadde kollapset og den nye regjeringen forbød rakettester. Kun militære forsøk ble tillatt, og en større fasilitet ble bygget ved Peenemünde i det nordøstre Tyskland ved Østersjøen. Dornberger ble militær kommandant og Braun ble teknisk direktør. De gjorde forsøk med å montere en rakettmotor i skroget på en konvensjonell Heinkel He 112 propelldrevet jagerfly, og lyktes med å få flyet til å både fly og lande med ren rakettkraft. De utviklet også et langtrekkende ballistisk missil, A-4, og supersoniske anti-luftskytsmissiler kalt Wasserfall. A-4 ble etterhvert utviklet til V-2-raketten. Braun og hans team fikk besøk av Adolf Hitler en gang i første halvdel av andre verdenskrig, men etter en omfattende presentasjon, ristet Hitler bare på hodet av Braun og hele prosjektet og viste ingen forståelse. Da det et par år senere begynte å gå dårlig for Tyskland i krigen mot Storbritannia og Sovjetunionen, skiftet Hitler mening og viste en mye større interesse for rakettene. Prosjektet fikk høyere prioritet, da han så mulighetene for å bruke rakettene aktivt i krigføringen. Det finnes ett eneste fotografi av Braun sammen med Hitler, på dette bildet bar han en sivil dress. Selv om han hadde offisersgrad innen SS og personlig skal ha vært med på å plukke ut slavearbeidere til de store rakettfabrikkene sør i Tyskland, var han sterkt imot Hitlers politikk, noe han ikke la skjul på verken under eller etter krigen. == Etter krigen == Etter 1945 ble Braun rådgiver for det amerikanske rakettprogrammet. 1. mars 1947 giftet han seg med sin kusine, den 18-årige Maria von Quirstorp. De fikk sin første datter desember året etter. Braun arbeidet så som leder for Redstone-programmet i Huntsville, Alabama fra 1950. I 1960 ble han direktør for Marshall Space Flight Center i Alabama, og ledet utviklingen av Saturn V-rakettene; han anses dermed som månerakettenes far. Med den første månelandingen i 1969 gikk Brauns langvarige drøm i oppfyllelse. Fra 1970 til 1972 var han visedirektør i NASA. Etter at USAs kongress vedtok omfattende budsjettkutt for organisasjonen besluttet han å forlate den. Han ble så visepresident for Fairchild, et luft- og romfartskonsern. Wernher von Braun døde 16. juni 1977 av kreft. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Wernher von Braun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Wernher von Braun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Wernher von Braun på Internet Movie Database (en) Wernher von Braun hos American National Biography
Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16.
5,519
5,519
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Launcher_Development_Organisation
2023-02-04
European Launcher Development Organisation
['Kategori:1962 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Europeiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1962', 'Kategori:Romfartsorganisasjoner']
European Launcher Development Organisation (ELDO) var en organisasjonen med formål å bygge en europeisk bærerakett, ELDO-A. Den ble opprettet 29. mars 1962, men de formelle avtalene var først på plass i 1964. Det var seks europeiske medlemsland: Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland (vest) samt Australia. Etter planen skulle Storbritannia bygge første trinn av raketten, Frankrike andre trinn og Tyskland det tredje. Satellittene skulle utvikles i Belgia og Italia, mens Nederland skulle ta seg av telemetri og fjernkontrol. Raketten skulle avfyres ifra Woomera i Australia. ELDO-A, som senere ble omdøpt til Europa-1, skulle være 31,7 m lang og veie mer enn 110 tonn. Planen var at man i 1966 skulle være i stand til å sende 1 000-1 200 kg i kretsløp 500 km over Jordens overflate. Utprøvningene av det første trinnet gikk bra, men fulgte ikke helt tidsplanen, og i 1966 ble det bestemt at man skulle bygge en fire-trinsrakett i stedet. Den skulle skytes opp ifra Kourou i Fransk Guyana. Etter en rekke mislykkede oppskytninger trakk Storbritannia og Italia seg ifra organisasjonen i 1969 og Europa-1 prosjektet ble oppgitt i 1970. Isteden begynte man utviklingen av Europa-2, som også ble oppgitt etter en mislykket oppskytning 5. november 1971. Organisasjonen satte da igang et enda mer ambisiøst prosjekt, Europa-3. Det forlot aldri tegnebrettet, men skulle senere danne grunnlaget for den senere svært suksessfulle Ariane-løfteraketten. I 1975 ble ELDO en del av ESA.
European Launcher Development Organisation (ELDO) var en organisasjonen med formål å bygge en europeisk bærerakett, ELDO-A. Den ble opprettet 29. mars 1962, men de formelle avtalene var først på plass i 1964. Det var seks europeiske medlemsland: Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland (vest) samt Australia. Etter planen skulle Storbritannia bygge første trinn av raketten, Frankrike andre trinn og Tyskland det tredje. Satellittene skulle utvikles i Belgia og Italia, mens Nederland skulle ta seg av telemetri og fjernkontrol. Raketten skulle avfyres ifra Woomera i Australia. ELDO-A, som senere ble omdøpt til Europa-1, skulle være 31,7 m lang og veie mer enn 110 tonn. Planen var at man i 1966 skulle være i stand til å sende 1 000-1 200 kg i kretsløp 500 km over Jordens overflate. Utprøvningene av det første trinnet gikk bra, men fulgte ikke helt tidsplanen, og i 1966 ble det bestemt at man skulle bygge en fire-trinsrakett i stedet. Den skulle skytes opp ifra Kourou i Fransk Guyana. Etter en rekke mislykkede oppskytninger trakk Storbritannia og Italia seg ifra organisasjonen i 1969 og Europa-1 prosjektet ble oppgitt i 1970. Isteden begynte man utviklingen av Europa-2, som også ble oppgitt etter en mislykket oppskytning 5. november 1971. Organisasjonen satte da igang et enda mer ambisiøst prosjekt, Europa-3. Det forlot aldri tegnebrettet, men skulle senere danne grunnlaget for den senere svært suksessfulle Ariane-løfteraketten. I 1975 ble ELDO en del av ESA. == Se også == ESRO == Eksterne lenker == The Encyclopedia of Astrobiology, Astronomy, and Spaceflight U.S. Centennial of Flight Commission
[II]
5,520
5,520
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Conan_Doyle
2023-02-04
Arthur Conan Doyle
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arthur Conan Doyle', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske krimforfattere', 'Kategori:Britiske leger', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Britiske science fiction-forfattere', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Edinburgh', 'Kategori:Personer fra distriktet Ribble Valley', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske forfattere']
Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. juli 1930 i Crowborough i England) var en britisk lege og forfatter. Han er kjent for sine detektivromaner med hovedfiguren Sherlock Holmes, som er generelt anerkjent som et vesentlig bidrag til kriminallitteraturen. Han var en profilert forfatter som også skrev science fiction, historiske romaner, skuespill og romaner, og artikler. Han blir ofte referert til som Conan Doyle. Conan var opprinnelig et mellomnavn, men han benyttet det selv som en del av sitt etternavn i siste årene.
Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. juli 1930 i Crowborough i England) var en britisk lege og forfatter. Han er kjent for sine detektivromaner med hovedfiguren Sherlock Holmes, som er generelt anerkjent som et vesentlig bidrag til kriminallitteraturen. Han var en profilert forfatter som også skrev science fiction, historiske romaner, skuespill og romaner, og artikler. Han blir ofte referert til som Conan Doyle. Conan var opprinnelig et mellomnavn, men han benyttet det selv som en del av sitt etternavn i siste årene. == Biografi == Sir Arthur Conan Doyle ble født i Edinburgh av irske foreldre som hadde emigrert til Skottland og blitt del av det lokale aristokrati. Han ble ni års alder sendt til Stonyhurst, en barneskole drevet av den katolske presteordenen jesuittene. Med mellomnavnet ‘Ignatius’ er det rimelig å tro at hans foreldre var meget troende katolikker, men da Conan Doyle forlot skolen i 1875 forlot han også kristendommen som livssyn og ble agnostiker. Fra 1876 til 1881 studerte han medisin ved Edinburgh University, inkludert en periode hvor han hadde utplassering i byen Aston, nå et distrikt under Birmingham. Som en del av sin tid på universitetet hadde han også praksis som skipslege på en sjøfart til den vestafrikanske kyst, og deretter i 1882 etablerte han en legepraksis i Plymouth. Han fikk sine eksamensbevis i 1885. Hans medisinske praksis var ikke særlig innbringende. Mens han ventet på pasienter begynte han å skrive fortellinger. Hans første litterære utgivelse var i Chambers's Edinburgh Journal før han var 20 år. Det var etter at Doyle flyttet sin praksis til Southsea at han begynte å engasjere seg tyngre innen skjønnlitteraturer. Grunnen var at det var langt mellom pasientene, så langt at ligningsvesenet sendte selvangivelsen hans tilbake med påskriften «Særdeles utilfredsstillende». Han returnerte den med tilføyelsen: «Jeg er fullstendig enig!» === Første fortelling === Hans første betydelige verk var A Study in Scarlet (En studie i rødt) som ble trykket i Beeton's Christmas Annual i 1887 og som var den første opptreden av Sherlock Holmes. Figuren var formet løst etter Doyles tidligere universitetsprofessor, Joseph Bell, som Doyle var assistent hos i en periode. Mens han levde i Southsea hjalp han til med å danne Portsmouth Football Club, og var selv Portsmouths første målmann. === Ekteskap === I 1885 giftet han seg med Louise Hawkins, som led av tuberkulose og døde av det i 1906. Han giftet seg med Jean Leckie i 1907 som han hadde møtt og blitt forelsket i allerede i 1897, men av respekt for sin første kone var forholdet platonisk inntil hennes død. Doyle fikk fem barn, to med sin første kone (Mary og Kingsley), og deretter tre med sine andre kone (Jean, Denis og Adrian). I 1890 studerte Doyle optikk og øyemedisin i Wien, og i 1891 flyttet han til London for å etablere en praksis som øyenlege. Det ga ham også ytterligere tid for skriving. I november 1891 kunne han nevne i et brev til sin mor at «Jeg tenker på å ta livet av Holmes… og sette ham i skapet for godt. Han tar min oppmerksomhet fra bedre ting.»I desember 1893 gjorde han så for å kunne benytte mer tid «viktigere ting», nemlig historiske romaner. Doyle lot Holmes møte sin erkefiende professor Moriarty. De falt begge mot sin død i en foss i Sveits i «The Final Problem» (Det siste problem). Doyle var ikke klar over hvilken grad Holmes var blitt en integrert del av den lesende bevissthet, og et folkelig press tvang ham midlertidig til la Holmes returnere i fortellingen «The Adventure of the Empty House» (Historien om det tomme hus). Doyle forklarte at det var kun Moriarty som hadde falt i døden, og siden Holmes hadde andre dødelige fiender hadde han sett seg tjent med å «spille død». Sherlock Holmes kom i alt til å være hovedperson i 56 noveller og fire romaner (skjønt andre forfattere enn Conan Doyle har selvsagt skrevet bøker om ham.) === Inn i politikken === I kjølvannet av boerkrigen i Sør-Afrika ved århundrets slutt og verdens fordømmelse av britisk oppførsel fikk Doyle til å skrive en pamflett med tittelen «The War in South Africa: Its Cause and Conduct» (Krigen i Sør-Afrika; dets grunn og adferd) som ble oversatt til mange språk. Den forsvarte Storbritannias rolle i krigen. Doyle mente selv at denne pamfletten var grunnen til at han ble slått til ridder og utnevnt til visestattholder i Surrey i 1902. Han skrev også en lengre bok, The Great Boer War, i 1900. I løpet av de første årene av det tyvende århundre stilte sir Arthur to ganger for en plass i det britiske parlamentet som Liberal Unionist, en gang i Edinburgh og en gang i Border Burghs, men selv om han fikk et respektabelt antall stemmer var det ikke nok for å bli valgt. Han ble derimot det første æresmedlem av Ski Club of Great Britain, Den britiske skiforening. Conan Doyle var involvert i kampanjen for å reformere Fristaten Kongo, en kampanje som ble ledet av journalisten Edmund Dene Morel og diplomaten Roger Casement. Han skrev «The Crime of the Congo» i 1909, en lang pamflett som fordømte overgrepene i Kongo. Han ble venner med både Morel og Casement, og ble inspirert til å benytte dem begge som hovedfigurer i romanen «The Lost World» i 1912. Han brøt forbindelsen med dem begge da den første verdenskrig brøt ut. Morel var på venstresiden i politikken og ble en av lederne i pasifistbevegelsen, mens Casement «forrådte» England til fordel for Irland som hadde sin politiske kamp for uavhengighet. Da Casement ble arrestert for forræderi og imøteså dødsstraff, stilte Conan Doyle likevel opp for ham og argumenterte at Casement var blitt gal og ikke ansvarlig for sine handlinger. === Møte med rettssystemet === Doyle var også en entusiastisk tilhenger av juridisk rettferdighet, og etterforsket personlig to kriminalsaker i 1906; den første involverte en sky, halvt britisk, halv indisk advokat ved navn George Edalji som var anklaget for å ha skrevet truende brev og mishandlet dyr. Politiet var overbevist om Edaljis skyld, selv om mishandlingen hadde foregått etter at han var blitt arrestert. Det var nettopp på grunnlag av denne saken at Court of Criminal Appeal (Ankedomstolen for kriminalsaker) ble etablert i 1907. Doyle ikke bare hjalp Edalji, men forbedret også det britiske rettsvesen. Den andre saken gjaldt Oscar Slater, en tysk jøde og spiller, som var dømt for å ha plyndret en 82 år gammel dame i 1908. Uklarheter og motsigelser i prosedyrene pirret Doyles nysgjerrighet og han antok at Slater var blitt utsatt for falsk anklage. Både Edalji og Slater ble løslatt som et resultat ikke minst av Conan Doyles innsats på deres vegne. === Møte med det overnaturlige === I sine siste år ble Conan Doyle involvert i spiritisme (troen på det overnaturlige) og i et slikt omfang at han skrev en roman om det; «The Land of Mist» (Tåkens land). Ett av det mer merkelige aspekter av denne fasen av hans liv var hans bok The Coming of the Fairies (1921). Han var absolutt overbevist om troverdigheten til noen fotografier som det ble påstått forestilte noen alver, de såkalte Cottingley-bildene, og som han trykket i boken, sammen med teorier om at alver og ånder kunne eksistere. Cottingley-bildene ble senere avslørt som et falsum, men da var Doyle død.Doyles arbeid på disse punktene var en av grunnene til at en av hans novellesamlinger, The Adventures of Sherlock Holmes, ble forbudt i Sovjetunionen i 1929 med anklagen okkultisme, skjønt forbudet ble løftet noe senere. Doyle ble for en tid venn med den amerikanske tryllekunstneren Harry Houdini som var en fremstående motstander av spiritistbevegelsen. Selv om Houdini påviste at spiritistiske medium benyttet seg lureri og bløff var Doyle selv overbevist om at Houdini måtte ha overnaturlige krefter, noe han uttrykte i boken «The Edge of the Unknown» (På kanten av det ukjente). Det var umulig for Houdini å overbevise Doyle om at han kun benyttet seg av kjente tryllekunstner. === Drapsanklager === I 2000 hevdet den engelske forfatteren og den tidligere predikanten Rodger Garrick-Steele i en bok at Conan Doyle skal ha tatt livet av sin gode venn, journalisten Bertram Fletcher Robinson, med gift i 1907, for å skjule et forhold til vennens kone – og ikke minst for å skjule at det egentlig var Robinson som var hjernen bak Sherlock Holmes' mest berømte eventyr, «Hunden fra Baskerville». Garrick-Steele mente å ha både beviser og sterke indisier på at han hadde rett i sine anklager. Scotland Yard varslet at de ville se på saken, mens The Sherlock Holmes Society i London omtalte Garrick-Steele påstander som «Totally nonsense» – «Fullstendig tøv». I 2008 ble Rodger Garrick-Steeles påstander avvist og diskreditert av kirkerådet i sognet Exeter som også avviste hans henstilling om å undersøkte levningene etter Bertram F. Robinson. Garrick-Steele ble i forbindelse med avgjørelsen beskrevet som useriøs historiker. === Ettermæle === Arthur Conan Doyle er begravd på kirkegården Minstead i New Forest i Hampshire i England. En statue er blitt reist i hans ære og kan bli sett ved Crowborough Cross i Crowborough i East Sussex, hvor Doyle levde i 23 år. Det er også en statue av Sherlock Holmes i Picardy Place i Edinburgh, rett ved huset der Conan Doyle ble født. == Se også == Nils Nordberg — norsk ekspert og oversetter av Sherlock Holmes == Bibliografi (utvalg) == Sherlock Holmes-historiene: A Study in Scarlet (1887) De fires tegn (1890) Skandale i Bøhmen og andre Sherlock Holmes-eventyr (1892) Den greske tolk og andre Sherlock Holmes-memoarer (1894) Hunden fra Baskerville (1902) Det tomme hus og andre Sherlock Holmes-bedrifter (1904) Fryktens dal (1914) Hans siste bedrift og andre Sherlock Holmes-fortellinger(1917) Den krypende mann og andre Sherlock Holmes-saker (1927)Professor Challenger-historiene: The Lost World (1912) The Poison Belt (1913) The Land of Mists (1926) The Disintegration Machine (1927) When the World Screamed (1928)Historiske romaner: The White Company (1891) Micah Clarke (1888) The Great Shadow (1892) The Refugees (1893) Uncle Bernac (1897) Sir Nigel (1906)Andre verk: Mystery of Cloomber (1889) The Captain of the Polestar, and other tales (1890) The Doings Of Raffles Haw (1891) Beyond the City (1892) Round The Red Lamp (1894) The Parasite (1894) The Stark Munro Letters (1895) Rodney Stone (1896) Songs of Action (1898) The Tragedy of The Korosko (1898) A Duet (1899) The Great Boer War (1900) The Exploits of Brigadier Gerard (1903) Through the Magic Door (1907) The Crime of the Congo (1909) The New Revelation (1918) The Vital Message (1919) Tales of Terror & Mystery (1923) The History of Spiritualism (1926) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Arthur Conan Doyle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arthur Conan Doyle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arthur Conan Doyle på Internet Movie Database (no) Arthur Conan Doyle hos Nationaltheatret (sv) Arthur Conan Doyle i Svensk Filmdatabas (da) Arthur Conan Doyle på Scope (fr) Arthur Conan Doyle på Allociné (en) Arthur Conan Doyle på AllMovie (en) Arthur Conan Doyle hos Turner Classic Movies (en) Arthur Conan Doyle hos Rotten Tomatoes (en) Arthur Conan Doyle hos TV Guide (en) Arthur Conan Doyle hos The Movie Database (en) Arthur Conan Doyle på Apple Music (en) Arthur Conan Doyle på Discogs (en) Arthur Conan Doyle på MusicBrainz (en) Arthur Conan Doyle hos The Peerage (en) 221b Sherlock Holmes (engelsk) (en) Official site of Doyle's estate, inkludert en lengre biografi, stedets historie, bibliografi etc. (engelsk) (en) Sir Arthur Conan Doyle, det meste av hans verker i HTML-format (engelsk) (en) Verker tilgjengelig online (engelsk) (en) Doyle in Birmingham (engelsk) (en) The Chronicles of Sir Arthur Conan Doyle - inkludert artikler, sitater, spill og lite kjente fakta (engelsk) (en) Conan Doyle and the Parson's Son – The George Edalji case Arkivert 18. oktober 2005 hos Wayback Machine. (engelsk) (en) The George Edalji Case (engelsk) (en) The Oscar Slater Case (engelsk) (en) Wikisource (engelsk)
Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7.
5,521
5,521
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapersfamilien
2023-02-04
Kapersfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Korsblomstordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Kapersfamilien (Capparaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 25 planteslekter. Mest kjent er kapersbusk (Capparis spinosa) som gir krydderet kapers. Slektene og artene i familien Stixaceae er nå av de fleste forskere regnet til kapersfamilien, og bruken av familien Stixaceae er i ferd med å forsvinne. Nedenfor listes slektene i de to familie-gruppene:
Kapersfamilien (Capparaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 25 planteslekter. Mest kjent er kapersbusk (Capparis spinosa) som gir krydderet kapers. Slektene og artene i familien Stixaceae er nå av de fleste forskere regnet til kapersfamilien, og bruken av familien Stixaceae er i ferd med å forsvinne. Nedenfor listes slektene i de to familie-gruppene: == Grupper og slekter == CapparaceaeApophyllum F.Muell. Atamisquea Miers ex Hook. & Arn. Bachmannia Pax Belencita H.Karst. Boscia Lam. Buchholzia Engl. Cadaba Forssk. Kapersslekten (Capparis) L. Kapers (Capparis spinosa) Cladostemon A.Braun & Vatke Crateva L. Crateva religiosa Cristatella Nutt. Dhofaria A.G.Mill. Dipterygium Decne. Euadenia Oliv. Isomeris Nutt. Maerua Forssk. Morisonia L. Puccionia Chiov. Ritchiea R.Br. ex G.Don Steriphoma Spreng. Thilachium Lour.StixaceaeForchhammeria Stixis Tirania Tirania purpurea == Eksterne lenker == (en) Kapersfamilien i Encyclopedia of Life (en) Kapersfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Kapersfamilien hos Artsdatabanken (sv) Kapersfamilien hos Dyntaxa (en) Kapersfamilien hos Fossilworks (en) Kapersfamilien hos ITIS (en) Kapersfamilien hos NCBI (en) Kapersfamilien hos The International Plant Names Index (en) Kapersfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Capparaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Capparaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Capparis
5,522
5,522
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8lkefamilien
2023-02-04
Mjølkefamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mjølkefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Mjølkefamilien eller nattlysfamilien (Onagraceae) er en plantefamilie som omfatter 20 planteslekter. Geitrams er familiens vanligste art i Norge. Det er trær, busker og urter som finnes i alle verdensdeler og i de fleste klima. Noen arter regnes som ugress. I denne familien finnes også prydplanter som for eksempel fuksia. Blomstene har vanligvis fire kronblader. Frøene er svært små, og hos visse slekter sprees de med vinden, hos andre ligger de i bær og spres av fugler. Familiens vitenskapelige navn (Onagraceae) kommer fra et tidligere navn (Onagra) på nattlys (nå Oenothera).
Mjølkefamilien eller nattlysfamilien (Onagraceae) er en plantefamilie som omfatter 20 planteslekter. Geitrams er familiens vanligste art i Norge. Det er trær, busker og urter som finnes i alle verdensdeler og i de fleste klima. Noen arter regnes som ugress. I denne familien finnes også prydplanter som for eksempel fuksia. Blomstene har vanligvis fire kronblader. Frøene er svært små, og hos visse slekter sprees de med vinden, hos andre ligger de i bær og spres av fugler. Familiens vitenskapelige navn (Onagraceae) kommer fra et tidligere navn (Onagra) på nattlys (nå Oenothera). == Eksterne lenker == (en) mjølkefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) mjølkefamilien i Encyclopedia of Life (en) mjølkefamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) mjølkefamilien hos Artsdatabanken (sv) mjølkefamilien hos Dyntaxa (en) mjølkefamilien hos Fossilworks (en) mjølkefamilien hos ITIS (en) mjølkefamilien hos NCBI (en) mjølkefamilien hos The International Plant Names Index (en) mjølkefamilien hos Tropicos (en) Kategori:Onagraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* trollurtslekten (Circaea)
5,523
5,523
https://no.wikipedia.org/wiki/Hornbladslekta
2023-02-04
Hornbladslekta
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ceratophyllales', 'Kategori:Flyteplanter', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753']
Hornbladslekta (Ceratophyllum) er en liten gruppe blomsterplanter på bare om lag seks arter. Hornbladene utgjør trolig en egen gren på blomsterplantenes stamtre som er søstergruppen til egentlige tofrøbladete planter. Gruppen er i Norge representert ved én art, (vanlig) hornblad. Stenglene kan bli 1–3 meter lange og vokser i en ende samtidig som den dør i den andre. De har ikke røtter i egentlig forstand, men noen ganger utvikler de modifiserte rotaktige blader som de forankrer seg i bunnen med. Blomstene er små, og plantene er sambu. Hornbladene lever i saktestrømmende elver, dammer og innsjøer i de fleste tempererte og tropiske regioner. De vokser under vann, ofte, men ikke alltid like under vannflaten. Hornbladene tåler ikke tørke.
Hornbladslekta (Ceratophyllum) er en liten gruppe blomsterplanter på bare om lag seks arter. Hornbladene utgjør trolig en egen gren på blomsterplantenes stamtre som er søstergruppen til egentlige tofrøbladete planter. Gruppen er i Norge representert ved én art, (vanlig) hornblad. Stenglene kan bli 1–3 meter lange og vokser i en ende samtidig som den dør i den andre. De har ikke røtter i egentlig forstand, men noen ganger utvikler de modifiserte rotaktige blader som de forankrer seg i bunnen med. Blomstene er små, og plantene er sambu. Hornbladene lever i saktestrømmende elver, dammer og innsjøer i de fleste tempererte og tropiske regioner. De vokser under vann, ofte, men ikke alltid like under vannflaten. Hornbladene tåler ikke tørke. == Bruk == Hornblader brukes ofte i ferskvannsakvarier fordi de gir god beskyttelse for nyklekket yngel, har en frisk grønnfarge, og produserer mye oksygen hvis de får nok lys. == Systematikk == Oppdelingen av denne slekten i arter er ikke helt klarlagt. Over 30 arter har blitt beskrevet, men mange er sannsynligvis bare varianter av de bredere aksepterte artene. Ceratophyllaceae ble beskrevet av Gray og Ceratophyllales av Bischoff. == Referanser == == Litteratur == «Ceratophyllales». APWEbsite. Besøkt 30. desember 2019. «Ceratophyllaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 30. desember 2019. == Eksterne lenker == (en) hornbladslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) hornbladslekta i Encyclopedia of Life (en) hornbladslekta i Global Biodiversity Information Facility (no) hornbladslekta hos Artsdatabanken (sv) hornbladslekta hos Dyntaxa (en) hornbladslekta hos Fossilworks (en) hornbladslekta hos ITIS (en) hornbladslekta hos NCBI (en) hornbladslekta hos The International Plant Names Index (en) hornbladslekta hos Tropicos (en) Kategori:Ceratophyllum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* C. australe
5,524
5,524
https://no.wikipedia.org/wiki/Hortensiafamilien
2023-02-04
Hortensiafamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kornellordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']
Hortensiafamilien (Hydrangeaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Den har to underfamilier – Hydrangeaceae sensu stricto, og Philadelphaceae som ikke lengre er en selvstendig familie. Arten «Hortensia» (Hydrangea hortensis) er en vanlig potteplante.
Hortensiafamilien (Hydrangeaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Den har to underfamilier – Hydrangeaceae sensu stricto, og Philadelphaceae som ikke lengre er en selvstendig familie. Arten «Hortensia» (Hydrangea hortensis) er en vanlig potteplante. == Underfamilier og slekter == Hydrangeaceae sensu stricto – 10 slekter, 115 arterBroussaisia Cardiandra Decumaria Deinanthe Dichroa hortensia (Hydrangea) Kirengeshoma Pileostegia Platycrater SchizophragmaPhiladelphaceae – 7 slekter, 135 arterCarpenteria stjernetopp (Deutzia) Fendlera Fendlerella Jamesia skjærsmin eller «falsk sjasmin» (Philadelphus) Whipplea == Eksterne lenker == (en) hortensiafamilien i Encyclopedia of Life (en) hortensiafamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) hortensiafamilien hos Artsdatabanken (sv) hortensiafamilien hos Dyntaxa (en) hortensiafamilien hos Fossilworks (en) hortensiafamilien hos ITIS (en) hortensiafamilien hos NCBI (en) hortensiafamilien hos The International Plant Names Index (en) hortensiafamilien hos Tropicos (en) Kategori:Hydrangeaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Hydrangeaceae – detaljert informasjon på Wikispecies Hydrangeaceae Arkivert 15. desember 2005 hos Wayback Machine. og Philadelphaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992 -): «The families of flowering plants».
Se tekstenm
5,525
5,525
https://no.wikipedia.org/wiki/Firbladfamilien
2023-02-04
Firbladfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liliales']
Firbladfamilien, eller også kalt trebladfamilien, (latin: Trilliaceae) var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales, som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Men etter nye genetiske undersøkelser er familiens slekter inklusive firbladslekten (Paris) blitt flyttet inn i giftliljefamilien. Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge.
Firbladfamilien, eller også kalt trebladfamilien, (latin: Trilliaceae) var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales, som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Men etter nye genetiske undersøkelser er familiens slekter inklusive firbladslekten (Paris) blitt flyttet inn i giftliljefamilien. Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Firbladfamilien i Global Biodiversity Information Facility (sv) Firbladfamilien hos Dyntaxa (en) Firbladfamilien hos Fossilworks (en) Firbladfamilien hos The International Plant Names Index (en) Firbladfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Melanthiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Daiswa
5,526
5,526
https://no.wikipedia.org/wiki/Taccaceae
2023-02-04
Taccaceae
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dioscoreales']
Taccaceae var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfattet 31 arter i én planteslekt, Tacca. Denne slekten har blitt flyttet til yamsrotfamilien, som også tilhører Dioscoreales.
Taccaceae var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfattet 31 arter i én planteslekt, Tacca. Denne slekten har blitt flyttet til yamsrotfamilien, som også tilhører Dioscoreales. == Eksterne lenker == (en) Taccaceae i Global Biodiversity Information Facility (en) Taccaceae hos Fossilworks (en) Taccaceae hos ITIS (en) Taccaceae hos NCBI (en) Taccaceae hos The International Plant Names Index (en) Taccaceae hos Tropicos (en) Kategori:Taccaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Taccaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Tacca
5,527
5,527
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellflokkfamilien
2023-02-04
Fjellflokkfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellflokkfamilien']
Fjellflokkfamilien (Polemoniaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Den deles i tre underfamilier. Bladene sitter spredt, motsatt eller kransstilt. De er finnete, koblete eller enkle. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og oftest femtallige. Kronbladene er vokst sammen til et kronrør, og det er én griffel. Frukten er en kapsel, som regel med tre kammer. Underfamilien Polemonioideae omfatter for det meste urter. Gruppa er hovedsakelig utbredt i ørkenområdene i vestlige Nord-Amerika, men noen arter finnes i tempererte strøk andre steder på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika. Frøene er ofte klebrige når de er våte, noe som kan ha ført til at trekkfugler har bragt frø i Sør-Amerika. Artene i underfamilien Cobaeoideae er for det meste lianer, men det er også noen små trær. Gruppa er utbredt i Mexico og Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika. Den blir av og til regnet som en selvstendig familie, Cobaeaceae. Den tredje underfamilien, Acanthogilioideae, omfatter bare én art, Acanthogilia gloriosa, som vokser i Baja California i Mexico. I Norge er det tre viltvoksende arter: fjellflokk, polarflokk og lappflokk (alle i flokkslekta). Mange av artene dyrkes som hageplanter, blant annet klokkeranke (Cobaea scandens) og flere arter i slektene Phlox og Polemonium . I Cronquist-systemet var fjellflokkfamilien plassert i ordenen Solanales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Polemoniales.
Fjellflokkfamilien (Polemoniaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Den deles i tre underfamilier. Bladene sitter spredt, motsatt eller kransstilt. De er finnete, koblete eller enkle. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og oftest femtallige. Kronbladene er vokst sammen til et kronrør, og det er én griffel. Frukten er en kapsel, som regel med tre kammer. Underfamilien Polemonioideae omfatter for det meste urter. Gruppa er hovedsakelig utbredt i ørkenområdene i vestlige Nord-Amerika, men noen arter finnes i tempererte strøk andre steder på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika. Frøene er ofte klebrige når de er våte, noe som kan ha ført til at trekkfugler har bragt frø i Sør-Amerika. Artene i underfamilien Cobaeoideae er for det meste lianer, men det er også noen små trær. Gruppa er utbredt i Mexico og Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika. Den blir av og til regnet som en selvstendig familie, Cobaeaceae. Den tredje underfamilien, Acanthogilioideae, omfatter bare én art, Acanthogilia gloriosa, som vokser i Baja California i Mexico. I Norge er det tre viltvoksende arter: fjellflokk, polarflokk og lappflokk (alle i flokkslekta). Mange av artene dyrkes som hageplanter, blant annet klokkeranke (Cobaea scandens) og flere arter i slektene Phlox og Polemonium . I Cronquist-systemet var fjellflokkfamilien plassert i ordenen Solanales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Polemoniales. == Delgrupper == De 385 artene i familien fordeles på tre underfamilier og kanskje 19 slekter. Antall slekter i Polemonioideae varierer mellom 13 og 22 i ulike oversikter. underfamilie Polemonioideae Aliciella Allophyllum limfrøslekta (Collomia) Eriastrum giliaslekta (Gilia) Giliastrum Gymnosteris Ipomopsis Langloisia nellikflokkslekta (Linanthus) Loeselia Navarretia floksslekta (Phlox) flokkslekta (Polemonium) underfamilie Cobaeoideae Bonplandia Cantua Cobaea Huthia underfamilie Acanthogilioideae Acanthogilia Acanthogilia gloriosa == Litteratur == «Polemoniaceae». APWEbsite. Besøkt 18. april 2020. «Cobaeaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 18. april 2020. «Polemoniaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 18. april 2020. «Polemoniaceae». Flora of China. Besøkt 18. april 2020. Fjellflokkfamilien i Artsdatabanken. Besøkt 18. april 2020. J.M. Porter og L.A. Johnson (2000). «A phylogenetic classification of Polemoniaceae». Aliso. 19 (1): 55–91. ISSN 2327-2929. doi:10.5642/aliso.20001901.06. == Eksterne lenker == (en) Fjellflokkfamilien i Encyclopedia of Life (en) Fjellflokkfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Fjellflokkfamilien hos Artsdatabanken (sv) Fjellflokkfamilien hos Dyntaxa (en) Fjellflokkfamilien hos Fossilworks (en) Fjellflokkfamilien hos ITIS (en) Fjellflokkfamilien hos NCBI (en) Fjellflokkfamilien hos Panarctic Flora (en) Fjellflokkfamilien hos The International Plant Names Index (en) Fjellflokkfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Polemoniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
se egen seksjon
5,528
5,528
https://no.wikipedia.org/wiki/Amarantfamilien
2023-02-04
Amarantfamilien
['Kategori:Amarantfamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']
Amarantfamilien (Amaranthaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den tidligere meldefamilien (Chenopodiaceae) er nå inkludert i denne familien. De er som regel urter, men det er også noen busker, små trær og lianer. Haloxylon ammodendron kan bli 12 m høy. Bladene sitter nesten alltid spredt, og akselblad forekommer ikke. Artene i den gamle meldefamilien er mer eller mindre sukkulente. Den gamle amarantfamilien har, ofte fargerike, blomster som sitter i tette hoder eller aks, mens meldefamilien har små, grønne blomster. Omtrent 500 arter i familien har C4-fotosyntese; det er omtrent en tredjedel av alle slike plantearter. Omtrent 510 arter, de fleste fra meldefamilien, er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener. Amarantfamilien i snever betydning er vanligst i tropene, mens meldefamilien er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Meldefamilien er rikest utviklet i ørkenbeltet fra Sahara til Sentral-Asia, men det er også mange arter i Australia. Sukkulente arter fra meldefamilien utgjør en stor del av biomassen i ørkenene i Sentral-Asia. Noen arter, som spinat og bete, brukes som grønnsaker. Det meste av sukkeret som spises i Europa kommer fra sukkerbete. Mange har spiselige frø, for eksempel meldestokk og quinoa. Enkelte arter, blant annet i slektene Amaranthus og Celosia, dyrkes som prydplanter, mens noen er plagsomme ugras.
Amarantfamilien (Amaranthaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den tidligere meldefamilien (Chenopodiaceae) er nå inkludert i denne familien. De er som regel urter, men det er også noen busker, små trær og lianer. Haloxylon ammodendron kan bli 12 m høy. Bladene sitter nesten alltid spredt, og akselblad forekommer ikke. Artene i den gamle meldefamilien er mer eller mindre sukkulente. Den gamle amarantfamilien har, ofte fargerike, blomster som sitter i tette hoder eller aks, mens meldefamilien har små, grønne blomster. Omtrent 500 arter i familien har C4-fotosyntese; det er omtrent en tredjedel av alle slike plantearter. Omtrent 510 arter, de fleste fra meldefamilien, er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener. Amarantfamilien i snever betydning er vanligst i tropene, mens meldefamilien er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Meldefamilien er rikest utviklet i ørkenbeltet fra Sahara til Sentral-Asia, men det er også mange arter i Australia. Sukkulente arter fra meldefamilien utgjør en stor del av biomassen i ørkenene i Sentral-Asia. Noen arter, som spinat og bete, brukes som grønnsaker. Det meste av sukkeret som spises i Europa kommer fra sukkerbete. Mange har spiselige frø, for eksempel meldestokk og quinoa. Enkelte arter, blant annet i slektene Amaranthus og Celosia, dyrkes som prydplanter, mens noen er plagsomme ugras. == Systematikk == I eldre systematikk, som Cronquist-systemet, var amarantfamilien og meldefamilien to adskilte familier. Fylogenetiske studier viste at gruppen som nå kalles Polycnemoideae er søstergruppen til både resten av meldefamilien og amarantfamilien. For å få en naturlig gruppe måtte familiene slås sammen. Amaranthaceae er det eldste navnet og har prioritet. Dette er gjennomført i APG II- og APG III-systemene. Den utvidede amarantfamilien omfatter ca. 2500 arter fordelt på ca. 180 slekter. Det er ikke enighet om antall underfamilier, men tabellen nedenfor viser et forslag fra Müller og Borsch (2005). Amaranthoideae og Gomphrenoideae tilsvarer den gamle amarantfamilien, mens de andre åtte omfatter arter fra meldefamilien. == Kilder == «Amaranthaceae». APWEbsite. Besøkt 10. februar 2016. K. Müller og T. Borsch (2005). «Phylogenetics of Amaranthaceae using matK/trnK sequence data: evidence from parsimony, likelihood and Bayesian approaches». Annals of the Missouri Botanical Garden. 92 (1): 66–102. ISSN 0026-6493. JSTOR 3298649. I. Sánchez del-Pino, T. Borsch og T.J. Motle (2009). «trnL-F and rpl16 sequence data and dense taxon sampling reveal monophyly of unilocular anthered Gomphrenoideae (Amaranthaceae) and an improved picture of their internal relationships». Systematic Botany. 34 (1): 57–67. ISSN 1548-2324. doi:10.1600/036364409787602401. == Eksterne lenker == (en) Amarantfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Amarantfamilien i Encyclopedia of Life (en) Amarantfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Amarantfamilien hos Artsdatabanken (sv) Amarantfamilien hos Dyntaxa (en) Amarantfamilien hos Fossilworks (en) Amarantfamilien hos ITIS (en) Amarantfamilien hos NCBI (en) Amarantfamilien hos The International Plant Names Index (en) Amarantfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Amaranthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* Amaranthoideae
5,529
5,529
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_konged%C3%B8mmer
2023-02-04
Liste over kongedømmer
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monarki']
Et kongedømme er et monarki som i henhold til forfatningen regjeres av en konge eller dronning.
Et kongedømme er et monarki som i henhold til forfatningen regjeres av en konge eller dronning. == I dag er følgende stater kongedømmer == === Afrika === Lesotho Marokko Eswatini === Amerika === Antigua og Barbuda, deler monark med andre samvelderiker Bahamas, deler monark med andre samvelderiker Belize, deler monark med andre samvelderiker Canada, deler monark med andre samvelderiker Grenada, deler monark med andre samvelderiker Jamaica, deler monark med andre samvelderiker Saint Kitts og Nevis, deler monark med andre samvelderiker Saint Lucia, deler monark med andre samvelderiker Saint Vincent og Grenadinene, deler monark med andre samvelderiker === Asia === Bahrain Bhutan Jordan Kambodsja Malaysia Saudi-Arabia Thailand === Europa === Belgia Danmark Nederland Norge Spania Storbritannia, deler monark med andre samvelderiker Sverige === Oseania === Tonga Australia, deler monark med andre samvelderiker New Zealand, deler monark med andre samvelderiker Papua Ny-Guinea, deler monark med andre samvelderiker Salomonøyene, deler monark med andre samvelderiker Tuvalu, deler monark med andre samvelderiker == Se også == Monarki
__NOTOC__
5,530
5,530
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellprydfamilien
2023-02-04
Fjellprydfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Fjellprydfamilien (Diapensiaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter 20 arter fordelt på 6 planteslekter. Fjellpryd (Diapensia lapponica) er vanlig i fjellet på tørre og skrinne rabber, men mangler i de sørligste fjellområdene.
Fjellprydfamilien (Diapensiaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter 20 arter fordelt på 6 planteslekter. Fjellpryd (Diapensia lapponica) er vanlig i fjellet på tørre og skrinne rabber, men mangler i de sørligste fjellområdene. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Fjellprydfamilien i Encyclopedia of Life (en) Fjellprydfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Fjellprydfamilien hos Artsdatabanken (sv) Fjellprydfamilien hos Dyntaxa (en) Fjellprydfamilien hos Fossilworks (en) Fjellprydfamilien hos ITIS (en) Fjellprydfamilien hos NCBI (en) Fjellprydfamilien hos The International Plant Names Index (en) Fjellprydfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Diapensiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Diapensiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
* Berneuxia
5,531
5,531
https://no.wikipedia.org/wiki/Sapodillefamilien
2023-02-04
Sapodillefamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sapodillefamilien']
Sapodillefamilien (Sapotaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er busker og trær, som regel med melkesaft. Bladene sitter som regel spredt og er læraktige og helrandede. Blomstene er tvekjønnede eller enkjønnede, og sitter som regel flere sammen i bladhjørnene. Begeret kan være 1 krans med 4–6 begerblad, eller 2 kranser med 2–4 begerblad hver. Krona har opptil dobbelt så mange fliker som antall begerblad. Pollenbærerne er like mange som og sitter motsatt av kronflikene i 2–3 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 4–5 kammer med 1 frøemne i hver. Frukten er et bær eller en steinfrukt. Frøene er store og brune. Sapodillefamilien har en pantropisk utbredelse og omfatter omtrent 1100 arter. Artsrikdommen er spesielt stor i regnskogen i Amazonas. Her er det på ett hektar funnet 44 trær som tilhører 23 ulike arter. Noen arter finnes i subtropisk klima, for eksempel Sideroxylon i USA og på Kanariøyene og Madeira. Fossilt pollen viser sapodillefamilien hadde stort mangfold i Europa i eocen for 55,8–41,2 millioner år siden med representanter for alle tre underfamilier. Familien vokste i Europa fram til pliocen, men den forsvant helt da klimaet ble kaldere, og istidene begynte.Mange av artene har spiselige frukter som lokalt er viktige, for eksempel flere typer sapote i Mexico og Mellom-Amerika. Sapodilletreet (Manilkara zapota) gir frukten sapodilleeple og melkesaft, chicle, som brukes til produksjon av tyggegummi. Mirakelbær (Synsepalum dulcificum) forvandler sur smak til søtt, og brukes i noen grad som krydder. Frøene til argantre (Argania spinosa) i Marokko brukes til å produserere arganolje, og sheasmør lages av frøene til smørtreet (Vitellaria paradoxa). Guttaperka fremstilles av melkesaften til flere arter i Sørøst-Asia.
Sapodillefamilien (Sapotaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er busker og trær, som regel med melkesaft. Bladene sitter som regel spredt og er læraktige og helrandede. Blomstene er tvekjønnede eller enkjønnede, og sitter som regel flere sammen i bladhjørnene. Begeret kan være 1 krans med 4–6 begerblad, eller 2 kranser med 2–4 begerblad hver. Krona har opptil dobbelt så mange fliker som antall begerblad. Pollenbærerne er like mange som og sitter motsatt av kronflikene i 2–3 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 4–5 kammer med 1 frøemne i hver. Frukten er et bær eller en steinfrukt. Frøene er store og brune. Sapodillefamilien har en pantropisk utbredelse og omfatter omtrent 1100 arter. Artsrikdommen er spesielt stor i regnskogen i Amazonas. Her er det på ett hektar funnet 44 trær som tilhører 23 ulike arter. Noen arter finnes i subtropisk klima, for eksempel Sideroxylon i USA og på Kanariøyene og Madeira. Fossilt pollen viser sapodillefamilien hadde stort mangfold i Europa i eocen for 55,8–41,2 millioner år siden med representanter for alle tre underfamilier. Familien vokste i Europa fram til pliocen, men den forsvant helt da klimaet ble kaldere, og istidene begynte.Mange av artene har spiselige frukter som lokalt er viktige, for eksempel flere typer sapote i Mexico og Mellom-Amerika. Sapodilletreet (Manilkara zapota) gir frukten sapodilleeple og melkesaft, chicle, som brukes til produksjon av tyggegummi. Mirakelbær (Synsepalum dulcificum) forvandler sur smak til søtt, og brukes i noen grad som krydder. Frøene til argantre (Argania spinosa) i Marokko brukes til å produserere arganolje, og sheasmør lages av frøene til smørtreet (Vitellaria paradoxa). Guttaperka fremstilles av melkesaften til flere arter i Sørøst-Asia. == Delgrupper == Familien omfatter 1100–1275 arter fordelt på 3 underfamilier og 53 slekter. Kun et utvalg av slektene og artene er nevnt nedenfor. underfamilie Sarcospermatoideae – 2 slekter Eberhardtia – 3 arter i Sør-Kina, Laos og Vietnam Sarcosperma – 11 arter i Sør-Kina og Sørøst-Asia underfamilie Sapotoideae stamme Glueminae – 2 slekter i tropisk Afrika stamme Mimusopeae – 14 slekter Manilkara – 80 arter, pantropisk sapodilletre (Manilkara zapota) Mimusops – 50 arter, palaeotropisk Mimusops elengi Vitellaria – 1 art, tropisk Afrika smørtre (Vitellaria paradoxa) stamme Isonandreae – 7 slekter Madhuca – 110 arter i tropisk Asia og Australia Madhuca longifolia Palaquium – 120 arter i tropisk Asia, Australia og på stillehavsøyene stamme Sideroxyleae – 1 slekt Sideroxylon – 75 arter, pantropisk Sideroxylon canariense Sideroxylon marginatum Sideroxylon mirmulans argantre (Sideroxylon spinosum) – ofte regnet til en egen slekt, Argania stamme Tseboneae – 3 slekter på Madagaskar underfamilie Chrysophylloideae stamme Chrysophylleae – 17 slekter Chrysophyllum – 80 arter, pantropisk stjerneeple (Chrysophyllum cainito) Chrysophyllum oliviforme Micropholis – 38 arter fra sørlige Mexico til tropisk Sør-Amerika Pouteria – kanskje 235 arter, pantropisk gulsapote (Pouteria caimito) amarillosapote (Pouteria campechiana) lúcuma (Pouteria lucuma) storsapote (Pouteria sapota) Pycnandra – 66 arter på Ny-Caledonia Synsepalum – 36 arter i tropisk Afrika mirakelbær (Synsepalum dulcificum) stamme Omphalocarpeae – 4 slekter, palaeotropisk incertae sedis – 3 slekter == Referanser == == Litteratur == «Sapotaceae». APWEbsite. Besøkt 1. mai 2020. «Sapotaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 1. mai 2020. «Sapotaceae». Flora of China. Besøkt 1. mai 2020. M.H.Terra-Araujo m.fl. (2015). «Species tree phylogeny and biogeography of the Neotropical genus Pradosia (Sapotaceae, Chrysophylloideae)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 87: 1–13. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2015.03.007. == Eksterne lenker == (en) sapodillefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) sapodillefamilien i Encyclopedia of Life (en) sapodillefamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) sapodillefamilien hos Artsdatabanken (en) sapodillefamilien hos Fossilworks (en) sapodillefamilien hos ITIS (en) sapodillefamilien hos NCBI (en) sapodillefamilien hos The International Plant Names Index (en) sapodillefamilien hos Tropicos (en) Kategori:Sapotaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Sapotaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
se egen seksjon
5,532
5,532
https://no.wikipedia.org/wiki/Cobaeoideae
2023-02-04
Cobaeoideae
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellflokkfamilien']
Cobaeoideae er en underfamilie i fjellflokkfamilien. Artene er lianer, små trær, busker eller en sjelden gang urter. Krona er klokke- til rør- eller valseformet. Frøene har nesten alltid vinger. Gruppa omfatter 34 arter i 4 slekter og er utbredt i tropiske og subtropiske områder i Mexico og Mellom- og Sør-Amerika. Underfamiien ble av og til betraktet som en egen familie, Cobaeaceae. Acanthogilia fra Baja California i Mexico er nå flyttet ut i en egen underfamilie, og Loeselia er flyttet til underfamilien Polemonioideae. Den mest kjente arten i gruppa er klokkeranke (Cobaea scandens) som dyrkes som prydplante.
Cobaeoideae er en underfamilie i fjellflokkfamilien. Artene er lianer, små trær, busker eller en sjelden gang urter. Krona er klokke- til rør- eller valseformet. Frøene har nesten alltid vinger. Gruppa omfatter 34 arter i 4 slekter og er utbredt i tropiske og subtropiske områder i Mexico og Mellom- og Sør-Amerika. Underfamiien ble av og til betraktet som en egen familie, Cobaeaceae. Acanthogilia fra Baja California i Mexico er nå flyttet ut i en egen underfamilie, og Loeselia er flyttet til underfamilien Polemonioideae. Den mest kjente arten i gruppa er klokkeranke (Cobaea scandens) som dyrkes som prydplante. == Litteratur == «Polemoniaceae». APWEbsite. Besøkt 19. april 2020. J.M. Porter og L.A. Johnson (2000). «A phylogenetic classification of Polemoniaceae». Aliso. 19 (1): 55–91. ISSN 2327-2929. doi:10.5642/aliso.20001901.06. «Cobaeaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 19. april 2020. (bare Cobaea) == Eksterne lenker == (en) Cobaeoideae hos The International Plant Names Index (en) Kategori:Cobaeoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cobaeoideae – detaljert informasjon på Wikispecies Cobaeoideae – crescentbloom.com
* Bonplandia
5,533
5,533
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A6rerotfamilien
2023-02-04
Blærerotfamilien
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Blærerotfamilien er en familie med fire planteslekter, som plasseres i ordenen Lamiales. Familien har flere arter med klebrige blad og fanger mindre dyr (insekter), som den tar til seg, som et viktig næringstilskudd. Planter med denne egenskapen kalles kjøttetende planter.
Blærerotfamilien er en familie med fire planteslekter, som plasseres i ordenen Lamiales. Familien har flere arter med klebrige blad og fanger mindre dyr (insekter), som den tar til seg, som et viktig næringstilskudd. Planter med denne egenskapen kalles kjøttetende planter. == Bruk == Tettegras (Pinguicula vulgaris) har vært antatt å kunne brukes til syrning av melk, men dette er omdiskutert (se tettemelk). == Eksterne lenker == (en) Blærerotfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Blærerotfamilien i Encyclopedia of Life (en) Blærerotfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) Blærerotfamilien hos Artsdatabanken (sv) Blærerotfamilien hos Dyntaxa (en) Blærerotfamilien hos Fossilworks (en) Blærerotfamilien hos ITIS (en) Blærerotfamilien hos NCBI (en) Blærerotfamilien hos The International Plant Names Index (en) Blærerotfamilien hos Tropicos (en) Kategori:Lentibulariaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
* blærerotslekta
5,536
5,536
https://no.wikipedia.org/wiki/Cimeti%C3%A8re_du_P%C3%A8re_Lachaise
2023-02-04
Cimetière du Père Lachaise
['Kategori:20. arrondissement i Paris', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravlunder i Paris', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
For metrostasjonen med samme navn: Père Lachaise (Paris Metro) Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner.
For metrostasjonen med samme navn: Père Lachaise (Paris Metro) Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner. == Historikk == Kirkegården har navn etter Ludvig XIVs skriftefar, jesuittpater François de la Chaise (1624–1709), som bodde i et hus omtrent der dagens gravkapell ligger. Da det ble kjøpt av byen i 1804 var området 48 hektar stort, men senere utvidet. Selve kirkegården ble etablert av Napoléon Bonaparte. Av helsegrunner var kirkegårder fra 1786 ikke lenger tillatt inne i byen, og med årene ble det opprettet flere kirkegårder utenfor bygrensene. Da kirkegården ble tatt i bruk syntes Paris' innbyggere at den lå alt for langt unna, og få begravelser fant sted der. Kirkegårdens forvaltere gjennomførte derfor en storstilt reklamekampanje og overførte kistene med La Fontaine og Molière til Père Lachaise under mye ståhei. Noen år senere ble også Peter Abelard og Héloïse flyttet til kirkegården på samme måte. Kort tid etter var over 33 000 begravd på kirkegården. I dag er tallet over 1000 000, og mange flere i columbariet, der restene etter de kremerte oppbevares. == Graver på Père Lachaise == Mange kjente personer ligger begravet på kirkegården, blant andre: Peter Abelard (fransk tidligskolastiker) og hans elev og hustru Heloise Guillaume Apollinaire, fransk forfatter og kunstkritiker Honoré de Balzac, fransk forfatter Georges Bizet, fransk komponist Pierre Bourdieu, Fransk sosiolog Jean de Brunhoff, fransk forfatter og illustratør Ludwig Börne, tysk journalist og opposisjonell Jean-François Champollion, fransk egyptolog Ernest Chausson, fransk komponist Frédéric Chopin, polsk-fransk komponist Eugène Delacroix, fransk maler Paul Dukas, fransk komponist Franz Joseph Gall, tysk fysiolog François Joseph Lefebvre, marskalk av Frankrike Georges Haussmann, fransk byplanlegger Marcellin Marbot, fransk general Molière, fransk forfatter Yves Montand, fransk skuespiller og sanger Jim Morrison, amerikansk musiker Antoine Parmentier, fransk agronom, næringsmiddelforsker og hygieniker Georges Perec, fransk forfatter Édith Piaf, fransk sanger Marcel Proust, fransk forfatter Gioacchino Rossini, italiensk komponist Julija Pavlovna Samojlova, russisk grevinne Simone Signoret, fransk skuespiller og forfatter Stephan Sinding, dansk-norsk billedhugger Alexandru Vona, rumensk forfatter Oscar Wilde, irsk forfatter == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Père-Lachaise Cemetery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cimetière du Père-Lachaise – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Movie tour about Père-Lachaise in English
Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner.
5,538
5,538
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekviem
2023-02-04
Rekviem
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former']
Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse). Begrepet stammer fra det første ordet i messeteksten (requiem, norsk ro eller hvile). Mange kjente komponister har skrevet rekviem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet rekviem med ikke-liturgiske tekster.
Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse). Begrepet stammer fra det første ordet i messeteksten (requiem, norsk ro eller hvile). Mange kjente komponister har skrevet rekviem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet rekviem med ikke-liturgiske tekster. == Noen kjente rekviemkomposisjoner == === Liturgisk === Hector Berlioz: Requiem (Grande messe des morts), opus 5 Luigi Cherubini: Requiem i c-moll Maurice Duruflé: Requiem, opus 9 Antonín Dvořák: Requiem, opus 89 Gabriel Fauré: Requiem i d-moll, opus 48 Andrew Lloyd Webber Requiem Wolfgang Amadeus Mozart: Requiem i d-moll, K.626 Giuseppe Verdi: Messa da Requiem === Ikke-liturgisk === Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem, opus 45 Benjamin Britten: War Requiem, opus 66 Kurt Weill: Das Berliner Requiem === Norske === Sigurd Islandsmoen: Requiem, opus 42 Ståle Kleiberg: Requiem – for victims of Nazi persecution Iver Kleive: Rekviem Kjell Mørk Karlsen: Requiem, op. 32 Knut Nystedt: Pia Memoria, Requiem for 9 messingblåsere, op 65 Kaizers Orchestra: Drøm Hardt (Requiem pt. 1) Henning Sommerro: Partisan-Requiem Kim André Arnesen: Requiem == Referanser ==
Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse).
5,541
5,541
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Gi%C3%A6ver
2023-02-04
Ivar Giæver
['Kategori:Alumni fra NTH', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av United States National Academy of Sciences', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske fysikkprofessorer', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Æresmedlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi']
Ivar Giæver (Giaever; født 5. april 1929 i Bergen) er en norsk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958 og ble amerikansk statsborger. Han er æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd.
Ivar Giæver (Giaever; født 5. april 1929 i Bergen) er en norsk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958 og ble amerikansk statsborger. Han er æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd. == Oppvekst == Han ble født i Bergen som det andre av tre barn, men vokste opp på Gjøvik der hans far, John A. Giæver, var apoteker. Hans far hadde alltid hatt en svakhet for Hamar, og i 1944, etter å ha gått to år på middelskolen i Østre Toten, reiste han som 15-åring til byen. Han måtte dog reise tilbake til Toten og fullføre middelskolen der, siden lærerne ble arrestert av tyskerne og skolen ble stengt. Høsten 1945 dro han igjen til Hamar, og fullførte reallinjen på Hamar katedralskole i 1947. == Karriere == Etter fullført reallinje jobbet han i et år på Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Giæver tok så utdannelse som maskiningeniør ved NTH (nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) i Trondheim i 1952. Samme året som han gikk ut fra NTH, giftet han seg med Inger Skramstad (de har fire barn). Etter å ha fullført førstegangstjenesten som korporal i 1953, jobbet han i ett år som patentinspektør for den norske staten. Han emigrerte til Canada i 1954, og ble etter kort tid ansatt som assistent for en arkitekt tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske avdelingen av General Electric. I 1956 dro han til USA for videre opplæring i selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurs A, B og C. I 1958 tilsluttet han seg General Electrics forsknings- og utviklingssenter, og samme år begynte han å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute, USA. I 1964 fikk han sin doktorgrad i fysikk, og samme året ble han amerikansk statsborger (var norsk borger da han mottok nobelprisen ifølge Adresseavisen og Morgenbladet). Han ble også professor ved Rensselaer da han til slutt forlot General Electric i 1988. == Forskning == I begynnelsen av perioden i general Electric fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte normalt og som superledere. Det var hans arbeid med dette i 1960 som senere ga han nobelprisen. Giæver oppdaget at det var et energigap i superledere, en av de viktigste spådommene i BCS-teorien om superledningsevne, som ble utviklet i noen år tidligere. I 1965 fikk han Oliver E. Buckley-prisen av American Physical Society for banebrytende arbeid med å kombinere tunnelering og superledere. I 1969 fikk han et Guggenheim fellowship, og studerte så biofysikk i et år i Cambridge i England, der han så på hvordan proteinmolekyler oppfører seg på faste overflater. I 1973 ble han valgt som Coolidge fellow ved General Electric for dette arbeidet, og det var samme året som han fikk nobelprisen i fysikk, sammen med Leo Esaki og Brian Josephson, for sitt tidligere arbeid med elektron-tunnelering. I 1974 ble han tildelt Zworkin-prisen av National Academy of Engineering. Giæver er i dag pensjonist. Han har også jobbet på Rensselaer og er også utnevnt som professor ved Universitetet i Oslo, sponset av Statoil, der han en periode gjesteforeleste hver sommer. Noe av det siste han forsket på, var bevegelsene til pattedyrceller i vevkultur, ved å gro både normale celler og kreftceller på små elektroder. Han er medlem av Institute of Electrical and Electronics Engineers, Biophysical Society, og han er fellow av American Physical Society. == Klimaskepsis == Giæver er fellow ved The Heartland Institute, en tankesmie som blant annet stiller seg tvilende til påstandene om at menneskelige CO2 utslipp forårsaker dramatiske klimaendringer. Heartland Institute har mottatt betydelig pengestøtte fra blant annet verdens største oljeselskap, ExxonMobil.Giæver er ekspert ved instituttets «Center on Climate and Environmental Policy».Heartland Institute er forøvrig mest kjent for deres lange kampanje, støttet av tobakksindustrien, med hensikt å vise at røyking ikke er skadelig, med mange bidrag fra Ivar Giæver. Giæver er medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd. Klimarealistene mener at klimaendringene i hovedsak skyldes naturlige variasjoner, og at det følgelig er nytteløst å iverksette tiltak mot global oppvarming. == Utmerkelser == I 1985 ble Giæver gjort til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole, (senere integrert i NTNU) Han ble i 2010 tildelt Gunnerusmedaljen. == Vitenskapelige utgivelser == Giaever, Ivar (1960). «Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling». Physical Review Letters. 5 (4): 147. doi:10.1103/PhysRevLett.5.147. Giaever, Ivar (1960). «Electron Tunneling Between Two Superconductors». Physical Review Letters. 5 (10): 464. doi:10.1103/PhysRevLett.5.464. Giaever, Ivar (1974). «Electron tunneling and superconductivity». Reviews of Modern Physics. 46 (2): 245. doi:10.1103/RevModPhys.46.245. == Referanser == == Litteratur == Hamar Katedralskole - en skole i tiden 1153-2003. Hamar: Hamar historielag. 2003. s. forord. ISBN 82-91326-15-0. «Ivar Giaever, The Nobel Prize in Physics 1973, Biography». The Nobel Foundation. 1973. Arkivert fra originalen 27. juni 2011. Besøkt 23. juni 2007. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Ivar Giæver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ivar Giæver på Internet Movie Database (en) Ivar Giaevers hjemmeside (en) Nobelprisen i fysikk 1973 hos Nobelprize.org (en) Ivar Giæver hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1973 (en) Video av intervju med Ivar Giaever fra 2004 (en) Biografi og bibliografiske ressurser, fra Office of Scientific and Technical Information, United States Department of Energy
|fødselsdato =
5,542
5,542
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Sand
2023-02-04
George Sand
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1804', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8. juni 1876) var en fransk forfatter som skrev romaner og memoarer under pseudonymet George Sand. Hun er også kjent for sin meget offentlige romantiske affærer med en rekke berømtheter, blant andre Frédéric Chopin og Alfred de Musset. Hun var en av de tidlige feministene
Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8. juni 1876) var en fransk forfatter som skrev romaner og memoarer under pseudonymet George Sand. Hun er også kjent for sin meget offentlige romantiske affærer med en rekke berømtheter, blant andre Frédéric Chopin og Alfred de Musset. Hun var en av de tidlige feministene == Liv og virke == Sand var datter av Sophie-Victoire-Antoinette Delaborde og Maurice Dupin, en høytstående militær. På farssiden var hun tippoldebarnet til kong August II av Polen og beslektet med Ludvig XVI av Frankrike. Hun ble født i Paris, men vokste opp hos sin bestemor Aurore de Saxe. Bestemoren bodde på eiendommen sin Nohant, som ligger i Berry-regionen. I 1822 giftet hun seg med baron Casimir Dudevant (1795–1871) og de fikk to barn: Maurice (født 1823) og Solange (født 1828). I 1835 ble ekteparet offisielt skilt, men George hadde i praksis levd separert fra mannen siden 1831. === Paris === Sand forlot sin mann og Nohant for å ta med seg sitt yngste barn, datteren Solange, til Paris. Der begynte hun å skrive. Hennes første roman, Indiana, hadde hun allerede fullført på Nohant. Det var også på denne tiden hun begynte å kle seg som en mann. Hun fant ut at det både var mer økonomisk og mer praktisk å kjøpe herreklær.Mens hun var bosatt i Paris rammet pesten byen og da særlig de fattige strøkene. Alle i Georges omgangskrets overlevde, selv om de ikke tok noen forholdsregler. === Pseudonymet George Sand === Hennes første novelle, «Rose Et Blanche» (1831), ble skrevet i samarbeid med forfatteren og bibliotekaren Jules Sandeau, som også var inspirasjonen til Sand-navnet. Da George senere skrev en ny bok, ville ikke Jules Sandeau gi den ut under sitt navn, fordi han ikke hadde hatt noe med den å gjøre. Sand-navnet derimot, hadde blitt populært. Hun beholdt etternavnet og fikk sitt eget fornavn, George, som hun valgte ettersom det på gresk betyr «bonde» og dette minnet henne om bøndene fra Berrichon, der hun kom fra. George Sand ble markedsført som en bror, fetter eller fjernere slektning av Jules Sandeau. === Forhold === Hun hadde forhold til Alfred de Musset (sommeren 1833–mars 1834) og Frédéric Chopin (1838–1847). Hun forlot Chopin kort tid før han døde av tuberkulose. Sand hadde et tett vennskap til skuespillerinnen Marie Dorval og det gikk rykter om at de hadde et lesbisk forhold. Sand ble advart mot Dorvals dårlige innflytelse og rykte og Dorval ble tilsvarende advart mot Sand. === Vinter på Mallorca === Sammen med Chopin reiste hun til Mallorca, der hun skrev boken En vinter på Mallorca og Chopin komponerte Regndråpspreludiet. Opprinnelig skulle hun reise med sine to barn fordi sønnen, Maurice, hadde revmatisme og ikke tålte de harde vintrene i Paris, men Chopin overbeviste henne om at klimaet ville gjøre godt for hans dårlige helse og at han burde dra istedenfor Maurice. Chopins egen helse ble derimot stadig dårligere og Sand forteller i sine memoarer om episoder der hun kom hjem og fant ham ved pianoet, klokken ti om morgenen, med bustete hår mens han stirret tomt fremfor seg og påsto at han så spøkelser.Sand døde i 1876, 72 år gammel. Hun er begravet på den lille kirkegården ved Nohant. == Bibliografi (utvalg) == === Romaner === Rose et Blanche (sammen med Jules Sandeau, 1831) Indiana (1832) Valentine (1832) La Marquise (1832) Lélia (1833) Lavinia (1833) Métella (1833) Leone Leoni (1834) Jacques (1834) Le Secrétaire intime André (1835) Mattéa (1835) Simon (1836) Mauprat (1837), norsk oversettelse 1856 Les maîtres mosaïstes (1837) La dernière Aldini (1838) L'Uscoque (1838) Spiridion (1839) Gabriel (1840) Pauline (1840) Le compagnon du tour de France (1841) Horace (1842), norsk oversettelse 1845 Consuelo (1842–1843) La comtesse de Rudolstadt (1843) Jean Zizka (1843) Jeanne (1844) Le Meunier d'Angibault (1845) La Mare au Diable (1846) Les Noces de campagne (1846) Teverino (1846) Isidora (1846) Le péché de Monsieur Antoine (1847) Lucrézia Floriani (1847) Le Piccinino (1847) La petite Fadette (1849) François le Champi (1850) Le Château des Désertes (1851) Les Maîtres sonneurs (1853) Les Beaux Messiuers de Bois-Doré (1858) Elle et Lui (1859), norsk oversettelse 1916 L'Homme de neige (1859) Jean de la Roche (1860) La Ville Noire (1861) Le marquis de Villemer (1861) Mademoiselle La Quintinie (1863) Antonia (1863) La Confession d'une jeune fille (1865) Le Dernier Amour (1867) === Skuespill === Les sept cordes de la lyre (1840) Cosima, ou la haine dans l'amour (1840) Le Roi attend (1848) François le Champi (1849) Le mariage de Victorine (1851) Claudie (1851) Molière (1851) Les Vacances de Pandolphe (1852) Le Démon du foyer (1852) Le Pressoir (1853) Mauprat (1853) La Fauvette du docteur (1853) Flaminio (1854) Maître Favilla (1855) Lucie (1856) Françoise (1856) Marguerite de Sainte-Gemme (1859) Le Pavé (1862) Le Marquis de Villemer (1864) Les Don juan de village (1866) Le Lis du Japon (1866) Cadio (1868) L’Autre (1870) === Selvbiografi === Histoire de ma vie (1855) == Referanser == == Litteratur == Maurois, André (1955): George Sand (2 bd.) Oslo: Gyldendal Bédé, Jean-Albert (1986): «Sand, George» i: Encyclopedia Americana 24, s. 218–219. Szulc, Tad (1998): Chopin in Paris: the Life and Times of the Romantic Composer, New York: Scribner, ISBN 0-684-82458-2. Doumic, René (1910): George Sand, some aspects of her life and writings, Fiction.eserver.org eller i ulike formater fra Prosjekt Gutenberg == Eksterne lenker == (en) George Sand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) George Sand – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) George Sand på Internet Movie Database (en) George Sand hos The Movie Database (en) George Sand på Discogs (en) George Sand på MusicBrainz (en) George Sand på Songkick (de) Verk av og om George Sand i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (de) Verk av og om George Sand i Deutsche Digitale Bibliothek (de) Susanne Gretter: George Sand, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater). (fr) Les amis de George Sand, amisdegeorgesand.info (da) Dansk elektronisk tidsskrift George Sand, george-sand.dk
Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8.
5,543
5,543
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_russiske_keiserd%C3%B8mmet
2023-02-04
Det russiske keiserdømmet
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det russiske keiserdømmet', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1721', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1917']
Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte frem til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble Sovjetunionen. På sitt største var det russiske imperiet det tredje største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket og det britiske imperiet. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815. Frem mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte frem til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble Sovjetunionen. På sitt største var det russiske imperiet det tredje største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket og det britiske imperiet. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815. Frem mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn. == Historie == Det russiske keiserdømmet var en naturlig videreføring av Tsar-Russland, og ble proklamert av Peter den store etter freden i Nystad i 1721 som avsluttet den store nordiske krig, men det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St. Petersburg.Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet. Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner. I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossaklederen og hetman Bogdan Khmelnytskij. Oppstanden og den påfølgende polsk-russiske krig (1654–1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kiev og Ukraina. Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, frem til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap.Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på 200 000 mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i den store nordiske krig. Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen. Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen. Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske fremstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke nesten all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «Heng landeierne!». Pugatsjovopprøret (1773–1774) var det største av mange russiske bondeopprør, men ble slått ned, og Jemeljan Pugatsjov ble tatt til fange og henrettet i Moskva.Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter finskekrigen i 1809. Etter den russisk-tyrkiske krig (1806–1812) fikk Russland også Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket. Den franske La grande armée led nederlag i Napoléons invasjon av Russland i 1812. Den russiske generalen Mikhail Kutuzov brukte såkalt brent jords taktikk, og stoppet den franske hæren ved Moskva. Det gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene, ved fredsforhandlingene under Wienerkongressen, og slik sikret blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen. Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet. Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt januaroppstanden fra januar 1863 og frem til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir. Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente Vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger fremfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin. Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i Krimkrigen. Hans etterfølger Aleksander II kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse. Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på Balkan. I den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), noe som førte til Berlintraktaten som ga uavhengighet for Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro. De panslavistiske russerne følte seg her sveket av Østerrike-Ungarn og Tyskland. Da tsar Aleksander II ble myrdet av den nihilistiske organisasjonen «Folkets vilje» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn Aleksander III, som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt slavofil, mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med Den tredje franske republikk, samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i Sentral-Asia. En av hans viktigste rådgivere var Konstantin Pobedonostsev. Han gikk sterkt imot ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard russifisering. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av antisemittisme og hans kamp mot nihilistene og Narodnik. Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, Nikolaj II og på dette tidspunktet begynte den industrielle revolusjon for alvor å gjøre seg gjeldende i landet. En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. 1905-revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte. Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte sovjeter og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet. Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, Statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet Kadettpartiet. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det marxistiske grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i London blitt splittet i to fraksjoner: mensjevikene som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale bolsjevikene under ledelse av Vladimir Lenin. Utfyllende artikkel: Den russiske revolusjonDa Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i første verdenskrig, kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på panslavismen ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, serberne. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til februarrevolusjonen. Nikolaj II abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse. En ny regjering ble utnevnt av Dumaen og skulle sitte frem frem til det neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati i en liberal republikk. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkistiske og kommunistiske revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet frem til oktoberrevolusjonen, hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenin og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene. == Styresett == Frem til 1905 var det russiske keiserriket et eneveldig monarki, hvor all lovgivende, dømmende og utøvende makt var samlet hos tsaren. I tillegg var han det formelle overhodet for Den russisk-ortodokse kirke som var statskirke. Almanach de Gotha beskrev i 1910 Det russiske keiserdømmet som «et konstitusjonelt monarki under en autokratisk tsar». Denne selvmotsigelsen illustrerer hvor vanskelig det er å gi en klar systembeskrivelse, da dette systemet var et resultat av en utvikling av en lang periode, samtidig som det undergikk en del forandringer etter den mislykkede 1905-revolusjonen. Før denne var tsarens makt beskrevet som absolutt, mens oktobermanifestet og åpningen av Statsdumaen 27. april 1906 medførte visse formelle restriksjoner på tsarens maktutøvelse. == Samfunn == Samfunnslivet i Det russiske keiserdømmet var sterkt klassedelt. De sosiale klassene var hovedsakelig adelen, presteskapet, handelsfolk, kosakker og landarbeidere. Den siste gruppen utgjorde mer en 80 % av befolkningen. Ikke-russere utenfor det russiske kjerneområdet ble gjerne referert til som inorodtsij (ikke-slavere). Slaveriet ble opphevet i 1861, og disse omfattet både landarbeidere, men også tjenerskap. Det var få muligheter til sosial mobilitet mellom samfunnsklassene. Mens militær karriere andre steder har vært en mulighet for sosial mobilitet, var de høye offisersstillingene lenge forbeholdt adelen. == Religion == Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode, med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Selv om tsaren sto for alle utnevnelser og avsettelser innen kirken, blandet han seg imidlertid ikke inn i læremessige spørsmål. Disse ble behandlet i Den hellige synode, ledet av en prokurator og var et råd som avgjorde alle læremessige spørsmål. Kirken ble ledet av tre metropolitter (i St. Petersburg, Moskva og Kiev), 14 erkebiskoper og 50 biskoper, som alle kom fra det klosterbaserte presteskapet. Som i dag, kunne imidlertid sogneprester være gifte. Det hersket i prinsippet religionsfrihet i keiserriket, men det var lagt visse restriksjoner på praktiseringen av jødedommen. Ved folketellingen i 1897 kom det frem følgende fordeling av befolkningen med hensyn til religiøs tilknytning: == Geografi == Ved slutten av 1800-tallet hadde riket en utstrekning på rundt 22 400 000 km², eller nesten 1/6 av jordens landområder. Den eneste som var på tilsvarende størrelse på denne tiden var det britiske imperiet. Imidlertid bodde et flertall av befolkningen konsentrert i den europeiske delen av Russland. Riket inneholdt mer enn 100 forskjellige etniske grupper, hvor de etniske russere utgjorde rundt 45 % av befolkningen. == Referanser == == Kilder == Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6 == Eksterne lenker == «The Prokudin-Gorskii Photographic Record Recreated: The Empire That Was Russia», fra Library of Congress
Et keiserdømme eller keiserrike er et monarki der statssjefen er en keiser eller keiserinne. Et keiserdømme er gjerne identisk med et imperium.
5,544
5,544
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Chopin
2023-02-04
Frédéric Chopin
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sochaczew fylke', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']
Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie. 2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie. 2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude. == Tidlige år == Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas. Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny. I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger. Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries. Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!» Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.» === Warszawa, Wien og Paris === Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering», og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etter som tiden gikk. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev. === «Den vakreste av alle verdener» === Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.» I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så stor fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen. I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller, Auguste Franchomme og den norske pianisten og komponisten Thomas Tellefsen som var Chopins elev og seinere gode venn. Størst betydning for Chopins liv fikk nok Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Han stiftet bekjentskap med henne i Franz Liszts hjem, og reagerte først med avsky på den sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.» == Tiden med George Sand == I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres. George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant. === Valldemosa === November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemosa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom. «Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.» Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana: «Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.» Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemosa. === Paris og Nohant === Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, for eksempel i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue. Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand. === Forholdet avsluttes === Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men da komponistens sykdom forverret seg, ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse. Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.» Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise. == Sykdom og død == === Chopins helse === Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemosa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemosa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre. === Siste år === I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etter hvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd. Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem. Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa. == Musikk == === Inspirasjonskilder === Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst. En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket. Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet. Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.» === Romantikken === Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstravagant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart. Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler. === Arbeidsmetode === Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik: Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang … === Innflytelse === Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det. Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28. Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…» == Verk == Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder. === Poloneser, masurkaer og valser === I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka. Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt. Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke. Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk. Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale. === Etyder === Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen. Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2. Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen. === Nokturner === En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioacchino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis. === Preludier === De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er: […] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna. I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen: Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.» Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk. === Ballader og scherzi === Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.» === Impromptus === Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne. Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for. === Sonater === Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater. Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner. Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn». Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere») og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.» Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35. === Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle === Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess. === Klaverkonserter === Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon. == Verkliste (utvalg) == === Piano solo === 4 ballader 1 bolero 2 bourreer 3 ecossaiser 27 etyder 2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu) 1 fuge 4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.) 58 masurkaer 21 nokturner 17 poloneser (inkludert hybridstykket som består av Andante spianato for solopiano og Grande polonaise brillante for piano og orkester) 26 preludier 4 scherzoer 3 sonater 19 valser === Piano og orkester === 2 konserter for piano og orkester 4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante === Vokal === 20 sanger på polsk til vokal og piano. === Kammermusikk === 1 pianotrio for fiolin, cello og piano 1 sonate for cello og piano 2 andre verker for cello og piano == Annet == Asteroide 3784 Chopin er oppkalt etter komponisten. == Referanser == == Litteratur == Chopin. En biografi av Johannes Skancke Martens (Høvik 1946) (en) Biografi (en) Kort essay om Chopin på Classical Music Pages (en) Fryderyk Chopin Society i Warszawa. Biografi, en oversikt over Chopins verk og musikalsk stil, og bilder fra originale manuskripter. Biografier (Project Gutenberg e-tekster): Life of Chopin av Franz Liszt Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine. Frederick Chopin as a Man and Musician av Frederick Niecks Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine. Chopin: The Man and his Music av James Huneker Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine. == Eksterne lenker == (en) Frédéric Chopin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Frédéric Chopin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Frédéric Chopin på Internet Movie Database (sv) Frédéric Chopin i Svensk Filmdatabas (en) Frédéric Chopin hos The Movie Database (en) Frédéric Chopin hos Internet Broadway Database (en) Frédéric Chopin på Discogs (en) Frédéric Chopin på MusicBrainz (en) Frédéric Chopin på Spotify (en) Frédéric Chopin på Songkick (en) Frédéric Chopin på Last.fm (en) Frédéric Chopin på Genius — sangtekster (en) Frédéric Chopin på AllMusic (en) Klasikal.com – Website om klassisk musikk. Videoer og noter av alle Chopins komposisjoner. (en) The Chopin Project – En guide til Chopins soloverk for klaver. (en) Chopins samlede verker på Classical Music Archives === Musikkeksempler === === Noter === (en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i International Music Score Library Project (en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
3784 Chopin er en liten asteroide i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter med en diameter på 14,27 km. Den ble oppdaget av Eric W.
5,545
5,545